RSS Feed

En sliten helt tar kvelden

david suchet

David Suchet var
Hercule Poirot i 25 år.
wikimedia commons

Vi har hatt en inflasjon av avskjedsprotokoller de siste årene. Hver gang en relativt kjent person dør legger de største avisene opp til at leserne skal skrive om hvor mye den personen betydde for dem. Jeg må innrømme at jeg ikke har benyttet meg av muligheten.

Men det er likevel trist at stadig flere av heltene mine forsvinner. De var egentlig litt før min tid, men da jeg vokste opp likte jeg godt de gode gamle, slike som Leif Juster, Rolf Just Nilsen, Rolf Wesenlund, Rolf Søder etc. Det er egentlig ikke noen igjen jeg bryr meg om.

I kveld kom den lengstlevende helten min til veis ende. Det er flere som har spilt Hercule Poirot, bl.a. Peter Ustinov, men det er ingen som kommer opp mot David Suchet. Han har spilt Agatha Christies detektiv på TV siden 1989, men nå er det slutt. Han har spilt alle historiene Agatha Christie skrev om den kjente belgiske detektiven.

Jeg husker ikke nøyaktig når jeg begynte å lese bøkene, men tror jeg leste den første boka som 13-åring. Det var i så fall i 1981. Bøkene ble med meg på gutterommet, på bussen, i hagen, i parken, på hytta, på fjellet, på stranda. Kort sagt over alt. Jeg husker spesielt ferier, ikke minst påskeferier. Det beste var etter at jeg hadde gjort meg ferdig med eksamener/tentamener. Da kunne jeg dykke ned i sakene til kanskje verdens mest kjente detektiv. Det var også moro å ta pauser fra leksene for å tilbringe litt tid sammen med Poirot og Kaptein Hastings.

Det var ikke så mye jeg hadde glede av å gjøre sammen med foreldrene mine, men Agatha Christie var en av dem. Jeg husker spesielt de gangene jeg kom hjem på besøk da jeg gikk på videregående i Sauda, og seinere da jeg studerte i Bergen. Da kom jeg gjerne rett fra bussen til Poirot og pizza på fredagskvelden.

Jeg har fremdeles dvd’ene og bøkene, og kommer til både å lese og kikke gjennom hele serien igjen, men det er likevel ganske vemodig når David Suchet har kommet i mål. Jeg følte det samme da Joan Hickson spilte inn sin siste episode som Miss Marple i 1992. Det har vært to nye i rollen som Miss Marple etter det, men det var ikke det samme.

David Suchet har spilt Hercule Poirot i 25 år. Han har fullført en imponerende prestasjon. Han er sikkert både lettet og litt trist selv for at det er over. Agatha Christie hadde problemer med å skilles fra sin egen helt. Hun avskydde han faktisk, men var vel redd for å forandre på en skikkelse hele verden elsket. Jeg kan egentlig forstå blandingen av sympati og antipati, for Poirot kan være temmelig selvopptatt. Et til da ukjent essay av Agatha Christie dukket opp for et par år siden. Der skrev hun bl.a.

«Poirot has made quite a place for himself in the world and is regarded perhaps with more affection by outsiders than by his own creator! I would give one piece of advice to young detective writers. Be very careful what central character you create – you may have him with you for a very long time!»

En del av humoren i bøkene spiller på britenes skepsis til utlendinger. Det er nok noe de fleste kjenner seg igjen i. I en av bøkene blir han omtalt som «a most peculiar foreigner.»

Bøkene og David Suchets tolkning av mannen med «the little grey cells» har vært en viktig kilde til atspredelse i mitt liv. Den siste boka kom ut i 1975, men helten min døde på TV i kveld, gammel og syk. I kveld vil jeg takke David Suchet for innsatsen hans de siste 25 årene.

Men det blir muligens et siste gjensyn. David Suchet har nemlig uttalt at han kunne tenke seg å gjenta en av bøkene på kinolerretet, og antydet ABC-mordene. Christie-familien har for øvrig gitt forfatteren Sophie Hannah tillatelse til å skrive en ny Poirot-roman. Den skal etter planen komme ut i september i år. David Suchet har sagt at han kommer ikke til å spille i en eventuell filmatisering av boka.

Det kan jeg godt forstå. Det er sikkert vanskelig for han også å gi slipp, men alt må vel ha en slutt. Hercule Poirot skriver et brev til sin gode venn Kaptein Hastings på dødsleiet og avslutter med de fine ordene:

Hastings, my dear friend. They were good days. Yes, they have been good days.

Hva erindrer Haugesund?

minnestein etter moritz rabinowitz

Minnesteinen i Rabinowitzparken i Haugesund, ble avduket av stortingspresident Jo Benkow 6. mai 1986. Rabinowitz så på seg selv som en haugesunder, og på denne steinen får han endelig den tittelen offisielt.
Photo: Sidsel Nachtstern via wikimedia commons

Jeg skrev om erindringskultur i Hva erindrer Norge? Det fikk meg til å tenke på en erindringskultur jeg vokste opp med i Haugesund. Moritz Rabinowitz er et navn de fleste i Haugesund kjenner til. Det var i alle fall det da jeg vokste opp på 70 og 80-tallet, men det var nok en veldig retusjert versjon av virkeligheten vi fikk. Vi har heldigvis fått hele sannheten fram nå, ikke minst takket være dokumentarfilmen Mannen som elsket Haugesund, teaterstykket Rabinowitz og biografien Moritz Rabinowitz. Jeg vil derfor i anledning Pesach, den jødiske påsken, erindre et av Haugesunds store bysbarn.

En fortiet sannhet
Da jeg vokste opp hørte jeg ofte navnet Rabinowitz, uten at jeg egentlig fikk vite noe mer. Som barn syntes vi det var veldig morsomt å si: Vil du høre en vits? Rabinowitz. Jeg oppdaget en variant av den da jeg søkte etter informasjon. VG Debatt har et innlegg fra 2004 der en narr har skrevet følgende på en kåring av tidenes tørreste vits: Haugesunds største vits – Rabinowitz.

Det var dessverre den holdningen han ble møtt med selv i de voksnes verden også, og den holdningen har visst vedvart. Jeg var mange turer innom Lio Flotmyr som barn fordi foreldrene mine handlet der, og seinere handlet jeg selv på det som da hadde blitt Rimi Flotmyr. Jeg ante aldri at jeg faktisk stod inne i livsverket til Moritz Rabinowitz, Condor Konfeksjonsfabrikk fra 1938. Hvorfor kunne de ikke kalt bygget for Rabinowitzgården eller noe i den dur? Mange kjente sikkert til historien, men den ble ikke snakket om. Det ble kanskje blant enkelte snakket om at mannen hadde godt humør og sosialt engasjement, og på bakrommet var det sikkert en del gammel retorikk om griske og upålitelige jøder. Mange hadde nok en oppfatning om at han jobbet mye fordi jøder bare tenker på penger.

Moritz Rabinowitz var en norsk jøde og forretningsmann. Han ble født i Rajgrod i Polen i 1887 og flyttet til Bergen i 1901. Han startet som reisende selger for en herreekviperingsforretning i Bergen. Han hadde et opphold på noen uker i Haugesund, og for å gjøre en lang historie kort, kom Rabinowitz tilbake til Haugesund og etablerte en klesbutikk. Det ble starten på et stort selskap med 150 ansatte og butikker i Haugesund, Sauda, Stavanger, Egersund og Kristiansand.

Som den eneste jøden i regionen kan det ikke ha vært lett, men av en eller annen grunn likte han seg godt i byen og landet. Det tok ikke lang tid etter etableringen av butikken før konkurrentene satte denne annonsa inn i Haugesunds Avis:

50 kroner
Utbetales til den første anmelder av hver omreisende jøde, der sælger eller falbyder manufacturvarer.
Anmeldelse maa ske uopholdelig til lensmanden eller undertegnede
23.9.1911 Haugesunds Manufacturforening

Det er ingen tvil om at de snakket om Rabinowitz, den eneste jøden i regionen. Denne annonsen kom på trykk flere ganger utover høsten, men det var ingen som så grunn til å følge oppfordringen.

Motbør
 Rabinowitz sleit likevel med motstand hele livet, selv om han hadde stor økonomisk suksess. Han var en humanist og velgjører, og det går mange historier om hvor sjenerøs han var. Han ga penger til mange lokale organisasjoner og fattige kunder. Han kjøpte ei 12 mål stor tomt på Karmøy, kjent som den fine badestranda Åkrasanden. Han ga den til Haugesund Byselskap for at befolkningen skulle ha et rekreasjonssted utenfor byen. Han var en pådriver for at næringslivet i Haugesund skulle utvikle seg. Til tross for alt han gjorde for byen, og for at han sannsynligvis var den mest suksessrike kjøpmannen på Vestlandet noensinne fram til da, ble han aldri nevnt i tilknytning til posisjoner i Haugesunds offentlighet. Det var nok en liten gruppe rike skipsredere, som i mangel av en gammel overklasse, hadde den funksjonen. Jeg vil tro at navn som Wrangell, Stolt-Nielsen, Knut Knutsen OAS og Christian Haaland var sentrale. Det som egentlig skilte Rabinowitz fra de rike skipsrederne var at de sistnevnte sørget for at alle fikk høre om det hver gang de var sjenerøse, mens Rabinowitz gjerne gjorde det uten å lage noe stort nummer av det. Folk visste likevel at han hadde et ekte engasjement for byen. Det er derfor rart i ettertid å registrere at haugesunderne ikke viste sin takknemlighet.

Rabinowitz importerte lenge klær, men bygde fabrikken Condor i 1938. I forbindelse med fabrikken startet han også Haugesund Konfeksjonsskole. Det ga mange et alternativ til «å gå i silda.» Det var den største kvinnearbeidsplassen på slutten av 30-tallet. Han ble kjent for god kvalitet og for at han leverte en skreddersydd dress innen 24 timer. Det er trolig dette sammen med kundekontakten og snedig annonsering som skiller han ut blant konkurrentene. Samtidig nyter han økende respekt blant folk flest. Det hadde nok mye med hans sterke lokale engasjement, og ikke minst at forretningsideen hans var å selge stilige, men rimelige klær til bønder, fiskere og arbeidere. Men han ble ikke godt behandlet av de mer kondisjonerte i samfunnet.

En fordomsfull by
Norges Kjøpmannsforening startet opp med Norges Kjøpmannnsblad i 1919. Dette bladet brukte mye spalteplass på å motarbeide utlendingers forretningsvirksomhet, og spesielt jøder. Det var nok spesielt ille i Norges Kjøpmannnsblad, men det var mange jødefiendtlige artikler i Handelsstandens Månedsskrift også. Dette tidsskriftet tilhørte for øvrig Den Norske Handelsstands Fellesforening, der bl.a. Haugesund Handelsstandsforening hørte hjemme.

Gneisten var et lokalt vittighetsblad som ble gitt ut i Haugesund 1921-1926. Rabinowitz var en fremtredende person i Haugesund, og måtte nok finne seg i en viss karikering. Han var ikke den eneste som opplevde det, mens i Rabinowitz’ tilfelle virket omtalen å være ondsinnet. Det var ikke bare handlinger og utsagn som ble latterliggjort, men mange av angrepene gikk direkte på hans jødiske opphav og integritet.

Her er et klipp fra teaterforestillingen Rabinowitz. Dette er et selskap som fort blir ubehagelig:



En fordomsfull nasjon
Men denne motbøren fortsatte og skulle bli kjent på nasjonalt nivå. Rabinowitz møtte redaktøren For National Tidsskrift i en rettssak i 1927 etter at Rabinowitz saksøkte tidsskriftet for ærekrenkelser. Rabinowitz og redaktøren i tidsskriftet, Mikal Sylten, hadde for øvrig vært i strid i 5 år allerede.

Det startet i 1922 da bladet dekket en debatt mellom Rabinowitz og den antisemittiske advokaten Edvard Saxlund. Bakgrunnen for den debatten var et leserbrev Rabinowitz sendte inn til flere norske aviser, men som bare Haugesunds avis ville trykke. Det var et svar på Saxlunds anmeldelse av ei bok som den engelske avisa The Times hadde avslørt som falsk året før. Sions vise protokoller hevdet at jødene hadde en plan om å ta makta i hele verden og ødelegge kristen kultur. Saxlund fortsatte altså denne forvridde antisemittiske retorikken, og i sin bokanmeldelse kalte han boka for et «enestaaende skrift av enorm betydning til forstaaelse av verdensbegivenhetene.»

Edvard Saxlund svarer ikke direkte på leserbrevet fra Rabinowitz, men det er ikke usannsynlig at enten han eller redaktøren gjemmer seg bak signaturen Old Boy. I dette innlegget står det bl.a. at:

«Det skader ikke at det norske folk faar vite, hvilket farlig element jøder er i vaar nation. (…) Vi vil holde jøden væk – ikke fra landet, men fra vor rase og vor kultur. Vi ønsker ingen jødisk infektion! (…) Jeg haaper hr. Rabinowitz vil forstaa, at vi saakaldte antisemiter har en stor og god mission at utføre blant det norske folk, naar vi forsøker at sprede en smule oplysning om hans farlige rase for at forebygge att vi blir jødefisert i den forstand som Russland og Tyskland» (anm: Dette er som å høre dagens retorikk. Det er den samme dritten som blir gjentatt om og om igjen, men det virker dessverre).

Denne feiden rullet videre og endte altså i en rettssak. Det som blir den direkte foranledningen for saken er en tekst i National Tidsskrift der bladet angriper Rabinowitz for det de mener er en uaktverdig forretningsvirksomhet. I dommen heter det at uttalelsene var ærekrenkende, men Sylten frikjennes fordi det var Rabinowitz’ egen utilbørlige adferd som foranlediget den aktuelle teksten. De mente med andre ord at han ba om det. Da tenker de nok på at Rabinowitz ikke nølte med å annonsere med at han leverte bedre kvalitet enn konkurrentene.

Den lokale motbøren fortsatte også. Haugesunds Handelsstandsforening hadde diskutert felles tiltak i lang tid, og Rabinowitz foreslo en lokal varemesse allerede i 1930. Dette arbeidet kom ikke i gang før Norges Varemesse hadde sin niende riksmesse i Stavanger i 1933. Haugesunds Avis undret seg over at bare 2 av de 200 utstillerne var fra Haugesund, men nevnte ikke at Rabinowitz var representert med klær fra sin egen bedrift, Haugesund Konfeksjonsfabrikk.

Satt på sidelinja
Både Rabinowitz og Haugesunds avis tar likevel saken om en lokal varemesse opp flere ganger, men Haugesunds Handelstandsforening nøler. Rabinowitz starter derfor forberedelsene på eget initiativ med et mandat fra en komité. Det fikk Handelsstandsforeningen til å reagere, og de satte i gang sitt eget prosjekt, som etter hvert tar over. Jeg vet ikke hva Rabinowitz mente om det. Det viktige for han var at byen tok nye skritt fremover, men det var sikkert skuffende at han nok en gang ble dolket i ryggen av de han ville skulle være hans egne. Da messen ble en realitet i 1935 hadde de fleste av de punktene Rabinowitz skisserte i et leserbrev 2 år tidligere blitt fulgt, men navnet hans ble aldri nevnt. Det var egentlig et kupp for å holde «den fremmede» ute.

Representanten for Handelsstandsforeningen, den samme som bare to år tidligere var skeptisk til hele arrangementet, sa følgende til Haugesunds avis:

Vi har jo, som De kjenner til, tenkt på messen i flere år. Personlig mener jeg at en messe alltid vil være en mektig stimulans for næringslivet. 

Det som gjorde Rabinowitz til et prioritert mål når nazistene tok over Norge var de mange artiklene han hadde skrevet i avisene, og telegram og notater han hadde sendt til statsledere i bl.a. Østerrike, Tyskland, Storbritannia og USA. Nazistene hadde også utarbeidet en liste over sentrale jøder, og en så sentral skikkelse på Vestlandet hadde nok ikke muligheter til å ligge lavt. Det er interessant at Rabinowitz allerede sommeren 1932 advarte om hva som kunne skje, spesielt for de som ikke var av arisk opphav, hvis Adolf Hitler vant det forestående riksdagsvalget i Tyskland. Rabinowitz fulgte nøye med på det som skjedde i Europa, og hadde sannsynligvis fulgt karrieren til Hitler lenge.

Flukt
Folk som den nevnte Mikal Sylten i National Tidsskrift var sannsynligvis en viktig informasjonskilde for tyskerne. Rabinowitz var veldig klar over at han ikke kunne bli i Haugesund, og han var derfor på flukt fra april til desember 1940.

Han rømte først til Hogganvik med hjelp fra Haugesundskompaniet, men måtte flytte en del på seg fordi Gestapo og NS var flere ganger på sporet av han. Han kom etter hvert til Djuve i Åkrafjorden der han tilbrakte sommeren. Motstandsgruppa som hjalp Rabinowitz arbeidet med planer om å få han ut av landet, og han fikk tilbud om å være med en båt til England. Jeg er ikke sikker på hva som skremte han mest, sjøsyke eller ryktene om de mange båtene som hadde truffet miner. Resultatet ble i alle fall at han trakk seg. De gjorde et nytt forsøk, og denne gangen skulle Rabinowitz fraktes til Island. Han hadde hørt nye rykter om miner, og trakk seg igjen.

De hørte at Gestapo hadde peilet inn Rabinowitz, og rømte derfor til holmen Toftekalven like sør for Halsnøy. Dette er en kort båttur unna Skånevik i Sunnhordland, der den høygravide dattera til Moritz, Edith, etablerte seg sammen med ektemannen sin. En viktig grunn til at han ikke ville reise hadde nok mer med at Edith skulle bli mor mot slutten av året enn med båtturen. Far og datter hadde et veldig godt og nært forhold.

Moritz holdt sikkert på å «gå på veggene» på den lille holmen og ba om å bli flyttet til fastlandet. Han kom derfor til Bjoa (jeg bodde for øvrig 15 minutters biltur fra der i 2004-2008, men hørte aldri noen fortelle om de dramatiske hendelsene våren 1940). Dette var i et område som ble brukt som rute til Shetland fordi det var mange holmer og skjær en kunne gjemme seg på. Moritz sa likevel nok en gang nei. Han flyttet tilbake til Toftekallen, så det var nok der han følte seg tryggest. Det er sannsynligvis der han får det siste tilbudet om å flykte over Nordsjøen. Han er mer på glid enn tidligere, men denne gangen skal den høygravide Edith ha tryglet faren om å bli.

foto av haugesund 1934

Slik så Smedasundet ut i 1934. Dette var byen Rabinowitz elsket.
Foto: Anders
Beer Wilse

Fanget
Etter tøffe avhør og telefonavlytting klarte Gestapo med god hjelp fra lokale NS-medlemmer å finne Moritz. Han ble arrestert natta mellom 4. og 5. desember 1940, og fraktet til Stavanger. Det første «avhøret» ble så brutalt at han hadde store vansker med å gå etterpå. Han ble deretter fraktet med et skip til Bergen, og det må ha vært utrolig trist å passere byen han så på som sitt hjem. Han var såpass oppdatert på det som skjedde i Europa at han sikkert hadde en sterk anelse om at han aldri ville komme tilbake til byen han elsket.

Åneby-leiren i Nittedal ble endestasjonen hans i Norge, før han ble sendt til Sachsenhausen. Arbeidet hans i dødsleiren utenfor Berlin bestod i å dra tilhengervogner fulle av murstein, med egen muskelkraft. Rabinowitz ble stadig mer underernært, og han klarte etter hvert ikke mer. Nazistene så at de ikke kunne få mer ut av kroppen hans og Mortitz Rabinowitz skal ha blitt slått i hjel av en tilfeldig vakt. Fange 40 290 fra Haugesund døde 27.02.1942, offisielt av lungebetennelse. Ingen i familien overlevde.

Rabinowitz var en populær sjef, og de ansatte glemte han aldri. Det var med hjelp av de ansatte at Moritz hadde klart å holde seg skjult i 8 måneder. Da haugesunderne feiret frigjøringsdagene laget de ansatte en vindusutstilling i butikkens fasade mot Haraldsgata. De viste gleden i det ene vinduet, representert med et portrett av Kong Haakon VII. I det andre minnet de sjefen med et maleri av Moritz og Edith. For de som gikk forbi denne utstillingen i mai 1945 var det nok gledesrusen som dominerte, men jeg kan tenke meg at denne rusen var blandet med sorg for de som kjente Moritz Rabinowitz.

En kultur for å tie
Bedriften fortsatte (butikken i Strandgata gikk lengst, helt til 1977), men minnet om Rabinowitz falmet raskt etter krigen. Navnet ble ikke engang tatt fram når bedriften hadde et jubileum eller i forbindelse med at en markerte krigens start/slutt. Det er ikke spesielt for Rabinowitz, noe jeg kom inn på i Hva erindrer Norge?

Det tok 40 år før det skjedde noe, og det var privatpersoner som tok initiativ til en minnestein. Det ble i samme periode skrevet en artikkel i årboka til Karmsund Folkemuseum som er grunnlaget for det meste som er skrevet om Rabinowitz seinere. I etterkant av avdukingen av minnesteinen ble det holdt et arrangement i kulturhuset Festiviteten. Der hadde de bl.a. satt opp Rabinowitz’ kontor med originale møbler, og Karmsund Folkemuseum har overtatt disse.  Elever ved den nærliggende Lillesund skole stopper ved minnesmerket for å legge ned blomster hver 17. mai.

Vi kan dermed si at det har vært et visst oppgjør med fortiden, men dette hadde sannsynligvis ikke blitt gjort hvis ikke Daniel Magnus Aadnesen hadde tatt initiativet. Han drev et nærradioprogram i regi av den lokale Norge-Israelforeningen, og satte i gang arbeidet med å nøste opp i denne glemte historien.

Jeg synes likevel dette kom skammelig seint. Dette burde vært tatt opp av kommunen og ikke minst Haugesunds Handelsstandsforening mye tidligere. Sistnevnte organisasjon evnet ikke å si unnskyld før i 2011, da boka om Rabinowitz kom ut. Les om det i Haugesunds avis. Da denne foreningen skrev om sin hundreårige historie i bokform i 2001, nevnte de Rabinowitz utelukkende i forbindelse med at de ville ekskludere han i 1924 for illojal annonsering. Denne foreningen er for øvrig generelt like slapp i dag.

Dette innlegget er stort sett basert på biografien som ble skrevet av Arne Vestbø. Det var ikke en bok jeg utelukkende leste med glede. Jeg koste meg tidvis med den, men dette er en historie som har gjort meg trist i mange år. Jeg visste nemlig at Moritz Rabinowitz elsket Haugesund, og at han fikk absolutt ingenting tilbake. Jeg har litt blanda følelser til byen selv. Jeg både hater og elsker den, og savner den. Jeg hadde nemlig flyttet hjem igjen hvis det var plass til meg der.

Rabinowitz levde i en veldig antisemittisk tid. Han hadde ikke fått det godt i England heller, men familien hadde ikke blitt utslettet. Jeg føler meg noen ganger som da jeg i barndommen ville forandre på klassens dramatisering av juleevangeliet, og gi Jesus noe bedre enn en stall. Det gjør meg ikke minst trist at hjembyen min ikke ville huske mannen som elsket Haugesund.

Rabinowitz var en mann som likte oppmerksomhet, og han hadde nok en ganske provoserende stil i avisannonsene sine, men han var en fantastisk gründer som gjorde mye bra for Haugesund. Han hadde nok negative sider også, som da han hadde en konflikt med fagforeningene på fabrikken sin, men han ga etter og det løste seg. Han blir omtalt som mannen som elsket Haugesund. Kanskje var det derfor han ikke klarte å reise? Kanskje hadde han et hjerte som slo sterkere for Haugesund og Norge enn de fleste nordmenns?

Er noen velkomne?
Det er nok ingen av de som har tatt opp den historien Haugesund ikke ville erindre som er fullstendig objektive. Det er mennesker som har latt seg imponere over Moritz Rabinowitz som har brakt sannheten fram i lyset igjen. Forfatteren av biografien, Arne Vestbø, er en av dem. Oldefaren hans var en av de som hjalp Rabinowitz å flykte fra nazistene. Det måtte mennesker med en lidenskap for bysbarnet til, dessverre. Jeg skulle ønske det ikke hadde vært opp til enkelte privatpersoner. De er kanskje ikke 100 % objektive, men de har gjort en god jobb i å få fram litt av det glemte Haugesund.

Rabinowitz var et bysbarn, et barn av Haugesund, en mann som levde det meste av sitt voksne liv i Haugesund. Han var en av oss. Nå er livet til Moritz Rabinowitz tilgjengelig for de som ønsker å finne det. Oppgaven til Haugesund og haugesunderne blir bare å forvalte historien. Det bør vi klare.

Spørsmålet jeg sitter igjen med blir dette: Lar vi andre bestemme hvordan vi skal ta imot de som øsker å bo her? Mange hørte nok på de som sa at jøder bare tenkte på å grafse til seg mest mulig penger, spesielt de som var butikkeiere. Jeg tror ikke Moritz Rabinowitz var av den typen, og jeg tror ikke det gjelder de fleste jøder.

I sin omtale av filmen Mannen som elsket Haugesund skriver Aftenposten bl.a. at «filmen er en mild provokasjon mot festivalbyen fordi den ikke elsket tilbake.» Det er en kraftig underdrivelse. Provokasjonen er ikke mild, og det er f.o.f byen som har provosert. Hvordan kunne vi glemme og fortie så fort?

I dag er det vel en annen semittisk gruppe som er offer for vår iver til å spre stereotyper, arabere. Den informasjonen mange i dag sprer om disse er neppe mer pålitelig. Når jeg tenker meg om, vi haugesundere blir jo også kalt arabere.

Hvis vi tror på vår egen propaganda, kan vi stole på oss selv?

Jeg har ikke noen bilder jeg kan bruke. Her kan du se noen fine bilder av Rabinowitz fra Digitalt Museum.

Kilder:

Moritz Rabinowitz – En biografi, Arne Vestbø

http://no.wikipedia.org/wiki/Moritz_Rabinowitz

http://www.h-avis.no/puls/unnskyld-moritz-rabinowitz-1.6199804

http://digitaltmuseum.no/things/minnestein-over-moritz-rabinowitz/H-DF/DF.2437?place=Rogaland&search_context=1&count=6551&pos=4

 

 

Vitenskapens dilemma

Jeg hører ofte holdningen: Jeg tror ikke på Gud, jeg tror på vitenskap. Det burde ikke overraske meg nå lenger, men det gjør det likevel fremdeles. Jeg liker astronomi og har sett en del av denne type program på Discovery, History og National Geographic Channel. Den største overraskelsen der er at noen av vitenskapsfolkene de intervjuer ikke blir drevet av nysgjerrighet og et brennende ønske om ny informasjon, men om å drepe religion. De lider nemlig av den vrangforestillingen at liv på andre planeter er i strid med religion, spesielt kristendommen. De lever dermed etter læresetningen: Finn liv på andre planeter og avskaff tro.

Men hva om alt vi har lært er feil?

Jeg var inne på i En nasjon ser innover at humanismen har fjernet seg fra det religiøse innholdet den hadde i starten, og at ateistiske humanister i stor grad har korrumpert filosofien i dag. Det gjør de med en til tider veldig aggressiv fremtoning. Jeg så en dokumentar for noen måneder siden. Den behandlet De ti buds betydning for det britiske samfunnet.

De ti bud
Ann Widdecombe, en kjent, forhenværende britisk politiker og konvertitt (fra anglikansk til katolisisme) var programleder for denne episoden av dokumentarserien The Bible: A History.  Hun snakket bl.a. med de to profilerte ateistene, Stephen Fry og Christopher Hitchens. Sistnevnte var journalist og skrev boka God is Not Great: How Religion Poisons Everything ( I England fikk den undertittelen; The Case against Religion). Dette er hva wikipedia sier om boka:

Hitchens hevder at organisert religion er «voldelig, irrasjonell, intolerant, alliert med rasisme, tribalisme, og fordommer, rotfestet i kunnskapsløshet og fiendtlig til fri forskning, har forakt for kvinner og utøver tvang mot barn», og at den derfor «burde ha en hel del på samvittigheten sin». Hitchens støtter seg på en blanding av personlige historier, dokumenterte historiske anekdoter og kritisk analyse av religiøse tekster.

Dette var ikke småtteri og det er altså basert på menneskers erfaring med andre mennesker, samt en innbitt ateists analyse av tekster som har blitt samlet av en rekke stammesamfunn over flere tusen år og skrevet ned for omtrent 2500 år siden. Det som overrasket meg mest var den veldig aggressive holdningen disse to viste. De kom med private påstander og insinuasjoner. Det er på mange måter lite som skiller denne type ateister fra de fanatisk religiøse.

Både Christopher Hitchens og Stephen Fry blander sammen individers personlige trossystem med organisasjonen de kritiserer. Alt og alle har potensiale til å bli noe negativt hvis menneskene ikke viser moralsk tilbakeholdenhet. Et organisert trossystem som f.eks. kommunisme bidrar ikke til frihet. Det gjør ikke vitenskapen heller, for den er også et trossystem. Vitenskapen tenker ikke på det som er godt for mennesker. Den tenker bare på om noe er mulig eller ikke. Konsekvenser er noe den ikke forholder seg til. Religion er i utgangspunktet noe positivt, men menneskene klarer likevel gang på gang å rote det til. Satanisme er en av de få religionene som er negative. Målet til denne religionen er menneskehetens ødeleggelse. Andre religioner, som kristendommen, kan også ødelegge mennesker, men det er mennesker som gjør dette, ikke religionen.

En annen ting jeg reagerte på var at Christopher Hitchens sa i starten av videoen at kirka har vansker med å holde tritt med det folk mener er vanlig moralsk og etisk fornuft. Jeg mener hele poenget med religion er at den skal være noe fast, i motsetning til det føyelige mennesket.

Stephen Fry mente at kirka hevdet å sitte på den eneste sannheten, mens den ikke godtok noe annen. Det er ikke slik det oppleves for meg. Jeg startet utdannelsen min med å studere teologi i 3 semestre, før jeg hoppet over til lærerhøgskolen. Det var 1,5 veldig interessante år der vi studerte Bibelen og kristendommen veldig kritisk. Det var noen få av dem jeg hadde kontakt med der som hadde vanskeligheter med det. De opplevde det slik at det kun dreide seg om kritikk, og ingen tro, men de fleste klarte å lese tekstene kritisk. Det betyr likevel ikke at en skal kaste objektiviteten ut døra.

 
Misbruk
Ja, Kirka har gjort mange grusomme, fatale feilgrep. Religion har vist menneskets kapasitet og talent for overgrep, men også for det motsatte. Jeg kom over en fyr som skriver mye om de negative tingene religion har gjort, og det er igjen tvil om at han har noen poeng.

http://listverse.com/2008/04/02/8-atrocities-committed-in-the-name-of-religion/

Denne sida har en liste over grusomheter som ble gjort i religionens navn. Noen av disse har vært utført av representanter for religionen, men det er ikke alltid slik. Det ville vært en håpløs forenkling. Det har ofte minst like mye, kanskje mer å gjøre mer territorier, penger og rasediskriminering etc. Den kanskje mest kjente hekseprosessen i USA foregikk i Salem, Massachusetts. I det tilfellet var det rett og slett snakk om eiendom. Det var en kamp mellom de som kom der først, og de som flyttet til kolonien seinere. Mange ble beskyldt for å stå i ledtog med djevelen slik at en kunne overta eiendommen. Noen ganger var det sikkert også snakk om sjalusi og begjær. Jeg tipper dette ligger bak mange av hekseprosessene i Skandinavia også.

Dette var i en tid da troen på helvete var veldig sterk, og det ble brukt veldig bevisst. Noen ganger kan det ha vært en prest involvert, men jeg tror det også var mange prester som ikke ville brenne noen, men når familiemedlemmer vitnet mot hverandre, følte de seg nok presset. Poenget er at jeg tviler på at det har vært en utbredt tanke at en handlet etter ordre fra Gud.

Kirka har også vært under kongers, seinere regjeringers kontroll. Disse har stort sett gjort som de har ønsket i religionens navn, selv om kirka ikke protesterte. Karl den Store var kristen og tok initiativ til å kristne Europa med makt. Ved ett tilfelle ville han sende et klart budskap til sakserne som var kjent for sin hedenske religion. Han opprettet en slags militær domstol som dømte nesten en hel divisjon i den saksiske hæren til døden. Det var ikke mindre enn 4 500 som ble halshugget på én dag, sannsynligvis like mye fordi de gjorde opprør mot det frankiske styret som for sine hedenske skikker.

Senere kom vikingene på banen og de hadde ikke noen mildere form for evangelisering. Nordmenn hadde vel valget mellom å akseptere Kvitekrist eller å få et sverd gjennom buken. Dette var like lite Guds gjerninger som mange av den samme type gjerninger du finner i Bibelen.

Jeg er ikke sikker på hvilket forhold Nazi-Tyskland hadde til religion, men jeg tror Hitler brukte den kristne religion i propaganda. Den katolske kirka forholdt seg ikke bare taus under og etter krigen, men den skal også ha hjulpet nazister til å flykte til Sør-Amerika. Betyr det at vi skal gi Gud skylda? De fleste gjør det, men jeg mener det er en feil avgjørelse. Det virker som de kaster ut all fornuft i sin iver etter å kaste ut religion. Jeg tror dessuten mange kristne fort glømmer at de har en forpliktelse til Gud, ikke mennesker. Det er religionen og teologien, ikke organisasjonen, medlemmene skal ha lojalitet til.

Vitenskapen trenger hjelp
Jeg mener vitenskapen har det samme problemet. Det å være kritisk til religion, eller det en forsker på, betyr ikke at en kaster alle vitenskapelige metoder over bord. Det holder ikke når en Christopher Hitchens bruker anekdoter og personlige meninger for å vise til at religion er noe ondt. Jeg vil hevde at kristendommen ikke er ond, men mennesker har den svakheten. Det gjør at også mange organisasjoner innen kirka, kanskje alle, har svakheter i ulik grad. Til tross for at mennesker, også innen Kirka, har et talent for uenighet, er det likevel en kjerne som har vært stabil i 2000 år. Hvis du som en sammenlikning googler sekulære land vil du få en liste over land som består av en lang rekke sekulære land, noen usikre og noen få som har en statsreligion. De sekulære landene USA, Russland og Kina regjerer alene over 1,8 milliarder mennesker. Noen vil muligens hevde at de har et lite stykke igjen før de oppnår perfeksjon.

Biologen Rupert Sheldrake peker på en rekke ulogiske læresetninger innen vitenskapen som mange ikke er villig til å vurdere. Han snakket om dette da han holdt en TED-talk i januar 2013, men videoen ble fjernet fra hjemmesida til TED. Det er mange som har lastet den opp til you tube. Jeg kikket på 3 av dem som til sammen har 635 000 visninger. Det er flere andre videoer også, og den forfatteren viser på sin egen hjemmeside, har i underkant av 500 000 visninger. Det var derfor neppe manglende interesse som gjorde at TED ikke klarte å gjøre plass til denne forelesningen. Man skal ha et kritisk søkelys på alle andre ting, men ikke seg selv.

En av de som er skyldige i det er Richard Dawkins. Han kaller mennesket for «lumbering robots.» Denne beskrivelsen av oss mennesker stammer fra Boka The Selfish Gene som han ga ut i 1976. Han mener med det at vi er mekaniske, som programmerte roboter. Det er dermed ingenting i oss som er ubevisst. Så vidt jeg forstår er han ikke ferdig med den tankerekka han startet for 38 år siden. Jeg vet ikke så mye om det, men har planer om å lese et par av Dawkins’ bøker. Hvis jeg har forstått han rett er det vårt eget DNA som driver oss videre. Det er f.eks. ingenting som heter intuisjon, for det passer ikke inn i teorien om at alt liv er mekanisk. Det er mulig Richard Dawkins har rett, men poenget mitt er at det vet vi foreløpig ikke noe om. Det er i beste fall en teori som det akkurat nå ikke er mulig å teste, men det blir presentert som udiskutabel vitenskap. Jeg kan ikke forstå hvordan folk som Dawkins kan hevde at levende vesen ikke har kontakt.

richard dawkins

Richard Dawkins fotografert ved den 35 American Atheists Convention i 2009. Problemet med det ateistiske trossystemet han representerer er at det forventer en rigid lojalitet mot myndighetene. Lojaliteten kan derfor forandre seg, mens religion gjør oss lojale mot noe høyere enn oss selv, og mot våre medmennesker.
Marty Stone via wikimedia commons

En av de største fysiske sannhetene er at lysets hastighet er konstant. Det forandrer seg ikke. Sannheten er at noe gjennomsiktig, som vann, glass eller luft demper hastigheten. Dette ble oppdaget av Jean Foucault in 1850. Når det gjelder i et vakuum, som i verdensrommet, mener en at lysets hastighet er konstant og at den ikke har forandret seg særlig siden big bang. Et fransk forskerteam publiserte en artikkel i fjor der de beskriver at lysets hastighet i vakuum ikke nødvendigvis er så konstant som en har trodd. Lysets hastighet og vakuum har vært en så etablert sannhet at få har brydd seg om å forske på det. Vi snakker sannsynligvis om utrolig små marginer, noe som er helt uten betydning for oss andre. Det illustrerer litt av utfordringen til vitenskapen. En skal ikke utfordre etablerte sannheter.

Et annet eksempel kan være om det er vann på månen eller ikke. Forskerne har i alle år ment at månen er knusktørr, og da Apollo brakte tilbake steiner som inneholdt vann, konkluderte en raskt med at det måtte være «forurensning» fra jorda. Men et NASA-instrument om bord et fartøy fra den indiske romfartsorganisasjonen oppdaget i fjor såkalt magmatisk vann, d.v.s. at det har blitt dannet langt under overflaten.

Hvor er nysgjerrigheten? Hvor er ønsket om å finne sannheten? Burde det ikke være et ønske om å lære mer, og teste om det en har lært er sant som drev vitenskapen? Det høres i alle fall ut som en sunn holdning i mine ører, men det er ikke slik virkeligheten er.

En annen ting er at vitenskapen ofte bekrefter det mange har trodd. Ifølge Bibelen er en generasjon 20 år, d.v.s. at det tar 20 år fra en er baby til en kan stifte familie selv. Det vi vet i dag er at hjernen, eller rettere sagt frontallappen, blir ferdig utviklet i tidlig 20 årsalder. Det virker altså som de forstod dette på gammeltestamentlig tid.

I dag er det mange vitenskapsfolk som sier at universet har en designer. Dette minner ikke så rent lite om en tanke som gresk filosofi og kristendommen har trodd på, men ikke kunnet bevise. Vitenskapen kan heller ikke bevise det, men nå har de også fått trua på at noe måtte starte utviklingene som resulterte i en skapelse.

Jeg vil med disse ord ønske alle en god påske. Enter du er kristen eller ateist, er det ingen tvil om at det er mye tro i de kreftene som styrer valgene dine. Når det gjelder filosofien vi ønsker å leve etter antar jeg vi har valget mellom å plassere normen i det føyelige mennesket, eller i noe konstant. Selv finner jeg glede i å tenke på at da Dødehavsrullene ble funnet mellom 1947 og 1956, bekreftet de at de kristne læresetningene har forblitt uforandret.

Kilder:

http://www.popsci.com/science/article/2013-03/speed-light-vacuum-varies-slightly-study-finds

http://www.sheldrake.org/

http://redicecreations.com/article.php?id=21264

http://science.howstuffworks.com/dictionary/famous-scientists/biologists/richard-dawkins-info.htm

Hva er en blogger?

Jeg kan være ganske godtroende. Det er nok delvis p.g.a. at jeg har en diagnose som ligger tett opp til autismespekteret. Jeg er derfor ikke alltid sikker på når jeg skal ta noe alvorlig. Jeg har en tendens til ikke å få med meg ironi hvis den er subtil.

Jeg kom over en filmtrailer i dag. Det var en facebook-venn med samme diagnose  som delte den, så vi har kanskje misforstått begge to. Dette blir uansett presentert som en kommende film om bloggere. Den er så håpløst Hollywood-aktig at det må være en parodi, men jeg er ikke sikker. I et land med veldig mange ulike kulturer, har filmskaperen nesten utelukkende funnet unge, hvite kvinner. Det virker også som det var for det meste mamma og motebloggere. Hvis dette er en film, beskriver den ikke akkurat smeltedigelen Amerika.

Media presenterer ikke bloggosfæren realistisk. Denne filmskaperen hadde muligheten til f.eks. å ta med ulike typer vitenskap, bloggere som forener vitenskap og spiritualisme, religiøse blogger, ateistiske blogger, samfunnskritiske blogger etc.

Men jeg er som sagt ikke sikker på om dette er alvorlig ment.


Men hvis dette er ekte, er det kanskje som forventet. Det har vært en norsk TV-serie om bloggere. Jeg har ikke sett den selv, men har fått med meg enkelte avisoverskrifter. En av deltakerne var vel en blogger fra Tromsø som drømmer om å bli glamourmodell. Det er i samme kategori, så kanskje er den amerikanske traileren mer enn en spøk.

Det hadde muligens ikke fått nordmenn til å benke seg foran TV’en, men det hadde vært fint hvis noen hadde presentert bloggermiljøet litt mer realistisk. Det er faktisk snakk om en viktig undergrunnsbevegelse som er langt fra død. Jeg vet det er de som tror den har utspilt sin betydning, men jeg tror den blir viktigere etter hvert som nyheter i økende grad vil koste noe. Det er dessuten ikke alltid media gjør et godt nok selvstendig arbeid. Det har vært en god del ganske viktige saker jeg leste først på en blogg eller i sosiale medier, før jeg leste om den i norske aviser. Noen av disse sakene ble ikke nevnt i Norge i det hele tatt. Jeg er langt fra sikker på at de tradisjonelle mediene vinner kampen om sannheten, eller demokratiet. Det er dessuten mange interessante tekster som ikke hører hjemme i avisene.

Mannen bak «American Blogger» ønsker visstnok å forandre oppfatningen vår av hvordan vi ser på en industri. Jeg antar han mener bloggosfæren. Men dette er et forvirrende prosjekt. Det virker på meg som han har samme målgruppe som TV3. Jeg er ikke sikker på hvem det er, men budskapet skal vel være sexy. Det er mange ting som kan være det nye sexy. Selv har jeg sansen for de som fyller hodene sine med bl.a. historie, politikk og vitenskap, og som synes en perfekt date består av lesing i hver sin ende av sofaen etterfulgt av puslespill på golvet. Det er mer sexy enn den som drømmer om glamour.

Jeg pleier å spøke med at jeg lovet kona mi verden, men ga henne bygde-Norge (det betyr for tiden Meløy). Vi er ikke akkurat trendsettere noen av oss.

En nasjon ser innover

Helligdag er en dag som er reservert for gudstjenstelige handlinger, altså ikke arbeid. Det er en religiøs begrunnelse for hvorfor vi har fri.

Nå som vi nærmer oss påske kom jeg til å tenke på helligdagene, samt alle uttrykk for religion i det offentlige rom, som det store flertallet av oss ønsker å fjerne. Det er nemlig en logisk konsekvens av å bli et sekulært samfunn, selv om det er en misforståelse at det ikke skal være religion i samfunnet. Det er staten som ikke skal utøve religion, mens samfunnet gjerne kan flyte over av utøvelse.

De som ønsker et sekulært samfunn har hatt mye medgang i Norge de siste årene. Det er ingen tvil om at vi er på god vei mot et sekulært samfunn, et samfunn der religion i den offentlige sfæren ikke har noen plass. Jeg tror egentlig ikke det er en god idé, og hadde vel vært en god nordmann hvis jeg holdt kjeft og latt nordmenn eksperimentere og feile mens jeg praktiserte min tro i fred. Jeg liker ikke det første, mest åpenbare skrittet, men vi må godta noen forandringer i det nye samfunnet, og tapet av helligdagene er en naturlig konsekvens. Jeg tar derfor til orde for at vi fjerner jul, påske, pinse og Kristi Himmelfartsdag fra kalenderen. Siden arbeiderbevegelsen også er å regne som et livssyn, er det ikke urimelig at også 1. mai avvikles som fridag.

Ny kalender
Vi kan ha en kalender som er tilnærmet lik den de har i USA. Amerikanerne har Good Friday (langfredag), 1. juledag og Labor Day (tilsvarer vår 1. mai, men er på ulike datoer i september) som offentlige høytidsdager. De har også Thanksgiving, Memorial Day, Martin Luher King Jr. Day og Washington’s Birthday. Vi kan fylle inn med et par historiske personer vi vil ære, men redusere påske og juleferien til én fridag hver. Dermed vil vi sitte igjen med 4-5 dager fri i tillegg til sommerferien. En annen ting er at mange amerikanere ikke har sommerferie heller, men det er mer p.g.a. et kapitalistisk system enn et sekulært. Jeg antar at det er behovet for hvile som skal være begrunnelsen for fridagene i et sekulært samfunn, og da er ikke noen dager fredet.

Da gjenstår bare søndagene. Det er ikke en helt vanlig dag i USA heller, men mange butikker har åpent. Den Krogerbutikken vi handler på da vi bodde i USA stengte ved midnatt på søndager. Kjøpesentra hadde åpent fra 10 til 18 på søndager (både shopping centers og malls). Et sekulært samfunn er egentlig et samfunn nesten uten lukketider. Jeg setter dette selvfølgelig på spissen, men det blir meningsløst å snakke om et sekulært samfunn, og likevel tviholde på de åpnings og lukketidene vi har i Norge. Det blir derfor en naturlig konsekvens at all diskusjon om brustadbuer forsvinner, etter som det sannsynligvis vil være en ulovlig diskriminering.

Utdatert lov
Vi har en lov fra 1965 som ble oppdatert så sent som 2003, og denne skal beskytte «gudstjenestelige liv og den alminnelige fred på helligdager, samt gi høytiden ro og verdighet.» Les hele loven på Lovdata. Loven inneholder begrensninger som skal hindre at utøvelsen av den kristne tro blir forstyrret. Det er derfor en rekke ting en ikke kan tillate seg mellom 06 og 13. Butikkene har også spesielle regler for åpnings og lukketider på helligdager, men jeg vil hevde at lukketider i seg selv er et religiøst, oppdragende konsept. Det er nesten som i barndommen min da NRK startet sendingen med Barne-TV klokka 18 og avsluttet med å si god natt etter kveldsnytt i 23-tida. Jeg tror radioen avsluttet sendingen omtrent samtidig. Det var nærmest forventet at gode nordmenn gikk til sengs så snart kveldsnytt var over. Det virker også å være akseptert i dag at vi heller ikke trenger å handle på søndager eller veldig seint på en hvilken som helst ukedag. Jeg har hørt argumenter i Norge som at ingen kan tvinge butikkansatte til å arbeide på søndager. I USA blir de som ikke er villige til å arbeide på søndager enten ikke ansatt, eller de får sparken. Jeg tror ikke veien er lang til å nedvurdere den jobben lavtlønnede gjør i Norge heller.

Avskaff folkekirka
Kirka har tidligere vært motstander av å oppløse statskirka og innføre et gjennomført sekularisert samfunn, men den er i dag ganske positiv. Det er ikke sikkert det er en så dum utvikling, for da blir vi kvitt den brysomme staten. Ingen kan lenger hindre prester i å mene det de vil, og jeg tror det har vært et stort problem at kirka ikke har vært politisk. I et sekulært samfunn er det fritt frem for en Børre Knudsen eller Ludvig Nessa, så lenge de holder seg innenfor loven. En annen ting er om kirka er tjent med å velge nettopp abortloven for å markere avstanden til de vantro, men kirka er på sitt beste når den er i opposisjon til myndighetene.

Jeg er tilhenger av en kirke som i det minste prøver å engasjere seg i saker som mennesker er opptatt av. Det blir som å hente inspirasjon fra mannen som grunnla kristendommen, Jesus, og mannen som gjorde den kjent, Paulus.

Sekularisering har hatt ulik betydning gjennom historien, men det har de siste hundre årene blitt brukt om frigjøring fra religiøse autoriteter og normer. Den lutherske kristendommen vi har hatt i Norge har egentlig vært en sekulariserende filosofi i seg selv, for den har redusert den åndelige betydningen i samfunnet. Begrepet sekularisering har hele tiden vært i forandring, og det er i dag synonymt med avkristning.

Kirka ga oss filosofi
Jeg skrev et par innlegg i 2012 som fikk en del oppmerksomhet fordi mange reagerte på at jeg ga kristendommen æren for mange av de ideene som har formet Norge. Jeg vil fremdeles påstå at det er tilfellet. Det mest interessante med responsen var kanskje at de som erklærte seg som ateister hadde mye undertrykt raseri i seg, og det står i sterk kontrast til røttene i humanismen. De som hevder å være ateister er kirka en stor takk skyldig. Det var nemlig middelalderens kirke som nærmest ga liv til det dagens sekulære mennesker verdsetter høyest, kunst, filosofi og jus. De hadde kanskje ikke gjort det alene, for det var et resultat av et dynamisk samspill mellom kristendom, filosofi, judaisme og islam.

maleri av sokrates som dømmmes til døden

Maleri av Jacques-Louis Davi (1748-1825) som viser Sokrates som blir henrettet. Våre forbilder dømte han til døden fordi han ikke ville anerkjenne de offisielle gudene, og for å introdusere nye guddommer. En fanatiker er en fanatiker er en fanatiker
wikimedia commons

Det virker som mange tenker på humanistiske ideer som anti-kristne, men sannheten er faktisk tvert imot. Humanismen i sein middelalder og den tidlige moderne humanismen var egentlig et svar på de dominerende universitetsdisiplinene logikk og semantikk. Humanistene mente de to nevnte disiplinene var for opptatt av ting som ikke hjalp menneskene, og fokuserte derfor på forholdet mellom det menneskelige og det guddommelige. Målet deres var å finne menneskets plass i Guds plan. Det var ikke religionen det var noe feil med; det var menneskets forståelse av den.

Humanisme var derfor langt fra en sekulær bevegelse. Disse tenkerne mente at Gud hadde gitt den religiøse sannheten til alle, enten de var kristne eller ikke. En måtte bare omdanne f.eks. Platon til kristen tankegang. Det er ikke ulikt når Human-Etisk Forbund i våre dager stjeler tekster i øst og vest, og hevder at de er nøytrale. Seinere ble humanismen mer opptatt av mennesket, og f.eks. Francesco Petrarca (1304-1374) begynte å studere antikkens forfattere, ikke minst Cicero. Det gjorde at humanistene gjenoppdaget gresk og hebraisk, og blandet sin egen tro med tanker fra antikken. Humanismen ville forsone klassisk filosofi med kristendommen. Pico var sannsynligvis den mest beleste humanisten og hans prosjekt var å forene all menneskelig filosofi og alle religioner med kristendommen. Han ville altså ha én retning (om en kaller det religion eller filosofi er hipp som happ).

Humanistene sørget for en fornyet interesse for den litterære arven, både fra den kristne og hedenske antikken. De ivret for at en studerte tekstene fullstendig. Det innebar bl.a. et grundig studie av de språkene som bibeltekstene ble skrevet på. I Italia tok f.eks. Lorenzo Valla (1405-37) en kritisk sammenlikning av den latinske bibeloversettelsen Vulgata med den opprinnelige greske teksten i Det nye testamentet. Johannes Rechlin (1455-1522) mente det var nødvendig å studere hebraisk for å kunne studere Det gamle testamentet. Erasmus av Rotterdam (1467-1536) ga bl.a. ut Det nye testamente på gresk, samt skrifter av kirkefedrene. Det var for øvrig gjennom et humanistisk miljø i England at Erasmus fattet interesse for teologien, eller for å si det på en annen måte: Han ble humanist og oppdaget Gud. Det viktigste disse bidro med, bortsett fra at de hentet frem Platon, var at en skulle lese kildene og ikke noe andre hadde sagt at kildene sa.

Den greske filosofen Aristoteles påvirket teologien til sentrale kristne tenkere som Thomas Aquinas (1225-1274) og Anselm (1033-1109). Den kanskje viktigste arven fra Aquinas var at han så viktigheten av å drive empirisk forskning ut fra en induktiv metode. De innebar at en undersøkte noe nøye, klassifiserte og til slutt formet en teori. Det samme skjedde i den muslimske verden. De oppdaget at Koranen og Aristoteles gikk veldig godt sammen.

Gresk filosofi var i utgangspunktet problematisk for kristendommen, ikke minst Aristoteles som mente at verden var evig, og ikke skapt. Den greske filosofen mente også at det utelukkende er fornuft som gir oss kunnskap. Tro har ingenting med det å gjøre. Aristoteles ble ulovlig i Europa etter som hans lære var i strid med kristendommen, men Thomas Aquinas klarte likevel å definere forholdet mellom vitenskap og tro slik at det ble plass til begge. Han mente at vi kan komme fram til religiøse sannheter gjennom fornuftig, filosofisk argumentasjon, samtidig som det er en høyere sannhets-sfære vi ikke kan nå (f.eks. treenigheten og inkarnasjonen). Det krever at Gud åpenbarer det. Aquinas var en slags brobygger mellom alle religiøse og hedenske tradisjoner som påvirket og dro Europa i ulike retninger, men problemet var at han prøvde å bevise Guds eksistens, noe som er umulig.

Anselm var opptatt av at en kristen måtte møte en ikke-kristen med ord som var meningsfulle for begge. Det er også viktig at en bruker det disse to har til felles, fornuften. Han mente at troende og ikke-troende egentlig var ute etter det samme i livet. Tro er ifølge Anselm grunnlaget for fornuften, men et fornuftig resonnement blir likevel meningsfulle for de som ikke tror.

Deler av det som utviklet seg til aristotelisk teologi ble etter hvert adoptert av jødiske, muslimske og kristne filosofer. Antikken påvirket dermed kristendommen, men jeg står fremdeles for påstanden min fra 2012 at kristendommen har vært en positiv erfaring for Norge. Det er nemlig gjennom kristne tenkere at antikkens tanker har formet den norske grunnloven og det norske samfunnet. Det ble en slags symbiose ut av det.

Du har blitt assimilert
En viktig grunn til at kristendommen har vært en så stor historisk suksess er at den har tatt opp i seg mange gode ideer fra andre. Kanskje oppnår den det humanistene drømte om, én felles filosofi? Det er mange hedenske tradisjoner i kristendommen. Tanken om at mennesket har en sjel som lever evig, og mottar en dom etter døden er ikke eksklusiv for kristendommen. Platon var inne på det samme. Det er nok dette de tidlige humanistene sikter til når de sier at Gud har åpenbart seg for alle mennesker.

Det er ikke godt å bli klok på Sokrates, men slik jeg har forstått det argumenterte han for en slags mening med universet vi kan kalle gud. Det som gjør at mange likevel får avsmak på religion har ingenting med innholdet å gjøre (da hadde jo folk avskydd seg selv også), men med perverse mennesker. Dette er for viktig til at jeg kan la mennesker i en organisasjon som Den norske kirke ødelegge det. Jeg er derfor lite opptatt av korrupte organisasjoner, men har en form for tro som hjelper meg gjennom livet likevel.

occupy begelsen på Kypros

En protest fra Occupy bevegelsen på Kypros. De protesterer mot kapitalismen, en av de reneste formene for en ikke-religiøs styreform.
wikimedia commons

Det er godt mulig at vår lutherske kirke kommer nærmere den sannheten den ønsker å forkynne når den slipper brysomme politikere som blander seg inn hele tida. Da får også en av de andre store livssynsorganisasjonene, Human-Etisk Forbund, fred til å gjøre andre ting enn å bekymre seg over liturgien. Det er jo noe de egentlig ikke liker å bedrive tiden med likevel. Det blir uansett spennende å se hvordan kirka og samfunnet vil utvikle seg. Ifølge ulike meningsmålinger velger nordmenn et samfunn som er like religionsfritt som et strengt kommunistisk regime, f.eks. Nord-Korea (da tenker jeg bare religion og ikke den manglende friheten ellers). Jeg er ikke sikker på om de hadde likt det, for det er ikke bare hijab og journalister med et kors rundt halsen som blir ulovlig da, men det blir en spennende utvikling. 

Alle samfunn har et menneskesyn. Det er ikke det at jeg ikke tror det er umulig å forankre dette inne i oss selv, men jeg er litt skeptisk når et samfunn foreslår å bygge menneskesynet på det føyelige mennesket. Humanismen har fjernet seg fra religion, og mener mennesket er tilstrekkelig stort. Det er derfor mange retninger og filosofier det nye samfunnet kan hente inspirasjon fra. Da tenker jeg f.eks. på sekularisme (George Jacob Holyoake), moralsk filosofi/nihilisme (Friedrich Nietzsche), moderne filosofi (Immanuel Kant), marxisme (Karl Marx og Friedrich Engels) utilitarisme/normativ etikk (John Stuart Mill og Jeremy Bentham). De hadde vært fristende å legge til den kjente viktorianske okkultisten Aleister Crowley også, men siden han representerer en religion, er han diskvalifisert i dette selskapet.

mark og enegels

Tyskerne Karl Marx og Friedrich Engels mente de hadde en bedre løsning enn kapitalismen. Denne filosofien var også forankret i mennesket.

Jeg er nok ikke blant de mest skremte, men kan godt forstå at enkelte er skeptiske, og er nok ikke helt uten skepsis selv. Det kanskje viktigste landet som har et strengt skille mellom stat og kirke er USA. Jeg vet ikke om vi bør satse på å bli mer som dem. Blant de største rollemodellene for land som ønsker sekularisme ellers er Russland og Frankrike. Disse landene er egentlig reklamefilmer for hvorfor du ikke vil satse på det samme eksperimentet.

Hvis vi bestemmer at vi ikke vil utøve religion fordi vi ikke vil støte andre, hvor stopper vi? Skal vi forandre vårt politiske system fordi demokratiet virker krenkende på andre? Skal vi fjerne norsk kultur fordi vi tror den kan diskriminere den økende andelen av befolkningen som tilhører en annen kultur? Skal vi gjøre som USA og drepe individuelle fiender før de blir fiender (Bush-doktrinen), Skal vi forby ekteskap fordi noen mener at tanken på forpliktelse er undertrykkende? Vi kan dra den tankegangen veldig langt i framtida.

Det tragiske er at Norge sannsynligvis ikke har tenkt langt nok fram. Jeg tror ikke mange ser konsekvensen av å kaste den dominerende religionen, og dermed den dominerende norske kulturen, over bord (for øvrig mens andre religioner og filosofier vokser).

Jeg tror dette er veldig enkelt. Jeg tror ikke det handler om annet enn god, gammeldags rævslikking. Det handler om at vi ikke har mot til å være den vi egentlig er. Som foreldre lærer vi barna våre ved å være gode eksempler til etterfølgelse. Jeg skulle ønske at norske myndigheter, så vel som samfunnet kunne adoptere det samme prinsippet.

KIlder:

http://faculty.uml.edu/CulturalStudies/Italian_Renaissance/8_9_c.htm

http://en.wikipedia.org/wiki/Secular_ethics

Ingen unnskyldning, Jens Olav Mæland, Lunde Forlag

http://en.wikipedia.org/wiki/Thomas_Aquinas

Hva erindrer Norge?

omslag til arven etter hitler

Kanskje er det noen likhetstrekk mellom tysk og norsk erindringskultur?

Det nærmer seg 8. april, dagen da Tyskland startet angrepet mot Norge for 69 år siden. En måned senere feirer vi frigjøringen, tett etterfulgt av Nasjonaldagen. I år blir det sikkert ekstra nasjonalromantisk siden det offentlige Norge skal feire at grunnloven er 200 år. Det får meg til å tenke; hvor nær er den offentlige versjonen virkeligheten, og er det noe forskjell på den offentlige og private hukommelsen?

Det er sikkert ikke et nytt ord, men det var det for meg etter som jeg ikke har lest så mye om krigen før. Jeg leste boka Arven etter Hitler for noen uker siden og Forskeren Anette Storeide bruker i forordet begrepet erindringskultur. Hun snakker da om alle former for omgang med fortiden, f.eks. minnesmerker, historiebøker, museer, taler og filmer. Storeide peker på at mennesker har minner, men det har stater også. Skolebøker og offisielle minneseremonier f.eks. er faktisk en statlig autorisert versjon av historien.

Enkeltmenneskers/privatpersoners erindring kan skille seg fra den offisielle versjonen. Det er noe av budskapet i boka Arven etter Hitler. Den tyske staten har de siste årene tatt et oppgjør med fortida, men dette arbeidet startet ikke for alvor før på 1990-tallet. I tiårene før det ble naziregimets forbrytelser fortiet og gjemt vekk. I mange familier ble familiemedlemmer, som opplevde naziregimet fra 1933 til 1945, enten omtalt som ofre eller motstandere av regimet. Krigsforbrytelsene ble av mange knyttet utelukkende til en elite rundt Hitler. Fokuset var hele tida på dem selv.

Det skal sies at dette var traumatisk også for tyskerne, men alt dette skjedde fordi mange hadde tatt aktivt del i forsøket på å tilintetgjøre alle som ikke passet inn i Hitlers visjon. Resten hadde sittet stille og godtatt grusomhetene. Etter krigen var de mest opptatt av sin egen smerte. En av disse smertene var det store antallet tyske kvinner som ble voldtatt. Den mest kjente beretningen ble gitt ut i bokform i USA i 1954. Da boka kom ut i Tyskland 5 år seinere ble den kritisert for å ødelegge tyske kvinners ære.

Det var etter krigen 7 millioner tvangsarbeidere, internerte og deporterte mennesker. Disse ble klassifisert som displaced persons, DP. Situasjonen var spesielt alvorlig for de sovjetiske, for det å bli tatt til fange ble sett på som forræderi. Det var derfor farlig for dem å reise hjem igjen. De allierte forsørget disse. Det var veldig trange kår i Tyskland etter krigen, og mange tyskere mente at DP’ene levde bedre enn dem selv. De tenkte nok en gang mer på seg selv, og ikke det disse fangene og tvangsarbeiderne hadde gjennomgått.

De som ventet på et offentlig oppgjør med nazistene ble skuffet. Avnazifiseringen ble temmelig tilfeldig, og det var mange nazister som gikk inn i viktige stillinger etter krigen. Det var også en del som fikk symbolske dommer. De allierte prøvde å klassifisere befolkningen etter hvor sterkt involvert de hadde vært i nazisystemet. Folk kalte dette systemet for Persilschein (schein betyr bevis og Persil var et kjent vaskemiddel). Denne klassifiseringen ble lett omgått ved at naboer gikk god for hverandre. De vasket seg rene ved ikke å erkjenne noe av det de hadde gjort. Det undergravde nok også arbeidet at USA og Sovjetunionen ga de beste vitenskapsmennene sentrale posisjoner i sine hjemland. Werner von Braun f.eks. ble en viktig ressurs i NASA. USA og Russland har med det også en falsk erindringskultur.

Da Tyskerne overtok denazifiseringen fra de allierte, vedtok de flere amnestilover. Mange av posisjonene i forvaltning og næringsliv på 1950-tallet ble besatt av de samme personene som hadde hatt disse i nazitida. Som en del av det veldig mangelfulle erstatningsoppgjøret som de allierte etablerte, skulle tyskerne tilbakeføre jødiske eiendommer som nazistene hadde beslaglagt. Dette vakte sterk misnøye i befolkningen. I tillegg til at avtalen med de allierte ble mye mindre enn det originale forslaget i 1946, betegnet avtalen krigsforbrytelsene som «forbrytelser i det tyske folks navn.» Det tyske folk hadde altså ikke stått for dem selv.

Det var etter krigen 10 millioner tyske soldater i allierte krigsfangeleirer. 3,3 millioner av dem havnet i sovjetiske leire, og 1,3 kom aldri hjem igjen. De siste overlevende ble ikke frigitt fra Sovjet før i 1956. Grensene forandret seg dessuten etter krigen, og mellom 12 og 14 millioner tyskere måtte flykte, eller ble fordrevet. Det er anslått at 2 – 2,8 millioner av dem døde på flukt. Dette fikk også mye oppmerksomhet i Tyskland etter krigen.

Waffen-SS ble i Nürnberg dømt som en «forbrytersk organisasjon.» Wehrmacht ble ikke dømt og ble dermed grunnlaget for det nye, rene forsvaret. På slutten av 1950-tallet var det 12 369 tidligere Wehrmacht-offiserer og 300 tidligere SS-medlemmer i den nye Bundeswehr. Det var dessuten 30 kaserner som hadde fått navn etter tyske helter fra krigen. Det er derfor tvilsomt om det var det bruddet med fortida de hevdet det var.

Når det gjelder hvor overraskende krigen var, ble jødene i økende grad utstøtt fra samfunnet. Etter at nazistene kom til makten i 1933 ble jøder utestengt fra alle offentlige stillinger. I 1935 ble det forbudt med ekteskap mellom jøder og ikke-jøder. Jøder mistet dessuten statsborgerskapet sitt, og i 1936 ble jødiske barn utestengt fra offentlige barnehager, i 1938 ble jødiske elever utestengt fra offentlige skoler. Det burde egentlig ha vært ganske klart hvor dette kom til å ende, men Krystallnatten 9. november 1938 fjernet vel den siste tvil.

Etter 12 år med Hitler utviklet tyskerne en fornektelseskultur. Det var en viss forbedring utover 60-tallet, etter rettssaken mot den kjente nazisten Eichmann i Israel, men ikke mer enn at Willy Brandt ble betegnet som forræder da han stilte i sitt første forbundskanslervalg. Han hadde vært politisk flyktning i Norge på 1930-tallet, og oppholdt seg ulovlig i Berlin i 1936 for å bygge opp en motstandsgruppe. I ettertid ble det sett på som upatriotisk, og det ble mer bråk da han i 1961 fikk den norske St. Olav-ordenen for sin innsats under krigen. Det er ting som tyder på at folket ikke har endret holdning. Forfatteren Daniel Kehlmann mener at de fremdeles ikke har lagt det bak seg. Det kom ut en bestselgende bok i 2002 som bekrefter dette inntrykket. I Jörg Friedrichs bok Der Brand – Deutschland im Bombekrieg 1940-1945 ligger fokuset på Tysklands materielle og kulturelle skader. Boka hevder sågar at bombingen var en planlagt tilintetgjøring fra britisk og amerikansk side.

Når det gjelder kulturen ser vi noe liknende i Tyskland. En av de første kassasuksessene i Vest-Tyskland ble «Der Fragebogen» (spørreskjemaet) i 1951. Boka fremstiller de alliertes avnazifisering som urettferdig og ydmykende. Den legger skylda for krigen på et fåtall sentrale nazister, mens det tyske folk var nazimotstandere. Det 17. opplaget kom i 2003, og det tyder kanskje på at denne holdningen ikke har forandret seg. Det var i hovedtrekk tre typer kunstnere etter krigen, de som hadde forlatt Tyskland før krigen, de som hadde levd i et slags indre eksil og de som hadde samarbeidet med nazistene. Etter krigen prøvde en forfatter som Thomas Mann, som hadde motarbeidet Hitler fra sitt eksil i USA på 30-tallet, å diskutere erindringskulturen. Han mente at hele den tyske befolkningen måtte ta på seg skyld for det nazistene hadde gjort, men folket valgte å høre på de som hadde levd i indre eksil. Det var først på 70-tallet en kunne spore kritiske røster. Før den tid var det bare snakk om underholdning og ting som kunne få en til å glemme. Filmindustrien gikk i samme retning.

En kan oppsummere tysk erindring med at tyskerne tenkte mest på sine egne tap. De var lite opptatt av at det var deres egne handlinger som hadde brakt dem i en slik situasjon. De hadde vansker med å se de lidelsene de hadde utsatt hele Europa for.

Hvordan er det så i Norge? Hva er vår erindringskultur?
Jeg har skrevet såpass omfattende om Tyskland for å illustrere hva en erindringskultur eller mangel på en er, og for å vise at vi har mye til felles den tyske måten å håndtere krigen på.

Når det gjelder selve krigshandlingene tok det lang tid før det ble snakket og skrevet mye om motstandskampen i Nord-Norge. Jeg har en følelse av at myndighetene valgte å lage noen myter. I dag er det vel lettere å finne informasjon, men jeg har en mistanke om at en fremdeles må gå aktivt inn for å finne den selv. Narvikfelttoget har f.eks. stor status i utlandet, men omtales lite i norske skolebøker. Det som sitter best igjen fra min skolegang er den brente jords taktikk, men det var lite eller ingenting om detaljene. Jeg liker f.eks. den britiske krimserien Foyle’s War, og der blir Narvik nevnt en del ganger fordi en av de sentrale rollefigurene i serien har en krigsskade fra det slaget. Dette blir ikke bare nevnt fordi forfatteren Anthony Horowitz vil imponere med sine historiekunnskaper, men fordi navnet Narvik gir gjenklang blant de familiene i Storbritannia som husker krigen. Det er dessuten bemerkelsesverdig hvor lite interesse det har vært for å lage filmer om disse dramatiske hendelsene i Norge.  Vi lager gjerne populærkultur ut av Vemork-aksjonen og Max Manus, men glømmer det åpenbare. Slaget i Narvik var det første Hitler tapte.

Vi har nok mer en kollektiv erindring i Norge. Det virker å være enighet i Norge om hva som skal med og hva som blir regnet som betydningsfullt. I dette bilder er spesielt Rjukan, noen utvalgte motstandsfolk som Max Manus og Gunnar Sønstebø, og ikke minst kongefamilien viktige. Dette hadde nok en kraftig samlende funksjon, og var sikkert viktig. Vi har i stor grad konsentrert oss om at hele folket var mot Quisling. Hver minste, lille ting har i etterkant blitt tolket som en del av motstandskampen. Det blir dermed én stor gruppe som samlet stod mot nazistene og svikerne, noe som minner mye om det tyske folkets holdning. Men sannheten er sjelden svart-hvit. Det blir ikke skrevet mye om kvinner som kjempet i krigen eller at mange nordmenn sannsynligvis var feige, satt lenge på gjerdet og satset på de som så ut til å vinne krigen. Det var sikkert en del som tjente penger på krigen, også mennesker som ikke ble dømt som landssvikere. Jeg vet ikke hva det blir snakket om i Kongsberg, men jeg kan tenke meg at det tok lang tid før det ble snakket om at Kongsberg Våpenfabrikk tjente godt på salg av våpen til tyskerne under krigen.

opprdding etter sabotører

Det var et nettverk av norske etterretningsbaser for hemmelige agenter, kurèrer, flyktninger, våpen og utrustning på svensk side av grensa. Bildet viser en gjeng som ryddet opp etter agenter og sabotører som holdt til i Unna Alakats like innenfor svenskegrensen øst for Narvik.

På starten av 1950-tallet besluttet Stortinget at sovjetiske krigsgraver i Nord-Norge skulle graves opp og flyttes til avsidesliggende Tjøtta i Nordland. Dette skjedde omtrent samtidig med at Norge ratifiserte Genèvekonvensjonene fra 1949.

Mange finnmarkinger deltok i kampen mot Hitler på Sovjetisk side. Disse ble kalt partisanere. Mange av de som overlevde ble overvåket og mistenkeliggjort i Norge. Det var vel en viss anerkjennelse da kong Olav la ned en krans ved minnesmerket for partisanene i 1983, men det var først da Kong Harald holdt en tale ved det samme minnesmerket i 1992 at denne unnskyldningen ble ytret direkte. Jeg vet ikke om regjeringen gjorde det samme, men det hadde vel betydd mer hvis det kom direkte fra de med politisk makt.

En annen historie som ikke samsvarer med de offisielle mytene, og som derfor ikke er veldig fremtredende, er den om østerrikeren Friedrich Leinböck-Winter. Han ble ufrivillig utskrevet til Luftwaffe og sendt til Kristiansand som sanitetssoldat. Fra starten sin i Norge begynte han å rekruttere et nettverk av motstandsgrupper på 4-5 mann. De kalte seg Norges Frihetsbevegelse. De fikk dessverre ikke holde på så lenge før de ble angitt av en norsk gutt.

leif tronstad

Leif Tronstad, NTH-professoren som ble en viktig motstandsmann

En annen helt var professor Leif Tronstad som meldte seg frivillig til krigstjeneste, og var bl.a. dyktig til å organisere motstandsgruppene. Han var en bakmann som ikke overlevde krigen, og ble glemt.

På overflaten var vel landssvikoppgjøret omfattende, men i realiteten var det ganske tilfeldig. Noen slapp lett unna, spesielt de som var skyldige i økonomisk kriminalitet, mens andre ble stemplet som landssviker kun for å være et passivt medlem av NS. Når nazistene tok over hele samfunnsstrukturen i 1940 var det ikke lett å avgjøre hva som var nødvendig samarbeid med okkupasjonsmakten, og hva som var svik. Det virker som de som tok disse avgjørelsene i 1945 mente det var lett. Jeg lurer av og til på om dette var en anklage en rettet mot noen som en hevn, eller for bevisst å skade noen, men det blir naturligvis bare spekulasjon.

Denne lettvinte behandlingen av problemet ble egentlig fulgt opp med mer av samme sort. Den norske regjeringen rekvirerte hele den norske handelsflåten i 1940, og dannet Norwegian Shipping and Trade Mission (Nortraship). Det dreide seg om 1000 skip og var verdens største rederi. I tillegg til at de drev kommersiell skipsfart, deltok disse skipene i krigen på alliert side. Da krigen var over disponerte Nortraship 4,5 milliarder kroner (1945-verdi). Etter ulike forsikringsoppgjør satt staten igjen med et overskudd på 818 millioner kroner. 4000 krigsseilere døde på jobb i løpet av krigen og mange av de overlevende fikk psykiske og fysiske skader. Mange følte seg sviktet av det offentlige etter andre verdenskrig, og jeg tror de hadde grunn til å føle det slik. Stoltenberg 2-regjeringen opplyste mot slutten av 2011 at de skulle etablere et historieprosjekt der de skulle lete frem glemte helter fra 2. verdenskrig. Det var lovlig seint, for å si det veldig forsiktig!

Krigsbarn fra 2. verdenskrig, nedsettende kalt tyskerunger, ble dårlig behandlet. Mor og barn ble utstøtt fra lokalsamfunnet og myndighetene gjorde ingenting for å beskytte dem. Noen ble sendt til barnehjem i Tyskland, andre fikk en like ustabil oppvekst på institusjoner eller hos fosterforeldre i Norge. Stortinget evnet ikke å be om unnskyldning før i 2003, og 2 år senere kom det en erstatningsordning. Jeg vet ikke hva som skjedde videre med denne saken, men det er beskyldninger om at krigsbarn ble brukt til forsøk med LSD.

Gaustad Sykehus startet med lobotomi i 1942 som et tiltak mot overfylte sykehus. Stortinget vedtok i 1996 at alle gjenlevende skulle få en erstatning på skammelige 100 000 kroner.

Etter krigen ble tatere tvangssterilisert i Norge. Barn ble tvangsplassert i fosterhjem, og taternes livsstil ble kriminalisert. Norske myndigheter har tatt et oppgjør med dette, men en offentlig unnskyldning kom ikke før i 1998.

Dette er bare noen saker jeg husker etter at de har blitt omtalt i nyhetene, men det er sikkert flere. Det er egentlig litt av den samme holdningen vi ser i dag i forhold til innvandrere. Jeg mener at det faktum at norske myndigheter ikke insisterer på at de innvandrere som velger å bli her permanent, skal bli norske er like mye respektløst mot dem som at innvandrere ikke respekterer Norge. Jeg tror de egentlig har valgt å bli norske siden de ønsker å bli boende her. Det er bare spørsmål om hva myndighetene gjør med det.

Jeg tenkte mest det offentlige mens jeg skrev dette. Det er en lang historie i ikke å ta et oppgjør med fortida, men jeg tror den private erindringskulturen er påvirket av denne fornektingen. Vi har skapt en myte om at vi samarbeider med de rette folkene. Vi samarbeidet ikke med Hitler, vi gikk med binders, vi elsket semitter (arabere er for øvrig semitter også) etc. I dag samarbeider vi med USA, et land som har administrert verden siden krigen, men som kanskje er en like stor del av problemet som løsningen.

Jeg tenker også erindringskultur i forbindelse med den debatten Frp-politikeren Tybring-Gjedde satte i gang. Han fryktet at innvandring skulle ødelegge norsk kultur. Hvordan kommer norsk kultur og historie til uttrykk i bøker, filmer, aviser, uteliv etc? Vi vet at den er sterkt representert i det offisielle Norge, i taler, museer. For et noen uker siden kom det frem at Oslo kommune ikke har oversikt over 18 000 bilder. Vi husker også den uverdige diskusjonen om både Operahuset og Munchmuseet. Thor Heyerdal og Henrik Ibsen er kanskje de to største stjernene vi har internasjonalt, men hva betyr de for oss? Museene er ganske godt gjemt og statskanalen NRK er lite opptatt av å skape drama av vår egen kullturskatt, slik som f.eks. BBC så glimrende gjør med sin skatt.

Vi sier at vi er tolerante og ønsker innvandrere velkomne. Noe annet blir sett på som uakseptabelt, men når innvandrerne flytter inn ved siden av oss, flytter vi ut. Vi liker å fremstille oss som bedre enn andre. Jeg liker ikke de mytene vi har laget om oss selv. Jeg gidder som regel ikke høre på svulstige maitaler om at vi ikke må glemme krigen.

Det blir gjerne sagt at seierherrene skriver historien. Det viser oss at historieskriving er langt fra den objektive disiplinen mange tror den er. Historie har med identitet å gjøre. Det var vel det Tybring Gjedde mente, men det er ikke lett å avgjøre om den identiteten vi har er rett, eller om den i det hele tatt er norsk.

Jeg skal gjerne lytte til den neste talen som fjerner alle lagene av løgn og forteller den usminkede sannheten. Ellers blir jeg den første som spyr på 17. mai. Ikke fordi jeg har drukket, for det gjør jeg ikke, men fordi jeg er allergisk mot løgn. Kanskje viser historien oss at det er ikke nok å snakke om at vi ikke må glømme. Det er like viktig å poengtere hvilken versjon vi husker. Tyskland har vært gjennom en lang prosess, og tar i dag fullt ansvar for krigsforbrytelsene. Det offentlige har enn tendens til å fortrenge minnene, mens det i dag er privatpersoner som gjerne tilbyr alternative versjoner av historien.

Det er noe myndighetene må rydde opp. En av måtene de kan gjøre det på er å sørge for at de ikke trenger ordne opp i noe etterpå, men når det skjer, ikke vent i 40 år med enn unnskyldning. Vi er fremdeles en nasjon som deltar i krig. Jeg håper dagens representanter for norske myndigheter tar ansvar for den offentlige erindringskulturen slik at framtidas representanter slipper å ordne opp.

 

Kilde: Arven etter Hitler av Anette H. Storeide
Stiftelsen-arkivet.no
universitetsavisa.no
wikimedia.org
nrk.no

Takk til Roger Albrigtsen og Foreningen Krigshistorisk Landskap Finnmark for at jeg fikk bruke bildet fra Unna Alakats. Albrigtsen har for øvrig skrevet en bok om disse basene.

Samarbeidets evolusjon

fengselscelle

Poenget med spillet er å tilbringe minst mulig tid i dette rommet. Bildet er fra National Civil Rights Museum i Memphis
Foto: Adam Jones via wikimedia commons

Tittelen er en oversettelse av en av de bøkene jeg har hørt mye om, men dessverre ikke lest. Jeg sier dessverre fordi jeg tror The Evolution of Cooperation hadde vært en fascinerende studie.

Boka omtaler Prisoners Dilemma, et spill fra 1950-tallet. Spillet går ut på at du og en medsammensvoren har blitt tatt for en forbrytelse. Mesteparten av bevisene har blitt ødelagt, så du risikerer bare en straff på 1 år. Aktor er imidlertid veldig interessert i å få en av dere dømt, så han tilbyr deg en avtale. Det er to muligheter, cooperate eller defect (samarbeide elle trekke seg). Dere kan vitne mot hverandre (trekke seg) eller forholde dere tause (samarbeide). Begge må foreta et valg uten å vite hva den andre kommer til å gjøre. Her er mulighetene:

  • Hvis A og B tyster på hverandre, får begge 2 år i fengsel
  • Hvis A tyster på B, men B forholder seg taus, blir A satt fri og B får 3  år i fengsel (og motsatt)
  • Hvis både A og B forblir tause, vil begge bare få 1 år i fengsel

Dette er et tankeeksperiment, men i en mer spillvennlig versjon er gevinsten penger.

Player’s Choice                                                    Payoff

If both players defect:                                       Both players get $1.
If both players cooperate:                                Both players get $3.
If one player defects while                              The defector gets $5 and
the other player cooperates:                           the cooperator gets zero.

Dette er et skikkelig dilemma, for det gir høyere utbetaling å vitne mot kameraten sin enn å være lojal mot denne, samme hva den andre gjør. Det er altså fristende å svikte kameraten, men dilemmaet går ut på at hvis begge gjør det, kommer begge verre ut av det.

Dette minner om en scene som er ganske vanlig i amerikanske krimserier på TV. Politiet presser en mistenkt og sier at den andre har tilstått eller lover t.o.m. noe de ikke har til hensikt å holde. Jeg tror mange vil tenke at det beste er ikke å si noe, altså det dette spillet kaller å samarbeide. Det viktigste er jo ikke å bli tatt. Jeg har for øvrig sett det i klasserommet mange ganger. Det er noe vi lærer tidlig.

Jeg jobbet på en ungdomsskole en gang som hadde en del utfordringer. Det var flere tilfeller av veldig alvorlig mobbing, vold, hærverk mot skolen og lærernes biler, fyrverkeri inne i korridoren etc. Lærerne hadde mistanke om hvem det var, for det var ofte de samme 2-3 elevene som stod bak. Samtlige elever visste hvem det var, men det var en vegg av taushet som møtte de voksne. Det gikk rykter om at det utviklet seg et anti-skolemiljø i en lukket facebook-gruppe. Politiet ble også involvert og dette var på vei til å bli en elever med støtte av foreldre mot kommunen-type situasjon.

Resultatet ble at ingenting skjedde. Mange lærere ble frustrerte over det de oppfattet som misforstått lojalitet, men det var nok ikke alle som valgte lojalitet frivillig. Jeg tipper det hadde blitt ganske alvorlige konsekvenser innad i dette lukkede elevmiljøet for de som hadde valgt å snakke.

Noen vil sikkert møte det samme prinsippet i forhold til juksing. Det har vært eksempler der et stort antall elever har jukset på universitetet. I en artikkel fra Studvest blir det bl.a. pekt på at studenter ikke vil sladre på hverandre i forhold til juks.

Vi ser det i næringslivet også. Noen ganger blir selskaper fristet til å samarbeide om å lure oss forbrukere. Ifølge en BI-professor er det ganske vanlig med ulovlig prissamarbeid i næringslivet. Les om det i VG.

Jeg vet ikke hvordan rettssystemet egentlig virker. I TV-seriene viser de gjerne kriminelle som samarbeider både med hverandre og politiet for å utnytte systemet. Jeg antar det er en viss sannhet i det. Ingen liker tystere og det er nok dessuten et instinkt for de fleste å nekte, spesielt hvis vi aner at det ikke finnes noen gode beviser mot oss.

Vi møter nok en del tilfeller i livet der vi får et liknende valg. TV-serier som CSI forteller oss gjerne at samarbeid med politiet er moralsk sett bedre enn å tie. Kanskje er sannheten at vi trenger begge. Det er situasjonen som avgjør. Det er ikke alltid en bør være lojal overfor autoritetene. Hva hvis myndighetene er korrupte eller ikke gjør det som er til befolkningens beste. Kanskje har vi en slik situasjon i Norge også? Myndighetene tar ikke alltid de beste valgene for oss. Blant de mange aktuelle sakene er barnevernssaker. NRK skrev for et par uker siden at Ullensaker kommune hadde fått en bot fra Fylkesmannen i Akershus etter systematisk brudd på Barnevernloven.

Jeg har som sagt sett en del misforstått lojalitet blant elever. Jeg tenker at det er noen saker eller situasjoner det er verdt å komme i trøbbel for. Det er derfor ikke nødvendigvis en god ting å ha en blind lojalitet. Det er dessverre mange som vokser opp uten å ha lært å vurdere når de bør bruke denne lojaliteten. En av de viktigste tingene vi kan lære er å se når vi blir manipulert.

KIlde: Psychology Today

Lav måloppnåelse

 

Tetranitratoxycarbon

Dette er et nytt molekyl som en 10 år gammel jente oppdaget. svart = karbon, rødt = oksygen, blått = nitrogen

Vi lærere blir gjerne fortalt, nærmest beordret til å tenke kriterier. Vi skal proppe elevene fulle med ulike mål og kriterier, og de skal bli vurdert ut fra disse. Hvis en bruker dette systemet ekstremt og bokstavelig, slik som gjerne offentlig ansatte gjør, spiller det ingen rolle om sluttproduktet blir bra hvis eleven ikke har fulgt kriteriene. Jeg setter det på spissen, men en kan noen ganger få det inntrykket.

Det er mye bra med dette systemet. Eleven vet hva hun eller han har å forholde seg til, og det er ingen tvil om hva de skal lære. Det kommer ingen negative overraskelser. De som har prøvd å takle en offentlig etat vet at det ofte ikke er rom for fleksible løsninger. Det slo meg da jeg hørte om 10 år gamle Clara Lazen fra Kansas City i Missouri. Enten fulgte hun ikke kriteriene eller så gjorde hun en feil da klasse hennes hadde en labtime. Hvis jeg har forstått dette rett, eksperimenterte klassen med kulepinnemodeller der de skulle sette sammen kuler og pinner (som representerte atomer) til molekyler. Læreren var ikke sikker på om det Clara hadde satt sammen var et molekyl eller ikke, så han tok et bilde av det og sendte det til en venn som var kjemiker på et universitet. Resultatet viste seg å være et molekyl som ikke finnes i naturen, men som kan fremstilles syntetisk.

Det finnes allerede et molekyl med den samme formelen, men atomene er satt sammen på en annen måte, og det gjør tydeligvis at det får andre egenskaper. Det kan visstnok brukes som en komponent i alt fra eksplosiver til å lagre energi.

Jeg liker tanken på at det er de bevisste valgene vi tar som avgjør hvordan livene våre skal utvikle seg, men det kan også være tilfeldigheter som spiller inn. Jeg kommer til å glømme navnet på denne jenta, men det hadde ikke overrasket meg hvis hun dukket opp igjen som forsker om 20 år. Kanskje var det ikke mer enn en tabbe eller tilfeldighet som fikk henne til å virkelig satse på vitenskap.

For å sette det på spissen hadde hun kanskje lav måloppnåelse fordi hun ikke fulgte planen, men det er slik mye av vitenskapen fungerer. De prøver på nye ting. Dattera mi tenker litt slik. Hun fikk inspirasjon allerede i 1. klasse. Da hadde 1. og 2. klasse ved Tokke skole et forskningsprosjekt som vant Nysgjerrigper-konkurransen i 2012. Premien var en tur til Tromsø for hele gjengen der de bl.a. var på Vitensenteret. Hun snakker fremdeles om det hun opplevde der, og hun var ikke minst begeistret for Andreas Wahl, fysikeren som er en mester i å inspirere barn. Det var han som delte ut premien.

Dattera mi er fremdeles nysgjerrig, og jeg har håp om at når hun etter hvert kommer til å utfordre autoriteter, er det nettopp fordi hun ser nye og muligens bedre svar. Jeg ser gjerne at hun skaper trøbbel for de rette tingene, som å røske opp i etablerte holdninger.

Kilde: Popular Science

Diskriminerende nordmenn

Jeg leste om reservasjonsretten igjen i dag. Denne gangen var det på db.no. Saken dreide seg om at 3 av 4 nordmenn er imot, som i realiteten betyr at de diskriminerer veldig mange andre. Jeg har skrevet flere ganger om reservasjonsretten uten egentlig å ha satt meg skikkelig inn i temaet. Da var det bare rettferdighetssansen, og en generell aversjon mot den egoistiske holdningen til Susanne Kaluza og andre, som kom til uttrykk. Jeg bestemte meg for å prøve å tenke litt mer over emnet etter som denne meningsløse debatten kom opp igjen i avisene i dag.

Det er mange typer etikk innen jus, men i hovedsak er det to poler. Moralsk relativisme innebærer at det som er rett og galt ikke er vedtatt en gang for alle. Det kan forandre seg. Det er en type etikk som kan tilpasses hvert enkelt individ slik at ulike omstendigheter og kulturelle bakgrunn kan spille inn. Moral kan i dette systemet ikke baseres på en standard. Dette er mildt sagt en problematisk etikk, for hvis en lovbryter handler i samsvar med sin egen etiske standard, vil han være uskyldig. Det er et lovforslag til behandling i det irakiske parlamentet nå, som hvis det blir vedtatt, tillater at menn gifter seg med 9 år gamle jenter. Hvis det er i samsvar med kulturen, kan det vurderes som etisk rett. Jeg tror faktisk det er kulturelt akseptert i den del av verden.

Kort sagt, det som føles godt og rett, er rett. Denne etikken undergraver egentlig loven, men jeg tror den i små doser kan tilføre noe positivt. Noen ganger blander en nok moralsk relativisme og toleranse. Det høres ut for meg som at dette er noe noen fant på slik at de ikke skulle føle konsekvensene av handlingene sine.

Det motsatte er moralsk absolutisme, som hevder at det nærmest er naturlover som ikke kan forandres. Det som er rett er rett uansett, og det finnes ikke, under noen omstendigheter, unntak. Det er nok hensikten at lovene skal være absolutte, men med innslag av relativisme. Det gjør lovene mer fleksible og menneskelige, men noen ganger går det for langt. En forsvarsadvokat kan f.eks. prøve å argumentere for at klienten hans/hennes trenger spesielle hensyn. Det kan f.eks. tenkes at en kvinne får redusert straff etter å drept mannen som mishandlet henne gjennom mange års ekteskap. I en overgrepssak nylig fikk en mann fra Sarpsborg redusert straff i ankesaken fordi han kom med en uforbeholden tilståelse. Mange vil nok mene det var et misbruk av den fleksibiliteten som moralsk relativisme gir.

Det er mange diskusjoner som bruker argumenter fra disse to teoriene.

The punishment of Bessus by Andre Castaigne (1898-1899).

The punishment of Bessus av Andre Castaigne (1898-1899). USA argumenterer for at tortur er rett, mens mange andre land mener det både er galt og en virker mot sin hensikt.

Denne type konflikt mellom moralsk relativisme og absolutisme kan lett oppstå når loven er vag, noe som åpner opp for ulike tolkninger. Når det gjelder abortloven er den vel ganske grei og absolutt, mens den er urettferdig når det gjelder reservasjonsretten. De som utfører inngrepet kan nemlig reservere seg, men ikke de som henviser til inngrepet. Det skaper en unødvendig usikkerhet og forskjellsbehandling.

Jeg må innrømme at jeg har ikke sett på abortloven, eller Lov om svangerskapsavbrudd, som den egentlig heter. Jeg leste den derfor i dag og plukket ut to paragrafer, som jeg mener er spesielt viktige i denne sammenhengen.

§ 6. Avslår overlegen eller dennes stedfortreder å utføre inngrepet fordi tungtveiende medisinske grunner taler mot det, skal saken straks sendes fylkesmannen med en skriftlig begrunnelse. Fylkesmannen skal henvise kvinnen til et annet sykehus eller godkjent institusjon hvor inngrepet eventuelt kan bli utført. (en sykehuslege har med andre ord mulighet til å reservere seg, selv om de tungtveiende medisinske grunnene ikke er verre enn at fylkesmannen kan få en annen lege til å foreta inngrepet).

§ 14. Regionale helseforetak skal organisere sykehustjenesten slik at kvinnen innen helseregionen til enhver tid kan få utført svangerskapsavbrudd, jf. lov om spesialisthelsetjenesten m.m. § 2-1a. Ved organiseringen skal det tas hensyn til helsepersonell som av samvittighetsgrunner ikke ønsker å utføre eller assistere ved slike inngrep.

Loven gir altså kvinnen rett til å få inngrepet utført i sin helseregion, som ikke nødvendigvis betyr sitt hjemsted. Loven gir også helsepersonell som ikke ønsker å delta mulighet til å reversere seg. Det virker litt rart at fastlegene ikke har samme status.

Det som gjør loven absolutt er at kvinnen kan ikke nektes abort, og det er vel ingen som har hevdet at hun ikke skal ha den retten heller. Jeg kan derfor ikke se at det er en trussel mot abortloven at noen få fastleger ønsker å ha den samme retten som personell ved helseforetakene har. Loven vil likevel være absolutt, men ha et lite innslag av relativisme.

Jeg synes det er beklagelig at mange ikke ser mulighet til å innlemme noe relativisme i det hele tatt. Jeg kjenner ikke til hvordan det praktiseres, men vil tro at det ikke er verre enn at en kvinne kan gå til en annen lege, eller i verste fall gå til legevakten. Jeg vil tro at samfunnet tar regningen hvis kvinnen må til et annet helseforetak. Det burde ikke være umulig å gjøre det samme hvis det er fastlegen som har et dilemma.

Men spørsmålet er om en ønsker fleksibilitet. Trenden virker å være slik på mange områder nå at en bruker absolutisme der det ikke er nødvendig. Hvis vi bruker utelukkende absolutte argumenter kan vi ikke velge å være absolutte av og til.

Reservasjonsretten er generell i arbeidslivet. Vi må enten godta den eller ikke tillate noen unntak. Pasientrettighetsloven sier f.eks. at en pasient kan nekte livreddende behandling i visse tilfeller, bl.a. sultestreik og blodoverføring, selv om pasienten skulle dø.  Det er i slike tilfeller irrelevant om helsepersonellet mener det er deres plikt å redde pasienten, og de kan blir straffet hvis de følger samvittigheten sin. Jeg har i et tidligere innlegg nevnt en sak der en lege ble irettesatt etter at han ga blodoverføring til en gravid kvinne. Dette er en annen situasjon der reservasjonsretten kommer inn. Hvis legen mener det ikke er forsvarlig å behandle en slik pasient uten å gi blod, kan han henvise pasienten til en annen lege.

Jeg mener omskjæring av gutter er positivt og noe alle norske foreldre burde gjøre med sine sønner, men jeg kan også forstå at noen leger ikke er komfortabel med denne praksisen. Hovedproblemet med å kjempe mot reservasjonsrett for fastleger i forhold til abort, er at det er udemokratisk å gi noen grupper spesialbehandling. Hvis ikke fastleger skal ha den retten, er det urimelig å la andre grupper i samfunnet ha den. Det betyr i realiteten at kvinner som ikke vil ha barn, kjemper for at andre grupper i samfunnet ikke skal ha rettigheter.

Omskjæring av gutter har ikke har vært tillatt i Norge, til tross for at vi har religionsfrihet. Jeg mener imidlertid å ha lest at det skal bli tillatt. Myndighetene har egentlig ikke noe valg, for de kan ikke tillate abort, som egentlig er å fjerne en kroppsdel, og samtidig nekte andre denne rettigheten. Det ville dessuten vært å nekte muslimer og jøder religionsfrihet. Alternativet er at vi åpner opp for et samfunn som bevisst gir enkelte grupper fordeler. Det er det vi har hatt så langt, men vi er ikke tjent med å fortsette dette diskriminerende systemet.

Ellers kan jeg tenke meg at den generelle reservasjonsretten kan være aktuell for Politiet, Forsvaret, Skolen, religionsfrihet etc.

Det er noen som skurrer veldig her, og jeg tror ikke vi kvitter oss med vanskelige tanker selv om vi tvinger fastlegene til å tenke absolutt. Det høres ut som at dette er en sak som kan bli avgjort i retten, for jeg kan ikke tenke meg at vi kan ha lover som forskjellsbehandler.

Provokatøren

Jeg skrev et par innlegg i 2012 som tok skikkelig av. De ble valgt ut på Lesernes VG og innleggene provoserte mange. Da var det snakk om religion, og av en eller annen er det blant det mest kontroversielle og provoserende du kan skrive om.

Det er ikke mange emner som er like eksplosive, men av og til er det en blogger som avslører en tilsvarende følsomhet i folkedypet. Moromannen Jon Niklas Rønning klarte det sist helg, og ble belønnet med en plass på vg.no hele helga. Han har i skrivende stund fått 90 kommentarer. Jeg synes det var et godt innlegg om å ta de rette valgene i livet, men slik jeg oppfattet det mente han ikke nødvendigvis at alle skulle ta det samme valget han gjorde selv, å bli far. Det var imidlertid noen som småkranglet litt fordi de mente at han ville tvinge andre inn i det samme sporet.

Av andre emner relativt nylig er det vel ikke noe som har gjort oss mer emosjonelle enn den misforståtte reservasjonsretten.

Det er også kontroversielt med folk som havner utenfor arbeidslivet og trenger hjelp fra NAV. Noen av de som blogger om det får ganske kraftig respons. Ellers er det vel ganske kontroversielt med kvinner som ikke er enige i alt feministene sier, en blogger skrev for noen måneder siden om en hets som hadde oppstått etter at en kvinne ved en glipp hadde vist at hun hadde hår under armene. Det skjedde på svensk TV. Jeg vet ikke hvor kontroversielt det er her, men det virket i alle fall å påføre seerne et sjokk i Sverige.

Jeg bladde gjennom et par år med overskrifter på facebook-sida til Lesernes VG i dag. Der var det ikke mye kontroversielt, for det dreide seg mye om mat. Det er kanskje kontroversielt i seg selv at de satser mest på matblogger. Slik jeg oppfatter det er nyhetene i ferd med å forsvinne fra de sterkt reklamebaserte nettavisene. Da hadde det kanskje ikke vært dumt å knytte til seg bloggere, slik som Huffington Post har gjort. Jeg følger for øvrig enn amerikansk blogger som for en tid tilbake ble en av de utvalgte Huffington Post-bloggerne. Det sammen med de over 8 000 følgerne hun har på sin egen blogg hjelper nok bra. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke hadde hatt noe imot den samme graden av oppmerksomhet. Jeg kommer nok ikke til å avslå oppmerksomhet i frykt for å bli kommersiell, ettersom målet mitt er å skifte karriere. I det siste innlegget sitt er Kristen Hansen Brakeman begeistret over at hennes 10 foreldretips ble oversatt og publisert på avisas tyske utgave. Mitt svar til Huffington Post hadde vært et veldig overbevisende ja takk.

Jeg har prøvd å provosere noen ganger. Ikke i den forstand at jeg skriver noe jeg ikke mener, men jeg har gjort enkelte forsøk på å formulere meg på en måte som skaper debatt.

Det er jammen ikke lett å knekke den koden, hvis det i det hele tatt er mulig. Det er vel ikke alltid VG klarer det heller, for jeg er ikke alltid imponert over bloggene de velger ut. Jeg har ment noen ganger at jeg traff blink uten at noe skjedde. Noen dager eller uker seinere har Lesernes VG plukket opp en annen blogger med et liknende tema.

Jeg skriver om det jeg er opptatt av og tenker ikke oppmerksomhet. Da hadde jeg sikkert valgt tabloide og lettvinte løsninger, og sannsynligvis fått flere lesere. Men det er egentlig ikke en karusell jeg vil hoppe på, for den går fortere og fortere og du mister synet. Etter hvert er du kanskje usikker på hvem du egentlig er. Det er en øvelse jeg ikke ønsker å begi meg ut på.

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 51 andre følgere

%d bloggers like this: