RSS Feed

Forskning og spekulasjon innen barnevernet

Av John Olav Ytreland og Stefan Batory

 

Vi skrev i Hjemme best om rapporten som Raundalen-utvalget leverte til Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet i 2012. Komiteen vurderte hvordan barnevernet praktiserte det biologiske prinsippet, og refererte bl.a. til forskning som viste at den tidlige relasjonsbyggingen er helt grunnleggende for barns utvikling.

Vi vil i dette innlegget skrive litt om hva forskning sier om tilknytning. Tanken om at barn må utvikle et forhold til mor er ikke av ny dato, noe WHO-rapporten Maternal Care and Mental Health fra 1952 illustrerer. Rapporten sier bl.a. det første kapittelet:

What is believed to be essential to mental health is that the infant and young child should experience a warm, intimate and continuous relationship with his mother (or permanent mother-substitute) in which both find satisfaction and enjoyment. Given this relationship, the emotions of anxiety and guilt, which in excess characterize mental illness, will develop in a moderate and organized way.

Forfatteren av rapporten, John Bowlby, brukte begrepet maternal deprivation når barnet ikke fikk dette forholdet til omsorgspersonen. En delvis deprivasjon kan resultere i akutt angst, overdrevent behov for kjærlighet, en sterk følelse av hevn, noe som også kan gi skyldfølelse og depresjon seinere. En fullstendig deprivasjon kan, ifølge Bowlby, ødelegge barnets mulighet til noensinne å knytte seg til andre mennesker. De første 2-3 årene er en kritisk fase og Bowlby mente at skaden kunne bli uopprettelig hvis det tette båndet ble brutt i den perioden.

Den danske psykologen Susan Hart er kjent for å popularisere kunnskap om hjernen og for å utvikle den nevroaktive utviklingspsykologien. Vi har lest boka Den følsomme hjernen der forfatteren viser til mye forskning. Dette er interessant, men en må også være klar over at hun ikke nødvndigvis har vitenskapelig dekning for konklusjonene sine.

Darwin hadde en hypotese om at nervesystemet forbinder ansiktsuttrykk med aktivitet i hjernestammen, og at dette har betydning for åndedrett og hjerterytme. Når vi opplever en bestemt følelse påvirker dette hjerteslagene, og dette har i neste omgang betydning for hjerneaktiviteten. Psykobiologen Stephen Porges har videreutviklet Darwins teori til den polyvagale teorien. Den går kort fortalt ut på at vi har tre strategier når vi blir utsatt for noe traumatisk. Den første er å prøve å etablere en forbindelse, kommunisere verbalt og gjennom ansiktsuttrykk. Dette blir på engelsk kalt for et smart system, fordi det er en viljebestemt regulering i motsetning til de to andre strategiene. Smartsystemet innebærer at barnet konsentrerer seg om mors stemme ved å bli stille, dempe åndedrettet noe, snu seg mot mor og fokusere på mors munn og øyne. Det øker muligheten for å oppfatte hva mor sier eller gjør.

Det sier seg selv at dette systemet fungerer best når barnet slipper å forholde seg til de utfordringene som aktiverer sinne og panikk. Det dreier seg om en ferdighet barn og mor utvikler i fellesskap, og når de lykkes får barnet en sunn utvikling. Vi viser ellers til psykologspesialist Dag Nordanger som forklarer teorien i denne you tube-videoen:

Det sier seg vel selv, men Hart viser til forskning fra Anthony J. DeCasper og A.A. Carstens som har påvist at barnet lærer å regulere sine egne impulser når interaksjonen med omsorgspersonen er preget av et forutsigbart mønster.

Forskere trodde tidligere at lillehjernen bare regulerte motoriske funksjoner, men de mener i dag at den har betydning for regulering av følelsemessige og kognitive funksjoner, og for alle former for tidsmessig bearbeiding. Vi kan stimulere lillehjernen gjennom å holde, berøre, kjærtegne, rugge og bære barnet.

Hjernen er delt i to halvdeler, en venstre og en høyre. Disse ser like ut, men de har ulike funksjoner, og de utvikler seg med forskjellig vekstrate. Den venstre halvdelen styrer musklene i høyre del av kroppen, samt logisk tenkning, språk, tallforståelse og dømmekraft. Den høyre hjernehalvdel styrer musklene i venstre del av kroppen, samt fantasi, kreativitet og musikalitet. De aller fleste mennesker er høyrehendte og det betyr at den venstre hjernehalvdelen dominerer.

Dette er et forskningsfelt med en god del muligheter for spekulasjon. Det har blitt forsket mye på dette, og Hart viser til noe av det, men det er vanskelig å gi et entydig svar. Hun nevner bl.a. Gazzaniga og Sperry som utviklet den såkalte split-brain theory. De forsket på epilepsi-pasienter på 1960-tallet og den eneste behandlingen for alvorlige tilfeller var å kutte forbindelsen mellom de to hjernehalvdelene. Gazzaniga og Sperry brukte fire pasienter som de sammenliknet med personer som ikke hadde epilepsi. Det virker å være typisk for mange av disse teoriene at det er små studier som ligger bak.

Vi vet likevel at barn stort sett bare bruker høyre halvdel de to første årene. Vi kan se det ved at de bruker begge hendene for å løfte en leke, og etter hvert som forbindelsen mellom de to halvdelene utvikler seg, blir barnet i stand til å bruke bare den ene hånda. Dette samarbeidet blir utviklet fram mot 11-årsalderen, men utviklingen er avhengig av stimulering (fysisk-motorisk aktivitet). Hart ser ut til å fokusere på at omsorgssvikt de første 2-3 årene kan resultere i funksjonsforstyrrelser i høyre hjernehalvdel, f.eks. ikke-verbal kommunikasjon, ansiktsuttrykk, språktone og hvordan vi tilpasser følelsene (inntoning). Når dette skjer kan barnet få problemer med å kommunisere følelser, affektregulere (evne til å justere type sinnsstemning og intensitet) og utvikle mentaliseringsevne (evne til å forstå våre egne og andres følelser, tanker og motiver).

Vi er ikke uenige i dette, men det er viktig å trå varsomt. Det er et kjent fenomen at f.eks. asbergere har vansker med mentalisering. Hvis en f.eks. ikke forstår at noen reagerer med sorg i en bestemt situasjon, vil en gjøre denne situasjonen verre. Foreldre som har barn på autismespekteret jobber med å utvikle evnen til å forstå atferden til andre. Det betyr ikke at de har blitt utsatt for omsorgssvikt hvis de sliter med å uttrykke empati eller å se ting fra andres perspektiv, men det kan bli konklusjonen hvis en bare ser én mulighet.

Den finske psykologen Pekka Tienari har forsket på schizofreni. Han sammenliknet adopterte barn født av schizofrene mødre med adopterte barn født av mødre uten psykiske lidelser. Den første gruppa hadde en tendens til å utvikle personlighetsforstyrrelser lettere enn den andre, men bare når de bodde i dysfunksjonelle adoptivhjem. En genetisk risiko er med andre ord ikke det samme som at en utvikler psykisk sykdom. Det viktige er om foreldrene kan tilby et stabilt hjem, og hvis de klarer det, betyr ikke diagnosaen deres noen ting som helst. Psyken er nemlig et resultat av den interaksjonen vi har med det sosiale miljøet vårt, og det er ikke mulig å si hvor mye av barnets psykiske funksjoner som er medfødt og hvor mye som har blitt utviklet gjennom interaksjon med andre mennesker.

Det har vært kjent lenge at det er mye juks i medisinsk forskning, og det er mange studier som ikke blir offentliggjort fordi de ikke ga det resultatet en ønsket seg. Dette kalles publication bias på engelsk. En amerikansk studie fra 2008 ville finne ut om de hadde et tilsvarende problem innen psykologi. Studien gikk ut på at 270 forskere fra hele verden gjennomførte 100 tidligere studier innen sosialpsykologi og kognisjon for å se om de fikk de samme resultatene. Det er et sentralt prinsipp i vitenskapen at en skal kunne få de samme resultatene før en anerkjenner funnene, men i dette tilfellet feilet 75 prosent av studiene på dette punktet. De resterende studiene klarte å kopiere halvparten av funnene. Vi sier ikke med dette at psykiatrien utelukkende er spekulativ, men det er grunn til å ha en viss dose skepsis når vitenskapen blir brukt til å skille foreldre og barn.

Vi vil i det neste innlegget se litt på forskning som gir oss et mer nyansert bilde. Det er flere faktorer som kan forklare f.eks. angst, og det er viktig å ta de rette avgjørelsene for å komme tidlig i gang med den rette behandlingen. Barnevernets mandat sier at de skal hjelpe barnet til å bli boende hos sine biologiske foreldre. Da bør de forholde seg til seriøs og presis forskning, og ha konkrete beviser før de setter det biologiske prinsippet til side. Noe annet er rett og slett et lovbrudd.

Study delivers bleak verdict on validity of psychology experiment result

Den følsomme hjernen, Susan Hart, Gyldendal

1. mai for et bedre samfunn

Per Fugelli hadde et debattinnlegg i VG i går der han mente at fremmedfrykt var samfunnsfiende nummer en i Norge, og det er grunnen til at vi trenger 1. mai. Han viste deretter til det han kalte fem grunnstoffer for sjelen og samfunnet: Verdighet, handlingsrom i eget liv, tilhørighet, mening og trygghet.

Dette høres veldig flott ut, men hvem skal innføre dette? Norge har, sammen med resten av Europa, prøvd å gi innvandrere frihet og verdighet. Det var hovedoppgaven til multikulturalismen, tanken om at samfunnet blir rikere ved at vi har mange kulturer som lever side om side. Det var faktisk så viktig å respektere de andre at de aldri, hverken på kort eller lang sikt, skulle bli tvunget til å forholde seg til den kulturen de flyttet til. Myndighetene antok nok at innvandrerne ville bli like tyske, britiske, franske og norske som oss andre i løpet av et par generasjoner. Vi ser nok mer av etnisk norske og minoritetsnordmenn som gifter seg med hverandre i dag, men det er fortsatt sånn at innvandrere hovedsakelig gifter seg innenfor sin egen etniske gruppe. De vil også fortsette å leve som de eller foreldrene deres gjorde i hjemlandet.

Da må en spørre seg hvor grensa går, og det er stadig flere som gjør det. Det gikk faktisk så langt i Storbritannia at de vurderte å innføre sharialover som bare skulle gjelde for muslimene. Dette er veldig problematisk, for det blir som å si at vi ønsker frihet for oss andre (kvinnefrigjøring, homofili, abort), men ikke for innvandrere. Det høres ikke ut som respekt. Det har vært langt mindre dramatisk i Norge enn mange andre land, men vi ser tendenser til en sterk uenighet mellom politikerne og folket her også.

Norge har stort sett blitt styrt av Arbeiderpartiet etter krigen, og partiet har i alle år ført en såkalt streng, men rettferdig asylpolitikk. Jeg har vist til denne pressemeldingen fra Stoltenberg-regjeringen flere ganger tidligere. Pressemeldingen fra 2013 anerkjente at situasjonen var veldig dramatisk i Syria og nabolandene, og regjeringen mente at den tok ansvar ved å ta imot 1000 syriske flyktninger. Etter at Erna Solberg overtok som statsminister har Ap stort sett vært kritiske til den samme holdningen, selv om det ikke er et veldig tydelig skille mellom den politiske høyre og venstresida. Alle partiene har en tradisjon for å se den andre veien, og sågar støtte statsledere som begår urett mot sin egen befolkning. Vi har også sett at Norge har vært med på å fjerne statsledere som kanskje ikke var demokratiske, men som tross alt var bedre enn det landet har i dag. Libya er et godt eksempel på det.

Statsminister Jens Stoltenberg holdt denne talen til representantskapet i Oslo Arbeiderparti i 2010 der han viste til nødvendigheten av å redusere antallet personer som ikke trengte beskyttelse. Han mente det også var et positivt tegn at de hadde sett en 40 prosent nedgang i asyltilstrømningen. Dette kunne faktisk vært en tale fra den nåværende regjeringen, for det er ikke mye, hvis noe, som skiller dem. Det er ikke så dramatisk som i andre land, men Tyskland, Frankrike og Storbritannia har tatt et oppgjør med den multikulturalismen de gikk så helhjertet inn for tidligere. Dette er muligens en liknende innrømmelse av den politikken som ikke fungerte.

en rose som symbol for arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiets rose henspiller på slagordet om at brød er noe å leve av og rose noe å leve for. Vi trenger en debatt, men vi blir istedet tvunget til å godta innvandring uten debatt, for en kritikk av f.eks. islam blir automatisk tolket som rasisme. Det er ikke debatt.

Det er positivt med paroler som likelønn og rett til heltidsarbeid, men jeg er ikke overbevist om at fagbevegelsen og Ap utgjør en forsvarsmur mot fremmedfrykt. Hva skjer f.eks. med sharialovene? Det skal være mange norske muslimer som ønsker å følge disse så langt det er mulig innenfor norsk lov, men det er en del som ønsker de kunne gått lenger. Det er f.eks. hverken tillatt å kreve eller å betale renter i islam, og norske banklån er derfor umoralske. Skal muslimer få lov til å låne penger gratis? Den partipoltisk uavhengige tankesmia Civita omtaler en undersøkelse fra TNS Gallup som tyder på at muslimer ønsker multikulturalisme. Jurist Morten Kinander sier i dette innlegget at «muslimer i Norge ser ut til å ha et ambivalent forhold til rettsstaten og sentrale norske rettslige institusjoner sett i forhold til den generelle befolkningen.»

Jeg er enig med Fugelli i at land som opplever små forskjeller mellom menneskene har mindre  kriminalitet og mindre frykt. Det er nettopp et brudd med enhetskulturen som har skapt motsetninger, og Sverige er et stygt eksempel. Det er bare ett standpunkt som har vært akseptert der, innvanndrere er utelukkende et gode for samfunnet. De ser likevel en ganske dramatisk «hvit flukt» og Malmö blir fremhevet som Nordens mest lovløse by. Det er fordi stor fattigdom i innvandrermiljøer fører til gjengmentalitet.

Fugelli viser til den rette medisinen, men jeg tror ikke vi får den uten at venstresida tar et oppgjør med seg selv. Dette er årets paroler for LO i Oslo. Det ser ut til at hovedfokuset er at alt blir bedre når vi får en ny regjering, og de vil ellers ha en boikott av Israel. Når det gjelder muslimer, som representerer hovedutfordringen fordi denne religionen er så ulik vår egen kultur, må det være mulig å forlange et skille mellom religion og politikk. Dette kommer ikke uten kamp, for selv Per Fugellis logikk kan ikke gi mindre religiøs frihet til de kristne, mer til muslimer (bortsett fra kvinner), mer penger til velferd og samtidig utvikle en ny enhetskultur.

De andre tingene er ikke uvesentlige, men den store kampen dreier seg om vi skal assimilere, integrere eller la innvandrerne leve etter de verdiene de tok med seg fra det landet de flyktet fra. Det siste alternativet innebærer rett og slett at vi tillater udemokratiske praksiser innenfor demokratiet. Vi må derfor være tøffe nok til å kreve mer, og de som synes det er for vanskelig å gi opp f.eks. sharialover, kan velge et annet land. Dette er et krav vi bør kommunisere så tydelig at asylsøkerne vet om det før de kommer til Norge. Det er ellers en stor sak innenfor Ap og LO at alle skal ha arbeid. Det er mye som tyder på at hvis vi skal nå det målet, og samtidig ha høy innvandring, må vi velge hvem som skal bli hardest rammet, hvem som skal være fattige, føle avmakt, og føle at de ikke er like viktige som andre. Spørsmålet er ikke om vi skal ha ledighet eller om vi skal ha ulike klasser eller ikke, for det får vi automatisk hvis vi ikke stiller større krav til samfunnskontrakten.

Nordens mest løvløse by

Muslimer og rettsstaten

Hjemme er best

Det biologiske prinisppet: Hovedregelen er at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre.

Av John Olav Ytreland og Stefan Batory

Det nåværende barne,- likestillings- og inkluderingsdepartementet har vært gjennom en omstrukturering siden det ble opprettet som Barne og likestillinsgdepartementet i 2006. Det nye departementet fikk oppgaver fra Forbruker- og administrasjonsdepartementet, Sosialdepartementet, Kommunal og arbeidsdepartementet, Justisdepartementet, Miljøverndepartementet og Kulturdepartementet. Begrunnelsen for å opprette det nye departementet var å styrke innsatsen for barn og familier, men det er uklart om de to-tre siste ministerne for dette departementet har klart det.

Inga Marte Thorkildsen fra SV var den siste Barne,- likestillings-og inkluderingsministeren i Stoltenberg-regjeringen, og etter at hun forlot stillingen ga hun ut boka Du ser det ikke før du tror det, der hun bl.a. hevdet at ADHD var et tydelig tegn på at en hadde blitt utsatt for vold. Det er noe vi kommer til å se, ifølge forfatteren, hvis vi tror at det skjer. Dette kan kanskje forklare en del, for hvis ansatte i barnevernet arbeider etter teorien om at de hjelper barn hvis de tror at foreldrene har sviktet, kan vi skade langt flere barn enn vi hjelper. Den nåværende ministeren, Solveig Horne, skal granske barnevernet, men har gitt oppdraget til Helsetilsynet. Det er mildt sagt problematisk fordi Helsetilsynet har i alle år vært kontrollorgan for barnevernet.

Jeg er en rettfedig leser, men mener det også er god grunn til å være en kritisk leser når det gjelder dokumenter fra det nevnte departementet. Stoltenberg-regjeringen oppnevnte et utvalg i februar 2011 og det leverte rapporten sin i februar 2012. Dette utvalget ble ledet av Magne Raundalen og mandatet gikk ut på å utrede hvordan det biologiske prinsippet ble brukt i barnevernet. Rapporten kan ved første øyekast se ganske positiv ut, for den erkjenner at loven er klar på at tiltak først og fremst skal skje i hjemmet, for dermed å hindre at en skiller barn og foreldre. Det skal også være barnevernets hovedmål å tilbakeføre barnet til foreldrene hvis det må overta omsorgen. Det vises ellers til Sosiallovutvalgets utredning fra 1985, Stortingsmelding nummer 39 (1995-1996), NOU 2000:12, Odelstingsproposisjon nummer 69 (2008-2009), Proposisjon til Stortinget nummer 7 L (2009-2010) for å illustrere hvor stor vekt det offentlige har lagt på dette prinsippet. Alle disse dokumentene bekrefter at det biologiske prinsippet er en del av verdigrunnlaget i lovverket.

Det biologiske prinsippet eller kjernefamilien er fremdeles en akseptert familieform i Norge. Illustrasjonsfoto fra Photostock via freedigitalphotos.net

Det biologiske prinsippet eller kjernefamilien er fremdeles akseptert i Norge. Illustrasjonsfoto fra Photostock via freedigitalphotos.net

Det er imidlertid et stort men her. Utvalget ser nemlig ut til å legge vekt på at begrepet prinsipp er juridisk utydelig. Et prinsipp kan være en så tungtveiende rettesnor at en må kunne begrunne det godt hvis en velger å sette det til side, mens andre kan avvise det uten at de dermed har brutt loven. Rapporten viser til boka Rettsgrunnlag og standpunkt der forfatteren Nils Nygaard bruker dette argumentet, men utvalget åpner opp for å avvise det biologiske prinsippet.

Barnevernloven (§ 4-12) gir fire kriterier som kan føre til omsorgsovertakelse:
a) dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorgen som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling.
b) dersom foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt spesielle behov for behandling og opplæring.
c) dersom barnet blir mishandlet eller utsatt for alvorlige overgrep i hjemmet, eller
d) dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet.

Det er mange som antar at barnevernets avgjørelser er like udiskutable som en matematisk formel, men virkeligheten er nok ikke så enkel. Det er nokså lett å vurdere punkt b, c og d i § 4-12, mens barnevernet baserer seg på skjønnsutøvelse når det gjelder det første kriteriet. Det er denne utøvelsen Raundalen-utvalget vil forandre på, og det foreslo derfor et nytt begrep, utviklingsfremmende tilknytning. Det er tre kriterier skal avgjøre om omsorgsovertakelse er nødvendig:

a) om tilknytnings- og relasjonskvaliteten mellom omsorgspersonene og barnet er utviklingsstøttende eller ikke.
b) alvorlighetsgraden og stabilitet av omsorgssvikt (forsømmelser, manglende behandling eller opplæring, mishandling eller overgrep)
c) om omsorgspersonenes egenskaper (psykisk utviklingshemming, psykiske sykdom, rus) er av varig eller forbigående karakter.

Dette vil ikke gjøre jobben lettere for barnevernet, for hva betyr egentlig dette? Denne bloggen har tidligere skrevet om at mødre med barn som blir utredet i spesialisthelsetjenesten har blitt indirekte beskyldt for Münchhausen ved at barnevernet mente de sykeliggjorde barnet. Det har også blitt skrevet i rapporter fra barnevernet at mor hadde en alvorlig psykisk sykdom, uten at det var noen fra helsevesenet som hadde satt diagnosen. Les også Hersketeknikker i barnevernet. De nye kriteriene som utvalget foreslo kan misbrukes på samme måte.

Diagnoser som autismespekterforstyrrelser (som inkluderer asberger) og ADHD er nevrologiske forstyrrelser, men de ligger likevel uforklarlig nok under psykiatrien. Det er veldig ulogisk, men hvis ansatte i barnevernet har som utgangspunkt at foreldre med en diagnose er psykisk syke eller at barna deres har blitt påført psykisk sykdom, vil disse barna sannsynligvis få det langt verre når de blir en inntektskilde under Bufetat. Det vil heller ikke bli lagt opp til at de skal tilbakeføres til foreldrene, og det spiller derfor ingen rolle hvor mye foreldrene retter på det barnevernet har kritisert.

Utvalget anbefalte også at det ble oppnevnt sakkyndige i saker der det ikke er observert alvorlig omsorgssvikt i øyeblikket, men der omsorgspersonen ikke vil kunne ivareta god nok omsorg i framtida. De viser til § 4-12 d i barnevernloven. Det høres veldig vagt ut, og hvis barnevernet skal utøve skjønn, kan de avgjøre at omsorgspersonen ikke vil kunne gjøre jobben godt nok om f.eks. fem år. Det blir i realiteten en prøvetid som aldri slutter, og en kan når som helst bli erklært uegnet. Når det gjelder sakkyndige er det mye som tyder på at de føler seg presset til å være enige med barnevernet. Det er nemlig barnevernet som gir dem oppdraget, og siden disse oppdragene er god butikk for psykologene, skal det en sterk ryggrad til for å motsi oppdragsgiveren. Denne artikkelen fra psykologitidsskriftet skriver om sakkyndige som tar feil avgjørelser.

Rapporten fra Raundalen-utvalget referer i 6.5.2. til forskning som viser at den tidlige relasjonsbyggingen er helt grunleggende for barns utvikling. En utrygg tilknytning kan hemme den emosjonelle og kognitive utviklingen. Dette kan igjen føre til at barnet kan få alvorlige psykiske problemer. Det er gode grunner til å opprettholde det biologiske prinsippet, og vi vil i del to av dette innlegget komme nærmere inn på det.

Rapporten fra Raundalen-utvalget

Har ikke råd til å være uenige med barnevernet

Det er gøy å hoppe

Illustrasjonsfoto. Naoki Higashida skriver at når han hopper er det som om følelsene hans strekker seg mot himelen.- Vi liker å hoppe i min familie også.

Illustrasjonsfoto. Naoki Higashida skriver at når han hopper er det som om følelsene hans strekker seg mot himmelen. Vi liker å hoppe i min familie også.
Foto: Arztsamui via freedigitalphotos.net

Jeg leste boka Hvorfor hopper jeg for 3-4 måneder siden. Jeg har tenkt sporadisk på boka siden jeg leverte den tilbake til bibliotek, men klarte ikke helt å bestemme meg for hva jeg mente om den. Jeg tenkte at denne boka fikk mye oppmerksomhet fordi den angivelig ble skrevet av et barn. Den ga nok ikke meg så mye, men jeg tror den har en funksjon likevel. Jeg ble minnet på boka igjen da jeg lånte en av naboene fra den samme hylla denne helga.

Hvorfor hopper jeg ble skrevet av den da 13 år gamle japanske autisten Naoki Higashida. Boka består hovedsakelig av 58 spørsmål som han svarer på, og tittelen er altså ett av dem. Jeg hadde mistanke om, mens jeg leste, at dette var ei bok som fikk en enten eller mottakelse. Jeg ville ikke søke opp informasjon før eller mens jeg leste, men gjorde det i etterkant, og fikk mistanken bekreftet. Den største anklagen mot forfatteren var kanskje at han brukte ordet vi, og hevdet dermed at han snakket på vegne av de fleste autister. Han bruker denne inkluderende formen når han f.eks. svarer på spørsmålet Hva er det som er verst med å ha autisme? Han konstaterer at vi blir ulykkelige hver gang vi gjør noe galt. Det er ingen tvil om at det er det som skjer for mange, men jeg kan også forstå at det er noen som ikke kjenner seg igjen. Higashida kan også være litt grandios og melodramatisk, men er ikke det ganske vanlig når en startet på tenårene?

Dette er litt av svaret på det siste spørsmålet, Hva tenker du selv om autisme?

Selv om folk med autisme fysisk sett ligner på andre mennesker, er vi i virkeligheten svært annerledes på mange måter. Vi er mer som reisende fra en fjern, fjern fortid. Og hvis vi, ved å være her, kan hjelpe menneskene i verden å huske hva som virkelig er viktig for jorden, ville det gi oss en stille tilfredshet.

Det er ikke sikkert at dette svaret var veldig matnyttig for folk flest, men boka var tydeligvis en kjempesuksess. Da denne norske oversettelsen ble trykket, kunne forlaget nemlig skryte av den toppet New York Times bestselgerliste og at den var nummer en på amazon.com. Den fikk også en rosende omtale av bl.a. Jon Stewart fra The Daily Show og People Magazine. Kristin Monsen ved Ark Åsane beskrev dette som en «vakker, nesten uforklarlig fin bok. Da VG anmeldte boka mente de det var en rørende, poengtert og modig bok om følelser til autister. Jeg satt likevel med en følelse av denne boka passer best for de som ikke vet så mye autisme fra før og «autisme-familier» som nettopp har startet på sin vei mot en bedre fungering. Dette hadde gitt meg mange aha-opplevelser hvis jeg leste boka som 13-åring.

Jeg har lest mange bøker og blitt flinkere til å sette ord på hvordan jeg opplever disse utfordringene i dag, men boka fortalte meg likevel at det er ting jeg kan lære av en tenåring. Jeg kjente meg godt igjen i spørsmål som hvorfor ser du ikke folk i øynene når du snakker, foretrekker du å være for deg selv og hvorfor ignorerer du oss når vi snakker til deg? Det er kanskje ikke mulig å snakke for alle her heller, men jeg kjenner meg igjen når forfatteren sier at han ikke kan tenke seg at noen virkelig ønsker å bli overlatt helt til seg selv. Jeg vil tro at det for mange er noe som bare skjer. Mange opplever kanskje at de prøver uten at det går som de har planlagt. Det kan derfor ende med at de blir isolerte uten at det var et valg de tok selv. Dette gjelder likevel ikke alle autister.

Jeg har lest mange bøker om autisme og hadde derfor ikke like stort utbytte av denne som en leser uten noen forkunnskaper ville hatt. Jeg tror likevel det blir for lettvint å avvise Hvorfor hopper jeg, for den tilbyr tross alt et nyttig innblikk i hvordan en 13-åring tenker. Det er lenge siden jeg var på den alderen selv, men husker hvor vanskelig det var å være en tenåring som hadde de samme behovene som andre hadde, bl.a. behov for venner. Jeg oppdaget Snorre Sturlasson, astronomi, Jack London, Tolkien og Arthur Conan Doyle ganske tidlig i tenårene. Det var gode historier, sammen med musikk, som var lyspunktene som hjalp meg gjennom de vanskelige årene. Jeg tror denne boka kan være en del av den litteraturen som gir unge autister håp, og de andre kunnskaper som gjør livet lettere for autister.

Breivik hjelper norske ofre

Vi har domstoler som er uavhengige. Det betyr at hverken regjering, Stortinget eller media kan blande seg inn og pålegge dem noen ting som helst. Det ser likevel ut til å være akkurat det avisredaktørene har prøvd seg på i dekningen av rettssaken der Breivik hevdet at soningsforholdene var i strid med menneskerettighetene. Dette ble raskt latterliggjort av media.

Dagbladet skrev f.eks. at «Breivik hevder at hans palassaktige celle bryter med menneskerettighetene.» Kommentator i VG, Anders Giæver, innledet dekningen av denne saken med teksten «Det absurde teater», der han konkluderte med at dette var en sak vi burde vært spart for. Jeg vil heller si at vi burde vært spart for den pressedekningen vi fikk. Det var f.eks. en del aviser som var veldig opptatt av noen av de tingene Breivik klagde på, bl.a. Fjordland-middager, kald kaffe og mangel på nikotin. Dette var nok en fortsettelse av den latterliggjøringen og bagatelliseringen av mannen mange konsekvent omtaler som barnemorderen. Det viser at media er opptatt av skyldspørsmålet. Det er ikke nok å informere, men vi blir også fortalt hva vi skal mene.

Det var ganske tydelig at media mente at denne rettsaken var totalt unødvendig, sannsynligvis både fordi en terrorist etter deres mening ikke har rettigheter og fordi det var umulig for Breivik å oppnå noen ting som helst. Jeg tror det kan forklare noe av det sjokket som produserte en fordømming av tingrettens avgjørelse.

De fleste store avisene hadde nemlig i etterkant ledere som ga uttrykk for at dommen måtte ankes. Det var rett og slett ikke et alternativ å la den bli stående. VG skrev f.eks. en kommentar med overkriften «En gal dom», og de fulgte opp i ingressen med å si at staten bør anke dommen i håp om et annet utfall. Politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, mente sågar at rettens avgjørelse var hårreisende. Hun hadde valgt følgende overskrift på kommentaren sin: «Ingen seier for rettsstaten.» Vi kan nemlig ikke leve med et demokrati som behandler mordere på samme måte som andre fanger, eller kan vi det?

Media liker å gi Utøya-overlevende muligheten til å uttale seg, og da de ga dem en ny eksponeringsmulighet i forbindelse med denne saken, skal det formodentlig understreke nødvendigheten av å sette demokratiet til side når det passer oss. Hvis en åpner opp for det må vi også godta det når det ikke passer oss. Hva med f.eks. kvinner?

Likestillingsombud Hanne Bjurstrøm sa i februar at norske fengsler er utrygge for kvinnelige innsatte. Fire av ti kvinnelige innsatte soner sammen med menn, og seksuell trakassering er ikke et ukjent fenomen. Likestillingsombudet har også mottat henvendelser om at kvinnelige innsatte ikke gis like muligheter til å bruke fellesarealer, de har ikke like god tilgang på rusbehandling og de blir låst inn på cella større deler av døgnet enn menn. Hvorfor behandler vi kvinnelige fanger verre? Er det forskjell på om en ble dømt for bankran, voldtekt eller om en drepte mannen som voldtok noen en var glad i? Folk flest føler seg nok komfortable med ulik rangering, for det er ingen tvil om at vi får sympati for noen, mens andre blir stemplet som onde. Det som er mer ubehagelig enn noe annet bør være en lov som er emosjonell.

Det var altså mange som mente at  det var greit å la Breivik være alene opp til 23 timer i døgnet. Det faktum at han har tilgang til Playstation og filmer skal visstnok veie opp for mangel på menneskelig kontakt. Det er en ting at det er uverdig for et demokrati å bevisst straffe noen på den måten, men isolasjon kan også brukes som en generell begrunnelse for hvorfor vi må opprettholde en forvaringsdom lengst mulig. En som lever nærmest i isolasjon vil nemlig ta skade av det, med mindre det passer med personligheten. En kan dermed vise til at det ikke er forsvarlig å løslate fangen.

Breivik-saken dreier seg om langt mer enn Breivik, og kanskje paradoksalt nok minst om Breivik. Den norske stat har et frynsete rykte når det gjelder menneskerettighetene. Dette dreier seg om soningsforhold generelt, utstrakt bruk av glattcelle for varetektsfengslede, tvang i psykiatrien, barn og foreldre som ikke blir respektert som en part i sin egen barnevernssak, papirløse flyktninger (ofte barn) som blir kastet ut av landet etter flere år i uvisshet i Norge bare for å nevne noe.

Fengsel skal være en straff; ikke et gode. Det er likevel betenkelig at staten ikke har noen planer for Breivik framover. Det er ingen som ser ut til å ha tenkt på noen annen behandling enn en ødeleggende isolasjon. Det vi gjør mot Breivik kan og bør vi gjøre mot hvem som helst. Det er et viktig prinsipp i demokratiet. Det gjør det faktum at denne rettssaken var nødvendig, ekstra unehagelig.

Norske myndigheter benytter seg mye av tvang og inngrep mot individer. Det har ikke bekymret myndighetene noe særlig så langt at Norge har blitt kritisert av bl.a. FN. Det blir spennende å se om dette får noen praktisk betydning, om Norge faktisk vil anerkjenne at mennesker har visse rettigheter, eller om de kan velge å ignorere disse når det passer dem. Jeg tror dette er relevant i forhold til barnevernet også, for det er ingen tvil om at menenskerettigheter blir brutt der. Det siste som har skjedd der er at Helsetilsynet, som i alle år har vært kontrollorgan for barnevernet, og som dermed er en del av problemet, skal granske barnevernet. Les om det i Dagbladet.

 

Barnevernets kvinneproblem

Jeg er enig med Martine Aurdal i at barnevernet er selve redningen for utsatte barn, som hun uttrykker det innledningvis i en kommentar i Dagbladet, Krisen i barnevernet. Jeg er også enig i at barnevernsdebatten trenger flere nyanser, men jeg tror likevel hun mister noe av poenget når hun ikke klarer å sette seg inn i den situasjonen mange foreldre har opplevd.

Det som provoserer mange er ikke et barnevern som tilbyr hjelpetiltak og vedtar omsorgsovertakelse bare når det er absolutt nødvendig. Det provoserer heller ikke når barnevernet oppmuntrer til kontakt mellom fosterbarn og biologiske foreldre fordi loven sier at barnet skal tilbake til foreldrene der det er mulig. Det som provoserer er de sakene der dette ikke blir prøvd, der barnevernet bruker unødvendig makt, og forsøk på dialog blir vurdert som innblanding. Det spiller ingen rolle hvor mange slike saker det er. Det som er viktig er at myndighetene anerkjenner behovet for en reform av et veldig lukket miljø. Jeg kan ikke forstå alt selv, men etter å ha opplevd flere ganger at en bekymringsmelding ble brukt som straff i en konflikt, kan jeg forstå litt av det de ivrigste aktivistene føler.

Aurdal skriver at «det er ikke noe omfattende problem i Norge at barnevernet tar omsorgen fra foreldre som burde fått beholde den. Men det skjer.» Hun har forsåvidt et poeng, for det er ifølge advokaten Olav Sylte bare 0,5 prosent av de rundt 35 000 sakene barnevernet åpner hvert år der de fremmer sak om omsorgsovertakelse. Han anslår videre at det bare er omtrent halvparten av denne halve prosenten der foreldrene kjemper for å beholde barna. Det innebærer at saken går til fylkesnemda og deretter til tingretten. Jeg synes ikke det spiller noen rolle om det er omfattende eller ikke, men det faktum at det skjer og at det er vanskelig for foreldrene å gjøre noe, burde bekymre flere.

Det er mye dokumentasjon som viser til at det biologiske prinsippet er sentralt i Norge. Det betyr at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre med mindre det er klart at disse ikke kan klare oppgaven etter å ha fått hjelp og veiledning. Loven sier det ikke direkte, men det er ingen tvil om at dette prinsippet ligger til grunn for loven, for det står veldig klart der at det er hovedmålet å hjelpe barnet til å bli boende hos de biologiske foreldrene. I tilfeller der omsorgsovertakelse er nødvendig skal det arbeides for en tilbakeføring til foreldrene, og retten har selv i saker som går til adopsjon sagt at samværsretten mellom barn og biologiske foreldre skal oppmuntres. Advokat Arne Seland har hatt mange barnevernssaker i retten og han uttalte til Dagbladet at barnevernet ofte tar avgjørelser som er basert på andrehåndskilder og rykter. Situasjonen kan dermed vise seg å være en helt annen når saken kommer til retten. Han mener også at barnevernet har en tendens til å gå inn i feil saker, og at de dermed tar feil barn. Det kan bety at barn som trenger hjelp ikke får det.

Advokat Sylte skrev på bloggen sin om en asiatisk familie der barna ble tatt ved akuttvedtak og omsorgsovertakelse i 2012. Det dreide seg om ulike kulturer, for det er akseptert med oppdragervold som f.eks. klaps i Asia, mens det er ulovlig i Norge. Barnevernet kunne ha prøvd å veilede foreldrene i dette tilfellet, men de gikk istedet rett til et akuttvedtak. Det er en del saker der det kan se ut til at beslutningen ble tatt på grunnlag av panikk eller i beste fall for lite informasjon, og selv om foreldrene vinner fram kan det ta lang tid. Det er fordi det tar lang tid å få en sak til tingretten. Det tok to år for den nevnte asiatiske familien, noe som dessverre er vanlig.

Martine Aurdal nevner også ei bok som den tidligere statsråden for SV, Inga Marte Thorkildsen, skrev. Der viser hun til at ADHD er et tydelig tegn på at barn har blitt utsatt for vold, og dette er noe av problemet i mange saker. Barnevernloven legger opp til en skjønnsmessig vurdering og det er derfor eksempler på at diagnoser og uttalelser fra spesialisthelsetjenesten blir satt til side. Den skjønnsmessige vurderingen konkluderer nemlig noen ganger med at mor gir for mye omsorg og sykeliggjør barnet, eller at mor er psykisk ustabil. Det er forøvrig en diagnose de setter på egen hånd, noe som viser en bemerkelsesverdig innsikt i psykiatrien. Det virker som at de ofte angriper mødre i denne type saker, og en kan lure på om barnevernet har et kvinneproblem.

Aurlands hovedpoenget var å tilbakevise påstanden fra mange demonstranter om at barnevernet er Gestapo, men når jeg leser noen av de sakene som havner i media, kan jeg godt forstå at noen blir veldig emosjonelle. Jeg tror de fleste hadde blitt det hvis de opplevde at f.eks. lav inntekt, manglende forståelse for en annen kultur, eller foreldres kamp for at barnet deres skal få medisinsk behandling, hadde resultert i at barnet deres ble fjernet med makt. Ja, det har faktisk vært noen saker der uniformert politi fjernet et barn med makt, selv om det seinere viste seg at det ikke var noe grunnlag for vedtaket.

Det som er vanskeligst å forstå er hvor lite nordmenn er interessert i å diskutere en etat som sliter med manglende innsyn og en manglende vilje til å gi partene i en sak rettssikkerhet. Vi bare antar at offentlig ansatte gjør det som er til alles beste, selv om ingen har innsyn i den jobben saksbehandlere eller institusjonene gjør. Jeg er derfor tilhenger av å reformere barnevernet. Vi trenger barnevernet, men et bedre et.

Merkevaren som forsvant

plakat for jazzfestival og filmfestival.

Byen liker å promotere film, jazz og FK Haugesund, men det er lite penger til resten.

Vi flyttet til Risøy i fjor sommer og det var en ganske positiv opplevelse. Risøy betyr to ting for de fleste som bor i Haugesund, industri og kommunale boliger. Risøy er likevel mye mer, bl.a. historie, men det blir et annet innlegg.

Dette er også et spennende nabolag med mange nasjonaliteter midt i sentrum. Vi får dessuten en liten bonus om sommeren, for det er her cruiseskipene legger til, noe jeg skrev om i Jeg gjenoppdager Haugesund. Jeg hadde en del sympati med de som kom hit i fjor, for selv om de sannsynligvis visste at de ikke kunne regne med italienske sommertemperaturer, var sommeren i fjor i kaldeste laget. Jeg tenkte mest på de som kom med et britisk skip som var på et fjordcruise i Sør-Norge. Det var ikke noe bedre vær i England, og britisk presse hadde mange anledninger til å skrive om nettopp været i fjor. The Guardian ba leserne sine om å sende inn bilder og Your underwhelming UK holiday photgraphs viser en skuffelse mange nordmenn er kjent med. Favoritten min er kvinnen på Bardsey Island som absolutt ikke nyter teen sin.

Hva er det så turistene møter når de går i land i Haugesund? Det har siden juletider vært et økende problem at hunder legger igjen en del avføring på brua. Jeg har ikke sett noen løshunder, så jeg vil tro at alle de hundene som bruker fortauet som toalett har hatt eieren sin med seg. Det er noen som har gjort det lettere for eieren å rydde opp ved at de har plassert stativ med poser flere steder på øya, men det er ikke mange som bruker dem. Fortauet over brua er dessuten et like populært askebeger, for det er der mange kaster sigarettsneipene. Det er litt bedre i sentrum, for jeg tror det blir plukket søppel der, men en skal ikke gå langt utenfor kjernen før en finner store mengder emballasje på gata og inne i busker.

bil kjører veldig nære fortauskanten på Risøybrua.

Det kan bli skummelt hvis en fotgjenger plutselig havner i veibanen.

Jeg nevnte i Bli en smartere trafikant at det er mange uhøflige trafikanter. Jeg går over brua flere ganger daglig og treffer så og si hver gang på grupper på 2-5 fotgjengere som ikke vil dele på plassen. Jeg balanserer på fortauskanten og mener med det at jeg gjør det jeg kan for å gi de andre tilstrekkelig plass. Det er imidlertid en del som mener at de har rett til å gå ved siden av hverandre, selv om det beyr at de tvinger noen andre ut i veibanen. Jeg har prøvd å holde på det lille området jeg hadde i periferien, og tenkte at den andre ville trekke seg, men det skjedde ikke. Jeg må derfor vri meg for å unngå kollisjon, og det har skjedd flere ganger i det siste at jeg måtte ta et skritt ut i veien mens det passerte en bil. Det kan være ganske alvorlig, for det er mye industri på denne øya, og derfor en del ganske tung trafikk.

Nordmenn har et varierende forhold til service, selv noen av de som lever av det. Jeg legger merke til mer enn folk flest fordi kona mi er amerikansk. Hun snakker norsk, men det er ikke det samme med bokmål i rolig tempo sammenliknet med en galopperende haugesunder (eller en annen dialekt). Det er noen som har den nødvendige tålmodigheten, men jeg har også hørt en del sure kommentarer som det tydeligvis ikke var meningen at noen skulle høre. Hvis det er den holdningen turister møter er det nok ikke bare prisene de blir negativt overrasket over.

Dette dreier seg stort sett om hver enkelt av oss, og ikke kommunen. Jeg er ikke opptatt av at absolutt alt skal være offentlige oppgaver, men jeg tror likevel kommunen kunne brukt litt mer ressurser på å holde sentrum fint, mens innbyggerne med fordel kunne tenkt litt over dette spørsmålet: Viser jeg nok hensyn?

Dette er ikke en kjempestor sak. De utenlandske cruiseselskapene trenger neppe offentliggjøre en beklagelse overfor kundene sine fordi opplevelsen var så negativ. Jeg tviler ikke på at mange får et ganske positivt inntrykk av småbyen Haugesund, men det kan likevel lønne seg å tenke litt image. Det er ingen tvil om at Stavanger har mest status og prestisje i Rogaland, også når det gjelder kultur. Det var derfor ikke overraskende at en filmkritiker ville flytte filmfestivalen til Stavanger for et par år siden. Haugesund vil også være en kulturby, men har ikke råd for tiden (den har imidlertid råd til fotball). Kommunen sliter med å rydde opp etter Terra-skandalen og har så røde budsjetter at staten må godkjenne dem (ROBEK-lista), og denne situasjonen vil sannsynligvis vare et par år til.

En kan derfor spørre seg om kommunen har råd til kultur eller et image. Jeg har tidligere vært kritisk til at kommunen har investert 40 prosent i aksjeselskapet som stod for oppgraderingen av hjemmebanen til FK Haugesund, samt at kommunen gjennom deleierskapet sitt i Haugaland Kraft har investert i lokale mediebedrifter sammen med fotballklubben. Dette virker som en bruk av offentlige midler som ikke er mer betryggende enn Terra-saken. Jeg tok kanskje feil da jeg antydet at Haugesund ikke jobbet med å få et image. De er faktisk i ferd med å lykkes ganske godt.

Resiliens: Å bestige fortvilelsens fjell

Resiliens: Psykologisk motstandskraft, de faktorer som har sammenheng med at man beholder en psykisk styrke og helse til tross for stress og påkjenninger. Store norske leksikon

Fagfolk er glade i fremmedord eller fremmede ord. Da gir de inntrykk av at de snakker fag. De skaper en barriere mellom seg selv og de som søker hjelp fra dem. Resiliens er muligens den type ord. Det har liksom ikke den samme fagterminologi-klangen hvis en bruker dagligdagse ord som robust, motstandskraft, evne til å takle stress og å klare seg tross risiko. Resiliens dekker alt dette, samt personlighetstrekk som optimisme, kreativitet og gode sosiale evner.

Det er uansett et fascinerende emne. Hva er det som får noen til å klare seg og andre ikke, selv om de har liknende erfaringer? Det blir forsket på barn og hva det er som skaper disse forskjellene, og denne artikkelen fra forebygging.no viser bl.a. til noen studier som sier at det ikke nødvendigvis er noe ved barnet selv som gjør at det klarer seg, men de relasjonene det har til andre. Jeg er likevel ikke overbevist om at svaret er så enkelt. Jeg kjenner familier i USA som lever i en vanskelig situasjon med stor fattigdom og alvorlig kriminalitet bokstavelig talt rett utenfor stuedøra. Det er mye som kan gå galt, men det varierer hvordan barn fra den samme søskenflokken klarer seg. Det er derfor ikke uvanlig at en «straight-A» student som får en god jobb etter fullførte universitetsstudier har et søsken som i beste fall blir en såkalt «working poor» hele livet. De har kanskje blitt preget av de vanskelige omstendighetene, men når de har hatt de samme menneskene i livet sitt, og de samme mulighetene, kan en lure på om noen er mer sårbare i utgangspunktet.

Jeg er muligens en del av det samme fenomenet. Jeg har beskrevet utfordringer i forhold til NLD og Asberger tidligere. Jeg vokste opp før disse diagnosene fantes, men det hindret ikke voksne i å stille en på egen hånd. Jeg vet ikke hva de voksne rundt meg tenkte, men det var nok noen som ikke hadde store forhåpninger til meg og andre som trodde at jeg ville vokse ut av hva det enn var som var problemet mitt. Det er fremdeles noen som feilaktig tror at autisme er noe en vokser ut av, men sannheten er nok mer at noen har gode nok kognitive ressurser til at de kan finne strategier som virker. De kan derfor tilpasse seg så mye at omgivelsene oppfatter dem som stadig mindre autistiske, samtidig som de ulike testene kanskje viser at de fortsatt har diagnosen. Det er likevel ikke alle som fungerer godt nok til at det er mulig, men framgang er ofte et resultat av en lang og målbevisst innsats fra foreldre og barn. Det betyr ikke at de har vokst ut av diagnosen, for de er fremdeles autister. De er autister som klarer seg, og det viser at det er mulig. Det gir håp for mange foreldre som oppdager at intervensjon stort sett er opp til dem.

Jeg ser faktisk tilbake på studiene som en positiv periode, selv om jeg hadde en god porsjon motgang. Jeg fikk minimalt med hjelp i barndommen, men oppdaget at jeg klarte meg bedre på egen hånd. Det var ikke noe å hente fra de nærmeste likevel. Det er ting en kan gjøre for å takle motgangen en opplever gjennom livet, også som voksen. Jeg har derfor klart meg bedre enn det en skulle tro. Vi har, etter at jeg stiftet familie selv, hatt et solid nettverk i de kommunene vi har bodd i, selv om det også har skjedd negative ting der. Vi har derfor kunnet bedt om hjelp når vi har hatt behov for det.

Det er også viktig å være klar over at stress og motgang er en del av livet for de fleste mennesker. Vi trenger ikke like det, men livet er faktisk sånn. Alle opplever skuffelser, men jeg prøver å se litt videre. Det skal mye til for at en krise blir et så høyt og ubestigelig fjell at det ikke har noe for seg å prøve. Jeg føler gjerne at det er det de første timene, men jeg forandrer etter hvert tilnærmingen. Da tolker jeg ting annerledes og ser etter løsninger. Det er ikke tilfeldig at vi har uttrykket «en god natts søvn.» Det får en ofte til å se utfordringer i et litt annet perspektiv. Det passer med et annet fagord her, metakognisjon. Det er innsikten vi har i våre egne tankeprosesser. Hvis vi er klar over hvordan tankene våre om en krise utvikler seg, kan det faktisk hjelpe oss. Det blir som en versjon av en sokratisk samtale der en samtaler med seg selv, eller andre, istedet for å følge den første impulsen.

Ordet think malt i en undergang.

Det er mange taggere som ikke imponerer med sin refleksjon, men denne oppfordringen fra en undergang på Bleikemyr i Haugesund er ikke dum.

Jeg har nevnt tidligere at vi har blitt meldt til barnevernet. Det har dreid seg om hevnaksjoner, og et tilfelle som jeg med en god porsjon velvilje kan kalle for en misforståelse. Vi har vært opptatt av barnets levekår og utviklingsmuligheter, og visste at selv om vi ikke hadde noen grunn til å frykte en objektiv undersøkelse, kan den skjønnsmessige vurderingen fra ulike uautoriserte ansatte i barnevernet resultere i overraskende konklusjoner. Det var derfor en skremmende tid, men vi fokuserte på løsninger og på den gode jobben vi hadde gjort så langt. Vi visste at vi gjorde jobben vår i forhold til å gi barnet vårt en god og stabil oppvekst. Jeg kan tenke meg at det hadde blitt mye vanskeligere hvis vi ikke taklet motgang.

Jeg har noen mål jeg arbeider mot. Jeg skriver på ei bok og har hatt en del teknisk motgang. Jeg startet med en gammel pc som sa takk for seg etter seks år. Jeg har deretter hatt to pc’er som andre har sølt vann på. Det har derfor ikke vært lett, men jeg holder likevel forholdsvis stø kurs. Denne bloggen har hjulpet meg til å oppdage nye ting om meg selv, men det er også viktig å være klar over at dette kan bli brukt mot deg. Det var det som skjedde i den fabrikerte bekymringsmeldingen, der en melder som ikke kjente familien presenterte falske anklager og ville spekulasjoner som fakta. Det innebærer faktisk at melderen ble brukt av informantene sine til å fremme en annen agenda.

Selvtillit er ikke en dum ting, og en kan derfor øke motstandskraften hvis en gjør ting som vil øke denne. Dette er en av funksjonene skriving har for meg. Det føles godt å kunne uttrykke seg, og det er heller ikke spesielt skuffende når andre gir positive tilbakemeldinger. Det er dessuten lurt å gjøre ting en liker, ting som gir en mer energi, eller slutte med det som bare tapper en for energi. Dette er knyttet til helse, som naturligvis har mye å si for hvordan en ser på verden. Det er fire ting jeg tror kan bidra i positiv retning: Kosthold, fysisk aktivitet, søvn og alenetid. Hvis jeg holder disse på et noenlunde jevnt nivå er det gode muligheter for at jeg takler skuffelser bedre.

Vi skal bo nærmere, tettere, høyere

Jeg skrev litt om utfordringene ved den ventede befolkningsveksten på Haugalandet i Framtidas Norge. De to største kommunene i regionen, Haugesund og Karmøy, har i dag en befolkning på tilsammen 78 000, men ifølge den høyeste av tre prognoser fra Statistisk sentralbyrå kan den være oppe i 116 000 allerede i 2040.

Jeg var mest opptatt av muslimsk innvandring i det nevnte innlegget fordi det er der jeg tror vi kan få det største potensialet for konflikter, men jeg bor i en kommune som allerede sliter med å ta gode avgjørelser. Jovisst, Haugesund gjør mye bra, men de folkevalgte tar også noen overraskende valg. Jeg vet ikke hvor mye penger kommunen sprøytet inn i aksjeselskapet som de eier 40 prosent av og som fotballklubben eier resten av, men det var sannsynligvis flere titallsmillioner. Dette skjedde samtidig som at kommunen var, og er i en vanskelig økonomisk situasjon, noe bl.a. skolene har fått erfare.

Når det gjelder boligbygging vil Høyre legge til rette for eneboliger og rekkehus nord i byen, mot grensa til Sveio og Hordaland, mens Arbeiderpartiet og resten av partiene som kom i posisjon etter valget har signert en avtale om boligbygging i sentrum. Det er nye tanker, for det er lenge siden det var noen interesse for å bo i sentrum.

Det er mange fine hus i eller like utenfor sentrum, og det ser ut til at Ap setter sin lit til at disse blir solgt ut av familien. Ordføreren i Haugesund, Arne-Christian Mohn (Ap), sa i et intervju med NRK at det er nok eneboliger i sentrum. Han mener at de som nærmer seg pensjonsalderen foretrekker leiligheter og at det vil frigjøre eneboliger, men det er neppe nok hvis en stor del av den ventede befolkningsveksten skal skje på et så lite område. Jeg tror dessverre framtida ligger i høyden, og selv de mange nye leilighetene som spretter opp overalt er ikke nok. Det er også et spørsmål om hvem som skal bo i sentrum, for det blir ikke billig.

Et raskt søk på finn.no viser at en leilighet på 67 m² på Hasseløy koster 2,5 millioner + 1500 i fellesutgifter, mens de rimeligste av 108 terasseleiligheter som er under bygging ved Vardafjell vil ligge på 2,3 millioner kroner. En av de gamle blokkleiligetene ved Skeisvann (fra 1960) er til salgs nå med en prisantydning på 1,5 millioner og felleskostnader på 3 500 per måned. Dette er sannsynligvis det rimeligste en kan få i Haugesund, men det sier alt om hvor vanskelig det er å komme inn på boligmarkedet. Da foreldrene mine kjøpte en leilighet i Ramsdalsblokkene, som stod ferdig omtrent ti år etter blokkene ved Skeisvannet, betalte de sannsynligvis 25 000 – 30 000 kroner.

Det burde være en luksus å bygge en enebolig, men det ser faktisk ut til at det ikke blir billigere å bygge mange leiligheter på en liten tomt. Jeg kan ikke tenke meg at det koster like mye, men når markedet styrer seg selv er det ingenting som heter bolig for familier med lav inntekt. Finn har også annonser for leiligheter i Åkrehamn på Karmøy med prisantydning fra 2,8 til 3,5 millioner kroner. Disse har den fordelen at 80 prosent er finansiert gjennom Husbanken, men det betyr faktisk at en må skaffe 560 000 kroner selv hvis en kjøper den billigste leiligheten. Det er mange, ikke minst innvandrere, som vil ha problemer med å klare dette. Jeg tror det også vil ta lenger tid å betale gjelda. Det var vanlig tidligere at foreldrene klarte å betale huset i løpet av yrkeskarrierene sine, men det nye blir kanskje at neste generasjon må betale resten av gjelda, og da blir det barnebarnet som arver et gjeldfritt hus. Dette kan gjøre mange sårbare. Det kan få store konsekvenser å bli stående uten jobb, og da godtar en kanskje ting en ikke hadde gjort under mer rettferdige omstendigheter. Det er det jeg mener når jeg i tidligere innlegg har skrevet om mulige konflikter og faren for fattigdom i Norge. Jeg tror den utenrikspolitiske forskeren Asle Toje har et poeng når han sier at det aldri har vært farligere å bli fattig enn det er i våre dager.

Jeg tror vi ser en motsetning mellom politikere og de som tjener penger på å bygge boliger. Nå er det ikke bare opp til politikerne i Haugesund, og Haugesund boligbyggerlag (Haubo) har kanskje valgt den løsningen som Høyre ønsket seg. De har kjøpt et tomteområde på 39 mål i Sveio. Denne kommunen grenser til Haugesund, men den er en naturlig del av regionen. Det hadde ikke overrasket meg om kommunen med slagordet Sveio – midt i leio ble slått sammen med Haugesund og Karmøy, og at de dermed ble flyttet fra Hordaland til Rogaland.

Jeg har tatt noen bilder som illustrerer litt av forandringene i sentrum. Det har ikke vært interesse for å bo der tidligere. Det er derfor hus som står tomme så lenge at de må rives. Det er butikklokaler som aldri blir benyttet igjen, hverken til butikk eller leilighet, og det er butikker som blir ombygget til leiligheter. Det er et potensiale til å bygge leiligheter, og vi vil nok se at hver ledige tomt blir brukt etter hvert, men jeg kan ikke se for meg Arbeiderpartiets visjon om småbarnsfamilier i sentrum. Ordføreren nevnte pensjonister, og det er kanskje bare de som har råd til sentrum etter som de har et nedbetalt hus de kan selge.

De bor nærmere, tettere og høyere i de større byene, og det uten problemer. Det nye blir nok at vi må gjøre det samme i små byer også. Vi klarer nok å venne oss til det, men det kan bli en høy pris. Vi ser nok starten på det, for det er mange gamle eneboliger i sentrum som blir delt opp i leiligheter og solgt enkeltvis, men før eller seinere tror jeg det vil kreve boligblokker i sentrum også. Det blir kort sagt en helt annen måte å bo på, men med mindre det skjer noe med prisene, tror jeg ikke det er mange som har råd til å eie. Det vil også koste såpass mye å leie at det kanskje ikke blir noe alternativ å spare.

Dette burde være en stor sak for sosialistene.

 

This slideshow requires JavaScript.

Framtidas Norge

Det var butikker på begge sider av dette kvartalet. Det bygges leiligheter der nå.

Det var butikker på begge sider av dette kvartalet for noen år siden. Det bygges leiligheter der nå.

Det er ventet en stor befolkningsvekst i Norge i løpet av dette århundret, og Statistisk sentralbyrå anslår at Haugesund og Karmøy kanskje vil ha så mye som 58 000 innbyggere hver allerede i 2040. Det er det høyeste anslaget og ifølge et mer forsiktig anslag vil det være 50 000 i hver av de to kommunene. Det bor i dag henholdsvis 36 000 og 42 000 der.

Det blir uansett flere av oss, noe som gir oss flere utfordringer. Politikerne er for tiden mest opptatt av hvor folk skal bo, mens politiet vurderer sikkerheten. Arbeiderpartiet i Haugesund vil at flere skal bo i sentrum, noe som kanskje innebærer flere motsetninger på et lite område. Vi har nemlig så lite sentrum at alt ligger rett rundt hjørnet. Jeg er ikke overbevist om at vi som samfunn er forberedt. Jeg bor i sentrum selv og gleder meg over den idylliske stemningen som råder for tiden. Det er mange innvandrere i eller like utenfor sentrum, men jeg tror likevel det kan være fornuftig å tenke på hvordan vi kan unngå konflikter før de oppstår.

Dagbladet skrev i fjor sommer om at det er et økende antall nordmenn som konverterer til islam. Det er foreløpig ikke et veldig høyt tall, men altså økende. Jeg tror det vil fortsette å øke, og vi ser at norsk media oppmuntrer til dette. Jeg vet ikke hva det betyr, men media var tidligere kritisk til både islam og individuelle muslimer. Vi har sett et veldig ukritisk media i forbindelse med strømmen av migranter og flyktninger. Det virker som at de har jobbet aktivt for at vi skal forandre holdningene våre til muslimer, en holdning de har vært med på å skape. Det har derfor vært en del saker som skrek etter kritiske spørsmål, men det har i perioder vært et ganske iøyenfallende fravær av kritisk tenkning og kritiske spørsmål. Det er mange nordmenn som har konkludert med at kristendommen ikke er svaret, noe som sannsynligvis har påskyndet utviklingen mot mindre solidaritet og rettferdighet i samfunnet. Jeg tror derfor mange vil komme til den konklusjonen at heller ikke materialismen kan gi dem det de ønsker. Da er det faktisk ikke utenkelig at vi får se en muslimsk vekkelse blant nordmenn, noe religionshistoriker Hanne Nabintu Herland har antydet.

Det blir snakket mye om integrering, men ikke når det gjelder muslimer. Det er vanskelig å gi full religionsfrihet for religioner som er uforenlige med demokratiske prinsipper. Vi har derfor ikke den samme kristendommen som oppstod i Israel for to tusen år siden. Vi har en form som har utviklet seg sammen med demokratiet. Jeg har ikke tro på noe «worst case scenario», d.v.s. at Norge blir en islamsk stat med en streng form av sharialover. Det betyr likevel ikke at vi unngår konflikter i framtida. Det har vært en tendens i europeiske land til å rydde plass til muslimene. De lever på en måte i et parallelt samfunn med til dels andre regler, og det gikk faktisk så langt i f.eks. Storbritannia at myndighetene vurderte å innføre sharialover kun for muslimene. Det skulle altså være spesialregler for dem der en kan tenke seg at det var islams syn på homofili, likestilling, selvmordsforsøk og alkohol som skulle gjelde.

Nå er det ikke stor enighet i den muslimske verden om hva sharialover innebærer. Det er f.eks. mange som ikke forsvarer æresdrap, men mange vil nok si at mannen har rett til å ta avgjørelser for kvinnene. Det er derfor ikke uproblematisk når mange muslimer sier at de ønsker seg sharialover i de landene de flytter til. Det er konklusjonen i en studie fra Pew Research som abc nyheter skrev om for tre år siden. Denne studien illustrerer det uforenlige forholdet mellom religion og demokrati. De fleste muslimer ønsker ifølge studien å bo i demokratiske land, samtidig som mange mener at kvinner må adlyde menn og at homofili, alkohol, utroskap og selvmord er umoralsk. Når de også avviser at vold er tillatt i islam mener de nok ikke den som er en reaksjon på de nevnte syndene, for de landene som har sharialover, har også strenge straffer for det som bare blir sett på som en synd i vårt samfunn. Jeg nevner dette for å illustrere muligheten for konflikt. De fleste vil nok si at det er rimelig å tvinge kristne menigheter til å godta likestilling. Er det rimelig at vi gir islam dispensasjon for å unngå konflikt? Er det det respekt for islam innebærer? Mange vil nok si at den gyldne regelen er en viktig veileder både på individuelt og samfunnsnivå. Demokrati betyr faktisk at vi ikke gir noen spesialbehandling, og hvis myndighetene går den veien likevel, tror jeg det vil stride mot mange menneskers rettferdighetssans.

Vi kommer sannsynligvis til å få muslimer fra ulike sekter, og vi må være klar over at det er like mye strid innad i islam som utad, mot de vantro. Det kommer kanskje også kristne som ble forfulgt av muslimer i Irak, Syria og Egypt. Det ligger med andre ord an til at det blir konflikter i Norge også etter hvert som den muslimske tettheten øker. Det blir en ny problemstilling for politiet.

Jeg har skrevet tidligere om hvor uforståelig det er at ingen er opptatt av sikkerheten til flyktningene, spesielt mindreårige. Advokatbladet skrev for et par år siden om et møte i FNs menneskerettighetsråd. Det som er interessant i denne sammenhengen er det faktum at flere land tok opp problematikken med at barn forsvinner fra asylssentre. Hvor blir de av og forsvinner de frivillig? Norge ble spesielt kritisert for at innvandrere med utenlandskklingende navn sliter med å få arbeid i Norge, vold mot kvinner, barns rettigheter, romfolks situasjon og bruk av makt i psykiatrien. Når vi vet hvor langt europeiske myndigheter, også norske, er villige til å strekke seg for å la muslimer leve på siden av samfunnet snarere enn å oppmuntre dem til å bli europeiske (norske), er det urovekkende at Saudi Arabia anbefaler Norge å kriminalisere kritikk av religioner og profeter i media.

Bildet øverst viser for øvrig noen nye leiligheter som er under bygging i gågata i Haugesund. Vi virker å være på vei mot en amerikansk utvkling, d.v.s. at butikkene forsvinner fra sentrum.

Børge Brende hardt presset av 91 FN-land

Krangler om hvor boligene skal bygges

Befolkningsøkning på Haugalandet

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 104 andre følgere

%d bloggers like this: