Gi blaffen!

Det tok mange år før jeg lærte å gi blaffen.

Jeg har skrevet mye om nevrodiversitet. Dette er et positivt syn på annerledeshet som har fått stadig mer støtte de siste årene. Spørsmålet en prøver å besvare er om utviklingsforstyrrelser er feil/avvik eller om det er en forskjell, innenfor en naturlig  genetisk variasjon. Tanken er at de som har en atypisk nevrologi ikke skal gjøre noe for å tilpasse seg. Det er samfunnet som skal rydde plass for dem. Nevrodiversitet innebærer altså at det ikke er noe galt med de som har f.eks. autisme eller ADHD. Behandling og/eller tilrettelegging er derfor unødvendig. Det hadde vært fantastisk hvis det var så enkelt, men jeg synes ikke det er realistisk.

Jeg hadde en spes.ped-kollega for noen år siden som mente at en elev han hadde en til en undervisning med ikke kunne ha den ADHD-diagnosen denne nettopp hadde fått fra BUP. Begrunnelsen var at eleven var sympatisk og flott å arbeide med. Betyr det at barn med en diagnose ikke kan være flotte? Det hørtes mistenkelig ut som nevrodiversitet. Det er sikkert en del av disse barna som ikke ønsker noe annet enn å være som alle andre. De vil ikke skille seg ut, men det er også noen som er klar over at de er unike og som ikke har noe ønske om å tilpasse seg. De vil ikke bli mer normale. Det er en flott innstilling.

Begrepet nevrodiversitet høres bra ut, men jeg tror ikke det er den holdningen de fleste møter. Den tidligere kollegaen min reflekterte tydeligvis ikke over de utfordringene denne eleven hadde. Det var sannsynligvis en grunn til at det var nødvendig å ta eleven ut av klasserommet, men hvis en har den holdningen at barn med ADHD eller autisme ikke kan ha humoristisk sans eller være sympatiske, vil en sannsynligvis ikke forberede dette barnet på det som kommer seinere. Da har skolen sviktet. Det er noen ganger foreldrene som svikter.

Jeg hadde som lærer elever med søvnproblemer og nedsatt apetitt, en bivirkning av ADHD-medisin. Foreldrene løste det ved å la barnet ha kabel-TV på rommet sitt. Tror du barnet møtte uthvilt og rasjonell på skolen? Dette er ikke et for eller mot Ritalin-innlegg, men en må være klar over at det er kraftige saker. En artikkel i The Guardian fra 2006 sa at det hadde vært 51 dødsfall forårsaket av Ritalin i USA siden 1999, og det tallet er sannsynligvis langt høyere i dag. Det kommer nok av at en må ha en stadig høyere dose for å få samme virkning. Det er dessuten vanlig med bivirkninger som søvnproblemer, nervøsitet, nedsatt apetitt, smerter, økt hjertefrekvens og tics. Det bør ikke være en lett avgjørelse, men jeg har inntrykk av at Ritalin ofte blir foreslått bare for å prøve, fordi det er billigere enn andre alternativer (f.eks. atferdsterapi og kosthold).

Hva er så normalt og  hva må du gjøre for å bli vurdert som normal? Mange blir vurdert som normale hvis de blir stille, altså at de er en del av mengden. Hvor stort avvik kan samfunnet takle? Forskeren Lars Grue snakker om normalitet i dette intervjuet på khrono.no. Han mener at normalitet for mange dreier seg om gjennomsnittet. Det normale er å være en del av mengden, ikke skille seg ut, men det normale er faktisk variasjon. Mange har en idé om at det er normalt å være pen, men de færreste kan leve opp til det vi tror er gjennomsnittet.

Hvis det normale er å være forskjellig burde dette være gode nyheter for alle som har diagnoser som autismespektertilstander, NLD, ADHD og Tourette syndrom. Det er likevel ikke så enkelt, for alle har sin egen definisjon av normal, samtidig som mange vil være den utvalgte som blir beundret. Det gjelder de usynlige handikappene også. Jeg har i tidligere innlegg omtalt de fiktive skikkelsene Doctor House, Spencer Reid fra Criminal Minds og Zack Addy og Temperance Brennan fra Bones. Dette var skikkelser som på overflaten hadde mye av det majoriteten ønsker. Alle var lynende intelligente, pene og tilsynelatende vellykkede. Brennan og til dels House hadde ikke problemer med å tiltrekke seg andre mennesker seksuelt, men dette var ikke nok. Spencer Reid var kanskje den som var mest tilfreds, men ingen av dem så ut til å være lykkelige. De klarte seg fordi de var en suksesss i arbeidslivet, og kommuniserte bra nok med de nærmeste medarbeiderne, men de hadde vanskelige liv. Jeg er ikke overbevist om at virkeligheten er lettere.

Det vi kan lære av dette er kanskje at normalitet ikke er så viktig at det bør gå på bekostning av alt annet. Jeg er derfor litt enig med nevrodiversitet-leiren. Vi bør ikke stresse med å bli alt det samfunnet vil vi skal bli. Jeg fikk ikke diagnosen før jeg hadde passert 40, og hadde i alle år før den tid prøvd å tilpasse meg. Jeg klarte det aldri, for jeg kunne ikke være det andre ville jeg skulle være. Jeg skulle ønske jeg kunne være den kunnskapsrike nerden Spencer Reid fra Criminal Minds eller Grissom fra CSI, og samtidig ha suksess i arbeidslivet. Det er ikke lett å falle utenfor i et samfunn som uttrykker et fullkomment hat mot alle som ikke bidrar. Det var ingen som ryddet plass for meg og jeg er derfor skeptisk til tanken om at samfunnet skal stå for all tilpasningen. Det skjer bare ikke.

Jeg beklager at jeg ikke tok flere av de valgene jeg ønsket selv, uten å tenke på andre. Jeg prøvde å passe nok inn til at jeg fikk jobbe, men strategien var ikke alltid effektiv. Det var ikke så stor aksept for annerledeshet som mange tror det er. Det fungerer sikkert bra hvis du har de rette evnene, enten det dreier seg om akademia, kunst eller tekniske fag. Da kan det hende at kolleger godtar at en sosialt er litt annerledes. Jeg tror likevel det er sunt å drite i hva andre mener.

Jeg er mindre opptatt av andre i dag. Jeg er mer opptatt av å fungere. Det er ikke så viktig om andre inkluderer meg i majoriteten, den delen av befolkningen de godtar og som de klassifiserer som normal. Jeg er kanskje mer forskjellig enn feil, men i en verden som ikke takler annerledeshet tok det lang tid å finne det ut.

Les også Et stigmatiserende samfunn

Et stigmatiserende samfunn

Det er populært å være litt annerledes i dag, men det er fremdeles vanskelig å gå sine egne veier.
Foto: Smarnad via freedigitalphotos.net

Jeg har to blogger. Jeg skriver hovedsakelig om NLD, autismespekteret, ADHD og komorbide lidelser her på skriveloftet, mens jeg gir uttrykk for meninger i ulike samfunnsspørsmål på Frihetens pris. Noen ganger møtes nok de to bloggene, og det skjer kanskje i dette innlegget.

Journalist og sosiolog Ann Cathrin Andersen skrev nylig kronikken Intoleransen som gjør barn syke på NRK Ytring der hun uttrykte noen veldig populære meninger. Jeg er enig i kritikken av Ritalin og andre typer medisin for ADHD, for den hjelper ikke alle, spesielt ikke de som ikke har ADHD. Hun anklager samfunnet for intoleranse, men jeg vil hevde at en «alle er innenfor en naturlig variasjon-argumentasjon» er like intolerant og skadelig, selv om jeg er enig i at samfunnet ikke godtar de som er annerledes. Det er derfor jeg er skeptisk til de som mener det motsatte, og det er en del av dem.

Andersen kommer inn på at det er flere gutter enn jenter med ADHD (dobbelt så mange gutter enn jenter ifølge Folkehelseinstituttet), men autisme kan være en mulig delforklaring på denne forskjellen. Det er nemlig mange jenter med f.eks. Asberger syndrom som ikke får diagnosen. Noen får den aldri, mens andre får den i voksen alder. Jenter er generelt roligere enn gutter og mer opptatt av kommunikasjon enn gutter, noe som kan skjule utfordringene til en viss grad. Det gjelder både Asberger syndrom og ADHD. Gutter blir lagt mer merke til, men det er store muligheter for feildiagnostisering. Det er fordi det er betydelig overlapping mellom diagnoser. Autismespekteret er relevant fordi denne tilstanden kan forveksles med ADHD.

Kronikken insinuerer at ADHD egentlig ikke finnes, at diagnosen blir satt på manglende grunnlag. Jeg føler at hun beveger seg inn i farlig territorium, for konsekvensene ved å ta et feil valg kan bli veldig alvorlige. De nevnte fellestrekkene berører i alle fall NLD, autismespekteret, ADHD og PTSD. Det er en sterk arvelig faktor i de tre første, og en kan derfor vente å finne flere tilfeller i samme familie, mens PTSD er resultat av traumer. Det er dessverre veldig stigmatiserende med diagnoser. Det burde ikke være det, men Andersen har et poeng i at det er mye intoleranse. Hun har sikkert de beste intensjonene, men et forsøk på å fjerne diagnosen er neppe en bedre løsning. Jeg tror svaret er mer forskning, en vilje til å gå inn i en utredning med et åpent sinn, og dermed unngå å presse alle inn i et begrep vi kaller normal. Konsekvensen av å fjerne diagnosen, som Andersen foreslår, blir at barnet ikke kan regne med noen form for tiltak i skolen eller hjelp fra NAV seinere. Når det er sagt vil jeg likevel hevde at definisjonen av normal er tvetydig og subjektiv, men sånn jeg ser det er ADHD allerede godt innenfor.

Det foregår mye spennende forskning og det er studier innen både NLD, autisme og ADHD som mener å ha påvist forskjeller i hjernen sammenliknet med nevrotypiske hjerner. Det tyder på at dette hører inn under nevrologi og ikke psykiatri. Disse tilstandene har noen psykiatriske tilleggsvansker, men hoveddiagnosen er ikke psykiatrisk. Tenk deg at du har overlevd ei bilulykke eller at du går gjennom langvarig sykdom som kan ta livet av deg. Det er ikke overraskende hvis du får angst og/eller depresjon. Betyr det at du er en psykiatrisk pasient? Jeg synes ikke det, og jeg synes ikke at barn med NLD, autisme eller ADHD er det heller. PTSD er annerledes. Det har alt med omgivelsene å gjøre. Det dreier seg ikke om gener eller en medfødt hjernestruktur, men hvis en blander kortene er veien åpen fra autisme til ADHD til overgrep. Hvis det er mulig for f.eks. ansatte i barnevernet å ta den vurderingen uten at noen stiller spørsmål ved konklusjonen må en være veldig sikker på en kan forsvare begrunnelsen.

Når jeg sier at Andersen gir uttrykk for populære meninger snakker jeg om nevrodiversitet, for det er det jeg oppfatter som hovedtanken hennes. Hun mener vi må utvide grensen for hva samfunnet vurderer som normalt, og hun gir samtidig inntrykk av at det er et sneversynt samfunn som ligger bak den store økningen i ADHD. Hun hevder bl.a. at ADHD er nesten ikke-eksisterende i Frankrike, og det skal være fordi de er mer tolerante der. Det er vanskelig å fastslå nøyaktig hvor mange som har ADHD, men en fransk studie fra 2011 tallfestet det til 3,5-5,6 prosent. Det er på norsk nivå. Dette samsvarer med forskning som tallfester den globale prevalensen til 5,3-7,1 prosent. Hvis det er lavere noe sted kommer det sannsynligvis av at det er mange som ikke får hjelp.

Feildiagnostisering er et alvorlig problem. Jeg har i tidligere innlegg referert til amerikanske studier som viser at mange barn med ADHD hadde autisme. Det betyr ikke enten eller, for mange kan ha begge, men det er ikke sikkert at hoveddiagnosen bør være ADHD. Det er mange lidelser som har en del fellestrekk, og feil diagnose kan forverre situasjonen. Konsentrasjonsvansker eller forstyrrende atferd kan like gjerne komme av angst eller allergier, og da helper det lite med tunge medisiner. Jeg hadde gjerne sett at flere uttrykte et ønske om mer kunnskap, for det er mye som tyder på at utviklingsforstyrrelser kan skilles klart fra PTSD. Det er kjent at kromosomfeil (f.eks. 15 q13.3-mikrodelesjon eller 16 q24.3 mikrodelesjon) forekommer ofte hos mennesker med autisme eller ADHD. Hvis vi lar forskerne jobbe videre med dette, kommer de kanskje fram til en løsning som ikke innebærer anklager om overgrep og omsorgssvikt. Vi bør oppmuntre til mer presise diagnoser, for det er ingen tvil om at andre tiltak enn medisin er veldig effektive. De er derimot dyrere og langt mer krevende enn medisiner.

Jeg er enig i at barn som ikke passer inn ikke er syke, samtidig som det ikke hjelper alle å bare late som at de er en del av majoriteten. Det er mange barn med en atferd mange vil definere som litt uvanlig, og jeg skulle ønske at majoriteten kunne forstå hvordan det er å leve i sonen mellom normalitet og stigma. Jeg har ikke tro på at det skal skje med det første, men jeg håper i det minste vi slipper flere insinuasjoner om at barn med ADHD enten ikke trenger hjelp eller at de har blitt utsatt for overgrep, altså at de har PTSD. Den forrige som ikke ville holde andre muligheter åpne var politikeren Inga Marte Thorkildsen. En kan undre seg over hvor nyttig det er å avslutte en utredning før den har startet. Hvem er den holdningen nyttig for? Det er faktisk en intolerant holdning, og jeg tror den vil skape flere vanskjebner.

Jeg har litt erfaring med NAV og helsevesenet, og vet en del om hvilke forventninger de har til mennesker som blir inkludert i samfunnets definisjon av normal. De fleste i hjelpeapparatet må prioritere, og vil avslå søknad om hjelp hvis det åpnes opp for det.

Medisin hjelper for en del, men det er mange andre tiltak en kan prøve. En ting er i alle fall sikkert, medisiner alene er ikke nok. Jeg viser til ADHD Norge for mer informasjon. Der er det bl.a. informasjon til foreldre og lærere.

Prevalence of attention deficit hyperactivity disorder and associated features among children in France

Autisme som underholdning

Det er ikke ofte det blir sagt at figurene i en dramaserie har en autismespektertilstand. Jeg antar det er fordi skaperne vil at flest mulig skal kunne identifisere seg med personene. De vet også at de sannsynligvis vil få mye kritikk hvis de framstiller f.eks. Asberger syndrom feil, noe de ofte gjør. En kan derfor ikke si at den og den serien beskriver autister, men det er noen skikkelser som mennesker på spekteret ser mye av seg selv i.

Jeg likte Den fabelaktige Amélie fra Montmartre da den kom ut for 16 år siden, og liker den fremdeles. Jeg har vært begeistret for Anne of Green Gables siden barndommen. Jeg likte også Gil Grissom fra CSI, Spock, Odo og Data fra ulike Star Trek-serier, Sherlock Holmes (bøkene), When Marnie Was There av Joan Robinson, The Borrowers av Mary Norton og Spencer Reid fra Criminal Minds. Dette er skikkelser som ikke har autisme, men de hadde alle noen trekk jeg tror mange med autisme og NLD kan kjenne seg igjen i. Det er ikke overraskende, for yrker innen forskning/vitenskap, ingeniørkunst og kunst krever gjerne egenskaper som enkelte autister har, som et ekstremt fokus.

Det kan være nyttig med fiktiv autisme. Det lar oss diskutere diagnoser og personligheter uten å bryte taushetsplikten for reelle personer. Disse fiktive personene kan dermed gi oss et innblikk i en verden mange ikke forstår. Hvis du har en venn eller kollega med en diagnose kan fiksjon hjelpe deg til å forstå denne vennen bedre, og de som har en diagnose kan få hjelp til å forstå seg selv og verden bedre. Det er likevel grenser for hvor langt vi kan gå. Forfattere beskrev Asberger syndrom lenge før vitenskapen. Skotten Sir Arthur Conan Doyle gjorde det med Sherlock Holmes fra 1887, men jeg synes det blir feil å diagnostisere Mr. Darcy fra Jane Austens Fornuft og følelser (utgitt 1813). Boka So Odd a Mixture: Along the Autism Spectrum in Pride and Prejudice tilbyr en alternativ forklaring til Darcys tankeløse oppførsel mot andre. Jeg tror imidlertid han viste en vanlig aristokratisk atferd mot mennesker han mente var under hans stand, så jeg er ikke overbevist om at Darcy kan lære oss noe om autismespekteret.

Det er like greit at mange av de figurene jeg setter pris på ikke har en diagnose, for det er en tendens til å beskrive fiktive autister som begavede, men sannheten er at de færreste er super-intelligente. Det er ikke mange som har så mye suksess at annerledesheten deres ikke betyr noe, men en del opplever derimot at hvis de ikke fungerer sosialt, fungerer de ikke i arbeidslivet. Autisme på TV er kult, men virkeligheten er ikke like romantisk for alle. Sitatet «if you’ve met one person with autism, you’ve met one person with autism» sier noe om at vi er like forskjellige som nevrotypiske.

Det er mange serier som ikke gjør en god jobb. Det er vanlig å trekke fram The Big Bang Theory, Sherlock og Bones, men dette er også stereotypiske skildringer. Når det gjelder Big Bang Theory grenser den til en karikatur der hensikten ikke er å skildre en mann med Asberger syndrom, men å skape latterlige situasjoner. Jeg skulle ønske at de som skriver disse seriene tenkte litt mer over at de påvirker seerne. Det er ikke alle som er populære selv om det ser ut til å være populært med Asberger som underholdning. Det er ikke alle som er hyperintelligente eller som kan snakke engasjerende om en særinteresse. Det er kort sagt mange som ikke kan leve opp til de forventningene noen har. Autisme eller hentydning til autisme på film/TV har også en tendens til å dreie seg on savanter (kjent fra bl.a. Rain Man og The Curious Incident of the Dog in the Night-Time) eller kriminelle. Det liker jeg spesielt dårlig, for det er pseudoforskning som prøver å skape en forbindelse mellom autisme og vold. Jeg skrev litt om det for tre år siden i Gul og spekulativ.

Når det gjelder gode skildringer synes jeg Sesame Street forklarer det bra for barn, men krimserien Broen har en god skildring av Asberger syndrom. Dette er et utdrag fra Sesame Street:

Julia liker ikke fingermaling og høye lyder (sanser), hun er så fokusert på det hun holder på med at andre må vente på svaret hennes, hun liker å gjøre ting litt annerledes, hun snakker mindre enn andre. Big Birds reaksjon viser at andre kan reagere på autisters væremåte, men med den forståelsen fuglen viser kan en være venner med autister. Sesame Street er opptatt av å skape holdninger som hindrer mobbing, og det er tydelig at de har tenkt på det da de skapte Julia. Det er noe mange kan lære av, for fiktive skikkelser med en diagnose kan være underholdende utan å krysse grensa til mobbing.

Les også Psykiatriske diagnoser på TV.

Nærgående TV

Alle trenger forbilder eller helter. Sherlock Holmes har vært en av mine siden barndommen.
Foto: Wikimedia Commons

Det er noen emner det er ubehagelig å skrive om, men som det likevel er nyttig å reflektere over. Jeg har hatt noen tanker i sommer som kommer inn under den kategorien, og de er ubehagelige fordi det er personlig. Det blir sagt at det noen ganger kan være ei tynn linje mellom geni/kreativitet og psykisk sykdom. Det kan være ei tynn linje samme hva som er på den andre sida, og samme hvor høytfungerende asbergere er, kan de være naive. Det er en del av de sosiale utfordringene knyttet til utviklingsforstyrrelser, og siden mennesker med disse diagnosene gjerne har en ujevn evneprofil, er det vanskelig for andre å vite hva de kan. Mange har nok opplevd at siden de er sterke på noen områder, forventer mange at de skal være like sterke på andre områder. Det er ikke så lett å gjøre noe med det, men jeg har tro på at barn kan lære å fungere litt bedre i et nevrotypisk samfunn.

Det er ikke ofte jeg får en sterk emosjonell reaksjon etter å ha sett en film eller TV-serie. Jeg fikk det ofte i oppveksten og som ung voksen da serier som Anne of Green Gables, Fame, Star Trek, Life Goes On, Family Ties, Party of Five og filmer som The Breakfast Club, Foxes, Fame og The Outsiders betydde mye for meg. Jeg fikk noe av det samme tilbake med Harry Potter og Lord of the Rings-filmene, men det begynner å bli en stund siden. Det var dessuten positive følelser. Jeg oppdaget TV-serien Bones på Netflix like før sommeren og gledet meg over at det var hele 11 sesonger, men den siste episoden av sesong 3 ble så dramatisk at jeg måtte ta meg en pause.

Bones har to skikkelser som er interessante for asbergere. Det har vært mest fokus på Temperance Brennan, en rettsantropolog ved det fiktive Jefferson Institute. Teamet hennes hjelper FBI med å identifisere lik og dødsårsak når det ikke er stort mer enn skjelettet igjen. Det er tydelig at skikkelsen er beskrevet som en asberger, selv om det ikke blir sagt direkte. Det blir det sjelden i TV-serier, noe som kanskje et bevisst for å gjøre det mulig for mange å identifisere seg personene.

Jeg var mer opptatt av Zackary Addy, eller Z-man, som var et av flere kallenavn kollegene hadde gitt han. Zackary startet serien som Dr. Temperance Brennans assistent, men han fikk seinere en doktorgrad i rettsantropologi. Det finnes unge asbergere i det virkelige liv som viser tidlig at de er spesielt godt egnet til arbeid innen forskning. Det er derfor noen omtaler Asberger syndrom som geni-genet, men det er også en stereotyp som de fleste asbergere ikke kan leve opp til. Zack minner oss også på at selv om en er høytfungerende kan en være naiv. En kan bli lurt fordi det ikke er alle som ser de logiske konsekvensene en handling kan ha på et seinere tidspunkt.

Det førte i dette tilfellet til at Zack ble lærlingen til en seriemorder og ble morder selv. Jeg er ikke sikker på hvorfor det skjedde, men han prøvde å finne en slags mening med livet. Han prøvde å passe inn, men følte seg utenfor mesteparten av tida. Det var kanskje grunnen til at han vervet seg og ble sendt til Irak, men han ble raskt dimitert fordi han ikke fant seg til rette. De andre likte ikke en som var såpass sosialt utilpass. Det var kanskje det seriemorderen Gormogon utnyttet. Det er noe av det tristeste jeg har sett fordi jeg kjenner meg igjen i følelsen av å stå utenfor. Det er derfor det er så viktig å lære å leve i et nevrotypisk samfunn. Jeg synes det blir lagt for mye vekt på at samfunnet verdsetter annerledeshet, for det er ikke alltid det stemmer.

Zack er på en måte motstykket til Spencer Reid fra Criminal Minds. Det blir ikke sagt at han er autist heller, og det åpner opp for at mange kan identifisere seg med han. Jeg ser mye Asberger i han, selv om det kanskje er større tendenser til schizofreni. Det er et tilbakevendende tema i serien at Reid frykter for at han har arvet moras psykiatriske lidelse. Reid har vokst opp med få venner og har lært det meste han kan fra bøker, og det er noe mange av oss kan kjenne oss igjen i.

Bones viser også hvor sårbar autister som blir stående alene kan være. Reid klarte seg bra, mens Zack var den eneste i serien som ikke hadde noen. Han var nær knyttet til familien sin, men de bodd langt unna Washington DC, der Zach jobbet. Dette har vært et av de viktigste poengene mine når jeg har skrevet om utviklingsforstyrrelser. Jeg har også diskutert hvorvidt dramaserier bør ha figurer med diagnoser. Det er mange serier som har gjort en så dårlig jobb med å portrettere både psykiske lidelser og utviklingsforstyrrelser at det er fristende å si at de bør styre unna, men de to seriene jeg har nevnt i dette innlegget viser at det er nyttig med fiktive eksempler. Når de er realistiske kan vi diskutere reelle vansker uten å nevne reelle personer. Jeg vil nok vende tilbake til Bones igjen, men kommer til å reflektere litt mer over Z-man i sommer. 

Autisme i Syria

Krigen «vår» i Syria har gjort situasjonen vanskelig for mange.
Foto: zdivid via freedigitalphotos.net

Jeg har referert til en artikkel i Psychology Today tidligere. Det var overskriften Where Do Autistics Stand on Syria som fanget interessen. Syria var nok bare nevnt for å tiltrekke seg oppmerksomhet, og overskriften gjorde en veldig god jobb. Artikkelen handlet derimot om en studie som konkluderte med at autister er forsiktige når de skal ta en avgjørelse. Autister ble sammenlignet med det motsatte ytterpunktet, pasienter med psykose, som gjerne trekker forhastede slutninger.

Overskriften er også interessant fordi den retter oppmerksomheten mot Syria. Jeg har ikke hørt noen nevne ord som handikapp, funksjonsnedsettelse eller tilrettelegging i de hele tatt når temaet har vært Syria. Det eneste jeg har sett er bilder av drepte og skadede barn, og en del av dem har vært arrangerte. Barn har dermed blitt misbrukt i en skitten propagandakrig, og det foregår sannsynligvis på begge sider, men jeg er mest kritisk til det vi støtter gjennom NATO.

Det er ifølge denne oversikten 36 000 syrere med autisme av en befolkning på 18 millioner. Det er det samme nivået vi har i Skandinavia, men det er én stor forskjell. Hvor mange tror du får hjelp mens landet bruker det meste av ressursene sine i krigen mot NATO? Det er mange som ikke har noe som helst tilbud, ikke minst de som bor i flykningeleire og de som bor i opprører-kontrollert områder. Det er i tillegg andre grunner til at en kan ha kognitiv svikt, talevansker, motoriske problemer og sensorisk overfølsomhet. Jeg vet ikke hvordan krig påvirker autisme, men jeg tror de fleste kan resonnere seg fram. Alt en hadde av behandling og tilrettelegging forsvant sannsynligvis for de fleste barna, og det ble vanskeligere å kommunisere. Det er mange som har angst, depresjon, ADHD sammen med autisme. Jeg sier ikke mer.

Jeg ble litt irritert da nordmenn var på det mest euforiske under Syriakrisen. Det var et veldig sympatisk trekk da mange sa at «dette skal vi klare». Politikerne hevdet at dette ikke ville koste Norge ett øre fordi syrerne skulle rett ut i arbeidslivet. Jeg kan ikke nekte for at jeg hadde blandede følelser til mye av det som ble sagt. Det var delvis fordi jeg prøvde å fungere i arbeidslivet i mange år, og det var ingen som sa at dette skal vi klare. Jeg har også blandede følelser fordi mange antok at det var kvalifiserte og høytfungerende hvite flyktninger som kom. Det var ingen som nevnte hjelp.

Når mennesker kommer fra krig og fattigdom vil PTSD alltid være et tema, men dette er bare én av mange aktuelle diagnoser. Jeg er i aller høyeste grad for innvandring, men vi må være klar over hva vi forplikter oss til. Vi kan ikke invitere flyktninger hit uten å garantere hjelp resten av livet. Det er mange av vi som ble født her som føler det som urettferdig at vi har blitt stemplet som late gjennom mye av skolegangen, og deretter klandret for at det ikke fungerte i arbeidslivet. Det er noen som mener at det ikke finnes noen grunn til at en havner utenfor arbeidslivet, annet enn latskap.

Jeg husker hvordan det var på 80-tallet da rasismen florerte i Norge, og den lever dessverre i beste velgående. Det er mye dokumentasjon i arbeidslivet og på boligmarkedet som bekrefter det få vil innrømme. Vi liker å tro det beste om oss selv, men dette er ikke et «dette skal vi klare-samfunn». Det er et samfunn der det å være annerledes, enten det dreier seg om etnisitet eller sosial fungering, ikke er så inkluderende som mange tror. Vi kan bli det, og jeg tror vi må bli det for å hindre større problemer seinere.

Jeg hadde noen formuleringer som kanskje kan misforstås. Jeg vil derfor presisere at jeg er hvit, men sa på en måte fra meg «white privilege» da jeg giftet meg med ei afrikansk-amerikansk kvinne. Jeg har fått et unikt perspektiv uten at jeg er bitter av den grunn. Jeg ble derimot skuffet da det gikk opp for meg at samfunnet eksluderer mange.

Autism and Syria

Fiktiv autisme

Jeg har lært mye om mennesker fra skjønnlitteraturen og dramaseier på TV. Jeg vokste opp med mye science fiction og fantasy, samt forfattere som Jack London, Charles Dickens, Hernrik Ibsen og Jane Austen. Disse hadde mye å si om menneskelig atferd, og hvordan vi bør oppføre oss mot andre. Det er der psykologien hører hjemme, men det er grenser for mye langt en kan gå.

Jeg har noen ganger irritert meg over den trangen noen har til å sette psykiatriske diagnoser på alt fra Calvin i Calvin and Hobbes til Charles Dickens’ mange fantastiske figurer. Det er fordi vi noen ganger leser altfor mye ut av det forfatteren har delt med oss. Jeg er f.eks. sikker på at Gabrielle-Suzanne Barbot de Villeneuve ikke tenkte på schizoid personlighetsforstyrrelse (sosial tilbaketrekning) da hun skapte Belle fra Skjønnheten og udyret, eller at Charles Schulz tenkte på unnvikende personlighetsforstyrrelse da han skapte Charlie Brown fra Peanuts, men det er noen som tolker figurene som psykiatriske diagnoser.

Arthur Conan Doyle ga aldri Sherlock Holmes noen diagnose, kanskje av den enkle grunn at det ikke fantes noen på den tida. Det er derfor uinteressant om noen mener at Sherlock Holmes har en autismespekterdiagnose, men jeg tror likevel det er verdifullt å tenke på han som en asberger. Jeg tror det betyr noe for de som har diagnosen fordi alle trenger helter de kan identifisere seg med.

En statue av Sherlock Holmes i Edinburgh. Han var så levende at en statue virker naturlig. Foto: Kim Traynor via Wikimedia Commons

Jeg er i utgangspunktet ikke så begeistret for å diagnostisere fiktive skikkelser., men det har noen fordeler også. Enten du jobber innen faget eller ikke kan det være nyttig å vise til mennesker med reelle utfordringer. Det kan få mennesker med diagnosen til å forstå seg selv bedre eller utenforstående til å forstå litt mer om hvordan mennesker med en diagnose har det. Det blir ikke det samme å forklare uten å bruke eksempler, men det er naturligvis problemetisk å diskutere konkrete personer. Jeg tror derfor det kan være nyttig med noen fiktive eksempler som mange kjenner til. Det er noen skikkelser jeg liker veldig godt. Det blir ikke sagt at de har autisme, og det er kanskje forklaringen på hvorfor det fungerer så bra. De kan være noe for mange mennesker.

Sherlock Holmes i serien med Benedict Cumberbatch presentererte seg som en høytfungerende sosiopat, men de fleste analysene jeg har lest av psykologer på nettet avviser den diagnosen. Asberger er mer dekkende. Det er noen skikkelser i Star Trek jeg føler en viss tilknytning til uten at de har en diagnose, men jeg kan kjenne meg igjen. Jeg oppdaget for øvrig nylig serien Bones på Netflix. Det er hele 11 sesonger og det blir spennende å se hvordan Dr. Temperance Brennan utvikler seg. Hun er en brilliant rettsantropolog og bestselgende forfatter, men hun har et handikapp. Hun forstår ikke sosial interaksjon og bruker nok ofte vitenskap og logikk som en maske for å slippe å takle vanskelige følelser. Hun jobber sammen med FBI-agenten Booth for å løse mordsaker, og lærer av han underveis, men hun er også skremt av det hun mener er irrasjonelle følelser.

Jeg forstår likevel de som advarer mot å lese for mye inn i fiktive skikkelser. En bokanmeldelse i avisa The Guardian har et poeng når den advarer mot å lese Jane Austens Stolthet og fordom med moderne psykologi-øyne. Jane Austen beskriver Mr. Darcy som stolt og han bruker hver anledning til å vise hvor mye han avskyr de han mener står under han. Den boka som ble anmeldt hevdet at stillhet, sosial utilpasshet, tilsynelatende egoisme og tankeløs atferd er trekk som kan referere til autismespekteret. Dette er stereotyper om autisme, som er grunnen til at amatører ikke bør blande seg inn. Det er interessant at mange forfattere har beskrevet autismetrekk lenge før Leo Skinner og hans Asberger gjorde det på 1940-tallet. Det tyder på at det er trekk som mange har identifisert før vitenskapen viste noen interesse, og når det gjelder Arthur Conan Doyle tror jeg det var snakk om positive trekk.

Togreisen

Jeg er fascinert av løvetannen. Den er vakker, robust og har mye positiv symbolikk. Den minner meg om at vanskelige betingelser ikke hindrer et meningsfullt liv.

Jeg har nevnt, sikkert til det kjedsommelige for noen av de faste leserne, at jeg har blanda følelser til nevrodiversitet. Det er en positiv tilnærming til ulike funksjonsnedsettelser som hevder at nevrologiske tilstander som autisme og ADHD er et resultat av en naturlig variasjon i det menneskelige genomet. Dette er muligens et svar på det mange oppfatter som en epidemi av psykiatriske diagnoser, for det er ingen tvil om at det har vært en dramatisk økning. Da den amerikanske diagnosemanualen DSM 1 kom ut i 1952 hadde den 106 diagnoser, mens det i DSM 5 fra 2013 er 237 diagnoser. Det er mye som ikke burde vært der og en kan få inntrykk av at halve befolkningen har blitt sykeliggjort. Jeg er enig i at NLD og autisme ikke er psykiatriske sykdommer, og at de dermed ikke burde være i diagnosemanualen til den amerikanske psykiatriforeningen, men vi svikter en stor del av befolkningen hvis vi konkluderer med at de kan klare seg uten hjelp.

Det er ikke ofte jeg leser reklame, men jeg ble nysgjerrig da det dukket opp ei annonse i form av et intervju med Drea Karlsen. Det var reklame for KK, som jeg antar er ukebladet Kvinner og Klær. Jeg anbefaler heller Drea Karlsens blogg, og spesielt det hun skriver om diagnosen sin, bipolar lidelse.  Hun beskriver noe av det samme jeg har følt, at livet var i ferd med å forsvinne. Det er imidlertid én forskjell, for hvis du har en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse eller livsvansker (f.eks. autisme, ADHD og NLD), er det egentlig ikke noe tidspunkt der en kan si at en er frisk. Det handler ikke om å være frisk eller syk, men om å fungere, og det er noen som aldri kommer til å fungere på samme nivå som resten av befolkningen.

Karlsen beskriver det nesten som hukommelsestap, at hun hadde mange muligheter, men plutselig oppdaget hun at hun nærmet seg slutten av 20-årene uten at hun hadde oppnådd så mye. Hvor ble det av alle mulighetene som lå foran henne? Jeg har hatt en liknende følelse, for selv om jeg ikke har hatt de kraftige variasjonene i atferd og humør som hun beskriver, har jeg opplevd at det ikke har vært lett å lykkes. Det er noen ganger jeg som har hatt begrensninger, og noen ganger har det vært andre som kom i veien.

En amerikansk blogger jeg fulgte tidligere beskrev forholdet mellom FOMO og FOBO, eller fear of missing out og fear of being ordinary. Det er følelser de fleste har, for sannheten er dessverre at nesten alle har høyst ordinære liv. Det er få av oss som gjør noe spesielt, men det er for noen vanskelig å få det ordinære også. Jeg hadde som de fleste ambisjoner, men de var ikke urimelige. Jeg gikk først på yrkesskolen, men det var veldig tydelig at jeg ikke hadde noe der å gjøre. Jeg anstrengte meg virkelig for å gjøre det så bra som overhode mulig, men jeg ødela mer enn jeg reparerte. Jeg sleit meg deretter gjennom en lærerutdanning, og det var et slit. Jeg har ikke noen diagnose for lærevansker, men når jeg tenker over hvor store vansker jeg har hatt med å lese og skrive, er ikke det utenkelig. Jeg kom meg likevel gjennom 5,5 år med høgskole, men yrkeskarrieren ble veldig problematisk fra første dag. Jeg har skrevet om det tidligere, og skal ikke gjenta alt, men resultatet av mange år med arbeidskonflikter og personangrep ble kronisk sykdom og lav inntekt. Jeg kjenner meg igjen i bildet Karlsen tegner av et høyhastighetstog med kun avstigning, og der faren for å bli stående igjen på perrongen er høy.

Hvis jeg har forstått Drea Karlsen rett skulle hun gjerne ha vært foruten diagnosen, uten innsyn i denne verdenen. Jeg er nok ikke helt der, for jeg ser at det er fordeler med NLD og autisme. Jeg har likevel vanskelig for å se på alt som har skjedd som en berikelse. Jeg har stort sett hatt høye odds mot meg, og jeg har møtt en del lite sympatiske mennesker på veien. Det er ikke noe jeg kan være takknemlig for, og jeg har nok tenkt noen ganger, som Karlsen, at «jeg hører andre sier at de verdsetter å være ….» De gode bipolar-sidene kan dreie seg om økt kreatitet, forsterkede sanseopplevelser og større evne til å fokusere.

Nevrodiversitet høres veldig flott ut for de som klarer seg bra, men det er ikke alle som er kreative, og hvis en sliter med angst og depresjon, er det ikke lett å si at en er innenfor en normal variasjon. Det er trist at mange med diagnoser møter fordømmelse og stigma, noe som gjør belastningen større. Det er positive sider ved å ha bipolar lidelse, som det er ved å ha autisme, men det er faktisk ikke bra å være ikke-fungerende, eller å fungere på et lavere nivå. Jeg kan derfor ikke si at jeg er takknemlig.

Det er for min del snakk om å ha kontroll over livet, snarere enn å la livet kontrollere meg. Det betyr at jeg må kjempe mange slag, men det slutter aldri. Jeg liker det engelske ordet recovery eller bedringsprosesser. Det innebærer at det egentlig ikke er en målstrek der en kan si at behandlingen er over. Det er en måte å leve på, å ta kontroll over sitt eget liv på. Jeg har en livsstil som hjelper, men jeg kan ikke legge skjul på at det er vanskelig å komme på toget igjen.

Autisme og 17. mai

Jeg blir stresset av folkehavet på 17. mai, men det er samtidig forunderlig tiltrekkende.

Det er en rar følelse når det plutselig blir stille etter en travel dag med mange lyd og synsinntrykk. Jeg får gjerne denne følelsen i 21-tida på 17. mai. Da har vi som regel nettopp avsluttet kvelden og det er nesten som at hodet er en stemmegaffel der dagens inntrykk henger igjen og fortsetter å sende ut tonene sine. Jeg har veldig ambivalente følelser til 17. mai. Det er en dag som nesten alltid innebærer mange følelser og mye stress. Jeg husker fra barndomnen at kampen mot klokka startet det øyeblikket vi våknet, og den tapte vi hvert år. Jeg kom aldri tidsnok til barnetoget og måtte løpe etter det for å finne klassen min. Vi har like store problemer med tid som foreldrene mine hadde, og dattera mi kommer som regel for seint.

Etter noen grusomt kjedelige taler på rådhusplassen der den ene etter den andre lirte av seg noen selvfølgeligheter om krig, fred og toleranse ble klassen spredt. Festen kunne starte, bortsett fra at den aldri kom i gang for min del. Det gikk greit i barndommen, men det ble tydeligere etter hvert som vi nærmet oss ungdommen at jeg ikke var helt som de andre. Jeg skal ikke dvele ved det, men kan slå fast at jeg ikke fant meg helt til rette. 17. mai fungerte ikke for meg da barndom ble ungdom.

Jeg googlet «17. mai og autisme» i dag og fikk bl.a. en artikkel fra Side2 om den finsk/svenske skuspilleren Paula Till, kjent fra TV-serien Broen. Hun sa at hun aldri ville vært foruten Asberger-diagnosen sin, og mente med det at hun som en asberger hadde et annet syn på verden. Jeg er enig i at mennesker med en utviklingsforstyrrelse har mye å tilby, og at selv om vi fungerer litt annerledes, er denne fungeringen noe samfunnet bør verdsette. Det er likevel lett for Till å si at hun er glad for å være annerledes. Jeg er ikke sikker på om hun hadde vært like glad hvis hun hadde opplevd at ingen var interessert i talentene hennes p.g.a. en atferd de ikke likte. Det er en realitet mange talentfulle mennesker må leve med. Jeg har skrevet en del om nevrodiversitet, og denne inkluderende tanken er spesielt provoserende på grunnlovsdagen. Det fungerer sikkert veldig bra for noen, men det er også noen høytfungerende som faller utenfor. Da kan en tenke seg til hvordan det er for de som ikke er høytfungerende.

Da vi ruslet hjemover etter et arrangement på jentungens gamle skole i dag, møtte vi noen ungdommer som sannsynligvis var på vei til sentrum. Det slo meg at det sikkert er mange høytfungerende autister og NLDere som gjerne skulle ha vært en del av den feiringen mange deltar i på nasjonaldagen. Det betyr ikke at de blir utelukket, men det er noen som blir stående utenfor enten fordi de ikke vet hvordan de skal få og beholde venner eller fordi de har andre interesser.

Det er dessuten noen som kan få såkalt sensorisk overbelastning. Det betyr at hjernen blir sliten av alle sanseinntrykkene, noe som kan gjøre personen irritabel, urolig og i verste fall aggressiv. Mye lyd og mange mennesker var egentlig ikke noe problem for meg i barndommen Jeg har alltid blitt stresset og irritert av det, og det blir stadig verre, men det er utholdelig. Stress er en mer aktuell problemstilling for meg i dag, for vi gjør mye for at dagen skal bli bra for dattera mi. Vi har klart det så langt, og det hjelper med de familiearrangementene som FAU og skolekorpsene arrangerer.

Vi hadde gjester til middag i kveld og samtalte om mange fascinerende emner. Det er ikke det at jeg ikke er sosial, men jeg må treffe på de rette folkene og de rette samtaleemnene. Jeg kan kanskje være litt tiltrukket av alle inntrykkene på gata på nasjonaldagen, men jeg fungerer nok best i små grupper, helst bare sammen med én person. Det er en utfordring på veldig offentlige fester som 17, mai.

Liberaliser hjernen

Jeg skrev to innlegg om ballett i desember ifjor fordi dattera mi går på ballett, og jeg var veldig begeistret etter å ha sett henne i juleforestillingen. Hun har nettopp avsluttet vårsemesteret og skal fortsette til høsten, men da blir kanskje klassisk byttet ut med moderne.

Vi kan krangle om hvilke ord vi skal bruke. Noen liker ikke ord som vanske eller funksjonsnedsettelse fordi de sier at det ikke er noe galt med dem, og som en konsekvens av denne tanken er det sannsynligvis ikke greit å snakke om behandling eller tiltak heller. Hvis en er funksjonsfrisk trenger en jo ikke gjøre noe for å fungere bedre. Jeg mener det blir et feil utgangspunkt, for det er tydelig at mange ikke klarer seg uten en eller annen form for hjelp. Det var nylig ei mor som spurte om råd på ei Facebook-side for NLD. Hun har en voksen sønn som er klar for arbeidslivet, men de opplever at ingen i hjelpeapparatet kan noe om NLD. De fikk dessuten beskjed om at Statped, den etaten som kan mest om NLD, bare hjelper mens en er skoleelev.

Det er mange som opplever at det er vanskelig å få hjelp som voksen. Jeg har skrevet om hvor paradoksalt det er, for vi er tross alt voksne det meste av livet. Mange av oss voksne NLDere kan dessuten bekrefte det litteraturen beskriver, at gapet mellom de sterke og svake sidene våre øker med alderen. Det  er fordi svake og sterke sider utvikler seg i ulikt tempo, og det blir derfor et økende gap mellom det arbeidsgivere forventer, og det vi kan levere. Jeg vokste opp på 70 og 80-tallet, lenge før andre enn en håndfull forskere visste noe om disse tre bokstavene. Det var derfor ikke snakk om tilretteleggging, og det virket ikke som at det var noe som het PPT heller da. Jeg hadde i alle fall noen utfordringer, som uavhengig av NLD, burde ha utløst en eller annen form for hjelp.

Jeg tilhører derfor ikke den gruppa som mener at tiltak er unødvendig. Jeg har skrevet mye om alternative tiltak, og ballett er ett av dem. Idrett er bra for alle barn og jeg bor i en by der mye dreier seg om fotball. Det meste av idretten i Haugesund er lagt til området mellom Haraldsvang ungdomsskole og Skeisvang videregående skole. Dette området har, i tillegg til klatrehall, ishall, svømmehall og friidrettshall, seks utendørs fotballbaner og en innendørs. Det er med andre ord gode muligheter til å drive med organisert idrett, men det går mye i fotball.

Dattera mi har et aktivt liv, og ballett er kanskje ukas høydepunkt.

Ballett var knapt nok på radaren min før dattera mi ble interessert, men jeg har etter hvert forstått hvor viktig denne idretten/kunstformen er for utviklingen. Fotballklubben Djerv 1919 har en hall sammen med Kick Dansestudio og elever fra danselinja på Skeisvang videregående skole gjør en fantastisk jobb med barna. Det er ikke overraskende at dans fungerer, for det er studier som viser at det er positivt for Alzheimer-pasienter. Det har altså en positiv innvirkning på hjernen.

Det er dessuten et mye roligere miljø enn fotball. Det er ikke mye uforutsigbart, og en får ikke verbal juling hvis en gjør en feil. Det jeg husker best fra den korte fotballkarrieren min var de harde ordene fra treneren og medspillerne. Dans er forutsigbart og det oppmuntrer til kommunikasjon med andre. Det handler dessuten om å lære nye bevegelser, og det skjer noe med hjernen når vi beveger kroppen, ikke minst når vi gør det til musikk. Vi må lytte til musikken og pedagogen, og repetere dette gang etter gang. Vi må bruke begge hjernehalvdelene, og når vi gjør dette som barn utvikler hjernen dessuten nye forbindelser (synapser) mellom hjernecellene.

Jeg leste et sted at hjernen er konservativ. Den liker å gjøre det den har gjort før, altså bruke de samme gamle synapsene, men vi kan manipulere hjernen. Den liker nemlig nye ting, og den setter derfor pris på utfordringer. Jeg leser mye science fiction og mange av de beste forfatterne er produktive veldig lenge. Jeg lurer på om det rett og slett er fordi de utfordrer hjernen. Ursula Le Guin ble f.eks. født i 1929 og hun skriver så vidt jeg vet fremdeles.

Dans er veldig mye, men det er framfor alt moro. Jeg danser ikke selv, men skulle ønske jeg hadde gjort det når jeg ser hvor moro barna har det og hvor mye det betyr for utviklingen. Dans er dessuten kommunikasjon og dette språket er velegnet til å kommunisere følelser, noe som kan være vanskelig verbalt.

Autisme og helse

Jeg avsluttet det forrige innlegget mitt, Autisme må bli voksen, med å si at autisme må bli mye mer synlig i hele debatten. Jeg mener med det at vi ikke bare må tenke på de som er unge nok til å bli utredet av BUP. Det er heller ikke nok å tenke på de som viser de største vanskene. Vi må tenke på hele livsløpet, for autisme kommer ikke til å forsvinne. Det finnes ingen kur, og selv om mange mener at de ikke trenger det fordi det ikke er noe galt med dem, er det ingen tvil om at autister har noen utfordringer som andre ikke har. Jeg har skrevet om en studie ved Universitetet i Oslo flere ganger der de fulgte barn med høytfungerende autisme for å se hvordan det gikk med dem som voksne. Studien inkluderte 74 barn med autisme (AD) og 39 barn med gjennomgripende utviklingsforstyrrelser (PDD-NOS). De fant at begge gruppene hadde et høyt antall på trygd da de var 22 år gamle. Det er imidlertid en antakelse om at en ny studie vil vise et bedre resultat fordi de som vokser opp i dag får mer hjelp, og vi vet at støtte gjennom oppveksten virker.

Jeg vil fokusere på helse i dette innlegget. Mange kjenner til klassiske autismetrekk som kommunikasjonsvansker og repeterende atferd, men autisme dreier seg om langt mer. Det er mange ting som påvirker den fysiske helsa. Det er f.eks. en tredjedel av autister som også har epilepsi. Det er i tillegg en del som har søvnforstyrrelser, fordøyelsesproblemer, ADHD og en liten gruppe har genfeil (frafilt x syndrom, Angelmans syndrom, Tuberøs sklerose, kromosomfeil).

Det har blitt forsket på autisme og diabetes de siste årene. Det er ikke en direkte forbindelse, men jeg har lest flere studier som har vist at autistiske barn har en økt risiko for å utvikle overvekt, som igjen kan føre til type 2 diabetes. Det har delvis med medisiner å gjøre, for det er sammenheng mellom antipsykotiske medisiner og overvekt. Det er i utgangspunktet urovekkende at medisiner ment for voksne med bipolar lidelse og schizofreni blir brukt for å behandle aggresjon, impulsivitet og selvskading hos barn.

Jeg har tidligere skrevet om en studie ved Karolinska Institutet som viste at mennesker med en autismespektertilstand dør i gjennomsnittet 16 år tidligere enn resten av befolkningen. De svenske forskerne sammenliknet dødsratene for autister med resten av befolkningen i en 20 år periode, og det sjokkerende resultatet var at gjennomsnittalderen for autister var 54 mot 70 år for resten, og den var ikke mer enn 40 år hvis en hadde både autisme og lærevansker. Det er mange grunner, men selvmord og epilepsi er de to største.

Vi er opptatt av kosthold og dagens vafler er bakt med havremel og havredrikk. Det betyr ganske mye protein. Det er for lite fokus på kosthold som medisin.

Dette er bare noen punkter som forteller oss hvor viktig det er å ha fokus på helse, og dette fokuset blir bare viktigere utover i livet. Vi kan gjøre mye for å forebygge mobbing og behandle mennesker bedre, men det overrasker meg at det er så stort fokus på medisiner. Det blir sjelden advart mot langtidsvirkningene. Det er f.eks. en forbindelse mellom sykdommer som diabetes og epilepsi, og mitokondrieskade, noe som hovedsakelig skyldes medisiner. En må også være klar over at mange av de aktuelle medisinene kan forverre/forårsake diabetes, epilepsi, høyt blodtrykk og høyt kolesterol.

Jeg er ikke opptatt av å spre skremselspropaganda, men det irriterer meg at mange skriver ut medisiner uten å forklare risikoen. Det er alltid en risiko, men konsekvensene av å ikke bruke medisiner er noen ganger så store at det er verdt risikoen. Det er likevel en tendens til å tenke at vi skal stole på at legen, psykologen eller psykiateren har vurdert alle sider. VG skrev for noen år siden om to tenåringer som fikk hjertestans etter å ha tatt ADHD medisin, og Legemiddelverket skrev i Bivirkningsrapport for 2009 at «oppfølgingsrutiner for barn som behandles med legemider mot  ADHD er endret som følge av ny kunnskap. For å redusere bivirkningene hos denne pasientgruppen må leger kartlegge og følge opp hjerte- og karsykdom og psykisk sykdom. » En kan legge til epilepsi, for det kan være problematisk med ADHD medisin hvis en har epilepsi. En skal gjøre grundig arbeid før en starter med medisiner, og en må være klar over at medisiner ikke er et alvestøv som fikser alt. En studie fra Canada ville undersøke om den store økningen i ADHD medisiner i Quebec sammenliknet med resten av Canada hadde ført til et målbart resultat hos barna. De fant ikke noe bevis for at dette hadde gitt en bedre emosjonell eller akademisk fungering. Det kan være mange grunner til det, og jeg har tidligere skrevet om at det sannsynligvis er mange med ADHD-diagnosen som sannsynligvis ikke har ADHD. Da vil naturligvis ikke medisiner forandre atferden.