Utenfor hovedveien

Jeg har skrevet mange innlegg om boliger, og spesielt tiny houses/microhouses. Jeg benytter anledingen til å gjøre det igjen siden NRK hadde en sak om det i dag. Les mer. Jeg vil kommentere journalistens påstand om at dette ikke var særlig utbredt i USA før finanskrisen i 2008. Den moderne trenden med microhouse går tilbake til 1980-tallet, men det første eksempelet er kanskje den hytta Henry David Thoureau bygde ved Walden Pond i 1854. Når det gjelder filosofien bak er nok den like gammel som USA. De er en kultur som er bygd på en ganske ekstrem uavhengighet, men det går gjerne i bølger i dag. Det var en på 1930-tallet p.g.a. økonomien, mens bølgen på 1960-tallet hadde mer med verdivalg å gjøre.

Det er et kjempeparadoks at sosialdemokratier er blant de som har de sterkeste restriksjonene. Jeg har skrevet om mennesker som har opplevd vanskene med å leve alternativt i Norge. Problemet hvis en skal bygge huset selv har ofte vært at byggeforskriftene er laget for store hus, og det er ikke lett å få et mikrohus godkjent. Det er mange mikrohus som bygges på et understell med hjul, men da havner en litt mellom ulike forskrifter. Er det et hus eller er det en husvogn? Et hus med hjul kan ikke stå mer enn to måneder på samme plass, og det er ikke lett å få det godkjent som noe annet.

Det er litt som å bo i båt, som heller ikke er så enkelt. Det var tidligere ikke tillatt å bo i båt, fordi det ble vurdert som at en ikke hadde fast adresse. Kravet er at en har ei adresse, altså et gatenavn/husnummer eller gårds/bruksnummer. Det er mulig i dag, men det krever at kaianlegget er tilrettelagt for beboelse, og at båten er fortøyd ved et kommunalt kaipunkt. Jeg har hatt litt kontakt med miljøet i Storbritannia, og det er faktisk like vanskelig der. Jeg lurer på om det er tilfelldig at to land med sterke sosialistiske tradisjoner har disse restriksjonene, men jeg tror ikke det er det. Vi må ikke glemme at sosialisme betyr sterk nasjonal kontroll, og det er ikke lett for individene i dette systemet.

Saken på NRKs hjemmeseier viser en fornøyd eier av et mikrohus til 900 000 kroner, men jeg mener det er et større problem enn artikkelen gir inntrykk av. Et av poengene med denne hustypen er uavhengighet, også når det gjelder pris. Det er mye å hente på å bygge helt eller delvis selv, og betale for fagfolk når en trenger det, men det blir lagt så mange restriksjoner i veien at det i realiteten er umulig i Norge. Et mikrohus i USA kan koste fra $ 10 000 til snaue $ 200 000, avhengig av hvor mye en ønsker og hvor mye en kan gjøre selv, men alle vet hvordan byråkratiet kan være i Norge. Jeg kan foreløpig ikke se at det er mulig å bygge et rimelig mikrohus, og selv om det er store miljøgevinster både for samfunnet og de individene som bor i små hus, vil det med dagens regler ikke være den ressursbesparelsen det bør være. Artikkelen på NRKs hjemmesider gir inntryk av at dette er enkelt. Det er alt annet enn enkelt å velge noe annet enn normen i Norge.

Bildene øverst er forøvrig noen eksempler på utradisjonelle boliger som neppe hadde blitt godtatt i Norge. Det er i utgangspunktet noe mistenkelig med de som ønsker å leve utenfor.

Reklamer

Livet under stålkuppelen

Skam: En sterk ubehagelig følelse av å ha vist en nedverdigende side av seg selv, og dermed avslørt seg selv som et mislykket, udugelig eller umoralsk individ. Skam er nært knyttet til selvfølelsen, og får en til å føle seg liten, med ønske om å skjule seg («synke i jorden»). Store norske leksikon

Skam kan ha en viss nytte hvis den hjelper oss til å følge sosiale spilleregler. Den kan være et kompass som hjelper oss til å navigere, men det dreier seg ofte om ting vi ikke kan kontrollere, og skam er da bare ødeleggende. Det er f.eks. et psykologisk fenomen som kalles bedragersyndromet. Det er en person som helt uten grunn føler seg inkompetent i et bestemt mijø, og som derfor lever med en konstant frykt for å bli avslørt som en bedrager. Det er også mange som skammer seg over kroppen sin eller over at de er mindre vellykket enn andre. Det er en totalt unyttig skamfølelse.

Det er noen som opplever at de er blant de svakeste elevene/studentene, selv om de legger mer arbeid ned i skolearbeidet enn andre. Det er noen som opplever at de søker på hundrevis av jobber uten en gang å få et intervju. Jeg ser med jevne mellomrom avisartikler/intervju med arbeidsledige som har opplevd det, og fokuset er som regel på at det er noen få individer som blir diskriminert. Det føles kanskje sånn ut for mange, men det er en god del av oss som vet hvordan det er å bli forhåndsdømt. Det er bare ingen som bryr seg nok til å skrive om det i avisa, eller til å lage en TV-serie. Det skjer bare når skam er en motesak.

De som sier at det ikke har noe for seg å føle skam over det en ikke kan kontrollere selv har naturligvis et poeng, men de som føler unødvendig skam får ikke mye hjelp fra samfunnet til å legge denne bak seg. Forfatteren Oddny Gumaer skrev innlegget Den norske tvangstrøya på NRK Ytring nylig. Hun har rett i den første setningen: «Det skal ikke mye til før du er ute av det gode selskap». Gumaer mener, hvis jeg har forstått henne rett, at samfunnet prøver å presse alle inne i det trange «innenforskapet». Det er sånn mange definerer inkludering.

Jeg har mistanke om vi egentlig sier det samme. Jeg har flere røde tråder på denne bloggen, og en av dem har med annerledeshet å gjøre. Det er mange som hevder at det er større aksept i dag. Det skal være lettere å være utenfor normen i dag, fordi vi har blitt flinkere til å leve med at andre er annerledes, eller at de tar andre valg en vi gjør selv, men jeg vil hevde at det er begrenset til den annerledesheten omgivelsene har godtatt. Det er med andre ord opp til andre å definere hva som er tillatt. Det er konsekvensen av å leve under en stålkuppel der det er begrenset med ressurser. Det er rett og slett ikke mulig å bo på utsida.

Kings Cross Station er en av verdens mest ikoniske jernbanestasjoner, men de færreste kunne nok tenke seg følelsen av å leve under kuppelen.
Kings Cross Station er en av verdens mest ikoniske jernbanestasjoner, men de færreste kunne nok tenke seg følelsen av å leve under kuppelen. Foto: Wikimedia Commons

Det er en referanse til Isaac Asimov. Han skrev bøkene i Robot-serien på 1950-tallet, og The Caves of Steel (stålgrottene) beskriver et samfunn 3 000 år inn i framtida. Jorda er overbefolket, mens situasjonen er den motsatte på de 50 planetene som har blitt kolonisert. De som bor der er rikere og har mer enn nok rom å boltre seg på p.g.a. lav befolkning. De har roboter som gjør det meste av arbeidet, og de ønsker ikke å ha kontakt med andre mennesker. De ser faktisk på det som ganske avskyelig. Stålgrottene viser til at mennesker på Jorda lever i byer som er dekket av stålkupler, og rom er en mangelvare der. Den statusen en har i samfunnet avgjør hvor stor leilighet en får, og de fleste må nok godta at de ikke får sin egen leilighet. Det er en motsetning mellom fattige menneskene på Jorda og de rike på såkalte «Spacer Worlds», altså de 50 andre planetene. De vil ikke ha noe med hverandre å gjøre, men det er noe av temaet i denne serien at de trenger hverandre.

Vi liker å bruke å bruke et språk som fratar samfunnet ansvar. Vi sier at noen havner utenfor, og ignorerer dermed det faktum at det ofte er et resultat av at helse og sosialmydighetene svikter. Det er alltid noen som vet at de svikter, for det er mange foreldre som har kjempet en desperat kamp for å gjøre offentlig ansatte klar over utfordringene. Jeg kom litt inn på dette i innlegget Hvorfor diagnose? Ja, det er mange som er klar over grupper som de ensomme, de deprimerte, de engstelige, de redde, de som ikke føler seg hjemme her, men det er liten interesse for å forstå hvorfor. Skam kan forklare noe, men det er bare en tilleggsbyrde. Det kan være vanskelig å leve med en diagnose som autisme eller nonverbale lærevansker innenfor kuppelen, for det er faktisk ikke utelukkende en velsignelse. Noen ønsker seg en livsstil samfunnet ikke tillater, og noen har vansker med å finne seg til rette fordi de vokste opp i en annen kultur. Det er mange som antar at det er lett å flytte hit fra et vestlig land (f.eks. Europa, Nord-Amerika og Australia), men det er ikke lett å til stadighet møte den holdningen at «det er ikke sånn vi gjør det i Norge.»

Vi lever på noen måter under en stålkuppel der det er strenge regler å forholde seg til. Det er noen som opplever at de har en høyere status enn de hadde tidligere, men det er midlertidig. Det er mange som ønsker å leve utenfor kuppelen, for livet kan være mer bærekraftig der. Det kan likevel være farlig der, for samfunnet har vist at det er villig til å bruke ekstreme sanksjonsmidler for å stoppe individene. Jeg vil, for å holde meg til den nevnte romanen, heller ha et samfunn som tillater emigrasjon til en av de 50 planetene enn et samfunn som hevder å oppmuntre til toleranse innenfor den allerede trange tilværelsen på innsida.

Om å kjenne universet sitt

såpebobler i ei bolle. Jeg elsker bobler og symbolikken. De er et kort, magisk øyeblikk som ikke kommer tilbake, de tilbyr en kortvarig beskyttelse mot verden utenfor, og en påminnelse om de andre utgavene av meg.
Jeg elsker bobler, og symbolikken. Det er et kort, magisk øyeblikk som ikke kommer tilbake, de tilbyr en kortvarig beskyttelse mot verden utenfor, og en påminnelse om de andre utgavene av meg.

Har du noen gang spurt deg selv om hva som hadde skjedd hvis livet ditt hadde tatt en annen retning? Det var starten på en fascinerende radioreklame jeg hørte nylig. Det er kanskje ikke så konstruktivt å konstant tenke på hva som kunne ha skjedd, hvis det betyr at du ikke gjør det du må gjøre, men jeg reflekterer noen ganger over det. Det er som å leve i et bobleunivers, og jeg har et annet liv i ei annen boble. Hva om jeg kunne ha reist til den andre bobla, eller få det livet den andre meg har? Jeg tenker også på hvordan jeg kan forandre den retningen livet mitt tar gjennom å gjøre de rette valgene, hvordan det har forandret seg.

Jeg lever i ei boble der jeg er en mann fra Norge som har giftet seg med i kvinne fra Arkansas, USA. Jeg lever også i et univers der jeg tar konsekvensen av at den familien jeg har stiftet betyr mer enn noe annet, noe som kan ha stor betydning for de avgjørelsene jeg tar. En av de tidligere avgørelsene var å skjule meg. Mange mennesker med utviklingsforstyrrelser har den muligheten, eller har de det? Det er i utgangspunktet snakk om usynlige vansker, for en kan ikke se på mennesker en passerer på gata om de har NLD, ASD e.l.

Det er samtidig åpenbart når en begynner å snakke at det er noe annerledes med denne personen. Det er mange av oss som sliter på jobbmarkedet, men flere hadde kanskje klart seg bedre hvis deltidsarbeid var en mulighet. Det er i mange tilfeller ikke en økonomisk realistisk mulighet, og mange prøver på noe som kanskje ikke lar seg gjennomføre. Jeg ble oppfordret til å gjemme meg. Da jeg gikk på ulike jobbsøkerkurs gjennom NAV ble det fokusert på at jeg skulle vise en polert utgave av meg selv. Det var vel ikke en oppfordring om å lyge, og det gjorde jeg aldri heller, men instruktørene på kursene ville at vi skulle overdrive de positive sidene våre. Jeg gjorde det så godt jeg kunne innenfor det jeg kunne forsvare, men satt ofte igjen med en følelse av at arbeidsgiverne ikke fikk det de forventet. De fikk en kompetent ansatt, og jeg var ofte den best kvalifiserte søkeren, men de ville ha mer enn jobben krevde.

Jeg var en av de som måtte leve en stund, og få noen uheldige opplevelser i arbeidslivet, før jeg fikk en diagnose, men det var ikke slutt den dagen sykehuset avsluttet testene sine heller. Jeg visste ikke hva jeg skjulte før den tid, men jeg prøvde å skjule at jeg ikke kunne være det mange forventet av meg sosialt. Jeg gjorde det de første 42 årene av livet mitt, da jeg endelig fikk vite hvem jeg egentlig var. Det er 9 år siden den hjelpeløse utrederen ga meg noen svar, og selv om det ikke var hele svaret, var det en god start.

Jeg ville ikke leve «under cover»lenger, så jeg begynte å være åpen om utfordringene mine. Det er mange grunner for å fortelle andre om NLD og autisme. Jeg antar jeg ville bidra til å øke kunnskapene om disse vanskene, for jeg møter fremdeles kunnskapshull der de ikke bør finnes. Jeg flyttet fra Haugesund til Skien i fjor høst, og den første fastlegen jeg prøvde på det nye stedet hadde aldri hørt om nonverbale lærevansker. Jeg måtte gjenta det fem ganger før han konkluderte med at han kunne ignorere det. Jeg var jo ferdig med skolegangen, så hva var det jeg trengte å lære?

Det hadde vært et betydelig WTF-øyeblikk hvis jeg hadde hatt forventninger om noe bedre, men 9 år med den type reaksjoner skaper ikke akkurat de store forventningene. Jeg visste at jeg måtte reise nedover endringsveien, mot potensialet mitt, uten mye ekstern hjelp. Det er tankegangen bak undertittelen på denne bloggen, mer enn autisme og NLD. Jeg vil vise at jeg, vi, og mennesker generelt med utviklingsforstyrrelser, er mer enn mange ser oss som. Jeg startet kanskje livet med noen ulemper, men jeg mener jeg har utnyttet det jeg har ganske godt.

Det er helt legitimt å skjule hvem en er, hva en er. Jeg mener det fremdeles er det, mange år etter at samfunnet begynte å lære om disse usynlige vanskene, for vi lever i et samfunn som er langt unna den toleransen det hevder å ha. Det er ikke nok å gjøre mennesker oppmerksomme på at vi finnes, for de kan fremdeles ignorere oss, og de gjør det. Mennesker kan fremdeles velge å ikke akseptere oss, å diskriminere. Jeg har derfor valgt å være åpen om litt av identiteten min i håp om at det vil bidra til å utrette noe positivt. Jeg skriver ikke om absolutt alt, for det er ingen som vil vite alt om deg. Det er ingen som er så viktige. Det er noe som heter TMI, men det kan være nyttig å dele litt av identiteten sin. Alternativet er at du er alltid på vakt.

Tenk deg at du prøver å være den du tror andre vil du skal være, den omgivelsene gir best respons på. Du hadde vært fullt klar over at det egentlig ikke var deg de likte, men den du valgte å vise. Du kan ta styringen selv ved å være deg selv når du er sammen med andre også. Jeg er mer interessert i negativ tenkning enn det positive sprøytet som gjerne blir assosiert med en fruktløs jakt på lykke. Det å tenke negativt betyr at en takler de vanskelige tingene i livet, de vi helst ikke vil tenke på. Det er et redskap vi kan bruke for å identifisere problemer og deretter finne ut hva vi kan gjøre med det. Negativ tenkning handler altså mer om å være forberedt enn å være negativ.

Det handler om å finne en balanse, og jeg antar at vi kan si det samme om identiteten vår. Vi trenger ikke å avsløre absolutt alt, men det er kanskje sider av deg selv som bør komme ut. Vi har nok utfordringer, men hvis vi kan finne ut hva og hvor mye av det vi bør dele med andre, kan vi få en lettere reise. Jeg tenker på det som hvite hull, et hypotetisk fenomen innenfor den generelle relativitetsteorien. Det er det motsatte av svarte hull, og betyr at ingenting kan trenge inn fra vår side, men vi kan få lys og materie fra den andre sida av hullet. Vi kan, for å bruke bobleuniverset som et bilde, finne de hvite hullene som kan overføre materie fra de andre boblene våre. Vi kan komme i kontakt med den andre oss, den utgaven av oss selv vi trenger. Jeg liker også muligheten for å komme i kontakt med en tidligere utgave oss selv, en vi likte, men som vi måtte forlate.

Hvorfor diagnose?

Jeg tror alle kan være enige i at en diagnose bør ledsages av noen fordeler. Det har ikke så mye for seg å dele ut diagnoser i øst og vest uten dem. Det hjelper selvsagt hvis det inkluderer tiltak i skolen, og helst hjelp i arbeidslivet også. NLD er en av mange diagnoser som er litt vanskelig, for det er mange som ikke får spesielt mye hjelp. Jeg har inntrykk av at det er større forskjeller fra kommune til kommune enn det burde være. Det betyr likevel ikke at det er bortkastet med en diagnose hvis en bor i feil kommune.

Det er alltid en fordel å vite hvorfor en er som en er. Det å få en diagnose kan forklare hvorfor en er annerledes. Det kan fortelle oss at vi ikke sliter på skolen eller med å få venner fordi vi er dumme. Det kan gi barn en bedre forståelse av seg selv, for gjennom å lære mer om styrkene og svakhetene sine, kan barnet få en mer realistisk forståelse av hva det kan klare alene, og hva det trenger hjelp til. Diagnosen kan også fortelle foreldrene litt om hvordan rollen deres blir. Det er viktig å tenke på livsferdigheter tidlig, og det er ingen tvil om at noen foreldre må fokusere mer på dette enn andre. Diagnoser forteller oss altså hva vi må gjøre for at disse menneskene skal lykkes i skolen, arbeidslivet, i lokalsamfunnet og i familien sin, enten helsevesenet vil hjelpe eller ikke.

Dette er en av grunnene til at jeg er skeptisk til nevrodiversitet. Jeg liker det postive synet på annerledeshet. Det forteller oss at det er naturlig med variasjon, og at det ikke er noe galt med de som ligger utenfor det mange oppfatter som normen. Vi skal feire denne annerledesheten, men det er ikke nok med vår egen versjon av pride parade. Jeg skrev nylig om gruppetenkning på en annen blogg jeg har. Det er en situasjon der det er viktigere å framstå som samlet utad enn å reflektere over alle muligheter før en tar et valg. Det mest kjente eksempelet er kanskje den tragiske Challenger-ulykka. Romferga eksploderte i 1986 etter at en av de som arbeidet med å gjøre romferga klar hadde advart om at kaldt vær kunne gjøre en o-ring mindre fleksibel. Han fryktet at brennende drivstoff ville leke, og det var det som skjedde. Jeg tror dette er et vanlig problem, og antydet i det nevnte innlegget at det er relevant for LGBT-bevegelsen og utviklingsforstyrrelser. Det kan være grupper innenfor grupper som har ulike mål, og det er kanskje et press for å holde seg innenfor det de sterkeste gruppene mener bør være agendaen.

Nevrodiversitet har sine fordeler, men hvor mye hjelper det når primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten ser etter muligheten for å nedprioritere? Jeg bor i Telemark nå, men har bodd i Haugesund det meste av livet mitt, og denne kommunen trengte ikke Terra for å vise at de folkevalgte tar betenkelige valg. Jeg kan se poenget med nevrodiversitet for å skape en motvekt til et ensidig fokus på uviklingsforstyrelser som et problem, men vi trenger begge for å skape en balanse. Vi må altså feire annerledeshet, men samtidig anerkjenne at vi har noen utfordringer. Det handler mer om å utvikle seg enn å behandle sykdom, og dermed gi flere in mulighet til å lykkes.

Det er mye bra med å bo i Norge, men jeg synes det er unødvendig store hindringer i skolesystemet. En må i stor grad klare seg selv, og det er ikke alle, heller ikke alle høytfungerende, som kan klare dette alene. Jeg hadde riktignok ikke fått en diagnose ennå, for den fikk jeg først etter en del vanskelige år i arbeidslivet, men jeg har ikke inntrykk av at det er så mye som har forandret seg. Det betyr at en stort sett er alene, og hvis den første utdannelsen ikke fungerer i arbeidslivet, må en gjøre det samme på nytt, fortsatt med lite støtte.

Høgskole/universitet handler ikke bare om å sitte på en lesesal. Det innebærer også en god del samarbeid i grupper, der sosiale ferdigheter og forhandlinger mellom medlemmene har mye å si for hvor mye en får ut av studiene. Det er ikke alle som kan seile ubekymret gjennom grunnskole og videregående skole, og deretter ha et realistisk håp om å bli en vinner i de voksnes verden. Jeg savner fleksibilitet i hele skolesystemet og overganger som gjør det lettere.

Jeg har i tidligere innlegg skrevet om Coleg Sir Gâr i Wales og Cambridge Regional College i England. City of Glasgow College og Newlands Junior College i Skottland er liknende institusjoner. Vi kan ikke oversette college med høgskole i dette tilfellet, for dette ser ser ut til å være nærmere yrkesskole, bortsett fra studietilbudet er mye bredere. City of College i Glasgow tilbyr f.eks. to år på Grafisk Design, med mulighet for å avslutte utdannelsen med et tredje år ved University of Western Scotland eller Glasgow Caledonian University. Det er også mulig å få seg en jobb etter de to første årene. Den samme skolen har også studier innen f.eks. jus, samfunnsvitenskap og journalistikk. Disse skolene legger også til rette for deltidsstudier, og for å hjelpe de som har noen utfordringer.

Det er dette jeg mener med fleksibilitet. Det er ikke alle som klarer alt, eller som klarer å jobbe 100 prosent. Jeg har kort sagt etterlyst et samfunn som utdanner den arbeidsstyrken den trenger. Disse skolene tilbyr noen ganger hele utdannelsen og noen ganger deler av en utdannelse en kan fullføre på et universitet, men det viktigste av alt er at de tilbyr en utdannelse til de som ikke gjør det bra i det vanlige skolesystemet. Jeg liker også lærlingesystemet i Wales der det ikke er noen øvre aldersgrense, noe som øker sjansen for at en kan komme seg videre etter en bråstopp.

Det er en helt annen holdning enn den vi har i Norge, som i realiteten sier at alle har samme mulighet så lenge de klarer seg uten hjelp. Det norske systemet koster ikke bare mye for de som blir sviktet. Det koster samfunnet mye å frivillig gi opp talentene. Ja, det er faktisk det som skjer. Vi liker å si at noen havner utenfor, som om samfunnet ikke har noe ansvar. Jeg tror alle er klar over at det norske utdanningssystemet har noen utfordringer, men det virker ikke å være en vilje til forandring. Det er som at gruppetenkningen hindrer framgang, og resultatet blir kanskje mange personlige havari.

To identiteter

grafitti under ein bro med teksten alone. Mange oppdager at de er mer mindre eller alene.
Mange oppdager at de er mer eller mindre alene, også innenfor et miljø.

Jeg har ikke skrevet så mye om LHBT eller LHBTIQ, selv om det er ganske relevant for de diagnosene jeg skriver om på denne bloggen, men ikke nødvenigvis fordi det er det rette svaret på de mange spørsmålene barn og ungdom søker svar på. Jeg skal ikke skrive så mye om den store forvirringen som finnes innenfor utviklingsforstyrrelser, men det bør likevel nevnes at den finnes. Det er mange som ikke får en diagnose, samt en god del som får den i godt voksen alder. Det er delvis fordi det er vanskelig å sette en diagnose og delvis fordi mange individer prøver så godt de kan å passe inn. Det er betydelige overlappinger mellom NLD, ASD, ADHD og bipolar lidelse. En kan dessuten ha komorbide lidelser som angst, depresjon, epilepsi og Tourette. Det er altså mye å ta hensyn til når en inkluderer disse diagnosene i andre studier.

Asberger ble en offisiell diagnose så seint som 1994, og den første studien jeg kjenner til som har sett på en mulig link til kjønnsidentitet er en fra Gøteborg Universitet i 1997. Det var en studie av én person, ei 14 år gammel jente med høytfungerende autisme og pakistansk bakgrunn. Les et sammendrag her. Det har siden den tid blitt en økende enighet om at det er en sammenheng, men denne type forskning er temmelig kontroversiell.

En studie fra 2018 slo fast at forskerne vet lite om seksuelle legninger innen ASD, men at funn tyder på at det er en høyere forekomst av homoseksualitet blant mennesker på spekteret. Det er mer interessant å finne ut hvorfor enn å bare konstatere at fenomenet finnes, men mye av kritikken generelt mot forskerne i dette feltet går på at de ikke er enige om definisjoner og om hvor f.eks. homoseksualitet kommer fra (gener eller valg?). Det var neppe spesielt oppklarende da Linda Garnets og Anne Peplau publiserte en studie i 2000 der de foreslo at kvinners seksualitet er naturlig flytende. Den forandrer seg og kvinner er ifølge dette synet verken heteroseksuelle eller homoseksuelle, fordi den identiteten de velger i beste fall er midlertidig. Jeg vil tro at det er en del kvinner som ikke kjenner seg igjen i den beskrivelsen, men det virker som at denne tanken har holdt stand.

Jeg mener det er grunn til skepsis, både fordi forskning har et frynsete rykte (ikke minst innen psykologi) og fordi jeg ikke er overbevist om at forskningen har vurdert andre muligheter. Er LHBT et tema innen autisme fordi det er en link, eller søker mange på spekteret mot de identitetene fordi de tror det er svaret på hvorfor de er annerledes? Det er flere studier fra England, Canada og USA som viser til at autister er mer utsatt for overgrep fordi de ikke har fått god nok seksualundervisning, og fordi de sliter sosialt (ungdommer lærer mye av hverandre). Det har skjedd mye positivt med skolens seksualundervisning de siste årene, men det virker ikke som at det er fokus på en naturlig utvikling. Jeg kalte Pride barokk-aktig i innlegget Stolte autister marsjerer alene fordi det er noe overdrevet over denne feiringen. Jeg sitter med et inntrykk av at LHBT presenteres som det eneste rette svaret for ungdommer som er usikre, forvirret eller føler seg annerledes. Det er mindre fokus på å finne ut av hvem en er, og det kan føre til at det kanskje er andre som definerer identiteten din mer enn du gjør selv. Jeg lurer på om det kan skape et problem seinere. Det er som at vi kan gå ut og inn av roller, noe som er greit så lenge en vet hvem en er, men hva om det eneste en ønsker er å forstå hvem en er. Vil det hjelpe med velmenende råd fra andre hvis det var feil?

Det er noen som trenger lenger tid enn andre, og det er ikke uvanlig at en tror noe annet om legningen sin i begynnelsen og slutten av tenårene. Det kan altså være fornuftig å la ting utvikle seg før en tar et valg. Jeg tenker ofte på Zahra Cooper fra New Zealand. Hun hadde vansker med å få venner og følte ofte som barn at hun ikke passet inn. Hun trodde først at hun var homofil, men etter å ha sett videoer om transpersoner på You tube, ble hun overbevist om at hun hadde blitt født i feil kropp. Hun begynte å ta hormoner som 18-åring, som en forberedelse til å bli gutten Zane. Hun hadde forventninger om en økt lykkefølelse, men ble istedet mer deprimert. Hun gjorde mer research og fant ut at det var vanlig for asbergere å slite med kjønnsidentiteten, som kan ha med en svart/hvit, enten eller tenkning å gjøre. Hun tenkte da at Asberger ga mer mening enn noe annet.

Hva om det er sånn mange har det? Hva om de søker etter svar på hvorfor de er annerledes, og blir mer eller mindre fortalt at de kan prøve seg fram? De må altså finne svarene selv, men det er mange som har formeninger om hva de bør bli. Det kan ofte være forvirrende å vite hva som er akseptert. Det er f.eks. flere og flere dramaserier for ungdom som viser gutter eller jenter som kysser, også når det er klart at den ene er heteroseksuell. Det er, i likhet med Asberger syndrom, kult for tiden. Det var derfor litt overraskende da  en nylig kampanje fra Calvin Klein fikk en negativ mottakelse. «I Speak My Truth in #MyCalvins» inkluderte bl.a.en film der modellen Bella Hadid kysset Lil Miquela. Sistnevnte er en «fake model», et såkalt computer-generated imagery med 1,6 millioner følgere på Instagram. Begge blir regnet for å være blant de største influenserne, men Calvin Klein ble angrepet i sosiale medier med anklager om at de hadde betalt en heteroseksuell modell for å kysse en kvinne, noe de omtaler som «queer bait».

Jeg får ofte inntrykket av at det dreier seg om et valg eller fluiditet. En skal ikke søke etter svar, en skal bare velge. Jeg synes det begynner å bli ganske forvirrende. Det betyr ikke at de fortjener mindre respekt eller færre rettigheter, men hvis det er snakk om å hjelpe ungdommer til å finne seg selv, til å finne identiteten sin, til å føle seg inkludert, er det ikke sikkert at hastverk og eksperimentering er det rette for alle. Det er ikke snakk om å være for eller mot. Det er snakk om å finne det rette.

Jeg har ikke noen konklusjon på dette. Jeg sa det var forvirrende. Konklusjonen blir kanskje så kjedelig at det ikke finnes enkle løsninger, verken for LHBT eller utviklingsforstyrrelser. Jeg vil for ordens skyld legge til at jeg ikke er spesielt negativ til LHBT. Det er åpenbart mange som har funnet seg til rette med denne tilleggsidentiteten. Det jeg er negativ til er å gi raske råd som ikke alltid tar hensyn til individet. Når det gjelder hva mennesker innenfor LHBT realistisk kan forvente seg av oss andre, er det urealistisk å tro at vi skal omfavne dem. De har rett til å bli respektert på den måten av vi holder oss til loven, oppfører oss som siviliserte mennesker, og gir alle en like god sjanse (som er mer enn mange andre grupper får når de f.eks. søker på en jobb), men ikke mer enn det. Vi forenter det samme av dem, også når vi er uenige. Det er det vi kaller toleranse.

De viktige tingene

notatbok på skrivebordet Livet ved skrivebordet mitt er spennende. Jeg skaper karakterer og verdener der, og leser det andre har skapt.
Livet ved skrivebordet mitt er spennende. Jeg skaper karakterer og verdener der, og leser det andre har skapt.

The NVLD Project er et av de viktigste nettstedene for NLD eller NVLD, som det også kalles på engelsk. Det er en organisasjon som arbeider for å øke forståelsen og bevisstheten om NLD, og siden de også finansierer et prosjekt ved Depatment of Child and Adolscent Psychiatry ved Columbia University Medical Center, har de et tett samarbeid med forskningsmiljøet. Dette universitetet har tatt initativ til å samle ledende forskere for å jobbe for at NLD blir innlemmet i DSM. Det er flere muligheter for oss andre til å bidra. De har f.eks. ei blogg-side der hvem som helst kan skrive om sine opplevelser og noe de kaller Project Social Ambassadors.

De nåværende ambassadørene har skrevet en kort biografi og de avslutter gjerne med å svare på ett spørsmål, som jeg antar de har gjort på oppfordring.

What is your most treasured possession?
Who is your favourite TV show character and why?
Who has influneced you the most in life and why?

Jeg antar at dette skal fortelle andre litt om dem selv, eller få dem til å reflektere litt over sine egne opplevelser. Det er enkle spørsmål, men ikke enkle å svare på. Jeg har blanda følelser til det første, for hvis jeg skal svare noe som virkelig betyr mye for meg, og som sier noe om livet mitt, må jeg svare bøker. De har vært viktige for meg gjennom hele livet, noe som egentlig er ganske ulogisk. Jeg hadde en sterk dragning mot bøker fra tidlig alder, men det logiske hadde vært at jeg hatet dem intenst. Jeg hadde nemlig store problemer med å lese og skrive, og det gjorde hele barneskolen og deler av ungdomsskolen vanskelig. Det logiske hadde vært å gi opp, men jeg holdt ut, og startet opphentingen i åttende klasse. Jeg leste fremdeles seint, i tillegg til at jeg hadde vansker med å huske og forstå det jeg leste. Jeg ble stadig flinkere, og fikk stadig mer glede av å lese, så det har nok vært det viktigste for meg.

Det er også litt trist fordi jeg har mistet mange bøker i årenes løp, og  jeg måtte legge alt jeg hadde samlet over mange år igjen da jeg flyttet fra Meløy kommune til Haugesund for fem år siden. Kommunen hadde påkostet flyttelasset da jeg reiste den andre veien, men det kostet 40 000 kroner, og det hadde jeg ikke penger til. Jeg måtte derfor legge igjen alt, inkludert Heimskringla, Cosmos av Carl sagan og en samling med klassiske science fiction noveller med kjente navn som H. G. Wells, John Wyndham, Isaac Asimov og Larry Niven. Jeg fikk de tre bøkene da jeg gikk på ungdomsskolen, og de  har betydd mye for meg, så det var litt vemodig å gi slipp på dem. Jeg vil nok si at pc’en er viktig i dag, for jeg skriver en bok jeg skal sende inn til et forlag denne sommeren. Jeg gleder meg til å dele den med andre.

Det er komplisert med TV-serier også, for det er mye møl på TV i dag. Det er ingen serier som har fengslet meg mer enn Star Trek. Jeg ser dem på Netflix og når jeg er ferdig med en serie starter jeg på nytt igjen. Jeg kan gjøre det med alle, bortsett fra The Next Generation, som var belemret med dårlige manuskript og verre skuespillere. Jeg liker også de gamle Star Wars filmene. Når det gjelder karakterer er jeg nok tiltrukket av outsidere. Jeg er fascinert av personer som ikke føler seg hjemme i det miljøet de må leve i, som Spock, Worf, B’Elanna, Odo og T’Pol.

Det er ikke lett å svare én person på det siste spørsmålet heller. Jeg tenker på mennesker jeg har hatt i livet, men den nærmeste familien har betydd mest. Jeg holder dem stort utenfor bloggen, så jeg vil ta med det alternative spørrepronomenet What. Fantasien har betydd mye i livet mitt. Jeg skriver en roman innen fantasy genren, og det er ikke mye som er mer terapeutisk enn å skrive. Fantasien hjalp meg da jeg som barn slet meg gjennom skolen, og ikke minst da jeg ikke lyktes sosialt. Det var evnen min til å skape fiktive skikkelser og verdener som gjorde livet ganske spennende, og når det gjelder den boka jeg skriver, er det ganske spennende å tenke på at fantasien min kanskje har makt til å slippe litt lys inn i noen andres liv. Språk er ikke mindre enn magi.

Still gjerne deg selv de samme spørsmålene.

 

Er skolen for alle?

Haugaland vgs. Jeg var elev her på begynnelsen av 90-tallet. Jeg var elev her på begynnelsen av 90-tallet. Det var en brutal opplevelse.
Jeg var elev her på begynnelsen av 90-tallet. Det var en brutal opplevelse.

Arendalsuka går av stabelen den uka skolen starter opp igjen etter ferien, og skolen er temaet på ett av arrangementene. Bufdir er vertskap for debatten Er skolen for alle på Clarion Hotell Tyholmen torsdag 18. august. De skriver i omtalen av dette arrengementet at «et likestilt utdannings- og arbeidsliv er viktig for deltakelse på flere samfunnsarenaer, og avgjørende for at alle skal få like muligheter til å leve gode liv.» De viser til FNs bærekraftsmål, noe som hadde vært småkomisk hvis det ikke hadde vært tragisk. Jeg tenker da på at norske myndigheter har fått en del kjeft av FN de siste årene fordi de ikke vil innlemme FN-konvensjonen for funksjonshemmedes rettigheter i norsk lov. Bruken av tvang i psykisk helsevern er f.eks. i strid med konvensjonen. Det har også vært et større antall norske barnevernssaker i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg de siste årene, og det er ifølge dagens Dagbladet 26 norske saker der i øyeblikket. Les mer på festivalens hjemmeside.

Jeg nevner FN og menneskerettighetsdomstolen fordi det hjelper ikke å snakke hvis det ikke fører til forandring. Det er ikke vanskelig å være enig i sitatet fra Bufdirs innledning, men om viljen til å gjøre noe med problemet er en annen sak. Nå er jeg ikke enig i at diagnoser som ADHD, autisme og NLD er psykiatriske diagnoser, men det er sånn hjelpeapparatet ser på disse diagnosene. Jeg går derfor ikke god for tallene, men da NTNU gjennomførte en undersøkelse for noen år siden, fant de at hele 76 prosent av de 400 instutusjonsbarna som var med i undersøkelsen hadde en pyskisk sykdom, og bare 38 prosent av dem fikk noen form for hjelp fra spesialisthelsetjenesten i de tre månedene undersøkelsen varte. Det er undersøkelser som gir like nedslående tall for dropouts i skolen og tvang i institusjonene, så en kan undre seg over hva definisjonen for omsorgsovertakelse er.

Jeg mener at dette er viktig bakgrunnsinformasjon å ta med seg før en reiser til Arendal, men når det kommer til stykket spiller det ikke så stor rolle hva en gjør med skolen hvis det ikke er jobber. Det er en kjennsgerning at det er stort antall funksjonshemmede utenfor ordinært abeidsliv, og en del god del av som har jobb, har sannsynligvis en lavere prosentstilling enn de ønsker. Jeg savner alternativer.

Jeg har skrevet om det walisiske universitetet Coleg Sir Gâr i flere tidligere innlegg. Det er vanskelig å sammenlikne dette med noe vi har i Norge, for de tilbyr et bredt utvalg av akademiske program, samt de utdaningene vi har i yrkesskolene. Det er mange muligheter innen dette systemet, en kan bl.a. gå inn i et lærlingeprogram mens en har en ordinær jobb, og en kan bli en ordinær lærling, som ikke har noen øvre aldersgrense i Wales. Coleg Sir Gâr har dessuten spesielle ordninger som skal gjøre det lettere for studenter med funksjonsnedsettelser.

De har noe liknende i England også, f.eks. ved Cambridge Regional College. Det første jeg la merke til på skolens hjemmeside var linken School Leavers. Les mer. Utdanning er ikke gratis i Storbritannia, men de to nevnte institusjonene tilbyr gratis utdanning. Vi har i teorien gratis utdanning i Norge også, selv om det ikke fungerer i praksis. De som kan studere i hjembyen sin kan bo hos foreldrene, men det er ikke alle som har den muligheten. Det gjør at en utdannelse kan bli veldig dyr, og skolen forbereder en dessuten ikke på livet. Det engelske nettstedet Skill fra den private organisasjonen National Bureau for Students with Disabilities gir funksjonshemmede studenter spesifikke råd og hjelp. Dette er bare noen eksempler på hva en kan gjøre, og det er i dette systemet mulig med et comeback. En har ikke tapt, selv om en kommer skeivt ut fra starten av videregående skole.

Det er en viss mulighet i Norge også, men det er store begrensninger hvis en havner i en attføringsbedrift, og en må ha slitt lenge før en kommer så langt. Attføringsbedriften i Haugesund har f.eks. avdelinger som plate/sveis, renhold og mekanisk, mens en annen attføringsbedrift jeg har erfaring fra (Vest-Telemark) har vaskeri, vedproduksjon og en samlebåndproduksjon for Hey’di. Dette er stort sett arbeidsoppgaver som ikke fungerer for mange med kroniske smerter, og det kvalifiserer dem heller ikke for en jobb utenfor attføringsbedriften.

Jeg synes ikke det er så mye å diskutere. Vi har et system som skriker etter store reformer, for det er mange av oss som ikke har muligheter til å lykkes i dagens skole. Det er ikke så mange muligheter igjen hvis en sliter på videregående, for vi har ikke like muligheter. Det har vi ikke i grunnskolen, i videregående og høgskolene, og det er absolutt ikke like muligheter på arbeidsmarkedet.

Myndighetenes mørke historie

Det såkalte Tvangslovutvalget leverte nylig sin innstilling til Helseminister Bent Høie etter tre års arbeid. Tvangsreglene har så langt vært spredt over fire ulike regelsett, og det kan derfor være ulike vurderinger som ligger til grunn når en bruker tvang mot f.eks. psykisk syke, pykisk utviklingshemmede og demente. Det har vært store geografiske forskjeller også der kommuner og helseforetak har praktisert reglene forskjellig. Hvis en googler «ulovlig tvang» vil en finne en rekke saker fra offentlige institusjoner.

Utvalget forslår en rekke interessante ting i rapporten sin. Her er noen av dem:

  • Barns rettssikkerhet løftes fram.
  • Økt fokus på forebygging av tvangsbruk.
  • Ny felles ordning for saksbehandling, overprøving og kontroll: fylkesmennene og nye tvangsbegrensningsnemder er sentrale aktører.
  • Fjerning av diagnosenære vilkår i tvangshjemleme. Erstattes med krav av fravær av beslutningskompetanse og «sterkt behov» for aktuelt tiltak. Dette gjelder ikke ved fare for andre.
  • Styrking av adgangen til å forhåndssamtykke til tvang.
  • Klarere og strengere regler om inngrep i nødsituasjoner. Hjemmel for mekaniske innretninger som hindrer bevegelsesfriheten, tidsavgrenses til tre år.
  • Forbud mot mekaniske innretninger som hindrer bevegelsesfriheten, i behandling i psykisk helsevern (unntatt tvungen ernæring).

Det er et langt dokument på over 800 sider (dog en del en kan hoppe over) og jeg anbefaler å lese det hvis en vil ha mer utfyllende informasjon. Les det på regjeringens sider.

Edvard Munchs bilde Angst. Kunstnere som Edvard Munch og Vincent van Gogh så verden med andre øyne. De var kanskje syke, men en kan undre seg på om de hadde fått frihet til å skape noe i dag. bilde <br /> Wikimedia Commons
Kunstnere som Edvard Munch og Vincent van Gogh så verden med andre øyne. De var kanskje syke, men en kan undre seg på om de hadde fått frihet til å skape noe i dag. bilde
Wikimedia Commons

Utvalget tar i del to for seg tilstander som tradisjonelt har blitt behandlet med tvang. Det inkluderer psykoser, alvorlige personlighetsforstyrrelser, stemningslidelser, alvorlige spiseforstyrrelser, rusproblemer, psykisk utviklingshemming og demens. Utvalget kommer også inn på tiltak som kan redusere behovet for tvang i institusjoner, f.eks. mindre restriksjoner, bemanning og kompetanse, sanserom, hvordan avdelingene fysisk er utformet. Det er også ulike teknikker for hvordan en kommuniserer, og det er ingen tvil om at måten vi snakker til mennesker på kan eskalere eller deeskalere en konflikt.

Jeg har bare skumlest og skal ta meg bedre tid til å lese teksten etter hvert, men kan ikke nekte for at jeg i utgangspunktet er skeptisk. Jeg tror ikke det eneste problemet er forvirring fordi det har vært ulike regler å forholde seg til. Hans Fredrik Marthinussen, professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Bergen, skrev et innlegg om taushetsplikten i Bergens Tidende. Det dreide seg om en uenighet mellom media og Helse Vest om når det er nødvendig å holde opplysninger tilbake, f.eks. når media omtaler trafikkulykker. Debatten minner oss på at det er vanskelig å forholde seg til de lovene vi har.

Der er mange situasjoner der offentlig ansatte enten er usikre på loven om taushetsplikt eller velger å bryte den. Det har også vært situasjoner der ansatte ikke er klar over hvor grensen for tvang går. Det er noen år siden nå, og vi får håpe det har bedret seg, men Fylkeslegen i Rogland uttrykte bekymring i 2015 for det han mente var for mye tvang ved barnevernsinstitusjoner i fylket. Han ville ikke trekke fram noen spesifikke institusjoner, men mente at tvang var en del av kulturen.

Jeg er i utgangspunktet positiv til å oppdatere lover, men spør meg selv om det egentlig er så mye som blir forandret. Det krever god opplæring, innsyn for å avdekke brudd på lover og regler, og straff når institusjoner eller ansatte bryter lover/regler. Det er allerede anledning til å gjøre det, men det er ikke ofte, hvis noensinne, det får konsekvenser for andre enn de uskyldige ofrene. Loven gir f.eks. ikke skolene anledning til å innskrenke spesialundervisningen når økonomien er dårlig, men det skjer likevel. Noen elever blir satt i grupper når det er fattet et vedtak om at de skal ha undervisning alene, noen får ikke stort mer enn en assistent, og noen får litt støtte i et bråkete klasserom. Det er ikke lov, men det skjer, og jeg mener at det er et av de største overgrepene i samfunnet. Det er naivt å tro at det ikke allerede skjer tvang som alle involverte vet går langt utenfor det loven gir tillatelse til, og det vil neppe forandre seg.

Jeg skal som sagt ikke forhåndsdømme utvalget og de politikerne som skal ta beslutninger, men har mine tvil til om det virkelig er vilje til lage en lov som faktisk gjør lederne ansvarlige. En av de tingene som umiddelbart høres litt suspekt ut er fylkesmenn og nemder. Det har vært flere saker der de som forsvarer barnevernet mener at det ville vært ødeleggende for systemet hvis en lot den vanlige rettferdighetssansen påvirke utfallet. En skal altså opprettholde en avgjørelse en mener er feil, fordi hovedfokuset er på å beskytte systemet, ikke familiene. Jeg mener det er i strid med Lov om barneverntjenester, som har et kraftig fokus på å hjelpe både barnet og familien, også etter en en eventuell omsorgsovertakelse. Det er én ting at kommunene bryter loven ved å ikke arbeide for en tilbakeføring til familien, men det er også mange barn med en diagnose som ikke får tilstrekkelig behandling.

Jeg tror ikke situasjonen er så annerledes på andre felt. Det skal sies at jeg kommer fra Terrakommunen Haugesund, som mens den kuttet kraftig i skolebudsjettet, lånte penger den ga til fotballklubben FKH. Det er likevel saker fra hele landet der kommunen bryter loven. Hvis loven skal ha noen effekt må den presisere hva konsekvensene for brudd er, og loven betyr ingenting uten konsekvenser. Det gjenstår å se hvor mye politikerne vil forbedre den mørke historien til helse- og omsorgstjenestene.

Lykken er illusorisk

Utsikt fra Furøy Camping mot Holandsfjorden. Halsa var et sted som hadde alle ingrediensene på overflaten, men det var mørke krefter under overflaten.
Halsa hadde tilsynelatende alle ingrediensene, men det var mørke krefter under overflaten.

Jeg har skrevet flere innlegg om negativ tenkning, som jeg mener er langt mer positiv for oss enn positiv tenkning. Et av hovedtrekkene ved positiv tenkning er at vi kan gjøre oss selv lykkelige, og hvis vi ikke klarer det, er det fordi vi ikke har tatt de rette valgene. Det er med andre ord din feil hvis du ikke er lykkelig.

Forskningen bruker gjerne en pai/kake for å illustrere lykke. Det største stykket er arvelige faktorer (50 prosent), mens dine egne tanker og handlinger utgjør 40 prosent, og de resterende 10 prosent har med livsomstendigheter å gjøre. Det innebærer at vi har store muligheter til å påvirke utfallet, men virkeligheten er likevel mer komplisert. Denne teorien har det problemet mye forskning har, den blir godtatt uten videre. Det er nemlig et krav til studier at andre studier skal kunne produsere de samme resultatene, men det er mye godtatt forskning som ikke klarer det, ikke minst innen psykologi. Denne 50-40-10-regelen har ikke blitt testet noe særlig før nå. En nederlandsk-tysk forskergruppe analyserte nylig teorien, og de var ikke enige i den opprinnelige konklusjonen. Les mer.

De konkluderte med at det neppe var så enkelt at vi kan lage en formel for alt. Dette er den opprinnelige formelen bak paien:

H = β1S + β2C + β3V

H = lykke/velvære   S= Set point eller arvelige faktorer   C= Omstendigheter   V = Viljestyrke

Denne formelen er ganske uklar for meg, og det var den for de nederlandske/tyske forskerne også.

Tenk deg at du flytter til et lite sted. Det er i utgangspunktet er lurt trekk fordi det er mange fordeler ved å bo på landet. Det kan være billigere hus der, selv om det er mange selgere som har urealistiske forventninger der også. Finn viser for øyeblikket 12 boliger for salg i Tokke, en kommune med 2 200 innbyggere i Vest-Telemark. De fleste har vært der i flere år, og et av de som er mest realistisk priset ligger på 670 000 kroner og inkluderer 3 mål tomt. Det har en fin utsikt over Bandak mot Lårdal, og er 15 km fra kommunesenteret. Jeg vet av erfaring fra da jeg bodde der at det er flere enn de 12 husene til salgs, men eierne vet at det ikke har noe for seg å bruke penger på megler eller Finn-annonser.

Det er et av mange problem på små steder. Det er ikke mange som er villige til å flytte dit, og det er derfor vanskelig å selge boligen. Det er vanligvis en god idé å øke verdien på boligen din, men det er grenser for hvor mye du får igjen for investeringer på små steder. Jeg studerte på et av disse små stedene, Nesna. Universitet Nord har nettopp bestemt seg for å legge ned studiestedet som har vært der siden 1918, og jeg leste et intervju med norsklæreren min fra studietiden min på Nesna (1997-2000). Hun uttalte til VG at hun ikke hadde råd til å avslå et tilbud om jobb i Bodø når lærerutdanningen blir flyttet, men hun kunne heller ikke se at hun hadde råd til å flytte.

Jeg var i den situasjonen selv i 2008. Jeg hadde hus i Vikebygd, ei bygd 40 km fra Haugesund med 500 innbyggere, men etter å ha vært langtidsledig fikk jeg jobb i Tokke kommune i Telemark. Jeg slo til og måtte reise samme dag (dårlig kommunikasjon innad i kommunen førte til at jeg fikk beskjed dagen før jobben startet). Den kommunale boligen var ikke spesielt billig, og det ble for mye med høy leie og boliglån. Vi fikk ikke solgt huset, så vi hadde ikke så mye annet valg enn å selge med et stort tap. Det er mange tilsvarende eksempler på at livet i en liten kommune ikke nødvendigvis er så lett. Små kommuner sier gjerne at de ønsker og trenger innflyttere, men handlingene deres sier noe annet. Det er noen mennesker i Dalen (Telemark) og Halsa (Meløy) jeg savner, og jeg elsket naturen der, men de to bygdene var stort flinke til å skape ulykkelige innflyttere.

Det er mye vi ikke har kontroll over, og det er sannsynligvis relevant når det gjelder de diagnosene jeg skriver om her. Det er ikke lett å føle seg annerledes, og det hjelper ikke mye å slutte seg til feil gruppe, bare for å føle seg godtatt for en stund. Det vil før eller seinere gå opp for en at det ikke var det rette svaret på de mange spørsmålene en hadde.

Det som bidrar til min lykke er å skrive, og jeg jobber for tiden med en barneroman. Jeg gjør mye research og leste litt om First Nation i Canada i dag. Jeg kom over et dokument fra First Nation Health Council, Act Now Toolkit. Urbefolkningen i Amerika, som forøvrig ikke er et synonym for USA, tenker mye på balanse. De tenker at hvis ett medlem opplever en form for ubalanse (sykdom, økonomi, relasjoner), så påvirker det hele lokalsamfunnet og det større samfunnet. Det er tankegangen bak dette dokumentet der de foreslår hvordan de kan bruke kosthold og tradisjonelle aktiviteter til styrke First Nation, og dermed rette på den ubalansen som århundrer med undertrykking har skapt.

Jeg har ikke mye tro på mye av det som tilbys i dag, for selv om yoga, medtasjon og mindfullness kanskje var bra i utgangspunktet, oppmuntrer denne filosofien stort sett til forventninger om at vi skal oppleve en uavbrutt individuell lykke. Andre betyr ikke noe i denne takegangen. Jeg har mer tro på en First Nation tilnærming, der en tenker balanse og harmoni, men hovedpoenget er at hvis en lever i et sunt miljø, vil en oppleve individuell balanse også. Det starter med en dypere mening, og jeg tror det er et selvbedrag å tro at en kan klare seg uten noe mer innhold enn det som føles bra for oss. Den individuelle tankegangen har dessverre ødelagt mye for kirkene også.

Når det gjelder samfunnet vårt liker vi å tro at vi har samhold, at vi har like gode muligheter. Det er en illusjon også.

Tvungen enighet

Utsikt mot Karmøy fra Haugesund sentrum. Jeg vokste opp ved sundet som var opprinnelsen til navnet Norge (Nordvegen). Både byen og jeg vokste opp på sild og makrell.
Utsikt mot Karmøy fra Haugesund sentrum. Jeg vokste opp ved sundet som var opprinnelsen til navnet Norge (Nordvegen). Både byen og jeg vokste opp på sild og makrell.

Jeg liker å stille spørsmål. Hvis en har utfordringer knyttet til autisme, nonverbale lærevansker, ADHD, schizofreni, depresjon og liknende diagnoser er det ikke sikkert at svaret er medisiner. Det er det absolutt ikke for de to første diagnosene, men det kan være lurt å stille spørsmål ved medisinbruken for andre diagnoser også. Et av svarene kan være at at kostholdet kan redusere symptomene for de komorbide lidelsene, noe som kan gjøre livet lettere, selv om en alltid vil være den en er.

Det er solid forskning som viser til at tarmene påvirker hjernen. De kaller det gut-brain connection på engelsk, og denne forbindelsen går begge veier. Hjernen påvirker magen, og magen påvrirker hjernen. Serotonin er et viktig hormon for hjernen, men tynntarmen produserer 80-90 prosent av dette hormonet, og det kan derfor være lurt å sørge for at magen har det bra.

Hvis spørsmålet er hva en skal gjøre tror jeg altså kosthold er et like opplagt svar som medisiner i mange, men ikke alle, tilfellene. Jeg er likevel ikke av den typen som vil tvinge mine valg på andre, men jeg synes det er en tendens til å gjøre det i alt fra spørsmål om vitenskap vs religion til miljøvern til LGBT og kanskje til kosthold. Jeg har hørt veganere som mer enn gjerne vil presse gjennom sitt syn for å få verden til å kutte ut kjøtt over natta.

NRK hadde en sak på hjemmesida si i går om at Norsk vegansamfunn hadde overbevist Forbrukertilsynet om at Tine drev med villedende reklame da de markedsførte seg som Norges mest bærekraftige selskap. Jeg tror vi kan være enige om at bærekraftig industri ikke finnes, så det blir et definisjosspørsmål hvem som er flinkest. Jeg er ikke overbevist om at verden hadde sett så mye bedre ut hvis alle gikk over til et hundre prosent plantebasert kosthold.

Vi er allerede avhengige av å importere minst like mye grønnsaker som vi produserer selv, og en god del kommer fra andre verdensdeler. Noen land bruker en så stor del av vannet sitt på jordbruk i ørkenen at en kan lure på om det er verdt det. Jeg vet ikke nok om emnet til å vurdere hvor lett eller vanskelig det er å opprettholde et stabil vegansk kosthold som inneholder omtrent like mengder karbohydrater, protein og fett, og som gir oss de stoffene vi trenger (f.eks. vitamin D, B 12 og kalsium), men det høres ut som en utfordring.

En kan dessuten spørre seg hva som skjer når en overlater til dyrene selv å regulere befolkningen, eller når vi tvinger urbefolkninger til å gi opp kulturen sin. Det er mange i en vegansk verden som må leve på en måte mennesker ikke har gjort på svært lenge. Vi produserer allerede langt mer mat enn verden trenger, men vi kaster den heller enn å dele den med de som ikke kan betale, og vi hadde neppe blitt flinkere til å dele i en plantebasert økonomi. Det ville fremdeles vært økonomien som styrte, med tvilsomme ingredienser i bearbeidet mat.

Vi liker å tro at når vi slutter med noe, erstatter vi det med noe bedre, men det er ikke sikkert at den jorda vi frigjorde ble brukt til å la skogen eller gresset vokse. Det er gjerne et argument noen bruker, for siden et vegansk samfunn kunne klart seg med mindre jord, er antakelsen at en bruker overskuddet til å binde opp CO2, Vi har ingen garantier for at det er det som vil skje. Jeg tviler faktisk på det, for vi gjør gjerne det vi har gjort før. Vi lærer ikke av feilene. Når det gjelder tanken om at veganere kan redde verden får de neppe gjennomslag før verden blir tvunget til å spise gjær, og det kan paradoksalt nok være gode hensikter som gir oss nådestøtet til slutt. Vi liker gruppetenkning, og hvis nok av oss tenker feil, høres det plutselig ut som en glimrende idé.

Det som kan redde verden er at vi blir noe vi ikke er. Vi må bli mer enn vi er, og jeg er ikke overbevist om at svaret er vegan eller vegetarianer. Det betyr sannsynligvis at vi blir mindre enn vi er i dag. Det innebærer ikke utvikling. Jeg tror jeg kommer til å holde meg til fisk, gris og kylling, samt et variert utvalg av grønnsaker, nøtter, frø, frukt og bær. Jeg lar andre gjøre som de vil.