Jeg var med i en romankonkurranse i fjor der jeg ble bedt om å opplyse om ting som kunne trigge lesere, altså en trigger warning (f.eks. overgrep eller selvmord). Tanken er vel å gi de som har opplevd dette muligheten til å bestemme selv om de vil se det eller ikke. Det er delte meninger om hvor nyttig det er med disse advarslene, og noen advarer sågar mot advarselen. De fokuserer da på at en trigger warning i seg selv kan påføre seeren/leseren angst.
Jeg synes argumentet mot en trigger warning høres rimelig ut og jeg er ikke sikker på om det er nødvendig å advare mot bøker. Fokuset trenger kanskje ikke være på å advare. Jeg synes fiksjon kan fortelle ofre for ulike traumatiske ting at det er mulig å skape et liv. Det vi kan lære fra såkalt resiliente mennesker er ikke at alt det negative forsvinner. Jeg kan ikke snakke for alle, men jeg vil tro at det er mange som må lever med traumene, ikke uten dem. Jeg mener det er en verdi i å se det andre har klart, også fiktive skikkelser. En av litteraturens styrker er at den kan vise mennesker hva de kan klare i sine egne liv.
Hvis jeg har forstått tanken om emotional residue legger følelser igjen spor eller rester som kan påvirke oss seinere. Det kan være noe av grunnen til at mange voksne leser YA-litteratur. De synes kanskje påminnelsen fra fortida er ubehagelig, samtidig som de er tiltrukket av ungdomstida si.
YA-litteratur ser ut til å ha et dårlig rykte blant norske forlag, men det er det ungdommer og voksne utenfor Norge leser. Det er et marked for det i Norge også, for de som leser engelsk. Det er en grunn til at mange leser YA , og det handler ikke om at fantasy har vært populært i en lang periode. Det handler om de viktige temaene en del av disse bøkene tar opp og om tredimensjonale karakterer leseren kan kjenne seg igjen i.
Jeg opplever av og til noe som kan minne om en trigger. Det handler ofte om et tap eller å bli utelatt. Det er litt som med den upopulære eleven som alltid er den siste igjen når klassen velger lag i gymtimene. Det er ikke en god følelse. Det er f.eks. vanlig at en har flere kjærester før en treffer den en gifter seg med. En ser i en del romantiske filmer, ikke minst julefilmer, at et par har forlovet seg og sågar bestemt seg for bryllup, men så treffer en av dem en annen og dumper dermed forloveden. Det er jo en dårlig idé å gifte seg med en en ikke er glad i, men jeg ser ikke det romantiske i denne type historier.
Jeg leste nylig The City We Became og The World We Make av N. K. Jemisin. Det er en urban fantasy som på en måte minner om Harry Potter, Percy Jackson, Divergent og Hunger Games p.g.a. gruppene karakterene er organiserte i. I Harry Potter er studentene delt inn i hus, Percy Jackson har hytter, Divergent har fraksjoner og Hunger Games har distrikter. The City We Became og The World We Make har bydeler eller boroughs. Handlingen er lagt til New York og hovedkarakterene er avatarer for hver sin bydel. De er derfor Bronx, Manhattan, Brooklyn, New Jersey, Queens og Staten Island. Fienden kommer til Staten Island før de andre avatarene får rekruttert henne og hun blir konsekvent omtalt som en forræder etter det.
Jeg ble litt trigget av dette for det var ikke det som fikk de andre til å vende seg mot henne. De var negative til denne karakteren før de møttes. Det var fordi hun var Staten Island og denne bydelen blir sett ned på av de andre bydelene, i den virkelige verden også. En kan lure på om hun noensinne ville bli akseptert av de andre avatarene. Det er ikke på samme nivå som vold selvsagt, men bøker kan treffe oss på ulike måter. Det er ikke sikkert det er negativt å få en tilbakemelding på noe en bør lære om seg selv.