RSS Feed

Bøkene forsvinner

bibliotek i Kansas Cty

Denne fantastiske fasaden tilhører et bibliotek i Kansas Cty. Budskapet er at bøkene skal være høyst synlige.
Wikimedia commons

Jeg nevnte så vidt i gårsdagens innlegg, Farlige tanker, at bøker kan være enn viktig innflytelse. Da var det snakk om å utvikle empati for f.eks. ulike sosiale klasser. Litteratur er viktig av mange grunner. Det er ikke bare en god lærer, men har også en viktig funksjon som en flukt. Det som på engelsk omtales som escapism.

Jeg synes derfor det er litt trist når jeg leser at den siste bokhandleren i Bronx skal legges ned. Denne bydelen i New York City har et tøft rykte. Det er nok ikke bare et falsk inntrykk som TV og filmer har skapt, for statistikk viser at det er en del kriminalitet der. Dette nettstedet gir bydelen en indeks på 22 der 100 er det tryggeste (det høres absolutt ikke bra ut, og de ligger jevnt over gjennomsnittet for både landet og New York City, men byen jeg bodde i, Little Rock, har faktisk en indeks på 1).

Da jeg vokste opp hadde litteratur begge de funksjonene jeg nevnte. De formet meg, men det var også en trøst og flukt i en hverdag som ikke alltid var lett. Jeg synes derfor det er beklagelig at Barnes & Noble i Bronx skal legge ned fordi leieavtalen deres går ut. Jeg vil tro det er andre plasser de kan leie, men det har nok mer med at denne bokkjeden har slitt over hele landet. Handlevanene har nok forandret seg, og mye foregår på nettet, også for Barnes & Noble.

En butikk som Barnes & Noble burde likevel kunne klare seg bra i Bronx. Den er nemlig ganske urban. Jeg husker da jeg bodde i Little Rock i 2001-2002. Jeg ble ganske overrasket den første gangen jeg gikk inn på Barnes & Noble. Da satt det folk ved bord der, drakk kaffe og spilte sjakk. Det er mange byer og tettsteder som liker å tro at de har en urban livsstil, og det stemmer vel på mange måter. Denne type bokhandler høres perfekt ut i et slikt miljø, men det er kanskje et signal om at det er vanskelig å selge bøker på den gammeldagse måten når en bydel med 1,4 millioner mennesker må klare seg uten.

Men dette er mye større enn urban kultur og gammeldagse kjøpevaner kontra netthandel. Det er mye som trekker i retning av en fordumming av samfunnet. Jeg nevnte sensur på bøker i det forrige innlegget mitt. Det er det festivalen Banned Books Week prøver å rette opp i, for det er dessverre ikke slik at barn blir oppmuntret til å lese de viktige bøkene, de som oppmuntrer til selvstendige tanker og gjerne kritikk av det betablerte, det som vi bare blindt skal godta.

Jeg så det samme i løpet av mine 14 år som lærer. Det har blitt stadig lavere krav til elevene. Jeg skal ikke røpe noe spesisfikt, men kan vel si at jeg ble forventet å la det skure. Jeg prøvde å ta det opp med både elever, foreldre og rektor når det ikke var noe fokus på fag, men det ble vel ikke sett på som et problem. Det virker som at veldig mange vokser opp uten å lese noe med mindre det ligger tvang bak, og knapt nok da.

Jeg prøvde å oppmuntre til lesing og skriving, to ting som jeg tror er viktige ferdigheter. Jeg gjorde derfor mye for å motivere elevene på disse to feltene, men det var en tung jobb. I den siste jobben min var det stor kompetanse på ulovlige spill (p.g.a. aldersgrense), men de skulle ikke lese. Det hadde nok sammenheng med at det stort sett gikk i spill og TV hjemme. Jeg prøvde forgjeves å fortelle elevene at de ikke kunne gå rett fra ungdomsskole til en jobb som elektriker eller tømrer, selv om de hadde slektninger som hadde klart seg uten utdanning. Det er dessuten ikke bare de tradisjonelle fagene en skal lære. Det er viktig å kunne avsløre når f.eks. myndigheter manipulerer deg, eller å kunne drive research sånn at du kan finne informasjon som ikke er lett tilgjengelig. Det handler ikke bare om å lære et fag.

Noen mener at summen av dette er en bevisst strategi for å skape en stor underklasse som på en måte blir sittende fast i en tjenerrolle. Det er en stor mulighet for at det skjer når mange mennesker ikke tar utdannelse, ikke stiller spørsmål ved noe, og generelt er passiv. Hvis vi ikke arbeider for å oppnå noe, kommer vi oss ikke fram. Da er det faktisk mulig at klassereisen går nedover.

Jeg skal ikke ta stilling til om det er en styrt konspirasjon bak utviklingen, men det er i alle fall flere trekk som ser ut til å styre samfunnet i en negativ retning. Det er slik i dag at mange av de som klatrer oppover drar opp stigen etter seg. Det kan bli en brutal oppvåkning for de som regner med hjelp. Jeg tror derfor vi trenger de farlige tankene.

Farlige tanker

Dystopi: Oppdiktet, fremtidig skrekksamfunn eller skildring av et samfunn hvor dårlige krefter har fått overtaket, f.eks. i form av diktatur, kriminalitet eller miljøsammenbrudd. Dystopier brukes gjerne i samfunnskritisk litteratur og film, både for å advare mot en mulig samfunnsutvikling og som satire over eksisterende trekk. Store norske leksikon.

Jeg har skrevet en del om det jeg ser på som en dystopisk utvikling. Som en stor tilhenger av science fiction-litteratur har jeg lest om dette i mange år (f.eks. forfattere som Isaac Asimov, Octavia Butler, Philip Dick, Ursula Le Guin, Piers Anthony). Men det er ikke så fjernt som mange tror. Vi trenger ikke lete etter tegn i litteraturen.

Vi tenker ofte på andre når vi snakker om diktatur og miljøsammenbrudd. Det gjelder ikke oss. Jeg hører likevel av og til om urovekkende ting i Vesten også. Ikke nødvendig om de store, dramatiske forandringene, men det skjer likevel små endringer hele tiden. I USA er det f.eks. mye som tyder på at mange av de rettighetene som de svarte kjempet så lenge for å få blir kraftig motarbeidet. Bill Clinton har f.eks. kritisert 10 delstater som krever at velgere må vise fram et foto-id. Slike reformer har sterk støtte blant konservative republikanere fordi et slik påbud rammer en type velger som demokratene har mest av, fattige og gjerne svarte. Jeg skrev forøvrig om en annen amerikansk valgreform for et år siden som sannsynligvis er ment å ramme hovedsakelig fattige. I Klimaskifte i USA skrev jeg om at delstatene kan forandre på valgdistriktene selv.

Jeg tror mye er knyttet til USA. Ikke fordi de nødvendigvis er problemet, men fordi de kanskje blir nødt til å konsentrere seg om konflikter hjemme. Jeg har også skrevet om sikkerhetssituasjonen i Europa i det siste, og tenker spesielt på nordområdene. Det er mange land som har nedprioritert forsvarsbudsjettene sine de siste par ti-årene, og vel så det. Stormaktene begyndte å ruste ned mot slutten av 80-tallet, og dermed følte resten av verden at de måtte gjøre det samme. Derfor sitter vi i Norge igjen med 24 000 aktive soldater, og 45 000 i reserve (med veldig varierende kvalitet). Vi ser på den pågående ubåt-jakten i Sverige at de sliter med det samme. Den offentlige debatten i nabolandet vårt er for tiden dominert av mange som er kritiske til at landet har bygget ned Forsvaret, og av NATO-debatten.

Jeg tror ikke det er en overdrivelse å si at både Norge og Sverige (selv om de ikke er medlem) har satset på at NATO (f.o.f. USA) skal hjelpe. Forsvaret i de to landene er nemlig ikke i stand til å utføre de oppgavene myndighetene har pålagt dem. Det går ikke an i denne sammenhengen å satse på Rema 1000-filosofien, det enkle er ofte det beste. Jeg tviler ikke på at vi kan stole på USA når denne unionen av 50 delstater er sterk, men det er ikke gitt at den er det i fremtiden. Avisa The Guardian skrev f.eks. nylig at mange mennesker i Detroit ikke har råd til drikkevann. Vannverket i byen har besluttet å slå av vannet til de som ikke kan betale.

Jeg skrev i innlegget Rats in a cage at mange storbyer kan oppleve opptøyer p.g.a. vannmangel. Det bor f.eks. 18 millioner mennesker i Stor-Los Angeles, mens regionen kan i beste fall forsyne 1 million mennesker med drikkevann. Det er slik i mange store byer at de trenger et nettverk som frakter vannet fra en kilde langt unna. Hvis dette skulle stoppe opp, kan vann bli kilden til store sosiale konflikter. Det meste av drikkevannet i USA inneholder miljøgifter. Selv havet er giftig. Amerikanske myndigheter har f.eks. advart gravide kvinner mot å spise tunfisk og dyr som lever på havbunnen. Grunnen er at de inneholder for mye kvikksølv. Vann er bare en av mange kilder til mulige konflikter i USA. Det er slik over hele verden. Vi har fokus på at vi skal ha nok vann, men det vil sannsynligvis koste en del med rent vann.

Hvis vi tenker demokrati er det vel ikke bare velstand i Europa. Vi liker å peke på at naboen i øst, Russland, er alt annet enn demokratisk, men EU har vel ikke orden i eget hus. Blant de nyeste medlemmene i unionen finner vi Kypros, Tsjekkia, Ungarn, Polen, Slovakia og Slovenia. Noen av disse landene var nok ikke klar til å ta steget fra kommunisme til demokrati, og EU må fremdeles arbeide ganske aktivt for å motarbeide korrupsjon blant sine medlemsland. Det er hele 4 av 5 innbyggere i EU-land som mener at korrupsjon er et problem i deres eget hjemland. De gjør altså noe med det, men jeg er ikke sikker på om demokratiet står så sterkt som mange tror i Vest-Europa heller. Selv hos oss er det en lukket nominasjonsprosess i partiene, og vi må bare godta det vi får. Deretter forhandler partiene med hverandre, og det gir småpartier regjerningsmakt. SV og Sp fikk f.eks. til sammen 15,3 og 12,4 % av stemmene ved valgene i 2005 og 2009 (det var med andre ord bortimot 85 % som ikke ville ha dem i regjering), mens det var over 22 % som stemte på Frp i bege de nevnte valgene. De rødgrønne partiene sa t.o.m. at de skulle gjøre alt de kunne for å hindre at Frp fikk gjennomført sin politikk. Det var likevel ikke all verden de klarte å gjennomføre selv etter to perioder med flertall i Stortinget.

Jeg leste en ny artikkel i dag som fikk tankene inn på temaet dystopi igjen. Det er mange bøker som er ulovlige på amerikanske skoler. Det har ofte med sex og rasisme å gjøre, men i mange tilfeller sier det mye om hvem som står bak. Det er f.eks. mange skoleelever som ikke får lese Huckleberry Finn, f.o.f. fordi ordet nigger blir brukt i denne beskrivelsen av slavetida i Sørstatene. Hele poenget til Mark Twain var å vise ondskapen i et samfunn som ikke vurderte afrikanere som mennesker, og som derfor mente at tortur og drap var helt i orden.

Den årlige Banned Books Week ble nylig arrangert for 32. gang i USA. Den amerikanske bibliotekforeningen samler inn informasjon om hvilke bøker det blir klaget på, og disse blir trukket frem på denne festivalen. Det er som regel emner som religion, rase, kjønn og seksualitet som topper listen, men det nye er forsøk på å forby bøker som tar opp fattigdom og sosial klasse. Det betyr ikke at disse bøkene blir ulovlige, men det er sn stor mulighet for at barn som hverken får lese dem hjemme eller på skolen, ikke får den type innflytelse i oppveksten. Hvis vi ikke leser denne type bøker mens vi vokser opp og utvikler empati, blir det faktisk vanskelig å utvikle empati for de nevnte gruppene.

Vi har nok ikke kommet like langt i Norge, men det er likevel viktig å være på vakt. Det er også mange her hos oss som har en agenda. Det er f.eks. noen som er så redd for religion at de vil holde religion og filosofi helt borte fra grunnskolen. Hvis du f.eks. bestemmer at det er skadelig for barn å lære hva som er akseptabel kristen lære, kan de seinere bli lurt av noen som presenterer en kvasi-filosofi basert på en blanding av mye rart (f.eks. en spiritualisme som utelukkende handler om det som gir en selv glede; andre betyr ingenting).

Det er ingen tvil om at det blir stadig mindre solidaritet i verden. Det har aldri vært farligere å være fattig, og det gjelder i Norge også. Det er derfor helt legitimt å snakke om en voksende dystopisk verden. Jeg tror det er mye vi ikke kan ta for gitt, og det gjelder nok helt fra et lokalt nivå til forhold mellom de politiske stormaktene i verden. Det var f.eks. mange som trodde det skulle bli annerledes da Barack Obama ble president, men det viser seg at han har ikke forandret på noe i forhold til f.eks. tortur, Guantanamo Bay, overvåkning, fattigdom etc.

Jeg avslutter med en video som illustrerer en av de store debattene i USA, hvordan velstanden er distribuert. Komikeren Bill Maher harselerte med dette som en avslutning på talkshowet sitt en gang:

Det er mange som prøver å motbevise denne type argumentasjon. De hevder at det er viktigere å se på mobilitet. En stor studie fra i år viser at det ikke har blitt vanskeligere å komme ut av fattigdom i USA, eller for å si det på en annen måte, det er like vannskelig. Les om det i The Economist. En artikkel i The New York Times bekrefter inntrykket av den amerikanske drømmen er mer kanadisk og vest-europeisk i dag.

Men det betyr ikke at vi får beholde dette privilegiet, for det er ingen tvil om at livet er litt trangere i Europa også. Politikerne liker forøvrig å snakke om fri flyt, men det er stort sett bare penger og bedrifter det er lett å flytte. Det er restriksjoner på arbeidskraft som vil flytte på seg. Jeg er en av de som har tatt en omvendt klassereise. Foreldrene mine var fabrikkarbeidere som fikk råd til en blokkleilighet, og seinere et rekkehus, mens jeg i en alder av 46 fremdeles ikke er i nærheten. Til tross for stabil inntekt får jeg ikke en gang startlån, Husbanklånet som skal hjelpe de som ikke kommer inn på boligmarkedet.

Men samfunnet er offisielt perfekt. De som gir uttrykk for farlige ideer, de som prøver å forandre meneskers tankegang, blir gjerne gjort narr av eller angrepet med aggressive midler. Slike farlige ideer er alt fra vaksiner og genmodifisert mat til skepsis mot myndighetene. Hvis en f.eks. peker på at det finnes ansatte i barnevernet som ikke gjør det som er barnets beste, blir en sett på som gal. Myndighetene vil jo bare vårt beste. Hvis du er en av dem aner jeg ikke hvilken verden du vokste opp i. Det var i alle fall ikke denne.

Men det er mer behagelig å ikke forholde seg til de farlige tankene.

Spekulasjoner blir sannhet

kart over Østersjøen

Kartet over Østersjøen viser hvorfor regionen er interessant for Russland. Kaliningrad er et russsisk administrativt senter som bringer dem nærmere åpent hav. Det blir likevel problematisk hvis svenskene blir medlem av NATO. Det er rimelig at Sverige samarbeider med land som Danmark, Finnland, Estland, Tyskland etc. Russland er likevel et problem disse landene deler med Norge, og alle disse landene burde samarbeide om de er NATO-medlemmer eller ikke.
Wikimedia commons

Det første møtet mitt med CNN var den første Golfkrigen i 1990. Da avbrøt kanalen hele tida programmene sine med det siste fra Bagdad. Det dreide seg som regel om nytteløs irakisk ild mot amerikanske fly. Det ble gjerne bevisst variert mellom rapporter om at alt var rolig til dramatiske beretninger om at Saddam slo tilbake. Flyene var for høyt oppe til at disse kulene kunne være noen trussel, men det så veldig dramatisk ut da irakerne avfyrte kuler med sporlys mot himmelen. Det var også anklager om at amerikansk media hadde litt vel tette bånd til det amerikanske forsvaret. Dette ble bl.a. uttrykt ved en dårlig skjult beundring og begeistring mens de viste det militæres egne bilder av «smarte» bomber som traff målene. Det viste seg seinere da media ble kritisk at disse militære målene var høyst sivile. Det kanskje mest kjente var en påstått våpenfabrikk som i virkeligheten produserte bleier.

En har kanskje ikke belegg for påstander om bevisst juks, men en kan vel i alle fall konstatere at de var litt snille. De forsvarte USA’s rett til å invadere, mens kritikken mot krigen kom årevis for seint. Amerikanerne bruker gjerne uttrykket «sugercoating the truth» om dette (at en skjuler noe under en glasur). NRK viste også ukritisk mange av disse klippene fra CNN. Det har etter vært blitt vanlig med et media som har et relativt kreativt forhold til virkeligheten, for å si det forsiktig. Dette blir pakket inn i en seriøs ramme, men sannheten er nok at det er mye som er mer spekulasjon enn fakta. Vi ser det i mordsaker, terrorist-saker og ikke minst i den såkalte u-båtjakten i den svenske skjærgården.

Svenske og norske TV-kanaler og aviser er ute på leiemarkedet og leier inn «eksperter.» Disse uttaler seg om alt mulig og presenterer det som fakta. I noen tilfeller spekulerer journalistene vilt uten at det er grunnlag for det. Jeg vil tro at det svenske forsvaret vet veldig mye mer enn de har gått ut med. De vet sannsynligvis om det er en u-båt der eller ikke, og vi kan vel tolke aktiviteten i retning av det sannsynligvis er det. De hadde ikke satt i gang en så stor operasjon, og de hadde i alle fall ikke trappet den opp, med mindre de hadde mer enn et vagt bilde å basere seg på.

Når det gjelder media synes jeg det bør være et krav at en holder seg til fakta. Hvis en løper fortere enn bevisene en samler, kommer en ofte på villspor. Det var f.eks. noen som hadde sett en person kledd i svart som gikk i strandkanten (kunne f.eks. vært en våtdrakt) og det satte straks i gang spekulasjoner om at mannskapet på u-båten hadde forlatt farkosten. En av ekspertene jeg hørte, en pensjonist som hadde erfaringer med «u-båtjakter», mente at folk måtte være veldig forsiktige, for det kunne være bevæpnete og farlige russiske spesialsoldater som lusket rundt hyttene deres, og at disse kunne prøve å ta bussen til Stockholm. Journalistene fulgte opp ved å fokusere på at de mente soldatene ombord på de svenske marinefartøyene kikket innover mot land som om de prøvde å finne denne type aktivitet på land. Det viste seg at denne personen i svart var en hobbyfisker.

Det har også vært ville spekulasjoner om at Russland legger ut miner, at de forbereder seg på krig, at de gjør seg kjent i området med tanke på en framtidig krig, at de ikke bryr seg om hva andre mener om dem, at de vil vise at svenskene ikke kan hindre dem i å krysse grensene. Russland tenker nok i helt andre baner i forhold til å ha et godt omdømme i Vesten, og det tror jeg de kan gjøre, for denne type aggressiv atferd får sjelden konsevenser for stormaktene. Dette er ikke en ny atferd. Det er noe vi er godt kjent med, både fra Russland, men ikke minst fra den andre stormakten, USA.

Vi kjenner til den samme medieatferden i Norge også. Jeg så f.eks. på morgennyhetene på NRK for noen dager siden at den tidligere korrespondenten for Afrika, Tomm Kristiansen, ble brukt som ekspertkommentator når de snakket om homofili i den katolske kirke. Det er mulig han er kristen, men jeg kan ellers ikke se at han er spesielt kvalifisert til annet enn å gi en personlig mening. NRK og TV2 bruker den samme metoden i mange saker. Utenriksreportere blir som taxisjåfører, uten at jeg forstår hvorfor vi skal bry oss om hva en sjåfør, som snakker med mange menesker, mener.

Dette er kanskje et problem som ble skapt av at vi har rene nyhetskanaler og andre som sender hele dagen. Det er ikke lett å skape nok innhold. Vi så det i Utøya-saken, og nå sender bl.a. VG, Dagbladet og TV2 fra svenske avisers TV-sendinger hele dagen og kvelden. Det er rett og slett den nye TV-underholdningen, men jeg kan forstå svenskene. Dette er en skremmende situasjon.

Den svenske regeringen orienterer seg mot Østersjø-landene. Det er kanskje naturlig siden det er i dette området de er truet, men dette er et problem de deler med oss. Svenskene har, i likhet med Norge, bygget ned forsvaret til noe som er så lite at de ikke kan utføre de oppgavene mydighetene har pålagt dem. Nå ser vi at Russland har rustet opp igjen, og de er sannsynligvis ikke interessert i noe diplomati. De er så sterke at de trenger ikke det, og kanskje er både USA og NATO svakere enn det inntrykket mange har. Jeg tror derfor det hadde vært lurt om det ble et tettere militært samarbeid mellom Norge og landene rundt Østersjøen. Vi som bor i nord har tross alt utfordringer i forhold u-båter som resten av Europa ikke har. Det er lettere å gjemme seg her. Det er en stund siden vi så denne siden av Russland, men nå har de økonomisk makt til å gjøre det. Vi ser det i Krim/Ukrainakonflikten, og dette er muligens starten på det samme i Østersjøen. Russland elsker et taktisk spill der de lyger og manipulerer.

Det er kanskje like mye spekulasjon fra min side som det media bedriver, men jeg tror denne er basert på fakta. Det er nemlig noe vi har sett før. Det er det media bør fokusere på. For ordens skyld. Det eneste vi vet så langt er at noe som sannsynligvis holdt en fart på 3-4 knop ble sett på søndag. Det er mest sannsynlig at denne farkosten er russisk, men det har vi foreløpig ikke beviser for. Når svenskene offentliggjør de bevisene jeg antar de samler i disse dager, har vi noe konkret.

I mellomtiden ser det ut til å være lite som skiller media fra nettets amatører og konspirasjonsteoretikere.

1940 på nytt

Den norske forsvarssjefen sa til TV2 i går at Norge må tilpasse seg Russlands militære evne. Den eneste gjenværende brigadesjefen i hæren, Eldar Berli, sier at hæren har en marginal evne til å løse sine oppgaver.

Den norske hæren bestod av 13 brigader og 165 000 soldater i 1990, mens det i dag kun er én brigade og 5000 soldater igjen. Det er en wikipedia-artikkel som lister opp hvor mange aktive, reserve og paramilitære hvert land har. Norge står oppført med totalt 69 000 soldater (24 000 aktive og 45 000 i reserve). Jeg tror de fleste som har vært inne til repetisjonsøvelse, eller vært vitne til slike øvelser vet at mange av de 45 000 ikke kan karakteriseres som elitesoldater. Jeg er derfor ikke sikker på om vi setter vår lit til noe mer betryggende enn det besteforeldrene mine gjorde i 1940.

Jeg husker da naive norske politikere snakket om nedrustning på 80 og 90-tallet. De snakket om at siden USA og Russland rustet ned måtte vi gjøre det samme. Jeg tenkte at det spiller ikke noen rolle om Russland kan utslette oss en million ganger eller tusen. Jeg er også kritisk til at norske myndigheter ikke ser matproduksjon som et sikkerhetsspørsmål.

SU-24

Jeg tror det er flere typer av den, men dette er i alle fall en type av en SU-24, flytypen som har krenket svensk luftrom, og det t.o.m. i lav høyde over Öland. Wikimedia commons

Nå ruster både Russland og USA opp igjen, og vi er egentlig tilbake til 80-tallet. For å være helt ærlig er vi vel tilbake til 40-tallet. Da erklærte vi uavhengighet samtidig med Sverige. Det virker som at naboen vår gjorde en deal med Hitler, mens vi satt igjen som et mål uten forsvar (det skal sies at regjeringen gjorde et fantastisk comeback under et ekstremt press).

Nå ser vi at svenskene er litt ensgtelige og sinte fordi Russland har krenket grensene deres i lufta, og kanskje til sjøs også. Det svenske forsvaret jakter på en mulig u-båt denne helga. Det minner mye om 80-tallet. Jeg husker jeg leste i Forsvarets forum da jeg var inne i militæret i 1988-89 at norske F-16 måtte avskjære russiske MIG ukentlig. Det var vel snakk om å sjekke den norske responstiden, og det er nok det som skjer i Sverige nå.

Jeg har skrevet om ulike scenarier tidligere i en serie basert på det amerikanske dataspillet A Chattered Union. Jeg spekulerte i del 3 på om Sverige kunne være en trussel. Jeg tror de kan være det under visse omstendigheter. Det var mye sinne i Sverige i 1905 da det norske Stortinget erklærte uavhengighet, og dette har egentlig aldri forsvunnet. Jeg tror derfor det er et mulig scenario der et angrep fra Sverige er en mulighet, men det er nok likevel størst fare for at Russland angriper. Til tross for denne faren har vi minimalt med forsvarsevne i nord. Jeg antar det er et spesifikt antall timer eller dager Norge må forsvare seg før NATO er på plass. Jeg vil tro vi snakker om minst 48 timer. Når NATO kommer er det ikke sikkert de skal hjelpe til med å forsvare Norge, men det blir kanskje et angrep med tanke på å gjenvinne en kontroll Norge har mistet. Det kan bli en stygg krig.

ubåt i borei-klassen

Russisk ubåt i borei-klassen. Dette er en av de nyeste Russland har. Den er bevæpnet med Bulava-raketten som har 6 stridshoder (kan ha 10) og har en rekkevidde på 10 000 km. De trenger med andre ord ikke komme hit for å angripe. Men den som eventuelt er i Sverige nå er en veldig liten u-båt.
Wikimedia commons

Det er ingen tvil om at den norske strategien f.o.f. er basert på NATO-medlemskap. Dette medlemskapet skal avskrekke de som vurderer å invadere, og hvis de gjør det likevel, skal vi få hjelp. Det er ikke sikkert dette skremmer NATO-medlemmene nok til at de vil blø for Norge. Det kommer an på hvordan situasjonen er på hjemmebane. Jeg skrev i Rats in a Cage og En tørrlagt verden om at overbefolkning og mangel på rent vann kan skape store opptøyer og vold som myndighetene må bekjempe med mer vold. Jeg har forøvrig lest to artikler i The Guardian i det siste som tar for seg situasjonen i byen Detroit. Les Detroit’s Water War og Now the UN is intervening in Detroit’s water conflict. Det er ikke opplagt at USA kan hjelpe hele verden hvis de får store problemer på hjemmebane. De er ikke så sterke.

Når det gjelder fiender trodde svenskene i 1940 at de kunne gjøre en deal med Tyskland. Kanskje er Norge like dumme i dag. Vi stoler i alle fall blindt på NATO, samtidig som vi er veldig interessert i å gjøre forretninger med Russland. Grunnen til at Russland har en økende militær evne, og vilje til å vise disse musklene, er at land som Norge har gjort dem rike. Kanskje er det ikke mulig, eller en gang ønskelig å unngå handel med Russland, men jeg tror ikke vi skal satse på at de respekterer avtaler mer enn andre stormakter.

Jeg har skrevet mye om dette temaet tidligere og kan anbefale disse innleggene:

En advarsel til verden – del 1

En advarsel til verden – del 2

En advarsel til verden – del 3

Hva erindrer Norge?

Frem fra glemselen

Andre kilder jeg har brukt:

http://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_land_etter_antall_mann_under_v%C3%A5pen

http://www.tv2.no/2014/10/18/nyheter/russland/forsvaret/6130422

Dystopiske fotavtrykk

Verden har vært gjennom mange kriser etter 2. verdenskrig, men vi er kanskje i den farligste perioden akkurat nå. Det betyr ikke at helvete bryter løs, men muligheten er til stede. Jeg tror det er en følelse mange deler med meg (skjønt jeg er ikke sikker, for hvis du søker etter blogginnlegg under temaet dystopi på WordPress får du stort sett treff på blogger som skriver om Hunger Games, The Maze Runner og liknende filmer/bøker), men når også EU-kommisjonæren for internasjonalt samarbeid, humanitær bistand og krisehåndtering, Kristalina Georgieva, uttrykker seg på samme måte, viser det at noen i maktposisjoner er urolige for konsekvensene.  EU’s koordinator for kontra-terrorisme, Gilles de Kerchove, har også uttalt seg om situasjonen: 

What struck me was the broad consensus on the need to act now, so to take all possible decisions now in order to be more effective in detecting suspicious travel.” Begge uttalte seg spesifikt om terrortrusselen ISIS, men jeg vil tro det også gjelder situasjonen generelt. En kan likevel undre seg over hvor stor enighet det er når vi ser at mange ikke vil bidra før de blir direkte rammet selv.

Nyhetsbildet har en tendens til å skifte veldig raskt. Russland-Ukrainakrisen er ut og inn av bildet hele tida. Den er aldri helt ute, men vi er inne i en periode nå der fokuset er på helt andre ting. Vi er mindre opptatt av ISIS også for tiden, for akkurat nå er det stort sett ebola som opptar oss.

Den krisen begynner nesten å minne litt om Hollywood-filmen Outbreak fra 1995. Jeg husker ikke hvordan smitten kom inn i USA i denne filmen, men de klarte i alle fall ikke å hindre at viruset spredte seg. Det viste seg at det amerikanske militæret hadde en vaksine, men så vidt jeg husker var det en gal general spilt av Donald Sutherland som holdt dette hemmelig. Han ville nemlig heller satse på å utvikle et biologisk våpen. Planen hans var dermed å ofre de som hadde blitt smittet.

Jeg fikk litt assosiasjoner til filmen da mange nyhetsbyråer meldte i går at en sykepleier som hadde hatt kontakt med en prøve fra Thomas Duncan, mannen som reiste fra Liberia til USA og døde av ebola der, befant seg på et crusieskip. Det ser ut som det gikk bra, men hun kunne altså ha spredt smitten til mange uten at hun visste det.

førsteutgave av 1984

Forsida til førsteutgaven av boka 1984. Den handler om myndigheter som utelukkende er interessert i makt for maktens skyd. Disse maktmenneskene bryr seg ikke om andres ve og vel. Kanskje er vi der allerede?
Wikimedia commons

Det er ikke lett i disse tider å avgjøre om en nyhetskilde er seriøs eller ikke. Jeg kjenner ikke til Global Research, men det er i alle fall ikke tvil om at amerikanske myndigheter søkte om et ebolapatent i 2009. Jeg vet ikke om konsekvensene er så store som Global Research hevder, nemlig at USA kan kreve royalties for alle ebolavaksiner som blir produsert, og at de kan bruke dette patentet til å bremse forskning som leter etter en behandling eller kur for ebola. Hvis det stemmer vil de ikke arbeide for en kur etter at de har utviklet en vaksine. Afrika sliter i forhold til HIV fordi mange land ikke har råd til de dyre medisinene. En kan tenke seg det samme scenariet i forhold til ebola. Den vaksinen blir sannsynligvis ikke delt med de som ikke kan betale. Les artikkelen med disse påstandene.

Mens dette skjer, tar ikke ISIS pause. Irak har innført portforbud i byen Ramadi. Dette er fordi ISIS har hatt framgang der til tross for at USA støtter det irakiske militæret fra lufta. Ramadi er en hovedstad i regionen, og er derfor viktig. Hvis den faller, er faren stor for at hele provinsen faller.

Før ebola overtok nyhetsbildet hørte vi at ISIS var nær ved å erobre en by ved den tyrkiske grensa. Selv om det meste av Europa og USA har blitt sekulært, er denne delen av verden i stor grad preget av kristen filosofi. Da burde det bety noe for oss at noen av de eldste kristne kulturene i verden kanskje blir utslettet. Det er i alle fall det ISIS prøver på i Irak og Syria. Men når det gjelder den islamske verden er kanskje den største trusselen oss selv. Storbritania, Frankrike og USA har blandet seg inn der sammenhengende i alle fall siden 1. verdenskrig, og hovedproblemet har vært at de ikke forstår at dette ikke dreier seg om religion, men om en maktkamp mellom ulike religiøse grupper. Jeg tror makten er viktigere enn religionen for f.eks. sunni og sjiamuslimer.

Dette gir et veldig uklart bilde av situasjonen. USA samarbeider for tiden med bl.a. Syria og Iran i kampen mot ISIS, selv om de egentlig er bitre fiender. Det er ting som tyder på at støtten til Israel er minkende. Den nye svenske regjeringen har sagt at den vil anerkjenne Palestina, mens det britiske parlamentet nylig ga en symbolsk støtte (jeg tror bare halvparten av representantene var til stede).

Det er mange andre konflikter også, og det begynner å bli temmelig komplisert å følge med på alt. Det er det som gjør dette til en farlig tid. Det er mange som spekulerer på hvorfor det tok så lang tid med å reagere i forhold til ebolautbruddet i Vest-Afrika f.eks. (det har pågått siden april). Det er mange kriser samtidig nå som kan komme til å lage store fotavtrykk i lang tid, spesielt hvis vi bare håndterer det som direkte truer oss selv.

Da er det kanskje ikke feil å sammenlikne vår verden med «Hunger Games», bortsett fra at virkeligheten ikke er et spill der ofrene er vakre skuespillere med muligheter til å vinne.

 

http://www.economist.com/blogs/economist-explains/2014/08/economist-explains-13

http://www.globalresearch.ca/ebola-and-the-rapid-vaccine-response-the-u-s-government-patented-ebola-in-2009-now-owns-all-victims-blood/5404685

http://abcnews.go.com/International/wireStory/iraq-imposes-curfew-ramadi-fearing-militants-26264548?singlePage=true

http://www.presstv.ir/detail/2014/10/14/382277/isil-largest-footprint-of-crisis/

http://www.dailymail.co.uk/news/article-2740438/ISIS-turned-northern-Iraq-blood-soaked-killing-fields-says-Amnesty-International-new-evidence-ethnic-cleansing-against-minorities-emerges.html

Politisk dobbelkommunikasjon

Regjeringen i Storbritannia er ikke inne i sin sterkeste periode. Det virket heller som at problemene bare står i kø for David Cameron. Skottene valgte å bli værende i union med England, Wales og Nord-Irland, men regjeringen kom vel ikke fra folkeavstemningen uten skrammer. De fikk mye kritikk mot slutten av kampanjen fordi de hadde vært for passive, og jeg tror Cameron fikk en kjølig mottakelse da han reiste til Skottland i innspurten. Han gjorde nok det utelukkende fordi det ble tettere enn han trodde mellom ja og nei-siden. De tok nok utkanten for gitt. I etterkant har regjeringen mistet noen politikere som har meldt overgang til et parti som vil ha Storbritania ut av en annen union, EU.

David Cameron har vært desperat etter å finne en popularitet han ikke har hatt siden han ble statsminister. Da han holdt en tale til landsmøtet i det Konservative partiet nylig hadde han nok håp om at det skulle gi både seg selv og partiet et løft, men det som fikk oppmerksomheten var en setning der han sa at partiet misliker fattige og de som arbeider hardt for å gjøre noe med livet sitt. Jeg er ikke sikker på hva som var poenget. Jeg tipper han mente å si at det er disse menneskene de representerer, men han brukte ordet resent (mislike). Det kom feil ut, men det var kanskje det han tenkte? Britene kaller dette a freudian slip.

Om ikke det var nok sa Lord Freud (litt ironisk, synes du ikke?), et regjeringsmedlem som er kjent for denne type uttalelser, at de funksjonshemmete ikke er verdt minimumslønn. Han mente at en timelønn på £ 2 var nok fordi de ikke bidro nok i samfunnet. Les om det i Mirror.

Det siste jeg hørte om var et bilde som Cameron sikkert trodde skulle gjøre han populær, men han burde ha skjønt at det er et minefelt når hvite dansere maler seg svarte i ansiktet. Det spiller ingen rolle om det var ment rasistisk eller ikke. Det viser kanskje at han er litt desperat.

Det er ikke sikkert dette er en så uvanlig holdning blant politikere. Vi ser dem gjerne som vanlige folk i Norge, spesielt de som representerer Arbeiderpartiet. Men realieten er at det også der er snakk om et lite nettverk som rekrutterer hverandre. Det er en klubb det ikke er lett å få medlemskap i. Nettavisen skrev for en tid tilbake at Jens Stoltenberg har et hus verdt rundt 15 millioner kroner, en hytte til 10 millioner, og en skjult formue på opp mot 45 millioner kroner. Jeg tror dette er opplysninger som finansmannen Øystein Spetalen kom med i et intervju, men det er ikke utenkelig at en som har hatt høy lønn det meste av livet, har en del å rutte med. Den samme Nettavisen spurte forøvrig i 2011 om hva Stoltenberg gjorde med pengene. Han stod nemlig oppført med 0 i formue i 2010. Det samme gjorde Helse- og omsorgsminister Anne-Grete Hjelle Strøm-Erichsen, miljø- og utviklingsminister Erik Solheim, statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, kulturminister Anniken Huitfeldt, kunnskapsminister Kristin Halvorsen og barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken det samme året. Den som kanskje blir den neste statsministeren, Jonas Gahr Støre, hadde en nettoinntekt på 1,9 millioner og en formue på nesten 42 millioner kroner i 2010.

Det er ikke ulovlig å gjøre det bra økonomisk. Det er noe jeg mener er bra med vår form for sosialisme at vi kan ha en del kapitalisme, men jeg spør likevel meg selv om det har gått for langt. Disse politikerne liker å bruke formuleringer som økonomisk ansvarlig budsjett og solidaritet, og når de går fra posisjon til opposisjon kritiserer de regjeringen for at de ikke gjør det de ikke gjorde selv. Jeg tror det var en filosof for noen år siden som fikk en del oppmerksomhet da hun kritiserte ordningen med at politikere uten noen form for utdannelse blir valgt inn på Stortinget. Vi kan være uenige i det, men det er ingen tvil om du nesten kan gå inn rett fra gata. Barne-,likestillings- og inkluderingsminster Solveig Horne f.eks. har yrkesskole og fagbrev som butikkslakter. Helse- og omsorgsminister Bernt Høie har 2 års utdanning innen hotelladministrasjon, samt grunnfag jus. Det er ingen som har veldig solid utdannelse.

Jeg har skrevet om Stoltenberg-regjeringen tidligere og det var den samme tendensen der. Dette er likevel politikere som har en solid politisk utdannelse innen eget parti, kommunestyre, fylkesting og i Stortinget. Jeg tror likevel filosofen stilte et betimelig spørsmål. Hvor lang eller kort tid tar det fra disse menneskene har de problemene de fleste av oss sliter med til det ikke betyr noe for dem? De tenker sikkert på oss andre, men jeg vet ikke hvor motiverte de er, eller hvor godt de er i stand til å forstå oss.

Husker du da statsrådene hadde firmabiler? Jens Stoltenberg hadde en Mini Cooper til 350 000, mens Olje- og energiminister Odd Roger Enochsen hadde en Volvo til 800 000 kroner. Dette var biler de brukte privat, men en skulle tro at de kunne ta seg råd til det selv. Det er uansett ikke skattebetalernes oppgave å gi politikerne alle mulige dyre goder som ingen andre har. Da blir de ikke noe annet enn en overklasse.

Det er lenge siden Ap var folkelig. Det er vel Frp som er mest folkelig i den nåværende regjeringen, men det spørs om ikke de ble like fort spist opp av maktapparatet. Jeg tror de hadde fått det meste til hvis det hadde betydd noe for dem, men de tror vel at de ikke hadde blitt gjenvalgt hvis de fulgte den samvittigheten de eventuelt klarte å utvikle før makta korrumperte den.

http://www.nettavisen.no/na24/hvor-er-formuen-jens/3255973.html

http://www.nettavisen.no/na24/–jens-stoltenberg-har-en-skjult-formue-pa-45-millioner/3671695.html

Få skjeer i skuffen

skjeer

Alle de ulike tingene jeg gjør i løpet av en dag krever en skje. Hvis en ikke har så mange, blir skuffen tom lenge før dagen er omme.

Jeg var på loppemarked for noen uker siden og da kjøpte jeg bl.a. flere skjeer. Jeg har en tendens til å aldri ha nok av dem, spesielt teskjeene. Det er noe kjent med den følelsen. Da tenker jeg på skje-teorien. Skribenten, bloggeren og lupuspasienten Christine Miserandino har forklart på en glimrende måte hvordan det er å leve med lupus. Det er ikke på samme måte for meg, men teorien er relevant for alle som på en eller annen måte må betale en pris for hverdagslige ting. Les om teorien, så forstår du hva jeg mener.

Det er egentlig ikke så mange skjeer i skuffen min, og den blir fort tom. En av skjeene har med høy lyd, spesielt høye stemmer, å gjøre. Mange på autismespekteret har utfordringer med ulike former for sanseoverbelastnng, og for min del er det altså problematisk å forholde seg til lyd. Jeg klarer nok til f.eks. å jobbe, men det kommer ikke gratis. Jeg må gi opp noen dyrebare skjeer, og det tynnes fort ut i rekkene. Bare tanken på å prestere noe etter arbeid er et ork. Da er det nok å følge opp datteren min.

Jeg prøver noen ganger å spare litt til seinere på dagen, og holder meg unna situasjoner, som f.eks. pauserommet på jobb, men det blir jeg gjerne straffet for på en annen måte. Det er nemlig nærmest en del av jobben å tilføre noe sosialt. Hvis en ikke gjør det, blir en ikke sett på som ansattbar. Det sosiale koster en del skjeer, og jeg er ikke så flink til å snakke om de kjedelige tingene som folk flest er opptatt av.

Jeg liker trening og fysisk hardt arbeid. Problemet er at jeg har kroniske smerter i begge armene, og hodepine. Dette gjør at veldig mye av det jeg ønsker å gjøre i arbeidslivet og hjemme ikke er mulig. Når jeg noen ganger må gjøre det likevel, koster det en del.

Jeg har en følsom mage og må holde meg unna melk, gluten og mais. Det er ikke lett, for mange glutenfrie produkter har spor av gluten. Det er ikke lett å holde seg unna modifisert maisstivelse heller, for det brukes ofte som et fortykningsmiddel (jeg fretrekker xantham gum). Det er ikke uvanlig at jeg havner i situasjoner der jeg har valget mellom å spise noe jeg blir dårlig av eller å bli dårlig fordi jeg ikke spiser. Jeg føler ikke behov for å offentliggjøre alle skjeene mine her, men det er mye jeg ikke kan gjøre fordi jeg ikke har nok skjeer.

Jeg er ikke blant de mest organiserte. Det gjelder dessverre i forhold til skjeene også.  Jeg må nok jobbe litt med å få oversikten, og da kan jeg bruke skjeene der jeg trenger dem mest. Det er kanskje delvis det jeg har gjort ubevisst også. Jeg har brukt mange skjeer i jobben, mens det har vært lite igjen til andre ting. Taktikken min har nok vært å gjøre det som er nødvendig for å klare seg på arbeidsmarkedet, uten at jeg har reflektert noe over hva de ulike aktivitetene koster. Det har nok ikke fungert i lengden. Det er mange som tror at jeg bare kan ta meg sammen, men det er nok ikke så enkelt.

Jeg trenger en bedre distribusjon av skjeene. Hvis jeg får mange lydinntrykk på morgenen blir det f.eks. vanskelig å fokusere, men jeg kan vel leve med det hvis jeg får den samme oppplevelsen på ettermiddagen. Jeg blir fortsatt preget av det, men da kan jeg roe meg ned med f.eks . puslespill. Det er en viktig grunn til at jeg ikke har noen hobbyer som involverer interaksjon med andre.

Jeg jobber for tiden med å komme meg tilbake i arbeid etter sykdom. Det hadde selvsagt vært fint om mennesker generelt fikk større forståelse for at noen ikke har nok skjeer til å gjøre like mye som andre (det er ikke uvanlig med en «du er ikke den eneste som har det vanskelig-holdning»), men akkurat nå er jeg nok mest opptatt av at jeg møter den forståelsen i arbeidslivet. Det beste hadde nok vært om fokuset hadde vært på at jeg skulle fungere; ikke på at jeg på død og liv skulle bidra i samfunnet. Jeg ønsker å bidra, men har nok blitt presset til å starte i feil ende. Resultatet sier vel seg selv hvis en bidrar uten å fungere. Det er det mange av de som mener de vet alt om oss med hull i CV’en som ikke forstår.

Jeg ignorerer nett-trollene, men det er litt artig at forskning dokumenterer at folk som langer ut mot de av oss som trenger hjelp av NAV, faktisk har større problemer selv. Norsk helseinformatikk har skrevet om det.

Det vanskelige språket

Jeg oppdaget til min forskrekkelse at pdf-filene jeg har under portfolio i menyen hadde forsvunnet. Det dreier seg om tekster jeg har fått publisert i aviser. Jeg hadde ikke kopier av dem, men har klart å grave fram noen som jeg hadde som vedlegg til mailer jeg har sendt. Det kommer mer seinere. Jeg fant også noen mindre saker som jeg ikke har som pdf-filer. Her er to av dem som tar for seg språkproblemer i nynorskkomunen Tysvær. Jeg skrev disse i 2007 som b-saker, men synes de fremdeles er interessante.

Tysvær velger nynorsk

Tysvær er en nynorskkommune, men det har vært en oppmykning mot bokmål i kommuneadministrasjonen de siste årene. Den trenden kan snu nå, for kommunen har meldt seg inn i Landssammenslutninga av nynorskkommunar (LNK).

Tysvær har alltid vært en nynorskkommune, men administrasjonen ble målnøytral for noen år siden. Bakgrunnen for det var at mange av de ansatte i kommunen hadde problemer med å beherske nynorsk godt nok, og måtte dermed ha hjelp av sekretærer.

Tar et skritt tilbake
Senterpartiets Tone Kringeland har tatt initiativ til at Tysvær kommune skal melde seg inn i LNK. Dette er en sammenslutning av kommuner, fylkeskommuner og interkommunale tiltak, som har som formål å fremme nynorsk språk og kultur i offentlig virksomhet. Medlemskap i denne organisasjonen innebærer at nynorsk igjen blir administrasjonsspråk i Tysvær kommune.

-Det vil bety mye hvis vi klarer å beholde nynorsk i vår region. Det er viktig at ungene får beholde nynorsk i dialekten sin, for ordstillingen i nynorsk passer oss bedre enn bokmål. Dette har med å bevare vår identitet å gjøre, for språk er en viktig del av oss, sier Kringeland.

Det er likevel lite som tyder på at tysværbuen brenner for nynorsken i samme grad som senterpartipolitikeren, for de 17 medlemmene i Tysvær mållag har ikke maktet å avholde et årsmøte siden 1994.

Uenig
Det var ikke full enighet om medlemskapet i LNK. Den nye ordføreren i Tysvær, Høyres Harald Stakkestad, støtter ikke vedtaket.

-Da målsaken var oppe til behandling, ble det noe oppmykning for de som er saksbehandlere i kommunen. Jeg, for egen del, vil ha en likestilling mellom målformene, og ønsker derfor ikke medlemskap i LNK, sier Stakkestad.

Tysvær Bygdeblad har gitt de andre partiene mulighet til å uttale seg, men ingen av dem hadde noen kommentar.

Sammen er vi sterke
Daglig leder i LNK, Vidar Høviskeland, mener det er spesielt viktig for en bynær kommune å satse på nynorsk.

-Jeg mener det bør være et poeng for Tysvær å stå frem som en kommune med en selvstendig identitet og kultur – der nynorskdimensjonen skiller seg klart ut fra Haugesund, hvor nynorsk er et klart mindretallsspråk, sier Høviskeland.

Ifølge LNK forplikter ikke medlemmene seg til mer enn å betale medlemskontingenten.

-Medlemmene kan velge å bruke tilbudene våre, og slik få praktisk nytte av medlemskapet. For oss er det viktig å vise at kommuner som bruker nynorsk står sammen. Dette er viktig både språkpolitisk og når det gjelder å vise fram nynorsk markedsmakt, mener Høviskeland.

-Vi er høringsinstans for departementene i de fleste språkpolitiske og kulturpolitiske spørsmål, og vi har derfor jevnlig kontakt med departementer, stortingskomiteer og statsråder, for å fremme saker som medlemene våre tar opp. LNK er til for å brukes og aktive medlemmer kan få mye igjen for medlemskapet. Dersom kommunen ikke bruker oss aktivt blir medlemskapet i praksis passivt, mener Høviskeland.

Fakta
LNK har 115 medlemmer, og fire av dem ligger på Haugalandet: Tysvær, Bokn, Vindafjord, Sauda, samt Rogaland fylkeskommune.

LNK arbeider blant annet for å øke nynorsk kompetanse og bruken av nynorsk i det offentlige.

 LNK gir ut en avis med seks utgaver i året. De fleste medlemskommunene gir avisa til kommunestyrerepresentantene, sentraladministrasjonen, samt bibliotekene og skolene/ barnehagene.

Det vanskelige språket

Norske ungdommer sliter med nynorsk som aldri før, og norske skolestiler tyder på at mange oppfatter nynorsk og svensk som ganske likt. En av grunnene til det kan være at det er mange nynorske ord som er veldig like på svensk. Ordene fjortis og kjendis for eksempel er etablerte ord i norsk, men de var opprinnelig svenske slangord.

Lik uttale
Førsteamanuensis Arne Torp ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved universitetet i Oslo har studert dette fenomenet og sammenliknet noen vanlige svenske substantiver med tilsvarende på bokmål og nynorsk. Han fant ut at det var mange ord som var temmelig like. Mange vil vel si at åtgjerd er eit typisk nynorsk ord, men det uttales likt på svensk og skrives åtgärd.

Noen andre eksempler på svenske ord som har sine nynorskliknende motsvar:

Början-byrjing, ljus-ljos, huvud-hovud, hamn-hamn, vecka-veke, skådespelare-skodespelar, vatten-vatn, hälft-helvt, känsla-kjensle.

Ikke skyld på svensk
Jan Ottar Stråbø, trinnleder ved Nedstrand barne og ungdomsskole, mener det er andre problemstillinger på Haugalandet.

-Vi kan nok ikke skylde på svensk for problem med nynorsk i skolen lokalt. Problemet hos oss er massiv mediapåvirkning, og bokmål er det dominerende mediespråket. Det er også en sterk påvirkning fra dialekt og SMS-språk, for vi ser en del lydrett skriving, forklarer Stråbø.

-Kanskje kan Torp sin påstand ha mer for seg på Østlandet? Der har de tettere kontakt med Sverige og tilsvarende mindre kontakt med nynorsk, både i form av nynorsk skrift og nynorskliknende dialekter, sier Stråbø.

Da jeg jobbet i Tysvær Bygdeblad fikk jeg forøvrig beskjed om at styret hadde bestemt at det skulle være en nynorskavis, men det hadde åpnet for at frilansere kunne skrive bokmål. Jeg behersket begge deler, men selv om jeg i realiteten var ansatt, ville den daværende redaktøren at jeg skulle jobbe som frilanser. Dermed kunne jeg skrive bokmål, noe hun foretrakk.

Den omtalte Tysvær Bygdeblad rapporterte forresten nylig at Haugaland og Sunnhordland Politidistrikt har blitt meldt til Språkrådet/Språkpolitiet fordi de skriver bokmål på twitter. Det er tross alt noen som tar den norske latinen veldig alvorlig.

Grov uaktsomhet

ebolautbrudd 1979-2008

Kartet viser alle ebolautbrudd mellom 1979 og 2008. Det viser at verden har klart å begrense spredningen av ebola i nesten 40 år.
Wikimedia comons

Den som har utvist skyld i juridisk forstand, må kunne klandres for sin opptreden. Skyld har flere grader, og vår er kanskje mer etisk enn juridisk, men jeg vil påstå at de landene vi unøyaktig kaller Vesten har et betydelig ansvar. Iføge det siste estimatet fra Centres for Disease Control (CDC) kan så mange som 1,4 millioner mennesker være smittet av ebola i Vest-Afrika i januar 2015. Det begynner å bli tendenser til panikk over det meste av verden, og noen er opptatt av å fordele skyld. Men var dette uunngåelig?

Ken Isaac fra den kristne hjelpeorganisasjonen Samaritan’s Purse vitnet foran en underkomité i den amerikanske Kongressen i august der han sa at det allerede var litt seint å reagere. De hadde sett dette utbruddet utvikle seg så tidlig som april. Han mente at land som Liberia, Sierra Leone og Guinea ikke hadde ressurser til å takle et ebola-utbrudd på egen hånd. Det stemmer med ting jeg har hørt og lest i nyhetene de siste ukene. Jeg hørte om et land som ikke hadde nok sykehussenger, og i annen nyhetssak streiket de som skulle fjerne likene fra gatene. Det høres uforståelig ut for oss. Vi tenker at de må gjøre det som er nødvendig; de kan diskutere lønn når dette er over. Det var den første tanken min, men dette er en ekstrem situasjon. Det må være veldig overveldende når de ikke er i stand til å takle dette, og verden bare ser på.

Jeg har også hørt at vestlige leger og sykepleiere som har blitt smittet, får en medisin som er under utvikling. Thomas Duncan hadde ebola, men reiste likevel til Texas og tok dermed viruset med seg til USA. Han ble fordømt av de fleste, også presidenten i sitt hjemland Liberia. Denne mannen hadde sett hva ebola gjorde med de som ble smittet. Han ble smittet selv da han bar en gravid kvinne til en klinikk. Hun ble avvist der fordi det ikke var plass til flere pasienter, og han bar henne hjem igjen, der hun døde. Han visste at han ikke kunne få behandling i sitt eget land. Det var uansvarlig å sette andre i fare, men jeg kan forstå desperasjonen han må ha følt. Vi gjorde ingenting. Har vi egentlig rett til å fordømme?

Ebola ble oppdaget på 1970-tallet og taktikken har hele tida vært å isolere utbruddene. Det har vært en effektiv taktikk, men av en eller annen grunn gikk de samme landene som har fulgt denne planen i 40 år vekk fra denne planen. Samtidig dukker det opp en medisin. Denne er ikke ferdig testet, og den finnes derfor bare i små mengder. Det er selvsagt mange konspirasjonsteorier i omløp allerede. En av dem er så syk at det høres helt umulig ut, men stormakter og legemiddelindustrien har gjort langt mindre ting for makt og penger før. USA har f.eks. hatt mange skandaler, og den kanskje mest kjente er Tuskegee-eksperimentet der fattige, svarte i USA ble smittet med syfilis. Tanken var å studere hvordan sykdommen utviklet seg, men de fikk ikke behandling. De går nok ikke like langt i dag, men amerikanske myndigheter har likevel lenge vært fristet til å godkjenne testing av miltbrann-vaksine på barn, og da snakker vi om babyer også.

Nå er det noen som sier at det bare er vaksiner som kan stoppe ebola, for hvis dette utbruddet får fotfeste utenfor Vest-Afrika, vil det sannsynligvis bli en pandemi. Det får meg til å tenke på et kjent uttrykk i den engelskspråklige verden: The best predictor of future behaviour is past behaviour. Det høres kanskje ut som noe en hobbypsykolog som Dr. Phil ville sagt, men jeg tror det stemmer. De som har gjort sånne ting før, gjør det gjerne igjen. Når det gjelder politikk har jeg skrevet om amerikansk «past behaviour» i Jokerne og Bakgården. Jeg tipper jeg hadde funnet liknende ting i historien til de fleste andre land som har formet verden (f.eks. Storbritania, Frankrike, Russland, Tyskland).

Jeg kan ikke si om dette var en planlagt spredning, men jeg vil alltid spørre meg selv: Hvorfor var det ingen som gjorde noe i april?

Stop ebola with drugs
Early warning
Thomas Duncan

Ansvar og medansvar

Mange tar for det gitt at noen ungdommer er late og at de nekter å arbeide. Jeg tviler ikke på at det finnes flere av den sorten som skrev En trygdesnylters bekjennelser for noen år siden (hovedbudskapet hans var at han ikke ville jobbe hvis han ikke fikk gjøre den ene tingen han drømte om). Det er imidlertid noen som har blitt traumatisert, noen av sine biologiske foreldre, men en god del av barnevernet også. Det er i tillegg mange andre grunner til at livet er vanskelig, og dette er noe vi bør tenke på når vi nettopp har hatt verdensdagen for psykisk helse.

Barnevernet burde dreie seg om å verne barn. Det burde innebære at det er siste utvei å fjerne barnet fra slekta. Jeg innser at det noen ganger er det beste å skille foreldre og barn, for det blir løgn å hevde at det aldri skjer overgrep, men barnevernet burde søke gjennom hele familien for å finne gode kandidater før de ser etter en fosterfamilie utenfor familien.

Det er i beste fall vanskelig for fremmede å ha den nødvendige tålmodigheten med barn. Det er ikke lett å investere like mye i barn som ikke er sine egne. Det er bare logisk, men det blir ytterligere forverret ved at systemet er lagt opp som en industri. Bufetat betaler ut betydelige midler til fosterforeldre og institusjoner, og det får sjelden konsekvensenser hvis disse ”foreldrene” gjør en dårlig jobb eller t.o.m. bryter loven.

Jeg refererte i innlegget Statssponset barnetrafficking i Norge til kartleggingsstudien Slik fosterforeldre ser det fra 2005. Studien består av en rekke spørsmål som ble stilt til fosterforeldre i Hordaland, og svarene de ga. Der kom det fram at hele 89 % av fosterforeldrene mente at fosterbarna skulle vokse opp hos dem, og bare 5 % trodde de ville komme hjem til sine egne foreldre.

Fosterforeldrene ble også spurt om de hadde vurdert å adoptere fosterbarnet de hadde omsorg for. Det var 78 % som ikke hadde vurdert det, og bare 10 % som hadde vurdert det alvorlig. Jeg vet ikke om dette er forventninger de har selv, eller om de har fått slike signaler fra ansatte i barnevernet, men det tyder i alle fall på at de ser på ordningen som permanent uten at de egentlig ønsker nære bånd til fosterbarna. Det er bare en inntekt.

Disse overskriftene alene fra forskning.no sier det meste om hvor alvorlig dette er:

Traumatisk oppvekst forkorter livet

De fleste barn hentes uanmeldt

Har det bedre hos sin egen slekt

Halvparten av fosterbarn har psykiske lidelser

Noen av disse artiklene brukes nok som en begrunnelse mot foreldrene, men argumentene er gyldige samme hvem som har omsorgsansvar. Grunnen til at så mange sliter kan ifølge den siste artikkelen være lovverket og organiseringen av barnevernet. Forsker og spesialpsykolog Stine Lehmann står bak den første undersøkelsen av psykiske lidelser hos barn i norske fosterhjem. Det er grunn til å legge trykk på ordet undersøkelse, for det virker som hun spekulerer om årsakene. Hun mener nemlig at fysisk og psykisk mishandling før plassering er den største risikoen. Det er ingen tvil om at det skjer i biologiske familier også, og det er derfor jeg har sagt flere ganger at vi trenger barnevernet, men dagens barnevern er også en del av problemet. Det er f.eks. mye dokumentasjon på at institusjoner ikke har gode nok rutiner i forhold til dokumentasjon, at ansatte ikke er klar over over hva som ligger i begrepet ulovlig tvang, at diagnoser fra spesialister på et sykehus blir ignorert og at nødvendig behandling dermed blir avsluttet når barnet blir plassert utenfor familien, at barnevernet gjør vedtak i saker de ikke forstår (f.eks. i fremmedkulturelle familier) etc.

Jeg er imidlertid enig med Lehmann når hun sier at vi må vektlegge beskyttelse mot omsorgssvikt og mishandling, men det er ikke bare i forhold til skadelige foreldre. Grunnen til at dagens system er farlig er at det er for lite innsyn, og der det er lite innsyn eller gjennomsiktighet, ligger forholdene til rette for overgrep. Myndighetene har ikke manglende dokumentasjon på at det skjer også når kommunen eller det statlige bufetat tar over omsorgen. Det er noe alle representanter i Stortinget, regjeringen og etatene er veldig klar over. Det er forøvrig verdt å legge merke at Stine Lehmann støtter seg på opplysninger fra barnevernet når det gjelder forholdene barnet levde under før det ble plassert i en fosterfamilie eller på en institusjon. Det er problematisk når vi vet at barnevernet ikke har noen tradisjon for å dokumentere det de gjør, og at det noen ganger faktisk er mistanke om forfalsking. Advokat Sylte har bl.a. vært inne på det.

Jeg har nevnt problemet med kompetanse i barnevernet flere ganger på denne bloggen. Det er ikke uvanlig at ansatte i barnevernet tar avgjørelser på områder de ikke vet noen ting som helst om. Jeg fikk litt av den følelsen da jeg leste en rapport fra Redd Barna. De kartla barnevernsansattes kunnskap, kompetanse og ansvarsfølelse i  Handel med barn – er det mitt ansvar? Det var bare 14 % av de 130 som deltok i undersøkelsen som mente at de hadde nok kunnskap til å håndtere en slik sak. Det var 81 % som svarte at de ikke hadde kjennskap til rutiner for identifisering av barn som var ofre for menneskehandel.

Dette har ikke direkte tilknytning til de fleste barnevernssakene i Norge, men jeg mener dette er et generelt bilde. Det er mange ansatte i barnevernet som gjør en god jobb, men det er også en stor mangel på rutiner, rettssikkerhet, kompetanse, opplæring, ansvarsfølelse etc. Det er kort fortalt veldig store individuelle forskjeller, og det kan vi ikke leve med. Det er i beste fall svakheter i systemet, i verste fall uredelige og partiske saksbehandlere, og det burde regjering og Storting være veldig interessert i å ordne opp i. Jeg vil faktisk påstå at det finnes eksempler på menneskehandel med barn innenfor barnevernets egen organisasjon.

Dette er grunnen til at jeg er så opptatt av denne saken. Det dreier seg om å hjelpe de barna og familiene som blir rammet, men det er mye større. Det høres kanskje litt i overkant grandiost ut, men jeg tror det også dreier seg om hvilket samfunn vi vil leve i.

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 66 andre følgere

%d bloggers like this: