RSS Feed

Onde barn i norske fengsler

Men dersom det skjer en ulykke, da skal du gi liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brent for brent, sår for sår, skramme for skramme. 2. mosebok 21:23-25

Tanken om hevn eller gjengjeldelse har vært sentral i de fleste kulturer. Den kristendommen vi kjenner har utviklet seg i takt med demokratiet, og viser kanskje at selv mennesker som i utgangspunktet forfektet positive ideer, ble like korrumpert av makt som politikere. Jeg mener at kristendommen er bra for samfunnet, men ingen religion bør ha politisk makt.

Vi ser det kanskje tydeligst i den muslimske verden i dag, men det betyr ikke at vi er helt uskyldige selv. Det høres barbarisk ut for oss i dag når sharialovene gir dommere i muslimske land anledning til å straffe noen til f.eks. piskeslag, håndhogging eller steining. Dette er en straffereaksjon som ikke har fulgt med tiden. Den hadde en funksjon i å hindre overdrivelser lenge før demokratiet, og selv om det muslimske rettssystemet har begrenset den private hevnen, ser vi gang på gang at lovene ikke hører hjemme i et moderne samfunn.

Vi hadde noe tilsvarende i vikingtida. De likte å gi bøter, og siden bøtene for mord eller voldtekt var temmelig høye, ble de skyldige ofte dømt til utled (fredløs). Det innebar at hvem som helst kunne drepe den skyldige, og det var nærmest en plikt innen offerets familie å gjenopprette æren. Problemet med de gamle lovene var at hevnen ikke nødvendigvis rammet den skyldige, selv om vikingenes kanskje kom nærmere. Jeg tror likevel mange vil mene at de kan leve godt med hevn, helt til den rammer dem selv.

Underholdningsindustrien skaper delvis holdninger, men den skildrer også eksisterende holdninger, og siden hevnmotivet er like gammelt som mennesket, er det nok en blanding. Vi liker ofre som tar hevn, og tenker kanskje ikke så mye over at det noen ganger er feil person som blir straffet, eller at straffen ikke står i forhold til overtredelsen. De fleste heiet på Lisbeth Salander i Millennium eller Beatrix Kiddo i Kill Bill, men de ville neppe likt en generell hevnkultur hvis den rammet dem selv direkte eller indirekte. Det er også et hevnmotiv i bøker/filmer som Hamlet og Othello av Shakespeare, Greven av Monte Cristo (Alexandre Dumas), Carrie (Stephen King), Gudfaren, Kill Bill, Star Trek II: The Wrath of Khan bare for å nevne noen få jeg kjenner til.

Det var også mange som mente at Lorena Bobbitt gjorde det rette da hun i det virkelige liv hevnet seg på ektemannen ved å skjære penisen av han. Hun skal ha blitt mishandlet i en årrekke, og selv om mannen sov mens det skjedde, vurderte retten handlingen som selvforsvar, og hun ble derfor frikjent. Dette blir å gi de mørkeste kreftene i oss fritt spillerom, og de får ofte det. Et søk i Google gir mange store og små eksempler. Det er mange nettsteder som gir ganske utførlige råd om hvordan en skal hevne seg, og det har ofte med utroskap å gjøre. Politifolk er like menneskelige som resten av oss, men det overrasket meg likevel at et av søkeresultatene var en sak om at fagforeningen for politifolk i USA truet regissøren Quentin Tarantino med «overraskelser» foran premieren av The Hateful Eight.

Vi ser det også på et mer dagligdags nivå. Nettstedet forskning.no skriver om at mange straffer sjefen med en ekstra lang lunsj eller annen form for unnasluntring, og dette kan skje flere uker etter den hendelsen en reagerte på. Dette er en vanlig reaksjon i konflikter mellom mennesker. Vi legger makt bak ord som «dette er en kamp du ikke kan vinne.» Vi føler kanskje at dette er greit når det er gode grunner til å hevne seg, men det kan være vanskelig for utenforstående å se hele bildet.

Det var f.eks. en del som fikk sympati for den 50 år gamle familiefaren i Rødeby i Sverige som drepte en 15 år gammel gutt som trakasserte dem. Han hevdet til sitt forsvar at han forsvarte familien, og ble frikjent i den første rettssaken fordi han led av en alvorlig pyskisk lidelse i gjerningsøyeblikket. Han ble seinere dømt, men slapp fengselsstraff. Jeg synes ikke det er helt åpenbart at denne familiefaren gjorde det eneste han kunne, eller at han fortjente en heltestatus. Jeg tror det var hevnen folk likte. Det har nok sammenheng med at vi ikke stoler på at rettssystemet kan gjøre jobben med å gjenopprette rettferdigheten. Jeg lurer ofte på hva det er som gjør at noen mordere får sympati, mens vi snakker om andre som onde.

Jeg så en overskrift fra Huffington Post som kritiserte soningsforholdene i amerikanske fengsler. Det er ikke en overdrivelse, men hvordan er det i Norge? Det blir ikke snakket om det her til lands, men det har vært noen overskrifter, senest for ei uke siden i Dagbladet, om soningsforholdene for kvinner. Mange av overskriftene om norske fengsler gir inntrykk av dette er rene golfklubber sammenliknet med den straffen eller hevnen vi forventer å få over kriminelle. Det er det de har i USA, men så er det ikke direkte sunne mennesker som slipper ut igjen heller.

Spørsmålet i Norge er nok mer om vi kan forebygge. En undersøkelse fra Tunga fengsel i Trondheim viste at 53 prosent hadde personlighetsforstyrrelser, 30 % ADHD-diagnose og mer enn 40 % hadde lese og skrivevansker. En undersøkelse fra Kristiansands fengsel viste at 20 prosent hadde en behandlingstrengende psykisk lidelse (omtalt i psykologitidsskriftet). Det høres ut som at det er en del samfunnet kan gjøre mens disse fangene er barn. Når det gjelder ADHD er impulsivitet et stort poeng, og det er sikkert mange som i utgangspunktet ikke har andre problemer enn at de ikke klarer å fungere i samfunnet. Jeg tror mange har en tendens til å se på kriminelle som onde, og hvis det stemmer at det finnes onde mennesker, er det ingenting som vil virke.

Vi snakker ganske lettvint om ondskap, men det er i så fall noe en blir etter hvert. Ingen blir født onde, men dette er lært atferd. Hvis det stemmer har samfunnet et delansvar. Dette betyr likevel ikke at kriminelle med en diagnose ikke vet hva de gjør, eller at de ikke må ta ansvar for det de har gjort.

Ut i nærturen

Det er mange fordeler med å bo i byen, en av dem er enkle turmuligheter. NRK inviterte ulike mennesker på en tur i nærturen i programmet Ut i nærturen. Dette var stort sett mennesker som ikke var direkte kjent for store fysiske anstrengelser. Jeg så bare én episode, med mannen som gjorde Fisking i Valdres kjent. Jeg har en kropp som var ganske atletisk på 80-tallet, men den er nok ikke så begeistret for harde økter i dag. Da er det veldig greit med en Turistforening som legger til rette for oss litt bedagelige. Jeg gikk sammen med dattera mi opp Vardafjellet forrige søndag.

Det er forresten en fornærmelse mot de ekte fjellene når vi omtaler steinene rundt Haugesund som fjell. De minner meg litt om filmen The Englishman Who Went up a Hill but Came down a Mountain. Filmen handler om to britiske landmålere som kom til en landsby i Wales mot slutten av første verdenskrig for å måle en høyde. Lokalbefolkningen omtalte den som et fjell, og da det viste seg at den var akkurat litt for kort til å oppnå den statusen, hjalp noen lokale patrioter naturen litt ved å bygge en uvanlig høy varde. Høyden ble dermed klassifisert som et fjell.

Ifølge dette plottet gikk grensa på tusen fot eller 305 meter, så da blir ikke Vardafjellet med sine 121 meter veldig imponerende. Det er uansett en perfekt tur som er kort nok, og spennende nok til at en slipper mas fra trøtte unger. Det er flere stier opp, vi brukte den som starter bak «høyblokkene». Hvis en har det kjempetravelt eller vil ha en litt mer eksplosiv bruk av musklene tar det bare 15 minutter til toppen.

Det er en del interessant å se og gjøre der oppe. Nazistene hadde flere skytestillinger og utkikksposter der under krigen. Jeg var ikke så mye på Vardafjellet som barn, men husker med glede andre bunkerser og huler jeg lekte i. Det var moro både med og uten lommelykt. Det er ikke overraskende at tyskerne hadde skytestillinger der når en ser utsikten i dag, for de kunne sikkert se de britiske flyene ganske tidlig. Når en står på toppen kan en se Haugesund, Karmøy og Utsira. Jeg vet i tillegg hvor Røvær, Føynå, Espevær og Bokn er, og kunne kanskje ha skimtet dem hvis jeg hadde tatt med en kikkert.

Det er også flere dammer med frosker og salamandere på toppen. Sistnevnte er truet p.g.a. menneskets iver etter å sette ut fisk, samt fylle igjen og drenere dammer. Haugesund kommune fikk forøvrig statlige viltmidler i 2010 for å gjenåpne gjengrodde yngledammer.

 

This slideshow requires JavaScript.

 

Tyver jakter norsk arvesølv

Hvem eier Norge?

Det er faktisk ikke lett å svare på. En artikkel fra NRK sier at 50 prosent av alle aksjeeiere i Norge er skjult, og at børsen ikke har innsynsrett. Det betyr ikke at utenlandske interesser kontrollerer halve Norge, men det virker litt mistenkelig at de vil holde identiteten sin skjult.

Statoil holdt de fleste av sine eiere skjult for offentligheten helt til i fjor. Da var det bare to av de tyve største aksjeeierne en visste identiteten til. Det var forøvrig Olje- og energidepartementet og Folketrygdfondet. Statoil offentliggjorde de andre eierne etter mye kritikk, og da viste det seg at 5,1 prosent av selskapet var engelsk, 7,9 prosent var eid av investorer fra andre europeiske land, 9.6 prosent var amerikansk, og 1,5 prosent var fra resten av verden. De norske eierne har fremdeles et overveldende flertall, men det er likevel uheldig at et selskap med ulike kontroverser bak seg, bl.a. korrupsjon i Iran, ulovlig prissamarbeid i Sverige og en bot på 80 millioner kroner etter en ukontrollert gassutblåsning på Snorre A, velger hemmelighold.

Jeg bor rett ved siden det gamle Haugesund Mekaniske Verksted (HMV) som nå går under navnet Aibel. Et svensk såkalt private equity selskap (Ratos) kjøpte halvparten av Aibel i 2012, mens et annet ganske stort lokalt selskap, Vassbakk og Stol, ble solgt til svenske Skanska for noen år siden.

Aibel klargjør for tiden det 270 meter lange og 52 meter brede skipet Glen Lyon for oljeselskapet BP.

Aibel klargjør for tiden det 270 meter lange og 52 meter brede skipet Glen Lyon for oljeselskapet BP.

Kina er ifølge Nettavisen aktive investorer i Norge, og de har brukt 45 milliarder kroner siden 2008 (artikkelen er 7 måneder gammel). Professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole, Ola Grytten, uttalte til avisen at kinesiske myndigheter har en strategi på å investere i land hvor det er billig å produsere og hvor det er mulig med politisk innflytelse. Han mener at kinesiske selskaper investerer i høykostland som Norge fordi det er høy kompetanse her. Det er sikkert smigrende, men en smule urovekkende samtidig. Det blir gjerne gitt inntrykk av at vi ikke kunne klart oss uten de superrike. Det er store selskaper og viktige enkeltpersoner som Kjell Inge Røkke, John Fredriksen og Odd Reitan som alene skaper jobber i Norge, eller er det det?

De som investerer i Norge er interessert i avkastning. Vi har sett utenlandske fond med store poster i f.eks. private skoler og barnevernsinstitusjoner. De er ikke interessert i å hjelpe barn eller å utvikle støtteapparatet. De er interessert i å få mer penger tilbake en de investerte. Det er derfor god grunn til å spørre seg om hvilke verdier investorene skaper. Hvis det går bra med norske barn, er det fordi de hadde utenlandske eiere?

Det er ingen tvil om at vi trenger store investorer som er villige til å risikere pengene sine, men dette gjør ikke hele jobben alene. De rike kan etablere et selskap og utvikle produkter, men det er hele økonomien som i fellesskap må sørge for at bedriften har store nok inntekter. Det er kundene som gjør fortsatt drift mulig, og hvis selskapene skal ha en så stor del av æren som de ønsker, må de betale skatt. Det betyr at de må betale 28 prosent av overskuddet, men med litt kreativ bokføring er det lett å gi inntrykk av en har langt høyere utgifter enn en faktisk har. Dermed virker overskuddet mindre og en betaler mindre skatt. Multinasjonale selskaper har også flere muligheter til å overføre deler av overskuddet til land med et lavere skattenivå.

Jeg har nevnt mange ganger at det er stort sett Arbeiderpartiet som har styrt Norge etter andre verdenskrig. Sosialister liker å snakke om at de er garantistene for sosialt rettferdige budsjett. Det er de som sikrer jobbene og rettighetene til den gamle arbeiderklassen. Jens Stoltenberg sa det mange ganger, sist i 2014 da han på Arbeiderpartiets landsmøte gikk av som partileder. Han skrøt av de mange som hadde foretatt en klassereise under Arbeiderpariets ledelse, men han sa også at det i dag er viktigere å ha rike foreldre eller å gifte seg rikt enn å arbeide hardt og målbevisst. Jeg er imidlertid veldig uenig når han antyder at det er den norske høyresida som har ødelagt det de har bygget opp.

Det er en av de største løgnene vi har blitt servert, men den virker dessverre. Vi tror på den gang etter gang, men sannheten er at norske myndigheter, og det inkluderer i aller høyeste grad Ap, har sett den andre veien. Jeg har ikke tro på at staten er ukjent med eller maktesløse når det gjelder skatteunndragelser blant de rike, de som «skaper» jobbene. Skattemyndigheter slår hardt ned på «folk flest» som snyter på skatten eller lurer til seg penger fra NAV, og det er kanskje nødvendig, men det er ikke akkurat likhet for loven.

Jeg kjenner ikke veldig godt til skattesystemet, men jeg tror det er noe relativt nytt at «folk flest» betaler stadig mer skatt, mens selskaper og rike individer nesten ikke betaler skatt. Det er altså vi som har minst som gjør det mulig for de som har mest å fraskrive seg ansvar. De hadde formodentlig andre holdninger da Einar Gerhardsen var statsminister på 1950 og 60-tallet. Det er en generell trend idag med stadig mindre solidaritet, og det virker å være en antakalse om at det vil skade investeringslysten og økonomien hvis vi legger hindringer, som skatt, i veien for bedriftseiere. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke forstår meg på økonomi, men jeg er overbevist om at kjøpekraft skaper vekst. Det som amerikanerne omtaler som «the American Dream» er bra for økonomien. Det betyr at hus, bil og en rekke andre konsumentprodukter er innen rekkevidde for nesten hele befolkningen. Dette er en viktig motivasjon som vil få mange til å yte mer i en jobb de ikke liker. Det er imidlertid stadig flere som oppdager at drømmen er fjernere enn den var for foreldrene.

Ap liker å beskylde Høyre for å selge det norske arvesølvet, men dagens situasjonen har ikke utviklet seg fordi ett parti oppfordret til sosial urett. Sannheten er ubehagelig å tenke på, for den sier at politikere ikke er spesielt opptatt av å stagge de store selskapene. De er ikke spesielt opptatt av oss. Det er derfor det er en viss dose sannhet i mange av konspirasjonsteoriene om hvem som styrer verden.

Hvis det stemmer at penger styrer verden burde vi kanskje være litt mer opptatt av hvem det er som styrer pengene.

Disse betaler ikke skatt

Vi er én planet, men hvem snakker for oss?

måne og jorda

Jorda sett fra Månen. Det er på tide vi kommer oss videre. Foto: NASA via Wikimedoa Commons

Jeg har vært fascinert av astronomi og science fiction siden jeg som 13-åring så Carl Sagans TV-serie Cosmos, og leste boka som ble gitt ut samtidig. Jeg blir aldri lei av de tretten episodene og har derfor sett dem en rekke ganger siden 1981. Det var en fantastisk entusiasme rundt NASA og jeg følte at jeg var med på noe stort. Jeg trodde romfergene skulle være starten på noe nytt, og et stort skritt videre fra Apollo-programmet. Det har derfor vært en enorm skuffelse å konstatere år etter år at NASA har surret rundt Jorda i lav bane siden Apollo 17 og den siste måneferden i 1972.

Dette er likevel ikke bortkastet, for det er en forberedelse til et bærekraftig liv på en annen planet. Robert Zubrin er en amerikansk luftfartsingeniør og mannen bak Mars Direct, en organisasjon som har lobbet for en Marsekspedisjon i mange år. Jeg husker godt en dokumentar jeg så for mange år siden der han vitnet i en høring i Kongressen, og han sa rett ut at NASAs og Kongressens passivitet var et svik. Jeg kan forstå den lidenskapen han har for Mars, og det er på høy tid å sende mennesker langt forbi månen, men vi kan likevel ikke nekte for at verdensrommet er veldig farlig.

Det er to interessante prosjekter for tiden, samt et som sannsynligvis ikke er mer enn et pr-stunt. SpaceX har ambisjoner om bli det første private selskapet som sender astronauter til den internasjonale romstasjonen i 2017, og de håper i tillegg å sende en ubemannet kapsel til Mars året etter. Det skal være en forberedelse til å bygge en base der. SpaceX har den fordelen at de samarbeider med NASA og det er ikke utenkelig at dette samarbeidet gir resultater. NASA har planer om en bemannet ekspedisjon innen 2030, men dette prosjektet kan bli utsatt til 2040. Mars One er sannsynligvis det villeste prosjektet, for dette skal være en enveistur til Mars i 2024. Dette virker å være et slags reality show der hele 200 000 søkte og de skal til slutt sitte igjen med noen få som får æren av å dø på Mars. Planen er å sende grupper på fire astronauter med 26 måneders mellomrom. Dette høres veldig urealistisk ut.

Det er nok ikke vanskelig å få skipet i bane rundt planeten, men det blir verre å lande. Det er med dagens teknologi og landingsteknikk mulig å lande trygt på Mars med en farkost som veier ett tonn. Det alene gjør en koloni umulig, for NASA mener at de vil trenge mellom 20 og 30 tonn. Jeg tror det er derfor NASA drøyer det, for en kan tenke seg reaksjonene hvis regjeringen betaler for et astronomisk dyrt prosjekt som i tillegg dreper alle astronautene. De vil sannsynligvis trenge tiden fram til 2030, og vel så det, for å løse dette problemet.

Jeg skal ikke gå detaljert inn på alle utfordringene, men det er store problemer knyttet til temperatur, matproduksjon og tyngdekraft. En person som veier 100 kg på Jorda vil bare være 38 kg på Mars. Dette er en av grunnene til at astronauter ikke er mer enn ett år på den internasjonale romstasjonen. Den vektløse tilstanden svekker bein og muskulatur, og siden turen sannsynligvis vil vare i tre år, må vi regne med at astronautene får veldig alvorlige helseproblemer når de kommer tilbake. Det er også grunn til å tenke over politiske konsekvenser.

Romtraktaten fra 1966 slår fast at verdensrommet tilhører menneskeheten, og ingen land kan derfor gjøre krav på noen himmellegemer. Det var derfor ikke mer enn en symbolsk handling da USA plantet et amerikansk flagg på Månen i 1969. Denne traktaten sier så vidt jeg forstår ingenting om private selskaper. Det var derfor ikke i strid med Romtraktaten da President Obama signerte The US Commercial Space Launch Competiveness Act of 2015 i november i fjor. Loven slår fast at private selskaper eller individer kan beholde det de finner på asteroider eller Månen. Dette vil nok på kort sikt redusere de enorme kostnadene ved romfart, men jeg lurer på om det på lengre sikt kan flytte våpenkappløpet ut i verdensrommet.

Stormaktene har nemlig en tendens til å blande seg inn der de har økonomiske interesser å beskytte. Det er store verdier på asteroidene som passerer relativt nær Jorden. Det kan dreie seg om f.eks. gull, sølv, platinum, jern, wolfram, kobolt og titan. Det er også vann, oksygen, hydrogen og ammoniakk der som er viktig for å holde liv i astronautene og for å produsere drivstoff i verdensrommet. Jeg mistenker at stormakter som USA, Russland og Kina tenker på hvordan de kan utøve herredømme i verdensrommet uten å bryte Romtraktaten. India og Japan er forøvrig romfartsnasjoiner også nå, så det kan bli store konflikter i rommet. Polområdene på Jorda blir en slags lakmustest, for hva skjer der når det blir mer attraktivt å eie de områdene? Det er litt forstemmende å tenke på at vi kanskje ødelegger resten av solsystemet like mye som vår egen planet.

Jeg frykter at Carl Sagan var litt for optimistisk da han uttalte seg for 35 år siden. Dette er fra den siste episoden Who Speaks for Earth?

 

 

Formynderne vet best

Haugesund byv[pen som flagg

Nasjonaldagen er like mye en kommunedag

Hva er det egentlig vi feirer i morgen?

De fleste vil vel si at det er grunnloven med sine demokratiske prinsipper. 17. mai er dessuten et viktig verktøy for å skape en fellesskapsfølelse, og på en måte kontrollere befolkningen. De som er fornøyde og/eller passive kommer neppe til å blande seg inn i statens ønske om kontroll. Det er likevel mest en lokalpatriotisk dag for de fleste med stort sett lokale innslag, samt regionale bunader.

Det kan virke som en god idé å ha en nasjonaldag som samler folket. De har noe liknende i USA, der det kan se ut som at landet er splittet, men når de hever flagget og spiller The Star-Spangled Banner, er det ikke mange kritikere igjen. Myndigheter foretrekker blind lojalitet, men lojalitet må skapes og det er derfor 17. mai er viktig for Norge. Dagen samler oss.

Det er likevel et men, for er det så åpenbart at det er de rette ideene og verdiene som samler oss?

Det utdanningsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo publiserte en artikkel like før 17. mai for fire år siden der de skrev om et forskningsprosjekt som analyserte elevtalene på nasjonaldagen. Artikkelen nevnte to elever ved Skåredalen skole i Haugesund og det var snakk om hva frihet var for elever i grunnskolen. Elevene snakket om at de levde i spennet melom disiplin og frihet, samt en antakelse om at hvis vi har noen friheter, som utdanning, har vi det bra nok.

Det er forøvrig homoaktivist Karen-Christine Friele som er hovedtaler på årets arrangement. Hun har kjempet for en frihet som er helt i tråd med de idealene denne dagen burde representere, men hun er også kjent for at hun for sju år siden ga tilbake Fritt Ord-prisen hun fikk i 1978, samt det hun omtalte som Judas-penger. Det var fordi filosofen Nina Karin Monsen fikk prisen i 2009, og hun kjempet på den tida mot ekteskapsloven som likestilte homofile og heterofile. En skal altså ikke ha så mye ytringsfrihet at det fornærmer andre.

Når det gjelder det demokratiet vi liker å snakkke om på nasjonaldagen innebærer det at folket har en betydelig innflytelse på beslutninger som blir tatt i Stortinget og i by/kommunestyrene, men  det er likevel mye som tyder på at staten og byråkratiet har for mye makt. Vi har stort sett blitt styrt av Ap siden andre verdenskrig, og dette er i utgangspunkt noe positivt, hvis de lytter til folket. En annen ting er om folket har høy nok intelligens til å ta de rette valgene, noe de greske filosofene vi gjerne viser til diskuterte for bortimot 2 500 år siden, men demokratiet gir ikke politikerne anledning til å ta den vurderingen.

Det er ikke vanskelig å finne saker både på riksplan og kommuneplan der politikerne har tatt store avgjørelser som de visste det ikke var demokratisk dekning for, men politikerne har en tendens til å tenke at de vet best, at allmuen trenger statlige eller kommunale formyndere. Vi har stort sett blitt styrt av sosialistiske regjeringer etter krigen, men den usikkerheten som mange opplever i andre land er i ferd med å spre seg til Norge også.

Noam Chomsky siterte Reinhold Niebuhr og Walter Lippman en gang. De to sa at «necessary illusions» og «manufacturing consent» er sentrale trekk ved demokratiet. Det er med andre ord ikke sikkert at demokratiet er ekte. Det er sannsynligvis ikke like sterkt her som i USA, men jeg tror vi er på god vei. Løsningen er ikke et nytt politisk system, men en bedre organisert protest enn Occupy Wall Street hadde hjulpet. Problemet er ofte at ulike aktivister ikke klarer å spille på lag. Det er ingenting som skremmer politikere mer enn demokratiske stemmer, og kanskje vi burde ha skremt dem litt mer?

 

EU styrer norsk hverdag

Bokhylla

Jeg vokste opp med Aschehougs konversasjonsleksikon. Det skulle gi inntrykk av at en var intellektuell.

Jeg vokste opp med Aschehougs konversasjonsleksikon. Det skulle gi inntrykk av at en var intellektuell. Foto: Ebben via Wikimedia Commons

Jeg ble tvunget til å legge igjen noen av eiendelene mine da vi flyttet fra Tokke til Meløy i 2012, og resten gikk med da vi flyttet til Haugesund for to år siden. Flyttelasset ville ha kostet oss godt over 40 000 kroner, og vi hadde knapt nok råd til å transportere oss selv fra Nordland til Rogaland, så på avreisedagen måtte vi akseptere det uunngåelige. Hele samlingen av bøker og DVD’er ble liggende igjen. Vi gjorde det eneste vi kunne, og dattera vår fikk beholde alt sitt, noe som gjorde overgangen lettere for henne.

Jeg måtte legge igjen alt jeg har akkumulert idet voksne livet mitt, men det jeg savner mest er bøkene. Jeg hadde samlet en god del interessante, men også noen litt mindre interessante bøker. Jeg har nok litt av samleren i meg, og kaster nødig noe. Jeg hadde derfor en del bøker som var interessante nok å lese, men som jeg sannsynligvis ikke kom til å lese igjen. Jeg hadde også noen bøker jeg sannsynligvis ville lese to-tre ganger i løpet av livet, og noen jeg ikke var ferdig med selv om jeg hadde lest dem et dusin ganger. Jeg hadde også noen bøker av den typen du ikke leser fra perm til perm, men som er veldig interessante å kikke i. Det er den typen jeg bruker når jeg leter etter noe spesifikt.

Jeg hadde noen bøker innen historie, filosofi og skjønnlitteratur som jeg savner. Det var bl.a. Heimskringla, samlede verker av Shakespeare og Ibsen, Ferdaminni fraa Sumaren 1860, Jack London, Sherlock Holmes, en del science fiction, A Catcher in the Rye, On the Road, og ei bok jeg fikk som 12-åring, Cosmos av Carl Sagan.

Jeg kommer etter hvert til å gjenoppbygge biblioteket mitt, men jeg vil nok reflektere mer over hvilke bøker jeg virkelig ønsker meg. Jeg har inntrykk av at det er noen som har bøker de vil vise fram, mens de kanskje har noen hemmeligheter også. Det er mange som mer enn gjerne viser fram det gode, gamle konversasjonsleksikonet i stua, mens de gjemmer Fifty Shades of Grey, Danielle Steel og mye håpløs krim på soverommet. Det ligger sikkert en del bestselgere der, bøker som kanskje er mer respektable enn kiosklitteratur, men som ikke interesserer deg etter at du dro den hjem fra stranda. Disse bøkene gir deg liksom ikke noe status, og får derfor ikke plass i stua.

Jeg leste nylig Tilbake til Riverton, fem år etter den første gangen jeg leste boka. Dette er en av de bøkene jeg sannsynligvis ikke kommer til å lese flere ganger, og er derfor fornøyd med at den er tilgjengelig på biblioteket. Det er denne type bøker jeg gjerne leser på stranda, på toget/bussen/flyet eller på offentlige venterom, men jeg er ikke interessert i å vise dem frem eller å eie dem. Det er mange som har lest The Hunger Games, en av de populære seriene om vampyrer og en av de alt for mange kriminalromanene. Dette er relativt respektable titler som sannsynligvis kunne ha prydet bokhylla di uten at noen reagerte. Det er likevel stor sannsynlighet for at du er fornøyd med å lese boka én gang, og da blir den ikke mer enn veggpryd og skryt.

Pulp fiction-bladet Analog er en del av det hemmelige lagaret mitt.

Pulp fiction-bladet Analog er en del av det hemmelige lagaret mitt.

Jeg er begeistret for britisk litteratur og blant de forfatterne jeg kunne tenke meg i de bokhyllene jeg foreløpig ikke har er Eduard Morgan Forster, Charles Dickens, Jane Austen, Arthur Conan Doyle og H.G. Wells. Jeg liker også moderne forfattere som J.K. Rowling, J.R.R. Tolkien og C.S. Lewis (ikke minst sakprosa). Dette er bøker jeg leser med jevne mellomrom. Jeg vil nok alltid komme tilbake til norske forfattere som Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. Det har vært mye bra litteratur etter dem også, men jeg er ikke sikker på hvem jeg vil ta med. De første jeg tenker på er Jon Michelet og Jostein Gaarder.

Jeg tenker på hva jeg vil samle på når jeg leser bøker for tiden. Jeg leste nylig Den følsomme hjernen av Susan Hart. Den startet veldig lovende, og de første seks kapitlene er en innføring i hvordan hjernen er bygget opp. Forfatteren viser til forskning i fortsettelsen også, men den delen er ganske spekulativ. Da dreier det seg om tilknytning mellom barn og omsorgspersonen, hovedsakelig mor. Forfatteren sier det ikke direkte, men hun har en del formuleringer som kan misbrukes. Den tidligere statsråden i Barne,- likestillings og inkluderingsdepartementet, Inga Marte Thorkildsen, har nemlig skrevet en bok der hun hevder at ADHD er et symptom på at en har blitt utsatt for overgrep av sine foreldre. Denne boka går ikke like langt, men forfatteren har en tendens til å antyde og trekke forhastede konklusjoner basert på små studier som ikke gir entydige svar. Det gjelder både ADHD og autisme, men vi vet at det er helt andre ting som ligger bak. Det er en del spekulasjon innen psykologi, og jeg har et inntrykk av at heller ikke Susan Hart skiller mellom kunnskap og spekulasjon. Det er likevel en interessant bok, men den vil nok ikke få plass i bokhylla mi.

framsida til Vår fantastiske hjerne

Jeg vil gjerne ha ei hjernebok i bokhylla.

Jeg holder for tiden på med en annen, mer fascinerende bok om hjernen. Vår fantastiske hjerne er ikke en fagbok, men forfatterne sier i forordet at det er «en bok som skal gi vanlige mennesker mulighet til å få et lite innblikk i hjernens mysterier.» Den ser ut til å gjøre den jobben bra, og jeg tror denne eller en liknende bok kan få plass i bokhylla.

Jeg gleder meg også til å samle science fiction. Jeg leser bl.a. pulp fiction-bladet Analog. Det er mange gode noveller der, og noen av dem blir utviklet til bøker seinere. Dette bladet har inspirert forfattere som Isaac Asimov og Robert Heinlein. Dette er nok min kiosklitteratur.

 

 

 

Menn som seiler under falskt flagg

Hva vil det egentlig si å være tolerant? Store norske leksikon defineres det som «anerkjennelse av andres rett til å mene noe annet enn det en selv eller flertallet mener, og anerkjennelse av andres rett til å leve i samsvar med sine egne meninger.»

Det er nok en definisjon de færreste har hatt problemer med, selv om de kanskje ikke har reflektert så mye over det faktum at toleranse faktisk krever uenighet. Toleranse innebærer at vi godtar eller finner oss i noe/noen vi ikke liker. Når vi sier at vi tolererer noen, sier vi også at vi er dypt uenige med dem. Jeg har likevel aldri sett på toleranse som noe problematisk, men toleransebegrepet beveger seg i den retningen nå, for vi ser en toleranse som ikke tar hensyn til andre. Alt dreier seg om hva som gir en selv glede. Vi skal altså nyte godt av toleransen, selv når konsekvensen blir at det får negative følger for andre.

illustrasjon av mennesker i regnbuefarger som holder hverandres hånd

La oss holde hverandres hender mens vi godtar at vi snakker sant om hverandres ulike legninger.
Foto: Becris via freedigitalphotos.net

Jeg har skrevet om Colleen Francis i et tidligere innlegg. Denne 45 år gamle transseksuelle mannen fikk lov til å bruke damegarderoben ved Evergreen College fordi han identifiserte seg som en kvinne. Les om det i Mail Online. Jeg kom nylig over en liknende sak, og denne gangen er det ikke et individ som har krevd denne rettigheten, men butikkjeden Target som vil vise sin toleranse. De viste til en ny føderal amerikansk lov som skal hindre diskriminering basert på kjønnsidentitet, og de innførte dermed «transgender bathrooms.» Det innebærer at menn kan bruke dametoalettet hvis de sier at de identifiserer seg som kvinne. Det spiller ingen rolle om de vil gjennomgå en kjønnsskifte-operasjon eller ikke. Vi må altså bare stole på at de snakker sant, at en biologisk mann ikke har driftene til en mann. Target formulerte dette som noe positivt og mente at det var i tråd med firmaets inkluderende holdning. Les et kort innlegg på Targets hjemmeside.

Dette er en holdning som sikkert hadde fungert i en verden befolket av friske mennesker, men vi lever i en verden der menn som Norwood Smith Burnes og Christopher Hambrook utnytter de liberale lovene. Delstaten North Carolina vil beholde de gamle grensene og vedtok en lov for et par måneder siden som sier at transpersoner må bruke det toalettet som samsvarer med det biologiske kjønnet deres, og ikke med det kjønnet de identifiserer seg som. Dette resulterte i en veldig opphetet debatt, og deretter en maktkamp mellom føderale myndigheter og delstaten, som saksøkte hverandre. Føderale myndigheter mener det er galt å diskriminere mennesker som har valgt å identifisere seg som transpersoner. Dette åpner opp for mange subgrupper som kan fremme likende krav.

Vi er veldig forskjellige og mange føler kanskje at samfunnet bør respektere og rydde plass for dem. Det er ikke utenkelig at noen velger å identifisere seg som pedofil og voldtektsmann, for det er faktisk noen som forsvarer så alvorlige krenkelser. Bloggeren Saksynt argumenterer f.eks. for at en som besitter barneporno ikke er pedofili, og for noen år siden bagatelliserte advokat Tor Erling Staff handlingene til Lommemannen.

Det er en diagnose som kalles species dysphoria på engelsk. Det innebærer at en tror en er et dyr, mens body dysmorphic disorder betyr at en har en sterk følelse av det er noe galt med kroppen sin, og det spiller ingen rolle hva andre mener om saken. Hva med de som har en personlighetsforstyrrelse? De som har en paranoid personlighetsforstyrrelse er følsomme og nærtakende, oppfatter verden som uvennlig og går lett til motangrep. Tvangspreget personlighetsforstyrrelse kjennetegnes av overdreven ordenssans og et så stort fokus på regler og detaljer at helheten forsvinner.

Hvis noen velger å identifisere seg som noe annet, skal vi rydde plass for dem? Det kan få ekstreme utslag, f.eks. at samfunnet kanskje må legge til rette for spiseforstyrrelser i videregående skole. Jeg setter dette på spissen, men mener det er noe alvor i det også, for det blir ikke rettferdig hvis vi tilrettelegger for noen, mens andre må tilpasse seg. Avisa Huffington Post hadde et par innlegg der de tok litt letvint på «toalett-debatten.» De hevdet i en kommentar at dette ikke dreide seg om trygghet for jenter og kvinner, men om de som føler seg ukomfortable rundt transseksuelle. De siterte politiet i en annen artikkel som hevdet at det ikke økte faren for voldtekt hvis vi tillot transseksuelle menn å bruke dametoallettet. Jeg tror likevel den nye føderale loven kan forandre noe, for det vil bli lettere for de som har onde hensikter.

Jeg kan tolerere transseksuelle i betydningen at jeg er uenig, men godtar at de kan leve som de vil innenfor loven. Jeg er likevel ikke overbevist om at det er lurt å sende jenter inn på et toalett eller en garderobe der jeg vet det kan finnes tetosteron-produserende menn. Det blir kanskje ikke mange voldtekter som en direkte følge av denne liberale holdningen, men det hjelper neppe de som blir et offer for noe samfunnet har tillatt.

En annen ting er om vi er villige til å ta den risikoen det er med kirurgi og hormonbehandling, og det er kanskje det dette dreier seg om. Noen vil ikke ta den risikoen, og kan derfor være både mann og kvinne. Det ble tidligere skrevet ut store mengder østrogenmedisiner til kvinner i overgangsalderen, men det er mange studier de siste årene som har påvist en risiko for kreft, hjerte/karsykdommer og slag. Når vi i dag aksepterer at noen er født i feil kropp bør vi tenke på om det er rett å gi dem hormoner.

North Carolina’s sweeping anti-LGBTQ law explained

Sommerfuglord

En sommerfugl i hvitvinge-familien. Foto: Vladimir Kononenko/Naturhistorisk museum UIO. Lisens CC-BY-NC-SA

En kålsommerfugl i hvitvinge-familien.
Illustrasjon: Vladimir Kononenko/Naturhistorisk museum
UiO. Lisens CC-BY-NC-SA

Vi nyter et fantastisk vær for tiden og det er en sann glede å spasere gjennom sentrum med jentungen. Hun legger merke til detaljer mange av de andre som haster gjennom sentrum kanskje ikke er så opptatt av. En av de detaljene er sommerfugler.

Vi ser mange fine sommerfugler, mest hvite og gule, men noen er blikkfang i form av reklame i butikkvinduene. Vi går bl.a. forbi et renseri som har et klistremerke der ulike ord former en sommerfugl. Jeg har gått forbi der mange ganger uten å legge merke til det, og var derfor ikke helt med da dattera mi snakket om ordsommerfugl eller sommerfuglord i morges. Det var et fantastisk ord, for det finnes neppe noe mer poetisk enn bevegelsen til en sommerfugl. Den har et kort, men magisk liv, og det er nesten som at jeg ønsker å tro på feer. Jeg skulle gjerne hatt evnen til å beskrive denne poesien med ord.

Det er mye symbolikk i sommerfuglen. Det mest positive er kanskje larven som opplever mye vekst og medgang. Dette trygge stadiet blir avløst av mindre plass inne i kokongen, og en kamp om å komme seg ut i frihet. Disse bestrebelsene lykkes når puppen endelig blir en sommerfugl og kan utnytte potensialet sitt.

Det er ikke overraskende at sommerfuglen ble et tidlig kristent symbol på påske og dermed oppstandelse, men samme hva vi tror på er den et fantastisk symbol på håp. Det som kanskje er det skumleste med verden i dag er at mange er i ferd med å miste troen og håpet på at det kommer til å bli bedre. Hvis vi ser på den økonomiske situasjonen er det ingen tvil om at samfunnet er langt bedre rustet til å håndtere dårlige tider enn på 1930-.tallet. Det var mennesker i f.eks. USA som opplevde en desperasjon få i USA og Europa kan forestille seg i dag. Det var imidlertid ikke håpløse mennesker. Redningen ble faktisk sosialisme og elementer av velferdsstaten for landet som hater alt som minner om dette. Franklin Delano Roosevelts reformprogram New Deal betydde at staten tok på seg et betydelig økonomisk ansvar og hjalp bl.a. banker, bønder og kommuner. Det ble satt i gang statlige byggeprosjekter og programmer der mange av de 13 millioner arbeidsledige fikk jobb. Det var ikke jobber de ble rike av, men dette var likevel starten på den moderne amerikanske drømmen.

Den norske staten grep også inn og devaluerte krona i 1931. Den grep i tillegg inn i frie markedsmekanismer for jordbruksprodukter ved bl.a. statlige kornmonompol som skulle sikre stabile priser. Det var derfor sannsynligvis en følelse av at ting kom til å bli bedre. Nordmenmn er fremdeles priviligerte sammenliknet med de fleste andre, mens det er ganske dystert andre steder. Hvis mange nok mister håp kan det faktisk være vanskelig å snu trenden.

Roosevelt hadde kanskje en enda høyere status i USA før krigen enn Churchill hadde i England under krigen. Han fikk folket til å tro at det var mulig med forandring. New Deal gikk egentlig ut på å samle inn kortene og dele dem ut på nytt. Vi ser noe helt annet i dag. Jeg kan ikke se at noen politikere gir folket den troen på framtida som Churchill og Roosevelt gjorde, og det er dessuten mye som tyder på at mange får stadig dårligere kort å spille med. Jeg har sett et par overskrifter fra Oslo i det siste som sier det meste. En leilighet på 34 m² ble solgt for 3,2 millioner kroner, mens en på 19 m² gikk for 2 millioner. Jeg leste også om et nabolag i Egersund som ble bygget for unge etablerere, men i dag står noen av de ferdige husene tomme, mens andre ikke kom lenger enn til grunnmuren før prosjektet ble gitt opp.

Vi vil nok oppleve at det snur. Det vil bli bedre, men jeg er ikke sikker på om det blir det for alle. Vi trenger kort sagt flere sommerfugler. Ikke for å bidra til pessimismen, men VG skrev i fjor sommer at halvparten av sommerfuglene i Europa er borte. Det er nesten som at det er noe symbolsk i det. Jeg har imidlertid ikke gitt opp håpet, men for å være sikker gleder jeg meg litt ekstra over hver sommerdag, hver sommerfugl jeg ser, og hvert sommerfuglord jeg leser.

Hvis du ser en sommerfugl, men ikke vet navnet på den er artsdatabasen et godt sted å begynne søket.

Eks-minister vil frata barn rettigheter

Det er et problem at barnevernets retningslinjer er så vage at en kan få ulik behandling i ulike kommuner. Det kan også være problematisk at ansatte i barnevernet viser til moteordet evidensbasert forskning for å rettferdiggjøre handlingene sine. Dette begrepet er problematisk fordi mange antar at det er synonymt med kunnskap, men evidensbasert forskning og kunnskapsbasert forskning er langt fra det samme. Det engelske ordet evidence kan bety bevis, men i juridisk sammenheng (give evidence) er det hovedsakelig en argumentasjon som skal overbevise eller så tvil om skyld/uskyld. Evidens blir i denne betydningen i beste fall en versjon av sannheten. I forskning er definisjonen for evidens så vid at den kan være nær sagt hva som helst.

En studie fra University of Toronto skal vise at voksne med ADHD har blitt utsatt for overgrep i barndommen. Nå er denne type forskning kraftig kritisert av norske forskere, men la oss si at den har et poeng. Studien hevder at 34 prosent av voksne kvinner med ADHD som deltok i studien ble utsatt for seksuelle overgrep før de var 18 år, og 44 prosent rapporterte om fysiske overgrep. De tilsvarende tallene for kvinner uten ADHD var 14 og 21 prosent. Forekomsten er altså dobbelt så stor blant kvinner med ADHD sammenliknet med kvinner som ikke har denne diagnosen. Forfatterne av studien mente at dette indikerte en usynlig eller stille epidemi.

Det er mulig, men når vi leser denne type studier må vi huske på at det er vanskelig å sette en diagnose fordi det er andre lidelser som har noen av de samme symptomene. Det er derfor utredningen tar så lang tid. Folk som har ADHD kan f.eks. ha kraftige humørsvingninger, søvnproblemer, vansker med skoelarbeid, depresjon, trass/sinne, angst, umodenhet, være lite fokusert, sosialt klossete og ha dårlig arbeidsminne. Dette betyr ikke at de har ADHD. Det kan være alt fra autisme til PTSD til lavt stoffskifte. Det er også noen, spesielt i USA, som får den diagnosen som gir dem flest rettigheter. Det er f.eks. veldig lite som skiller NLD og Asberger, men det er stor forskjell i forhold til rettigheter. Jeg vet derfor om tilfeller i USA der utrederen trodde det var NLD, men skrev Asberger i epikrisen.

Forsker Heidi Aase ved Folkehelseinstituttet uttalte til Universitetet i Tromsø at «det kan godt hende at det er vold og overgrep som ligger i bunn, men da har ikke den som utredet barnet gjort en god nok jobb. Det er viktig at utredningen har tatt høye for alle aspekter.» Dette betyr ikke at barn med ADHD ikke blir utsatt for overgrep, men hvis det er den eneste muligheten en ser for seg, vil en sannsynligvis begå mange overgrep selv, og bryte loven.

Det er vanlig at de som får diagnoser som ADHD og autismespekterforstyrrelser får tilleggsdiagnoser. Dette kalles komorbiditet (samtidighet) og betyr at en har flere lidelser samtidig. Dette er godt dokumentert og Norsk psykologforening sa i en høringsuttalelse til Helsedirektoratet i 2013 at «komorbiditet ved ADHD er snarere en  regel enn et unntak, og ved utredning av atferdsutfordringer er det en risiko for at andre tilstander, som f.eks. spesifikke lærevansker kan bli glemt. Eksempelvis er det også høy forekomst av ADHD hos pasienter med Asberger.»

Det er med andre viktig å foreta en grundig utredning, noe BUP gjør og barnevernet følger hovedsakelig faglige råd. Problemet er at noen er veldig bastante og sier ikke at overgrep er en av flere muligheter. Det er den eneste muligheten, og det er kanskje derfor vi noen ganger kan lese i avisen at barnevernet overprøvde en diagnose eller medisinske råd fra spesialisthelsetjenesten. Tidligere barneminister Inga Marte Thorkildsen skrev boka Du ser det ikke før du tror det og flere kronikker i Dagbladet. I den kronikken jeg viser til kritiserer hun bl.a. at «det ikke er normal praksis at man snakker med barna alene i mange av våre hjelpesystemer.»

Barnevernet gjør en god jobb i de aller fleste sakene, men problemet med manglende innsyn blir veldig synlig i de kritikkverdige sakene. Det får meg til å spørre om det er andre saker som krever innsyn også. Kan det være at et barnevern uten krav til dokumentasjon noen ganger er overgriperen? Barnevernet snakker nemlig med barna uten at vitner eller et videoopptak kan dokumentere prosedyrene. Det er i dag et hovedfokus på at foreldrene ikke skal kunne manipulere barna, og det er nødvendig i saker der de har forgrepet seg på barna, men vi kan heller ikke leve med et barnevern uten noe innsyn. Spesielt ikke hvis holdningene til Barne-, likestillings og inkluderingsministeren fra 2012/2013 er representative.

Thorkildsen mener det også er problematisk at foreldrene har innsyn og mulighet til å sitte sammen med barna sine når de utredes hos BUP. Den tidligere statsråden uttrykker rett og slett en total mistillit til hele helse og sosialvesenet, og hevder at helsevesenet er for slepphendte med diagnoser og medisiner. Jeg mistenker ikke den tidligere statsråden for å være uvitende, så problemet er kanskje mer at hun ikke godtar de faglige rådene.

Det er ifølge Helsedirektoratets nasjonale retningslinjer for ADHD fastlegen som foretar den første vurderingen, og dette skjer sannsynligvis etter at skolen har snakket med barnet over en lengre periode. Utrederne vil også ha samtaler med barnet og foreldrene, både sammen og hver for seg, og med lærerne. Det vil dessuten være fagpersoner inne for å vurdere f.eks. personlighetsorstyrrelser, bipolar lidelse, depresjon, søvnvansker, autismespekterfortyrrelser, tourette syndrom, angst, epilepsi og lærevansker. BUP luker ut andre muligheter før de stiller en diagnose, og jeg kan ikke se for meg at de ignorerer mulige overgrep i denne lange prosessen.

En klassisk situasjon der et barn blir sint og nekter å gå videre. I en syk vedren er kansklje dette et symptom på overgrep?

En klassisk situasjon der et barn blir sint og nekter å gå videre. I en syk verden er kanskje dette et symptom på overgrep?
Foto: CE Photo, Uwe Aranas via Wikimedia Commons

Det er mange skoler som tar mobbing alvorlig, men det finnes også en del som glemmer offeret i iveren etter å ta vare på mobberen. Jeg sitter med en følelse av at et regime styrt av Inga Marte Thorkildsen automatisk ville ha konkludert med at ADHD, depresjon, selvmordsforsøk, selvskading og sinne ikke kunne ha noen annen årsak enn fysiske eller seksuelle overgrep i hjemmet.

Helsedirektoratet viser til at det er mange faktorer som forårsaker ADHD, men at tvilling og adopsjonsstudier viser at genetiske faktorer har stor betydning. De viser også til forskning som tyder på at det bl.a. er forsinket utvikling av nervebaner i ulike deler av hjernen, og dette er blant flere ting en kan se på MRI. Det er mange miljøfaktorer som har betydning, bl.a. bruk av tobakk og rusmidler under svangerskapet, mors stress i svangerskapet, prematuritet/lav fødselsvekt. Miljøgifter, e-stoffer og mangel på sink, jern og flerumettede fettsyrer kan også ha betydning.

Jeg vet ikke hva som ligger bak Inga Marte Thorkildsens spesielle teorier, men konsekvensen hadde blitt at staten overtok omsorgen for de aller fleste barna i Norge. Vi har sett i Øst-Europa hvordan det går når sosialistiske regimer overtar omsorgen for barna. De har sannsynligvis flere barnevernsbarn med reactive attachment disorder (en alvorlig relasjonsforstyrrelse) enn noen andre land.

Det er barnevernets oppgave å hjelpe barna til å bli boende hos sine egne foreldre. Det betyr at myndighetene må støtte foreldrene der det trengs, for behandling av f.eks. ADHD og autismespekterforstyrrelser er veldig krevende. Medisiner kan være til god hjelp, men de har ingen virkning alene. Hvis en derimot kombinerer den med f.eks. atferdsterapi, samtaleterapi og ulike typer alternative terapiformer, tror jeg muligheten for betydelig framgang er til stede.

Hvis en skal beskylde foreldrene for overgrep må en imidlertid ha mer å komme med enn synsing om årsaken til at det er flere ADHD-diagnoser enn tidligere. De som hevder at ADHD er et symptom på overgrep, uten at de har solid forskning å vise til, driver egentlig en heksejakt der de lanserer foreldrene som de skyldige. De forstår ikke ADHD, men vil ha en rask avklaring. Det er nok ikke sånn det fungerer i virkeligheten, ikke hvis du faktisk vil hjelpe barn.

ADHD-diagnoser kan skjule overgrep
Nasjonale retningslinker for ADHD
Du ser det ikke før du tror det
Ser du det ikke før du forstår det?
Hva er ADHD?

 

En ensom helt

Jeg har gjenoppdaget to gamle helter gjennom dattera mi. Hun har oppdaget Calvin and Hobbes (Tommy og Tigeren) som hun leser mellom noen av favorittbøkene sine for tiden. Det er ikke en tegneserie fra barndommen jeg har gjenoppdaget, for jeg var en ung mann da de to kameratene hadde storhetstiden sin i aviser over hele verden. Bill Watterson produserte disse korte stripene mellom 1985 og 1995.

Det fantastiske med Tommy og Tigeren er at det er veldig mye for voksne der. De minste blir sikkert fascinert av tegningene og de ville ideene til Tommy, mens en kan forstå og verdsette ironien etter hvert. Tommy er en seks år gammel gutt som driver omgivelsene sine, men spesielt foreldrene og læreren, til vanvidd. Tigeren er den store BFF i Tommys liv, og jeg foretrekker å tenke på han som et levende vesen. Det er noen nøkterne blant oss som peker på at Tigeren ikke er mer enn et kosedyr, eller muligens en del av Tommys personlighet, men samme hvordan en ser på det, gjør de to mye spennende sammen. De hadde faktisk en barndom som var ganske lik min egen, noe som bl.a. innebærer å reise gjennom tid, grave etter dinosaurer i hagen og å bygge de grusomste snømenn du kan tenke deg.

Jeg irriterer meg noen ganger over folk som leser veldig mye ut av fiktive skikkelser, men dette kan også være interssant og lære oss noe om livet. Sigmund Freud og Carl Jung har gjort det med folkeeventyr f.eks. Det er imidlertid noen som går for langt etter min meningen, noe jeg mener bloggere gjør når de lager lister over tegneseriefigurer med psykiske lidelser. Jeg blir litt oppgitt når jeg ser at Tommy blir oppført med schizofreni og hyperaktivitet, mens Charlie Brown fra Peanuts har unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Det blir nesten framstilt som at det er en epidemi innen psykiske lidelser, men det er grunn til å tro at profittjag i legemiddelindustrien, samt en utålmodig holdning blant leger, foreldre og lærere er en betydelig faktor. De fleste vil se raske resultater. Vi kan imidlertid ikke løse dette med medisiner alene, for det er mange diagnoser som er like mye, kanskje mer nevrologisk enn psykiatrisk. Det er tilfellet med f.eks. ADHD. Jeg er dermed ikke overbevist om at problemet er så stort som en kan få inntrykk av, men vi gjør det unødvendig stort ved at vi skal ha diagnoser på alt mulig. Ordet personlighetsfortyrrelse kan f.eks. høres litt skremmende ut, men mange av disse diagnosene beskriver mennesker som er innadvendte, nærtakende, impulsive eller har en lav selvfølelse. Det kan naturligvis være alvorlig, og jeg batalliserer ikke det disse menneskene går gjennom, men det betyr ikke nødvendigvis at vi skal sette en så alvorlig merkelapp på dem.

Det var mange som reagerte da den femte utgaven av amerikanske diagnosemanualen kom ut for 2-3 år siden, den såkalte DSM 5. Den hadde noen nye diagnoser, bl.a. Disruptive Mood Dysregulation Disorder. Denne diagnosen kan innebære at raserianfall eller vansker med å regulere seg selv fører til en psykiatrisk diagnose. Den samme manualen innførte også Major Depressive Disorder, som rett og slett er en normal sorgreaksjon etter å ha mistet noen en var glad i.

Vi skal ha en diagnose på alle som er annerledes og dette skal behandles med medikamenter. Det finnes alternative behandlingsmetoder for det meste, men dette blir ignorert. Jeg har også opplevd som lærer at barn fikk ADHD-medisin som den eneste behandlingen, og da den ikke virket var løsningen å øke dosen. Jeg tror ikke medisiner alene vil virke, men sammen med atferdsterapi, samtaleterapi, kosthold og trening som kampsport (ja, det hjelper faktisk barn med ADHD) kan en oppleve en veldig forbedring. Jeg er ikke motstander av medisin, men det alene er nytteløst.

Forsida til en 10 års-jubileumsutgave av Tommy og Tigeren.

Tommy var kanskje en ensom gutt som brukte dagdrømmer som et forsvar.

Det er interessant at engelsk har to ord som det er lett å blande sammen fordi vi oversetter begge med isolasjon. Når du er «isolated» befinner du deg langt fra folk eller ting. Ei hytte i fjellet kan f.eks. være isolert i den betydningen at det er langt til nærmeste nabo. Det kan også være et bevisst valg du tar ved at du velger å stenge andre ute for å beskytte deg selv, eller en kan bli utsatt for andre som i rovdyr-stil isolerer et offer. Når du er «insulated» er du beskyttet. Det blir brukt om isolasjon som beskytter huset mot kulde. Ordet blir også brukt i overført betydning når en er beskyttet mot f.eks. fattigdom. En kan altså leve midt i en by, men beskytte seg mot deler av miljøet uten at en er alene eller ensom. Det første ordet er ganske ødeleggende, men en kan leve godt blant andre mennesker og likevel velge en viss isolasjon.

Jeg tror dette kan være begynnelsen til å forstå Tommy. Noen barn er spesielt følsomme for ting som skjer rundt dem. Jeg er ikke sikker på at Tommy og Tigeren beskriver et Peter Pan-syndrom, en gutt som ikke ville bli voksen, men det var nok mer en verden han ikke likte noe særlig. Han forsvant inn i fantasien verden, noe som bare forverret de problemene han allerede hadde. Det har rast en ganske heftig debatt på nettet om Tommys familie var dysfunksjonell eller ikke. Det er ikke veldig åpenbart at oppveksten hans var så ustabil fordi Bill Watterson avslørte ikke så mange detaljer.

De fleste forbinder nok ordet dysfunksjonell med alkohol/narkotikamisbruk, vold og familiemedlemmer med unaturlige roller. Kort sagt en veldig usunn oppvekst. Det er noen striper i denne serien som kan lede en i den retningen. Foreldrene sa i frustrerte øyeblikk at de ikke ønsket Tommy. Faren har nevnt at han ville heller ha en valp, mens mor hintet om at hun ville heller ha ei datter. Serien viser likevel to omsorgfulle foreldre mesteparten av tiden, men jeg lurer på om resultatet kan bli liknende det en ser i dysfunksjonelle familier. Tommy hadde ingen venner og var sannsynligvis ensom. Han hadde også et anstrengt forhold til læreren, men det virker ikke som at noen av de voksne i Tommys liv var i stand til, eller orker å gjøre noe med problemet.

Jeg tror mangel på kommunikasjon er et større problem enn dysfunksjon, men dette er kanskje en form for dysfunksjon også. Tommy går ofte til faren med spørsmål, men i stedet for å si at han ikke har svaret, dikter faren opp en vill definisjon som Tommy tror på. Sannheten er at voksne i denne serien har like mange bekymringer som barn. Dette er en samtale mellom foreldrene mens de ligger i senga:

Mor: Er du også våken?
Far: Ja, jeg tenkte på noe. Før trodde jeg at voksne aldri var bekymret. Jeg trodde på alt mor og far fortalte, og tenkte ikke på at de kanskje bløffet. Bare du blir voksen, så vet du liksom svaret på alt. Jeg ville ikke hatt det så travelt med å bli voksen hvis jeg visste at de bare improviserte.

Det kan virke som at de fleste er ulykkelige, men det er viktig å tenke over hvilke signaler en kommuniserer i denne situasjonen. Jeg tror dette er en viktig lærdom fra serien. Det er lett å tro at barn er bevisst rampete og trassige, at de bare er små utgaver av oss selv. Da kan kommunikasjonen bli veldig dysfunksjonell.

Tommy hadde ingen venner og han hadde et problematisk forhold til alle de tre viktigste voksne skikkelsene i livet sitt, foreldrene og læreren. Det virker ikke som at foreldrene prøvde å gjøre noe med dette, og jeg tror det peker i retning av en dysfunksjonell familie. Serien forteller oss kanskje at det ikke hjelper å være fullstendig isolert, men Tommy hadde nok ikke mye valg. Han gjorde det eneste han kunne, i fravær av hjelp fra de voksne, mens de voksne rundt han kanskje var mer opptatt av sin egen smerte. Hvis serien hadde fortsatt til Tommy ble tenåring hadde vi kanskje sett en familie der det var forventet med en viss lojalitet mot status quo, og en sønn som viste opposisjon til foreldrene.

 

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 103 andre følgere

%d bloggers like this: