RSS Feed

Tag Archives: autisme

Mer om giftig mat

Gluten/mekefri vafler og kake er en vinner til festdager

Gluten/mekefri vafler og kake er en vinner til festdager.

Jeg skrev i Mat som medisin om hvor viktig det er med kosthold. Hvis en henvender seg til eksperter får en ofte til svar at ingen funn støtter tanken om at et melke og glutenfritt kosthold har noe som helst å si for autismespektertilstander. Det er likevel mange foreldre som mener noe annet, og at deres egne erfaringer betyr like mye som vitenkapelig kunnskap. Når en ser på kvaliteten på mye forskning, er ikke det en urimelig påstand.

Det er ikke mye forskning som direkte støtter kravet, men jeg tror ikke det er rett å si at foreldrene til Leo og Ask er løgnere heller. Les mer om saken i Dagbladet. Det beste for meg hadde sannsynligvis vært en paleo-diett, men siden jeg foreløpig ikke har råd til en ren steinalderkost, har jeg en mellomting. Det har gitt meg et mye bedre liv, og det er forskning som støtter hypotesen om en forbindelse mellom tarmen og hjernen. Dr. Richard Frye ved Arkansas Childen’s Hospital sier f.eks. at «mounting evidence shows us that there is a link between the gut and brain; that the gut may have previously under-recognized influences on cognition and  possibly even behavior.» Et forskerteam ved dette sykehuset arbeider med en hypotese om at mange på autismespekteret mangler et bestemt enzym i tarmene.

Det burde ikke overraske noen at maten påvirker hjernen. Jeg har også poengtert i mange innlegg at jeg ikke anbefaler noen å kutte ut medisiner på egen hånd. Det er noe hver enkelt må ta opp med fastlegen sin, men det er ingen tvil om at kostholdet kan påvirke dosen og hvilke medisiner en eventuelt må ta. Hjernen kan påvirke oss ved at f.eks. stress gir oss mindre matlyst eller ved at vi får betennelser i tarmen. Jeg har nevnt kognitiv terapi mange ganger på denne bloggen. Det er en behandlingsform jeg tror de fleste med autisme, NLD og ADHD har utbytte av, men det er også relevant når vi snakker om stress og angst. Det gjør det til et godt indirekte tiltak for magen. Hjernen/kostholdet påvirker immunforsvaret også, noe som gjør det spesielt viktig å finne det rette kostholdet. Det nevnte enzymet og maten gir oss ikke autisme, ADHD eller NLD. Jeg mener likevel det er nok bevis for å si at maten kan forverre symptomene og fungeringen vår. Det er god grunn til å lytte til foreldre som mener at kostholdet har en betydning.

BIlde av sjokoladehylle i butikk. Stadig flere sjokolader, boller og andre ting som kombinerer ulike typer godteri gjør det vanskelig å si nei.

Stadig flere sjokolader, boller og andre ting som kombinerer ulike typer godteri gjør det vanskelig å si nei.

Når det gjelder en barndom uten melk finnes det veldig mange gode kilder til vitaminer, fett, kalsium og de andre tingene melk inneholder. Det største gjenværende problemet er sukker. Vi er omringet og det er ikke lett å unngå fristelser. Jeg har diabetes type to og har derfor ikke noe valg. Vi baker stort sett søtsakene vi spiser, men jeg ser med et veldig lengselsfullt blikk mot sjokoladen i butikken noen ganger.

Sukker er ikke bare uheldig med tanke på diabetes og hjerte/karsykdom, men det gjør oss også avhengige. Når vi spiser/drikker sukker sender smaksløkene et signal til hjernebarken som igjen sender dette signalet til hjernens belønningssenter. Dette forteller oss at vi ønsker mer. Det er det samme belønningssystemet som blir aktivert når vi har sex, misbruker narkotiske stoffer eller opplever gleden ved sosial kontakt. Det forklarer et spørsmål en radiovert på Radio Haugaland hadde nylig. De diskuterte hemmelige ingredienser i ulike junk food-kjeder (McDonalds, KFC etc.) og avsluttet med at hun skulle gjerne vite hva de hadde i Coca Cola siden hun ikke klarte å gi opp denne avhengigheten. Svaret er enkelt, sukker.

Det er opp til hver enkelt å ta ansvarlige valg. Vi kan velge å holde oss vekke fra sukker, men jeg synes likevel at det er veldig kritikkverdig av produsenter å selge stadig flere produkter som inneholder sukker. Det gjør det vanskelig, og det er ingen tvil om at de som lager disse produktene vil at vi skal ha det vanskelig. Jeg er egentlig ikke tilhenger av en form for skatt på sukker, et lovlig produkt, men de som tjener penger på mat er samtidig veldig klar over at de skaper en helsefarlig avhengighet.

This is how sugar affects your brain

Possible role of gut bacteria in autism

 

Advertisements

En ny diagnose

Bilde a mattebøker. Matematikk blir tidlig vanskelig for barn med NLD

Matematikk blir tidlig vanskelig for barn med NLD

Nonverbale lærevansker (NLD) ble beskrevet av Helmer Myklebust og Doris Johnson allerede i 1967 og 1975. Jeg har ikke lest de to tekstene selv, men det er vanlig å finne referanser til dem i det meste av seinere litteratur. Jeg viser til fotnote 14 og 15 i denne artikkelen om NLD på Wikipedia. Det har siden den tid blitt diskutert hva NLD er for noe og hvilke kriterier en skal bruke for å komme fram til en diagnose. Den finnes derfor ikke som en egen diagnose i DSM 5 eller ICD 10, men det er andre tilstander som har tilsvarende symptomer (Asberger syndrom, Gerstmanns syndrom, samt ulike tilstander som beskriver en dysfunksjon i høyre hjernehalvdel). Hvis en skal få med seg alt må en dele ut flere av de eksisterende diagnosene, men det blir likevel ikke nøyaktig nok.

Begrepet nonverbale lærevansker ble sannsynligvis valgt for å skille det fra verbale lærevansker, eller dysleksi, som fikk mye oppmerksomhet da NLD ble diskutert fra 1960-tallet. Jeg gikk på lærerhøgskolen fra 1997-2000 og kan ikke huske at NLD ble nevnet i det hele tatt i lærebøkene. Det var derimot veldig mye fokus på lese og skrivevansker. Det har vært mer fokus på NLD i de seinere årene, og det er derfor et spørsmål om når denne diagnosen vil dukke opp i DSM eller ICD. Awareness er et moteord innen diagnoser. Alle vil skape awareness eller bevissthet om den saken de kjemper for. Den mest kjente var nok Ice Bucket Challenge, som skulle gjøre oss mer bevisst på ALS. Autisme har Verdens autismedag og autismemåned, og organisasjonen Talk About Curing Autism (TACA) har Jeans Day for Autism, men det har ikke vært noe tilsvarende for NLD. The NVLD Project prøver imidlertid å gjøre verden oppmerksom på at vi finnes, og det ultimate målet er nok å få NLD inn i DSM og ICD.

Jeg tror det vil være en veldig viktig utvikling. Jeg har skrevet mye om at de som har NLD kan ha andre diagnoser i tillegg. Det er dessuten så mye overlapping mellom ulike diagnoser at det kan være vanskelig å skille dem fra hverandre. Det er ikke utenkelig at det er en del NLDere med feil diagnose, for i mangel av en offisiell diagnose velger en kanskje noe som allerede finnes i diagnosemanualen. Diagnoser som NLD, Asberger og ADHD er kanskje like, men det er ikke likegyldig hvilken en får så lenge de er atskilt (tiltakene er de samme, så en kunne like gjerne ha samlet dem). Jeg startet i første klasse i 1975, det året Myklebust skrev den andre av de to tekstene som gjerne blir sitert i faglitteraturen. Det betyr ikke så mye for meg om NLD blir inkludert i ICD siden jeg vokste opp før noen var klar over de tre bokstavene, men det vil være viktig for de som vokser opp i dag. Jeg bor i en kommune som helst ikke vil bruke noe penger på pedagogikk i det hele tatt, så det sier seg selv hva utfallet blir hvis de har muligheten til å nedpriotere.

Det virker ikke som at det er så mye forskning på NLD i dag. Jeg nevnte Jodene Fine for noen år siden, og selv hun måtte inkludere NLD i studier på ADHD og Asberger syndrom. Det er ikke utenkelig at det er vanskelig å få forskningsmidler til en diagnose som står utenfor DSM og ICD. Jeg tror vi kan redusere dette til en tabloid overskrift: Asberger er sexy; det er ikke NLD. Jeg håper The NVLD Project blir en suksess og at NLD enten blir en diagnose eller inkludert i en annen, ikke fordi vi på død og liv skal ha en diagnose, men fordi vi vet at mange får bedre liv med hjelp tidligst mulig. Det er snakk om å gi flere den samme muligheten. Norge burde ikke ha råd til noe annet.

Denne videoen fra prosjektet forklarer tilstanden ganske bra:

Jeg vil legge til at det er mye fokus på barn, men dette er ikke utfordringer som forsvinner. De blir ikke nødvendigvis større heller, men gapet mellom ens sterke og svake sider blir større med alderen, og dermed tydeligere.

Les mer på The NVLD Project

Jeg feirer ungdommen

#I am able skrevet på papir i bokhyllla. Dette lille hjørnet av stua viser en av mine seire. Lesing og skriving har vært en utfordring siden barndommen.

Dette lille hjørnet av stua viser en av mine seire. Lesing og skriving har vært en utfordring siden barndommen.

Det er populært med måneder og dager som fokuserer på en enkelt sak, og det er mest fokus på disse dagene i USA. Mange vil huske den klart mest populære saken innenfor hovedstrømmen (manstream), Ice Bucket Challenge, som skulle øke kunnskapene våre om amyotrofisk lateralsklerose (ALS). April er Autism Awareness Month, mens 2. April er World Autism Awareness Day. Organisasjonen Talk About Curing Autism (TACA) har Jeans Day for Autism. Det fungerer sannsynligvis bedre i USA fordi arbeidslivet der er ganske formelt, og det er derfor i mange yrker forventet at en kler seg formelt. Jeg skrev om det i  Dongeri for autisme.

Det er vanskelig å få budskapet sitt ut, å utvikle den bevisstgjøringen en ønsker at folk flest har, og det virker også som at det stort sett er «menigheten» som markerer de ulike dagene. Det er derfor ikke nødvendig med flere dager i et mylder av dager, men jeg liker det positive fokuset i #IamABLE. DM Thomas Foundation for Young People feiret de unge den 19. September. De feiret unge mennesker som har nådd målene sine, overvunnet sykdommer, lært å leve uavhengige liv eller som har utvidet horisonten sin. Det er det alle ønsker for barna sine, er det ikke?

Dette er en langt mer generell feiring enn dager som dreier seg om f.eks. EveryWoman day, Alzheimer day, Aosmia Day (tap av luktesans) etc. Lista over saker med en dag inkluderer bl.a. World Hijab Day, Pig Day, og World UFO Day. Ja, disse dagene innebærer det du sannsynligvis mistenker. World Hijab Day oppmuntrer kvinner fra alle religioner til å gå med hijab, mens Pig day feirer grisen som et av våre tammeste og mest intellektuelle dyr. Jeg har vært fascinert av science fiction og astronomi siden tidlig barndom, og kan forstå den gleden mange føler 4. mai (Star Wars Day), 25.mai (Håndkledagen til minne om Douglas Adams) og 2. juli (World UFO Day), men når en tenker over at det er barn og unge som vokser opp med utfordringer mange ikke en gang vil vedgå er reelle, virker noen av disse dagene ganske trivielle. Jeg mener ikke å kritisere muslimer eller de som kjemper for at dyr skal få flere og større rettigheter, men jeg kan ikke nekte for at jeg finner noen av kampsakene en smule creepy.

Muslimske jenter kan velge å bli mer moderate, eller sågar bli ateiser, men tror du det er mulig å si at en ikke lenger vil ha en autismespektertilstand, NLD, ADHD eller Tourette syndrom? Jeg har møtt på den holdningen, både fra familiemedlemmer og fra veiledere i attføring, at jeg bare kunne ta meg sammen. Jeg trengte bare være som andre under jobbintervjuet, men det hjalp meg ikke seinere. Det har vært en del stunder der jeg gjerne skulle ha redefinert eller omskapt meg selv til noe flere kunne leve med, men sannheten er nok at det ikke er mulig uten hjelp. Jeg har truffet på noen, inkludert spes.ped-lærere, som formulerte seg som om sympatiske elever ikke kunne ha en diagnose («men han/hun ser jo så normal ut!»). Hvis noen liker deg kan du altså ikke ha en diagnose, og hvis du har en diagnose har du trukket taperloddet.

Mennesker med en avvikende nevrologi, populært kalt neurodivergence på engelsk, har en hjernefunksjon som skiller seg betydelig fra det som er normen i samfunnet. Det kan slå heldig ut, og det er grunnen til at noen få bedrifter/næringer gjerne ansetter asbergere. Det er imidlertid ikke normen. Jeg har jobbet med folk som har hatt noen av de trekkene det gjerne fokuseres på i dramaserier på TV.  Det er mennesker som kanskje aldri fikk noen form for tiltak i oppveksten. De færreste ser på dette som sjarmerende.

Jeg hadde aldri noen utfordringer når det gjaldt atferd. Jeg trodde i alle fall ikke jeg haddet det, men det har ikke vært lett å kommunisere. Jeg ble nok sett på som litt rar fordi jeg ikke var helt som de andre. Jeg fikk tilbakemeldinger av den typen da jeg var i attføring også. De ville jeg skulle gjøre det flertallet mente var normalt, men jeg har aldri vært typen som gjør ting fordi andre gjør det. Jeg vil likevel hevde at det er lurt å tilpasse seg litt, og det er grunnen til at en bør ha fokus på tiltak. Noen mener det ikke er noe galt med de som har f.eks. autisme, ADHD eller NLD. En kan derfor ikke bruke begrep som utviklingsforstyrrelse eller tilstand. Da blir det også meningsløst å snakke om tilrettelegging eller noen form intervenering.

Jeg vil likevel feire de som klarer noe de ikke klarte tidligere. Når det gjelder mine seire er jeg veldig fornøyd med at jeg ble ganske flink til å lese og skrive. Begge ferdighetene var problematiske gjennom hele skolegangen, og jeg sliter den dag i dag med for lav hastighet, men ble ganske flink likevel. Det neste store målet mitt er at ferdighetene skal bli gode nok for et forlag. Veien fram har vært lang, og  den er langt fra over, men jeg er ganske optimistisk. Det er et par dager på etterskudd, men jeg feirer i dag de mange barn og ungdom som utvider sine egne grenser. Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen: Ingen av oss er diagnosen vår. Vi er langt mer, og det bør vi fortelle omgivelsene våre.

#IamABLE

Stortingsvalg og sci-fi

 

Brosteinen på rådhusplassen i Haugesund symboliserer den virkeligheten folk flest opplever på gata, mens de tillitsvalgte har et annet fokus. Det er det samme på Stortinget.

Brosteinen på rådhusplassen i Haugesund symboliserer den virkeligheten folk flest opplever på gata, mens de tillitsvalgte har et annet fokus. Det er det samme på Stortinget.

Jeg leser mye science fiction og et tema som har opptatt noen forfattere er sosialisme. Jeg er tilbøyelig til å være enig med skeptikerne i at en ren sosialisme er uheldig.

Et rent sosialistisk system høres for mye ut som Føderasjonen i Star Trek. Det er ingen som har lønn der. Det som driver dem er et sterkt ønske om å lære mer, om å utvikle seg som menneske, som art og som yrkesutøver. Det kan være kvalmende noen ganger å se på denne holdningen, men en må være klar over at dette var en framtidsvisjon. Science fiction viser enten det samfunnet en ønsker seg eller frykter. Samme hvilken av de to en velger viser science fiction en mulig framtid. Forfatterne forteller oss hvordan det kan bli, og inspirerer oss til å gjøre noe med det.

Noe av det den første Star Trek-serien fra 1960-tallet er kjent for er at den hadde Uhura, spilt av Nichelle Nichols. Det var ingen serier før denne som viste at det var rom for andre enn hvite i framtida. Jeg tenker likevel mest på arbeid i dette innlegget. Jeg tror det kan være noe i tanken om at arbeid er en belønning i seg selv. Det er mange som blir sveisere, tømrere, elektrikere og rørleggere fordi de ønsker det, ikke fordi de føler at de må. Det er også mange som velger å bli lærere, selv om de vet hvor mye dritt de må finne seg i, for absolutt alle mener de kan gjøre jobben bedre. Det gjelder likevel ikke alle, for samfunnet trenger arbeidsoppgaver det kanskje ikke er noen som liker. Da hjelper det med press eller stolthet. Jeg likte fysisk tungt arbeid da jeg var ung. Jeg tok en del jobber som ikke krevde noen spesielle kvalifikasjoner, og det betydde ofte anstrengende jobber. Jeg kan ikke si at jeg elsket jobbene, men det var statusen jeg likte. Jeg viste at jeg kunne holde et høyt tempo lenge, og jeg ble sett på som en del av samfunnet. Jeg hadde en verdi som et menneske jeg ikke har følt siden.

Det blir kanskje ytret mange fine ord om inkludering og at alle skal med, ikke minst i disse valgtider, men virkeligheten er en annen. Jeg har skrevet en del om en urettferdig boligpolitikk, barn med diagnoser som ikke får den hjelpen de burde ha rett til, og en omdefinering av begrepet arbeid. Det er mange som ikke har en arbeidsevne de kan leve av, men som likevel har en arbeidsevne. Jeg leser og hører med jevne mellomrom kommentarer fra mennesker som feilaktig tror de har grunn til å misunne de som mottar penger uten å jobbe (de jobber, selv om samfunnet ikke alltid ser verdien i dette arbeidet fordi det ikke skaper inntekt). De gjør neppe det hvis de havner i samme situasjon selv. Det er for det første ingen som har en komfortabelt høy uføretrygd. Den gjør det den skal, men den er ikke, og skal ikke være så høy at noen velger det framfor arbeid. Det er heller ikke noen som velger å bli ufør. Det er andre som tar det valget for oss.

Jeg tror at de fleste vil bo i et samfunn som behandler dem med respekt, også den dagen kroppen ikke samarbeider, men det er ikke det vi har. Det er mange med f.eks. autisme, NLD, ADHD, Tourette syndrom og komorbide lidelse som angst og depresjon som havner ufrivillig utenfor arbeidslivet. Det er mange som må slite med mange negative arbeidserfaringer lenge før de ble erklært uføre, d.v.s. at de ikke hadde en arbeidsevne de kunne forsørge seg med. Det er ikke mange andre enn foreldre som snakker for denne gruppa.

Jeg blir ganske trist når jeg hører politikere si at ulike grupper i samfunnet slipper å vente i fire år til hvis de bare stemmer på dem. Det er fremdeles science fiction, en blanding av dystopi fordi vi frykter hvor dette skal ende, og en optimistisk tro på at framtida vil bli bedre, altså en situasjon som er langt fra å bli virkeliggjort. Ja, jeg har blitt mer kynisk med årene, for det er lenge siden politikk handlet om likhet, men jeg håper i det minste at flere har en visjon om ei bedre framtid.

Lite nytt om NLD

Illustrasjon. Mor og barn kikker opp på stjernene. Jeg har alltid vært fascinert av "rommet",men det er også noe symbolsk over det.

Jeg har alltid vært fascinert av «rommet», men det er også noe symbolsk over det. Foto: Pixabay

En av de første tekstene jeg skrev på denne bloggen var et forsøk på å forklare nonverbale lærevansker. NLD ligger lett tilgjengelig i menyen. Jeg var ganske optimistisk da, og fikk et oppmuntrende svar etter at jeg kontaktet Jodene Fine ved Michigan State University for noen år siden. Hun forsket på NLD og Asberger syndrom, og mente hun hadde funnet det første anatomiske beviset på at hjernen til barn med NLD kan utvikle seg annerledes sammenliknet med normen. Det har vært ganske stille etter at denne nyheten ble sluppet for fire år siden.

Det gjør at NLD stadig vekk er forvirrende, og det er ganske forstemmende å konstatere at vi fremdeles snakker om en uoffisiell diagnose. Den er i praksis offisiell hos Statped og BUP, men så lenge den ikke finnes i DSM eller ICD sliter mange med det som på engelsk kalles en «phantom diagnose.» ICD beskriver ikke NLD direkte, men diagnosen finnes der indirekte. Spesifikke utviklingsforstyrrelser i skoleferdigheter (F 81), spesifikk utviklingsforstyrrelser i motoriske ferdigheter (F 82), gjennomgripende utviklingsforstyrrelser (F 84) og spesifikk forstyrrelse i regneferdighet (F 81.2) dekker noen av de samme utfordringene. Dette er likevel ikke nok.

De fleste har en viss anelse om hva Asberger syndrom innebærer, så jeg sammenlikner ofte NLD med denne nære slektningen. Forskningen sier også at de fleste som har Asberger også oppfyller kriteriene til en NLD-diagnose, men av en eller annen grunn går ikke dette den andre veien. Det er altså nesten den samme diagnosen, men likevel langt fra den samme. Hvis du ble forvirret er du langt fra den eneste. Asbergere og NLD’ere har de samme utfordringene, men forklaringen på denne forskjellen skal være at de sosiale vanskene er større for asbergere. Jeg er ikke overbevist om at det stemmer.

Jeg har drevet en god del research siden jeg fikk diagnosen for sju år siden, og jeg har hatt vanskelig for å tro at det er så lett å skille de to diagnosene. Det kan være at jeg er en av de som har begge. Jeg vil ikke anbefale noen å gi seg selv diagnoser. Jeg er opptatt av å fungere best mulig, og bryr meg ikke så mye om en diagnose hvis det ikke følger hjelp med denne, men jeg har en uttalelse fra en psykiater som bekreftet det jeg trodde selv, at psykologen ved DPS feiltolket testresultatene. DPS mente nemlig at selv om jeg oppfylte nok kriterier til Asberger syndrom, kunne jeg ikke få diagnosen siden jeg ikke snakket med Gud og hvermann om spesialinteressene mine. Det er dessverre mange stereotyper, også i helsevesenet.

Når jeg tenker tilbake på min egen barndom virker det litt rart at ingen reagerte. Det var forsåvidt ingenting noen kunne ha gjort, for diagnosene NLD og Asberger fantes ikke da. Asberger syndrom ble likevel beskrevet av forskere på begynnelsen av 1940-tallet og NLD på slutten av 1960-tallet, men mange barn ble kanskje arkivert under gåtefull atferd ? (som i boka Understanding Your Child’s Puzzling Behavior). Hvis en går tilbake er det kanskje lett å finne det en vil finne, men det er i alle fall noen indikasjoner en kan se etter.

Barn som snakker veldig mye, gjerne i et voksent språk, og stiller så mange spørsmål at du holder på å bli sprø kan være et tidlig tegn. Det kan også være et tidlig tegn at barnet er klossete, søler mye og har vanskelig for å kle på seg uten hjelp. Når barnet er større oppdager du kanskje at det er flink til å lese, men uten at det får med seg poenget i teksten. Barnet kan ha vansker med å avgjøre hva som er relevant informasjon og forteller absolutt alt det har hørt den dagen, selv om det ikke har noe med temaet å gjøre. Andre store kjennetegn kan være manglende evne til å forstå sarkasme og humor, og en uvanlig stor uvilje mot forandring.

Det er mange NLD-barn som flyr under radaren de første årene fordi de er verbalt sterke, men det blir etter hvert større krav til abstrakt tenkning og organisering, og vanskene blir derfor stadig tydeligere. Jeg viser ellers stil innlegget Hva er NLD? Jeg har ikke fulgt like intenst med på ny forskning som jeg gjorde i en periode. Jeg vet derfor ikke om det har vært noen framskritt siden Jodene Fines studie, men skal undersøke The NVLD Project de neste dagene. Det virker imidlertid som at mye av forskningen innen autisme er knyttet til medisiner eller kosthold, altså tiltak som legemiddelindustrien eller legene er involvert i. En studie ved Arkansas Children’s viste feks. at høye doser av folinsyre kunne hjelpe barn på autismespekteret med å kommunisere bedre. Den nevnte studien til Jodene Fine inkluderte barn med NLD, Asberger syndrom, ADHD hovedsakelig uoppmerksom type, og ADHD hovedsakelig med hyperaktivitet. Det virker altså som at en må inkludere NLD i andre studier eller lete etter noe i hjernen en kan behandle. Det tyder på at NLD alene ikke er spennende nok.

Jeg har tidligere vært inne på at det er mye overlapping mellom ulike diagnsoer. Det kan derfor være barn med NLD, Asberger syndrom eller ADHD som har feil diagnose. Siden det er så mye overlapping velger kanskje utredere den diagnosen de mener er mest dominerende. Det er stort sett de samme tiltakene en setter inn, så det spiller muligens mindre rolle hvilken diagnose en har, men jeg har tro på at rett informasjon er det beste. Det vil hjelpe barnet til å kjempe sine egne slag som voksen.

Gi blaffen!

Grafitti fra under grinn: følg drømmen ikke strømmen

Det tok mange år før jeg lærte å gi blaffen.

Jeg har skrevet mye om nevrodiversitet. Dette er et positivt syn på annerledeshet som har fått stadig mer støtte de siste årene. Spørsmålet en prøver å besvare er om utviklingsforstyrrelser er feil/avvik eller om det er en forskjell, innenfor en naturlig  genetisk variasjon. Tanken er at de som har en atypisk nevrologi ikke skal gjøre noe for å tilpasse seg. Det er samfunnet som skal rydde plass for dem. Nevrodiversitet innebærer altså at det ikke er noe galt med de som har f.eks. autisme eller ADHD. Behandling og/eller tilrettelegging er derfor unødvendig. Det hadde vært fantastisk hvis det var så enkelt, men jeg synes ikke det er realistisk.

Jeg hadde en spes.ped-kollega for noen år siden som mente at en elev han hadde en til en undervisning med ikke kunne ha den ADHD-diagnosen denne nettopp hadde fått fra BUP. Begrunnelsen var at eleven var sympatisk og flott å arbeide med. Betyr det at barn med en diagnose ikke kan være flotte? Det hørtes mistenkelig ut som nevrodiversitet. Det er sikkert en del av disse barna som ikke ønsker noe annet enn å være som alle andre. De vil ikke skille seg ut, men det er også noen som er klar over at de er unike og som ikke har noe ønske om å tilpasse seg. De vil ikke bli mer normale. Det er en flott innstilling.

Begrepet nevrodiversitet høres bra ut, men jeg tror ikke det er den holdningen de fleste møter. Den tidligere kollegaen min reflekterte tydeligvis ikke over de utfordringene denne eleven hadde. Det var sannsynligvis en grunn til at det var nødvendig å ta eleven ut av klasserommet, men hvis en har den holdningen at barn med ADHD eller autisme ikke kan ha humoristisk sans eller være sympatiske, vil en sannsynligvis ikke forberede dette barnet på det som kommer seinere. Da har skolen sviktet. Det er noen ganger foreldrene som svikter.

Jeg hadde som lærer elever med søvnproblemer og nedsatt apetitt, en bivirkning av ADHD-medisin. Foreldrene løste det ved å la barnet ha kabel-TV på rommet sitt. Tror du barnet møtte uthvilt og rasjonell på skolen? Dette er ikke et for eller mot Ritalin-innlegg, men en må være klar over at det er kraftige saker. En artikkel i The Guardian fra 2006 sa at det hadde vært 51 dødsfall forårsaket av Ritalin i USA siden 1999, og det tallet er sannsynligvis langt høyere i dag. Det kommer nok av at en må ha en stadig høyere dose for å få samme virkning. Det er dessuten vanlig med bivirkninger som søvnproblemer, nervøsitet, nedsatt apetitt, smerter, økt hjertefrekvens og tics. Det bør ikke være en lett avgjørelse, men jeg har inntrykk av at Ritalin ofte blir foreslått bare for å prøve, fordi det er billigere enn andre alternativer (f.eks. atferdsterapi og kosthold).

Hva er så normalt og  hva må du gjøre for å bli vurdert som normal? Mange blir vurdert som normale hvis de blir stille, altså at de er en del av mengden. Hvor stort avvik kan samfunnet takle? Forskeren Lars Grue snakker om normalitet i dette intervjuet på khrono.no. Han mener at normalitet for mange dreier seg om gjennomsnittet. Det normale er å være en del av mengden, ikke skille seg ut, men det normale er faktisk variasjon. Mange har en idé om at det er normalt å være pen, men de færreste kan leve opp til det vi tror er gjennomsnittet.

Hvis det normale er å være forskjellig burde dette være gode nyheter for alle som har diagnoser som autismespektertilstander, NLD, ADHD og Tourette syndrom. Det er likevel ikke så enkelt, for alle har sin egen definisjon av normal, samtidig som mange vil være den utvalgte som blir beundret. Det gjelder de usynlige handikappene også. Jeg har i tidligere innlegg omtalt de fiktive skikkelsene Doctor House, Spencer Reid fra Criminal Minds og Zack Addy og Temperance Brennan fra Bones. Dette var skikkelser som på overflaten hadde mye av det majoriteten ønsker. Alle var lynende intelligente, pene og tilsynelatende vellykkede. Brennan og til dels House hadde ikke problemer med å tiltrekke seg andre mennesker seksuelt, men dette var ikke nok. Spencer Reid var kanskje den som var mest tilfreds, men ingen av dem så ut til å være lykkelige. De klarte seg fordi de var en suksesss i arbeidslivet, og kommuniserte bra nok med de nærmeste medarbeiderne, men de hadde vanskelige liv. Jeg er ikke overbevist om at virkeligheten er lettere.

Det vi kan lære av dette er kanskje at normalitet ikke er så viktig at det bør gå på bekostning av alt annet. Jeg er derfor litt enig med nevrodiversitet-leiren. Vi bør ikke stresse med å bli alt det samfunnet vil vi skal bli. Jeg fikk ikke diagnosen før jeg hadde passert 40, og hadde i alle år før den tid prøvd å tilpasse meg. Jeg klarte det aldri, for jeg kunne ikke være det andre ville jeg skulle være. Jeg skulle ønske jeg kunne være den kunnskapsrike nerden Spencer Reid fra Criminal Minds eller Grissom fra CSI, og samtidig ha suksess i arbeidslivet. Det er ikke lett å falle utenfor i et samfunn som uttrykker et fullkomment hat mot alle som ikke bidrar. Det var ingen som ryddet plass for meg og jeg er derfor skeptisk til tanken om at samfunnet skal stå for all tilpasningen. Det skjer bare ikke.

Jeg beklager at jeg ikke tok flere av de valgene jeg ønsket selv, uten å tenke på andre. Jeg prøvde å passe nok inn til at jeg fikk jobbe, men strategien var ikke alltid effektiv. Det var ikke så stor aksept for annerledeshet som mange tror det er. Det fungerer sikkert bra hvis du har de rette evnene, enten det dreier seg om akademia, kunst eller tekniske fag. Da kan det hende at kolleger godtar at en sosialt er litt annerledes. Jeg tror likevel det er sunt å drite i hva andre mener.

Jeg er mindre opptatt av andre i dag. Jeg er mer opptatt av å fungere. Det er ikke så viktig om andre inkluderer meg i majoriteten, den delen av befolkningen de godtar og som de klassifiserer som normal. Jeg er kanskje mer forskjellig enn feil, men i en verden som ikke takler annerledeshet tok det lang tid å finne det ut.

Les også Et stigmatiserende samfunn

Et stigmatiserende samfunn

Det er populært å være litt annerledes i dag, men det er fremdeles vanskelig å gå sine egne veier. Foto: Smarnad via freedigitalphotos.net

Det er populært å være litt annerledes i dag, men det er fremdeles vanskelig å gå sine egne veier.
Foto: Smarnad via freedigitalphotos.net

Jeg har to blogger. Jeg skriver hovedsakelig om NLD, autismespekteret, ADHD og komorbide lidelser her på skriveloftet, mens jeg gir uttrykk for meninger i ulike samfunnsspørsmål på Frihetens pris. Noen ganger møtes nok de to bloggene, og det skjer kanskje i dette innlegget.

Journalist og sosiolog Ann Cathrin Andersen skrev nylig kronikken Intoleransen som gjør barn syke på NRK Ytring der hun uttrykte noen veldig populære meninger. Jeg er enig i kritikken av Ritalin og andre typer medisin for ADHD, for den hjelper ikke alle, spesielt ikke de som ikke har ADHD. Hun anklager samfunnet for intoleranse, men jeg vil hevde at en «alle er innenfor en naturlig variasjon-argumentasjon» er like intolerant og skadelig, selv om jeg er enig i at samfunnet ikke godtar de som er annerledes. Det er derfor jeg er skeptisk til de som mener det motsatte, og det er en del av dem.

Andersen kommer inn på at det er flere gutter enn jenter med ADHD (dobbelt så mange gutter enn jenter ifølge Folkehelseinstituttet), men autisme kan være en mulig delforklaring på denne forskjellen. Det er nemlig mange jenter med f.eks. Asberger syndrom som ikke får diagnosen. Noen får den aldri, mens andre får den i voksen alder. Jenter er generelt roligere enn gutter og mer opptatt av kommunikasjon enn gutter, noe som kan skjule utfordringene til en viss grad. Det gjelder både Asberger syndrom og ADHD. Gutter blir lagt mer merke til, men det er store muligheter for feildiagnostisering. Det er fordi det er betydelig overlapping mellom diagnoser. Autismespekteret er relevant fordi denne tilstanden kan forveksles med ADHD.

Kronikken insinuerer at ADHD egentlig ikke finnes, at diagnosen blir satt på manglende grunnlag. Jeg føler at hun beveger seg inn i farlig territorium, for konsekvensene ved å ta et feil valg kan bli veldig alvorlige. De nevnte fellestrekkene berører i alle fall NLD, autismespekteret, ADHD og PTSD. Det er en sterk arvelig faktor i de tre første, og en kan derfor vente å finne flere tilfeller i samme familie, mens PTSD er resultat av traumer. Det er dessverre veldig stigmatiserende med diagnoser. Det burde ikke være det, men Andersen har et poeng i at det er mye intoleranse. Hun har sikkert de beste intensjonene, men et forsøk på å fjerne diagnosen er neppe en bedre løsning. Jeg tror svaret er mer forskning, en vilje til å gå inn i en utredning med et åpent sinn, og dermed unngå å presse alle inn i et begrep vi kaller normal. Konsekvensen av å fjerne diagnosen, som Andersen foreslår, blir at barnet ikke kan regne med noen form for tiltak i skolen eller hjelp fra NAV seinere. Når det er sagt vil jeg likevel hevde at definisjonen av normal er tvetydig og subjektiv, men sånn jeg ser det er ADHD allerede godt innenfor.

Det foregår mye spennende forskning og det er studier innen både NLD, autisme og ADHD som mener å ha påvist forskjeller i hjernen sammenliknet med nevrotypiske hjerner. Det tyder på at dette hører inn under nevrologi og ikke psykiatri. Disse tilstandene har noen psykiatriske tilleggsvansker, men hoveddiagnosen er ikke psykiatrisk. Tenk deg at du har overlevd ei bilulykke eller at du går gjennom langvarig sykdom som kan ta livet av deg. Det er ikke overraskende hvis du får angst og/eller depresjon. Betyr det at du er en psykiatrisk pasient? Jeg synes ikke det, og jeg synes ikke at barn med NLD, autisme eller ADHD er det heller. PTSD er annerledes. Det har alt med omgivelsene å gjøre. Det dreier seg ikke om gener eller en medfødt hjernestruktur, men hvis en blander kortene er veien åpen fra autisme til ADHD til overgrep. Hvis det er mulig for f.eks. ansatte i barnevernet å ta den vurderingen uten at noen stiller spørsmål ved konklusjonen må en være veldig sikker på en kan forsvare begrunnelsen.

Når jeg sier at Andersen gir uttrykk for populære meninger snakker jeg om nevrodiversitet, for det er det jeg oppfatter som hovedtanken hennes. Hun mener vi må utvide grensen for hva samfunnet vurderer som normalt, og hun gir samtidig inntrykk av at det er et sneversynt samfunn som ligger bak den store økningen i ADHD. Hun hevder bl.a. at ADHD er nesten ikke-eksisterende i Frankrike, og det skal være fordi de er mer tolerante der. Det er vanskelig å fastslå nøyaktig hvor mange som har ADHD, men en fransk studie fra 2011 tallfestet det til 3,5-5,6 prosent. Det er på norsk nivå. Dette samsvarer med forskning som tallfester den globale prevalensen til 5,3-7,1 prosent. Hvis det er lavere noe sted kommer det sannsynligvis av at det er mange som ikke får hjelp.

Feildiagnostisering er et alvorlig problem. Jeg har i tidligere innlegg referert til amerikanske studier som viser at mange barn med ADHD hadde autisme. Det betyr ikke enten eller, for mange kan ha begge, men det er ikke sikkert at hoveddiagnosen bør være ADHD. Det er mange lidelser som har en del fellestrekk, og feil diagnose kan forverre situasjonen. Konsentrasjonsvansker eller forstyrrende atferd kan like gjerne komme av angst eller allergier, og da helper det lite med tunge medisiner. Jeg hadde gjerne sett at flere uttrykte et ønske om mer kunnskap, for det er mye som tyder på at utviklingsforstyrrelser kan skilles klart fra PTSD. Det er kjent at kromosomfeil (f.eks. 15 q13.3-mikrodelesjon eller 16 q24.3 mikrodelesjon) forekommer ofte hos mennesker med autisme eller ADHD. Hvis vi lar forskerne jobbe videre med dette, kommer de kanskje fram til en løsning som ikke innebærer anklager om overgrep og omsorgssvikt. Vi bør oppmuntre til mer presise diagnoser, for det er ingen tvil om at andre tiltak enn medisin er veldig effektive. De er derimot dyrere og langt mer krevende enn medisiner.

Jeg er enig i at barn som ikke passer inn ikke er syke, samtidig som det ikke hjelper alle å bare late som at de er en del av majoriteten. Det er mange barn med en atferd mange vil definere som litt uvanlig, og jeg skulle ønske at majoriteten kunne forstå hvordan det er å leve i sonen mellom normalitet og stigma. Jeg har ikke tro på at det skal skje med det første, men jeg håper i det minste vi slipper flere insinuasjoner om at barn med ADHD enten ikke trenger hjelp eller at de har blitt utsatt for overgrep, altså at de har PTSD. Den forrige som ikke ville holde andre muligheter åpne var politikeren Inga Marte Thorkildsen. En kan undre seg over hvor nyttig det er å avslutte en utredning før den har startet. Hvem er den holdningen nyttig for? Det er faktisk en intolerant holdning, og jeg tror den vil skape flere vanskjebner.

Jeg har litt erfaring med NAV og helsevesenet, og vet en del om hvilke forventninger de har til mennesker som blir inkludert i samfunnets definisjon av normal. De fleste i hjelpeapparatet må prioritere, og vil avslå søknad om hjelp hvis det åpnes opp for det.

Medisin hjelper for en del, men det er mange andre tiltak en kan prøve. En ting er i alle fall sikkert, medisiner alene er ikke nok. Jeg viser til ADHD Norge for mer informasjon. Der er det bl.a. informasjon til foreldre og lærere.

Prevalence of attention deficit hyperactivity disorder and associated features among children in France

Autisme som underholdning

Det er ikke ofte det blir sagt at figurene i en dramaserie har en autismespektertilstand. Jeg antar det er fordi skaperne vil at flest mulig skal kunne identifisere seg med personene. De vet også at de sannsynligvis vil få mye kritikk hvis de framstiller f.eks. Asberger syndrom feil, noe de ofte gjør. En kan derfor ikke si at den og den serien beskriver autister, men det er noen skikkelser som mennesker på spekteret ser mye av seg selv i.

Jeg likte Den fabelaktige Amélie fra Montmartre da den kom ut for 16 år siden, og liker den fremdeles. Jeg har vært begeistret for Anne of Green Gables siden barndommen. Jeg likte også Gil Grissom fra CSI, Spock, Odo og Data fra ulike Star Trek-serier, Sherlock Holmes (bøkene), When Marnie Was There av Joan Robinson, The Borrowers av Mary Norton og Spencer Reid fra Criminal Minds. Dette er skikkelser som ikke har autisme, men de hadde alle noen trekk jeg tror mange med autisme og NLD kan kjenne seg igjen i. Det er ikke overraskende, for yrker innen forskning/vitenskap, ingeniørkunst og kunst krever gjerne egenskaper som enkelte autister har, som et ekstremt fokus.

Det kan være nyttig med fiktiv autisme. Det lar oss diskutere diagnoser og personligheter uten å bryte taushetsplikten for reelle personer. Disse fiktive personene kan dermed gi oss et innblikk i en verden mange ikke forstår. Hvis du har en venn eller kollega med en diagnose kan fiksjon hjelpe deg til å forstå denne vennen bedre, og de som har en diagnose kan få hjelp til å forstå seg selv og verden bedre. Det er likevel grenser for hvor langt vi kan gå. Forfattere beskrev Asberger syndrom lenge før vitenskapen. Skotten Sir Arthur Conan Doyle gjorde det med Sherlock Holmes fra 1887, men jeg synes det blir feil å diagnostisere Mr. Darcy fra Jane Austens Fornuft og følelser (utgitt 1813). Boka So Odd a Mixture: Along the Autism Spectrum in Pride and Prejudice tilbyr en alternativ forklaring til Darcys tankeløse oppførsel mot andre. Jeg tror imidlertid han viste en vanlig aristokratisk atferd mot mennesker han mente var under hans stand, så jeg er ikke overbevist om at Darcy kan lære oss noe om autismespekteret.

Det er like greit at mange av de figurene jeg setter pris på ikke har en diagnose, for det er en tendens til å beskrive fiktive autister som begavede, men sannheten er at de færreste er super-intelligente. Det er ikke mange som har så mye suksess at annerledesheten deres ikke betyr noe, men en del opplever derimot at hvis de ikke fungerer sosialt, fungerer de ikke i arbeidslivet. Autisme på TV er kult, men virkeligheten er ikke like romantisk for alle. Sitatet «if you’ve met one person with autism, you’ve met one person with autism» sier noe om at vi er like forskjellige som nevrotypiske.

Det er mange serier som ikke gjør en god jobb. Det er vanlig å trekke fram The Big Bang Theory, Sherlock og Bones, men dette er også stereotypiske skildringer. Når det gjelder Big Bang Theory grenser den til en karikatur der hensikten ikke er å skildre en mann med Asberger syndrom, men å skape latterlige situasjoner. Jeg skulle ønske at de som skriver disse seriene tenkte litt mer over at de påvirker seerne. Det er ikke alle som er populære selv om det ser ut til å være populært med Asberger som underholdning. Det er ikke alle som er hyperintelligente eller som kan snakke engasjerende om en særinteresse. Det er kort sagt mange som ikke kan leve opp til de forventningene noen har. Autisme eller hentydning til autisme på film/TV har også en tendens til å dreie seg on savanter (kjent fra bl.a. Rain Man og The Curious Incident of the Dog in the Night-Time) eller kriminelle. Det liker jeg spesielt dårlig, for det er pseudoforskning som prøver å skape en forbindelse mellom autisme og vold. Jeg skrev litt om det for tre år siden i Gul og spekulativ.

Når det gjelder gode skildringer synes jeg Sesame Street forklarer det bra for barn, men krimserien Broen har en god skildring av Asberger syndrom. Dette er et utdrag fra Sesame Street:

Julia liker ikke fingermaling og høye lyder (sanser), hun er så fokusert på det hun holder på med at andre må vente på svaret hennes, hun liker å gjøre ting litt annerledes, hun snakker mindre enn andre. Big Birds reaksjon viser at andre kan reagere på autisters væremåte, men med den forståelsen fuglen viser kan en være venner med autister. Sesame Street er opptatt av å skape holdninger som hindrer mobbing, og det er tydelig at de har tenkt på det da de skapte Julia. Det er noe mange kan lære av, for fiktive skikkelser med en diagnose kan være underholdende utan å krysse grensa til mobbing.

Les også Psykiatriske diagnoser på TV.

Nærgående TV

Sherlock Holmes og Doctor Watson har vært blant de største heltene mine siden barndommen.

Alle trenger forbilder eller helter. Sherlock Holmes har vært en av mine siden barndommen.
Foto: Wikimedia Commons

Det er noen emner det er ubehagelig å skrive om, men som det likevel er nyttig å reflektere over. Jeg har hatt noen tanker i sommer som kommer inn under den kategorien, og de er ubehagelige fordi det er personlig. Det blir sagt at det noen ganger kan være ei tynn linje mellom geni/kreativitet og psykisk sykdom. Det kan være ei tynn linje samme hva som er på den andre sida, og samme hvor høytfungerende asbergere er, kan de være naive. Det er en del av de sosiale utfordringene knyttet til utviklingsforstyrrelser, og siden mennesker med disse diagnosene gjerne har en ujevn evneprofil, er det vanskelig for andre å vite hva de kan. Mange har nok opplevd at siden de er sterke på noen områder, forventer mange at de skal være like sterke på andre områder. Det er ikke så lett å gjøre noe med det, men jeg har tro på at barn kan lære å fungere litt bedre i et nevrotypisk samfunn.

Det er ikke ofte jeg får en sterk emosjonell reaksjon etter å ha sett en film eller TV-serie. Jeg fikk det ofte i oppveksten og som ung voksen da serier som Anne of Green Gables, Fame, Star Trek, Life Goes On, Family Ties, Party of Five og filmer som The Breakfast Club, Foxes, Fame og The Outsiders betydde mye for meg. Jeg fikk noe av det samme tilbake med Harry Potter og Lord of the Rings-filmene, men det begynner å bli en stund siden. Det var dessuten positive følelser. Jeg oppdaget TV-serien Bones på Netflix like før sommeren og gledet meg over at det var hele 11 sesonger, men den siste episoden av sesong 3 ble så dramatisk at jeg måtte ta meg en pause.

Bones har to skikkelser som er interessante for asbergere. Det har vært mest fokus på Temperance Brennan, en rettsantropolog ved det fiktive Jefferson Institute. Teamet hennes hjelper FBI med å identifisere lik og dødsårsak når det ikke er stort mer enn skjelettet igjen. Det er tydelig at skikkelsen er beskrevet som en asberger, selv om det ikke blir sagt direkte. Det blir det sjelden i TV-serier, noe som kanskje et bevisst for å gjøre det mulig for mange å identifisere seg personene.

Jeg var mer opptatt av Zackary Addy, eller Z-man, som var et av flere kallenavn kollegene hadde gitt han. Zackary startet serien som Dr. Temperance Brennans assistent, men han fikk seinere en doktorgrad i rettsantropologi. Det finnes unge asbergere i det virkelige liv som viser tidlig at de er spesielt godt egnet til arbeid innen forskning. Det er derfor noen omtaler Asberger syndrom som geni-genet, men det er også en stereotyp som de fleste asbergere ikke kan leve opp til. Zack minner oss også på at selv om en er høytfungerende kan en være naiv. En kan bli lurt fordi det ikke er alle som ser de logiske konsekvensene en handling kan ha på et seinere tidspunkt.

Det førte i dette tilfellet til at Zack ble lærlingen til en seriemorder og ble morder selv. Jeg er ikke sikker på hvorfor det skjedde, men han prøvde å finne en slags mening med livet. Han prøvde å passe inn, men følte seg utenfor mesteparten av tida. Det var kanskje grunnen til at han vervet seg og ble sendt til Irak, men han ble raskt dimitert fordi han ikke fant seg til rette. De andre likte ikke en som var såpass sosialt utilpass. Det var kanskje det seriemorderen Gormogon utnyttet. Det er noe av det tristeste jeg har sett fordi jeg kjenner meg igjen i følelsen av å stå utenfor. Det er derfor det er så viktig å lære å leve i et nevrotypisk samfunn. Jeg synes det blir lagt for mye vekt på at samfunnet verdsetter annerledeshet, for det er ikke alltid det stemmer.

Zack er på en måte motstykket til Spencer Reid fra Criminal Minds. Det blir ikke sagt at han er autist heller, og det åpner opp for at mange kan identifisere seg med han. Jeg ser mye Asberger i han, selv om det kanskje er større tendenser til schizofreni. Det er et tilbakevendende tema i serien at Reid frykter for at han har arvet moras psykiatriske lidelse. Reid har vokst opp med få venner og har lært det meste han kan fra bøker, og det er noe mange av oss kan kjenne oss igjen i.

Bones viser også hvor sårbar autister som blir stående alene kan være. Reid klarte seg bra, mens Zack var den eneste i serien som ikke hadde noen. Han var nær knyttet til familien sin, men de bodd langt unna Washington DC, der Zach jobbet. Dette har vært et av de viktigste poengene mine når jeg har skrevet om utviklingsforstyrrelser. Jeg har også diskutert hvorvidt dramaserier bør ha figurer med diagnoser. Det er mange serier som har gjort en så dårlig jobb med å portrettere både psykiske lidelser og utviklingsforstyrrelser at det er fristende å si at de bør styre unna, men de to seriene jeg har nevnt i dette innlegget viser at det er nyttig med fiktive eksempler. Når de er realistiske kan vi diskutere reelle vansker uten å nevne reelle personer. Jeg vil nok vende tilbake til Bones igjen, men kommer til å reflektere litt mer over Z-man i sommer. 

Autisme i Syria

syrisk flagg

Krigen «vår» i Syria har gjort situasjonen vanskelig for mange.
Foto: zdivid via freedigitalphotos.net

Jeg har referert til en artikkel i Psychology Today tidligere. Det var overskriften Where Do Autistics Stand on Syria som fanget interessen. Syria var nok bare nevnt for å tiltrekke seg oppmerksomhet, og overskriften gjorde en veldig god jobb. Artikkelen handlet derimot om en studie som konkluderte med at autister er forsiktige når de skal ta en avgjørelse. Autister ble sammenlignet med det motsatte ytterpunktet, pasienter med psykose, som gjerne trekker forhastede slutninger.

Overskriften er også interessant fordi den retter oppmerksomheten mot Syria. Jeg har ikke hørt noen nevne ord som handikapp, funksjonsnedsettelse eller tilrettelegging i de hele tatt når temaet har vært Syria. Det eneste jeg har sett er bilder av drepte og skadede barn, og en del av dem har vært arrangerte. Barn har dermed blitt misbrukt i en skitten propagandakrig, og det foregår sannsynligvis på begge sider, men jeg er mest kritisk til det vi støtter gjennom NATO.

Det er ifølge denne oversikten 36 000 syrere med autisme av en befolkning på 18 millioner. Det er det samme nivået vi har i Skandinavia, men det er én stor forskjell. Hvor mange tror du får hjelp mens landet bruker det meste av ressursene sine i krigen mot NATO? Det er mange som ikke har noe som helst tilbud, ikke minst de som bor i flykningeleire og de som bor i opprører-kontrollert områder. Det er i tillegg andre grunner til at en kan ha kognitiv svikt, talevansker, motoriske problemer og sensorisk overfølsomhet. Jeg vet ikke hvordan krig påvirker autisme, men jeg tror de fleste kan resonnere seg fram. Alt en hadde av behandling og tilrettelegging forsvant sannsynligvis for de fleste barna, og det ble vanskeligere å kommunisere. Det er mange som har angst, depresjon, ADHD sammen med autisme. Jeg sier ikke mer.

Jeg ble litt irritert da nordmenn var på det mest euforiske under Syriakrisen. Det var et veldig sympatisk trekk da mange sa at «dette skal vi klare». Politikerne hevdet at dette ikke ville koste Norge ett øre fordi syrerne skulle rett ut i arbeidslivet. Jeg kan ikke nekte for at jeg hadde blandede følelser til mye av det som ble sagt. Det var delvis fordi jeg prøvde å fungere i arbeidslivet i mange år, og det var ingen som sa at dette skal vi klare. Jeg har også blandede følelser fordi mange antok at det var kvalifiserte og høytfungerende hvite flyktninger som kom. Det var ingen som nevnte hjelp.

Når mennesker kommer fra krig og fattigdom vil PTSD alltid være et tema, men dette er bare én av mange aktuelle diagnoser. Jeg er i aller høyeste grad for innvandring, men vi må være klar over hva vi forplikter oss til. Vi kan ikke invitere flyktninger hit uten å garantere hjelp resten av livet. Det er mange av vi som ble født her som føler det som urettferdig at vi har blitt stemplet som late gjennom mye av skolegangen, og deretter klandret for at det ikke fungerte i arbeidslivet. Det er noen som mener at det ikke finnes noen grunn til at en havner utenfor arbeidslivet, annet enn latskap.

Jeg husker hvordan det var på 80-tallet da rasismen florerte i Norge, og den lever dessverre i beste velgående. Det er mye dokumentasjon i arbeidslivet og på boligmarkedet som bekrefter det få vil innrømme. Vi liker å tro det beste om oss selv, men dette er ikke et «dette skal vi klare-samfunn». Det er et samfunn der det å være annerledes, enten det dreier seg om etnisitet eller sosial fungering, ikke er så inkluderende som mange tror. Vi kan bli det, og jeg tror vi må bli det for å hindre større problemer seinere.

Jeg hadde noen formuleringer som kanskje kan misforstås. Jeg vil derfor presisere at jeg er hvit, men sa på en måte fra meg «white privilege» da jeg giftet meg med ei afrikansk-amerikansk kvinne. Jeg har fått et unikt perspektiv uten at jeg er bitter av den grunn. Jeg ble derimot skuffet da det gikk opp for meg at samfunnet eksluderer mange.

Autism and Syria

%d bloggers like this: