RSS Feed

De skal bort!

Karmsundbrua

Karmsundbrua og deler av nordre Karmsundet. Vikingene kalte denne trygge leia for Nordvegen i det som var hovedsetet for Harald Hårfagre. Haugalandet gjør det fremdeles bra på sjøen, men sliter med landtransport.
Foto: Michael Spiller via wikimedia commons

Ordfører Petter Steen uttalte seg om de forhatte rundkjøringene i 2012, og mente bestemt at flere av dem ville forsvinne. Les om det i Haugesund avis. Det skjer likevel neppe med det første.

Jeg er ikke den første som peker på dette som et problem, men det at det fortsatt er et problem, sier vel alt om hvor opptatt Statens vegvesen er av sikkerhet. Et enkelt google-søk viste nemlig raskt at bl.a. en kjørelærer i Haugeusund advarte mot manglende skilting før rundkjøringene for to år siden. Les om det i Haugesunds avis.

Jeg flyttet tilbake til Haugesund i august etter å ha bodd noen år i Telemark og Nordland. En av de nye tingene er et nytt kjøremønster i byens 19 rundkjøringer. Da jeg tok kjøreopplæring i 1988 var det helt nytt med rundkjøringer i Haugesund, men de vi hadde var uproblematiske. Jeg visste at jeg kunne bruke det samme kjøremønsteret i alle.

Det viktigste jeg skulle huske på var et eventuelt gangfelt før rundkjøringen og at jeg hadde vikeplikt for de som allerede var inne i rundkjøringen. Jeg la meg i den høyre fila hvis jeg skulle rett fram eller svinge til høyre, og venstre hvis jeg skulle svinge til venstre.

rundkjøring

Dette er et utsnitt av rundkjøringa ved Haugesunds avis-bygget i Karmsundgata. Her er det normalt mønster, men det er lett å bli forvirret hvis en ikke husker hvordan det er i alle byens 19 rundkjøringer.

Det er slik i Haugesund nå at de har rotet med dette systemet. I noen rundkjøringer har de det samme mønsteret, mens du i de travleste gjerne må legge deg i venstre fil hvis du skal rett fram, og høyre fil betyr at du kan bare svinge til høyre. Dette blir ytterligere komplisert av merkingen. Den eneste merkingen er nemlig maling på asflaten, og den dukker opp når du er like foran rundkjøringen. Det gjør det vanskelig å se merkingen hvis det er tett mellom bilene, noe det ofte er i Haugesund. Jeg har nok vist litt kreativ kjøring selv i rundkjøringene, men lærer meg nok mønsteret etter hvert. Dette skaper likevel unødvendig mange ubehagelig situasjoner for turister og andre som ikke kjører gjennom Haugesund så ofte.

Befolkningen i Haugesund har økt med 10 000 siden jeg var barn, og nabokommunene har sannsynligvis vært gjennom den samme utviklingen. Det er i dag over 100 000 mennesker i Haugesund og kommunene i omegnen, og ifølge prognosene skal dette øke til nærmere 145 000 i 2050. Det er kort fortalt mange flere biler i dag enn da jeg vokste opp, og flere skal det bli.

Det var lite som skjedde før 2013. Da åpnet T-forbindelsen, som knyttet Haugesund, Karmøy og Tysvær bedre sammen. Den var viktig for regionen, og det er ingen tvil om at den gjør det den var ment å gjøre for de tre nevnte kommunene, men det har ikke gjort nok i forhold til utfordringene i den kompakte byen Haugesund.

Det virker som rushtrafikken starter allerede i 14-tida.

Kommunen er nok klar over problemet, for ordføreren sa for to år siden at flere av rundkjøringene i Karmsundgata skulle bort. Det var en del av en plan om å gjøre Haugesund til landets beste sykkelby. Dette innebærer fire kjørefelt, sykkel og gangsti langs hele Karmsundgata. Jeg kunne ha vitset mye om det, men dette er bare tragisk. Trafikklysene forsvant i sin tid fordi rundkjøringer skulle være mer effektive. Det skjer kanskje noe med disse planene etter hvert, men jeg har nok passelige forventninger.

Det er ikke mye lokale myndigheter kan gjøre med dette alene, men jeg lurer på hvorfor det har vært så vanskelig å overbevise sentrale myndigheter. Statens vegvesen har regnet ut at dette vil koste 250 millioner per km. Det er lite sannsynligvis at det blir investert store summer i Haugesund etter at vi fikk T-forbindelsen (staten betalte 405 millioner, mens bilistene betaler dobbelt så mye).

Vi merket alle, da vi flyttet hit,  at det var noe helt annet å være trafikkant i en by, selv en så kompakt by som Haugesund. Dattera mi pekte på at det er mye venting og svinger, noe hun ikke er begeistret for. Jeg merker ellers utålmodige bilister som kjører fort og irriterer seg over en hjemvendt haugesunder som trenger litt mer tid. Vi voksne vil vel beskrive dette som et samfunn med mindre tid og mer stress sammenliknet med det vi er vant til fra utkantkommuner i Telemark og Nordland.

Det er irriterende at det har skjedd så lite med infrastrukturen. Vi har fått noen sykkelstier og underganger for å komme oss over Karmsundgata, men i det store og hele har ikke byen tatt grep for å kunne takle den store ekspansjonen den selv har ønsket, for vi snakker om en planlagt ekspansjon. Haugesund kommune har så lenge jeg kan huske uttrykt et ønske om å vokse, og bli et viktig senter mellom Stavanger og Bergen. På den bakgrunn kan ikke de problemene vi ser nå ha kommet som en overraskelse.

På den ene side kan jeg forstå de som uttrykker irritasjon over den manglende utbyggingen, men i motsetning til mange andre steder i landet er ikke våre veier farlige. Vi trenger bare litt tålmodighet, men som dattera mi sa, har ikke folk i byen det.

Hvis jeg skal uttrykke et hjertesukk blir det nok dette: Jeg skulle ønske at de avgiftene vi betaler for bil, bensin og veier ble brukt til bygging og vedlikehold av veier. Det er så vidt jeg har forstått ikke bare kommunene som ønsker befolkningsvekst. Det gjør regjeringen også, men hovedsakelig i form av innvandring. Ifølge et forslag til kommunereform skal vi ikke ha kommuner med mindre enn 15 000 – 20 000 innbyggere per kommune. Det betyr mer kjøring til de ulike tjenestene. Kommunalminister Jan Tore Sanner er tilhenger av å tvinge kommuner til å slå seg sammen. Jeg håper staten tar på seg et større ansvar for utvikling av infrastrukturen også.

Det er tross alt i kommunene vekst og inntekter blir skapt. Da er det ikke nok å si ja til industri og vekst, men nei til bedre transportmuligheter.

Vi støtter barbarene

VG siterer Faten Mehdi Al-Hussaini som sier at ISIS og deres sympatisører ikke følger islam, men djevelen.

Jeg liker det som skjer i disse dager. Da tenker jeg på mobilseringen mot terrororganisasjonen ISIS vi ser i Norge, spesielt den store demonstrasjonen i Oslo i går kveld. Mange høyt profilerte norske muslimer har uttalt seg mot ISIS, og hovedbudskapet er at ISIS ikke representerer dem, og at de ikke er talsmenn for islam.

Det har jeg hatt mistanke om lenge. Jeg har bare overflatisk kunnskap om islam, men hvis jeg skal bruke det jeg kan, og de muslimene jeg har truffet gjennom en del år som en pekepinn, snakker vi om en religion som er fredeligere enn vi kan få inntrykk av i media. Det betyr likevel ikke at jeg aksepterer islam, for vi snakker fremdeles om en religion som ikke har forandret seg all verden siden 600-tallet, og det var vel ikke mange som kunne si at det var en god tid. En kan bare lese hva Human Rights Watch skriver på nettstedet sitt for å få et lite inntrykk av det. Mye av det som har skapt strid innen islam helt siden profeten Muhammed døde har å gjøre med makt, hvem som skal lede muslimene.

Men dette er likevel et sidespor. Poenget mitt er at det har vært mye å kritisere. Dette er ikke den første terroristorganisasjonen som har fått operere uten å bli motsagt, men det måtte noe så ekstremt til som ISIS for å forene laget av norske kjendismuslimer. Det er mange av oss nordmenn som har stått på sidelinjen og lurt på hvorfor ingen ville protestere på seg en fatwa.

Børre_Knudsen

Barbar eller barbar-kritiker? En kan si hva en vil om Børre Knudsen. Han brukte sterke virkemidler, men han forstod at religion er politikk, og lot seg ikke presse til å undertrykke sin egen tro og samvittighet.

Jeg lurer på, hva gjør vi når vi får muligheten? Det er noen kristne som velger å protestere mot ting de mener er i strid med Bibelen. Blant de store stridsspørsmålene finner vi homofili og abort. Det er ikke så store konsekvenser for oss nordmenn. Det har vært noen prester som nektet å gi seg, og det endte med at de fikk sparken, mens andre har latt seg presse til å gi seg.

Jeg lurer likevel på om vi har noen grunn til å kritisere disse. Det er i dag et massivt og ganske fordømmende press mot kristne som viser til Bibelen når de sier at de ikke kan forsvare alt fra å henvise til abort til homofili. Det er vi som er autoriteten som forteller Bibelen hva den skal si, ikke omvendt. Det er veldig vanskelig å snakke ut mot dette tyranniet, selv om vi altså ikke risikerer å bli drept.

Det setter kanskje dette i et visst perspektiv. Kanskje kan vi bruke Faten Mehdi Al-Hussainis sitat på oss selv også. Jeg lurer noen ganger på om vi tror på noen ting som helst, og hvilket samfunn vi i så fall er på vei mot. Den nye religionen eller autoriteten er kanskje menneskerettighetene, men hvis vi tillater at land vi ser på som våre allierte bryter dem, tror jeg ikke spørsmålet er så urimelig. Tror vi på noe det er verdt å kjempe for? Jeg skulle ønske det var noen jeg følte representerte kristendommen. De verdiene vi som kristne en gang eksporterte til andre samfunn, blir ikke lenger sett på som relevante for oss. Jeg tror det er et feiltrinn.

Jeg avslutter med et annet sitat. Den irske politikeren Edmund Burke, som levde på 1700-tallet sa at «the only thing necessary for the triumph of evil is for good men to do nothing.» Vi har heldigvis noen som er villig til å handle, men jeg skulle ønske det var flere. Dette gjelder ikke bare religion. De som har fulgt bloggen min kjenner til engasjementet mitt i forhold til barnevernet.

Det er bare til å velge. Det er nok av saker å plukke fra hvis du vil motarbeide ondskap i Norge.

Vi hater dere!

Kumlokk med det gamle byvåpenet for Haugesund

Jeg er ikke sikker på om dette er et tidligere byvåpen for Haugesund, men motivet finnes i alle fall på en del kumlokk i hjembyen min. Måkene var med, men i dagens våpen er det bare måker, selv om vi hater dem

Jeg hater måker, sang Odd Børretzen. Det er nok ekstra mange som har nynnet på denne sangen på indre kai i Haugesund denne sommeren. Der ligger det pub’er og restauranter på løpende bånd med servering inne og ute.

Måkene har alltid vært et symbol for noe viktig. Det var fisk som bygde byen, og den symbiosen som eksisterte mellom fiskere og måker er borte i dag. Vi lærte fuglene å spise vårt avfall, men denne sameksistensen passer oss ikke lenger. Vi har likevel gitt måkene en sentral plass i det moderne, forenklede byvåpenet vårt. Det består faktisk utelukkende av tre måker, men de passer egentlig ikke inn i en moderne by.

Jeg har tidligere brukt uttrykket vippepunktet eller ”the tipping point”, som BBC gjorde i en serie tidligere i år. I den undersøkte de ulike naturtyper for å se om vi om vi nærmet oss et målbart punkt der det ikke lenger er mulig å snu utviklingen i forhold til klimaendringer. Kanskje er de forhatte måkene et slags vippepunkt for oss?

Måkene har endret atferd denne sommeren. De har flydd inn under persiennene og faktisk røsket maten ut av hendene på sjokkerte gjester. Dette forarger, men det er verdt å tenke over hva som skjer. Hvorfor er måkene så desperate at de tar slike sjanser? Se en kort reportasje fra TV Haugaland.

Men dette gjelder ikke bare matmangel. Det gjelder gammel menneskelig atferd. Forkortelsen PBT brukes i forhold til miljøgifter. P står for persistent eller motstandsdyktighet mot nedbryting. B står for bioakkumulerende og blir brukt om evnen til å samle seg opp i levende skapninger. T står for toksisk (giftig).

Det er i tillegg noen miljøgifter som kalles hormonforstyrrende stoffer. Det virker kanskje ikke som om de er farlige, for de varer ikke lenge og samler seg ikke opp i kroppen. Det kan likevel være alvorlige og langvarige virkninger, og hormonforstyrrelser kan dukke opp i barna til de måkene som ble utsatt for giftene. Det er ikke rart måkene forandrer atferd, for vi gjør det også. Disse stoffene forandrer DNA’et vårt, eller hvordan DNA’et fungerer. Det er mye forskning på bl.a. nevrologiske utviklingsforstyrrelser som autisme, ADD, ADHD og lærevansker. Grunnen til at det er en stor økning i slike diagnoser kan nettopp være miljøgifter.

Mange av de stoffene vi snakker om ble sluppet ut for 30-40 år siden. Vi slipper fremdeles ut gift, så vi kommer nok til å se effektene i lang tid, selv om vi skulle kutte ut alle utslipp allerede i dag.

Jeg har ikke satt meg inn i hvilke gifter det er snakk om, men ifølge Naturvernforbundet er bl.a. PCB, brommerte flammehemmere og klorparafiner de med lengst halveringstid i miljøet. Det har blitt funnet brommerte flammehemmere i f.eks. husstøv, men disse stoffene finnes sannsynligvis i større grad i bekker, elver, innsjøer og fjorder. Jeg kjenner ikke til hele veien disse giftene tar fra avfallsplassene våre til levende organismer, men det er ingen tvil om at de før eller seinere havner i maten. Dette gjør måkene syke og det gjør oss syke. Det som er tydeligere hos måkene blir kanskje tydeligere hos mennesker etter hvert (jeg tror egentlig det er tydelig nok allerede). Det er kanskje en advarsel når måker forandrer atferd?

Det er noe vi kanskje burde ofre en tanke mens vi nyter luksusen på Indre kai der vi spiser og drikker godt mens vi drar fram mobil/ipad/ipod etc. Vi trenger ikke ty til desperate handlinger som våre venner i byvåpenet.

Vi har betydelig enklere liv, men det kommer muligens til en pris.

Kilde:

Naturvernforbundet

U-svingene

«Game changer: A newly introduced element or factor that changes an existing situation or activity in a significant way.» Merriam Webster

Det er et nytt uttrykk som ifølge den amerikanske ordbka Merriam Webster ble brukt for første gang i 1993, og det er muligens passende til det som skjer i Syria for tiden. ISIS har forandret en del forutsetninger. Vesten med USA i spissen har det med å ta u-svinger i sine bestrebelser for å gjøre verden til et bedre sted å leve.

Vi vet hvordan det gikk i Irak. De fleste støttet Saddam Hussein i krigen mellom Irak og Iran, mens USA senere var så opptatt av å få Saddam fjernet at de fabrikkerte bevis i FN for å få sine allierte med på laget. Nå tviler jeg på om noen sørger over tapet av den irakiske diktatoren, men det er større ting på spill her.

Jeg vet ikke om Vesten har direkte støttet Syria, men alle har i alle fall visst om regimets forbrytelser mot sin egen befolkning (som de også gjorde i Egypt og Libya, og gjør i f.eks. Saudi Arabia). USA har støttet opprørerne i Syria, selv om det har vært kjent lenge at det er Al Qaida-grupper blant dem. De tenker vel at det er et mindre onde enn President Assad.

Nå er det ting, som i følge avisa The Independent, tyder på at USA er i ferd med å ta en ny u-sving. Det ser nemlig ut som de hjelper syriske myndigheter. USA skal ha gitt Syria etterretningsinformasjon slik at de kunne angripe ISIS-posisjoner med artilleri.

For å gjøre dette ekstra komplisert er det en mulighet for at ISIS kan blokkere forsyningslinjen mellom den tyrkiske grensa og opprørere i Aleppo. Det har også vært uttalelser fra militærledelsen i USA som tyder på at det kan bli nødvendig med et amerikansk luftangrep mot ISIS inne i Syria.

US 10th Mountain Division soldiers in Afghanistan

Amerikanske soldater som leter etter Talibankrigere i Afghanistan. Den nye type krig slutter egentlig aldri, men følger et mønster med ulike trusselvurderinger og kortvarige allianser.

Det er et veldig komplisert spill å forholde seg til allierte som samtidig er fiender, og en kan lure på hvem som egentlig er fienden. De fleste land har som grunnidé at de aldri samarbeider med terrorister, i alle fall hvis vi snakker om individer eller små grupper. I dette tillfeller er det snakk om en større gruppe, og de har tydeligvis en del makt etter som de kan være veldig framgangsrike i både Irak og Syria samtidig. Det betyr kanskje at USA velger å samarbeide med Syria, på samme måte som de tidligere har samarbeidet med Irak under Saddam Hussein.

Dette er kanskje nødvendig for å nedkjempe et større onde, men jeg lurer ofte på om disse u-svingene virkelig gjør verden mer stabil. Vi aner egentlig ikke hva som skjer, og det er nok mye som skjer bak lukkede dører som hadde sjokkert oss. Det er ikke sikkert disse u-svingene er nødvendige for å stabilisere verden. Dette er kanskje et spill der de som styrer verden (f.o.f. NATO og EU) posisjonerer seg slik at vi oppfatter dem som våre frelsere. Hvis det stemmer hjelper kanskje «frelserne» våre til med å skape ustabile situasjoner sånn at de kan redde oss.

En småby søker identitet

bilde av haugesund fra sjøen

Haugesund er en liten by ved havet. Det er mye kystkultur og litt industri her, men byen sliter med å finne sin plass og identitet i et moderne Vestlandet.
Wikimedia commons

Naturen har delt Rogaland i to. Vi omtaler gjerne området sør for Boknafjorden som sørfylket, og nordfylket er på den andre sida.

Det har så lenge jeg kan huske vært en følelse i nord av at sørfylket dominerer. Jeg mener bl.a. å huske en journalist ved NRKs kontor i Haugesund som beskrev hvor vanskelig det var å få gjennomslag for saker fra Haugesundregionen. Det har alltid vært en skjev fordeling mellom de to byene på hver sin side av Boknafjorden, men det er nok i samsvar med den statusen de har. Det er likevel noen i sør som ikke er fornøyd. Forfatteren Arild Rein skrev kommentaren Kartet og terrenget  i Dagbladet i mars der han mente at det er et politisk mål å holde Stavanger utenfor det gode selskap.

Haugesund har hatt litt av det syndromet også. Det er ikke alltid selvbildet vårt er realistisk. Ordkraft er et PR-byrå som jobber med å styrke omdømmet til kundene sine. De har analysert og sammenliknet ulike regioner i Norge siden 2006, og i 2013 ble Haugesund sammenliknet med Stavangerregionen, Kristiansandsregionen og Tromsøregionen. Les Omdømmebarometeret Haugesundregionen for 2013.

Det er ikke overraskende at Haugesund gjør det bra på skipsfart, maritime virksomheter og olje/gassrelatert industri. Det er disse næringene mennesker i og utenfor regionen forbinder med Haugesund. Byen har ellers et rykte for å være en trygg og stabil region, og en god plass å vokse opp for barn og unge. De fleste tror også at det er i denne regionen en får mest bolig for pengene.

Det er ingen tvil om at byen i nordfylket alltid har hatt et ønske om vekst. Haugesund ønsker å kunne ta opp kampen mot Stavanger og Bergen som en stor spiller på Vestlandet. Men det har liksom aldri blitt til noe.

Hva er det så de som ble spurt mente Haugesund kunne bli bedre på? Byen har ikke et godt omdømme i forhold til mulighetene for et aktivt og variert uteliv. Dette samsvarer nok ikke med Haugesunds selvbilde. Jeg bodde i Vest-Telemark mellom 2008 og 2012. Jeg husker jeg leste en kommentar i Haugesunds avis en eller annen gang i løpet av den perioden. Den tok for seg et aspekt ved Haugesunds selvbilde. Bygdebandet Vassendgutane hadde nettopp sluppet ei ny plate, og etter som de er populære i Haugesund, valgte de å ha releaseparty på Byscenen.

Det førte nok til enkelte kommentarer og neser med ekstra mange rynker. Mange haugesundere ser nemlig på hjembyen sin som et senter for jazz, festivaler, Susanne Sundfør etc. Sannheten er nok en ganske annen. Vi går på kino, lytter til den mest folkelige musikken Norge kan by på, spiser kebab og Grandiosa og sørger for at Obs vokser seg stadig større. Det er ikke mye finkultur her. Vi sitter ikke på klassiske jazzklubber der vi nyter en dyr vin, men vi pelmer heller ned store mengder billig øl på en pub mens vi ikke er sikre på om vi skal skape et klassisk jazzmiljø a la French Quarter i New Orleans eller Fillmore i San Fransisco, eller popkonserter for de unge. Vi er heller ikke veldig opptatt av at byen skal få en restaurant med Michelinstjerner eller besøk av de store opera og ballettkompaniene. Det nytter ikke å lure noen, vi er en folkelig småby. Hverken mer eller mindre.  Det er likevel noen som kritiserer det faktum at Haugesund innen kultur stort sett satser på sikre suksesser. Det store på Haugesund Teater i høst blir f.eks. Grease. Dette er likevel ikke uvanlig, men hvis byen skal leve opp til ambisjonene, må den nok tilby noe for alle.

Den ene gangen kommunen trodde de kunne spille i eliteserien fikk vi Terraskandalen.

Byen er kjent for skipsfart, men vi har seilt under falsk flagg for lenge. Vi er ikke Stavanger eller Bergen. Vi må satse på det vi er flinke på. Petter Steen foreslo for noen år siden at regionen prøvde å lokke folk som arbeider i Stavanger til å bosette seg i Haugesund. Noen vil kanskje se det som passivt å godta en støttefunksjon for de store byene, men jeg tror det er der vi har mulighet til vekst. Vi har en industri som spiller i eliteserien, men den kommer sannsynligvis ikke til å utvikle Haugesundregionen som en storby alene. De kanskje beste produktene våre er natur, boliger, gode oppvekstvilkår og etter hvert muligens et variert kulturliv. Det er nettopp det jeg oppfatter som budskapet i reklamefilmen Den 25. timen:

Det er noen som drømmer om en jernbane over Haukeli, og jeg tror hovedfokuset til Haugesund i forhold til samferdsel er opprusting av E 134. Det er viktig, men kanskje er det like viktig å korte ned reisetiden til Stavanger og Bergen, som til Østlandet.

Det kommer med jevne mellomrom forslag/forsøk på å flytte filmfestivalen vekk fra Haugesund. Vi har tidligere hørt at kinosjefene i Tromsø og Oslo har uttrykt slike ambisjoner, og under årets festival foreslo Aftenpostens filmanmelder å flytte filmfestivalen til Stavanger. Det oppleves sikkert som innblanding, og kanskje et sjokk, for det er den ene av de to store merkevarene som Haugesund har satset på (den andre er FKH). Det hadde kanskje vært en oppvekker.

Anmelderen fra Stavanger har kanskje et poeng når han hevder at Haugesund ikke vet hva de vil med filmfestivalen. Nå vet jeg ikke om de er en bedre kandidat heller, hvis vi skal sammenlikne med f,eks. den kritiken mange har rettet mot litteraturfestivalen Kapittel i årenes løp. Det er ikke behagelig å innrømme nederlag hvis målet er å slå Stavanger og Bergen i deres spill. Jeg tror likevel vi vil gjøre lurt i å spille på vår egen hjemmebane, og ellers opptre som et farmerlag for de store lagene. Først da vil vi bli sikre på hvem vi er og hva vil vil.

Finn den 25. timen i Haugesund

 

Tenk deg at du går til et reklamebyrå for å bestille en reklamefilm. Hvis de svarer med å tilby deg noe middelmådig ville du neppe godtatt tilbudet.

Men noen ganger kan middelmådig kanskje være det du er ute etter. Haugaland Vekst har bestilt reklamefilmen Den 25. timen. Jeg tror det var den lille lokaltv-stasjonen TV Haugaland som produserte den. Det har blitt ganske kraftige reaksjoner på den, og forfatteren Tor Inge Vormedal har nok ropt høyest. Han mener ordet ånnas, som blir brukt i filmen, kan sammenliknes med nigger. Ånnas ble brukt en del da jeg var liten, men det er nok ikke like vanlig i dag. Det betyr en evneveik person, og er altså langt fra noen positivt, men jeg er ikke sikker på om sammenlikningen med n-ordet er på sin plass. I begge tilfellene er det vel hensikten å få noen til å føle seg liten og verdiløs, så det er vel en viss likhet, men når vi kjenner den 350 år lange historien til den afrikansk-amerikanske befolkningen i USA, vil jeg påstå at det er mer alvorlig når en stempler alle med en annen hudfarge som mindreverdige. Det som skjer i St. Louis i disse dager ligger like under overflaten hele tida. Svarte har i mange tilfeller ikke de samme rettighetene som andre amerikanere. Det er absolutt ikke det samme.

En person med aner fra Afrika kan liksom ikke skjule identitten sin, og «passing» i dag har vel heller ikke mye for seg. Jeg har også hørt noen sammenlikne homohets med rasehat, men prinsippet blir det samme. Hvis en lever i et miljø der homoseksualitet fremdeles er tabu (noe jeg tror det er i både europeisk og amerikansk fotball f.eks.) har en muligheten å holde det skjult. Det er kanskje ikke en god løsning for den personen som må leve på den måten, men det er i alle fall en mulighet i det som kan være et truende miljø.

Hvis du har det som samfunnet oppfatter som feil hudfarge, sier det seg selv at du ikke har den muligheten. Tor Inge Vormedal prøvde nok å være politisk korrekt. Han kritiserte også det han mente var et konservativt kvinnesyn, som om kvinnen i denne filmen er en slags Solveig som venter lojalt på sin Peer.

Filmen gir ikke noe direkte informasjon om hun er hjemmeværende, men hva om hun er det? Hvorfor oppfatter vi det som noe truende, hvis det er det kvinnen velger? Poenget med frigjøring, slik jeg oppfatter det, er at hun har valgmuligheter. Jeg er ikke sikker på om det er stort bedre å tvinge kvinnene ut av huset enn det motsatte.

Når det gjelder filmen er det et paradoks at den hadde sannsynligvis fått hederlig omtale hvis den viste flott natur i den stil som Ivo Caprino filmet for mange år siden, eller viste politisk korrekte strukturer, men den hadde sikkert blitt glemt veldig fort. Denne filmen, som visst nok skal være en slags parodi på noe jeg tror er en TV-serie (jeg tror House of Cards ble nevnt), er egentlig håpløs og kritikkverdig samme hvordan en ser på den, men den fikk i alle fall haugalendinger til å diskutere sin egen region. Det er ikke sikkert den får noen utenforstående til å flytte hit, men jeg tror dette var like bra som et innslag fra naturredaksjonen. Les litt om reaksjonene på NRK. Kanskje tar de dette for alvorlig? Reaksjonen i USA hadde sannsynligvis vært noe slik som: You need to lighten up!

Dette er fra en film som et hotell i Haugesund viste hver sommer for en del år siden. Vakkert, men det vekker ikke akkurat engasjement. Men noe middelmådig, gjerne noe som provoserer, og vekker folk nok til at de tar i bruk sosiale medier, er en god start. Da har en egentlig oppnådd noe.

Blogginnlegg med livskvalitet

Da jeg begynte å blogge for tre år siden visste jeg ikke hva det gikk ut på. Jeg leste Ida Jacksons bok om sosiale medier, samt en del blogger. Jeg levde en stund som en identitetsforvirret skribent, og strevde med å følge rådet om høy frekvens. Det var gjerne slik tidligere at en publiserte hver dag, og gjerne flere ganger daglig.

Jeg er ikke så produktiv at jeg kan gjøre det, og likevel ha en brukbar kvalitet. Jeg gikk derfor inn i en fase der jeg hadde færre innlegg, men med noen perioder der jeg lot meg stresse og skrev derfor oftere enn jeg burde. Da blir blogging ikke stort mer enn oppdateringer i facebook-stil. Jeg har mange sympatiske fb-venner, men jeg klarer ikke ta fram det store engasjementet når noen av dem skriver at nå skal de vaske huset, nå skal de spise, nå skal de sove, samt at de oppdaterer meg på hvor flinke de er på Farm Mania eller hva disse spillene heter, inviterer meg til å prøve alt mellom himmel og jord, og litt til etc. Jeg ønsker ikke at de som besøker bloggen min skal sitte med den samme følelsen etter å ha lest et innlegg, og kommer derfor til å rydde litt opp. Jeg nærmer meg nok den formen jeg ønsker å ha, og i dag skriver jeg når det passer meg. Noen ganger passer det med et nytt innlegg hver dag i flere uker, mens det andre ganger er nok med ett innlegg i uka.

Jeg ble nylig klar over et nytt råd fra Ida Jackson. Det første rådet hennes slo ikke spesielt heldig ut for min del, men nå blogger hun om å forvalte infrastrukturen sin. Det høres litt mer fornuftig ut. Jeg har hatt gamle blogginnlegg i bakhodet hele tida, men har prøvd å fortrenge dem. Jeg vet at de er der, og lurer på hva andre mener om dem, men det er litt ubehagelig å lese ting en skrev for et par år siden. Jeg har gjort det noen få ganger for å se hva andre leser, og blir litt flau.

Men jeg har startet dette arbeidet nå. Jeg leste noen av innleggene fra fra august 2011 i dag, og skal gå gjennom de 600 innleggene jeg har skrevet så langt. Noen av disse innleggene vil nok forsvinne, mens jeg kanskje skal bearbeide andre litt. Hvis google sender noen til bloggen min er det jo greit at teksten er representativ.

Det var noen som leste et av de tidlige innleggene mine i går. Jeg blander gjerne underholdning og fakta på bloggen min, men jeg gremmes over at jeg ikke sensurerte meg selv da jeg skrev ting som ikke er noen av delene. Jeg tror f.eks. ikke det er mange som bryr seg om at jeg baker kryddermuffins og dinovafler sammen med dattera mi. Jeg er usikker på om de fire som leste om de gluten og melkefrie vaflene i går, kommer til å lese de viktigere tekstene mine om barnevern og autisme.

Men av en eller annen grunn er det de innleggene jeg er minst fornøyd med som ser ut til å være gjengangere. Det er litt irriterende. Jeg vil liksom ikke bli kjent som mannen som elsket dinovafler. Det blir litt som en Åsleik Engmark, mannen som har hatt suksess som komiker, tegnefilmstemme og ikke minst stemmen til Knerten. Det hadde sikkert vært litt nedslående hvis de fleste fremdeles så han kun som Severin Suveren fra NRKs dramatisering av fjellvettreglene på 80-tallet. Derfor skal jeg prøve å redigere litt. Innleggene lever vel evig på nettet samme hva jeg gjør, men jeg kan vel øke livskvaliteten deres litt. Jeg er faktisk litt mer enn en mann som spiser dinovafler. Jeg er bl.a. en brukbar skribent. Det er det jeg gjerne vil at google formidler.

Jeg er nok mest fornøyd med tekstene jeg har skrevet innen kategorier som barnevern, autisme, religion og vitenskap. Det er nok de jeg håper andre søker på og henviser til. Da var det ganske treffende at den morgenen jeg finpusset på dette innlegget, var det en annen blogger som leste og delte Hersketeknikker i barnevernet. Det er et innlegg jeg håper får et langt og lykkelig liv.

Tro og tvil i rettssystemet

Det kan være lurt å se på hva en person sier og gjør, for noen ganger kan dette gi et hint om hvor falske anklager kommer fra. Det er ikke populært å snakke om konspirasjoner, men det er nettopp derfor det er mulig å gjennomføre slike ting. Jeg vet ikke om det er i ferd med å skje med Cliff Richard, men han har i alle fall blitt beskyldt for å forgripe seg på en mindreårig gutt på 80-tallet. Han har alltid blitt møtt med litt mistenksomhet av flere grunner, bl.a. fordi han er kristen, fordi han så uforskammet ung ut veldig lenge (når han ble synlig gammel ble han sågar kritisert for rynkene sine), og fordi han ikke giftet seg. Han fikk mange spørsmål om han var homofil.

I tillegg til musikken er han kjent for å gi mye penger til veldedighet, bl.a. gjennom en organisasjon som hjelper barn fra fattige familier.  I de senere årene har han vært kontroversiell fordi han har kritisert britiske radiostasjoner som ikke vil spille musikken hans. Cliff Richard har selv nevnt låtene Mistletoe and Wine og The Milennium Prayer, begge med et religiøst innhold. Hans eget plateselskap ville ikke gi ut The Milennium Prayer i 1999, men Richard ga den ut på et uavhengig selskap og ga overskuddet til veldedighet. Begge disse singlene gikk til topps på den britiske lista.

Jeg vet ikke om Cliff Richard er en pedofil, men jeg mener det er betydelig rom for tvil basert på det lille vi vet så langt. Pedofili er ikke en handling en gjør en og annen gang. Jeg leste et sted at gjennomsnittsovergriperen forgriper seg mellom 200 og 400 ganger før han blir tatt. Det er bare politiet som kan stoppe en pedofil. Dette skal være ifølge FBI. I dette tilfellet skal anklagene være basert på en 29 år gammel uttalelse fra en tredjepart. Den kjente predikanten Billy Graham skal ifølge VG ha kommet med denne opplysningen i en tale i 1985. Det skal være snakk om én gutt og én hendelse på 80-tallet. Det er selvfølgelig straffbart selv om det bare skjer én gang, men det blir interessant å se om det kommer mer informasjon. Hvis det er noe i disse beskyldningene, vil det sannsynligvis komme mye mer fram etter hvert. Hvis det skulle vise seg at det ikke var grunnlag for mistanke, har Cliff Richard et problem, for media og folket vil tror at han er skyldig.

Det var noe liknende i Michael Jackson-saken. Han var også opptatt av barn, og ga store summer til veldedighet. Enten det er snakk om motstandere eller støttespillere starter de gjerne med ordet tro. Jeg tror Michael Jackson var skyldig/uskyldig. Jeg kan egentlig forstå det, for bevisene var uklare. Et av problemene var at en del av vitnene valgte private søksmål mot Michael Jackson, eller å selge historien sin til tabloidpressen framfor å snakke med politiet. Dermed ble det i stor grad et spørsmål om tro og tvil. Nå skal det sies at Michael Jackson, hvis han virkelig var uskyldig, gjorde det lett for motstanderne sine.

Jeg vet ikke nok om de to nevnte sakene til å ta stilling. Jeg har ikke mye til overs for pedofile, noe jeg ga uttrykk for i Et lukket samfunn for pedofile, men det gir meg en ubehagelig følelse å dømme noen med tynne beviser. Jeg håper derfor at bevisene mot Cliff Richard enten er så sterke at det ikke er noen tvil om at han er skyldig, eller det motsatte, men det er alltid mer problematisk. Hvis det blir overlatt til hver enkelt av oss å bevise at vi er uskyldige, blir det fryktelig mange skyldige. Det er kanskje en svakhet, for hverken politiet eller media er interessert i å lete etter beviser for at en som har blitt anklaget, ikke gjorde det. Selv om politiet avslutter en sak, blir en ikke erklært uskyldig. De sier bare at de ikke kan bevise skyld.

Derfor burde nok media være forsiktig med hvor mye de går ut med. Britisk media har sikkert malt mye på Cliff Richard-saken, og selv VG hadde 3 korte artikler i løpet av et par dager der de ikke kom med noen nye fakta. I dette tillfellet vet vi bare at politiet ransaket Cliff Richards hus, men det er kanskje bare starten på en sak som vil styrke seg etter hvert. Samme hva som skjer videre vil han sannsynligvis slite med dette resten av livet. Det er nemlig ingen som egentlig kan bevise sin uskyld.

Vi må kanskje leve med denne svakheten for å beskytte barna, men det er også en mulighet til å ødelegge uskyldige mennesker. Vi vet at noen mennesker er villige til å bruke falske anklager som et våpen (bl.a. i skillsmisser og i barnevernssaker). Jeg har dessverre ikke svaret, men jeg skulle ønske straffesystemet dreide seg om mer enn tro og tvil.

Kanskje er noen justismord prisen vi må betale for å ta de skyldige, men jeg er nok mer tilhenger av at vi ikke dømmer uten bevis.

Sosial status og sykdom

“Never say goodbye because goodbye means going away and going away means forgetting.” Fra Peter Pan

Jeg flyttet fra Nordland til Rogaland i forrige uke. Da oppdaget jeg at det faktisk er mulig å unngå informasjon. Det skjedde en del i løpet av den drøye uka det tok å kjøre fra Meløy til Haugesund, samt å flytte inn i en ny leilighet. Vi var uten radio og internett, og har fremdeles ikke fått installert kabel-TV. Jeg hadde mobiltelefonen, men problemet var vel like mye at jeg hadde mye annet å gjøre.

Det er ikke ofte det går inn på meg når mennesker jeg ikke kjenner dør, men det var et lite sjokk å høre om Robin Williams da jeg endelig fikk tilgang til nettet igjen. Det er ikke mange skuespillere jeg egentlig liker heller. Ikke i den forstand at jeg tenker tilbake på karrieren deres, og minnes noen av rollefigurene med glede, men Robin Williams er på denne korte lista.

Da jeg gikk gjennom lista over filmene hans ble jeg klar over at det faktisk er en stund siden jeg så en Robin Williams-film. Jeg antok at karrieren hans ikke var like sterk som tidligere, men han har i det minste jobbet helt til det siste. Men dette var de filmene jeg likte best:

One Hour Photo 2002, Good Will Hunting1997, Bicentennial Man 1999, Flubber 1997, Jumanji 1995, Hook 1992, Dead Poets Society 1989.

Jeg husker at jeg som ung mann likte filmen Hook. Dette var Steven Spielbergs versjon av Peter Pan. Gutten i Neverland var egentlig en ganske egoistisk, uansvarlig og arrogant skikkelse (han var tross alt et barn), men historien er mye mer komplisert enn det. Jeg kommer kanskje til å skrive et eget innlegg om det seinere, men tanken om å leve i en fantasiverden var litt fascinerende i en vanskelig periode.

Robin Williams startet karrieren med situasjonskomedien Mork & Mindy. Dette er kjenningsmelodien fra den andre sesongen, 1979.

 

Det som har slått meg de siste dagene er at det har vært mange sympatierklæringer og mennesker som mente at de forstod det meste. Det har sikkert blitt skrevet mer om depresjon og alkoholmisbruk denne uka enn noen gang tidligere. Jeg var blant dem som mente at Robin Williams ikke drepte seg selv, men at det var psykisk sykdom som gjorde jobben.

Det ble kjent i går at Robin Williams nylig hadde fått diagnosen Parkinsons sykdom. Forandrer det noe? Det virker som det gjorde det for noen. Det er vel fremdeles store stigmaer knyttet til depresjon, noe han skal ha slitt med gjennom hele karrieren, men kanskje er tapet av sosial status større når det gjelder Parkinsons sykdom. Det er i alle fall påfallende at det ble ganske rolig på nettet etter at denne nyheten ble sluppet i går. Jeg leste likevel noen kommentarer som tydet på at noen mente det gjorde selvmord mer forståelig, men det er ganske uforståelig for meg. Hvordan tror du samfunnet hadde utviklet seg hvis vi definerte noen sykdommer og handikapp som forståelige og rasjonelle grunner til selvmord?

Jeg tror ikke selvmord er logisk. Jeg tror ikke noen ønsker å ta sitt eget liv, og jeg tror ikke noen hadde gjort det hvis de kunne tenke klart. Jeg har ikke tro på at selvmord er en rasjonell beslutning.

Jeg tror dessverre det er mange ulike sykdommer det er vanskelig å være åpen om. Det er tøft nok å akeptere sykdommen selv, men når en tror at andre vil snu ryggen til en, legger det nok stein til byrden. Da spiller det ingen rolle om det er snakk om depresjon eller Parkinsons sykdom.

Jeg tror det i det minste hadde blitt bedre hvis vi reduserte det sosiale stigmaet i forhold til sykdom, i dette tilfellet sykdom som rammer hjernens fungering og nervesystemet. Susan Schneider, som var gift med Robin Williams, skrev bl.a. i en uttalelse at «It is our hope in the wake of Robin’s tragic passing, that others will find the strength to seek the care and support they need to treat whatever battles they are facing so they may feel less afraid.»

Dette er kanskje det viktigste vi kan ta med oss. Jeg tror selvmord dreier seg om et desperat ønske om å forandre livet, ikke egentlig avslutte det. Selvmordet blir vel da en desperat handling fordi en tviler på at denne forandringen er mulig. Det er mange av oss som har ulike funksjonsnedsettelser. Det er behov for å forstå disse bedre, og ikke minst kommunisere bedre.

Når de gjelder kilden til vemodet mitt har det nok litt å gjøre med den ulykkelige klovnen. Det er et tragisk tema som har fulgt meg i mange år.

Respekt

«Respekt eller aktelse er et begrep for vår holdning overfor andre mennesker som kan vise at vi anerkjenner at den andre er verdig en aktelse enten som vår likemann eller som en vi setter høyere enn oss selv.» Wikipedia

Jeg har nettopp flyttet tilbake til Haugesund etter å ha jobbet andre steder i landet i mange år. Når ting etter hvert roer seg skal jeg gjenoppdage hjembyen min. Det har dukket opp flere nye ting her, bl.a. en vietnamesisk restaurant.

Det slo meg da jeg gikk forbi denne at det var rart det hadde tatt så lang tid. Jeg tror det var pakistanere og vietnamesere som kom hit til Norge først, mens vi egentlig ikke har hatt noen stor kinesisk innvandring. Det har vel stort sett vært noen få familier og individer som har innvandret fra Kina, men det finnes likevel knapt nok en norsk småby som ikke har en kinesisk restaurant/take away. Jeg kikket forøvrig på menyen til den nye restauranten. Den var til forveksling lik den de fleste kinesiske restauranter har. Det er kanskje ikke unaturlig, for det har sikkert vært en del påvirkning fra Kina. Jeg aner ikke noe om det, men vietnamesisk mat er kanskje en blanding fra ulike kulturer. Det er muligens et uttrykk for det når denne vietnamesiske restauranten kaller seg for en sushirestaurant, noe som er typisk japansk. Jeg kommer nok til å besøke stedet, men er ikke kvalifisert til å si noe om hvor typisk vietnamesisk den er. Det er uansett bra at denne dukket opp.

Jeg vet ikke om det var pakistanere og vietnamesere som ikke ville skille seg ut, eller om samfunnet på 70-tallet ga ”våre nye landsmenn” kraftige oppfordringer om å assimilere, men disse to store undergruppene av innvandrere har vel ikke vært blant de mest synlige utenfor de store byene. Det har også blitt diskutert mye om hvor integrerte de er i samfunnet. Det er i så fall noe myndighetene må ta på sin kappe.

Norsk innvandringspolitikk er ganske forvirrende. Mange snakker uanfektet om å assimilere. Det innebærer at innvandrerne skal tilpasse seg det samfunnet de flytter til, og akseptere det som er normen der. Det støtter jeg langt på vei, noe jeg har blogget en del om tidligere, men det kan gå for langt. Innvandrere som bestemmer seg for at de vil bli boende her, må etter min mening oppleve et visst press mot å akseptere å bli mer norske enn de ville vært i f.eks. Lahore eller Saigon/Ho Chi Minh-byen, men det må ikke bli slik at de blir presset til å gi opp sin egen kultur.

Integrering er egentlig det samme, men det går seinere. Dette innebærer at vi lar innvandrere beholde sin egenart, men med en forventning om at de går opp i befolkningen i løpet av et par generasjoner. Tanken er at vi kan la innvandrere kle seg som de vil, ha de holdningene og den etikken de vil, ha de familieforholdene de vil, men det vil ikke vare. De vil før eller seinere bli norske. Det er i alle fall tanken bak.

Vi snakker i dag om det like forvirrende begrepet multikulturalisme. Det betyr at innvandrere skal få bevare alt sitt, mens de ikke trenger å forholde seg til det landet de har flyttet til. Dette er mildt sagt problematisk, for det er som å si at f.eks. frigjøring er greit nok for norske kvinner, mens kvinner fra bl.a. muslimske land ikke skal få disse frihetene. Jeg vet ikke om de virkelig gjennomførte det, men det ble snakket om i Storbritannia for noen år siden at de skulle innføre Sharialover. Landets muslimer skulle leve under disse lovene, og altså ikke forholde seg til de samme lovene som kristne, ateister, hinduer etc. Det blir som om myndighetene sier at de er både for og mot kvinnefrigjøring og homofili f.eks.

Jeg tror ikke mennesker fra andre religioner blir boende i Norge, etter at behovet for beskyttelse er over, fordi de foretrekker å leve under islamsk lov. De blir her fordi de vil ha mer frihet, og det er en fordel for oss også at disse strenge, isolerte religionene forandrer seg i møtet med andre kulturer. Kanskje er det rett og slett en form for rasisme mot innvandrere at vi har rotet dette så grundig til?

Norge er i utgangspunktet et kristent land, d.v.s. at vi er et land som en gang hadde verdier og mennesker som viste solidaritet. Jeg synes det er tydelige tegn på at det er langt mindre av dette i dag. Mange er i dag mer opptatt av en individuell spiritualitet enn den religionen de tidligere utøvde i fellesskap med andre. Kanskje er vi i ferd med å miste enheten, den felles identiteten vi en gang hadde?

Dette får meg til å undre. Jeg har mer tro på religion enn ateisme som et kompass for samfunnet. Jeg er ikke opptatt a at vi skal respektere andre kulturer for enhver pris. Det viktige er de gode verdiene vi som kristne en gang trodde på selv. Jeg tror det er snakk om en misforståelse hvis vi tror at respekt betyr å godta, og dermed ikke kritisere andre kulturer. Det er vel det som gjør det kontroversielt å kritisere land som enten er en av våre allierte, eller en alliert av en alliert (f.eks. Israel, Saudi Arabia, opprørere i Syria etc.). Vi godtar mye fra disse samfunnene som vi kritiserer hos andre.

Det er ikke det samme om vi har multikulturalisme (eller et flerkulturelt samfunn, som i bunn og grunn er det samme), integrering eller assimilering. Det er forskjell på å akseptere at innvandrere bor her, og å ønske dem velkommen. Jeg er ikke sikker på om vi har gjort noen av delene. Det er ikke bare enkelt med mangfold i et samfunn som verdsetter enhet. Jeg vet ikke hva nordmenn tenkte da landet begyndte  å få arbeidsinnvandring på 60-tallet, men jeg tipper at dette var nok et elitisk vedtak av politikere som ikke trenger å leve med konsekvensene.

Offisielt er det ingen andre holdninger enn respekt og aksept av innvandrere som blir tolererert. I praksis begynner vi å se tendenser til «hvit flukt», d.v.s. at hvite nordmenn flytter ut der andre kulturer flytter inn. Det har nok noe med at det er lettere å vise respekt hvis pakistanere og vietnamesere kan vise oss den høflighet det vil være å være pakistaner og vietnameser i Lahore og Ho Chi Minh-byen.

Kilde:
Rødt, hvitt og blått – Asle Toje

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 64 andre følgere

%d bloggers like this: