RSS Feed

Autister blir kyborger

Nye Husbanken-finansierte leiligheter i Haugesund. De koster 2,7- 5,3 millioner kroner og er vanskelige å få for de med lav inntekt. De er altså ikke ment for de som sliter på arbeidsmarkedet

Nye Husbank-finansierte leiligheter i Haugesund koster 2,7- 5,3 millioner kroner, og er vanskelige å få for de med lav inntekt. De er altså ikke ment for de som sliter på arbeidsmarkedet.

Elon Musk har så mange roller at det er vanskelig å si med noen få ord hva han egentlig er, men han er mest kjent som direktør for bilprodusenten Tesla og for å ha grunnlagt Space Exploration Technologies (SpaceX).

Han liker også å spekulere og fable om framtida og han har derfor snakket en del om romfart og AI. Den siste uttalelsen hans faller inn under noe jeg har skrevet om i det siste, artificial intelligence (AI). Det er mye som tyder på at dette virkelig er framtida, og ikke bare en frykt noen pessimister har. McKensey & Company har studert mer enn 2000 arbeidsoperasjoner i 800 yrker og konklusjonen deres er at dagens teknologi kan automatisere 45 prosent av aktivitetene som menesker i dag blir betalt for å utføre, og at 60 prosent av alle yrker kan oppleve at minst 30 prosent av de konstituerende aktivitetene, handlinger som krever en avgjørelse fra et menneske i dag, kan bli automatisert med dagens teknologi. Les mer på mckinsey.com. Det høres ikke fullstendig dystopisk ut. Det vil ikke være et arbeidsmarked uten mennesker, men når en vet at maskiner bare vil bli mer og mer avansert, åpner dette for et veldig annerledes marked.

Elon Musk snakket nylig på World Government Summit i Dubai. Jeg har hatt sans for mye av det han har snakket om tidligere, men vet ikke om jeg er så begeistret for de siste visjonene hans. Han mener nemlig at vi må bli kyborger (krysning mellom maskin og menneske) for å holde oss relevante i ei framtid som vil være dominert av AI. Han snakker nok om en ganske fjern framtid, men det er forskere som jobber med å laste opp og sågar endre eksisterende minner. Vi kommer nok til å se avanserte proteser før vi får hjerner som kan konkurrere med maskiner, men Elon Musk har rett i at den første store utfordringen vil være kjedsomhet.

Jeg har skrevet om borgerlønn flere ganger. Jeg støttet innledningsvis ideen, men er også skeptisk fordi det kan gjøre oss mer avhengige. En kan dessuten lure på hvorfor myndighetene verden over skal betale mennesker for at de ikke skal jobbe. Musk tror borgerlønn kan være en måte å motvirke kjedsomhet på, for hva skal vi gjøre med de store sosiale utfordringer som masse-arbeidsledighet vil føre til? Det kan bli et «rat in a cage-scenario» med befolkningsvekst så lenge det er nok ressurser, men på et eller annet tidspunkt vil det bli for mange mennesker. Da vil alfahanner forsvare territoriet sitt med alle midler, mens andre vil angripe hvem som helst, hvor som helst. Det blir med andre ord fullstendig lovløse tilstander.

En rapport fra Obama-administrasjonen foreslår tre strategier. Disse virker litt vage på meg, men det dreier seg om å forberede befolkningen på en AI-framtid. Det innebærer sannsynliogvis at mange må utføre monotone jobber i samarbeid med maskiner, mens noen få får utvikle og vedlikeholde maskinene. Det er de sistnevnte som får ta utdannelse. Det er umulig å si når vi får dette skillet, og hvor store omveltningene blir, men jeg tror vi kan forvente en ny type arbeidsmarked. Det som bekymrer meg mest er muligheten for at store, internasjonale selskaper skal få for mye innflytelse, mer enn regjeringer. Jeg tror politikerne i Europa ser at det er i alles interesse at vi begrenser automatisering. Det vil likevel være en del som ser for seg at droner, og med tiden roboter på bakken, vil utføre mange politioppgaver. En kan også se for seg at undervisning, sykepleie, journalistikk, kontorarbeid blir utført av maskiner. Jeg håper maskiner blir et tilskudd som hjelper oss, men ikke mer enn det, og jeg tror det er det som kommer til å skje. Problemet er land der det er langt mindre som skiller politikk og forretning.

Det store spørsmålet er likevel hva dette vil ha å si for de som allerede har utfordringer. Jeg har tenkt en del på de valgene jeg gjorde. Jeg hadde ingen praktiske ferdigheter, noe som ble grundig bevist gjennom to ydmykende år på yrkesskolen. Jeg har vært innom mange ulike yrker i form av sommerjobber, strøjobber og kortere vikariat. Jeg fungerte ikke bra i noen av dem, og utdannet meg etter hvert som lærer. Jeg var ikke noen suksess der heller og har ofte lurt på om det hadde fungert bedre hvis jeg hadde valgt en annen vei. Jeg hadde kanskje gjort det hvis muligheten hadde åpnet seg, men det er ikke lett å komme videre i noe yrke uten ferdigheter eller hjelp til å få en fot innenfor en bedrift. Jeg hadde ingen av delene, og gjorde derfor det beste jeg kunne.

Jeg angrer imidlertid ikke på at jeg tok høgskoleutdannelse, selv om jeg ikke fikk så mye glede av den i jobbsammenheng. Det er aldri bortkastet å studere og jeg har fordeler av lærdommen når jeg leser og skriver. Jeg kunne derimot klart meg veldig fint uten de negative erfaringene i arbeidslivet. Jeg hadde ikke noen advokater og veiledere som gjorde veien lettere, men jeg håper jeg kan være det for neste generasjon. Jeg skal ikke være en curlingpappa som gåt foran og koster vekk alle hindringer. Livet skal inneholde en del utfordringer, og barna skal ikke minst lære seg til å løse utfordringer på egen hånd, men jeg skulle ønske at barn og ungdommer med en diagnose fikk mer støtte gjennom videreående skole. Det er viktig at en treffer rett på det yrkesvalget en tar, og hvis en egentlig ikke tar valget selv, men bare lar et eller annet skje, kan en fort oppleve at en aldri kommer i gang med voksenlivet.

Tung kost

Løvetannen er utrolig vakker, men bør også være en del av et sunt kosthold.

Løvetannen er anvendelig som mat og medisin. Den kan rense lever og nyrer.

Det er vanskelig å snu en negativ trend. Hvis en først har begynt å tvile må motparten jobbe litt for å gjenvinne tilliten. Jeg tror det er et problem de fleste statsforvaltninger har, og den norske er ikke noe unntak. Det gjelder alt fra barnevernet til svineinfluensa.

Statsråden i Barne,- likestillings og inkluderingsdepartementet, Solveig Horne, uttalte for kort tid siden at hun ønsket at alle barn banevernet overtar omsorgen for skal få komme tilbake til foreldrene sine. Departmentet arbeider med en ny barnevernlov, men jeg er ikke sikker på om den vil forandre på så mye hvis regjeringer og/eller ansatte i barnevernet kan ignorere den. Jeg oppfatter det nemlig sånn at den eksisterende loven er klar på at barnevernet skal arbeide for at barna skal bli boende hos foreldrene, og hvis barnevernet må overta omsorgen skal de arbeide for en gjenforening. Det innebærer at barnevernet er forpliktet til å veilede foreldrene, også etter en omsorgsovertakelse. Loven sier bl.a. i § 4-16 at «barneverntjenesten har et løpende og helhetlig ansvar for oppfølging av barnet, herunder et ansvar for å følge utviklingen til barnet og foreldrene. Barneverntjenesten skal kort tid etter omsorgsovertakelsen kontakte foreldrene med tilbud om veiledning og oppfølgning.»

Dette forklarer mye av sinnet mot barnevernet, for det er ingen tvil om at det er noen saker der denne intensjonen ikke blir respektert. De nye intensjonene statsråden uttrykker er med andre ord ikke nye, og en kan lure på om det er nok politisk kontroll over etaten. Da er det spesielt urovekkende at Helsetilsynet, som i alle år har vært kontrollorgan for barnevernet, skal granske barnevernet.

Jeg har skrevet flere ganger om H1N1 eller svineinfluensaen. Norske myndigheter forsvarer bruken av den, mens forskningen ikke er like overbevisende. En artikkel fra forskning.no sår tvil om hvor effektiv medisinen er. Selskapet bak Tamiflu, Roche, er forøvrig den femte største aksjeinvesteringen til Oljefondet for tiden.

Vi blir fortalt at frykten for at vi skal få i oss for store mengder tungmetaller er fullstendig grunnløs. Jeg mener det er grunn til å være skeptisk til denne holdningen fra helsemyndighetene. Amerikanske myndigheter advarer gravide kvinner mot å spise tunfisk og dyr som lever på havbunnen. Det er fordi de inneholder for mye kvikksølv, og dette kan bli overført til fosteret. Undersøkelser av gjedde og abbor i Sverige har avslørt store mengder kvikksølv der også. Det hjelper at vi forurenser mindre selv, men disse tungmetallene blir transportert over store avstander i lufta og faller ned hos oss.

Dansk Radio rapporterte for to år siden at det er «problematiske mængder af zink i over 200 000 hektar landbrugsjord. Leger og resistensforskere er sterkt bekymret.» Problemet er gjødsel fra griser. Grisunger blitt tatt fra purka når de er fire uker gamle, og det gir dem diaré. Bøndene tilsetter store mengder zink i foret for å motvirke dette, og dette havner etter hvert i maten vår også.

Hvis en søker på kvikksølv på mattilsynet.no finner en mange advarsler. De skriver i en artikkel at de fant svært høye verdier av kvikksølv i 8 av 31 kremer og såper som brukes til bleking av hud og mot kviser og urenheter i huden. En annen artikkel slår fast at visse typer ferskvannsfisk inneholder helseskadelige mengder kvikksølv. Det skal være trygt nok å spise norsk torsk, og da Nasjonalt institutt for ernærings og sjømatforskning analyserte torsk fra 15 fjorder var det bare Kragerø som hadde fisk med over 0,20 mg kvikksølv per kg. Det er den grensa Mattilsynet har satt for gravide kvinner.

Det offisielle rådet er at vi kan få i oss ubegrensede mengder aluminium, men det er studier som viser at hvis en har problemer med nyrene kan dette lagres i hjernen. Det blir også sagt at tungemetaller generelt er uproblematisk i norsk matproduksjon. Jeg sitter med en følelse av at mange eksperter snakker om akutt forgifting, mens det kanskje er mer problematisk at kroppen bygger opp et lager av tungmetaller over lang tid. Jeg føler meg ikke trygg på at noen med sikkerhet kan si at små doser over lang er ufarlig. Vi får tross alt i oss denne giften fra mange ulike kilder, og alt dette i kombinasjon kan bli for mye.

Vi vet at tungmetaller har alvorlige konselvenser som svekket konsentrasjon og nyrefunksjon, men denne studien har vurdert tungmetallers rolle i psykiatrien. Den gir ikke et definitivt svar, men konkluderer med at det sannsynligvis har betydning. Forskeren bak artikkelen, Orish Ebere Orisakwe, har gått gjennom 60 artikler som tar for seg tungmetallers betydning for psykiatriske diagnoser, og han mente at en burde vurdere om bly og kadmium skal inkluderes som en biomarkør når en utreder pasienter for en psykiatrisk diagnose.

Jeg mener ikke at vi skal være fanatisk opptatt av at det er gift i bortimot alt vi får i oss, men jeg tror dette er et poeng hvis en allerede har kognitive utfordringer. Når en spiser sunt, og utnytter de rette plantene, blir faktisk maten medisiner også.

 

Vag boligpolitikk

huset mitt i Vindafjord

Jeg måtte selge dette huset i Vindafjord med tap da jeg flyttet til Telemark. En kjøper ville by det samme jeg betalte, men han fikk avslag i Husbanken.

Jeg blir veldig provosert når jeg hører politikere, spesielt profilerte rikspolitikere, snakke om hvor bekymret de er for utviklingen av sosiale forskjeller og klasseskille. Vi ser disse forskjellene spesielt godt når det gjelder bolig.

Husbanken er ikke en privat bank som jager størst mulig overskudd og de burde ikke hjelpe eiendomsutviklere heller. De viser til hovedmålene fra Kommunal og moderniseringsdepartementets på hjemmesidene sine. Hovedmål 2 sier at vanskeligstilte på boligmarkedet skal kunne skaffe seg og beholde en egnet bolig. De sier videre at barnefamilier og unge vanskeligstilte er prioriterte målgrupper. Les mer om det på husbanken.no.

Vanskeligstilte har ikke mulighet til å kjøpe bolig fordi de ikke får lån i private banker, og det har mye å gjøre med at en må skaffe 20 prosent av kjøpesummen på egen hånd. Husbanken har også noen begrensninger, for de vil ikke gi lån hvis det er en risiko for at en blir tvunget til å selge med tap eller at en ikke kan selge fordi en da vil tape for mye. Da blir en låst i en umulig situasjon. Dette er likevel uvanlig hvis jeg skal tro på Husbanken, for de sier selv at hvis du har for lav inntekt til å betjene lånet, kan du kombinere det med tilskudd og/eller bostøtte.

Det kan være  noen som er uenige i at familier med lav inntekt skal få en hjelp de ikke fikk selv, men det er ikke snakk om å gi folk et hus i gave. De må betale for det, men noen trenger hjelp. Dette er dessuten offisiell politikk. og begrunnelsen er enkel. Vi har et skattesystem som favoriserer boligeiene mer enn leietakere, og det skal derfor være et mål med en bolig til alle.

Jeg bor like ved et nytt boligprosjekt der A. Utvik bygger leiligheter som er 80 prosent Husbankfinansierte, men jeg sliter med å forstå hvorfor de gir billige lån på leiligheter til over 5 millioner, for da snakker vi neppe om vansleligstilte mennesker. A. Utvik tilbyr også eie leie, og det høres i utgangspunktet ut som en fordel. Det betyr at en kan leie i opptil fem år og deler av denne leia utgjør deretter egenkapitalen på 15 prosent. Utbyggeren har to priseksempler der en må betale 7 500 kroner per måned for en leilighet som koster 1 770 000 kroner og 12 000 kroner for en leilighet til 2 500 000 kroner. Det er noen betingelser knyttet til avtalen. En må kjøpe den samme leiligheten og kan altså ikke flytte pengene til et annet prosjekt. En må også ha god betalingsevne, noe som sannsynligvis innebærer at en ikke kan regne med bostøtte, og leiligheten må ha en positiv markedsutvikling på to prosent. Jeg tror det siste betyr at en bolig som blir holdt vedlike forventes å stige i verdi. En må altså kunne vedlikeholde eiendommen.

boligblokk

En leilighet kostet sannsynligvis 25 000-30 000 kroner da vi flyttet inn i 1972. I dag kostet den samme leiligheten 1,3 mill + 3000 kr. pr mnd i felleskostnader

Jeg søkte om startlån for første gang i 2010 og har siden den tid betalt 570 000 kroner i husleie. Jeg har fått to nye avslag siden den tid, og en kan lure på hvordan det er mulig å få avslag både der og i private banker, samtidig som jeg har vist en en stabil evne til å betale en ganske høy husleie. Rapporten Leie-før-eie – En modell for å øke eierpotensialet blant lavinntektsgrupper fra 2014 tyder på at myndighetene tenker litt annerledes om dette enn tidligere. Det gjenstår å se hvor motiverte politikerne er, men det spiller ingen rolle hva Husbanken anbefaler hvis politikerne ikke er villige til å bruke den verktøykassen de har til rådighet. Det er litt bittert å tenke på at jeg har bidratt til at store utleiere kan leve godt som eiere, mens jeg betaler en sum som med dagens rente i private banker tilsvarer et lån på 1,5 millioner kroner.

Politikerne må vise at de virkelig ønsker å hjelpe de som trenger det mest, og ikke fiansiere leiligheter på 3-5 millioner kroner. En kan lure på hvem det er myndighetene vil hjelpe, for Husbanken gir bare lån til en ny bolig, toppfiansiering hvis en får resten i en privat bank, eller en bolig en allerede eier. Det utelukker mange rimeligere alternativer, men holder mange eiendomsutviklere i arbeid.

Barnevernet mangler utdannelse

Biblioteket i Haugesund har lagret mye kunnskap, men stadig mer er populærkultur.

En del studenter bruker biblioteket i Haugesund som lesesal. Huset har lagret mye kunnskap, men stadig mer er populærkultur.

Det er mange temaer som er relevante for denne bloggen, og barnevernet er i aller høyeste grad et av dem. De fleste kjenner til at NLD og autisme har tilleggsvansker. Dette kan være f.eks. tourette syndrom, ADHD, depresjon eller angst. En kan kanskje ikke si at barnevernet er en direkte vanske, men det er ingen tvil om at vedvarende oppmerksomhet av denne art kan føre til plager som absolutt påvirker livet. Jeg vil hevde at det da blir kilden til en ny tilleggsvanske.

Det er flere grunner til vi bør være opptatt av barnevernet. De som ikke har den utfordringen tenker sannsynligvis ikke over det, men bekymringsmeldinger er direkte relevant for famillier med et barn som har en diagnose, barn under utredning, barn som bør bli utredet, familier som vil ha et mer «utenfor boksen» liv, eller familier med lav inntekt. Det er en god del i disse kategoriene som har opplevd at det er andre regler for dem enn andre.

Jeg mener likevel vi trenger barnevernet, men at etaten trenger en reform. Det gjelder også utdanningen. NOKUT fører tilsyn med 14 læresteder som tilbyr 35 bachelorutdanninger i barnevern, sosialt arbeid og vernepleie. De viser til at utdanningen må fokusere mer på vitenskapsteori og forskningsmetode, og at studentene må lære å lese vitenskapelig litteratur og ny forskning tidlig i studiet. Det er faktisk et poeng når de sier at studenter må lære å lese vitenskapelig litteratur, for det er langt mer krevende enn vanlig faglitteratur. Det er mye tekst og ofte i en sjargong det tar tid å venne seg til. Det er gjerne mange tabeller og annen type grafikk en må studere, og en må dessuten legge merke til definisjoner. Ulike studier kan f.eks. operere med ulike definisjoner, og det påvirker uten tvil konklusjonen. Det er et viktig poeng i vaksinestudier f.eks. En må også legge merke til hvilke forskere som har deltatt i studien og hvilke universiteter de representerer, for det er ikke alle som er like respekterte. Det er heller ikke likegyldig hvilke forskere som kritiserer studien og hvem som har finansiert den. Det har ikke vært noe fokus på det, men det norske oljefondet har investert mye penger i Roche Holding, selskapet som produserer Tamiflu. De tjener altså penger på å forsvare bruken av Tamiflu. Er det problematisk?

En av utfordringene er at skrivingen av bacheloroppgaven naturlig nok er lagt til slutten av studiet, men undervisningen i vitenskapsteori og forskningsmetode er knyttet til denne oppgaven. De behandler med andre ord en systematisk tilnærming som et redskap som utelukkende skal hjelpe studentene til å utvikle en skriftlig oppgave. De glømmer helt at dette er et viktig redskap i det som skal være yrkeskarrieren deres, og det er derfor en reell fare for at ansatte i barnevernet ubevisst faktisk motarbeider utvikling og ny forskning. Det er vanskelig å få godt nok utbytte av pensum uten at en har fått den nødvendige erfaringen innen vitenskapsteori og metode, og det bør derfor være det første en lærer. Det er faktisk så alvorlig at det i følge NOKUT i noen tilfeller er vanskelig å kjenne igjen bachelornivået som det er beskrevet i nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk. Tilsynet viser også at en del av utdanningene har en utfordring med å skaffe studentene relevante praksisplasser.

Hvorfor skal vi bry oss om barnevernet? Det spiller ingen rolle om du har vært i søkelyset deres eller ikke. Poenget er at mange foreldre står alene. De har kanskje kjempet i mange år før andre kunne se det samme som de har sett lenge. Det kan være en periode der andre sender bekymringsmeldinger som ofte er basert på helt ville spekulasjoner og en utenforståendes manglende forståelse. Jeg håper de fleste slipper denne mistanken, men jeg synes ikke vi skal glømme de foreldrene som har disse tilleggsvaskene. Vi er naturlige allierte, og det minste vi kan gjøre er å tilby moralsk støtte. Jeg mener derfor at alle som har en eller annen forbindelse til autisme, NLD, ADHD og andre atypiske nevrologiske tilstander bør være opptatt av å gjøre barnevernet bedre. Vi bør med andre ord snakke om det og ikke la taushetens spiral hindre noen i å bli hørt.

Les mer på NOKUT

Trump avslører mobbere

Skriblerier i en undergang oppsummerer den reaksjonen jeg har på omtaklen av Donakd Trump. Teksten siert nok er nok.

Skriblerier i en undergang oppsummerer omtalen av Donald Trump.

Jeg er medlem av et par amerikanske NLD-grupper på facebook, men har etter hvert blitt et sovende medlem. Det virker som at jeg er for uavhengig til å finne noe relevant der. Jeg vet ikke hva som var bakgrunnen, men en av administratorene skrev nylig at hun hadde slettet alle politiske innlegg. Det er både forståelig og rart samtidig. Jeg kan forstå det i disse tider da mange blir i overkant emosjonelle når de diskuterer Donald Trump, men rettigheter for NLDere er i aller høyeste grad et viktig tema, selv om det er politisk. Jeg synes derfor ikke det er bortkastet å snakke om politikk.

Internasjonal politikk er for tiden som å observere barn som leker i en sandkasse. Jeg mener å huske fra min egen barndom at fedre ble brukt som en trussel: Faren min kan banke opp faren din eller faren min er politi og kan arrestere faren din! Samme hva en mener om Donald Trump virker det som at dette er regelrett mobbing. Trump er veldig emosjonell og impulsiv, men jeg får assosiasjoner til sandkassen når jeg hører på noen av reaksjonene andre har på den amerikanske presidenten. Det er mye en kan si om Trump og jeg er ikke uenig i at han er barnslig og narssistisk, men jeg vet ikke om han har en større karakterbrist enn f.eks. Bush og Clinton-familien. Kampanjen mot Trump startet lenge før han ble president, og hver gang noen gjør narr av den nye amerikanske presidenten, blir de hyllet både på sosiale medier og i maninstream media. Det har blitt en atferd som viser at vi er tolerante, at vi er bedre enn Trump. Jeg lurer likevel på hvor grensen går mellom objektiv debatt, rettferdig kritkk og mobbing.

Arbeidstilsynet bruker begrepet trakassering og de har denne definisjonen:

«Det er trakassering når en eller flere personer gjentatte ganger over tid blir utsatt for negative handlinger fra en eller flere personer. Dette kan for eksempel være uønsket seksuell oppmerksomhet, plaging, utfrysing, fratakelse av arbeidsoppgaver, eller sårende fleiping og erting.»

Dette er nesten identisk med Olweus’ definisjon, bortsett fra at han bruker ordene mobbet/plaget. Politikerne må finne seg i mye, og hvis en er leder for det som enn så lenge er det viktigste landet i den vestlige verden, må en regne med at mange mennesker er dypt uenige. Donald Trump er en mobber selv, men jeg kan ikke se at det gir oss rett til å gjøre det samme. Det er noe veldig uhyggelig med mange av uttalelsene og avgjørelsene til Trump så langt, men det gjenstår å se hva han gjør og hvor villige Kongressen er til å begrense presidentens makt. Det burde engasjere folk mer hva den forrige presidenten gjorde og ikke gjorde. Barack Obama holdt mange engasjerende taler uten å love noe, og det var kanskje ikke overraskende at han ikke gjorde noe heller. Den ekstreme forskjellen mellom rike og fattige økte i USA under Obama, og ifølge Immanuel Saez, en økonom ved Berkely University, grafset den rikeste en prosenten av befolkningen til seg 93 prosent av hele landets vekst i 2010. Det var dermed ingen med normal inntekt som fikk noe glede av den oppgangen som kom.

Poenget mitt i dette innlegget er ikke politikk og jeg skal derfor ikke gå inn på alle de andre grunnene til at verden ikke har blitt noe tryggere som et direkte resultat av den politikken som de viktigste NATO og EU-landene har ført de siste par tiårene. Dette er langt på siden av det denne bloggen handler om, men det er likevel litt relevant. Tenk deg at media hadde oppfordret opinionen til å behandle ordførere, stortingspolitikere, lærere, meningsbærere og andre på samme måte som de behandler Trump. Det er lenge siden det dreide seg om saklighet. Jeg tror de fleste er enige i at de ikke hadde sett på dette som akseptabelt hvis de var offeret. Jeg tror det er noe å lære av dette på et personlig plan også.

En annen tilnærming til framtida: Å tenke utenfor boksen

Det tok ikke så lang tid etter at jeg skrev Norsk borgerlønn og Eliten snakker om borgerlønn før jeg spurte meg selv om det egentlig var så lurt å støtte den tanken. Det høres fantastisk ut i utgangspunktet, men hvor realistisk er det?

Det er mye som spiller inn her. Jeg skrev om bolig på den andre bloggen min nylig i Bo i en container, og var inne på at vi kan få et alvorlig problem med fattigdom i Norge. Jonas Gahr Støre uttalte til Fri Fagbevegelse at han fryktet for at vi fikk en underklasse i Norge. Det er i så fall i tråd med den utviklingen de har hatt i andre land. Det er flere i Tyskland som må ha hjelp i form av sosialstønad og matkasser selv om de arbeider, og gruppen «working poor» er økende i Storbritannia. Det er mennesker som havner under fattigdomsgrensa, og noen har heller ikke råd til et sted å bo, selv om de arbeider. Vi har alltid blitt fortalt at arbeid er veien ut av fattigdom og at arbeid garanterer et stabilt liv, men det er stadig flere i andre land som opplever at det ikke stemmer. Det er ikke utenkelig at Norge følger etter siden vi er en del av det globale markedet.

Jeg prøvde å peke på dette i en rekke innlegg da de syriske flyktningene begynte å komme hit. Jeg er for innvandring, både fordi vi trenger innvandring og fordi det er det rette å gjøre, men det var en nesten euforisk stemning fordi mange feilaktig trodde at det var høyt utdannete mennesker som kom hit. Jeg tror det er nødvendig med et rett forhold mellom nordmenn som faller utenfor, generell innvandring og arbeidsinnvandring. Det hjelper ingen om vi er veldig åpne for andre kulturer hvis vi ikke kan tilby hjelp, både til innvandrerne og til de av oss andre som allerede trenger det. Det er situasjonen i den økonomisk vanskeligste perioden som avgjør hvor mange vi kan hjelpe.

Bolig er en viktig del av et uavhengig liv. Her er noen eksempler fra USA:

Jeg liker uavhengighet. Jeg liker ikke et samfunn der alle legger seg opp i hva jeg gjør, og det er en tendens til det i Norge. Det er ikke nok å gjøre det andre forventer av oss, men vi må gjøre det på den måten andre forventer også. Myndighetene har også forventninger til oss. Det er sterke forventninger til at vi skal godta politikernes avgjørelser, og makthaverne har en tendens til å ta beslutninger basert på hva de leser i avisene og på svak forskning. Tenk deg at du vil protestere mot noe, og da mener jeg ikke én isolert markering, men en bevisst, langsiktig strategi som en aktivist. Det er f.eks. få som er villige til å innrømme at medisiner for bl.a. ADHD og enkelte vaksiner kan være risikable ned tanke på spesifikke underliggende tilstander. Det kan dermed være risikabelt å kjøre på med medisiner før en har gjennomført en skikkelig utredning, men hvis en blir overkjørt i denne vurderingen, kan det føles veldig ubehagelig å være avhengig av borgerlønn. Myndighetene kan da kople inn barnevernet og/eller true med å trekke en stønad tilbake. Det virker ikke sannsynlig i dag, men en vet ikke hva som skjer i framtida. Legemiddelselskapene Roche Holding og Novartis er forøvrig på lista over de seks største investeringene til Oljefondet i øyeblikket.

Dette virker kanskje litt konspirasjonsteori-aktig. Jeg ser ikke på dette som et problem i dag, men det kan bli problematisk hvis myndighetene skal ha for stor innflytelse over livene våre. Da kan det i tillegg bl.i et demokratisk problem. Dette er en realitet i andre land der det er veldig tette bånd mellom næringslivet og regjeringen, noe mange mener var situasjonen under President Obama i USA fordi han hadde tette bånd til bankene. Den utviklingen kommer kanskje til Norge også.

Isaac Asimov beskrev en ganske dystopisk verden i science fiction romanen The Caves of Steel i 1954. Handlingen foregår 3000 år inn i framtida og Jorda er overbefolket. Menneskene har blitt tvunget til å bo under metallkupler i byer med opp til flere titalls millioner mennesker i hver. De overlever på kunstig framstilt mat (gjær) og oksygen, men har nådd grensen for hvor mye energi de kan produsere. Rom var en luksus de færreste hadde og størrelsen på  leiligheten reflekterte hvor viktig en var i samfunnet. Dette var med andre ord et samfunn med en ekstrem kontroll, og dette ble kontrastert med såkalte «spacers». De var mennesker som hadde kolonisert 50 andre planeter. De levde i et like rart samfunn der roboter gjorde alt arbeidet, og bare tanken på å ha fysisk kontakt med andre mennesker var motbydelig. Disse planetene var nemlig kraftig underbefolket og det var derfor veldig mye rom å boltre seg på. Begge samfunnene styrte mot kollaps og løsningen ble etter hvert en ny planet der jordboerne ga opp den kraftige skepsisen sin til kunstig intelligens.

Hvis en vil forandre på noe i livet sitt, og slå inn på en slags aktivistisk linje, er det ikke dumt å starte med uavhengighet. Jeg liker på den ene siden muligheten til en garantert inntekt som ikke blir påvirket av manglende suksess på arbeidsmarkedet, samtidig som at den fremdeles oppmuntrer til arbeid, men jeg misliker også det sterke båndet til representanter som har makt til å ødelegge livene våre. Jeg er derfor ikke overbevist om at borgerlønn er framtida.

Hvis du er interessert i å kikke litt på mikrohus er Tiny House Design et godt sted å begynne. Hvis vi kan venne oss til tanken på å leve litt annerledes, litt utenfior boksen, kan små hus bli en «game changer.» Occupy Madison er mer aktivistpreget.

Eliten snakker om borgerlønn

Vi gikk ofte tur på campingplassen i Halsa, Meløy. Dette er den vakre utsikten mot Holandsfjorden.

Halsa i Meløy. Dette er utopia på overflaten. Vi er ikke nødvendigvis på vei mot et perfekt samfunn, men vi er ved en skillevei, og hvis vi velger rett kan mange få bedre liv.

Jeg har skrevet flere innlegg om borgerlønn, bl.a. Borgerlønn og Norsk borgerlønn. Jeg tror det kan være en god løsning for mange i Norge. Det er mye å ta stilling til, for selv om dette høres veldig dyrt ut, tror jeg det vil svare seg. Alternativet er at mange vil leve i en fattigdom vi ikke har sett maken til i Norge, og det tror jeg samfunnet vil tape på.

Det må likevel være noen begrensninger, for det vil neppe fungere hvis absolutt alle, uansett inntekt, skal få denne rettigheten. Alle foreldre får barnetrygd som de skal bruke på barna sine. Det er en rettighet de har i kraft av å være innbyggere, men det har overraskende nok ikke vært noen debatt om den nødvendigvis må være universell.

Det er positivt at de landene som har prøvd borgerlønn lar mottakerne beholde støtten selv om de skulle få seg en jobb. Det vil oppmuntre til arbeid, for det er ikke mulig å leve på borgerlønn. Den sikrer at en ikke sulter, men en må jobbe i tillegg hvis en vil ha et rimelig bra liv. Borgerlønn vil også gjøre det lettere for de som ikke fungerer i fulltidsarbeid, men som kan klare deltid.

Det er interessant at Stein Erik Hagen uttalte til P4 i dag at Norge bør vurdere borgerlønn. Han deltar for tiden på World Economic Forum i Davos. Les en artikkel om basic income fra World Economic Forum. Borgerlønn gir oss noen muligheter. Vi lever i en tid da mye er i ferd med å forandre seg. Noen føler at vi er på vei mot en dystopisk verden. Det er ikke sikkert det blir så alvorlig, men det er opp til hver av oss å påvirke utviklingen. Det skjer ingenting hvis vi ikke snakker om det. Da blir det som med miljødebatten i USA. Det er i stor grad konservative nyhetskanaler som styrer den fordi ingen vil forsvare upopulære standpunkt, noe vi så her i Norge også med et forsøk på et diseselforbud i Oslo.

Jeg oppfordrer derfor alle til å snakke om borgerlønn, og det største hinderet er kanskje å få bedriftene til å betale skatt.

Skrivebordet: Stua

stua er et bra sted å skrive.

stua er et bra sted å skrive.

Jeg kan vel ikke hevde å leve i overdådighet hvis rom er luksus. Lite rom er likevel på en måte den nye overfloden. Det var i tidligere tider viktig å vise at en hadde mye rom, ikke fordi en skulle bruke det, men for å vise at en hadde råd til noe unødvendig. Vi bygger stadig mindre leiligheter til en stadig høyere pris. Vi viser på en måte at vi har råd til å bruke mye penger på noe som ikke nødvendigvis er mer praktisk enn det vi hadde før. Vi er en familie på tre som bor i en liten kjellerleilighet, og det er derfor en utfordring å finne roen.

Dattera mi er en energibunt av en tornado, og jeg lar henne få utfolde seg mens hun er hjemme. Det er dermed viktig med en viss disiplin når jeg skriver, og jeg bruker tida godt mens hun er på skolen. Jeg har skrevet om kjøkkenet tidligere, men stua er veldig behagelig på denne tida av året. Favorittiden min er morgenen etter at jenta har gått til skolen. Vi bor i et område med tett bebyggelse, men det er ikke så mye kunstig lys i den gata jeg bor i. Mørke og stillhet kan oppfattes som skremmende, Det er noe av problemet med verden i dag at mange opplever et slags spirituelt mørke og undertrykkelse, mens vi som er vitnene forholder oss tause. Da er stillhet veldig forstyrrende.

Morgenen er en magisk tid med fine farger.

Lyset forvandler det svarte til blått.

Det er imidlertid behagelig å sitte i ei lun, mørk stue. Jeg liker denne tida av året. Jeg sitter i den mørke stua og får gradvis mer dagslys gjennom vinduet. Himmelen kan dessuten ha noen fantastiske farger. Den er aldri fargeløs, for det svarte er ikke bare svart. Det blir lettere å se stjernene, og noen få planeter, når det er mørkt. Månen reflekterer ikke nok sollys og himmelen ser derfor svart ut, selv om den i realiteten er blå, men himmelen blir gradvis mer blå etter som sola kommer høyere på himmelen. Himmelen er aldri kjedelig.

Det er lett å bli tapt i det store, fantastiske rommet. Tankene mine har en tendens til å vandre mye, og jeg tilbringer mye tid blant stjernene, men virkeligheten drar meg tilbake. Jeg får nok ro i stua på dagtid, men det skjer samtidig ting som gjør meg oppmerksom på omgivelsene. Det er en del bygging i dette området, og jeg kan derfor høre lyder, men de er langt nok vekke til at det ikke fortyrrer meg. Det har blitt mye mer lys i løpet av januar, men jeg liker det lyset gjør med kontoret mitt.

Jeg utvikler tankene når jeg skriver. Det er verktøyet jeg bruker for å forstå mine egne tanker, og det som skjer i verden rundt meg. Jeg kommer derfor alltid til å skrive, og når jeg ikke gjør det, bruker jeg disse morgenene til å tenke på hva jeg skal skrive om.

Diabetes og lærevansker

Jeg er veldig glad i sukker, men prøver å redsuere på mengden.. sukkertspinn

Jeg er veldig glad i sukker, men prøver å redusere på mengden.

Jeg velger som regel tema basert på egne erfaringer eller research jeg har gjort. Dette innlegget var imidlertid ikke på radaren min. Jeg har diabetes type 2, men har faktisk ikke tenkt så mye på en mulig forbindelse med lærevansker. Diabetes og lærevansker dukket imidlertid opp i statistikken i forrige uke. Noen ble referert til bloggen min etter å ha søkt på dette.

Det er egentlig ikke overraskende, for det sier seg selv at et skiftende glukosenivå kan påvirke konsentrasjonen eller hvor stort fraværet en har på skolen. Det som er mer bekymringsfullt er at dette over tid kan gjøre skade. Det er flere studier som viser at det er en sammenheng mellom diabetes og mild kognitiv forstyrrelse. Det innebærer mild glemsomhet, språkvansker  og andre kognitive problemer som er merkbare, men likevel milde nok til at en kan fungere. Dette er en slags overgang mellom normal aldring og demens/alzheimer. Web MD skriver at voksne som har alvorlig eller langvarig diabetes, eller som får det de før de blir 65, har en økt risiko den nevnte kognitive forstyrrelsen.

Jeg skal lese mer om dette, og kommer kanskje til å skrive om det seinere, men nøyer meg med å dele noen av de referansene jeg kanskje kommer til å bruke. Det er mange grunner til å ta diabetes alvorlig, og dette er en ny påminnelse. Jeg har vært inne på tidligere at det er spesielt viktig for autister og NLDere å tenke på alderdommen fordi eldreomsorgen ikke har planlagt for oss. Vi må derfor ta vare på oss selv.

Diabetes is associated with worse executive function in both Eastern and Western piopulations
Diabates linked to Cognitive Problems
Cognitive Function in Children with Type 1 Diabetes
Association of diabetes with amnestic and nonamnestic cognitive impairment
Association of duration and severity of diabetes mellitus with mild cognitive impairment

 

Det offentlige svikter barna

Boka Nonverbale lærevansker av Anne-Grethe Urnes og Gro Eckhoff starter med en beskrivelse av «rare Ole». Den 13 år gamle gutten ble henvist til BUP med bakgrunn i psykososiale vansker. Skolen så en elev som tilsynelatende hadde gode evner, men som likevel hadde store fagvansker og en rar atferd. Han var lite opptatt av utseende og hadde påfallende mangler i sosiale ferdigheter, forsinket motorisk utvikling og han var emosjonelt umoden. Han foretrakk å leke med yngre barn og trengte mye hjelp med praktiske oppgaver hjemme (påkledning, kroppsvask, tannpuss etc.). Han fungerte dårlig sosialt på skolen og ble urolig og rastløs i nye situasjoner. Skolen stilte derfor spørsmål ved foreldrenes omsorgsevne.

Det er veldig viktig med kunnskap om diagnoser som nonverbale lærevansker (NLD) og autismespekterlidelser (ASD). Dette kan nemlig se ut som omsorgssvikt for utenforstående. Jeg vet ikke om «rare Ole» var et tenkt eller reelt tilfelle, men mange hadde nok kontaktet Barnevernet hvis mistanken rettet seg mot foreldrene. Jeg tror derfor Barnevernet får en del unødvendige bekymringsmeldinger, noe som er bekymringsfullt i seg selv fordi ansatte i Barnevernet ikke har forutsetninger for å vurdere disse og andre diagnoser. De er sikkert flinke til å skape et trygt miljø og sette grenser, men vi som vet litt om NLD og ASD vet utmerket godt at det ikke er nok.

Det er en vanskelig situasjon for foreldre. De ser ofte veldig tidlig at barnet deres ikke utvikler seg normalt til tross for at de gjør det de skal, og følger alle anbefalinger fra fastlegen, helsestasjonen og skolen. Det har vært en rekke saker der Barnevernet faktisk har overprøvd fastleger og spesialister. De har da ment at det ikke var noe annet galt enn at mor sykeliggjorde barnet. De bruker ikke ordet direkte, men det innebærer faktisk at de anklager mor for Münchhausen syndrom, noe som er en svært alvorlig anklage. Til tross for at ansatte i barnevernet ikke kan uttale seg om annet enn miljøet har det vært noen saker der de har skrevet i rapporten at mor var alvorlig psykisk syk. Det har de altså gjort på eget initiativ, uten at det var fagpersoner inne i bildet.

humle og løvetann

Mange misliker begrepet løvetann-barn, men løvetannen har noe magisk over seg, samt veldig sterke symboler. Den er vakker, minner oss om den livgivende sola som også gir oss lykke. Humle kan bl.a. symbolisere visdom og kjærlighet.

NTNU og Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – Psykisk helse og barnevern (RKBU- Midt Norge) utarbeidet en forskningsrapport på oppdrag fra Barne-, ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir) og Helsedirektoratet. Det var 400 barn i alderen 12-20 år med i undersøkelsen og alle ble intervjuet personlig. Svarene de ga avdekket at hele 76 prosent hadde alvorlige psykiatriske diagnoser, mens det i barnebefolkningen generelt er mellom fem og ti prosent som får en psykiatrisk diagnose. Rapporten avdekket også en høy grad av komorbiditet, d.v.s. at de har flere diagnoser samtidig. De hyppigste diagnosene var angst, kronisk nedstemthet, alvorlig depresjon, ADHD, alvorlige atferdsvansker og tilknytningsforstyrrelser. Det var 23 prosent som hadde høytfungerende autisme, og 17 prosent av disse hadde i tillegg en alvorlig atferdsforstyrrelse. Det var ekstremt urovekkende at bare 38 prosent sa de hadde fått noe hjelp fra spesialisthelsetjenesten de siste tre månedene.

Artikkelen i forskning.no (se lenker nederst) antyder at både foreldrene og det offentlige har sviktet disse barna, men det er langt fra så enkelt. Jeg lurer på hvor mange vedtak Barnevernet gjør på feil grunnlag. Jeg mener ikke med dette å angripe Barnevernet. Jeg vet at det jobber mange dyktige folk der, og jeg vet at det er mange barn som har fått det bedre fordi de fikk vokse opp i et stabilt fosterhjem eller på en institusjon. Hvis en derimot ikke får behandling i en institusjon, og en kanskje hadde det bedre hjemme, har en begått et ubeskrivelig stort overgrep mot både barnet og resten av familien. Loven sier at Barnevernets hovedoppgave er å jobbe for at barnet skal bli boende hos de biologiske foreldrene sine. De skal derfor tilby tiltak i hjemmet, og hvis problemet er manglende foreldreferdigheter skal de tilby råd, også etter en omsorgsovertakelse. Målet skal nemlig være å gjenforene barnet og foreldrene. Det har imidlertid vist seg at det er svært vanskelig for foreldre å få barnet tilbake, bl.a. fordi saksbehandlingen tar lang tid, og hvis barnet har knyttet seg til fosterforedrene i mellomtida, kan det bli et argument for å gjøre separasjonen permanent.

Jeg håper vi får en reform i Barnevernet, for vi kan ikke leve med en situasjon der foreldre er redde for å insistere på at barna skal få hjelp, og der barn med store utfordringer blir avhengig av hjelp fra ufaglærte ansatte i Barnevernet, såvel som i skolen. En er nemlig langt fra garantert hjelp med en diagnose heller. Jeg har vært borte i spesialpedagogikk som gikk ut på at ufaglærte assistenter eller lærere uten erfaring innen spes.ped fikk beskjed om å prøve seg fram. Jeg har sågar møtt på den holdningen at en elev på autismespekteret ikke kunne ha diagnosen fordi denne var en fantastisk elev å jobbe med, og hadde godt humør. Dette var faktisk en spes.ped-lærer med kompetanse og erfaring. Vi ønsker alle at andre skal ha et positivt syn på barn med en diagnose, samme hvilken det er, men det betyr ikke at vi skal snevre inn diagnosene, og jeg tror denne læreren gjorde nettopp det. Vi kan ikke presse alle inn i en snever diagnose og si at de som har sosiale ferdigheter og venner faktisk ikke kan ha autisme. Vi kan heller ikke si at en utviklingsforstyrrelse er et klart tegn på omsorgssvikt.

Det er veldig viktig med kurs for å få oppdatert informasjon og dette er så viktig at det ikke kan være opp til kommunene om de skal bruke penger på det eller ikke. Barna bør være så viktige at dette blir øremerket på statsbudsjettet. Det gjelder ikke minst Barnevernet. Jeg mener derfor at ansatte i skolene og Barnevernet må ta et nytt kurs annet hvert år, og dette kan ikke være frivillig.

3 av 4 barn og ungdom på barnevernsinstitusjon har psykiske lidelser (bufdir.no)
Tre av fire institusjonsbarn er alvorlig psykisk syke (forskning.no)

%d bloggers like this: