RSS Feed

Dobbelstandard

Jeg har sett noen overskrifter de siste dagene som jeg har hoppet over, men leste den siste oppdateringen i Dagbladet dag, og forstod at det gjaldt den østerrikske forfatteren Peter Handke. Han vant årets Internasjonale Ibsenpris, og det som gjør årets tildeling kontroversiell er at han har støttet Slobodan Milosevic og serberne i tekster on Balkankrigen. Dette har tydeligvis splittet det norske miljøet, og William Nygaard er den siste av mange som er kritiske. Han mener at Peter Handke bør gi prisen fra seg. Det får meg til å lure på om dette er en smule dobbelmoralsk, selv om prisvinneren kanskje prøver å så tvil at Milosevic er skyldig i krigsforbrytelser. Han forsvarer i så fall holdninger som ikke kan aksepteres, men bør vi ikke forvente at de bruker dette prinsippet på alle? William Nygaard er forøvrig tidligere forlagssjef i Aschehoug og nåværende styreleder i den norske avdelingen av PEN, verdens største skribent og ytringsfrihetsorganisasjon.

Jeg har tenkt litt på noe jeg kan sammenlikne dette med. Det mest åpenbare eksempelet er nok Knut Hamsun. Jeg liker bøkene hans, spesielt de han skrev på 1890-tallet. Jeg hadde stor glede av bøkene hans i ungdommen, og da jeg seinere tok norsk grunnfag ga lærerne kun uttrykk for beundring. Kritikken uteble. Man kan kanskje unnskylde Hamsund med at han sikkert ikke hadde forsvart Hitler hvis han visste hva som egentlig foregikk i konsentrasjnsleirene, men han skrev likevel en veldig rosende nekrolog til Hitler i Aftenposten i mai 1945. Der omtalte han bl.a. diktatoren som en ”kriger for menneskeheten.” Det gjør at han i dag er ganske uspiselig for min del.

Jeg likte også Edgar Allan Poe (1809-1849) i oppveksten, og jeg tror han var den første forfatteren, bortsett fra science fiction, jeg leste på engelsk. Interessen min dalte betraktelig da jeg fant ut at han hadde giftet seg med et 13 år gammelt søskenbarn. Han har også blitt kritisert for at han var rasist, men bevisene for det er langt mer usikre.

Men kritikken min rammer nok f.o.f. forfattere som støtter den politiske venstresida.

Ched Guevara

Che Guevara inspirerte mange, og en variant av dette ikoniske bildet hang på mange tenåringsrom i Norge også, men han var egentlig ikke den helten mange trodde han var.
Wikimedia commons

Mange støttet Che Guevara på 1960-tallet, geriljaleder i den cubanske revolusjonen som seinere ble minister i Fidel Castros regjering. Han ble for mange et symbol på motstand og ønsket om å forandre samfunnet, spesielt mot påvirkning fra kapitalisme og imperialisme. Che Guevara blir omtalt som en marxistisk revolusjonær som støttet Josef Stalin. Han hadde en slags legendestatus blant hippier og andre vestlige radikale på 60-tallet. Det var derfor mange unge, også seinere, som hadde et ikonisk bilde av Che Guevara på soverommet sitt.

Det var også mange som støttet Mao Zedung og Sovjetunionen. Vi hyller f.eks. Nordahl Grieg som en frihetskjemper, og han var utvilsomt det også, men han var også leder av Sovjet-Unionens venner. Dette var en lobbyorganisasjon for Sovjetunionen som også hadde nære bånd til Norges Kommunistiske Parti.

Forfatteren Tron Øgrim var en kjent maoist og var sterkt delaktig i opprettelsen av AKP (ml). Han gikk ut av AKP i 1990-årene, men fortsatte som medlem av Rødt. Dette er lovlige organisasjoner, men Tron Øgrim har blitt kritisert for at han støttet tyranniske ledere som Mao og Stalin. Jeg tror likevel ikke det var veldig kontroversielt da han fikk Språklig samlings litteraturpris i 1996. En annen kommunist, Jon Michelet, fikk den samme prisen i 1991.

Da sitter jeg igjen med det jeg tror er et naturlig spørsmål. Hvis vi ikke bruker prinsippene generelt, blir det som i politikken der stormaktene aldri helt klarer å bestemme seg for hvem som er venn og fiende. Ibsen selv utfordret samfunnet med temaer som incest, syfilis, selvmord, eutanasi, kjønnsroller etc. Han hadde nok vært en kontroversiell prisvinner selv.

Wikipedia om Hamsund
Wikipedia om Nordahl Grieg
Huffington Post om Edgar Allan Poe
Wikipedia om Tron Øgrim

Demokrati er løsningen

Dette er en oppfølger til Rats in a cage. Hvordan skal en unngå overbefolkning? Det er sikkert mange teorier, men jeg har alltid hatt tro på demokrati og velstand. Da jeg drev research viste det seg at jeg fant støtte for denne antakelsen.

Mange har vist til Kina når de hevder at demokrati ikke er nødvendig for øknomisk suksess, men jeg tror det også har med at vi tillater det. Vi kan ha noen små protester her og der, og snakke om at f.eks. Dalai Lama (som forøvrig ikke bare er i strid med Kina, men også med andre retninger innen tibetansk buddhisme) blir forfulgt av kinesiske myndigheter, men det betyr lite når vi likevel gjør forretninger med Kina.

En doktoravhandling av statsviter Carl Henrik Knutsen viser at demokratier ofte gjør det bedre med økonomien enn diktaturer. Det er derfor viktig at vi fremmer demokratiet i u-land, for en lovgivende og demokratisk utøvende makt er nødvendig for at folket skal ha det bra. Det vil imdiertid koste for oss også, for vi kan ikke lenger la fattige mennesker i et diktatur produsere luksusvarene våre. Vi må betale mer og kanskje nøye oss med mindre.

verdenskart som viser fødselsrate.

Verdenskart som viser fødselsrate. Den er spesielt høy i Afrika, men det er tre ganger flere mennesker i Asia. En fødselsrate på 2,1 vil holde en befolkning stabil, så den må lenger ned i Asia også.
wikimedia commons

Fødselsraten er lav i Europa. Det er sannsynligvis en naturlig konsekvens av at vi har det veldig godt. Jeg aner ikke hvor vanskelig de har det, men jeg vil tro at selv mennesker i land som Hellas og Spania, der de sliter med økonomien, ikke er i en like desperat situasjon som i f.eks. i Zimbabwe. Det er dessuten ikke hele befolkningen som sliter med å skaffe nok mat, samt at borgerkrig er et ukjent fenomen her.

Jeg tror løsningen på befolkningsveksten er å skape vekst og demokrati i Afrika, Asia og Sør-Amerika. Jeg får det nesten til å høres enkelt ut. Det er ikke det, men på en måte er det det likevel. Vi gir i dag smuler i u-hjelp, men det er ellers opp til disse landene å klare seg selv. Vi legger oss ikke borti om makthaverne deler med folket eller ikke. Bare vi få betalt er det greit. Det er mange grunner til at spesielt afrikanske land har en økonomi som ikke fungerer. Mange av disse landene har svake institusjoner (da tenker jeg spesielt demokrati), høy arbeidsledighet, dårlig infrastruktur, dårlige eller manglende banktjenester og lover/reguleringer som ikke oppmuntrer til økonomisk vekst.

Siden økonomien er svak i mange av disse landene er det også mange som hverken kan spare eller ta opp lån. Jeg kjenner ikke til hvordan situasjonen er i forhold til hvem som eier jorda, men hvis det er sånn at mange bønder ikke eier den jorda de driver, eller hvis eierforholdet er uavklart, kan det være en bremsekloss. Det er bare naturlig at vi ikke legger sjela vårt i noe hvis det er muligheter for at myndighetene tar det uten forvarsel.

Når det gjelder institusjoner er det et veldig komplisert spørsmål, for vi snakker ikke bare om Afrika. Selv Argentina var mer eller mindre konkurs for noen år siden, men ifølge Moody’s har de i dag stabile utsikter. Venezuela er en av de største oljeprodusentene i verden, men de hadde en sprø leder. Jeg husker jeg så et TV-program for noen år siden der de intervjuet noen bønder. Chavez hadde bestemt at landet skulle tilhøre folket. Han konfiskerte derfor jord, og ga den til folk som ikke hadde noe som helst begrep om hva de skulle gjøre. Jeg tror Mugabe gjorde det samme i Zimbabwe. De sliter derfor med å produsere nok mat. Venezuela har også hatt problemer med å betjene statsgjeld til tross for at det er en av de største oljeprodusentene i verden (de er på topp ti-lista, foran bl.a, Kuwait og Irak). Dette er forøvrig ei side som prøver å motbevise at Venezuela er et demokrati. Det er ikke stort bedre når vi hjelper diktatorer i øst-Europa heller.

Jeg tror vi må kjøpe varer fra land som sliter, og gi dem noe av vår produksjon og vekst. Det er en del selskaper som investerer i afrikanske land, men de trekker sannsynligvis større verdier ut enn de legger igjen. Dette utvikler ikke landet mer enn om vi gir pengene til en diktator. Norske selskaper som Statoil, Yara og Jotun har investert i f.eks. Libya (under Gadaffi), Eritrea, Angola og Burma (som alle var raskt ute med å kalle Myanmar fordi det var det militærdiktaturet ønsket). Når det gjelder oljefondet har det vel for de fleste norske regjeringer vært en viss uoverensstemmelse mellom det de sier om og det dette fondet faktisk gjør.

Men jeg har altså en teori om at mennesker som tjener litt mer enn de trenger til livets opphold vil få færre barn. Jeg tror det er det som har gitt mange europeiske land en fødselsrate helt nede på 1,4-tallet. Norge har jobbet aktivt for å stoppe denne utviklingen, og vi ligger derfor på 1,9. Det hadde også innebært en reduksjon i befolkningen hvis vi ikke hadde hatt innvandring.

Det er dette jeg tror vi må oppmuntre til i u-land. Dette kommer til å ta lang tid, for de menneskene som lever nå vil nok sørge for en fortsatt økning. Det er derfor viktig å tenke veldig langsiktig. Men spørsmålet er om vi er villige til det, for dette vil sannsynligvis bety at vi må velte oss i en litt mindre overdådig luksus. Men det ville vært en mer rettferdig verden. Det vil være en levelig verden også langt inn i framtida.

Alternativet er ikke spesielt hyggelig å tenke på.

 

https://www.gov.uk/government/policies/helping-developing-countries-economies-to-grow

http://www.theguardian.com/global-development/2014/jul/15/aid-africa-west-looting-continent

http://www.theguardian.com/global-development/2013/jun/18/africa-ripped-off-foreign-resource-firms

http://www.usatoday.com/story/money/business/2014/07/31/countries-near-bankruptcy/13435097/

Rats in a cage

los angeles

Stor-Los Angeles har nedbør nok til å forsyne 1 million mennesker med vann. Det bor hele 18 millioner der. Hvis forsyningene bryter sammen blir det fort trøbbel. Da får vi rotte i buret-syndromet.

Overskriften er et kjent engelsk uttrykk og viser til hva som skjer hvis en har for mange rotter på et lite, avgrenset område, som i et bur. Da blir de helt ville, og biter og klorer hverandre. Dette skjer gradvis. Rottene vil formere seg så lenge de har mat. Det vil etter hvert bli for mange av dem, og det blir krig. Alfa-hannene vil forsvare sitt område med alle midler, mens andre angriper samme hvilket område det er snakk om. Dette er kanskje et bilde som kan bli skremmende passende på oss mennesker i framtida, for vi ser egentlig tendenser til det samme i vårt eget samfunn.

Det er litt rart å se hvor lett politikere skifter roller. Den siste av en lang rekke profilerte politikere som har gjort det er Jens Stoltenberg. Mens han fremdeles var opposisjonens leder i Stortinget og leder for Ap, ble han også utnevnt til FNs spesialutsending for klima. Han var nettopp i Norge for å fortelle regjerningen hva den måtte gjøre for å begrense bruken av karbon. Det var ingen som viste til det han ikke hadde gjort selv da han hadde muligheten gjennom 8 år som statsminister. Det er kanskje fordi det ikke nødvendigvis er det verste problemet.

Vi har prøvd å redusere utslippene, men det er ikke mye vilje til det. Dette er kanskje feil ende å starte i? Det er kanskje viktigere å tenke på befolkningen. Hvor mange mennesker kan jorda forsørge? Noen vitenskapsfolk, som Edward Wilson ved Harvard University, mener at tallet ikke er høyere enn 10 milliarder. Vi er 7 milliarder i dag, så det sier seg selv at vi nærmer oss en grense.

Det er viktig at vi tenker på den grensa lenge før vi kommer dit. Det er det mange science fiction-forfattere som har gjort. Jeg viste til novella 2br02b av Kurt Vonnegut Jr. i En tørrlagt verden. I denne historien har de en streng befolkningskontroll, og de hadde klart å redusere befolkningen til 40 millioner i USA. I historien er også døden nesten utryddet. Det gjorde at det var nødvendig med et offer, eutanasi av en slektning, hvis en ville ha barn.

En annen forfatter som har brukt dette scenariet er Isaac Asimov i Robot-serien. I denne serien bor det 8 milliarder mennesker på jorda (den første boka kom ut i 1950). Den andre boka i serien fikk tittelen The Caves of Steel og den henspiller på stålkupler som menneskene bodde under, med flere titalls millioner under hver. Der er det hele tiden en kamp for å øke statusen sin, og hvis en gjør det bra kan en f.eks. få en litt større leilighet. Men det var ellers en verden der en ikke hadde mye plass å boltre seg på.

Stoltenberg snakker om at vi i framtida må bo tettere og reise mer kollektivt. Det er vanskelig å vurdere hvor langt det er nødvendig å gå. I verste fall blir det ingen ting som heter distrikter, fordi alle bor i byer. Jeg tror det i det minste kan bli snakk om at hele befolkningen bor i kommunesenteret, og at de som bor utenfor ikke kan regne med hjelp fra fellesskapet. Det bor f.eks. 25 000 mennesker på Rana kommunes over 4 000 kvadratkilometer. Ifølge wikipedia bor det over 18 000 i kommnesenteret Mo i Rana. I et fremtidsperspektiv blir kanskje bygder som Utskarpen, Krokstrand og Storvoll vedtatt nedlagt.

Selv i Haugesund, som har 36 000 mennesker på bare 73 kvadratkilometer, snakkes det allerede om at veien å gå er å konsentrere boligbyggingen nærmest mulig sentrum. Jeg antar det betyr at utkanten blir nedprioritert. Det er kanskje mye vi må finne oss i hvis framtida ikke skal bli så alvorlig som noen science fiction-forfattere advarer om. En av dem er muligens fødselskontroll, som de har prøvd i Kina, men det er viktig at alle er enige i et slikt system. Det er en grunn til at Kina havnet i denne situasjonen. De ventet for lenge og da hadde de ikke mye valg. Det resulterte i tvangsaborter, tvangssterilisering og barn som ble forlatt fordi det var feil kjønn.

Vi har fremdeles litt tid på oss, men jeg tror vi får kinesiske tilstander over hele verden, og sannsynligvis verre enn det, hvis vi ikke starter arbeidet med å stabilisere tallet nå. Europa gjør nok jobben, for det er allerede så lave fødselstall over det meste av vår verdensdel, at de fleste landene hadde kollapset uten innvandring.

Det hadde selvsagt vært bra hvis vi gjorde oss mindre avhengig av olje, men jeg tror likevel befolkningsveksten er et større problem. Alternativet til en befolkningskontroll er de brutale, umenneskelige tingene vi ser i litteraturen. Da snakker vi bl.a. aktiv dødshjelp samme hva den utvalgte mener om den saken (rett og slett mord), eller å spise en merkelig substans av en mat som ingen vet hva er. I mange science fiction fortellinger lever folk av ulike produkter som er laget av plankton e.l. Det er scenariet i filmen Soylent Green (1973) der dette plankton-produktet viser seg å være basert på mennesker de eutanaserer. Jeg tror ikke det noen gang blir så alvorlig i virkeligheten, men det kan bli et mulig «worst case scenario» av en vente og se-holdning.

Stoltenberg legger fram klimarapport

Stoltenberg: Bo tett!

Siste sjanse

plakat for spät, aber nucht zu spät -kampanjen

Plakat for spät, aber nicht zu spät -kampanjen. Er dette et ønske om rettferdighet eller er det hevn? Foto: Operationlastchance.org via flickr

Jeg leste på theguardian.com i morges at tyske påtalemyndigheter har tiltalt en 93-åring som var vakt i Auschwitz. Han hadde ansvaret for eiendelene til ungarske jøder. Av de 425 000 ungarske jødene som ble sendt til Auschwitz ble bortimot 300 000 gasset i hjel nesten umiddelbart. Oskar Groening er tiltalt for å støtte dette folkemord-systemet, og dermed for å være medskyldig i mord på 300 000 jøder.

Jeg hadde umddelbart litt blanda følelser da jeg leste artikkelen, og er fremdeles ikke sikker på hva som er best. Dette er også et vanskelig sak for tyske jøder. Jeg er på den ene siden en tilhenger av at alle forbrytelser må få konsekvenser, og jeg mener det blir tatt for lett på krigsforbrytelser. Jeg tror ikke det er noe som heter uskyldige nazister. På den andre side ble kanskje Oskar Groening tiltalt fordi han levde lenge nok, ikke fordi Tyskland nødvendigvis tar et oppgjør med sine egne forbrytelser.

Det er snakk om erindringskultur, noe jeg var inne på i Hva erindrer Norge? Tysklands lettvinte oppgjør etter 2. verdenskrig var bare en fortsettelse av noe de allierte hadde startet. Det var med andre ord veldig mange nazister, og langt fra bare småfisk, som slapp unna. Tyskerne mente at det var nødvendig hvis de skulle klare å skape et fungerende samfunn etter krigen. Det var derfor mange i betrodde stillinger etter krigen som hadde vært nazi-offiserer.

Det blir sagt at seierherrene skriver historien. Dette blir vel spesielt tydelig når disse landene kritiserer andre for det samme de gjør selv. De vestlige aktørene USA, EU og NATO beskylder med jevne mellomrom land som Russland og Kina for brudd på menneskerettigheter, og sikkert krigsforbrytelser. Det går beskyldninger andre veien også, men det får ikke konsekvenser at selv FN mener at vestlige land bryter menneskerettigheter.

Dette er ikke noe stormaktene nettopp startet med. Det var f.eks. mange tyske vitenskapsmenn som ble viktige for NASA og utviklingen av den amerikanske våpenindustrien like etter 2. verdenskrig. Amerikanerne var først, og Sovjetunionen tok det som var igjen. Dette var ikke perifere nazister, men vitenskapsfolk som virkelig gikk inn for ideologien.

Men det fantes også modige tyskere. Albert Einstein visste hva som kom til å skje og reiste fra Tyskland så snart Hitler kom til makten i 1933. Willy Brandt gjorde det samme, og han kom til Norge som politisk flyktning det samme året. Han reiste derimot tilbake til Berlin en periode for å motarbeide nazistene. Jeg kjøper ikke argumentet om at en bare fulgte ordre. Denne vakten trengte ikke gjøre det han gjorde. Jeg har derfor ikke noe sympati for han, men tror dessverre mange vil ha det p.g.a. alderen hans.

Simon Wiesenthal-senteret hadde en kampanje i Tyskland i fjor der de lovet en belønning på opp til 25 000 euro for opplysninger som førte til at nazi-forbrytere ble tatt. VG skrev om den nevnte kampanjen i fjor, og intervjuet den tysk-israelske historikeren Michael Wolffsohn. Han mente dette hadde mer preg av hevn enn den rettferdigheten Wiesenthal arbeidet for. Det kommer ikke veldig klart fram hva han mener er alternativet, men hvis jeg forstår han rett, sier han at dette ikke forandrer noen ting som helst. Det støtter på en måte det en vil til livs.

Et alternativ kunne vært å gjøre stater ansvarlige ved at de utvikler en erindringskultur. Tysklands oppgjør kom seint og var svært mangefullt. Dette er en holdning som fremdeles er dominerende. De som styrer et land eller en allianse, styrer også den offentlige erindringskulturen. Jakten på nazi-forbrytelser er kanskje et forsøk på å vise at en tar ansvar, men det kan på ingen måte erstatte et oppgjør med mennesker og institusjoner som begår forbrytelser mot sitt eget folk.

Vi snakker om at dette må aldri skje igjen, og tenker snevert om 2. verdenskrig. Hvis jeg skal sammenlikne mye av det som skjer i verden i dag med noe annet, er det naturlig å trekke linjer tilbake til 1930 og 40-tallet, og videre. Jeg vet ikke om det finnes et begrep for det motsatte av erindringskultur, men jeg kunne kanskje kalt det for en fornektelseskultur.

Jo, det skjer fremdeles, og disse rettssakene mot nazister er sannsynligvis ikke mer enn seremonier. Vi tar ikke tak i de virkelige problemene. Det skal mer til for å erindre, og forandre verden. Jeg prøver på min beskjedne måte å forandre (ikke fjerne) det jeg mener er et system som skader norske barn. Det er derfor jeg skriver mye om barnevernet.

Jeg tror det fungerer. Forandring kommer fra folket. Det er vi som må bry oss.

Operation last chanc

Legg ned bufetat

Venstrepolitiker May Britt Vihovde mener kommunene må ha mer kontroll med barnevernet. Hun foreslår å legge ned det statlige barnevernet, og mener det er et argument for kommunesammenslåing.

Jeg har skrevet en del om barnevernet de siste månedene, men kjenner faktisk ikke så mye til hvordan situasjonen er i hjembyen min, Haugesund. Det er fordi jeg nettopp har flyttet hjem igjen etter mange år i bl.a. Telemark og Nordland. Når en hører om barnevernet andre steder i landet dreier det seg gjerne om saker der Fylkesmenda vedtar å fjerne ett eller flere barn fra de biologiske foreldrene, uten at det nødvendigvis ligger en solid begrunnelse bak beslutningen.

Etter å gjort litt research kan det virke som at hovedutfordringen i Haugesund er av en litt annen karakter. Jeg var inne på i Hva mener Rogalandsbenken at det største problemet i Stavanger kanskje var mangel på oppfølging av fosterbarn. Det ser ut til å være et problem i Haugesund også. Jeg vil i dette innlegget prøve å finne ut hvorfor det er slik.

Da Fylkesmannen gjennomførte tilsyn med barneverntjenesten i Haugesund kommune (perioden 16.01 – 11.06.14), fikk kommunen et avvik. Haugesund sikret nemlig ikke systematisk oppfølging og kontroll av barn i kommunale fosterhjem.Dette skjer fem år etter den såkalte tortursaken. Les et sammendrag på helsetilsynet.no.

De sakene jeg fant på nettet har med oppfølging å gjøre. TV2 meldte for fire år siden om at en gutt og hans far var funnet døde. I det tilfellet rettet slektninger kritikk mot barnevernet fordi de mente at barnevernet hadde overlatt for mye ansvar til barnets farmor, uten å følge opp.

Haugesunds avis skrev i en annen sak om en 18-åring med flere fengselsdommer for vold bak seg. Advokaten hans mente at barnevernet unnlot å ta ansvar for klienten hennes. Hun beskylder barnevernet for å ha ventet til gutten ble 18 år sånn at de slapp å gjøre noe.

Haugesunds avis skrev også om den såkalte tortursaken i 2009. Åtte personer ble siktet for å ha holdt en 16-åring fanget og torturert han. Seks av de tiltalte var mindreårige, og under barnevernets tilsyn.

Fylkeslegen i Rogaland, Pål Iden, er bekymret for bruken av tvang mot barn på institusjonene i fylket. Dette gjelder bl.a Haugesund barnevernsenter som han mener må endre rutinene. Det går på både tvang, dokumentering og rettssikerhet.

May Britt Vihovde, V

May Britt Vihovde og vil legge ned bufetat, og overføre ansvaret til kommunene.
Foto: Ole Morten Melgård/Venstre via flickr

I forbindelse med at jeg kom over en gammel sak på Venstres hjemmeside tok jeg kontakt med partiet, og har korrespondert med May Britt Vihovde, som har bred erfaring fra Stortinget og formannskapet i Haugesund. Hun sier i en kommentar til John Olavs skriveloft at kommunen har styrket barnevernet de siste årene, men at innsatsen fosvinner litt i bufetats høyere satser. Hun skriver videre  i en mail at:

”Utfordringen i dag er at det statlige barnevernet (bufetat) har skrudd opp prisen på institusjonsopphold, og kommunen har dermed mindre penger til disposisjon til oppfølging av barn i hjemmet, m.v.

I korrespondansen jeg har hatt med Vihovde viste jeg til saken om fylkeslegen fra nrk.no. Vihovde mener det er en utfordring at barn, som det kommunale barnevernet har ansvar for, blir plassert i institusjoner de ikke har ansvar for, eller kan kontrollere kvaliteten på.

«Når staten trenger penger (les Bufetat) skrur de opp døgnprisen. Dette er bukken som passer havresekken. Derfor har kommunens kostnader økt, uten at en har fått flere plasser, eller et bedre tilbud. Dette fører blant annet til feks. mindre ressurser til forebyggende tiltak, opplæring/støtte til fosterforeldre,» ifølge Vihovde.

«Dette er en av grunnene til at Venstre ønsker å flytte ressurser fra stat til kommune. Jeg er tilhenger å legge ned statlig barnevern og la kommunene få alt ansvar. Jeg vet at dette kan være vanskelig for mindre kommuner, men det er en god grunn til kommunesammenslåing.»

Jeg er bare en av mange bloggere som har skrevet om hvor farlig barnevernets omsorg kan være. Knut.com f.eks. har omtalt et par saker fra Bergen og Haugesund som viser hvor viktig det er med et kontrollsystem. Jeg har selv tatt for meg saker der lav inntekt, for mye/lite omsorg og kulturforskjeller har gjort familier spesielt utsatt for barnevernet. Løsningen blir omsorgsovertakelse der fosterforeldre gjerne får øknomiske betingelser de biologiske foreldrene ikke hadde.

Når barnevernet overtar omsorgen for et barn, er det viktig at det blir et vern. Det innebærer tett oppfølging. Dagbladet omtalte en sak fra Stavanger for fire år siden, som ikke berører problemet direkte, men jeg tar den med som en illustrasjon på det som er et problem, nemlig at enkelte ansatte i barnevernet ser ut til å gjøre ting på egen hånd. Det dreier seg om en vikar som tok initiativ til en ”åndenes kamp” på en institusjon da barna mente det var spøkelser der. Saken fra Haugesund som inngikk i TV2-serien Født i feil kropp er noe liknende. Les om det på dagbladet.no. Det dreier seg om ansatte i barnevernet som tar avgjørelser på områder der de ikke har kompetanse. Det kan få veldig alvorlige konsekvenser for barna.

Jeg innledet med å antyde at utfordringen i Haugesund er litt annnerledes den de har i andre kommuner. Da tenker jeg på saker der barnevernet ignorerer diagnoser fra spesialister innen f.eks. nevrologi, saker der ansatte i barnevernet på eget initiativ setter merkelappen psykisk syk på foreldre (de sakene jeg har lest om gjelder mor), saker der andre tradisjoner enn den norske blir sett på som omsorgssvikt, saker der dårlig økonomi blir brukt som et argument for et vedtak etc.

Det faktum at media ikke har omtalt denne type saker i Haugesund tyder på at Vihovde har et poeng når hun sier at hun har inntrykk av at barnevernet i Haugesund gjør en ganske god jobb. Jeg tror likevel problemet er det samme over hele landet, mangel på kontroll. Vihovde lanserer et forslag om å legge ned det statlige barnevernet og gi kommunene hele kontrollen. Jeg vil likevel mene at et skikkelig kontrollorgan er nødvendig. Barnevernet er sannsynligvis ikke verre enn andre uten en skikkelig maktfordeling. Statens ansvar for barnevernet er delt mellom Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Barne-, ungdoms og familieetaten, fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. Departementet har det overordnede ansvaret for barnevernet, men dette blir likevel et uoversiktlig rot der begrepet vern ikke alltid er like mye i fokus. Det er vel i dag bare en delvis kontroll via Fylkesmannen. Hvis vi får et fullstendig lokalt barnevern, antar jeg at det må en lovendring til for å sikre mer innsyn. Det handler om å gjøre en bedre jobb for familier og for barna. Dette er mulig. Dette er viktig, kjære politikere!

Jeg har tenkt å følge opp dette spørsmålet og vil henvende meg til alle partiene i Haugesund bystyre. Det er kommunevalg igjen til neste år. Dette er noe politikerne bør ha sterke meninger om.

De rikes medisin

«It is not impossible that there will be some travelers who become sick in this country, and as we have seen in the past week, hospitals and airports are able to identify and quickly respond to potential cases, even if they prove to be low-risk for Ebola. But we are confident that a large Ebola outbreak in the United States will not occur.»

Tom Frieden, direktøren for Centers for Disease Control and Prevention, kom med denne uttalelsen da han vitnet foran en komité i Kongressen (House Committee on Foreign Affairs, Subcommittee on Africa, Global Health, Global Human Rights, and International Organizations). Han mente at smittefaren var veldig lav fordi sykdommen ikke sprer seg så lett (den sprer via blod eller andre kroppsvæsker). En studie viser likevel at det er 18 % sjanse for at epidemien når USA i løpet av september og over 25 % sjanse for at den når Storbritania. Disse landene er sannsynligvis i stand til å begrense skaden, så det blir nok ikke veldig alvorlig.

Det er likevel intressant at når det er en viss mulighet for at denne trusselen når USA, kommer nyheten om at legemiddelindistrien er i ferd med å utvikle medisiner. Det er like fullt kun snakk om medisiner som er i en tidlig testfase, og er derfor eksperimentelle. En kan undre seg over hvor lang tid det ville tatt å komme så langt hvis vi fremdeles var trygge i Europa og USA.

Norske og internasjonale medier rapporterte for kort tid siden om Kent Brantly, den amerikanske legen som ble smittet mens han behandlet ebola-ofre i Liberia. Han ble fraktet til USA og behandlet med en slik eksperimentell medisin. Les om det på vg.no. Det er vel etiske betenkeligheter som gjør at en holder igjen i forhold til å bruke denne behandlingen i Liberia, men nå er det faktisk et par tusen menesker som har dødd i dette nyeste ebola-utbruddet. Det hadde sikkert ikke vært etisk uansvarlig å gjøre det en kunne for å redde dem.

Det er dessverre slik at det er penger som driver vaksiner og medisiner. Aids er vel den mest kompliserte trusselen i moderne tid, og det finnes fremdeles ikke noen kur, men de som bor i i-land får i det minste medisiner som bremser produksjonen av viruset i kroppen, kombinert med medisiner som styrker immunforsvaret. Men det betyr ikke at kontinentet der det startet har tilgang til behandlingen. Dette er dyre medisiner, og når det gjelder Afrika snakker vi som regel ikke om rike sosialistiske land som kan gi befolkningen blå resept. WHO sier bl.a. at legemiddelindustrien velger ikke å selge AIDS-medisiner som afrikanske land trenger. Det er f.eks. en ny generasjon medisin som ikke trenger å bli lagret kjølig. Det sier seg selv at det hadde vært veldig nyttig i Afrika, men det er ikke tilgjengelig der i det hele tatt. Les mer på WHO.

Jeg er skeptisk til vaksiner og har skrevet om det i Vi vaksinerer oss syke og Vippepunktet. Det har sammenheng med at de fleste vestlige land har et vaksineprogram, og mange av sprøytene vi får er totalt unødvendige. En av grunnene til at disse vaksinene er kontroversielle har å gjøre med at det blir brukt kvikksølv og aluminium i dem. Men når det er snakk om farlige og skremmende sykdommer som HIV og ebola, vil jeg tro at litt gift er å foretrekke.

Det rare er at det ikke virker som det plager oss at vi ikke vil dele med de fattige. Europa koloniserte Afrika fordi det er et kontinent med store naturressurser. Det hadde vel ikke vært dumt om vi ga tilbake litt annet enn den tradisjonelle u-hjelpen, f.eks medisiner og litt av den produksjonen og veksten vi har.

Dette er åpningen fra filmen Outbreak fra 1995. Løsningen i filmen var å drepe de som trodde de skulle få hjelp. Det er forstemmende å lese kommentarene etter denne videoen på you tube. Det er noen som faktisk mener at dette er løsningen. Kanskje er ikke tanken om at Afrika ikke fortjener bedre, død.

 

 

Ebola kan nå Europa og USA
Tom Freiden i Kongressen

Generasjon status quo

Jeg husker for en del år siden at noen vemodig ønsket seg tilbake til gamle Bislett Stadion, utendørsbanen som arrangerte 13 VM og 10 EM på skøyter, og ikke minst OL i 1952. Jan Erik Vold skrev f.eks. diktet Sangen om Bislett (tror han ga den ut på CD med herlig jazzakkompagnement til). Skøyteløp er egentlig en annen idrett i dag. Det foregår innendørs og noen ganger er det så behagelig temperatur at arrangøren har problemer med å holde isen hard nok. Det har dessuten blitt en idrett en bedriver i høyden, noe som gjør at alle gjeldende verdensrekorder tilhører ishallene i Calgary og Salt Lake City.

Jeg fikk litt assosiasjoner til dette da jeg flyttet hjem til Haugesund igjen. Gymnasbanene i Haugesund var et begrep da jeg vokste opp. Disse grusfotballbanene var plassert i en idrettspark omkranset av Haraldsvang ungdomsskole, Haraldshallen (svømmehalll), Turnhallen, Skeisvang videregående skole og klubbhusene til tre fotballklubber. Jeg spilte fotball i Djerv 1919, men sluttet ganske tidlig. Jeg gikk likevel ofte til gymnasbanene i helgene og trente på skudd. Jeg tenkte ikke over det da, men opplevde nok allerede fra 11-12 år at det var lettere å være alene enn å prøve å fungere sosialt. Jeg tror jeg holdt ut et år til, men ble altså kun god på straffer og langskudd etter det.

Det var forresten ikke bare fotball som foregikk på disse banene. Da jeg var liten ble Vestlandsmessa arrangert der. Messa inkluderte tivoli, konserter og et telt der næringslivet viste seg fram. Jeg husker litt av dette, men var nok ellers mest opptatt av å samle tomflasker.

Det var også en asfaltert sirkel der, formet som en ishockeybane. Da jeg gikk på

haugesund ishall

Denne ishallen er et kvantesprang fra det mølet kommunen tilbød oss gjennom brannvesenet.

Haraldsvang Ungdomsskole brukte vi denne sirkelen i gymtimene. Det var av og til skøyting der om vinteren også. Jeg husker den siste gangen jeg gikk der. Jeg tror jeg var rundt 20 år da, og hadde lest i avisa at brannvesenet hadde sprøytet banen sånn at det ble en skøytebane. Jeg fant fort ut hvorfor det ikke var noen andre der. De hadde nemlig sprøytet omtrent en tredjedel av banen, men ikke sammenhengende. Vi slipper mer sprøyt fra brannvesenet etter at kommunen bygde ishallen.

grusbane

Jeg har mange gode minner fra området der mye av idretten i Haugesund er konsentrert. Etter at jeg ga meg med organisert fotball, trente jeg skuddfoten på denne banen. I andre enden kan en skimte to kunstgressbaner.

Dette området har blitt utviklet ganske mye nå. Den ishallen jeg drømte om, og som bare ble lansert som en mulighet da jeg vokste opp, er på plass. Jeg drømte også om skateboard, men det var hverken muligheter for å få kjøpe brett, eller å bruke det på en bane, men dette området har også en skatehall i dag. Kafeen/kiosken der vi kjøpte pommes frites og spilte videospill har blitt erstattet av et treningsstudio. Jeg skrev litt om det i Spillemannen. Det er i tillegg 4 kunstgressbaner, noen ballbinger, sandvolleyballbaner, en gressbane med løpebaner rundt og to fotballhaller (Kick Dansestudio leier deler av den ene).

Når det gjelder grusbanene er naturen i ferd med å kreve dem tilbake. Det er kunstgress, ballbinger og innendørsbaner som frister i dag. Det går kanskje samme vei med disse banene som det gjorde med grusbanen ved siden av Haugesund Stadion. Vi trente en periode der også mens jeg var en lagspiller, men den er i dag parkeringsplass.

Det er litt vemodig å tenke på at mye har forandret seg, men det er ingen tvil om at breddeidretten har mye bedre betingelser nå. Jeg vet ikke om jeg skal si det så dramatisk som Jan Erik Vold. Han sa i et dikt at uten Bislett som skøytearena døde Oslo. Det som har skjedd med idrettsparken i Haugesund er utvikling for idretten, for barna og ikke minst for byen. Jeg føler likevel litt som Jan Erik Vold at vi har mistet noe på veien.

Det er likevel kanskje like greit at det ikke er opp til meg, for jeg hadde vel vært en garantist for status quo. Når jeg tenker meg om gjør det meg faktisk til en ganske moderne, om enn aldrende mann. Det virker nemlig som at ungdom i dag helst ser at samfunnet ikke forandrer seg. Ungdomsforskere snakker i dag om at ungdommen har en endringsvegring, og noen av dem mener det kan forklares med at vi har så mange valgmuligheter. Det gjør visst at noe av endringsdrivet forsvinner.

Hvis det stemmer var det kanskje bra at jeg ikke hadde så mye valg, for jeg trengte et ekstremt driv for å kjempe meg gjennom skolen. Det var vanskelig nok å vokse opp på 80-tallet, men sikkert betydelig lettere enn i dag likevel. Livet i dag er fantastisk på mange måter, men det er også mye som kan ta fokuset vekk. Samme hva vi mener om myndighetene er det neppe noen nordmenn som har levd under mer frihet og demokrati enn vi gjør. Mange av oss vil bestemme stadig mer selv, og begrense statens innflytelse over livene sine. Jeg er en av dem, men jeg tror det blir for lettvint å si at ungdommen er ofre for valgfrihet.

Jeg tror likevel det er rett å flytte noe av ansvaret, kanskje hele, vekk fra ungdommen. Det vi kaller lat, egoistisk ungdom har muligens mer med manglende forventninger, krav og veiledning å gjøre. Det er neppe for mange valgmuligheter som er problemet. Det er positivt at unge i Haugesund vokser opp med muligheter de foregående generasjonene ikke hadde, men med stadig flere valgmuligheter blir det stadig viktigere at vi forventer noe.

Det virker som at jeg kommer innom barnevernet samme hva jeg skriver om. Dette med forventninger gjelder generelt, men er kanskje spesielt viktig for barnevernsbarn. Mange barn som fjernes fra familien sin gjør det dårligere enn andre. Barnevernsbarnet Bendik Sells mener det har med manglende forventninger å gjøre (jeg aner ikke hvorfor, men hvis jeg googler Bendik Sells får jeg hele artikkelen). Dette ser likevel ut til å ramme langt flere enn barnevernsbarn. Når jeg tenker tilbake på mine egne erfaringer virker det som at jeg famlet meg fram, og gikk feil. Jeg hadde en fullstendig analog oppvekst, og det var en lettere verden å forholde seg til enn den ungdom vokser opp med i dag, men jeg manglet nok evnene til å navigere.

Jeg er ikke sikker på at det noen kaller generasjon status quo blir godt nok forberedt på at valgmuligheter betyr at de faktisk må velge vekk mye. Ikke rart vi snakker om et manglende driv i dag. Vi får kanskje den ungdommen vi fortjener. Les mer om generasjon staus quo på Aftenposten.

Kamuflert sannhet

People should not be afraid of their government. Governments should be afraid of their people. Alan Moore

Hvor får du informasjonen din fra? Stiller du noen ganger spørsmål ved det du leser og hører, med den offisielle versjonen? Prøver du å finne alternative nyhetsformidlere? Hvis du får hovedtyngden av nyheter fra de store mainstream mediehusene, og de er selektive med hva de formidler, sitter du sannsynligvis ikke igjen med noe annet enn en versjon av virkeligheten. Det kan resultere i mange versjoner, og kanskje er ingen av dem ekte. Vi hadde muligens et eksempel på det da det nylig ble kjent at Stein Kåre Kristiansen jukset med fakta i en TV2-reportasje fra 1996. Det dreide seg om noe som kanskje er en av de få, ekte konspirasjonene i Norge. Les om det på ABC Nyheter. En kan undre seg over hvor vanlig dette er.

Det er andre saker som dominerer i media for tiden, men det dukker med jevne mellomrom opp nye artikler og kommentarer om Ukraina-Russland. Det er noe som skurrer veldig i mine ører når media dekker striden mellom Ukraina og Russland. Jeg liker heller ikke at en supermakt som Russland tar seg til rette, men dette handler om perspektiv. Hva er sannheten, og er Russland verre enn USA? Det virker å være en fullstendig enighet om at Russland har stått for alle overgrepene i denne konflikten, men verden er som regel ikke så enkel at en så ensidig front mot Russland gir et realistisk bilde av virkeligheten.

Jeg har sett litt på historien. Kievriket eller Rus, som det også kalles, bestod av Ukraina, Hviterussland og sentrale deler av Russland. Denne enheten går tilbake til 800-tallet, men gikk i oppløsning på 1200-tallet, bl.a. fordi den ble invadert av mongolene. Området ble seinere delt. Russland utviklet seg til å bli en mektig stat, mens Ukraina ble styrt av ulike litauiske og polske herskere. De søkte etter hvert mot Russland igjen, og fra midten av 1600-tallet ble Ukraina gradvis en del av det russiske imperiet. Ukraina og Russland hadde en kortvarig konflikt etter 1. verdenskrig, men disse to landene grunnla likevel Sovjetunionen i 1922. Det skal sies at det også var politiske fraksjoner som ville danne en uavhengig ukrainsk stat etter den russiske revolusjonen i 1917, men det var etter hvert sosialistene som ble den dominerende retningen i landet.

Det er ingen tvil om at Ukraina, og spesielt Krim, har vært knyttet til Russland langt tilbake i tid. Vi snakker egentlig om to land som har vært en del av den samme politiske enheten, og den samme kulturen. Ukraineren Krutsjov ble leder for Sovjetunionen etter at Stalin døde. Han ville vel gjøre noe hyggelig for dem, og ga derfor Krim i gave til Ukraina i 1954. Dette virket sikkert ikke veldig dramatisk på den tida, for alt var Sovjetunnen. De var medlemmer i den samme unionen og den samme militære organisasjonen.

kart over Krim, Ukraina

Russland kan i realiteten bli stengt inne av NATO. Ikke en behagelig situasjon. Kan du se for deg at f.eks. Canada og Mexico ble med i en militær union med Russland? Nei, det kan ikke jeg heller, men det er kanskje så alvorlig for Russland. Krim er sirklet inn på kartet.

Problemet gikk nok først opp for Russland i det unionen gikk i oppløsning på 90-tallet. Krim er en veldig viktig marinebase for Russland, men de ble enige om at Krim ville beholde sin autonome status, og at de dermed fremdeles var knyttet til Russland. Dette er en veldig korrupt del av verden. Det er ingen tvil om at den presidenten de avsatte (Viktor Janukovitsj) var korrupt, men han var tross alt demokratisk valgt. Da den nye presidenten (Petro Porosjenko) ble valgt, omtalte mediene han som en oligark. Han eier også en TV-kanal som skal ha vært veldig delaktig i protestene som sørget for at han fikk stille som kandidat. En kan undre seg over hvorfor resten av verden gikk med på å erstatte en korrupt leder med noe som kanskje ikke var stort bedre. Svaret er nok lojalitet. Den forrige presidenten orienterte seg østover, mens den nåværende har sverget lojalitet mot Vesten.

NATO har hatt en strategi der de har fått flere og flere land fra den gamle Warzawa-pakten som medlemmer, og nå er det Ukraina sin tur. Da blir NATO bokstavelig talt Russlands nærmeste nabo, samt at de kanskje overtar den viktige basen der Russland har Svartehavsflåten sin.

Tenk deg at dette hadde skjedd i USA. Jeg var inne på dette i Bakgården. Jeg har siden blitt klar over planer USA hadde om å invadere Cuba. Da en rekke hemmelighetsstemplete dokumenter ble frigjort, kom det fram at USA hadde utarbeidet et forslag om å «innvadere» seg selv og skylde på Cuba. De ville dermed hatt dekning for å okkupere Cuba selv. Les om det på ABC News.

Det overrasker meg ikke at mange amerikanere er overbevist om at deres egne myndigheter enten stod bak, eller tillot at terrorister utførte f.eks. 9/11 og Boston Marathon-bomben. En rapport fra Human Rights Watch mer enn antyder at amerikanske myndigheter bruker terrorisme aktivt for å fremme sin egen agenda. Mange av FBI-operasjonene er f.eks. såkalte sting-operations, der informanter fremprovoserer et angrep. Hvis de kommer over planer om et angrep, prøver de altså ikke å stoppe terroristene, men oppmuntrer dem til å gjennomføre planen. Jeg antar dette skal være for å skaffe gode beviser mot terroristene.

Etter kuppet i Ukraina der den lovlige valgte presidenten ble jaget ut av landet, ble den nye regjeringen veldig raskt anerkjent av Europa og USA. Hvor mye vet vi egentlig om det som foregår? Kan vi stole på at det som blir presentert som nyheter virkelig er det? Ukraina ligger i en veldig korrupt del av verden, og det er langt fra sikkert at de som sitter ved makta nå er noe bedre enn de ukrainerene trodde de kvittet seg med. Konsekvensen blir sannsynligvis at de først blir medlem av EU, og deretter NATO. Det vil i så fall passe USA godt.

Det er en myte vi lever etter, USA har alltid rett! Det er en godtatt, offisiell holdning som det ikke er meningen at vi skal tvile på. Hm… Jeg lurer likevel på om det virkelig er sant, men vi som stiller spørsmål ved myndighetene blir gjerne stemplet som konsprasjonsteoretikere og fanatikere. Det er vi som er på villspor. Det er en gal verden når folket ikke handler fordi myndighetene truer dem til taushet, eller det som kanskje er verre, når vi tar det for gitt at myndighetene utelukkende vil vårt beste. Vi er på det laget som mener at USA ikke kan gjøre noen feil. Russland har sitt eget lag, men begge er nok like gode, eller dårlige.

Jeg håper USA finner tilbake til det sporet der de virkelig ledet verden, for de har en enorm kapasitet til å gjøre noe godt, men den ubehagelige sannheten er at de i dag leder oss like mye vill som Russland. Det, kjære Obama, er en forandring jeg kan tro på. Jeg tror ikke på myten om at du har rett, alltid.

http://no.wikipedia.org/wiki/Den_ukrainske_sosialistiske_sovjetrepublikk
http://en.wikipedia.org/wiki/Russia%E2%80%93Ukraine_relations

Uavhengig

kart over uk med skottland markert

Skottland markert i blått er en betydelig del av unionens geografi

Det gikk en bølge av uavhengighet over Europa for noen år siden. Alle ville være sitt eget land, noe som førte til at f.eks. Tjekkoslovakia ble to land. Det gikk bra i de to landene, men jeg er nok mer skeptisk når f.eks. de to spanske autonome regionene Catalonia og Baskerland snakker om det samme. Disse to har sannsynligvis den høyeste levestandarden i Spania. De vil nok klare seg bra på egen hånd, men hva med resten av Spania?

Det snakkes egentlig om uavhengighet over hele Europa, bl.a. i Finland, Frankrike, Tyskland og Italia. I tillegg er det mange østeuropeiske land som har en betydelig russisk minoritet. Jeg kan forstå ønsket om å leve mest mulig fritt. Det er slik vi er skapt. Vi trives best sammen med våre egne, noe vi kan se helt fra statsnivå og ned til debatter om kommunesammenslåing. Tilhørighet er viktig for oss.

Det er 10 dager til skottene skal stemme over om de vil ut av unionen med England, Wales og Nord-Irland (UK). I den nyeste meningsmålingen har ja-sida for første gang et lite flertall, med 51 mot 49 %, men det er også noen målinger med motsatt resultat. Dette har nok likevel skapt en del panikk på begge sider av grensa. Jeg er ikke sikker på hvilke ressurser Skottland rår over, men det blir nok harde forhandlinger hvis ja-sida vinner.

Basert på andelen av befolkningen i UK vil Skottland ha krav på eiendommer til en verdi av minst £ 109 milliarder. Dette skal være et konservativt anslag. Jeg antar at Skottland er med å betale for en del dyre poster i de britiske budsjettet, som gjeld og militært materiell. Jeg vil tro at dette er utgifter de vil kvitte seg med. Storbritannia har f.eks. plassert atomdrevne u-båter i Skottland, og disse skal være verdt £ 2,1 milliarder. Det blir store utgifter som færre briter må betale for.

Jeg lurer derfor på om situasjonen kan bli liknende den de har i Spania, at resten av landet vil slite. En skulle kanskje tro at det blir vanskelig for Skottland å klare seg utenfor unionen, og det blir det kanskje, men det blir sannsynligvis betydelig vanskeligere for Storbritannia å opprettholde den økonomiske og politiske kapasiteten de har i verden i dag. BBC legger vekt på at Skottland bare utgjør 8 % av befolkningen i UK og 7 % av eksporten fra UK, mens de utgjør hele 32 % av arealet.

Når det gjelder tallene fra BBC er ikke olje tatt med i regnskapet, og det forandrer kanskje på mye. UK er nemlig den andre største gass og oljeprodusenten i Europa, etter Norge. Det gjør at de dekker hele 97 % av eget oljeforbruk og 75 % av eget gassforbruk fra egen produksjon. Det kinkige er at oljeindustrien er basert i Skottland. Det blir kanskje diskusjoner om hvor mye olje det er igjen, og hva skottene må betale for det, men jeg vil tro at en eventuell ny stat i nord vil dra inn klart mest på skatter og avgifter fra oljeindustrien. Dette kan dermed bli et hardt slag for regjeringen i London.

Når en tenker over den tiden vi lever i med store utfordringer i forhold til vekst, statsgjeld og sannsynligvis nye kostbare militære operasjoner for et land som vil være en global aktør på linje med USA, kan jeg forstå at den britiske regjeringen er engstelig. Det er vel ikke mange som sier så mye om hva en eventuell skotsk uavhengighet vil gjøre med resten av unionen, men jeg tror ikke det er positivt.

Det er derimot positivt at det er mulig å trekke seg ut av en union. Det blir spennende å se hva som skjer hvis skottene stemmer ja. Det er ting som tyder på at det egentlig ikke er mulig i de to mest kjente unionene, USA og EU. Det er på en måte forståelig, for det er egentlig en trussel mot det prosjektet unionen var. Vi ønsker oss likevel alle uavhengighet. Da burde vi i det minste prøve å forstå vår egen minoritet, samene. Er det urimelig at de føler et visst eierskap til store områder i nord? Bør dette eierskapet også gjelde olje/gass og eventuelle andre naturressurser? Det er ikke utenkelig at den gamle konflikten om Nord-Norge kan tilspisse seg.

http://www.bbc.com/news/uk-28192293

http://www.businessforscotland.co.uk/10-facts-about-scotlands-oil-and-independence/

Wikipedia

Hva mener dere på Rogalandsbenken?

Dette er Rogalandsbenken på Stortinget:

AP:Eirin Sund, Torstein Tvedt Solberg, Hege Liadal Haukeland,
H: Siri Meling, Arve Kambe, Tina Bru, Sveinung Stensland
Frp: Bente Thorsen, Roy Steffensen, Helge Thorheim
Krf: Geir Toskedal, Olaug Bollestad
V: Iselin Nybø

Jeg sendte en mail til Solveig Horne og Barne, Familie og Inkluderingsdepartementet for et par måneder siden med noen spørsmål jeg lurte på. Les Hva mener du, Solveig Horne?

Drammens Tidende skrev kort tid etterpå en kommentar. Der kom det fram at et par stortingspolitikere fra Buskerud hadde lovet å ”gå barnevernet etter i sømmene.” Hvis de virkelig ønsker det, er det ikke vanskelig. Kommentaren var kanskje et forsøk på å oppmuntre til et tiltak de ønsker velkommen, men den hadde ellers noen mangler. Her er en kommentar jeg la igjen på dt.no:

”Dette er ikke vanskelig. Barn og foreldre har ikke noen rettssikkerhet i det hele tatt. Det er veldig mange vedtak som ikke er basert på saklig informasjon, og det er faktisk mange saker der BV hever seg over PPT, fastleger, spesialister etc. Det er mye synsing, personlige meninger og en fullstendig mangel på fornuft som ligger bak mange tiltak, noe som også ødelegger for de BV-ansatte som faktisk gjør en god jobb.

Hvis ansatte i barnevernet hadde krav til dokumentasjon, og hvis det hadde vært et form for kontrollorgan som hadde innsyn, hadde vi unngått denne situasjonen. Hvis denne såkalte alliansen ikke finner ut av dette, er vel realiteten at barnevernet opererer helt på egen hånd. I motsatt tilfelle er barnevernet akkurat sånn politikerne vil ha det. Er ikke det et stort nok problem til at DT kan skrive en mer kritisk kommentar? Det er flott at DT publiserte denne kommentaren, men jeg håper avisen følger opp for å «oppmuntre» politikerne til å holde det de har lovet.”

Denne kommentaren oppsummerer egentlig det jeg vil si til Rogalandsbenken på Stortinget. Det er mange av oss som har dokumentert overgrepene og brudd på menneskerettigheter i barnevernet. Det er mange barn og foreldre som har forferdelige erfaringer å fortelle om. Det er likevel veldig vanskelig for foreldrene å bli hørt, selv om de har rett, for barnevernet trenger ikke stå til ansvar for noe. Myndighetene tillater dette ved at de ikke krever noe innsyn i det barnevernet foretar seg. Dette er likevel ikke noe spesielt for barnevernet. Dette skjer sannsynligvis i alle etater som får operere uten innsyn, og uten noen form for kvalitetssikring.

Det har vært mange saker angående barnevernet i Rogaland. I fjor meldte f.eks. NRK at Barnevernstjenesten i Stavanger sleit med at mange sluttet i jobben. Flere aviser, bl.a. Ny Tid og Dagbladet dekket i 2012 en sak der Barnevernet i Stavanger tok barna til et indisk foreldrepar, og vedtok ganske ekstreme betingelser. Grunnlaget for vedtaket skal ha vært at barna sov i foreldrenes seng, ble matet med hendene og at det var manglende samspill mellom mor og barn. Dette er et et godt eksempel på en sak som kunne ha blitt løst med mindre dramatiske og traumaiske virkemidler.

I en annen sak brukte Stavanger kommune 500 000 kroner på å smugle to barn ulovlig ut av Tyrkia. Fosterforeldrene hadde tatt barna med på ferie til Tyrkia, men ble tvunget til å bli der i over 3 måneder. De biologiske foreldrene hadde anlagt sak, og siden barna i mellomtiden hadde blitt tyrkiske statsborgere, ga tyrkiske myndigheter fosterfamilien utreiseforbud mens saken pågikk. Stavanger Aftenblad skrev en artikkel der de antydet at kommunen kanskje hadde gjort seg skyldig i korrupsjon.

Fylkesmannen i Rogaland gjennomførte et tilsyn med barnevernstjenesten i Stavanger i 2013. Kommunen fikk da et avvik fordi den ikke sikret systematisk oppfølging og kontroll av alle barn i kommunale fosterhjem.

photo of a sad teddy

Det er mange barn som blir fjernet fra det kjente miljøet sitt uten at dette er nødvendig.

Det er mange slike saker som viser at det er nødvendig med et kontrollsystem. Jeg er ikke ute etter å fjerne barnevernet, for det er ingen tvil om at mange barn og familier trenger hjelp. Det er likevel mye som tyder på at mange barn blir skilt fra begge foreldrene (og blir heller ikke plassert hos slektninger) der dette ikke er den beste og minst traumatiske løsningen. Det er dessuten mange barn som trenger hjelp, men som ikke får det, eller ikke får det tidsnok. Det er faktisk like tragisk som de overgrepene vi ser fra barnevernet. Det er sannsynligvis ikke nok med små endringer. Det må egentlig en helt ny etat til, og det må være et innsyn og kvalitetskontroll på plass.

Poenget er faktisk at barnevernet skal hjelpe barn til en bedre livssituasjon der det er nødvendig. Det klarer de i mange tilfeller, men de svikter også mange barn. Mitt spørsmål til Rogalandsbenken blir derfor kort og enkelt: Hva skal dere gjøre med dette? Skal dere ta kontrollen tilbake fra barnevernet?

Bare for å nevne det, helseministeren (Bernt Høie) og barneministeren (Solveig Horne) representerer også Rogaland. De er vel en del av Rogalandsbenken, selv om de er statsråder. Selv om jeg stiller spørsmålene til hele Rogalandsbenken, må gjerne de to statsrådene fra Randaberg og Haugesund ta ansvar selv.

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 65 andre følgere

%d bloggers like this: