Om å finne fellesskapet sitt

Hjembyen min. Den er som en hjerne der husene er cellene og veiene er trådene mellom dem. Hva skjer når samholdet forsvinner?
Hjembyen min. Den er som en hjerne der husene er cellene og veiene er trådene mellom dem. Hva skjer når samholdet forsvinner?

Vi har fulgt Covid-19 rådene fra dag én i familien min. Norske mydigheter, sammen med Verdens helseorganisasjon fokuserte innledningsvis på at dette ikke var så farlig for folk flest, og de har sannsynligvis fremdeles rett i det. Men. Vi isolerer ikke oss selv bare for å redde oss selv. Vi gjør det for å redde flest mulig i risikogrupper. Hvem er de?

Jeg er ikke ute etter å skremme folk, men med mindre vi har gått aktivt inn for å styrke immunforsvaret, og for å redusere konsekvensene av de miljøgiftene og det stresset vi hele tida blir utsatt for, kan ingen ingen av oss vite med sikkerhet. Poenget når det gjelder Corona-viruset er at vi må følge de strenge påbudene om sosial isolasjon fordi vi kan bli syke, og enten vi har symptomer eller ikke, kan vi drepe andre. En av de mest populære emneknaggene på Twitter i øyeblikket er #StayHomeSaveLives. Det høres kanskje brutalt ut, men det er delvis opp til oss hvem som havner i en respirator. Vi kan redde mennesker og vi kan drepe dem.

Grunnen til at noen havner i en respirator er at de ikke får puste. Lungene fylles opp med væske, og en får dermed ikke oksygen inn i lungene. Det finnes foreløpig ikke noen annen behandling enn en pustemaskin, og et håp om at hevelsen går ned igjen. De færreste dør av Covid-19. Det er heldigvis svært få som dør, men denne videoen forklarer hva som skjer med de som taper denne kampen:

 

Det er aldri bra å dø, men dette er spesielt brutalt. Jeg har sansynligvis observert Covid-isolasjonen strengere enn de fleste, men jeg blir ganske provosert når jeg ser at andre gir blaffen. Jeg har sett og hørt om folk som insisterer på at livet skal gå som normalt. De tror dette er en ferie. Jeg har startet å handle mat klokka 7 om morgenen fordi det er mange som gir blaffen i en meter-regelen.  Det er ikke uvanlig at mens jeg leter etter noe i ei hylle, kommer det plutselig en kunde som presser seg inn i det rommet jeg befinner meg i. Det er snakk om en som skal ha noe fra hylla der jeg står, men det er jo mulig å si f.eks. «unnskyld» eller «har du noe imot at jeg henter noe fra hylla her?»Det er bare et lite eksempel, men det er mange, langt mer graverende tilfeller.

Vi har sett under denne krisa at det er individer som ikke ønsker det samme som myndighetene, og at kommuner aktivt går inn for å motarbeide regjeringens planer. En kan spørre seg om hvor fellesskapet er. Hva er egentlig et fellesskap? Mange tenker nok på ord som samhold, identitet, integrering, interaksjon og allianse når de hører ordet fellesskap. Vi vet at det ikke er så enkelt. De som har en diagnose eller som har en annen etnisitet, religion, kjøpekraft eller livsstil enn normen vet litt om hvor vanskelig det kan være å finne tilhørighet i storsamfunnet, lokalt eller nasjonalt.

Vi har sett de siste par ukene også at landet er delt i to. Det er mye en kan si om Nord-Norges karanteregler, men en kan lure på hva som hadde skjedd hvis det var noe annet dette dreide seg. Jeg håper det aldri skjer igjen, men krig, økonomisk kollaps, eller klimakrise er ikke et usannsynlig framtidsscenario. Kommer vi til å være én, kommer vi til å stå samlet, og kommer vi til å regne alle nordmenn som nordmenn? Jeg håper svaret er ja, ikke bare når det er vi som krever hjelp..

Det er flere metaforer som brukes om samfunnet. Den vanligste jeg vokste opp med var smeltedigel, men jeg liker den ikke. Den innebærer at alle blir smeltet om, altså at de mister alt de en gang var. Noen liker pizzaen bedre, for da beholder en mer av egenarten sin, men en blir fremdeles skjult av osten (og hvem får være osten?). Jeg liker salatbolla best. En beholde egenarten sin, samtidig som en er med på å skape noe nytt og spennende. Da er spørsmålet hvilken salat vi er. Jeg er ikke overbevist om at vi er en god en. For å holde meg til bildet, liker jeg særegne smaker. Jeg har gjerne svarte oliven, rå løk og fetaost i salaten, og ikke minst en dressing med mye eddik i. Det er noen som velger disse vekk fordi de ikke liker smaken eller konsistensen. Hvis vi overfører dette til virkeligheten kan en undre seg over hvem vi plukker ut av salaten.

Dette er en oppfordring til alle, også de som føler seg friske. Dette handler ikke bare om deg. Det handler ikke om at du skal få den våren du hadde sett for deg. Det handler ikke om grilling i skogen, fotball på kommunens/klubbens fine anlegg, eller en utepils i sola. Det handler heller ikke om å anklage de som hoster fordi dette er starten på allergisesongen. Det handler ikke kun om konsekvensene av isolasjon. Det handler om at vi er et samfunn, men kanskje et samfunn som ikke bryr seg om hvordan de andre medlemmene har det. Men vi kan kanskje lære? Vi kan kanskje finne et fellesskap vi ikke hadde? Vi kan bli mer enn vi var. Det er det en god salat er.

Vi har alle et personlig fellesskap som hjelper oss gjennom disse dagene, men den nasjonale salaten kan kanskje bli bedre. Vi kan kanskje lære litt om hvordan den bør se ut, hvordan vi kan være en bedre ingrediens, og hva samfunnet kan kreve av oss.

Planen min virker

Bokhyllla mi. Dette er en del av forsvarsplanen min. Den holder meg innenfor den gode sonen.
Dette er en del av forsvarsplanen min. Den holder meg innenfor den gode sonen.

De siste innleggene mine har handlet om hvordan en kan takle Covid-19 og den unntakstilstanden vi har i øyeblikket. Dette har mye med toleransevinduet å gjøre, en teori innen psykologien som forklarer hvordan hjernen og kroppen reagerer på motgang, stress, ubehag etc. Det er en sone i midten, toleransevinduet, der vi kan takle de fleste utfordringene i livet. Dag Nordanger, som er psykologspesialist ved Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS), omtaler det som å være optimalt aktivert når en er innenfor vinduet sitt (alle har sitt eget, individuelle vindu). En kan da konsentrere seg, lære og være til stede i situasjonen.

En kan derimot være overaktivert (hyper-aktivert) eller under-aktivert (hypo-aktivert), noe som kan forårsake angst/panikk eller en følelse av tomhet/emosjonell nummenhet. De fleste har nok perioder da de havner utenfor vinduet sitt, for det er ikke lett å holde seg innenfor når en opplever vanskelige ting. Poenget er at en finner tilbake igjen, og det er ulike teknikker en kan bruke for å klare det.

De to sonene utenfor vinduet er grunnleggende strategier vi har fra vi er små barn. Fight/flight handler om å bekjempe en trussel eller å flykte hvis det første ikke er mulig, og hvis heller ikke det fungerer, kan en stenge seg inne i seg selv. Konsekvensen av at en ikke klarer å regulere seg ned eller opp, og dermed holde seg innenfor vinduet sitt, er at vinduet blir smalere. Det skal mindre til for at en blir over eller underaktivert.

Den situasjonen vi har med Corona-viruset kan gjøre oss utrygge, og denne teorien er derfor relevant. Hvordan takler vi dette? Hvordan kan vi bli trygge igjen? Det er ulike former for terapi som hjelper, og det er noen som har hatt god nytte av mindfulness. Jeg bruker en god porsjon sunn fornuft. Alle eksperter som har uttalt seg om Coronaviruset har sagt at det er mange som kan ha atypiske eller ingen symptomer, selv om de er smittet. Jeg er generelt skeptisk til å følge med på nyhetene hver dag, hele dagen i denne situasjonen. Det gir bare næring til de negative følelsene, for en kan få inntrykk av at et par hundre tusen nordmenn kommer til å dø. Det er et tall en kan få hvis en regner ut dødeligheten basert på bekreftede smittede og antall døde. Ekspertene sier det samme som sunn forbuft burde fortelle oss, at det er langt flere smittede enn de bekreftede tallene tyder på. Det er fordi mange ikke kjenner noen særlige symptomer, og de blir derfor ikke en del av noen statistikk.

Vi skal likevel være forsiktige og følge rådene, for vi vet ikke hvem dette vil ramme. Det er ingen grunn til panikk, men vi må være forsiktige fordi det er så mange som ikke er det. Jeg handler stort sett bare mat klokka 7 om morgenen fordi det er så mange som ikke respekterer en meter-regelen. Jeg har opplevd at noen kunder presser seg inn i det samme rommet jeg er i, uten noe forvarsel. De skal ha noe fra hylla der jeg står, men kan ikke si så mye som et unnskyld. Dette er vanlig norsk atferd, men det burde ikke skje i disse tider.

Jeg liker ellers å lese, spille brettspill, lytte til musikk, skrive, og være sammen med familien. Dette er ting som fungerer for meg. Det er ikke bare en strategi jeg følger under vanskelige tider. Det er det jeg gjør til vanlig også, så livet har ikke forandret seg så mye de siste par ukene, samtidig som det har det. Jeg håper verden kommer tilbake til det normale snart, men i mellomtida skal jeg gjøre det jeg kan for å være der når det skjer.

Det er mulig å lage gode minner nå også. Tenk deg at du lager ei tidslinje gode opplevelser på den ene sida av streken og negative på den andre. Vi har mulighet til å legge til en del gode under denne vanskelige perioden også. Det kan komme noe bra ut av dette, selv om det er tragisk tid for noen familier.

Autisme i krisetider

De dramatiske Covid-19 nyhetene har stått i kø de siste dagene, og regjeringen har nettopp vedtatt de mest ekstreme og inngripende tiltakene i Norge siden Den andre verdenskrig. En kan få angst av mindre. Det beste vi kan gjøre, bortsett fra å følge de offentlige rådene, er å styrke immunforsvaret, og å reflektere over de valgene vi tar. Det er ikke meningen å høres belærende ut, men det blir aldri feil å tenke over det vi gjør og sier.

Jeg var i butikken i går for å kjøpe kjøttdeig til kveldens pizza. Jeg kan ikke påstå at jeg er forelsket First Price kyllingkjøttdeig eller Xtra grillpølser, men det var det eneste kjøttet de hadde igjen et par timer etter Regjeringens pressekonferanse. Det kan se ut som at panikken har tatt over, men den største direkte virusfaren er sannsynligvis for mennesker med nedsatt immunforsvar. Myndighetene håper nok å forlenge dette utbruddet, fordi det vil føre til færre innleggelser samtidig. Det ukjente er alltid skremmende, og det som bekymrer denne gangen er at ingen vet mye om Coronaviruset. Det er likevel rimelig å anta at dødeligheten er ganske lav, siden antall smittede sannsynligvis er langt høyere enn det offisielle tallet. Det er fordi mange har atypiske eller ingen symptomer.

Den største faren er panikk. Jeg skrev et innlegg for et par år siden om autisme i et darwinistisk perspektiv, og det er ingen tvil om at mange vil gjøre det dårligere hvis vi følger et «survival of the most adaptable» prinsipp. Det er ingen som tenker inkludering hvis det er snakk om å kjempe om færre ressurser enn vi hadde tidligere. Det er noen som hevder at det er lettere å være annerledes enn noensinne, at det er en inkluderende holdning tidligere generasjoner ikke har opplevd. Det er ikke alle som har erfart dette, og det er ingen garanti for at det skal fortsette for de som har hatt gode erfaringer.

Jeg er på ingen måte en alarmist, så jeg skal ikke legge ut om mulige konsekvenser for verdensøkonomien, men jeg tror på å være forberedt. Det er noen eksperter som mener at Covid-19 vil bli komme tilbake som en sesonginfluensa, og det blir kanskje et viktigere utbrudd. Vi klarer det denne gangen, men hva blir kostnaden, og hvor mange ressurser har vi til rådighet neste gang? Hvor mye toleranse og tålmodighet er det igjen for de som ser friske ut, men som ikke fungerer like bra som andre? Det er kanskje for tidlig å spørre om det nå, for vi har noe langt mer akutt å takle i øyeblikket, samtidig som vi må tenke på det nå. Vi må tenke på hvordan våre handlinger påvirker andre, og hvordan det kan forandre utfallet.

Det snakkes i disse dager om at dette er en dugnad. Dette er fellesskapets respons på en ytre trussel, og da er de langsiktige konsekvensene i aller høyeste grad relevante. Dette blir en langvarig respons og vi løser det ikke gjennom kortsiktige løsninger. Vi løser det gjennom å klare oss mest mulig alene, og gjennom å hjelpe familie og naboer. De som tidligere ropte høyt om navere kan fort havne i samme situasjon nå. Jeg håper de husker det når hverdagen kommer tilbake.

Jeg skrev forøvrig et innlegg om autisme og beredskapsplaner for 1,5 år siden. Les Beredskapsplaner.

Du sitter kanskje igjen med et spørsmål. Hva har bildene med beredskap å gjøre? De er ikke direkte relevante kanskje, men jeg liker alternativer, og i en situasjon som den vi har nå kan det være lurt med «off the grid» aktiviteter. Litteratur og brettspill er ypperlige ting å gjøre sammen (for en familie), ikke minst når en vil gjøre noe mer oppbyggelig enn å se på nyheter 15-17 timer per dag (den tida de fleste er våkne).

Himmelen faller

Skodde over Skien. Jeg ser mye på himmelen, og selv om skodda er lav, føler jeg ikke at himmelen faller ned.
Jeg ser mye på himmelen, og selv om morgenskodda kan være lav, føler jeg ikke at himmelen faller ned.

The sky is falling er et kjent engelsk uttrykk som stammer fra et folkeeventyr om Henny Penny, også kjent som Chicken Little. Denne kyllingen tror verdens ende er nært forestående og løper derfor rundt mens den roper «the sky is falling.» Det blir brukt i dagligtalen om mennesker som har en tendens til å bli hysterisk i vanskelige situasjoner.

Jeg synes det er tendenser til nettopp det i disse Corona-tider (Covid-19). Jeg fikk inntrykk av at det var noen som ikke tok Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap alvorlig da de for et par år siden publiserte ei liste over ting en burde ha i hus til enhver tid. Det er noe vi ikke har snakket om siden Den kalde krigen var på sitt mest intense, men faktum er at vi ikke har noen garantier for at samfunnet alltid kommer til å være så stabilt som vi har opplevd det, og dette utbruddet av et nytt virus har demonstrert ganske tydelig hvor lite som skal til for å skape utrygghet. Les mer om lista her.

Poenget er at vi er et fellesskap, og det er ikke Politiets, Regjeringens, Forvarets eller Sivilforsvarets ansvar alene den dagen noe uforutsett skjer. Det er fellesskapets ansvar å gjøre noe med det, og det inkluderer hver enkelt av oss. Vi må klare oss alene i minimum tre dager før vi kan regne med noe hjelp, men når det gjelder sykdom vil jeg tro vi snakker om i alle fall to uker. Karantene ble egentlig gitt opp langt tilbake i tid fordi det er lite som tyder på at det virker. De prøvde det i Toronto for en del år siden i forbindelse med et SARS-utbrudd (tror det var i 2003), men det var ikke overraskende lite effektivt.

En karantene kan virke hvis en finner de som er smittet, og de som har hatt kontakt med disse. En må også hindre dem i å ha kontakt med noen andre. Problemet med å sende noen hjem og si at de ikke kan gå på jobb, på skolen, i butikken, eller noe annet sted er at det er urealistisk. Hvem skal i så fall sørge for at de får tilgang til mat, medisiner, penger og andre tjenester? Det er snakk om mye logistikk.

Mange tenkte nok på krig da medier informerte om den nevnte lista, og da alle husstandene i landet fikk en brosjyre som opplyste om denne beredskapen, men det er mange mulige scenarier. En kan ved å følge denne lista hindre panikk, og ikke minst hindre tomme butikkhyller. Hvorfor er det forresten så mange som hamstrer alkoholholdig gele? Er det ingen som har oppdaget såpe?

Jeg er tilhenger av stabilitet, og prøver derfor å ha et stabilt liv. Det innebærer at jeg jobber med å styrke immunforsvaret mest mulig, og da er det relevant med både fysisk og pykisk helse. De fleste kjenner til at serotonin er viktig for hjernen. Det er et hormon som overfører kjemiske signaler fra en nervecelle til en annen, men det meste av produksjonen av dette stoffet foregår faktisk i tynntarmen. Det er ikke dumt å sørge for at magen har det bra, for den påvirker hjernen.

Jeg vet ikke hvor mye en kan gjøre på kort sikt, men kan ikke tenke meg noe annet enn at alt virker. Det er noen som har løpt rundt og skreket som en Chicken Little, og jeg har sett en del meldinger på sosiale medier om at vi er fortapt. Det blir hevdet at Covid-19 er ti ganger farligere enn en vanlig influensa, men det er lite som tyder på det foreløpig. Det er ifølge WHO 290 000-650 000 som dør av influensa hvert år, og jeg skal ikke påstå at vi ikke kommer opp i de tallene denne gangen, men det er foreløpig lite som tyder på det. Jeg er ellers overrasket over den dobbelkommunikasjonen vi ser fra offentlig hold, for samtidig som det blir sagt at dette ikke er så alvorlig, blir det satt i gang tiltak som tyder på at dette er langt mer alvorlig enn noen sier.

Jeg føler meg likevel trygg på at vi står bedre rustet med et styrket immunforsvar. Jeg kunne derfor tenkt med at det hadde blitt et økt fokus på immunforsvar da dette utbruddet ble identifisert 29. desember i fjor. Det er ni uker siden, og selv om det sikkert tar lenger tid, tror jeg ikke det hadde vært bortkastet. De fleste vet hvordan de kan hjelpe immunforsvaret. Dette er klassiske råd:

  • Stump røyken
  • Spis mye frukt og grønt
  • Regelmessig mosjon
  • Nok søvn
  • God hygiene, ikke minst håndhygiene for å hindre infeksjon
  • Reduser stress

Det blir snakket mye om håndhygiene i disse dager, og jeg har mistanke om at vi har vært bortskjemte. Jeg har faktisk bedre ting å bruke tida på enn å spionere på andre, men kan ikke unngå å legge merke til at det er en god del som sløyfer håndvasken etter et besøk på et offentlig toalett. De har altså erfaring med at dårlig hygiene ikke får konsekvenser, men det kan fort endre seg. Det er også mulig å ha infeksjoner i kroppen, såkalt subklinisk infeksjon, som betyr at en ikke får noen symptomer selv, men en kan smitte andre. Det er f.eks. forskning som tyder på at det er en god del individer med influensa (inkl. H1N1) som ikke tilfredsstiller kriteriene for en diagnose. Det er altså snakk om atypiske symptomer, noe som gjør mye av det som foregår nå ganske meningsløst. Karantene har ikke mye for seg hvis det er feil mennesker som blir isolert.

For å oppsummere. Det hjelper ikke å spre frykt. Det eneste fornuftige er å passe på helsa så godt en klarer, og ta gode avgjørelser sammen med familien. Det betyr at vi i stor grad må hjelpe oss selv. Det er noe vi alltid må gjøre. Det beste vi kan gjøre nå er å unngå å overbelaste helsevesenet unødvendig.

Finn kombinasjoner som virker

Fotballbanen i Ramsdalen
Jeg spilte mye her på 70-tallet, da banen var i god stand. Livet virket mindre komplisert da.

Jeg skrev innlegget Det smaker tran for noen uker siden, der jeg var inne på at medikamentelle og ikke-medikamentelle behandlingsformer blir brukt på tilstander disse ikke ble utviklet for. Sarotex ble f.eks. utviklet som behandling mot depresjon, men blir i dag sett på som gammeldags innen psykiatrien. Det brukes fremdeles, men stort sett mot kroniske smerter og forebygging av migrene. Jeg var i det nevnte innlegget inne på dysleksi, og argumenterte for at det som virker for dysektikere, kan virke for andre grupper også.

Poenget var at en som har vansker knyttet til lesing og skriving kan ha nytte av dyleksivennlige skoler. Et annet eksempel er kognitiv atferdsterapi (KAT), som ble utviklet for å behandle depresjon, men teknikken blir i dag brukt på mange områder. Det er ingen som spør om det en har hører inn under depresjon så lenge det virker. KAT har delt seg opp i ulike former, f.eks. dialektisk atferdsterapi (DBT). Det dreier seg kort fortalt om å håndtere stress, regulere følelsene, og å utvikle gode relasjoner til menneskene rundt oss. Vi kan ikke fjerne alt stress, men vi kan lære å leve bedre med det. Denne teknikken ble utviklet for å hjelpe mennesker med borderline personlighetsforstyrrelse (BPD). Det spiller igjen ingen rolle hva en har så lenge det virker.

Poenget mitt er at hvis en har nonverbale lærevansker (NLD), autismespektertilstander (ASD), Tourette syndrom, ADHD eller andre tilstander, betyr det så mye hvordan en setter sammen tiltak som hjelper? Det er mange innen disse diagnosene som har komorbide lidelser som angst og depresjon. Dette er tilleggsvansker som kan ha vært der fra starten av, men de kan også forverres/bli utløst av medisiner (f.eks. epilepsimedisiner). En må da være klar over at disse vanskene delvis kan være en bivirkning av nødvendig medisin, men det påvirker ikke nødvendigvis løsningen.

Om ikke annet, så kan terapi gjøre det lettere å identifisere egne følelser, og det kan gjøre det lettere å snakke med seg selv om sine egne følelser. Det er noe vi alle gjør, og det er snakk om å få kontroll over og utfordre dem. «Jeg er dum» er en klassisk beskjed vi ofte gir til oss selv. Et individ som opplever en del nederlag og skuffelser kan, i mangel på beviser for det motsatte, si til seg selv at han/hun er en taper, en freak, en weirdo, sær, eller sågar et monster. Det er mange negative titler en kan gi seg selv, og det er ikke alltid det er positivt å finne flokken sin på sosiale medier heller. En kan finne mye støtte der, men en kan også finne et miljø der en etter hvert identifiserer seg som noe andre mener er forkastelig, noe som ikke hører hjemme i samfunnet.

Det høres ikke spesielt behagelig ut, men en kan finne veien ut av de fleste vanskeligheter og helveter. Det blir vanskeligere når en venter lenge, og det er derfor en bør gjøre mest mulig for å hjelpe barn. Jeg sier ofte at vi ikke bør oppmuntre til å samle på diagnsoser, men selv om det i utgangspunktet kan virke negativt å fokusere på svakheter, er det ingen tvil om at diagnoser kan hjelpe oss til å sette inn de tiltakene og aktivitetene som kan utvikle oss mest mulig.

Det er ingen tvil om at mange lever store deler av livet mellom diagnoser. Det er uheldig å ha nesten nok trekk til å få ASD, NLD, ADHD, og dysleksi, men likevel ha et stort behov for hjelp. Jeg er altså tilhenger av å tilby hjelp, også når symptomene er for få til en diagnose, eller når utrederen er for snever i tankegangen sin.

Nyheter fra bunkeren

 

Jeg gikk gjennom noen perioder for noen år siden der jeg hørte mye på amerikanske talk radio. Jeg oppdaget at det var en god del shows som opererte i grenseland, og noen krysset grensa til det paranoide. Det var som at de observerte verden fra sitt skjulested i en bunker, og det stemmer kanskje at de gjorde det.

Jeg har vært ganske forundret over medias dekning av Corona-viruset (Covid-19), og det har vært mange av den typen nyheter som guvervøren i New York delte på Twitter. Det gir egentlig mening i hans tilfelle, for selv om det generelt høres i overkant dramatisk ut, er en «state of emergency» i USA nødvendig for at delstaten og føderasjonen skal kunne tilby hjelp lokalt. Det er likevel noe med måten denne krisa har blitt kommunisert på som ikke gir helt mening.

Media har generelt valgt en dramatisk vinkling fra starten av. Dette har ikke blitt beskrevet som den verste epidemien siden spanskesyken; dette har vært langt verre. Covid-19 kommer til å mutere, og det er mulig den utvikler seg til noe farligere, men er det beviser for at viruset utgjør noen trussel i dag? Det siste jeg leste var at 100 000 mennesker hadde blitt smittet på verdensbasis og at snaue 3 400 hadde dødd. Det er tragisk, og jeg prøver på ingen måte å bagatellisere dette, men Verdens Helseorganisasjon publiserte i desember 2017 estimater som anslo at 290 000-650 000 menesker dør av de andre typene influensa hvert år. Det er mulig vi når de tallene for Covid-19 også, men hvis vi skal tro den informasjonen vi har i øyeblikket, er det ikke mulig å hindre smitte. Da bør fokuset være på å overleve, altså på å styrke immunforsvaret.

Haugesund ser idyllisk ut fra en skytestilling 75 år etter at den ble forlatt. Byen er mindre idyllisk når en kommer nærmere.
Haugesund ser idyllisk ut fra en skytestilling 75 år etter at den ble forlatt. Byen er mindre idyllisk når en kommer nærmere.

Jeg har sett noen overskrifter der media ser ut til å være overrasket over at noen nordmenn hamstrer hermetikk, vann og hånddesinfeksjon. De har presset på for å spre en uro i befolkningen, og en god del av informasjonen har vært villedende, og nå ser vi konsekvensen av det. Karmøy kommune avlyste f.eks. en fotballturnering for barn denne helga, og trenerne fikk beskjed like over midnatt, mindre enn åtte timer før de første kampene skulle starte. Det er unødvendig dramatisk.

Når det gjelder inkubasjonstid skal den være på opp til 14 dager, men det har blitt rapportert om at den kan være opp til 27 dager. En kan altså bli syk lenge etter at en ble smittet, og da kan en spørre seg hvor effektivt det er å plassere folk i karantere eller stenge en videregående skole i to uker. Det har nettopp skjedd med Vinstra vgs i Nord-Fron, der fire av kommunens 5 700 innbyggere er bekreftet smittet, og 100 personer er satt i karantene.

Mens nyhetstrykket var på sitt sterkeste hørte vi bl.a. om en lege på Ullevål sykehus som jobbet i fem dager etter at han ble syk, både på Ullevål og på en privat klinikk. Hvis vi tenker statistikk høres tallene ganske dramatiske ut. Det første tilfellet i Norge ble bekfreftet den 26. februar. Dette økte til 19 tilfeller (fra nyhetssak 2. mars), og det nyeste tallet jeg kjenner til er 147. Dette vil se ganske dramatisk ut på en graf, men når en tenker på at det er en del syke som har hatt kontakt med mange mennesker, kan en spørre seg hvor alvorlig dette er.

Hvis vi skal tolke media og myndighetenes håndtering av dette, må en spørre seg om det er noe de ikke forteller oss. Influensa er generelt ganske farlig, så en skal absolutt ikke ta lett på denne type virus. Det dør, ifølge Folkehelseinstituttet, i gjennomsnitt 900 nordmenn av influensa hvert år (det kan være store variasjoner, og estimatet for 2017-2018 var på 1400). Vi er et godt stykke unna.

Jeg kunne ønske meg en fornuftens stemme, en som kommuniserte ekte nyheter og ekte vitenskap. Det hadde stilnet stemmene fra bunkeren, og økt sannsynligheten for at flere overlevde. Det er kanskje ikke mulig å hindre at en stor del av befolkningen blir smittet, for det er det som så og si alltid skjer med influensa. Det er kanskje nyttigere å fokusere på å overleve enn å hindre smitte. Det er noen unntak, for det finnes grupper med et så kompromittert immunforsvar at deres eneste håp er å unngå smitte, men det gjelder ikke for de fleste. Det er de sårbare som bør være i karantene, det er de vi bør bruke ressurser på, ikke alle de andre.

Den største faren i øyeblikket er panikk, og potensialet til å overvelde helsevesenet. Jeg er i utgangspunktet ikke bekymret for at vi som samfunn ikke kan takle denne type utfordringer under normale omstendigheter, men dette kan bli en vedvarende unormal situasjon. Vi har sett en kraftig synkende solidaritet de siste årene. Det er ikke mange som bryr seg om andre, og det er en større fare enn Covid-19. Vi er problemet. Vi må ta dette viruset alvorlig. Det kan drepe minst like mange som de andre influensa-typene, men det beste svaret fra oss er å ta fornuftige valg, men det er en fare for at vi ikke gjør det nå.

Vi går mot vår og det vil formodentlig bli en gradvis forbedring de neste ukene, men når vi har fått dette på nok avstand til å formulere en konklusjon, er jeg ikke sikker på at Covid-19 blir vurdert som den største trusselen. Hvis verdensøkonomien er truet, hvor mye ble direkte forårsaket av sykdom, og hvor mye av skaden kan spores tilbake til redde, egoistiske mennesker? Det er en digresjon, men jeg har vært en lidenskapelig science fiction-leser siden barndommen, og mange av disse historiene handler om first contact. Hva gjør vi den dagen vi oppdager at vi ikke er alene? Er de andre en trussel og hvordan skal vi forsvare oss?

Det er ikke sikkert vi trenger en ekstern trussel. Vi er vår egen fiende. Influensa muterer. Det er virusets natur å forandre seg, og det kommer til å skje denne gangen også. Den største trusselen er kanskje at vi bruker opp ressursene nå, og at vi ikke er klar til den bølga vi burde ha fokusert på hele tida. Det kan altså være ressursmangel som gjør oss sårbare til slutt; ikke selve sykdommen.

Jeg skulle ønske vi hadde den fornuftige stemmen som fikk stemmene fra bunkeren til å stilne. Vi må rett og slett komme oss ut av bunkeren.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har forøvrig laget ei liste over ting vi alltid bør ha hjemme. Det handler ikke om å hamstre, men om å være forberedt på kriser. Les mer på nettstedet Sikker hverdag. Det handler om å ta vare på flere enn oss selv.

Svanene blant oss

svaner i Haraldsvang. Det er mange svaner blant oss, mennesker som av ulike årsaker ikke har en diagnose, men som kanskje burde hatt en.
Det er mange svaner blant oss, mennesker som av ulike årsaker ikke har en diagnose, men som kanskje burde hatt en.

Jeg oppfordrer ingen til å samle på diagnoser. De har betydning hvis de sikrer deg hjelp i form av medisinske, spesiapedagogiske og sosiale tiltak i oppveksten, og eventuelle arbeidstiltak som voksen. De er dessuten nyttige i arbeidet med å styrke selvtilliten og såkalt self-advocacy, altså at en kjemper sine egne slag. Diagnosen er starten på mye bra.

Det er ulike grunner til at noen får diagosen i voksen alder eller aldri får den. Det kan noen ganger være fordi en har en en genetisk tilstand som er så sjelden at diagnosen ikke finnes, men det også mulig å befinne seg mellom diagnoser. Vi kan bruke begrepet ujevn evneprofil når vi snakker om diagnoser som autimsmespekteret (ASD), nonverbale lærevansker (NVLD), ADHD eller Tourette syndrom. Det er dette lekfolk kaller nevrodiversitet. Det betyr at en har evner som spriker så mye at det er vanskelig å bruke dem, fordi utenforstående har en tendens til å fokusere på det de identifiserer som svakhetene våre.

Det er faktisk ikke utenkelig at en havner mellom diagnoser, uten at utfordringene forsvinner av den grunn. Det kan godt være at en har trekk som tyder på en diagnose, men ikke nok av dem eller i sterk nok grad. Det er også noen som velger å søke andre forklaringer. Monomane/snevre interesser er f.eks. et trekk innen ASD, men det er mange som mener at disse interessene må være mer basert på faktainnlæring enn forståelse og mening. Det antydes i bl.a. i Asberger Diagnostisk Intervju (ASDI, utviklet av Gillberg, Gillberg og Ehlers), som helsebiblioteket.no linker til. En kan da tenke seg at den interessen jeg har hatt for bøkene, filmene, og TV-seriene fra Star Trek-universet siden barndommen min på 1970-tallet ikke kvalifiserer som en snever interesse, med mindre det er snakk om å lære f.eks. Klingon (et fiktivt språk fra serien).

Dette kan være en problematisk holdning, for det er mye som tyder på at jenter/kvinner er mer opptatt av å passe inn enn gutter. Den britiske psykologen Tony Atwood, mest kjent for sitt arbeid med Asberger i Australia, hevder f.eks. at jenter er flinke til å kamuflere sosiale vansker, nettopp fordi de vil passe inn. Det har vært en trend de siste årene der voksne kvinner får en Asberger-diagnose, og det er ikke fordi de plutselig fikk denne tilstanden. De har vært annerledes hele livet, men de har i noen tilfeller blitt klar over dette i forbindelse med at barnet deres fikk diagnosen, og i andre tilfeller fordi selvtilliten deres økte i voksen alder, noe som kanskje hjalp dem til å aksepterte seg selv på en måte en ikke hadde gjort tidligere.

Jeg tror dette også kan forklare hvorfor noen ikke snakker med gud og hvermann om interessene sine, for hvis en vil passe inn, vil en ikke snakke om det som ikke passer inn i det bildet. Jeg tror ikke dette begrenser seg til kvinner. Jeg var en gutt med snevre interesser, men jeg gikk inn for å bli usynlig, og visste derfor hva jeg måtte gjøre for å unngå fordømmelse. Dette samsvarer forøvrig med et par dialektstudier jeg leste da jeg tok norsk grunnfag på midten av 1990-tallet. En fra Oslo og en fra Stavanger viste det samme, at jenter som vokste opp i gamle arbeidsklasse-strøk valgte «beste Vestkant-former» fordi det ga dem en økt status. Det var vel ikke noe alle kvinner fra Østkanten gjorde, men det var altså et stort nok fenomen til at forskerne kunne identifisere det.

Det er ikke urimelig å anta at kvinner blir vurdert på en måte menn ikke må finne seg i. Det er derfor mer å hente for jenter som gjør det de kan for å passe inn, for selv om andre kanskje oppfatter dem som et fremmedelement i utgangspunktet, kan de observere og lære nok til å fly under radaren. Det blir som ei amerikansk dame sa om meg en gang: «He laughs in the right places.» Jeg var tilbakeholden og snakket ikke mye med fremmede, men kroppsspråket mitt overbeviste henne tydeligvis om at jeg forstod vitsene.

SWAN blir forøvrig drevet av den veldedige organisasjonen Genetic Alliance UK. Akronymet står for Syndomes Without a Name. De sier at det blir født 6 000 barn årlig i UK med en diagnose uten navn. Jeg vil hevde at det er en del flere som havner utenfor, fordi de har nesten autisme, nesten nonverbale lærevansker, nesten ADHD og nesten dysleksi. De svømmer dermed rundt som svaner, et dyr som ikke er like flink til å navigere på land som i vannet.

Om å finne mannen

Illustrasjon. Sorg, sinne og skuffelse ern en del av livet, og disse sterke negative følelsene kan gjøre oppveksten vanskelig, men det betyr ikke nødvendigvis at familien er dysfunksjonell.
Illustrasjon. Sorg, sinne og skuffelse kan være en naturlig reaskjon på omgivelsene, men vi må likevel lære å takle dem.

Vi har en statistikk som dessverre er sammenlignbar med USA. Det innebærer bl.a. at det er flere selvmord blant menn, og like mye depresjon blant menn som blant kvinner.

Dette diskuteres i USA også, og American Psychological Association (APA) publiserte nye retningslinjer i fjor for hvordan en skulle behandle psykisk sykdom hos gutter og menn, Guidelines for Practice with Boys and Men. Dette dokumentet har med rette blitt kritisert fordi det gjør som så mange andre har gjort, definerer maskulinitet som problemet. Løsningen blir da å fjerne maskulinitet, som APA definerer som styrke, stoisisme og makt, men er ikke dette egenskaper vi trenger i en verden det er vanskelig å finne seg til rette i?

Jeg har stor respekt for menn som Albert Einstein, Martin Luther King Jr, Carl Sagan, J. F. Kennedy, og Jimmy Carter. Dette var maskuline menn i den forstand at de hadde makt og styrke, men det er også utallige anekdoter om medfølelse, ærbarhet og utholdenhet knyttet til disse maktpersonene. Astrofysikeren Neil Degrasse Tyson har f.eks. fortalt om det første møtet han hadde med Carl Sagan. Sistnevnte var en vtenskapsmann, men sannsynligvis den klart største stjerna innen astronomi og astrofysikk på den tida også. Tyson var 17 år i 1975 og drømte om å bli en vitenskapsmann, men veien fram var lang for en afrikansk-amerikansk gutt i Bronx. Jeg vet ikke bakgrunnen for hvorfor han fikk invitasjonen, men Carl Sagan inviterte Tyson til å tilbringe en dag med han på Cornell University, der Carl Sagan jobbet. Han kjørte gjesten sin tilbake til busstasjonen på slutten av dagen, og ga han telefonnummeret sitt. Det snødde kraftig og han ba Tyson ringe hvis det ble noen problemer på turen hjem.

Dette viser ei annen side som en del store menn har hatt, og jeg mener at dette også er maskulinitet. Det var en tid da uttrykket «toxic masculinity» var forbeholdt menn som klamret seg til gamle holdninger og rollemønstre, og som begrenset gutters mulighet til å utrrykke følelser, men ordene toxic og masculinity blir brukt sammen oftere og oftere i andre sammenhenger nå. Det er ikke rettferdig, for hvorfor skal vi skamme alle menn kollektivt? Hvor ofte har du hørt noen snakke om toksisk femininitet? Det finnes ikke fordi dette har mer med atferd enn kjønn å gjøre. Det er faktisk ikke sånn at menn er aggressive dyr, mens kvinner er sjarmerende engler som lener seg på en sky (husker du de gamle glansbildene?). Det negative finnes hos begge kjønn, og det positive finnes hos begge kjønn.

Noen menn snakker nedlatende til/om kvinner og behandler dem like dårlig. Da er det rimelig å snakke om toksisitet, men det er ikke et typisk trekk for mannen. Dette er ikke noe nytt. Det har foregått lenge, og det er ikke begrenset til kjønn. Jeg har sett mye rart blant journalister som skriver om utviklingsforstyrrelser også. Det har bl.a. vært noen som har prøvd å skape et inntrykk av at autister er voldelige, men de er verken voldelige eller mindre sossiale enn andre. Det er også noen som liker å framstille asbergere som genier, men sannheten er heller at prisen for å utvikle noen få genier er høy for de som ikke er det.

VI tenker kanskje at samfunnet har lagt til rette for at mannen skal lykkes på bekostning av kvinner. Det var nok sånn en gang, men jeg er ikke sikker på at det fungerer på den måten lenger. Jeg har inntrykk av skolen er mer feminin enn tidligere, men gutter og jenter er faktisk ikke helt like. Gutter liker konkuranse og de liker klare regler/strenge rammer, men om de får det er en annen sak. Utdanningsnytt skrev for to år siden at antall mannlige lærere var på vei ned. Dette var ifølge artikkelen en internasjonal trend, og for Norges del viste de til at andelen mannlige lærere i grunnskolen hadde sunket fra 36 proset i 1999 til 25 prosent i 2017, og det var 550 grunnskoler der andelen menn var på under 15 prosent. Tendensen er den samme blant den yrkesgruppa som skal hjelpe gutter og menn med psykiske vansker, og Arbeiderpartiets studentlag sa det ganske tydelig for to år siden: Stopp den nye kvinneprofesjonen! De mente det var et problem at det var få mannlige psykologer.

Forskere mener det er uproblematisk, men jeg tror det er større sjanse for at gutter og menn har utbytte av et opplegg som ikke ignorerer forskjellene mellom gutter og jenter. Altså: Autisme er ikke problemet og mannlighet er ikke problemet. Toksisitet finnes, men den er ikke basert på kjønn. Det hadde kanskje ikke løst alt, men noen ganger kan det være greit å anerkjenne at vi trenger ulike tilnærminger. Da blir løsningen å finne maskuliniteten sin, og lære hvordan en kan bruke den til å gi det beste av seg selv til andre, som bl.a. Carl Sagan gjorde.

Det er viktig med styrke, og når livet behandler oss urettferdig, er det vårt ansvar å komme oss videre. Det spiller ingen rolle at det var andre som gjorde det mot oss. Vi kan aldri bli den vi var; vi blir noe annet og sterkere. Det kan vi bli uten å bli mindre mann.

Det smaker tran

Jeg var elev på Hauge skole på 1970-tallet, og har veldig blnda følser til oppveksten.
Jeg var elev på Hauge skole på 1970-tallet, og har veldig blanda følser til lese- og skriveopplæringen jeg fikk der.

Jeg har snakket med en del fagfolk i årenes løp, og lest en del av hva ekspertene skriver på nettet. Det er ikke alltid dette er spesielt oppklarende. Noen snakker f.eks. om NLD som en læringsprofil, eller om sterke og svake sider, men hva skjer videre? Som regel ingenting. Det er faktisk en god del en kan gjøre, men det er viktig å starte tidlig. Vi har et mulighetsvindu, en periode der det er mulig å oppnå store forbedringer. Det høres kanskje negativt ut, men jeg tror det blir vanskeligere og vanskeligere etter hvert som dette vinduet lukker seg. Det skjer gradvis, og det er ikke lett å gjøre de store forandringene i voksen alder.

Det er derfor overraskende å høre eksperter som snakker om en profil uten at de bruker denne profilen. Dysleksi Norge har en kort artikkel om dyskeksivennlige skoler i Norge. Dette er noen av stikkordene:

  • Inkluderende og aksepterende miljø
  • Gode systemer og kompetanse på å finne de som har vansker
  • Setter raskt inn tiltak som fungerer
  • Evner å se forbedringspotensial og har vilje til å ende praksis.

Les mer på Dysleksi Norge.

Det er mye informasjon om dysleksivennlige skoler på nettet, og det er tydelig at fokuset er på å hjelpe de som trenger det. En del av dem har sikkert dysleksi, men det virker som at behovet er viktigere enn hvilken diagnose en har. Det er sånn det burde være.

Det er litt annerledes i videregående skole, for da kommer en inn under fylket, og ikke de kommunale tjenestene, men det er hjelp å få der også. Sandefjord videregående skole har f.eks. et læringssenter, og de skriver i målsettingen sin at de skal «bidra til å styrke elevenes leseferdigheter, leseforståelse og motivasjon.» Sandefjord vgs er en Dysleksivennlig skole, og de sier under informasjonen om dette at de har systemer for kartlegging ev elever, og planer for tilrettelegging av læringsarbeidet for elever med lese-, skrive – og matematikkvansker. Dette forteller meg at de kan hjelpe elever som har vansker, enten det dreier seg om dysleksi eller ikke.

Dette er et eksempel på hvordan en kan bruke en profil. Det er ikke sånn at en må ha dysleksi for å ha utbytte av av en dysleksivennlig skole. Det er heller ikke nødvendigvis sånn at alle NLDere er gode lesere, selv om språket ofte oppfattes som en styrke. En god del NLDere behersker lesing, men sliter likevel med å forstå det de leser. Det er mange NLDere som sliter med lesing i tidlig skolealder fordi de har såkalte visuelle persepsjonsvansker (forstå og tolke sanseinntrykk) og visuo-spatiale vansker (oppfatte gjennom synet). De kommer derfor seint i gang, men selv om de blir teknisk gode lesere etter hvert, kan leseforståelsen fortsatt ligge etter. Da er spørsmålet om det er så opplagt at dysleksivennlige skoler er bortkastet for andre grupper, f.eks. NLD.

Det er utfordrende å leve med NLD, for til tross for en del styrker, innebærer det også at disse er ganske spredt. Lekfolk snakker om nevrodiversitet, mens fagfolk bruker termen ujevn evneprofil. Det er ikke lett å finne styrkene sine, men en kan klare seg bedre hvis en bruker det som ha fungert for andre. Vi skal, ifølge ekspertene, ikke ha noe til felles med dysleksi og autismespekteret, samtidig som utfallet kan bli det samme, og løsningen kan noen ganger være den samme også.

Jeg tenker litt på hvordan det fungerer i helsevesenet. Det er ikke uvanlig at både medisiner og såkalte ikke-medikamentelle terapiformer blir brukt for situasjoner og tilstander de ikke ble utviklet for. Det virker, og det er hele poenget. Det minner meg om en gammel reklame: Det smaker tran, men det er det som virker. Det er mange som opplever at NLD, uten tran, er langt mer enn en lærevanske. Det handler faktisk ikke bare om det akademiske.

Les om Dysleksivennlig skole på Sandefjord vgs
Les om Dysleksivennlig skole på Bekkestua barneskole

 

Vi trenger de middelmådige

Denne skomakeren i Haugesund er en representant for et yrke som har forsvunnet.
Denne skomakeren i Haugesund er en representant for et yrke som har forsvunnet.

Jeg var tenåring på 1980-tallet og husker ikke all populærkultur fra den tida med glede. Det var et forferdelig tiår for popmusikk og det stod ikke stort bedre til i Hollywood heller. Det var noen hederlige unntak som mer enn noen andre definerte dette tiåret for min del. Jeg husker filmer som The Outsiders, The Breakfast Club, Foxes, og Fame med glede.

Det var også en lang rekke kjedelige filmer som fortjener å bli glømt. Jeg tenker på high school-filmer der nerdene ble framstilt som sosiale utskudd og stort sett med negative trekk. Det var absolutt ikke noe positivt å være nerdete på den tida. Det er derimot populært å kalle seg nerd i dag, uten at det nødvendigvis krever et godt hode. Budskapet i disse filmene var gjerne at det var bedre å være populær enn smart, og en kunne ikke være begge deler. Vi har hatt en mer ekstrem versjon i virkeligheten de siste årene, som sosiale medier sannsynligvis har vært en pådriver for.

Vi skal være eksepsjonelle, og kan derfor ikke godta noe mindre enn et eksepsjonelt liv. Det er noe nevrodiversitet-aktig over dette. Begrepet brukes ofte synonymt med å være unik, men det er i realiteten ikke annet enn det Sheldon Horowitz ved National Center for Learning Disabilties i USA kaller «pockets of strength». Vi har noen styrker og noen svakheter, og det er altså snakk om å vektlegge de sterke sidene våre.

Problemet med å fokusere på autisme som geni-genet er at de færreste er det. Vi blir fortalt igjen og igjen at vi kan følge lidenskapen vår, og det blir gjerne vist til historiske personer som Nikola Tesla, Isaac Newton, Albert Einstein, Wolfgang Amadeus Mozart eller Charles Darwin. Jeg har sågar sett noen artikler der noen med stor suksess i næringslivet mente at de klarte seg fordi de droppet ut av skolen, eller fordi de hadde en lidenskap. De var likevel avhengige av at noen ga dem sjansen til å lære, og til å vise at de hadde kvaliteter.

Hva med å være gjennomsnittlig? Det var ei tid da det var greit. En kunne bli f.eks. sveiser, platearbeider, skomaker eller smed, selv om en ikke gjorde det bra på skolen. Jeg mener ikke at vi ikke skal strekke oss etter noe bedre. Det er viktig å hele tiden jobbe for utvikling, men hvor mange har egentlig den jobben de innerst inne ønsker seg? Hvor mye av misnøyen har direkte med jobben å gjøre, og hvor mye har med lidenskapen å gjøre? Det er ikke lett å bli fornøyd hvis en hele tiden tror at en fortjener noe bedre. Det er mange som klarer seg med å følge lidenskapen på fritida, mens jobben betaler regningene.

Det er i utgangspunktet positivt med drømmer og lidenskaper, men en kan lure på om vi har så mye igjen for å jage etter å bli bedre enn alle andre, for det er ikke nok i dette systemet å bli bra nok. Jeg tror det er det som ligger i det store fokuset på forskjeller. Det er offisielt stor åpenhet for de som er annerledes, men hvor akseptert er det egentlig å være gjennomsnittlig? Vi er alle gjennomsnittlige, men ingen skal likevel være noe annet enn eksepsjonell.

Det er en god del som hevder at du kan heve deg over gjennomsnittet hvis du velger det. Du kan velge om du vil være unik eller ordinær, men det er faktisk ikke så enkelt. Det spiller ingen rolle hvilke evner du har hvis de som sitter på den andre sida av bordet under jobbintervjuet, eller de som kan hjelpe deg gjennom skolen, viser seg å være usympatiske. Det kan godt være at de tenker: Han var temmelig spesiell. Det er ikke positivt.

Tenk deg at du har en høyst gjennomsnittlig IQ (100), at du har vansker med gjensidig sosialt samspill, er avhengig av rutiner, har vansker med arbeidsminne, eller har vansker med å organisere og planlegge. Dette er ting som kan gjøre arbeidslivet utfordrende. Det blir sagt at spesialinteresser kan gjøre noen av oss bedre kvalifiserte på noen områder enn andre. Det blir også fokuset på at vi er nøyaktige, samvittighetsfulle, utholdende, pålitelige, lojale osv. Det har likevel vist seg at det ikke betyr all verden.

Hva skjer med de som ikke er unike nok i form av en høy score på en WISC eller WAIS (IQ-tester som blir brukt i utredning ved f.eks. BUP og HABU)? Hvis det ikke er rom for gjennomsnittlige mennesker, er det heller ikke lett å se for seg at disse menneskene skal ha ei framtid som uavhengige arbeidstakere. Jeg mener det burde legges opp til alternative utdanningsveier og yrker. Det har vært flere rapporter de siste årene fra ulike konsulentbyråer og universiteter som konkluderer med at opp til 50 prosent av jobbene kan forsvinne innen 20-30 år. Det er datamaskiner og industrielle roboter som skal overta for menneskene. Det er i tillegg noen yrker som sliter med rekrutteringen fordi det blir importert billig arbeidskraft.

Nordmenn er høyst gjennomsnittlige, som resten av verden er. Vi er likevel flinke til å svikte mange med et betydelig potensiale. Det ligger nemlig mye kvalitet i gjennomsnittlige mennesker. De fleste av oss er nemlig høyst ordinære.