Vent med å sette strek under svaret

Jeg har en kaktus på skrivebordet.
Jeg har en kaktus på skrivebordet.

Du har sikkert hør det før. Vi liker å tro at vi er flinke til å tenke utenfor boksen, til å være kreative og utradisjonelle, til å velge et liv utenfor A4-samfunnet. Dette er synonymer arbeidsgivere liker å dekorere stillingsannnonser med, men det betyr ikke alltid så mye. Det er mange som tenker snevert og bokstavelig. De tenker kanskje at et barn med en diagnose som autisme eller NLD ikke kan ha nytte av tiltak utviklet for andre grupper. «Men barnet ditt har jo ikke dysleksi.»

Spiller det noen rolle hvis det finnes noen hjelpetiltak for dyslektikere som hjelper for andre også? Komorbiditet eller tilleggsvansker er en realitet for de fleste tilstandene jeg skriver om. Det er mange som ser for seg at høytfungerende autister (HFA) er lynende intelligente mennesker som klarer seg bedre i skolen enn de fleste andre, men det er ikke så enkelt. Det er godt mulig å ha HFA og dysleksi. Det er også andre tilstander som kan påvirke evnen til å lære, f.eks. depresjon, angst, epilepsi og Cerebral Visual Impairment (CVI), gjerne kalt hjernesynshemming på norsk. Det er variende grader av denne synshemmingen, og det kan innebære vansker med å motta, bearbeide, tolke og forstå visuell informasjon. Det dreier seg med andre ord ikke nødvendigvis om øyeskader. Det kan bety at en har varierende synsoppmerksomhet fra dag til dag, og på samme dag, med det resultat at en kanskje en foretrekker å lytte eller bruke berøringssansen.

Jeg er ikke opptatt av å samle på diagnoser, men det er viktig å få de rette diagnosene. Det er ikke alltid lett å få offentlig hjelp, og da må foreldre prøve å utvikle sine egne tiltak som hjelper. Det spiller ingen rolle for meg om du har en diagnose som gjør tiltak som vannterapi og sanserom nødvendig, for hvis du har nytte av den type tiltak, bør du fortsette med det. De som får diagnosen CVI kan i tillegg få hjelpemidler som briller med farget glass (gult glass f.eks. gir mer kontrast).

Poenget er at en diagnose som ASD, NLD eller ADHD ikke nødvendigvis svarer på alle spørsmålene du har. Det er derfor noen tilstander blir omtalt som paraplydiagnoser. Det er mye som kan påvirke oss, og det er ikke sikkert at en WISC eller WAIS (evnetest for henholdsvis barn og voksne) gir oss et presist svar. Hvis du reagerer på at en IQ skår er for lav, fordi den det gjelder fungerer langt bedre enn resultatet antyder, kan det være noe som har påvirket gjennomføringen, f.eks. konsekvensene av mobbing, allergi, depresjon, angst, CVI, epilepsi og eventuelt andre ting som kan spille inn.

Du sitter kanskje igjen med et spørsmål selv. Hvorfor har jeg en kaktus på skrivebordet? Jeg liker symbolikken i denne planten. Den er tålmodig, den forsvinner ikke, men overlever det meste. Den er en påminnelse om at jeg har kommet meg gjennom en god del vanskelige dager, og de blir som regel etterfulgt av gode dager. Kaktusen insisterer på å leve. Den gjør mer enn det; den trives også. Noen av oss må jobbe langt mer for trivselen enn andre, men det er mulig. Vi gjør det kanskje ved å låne tiltak fra grupper vi ikke er medlemmer av, eller å oppdage den virkelige grunnen til at vi har de vanskene vi har.

Fordelen med en diagnose

Utsikt mot skien sentrum.
Utsikt mot Skien sentrum. Det er mye trafikk der nede.

Jeg vil begynne med å forklare tankegangen bak bildet jeg har brukt som en illustrasjon. Nevrobiologen Mark Changizi sammenliknet en gang hjernen med en by, for han mente at måten de var organisert på var ganske lik. Det virker ganske kaotisk, men på en eller annen måte kommer alt fram til den rette destinasjonen. Trafikken går litt seinere noen ganger, men signalene kommer som regel fram. Det er noen unntak, og når det gjelder epilepsi, blir det litt for mange signaler samtidig.

Det er litt som i hjembyen min, Haugesund, der lite eller ingenting har blitt gjort med hovedveien gjennom kommunen (Fylkesveg 47 og E 139). Trafikken har økt enormt, og resultatet er at det kan være rushtrafikk hele dagen, og det gjør det ikke mindre kaotisk at haugalendinger har sine egne formeninger om hvordan et kjøremønster gjennom rundkjøringer bør se ut.

Jeg har skrevet flere innlegg de siste årene der jeg har vist til en studie fra Karolinska Institutet i Sverige. Forskerne hadde gått gjennom over 27 000 dødsfall (autister), og sett på hva disse menneskene døde av, og om det var noen forskjeller innen autismespekteret. De fant at gjennomsnittsalderen for autister var 54 år, mot 70 år for kontrollgruppa (de som ikke hadde ASD). De mest dramatiske tallene var for gruppa lavtfungerende autister, der gjennomsnittalderen var 40 år.

Det er sikkert mange forklaringer, men det er faktisk positive ting med studien. Noen av de store årsakene er selvmord, samt sykdommer som diabetes og epilepsi, og vi snakker om ei gruppe mennesker som har noen av de største utfordringene sine innen kommunikasjon. Det engelske språket bruker gjerne ordet deficit, altså at en har et underskudd i sosiale og kommunikative ferdigheter. Det kan gjøre det vanskelig å beskrive symptomer.

Det positive med studien er at dette er noe det er mulig å forandre på. Mange forbinder nok epilepsi med dramatiske anfall der personen mister kontroll over musklene og /eller bevisstheten, men epilepsi er mye mer. Jeg skal ikke si så mye om hva epilepsi er, for det er andre som kan gjøre det bedre. Jeg anbefaler e-læringskursene fra Oslo Universitetssykehus. Se kursene her.

Det kan noen ganger være vanskelig å sette diagnosen. Nevrologen ved det lokale sykehuset er kanskje ikke sikker etter å ha foretatt en standard EEG-undersøkelse på 20 minutter. Noen pasienter har kanskje et signal som tyder på epileptisk aktivitet, men det er også noen som aldri får noe utslag på EEG, selv om de har epilepsi. En kan også ta MR for å se om det er noen synlige årsaker til epilepsi i hjernen, f.eks. svulst eller blødning. Det er i tillegg et spesialsykehus for epilepsi som den lokale nevrologen kan henvise pasienter til. En av undersøkelsene de tar på SSE i Bærum er en 24 timers EEG.

Denne funksjonsforstyrrelsen rammer mellom 1 av 100 og 1 av 200, og det er omtrent 45 000 mennesker med epilepsi i Norge. Den kan med andre ord ikke forklare tilleggsvanskene for de aller fleste, men den kan være en delforklaring for noen. Epilepsi kan forverre de psykiske utfordringene en har, påvirke kognitive utfordringer (hukommelse, konsentrasjon, hvordan en organiserer dagen), og den kan bidra til at en blir lett trøtt. En kan altså oppleve en bedring på disse områdene hvis en får påvist epilepsi, og starter med behandling.

Jeg er ikke opptatt av diagnoser. De betyr ikke noe hvis de ikke fører til at du får hjelp. Det er noen som hevder at de ikke vil ha dem, at det ikke er noe galt med dem (nevrodiversitet), fordi de bare har en hjerne som fungerer litt annerledes. Det hadde vært litt spesielt hvis vi skulle late som at denne funksjonsforstyrrelsen i hjernen ikke eksisterte, men det er det jeg mener nevrodiversitet innebærer. Jeg synes det er nyttig å tenke på en tilstand som en dysfunksjon fordi det kan hjelpe oss til å fokusere på spesifikke områder vi trenger å utvikle. Det er viktig med støtte for en elev med lærevansker, eller som sliter med psykiske lidelser, men en bør også lete etter årsaker. Noen svar kan være så enkle som kostholdet, og noen kan dreie seg om epilepsi.

Jeg synes også det er nyttig å bruke begrepet spektrum i flere sammenhenger enn autisme, for det er ofte variende grader. Det gjelder epilepsi også.

Foreldre som rollemodeller

en svart sjakbrikke mot alle hvite. Noen ganger kan motstanden virke overveldende.
En svart sjakkbrikke mot alle hvite. Noen ganger kan motstanden virke overveldende.

Det er litt av tidsånden å overlate barn og ungdom til seg selv. Det blir f.eks. i økende grad lagt opp til at barn skal kunne oppsøke leger, psykologer, fysioterapeuter og andre profesjoner i helsevesenet alene fra de er 12 år gamle. Det er i utgangspuktet positivt, hvis barnet er klar for den oppgaven, men det er ikke alltid lett å skulle være sin egen advokat i de voksnes verden.

Vi tenker kanskje at barn og ungdom finner fram til informasjon alene også, men jeg husker fra min tid som lærer at de ikke nødvendigvis forstod verden. Det var f.eks. noen som trodde det ble verdenskrig hver gang det var uroligheter i Irak på 1990-tallet, og mange tok det for gitt at medias versjon var den rette. De leste eller så ikke nyheter med kritiske øyne, men hvorfor skulle de det når de voksne ikke gjorde det heller? Poenget mitt er at det er ikke nok å gjøre nyheter tilgjengelige, for vi må snakke om dem også. Det gjelder all informasjon, for vi må filtrere den gjennom vår egen kritiske tenkning. Det er noe jeg mener er en viktig livsferdighet.

Donald J. Trump er et godt eksempel. Han har forsåvidt lagt opp til det selv, og det var nok bevisst at han pekte ut media som en fiende, men vi har hatt fire år med en periodevis ganske ekstrem anti-Trump dekning. Entusiaster i sosiale medier har fulgt opp, og det dukket opp bilder av The National Mall i to år etter innsettelsen av Trump som president. Budskapet var at Trump hadde liten støttte fordi det var så få mennesker til stede. Jeg kaster ikke vekk tid på debunking, men det er ingen tvil om at sannheten var betraktelig mer nyansert enn det bildet Trumps motstandere presenterte. De mange aktivistene på sosiale medier og i gatene ble oppildnet av journalister som desperat prøvde å ydmyke presidenten, og når de ikke kunne angripe han direkte, valgte de et familemedlem, sågar den yngste sønnen hans. Det var temmelig groteskt.

Jeg skal overlate til andre å analysere meningsmålingene, men de virker umiddelbart å falle inn i det samme mønsteret. Jeg skal ikke påstå å kjenne amerikansk politikk så mye bedre enn de journalistene som har tatt stilling mot Trump, men hva om de hadde tatt feil? De har skapt et inntrykk de siste fire årene av at Donald Trump var upopulær, selv om det var lite som tydet på det ute blant folk. Jeg var skeptisk, nettopp fordi alt var så ensidig negativt. Det var mange som spurte seg hvordan meningsmålingene kunne vise et så feilaktig bilde av situasjonen, men de viste stort sett det samme som media har sagt i fire år. Det er ikke det inntrykket mange såkalt vanlige amerikanere har hatt, så det kan virke som at det har vært en overvekt av Biden-tilhengere i kildematerialet deres.

Hvis en tenker over hvordan amerikanske valg fungerer kan en undre seg over om noen president har hatt sterk støtte. Det er mange der borte som mener at det ikke spiller noen rolle hvem som er president, og de har nok i stor grad rett i det. Historien har vist at det er lite som forandrer seg med en demokratisk president, selv når de har flertall i Kongressen. Valgdeltakelsen er langt lavere i USA enn her, og 59 prosent for fire år siden var den høyeste deltakelsen siden 1968. Bill Clinton ble valgt med 55 og 49 prosent detakelse, mens Barack Obama ble valgt med 57 og 55 prosent. Det er bare to kandidater som får et målbart resultat, og de ligger stort sett på rundt 50 prosent hver. Det betyr at presidenten har støtte fra omtrent en fjerdedel av befolkningen.

Jeg overlater til andre å være hobbydebunkere, men det er ingen tvil om at det er vanskelig å stemme i USA, og at det er mye rot i et system der hver delstat har sine egne lover. Det er heller ingen tvil om at feil forekommer, enten det er tilfeldig eller bevisst juks. Judicial Watch har f.eks. sammenliknet offentlig statistikk fra Census Bureau med registrerte velgere, og funnet at 352 fylker i 29 stater hadde til sammen 1,8 millioner flere registrerte velgere enn det var stemmeberettigede innbyggere i fylket. Dette er ikke et innlegg til støtte for den ene eller andre kandidaten, men hvis en ser på noen av beskyldningene som har kommet fram de siste dagene, er det mer enn urovekkende at ingen ser ut til å etterforske dette. Jeg støtter ikke det som skjer i gatene i amerikanske byer nå, men kan forstå sinnet, for det virker rart å avvise alvorlige anklager uten å undersøke om det kan være noe hold i dem. Hvis vi prøver å se dette fra deres ståsted, er det faktisk ikke urimelig å føle at dette er en kamp de ikke kan gi opp. De må kanskje gi opp likevel, for det er grenser for lenge dette kan pågå.

Dette er et vanskelig tema, og det kommer nok til å gå heftig for seg under Thanksgiving. Det er en stor amerikansk festdag som feires den tredje torsdagen i november, men den kan bli ubehagelig for mange familier i år hvis de diskuterer politikk. Det er utfordrende for mange å debattere de store spørsmålene, men det er viktig å lære seg fleksibel tenkning. Vi forventer at barna lærer det, men hva med oss selv? Det er vi som må være forbilder.

Fleksibilitet er lett i teorien, men gjennomføringen er ganske krevende. De som lykkes kan se andre perspektiv enn sitt eget, men de som ikke gjør det er faktisk ganske flinke til å debattere, ifølge Ellen Braaten. Hun er avdelingsdirektør for the Learning and Emotional Assessment Program (LEAP) og meddirektør for Clay Center for Young Healthy Minds, begge ved Massachusetts General Hospital. Hun uttalte til nettstedet understood.org at «kids who struggle with flexible thinking often are great at debating, which requires taking a perspective and holding on to it. Outside of debate club, this can make it hard to cope with opinions you see as wrong».

Det er altså ikke nok å kunne arguementere for sitt eget syn. Det kan ofte bli dramatisk når familier diskuterer politikk, men det blir aldri feil å respektere vanlige debattregler, og ikke minst høflighet. Det betyr at vi bl.a. må lytte, stille spørsmål, og fortelle barn litt om konteksten når vi skal oppdra dem. Det kan være lurt å tenke litt kognitiv terapi på den måten av vi stiller spørsmål for å få barnet til å reflektere, og kanskje resonnere seg fram til svaret selv.

Det er to ytterpunkter, de som stoler hundre prosent på media og hevder hardnakket at media aldri tar feil, og de som tror at alt er fake news og konspirasjon. Sannheten er et sted mellom de to. En kan fort postulere at verden ble et farligere sted den dagen Donald Trump ble president, at vi trenger Joe Biden/Demokratene for å redde oss, at vi er fullstendig avhengige av andre. Vi kan lett tenke, som mange i sosiale medier har gjort de siste årene, og spesielt de siste dagene, at alt håp er ute. De har idolisert Joe Biden, og i denne tankegangen er det ingen andre som kan hjelpe dem ut håpløsheten.

Jeg er for det første ikke tilhenger av å idolisere mennesker, og politikere er de siste menneskene vi burde stole på. Det er flere typer empati, og den vanligste er grunn pempati (shallow empathy på engelsk). Det innebærer at du har evnen til å se andre menneskers perspektiv, også tankene deres, men det betyr ikke at du vil dem godt. Det er ifølge psykologen Paul Gilbert empati som gjør tortur mulig. Du må kunne forstå offeret for å kunne påføre smerte der det det er mest effektivt. Politikere tenker på samme måte. De bryr seg ikke nødvendigvis så mye om velgerne, men de er flinke til å plukke opp stemninger i befolkningen, og til å gi et inntrykk av å være alles beste venn. Det er derfor det er lurt å se på hva politikere har gjort tidligere i karrieren, for det ligger ofte ting der som viser et annet bilde enn det de vil vise.

Vi kan tenke over de gangene vi har hatt behov for hjelp, og når det gjelder offentlig støtte, er det vel ikke så sterke bevis for at noen av regjeringsalternativene er bedre enn de andre. De fleste er stort sett avhengig av å hjelpe seg selv, eller å få hjelp fra venner og familie. Antakelsen «jeg er evhengig av Joe Biden» (Erna Solberg, eventuelt Jonas Gahr Støre) stemmer med andre ord ikke helt med virkeligheten. Vi har stor innflytelse over våre egne liv, og et stort ansvar for å skape et liv. Det er andre som motarbeider oss, bevisst eller ubevisst, men vi har alltid en mulighet til å forbedre vår egen situasjon.

Det er tankegangen bak illustrasjonsbildet, for sjakk dreier seg ofte om å forbedre sin egen situasjon. En ser kanskje ikke veien fram til seier, men en kan skape en mulighet ved å forbedre stillingen sin litt for hvert trekk. Det er ikke stort annet vi kan gjøre i livet heller, men jeg synes ikke det er den verste lærdommen en kan ta med seg. Det handler om resiliens, og vi har muligheter til å ta gode valg, samme hvem som styrer landet. Det er faktisk ganske oppmuntrende.

Krisehåndtering

Would it save you a lot of time if I just gave up and went mad now?
Douglas Adams

Det føles noen ganger som at det humoristiske sitatet fra klassikeren The Hitchiker’s Guide to the Galaxy er mer alvor enn det burde være, og jeg får ofte den følelsen når jeg lytter til, ser eller leser nyheter. Jeg har aldri hatt et større utbytte av å unngå nyheter enn akkurat nå. Jeg har ikke kuttet ut nyheter helt, for det er nødvendig med en viss kunnskap om det som skjer rundt oss, men media har en tendens til å kjøre seg fast i ett spor, og bli værende der. Jeg foretrekker derfor mindre doser. Det er ikke lett å unngå nyheter, for enten en hører på radioen, ser på TV, leser aviser eller feeden i sosiale medier, dreier det meste seg om to ting, vi kommer til å dø og verden var et bedre sted å være før Donald Trump ble president. Begge utsagnene er feil, men det virker å være en del som tror på dem.

Det minner meg om en såpeopera på den måten at en kan gå glipp av mange episoder uten at en går glipp av noe. Jeg husker ikke hvilken serie det var, men det var en såpeopera de andre studentene fulgte med på da jeg gikk på lærerhøgskolen. Dette var på slutten av 1990-tallet, og vi hadde to praksiser ved den samme ungdomsskolen det ene året. Vi var 5-6 studenter som delte en kjellerleilighet de få ukene praksisperioden varte på høsten, og vi bodde i det samme huset da vi avsluttet praksisen på våren. Jeg kikket litt på den serien de andre fulgte med på, og hovedpersonen satt fanget i en nedlagt fabrikk. Han hadde en ond tvillingbror som hadde overtatt identiteten hans, men det mest sjokkerende var at han fremdeles satt i dette fangehullet et halvt år seinere.

Jeg får altså den samme følelsen av å se på nyhetene. Det er som en mitraljøse som peprer oss med negative nyheter hver dag. Smitten sprer seg, flere og flere blir syke, flere og flere land må gå tilbake til de ekstreme tiltakene de hadde på våren, og det eneste håpet vi har legemiddelindustrien. Vi er fordømt hvis de ikke lykkes. Det er av en eller annen grunn få som sier noe særlig om hva vi kan gjøre selv. Ja, avstand og maske er viktig, men det er i tillegg mye vi kan gjøre for å styrke immunforsvaret og den mentale helsa.

En kan noen ganger få inntrykk av at alt som ikke er medisiner, er konspirasjonsteorier, men det er faktisk mulig å påvirke sin egen helse. Det er f.eks. mye forskning som viser til en sammenheng mellom kosthold og mental helse. En kan også påvirke den fysiske helsa gjennom å styrke immunforsvaret. Det er ikke snakk om immunitet, for det kan heller ikke legeiddelindustrien love, men det er snakk om å øke sjansen for å overleve.

Et spill der deltakerne samarbeider mot spillet for å hindre at fire pandemier sprer seg.
Et spill der deltakerne samarbeider mot spillet for å hindre at fire pandemier sprer seg.

Poenget er at vi gjør noe selv for å påvirke utfallet, og det er bedre enn å passivt se på hva som skjer. Det er bedre enn å synke ned i en stol der vi mottar en endeløs serie med negative inntrykk. Mobbeombudet i Oslo, Kjersti Owren, uttrykte nylig bekymring for langtidskonsekvensene av smitteverntiltakene. Hun mente bl.a. at det var større fare for utestengelse av barn, men jeg mener det bare gjør de voksnes jobb viktigere. Det er ikke nødvendig å fokusere på det negative hver dag, hele dagen, som media gjerne gjør.

Barna leser nyheter på nettet likevel, så det har ikke noe for seg å gjøre det til et «ikke-tema», men vi bør kanskje tenke litt over hvordan vi lever selv. Mange har på en måte en frykt for å være alene, og for alle former for stillhet. Noen ser på det som en trussel, og hvis de voksne er redde, er det grunn til å tro at barna blir det også. Jeg liker det den svenske filosofen og psykologen Ida Hallgren omtale som negativt tenkning for noen år siden. Det var som en motvekt til den positive psykologien i mange selvhjelpsbøker, der budskapet ofte er at en får det bra hvis en tenker at det vil gå bra. En skal altså smile seg gjennom motgang, for å forenkle det en smule. Hallgrens poeng er at det ikke forbereder oss på ting som kan skje, for hvis en tenker på det som kan skje, kan en også være forberedt.

Vi kan i denne sammenhengen redusere angsten en god del ved å tenke på hva som kan gå galt, og dermed ha alternativer å ty til. Myndighetene har prøvd i en rekke år å forberede oss. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) står bak hjemmesida Sikker hverdag, og de har laget ei liste over ting alle bør ha hjemme til enhver tid. Les Råd om egenberedskap. Poenget deres er at ting kan skje, at usikkerhet er normalt, og at det kan ta lang tid før en kan regne med hjelp fra myndighetene. De snakker om 72 timer, eller tre døgn, men jeg tror vi må være forberedt på lengre perioder enn det alene. De som klarer dette best, vil naturlig nok ha best mulighet til å fungere når det er over også.

Jeg har vært mye opptatt av selvstendighet på denne bloggen. Det innebærer bl.a. å gjøre fornuftige valg, respektere andre (som å bruke maske, selv om du tviler på at sykdommen vil ramme deg selv hardt), lære å leve med usikkerhet (fordi vi kan aldri vite alt), og vi må respektere det som kan være farlig. Det er dette Hallgren i en litt humoristisk tone kaller negativ tenkning, men det handler om å være forberedt, om å ta ansvar for sitt eget liv.

Jeg brukte spillet Pandemic som en illustrasjon. Jeg oppdaget det for tre år siden, og det er et enkelt, men ganske intenst spill der deltakerne skal samarbeide mot spillet. Temaet er kanskje ikke det mest oppmuntrende i disse tider, men spill generelt er et godt forsvar mot den isolasjonen som kan ødelegge oss. Det reduserer avstanden mellom mennesker, og hjelper oss å kommunisere.

Vi trenger hverandre

I was dying of thirst when you gave me water, yet it was not the water alone that saved me. It was the strength of the hands that gave it.
Ursula Le Guin, The Tombs of Atuan

Community har blitt et moteord de siste årene. Du finner det overalt på nettet, og det er ikke minst vanlig når det er snakk om diagnoser eller identiteter. Ordet oversettes gjerne med samfunn eller miljø, som i lokalsamfunn, eller miljø. Det er ei gruppe mennesker som har noe til felles, f.eks. landet, kommunen eller bydelen de bor i. Det kan også dreie seg om religion, verdier eller identitet, men det er ikke alle i et bestemt miljø som ser ut til å være plaget av for mye samhold, for det deler seg gjerne i mindre grupper. Jeg skal ikke henge ut noen, men jeg har sett en del grupper som ikke har vært så opptatt av å støtte andre innenfor det samme miljøet. Jeg tilhører selv et miljø som er så lite at få har hørt om det, samtidig som det sannsynligvis er mange av oss. Jeg snakker om nonverbale lærevansker (NLD eller NVLD).

Amerikanerne liker ordet community, og de bruker gjerne en formulering som «raise awareness for the community’. Jeg snakker ikke om geografi i dette tilfellet, men det er NVLDere over hele landet, og verden, en ønsker å hjelpe. Det er litt trist å støtten forsvinne, for det virker som at det er det som er i ferd med å skje. Det var mye optimisme for noen år siden med forskning ved bl.a. Michigan State University, og det ble gjort mye for å skape et miljø i sosiale medier. Jeg var medlem av to Facebook-grupper der de fleste medlemmene var fra USA og Canada. Det ble også opprettet et par norske grupper, men det virker som at det var vanskelig å opprettholde entusiasmen. Jeg forlot riktignok de to amerikanske gruppene på eget initiativ, fordi det ble etter hvert så mye der som var direkte irrelevant for meg. Jeg opplevde det ikke som et miljø jeg kunne føle meg hjemme i, og så derfor ingen grunn til å fortsette medlemskapet. Det var likevel høyst motvillig jeg ga det opp.

Det har de siste årene vært en ganske stor aktør som har drevet arbeidet fremover. The NVLD Project er både en veldedig organisasjon med en målsetning om å øke kunnskapen og bevisstheten om NLD, samtidig som de vil bygge et miljø. NLD er ikke en offisiell diagnose i dag, og det er derfor en viktig del av arbeidet eller motivasjonen deres å støtte forskning som kan vise at NVLD faktisk er en reell diagnose.

Jeg er ikke sikker på hvorfor den har blitt ignorert i alle år, men det virker som det er det den har blitt. Forskningen går tilbake til Josef Gerstmann på 1940-tallet, Doris Johnson og Helmer Myklebust på 1960 og 70-tallet, og Byron Rourke på 1980 og 90-tallet. Det foregår i dag forskning flere steder i verden, bl.a. ved Columbia University Medical Center, Michigan State University, og Universitetet i Padova (Italia). Jeg håper de kommer et langt skritt videre, og at de klarer å begeistre de som har midler til å støtte forskningen økonomisk.

Det er nesten litt surrealistisk å sitte her i 2020, og skulle forsvare seg mot beskyldninger om en «phantom diagnosis», men det er nesten det forskere må gjøre. VI snakker om en tilstand som har mye til felles med ADHD og autismespektertilstander (ASD), og konsekvensene av manglende hjelp/oppfølgning er den samme. Det er ikke det at hver forsker siden 1940-tallet har vært nødt til å starte fra begynnelsen. Det har blitt gjort framskritt, men det er vel liten tvil om at NVLD ikke blir sett på som like spennende som høytfungerende autisme eller ADHD.

Jeg tror ikke noen av oss krever popularitet. Det er ikke noe poeng i en diagnose bare for å ha en, og jeg er absolutt ikke tilhenger av den trenden som hevder at det er kult å være atypisk. Det er ikke kult mesteparten av tida, og det er derfor det er nyttig med et fellesskap eller community. Det er nettopp de som ikke blir vurdert som kule som trenger et miljø. Jeg håper derfor det blir litt mer hjelp, også fra et nettverk av NLDere.

Prioriteringer

Haugesund kommune bygget nylig en skatepark som ingen bruker. Kanskje fordi det allerede finnes et innendørs anlegg. Hva med å fokusere på det barn trenger før noe annet?
En skatepark i Haugesund.

Det er som regel lettere å beskrive mål eller lage en handlingsplan enn å følge den. Jeg husker, fra den tida jeg jobbet som lærer, hvor store og fine ord mange politikere lirte av seg. De snakket om forskning som viste til hvor mye et sunt kosthold kunne ha å si for utbyttet av skolegangen, og ikke minst for trivselen. Det var ikke måte på hva elevene skulle få gratis. Jeg mener å huske at det ble lovet gratis skolelunsj en gang, og at dette ble redusert til skolefrukt i ungdomsskolen. Det varte i et par Stortingsperioder før tilbudet forsvant i 2014.

Det er noe som ikke virker helt logisk med Nasjonal handlingsplan for bedre kosthold (2017-2021). Den snakker om å øke andelen 15-åringer som spiser frukt hver skoledag, og samtidig redusere sosiale forskjeller. Jeg jobbet en gang et halvt år på Edland Skule i Vinje kommune, og det er uten tvil den mest imponerende skolen jeg har jobbet på. Det kan hende at atferd går litt opp og ned fra år til år, men det var et svært godt arbeidsmiljø for både elever og lærere i klasserommene det året jeg var vikar. Ledelsen hadde stor tro på skolelunsj som et tiltak med direkte betydning for læring, og brukte derfor litt av budsjettet sitt på gratis lunsj. Denne skolen i utkanten av kommunen (like før du starter oppstigningen til Haukeli) hadde sågar et godt bibliotek og smartboards i alle klasserom, så det gikk ikke ut over noe annet heller.

Denne rapporten kommer også inn på sosial ulikhet og kosthold, men jeg vet ikke om det er så mye myndighetene kan gjøre fra eller til. Det hadde hjulpet med gratis skolelunsj, og det hadde hjulpet hvis spesialpedagogikk i skolene, og kommunens fysioterapi/ergoterapitjenester fungerte like bra i alle kommuner. Det er noen kommuner som gjør en god jobb, men det er også noen som ikke ser på dette som en prioritert oppgave. Jeg skriver for det meste om utviklingsforstyrrelser på denne bloggen (autismespektertilstander, ADHD, NLD, epilepsi), og selv om jeg ikke har formulert noe hovedbudskap, er det ingen tvil om at samarbeid er et stikkord. Det å utvikle barn, eller gode samfunnsborgere, er et samarbeidsprosjekt mellom foreldrene og kommunen. Foreldrene har likevel hovedansvaret.

Det krever at foreldrene benytter seg av muligheter som finnes. Det er f.eks. mange barn som har hatt godt utbytte av hesteridning, dans og kampsport. Dette er alle aktiviteter som er økonomisk realistiske for de fleste familier. De som har utbytte av det kan få henvisning til terapiridning (av fastlegen), og det innebærer at det meste av utgiftene er dekket. Kommunens kulturskole, der en kan få f.eks. dans, musikk eller visuelle kunstfag, har søskenrabatt, og sågar muligheter til å søke om å få skolepengene dekket. Det blir altså gjort en del allerede for å viske vekk sosiale forskjeller.

Det finnes ikke noen kur som tar vekk symptomene en gang for alle, men det er mange som opplever en økt fungering med en spesiell diett. Mat skaper ikke utviklingsforstyrrelser, og den kan heller ikke ta vanskene vekk, men ingen av oss har godt av mye av den maten som blir produsert i dag. Helse koster ganske enkelt, og det er en avgjørelse en må ta hver gang en handler. Tarmen kommuniserer med hjernen gjennom nervesignaler, hormoner og nevrotransmittere, og serotonin har f.eks. stor betydning for viktige funksjoner i hjernen og kroppen. Det meste av denne substansen blir produsert i tarmene, så det er ingen tvil om at vi bør ha fokus på at magen skal ha det bra. Det er heller ikke overraskende at mange med psykiske plager får det bedre med et sunt kosthold og fysisk aktivitet.

Det er lett å bli irritert på politikerne, men vi har mye av ansvaret selv. Vi må planlegge livet etter hvor mye vi har råd til. Det er snakk om verdivalg, og hvis du mener at familie er viktigst, må alt annet vike. Jeg vil f.eks. oppfordre de som trenger det til å utnytte muligheter som finnes, f.eks. å søke om å få kulturskolen dekket, og de som ikke trenger det bør avstå fra å søke. Vi må ha såpass solidaritet og ønske om at andre får det vi har. 

Jeg kikker av og til på finn.no og drømmer om å kjøpe en fantastisk fin bolig, eller en båt jeg kan dra på fisketurer i. Jeg jobber også med drømmen om å bli forfatter, og skulle gjerne tatt en snarvei, som å bruke 100 000 kroner på å gi boka ut på eget forlag, men det er ikke realistisk for øyeblikket. Jeg velger å bruke pengene på familien. Jeg sørger for at den har det bra, at medlemmene utvikler seg og får muligheten til det livet de ønsker. Jeg ofrer ingenting. Jeg mister ingen muligheter, for jeg har tro på at jeg kan gjennomføre det meste av det jeg drømmer om. Det er bare snakk om når jeg gjør de forskjellige tingene.

Det er derfor ikke en selvfølge at myndighetene skal gjøre så mye mer, men det bør ikke være sånn at bostedskommune avgjør hvor mye hjelp en får. Det burde få alvorlige konsekvenser for de kommunene som svikter.

Til slutt en kommentar til bildet. Jeg bodde i Haugesund tidligere og irriterte meg ofte over skateparken i sentrum. Den ble riktignok delvis finansiert av tippemidler, men den er svært lite brukt. Det kan være fordi det allerede var et innendørs skateanlegg. Det er en fantastisk sport, som jeg absolutt anbefaler, men jeg blir litt provosert når en Terra-kommune, som også kaster vekk store summer på det lokale fotballaget, og satser på å urbanisere sentrum, samtidig kutter i skole og eldreomsorg.  

Politikere på repeat

Brosteinen på rådhusplassen i Haugesund. Tillitsvalgte bak denne fasaden trenger ikke tillit. De gjør stort sett som de vil.
Tillitsvalgte bak denne fasaden trenger ikke tillit. De gjør stort sett som de vil.

Har du lagt merke til hvor kort hukommelse de fleste mennesker har? Ingen vet det bedre enn politikere, og ingen er mer villig til å utnytte denne svakheten. Jeg så en overskrift nylig om hvordan Jonas Støre har tenkt å vinne valg, og det er slagordet «Jobb til alle. Det er jobb nummer én» som skal hjelpe Ap inn i regjering. Dette er god, gammeldags Ap-retorikk, og minner f.eks. om «hele folket i arbeid» (1933), «Arbeid for alle» (1981), og «Alle skal med», som de har brukt siden 2007.

Det er en grunn til at Arbeiderpartiet ikke har vært noe nærmere målet enn andre partier. Det er rett og slett ikke mulig. De snakker ikke bare om å finne jobber til de som i dag er arbeidssøkere, men også til de som ikke står i noen statistikk. Det er nemlig mange som ikke er registrert som arbeidssøkere fordi de har gitt opp, eller fordi de allerede har en deltidsjobb. Vi har allerede en situasjon der det ikke er nok jobber på markedet til å avskaffe den kjente arbeidsledigheten, så en kan lure på hvordan politikerne skal skaffe arbeid til hele befolkningen.

De aller fleste ekspertene tror dessuten det vil bli langt færre tilgjengelige jobber i årene som kommer, fordi det er maskiner som vil overta mange av de jobbene mennesker har utført tidligere. Arbeid til alle vil være å sette markedet til side, og rett og slett subsidiere arbeidskraft. Husker du Jim Henson serien Fragglene på 1980-tallet? De arbeidsnarkomane doserne laget byggverk, som fragglene spiste opp, og det ble dermed aldri slutt på byggeaktiviteten. Jeg kan ikke se for meg at det skal bli sterk støtte til en industri uten inntekter, annet enn skatt.

Det er imidlertid et mer moderne begrep som kanskje hadde vært fornuftig, borgerlønn. Det gir mening med borgerlønn hvis hensikten er stabilitet, for det vil bety at vi kan oppleve langt større sjokk en Covid-19, uten at det truer med å destabilisere samfunnet. Det er ikke sikkert det koster mer i det lange løp heller, for det er ikke billig med diverse krisepakker som skal hjelpe økonomien.

Det er noe amerikansk over de norske politiske slagordene, for intetsigende gjenbruk er en tradisjon der borte også. Her er et knippe eksempler: «America First» (Warren Harding, 1920 og Pat Buchanan, 1992), «Let’s make America Great Aagain» (Ronald Reagan, 1980), «It’s Morning Again in America (Ronald Reagan, 1984), «It’s Time to Change America» (Bill Clinton, 1992), «A Stronger America og «Let America be America Again (John Kerry, 2004), og «Restore the Soul of America». Det siste er faktisk et av de mindre intetsigende slagordene Joe Biden har brukt i den nåværende valgkampen, men en kan diskutere hva det egentlig betyr.

Det er ikke mye originalt her hjemme heller. Det er stort sett det samme budskapet, og det er ikke overraskende at de låner fra hverandre heller, siden det er så liten forskjell på partiene likevel. Det er ikke opp til meg å analysere partiprogrammene. Det er andre som er bedre kvalifisert enn meg til å gjøre det, men mange løfter betyr ikke nødvendigvis at livet blir lettere for skattebetalerne. Det fungerer stort sett på den måten at politikerne lover, mens vi betaler. Det var flere overskrifter i dag som viste litt av hvordan politikk fungerer. Jan Bøhler, kjent Ap-politier fra Oslo, skiftet til Sp. Det førte til umiddelbar kritikk fra de tidligere partikollegene hans, og det var sågar en som hevdet at han ikke hadde møtt en større sviker i sine 50 år i politikken.

Det er kanskje naivt å tro at politikk dreier seg om å påvirke, og utrette noe som er til det beste for samfunnet. Det kan virke som at det viktigste ikke er hva samfunnet oppnår, men hvor mye en selv og partiet tjener på det. Dette er grunnen til at partiene stort sett er enige. Forskjellen er når de er enige, når det er strategisk lurt av et parti å være enig med det som er fienden. I dette tilfellet stempler de ikke bare Jan Bøhler som upålitelig, mens også det partiet de planlegger å sitte i regjering sammen med. Det handler visst ikke om hva de kan få til sammen, men om hvor mye anerkjennelse deres egen organisasjon kan få. Jeg er ikke sikker på om det er gode nyheter for de som trenger hjelp, og det er mange ulike grupper som håper de kan få litt hjelp av politikerne.

Jeg illustrerer med et bilde fra det som dessverre er hjembyen min. Jeg er ikke direkte stolt av det de har gjort der, og det er virkelig en situasjon der en kan stemple de såkalte tillitsvalgte som svikere og svindlere.

En kjendis på laget

Trær minner meg om nettverket av nerveceller i hjernen.
Trær minner meg om nettverket i hjernen.

Det er nødvendig med publisitet for å få oppmerksomhet. Det gjelder innen forskning også. Jeg kan på en måte forstå den euforiske stemningen som preget autismesamtalen i sosiale medier for noen år siden. Det var mange som viste til en lang rekke historiske storheter som hadde vært høytfungerende autister. De ble sågar oppmuntret av Michael Fitzgerald, professor i barne- og ungdomspsykiatri ved Trinity College i Dublin, som har skrevet flere bøker om sammenhengen mellom autisme og begavelse. Han har trukket frem bl.a. Hans Christian Andersen, Charles Darwin, Albert Einstein og Nikolas Tesla som mulige autister, og argumenterte for at verden var avhengige av autister.

Det er en oppfatning mange deler, og det er gjerne spesifikt høytfungerende autister det er snakk om. Det er kort og godt sexy, og diverse nettsteder og blogger har i tillegg til de nevnte navnene også størrelser som Wolfgang Amadeus Mozart, Lewis Carroll, William Butler Yeats, og en rekke nålevende kjendiser på listene sine. Det er vel og bra med forbilder, men dette er for det første mennesker som levde lenge før autisme var en diagnose, og verden var dessuten annerledes da. Det skal ikke mye til for at samfunnet oppfatter en situasjon som «skjevutvikling» i dag, og foreldrene som «ikke-veiledbare», selv om det som regel er det offentlige som svikter.

Det er fremdeles mange som ikke vet hva Nonverbale lærevansker (NLD) er, eller som har mangelfull informasjon. Det er litt forstemmende faktisk, for forskningen går tilbake til Josef Gerstmann (1940), Doris Johnson og Helmer Myklebust (1967 og 1975), og Byron Rourke (1980 og 90-tallet). Det foregår i dag spennende forskning av Jodene Fine ved Michigan State University, Irene Mammarella og Cesare Comoldi ved Universitetet i Padua (Italia), og Prudence Fisher ved Columbia University, men vi har altså sett at tidligere forskning har blitt glemt, for seinere å bli gjenoppdaget av andre forskere. Det gjenstår å se om vi kommer i mål denne gangen.

Det har nok vært vanskelig å finansiere denne forskningen. Den har rett og slett ikke vært sexy eller kul nok, i motsetning til det tidligere Asberger syndromet, som var basert på arbeidet til de kontroversielle forskerne Hans Asberger og Leo Kanner. Jeg er ikke så begeistret for å rekruttere kjendiser for å skape blest, men nå har vi fått en kjendis som sa i et intervju nylig at han hadde NLD. Det gjelder komikeren Chris Rock, som fikk diagnosen etter å ha blitt utredet for det vennene hans trodde var Asberger. Konklusjonen ble derimot NLD, en diagnose med så mange overlappende symptomer med ASD og ADHD at selv ekspertene har vansker med å holde dem atskilt.

Jeg har skrevet mye om NLD de siste årene, en diagnose jeg har selv, og setter på en måte pris på at forskerne får litt drahjelp, ikke minst fra en som faktisk har diagnosen selv. Det har vært noen kjendiser som andre har klistret merkelappen Asberger på, og noen som har gitt seg selv diagosen uten at de har blitt utredet. Dette er noe de kan gjøre fordi det har vært kult de siste årene. Kjendiser kan fortelle litt mer om hvordan det er å leve med disse utfordringene, uten at det får negative konsekvenser, men jeg håper ikke vi får det sirkuset jeg synes nevrodiversitet og Asberger har vært i populærkulturen. Det er mange som setter pris på at de er annerledes, men det er ikke alltid kult, spesielt ikke når de svake sidene en har gjør livet unødvendig vanskelig. Sannheten er samfunnet er på langt nær så inkluderende som mange vil ha det til.

En diagnose er aldri noe å trakte etter, men den er nyttig hvis den faktisk gjør livet lettere, gir individet en større forståelse av hvem han/hun er, og hvis den utløser støtte fra omgivelsene. Det er litt i tiden å fjerne diagnoser til fordel for en filosofi der vi alle er innenfor en naturlig variasjon. Det kan likevel være nyttig å tenke på autisme (ASD), NLD, og ADHD som diagnoser, fordi det forteller oss litt om hva vi bør fokusere på for å nå målene våre. Samfunnets oppgave er å utvikle samfunnsborgere, og det gjør det ved å sette inn ressursene der det er behov for dem. Jeg håper derfor den nye forskningen får de midlene den trenger, gjerne med hjelp fra de kjendisene som er i stand til å snakke fornuftig om emnet.

Kommentar til bildet: Trær minner meg om nettverket i hjernen. Hvit substans er sentral innen NLD, og teorien er at NLD-hjernen har et underskudd av disse nervefibrene. Det er mest hvit substans i høyre hjernehalvdel, og en reduksjon vil dermed gi en funksjonsnedsettelse der. Dette påvirker eksekutive funksjoner.

Mer om helse for autister

Jeg bruker mye havremel, bl.a. i vafler, men jeg må likevel vise måtehold.
Jeg bruker mye havremel, bl.a. i vafler, men jeg må likevel vise måtehold.

Jeg skumleste Nasjonal handlingsplan for bedre kosthold (2017-2021) i kveld, og det er noen fornuftige punkter der. Det høres f.eks. bra ut med tallfestede mål som 50 prosent reduksjon i 15-åringer som spiser godteri minst 5 ganger i uka, eller som drikker sukkerholdig brus like ofte. Det er også positivt at de vil ha en 50 prosent økning i 15-åringer som spiser frukt og grønnsaker daglig, og at de vil ha en 30 prosent økning i 15-åringer som spiser frokost hver morgen.

Det var derimot noen andre mål i denne planen jeg stusset litt over. Den sier nemlig at målet er å øke forbruket av grønnsaker, frukt & bær, grove kornvarer, og fisk med 20 prosent for hver matvaregruppe. Jeg antar at det betyr at vi skal spise 20 prosent mer korn enn tidligere, og selv om det er tanken at vi skal spise mindre fett og sukker, vil dette likevel innebære en del stivelse. Det er ikke uproblematisk med tanke på diabetes.

Nettstedet helsenorge.no sier forøvrig at magre meieriprodukter er en del av et sunt kosthold for diabetikere. Jeg kan si meg enig i det, for det er en god kilde til kalsium og vitamin B12, men det er mye sukker i melk også. Det er derfor noe en bør være forsiktig med. Måtehold er et stikkord samme hva det er vi spiser/drikker, og det er dessverre ikke noen snarveier. Det er ikke så lett å kutte ut noe, uten å erstatte det med noe som kanskje ikke er bedre. En kan forøvrig finne rikelig med kalsium i f.eks. egg, mandler, grønnkål, brokkoli og havre.

Dette er faktisk svært relevant for de som har utviklingsforstyrrelser. Jeg har skrevet flere innlegg de siste årene der jeg har referert til en studie ledet av Tatja Hirvikoski ved Karolinska Institutet i Sverige. Teamet hennes sammenliknet dødsfall blant autister med resten av befolkningen de siste 20 årene. De fant at gjennomssnittsalderen for autister var 54 år, mens den var på 70 år for resten av befolkningen. Den var helt nede på 40 år for de som hadde både autisme og en lærevanske.

Forklaringen er bl.a. kreft og hjertesykdom, men også selvmord. Vi vet også at angst og depresjon er tilleggsvansker for utviklingsforstyrrelser, og i tillegg til at det kan resultere i selvmord, har det også en svært negativt innvirkning på helsa generelt. Når det gjelder selvmord tror jeg mobbing er et stort delproblem, og det er ingen tvil om at mange ikke tar det på alvor. Vi vet også at kosthold i aller høyeste grad er en del av løsningen for mange psykiatriske lidelser.

Jeg har skrevet mye om mat som medisin tidligere, og mener derfor det er på sin plass med en handlingsplan, men om den er nok er en annen sak. Jeg har bare skumlest i kveld, men kommer kanskje tilbake med en mer gjennomarbeidet kommentar seinere.

Strategier mot ensomhet

Jeg har skrevet en del innlegg om livsferdigheter. De fleste tenker kanskje hovedsakelig på de hverdagslige gjøremålene, som å ta bussen, hygiene, lage mat og den slags ting. Det inkluderer også det psykologer kaller resiliens, det å takle motgang.

Jeg har også vært inne på «marshmallow-eksperimentet» ved Stanford University tidlig på 1970-tallet. Det gikk ut på at barn fikk tilbud om en marshmallow med én gang, eller to hvis hvis de var villige til å vente 15 minutter. Forskerne observerte hva barna gjorde for å holde ut ventetida, og de fulgte dem opp mange år seinere for å undersøke om det var noen forskjell på de som hadde tatt belønningen straks, og de som var villige til å vente.

Studien har forståelig nok sine kritikere, for jeg tror det dreide seg om barn i barnehagealder, og det er nok grenser for hvor mye en kan lese ut av resultatene i en så tidlig alder, men jeg tror strategier har mye for seg. Jeg har lest flere artikler de siste dagene om studenter som sliter under Korona-forholdene. Det er mange studenter på høgskoler og universiteter som har fjernundervisning, og det er overraskende mange som sliter med ensomhet allerede. Jeg leste bl.a. et intervju med en 24 år gammel student som mente det ble for utfordrende med lange dager uten å møte folk.

Det er en del blant oss som faktisk ikke har så mye valg. Disse menneskene opplever ikke noen vanskelige uker eller et vanskelig semester, for de er stort sett alene. Det er normaltilværelsen deres. Jeg kritiserer ikke studentene, for det er vanskelig å leve på den måten, for de som ikke er naturlig introverte. Det er likevel et trist faktum at det mange studenter opplever i disse dager, er det eneste livet mange andre kjenner til. Jeg studerte selv i Bergen, Kristiansand og Nesna fra 1994 og resten av tiåret, og kjenner godt til hvordan det var å være ny, utenfor og langt hjemmefra. Det var nødvendig med noen strategier for å vente på den belønningen jeg trodde jeg skulle få litt fram i tid. Det skulle vise seg at den aldri kom, for arbeidslivet ble ikke helt det jeg hadde sett for meg, men det er en annen sak.

Det var ikke veldig originale ting jeg gjorde. Du kan finne dem i mange artikler på nettet som foreslår hvordan du kan takle isolasjon. Jeg gikk mange turer og utforsket byen. Jeg syklet på kryss og tvers av Kristiansand, og ble godt kjent utover mot Bjørndalsheia, Ravnedalen og Vågsbygd, mens jeg i Bergen syklet mye i Fjellveien, sentrum og utover mot Ytre Sandviken, Eidsvåg, og videre til et kjøpesenter i Åsane. Jeg var også i såpass form på den tida at jeg kunne sykle en snarvei fra Eidsvågneset, som jeg mener kom ned bak Sandviken Sykehus. Andre strategier var å lese skjønnlitteratur, høre på musikk, se på filmer, og jeg hadde en kamerat jeg snakket med av og til. Jeg oppdaget seinere gleden ved brettspill (Elder Sign, Eldritch Horror, Betrayal at House on the Hill, Firefly, Chez Geek, ulike varainater av Munchkin, og Carcassonne). Jeg skulle ønske det var flere klubber for denne type spill, for dette er fantastisk moro, og det oppmuntrer de aller fleste til å være sosiale.

Sosiale medier er faktisk ikke så sosiale. Jeg opplever dem ikke som det i alle fall, men brettspill fungerer langt bedre. Hvis det ikke finnes en klubb der du bor, kan du f.eks. starte en selv. Jeg driver vanligvis ikke reklame, men det er to butikker jeg har vært en del i. Den ene ligger i Kirkegata i Oslo og den andre i Haraldsgata i Haugesund. Begge har et bredt utvalg av spill, og et miljø for spillere.