De som leser bloggen min regelmessig har kanskje fått med seg at jeg jobber med en romanserie jeg prøver å få gitt ut. Jeg har skrevet en del noveller i år, samtidig som jeg sender «submission letters» til litterære agenter i England. Det er der hovedfokuset mitt har vært siden jeg har mest tro på et internasjonalt marked.
Jeg har altså jobbet med noveller dette året og har brukt muligheten til å øve på sjangere jeg ikke har skrevet tidligere (magical realism, science fiction og literary fiction). Det siste er en rar sjanger som ikke er en sjanger fordi en vil ha et klart skille mellom skjønnlitteratur og det de kaller sjanger litteratur (science fiction, famtasy, romantikk, krim og skrekk).
Jeg leter noen ganger etter informasjon når jeg har en viss peiling på hva jeg vil med historien, men mangler noe av bakgrunnen jeg trenger. Jeg var i den situasjonen da jeg skrev om en norsk-japansk gutt som hadde flyttet med foreldrene til den japanske byen Nara. Jeg bruker begrepet natsukashii, som er en positiv form for nostalgi. Europa har det portugisiske ordet saudade og det tyske sehnsucht. De blir kalt for ikke-oversettbare og brukes derfor i det engelske språket, og sikkert i andre. Begge ordene kan ha flere betydninger, men de brukes ofte om noe negativt og kanskje litt destruktivt. Det er en nostalgi som gjør oss triste fordi vi vet at noe vi har opplevd eller den følelsen vi hadde ikke kan komme tilbake. Det kan også være et ideal, noe som kanskje aldri har skjedd, og heller ikke kommer til å skje. Det er altså et negativt fokus.
Natsukashii betyr at noe, et objekt, minner en om noe en har opplevd før. Hovedfokuset er på glede og takknemlighet for det en fikk oppleve. Det er ikke noe en opplevde alene, men sammen med andre. Jeg får litt av begge tradisjonene før jul. Vi vil bruke juleserviset mest mulig i desember og siden jeg har arvet det meste fra mamma etter at hun døde for to år siden får jeg daglige påminnelser om ting vi opplevde sammen. Den japanske tradisjonen sier at jeg skal være takknemlig for det vi opplevde sammen, mens europeeren i meg tenker på det som aldri kan komme tilbake.
Jeg vil ikke sidestille dette med det jeg skriver, men slutten av året gir meg litt av den samme følelsen. Det er en stund siden jeg gjorde noe med romanen min, men jeg har prøvd å få novellene mine utgitt de siste månedene. Det tar som regel to-tre måneder før jeg hører fra dem, med noen ekstreme unntak der det tar minst 9 måneder. Jeg har fått en del nei i desember, inkludert fra et par romankonkurranser jeg deltok i. Langlista til den siste ble offentliggjort i går kveld, dessverre uten meg, men det er ikke bare negativt med disse avslagene. De minner meg riktignok om alt arbeidet, frustrasjonen og håpet som ligger bak det jeg har gjort dette året, men jeg tenker også på gleden ved å skrive og den terapeutiske siden ved å skrive.
Jeg ser derfor ganske positiv på det neste året. Det er ikke en bevisst strategi jeg har valgt. Det er noe jeg elsker å gjøre og det fungerer bra for meg. Livet er lettere når en finner lidenskapen sin. Jeg har veldig lyst til å gjøre litt mer med en av novellene mine, og vil prøve å utvikle en fascinerende magical realism novelle til en roman. Dette kan bli en spennende vinter og kanskje blir det en ny konkurranse neste år. Deadline er i november og det blir spennende å se om jeg klarer det.
John Olavs skriveloft 