En nostalgisk matreise

Det er ikke direkte vakkert, men dette svenske kjøkkenet fra 1955 gir meg den nostalgiske godfølelsen.
Foto:Gun Westholm

Noe forandrer seg fra en generasjon til den neste, mens andre ting blir uforandret. Når det gjelder matlaging er jeg nok i en mellomsituasjon. Faren min var fullstendig hjelpeløs og hadde bare spist brød hvis han ikke ble servert varm mat. Jeg er ikke veldig avansert, men klarer å lage noen enkle retter som smaker ganske godt, og i tillegg er sunne. Når jeg lager mat er det altså ikke ofte jentungen og jeg spiser Grandiosa og suppeposer fra Toro.

Når jeg tenker tilbake på min egen barndom er det rart at jeg var så frisk som jeg var. Moren min jobbet, mens faren min var ufør. Han hadde dermed hovedansvaret for matlagingen. Det var dømt til å mislykkes.

Middagen bestod som regel av enten rottepølser eller prinsessestang, boller e.l. Førstnevnte var tjukke pølser som en lokal slakter solgte. Dette var på den tida da det fremdeles fantes små, uavhengige slaktere med egen butikk. Det hadde blitt færre av dem, men selv så seint som i min barndom var det to matbutikker, to kiosker, en blomsterbutikk, en slakter, en gavebutikk og en fiskehandler på et par korte kvartaler, og dette var ikke i sentrum. Dette var før kjøpesentra tok over, og de fleste butikkene stengte tidlig. Torsdag var den store handledagen, for da hadde butikkene langåpent. Jeg tror det var nettopp på torsdager denne slakteren solgte sekker med tjukke pølser. Jeg husker ikke om det var 5 eller 10 kg per kunde, men mamma sendte i alle fall to av oss ned for å få med dobbel kvote. Det er rart at jeg ikke er drittlei pølser, men det er jeg faktisk ikke.

Jeg husker en gang vi grillet disse pølsene på hytta i Sveio. Det dryppet utrolig mye og det sier vel litt om hvor mye fett det var i pølsene. Jeg tror det var under et av disse lystige lagene på hytta vi diktet opp historien om at vi hadde sett rotter i slakterens bakgård, og at det var disse små dyrene som forsvant inn i pølsene, derav navnet.

Det var en ting faren min var en kløpper på, og derfor kalte han det spesialmiddag. Den bestod av kjøttdeig, hjemmelaget tomatsaus og makaroni. Den beryktede Hellstrøm hadde ganske sikkert plukket faren min fra hverandre, men en ting er sikkert. Da spesialmiddagen kom på det lille kjøkkenbordet hos familien Ytreland på 70-tallet, var det fest.

Jeg husker også med glede da vi hadde fiskeboller i hvit saus servert i skjell. Dette er ikke et ”alt var bedre før- innlegg”, men det er artig å tenke over forandringene. En ting var likevel bedre, tror jeg. Vi fikk nok ikke i oss like mye sukker. I min familie var det i alle fall lite godteri. Vi fikk nok godteri også, men det som sitter best igjen i hukommelsen er iskrem fra kartonger. Jeg tror de kom i samme type papir som melkekartonger blir laget av. Dette ble servert på lørdagskvelder sammen med myrvann fra Sveio, eller Peko som denne lokale brusen het. En del år seinere forsvant den siste av de mange lokale brusfabrikkene, Viking. Jeg var spesielt begeistret for Sjako. Jeg har ikke sett denne brusen andre steder. Jeg tror det er en brusprodusent i Egersund som eier patentene i dag, men de bruker visst ikke produktene de tok over fra Viking.

På 80-tallet kom utlandet for alvor til Norge, og Haugesund fikk den første pizzarestauranten. Jeg tror den het Vivaldi, og hadde ikke overraskende et italiensk musikalsk tema. Jeg spiste en del buffeter der og har vel ikke sett meg tilbake siden. Derfor er det nok få av oss som fortsatt mener at livet er på sitt absolutt beste når du spiser spesialmiddag eller fiskeboller i skjell sammen med familien på en lørdagskveld.

Mange som opplever livet vanskelig drømmer seg tilbake til en tid da livet var ukomplisert, og det er som regel barndommen. Det gjør jeg også.

Det var en uskyldig tid, men den er dessverre tapt, også for Haugesund.

Skal bare

Jeg husker en gammel barne-tv-klassiker. Albert Åbergs pappa hadde aldri tid. Standardsvaret var alltid: “Skal bare.”

Det minner meg om noe en FB-venn skrev på tidslinja si i går. Hun har nettopp kommet tilbake fra en landskonferanse der en av talerne var filosofen Einar Øverenget. Han sa bl.a. at:

Vi sier vi ikke har tid. Har vi ikke tid??? Er det noe vi har, så er det tid. Vi får ny tid hele tiden! Folk hadde mer tid før, blir det sagt. Javel? Var døgnet lengre før? “Jeg skal gjøre det, når jeg bare får mer tid,” sier vi. Vi får ikke mer tid! Døgnet vil alltid ha 24 timer. Vi vil aldri motta en konvolutt i postkassen der det står “Gratulerer! Du har fått 2 ekstra timer pr. døgn!!” Hvorfor skylder vi på at vi ikke har tid når noen spør oss om noe? Fordi det funker! Alle godtar dette. Å, unnskyld, jeg skjønner. Du har ikke tid. Jeg kommer tilbake senere… Sannheten er at jeg har tid. Du er bare ikke blant det jeg velger å prioritere akkurat nå.

Jeg kom i en liten klemme p.g.a. noen få sekunder.

Datteren min på 8 har sin egen pc. Vi kjøpte den til henne som en julepresang for et halvt år siden. Jeg har nevnt tidligere at hun har noen utfordringer knyttet til for tidlig fødsel. D.v.s begge foreldrene hennes har lærevansker, så hun hadde kanskje hatt mange av disse vanskene likevel, men det hjalp neppe med den vanskelige starten. Vi bruker derfor mye ressurser, også penger, for at hun skal ta igjen mest mulig på det feltet som startet kappløpet i 2005. Vi styrer en del av det pc’en brukes til, bl.a. skriving og ulike pedagogiske spill, men hun får også belønninger i form av valgfri underholdning.

Jeg fikk meg en liten lærepenge selv for en måneds tid siden. Dattera mi så på you tube-videoer. Det har blitt favorittkanalen hennes, for der finner hun de fleste favorittfigurene sine. I det siste har det gått mye på havfruer og My Little Pony. Jeg er ikke sikker, men jeg lurer på om det var sistnevnte som forårsaket problemene. Jeg overvåker vanligvis i bakgrunnen det jentungen ser på, men denne dagen registrerte jeg ikke hva hun klikket på. Hun kikket på en videoanmeldelse av et My Little Pony-dataspill. Jeg trodde det var harmløst nok, men plutselig ble skjermen svart.

PC’en hennes har vært ute av drift i en måned, men i dag lot jeg hun bruke min mens jeg jobbet med å fikse hennes. Jeg ble litt oppmerksom da jeg hørte noe uvanlig fra pc’en min. Det var nemlig voksne menn som snakket med en altoppslukende interesse om My Little Pony-dataspill og leker. Jeg hørte bl.a. en mann som snakket om hvilket flott nettsamfunn de hadde for My Little Pony. Jeg viser også interesse for det dattera mi holder på med. Jeg er bl.a. med på noen rollespill, ikke fordi jeg liker det spesielt, men fordi det er viktig for barnets læring.

Det hadde ikke vært unaturlig for meg å leke litt, f.eks. med en modelljernbane og radiostyrte biler, men det virker litt rart at menn blir så oppslukt av jenteleker. Er det noen andre enn meg som synes det er litt creepy med menn som snakker som om jenteleker er høydepunktet i livene deres?

Det viser seg at jeg skulle ha stoppet jentungen for en måned siden. Jeg antar hun klikket på en reklame e.l. PC’en oppførte seg som om den var blitt utsatt for en massivt angrep. Jeg har hatt virus og malware på min egen pc, men det har aldri vært noe problem. Denne gangen prøvde jeg alt mulig, men ga etter hvert opp. Etter en måned prøvde jeg på nytt i går kveld. Jeg klarte endelig å starte i sikkermodus og klarte tydeligvis å fikse noe (jeg tilbakestilte pc’en). Jeg startet maskinen på nytt og gikk til sengs. En time etter at jeg stod opp neste morgen startet pc’en i normal modus. Da avinnstallerte jeg bortimot 20 programmer som ikke skulle være der.

Jeg har brukt hele dagen. Problemene er ikke over, men det virker som jeg gradvis får mer av pc’en tilbake, så det nærmer seg nok en løsning. Jeg tror alt dette skyldtes konflikter i øst og vest. Alle operasjoner jeg prøvde for å fikse problemet tok evigheter.

Jeg kunne sikkert spart meg mye arbeid hvis jeg hadde ikke hadde gjort nybegynnertabbene, som å ikke lage en backup-disk av windows. Jeg tenkte at det blir det sikkert tid til å gjøre seinere, for det jeg driver med selv er jo alltid så fordømt mye viktigere. Hvis jeg tar meg tid, blir jeg dessuten ofte så utålmodig og irritert at jeg kunne like gjerne latt være. Det ble alltid seinere, men plutselig oppstod behovet.

Tross problemene de siste ukene liker vi you tube her i huset, og da passer det vel å vise til Cat Stevens-klassikeren Cat’s in the Cradle:

Gjenforeningen

Det er ikke alt jeg husker tilbake på med like stor glede. Da tenker jeg spesielt på skolegang og oppveksten i Ramsdalsblokkene/Bleikmyr i Haugesund. Jeg kunne sagt litt av hvert om enkelte av de voksne i livet mitt da, samt noen av barna, men blant klassekameratene mine var tonen god.

Jeg har ikke hatt kontakt med klassekameratene fra grunnskolen siden midten av 80-tallet, og har ikke tenkt så mye på dem heller. Det har vel en god del å gjøre med at jeg gjorde veldig blandede erfaringer i oppveksten. I dag er mye av den fortrengt til noe temmelig diffust. Det jeg husker fra Hauge skole er en generell, sterk mistrivsel, men har en viss anelse om at jeg gikk i en god klasse. Jeg har noen vage minner om et par klassefester som gikk bra, i alle fall. Dette kom litt tilbake til meg da jeg fikk en venneforespørsel på facebook. Jeg stiller meg det samme spørsmålet som mange andre har stilt seg selv tidligere. Noen av jentene fra barneskolen prøver å samle den gamle gjengen fra 6 A. Bør jeg gå? Det var helt andre forhold enn klassekameratene som gjorde starten min vanskelig, så jeg er egentlig ikke negativ til en gjenforening. På den annen side er det kanskje like greit å la minnene være i fred, spesielt de jeg ikke husker.

Etter endt grunnskole ble vi spredt for alle vinder og jeg bor for tiden 130 mil unna. Jeg er likevel ikke sikker på om jeg hadde gått hvis jeg hadde hatt anledning. Jeg hadde mine utfordringer allerede da, og har nok ikke vokst opp til å bli en “people person.” Det er derfor kanskje like greit at det ikke passer.

Jeg kan i farten bare huske å ha truffet 3 fra klassen min i etterkant. En ble lærer og politiker (tror det var for SV) og vi gikk 2 år i samme klasse på videregående også. Jeg har truffet henne et par ganger etter det. Jeg traff en av de andre da jeg skulle fornye passet mitt for 20 år siden, og hun jobbet på passkontoret. Jeg husker forøvrig at hun var den eneste i klassen som hadde en videospiller (tror det var beta). Hun hadde klassefest hjemme en gang, og hvis jeg ikke blander sammen noen minner gikk det på Smokey and the Bandit i videospilleren og Paul McCartneys på platespilleren. Vi hadde nok en annen oppfattelse av kult enn dagens unge. Den siste traff jeg på da jeg hadde et 2 måneders vikariat ved en grunnskole i Haugesund. Hun jobbet også som lærer da. Jeg tror det var 11 år siden.

Selv har jeg bodd i Little Rock (USA), Stavanger, Vindafjord, Tokke (Telemark) og nå i Meløy (Nordland) + Bergen, Kristansand og Nesna (Nordland) i forbindelse med utdanning. De andre har gjort sine egne reiser gjennom livet, men vi har nok ikke hatt mange muligheter til å krysse hverandres spor. Det er vel slik for de fleste.

Livet har vært en reise på en endeløs vei som forhåpentligvis ender i frihet. Denne veien i Texas ender i Mexico.
Foto: Joseph West via flickr

Jeg nevnte boka A Catcher in the Rye i forrige innlegg. Jeg har også tenkt litt på en annen kultklassiker i det siste, On the Road av Jack Kerouac . Jeg føler meg litt beslektet med begge hovedpersonene. Holden Caulfield i A Catcher in the Rye og Sal Paradise i On the Road hadde begge problemer med  å vokse opp. Jeg kjenner meg godt igjen i ønsket om å utsette voksenlivet, eller t.o.m. prøve å hindre den naturlige utviklingen. Som Sal Paradise kom jeg tidlig til den konklusjonen at det fornuftigste var å gjøre det forventede, men i motsetning til de nevnte litterære skikkelsene var ikke denne utsettelsen helt frivillig i mitt tilfelle. Til tross for at jeg har jobbet målbevisst ligger jeg langt etter målene. Jeg har en flott familie, men vi savner frihet og sikkerhet. Livet startet, men tok raskt en lang pause. Jeg føler noen ganger at jeg ble satt på en evigvarende vent mens jeg hører på kjedelig samtale venter-musikk.

Det er mange referanser jeg kunne brukt. Et artig scenario i science fiction bøker er når mannskapet fra et romskip treffer noen i en “time warp” der tiden har stått stille, eller den samme sekvensen av hendelser gjentar seg uavbrutt. Jeg tenker også på kjenningsmelodien til en serie jeg aldri ble helt venn med, Friends. Der synger de bl.a. at:

It’s like you’re always stuck in second gear
When it hasn’t been your day, your week,
your month, or even your year

Jeg kjenner godt den følelsen, men når år blir til tiår blir jeg ikke veldig sikker på at min tid kommer.

Vi får se hva som skjer, men når det gjelder klassen jeg tilbrakte 9 år med, har jeg kanskje reist for langt (eller ikke langt nok) til at en gjenforening kan bli spennende nå. Det blir bare slitsomt.

Skrapeloddet

Livet i utkanten kan være idyllisk, eller det kan være et skrapelodd. Reklamene for disse loddene sier gjerne at du kan vinne en million, med trykk på kan. I teorien har vel alle like stor mulighet til å vinne førstepremien, men alle vet innerst inne at det ikke kommer til å skje.

Livet i distrikts-Norge er litt slikt. Hvis du flytter fra byen og ut på bygda, kan du vinne førstepremien. Du kan finne idyllen du drømmer om, men du kan også tape eller i beste fall vinne 30 kroner. Det er mange grunner til at jeg føler et jeg er der nå, bl.a. fastlegesituasjonen. Det ser ut til at jeg har trukket flere av de loddene som gir deg 30 kroner eller et nytt lodd, og førstepremien har ikke gjemt seg der heller. Det blir som den gangen jeg klagde på en kjøtt og sausfri lasagne jeg nettopp hadde kjøpt på en kafe. Som kompensasjon fikk jeg en ny, geleaktig porsjon, som naturligvis var like smakfull.

Jeg flyttet hit til Halsa i Meløy i august i fjor. Livet her er flott på mange måter, men ikke alle. Jeg tror det var den 6. eller 7. legen som nettopp takket for seg. Vi får legevikarer her med ujevne mellomrom. Noen blir et par uker, mens andre blir et par måneder. Mellom leger kan vi ha lange perioder uten. Vi skal ha en slik periode i minst 2 måneder nå.

Det er utvilsomt kompetente svensker og dansker som holder legekontoret her tidvis åpent, men de er nok ikke veldig flinke til å lytte til pasienten. Den ene legen mener utredning er på sin plass, mens den neste mener det er fullstendig unødvendig. Etter å ha kjempet meg gjennom et halvt dusin fastleger på et snaut skoleår, har jeg endelig kommet i gang med diverse utredninger. Det er ikke sykehuskøer som er hovedgrunnen til at veien gjennom utredning og til  sannsynlig behandling har vært unødvendig lang. Vi kan vel dessuten si det slik at når legekontoret har åpent snakker ikke pasient, fastlege og sykehus det samme språket.

Noen ganger hadde det vært like greit å bli behandlet av en syk drittsekk. Han får i alle fall jobben gjort:

Jeg er for tiden spent på resultatene av en blodprøve og en MRI-undersøkelse. Den siste legen satte i gang noe som ikke får noen fortsettelse før neste lege kommer, og det blir sannsynligvis et stykke ut på høsten. Jeg hadde vært i trøbbel hvis det var snakk om noe livstruende. Det er det heldigvis ikke, men jeg er ikke veldig beroliget over legesituasjonen her. Vi får håpe jeg kan ha direkte kontakt med sykehuset, for jeg er fornøyd med dem.

Det er faktisk noe som er verre enn å ikke ha lege. Det er å bli behandlet av de legene som kommer til Halsa. Det er ikke nødvendigvis valgene/mangel på valg fra legens side, men at det er opp til andre leger med andre meninger å drive saken fremover. Det blir det lite fremdrift av.

I mellomtiden skraper jeg nye lodd og håper den neste legen blir en vinner.

Fra godt til verre

Arbeidsdagene mine er ganske like, selv om jeg er lærer og det oppstår nye situasjoner hele tiden. Det er nok slik for de fleste at arbeidslivet går i et jevnt mønster. Det er ikke de ekstreme høydene, men forhåpentligvis ikke ekstreme bunnene heller.

Det slår meg derimot noen ganger at det kanskje føles slik for noen skuespillere, spesielt i England. Landet er ikke større enn at de har det samme problemet som vi, at det er mange av de samme skuespillerne som går igjen. Derfor er det ikke uvanlig å se de samme ansiktene i de kommersielt største filmene og små TV-serier. Det føles sikkert ikke slik for skuespillerne, for et filmstudio er jo ikke som det endelige resultatet på lerretet, men det virker som om en krimserie på BBC ikke er helt det samme som f.eks. Harry Potter. I realiteten er vel alt bare arbeid, og små roller kan være like interessante som de store.

Jeg kikket på en ny krimserie på NRK i går kveld, Fader Brown. Mark Williams spiller hovedrollen. Han en mest kjent for at han spilte Arthur Weasley i Harry Potter-filmene. Det er vel egentlig en bi-rolle også, men en betydelig større en enn mye av det han har gjort på TV.  Arthur Weasley var tross alt en av flere farsfigurer den foreldreløse Harry Potter hadde, så han var viktig for historien. Jeg har også sett han i små roller, f.eks. i Inspector Gently. For noen uker siden så jeg også James Isaacs, kjent som Lucius Malfoy fra Harry Potter-filmene, spille en ganske klisjeaktig detektiv i en ny TV-serie. Han opplevde neppe det som et høydepunkt i karrieren sin.

Jeg blir lett revet med av storslagne filmer. Som barn ble jeg det av Star Trek og Star Wars, og som voksen ble jeg det av Lord of the Rings og Harry Potter. Jeg lever meg nok litt i overkant inn i disse verdenene, for når moroa er over, tenker jeg at livet mister noe av spenningen. Hverdagen er kjedelig sammenliknet med livet blant trollmenn, jediriddere og hobbiter.

Mark Hamill ble stor stjerne da han spilte Luke Skyalker i Star Wars-trilogien. Etter det har han hatt mest suksess med å låne bort stemmen til dataspill og tegnefilmer, mens Harrison Ford fikk en fantastisk karriere.
Kilde: JBJ via flickr

Jeg tenker at hvordan kan livet bli det samme for de som har opplevd å være disse skikkelsene. Fra de nevnte filmseriene er det vel bare Harrison Ford fra Star Wars som har hatt en minnerik karrriere i årene etterpå. De andre har vært nødt til å ta imot langt dårligere roller. Om det er fordi de har valgt feil eller ikke har fått bedre tilbud vet jeg ikke, men det er litt rart å se de som har gitt meg så store opplevelser på det store lerretet spille veldig små roller. Noen ganger har ikke bi-rollene noen betydning for historien heller. Det sier sikkert mest om meg og hvor sterkt jeg lever meg inn i fantasien.

Jeg drømmer om å bli forfatter, men vet ikke om jeg drømmer om å oppleve like mye suksess som J.K. Rowling. Det hadde blitt litt voldsomt, men hvis det utenkelige skulle skje, er det jo greit at det ikke skjedde da jeg var 19. Det krever nok mye både  å takle suksess og at den forsvinner like fort som den kom. Det er noe jeg ikke misunner ungdomsidolene.

Selvdestruktive opprørere

Guvernøren i Arkansas prøvde å opprettholde raseskillet ved skolene. Derfor måtte soldater utenfra beskytte svarte elever ved Central High School i Little Rock i sepember 1957. De var “rebels with a cause.”
Kilde: National Archives via wikimedia commons

Jeg og kona diskuterer av og til et par litterærere ikoniske ungdomsopprørere, og vi blir aldri enige. Jeg tenker spesielt på Rebel Without a Cause, som ble udødeliggjort på film av James Dean, og A Catcher in the Rye. Jeg leser sistnevnte roman for tiden. Jeg har lest denne utallige ganger siden jeg var tenåring på 80-tallet, og den er uten tvil på lista mi over favorittbøker.

Jeg ser poenget med at dette er priviligerte ungdommer som ikke har like stor grunn til å gjøre opprør som mange andre. James Dean-filmen kom ut i 1955, året etter at Høyesterett i USA hadde bestemt at det var ulovlig med segregerte skoler. Det gikk likevel 3 år fra denne dommen til de første svarte elevene trosset motstanden og fikk starte på en skole som tidligere hadde vært forbeholdt hvite. Da The Little Rock Nine startet på Little Rock Central High School i 1957 måtte The National Guard rykke ut for å hindre at ”den hvite mobben” angrep disse tenåringene.

Situasjonen i USA har nemlig vært slik i årene etter at borgerkrigen tok slutt i 1864 at utviklingen har gått seint. Slaveriet tok slutt etter krigen, men Jim Crow fortsatte helt til midten av 1960-tallet. Dette er betegnelsen på lokale/delstatslover som fremdeles opprettholdt raseskillet i USA. Kona mi ble født i 1967 som den siste av 7 barn. Hun var den første i denne søskenflokken som startet grunnskolen sammen med hvite barn. Hun gikk forøvrig på den samme Little Rock Central High School som ble verdensberømt på 50-tallet.

A Catcher in the Rye ble utgitt i 1951, altså i samme perioden som ting begyndte å skje for de svarte i USA. Den talte sterkt til meg også 30 år seinere, spesielt temaer som fremmedgjøring, utfordringer ved overgangen fra barndom til voksen, den voksne verdens løgner og fasade, ensomhet, vennskap og seksualitet etc. Jeg liker derfor fremdeles å lese den med jevne melomrom. Hovedpersonen i boka, Holden Caulfield, er en underyter, som jeg var veldig lenge, og i starten av boka blir han utvist fra skolen etter å strøket i fire av fem fag. Jeg kan likevel se at en afrikansk-amerikaner som vokste opp samtidig, har et annet perspektiv. Jeg tror kanskje dette forholdet har økt, snarere enn å minske. Det er fremdeles slik at mange av de som vokser opp med flere privilegier enn mange andre, ikke tar vare på dem. Noe gjør at de føler mer på hva de ikke har enn hva de har. Det er kanskje uforståelig, men likefullt problematisk.

Jeg tenkte nok mye som hovedpersonen Holden. Den voksnes verden var ikke noe jeg ville ha noe med å gjøre, og jeg misliker den nok litt fremdeles. Holdens favorittuttrykk er phony (bløff/bløffmaker) og der hadde han vel et poeng, men det at denne advokatsønnen stryker med vilje fordi han hater foreldrene, er utvilsomt et feil valg.

Jeg tenker litt på dette i forhold til dagens unge. Mye har forandret seg siden A Catcher in the Rye ble gitt ut. Vi er rikere og har større muligheter enn noen gang, men de utfordringene som boka beskriver er vel fremdeles aktuelle. Det er vel ikke alle dagens rebeller som har god grunn til å gi opp.

Hvis ungdom mener at de voksnes verden er full av bløffmakere, føler de kanskje at det å sabotere sin egen framtid er en god ide. Noen ganger ligger det noe bak som forklarer selvdestruktiv atferd, men jeg tviler på at det gjelder alle. Holden Caulfield var sønn av en avdokat. Jeg synes han kunne tatt imot den utdannelsen de betalte for, og likevel gjort et annet valg enn foreldrene ønsket. Det er på en måte det jeg har gjort, bortsett fra at jeg måtte betale selv.

Det er mange måter å protestere på. Hvis du er priviligert, slik de fleste i Norge er, har jeg begrenset sympati med de som gjør seg selv avhengig av andre. I USA har de ikke NAV, så Holden Caulfield ville sannsynligvis blitt avhengig av støtte fra de foreldrene han avskydde.

I motsetning til denne selvdestruktive litterære figuren, har jeg kjempet en motsatt kamp. Jeg har slitt meg gjennom skolen med ganske betydelige lærevansker. Da er det irriterende å se elever som i utgangspunktet er godt utrustet for skolearbeid, kaste vekk alt sammen. Det skjer dessverre i den virkelige verden, og ikke bare i litteraturen.

Drømmen om utestengelse

Jeg har et veldig varierende humør. Det går opp og ned hele tida, men det har vært mest ned det siste året. Jeg seiler ikke akkurat i medvind for tiden. I slike tider drømmer jeg om noe som dessverre er umulig for tiden, å være alene. Jeg har blitt fortalt at jeg bør unngå å være alene. Jeg har fulgt det rådet, foreløpig med særdeles dårlige resultater. Jeg sleit paradoksalt nok med å finne et ord til overskriften som beskrev at en periodevis levde avsondret uten at en var ensom. På engelsk bruker en solitude, som ikke er det samme som ensomhet. Jeg tror avsondrethet og utestengelse blir det nærmeste jeg kommer. Ikke at jeg ønsker ensomhet, men verden er en veldig forstyrrende og forstyrret plass. Noen ganger føler jeg et sterkt behov for å stenge den ute for en stund.

Det hadde derfor vært ønskelig med korte pauser eller time outs. Noen klarer veldig godt å jobbe som lærer samtidig som de skriver bøker eller gjør noe annet kreativt. Jeg klarer ikke det og drømmer derfor om ro til å gjøre det jeg liker best. I kveld tenker jeg på den kanadiske kunstneren Tanya Davis. Hun har et par interessante videoer på nettet. Det ene er et dikt om å være alene:

 

 

Det andre er om kunst. Jeg sliter med å få være alene og fokusere på kreativ skriving. Tanya Davis har skrevet et fint dikt om det også:

 

 

Jeg stiller meg selv noen av disse spørsmålene selv. Jeg har mange historier å fortelle, men lurer noen ganger om de betyr noe for andre. Uansett føler jeg at jeg må skrive. Det er en av de ytterst få tingene som gir meg glede og energi. De fleste andre ting bare tapper meg uten å gi noe tilbake. Jeg skulle gjerne fulgt drømmen, men akkurat nå er det andre ting som krever min oppmerksomhet. Jeg har ikke overskudd til noe annet, og bare det at jeg må la skrivingen ligge, stresser meg.

Men jeg må tro på en bedre framtid. Det ordner seg vel.

Klaverspilleren

Amerikanerne sier gjerne how are you? I Sørstatene, der jeg bodde, sa de how ya’ll doin? Det er en vanlig hilsen. Det betyr ikke at du skal ut med livshistorien din, eller at du skal fortelle hvordan du egentlig har det, selv om det noen ganger skjer.

Jeg husker jeg så et reiseprogram med Michael Palin for mange år siden. Han prøvde å reise jorda rundt på 80 dager med noenlunde samme transportmidler som fantes da Jules Vernes skrev den berømte romanen om Phileas Fogg og Passepartout. Jeg husker en scene der han satt på et tog i USA. En av passasjerene var en av de som ikke greier å holde igjen noenting som helst. Før Michael Palin visste hva som skjedde fortalte denne passasjeren detaljert om en opprivende skillsmisse han var i ferd med å gjennom. Det er det amerikanerne kaller TMI, too much information.

Noen ganger er et enkelt how are you litt mer forpliktende enn du kan tenke deg.

Det blir litt som spørsmålet på facebook. Jeg har en amerikansk FB-venn som var ganske trøtt en dag.  I boksen for statusoppdateringer står følgende spørsmål: Hva tenker du på? Hun svarte på spørsmålet med det størst alvor. Hun oppdaget akkurat litt for seint at det ikke var et spørsmål som forventet/krevde et svar.

Det kan nok være litt forvirrende, for jeg tror amerikanerne bruker de samme ordene, how are you, også når de uttrykker en reell interesse. På norsk sider vi: Hvordan har du det? Egentlig et dumt spørsmål etter som de færreste ønsker et ærlig svar.

Jeg føler meg ofte som et medlem av mannskapet ombord på romskipet Nostromo (fra filmen Alien fra 1979). De kom i kontakt med en alien rase som kom inn i kroppen som en parasitt, vokste seg stor, og sprengte seg gjennom brystet (derav navnet chestburster).

Dette er faktisk en kake som illustrerer den fantastiske chestburster scenen fra filmen Alien. Jeg elsker den originale scenen, men den er ganske brutal. Derfor en mer spiselig versjon her.
Kilde: Abulic Monkey via flickr

Det er mye som vil ut, men jeg tror folk hadde blitt temmelig lei hvis jeg faktisk hadde svart på spørsmålet. I mitt tilfelle tror jeg ikke ærlighet hadde vært populært. Jeg hadde faktisk en tendens tidligere til å svare på den type retoriske  spørsmål. Jeg burde egentlig vært en habil klaverspiller slik som jeg har trødd i klaveret med jevne mellomrom.

Akkurat nå er det mye indre uro og lite kreativ skriving. Jeg har ikke den nødvendige roen for tiden. Du aner ikke hvor mye jeg lengter til sommerferien, og det er ikke bare varme og sol jeg begjærer. Stillhet f.eks. er ikke å forakte. Noen ganger misunner jeg de som har en trofast hund. Jeg ser for meg at den relasjonen er lettere å forholde seg til.

Blant oss mennesker er alt komplisert.

Drømmen om røtter

I likhet med de fleste andre har jeg hatt en boligdrøm. Selv om det kanskje er behagelig å ikke ha ansvaret for et lån og eiendom, synes jeg det ofte koster mer enn det smaker å leie.

Jeg har alltid vært hardtarbeidende og har opplevd at arbeidet ikke har kommet til meg. Jeg har derfor ofte følt meg som en sesongarbeider som reiser fra gård til gård, og ikke som en lærer. Det koster å flytte, på alle måter.  Jeg har så langt bodd i Stavanger, Haugesund, Vindafjord, Tokke og bor nå i Meløy. Da vi flyttet til Telemark opplevde vi det smertelige å bli tvunget til å selge husdrømmen med et stort tap. Her i Halsa, Meløy opplever jeg det samme som i Tokke. Det er minimal innflytting og derfor lite tilgjengelig på leiemarkedet. I Tokke var det mange hus til salgs, men siden de hadde vært til salgs i årevis, ga eierne etter hvert opp. Jeg antar det samme er tilfellet her i Meløy også. Da jeg planla å flytte hit for et år siden, var det to hus til salgs på Halsa. De to samme husene er fremdeles til salgs.

Jeg søkte om lån i tre banker i Vest-Telemark, og to ganger om startlån i kommunen. Jeg fikk avslag hver gang, selv om gammel og ny gjeld ville vært godt innenfor kravet (samla gjeld ville vært snaue 3 ganger mer enn inntekten).

Jeg har vurdert å søke om lån her i Meløy også, men avventer litt. I likhet med Tokke er Halsa et sted der du sannsynligvs må regne med å selge med et betydelig tap, hvis du i det hele tatt får solgt. Vi har forpliktet oss til å bo her i to år, men møtet med kommunen har ikke vært så blidt at jeg er komfortabel med å kjøpe et hus jeg ikke har råd til å selge. Hvis vi kjøper hus her må det ikke være noen tvil om at vi ønsker å bli her de neste 20 årene. Jeg har nok som utgangspunkt at jeg må gjøre bedre erfaringer i utkanten hvis jeg skal bli boende der. Hvis jeg ikke får det, er det like greit å ta imot dritten i en by. Jeg har ikke konkludert ennå, så vi får se seinere hva utfallet blir.

Jeg leste i Dine Penger i dag at de fleste boligkjøpere har for høye forventninger. Mange tror de kan få låne opp til seks ganger mer enn inntekten, mens bankene regner med 3-4. En gjennomsnittlig inntekt er på en snau halv million, noe som normalt gir deg rett til et lån på 1,5 millioner

Jeg blir derfor litt provosert når jeg ber om mye mindre og likevel stiller bakerst i køen. Avisen brukte en 22-årig, arbeidsledig jusstudent som eksempel. Hun fikk riktig nok hjelp av foreldrene til å stille opp med 150 000 i egenkapital, og hadde dermed 650 000 til sammen med lånet hun fikk. Hun fikk lånet, ikke fordi hun har inntekt, men fordi de forventer at hun kommer tl å få inntekt når hun har avsluttet studiene.

Jeg har i perioder hatt deltidsarbeid, og derfor gått opp og ned ned i inntekt, men jeg vil påstå at en som har en uavbrutt inntekt bør stille sterkt hos Husbanken. Jeg gjorde likevel ikke det. En kan undre seg over om tiden har løpt fra de som snakker om sosiale programmer og sosial rettferdighet. I England er det vel ikke mye igjen av gammel Labour-politikk, og jeg vet ikke om det har blitt noe lettere for de som trenger hjelp i Norge heller.

Nå har jeg opplevd at to kommuner bare kan tilby meg en dårlig vedlikeholdt leilighet til høy leie. Den ene mente t.o.m. at jeg ikke kunne betjene et lån med betydelig lavere terminbeløp enn husleia. Hvis huset skal være et drømmehus, er det jo ikke uvesentlig at kommunen stiller i samme kategori.

Juryen var vel ikke veldig imponert med Tokke, men når det gjelder Meløy har den trukket seg tilbake, og har ikke kommet med noen kjennelse. Den kommer kanskje i løpet av det neste året.

Vi får håpe ting tar seg opp etter hvert, for jeg vil egentlig ha en grunn til å bli.

Hva hvis?

I forrige innlegg spurte jeg hva hvis?

Hva hvis kaffeplantene ble rammet av en slags sykdom og produktet rett og slett forsvant fra butikkhyllene og kafeene? (da hadde jeg vært i farlig humør, spesielt før frokost)

Fra Sarcasm, because beating the hell out of people s illegal

Hva hvis det samme skjedde med fruktplanter og Nord-Europa ble utelatt fra distribusjonsnettet? En ting er sikkert, hvis ikke datteren min fikk spise frukt eller drikke smoothie, hadde ingen vært trygge.

Hva hvis kjøttproduksjonen kollapset?

Det har vært regionalt dårlige kornhøster også i nyere tid. Hva om det hadde skjedd i de fire største produksjonslandene (Kina, India, USA og Russland) mer eller mindre samtidig? Hva hvis de bestemte seg for å lage en krise?

Dette kommer nok ikke til å skje med det første, men det er vel ikke helt utelukket i en viss grad heller. Det kan imidlertid være underholdende å spekulere på umulige ting:

Da Jens Stoltenberg hadde svart hår syntes jeg han så mistenkelig ut som en demon. Hva om det var akkurat det han var?

Hva om oljefondet ikke eksisterer?

Jeg har ikke tro på så mange konspirasjonsteorier selv, men det er tankevekkende at ingen trodde på at sentrale kommunister og sosialister ble ulovlig overvåket lenge etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det faktisk stemte. Da kan en spekulere på om andre usannsynlige konspirasjonsteorier har en viss grad av sannhet i seg.

En av teoriene dreier seg om Arne Treholt. Hva hvis den norske regjeringen trakk i trådene og ville at han skulle gi Sovjet informasjon?

Hva hvis det ikke spiller noen rolle hvem som sitter i regjering, for det er noen andre som virkelig styrer? (Slik utviklingen har vært under Obama kan en jo lure på om det er situasjonen i USA i alle fall)

Hva om Anders Breivik engasjerte frilansere? (slik mange tror Timothy McVey gjorde i Oklahoma)

Hva om UFO-fanatikerne har rett? Noen mener at delfiner egentlig er aliens, mens andre tror at en annen rase aliens bor blant oss og forbereder en invasjon, hvis de ikke allerede har tatt over planeten.

A good burn! Fra Sarcasm, because beating the hell out of people is illegal

Noen konspirasjonsteorier er veldig fantasifulle, men desto mer underholdende. Andre er faktisk litt interessante. Jeg gjør på ingen måte narr av noen av dem, men nøyer meg med å konstatere ikke alle er like realistiske. Problemet er at alt virker urealistisk inntil vi vet sannheten, og det er derfor lett å opprettholde situasjonen slik den er. De som prøver  å avdekke sannheten, enten de har et poeng eller ikke, blir lett seende ut som en fanatisk Fox Mulder (David Duchovny fra X-fles) eller Jerry Fletcher (Mel Gibson fra filmen Conspiracy Theory). En av disse virkelighetens konspirasjonsteorister er David Icke. Han sier enkelte ting som høres interessante ut, men i neste  øyeblikk krysser han grensen til “la la land.” Noen ganger lurer jeg på om denne mannen er en konspirasjon i seg selv, for enkelte av uttalelsene hans er hinsides all fornuft. Som med Fox Mulder vil ingen fornuftige mennesker høre på han selv når han er fornuftig, og han ødelegger derfor for seg selv og andre innen dette feltet. Det er veldig spesielt at han gjør dette, for han virker å være rasjonell, med mindre det er nettopp det han ønsker å oppnå.

Her er et eksempel:

Jeg ble klar over David Icke for noen år siden da jeg leste en artikkel om en liten elite som han mente styrte verden. I utgangspunktet kunne jeg følge resonnementet hans, nemlig at noen få rike familier hadde den reelle økonomiske og politiske makta i verden. De fleste amerikanske presidenter kommer fra dette lille miljøet, og disse familiene kontrollerte noen av de største selskapene i verden. Icke mente også at disse famliene hadde historiske forbindelser til kongefamiliene i Europa.

Så langt synes jeg dette høres logisk ut, men det begynner etter hvert å utvikle seg i feil retning for min del. Han mener nemlig at denne eliten har oppdratt sønnene sine siden de egyptiske og sumeriske kongene til å utføre oppdraget. Icke utviklet etter hvert denne teorien og sa seinere at denne eliten stammet fra en reptilsk alien-rase fra stjernebildet Draco. Blant de mange Icke anklagde for  å være reptilsk var begge Bush-presidentene

Jeg tror tankeeksperimentet mitt er over for lenge siden. Det er kanskje en fornøyelig tanke å se for seg politikere som egentlig er krypdyr, men jeg har sett for mange billige science fictonfilmer/serier til å orke mer av det.

Jeg prøver alltid å være objektiv, og kan ikke helt se nytten av å møte folk med sårende sarkasme. I tilfellet David Icke må jeg imidlertid anstrenge meg for å være saklig og høflig. Jeg bruker nødig sarkasme direkte, men sparer det til de virkelige fiendene mine. I mellomtiden morer jeg meg over en facebook-side jeg nettopp har oppdaget. Den heter Sarcasm, because beating the hell out of people is illegal. Det er mye der jeg kunne tenkt å servere til ulike droner jeg må forholde meg til.

Jeg finner mye terapeutisk fornøyelse der.