RSS Feed

Tag Archives: autisme

Diagnose i en dystopisk verden

Det er flott utsikt fra vardafjell, men den gamle stillingen fra krigen minner meg også på at verden ikke kunne hindre en varslet katastrofe.

Det er flott utsikt fra vardafjell, men den gamle stillingen fra krigen minner meg også på at verden ikke kunne hindre en varslet katastrofe.

Jeg har skrevet noen innlegg som ligger litt på siden av hovedtemaet for denne bloggen. De har altså ikke direkte med en diagnose å gjøre, men de er relevante likevel. Det er f.eks. mye en kan inkludere i selvstendighet og det engelske begrepet self-advocacy, som dreier seg om å være sin egen forkjemper. En kan ikke stole på andre, så en må kunne gjøre en del på egen hånd, eller knytte de rette menneskene til seg. Jeg tenkte på dette igjen da jeg skrev innlegget Verdens største studie. Det dreide seg da om de rådene myndighetene gir. De er ikke alltid de beste, og noen ganger handler det rett og slett om at myndighetene ikke vet svaret.

Jeg har nok vært over gjennomsnittlig opptatt av Husbanken fordi kommunene bruker pengene helt feil etter min mening. Det betyr at det som står på Husbankens hjemmesider, det som skal være sentrale myndigheters boligpolitikk for økonomisk vanskeligstilte, i beste fall er unøyaktig. Det siste momentet jeg har hørt er sikkerhet.

Det er stadig flere land som børster støv av gamle beredskapsplaner, som med tydelighet viser at vi er tilbake til den kalde krigen. Direktoratet for samfunnsikkerhet og beredskap står bak sida sikkerhverdag.no, der de bl.a. gir råd om hva folk flest bør ha hjemme til enhver tid. Dette dreier seg om være forberedt på absolutt alt, inkludert krig, men det er mye som kan skje før verden kommer så langt. Vi kan oppleve brann, strømbrudd, flom, fall bare for å nevne noe.

Vi er omgitt av positiv tenkning, men det kan være skadelig å late som at det negative aldri kan skje. Det handler ikke om å alltid tenke negativt, men om å være forberedt på det meste, for hvis vi aldri tenker på det som kan skje, det som faktisk skjer med ganske mange individer, kan vi bli handlingslammet av sjokket den dagen det skjer. Sikker Hverdag anbefaler at vi har følgende ting hjemme:

  • drikkevann
  • tørrmat
  • radio med batterier
  • Lommelykt
  • stearinlys og fyrstikker
  • ved
  • førstehjelpsutstyr og de medisinene du eventuelt bruker
  • kontanter
  • kokeapparat som går på gass eller rødsprit

Når det gjelder krig tror jeg ikke den største trusselen er noen av de våpnene som har blitt brukt før. En elektromagnetisk puls kan slå ut hele eller deler av strømnettet. De tar dette såpass alvorlig i USA at det har blitt diskutert i Kongressen, men det er absolutt et «worst case scenario.» Det er mye annet som sannsynligvis vil skje lenge før en krig blir aktuelt, men Norge er dårlig forberedt samme hvilket scenario vi får. Andre verdenskrig startet tidligere enn mange er klar over. Frankrike og England hadde lenge irritert seg over den tyske skipstrafikken som gikk helt nord til Narvik. Norge var en stor sjøfartsnasjon, og England var avhengig av forsyninger for å kunne kjempe mot Tyskland. Jeg tror nok de så på Norge som ganske egoistiske, for mens Europa forberedte seg på krig, trodde norske myndigheter at de kunne ignorere Hitler. De ville nok gjøre som svenskene, og drive handel med Hitler gjennom hele krigen.

Det kan være mange årsaker til en kollaps. Den kan like gjerne være økologisk eller økonomisk. Poenget jeg ville få fram er at Husbanken bruker det meste av midlene sine på moderne leiligheter uten pipe. Det er altså ikke noe alternativ å varme opp leilighetene uten strøm. Disse leilighetene blir dessuten bygget så tette at vedovner ikke lenger gir en god nok ventilasjon. Det er i utgangspunktet et problem når det f.eks. er spengkulde vinterstid. Det gjør at mange bruker mye strøm, og det øker faren for skader i strømnettet. Det er altså ikke bare positivt med lavenergihus. De får verken varme eller frisk luft uten strøm.

Det skal sies at jeg har en fascinasjon for dystopisk litteratur, men dette handler om langt mer enn de verst tenkelige katastrofene du kan tenke deg. Det er flere land som forbereder seg på vankelige tider, og det har fått konspirasjonsteoretikere til å spørre seg om noen faktisk planlegger en krig. Jeg er ganske overbevist om at den neste krigen vil være langt fra planlagt, men en økonomisk kollaps krever de samme forberedelsene. Det er sjokket, og desperate menneskers kamp for å overleve, som vil destabilisere et land. Jeg tror det er det en rekke regjeringer tenker på i disse dager.

Det er mange dystopiske scenarier som faktisk er veldig realistiske, fordi de har skjedd før. Det er ikke en verden for de som har en diagnose. Det er derfor jeg tenker på disse tingene, for jeg vet at det selv i et fredelig samfunn er grenser for hvor mye hjelp mange er villige til å gi. Det er ikke mange som tenker over hvordan det er å ha plager som i aller høyeste grad er kroniske. Det er allerede noen som opplever verden som dystopisk. De har ikke råd til utelukkende å tenke lykkelige tanker.

Sweden distributes «be prepared for war» leaflet to 4.8m homes

Germans told to stockpile food and water for civil defense

Reklamer

Mellom barken og veden

If it’s not baroque, don’t fix it.
Cogsworth fra Beauty and the Beast (Disneys animasjon).

Ja, jeg vet. Det er ikke en veldig avansert spøk, men det er faktisk så vanlig med dårlige spøker at det engelske språket har begrepet «dad jokes.» Poenget denne gangen er at nye løsninger ikke nødvendigvis er bedre. Nye diagnoser betyr ikke at barn nødvendigvis får det bedre. Et barn som er veldig aktivt kan lett få ord på seg for å være hyperaktiv, spesielt i dag som samfunnet oppfordrer barn til å være inaktive. Et barn med sterke meninger, eller som er sta, kan lett bli vurdert å ha en opposisjonell atferdsforstyrrelse. Omgivelsene kan fort mistenke oppmerksomhetsvansker hvis et barn av ulike grunner dagdrømmer mye.

Dette kalles å patologisere i faglitteraturen, eller sykeliggjøring på godt norsk. Det er interessant at Barnevernet bruker det samme ordet mot foreldre, selv om det faktisk er primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten som har stilt diagnosen. De stoler altså ikke på at det offentlige er kapabel til å vurdere barn.

Jeg føler at jeg er litt i en mellomposisjon, for jeg har vært ganske kritisk til nevrodiversitet på denne bloggen. Det er en filosofi som sier at det er mange forskjellige nevrologiske utviklingsmønstre, og at det ikke er negativt å ha et som skiller seg fra det andre har. Det er altså ikke de som har autisme, ADHD, NLD og andre diagnoser som skal tilpasse seg. Det er resten av samfunnet som skal rydde plass for oss. Det er høres veldig fint ut, men det er ikke spesielt realistisk. Jeg har sett hele spekteret når det gjelder både autisme, NLD og ADHD, og har vanskelig for å se for meg at samfunnet skal oppmuntre enkelte grupper på denne måten.

Jeg er likevel enig i at både individene og samfunnet må bidra. Det samfunnet, inkludert Barnevernet, kan gjøre er å tenke litt mer realistisk om diagnoser. En atferd som ligger litt utenfor normen trenger ikke være sykdom, og hvis det er en dysfunksjon er ikke medisiner nødvendigvis den eneste løsningen. Det finnes ikke medisiner uten bivirkninger, og når en ser de nedslående konklusjonene i metaforskning, burde det faktisk få flere til å stille spørsmål ved tanken om at medisiner fikser alt. Det finnes muligheter, og en av dem er at kanskje barnet ikke trenger å fikses. Når det er nødvendig med «behandling» finnes det alternativer til medisin, men de krever en del ressurser, mens medisin er en enkel og billig løsning. Da kan det offentlige dokumentere at barnet har fått hjelp, og det er ingen tvil om at det noen ganger er den beste hjelpen, men ikke alltid.

Magen/tarmene påvirker hjernen, og mat er derfor viktig for hvordan vi fungerer. Dette er en personlig favoritt, zucchini med tomatsaus, kjøtt og veganost.

Magen/tarmene påvirker hjernen, og mat er derfor viktig for hvordan vi fungerer. Dette er en personlig favoritt, zucchini med tomatsaus, kjøtt og veganost.

Jeg leste om en ung mann for noen år siden som søkte på Politihøgskolen. Han fikk avslag fordi han noe år tidligere, mens han var barn, hadde blitt behandlet for depresjon. Det skjedde fordi en av foreldrene hans døde brått. Han ble altså vurdert som for ustabil for politiyrket et tiår seinere, men jeg vil hevde at en mangel på reaksjon hos barnet hadde vært en større bekymring. Jeg mener det er altfor mye som ligger under psykiatrien, og når en tenker over at en veldig stor del av befolkningen får en av disse diagnosene minst én gang i livet, kan en lure på om det er noen som får lov til å jobbe i framtida.

Jeg har beskrevet i en rekke innlegg de erfaringene jeg har hatt i skole og arbeidsliv. Jeg har strukket meg veldig langt for å lykkes, men det var vanskelig i et samfunn som absolutt ikke var opptatt av nevrodiversitet. Jeg gjorde det jeg kunne for å tilpasse meg. Jeg kommer av og til i ubehagelige situasjoner der jeg får spørsmål om hva jeg driver med, og det er en forventning om at jeg legger ut om en karriere som går på skinner. Det er noen ganger andre som legger til at jeg faktisk jobber.

Det er de som vet hva jeg kan. Jeg skrev først ei bok om hvordan det hadde vært å leve som en voksen NLDer. Jeg var nok litt for ivrig, og sendte sannsynligvis manuskriptet for raskt til forlagene. Jeg burde har brukt litt mer tid på å redigere, men fikk likevel inntrykk av forlagene vurderte prosjektet mitt seriøst. Det er ei bok det norske markedet skriker etter, så jeg har ikke gitt den opp, men jobber med et annet prosjekt nå.

Jeg skriver fantasy, og jeg tror det blir en serie på tre bøker. Jeg har tro på at de blir gitt ut, og jeg har i tillegg en idé til en annen serie med nye karakterer, men i samme univers. Jeg blir sannsynligvis ferdig med den første boka til jul, men har valgt en annen strategi etter erfaringene med NLD-manuskriptet. Jeg skal bruke tida fram til neste sommer med å finpusse fortellingen, noe jeg håper vil lønne seg. Det jeg oppfatter med begrepet patologisering er å fokusere på det en ikke kan. Det er en del av strategien min å fokusere på det jeg kan, og jeg prøver så godt det lar seg gjøre å glemme nederlag. Jeg liker ikke å fokusere på det som har gått galt før, men prøver igjen. Jeg ser derfor ikke på meg selv som en taper. Jeg er en vinner.

Jeg føler at jeg endelig har funnet noe jeg både trives med og behersker ganske godt. Jeg har aldri skrevet eller prøvd å skrive ei bok før, men det har vært et veldig spennende prosjekt. Det er ikke mange forfattere som tjener penger på historiene sine. Det er faktisk veldig mange gode bøker som ikke selger noe særlig, så målet mitt er ikke å bli den neste J.K. Rowling eller Rick Riordan. Målet er å skrive det jeg mener er en fantastisk historie. Jeg vil dele historien med andre, og ikke minst vise at jeg er mer enn andre kan se. Det er derfor jeg har den undertittelen jeg har på bloggen: Mer enn autisme og NLD.

Det er mange som ikke har noen peiling i det hele tatt. Nei, vi introverte er ikke deprimerte når vi er alene. Vi takler veldig fint å være alene, og har det kanskje mentalt bedre enn veldig mange andre. Jeg har inntrykk av at de som sier noe annet egentlig tenker på hvordan de ikke takler å være alene selv. Mennesker med en diagnose som ASD, ADHD, NLD eller Tourette syndrom er også annerledes, men de har faktisk evner som samfunnet burde utnytte i langt sterkere grad. Jeg skriver som sagt fordi jeg liker det, men jeg må nok innrømme at det er et element av stolthet også. Jeg vil vise at jeg kan. Boka blir nok en suksess uansett hva som skjer, for jeg kan.

En utopisk sult

bandak i dalen

Turstien Tangane bak Dalen Hotell var et av favorittstedene mine.

Jeg blir litt vemodig eller trist på denne dagen, for 1.mai minner meg om Dalen i Tokke. Noen vil si at sosialisme er en utopi, at det samfunnet denne ideologien beskriver ikke er forenlig med virkeligheten, for det vi har er kanskje nærmere antonymet dystopi. Jeg blir litt trist fordi Dalen i Tokke kommune hadde alle ingrediensene og forutsetningene, men det ble ikke noe idealsamfunn for oss.

Jeg skal ikke rippe opp i alt som har skjedd, men kan slå fast at vi hadde fire vanskelige år i bygda. Jeg fikk jobb der i 2008 og vi bestemte oss for å flytte. Verden er full av tilfeldigheter, og dette er kanskje ett av dem. Jeg vet ikke hva som lå bak, men den veldig positive tonen fra telefonsamtalene ble erstattet med noe ganske annet da vi faktisk kom til bygda. Vi møtte mange sympatiske folk der, og de fleste var heldigvis av den typen, men det var også noen som gjorde livet unødvendig vanskelig. Det har kanskje mer med en generell skepsis til utenforstående å gjøre, for det var et tema i valgkampen i 2011. Jeg gikk på et folkemøte i Tokke Kulturhus den høsten der politikerne fra kommunen debatterte ulike lokale saker, og en av sakene som ble tatt opp var hvordan kommunen tok imot innflyttere. Det var altså ikke et helt ukjent fenomen.

Dalen imponerte meg i begynnelsen. Det er 2 200 innbyggere i kommunen, og omtrent 900 av dem bor i kommunesenteret Dalen. De har en god skole, en barnehage med et fantasisk personale og en veldig kompetent leder for helsestasjonen. Kulturhuset ble bygget sammen med fylket (de deler det med den videregående skolen), og de har derfor ypperlige lokaler for bygdekino, kulturskole, bibliotek, ulike typer møter, i tillegg til et bra svømmebasseng. Det er stor aktivitet innen kultur og mange frivillige som gjør en god jobb. Jeg ble derfor imponert over hvor mye denne lille plassen fikk til.

Jeg ble så imponert at jeg vurderte ei stund å flytte tilbake. Jeg har ikke så lett for å få venner, men jeg hadde jevnlig kontakt med en mann der som jeg satte stor pris på. Den pensjonerte læreren var en god støtte for hele familien da vi opplevde noen av vanskene med å være innflyttere. Vi måtte gi opp mye da vi flyttet, bl.a. den tilværelsen vi hadde i grenda Svingen. Jeg elsket den plassen, men kjærligheten var nok ikke gjensidig.

Dalen hadde mye av det idylliske en kan finne i små bygder, men det var ei mørk side også. Ei veldig mørk side. Jeg skal ikke gå inn på det her, men kan si såpass at vi egentlig ikke hadde så mye valg, for det var ikke bare jobbsituasjonen som tvang oss ut av bygda. Vi valgte ikke Halsa i Meløy kommune. Det var ganske enkelt der jeg fikk jobb, men vi hadde liknende erfaringer i den nye kommunen. Det kan virke som at det bildet mange har av bygdeidyll er en illusjon. Den finnes i alle fall ikke for mange, hvis noen, innflyttere. Det beste en kan håpe på er å ikke skille seg ut, å gjemme seg i mengden, men det er faktisk ikke mulig for alle. Det er jo noe med de fleste av oss med en diagnose som NLD, autisme eller ADHD som ikke er så anonymt. Da har en faktisk ikke den beskyttelsen det er å være en av mange, for hva gjør en hvis massen ikke vil ha deg der?

Det var flere grunner til at vi ikke kunne bli boende i Dalen. Jeg fikk for det første ikke jobb der, og jeg søkte i hele regionen for at vi i det minste kunne holde oss i fylket (mellom Vinje og Porgrunn, samt Tinn, Fyresdal og Nissedal). Jeg tenker av og til på hvordan det hadde gått hvis vi hadde klart å bli. Dattera mi elsket skikarusellen/idrettsskolen, barnehagen/skolen, kulturskolen og det nettverket av venner vi hadde der. Hun elsket sågar snøen, og det var virkelig nok av den der. Hun opplevde nok Dalen som et utopia.

Det som skjedde i Dalen og i årene etterpå er mye av grunnen til jeg ikke kan se på Norge som et idealsamfunn. Jeg er ikke sikker på hvilket ord jeg skal bruke. Jeg har noe av den samme følelsen for Vikebygd i Vindafjord kommune. Vi bodde der i fire år, men flyttet da jeg fikk jobben i Dalen. Vi hadde det bra på denne plassen 40 km utenfor Haugesund, men det var mange av de tjenestene vi trengte som ikke var tilgjengelige. Vi kunne derfor ikke ha blitt boende uansett. Vemod er nok ikke det rette ordet, for det har mer med tungsinn, bedrøvelse og håpløshet å gjøre. Det jeg føler er mer positivt. Jeg tror jeg tenker på lengsel, en sult eller et begjær etter å smake det jeg hadde i yngre dager. Det kan selvsagt aldri bli det samme hvis vi flyttet tilbake, men jeg skulle ønske vi kunne ha fortsatt på det livet vi hadde startet.

Jeg tror jeg blir litt svimmel også. Vertigo er en svimmelhet en får hvis sanseorganene gir forvirrende tilbakemeldinger. Da kan kan en rett og slett ikke orientere seg i rommet. Det er en illusjon, men jeg tenker overført betydning nå. Jeg liker å tenke både bakover og framover, men det må være en balanse. Det er fristende å leve i fortida når verden beveger seg for fort, men jeg prøver å unngå det. Et og annet øyeblikks vertigo er kanskje ikke så dumt likevel, for da har jeg tid til å reflektere over livet. Det ligger smertefulle minner i fortida, ting jeg ikke vil tenke på. Jeg gjør det likevel, om ikke annet så for å redusere farten litt. Det store fokuset på framdrift kan gi noen og enhver vertigo. Det kan gjøre omgivelsene diffuse, og gjøre oss ute av stand til å navigere. Dalen representerer noe av fortida mi. Det er noe smerte der, og noe av smerten har sammenheng med at vi mistet det livet vi hadde. Det er likevel flere gode minner, og vi møtte en del mennesker der som gjorde livene våre bedre. Vi hadde et sterkt nettverk av mennesker som gjorde inntrykk på oss. Dalen var derfor tross alt livet på sitt beste.

Vertigo er også et symptom på sykdom, og det minner meg følgelig på at vi har en begrenset tid på oss. Ingen av oss vet hvor mye framtid vi har, men jeg vil i alle fall ikke bruke noe av den på noe nytteløst. Jeg har bøker som skal leses, bøker som skal skrives, steder som skal besøkes, vennskap som skal knyttes, og ikke minst ei datter som skal få muligheter til å velge det livet hun ønsker seg. Vertigo passer ikke inn i planene mine. Jeg vet hvor jeg skal og har planer om å komme fram, men en og annen pause kan være nyttig. Det kan faktisk hjelpe meg til å få mer ut av livet. Jeg må derfor passe på at jeg ikke har det for travelt.

Utopi, det perfekte sted, finnes forøvrig ikke, og hvis noen vil overbevise deg om noe annet, vet du at de lyger. Det er ikke det mange vil høre, men sannheten er at du må skape din egen lykke. Det er ikke så enkelt som at man er sin egen lykkes smed, for andre kan gjøre livet ditt temmelig surt, men det er i alle fall opp til deg selv å gjøre noe med det.

The Game of Life

Overskriften er også tittelen på et av de klassiske brettspillene for barn. Det handler om å manøvrere gjennom livet, klare de store milepælene som å ta utdannelse, stifte familie, få jobb etc. Jeg var inne på i Kan du spillet? at livet var et spill. Barndommen er ganske bekymringsløs for de fleste av oss. Det er ikke mye vi trenger å engste oss for da, men foreldrene tenker mye på hva som kommer til å skje i framtida. Barndommen er en forberedelse til spillet, for selv lek er ikke annet enn et verktøy for å utvikle de ferdighetene vi trenger som spillere. Det er imidlertid et krevende og forvirrende spill, og for noen kan det virke som at reglene forandrer seg hele tida, eller at noen spillere ikke trenger å følge reglene.

bilde av et dårlig trekk i sjakk. Sjakk er en annen analogi for livet. Hver avgjørelse har en konsekvens, men til forskjell fra virkeligheten er det stort sett opp til deg.

Sjakk er en annen analogi for livet. Hver avgjørelse har en konsekvens, men til forskjell fra virkeligheten er det stort sett opp til deg.

Spillet starter med et ganske enkelt første nivå. Det er vanskelig å slå fast nøyaktig når spillet starter. Ungdomsskolen med karakterer er det første synlige tegnet på at det er forskjell på oss. Da begynner det å gå opp for oss at vi har ulik status, og at vi kanskje ikke vil spille på det samme nivået de kommende årene. Det som kommer før er mer en forberedelsesfase enn faktisk spill, men det er også en viktig fase. Det er ikke umulig, men det kan være vanskelig å øke statusen sin i skolemiljøet. Hvis en har utfordringer knyttet til ADHD, NLD eller ASD, er det ikke sikkert en klarer å forandre på så mye. Det kommer an på hvor mye kommunen er villig til å hjelpe. Det er noen som vil jage bak de andre gjennom hele grunnskolen, for hvis en først kommer litt skjevt ut er det ikke lett å forandre andres oppfatninger av oss.

Hvis en klarer overgangen til ungdomsskolen er det likevel stor sjanse for at en klarer de to neste årene, og det er det en gjør det siste året på grunnskolen som avgjør hvilket nivå en skal spille på etter det. Hvis en drømmer om å bli f.eks. dansepedagog må en sannsynligvis ha veldig gode karakterer i alle fag, noe som kanskje ikke er helt rettferdig. En elev som er svak i matematikk kan være flink til å formidle dans på scenen, til å improvisere og koreografere, og ikke minst lære dette videre. Jeg vet ikke hvor strenge de er, men både videregåene skole og høgskolene/universitetene krever nok gode karakterer i alle fag. Det er en praktisk opptaksprøve også, men jeg vil tro at den sterke konkurranen gjør at en må ha et høyt gjennomsnitt. En kan dermed risikere at de som virkelig brenner for dans ikke kommer opp på det nivået i spillet de fortjener fordi de sliter med f.eks. matte eller naturfag.

Etter høgskolen skal en søke på jobb, og noen bytter kanskje til en bedre jobb etter hvert. Det sosiale spillet følger oss helt fra barndommen, og hvis en lyktes gjennom barndommen og tenårene, fortsetter gjerne denne suksessen. Det dreier seg om å samle poeng, og det er ikke uvanlig at det stort sett er de samme som gjør det bra på alle nivåene i spillet.

Det er regler i spillet, men de er veldig kompliserte. Spillet er så komplisert at jeg ikke er sikker på om noen forstår det. Du har sikkert hørt det før, du må velge din egen vei og ikke bare følge etter andre. Det er ikke lett, for selv om du tar alle de rette valgene, er du langt fra garantert suksess. Hvis en spiller spillet bra sitter en på slutten av livet igjen med en behagelig pensjon, ingen gjeld, og voksne barn som gjør det bra fordi du ga dem gode betingelser.

Dette høres ganske enkelt ut, men det er ikke like enkelt for alle. Tenk deg at du har vokst opp med noen utfordringer andre ikke har. Det kan dreie seg om konsentrasjonsvansker, motoriske vansker, lese/forståelsesvansker, mattevansker, rom/retningsvansker, vansker med sosialt samspill og impulskontroll. Dette kan gjøre hvert nivå i spillet ekstra vanskelig. Det er ingen som bryr seg om du utfører jobben din perfekt hvis du ikke passer inn sosialt. Du har kanskje de beste ideene i ei prosjektgruppe, men siden du har en lav sosial status blir du ikke hørt. Det er også mulig at ideene dine blir stjålet av andre. Det er mye som kan ødelegge og dermed gjøre at du taper spillet eller ikke klarer å klatre til det neste nivået.

Media forteller til stadighet om bedriftsledere som får sparken eller blir presset ut, men går deretter til en ny jobb som ikke er stort dårligere. Jeg hører en del tilfeller om dette på et langt lavere nivå også. Det kan dreie seg om at en sier opp jobben uten å ha noe annet å gå til, eller at en får sparken. Det betyr ikke nødvendigvis arbeidsledighet, for noen har en spesiell evne til å ende opp med noe bedre. Det kan tilsynelatende se ut som tilfeldigheter, men det er sannsynligvis fordi de spiller spillet bedre. De lander alltid på beina. Jeg må ærlig innrømme at det er vanskelig å forstå spillet, for dette er mennesker som ikke trenger å følge reglene.

Richard Branson, den vanvittig suksessrike grunnleggeren av Virgin, hadde dysleksi i barndommen, og droppet ut av skolen. Han har bl.a. sagt at «I’m proof that entrepreneurs don’t necessarily need higher-education degrees. Les mer på Virgins hjemmeside. Han er langt fra den eneste som har sagt det. Det er stort sett de som lykkes som har den holdningen, men virkeligheten for de aller fleste andre er at selv om de har evner og gode ideer, er det ikke lett å få andre til å lytte. Det er få forunt å komme seg fram i verden uten utdannelse. Mange klarer det ikke med en utdannelse en gang.

Norge er tjent med å ha mange spillere. Jeg mener derfor Norge er tjent med at vi gir mer støtte og flere muligheter til de som trenger det. Noen må gjøre jobber som å vaske, tømme søppel, fikse kloakken etc. Det er mange som ikke respekterer disse yrkesgruppene. Det er ikke nok å ha en jobb. En må ha den rette jobben for å bli respektert. Det er sånn spillet fungerer, men en kan oppnå mye om en skulle trenge mer tid for å samle nok poeng til neste nivå.

Autisme er farlig

piller på en tallwrken. Medisiner er en naturlig del av måltidet, kanskje hele måltidet for noen.

Medisiner er en naturlig del av måltidet, kanskje hele måltidet for noen.

Jeg er en ivrig forkjemper for ulike tiltak som kan gjøre det lettere å fungere med NLD, autisme og ADHD, samt å behandle komorbide tilstander som angst og depresjon. Jeg er ikke motstander av medisiner. Jeg er derimot en motstander av unødvendig medisinering. Det er fordi det alltid er en risiko med medisiner, men det er verdt det når alternativet er verre. Det er derfor vi har leger, for noen må vurdere når og hvilke medisiner vi skal ta. Hva er det som får noen til å tro at det bare er å peise på med medisiner til barn?

Antipsykotika er ei gruppe medisiner som blir brukt til å behandle tilstander som schizofreni og den maniske fasen av bipolar lidelse, men det er så alvorlige medisiner at Norsk legemiddelhåndbok advarer mot å bruke dem over lengre tid uten psykosesymptomer. Dette oppslagsverket oppgir diabetes, lipidforandringer og vektøkning som relativt hyppige metabolske bivirkninger ved flere annengenerasjonsmidler. En kan desuten få motoriske bivirkninger som parkinsonisme og akatisi (vansker med å holde sg i ro), intellektuell og emosjonell hemming. Les mer i Norsk legemiddelhåndbok.

Jeg var derfor ikke spesielt overrasket da jeg leste om en studie som konkluderte med at denne typen medisiner kan ha alvorlige bivirkninger hos barn. Studien har analysert antipsykotika som såkalt off label i England. Det betyr at medisinen blir skrevet ut til behandling for noe annet enn medisinen ble utviklet for. Disse medisinene kan ha en beroligende effekt, og de har derfor blitt brukt til å redusere aggresjon og forstyrrende atferd hos autistiske barn.

Forskerne gikk gjennom reseptene til 3028 barn og fant at 2,8 prosent av barn med en intektuell funksjonshemming hadde fått antipsykotiske medisiner, og 75 prosent av disse hadde autisme. Det var bare 0,15 prosent av de uten en intektuell funksjonshemming som ble behandlet med denne medisinen. Autistiske barn fikk dessuten medisinen i yngre alder, samt at behandlingen foregikk over et lengre tidsrom sammenliknet med de som ikke hadde autisme. Når vi vet hvilke bivirkninger antipsykotika kan ha er det ikke overraskende at denne studien påviste høyere forekomst av epilepsi, diabetes og luftveisinfeksjon hos barn med autisme. Les mer på The Conversation.

Jeg kjenner ikke så mye til ADHD-medisin, men lurer på om det er en liknende problemstilling der. Norsk legemidelhåndbok sier at medikamentell behandling skal brukes i alvorlige tilfeller der andre tiltak ikke er nok, eller der symptomene påvirker lære – eller arbeidssituasjonen i vesentlig grad. Atomeksetin blir anbefalt ved manglende effekt av sentralstimuerende midler eller når en opplever plagsomme bivirkninger. Det er også der vanlig med bivirkninger som nedsatt appetitt, magesmerter, kvalme og hodepine, samt at økt irritabilitet, aggresjon og stemningssvingninger kan forekomme hos barn (Norsk ledemiddelhåndbok). Jeg skriver ikke dette for å advare mot ADHD-medisiner. Det er i noen tilfeller nødvendige medisiner, men når en psykologiekspert som Espen Idås stiller spørsmål ved om alle virkelig har ADHD, og han er langt fra den eneste fagpersonen som gjør det, kan en lure på om vi bruker ikke-medikamentel behandling nok. De koster mer og krever mer av foredre. skole og PPT, men en risikerer ikke noe i form av bivirkninger.

Medisiner er ikke farlige hvis vi bruker dem riktig, men hvis vi ikke gjør det er selv paracetamol farlig. En må alltid vurdere om en skal bruke en bestemt medisin, men en kan noen ganger lure på om vi har urealistiske forventninger. Jeg har hørt både lærere, foreldre og ansatte i helsevesenet som foreslo å øke dosen utelukkende som et eksperiment. En visste ikke hva som ville skje, men en hadde et håp om å få et lydløst barn. Dette dreier seg kanskje til sjuende og sist om hva en skal definere disse diagnosene som. Snakker vi om en psykiatrisk sykdom eller er det en funksjonsvanske som blir verre i et samfunn som krever stadig mer av oss?

Det er en diskusjon vi med fordel kan ta. En annen er årsakene til at vi har en så kraftig økning av ADHD. Hva er det ved samfunnet vårt som gjør at flere ikke fungerer. Kan det være at de fungerer, men at det er konkurransesamfunnet som er sykt? Hvordan skal vi friskmelde samfunnet? En tredje debatt er om medisinene er en så langsiktig løsning som mange tror.

Les mer om ADHD:

Eksplosiv økning i antall ADHD-diagnoser
Kraftig ADHD-økning blant barn og unge
15 procent a pojkarna i USA får adhd-diagnos

P.S. Jeg har vært veldig forsiktig med å nevne mitokondrietoksisitet på denne bloggen. Det er veldig vanskelig å finne anerkjente kilder som nevner fenomenet. Det er nesten som at en ikke har sett for seg muligheten for at medisiner kan skade mitokondriene, men det har blitt noe mer fokus på det de siste årene. Nefazodobe var f.eks. et antidepressiva som ble trukket fra det amerikanske markedet for en del år siden, etter at det ble påvist at medisinen hemmet såkalt mitokondriell respirasjon i leverceller, noe som kunne føre til leversvikt. Diabetesmedisinen Troglitazon ble også trukket, og produsenten Pfizer betalte ifølge Wikipedia ut store summer i erstatning som en følge av bivirkninger. Dette må nevnes når vi snakker om medisiner. Vi må vurdere alle sider, også det faktum at fastleger ofte ikke har tilgang til all informasjon, for den kommer gjerne ut seinere.

Følsomme autister

Det kan noen ganger være risikabelt, kanskje sågar farlig, for lekfolk å lese vitenskapelig litteratur. Jeg setter det på spissen selvsagt, for det er ikke litteraturen det er noe i veien med, men konklusjonene leseren trekker, spesielt de som er av den forhastede typen. Det er fordi vi kan legge for mye i enkelte ord hvis vi ikke har den samme forståelsen eller definisjonen. Den engelske psykologiprofessoren og autisme-forskeren Simon Barohn-Cohen er muligens et eksempel på det.

Jeg har nevnt han i tidligere innlegg i forbindelse med theory of mind, en evne vi har i forskjellig grad til å forstå hva andre tenker, føler og ønsker, og erkjenne at dette skiller seg fra det vi tenker og føler selv. Det kan f.eks. være forskjellige ting som gjør oss triste, og selv om en ikke skulle føle det selv i en bestemt situasjon, kan en forstå en venn som reagerer annerledes. De som ikke har den ferdigheten i samme grad kan si noe som gjør situasjonen verre. Forskere bruker Sally Ann-testen for å avgjøre om deltakerne har theory of mind eller ikke. Jeg har skrevet om to studier som brukte denne, og den andre tydet på at noen kan lære theory of mind, men at de trenger mer tid enn andre.

Cohen er kjent for teorien mindblindness, som kan bli resultatet hvis en mangler theory of mind. Det er ingen tvil om at mennesker på autismespekteret har denne ferdigheten i varierende grad, men om mangelen på empati alltid er så stor som omgivelsene tror er en annen sak. Jeg mener nemlig at en god del av de som setter likhetstegn mellom en manglende kommunikasjon og mangel på empati har misforstått.

Jeg er ikke sikker på om Simon Baron-Cohen har gjort det, men han har omtalt autisme som en «empathy disorder». Da kan en fort tenke på autister som farlige mennesker. Det er dekkende å snakke om mangel på empati hvis en definerer empati som theory of mind, men dette er tynn definisjon. Det har kanskje gjort skade, for det er ganske vanlig å høre denne eller liknende antakelser. Jeg har f.eks. hørt folk si at asbergere ikke ønsker venner og at de ikke bryr seg om de er alene, men det burde være opplagt at hovedproblemet er vansker med kommunikasjon. Empati handler om langt mer enn å forstå eller sette seg inn i en annen persons situasjon. Det handler også om handlinger. En viser omsorg gjennom ord og handlinger, og det er en veldig nær og intim form for kommunikasjon. Det er kanskje noe av det mest krevende, og jeg kan godt tenke meg at mange har mer empati enn de klarer å gi uttrykk for.

Tegning av et hjerte i en undergang. Vi sprer rundt oss med symboler og ord, men mange har større vansker med å uttrykke empati gjennom handlinger.

Vi sprer rundt oss med symboler og ord, men mange har større vansker med å uttrykke empati gjennom handlinger.

Det er likevel ting som tyder på at autister som har empati, gjerne har en dyp og ekte empati. Det finnes også en grunn empati. Politikere er ofte flinke til å tolke hva som skjer på overflaten og utnytte en situasjon eller stemning, mens de lekende lett kan svikte svake grupper i samfunnet hvis det er det som skal til for å oppnå makt. Da blir ikke empati mer enn et middel til å oppnå noe. Den atferden vi ser fra rikspolitikerne er bare mulig hvis en har en total mangel på dyp empati. Da snakker vi ikke om autisme, men alvorlige personlighetsforstyrrelser. Jeg stoler langt mer på autister enn på politikerne, for å si det sånn.

Jeg er faktisk enig med de som hevder at det kanskje er motsatt med autister. De forstår kanskje ikke overflaten, men er flinke på den dypere empatien. En ti år gammel sveitsisk studie foreslo at»systemet» ble overbelastet hos autister. En oppfattet, følte og husket for mye, og da vil det være en naturlig reaksjon å trekke seg tilbake. Les mer i The Telegraph. Det gir mye mening, for det er noe tilsvarende som skjer ved sanseoverbelastning. Jeg jobbet en gang ved en skole som lå i utkanten av et stort rekreasjonsområde. Da vi hadde brannøvelse en gang løp en av elevene til skogs istedet for til skolegården sammen med resten av klassen sin. Det var neppe for å være vrang, men ingen hadde tenkt på at eleven ville reagere annerledes enn andre på en høy lyd. Hvis høy lyd er veldig ubehagelig, og da snakker vi om et ubehag andre ikke føler, er det naturlig å fjerne seg fra den situasjonen. Hvis det er følelser som er overveldende, hvorfor skulle en ikke reagere på samme måte da?

En kan faktisk lure på om det er alle andre som har mindblindness siden de ikke forstår.

People with autism can read emotions, feel empathy

 Vi må bli

We did not become. We did not change. But change must come. Risk must come. Sheri Tepper

Grass av Sheri Tepper er etter min mening en av de bedre science fiction bøkene i nyere tid (1989), og Sheri Tepper behersket åpenbart dystopi langt bedre enn de som har rotet seg bort i zombie apokalypser og vampyrer. Jeg skal ikke skrive detaljert om boka etter som dette ikke er en litteraturblogg, men sitatet fascinererer meg. Menneskeheten er i boka i ferd med å dø ut og hovedpersonen, Marjory, prøver å forklare hvorfor menneskeheten kom så nær fullstendig utslettelse. Hun tenker på små ting, helt ned til hvite blodceller. De har utviklet en funksjon og dermed gjort mennesket sterkere. Det kan vi gjøre også. Vi er bare små ting i det store universet, men vi kan bli noe mer. Marjory tenkte på kornet som ble til brød, biene som laget honning, og gress/planter som ble spist og dermed forvandlet til kjøtt. Disse små tingene er kanskje ikke viktige individuelt eller i egenskap av det de var, men de er viktige for det de ble.

Hun tenker på en alien rase som døde ut på planeten Grass før menneskene kom dit. De døde fordi de ikke ble det de kunne vært. Menneskene feilet nesten, de forlot sin egen planet først da det var nesten for seint, og de forstod ikke Grass. De gikk ikke videre, de tok ingen sjanser. De ble der de var, de begrenset seg selv. Dette er konklusjonen hovedpersonen kommer til mot slutten av boka, men jeg synes det er et mektig budskap til oss generelt. Det handler ikke bare om artens overlevelse.

Jeg misliker forandring. Det er ikke et ukjent fenomen for mange med ASD og NLD. Jeg vil mye heller at ting skal fortsette som de er, men jeg er klar over at selv om det føles ubehagelig, er forandring nødvendig. Det mest ubehagelige er kanskje de uforutsette forandringene, de vi ikke kan forberede oss på. Da blir løsningen mer å trene på å takle overraskelser. En kan også planlegge forandring. Jeg har nevnt såpebobla flere ganger på bloggen. Jeg liker den som et symbol for livet. Den er vakker og symboliserer et magisk øyeblikk, et minne vi vil ta vare på. Det er kanskje noe sårt også, fordi vi ønsker å oppleve dette øyeblikket en gang til eller at det skal vare lenger, men vi gleder oss likevel over minnene. Disse såpeboblene blir en del av en stor samling vi får i løpet av livet.

Utsikt fra reipa. Jeg vil helst glemme de to årene i Meløy, men det var også noen magiske øyeblikk.

Jeg vil helst glemme de to årene i Meløy, men det var noen magiske øyeblikk også.

Boble kan også være uttrykk for begrensninger. Vi kan krype inn i ei boble når vi trenger en pause fra omgivelsene, men jeg synes det er viktig å utvide bobla. En trenger ikke nødvendigvis sprekke den, men vi bør i alle fall gjøre den større. Det gjør vi ved å oppleve nye ting, også ting som gjør oss litt ukomfortable. Jeg har nevnt den kanadiske astronauten Chris Hadfield tidligere. Han ble blind da han foretok en «spacewalk» utenfor romstasjonen (ISS). Det var bare midlertidig, men han visste ikke det da da. Det viste seg å være et middel de brukte på innsiden av visiret for å hindre dogg. Dette la seg i vektløs tilstand som en dråpe på øyet og beveget seg over nesebeinet til det andre øyet. Han kalte det for å gå gjennom edderkoppnett. Mange er redde for edderkopper, selv om frykten er langt høyere enn den reelle faren. Det er en reell fare i et tropisk eller subtropisk klima der edderkopper er giftige, men edderkopper er stort sett ufarlige her i nord. Astronauter trener i overført betydning på å gå gjennom edderkoppnett, og når en opplever en reell fare, er sjansen større for at en ikke får panikk. Det var det som skjedde med Chris Hadfield. Han hadde trent på dette og bevarte dermed roen.

Det handler om litt av det samme for meg. Jeg prøver å gå akkurat litt utenfor komfortsonen. Jeg liker å ha en vei tilbake, men jeg prøver å kjenne på ubehaget ei stund før jeg trekker meg. Jeg opplever derfor ting jeg ellers hadde gått glipp av. Det er noen som ikke har så mye valg. De må kutte ut mye for å kunne fungere. Paula Johnston er en av dem. Les et intervju med henne på Autism Education Trust. Hun snakker bl.a. om at hun ikke har mobiltelefon etter som det ikke er noen hun ønsker å ringe. Hun har heller ikke TV siden det ikke interesserer henne, og siden hun ikke jobber holder hun seg stort sett hjemme. Det er en måte å begrense mulighetene for at uforutsette ting skjer, men da kan også livet bli som denne dialogen fra filmen Finding Nemo:

Marlin: I promised I’d never let anything happen to him.
Dory: Hmm. That’s a funny thing to promise.
Marlin: What?
Dory: Well, you can’t never let anything happen to him. Then nothing would ever happen to him. Not much fun for little Harpo.

Jeg strekker meg langt for at dattera mi skal få mange erfaringer. Hun er derfor med på mange ulike aktiviteter.

Den første helten

Hermey the elf og Rudolph fra en julespesial som har vært blitt vist hver jul siden 1964 på NBC. Foto: Wikimedia Commons

Hermey the elf og Rudolph fra en julespesial som har vært blitt vist hver jul siden 1964 på NBC. Foto: Wikimedia Commons

Jeg er ikke en tilhenger av å fokusere så mye på tap. Jeg prøver i alle fall å motarbeide det som kanskje føles behagelig ut i øyeblikket, men som ikke bidrar til en generell bedring over tid. Jul er en ganske god tid for meg, selv om det er mange år siden jeg hadde julestemning. Det er lett for meg å si selvsagt siden jeg ikke er i den situasjonen, men jeg håper jeg hadde klart å fokusere på noe positivt hvis jeg var alene i jula.

Har du lagt merke til at mange fokuserer på savn i jula? Maria Mena, Chris Rea, Bing Crosby, Nat King Cole and Wham har levert klassikere som er av det melankolske slaget. Nå er kanskje poenget nettopp at en ikke skal reflektere over sangtekster generelt, og kanskje aller minst julesangene, for de krever nok åndsfraværende voksne. Hvis en likevel analyserer og reflekterer over innholdet i sangene kommer vel ikke Rudolf så godt ut av det. Sangteksten til Rudolph the Red-Nosed Reindeer sier bl.a. at «all the other reindeer used to laugh and call him names. They never let poor Rudolph join in any reindeer games.» Det forandret seg først når de hadde bruk for Rudolf. Jeg vokste opp med en amerikansk tradisjon, og dukkefilmen om Rudolf fra 1964 er en klassiker.

En kan lese mye negativt ut av fortellingen hvis en ønsker. Rudolf ble mobbet og han ble oppfordret til å skjule handikappet sitt. Det var ingen som ville ha noe med Rudolf å gjøre, heller ikke julenissen, ikke før han trengte Rudolf. Det var nemlig så dårlig vær at sikten gjorde det umulig for de andre reinsdyrene å se. Jeg har sett flere innlegg med en gjennomført negativ tolkning, men det er ikke vanskelig å lese noe positivt ut av eventyret.

Rudolf var annerledes, noe som gjorde familien hans flau. Den ville først skjule den nesa som gjorde Rudolf unik fordi de trodde det ville skåne han, de ville at han skulle passe inn. Dette er en del av motivasjonen min for å holde denne bloggen gående. Jeg forstår de som ivrer for nevrodiversitet, tanken om at utviklingsforstyrrelser ikke finnes. Autisme er innenfor en naturlig variasjon i det menneskelige genomet. Det er en tanke jeg til en viss grad støtter. Autisme har nok alltid eksistert, og grunnen til at evolusjonen ikke fjernet disse trekkene er kanskje at vi trenger et visst antall autister for å produsere noen få genier. Det er imidlertid noe som gjør at vi har flere autister enn tidligere, uten at vi får flere genier. Det virker kort sagt ulogisk for meg å si at disse barna ikke trenger noen form for tilrettelegging på skolen eller i arbeidslivet. De skal ikke gjøre noe med de problemene de kan ha med allergi, kostholdet eller tilleggsvansker som depresjon og angst. Jeg mener det vil være å svikte mennesker, og samme hvor velmenende en måtte være, har jeg ikke mye forståelse for den holdningen.

Rudolf rømmer hjemmefra i eventyret, treffer på alven Hermey, som også er en outsider og et mobbeoffer fordi det er ingen som kan forstå hvorfor han drømmer om å bli en tannlege. De reiser sammen videre og kommer etter hvert til øya for defekte leker (misfits). Det er der alle lekene med en lyte ender opp, men selv julenissen visste ikke om det. De to nye kameratene redder lekene, så dette er en fortelling med et veldig tydelig tema om at samfunnet får noen til å føle seg annerledes, til å føle at de ikke passer inn. Det er kort fortalt fortellingen om et sorteringssamfunn. Det er et tema jeg har vært opptatt av hele livet, selv om det har vært en ubevisst dragning. Jeg har i tidligere innlegg skrevet om bl.a. Spock, Odo, T’Pol, Data og Worf fra Star Trek, Sherlock Holmes (f.o.f. bøkene), Anne of Green Gables, Bruno Martelli fra filmen og TV-serien Fame, filmer som Foxes og Outsiders. Rudolf er egentlig en del av det samme temaet. Historien viser både det gode og det vonde i livet, og barn helt ned til fem år vil ha få problemer med å forstå budskapet.

Dette er også en historie om vennskap, for i tillegg til Hermey har Rudolf en god venn i reinsdyrflokken. Hun godtar han som han er, selv om foreldrene henne ikke forstår hvorfor. Hun har ikke problemer med at Rudolf ikke er som noen andre. Jeg liker det budskapet, men vi må også være klar over at det krever mye i et samfunn som ikke godtar mennesker som er annerledes. Det krever en stabil selvfølelse, og det krever mye å komme dit for de som ikke er der allerede. Det er en ferd det absolutt er verdt å ta, og Rudolph the Red-Nosed Reindeer er en god helt for barn helt ned til barnehagealder. Jula handler konkret om at Jesus ble født fordi Gud ville ha oss som sin familie, men kanskje kan denne gaven også inspirere oss. Hvis en ikke lar seg insirere av det kristne budskapet kan en la seg inspirere av de tre vise menn som var villige til å følge stjerna samme hvor den ledet dem.

Det nye fattigdommen

En rotete undergang i Haugesund, men det er et budskap her som virker relevant.

En rotete undergang i Haugesund, men det er et budskap her som virker relevant.

Jeg kommer ofte tilbake til fattigdom og andre temaer som kan knyttes til dette hovedtemaet. Noen vi sikkert si at det er et utslitt tema og vel så det. Jeg tror likevel det vil være en av de største utfordringene i samfunnet den neste generasjonen.

Norsk fattigdom er ikke som fattigdom i andre land, f.eks. USA, der den kan være ganske ekstrem. Det er ikke mange familier i Norge, hvis noen, som blir tvunget til å leve på gata. Alle har tak over hodet og mat, men samfunnet har vendt seg til et høyt forbruk, og det er noe av problemet. Mange tar det for gitt at alle andre har de samme omstendighetene. Jeg opplever gang på gang at noen ikke klarer å sette seg inn i andres situasjon. De antar at siden de ikke har problemer med å få huslån, kjøpe det elektroniske utstyret de trenger, sende barna på kino, kjøpe noe annet enn det billigste kjøttet i butikken, reise på ferie og liknende, så klarer andre dette også. Det er for noen foreldre en ny kilde til bekymring hver gang barna deres kommer hjem med en bursdagsinvitasjon i ranselen.

SIFO har laget et referansebudsjett med et eksempel for kjernefamilien Nordmann. Det er vanlig å regne med 400 000 kroner for en familie. Budsjettet fra SIFO er på 287 300 kroner, men det inkluderer ikke bolig, strøm, helsetjenester, ferier, tobakk etc. En kommer derfor opp i langt over 400 000, noe jeg tror kan forklare hvorfor mange snakker om fattigdom som et problem i Norge. Jeg tror budsjettforslaget er for høyt, for mange må klare seg med langt mindre, selv om de har høyere utgifter enn andre. Det gjelder f.eks. familier som må følge et bestemt kosthold eller betale for aktiviteter/utstyr kommunen nekter å dekke (mange kommuner bryter loven). Jeg prøvde kalkulatoren og fikk da til svar at vi trengte i underkant av 20 000 kroner i måneden. Reiser, husleie, strøm, helsetjenester og uteliv kommer i tillegg, så en kan vel legge til minst 10 000 kroner. Prøv kalkulatoren selv.

Vi har blitt lært opp til å tro at vi har et likhetssamfunn og en enhetsskole. Alle har samme mulighet, men det er grunn til å tro at vi vil oppleve større forskjeller. NAV skrev i sin Omverdenanalyse for 2016 at andelen unge og unge voksne med lav inntekt øker. Analysen kom også inn på at innvandrerbefolkningen vil øke, og at innvandrere er sterkt overrepresentert i gruppa med med lav inntekt. Det er ting en kan gjøre, og jeg har tidligere vært inne på at vi burde ha flere alternative veier. Jeg skrev litt om det i En fleksibel utdanning.

Det er mange som har lovet full barnehagedekning, men for familier med lav inntekt betyr det kanskje ikke så mye at barnehagen har plass. Det er absolutt i samfunnets interesse at barna går i barnehage og at de deretter gjør det så bra som mulig på skolen. Begge burde derfor være gratis. Skolen har det såkalte gratisprinsippet, men jeg kjenner ikke til at noen skoler deler ut ransler, penal, klær, innesko til gymsalen. Dette er ting en må ha for å kunne gjennomføre undervisningen, og de fleste skolene nekter undervisning til elever uten godkjent gymtøy. De færreste skolene i byene har råd til å leie buss for mindre turer, og det blir ofte lagt opp til at elevene skal sykle, noe som blir problematisk for de som ikke har sykkel. Det er ikke noe tvang, men hvis det skal være en tur med grilling må elevene ta kjøtt med selv. Det er også en del høyst frivillige innsamlinger, f.eks. til gaver eller ei klassekasse. Det er mange foreldre som opplever at PPT og kommunens ergoterapeut anbefaler Ipad/nettbrett med spesifikke pedagogiske apper, men skolen vil ikke betale for noe barnet faktisk trenger. Det er kort sagt et betydelig kjøpepress, og det starter lenge før ungdomsskolen.

Jeg mener derfor vi bør få en oppvekst som lever opp til ord som gratisprinsipp, likhet og enhet. Debatten i USA dreier seg forøvrig ikke om likhet. Når grunnloven der sier at «all men are created equal» mente nok ikke dette dokumentet at alle ble født med det samme intellektuelle, fysiske, sosiale eller mentale potensiale, men at alle skulle ha den samme muligheten til å prøve. Nå er det stor forskjell på kart og terreng der borte også, men de fleste som tar til orde for et mer rettferdig samfunn i USA skiller mellom equal opportunity og equal outcome. Jeg tror alle er klar over at utfallet ikke kan bli det samme for alle, men samfunnet er tjent med at alle får muligheten. Det er sikkert bra for noen få rike at de fleste er fattige og desperate etter en jobb, men jeg tror ikke det gavner samfunnet.

Det har vært mange individer som så alt annet enn imponerende ut, men som var langt mer enn andre kunne se. Jeg vil i all ydmykhet hevde at jeg til en viss grad havner i den kategorien. Det var ikke mange som hadde tro på meg, hverken i grunnskolen, videregående skole, høyskolen eller i arbeidslivet. Jeg vil likevel hevde at jeg er mer enn mange trodde, men kanskje ikke på et område andre mente var viktig nok. Alle har kvalitieter og ferdigheter, enten dette er ferdigheter som gir en inntekt de kan leve av eller ikke. Det hadde vært bra hvis samfunnet kunne tenke litt annerledes om hva arbeid er.

Mer om giftig mat

Gluten/mekefri vafler og kake er en vinner til festdager

Gluten/mekefri vafler og kake er en vinner til festdager.

Jeg skrev i Mat som medisin om hvor viktig det er med kosthold. Hvis en henvender seg til eksperter får en ofte til svar at ingen funn støtter tanken om at et melke og glutenfritt kosthold har noe som helst å si for autismespektertilstander. Det er likevel mange foreldre som mener noe annet, og at deres egne erfaringer betyr like mye som vitenkapelig kunnskap. Når en ser på kvaliteten på mye forskning, er ikke det en urimelig påstand.

Det er ikke mye forskning som direkte støtter kravet, men jeg tror ikke det er rett å si at foreldrene til Leo og Ask er løgnere heller. Les mer om saken i Dagbladet. Det beste for meg hadde sannsynligvis vært en paleo-diett, men siden jeg foreløpig ikke har råd til en ren steinalderkost, har jeg en mellomting. Det har gitt meg et mye bedre liv, og det er forskning som støtter hypotesen om en forbindelse mellom tarmen og hjernen. Dr. Richard Frye ved Arkansas Childen’s Hospital sier f.eks. at «mounting evidence shows us that there is a link between the gut and brain; that the gut may have previously under-recognized influences on cognition and  possibly even behavior.» Et forskerteam ved dette sykehuset arbeider med en hypotese om at mange på autismespekteret mangler et bestemt enzym i tarmene.

Det burde ikke overraske noen at maten påvirker hjernen. Jeg har også poengtert i mange innlegg at jeg ikke anbefaler noen å kutte ut medisiner på egen hånd. Det er noe hver enkelt må ta opp med fastlegen sin, men det er ingen tvil om at kostholdet kan påvirke dosen og hvilke medisiner en eventuelt må ta. Hjernen kan påvirke oss ved at f.eks. stress gir oss mindre matlyst eller ved at vi får betennelser i tarmen. Jeg har nevnt kognitiv terapi mange ganger på denne bloggen. Det er en behandlingsform jeg tror de fleste med autisme, NLD og ADHD har utbytte av, men det er også relevant når vi snakker om stress og angst. Det gjør det til et godt indirekte tiltak for magen. Hjernen/kostholdet påvirker immunforsvaret også, noe som gjør det spesielt viktig å finne det rette kostholdet. Det nevnte enzymet og maten gir oss ikke autisme, ADHD eller NLD. Jeg mener likevel det er nok bevis for å si at maten kan forverre symptomene og fungeringen vår. Det er god grunn til å lytte til foreldre som mener at kostholdet har en betydning.

BIlde av sjokoladehylle i butikk. Stadig flere sjokolader, boller og andre ting som kombinerer ulike typer godteri gjør det vanskelig å si nei.

Stadig flere sjokolader, boller og andre ting som kombinerer ulike typer godteri gjør det vanskelig å si nei.

Når det gjelder en barndom uten melk finnes det veldig mange gode kilder til vitaminer, fett, kalsium og de andre tingene melk inneholder. Det største gjenværende problemet er sukker. Vi er omringet og det er ikke lett å unngå fristelser. Jeg har diabetes type to og har derfor ikke noe valg. Vi baker stort sett søtsakene vi spiser, men jeg ser med et veldig lengselsfullt blikk mot sjokoladen i butikken noen ganger.

Sukker er ikke bare uheldig med tanke på diabetes og hjerte/karsykdom, men det gjør oss også avhengige. Når vi spiser/drikker sukker sender smaksløkene et signal til hjernebarken som igjen sender dette signalet til hjernens belønningssenter. Dette forteller oss at vi ønsker mer. Det er det samme belønningssystemet som blir aktivert når vi har sex, misbruker narkotiske stoffer eller opplever gleden ved sosial kontakt. Det forklarer et spørsmål en radiovert på Radio Haugaland hadde nylig. De diskuterte hemmelige ingredienser i ulike junk food-kjeder (McDonalds, KFC etc.) og avsluttet med at hun skulle gjerne vite hva de hadde i Coca Cola siden hun ikke klarte å gi opp denne avhengigheten. Svaret er enkelt, sukker.

Det er opp til hver enkelt å ta ansvarlige valg. Vi kan velge å holde oss vekke fra sukker, men jeg synes likevel at det er veldig kritikkverdig av produsenter å selge stadig flere produkter som inneholder sukker. Det gjør det vanskelig, og det er ingen tvil om at de som lager disse produktene vil at vi skal ha det vanskelig. Jeg er egentlig ikke tilhenger av en form for skatt på sukker, et lovlig produkt, men de som tjener penger på mat er samtidig veldig klar over at de skaper en helsefarlig avhengighet.

This is how sugar affects your brain

Possible role of gut bacteria in autism

 

%d bloggere like this: