Overskriften er også tittelen på et av de klassiske brettspillene for barn. Det handler om å manøvrere gjennom livet, klare de store milepælene som å ta utdannelse, stifte familie, få jobb etc. Jeg var inne på i Kan du spillet? at livet var et spill. Barndommen er ganske bekymringsløs for de fleste av oss. Det er ikke mye vi trenger å engste oss for da, men foreldrene tenker mye på hva som kommer til å skje i framtida. Barndommen er en forberedelse til spillet, for selv lek er ikke annet enn et verktøy for å utvikle de ferdighetene vi trenger som spillere. Det er imidlertid et krevende og forvirrende spill, og for noen kan det virke som at reglene forandrer seg hele tida, eller at noen spillere ikke trenger å følge reglene.

Sjakk er en annen analogi for livet. Hver avgjørelse har en konsekvens, men til forskjell fra virkeligheten er det stort sett opp til deg.
Spillet starter med et ganske enkelt første nivå. Det er vanskelig å slå fast nøyaktig når spillet starter. Ungdomsskolen med karakterer er det første synlige tegnet på at det er forskjell på oss. Da begynner det å gå opp for oss at vi har ulik status, og at vi kanskje ikke vil spille på det samme nivået de kommende årene. Det som kommer før er mer en forberedelsesfase enn faktisk spill, men det er også en viktig fase. Det er ikke umulig, men det kan være vanskelig å øke statusen sin i skolemiljøet. Hvis en har utfordringer knyttet til ADHD, NLD eller ASD, er det ikke sikkert en klarer å forandre på så mye. Det kommer an på hvor mye kommunen er villig til å hjelpe. Det er noen som vil jage bak de andre gjennom hele grunnskolen, for hvis en først kommer litt skjevt ut er det ikke lett å forandre andres oppfatninger av oss.
Hvis en klarer overgangen til ungdomsskolen er det likevel stor sjanse for at en klarer de to neste årene, og det er det en gjør det siste året på grunnskolen som avgjør hvilket nivå en skal spille på etter det. Hvis en drømmer om å bli f.eks. dansepedagog må en sannsynligvis ha veldig gode karakterer i alle fag, noe som kanskje ikke er helt rettferdig. En elev som er svak i matematikk kan være flink til å formidle dans på scenen, til å improvisere og koreografere, og ikke minst lære dette videre. Jeg vet ikke hvor strenge de er, men både videregåene skole og høgskolene/universitetene krever nok gode karakterer i alle fag. Det er en praktisk opptaksprøve også, men jeg vil tro at den sterke konkurranen gjør at en må ha et høyt gjennomsnitt. En kan dermed risikere at de som virkelig brenner for dans ikke kommer opp på det nivået i spillet de fortjener fordi de sliter med f.eks. matte eller naturfag.
Etter høgskolen skal en søke på jobb, og noen bytter kanskje til en bedre jobb etter hvert. Det sosiale spillet følger oss helt fra barndommen, og hvis en lyktes gjennom barndommen og tenårene, fortsetter gjerne denne suksessen. Det dreier seg om å samle poeng, og det er ikke uvanlig at det stort sett er de samme som gjør det bra på alle nivåene i spillet.
Det er regler i spillet, men de er veldig kompliserte. Spillet er så komplisert at jeg ikke er sikker på om noen forstår det. Du har sikkert hørt det før, du må velge din egen vei og ikke bare følge etter andre. Det er ikke lett, for selv om du tar alle de rette valgene, er du langt fra garantert suksess. Hvis en spiller spillet bra sitter en på slutten av livet igjen med en behagelig pensjon, ingen gjeld, og voksne barn som gjør det bra fordi du ga dem gode betingelser.
Dette høres ganske enkelt ut, men det er ikke like enkelt for alle. Tenk deg at du har vokst opp med noen utfordringer andre ikke har. Det kan dreie seg om konsentrasjonsvansker, motoriske vansker, lese/forståelsesvansker, mattevansker, rom/retningsvansker, vansker med sosialt samspill og impulskontroll. Dette kan gjøre hvert nivå i spillet ekstra vanskelig. Det er ingen som bryr seg om du utfører jobben din perfekt hvis du ikke passer inn sosialt. Du har kanskje de beste ideene i ei prosjektgruppe, men siden du har en lav sosial status blir du ikke hørt. Det er også mulig at ideene dine blir stjålet av andre. Det er mye som kan ødelegge og dermed gjøre at du taper spillet eller ikke klarer å klatre til det neste nivået.
Media forteller til stadighet om bedriftsledere som får sparken eller blir presset ut, men går deretter til en ny jobb som ikke er stort dårligere. Jeg hører en del tilfeller om dette på et langt lavere nivå også. Det kan dreie seg om at en sier opp jobben uten å ha noe annet å gå til, eller at en får sparken. Det betyr ikke nødvendigvis arbeidsledighet, for noen har en spesiell evne til å ende opp med noe bedre. Det kan tilsynelatende se ut som tilfeldigheter, men det er sannsynligvis fordi de spiller spillet bedre. De lander alltid på beina. Jeg må ærlig innrømme at det er vanskelig å forstå spillet, for dette er mennesker som ikke trenger å følge reglene.
Richard Branson, den vanvittig suksessrike grunnleggeren av Virgin, hadde dysleksi i barndommen, og droppet ut av skolen. Han har bl.a. sagt at «I’m proof that entrepreneurs don’t necessarily need higher-education degrees. Les mer på Virgins hjemmeside. Han er langt fra den eneste som har sagt det. Det er stort sett de som lykkes som har den holdningen, men virkeligheten for de aller fleste andre er at selv om de har evner og gode ideer, er det ikke lett å få andre til å lytte. Det er få forunt å komme seg fram i verden uten utdannelse. Mange klarer det ikke med en utdannelse en gang.
Norge er tjent med å ha mange spillere. Jeg mener derfor Norge er tjent med at vi gir mer støtte og flere muligheter til de som trenger det. Noen må gjøre jobber som å vaske, tømme søppel, fikse kloakken etc. Det er mange som ikke respekterer disse yrkesgruppene. Det er ikke nok å ha en jobb. En må ha den rette jobben for å bli respektert. Det er sånn spillet fungerer, men en kan oppnå mye om en skulle trenge mer tid for å samle nok poeng til neste nivå.