RSS Feed

Kritisk tenkning på timeplanen

Risøybrua. Vi forteller barna at de kan stole på voksne, men denne skoleveien forteller en annen historie. Mange fotgjengere/syklister prøver å presse andre fotgjengere ut i veien.

Vi forteller barna at de kan stole på voksne, men denne skoleveien forteller en annen historie. Mange fotgjengere/syklister på Risøybrua prøver å presse andre fotgjengere ut i veien.

Det høres kanskje ut som en selvmotsigelse å snakke om en alternativ sannhet. De fleste tenker nok at enten snakker en sant eller så lyger en. Det er imidlertid vanlig å presentere et alternativ til sannheten. Det er sikkert mange definisjoner av kritisk tenkning, men det sier egentlig seg selv. Det handler om å tenke, om å være bevisst sine egne tanker. Når en diskuterer med andre, og kanskje møter en del motstand, må en vurdere andre muligheter enn en har tenkt seg. Det kan føre til at en enten forandrer sine standpunkt, eller at en blir styrket i den overbevisningen en hadde. Det er ofte det siste som skjer, for mange er lite villige til å godta andre synspunkt enn sine egne.

Strømforbruk er et godt eksempel. Vi tenker på oss selv som pionerer innen grønn energiproduksjon. Vi var det en gang, men det er lenge siden vi var best i klassen. Det er et stort fokus på at vi skal bruke elektrisitet i stedet for fossilt brensel, men det krever en atferdsforandring. Bransjeforeningen Norsk Varme mener at det ikke er nok å bygge lavenergihus som er tettere og bedre isolert, men peker på det problematiske med at disse husene faktisk trenger strøm for å fungere. De får hverken tilførsel av varme eller frisk luft hvis strømmen går. Et høyt strømforbruk i kuldeperioder gjør dessuten strømnettet mer utsatt for skader. De anbefaler derfor å bygge med skorstein.

Det høres i utgangspunktet positivt ut med varmepumpe og elbiler, men hvor kommer strømmen fra og hvor mye bruker vi? Miljøgevinsten kan forsvinne i økt forbruk hvis vi forandrer vanene våre. Hvis vi f.eks. varmer opp en større del av huset enn tidligere eller hvis vi har en litt høyere temperatur, blir ikke forbruket automatisk lavere. Vi har dessuten forandret vaner når det gjelder underholdning. De dingsene vi bruker (f.o.f. TV, spillkonsoller og pc’er) bruker faktisk alle mye mer strøm enn f.eks. et kjøleskap. Når det gjelder elbiler er dette et forbruk vi ikke har hatt tidligere. Alt representerer derfor en økning. Det er tross alt bedre med strøm enn olje, men det øker likevel sjansen for at vi må importere skitten strøm.

Alt dette har betydning når Norge fremhever seg selv som en pådriver innen miljøvern. Den offisielle holdningen er at andre land må bli grønnere, mens vi ikke ser ut til å ha motivasjon til å utvikle annen fornybar energi enn den gamle vannkraften. Det gjør skepsisen vår til bl.a. vindmøller veldig alvorlig, og sannheten er at mye av verdien i statseide Equinor hadde forsvunnet hvis selskapet ble tvunget til å respektere statens miljøforpliktelser.

Dette er det tredje innlegget mitt om kritisk tenkning, og jeg har vist til noen eksempler som kanskje virker irrelevante på en blogg om utviklingsforstyrrelser. Jeg mener kritisk tenkning er aktuelt, og håper jeg kan vise det i dette innlegget. Hva om vi bruker det samme prinsippet på det som er et hovedpoeng på denne bloggen? Den offisielle versjonen kan gi inntrykk av at foreldre til barn med en diagnose bør være utelukkende takknemlige. De har et barn som er mye bedre enn andre barn. Foreldre og barn får dermed et mye bedre liv. Det er en naturlig konklusjon på uttalelser som «annerledes er bra» eller «vi er innenfor en naturlig variasjon.» Det er sågar noen som omtaler Asberger syndrom som geni-genet, og hevder at verden trenger dem. Jeg har hørt uttalelser som at det ikke er noe galt med dem; det er resten av verden som sliter med å holde følge med dem. Jeg liker det positive fokuset, men hvor nære virkeligheten er det?

Jeg mener ikke å antyde at disse foreldrene ikke er glade i barna sine, men det er krevende. Det er en kamp for å få hjelpeapparatet til å høre på dem, og det er krevende når en i stor grad må gjøre jobben alene. Det er mange som opplever å bli mistenkeliggjort, og det alene er en belastning. Det er et annerledes liv enn det andre foreldre har, uten at det er negativt. Det gjør livet rikere på mange måter, og det er neppe noen av foreldrene som ville vært foruten disse barna. Det er likevel en pris å betale. Forfatteren Olaug Nilssen kom inn på dette i et intervju med Pårørende Senteret. Les det her. Poenget mitt er å se framover, videre enn den offisielle sannheten mange tror på. En reklame sier det ganske treffende: Det er sluttsummen på kassalappen som teller. Sluttsummen blir forhåpentligvis bra for de fleste, men det er ikke fordi samfunnet er inkluderende. Vi som gjør det ganske bra, gjør det på tross av hjelpeapparatet.

Jeg møtte holdningen som lærer, og jeg hører stadig oftere andre som hevder at barna har det bedre uten lekser. Det blir ofte vist til at dette skaper stress, stjeler fra den verdifulle fritida, og at det er en straff siden ingen voksne får lekser i arbeidslivet. Jeg går absolutt ikke god for de argumementene, men fokuserer mer på at lekser skaper gode arbeidsvaner (som elevene sannsynligvis er glade for at de når de starter på universitetet), disiplin, uavhengighet i form av at de kan finne informasjon selv og løse arbeidsoppgaver på egen hånd. Det bidrar dermed til økt selvtillit. Lekser gjør det også lettere for foreldrene å holde seg orientert. De forteller dem hvor barna deres sliter og hvor de gjør det bra.

Jeg har tenkt litt over konsekvensene ved en leksefri skole for elever med spes.ped. Det er lett å tenke at kommunene hadde  repektert loven, og disse elevene, hvis lærerne fikk frigjort litt tid. Spes.ped. er et vanskelig tema, for hvis kommunene kan spare penger på skolen, benytter de gjerne muligheten. Jeg har ikke tall på hvor mange historier jeg har hørt om ufaglærte som har jobbet som spes.ped-lærer (jeg vil hevde at selv en allmennlærer uten spes.ped-kompetanse er ufaglært). Jeg har også hørt om kvalifiserte lærere som mente at jobben deres var unødvendig siden disse elevene var innenfor en normal variasjon (såkalt nevrodiversitet), og lærere som ikke utfordret disse elevene nok. Det er lett å akseptere lav, eller knapt nok noen måloppnåelse for en elev som har store vansker i et fag.

Skolen har et ansvar som strekker seg lenger enn det rent akademiske. Den skal sørge for et godt miljø, altså håndtere mobbing. Den skal også, sammen med PPT, jobbe med å utvikle ferdigheter barnet trenger for å kunne nå de akademiske målene. Det kan være ferdigheter som finmotorikk, balanse og koordinasjon. Jeg har inntrykk av at det er veldig varierende hvor mye kommunene og skolene jobber med dette. Hvis kommunen sier at videre støtte er unødvendig, blir dette barnet sviktet, og foreldrene må gjøre jobben alene.

Konklusjonen min blir da at lekser er viktig, men det kan diskuteres hvordan de skal utformes. Det er noen som mener at kritisk tenkning f.o.f. er kildekritikk, men det er ikke nok å vurdere om kilder er trovedig. Vi må se på konsekvensene, f.eks. ved å redusere skolebudsjettet. En sparer noen kroner på kort sikt, men mister kanskje en framtidig arbeidstaker. Det er mye talant som går tapt fordi samfunnet ikke gjør jobben med å utvikle disse juvelene.

 

Reklamer

Kritisk tenkning og myter

Jeg har vært inne på kritisk tenkning i de siste par innleggene mine. Jeg skrev om å lese faglitteratur med kritiske øyne, for det er ikke alle fakta som virkelig er fakta. Vi blir hele tida utsatt for manipulasjon, og det er derfor en del av en sunn oppvekst å lære å analysere og å vurdere konskvensene av ulike påstander.

Det er mange som har diskutert kritisk tenkning de siste årene, og noen har foreslått å få det som et eget fag i grunnskolen. Tanken er at pugging ikke er nok. Vi må også kunne se en sak fra flere sider, og reflektere over hvilke sannsynlige utfall et bestemt ståsted vil ha. Dette er en slags alternativ bevegelse for de som mener at skolen legger for mye vekt på pugging og lekser. Denne bevegelsen har delt seg i to, de som mener at kritisk tenkning bør være et eget fag og de som mener at det bør være en av de grunnnleggende ferdighetene elevene skal lære seg (de andre er lesing, skriving, regning, formulere seg muntlig, og digitale verktøy).

Dette har vært en av kjepphestene mine, men hvilken type kritisk tenkning skal vi ha, eller kanskje spørsmålet er mer hvorfor vi skal tenke kritisk? Er det for å oppmuntre til en naturlig nysgjerrighet, eller er målet å finne det rette svaret der vi kanskje allerede har et som mange godtar? Jeg liker signaler om et større fokus på kritisk tenkning. Jeg skriver stort sett om autisme, nonverbale lærevansker, ADHD og komorbide lidelser på denne bloggen, og kritisk tenkning er faktisk et veldig relevant tema i denne sammenhengen. Jeg er likevel litt skeptisk.

Jeg kom i det forrige innlegget mitt litt inn på erindringskultur, og brukte 2. verdenskrig som et eksempel. Det er ikke det at vi sensurerer vekk sannheten, men vi har en offisiell versjon som vi velger å fokusere på. Når det gjelder krigen har vi valgt å fokusere på noen få, utvalgte helter i motstandskampen, og på oss selv som ofre. Sannheten var nok langt mer komplisert. Det var andre som bidro i motstandskampen også, bl.a. kommunistene og krigsseilerne, men de ble bevisst glemt etter krigen. Det er dessuten mye som tyder på at Norge ikke var uenig i Hitlers prosjekt før krigen, og muligens ikke under krigen heller. En større vilje til kritisk tenkning etter krigen hadde kanskje avslørt oss?

Jeg nevner det som et eksempel fordi det betyr ikke nødvendigvis noe at myndighetene oppfordrer til kritisk tenkning hvis det likevel opprettholder en løgn. Vi ser noe liknende i dag med en fullstendig demonisering av Russland, mens vi allierer oss med korrupte regimer og terroristgrupper vi omtaler som moderate. Jeg skal ikke bli for politisk, men det er rom for litt mer kritisk tenkning når vi omtaler oss selv som en fredsnasjon. Vi er faktisk med på ting som får store konsekvenser for verden, og det er ikke alt som er positivt.

symbol for mann og kvinne på ei toalettdør. Det er vanligere med kjønnsnøytrale toalett nå fordi noe annet er diskriminerende.

Det er vanligere med kjønnsnøytrale toalett nå fordi vi er helt like.

Jeg har vært inne på i flere innlegg at det er forvirrende å vokse opp i dag. Det er mange som føler seg annerledes, og det barn trenger fra voksne er hjelp til å finne fram i verden, og til å forstå seg selv. Det er ikke lett når verden hele tiden forandrer på reglene, og det er for tiden ikke lett å vite hva en skal tenke om kjønn. Jeg har hørt om flere saker der en tenåring tenkte at han/hun måtte være homofil siden han/hun følte seg annerledes. Da det viste seg at det ikke gjorde livet noe lettere, prøvde denne persone å skifte kjønnsidentitet, men det er ikke alle som opplever at det er løsningen heller. Noen finner til slutt svaret i form av Asberger syndrom e.l. Ja, de var annerledes, men det hadde ikke med kjønn eller seksuell legning å gjøre. Det var noe de måtte finne ut av, de måtte gjennom en prosess. De kunne ikke bare velge.

Jeg tror kritisk tenkning bør komme inn her. Det er ikke så lenge siden det var kontroversielt å si at homofili var et valg. De som stod fram som homofile mente det var legningen deres. Det var ikke snakk om et valg. Det er i dag akseptert å si at en ikke er homofil, men at en velger det. Legning er i dag kultur eller følelser, og en kan føle ulike identiteter gjennom livet. Jeg savner en vurdering av hvilke konsekvenser dette kan få, for vi forventer faktisk at barn ned til småskolen skal ta avgjørelser de kanskje må leve med, enten de klarer det eller ikke. Dette er naturen og det er ikke noe poeng i å motarbeide den. Homofili og født i feil kropp finnes, men jeg tillater meg å spørre om vi gjør det rette når vi som samfunn forteller barn at de kan velge å skifte identitet. Budskapet er at de ikke lenger vil føle seg annerledes på en negativ måte hvis de skifter identitet, selv om vi faktisk overlater avgjørelsen til barna. Jeg tror mange blander sammen begrepene lik/identisk og likeverdig.

Det passer med erindringskulturen i øyeblikket å fjerne biologiske og kognitive skiller mellom menn og kvinner, men om det løser alle vanskene er en annen sak. Det som for voksne kanskje ser ut som feil identitet, kan rett og slett være et forvirret barn, et barn som reagerer på de signalene de voksne rundt sender ut. Dette er kanskje det største spørsmålet i et barns liv: Hvem  er jeg? Jeg tror det krever mye mer tenkning enn mange gir inntrykk av. Det er mange saker der vi med fordel kunne brukt kritisk tenkning. Jeg vil komme tilbake til noen flere eksempler i neste innlegg, men er foreløpig ikke overbevist om at samfunnet virkelig ønsker en kritisk tenkning, med mindre den er innenfor erindringskulturen.

Kritisk tenkning gir sunnere barn

Det er ikke lett å ha fokus på kritisk tenkning hele tida, men det er noe jeg prøver på. Det er vanskelig fordi det er så mange rundt oss i samfunnet som ikke har dette fokuset. Det er f.eks. ikke tilfeldig at «fake news», konspirasjonsteorier og skepsis til vitenskap blir stadig mer utbredt. Det er fordi mange av institusjonene som skal sørge for sikker kunnskap har skapt usikkerhet. Det er mye som tyder på at nyheter i stor grad er historiefortelling, en skildring der en forsøker å formidle det en mener er sannheten. Det er ikke alltid media opptrer objektivt, for å si det forsiktig, og mange journalister videreformidler bare det andre journalister har sagt eller skrevet tidligere.

Det er mange som ser nedlatende på konspirasjonsteoretikere. Det er lett når noen av disse begynner å snakke om en elite av øgler fra en annen planet som styrer Jorda gjennom en skjult verdensregjering, at NASAs månelanding aldri skjedde, at hver amerikansk president (og katolsk pave) er antikrist o.l. Det er mer alvorlig når myndighetene bidrar til at disse teoriene får utvikle seg. Amerikanske myndigheter har f.eks. gjort flere medisinske forsøk som lenge ikke var mer enn konspirasjonsteorier. Tuskegee-eksperimentet viste seg å være sant. Det har i Norge vært anklager og i noen tilfeller bevist at myndighetene gjorde tilsvarende ting. Jeg tror ikke en kom noen vei da en kommisjon mange år seiere prøvde å finne bevis på at norske krigsbarn (tyske fedre), tatere, psykisk syke og pykisk utviklingshemmede hadde blitt brukt av den norske hæren og CIA i LSD-forsøk. Det er ikke utenkelig, for det er kjent at Norge hadde en raselov som ga leger anledning til å sterilisere kvinner fra grupper en ikke ville ha i samfunnet. Det var dessuten ikke mange land som brukte lobotomi i like stor utstrekning om Norge.

Russiske krigsfangene bidro kraftig til moderniseringen av Norge under krigen. De var bl.a. viktige for byggingen av Nordlandsbanen, en rekke tunneler og flyplasser, men innsatsen deres ble glømt etter kigen. Det ble også partisanerne, finnmarkinger som kjempet mot nazistene på sovjetisk side under krigen. Dette ble ikke offisielt anerkjent før Kong Harald holdt en tale ved minnesmerket for partisanerne i 1992. En unnskyldning er ikke nok, men det er en god start. Det har vært flere av dem, men de kommer som regel seint. Taterne/Romanifiolket fikk en i 1998, krigsbarn og samer i 2000, daværende statsminister Jens Stoltenberg beklaget i 2012 på vegne av politifolk og andre nordmenn som deltok i arrestasjon og deportasjon av jøder under krigen, og Forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen beklaget samme år den behandlingen krigsseilerne hadde blitt utsatt for etter krigen.

Historikerne kaller det erindringskultur og historierevisjonisme. Det er den versjonen det offentlige vil bruke i propaganda. Det er grunnen til at det er viktig med kritisk tenkning. Det blir feil å tenke at propaganda er noe de driver med i Russland, Kina og Nord-Korea. Det forekommer her også, inkludert i lærebøkene på skolen. Jeg spør meg selv om Norge egentlig har så stor troverdighet. Jeg er veldig begeistret for vitenskap, men blir litt oppgitt når jeg ser den totale mangelen på kritiske øyne. Vi har veldig stor respekt for menn i hvite frakker, og en kan noen ganger få inntrykk av at forskere har blitt redusert til skuespillere i en reklamefilm, litt som «dermatologisk testet i et sveitisk laboratorium.» Det høres veldig objektivt ut, men betyr i realiteten ingen verdens ting.

Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT), et direktorat underlagt Kunnskapsdepartementet, pekte i rapporten Tilsyn med bachelorutdanninger i barnevern på det problematiske med at bacheloroppgaven kommer på slutten av studiet. Dette fordi undervisning i vitenskapsteori og forskningsmetode er knyttet til bacheloroppgaven, og komiteen som foretok tilsynet mente at det måtte bli mer av denne teorien tidligere i studiet. Det blir altså oppfordret til å gjøre jobben med å tenke kritisk. Vi kan ikke godta noe uten videre fordi det står i ei lærebok eller i en studie. Vi må lære oss å lese faglitteratur med kritiske øyne.

Det er mye direkte unødvendig forskning. Kapittel 10 i den amerikanske boka Testing Treatments: Better Research for Better Healthcare tar for seg noen kjente eksempler. Et av dem er ei forskergruppe som på 1990-tallet gikk gjennom 30 års forskning på behandling for tardive dyskinesier, en bivirkning (ufrivillige bevegelser, særlig i ansiktet og munnen) som kan forekomme etter langvarig bruk av antipsykotiske medisiner. De fant 500 studier og 90 foreslåtte behandlingsformer, men den forstemmende konklusjonen deres var at denne forskningen ikke hadde produsert noe nyttig. Det var ikke fordi det ikke var noen løsning, men fordi forskningen hadde vært for dårlig. Den samme gruppa gikk gjennom 2 000 studier på schizofreni med et tilsvarende resultat. Det var rett og slett mye slett håndverk.

Jeg foretrekker studier som bekrefter tilsvarende studier. Det kan være et tegn på at funnene er reelle, selv om begge studiene er små. Nettstedet Science skrev om en studie der forskerne gjennomførte 100 tidligere publiserte studier innen psykologi for å se om de fikk de samme resultatene, altså for å bekrefte funnene. Det klarte de bare i 47 av studiene. Det betyr ikke at flertallet av studiene var upålitelige, men det er et varsel om at vi må være forsiktig med å bruke resultatene tidlig. Vi kan omtale dem som interessante og lovende, men kanskje ikke mer.

Det er stort sett ærlige mennesker som står bak denne forskningen, men det er en kjennsgjerning at det er mye juks i legemiddelindustrien. Det er delvis fordi legemiddelindustrien dreier seg om å tjene store pengesummer, og delvis fordi forskere blir oppmuntret til å publisere tidlig, og gjerne med spektakulære resultat. Jeg har skrevet om legen og aktivisten Ben Goldacre tidligere, og viser til et foredrag han holdt på TED.

Jeg har skrevet om dette tidligere, og tar det opp igjen nå fordi Iain Chalmes fra The Chochrane Collaboration ble intervjuet av NRK i går. Les artikkelen her. Jeg vet ikke hvordan vi havnet i den situasjonen vi er i nå, men det er ingen tvil om at den er farlig. Det finnes nesten ikke noe kontroll. Det er ingen som kontrollerer vitenskapen. Vi bare antar at legemiddelindustrien, de som tjener store penger på produktene sine, er ærlige, at de ikke tar snarveier, at de ikke er drevet av profitt. Hvis en antyder at vitenskapen har et problem, skal det ikke mye til for at en havner i samme kategori som konspirasjonsteoretikere. Da får en ord på seg for å være like objektive som History Channel. Hvorfor tåler ikke vitenskapen det som faktisk skal være kjernen i metoden deres, kritiske spørsmål?

Hvis en vil søke etter uavhengig informasjon er The Chochrane Library og PubMed Health gode steder å starte. Jeg mener vi bør ha en debatt om dette. Det er ikke snakk om å motarbeide vitenskapen. Det handler om å motarbeide propaganda, og å redde vitenskapen. Vi er på vei mot et samfunn som ikke stoler på vitenskapen. Vi ser allerede tendensen til det i klimadebatten. Det er faktisk en stor trussel, og myndighetene har en stor del av ansvaret.

En av de tingene som ikke kommer fram er at medisiner har alvorlige bivirkninger. Det kan dreie seg om f.eks. beinskjørhet og mitokondrieskader. Det betyr ikke at en skal slutte med medisiner, men vi må være klar over at det er delvis mulig å motvirke dette gjennom kosthold og vitamintilskudd. Det høres enkelt ut, så enkelt at mange kanskje ikke tror på det. En av bivirkningene kan være at cellene i kroppen ikke får vitamin C, B, K og kalsium. Det kan være grunnen til noen av de alvorlige bivirkningene. Løsningen er ikke å slutte med medisiner, men vi må overvåke dette gjennom blodprøver. Kosthold betyr mye mer enn mange er klar over.

Vi trenger stjerner

Sola speiler seg i vann på asfalten. Det er ikke alltid vi ser den i Haugesund, men sola er alltid bak skyene, på passe avstand til å hjelpe oss.

Det er ikke alltid vi ser den i Haugesund, men sola er alltid bak skyene, på passe avstand til å hjelpe oss.

Jeg var litt inne på kronisk sykdom i Antakelser om kroniske tilstander uten at jeg ble veldig personlig. Jeg tenkte på direkte kronisk sykdom/smerter, men selv om diagnoser som ASD og NLD ikke er sykdom, er det heller ikke feil å si at det handler om dysfunksjon. En kan kalle det en annerledes måte å fungere på, en måte samfunnet hverken forstår eller ønsker å akseptere, men resultatet blir likevel at det er vanskelig å finne sin plass. Jeg har noen kroniske plager, men kan ikke påstå at jeg føler meg syk når det gjelder NLD.

Det er likevel noe der. Jeg føler det i varierende grad, og slipper heldigvis de store utslagene, men jeg vet hvordan det er å våkne opp med følelsen av at det blir en ny vanskelig dag. Jeg er samtidig ganske flink på å nullstille meg. Det høres klisjéaktig ut å si at hver dag er en ny mulighet, men det er noe sannhet i det. Jeg prøver hver dag. Det fungerer ikke alltid, men jeg gjør mye for familien, og selv om det ikke alltid føles sånn, hjelper det meg også å være noe for andre. Håp er nok et drivstoff som sørger for framdrift. Håpet om at denne dagen tar meg litt nærmere målet er viktig. Jeg har noen langsiktige mål (jeg har nevnt drømnen om egen bolig og om å skrive romaner i tidligere innlegg), men jeg har noen mål for familien også. Det er et langt løp, men vi kommer nok i mål. Håp er viktig, og det har jeg. Det motsatte høres veldig vanskelig ut.

Når det gjelder inspirasjon liker jeg de gamle. Jeg har beskrevet en fascinasjon for litteratur i tidligere innlegg, og for å holde meg til den astronomien jeg liker så godt, vil jeg sammenlikne dem med stjerner. Det lyset vi ser på nattehimmelen forlot stjernene i fortida. Den nærmeste stjerna, bortsett fra Sola, er drøye fire lysår unna. Vi ser altså lyset som det var for fire år siden, men vi kan se så langt som 2000 år tilbake i tid med det blotte øyet. Det er på en måte fortida som inspirerer oss, som gir oss den vakre himmelen. Jeg har vært begeistret for Tolkien siden jeg satt på en hybel som 16-åring i 1984, og leste Ringenes herre og Hobbiten. Dette er et av mange sitater jeg liker:

The world is indeed full of peril, and in it there are many dark places; but still there is much that is fair, and though in all lands love is now mingled with grief, it grows perhaps the greater.

Jeg liker å ha stjerner i livet mitt. Mange av dem er døde, og selv de levende produserte lyset sitt i fortida. Jeg har mennesker som er langt nærmere. Sollyset bruker bare åtte minutter på å nå oss. Jeg liker å tro at jeg kan være noe for andre også, at jeg kan være ei stjerne for andre, både den vi har nær oss og de vi har langt vekke. Det er, som Tolkien skrev, mye bra i verden. Det er det jeg vil fokusere på. Det er det jeg vil finne. Livet er tross alt bra, hvis en klarer å finne det.

Antakelser om kroniske tilstander

Himmelen blir ekstra spennende når sola går ned. Jeg liker lys som påvirker oss over lange avstander i rom og tid.

Himmelen blir ekstra spennende når sola går ned. Jeg liker lys som påvirker oss over lange avstander i rom og tid.

Jeg har skrevet noen innlegg om meta-forskning eller meta-vitenskap. Jeg var da inne på forskere som testet andre studier ved å kopiere dem, men de klarte i mange tilfeller ikke å produsere de samme resultatene. Det er med andre ord mye usikker kunnskap blant det vi regner som sikkert.

Jeg har ikke gjort research spesifikt om kronisk sykdom, men det er et overveldende anekdotisk materiale som viser uenighet. Det er for det første forskjellige definisjoner av hva både kronisk og sykdom er. Er smerte sykdom, og hvor langvarig må plagene være før de går fra å være akutte til å bli kroniske? Er det kronisk sykdom hvis en blir frisk eller hvis en jevnlig har perioder med plager, f.eks. ryggserter? De diagnosene jeg skriver om på denne bloggen hører kanskje ikke hjemme i kategorien kronisk sykdom. Det er mange som mener at det hverken er snakk om sykdom, genfeil eller andre typer avvik i hjernen. Det blir gjerne et definisjonsspørsmål, men jeg mener debatten er tullete. Det er ikke kontroversielt å si at sykdom er en medisinsk tilstand, men den er bare én av flere. Medfødte feil er en annen, samme hva en velger å kalle dem.

Vi har derfor tilstander som hverken er sykdom eller akutte, men det gir likevel mening å snakke om kronisk sykdom. Vi har såkalte komorbide lidelser, både medfødte og noen vi kan utvikle etter hvert. De første kan være epilepsi, matallergi/fordøyelsesvansker og hjerteproblemer, mens vi kan utvikle angst, depresjon og overvekt. Hjerteproblemer og diabetes kan nok plasseres i begge gruppene, det er delvis et genetisk element, men livsstil er også viktig. Vi kan påvirke utviklingen.

Jeg har nevnt en svensk studie flere ganger. Den viste at forventet levealder for autister var skremmende lav, og spesielt lav hvis en også hadde lærevansker. Forskerne bak studien mente at epilepsi og selvmord var de to største faktorene, begge tilstander vi kan påvirke. Epilepsi er aldri ufarlig, men en kan redusere risikoen kraftig ved å ta de rette medsinene. Vi kan redusere mange av de andre farene ved å spise sunt og komme oss ut. Vi kan ikke forandre på genfeil eller predisposisjon, men vi kan altså leve med det som ikke var et perfekt utgangspunkt.

Jeg har ikke skrevet noe om de fysiske plagene jeg har. Jeg er vant med at det ikke er mange som har forståelse for det jeg må gjøre for å fungere. Det er mange som tenker at jeg bare kan ta meg sammen. Det er gjerne sånn med usynlige vansker. Mange tenker kanskje at det de ikke kan se, egentlig ikke finnes. Det har nok en god del å gjøre med at ingen vil vise de sårbare sidene sine. Jeg har truffet på mennesker som deler befolkningen i to, de som er 100 prosent funksjonsfriske og de svake. Det mange ikke er klar over er at en ikke nødvendigvis føler seg bra, selv om en kanskje ser bra ut. Det er ikke alltid en sammenheng mellom det ytre og det indre.

Jeg omtalte det som svart materie/energi en gang. Det meste av universet består av dette ukjente. Forskerne vet ikke så mye om hva det er. Teorien sier at det må være noe der som påvirker det synlige universet. Det er et bra bilde på oss mennesker også. Det er noe usynlig som påvirker oss. Det kan for noen være angst og/eller depresjon, mens det for andre kan være manglende sosiale ferdigheter, kroniske smerter eller problemer knyttet til tarmene. Dette er ikke synlig for andre, men de kan observere konsekvensene av det som påvirker oss. Det er f.eks. ikke lett å være pratsom og i perlehumør hvis en lever med mye smerte eller føler at en ikke finner seg til rette. Det er noe usynlig som påvirker oss, men mange gjør det de kan for å skjule konsekvensene også.

Det er vanskelig å forstå den kortsiktige holdningen til funksjonsnedsettelser. Ulike typer psykiske lidelser, og kronisk sykdom/smerter er faktisk noe mange av oss må gjennom i løpet av livet. Når det skjer ønsker vi kanskje at vi hadde bidratt til litt andre holdninger, for de vil nok ikke like de mange antakelser og forhastede konklusjonene mange trekker.

For mye demokrati

Hvem elsker vel ikke å kjøre radiobil? De færreste vil at livet skal være like blottet for regler og konsekvenser.

Hvem elsker vel ikke å kjøre radiobil? De færreste vil at livet skal være like blottet for regler og konsekvenser.

Det er noen som rister overbærende på hodet når de hører andre snakke om et norsk demokrati i trøbbel. Vi kan gjerne bruke ord som å forvitre, erodere eller forkrøple så lenge det gjelder andre land, men alt er som det skal være her. Jeg vil ikke sammenlikne oss med f.eks. USA eller Russland, men det er i det minste en urovekkende passivitet her som får meg til å lure på når de store massene kommer til å reagere. Hvor er smertegrensa? Jeg har i tidligere innlegg beskrevet en bemerkelsesverdig apati. Det siste jeg har hørt om er et forslag til endringer i ombudsmannsloven, men det virker ikke som at nyheten bekymrer noen.

Loven sier i dag bl.a. dette:

§ 6 nærmere om klage og klagefrist
Enhver som mener å ha vært utsatt for urett fra den offentlige forvaltnings side, kan klage til Ombudsmannen.

§ 7 Rett til å få opplysninger
Ombudsmannen kan hos offentlige tjenestemenn og hos alle andre som virker i forvaltningens tjeneste, kreve de opplysningene han trenger for å kunne utføre sitt verv.

Dette betyr at ingen i offentlige stillinger kan holde opplysninger tilbake, og det har derfor vært mulig å vinne i saker der en hadde grunn til å føle seg urettferdig behandlet. Dagbladet skrev nylig om et nytt lovforslag der ombudsmannen ikke skal ha de samme rettighetene som tidligere. Han vil ikke ha rett til å se alle dokumentene, og det offentlige kan dessuten sladde dokumenter uten noen form for kontroll. Det er ombudsmannens oppgave å kontrollere forvaltningen, altså de etatene eller det byråkratiet som representerer stat, fylke og kommune. Når han nå kanskje får begrensede muligheter til å kontrollere hva forvaltningen gjør i enkeltsaker, er det i realiteten er reduksjon av demokratiet.

Hvordan skal ombudsmannen finne ut om du har blitt urettferdig behandlet, enten gjennom inkompetanse eller bevisste handlinger av offentlig ansatte, hvis de har mulighet til å skjule det? Barnevernet er kanskje den etaten som har vært mest kontroversiell de siste årene, og det har haglet med beskyldninger om at både barn og foreldre er rettsløse. Det har også vært mange advokater og psykologer som har pekt på at etaten trenger en reform, noe som fikk den daværende Barne- og likestillingsministeren, Solveig Horne, til å bestille en granskning av Barnevernet i 2016. Problemet var at hun ga oppdraget til Helsetilsynet, som allerede var et kontrollorgan for Barnevernet. En kritikk av Barnevernet vil derfor være en kritikk av dem selv, så det er ikke akkurat en uavhengig granskning.

Regjeringen vil ifølge saken fra Dagbladet også nekte sivilombudsmannen tilgang til regjeringsnotater, og dokumenter der disse notatene er sitert. Jeg kan på en måte forstå tankegangen. Den amerikanske rapporten The Crisis of Democracy fra 1975 forklarer kanskje noe av den. Rapporten er kjent for formuleringen «an excess of democracy.» Det var en reaksjon på protestbevegelsen som hadde dominert USA gjennom 1960 og 70-tallet, og de argumenterte med at det var vanskelig å få gjennomført politikken hvis folket hadde for stor innflytelse. Det har derfor vært et fokus siden den tid på å begrense demokratiet. Jeg skal ikke påstå at vi er på vei mot et autoritært regime, men det kan virke som at regjeringen tetter igjen det den oppfatter som smutthull.

Det er ikke vanskelig å finne offentlig ansatte som setter seg over loven, uten at det får konsekvenser, og uten at noen bryr seg. Ombudsmannen finner også noen ganger at offentlig ansatte gjør en god jobb. Vi trenger denne kontrollen i begge tilfellene, også for å bekrefte at systemet noen ganger fungerer..

Det er likevel en grunn til at vi må ha kontroll med hva ulike organer og mennesker foretar seg. De som opererer uten noen form for kontroll eller innsyn, har en tendens til å gjøre ting de vet er galt. Det hemmelighetsfulle burde ikke være et akseptert prinsipp i Norge, men det er urovekkende at vi ikke reagerer når media får sakene fram i lyset. Vi reagerer kanskje den dagen det skjer med oss, men hvem skal vi alliere oss med da? De vi nektet å støtte tidligere fordi det ikke angikk oss da?

Demokratiet forvitrer nok ikke over natta. Vi blir ikke overrasket av ei monsterbølge som slår oss ut plutselig. Det er mer som et langsomt tidevann. Jeg har bodd på to steder i Nordland, Nesna og Meløy. Begge kommunene hadde områder med en ekstrem forskjell på flo og fjære. Det var langgrunt, og det kunne dreie seg om hundrevis av meter. Vannet kommer ikke raskt, men det vil skape problemer hvis en ikke reagerer tidsnok. Jeg tenker at det er ting vi bør være oppmerksomme på. Mye av dette er innenfor det vi bør fokusere på. Noe er kanskje utenfor det naturlige synsfeltet vårt, men det kan likevel få negative konsekvenser for oss hvis vi bare håper på det beste.

Dessuten: Hvordan blir samfunnet hvis vi ikke bryr oss om andre? Jeg overdriver kanskje, men jeg har en mistanke om at vi vet svaret allerede. Noen blir truffet fra alle retninger i livets radio-billøp, og de sitter til slutt fast i hjørnet. Det er ikke lett å takle uten hjelp. Det er sikkert mange som ønsker en forandring. De ønsker et liv med mer forutsigbarhet, med mindre konflikter. Det får de sannsynligvis ikke i et samfunn som liker radiobiler, og som godtar brudd på borger og menneskerettigheter så lenge det ikke rammer dem selv.

Toleranse er et valg

En modell av et bygg som ikke finnes lenger. Jeg jobbet på Iglo i ungdommen der vi pakket rundfrossen makrell. Det var fysisk krevende, men det var en bra jobb som ikke krevde noen kvalifikasjoner.

En modell av et bygg som ikke finnes lenger. Jeg jobbet på Iglo i ungdommen der vi pakket rundfrossen makrell. Det var fysisk krevende, men det var en bra jobb som ikke krevde noen kvalifikasjoner.

De sier gjerne at «sky is the limit» på engelsk. Norske ord som grenseløs, umålbar og uendelig uttrykker vel egentlig noe tilsvarende, men de fleste synes det engelske idiomet er mer treffende. Poenget er at det ikke finnes grenser eller begrensninger for hva en kan klare. Jeg tenker i dette tilfellet på arbeid. Det er noen som hevder at det ikke er grenser for hva mennesker med f.eks. NLD, ASD og ADHD kan gjøre. Det er vel en sannhet med noen modifikasjoner.

Det er dessverre rettere å si at samfunnet ikke har store forventninger til barn generelt, men det rammer barn med utfordringer hardest. Jeg har ikke inntrykk av at skolene har høye ambisjoner for mange av elevene som trenger spes.ped. Det er sannsynligvis mange som cruiser gjennom et pensum som resten av klassen hadde tre år tidligere. En finner mange eksempler på mennesker som har hatt suksess, selv om de hadde utfordringer i oppveksten. Samfunnet liker en «posterboy», og de er inspirerende for resten av oss. De viser at det er mulig, men det er samtidig urealistisk.

Det er mange skuespillere, idrettsutøvere, musikere og journalister som kan fortelle om diagnoser og mobbing i oppveksten. En finner liknende suksesshistorier innen forskningsmiljøer, ingeniørfaget og IKT. De kom likevel ikke der de er uten forventninger. De hadde en familie som utfordret dem, som stod på når andre enten ikke ville hjelpe eller ikke så det foreldrene hadde sett i mange år (det er mange som får en diagnose 10-15 år etter at at foreldrene observerte det samme. De får gjerne beskjed om å vente og se). Det er likevel ofte ikke nok, for de møter mange barrierer. Det er dessuten ikke så mange av oss som har potensialet til f.eks. Beethoven eller Einstein. Da er det lett å ignorere oss.

En rapport fra NTNU undersøkte opplæringssitusjonen for elever med nedsatt funksjonsevne i videregående skole. Svarene de fikk fra skolene i denne undersøkelsen tyder på at det er en barriere. De viser til at elever med en funksjonsnedsettelse har vanskeligere for å få læreplass enn øvrige elever. Les rapporten her.

En rapport fra Arbeidsforskningsinstituttet bekreftet dette. De vanskelige overgangene sier bl.a. at «mangel på tilrettelegging av undervisningen og informasjon om tilretteleggingsmuligheter eller hjelpemidler, samt problemer med å organisere hverdagen ved siden av studiene» kan gjøre det vanskeligere å fullføre et studium.

Nettstedet forskning.no publiserte en sak fra Nordlandsforskning i 2013. Les mer. De konkluderte med at manglende samarbeid mellom skolene og NAV gjorde det vanskelig for videregående elever med en funksjonsnedettelse å komme ut i arbeidslivet. De anbefalte et tettere og tidligere samarbeid mellom kommunene, NAV, og skolen. Det har kanskje vært en viss utvikling av dette samarbeidet de siste 5 årene, men jeg har ikke inntrykk av at at det har blitt dramatisk bedre. En rapport fra NTNU fra 2017 tok opp dette spørsmålet. og det kan se ut til at samarbeidet var nesten ikke-eksisterende. De mener at skolen deltar på ansvarsgruppemøter, men lite i utarbeidelsen av en individuell plan, mens NAV deltar lite før barnet fylte 18 år. Deretter anbefaler de gjerne uføretrygd. Rapporten sier at dette er satt på spissen, men forfatterne av rapporten mener at uføretrygd kan hindre at en arbeider mot arbeid som et framtidig mål. Les rapporten her.

Det skal sies at jeg bare har skumlest de nevnte rapportene. Jeg skal ta meg bedre tid til å gå gjennom dem etter hvert, men synes foreløpig de bekrefter det inntrykket jeg har av at det er noen barrierer. Jeg har uttrykt en frustrasjon i mange innlegg, og det er nettopp fordi det ikke blir gjort nok. Det er mange som snakker om unge uføre som navere, at de ikke bidrar, men hvor mye gjør samfunnet egentlig for å inkludere alle? Hvor velkomne er mennesker med funksjonsnedsettelser på arbeidsmarkedet, enten det dreier seg om fysiske, psykiatriske eller ulike kognitive vansker? Det er et vidt spekter og noen har så milde symptomer at det kanskje blir feil å inkludere dem i gruppa utviklingshemmet. Det har likevel vist seg at det er vanskelig å være bare litt annerledes i et samfunn som liker å diskriminere.

Jeg er ikke typen som irriterer og hisser seg opp av alt mulig. Det er likevel irriterende at «alle» diskuterer hvordan vi kan gjøre overgangen til arbeidsmarkedet enklere når problemet egentlig er hele samfunnet. Nordmenn liker å tro at de er tolerante. Det er bare en personlig observasjon, men det virker på meg som at samfunnet opererer med ulike definisjoner. Det er større åpenhet for seksuell legning, og muligheten til å skifte kjønnsidentitet flere ganger gjennom livet. Jeg hører oftere enn tidligere at vi må bekjempe diskriminering av transpersoner.

Det er samtidig mange nordmenn som kan leve veldig godt med de barrierene samfunnet har skapt for alle med en funsksjonsnedsettelse. Det er kanskje forskjellen på toleranse som åpenhet og fordomsfrihet, og å bli tolerert. Vi har visse rettigheter, menneskerettigheter og borgerrettigheter. Det kan altså se ut til at vi ikke aksepterer brudd på disse i visse tilfeller, mens vi i andre tilfeller synes det er greit nok. Det er bedre å være tolerant enn intolerant, men jeg er ikke sikker på om de fleste forstår forskjellen.

En ny sjanse

Jeg var i Fokus på styrke inne på at vi må fokusere på det vi er gode på. Det er ikke så lett siden mange må finne ut av dette på egen hånd. Det er ikke lett i USA heller. Det er nok heller det motsatte, for det er et samfunn som ikke har sympati til overs for de som havner utenfor.

Det skal sies at det er lett å falle utenfor i USA. Hvis en stryker i ett fag må en ta det faget om igjen, sammen med pensumet for neste trinn, og med to fag må en ta hele skoleåret om igjen. Det virker som at dette er et prinsipp de følger ganske mekanisk. Kona mi er amerikansk og hun husker elever i klassen sin som var både to og tre år eldre enn henne. De hadde ikke dumpet fordi de ikke brydde seg om skolen. De havnet i den situasjonen fordi de hadde alvorlige lærevansker, som de ikke fikk hjelp for. Situasjonen er ikke nødvendigvis bedre her når det gjelder spes.ped. Elevene får følge klassen sin til neste trinn uansett, med det betyr ikke at de får den støtten de trenger.

Det er likevel noen ungdommer i USA som får en ny mulighet, f.eks. gjennom Job Corps. Denne reklamen fra Job Corps viser selvsagt et glansbilde. Jeg har sett en del vitnesbyrd fra tidligere elever på You Tube, og det er ikke alle som liker programmet. Det er kanskje ikke overraskende, for det er nok et stort gap mellom det mange ønsker og det de trenger. Dette er likevel en mulighet for de motiverte.

Jeg kom over et nytt begrep i dag, simulated workplace experience. Det høres ut som liknende prinsipper i ordinære skoler. Det betyr at skolen har noen av de samme forventningene til elevene som de møter i arbeidslivet. Det er praktisk talt opplest og vedtatt at yrkesskole betyr problemelever, men jeg lurer på hvor stor del av problemet som egentlig kan løses gjennom strammere rammer. En av de første lærerjobbene jeg hadde var på en yrkesskole i Rogaland. Det var vanlig med et veldig avslappet forhold til skole, og jeg husker frustrasjonen lærere i programfagene ga uttrykk for. De fikk nemlig negative tilbakemeldinger fra bedriftene som hadde hatt elevene deres i praksis. Jeg ble egentlig ikke overrasket, for elevene møtte ingen absolutte krav i skolen. Det var f.eks. en fraværsregel, men den betydde i realiteten ingenting.

Skomaker i skippergata. Det er en skomaker i Haugesund. Det er mange gode yrker som forsvinner.

Det er en skomaker i Haugesund. Det er mange gode yrker som forsvinner.

Dette er ikke holdninger eller en atferd det er umulig å gjøre noe med. Jeg hadde sannsynligvis ikke satt pris på et strengt regime selv som tenåring, samtidig som jeg sannsynligvis hadde fungert bra i en skole og i et yrke der jeg hadde presise beskjeder å forholde meg til. Hensikten med Job Corps og simulated workplace experience er nok å gjøre skolen mer realistisk. Den er ganske virkelighetsfjern i utgangspunktet. Jeg var f.eks. aldri en god prøvetaker, heller ikke i de sterke fagene mine. Det hadde mye med tidsforståelse og organisering å gjøre, noe som gjorde tentamen/eksamen spesielt krevende. Jeg lurer på hvor nær en heldsgsprøve egentlig er virkeligheten. Jeg er ikke sikker på om noen yrkesgrupper arbeider alene hele dagen, uten noen form for innspill fra andre. Det vanlige er samarbeid og et arbeid som går over en lengre periode. Det hadde kanskje vært bedre med en slags mappevurdering der en jobbet under samme kontrollerte former som under en eksamen. Da ville det ikke vært noen tvil om at eleven hadde gjort jobben selv (det er et argument mot mappevurdering fra bl.a. Norsk lektorlag).

Jeg vil prøve å finne litt mer informasjon og skrive et nytt innlegg om det, men jeg tror ikke det blir totalt skivebom hvis jeg allerede nå spekulerer på om elever med et handikapp har langt færre valgmuligheter. Jeg tror vi trenger noen muligheter for de som ikke klarer skolen. Jeg er nok ganske gammeldags av meg. Det er mye jeg liker med et moderne liv, men det er beklagelig at stadig flere yrker forsvinner. Det dukket opp en skomaker i Haugesund for et par år siden, men hun har neppe mange kolleger. Det er såvidt jeg vet fremdeles mulig å utdanne seg til bokbinder, men det er nok ikke mange jobbmuligheter utenfor bibliotek og museer. Det er ganske mange jobbmuligheter som sannsynligvis vil forsvinne (f.eks. salmaker, sølvsmed, gipsmaker, båtbygger). Det er ikke så lett å få jobb noe sted uten videregående skole, eller kontakter. Det er et problem.

Fokus på styrke

Jeg kommenterer med jevne mellomrom begrepet nevrodiversitet, og det er som regel fordi jeg ikke deler det synet de fleste har. Jeg forstår tankegangen bak, men er ikke sikker på hvor nyttig den er. Hensikten med nevrodiversitet er å skifte fokuset fra det en mener er et negativt syn på annerledeshet. En mener det er feil å bruke ord som diagnose, tilstand eller behandling fordi det ikke er noe galt med dem. De har bare en hjerne som er innenfor det vi kan definere som en naturlig variasjon. Det er egentlig ikke noe annet enn det NLD-litteraturen kaller en ujevn evneprofil.

En er med andre ord funksjonsfrisk, samtidig som det er ganske åpenbart at mange trenger en rekke tiltak, både i skole og arbeidsliv, som andre ikke er avhengige av. En er unik og indvidualistisk, samtidig som en vil tilhøre ei stor gruppe (nevrodiversitet inkluderer bl.a. autisme, nonverbale lærevansker, ADHD og Tourette syndrom). Det gir mening å tenke i disse baner hvis en ikke tar det for langt.

Jeg generaliserer ikke, men har sett at noen har en tendens til å fokusere på at de ikke er som andre. De er ikke nevrotypiske, de er noe bedre. Jeg vet ikke hva som ligger bak, men jeg har også sett en ganske amper holdning på NLD-grupper på Facebook. Jeg husker spesielt en som ble sint hver gang noen nevnte Asberger. Jeg kan se poenget med å unngå merkelapper, for det er faktisk mulig å identifisere seg så mye med vanskene sine at en ikke blir noe annet. En blir syk fordi en tenker at en er det. Diagnosen blir hele identiteten, og de kan ikke se seg selv som friske.

Nevrodiversitet er ikke bare en filosofi noen aktivister har funnet på. Det er et visst vitenskapelig grunnlag for det. Jeg nevnte ujevn evneprofil. Sheldon Horowitz ved det amerikanske National Center for Learning Disabilities kaller det i denne videoen «pockets of strengths» :

Jeg har alltid hatt blanda følelser til nevrodiversitet fordi det ofte er uklart hva som menes. Det blir sagt at vi har en hjerne som fungerer annerledes, at vi ser verden annerledes, at vi tenker utenfor boksen, at vi ser løsninger andre ikke ser fordi vi er opptatt av detaljer på en helt annen måte. Det betyr ikke at vi kan konkurrere med andre uten noen form for støtte gjennom skole og i arbeidsliv. Det koster mye å utvikle de ferdighetene vi trenger for å lykkes som voksne. Det kommer ikke automatisk. Det er ikke det Horowitz mener heller, og selv om det kan virke negativt å snakke om f.eks. handikapp, dysfunksjon, diagnose og tilstand kan det også være nyttig. Det kan hjelpe oss til å identifisere områder vi må jobbe med, såvel som styrkene våre.

Vi kan ha det positive synet som nevrodiversitet innebærer, altså fokusere på styrker, men likevel erkjenne at vi trenger hjelp fra samfunnet. Det betyr at vi må tydeliggjøre at vi faktisk ikke har de samme forutsetningene som andre. Det er f.eks. noen som lærer bedre ved å se eller lytte enn ved å lese. Noen har et ekstremt fokus på detaljer og kan fokusere på et emne eller en oppgave i timesvis uten pause, mens det for andre ville vært for kjedelig. Noen tenker veldig logisk uten at emosjoner kommer i veien, mens andre lar seg lett styre av emosjonene. Det kan hjelpe å fokusere på det en er flink til, men likevel ha et åpent sinn. Det er derfor det er viktig med tiltak, for hvis en ikke ser andre muligheter, kan en gå glipp av løsningen.

Jeg forstår altså det positive fokuset på det vi kan framfor det vi ikke kan, og på hvordan vi kan fungere med utfordringene framfor å motarbeide dem. Jeg vil likevel hevde at en lever i la la-land hvis en tror samfunnet skal forandre tankesettet sitt med det første. En kan oppnå mye ved å forandre hvordan en tenker selv, men en må også ta hensyn til andre. Hvor annerledes kan en være før ord som skjevutvikling, avvikende atferd, og personlighetsforstyrrelse dukker opp i en rapport? Det er mange som bruker ord og begrep de ikke forstår. Noen er veldig klar over konskvensene av ordene, mens andre ikke er klar over at de blir påvirket av ubevisste holdninger (til f.eks. livsstil, kultur, etnisitet, sosial status og atferd). Vi kan si at vi ikke er så opptatt av hva andre mener, men det er grenser for langt vi kan strekke denne uavhengigheten. Vi må noen ganger faktisk tenke at samfunnet kanskje ser på annerledes som en trussel.

Det er der jeg mener nevrodiversitet er litt vag og urealistisk. Vi lever ikke i et samfunn som belønner de som fortjener det. Et jobbintervju handler ikke om å finne den med de beste faglige kvalifikasjonene, for kroppsspråk og øyekontakt betyr veldig mye. Det er ingen som bryr seg om en er annerledes i positiv forstand, om en har en ekstrem evne til å fokusere, eller om en er verdens mest lojale arbeider. Det som betyr noe er det inntrykket de to-tre på den andre sida av bordet får av deg de første sekundene. Det er på mange måter som en Idol-audition. En kan gjerne synge som Aretha Franklin, men hvis de ikke liker deg, er du ute. Det kan faktisk være noe så diffust som avgjør at de ikke kan sette ord på det selv. Dommerne kaller det ofte x-factor.

Jeg liker nevrodiversitet på den måten at den fokuserer på det vi kan, men jeg liker ikke tendensen til å glømme det vi bør kunne. Vi må ikke glømme at vi snakker om et spekter, og det er ikke alle som kan klare seg uten hjelp. Det er ikke sikkert alle opplever sin annerledeshet som en velsignelse hele tida. Jeg er selv glad for at jeg kan se verden med andre øyne, men det var ingen andre som satte pris på styrkene mine. Jeg tror ikke siste ord er sagt eller skrevet, for jeg har tro på at jeg kommer tilbake.

De rette spørsmålene

Rey-dukke. Rey viderefører Jedi-filosofien i Star Wars-universet, men den lærer oss ikke å passivt la ondskap ta over mennesker og verden.

Rey viderefører Jedi-filosofien i Star Wars-universet, men den lærer oss ikke å passivt la ondskap ta over mennesker og verden.

Jeg ser mange saker i sosiale medier som jeg aldri kommenterer, både fordi de noen ganger mangler direkte relevanse til det jeg skriver om, og fordi jeg prøver å unngå den tendensen vi alle har til å tro at andre bryr seg om hva vi mener om saken. Jeg har imidlertidig sett et par saker denne uka som illustrerer poeng jeg har gjort tidligere.

Jeg har skrevet om at forvirring rundt seksualitet er relativt normalt i oppveksten, og når en i tillegg har symptomer vi kjenner som NLD, ASD og ADHD er det ikke til å unngå at en føler seg litt utenfor. Det er mange som skiller seg ut, som er annerledes, og det er ikke lett å takle i en periode der en vil tilhøre. Det kan få en til å spørre om det er noe galt med den en er, og når samfunnet forteller dem at de kan være den de ønsker å være, høres det sikkert ut som en løsning. Det står sågar i skolebøkene på grunnskolen at legning dreier seg om et valg. Det er ikke lenge siden det ble sett på som en veldig fordomsfull påstand. Jeg er skeptisk til de som hevder at barn helt ned i barnehagealder er trygge på at de ble født i feil kropp eller at de er homofile. Det er ikke så opplagt, og det blir å legge hele ansvaret på barna.

Jeg tror det er mange som forventer at livet skal bli lettere, men dette blir som å gi vekk svaret uten å vise hvordan en kom dit. En lærer ikke noe av det. Et barn som føler seg annerledes må gjennom en lang prosess der en stiller de rette spørsmålene, og jobber seg fram til de rette svarene. Det tar tid. Den første saken jeg hørte om var en ni år gammel gutt som begikk selvmord fire dager etter at han kom ut som homofil, og den andre dreide seg om en ti år gammel gutt som måtte sy flere sting etter å ha blitt banket opp. Han ville ikke forsvare seg, og ble hyllet som en helt for denne uttalelsen: «It’s not the Jedi way.» Skuespilleren Mark Hamill, kjent for rollen som Luke Skywalker, hørte om mobbesaken i California, og mente at gutten hadde vist bemerkelsesverdig mot og visdom.

Dette er veldig forstyrrende. Den unge Star Wars-tilhengeren misforstod Jedi-filosofien, for det stemmer ikke at heltene i filmene ikke brukte vold. De måtte det for å bekjempe de onde kreftene. Det var de voksne som sviktet i de to sakene. Barn trenger ikke omsorgspersoner hvis de klarer seg selv fra dag én, men vi vet at det tar mange år å utvikle sunn fornuft. Noen klarer kanskje aldri å ta de rette valgene. Jeg har også skrevet mye om self-advocacy, som de kaller det på engelsk. Det innebærer selvstendighet og at en kan kjempe sine egne slag. De barna som mobbet var skyldige, men jeg er ikke enig med de mange i sosiale medier som bare fokuserte på hvor intolerante mobberne var. Hva med de voksne? Det spiller ingen rolle hva en mener om homofili. Foreldre må gjøre det klart overfor sine egne barn at det er uakseptabelt å bruke det mot noen.

Jeg tviler ikke på at begge de to guttene hadde det fælt, men jeg lurer på hvor forberedt de var, hvor mye de hadde snakket om dette hjemme. Det har alltid vært nødvendig å gi barn ei verktøykasse de kan bruke for å mestre livet, og det blir ikke mindre viktig når vi forteller dem at de kan være den de vil være. Vi kan ikke utelate de grepene som vil hjelpe dem å takle livet. Jeg mener det er mye arbeid å gjøre før vi forteller barn at verden kommer til å akseptere dem. Jeg kunne tenkt meg at media stilte de voksne noen tøffe spørsmål i de to sakene. Det er der ansvaret ligger, men de voksne er merkelig fraværende.

%d bloggere like this: