RSS Feed

Et spørsmål om tro og troverdighet

Jeg har nevnt flere ganger at det er viktig å stille spørsmål. Det er ikke nok at de fleste tror at det og det er sant, eller at autoriteter har så stor respekt at ingen tviler på det de sier. Denne respekten er ikke minst stor i media, og det er derfor vanskelig å finne saklig informasjon som kritiserer godtatte sannheter. Det er imidlertid naivt å tro at vitenskapsfolk er ufeilbarlige eller at de er ute av stand til å ha en agenda. De er faktisk mennesker også.

Jeg nevnte i innlegget Spis deg syk at det er noen som hevder at USA tvang Irak til å ødelegge sin egen, naturlige frøbank, og tvang dem til å kjøpe frø fra amerikanske produsenter. Dette skal være sterile frø som gjør at en må kjøpe nye hvert år. Dette er vanskelig å nøste opp i, for det er ingen tvil om at frøgiganten Monsanto har tatt patent på en teknikk som produserer sterile frø, men de har lovet å ikke produsere dette kommmersielt. Når motstandere av denne konspirasjonsteorien skal motbevise disse påstandene, viser de gjerne til dette løftet.

Det er vanskelig å gå i en diskusjon med «debunkere» fordi det er vanskelig å finne kilder fra godtatte kilder. Det er stort sett alternative nyhetskilder som tar opp denne type saker. Hvis en tar bryderiet med å lete, er det ikke så opplagt at konspirasjonsteoretikerne er sprø. University of Berkely refererer f.eks. til The Rural Advancement Foundation International (RAFI), en organisasjon som arbeider for at det skal bli mulig for familier å leve av gården sin. Her er et utdrag fra artikkelen:

«We’ve uncovered dozens of patents that disclose new and more insidious techniques for genetic sterilization of plants and seeds – and even animals,» says Edward Hammond of RAFI. «Novartis, AstraZeneca, and Monsanto are among the Gene Giants who have sterile seeds in the pipeline, while others like Pioneer Hi-Bred, Rhone Poulenc, and DuPont have technologies that could easily be turned into Terminators.» The primary goal of several of the the newly patented techniques is to sterilize seed so that farmers cannot save and re-plant seed.

A number of the patents use benign-sounding technical terms such as «controlled gene expression» linked to «inducible promoters» to describe their sterilization techniques. Other patents describe «killer genes» that destroy pollen, or «GRIM proteins» that do the same to invertebrates or even mammalian cells. A patent owned by Astra/Zeneca candidly admits that their sterilization processes «are not desirable per se.»

En annen artikkel (Nature World) skriver at noen vitenskapsmenn som skulle gi råd til FN (United Nations Biodiversity Convention) kom tilbake med et forvirrende budskap. Målet var å tilby et alternativ til «Terminator-teknologien», men forslaget var såkalt T-GURT. Dette frøet kan brukes om igjen, men bøndene får ikke fordelene ved denne teknologien med mindre de kjøper et kjemikalium og sprøyter åkeren hvert år. Resultatet blir derfor det samme, de blir presset av frøprodusentene. Les om T-GURT på Wikipedia.

I en artikkel fra ABCNews.com kommer det fram at frøprodusentene er veldig interessert i denne teknologien. De vil bruke den til å sikre at de får igjen pengene de bruker på forskning og utvikling. Den samme artikkelen sier at Verdensbanken er motstander av disse sterile frøene.

Det virker altså som det er litt dumt å hardnakket påstå at sterile frø ikke finnes, eller at produsentene har lovet å ikke bruke dem. Jeg mener det er nok informasjon tilgjengelig som tyder på at «conspiracy buffs» kanskje ikke har så forkvaklete forestillinger om verden. Det er kanskje ikke så vanlig som noen hevder med disse sterile frøene, men det er nok framtida, selv om det ikke er førstesideoppslag i VG og Dagbladet foreløpig. De har nok blitt prøvd ut på utvalgte gårder i USA.

adventsstake med sju lys

Lysestake med 7 lys er et av det viktigste symbolene i jødisk og kristen tro. Det er mysteriet vi ikke kan forklare, men det virker på de fleste.

Bare som en kuriositet. Det er mange som ikke forstår hvordan noen i disse dager kan tro at Gud sendte en sønn til en familie i Israel. De vil ha beviser. Samtidig kan de ikke bruke vitenskapelige metoder på alternativet sitt. De kan nemlig ikke vise til observerte forandringer eller eksperimenter som har blitt repetert med samme resultat over hele verden. Det er kort og godt snakk om en teori de tror på. Jeg støtter ikke kristne som angriper darwinister med ironi og sarkasme. Det er noe en bruker når meningen er å såre. Det er likevel ikke urimelig at artene utvikler seg, men bevisstillingen for evolusjonsterien er faktisk ikke bedre enn for kreasjonismen (at livet ble skapt av en guddommelig makt). Det er forøvrig flere og flere vitenskapsfolk som snakker om en intelligent designer.

Med det ønsker jeg alle en god avslutning på advent.

Kilder:

http://www.monsanto.com/newsviews/pages/terminator-seeds.aspx

http://www.viewingspace.com/genetics_culture/pages_genetics_culture/gc_w03/terminator_abc/terminator_seed.htm

http://nature.berkeley.edu/srr/Alliance/novartis/sterile.htm

http://www.nature.com/wcs/b50.html

Gjensyn med religion

Jeg har fått en del treff i det siste på noen innlegg jeg har skrevet om religion. Det er ikke veldig overraskende at det kommer nå. Dette er noe som opptar oss mer i desember enn resten av året. Jeg hørte på Radio Haugaland for et par dager siden at det var hele 17 000 i Haugesund som gikk til gudstjeneste på Julaften i fjor, og at tallet neppe blir særlig lavere i år.*

Det hører liksom med, selv om dette er ubehagelige tanker for de fleste resten av året. Det hadde ikke vært det samme, for meg i alle fall, hvis vi gikk til Festiviteten eller Rådhuset der humanister (som forøvrig ikke betyr at en er ateist) prøvde å formidle noe oppbyggelig, helt uten referanse til religiøse ideer (f.eks. den gyldne regel). Dette er ikke ironisk ment. Jeg tror ganske enkelt ikke det hadde vært noe poeng i det.

Dette blir en slags kavalkade, et gjensyn med noen innlegg jeg tror passer til høytiden. Det er vel derfor søkemotorer har henvist lesere til disse innleggene de siste ukene.

Først noen innlegg som har blitt lest i det siste:

Vi støtter barbarene  26. august 2014

Sekulær stat = sterk religiøs minoritet 24. mars 2012

Åpent brev til Erna Solberg 4. desember 2013

Her er et lite utvalg av andre innlegg som tar for seg religion:

En fredelig leder 2. mai 2014

Babels tårn 10. mai 2014

Det vanskelige livet 3. februar 2014

Det planlagte livet  13. februar 2014

En nasjon ser innover 9. april 2014

Gammel kultur ut, ny inn 2. desember 2013

Perfekt Jul 5. desember 2013

Flertallets tyranni i folkekirken 3. juli 2014

En uklar statskirke 11. juli 2014

Kampen om ressursene 18. juli 2014

* Jeg vet forøvrig ikke om det også gjelder fastlandssiden av Karmøy, for når SSB regner ut antall innbyggere i kommunene regner de Norheim, Spanne, Vormedal og Skre med til Haugesund. Men det er uansett en betydelig del av befolkningen.

Bruddstykker av Skjoldavegen

Skjoldavegen eller Fylkesvei 938 går fra Ørpetveit og ender i Møllervegen og kaien. Jeg har skrevet om Ramsdalsblokkene i et tidligere innlegg. En kan forøvrig skimte de i høyre kant av dette bildet.

Det forrige innlegget mitt, Det glemte Hagesund, fikk meg til å tenke på Skjoldavegen. Den er ganske betydningsløs i dag, men da jeg vokste opp i Ramsdalen var den viktig. Det var en hovedvei fra Skåredalen og inn til Haugesund sentrum. Det er fremdeles en mulig rute inn til byen, men deler av veien ble stengt da vi fikk en rundkjøring som gjør at du må kjøre litt i sikksakk via Tuhauggata for å komme inn på Skjoldavegen igjen, på den andre sida av Karmsundgata. Der er det dessuten enveiskjøring som tar deg ut av sentrum. Den er derfor nesten død som handlegate.

Et av de tidligste minnene er fra en gang jeg skulle på kino i sentrum. Det er vel rettere å si at jeg har flere vage minner, men det som gjorde inntrykk var faktisk turen ned. I tillegg til Skjoldavegen var det en del interessante sideveier, og ikke minst Audiforhandleren, som bremset farten. Jeg mener å huske at det var noen butikker i Skjoldavegen før en kom til sentrum også.

Det var av en eller annen grunn en snacksautomat ved siden av kiosken Tito. Jeg mener å huske at Tito var en bensinstasjon da, og den strenge frøken Strand bodde visst rett over gata (jeg tror hun underviste moren min også, men hun var alltid bare frøken). Automaten var utenfor stasjonsområdet, så den hadde visst ikke noe med den å gjøre. Den bare stod der litt umotivert, men det var i alle fall et eksotisk innslag. Jeg ble voksen lenge før skateboard ble populært i Haugesund. Det gikk ikke noe bedre med BMX-sykling, ishockey, windsurfing, vannski, friidrett, fotball, bueskyting, tennis, rulleskøyter heller, men av ulike grunner. Mange av disse tingene er kostbare, så det hadde aldri vært aktuelt likevel. Jeg prøvde noen av disse aktivitetene med varierende hell, mens andre bare ble en fjern drøm om en verden utenfor Haugesund. Det var det denne automaten var. Den hadde egentlig ikke noe med Haugesund å gjøre.

Jeg kikket lengselsfullt på den hver gang jeg gikk forbi, eller vi kjørte forbi i familiebilen, men jeg kjøpte aldri noe. I motsetning til i dag hadde ikke barn og ungdom penger. Det var uhyre sjelden jeg hadde det i alle fall. Jeg fikk av og til penger til et spesielt formål. Jeg ble sendt til butikken eller slakteren noen ganger, og noen ganger fikk jeg gå på kino, men jeg hadde ikke penger til mer enn det oppdraget jeg hadde fått. Jeg tror likevel det var én gang jeg kjøpte en sjokolade fra denne maskinen. Den var vanskelig å få ut, og smakte det samme som en sjokolade fra butikken, men opplevelsen var likevel en ganske annen. Jeg gjorde noe nytt.

Det var nesten som at verden utenfra, den som ellers bare kom til Haugesund gjennom kinolerretet, hadde kommet til Haugsund. Det var nesten like stort som da Alan Alda, på toppen av sin karriere, faktisk stod i Haraldsgata. Eller som da Up With People hadde et show i Haraldshallen, rett ved siden av skolen jeg gikk på. Eller da Kevin Keegan spilte for Hamburger SV på Haugesund Stadion i 1978. Det hendte faktisk at verden kom til lille Haugesund. Alt dette skjedde enten rett ved siden av Skjoldavegen, eller så var det den som viste veien. Men drømmer har en tendens til å bli knust, og det tror jeg denne ble også, bokstavelig. Jeg tror denne automaten ble utsatt for hærverk, og aldri reparert.

Det var ikke noe dårligere de få gangene jeg kjøpte pommes frites på Jali i sentrum heller. Jeg mener å huske at dette gatekjøkkenet hadde en fasade som fortalte om den store verden. Det var byer som New York, London, Paris etc. Det fungerte neppe for voksne, men for en guttunge var Jali som å få en smak av noe eksklusivt og raffinert. Det var bare trauste poteter, og det var sikkert som å fylle blodårene med størknet fett, men jeg spiste noe som hørtes fransk ut og som barn i Amerika spiste også. Det var verdt mange Michelinstjerner.

Det var forøvrig en kiosk ved siden av Jali som solgte brukte blader. Jeg likte spesielt serier som På vingene, Tex Willer, Sølvpilen og Fantomet. Det hele startet i Skjoldavegen. Vegen fra Ramsdalen til verden, representert ved Jali, en snackautomat, Edda Kino og actionblader, ble dermed kort.

Det var forøvrig en lekeplass ved Flotmyr, nesten nede i sentrum. Der var det bl.a. en karusell, noe som jeg knapt nok har sett siden. Den plassen var en magnet på oss som unger, men det er dessverre en parkeringsplass idag.

skjoldavegen

Her fortsetter Skjoldavegen etter undergangen som sikrer fotgjengere/syklister en trygg passasje under Karmsundgata. Dette var riktignok en kald desembermorgen, men det er så lite liv her nå.

Jeg husker knapt nok hvordan det var da det gikk an å kjøre hele Skjoldavegen ned til Strandgata. Den stopper i dag ved Karmsundgata der det er en undergang for fotgjengere. Skjoldavegen var travlere da. Det var flere butikker, bakeriutsalg og et par fiskebutikker. Det var en konkurranse i sentrum, mellom gågata  og Skjoldavegen. Jeg husker jeg kikket mye i vinduet til en butikk som solgte fjernstyrte fly. Det var en annen ting jeg bare kunne drømme om.

Hvis en følger Skjoldavegen helt til endes kommer en til Møllervegen. Dette er muligens det eldste gjenværende sentrumsområdet, og i den andre enden av dette smauglignende kvartalet var Sjøhuset. Foreldrene mine handlet mye der før det var noe som het kjøpesenter og konkurranse fra industriområder utenfor sentrum. Nesten all handel foregikk i sentrum, mens det er vanskelig å drive der i dag.

Konkurransen fra Raglamyr og Norheim er knallhard. Jeg skulle ønske byen hadde gjort noe, som de har gjort f.eks. i Bodø. Der er det en gate som har blitt en del av et kjøpesenter. Jeg husker det var en arkitektstudent e.l. som skrev en oppgave der han foreslo et tak over gågata i Hagesund. Jeg mener det var da jeg gikk på ungdomsskolen for 30 år siden, men forslaget fikk en kjølig mottakelse. Det er ikke for seint å slå tilbake, men jeg tror nok det krever mer enn parkeringsplasser.

fiskematen

Jeg tror Fiskematen sammen med en liten sportsbutikk er de to eneste igjen av de butikkene som var der da jeg vokste opp. Det er ellers kontorer, et par kjøreskoler og noen massasje/pedikyrsalonger. Det er altså lite fasade igjen.

Sjøhuset var datidens Obs. Coop hadde alt i dette varehuset. Jeg mener å huske at det var ferskvaredisk i kjelleren, dagligvare i første etasje, og jernvare e.l. i andre etasje. Jeg vandret gjerne rundt der oppe mens mamma handlet mat. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men jeg har alltid vært fascinert av gutteting. Det er litt rart, for jeg har ikke en eneste praktisk fiber i kroppen. Det er en ting at jeg ikke mestrer det, men jeg hater mekanisk arbeid.

Jeg hadde imidlertidig likt snekkerarbeid hvis jeg hadde fått det til, men det gjør jeg ikke (etter å ha prøvd i 3 år å sage den rette vinkelen på lister i stua, ga jeg det opp. Det ble derfor et ganske originalt hus). Men poenget er at jeg liker å lese Biltema, Jula og forskjellige byggkataloger, og å vandre rundt i disse butikkene. Jeg antar jeg fantaserer om hva jeg kunne gjort, hva jeg hadde gjort hvis jeg hadde vært som de fleste andre menn (jeg vet at det er mange som ikke er praktisk anlagt, men jeg har absolutt ingenting).

Jeg føler meg mer som en skriver.

Det er mulig jeg har blandet noen minner. Kommenter gjerne ting du mener er feil, eller ting du vil legge til.

Det glemte Haugesund

Flotmyr busstasjon

Flotmyr Rutebilstasjon er ikke noe vakkert skue, og viser et sentrum som ikke har vært prioritert siden 80-tallet.

Det er populært med nisjer og interesser for de spesielt interesserte, og noen ganger vel så det. Jeg hørte nylig, via lokale medier, om bloggeren Christer Torjussen. Han har tatt jobben som folkeopplyser innen kollektiv transport. Når han tar for seg Flotmyr, er han trygt innenfor det vi kan kalle en rutebilstasjonsblogger. Det er nesten som jeg lurer på om han er avhengig av pomfri og snakker ændalsk. Nei, det var ikke den nedlagte rutebilstasjonen i Arendal denne gangen, men en i Haugesund som kanskje burde lide sammen skjebe.

Den hadde et betydelig potensiale da jeg var guttunge, og hadde nok samme status i mitt hode som den mer kjente i humorserien Lille Lørdag på 90-tallet hadde for figurene Jan Tore Kvalsvik og Vidar Stangnes, men den fortjener nok ironisk harselas i dag. Da jeg vokste opp var det et offentlig toalett i kjelleren med en vakt som satt i ei bu mellom dame og herretoallettet. Onde tunger ville ha det til at hun satt på do i 30 år, men det gjorde i alle fall sitt til at det sannsynligvis var trygt å gå ned i det som var en litt skummel kjeller.

Det var venterom og en kafé i første etasje, og resten av bygningen var et hotell. Jeg tror det i tillegg var en en liten godsavdeling, og de røde HSD-bussene fraktet en del varer ut til nabokommunene. Det var en fin lekeplass rett over gata, og den hadde noe som nesten ikke finnes lengre, en Mary go round/karusell. Jeg svimet mye rundt der i barndommen.

Det er ikke stort mer igjen av rutebilstasjonen enn venterommet i dag, og lekeplassen er en parkeringsplass. Det er vemodig, men det er nok et resultat av at byen ikke satser på sentrum. Det er lenge siden sentrum var viktig for Haugesund. De fleste av oss gir riktignok inntrykk av at vi trenger sentrum, et par uker i august, men vi handler stort sett på Raglamyr og Norheim. Det var forøvrig noen høytflygende tanker for 4-5 år siden. Da kom det først ulike ideer om en ny stadion for FK Haugesund, og jeg tror det også var snakk om et kjøpesenter. Da det ble skrinlagt inviterte kommunen til en arkitektkonkurranse som resulterte i mange spennende forslag. Jeg vet ikke om Terra-skandalen har noe med det å gjøre, men jeg kan ikke unngå å legge merke til at det er mange oppgaver som blir forsømt.

tak over Flotmyr

Dette taket er det mest moderne ved en rutebilstasjon som har vært i et gjennomført forfall de siste 30 årene. Det var ganske behagelig da det kom, men det er kanskje tid for noe mer?

Da kommunen sørget for et tak over perrongene slapp vi i det minste å stå ute mens vi ble pisket til blods av regn, sludd og hagl som gjerne kom vannrett (uten vegger er det derfor bare en viss forbedring). Det sier vel det meste at dette ble sett på som en betydelig investering. Jo, det ble nok godt mottatt av passasjerene, men Flotmyr står nok ikke i stil med kommunens ambisjoner, og innbyggernes ønsker i dag.

Dette er ikke første gang vi hører om forfall i Haugesund. Kommunen er nok ikke spesielt aktiv, hverken som eier eller som en langsiktig planlegger. Haugesunds avis skrev for noen uker siden om Gard skole der elevene har hatt gamle brakker som klasserom, og disse hadde ikke en gang en midlertidig godkjenning. Det hadde de fremdeles ikke 13 måneder etter at politikerne ble gjort oppmerksom på det. Ordføreren sa da at det var noen som ikke hadde gjort jobben sin. Han sa vel det samme etter Terra-skandalen. Det føles kanskje ikke rettferdig, men jeg trodde faktisk at den som satt på toppen hadde ansvaret, selv om han umulig kan ha kunnskap om absolutt alt som skjer i organisasjonen. Bare for å nevne det igjen, Haugesund kommune lånte 60 millioner kroner for at FKH skulle få en stadion som tilfredsstilte fotballforbundets krav.

Men selv om det er lite igjen av det yrende livet som var rundt Flotmyr, liker jeg offentlig venting. Jeg har tilbrakt mange timer på legekontorer, sykehus, kjøpesentra, flyplasser, togstasjoner, busstasjoner etc. Det er noen steder de har noen rare tanker om at gjestene ønsker lyd, og de spiller derfor cheesy musikk, men det er heldigvis unntakene. Jeg har fått ro mesteparten av tiden.

Men tilbake til Flotmyr. Jeg gikk på Sauda videregående skole i perioden 1984-86. Denne bygda ligger 2 timers busstur fra Haugesund. Jeg reiste ikke hjem hver helg, men var hjemme omtrent en gang per måned. Jeg studerte i Bergen 10 år seinere, og Flotmyr var også utgangspunktet da jeg tok bussen til den fantastiske Bystasjonen i Bergen sentrum. Det var forøvrig en flott periode, og Bergen er den eneste plassen jeg virkelig savner.

Jeg har faktisk ikke vært på Flotmyr etter at jeg jobbet som vikarlærer på Tveit videregende skole i 2000. Jeg stod opp grytidlig hver morgen og tok bussen til denne bygda 50 km utenfor Haugesund.

Jeg klarer meg med lite når jeg reiser. Jeg liker at det er et sted i rimelig nærhet der jeg kan få kjøpt gluten og melkefri mat, men jeg ønsker ellers ikke å gjøre noe annet enn å lese. Jeg møter gjerne tidlig opp for å være sikker på at det ikke blir noe stress. Jeg har derfor tilbrakt en del timer på de harde trebenkene i venterommet.

Det skal sies at servicen har gått rett i dass i takt med rasjonalisering. Det var ganske bra da Haugaland Buss drev rutene i byen, og NSB/HSD hadde rutene til nabokommunene. Haugaland Billag solgte godsdelen sin til Suldal Billag i 2003. Bussdivisjonen i HB gikk samtidig inn i HSD Buss. I 2006 dannet Gaia Buss og HSD Haugaland Buss med 50 % eierandel på hver. I 2007 skiftet selskapet navn til Tide Buss Haugesund. Dette selskapet ble en del av Tide Buss AS i januar 2011 (dette selskapet var igjen en fusjon mellom HSD og Gaia i 2006).

Fylket har på en måte gjort det mer oversiktlig for passasjerene i dag, samtidig som det er mer forvirrende. Det er i dag Kolumbus som frakter busspassasjerer i Rogaland, inkludert Haugesund. Dette er et fylkeskommunalt foretak som ikke eier noen busser, men som kjøper tjenester fra uavhengige buss og båtselskaper. Det er derfor ulike selskaper som kjører i ulike kommuner, selv om det står Kolumbus på alle. Det er fremdeles Tide Haugesund som kjører i Haugesund, men administrasjonen ligger i Stavanger, og det er der ansvaret for markedsføring og informasjon om rutetilbudet ligger.

Jeg er enig i at det er vemodig at denne rutebilstasjonen blir stadig forminsket. Det er ikke mye som skjer der i dag. Det er nesten som å tre inn i en tidsmaskin. Haugesund er stort sett moderne, men det er noen steder der det virker som at tiden har stått stille. Det er det glemte Haugesund. Men det må være hyggelig for Christer Torjussen å tenke tilbake på oppholdet i denne flotte kommunen, og vite at vi ikke ville at han skulle forlate den.

Jeg har ikke rettighetene, så jeg viser bare til noen gamle bilder fra Digitalt Museum. Her finner du også et bilde av den nevnte lekeplassen. Bortsett fra at den er borte, har det faktisk ikke skjedd mye siden 50-tallet. Det er kanskje like greit å rive bygningen før noen finner på at den må fredes.

Lengsel

juletre i Bodø

juletre i Bodø sentrum. Lyset tenner forventninger og håp i mørket

Det var ikke akkurat kjempejubel da jeg våknet i dag, og tenkte på de tingene jeg må gjøre i dag. Jeg anstrenger meg for å gjennomføre det jeg lover dattera mi, men noen ganger er ikke formen like bra som den var da jeg skapte disse forventningene. I dag blir det julemarked, og når vi kommer hjem skal vi bake lussekatter. Jeg har prøvd å bake melke og glutenfrie boller før, og vi kan vel si det sånn at resultatet ble originalt. Det kan bli noen snodige katter, men de skal slippe å bli ydmyket på sosiale medier. Der er det jo bare de perfekte som stilles ut likevel.

Vi er godt inne i advent, en tid som for mange er selve festen, og ikke en forberedelse til den. Jeg har nok ikke hatt den rette stemningen i år. Det har heller vært en ubehagelig påminnelse om det jeg savner, men det er kanskje det som er meningen? Hvis jeg skal bruke ett ord som beskriver det religiøse innholdet i ukene som leder opp til Jul velger jeg lengsel. Det har naturligvis et dogmatisk innhold for kristne, men det burde ikke hindre andre i å ha andre filosofiske forankringer og tolkninger av ordet lengsel.

Det kan være nyttig å se hva synonymordboka sier om ordet lengsel. Her er noen alternativer:

Appetitt, attrå, begjær, begjærlighet, glupskhet, higen, leteoppdrag, leting, lyst, streben, søken, søking, trang, tørst, vilje, ønske, hjemlengsel, lengt, mangel, nostalgi, nød, offer, savn, tilbakelengsel, pine, lengselsfull, hjemlengsel, tilbakelengsel.

Det var visst populært med alternativ jul for noen år siden. Jeg tror det var Fremtiden i våre hender som for noen år siden oppfordret folk til å pakke gavene inn i avispapir e.l. Kirkens Nødhjelp har hatt en aksjon de siste årene der en kan gi rettferdige julegaver, under slagordet Gaver som forandrer verden. Den mest populære gaven skal være ei geit. Det er altså snakk om å gi hjelpen direkte til en fattig familie i et u-land. Jeg leste i Dagbladet for noen dager siden om en kvinne som har som kalender at hun gir en gave til en fremmed på gata hver dag. Jeg har hørt om noen som inviterer fremmede hjem på Julaften.

Jeg har inntrykk av dette var mer i vinden for noen få år siden da dette kom som et friskt pust inn i en julefeiring som kanskje var preget av at mange var mette og/eller skuffet over forventninger som ikke ble innfridd. Jeg vet ikke om det er grunnen, men det virker i alle fall som at vi feirer så mye gjennom advent at Jul ikke blir den store festen. Det blir mer som noe vi bare må gjennomføre for barnas skyld, som dagens baking for min del.

Jeg snakker kanskje mest for meg selv, men jeg har nok opplevd den voksne julen som vanskelig. Da barndommens magi forsvant var det vanskelig å finne tilbake til denne følelsen. Jeg har prøvd å late som, og har prøvd å ikke ødelegge stemningen for resten av familien. Jeg kan ikke si at jul ikke betyr noen ting som helst. Jeg liker fremdeles denne høytiden, men jeg føler nok like mye savn og lengsel som glede. Det er derfor en tid med indre konflikter.

Når jeg tenker på synonymene er det nok mange som passer hele året, men som blir ekstra relevante i desember. De kanskje mest typiske er tilbakelengsel og leteoppdrag. Det er noe som mangler, noe jeg leter etter, noe jeg hadde som barn. Jeg snakker nok ikke lenger bare om Jul.

Jeg tenker også en del, gjennom hele året, på andre savn. Mange av oss som har nonverbale lærevansker/autismespekterforstyrrelse (jeg sidestiller NLD og ASD, for de som har disse diagnosene, har de samme utfordringene og de får i stor grad den samme behandlingen i samfunnet) har ikke hatt den utviklingen på livet vi så for oss i ungdommen. Det var som om livet ble satt på vent. Vi gjorde ikke suksess som voksne. Dette er derfor en tid for ettertanke for min del. Det er ikke bare dystre tanker, men de er også med.

pepperkakeby i Dalen

Pepperkakeby i Dalen, Tokke i 2011. Dette er tiden da vi pakker alt inn i vatt, tenker på en overvektig nisse, reinsdyr som flyr, fred på jorden og engler som glansbildeaktig synger om Guds velbehag (gjerne formidlet av de svartkledde medlemmene av Oslo Gospel Choir). Det er kort fortalt mye kos. Har vi egentlig tid og ro nok til å høre oss selv tenke mens vi bygger opp til umulige forventninger?

Det blir heldigvis mer glede etter hvert som vi nærmer oss Jul, også for meg, men advent har egentlig ikke så mye å gjøre med koselige nisser og engler, og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag, for min del.

Kristne har håp og forventning. Det er det Jul dreier seg om. De vet at noe er på gang. En konge skal bli født, en konge som skal gi dem den freden de ønsker. Det er dessverre ikke en fred alle kan få. På et personlig plan har jeg nok forventninger til 2015. Det skjer ikke så mye akkurat nå, og det er en ubehagelig og dyster tanke, men jeg jobber med ting som kan gjøre at det neste året blir bra. Jeg trenger litt hjelp og velvilje fra andre for å få det til. Vi får se. Det er det hengende snøret som gir håp nå.

Det er også en tid der jeg prøver å tenke på andre. Det er vel ikke så veldig sympatisk, men jeg er lite opptatt av andre. Den fransk/litauiske filosofen Emmanuell Levinas snakket om den andres ansikt. Det er noe jeg sliter med. Jeg kan kanskje av og til se den andres ansikt, men det er en annen sak om den personen betyr noe for meg. Jeg klarer det likevel i perioder. Jeg tror mange opplever at vi blir litt mindre Scrooge-aktige i desember. Vi får se om jeg blir flinkere til å bekjempe den narsissistiske naturen min i 2015.

Julens forhistorie er at jødene ventet på en konge som skulle befri dem fra romersk undertrykkelse. Det var sikkert en jævlig tid å leve på samme hvor i verden en befant seg. Det passer at vi får en reflekterende advent mot slutten av året da naturen er i dvale, været er noe dritt, vi har minst lys, og alt ser som mørkest ut. Da er tiden inne for håp og forventninger. Håp vokser kort sagt ut av fortvilelse. Det er ikke kos 24/7, men det er min advent. Jeg har tross alt et håp om bedre dager.

Men kanskje kommer den beste julestemningen hvis jeg ikke leter etter den?

Mild autisme er like vanskelig

Autisme er en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse som manifesterer seg gjennom forstyrrelser i sosial interaksjon og kommunikasjon, og avgrensede repeterende og stereotyp atferd, interesser og aktiviteter. Psykologitidsskriftet

Jeg nevnte William MacMahon i innlegget Hvor er dere forskere? Han er professor ved University of Utah, og har forsket på blant annet autistiske barn. Han annonserte for et par år siden at han ville prøve å finne de barna som hadde deltatt i en studie han gjorde på 80-tallet. Målet var å finne ut hvordan det hadde gått med dem som voksne. Jeg fant ikke noe informasjon om denne på nettet. Det er mulig denne studien pågår fremdeles, hvis det ble noen av den. Jeg fant imidlertid et annet prosjekt. Anne Myhre ledet en studie ved Universitetet i Oslo som søkte å finne svar på hvordan det gikk med voksne som hadde milde former for autisme eller høytfungerende autisme.

I denne studien fulgte de 74 barn med autisme og 39 barn med gjennomgripende utviklingsforstyrrelser (pervasive developmental disorder not otherwise specified, forkortet PDD-NOS på engelsk). * Da disse 113 barna hadde blitt 22 år, hadde 96 % av dem blitt uføretrygdet og de fleste var single (99 % i AD-gruppa og 92 % av de med PDD-NOS).

Dette var et overraskende resultat fordi forskerne har alltid antatt at de som har høytfungerende autisme vil klare seg bra. Det er en grunn til at en har brukt begrepet høytfungerende, og at en har ønsket å skille dem fra andre typer autisme. De som får diagnosen PDD-NOS har normal intelligens og fungerer bra på mange måter, men de har ikke en konvensjonell sosial atferd. Det er det sosiale som er problemet. Hvis en har vansker med å kommunisere, er det altså ikke nok at språket og intelligensen er normal. Samfunnet tar ikke nok hensyn til de som er annerledes. Det er ikke rettferdig, men det er sånn verden er. Jeg tror faktisk ikke det er realistisk, som noen mener, at samfunnet skal la autister få leve som autister i samfunnet. Jeg tror vi må starte tidlig med å lære barna en viss tilpasning, og denne forskningen forteller at det er mulig. Det er forskning som dette som gjorde at PDD-NOS (og asberger) ble innlemmet i diagnosen autismespekterfortyrrelser i 2013.

Men vi kommer sannsynligvis til å se dramatiske forbedringer i disse tallene. De som var med i denne studien vokste nemlig opp da det ikke var så mye hjelp for autistiske barn, og de fikk gjerne diagnosen ganske seint. Fagfolkene vet langt mer om autisme i dag, og det er sannsynlig at tidlig intervensjon vil rette på noe av det som gjør livet vanskelig. Jeg er enig med med de som sier at det ikke er noe galt med mennesker på autismespekteret, men jeg synes de driver med semantiske spill når de sier at behandlig ikke er nødvendig.

Det er uansvarlig å ikke gjøre noen ting, men jeg kjenner ikke til noen som forholder seg passive. Det gjelder ikke alle, men en del opplever at både kroppen og hjernen fungerer bedre når de går på et spesielt kosthold (biomedisinsk kosthold). De aller fleste vil også ha fordeler av fysioterapi, ergoterapi, atferdsanalyse, ulike typer trening i å bygge sosiale relasjoner etc. De opplever det kanskje ikke som behandling, men alle disse tingene dreier seg om å fungere bedre i en verden som ikke er tilrettelagt  for dem.

Sherlock

Sherlock Holmes har noen trekk som tyder på autisme. I Benedict Cumberbatchs tolkning har Sherlock nok fått en tydeligere kopling til asberger enn i tidligere versjoner. Noen mener at samfunnet bør la autister får leve som autister. Det er likevel ikke realistisk at samfunnet godtar denne atferden. Med tidlig intervensjon kan autister lære seg en viss tilpasning.
Wikimedia commons

Jeg mener den nevnte studien samsvarer med noe jeg har skrevet en del om i det siste, at det er unaturlig å skille asberger og nonverbale lærevansker. Den støtter også den amerikanske beslutningen om å inkludere asberger i autismespekteret. Det er nemlig noen som mener at den ikke hører hjemme der, fordi asbergere fungerer for godt sammenliknet med andre autister. Men det er faktisk ikke sånn at verden automatisk godtar mennesker som fungerer normalt på alle andre felt, men sliter på det sosiale.

Jeg har nevnt at det er mer hjelp i dag, også for NLDere, selv om denne diagnosen er utenfor både den amerikanske diagnosemanualen DSM 5 og den europeiske ICD-10. De som vokser opp med en utviklingsfortyrrelse i dag (som spesielt påvirker kommunikasjon og sosialt samspill) vil sannsynligvis klare seg bedre. Dette fordi samfunnet vet mer om at tidlig intervensjon virker, og det vet ikke minst hvilke typer intervensjon det skal sette inn. Det viser seg at det er lite en kan gjøre hvis dette kommer for seint.

Men arbeidet går seint fremover. Jeg sitter ofte med et innrykk av at utredere er for opptatt av at alle skal passe inn i én definisjon. Det blir for eksempel sagt at de som har asberger syndrom ofte er gode i matematikk, mens det er et vanlig problem for de som har NLD. Mennesker med asberger skal lære best visuelt (jeg antar det f.o.f. er snakk om tankekart, diagrammer, bilder og filmer, men det inkluderer nok lesing og skriving også), mens NLDere lærer best ved å lytte. Jeg tror ikke det er så enkelt at en har alle symptomene, og hvis en mangler noen av dem, må svaret være noe annet.

Det er generelt et problem i helsevesenet at fagfolk ikke oppdager/bryr seg om det som ligger rett utenfor synsfeltet, og det er kun noen avgrensete symptomer som er innenfor. Selv NLD-foreningen skiller de to diagnosene ved å vise til at folk med asberger ikke bryr seg om de har venner eller ikke, mens NLD’ere vil ha venner, men ser at det ikke fungerer. Dette viser at de i beste fall har gammeldagse og mytepregede holdninger til asberger. Hvis de kvitter seg med disse tror jeg de kommende generasjonene med barn som vokser opp med disse utfordringene, kan få det mye bedre.

Selv har jeg det best når jeg får kommunisere gjennom skriving. Det er på bloggen, og forhåpentligvis i bøker etter hvert, jeg har det bra. Det er her jeg mestrer. Det er vanskelig på alle andre arenaer.

* Denne diagnosen kalles gjennomgripende utviklingsforstyrrelse på norsk, og er så og si identisk med atypisk autisme. Da den amerikanske diagnosemanualen DSM ble revidert i fjor, forsvant forøvrig diagnosene AD, PDD-NOS og asberger syndrom. Alt ligger nå inne i den nye autism spectrum disorder (ASD) eller autismespekterforstyrrelse på norsk.

Det er forøvrig mange studier som viser det samme som den norske. Her er noen av dem:

Outcomes of Behavioral Intervention for Children with Autism in Mainstream Pre-School Settings

Employment and Post-Secondary Educational Activities for Young Adults with Autism Spectrum Disorders During the Transition to Adulthood

Social participation in a nationally representative sample of older youth and young adults with autism.

Utenfor

Jeg har skrevet en del om noe jeg oppfatter som veldig rart, nemlig at asbergere og NLDere har tilsvarende utfordringer og erfaringer, men at de likevel har veldig ulik status. Nonverbale lærevansker og asberger syndrom har stort sett de samme symptomene i forhold til sosiale begrensninger. De viktigste utfordringene NLDere har i tillegg er vansker med matematikk og rom/retningsferdigheter.

Jeg mener det er mer enn nok forskning som tyder på at NLD er en reell diagnose, men det er fremdeles noen som påstår det motsatte. Denne forskningen har nok blitt motarbeidet. Jodene Fine ved Michigan State University ville f.eks. forske på NLD, men kunne bare gjøre det hvis hun inkorporerte det i en studie om asberger og ADHD. Hun mener likevel hun har funnet fysisk bevis for at hjernen til barn med NLD utvikler seg annerledes. Veien frem blir lang, men det blir spennende å se hva som skjer fremover. Dette klippet er forøvrig 1 år gammelt.

Det blir sagt at disse resultatene kanskje kan brukes til å skille NLD og asberger. Det virker nesten som at det har vært uenigheter i fagmiljøene der motstandere (psykologer/psykiatere) har skilt de to diagnosene uten at de egentlig har hatt en dekkende begrunnelse. Jeg kom nylig over et ressurshefte fra Helse Sunnmøre som tar for seg asberger. Der står det en del om rettigheter i forhold til utdanning gjennom grunnskolen, videregående skole og som voksen. Når det gjelder barn med NLD er det nok også mulig å få en IOP og spesialundervisning, men det er et stort press på skolen. Den skal ivareta mange på et lite budsjett. Det er ikke slik at den gir det tilbudet alle trenger. Jeg antar det blir snakk om å gi noen få med tiltak det de trenger, eller alle et begrenset tilbud. Skolen tenker vel på hvor mye penger den har tilgjengelig, hvilke ressurser den har blant lærerne og hvilke tradisjoner/vaner de har på sin skole. Hvis det har blitt gjort et vedtak, kan ikke skolen si at den ikke har ressurser, men det betyr ikke at eleven får nok hjelp. Det er faktisk ikke alltid slik at kommunen tilbyr de tjenestene den skal.

Da vi bodde i Meløy i Nordland fikk dattera vår vedtak etter at hun fikk diagnosene atypisk autisme og nonverbale lærevansker. Skolen hadde ikke veldig gode ressurser, men dattera mi fikk så god hjelp som ufaglærte assistenter var i stand til å gi. Det vi gjorde selv var sannsynligvis viktigere. Vi ville også at jenta skulle få ytterligere trening i form av musikk, bevegelse, dans, muskulær stimulering, myorefleksterapi, koordinasjonsøvelser, hesteridning etc. Dette er trening som demper eller modifiserer noen av NLD-utfordringene. Vi fikk muntlig støtte fra ansatte i kommunen om at dattera vår ville hatt utbytte av dette, men det betydde ikke at det ble gjennomført. Vi kunne fått til noe gjennom kulturskolen og ved at kommunen ga støtte til hesteridning, men kulturskolen hadde ikke dans for små barn og det fantes ikke noen hesteinstruktører med pedagogisk kompetanse i kommunen. Det var derfor ikke mulig å få støtte til et slikt tiltak, samme hvor enige fagfolkene var med oss.

Vi kjempet altså en uavbrutt, men håpløs og resultatløs kamp mot kommunen i de to årene vi bodde der. Vi ble lovet hjelp i perioder, men dette ble seinere trukket tilbake. Hva skal foreldre gjøre da? Det er eksempler på at barnevernet har blitt koplet inn i slike saker som en hersketeknikk der en blir beskyldt for å sykeliggjøre barnet hvis en insisterer på at kommunen skal holde tidligere løfter. Vi bor i Haugesund nå, og det er litt lettere her. Vi gjør en del på egen hånd, som f.eks. klassisk ballett, speider og kor. Vi står også på ei venteliste til pedagogisk hesteridning. Vi har sett gode resultater etter bare et halvt år, og nå ser vi hva hun egentlig kan.

Jeg mener at en god del av fremgangen skyldes en biomedisinsk diett vi har henne på. Jeg skrev om dette i Slik hjalp vi vårt barn på autismespekteret. Dette er en av grunnene til at det ikke er mulig å få støtte til noen ting som helst fra NAV. De ser nemlig på denne kostbare dietten som totalt unødvendig, og vil sannsynligvis kreve at vi gir opp denne, men det er ingen tvil om at vi har sett en fantastisk fremgang som et direkte resultat av det jenta spiser.

Men for å komme tilbake til rettigheter. Nå vokste jeg opp før det var noe fokus på NLD, selv om litteraturen har beskrevet disse vanskene siden 1968, men det er ikke lett i dag heller. Hvis en bare har nonverbale lærevansker, er det ikke sikkert viljen til tilrettelegging er så stor, hverken i skolen eller arbeidslivet. Det skorter nok en del på kunnskap og holdninger også. En har ofte noen tilleggsvansker, og det er de som gjerne kan gi en håp om litt hjelp. Hvis en opplever at helsevesenet ikke vil utrede disse tilleggsvanskene, har en et problem som voksen. NLD er nemlig foreløpig ikke en offisiell diagnose. Den europeiske diagnosemanualen ICD-10 skal revideres i 2015. Det er å håpe at NLD kommer med da. Jeg er imidlertidig ikke veldig optimistisk. Det blir nemlig sagt at ICD skal legge seg nærmere den amerikanske DSM, og da denne ble revidert i 2013, ble NLD fremdeles værende utenfor som en uoffisiell diagnose. Frem til NLD bli anerkjent tror jeg faktisk jeg har et poeng når jeg peker på at det er urimelig å skille NLD og asberger.

Jeg vet at det er en del med NLD som har sterke meninger mot autismespekteret. De mener bestemt at de ikke er innenfor spekteret. Jeg ser ikke dette så klart selv, og selv om jeg har tatt til orde for at NLD bør inkluderes, er ikke det det viktigste. Poenget er at vi ikke fortjener en tilværelse som en ikke-diagnose med beskyldninger om at dette ikke finnes. De som vokser opp med disse utfordringene, uten at de får hjelp, får det neppe lettere som voksen. Jeg nevnte en studie i Hvor er dere, forskere der psykiateren William MacMahon vil følge opp en gruppe autister han jobbet med på 80-tallet. Han vil se hvordan det gikk med dem som voksne. Det forskerne foreløpig vet om NLD er at vanskene blir tydeligere med alderen. Jeg skal se om jeg kan finne mer informasjon om denne studien, om den ble gjennomført.

Brosjyren fra Helse Sunnmøre har fått tittelen Et annleis liv? Ja, det kan blir det for mange med NLD hvis de får hjelp. Livet er vanskelig nok for asbergere, enten de får tilrettelegging eller ikke. Hvordan er det hvis en har de samme utfordringene + noen til, men møter lite forståelse noe sted fordi vi er ofre for politisk hårkløveri? Fagfolk og enkelte NLDere kan avvise spekteret så mye de vil, men jeg mistenker at dette ikke er veldig produktivt. Spørsmålet jeg stiller meg er dette: Hva har jeg i dag?

Jeg har de samme utfordringene, og de samme barrierene. Jeg møter like lite forståelse fra verden, bortsett fra at den sier: Men du har jo ikke en diagnose som er godkjent av Verdens Helseorganisasjon. Derfor står jeg for tiden midt i en trekant der Helse Fonna, NAV og en attføringsbedrift utgjør hjørnene. Alle sender ballen til hverandre. De som har prøvd den type øvelser i en gymtime vet at det ikke er lett for den som står i midten å få tak i ballen.

Kilde

Heftet Psykisk helsevern for barn og unge, side 16

http://www.nldforeningen.no/?page_id=12

http://msutoday.msu.edu/news/2013/shedding-new-light-on-learning-disorders/

Mer om nevrodiversitet

Nevrodiversitet er tanken om at det finnes et mangfold av forskjellige nevrologiske utviklingsmønstre, og at det ikke nødvendigvis er noe galt i å ha ett som er litt annerledes. (forskning.no)

Bakgrunnen for begrepet er at en vil vekk fra ideen om at autisme er en sykdom, og fremme ideen om at disse menneskene har hjerner som er koplet litt annerledes. Da blir tanken om en kur meningsløs. De som støtter dette synet mener vi skal godta at noen mennesker uttrykker seg annerledes, og at fokuset bør være på å hjelpe dem til å leve som autister.

Jeg har ikke noe problem med å forstå og godta dette synet. Jeg synes ikke det er noe galt med dattera mi, eller meg selv for den saks skyld (selv om utrederne sier at jeg ikke er på autismespekteret), men det spørs hvor realistisk det er. Problemet er at verden er innrettet for nevrotypiske, og hvis en i tillegg er en introvert, ligger en skikkelig dårlig an. Så og si alt i samfunnet er gruppeprosesser. Vi lærer det tidlig i skolen, og det er ikke noe særlig rom for individualitet i arbeidslivet heller. En kan slenge frem forslag, men må være forberedt på å kjempe hardt for dem, og vinneren er ofte den mest dominante, den som lykkes i det sosiale spillet.

Jeg følger med på en del bloggere som skriver om autisme. Det er et tema som interesserer meg etter som jeg har en datter på spekteret, og jeg har den beslektede diagnosen nonverbale lærevansker. Det er en del blant disse bloggerne, og muligens noen fagfolk, som mener at autisme bare er en av mange varianter innenfor det som er et naturlig nevrologisk utviklingsmønster. De vil med andre ord avslutte arbeidet med å finne en kur for autisme.

For noen med en autismespekterforstyrrelse, men jeg tror det gjelder spesielt foreldrene, er det viktig å få fram at det ikke er noe galt med dem. De er bare litt annerledes. Hvis fagfolk bruker den samme termen tror jeg ikke de har samme fokus. For dem blir det kanskje mer å redusere antall nye tilfeller av autisme, og dermed hindre at disse får hjelp. Jeg tror et annet alternativ er at de vil overføre disse til psykiatrien og dermed ha muligheten til å behandle dem med medisiner.

De ulike autismetypene (barneautisme, atypisk autisme, disintegrativ forstyrrelse, asberger syndrom og uspesifisert gjennomgripende utviklingsforstyrrelse) finnes fremdeles i den europeiske manualen ICD-10, mens de har forsvunnet i den amerikanske DSM-5. Der er alt samlet i termen autismespekterforstyrrelser (ASD), og de har derfor ikke lenger noen diagnose for asberger. Den er en del av ASD, men den er litt kontroversiell. Hvis du leser diskusjoner på nettet, spesielt i USA, er det mange foreldre av autistiske barn som sier rett ut at asbergere har ingenting der å gjøre. De mener nemlig at asbergere ikke har noen utfordringer. Det hele minner om en konkurranse om hvem som har det verst, og for noen foreldre tror jeg det dreier seg om å fremheve seg selv. Det er f.eks. noen som snakker om hvor mye vanskeligere de har det fordi de oppdrar flere barn som har langt alvorligere utfordringer enn asbergere.

Det er ikke sant selvfølgelig, men det som fra eksperthold ble sagt var uproblematisk og at et ikke ville forandre noe (da DSM 4 ble revidert og flere diagnoser fjernet i DSM 5), er kanskje et problem likevel. Hvis asberger skulle falle utenfor spekteret vil mange komme i den situasjonen vi NLDere er i. Det er ikke mye hjelp å få. Jeg vet ikke om det er noen fare for det, men det er i alle fall en del som snakker om at asberger ikke burde være inkludert.

Det er lett å si at vi bare har en litt annen utvikling enn andre. Diversitet gir nemlig et sterkt inntrykk av mennesker med f.eks. autisme, ADHD og t.o.m. bipolar lidelse (fagfolk krangler riktig nok om bipolar er nevrologisk eller psykologisk*) ikke trenger hjelp. Det er ikke nødvendig med tilrettelegging i skolen, og i arbeidslivet er det i alle fall ikke nødvendig å ta spesielle hensyn. Men det er dessverre langt fra virkeligheten, for mennesker med f.eks. asberger og NLD har store hindre. Noen typiske trekk som disse to har til felles er at de har begrenset evne til sosial omgang, vansker med å oppfatte sosiale spilleregler og forventninger, vansker med nye og kompliserte sosiale situasjoner, uvilje mot endring i rutiner etc. NLDere kan også ha vansker med matematikk og rom/retningsferdigheter.

Diversitet forteller vanligvis om et ønsket mangfold, men jeg er langt fra sikker på at samfunnet ønsker å gjøre plass til de som er litt annerledes i sosiale situasjoner. Hvis en peiser på som om disse menneskene ikke hadde noen hindre å passere, blir det mange som ikke klarer seg i arbeidslivet. Mange NLDere er allerede sterke påminnelser om det. Mange både utenfor (jeg tenker f.o.f. NLD) og innenfor autismespekteret sliter uten hjelp i arbeidslivet, og jeg tror det vil bli mye verre hvis alle adopterer den holdningen at disse menneskene ikke har noen utfordringer. Det skal sies at jeg er ikke sikker på om det er andre enn disse fanatiske foreldrene som sier dette så direkte. Jeg tror ikke de er klar over hva de åpner opp for.

evighetssymbol

En del voksne på autismespekteret misliker visst nok puslespillbitene som symbol for autisme. Evighetssymbolet er derfor et alternativ. Det er uansett urealistisk å forvente at de ikke skal kompromisse

Jeg har prøvd den veien selv. Jeg sleit meg gjennom skolen før noen visste om nonverbale lærevansker (selv om Myklebust antydet det allerede i 1968 **). Jeg møter ikke mye forståelse som voksen heller. Sykehuset henviser til NAV, og der forstår de ikke disse utfordringene. Jeg har en solid utdanning, og da jeg for noen år siden prøvde å få litt støtte/tilrettelegging fra NAV, foreslo de at jeg leverte reklame i postkassene til folk.

Den amerikanske diagnosemanualen DSM-5 blir brukt til forskning i Norge, og helsevesenet bruker den europeiske ICD 10. Når den sistnevnte blir revidert neste år, er det ventet at den blir ganske lik den amerikanske. Det betyr at det kanskje blir vanskeligere å få en autismediagnose her også. Færre vil få hjelp. Jeg vet hvordan det er å ha såkalte funksjonshindere uten at en får hjelp. Jeg opplevde det gjennom hele grunnskolen, videregående skole og høgskole. Det var disse hinderne som gjorde arbeidslivet vanskelig også.

Jeg kan på en måte være enig i at det ikke er noe galt med meg, at jeg bare er litt annerledes. Det er mulig at verden ser det samme, men det betyr ikke at den er komfortabel med dette mangfoldet.

________________________________________________________________

* De aller fleste sverger til medisiner, men det foregår noe forskning på alternativer. Det er bl.a. noen som mener at en kan oppnå mye med kosthold og kosttilskudd (paleo, glutenfri, soyafri, kaseinfri og andre ketogenic dietter). Dette er liknende dietter som mange foreldre med barn på autismespekteret har hatt suksess med. Det er faktisk ikke imponerende mye forskning bak mange av legemidlene heller. Det er ingen tvil om at noen av dem virker for mange. Studier av lithium mot en placebogruppe viste at det var 61 % tilbakefall i placebo, mens det var 36 % tilbakefall for de som fikk lithium. Det er bedre, men det er også en farlig medisin (fare for nyresvikt hvis du bruker medisinen sammenhengende i mange år). Det hadde vært interessant med en stor studie for å se om en kombinasjon av diett og andre alternativer hadde fått minst like gode resultat. Jeg tror faktisk det, men det hadde ikke vært gode nyheter for legemiddelindustrien. Det er sannsynligvis derfor det ikke blir gjort slike studier.

Kilde:

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/bipolaritet-hyppig-lidelse—sparsom-forskning/

** Myklebust (1968) var den første som antydet at det finnes en undergruppe av lærevansker: Han beskrev svikt i høyre-venstre begrep, retning, oppfattelse av tid, størrelser, fart, avstand, høyde, og vansker i forhold til andre mennesker,
inklusive problemer med å bedømme andres følelsesuttrykk (tolke nonverbale uttrykk).

Fletcher bekreftet denne hypotesen i 1985.

Statped skriftserie nr. 20 (side 8)

En passe dose dekadanse

Som lærer pleide jeg å si til elevene at de alltid skrev for noen, at de måtte ha leseren i tankene når de skrev. Jeg ville at de skulle reflektere over hvordan de uttrykte seg. Ville de ha skrevet annerledes hvis de visste at f.eks. rektoren skulle lese teksten, sammenlignet med klassen? Hva hvis en ikke aner hvem som kommer til å lese tekstene?

Jeg har noen få følgere jeg kjenner til, men jeg vet stort sett ikke hvem som leser bloggen min. Jeg kjenner til noen få som legger igjen likes eller kommentarer jevnlig, og noen som gjør det mer sporadisk. Forandrer dette på noe? Egentlig ikke for min del. Det var en periode etter at jeg ble klar over disse unike leserne at jeg lurte på om de ville like det jeg skrev, ting som sannsynligvis ikke er like viktige for andre som for meg. Jeg konkluderte likevel at jeg måtte gjøre som jeg hadde gjort fra starten. Jeg skriver derfor om det som betyr noe for meg selv, det som er viktig for meg å formidle. Jeg tror det er den eneste fornuftige strategien. Ikke at jeg gir blaffen i leserne, for jeg bryr meg om hva andre mener, men jeg kan ikke skrive det jeg tror andre vil like. Da hadde jeg sannsynligvis gjort noe jeg ikke likte selv. Resultatet blir sannsynligvis at jeg mister noen lesere, beholder noen og får noen nye.

Det er likevel det som ser ut til å være normen i dag, at en har stort fokus på hva en tror er populært. Det er mange som har pekt på at vi blir mer og mer nihilistiske. Mye av det som skjer, spesielt på Facebook og Instagram dreier seg om å fremheve seg selv. Alle vil vise alle andre hva de har gjort og hva de kan. De vil vise sin perfekte Barbie-verden (som google og facebook aldri glemmer), mens vi alle i realiteten har lyter og svakheter. Jeg kan se den kritikken, og jeg er ikke immun selv. Jeg vil påstå at jeg ikke er blant de verste, men det er vanskelig å ikke bli revet med. Det er vel ikke mulig å ha alt dette rundt seg uten at en blir litt påvirket. Jeg liker derfor at andre leser innleggene mine, spesielt siden det er her jeg liker å uttrykke meg selv. Jeg liker ikke å snakke. Jeg forteller ikke om en perfekt verden, men jeg er nok en del av den samme trenden likevel. Jeg vil selvsagt at flest mulig skal like det jeg skriver.

Det har skjedd mye på kort tid, og jeg lurer på om de som var ungdommer på 1950-tallet hadde opplevd oss som like dekandente, som foreldrene deres sikkert hadde gjort, hvis de hadde fått se inn i framtida. Det har skjedd gradvis, så vi opplever det vel ikke som så ille i dag. Noen av oss er langt mindre dekadente enn andre, men det er ingen tvil om at hele samfunnet har forandret seg ganske mye, bare de siste 30 årene. Når en ser på hva media rapporterer, og de nyhetene de ikke formidler, kan en lure på om det er en styrt utvikling. Vi blir rett og slett oppfordret til en mer dekadent livsstil.

Vi liker å gi ledere ros og ris, og det er langt fra alltid de beste får ros. Hvis det er noe som ikke går som det bør får lederen skylda for det meste. Det er i dag mange amerikanere som mener at Obama er verre enn alle de 43 som har vært president før han. George Bush har plutselig blitt en god president. Jeg tror personlig Jimmy Carter var en av de bedre presidentene USA har hatt i nyere tid. Han prøvde i det minste å få til ting. Han holdt en tale i en vanskelig periode som dreide seg mest om energi, men som likevel var inne på litt av den samme tanken, at normen i dag ser ut til å være at hvert enkelt individ står fritt til å velge hva som er moralsk rett. Vi har kanskje mistet en objektiv moral.

«We are at a turning point in our history. There are two paths to choose. One is a path I’ve warned about tonight, the path that leads to fragmentation and self-interest. Down that road lies a mistaken idea of freedom, the right to grasp for ourselves some advantage over others. That path would be one of constant conflict between narrow interests ending in chaos and immobility. It is a certain route to failure.

All the traditions of our past, all the lessons of our heritage, all the promises of our future point to another path, the path of common purpose and the restoration of American values. That path leads to true freedom for our nation and ourselves. We can take the first steps down that path as we begin to solve our energy problem.»

Dette er fra Crisis of Confidence-talen i 1979.

Carter var nok konservativ i manges øyne, men jeg tror som han at vi har mistet noe på veien. Det blir kanskje litt mye ros og for lite ris i dag, og hvis den ikke har en begrunnelse betyr den egentlig lite. Jeg liker likevel respons, men blir også litt nervøs når jeg ser at det ligger en kommentar som venter på godkjenning. Jeg er like spent som dattera mi når hun denne måneden åpner adventskalenderen. Hva blir det i dag, ros eller ris? Det blir heldigvis mer ros enn ris.

illustrasjon som viser sosiale medier-ikoner som hoder på mennesker

Vi lever egentlig online, men det er artig å tenke på at jeg noen ganger former tanker i hodet mitt som hoder langt vekke liker.
Kilde: Rosaura Ochoa via flickr

Jeg er ikke av den typen som trenger positive tilbakemeldinger hele tida, snarere tvert imot. Jeg klarer meg uten mesteparten av tida, men jeg liker å høre at det jeg skriver betyr noe for andre. Jeg lurer på om jeg er en narsissist. Jeg er det kanskje i større grad enn jeg var før facebook og før jeg startet denne bloggen. Det har nok skapt et visst behov for at andre liker det jeg gjør, men jeg synes likevel jeg får nok. Noen ganger får jeg en spesiell overraskelse i lukene mine, og jeg må innrømme at det føles godt.

Jeg har fått 3 spesielt positive mailer i år. Den første var fra den amerikanske science fiction-forfatteren Carl Frederick. Han oppdaget at jeg hadde skrevet om ei av novellene hans, Lifespeed. Novella ble publisert av et av de ledende science fiction-bladene i USA, Analog. Han forstod ikke hva teksten min handlet om, men det er mulig han leste den da jeg oversatte innlegget til engelsk noen dager seinere. Han la igjen en kommentar som jeg antar var en google-oversettelse. Jeg kalte det norske innlegget Livet skyter fart.

Jeg fikk også en mail fra Allan White, en forfatter fra staten Washington i USA. Han oppdaget den engelske bloggen min fordi jeg har skrevet en del om NLD og autismespekteret. Vi har begge vært inne på tanken om nevrodiversitet, d.v.s. at nevrologiske forskjeller som autisme, ADHD og bipolar lidelse er en naturlig variasjon i det menneskelige genomet. De som har slike diagnoser trenger altså ikke behandling, for det er ikke noe galt med dem. Jeg kan se poenget, men vi kan heller ikke late som at verden vil akseptere alt en med f.eks. asberger foretar seg. Allan White har skrevet boka Confessions of the Miner’s Canary. Jeg tenkte jeg skulle kjøpe den på Amazon. Han likte også innlegget Boring is good eller Kjedelig er bra, som ble tittelen på det norske innlegget. Han kjente seg igjen etter som han bor i en liten kommune selv. Han startet forøvrig en blogg, men bestemte segt for andre måter å promotere boka på. Det ble derfor bare ett innlegg på The Miner’s Canary.

Jeg fikk den siste mailen for noen få dager siden. Det var fra en utflyttet haugesunder som har fulgt meg en stund. Det er gøy å vite at jeg har skrevet ting, bl.a. om Haugesund, som treffer andre. Det at denne og andre lesere er innom bloggen min ganske ofte er vel en ganske positiv tilbakemelding i seg selv. Det er kanskje en smule dekadent eller en guilty pleasure, men det føles ikke så verst.

Barndommens lekeplass

Jeg har skrevet noen litt negative innlegg om Haugesund etter at jeg flyttet tilbake til hjembyen min. Et av dem, Gjengrodde stier, var nok mer en aldrende manns vemodige mimring. Det meste er bra i Haugesund, og etter stort sett dårlige erfaringer i løpet av de 4 årene vi bodde i Telemark og de 2 årene i Nordland, er ikke Haugesund så ille. Vi flyttet motvillig fra byen, men selv om jeg har savnet plassen kan det ofte føles som at det er for vanskelig å bli, men like vanskelig å flytte. Den kanadiske gruppa Nickelback sang noe slikt i låta Photograph. Dette er nok passen jeg ønsker å lykkes på. Det er her jeg ønsker å slå rot, så får vi se om vi klarer det denne gangen.  Jeg gir ros når jeg mener det er på sin plass, og kritikk når det er nødvendig. Denne gangen blir det ros.

Etter en del alvorlige innlegg vil jeg mimre litt mer og skryte av Haugesund. Jeg var nylig i Djupadalen, et flott tur og rekreasjonsområde som ligger bare 3-4 km fra sentrum. Jeg vokste opp rett utenfor denne parken og det var egentlig lekeplassen min helt til jeg ble voksen.

Jeg bodde i Ramsdalsblokkene til jeg var rundt 12 år. Disse blokkene lå i idylliske omgivelser mellom Eivindsvannet i Djupadalen og Arkavannet nede i Ramsdalen. Det renner en bekk mellom disse to vannene, og der fisket jeg ofte. Det var flere kulper der vi jobbet iherdig med å isolere fisken til vi slutt kunne fange den med hendene. Når fiskene er på gullfisk-størrelse kaller vi dem av en eller annen merkelig grunn for  stikkelitter (hvorfor ikke stikkemye?). Jeg aner ikke hvor ordet kommer fra, men det er i alle fall dialektordet for «baby-fisk» i Haugesund. Jeg har hatt en del stikkelitter og rumpetroll på glass.

Fra soverommet mitt kunne jeg se opp mot fjellene som var en del av Djupadalen. Jeg lekte mye der, både sommer og vinter. Det var populært å bade i Eivindsvannet om sommeren, selv om kommunen egentlig ikke hadde gjort noe for å legge til rette for det. Det var steinete, og en måtte tåle litt brutal behandling av føttene før en kom dypt nok. Jeg husker flere kalde vintre der vi hadde sikker is i lange perioder. Da gikk jeg både på Eivindsvannet og Arkavannet.

Omgivelsene var idylliske, men jeg hadde løyet hvis jeg sa at alt var bare lykke. Da jeg stod på toppen og kikket ned på blokka jeg bodde i, og seinere gikk forbi Haakonsvegen 75, hadde jeg nok blandede følelser. De fleste NLDere har nok det når de tenker tilbake på barndommen.

Her er noen bilder fra den nevnte turen:

This slideshow requires JavaScript.

Familien flyttet seinere til Bleikmyr, og da var jeg nesten like nær, men i den andre enden. Jeg jogget mye da jeg gikk på ungdomsskolen, og en rundtur opp Kattanakk, gjennom Djupadalen og Haraldsvang og tilbake til Bleikmyr var omtrent 9 km. Det var lys nesten hele veien, så det var en treningsarena jeg brukte hele året.

Jeg tror faktisk det er 10 år siden forrige gang jeg var i Djupadalen, og det har skjedd noen positive ting der. Jeg sliter med en mage som er preget av stress. Da er det ikke veldig moro å oppleve at en bare må gå, og det utedoet kommunen har satt opp, har vært låst i årevis. Nå har de fått orden på sakene, og det er et skikkelig toalett der som det faktisk er lov å bruke.

Jeg likte skogsstiene. Det var veldig behagelig å gå på et mykt underlag av løv og barnnåler, men kommunen har laget skikkelige stier der nå. Det gjør at området er mer tilgjengelig for de som er mindre stødige til beins. De har også gjort vannet mer tilgjengelig. Det er nok grunnen til at parken blir brukt mye mer. Jeg har vært der 4 ganger etter at vi flyttet til Haugesund, og det var folksomt hver gang. Det var ikke alltid det var det tidligere, bortsett fra i helgene.

Det blir spennende å se om hva som skjer fremover. Vi vil gjerne bli boende her, men det kommer an på hvor jeg får jobb.

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 76 andre følgere

%d bloggers like this: