RSS Feed

Krabbefeltet

kurer radio

Radionette var litt før min tid, men jeg hadde likevel en oppvekst som bestod av mye radiolytting på diverse Kurérmodeller. Det var et rolig liv i krabbefeltet.

Hva hadde livet vært hvis vi ikke kunne klage? Jeg vet ikke om nordmannen hadde funnet noen mening med livet hvis han mistet denne muligheten. Vi er tross alt kjent for alle mulige smålige nabokrangler, så det er kanskje bare naturlig at vi tar dette med oss når vi reiser også.

Jeg var nylig ute og reiste. Jeg var innom Gardermoen på den første flyturen min siden 2002. Det var en fantastisk opplevelse. Jeg satt i en stol i 10 000 meters høyde mens jeg rolig drakk kaffe og leste i science fiction-bladet Asimov. Passasjeren ved siden av meg leste avisen og lyttet seinere til musikk på telefonen sin. Bare for å sette dette i perspektiv, det er ikke mer enn 54 år siden ordningen med bilrasjonering opphørte, og i dag kan jeg nyte den luksusen det er å lese/sove mens jeg tilbakelegger bortimot 1200 km i løpet av 80 minutter. Jeg blir fort trøtt av å kjøre bil og vil sannsynligvis bruke to dager når jeg om noen dager skal kjøre den samme strekningen med bil.

Jeg tenkte faktisk på dette i det jeg gikk av flyet. Kapteinen hadde nettopp sagt at flyet landet i rute. Det var et følge rett bak meg som var veldig misfornøyd. Det ble nemlig 5 minutters venting før døra ble åpnet. Da snakket de om at det ikke gjorde noe at flyet var i rute etter som det tok så lang tid å komme av flyet. Noen mente t.o.m. at det hadde vært litt bortkastet å reise med fly siden det tok så lang tid. De hadde forøvrig sagt like før at de ikke visste hva de skulle bedrive tiden med i de to timene de måtte vente på neste fly. Det var en overdrivelse og spøk antar jeg, men det viser litt av hvor lite vi tåler.

Jeg opplevde noe liknende hver sommer på 90-tallet. Da var jeg ferievikar på Hydro Aluminium på Karmøy. Bussjåføren hadde to muligheter da han kjørte inn på fabrikken. Han kunne kjøre inn hovedporten, og da kom kontor og kantineansatte på jobb først. Hvis han valgte den andre porten kom de som jobbet i produksjonen og på maskinverkstedene fram til garderoben sin først. Det ble bråk de få gangene sjåføren valgte hovedporten, for da fikk de andre «bare» 10 minutters pause før arbeidsdagen startet.

Men jeg er ikke stort bedre selv. I disse virtuelle tider der vi forventer at ting skjer raskt blir vi fort utålmodige. Enten det er et svar eller en annen handling jeg venter på, blir jeg fort irritert hvis det tar mer enn de få sekundene jeg forventer. Det er mye som har blitt bedre siden Gerhardsen var statsminister, og slagordet var først brød, så kake. Men det er kanskje litt tankevekkende at med all den teknologien som gjør livene vårene lettere og gir oss mer tid, er det nettopp det vi ikke har. Vi får mye tid frigitt, men det kan vel diskuteres hvor godt vi disponerer den, og hvor takknemlig vi er for at vi fikk muligheten.

I dag har vi passert krabbefeltet og det virker som om tempoet bare fortsetter å øke. Reisen min gikk til lille Haugesund, og etter 6 år i nesten folketomme kommuner, var det faktisk litt overveldende å oppleve den forandringen hjembyen min har gjennomgått. Jeg romantiserer kanskje barndommen, men jeg savner krabbefeltet og det kjente.

Kontrollsystemet

homeland security varsel

Dette systemet terroriserte amerikanere i 10 år.

Jeg har hatt et flashback til 2001 denne helga. Jeg bodde i Little Rock, Arkansas, og kom ut fra en forelesning ved universitetet morgenen 11. september. Da hadde ikke bare angrepet tatt plass, men nyhetskanalene kunne allerede opplyse om navnene til de som stod bak. Jeg husker spesielt at det ble snakket om en bil som stod parkert ved en av flyplassene der politiet hadde funnet en flymanual. Jeg skal ikke skrive om konspirasjonsteorier denne gangen, men jeg kan forstå at en del tenkte i de baner.

Tankene gikk mer tilbake til Homeland Security, som skulle være et svar til dette terrorangrepet. Myndighetene utviklet et system med ulike beredskapsnivåer der grønt var det laveste og rødt det høyeste. De hadde dette systemet i 10 år før det ble erstattet med et varslingssystem med bare to nivåer.

Det er mange som har hatt mistanke om at det opprinnelige systemet ble misbrukt. Det skjedde kanskje i byen Columbus i Georgia i 2002. Det var planlagt en demonstrasjon ved School of Americas (et militært internasjonalt akademi som underviser om demokrati av alle ting). Alle som ville bli med på demonstrasjonen måtte gjennom en metalldetektor, med den begrunnelsen at de hadde hadde gult nivå på Homeland Security Advisory System. Det viste seg at det ikke stemte.

Systemet ble seinere kraftig kritisert. Det var bl.a. ingen kriterier som myndighetene måtte forholde seg til. De kunne heve og senke trusselvurderingen etter som det passet dem. Det var ytterst sjelden de sa noe konkret om hvorfor de gjorde disse vurderingene. Det var mange som mente at George Bush brukte dette bevisst for å skremme befolkningen. Han ble bl.a. beskyldt for det da han økte terrorberedskapen før valget i 2004. Det var kanskje et budskap om at han hadde tatt opp kampen mot terroristene, og at det ville være lurt å stemme på han en gang til.

Det er ingen tvil om at Norge har blitt et større mål enn tidligere, ikke minst som en følge av at vi begynner å få norske politikere i viktige internsjonale posisjoner, og at Statoil er en global spiller i stadig større grad. Det er heller ingen tvil om at vi er et lettere mål enn mange andre land. Nå har det kanskje ingenting med dette å gjøre når PST anbefaler den norske regjeringen å gå ut med «troverdige» opplysninger om at Norge er truet av en ”ikke-spesifikk fiende.”

En viktig grunn for dette skal være at det norske folket skal være årvåkne og rapportere om mistenkelige ting. Det kan fungere, men det kan også resultere i mange arrestasjoner av folk som ser ut som terrorister. Jeg husker en sympatisk taxisjåfør som kjørte meg til bilforhandleren da jeg kjøpte den bilen jeg har nå. Han så ut som en muslim, og hadde langt skjegg. Jeg har truffet på mennesker som sannsynligvis ikke ville satt noe skille mellom han og Mullar Krekar.

Jeg husker også en mann som fikk motorstopp utenfor Oslo under den første Golfkrigen. Jeg tror han var iraner, og såvidt jeg husker ble det rapportert om en mulig bombe på motorveien. Problemet med denne type variasjon mellom høy og lav terrorberedskap er at PST trenger ikke avslutte saken. Det blir som i de gode, gamle kald krig-dagene da ingen i Forsvaret kunne svare på noen ting som helst av hensyn til rikets sikkerhet.

Nå blir det vel sagt at PST ikke kan si noe som helst konkret fordi de beskytter informantene sine. Det er et poeng, men jeg synes det er lite tilfredsstillende hvis dette ender i ingenting. Jeg håper selvsagt ikke at det skjer noe i neste uke, men det blir litt rart hvis vi aldri får vite hva som egentlig lå bak denne vurderingen. Kanskje er dette like mye en test på om det er mulig, som en reell trussel. Kanskje er det begge deler, både ekte og en øvelse. Jeg tror faktisk det er mulig. Det er hele tiden en generell trussel rettet mot vestlige land. Det stemmer sannsynligvis denne gangen også, mens det spesifikke muligens er en øvelse i hvordan folket reagerer på en offentlig trussel-vurdering.

Det eneste vi har foreløpig er den åpne trusselvurdringen PST presenterte i mars. De nye opplysningene sier ikke mer. PST kan gjøre dette uten å forholde seg til noen kriterier eller politiske myndigheter. Nå må de kanskje det bak lukkede dører, men det er ikke sikkert.

Det er en lang historie i etterretningsmiljøet i de fleste land, også i Norge, i å holde regjeringen utenfor. Jeg har tidligere bl.a. skrevet om at Gerhardsen-regjeringen ikke fikk nok informasjon om spionflyet U-2 på 60-tallet. Jeg vet ikke om Norge prøver å spille dette spillet blant eliten, men fristelsen er sikkert der. Foreløpig ser vi at PST kommer med uttalelser i media som holder spenningen og frykten ved like. Det blir frigitt informasjon som vekselvis øker/reduserer spenningen og nervøsiteten i befolkningen. Jeg tror norsk media kommer til å elske dette like mye som de ukritiske, amerikanske nyhetskanalene gjorde. De kritiske røstene kommer mye seinere, og da vil sannsynligvis alle redaktørene hevde at de gjorde jobben sin fra første dag. Nå er dette bare spekulasjon, men hvis Norge går samme vei som USA, vil det i etterkant komme forslag om en ny lov/nye tiltak som skal begrense våre friheter. Det blir i så fall presentert som et nødvendig offer i kampen mot terror.

Kilde:

http://en.wikipedia.org/wiki/Homeland_Security_Advisory_System

Samfunnets evolusjon

a change we can believe in

Blant politikere som i alle fall har gitt inntrykk av at de ville forandre utviklingen/den sosiale evolusjonen finner vi Obama med «a change we can believe in» og Tony Blair med slagordet «new labour, new life for Britain.» Kilde: Jakehonig via wikimedia commons

Forandring er naturlig, dessverre. Jeg liker stabilitet og hater overgangen til noe nytt, men noen ganger er det nødvendig. Vi har vært i den situasjonen denne sommeren, og dette har derfor ikke vært en veldig behagelig sommer, men jeg tror og håper at denne forandringen vil skape en stabil situasjon.

Det er forskjellige mekanismer bak forandring. I naturen ser vi f.eks. at evolusjon har resultert i et stort mangfold. Men naturen har nok en svakhet likevel. Kan evolusjon utvikle f.eks. Gardermoen? Evolusjon foregår gjennom veldig langsomme prosesser der en bruker mesteparten av det gamle, mens små detaljer kan skape noe nytt. Arbeidet på Gardermoen har muligens pågått en stund, men jeg ble nettopp klar over utvidelsen av Gardermoen da jeg mellomlandet i Oslo nylig. Det er forøvrig en komplisert operasjon. Vi kjørte buss fra utgangen til flyet, men sjåføren og de som kontrollerte boardingpassene hadde ikke fått vite at det var et teknisk problem med flyet. Vi ble dermed stående/sittende i en veldig varm buss i 20 minutter (det var over 30 grader ute).

Vi kan ikke bruke naturens måte, som er å forandre enkelte trekk ved en art for å skape noe nytt. Vi må ha full kontroll over prosessen ved å designe flyplassen. Avinor må tenke over hva flyplassen skal kunne gjøre og hvordan den skal gjøre det. En trussel fra f.eks. Syria kan plutselig forandre hvordan en arbeider. Deretter kan en bygge de ulike delene og sette dem sammen til noe som virker.

Jeg kom til å tenke på dette da jeg satt på Gardermoen og leste en science firction-novelle. Da jeg kikket opp fra boka, oppdaget jeg tilfeldigvis noen ansatte fra Veidekke e.l. De var opptatt i det som virket å være en teknisk diskusjon om noe de måtte løse før de kunne fortsette. I novella Soulmates av Mike Resnick og Lezli Robyn går hovedpersonen Gary sakte til grunne etter at han måtte slå av konas ”life support.” Hun døde i realiteten i en bilulykke, men ble holdt kunstig i live av en maskin. Det hører med til historien at Gary hadde drukket, ikke nok til å komme over grensen for promillekjøring, men sannsynligvis nok til at han ikke reagerte like raskt.

Han jobbet som nattevakt på en fabrikk der det ellers bare var roboter som arbeidet. De fleste var bare maskiner som snakket som maskiner, men han ble etter hvert kjent med en som var unik. Roboten han ga navnet Mose var en ”trouble shooter”, d.v.s. at den fikset andre maskiner. Den hadde derfor blitt programmet med den nysgjerrigheten den trengte for å kunne løse nye problemer. Disse to utvikler etter hvert et usannsynlig vennskap. Mose ønsker å forstå menneskene som bestemmer over han. Dette er et utdrag fra en av samtalene:

There is something unique about humans that you need to know if you are to understand us,” I said.

“And what is that, Sir?” he asked dutifully.
”That our flaws, by which I mean our errors in judgment, are frequently the very things that enable us to improve ourselves. We have the capacity to learn, individually and collectively, from those very errors.” …… If a robot in the shop makes a mistake, it will continue making the very same mistake until you or a programmer fixes it. But if a man makes the same mistake, he will analyze what he did wrong and correct it.”

Vi sier kort og godt at vi lærer av feilene vi gjør. Det gjelder kanskje indivuduelt, men hvordan fungerer det kollektivt? Det er et ganske vanlig scenario i science fiction-litteratur at barn blir evaluert og satt til det arbeidet de har talent for, eller samfunnet har behov for. De som ikke har et spesielt talent blir grovarbeidere, gjerne på et frakteskip mellom planeter og romstasjoner, mens de med talent blir utdannet til noe innen litteratur, musikk og selvsagt vitenskap.

Men vi lever nok i en motsatt virkelighet. Jeg husker vagt en reportasje jeg så på nyhetene for mange år siden. Det var en øst-europeisk våpenfabrikk der ledelsen ville vise hvor stor aktivitet de hadde. Jeg husker ikke hvor mange det var snakk om, men det var sikkert et dusin menn som lot som de jobbet på en stridsvogn. Jeg tror det var 3-4 bare for å rense røret. Det er ikke like ekstremt over alt, men vi starter ofte med å finne arbeid til folk. Vi har blitt lært opp til å tenke at abslutt alle skal arbeide. Det spiller ingen rolle om de gjør noe meningsfylt.

Kanskje hadde det vært bedre om vi startet i andre enden? Vi kunne ha identifisert hvilke tjenester vi trengte, og deretter utdannet de som skal gjøre jobben. Hvis det f.eks. er 200 000 mennesker til overs som ikke har jobb da, er det så viktig for landet at de gjør hva som helst? Media er veldig opptatt av hvor mange nye jobber regjeringen skaper. Det gjelder spesielt i USA, men vi har vel litt av det her også. Det er ingen som bryr seg om dette er nødvendige jobber. Mennesker må selvsagt ha en aktivitet, men kanskje er det mer meningsfylt både for det individet det gjelder, og for samfunnet, at personen gjør noe det er behov for. En av de tingene jeg kan tenke meg det er behov for er bare å snakke med gamle mennesker. Jeg hører til stadighet at det er et behov både på aldershjem og i hjemmesykepleien, men hvis en har krav til effektivitet, blir det nok mindre samtale.

Det var mange i kommunismens glansalder som fikk en kost med beskjed om å koste til de fikk en annen beskjed. Det spilte ingen rolle om det var behov for å koste. Poenget var at det ikke så ut som om de var ledige. Jeg fikk litt erfaring med denne holdningen da jeg var i attføring for noen år siden. Jeg ønsket å bruke styrken min, som uten tvil er skriftspråket, men jeg fikk prøve pakking på et bakeri, produksjon for Hey’di og sentralbord. Da dette ikke fungerte foreslo de postbud og bussjåfør. Jeg prøvde det også, men oppdaget at det ikke var mulig p.g.a. helseplager.

Det er ikke utenkelig at jeg må be NAV om hjelp en gang til i fremtiden. Bare for å nevne det, Haugsund har en attføringsbedrift der en bl.a. kan få prøve seg som plate/sveismedarbeider, barnehageansatt og renholdsmedarbeider. Det blir kanskje et nytt innslag i serien John Olav gjør ting han ikke kan.

Charles Darwin skal ha sagt at det er de mest tilpasningsdyktige (og ikke de sterkeste) som overlever. Det gir vel meg en mulighet, men så var det det med å lære av feilene sine da. Jeg prøver, men jeg er vel litt avhengig av andre gjør det også. Det blir spennende å se hva som skjer. Evolusjon skjer gradvis, i etapper. Hvis det skal skje raskere må mange nok med innflytelse tro på forandringen samtidig.

Men kanskje er en ny kurs, på mange områder, viktig nok til at vi bør jobbe for det? Spørsmålet er om troen er til stede. Bare for å nevne det, det er 30 års jubileum for Live Aid neste sommer. Dette arrangementet forandret muligens ikke all verden, men det var likevel et stort engasjement og ønske om forandring som kom til uttrykk.

I ettertid har vi vel sett hvor langsomt evolusjonen kan arbeide.

Krig, hva er det godt for?

Jeg åpner med en stofe fra låta War av Edwin Starr.

Jeg stoler ikke mye på at President Putin er til å stole på, mer enn jeg stoler på noen av de andre lederne for stormaktene i verden. Det er derfor ikke min oppgave å forsvare Putin, men jeg er usikker på om verden retter skytset mot rett mann for tiden.

Det har vært litt rart å følge Ukraina og Israel/Gaza i media. Det har vel ikke vært veldig stor interesse for å finne svar på ubesvarte spørsmål.

Jeg har vært i skikkelig sommermodus denne uka, og har hverken sett, hørt eller lest nyheter de siste tre dagene. Jeg tror ikke jeg har gått glipp av veldig mye. Men det er ikke mulig å leve helt utenfor samfunnet. Jeg har fått med meg litt av nyhetene fra Israel.

Det er ingen grunn til at vi ikke skal protestere, som mange gjorde i forbindelse med Vietnam-krigen. Den tid er ikke over, og jeg lurer på om krigene i Irak, Palestina, Ukraina egentlig har gjort verden mer stabil. Jeg avslutter med en gammel klassiker fra de protestene. Den er fra 1970 og ble egentlig skrevet for The Temptation, men plateselskapet Motown var redde for å skremme vekk de mer konservative blant Temptation-fansen. Edwin Starr fikk muligheten og det ble en av de mest populære protestsangene noensinne. Noen husker den kanskje bedre med Bruce Springsteen. Han hadde en hit med den samme låta i 1986.

Spørsmålet er vel betimelig. Har disse krigene egentlig utrettet noe?

 

Kan man kjede seg i hjel?

bandak i dalen

Dette var en av favorittplassene mine å være alene tidlig på morgenen. Dette er Tangane bak Dalen Hotell.

Hva skjer med deg hvis du vet at du må tilbringe de neste 15 minuttene alene, i stillhet? De fleste klarer dette fint i visse situasjoner. Vi er stort sett stille på bussen/toget/flyet og på et venterom, og er på en måte alene i vår egen boble, men vi er som regel ikke helt alene med tankene våre der. Det er ofte en radio på eller folk som snakker. Hvis vi ikke får noen inntrykk drar vi gjerne fram en bok/avis/mobil etc.

Men hva hvis du må være helt alene med tankene dine? Jeg tviler ikke på at du klarer det, men er du komfortabel? Klarer du å underholde deg selv med din egen hjerne som det eneste hjelpemiddelet? Er det mulig å være alene hvor som helst? Er det lettere hjemme?

I et av de 11 eksperimentene som ble gjort i en studie ved University of Virginia  måtte deltakerne være alene i 15 minutter (uten mobiltelefon, lesestoff eller skrivemateriell). Mange mistrivdes med situasjonen. I neste omgang prøvde de om noen av deltakerne heller ville gjøre noe de ikke likte, enn å være alene med tankene sine. Da fikk de gi seg selv svake elektriske støt. Det var hele 12 av 18 menn og 6 av 24 kvinner som benyttet seg av den muligheten. Det er med andre ord mange som heller vil gjøre noe de misitrives med enn å være alene.

Det er egentlig ikke veldig overraskende, for jeg har som lærer sett dette i skolen. Jeg synes likevel dette høres veldig betenkelig ut. Kanskje er dette så alvorlig at det sier noe om den mentale helsen vår? Jeg tror vi er så avhengige av underholdning at stillhet gjør oss sprø. Det virker ikke som det er mye rom for ettertanke og bearbeiding av tanker og følelser. Da jeg vokste opp var det ofte gateartister om sommeren, selv i gågata i lille Haugesund. Det finnes sikkert fremdeles, men jeg tror ikke folk lytter like mye i dag. Vi har hele verden i lomma (mobilen), mens vi hjemme får stadig bedre bilde og lyd. Det er nok ikke mange som lar seg imponere av en som spiller akustisk, enten det er i Haraldsgata eller på Karl Johan.

Livet byr på mange nok utfordringer. Hva skjer med oss hvis vi ikke er komfortable med vårt eget sinn? Mye av det vi foretar oss virker å ha som mål å blokkere for våre egne tanker. Kan vi klare oss like bra selv om vi mister kontakten med oss selv?

Kilde:

https://news.virginia.edu/content/doing-something-better-doing-nothing-most-people-study-shows

Ulike perspektiv

Jeg har skrevet en del om at det er viktig å søke opp informasjonen selv. Dette fordi det er ikke alltid mainstream media stiller de rette spørsmålene. Det var litt sånn de første timene og dagene etter at et malysisk fly ble skutt ned over Ukraina også. Avisene var så desperate etter å servere noe nytt at de kom med all mulig informasjon vi ikke trengte. Jeg lurer f.eks. på om jeg virkelig hadde behov for å vite at det var to hunder og fire duer ombord dette flyet.

Torbjørn Jagland var raskt ute med å si at dette uten tvil var et terrorangrep, altså en ond, villet handling. Den ukrainske presidenten var ikke sen med å skylde på Russland. Dette virker litt spesielt etter som USA ikke kunne uttale seg spesielt sikkert etter å ha studert gode satelittbillder. De mener at raketten ble skutt opp fra det området som opprørerne kontrollerer, og at de ikke kunne utføre dette uten russisk hjelp. Det var ikke nok å ha utstyret. Da har vi altså 3 kilder som har store interesser av at Russland skal tape makt.

Det er mange spørsmål en kunne stilt seg. Det er ikke lenge siden Ukraina var veldig pro-Russisk. Er det utenkelig at det er tunge russiske våpen i den ukrainske hæren, eller at de har fått noe fra USA?

Det er ikke lenge siden det malaysiske flyselskapet mistet et annet fly. Det krasjet sannsynligvis i sjøen, men ble aldri funnet. Nå har det samme flyselskapet flydd over en krigssone. Det er forbudt å fly lavere enn 32 ooo fot (snaue 10 000 meter) i området. Dette flyet var 1000 fot eller 300 meter høyere. Ifølge Malay Mail fikk flyet beskjed fra ukrainske flygeledere om å fly lavere over Ukraina. En kan lure på hvorfor det var viktig.  Hvis noen kan nå 10 000 meters høyde med et våpen, skulle en tro at 300 meter til er innen rekkevidde. Opprørerne har hatt suksess med å skyte ned helikoptere og militære transportfly de siste ukene. Jeg tror derfor ikke det er urimelg å spørre om noen har brukt dette i et håp om at dette skulle skje.

Det er flere mulige teorier bak hva som egentlig skjedde. En av dem er at det var et uhell. Time har denne videoen som forklarer at det ikke er utenkelig at dette var en feilvurdering. Hvis USA og deres allierte aksepterer menneskelig feil blir det kanskje feil å stemple andre som terrorister. Jeg fikk ikke til å legge videoen inn i innlegget, så her er en link til en video fra Time:

http://ti.me/1nkeRDk

Dette reiser et interessant spørsmål. Jeg vet ikke om de har gjort det, men USA har i det minste vurdert å gi våpen til opprørere i Syria og Egypt, selv om de vet at det er en god del terrororganisasjoner blant disse. De har tidligere gjort det i Sør-Amerika og Afrika. Hvis USA krever at Russland skal kontrollere de opprørerne de har gitt våpen til i UKraina, er det ikke rimelig at USA får det samme kravet rettet mot seg?

Men det er selvsagt ikke slik verdens persektiv er. I fotball ser vi ofte at hvis det rette laget spiller ultradefinisivt, er det kun snakk om en taktisk klok trener. Hvis motstanderen gjør det, ødelegger de fotballen. Det er forskjellen på kunstnere og fjellaber. Det virker som tankegangen er den samme i storpolitikken. Det er ikke hva en gjør som er viktig, men hvem som gjør det. Resultatet blir det samme; de gjør verden mer utrygg.

Kampen om ressursene

kart over Levanten

Området som kalles Levanten kan fort dreie seg om langt mer enn hvem som skal bo i Israel og Palestina.

Jeg skal ikke late som jeg er noen ekspert på Midtøsten, men har noen tanker om det som skjer der. Det meste som foregår i verden dreier seg om makt. Mange av problemene i den muslimske verden har f.eks. lite med religion å gjøre. Jeg var inne på, i innlegget Babels tårn, at konflikten i land som Irak og Syria egentlig startet i år 632. Da døde profeten Muhammed, og konflikten om hvem som skulle overta makten startet. De som mente at profetens nærmeste medarbeidere skulle arve stillingen som leder ble sunnimuslimer, mens de som mente at profetens etterkommere skulle arve makten ble sjiamuslimer. I Syria er det en sjiaminoritet som styrer en sunnimajoritet, mens det i Irak var motsatt under Saddam Hussein.

Det er makt og økonomi som ligger bak det meste. Det er vel ikke mange i dag f.eks. som innerst inne tror at George Bush hadde et brennende ønske om å hjelpe irakere til å leve i et demokratisk land. Det dreide seg om penger og å styrke amerikanske interesser.

Tidligere har konflikten mellom Israel og Palestina dreid seg om grenser. Det er vel delvis et religiøst spørsmål også, for begge vil kontrollere Jerusalem. Denne byen er like viktig for alle de tre store religionene, men jeg tror grensestriden har like mye med vann å gjøre. Det er ikke nok av det til at begge land kan bruke ubegrensede mengder vann.

Nå smeller det igjen i Israel og på Gaza. På overflaten har dette bare med religion og meningsløs terrorisme å gjøre. Jeg tviler ikke på at det er en del av et veldig komplisert bilde, men det er langt fra hele bildet. Det er nemlig store gass og oljeforekomster på havbunnen mellom Israel og Kypros. Makt følger enkle regler. Den som kontrollerer rikdommen, kommer sannsynligvis til å ha størst politisk makt og innflytelse.

Det som kan gjøre dette spesielt farlig er at Tyrkia vil bruke $ 800 millioner på et nytt marinefartøy, Russlands marine er aktiv i Syria, den Libanon-baserte Hizbolla-geriljaen (støttet av Iran) har raketter som kan brukes mot skip, og USA har forpliktet se til å forsvare Israel. Hvis konflikten mellom Israel og naboene utvikler seg videre kan dette bli langt mer alvorlig enn noen av krigene Israel har vært involvert i før. Det er mye som har frandret seg siden 6-dagers krigen (1967) og Yom Kippur-krigen (1973-74).

Men jeg tror mange tar grundig feil hvis de antar at løsningen er religiøs, eller at den er enkel. Det overrasker meg ikke at USA med allierte ikke klarte å skape stabilitet i Irak. Det blir sannsynligvis vanskeligere i Israel. Religion ligger alltid i bakgrunnen, men det viktigste er å kontrollere ressursene. Det betyr ikke alltid direkte penger, men ressursene betyr som regel penger i neste omgang.

Bibelen er egentlig en samling visdomsord basert på erfaring. Det er ikke uten grunn Paulus sier et sted ”at pengekjærhet er roten til alt ondt.” Det er ofte det, for både individer og regjeringer er villige til å gå langt for å kontrollere dem.

Kilder:

http://www.hurriyetdailynews.com/new-assault-vessel-may-cost-turkey-more-than-800-million.aspx?pageID=238&nID=60646&NewsCatID=483

Kommunikasjon i endring

 

illustrasjon som viser sosiale medier-ikoner som hoder på mennesker

Kilde: Rosaura Ochoa via flickr

Jeg har skrevet om filmen I, Robot i et tidligere innlegg. Jeg likte filmen, selv om den er så langt unna romanen at det ikke er den samme historien. Dette har vært en vanskelig sommer, og Isaac Asimovs Robotserie er en kjærkommen virkelighetsflukt. Politimannen Elijah Baley og roboten R. Daneel Olivaw er hovedpersonene i I, Robot (1950), The Caves of Steel (1953), The Naked Sun (1955), The Robots of Dawn (1983) og Robots and Empire (1985).

Jeg leser for tiden The Naked Sun, og jeg kan ikke unngå å tenke på våre dagers sosiale medier mens jeg leser. I dette universet bor menneskene på 50 planeter, og det er en konflikt mellom ”spacers” (etterkommere etter mennesker som koloniserte andre planeter) og menneskene på det som var en veldig overbefolket Jord. I denne boka blir Baley sendt til planeten Solaria for å etterforske et mord, men blir også forventet å spionere, for denne planeten er veldig fiendtlig mot Jorda.

Solaria er et veldig spesielt samfunn. De har en streng befolkningskontroll, og det er derfor bare 20 000 mennesker der. Disse få menneskene har derimot 200 millioner robter, og de avskyr menneskelig kontakt. Det i seg selv hadde vært urovekkende. Tenk deg millioner av maskiner med en styrke og intelligens vi bare kan drømme om. Det er en ting at de kan snu seg mot sine egne eiere, men det gjør at selv små land kan være en trussel. Menneskene på Solaria har så store eiendommer at det er nesten ikke mulig å treffe på andre mennesker. De kommuniserer bare via ”viewing.” Det hadde vært som om vi bare brukte Skype med kamera. Da Baley snakket med en mann for å få litt informasjon om dette samfunnet, måtte denne avbryte intervjuet. Det ble for ekkelt å tenke på at han pustet inn den samme lufta som andre, og de fortsatte derfor samtalen via skjerm fra forskjellige rom i det samme huset.

Jeg lurer noen ganger på om vi er på vei mot et slikt samfunn. Jeg liker på mange måter mulighetene med dagens teknologi. Jeg hadde vansker med å uttrykke meg selv muntlig som ung, og opplevde ofte at jeg ikke fikk sagt det jeg hadde planlagt. Jeg var derfor ganske isolert, men det var en helt annen historie med skriftspråket. Det har alltid vært styrken min.

Jeg har lært litt mer etter hvert, men lurer noen ganger på hvordan ungdomsårene hadde blitt hvis internett hadde vært tilgjengelig på 80-tallet. Jeg kunne nok klart meg veldig fint uten twitter og facebook, men det er veldig praktisk med en mail og blogg jeg kan få tilgang til på en hvilken som helst pc.

Det har gjort livet lettere og fjernet en del frustrasjon for veldig mange med ulike funksjonsnedsettelser, men på den annen side er det kanskje en ulempe med for mange alternativer i ung alder. For en del med en autismespekterforstyrrelse er kommunikasjon veldig vanskelig, og det er fristende med lettvinte løsninger. Jeg kan tenke meg at mange velger tekstmelding, facebook, twitter, e-mail etc. hvis de har den muligheten. Det er som barn/ungdom en kan lære seg kommunikasjon og sosiale regler. Det er derfor viktig med mye trening i den perioden av livet.

Det er mange foreldre i dag som ikke får mye støtte fra kommunen de bor i. Det gjør det vanskelig, for det er ikke lett å følge opp og å ha strenge regler for nett og mobil på hjemmebane når ingen andre har det. Jeg er kanskje for pessimistisk, men jeg har en mistanke om at kommunikasjon og nærhet kan bli mer utfordrende i framtida, men vi får håpe det ikke blir helt Solaria-tilstander.

Men jeg må innrømme at jeg, etter å ha hatt omgang med mennesker en stund, finner en imaginær planet som Solaria ganske tiltrekkende.

Ordkriminalitet

Husker du Weird Al Yankovic? Han spesialiserte seg på humoristiske versjoner av låter som andre artister hadde hatt suksess med tidligere, men det var langt fra samme låt. I Weird Als versjon var det snakk om satiriske kommentarer på alt mulig som skjedde i populærkulturen.

Han er tilbake og jeg tror han skal slippe et nytt album snart. Han har publisert et par videoer denne sommeren som tyder på det. Nå irriterer han seg over dårlig grammatikk og rettskriving på sosiale medier.

 

 

Dette var langt fra weird. Han er faktisk veldig fornuftig i denne versjonen av Robin Thickes «Blurred Lines.» De fleste amerikanere vil forøvrig kjenne igjen bildet ovenfor som Merriam Webster, den mest populære ordboka i USA.

Hvordan er det med deg? Jeg har nok en del mindre feil her og der, dog mest forglemmelser. Irriterer du deg over de mest håpløse feilene på blogger og facebook, eller noen som kanskje ikke er kritisk nok til hva de publiserer? Det er muligens et problem mange av oss er innom, for vi kan ikke forvente at alle skal like alt eller være opptatt av det samme som vi mener er viktig, men de fleste av oss vet vel likevel når vi bør sensurere oss selv. Hva med i butikkene? Jeg har sett mange skrivefeil på diverse plakater som jeg ikke trodde det var mulig å gjøre.

Fiaskoer

Jeg oppdaget tilfeldigvis en liste som Time publiserer sammen med Wall Street 24/7. Det er deres vurdering av hvilke amerikanske selskaper som mest sannsynligvs vil forsvinne.

Den nye lista inkluderer Zynga, den tidligere spillutvikleren på facebook. Dette selskapet startet med Farmville, men det kom ikke noen populære nyheter etter det. Facebook avsluttet samarbeidet i 2012, og uten denne muligheten til å nå 1 milliard mennesker, taper Zynga enorme summer i dag. Det er nok sannsynlig at de enten går konkurs eller blir kjøpt opp.

Noen kan imidlertid forsvinne fordi de har suksess. Telefonselskapet At & T (skryter bl.a. av at de har det mest pålitelige 4G-nettet i USA) er store på mobilmarkedet, men har bare sånn passelig suksess på fiber til bredbånd og TV. Der har de 5,7 millioner kunder mot 38 millioner for parabolselskapet Direct TV. De vil rette på det ved å kjøpe sin mer suksessfulle konkurrent. Hvis oppkjøpet til $ 49 milliarder blir godkjent av føderale myndigheter, vil altså navnet Direct TV forsvinne. Det er derimot usikkert, for myndighetene har tidligere hindret AT & T i å kjøpe T-Mobile. Jeg tror de har prøvd å kjøpe Verizon også. Dette er forøvrig selskapet til Alexander Graham Bell, så vi snakker virkelig «old money-family.»

Men jeg festet meg ved selskapet Lululemon. De måtte trekke tilbake en stor mengde yogabukser for kvinner i fjor fordi de var for gjennomsiktige. Dette resulterte i utskiftninger i ledelsen, svikt i inntektene og en kollaps i aksjekursen. Dette er et selskap som ventes å gå på billigsalg, og navnet vil dermed forsvinne.

Jeg har alltid undret meg over hvorfor noen selskaper av og til starter produksjon av produkter med åpenbare feil. Det er vanlig i bilindustrien å kalle biler tilbake, men da er det vel ofte snakk om skjulte feil og svakheter. I dette tilfellet skulle en tro at det ville være lett å finne ut om yoga-antrekket avslørte for mye.

Som ung, fattig student i Bergen hendte det jeg oppdaget ting som var så billige at jeg ikke kunne la det passere. Jeg husker en gang jeg kjøpte en te som het Amber. Jeg tror det var Lipton. Hvis den finnes fremdeles har de nok forbedret produktet, men den jeg smakte var fæl. Det skulle smake honning, og det er den absolutte favoritten min innen søtningsmidler, men det var ikke mye som minnet om honning der.

Den andre gangen var nesten like fæl. Da kjøpte jeg et glass fra Uncle Ben’s. Dette skulle være noe som var inspirert av Karibien, tror jeg. Det var en veldig spesiell smaksopplevelse med ananas, kokos og sikkert andre søte ting. Det var i alle fall veldig søtt. Det føltes nesten som kjøtt dynket i brus. Jeg tror ikke jeg har sett dette glasset igjen.

Jeg vet ikke om dette var en produksjonsfeil eller om produktet var i orden, men det var i alle fall noe som var veldig galt. Jeg vil tro det virket mot sin hensikt å selge disse produktene. Det stemmer kanskje i Uncle Ben’s tilfelle, for jeg kom over en sak der Food and Drug Administration (Mattilsynet i USA) kalte tilbake en type ris fra Uncle Ben’s etter at mange ble syke.

Det er rart hvor raskt vi får tilliten tilbake til disse selskapene, men vi har kanskje ikke mye valg. Det er nok miljøgifter over alt, men det burde jo være mulig å vurdere om en bukse passer seg i en yogaklasse, eller om sukkerlake passer sammen med kjøtt.

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 61 andre følgere

%d bloggers like this: