Vi trenger hverandre

I was dying of thirst when you gave me water, yet it was not the water alone that saved me. It was the strength of the hands that gave it.
Ursula Le Guin, The Tombs of Atuan

Community har blitt et moteord de siste årene. Du finner det overalt på nettet, og det er ikke minst vanlig når det er snakk om diagnoser eller identiteter. Ordet oversettes gjerne med samfunn eller miljø, som i lokalsamfunn, eller miljø. Det er ei gruppe mennesker som har noe til felles, f.eks. landet, kommunen eller bydelen de bor i. Det kan også dreie seg om religion, verdier eller identitet, men det er ikke alle i et bestemt miljø som ser ut til å være plaget av for mye samhold, for det deler seg gjerne i mindre grupper. Jeg skal ikke henge ut noen, men jeg har sett en del grupper som ikke har vært så opptatt av å støtte andre innenfor det samme miljøet. Jeg tilhører selv et miljø som er så lite at få har hørt om det, samtidig som det sannsynligvis er mange av oss. Jeg snakker om nonverbale lærevansker (NLD eller NVLD).

Amerikanerne liker ordet community, og de bruker gjerne en formulering som «raise awareness for the community’. Jeg snakker ikke om geografi i dette tilfellet, men det er NVLDere over hele landet, og verden, en ønsker å hjelpe. Det er litt trist å støtten forsvinne, for det virker som at det er det som er i ferd med å skje. Det var mye optimisme for noen år siden med forskning ved bl.a. Michigan State University, og det ble gjort mye for å skape et miljø i sosiale medier. Jeg var medlem av to Facebook-grupper der de fleste medlemmene var fra USA og Canada. Det ble også opprettet et par norske grupper, men det virker som at det var vanskelig å opprettholde entusiasmen. Jeg forlot riktignok de to amerikanske gruppene på eget initiativ, fordi det ble etter hvert så mye der som var direkte irrelevant for meg. Jeg opplevde det ikke som et miljø jeg kunne føle meg hjemme i, og så derfor ingen grunn til å fortsette medlemskapet. Det var likevel høyst motvillig jeg ga det opp.

Det har de siste årene vært en ganske stor aktør som har drevet arbeidet fremover. The NVLD Project er både en veldedig organisasjon med en målsetning om å øke kunnskapen og bevisstheten om NLD, samtidig som de vil bygge et miljø. NLD er ikke en offisiell diagnose i dag, og det er derfor en viktig del av arbeidet eller motivasjonen deres å støtte forskning som kan vise at NVLD faktisk er en reell diagnose.

Jeg er ikke sikker på hvorfor den har blitt ignorert i alle år, men det virker som det er det den har blitt. Forskningen går tilbake til Josef Gerstmann på 1940-tallet, Doris Johnson og Helmer Myklebust på 1960 og 70-tallet, og Byron Rourke på 1980 og 90-tallet. Det foregår i dag forskning flere steder i verden, bl.a. ved Columbia University Medical Center, Michigan State University, og Universitetet i Padova (Italia). Jeg håper de kommer et langt skritt videre, og at de klarer å begeistre de som har midler til å støtte forskningen økonomisk.

Det er nesten litt surrealistisk å sitte her i 2020, og skulle forsvare seg mot beskyldninger om en «phantom diagnosis», men det er nesten det forskere må gjøre. VI snakker om en tilstand som har mye til felles med ADHD og autismespektertilstander (ASD), og konsekvensene av manglende hjelp/oppfølgning er den samme. Det er ikke det at hver forsker siden 1940-tallet har vært nødt til å starte fra begynnelsen. Det har blitt gjort framskritt, men det er vel liten tvil om at NVLD ikke blir sett på som like spennende som høytfungerende autisme eller ADHD.

Jeg tror ikke noen av oss krever popularitet. Det er ikke noe poeng i en diagnose bare for å ha en, og jeg er absolutt ikke tilhenger av den trenden som hevder at det er kult å være atypisk. Det er ikke kult mesteparten av tida, og det er derfor det er nyttig med et fellesskap eller community. Det er nettopp de som ikke blir vurdert som kule som trenger et miljø. Jeg håper derfor det blir litt mer hjelp, også fra et nettverk av NLDere.

Prioriteringer

Haugesund kommune bygget nylig en skatepark som ingen bruker. Kanskje fordi det allerede finnes et innendørs anlegg. Hva med å fokusere på det barn trenger før noe annet?
En skatepark i Haugesund.

Det er som regel lettere å beskrive mål eller lage en handlingsplan enn å følge den. Jeg husker, fra den tida jeg jobbet som lærer, hvor store og fine ord mange politikere lirte av seg. De snakket om forskning som viste til hvor mye et sunt kosthold kunne ha å si for utbyttet av skolegangen, og ikke minst for trivselen. Det var ikke måte på hva elevene skulle få gratis. Jeg mener å huske at det ble lovet gratis skolelunsj en gang, og at dette ble redusert til skolefrukt i ungdomsskolen. Det varte i et par Stortingsperioder før tilbudet forsvant i 2014.

Det er noe som ikke virker helt logisk med Nasjonal handlingsplan for bedre kosthold (2017-2021). Den snakker om å øke andelen 15-åringer som spiser frukt hver skoledag, og samtidig redusere sosiale forskjeller. Jeg jobbet en gang et halvt år på Edland Skule i Vinje kommune, og det er uten tvil den mest imponerende skolen jeg har jobbet på. Det kan hende at atferd går litt opp og ned fra år til år, men det var et svært godt arbeidsmiljø for både elever og lærere i klasserommene det året jeg var vikar. Ledelsen hadde stor tro på skolelunsj som et tiltak med direkte betydning for læring, og brukte derfor litt av budsjettet sitt på gratis lunsj. Denne skolen i utkanten av kommunen (like før du starter oppstigningen til Haukeli) hadde sågar et godt bibliotek og smartboards i alle klasserom, så det gikk ikke ut over noe annet heller.

Denne rapporten kommer også inn på sosial ulikhet og kosthold, men jeg vet ikke om det er så mye myndighetene kan gjøre fra eller til. Det hadde hjulpet med gratis skolelunsj, og det hadde hjulpet hvis spesialpedagogikk i skolene, og kommunens fysioterapi/ergoterapitjenester fungerte like bra i alle kommuner. Det er noen kommuner som gjør en god jobb, men det er også noen som ikke ser på dette som en prioritert oppgave. Jeg skriver for det meste om utviklingsforstyrrelser på denne bloggen (autismespektertilstander, ADHD, NLD, epilepsi), og selv om jeg ikke har formulert noe hovedbudskap, er det ingen tvil om at samarbeid er et stikkord. Det å utvikle barn, eller gode samfunnsborgere, er et samarbeidsprosjekt mellom foreldrene og kommunen. Foreldrene har likevel hovedansvaret.

Det krever at foreldrene benytter seg av muligheter som finnes. Det er f.eks. mange barn som har hatt godt utbytte av hesteridning, dans og kampsport. Dette er alle aktiviteter som er økonomisk realistiske for de fleste familier. De som har utbytte av det kan få henvisning til terapiridning (av fastlegen), og det innebærer at det meste av utgiftene er dekket. Kommunens kulturskole, der en kan få f.eks. dans, musikk eller visuelle kunstfag, har søskenrabatt, og sågar muligheter til å søke om å få skolepengene dekket. Det blir altså gjort en del allerede for å viske vekk sosiale forskjeller.

Det finnes ikke noen kur som tar vekk symptomene en gang for alle, men det er mange som opplever en økt fungering med en spesiell diett. Mat skaper ikke utviklingsforstyrrelser, og den kan heller ikke ta vanskene vekk, men ingen av oss har godt av mye av den maten som blir produsert i dag. Helse koster ganske enkelt, og det er en avgjørelse en må ta hver gang en handler. Tarmen kommuniserer med hjernen gjennom nervesignaler, hormoner og nevrotransmittere, og serotonin har f.eks. stor betydning for viktige funksjoner i hjernen og kroppen. Det meste av denne substansen blir produsert i tarmene, så det er ingen tvil om at vi bør ha fokus på at magen skal ha det bra. Det er heller ikke overraskende at mange med psykiske plager får det bedre med et sunt kosthold og fysisk aktivitet.

Det er lett å bli irritert på politikerne, men vi har mye av ansvaret selv. Vi må planlegge livet etter hvor mye vi har råd til. Det er snakk om verdivalg, og hvis du mener at familie er viktigst, må alt annet vike. Jeg vil f.eks. oppfordre de som trenger det til å utnytte muligheter som finnes, f.eks. å søke om å få kulturskolen dekket, og de som ikke trenger det bør avstå fra å søke. Vi må ha såpass solidaritet og ønske om at andre får det vi har. 

Jeg kikker av og til på finn.no og drømmer om å kjøpe en fantastisk fin bolig, eller en båt jeg kan dra på fisketurer i. Jeg jobber også med drømmen om å bli forfatter, og skulle gjerne tatt en snarvei, som å bruke 100 000 kroner på å gi boka ut på eget forlag, men det er ikke realistisk for øyeblikket. Jeg velger å bruke pengene på familien. Jeg sørger for at den har det bra, at medlemmene utvikler seg og får muligheten til det livet de ønsker. Jeg ofrer ingenting. Jeg mister ingen muligheter, for jeg har tro på at jeg kan gjennomføre det meste av det jeg drømmer om. Det er bare snakk om når jeg gjør de forskjellige tingene.

Det er derfor ikke en selvfølge at myndighetene skal gjøre så mye mer, men det bør ikke være sånn at bostedskommune avgjør hvor mye hjelp en får. Det burde få alvorlige konsekvenser for de kommunene som svikter.

Til slutt en kommentar til bildet. Jeg bodde i Haugesund tidligere og irriterte meg ofte over skateparken i sentrum. Den ble riktignok delvis finansiert av tippemidler, men den er svært lite brukt. Det kan være fordi det allerede var et innendørs skateanlegg. Det er en fantastisk sport, som jeg absolutt anbefaler, men jeg blir litt provosert når en Terra-kommune, som også kaster vekk store summer på det lokale fotballaget, og satser på å urbanisere sentrum, samtidig kutter i skole og eldreomsorg.  

Politikere på repeat

Brosteinen på rådhusplassen i Haugesund. Tillitsvalgte bak denne fasaden trenger ikke tillit. De gjør stort sett som de vil.
Tillitsvalgte bak denne fasaden trenger ikke tillit. De gjør stort sett som de vil.

Har du lagt merke til hvor kort hukommelse de fleste mennesker har? Ingen vet det bedre enn politikere, og ingen er mer villig til å utnytte denne svakheten. Jeg så en overskrift nylig om hvordan Jonas Støre har tenkt å vinne valg, og det er slagordet «Jobb til alle. Det er jobb nummer én» som skal hjelpe Ap inn i regjering. Dette er god, gammeldags Ap-retorikk, og minner f.eks. om «hele folket i arbeid» (1933), «Arbeid for alle» (1981), og «Alle skal med», som de har brukt siden 2007.

Det er en grunn til at Arbeiderpartiet ikke har vært noe nærmere målet enn andre partier. Det er rett og slett ikke mulig. De snakker ikke bare om å finne jobber til de som i dag er arbeidssøkere, men også til de som ikke står i noen statistikk. Det er nemlig mange som ikke er registrert som arbeidssøkere fordi de har gitt opp, eller fordi de allerede har en deltidsjobb. Vi har allerede en situasjon der det ikke er nok jobber på markedet til å avskaffe den kjente arbeidsledigheten, så en kan lure på hvordan politikerne skal skaffe arbeid til hele befolkningen.

De aller fleste ekspertene tror dessuten det vil bli langt færre tilgjengelige jobber i årene som kommer, fordi det er maskiner som vil overta mange av de jobbene mennesker har utført tidligere. Arbeid til alle vil være å sette markedet til side, og rett og slett subsidiere arbeidskraft. Husker du Jim Henson serien Fragglene på 1980-tallet? De arbeidsnarkomane doserne laget byggverk, som fragglene spiste opp, og det ble dermed aldri slutt på byggeaktiviteten. Jeg kan ikke se for meg at det skal bli sterk støtte til en industri uten inntekter, annet enn skatt.

Det er imidlertid et mer moderne begrep som kanskje hadde vært fornuftig, borgerlønn. Det gir mening med borgerlønn hvis hensikten er stabilitet, for det vil bety at vi kan oppleve langt større sjokk en Covid-19, uten at det truer med å destabilisere samfunnet. Det er ikke sikkert det koster mer i det lange løp heller, for det er ikke billig med diverse krisepakker som skal hjelpe økonomien.

Det er noe amerikansk over de norske politiske slagordene, for intetsigende gjenbruk er en tradisjon der borte også. Her er et knippe eksempler: «America First» (Warren Harding, 1920 og Pat Buchanan, 1992), «Let’s make America Great Aagain» (Ronald Reagan, 1980), «It’s Morning Again in America (Ronald Reagan, 1984), «It’s Time to Change America» (Bill Clinton, 1992), «A Stronger America og «Let America be America Again (John Kerry, 2004), og «Restore the Soul of America». Det siste er faktisk et av de mindre intetsigende slagordene Joe Biden har brukt i den nåværende valgkampen, men en kan diskutere hva det egentlig betyr.

Det er ikke mye originalt her hjemme heller. Det er stort sett det samme budskapet, og det er ikke overraskende at de låner fra hverandre heller, siden det er så liten forskjell på partiene likevel. Det er ikke opp til meg å analysere partiprogrammene. Det er andre som er bedre kvalifisert enn meg til å gjøre det, men mange løfter betyr ikke nødvendigvis at livet blir lettere for skattebetalerne. Det fungerer stort sett på den måten at politikerne lover, mens vi betaler. Det var flere overskrifter i dag som viste litt av hvordan politikk fungerer. Jan Bøhler, kjent Ap-politier fra Oslo, skiftet til Sp. Det førte til umiddelbar kritikk fra de tidligere partikollegene hans, og det var sågar en som hevdet at han ikke hadde møtt en større sviker i sine 50 år i politikken.

Det er kanskje naivt å tro at politikk dreier seg om å påvirke, og utrette noe som er til det beste for samfunnet. Det kan virke som at det viktigste ikke er hva samfunnet oppnår, men hvor mye en selv og partiet tjener på det. Dette er grunnen til at partiene stort sett er enige. Forskjellen er når de er enige, når det er strategisk lurt av et parti å være enig med det som er fienden. I dette tilfellet stempler de ikke bare Jan Bøhler som upålitelig, mens også det partiet de planlegger å sitte i regjering sammen med. Det handler visst ikke om hva de kan få til sammen, men om hvor mye anerkjennelse deres egen organisasjon kan få. Jeg er ikke sikker på om det er gode nyheter for de som trenger hjelp, og det er mange ulike grupper som håper de kan få litt hjelp av politikerne.

Jeg illustrerer med et bilde fra det som dessverre er hjembyen min. Jeg er ikke direkte stolt av det de har gjort der, og det er virkelig en situasjon der en kan stemple de såkalte tillitsvalgte som svikere og svindlere.

En kjendis på laget

Trær minner meg om nettverket av nerveceller i hjernen.
Trær minner meg om nettverket i hjernen.

Det er nødvendig med publisitet for å få oppmerksomhet. Det gjelder innen forskning også. Jeg kan på en måte forstå den euforiske stemningen som preget autismesamtalen i sosiale medier for noen år siden. Det var mange som viste til en lang rekke historiske storheter som hadde vært høytfungerende autister. De ble sågar oppmuntret av Michael Fitzgerald, professor i barne- og ungdomspsykiatri ved Trinity College i Dublin, som har skrevet flere bøker om sammenhengen mellom autisme og begavelse. Han har trukket frem bl.a. Hans Christian Andersen, Charles Darwin, Albert Einstein og Nikolas Tesla som mulige autister, og argumenterte for at verden var avhengige av autister.

Det er en oppfatning mange deler, og det er gjerne spesifikt høytfungerende autister det er snakk om. Det er kort og godt sexy, og diverse nettsteder og blogger har i tillegg til de nevnte navnene også størrelser som Wolfgang Amadeus Mozart, Lewis Carroll, William Butler Yeats, og en rekke nålevende kjendiser på listene sine. Det er vel og bra med forbilder, men dette er for det første mennesker som levde lenge før autisme var en diagnose, og verden var dessuten annerledes da. Det skal ikke mye til for at samfunnet oppfatter en situasjon som «skjevutvikling» i dag, og foreldrene som «ikke-veiledbare», selv om det som regel er det offentlige som svikter.

Det er fremdeles mange som ikke vet hva Nonverbale lærevansker (NLD) er, eller som har mangelfull informasjon. Det er litt forstemmende faktisk, for forskningen går tilbake til Josef Gerstmann (1940), Doris Johnson og Helmer Myklebust (1967 og 1975), og Byron Rourke (1980 og 90-tallet). Det foregår i dag spennende forskning av Jodene Fine ved Michigan State University, Irene Mammarella og Cesare Comoldi ved Universitetet i Padua (Italia), og Prudence Fisher ved Columbia University, men vi har altså sett at tidligere forskning har blitt glemt, for seinere å bli gjenoppdaget av andre forskere. Det gjenstår å se om vi kommer i mål denne gangen.

Det har nok vært vanskelig å finansiere denne forskningen. Den har rett og slett ikke vært sexy eller kul nok, i motsetning til det tidligere Asberger syndromet, som var basert på arbeidet til de kontroversielle forskerne Hans Asberger og Leo Kanner. Jeg er ikke så begeistret for å rekruttere kjendiser for å skape blest, men nå har vi fått en kjendis som sa i et intervju nylig at han hadde NLD. Det gjelder komikeren Chris Rock, som fikk diagnosen etter å ha blitt utredet for det vennene hans trodde var Asberger. Konklusjonen ble derimot NLD, en diagnose med så mange overlappende symptomer med ASD og ADHD at selv ekspertene har vansker med å holde dem atskilt.

Jeg har skrevet mye om NLD de siste årene, en diagnose jeg har selv, og setter på en måte pris på at forskerne får litt drahjelp, ikke minst fra en som faktisk har diagnosen selv. Det har vært noen kjendiser som andre har klistret merkelappen Asberger på, og noen som har gitt seg selv diagosen uten at de har blitt utredet. Dette er noe de kan gjøre fordi det har vært kult de siste årene. Kjendiser kan fortelle litt mer om hvordan det er å leve med disse utfordringene, uten at det får negative konsekvenser, men jeg håper ikke vi får det sirkuset jeg synes nevrodiversitet og Asberger har vært i populærkulturen. Det er mange som setter pris på at de er annerledes, men det er ikke alltid kult, spesielt ikke når de svake sidene en har gjør livet unødvendig vanskelig. Sannheten er samfunnet er på langt nær så inkluderende som mange vil ha det til.

En diagnose er aldri noe å trakte etter, men den er nyttig hvis den faktisk gjør livet lettere, gir individet en større forståelse av hvem han/hun er, og hvis den utløser støtte fra omgivelsene. Det er litt i tiden å fjerne diagnoser til fordel for en filosofi der vi alle er innenfor en naturlig variasjon. Det kan likevel være nyttig å tenke på autisme (ASD), NLD, og ADHD som diagnoser, fordi det forteller oss litt om hva vi bør fokusere på for å nå målene våre. Samfunnets oppgave er å utvikle samfunnsborgere, og det gjør det ved å sette inn ressursene der det er behov for dem. Jeg håper derfor den nye forskningen får de midlene den trenger, gjerne med hjelp fra de kjendisene som er i stand til å snakke fornuftig om emnet.

Kommentar til bildet: Trær minner meg om nettverket i hjernen. Hvit substans er sentral innen NLD, og teorien er at NLD-hjernen har et underskudd av disse nervefibrene. Det er mest hvit substans i høyre hjernehalvdel, og en reduksjon vil dermed gi en funksjonsnedsettelse der. Dette påvirker eksekutive funksjoner.

Mer om helse for autister

Jeg bruker mye havremel, bl.a. i vafler, men jeg må likevel vise måtehold.
Jeg bruker mye havremel, bl.a. i vafler, men jeg må likevel vise måtehold.

Jeg skumleste Nasjonal handlingsplan for bedre kosthold (2017-2021) i kveld, og det er noen fornuftige punkter der. Det høres f.eks. bra ut med tallfestede mål som 50 prosent reduksjon i 15-åringer som spiser godteri minst 5 ganger i uka, eller som drikker sukkerholdig brus like ofte. Det er også positivt at de vil ha en 50 prosent økning i 15-åringer som spiser frukt og grønnsaker daglig, og at de vil ha en 30 prosent økning i 15-åringer som spiser frokost hver morgen.

Det var derimot noen andre mål i denne planen jeg stusset litt over. Den sier nemlig at målet er å øke forbruket av grønnsaker, frukt & bær, grove kornvarer, og fisk med 20 prosent for hver matvaregruppe. Jeg antar at det betyr at vi skal spise 20 prosent mer korn enn tidligere, og selv om det er tanken at vi skal spise mindre fett og sukker, vil dette likevel innebære en del stivelse. Det er ikke uproblematisk med tanke på diabetes.

Nettstedet helsenorge.no sier forøvrig at magre meieriprodukter er en del av et sunt kosthold for diabetikere. Jeg kan si meg enig i det, for det er en god kilde til kalsium og vitamin B12, men det er mye sukker i melk også. Det er derfor noe en bør være forsiktig med. Måtehold er et stikkord samme hva det er vi spiser/drikker, og det er dessverre ikke noen snarveier. Det er ikke så lett å kutte ut noe, uten å erstatte det med noe som kanskje ikke er bedre. En kan forøvrig finne rikelig med kalsium i f.eks. egg, mandler, grønnkål, brokkoli og havre.

Dette er faktisk svært relevant for de som har utviklingsforstyrrelser. Jeg har skrevet flere innlegg de siste årene der jeg har referert til en studie ledet av Tatja Hirvikoski ved Karolinska Institutet i Sverige. Teamet hennes sammenliknet dødsfall blant autister med resten av befolkningen de siste 20 årene. De fant at gjennomssnittsalderen for autister var 54 år, mens den var på 70 år for resten av befolkningen. Den var helt nede på 40 år for de som hadde både autisme og en lærevanske.

Forklaringen er bl.a. kreft og hjertesykdom, men også selvmord. Vi vet også at angst og depresjon er tilleggsvansker for utviklingsforstyrrelser, og i tillegg til at det kan resultere i selvmord, har det også en svært negativt innvirkning på helsa generelt. Når det gjelder selvmord tror jeg mobbing er et stort delproblem, og det er ingen tvil om at mange ikke tar det på alvor. Vi vet også at kosthold i aller høyeste grad er en del av løsningen for mange psykiatriske lidelser.

Jeg har skrevet mye om mat som medisin tidligere, og mener derfor det er på sin plass med en handlingsplan, men om den er nok er en annen sak. Jeg har bare skumlest i kveld, men kommer kanskje tilbake med en mer gjennomarbeidet kommentar seinere.

Strategier mot ensomhet

Jeg har skrevet en del innlegg om livsferdigheter. De fleste tenker kanskje hovedsakelig på de hverdagslige gjøremålene, som å ta bussen, hygiene, lage mat og den slags ting. Det inkluderer også det psykologer kaller resiliens, det å takle motgang.

Jeg har også vært inne på «marshmallow-eksperimentet» ved Stanford University tidlig på 1970-tallet. Det gikk ut på at barn fikk tilbud om en marshmallow med én gang, eller to hvis hvis de var villige til å vente 15 minutter. Forskerne observerte hva barna gjorde for å holde ut ventetida, og de fulgte dem opp mange år seinere for å undersøke om det var noen forskjell på de som hadde tatt belønningen straks, og de som var villige til å vente.

Studien har forståelig nok sine kritikere, for jeg tror det dreide seg om barn i barnehagealder, og det er nok grenser for hvor mye en kan lese ut av resultatene i en så tidlig alder, men jeg tror strategier har mye for seg. Jeg har lest flere artikler de siste dagene om studenter som sliter under Korona-forholdene. Det er mange studenter på høgskoler og universiteter som har fjernundervisning, og det er overraskende mange som sliter med ensomhet allerede. Jeg leste bl.a. et intervju med en 24 år gammel student som mente det ble for utfordrende med lange dager uten å møte folk.

Det er en del blant oss som faktisk ikke har så mye valg. Disse menneskene opplever ikke noen vanskelige uker eller et vanskelig semester, for de er stort sett alene. Det er normaltilværelsen deres. Jeg kritiserer ikke studentene, for det er vanskelig å leve på den måten, for de som ikke er naturlig introverte. Det er likevel et trist faktum at det mange studenter opplever i disse dager, er det eneste livet mange andre kjenner til. Jeg studerte selv i Bergen, Kristiansand og Nesna fra 1994 og resten av tiåret, og kjenner godt til hvordan det var å være ny, utenfor og langt hjemmefra. Det var nødvendig med noen strategier for å vente på den belønningen jeg trodde jeg skulle få litt fram i tid. Det skulle vise seg at den aldri kom, for arbeidslivet ble ikke helt det jeg hadde sett for meg, men det er en annen sak.

Det var ikke veldig originale ting jeg gjorde. Du kan finne dem i mange artikler på nettet som foreslår hvordan du kan takle isolasjon. Jeg gikk mange turer og utforsket byen. Jeg syklet på kryss og tvers av Kristiansand, og ble godt kjent utover mot Bjørndalsheia, Ravnedalen og Vågsbygd, mens jeg i Bergen syklet mye i Fjellveien, sentrum og utover mot Ytre Sandviken, Eidsvåg, og videre til et kjøpesenter i Åsane. Jeg var også i såpass form på den tida at jeg kunne sykle en snarvei fra Eidsvågneset, som jeg mener kom ned bak Sandviken Sykehus. Andre strategier var å lese skjønnlitteratur, høre på musikk, se på filmer, og jeg hadde en kamerat jeg snakket med av og til. Jeg oppdaget seinere gleden ved brettspill (Elder Sign, Eldritch Horror, Betrayal at House on the Hill, Firefly, Chez Geek, ulike varainater av Munchkin, og Carcassonne). Jeg skulle ønske det var flere klubber for denne type spill, for dette er fantastisk moro, og det oppmuntrer de aller fleste til å være sosiale.

Sosiale medier er faktisk ikke så sosiale. Jeg opplever dem ikke som det i alle fall, men brettspill fungerer langt bedre. Hvis det ikke finnes en klubb der du bor, kan du f.eks. starte en selv. Jeg driver vanligvis ikke reklame, men det er to butikker jeg har vært en del i. Den ene ligger i Kirkegata i Oslo og den andre i Haraldsgata i Haugesund. Begge har et bredt utvalg av spill, og et miljø for spillere.

Den nye skolen

Jeg starter med noen illustrasjonsbilder som ikke har en direkte sammenheng med innlegget, men det er aktiviteter vi gjorde under «kriseskolen» på våren. Stien går forbi en holme som opprinnelig var en kristen gravplass, men som seinere ble et sted der kriminelle og hekser ble henrettet. Det er relevant fordi det oppmuntrer til refleksjon og å stille spørsmål om historie, altså gode samtaler. Stolpejakten ga oss fysisk aktivitet og gode opplevelser, og kortspillet krever samarbeid, strategy, kommunikasjon, problemløsning etc. Dette er altså utviklende aktiviteter som gjorde at vi kom oss bedre gjennom en utfordrende situasjon enn mange andre.

Det er en god stund siden jeg skrev et nytt innlegg, men jeg så en video fra The NVLD Project tidligere denne uka som handlet om noe jeg har skrevet om tidligere. Videoen var en live Zoom-samtale på Facebook og den handlet om utfordringer knyttet til Koronatiltak i skolen. De er litt mer omfattende i USA der skoler som ikke har «remote learning», gjerne bruker masker. 

Det virker som så lenge siden nå, men du har sikkert fremdeles våren i friskt minne. Det var en dramatisk vår med Koronasmitte og de mest inngripende tiltakene vi har hatt siden krigen. Det overrasket sikkert en god del at lover ikke trengte å være nasjonale, for det var flere byer som innførte sine egne lover. En av dem var hjembyen min, Haugesund, der overtredelse av hygiene og avstandsregler kunne medføre bot eller fengsel i opp til fire år. De erstattet riktignok loven med en ny en noen uker senere som ikke nevnte noe om straff.

Jeg har tatt utbruddet alvorlig fra starten, men bekymret meg ikke så mye for våren og sommeren. Jeg tenkte mer på hva som kunne skje til høsten, og vi nærmer oss den vanlige influensasesongen nå. Det er nå vi kan risikere at frykt får mennesker til å ta irrasjonelle valg, og selv om viruset ikke er til å spøke med, er panikk en større trussel enn noe annet.

Jeg skriver om nevrologiske utviklingsfprstyrrelser som nonverbale lærevansker (NLD eller NVLD), autismespektertilstander (ASD), og ADHD på denne bloggen. Det handler om å utvikle mennesker, finne strategier som virker, som gjør det lettere å fungere. Jeg vil hevde at det viktigste ordet i denne sammenhengen er resiliens. Det er ikke så lett for voksne å forandre seg, men når det gjelder barn er hovedmålet å forberede dem på framtida, altså å gjøre det lettere for dem å lykkes som voksne.

Det er viktig å kartlegge styrker og svakheter, og når det gjelder NLD’ere er mønstergjenkjenning, abstrakt resonnering, matte (begrep), problemløsning, og eksekutive funksjoner blant de største utfordringene disse elevene har. De kan dekode/lese, men ikke nødvendigvis forstå hva det betyr. En kan f.eks. lese på 10. klassenivå, mens forståelsen kanskje er på 5. klassenivå. Dette kan få betydning for skole og de sosiale ferdighetene. Det er vanskelig med nye situasjoner, og det er nettopp det vi har nå. Alt er nytt for alle under pandemien, men det er nok en større utfordring for NLD’ere enn mange andre, siden det nettopp er nye situasjoner som er utfordrende.

Jeg bruker forøvrig begrepet hjemmeskole fordi det er det mange kjenner til, men det vi hadde på våren hadde ingenting med hjemmeskole å gjøre. Det var kriseskole. Det var mange som opplevde at hjemmeskole fungerte for dem, for de kunne fokusere på å lære fakta, mens alt det som gjør skole vanskelig ble fjernet. Det var ikke lenger nødvendig å forholde seg til andre. Det betyr ikke at hjemmeskole er bra for barn med NLD. Jeg tror det er det, men det krever at en jobber med problemløsning, kommunikasjon, og «self-advocacy». Det er altså ikke nok med det akademiske.

Evnen til å knytte og opprettholde bånd til andre menesker er en del av det psykologer kaller resiliens, evnen til å håndtere stress og katastrofer. Jeg er ikke opptatt av at det skal være så mange mennesker rundt deg, men du bør ha minst ett menneske du har en sterk tilknytning til. Dette er en person du kan gå til på vanskelige dager, men det er også en du deler gode opplevelser med. Film og TV er en god mulighet til å lære, og det fantastiske med strømming er at det er som å ha en DVD-spiller. En kan pause filmen for å diskutere det en har sett. Hva var det som skjedde, hvorfor gjorde en bestemt skikkelse i filmen det han/hun gjorde? Hvordan kan vi forutse hva skikkelsene kommer til å gjøre, og hva de tenker eller føler?

Foreldre kan også bruke dagligdagse samtaler til å oppmuntre til å tenke gjennom ting. Jeg er fascinert av trehytter, og drømmer ofte om å bo i et tre. Det kan brukes til et tanke-eksperiment der en tenker på hvordan huset skal se ut, hvor stort det skal være, hvordan en skal møblere det, hvordan en skal få opp alt en trenger. Det er også viktig med gjensidighet i en samtale, så en kan oppmuntre barna til å spørre deg hva du foretrekker.

Det er alltid nyttig med struktur eller faste rutiner, og det kan derfor være nyttig å f.eks. tidfeste de viktigste aktivitetene, som lekser, planlagte telefonsamtaler, turer i skogen, eller brettspill med familien. Da vet en hva en kan forvente seg, og hvordan en kan planlegge. Det kan også hindre at en blir overveldet hvis en f.eks. får en lekseplan som ved første øyekast ser ut som altfor mye arbeid. En kan vise barna hva som kreves av tid og planlegging for å lage måltidene og holde huset ryddig. Det handler om hvordan vi bruker den tida vi har til rådighet, og tid er noe av viktigste vi må lære oss. Alt tar tid, det er bare noe vi må akseptere.

Det er ikke til å unngå at livet tilfører mye stress, men det er mange teknikker vi kan bruke for å takle dette. Vi kan tenke fremover i tid, f.eks. når vi får lekseplanen, og spørre oss selv hva som kan gå galt. Hvis en har f.eks. fotballtrening allerede klokka 16 en ettermiddag, og en vet at en trenger en halvtime for å komme seg til treningsfeltet, og at en sannsynligvis vil være trøtt når en kommer hjem, vil det ha betydning for hvordan en utnytter tida den ettermiddagen. En har kanskje erfart at det er lettere å gjøre KRLE og musikk etter trening enn norsk og matte, og det vil påvirke de prioteringene en bør gjøre. En må også tenke på hva som kan gå galt. Hvis det ikke går som panlagt, er det noen jeg kan spørre on hjelp, og hva gjør jeg hvis strømmen går, eller nettet er nede?

Det er ikke ofte det er så dramatisk, men Koronasituasjonen viser oss at ting kan gå veldig galt. De som er i stand til å takle denne situasjonen vil ha en bedre mulighet til å komme seg gjennom. Det kan f.eks. være lurt å søke etter en løsning, en omkjøringsvei, selv om det skulle være en lang omvei, når den foretrukne veien er blokkert. Vi må se etter alternativer. Det er rett og slett det oppveksten handler om, og det er derfor viktig at alle aktører tar rollen sin alvorlig.

Kilder:

The NVLD Project
Elizabeth Mendelsohn, Winston Prepatory School
Michelle Heimbauer, Winston Prepatory School

De ignorerte jentene

Jeg er begeistret for trær, også som et symbol for hjernen.
Jeg er begeistret for trær, også som et symbol for hjernen

De som har lest denne bloggen over en lang perode husker kanskje noen innlegg der jeg var skeptisk til fokuset på «født i feil kropp», og ikke minst de som hevder at kjønn ikke eksisterer. Det er en debatt jeg gjerne tar igjen, men jeg er i dette innlegget mest opptatt av kjønn.

Jeg skriver hovedsakelig om nevroutviklingsforstyrrelser som autismespektertilstander (ASD), ADHD og nonverbale lærevansker (NLD), og kjønn er en interessant del av dette feltet. Det virker å være stadig flere som hevder at kjønn ikke eksisterer, og det er ifølge dette synet diskriminerende å omtale mennesker som menn eller kvinner, han eller henne. Jeg mener studiet av nevroutviklingsforstyrrelser viser tydelig nok at det er forskjell på oss. Det er liknende grunner til at jenter ikke blir fanget opp tidligere, enten det er snakk om ADHD, ASD eller NLD. Det handler ofte om at jenter er roligere. Det er naturligvis unntak, men jenter er generelt mindre tilbøyelige til å reagere med aggressiv atferd. De retter ofte fokuset innover, og kan bli deprimerte og/eller isolere seg selv. Det skal mer til for at dette blir vurdert som problematisk atferd.

Noen vil kanskje si at dette er lært atferd, at jenter har lært at det vil være en fordel for dem å oppføre seg litt mer feminint, fordi det er det samfunnet forventer av dem. Jeg tror ikke det er så enkelt, for du kan ikke velge å fungere bedre enn du gjør. Hovedteorien innen forskning på NLD sier f.eks. at denne tilstanden skyldes en skade på såkalt hvit substans i høyre hjernehalvdel. Dette er et slags isolasjonsmateriale rundt nervecellene som distribuerer informasjon til de ulike delene av hjernen. Det rammer den høyre halvdelen mest, siden det meste av denne substansen er der (venstre halvdel har en annen type, grå substans). En kan altså ikke bare bestemme seg for at signalene skal fungere som normalt.

Det hadde ikke vært noen diagnoser hvis det handlet om et valg. Vi ser likevel at det er mange jenter i tenårene, og voksne kvinner, som får diagnosene NLD, ASD og ADHD. Jeg tror det skjer så seint fordi jenter og gutter er annerledes. Jenter er kanskje mer opptatt av å passe inn, og det er derfor noen som sier at de har studert sosial atferd i andre, og kopiert denne. Det betyr ikke at de har et mindre handikapp, men de ser at de blir sett på som mindre sære hvis de sier og gjør de rette tingene. De flyr rett og slett under radaren.

Jeg har referert til dem flere ganger tidligere, men gjør det igjen. Jeg tenker på et par dialektstudier jeg leste for mange år siden. Den største var fra Oslo, og den sammenliknet Øst og Vestkanten. De oppdaget et fenomen der jenter fra østkanten skiftet til vestkantformer, sannsynligvis for å øke statusen sin. Vi liker å tro at klassesystemet forsvant i Norge for mange tiår siden, men det er kanskje på vei tilbake. Det er fremdeles sånn at foreldrenes situasjon avgjør hvor godt en gjør det på skolen, og språket er kanskje en del av pakken. Det er mulig å klatre fra bunn til topp, men muligheten blir betydelig mindre hvis foreldrene sliter økonomisk. Det er en ond sirkel, for dårlig økonomi øker også sjansen for helse og sosiale vansker. Det er altså en lang vei, men jeg kjenner noen som har vist en utrolig vilje gjennom mange år, og klatret ut av det som var en håpøs situasjon.

Men for å komme tilbake til poenget. Jenter har også ASD, NLD og ADHD, men en må gjerne se etter andre ting enn hos gutter. Tenk på ei jente som har følgende symptomer:

  • Dagdrømmer ofte
  • Rotete rom eller skrivebord
  • Snakker hele tida, også etter at noen ber henne om å slutte
  • Distré
  • Har problemer med å passe tida og kommer ofte for seint
  • Mister lett fokuset

Mange tenker kanskje at dette er en del av personligheten, at det de oppfatter som manglende vilje til å gjøre skolearbeid og lekser dreier seg om latskap, eller at det av en eller annen grunn ikke er en prioritert oppgave for disse barna. Dette kan rett og slett være ADHD. Det kan også minne om ASD og NLD, fordi disse tre diagnosene har mange overlappende symptomer. Problemet er at mange ikke får diagnosen som barn, men det er også en del som får feil diagnose. Det er derfor jeg mener disse burde være en del av det samme spekteret, for da slipper en problemet med at utrederen velger å søke an annen forklaring.

Til slutt noen ord om bildet øverst. Jeg er glad i trær, og disse ser litt ut som en hjerne med et nettverk av celler. Bildet passer for det jeg har skrevet om også. Noen har en dysfunksjon som gjør at informasjonen ikke kommer fram, eller at den kommer for seint fram. Det er likevel mulig å gjøre noe med det. Medisiner er noen ganger nødvendig, men jeg er tilhenger av å utfordre hjernen. Den liker ikke forandring, samtidig som den kan overtales. Den liker utfordringer, og når du tvinger hjernen til å gjøre noe nytt, lager den nye forbindelser. Den får informasjonen fram. Det nye kan være eksponeringsterapi hvis en har angst, eller dans, kampsport og skateboard hvis en trenger å utvikle balanse og koordinasjon.

Jeg liker forøvrig bildet på vinteren som en tid for vekst. Trærne mister bladene, men de dør ikke. De forbereder seg til ny vekst. Vi kan lære av det. Vi går gjennom mange vintre i løpet av livet. Vi mister forbindelsen til verden, og ønsker kanskje ikke å få den tilbake, men våren kommer alltid tilbake. Vi kan forberede oss på den.

 

Sammenhengen mellom lek og depresjon

Jeg har naturlig nok vært interessert i mental helse på denne bloggen, og det er ikke fordi jeg mener diagnoser som nonverbale lærevansker, ADHD og autismespektertilstander hører hjemme der. De blir dessverre klassifisert som psykiatriske, men jeg mener altså at fokuset bør være et annet sted. Mental helse er relevant for alle, men litt ekstra for utviklingsforstyrrelser fordi f.eks. angst og depresjon kan være tilleggsvansker. Det er med andre ord viktig å lære å takle livet, for det er ting en kan gjøre.

Statistikk er i seg selv deprimerende lesning, for den sier gjerne at forekomsten av angst og depresjon blant barn og unge er langt høyere i dag sammenliknet med «De harde trettiåra (ofte kalt the Great Depression på engelsk), Den andre verdenskrig, Den kalde krigen, og det turbulente 1960-tallet. Vi burde hatt det bedre, fordi vi har det bedre økonomisk.

Jeg leste nylig et blogginnlegg på Psychology Today som prøvde å forklare hva som gikk galt, og det handler kort fortalt om en følelse av at vi har mindre kontroll over vår egen skjebne. Innlegget ble skrevet av Peter Gray, forfatter og research professor ved Boston University, og han kom bl.a. inn på det han mente var et skifte i målsetting, fra indre til ytre motivasjon. Der det før var viktigere å utvikle seg som menneske og å finne en mening ved til værelsen, er det nå viktigere med inntekt og materielle verdier. Vi kan arbeide hardt med en utdannelse, men som mange har oppdaget, er det på ingen måte garantert at en får holde på med noe en trives med, eller at vi i det hele tatt får en inntekt. Det gjør oss ikke populære å søke etter mening heller, men der er kanskje en større sjanse for at en trives med det livet en har.

Det høres ut som en fornuftig tankegang, og jeg er enig med Peter Gray i at det kanskje starter i barndommen. Han nevner fri lek og mener at barn leker mindre enn før. Han hevder det rammer spesielt den type lek som oppmuntrer til uavhengighet og utforskning. Lek handler ikke bare om å ha det gøy, for det er gjennom lek vi lærer. Det handler også om problemløsning, om å utvikle interesser, og om hvordan en kan forfølge dem. Det er mange i dag som snakker om å følge drømmen eller lidenskapen sin, men en må finne den først, og jeg tror det er mange som ikke har utforsket nok til å vite hva lidenskapen deres er. Lek er kanskje begynnelsen til å kontrollere sitt eget liv.

Jeg jobbet som lærer på et lite sted i Nordland for seks år siden. Jeg hadde to eldre kolleger som ble pensjonister mens jeg var der, og de var dyktige på uteskole for småskolen. De hadde bl.a. laget ei hinderløype, den typen der du balanserer på planker, tømmerstokker og tau. Det hørtes ut som en god idé, men de måtte demontere løypa fordi den ikke hadde blitt forhåndsgodkjent av kommunens sikkerhetsinspektør. De hadde alternativer, så det er ikke det at de ikke fikk gjennomføre uteskolen, men jeg tror det blir litt for rigid noen ganger.

Jeg tror ikke vi har verbet å regimentere på norsk. Vi har substantivet for en militær enhet,, men når en på engelsk bruker verbet to regiment, er det snakk om en streng organisering for å opprettholde kontroll og uniformitet. Vi skal ikke ha noen som skiller seg ut, og det er derfor bygdetrollet ikke er begrenset til små bygder. Skole, arbeid og fritid handler i stor grad om kontroll.

Jeg er ikke sikker på hva som er grunnen, men jeg har registrert en del anlegg som ikke blir brukt. Jeg har sett skateparker, sykkelparker, frisbee golf i parker, lekeplasser, og i Lundedalen i Skien er det et såkalt nærmiljøanlegg for golf med tre greener. Felles for disse er at de så og si aldri blir brukt. Det er i tillegg en del gamle anlegg som har blitt fjernet. Jeg er ikke glad i å se på sport, men det er morsomt å spille basketball. Det er dessuten veldig god trening, og noe en kan gjøre alene. Det er imidlertid vanskelig å finne baner nå, for de aller fleste som fantes i hjembyen min da jeg var ung på 1980-tallet er borte nå.

Jeg vil normalt hevde at foreldrene er løsningen, at de må oppmuntre barna tidlig. Det innebærer at foreldrene faktisk må ta barna til disse anleggene, men det er ikke en absolutt betingelse. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg hadde en sterk motivasjon. Jeg vet ikke om jeg ble direkte oppmuntret som liten, men jeg vokste opp i Ramsdalen, og hadde gode muligheter til å trene på selvstendighet. Det var skog og fjell rett utenfor blokka, samt tre ganske store vann, og en bekk som rant mellom disse. Det var en fotballbane, og husker (føyser) som vi brukte til en lengdehopp-konkurranse. Vi kunne også gå til skolen for å spille basket.

Det skal sies at det var ikke bare positivt, for det blokkmiljøet jeg vokste opp i var ganske tøft, og det kan en bli bli preget av som voksen også. Jeg tror ikke det blir lettere uten lek, for det kan rett og slett utvikle resiliens. Det gir oss ikke bare en følelse av at vi kontrollerer våre egne liv. Vi lærer faktisk at det er ting vi kan gjøre.

Jeg liker Norge tross alt

Jeg har skrevet en del innlegg om det jeg mener ikke fungerer i samfunnet. Løsningen er ikke et nytt samfunn, men å gjøre det vi har bedre. Vi trenger en skikkelig reform, en ny måte å se mennesker på, et nytt menneskesyn. Det er egentlig et ord for det, nevrodiversitet, og det er noen som liker å tro at det er en realitet. Det er dessverre ikke det. Vi må tilpasse oss samfunnet for å ha noen som helst mulighet for å lykkes som voksne, men det hadde vært nyttig med et samfunn som gjorde det litt lettere for de som trenger litt mer hjelp.

Jeg hadde et litt forvirrende møte med samfunnet da jeg kom ut av tenårene. Jeg ble ferdig med videregående skole i 1987, måtte i militæret året etter, og kom ikke inn på noen av de studiene jeg søkte på i 1989. Jeg opplevde ikke at det var så mange alternativer, og tok den eneste muligheten som åpnet seg, mekaniske fag på yrkesskolen. Det var egentlig en varslet katastrofe, for det var ganske opplagt også før den tid at jeg ikke var skikket til den type arbeid. Jeg måtte konkurrere mot de store ungdomskullene, og det ble stadig vanskeligere. Jeg mener å huske at regjeringen opprettet mange nye plasser, både i videregående skole og på universitetene på den tida. Det var fordi det var mange som ikke kom inn p.g.a. de store kullene. Det var altså en tøff konkurranse.

Jeg hadde inntrykk av at det ble trikset med ulike statistikker. Norge er i en spesiell situasjon nå p.g.a. koronaviruset, og det er derfor flere mennesker enn vanlig uten arbeid, men vi har alltid hatt en lavere ledighet enn andre land. Det kan ha noe med hvordan statistikk blir ført på. De som søker jobb må være villige til å ta imot en hvilken som helst jobb, hvor som helst i landet, men gruppa «personer med nedsatt arbeidsevne» kan ikke det uten videre. NAV klassifiserer dem derfor som «arbeidssøkere som p.g.a. fysisk, pykisk eller sosial funksjonshemming har vansker med å få arbeid.»

Dette er mennesker som ikke er ordinære arbeidssøkere, men de er heller ikke uføre. Noen av disse blir sikkert omskolert, noen blir værende i en attføringsbedrift, og noen blir uføretrygdet. OECD kritiserte Norge for dette for noen år siden. De som ikke arbeider er i andre land en del av statistikken for arbeidsledighet, mens de kommer under forskjellige statistikker i Norge. Jeg er ikke sikker på hvor ekte det er når politikere i disse dager snakker om dugnad og samhold. Det er flott at vi har et samfunn som tar vare på alle. De som ikke kommer seg inn på arbeidsmarkedet i andre land bor rett og slett på gata, og hvis de ikke har helseforsikring er det ingen garantier for at de får hjelp av helsevesenet heller. Vi slipper det, men det er ikke rettferdig å kalkulere med at noen skal være utenfor, og samtidig kritisere dem for det.

Det er mange som har en arbeidevne, men ikke lønnsevne. Det er enten eller her. En klarer seg enten i videregående, og det skal en helst gjøre i det første forsøket, eller så blir en værende i en prekær situasjon hele livet. Det er en vei tilbake for de som ikke overlever videregående, men den er ikke lett. Den krever ofte at det er noen som er villige til å gi deg en sjanse, og at du er villig til å gjøre jobber andre ikke vil ha.

Jeg skriver mye om mennesker med sosiale vansker, psykiske og/eller kommunikasjonsvansker på denne bloggen. Det er mange som har drømmer, men som ikke aner hvordan de skal forfølge dem, eller hvordan de kan komme i arbeid. Sannheten er at selv om en kommer inn under NAV eller en attføringsbedrift, er det forventet at en gjør jobben selv. Det er du som må ta avgjørelser og sørge for fremdrift, og hvis du av ulike grunner har utfordringer på det området, blir du lett sittende fast.

Jeg liker ikke å kritisere et system som sannsynligvis er bedre enn de har i noen andre land, men litt mer fleksibilitet hadde vært bra. Jeg kunne tenkt meg at en ungdom med en lidenskap for f.eks. dans eller tegning kunne fokusert på det, uten at en måtte gjøre det bra i alle andre fag. Det har vært en økende trend de siste årene med elever som ikke får karakterer i 10. klasse. De som mangler karakterer i mer enn halvparten av fagene havner i kategorien «uten grunnskolepoeng.» Det er likevel mulig å komme inn på videregående skole, men en mangler jo det grunnlaget de andre har, og jeg vil anta at mange vil slite i fellesfag som matematikk, kroppsøving og norsk. Det vil med andre ord før eller siden si stopp, og det virker urettferdig å gi ungdommen tro på at de kommer til å få en plass i arbeidslivet, mens det kanskje aldri var realistisk. Dette er et system der noen må tape. Det er ikke til å unngå at et samfunn med flere mennesker enn jobber har vinnere og tapere.

Jeg tror det er en god del som har forutsetninger for å gjøre det bra i det som er spesialinteressen deres, men som ikke har forutsetniger for å gjøre det bra i skolen. Sigrunn Gjerløw Aasland, fagsjef i tankesmien Agenda, foreslo i en kronikk i VG for nøyaktig ett år siden å gjøre videregående skole obligatorisk. Den er nok i realiteten det allerede, men vi har et system der alle skal gjennom en opplæring uten særlig fleksibilitet. Jeg kjenner ikke detaljene, men det jeg har lest om Colegsigâr i Wales, Cambridge Regional College i England, og City of Glasgow College i Skottland virker å være bedre tilbud enn vi har i Norge.

Jeg anbefaler interesserte å kikke på nettsidene deres, og etter et overflatisk blikk virker Coleg Sir Gâr i Wales å være spesielt attraktivt:

Colegsirgâr
Cambridge Regional College
City of Glasgow College 

Når det gjelder denne dagen, 17. mai, har jeg ganske blandede følelser. Det var en dag med store forventninger gjennom hele oppveksten, men de ble aldri innfridd. Det er mange mennesker som er utenfor, i varierende grad, og dette er ikke en lett dag for dem. Det er ikke lett å høre på festtaler når en vet at ordene ikke gjelder alle. Dette gjelder ikke bare denne ene dagen. Utenfor er stort sett «deafult setting» for mange av oss.  Jeg er likevel patriotisk. Jeg er glad jeg bor i Norge, og jeg er klar over at jeg har det bedre her enn jeg ville hatt det i et hvilket som helst annet land.

Det er tross alt muligheter. Jeg hadde en drøm om å skrive en gang. Jeg så for meg at skriftspråket skulle bli levebrødet mitt på en aller annen måte, og skjønnlitteratur stod øverst på ønskelista. Jeg hadde verken ferdigheter eller selvtillit nok til å gjøre noe med det, og jeg ble aldri oppmuntret til det heller. Drømmen forsvant da jeg prøvde å følge en konvensjonell vei, men etter en del vanskelige år har jeg gitt den gamle drømmen en ny sjanse. Jeg har skapt en fantastisk historie og noen karakterer jeg har blitt glad i. Jeg har allerede blitt mer enn mange så for seg, og jeg ser frem til å jobbe med en utgivelse. Det var jeg som gjorde jobben. Det føles ikke alltid som at det var samfunnet som hjalp meg, for det har vært en del motgang på veien, men det var samtidig dette samfunnet som gjorde det mulig. Hvis jeg hadde bodd i et annet land, uten de sikkerhetsnettene vi har i Norge, ville det kanskje ikke vært mulig. Jeg har en mulighet nå, så jeg er ganske fornøyd med å bo i et sosialistisk land tross en sterk aversjon for denne ideologien.