RSS Feed

Eliten snakker om borgerlønn

Vi gikk ofte tur på campingplassen i Halsa, Meløy. Dette er den vakre utsikten mot Holandsfjorden.

Halsa i Meløy. Dette er utopia på overflaten. Vi er ikke nødvendigvis på vei mot et perfekt samfunn, men vi er ved en skillevei, og hvis vi velger rett kan mange få bedre liv.

Jeg har skrevet flere innlegg om borgerlønn, bl.a. Borgerlønn og Norsk borgerlønn. Jeg tror det kan være en god løsning for mange i Norge. Det er mye å ta stilling til, for selv om dette høres veldig dyrt ut, tror jeg det vil svare seg. Alternativet er at mange vil leve i en fattigdom vi ikke har sett maken til i Norge, og det tror jeg samfunnet vil tape på.

Det må likevel være noen begrensninger, for det vil neppe fungere hvis absolutt alle, uansett inntekt, skal få denne rettigheten. Alle foreldre får barnetrygd som de skal bruke på barna sine. Det er en rettighet de har i kraft av å være innbyggere, men det har overraskende nok ikke vært noen debatt om den nødvendigvis må være universell.

Det er positivt at de landene som har prøvd borgerlønn lar mottakerne beholde støtten selv om de skulle få seg en jobb. Det vil oppmuntre til arbeid, for det er ikke mulig å leve på borgerlønn. Den sikrer at en ikke sulter, men en må jobbe i tillegg hvis en vil ha et rimelig bra liv. Borgerlønn vil også gjøre det lettere for de som ikke fungerer i fulltidsarbeid, men som kan klare deltid.

Det er interessant at Stein Erik Hagen uttalte til P4 i dag at Norge bør vurdere borgerlønn. Han deltar for tiden på World Economic Forum i Davos. Les en artikkel om basic income fra World Economic Forum. Borgerlønn gir oss noen muligheter. Vi lever i en tid da mye er i ferd med å forandre seg. Noen føler at vi er på vei mot en dystopisk verden. Det er ikke sikkert det blir så alvorlig, men det er opp til hver av oss å påvirke utviklingen. Det skjer ingenting hvis vi ikke snakker om det. Da blir det som med miljødebatten i USA. Det er i stor grad konservative nyhetskanaler som styrer den fordi ingen vil forsvare upopulære standpunkt, noe vi så her i Norge også med et forsøk på et diseselforbud i Oslo.

Jeg oppfordrer derfor alle til å snakke om borgerlønn, og det største hinderet er kanskje å få bedriftene til å betale skatt.

Skrivebordet: Stua

stua er et bra sted å skrive.

stua er et bra sted å skrive.

Jeg kan vel ikke hevde å leve i overdådighet hvis rom er luksus. Lite rom er likevel på en måte den nye overfloden. Det var i tidligere tider viktig å vise at en hadde mye rom, ikke fordi en skulle bruke det, men for å vise at en hadde råd til noe unødvendig. Vi bygger stadig mindre leiligheter til en stadig høyere pris. Vi viser på en måte at vi har råd til å bruke mye penger på noe som ikke nødvendigvis er mer praktisk enn det vi hadde før. Vi er en familie på tre som bor i en liten kjellerleilighet, og det er derfor en utfordring å finne roen.

Dattera mi er en energibunt av en tornado, og jeg lar henne få utfolde seg mens hun er hjemme. Det er dermed viktig med en viss disiplin når jeg skriver, og jeg bruker tida godt mens hun er på skolen. Jeg har skrevet om kjøkkenet tidligere, men stua er veldig behagelig på denne tida av året. Favorittiden min er morgenen etter at jenta har gått til skolen. Vi bor i et område med tett bebyggelse, men det er ikke så mye kunstig lys i den gata jeg bor i. Mørke og stillhet kan oppfattes som skremmende, Det er noe av problemet med verden i dag at mange opplever et slags spirituelt mørke og undertrykkelse, mens vi som er vitnene forholder oss tause. Da er stillhet veldig forstyrrende.

Morgenen er en magisk tid med fine farger.

Lyset forvandler det svarte til blått.

Det er imidlertid behagelig å sitte i ei lun, mørk stue. Jeg liker denne tida av året. Jeg sitter i den mørke stua og får gradvis mer dagslys gjennom vinduet. Himmelen kan dessuten ha noen fantastiske farger. Den er aldri fargeløs, for det svarte er ikke bare svart. Det blir lettere å se stjernene, og noen få planeter, når det er mørkt. Månen reflekterer ikke nok sollys og himmelen ser derfor svart ut, selv om den i realiteten er blå, men himmelen blir gradvis mer blå etter som sola kommer høyere på himmelen. Himmelen er aldri kjedelig.

Det er lett å bli tapt i det store, fantastiske rommet. Tankene mine har en tendens til å vandre mye, og jeg tilbringer mye tid blant stjernene, men virkeligheten drar meg tilbake. Jeg får nok ro i stua på dagtid, men det skjer samtidig ting som gjør meg oppmerksom på omgivelsene. Det er en del bygging i dette området, og jeg kan derfor høre lyder, men de er langt nok vekke til at det ikke fortyrrer meg. Det har blitt mye mer lys i løpet av januar, men jeg liker det lyset gjør med kontoret mitt.

Jeg utvikler tankene når jeg skriver. Det er verktøyet jeg bruker for å forstå mine egne tanker, og det som skjer i verden rundt meg. Jeg kommer derfor alltid til å skrive, og når jeg ikke gjør det, bruker jeg disse morgenene til å tenke på hva jeg skal skrive om.

Diabetes og lærevansker

Jeg er veldig glad i sukker, men prøver å redsuere på mengden.. sukkertspinn

Jeg er veldig glad i sukker, men prøver å redusere på mengden.

Jeg velger som regel tema basert på egne erfaringer eller research jeg har gjort. Dette innlegget var imidlertid ikke på radaren min. Jeg har diabetes type 2, men har faktisk ikke tenkt så mye på en mulig forbindelse med lærevansker. Diabetes og lærevansker dukket imidlertid opp i statistikken i forrige uke. Noen ble referert til bloggen min etter å ha søkt på dette.

Det er egentlig ikke overraskende, for det sier seg selv at et skiftende glukosenivå kan påvirke konsentrasjonen eller hvor stort fraværet en har på skolen. Det som er mer bekymringsfullt er at dette over tid kan gjøre skade. Det er flere studier som viser at det er en sammenheng mellom diabetes og mild kognitiv forstyrrelse. Det innebærer mild glemsomhet, språkvansker  og andre kognitive problemer som er merkbare, men likevel milde nok til at en kan fungere. Dette er en slags overgang mellom normal aldring og demens/alzheimer. Web MD skriver at voksne som har alvorlig eller langvarig diabetes, eller som får det de før de blir 65, har en økt risiko den nevnte kognitive forstyrrelsen.

Jeg skal lese mer om dette, og kommer kanskje til å skrive om det seinere, men nøyer meg med å dele noen av de referansene jeg kanskje kommer til å bruke. Det er mange grunner til å ta diabetes alvorlig, og dette er en ny påminnelse. Jeg har vært inne på tidligere at det er spesielt viktig for autister og NLDere å tenke på alderdommen fordi eldreomsorgen ikke har planlagt for oss. Vi må derfor ta vare på oss selv.

Diabetes is associated with worse executive function in both Eastern and Western piopulations
Diabates linked to Cognitive Problems
Cognitive Function in Children with Type 1 Diabetes
Association of diabetes with amnestic and nonamnestic cognitive impairment
Association of duration and severity of diabetes mellitus with mild cognitive impairment

 

Det offentlige svikter barna

Boka Nonverbale lærevansker av Anne-Grethe Urnes og Gro Eckhoff starter med en beskrivelse av «rare Ole». Den 13 år gamle gutten ble henvist til BUP med bakgrunn i psykososiale vansker. Skolen så en elev som tilsynelatende hadde gode evner, men som likevel hadde store fagvansker og en rar atferd. Han var lite opptatt av utseende og hadde påfallende mangler i sosiale ferdigheter, forsinket motorisk utvikling og han var emosjonelt umoden. Han foretrakk å leke med yngre barn og trengte mye hjelp med praktiske oppgaver hjemme (påkledning, kroppsvask, tannpuss etc.). Han fungerte dårlig sosialt på skolen og ble urolig og rastløs i nye situasjoner. Skolen stilte derfor spørsmål ved foreldrenes omsorgsevne.

Det er veldig viktig med kunnskap om diagnoser som nonverbale lærevansker (NLD) og autismespekterlidelser (ASD). Dette kan nemlig se ut som omsorgssvikt for utenforstående. Jeg vet ikke om «rare Ole» var et tenkt eller reelt tilfelle, men mange hadde nok kontaktet Barnevernet hvis mistanken rettet seg mot foreldrene. Jeg tror derfor Barnevernet får en del unødvendige bekymringsmeldinger, noe som er bekymringsfullt i seg selv fordi ansatte i Barnevernet ikke har forutsetninger for å vurdere disse og andre diagnoser. De er sikkert flinke til å skape et trygt miljø og sette grenser, men vi som vet litt om NLD og ASD vet utmerket godt at det ikke er nok.

Det er en vanskelig situasjon for foreldre. De ser ofte veldig tidlig at barnet deres ikke utvikler seg normalt til tross for at de gjør det de skal, og følger alle anbefalinger fra fastlegen, helsestasjonen og skolen. Det har vært en rekke saker der Barnevernet faktisk har overprøvd fastleger og spesialister. De har da ment at det ikke var noe annet galt enn at mor sykeliggjorde barnet. De bruker ikke ordet direkte, men det innebærer faktisk at de anklager mor for Münchhausen syndrom, noe som er en svært alvorlig anklage. Til tross for at ansatte i barnevernet ikke kan uttale seg om annet enn miljøet har det vært noen saker der de har skrevet i rapporten at mor var alvorlig psykisk syk. Det har de altså gjort på eget initiativ, uten at det var fagpersoner inne i bildet.

humle og løvetann

Mange misliker begrepet løvetann-barn, men løvetannen har noe magisk over seg, samt veldig sterke symboler. Den er vakker, minner oss om den livgivende sola som også gir oss lykke. Humle kan bl.a. symbolisere visdom og kjærlighet.

NTNU og Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – Psykisk helse og barnevern (RKBU- Midt Norge) utarbeidet en forskningsrapport på oppdrag fra Barne-, ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir) og Helsedirektoratet. Det var 400 barn i alderen 12-20 år med i undersøkelsen og alle ble intervjuet personlig. Svarene de ga avdekket at hele 76 prosent hadde alvorlige psykiatriske diagnoser, mens det i barnebefolkningen generelt er mellom fem og ti prosent som får en psykiatrisk diagnose. Rapporten avdekket også en høy grad av komorbiditet, d.v.s. at de har flere diagnoser samtidig. De hyppigste diagnosene var angst, kronisk nedstemthet, alvorlig depresjon, ADHD, alvorlige atferdsvansker og tilknytningsforstyrrelser. Det var 23 prosent som hadde høytfungerende autisme, og 17 prosent av disse hadde i tillegg en alvorlig atferdsforstyrrelse. Det var ekstremt urovekkende at bare 38 prosent sa de hadde fått noe hjelp fra spesialisthelsetjenesten de siste tre månedene.

Artikkelen i forskning.no (se lenker nederst) antyder at både foreldrene og det offentlige har sviktet disse barna, men det er langt fra så enkelt. Jeg lurer på hvor mange vedtak Barnevernet gjør på feil grunnlag. Jeg mener ikke med dette å angripe Barnevernet. Jeg vet at det jobber mange dyktige folk der, og jeg vet at det er mange barn som har fått det bedre fordi de fikk vokse opp i et stabilt fosterhjem eller på en institusjon. Hvis en derimot ikke får behandling i en institusjon, og en kanskje hadde det bedre hjemme, har en begått et ubeskrivelig stort overgrep mot både barnet og resten av familien. Loven sier at Barnevernets hovedoppgave er å jobbe for at barnet skal bli boende hos de biologiske foreldrene sine. De skal derfor tilby tiltak i hjemmet, og hvis problemet er manglende foreldreferdigheter skal de tilby råd, også etter en omsorgsovertakelse. Målet skal nemlig være å gjenforene barnet og foreldrene. Det har imidlertid vist seg at det er svært vanskelig for foreldre å få barnet tilbake, bl.a. fordi saksbehandlingen tar lang tid, og hvis barnet har knyttet seg til fosterforedrene i mellomtida, kan det bli et argument for å gjøre separasjonen permanent.

Jeg håper vi får en reform i Barnevernet, for vi kan ikke leve med en situasjon der foreldre er redde for å insistere på at barna skal få hjelp, og der barn med store utfordringer blir avhengig av hjelp fra ufaglærte ansatte i Barnevernet, såvel som i skolen. En er nemlig langt fra garantert hjelp med en diagnose heller. Jeg har vært borte i spesialpedagogikk som gikk ut på at ufaglærte assistenter eller lærere uten erfaring innen spes.ped fikk beskjed om å prøve seg fram. Jeg har sågar møtt på den holdningen at en elev på autismespekteret ikke kunne ha diagnosen fordi denne var en fantastisk elev å jobbe med, og hadde godt humør. Dette var faktisk en spes.ped-lærer med kompetanse og erfaring. Vi ønsker alle at andre skal ha et positivt syn på barn med en diagnose, samme hvilken det er, men det betyr ikke at vi skal snevre inn diagnosene, og jeg tror denne læreren gjorde nettopp det. Vi kan ikke presse alle inn i en snever diagnose og si at de som har sosiale ferdigheter og venner faktisk ikke kan ha autisme. Vi kan heller ikke si at en utviklingsforstyrrelse er et klart tegn på omsorgssvikt.

Det er veldig viktig med kurs for å få oppdatert informasjon og dette er så viktig at det ikke kan være opp til kommunene om de skal bruke penger på det eller ikke. Barna bør være så viktige at dette blir øremerket på statsbudsjettet. Det gjelder ikke minst Barnevernet. Jeg mener derfor at ansatte i skolene og Barnevernet må ta et nytt kurs annet hvert år, og dette kan ikke være frivillig.

3 av 4 barn og ungdom på barnevernsinstitusjon har psykiske lidelser (bufdir.no)
Tre av fire institusjonsbarn er alvorlig psykisk syke (forskning.no)

Norsk borgerlønn

ringer i vannet-brosjyre

Ringer i vannet-brosjyre utstilt på en attføringsbedrift. Jeg tror myndighetene må tenke nytt om hva arbeid er.

Borgerlønn er en garantert grunninntekt til alle. Ideen kommer fra den engelske forfatteren Thomas Paine som foreslo det i et essay i 1796. Han mente at jorda var et felleseie og at alle medlemmene av et samfunn derfor burde få en grunnkapital som kompensasjon for det de mistet gjennom den private eiendomsretten. De har hatt denne type borgerlønn i den amerikanske delstaten Alaska siden 1982. De har et investeringsfond tilsvarende det norske oljefondet, og det er overskuddet fra disse investeringene som blir utbetalt som borgerlønn (kilde: Store norske leksikon).

Jeg hørte om borgerlønn for første gang for et par år siden da jeg hadde litt kontakt med Allan White, en mann fra delstaten Washington som ga ut den selvbiografiske boka Confessions of the Miner’s Canary i 2014. Jeg visste ikke så mye om det da, og tenkte at det hørtes bra ut, men hvor realistisk var det?

Jeg har i tidligere innlegg spekulert litt på hva som vil skje med arbeidsmarkedet i framtida, for det er mye usikkerhet. Norske politikere liker å snakke om at alle skal arbeide. Innvandring vil ikke koste oss ett øre, for det er jo bare å få asylsøkerne ut i arbeid. De som mottar penger fra NAV skal dessuten tvinges opp om morgenen. Det er fornuftig på mange måter, for det er ingen tvil om at arbeid ikke bare dreier seg om inntekt. Det har også stor betydning for helse og sosial fungering. Det er imidlertid mye som tyder på at vi må tenke annerledes om arbeid i framtida, for arbeid betyr ikke nødvendigvis en inntekt det er mulig å leve av.

Jeg har også vært inne på at det er mange som jobber for at maskinene skal overta stadig flere av jobbene våre. Da tenker jeg ikke bare på enkle jobber som ble automatiserte for lenge siden, men også jobber som så langt har har krevd mennesker. Den britiske avisa The Guardian skrev nylig at det japanske forsikringsselskapet Fukoku Mutual Life Insurance er i ferd med å erstatte 34 kontoransatte med IBM Watson Explorer AI. De regner med å ha tjent inn investeringen på mindre enn to år. Den samme avisa skrev om den litt komisk primitive Robear som skal hjelpe sykepleiere i framtida. Roboten er eksperimentell, og det er tydelig et stykke igjen, men det er ikke sikkert at framtida er så veldig fjern.

Det er ikke tilfeldig at Japan forsker mye på AI. Dette landet har en veldig lav fødselsrate, samtidig som det nesten ikke har innvandring. Det, sammen med en aldrende befolkning, er en dramatisk kombinasjon, og Japan har faktisk hatt en befolkningsnedgang på en millioner mennesker de siste seks årene. De legger altså opp til at det er teknologien som skal arbeide i framtida. De fleste vestlige land har nok innvandring til at det aldri vil bli vanskelig å skaffe nok arbeidskraft, men jeg tror Japan og land med en ekstrem kapitalisme kan drive utviklingen i en AI-drevet retning for hele verden. Det må være fristende å ansette maskiner som aldri gjør feil, aldri kjeder seg, aldri trenger pauser eller ferier, og aldri lønn. Hva skal menneskene gjøre da? Jeg håper politikerne tenker på dette før det blir en virkelighet, for vi trenger et helt annet lovverk. Kommunene må bl.a. tenke nytt om skatteinntekter.

Det er flere land som prøver borgerlønn i liten skala, og Finland har nettopp startet et to års prosjekt der 2000 menesker skal få rundt 5 000 kroner per måned. Dette er penger de skal få selv om de har annen inntekt, og det tror jeg er viktig. Dette trenger ikke koste samfunnet mer. Det er ingen som sulter i Norge. Vi har allerede ulike typer stønader for de som havner utenfor arbeidslivet i kortere eller lengre perioder. Disse har den svakheten at de ikke oppmuntrer til arbeid. Jeg var langtidsledig i 2007, men jobbet hele dette året som freelance journalist i Tysvær bygdeblad. Jeg fortsatte jobben fordi jeg trivdes veldig godt, men jeg hadde ikke noen økonomisk fordel siden dagpengene ble tilsvarende redusert. Det er mange som faller utenfor arbeidslivet enten fordi de ikke når opp i konkurransen eller fordi de ikke klarer fulltidsarbeid. Borgerlønn kan derfor hjelpe disse, for med en garantert inntekt, vil det være lettere å klare seg med deltidsarbeid. Jeg antar at borgerlønn vil erstatte alle andrer former for stønad, så mye av finansieringen er allerede på plass. Jeg tror borgerlønn vil gi samfunnet store sosiale og helsemessige gevinster, for det er ikke en fordel for samfunnet at noen er veldig fattige.

Hva tror du dette betyr for NLD og ASD? Jeg er langt fra overbevist om at verden kommer til å verdsette annerledesheten vår så sterkt at vi vinner i konkurranse med nevrotypiske. Jeg nevnte lovverk og jeg tror det hadde vært lurt hvis loven, i alle fall for offentlig sektor, åpnet for å gi jobben til den søkeren som var nærmest kravet. Jeg gikk i attføring for noen år siden, og prøvde å få utprøving på et bibliotek. Jeg søkte også på en 30 prosent stilling som bibliotekar i nabokommunen, men fikk hverken utprøvingen eller jobben. Det var nemlig absolutte krav til en bibliotekarutdanning, og det endte dermed med at de ikke ansatte noen.

Les også Norsk borgerlønn.

Robear: the bear-shaped nursing robot

Japanese company replaces office workers with artificial intelligence

 

Lesemotivasjon

Jeg har startet de to siste årene med en leseutfordring, noe som var en stor suksess. Jeg gjorde det parallelt med folkebibliotekets konkurranse for skoleever der 3-7. klassinger ble utfordret til å lese 30 bøker i peioden 15.01-15.05. Jeg tror ikke jeg klarte målet, men vil likevel hevde at det var en suksess.

Jeg leste 45 bøker til sammen i de to utfordringene, men fortsatte å lese uten å telle antall bøker. Det høres kanskje ikke ut som at jeg liker lesing når jeg må tvinge meg til å gjøre det, men det er en større fornøyelse enn en kan få inntrykk av. Jeg vet ikke hvorfor, men lesing har alltid vært krevende. Det tar lang tid, og jeg må jobbe litt med å forstå det jeg leser. Jeg har også i perioder store problemer med å fokusere, og jeg klarer rett og slett ikke opprettholde aktiviteten. Jeg løser det delvis ved å lese 4-5 bøker samtidig, for jeg kan holde det gående litt lenger hvis jeg skifter bok. Dette er en utfordring jeg har hatt helt siden barndommen, noe som naturligvis gjorde skolegangen problematisk. Jeg er ikke opptatt av å ha flest mulig diagnoser, men det hadde kanskje hjulpet hvis jeg hadde fått litt støtte for dette i skolen. Det er ikke verre enn at jeg har levd med disse vanskene som voksen, men det hender jeg ønsker jeg var like effektive som andre. Jeg leser seint, og siden jeg må lese en tekst mange ganger for å huske den, har jeg ikke hatt en veldig stor kapasitet.

bilde av boka The Forever War

Dette blir den neste boka jeg skal lese. Det er science fiction basert på forfatterens deltakelse i Vietnamkrigen. Jeg gleder meg!

Jeg kuttet ut utfordringen dette vårsemesteret fordi jeg bruker det meste av tiden på å skrive, men jeg leser likevel. Jeg leser for tiden mest for forlystelse og har den første boka i The Halfblood Chronicles av Andre Norton og Mercedes Lackey på nattbordet. Etter å ha lest mye fagstoff er det greit med lett underholdning i en periode, men dette er likevel noe jeg må rydde plass til. Det er mange som konkurrerer om oppmerksomheten vår: TV, DAB-radio, sosiale medier, spillkonsoller etc. Det er ikke lett å legge dette fra seg, for det er så behagelig å bli sittende foran TV’n eller PC/nettbrett/mobil selv om en egentlig ikke følger med. Jeg må derfor bestemme meg for å slå av, og setter meg gjerne på kjøkkenet eller legger meg tidlig for å motstå fristelsen det er å ta en eller annen skjerm med meg.

Jeg kommer kanskje til å skrive litt om lesing for å fremme språkutvikling hos barn med NLD/ASD. Jeg vet ikke så mye om det, men skal gjøre litt research. Er det noen som har erfaring med dette?

Jeg hørte forøvrig på en radiokanal tidligere denne uka at ungdommen ser mindre på TV. Det betyr naturligvis ikke at de bruker færre timer foran en skjerm. Hva var forresten den siste boka du leste/lyttet til?

Jeg vil ikke være hyggelig!

Det er tid for nyttårsforsetter, noe jeg var litt inne på i #jegersvak. De mest klassiske har vel med kosthold, tobakk, alkohol og trening å gjøre. Det er tre ord jeg tenker på i kveld: Snill, hyggelig og mot. Barn har en spesiell evne til å sjarmere. Jeg har ei datter som nyter det privilegiet for tiden, men det vil ikke vare. Det er lett å tenke at samfunnet er mer inkluderende enn det i virkeligheten er, fordi det er sånn en opplever det som barn. En får mye gratis fordi nesten alt er en gjør er søtt. Det er mye som blir vanskeligere etter som en blir eldre.

Ordet snill har stort sett en positiv betydning, selv om det kan brukes som et synonym for føyelig eller lydig. Da er det snakk om å lojalt følge de forventningene andre har til oss, uten å ta hensyn til konsekvensene. Snill er likevel for det meste et positivt ord, for det kan også bety kjærlig, gavmild eller vennlig. Jeg forstår det som en handling som krever noe av meg. Det er ikke nok å tenke gode tanker; en må gjøre gode gjerninger også. Jeg må derfor vurdere situasjonen og bestemme meg for å være sjenerøs, mens hyggelig derimot like gjerne kan være falsk.

Vi bruker gjerne ordet i forbindelse med å skape hygge rundt oss. Mange får sikkert assosiasjoner til taco/pizza og film på en fredagskveld. Det dreier seg om å skape noen av de luneste minnene vi har. Hyggelig kan likevel være noe falskt. En hyggelig kommentar trenger ikke være sannheten, og selv om løgn noen ganger kan være å foretrekke framfor sannheten, er det viktig å gjenkjenne manipulasjon. Theory of mind eller mentalisering er av ett av de vanskeligste aspektene ved kommunikasjon. Det handler om å forstå andres tanker, holdninger og følelser uten at de har delt dette direkte. Tenk deg at du har fått en ny venn som bor i et ganske uvanlig og/eller rotete hus. Hvis denne vennen stolt spør deg om hva du mener om huset, og du hater det, trenger du ikke være helt ærlig.

Denne plakaten fra Valen Festivalen bør inspirere flere til å forlate flokken.

Denne plakaten fra Valen Festivalen bør inspirere flere til å forlate flokken.

Det tredje relevante ordet, mot, er nært knyttet til snillhet. Det krever mot å ta spranget fra ungdom til voksen. Vi har en periode der det blir akseptert at vi er litt skjøre, eller har angst og/eller depresjon. Det kan være mange grunner til at vi reagerer med sinne, gråt, latter etc. når det ikke er en passende respons. Poenget er at få mennesker ser på dette som søtt når det kommer fra voksne, og det spiller ingen rolle hvilket kjønn vi snakker om. Dette er en av grunnene til at jeg ikke er veldig glad i tanken om nevrodiversitet. Jeg skulle ønske at verden hadde et så positivt syn på barn og ungdom som vokser opp med autisme eller NLD i dag, men ingen kan forvente at samfunnet skal tilpasse seg deres atferd. Det krever mot å forandre atferd, og ikke minst peke på at andre bør gjøre det. Vi trenger også mot for å være snille, for det er nok noe mange ser på som en svakhet i dagens samfunn.

Jeg håper jeg kan være en far som lærer noe av dette videre til neste generasjon. Jeg er dessverre ofte feig, men hvis jeg skal prøve å forandre på noe i 2017 må det være å bli modigere og bli mer snill enn hyggelig, altså vise mer handling enn å tenke at det er tanken som gjelder. Det er nemlig det jeg vil at dattera mi skal være. Jeg er forøvrig ikke enig i at vi alltid skal være snille når det er forventet. Det er f.eks. en sterk forventning om at et mobbeoffer skal tilgi mobberne. Det er ofte en del av skolens forventninger når de ordner opp, men det er noen forhold som ikke bør gjenopprettes, og derfor kan en ikke automatisk regne med en forsoning.

Jeg ønsker alle et godt år der motet og de snille handlingene vinner.

#jegersvak

såpeboble. Jeg elsker såpebobler. De er vakre i seg selv, men symboliserer også ting som flyktighet, det sårbare, håp, drømmer, en svunnen tid eller et sjeldent magisk øyeblikk. Avhengig av hvordan en velger å se verden er de også svake, samtidig som de gir oss nye muligheter.

Jeg elsker såpebobler. De er vakre i seg selv, men symboliserer også ting som flyktighet, det sårbare, håp, drømmer, en svunnen tid eller et sjeldent magisk øyeblikk. Avhengig av hvordan en velger å se verden er de også svake, samtidig som de gir oss nye muligheter.

Temaer som ensomhet, angst og depresjon hører hjemme på en blogg om autismespekteret (ASD) og nonverbale lærevansker (NLD). Dette er tabuer, og de fleste vil distansere seg fra belastede uttrykk som sykdom, vansker og problemer. Noen har prøvd å lansere ordet tilstand som et alternativ innen ASD, men jeg er ikke sikker på om det gjør så mye fra eller til, for en antyder likevel at mennesker har ulike tilstander, og at noen av dem er mer attraktive enn andre. Jeg vet ikke om noen som omtaler en normalfungering som en tilstand, selv om de sikkert kunne brukt begrepet normaltilstand. Den canadiske stiftelsen #sicknotweak ble startet etter at denne hashtaggen ble populær på Twitter. Det dreier seg om å fjerne det negative fokuset på psykisk sykdom ved å skille det fra den populære merkelappen svakhet. Man kom nærmest ut av skapet som psykisk syk, liknende kampen for rettigheter blant homofile.

VG hadde en artikkel lille julaften der de ba leserne dele sine historier under hashtaggen #hverdagsensom. De stilte bl.a. følgende spørsmål: I hvilke sammenhenger kjenner du på det å være litt alene? Det kan umiddelbart høres ut som det ikke er så alvorlig å være litt ensom, men 16 år gamle Andrine forklarte hvordan det var å ha bekjentskaper, men likevel være ensom.  Hun snakker med medelever, hovedsakelig om skolerelaterte ting, men når ingen bryr seg om hvordan hun har det, føler hun naturlig nok at livet kunne vært mer. Du kan derfor snakke med en person hver dag i årtier uten at du vet noen ting som helst om denne personen, og hvis vi legger denne definisjonen til grunn er faktisk ensomhet et veldig stort problem. Jeg mener likevel ikke det er naturlig med nærhet hver eneste dag.

Jeg tror mange vurderer andre mennesker, også i venneflokken, og stempler dem som svake fordi de har utfordringer de ikke har selv. Jeg er ikke sikker på om det hjelper å holde sykdom og svakhet atskilt. Hvis en har bipolar lidelse eller schizofreni vil en bli gradvis verre, og det finnes ingen kur. Det er med andre ikke snakk om svakhet og det spiller ingen rolle hvor mye en ønsker å bli frisk. Det er langt fra alltid svakhet som hindrer mennesker i å holde nyttårsforsettene sine heller. Det kan f.eks. være hormonelle forstyrrelser som ligger bak vektproblemer, og det er mange årsaker til at stadig flere får autisme, men svakhet er ikke en av dem. Jeg vil derimot hevde at det ofte er svakhet som hindrer kritikerne av kronisk syke, overvektige og de med en annerledes sosial/kognitiv/emosjonell fungering i å leve det livet de ønsker. Hvis målet er å skape en felles plattform der alle kan møtes, gir det faktis ikke mye mening å snakke nedsettende om svakhet. Vi er alle svake fordi vi er mennesker.

Dette er imidlertid ikke en enten eller-situasjon. En kan være sterk og svak samtidig. Ja, jeg har NLD, men jeg er sterk. Jeg er sterk fordi jeg lever bra og klarer å gjøre vanskelige ting. Det betyr ikke at jeg ikke har følt meg svak, og at jeg ikke fremdeles gjør det, men det er kanskje det som gir meg styrke også. Jeg mener ikke å skryte av svakhet, for livet hadde sannsynligvis blitt lettere uten, men det er likevel viktig å få fram at svakhet ikke er en abnormal tilstand. Det er den mest typiske tilstanden for mennesker. Det er ikke min feil at jeg har NLD, men jeg kan velge hvordan jeg skal svare på denne utfordringen. Jeg tror derfor jeg har vist styrke, samtidig som ingen av oss kan miste svakheten, eller det menneskelige. Den virkelige hashtaggen er derfor #jegersvak, for det er en alle kan bruke.

Nyttårsforsettet burde kanskje ikke være så konkret som at en skal slutte å røyke og drikke, eller starte å jogge. Det burde kanskje heller være å akseptere svakheten, men bruke den til noe positivt. «Jeg er svak, men sterk» er kanskje ikke et dårlig utgangspunkt for 2017. Jeg har derfor tro på at jeg får et bra år.

Autismetradisjoner

Jeg hørte en del på P4 før jul, men ble enkelte ganger litt irritert over den uopphørlige jakten på julestemning. De hadde et barometer som skulle måle julestemingen i befolkningen daglig, samt spørreundersøkelser der lytterne skulle ta stilling til hvilken middag, grøt, musikk, tre og alt mulig annet «julete» innhold de kunne fylle dagene med før festen faktisk skulle starte. Det var nesten som at det var noe galt med deg hvis du ville ha noen rolige dager, for det er faktisk det advent betyr.

Vi liker tradisjoner, men jeg har dessverre mistet mye av jula. Det er vel få voksne som opplever at jul er det samme som det var i barndommen, men jeg opplevde at den var nesten ikke-eksisterende i noen år. Jeg hadde fokus på at jul skulle være bra for familien, og det var ikke det at jeg hatet jula, men etter å ha jobbet hardt for å få gavene i hus, bake julekaker sammen med dattera mi, pynte, ta henne med på de ulike aktivitetene, var jeg mest fornøyd med å slappe av i ferien. Jeg måtte gjenoppdage jula, og de tingene jeg gjør sammen med familien før jul betyr egentlig mer enn selve jula.

Jeg var inne på i Live long and prosper at det er viktig å fylle livet med et innhold som gjør det lettere å fungere. Jul er mye stress, men jeg gjør også ting i desember som reduserer stress. En av romjulstradisjonene vi hadde tidligere var å lage et pepperkakehus. Vi brukte det byggesettet som matbutikkene selger, men jeg unngår det nå som vi holder oss unna melk og gluten. Vi har derfor ikke hatt noe pepperkakehus de to siste årene, men jeg bestemte meg for å prøve igjen i år. Det er ikke det samme med glutenfritt mel og lønnesirup (vi bruker minst mulig hvitt sukker også). Det første huset ble en katastrofe, men det var en suksess hvis jeg prøvde å lage huset til Charlie Bucket.

Her er noen nye og gamle juleminner:

Jeg prøvde en gang til, og det ble litt bedre, men jeg kan vel egentlig ikke si noe annet enn at jeg har brutt alle bygningsforskrifter. Jeg ble litt som Clark Griswold og det var ikke snakk om å gi seg. Nei, nå skulle vi ha det gøy uansett. «Det er en ordre! Vi gir oss ikke før vi har fått julestemning!» Dette ble et quirky autismehus, et hus som få ser verdien i, men som har mye å gi likevel. Det ser ikke ut som andre og det ser ikke verden helt som andre, men det viktige er det indre. Huset ble laget med kjærlighet og det er kjærlighet inne i huset. Det er det julen handler om. Det er ikke alt vi lager som ser bra ut, men det materielle poenget er at vi har det gøy, og vi har en jul som inneholder alt den skal inneholde.

Vi har hatt et par fabelaktig late dager, men imorgen skal vi leke av oss litt av de ekstra kaloriene. Det blir en ettermiddag i svømmebassenget og en i ishallen, samt et besøk hos en familie vi spiller brettspill sammen med (f.eks. en variant av Munchkin).

Live long and prosper

Jeg fabler om Alpha Centauri, et system med tre stjerner som kanskje har en beboelig planet.

Jeg fabler om Alpha Centauri, et system med tre stjerner som kanskje har en beboelig planet.
Foto: Skatebiker via Wikimedia Commons

Jeg var inne på i En ny eldreomsorg at det er lite noen vet om hvilke behov gamle autister har. Det har vært mye forskning på barn og ungdom både når det gjelder autismespekteret (ASD) og nonverbale lærevansker (NLD), men til tross for at vi er voksne det meste av livet, har det vært en bemerkelsesverdig liten interesse for å hjelpe. De som vokser opp i dag vil nok klare seg bedre fordi de får hjelp fra starten av, men det kan bli vanskelig for de som har vokst opp uten tilrettelegging i noen faser av livet.

Alle har ansvar for sin egen helse, men jeg tror det er spesielt viktig for de som har ASD og NLD. Det er ikke så originalt kanskje, men fysisk og psykisk helse har en direkte sammenheng med hvor mye eller lite vi bruker kroppen. Det er ikke tilfeldig at det for noen år siden ble snakket om å gi trening på blå resept. Jeg likte veldig godt å trene i ungdommen, og har hatt et ønske om å starte med løping igjen, men det har vært vanskelig med mer eller mindre permanent kvalme og magevansker de siste årene. Det er derfor ikke lett å opprettholde noen form for trening uten lengre opphold, men jeg får en del gratis siden jeg går og sykler mye. Jeg bor i sentrum og har derfor det meste innen en halvtimes gange. Jeg får gjerne litt ekstra belastning i form av tunge matvarer, som da jeg nylig kjøpte en hel kalkun til julemiddagen.

Jeg er ikke blant de mest sosiale, men prøver å holde kontakt med de bekjentskapene jeg har, også når jeg opplever  mye stress, og selv om interaksjon med andre gjerne øker dette nivået, blir det samtidig lettere å takle. Jeg tror det generelt er et godt råd å få mest mulig ut av livet. Livet kan være kjedelig, fryktelig kjedelig noen ganger. Det er viktig å finne måter som kan gjøre det mer interessant. Jeg liker f.eks. å haike med UFO’er. Nei, jeg har ikke mistet forstanden eller kontakten med virkeligheten, men det er spennende å se opp på himmelen en mørk vinterkveld. Det er en interesse jeg deler med dattera mi, og vi snakker mye astronomi til og fra fritidsaktivitetene hennes.

Jeg husker en episode av Winnie the Pooh jeg så sammen med dattera mi for 6-7 år siden. Eselet Eyore var hovedpersonen i denne episoden, og alle syntes synd på han fordi han gikk opp på en høyde der han satt alene og kikket på skyene, i all slags vær. De tvang han  gjennom alle mulige aktiviteter fordi de mente at de måtte lære han hvordan han skulle nyte livet, men dette gjorde han bare ulykkelig, for han likte ikke det samme som en bjørn, kanin, kenguru, ugle, Tigger eller en gris. Etter at alle hadde vist Eyore hva de mente han burde gjøre med tiden sin, og nesten drept eselet, ba lille Piglet om unnskyldning. Han trodde nemlig at de andre hadde gjort en så god jobb, men han visste ikke hva han skulle gjøre selv. Da forklarte Eyore hvorfor han kom opp på denne høyden:

I don’t come here because I’m sad; I come here because I’m happy. Let me show you something because you are a good friend.

Det var ikke grå, regntunge skyer han viste, men et fantastisk fyrverkeri av farger. Det var Eyrores fantasi, en kunstnerisk framstilling av følelsene hans. Han så verden annerledes, og når vennene hans lyttet til Eyore fikk de se verden med hans øyne. Det er det et vennskap med en autist kan gjøre for deg. Jeg tenker meg at han måtte nyte livet på sin egen måte. Han var ikke deprimert. Han var glad. Jeg har den samme gleden av å se på stjernene. Jeg vet at jeg aldri kommer til å treffe de store fiktive heltene min, som Spock og Yoda, men det gjør livet interessant å tenke på dem. Jeg liker derfor himmelen spesielt godt om kvelden. Jeg liker å tenke på at mennesker har hatt den samme fascinasjonen, selv om de kanskje ikke tenkte på aliens, siden vi bodde i huler.

UFO-feltet er forøvrig mer eller mindre dødt som et seriøst felt i øyeblikket, men de fleste har gått over til å etterforske «high strangeness.» Når det gjelder virkeligheten er de fleste fokusert på Alpha Centauri fordi det er det nærmeste stjernesystemet, bortsett fra vår egen sol. Det er litt småkomisk, for når jeg bruker Norton Safe Search som søkemotor, er de to første resultatene reklame for nettsteder som selger reiser. Jeg søkte på Alpha Centauri og fikk følgende reklame: Alpha Centauri – Best Price Guarantee. Problemet er at selv om det bare er 4,37 lysår unna ville NASAs romferge ha brukt 165 000 år på turen. Vi er langt unna den teknologien vi ser i science fiction, men det er noen som mener at warp drive er teoretisk mulig.

Det kommer sannsynligvis til å skje mye spennende de neste tiårene, og selv om det ikke er lovlig for stater å eie noe i verdensrommet, har USA vedtatt lover som skal åpne for privat gruvedrift. Det blir et viktig skritt på vei mot et samfunn med kolonier lenger og lenger ute.

Frisklivssentraler

%d bloggers like this: