Snakk med uroen din

Høstblad. Høst er ei fin tid med rom for refleksjon. Naturen forbereder seg til ny vekst, og døden i naturen er dermed et symbol på fornyelse.
Høst er ei fin tid med rom for refleksjon. Naturen forbereder seg til ny vekst, og døden i naturen er dermed et symbol på fornyelse.

Kulturnatt i Haugesund har i mange år vært et høydepunkt på høsten for min del. Det startet med én kveld, men arrangøren gikk etter hvert over til to kvelder, noe jeg satte pris på. Det var stort sett det samme programmet på begge kveldene, men siden en del arrangement kolliderte, kunne jeg se noe på fredagen og noe på lørdagen. De er imidlertid tilbake til den originale lørdagen i år. Jeg går dessverre glipp av det siden jeg ikke bor i Haugesund lenger.

Et av de mest spennende arrangementene i årets program, for min del, er konsertforedraget RO/URO av musiker/sykepleier Marthe Valle. Foredraget var et bestillingsverk til Festspillene i Nord-Norge i 2018, og musikken ble gitt ut på plate samme år. Den er forøvrig tilgjengelig på Spotify. Hun jobber bl.a. på en psykiatrisk avdeling og det var begrunnelser for medisinbruk der som inspirerte henne til dette prosjektet. De hadde en perm der de skrev hvilke medisiner de ga til hver enkelt pasient, og hvorfor. Hun oppdaget at uro gikk igjen på årsakslista, og hun spurte seg selv hva det egentlig var, hvorfor så mange av oss som har denne følelsen, og hva vi trenger for å klare å leve med den.

Jeg tror det handler mye om å lytte. Uro er ikke behagelig, og det er ikke lett å oppholde seg i det humpete landskapet vårt indre kan være. Det er lettere å skru opp volumet på de mange tingene i hverdagen som overdøver den indre uroen. Hva om hjernen og kroppen prøver å fortelle oss noe? Vi liker å diagnostisere og medisinere i dag, men det er ikke alltid det er snakk om en unormal reaksjon. Det er situasjoner der angst, sinne og depresjon er den naturlige reaksjonen. Det betyr ikke nødvendigvis at den ikke skal behandles, men vi må også være klar over at det mange oppfatter som en dysfunksjon kan være en sunn og høyst naturlig reaksjon på noe vi har opplevd. Det er rett og slett noe med det samfunnet vi har skapt som er dysfunksjonelt. Det gjør oss syke.

Jeg sitter ikke med svarene, men jeg tror det kan være lurt å slippe noen av tankene til, for hvis en hele tida skal være aktiv for å holde de ubehagelige tankene på avstand, kan en bli utmattet. Det er f.eks. noen som jobber, trener eller ser mye på TV utelukkende for å døyve uroen. Når det gjelder ting som får meg til å slappe av liker jeg å skrive, lytte til musikk og å gå/sykle turer. Jeg minner også meg selv på at livet ikke består utelukkende av oppturer. Det er noen mørke dager, og det er faktisk naturlig. Det er ikke en dysfunksjon, men uro kan utvikle seg til noen en ikke kan håndtere.

Jeg tror ikke det er en god idé å avfeie alt som vås. Jeg prøver å analysere tankene mine, og jeg spør meg selv om de er realistiske. Det er mange reaksjoner på hverdagslige situasjoner som ikke alltid er relevante, men det største problemet for mange er nok de store spørsmålene. Har livet deres noen mening? Hvorfor føler de seg ensomme eller redde, også når en ytre sett er vellykket? Jeg tror de fleste har en uro de bør gjøre noe med.

Reklamer

Trusselen fra byene

mann som står å¨et tak og ser ut over en stor by. Det er mulig å leve blant millioner og være isolert, enten en er ensom eller ikke. Foto: Pexels.
Det er mulig å leve blant millioner og være isolert, enten en er ensom eller ikke. Foto: Pexels.

Det er noen emner det er vanskelig å unngå, som f.eks. angst, depresjon og ensomhet. Dette er allmenne tilstander som kan ramme alle, men de er spesielt aktuelle for mennesker med gjennomgripende utviklingsforstyrrelser. Det er derfor jeg blir litt provosert av det store fokuset på nevrologisk mangfold. Dette er en filosofi som har utviklet seg de siste årene der en vil vekk fra tanken om at autismespektertilstander, nonverbale lærevansker og ADHD er diagnoser som trenger behandling, eller noen form for tiltak. Det er ikke noe galt med disse menneskene. De har bare en hjerne som fungerer litt annerldedes. Verdens ukritiske begeistring for miljøaktivisten Greta Thunberg er en del av den tradisjonen. Hun sier selv at Asberger er en gave som gir henne superkrefter, men mens media og miljøorganisasjonene har gitt henne ansvaret for å fronte et budskap (som strengt tatt er villedende), lurer jeg på hvem som virkelig tenker på henne.

Det er mulig hun vil klare det umenneskelige presset hun blir utsatt for, men hva med de mange som ikke klarer det uten hjelp? Jeg vet ikke om noen sier direkte at samfunnet bør holde nødvendige tiltak tilbake, men det er den naturlige konklusjonen av nevrodiversitet eller nevrodivergens. Det er noen som fokuserer på at asbergere er smarte og at de har løsninger andre ikke kan komme fram til fordi asbergere ser verden med andre øyne. Det er også noen som omtaler Asberger syndrom som geni-genet, fordi det skal ha vært noen smarte folk gjennom historien som har hatt Asberger-liknende trekk. Det er den positive sida, men det er ikke sånn at alle fungerer like bra.

Jeg har prøvd å fokusere på helse i vid forstand på denne bloggen. Det har vært flere studier de siste årene som har vist at forventet levealder er langt lavere for autister sammenliknet med resten av befolkningen, og ekstra lav hvis en i tillegg har en lærevanske. Det er hovedsakelig selvmord, epilepsi og hjertesykdommer som ligger bak denne statistikken, ting det altså er mulig å gjøre noe med. Ensomhet er et faktum, og bør være med i tankene når vi vurderer nødvendige livsferdigheter. Det er viktig å lære sosiale ferdigheter, men det er også viktig å lære å være alene. Jeg håper ikke vi havner i den fella jeg tror Japan har gått i.

Jeg forelsket meg i dette asiatiske landet tidlig på 1980-tallet. Det startet med at jeg leste om Østens religioner og filosofier, inkludert Shinto i Japan. Jeg var også begeistret for japansk arkitektur, og jeg oppdaget etter hvert den fantastiske populærkulturen deres (hovedsakelig manga og anime). Jeg drømte om Japan mens andre drømte om Amerika. Jeg ville flytte til østover, og selv om jeg aldri har vært der, føler jeg fremdeles en viss nærhet til landet. Jeg blir derfor litt trist når jeg tenker over hvordan samfunnet har utviklet seg der. Landet nådde en befolkningstopp på 128 millioner i 2010, men de har siden hatt et voksende gap mellom antall dødsfall og fødsler. Det dør for tiden over 200 000 flere per år enn det blir født, og siden det er et land som ikke ønsker innvandring, går befolkningstallet fort nedover. Det er forventet at dette gapet vil være oppe i 900 000 i 2050, men jeg vil tro at de klarer å stabilisere tallet etter hvert.

Jeg skal ikke legge ut om statistikk, men jeg har lest en del artikler de siste årene som peker i samme retning. Det er et ganske stort antall single japanere i 30 og 40-årene, og overraskende mange jomfruer av begge kjønn i denne aldersgruppa. Det er mange grunner til det, og det er urovekkende hvis det stemmer, som mange svarer i disse undersøkelsene, at de er fornøyde med situasjonen. Det er nemlig en mulig konsekvens av sosial isolasjon (som ikke nødvendigvis er det samme som ensomhet) at en bryr seg mindre om andre. En blir rett og slett mer selvsentrert.

Det er altså mange som svarer at de er tilfredse med å møte alderdommen, inkludert døden, alene, men jeg vil tro at det er lettere å tenke positivt om det mens en er relativt ung. Dette er ikke et japansk problem. Det kan være et biprodukt av høy levestandard. Storbritannia fikk sin første Minister for Loneliness i fjor. Det var en erkjennelse av at dette er et stort helseproblem. Les mer på den britiske regjeringens nettsted. Det er et problem med store konsekvenser for individet, men vi bør ta inn over oss at det kan være et samfunnsproblem også. Det er ingen tvil om at det koster mye i form av behandling og lavere produktivitet.

Vi mennesker er noen rare vesener. Vi er sosiale dyr som ikke kan leve uten hverandre, men vi kan ikke leve med hverandre heller. Japan har kanskje kommet lenger enn andre, men det er ikke en umulig utvikling for oss andre heller. Det er ikke lett å måle ensomhet med statistikk. En vil sannsynligvis ikke finne så store forskjeller mellom Norge og Japan, hvis en f.eks. sammenlikner statistikk over aleneboende (både skilte og de som aldri har hatt en partner) og barnløse par. En rapport fra OECD er litt mer nøyaktig. Den viste at Mexico og Japan skilte seg ut som to land med en høy andel av mennesker som sjelden eller aldri tilbrakte tid sammen med venner, kolleger eller andre i sosiale sammenhenger. Det er altså ei betydelig gruppe der som ikke har noe særlig kontakt med noen utenfor familien, og hvis en bor langt unna familien, noe mange gjør siden de flytter til byene, kan det bety at en er isolert. Det er forskjell på å være alene, og å være ensom, men det krever noe av oss.

Det er det jeg mener med livsferdigheter. Det beste er om vi kan lære å bli litt mer sosiale, hvis vi ikke er det, for det er ikke bra å være alene hele tida. Jeg er samtidig uenig med de som vil tvinge oss til å bli sosiale på den måten de forventer. Det var en trend for noen år siden der en fremhevet introverthet som bedre enn alternativene. En skulle lære å tilbringe mer tid alene. Jeg kan se noen fordeler med å nyte stillheten, og med å tenke gjennom ideer før en presenterer dem for andre. Det er sånn gruppe/prosjektarbeid ideelt sett burde fungere, istedet for at det er de mest dominerende i ei gruppe som bestemmer utfallet. Introverthet kan dermed være en fordel, men isolasjon bør unngås fordi det kan ha en negativ effekt på helsa, og på samholdet i samfunnet.

Det moderne livet betyr på mange måter at vi er låst i en skadelig situasjon. Vi krever stadig mer underholdning og adspredelse for å kunne holde ut det mange oppfatter som et kjedelig liv, men vi kommer ikke ut av det livet som gjør disse adspredelsene nødvendige. Det er kanskje ingen løsning på problemet, men livet vil sannsynligvis bli bedre hvis vi kan takle det å være alene. Vi bør altså følge to spor, prøve å opprettholde mest mulig kontakt med samfunnet, samtidig som vi blir komfortable med å gjøre ting alene. Jeg tror du ligger godt an hvis klarer begge, spesielt hvis du takler de periodene du må være alene. Du kan faktisk være lange perioder alene uten at du er ensom.

Saken mot oss

You have stolen my dreams and my childhood with your empty words. Greta Thunberg

Jeg leste nylig en omtale av boka The Case Against Reality: Why Evolution Hid the Truth from Our Eyes. Boka prøver å argumentere for at øynene våre kanskje ikke rapporterer tilbake den objektive sannheten. Forfatteren anbefaler at vi tar det vi oppfatter gjennom synet alvorlig, men ikke nødvendigvis bokstavelig.

Det er en interessant teori, og vi kunne gjerne kombinert den med teorier om hukommelse. Det har blitt gjort flere eksperimenter som tyder på at det er ganske lett å plante/skape falske minner, og selv TV-serier av typen skjult kamera viser at vi er villige til å gjøre temmelig sprøe ting, enten vi tror på denne virkeligheten eller ikke.

Det er derfor interessant å spørre seg selv (eller andre) hva en ser. Hva ser du når du ser Greta Thunberg? Jeg deler ikke den euforiske stemningen mange andre har. Jeg synes det hun holder på med er beundringsverdig, selv om budskapet hennes er villedende, men det undrer meg også at samfunnet er villig til å utsette henne for dette.

Jeg vil ikke legge ut om diagnosene hennes, men det er mange andre som har viet dem mye oppmerksomhet. Det er nok å si at hun har hatt litt å stri med, noe mora hennes beskrev detaljert i ei bok om dattera. Jeg tviler på om hun har valgt dette selv, så vi må anta at det er krefter bak som vil ha henne mest mulig i medias søkelys. Hun har vært gjest i en del talk shows og møtt statsledere, inkludert Paven. Hun har også talt i EU-parlamentet og nylig i FN.

Jeg liker engasjementet hennes, men jeg er ikke overbevist om at de sterke følelsene hun viser utelukkende er et uttrykk for hvor viktig dette er for henne. Det er vanskelig nok for nevrotypiske med så mye oppmerksomhet, og hun opplever en god del negativt også, men dette kan være vanskeligere for asbergere. Sanser alene (hørsel, lukt, smak, syn og berøring) kan føre til kognitiv overbelastning, som betyr at hjernen er sliten. Det kan noen ganger forklare f.eks. rastløshet, irritabilitet, svakere fungering, aggressivitet, og en generell uro.

Sint kvinne etter å ha mistet skrem på bakken. Små ting kan bli store når hjernen er sliten. Det er vanskelig å holde naturlige reaksjoner inne.
Små ting kan bli store når hjernen er sliten. Det er vanskelig å holde naturlige reaksjoner inne. Foto: Pexels

Jeg har sett noen bilder av Greta Thunberg som beklageligvis ser ut til å bli ikoniske. Hun har nesten et forvridd ansikt i noen av dem, og mange vil sikkert tolke dette som en del av engasjementet hennes, men det kan også være et tegn på at hun trenger en pause fra offentligheten. Jeg startet med et sitat av Greta Thunberg fra en pressekonferanse i New York. Hun snakket riktignok ikke bare på egne vegne, men hun lever i en virkelighet der ingen av oss vil ha ei framtid. Jeg vet ikke om alt kommer fra henne selv, eller om det er noen som oppmuntrer henne, men det virker å ligge en del irrasjonell frykt i bunn.

Hun lever i en verden som nesten utelukkende fokuserer på klimagasser, som utvilsomt er viktige i klimadebatten, men det er ikke global oppvarming som eventuelt vil drepe oss. Det er mye som tyder på at forurensning i havet og i lufta gjør oss sykere, og det foregår en kamp om definisjoner og grenseverdier. Det er derfor ingen som bestrider at det finnes f.eks. bly, arsenikk. kadmium og kvikksølv i sjømat, men det er uenighet om hvor mye som er for mye. Det er ikke en gang enighet om definsjonen for tungmetall, og det er derfor de som hevder at aluminium er helt ufarlig.

Jeg forstår mye av det Greta Tunberg gir uttrykk for. Det er mange av oss som har en svart/hvit-tankegang, som har angst, bekymringer for framtida og en atferd andre vil karakterisere som litt uvanlig. Vi ser ikke verden med samme øyne, men jeg lurer likevel på hvor de voksne er. Hvordan kan samfunnet la henne leve med dette enorme presset i en så lang periode? Det kan se ut som at det er noen som har interesse av det enorme fokuset på Greta Thunberg og CO2, mens det kanskje er andre og like store miljøsaker som bør diskuteres paralellt.

Det er forsåvidt i tråd med mye av det som har vært temaet på denne bloggen. Det er mange som snakker om at det er mer toleranse i dag, at det er lettere å være annerledes. Det er samtidig fokus på at en ikke trenger hjelp fordi det ikke er noe galt med oss. Det er ikke sikkert at det er det Greta Thunberg og andre trenger mest. De ønsker kanskje at det var andre som var sterke, som var voksne, sånn at de slapp å være det.

Jeg tenker ganske bredt nå med alt fra NLD og ASD til LGBTQQIP2SAA. Ja, det er det siste i den stadig voksende identiteten innenfor LGBT. Det er ikke det at jeg ikke aksepterer ulike legninger, men det virker som at vi er på vei mot et samfunn der de som føler seg annerledes bare skal prøve seg fram, og hvis de liker det, er det den rette identiteten deres. Problemet er at vi lar det være opp til barna å ta avgjørelser som kan få store konsekvenser for livet, og de er ikke alltid positive.

Jeg tror det kan gå bra i mange tilfeller, men jeg tror det også vil være en del som vil føle at de ikke fikk svar på de mange spørsmålene de hadde, ikke minst dette: Hvem er jeg?

Det aktive samfunnet

Kornåker. Matplanter er viktige symboler i mange kulturer. De sier litt om at naturen er en god forsørger hvis vi arbeider sammen.
Matplanter er viktige symboler i mange kulturer. De sier litt om at naturen er en god forsørger hvis vi arbeider sammen.

Jeg leste nylig en kronikk på NRK Ytring av en rollestolbruker som hadde mye fornuftig å si. Hun tok et oppgjør med det samfunnet som i alle år har fortalt henne at hvis hun bare tar seg sammen og prøver hardt nok, vil hun få en jobb. Det er det vi alle blir blir fortalt, og ansvaret er dermed utelukkende vårt eget når det ikke fungerer. Det er mange som opplever å kjempe en håpløs kamp, og hvis de får en jobb, er det en god mulighet for at kollegene mener at de ikke passer inn i miljøet på arbeidsplassen. Da kan en rett og slett oppleve at karrieren blir sabotert, eller at andres usle atferd sørger for at den aldri kommer i gang.

Jeg støtter denne rullestolbrukeren i mye, men jeg er ikke like enig i kritikken av den blåblå-regjeringen (egentlig blågrønn), som hun mener har fulgt en beinhard og urimelig linje. Jeg mener ikke at kritikken er spesielt urettferdig, men det blir feil å late som at de andre partiene er noe bedre. Denne regjeringen er neppe et brudd med fortida. Den rødgrønne regjeringen foreslo f.eks. for ti år siden å kutte bevilgningene til ressurskrevende brukere i kommunene med 300 millioner kroner. Det kan f.eks. bety at det eneste tilbudet unge funksjonshemmede får er en plass på et aldershjem, eller at de ikke får det ergoterapeut-tilbudet som kan hjelpe dem ut i arbeidslivet.

Stoltenbergs rødgrønne flertallsregjering var programforpliktet til å være motstandere av privatisering. Fontene, tidsskriftet for Fellesorganisasjonen, skrev om statens utgifter til barnevernet for fire år siden. Det var et stort fokus på dette etter en avsløring i VG om store overskudd i det private barnevernet. Det var heller ikke noe nytt, for Aftenposten skrev i 2014 om at de sju største private barnevernsaktørene hadde tatt ut et utbytte på 550 millioner kroner i perioden 2009-2013. Da Fontene skrev om dette i 2015 viste de til at statens utgifter til det private barnevernet hadde økt fra 350 millioner kroner i 2004 til 2,5 milliarder i 2014. Det samme tidsskriftet skrev to år seinere om rødgrønn anbudskonkurranse. De laget en oversikt over anbud for heldøgnsplasser for funksjonshemmede, og den inkluderte fem utenlandseide selskaper.

En artikkel fra Fri Fagbevegelse i 2009 viste til at både røde og blå ordførere kjøpte langt flere barnevern, helse- og omsorgstjenester på det tidspunktet enn før de rødgrønne tok makten (2005). De viste også til at mindre privatisering og mer offentlig omsorg hadde vært et rødgrønt løfte, som de også bekreftet i Soria Moria (avtalen som la grunnlaget for Stoltenbergs regjering).

Jeg husker flere overskrifter der Jonas Gahr Støre utrykte bekymring for fattigdom og en utvikling av en ny underklasse. Det sistnevnte er en reell mulighet fordi det internasjonalt har vært en trend de siste årene der arbeid ikke lenger er en garantist. Gruppa med såkalt «working poor» er økende i andre europeiske land, og mange må spe på lønna med sosialhjelp og matkasser. Når jeg ser at det ikke er så mye som skiller blokkene fra hverandre, er jeg faktisk skeptisk til om sosialistene mener det i større grad i dag enn under de åtte årene de hadde flertall i Stortinget.

Poenget er ikke at de rødgrønne er så mye verre, eller at de blå er noe bedre. En vil sannsynligvis ikke ha noe problem med å finne både gode og dårlige eksempler på begge sider, men hovedtrekkene er negativt for begge. Vi ser dette på mange områder. De ulike blokkene kritiserer hverandre for å øke byråkratiet, men de bygger det ikke ned når da har muligheten. De kritiserer hverandre for å øke fattigdommen, men den blir ikke noe bedre når de har makta selv. De lover å hjelpe vanskeligstilte inn på boligmarkedet, men det er lite positivt som skjer når de er i posisjon.

Noe av det som provoserer meg mest er at mange snakker om hvor mye lettere det er å være annerledes enn det var tidligere, fordi vi som samfunn har blitt så mye mer tolerante. Det er en grunn til sysselsetingen er lav blant mennesker med funksjonshemming og funksjonsnedsettelse, og innvandrere fra Afrika og Asia, samtidig som disse gruppene har et sterkt ønske om fulltidsarbeid. Det er fordi mange ikke vil ansette/jobbe sammen med de som ikke passer inn i miljøet. Det betyr i realiteten at en er avhengig av å ha den annerledesheten samfunnet har godtatt. En må rett og slett være annerledes på rett måte.

Manga-serien Hetalia: Axis Power bruker land som figurer. Det er over 60 karakterer i serien, men de viktigste er aktørene fra 2. verdenskrig. Hvis vi tenker oss at Norge er en person i en fiktiv historie, hvilke trekk ville du gitt denne personen? Det er en god mulighet for at denne ikke hadde vært sympatisk. Jeg har tidligere omtalt Norge som et land med sterke narsissistiske trekk, og selv om det var sterke ord, er jeg ikke sikker på om det var urettferdig.

Det er ingen som bare havner utenfor. De blir skjøvet ut. Det er altså noen som er aktive i å flytte mennesker ut i periferien, og det er ikke ofrene som handler. Når en først har fått noen ut der, kan en ikke angripe dem for at de ikke vil jobbe. Hvor skal forresten jobbene komme fra? Tenk deg at målet er å få sysselsetttingen opp blant innvandrere, funksjonshemmede, og deltidsansatte som vil jobbe mer. Det er allerede flere jobbsøkere enn det er ledige jobber, så hvem skal de ta jobbene fra?

Privat fest under de rødgrønne

Kommersielle selskaper overtar utviklingshemmede

Kutter i penger til funksjonshemmede

Over 80 000 funkjsonshemmde får ikke jobb

Funksjonshemmede må gå kjøkkenveien

De rødgrønne tar fra de svakeste

 

En liten influenser

Egg er et populært symbol for glede, liv og fornyelse. Jeg liker de som er litt annerledes, men det må være en identitet, ikke et valg.
Egg er et populært symbol for glede, liv og fornyelse. Jeg liker de som er litt annerledes, men det må være en identitet, ikke et valg.

Det er vanskelig å holde noe gående i år etter år. Det er en grunn til at vi kaller det trender. Det er derfor vanlig, samme hva vi snakker om, at interessen avtar etter hvert. Interessen for blogger har nok generelt blitt mindre. Det har kanskje delvis å gjøre med at media gikk tungt inn på dette uavhengige markedet, og at en håndfull rosabloggere ble markedsført som influensere. De ble rett og slett skapt av markedsføring.

Det har kanskje å gjøre med at jeg begynner å bli gammel, men jeg beklager meg noen ganger over hva som påvirker ungdom. Det er én ting at ungdommer velger selv, men når det gjelder influensere, ligger det mye markedsføring og reality shows bak. Det er altså noen som driver denne interessen. Jeg hadde også mer entusiasme da jeg startet bloggen enn jeg har hatt de siste par årene. Det har nok delvis med at interessen har dalt for de fleste som ligger utenfor temaer som mote, interiør, underholdning og mat. Jeg var med i et slags nettverk av bloggere som leste og kommenterte hveradres blogger. Vi hadde på en måte vårt eget sosiale media, men noen av dem har lagt ned bloggen, mens andre skriver svært sporadisk.

Jeg vet ikke om jeg hadde så store tanker om meg selv at jeg så på meg selv som en influenser, men jeg hadde en agenda. Jeg ville dele den informasjonen jeg fant om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander (ASD), samt gi uttrykk for personlige meninger innenfor disse og andre relevante emner. Jeg jobber også med drømmen om å bli forfatter, og prøver for tiden å få den første i en serie på fire bøker gitt ut på en norsk forlag. Det er plan A, men jeg jobber også med plan B, som er å oversette manuskriptet til engelsk, og prøve meg i England. Dette krever selvsagt mye tid og krefter, og det hender at jeg spør meg selv om det er på tide å legge ned det som alltid har vært hovedbloggen min.

Det er interessant at hver gang gjør det, får jeg en positiv tilbakemelding. Da tenker jeg at det egentlig ikke spiller noen rolle hvor mange som leser. Jeg har skrevet på denne bloggen i åtte år, og på denne tida neste år vil jeg sannsynligvis ha nådd det antall treff de mest populære bloggerne har per dag. Jeg kan dermed ikke skryte av å være en massiv influenser, men jeg tror likevel jeg har klart å spre tanker og fakta et godt stykke.

Det er viktig med fakta, for det er ikke sånn at samfunnet nødvendigvis ønsker å hjelpe de som trenger det. Det meste av forskningslitteraturen for NLD viser til Helmer Mylebust og Doris Johnson med årstallene 1967 og 1975, men jeg tror vi kan trekke linjene tilbake til Josef Gerstmanns forskning på 1930 og 40-tallet. Det burde være klart for de fleste at vi snakker om reelle vansker, men det betyr ikke at de er synlige for alle som skal tilby hjelp. Jeg kjenner til to amerikanske forskergrupper som arbeider med å få NLD innlemmet i diagnosemanualen DSM, Dr. Jodene Fine ved Michigan State University og Dr. Prudence Fisher ved Columbia University. Sistnevnte inviterte nylig voksne NLD’ere til å delta i en spørreundersøkelse, noe jeg har skrevet om tidligere. Jeg nevner det igjen, for dette er viktig forskning.

Det har vært et problem at det meste av forskningen på NLD har fokusert på barn. Det er dermed lite kunnskap om hvordan disse barna utviler seg, og hva en kan gjøre for å hjelpe voksne. Det er en del utredere som bruker sjekklister, og hvis en ikke beskriver trekk som er helt like de litteraturen beskriver, kan en gå glipp av muligheten til å få hjelp. Det virker også å være en trend der en fjerner diagnoser. Det er fornuftig hvis en ikke har noen vansker en trenger hjelp med, men det er ikke spesielt konstruktivt å si at en skal få lov til å være spesiell hvis samfunnet tenker at «han var temmelig spesiell/sær». Det er faktisk mange som opplever at samme hvor godt kvalifiserte de er til en jobb, blir de motarbeidet fordi kolleger og arbeidsgivere tenker at de er for annerledes. De passer ikke inn i miljøet, og det er dessverre veldig enkelt å skyve oss ut av arbeidslivet.

Det er derfor denne forskningen er viktig. Les mer om undersøkelsen på The NVLD Project.

Om toleranse og integrasjon

Noen regnbuefarger i en putt. Fargene er unike og får leve atskilt, samtidig som de lager noe vakkert sammen.
Noen regnbuefarger i en putt. Fargene er unike og får leve atskilt, samtidig som de lager noe vakkert sammen.

NRK har hatt fokus på annerledeshet i det siste. De har hatt det tidligere også, men det har da vært en del av en erindringskultur, en som feilaktig sier at det er større toleranse enn noensinne for de som er annerledes. Det er positivt med fokus på dette, og jeg er abslolutt en tilhenger av å fjerne barrierer. Det gleder meg derfor at vi får se litt mer av den virkelige sida denne gangen. Den siste saken jeg leste var at det ikke var noen grunn til å frykte schizofrene mennesker. Det ble vist til at det ofte er dårlig krim som ligger bak de mange fordommene. Det høres faktisk veldig kjent ut. Jeg skriver hovedsakelig om autismespektertilstander (ASD) og nonverbale lærevansker (NLD) på denne bloggen, og sistnevnte diagnose har mange overlappende symptomer med Asberger syndrom og ADHD. Poenget i denne samenhengen er at det finnes en del rare holdninger, og mange er sannsynligvis skapt av filmer, TV-serier og tvilsom forskning.

Jeg er mer opptatt av å finne det rette svaret enn å finne det mange oppfatter som det tolerante svaret. Det handler i vid forstand om integrering, inkludering og assimilering. Begrepene er mest kjent fra innvandrerdebatten, og når det gjelder innvandring er de fleste enige om at alle skal integreres, men det er ulike forståelser av hva dette innebærer. Hvor mye skal mennesker fra andre kulturer tilpasse seg, og hvem skal sørge for at de gjør det? Skal staten kreve tilpasning, eller er det opp til hvert enkelt individ å gjøre det som forventes av norske borgere?

Det har vært så kontroversielt at mange europeiske land, inkludert Norge, har hatt vansker med å stille absolutte krav. Stortingsmeldinger her sier gjerne at innvandrere skal slippe unna krav om å bli norske (f.eks. St. meld. nr. 39 for 1987-88). Myndighetene ser det som sin oppgave å likestille innvandrere med nordmenn når det gjelder plikter og rettigheter, men lar det ellers være opp til individene å velge det livet de selv mener er verdifullt. Dette høres flott ut, samtidig som det ikke er så enkelt. Norge er ikke et lett land å skille seg ut i, og hvis en gjør det, blir en til stadighet minnet på at en er annerledes. Det er ikke uten grunn at mange i dag prøver å finne den identiteten og det miljøet som er rett for dem. De vil passe inn et sted, og de har behov for en naturlig utvikling. Det får de kanskje ikke hvis samfunnet er opptatt av at det er intolerant å kreve noe av dem.

Identitet handler om hvem vi er, og det sikrer at vi ikke mister muligheten til å navigere når noe opphører. Vi kan oppleve traumatiske tap i livet. Vi mister foreldrene før eller seinere, vi mister en partner/kjæreste eller en jobb. Noen mister landet sitt. Det må være noe under alle de rollene du har hatt, noe autentisk som gjør at du ikke er som andre, og som gjør at du vet hvem du er når alt virker kaotisk. Du trenger noen indre lover å konsultere når verden blir kaotisk. Det er det en naturlig utvikling gir oss. Det er ikke sikkert det er lett å finne identiteten, men hvis en reflekterer over spørsmålet, tror jeg det er mulig å finne svaret. Jeg tror de fleste vil finne at de har noen verdier de helst ikke vil bryte.

Tenk deg at vi nærmer oss integrering for mennesker med en funksjonsnedsettelse på samme måte som vi gjør det for innvandrere. Da er det faktisk intolerant å hjelpe dem. Det blir sett på som en nedvurdering av andre kulturer og mennesker å hjelpe dem til å fungere i samfunnet, for de skal avgjøre selv hva et verdifullt liv er. En som ønsker et sosialt liv har kanskje problemer med å få andre til å forstå at deres forståelse av f.eks. NLD eller ASD er feil. Det er ikke sikkert at en som ser ut til å være fornøyd med å være alene, virkelig er komfortabel med situasjonen. Det kan være, hvis vi holder oss til det samme prinsippet, et overgrep å hjelpe de som f.eks. har vansker med å starte og/eller holde en samtale gående, eller som er i overkant opptatt av spesialinteressen sin. De skal altså få lov til å fortsette denne atferden fordi vi mener at det er den de er, og den de alltid skal være. Noe annet hadde vært et overgrep mot denne personen, selv om denne kanskje ikke ønsker å være så isolert som samfunnet tror.

Utviklng innebærer en gradvis forandring. Det er noe som foregår over tid og det er en prosess der omgivelsene, i samarbeid med individet, kommer til et resultat vi kan kalle modning. En kan likevel undre seg over hvorfor det er noen som får lov til å gå gjennom sin egen utvikling, mens andre skal tvinges. Jeg har tro på at en kan klare seg bedre hvis en prøver å tilpasse seg fra tidlig alder. Det hadde vært fint hvis det ikke var nødvendig. Det hadde vært fint hvis det var plass til personligheter som Maurice Moss (The IT Crowd), Amelie Poulain (filmen Amelie) eller Saga Norén (Broen) i samfunnet, men jeg er ikke sikker på om de hadde klart seg like bra i virkeligheten. Det er mange som liker å kalle Asberger for geni-genet, men hvor mange av oss er det som kan hevde å være den neste Mozart, Einstein eller Stephen Hawking? De færreste har så store talenter at det ikke betyr noe hva andre mener om dem.

Det er ikke behagelig å tenke på, men det er mange som er avhengige av at andre ikke ødelegger for dem. Det er dessverre lett å sabotere en karriere, og det skal ikke mer til enn at noen mener at du ikke passer inn i miljøet på arbeidsplassen. Det er mange som kjenner seg igjen i en kronikk skrevet av rullestolbrukeren Elen Øyen på NRK Ytring. Hun ble fortalt i 15 år at hvis hun bare tok seg sammen og jobbet hardt nok ville hun få jobb. Les mer på NRK.

Jeg innrømmer at det er et komplisert spørsmål, samtidig som det ikke er det. Det høres så enkelt ut å akseptere at andre er noe annet enn vi er, at de tenker annerledes enn vi gjør, men virkeligheten er en ganske annen. Det hadde vært forfriskende hvis vi kunne ha innrømmet at vi som nasjon faktisk ikke er så sympatiske som vi tror.

Det er flere bilder som har blitt brukt for å forklare det amerikanske samfunnet, og vi liker å bruke de samme. Smeltedigelen er kanskje det mest kjente, og det jeg liker minst. Det innebærer at alle mister alt det de var, og at alle blir smeltet om til noe annet. Vi blir like. Pizzaen er en viss forbedring, for da bevarer en mange av kulturene og subkulturene, men bildet innebærer også at osten skjuler det som gjør hvert enkelt individ og kultur unik. Jeg liker salaten bedre, for den skjuler ingenting. Vi beholder smaken, det visuelle, og de ulike ingrediensene jobber bedre sammen for å produsere noe nytt, uten at en mister individene.

Jeg sitter med en følelse av at mange snakker om integrering. De sier at de ønsker et samfunn som kan sammenliknes med en salat, men det de ønsker for mange er en smeltedigel. Det er noen som skal få være annerledes, men det er ikke opp til oss selv å velge. Vi kan ikke leve åpenlyst som unike mennesker, hvis det er i strid med samfunnets ønsker. Det er lettere å fortsette å tenke at schizofrene er farlige, at asbergere verken har følelser eller ønsker seg venner, at NLDere klarer seg bra på skolen fordi de er så verbale, at de sliter utelukkende fordi de er late, eller ikke prøver nok å passe inn. Dette er bare noen av mange fordommer vi møter i samfunnet.

En må kort fortalt være annerledes på rett måte. Jeg kan forstå noe av det, for selv om et samfunn har mange kulturer og subkulturer, trenger vi også noe felles, noe som forener oss. Det er mange av oss som faktisk ønsker å bidra til å gjøre salaten bedre, og jeg tror vi kunne gjort den bedre enn mange av de som er innenfor den aksepterte annerledesheten. Det er, for å holde meg til bildet, noe som ikke hører hjemme i en god salat, og noe som absolutt bør inkluderes. Vi har ikke en god salat i Norge. Vi er ikke et sunt samfunn. Det er veldig provoserende faktisk, for jeg tror ikke det er mange som har de mulighetene vi har til å skape verdens mest bærekraftige samfunn, men vi gjør det motsatte. Vi ødelegger mennesker her.

Blanda følelser til valget

Jeg er vanligvis ikke så begeistret for å velge parti basert på én sak. Jeg kunne derfor ikke tenkt meg å stemme basert på f.eks. bompenger, selv om den saken er større enn en del tenker over. Mange politikere liker å anklage andre for å være usosiale eller for å bidra til at svake grupper får det verre. Det er ikke nok å gjøre det rette. Vi må også ha et sterkt ønske om å gjøre det, og hver gang politikere hevder å ha dette sinnelaget, krever de at vi betaler mer. Det er det som kreves for å være en god nordmann.

Jeg skulle ønske at jeg kunne velge parti etter hvem som gjorde mest for mennesker med en funksjonsnedsettelse. Det er ei større gruppe enn de funksjonshemmede, for en nedsatt funksjonsevne fører ikke automatisk til funksjonshemming. Det betyr ikke at en automatisk mister muligheten til å delta i samfunnet. Det kan f.eks. være store variasjoner innen diagnoser som NLD og ASD, fra de som lever opp til samfunnets forventninger til høytfungerende (vi liker f.eks. fiktive skikkelser som Gil Grissom fra CSI eller Spencer Reid fra Criminal Minds) til de som virkelig ikke klarer å delta i samfunnet uten betydelig støtte.

Det har vært et poeng for meg å utvikle mennesker. Vi liker ikke å snakke ikke om mennesker med diagnoser som NLD og ASD som syke, samtidig som det ikke er noen tvil om at de i tillegg kan ha epilepsi, depresjon, bipolar lidelse og angst. Det er derfor ikke sikkert det er lurt å kjempe med nebb og klør for å unngå ord som antyder et behov for behandling eller tilrettelegging. En kan f.eks. undre seg over hvor nyttig det er å si et kollektivt nei til hjelp fordi en bare er litt annerledes, eller at en ser verden med andre øyne. Jeg tror at den type argumentasjon er en gave til politikerne, for da har de fått folkets støtte til å nedprioritere oss, enten det gjelder funksjonshemming eller funksjonsnedsettelse.

Politikere er flinke med ord. Jeg liker å kalle det grunn empati. De har nok til å identifisere hva folk er opptatt av, og det gjør dem i stand til å si de rette tingene. Det mangler derfor ikke på politikerne som snakker om at de andre partiene fremmer usosiale eller sosialt urettferdige budsjett. Det er vanlig å si de rette tingene om skole, eldreomsorg og inkludering når en er i opposisjon, eller når en driver valgkamp, men viljen til å følge opp i posisjon er ikke like sterk. Jeg skulle ønske noen kunne ta på seg oppgaven med å lage en oversikt over hvordan de ulike partiene stemte lokalt og nasjonalt, for handling sier mer enn ord. Jeg kan ta politikerne alvorlig hvis de stemmer for å hjelpe barna gjennom hele skoleløpet, og siden en del av disse barna trenger mer tid enn andre, bør en egentlig støtte dem til de er 24 år. Gevinsten er en større sannsynlighet for at flere klarer seg bedre som voksne, men risikoen hvis en ikke prøver er at mange vil slite unødvendig mye som voksne.

Språket forteller oss en god del om ansvarsfraskrivelse, for hver gang jeg hører noen snakke om de ekskluderte, går formuleringen «de som havner utenfor» igjen. Det er som at de antyder at offeret har hele ansvaret, at en ikke prøvde eller ville prøve, men det er i realiteten ofte andre som tar valget. Det kan være at en ikke fikk støtteundervisning på skolen, selv om det var opplagt at en trengte det, mens det for voksne kan dreie seg om at en ikke fikk beholde en jobb fordi en ikke passet inn i det sosiale miljøet på arbeidsplassen. Det er ingen som bare havner på utsida, for det er som regel et resultat av de avgjørelsene (inkludert mangel på avgjørelse) representanter for samfunnet har gjort.

Jeg ville vært interessert i hvordan partiene stemte i skolespørsmål, for en utdannelse kan åpne eller stenge dørene til samfunnet. Det er for mange en institusjon som stenger dører. Det er mange som snakker om at alle må jobbe mer, men hvis vi inkluderer de mange med afrikansk og asiatisk bakgrunn som står utenfor ordinært arbeid, funksjonshemmede i deltidsarbeid eller uten arbeid, og andre som ikke søker jobber fordi de har gitt opp, vil vi ha langt høyere ledighetstall. Det er ikke fokus på å skape nye jobber, men det er likevel som at det er vi som har ansvaret for å redde Norge.

Jeg er også interessert i hvordan partiene stemmer når det gjelder immigrasjon og hvordan de jobber med inkludering av funksjonshemmede. Kommuner er raske med å feire seg selv som integreringgsvinnere, men har de egentlig grunn til det? Når det gjelder integrering generelt, hvordan jobber kommunene for å hindre at barn med funksjonsnedsettelser skal vokse opp til å bli voksne med funksjonshemming? Hvordan kan vi jobbe for å øke innvandringen når vi ikke gjør en god nok jobb for de som allerede bor her? Det hører også med til bildet at myndighetene tenker på hva de skal gjøre for å klare framtidas utfordringer. Det er drøye tre år siden den såkalte Produktivitetskommisjonen la fram rapporten sin. Den skulle kartlegge årsakene til lavere produktivitetsvekst, og komme med forslag som kunne styrke økonomien. Situasjonen kan bli så dramatisk at skattenivået kan øke til svimlende 65 prosent, men det er hvis ingenting blir gjort for å møte utfordringer som bortfall av oljeinntekter og en aldrende befolkning.

Tall fra SSB viser at 78,5 prosent av befolkningen eksklusive innvandrere er sysselsatt (76,2 prosent inklusive innvandrere), men den er langt lavere for innvandrergrupper (helt nede på 58 og 51,4 prosent for innvadrere fra Asia og Afrika). Det er nok mange grunner til det, men en viktig årsak er nok at mange ikke vil ansette dem, samme hvor kvalifiserte de er. Det er derfor det er relevant med innvandring, for når vi sier at «dette skal vi klare» eller «det har aldri vært lettere å være annerledes Norge», kan en lure på hvorfor virkeligheten føles så forskjellig for mange som lever med en annerledeshet.

La meg oppsummere dette. Vi skal ha alle ut i arbeidslivet, også de som har en funksjonsnedsettelse. De mange deltidsansatte som ønsker en fulltidsjobb skal få det, og vi skal ha økt innvandring. Det vil være uproblematisk, for innvandrerne skal rett ut i arbeidslivet. Vi skal klare alt dette uten at arbeidsledigheten øker, og vi skal klare det så bra at alle opplever hver kommune i dette landet som rettferdig.

Det er forøvrg ikke sant, som mange tror, at følelsene våre er så upålitelige. De kan være det, men de kan også fortelle oss noe. Det er ikke mange som snakker om forakt, men den er faktisk en av de grunnleggende følelsene, og en de fleste derfor har ofte. Den kan være farlig fordi den kan ha langvarige, negative konsekvenser, men den kan også være nyttig. Den kan være et varsel om at du har god grunn til å reagere som du gjør, f.eks. når politikere hykler, eller når vitenskapsfolk er mer opptatt av penger og politikk enn å følge vitenskapens idealer. Det er to grupper med et frynsete rykte.

Jeg har stemt, selv om jeg har en del negative følelser til de som skal representere meg. Det hadde vært fint om jeg kunne respektere noen av dem etter hvert, men vi får se om det er noe håp for det.

Voksne NLDere blir synlige

grafitti under ein bro med teksten alone. Mange oppdager at de er mer eller alene.
Mange oppdager at de er mer eller mindre alene, også innenfor et miljø.

Denne bloggen startet med et håp, og et ønske om å dele informasjon om NLD med andre. Jeg forstod etter hvert at det handlet ikke bare om nonverbale lærevansker, men også om autismespektertilstander, ADHD, depresjon, angst, epilepsi og kromosmfeil (f.eks. 15 q 13.3 mikrodelesjon). Jeg har skrevet om forskning, noen personlige erfaringer, og tanker jeg har en relevante emner.

Det manglet ikke på motivasjon i starten, men den har vært varierende i de ni årene som har gått siden jeg fikk diagnosen selv. Jeg har viet mindre tid til bloggen de siste månedene, som er delvis fordi motivasjonen ikke har vært like sterk som tidligere, og delvis fordi jeg har vært opptatt med et annet prosjekt. Jeg har skrevet et manuskript til en roman, og jobber for tiden med å få den utgitt. Den blir i så fall den første i en serie på fire bøker. Det har vært hovedfokuset mitt i år, men det har i mellomtiden skjedd ting som kanskje kan gi oss NLD’ere et visst håp.

The Department of Child and Adolescence Psychiatry at Columbia University Medical Center tok for en tid tilbake initiativ til å få NLD innlemmet i DSM. Det første steget på veien er å bli enige om kriterier som skal gå inn i en NLD-diagnose. Det er viktig med forskning også, og vi kan hjelpe forskere med å få den kunnskapen de trenger. Voksne med NLD har utgjort et stort kunnskapshull så langt. Det har vært vanskelig å få forskningsmidler til barn med NLD også, men studier på voksne har vært så godt som ikke-eksisterende.

Det er på tide med ny forskning, for det er et halvt århundre siden Helmer Myklesbust og Doris Johnson startet forskningen sin. Det var egentlig en fortsettelse av arbeidet til Josef Gerstmann på 1930 og 40-tallet. Vi får håper vi kommer litt videre nå, for det er ikke så lett å si hva vi er. Det er mange som blir lettet den dagen de får diagnosen. En har sannsynligvis følt seg annerledes hele livet, uten at noen, inkludert en selv, vet hvorfor. Diagnosen gir derfor noen svar, selv om det er en uoffisiell diagnose. Den er likevel litt av alt for utenforstående. Vi kan ha symptomer som er assosiert med autismespektertilstander, ADHD, bipolar lidelse, depresjon, sosial fobi og angst, men vi blir fortalt at vi ikke er noe av det.

Dr. Fisher og temaet hennes har utarbeidet en spørreunderøkelse for voksne med NLD. Det tar 20-45 minutter å fullføre, og er den første amerikanske undersøkelsen jeg kjenner til som er åpen for oss europeere også. De som vil være med må sende en mail til NVLDPro@nyspi.columbia.edu for å melde interessen sin. En får da et svar med en privat link til undersøkelsen.

De gir deg også muligheten til å foreslå et mulig nytt navn på diagnosen. De bruker både NLD og NVLD i USA, men jeg er ikke så begeistret for noen av dem. Nonverbale lærevansker gir inntrykk av at en har hovedsakelig akademiske vansker. Jeg kunne tenkt meg f.eks. Nonverbal Communication Disorder/Deficit på engelsk, men det hadde ellers gitt mer mening å samle alt i hoveddiagnosen autisme.

Vi er på en måte så unike at vi ikke har fått plass innen noen definisjon. Jeg har likevel håp om at den nye forskningen leder til noe. Professor Jodene Fine ved Michigan State University holder forøvig på med en liknende spørreundersøkelse sammen med de italienske forskerne Cesare Comoldi og Irene Mammarella. De to undersøkelsene vil forhåpentligvis gi forskerne mye viktig informasjon om hvordan det er for voksne å leve med NLD.

Jeg oppfordrer alle til å bli med. Les mer om Dr. Fishers undersøkelsen på The NVLD Project.

Om å leve med depresjon

Grafitti med teksten loving life. Det er ikke alltid vi føler det sånn, men litt hjelp tror jeg mange kan ha et stabilt liv.
Vi føler det neppe sånn hele tida, men med litt hjelp tror jeg mange kan ha et stabilt liv.

Jeg skrev flere innlegg for et par år siden om autisme og helse, bla. Autisme og levealder. Jeg kom inn på en dyster studie fra Karolinska Institutet i Sverige som konkluderte med at gjennomsnittalderen for autister var 16 år lavere enn for resten an befolkningen, 54 mot 70 år, og hvis en hadde autisme og en lærevanske, var gjennomsnittsalderen helt nede på 40 år.

Hovedforklaringene er selvmord, epilepsi, kreft og hjertesykdom. Det er en skremmende statistikk, men dette er også sykdommer det er mulig å leve med, og til dels forebygge. Jeg har vært opptatt av god helse i de årene jeg har skrevet på denne bloggen. Det hadde vært nødvendig med egen innsats uansett, men det er spesielt viktig i og med at det for mange er lite hjelp å få. Det er dessverre en klassiker for mange småbarnsforeldre at de må vente og se det an. Ansatte i helsevesenet håper at symptomene enten skal forsvinne, eller bli så klare at en ikke har noe annet valg enn å tilby hjelp, men resultatet kan bli at hjelpen kommer for seint.

En må dermed gjør så mye en klarer uten offentlig hjelp. En må utvikle selvstendighet, men også tenke på hva som fremmer god fysisk og psykisk helse. Depresjon blir gjerne presentert som en livslang utfordring, og det er det ofte, men det er kanskje bedre å spørre om en fungerer enn om en er frisk.

Det er av en eller annen grunn stigmatiserende å ha depresjon, og det er mange i samfunnet som bruker det mot de som er syke. Det er ikke bare usselt gjort. Det er også temmelig korttenkt, for det er kanskje den vanligste sykdommen vi har. Det er ifølge WHO nesten 800 000 deprimerte mennesker, på verdensbasis, som tar sitt eget liv hvert år, og denne tilstanden er også øverst på lista over diagnoser som fører til funksjonsnedsettelse. Det har nok mye å gjøre med at mange ikke får behandling.

Det er ikke lett for de som får behandling heller, for depresjon har en tendens til å komme tilbake, og risikoen for en ny episode øker for hver gang en har hatt en. Det har vært den vanlige oppfatningen i alle fall. Det er derfor sannsynlig at depresjon er en livslang plage, men betyr det at du kommer til å ha et dårlig liv? Selvfølgelig ikke! En studie fra 2008 fulgte 3481 voksne pasienter (inkludert 92 som opplevde den første store depressive episoden), og ei gruppe på 1739 deltakere som de fulgte opp i en 13 års periode. Halvparten av de som hadde de første episoden ble friske og hadde ikke flere episoder. Les mer på US National Library of Medicine.

En annen studie konkluderte med at 39 prosent av de som hadde en historie med depresjon oppnådde god mental helse, sammenliknet med 78 prosent blant de som ikke hadde hatt depresjon. Denne kanadiske studien brukte begrepet complete mental health, og det var definert som:

  1. Fravær av pykisk sykdom, stoffmisbruk og selvmordstanker det siste året.
  2. Lykke eller livstilfredsstillelse nesten hver dag den siste måneden.
  3. Sosialt og psykologisk velvære

Les mer i Science Direct. Jeg tror dette er en bedre måte å tenke på dette på, for det handler ikke om at livet er symptomfritt. Legg merke til at det var 22 prosent av de uten depresjon som ikke hadde fullstendig mental helse, så det er ikke snakk om enten eller her. En amerikansk empirisk rapport sa noe tilsvarende. Optimal Well-Being After Major Depression konkluderte med at 10 prosent av de som hadde hatt en stor depressiv episode blomstret like bra etter 10 år som de beste 25 prosentene av de som ikke hadde hatt noen episode.

Det er noe som kalles smiling depression og high-functioning depression på engelsk. Jeg er ikke sikker på at det er en avgrenset form for depresjon, for det er neppe sånn at deprimerte personer aldri føler glede. Noen blir glade når de møter mennesker de setter pris på, og noen blir glade når de får holde på med det de liker best. Det betyr ikke at de ikke er deprimerte, selv om de føler både glede og mestring i perioder. Det er sunt å vise glede, og det er noe vi bør oppmuntre til. Jeg har mistanke om at noen får en viss skyldfølelse fordi de føler glede midt i en depresjon, og fordi andre har forventninger om at de skal være miserable hele tida. Det er ikke spesielt nyttig.

Denne forskningen viser et annet syn på depresjon. Det er ikke nødvendigvis snakk om å bli kurert, for det er for mange fremdeles en livslang tilstand, men det handler om å fungere, og det alene gjør oss bedre. Det er som med familiemedlemmer og venner som dør. Vi begraver dem egentlig aldri, for selv om den første, lammende sorgen avtar litt med tiden, blir en aldri den samme. Livet blir ikke det samme. En klarer å gå videre, og fungere på et vis, men det er alltid et savn etter noe verden ikke kan gi en. Verden er ikke lenger perfekt uten de stemmene vi likte best, men den er heller ikke ødelagt. Vi kan i alle fall delvis reparere den.

Trusselen fra annerledeshet

Det er flott å være annerledes. Det er populært å si det idag, men sannheten er at det fremdeles ikke er lett å være utenfor det andre mener er normen. Det er kort og brutalt i orden å være annerledes hvis en er annerledes innenfor samfunnets definisjon. Asberger er en motediagnose som kan gi noen en viss popularitet så lenge de holder seg innenfor det TV og film har fokusert på. Fiktive karakterer på autismespekteret har en tendens til å grense til det stereotypiske, og noen krysser sågar grensa til groteske karikaturer. Det hadde vært fantastisk hvis alle kunne være en Spencer Reid, en Dr. Temperance Brennan eller en Sherlock Holmes (den med Benedict Cumberbatch er forøvrig den minst spiselige utgaven).

Vi som ikke har genigenet eller som på noen annen måte kan vinne over nok støttespillere, må jobbe for å utvikle oss mest mulig. Vi er kanskje ikke det vi kan være i utgangspunktet, men vi kan bli det. Vi kan bli mer enn vi er. Jeg blir derfor irritert hver gang jeg hører om foreldre og barn som har kjempet en forgjeves kamp for å få hjelp. Det er mange som får høre at de bare må se det an. «Det vil nok gå seg til etter hvert.»

Så hva skal en gjøre hvis det begynner å bli seint, og det vinduet der en har muligheter til å gjøre noe er i ferd med å lukkes? Det blir ofte snakket om spesialinteresser, og de kan være en del av løsningen. De kan hjelpe både fordi det er viktig å holde på med det en har lidenskap for, og fordi det er viktig å være sammen med andre som deler denne lidenskapen. Det skjer noe når en har noe til felles med andre mennesker. Jeg har tidligere framsnakket ballet og hesteridning, men jeg har i det siste også fått øynene opp for Taekwondo. Det er sosialt og en blir utfordret innenfor et lite, oversiktlig miljø. Jeg liker også filosofien bak, som er å skape gode mennesker. Tankegangen er at hvis hvert menneske lærer selvkontroll, ærlighet, høflighet og iherdighet vil de være bedre i stand til å ta gode valg i alle situasjoner.

Det er mange som slutter ganske raskt med Taekwondo fordi det er ganske krevende. En må lære disiplin, i tillegg til at en blir plassert i en situasjon en kanskje ikke er komfortabel med, men det er ikke noe problem så lenge ubehaget er lite nok til at en kan klare det med litt støtte. Jeg har også tro på at en får positive tanker om seg selv og andre hvis en er sammen med de rette menneskene. Hvis det er noen som får en til å føle noe negativt om seg selv, er det god grunn til å tro at en bør holde seg unna den personen.

Det foregår dessverre mye mobbing i norske skoler, og det verste er skjult mobbing blant jenter. Jeg sitter ofte med et inntrykk av at mange går for en lettvint løsning, som kan bety at en oppfordrer til å gjenopprette normalitet. En ser da for seg at en går tilbake til det en mener var normalsituasjonen før skolen ble klar over problemet, selv om det kanskje har vært en lang periode fra mobbingen startet til skolen ble klar over den krenkende atferden. Normalitet kan da være at offeret må godta noe det ikke ønsker. Løsningen er kanskje å si at en ikke vil ha noe med mobberen å gjøre, i alle fall ikke før overgriperen viser reell anger.

Dette er enkle skritt som kan gi barnet bedre selvtillit, og det er viktig å ha hvis en vokser opp utenfor det mange mener er normen. Det er ikke lett når en ikke passer inn, men det er fullt mulig å klare seg. Det er mulig å si med en klar og sikker stemme at en velger noe annet enn de andre, og at en kan kjempe sine egne slag.

Jeg liker forøvrig vrangsida som en illustrasjon. Vi tenker negativt om å vende vrangsida ut. Det er de sidene vi helst skal skjule fordi andre ikke kan takle dem, som diagnosetrekkene våre eller det som gjør oss unike. De som ikke er populære må gjerne skjule seg for å passe inn. Det viser hvor langt fra virkeligheten det er når mange hevder at det er mer toleranse i dag for de som er annerledes. Det er mange som ikke har opplevd denne toleransen. De er rett og slett annerledes på feil måte eller sted.