RSS Feed

Fagmiljøet trenger din hjelp

Jeg har tidligere etterlyst forskning, både den som aldri ble annonsert og den jeg hørte om, men som det kanskje ikke ble noe av.

Når det gjelder sistnevnte kategori tenker jeg f.eks. på psykiateren William MacMahon ved University of Utah. Han har forsket på barn med en autismespektertilstand, og jeg ble begeistret da jeg leste for noen år siden at han skulle gjennomføre en oppfølgingsstudie. Han hadde gjennomført en studie på 1980-tallet der deltakerne var mellom 3 og 21 år, og målet i den nye studien var å finne 75 prosent av dem, og inkludere dem i den nye studien. Han ville vise hvordan det gikk med disse i dag, og han stilte seg spørsmål som «har barn med en betydelig svekkelse i verbale evner en god mulighet til å stifte familie og få seg en jobb som voksen? Blir livskvaliteten bedre, dårligere eller den samme? Hvilken type hjelp trenger middelaldrende med autisme? Hva får de? Er de lykkelige? Jeg hørte imidlerid ikke noe mer, så det er godt mulig at studien aldri ble gjennomført.

Jeg kom samtidig over en liknende studie fra Universitetet i Oslo. Den hadde fulgt 74 barn med autisme og 39 med gjennomgripende utviklingsforstyrrelser (PDD-NOS). Da disse 113 barna ble 22 år gamle, hadde de fleste uføretrygd (89 og 72 prosent i de to gruppene) og de fleste var single (95 prosent). Dette kom overraskende på forskerne ettersom mange hadde antatt at høytfungerende autister ville klare seg bra, men det viser at oppfølging og tiltak er nødvendig. Det er noe helsevesenet må ta alvorlig.

Jeg har skrevet om Autismeutvalget, seinest i Helsevesenet søker en avklaring der jeg er skeptisk til at nonverbale lærevansker ser ut til å ha blitt utelatt fra utvalgets arbeid. Jeg etterlyser forskning. Vi får i det minste litt fokus på emnet med Mattis A. Falchs masteroppgave Valg av mestringsstrategier hos personer med høytfungerende autisme i et recovery-perspektiv. Jeg liker intitiativet, men er likevel forundret over at den første forskningen jeg har hørt om fra Norge på ei stund kommer fra en miljøterapeut og barnevernspedagog.

Brettspill. Bøker og brettspill er som isolasjonsmateriale. Det gir meg beskyttelse mot noen av de skadelige konsekvensene ved livet. Det gjør livet mer meningsfullt.

Bøker og brettspill er som isolasjonsmateriale. Det gir meg beskyttelse mot noen av de skadelige konsekvensene ved livet. Det gjør livet mer meningsfullt.

Dette er likevel veldig bra. Det er ikke lett å få godt etablerte mennesker til å tenke nytt, og å handle i samsvar med disse nye tankene. Det er derimot mulig å påvirke nye generasjoner. Det er kanskje helt på sin plass at dette kommer fra en barnevernspedagog, for de som undersøker kvaliteten på høgskole og universitetsutdanningene i Norge, NOKUT, har tidligere kritisert utdanningene i barnevernet. De var bl.a. kritisk til at det ikke ble undervist i vitenskapsteori og forskningsmetode før på slutten av studiet. Studentene fikk med andre ord inntrykk av de bare trengte det til å skrive bacheloroppgaven, og at det var unødvendig med en systematisk tilnærming til forskning i arbeidet de skulle utføre seinere.

Barnevernspedagoger ender ofte opp som saksbehandlere i kommunen, og det hadde ikke skadet om de faktisk satte seg inn i den situasjonen mennesker befinner seg i. De skal faktsk ta avgjørelser som får store konsekvenser for mennesker, enten positive eller negative. Jeg tror derfor dette initiativet er positivt, ikke minst p.g.a. det voksne perspektivet. Det er noe jeg mener det generelt er for lite av. Det blir forsket en del på barn, men vi trenger mer kunnskap i fagmiljøene om voksne. Jeg anbefaler derfor voksne med høytfungerende autisme til å ta kontakt med Mattis Falch. Les om hvordan du kan gjøre det på Autismeforeningen.

Jeg liker forøvrig begrepet recovery eller forbedringsprosesser, som noen fagfolk liker å oversette det med. Det handler om at en ikke tar en tidsbegrenset behandling, men at en må jobbe hele livet med å fungere best mulig.

Is long-term prognosis for PDD-NOS different from autistic disorder?

Reklamer

Helsevesenet søker en avklaring

 

Grafitti med teksten When a person has an imaginary friend, he's crazy. When a group has one, it's called religion. Jeg kan ikke si meg enig i teksten, men den minner meg likevel om at jeg trenger begge. Målet er ikke et normalt liv, men et meningsfullt liv.

Jeg kan ikke si meg enig i teksten, men den minner meg likevel om at jeg trenger begge. Målet er ikke et normalt liv, men et meningsfullt liv.

Jeg skrev et par innlegg om forventet levealder for autister i 2016, og de er fremdeles blant de mest populære innleggene mine. Det er viktig å ha fokus på helse, for det er mulig å gjøre noe med den skremmende statistikken. Det er flere studier som bekrefter hverandres funn, nemlig at forventet levealder er snaue 40 år. En studie fra USA kom fram til en gjennomsnitlig alder på 36 år, mens en svensk studie kom fram til 39,5 år. Det to studiene oppgir drukning, kvelning, selvmord, epilepsi og hjertesykdom som hovedgrunner til for tidlig død.

Dette er tilstander det er mulig å gjøre noe med, og myndighetene i alle land burde ha et fokus på disse gruppene. Jeg vil tro at dette ikke er begrenset til autismespektertilstander, men det er sannsynligvis like relevant for nonverbale lærevansker, ADHD, kognitive/lærevansker, samt de tilleggsvanskene mennesker med disse diagnosene kan få, f.o.f. depresjon og angst.

Det er betryggende å se at noen lands myndigheter tar dette alvorlig. Det britiske NHS har et strategidokument med fire hovedområder. Clinical Priorities er ett av dem, og når jeg ser hvor lite som blir gjort her, er det faktisk litt imponerende å se at de nevner autisme og lærevansker. Se side 12 i dokumentet Developing the long term plan for the NHS (pdf). Det er kartet, og det er ikke sikkert at det gir en realistisk gjengivelse av terenget, men det er likevel viktig at de ser behovet for å hjelpe en del av befolkningen som ofte blir glemt.

Norske myndigheter har startet et arbeid som kanskje resultererer i noe tilsvarende det engelske dokumentet. Regjeringen ga et offentlig utvalg et mandat i fjor sommer. De skal kartlegge dagens situasjon og de behovene en har i løpet av hele livsløpet. Det er fire videoer fra innspillkonferansene på regjeringens nettsider.

Jeg skal lytte til alle, og det jeg har fått med meg så langt gir grunnlag for betydelig skepsis. Det ble snakket om at problemet er kompetansemangel i skolen, og det ble fokusert på autisme, ADHD og Tourette syndrom. Det ble også snakket om tidlig identifisering, noe som jeg mener er et stort problem i dag. Det er mye meta-forskning som tyder på at det er en del av de som vokser opp med en ADHD-diagnose som ikke burde hatt denne. Mange på autismespekteret har en annen diagnose i tillegg. Det er ikke alle som får den diagnosen, men studier tyder på at veldig mange har NLD og/eller ADHD også. Det er ikke lett å få flere diagnoser, og det er da viktig at den første er den mest typiske. Hvis Asberger syndrom forklarer utfordringene dine bedre enn ADHD, hjelper det kanskje ikke å få behandling og tiltak rettet mot ADHD.

Jeg har tidligere fryktet at et utvalg som spesifikt nevner autisme og tourette ville begrense seg til disse. Nonverbale lærevansker er veldig nære Asberger syndrom, men foreløpig ikke en offisiell diagnose. Det gir mening å snakke om den samtidig som en snakker om Asberger, men det virker ikke som at utvalget inkluderer NLD i formuleringen «autisme og beslektede diagnoser.» De nevnte videoene omtaler det også som Autisme og touretteutvalget.

Jeg er kritisk til det fordi det er så mange likheter mellom NLD og autismespekterdiagnoser (ASD). De store årsakene til den lave levealderen er epilepsi, hjertesykdom, diabetes og selvmord, direkte eller i kombinasjon med ei ulykke. Hvis en skal diskutere hvordan en kan gjøre livet bedre for denne gruppa gjennom hele livsløpet, bør NLD inngå i komiteens arbeid. Jeg håper forøvrig å komme tilbake med mer informasjon om hvordan det går med den forskergruppa som arbeider med å få NLD inkludert i den amerikanske diagnosemanualen DSM.

Trening på resept

Sykkelbyen Haugesund malt på asfalt.Haugesund liker å framstille seg selv så positivt som mulig. Virkeligheten er ikke like bra, men budskapet er i det minste bra.

Haugesund liker å framstille seg selv så positivt som mulig. Virkeligheten er ikke like bra, men jeg liker budskapet..

Det er noen som går glipp av hovedpoenget fordi de henger seg opp i detaljer. Jeg har mistanke om det NRK omtaler som fedmeforskere har gjort nettop det. De hevder at trening ikke hjelper folk i å gå ned i vekt. En overlege ved St. Olavs hospital gikk t.o.m. så langt at hun mente det var uetisk å hevde at trening hjelper deg i å gå ned i vekt. Disse fagfolkene har forsåvidt rett i at det er inntaket av mat som avgjør om en går ned i vekt.

Det viktigste er likevel helsa, og det hadde ikke overrasket meg hvis en lettere overvektig person som syklet ti timer per uke, var friskere enn en tynnere person som knapt nok gikk til postkassen. Vekt alene er ikke et tegn på hvor frisk eller syk en er, og jeg mener derfor det er uansvarlig å si at alt en trenger er å spise mindre. Det hjelper selvsagt, men det er ikke irrelevant hva en spiser og hva en gjør. Kroppene våre er rett og slett ikke skapt for en inaktiv livsstil. Sammenhengen mellom aktivitetsnivå og mental helse er så sterk at trening sannsynligvis burde blitt gitt på blå resept. Jeg har et vagt minne om å ha sett noe på nyhetene på 80-tallet. Jeg tror det dreide seg om arbeidsgivere som trodde så mye på fysisk aktivitet at de lot ansatte trene i arbeidstida. Tanken bak var nok at de ville redusere sykefravær, øke trivsel og arbeidskapasitet, og forebygge belastningsskader. Jeg tror de var inne på noe der.

Jeg har tro på at vi tar ansvar for våre egne liv, og helse (kosthold og fysisk aktivitet) er vårt eget ansvar, men jeg tror ikke det hadde vært dumt å tenke litt mer kollektivt om dette. Vi spiser langt magrere mat i dag enn i tidligere tider, altså mindre fett. Da er spørsmålet, var mennesker for 3-4 generasjoner siden mindre aktive enn i dag, eller var de mer aktive? Jeg tror det er åpenbart at mennesker generelt var mer fysisk aktive fordi jobbene var mer krevende og fordi folk sannsynligvis gikk/syklet mer. De kunne dermed spise mer fett uten å gå opp i vekt.

Når en sier at trening ikke har noen effekt på slanking gir en innrykk av at trening er negativt, men trening er selvfølgelig en fordel. Det har store gevinster på psykisk helse, men også på fysisk helse. Det har motsatt neppe noen forebyggende effekt på hjertesykdommer, høyt blodtrykk, diabetes, benskjørhet, energimangel o.l. om en kutter ut trening. De som er aktive trenger ikke trene, men hvis en har et stillesittende arbeid, og i tillegg bruker bil/buss til arbeid, må en ta grep for å unngå de negative konsekvensene av inaktivitet.

Jeg avslutter med en video fra Haugesund. Jeg har et ambivalent forhold til byen. Det er på en måte byen jeg er glad i og knyttet til, men som det er umulig å elske. Det har mye med erfaringene mine der å gjøre, men jeg tenker likevel mye på de kjente gatene.

Velg en sunnere virkelighetsflukt

Hva er god helse eller et godt liv? Det er mye en skal tenke på, både når en oppdrar barn og når en skal stake ut en kurs for seg selv. Jeg leste et innlegg på nettstedet understood.org i morges som fikk meg til å reflektere litt over dette. Understood er et samarbeid mellom 15 amerikanske nonprofit-organisasjoner, og målet deres er å gi foreldre informasjon som kan hjelpe barn med lære og/eller oppmerksomhetsvansker. Det innlegget jeg leste i dag var en del av serien My parent journey, og det dreide seg denne gangen om en far som bekymret seg for spillet Fortnite. Les innlegget Why I’m torn about letting my son with ADHD play video games like Fortnite.

En åtte år gammel gutt med ADHD følte seg ekskludert fordi nesten samme hva de andre guttene i gata lekte, dreide det seg om dataspillet Fortnite. Det var et spill som guttens foreldre ikke kjente til, og da de gjorde research fant de at det på overflaten så ganske uskyldig ut. Det er et skytespill, men grafikken ligger nærmere tegnefilm enn en del andre spill (f.eks. Call of Duty), noe som er gjort for at barn skal kunne spille det.

Jeg forstår likevel de reservasjonene denne faren hadde, for det er fremdeles snakk om å skyte (98 prosent av befolkningen på Jorda forsvinner og resten blir angrepet av zombier. En skal altså drepe disse zombiene). Det faren er bekymret for er at den åtte år gamle sønnen hans blir «hyperfocused» når han spiller dataspill. Det er ikke en offisiell term, men mange foreldre bruker den for å forklare hvordan barn med ADHD i noen situasjoner kan bli langt mer fokusert, selv om det er noe de generelt sliter med å klare. Gutten i dette tilfellet har da vansker med å komme ut av denne modusen, og inn i noe som ikke involverer en skjerm. Han tenker på spillet og det er det han vil snakke om lenge etter at han sluttet å spille.

Det er i utgangspunktet problematisk at en ikke klarer å skifte fokus, men et spill med enkel grafikk kan også være problematisk hvis en ikke klarer å skille fantasi og virkelighet. Vi går gjennom ulike stadier i oppveksten, og på et eller annet tidspunkt skal vi være i stand til å skille mellom fantasi og virkelighet. Vi må likevel ta høyde for at det er forskjeller, og for at en del barn med en diagnose utvikler seg litt seinere. Det betyr ikke at de som vokser opp med f.eks. ADHD, autismespektertilstander eller NLD ikke lærer å se forskjellen, men det kan ta lenger tid.

Det kan også være diffuse linjer mellom fantasi og virkelighet. Mange barn liker fotball, og det er lett å tenke at det er virkelig, men det er mange eksempler på så stygge taklinger at vi egentlig snakker om grove voldshandlinger. Det gir sjelden større straff en et par mindre regelbrudd som gir gule kort. Dette er likevel ikke fantasi. Det er spillere som har fått karriere, og noen ganger livet, ødelagt fordi en motspiller var voldelig. Vi vokser likevel opp med tanken om at det er lov å gjøre det meste i idrett, fordi det er jo bare lek.

Det er fantastisk med den flukten jul er, men det er godt å komme tilbake til virkeligheten i januar også:

En kan nok argumentere for at jeg var et litt uvanlig barn. Jeg fikk de to største julegaveønskene oppfylt da jeg var 13-14 år, Heimskringla og Carl Sagans Cosmos. Jeg drømte også om en spillkonsoll, men fikk det ikke før en playstation havnet under juletreet da jeg var midt i 30-årene. Jeg oppdaget til min forferdelse at jeg ikke hadde den fascinasjonen for spill som jeg hadde i alle årene uten. Jeg tror det var det sosiale jeg likte, for jeg hadde gode minner fra høyskolen, der vi var en gjeng som møttes jevnlig for å spille Premier League.

Det er ikke sikkert jeg hadde vært i trøbbel siden jeg hadde bøker og filmer til rådighet, men jeg tror likevel det var en fordel for meg å vokse opp i en periode med lite teknologi. Det var ikke så mye som kunne stjele fokuset, og litteratur var en av ytterst få muligheter for virkelighetsflukt. Jeg tilbrakte en del tid i Bayport (Hardyguttene), Baker Street (Sherlock Holmes), Narnia, Prince Edward Island (Anne of Green Gables), Whitehaven Mansions (Hercule Poirot), og ikke minst i Midgard (Ringenes Herre). Jeg var kanskje i denne fantasiverdenen lenger enn andre fordi jeg trengte litt mer tid, men jeg er glad jeg slapp en spillteknologi som kanskje hadde vært visuelt mer spennende enn det virkelige livet.

Jeg lærte dessuten mye fra de fiktive vennene mine, så jeg vil hevde at det er en mer oppbyggelig flukt fra virkeligheten enn voldelige spill. Helse og/eller fungering inkluderer mye mer enn tidligere. Det blir stadig vanskeligere i en verden som kanskje blir kjedeligere, og for noen mer utrygg. Det blir ikke lettere å holde stø kurs i en verden som gjør flukt stadig lettere og stadig mer fristende, men jeg tror det er viktigere enn noensinne. En sunn virkelighetsflukt handler ikke om å glømme, men om å ta kontroll, og dermed unngå følelsen av at en ikke har det livet en ønsker seg.

Originalene er borte

løvetannfrø. Noen blir vurdert som unormale fordi de fokuserer på andre ting. Jeg synes løvetannfrø er noe av det vakreste i naturen.

Noen blir vurdert som unormale fordi de fokuserer på andre ting enn andre. Jeg synes løvetannfrø er noe av det vakreste i naturen, og kan ikke forstå at andre ikke ser det.

Jeg var inne på normalitet i Er du helt normal? Det har aldri vært enklere å bli klassifisert som unormal. Jeg følger Psychology Today på Facebook og det dukker derfor opp en del artikler i feeden min. Det store flertallet av overskriftene interesserer meg så lite at jeg konstant vurderer om jeg skal slutte å følge nettutgaven av dette tidsskriftet, men det dukker av og til opp noe nyttig. Jeg vil ikke si at jeg fant noe nyttig i morges, men det var en oversktift som fanget oppmerksomheten min: Want to pinch a baby’s cheeks? That’s cute aggression.

Det er tydeligvis noe det blir forsket på, og en studie Wikipedia viser til brukte formuleringen playful aggression. Tankegangen bak er at noen viser aggressive symptomer (flekke tenner og ordbruk som «spise deg opp») når de er glade, f.eks. når de snakker til babyer og katter. Det er ingen tvil om at mennesker er forskjellige i de to situasjonene, og det er nok verdt en studie, men jeg reagerer på merkelappen aggresjon. Jeg kunne aldri tenkt meg å gjøre noe liknende, spesielt ikke til katter, men jeg har aldri sett på dette som aggressiv atferd.

Begrepet normal er relevant i forskning. Det er vanlig med ei kontrollgruppe som ikke går gjennom det eksperimentet hovedgruppa har vært gjennom (placebo vs. medisiner hvis det er snakk om legemidler). Medlemmene i de to gruppene skal være så like som mulig for at en skal kunne sammenlikne dem, og det betyr som regel at de skal være innenfor de flestes definisjon av normal. Det er veldig subjektivt, for det noen synes er normalt er høyst unormalt for andre. Psykiateren Peter Kramer skrev et innlegg om emnet i Psychology Today, og han nevnte en venn som var bekymret for at kjæresten var unormal. Hun likte nemlig å ha hunden sin i senga mens de hadde sex. Jeg synes det høres mer enn litt spesielt ut, men det er nok fornuftig å skille mellom farlig og ufarlig atferd.

Vi har ofte en tendens til å sette merkelappen unormal på andre i det øyeblikket vi får litt ny informasjon om dem. Det er rart etter som mange også mener at det normale er å være forskjellig. Det er mange som tror på mangfold. De tror på retten vår til å være annerledes, men det er et spørsmål om hvor annerledes en kan være. Kan vi f.eks. ha politiker-atferd? Det er en del politikere og andre offentlig ansatte som i beste fall er arrogante. De er overbeviste om at de vet bedre enn noen andre hva som er best for oss. Det betyr at alt er lov. Et vedtak eller et påbud de ikke liker betyr ikke annet enn de må bruke hver anledning de har til en omkamp. Det kan skje med alle midler, inkludert trusler. De er med andre ikke pålitelige, og kanskje ikke stabile heller. De kan manipulere omgivelsene sine til å se ting som de gjør det. Jeg mener det er en farlig variant.

Det betyr ikke så mye om en har et avvik som resulterer i en diagnose som depresjon, angst, autisme eller ADHD. Jeg er mer bekymret for maktmennesker med trekk av f.eks. narsissme, egoisme og histrionisk personlighetsforstyrrelse, men som går for å være normale. Jeg skal ikke nevne navn, men jeg ser av og til offentlige personer som viser disse tendensene. Vi legger kanskje spesielt godt merke til det når kvinner viser denne atferden, men de gjør egentlig ikke annet enn å kopiere det som er akseptert atferd blant menn.

Det er noen skillelinjer som forsvinner. Vi kan ikke være så redd for eksentrisk atferd og merkelige innfall at vi gjør det som er en del av et normalt liv til noe vi skal behandle. Jeg tror det er på sin plass å minne oss selv på at et ord som original, et ord jeg ikke oppfatter som negativt, har synonymer som banebrytende, kreativ, ukonvensjonell og ekte. Det har noen negative også, men vi trenger ikke ha et negativt fokus.

Det er litt rart at en tid som offisielt er mer åpen for annerledeshet og mangfold enn tidligere, likevel har større problemer med å godta ufarlige avvik enn farlige. Det er nok her noe av skepsisen min til psykologi ligger. Jeg har sett det farlige avviket fra mennesker som hadde makt til å gjøre livet vanskelig for andre, men det er kanskje godtatt fordi noen av de som la grunnlaget for teoriene i psykologien, hadde trekk som er en trussel for mange individer i samfunnet. Ofrene kan være de som trenger hjelp, de som har en funksjonsnedsettelse, men som ellers er normale (ufarlige). Det er temmelig sinnssykt. Det er fristende å avslutte med noe vi sa som barn: «Det e hål i jere på Dale.» Andre byttet sikkert Dale ut med Gaustad, men en kan noen ganger lure på om det er de med hvite frakker som kryper ut.

Er du helt normal?

Mobilt hjem i Portland, Oregon Foto: Tammy via Wikimedia Commons

Mobilt hjem i Portland, Oregon Foto: Tammy via Wikimedia Commons

Det var en tid da jeg var langt mer personlig på denne bloggen. Jeg prøvde å sette ord på noe av det jeg opplevde og følte, og tenkte at andre kunne ha nytte av det også. Det var ikke nødvendigvis reelle ting jeg beskrev, men målet var å se ting litt klarere. Jeg lyktes noen ganger, men dette kunne også misfortås, og jeg ble derfor mer generell. Det er beklagelig at det er så lite rom for å diskutere ting som åpenbart er en del av livet for de fleste. Det handler om definisjonen av hva som er normalt.

Når en definerer noe som normalt, definerer en også noe som unormalt. Det handler altså om avvik. Det er visse milepæler det er ventet at vi skal klare, og helst tidlig i livet. En skal ta utdannelse, og selv om en må skifte jobb noen ganger i løpet av karrieren, er det forventet at en er i arbeid i 40-50 år. Det er noen som må ha perioder med arbeidsledighet i den perioden, men det skal være midlertidig.

Mennesker har ulik fungering, men jeg har inntrykk av at samfunnet snevrer inn definisjonen av hva som er normalt, eller for å si det på en annen måte, det er stadig flere som havner utenfor, som blir definert som unormale. Hva skjer med de som ikke klarer å leve opp til samfunnets forventninger? Tall fra Statistisk sentralbyrås Arbeidskraftundersøkelse (publisert november 2018) viser at 44 prosent av de funksjonshemmede var i arbeid, mens sysselsettingen var på 74 prosent for hele befolkningen. Jeg tror oppfattelsen av normalitet har noe med den store forskjellen å gjøre.

Blant grunnene til arbeidsledighet blant funksjonshemmede finner vi psykisk sykdom og lavt utdanningsnivå. Det er også mange med fysiske plager som opplever en forverring med alderen, noe som kan forklare hvorfor sysselsettingen synker med aldreren. Det er i tillegg mange funksjonshemmede (25 prosent eller 85 000) utenfor arbeidslivet som ønsker seg en jobb. Alt dette tyder på at det er mange som ønsker å arbeide. Det er nok en del som ikke klarer det, samme hvor motiverte de måtte være, men det er sannsynligvis en del som har en mulighet. Det krever imidlertid noe fra arbeidsgiveren og fra de en skal arbeide sammen med. Jeg opplevde selv i arbeidslivet at det kanskje ikke er realistisk, fordi det krevde så mye fra de andre. Det er grenser for hvor mye de kan hjelpe en kollega, og samtidig utføre sine egne plikter.

Fysiske og kognitive begrensninger kan sette mange utenfor. Det er kanskje det mest effektive å la dem være der, men prisen kan bli høy for de det gjelder. Det betyr ofte at de blir sett på som unormale. Det er mange som på en måte lever inne i sitt eget hode. Det er lett å tenke at den og den gruppa bør velges vekk gjennom en kunstig seleksjon. Det er i noen land mulig å avslutte livet (aktiv dødshjelp) med psykisk sykdom som begrunnelse. Jeg er ikke enig i definisjonen, men autisme og ADHD blir regnet for å være psykiske lidelser, og nonverbale lærevansker slår sannsynligvis følge snart. Spørsmålet om hva som er nomalt, hva samfunnet ønsker å beholde, kan fort bli langt mer alvorlig enn det er i dag.

Vi lever i en verden der det nesten ikke er akseptert å være trist, redd og sint. Det er ikke legitimt å bekymre seg for framtida, og selv raserianfall (vanlig atferd blant barn) eller emosjonelle utbrudd kan føre til en diagnose med påfølgende medisinbruk. Det hadde kanskje ikke vært så dumt om flere faktisk tenkte bevisst over hvilken vei samfunnet er på vei mot. Den ubehagelige sannheten er at du sannsynligvis har noen i familien din som andre vil definere som unormale, og muligheten er til stede for at du havner i den kategorien selv, enten i en tidsbegrenset periode eller resten av livet. Er du klar for et liv som unormal?

En kommentar til bildet, som kanskje virker litt malplassert. Jeg er fascinert over tiny house-konseptet, som er ganske vanlige i USA og UK. De er i teorien lovlige her også, men de få som har prøvd, har møtt mye offentlig motstand. Det er nesten som at nordmenn ikke forstår denne typen uavhengighet, hvorfor noen ønsker å leve annerledes enn de fleste andre. En kan bli sett på som syk hvis en tar uvanlige avgjørelser. Nei, vi er ikke så åpne for andre ideer og mangfold som mange tror.

Vi trenger litt frykt for å leve

spillkontroller til playstation. En diagnose er ikke game over. Det er mye å spille for og med,

En diagnose er ikke game over. Det er mye å spille for og med.

En kan trygt si at jeg har et komplisert forhold til vitenskap. Jeg støtter den helhjertet, men irriteter meg også over de gjentatte gangene det har vist seg at vi ikke kan stole på forskning. Det er ikke alltid uærlighet som ligger bak, for det er mye forskning med de beste intensjonene, men kvaliteten er av ulike grunner for dårlig.

Det er viktig med solid forskning fordi den danner grunnlaget for de rådene vi søker, og følger. Skiskytterparet Gunn Margit Aas Andreassen og Frode Andresen opplevde alle foreldres mareritt for et drøyt år siden. Den 13 år gamle sønnen deres døde mens han sov. Han hadde blitt diagnostisert med epilepsi 4 år tidligere, men legene mente at siden det var en mild form for epilepsi, var det ikke nødvendig med medisiner eller noen andre tiltak. De nevnte alarmmadrass i saken fra Nettavisen. Jeg er ikke sikker på hva det er, men antar at de snakker om en epilepsialarm. Les mer om den på Hjelpemiddelsentralen. Det er en sensor en legger under madrassen, og som en dermed lett kan flytte til ei ny seng.

Foreldrene ble i det tilfellet anbefalt å ikke bruke medisiner fordi de kan ha ubehagelige bivirkninger. De vanligste er hodepine, irritabilitet, aggresjon, søvnighet, skjelving, munntørrhet, kvalme. Jeg prøver ikke å skremme noen, men alle medisiner har noen veldig alvorlige bivirkninger. De er sjeldne, men en bør ha fokus på kosthold. Medisinene kan nemlig påvirke opptak av vitamin D, B 12 og 9, og da er det kanskje ikke overraskende at redusert bentetthet er listet som en av bivirkningene. Det står riktignok under sjeldne bivirkninger (≥ 1/10 000 til < 1/1000), men jeg vil tro at problemstillingen kosthold blir litt mer aktuell hvis vi legger de til de som ikke orker mat p.g.a. at de vanlige bivirkningene påvirker apetitten.

Andreassen/Andresen er kritiske til systemet, ikke fordi de er sikre på at sønnen kunne ha levd i dag, men fordi han kunne hatt en mulighet. Faren fikk gutten til sykehus innen fem minutter etter at han fant han død om morgenen, men sønnen kan ha vært død i flere timer da. En alarm kunne ha sørget for at han var på legevakten 4-5 minutter etter anfallet, og da har en tross alt en sjanse.

Jeg er alltid forsiktig med å råde folk til hva de bør og ikke bør gjøre, men selv om en del leger ikke liker pasienter som gjør research, er det nettopp det vi bør gjøre. Da mener jeg ikke at vi skal finne grunner til å avslå tilbud til medisiner, men en trenger noen ganger grunner til å ta medisinen. Mange symptomer roer seg etter hvert, og informasjonen en henter inn kan gjøre det lettere. Det kan altså hende at en finner metoder som øker sjansen for at en tar medisiner. Når det gjelder epilepsi tror jeg det er verdt bivirkningene. Alternativet kan være mye verre.

Epilepsi er relevant for autisme og nonverbale lærevansker også. Det er en krevende dobbeltdiagnose, for det kan være vanskelig å skille dem fra hverandre. Den type stereotypisk atferden mange forbinder med Asberger, sosial tilbaketrekking, hyperaktivitet, uoppmerksomhet, aggresjon osv. kan like gjerne være autisme/NLD som epilepsi eller omvendt. Det blir sagt at det er krevende med denne dobbeldiagnosen, men det er ikke sikkert det er så komplisert som vi tror.

Jeg mistenker at mange tenker at det er unødvendig med tester som EEG og MR. Jeg har hørt om tilfeller der barn har hatt tydelige symptomer på en autismespektertilstand gjennom hele oppveksten, men de ble ikke testet før de var i tenårene. Problemet er at diagnoser som ADHD og autismespektertilstander blir regnet som psykiatriske tilstander. selv om det ikke er åpenbart. Det er mye forskning som viser til fysiologiske avvik i hjernen, den har utviklet seg annerledes enn andre hjerner (årsaker kan være arv, mitokondrieskader, diabetes, ernæring, hjerneskade), så jeg tror ikke vi kan tenke likt som med f.eks. bipolar lidelse eller personlighetsforstyrrelse. Det er ikke nok med medisiner og samtaleterapi.

Det er én setning som har brent seg inn i hukommelsen min. Frode Andresen sa dette i intervjuet med Nettavisen: «Jeg skulle ønske vi hadde blitt mye reddere.» Det er kanskje ikke så dumt å være litt redd for det som kan skje.

Les om Andresen/Andreassen i Nettavisen

Det vanskelige livet

Haugaland vgs. Jeg var yrkesskoleelev av 90-tallet, noe som var en brutal opplevelse.

Jeg hadde svært brutale opplevelser på denne yrkesskolen.

Jeg leste forleden om en trend som startet på Pinterest. Den går ut på at en plasserer bøkene feil vei i bokhylla (ryggen inn). Hensikten er delvis å overraske, og delvis at en mener det ser bedre ut når alt er i noenlunde samme farge. Jeg legger meg ikke opp i hva andre gjør, men det virker like dumt som å kjøpe bøker en ikke har tenkt å lese, altså bare for å gi inntrykk av at en er belest. Det nye reduserer på en måte bøker til statussymboler der poenget ikke er å ha de mest interessant titlene eller genrene, men å vise at en har råd til bøker.

Det er ikke lenge siden jeg hørte om Bird Box-challenge. Det kommer fra en film der tre karakterer må krysse ei elv og en skog med bind for øynene. Det er for å beskytte seg mot noen overnaturlige vesener, som får alle som ser dem til å begå selvmord. Det har altså blitt «ei greie», i likhet med Tide Pod Challenge (spise en vasketablett), kreative måter å bli beruset på, choking game, hot water challenge etc. Det er mye som blir populært gjennom sosiale medier, og det er noen trender jeg kunne sett meg selv bli en del av i yngre dager.

Jeg kunne f.eks. ha feiret håndkledagen 25. mai til minne om Douglas Adams. Den samme dagen er forøvrig Geek Pride Day, en idé jeg egentlig liker, selv om jeg avskyr ordet geek. Dagen etter er National Paper Airplane Day i USA. Den første dagen i februar er Iskrem til frokost-dagen, 10. mars er Mariodagen (ja, han fra Nintendo), og 4. mai er Star Wars Day. Det er nok av muligheter, og jeg er absolutt en tilhenger av å gjøre livet interessant. Hvis vi mangler innhold må vi skape det. Men.

Ja, det er et men her. Jeg tenker en del på framtida. Det er grunnen til at jeg har skrevet om alt fra fødelsrate til kunstig intelligens og borgerlønn. De mange påfunnene er kanskje et uttrykk for at en sliter med å gjøre livet interessant nok, og hvis det er et såpass stort problem i dag, hvordan blir det da i fremtida? Borgerlønn innebærer at en får utbetalt en viss sum per måned, uavhengig om en jobber eller ikke. Det har blitt prøvd ut i små skala i Finnland, Sveits og Kanada de siste årene, men det finske prosjektet ble avsluttet etter at prøveperioden var over. Det virker som at vi har den samme skepsisen i Norge også.

Det har blitt stilt flere krav til mottakere av ulike typer ytelser de siste årene. Hensikten er å skremme dem vekk fra trygd, men det er usikkert hvor de forsvinner til. Mange blir nok forsørget av familien, mens en del sikkert velger heller tvilsomme inntektskilder. Norsk media var ikke så opptatt av AI da jeg begyndte å skrive om emnet, men jeg ser stadig oftere overskrifter som skal forberede oss på sjokket. Jeg har bl.a. vist til rapporten Artificial Intelligence, Automation, and the Economy fra Obama-administrasjonen, forskning fra MIT, nyhetssaker fra bl.a. Forbes og CNBC, og artikler fra konsulentformaet McKinsey and Company. Det er noen som hevder at maskinene ikke er en trussel fordi de vil skape nye jobber. Det er mulig, men det virker sannsynlig at mange av de jobbene som ikke krever skolegang, og en del av de som gjør det, vil forsvinne.

Det er mange som «faller mellom sprekkene» i skolen, men jeg har inntrykk av at det er noen som aktivt lar det skje. Jeg tror det er individer som er fullt klar over at det skjer, og de er klar over hvilke konsekvenser det vil ha for barnet når det vokser opp. Jeg tviler på om det vil være færre av disse usynlige barna i framtida. Det er vanlig i faglitteraturen å beskrive barn med NLD med formuleringer som «de unsynlige barna, de usynlige vanskene eller de misforståtte barna.» Jeg tror ikke det blir lettere å lykkes i framtida, ei framtid der det kanskje ikke finnes noe som heter ufaglært arbeidskraft.

Da er spørsmålet, hvordan skal vi mestre et liv som i utgangspunktet er ganske kjedelig? Det er ikke sikkert det handler om at ungdommer ikke ønsker å jobbe. Hva om ungdommen finner på mye sprøtt fordi de ikke klarer et liv uten konstant underholdning? Vi har alle et ansvar for å gjøre livet spennende, og jeg lurer noen ganger på om vi sliter med det allerede. Det er kanskje vanskelig å finne varig glede, noe som føles tilstrekkelig. Det kan se ut som at flere enn tidligere har denne type utfordringer. Hvordan blir det da hvis et «worst case AI-scenario» skulle slå helt eller delvis til? Jeg er ikke overbevist om at Norge beveger seg i en positiv retning. Det er lett å skremme folk ut av senga hver morgen, men om en skremmer dem til noe bedre er en annen sak.

Det er kanskje en av de viktigste oppgavene våre. Myndighetene bryr seg utelukkende om å få nok skatteinntekter, men vi må også tenke på at en skal fungere utenfor arbeidsplassen. Det er derfor jeg er innom så mange emner på bloggen, for det handler rett og slett om livet. Termen nonverbale lærevansker gir inntrykk av at det utelukkende er snakk om det akamediske domenet. Det er aldri så enkelt. Det er det ikke for noen. Oppdrag bli lykkelig er enkelt, og samtidig fryktelig komplisert. Hvorfor er det så mange av oss som har det bra materielt sett, men som likevel føler at livet mangler noe?

Vi må tenke på det

Brosteinen på rådhusplassen i Haugesund symboliserer den virkeligheten folk flest opplever på gata, mens de tillitsvalgte har et annet fokus. Det er det samme på Stortinget.

Rådhuset er symbolet for eliten som tar avgjørelser med konsekvenser for alle. De fortjener ikke alltid støtten vår.

Jeg har hatt mange fascinerende samtaler med dattera mi gjennom oppveksten hennes. Det dreier seg ofte om litteratur, astronomi, dyreliv og bergarter. Vi snakker mye om tema de har tatt opp på skolen også, gjerne ting som hun ikke får svar på der. Vi var nylig inne på politikk og hvordan vi kan vite når vi kan stole på politikere.

Den som har svaret røsker nok med seg samtlige nobelpriser, for det er nok et problem som er like gammelt som mennesket. Jeg er ikke sikker på hvilken konkret nyhet som var bakgrunnen for spørsmålet, men det er nærliggende å tro at det har sammenheng med situasjonen i USA, der presidenten og Det demokratiske partiet krangler om budsjettet for tiden. Det er populært med såkalte whataboutism i politikk. Det er en propagandateknikk der en anklager motstanderen for hykleri, mens en ofte har de samme utfordringene selv. Land som USA, Russland og Kina liker å beskylde hverandre for brudd på menneskerettigheter og demokratiske spilleregler, men jeg vet ikke om noen av dem er uskyldige.

Det foregår på et litt lavere nivå også, f.eks. i den nasjonale politikken. Da Nancy Pelosi ble «speaker of the House» i 2007 var gjennomgangstemaet «a new America» i talen hennes. Kongressen skulle bli åpnere og ærligere, og økonomien skulle baseres på «pay as you go», altså ingen nye underskudd. Barack Obama ble president nøyaktig to år seinere, og demokratene gjorde på mange måter Trump valgbar.

Her hjemme har opposisjonen på Stortinget, og ikke minst Ap, vært kritiske til regjeringens asylpolitikk for å si det forsiktig. Det høres litt hyklerisk ut etter den strenge linja Stoltenberg fulgte. Opposisjonen har vært kritisk til at kommersielle aktører tjener store penger på å drive institusjoner for barnevernet. Den store økningen i private barnevern, helse- og omsorgstjenester skjedde under Stoltenbergs åtte år med flertall. Poenget er ikke at sosialistene er den store stygge ulven her, for de blå er ikke noe bedre. Poenget er at alle partiene vet at det ikke har noen konsekvenser å love for mye.

Det er naivt å tenke at politikere ikke ønsker noe annet enn det som er til det beste for flest mulig. Det burde være det som motiverte alle politikere, men hovedmålet er makt. Det er ikke nok å støtte regjeringen, en må være den som får æren. En kan gjerne mene akkurat det samme som regjeringspartiene, men en foretrekker å mene det mens en selv er i posisjon, eller kjemper om å komme dit, altså i den neste valgkampen. Da er spørsmålet, hvordan kan vi oppmuntre politikerne til å holde de løftene som fikk dem valgt?

Det burde rett og slett ha konsekvenser, for vi snakker egentlig om bedrageri. Politikerne sier stort sett det samme. De sier det de tror vi vil høre, så det burde faktisk ikke være så vanskelig å bli enige i Stortinget. Jeg er ikke overbevist om at det er sterk motstand fra andre partier som hindrer dem i å holde løftene sine. Det har kanskje med forhandlinger å gjøre. De støtter motparten i noe hvis den støtter en av deres saker. Jeg mistenker likevel at det er mulig å oppnå mer, at de kan holde løftene sine hvis de ønsker.

De trenger litt motivasjon. Jeg er ikke sikker på hva det konkret skulle være, men jeg kunne tenke meg en form for straff til de partiene som lover for mye. Det er 169 seter på Stortinget og 19 av dem er såkalte utjevningsmandater. De partiene som får over fire prosent på landsbasis konkurrerer om disse, som betyr at det noen ganger er velgerne i andre fylker som i realiteten velger. Venstre fikk f.eks. 4,4 prosent på landsbasis ved Stortingsvalget i 2017, men de fikk med seg et utjevningsmandatet fra Nord-Trøndelag med bare 2,2 prosent fra det fylket. De store partiene får gleden av noen av disse ekstra setene også, f.eks. Høyre i Oslo, Akershus og Finnmark.

Resultatet av valgflesk er at disse partiene lyger seg til en posisjon de ikke har gjort seg fortjent til. De reduserer i realiteten folkets stemme, og de har derfor interesse av å hindre at folkets stemme blir sterkere. Det kommer i veien for det de vil oppnå, å holde på den posisjonen de har. Jeg kunne tenkt meg et system der det en gjorde, det en stemte på i en valgperiode, fikk konsekvenser for den neste. Jeg lurer på om vi hadde fått litt bedre avgjørelser da, f.eks. ved at en ikke hadde muligheter til å konkurrere om utjevningsmandater, eller at velgerne fikk muligheten til å stemme direkte på disse mandatene. En som stemmer på Høyre kunne f.eks. konkludert med at det ville være bra med et ujveningsmandat til Venstre, og dermed stemme på begge partiene.

Jeg skriver hovedsakelig om autisme og nonverbale lærevansker. Hva har dette med hovedtemaet å gjøre? Det er faktisk ganske relevant, for det handler om å analysere den verden vi må forholde oss til. Det er ikke lett å avgjøre når vi blir manipulert og når vi bør godta noe, selv om vi er klar over at vi sansynligvis har rett til å være skeptisk. Det er kanskje umulig å klare det hver gang, men jeg tror det er viktig å trene opp evnen til å tenke over ulike konsekvenser ulike avgjørelser har. Det lønner seg rett og slett å tenke. Nå er ikke forslaget mitt uprobematisk, men jeg er ikke enig i at det ville gjort valgresultatet urettferdig.

Kaosteori og menneskelig atferd

Såpebobler er vakre i seg selv, men de symboliserer også håp, drømmer eller et sjeldent magisk øyeblikk. Jeg tenker også kaosteori, små variasjoner i startbetingelsene (uberegnelig vind) kan få store konsekvenser på lang sikt

Såpebobler er vakre i seg selv, men de symboliserer også håp, drømmer eller et sjeldent magisk øyeblikk. Jeg tenker også kaosteori, små variasjoner i startbetingelsene (uberegnelig vind) kan få store konsekvenser på lang sikt

Jeg har vært inne på negativ tenkning i flere innlegg, og det dreide da seg om å være forberedt på det som kan skje, det som skjer med alle, for det er ingen som møter så lite motstand i livet som positiv tenkning hevder. Jeg kaller det negativ, men det motsatte av positiv tenkning er egentlig balanse. Det er noen ganger nyttig å tenke over hvordan vi kan takle de vanskelige situasjonene, de vi vet må komme.

Det er ikke det samme som at en ikke er i stand til å glede seg, ikke tillater seg selv å være glad. Det kan skje hvis en hele tida tenker katastrofetanker. Det er i utgangspunktet bra med forfremmelse eller en ny jobb, men hvis en f.eks. tenker at det ikke vil vare, eller at det bare vil medføre en større belastning, eller at du sannsynligvis ikke er verdt tilliten sjefen har vist deg, kan det positive bli temmelig deprimerende. Jeg mener det er utslag av det første når jeg skriver om ting som kan skje. Det handler om å påvirke utviklingen i samfunnet. De valgene vi tar i dag får konsekvenser for framtida, positive eller negative. Jeg liker sommefugleffekten som et bilde. Den brukes i kaosteori for å illustrere at små variasjoner kan forandre utfallet dramatisk. En sommerfugl som slår med vingene sine i USA kan f.eks. skape en storm i Kina.

Jeg skrev i Det viktigste i livet om statsministerens nyttårstale. Regjeringen snakker mye om å skape et trygt samfunn, et samfunn der barn kan vokse opp i trygge omgivelser. Erna Solberg nevnte lav inntekt og det faktum at mange av innvandrerfamiliene havner i denne kategorien når de slår seg ned i Norge. Solberg har rett i at det må en dugnad til, altså at alle må bidra, men som med dugnaer i velforeningen, er det mange som mangler motivasjon til å delta. Det blir for snevert å begrense dette til innvandring. Det er mange som har overbevist seg selv om at nordmenn er tolerante, at det er lett å være annerledes her. Vi godtar, ifølge den populære versjonen om oss selv, alle som er annerledes eller som ønsker et «utenfor boksen-liv». Vi kan offisielt ta akkurat de valgene vi vil, og det er ingen andre som kommer til å ha meninger om det. Det er mange som har opplevd at noen former for annerledeshet er mer godtatte enn andre.

Jeg skal ikke repetere alt jeg har vært gjennom, men har hatt nok opplevelser både på arbeidsmarkedet og boligmarkedet som viser at det ikke er så enkelt. Jeg har ikke akkurat opplevd samfunnet som fleksibelt. Da jeg nevnte konsekvenser tidligere tenkte jeg på den befolkningsnedgangen som bekymrer mange i dag. Fødselsraten må være på 2,1 barn per kvinne for at vi skal opprettholde en stabil befolkning, men Norge er i det øvre sjiktet i Europa med et såpass lavt tall som 1,62. Det betyr at vi trenger innvandring for å opprettholde en stabil befolkning, altså få nok skattebetalere. De valgene vi tar vil få konsekvenser. Det er ikke noe poeng i, som en gjerne gjør i positiv tenkning, å bestride fakta.

Det er noen forskere som jubler over en befolkningsnedgang i store deler av verden. De peker på at det er godt for miljøet, mens andre mener den aldrende befolkningen ikke er noe problem. De viser til at vi generelt får bedre helse og lever stadig lenger, noe jeg vil bestride. Det er atter andre som tror at det ikke vil være behov for så mange arbeidere i framtida. Sarah Harper ved University of Oxford var inne på det i en artikkel i avisa The Guardian. Les mer. Jeg forstår den bekymringen noen har for at det skal bli for mange mennesker på Jorda, selv om problemet ikke er matmangel, men en uvilje til å fordele godene litt mer rettferdig. Jeg synes likevel det er litt creepy at noen tenker bevisst over hvordan vi kan redusere befolkningen.

Det er mange som mener at det er maskiner (AI) som skal gjøre det meste av arbeidet i framtida. Menneskenes oppgave blir da å ta høyere utdanning for å utvikle og vedlikeholde teknologien. Det er mange ubesvarte spørsmål der, f.eks. hvem som skal betale skatt, og hvis maskiner betaler skatt, er de personer da? Befolkningen blir neppe så lav at det blir plass til alle i arbeidslivet. Det vil være noen som faller utenfor i det samfunnet også, og det hadde ikke overrasket meg hvis det ble de som har en funkjonsnedsettelse. Det er allerede vanskelig for kompetente mennesker som hovedsakelig har sosiale vansker. Hvordan vil det bli i framtida? Det blir kanskje som da ordføreren i en by i USA for en del år siden foreslo en løsning på problemet med at naboene klaget på støy fra flyplassen. Han ville flytte flest mulig døve ut til det området. Det er ikke uten grunn jeg anklager politikere for å ha en grunn empati, akkurat nok til at de kan late som at de bryr seg.

Jeg velger ikke å ha så mye oppmerksomhet på det negative at jeg ikke kan glede meg over de positive mulighetene. Jeg vet likevel litt om menneskets natur. Jeg har møtt den mange ganger, og den er langt fra alltid positiv. Jeg kan ikke nekte for at jeg er bekymret for framtidige generasjoner. Jeg er fortsatt ganske optimstisk av natur, og mener det er verdt innsatsen å jobbe for et bedre samfunn, men synes mange tar litt for lett på dette. Det er ikke gitt at vi får den utviklingen vi ønsker. Ta genmanipulerte frø som et eksempel. Forkjemperne mener at dette vil redde verden, og det er faktisk noen som mener at de som er skeptiske bør bli holdt personlig ansvarlig for alle som dør av sult. Problemet er ikke at verden aldri har produsert nok mat eller rikdom, men ønsket om å gi andre noe uten full markedspris sitter langt inne.

%d bloggere like this: