RSS Feed

Regjeringenes krig mot de fattige

Jeg bodde i "kommunegården" en kort periode i barndommen. Det var da ment for økonomisk vanskeligstilte.

Jeg bodde i «kommunegården» en kort periode i barndommen. Det var da ment for økonomisk vanskeligstilte.

Jeg liker som håpefull forfatter ord. Jeg liker ordene best når den rette kombinasjonen uttrykker det jeg oppfatter som sannheten, men det er ikke alltid det skjer når det er politikere som bruker ordene. Det er derfor all mulig grunn til skepsis når Venstre omtaler det reviderte statsbudsjettet som grønnere og rausere. Det er fordi det er det første budsjettet V har vært med på etter at de gikk inn i regjeringen, og de vil naturlig nok overdrive sin betydning for Norge.

Partiet fremhever satsning på kunnskap, rent hav og lavere utslipp som positive konsekvenser at dette budsjettet. Dette er viktige områder, men jeg er også opptatt av grupper som ofte blir ignorert. Regjeringen har foreslått å kutte i fri rettshjelp med 87.1 millioner kroner, og begrunnelsen er at «positiv inntektsutvikling» har gjort at færre kvalifiserer til fri rettshjelp. Dagbladet viste i en lederartikkel 22. mai 2018 til at inntektsgrensen for fri rettshjelp ikke har blitt justert siden 2009, mens utgiftene til bolig og andre nødvendige utgifter har nær doblet seg i samme periode. Det er ikke mye positivt med den utviklingen. Les mer.

Advokat Olav Sylte viser til at dette skaper et klasseskille fordi mange med lav lønn eller uføretrygd ikke kvailifiserer for fri rettshjelp. Les mer. Det er i utgangspunktet en stor belastning å gå gjennom en rettssak, enten det er snakk om økonomi eller psykologi, men dagens system blir brukt for å kontrollere befolkningen. Jeg har vist til det engelske verbet regiment i et tidligere innlegg. Vi kjenner til substantivet for en militær enhet, men i verbform betyr det en rigid organisering i den hensikt å regulere eller kontrollere. Det er kanskje det vi ser i rettssystemet, for når en må betale for rettshjelp, og i tillegg risikerer å betale for saksomkostninger fordi en taper mot en motstander med ubegrensete midler til rådighet, er sjansen stor for at en ikke tar sjansen, samme hvor god sak en har.

Jeg har skrevet en god del om boligpolitikken som myndighetene fører gjennom Husbanken og kommunene. Tidligere Kommunal- og moderninseringsminister Jan Tore Sanner, skrev et innlegg i 2014 som bekreftet de retningslinjene eller det mandatet som står på Husbankens hjemmesider, altså at de skal gi lån til de som ikke får lån i private banker. Les mer. Jeg ser dette som en validering av tidligere føringer om at disse pengene ikke skal brukes hovedakelig til å øke boligtettheten, men til å hjelpe de økonomisk vanskeligtilte. En kan derfor undre seg over hvorfor det er så mange «vanskeligstilte» som får 80 prosent Husbankfinansierte leiligheter i prisklassen 3-5 millioner kroner, mens det er god tilgang på andel og selveierleiligheter til 1,5 millioner kroner. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men synes det er en motsetning der.

Konsekvensen er i alle fall at det ikke blir noe lettere å leve med lav inntekt i Norge, så jeg vet ikke hvordan politikere kan snakke om sosialt rettferdige budsjett. Det er et uttrykk alle partiene liker. Det er deres versjon av «dermatologisk testet» (reklame for kosmetikk som har blitt testet i en sveitsisk lab som kanskje ikke eksisterer) eller «legemiddelindustrien hindrer dødsfall» (ingen snakker om de mange studiene som blir begravd fordi de ikke ga det ønskede resultatet, eller studier med vage definisjoner). En kan lyge mye i reklamen fordi det er ingen som spør seg om det stemmer. Vi godtar det meste, men sannheten er ofte at det vi ser på som framgang og vitenskap ikke alltid gjør livene våre bedre. Det er bare markedsføring.

Revidert statsbudsjett ble forøvrig lagt fram 15. mai og Stortinget skal behandle det i slutten av juni 2018. En skulle kanskje tro at dette var et innlegg mot regjeringen og for opposisjonen, men de viser bare hvor fordervet politikken er. Jeg vet ikke om det er noen jeg har mindre respekt for enn de som representerer den skakkjørte sosialismen. Jonas Gahr Støre sier at han frykter en ny underklasse, barnefattigdom, og at vi ikke kan leve med de utfordringene mange barn og unge har i dag. Situasjonen var faktisk ikke noe bedre under de åtte årene med rødgrønt flertall. Jeg tror bekymringen hans er veldig begrenset.

Reklamer

Regimentet Norge

Haugaland videregående skole. Jeg var elev på yrkesskolen Haugaland vgs, men lyktes ikke i et miljø der pedagogikk var et fremmedord ingen brukte.

Jeg var elev på yrkesskolen Haugaland vgs, men lyktes ikke i et miljø der pedagogikk var et fremmedord ingen brukte.

Vi har det godt i Norge. Den reformerte sosialismen i Skandinavia er sannsynligvis det systemet som har gitt flest mennesker best betingelser, men det føles noen ganger mer som at vi lever under strenge krav i et enerådende regime enn under frihet og valg i et demokrati. Det minner meg litt om det engelske verbet regiment. Det er det samme ordet som vi kjenner som et substantiv, og i verbform betyr det en rigid organisering eller uniformitet i den hensikt å få kontroll. Det er et samfunn som forventer en viss atferd fra alle, og en må derfor innrette seg etter det andre har bestemt er normen.

Jeg har tidligere etterlyst flere muligheter i utdanning og arbeidsliv. Det er noen muligheter for de som av ulike grunner ikke gjorde det bra nok på ungdomsskolen eller videregående, men det er for snevert. Problemet med særskilt opptak både på videregående og høyskole, er at en må dokumentere at en har de ferdighetene og kunnskapene som andre har, de som blir vurdert etter ordinære kriterier. Det er veldig vagt.

Det spiller altså ingen rolle om du mener at du kunne ha fått bedre karakterer hvis kommunen eller fylket hadde respektert loven. Den bryter de nemlig ofte ved å svikte elever de vet trenger mer støtte. Jeg har selv opplevd skoler der assistenter stod for spes.ped-undervisningen, og jeg har truffet på kvalifiserte spes.ped-lærere som mente at (ADHD-) diagnosen måtte være feil fordi eleven var sympatisk og samarbeidsvillig. Det er konsekvensen av en ren nevrodiversitet-holdning. Det er mange som ikke får hjelp, nok hjelp, eller den rette hjelpen. Det er umulig å bevise dette i etterkant, og foreldre som har protestert for mye har opplevd hva en bekymringsmelding kan utrette. Bekymrimngsmeldinger baserer seg ofte på rykter og synsing som ikke nødvendigvis stammer fra melderen selv. Dette er veldig unøyaktig kommunikasjon, men denne type informasjon har dessverre en tendens til å sette seg fast, samme hvor langt den er fra sannheten.

Det er vanskelig å forstå at politikere ikke vil gjøre noe for å rette opp i dette. Stiftelsen ABR-Senter på Karmøy har tidligere drevet med spesialisert rusbehandling som bl.a. inkluderer arbeidstrening i egne bedrifter. De startet en videregående skole for et par år siden, og har nå søkt fylket om å få utvide med Naturbruk/Anleggsgartner og Salg Service. De har imidlertid fått avlag fra fylket fordi Ap, SP, SV og H ikke vil ha flere elever i private skoler.

Bjørn Sæstad, Høyres fraksjonsleder i opplæringsutvalget, uttalte til Rogalands avis at de offentlige skolene blir stående med halvtomme klasser og et svekket tilbud. Det er grunnen til at ABR videregående skole, The British College of Stavanger, Akademiet Sandnes AS, og Tveit videregående skole alle fikk avslag i Rogaland. Sistnevnte er forøvrig den eneste jordbruksskolen i Nord-Rogaland. Les mer i RA.

Jeg synes ikke Sæstads argument gir mye mening når det gjelder ABR, for der dreier det seg om elever som trenger noe de offentlige skolene ikke tilbyr. ABR videregående sier forøvrig på sine hjemmesider at de bl.a. tilbyr små klasser, tett oppfølging, internat og gratis frokost. Dette høres positivt, og kanskje det mange med utfordringer trenger. Jeg mener det er behov for skoler som gir oss alternativer når vi ikke har kunnskaper og ferdigheter, hverken dokumenterte eller udokumenterte. Når det gjelder sped.ped burde det forøvrig være en bedre evaluering av skolene, med konsekvenser for de som ikke gjør jobben sin. Problemet i dag er at det ikke har noen konsekvenser når kommunene og fylkene svikter elevene. Jo, det har forresten noen store konsekvenser, for elevene.

Jeg skriver

Jeg kan gjøre mye med penn, papir og kaffe.

Jeg kan gjøre mye med penn, papir og kaffe.

Jeg levde med NLD i 40 år før jeg fikk diagnosen, men jeg overlevde. Jeg har overlevd 10 år med diagnosen også. Det er ikke sikkert det er en selvfølge, for de som skal hjelpe vet ikke så mye om hvordan det er å leve med NLD. Jeg gikk i attføring for ti år siden, men det var ikke mye de kunne gjøre. De ville sikkert forstå. Det ville sikkert fastlegen, DPS, NAV og arbeidsgivere også. Jeg liker i alle fall å tro det, men de gjorde ikke det.

Jeg måtte finne ut av ting på egen hånd, og en dag vil jeg forhåpentligvis være i stand til å beskrive alle opplevelsene mine. Jeg skriver om NLD fordi det er ikke så mange som gjør det. En amerikansk blogger jeg fulgte ei stund prøver på det samme som jeg gjør, bokutgivelse. Hun vil at alle skal vite at hun tenkte på dette før noen andre. Jeg forstår hvordan det føles, for selv om hun har tenkt på boka si siden 1999, har hun sett at mange andre har passert henne. Hun var også en de første store innen blogging, men ble etter hvert forbigått og glemt. Jeg tror mange av oss har hatt den opplevelsen. Når det gjelder bokutgivelse, har jeg historier inne i meg som jeg vil skrive, men som Maya Angelou skrev en gang: «There is no greater agony than bearing an untold stody inside you.» Jeg har ikke alle svarene, men tror jeg har noe å dele om NLD.

Jeg arbeider med fiksjon for tiden. Jeg drømmer om å bli en barnebok-forfatter, og skriver en spennende historisk fortelling. Jeg har tenkt på historien i flere tiår, men det har vært vanskelig å fokusere på den når det har vært så mange utfordringer å takle. Manuskriptet mitt om NLD lever samtidig sitt eget liv. Jeg har prøvd i fire forlag, og har ikke inntrykk av at de er kontant avvisende. Jeg tror de har lest teksten, og vurdert å gå videre med prosjektet, men det er en stor konkurranse på bokmarkedet. Jeg kommer sannsynligvis til å redigere manuskriptet, og prøve igjen.

Det er viktig med mål og mening, ting som gjør livet spennende og/eller gir oss den stabiliteten vi trenger. Når vi opplever skuffelser eller ting som gjør livet vanskelig, er det bra å ha noe som hjelper oss til å holde motet oppe. Hovedmålet mitt er bokutgivelse, og den viktigste underholdningen min for tiden er klassisk litteratur. Jeg leser noen gamle favoritter, og det slår meg hvor mye jeg synes bøker som Little Women, Anne of Green Gables, Great Expectations og Five Aprils snakker til meg i dag. Jeg vil også legge til moderne klassikere som A Wrinkle in Time, Roll of Thunder Hear My Cry, Bridge to Terabithia. Dette er bra bøker for de som vokser opp i dag også.

Emneknaggen #ownvoices ble startet for tre år siden. Jeg har blanda følelser til den fordi den antyder at forfattere bare kan skrive om sitt eget liv. Det er ifølge denne tankegangen bare kvinner som kan utvikle gode kvinnelige romanskikkelser, og hvis en skal skrive dekkende om NLD må en ha diagnosen selv. Jeg har ikke så lite tillit til forfattere at jeg tror vi må begrense feltet deres, men det krever nok at de snakker med mennesker som kan utdanne dem, også når det er ubehagelig. Jeg tror derfor det er mulig for utenforstående å forstå, hvis de er villige til å lytte.

Men jeg blir kanskje en #ownvoices-forfatter med tiden, for jeg kommer nok til å gi hovedpersonen i romanen NLD-trekk.

Nytt liv i NLD

Mørk materie i universet og brukes for å forklare den gravitasjonelle effekten den har på de synlige materien og på lys. Denne illustrasjonen viser de NASA tror er en ring av mørk materie i galaksehopen CL0024 + 17

Mørk materie i universet forklarer den gravitasjonelle effekten på den synlige materien og på lys. Jeg liker det som et bilde på oss. Vi blir påvirket av noe usynlig. Foto: NASA

Jeg hadde en link til NLD-forenigen i teksten under NLD i menyen. Det er en kort introduksjon til emnet, og den sida jeg viste til var anvendelig fordi det var en kort artikkel som ga leseren hovedtrekkene på et par minutter. Jeg fjernet den fordi NLD-forenigens side ikke er aktiv lenger. Jeg har fremdeles en link til en pdf-fil fra Statped, som riktignok gir mye informasjon, men det er over 100 sider.

Jeg visste ikke hva som skjedde, men antok at de hadde lagt ned arbeidet, og fikk det bekreftet i dag. Liv Sandvik, admin i Facebook-gruppa NLD-forenigens hemmelige forum, skrev følgende melding i dag:

NLD-forenigen trenger revitalisering! Et aktivt forum, lokale møter og annet. For at det skal skje må det være et aktivt styre på 4 personer. Noen som vil bidra?

Jeg er ikke overbevist om at den personen er meg. Jeg ble ofte plassert i den type situasjon som lærer, men det fungerte ikke. Det var ikke der jeg hadde styrkene mine. Jeg skal imidlertid vurdere det hvis det virkelig blir snakk om lokale ting.

Da jeg fikk diagnosen i 2010 var NLD-forenigen et naturlig sted å starte. Jeg ville bli medlem, men det var ikke noen aktive lag i nærheten. Jeg bodde i Vest-Telemark da, flyttet seinere til Meløy i Nordland, og er nå tilbake i hjemkommunen Haugesund. Jeg tror ikke noen av disse områdene hadde noe å tilby. Det er trist, ikke bare fordi det er mange med en ny diagnose som har behov for informasjon og annen støtte, men også fordi vi må oppmuntre til mer forskning.

Jeg skrev for noen år siden til Jodene Fine ved State Michigan University. Hun var en del av et forskerteam som mente at de hadde funnet de første anatomiske bevisene på at hjernen utvikler seg annerledes hos barn som har NLD sammenliknet med andre. Hun spurte om hun kunne gi navnet mitt videre til de som finansierer forskning fordi hun mente at jeg kunne artikulere bedre enn andre viktigheten av å forske på NLD. Jeg vet ikke hva som skjedde med denne forskningen, men det ble veldig stille. Jeg tror det var 4-5 år siden Fine pubiserte funnene sine, og jeg var optimistisk da.

Jeg har truffet NLDere på ulike fora som har bestemte meninger om Asberger syndrom. De vil ikke ha noe av en sammenlikning med Asberger, men det er nå engang noen overlappende symptomer med Asberger og ADHD. Det skal sies at jeg er skeptisk til størrelsen på sistnevnte. Tiltakene som kan hjelpe er ikke nødvendigvis de samme, men jeg tror ikke det er kontroversielt å hevde at de sosiale og psykologiske konskvensene er ganske like for NLD og Asberger. Det er ikke den samme diagnosen, men kanskje vil framtidig forskning vise at det gir mer mening å samle dem i et eget spekter enn å holde dem atskilt. Det er bare spekulasjon selvsagt.

Hva mener du?

Jeg vil til slutt oppfordre leserne til å kontakte NLD-forenigen på Facebook.

Autismeambisjoner

Autism squad grafitti. Jeg er ikke tilhenger av å spre rustbeskyttelse på andres eiendom, men ei gruppe som er stolt av identitetensin er ikke nødvendigvis en ulempe.

Jeg er ikke tilhenger av å spre rustbeskyttelse på andres eiendom, men ei gruppe som er stolt av identiteten sin er ikke nødvendigvis en ulempe.

Jeg leser noen ganger feil. Det er noen ganger fordi «hastverk er lastverk», mens det andre ganger er fordi jeg er trøtt og derfor knapt nok har gangsyn. Det kan resultere i alt fra ganske fornuftige nyord til småmorsomme tabber. Jeg hadde et øyeblikk i dag som kanskje er en blanding.

Det er såvidt jeg vet ikke noe som heter «autismeambisjoner», samtidig som det høres ut som et gangbart uttrykk. Jeg registrerte at noen hadde lest et gammelt innlegg med overskriften autismetradisjoner. Jeg leste imidlertid autismeambisjoner. Det er på en måte det mange veldedige organisasjoner og vi som skriver om NLD og/eller autisme har. Vi vil spre informasjon, men vi har langt større ambisjoner. Det er populært å skrive/snakke om awareness på engelsk. Det er derfor det er noe som heter autism awareness month og autism awareness day. Det er fordi en vil øke samfunnets bevissthet eller forståelse. Jeg skrev en gang om at jeg ville ha begge deler, både bevissthet og akseptering, for det er vel egentlig det siste mange egentlig ønsker.

Det er naturligvis en langt høyere ambisjon. Det er mange autismeorganisasjoner, ikke minst i USA. Alle har ambisjoner, men om det nødvendigvis er positivt er en annen sak. Det betyr ikke så mye hvis det de gjør ikke hjelper de menneskene det er meningen at de skal hjelpe. Jeg kjenner ikke til budsjettet for f.eks. Autism Speaks, den klart største organisasonen i USA, men de blir ofte anklaget for å bruke for mye på lønninger og markedsføring, og for lite på individene som faktisk trenger hjelp. Jeg leste f.eks. et sted at de brukte over en femtedel av budsjettet på å samle inn flere penger, f.eks. på å arrangere maratonløp o.l. Det skal også være nevrotypikere, altså mennesker som ikke vet hvordan det er å leve med diagnosen, som sitter i styret og tar avgjørelser som påvirker familier på spekteret.

Det er mange som mener at målet deres ikke er å hjelpe mennesker med å leve med autisme, men å kurere disse menneskene. Jeg har skrevet mye om at jeg ikke deler det synet mange har angående nevrodiversitet, men jeg kan se poenget med at mange ikke ønsker å fjerne autisme fullstendig. Det er tross alt noen gode sider. Jeg tror samfunnet alltid har hatt bruk for autisme. Det er det som har produsert de få geniene vi trenger, men det er en ubalanse i dag. Det er flere autister, men kanskje færre genier. Det er vanskeligere å leve med autisme i et samfunn som skal være mer opplyst og tolerant enn noensinne. Det høres ikke ut som en oppskrift for et bedre liv for de som har en autismespekterdiagnose, eller de som har en liknende diagnose.

Det mangler ikke på ambisjoner i Autism Speaks, men fokuset er på en kur. Det betyr at de positive sidene ved autisme forsvinner også. Det motstanderne deres, de som snakker positivt om nevrodiversitet, ikke anerkjenner, er behovet for behandling. «Barnet mitt er friskt og trenger ikke behandling. Det er resten av verden som må tilpasse seg oss.» Det høres flott, men det kommer aldri til å skje. Det er kanskje ikke så veldig fornuftig med verdens største ambisjonsnivå hvis en bruker alle ressursene på noe urealistisk, for hvorfor skal verden tilpasse seg mindretallet? Tallet på autister er økende, men vi snakker likevel om et lite mindretall, selv om vi tar med NLD og reelle ADHD-tilfeller.

Det er ifølge Norsk Helseinformatikk 1 av 1000 norske barn som får autisme hvert år, noe som innebærer 50 nye tilfeller hvert år. Det er et mistenkelig lavt tall. Statistikken fra amerikanske CDC viser en dramatisk økning fra 1 av 150 i 2000 til 1 av 59 (tilsvarer 16,8 per 1000 barn) i 2014. Det er ikke usannsynlig at vi har et lavere tall enn USA, men en kan spørre seg om hvorfor det er så mye lavere her enn i USA. En rapport fra Folkehelseinstituttet viste forøvrig at 4,3 prosent av gutter og 1,7 prosent av jenter i alderen 6-17 år ble registrert med ADHD minst én gang i perioden 2008-2013. Det var i den samme perioden 3,0 prosent menn og 2,2 prosent kvinner i alderen 18-22 år som ble registrert med en ADHD-diagnose minst én gang. Det er grunnen til at jeg ofte spør meg selv om det er en sammenblanding mellom to diagnoser som har noen av de samme symptomene.

Jeg har sett en del tillfeller av NLD, autisme og ADHD. Disse har også en økt risiko for epilepsi, og når vi er inne på nevrodiversitet, kan jeg ikke se for meg at alvorlige anfall, som faktisk kan drepe deg, blir vurdert som en alternativ måte å fungere på. Jeg kan ikke helt se for meg at samfunnet skal oppmuntre til epileptiske anfall. Da ser en faktisk hvor urimelig det er å si at foreldre bør fortelle barn med ASD, NLD eller ADHD noe tilsvarende. Jeg mener derimot vi har et større ansvar for å forberede barna, og gjøre barndommen og overgangen til voksenlivet best mulig. Ja, jeg har ambisjoner på miljøets vegne, men det dreier seg om å fungere, ikke om å være så autistisk som overhode mulig.

Det vanskeligste valget

Regnbuen minner meg på at toleransen har stjålet et symbol fra barnerommet. Kanskje har den stjålet barndommen også?

Regnbuen minner meg på at toleransen har stjålet et symbol fra barnerommet. Kanskje har den stjålet barndommen også?

Lov om barn og foreldre (barneloven) slår bl.a. fast at barnet skal få stadig større selvbestemmelsesrett etter hvert som det blir eldre (§ 33). Det betyr ikke at barnet skal ta avgjørelser alene, men at det skal bli hørt. Paragraf 31 i den samme loven sier at det skal legges stor vekt på barnets meninger etter at det har fylt 12 år. Det gjelder også avgjørelser som offentlige myndigheter, f.eks. en domstol eller barnevernet, tar.

Sivilombudsmannen vurderte i november 2016 om denne rettigheten var absolutt når det gjaldt barnevernsvedtak, spesielt flytting. Undersøkelsen konkluderte med at «Barne- og likestillingsdepartementets forståelse av barnevernloven § 6-3 om barns rett til å medvirke til barnevernstjenestens avgjørelser, ikke er i samsvar med Norges menneskerettsmessige forpliktelser.» Ombudsmannen mente derfor det var nødvendig med tiltak for å styrke barns rett til å påvirke sin egen sak. Les mer.

Det er ingen tvil om at barn har rettigheter, men spørsmålet er hvor mange og store de er. Det kommer på et eller annet tidspunkt i konflikt med prinsippet «til barnets beste.» Det er tydelig at Barne- og likestillingsdepartementet mente, i alle fall før Ombudsmannens kritikk, at denne rettigheten burde være begrenset. Regjeringen bekreftet så seint som i januar 2018 at loven satte begrensninger i den forstand at det fremdeles var foreldrene som skulle ta den endelige avgjørelsen. Les mer. Det kan likevel virke som at det er andre krefter i bevegelse som har snudd stemningen.

Jeg har registrert at «født i feil kropp-bevegelsen» har fått momentum, og det er sågar NLD og autisme-grupper på Facebook som i solidaritet deler saker om «født i feil kropp.» Det blir hevdet at alt annet enn en uforbeholden støtte til disse barna er et svik og et brudd på deres rettigheter. Det skal sies at jeg er langt fra utlært på dette området. Jeg har faktisk ikke så mye kjennskap til emnet, men jeg tillater meg likevel å være litt skeptisk. Det er flere og flere saker der et barn angivelig skal ha sagt at han/hun følte seg fanget i feil kropp, og dette barnet fikk derfor skifte identitet. Det identifiserte seg altså som det motsatte kjønn uten å ha gått gjennom noen medisinsk behandling. Dette skjedde f.eks. med seks år gamle Lulu i Argentina. Les mer i Huffington Post.

Det får meg alltid til å tenke på en gutt som startet i første klasse for noen år siden. Foreldrene hadde så langt oppdratt han kjønnsnøytralt, og denne seksåringen presenterte seg selv som en veldig rosa gutt ved starten av skoleåret. Etter hvert som han tilbrakte mer tid med gutter ble det mer fotball og mindre rosa ponnier. Det hadde kanskje vært mer påvirkning fra miljøet enn nøytralitet antyder?

Jeg har som sagt ikke mye kunnskap om dette, men vil tro at kromosomer og hormoner er et godt sted å starte en undersøkelse. Kjønn er snakk om biologi, ikke et valg. Hvis en undersøkelse bekrefter det en føler er det ingen tvil, men jeg ville i motsatt tilfelle vært interessert i å finne ut mer. Dette er en alvorlig avgjørelse, og den hormonbehandlingen en må gå gjennom for å skifte kjønn er veldig brutal.

Tenk på diagnoser innen psykiatrien. Det er f.eks. ikke lett å avgjøre om et barns opposisjonelle/aggressive eller narsissistiske atferd er innenfor det normale, og hvis den ikke er det, kan det være vanskelig å avgjøre hvilken diagnose, om noen, en bør gi. Det blir kanskje ikke avklart før barndommen er over, men en ting er i alle fall klart, det er ikke opp til barn å ta avgjørelsen. Kan vi være sikre på at dette ikke dreier seg om et valg?

Utviklingen av en seksuell legning illustrerer problemet med å la barn ta så viktige valg tidlig. Nettstedet Digitale læremidler for videregående opplæring, NDLA, skriver under overskriften Seksuell legning (Barne og ungdomsarbeiderfaget Vg2), at mange i puberteten er tiltrukket av begge kjønn fordi de ikke er sikre på hvilken legning de har. Det blir imidlerttid tydelig for de fleste i løpet av puberteten, og en kan derfor se at noen unge som har identifisert seg som homofile, seinere blir heterofile. Det var identiteten deres, og ikke et valg. Les mer på NDLA. Jeg har sett lærebøker i barneskolen som gir inntrykk av legning er et valg, men det bidrar neppe til å avklare den forvirringen mange har.

Det er forvirrende nok å vokse opp, og jeg lurer noen ganger på om samfunnet gjør det veldig mye lettere. Jeg tviler ikke på at noen er født i feil kropp, at dette er et reelt problem, men jeg er altså ikke sikker på om det alltid er lurt å ta den avgjørelsen i barndommen, om det er barnets rett å ta den avgjørelsen. Det er tross alt mange avgjørelser samfunnet ikke tillater barn å ta (alkohol, førerkort, stemme ved valg, gifte seg), så hvorfor er det så viktig å avgjøre dette spørsmålet så tidlig, og la barnet ta avgjørelsen alene? Valgmuligheter oppleves ikke alltid som frihet. For mange og store avgjørelser for tidlig kan derimot oppleves som overveldende. Valget må være i samsvar med den psykologiske modenheten. Det er en del av oppveksten å ta gradvis større valg, og godta konsekvensene av feilvalg. Jeg er ikke overbevist om at det valget vi snakker om her hører til barndommen.

For de som er i denne situasjonen er det kanskje det vanskeligste valget de tar i livet, og vi forventer altså at de skal leve med et valg de tok mens de knapt nok var gamle nok til å se en Disney film. Jeg vil legge til at det absolutt ikke er meningen å fordømme noen. Jeg bare tillater meg selv å spørre om dette er den rette måten å ivareta barn på, for dette vil ha konsekvenser som kanskje ikke er noe lettere å leve med.

Jeg er en tilhenger av å lære barna uavhengighet, men de trenger informasjon for å ta de rette valgene. Tror du Lulu hadde det? Dette gjelder generelt også, for vi må lære barn, uansett diagnose og utfordringer, å ta valg de kan leve med. Er du sikker på at vi lykkes med det?

Voksenlivet-et pågående arbeid

en kopp kaffe. Jeg liker kaffe. Gjør det meg til en ekte voksen?

Jeg liker kaffe. Gjør det meg til en ekte voksen?

Jeg kan tenke meg at en språklig purist har litt av hvert å si om substantiv brukt som verb, også kalt verbing på engelsk. En av de relativt nye formene er adulting. Det betyr at en utfører de pliktene og det ansvaret vi forventer av voksne. Jeg skrev nylig innleggene The Game of Life og Kan du spillet? der jeg var inne på at de som kan spillet best gjør det best i livet. Det er derfor viktig å være mest mulig klar når spillet starter, og det starter for alvor først når en blir voksen. Det som skjer før det er hovedsakelig trening.

Hva betyr det å væŕe voksen? Må en jobbe 42,5 timer per uke for å være voksen eller kjøpe en bolig? Det er tre sentrale milepæler de fleste forventer å oppnå som voksne, men det blir stadig vanskeligere å klare alle. Vi har forventninger om utdannelse og jobb, og hvis vi ikke klarer det, er samfunnet raskt der for å fortelle oss at vi har feilet. Det er nemlig et minimum av det andre forventer av oss. De fleste ønsker seg også en bolig. Det handler ikke bare om ønsket om å eie noe, men om å etterlate verdier til den neste generasjonen, og bolig er en god investering. Vi kan ikke forvente ekteskap/samboerskap, men det er likefullt en viktig milepæl for mange. Det er ikke det samme med økonomisk og sosial suksess hvis en ikke har en familie en kan dele alt dette med. En familie gjør dessuten livet lettere når en opplever tunge dager.

Det handler ikke alltid om deg
Det er mye vi må lære. Det beste hadde vært å lære på veien mot voksenlivet, men livet er et så komplisert spill at det tar tid. Vi lærer derfor mange av spillereglene, og hvordan vi skal spille, seinere i livet. Mennesker er på en måte stjerner i sitt eget reality show. Det meste handler om dem. Det er i alle fall lett å tro det, for vi er skapt til å være ganske egosentriske, men faktum er at mennesker er veldig opp og ned humørmessig. Det kan derfor hende at vi føler oss ignorert eller sågar at noen angriper oss, uten at dette er bevisst. Det er mulig det var rettet mot deg, men du må være klar over at det ikke nødvendigvis handler om deg. Det hender f.eks. at jeg er skikkelig sur, og hvis noen sier god morgen er jeg fristet til å snerre «hva er det som er så bra med den?» Hvis jeg gjør det må en være klar over at det egenlig ikke er rettet mot den personen.

Skuffelser og motgang
Dette er en del av livet. Det hadde vært lettere hvis det ikke fantes, men det er nå engang en del av livet for de aller fleste av oss. Jeg fikk et veldig brutalt møte med arbeidslivet etter studiene på lærerhøgskolen. Det var en rektor som ikke likte meg, og jeg mistet mange jobber p.g.a. de ondskapsfulle tingene han sa til andre arbeidsgivere. Det var hovedgrunnen til at jeg gikk arbeidsledig i en tre års periode etter at jeg hadde jobbet to år i fylkeskommunen.

Jeg søkte nok ikke i alle landets kommuner, men alle fylkene og veldig mange grunnskoler fikk en søknad fra meg. Det førte til en god del intervju, mange av dem over telefon/Skype p.g.a. den store avstanden. Jeg fikk en del foreløpige løfter, men etter at de hadde snakket med den nevnte referansen, ble tilbudet trukket tilbake. Jeg har også opplevd at tilbud om hjelp har blitt trukket tilbake, uteblitt eller aldri blitt gitt der det burde ha blitt det. Jeg har fått mye kjeft fordi jeg har utført arbeid jeg egentlig ikke hadde forutsetninger for å gjøre, og har derfor gjort ting feil. Det er heller ikke mye toleranse for en som gjør jobben bra nok, men som jobber litt seint.

Det føles ofte urettferdig, men det er ikke så mye jeg kan gjøre med dette. Jeg prøver å gjøre det bedre neste gang, og det var også grunnen til at jeg ble lærer. Jeg fungerte ikke i ulike typer fabrikkarbeid, og var på let etter noe jeg kunne klare. Jeg ville ikke at nederlag skulle bli så vanlig at det ble meg. Jeg ville ikke at det skulle være identiteten min. Jeg har prøvd å tenke at nederlag er bare noe som skjer, og at en må se fram mot neste mulighet.

Fleksibilitet
«Vær deg selv» er noe en ofte hører som et banalt utsagn uten mening, på linje med «jeg liker å arbeide med mennesker» eller «jeg liker mennesker med glimt i øyet.» Det jeg mener med å være seg selv er at en ikke lar seg presse til å gjøre ting en ikke liker. Det er ikke bra å være veldig rigid heller, uten evne til fleksibilitet, men en må ha evnen til å gjøre begge deler. Jeg var typen som gikk under radaren. Jeg holdt meg i bakgrunnen, men hvis jeg hadde vært mer komfortabel med å stikke meg fram, hadde jeg f.eks. gitt tydelig uttrykk for den fascinasjonen jeg hadde for goth i ungdommen (jeg var bl.a inspirert av filmer/bøker som Dracula, Frankenstein, Sleepy Hollow og rockebandet The Cure). Jeg skulle gjerne hatt litt mer av en «jeg har rett til å være den jeg er-holdning.» En må også ha mot til å forsvare meningene sine, og dermed bare si det en er villig til å stå for.

Dette er noen av ferdighetene er kan ha bruk for i livet. Dette er ting en ikke nødvendigvis lærer på skolen, men det er likevel viktige ferdigheter i spillet, og jeg mener følgelig de hører med når vi snakker om hva som kan hjelpe barn og voksne med diagnoser til å fungere bedre. Det er mange andre. Hvilke vil du fremheve?

Sosialt tap i bygde-Norge

Naturen var forførerisk vakker i Nordland, men jeg hadde ikke bare positive opplevelser der. Dette er tatt ved Reipå i Meløy.

Naturen var forførerisk vakker i Nordland, men jeg hadde ikke bare positive opplevelser der. Dette er tatt ved Reipå i Meløy.

Jeg har mye erfaring med bygde-Norge, og selv om mye er positivt, har det vært noe negativt også. Jeg fokuserer minst mulig på negative opplevelser, noe som er en bevisst strategi, for negative ting er noe som skjer. Det er derimot ikke identiteten min. Jeg mener det er viktig å motarbeide tendensen til å tenke at skuffelser og motgang er personlig. Det kan fort føre til en overfokusering på at det er noe galt med deg eller at det er alle andre som saboterer for deg. Jeg tenker på bygde-Norge i dag fordi jeg har skrevet om Dalen i Tokke kommune i de to siste innleggene mine.

Det var ved denne anledningen 1. mai som aktiverte gamle minner fordi jeg likte måten de arrangerte denne dagen på der. Det var en familiedag som minnet mye om 17. mai, men med fokus på politikk. En av utfordringene med små steder er rolleblanding. Toril Beate Masvie skrev en mastergradsoppgave for sju år siden som beskrev psykiske helsearbeideres erfaringer i små kommuner i Nordland. Det virket som at hun hadde fokus på at helsearbeidere hadde et sosialt tap. De opplever et tap fordi de velger å holde seg vekke fra sosiale arenaer for å unngå å treffe på pasienter. En av informantene beskrev ubehaget med å treffe en pasient som kassadame i nærbutikken.

Dette går andre veien også. Det er ubehagelig for pasienter å hele tiden måtte forholde seg til autoriteter med makt til å gripe inn i livet deres, samtidig som en må ha et sosialt liv med disse personene. Det er i utgangspunktet et skjevt maktforhold, så noe vennskap er en illusjon. Vi søkte om startlån to ganger i en av kommunene vi bodde i. Kulturskolen hadde ikke dans på programmet sitt, men det ble startet et privat studio mens vi bodde der. Det ble drevet av veilederen min på attføringsbedriften, og saksbehandleren i NAV som ga oss avslag på lånet. Vi møttes ellers privat fordi vi hadde et barn i samme skoleklasse og på samme fotballag. Hun hadde ellers inngående kjennskap til familien min, noe som gjorde den private kontakten litt ubehagelig.

Vi måtte selge oppussingsobjektet vårt i Vikebygd da vi flyttet til Telemark. Jeg savner denne plassen.

Vi måtte selge oppussingsobjektet vårt i Vikebygd da vi flyttet til Telemark. Jeg savner denne plassen.

Den foregående veilederen min på attføringsbedriften hadde kjennskap til utredningen som ga meg NLD-diagnosen. Hun var til stede på møter mellom meg, NAV, fastlegen og sykehuset, og gikk deretter over i en jobb for det lokale Barnevernet. Det fikk ingen konsekvenser for oss, men det er et generelt problem at en får «innsideinformasjon» i en jobb for deretter å ta avgjørelser i en annen som kan få alvorlige konsekvenser for familien. Det er ikke lett å være fullstendig uten forutinntatte holdninger, men det er ingen som diskuterer problemet med interessekonflikter i små samfunn. Den nevnte veilederen hadde forøvrig noen holdninger, ideer og rykter om oss hun hadde hørt gjennom andre, så vi hadde tidvis en noe anstrengt kommunikasjon.

Jeg hadde ikke noen samtaler med kommunens psykiatriske sykepleier, men det kunne ha blitt ubehagelig siden hun hadde en arbeidsag i uka på skolen der jeg jobbet. Hun var også dirigent i barnekoret dattera mi var medlem av, samt at hun hadde en funksjon i kirka. I den neste kommunen jeg jobbet i hadde vi en langvarig konflikt med helsesøsteren. Hun hadde også kontortid på arbeidsplassen min en dag i uka, i tillegg til at jeg var klassekontakt for to av barna hennes. Hun var også leder for bygdas barnekor, der dattera mi gikk.

Vi ble invitert til den samme kirka da vi kom til bygda, og hun som ledet gudstjenesten var også bygdas psykiatriske sykepleier. Hun oppfordret meg til å ta kontaktt med henne hvis jeg som fremmed på dette stedet følte et behov for en samtale. Det er ikke lett å være ny på et lite sted, så det hadde kanskje vært nyttig med den kontakten i starten, men jeg likte ikke de tette båndene. Begge disse kommunene hadde det til felles at de bare hadde to små matbutikker. Det var med andre ord gode muligheter for at en traff på noen av de en måtte forholde seg til i andre roller.

Det er ofte de samme etternavnene som går igjen i små kommuner, og hvis en skal appellere til noen andre, er det gode muligheter for at de har et nært forhold til den første. Jeg er ikke så opptatt av at alle skal like meg. Jeg dømmer ikke et sted fordi det er noen drittsekker der, og har derfor gode minner fra Vikebygd i Vindafjord, Dalen i Tokke, Halsa i Meløy kommune og Nesna. Jeg har sågar lekt med tanken om å flytte tilbake til et av disse stedene, men det har vært mer dagdrømming og romantisering av bygde-Norge på sitt beste enn reelle planer. Vi har et stabilt liv i Haugesund og kommer til å holde oss her.

Møter pasienter på bygdefest

En utopisk sult

bandak i dalen

Turstien Tangane bak Dalen Hotell var et av favorittstedene mine.

Jeg blir litt vemodig eller trist på denne dagen, for 1.mai minner meg om Dalen i Tokke. Noen vil si at sosialisme er en utopi, at det samfunnet denne ideologien beskriver ikke er forenlig med virkeligheten, for det vi har er kanskje nærmere antonymet dystopi. Jeg blir litt trist fordi Dalen i Tokke kommune hadde alle ingrediensene og forutsetningene, men det ble ikke noe idealsamfunn for oss.

Jeg skal ikke rippe opp i alt som har skjedd, men kan slå fast at vi hadde fire vanskelige år i bygda. Jeg fikk jobb der i 2008 og vi bestemte oss for å flytte. Verden er full av tilfeldigheter, og dette er kanskje ett av dem. Jeg vet ikke hva som lå bak, men den veldig positive tonen fra telefonsamtalene ble erstattet med noe ganske annet da vi faktisk kom til bygda. Vi møtte mange sympatiske folk der, og de fleste var heldigvis av den typen, men det var også noen som gjorde livet unødvendig vanskelig. Det har kanskje mer med en generell skepsis til utenforstående å gjøre, for det var et tema i valgkampen i 2011. Jeg gikk på et folkemøte i Tokke Kulturhus den høsten der politikerne fra kommunen debatterte ulike lokale saker, og en av sakene som ble tatt opp var hvordan kommunen tok imot innflyttere. Det var altså ikke et helt ukjent fenomen.

Dalen imponerte meg i begynnelsen. Det er 2 200 innbyggere i kommunen, og omtrent 900 av dem bor i kommunesenteret Dalen. De har en god skole, en barnehage med et fantasisk personale og en veldig kompetent leder for helsestasjonen. Kulturhuset ble bygget sammen med fylket (de deler det med den videregående skolen), og de har derfor ypperlige lokaler for bygdekino, kulturskole, bibliotek, ulike typer møter, i tillegg til et bra svømmebasseng. Det er stor aktivitet innen kultur og mange frivillige som gjør en god jobb. Jeg ble derfor imponert over hvor mye denne lille plassen fikk til.

Jeg ble så imponert at jeg vurderte ei stund å flytte tilbake. Jeg har ikke så lett for å få venner, men jeg hadde jevnlig kontakt med en mann der som jeg satte stor pris på. Den pensjonerte læreren var en god støtte for hele familien da vi opplevde noen av vanskene med å være innflyttere. Vi måtte gi opp mye da vi flyttet, bl.a. den tilværelsen vi hadde i grenda Svingen. Jeg elsket den plassen, men kjærligheten var nok ikke gjensidig.

Dalen hadde mye av det idylliske en kan finne i små bygder, men det var ei mørk side også. Ei veldig mørk side. Jeg skal ikke gå inn på det her, men kan si såpass at vi egentlig ikke hadde så mye valg, for det var ikke bare jobbsituasjonen som tvang oss ut av bygda. Vi valgte ikke Halsa i Meløy kommune. Det var ganske enkelt der jeg fikk jobb, men vi hadde liknende erfaringer i den nye kommunen. Det kan virke som at det bildet mange har av bygdeidyll er en illusjon. Den finnes i alle fall ikke for mange, hvis noen, innflyttere. Det beste en kan håpe på er å ikke skille seg ut, å gjemme seg i mengden, men det er faktisk ikke mulig for alle. Det er jo noe med de fleste av oss med en diagnose som NLD, autisme eller ADHD som ikke er så anonymt. Da har en faktisk ikke den beskyttelsen det er å være en av mange, for hva gjør en hvis massen ikke vil ha deg der?

Det var flere grunner til at vi ikke kunne bli boende i Dalen. Jeg fikk for det første ikke jobb der, og jeg søkte i hele regionen for at vi i det minste kunne holde oss i fylket (mellom Vinje og Porgrunn, samt Tinn, Fyresdal og Nissedal). Jeg tenker av og til på hvordan det hadde gått hvis vi hadde klart å bli. Dattera mi elsket skikarusellen/idrettsskolen, barnehagen/skolen, kulturskolen og det nettverket av venner vi hadde der. Hun elsket sågar snøen, og det var virkelig nok av den der. Hun opplevde nok Dalen som et utopia.

Det som skjedde i Dalen og i årene etterpå er mye av grunnen til jeg ikke kan se på Norge som et idealsamfunn. Jeg er ikke sikker på hvilket ord jeg skal bruke. Jeg har noe av den samme følelsen for Vikebygd i Vindafjord kommune. Vi bodde der i fire år, men flyttet da jeg fikk jobben i Dalen. Vi hadde det bra på denne plassen 40 km utenfor Haugesund, men det var mange av de tjenestene vi trengte som ikke var tilgjengelige. Vi kunne derfor ikke ha blitt boende uansett. Vemod er nok ikke det rette ordet, for det har mer med tungsinn, bedrøvelse og håpløshet å gjøre. Det jeg føler er mer positivt. Jeg tror jeg tenker på lengsel, en sult eller et begjær etter å smake det jeg hadde i yngre dager. Det kan selvsagt aldri bli det samme hvis vi flyttet tilbake, men jeg skulle ønske vi kunne ha fortsatt på det livet vi hadde startet.

Jeg tror jeg blir litt svimmel også. Vertigo er en svimmelhet en får hvis sanseorganene gir forvirrende tilbakemeldinger. Da kan kan en rett og slett ikke orientere seg i rommet. Det er en illusjon, men jeg tenker overført betydning nå. Jeg liker å tenke både bakover og framover, men det må være en balanse. Det er fristende å leve i fortida når verden beveger seg for fort, men jeg prøver å unngå det. Et og annet øyeblikks vertigo er kanskje ikke så dumt likevel, for da har jeg tid til å reflektere over livet. Det ligger smertefulle minner i fortida, ting jeg ikke vil tenke på. Jeg gjør det likevel, om ikke annet så for å redusere farten litt. Det store fokuset på framdrift kan gi noen og enhver vertigo. Det kan gjøre omgivelsene diffuse, og gjøre oss ute av stand til å navigere. Dalen representerer noe av fortida mi. Det er noe smerte der, og noe av smerten har sammenheng med at vi mistet det livet vi hadde. Det er likevel flere gode minner, og vi møtte en del mennesker der som gjorde livene våre bedre. Vi hadde et sterkt nettverk av mennesker som gjorde inntrykk på oss. Dalen var derfor tross alt livet på sitt beste.

Vertigo er også et symptom på sykdom, og det minner meg følgelig på at vi har en begrenset tid på oss. Ingen av oss vet hvor mye framtid vi har, men jeg vil i alle fall ikke bruke noe av den på noe nytteløst. Jeg har bøker som skal leses, bøker som skal skrives, steder som skal besøkes, vennskap som skal knyttes, og ikke minst ei datter som skal få muligheter til å velge det livet hun ønsker seg. Vertigo passer ikke inn i planene mine. Jeg vet hvor jeg skal og har planer om å komme fram, men en og annen pause kan være nyttig. Det kan faktisk hjelpe meg til å få mer ut av livet. Jeg må derfor passe på at jeg ikke har det for travelt.

Utopi, det perfekte sted, finnes forøvrig ikke, og hvis noen vil overbevise deg om noe annet, vet du at de lyger. Det er ikke det mange vil høre, men sannheten er at du må skape din egen lykke. Det er ikke så enkelt som at man er sin egen lykkes smed, for andre kan gjøre livet ditt temmelig surt, men det er i alle fall opp til deg selv å gjøre noe med det.

Mer politikerprat fra tåkeheimen

Jeg bodde i "kommunegården" en kort periode i barndommen. Det var da ment for økonomisk vanskeligstilte.

Jeg bodde i «kommunegården» en kort periode i barndommen. Det var da ment for økonomisk vanskeligstilte.

LO og Ap har hatt et samarbeid i mange år, men de kommer ikke til å marsjere sammen på 1. mai i Haugesund i år. Det startet med at fem styremedlemmer i Nord-Rogaland LO stemte for å nekte nestlederen i Ap, Hadia Tajik, å tale i Haugesund under årets arrangement. De fem medlemmene gjorde at det ble et 5-2 flertall mot Tajik som hovedtaler. Ap svarte med å trekke seg fra arrangementet og kommer derfor til å markere dagen uten LO i Haugesund.

Jeg skriver om dette fordi jeg har vært opptatt av fattigdom, noe jeg mener er relevant for denne bloggen. Jeg har i tidligere innlegg vist til en artikkel/intervju med Jonas Gahr Støre i Fri fagbevegelse, der han ga uttrykk for at han fryktet utviklingen av en ny underklasse i Norge. Han viste til utviklingen i Tyskland der mange er avhengig av matkasser og økonomisk stønad til tross for at de har en jobb. Da denne artikkelen ble skrevet i januar 2017 levde over ti prosent av Tysklands lønnsmottakere under fattigdomsgrensa som EU har fastsatt, mot 4,4 prosent i 1973. Gruppa «working poor», lønnmottakere som ikke klarer seg alene, er dessuten økende i Storbritannia. Fattigdom har vært et stort sosialt problem i Labour-bastionen Skottland også. Det blir kanskje ikke rettferdig å si at dette har skjedd på sosialistenes vakt, men det er ingen tvil om at Tyskland stort sett har blitt styrt av sosialdemokratene og kristeligdemokratene, som er tilhengere av sosial markedsøkonomi. Les artikkelen i Fri Fagbevegelse.

Fjoråret ble også avsluttes med en rapport om fattigdom fra NAV, der det kom fram at andelen fattige i Norge gikk opp fra 7,7 prosent i 2011 til 9,3 prosent i 2015. Det er sannsynligvis ikke retferdig å anripe Ap her heller siden vi er en del av et globalt marked, men når Ap og SV hevder å være løsningen på en måte den nåværende regjeringen ikke er det, kan en lure på hva de rødgrønne gjorde de åtte årene de hadde flertall i Stortinget. Jeg lurer på hvor bekymret de var for fattigdom i Norge mens de hadde makt. Les mer i Klassekampen.

Dette er spesielt alvorlig for de som har en diagnose eller som ikke fungerer i arbeidslivet. Det hadde ikke vært usannsynlig hvis vi fikk en afrikansk utvikling. En rapport fra Sintef slår fast at kampen mot fattigdom i Afrika er vellykket i den forstand at det er færre fattige, men at noen grupper ikke får bli med på den økte levestandarden. Noen blir diskriminert eller faller utenfor av andre grunner, og funksjonshemmede er en av de gruppene. Les mer på forskning.no.

Jeg tilbrakte en stor del av barndomme i Ramsdalsblokkene.

Jeg tilbrakte en stor del av barndommen i Ramsdalsblokkene.

Jeg har skrevet mye om norsk boligpolitikk og hvordan kommunene bruker eller ikke Husbanken til å hjelpe målgruppene. Jeg kan ikke unngå å tenke på alt dette på 1. mai. Jeg blir ikke imponert av røde politikere, spesielt ikke ordføreren i Haugesund, som vil overbevise oss om sin egen fortreffelighet. Haugesunds avis publisert forøvrig et bilde av rådmann Ole Bernt Thorbjørnsen og ordfører Arne-Christian Mohn (Ap) fra en pressekonferanse i februar 2017. De smilte bredt fordi kommunen hadde gått med et solid overskudd året før. Dette skjedde mens kommunen var på ROBEK-lista, skolene og eldreomsorgen måtte leve med store kutt, og kommunen støttet fotballaget med store summer.

Jeg bodde forøvrig en periode i «kommunegården» i barndommen. Jeg ble født i Bergen, men foreldrene mine flyttet tilbake, og vi bodde i kommunegården før vi flyttet inn i de nye blokkene som  ble bygget i Ramsdalen. Faren min hadde forøvrig vokst opp i den samme bygården. Kommunegården var ment for økonomisk vanskeligstilte, men etter at kommunen solgte eiendommen for noen år siden, har den blitt leiligheter som denne gruppa ikke har muligheter til å skaffe seg. Det er for tiden ei annonse på sidene til Meglerhuset Rele som viser en leilighet med ett soverom til 1 690 000 kroner + 1336 kroner i fellesutgifter. Det er problematisk nok at dette ikke er passende for en familie, men en kan heller ikke bruke et Startlån på denne type leilighet.

Det er sikkert mye det er vanskelig å gjennomføre for politikere, men jeg er ikke overbevist om at dette er et av de områdene. Fattige, og spesielt de som ikke fungerer i arbeidslivet, har ikke muligheter til å øke inntekten. Når det gjelder bolig er det ikke snakk om å gi dem noe, annet enn en rimelig mulighet. Det tjener faktisk samfunnet på. Jeg hadde nok ikke vært så kritisk til politikere generelt hvis de viste tydeligere at de mente hvert ord. 1. mai er kanskje best som en familiedag. Jeg bodde fire år i Dalen i Tokke kommune. Det er ei gammel industribygd der Ap står sterkt. Vi deltok på 1. mai-arrangementet fordi det var mer som 17. mai med leker, pølse og is for barna foran kulturhuset, mens de voksne fikk suppe, kake, noen taler og litt underholdning inne.

Det er alltid noe å feire, for vi har et ganske bra samfunn, men spørsmålet er om vi har grunn til å feire den jobben Hadia, Jonas og Audun gjør på Stortinget. Jeg er ikke overbevist, og synes derfor det er ganske greit at Hadia Tajik dropper Haugesund i morgen

%d bloggere like this: