RSS Feed

Vrangsida

Vrangsida er den sida vi vil skjule. Det er der de løse trådene på en ullgenser er festet, og mønsteret er gjerne annerledes. Uttrykket blir som regel brukt i negativ betydning når vi tenker metaforisk, men det som andre oppfatter som å være lite medgjørlige eller vanskelig, betyr ikke nødvendigvis at det er noe galt med handlingene. Det betyr bare at en er annerledes. Det er ikke nødvendigvis minoriteten det er noe i veien med. Boktittelen Når livet vender vrangsida ut – veien ut av utbrenthet og livskrise viser også at vi er vant til å tenke på innsida som noe negativt. Det dreier seg om noe som er unormalt, og det skal vi ikke vise.

Hva er normalt? Den amerikanske diagnosemanualen DSM 5 og den europeiske ICD 10 beskriver normen, og det som befinner seg utenfor kan defineres som en dysfunksjon eller sykdom. Det er en tilstand preget av ubalanse og en må altså gjenopprette det som er normaltilstanden eller normen. Hva hvis en er komfortabel med en «utenfor boksen tilstand»? Hva hvis det uvanlige er det vanlige?

Dette kan få mange uheldige følger. Jeg beskrev f.eks. ønsket om frihet i En annen tilnærming til framtida: Å tenke utenfor boksen. En egen bolig er en frihet det er vanskelig for mange med lav inntekt å oppnå, men et lite » off the grid» hus kunne vært et alternativ for enkelte. Det blir i noen tilfeller vurdert som så langt fra normen at det må være noe galt med deg hvis du velger det.

Det er mange i dag som vektlegger den positive sida av autisme. Det blir sagt at autister tenker annerledes og ser verden med andre øyne. Det er et syn jeg støtter til en viss grad. Det hindrer likevel ikke DSM 5 og ICD 10 i å klassifisere utviklingsforstyrrelser som autisme og ADHD som psykiske lidelser. Det er probematisk, for psykiatrien anbefaler gjerne medisiner, men det er ikke åpenbart at medisiner er den rette behandlingsformen for noen av diagnosene, spesielt ikke hvis hensikten utelukkende er å nærme seg normen.

Jeg har NLD og så tydelige asbergertrekk at en spesialist som vurderte meg en gang mente at jeg hadde denne mer kjente slektningen. Jeg har flere kroniske sykdommer/skader som ikke vil forsvinne. Jeg er gift med en afrikansk-amerikansk albino og vi har et barn sammen. Vi liker science fiction, anime, manga og brettspill som Munchkin, Betrayal at the House on the Hill og Elder Sign. Vi har tiltro til en del skolemedisin, men erkjenner også at naturen i mange tilfeller produserer fullverdige alternativer. Vi bruker den demokratiske retten vi har til å protestere på myndighetene, og gjør dermed mer enn mange politikere og aviser for å fremme rettferdighet. Vi insisterer ikke på at vi er så spesielle, men jeg tror likevel mange vil si at vi ikke er helt A4. Betyr det at vi skal ha en diagnose?

Hva er så det normale? Det skal faktisk ikke så mye til for å havne utenfor. Det er sannsynlig hvite, livssynsnøytrale menn med gjennomsnittsinntekt som er normen, og det er mange som ikke passer i den kategorien (kvinner, kristne, minoriteter, alle med lav inntekt). Hvis en googler gjennomsnittsnordmannen får en forøvrig statistikk over inntekt, hvordan vi bor, kler oss, hvor mange ganger per år vi flyr, hvor mye av kaloriinntaket vi får i oss fra brus, hvor mye vi ser på TV etc. Jeg er nok et stykke unna gjennomsnittet på det meste uten at jeg føler meg spesielt spesiell på en negativ måte.

Maskert autisme

Jeg har alltid fokusert på at mennesker er forskjellige. Det er ikke én autismediagnose og det er ikke én NLD-diagnose, men en kan noen ganger få inntrykk av at det er akkurat så lett. Jeg ble utsatt for sjekkliste-diagnostisering da jeg ble utredet i 2010. Psykologen ved DPS hadde ei liste med kriterier, og alt måtte være helt i samsvar med forventningene hans. Han leste rapporten fra den nevropsykologiske undersøkelsen han hadde bestilt fra en privat spesialist, men de kom til forskjellig konklusjon.

Det har også vært et poeng for meg å begrense antall diagnoser. Det er ikke noe poeng å raske med seg alt en få, men den/de en får må naturligvis være nøyaktige. Jeg har derfor aldri insistert på at jeg har Asberger. Jeg tror dette problemet er langt større enn den situasjonen jeg har vært i, for hvis det faktisk er mange barn som ikke får den rette diagnosen, er det også mange som ikke får hjelp. Det er veldig alvorlig, for det er mye forskning som viser at selv høytfungerende autister ikke nødvendigvis fungererer bedre uten relevant behandling og tilrettelegging gjennom hele oppveksten.

Et av problemene når det gjelder NLD er at litteraturen som regel beskriver barn, og en kan fort få et inntrykk av at forskningen beskriver typiske NLDere, men det er ikke tilfellet. Jeg vil hevde at NLD er et spekter på samme måte som autisme. Det er ikke sånn at alle har alle trekkene, og hvis en fungerer bedre enn andre, kan en lett føle at merkelappen ikke passer. Jeg har skrevet mye om komorbide lidelser og tilleggsvansker også, og jeg ble litt paff da jeg ble klar over forvirringen mellom ASD og ADHD, fordi sistnevnte blir ifølge de fleste bøker hovedsakelig assosiert med hyperaktivitet, konsentrasjonsvansker og impulsivitet. Dette er relevante utfordringer for autister også, men det er helt andre grunner som ligger bak. Det er studier som viser at 80 prosent av asbergere har NLD i tillegg. Det er to veldig like diagnoser, men det har så langt vært enighet om at de er forskjellige.

Kliniske erfaringer tyder ifølge Jan Arne Handorff (kapittel 5 i Nonverbale lærevansker, Urnes og Eckhoff) på at mange med nonverbale lærevansker viser symptomer på ADHD. De kan være impulsive, uoppmerksomme, hyperaktive eller hypoaktive, samt at de kan ha vansker med selvregulering og arbeidsminne. Da er vi inne på eksekutive funkskjoner, kognitive prosesser som alle trenger for å fungere, som f.eks. impulskontroll, emosjonell kontroll, fleksibel tenkning, planlegging og prioritering. Det trenger altså ikke være ADHD, selv om en har det som mange ser på som typiske ADHD-trekk (pratsomhet, dårlig koordinasjon, en tendens til å bryte inn i samtaler, vansker med å sitte stille, vansker med å fokusere på ting som ikke interesserer en etc).

Jeg har inntrykk av mange utredere ikke vurderer ledsagende tilstander. Det er enten eller. En studie fra Kennedy Krieger Institute viste at 18 av 63 barn (29 prosent)  med autisme hadde ADHD også. Dette samsvarer med en norsk studie som Helsedirektoratet viser til. Den fant at 31 prosent av barn og ungdom med en autismespekterforstyrrelse hadde ADHD også. Folkehelseinstituttet sier videre at det må vises stor forsiktighet ved behandling av ADHD fordi personer med autismespekterforstyrrelse kan respondere annerledes på behandlingen enn forventet. Det er med andre ord viktig å være sikker på at en ikke har andre tilstander i tillegg til ADHD.

En studie fra Michigan State University fra 2010 konkluderte med at 20 prosent, eller 900 000 av de 4,5 millioner barna som på det tidspunktet hadde en ADHD-diagnose, sannsynligvis ikke hadde ADHD. Barn som f.eks. har vist en umoden atferd sammenliknet med andre barn, og denne sammenlikningen kan starte allerede i barnehagen, kan faktisk bli medisinert i USA. Da er det snakk om medisiner som skal forandre atferden, en atferd det kanskje ikke er noe i veien med. Begge tilstandene påvirker sosial interaksjon og evnen til oppmerksomhet. Det er ikke uvanlig at barn med autisme har vansker med å forstå, altså språkmessige vasker. Det kan være en av flere grunner til at en tilsynelatende ikke følger med.

Det er ikke det samme hvilken diagnose en får. Anvendt atferdsanalyse (ADA) kan hjelpe autister med kommunikasjon, stereotypisk og repeterende atferd, mens medisiner skal hjelpe barn med ADHD til økt oppmerksomhet og organisering. Det er dyre og omfattende tiltak knyttet til autisme, og selv om medisiner ikke alltid er det rette, er det noen i USA som mener at det er å foretrekke framfor å la barna bli stemplet som bråkmakere.

Det er ikke bare et problem at disse diagnosene har et barneperspektiv, men det er også langt mer forskning på gutter enn på jenter. Jenter kan risikere at de får en autismediagnose seinere, kanskje for seint til at de får hjelp, fordi autisme ser annerledes ut i dem enn i gutter. En studie fra King’s College London sammenliknet i 2012 15 000 tvillinger. De fant at hvis gutter og jenter hadde like mange autismetrekk, måtte jentene enten ha flere atferdsvansker, beydelige intektuelle vansker eller  begge for å få diagnosen. Det tyder på at mange jenter ikke får en autismediagnose, selv om det er det de har.

En studie ved Cleveland Clinic to år seinere fant at det var mer sannsynlig at jenter med en autismediagnose hadde lavere IQ og ekstreme atferdsvansker. Det er neppe fordi jenter med autisme har større utfordringer enn gutter, men fordi det må så mye til for å få utrederens oppmerksomhet. Jentene hadde også mindre håndgripelige spesialinteresser enn guttene i studien fra Cleveland, og det blir fremhevet som et trekk en må ha for å få diagnosen..

Autism – it is different in girls

Nearly one million children potentially misdiagnosed with ADHD

Nearly one-third of children with autism also have ADHD

NLD som et langdistanseløp

Det var en gang, tiden flyr, tid er penger, vi kaster bort tid, tiden leger alle sår (og erstatter dem med nye ifølge Sigurd Hoel), tid er penger, om hundre år er allting glemt, bedre seint enn aldri. Dette er bare noen av mange uttrykk vi har om tid. Vi tenker mye på tid. Den er viktig for oss, men den er også vanskelig å forklare. Filosofer og forskere har prøvd til alle tider, og noen har sågar hevdet at den var en illusjon. Den var et redskap vi brukte for å skape orden i et kaotisk univers.

Det eneste vi kan si med sikkerhet er at tiden beveger seg framover og at den skaper orden ut av kaos, men ifølge vitenskapen finnes fortid, nåtid og framtid samtidig. Tiden er i teorien til stede sammen med rom, og det er faktisk noen som tror det er teoretisk mulig å reise til framtida. Problemet er at det sannsynligvis ikke er mulig å reise bakover i tid.

Månen. Himmelen blir ekstra spennende når sola går ned. Det er kanskje både tid og multiverser der ute.

Himmelen blir ekstra spennende når sola går ned. Det er kanskje både tid og multiverser der ute.

Tid er et veldig relevant begrep hvis en har NLD eller autisme. Mange av oss hadde et gap mellom den emosjonelle og intellektuelle kapasiteten da vi vokste opp. Det betydde i mitt tilfelle at jeg likte ting som andre hadde vokst fra. Jeg trengte bare litt mer tid på meg, og tidsånden har nok vært litt på vår side den siste generasjonen. Psykologen Jeffrey Jensen Arnett er kjent for begrepet emerging adulthood. Det er en periode mellom slutten av tenårene og midten av 20-årene der mange føler at de er noe midt mellom ungdom og voksen. Det har derfor blitt vanlig å vente til en er nærmere 30 med å stifte familie. Dette vil muligens forandre seg igjen, for det kan virke som at vi er på vei mot større sosiale forskjeller enn vi har hatt i Norge på veldig lenge. Det blir mer konkurranse om arbeidsplassene og det positive synet på annerledeshet betyr ikke nødvendigvis så mye i et samfunn der det er viktig med en fordel andre ikke har.

Nå skal det sies at det positive synet som nevrodiversitet innebærer kom for seint for meg. Jeg valgte ikke å vente med utdanning, arbeid, ekteskap og barn. Jeg har heller ikke valgt å leie framfor å eie. Jeg har prøvd å klare disse milepælene i livet siden jeg ble ferdig med videregående i 1988, men hadde vansker med å klare det. Jeg hadde riktignok ikke noen diagnoser før jeg var 40 år gammel, men det hadde nok ikke betydd noe etter som det ikke var noe som het nevdrodiversitet på den tida. Jeg tror likevel denne positive holdningen til de som skiller seg ut er betydelig overdrevet. Jeg har aldri opplevd at jeg hadde tid på meg til å overbevise. Jeg hadde likevel tid. Jeg fikk utdannelse, fikk jobbe noen år, stiftet familie, og håper jeg har tid på meg til å kjøpe et hus. Jeg trengte en del mer tid enn andre for å klare dette, men kommer nok i mål likevel.

Det er som at jeg beveger meg gjennom rom, mens andre beveget seg gjennom rom og tid samtidig. Vi merker det ikke på jorda fordi vi reiser for sakte, men hvis vi kommer opp i store nok hastigheter blir tida påvirket. Tida går seinere hvis en beveger seg, en har mer tid. Da er det som at noe av bevegelsen gjennom tid blir delt med bevegelsen gjennom rom. Tida gikk for fort for meg, men jeg jobber ufortrødent videre. Jeg kan velge hva jeg vil bruke tida til, og jeg har heldigvis mange mål. Jeg deltar i mange langdistanseløp samtidig, og jeg tror det blir brukbare resultater i mange av dem. Det betyr mer enn den tida jeg bruker.

Født i feil kropp

rar fugl laget av garn

Jeg fant meg aldri helt til rette i ungdommen. Jeg følte meg noen ganger like eksentrisk som denne fuglen, som om jeg var på feil planet. Jeg var ikke det. Det var bare verden som var litt spesiell.

Det er med en viss forundring jeg har vært vitne til den voksende toleransen i samfunnet. Det er kanskje selvmotsigende, for toleranse betyr faktisk at vi tåler meninger, holdninger og handlinger vi mener er uakseptable. Begrepet brukes sannsynligvis mest synonymt med respekt, fordomsfrihet og åpenhet, og det er nok det de fleste tenker på når det gjelder født i feil kropp-argumentasjonen. Jeg har registrert at facebook-sider for autisme og NLD gjerne deler saker som dreier seg om «født i feil kropp.» Det har vel å gjøre med at de tror vi har noe til felles. Vi skiller oss ut og er annerledes, men jeg er ikke overbevist om at vi har et realistisk syn på dette.

Den engelske avisa The Telegraph skrev om det første transseksuelle barnet i Argentina for fire år siden. Manuel ble født som gutt, men etter seks år skiftet han identitet og ble Lulu. Det er mulig han følte at det var noe som var galt, men jeg er litt skeptisk til et barn som kommer med den type argumentasjon. Jeg vet som far og som tidligere lærer at barn i den alderen Manuel var i er veldig innstilt på å glede de voksne personene de har tillit til, lærere og foreldre. Hvis de opplever at de får positiv feedback på en bestemt atferd og bestemte meninger, vil de fortsette med dette. Hele samfunnet forteller disse barna at det er noe galt med dem, at det skjedde noe i kroppen eller hjernen deres før de ble født. De kan derfor ikke akseptere kroppen sin siden voksne allerede har gjort det klart at den uakseptabel. Jeg sier ikke at født i feil kropp problematikken er konstruert, for jeg tviler ikke på at det er reelt for noen, men jeg tror ikke det er det for alle.

Jeg vil tro at det er en god del som ikke føler seg fanget, som faktisk føler at de har den kroppen det er meningen at de skal ha. Det er også noen voksne som er aseksuelle, d.v.s. at de ikke har noen seksuell drift. Det er mange varianter og det utelukker ikke romantiske forhold. Dette begynner å utvikle seg til en seksuell legning.

Det kalles gender dysphoria når det ikke er samsvar mellom det fysiske utseende og den kjønnsidentiteten en har. Kjønn omtales som statisk, selv om det er også er noen som er komfortable med å gå inn og ut av roller. De kan være feminine i perioder og maskuline i andre. Seksualitet kan derimot være flytende, og den kjente artisten Miley Cyrus sa f.eks. i et intervju at hun ikke identifiserte seg med tradisjonelle definisjoner av kjønn. Hun hevdet at hun hverken ville være gutt eller jente, men det kan se ut til at hun velger de to eksisterende kjønnene. Poenget er vel at hun vil ha frihet til å velge hva hun skal være. Jeg lurer på hvor mye vi egentlig hjelper barn ved å gjøre som foreldrene til Manuel/Lulu i Argentina. Jeg tror ikke vi avklarer noe.

Jeg kjenner ikke så mye til dette, men vil tro at type og mengde en har av  kromosomer og hormoner har en viss innflytelse på kjønn. Hvis en føler sterkt for at en har havnet i feil kropp bør det være et bra sted å starte. Jeg har nonverbale lærevansker, men selv om jeg alltid har følt meg som en outsider, var det faktisk ikke en diagnose jeg satte på meg selv. Jeg er ikke mer komfortabel med foreldre som opptrer som utredere når det gjelder kjønn og identitet heller. Da kan en gjerne havne i en situasjon der det er skadelig for gutter å leke med barbiedukker, for en kan jo ikke være gutt hvis en gjør det.

Jeg er for høyere toleranse for de som er annerledes. Mer enn det, jeg vil ha mer aksept for de som skiller seg ut, men vi kan ikke bare slenge ut diagnoser og begrep i øst og vest.

Lev indie

såpeboble. Jeg elsker såpebobler. De er vakre i seg selv, men symboliserer også ting som flyktighet, det sårbare, håp, drømmer, en svunnen tid eller et sjeldent magisk øyeblikk. Avhengig av hvordan en velger å se verden er de også svake, samtidig som de gir oss nye muligheter.

Jeg elsker såpebobler. De er vakre i seg selv, men de symboliserer også håp, drømmer eller et sjeldent magisk øyeblikk. Jeg har noen som krever en rebelsk natur.

I am no bird; and no net ensnares me: I am a free human being with an independent will. Charlotte Brontë, Jane Ayre

Jeg følger forfatteren Heidi Raae, og i et av de siste blogginnleggene skriver hun om å være en indie-forfatter. Ordet indie er en kortform av independence eller independent, og blir brukt om alt fra billedkunst til film og rock. Hvis en vil være uavhengig kan en få et rykte på seg for å være en rebell eller opprører. Det blir gjerne brukt i negativ betydning, men en opprører er også en som følger sine egne veier, en som ikke gjør ting bare fordi det er det flertallet gjør. Det er altså en som tenker. Jeg ble litt fascinert av en illustrasjon Raae hadde i innlegget sitt, en slags logo med ordene Think Indie. Det har en viss sammenheng med det som har vært et av de viktigste budskapene mine, frihet og uavhengighet. Jeg vil leve indie.

Begge ordene, frihet og uavhengighet, er viktige for vi som har NLD og/eller autisme. Målet er naturligvis selvstendighet, for vi vil også leve det frie livet andre har, eller det frie livet de har muligheten til å velge. De fleste velger likevel et mindre fritt liv. Vi vil ta avgjørelser og mestre ting på egen hånd, men det er også viktig fordi det er nødvendig. Hvis mine erfaringer er representative er det ikke mye hjelp å få.

Raae snakker om at hun som en indie-forfatter må gjøre alt. Det høres ut som NLD. De som hevder å være eksperter omtaler NLD som et usynlig handikapp, noe som gjør det vanskelig for omgivelsene å forstå oss. Det er derfor ikke alle som har den luksusen det er å svømme med strømmen eller i rolig vann. Noen klarer seg veldig fint likevel, mens andre opplever hvor vanskelig det er å svømme motstrøms alene. Det er ikke bare lite hjelp tilgjengelig, men det er også noen som bevisst legger hindringer i veien. Det er derfor spesielt viktig at vi er uavhengige, for vi må være våre egne veiledere. Vi må også finne andre som går mot strømmen, for de kan sannsynligvis tilby oss noe samfunnet ikke kan. Det er de såkalte likepersoner, de som har opplevd det vi har opplevd. Det er kanskje grunnen til at jeg er litt som Sherlock Holmes på den måten at jeg ikke har venner i tradisjonell forstand. Jeg dukker gjerne opp med veldig ujevne mellomrom, men klarer ikke å opprettholde interessen på permanent basis. Den kommer gjerne tilbake seinere, men dette fører altså til at jeg følger mine egne veier.

Jeg har skrevet en del om boliger de siste månedene, og noen har kanskje merket en forholdsvis personlig tone. Jeg blir ganske provosert når myndighetene hevder at de vil hjelpe vanskeligstilte gjennom Husbanken, mens de gir lån til kjøpere som har råd til veldig dyre leiligheter. De får dermed så mye gjeld at myndighetene kanskje har gjort dem avhengige.

Bolig er for tiden det viktigste hinderet mellom meg og uavhengighet. Jeg har sannsynlig betalt 600 000 i husleie de siste ni årene, men er ikke noe nærmere å eie noe. Jeg liker uavhengighet. Jeg liker ikke et samfunn der alt og alle legger seg opp i hva jeg gjør, og det er en tendens til å gjøre det i Norge. Jeg merket det spesielt godt da vi bodde i små kommuner der en møtte de samme personene i ulike roller. Jeg lever ikke akkurat et indie liv for tiden, men det er målet. Det er den friheten jeg ønsker for dattera mi også, og jobber derfor for at hun skal ha de beste mulighetene.

Jeg skaper ei linje

Fra menneske ble menneske til nå har det skapt en linje
Av sin lengsel etter å forstå
Anne Grethe Preus fra Magiske motell

Jeg liker science fiction og anime/manga, og et av de mest fascinerende møtene mellom aliens og mennesker er når de fremmede ikke fatter vår lineære forståelse av tid. Det gir ingen mening for dem å snakke om noe som fortid, nåtid eller framtid. De ser på alt som den samme eksistensen, og en kan hoppe fram og tilbake som en vil. Dette er et vanlig tema i science fiction, og har bl.a. blitt brukt av Kurt Vonnegut i litteraturen, og i TV-serien Deep Space 9.

I den første episoden av denne spin off-serien fra Star Trek møter Sisko en livsform som ikke forstår en lineær tankegang. Sisko er tilsynelatende bevisstløs og alt foregår inne i hodet hans, men det er like reelt likevel. Denne livsformen brukte ulike personer fra minnene hans for å kommunisere, bl.a. kona hans, som døde da romskipet de var på ble angrepet, og den sønnen de hadde sammen. Romvesenene hadde vansker med å forstå vår lineære tankegang fordi, sånn de oppfattet det, eksisterte Sisko om bord på det romskipet der kona hans hadde blitt drept, og hvis det skjedde for flere år siden, var ikke tiden lineær likevel. De var ren energi. De kunne ikke dø og kunne ikke frykte noe de aldri kom til å oppleve.

Sisko hadde ikke klart å gå videre, for han tenkte hele tida på kona som lå livløs i lugaren. Han hadde på mange måter aldri forlatt dette romskipet, men det var han ikke klar over selv. De spurte om hvorfor han valgte å eksistere på denne romskipet hvis han hatet det så mye, og de var først i det øyeblikket han forstod at han eksisterte på dette tidspunktet i fortida, såvel som i framtida. Han hadde alltid tenkt på dette som fortida, men det viste seg at siden han ikke visste hvordan han skulle klare å leve uten kona, var han på en måte fanget i dette øyeblikket.

Hvis jeg tenker meg selv i den situasjonen Sisko befant seg i vil det være situasjoner der jeg eksisterer samtidig med nåtida. Jeg tenker mye på Ramsdalen der jeg vokste opp. Jeg tenker mye på de mulighetene jeg hadde, og undrer meg over hvorfor det ikke gikk bedre i arbeidslivet. Jeg undrer meg over hvorfor jeg ble stående utenfor i stadig flere sammenhenger utover i ungdommen, og hvorfor jeg ikke viste mer initiativ selv. Jeg undrer meg over hvorfor jeg ble som jeg ble. Jeg kan ikke gå tilbake og rette på ting, men må leve med den lineære betingelsen at alt vi gjør påvirker framtida. Det er som et spill, f.eks. fotball, der hver handling kan forandre framtida. De andre spillerne må prøve å forutse hva som kommer til så skje, men det er umulig å lykkes hver gang. Det er det som gjør det spennende, for det hadde ikke blitt det samme hvis vi alltid visste hva som kom til å skje.

Illustrasjon,fargeeblyanter og viekslær. Det føles noen ganger som at det hadde vært greit med fargeblyanter og viskelær for å forandre linja mi.

Det føles noen ganger som at det hadde vært greit med fargeblyanter og viskelær for å forandre linja mi.

Det store spørsmålet er likevel hva dette vil ha å si for de som allerede har utfordringer. Jeg har tenkt en del på de valgene jeg gjorde. Jeg hadde ingen praktiske ferdigheter, noe som ble grundig bevist gjennom to ydmykende år på yrkesskolen. Jeg har vært innom mange ulike yrker i form av sommerjobber, strøjobber og kortere vikariat. Jeg fungerte ikke bra i noen av dem, og utdannet meg etter hvert som lærer. Jeg var ikke noen suksess der heller og har ofte lurt på om det hadde fungert bedre hvis jeg hadde valgt en annen vei. Jeg hadde kanskje gjort det hvis muligheten hadde åpnet seg, men det er ikke lett å komme videre i noe yrke uten ferdigheter eller hjelp til å få en fot innenfor en bedrift. Jeg hadde ingen av delene, og gjorde derfor det beste jeg kunne.

Jeg angrer imidlertid ikke på at jeg tok høgskoleutdannelse, selv om jeg ikke fikk så mye glede av den i jobbsammenheng. Det er aldri bortkastet å studere. Det hjelper en til å fungere i samfunnet, og det lar oss dessuten se den linja mennesket har skapt langt tilbake i tid.

Sherlock har hatten full av diagnoser

Sherlock

Sherlock Holmes har noen trekk som tyder på autisme. I Benedict Cumberbatchs tolkning har Sherlock nok fått en tydeligere kopling til asberger enn i tidligere versjoner. Wikimedia commons

Jeg oppdaget nylig et innlegg der fire britiske psykiatere tilbakeviste den populære ideen om at Sherlock Holmes har Asberger syndrom. Da snakker vi om den nyeste TV-serien med Benedict Cumberbatch i hovedrollen, og det er ingen tvil om at BBC har forsterket alle trekkene som gjør Sherlock unik i de flestes øyne. Det er interessant at når disse fire avviser at denne fiktive skikkelsen har autismesymptomer, viser de til psykiatriske diagnoser som kan behandles med medisiner eller psykoterapi. De mener at Sherlock istedet kan ha schizoid personlighetsforstyrrelse, sosialfobi. borderline personlighetsforstyrrelse, bipolar lidelse, schizofreni etc.

Det er ikke utenkelig at de har rett, men jeg vil hevde at det ikke er så selvsagt. Jeg er for det første uenig i at autisme, nonverbale lærevansker og ADHD er psykiatriske diagnoser. De er nevrologiske. Hvis du leter etter en definisjon eller klar avcgrensning mellom de to vil du lete lenge. Noen mener det er et klart skille, mens andre mener de er så like at det ikke har noe for seg å skille de ulike diagnosene. Jeg heller likevel mot at det er en forskjell. Psykiske lidelser blir gjerne definert som sykdom som rammer sinnet, og dette feltet er derfor mest kjent for depresjon, personlighetsfortyrrelser, schizofreni og tvangslidelser. Rundt halvparten av hele befolkningen vil få en psykisk lidelse i løpet av livet. Dette er altså ikke en normaltilstand. Det er ikke snakk om å ta vare på en annerledeshet, men det er snakk om å fjerne vansken fullstendig, Det kan i de aller fleste tilfeller gjøres med en kominasjon av medisiner og ulike former for samtaleterapi.

Det er mange som får feil diagnose. Hvis et barn har konsentrasjonsproblemer er gjerne ADHD det første en tenker på, og det er sikkert noen som trekker et lettelsens sukk. ADHD kan nemlig behandles med medisiner, selv om ingen vil innrømme at de er mindre effektive enn ryktet vil ha det til. Tenk deg at et barn blir mobbet, og blant jenter kan det være godt skjult, eller at barnet er bekymret over et familiemedlem eller et kjæledyr som er sykt. Tror du ikke det er naturlig at en da har problemer med å fokusere, og kanskje sågar vil uttrykke sinne?

Autisme og NLD har mange tilleggsvansker, et ord du gjerne treffer på som komorbide lidelser i faglitteraturen. Dette kan være en lang rekke psykiske liidelser som depresjon og angst, men det kan også være emosjonelle vansker, ADHD, Asberger, samt en rekke mindre vanlige tilstander. En atferd som kanskje ikke er så uvanlig for autister kan bli sett på som så unormalt at det ifølge Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming noen ganger behandles med anti-psykotiske medisiner, selv om det er i strid med forskningsbaserte anbefalinger. Det er altså et vanskelig terreng å manøvrere i.

Jeg er likevel enig med de nevnte psykiatrerne at Sherlock ikke er en god rollemodell. Jeg har skrevet mye om nevrodiversitet. Det innebærer at det hverken er noe som heter autisme, asberger eller ADHD. Alle er innenfor en naturlig variasjon i det menneskelige genomet. Vi har ulike kognitive profiler og det er ikke noe galt i å ha en som er litt annerledes. Jeg føler meg tiltrukket av fiktive skikkelser som Sherlock Holmes. Jeg har lest romanene siden jeg var 13-14 år og er like fascinert over 30 år seinere. Han framstår likevel for meg som en som aldri har gjort noe forsøk på å endre atferden sin. Det er, hvis en tolker nevrodiversitet bokstavelig, alle andre som skal tilpasse seg. Da kan en få en atferd som vi ser hos Sherlock.

En diagnose gir oss ikke rett til å behandle andre som dritt, men vi har derimot et ansvar for å modifisere atferden vår. Jeg har jobbet og studert med noen som ikke hadde fått den treningen, og de var ikke direkte sympatiske. De var som Sherlock, og jeg tror ikke noen så på dem helter akkurat.

Jeg liker Sherlock bedre i bøkene. Jeg tror det neste innlegget mitt blir om noen av de fiktive heltene mine.

 

 

Psykisk helse hos personer med autisme og utviklingshemming

Sherlock does not have Asberger’r or Autism

Autister blir kyborger

Nye Husbanken-finansierte leiligheter i Haugesund. De koster 2,7- 5,3 millioner kroner og er vanskelige å få for de med lav inntekt. De er altså ikke ment for de som sliter på arbeidsmarkedet

Nye Husbank-finansierte leiligheter i Haugesund koster 2,7- 5,3 millioner kroner, og er vanskelige å få for de med lav inntekt. De er altså ikke ment for de som sliter på arbeidsmarkedet.

Elon Musk har så mange roller at det er vanskelig å si med noen få ord hva han egentlig er, men han er mest kjent som direktør for bilprodusenten Tesla og for å ha grunnlagt Space Exploration Technologies (SpaceX).

Han liker også å spekulere og fable om framtida og han har derfor snakket en del om romfart og AI. Den siste uttalelsen hans faller inn under noe jeg har skrevet om i det siste, artificial intelligence (AI). Det er mye som tyder på at dette virkelig er framtida, og ikke bare en frykt noen pessimister har. McKensey & Company har studert mer enn 2000 arbeidsoperasjoner i 800 yrker og konklusjonen deres er at dagens teknologi kan automatisere 45 prosent av aktivitetene som menesker i dag blir betalt for å utføre, og at 60 prosent av alle yrker kan oppleve at minst 30 prosent av de konstituerende aktivitetene, handlinger som krever en avgjørelse fra et menneske i dag, kan bli automatisert med dagens teknologi. Les mer på mckinsey.com. Det høres ikke fullstendig dystopisk ut. Det vil ikke være et arbeidsmarked uten mennesker, men når en vet at maskiner bare vil bli mer og mer avansert, åpner dette for et veldig annerledes marked.

Elon Musk snakket nylig på World Government Summit i Dubai. Jeg har hatt sans for mye av det han har snakket om tidligere, men vet ikke om jeg er så begeistret for de siste visjonene hans. Han mener nemlig at vi må bli kyborger (krysning mellom maskin og menneske) for å holde oss relevante i ei framtid som vil være dominert av AI. Han snakker nok om en ganske fjern framtid, men det er forskere som jobber med å laste opp og sågar endre eksisterende minner. Vi kommer nok til å se avanserte proteser før vi får hjerner som kan konkurrere med maskiner, men Elon Musk har rett i at den første store utfordringen vil være kjedsomhet.

Jeg har skrevet om borgerlønn flere ganger. Jeg støttet innledningsvis ideen, men er også skeptisk fordi det kan gjøre oss mer avhengige. En kan dessuten lure på hvorfor myndighetene verden over skal betale mennesker for at de ikke skal jobbe. Musk tror borgerlønn kan være en måte å motvirke kjedsomhet på, for hva skal vi gjøre med de store sosiale utfordringer som masse-arbeidsledighet vil føre til? Det kan bli et «rat in a cage-scenario» med befolkningsvekst så lenge det er nok ressurser, men på et eller annet tidspunkt vil det bli for mange mennesker. Da vil alfahanner forsvare territoriet sitt med alle midler, mens andre vil angripe hvem som helst, hvor som helst. Det blir med andre ord fullstendig lovløse tilstander.

En rapport fra Obama-administrasjonen foreslår tre strategier. Disse virker litt vage på meg, men det dreier seg om å forberede befolkningen på en AI-framtid. Det innebærer sannsynliogvis at mange må utføre monotone jobber i samarbeid med maskiner, mens noen få får utvikle og vedlikeholde maskinene. Det er de sistnevnte som får ta utdannelse. Det er umulig å si når vi får dette skillet, og hvor store omveltningene blir, men jeg tror vi kan forvente en ny type arbeidsmarked. Det som bekymrer meg mest er muligheten for at store, internasjonale selskaper skal få for mye innflytelse, mer enn regjeringer. Jeg tror politikerne i Europa ser at det er i alles interesse at vi begrenser automatisering. Det vil likevel være en del som ser for seg at droner, og med tiden roboter på bakken, vil utføre mange politioppgaver. En kan også se for seg at undervisning, sykepleie, journalistikk, kontorarbeid blir utført av maskiner. Jeg håper maskiner blir et tilskudd som hjelper oss, men ikke mer enn det, og jeg tror det er det som kommer til å skje. Problemet er land der det er langt mindre som skiller politikk og forretning.

Det store spørsmålet er likevel hva dette vil ha å si for de som allerede har utfordringer. Jeg har tenkt en del på de valgene jeg gjorde. Jeg hadde ingen praktiske ferdigheter, noe som ble grundig bevist gjennom to ydmykende år på yrkesskolen. Jeg har vært innom mange ulike yrker i form av sommerjobber, strøjobber og kortere vikariat. Jeg fungerte ikke bra i noen av dem, og utdannet meg etter hvert som lærer. Jeg var ikke noen suksess der heller og har ofte lurt på om det hadde fungert bedre hvis jeg hadde valgt en annen vei. Jeg hadde kanskje gjort det hvis muligheten hadde åpnet seg, men det er ikke lett å komme videre i noe yrke uten ferdigheter eller hjelp til å få en fot innenfor en bedrift. Jeg hadde ingen av delene, og gjorde derfor det beste jeg kunne.

Jeg angrer imidlertid ikke på at jeg tok høgskoleutdannelse, selv om jeg ikke fikk så mye glede av den i jobbsammenheng. Det er aldri bortkastet å studere og jeg har fordeler av lærdommen når jeg leser og skriver. Jeg kunne derimot klart meg veldig fint uten de negative erfaringene i arbeidslivet. Jeg hadde ikke noen advokater og veiledere som gjorde veien lettere, men jeg håper jeg kan være det for neste generasjon. Jeg skal ikke være en curlingpappa som gåt foran og koster vekk alle hindringer. Livet skal inneholde en del utfordringer, og barna skal ikke minst lære seg til å løse utfordringer på egen hånd, men jeg skulle ønske at barn og ungdommer med en diagnose fikk mer støtte gjennom videreående skole. Det er viktig at en treffer rett på det yrkesvalget en tar, og hvis en egentlig ikke tar valget selv, men bare lar et eller annet skje, kan en fort oppleve at en aldri kommer i gang med voksenlivet.

Tung kost

Løvetannen er utrolig vakker, men bør også være en del av et sunt kosthold.

Løvetannen er anvendelig som mat og medisin. Den kan rense lever og nyrer.

Det er vanskelig å snu en negativ trend. Hvis en først har begynt å tvile må motparten jobbe litt for å gjenvinne tilliten. Jeg tror det er et problem de fleste statsforvaltninger har, og den norske er ikke noe unntak. Det gjelder alt fra barnevernet til svineinfluensa.

Statsråden i Barne,- likestillings og inkluderingsdepartementet, Solveig Horne, uttalte for kort tid siden at hun ønsket at alle barn banevernet overtar omsorgen for skal få komme tilbake til foreldrene sine. Departmentet arbeider med en ny barnevernlov, men jeg er ikke sikker på om den vil forandre på så mye hvis regjeringer og/eller ansatte i barnevernet kan ignorere den. Jeg oppfatter det nemlig sånn at den eksisterende loven er klar på at barnevernet skal arbeide for at barna skal bli boende hos foreldrene, og hvis barnevernet må overta omsorgen skal de arbeide for en gjenforening. Det innebærer at barnevernet er forpliktet til å veilede foreldrene, også etter en omsorgsovertakelse. Loven sier bl.a. i § 4-16 at «barneverntjenesten har et løpende og helhetlig ansvar for oppfølging av barnet, herunder et ansvar for å følge utviklingen til barnet og foreldrene. Barneverntjenesten skal kort tid etter omsorgsovertakelsen kontakte foreldrene med tilbud om veiledning og oppfølgning.»

Dette forklarer mye av sinnet mot barnevernet, for det er ingen tvil om at det er noen saker der denne intensjonen ikke blir respektert. De nye intensjonene statsråden uttrykker er med andre ord ikke nye, og en kan lure på om det er nok politisk kontroll over etaten. Da er det spesielt urovekkende at Helsetilsynet, som i alle år har vært kontrollorgan for barnevernet, skal granske barnevernet.

Jeg har skrevet flere ganger om H1N1 eller svineinfluensaen. Norske myndigheter forsvarer bruken av den, mens forskningen ikke er like overbevisende. En artikkel fra forskning.no sår tvil om hvor effektiv medisinen er. Selskapet bak Tamiflu, Roche, er forøvrig den femte største aksjeinvesteringen til Oljefondet for tiden.

Vi blir fortalt at frykten for at vi skal få i oss for store mengder tungmetaller er fullstendig grunnløs. Jeg mener det er grunn til å være skeptisk til denne holdningen fra helsemyndighetene. Amerikanske myndigheter advarer gravide kvinner mot å spise tunfisk og dyr som lever på havbunnen. Det er fordi de inneholder for mye kvikksølv, og dette kan bli overført til fosteret. Undersøkelser av gjedde og abbor i Sverige har avslørt store mengder kvikksølv der også. Det hjelper at vi forurenser mindre selv, men disse tungmetallene blir transportert over store avstander i lufta og faller ned hos oss.

Dansk Radio rapporterte for to år siden at det er «problematiske mængder af zink i over 200 000 hektar landbrugsjord. Leger og resistensforskere er sterkt bekymret.» Problemet er gjødsel fra griser. Grisunger blitt tatt fra purka når de er fire uker gamle, og det gir dem diaré. Bøndene tilsetter store mengder zink i foret for å motvirke dette, og dette havner etter hvert i maten vår også.

Hvis en søker på kvikksølv på mattilsynet.no finner en mange advarsler. De skriver i en artikkel at de fant svært høye verdier av kvikksølv i 8 av 31 kremer og såper som brukes til bleking av hud og mot kviser og urenheter i huden. En annen artikkel slår fast at visse typer ferskvannsfisk inneholder helseskadelige mengder kvikksølv. Det skal være trygt nok å spise norsk torsk, og da Nasjonalt institutt for ernærings og sjømatforskning analyserte torsk fra 15 fjorder var det bare Kragerø som hadde fisk med over 0,20 mg kvikksølv per kg. Det er den grensa Mattilsynet har satt for gravide kvinner.

Det offisielle rådet er at vi kan få i oss ubegrensede mengder aluminium, men det er studier som viser at hvis en har problemer med nyrene kan dette lagres i hjernen. Det blir også sagt at tungemetaller generelt er uproblematisk i norsk matproduksjon. Jeg sitter med en følelse av at mange eksperter snakker om akutt forgifting, mens det kanskje er mer problematisk at kroppen bygger opp et lager av tungmetaller over lang tid. Jeg føler meg ikke trygg på at noen med sikkerhet kan si at små doser over lang er ufarlig. Vi får tross alt i oss denne giften fra mange ulike kilder, og alt dette i kombinasjon kan bli for mye.

Vi vet at tungmetaller har alvorlige konselvenser som svekket konsentrasjon og nyrefunksjon, men denne studien har vurdert tungmetallers rolle i psykiatrien. Den gir ikke et definitivt svar, men konkluderer med at det sannsynligvis har betydning. Forskeren bak artikkelen, Orish Ebere Orisakwe, har gått gjennom 60 artikler som tar for seg tungmetallers betydning for psykiatriske diagnoser, og han mente at en burde vurdere om bly og kadmium skal inkluderes som en biomarkør når en utreder pasienter for en psykiatrisk diagnose.

Jeg mener ikke at vi skal være fanatisk opptatt av at det er gift i bortimot alt vi får i oss, men jeg tror dette er et poeng hvis en allerede har kognitive utfordringer. Når en spiser sunt, og utnytter de rette plantene, blir faktisk maten medisiner også.

 

Vag boligpolitikk

huset mitt i Vindafjord

Jeg måtte selge dette huset i Vindafjord med tap da jeg flyttet til Telemark. En kjøper ville by det samme jeg betalte, men han fikk avslag i Husbanken.

Jeg blir veldig provosert når jeg hører politikere, spesielt profilerte rikspolitikere, snakke om hvor bekymret de er for utviklingen av sosiale forskjeller og klasseskille. Vi ser disse forskjellene spesielt godt når det gjelder bolig.

Husbanken er ikke en privat bank som jager størst mulig overskudd og de burde ikke hjelpe eiendomsutviklere heller. De viser til hovedmålene fra Kommunal og moderniseringsdepartementets på hjemmesidene sine. Hovedmål 2 sier at vanskeligstilte på boligmarkedet skal kunne skaffe seg og beholde en egnet bolig. De sier videre at barnefamilier og unge vanskeligstilte er prioriterte målgrupper. Les mer om det på husbanken.no.

Vanskeligstilte har ikke mulighet til å kjøpe bolig fordi de ikke får lån i private banker, og det har mye å gjøre med at en må skaffe 20 prosent av kjøpesummen på egen hånd. Husbanken har også noen begrensninger, for de vil ikke gi lån hvis det er en risiko for at en blir tvunget til å selge med tap eller at en ikke kan selge fordi en da vil tape for mye. Da blir en låst i en umulig situasjon. Dette er likevel uvanlig hvis jeg skal tro på Husbanken, for de sier selv at hvis du har for lav inntekt til å betjene lånet, kan du kombinere det med tilskudd og/eller bostøtte.

Det kan være  noen som er uenige i at familier med lav inntekt skal få en hjelp de ikke fikk selv, men det er ikke snakk om å gi folk et hus i gave. De må betale for det, men noen trenger hjelp. Dette er dessuten offisiell politikk. og begrunnelsen er enkel. Vi har et skattesystem som favoriserer boligeiene mer enn leietakere, og det skal derfor være et mål med en bolig til alle.

Jeg bor like ved et nytt boligprosjekt der A. Utvik bygger leiligheter som er 80 prosent Husbankfinansierte, men jeg sliter med å forstå hvorfor de gir billige lån på leiligheter til over 5 millioner, for da snakker vi neppe om vansleligstilte mennesker. A. Utvik tilbyr også eie leie, og det høres i utgangspunktet ut som en fordel. Det betyr at en kan leie i opptil fem år og deler av denne leia utgjør deretter egenkapitalen på 15 prosent. Utbyggeren har to priseksempler der en må betale 7 500 kroner per måned for en leilighet som koster 1 770 000 kroner og 12 000 kroner for en leilighet til 2 500 000 kroner. Det er noen betingelser knyttet til avtalen. En må kjøpe den samme leiligheten og kan altså ikke flytte pengene til et annet prosjekt. En må også ha god betalingsevne, noe som sannsynligvis innebærer at en ikke kan regne med bostøtte, og leiligheten må ha en positiv markedsutvikling på to prosent. Jeg tror det siste betyr at en bolig som blir holdt vedlike forventes å stige i verdi. En må altså kunne vedlikeholde eiendommen.

boligblokk

En leilighet kostet sannsynligvis 25 000-30 000 kroner da vi flyttet inn i 1972. I dag kostet den samme leiligheten 1,3 mill + 3000 kr. pr mnd i felleskostnader

Jeg søkte om startlån for første gang i 2010 og har siden den tid betalt 570 000 kroner i husleie. Jeg har fått to nye avslag siden den tid, og en kan lure på hvordan det er mulig å få avslag både der og i private banker, samtidig som jeg har vist en en stabil evne til å betale en ganske høy husleie. Rapporten Leie-før-eie – En modell for å øke eierpotensialet blant lavinntektsgrupper fra 2014 tyder på at myndighetene tenker litt annerledes om dette enn tidligere. Det gjenstår å se hvor motiverte politikerne er, men det spiller ingen rolle hva Husbanken anbefaler hvis politikerne ikke er villige til å bruke den verktøykassen de har til rådighet. Det er litt bittert å tenke på at jeg har bidratt til at store utleiere kan leve godt som eiere, mens jeg betaler en sum som med dagens rente i private banker tilsvarer et lån på 1,5 millioner kroner.

Politikerne må vise at de virkelig ønsker å hjelpe de som trenger det mest, og ikke fiansiere leiligheter på 3-5 millioner kroner. En kan lure på hvem det er myndighetene vil hjelpe, for Husbanken gir bare lån til en ny bolig, toppfiansiering hvis en får resten i en privat bank, eller en bolig en allerede eier. Det utelukker mange rimeligere alternativer, men holder mange eiendomsutviklere i arbeid.

%d bloggers like this: