Veien til transhumanisme

Bildene av Einstein er like ikoniske som mannen. Noen mener han hadde Asberger-trekk, men det er utelukkende spekulasjon. Foto: Wikimedia Commons

Det er ikke ofte jeg får kommentarer på bloggen, så denne gangen skal jeg kommentere et av mine egne innlegg. Det er et spørsmål som melder etter Den mørke sida av nevrodiversitet. Det er en motsetning mellom tanken om at utviklingsforstyrrelser i den utstrekning vi har i dag er naturlig, og det faktum at dette gjør livet vanskeligere for mange. Noen vil kanskje si at det ikke er noe i veien med det positive synet nevrodiversitet innebærer, men at det er samfunnets reaksjon som gjør livet vanskelig. Det kan vel stemme, men jeg kan ikke se for meg at alt karakteriseres som naturlig. Jeg vet ikke om forskerne har funnet ugjendrivelige bevis på at schizofreni er arvelig, men det er mye som tyder på det siden flere generasjoner i samme familie ofte har sykdommen. Albinisme er en arvelig tilstand som gjør at en mangler pigmenter i huden, håret og øynene. Dette får konsekvenser for synet og gjør at en trenger beskyttelse mot sola. Det hadde vært urimelig å si at dette var naturlige tilstander, at det bare var en annerledes måte å fungere på. Hvorfor er autisme naturlig, men ikke andre medfødte tilstander?

Jeg er enig i at autismesymptomer sannsynligvis er egenkaper som menneskeheten har hatt fordeler av. De egenskapene mange asbergere har kan utvilsomt skape noen få genier, men hva med resten, og hva skjer hvis resten blir ei stadig større gruppe? De som støtter nevrodiversitet mener at den store økningen i forekomsten av autisme er positiv fordi autisme er naturlig. Det er mange som peker på spesifikke historiske personer som de mener hadde Asbrger syndrom, men det er umulig å sammenlikne dem med vår verden.

Mange av de personene som gjerne trekkes fram kom fra velstående familier. De trengte ikke gå på offentlig skole, og de hadde sannsynligvis mye hjelp. Poeten Emily Dickinson og vitenskapsmannen Isaac Newton var sannsynligvis ikke personer det var lett å bli glad i. Sistnevnte var spesielt kjent for å være ganske bøs. Det er imidlertid ikke så enkelt å gi dem en diagnose. Jeg kan godt tenke meg at en som ligger langt foran andre på et bestemt felt, har lite tålmodighet med andre, og er hovedsakelig interessert i å drive med sitt eget arbeid. Det kan nok produsere en atferd mange vil tolke som autistisk i dag. Det er kanskje mer interessant å spørre om disse geniene hadde klart seg i dagens samfunn enn om de var autister.

Jeg har truffet på en del personer i årenes løp som hadde Asberger syndrom, NLD og ADHD. Det var ikke vanskelig å finne de gode sidene deres. Det var mennesker med mange gode kvaliteter, men det blir for romantisk å si at det ikke var noe annet der også. Det har vært noen forsøk på å skape fiktive skikkelser i drama-serier på TV. Jeg er forsiktig med å diagnostisere skikkelser når det ikke blir sagt direkte at de har en diagnose, men det er noen som mange med en diagnose identifiserer seg med. Jeg har ikke sett serien Criminal Minds på en del år, men jeg var spesielt begeistret for Spencer Reid. Jeg har lest Sherlock Holmes jevnlig de siste 30 årene, og ser mye der jeg liker. TV og film har likevel en tendens til å spre/skape stereotyper.

Noe av det som får meg til å tvile på nevrodiversitet-budskapet er at livet ikke er en drama-serie. Realiteten er at forekomsten av autisme og ADHD øker. Jeg kjener ikke til studier som viser det samme for NLD, fordi det nesten ikke blir forsket på Asbergers nære slektning, men det er ikke urimelig å anta at det er en tilsvarende økning der også. Det er lite som tyder på at det er en økning i mennesker som fungerer så bra som nevrodiversitet-tilhengerne hevder. Når det gjelder suksess (utdanning, arbeid og sosialt) er det faktisk ikke så stor forskjell på høytfungerende og lavtfungerende autister. Dette burde bekymre flere, for hvis det er sånn at samfunnet produserer flere med en utviklingsforstyrrelse, altså flere som ikke klarer det samfunnet forventer, hva vil det ha å si for framtidas arbeidsmarked? Jeg har nevnt i flere innlegg at det er mange som tror at AI kommer til å ta over flere av jobbene som mennesker gjør i dag. Vi kan få en situasjon der vi ikke har noe valg. Vi blir stadig flere, men det er kanskje færre som kan gjøre jobbene likevel.

Reklamer

Den mørke sida av nevrodiversitet

Det er noe symbolsk over denne stien. Fargene, lyset, livsgleden er borte, men en kan skimte håp lenger fremme. Jeg tror alle ka finne lykken.

Jeg forstår meg ikke på politikk. Dette sitatet fra Donald Rumsfeld er en verdig representant for denne yrkesgruppa:

Reports that say that something hasn’t happened are always interesting to me, because as we know, there are knowns; there are things we know we know. We also know there are known unknowns; that is to say we know there are some things we do not know. But there are also unknown unknowns – the ones we don’t know we don’t know ……

Uttalelsen ble latterliggjort i begynnelsen, men den har i ifølge en artikkel på Wikipedia blitt anerkjent som en korrekt beskrivelse. Jeg skal ikke komme inn på politikk, men det er noe dystert over denne uttalelsen. Det dreier seg om den situasjonen som førte til invasjonen av Irak i 2003. Han sa egentlig at de hadde rett til å erklære krig uten noen spesiell grunn.

Dette er interessant bakgrunnsinformasjon. Jeg fikk et treff i dag på en innlegg jeg skrev i fjor om autisme og Darwin. Det er et interessant spørsmål hvorfor autisme fremdeles finnes. Disse vanskene burde egentlig ikke eksistert hvis de var en ulempe. Det kan tyde på at de genetiske variasjonene/avvikene som gir noen av oss autisme og/eller NLD kan være en fordel. Noen av disse trekkene er nødvendige for å utvikle genier, men jeg er likevel uenig med de som hevder at det er asbergere som har skapt den moderne verden. Det virker å være en agenda noen har, de vil at unge som vokser opp i dag skal se på seg selv som eliten. Det blir vist til at noen av de største geniene i historien var asbergere, men det er meningsløst å gi dem en diagnose i etterkant. Det er mange i dag som har mange trekk, men som likevel ikke får diagnosen. Det er altså umulig å si om kjente vitenskapsmenn som Einstein og Tesla, eller kjente navn innen dagens teknologi-industri, var autister.

Det er også et poeng at vi ser ut til å ha stadig flere autister, samtidig som vi kanskje prouduserer færre genier enn noen gang. Jeg husker en ung mann jeg så i en video en gang. En av autismesidene jeg følger på Facebook delte en video der en deltaker i et engelsk debattprogram sa at det ikke var noe galt med han. Det var verden som hadde problemer med å holde å følge med han. Jeg liker på mange måter den positive innstillingen, men jeg lurer noen ganger på om vi skaper desillusjonerte mennesker, for hva skjer hvis en oppdager at verden ikke var i nærheten av det en ble fortalt i oppveksten? Det er noen som opplever at verden ikke er så inkluderende som mange hevder.

Det er noe Donald Rumsfeld-aktig over tankegangen. «Virkeligheten er som jeg tror den er.» De faktiske forholdene ser ut til å være irrelevante. Jeg har skrevet mye om kritisk tenkning i det siste, og jeg mener at dette viser hvor viktig det er å bruke den i dagliglivet. Når unge blir fortalt at verden kommer til å rydde plass for dem, at den kommer til å se på dem som en ressurs fordi de er annerledes, fordi de ser verden annerledes, har de et urealistisk syn på virkeligheten. Det å være annerledes gjør at de kan se løsninger andre ikke kan se. Det er likevel et men.

Vi lever i en verden som er flink til å identifisere forskjeller. Det er ikke fordi en vil ha med disse forskjellene, og dermed skape et mangfold. Det er fordi en vil luke vekk disse forskjellene. Det er ikke mange som bryr seg om du har enestående evner hvis det er noe med atferden din de har problemer med. Det blir derfor for enkelt å si at vi ikke trenger å gjøre noe for å tilpasse oss. Jeg savner litt kritisk tenkning, bl.a. til den type filosofi som nevrodiversitet representerer. Jeg kan ikke godta den uten videre, men stiller spørsmål ved teoriene. Jeg prøver også å utfordre meg selv, og er villig til å forandre egne standpunkt hvis det viser seg at de ikke holder mål i møte med andre.

Ja, jeg er enig i at det ikke er noen grunn å skamme seg over at en har en utvklingsforstyrrelse. Det er mange positive sider, men det er grunn til skepsis når mange i dag går så langt som til å si at verden er i takknemlighetsgjeld til asbergere. Det er ingen tvil om at mange autister har interesser og en lidenskap som gjør dem attraktive som kunstnere, vitenskapsfolk og ingeniører, men dette er suksesshistoriene. Det er også en større fare for isloasjon, og ifølge en studie som ble publisert i The Lancet er depresjon, selvmordstanker og konkrete selvmordplaner/forsøk langt høyere blant asbergere. Det er dessuten studier som viser en økt risiko for epilepsi. Når det gjelder diabetes er det såvidt jeg vet ikke en direkte forbindelse, men det handler om livsstil og vaner. Overvekt og manglende aktivitet kan være et biprodukt av depresjon, angst og den manglende fungeringen en har i samfunnet. Sluttresultatet blir ei mørk side mange ikke snakker om.

Denne sida viser at det faktisk ikke er så lett å være annerledes, spesielt ikke hvis denne annerledesheten påvirker sosialt samspill og kommunikasjon. Det er noe her som nevrodiversitet-bevegelsen ikke inkluderer i debatten. Hvis disse genetiske variasjonene er så positive at alle bør ha dem, hvorfor er da forventet levealder lavere? Hvorfor øker forekomsten av det som faktisk er vanskelig? Jeg har vist til den flere ganger, men gjør det igjen. En studie ved Karolinska Instituttt viste for noen år siden at forventet levealder er langt lavere for autister. Les en kort artikkel her.

Det positive er at det er mulig å gjøre noe med dette.

Maskiner gir oss mer medfølelse

Jeg har interessert meg for artificial intelligence (AI) i mange år. Det er ikke unaturlig siden jeg har vært begeistret for science fiction siden barndommen, og forfattere i denne genren har stilt mange av de spørsmålene en bør stille seg lenge før problemstillingene oppstår. Jeg er blant dem som mener det er grunn til uro.

Det er ikke noe problem i dag, for selv de mest moderne maskinene er idioter. De har kameraer og sensorer, men er foreløpig ikke i stand til å reagere på omgivelsene sine på samme måte som vi er. De forstår ikke omgivelsene sine, og kan derfor ikke improvisere, men det nærmer seg. Det er derfor grunn til å tro at det vi har sett i filmer som I, Robot, Star Wars og Terminator vil bli virkelighet lenge før vi får den type fremdrift romskipene i disse filmene har (de mest kjente fiktive er warp drive, hyperdrive og FTL-drive).

Vi er likevel et stykke unna, men det kan godt tenkes at dattera mi får oppleve det i alderdommen sin. Det er noen som er såpass bekymret for konsekvensene at de har advart mot å gi disse kunstige livsformene et menneskelig utseende. Det kan være flere grunner til det. Noen vil sannsynligvis beskytte maskinene mot mennesker, for det er noe ubehagelig over døde ting som ser levende ut, og som er langt flinkere enn oss. Den nylig avdøde fysikeren Stephen Hawking var en av mange som advarte mot at AI kunne erstatte oss mennesker.

Dette er en vanlig holdning i science fiction også, der mange har stilt seg følgende spørsmål: Når det går opp for maskinene at de er tjenere for mennesker som rett og slett er primitive sammenlikne med dem selv, hvorfor skal de da fortsette å ta ordrer? Et annet viktig spørsmål er hva menneskene skal gjøre hvis det er maskiner som skal arbeide. Det hadde vært ganske meningsløst å ansette mennesker hvis maskiner kunne gjøre jobben langt bedre. Bill gates foreslo i fjor å skattlegge robotene. Se på dette klippet:

«Reaching out to the elderly, having smaller class size, helping kids with special needs». Det er bl.a. dette han mener samfunnet kan fokusere på når vi får frigitt tid, og det er skatteinntektene fra maskinene som skal sørge for det i dette framtidsscenariet. Det høres veldig flott ut. Det er likevel mange problemer med teorien. Når vi ser på dagens situasjon i internasjonal politikk kan vi vel slå fast at det hverken er vilje eller evne til enighet, og jeg tror ikke det vil fungere hvis noen land bruker denne teknologien til å øke forskjellen mellom fattige og rike.

Jeg forstår derfor forfattere og vitenskapsfolk som advarer. Jeg har lest noen artikler de siste årene om forskere med beundringsverdige mål. Det er bl.a. flere som vil bruke teknologien til å skape en slags sosial coach som kan hjelpe de med f.eks. Asberger syndrom og NLD. En forskergruppe ved MIT jobber med et system de håper skal kunne fortelle om en samtale er glad, trist eller nøytral, og målet er å utvide med kjedelig, spent og sterkere reaksjoner. Les mer på MIT News.

En kan finne artikler som mener at teknologi er utelukkende positivt. Jeg kan se fordelene. Teknologi kan utvilsomt gjøre mye bra, også for å gjøre oss mer delaktige i samfunnet. Jeg frykter likevel at det er et men. Det er ikke sikkert det er en reell fare, men jeg kan se for meg at en virtuell virkelighet er mer spennende enn det virkelige livet for mange. Det var mange som trodde at internett skulle gjøre mennesker med utviklingsforstyrrelser mindre isolerte, men det er mange som opplever at de har mindre kontakt med mennesker enn tidligere.

Jeg tror det er ganske sikkert at maskiner kommer til å ta over mye av arbeidet gradvis, men jeg håper det fremdeles vil være mennesker som tar sentrale avgjørelser. Det vil uansett være nødvendig i lang tid fremover fordi intelligente maskiner ikke er så autonome i virkeligheten som vi ser i filmer. Samme hva som skjer, kommer nok ikke maskinene til å bli kreative, skapende vesener på veldig lenge. Det vil fremdeles være behov for mennesker til å skape og vedlikeholde teknologi. Det vil også være behov for mennesker som kan ta seg av de menneskene det ikke lenger er bruk for. Maskiner kan ta nok ta over arbeidet med å løfte beboene på et gamlehjem, men bare mennesker kan vise omsorg.

Jeg håper derfor det blir rom for omsorg i framtida. Vi er ikke flinke nok til det i dag, men hvis maskinene hjelper oss til å frigjøre tid, bør vi bruke den på medfølelse. Det er det som gjør oss annerledes enn maskiner. Vi er livsformer som bryr seg om andre. Det kan åpne opp for nye yrker. Jeg har allerede nevnt det i flere innlegg, arbeid som ikke produserer inntekt en kan leve av, men som likevel er postivt for samfunnet. Mange som ikke har en arbeidsevne i dagens samfunn kan få det i et AI-dominert samfunn. Framtida er altså ikke nødvendigvis dystopisk. Vi har noen muligheter til å skape et bedre samfunn, men jeg er nok litt kynisk. Jeg tror ikke så mye på at dagens samfunn er i stand til å gjøre noe som gavner flertallet av befolkningen. Vi sliter allerede med å vise medfølelse, men jeg håper jeg tar feil.

Hva mener du?

Om å leve med annerledeshet

I guess I’ve had someone else living inside of me for too long to feel right without her…. I came to admire a lot of things about her – her strength, her bravery. I guess I just have to accept the fact that I’ll spend the rest of my life fighting with her. B’elanna Torres

Jeg er en stor fan av Star Trek. Jeg liker de tre sesongene fra 1960-tallet med den originale besetningen best, mens Voyager og Deep Space Nine er de beste av de andre seriene. Jeg har sett alle seriene flere ganger og det er like vemodig hver gang jeg kommer til siste episode. Dette er noen av de fiktive skikkelsene jeg liker best. Det er nesten som at de er virkelige mennesker, som at de er en del av livet mitt, og det er trist når jeg kommer fram til det siste eventyret vi kommer til å ha sammen. Jeg startet nylig Voyager på nytt, og Faces er en av episodene som har et spesielt budskap til meg.

B’elanna Torres er halvt klingon og halvt menneske. Hun har aldri følt seg komfortabel som klingon i et samfunn der alle andre er mennesker, og hun gjorde som barn alt hun kunne for å skjule pannen, det eneste synlige beviset på at hun var klingon. Hun vokste opp på en planet der hun og mora var de to eneste som skilte seg ut. Faren hennes forlot dem da hun var 5 år, noe hun tolket som et tegn på at han avviste klingon-arven hennes. Hun likte ikke følelsen av å være annerledes. Hun ønsket å være hundre prosent menneske, og i denne episoden fikk hun ønsket sitt oppfylt. Hun ble kidnappet av en annen rase, vidiian, mens hun var på et oppdrag sammen med to andre besetningsmedlemmer. Det var en epidemi blant vidiian som ødela vevet deres, og de hadde løst problemet ved å utvikle avansert medisinsk teknologi. De kidnappet alle de kom over for å transplantere organene deres. De trakk i dette tilfellet ut klingon-DNA’et hennes og skapte en ny B’elanna.

B’elanna Torres kan ikke skjule opphavet sitt, men hun oppdager at hun trenger begge sidene. Foto: Wikipedia fair use

De som kjenner til Star Trek vet at klingon-rasen er basert på en stereotyp av vikingene. Det som betydde noe for dem var ære. Det var viktig for dem å dø ærefullt, og det gjorde de bare gjennom aggressiv atferd. Denne sida av B’elanna ble også delt. Hun ble to fysiske personer, en veldig menneskelig en som var redd, og en klingon som ikke kjente frykt. Den nye B’elanna kunne akseptere seg selv på en måte hun aldri hadde klart tidligere, samtidig som hun også følte seg ufullstendig. Hun følte seg ikke som seg selv som et hundre prosent menneske, men som hun uttrykker det i sitatet øverst, trengte hun begge sidene.

Jeg synes dette var ganske observant og relevant. Jeg er gift med ei afrikansk-amerikansk kvinne og vi har et barn sammen. Jeg kan, uten å legge for mye ut om privatlivet, si at vi kjenner til problemstillingen. Vi oppdrar ikke bare et norsk barn. Vi foreldre kommer fra to ulike kulturer og etniske grupper, og vi vil at dattera vår skal lære det beste fra begge. Det er samtidig utfordrende å være mellom to kulturer. Jeg fikk litt erfaring med det selv i 2001 og 2002 da jeg bodde i USA. Det var ikke langt fra himmel til helvete der. Jeg bodde i et fattig område av byen, og var den eneste hvite i nabolaget. Mange av husene hadde blitt skadet av en stor tornado som traff bakken noen uker før jeg kom, men det var ingen som hadde råd til å reparere. Det var likevel bare tre-fire kvartaler til guvernørboligen og utrolig vakre, historiske hus. Jeg følte meg ikke hjemme noe sted der, og tenkte ofte at jeg måtte ha landet på en annen planet.

Det er noe av den samme følelsen jeg og mange andre med NLD og/eller autisme har. Det er derfor ikke overraskende at det finnes en del bøker om Asberger syndrom som bruker det i tittelen, f.eks. «Through the Eyes of Aliens» eller «Raising Martians – From Crash-landing to leaving home.» Den siste tittelen er spesielt fengslende fordi den forteller om foreldreperspektivet også. De fikk kanskje ikke det barnet de trodde de skulle få, og de oppdaget at det var lite hjelp å få fra andre. Jeg vil legge til at dualiteten ikke handler om å hate eller motarbeide den sida i seg selv en synes er vanskelig. Det er ikke noe negativt med den sida, men det er vanskelig å vokse opp som noe samfunnet ikke aksepterer. En må velge sin egen vei, og navigere mellom to verdener.

Jeg vet ikke om de fleste tenker over det, men de som tilhører en minoritet og har en utviklingsforstyrrelse, har sannsynligvis dobbel dose. Det er ikke lett for disse å vokse opp, og kanskje spiller kjønn en større rolle enn mange reflekterer over også. Vi har gjerne andre forventninger til jenter. De kan ikke tillate seg like mye som gutter før vi tenker at atferden deres er tegn på en skjevutvikling, som ofte er psykologers synonym for annerledeshet, og det får gjerne samfunnet til å ta litt irrasjonelle valg. Aggressiv atferd er faktisk ikke alltid symptomer på sykdom eller omsorgssvikt. Det kan faktisk være en normalutvikling, men kan også være en del av en komorbid tilstand. Det er noe vi kan finne ut av i samarbeid.

Jeg er opptatt av å studere verden, og meg selv, for å kunne fungere best mulig. Det jeg har vært inne på i dette innlegget er en del av å forstå og akseptere seg selv. Det er det mental helse handler om, og selv om en kanskje hadde en barndom som ikke var optimal, har jeg tro på at en kan få mye ut av livet. Dette er noe jeg håper andre tar til seg også, for det er ikke nok å si at det er i orden å være annerledes. Vi må møte «de andre» på rett måte også.

De usynlige jentene

Jeg liker symbolikken. Interaksjon påvirker/skaper nye situasjoner.

Det er ikke alltid vi ser den i Haugesund, men sola er alltid bak skyene, på passe avstand til å hjelpe oss.

Vi liker å tenke at gutter og jenter er like, og at de vokser opp til å bli menn og kvinner vi ikke kan skille fra hverandre. Det har derfor vært en internasjonal trend de siste årene der en oppdrar barna kjønnsnøytralt. Jeg har sågar hørt om barnehager det blir vurdert som diskriminerende å omtale foreldre som mamma/pappa eller mor/far. Da sier en en nemlig at det finnes to kjønn. Noen land har sågar lover som faktisk gjør det ulovlig å si f.eks. han eller hun. Når jeg er litt uenig handler det ikke om gammeldagse syn om intelligens og kjønnsroller, men det har likevel delvis med press å gjøre. Vi har fått mange påminnelser om at gutter og jenter ikke er like. De fleste har hørt om at jenter og gutter mobber på forskjellige måter, og at en derfor må se etter andre ting for å hindre mobbing blant jenter, men forskjellene har betydning for diagnosearbeidet også.

Det har de siste årene blitt flere kvinner som har fått Asberger syndrom i voksen alder. Jeg har lest en del uttalelser av kvinner med Asberger på ulike nettsteder. Mange av dem beskriver en oppvekst med en del forvirring. De ville passe inn, men følte seg annerledes. Noen har løst det ved å observere sosial atferd i andre, som de deretter har kopiert. En kan derfor ikke si at de som ser ut til å forstå humor noen ganger ikke kan ha Asberger. Det gjelder ikke bare kvinner forresten. En som kommenterte meg en gang sa at «han lo på de rette stedene.» Jeg ga altså inntrykk av at jeg forstod. Noen av de vitnesbyrdene jeg har lest på nettet mente at kvinner hadde en driv, at dette nærmest var biologisk. Vi er nok litt forskjellige, ikke minst når vi kommuniserer, men jeg tror disse forskjellene blir forsterket. Det har kanskje like mye med sosiale forventninger å gjøre, altså et press. Jenter opplever langt større press enn gutter generelt. Det er forventet at de skal bry seg om andre og vise empati, at de skal være rolige. Samfunnet liker kort sagt snille piker, men det forventer ikke dette i samme grad fra gutter.

Jeg tok norsk grunnfag for mange år siden, og leste bl.a. en dialektstudie fra Oslo. Det var på det tidspunktet fremdeles klare språkmessige skiller mellom øst og vestkant, men det var flere kvinner fra østkanten som brukte former fra vestkanten. Det dreide seg om å passe inn, og selv i et samfunn uten klasseskille er det tydeligvis en opplevelse av at språk betyr noe. Vi leste også en mindre studie som viste noe liknende i Stavanger. Jeg leste en artikkel fra Psychology Today i dag fordi jeg følger dem på Facebook. De deler med jevne mellomrom gamle innlegg, som de gjorde i dag. 5 Reasons Why Self-Harm and Depression Have Tripled in Girls ble publisert i november 2017 og viser til amerikansk og britisk statistikk for depresjon og selvskading hos jenter under 16 år. Det er dystre tall, og de viser en kraftig økning på få år.

Innlegget i Psychology Today prøver å forklare hvorfor dette skjer oftere med jenter, og forfatteren kommer inn på at jenter bryr seg mer om utseende. Det interessante er hvorfor, og jeg tror det handler mye om press. Vi kan late som at det ikke er forskjeller mellom gutter og jenter, men jeg tror vi forventer langt mer fra jenter. Det blir sagt om ADHD at det er mer sannsynlig at gutter retter frustrasjonen sin utover og klandrer andre, mens jenter kan rette den innover. De kan da klandre seg selv. Det er i samsvar med det jeg har nevnt i dette innlegget. Jenter skal ikke være aggressive. De kan gjerne vise emosjoner innenfor det vi forventer av jenter, men de må altså oppføre seg feminint. De kan grine og bli passive, men de kan ikke bruke stemmen og/eller musklene til å tydelig vise at de er sinte, frustrerte eller redde. Det er heller ingen tvil om at noen kvinner kan gjøre mer enn andre. Kan f.eks. minoritetskvinner tillate seg like mye som hvite kvinner? Jeg har egentlig ikke noen formening om det selv, men jeg har lest en del tekster som How white women use strategic tears to silence women of colour. Ja, det høres helt feil å si det etter mange år med likestilling, men det er ikke nok å forandre loven. Det er vanskeligere å forandre samfunnet enn mange tror. Det nevnte leserinnlegget viser hvor skadelig det er å oppmuntre denne atferden. En kan rett og slett være giftig hvis en bare gir inntrykk av å være høflig. Vi er ikke like før vi gjør opprør mot holdninger som dette.

Utfordringen er å forstå og hjelpe de rolige. Det gjør vi ikke hvis vi tvinger alle til å bli like. Da har vi noe i nærheten av det Noam Chomsky en gang kalte «manufacturing consent.» Vi kan heller ikke tvinge noen inn i en personlighet eller livsstil de ikke føler seg komfortable med. Det er greit med ukonvensjonelle valg, et utenfor boksen-liv, hvis det er det en velger selv, men jeg tror mange føler at de bør ta det valget omgivelsene deres gir positiv tilbakemeldinger på. Det er ikke alltid omgivelsene tenker rett om det som passer best for denne personen. Det er vanskelig å vokse opp med de utfordringene jeg beskriver på denne bloggen, sannsynligvis vanskeligere for jenter, og kanskje vanskeligst for minoriteter. Det er for det første mindre sjanse for at de får rett diagnose, og dermed rett hjelp, og de har mindre spillerom. De kan ikke oppføre seg i henhold til diagnosen. Det er mindre toleranse for dem. Det er faktisk realiteten i Norge.

P.S. En kort kommentar til bildene. Jeg liker vann som et symbol, og i dette tilfellet dreier det seg om påvirkning utenfra. Sola skinte et kort øyeblikk på en gråværsdag og vinden påvirket overflaten. I det andre bilde laget en regndråpe fine ringer. Jeg har i tidligere innlegg brukt begrep som dominoeffekt og sommerfugleffekt. Det dreier seg om interaksjon og hvordan vi påvirker.

Sett diagnosen med mobilen

 

Genseren er veldig fin på den rette sida.

Den er annerledes på vrangsida, men like funksjonell.

Ta et bilde og still en nøyaktig diagnose. Det er en drøm for mange, og det har de siste par årene blitt utviklet flere apper som skal sikre en tidlig autismediagnose. Det er viktig å komme i gang med tiltakene tidlig, for da øker en muligheten for at barnet får et bra liv. Det er likevel ikke så enkelt. Appen er i beste fall en indikasjon, men den må brukes med fornuft.

Det er mange foreldre som har observert symptomer i barna sine, og selv om dette blir bekreftet av ansatte i helsevesenet og skole, blir det ikke alltid gjort noe, eller det rette. Det er en god mulighet for at tidlige tiltak begrenser seg til medisiner. Det hadde hjulpet hvis en kunne tolke visse ansiktstrekk, men disse sier ikke alltid noe om hvordan barnet kommer til å utvikle seg seinere. Jeg viste f.eks. liten interesse for å lese som barn. Jeg var interessert på ungdomsskolen, men det var fremdeles så krevende at jeg ikke leste så mye. Det kom derimot på videregående, og det gjorde at jeg fikk mye mer ut av livet.

En kan ha tidlige symptomer som tyder på både autisme og ADHD uten at det nødvendigvis er den rette diagnosen. Det kan være vanskelig å avgjøre om en liten gutt har en mild form for autisme eller om han oppfører seg normalt (gutter er naturlig mer selvsentrerte), altså at han f.eks. ikke kommuniserer nok empati. Det er dessuten noen symptomer jeg mener blir vurdert helt feil. Det er f.eks. noen som mener at asbergere er opptatt av fakta, men ikke fiksjon. Et barn med NLD kan derfor ha en fascinasjon for science fiction, som jeg har hatt siden barndommen, men asbergere må ifølge denne tankegangen ha en større interesse for den vitenskapen forfatteren har researchet enn det universet denne skapte. Det er, som med appen, bare en indikasjon, men jeg er ikke overbevist om at foreldre vil møte mer forståelse enn tidligere. Når det gjelder litteratur hadde jeg begge. Jeg leste Ringenes Herre som 16-åring og ble derfor interessert i norrøn mytologi. Jeg leste Dracula og oppdaget at det var en historisk Dracula. Jeg visste om Nicolas Flamel før jeg leste Harry Potter, men jeg hadde ellers søkt etter informasjon om denne alkymisten. Jeg motsetter meg ikke hjelpemidler som en app, men den betyr ingenting hvis en bruker den feil.

Det er et paradoks at samfunnet i dag har en sterk vilje til å inkludere mennesker med ulike typer seksuelle legninger og religioner (bortsett fra vår egen), og sågar oppfordrer barn til å velge en identitet de kanskje ikke føler seg komfortable med, mens diagnoser som autisme, ADHD og NLD blir brukt diskriminerende. De blir klassifisert som psykiatriske lidelser, noe jeg er sterkt uenig i, og det er ganske åpenbart at samfunnet ikke er opptatt av å inkludere. Det er ganske kortreiste tanker, for å si det forsiktig.

Bildet øverst er forøvrig en illustrasjon på innsida ut. Vi tenker negativt om det, f.eks. i uttrykket å vise vrangsida eller å slå seg vrang. Det er faktisk mye bra på innsida som mange ikke får vist. Mange er mer enn du kan se, og jeg tror det gjelder spesielt de som har en diagnose. Samfunnet har faktisk gitt opp disse ressursene, og det er et feilgrep. Jeg høres kanskje skeptisk ut, men jeg håper appen kan hjelpe, sammen med f.eks. en gentest. Den gir heller ikke klare svar, men genfeil kan gjøre oss mer utsatt. Det betyr at hvis en f.eks. har 15 q 13.3 mikrodelesjon, er det en ganske stor sjanse for at en får noen utfordringer. Det er holdninger en møter som i stor grad avgjør utfallet

Diagnose i en dystopisk verden

Det er flott utsikt fra vardafjell, men den gamle stillingen fra krigen minner meg også på at verden ikke kunne hindre en varslet katastrofe.

Jeg har skrevet noen innlegg som ligger litt på siden av hovedtemaet for denne bloggen. De har altså ikke direkte med en diagnose å gjøre, men de er relevante likevel. Det er f.eks. mye en kan inkludere i selvstendighet og det engelske begrepet self-advocacy, som dreier seg om å være sin egen forkjemper. En kan ikke stole på andre, så en må kunne gjøre en del på egen hånd, eller knytte de rette menneskene til seg. Jeg tenkte på dette igjen da jeg skrev innlegget Verdens største studie. Det dreide seg da om de rådene myndighetene gir. De er ikke alltid de beste, og noen ganger handler det rett og slett om at myndighetene ikke vet svaret.

Jeg har nok vært over gjennomsnittlig opptatt av Husbanken fordi kommunene bruker pengene helt feil etter min mening. Det betyr at det som står på Husbankens hjemmesider, det som skal være sentrale myndigheters boligpolitikk for økonomisk vanskeligstilte, i beste fall er unøyaktig. Det siste momentet jeg har hørt er sikkerhet.

Det er stadig flere land som børster støv av gamle beredskapsplaner, som med tydelighet viser at vi er tilbake til den kalde krigen. Direktoratet for samfunnsikkerhet og beredskap står bak sida sikkerhverdag.no, der de bl.a. gir råd om hva folk flest bør ha hjemme til enhver tid. Dette dreier seg om være forberedt på absolutt alt, inkludert krig, men det er mye som kan skje før verden kommer så langt. Vi kan oppleve brann, strømbrudd, flom, fall bare for å nevne noe.

Vi er omgitt av positiv tenkning, men det kan være skadelig å late som at det negative aldri kan skje. Det handler ikke om å alltid tenke negativt, men om å være forberedt på det meste, for hvis vi aldri tenker på det som kan skje, det som faktisk skjer med ganske mange individer, kan vi bli handlingslammet av sjokket den dagen det skjer. Sikker Hverdag anbefaler at vi har følgende ting hjemme:

• drikkevann
• tørrmat
• radio med batterier
• Lommelykt
• stearinlys og fyrstikker
• ved
• førstehjelpsutstyr og de medisinene du eventuelt bruker
• kontanter
• kokeapparat som går på gass eller rødsprit

Når det gjelder krig tror jeg ikke den største trusselen er noen av de våpnene som har blitt brukt før. En elektromagnetisk puls kan slå ut hele eller deler av strømnettet. De tar dette såpass alvorlig i USA at det har blitt diskutert i Kongressen, men det er absolutt et «worst case scenario.» Det er mye annet som sannsynligvis vil skje lenge før en krig blir aktuelt, men Norge er dårlig forberedt samme hvilket scenario vi får. Andre verdenskrig startet tidligere enn mange er klar over. Frankrike og England hadde lenge irritert seg over den tyske skipstrafikken som gikk helt nord til Narvik. Norge var en stor sjøfartsnasjon, og England var avhengig av forsyninger for å kunne kjempe mot Tyskland. Jeg tror nok de så på Norge som ganske egoistiske, for mens Europa forberedte seg på krig, trodde norske myndigheter at de kunne ignorere Hitler. De ville nok gjøre som svenskene, og drive handel med Hitler gjennom hele krigen.

Det kan være mange årsaker til en kollaps. Den kan like gjerne være økologisk eller økonomisk. Poenget jeg ville få fram er at Husbanken bruker det meste av midlene sine på moderne leiligheter uten pipe. Det er altså ikke noe alternativ å varme opp leilighetene uten strøm. Disse leilighetene blir dessuten bygget så tette at vedovner ikke lenger gir en god nok ventilasjon. Det er i utgangspunktet et problem når det f.eks. er spengkulde vinterstid. Det gjør at mange bruker mye strøm, og det øker faren for skader i strømnettet. Det er altså ikke bare positivt med lavenergihus. De får verken varme eller frisk luft uten strøm.

Det skal sies at jeg har en fascinasjon for dystopisk litteratur, men dette handler om langt mer enn de verst tenkelige katastrofene du kan tenke deg. Det er flere land som forbereder seg på vankelige tider, og det har fått konspirasjonsteoretikere til å spørre seg om noen faktisk planlegger en krig. Jeg er ganske overbevist om at den neste krigen vil være langt fra planlagt, men en økonomisk kollaps krever de samme forberedelsene. Det er sjokket, og desperate menneskers kamp for å overleve, som vil destabilisere et land. Jeg tror det er det en rekke regjeringer tenker på i disse dager.

Det er mange dystopiske scenarier som faktisk er veldig realistiske, fordi de har skjedd før. Det er ikke en verden for de som har en diagnose. Det er derfor jeg tenker på disse tingene, for jeg vet at det selv i et fredelig samfunn er grenser for hvor mye hjelp mange er villige til å gi. Det er ikke mange som tenker over hvordan det er å ha plager som i aller høyeste grad er kroniske. Det er allerede noen som opplever verden som dystopisk. De har ikke råd til utelukkende å tenke lykkelige tanker.

Sweden distributes «be prepared for war» leaflet to 4.8m homes

Germans told to stockpile food and water for civil defense

Mellom barken og veden

If it’s not baroque, don’t fix it.
Cogsworth fra Beauty and the Beast (Disneys animasjon).

Ja, jeg vet. Det er ikke en veldig avansert spøk, men det er faktisk så vanlig med dårlige spøker at det engelske språket har begrepet «dad jokes.» Poenget denne gangen er at nye løsninger ikke nødvendigvis er bedre. Nye diagnoser betyr ikke at barn nødvendigvis får det bedre. Et barn som er veldig aktivt kan lett få ord på seg for å være hyperaktiv, spesielt i dag som samfunnet oppfordrer barn til å være inaktive. Et barn med sterke meninger, eller som er sta, kan lett bli vurdert å ha en opposisjonell atferdsforstyrrelse. Omgivelsene kan fort mistenke oppmerksomhetsvansker hvis et barn av ulike grunner dagdrømmer mye.

Dette kalles å patologisere i faglitteraturen, eller sykeliggjøring på godt norsk. Det er interessant at Barnevernet bruker det samme ordet mot foreldre, selv om det faktisk er primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten som har stilt diagnosen. De stoler altså ikke på at det offentlige er kapabel til å vurdere barn.

Jeg føler at jeg er litt i en mellomposisjon, for jeg har vært ganske kritisk til nevrodiversitet på denne bloggen. Det er en filosofi som sier at det er mange forskjellige nevrologiske utviklingsmønstre, og at det ikke er negativt å ha et som skiller seg fra det andre har. Det er altså ikke de som har autisme, ADHD, NLD og andre diagnoser som skal tilpasse seg. Det er resten av samfunnet som skal rydde plass for oss. Det er høres veldig fint ut, men det er ikke spesielt realistisk. Jeg har sett hele spekteret når det gjelder både autisme, NLD og ADHD, og har vanskelig for å se for meg at samfunnet skal oppmuntre enkelte grupper på denne måten.

Jeg er likevel enig i at både individene og samfunnet må bidra. Det samfunnet, inkludert Barnevernet, kan gjøre er å tenke litt mer realistisk om diagnoser. En atferd som ligger litt utenfor normen trenger ikke være sykdom, og hvis det er en dysfunksjon er ikke medisiner nødvendigvis den eneste løsningen. Det finnes ikke medisiner uten bivirkninger, og når en ser de nedslående konklusjonene i metaforskning, burde det faktisk få flere til å stille spørsmål ved tanken om at medisiner fikser alt. Det finnes muligheter, og en av dem er at kanskje barnet ikke trenger å fikses. Når det er nødvendig med «behandling» finnes det alternativer til medisin, men de krever en del ressurser, mens medisin er en enkel og billig løsning. Da kan det offentlige dokumentere at barnet har fått hjelp, og det er ingen tvil om at det noen ganger er den beste hjelpen, men ikke alltid.

Magen/tarmene påvirker hjernen, og mat er derfor viktig for hvordan vi fungerer. Dette er en personlig favoritt, zucchini med tomatsaus, kjøtt og veganost.

Jeg leste om en ung mann for noen år siden som søkte på Politihøgskolen. Han fikk avslag fordi han noe år tidligere, mens han var barn, hadde blitt behandlet for depresjon. Det skjedde fordi en av foreldrene hans døde brått. Han ble altså vurdert som for ustabil for politiyrket et tiår seinere, men jeg vil hevde at en mangel på reaksjon hos barnet hadde vært en større bekymring. Jeg mener det er altfor mye som ligger under psykiatrien, og når en tenker over at en veldig stor del av befolkningen får en av disse diagnosene minst én gang i livet, kan en lure på om det er noen som får lov til å jobbe i framtida.

Jeg har beskrevet i en rekke innlegg de erfaringene jeg har hatt i skole og arbeidsliv. Jeg har strukket meg veldig langt for å lykkes, men det var vanskelig i et samfunn som absolutt ikke var opptatt av nevrodiversitet. Jeg gjorde det jeg kunne for å tilpasse meg. Jeg kommer av og til i ubehagelige situasjoner der jeg får spørsmål om hva jeg driver med, og det er en forventning om at jeg legger ut om en karriere som går på skinner. Det er noen ganger andre som legger til at jeg faktisk jobber.

Det er de som vet hva jeg kan. Jeg skrev først ei bok om hvordan det hadde vært å leve som en voksen NLDer. Jeg var nok litt for ivrig, og sendte sannsynligvis manuskriptet for raskt til forlagene. Jeg burde har brukt litt mer tid på å redigere, men fikk likevel inntrykk av forlagene vurderte prosjektet mitt seriøst. Det er ei bok det norske markedet skriker etter, så jeg har ikke gitt den opp, men jobber med et annet prosjekt nå.

Jeg skriver fantasy, og jeg tror det blir en serie på tre bøker. Jeg har tro på at de blir gitt ut, og jeg har i tillegg en idé til en annen serie med nye karakterer, men i samme univers. Jeg blir sannsynligvis ferdig med den første boka til jul, men har valgt en annen strategi etter erfaringene med NLD-manuskriptet. Jeg skal bruke tida fram til neste sommer med å finpusse fortellingen, noe jeg håper vil lønne seg. Det jeg oppfatter med begrepet patologisering er å fokusere på det en ikke kan. Det er en del av strategien min å fokusere på det jeg kan, og jeg prøver så godt det lar seg gjøre å glemme nederlag. Jeg liker ikke å fokusere på det som har gått galt før, men prøver igjen. Jeg ser derfor ikke på meg selv som en taper. Jeg er en vinner.

Jeg føler at jeg endelig har funnet noe jeg både trives med og behersker ganske godt. Jeg har aldri skrevet eller prøvd å skrive ei bok før, men det har vært et veldig spennende prosjekt. Det er ikke mange forfattere som tjener penger på historiene sine. Det er faktisk veldig mange gode bøker som ikke selger noe særlig, så målet mitt er ikke å bli den neste J.K. Rowling eller Rick Riordan. Målet er å skrive det jeg mener er en fantastisk historie. Jeg vil dele historien med andre, og ikke minst vise at jeg er mer enn andre kan se. Det er derfor jeg har den undertittelen jeg har på bloggen: Mer enn autisme og NLD.

Det er mange som ikke har noen peiling i det hele tatt. Nei, vi introverte er ikke deprimerte når vi er alene. Vi takler veldig fint å være alene, og har det kanskje mentalt bedre enn veldig mange andre. Jeg har inntrykk av at de som sier noe annet egentlig tenker på hvordan de ikke takler å være alene selv. Mennesker med en diagnose som ASD, ADHD, NLD eller Tourette syndrom er også annerledes, men de har faktisk evner som samfunnet burde utnytte i langt sterkere grad. Jeg skriver som sagt fordi jeg liker det, men jeg må nok innrømme at det er et element av stolthet også. Jeg vil vise at jeg kan. Boka blir nok en suksess uansett hva som skjer, for jeg kan.

En utopisk sult

Turstien Tangane bak Dalen Hotell var et av favorittstedene mine.

Jeg blir litt vemodig eller trist på denne dagen, for 1.mai minner meg om Dalen i Tokke. Noen vil si at sosialisme er en utopi, at det samfunnet denne ideologien beskriver ikke er forenlig med virkeligheten, for det vi har er kanskje nærmere antonymet dystopi. Jeg blir litt trist fordi Dalen i Tokke kommune hadde alle ingrediensene og forutsetningene, men det ble ikke noe idealsamfunn for oss.

Jeg skal ikke rippe opp i alt som har skjedd, men kan slå fast at vi hadde fire vanskelige år i bygda. Jeg fikk jobb der i 2008 og vi bestemte oss for å flytte. Verden er full av tilfeldigheter, og dette er kanskje ett av dem. Jeg vet ikke hva som lå bak, men den veldig positive tonen fra telefonsamtalene ble erstattet med noe ganske annet da vi faktisk kom til bygda. Vi møtte mange sympatiske folk der, og de fleste var heldigvis av den typen, men det var også noen som gjorde livet unødvendig vanskelig. Det har kanskje mer med en generell skepsis til utenforstående å gjøre, for det var et tema i valgkampen i 2011. Jeg gikk på et folkemøte i Tokke Kulturhus den høsten der politikerne fra kommunen debatterte ulike lokale saker, og en av sakene som ble tatt opp var hvordan kommunen tok imot innflyttere. Det var altså ikke et helt ukjent fenomen.

Dalen imponerte meg i begynnelsen. Det er 2 200 innbyggere i kommunen, og omtrent 900 av dem bor i kommunesenteret Dalen. De har en god skole, en barnehage med et fantasisk personale og en veldig kompetent leder for helsestasjonen. Kulturhuset ble bygget sammen med fylket (de deler det med den videregående skolen), og de har derfor ypperlige lokaler for bygdekino, kulturskole, bibliotek, ulike typer møter, i tillegg til et bra svømmebasseng. Det er stor aktivitet innen kultur og mange frivillige som gjør en god jobb. Jeg ble derfor imponert over hvor mye denne lille plassen fikk til.

Jeg ble så imponert at jeg vurderte ei stund å flytte tilbake. Jeg har ikke så lett for å få venner, men jeg hadde jevnlig kontakt med en mann der som jeg satte stor pris på. Den pensjonerte læreren var en god støtte for hele familien da vi opplevde noen av vanskene med å være innflyttere. Vi måtte gi opp mye da vi flyttet, bl.a. den tilværelsen vi hadde i grenda Svingen. Jeg elsket den plassen, men kjærligheten var nok ikke gjensidig.

Dalen hadde mye av det idylliske en kan finne i små bygder, men det var ei mørk side også. Ei veldig mørk side. Jeg skal ikke gå inn på det her, men kan si såpass at vi egentlig ikke hadde så mye valg, for det var ikke bare jobbsituasjonen som tvang oss ut av bygda. Vi valgte ikke Halsa i Meløy kommune. Det var ganske enkelt der jeg fikk jobb, men vi hadde liknende erfaringer i den nye kommunen. Det kan virke som at det bildet mange har av bygdeidyll er en illusjon. Den finnes i alle fall ikke for mange, hvis noen, innflyttere. Det beste en kan håpe på er å ikke skille seg ut, å gjemme seg i mengden, men det er faktisk ikke mulig for alle. Det er jo noe med de fleste av oss med en diagnose som NLD, autisme eller ADHD som ikke er så anonymt. Da har en faktisk ikke den beskyttelsen det er å være en av mange, for hva gjør en hvis massen ikke vil ha deg der?

Det var flere grunner til at vi ikke kunne bli boende i Dalen. Jeg fikk for det første ikke jobb der, og jeg søkte i hele regionen for at vi i det minste kunne holde oss i fylket (mellom Vinje og Porgrunn, samt Tinn, Fyresdal og Nissedal). Jeg tenker av og til på hvordan det hadde gått hvis vi hadde klart å bli. Dattera mi elsket skikarusellen/idrettsskolen, barnehagen/skolen, kulturskolen og det nettverket av venner vi hadde der. Hun elsket sågar snøen, og det var virkelig nok av den der. Hun opplevde nok Dalen som et utopia.

Det som skjedde i Dalen og i årene etterpå er mye av grunnen til jeg ikke kan se på Norge som et idealsamfunn. Jeg er ikke sikker på hvilket ord jeg skal bruke. Jeg har noe av den samme følelsen for Vikebygd i Vindafjord kommune. Vi bodde der i fire år, men flyttet da jeg fikk jobben i Dalen. Vi hadde det bra på denne plassen 40 km utenfor Haugesund, men det var mange av de tjenestene vi trengte som ikke var tilgjengelige. Vi kunne derfor ikke ha blitt boende uansett. Vemod er nok ikke det rette ordet, for det har mer med tungsinn, bedrøvelse og håpløshet å gjøre. Det jeg føler er mer positivt. Jeg tror jeg tenker på lengsel, en sult eller et begjær etter å smake det jeg hadde i yngre dager. Det kan selvsagt aldri bli det samme hvis vi flyttet tilbake, men jeg skulle ønske vi kunne ha fortsatt på det livet vi hadde startet.

Jeg tror jeg blir litt svimmel også. Vertigo er en svimmelhet en får hvis sanseorganene gir forvirrende tilbakemeldinger. Da kan kan en rett og slett ikke orientere seg i rommet. Det er en illusjon, men jeg tenker overført betydning nå. Jeg liker å tenke både bakover og framover, men det må være en balanse. Det er fristende å leve i fortida når verden beveger seg for fort, men jeg prøver å unngå det. Et og annet øyeblikks vertigo er kanskje ikke så dumt likevel, for da har jeg tid til å reflektere over livet. Det ligger smertefulle minner i fortida, ting jeg ikke vil tenke på. Jeg gjør det likevel, om ikke annet så for å redusere farten litt. Det store fokuset på framdrift kan gi noen og enhver vertigo. Det kan gjøre omgivelsene diffuse, og gjøre oss ute av stand til å navigere. Dalen representerer noe av fortida mi. Det er noe smerte der, og noe av smerten har sammenheng med at vi mistet det livet vi hadde. Det er likevel flere gode minner, og vi møtte en del mennesker der som gjorde livene våre bedre. Vi hadde et sterkt nettverk av mennesker som gjorde inntrykk på oss. Dalen var derfor tross alt livet på sitt beste.

Vertigo er også et symptom på sykdom, og det minner meg følgelig på at vi har en begrenset tid på oss. Ingen av oss vet hvor mye framtid vi har, men jeg vil i alle fall ikke bruke noe av den på noe nytteløst. Jeg har bøker som skal leses, bøker som skal skrives, steder som skal besøkes, vennskap som skal knyttes, og ikke minst ei datter som skal få muligheter til å velge det livet hun ønsker seg. Vertigo passer ikke inn i planene mine. Jeg vet hvor jeg skal og har planer om å komme fram, men en og annen pause kan være nyttig. Det kan faktisk hjelpe meg til å få mer ut av livet. Jeg må derfor passe på at jeg ikke har det for travelt.

Utopi, det perfekte sted, finnes forøvrig ikke, og hvis noen vil overbevise deg om noe annet, vet du at de lyger. Det er ikke det mange vil høre, men sannheten er at du må skape din egen lykke. Det er ikke så enkelt som at man er sin egen lykkes smed, for andre kan gjøre livet ditt temmelig surt, men det er i alle fall opp til deg selv å gjøre noe med det.

The Game of Life

Overskriften er også tittelen på et av de klassiske brettspillene for barn. Det handler om å manøvrere gjennom livet, klare de store milepælene som å ta utdannelse, stifte familie, få jobb etc. Jeg var inne på i Kan du spillet? at livet var et spill. Barndommen er ganske bekymringsløs for de fleste av oss. Det er ikke mye vi trenger å engste oss for da, men foreldrene tenker mye på hva som kommer til å skje i framtida. Barndommen er en forberedelse til spillet, for selv lek er ikke annet enn et verktøy for å utvikle de ferdighetene vi trenger som spillere. Det er imidlertid et krevende og forvirrende spill, og for noen kan det virke som at reglene forandrer seg hele tida, eller at noen spillere ikke trenger å følge reglene.

Sjakk er en annen analogi for livet. Hver avgjørelse har en konsekvens, men til forskjell fra virkeligheten er det stort sett opp til deg.

Spillet starter med et ganske enkelt første nivå. Det er vanskelig å slå fast nøyaktig når spillet starter. Ungdomsskolen med karakterer er det første synlige tegnet på at det er forskjell på oss. Da begynner det å gå opp for oss at vi har ulik status, og at vi kanskje ikke vil spille på det samme nivået de kommende årene. Det som kommer før er mer en forberedelsesfase enn faktisk spill, men det er også en viktig fase. Det er ikke umulig, men det kan være vanskelig å øke statusen sin i skolemiljøet. Hvis en har utfordringer knyttet til ADHD, NLD eller ASD, er det ikke sikkert en klarer å forandre på så mye. Det kommer an på hvor mye kommunen er villig til å hjelpe. Det er noen som vil jage bak de andre gjennom hele grunnskolen, for hvis en først kommer litt skjevt ut er det ikke lett å forandre andres oppfatninger av oss.

Hvis en klarer overgangen til ungdomsskolen er det likevel stor sjanse for at en klarer de to neste årene, og det er det en gjør det siste året på grunnskolen som avgjør hvilket nivå en skal spille på etter det. Hvis en drømmer om å bli f.eks. dansepedagog må en sannsynligvis ha veldig gode karakterer i alle fag, noe som kanskje ikke er helt rettferdig. En elev som er svak i matematikk kan være flink til å formidle dans på scenen, til å improvisere og koreografere, og ikke minst lære dette videre. Jeg vet ikke hvor strenge de er, men både videregåene skole og høgskolene/universitetene krever nok gode karakterer i alle fag. Det er en praktisk opptaksprøve også, men jeg vil tro at den sterke konkurranen gjør at en må ha et høyt gjennomsnitt. En kan dermed risikere at de som virkelig brenner for dans ikke kommer opp på det nivået i spillet de fortjener fordi de sliter med f.eks. matte eller naturfag.

Etter høgskolen skal en søke på jobb, og noen bytter kanskje til en bedre jobb etter hvert. Det sosiale spillet følger oss helt fra barndommen, og hvis en lyktes gjennom barndommen og tenårene, fortsetter gjerne denne suksessen. Det dreier seg om å samle poeng, og det er ikke uvanlig at det stort sett er de samme som gjør det bra på alle nivåene i spillet.

Det er regler i spillet, men de er veldig kompliserte. Spillet er så komplisert at jeg ikke er sikker på om noen forstår det. Du har sikkert hørt det før, du må velge din egen vei og ikke bare følge etter andre. Det er ikke lett, for selv om du tar alle de rette valgene, er du langt fra garantert suksess. Hvis en spiller spillet bra sitter en på slutten av livet igjen med en behagelig pensjon, ingen gjeld, og voksne barn som gjør det bra fordi du ga dem gode betingelser.

Dette høres ganske enkelt ut, men det er ikke like enkelt for alle. Tenk deg at du har vokst opp med noen utfordringer andre ikke har. Det kan dreie seg om konsentrasjonsvansker, motoriske vansker, lese/forståelsesvansker, mattevansker, rom/retningsvansker, vansker med sosialt samspill og impulskontroll. Dette kan gjøre hvert nivå i spillet ekstra vanskelig. Det er ingen som bryr seg om du utfører jobben din perfekt hvis du ikke passer inn sosialt. Du har kanskje de beste ideene i ei prosjektgruppe, men siden du har en lav sosial status blir du ikke hørt. Det er også mulig at ideene dine blir stjålet av andre. Det er mye som kan ødelegge og dermed gjøre at du taper spillet eller ikke klarer å klatre til det neste nivået.

Media forteller til stadighet om bedriftsledere som får sparken eller blir presset ut, men går deretter til en ny jobb som ikke er stort dårligere. Jeg hører en del tilfeller om dette på et langt lavere nivå også. Det kan dreie seg om at en sier opp jobben uten å ha noe annet å gå til, eller at en får sparken. Det betyr ikke nødvendigvis arbeidsledighet, for noen har en spesiell evne til å ende opp med noe bedre. Det kan tilsynelatende se ut som tilfeldigheter, men det er sannsynligvis fordi de spiller spillet bedre. De lander alltid på beina. Jeg må ærlig innrømme at det er vanskelig å forstå spillet, for dette er mennesker som ikke trenger å følge reglene.

Richard Branson, den vanvittig suksessrike grunnleggeren av Virgin, hadde dysleksi i barndommen, og droppet ut av skolen. Han har bl.a. sagt at «I’m proof that entrepreneurs don’t necessarily need higher-education degrees. Les mer på Virgins hjemmeside. Han er langt fra den eneste som har sagt det. Det er stort sett de som lykkes som har den holdningen, men virkeligheten for de aller fleste andre er at selv om de har evner og gode ideer, er det ikke lett å få andre til å lytte. Det er få forunt å komme seg fram i verden uten utdannelse. Mange klarer det ikke med en utdannelse en gang.

Norge er tjent med å ha mange spillere. Jeg mener derfor Norge er tjent med at vi gir mer støtte og flere muligheter til de som trenger det. Noen må gjøre jobber som å vaske, tømme søppel, fikse kloakken etc. Det er mange som ikke respekterer disse yrkesgruppene. Det er ikke nok å ha en jobb. En må ha den rette jobben for å bli respektert. Det er sånn spillet fungerer, men en kan oppnå mye om en skulle trenge mer tid for å samle nok poeng til neste nivå.