RSS Feed

Tag Archives: nonverbale lærevansker

Stak ut en kurs mot voksenlivet

notisbok, penn og kaffekopp. Jeg kan gjøre mye med penn, papir/pc og kaffe. Jeg fikk en god del ut av et dårlig utgangspunkt.

Jeg kan gjøre mye med penn, papir/pc og kaffe. Jeg fikk en god del ut av et dårlig utgangspunkt.

Jeg fikk nylig et spørsmål fra en dansk NLDer som hadde lest bloggen min. Denne leseren lurte på hvor en fant litteratur om NLD hos voksne. Det lurer jeg på også. Det begynner å bli en del engelskspråklig litteratur om barn, men det er svært lite matnyttig for voksne. Det har vært frustrerende lite forskning, men det er også vanskelig for oss som har diagnosen å fortelle åpent om hvordan det er å leve med disse vanskene. Det innebærer å utleve både seg selv og andre på en måte som kan resultere i sanksjoner fra samfunnet.

Problemet er at det er veldig vilkårlig hva barn kan forvente seg også. Hvis en f.eks. føler seg overveldet når en skal lære noe nytt, kan en få hjelp med å bryte informasjonen opp i mindre, mer håndterbare størrelser. En kan også få hjelp med å identifisere styrkene sine, men det er mange som ikke får denne hjelpa i dag heller. Det er sannsynligvis flere enn meg som har uidentifiserte vansker, for hvis en får en diagnose som NLD leter en ikke etter tilleggsdiagnoser. Jeg husker fra barneskolen at bokstavene fløt ut over arket, og de byttet gjerne plass. Det ble bedre etter hvert, men lesing har i alle år vært krevende. Jeg leser fremdeles seint, samt at jeg må jobbe mye med å forstå innholdet. Jeg fikk ikke diagnosen min før jeg hadde passert 40 år, men selv om jeg hadde fått den som barn, ville det sannsynligvis vært vanskelig. Det er nemlig mange som forventer sterke leseferdigheter siden det verbale skal være en styrke, men det gjelder ikke alle.

En kan altså gjøre mange tilpasninger, samtidig som en lærer mer om hvilken retning en bør gå i jobbmessig. Dette innebærer at en må pushe og oppmuntre. Jeg husker en amerikansk far jeg småkranglet med på Facebook en gang. Han hadde et barn på autismespekteret, og han likte ikke at jeg snakket om tiltak. Han var overbevist om at autisme var en livstidsdom, og det var absolutt ingenting en kunne gjøre for å forbedre oddsen. Det er en trist og uforståelig holdning, for det er hele tida ting en kan gjøre for å utvikle seg.

Den kanskje største overraskelsen i mitt liv har vært at jeg lærte å skrive. Jeg var langt unna, milevis unna det nivået klassekameratene mine hadde. Det bedret seg noe mot slutten av ungdomsskolen, men jeg fortsatte å slite med både skriving og lesing gjennom videregående skole. Det var framgang, men jeg var likevel på et lavt nivå for alderen. Det skjedde noe i siste havldel av 20-årene. Jeg utviklet skiveferdighetene, og bruker dem bl.a. til å skrive en roman. Jeg har kommet så langt med det prosjektet nå at jeg er overbevist om at jeg blir ferdig før sommeren er over. Det betyr ikke at et forlag liker ideen, men jeg er i ferd med å vise at jeg er kapabel til å gjennomføre et så massivt, overveldende prosjekt. Jeg måtte jobbe alene for å klare det, både alene på den måten at jeg satt hjemme foran pc’en, og alene på den måten at det var ingen som hjalp meg (f.eks. ergoterapeut, logoped, psykolog, fysioterapeut).

Det beste rådet jeg kan gi er å utforske seg selv, og de interessene en har. Det er ikke lett hvis en må gjøre dette alene i et samfunn som ikke er opptatt av å finne det beste i hvert enkelt individ. Jeg prøvde å gjøre det mens jeg klamret meg fast til yrkeslivet, og det gjør det langt mer krevende. Det er noe en bør tenke på fra en så tidlig alder som mulig, altså holde alle muligheter åpne. Hvis en liker litteratur, fotografering, cosplay, anime, dans e.l. kan en prøve å utvikle det til en mulig karriere. Det blir som å stake ut kursen med kart og kompass, og deretter bevege seg mot målet langt framme. Det går ikke nødvendigvis strake veien i luftlinje, men en kommer kanskje til den rette posten likevel. Det er det jeg har gjort. Jeg er ikke god med kart, men jeg kommer som regel fram med tiden til hjelp.

Det skal likevel sies at veien fram ofte innebærer unødig mye smerte, for samfunnet liker ikke annerledes så godt som mange hevder.

Reklamer

Helsevesenet søker en avklaring

 

Grafitti med teksten When a person has an imaginary friend, he's crazy. When a group has one, it's called religion. Jeg kan ikke si meg enig i teksten, men den minner meg likevel om at jeg trenger begge. Målet er ikke et normalt liv, men et meningsfullt liv.

Jeg kan ikke si meg enig i teksten, men den minner meg likevel om at jeg trenger begge. Målet er ikke et normalt liv, men et meningsfullt liv.

Jeg skrev et par innlegg om forventet levealder for autister i 2016, og de er fremdeles blant de mest populære innleggene mine. Det er viktig å ha fokus på helse, for det er mulig å gjøre noe med den skremmende statistikken. Det er flere studier som bekrefter hverandres funn, nemlig at forventet levealder er snaue 40 år. En studie fra USA kom fram til en gjennomsnitlig alder på 36 år, mens en svensk studie kom fram til 39,5 år. Det to studiene oppgir drukning, kvelning, selvmord, epilepsi og hjertesykdom som hovedgrunner til for tidlig død.

Dette er tilstander det er mulig å gjøre noe med, og myndighetene i alle land burde ha et fokus på disse gruppene. Jeg vil tro at dette ikke er begrenset til autismespektertilstander, men det er sannsynligvis like relevant for nonverbale lærevansker, ADHD, kognitive/lærevansker, samt de tilleggsvanskene mennesker med disse diagnosene kan få, f.o.f. depresjon og angst.

Det er betryggende å se at noen lands myndigheter tar dette alvorlig. Det britiske NHS har et strategidokument med fire hovedområder. Clinical Priorities er ett av dem, og når jeg ser hvor lite som blir gjort her, er det faktisk litt imponerende å se at de nevner autisme og lærevansker. Se side 12 i dokumentet Developing the long term plan for the NHS (pdf). Det er kartet, og det er ikke sikkert at det gir en realistisk gjengivelse av terenget, men det er likevel viktig at de ser behovet for å hjelpe en del av befolkningen som ofte blir glemt.

Norske myndigheter har startet et arbeid som kanskje resultererer i noe tilsvarende det engelske dokumentet. Regjeringen ga et offentlig utvalg et mandat i fjor sommer. De skal kartlegge dagens situasjon og de behovene en har i løpet av hele livsløpet. Det er fire videoer fra innspillkonferansene på regjeringens nettsider.

Jeg skal lytte til alle, og det jeg har fått med meg så langt gir grunnlag for betydelig skepsis. Det ble snakket om at problemet er kompetansemangel i skolen, og det ble fokusert på autisme, ADHD og Tourette syndrom. Det ble også snakket om tidlig identifisering, noe som jeg mener er et stort problem i dag. Det er mye meta-forskning som tyder på at det er en del av de som vokser opp med en ADHD-diagnose som ikke burde hatt denne. Mange på autismespekteret har en annen diagnose i tillegg. Det er ikke alle som får den diagnosen, men studier tyder på at veldig mange har NLD og/eller ADHD også. Det er ikke lett å få flere diagnoser, og det er da viktig at den første er den mest typiske. Hvis Asberger syndrom forklarer utfordringene dine bedre enn ADHD, hjelper det kanskje ikke å få behandling og tiltak rettet mot ADHD.

Jeg har tidligere fryktet at et utvalg som spesifikt nevner autisme og tourette ville begrense seg til disse. Nonverbale lærevansker er veldig nære Asberger syndrom, men foreløpig ikke en offisiell diagnose. Det gir mening å snakke om den samtidig som en snakker om Asberger, men det virker ikke som at utvalget inkluderer NLD i formuleringen «autisme og beslektede diagnoser.» De nevnte videoene omtaler det også som Autisme og touretteutvalget.

Jeg er kritisk til det fordi det er så mange likheter mellom NLD og autismespekterdiagnoser (ASD). De store årsakene til den lave levealderen er epilepsi, hjertesykdom, diabetes og selvmord, direkte eller i kombinasjon med ei ulykke. Hvis en skal diskutere hvordan en kan gjøre livet bedre for denne gruppa gjennom hele livsløpet, bør NLD inngå i komiteens arbeid. Jeg håper forøvrig å komme tilbake med mer informasjon om hvordan det går med den forskergruppa som arbeider med å få NLD inkludert i den amerikanske diagnosemanualen DSM.

Vi trenger litt frykt for å leve

spillkontroller til playstation. En diagnose er ikke game over. Det er mye å spille for og med,

En diagnose er ikke game over. Det er mye å spille for og med.

En kan trygt si at jeg har et komplisert forhold til vitenskap. Jeg støtter den helhjertet, men irriteter meg også over de gjentatte gangene det har vist seg at vi ikke kan stole på forskning. Det er ikke alltid uærlighet som ligger bak, for det er mye forskning med de beste intensjonene, men kvaliteten er av ulike grunner for dårlig.

Det er viktig med solid forskning fordi den danner grunnlaget for de rådene vi søker, og følger. Skiskytterparet Gunn Margit Aas Andreassen og Frode Andresen opplevde alle foreldres mareritt for et drøyt år siden. Den 13 år gamle sønnen deres døde mens han sov. Han hadde blitt diagnostisert med epilepsi 4 år tidligere, men legene mente at siden det var en mild form for epilepsi, var det ikke nødvendig med medisiner eller noen andre tiltak. De nevnte alarmmadrass i saken fra Nettavisen. Jeg er ikke sikker på hva det er, men antar at de snakker om en epilepsialarm. Les mer om den på Hjelpemiddelsentralen. Det er en sensor en legger under madrassen, og som en dermed lett kan flytte til ei ny seng.

Foreldrene ble i det tilfellet anbefalt å ikke bruke medisiner fordi de kan ha ubehagelige bivirkninger. De vanligste er hodepine, irritabilitet, aggresjon, søvnighet, skjelving, munntørrhet, kvalme. Jeg prøver ikke å skremme noen, men alle medisiner har noen veldig alvorlige bivirkninger. De er sjeldne, men en bør ha fokus på kosthold. Medisinene kan nemlig påvirke opptak av vitamin D, B 12 og 9, og da er det kanskje ikke overraskende at redusert bentetthet er listet som en av bivirkningene. Det står riktignok under sjeldne bivirkninger (≥ 1/10 000 til < 1/1000), men jeg vil tro at problemstillingen kosthold blir litt mer aktuell hvis vi legger de til de som ikke orker mat p.g.a. at de vanlige bivirkningene påvirker apetitten.

Andreassen/Andresen er kritiske til systemet, ikke fordi de er sikre på at sønnen kunne ha levd i dag, men fordi han kunne hatt en mulighet. Faren fikk gutten til sykehus innen fem minutter etter at han fant han død om morgenen, men sønnen kan ha vært død i flere timer da. En alarm kunne ha sørget for at han var på legevakten 4-5 minutter etter anfallet, og da har en tross alt en sjanse.

Jeg er alltid forsiktig med å råde folk til hva de bør og ikke bør gjøre, men selv om en del leger ikke liker pasienter som gjør research, er det nettopp det vi bør gjøre. Da mener jeg ikke at vi skal finne grunner til å avslå tilbud til medisiner, men en trenger noen ganger grunner til å ta medisinen. Mange symptomer roer seg etter hvert, og informasjonen en henter inn kan gjøre det lettere. Det kan altså hende at en finner metoder som øker sjansen for at en tar medisiner. Når det gjelder epilepsi tror jeg det er verdt bivirkningene. Alternativet kan være mye verre.

Epilepsi er relevant for autisme og nonverbale lærevansker også. Det er en krevende dobbeltdiagnose, for det kan være vanskelig å skille dem fra hverandre. Den type stereotypisk atferden mange forbinder med Asberger, sosial tilbaketrekking, hyperaktivitet, uoppmerksomhet, aggresjon osv. kan like gjerne være autisme/NLD som epilepsi eller omvendt. Det blir sagt at det er krevende med denne dobbeldiagnosen, men det er ikke sikkert det er så komplisert som vi tror.

Jeg mistenker at mange tenker at det er unødvendig med tester som EEG og MR. Jeg har hørt om tilfeller der barn har hatt tydelige symptomer på en autismespektertilstand gjennom hele oppveksten, men de ble ikke testet før de var i tenårene. Problemet er at diagnoser som ADHD og autismespektertilstander blir regnet som psykiatriske tilstander. selv om det ikke er åpenbart. Det er mye forskning som viser til fysiologiske avvik i hjernen, den har utviklet seg annerledes enn andre hjerner (årsaker kan være arv, mitokondrieskader, diabetes, ernæring, hjerneskade), så jeg tror ikke vi kan tenke likt som med f.eks. bipolar lidelse eller personlighetsforstyrrelse. Det er ikke nok med medisiner og samtaleterapi.

Det er én setning som har brent seg inn i hukommelsen min. Frode Andresen sa dette i intervjuet med Nettavisen: «Jeg skulle ønske vi hadde blitt mye reddere.» Det er kanskje ikke så dumt å være litt redd for det som kan skje.

Les om Andresen/Andreassen i Nettavisen

Det vanskelige livet

Haugaland vgs. Jeg var yrkesskoleelev av 90-tallet, noe som var en brutal opplevelse.

Jeg hadde svært brutale opplevelser på denne yrkesskolen.

Jeg leste forleden om en trend som startet på Pinterest. Den går ut på at en plasserer bøkene feil vei i bokhylla (ryggen inn). Hensikten er delvis å overraske, og delvis at en mener det ser bedre ut når alt er i noenlunde samme farge. Jeg legger meg ikke opp i hva andre gjør, men det virker like dumt som å kjøpe bøker en ikke har tenkt å lese, altså bare for å gi inntrykk av at en er belest. Det nye reduserer på en måte bøker til statussymboler der poenget ikke er å ha de mest interessant titlene eller genrene, men å vise at en har råd til bøker.

Det er ikke lenge siden jeg hørte om Bird Box-challenge. Det kommer fra en film der tre karakterer må krysse ei elv og en skog med bind for øynene. Det er for å beskytte seg mot noen overnaturlige vesener, som får alle som ser dem til å begå selvmord. Det har altså blitt «ei greie», i likhet med Tide Pod Challenge (spise en vasketablett), kreative måter å bli beruset på, choking game, hot water challenge etc. Det er mye som blir populært gjennom sosiale medier, og det er noen trender jeg kunne sett meg selv bli en del av i yngre dager.

Jeg kunne f.eks. ha feiret håndkledagen 25. mai til minne om Douglas Adams. Den samme dagen er forøvrig Geek Pride Day, en idé jeg egentlig liker, selv om jeg avskyr ordet geek. Dagen etter er National Paper Airplane Day i USA. Den første dagen i februar er Iskrem til frokost-dagen, 10. mars er Mariodagen (ja, han fra Nintendo), og 4. mai er Star Wars Day. Det er nok av muligheter, og jeg er absolutt en tilhenger av å gjøre livet interessant. Hvis vi mangler innhold må vi skape det. Men.

Ja, det er et men her. Jeg tenker en del på framtida. Det er grunnen til at jeg har skrevet om alt fra fødelsrate til kunstig intelligens og borgerlønn. De mange påfunnene er kanskje et uttrykk for at en sliter med å gjøre livet interessant nok, og hvis det er et såpass stort problem i dag, hvordan blir det da i fremtida? Borgerlønn innebærer at en får utbetalt en viss sum per måned, uavhengig om en jobber eller ikke. Det har blitt prøvd ut i små skala i Finnland, Sveits og Kanada de siste årene, men det finske prosjektet ble avsluttet etter at prøveperioden var over. Det virker som at vi har den samme skepsisen i Norge også.

Det har blitt stilt flere krav til mottakere av ulike typer ytelser de siste årene. Hensikten er å skremme dem vekk fra trygd, men det er usikkert hvor de forsvinner til. Mange blir nok forsørget av familien, mens en del sikkert velger heller tvilsomme inntektskilder. Norsk media var ikke så opptatt av AI da jeg begyndte å skrive om emnet, men jeg ser stadig oftere overskrifter som skal forberede oss på sjokket. Jeg har bl.a. vist til rapporten Artificial Intelligence, Automation, and the Economy fra Obama-administrasjonen, forskning fra MIT, nyhetssaker fra bl.a. Forbes og CNBC, og artikler fra konsulentformaet McKinsey and Company. Det er noen som hevder at maskinene ikke er en trussel fordi de vil skape nye jobber. Det er mulig, men det virker sannsynlig at mange av de jobbene som ikke krever skolegang, og en del av de som gjør det, vil forsvinne.

Det er mange som «faller mellom sprekkene» i skolen, men jeg har inntrykk av at det er noen som aktivt lar det skje. Jeg tror det er individer som er fullt klar over at det skjer, og de er klar over hvilke konsekvenser det vil ha for barnet når det vokser opp. Jeg tviler på om det vil være færre av disse usynlige barna i framtida. Det er vanlig i faglitteraturen å beskrive barn med NLD med formuleringer som «de unsynlige barna, de usynlige vanskene eller de misforståtte barna.» Jeg tror ikke det blir lettere å lykkes i framtida, ei framtid der det kanskje ikke finnes noe som heter ufaglært arbeidskraft.

Da er spørsmålet, hvordan skal vi mestre et liv som i utgangspunktet er ganske kjedelig? Det er ikke sikkert det handler om at ungdommer ikke ønsker å jobbe. Hva om ungdommen finner på mye sprøtt fordi de ikke klarer et liv uten konstant underholdning? Vi har alle et ansvar for å gjøre livet spennende, og jeg lurer noen ganger på om vi sliter med det allerede. Det er kanskje vanskelig å finne varig glede, noe som føles tilstrekkelig. Det kan se ut som at flere enn tidligere har denne type utfordringer. Hvordan blir det da hvis et «worst case AI-scenario» skulle slå helt eller delvis til? Jeg er ikke overbevist om at Norge beveger seg i en positiv retning. Det er lett å skremme folk ut av senga hver morgen, men om en skremmer dem til noe bedre er en annen sak.

Det er kanskje en av de viktigste oppgavene våre. Myndighetene bryr seg utelukkende om å få nok skatteinntekter, men vi må også tenke på at en skal fungere utenfor arbeidsplassen. Det er derfor jeg er innom så mange emner på bloggen, for det handler rett og slett om livet. Termen nonverbale lærevansker gir inntrykk av at det utelukkende er snakk om det akamediske domenet. Det er aldri så enkelt. Det er det ikke for noen. Oppdrag bli lykkelig er enkelt, og samtidig fryktelig komplisert. Hvorfor er det så mange av oss som har det bra materielt sett, men som likevel føler at livet mangler noe?

Det viktigste i livet

Det er ingen tvil om hva jeg bør skrive om hvis jeg skal begrense meg til det som har fungert før. Det er faktisk de samme innleggene som har vært på topp åtte-lista de to siste årene. Rekkefølgen er litt forskjellig, men trenden viser at mange kommer til bloggen for å finne informasjon om NLD og nevrodiversitet. De to innleggene Autisme og levealder og Mild autisme er like vanskelig er kanskje litt på siden av hovedtemaet, men ikke egentlig.

Jeg mener det er god grunn til å fokusere på disse emnene, for verden er faktisk ikke så lett som noen vil ha det til. Det er én ting at de færreste av oss er Temple Grandin eller en av de som har startet de største IT-selskapene. Det ligger ikke en fremtidig aksjevinner bak hver diagnose BUP eller DPS setter. Det er heller ikke mange i den nevrotypiske delen av befolkningen som har et spesielt stort ønske om å jobbe med den unike personligheten noen av oss har. Det er en grunn til at jeg tror mange vil få et bedre liv hvis de prøver å tilpasse seg, gjøre seg litt mer attraktiv på arbeidsmarkedet. Det spiller ingen rolle hva de mener de fortjener. Det handler om å kjempe for seg selv når ingen andre gjør det. Det kan en gjøre gjennom å utvikle kognitive og sosiale ferdigheter, samt fysisk og psykisk helse, og å bygge et nettverk av støttespillere.

Helse er et vidt begrep, og det er spesielt viktig å ha fokus på det hvis en er avhengig av medisiner. De har bieffekter, men det er ofte unødvendige skader. En av farene med enkelte medisiner er at de hindrer opptak av noen vitaminer. Det er derfor godt mulig at skader fra langvarig bruk av medisiner har med ernæring å gjøre, mer enn at medisinene i seg selv er skadelige. Det er der fokuset mitt ligger. Jeg driver ikke research om ulike typer behandlinger for å finne grunner til å avslå et tilbud, men poenget er å få fordelene med medisinen, og samtidig redusere ulempene.

Det er komplisert. Det krever en betydelig innsats, og det koster mye både i penger og arbeidsinnsats å komme til alderdommen med helsa i behold. Det er fristende å omskrive et slagord fra en reklamefilm: Det smaker ….. men det er det som virker. Det er ikke alltid moro eller behagelig. Det er ikke alltid det gjør livet lettere i øyeblikket, men den langvarige utviklingen og fungeringen viser at det nytter.

Jeg skulle ønske at flere hadde dette langsiktige målet. Regjeringen, og spesielt Høyre, har uttrykt bekymring for at fødselstallene er så lave i Norge. De er så lave at vi ville hatt en ganske stor befolkningsnedgang uten innvandring. Statistikken fra SSB viser også at innvandrere følger den samme trenden. Det er ikke bare opp til foreldrene å skape et samfunn med sterke familier, der familien føler seg trygg på at samfunnet er der for å hjelpe. Det er for mange som opplever at samfunnet ikke gir dem den tryggheten og de mulighetene de trenger. Erna Solberg brukte den formuleringen som et mål for Norge i nyttårstalen sin.

Hun liker å late som at Norge er et samfunn der barn vokser opp i utrygge familier, at foreldre er voldelige eller har for svake omsorgsevner. Hun vet at vi ikke hadde hatt noe i nærheten av det stabile samfunnet vi har hvis det var en flik av sannhet i den antakelsen. Jeg benekter ikke at omsorgssvikt forekommer, men jeg lurer på hvor mange som kunne fått det bedre med litt mer hjelp fra samfunnet. Det er ikke mye som mangler på at Norge blir det beste samfunnet det er mulig å skape, men det som mangler utgjør likevel et stort gap.

Jeg kan se for meg en rekke tiltak. Kulturskolen er en bra mulighet, men det koster gjerne 1 500-2 000 kroner per klasse per semester, og en bør ha flere klasser for å få den utviklingen en ønsker. Jeg har skrevet en god del om ballett tidligere fordi det er forsøk som tyder på at aktiviteter som dans og kampsport er bra for hjernen (effekten er spesielt stor for de som har ADHD). Det har sannsynligvis sammenheng med at hjernen liker å gjøre ting den ikke har gjort før. Det fører til at den lager nye synapser, noe som hjelper oss til å fungere bedre. Når jeg ser på timeplanen til Skien kulturskole, liker jeg tanken på ei uke bestående av klassisk ballett, musikk (f.eks. cello), tegning og forfatterskolen. Da får en alt på ett sted.

Skien har også en stor, flott utendørs skøytebane (kunstis) på 70 × 184 meter, samt curlingbane og badeland i Skien Fritidspark. Denne type aktiviteter er glimrende som sosiale arenaer, og ikke minst for å gi hjernen og kroppen noen utfordringer. Det har så mange fordeler at det burde være et tilbud alle får benytte seg av. Det sier seg selv at hvis en sliter med lav inntekt, noe som ikke er utenkelig i mange av de familiene vi snakker om her, så vil det være vanskelig å klare dette i tillegg til alt det andre en skal besørge. Jeg ser ikke for meg pengeutbetalinger, men at samfunnet betaler i form av tjenester.

Jeg så en plakat på Facebook for en tid tilbake som illustrerte noe av det jeg prøver å få til på bloggen, det gapet jeg vil redusere: Autism – from the outside looking in, you can never understand it. From the inside looking out, you can never explain it.

Det er ikke vanskelig å nå Erna Solbergs ambisjon, samtidig som det er fryktelig vanskelig. Statsministeren snakket om en ny barnevernlov i talen sin. Det er kanskje sånn de velger å løse den situasjonen som har gitt Norge mye internasjonal kritikk og anklager om brudd på menneskeretigheter. Myndighetene har nemlig ikke vært så veldig fokusert på å respektere den gamle loven, så de skal kanskje tilpsse den til politiken? Det er allerede mulig å gjøre det mange foreldre ber om. Den eksisterende loven sier f.eks. at barnevernet «skal, når barnet p.g.a. forholdene hjemme eller av andre grunner har særlig behov for det, sørge for å sette i gang hjelpetilak for barnet og familien.»Den sier ingenting om hvem som skal betale, men det er mange i dag som definerer lav inntekt eller et lavt aktivitetsnivå som problematisk. Det hadde ikke vært en dårlig investering for samfunnet å investere litt mer i disse familiene.

Loven sier også at i de tilfellene der en omsorgsovertakelse er nødvendig, skal banevernet veilede og følge opp både foreldre og barn under atskillelsen. Det er altså fokus på familien, og på en oppfølgning som i virkeligheten er fraværende etter en omsorgsovertakelse.

Hovedmålet mitt er forbedring. altså en reform. Det spiller ingen rolle hvor fine ord vi bruker hvis vi ikke viser vilje til handling. Når det gjelder politikere er det veldig lett å være i opposisjon. Det finnes ikke noe mer usmakelig enn politikere med en grunn empati som hevder at barn hadde fått det bedre hvis foreldrene stemte på dem. Det handler ikke om å øke statsbudsjettet, men om å bruke pengene bedre.

Den usynlige mannen

bok og notatbok med penn på et piknikkbord. Jeg elsker skriftspråket og sitter gjerne i ei boble der jeg jobber med ulike prosjekt. Jeg mestrer det langt bedre enn mye annet, men må også mestre utenfor bobla.

Jeg elsker skriftspråket og sitter gjerne i ei boble der jeg jobber med ulike prosjekt. Jeg mestrer det langt bedre enn mye annet, men må også mestre utenfor bobla.

Jeg får en del trafikk på bloggen, og positive tilbakemeldinger tyder på at en del av innleggene er ganske relevante, selv om jeg kanskje kunne vært litt mer personlig. Jeg tror likevel jeg har funnet en balanse, altså at jeg er personlig nok til å være relevant, men ikke så personlig at det blir ubehagelig.

Jeg prøver å gjøre litt mer enn det mange forventer. Hvis du søker etter informasjon om NLD på nettet vil du sannsynligvis finne en del formuleringer som usynlige vansker, usynlige barn og usynlige handikap. Jeg vet ikke om det står noe om usynlige voksne, og det er litt av problemet. Det er ikke vanskelig å finne informasjon om barn med NLD, gjerne med et unødvendig negativt fokus, men det er lite og ingenting som voksne kan ha nytte av, heller ikke de som voksne henvender seg til for å få hjelp. Det er dermed fokus på barn, og på begrensninger. Det er altså ganske negativt.

Jeg glømmer noen ganger at målet mitt er å bryte med forventningene. Det er derfor jeg har «mer enn autisme og NLD» som undertittel på bloggen. Vi er alle mer enn utenforstående (og noen ganger familie) tror vi er. Den gjaldt riktignok ikke NLD spesifikt, men boka «Smart but Scattered» sier mye om oss. Den beskriver mennesker som har gode evner, og noen kan sågar hevde å være begavet, men de kan slite så mye med eksekutive funksjoner (evne til planlegging, gjennomføring av oppgaver og regulering av atferd) eller å takle sterke følelser, at de lett kommer på etterskudd. Jeg opplevde det selv gjennom hele skolegangen, og samme hvor mye arbeid jeg la ned, ble resultatet i beste fall middelmådig. Det var veldig frustrerende å se hvor lite energi enkelte andre brukte på skole, men med betydelig bedre resultat enn jeg kunne vise til.

Det er en del som ikke har fungert i årenes løp, men det er viktig å ikke bli passiv. Jeg har merket det spesielt i ulike møter der jeg og kona deltar sammen, f.eks. med skolen. Vi snakker gjerne om det på forhånd, men jeg har ofte tenkt at det ikke spiller noen rolle hvem av oss som formidler budskapet. Det har en del å si, faktisk. Jeg har ikke oppfattet meg selv som spesielt passiv, men det virker noen ganger som at de vi snakker med synes det er mest naturlig å henvende seg til mor. Jeg vurderer det som unaturlig å bryte inn, og snakker stort sett når jeg har noe å legge til, men sitter ofte med en følelse av at det kommer som en overraskelse hver gang. Jeg bryter på en måte lydmyren når det skjer, og de andre møtedeltakerne blir plutselig klar over at jeg sitter der.

Det fører gjerne til at en seinere har forventinger til meg også. Det er vanskelig å holde dette oppe, men jeg tror det er nødvendig. Jeg snakker ikke bare om skolen nå, men generelt. Det er viktig å vise hva vi er, hva vi er i stand til å klare. NLD har på mange måter ei mørk side. Vi snakker om et spekter på samme måte som med autismespekteret. Hvis du har møtt én person med NLD har du møtt én person med NLD. En kan derimot få inntrykk av en har møtt alle, at vi er like. Det er altså ikke mulig å lese faglitteraturen med en forventning om at alt skal passe på alle, i like stor grad.

Den nevnte boka kalte det smart, men spredt, mens mange vil være kjent med begrepet ujevn evneprofil. Sheldon Horowitz ved det amerikanske The National Center for Learning Disablities omtaler det som pockets of strength. Det er populært i Norge å si at vi er et samfunn som ikke bare aksepterer individualitet og en utenfor boksen-tankegang; men at vi legger forholdene til rette og akselererer dette storsinnet. Jeg er ikke sikker på om jeg bor i det samme samfunnet, for å si det forsiktig. Det er mange som snakker varmt om nevrodiversitet, ideen om at det egentlig ikke finnes diagnoser som autismespektertilstander, ADHD og NLD. Vi er alle innenfor en naturlig variasjon, samtidig som mange faktisk insisterer på at de spesielle. Det gjør mange ganger utenforstående også. De ser gjerne på oss som veldig spesielle. Jeg lurer på hvordan det fungerer i et darwinistisk perspektiv, der det faktisk er de som er tilpasningsdyktige uten noen form for tilrettelegging, som vinner.

Det er mange røde tråder på denne bloggen, men jeg har siden starten prøvd å fremheve viktigheten av å utvikle oss selv, samt at vi ikke lar oss presse til å ta de valgene andre vil tvinge på oss. Hovedpoenget er dermed uavhengighet, men det er ikke en kamp en vinner en gang for alle. Det er noe jeg av og til må minne meg selv på. Jennifer Byrne omtalte det som å ha et delt intellekt, men samme personlighet. Det er en smart Jennifer, men hun er også klar over at hun deler hjerne med en person som ikke klarer noen av de enkleste oppgavene. Hun skriver om det i The Strange Mind of a Half-Bright, Half-Not-So-Bright Person.

Det høres kanskje lett ut å være den usynlige, den ingen har forventninger til. Det er ikke det, spesielt ikke når en er klar over situasjonen. Det er ikke lett å bli vurdert av utenforstående som tror de ser alt. Det er tid for forsetter snart. Jeg håper jeg kan bruke det neste året til å vise at jeg er her.

Jeg fant mestring i vansker

Kristtorn. Jeg liker symboler og går forbi dette hver dag. Kristtorn minner meg om jul, om den dramatiske reisen til Josef og Maria. Det dreier seg om håp og mot.

Jeg liker symboler og går forbi dette hver dag. Kristtorn minner meg om jul, om den dramatiske reisen til Josef og Maria. Det dreier seg om håp og mot.

Jeg tenkte bevisst over hvorfor jeg skrev da jeg startet denne bloggen, men tenker ikke alltid på det i dag. Jeg fikk diagnosen Nonverbale lærevansker (NLD) for åtte år siden. Det var ikke mange som visste noe da, og den litteraturen som var tilgjengelig, fokuserte på barn, og på begrensningene. Jeg prøvde å finne informasjon, og brukte bloggen til å utforske. Den ble et verktøy for å forstå livet som en voksen NLDer. Det har etter hvert blitt like mye et pusterom som et behov for å dele viktig informasjon. Jeg har ikke en «man cave», et mekkerom eller liknende, men bruker bloggen til å slappe av med noe jeg trives med. Jeg håper likevel jeg skriver om noe relevant med jevne mellomrom.

Jeg får iblant kommentarer fra Anita, en annen voksen NLDer. Hun nevnte i den siste kommentaren sin at hun vurderte å skrive om NLD selv. Det oppfordrer jeg henne og andre NLDere til å gjøre. Det er mange grunner til å skrive. Det er for det første nyttig for forfatteren fordi denne må tenke nøye gjennom opplevelsene sine, og det kan være veldig terapeutisk. Terapi trenger ikke være mer enn at prøver å tenke annerledes, og det kan fort bli et biprodukt av å skrive, spesielt hvis en diskuterer innleggene med andre.

Jeg har prøvd å være litt aktiv på NLD-grupper på Facebook. Jeg ga det fort opp, for det var mye der jeg ikke hadde noe utbytte av. Noen tålte ikke sammenlikningen med Asberger syndrom, mens en rekke medlemmer hadde en tendens til å fokusere på om ditt og datt var NLD, samt legge ut om kjærlighetslivet sitt. Jeg er klar over at det er støttegrupper og at mange av medlemmene sannsynligvis er unge. De får forhåpentligvis noe ut av det, men det blir litt som å se på nyhetene etter en katastrofe. Du blir ikke bedre av å få stadig flere negative detaljer. Jeg prøver å flytte fokuset over til noe positivt.

Jeg vil tro at det er forskere som vil forskere på NLD, men det er ikke lett å få midler til et prosjekt som kanskje ikke resulterer i de store overskriftene. Vi som har diagnosen kan kanskje bidra. Vi kan fortelle om hvordan vi opplever livet, og om hva andre kan gjøre for å integrere oss i samfunnet. Jeg prøvde på det da jeg sendte et manuskript til de største forlagene. Prosjektet mitt gikk ut på å fortelle om hvordan det hadde vært å vokse opp med disse vanskene før noen visste noe om NLD, og om hvordan jeg har prøvd å fungere som voksen. Jeg hadde vel fått høflige svar uansett, men fikk inntrykk av at forlagene i det minste vurderte og diskuterte manuskriptet mitt.

De så kanskje ikke potensialet, men jeg håper de vil gjøre det seinere. Jeg har nemlig ikke gitt opp. Jeg har lagt prosjektet til side for å jobbe med en barneroman, men vil børste støv av NLD-boka seinere. Jeg er overbevist om at det er et marked for den, og det er det forlagene bryr seg om. De ser på om boka har konkurrenter, og hvis den har det, ser de sannsynligvis etter om boka tilfører noe nytt. Jeg tror jeg kan levere, men det er kanskje like greit å vente. Det er deler av historien jeg ikke kan fortelle ennå fordi den ikke er ferdig.

Når det gjelder meg selv er det på mange måter utfordringene som har hjulpet meg til å skrive. Jeg var aldri flink i skolen. Jeg jobbet med studiene til alle døgnets tider, men ble likevel hengende langt etter. Det var seinere jeg utviklet skriveferdighetene, ikke minst etter at jeg startet bloggen. Jeg fant på en måte noe positivt da jeg trodde alt var tapt. Jeg er optimistisk, både på egne og andres vegne. Jeg tror vi kommer til å bli litt mer synlige, og det er mange som kan bidra til at det skal skje. De som skal forske trenger å høre våre historier, så jeg oppfordrer andre til å skrive.

Ny NLD-forskning gir håp

Jeg er ganske opptatt for tiden, men skal etter hvert lese ei bok som Jodene Fine foreslo i en mail nylig. Hun er forsker ved State Michigan University. Jeg skrev til henne, og om henne her på bloggen for tre år siden. Jeg var veldig optimistisk da hun publiserte forskning som fant anatomiske bevis på at hjernen til barn med NLD utviklet seg annerledes enn hjernen til andre barn, inkludert asbergere. Jeg trodde det kom til å bli starten på et nytt stort framskritt, men jeg hørte ikke mer.

Jeg sendte nylig en ny mail til Jodene Fine og fikk et oppmuntrende svar. Hun er en del av ei gruppe forskere som møtes jevnlig for å diskutere NLD-kriterier med tanke på å få diagnosen godkjent neste gang den amerikanske diagnosemanualen DSM blir oppdatert. DSM 5 blir nok værende en del år fremover, men den blir jevnlig oppdatert, så det er mulig å inkludere NLD. Den europeiske manualen ICD 11 ble publisert i sommer, men blir ikke gjeldende før i januar 2022. Det er fordi alle medlemslandene i Verdens helseorganisasjon skal ha tid til å oversette dokumentet og sette seg inn i det som er nytt.

Hovedgrunnen til at det går seint fremover, til at det er så lite forskning på NLD, er at det er vanskelig å få forskningsmidler til en diagnose som ikke er inkludert i en av de to manualene. Den gruppa som jobber med kriteriene prøver forøvrig å forandre navnet til visuospatial processing disorder. Det handler om å forstå hvor et objekt, inkludert dine egne kroppsdeler, er i rommet. Det har f.eks, betydning for avstandsbedømmelse. Det kan få betydning for matematikk, for det er ikke det samme hvor en plasserer tallene. Regnestykket 7-6+5 er ikke det samme som 6-5+7. Det er et tilsvarende prinsipp for lesing og skriving. Vi bruker visuospatielle evner i ulike fysiske aktiviteter. Hvis en f.eks. spiller fotball må en vurdere hastighet, avstand og hvilken bane ballen har. Vi bruker de samme ferdighetene når vi går på gata eller i en korridor med mange mennesker. Vi må vurdere hvordan vi skal bevege oss uten å skumpe borti andre. Dette er også ferdigheter vi trenger for å lese et kart og finne fram, enten det dreier seg om gater, korridorer inne i en bygning, eller i terenget.

Dette er kjente utfordringer innen NLD, og det gir derfor mening å fokusere på visuo-spatielle vansker. En italiensk studie testet to grupper av barn, NLD og dysleksi. De brukte en av de visuelle testene (block design) i IQ-testen WISC der en skal bygge et mønster eller et bilde. Testen bekreftet at NLD-barna hadde større vansker med den visuospatielle delen. Deltakere med dysleksi utførte den bedre, men hadde større vansker med den perseptuelle versjonen. Konklusjonen ble at dyslektikere hadde en lavere behandlingshastighet, de hadde større vansker med persepsjon, mens NLDere hadde vansker med såkalt visuokonstruktive ferdigheter. Det er et fint ord for å si at en gjenkjenner komplekse former og mønstre (inkludert bokstaver og tall, også når en ser dem fra en annen vinkel. Helse Stavanger har en veiledning til Montreal Cognitive Assessment, og den gir noen indikasjoner på hva en ser etter.

Dette høres ut som starten på tiltak som er rettet spesifikt mot NLD, og det er positivt. Jeg kommer nok tilbake med mer informasjon om nyere forskning etter hvert. NLD er ikke det samme for alle, men en god del føler det som i animasjonen øverst. Jeg håper flere oppdager disse barna etter hvert.

Fokus på styrke

Jeg kommenterer med jevne mellomrom begrepet nevrodiversitet, og det er som regel fordi jeg ikke deler det synet de fleste har. Jeg forstår tankegangen bak, men er ikke sikker på hvor nyttig den er. Hensikten med nevrodiversitet er å skifte fokuset fra det en mener er et negativt syn på annerledeshet. En mener det er feil å bruke ord som diagnose, tilstand eller behandling fordi det ikke er noe galt med dem. De har bare en hjerne som er innenfor det vi kan definere som en naturlig variasjon. Det er egentlig ikke noe annet enn det NLD-litteraturen kaller en ujevn evneprofil.

En er med andre ord funksjonsfrisk, samtidig som det er ganske åpenbart at mange trenger en rekke tiltak, både i skole og arbeidsliv, som andre ikke er avhengige av. En er unik og indvidualistisk, samtidig som en vil tilhøre ei stor gruppe (nevrodiversitet inkluderer bl.a. autisme, nonverbale lærevansker, ADHD og Tourette syndrom). Det gir mening å tenke i disse baner hvis en ikke tar det for langt.

Jeg generaliserer ikke, men har sett at noen har en tendens til å fokusere på at de ikke er som andre. De er ikke nevrotypiske, de er noe bedre. Jeg vet ikke hva som ligger bak, men jeg har også sett en ganske amper holdning på NLD-grupper på Facebook. Jeg husker spesielt en som ble sint hver gang noen nevnte Asberger. Jeg kan se poenget med å unngå merkelapper, for det er faktisk mulig å identifisere seg så mye med vanskene sine at en ikke blir noe annet. En blir syk fordi en tenker at en er det. Diagnosen blir hele identiteten, og de kan ikke se seg selv som friske.

Nevrodiversitet er ikke bare en filosofi noen aktivister har funnet på. Det er et visst vitenskapelig grunnlag for det. Jeg nevnte ujevn evneprofil. Sheldon Horowitz ved det amerikanske National Center for Learning Disabilities kaller det i denne videoen «pockets of strengths» :

Jeg har alltid hatt blanda følelser til nevrodiversitet fordi det ofte er uklart hva som menes. Det blir sagt at vi har en hjerne som fungerer annerledes, at vi ser verden annerledes, at vi tenker utenfor boksen, at vi ser løsninger andre ikke ser fordi vi er opptatt av detaljer på en helt annen måte. Det betyr ikke at vi kan konkurrere med andre uten noen form for støtte gjennom skole og i arbeidsliv. Det koster mye å utvikle de ferdighetene vi trenger for å lykkes som voksne. Det kommer ikke automatisk. Det er ikke det Horowitz mener heller, og selv om det kan virke negativt å snakke om f.eks. handikapp, dysfunksjon, diagnose og tilstand kan det også være nyttig. Det kan hjelpe oss til å identifisere områder vi må jobbe med, såvel som styrkene våre.

Vi kan ha det positive synet som nevrodiversitet innebærer, altså fokusere på styrker, men likevel erkjenne at vi trenger hjelp fra samfunnet. Det betyr at vi må tydeliggjøre at vi faktisk ikke har de samme forutsetningene som andre. Det er f.eks. noen som lærer bedre ved å se eller lytte enn ved å lese. Noen har et ekstremt fokus på detaljer og kan fokusere på et emne eller en oppgave i timesvis uten pause, mens det for andre ville vært for kjedelig. Noen tenker veldig logisk uten at emosjoner kommer i veien, mens andre lar seg lett styre av emosjonene. Det kan hjelpe å fokusere på det en er flink til, men likevel ha et åpent sinn. Det er derfor det er viktig med tiltak, for hvis en ikke ser andre muligheter, kan en gå glipp av løsningen.

Jeg forstår altså det positive fokuset på det vi kan framfor det vi ikke kan, og på hvordan vi kan fungere med utfordringene framfor å motarbeide dem. Jeg vil likevel hevde at en lever i la la-land hvis en tror samfunnet skal forandre tankesettet sitt med det første. En kan oppnå mye ved å forandre hvordan en tenker selv, men en må også ta hensyn til andre. Hvor annerledes kan en være før ord som skjevutvikling, avvikende atferd, og personlighetsforstyrrelse dukker opp i en rapport? Det er mange som bruker ord og begrep de ikke forstår. Noen er veldig klar over konskvensene av ordene, mens andre ikke er klar over at de blir påvirket av ubevisste holdninger (til f.eks. livsstil, kultur, etnisitet, sosial status og atferd). Vi kan si at vi ikke er så opptatt av hva andre mener, men det er grenser for langt vi kan strekke denne uavhengigheten. Vi må noen ganger faktisk tenke at samfunnet kanskje ser på annerledes som en trussel.

Det er der jeg mener nevrodiversitet er litt vag og urealistisk. Vi lever ikke i et samfunn som belønner de som fortjener det. Et jobbintervju handler ikke om å finne den med de beste faglige kvalifikasjonene, for kroppsspråk og øyekontakt betyr veldig mye. Det er ingen som bryr seg om en er annerledes i positiv forstand, om en har en ekstrem evne til å fokusere, eller om en er verdens mest lojale arbeider. Det som betyr noe er det inntrykket de to-tre på den andre sida av bordet får av deg de første sekundene. Det er på mange måter som en Idol-audition. En kan gjerne synge som Aretha Franklin, men hvis de ikke liker deg, er du ute. Det kan faktisk være noe så diffust som avgjør at de ikke kan sette ord på det selv. Dommerne kaller det ofte x-factor.

Jeg liker nevrodiversitet på den måten at den fokuserer på det vi kan, men jeg liker ikke tendensen til å glømme det vi bør kunne. Vi må ikke glømme at vi snakker om et spekter, og det er ikke alle som kan klare seg uten hjelp. Det er ikke sikkert alle opplever sin annerledeshet som en velsignelse hele tida. Jeg er selv glad for at jeg kan se verden med andre øyne, men det var ingen andre som satte pris på styrkene mine. Jeg tror ikke siste ord er sagt eller skrevet, for jeg har tro på at jeg kommer tilbake.

Vær ei bok

Leser du bøker? Jeg elsker bøker, men jeg tenker på de virkelig vanskelige bøkene nå. Jeg tenker på mennesker. Det dreier seg ofte om en negativ vinkling når vi litt opp i årene hører om Roskildefestivalen, men dette er i aller høyeste grad en positiv sak. Tanken bak Menneskebiblioteket er at en kan «låne» et menneske, og at dette møtet kanskje vil fjerne fordommer en har hatt. Dette høres positivt ut, og det er det i utgangspubktet. Det er likevel et men.

Jeg hørte ikke om dette direkte fra skandinavisk media, men fra ei avis i Arkansas, USA (jeg følger litt med siden jeg har bodd der). Arkansas Democratic Gazette skrev i helga om en lokal variant i byen Conway. Les mer. Tanken er, som den danske nettisida Menneskebiblioteket beskriver, at mennnesker påvirker hverandre. Det er lettere å holde på fordommer når vi holder «de andre» på avstand. Jeg er likevel litt skeptisk til om dette konseptet fungerer i Skandinavia.

Poenget med å lese disse bøkene er å samle informsjon og impulser, og deretter ta en selvstendig avgjørelse. Det er nettopp det jeg tror kan være problematisk hos oss. USA er en langt mer individualistisk kultur. Vi kan gjerne hevde at individet står i sentrum her også, men jeg mener at samfunnets interesser alltid går foran individet. Det er ikke så mye som er opp til individet, som er åpen for forhandlinger. Vi må stort sett forholde oss til en autoritet, og når det ikke er skrevne lover og regler som setter begrensninger, sørger normer og gruppepress for at vi tar de avgjørelsene andre vil at vi skal ta. Det er i det minste vanskelig for mange å stå imot dette presset. Vi blir oppdratt til å være lojale mot fellesskapet, ikke til å være selvstendige. Det skal uhyre lite til for å bli stemplet som avviker i Norge.

Jeg liker initiativet. Jeg liker tanken på at vi kan treffe mennesker og vise dem hvem vi er, og hvordan vi kom fram til de avgjørelsene vi har tatt. Det er likevel ikke det samme i et samfunn med et så stort gruppepress som i Norge. Jeg har skrevet en del om kjønnsforvirrng hos barn. Det er mer enn en forvirring, for «født i feil-kropp» er ikke en konstruert diagnose. Den finnes (f.eks. kromosomfeil eller for mye/lite hormononer), men det er ingen tvil om at mange bare er forvirret, og vi hjelper dem ikke ved å oppmuntre til noe som kanskje ikke er rett for dem.

Den australske nettavisa news.com.au skrev om Zahra Cooper, ei jente fra New Zealand som angret på at hun skiftet kjønn. Hun ble født som jente, men hadde tidlig mange ubesvarte spørsmål. Hun følte seg annerledes og skiftet identitet til gutt da hun var 18 år. Hun trodde dette skulle være svaret, men hun opplevde ikke at hun med den nye identiteten ble den det var ment at hun skulle være. Forvirring rundt kjønnsidentitet er ikke så uvanlig blant tenåringer, men kanskje størst blant asbergere. Det har mye å gjøre med at de føler seg annerledes, at de ikke passer inne, og det kan få dem til å søke svaret i en annen identitet. Det er ikke alle som finner det de leter etter der. Les mer.

Zahra Cooper hadde problemer med å skifte tilbake til jente, for hun følte at det var som å svikte de virkelige transpersonene. Hun følte altså et gruppepress, som kan være grunnen til at mange ikke skifter tilbake. Det er nemlig ikke lett når en allerede har gjort permanente endringer, samtidig som det er sterke forventninger om at dette utelukkende er positivt. Jeg synes saken fra New Zealand er en påminnelse om at dette langt fra er så enkelt som mange vil ha det til. Det virker som at både kjønn og legning i dag handler mindre om å forstå seg selv, men desto mer om å velge. Jeg lurer på hvor fritt dette valget er, og om det er rettferdig. Jeg har hørt om barn ned til barnehagealder som skal ha fortalt foreldrene at de følte seg som det motsatte kjønnet. Et leserinnlegg fra Foreningen for kjønns- og identitetsmangfold i Dagbladet i fjor hevdet at foreldre sjelden presset barn til å skifte kjønn. Det er mulig det, men når jeg ser hvor mye begeistring det er rundt temaet, hadde det ikke vært overraskende hvis tenåringer som Zahra Cooper trodde at det var løsningen.

Den newzealandske jenta ville kanskje hatt det bedre i et bibliotek der det var opp til hver enkelt å ta selvstendige avgjørelser, der de fikk informasjon som ikke var tilgjengelig for Cooper. Den var ikke tilgjengelig fordi hovedfokuset er ofte på å velge det som er for hånden, det som er populært. Det er mange som sier at det er flott å være annerledes, men det gjelder ikke alle, og det hjelper ikke å være annerledes hvis en velger en feil identitet. Det handler ikke om trender og om å velge, men om å forstå seg selv.

Jeg tenker naturligvis på NLD. Det er ikke bare den boka jeg vil være. Det er den jeg er. Det er lett å tenke negativt om nonverbale lærevansker fordi mye av litteraturen har beskrevet barn, og det er gjerne et fokus på begrensninger. Det er samtidig vanskelig å leve med NLD, men jeg vil være ei bok som viser andre sider også. Jeg har ikke klart å vise den sida til så mange. Jeg kommer til å skrive om det en dag, men må av ulike grunner vente. Jeg håper jeg i mellomtida kan være ei bok for noen få mennesker, og at det er ei bok de har nytte av å lese.

Det er den oppfordringen jeg har til andre også. Vær ei bok for andre. Sammfunnet trenger mange NLD-bøker. Det hadde ikke vært dumt om det oppmuntret til å bygge flere bibliotek.

%d bloggere like this: