Den nye skolen

Jeg starter med noen illustrasjonsbilder som ikke har en direkte sammenheng med innlegget, men det er aktiviteter vi gjorde under «kriseskolen» på våren. Stien går forbi en holme som opprinnelig var en kristen gravplass, men som seinere ble et sted der kriminelle og hekser ble henrettet. Det er relevant fordi det oppmuntrer til refleksjon og å stille spørsmål om historie, altså gode samtaler. Stolpejakten ga oss fysisk aktivitet og gode opplevelser, og kortspillet krever samarbeid, strategy, kommunikasjon, problemløsning etc. Dette er altså utviklende aktiviteter som gjorde at vi kom oss bedre gjennom en utfordrende situasjon enn mange andre.

Det er en god stund siden jeg skrev et nytt innlegg, men jeg så en video fra The NVLD Project tidligere denne uka som handlet om noe jeg har skrevet om tidligere. Videoen var en live Zoom-samtale på Facebook og den handlet om utfordringer knyttet til Koronatiltak i skolen. De er litt mer omfattende i USA der skoler som ikke har «remote learning», gjerne bruker masker. 

Det virker som så lenge siden nå, men du har sikkert fremdeles våren i friskt minne. Det var en dramatisk vår med Koronasmitte og de mest inngripende tiltakene vi har hatt siden krigen. Det overrasket sikkert en god del at lover ikke trengte å være nasjonale, for det var flere byer som innførte sine egne lover. En av dem var hjembyen min, Haugesund, der overtredelse av hygiene og avstandsregler kunne medføre bot eller fengsel i opp til fire år. De erstattet riktignok loven med en ny en noen uker senere som ikke nevnte noe om straff.

Jeg har tatt utbruddet alvorlig fra starten, men bekymret meg ikke så mye for våren og sommeren. Jeg tenkte mer på hva som kunne skje til høsten, og vi nærmer oss den vanlige influensasesongen nå. Det er nå vi kan risikere at frykt får mennesker til å ta irrasjonelle valg, og selv om viruset ikke er til å spøke med, er panikk en større trussel enn noe annet.

Jeg skriver om nevrologiske utviklingsfprstyrrelser som nonverbale lærevansker (NLD eller NVLD), autismespektertilstander (ASD), og ADHD på denne bloggen. Det handler om å utvikle mennesker, finne strategier som virker, som gjør det lettere å fungere. Jeg vil hevde at det viktigste ordet i denne sammenhengen er resiliens. Det er ikke så lett for voksne å forandre seg, men når det gjelder barn er hovedmålet å forberede dem på framtida, altså å gjøre det lettere for dem å lykkes som voksne.

Det er viktig å kartlegge styrker og svakheter, og når det gjelder NLD’ere er mønstergjenkjenning, abstrakt resonnering, matte (begrep), problemløsning, og eksekutive funksjoner blant de største utfordringene disse elevene har. De kan dekode/lese, men ikke nødvendigvis forstå hva det betyr. En kan f.eks. lese på 10. klassenivå, mens forståelsen kanskje er på 5. klassenivå. Dette kan få betydning for skole og de sosiale ferdighetene. Det er vanskelig med nye situasjoner, og det er nettopp det vi har nå. Alt er nytt for alle under pandemien, men det er nok en større utfordring for NLD’ere enn mange andre, siden det nettopp er nye situasjoner som er utfordrende.

Jeg bruker forøvrig begrepet hjemmeskole fordi det er det mange kjenner til, men det vi hadde på våren hadde ingenting med hjemmeskole å gjøre. Det var kriseskole. Det var mange som opplevde at hjemmeskole fungerte for dem, for de kunne fokusere på å lære fakta, mens alt det som gjør skole vanskelig ble fjernet. Det var ikke lenger nødvendig å forholde seg til andre. Det betyr ikke at hjemmeskole er bra for barn med NLD. Jeg tror det er det, men det krever at en jobber med problemløsning, kommunikasjon, og «self-advocacy». Det er altså ikke nok med det akademiske.

Evnen til å knytte og opprettholde bånd til andre menesker er en del av det psykologer kaller resiliens, evnen til å håndtere stress og katastrofer. Jeg er ikke opptatt av at det skal være så mange mennesker rundt deg, men du bør ha minst ett menneske du har en sterk tilknytning til. Dette er en person du kan gå til på vanskelige dager, men det er også en du deler gode opplevelser med. Film og TV er en god mulighet til å lære, og det fantastiske med strømming er at det er som å ha en DVD-spiller. En kan pause filmen for å diskutere det en har sett. Hva var det som skjedde, hvorfor gjorde en bestemt skikkelse i filmen det han/hun gjorde? Hvordan kan vi forutse hva skikkelsene kommer til å gjøre, og hva de tenker eller føler?

Foreldre kan også bruke dagligdagse samtaler til å oppmuntre til å tenke gjennom ting. Jeg er fascinert av trehytter, og drømmer ofte om å bo i et tre. Det kan brukes til et tanke-eksperiment der en tenker på hvordan huset skal se ut, hvor stort det skal være, hvordan en skal møblere det, hvordan en skal få opp alt en trenger. Det er også viktig med gjensidighet i en samtale, så en kan oppmuntre barna til å spørre deg hva du foretrekker.

Det er alltid nyttig med struktur eller faste rutiner, og det kan derfor være nyttig å f.eks. tidfeste de viktigste aktivitetene, som lekser, planlagte telefonsamtaler, turer i skogen, eller brettspill med familien. Da vet en hva en kan forvente seg, og hvordan en kan planlegge. Det kan også hindre at en blir overveldet hvis en f.eks. får en lekseplan som ved første øyekast ser ut som altfor mye arbeid. En kan vise barna hva som kreves av tid og planlegging for å lage måltidene og holde huset ryddig. Det handler om hvordan vi bruker den tida vi har til rådighet, og tid er noe av viktigste vi må lære oss. Alt tar tid, det er bare noe vi må akseptere.

Det er ikke til å unngå at livet tilfører mye stress, men det er mange teknikker vi kan bruke for å takle dette. Vi kan tenke fremover i tid, f.eks. når vi får lekseplanen, og spørre oss selv hva som kan gå galt. Hvis en har f.eks. fotballtrening allerede klokka 16 en ettermiddag, og en vet at en trenger en halvtime for å komme seg til treningsfeltet, og at en sannsynligvis vil være trøtt når en kommer hjem, vil det ha betydning for hvordan en utnytter tida den ettermiddagen. En har kanskje erfart at det er lettere å gjøre KRLE og musikk etter trening enn norsk og matte, og det vil påvirke de prioteringene en bør gjøre. En må også tenke på hva som kan gå galt. Hvis det ikke går som panlagt, er det noen jeg kan spørre on hjelp, og hva gjør jeg hvis strømmen går, eller nettet er nede?

Det er ikke ofte det er så dramatisk, men Koronasituasjonen viser oss at ting kan gå veldig galt. De som er i stand til å takle denne situasjonen vil ha en bedre mulighet til å komme seg gjennom. Det kan f.eks. være lurt å søke etter en løsning, en omkjøringsvei, selv om det skulle være en lang omvei, når den foretrukne veien er blokkert. Vi må se etter alternativer. Det er rett og slett det oppveksten handler om, og det er derfor viktig at alle aktører tar rollen sin alvorlig.

Kilder:

The NVLD Project
Elizabeth Mendelsohn, Winston Prepatory School
Michelle Heimbauer, Winston Prepatory School

De ignorerte jentene

Jeg er begeistret for trær, også som et symbol for hjernen.
Jeg er begeistret for trær, også som et symbol for hjernen

De som har lest denne bloggen over en lang perode husker kanskje noen innlegg der jeg var skeptisk til fokuset på «født i feil kropp», og ikke minst de som hevder at kjønn ikke eksisterer. Det er en debatt jeg gjerne tar igjen, men jeg er i dette innlegget mest opptatt av kjønn.

Jeg skriver hovedsakelig om nevroutviklingsforstyrrelser som autismespektertilstander (ASD), ADHD og nonverbale lærevansker (NLD), og kjønn er en interessant del av dette feltet. Det virker å være stadig flere som hevder at kjønn ikke eksisterer, og det er ifølge dette synet diskriminerende å omtale mennesker som menn eller kvinner, han eller henne. Jeg mener studiet av nevroutviklingsforstyrrelser viser tydelig nok at det er forskjell på oss. Det er liknende grunner til at jenter ikke blir fanget opp tidligere, enten det er snakk om ADHD, ASD eller NLD. Det handler ofte om at jenter er roligere. Det er naturligvis unntak, men jenter er generelt mindre tilbøyelige til å reagere med aggressiv atferd. De retter ofte fokuset innover, og kan bli deprimerte og/eller isolere seg selv. Det skal mer til for at dette blir vurdert som problematisk atferd.

Noen vil kanskje si at dette er lært atferd, at jenter har lært at det vil være en fordel for dem å oppføre seg litt mer feminint, fordi det er det samfunnet forventer av dem. Jeg tror ikke det er så enkelt, for du kan ikke velge å fungere bedre enn du gjør. Hovedteorien innen forskning på NLD sier f.eks. at denne tilstanden skyldes en skade på såkalt hvit substans i høyre hjernehalvdel. Dette er et slags isolasjonsmateriale rundt nervecellene som distribuerer informasjon til de ulike delene av hjernen. Det rammer den høyre halvdelen mest, siden det meste av denne substansen er der (venstre halvdel har en annen type, grå substans). En kan altså ikke bare bestemme seg for at signalene skal fungere som normalt.

Det hadde ikke vært noen diagnoser hvis det handlet om et valg. Vi ser likevel at det er mange jenter i tenårene, og voksne kvinner, som får diagnosene NLD, ASD og ADHD. Jeg tror det skjer så seint fordi jenter og gutter er annerledes. Jenter er kanskje mer opptatt av å passe inn, og det er derfor noen som sier at de har studert sosial atferd i andre, og kopiert denne. Det betyr ikke at de har et mindre handikapp, men de ser at de blir sett på som mindre sære hvis de sier og gjør de rette tingene. De flyr rett og slett under radaren.

Jeg har referert til dem flere ganger tidligere, men gjør det igjen. Jeg tenker på et par dialektstudier jeg leste for mange år siden. Den største var fra Oslo, og den sammenliknet Øst og Vestkanten. De oppdaget et fenomen der jenter fra østkanten skiftet til vestkantformer, sannsynligvis for å øke statusen sin. Vi liker å tro at klassesystemet forsvant i Norge for mange tiår siden, men det er kanskje på vei tilbake. Det er fremdeles sånn at foreldrenes situasjon avgjør hvor godt en gjør det på skolen, og språket er kanskje en del av pakken. Det er mulig å klatre fra bunn til topp, men muligheten blir betydelig mindre hvis foreldrene sliter økonomisk. Det er en ond sirkel, for dårlig økonomi øker også sjansen for helse og sosiale vansker. Det er altså en lang vei, men jeg kjenner noen som har vist en utrolig vilje gjennom mange år, og klatret ut av det som var en håpøs situasjon.

Men for å komme tilbake til poenget. Jenter har også ASD, NLD og ADHD, men en må gjerne se etter andre ting enn hos gutter. Tenk på ei jente som har følgende symptomer:

  • Dagdrømmer ofte
  • Rotete rom eller skrivebord
  • Snakker hele tida, også etter at noen ber henne om å slutte
  • Distré
  • Har problemer med å passe tida og kommer ofte for seint
  • Mister lett fokuset

Mange tenker kanskje at dette er en del av personligheten, at det de oppfatter som manglende vilje til å gjøre skolearbeid og lekser dreier seg om latskap, eller at det av en eller annen grunn ikke er en prioritert oppgave for disse barna. Dette kan rett og slett være ADHD. Det kan også minne om ASD og NLD, fordi disse tre diagnosene har mange overlappende symptomer. Problemet er at mange ikke får diagnosen som barn, men det er også en del som får feil diagnose. Det er derfor jeg mener disse burde være en del av det samme spekteret, for da slipper en problemet med at utrederen velger å søke an annen forklaring.

Til slutt noen ord om bildet øverst. Jeg er glad i trær, og disse ser litt ut som en hjerne med et nettverk av celler. Bildet passer for det jeg har skrevet om også. Noen har en dysfunksjon som gjør at informasjonen ikke kommer fram, eller at den kommer for seint fram. Det er likevel mulig å gjøre noe med det. Medisiner er noen ganger nødvendig, men jeg er tilhenger av å utfordre hjernen. Den liker ikke forandring, samtidig som den kan overtales. Den liker utfordringer, og når du tvinger hjernen til å gjøre noe nytt, lager den nye forbindelser. Den får informasjonen fram. Det nye kan være eksponeringsterapi hvis en har angst, eller dans, kampsport og skateboard hvis en trenger å utvikle balanse og koordinasjon.

Jeg liker forøvrig bildet på vinteren som en tid for vekst. Trærne mister bladene, men de dør ikke. De forbereder seg til ny vekst. Vi kan lære av det. Vi går gjennom mange vintre i løpet av livet. Vi mister forbindelsen til verden, og ønsker kanskje ikke å få den tilbake, men våren kommer alltid tilbake. Vi kan forberede oss på den.

 

Sammenhengen mellom lek og depresjon

Jeg har naturlig nok vært interessert i mental helse på denne bloggen, og det er ikke fordi jeg mener diagnoser som nonverbale lærevansker, ADHD og autismespektertilstander hører hjemme der. De blir dessverre klassifisert som psykiatriske, men jeg mener altså at fokuset bør være et annet sted. Mental helse er relevant for alle, men litt ekstra for utviklingsforstyrrelser fordi f.eks. angst og depresjon kan være tilleggsvansker. Det er med andre ord viktig å lære å takle livet, for det er ting en kan gjøre.

Statistikk er i seg selv deprimerende lesning, for den sier gjerne at forekomsten av angst og depresjon blant barn og unge er langt høyere i dag sammenliknet med «De harde trettiåra (ofte kalt the Great Depression på engelsk), Den andre verdenskrig, Den kalde krigen, og det turbulente 1960-tallet. Vi burde hatt det bedre, fordi vi har det bedre økonomisk.

Jeg leste nylig et blogginnlegg på Psychology Today som prøvde å forklare hva som gikk galt, og det handler kort fortalt om en følelse av at vi har mindre kontroll over vår egen skjebne. Innlegget ble skrevet av Peter Gray, forfatter og research professor ved Boston University, og han kom bl.a. inn på det han mente var et skifte i målsetting, fra indre til ytre motivasjon. Der det før var viktigere å utvikle seg som menneske og å finne en mening ved til værelsen, er det nå viktigere med inntekt og materielle verdier. Vi kan arbeide hardt med en utdannelse, men som mange har oppdaget, er det på ingen måte garantert at en får holde på med noe en trives med, eller at vi i det hele tatt får en inntekt. Det gjør oss ikke populære å søke etter mening heller, men der er kanskje en større sjanse for at en trives med det livet en har.

Det høres ut som en fornuftig tankegang, og jeg er enig med Peter Gray i at det kanskje starter i barndommen. Han nevner fri lek og mener at barn leker mindre enn før. Han hevder det rammer spesielt den type lek som oppmuntrer til uavhengighet og utforskning. Lek handler ikke bare om å ha det gøy, for det er gjennom lek vi lærer. Det handler også om problemløsning, om å utvikle interesser, og om hvordan en kan forfølge dem. Det er mange i dag som snakker om å følge drømmen eller lidenskapen sin, men en må finne den først, og jeg tror det er mange som ikke har utforsket nok til å vite hva lidenskapen deres er. Lek er kanskje begynnelsen til å kontrollere sitt eget liv.

Jeg jobbet som lærer på et lite sted i Nordland for seks år siden. Jeg hadde to eldre kolleger som ble pensjonister mens jeg var der, og de var dyktige på uteskole for småskolen. De hadde bl.a. laget ei hinderløype, den typen der du balanserer på planker, tømmerstokker og tau. Det hørtes ut som en god idé, men de måtte demontere løypa fordi den ikke hadde blitt forhåndsgodkjent av kommunens sikkerhetsinspektør. De hadde alternativer, så det er ikke det at de ikke fikk gjennomføre uteskolen, men jeg tror det blir litt for rigid noen ganger.

Jeg tror ikke vi har verbet å regimentere på norsk. Vi har substantivet for en militær enhet,, men når en på engelsk bruker verbet to regiment, er det snakk om en streng organisering for å opprettholde kontroll og uniformitet. Vi skal ikke ha noen som skiller seg ut, og det er derfor bygdetrollet ikke er begrenset til små bygder. Skole, arbeid og fritid handler i stor grad om kontroll.

Jeg er ikke sikker på hva som er grunnen, men jeg har registrert en del anlegg som ikke blir brukt. Jeg har sett skateparker, sykkelparker, frisbee golf i parker, lekeplasser, og i Lundedalen i Skien er det et såkalt nærmiljøanlegg for golf med tre greener. Felles for disse er at de så og si aldri blir brukt. Det er i tillegg en del gamle anlegg som har blitt fjernet. Jeg er ikke glad i å se på sport, men det er morsomt å spille basketball. Det er dessuten veldig god trening, og noe en kan gjøre alene. Det er imidlertid vanskelig å finne baner nå, for de aller fleste som fantes i hjembyen min da jeg var ung på 1980-tallet er borte nå.

Jeg vil normalt hevde at foreldrene er løsningen, at de må oppmuntre barna tidlig. Det innebærer at foreldrene faktisk må ta barna til disse anleggene, men det er ikke en absolutt betingelse. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg hadde en sterk motivasjon. Jeg vet ikke om jeg ble direkte oppmuntret som liten, men jeg vokste opp i Ramsdalen, og hadde gode muligheter til å trene på selvstendighet. Det var skog og fjell rett utenfor blokka, samt tre ganske store vann, og en bekk som rant mellom disse. Det var en fotballbane, og husker (føyser) som vi brukte til en lengdehopp-konkurranse. Vi kunne også gå til skolen for å spille basket.

Det skal sies at det var ikke bare positivt, for det blokkmiljøet jeg vokste opp i var ganske tøft, og det kan en bli bli preget av som voksen også. Jeg tror ikke det blir lettere uten lek, for det kan rett og slett utvikle resiliens. Det gir oss ikke bare en følelse av at vi kontrollerer våre egne liv. Vi lærer faktisk at det er ting vi kan gjøre.

Jeg liker Norge tross alt

Jeg har skrevet en del innlegg om det jeg mener ikke fungerer i samfunnet. Løsningen er ikke et nytt samfunn, men å gjøre det vi har bedre. Vi trenger en skikkelig reform, en ny måte å se mennesker på, et nytt menneskesyn. Det er egentlig et ord for det, nevrodiversitet, og det er noen som liker å tro at det er en realitet. Det er dessverre ikke det. Vi må tilpasse oss samfunnet for å ha noen som helst mulighet for å lykkes som voksne, men det hadde vært nyttig med et samfunn som gjorde det litt lettere for de som trenger litt mer hjelp.

Jeg hadde et litt forvirrende møte med samfunnet da jeg kom ut av tenårene. Jeg ble ferdig med videregående skole i 1987, måtte i militæret året etter, og kom ikke inn på noen av de studiene jeg søkte på i 1989. Jeg opplevde ikke at det var så mange alternativer, og tok den eneste muligheten som åpnet seg, mekaniske fag på yrkesskolen. Det var egentlig en varslet katastrofe, for det var ganske opplagt også før den tid at jeg ikke var skikket til den type arbeid. Jeg måtte konkurrere mot de store ungdomskullene, og det ble stadig vanskeligere. Jeg mener å huske at regjeringen opprettet mange nye plasser, både i videregående skole og på universitetene på den tida. Det var fordi det var mange som ikke kom inn p.g.a. de store kullene. Det var altså en tøff konkurranse.

Jeg hadde inntrykk av at det ble trikset med ulike statistikker. Norge er i en spesiell situasjon nå p.g.a. koronaviruset, og det er derfor flere mennesker enn vanlig uten arbeid, men vi har alltid hatt en lavere ledighet enn andre land. Det kan ha noe med hvordan statistikk blir ført på. De som søker jobb må være villige til å ta imot en hvilken som helst jobb, hvor som helst i landet, men gruppa «personer med nedsatt arbeidsevne» kan ikke det uten videre. NAV klassifiserer dem derfor som «arbeidssøkere som p.g.a. fysisk, pykisk eller sosial funksjonshemming har vansker med å få arbeid.»

Dette er mennesker som ikke er ordinære arbeidssøkere, men de er heller ikke uføre. Noen av disse blir sikkert omskolert, noen blir værende i en attføringsbedrift, og noen blir uføretrygdet. OECD kritiserte Norge for dette for noen år siden. De som ikke arbeider er i andre land en del av statistikken for arbeidsledighet, mens de kommer under forskjellige statistikker i Norge. Jeg er ikke sikker på hvor ekte det er når politikere i disse dager snakker om dugnad og samhold. Det er flott at vi har et samfunn som tar vare på alle. De som ikke kommer seg inn på arbeidsmarkedet i andre land bor rett og slett på gata, og hvis de ikke har helseforsikring er det ingen garantier for at de får hjelp av helsevesenet heller. Vi slipper det, men det er ikke rettferdig å kalkulere med at noen skal være utenfor, og samtidig kritisere dem for det.

Det er mange som har en arbeidevne, men ikke lønnsevne. Det er enten eller her. En klarer seg enten i videregående, og det skal en helst gjøre i det første forsøket, eller så blir en værende i en prekær situasjon hele livet. Det er en vei tilbake for de som ikke overlever videregående, men den er ikke lett. Den krever ofte at det er noen som er villige til å gi deg en sjanse, og at du er villig til å gjøre jobber andre ikke vil ha.

Jeg skriver mye om mennesker med sosiale vansker, psykiske og/eller kommunikasjonsvansker på denne bloggen. Det er mange som har drømmer, men som ikke aner hvordan de skal forfølge dem, eller hvordan de kan komme i arbeid. Sannheten er at selv om en kommer inn under NAV eller en attføringsbedrift, er det forventet at en gjør jobben selv. Det er du som må ta avgjørelser og sørge for fremdrift, og hvis du av ulike grunner har utfordringer på det området, blir du lett sittende fast.

Jeg liker ikke å kritisere et system som sannsynligvis er bedre enn de har i noen andre land, men litt mer fleksibilitet hadde vært bra. Jeg kunne tenkt meg at en ungdom med en lidenskap for f.eks. dans eller tegning kunne fokusert på det, uten at en måtte gjøre det bra i alle andre fag. Det har vært en økende trend de siste årene med elever som ikke får karakterer i 10. klasse. De som mangler karakterer i mer enn halvparten av fagene havner i kategorien «uten grunnskolepoeng.» Det er likevel mulig å komme inn på videregående skole, men en mangler jo det grunnlaget de andre har, og jeg vil anta at mange vil slite i fellesfag som matematikk, kroppsøving og norsk. Det vil med andre ord før eller siden si stopp, og det virker urettferdig å gi ungdommen tro på at de kommer til å få en plass i arbeidslivet, mens det kanskje aldri var realistisk. Dette er et system der noen må tape. Det er ikke til å unngå at et samfunn med flere mennesker enn jobber har vinnere og tapere.

Jeg tror det er en god del som har forutsetninger for å gjøre det bra i det som er spesialinteressen deres, men som ikke har forutsetniger for å gjøre det bra i skolen. Sigrunn Gjerløw Aasland, fagsjef i tankesmien Agenda, foreslo i en kronikk i VG for nøyaktig ett år siden å gjøre videregående skole obligatorisk. Den er nok i realiteten det allerede, men vi har et system der alle skal gjennom en opplæring uten særlig fleksibilitet. Jeg kjenner ikke detaljene, men det jeg har lest om Colegsigâr i Wales, Cambridge Regional College i England, og City of Glasgow College i Skottland virker å være bedre tilbud enn vi har i Norge.

Jeg anbefaler interesserte å kikke på nettsidene deres, og etter et overflatisk blikk virker Coleg Sir Gâr i Wales å være spesielt attraktivt:

Colegsirgâr
Cambridge Regional College
City of Glasgow College 

Når det gjelder denne dagen, 17. mai, har jeg ganske blandede følelser. Det var en dag med store forventninger gjennom hele oppveksten, men de ble aldri innfridd. Det er mange mennesker som er utenfor, i varierende grad, og dette er ikke en lett dag for dem. Det er ikke lett å høre på festtaler når en vet at ordene ikke gjelder alle. Dette gjelder ikke bare denne ene dagen. Utenfor er stort sett «deafult setting» for mange av oss.  Jeg er likevel patriotisk. Jeg er glad jeg bor i Norge, og jeg er klar over at jeg har det bedre her enn jeg ville hatt det i et hvilket som helst annet land.

Det er tross alt muligheter. Jeg hadde en drøm om å skrive en gang. Jeg så for meg at skriftspråket skulle bli levebrødet mitt på en aller annen måte, og skjønnlitteratur stod øverst på ønskelista. Jeg hadde verken ferdigheter eller selvtillit nok til å gjøre noe med det, og jeg ble aldri oppmuntret til det heller. Drømmen forsvant da jeg prøvde å følge en konvensjonell vei, men etter en del vanskelige år har jeg gitt den gamle drømmen en ny sjanse. Jeg har skapt en fantastisk historie og noen karakterer jeg har blitt glad i. Jeg har allerede blitt mer enn mange så for seg, og jeg ser frem til å jobbe med en utgivelse. Det var jeg som gjorde jobben. Det føles ikke alltid som at det var samfunnet som hjalp meg, for det har vært en del motgang på veien, men det var samtidig dette samfunnet som gjorde det mulig. Hvis jeg hadde bodd i et annet land, uten de sikkerhetsnettene vi har i Norge, ville det kanskje ikke vært mulig. Jeg har en mulighet nå, så jeg er ganske fornøyd med å bo i et sosialistisk land tross en sterk aversjon for denne ideologien. 

Et farvel til det livet vi kjenner?

Haugesunds og Norges flagg. Byen og landet mitt har potensiale, men de lever ikke alltid opp til de romantiske forestillingene mine.
Byen og landet mitt har potensiale, men de lever ikke alltid opp til de romantiske forestillingene mine.

Jeg ble far i 2005 og har dermed et barn som ikke kjenner til en annen verden enn den vi har nå. Jeg vokste opp før det var f.eks. PC’er, smart TV, og noe annet enn fasttelefon. Det var noen få som hadde første generasjons spillkonsoll hjemme, men de fleste av oss spilte på kafeen og i spillehaller. Hvis du tar vekk vekk det overnaturlige vokste jeg faktisk opp i en verden som liknet mye på TV-serien Stranger Things. Det var også en verden som ikke var særlig truet av sykdom, men det endret seg på 1980-tallet da HIV ble identifisert. Verden ble aldri den samme igjen.

Vi vil kanskje oppleve at verden ikke blir den samme igjen etter dette utbruddet også. Det er ikke interessant å spørre om verden kommer til å overleve Covid-19 eller ikke. Ingenting har vært så dramatisk at livet opphørte, heller ikke under svartedauden. Det interessante spørsmålet er hvordan det kommer til å forandre livet. Den mest relevante dystopiske romanen er kanskje The Naked Sun av Isaac Asimov. Dette var oppfølgeren til The Caves of Steel, den første boka i Robot-serien. Politietterforskeren Elijah Bailey er hovedpersonen i tre av bøkene og en av novellene i serien, og i The Naked Sun reiser han til planeten Solaria, den siste av 50 planeter som ble kolonisert av jordboere tilbake i tid. Denne skiller seg ut ved at det er 10 000 roboter for hvert menneske. Planeten er underbefolket, og det var robotene som gjorde alt arbeidet. Menneskene levde mer eller mindre i isolasjon på store eiendommer, og de ble forferdet da Elijah Bailey besøkte dem fra Jorda. Tanken på å være i det samme rommet som et annet menneske, og dermed puste inn den samme lufta, var avskyelig for dem.

Jeg vet ikke om det er det som kommer til å skje, men vi kan få en verden der vi blir mer skeptiske til hverandre. En skulle kanskje tro at vi gikk vekk fra tendensen til å bygge enorme byer, med den begrunnelsen at en konsentrasjon av mennesker vil redusere muligheten for at samfunnet overlever, men det er også mulig at vi går i motsatt retning. Det er flere som har advart mot at sykehus i landlige omgivelser i USA har slitt økonomisk de siste årene. De har opplevd den samme situasjonen som mange familier med lav inntekt gjør, vansker med å betale regningene sine (lønninger og utstyr). De hadde derfor ikke noen mullighet for å forbererede seg på den situasjonen vi har i dag, og flere av dem har stengt. Det er ikke noen garantier for at de kommer til å åpne igjen, noe som kanskje vil gjøre det umulig å bo i geografisk store kommuner med lav befolkning.

Det er mange som har advart mot den økende faren for roboter og overvåkning de siste årene. Når det gjelder AI, altså roboter som ser ut som mennesker og som kan gjøre de samme oppgavene vi  gjør, er det nok foreløpig en flørt. Vi er på vei mot det, men det vil nok ta en del år før vi har det en filosofisk retning kaller posthumanism, beyond humanism, eller after humanism. Konsekvensen kan likevel bli at vi ser de første skrittene mot en utvikling der individet forsvinner.

Det har vært tegn i andre deler av verden som kan virke som en sterk overdrivelse, og vi skal ikke lenger enn til Danmark for å høre om individer som har fått bot fordi de f.eks. stod alene og ventet på bussen. Det ble sett på som å ignorere pålegget om å holde avstand, og i noen land er det kraftige reaksjoner på de som går ut uten maske. Alle snakker om immunitet som om det betyr hundre prosent beskyttelse, men det er faktisk ikke bare opp til viruset hvor mye beskyttelse du har etter å ha vært syk. Et sterkt immunforsvar som overlever infeksjonen vil sannsynligvis være bedre i stand til å gjøre det igjen, mens andre kropper kanskje ikke har mer enn 30 prosent beskyttelse. De er derfor avhengige av å bli syk flere ganger for å få samme beskyttelse. Det er også snakk om en tidsbegrenset beskyttelse, og det var flere studier etter SARS-utbruddet for noen år siden som konkluderte med at en immunitet varte i maksimalt tre år, men ofte kortere tid enn det. Det samsvarer forøvrig med vaksinestudier generelt som viser at beskyttelsen går dramatisk ned for hvert år. Det er altså ingenting som heter livslang beskyttelse.

Hvis vi tenker oss samfunnet som en dystopisk roman kan vi få et samfunn der det ikke er opp til individet, og siden immunitet er ferskvare, kan det være et krav om å bli testet flere ganger i året. De som av ulike årsaker ikke har en sterk nok beskyttelse vil kanskje ikke få lov til å komme inn i byen, eller å jobbe. Vi bor heldigvis ikke i en roman, og det er ikke sikkert at det vil skje, men mye kan skje når mennesker er redde. Samfunnet sender litt forvirrende signaler for tiden. Vi er på vei til å åpne samfunnet igjen, samtidig som det er ganske sterke restriksjoner. Det er myndighetenes måte å kommunisere budskapet på uten å skremme befolkningen, og budskapet er at vi i en svært sårbar situasjon.

Smitten har, for å sette det litt på spissen, ikke kommet til Norge ennå. Den kom til Europa på et gunstig tidspunkt, nemlig på den tida da virus vanligvis begynner å roe seg ned. Problemet er at virus forsvinner aldri. Du kan delvis beskytte deg mot virus, men du kan aldri utrydde en av de mest tilpasningsdyktige organismene. Covid-19 er nok kommet for å bli, og jeg tenker derfor mer på høsten og vinteren enn våren og sommeren. Jeg håper ikke det blir dramatisk, men de som uttrykker samhold og patriotisme i mai vil kanskje ikke gjøre det når vi nærmer oss Jul. Målet var aldri å stoppe viruset, men å utsette konsekvensene. Jeg har selv sett flere tilløp til aggressiv oppførsel som hadde utelukkende med redsel å gjøre. Jeg håper ikke det skjer selvsagt, men det er ingen garantier for at neste høst og vinter blir preget av samhold i like stor grad som denne våren.

Jeg lurer på hvordan framtidas samfunn blir for de som trenger hjelp. Det har allerede vært vanskeligere enn støttgruppa for nevrodiversitet er villige til å innrømme. Det er faktisk ikke sånn at annerledeshet alltid er fantastisk, eller at samfunnet alltid er villig til å utvikle disse menneskene. Spørsmålet for meg er ikke om vi kan skape et samfunn som overlever, men om vi kan skape et samfunn for alle. Det har aldri vært et samfunn for alle, men blir inkludering lettere i framtida? Vil det være et samfunn uten de bygdene som utviklet Norge? Vil det være et samfunn som har plass til de som ikke fungerer helt som andre? Må samfunnet godkjenne annerledesheten vår? Vil det være vanskelige betingelser knyttet til inkludering? Vil det være mange som får drømmene sine knust fordi de ikke er som alle andre? Jeg har mange spørsmål. Samhold og gode verdier hadde vært et godt svar på en krise, men jeg vet ikke om det er grunn til optimisme. Vi har noen valg vi må ta på kort og lang sikt. Jeg håper vi alle tar gode avgjørelser.

Våren nærmer seg for NLD

Det er noe fascinerende med frø. Enten vi graver dem ned eller det er naturen som sprer dem ut over jorda, er det på en måte en begravelse. Frøene forsvinner, de blir skilt fra den verden vi oppfatter som liv. Det skjer noe vi ikke kan se, men det vi oppfatter som fravær av liv, er fornyelse og utvikling av liv. Denne våren har vært spesiell på mange måter. Jeg tenker på Covid-19, men også på været. Vi fikk fantastisk høye temperaturer så tidlig at det knapt nok var en løvetann å se. Det føltes som at våren kom ekstra tidlig, og med den våknet naturen opp etter måneder med forbereelse til vekst.

Jeg deler av og til siste nytt innen NLD-forskning. Det skjer dessverre ikke så regelmessig som jeg skulle ønske, men forskning er ikke hurtigvare. Det tar tid, spesielt når det er få som utfører denne forskningen. Det har nok sammenheng med finansieringsvansker. De som støtter forskning vil gjerne ha raske og dramatiske resultater. De vil se avisoverskrifter, bøker og artikler i de mest prestisjefylte tidsskriftene. Jeg kjenner ikke til hvordan situasjonen er i forskningsmiljøet, men jeg tor ikke det er fullstendig skivebom å antyde at nonverbale lærevansker (NLD eller NVLD) blir sett på som mindre attraktivt enn den nære slektningen autismespektertilstander (ASD). Det er en umulig situasjon, en får ikke midler så lenge en er utenfor diagnonsemanualene DSM og ICD, og en kommer ikke inn uten midler/forskning.

Jeg har skrevet flere ganger om forskningen ved Columbia University. De er kanskje de mest sentrale i NLD-forskningen for tiden, delvis gjennom egne studier og delvis gjennom at de koordinerer internasjonal forskning. De arbeider mot et mål om å få NLD inkludert i diagnosemanualen DSM. Den siste studien jeg kjenner til er Estimated Prevalence of Nonverbal Learning Disability Among North American Children and Adolescents. Ler mer på American Medical Associations hjemmeside. Det interessante med denne studien er at den konkluderte med at 3-4 prosent av barn og ungdom i Nord-Amerika har NLD, noe som stemmer ganske bra med tidligere forskning. De brukte materiale fra tre tidligere studier, og det inkluderte 2596 personer.

Poenget med en diagnose er ikke å få flest mulig utenfor arbeidslivet. Det kan noen ganger virke som at det er det offentliges løsning (kanskje de har kalkulert med at det koster mindre enn tiltak?), men det er fordi vi har et såkalt mulighetsvindu. Vi har en periode der det er mulig å gjøre noe, men det er mange som opplever at vinduet lukkes gradvis uten at de får den rette hjelpa. Poenget med en diagnose bør være å identifisere de som trenger hjelp, og hvilken hjelp de trenger. Det er én ting vi bør ha klart for oss, nevrologiske utviklingsforstyrrelser er ikke kult. Det har blitt sett på som kult de siste årene med Asberger syndrom, men de skikkelsene vi ser i dramaserier på TV er ikke mer enn groteske karikaturer. Virkeligheten for de fleste er at de ikke er populære, og at de ikke er den neste Wolfgang Amadeus Mozart, Isaac Newton eller Albert Einstein. Eller for å si det på en annen måte, verden føler ikke at den trenger oss.

Jeg mener derfor det er nødvendig med tidlige tiltak som varer helt til individet er midt i 20-årene, fordi disse trenger mer tid. Det vil for noen også være nødvendig med en alternativ utdannelse, og jeg kunne derfor tenkt meg flere muligheter enn det er i dag. Det er ikke så mye som har forandret seg siden jeg var tenåring på 80-tallet. Samme hva en drømmer om å bli, må en være i stand til å klare det akademiske. Det er noen som har utrolige ferdigheter innen praktiske fag som baking, design, tegning og dans, men som ikke vil være i stand til å gjennomføre videregående skole. Det er også noen som ikke har ferdigheter, men som vil kunne lære under andre rammer enn skole.

Jeg kjenner ikke til regelverket, så jeg kan ikke komme med påstander, men det er krevende å ta fagbrev etter at en har passert ungdomsretten, de tre årene en er garantert videregående opplæring. Det er i utgangspunktet ingen aldergrense for en lærlingekontrakt, men en må konkurrere mot den store mengden som har rett på en plass, og en må dessuten gjennom yrkesskole først. Jeg kjenner til flere eksempler der et barn ikke fikk hjelp i oppveksten, og deretter ble det som tenåring presset inn på et studievalg som var feil på alle måter.

Jeg har skrevet om utdanningstilbud i noen engelskspråklige land i tidligere innlegg. Jeg tenker da på Job Corps i USA, Coleg Sir Gâr og lærlingeordningen i Wales, Cambridge Regional College i England, City of Glasgow College og Newlands Junior College i Skottland. Dette er institusjoner som sannsynligvis vil være bedre for mange enn de får tilbud om i Norge. Det er ikke lagt opp til at andre enn de skoleflinke skal klare det her. Unge blir fortalt at samfunnet vil verdsette de som jobber, og deretter ødelegger de helsa i en jobb der de står alene mot krefter de ikke kan håndtere alene. De må i tillegg finne seg i at mange ser ned på de som ikke jobber. Jeg skulle ønske samfunnet verdsatte mennesket før det kom så langt.

Når det gjelder NLD tror jeg vi kommer nærmere en offisiell diagnose, og jeg tror den ganske høye forekomsten vil gå ned. Det er fordi det nytter å investere i mennesker, og samfunnet vil få mye igjen for å utvikle mennesker. Jeg har alltid vært håpefull, men det har nok sneket seg en del kynisme inn etter hvert som jeg har sett hvor lite samhold det er. Vi er litt som planter. Det tar tid å utvikle oss. Det skjer ikke automatisk, og vi trenger alle ulike ting. Løvetannen trenger knapt noe hjelp, og det er noen av dem blant oss, mens andre er som de frøene jeg planter på verandaen. De trenger akkurat det rette miljøet, og de kan være litt krevende, men det er verdt innsatsen, for de blir sterke planter. Poenget mitt er at det ikke har noe for seg med misunnelse. De som ikke trenger hjelp bør være takknemlige for det, men de bør også være villige til å bruke noe på de andre. Det handler om hvor sterke vi er sammen. Det handler om dugnadsånd, også etter at Covid-19 er et fjernt minne.

Noen av naboene mine har hatt et flagg hengende fra verandaen i flere uker. Jeg antar det er deres måte å vise støtte på, til f.eks. helsevesenet. Jeg lurer på hvor mange flagg vi får, hvor stort mangfold det virkelig er, og hvor stor dugnad det blir for å gjøre plass til oss. Jeg er, som jeg skrev tidligere, litt mer kynisk enn jeg var. Jeg håper, men tar det ikke for gitt.

Jenter og diagnose

Utdrag av bokhylla mi. Bøker har vært et isolasjonsmateriale for meg siden barndommen.
Bøker har vært et isolasjonsmateriale for meg siden barndommen. De har gjort det mulig å leve i en verden som ikke alltid er gjestmild.

Det er sikkert noen kjønnsforskere som er uenige med meg, men jeg synes det er åpenbart at vi ikke har bare ett kjønn. Det er forskjell på oss, og det kommer blant annet til uttrykk i diagnoser som autismespektertilstander (ASD), nonverbale lærevansker (NLD/NVLD) og ADHD.

Det har vært en trend de siste årene der kvinner har fått en av de nevnte diagnosene. Det er aldri bortkastet med en diagnose fordi den forklarer en god del for hovedpersonen. Den kan forklare hvorfor de var annerledes, hvorfor de aldri følte seg hjemme, at de ikke var dumme osv. Diagnosen er ikke helt bortkastet med tanke på den støtten dette kan utløse heller, men jeg mener det er litt seint hvis en får den på videregående skole eller seinere.

Nettstedet klikk.no hadde et intervju for drøye to uker siden med 34 år gamle Cecilie som fikk diagnosen ADHD i fjor. Hun ble lettet og følte at det var mange brikker som falt på plass. Den eneste hjelpen hun ble tilbudt var medisinen Ritalin, og de bare lo av henne da hun foreslo at det kanskje kunne ha noe for seg å legge om kostholdet, og å gå i terapi. Det er likevel mange som har opplevd at maten spiller en stor rolle, og det burde ikke overaske noen. Det har nemlig vært forskning de siste årene som viser til at tarmene påvirker hjernen. Det meste av kroppens serotonin (80-90 prosent) produseres faktisk i noen celler i tynntarmen, og selv om det neppe er så enkelt at magen forårsaker hovedutfordringene, tror jeg ikke det er noen tvil om at kosthold og en sunn livsstil kan ha mye å si for hjernens fungering. Maten skaper altså ikke problemet, men den kan være en del av løsningen. Les mer på Klikk.

Jeg har skrevet en del om hvordan autisme kan se ut hos jenter, og skal ikke repetere alt her, men det er noe av samme grunnen ved alle diagnosene. Det handler mye om at jenter generelt er flinkere og mer kreative enn gutter når det gjelder å tilpasse seg ulike sosiale situasjoner. Det virker å være noe som kanskje er ganske utbredt, og det minner meg om et par dialektstudier jeg leste da jeg tok norsk grunnfag for mange år siden. En stor studie fra Oslo og en mindre en fra Stavanger viste noenlunde det samme, at byen var delt inn i sosiolekter. Oslo hadde østkant og vestkantmål, men det var i tillegg en del kvinner fra arbeiderstrøk som hadde en rekke vestkantformer, om ikke et rent vestkantmål. De gikk altså inn for å øke statusen sin.

Dette kan overføres til diagnoser, og det dreier seg om å se hva andre gjør, og kopiere dem. Det er nettopp det som er styrken til asbergere, de er flinke til å samle fakta. De bruker denne kunnskapen til å bli usynlige eller å fly under radaren, og det kan forklare hvorfor en del ikke blir oppdaget tidligere. Jeg kom nylig over en artikkel som sier litt om NLD hos jenter. Det blir sagt at NLD ikke er ASD i det hele tatt, men konsekvensen er likevel den samme. Begge kan enkelt forklares med at en har vansker med å bli kjent med andre. Det kan være ulike grunner til at en ikke forstår mennesker, eller at en ikke klarer den gjensidigheten som preger kommunikasjon, men utfallet blir det samme for de som ikke lykkes.

Poenget jeg ville ha fram er at jenter generelt er rolige. De gjør ikke så mye ut av seg som gutter, og de blir i alle fall ikke aggressive (det er selvfølgelig unntak). Det er noen gutter som passer inn i samme kategori, og de kan derfor lett bli oversett. Jeg har hørt om tilfeller der barn av begge kjønn enten ikke fikk en diagnose, eller de fikk feil diagnose. NRK hadde en artikkel i dag som var ubehagelig lesning. Den handlet om 24 år gamle Stine som hadde diagnosen lettere psykisk utviklingshemmet (mental alder 9-12 år) i 7 år. Det var åpenbart for mange at det måtte være feil, for hun fungerte langt bedre enn diagnosen skulle tilsi. Et av problemene er at når en først har fått en diagnose er det vanskelig å få en ny vurdering. Les mer på NRK.

Jeg synes det er problematisk, for det er mange diagnoser som har overlappende trekk, og som artikkelen kommer inn på, kan dagsform, stress og uro påvirke resultatet. Det som kan være avgjørende er hvilken forklaring utrederen velger å legge vekt på. Autisme kan f.eks. forveksles med ADHD, NLD, ADHD, bipolar lidelse, angst og flere andre tilstander. Jeg lurer på, som Stine i NRK-artikkelen, hvor mange som får drømmene sine knust fordi de får en diagnose som ikke stemmer i det hele tatt.

Kriseskole er ikke hjemmeskole

Faktisk.no, nettstedet som sjekker fakta for Dagbladet, VG og NRK, mente de hadde tatt Kunnskapsministeren (Guri Melby) i en unøyaktighet i går. Hun sa at det var skoleplikt i Norge, men etter at noen hadde irritert seg nok til å klage på uttalelsen, innrømmet ministeren at det var en upresis formulering.

Loven sier at det er en opplæringsplikt, men ikke skoleplikt. Da er spørsmålet hvor mye loven betyr. Kjersti Synnøve Hansen skrev en hovedfagsoppgave i pedagogikk ved Universitetet i Oslo for åtte år siden, og hun tok for seg hjemmeskole. Hun kom bl.a. inn på at hjemmeundervisning var fullt lovlig I Norge, men at det likevel har skapt et ganske høyt konfliktnivå. Det kan skyldes at dette oppfattes som unorsk, og mange ser på nye ting som en trussel.

Enkelte ting gir oss mer ubehag uten at vi kan forklare hvorfor, men jeg har mistanke om at en del kommer inn under kategorien «men det er bare ikke sånn vi gjør det i Norge.»  Hvis en googler «det er noe unorsk over det» får en flere artikler fra det politiske miljøet. Det er rett og slett en slags herketeknikk, men det er kanskje typisk norsk å være passiv aggressiv? Det minner meg om en formulering en tidligere husvert brukte et par ganger. Hun bodde tre timers bilkjøring unna, og kom i ens ærend etter at naboen vår hadde ringt til henne. Vi hadde noen sandkasseleker og en sykkel utenfor, noe hun mente var uakseptabelt, men hun sa det ikke direkte. Hun sa at hvis dette ikke ble fjernet, hadde hun en avgjørelse hun måtte ta. Begge uttalelsene innebærer en indirekte trussel om konsekvenser. Jeg skal ikke referere mer til hovedfagsoppaven, men den er tilgjengelig på nettet, og jeg anbefaler interesserte i å lese den. Se mer på universitetets hjemmeside.

Poenget den nevnte artikkelen i NRK ville ha fram var at opplæringen kan skje på en av fire måter:

  1. Offentlig grunnskole
  2. Privat hjemmeundervisning
  3. Privat grunnskole godkjent etter friskoleloven
  4. Privat grunnskole godkjent etter opplæringsloven

Foreldre står fritt til å velge en av disse fire, men en kan i utgangspunktet ikke ha en kombinasjon. Jeg kunne tenkt meg at NRK gikk litt videre i artikkelen, for hva skjer hvis det er mange som velger alternativ 2? Det vi har i disse dager er ikke hjemmeskole, men kriseskole. Det er langt fra det samme. Det er mange elever som sannsynligvis hadde hatt utbytte av hjemmeundervisning, kombinert med grunnskole. Det har også vært flere nyhetssaker de siste ukene der elever, foreldre, og lærere innrømmer at noen fungerer bedre med et bedre arbeidsmiljø enn skolen kan opprettholde. Jeg skal ikke gjøre noe stort poeng ut av dette, men det er mange eksempler på skoler som sliter med å utvikle et optimalt og trygt læringsmiljø for alle.

Når det gjelder hjemmeundervisning i f.eks. i USA, der det er ganske utbredt, handler det ikke om å isolere barn. De må ta eksamener for å vise at de har det rette nivået inne, men det virker ikke som at myndighetene ser på det som en provokasjon der. Det er også vanlig med grupper der en møter andre barn i samme situasjon. Det er f.eks. idrettslag og mesterskap for elever som får hjemmeundervisning, og det er noen som arrangerer Home School Art Club der de har prosjekter sammen. Det er med andre ord ikke poenget at en ikke skal være sammen med andre barn, men det er noen som fungerer bedre i rolige omgivelser og i mindre grupper enn skolen kan tilby.

Bildene øverst har ikke direkte sammenheng med temaet, men det er et faktum at det er en god del tomme offentlige rom. Jeg har sett en god del parker med frisbee golf som så og si aldri blir brukt. Jeg har gått forbi en del basketballbaner og skateparker som ser ut til å være upopulære, men dette er noen av mange muligheter som ligger åpne for familier som vil organisere hjemmeskole-aktiviteter. Det er også turorientering som f.eks. stolpejakten.no. Det er mange kulturskoler og ballettskoler som har holdt det gående under Koronatiltakene, gjennom en app som f.eks. Zoom. Det viser at det er muligheter for de som søker etter dem.

Det er beklagelig at det er enten eller i Norge. En må enten godta skolen med de utfordringene som finnes der, eller en må overta absolutt alt selv. Det betyr at en også taper spesialpedagogisk hjelp, og gratisprinsippet. Det gjør hjemmeskole ganske urealistisk for mange foreldre, men noen familier ville sannsynligvis hatt utbytte av et samarbeid med skolen, et som kanskje hadde fungert bedre for begge parter fordi det reduserte stressnivået på begge arenaer. Det er tross alt ønskelig med skole-hjem samarbeid, og en delvis hjemmeskole hadde egentlig ikke vært veldig unorsk. Det er sannsynligvis 5,3 millioner meninger om hva typisk norsk er, men kanskje svaret på det spørsmålet er å finne løsninger? Det er det hjemmeskole er. En finner fram til det som passer for individet, men det er neppe en lettvint løsning. Resultatet kan bli bra, og kanskje bedre for noen av de som taper i et vanlig skoleløp.

Aftenposten Innsikt hadde forøvrig en interessant artikkel for noen år siden, Hjemmeundervisning – det bortgjemte alternativet

Problemet med tillit

Brosteinen på rådhusplassen i Haugesund. Tillitsvalgte bak denne fasaden trenger ikke tillit. De gjør stort sett som de vil.
Tillitsvalgte bak denne fasaden trenger ikke tillit. De gjør stort sett som de vil.

Jeg skriver mye om autismespektertilstander, nonverbale lærevansker, ADHD, og komorbide lidelser, og når jeg snakker med andre om dette, sitter jeg ofte igjen med et inntrykk av at det er mange som ikke forstår. De hører Asberger og tenker på en av de groteske skikkelsene fra TV-serier der en ofte bruker de meste kjente stereotypene, og overdriver dem. De vet med andre ord fint lite om de diagnosene de har noen meninger om, sågar i noe så alvorlig som en bekymringsmelding. Det kan faktisk være farlig å skille seg ut i Norge. Poenget jeg vil ha fram er at lover som begrenser menneskers frihet mer enn nødvendig, eller som ikke kan håndheves, svekker rettssystemet. Det er mye å si om de ulike koronatiltakene, og om tolkningen/utøvingen av de ulike lovene (det gjelder noen av de vi hadde før Korona også), men jeg er ikke alltid overbevist om de gjør så mye for å øke tilliten til rettsvesenet. Det er faktisk dramatisk, for de aller fleste vil hevde at vi har et samfunn der det meste handler om tillit.

Den svenske forfatteren Elisabeth Åsbrink stilte et interessant spørsmål for noen dager siden. Hun sammenliknet det Sverige ikke gjorde med det resten av verden gjorde for å stoppe Covid-19 viruset, og spurte seg selv om Sverige hadde blitt skadet av fred. Hun viste til at nabolandene har store nasjonale traumer, ikke minst knyttet til 2. verdenskrig, men de har ikke det en gang i Sverige. De har mer enn de er villige til å innrømme etter som de ikke var så nøytrale som de vil ha de til, men det er en annen sak. Dette fikk meg til å reflektere over begrepet tillit.

Det er et stort spørsmål, for vi snakker mye om at samfunnet vårt er bygget på tillit. Det er et slags måleverktøy som viser hvor godt samfunnet fungerer, men hva innebærer egentlig tillit? Det er ganske skremmende når en tenker over det, for tillit betyr en stor grad av sårbarhet. Vi plasserer oss selv i en situasjon der noen andre kan volde stor skade mot oss. Det er forventet at vi gjør dette uten å nøle, men det er noen problemer med denne tilliten.

Vi må starte uten noen erfaringer å basere oss på, og vi fortsetter kanskje fordi vi har erfart at vi hadde fordeler av å plassere oss i denne sårbare situasjonen, men det er for mange av oss snakk om temmelig ujevne maktforhold. Tillit er for mange utelukkende snakk om sårbarhet, mens mennesker med mer makt (penger, innflytelse, jobb, sosial status) kan legge til et annet element, valg. De er ikke avhengige av andre i like stor grad. De har råd til nederlag, fordi det er lettere for dem å gjøre noe med det på ulike måter.

Tenk på de som må kjempe mot myndighetene. FN-komiteen for funksjonshemmedes rettigheter (CRPD) kritiserte i fjor norske myndigheter for systematiske brudd på funksjonshemmedes rettigheter. Det har vært mange saker mot Norge i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, og staten ble bl.a. dømt i fire saker som gjaldt barnevernet. Det betyr i realiteten lite, for ingen kan tvinge mydnighetene til å følge sine egne lover. Det er ikke lett for individer å komme så langt, og tenk på de mange som ikke har ressurser til den kampen. Tillit handler for dem om å legge hodet på blokka. De har håp, men ingen garantier. 

Jeg vil tro at vi kommer tilbake til det normale etter hvert, og da blir spørsmålet: Hva ønsker du skal være det normale i Norge? Det som blir normalt under denne krisa kan bli normen i lang tid fremover. Har vi fremdeles tillit den dagen det rammer oss? Det er lett å tenke at myndighetene alltid har rett, helt til den dagen du føler at de ikke hadde rett til å gjøre noe mot deg. Det blir sagt at tillit sier noe om hvor godt samfunnet fungerer. Det stemmer kanskje i grove trekk, men jeg har ikke alltid opplevd at mennesker fortjener den tilliten. Jeg har mange erfaringer med arbeidsgivere, skole og helsevesenet, og ikke minst i privatlivet som ikke oppmuntret til tillit fra min side, men jeg har heldigvis gode opplevelser også.

Mange av oss legger hodet på blokka. Vi har ikke noe valg, og vi må ofte gjøre det for mennesker som ikke har noen anelse om hva dette dreier seg om. Vi må ha tillit til mennesker som faktisk er mennesker. Det betyr at de har sine tanker om verden, om hvordan mennesker i Norge bør være. De har forestillinger om mennesker med lav inntekt, mennesker med en annen livsstil enn de har valgt, om etnisitet, og fungering. En ser det delvis innenfor helsevesenet også. Der er det gjerne forestillinger om at en bør ha alle trekkene for en diagnose, og en bør vise disse trekkene hver gang. Det blir ikke tatt høyde for at de fleste, kanskje alle utviklingsforstyrrelsene, fordeler seg langs et spekter. Det betyr at det er ulike former og grader av denne tilstanden, og det er en grunn til at noen får en diagnose i voksen alder. Det er noen som ikke blir oppdaget fordi de ikke er typiske for tilstanden, og noen gjør mye for å fly under radaren. Mange negative opplevelser/tilbakemeldinger kan f.eks. få en som snakket med gud og hvermann om spesialinteressene sine til å trekke seg tilbake. Da kan det se ut som at en ikke har det trekket.

En kan med andre ord ikke møte en pasient med forventninger om at den skal være akkurat det litteraturen beskriver. En smal definisjon er et generelt problem. Det er mange som mener at vi har et mangfoldig samfunn (diversitet), men diversitet handler om mer enn å stjele regnbuen fra barnerommet, eller om å gi plass til doktriner vi ser på som sneversynte. Vi bruker ordet tillit om vårt forhold til myndighetene, men den sterke parten i det forholdet omtaler en del av oss som «de som havner utenfor» eller «utenforskap.» Det siste brukes om mennesker og grupper som har mistet den sosiale tilknytningen til samfunnet. Det er lett å si at noen har mistet fellesskapet, eller at de havnet utenfor, men jeg tror ikke noen velger dette frivillig. Det er mer interessant å spørre hvordan eller hvorfor.

Vi har det bedre i Skandinavia er de fleste andre steder i verden, men det er ikke et utopia. Tillit krever noe fra begge parter, men vi har ikke en situasjon der begge parter risikerer like mye. Vi har ikke noe valg. Vi må velge sårbarhet, og muligheten for å tape i møtet med en verden som kan være brutal. Tillit er også håp. Vi kan ikke annet enn å håpe på at møtet med det offentlige blir en dialog, og ikke en monolog. Jeg har heldigvis noen gode opplevelser som veier opp for noen av de negative. Jeg har møtt noen leger, sykepleiere, saksbehandlere o.l. i årenes løp som gjorde livet lettere. De gir meg et grunnlag for fortsatt tillit, men jeg møter alltid opp til en avtale med en viss skepsis.

Vi kan også omgi oss med mennesker vi har tillit til, mennesker vi vet vil være der gjennom de tunge tidene også. Det trenger ikke være så mange, men jeg håper de fleste har denne gjensidigheten i livet sitt.

Den lange høsten

Et lokalt kjøpesenter hadde disse banerne opp sist høst. Tekst: Høst, innetid, hyggetid, familietid, kosetid, vennetid, lesetid, årets beste tid?
Noen familier har opplevd de siste ukene som en tragedie, mens det for andre har vært ei positiv tid, en ny høst.

Det skal bli interessant å se hvor kort hukommelse folk flest har. Det er mange i disse dager som får et lite innblikk i det som har vært hverdagen til mange mennesker. Det er ikke så lett å bli tvunget ut av arbeidslivet, og selv om de som lever på trygd har en stabil inntekt, har de fleste liten mulighet til å øke det som er en lav inntekt. De må også finne seg i at andre ser ned på dem. Det spiller ingen rolle hvorfor de ikke klarer eller får jobbe. De møter fordømmelse i de fleste sammenhenger.

Det hadde vært nyttig for mange hvis de kunne få ting levert på døra, uten at det medførte store ekstrakostnader. Det var ikke mulig før alle var i denne situasjonen. Det er sågar mange som forventer at NAV stiller opp når de ikke lenger har en jobb å gå til. Det føles godt, gjør det ikke det? Du får ikke den inntekta du hadde før, men du klarer å holde liv i familien. Det er det hjelp fra NAV skal gjøre; den skal ikke erstatte arbeid.

Tenk på hjemmeværende i familier som lever på én inntekt. Det er mye arbeid, for jeg vil tro at de fleste løser det på den måten at den som er hjemme tar en større andel av husarbeidet. Det er mange i disse dager som opplever at det er ganske krevende arbeid, at de ikke strekker til. Det er lett å slenge ut noen positive emneknagger i disse dager, men det hadde vært fint om de kunne tenke på andre når samfunnet kommer tilbake til det normale også.

Forsvaret hadde ei annonse på Facebook for et par dager siden, på dagen 80 år etter at Norge ble innvadert av nazistene. Budskapet var at den friheten vi har i dag ikke kom gratis. Det var noen som måtte ofre mye for at vi skulle få det livet vi har i dag, der vi kan sitte hjemme og strømme filmer og serier mens det så langt er over 100 000 mennesker som har tapt kampen mot Covid-19. Det minner meg om en meme jeg så nylig. Den sa at besteforeldrene våre ble kalt til å forsvare landet mot en mektig militær fiende, mens vi er kalt til å være hjemme og se på Netflix. Det er kanskje en lettvint måte å si det på, men det er mye sannhet i denne påstanden. Myndighetene har ikke stilt urimelige krav så langt.

Jeg blir temmelig provosert når jeg ser folk på sosiale medier som klager over det de mener er urimelige krav fra myndighetene, og at de ikke fikk den våren de hadde sett for seg. Jeg har aldri vært en del av majoriteten og det er kanskje grunnen til at jeg ser litt annerledes på dette. Vi har hatt det fint i Norge, og vi burde hatt den rette personligheten til å klare det som foreløpig ikke er så dramatisk som i bl.a. Italia, Spania og Frankrike. Hva skjer hvis det blir mer langvarig neste gang, eller hvis vi opplever en annen type krise som krever en langvarig nasjonal dugnad? Det er tydelig at vi ikke var klar denne gangen. Det er for mange bortskjemte blant oss som forventer at myndighetene gjør alt.

Vi har gode ordninger i Norge fordi vi har hatt en god porsjon sosialisme, men en kan undre seg over om vi har for mye. Vi må på et tidspunkt lære å ta ansvar selv, og hvis en krise som dette viruset ikke er nok, kan en lure på hva som skal til. Dette vil formodentlig gå over etter hvert, og det er å håpe at vi lærer noe. Vi kan ikke løpe rundt som redde kyllinger hver gang, og satse på at myndighetene fikser det. Alternativet hvis vi ikke viser litt vett er at Heimevernet, og sågar andre forsvarsgrener, blir satt inn for å tvinge gjennom en ansvarlighet vi ikke har. Jeg har en god del sympati for de som har grunn til å klage, men det er ikke alle av de som skriker høyest i sosiale medier som tilhører den gruppa.

Det er faktisk noen av oss som er vant til å klare seg selv, og det er i stor grad det vi må gjøre i krisetid.

Jeg vil legge til at dette viruset er farlig, og jeg tar ikke på noen måte lett på dette. Det er barn, unge voksne, middelaldrende og eldre mennesker som har dødd med denne smitten. Det er noen gjenlevende som sørger, og noen som kanskje ikke kan gå i begravelsen en gang. Jeg er i dette innlegget mer opptatt av de andre, de som blir desperate og setter andres liv i fare. Jeg tenker på det familien min opplevde under og etter krigen. De bodde i Bodø i 1940 og flyttet til Haugesund 8 år seinere. Det var nok ei tid der de stort sett måtte klare seg selv. Det er betenkelig at så mange sliter etter noen få uker ukers isolasjon 80 år seinere.

Det er mange som bør være takknemlige for at de har en familie de kan være sammen med, og for at de har mat. Det er ikke det at vi ikke har ting å bekymre oss for, men beredskap innebærer også en styrke vi som folk ikke viste denne gangen. Det bør vi tenke på når vi lager personlige beredskapsplaner.