RSS Feed

Et overlegent barnevern

Jeg har tidligere beskrevet statssponset barnetrafficking og det offentliges overgrep mot barn og familier i Norge. Det er flere grunner til at dette er så omfattende, og så gjennomsyret i den norske statsadministrasjonen og i etater. Dette er ikke en ny tankegang. Jeg vil påstå at dette er en manifestasjon av holdninger som har fått gro vilt i 500 år.

Europa kontrollerte fremdeles det meste av Afrika så seint som for 100 år siden. Da snakker vi om England, Frankrike, Tyskland, Italia, Spania, Portugal og Belgia. Bortsett fra Belgisk Kongo, som var spesielt grusomt, var ikke disse koloniene kontroversielle blant europeere. Holdningen var at afrikanere var primitive og trengte den siviliserte, hvite mann for å lære å bli et ekte menneske. Det var nok også en akseptert holdning at vi fortjente naturressursene i afrikanske land fordi vi hadde makt. Men dette var likevel bare en gjentakelse av det som hadde skjedd i Sør-Amerika.

De to amerikanske kontinentene hadde en økonomi som var basert på institusjonelt slaveri. Når det gjelder USA sa grunnloven at alle var frie, men de som skrev under dette dokumentet hadde slaver selv. Dette opphørte offisisielt i USA i 1876, men det var ikke før i 1965 de svarte begynte å vinne fram med sine krav om borgerrettigheter. De nesten 90 årene med Jim Crow-lover innebar at det var lovlig å behandle svarte som mindreverdige. Det betydde f.eks. at svarte ble sendt til sine egne skoler, og disse skolene ble nedprioritert. De ble også holdt utenfor i arbeidslivet.

Det var sikkert mange som ikke var enig med dette, men det var få som protesterte. Når vi ikke protesterer kommer slike ideer gjerne tilbake igjen. Hitler fant mye inspirasjon fra det som skjedde i USA. Da tenker jeg på slaveriet, Jim Crow-lovene, behandlingen av urbefolkningen (indianerne i USA fikk ikke statsborgerskap før i 1924), eugenics (tanken om at en kan forbedre befolkningen genetisk, men hvem bestemmer hvilke raser og trekk som skal bort?)

Dette er noen eksempler fra vår nære fortid. De overgrepene vi ser at Barnevernet gjør i dag er en manifestasjon av den samme tankegangen. Jeg tror ikke Hitler kunne gjort så mye som han gjorde uten at tilstrekkelig mange tyskere enten var enige eller for feige til å motsi han. Hvis dette er en holdning mange har, vil denne tankegangen slå rot i et samfunn.

beethoven

Beethoven var plaget av dårlig helse hele livet. Mannen blir regnet som en en de største komponistene gjennom tidene, men han var syk hele livet, og hadde sannsynligvis aldri blitt sett på som et menneske med kvaliteter i dag. I eugenics-bevegelsen hadde han sannsynligvis blitt abortert p.g.a. lytene sine, og Barnevernet hadde antakeligvis tatt barnet og sørget for at det ble traumatisert og ytterligere skadet av medisiner og mangel på stimuli.

Den har gjort det i Barnevernet, men vi har en mulighet til å si i fra. Jeg har skrevet i tidligere innlegg at barnevernet har en tendens til å angripe fattige og de som ikke faller inn under definisjonen av en A4-familie. Minoriteterer er spesielt utsatt, for de faller gjerne utenfor alle rammer som nordmenn forventes å holde seg innenfor. Det er en overlegen holdning.

Hvordan våger du å tro at du kan gjøre det like bra, eller hvordan våger du å velge et annerledes liv! Jeg tror det beskriver litt av tankegangen.

Jeg avslutter med et sitat av Martin Niemöller. Han er en kontroversiell skikkelse, for han kom også med noen antisemittiske uttalelser, som han tok et oppgjør med seinere. Han var likevel en av de første prominente tyskere som gikk offentlig ut mot Hitler, og han satt 7 år i en konsentrasjonsleir for det.

Først tok de kommunistene          
men jeg brydde meg ikke             
for jeg var ikke kommunist           

Deretter tok de fagforeningsfolkene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke fagforeningsmann

tok de jødene                
men jeg brydde meg ikke  
for jeg var ikke jøde               

Til slutt tok de meg
Men da var det ingen igjen til  å bry seg                                  

Diktet heter Likegyldighet. Det er nettopp derfor det er viktig å si fra om at Barnevernet  begår overgrep og bryter menneskerettigheter. Dette skjer faktisk i Norge. Dette gjelder oss. Vi kan ikke være likegyldige.

Lidenskapen mangler

gutt som leser bok

Jeg er opptatt av å lese og skrive. Det er den lidenskapen jeg håper å formidle til elevene. Denne gutten minner meg om en 5. klassing jeg underviste i Telemark. Han kunne ikke legge ned bøkene han leste.
Wikimedia cmmons

Jeg liker å formidle. Det virket derfor naturlig at jeg utdannet meg til lærer, men erfaringene mine i yrkeslivet stod nok ikke helt til forventnigene. Jeg har prøvd i 14 år, men har fått nok.

Jeg har ikke kommentert den pågående lærerstreiken, og hadde tenkt å holde meg helt utenfor, men ble litt provsert da jeg leste et blogginnlegg nylig. I det fikk lærerne beskjed om å pelle seg tilbake på jobb. Det minnet meg om de mange kommentarene jeg har fått i årenes løp, fra foreldre, elever og voksne uten barn som mener de vet mer om dette enn noen andre. Jeg møtte en av disse da jeg var student og jobbet på Hydro Aluminium hver sommer. En av de andre ferievikarene var nyutdannet ingeniør, og mente at det var ingenting som het ekstra arbeid. Alt var en del av jobben.

Det kommer an på om en vil være en god eller dårlig lærer. Jeg ville være en god en. Det innebar at jeg brukte mye tid på å finne ulike tema som jeg trodde ville engasjere barna. Jeg hentet mange ressurser fra nettet, biblioteket og bøker, blad, aviser, filmer og radioprogrammer jeg samlet på selv. Jeg måtte planlegge for ulike nivåer i samme klasse og for ulike læringsstrategier, for vi er ulike og tilegner oss informasjon på ulike måter. Jeg ga alle elevene tilbakemelding, både skriftlig og muntlig. Jeg laget prøver (og rettet dem), quiz’er og andre typer oppgaver som krydder/belønning i timene.

Jeg måtte samtidig ha kontroll på ting som foregikk mellom elevene, både det som var synlig på overflaten og den mer subtile mobbingen. Jeg måtte håndtere mange konflikter mellom elevene og snakke med foreldre, også etter arbeidstid. Det førte også til at jeg fikk kritikk av foreldre, og en gang ble jeg fysisk truet.

Dette er bare noe av det som foregår i et klasserom, men den jobben læreren gjør på fritida er viktig fordi det er veldig ulik kvalitet fra skole til skole, og klasserom til klasserom. Det er mye dårlig utstyr, ikke minst innen software/hardware. Det var ikke bare å møte opp selv om jeg alltid hadde pensumet klart for meg.

Jeg jobbet livet av meg, og det var på langt nær nok med arbeidsdagen, men hadde ikke noe imot det så lenge jeg fikk gjøre det jeg var pasjonert opptatt av. De seine timene var delvis et resultat av at rektoren hadde en del forventninger til hvordan lærerne burde bruke tida. Det ble derfor en del møter, og jeg hadde nok ikke alltid følelsen av at alle møtene var like nødvendige. Jeg har jobbet på en del skoler, og på noen av disse ble det nok holdt møter mest fordi det var det vi skulle gjøre. Det er ingen tvil om at rektorer og lærere har forskjellige prioriteringer, og en lojalitet som er forankret på forskjellige steder.

Jeg jobbet derfor ikke en og annen helg og en og annen kveld. Jeg jobbet hver kveld, men dette var nødvendig for å kunne gjøre en god jobb. Jeg er ikke lærer lenger, og har ikke satt meg skikkelig inn i detaljene bak lærerstreiken, men hvis det er slik at lærerne må tilbringe mer tid på skolen, og at det er rektoren som skal regulere hva denne tiden brukes til, er jeg tvilende til om det blir mer tid til den jobben hver enkelt lærer må gjøre.

Som lærer hadde jeg en 43 timers arbeidsuke (men jobbet sannsynligvis 60), og jeg tror 10 timer av disse var avsatt til forberedelse og etterarbeid. Det sier seg selv at hvis kommunene virkelig skal satse på læreren er det ikke nok med lønn. Jeg syntes det var vanskelig med et normalt familieliv, men det blir sannsynligvis ikke lettere hvis en blir mer tilgjengelig for rektoren. Det betyr sannsynligvis at en likevel må gjøre veldig mye hjemme.

Det var kanskje bare jeg som var ineffektiv, men jeg har i alle fall forståelse for at gode lærere ønsker seg bedre vilkår å arbeide under. Jeg synes det er trist at jeg ikke er lærer lenger. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg hadde en stor lidenskap for jobben. Jeg hadde det i starten, men denne lidenskapen var knyttet til formidling og undervsining. Det ble for mye dilldall, for mange tidstyver og for lite disiplin.

Heltene blant oss

 

Det er rart hvordan jeg alltid kommer tilbake til det same temaet. Jeg har skrevet en del om mot og solidaritet i år. Da passer det å vise til et innlegg som har akkurat den overskriften, Mot. Det er ikke alle som kan være helter, men de fleste kan gjøre noe. Det er det heldigvis en del som gjør, og som dermed motarbeider de onde kreftene i samfunnet.

Jeg gikk på kino med datteren min i dag. Vi så Planes 2 Fire and Rescue, og de var inne på noe av det samme. Det dreide seg om en spesiel type fly, de som utsatte seg selv for fare for å redde andre. Det er det brannmenn gjør i virkeligheten også, men jeg snakker om de mange aktivistene i bloggosfæren.

Jeg har stor respekt for noen av de som skriver om barnevernets overgrep mot norske barn, de som tar til orde for en alternativ livsstil og gjerne et liv uten Monsanto, de som mener at mange fysiske og psykiske helseplager kan løses gjennom kosthold og medisinske planter, de som mener at de nyhetene vi får presentert er en av flere mulige versjoner, men ikke nødvendigvis virkeligheten. De som kjemper for borgerrettighetene våre etc.

Det er mange helter, men noen ganger føles det som det på langt nær er mange nok. Det er så mye ondskap i verden vi må kjempe mot. Jeg sender likevel en hilsen til de vi har. Takk for at dere flyr inn når andre flyr ut.

Vi har vel en tendens til å fokusere mest på det siste. Det nyeste bekjentskapet mitt er May Harriet, som gjør en viktig jobb i forhold til å avsløre et barnevern som er fullstendig ute av kontroll.  Når de fleste flyr ut, flyr disse aktivistene inn.

MEG

Narcissus-Caravaggio_(1594-96)

Vi elsker fokus på oss selv, men klarer vi å se den personen vi egentlig er, og hva betyr andre for oss? Maleri av Caravaggio fra 1596

Gresk mytologi forteller om Narkissos, og en nymfe som forelsket seg i denne vakre gutten. Han gjengjeldte ikke hennes følelser og ble derfor straffet av gudene. Straffen bestod i at han ble forelsket i sitt eget speilbilde. Da han bøyde seg over en kilde for å drikke vann, ble han så fascinert og lammet av sitt eget speilbilde, at han døde.

Ordet finnes i norsk som narsissisme og betyr at en er sykelig selvopptatt, og på en stadig jakt etter å dekke sine egne behov. Det er ulike grader, og i det verste tilfellet snakker vi om en personlighetsforstyrrelse. Vi må nok ha en viss narsissisme, og i passelig mengde betyr det bare at vi fungerer bra i forhold til menneskene rundt oss. Det motsatte kan f.eks. være en person som har et konstant behov for bekreftelse og mestring.

Jeg har vært inne på det i en del ulike innlegg på i denne bloggen. Det blir stadig mindre solidaritet og stadig mer individuell og selvrealiserende tankegang i samfunnet. De som diskuterer sosial klatring omtaler det gjerne som at en drar stigen opp etter seg. De andre må bare finne seg i å klare seg på egen hånd. Det er kanskje et tegn på egoisme når stadig nye varianter av selfies dukker opp (selfie i fylla, selfie i senga, selfie foran speilet, selfie sammen med en kjendis, selfie på treningsstudioet etc). Det siste er noe som kanskje er en selfie under cover, «the ice bucket challenge.»

Denne utfordringen går ut på at en tømmer is/isvann over seg, men det er mange varianter. Deretter skal en utfordre noen andre, men også donere penger til forskning på Amyotrofisk lateralsklerose (ALS), en sykdom som ødelegger nerver i ryggmarg og hjerne. Det er snakk om nerver som styrer kroppens motorikk.

En kan undre seg over hvor nyttig dette er. Poenget var ikke bare å samle inn penger, men også å spre kunnskap om denne sykdommen. Nå viser det seg at veldig mange i Storbritannia, og sikkert resten av verden, hverken gir penger eller vet noe om bakgrunnen for denne utfordringen. Da blir det bare en ny måte å vise hvor flinke vi er, og hvem vi har som venner. Hvis en har kjendisvenner, vil det nok øke likes og status. Det er en glans vi gjerne soler oss i.

Hvis jeg skal vise en utfordring er det ikke noen bedre enn Stephen Hawking, som selv har en form for ALS. Han var ikke overraskende ganske smart:

Jeg har nonverbale lærevansker (NLD) og skulle gjerne ha satt i gang en liknende aksjon. Det er ingen tvil om at behovet er til stede, for selv fastleger kjenner som regel ikke til det som er et nevrologisk syndrom. Jeg vet likevel ikke om jeg ønsker meg et stort engasjement der fokuset er på alt annet enn NLD (alt fra Petter Northug til Sarah Palin har vist offentlig at de kan helle vann over seg). Jeg vil nok foretrekke at vi som har NLD forteller hvordan det er å leve med denne utviklingsforstyrrelsen. Da unngår vi misforståelser. Jeg vil tro det er noe liknende for ALS. Det er greit med en bucket-selfie hvis det bare dreier seg om å samle inn penger, men hvis en også ønsker å spre kunnskaper og holdninger, forventer jeg nok ikke så mye fra en slik aksjon. Det er kanskje et utslag av arroganse, men jeg tror ikke jeg skal regne med for mye relevant informasjon fra f,eks,. Sarah Palin, Petter Northug og George Bush, bare for å nevne noen som har tatt utfordringen. Det siste jeg hørte var at ALS-forbundet i Storbritannia var ganske overveldet over responsen, og hadde ingen plan for hva de skulle bruke pengene til. Men gi for all del penger til organisasjoner som vet hva de skal bruke dem til. Det er ellers viktig å lytte, lese og dele informasjon.

Jeg hørte på radioen at musikkviteren Jon Mikkel Broch Ålvik har skrevet en doktoravhandling om falske popartister. Han hengte i denne ut Marit Larsen etter  å ha studert musikkvideoer og presseoppslag. Han mente hun var et spesielt alvorlig eksempel på en artist som hadde skapt seg et falskt image. Han pekte bl.a. på at hun i et VG-portrett beskrev seg som et husmoremne, men Ålvik mente at det er i strid med det tempoet hun holdt som artist. Jeg trodde det var det vi kalte yrkesaktive kvinner og likestilling, men det er kanskje ikke mulig å kombinere? Nå har ikke jeg spesielt sansen for den veldig sukkersøte stemmen til Larsen, men det er kanskje litt rar forskning som egentlig ikke er noe annet enn hans personlige mening.

Jeg tror vi er inne på noe annet nå. En artist som f.eks. Steinar Albrigtsen har tydeligvis en lidenskap for country. Da er det ikke unaturlig at han utvikler en stil som samsvarer med denne genren. Han er likevel fullverdig mann, norsk, nordlending, låtskriverer etc. Det er ingen som er 100 % noen ting som helst.

Et annet eksempel er Haugesundsgruppa Vamp. Den kombinerer viser, folkemusikk og rock, og jeg får assosiasjoner til irsk folkemusikk når jeg hører dem. Betyr det at de formidler noe uekte?

Påstanden til denne forskeren er at alt er ikke som vi tror hos mange norske artister. Er det overraskende? Alt dreier seg om image i dag, og de som ser best ut vinner. Om det er ekte er en annen sak.

Det er kanskje sånn med mange av oss. Vi har alle litt behov for oppmerksomhet, men det er for de fleste snakk om en mild form for narsissisme. Vi viser det vi vil vise, eller den vi ønsker å være.

«Forskeren» har vel et poeng i at vi ikke er ekte vare. Spørsmålet er om vi tåler å drikke av kilden og virkelig se oss selv. Mye av det vi gjør i dag har kanskje nettopp å gjøre med at vi ikke vil se speilbildet i vannet. Det blir mye baluba og oppmerksomhet mot imaget vårt.

http://www.nrk.no/kultur/forsker_-_-marit-larsen-er-uekte-1.11892918

http://no.wikipedia.org/wiki/Narkissos

http://www.independent.co.uk/news/uk/home-news/als-ice-bucket-challenge-over-half-of-brits-polled-did-not-donate-to-charity-afterwards-9696690.html

http://no.wikipedia.org/wiki/Narsissisme

De skal bort!

Karmsundbrua

Karmsundbrua og deler av nordre Karmsundet. Vikingene kalte denne trygge leia for Nordvegen (Norge) i det som var hovedsetet for Harald Hårfagre. Haugalandet gjør det fremdeles bra på sjøen, men sliter med landtransport.
Foto: Michael Spiller via wikimedia commons

Ordfører Petter Steen uttalte seg om de forhatte rundkjøringene i 2012, og mente bestemt at flere av dem ville forsvinne. Les om det i Haugesund avis. Det skjer likevel neppe med det første.

Jeg er ikke den første som peker på dette som et problem, men det at det fortsatt er et problem, sier vel alt om hvor vanskelig det er å trenge gjennom hos offentlige etater. Et enkelt google-søk viste nemlig raskt at bl.a. en kjørelærer i Haugeusund advarte mot manglende skilting før rundkjøringene for to år siden. Les om det i Haugesunds avis.

Jeg flyttet tilbake til Haugesund i august etter å ha bodd noen år i Telemark og Nordland. En av de nye tingene er et nytt kjøremønster i byens 19 rundkjøringer. Da jeg tok kjøreopplæring i 1988 var det helt nytt med rundkjøringer i Haugesund, men de vi hadde var uproblematiske. Jeg visste at jeg kunne bruke det samme kjøremønsteret i alle.

Det viktigste jeg skulle huske på var et eventuelt gangfelt før rundkjøringen og at jeg hadde vikeplikt for de som allerede var inne i rundkjøringen. Jeg la meg i den høyre fila hvis jeg skulle rett fram eller svinge til høyre, og venstre hvis jeg skulle svinge til venstre.

rundkjøring

Dette er et utsnitt av rundkjøringa ved Haugesunds avis-bygget i Karmsundgata. Her er det normalt mønster, men det er lett å bli forvirret hvis en ikke husker hvordan det er i alle byens 19 rundkjøringer.

Det er slik i Haugesund nå at de har rotet med dette systemet. I noen rundkjøringer har de det samme mønsteret, mens du i de travleste gjerne må legge deg i venstre fil hvis du skal rett fram, og høyre fil betyr at du kan bare svinge til høyre. Dette blir ytterligere komplisert av merkingen. Den eneste merkingen er nemlig maling på asflaten, og den dukker opp når du er like foran rundkjøringen. Det gjør det vanskelig å se merkingen hvis det er tett mellom bilene, noe det ofte er i Haugesund. Jeg har nok vist litt kreativ kjøring selv i rundkjøringene, men lærer meg nok mønsteret etter hvert. Dette skaper likevel unødvendig mange ubehagelig situasjoner for turister og andre som ikke kjører gjennom Haugesund så ofte.

Befolkningen i Haugesund har økt med 10 000 siden jeg var barn, og nabokommunene har sannsynligvis vært gjennom den samme utviklingen. Det er i dag over 100 000 mennesker i Haugesund og kommunene i omegnen, og ifølge prognosene skal dette øke til nærmere 145 000 i 2050. Det er kort fortalt mange flere biler i dag enn da jeg vokste opp, og flere skal det bli.

Det var lite som skjedde før 2013. Da åpnet T-forbindelsen, som knyttet Haugesund, Karmøy og Tysvær bedre sammen. Den var viktig for regionen, og det er ingen tvil om at den gjør det den var ment å gjøre for de tre nevnte kommunene, men det har ikke gjort nok i forhold til utfordringene i den kompakte byen Haugesund.

Det virker som rushtrafikken starter allerede i 14-tida.

Kommunen er nok klar over problemet, for ordføreren sa for to år siden at flere av rundkjøringene i Karmsundgata skulle bort. Det var en del av en plan om å gjøre Haugesund til landets beste sykkelby. Dette innebærer fire kjørefelt, sykkel og gangsti langs hele Karmsundgata. Jeg kunne ha vitset mye om det, men dette er bare tragisk. Trafikklysene forsvant i sin tid fordi rundkjøringer skulle være mer effektive. Det skjer kanskje noe med disse planene etter hvert, men jeg har nok passelige forventninger.

Det er ikke mye lokale myndigheter kan gjøre med dette alene, men jeg lurer på hvorfor det har vært så vanskelig å overbevise sentrale myndigheter. Statens vegvesen har regnet ut at dette vil koste 250 millioner per km. Det er lite sannsynligvis at det blir investert store summer i Haugesund etter at vi fikk T-forbindelsen (staten betalte 405 millioner, mens bilistene betaler dobbelt så mye).

Vi merket alle, da vi flyttet hit,  at det var noe helt annet å være trafikkant i en by, selv en så kompakt by som Haugesund. Dattera mi pekte på at det er mye venting og svinger, noe hun ikke er begeistret for. Jeg merker ellers utålmodige bilister som kjører fort og irriterer seg over en hjemvendt haugesunder som trenger litt mer tid. Vi voksne vil vel beskrive dette som et samfunn med mindre tid og mer stress sammenliknet med det vi er vant til fra utkantkommuner i Telemark og Nordland.

Det er irriterende at det har skjedd så lite med infrastrukturen. Vi har fått noen sykkelstier og underganger for å komme oss over Karmsundgata, men i det store og hele har ikke byen tatt grep for å kunne takle den store ekspansjonen den selv har ønsket, for vi snakker om en planlagt ekspansjon. Haugesund kommune har så lenge jeg kan huske uttrykt et ønske om å vokse, og bli et viktig senter mellom Stavanger og Bergen. På den bakgrunn kan ikke de problemene vi ser nå ha kommet som en overraskelse.

På den ene side kan jeg forstå de som uttrykker irritasjon over den manglende utbyggingen, men i motsetning til mange andre steder i landet er ikke våre veier farlige. Vi trenger bare litt tålmodighet, men som dattera mi sa, har ikke folk i byen det.

Hvis jeg skal uttrykke et hjertesukk blir det nok dette: Jeg skulle ønske at de avgiftene vi betaler for bil, bensin og veier ble brukt til bygging og vedlikehold av veier. Det er så vidt jeg har forstått ikke bare kommunene som ønsker befolkningsvekst. Det gjør regjeringen også, men hovedsakelig i form av innvandring. Ifølge et forslag til kommunereform skal vi ikke ha kommuner med mindre enn 15 000 – 20 000 innbyggere per kommune. Det betyr mer kjøring til de ulike tjenestene. Kommunalminister Jan Tore Sanner er tilhenger av å tvinge kommuner til å slå seg sammen. Jeg håper staten tar på seg et større ansvar for utvikling av infrastrukturen også.

Det er tross alt i kommunene vekst og inntekter blir skapt. Da er det ikke nok å si ja til industri og vekst, men nei til bedre transportmuligheter. Jeg tror faktisk de fleste kan leve med skatte og avgiftsnivået hvis vi får litt mer tilbake til lokalsamfunnet.

Vi støtter barbarene

VG siterer Faten Mehdi Al-Hussaini som sier at ISIS og deres sympatisører ikke følger islam, men djevelen.

Jeg liker det som skjer i disse dager. Da tenker jeg på mobilseringen mot terrororganisasjonen ISIS vi ser i Norge, spesielt den store demonstrasjonen i Oslo i går kveld. Mange høyt profilerte norske muslimer har uttalt seg mot ISIS, og hovedbudskapet er at ISIS ikke representerer dem, og at de ikke er talsmenn for islam.

Det har jeg hatt mistanke om lenge. Jeg har bare overflatisk kunnskap om islam, men hvis jeg skal bruke det jeg kan, og de muslimene jeg har truffet gjennom en del år som en pekepinn, snakker vi om en religion som er fredeligere enn vi kan få inntrykk av i media. Det betyr likevel ikke at jeg aksepterer islam, for vi snakker fremdeles om en religion som ikke har forandret seg all verden siden 600-tallet, og det var vel ikke mange som kunne si at det var en god tid. En kan bare lese hva Human Rights Watch skriver på nettstedet sitt for å få et lite inntrykk av det. Mye av det som har skapt strid innen islam helt siden profeten Muhammed døde har å gjøre med makt, hvem som skal lede muslimene.

Men dette er likevel et sidespor. Poenget mitt er at det har vært mye å kritisere. Dette er ikke den første terroristorganisasjonen som har fått operere uten å bli motsagt, men det måtte noe så ekstremt til som ISIS for å forene laget av norske kjendismuslimer. Det er mange av oss nordmenn som har stått på sidelinjen og lurt på hvorfor ingen ville protestere på seg en fatwa.

Børre_Knudsen

Barbar eller barbar-kritiker? En kan si hva en vil om Børre Knudsen. Han brukte sterke virkemidler, men han forstod at religion er politikk, og lot seg ikke presse til å undertrykke sin egen tro og samvittighet.

Jeg lurer på, hva gjør vi når vi får muligheten? Det er noen kristne som velger å protestere mot ting de mener er i strid med Bibelen. Blant de store stridsspørsmålene finner vi homofili og abort. Det er ikke så store konsekvenser for oss nordmenn. Det har vært noen prester som nektet å gi seg, og det endte med at de fikk sparken, mens andre har latt seg presse til å gi seg.

Jeg lurer likevel på om vi har noen grunn til å kritisere disse. Det er i dag et massivt og ganske fordømmende press mot kristne som viser til Bibelen når de sier at de ikke kan forsvare alt fra å henvise til abort til homofili. Det er vi som er autoriteten som forteller Bibelen hva den skal si, ikke omvendt. Det er veldig vanskelig å snakke ut mot dette tyranniet, selv om vi altså ikke risikerer å bli drept.

Det setter kanskje dette i et visst perspektiv. Kanskje kan vi bruke Faten Mehdi Al-Hussainis sitat på oss selv også. Jeg lurer noen ganger på om vi tror på noen ting som helst, og hvilket samfunn vi i så fall er på vei mot. Den nye religionen eller autoriteten er kanskje menneskerettighetene, men hvis vi tillater at land vi ser på som våre allierte bryter dem, tror jeg ikke spørsmålet er så urimelig. Tror vi på noe det er verdt å kjempe for? Jeg skulle ønske det var noen jeg følte representerte kristendommen. De verdiene vi som kristne en gang eksporterte til andre samfunn, blir ikke lenger sett på som relevante for oss. Jeg tror det er et feiltrinn.

Jeg avslutter med et annet sitat. Den irske politikeren Edmund Burke, som levde på 1700-tallet sa at «the only thing necessary for the triumph of evil is for good men to do nothing.» Vi har heldigvis noen som er villig til å handle, men jeg skulle ønske det var flere. Dette gjelder ikke bare religion. De som har fulgt bloggen min kjenner til engasjementet mitt i forhold til barnevernet.

Det er bare til å velge. Det er nok av saker å plukke fra hvis du vil motarbeide ondskap i Norge.

Vi hater dere!

Kumlokk med det gamle byvåpenet for Haugesund

Jeg er ikke sikker på om dette er et tidligere byvåpen for Haugesund, men motivet finnes i alle fall på en del kumlokk i hjembyen min. Måkene var med, men i dagens våpen er det bare måker, selv om vi hater dem

Jeg hater måker, sang Odd Børretzen. Det er nok ekstra mange som har nynnet på denne sangen på indre kai i Haugesund denne sommeren. Der ligger det pub’er og restauranter på løpende bånd med servering inne og ute.

Måkene har alltid vært et symbol for noe viktig. Det var fisk som bygde byen, og den symbiosen som eksisterte mellom fiskere og måker er borte i dag. Vi lærte fuglene å spise vårt avfall, men denne sameksistensen passer oss ikke lenger. Vi har likevel gitt måkene en sentral plass i det moderne, forenklede byvåpenet vårt. Det består faktisk utelukkende av tre måker, men de passer egentlig ikke inn i en moderne by.

Jeg har tidligere brukt uttrykket vippepunktet eller ”the tipping point”, som BBC gjorde i en serie tidligere i år. I den undersøkte de ulike naturtyper for å se om vi om vi nærmet oss et målbart punkt der det ikke lenger er mulig å snu utviklingen i forhold til klimaendringer. Kanskje er de forhatte måkene et slags vippepunkt for oss?

Måkene har endret atferd denne sommeren. De har flydd inn under persiennene og faktisk røsket maten ut av hendene på sjokkerte gjester. Dette forarger, men det er verdt å tenke over hva som skjer. Hvorfor er måkene så desperate at de tar slike sjanser? Se en kort reportasje fra TV Haugaland.

Men dette gjelder ikke bare matmangel. Det gjelder gammel menneskelig atferd. Forkortelsen PBT brukes i forhold til miljøgifter. P står for persistent eller motstandsdyktighet mot nedbryting. B står for bioakkumulerende og blir brukt om evnen til å samle seg opp i levende skapninger. T står for toksisk (giftig).

Det er i tillegg noen miljøgifter som kalles hormonforstyrrende stoffer. Det virker kanskje ikke som om de er farlige, for de varer ikke lenge og samler seg ikke opp i kroppen. Det kan likevel være alvorlige og langvarige virkninger, og hormonforstyrrelser kan dukke opp i barna til de måkene som ble utsatt for giftene. Det er ikke rart måkene forandrer atferd, for vi gjør det også. Disse stoffene forandrer DNA’et vårt, eller hvordan DNA’et fungerer. Det er mye forskning på bl.a. nevrologiske utviklingsforstyrrelser som autisme, ADD, ADHD og lærevansker. Grunnen til at det er en stor økning i slike diagnoser kan nettopp være miljøgifter.

Mange av de stoffene vi snakker om ble sluppet ut for 30-40 år siden. Vi slipper fremdeles ut gift, så vi kommer nok til å se effektene i lang tid, selv om vi skulle kutte ut alle utslipp allerede i dag.

Jeg har ikke satt meg inn i hvilke gifter det er snakk om, men ifølge Naturvernforbundet er bl.a. PCB, brommerte flammehemmere og klorparafiner de med lengst halveringstid i miljøet. Det har blitt funnet brommerte flammehemmere i f.eks. husstøv, men disse stoffene finnes sannsynligvis i større grad i bekker, elver, innsjøer og fjorder. Jeg kjenner ikke til hele veien disse giftene tar fra avfallsplassene våre til levende organismer, men det er ingen tvil om at de før eller seinere havner i maten. Dette gjør måkene syke og det gjør oss syke. Det som er tydeligere hos måkene blir kanskje tydeligere hos mennesker etter hvert (jeg tror egentlig det er tydelig nok allerede). Det er kanskje en advarsel når måker forandrer atferd?

Det er noe vi kanskje burde ofre en tanke mens vi nyter luksusen på Indre kai der vi spiser og drikker godt mens vi drar fram mobil/ipad/ipod etc. Vi trenger ikke ty til desperate handlinger som våre venner i byvåpenet.

Vi har betydelig enklere liv, men det kommer muligens til en pris.

Kilde:

Naturvernforbundet

U-svingene

«Game changer: A newly introduced element or factor that changes an existing situation or activity in a significant way.» Merriam Webster

Det er et nytt uttrykk som ifølge den amerikanske ordbka Merriam Webster ble brukt for første gang i 1993, og det er muligens passende til det som skjer i Syria for tiden. ISIS har forandret en del forutsetninger. Vesten med USA i spissen har det med å ta u-svinger i sine bestrebelser for å gjøre verden til et bedre sted å leve.

Vi vet hvordan det gikk i Irak. De fleste støttet Saddam Hussein i krigen mellom Irak og Iran, mens USA senere var så opptatt av å få Saddam fjernet at de fabrikkerte bevis i FN for å få sine allierte med på laget. Nå tviler jeg på om noen sørger over tapet av den irakiske diktatoren, men det er større ting på spill her.

Jeg vet ikke om Vesten har direkte støttet Syria, men alle har i alle fall visst om regimets forbrytelser mot sin egen befolkning (som de også gjorde i Egypt og Libya, og gjør i f.eks. Saudi Arabia). USA har støttet opprørerne i Syria, selv om det har vært kjent lenge at det er Al Qaida-grupper blant dem. De tenker vel at det er et mindre onde enn President Assad.

Nå er det ting, som i følge avisa The Independent, tyder på at USA er i ferd med å ta en ny u-sving. Det ser nemlig ut som de hjelper syriske myndigheter. USA skal ha gitt Syria etterretningsinformasjon slik at de kunne angripe ISIS-posisjoner med artilleri.

For å gjøre dette ekstra komplisert er det en mulighet for at ISIS kan blokkere forsyningslinjen mellom den tyrkiske grensa og opprørere i Aleppo. Det har også vært uttalelser fra militærledelsen i USA som tyder på at det kan bli nødvendig med et amerikansk luftangrep mot ISIS inne i Syria.

US 10th Mountain Division soldiers in Afghanistan

Amerikanske soldater som leter etter Talibankrigere i Afghanistan. Den nye type krig slutter egentlig aldri, men følger et mønster med ulike trusselvurderinger og kortvarige allianser.

Det er et veldig komplisert spill å forholde seg til allierte som samtidig er fiender, og en kan lure på hvem som egentlig er fienden. De fleste land har som grunnidé at de aldri samarbeider med terrorister, i alle fall hvis vi snakker om individer eller små grupper. I dette tillfeller er det snakk om en større gruppe, og de har tydeligvis en del makt etter som de kan være veldig framgangsrike i både Irak og Syria samtidig. Det betyr kanskje at USA velger å samarbeide med Syria, på samme måte som de tidligere har samarbeidet med Irak under Saddam Hussein.

Dette er kanskje nødvendig for å nedkjempe et større onde, men jeg lurer ofte på om disse u-svingene virkelig gjør verden mer stabil. Vi aner egentlig ikke hva som skjer, og det er nok mye som skjer bak lukkede dører som hadde sjokkert oss. Det er ikke sikkert disse u-svingene er nødvendige for å stabilisere verden. Dette er kanskje et spill der de som styrer verden (f.o.f. NATO og EU) posisjonerer seg slik at vi oppfatter dem som våre frelsere. Hvis det stemmer hjelper kanskje «frelserne» våre til med å skape ustabile situasjoner sånn at de kan redde oss.

En småby søker identitet

bilde av haugesund fra sjøen

Haugesund er en liten by ved havet. Det er mye kystkultur og litt industri her, men byen sliter med å finne sin plass og identitet i et moderne Vestlandet.
Wikimedia commons

Naturen har delt Rogaland i to. Vi omtaler gjerne området sør for Boknafjorden som sørfylket, og nordfylket er på den andre sida.

Det har så lenge jeg kan huske vært en følelse i nord av at sørfylket dominerer. Jeg mener bl.a. å huske en journalist ved NRKs kontor i Haugesund som beskrev hvor vanskelig det var å få gjennomslag for saker fra Haugesundregionen. Det har alltid vært en skjev fordeling mellom de to byene på hver sin side av Boknafjorden, men det er nok i samsvar med den statusen de har. Det er likevel noen i sør som ikke er fornøyd. Forfatteren Arild Rein skrev kommentaren Kartet og terrenget  i Dagbladet i mars der han mente at det er et politisk mål å holde Stavanger utenfor det gode selskap.

Haugesund har hatt litt av det syndromet også. Det er ikke alltid selvbildet vårt er realistisk. Ordkraft er et PR-byrå som jobber med å styrke omdømmet til kundene sine. De har analysert og sammenliknet ulike regioner i Norge siden 2006, og i 2013 ble Haugesund sammenliknet med Stavangerregionen, Kristiansandsregionen og Tromsøregionen. Les Omdømmebarometeret Haugesundregionen for 2013.

Det er ikke overraskende at Haugesund gjør det bra på skipsfart, maritime virksomheter og olje/gassrelatert industri. Det er disse næringene mennesker i og utenfor regionen forbinder med Haugesund. Byen har ellers et rykte for å være en trygg og stabil region, og en god plass å vokse opp for barn og unge. De fleste tror også at det er i denne regionen en får mest bolig for pengene.

Det er ingen tvil om at byen i nordfylket alltid har hatt et ønske om vekst. Haugesund ønsker å kunne ta opp kampen mot Stavanger og Bergen som en stor spiller på Vestlandet. Men det har liksom aldri blitt til noe.

Hva er det så de som ble spurt mente Haugesund kunne bli bedre på? Byen har ikke et godt omdømme i forhold til mulighetene for et aktivt og variert uteliv. Dette samsvarer nok ikke med Haugesunds selvbilde. Jeg bodde i Vest-Telemark mellom 2008 og 2012. Jeg husker jeg leste en kommentar i Haugesunds avis en eller annen gang i løpet av den perioden. Den tok for seg et aspekt ved Haugesunds selvbilde. Bygdebandet Vassendgutane hadde nettopp sluppet ei ny plate, og etter som de er populære i Haugesund, valgte de å ha releaseparty på Byscenen.

Det førte nok til enkelte kommentarer og neser med ekstra mange rynker. Mange haugesundere ser nemlig på hjembyen sin som et senter for jazz, festivaler, Susanne Sundfør etc. Sannheten er nok en ganske annen. Vi går på kino, lytter til den mest folkelige musikken Norge kan by på, spiser kebab og Grandiosa og sørger for at Obs vokser seg stadig større. Det er ikke mye finkultur her. Vi sitter ikke på klassiske jazzklubber der vi nyter en dyr vin, men vi pelmer heller ned store mengder billig øl på en pub mens vi ikke er sikre på om vi skal skape et klassisk jazzmiljø a la French Quarter i New Orleans eller Fillmore i San Fransisco, eller popkonserter for de unge. Vi er heller ikke veldig opptatt av at byen skal få en restaurant med Michelinstjerner eller besøk av de store opera og ballettkompaniene. Det nytter ikke å lure noen, vi er en folkelig småby. Hverken mer eller mindre.  Det er likevel noen som kritiserer det faktum at Haugesund innen kultur stort sett satser på sikre suksesser. Det store på Haugesund Teater i høst blir f.eks. Grease. Dette er likevel ikke uvanlig, men hvis byen skal leve opp til ambisjonene, må den nok tilby noe for alle.

Den ene gangen kommunen trodde de kunne spille i eliteserien fikk vi Terraskandalen.

Byen er kjent for skipsfart, men vi har seilt under falsk flagg for lenge. Vi er ikke Stavanger eller Bergen. Vi må satse på det vi er flinke på. Petter Steen foreslo for noen år siden at regionen prøvde å lokke folk som arbeider i Stavanger til å bosette seg i Haugesund. Noen vil kanskje se det som passivt å godta en støttefunksjon for de store byene, men jeg tror det er der vi har mulighet til vekst. Vi har en industri som spiller i eliteserien, men den kommer sannsynligvis ikke til å utvikle Haugesundregionen som en storby alene. De kanskje beste produktene våre er natur, boliger, gode oppvekstvilkår og etter hvert muligens et variert kulturliv. Det er nettopp det jeg oppfatter som budskapet i reklamefilmen Den 25. timen:

Det er noen som drømmer om en jernbane over Haukeli, og jeg tror hovedfokuset til Haugesund i forhold til samferdsel er opprusting av E 134. Det er viktig, men kanskje er det like viktig å korte ned reisetiden til Stavanger og Bergen, som til Østlandet.

Det kommer med jevne mellomrom forslag/forsøk på å flytte filmfestivalen vekk fra Haugesund. Vi har tidligere hørt at kinosjefene i Tromsø og Oslo har uttrykt slike ambisjoner, og under årets festival foreslo Aftenpostens filmanmelder å flytte filmfestivalen til Stavanger. Det oppleves sikkert som innblanding, og kanskje et sjokk, for det er den ene av de to store merkevarene som Haugesund har satset på (den andre er FKH). Det hadde kanskje vært en oppvekker.

Anmelderen fra Stavanger har kanskje et poeng når han hevder at Haugesund ikke vet hva de vil med filmfestivalen. Nå vet jeg ikke om de er en bedre kandidat heller, hvis vi skal sammenlikne med f,eks. den kritiken mange har rettet mot litteraturfestivalen Kapittel i årenes løp. Det er ikke behagelig å innrømme nederlag hvis målet er å slå Stavanger og Bergen i deres spill. Jeg tror likevel vi vil gjøre lurt i å spille på vår egen hjemmebane, og ellers opptre som et farmerlag for de store lagene. Først da vil vi bli sikre på hvem vi er og hva vil vil.

Finn den 25. timen i Haugesund

 

Tenk deg at du går til et reklamebyrå for å bestille en reklamefilm. Hvis de svarer med å tilby deg noe middelmådig ville du neppe godtatt tilbudet.

Men noen ganger kan middelmådig kanskje være det du er ute etter. Haugaland Vekst har bestilt reklamefilmen Den 25. timen. Jeg tror det var den lille lokaltv-stasjonen TV Haugaland som produserte den. Det har blitt ganske kraftige reaksjoner på den, og forfatteren Tor Inge Vormedal har nok ropt høyest. Han mener ordet ånnas, som blir brukt i filmen, kan sammenliknes med nigger. Ånnas ble brukt en del da jeg var liten, men det er nok ikke like vanlig i dag. Det betyr en evneveik person, og er altså langt fra noen positivt, men jeg er ikke sikker på om sammenlikningen med n-ordet er på sin plass. I begge tilfellene er det vel hensikten å få noen til å føle seg liten og verdiløs, så det er vel en viss likhet, men når vi kjenner den 350 år lange historien til den afrikansk-amerikanske befolkningen i USA, vil jeg påstå at det er mer alvorlig når en stempler alle med en annen hudfarge som mindreverdige. Det som skjer i St. Louis i disse dager ligger like under overflaten hele tida. Svarte har i mange tilfeller ikke de samme rettighetene som andre amerikanere. Det er absolutt ikke det samme.

En person med aner fra Afrika kan liksom ikke skjule identitten sin, og «passing» i dag har vel heller ikke mye for seg. Jeg har også hørt noen sammenlikne homohets med rasehat, men prinsippet blir det samme. Hvis en lever i et miljø der homoseksualitet fremdeles er tabu (noe jeg tror det er i både europeisk og amerikansk fotball f.eks.) har en muligheten å holde det skjult. Det er kanskje ikke en god løsning for den personen som må leve på den måten, men det er i alle fall en mulighet i det som kan være et truende miljø.

Hvis du har det som samfunnet oppfatter som feil hudfarge, sier det seg selv at du ikke har den muligheten. Tor Inge Vormedal prøvde nok å være politisk korrekt. Han kritiserte også det han mente var et konservativt kvinnesyn, som om kvinnen i denne filmen er en slags Solveig som venter lojalt på sin Peer.

Filmen gir ikke noe direkte informasjon om hun er hjemmeværende, men hva om hun er det? Hvorfor oppfatter vi det som noe truende, hvis det er det kvinnen velger? Poenget med frigjøring, slik jeg oppfatter det, er at hun har valgmuligheter. Jeg er ikke sikker på om det er stort bedre å tvinge kvinnene ut av huset enn det motsatte.

Når det gjelder filmen er det et paradoks at den hadde sannsynligvis fått hederlig omtale hvis den viste flott natur i den stil som Ivo Caprino filmet for mange år siden, eller viste politisk korrekte strukturer, men den hadde sikkert blitt glemt veldig fort. Denne filmen, som visst nok skal være en slags parodi på noe jeg tror er en TV-serie (jeg tror House of Cards ble nevnt), er egentlig håpløs og kritikkverdig samme hvordan en ser på den, men den fikk i alle fall haugalendinger til å diskutere sin egen region. Det er ikke sikkert den får noen utenforstående til å flytte hit, men jeg tror dette var like bra som et innslag fra naturredaksjonen. Les litt om reaksjonene på NRK. Kanskje tar de dette for alvorlig? Reaksjonen i USA hadde sannsynligvis vært noe slik som: You need to lighten up!

Dette er fra en film som et hotell i Haugesund viste hver sommer for en del år siden. Vakkert, men det vekker ikke akkurat engasjement. Men noe middelmådig, gjerne noe som provoserer, og vekker folk nok til at de tar i bruk sosiale medier, er en god start. Da har en egentlig oppnådd noe.

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 64 andre følgere

%d bloggers like this: