RSS Feed

Hva er NLD?

hjerne illustrasjon

NLD’ere har en dysfunksjon i høyre hjernehalvdel. Høyre hjernehalvdel spiller en viktig rolle i kommunikasjon og organisering av sanseinntrykk, og det er der informasjonen bearbeides før den sendes videre til venstre halvdel.
Illustrasjon: Wikimedia Commons

.

Jeg jobber for tiden med å skrive videre på noen gamle innlegg, og jeg håper jeg etter hvert kan publisere dem i bokform. De må imidlertid utvikles videre. Dette er et nytt innlegg, som er nokså uferdig, men kom gjerne med kommentarer som kan hjelpe meg å utvikle teksten.

Det er ikke uvanlig å svare litt fleipete at det var et godt spørsmål, og la det være med det, hvis en får ett det er vanskelig å svare på. Det er nok fristende for mange å gjøre nettopp det når det gjelder nonverbale lærevansker, for det er ikke lett å gi et kort svar. NLD-foreningen har noen dokumenter tilgjengelig på facebook-sida si som illustrerer hvor vanskelig dette er. I dokumentet «Informasjon om NLD til venner, elever og deres foreldre» skriver de at NLD er ikke noen sykdom, hjerneskade eller psykisk lidelse, men en måte å fungere på i læring og hverdag.

Jeg synes i alle fall det høres temmelig vagt ut, men jeg har inntrykk av vi kommer til å få mer konkret kunnskap om emnet de nærmeste årene. Diagnosen er under utvikling, og det foregår mye spennende forskning. Det har nemlig skortet på forskning veldig lenge, noe jeg tror har med å gjøre med at det er vanskelig å få penger til disse studiene. En kan bare spekulere på hvorfor, men jeg vil tro at det er legemiddelindustrien som finansierer mye forskning, og vi snakker om en utviklingsforstyrrelse som ikke kan behandles med medisiner. Det er derfor lite å hente på dette for de som ser på forskning som en økonomisk investering. Jeg har fulgt forskningen til Jodene Fine ved Michigan State University, og arbeidet hennes gir håp om at diagnosen kan bli mer offisiell. Et av problemene har nemlig vært at mange har hevdet at denne diagnosen ikke eksisterer, samtidig som få har vært villige til faktisk å bekrefte/avkrefte påstanden gjennom en vitenskapelig studie (eller rettere sagt finansiere noe som kan støtte en av de to hypotesene). Det er dermed ikke stort mer enn antakelser som har vært grunnlaget for denne skepsisen til NLD.

Det har ikke blitt forsket mye på NLD i Norge heller, og det er derfor lite litteratur tilgjengelig. Da jeg kjøpte boka Nonverbale lærevansker (Anne-Grethe Urnes og Gro Eckhoff) i 2010 ble den presentert som den første boka om NLD på norsk. Jeg tror ikke den har fått noe konkurranse 5 år seinere. Anne Grethe Urnes har forsket på dette lenge, og skrev bl.a. en artikkel i Norsk tidsskrift for spesialpedagogikk i 2002. Der sier hun bl.a. at «det har vært langt mindre oppmerksomhet rundt barn som har vansker med oppfatning, bearbeiding og integrering av sansestimuli av ikke-verbal art. En samlebetegnelse på slike vansker er ikke-verbale lærevansker.«

Det er en grei foreløpig avklaring, men sitatet illustrerer også noe av utfordringen for mange med diagnosen. Fokuset er på barn, og selv om diagnosen er av ganske ny dato, er dette tross alt symptomer som har blitt beskrevet i alle fall siden slutten av 1960-tallet. Jeg har ikke lest litteraturen selv, men de fleste bøkene og studiene i dag viser til Myklebust. Han antydet i 1968 og 1975 at det fantes en undergruppe lærevansker som var nonverbale. Jeg vil også ta med en annen definisjon. Jeg har hentet og oversatt denne fra en studie ved State Michigan University (Margaret Semrud-Clikeman, Jodene Goldenring Fine, Jesse Bledsoe & David C. Zhu, 2013):

NLD har blitt definert som vansker med visuospatial funksjon (rom/retningsoppfattelse), taktile ferdigheter (evne til å gjenkjenne ting og orientere seg ved hjelp av berøringssansen), motoriske ferdigheter, og matematikk. Det er i tillegg flere som har foreslått vansker med eksekutivfunksjoner (utøvende funksjoner, dreier seg om nye situasjoner), oppmerksomhet, sosial persepsjon og fungering.

Da jeg vokste opp var det nok mange tegn som viste at jeg hadde NLD, men det var ingen som visste noe om denne diagnosen da.. Situasjonen er bedre i dag, men det skorter fremdeles på kunnskaper. Det kan lett bli sånn at en enten får for lite hjelp eller at en får for mye. Da blir hovedfokuset på det en ikke kan, og en blir ikke utfordret nok. Hvordan kan en se at et barn har NLD? Nonverbale lærevansker har tre hovedkomponenter:

Motorisk: Nedsatt balanse og koordinasjon. Det gjelder spesielt koordinasjon som krever konsentrasjon, arbeidsminne og orienteringsevne. For de som har disse utfordringene kan det være vanskelig med f.eks. lagspill hvis det er snakk om ei ganske stor gruppe. I fotball er det f.eks. mye en skal ha oversikten over, mange avgjørelser en må ta på kort tid, og en skal ikke minst utføre dette like godt som de andre. Det er vanskelig når en har vansker med koordinasjon og hvordan en skal posisjonere seg selv i forhold til ballen og de andre spillerne. Det tar ikke lang tid før de andre barna ikke godtar en dårlig spiller, og dette kan derfor bli en ganske negativ opplevelse. Dette kan ellers gi seg utslag i vansker med å sykle, knyte sko, kle på seg, kaste en ball og at en generelt virker klossete. Disse barna søler gjerne mye mat når de spiser og det kan ta lang tid å utvikle en funksjonell håndskrift.

Visuo-spatiell orgaisering: Vansker med å vurdere synsinntrykk og å orientere seg ved hjelp av synet. Det kan f.eks. være vanskelig å orientere seg i skolegården og inne i skolebygningen.

Sosial: Mange har vansker med å lese ikke-verbal kommunikasjon Det kan dreie seg om ansiktsuttrykk (f.eks. at en trekker på skuldrene, rynker pannen, blunker) ironi, kroppsspråk, tonen i stemmen, vansker med å se noe fra en annen persons synsvinkel, vansker med overganger og å tilpasse seg nye situasjoner.

barn spiller fotball

Fotball betyr mye i vår kultur, men spillet er mer komplisert enn de fleste tenker over.
Foto: Paul Gooddy via freedigitalphotos.net

Det er viktig å være klar over at det er snakk om et spekter, på samme måte som med en autismespekterforstyrrelse. Det er ikke sånn at alle har alle symptomene, og det er derfor mange som ikke kjenner seg igjen i disse beskrivelsene. Selv forstår jeg en god del ironi f.eks. Jeg har riktignok litt problemer med å finne fram den første gangen jeg skal til en ukjent adresse, men kan som regel finne fram den andre gangen. Barn og foreldre kan oppfatte utfordringene som betydelig mindre enn de i virkeligheten er de første årene på skolen. Barna klarer seg bra fordi de ofte er flinke til å snakke, er gode lesere og flinke til å pugge, men det blir verre seinere når det blir større krav til abstrakt tenkning, en større arbeidsmengde og mer avansert.

IQ-testene WISC (for barn) og WAIS (for voksne) er to av de viktigste redskapene for å oppdage NLD, og en stor forskjell på verbaldelen og utføringsdelen er et av de klareste trekkene ved NLD. Jeg har blitt testet to ganger med to års mellomrom og hadde henholdsvis 23 og 28 poengs forskjell, i disfavør av utføringsdelen. Da jeg ble testet skrev nevropsykologen i rapporten at «det gir en hypotese om at pasienten har store vansker med både mental- og psykomotor hastighet (hvordan persepsjon påvirker handlingene), samt vansker med å løse problemer som krever visuospatial organisering, nonverbal resonnering og visuell-motorisk koordinering.»

Denne testen måler i og for seg ikke den kapasiteten en har, men hvordan en klarer å utnytte det en har. Det er enkelt sagt praktisk arbeid (som innebærer gode sosiale ferdigheter) og ikke teori som betyr noe i samfunnet. Nå er det ikke én NLD-form som alle skal presses inn i, men den er forskjellig for hvert individ. Det kan derfor være noen som klarer seg veldig bra i arbeidslivet. Jeg vet f.eks. om en mann som jobber ved et stort bibliotek, og jeg antar at han må kommunisere en del med kolleger og kunder, men det klarer han altså i tilstrekkelig grad. Dette hadde imidlertid vært helt utenkelig for andre NLD’ere. For de som sliter med de sosiale ferdighetene som kreves i arbeidslivet vil det sannsynligvis være en fordel å forberede seg på et yrke der en kan arbeide selvstendig og uten veldig mye interaksjon med utenforstående.

NLD forandrer seg, eller blir tydeligere med alderen. Det er fordi de sterke sidene en har utvikler seg normalt, mens de svake sidene utvikler seg i et betydelig lavere tempo. Det er altså en utvikling der også, men denne forskjellen i tempo gjør at gapet mellom sterke og svake sider øker. Det kan være en av grunnene til at det er vanskelig å oppdage NLD ved skolestart. NLD-profilen til det samme barnet er kanskje tydeligere, eller mer avklart, et par år seinere. Et barn som er hyperaktiv i tidlige barneår kan f.eks. utvikle et normalt aktivitetsnivå i løpet av barneskolen.
Vansker i forhold til bl.a. oppmerksomhet, visuell persepsjon, matematikk, evne til tilpasse seg nye situasjoner, sosial fungering og leseforståelse øker gjerne etter hvert som barnet vokser og kravene i skolen øker.

Jeg tilhører den store gruppa voksne som ikke fikk noe støtte da jeg gikk på skolen. Det var fordi det ikke var noe som het nonverbale lærevansker da. NLD har mye til felles med Asberger, og det er mye som tyder på at Asberger er mer krevende enn mange har antatt. Jeg har referert til en studie ved Universitetet i Oslo ved flere anledninger på bloggen min. Det var en oppfølgingsstudie som så på hvordan det gikk med barn med såkalt høytfungerende autisme. Det viste seg at de ikke fungerte bedre som voksne enn de som hadde de alvorligere typene autisme, med mindre de fikk hjelp fra barndommen. En liknende studie vil sannsynligvis gi et annet resultat om noen år når vi har fått en ny generasjon som har vokst opp, for intervenering virker. Det er mulig å rette opp i mye hvis en starter tidlig nok. Det er så store likheter mellom NLD og Asberger, så jeg vil tro at dette er relevant for oss også.

Det som er problematisk under skolegangen hoper seg gjerne opp i voksen alder. Jeg merker det mest i forhold til at det er begrenset hvor mye informasjon jeg kan håndtere fra omgivelsene. Jeg mister lett oversikten, og dette innlegget er et godt eksempel på det. Jeg har brukt veldig lang tid på å skrive dette, for jeg ble overveldet og forvirret av all den informasjonen jeg måtte behandle.

Jeg hadde den utfordringen som lærer også. Det var strenge krav til orden, dokumentasjon og rapportskriving, men det var en utfordring når jeg lett mistet oversikten. Når det gjelder situasjoner som krever en rask respons, har jeg nok reagert litt seint fordi jeg enten trenger tid til å tenke meg om, eller fordi jeg rett og slett ikke aner hva jeg skal gjøre.

Her en oppsummering som viser noen av utfordringene:

– Godt ordforråd og muntlig språk
– Flink til å pugge
– Opptatt av detaljer, men er mindre opptatt av helheten
– Vansker med leseforståelse
– Sliter med matte
– vansker med å forstå abstrakt innhold
– dårlig koordinasjon
– Dårlig og rotete håndskrift
– Kan ta ting bokstavelig
– Vansker ikke-verbal kommunikasjon
– Svake sosiale ferdigheter. Gir seg utslag i at det er vanskelig å få og beholde venner
– Frykt for nye situasjoner
– Vanskelig å tilpasse seg nye situasjoner
– Kan være naiv og mangle sunn fornuft
– Angst, depresjon, lav selvtillit
– Kan bli innesluttet

Dette betyr selvsagt ikke at alle med NLD har alle disse symptomene. Jeg kjenner ikke til noen så alvorlige tilfeller, men det viser seg at det likevel er vanskelig å klare seg i arbeidslivet. Det har i mitt tilfelle vært klart for familien, eller burde ha vært det, at jeg har hatt utfordringer hele livet. Holdningen har likevel vært at jeg bare kan ta meg sammen. Når det ikke har fungert er det fordi jeg ikke har gjort nok. Det er den holdningen jeg har møtt i skole og arbeidsliv også. Jeg har ikke skrevet så mye om NLD for voksne, men jeg kommer tilbake med mer i et senere innlegg. Da vil jeg skrive mer om mine egne erfaringer.

Kilder:

Margaret Semrud-Clikeman , Jodene Goldenring Fine , Jesse Bledsoe & David C. Zhu (2013): Magnetic resonance imaging volumetric findings in children with Asperger syndrome, nonverbal learning disability, or healthy controls, Journal of Clinical and Experimental Neuropsychology, DOI:10.1080/13803395.2013.7955281

Anne -Grethe Urnes og Gro Eckhoff, Universitetsforlaget

Anne-Grethe Urnes, http://www.idunn.no/spesped/2002/02-03/ikke-verbale_lerevansker_om_de_misforstatte_barna_med_verbal_styrke_og_usyn

Gjesteblogger – Eva Harris

Jeg har begynt med gjestebloggere på den engelske bloggen min. Kona mi er den andre bloggeren jeg har publisert nylig, og siden de fleste leser bra engelsk publiserer jeg den engelske teksten her også. Denne teksten skapte noe kontrovers i familien, selv om de alvorligste anklagene ikke var rettet mot dem.

My/His/Our Personal Place Of Despair

Warning: If you don’t like hearing about other people’s problems, don’t bother reading this.

Let’s see, where to start. Right now I’m in a very dark, very scary place. My husband is sick and out of work, I am sick and out of work, we both have disabilities and we’re rearing a child with autism, NLD, learning disabilities, and fine and gross motors delays. We have her and ourselves on a gluten free, casein free, soy free, MSG free, processed sugar greatly reduced diet that includes vitamin supplements in hopes that it will lessen her symptoms and ours. It’s working for her and it was working for us, too, until recently. I don’t know what’s gone wrong, and I don’t know how to fix it. And even if I could figure out how to fix it, how would I manage it on our present income? We’re running to the edge of our money every month as it is. Eating this way is VERY expensive. We need to move to a cheaper apartment, but we’ll have to take ourselves off the supplements for at least two months to afford it. If we stay where we are, we’ll never be able to save any money to buy a house for our only child to inherit when we die. A child, who, as I said has multiple disabilities, needs a special expensive diet, who may have a great deal of trouble getting and/or keeping a job, and so needs at least a house so she’ll at least have a place to live. This is only the tip of the iceberg for us.

I, because I am black, and disabled and my husband because he is black by association and disabled, have been subjected to a lot of racism/disability discrimination here in Norway instigated, for the most part by white women. I have no reason to think it will be different for our daughter since she also disabled and has more visible African ancestry than I do. We, my husband and I, have been accused by neglecting our daughter three times and reported to the barnevern (Child Protective Services) twice (BOTH reports were determined to be unfounded, btw) by these nice, helpful white women, who ‘only want what’s best for us’.

family at beach

We have tried our best to give our daughter a good childhood. Going to the beach was one of her favourite spring/summer-activities in Nordland. This picture from Meløy mirrors the sunlight and shadows of our life in Norway.

In one of these situations, a nurse even convinced a doctor, in the municipality we were living in at the time, to delay recommending our daughter be evaluated at BUP Nordland (The Child and Adolescent Neuropsychology Clinic at the hospital) and so delayed her access to medical care because she and he both decided my daughter’s delays were because I was hindering her development (which led to one of those CPS reports)-and everyone in the municipality from the doctor himself, to the director of health and child welfare services supported her, even after our daughter had been diagnosed! We changed our daughter’s diet, fought to get her evaluated at BUP, put her in whatever activities were available wherever we lived, but still we’re accused of somehow neglecting her. And the worst of it is, that most of the people we spoke to or complained to about these women felt they were perfectly justified in treating us, or more specifically me, as though they thought I was lying/exagerating, and/or incompetent, and/or just plain crazy. Think about how you’d feel if you knew most people felt everything about you was suspect just because you weren’t white? I think about how you’d feel if you knew your child was going to suffer the same abusive treatment?

Even my husband’s family is guilty of some of this kind of thinking. They helped us move after all that nonsense up in Nordland, so I don’t want to be too hard on them. They are kind people who, unlike some of those other folks, do mean well most of the time. They however have real problem facing reality. In our case, it takes the form of wanting, almost demanding, that we paste a smile on and pretend everything’s all right now, so they don’t have to deal with the fact that Norwegian society has one set of rules for them and a different set for us. We don’t insist that they hear what they don’t want to, we just don’t spend a lot of time around them. We decided we will not participate in their “We are the people having a party in the living room, while ignoring the house fire in the kitchen, because house fires are too scary to think about’ mentality. So having almost no support here, not even anyone we can talk to without being patronized or risking further reports to the barnevern, we are seriously considering moving back to the U.S. in one or two years to be closer to my family and friends. They are people who have experienced racism and disability discrimination and therefore are willing to listen and support us in ways that John’s family can’t or won’t do. As scared and despairing as, in truth, we both are, we’re going face this and try to figure out what to do so we don’t leave our child unprotected in a mean, and two-faced world.

Velkommen, President Putin!

russian tu-95

Den russiske TU-95 er en hyppig gjest i luftrommet utenfor Norge. Her får den drivstoff i lufta fra en Iluyshin ii-78, mens en norsk F-16 i bakgrunnen minner dem om at de er nære den norske grensa.
Foto: Forsvarets mediearkiv

Jens Stoltenberg ble generalsekretær i NATO etter 8 år som statsminister i Norge. Jeg oppfattet han som en veldig utydelig politisk leder, men det hadde vel med at han ville gjøre alt bak lukkede dører. Resultatet ble i alle fall at SV og SP kom med utspill som virket å være i strid med regjeringens politikk, og noen ventet sikkert på at Stoltenberg skulle stoppe dette, men ingenting skjedde.

Jeg har en mistanke om at det er noe liknende i forhold til Russland. Da jeg vokste opp hørte jeg til stadighet om forhandlinger mellom Norge og Russland. Det dreide seg om en grenselinje i Barentshavet. Det virket ikke som det skjedde noen ting før Jens Stoltenberg og den russiske presidenten plutselig signerte en avtale i 2010, etter å ha forhandlet i 40 år. Det er komplisert å forholde seg til et stort og mektig land  som har ambisjoner, og det er ganske tydelig at du ikke kan ta noe for gitt. Det gjør det vanskelig å forstå hvor naive politikerne kan være, eller kanskje dette er bevisst?

kystartilleri

Illustrasjonsbilde. Grøtsund fort og Olavsvern dekker Tromsø fra hver sin side, men begge er lagt ned i dag.
Foto: Forvarets mediearkiv
Illustration photo.

Som generalsekretær for NATO har Stoltenberg anbefalt medlemslandene ikke å senke garden når det gjelder Russland. Jaså? Det minner meg om hva Stolteneberg gjorde selv som statsoverhode. Da han var statsminister i Norge i 2013 solgte de marinebasen Olavsvern i Tromsø. Norge var det eneste NATO-landet som hadde en base i rimelig nærhet til denne delen av Russland og Barentshavet. Stoltenberg-regjeringen brukte også flertallet sitt i Stortinget til å legge ned flybasen i Bodø. Jeg tror ikke det er mye igjen av hæren i Nord-Norge heller, så nå har vi nesten ikke noe militært nærvær der vi trenger det mest.

Olavsvern har vært i privat eie siden begynnelsen av 2013, og de nye eierne kan gjøre som de vil. Det har derfor vært russiske forskerfartøy knyttet til basen hele vinteren. Det var ikke noe som het private russiske fartøy under den kalde krigen. Det meste var knyttet til Forsvaret, inkludert fiskebåter. Jeg tror dette er så viktig at vi kan regne med at Putin følger samme strategi i dag også. Kanskje vi burde være ørlite bekymret når Russland viser interesse for en tidligere NATO-base?

Det er forresten mange europeiske land som har sett seg nødt til å «hjelpe» russiske fly og båter som har forvillet seg inn på andre lands territorier. Det har bl.a. skjedd i norsk og britisk luftrom, samt i den engelske kanalen. Jeg tror NATO blir testet, og jeg er ikke sikker på at Norge har bestått. Mange nordmenn, meg selv inkludert, har antatt at vi bor i verdens tryggeste land. Kanskje gjør vi den samme feilen vi gjorde i 1940. Vi prøvde, som svenskene, å være nøytrale. Naboene våre inngikk en avtale med Hitler mens de offisielt var nøytrale, mens Norge betalte en høy pris for sin naivitet. Vi tror fremdeles at hvis noe skjer, kommer det neppe til Norge. Jeg håper politikerne er klar over at verden faktisk ikke er en annen planet. Vi er en del av den, og en av naboene våre heter Russland. Det er virkeligheten.

Russian ships in NATO-base

What are the Russians up to?

Gammeldags kommunikasjon

I declare after all there is no enjoyment like reading! How much sooner one tires of any thing than of a book! — When I have a house of my own, I shall be miserable if I have not an excellent library» fra Pride and Prejudice av Jane Austen

Jeg er begeistret for bøker, nye som gamle. Jeg har ikke noe imot teknologi, men jeg synes ikke det er det samme å stirre på en skjerm eller å være avhengig av batteri/strøm. Jeg har aldri hatt mange dingser selv, men jeg pleide å være ganske oppdatert likevel. Jeg følger ikke med på det i særlig grad i dag. Det er mange som har prøvd seg på e-bokmarkedet i USA, og den store bokkjeden Barnes & Nobles tapte nesten en halv milliard dollar på sin NOOK tablet i 2012. Det er ikke det at jeg er motstander av framskritt, men jeg er litt gammeldags og jeg liker stabilitet.

Jeg liker å bære en paperback i sekken eller i lomma, og fiske den ut når jeg trenger den. Jeg leser på stranda om sommeren, i parken, når jeg tar en pause pår turer i utmarka, når jeg sitte på et venterom, når jeg tar dattera mi til en av fritidsaktivitetene hennes, mens jeg sitter på toget eller bussen, og ikke minst når jeg sitter i favorittstolen min hjemme.

Jeg liker å holde boka i hendene mine. Jeg liker å føle og høre  papiret mellom fingrene i det jeg blar om. Jeg liker å reise inn i en annen verden der personene i fortellingene følger meg lenge etter at jeg ble fedig med boka. Jeg liker det disse bøkene gjør med den indre verdenen min, og jeg liker hvor lettvint det er å bare slippe boka uten at jeg trenger å bekymre meg for å knuse den. Det føles dessuten godt å vite at noen av de store historiefortellerne fra fortida (f.eks. Jane Austen, Charles Dickens, Mark Twain, Charlotte Brontë, Henrik Ibsen, Sigrid Undset) tilegnet seg kunnskap og underholdning på samme måte. Jeg liker det fakrum at noen av de bøkene jeg har lest i det siste ble gitt til besteforeldrene min som en julegave for 70-80 år siden. Hvis jeg kjøper ei e-bok i dag kommer den ikke til å være nyttig for barnebarna mine. De må kjøpe noe nytt, og får dermed ikke denne brua mellom generasjoner.

Jeg liker lydbøker også. De er veldig nyttige når jeg f.eks. kjører lengre distanser. Teknologi kan være veldig nyttig, men når det gjelder skriftspråk er jeg altså ganske low-tech. De gamle bøkene svikter aldri. Som da vi flyttet til Haugesund i fjor sommer. Vi hadde ikke råd til flyttebil fra Nordland, og måtte derfor legge igjen alt og starte på nytt igjen. Vi måtte klare oss uten TV, radio og internett i et par uker, og da kom noen gamle, lånte bøker godt med. Det gjorde at starten her ble ganske bra likevel.

Jeg skal ikke skrive om alle de seks bøkene jeg leste i februar, men har valgt ut to interessante:

Reisen til London
Dik Lehmkuhl, 1946

  .
journey to london

Bestefars julegave fra svigerforeldrene sine i 1946

Jeg kom over denne boka hos mora mi en gang. Bestefaren min fikk den i julegave i 1946 (han skrev alltid denne informasjonen inne i boka). Dette er den fascinerende beretningen om da kongefamilien og regjeringen flyktet gjennom det meste av landet, og etter hvert kom til England. Nazistene ønsket en norsk kapitulasjon og hadde flere møter med representanter for norske myndigheter under denne ville flykten, men selv om regjeringen hadde vært veldig naiv før krigen brøt ut, var de aldri i tvil om at motstand var det eneste rette. De skulle ikke under noen omstendigheter ønske Hitler velkommen.

Det er fremdeles noen som har den oppfatningen at norske politikere og kongefamilien stakk av som noen feiginger, og at de dermed sviktet folket, men denne boka gir et annet inntrykk. Stortinget, regjeringen og kongen må ha visst at den eneste fornuftige avgjørelsen de kunne ta var å kapitulere. Det var umulig å bekjempe Tyskland med de begrensede ressursene Norge hadde til rådighet. Den norske holdningen var likevel at motstand, selv mot en overveldende stormakt, var bedre enn å gå med på Hitlers krav.

Den viktigste avgjørelsen norske myndigheter tok i disse dagene, i tillegg til at de gjorde motstand, var kanskje at de tok kontroll over den norske handelsflåten, som var den fjerde største i verden. De fikk kontroll over 900 av de 1200 skipene på over 500 tonn som enten var i en nøytral havn eller til sjøs. Jeg tror det var inntektene fra disse skipene som finansierte den norske motstanden. Det resulterte bl.a. i en motstandsbevegelse og etableringen av det norske luftforsvaret. De første pilotene ble trent i Kanada, og Norge opprettet deretter en base utenfor London.

Jeg har vært kritisk til den norske erindringskulturen og mytebygging, og selv om denne boka sannsynligvis er en del av den strategien, var det fascinerende lesning. Noen ganger er sannheten like fantastisk som en Hollywood film, og denne hendelsen var absolutt på det nivået.

The Pilgrim’s Progress
John Bunyan, 1678

A Pilgrim's Progress

Dette var en juegave i 1908.

Denne boka er tilgjengelig  på The Project Gutenberg (engelsk), et nettsted som tilbyr gratis bøker fordi de ikke lenger er beskyttet av opphavsrett. Jeg leste et eksemplar som ble gitt ut på norsk i 1908. Jeg er ikke sikker på hvem som hadde den først, men jeg tipper det var oldemora mi. Bestemora mi hadde den seinere. Det var interessant lesning, men jeg skal lese den en gang til i en moderne utgave. Språket var litt for gammeldags og krevende.

Dette er ei av flere bøker jeg har visst om så lenge jeg kan huske, men som jeg ikke har lest. Jeg tror de fleste har noen slike bøker. Bøker som de kanskje t.o.m. henviser til , men som de egentlig ikke vet noe om. Jeg mistenker at bøker som Moby Dick, War & Peace og Inferno (Dante) er på lista til mange mennesker. Dette er ei bok jeg kan stryke fra lista mi.

Hovedpersonen (Kristen) prøver å overtale familien sin til å forlate hjemmet sitt fordi byen de bor i kommer til  bli ødelagt. Alle navnene i fortellingen beskriver den personen eller plassen som har dette navnet. Denne byen heter derfor Fordervelsens stad. Familien hans trodde han hadde blitt gal, og han måtte derfor la dem bli igjen i dette miserable livet for å få den arven Bibelen hadde lovet han.

Han vil finne Den himmelske stad, men veien fram blir vanskelig fordi han bærer en stor sekk på ryggen, syndens bør. Dette var på den tida da kirka forkynte død og fordervelse, og menneskene ble lovet ikke mindre enn evig pinsel i helvete. Det var bare ordinerte prester som kunne forkynne, og siden John Bunyan ikke godtok det, ble han fengslet. Denne fortellingen er en god allegori over livet. Kristen møtte på mennesker som ville hjelpe han, og noen som ville villede han. De andre personene har navn som sier litt om den rollen de har i fortelligen: Gjenstridig, Føyelig, Verdensklok, Godhet, Overfladisk, Hykler etc.

Dette minner meg om noe jeg tror C.S. Lewis har skrevet om, hvor bør kristnes lojalitet ligge? Det er et stort press i forhold til patriotisme eller blind lojalitet. Det er som om det er noe galt med deg, eller at du er en landssviker hvis du ikke støtter myndighetene, også når de gjør noe galt. Dette er et vanskelig spørsmål, men når kristne i Syria og Irak blir slaktet ned, burde det være greit for oss? Det blir stadig vanskeligere å bekjenne seg som kristen, og flere ble drept for den kristne troen sin i 2014  enn noen gang tidligere i moderne tid. Det er også mange fordommer mot kristne, f.eks i Sør-Korea. Kristne kan kanskje oppleve det som en konflikt mellom patriotisme og det at de demokratiske myndghetene våre har veldig udemokratiske allierte.

Bibelen forteller oss at vi må støtte myndighetene, og jeg tror det generelle rådet er at vi opprettholder denne støtten selv når mynighetene svikter. Det høres ut som en selvmotsigelse og blind loalitet. Jeg kommer alltid til å følge loven, men jeg mener likevel at kirka skal ha klare politiske meninger.

Jeg liker Pilgrims Vandring fordi den minner oss om at Gud aldri lovet kristne et lett liv. Jeg har truffet på noen som har sagt at jeg kunne hatt et enkelt liv. De mener at Gud vil at jeg skal ha et enkelt liv, og hvis det ikke skjer, er det fordi jeg ikke tror nok. Jeg tror Gud ga oss en veisbeskrivelse som kan hjelpe oss til Den himmelske stad, men det betyr ikke at livet blir lett hele tida. Jeg tviler ikke på at Gud vil at jeg skal ha et bedre liv, men kanskje er Han mer opptatt av at jeg har det livet jeg trenger.

Gå gjennom edderkoppnett

Do one thing every day that scares you – Eleanor Roosevelt

Hva er det skumleste du noensinne har gjort? Eller for å si det på en annen måte, hva er det farligste du noen gang har gjort?

Slik startet den kanadiske atronauten Chris Hadfield TED-presentasjonen sin. Det var nok ikke mange, bortsett fra fagfolk og de som er spesielt interessert i astronomi, som hadde hørt om Chris Hadfield før han forlot den internasjonale romstasjonen, ISS. Han er ikke bare opptatt av vitenskap, menn også av musikk. Jeg tror han er av ytterst få, kanskje den eneste, som har fått tillatelse til å spille inn en av David Bowies sanger, og resultatet ble en fantastisk versjon av Space Oddity.

Chris Hadfield beskriver en situasjon som hadde vært ubeskrivelig skremmende hvis NASA ikke hadde trent på alt som kunne gå galt, for de trener ikke bare på at oppdraget blir vellykket. Han ble blind på det venstre øyet under den første romvandringen sin. Han trodde først det var ei tåre, men det viste seg at det var et anti-dugg produkt de bruker inne i hjelmen. Problemet er at du kan ikke gråte i verdensrommet. Tårer faller nemlig ikke uten tyngdekraft, så denne væska samlet seg i en stadig større ball, og den beveget seg etter hvert over neseryggen til det høyre øyet. Da var han i den potensielt stressende situasjonen det er å sveve blindt i verdensrommet.

Det svarer nok på spørsmålet om hva som er det skumleste Chris Hadfield noensinne har gjort. Han sammenligner en hvilken som helst frykt med en irrasjonell frykt for edderkopper. Det er bokstavelig talt bare en håndfull arter av de 50 000 ulike typene edderkoppene som finnes på verdensbasis som er giftige. Likevel er det veldig mange, også i et kaldt klima der risikoen er lav, som er vettskremt for de små krypene. Jeg liker Hadfields formulering:

The danger is entirely different than the fear.

Hvordan kommer du over en sånn irrasjonell frykt? Hadfields råd fungerer kanskje lettere i et kaldt klima, men jeg forstår hva han mener. Poenget er at hvis du konfronterer frykten, er sannsynligheten stor for at du oppdager at den var irrasjoenell i utgangspunktet. Han mener at hvis du går gjennom 100 edderkoppnett vil du i løpet av denne prosessen forandre atferd, og ikke få panikk neste gang du ser en edderkopp.

Hvis du analyserer situasjonen, hvor stor er risikoen for å bli drept eller alvorlig skadet av en edderkopp i Norge (eller Kanada i Hadfields tilfelle)? Den er veldig lav, og du har gode odds i varme strøk også. De fleste småkryp sender gjerne ut advasreler i form av kraftige farger, så de vil faktisk ikke angripe.

Da jeg bodde i Arkansas badet jeg f.eks. i et vann der det sannsynligvis var giftige slanger og muligens skorpioner (jeg sier muligens fordi de likte seg bedre i elva Arkansas, ei sideelv til Mississippi). Det var sikkert millioner av slanger i hele staten og millioner av mennesker som badet i løpet av en lang sommer i denne subtroiske staten, men veldig få blir bitt.

Det høres veldig lett ut å overvinne frykten, men det er det ikke. Jeg har fortalt om mitt møte med en kjempekakkerlakk i et tidligere innlegg. Jeg dusjet etter å ha trent på treningsanlegget til universitetet i Little Rock. Jeg oppdaget at det spaserte en kjempestor kakkerlakk mellom sluket og veggen. Jeg fikk panikk og tok et par skritt tilbake. Jeg kunne ikke forsette dusjen mens det ekle krypet gikk rett foran meg, mens de andre som var i dusjen bare ignorerte gjesten. Dette var et vanlig syn for dem, for slike ting er dessverre i en større grad en realitet i varme strøk.

Begge strategiene fungerte, men jeg var den eneste som følte seg miserabel og med et bankende hjerte. Det er det Hadfield kaller en «hulemann-reaksjon.»

Det er egentlig det NASA gjør; de går gjennom edderkoppnett og sørger dermed for at astronautene beholder roen. Det kan de gjøre fordi de har gått gjennom den samme type edderkoppnett mange ganger før. Den kanadiske astronauten stilte et interessant spørsmål. Hvis vi ser på forskjellen mellom det vi oppfatter fare og virkelig fare, hva består faren i? Han ble i stand til å se en skjønnhet som er få andre forunt fordi han overvant frykten. Han mener alle kan se og gjøre ekstraordinære ting hvis vi går gjennom nok edderkoppnett, men det er en grunn til at mange ikke gjør det. Dette er vanskelig!

Jeg elsker vitenskap (spesielt astronomi) og musikk. Jeg synes det er bemerkselseverdig at én manns amatørinnspilling av en gammel David Bowie låt, og hans erfaring etter å ha mistet synet i verdensrommet, har inspirert mange mennesker. Jeg har mange fobier selv. Jeg ønsker virkelig å gå gjennom hundre edderkoppnett for hver av dem. Det kommer nok ikke til å skje, men jeg tror jeg kan klare noen.

Jeg forteller kanskje om noen av dem seinere. Det er noen temmelig store edderkoppnett, men også gevinster,  i horisonten.

Jeg forandrer hjernen

hjerne laget av bøker

Bøker er ikke det verste du kan ha på hjernen.
Foto: Pixtawan via freedigitalphotos.net

Dette er en oversettelse av et innlegg jeg skrev på den engelske bloggen min den 31. Januar.

Jeg elsker å lese, men har likevel ikke gjort så mye av det de siste årene. Jeg begynte imidlertid å lese for et par uker siden. Jeg har utfordret meg selv til å fullføre 30 bøker innen 15. Mai. Jeg kjenner folk som ikke ville hatt noen problemer med det, men det er et stort prosjekt for meg. Les mer om det i det første innlegget mitt, Bokutfordringen.

Det overrasker meg ikke at dette gjør noe med hjernen min. Mange studier viser det, og dette er kanskje et tilfelle der vi vet svaret. Vi trenger bare at forskerne bekrefter det, noe Medical News Today gjorde i desember 2013. I tillegg til at lesing får hjernen i gang, får jeg også noen nye, fascinerende ideer å reflektere over. Jeg kan kjenne at de gamle, grå hjernecellene kommer til live igjen. Dette er bøkene jeg leste i januar:

A Wrinkle in Time
Madeleine L’Engle, 1962

En science fiction roman for barn der helten er ei jente. Jeg skrev om den i Bokutfordringen.

Hva sa klienten?
Eivind Engebretsen

Det å skrive ulike typer tekster i en journal er en viktig del a arbeidet for saksbehandlere i Barnevernet. Denne boka er en analyse av retorikken som blir brukt i disse tekstene. Boka er skrevet for studenter som ønsker å arbeide i Barnevernet, men den er nyttig for oss andre også. De holdningene disse saksbehandlerne uttrykker dukker opp i andre typer journaler også, f.eks. hos legen.

The Mis-Education of the Negro
Carter Woodson, 1933

Dette er en interessant analyse av det som Carter Woodson så som den største utfordringen i det afrikansk-amerikanske miljøet. En av hovedtankene hans, slik jeg forstod boka, var at afrikansk-amerikanere burde slutte å kopiere den eksisterende majoritetskulturen, men være stoltere av sin egen, samt sine egne ferdigheter og interesser. Han var til tider veldig kritisk mot sine egne og beskyldte dem for å mangle ryggrad.

Dette er en retorisk tekst og Woodsons mål var selvsagt å overtale afrikansk-amerikanere til å fokusere mer på sin egenart, men jeg er ikke sikker på om denne kritikken alltid var rettferdig. Denne boka er en naturlig del av et afrikansk-amerikansk studium, men det virker på meg som at boka har blitt aktuell igjen, og ikke bare for svarte amerikanere. Det er fremdeles viktig å tenke utenfor boksen, våge å være annerledes. Det er en tendens til å fokusere for mye på enkelte profesjoner. Det kan derfor være perioder der veldig mange skal utdanne seg til ingeniør, lærere, meglere, programmerere etc.

Utdanningsnivået er høyt i Norge, men det ser ut til at vi er inne i en periode der utdanning blir frarådet. Det faktum at det meste av den vestlige verden har for lave fødselstall til å opprettholde et stabilt samfunn, og derfor trenger innvandring, burde overbevise oss om at det er i vår interesse å oppmuntre minoriteter til å bruke interessene og talentene sine. Hvis den voksende gruppa unge mennesker uten utdanning skal lykkes, må de være kreative og vi må slippe dem til. Jeg husker jeg hørte om en ung norsk-afrikaner for noen år siden. Han ville bli pilot i et av flyselskapene, men ble fortalt at det var bedre han prøvde seg på noe han kunne ha et realistisk håp om å klare. Han hørte heldigvis ikke på det rådet, og ble til slutt en pilot.

Da jeg vokste opp i Haugesund på 80-tallet ble det plutselig populært med pizzarestauranter og videoutleie. Det var alt for mange etableringer, og det gikk som det måtte gå. Mange måtte gi opp. I dag er det kanskje leiligheter som er den nye boomen. Det er mange som vil tjene mest mulig uten store investeringer. Jeg tror denne boka kan inspirere både innvandrere og norskfødte, samt gi dem litt bakgrunnsinformasjon om den afrikansk-amerikanske kulturen. Det er nok mange nordmenn som bare kjenner denne kulturen fra reality shows, og der er det stort sett bare stereotyper som presenteres.

CATSPAW
Joan D. Vinge, 1988

Jeg har tidligere skrevet om A Wrinkle in Time. Det var ei boka kona mi kjøpte fra skolebiblioteket da hun var elev ved Little Rock Central High School på 80-tallet. Catspaw er også ei bok som fikk et langt liv fordi kona mi kjøpte noen av de bøkene som ingen andre leste. Cat er halvt hydran (psion, en alien rase med synske evner, som f.eks. telepati), halvt menneske. Det var det at han var halvt menneske som reddet han i den første boka i denne serien, men han var i en dårlig forfatning.

Det var en sikkerhet, en feedback som drepte hydrans hvis de prøvde å bruke sinnet sitt til å drepe noen. Cat drepte en kriminell psion og det gjorde at han ikke var i stand til å bruke psion-evnene sine lenger. Denne boka starter med at Cat blir kidnappet og han blir tvunget til å arbeide som spion/livvakt for Lady Elnear, et medlem av taMing-familien. De ga han et spesielt narkotisk stoff som delvis ga han psion-evnene tilbake mens han brukte dette stoffet. Familiens overhode hatet psions intenst. Dattera hans var en psion og han gjorde det han kunne for at livet hennes skulle bli et helvete.

Cat havner altså midt oppe i denne brutale kampen om makt. taMing-familien minner ikke så rent lite om familier som Rothschild, Walton, Rupert, Capetian etc. Jeg vet ikke hvor mye av det vi hører om dem som er sant, men jeg mistenker at de gir blaffen i resten av oss. Dette er en spennende historie, og jeg kunne bokstavelig talt ikke legge boka fra meg. Jeg satt oppe og leste til 2 i morges og skal gjøre meg ferdig med boka i dag. Jeg skriver kanskje mer om boka i neste måneds oppdatering av bokutfordringen min.

Jeg synes det er interessant at Vinge så hvilken retning verden var på vei i. Boka ble riktignok skrevet så nylig som slutten av 1980-tallet, og ting har muligens ikke forandret seg så mye, men jeg synes hun likevel var litt framsynt. Jeg hadde nettopp fullført videregående skole og startet på militærtjenesten da denne boka ble gitt ut. Verden virket ikke så verst da, men selv Ap snakker ikke lenger om likhet i dag. Det virker som at den verdenen er tapt, noe denne rapporten fra Oxam bekrefter.

Vi blir også overvåket i stadig større grad, selv når dette ikke er rettfediggjort. Vi burde spørre oss selv om hvor høy pris vi ønsker å betale for beskyttelse mot kriminelle, og om trusselen nødvendigvis er så stor som myndighetene sier. Er vi villige til å gi opp privatlivet vårt fullstendig?

Cat har selv en tvilsom moral. Han har vokst opp uten familie og forstår ikke de vanlige begrepene om rett og galt, spesielt i forhold til sex. Han var alene fra barndommen og måtte gjøre det han kunne for å overleve i en verden som hatet psions. Det innebar bl.a. stjelig og prostistusjon. Han er 20 år gammel i denne boka og fortalte en av de andre personene i boka at han hadde hatt fremmede i senga halve livet sitt. Det var det han måtte gjøre for å få mat på bordet.

Catspaw minner meg om noe jeg leste en gang, at vi er én generasjon fra å bli villmenn. Hver generasjon må lære etikk, moral og hva det vil si å være en god borger. Kirka og en sterk solidaritetsfølelse i samfunnet var viktige støttespillere for å få dette til. Kirka var et sted der familien kunne få den hjelpen de ikke fikk fra myndighetene.

Hva skjer når kirka svikter, eller folk snur ryggen til kirka, og det ikke er noen andre som overtar? Jeg tror du får den regresjonen vi ser i dag. Ingen andre ideologier i ren form har gitt oss noe alternativ til Gud (bl.a. kapitalisme, kommunisme og hippiebevegelsen har prøvd)

Bokutfordringen

bokorm

Logoen til bibliotekets bokutfordring.

Dattera mi deltar i et leseprosjekt/utfordring fra biblioteket. Hun prøver å lese 30 bøker i perioden 15.01-15.05. Jeg utfordrer meg selv fordi jeg har slitt med motivasjonen lenge. Det har vært vanskelig å holde fokuset lenge nok til å bli ferdig med ei bok. Jeg når neppe 30 bøker, men satser på rundt 20. Jeg har skrevet om det på den engelske bloggen min, men det er først nå jeg oversetter innleggene. Dette er oppdateringen fra januar da jeg leste 4 bøker.

Skriftspråket må være menneskehetens største oppfinnelse. Det har gjort veldig gamle tanker i stand til å underholde og påvirke oss helt til våre dager. Jeg har en rekke informanter, noen av dem brukte den muntlige tradisjonen lenge nok til at noen få håndskrevne eksemplarer kunne bli laget, og disse lagret tekstene helt til Johan Guttenberg fant opp trykkekunsten. Det gjorde at disse ordene ble mer tilgjengelige, og jeg tror denne teknologien var viktig for Martin Luthers suksess omtrent 70 år seinere.

Jeg har alltid elsket å lese. Det er derfor trist at jeg ikke klarer det for tiden. Jeg har alltid strevd med akademisk arbeid, selv om det er innen dette feltet jeg har hatt mest suksess. Det krever en voldsom innsats. De som har fulgt denne bloggen en stund vet at jeg har nonverbale lærevansker, og at denne uoffisielle diagnosen er så nære asberger at mange profesjonelle sliter med å holde dem fra hverandre. Det at de likevel insisterer på å holde dem atskilt er ganske uforståelig.

Jeg vet ikke om diagnosen min forklarer det, men jeg sliter i alle fall med lesing. Jeg leser seint; ekstremt seint. Lesehastigheten min hadde vært lav likevel, men den er også lav fordi jeg trenger tid for å forstå det jeg leser. Jeg klarte meg på høyskolen fordi jeg hadde et ekstremt fokus. Jeg utviklet et tunnelsyn og det var bare én ting som betydde noe, lesing. Det var ikke det at jeg ikke brydde meg om andre ting, men dette var den eneste muligheten jeg så til å lære pensum. Jeg må innrømme at jeg likte det også. Jeg antar det er personligheten min, og når jeg tenker tilbake på mine 5,5 år på høyskole, ser jeg at det var da jeg fungerte best.

Jeg er ikke sikker på hva problemet er akkurat nå, men det ser ut til at de kognitive ferdighetene mine fluktuerer. Ikke fra et veldig høyt til et veldig lavt nivå, men det er vanskelig å holde ferdighetene og utholdenheten på det nivået jeg kunne tidligere. Jeg ligger stort sett på et lavt nivå nå og det er flere år siden jeg fullførte ei bok. Jeg leser i beste fall halve boka, og det er den samme historien med skriveprosjektene mine. Jeg kommer godt i gang, men det er vanskelig å opprettholde dette fokuset. Jeg har imidlertid håp om at denne utfordringe kan være en ny start både i forhold til lesing og skriving.

Jeg startet denne utfordringen med å lese barneboka A Wrinkle in time. Jeg har skrevet en del om dystopisk litteratur tidligere, og denne boka er en god introduksjon til emnet for barn.

a wrinkle in time

A Wrinkle in Time fra 1962 er en god introduksjon til science fiction for barn

Meg og Charles Wallace er barna til forskerparet Murry (hun er biolog og han er fysiker). Faren er savnet etter et hemmelig prosjekt der han hadde reist til en annen planet. Meg og Charles Wallace blir gjerne omtalt som idioter på skolen fordi de er annerledes, noe jeg kan kjenne meg igjen i, men det viser seg at de er langt smartere enn de fleste tror. Med hjelp fra tre «himmelske vesener» reiser de ut i verdensrommet for å redde faren.

De finner han i CENTRAL Central Intelligence Building på planeten Camazotz. En hjerne (IT) kontrollerer alle på planeten og forvandler dem til en slags zombier. På vei til Camazotz  passerte de gjennom «Den svarte tingen», en mørk og ond skygge som er den styrende kraften på planeten. IT er bare en av mange agenter «Den svarte tingen» har til rådighet.

De oppdaget snart at det var umulig å bekjempe denne ondskapen uten våpen, og da de befridde faren, ble de tvunget til å forlate Charles Wallace. Mot slutten av boka måtte Meg gå tilbake til Camazotz alene. Det var bare hun, idioten i manges øyne, som kunne redde broren sin. Hun var livredd for å møte «Den svarte tingen» igjen, men de tre «himmelvesnene» ga henne ei gåte. De fortalte at hun hadde noe IT ikke hadde, og at dette ville gjøre henne sterkere:

«We will not let you go empty handed this time. But what we can give you now is nothing you can touch with your hands. I give you my love, Meg. Never forget that. My love always.»

Dette var svaret, men Meg forstod det ikke. Da hun stod ansikt til ansikt med IT igjen, og denne onde kraften snakket til henne gjennom Charles, trodde hun nesten på ITs løgner. Hun brøt seg fri fra IT i et kort øyeblikk og hun trodde at løsningen var det hatet hun følte for denne onde skapningen, men da forstod hun det endelig. Det var ikke hat IT ikke hadde; det var kjærlighet.

«Mrs. Whatsit loves me; that’s what she told me, that she loves me,» suddenly she knew.
She knew!
Love.
That was what she had that IT did not have.
She had Mrs.Whatsit’s love, and her father’s, and her mother’s and the real Charles Wallace’s love ….
And she had love for them.»

Spørsmålet er om hun kunne bruke kjærlighet mot ren ondskap. Hvis du kan få tak i et eksemplar av denne boka fra 1962, kan jeg anbefale den. Den minner meg litt om Narnia-serien. De tre hjelperne høres ut som engler som presenterte et kjærlighetens evangelium (evangelium betyr godt budskap). Dette er en god introduksjon til science fiction og dystopisk litteratur for barn. Jeg har aldri vært begeistret for bøker som ikke gir noe håp, som f.eks. 1984. Jeg liker denne genren fordi den hjelper meg til å forstå verden bedre, men det er også en flukt. Jeg trenger ikke flykte inn i en verden som ikke tilbyr håp. Det er nok av det på nyhetene.

Det er dette håpet kristne finner i Bibelen, og det var åpenbart en dystopisk verden. Dette er fra kapittelet der Moses overfører lederskapet til Josva:

«Vær frimodige og sterke, frykt ikke og reddes ikke for dem! For Herren din Gud går selv med dig, han skal ikke slippe dig og ikke forlate dig» (vers 6).

«Og Herren, han som drar foran dig, han skal være med dig – han skal ikke slippe dig og ikke forlate dig; du skal ikke frykte og ikke reddes» (vers 8). Sitert fra Biblegateway.

A Wrinkle in Time har forøvrig vært forbudt i USA. Den var med på bokfestivalen Banned Books Week i 2012. Den ble sannsynligvis forbudt fordi den hadde en sterk kvinnelig hovedperson, og for den åpenbare referansen til kristendom (+ noe magi som tidsreise og ei krystallkule).

Det var merkelig nok kristne som hadde de fleste innvendingene. Noen av dem likte ikke blandingen av kristendom og vitenskap. Etter min mening var det holdninger som måtte utfordres, og dette er derfor en god nok grunn til å oppmuntre barn til å lese denne type bøker.

Samfunnets rovdyr

Ramsdalen

Ramsdalen var en trygg plass å vokse opp på 1970-tallet, men det skader ikke å være ekstra årvåken i dag. Det er mange muligheter til å isolere barn.

Det var stort sett ikke mye foreldre trengte å bekymre seg for da jeg vokste opp i Haugesund på 1970-tallet. Jeg bodde i Ramsdalsblokkene og de de fleste barna gikk på beite i utmarka hele dagen. Selv hadde jeg knapt nok tid til å komme hjem for å spise middag. Det var for mange fotballkamper som skulle spilles, ørreter og rumpetroll som skulle fanges, trær som skulle klatres, indianere og cowboyer som skulle krige.

Noen år seinere fikk jeg en advarsel om at verden ikke nødvendigvs var så trygg likevel. Jeg var stort sett alene, og en gang jeg syklet alene gjennom Haraldsvang, prøvde en eldre mann å stoppe meg. Det var sannsynligvis en søndag, for det var mange som gikk tur denne dagen. Mannen spurte om jeg ville bli med han opp i skogen for å prate. Jeg tror jeg var omtrent 14 år da. Det sier seg selv at han neppe hadde valgt seg ut en ensom gutt fordi han ville ha en samtalepartner. Det at han ville isolere meg sier vel det meste om hvilke hensikter han hadde.

Jeg hadde heldigvis vett nok til å sykle videre uten å stoppe. Jeg var nok skeptisk til at denne samtalen måtte finne sted i skogen. Verden er ikke sånn at en kan la barna løpe nær sagt hvor som helst alene, hvis den noensinne var så trygg. Det har alltid vært pedofile, eller seksuelle predatorer, for å bruke et engelsk uttrykk. Som rovdyr i naturen velger de seg et svakt bytte som de isolerer og feller.

Mange barn går alene til ulike ettermiddagsaktiviteter. Jeg har et barn på 10 år som naturlig nok vil gjøre det vennene hennes gjør. Hun blir derfor litt skuffet over at hun ikke får gå alene til butikken, speideren, kor etc. Jeg tenkte at jeg hadde vært for streng og at det var på tide hun fikk gå mer alene, men jeg ble litt betenkt etter noe jeg opplevde i forrige uke. Jeg gikk med dattera mi til en av aktivitetene hennes, og hun fikk leke på den inngjerdede lekeplassen siden vi var litt tidlig ute. Det var flere andre barn der sammen med voksne, men de fleste barna var var der alene. Det kom etter hvert en mann med en puddel og satte seg ned. Det virket ikke som han hadde noen spesiell grunn til å være innenfor denne kirkas område. Det var ingenting som tydet på at han kjente noen av de andre. De andre forsvant en etter en siden det nærmet seg starten.

Da ble dattera mi interessert i hunden og gikk bort til mannen. Han prøvde å snakke med henne, men hun var ikke interessert. Hun brydde seg bare om hunden. Da ga jeg beskjed om at det var på tide å gå inn, men hun kom litt motvillig. Hun hadde t.o.m snudd i døra hvis jeg ikke hadde gått med henne helt til lederen tok i mot henne. Jeg er ganske sikker på at hun tenkte på puddelen.

Jeg fikk noen ubehagelige assosiasjoner til mannen i Haraldsvang. Det er ikke behagelig å tenke på, og jeg mistenker kanskje noen uskyldige mennesker med min skepsis, men dette er virkeligheten. Det er ikke jobben min å satse på at det går bra. Jeg kommer derfor til å fortsette min årvåkenhet og skepsis.

Overgripere finnes overalt, og ikke bare bak lukkede dører. De er som predatorer som utnytter situasjonen hvis de klarer å isolere et barn. Jeg vil ikke at familier skal leve i frykt, men jeg oppfordrer alle til å være mer forsiktige, og til å snakke med barna om farene. Jeg ser at mange barn går alene til ettermiddagsaktiviterer og noen blir kjørt og sluppet av på parkeringsplassen. Det er ikke noen ønskesituasjon jeg foreslår, men jeg tror det er nødvendig.

Livet i den mørke skogen

skog

Illustrasjonsbilde fra Lotheparken i Haugesund. Det er litt mørkt, men likevel løfter om lys lenger framme.

Jeg har aldri skrevet om depresjon og angst før. Det er en grunn til at mange velger anonymitet når de beskriver sin egen depresjon. Det er ganske tabubelagt. Det er nesten som at samfunnet forventer at problemet forsvinner hvis vi bare later som at symptomene ikke er reelle. Jeg skriver om dette nå for å prøve å forstå mer, og kanskje er det andre som kan ha nytte av å lese dette.

Dette har på en måte forbindelse med noe annet jeg har skrevet om nylig, forskjellen mellom kvinner og menn. Noen feminister liker å late som at det ikke er noen forskjell, men jeg tror mange likevel er klar over at det ikke er logisk å snakke om ett kjønn. En av ulikhetene er hvordan vi kommuniserer, eller ikke kommuniserer.  Jeg leste om depresjon og angst på et australsk nettsted  at «in general men tend to put off trying to get any kind of support because they think they’re supposed to be tough, self-reliant and able to manage pain and take charge of situations.»

Jeg tror det er mye sant i den formuleringen. Jeg vet ikke hvor det kom fra i mitt tilfelle, men dette er en del av ulike symptomer jeg har hatt siden barndommen. Det er i perioder som Ron Weasley uttrykker det etter sitt møte med Dementorene i Harry Potter, at han følte det som at han aldri kom til å bli glad igjen. Hvis jeg også hadde perioder der jeg var veldig glad, ville jeg sannsynlgvis vært bipolar, men det er ikke meg. Jeg føler meg bare bedre i periodene mellom de dårlige.

Det er viktig å treffe på de rette bloggene hvis en leser hva andre har skrevet on depresjon. Jeg finner stort sett ikke hjelp der, for det er vanskelig å finne de som kan tilby meg de rette ordene. Jeg graver likevel litt og noen ganger finner jeg gull, noe jeg gjorde to ganger nylig. Det var på den måten jeg fant den kristne bloggeren Where Grace Abounds. Hun har noe av det kristne perspektivet jeg føler en del ambivalens i forhold til, men hun forstår også hvordan livet i den mørke skogen er.

Jeg kikket så vidt på en annen blogg i morges fordi overskriften fanget interessen min, there’s no beauty in depression. Denne bloggeren beordret nærmest mennesker med depresjon til å skjerpe seg fordi depresjon påvirker menneskene rundt dem også. Jeg har nok prøvd i alle år å skjerpe meg, men det fungerer ikke.

Jeg kom over et innlegg nylig som tok for seg høytfungerende depresjon. Jeg har ikke hørt om det før, men det høres kjent ut. Jeg har ofte tenkt at jeg ikke kan føle meg deprimert fordi jeg må være pålitelig. Jeg utførte pliktene mine og fungerte i arbeid i mange år. Jeg gjør det samme i forhold til familien også. Jeg anstrenger meg for at det ikke skal gå ut over de andre. Det har vært en ekstra motivasjon siden jeg stiftet familie. Jeg tar dem til de ulike faste aktivitene, samt de som dukker opp spontant. Vi gikk på tivoli og spilte fotball forrige helg, og denne helga bestod av kino og venninnebesøk på Karmøy. Det er ikke det at jeg ikke gjør noe med og for familien, og at jeg aldri har glede av det, men det går veldig opp og ned. Jeg fungerer på en måte, men jeg sliter også med et dystert sinn. Jeg tenker på det som å være langt inne i en mørk skog.

De fleste dagene handler om å avlede tankene. Jeg står stort sett opp uten all verden å glede meg til, og selv de tingene som burde ha hevet humøret, føles stort sett som plikter (bortsett fra å skrive). Det høres ikke spesielt hyggelig ut nå når jeg ser det skrevet ned, men jeg forteller meg selv at jeg i det minste kommer meg ut av senga. Jeg kjemper videre selv om dette egentlig ikke løser noe.

Depresjon er likevel bare en av utfordringene mine. Jeg har også nonverbale lærevansker (og symptomer som tyder på asberger), som ikke har noe med evnen til å lære å gjøre. Jeg har sannsynligvis lærevansker også, men NLD dreier seg for det meste om vansker med sosial interaksjon. Det er ikke urimelig å hevde at det er kilden til en av del av depresjonen.

Jeg har også lest noen kristne blogginnlegg om depresjon i det siste. Jeg har hatt en ambivalent holdning til disse, for de har en tendens til å si at du slipper depresjon hvis du bare tror eller elsker nok, men det er ikke så lett. Jeg mener det er et av hovedproblemene til kirka at den later for mye som at livet som kristen er lett.

Jeg har noen atspredelser som får tankene over på andre ting. Jeg bruker f.eks. mye tid på bloggen og den får meg ofte ut av vansker, som den også gjorde denne uka. Det har vært en skikkelig berg og dalbane av ei uke der jeg har beveget meg frem og tilbake mellom de mørkere delene av skogen til utkanten der det er mer sollys.

løvetann

Jeg føler meg ofte som en løvetann, blomsten det er vanskelig å bli kvitt, den vokser gjennom det meste og er ikke direkte velkommen

Jeg har likevel tross alt en mild form for depresjon. Sammenliknet med andre mennesker, de som ikke har den muligheten at de kan tvinge seg selv ut av senga, og fungere kun på lojalitet og pliktfølelse, kan det se ut som at en høytfungerende depresjon er en oppdiktet diagnose. Jeg vil ikke delta i noe spill der en sammenlikner symptomer og krangler om hvem som opplever mest smerte, men jeg vil tro det er vanskelig å leve med depresjon samme hvor godt eller dårlig en fungerer.

Det er en av grunnene til at jeg velger å skrive om dette. Jeg har også skrevet en del om autismespekteret, og ny forskning der har fortalt forskerne at høytfungerende autisme (f.eks. asberger og atypisk autisme) ikke er lettere enn de alvorligere autismediagnosene. Jeg vil tro at min historie er ganske vanlig for de som har fungert med depresjon det meste av livet. Den har egentlig ingen begynnelse. Den har vært der hele livet, mens intervensjon stort sett dreier seg om å gjenoprette balansen til en tilstand en hadde før denne «episoden» fant sted. Det er også min erfaring at behandling ofte ikke dreier seg om å lære å gi uttrykk for skam, skyldfølelse, sinne og tristhet.

Jeg tror dette er en av grunnene til at jeg foretrekker å være mye alene. Det spiller ingen rolle om jeg liker det eller ikke. Noen ganger gjør jeg det, mens det andre ganger er mer nødvendig enn ønskelig. Det er som en kronisk smerte. De som lever med kroniske smerter som det er vanskelig å behandle, finner fram til alternative metoder som fungerer. De planlegger livet etter sykdommen, men opplever det kanskje som en ekstra belastning at de har en usynlig lidelse. Det innebærer ofte at få vet om den, og mer kunnskap betyr ikke nødvendigvis mer forståelse. Jeg tror det er noen likhetstrekk.

For min del er det viktig å være alene i perioder, ikke minst etter som jeg synes det er vanskelig med personlige grenser. Men det er ikke bare «doom and gloom» i den mørke skogen. Jeg har fornyet kontakten med en venn jeg hadde da jeg bodde i Little Rock, Arkansas i 2001/2002. Forholdene skifter stadig, men akkurat nå kommer litt av sollyset ned til skogbunnen også.

Anxiety and Depression in Men

Gatelangs i Little Rock

little rock

Wikipedia presenterer Little Rock med dette bildet. Jeg hadde stor glede av å vandre gatelangs på ulike kanter av denne byen, og gjør det gjerne igjen.
Wikimedia Commons

Jeg har brukt mye tid på den engelskspråklige bloggen min de siste ukene, og etter en lang og produktiv periode der, opplevde jeg plutselig at jeg ikke hadde noe å skrive om. Jeg publiserer ikke nødvendigvis noe hver dag, men jeg jobber som regel med et nytt innlegg hver dag.

Det er ikke det at det er helt tomt i hodet. Det er nok av tanker der, og mange av dem har dreid seg om Little Rock, Arkansas i det siste. Det er fordi jeg har fornyet kontakten med en venn jeg hadde der borte. Jeg vandret derfor faktisk gatelangs i Little Rock i dag. Ikke bokstavelig dessverre, men jeg har tenkt på episoder for 13 år siden der jeg gikk meg litt vill i disse gatene.

Jeg ble gift i Little Rock og mora mi var på besøk i flere uker i forbindelse med brullypet. Vi gikk på et museum en morgen, og planen var at vi skulle spise lunsj med kona mi på universitetet litt seinere. Det så ganske enkelt ut på kartet, så jeg tenkte at vi kunne gå fra museet til universitetet. Dette var i april, så temperaturen var akkurat passe for oss nordboere (det er 35-40 grader og høy luftfuktighet om sommeren). Det er mulig det ikke var veldig lurt, for vi gikk oss vill, og spradet rundt i timesvis.

Det var ikke mange folk å se, men jeg spurte tre personer om veien. Jeg fikk ikke akkurat et svar som hjalp meg i særlig grad, men vi hadde flaks. En av svigesøstrene mine kjørte tilfeldigvis gjennom området, og hun oppdaget oss heldigvis. Jeg fikk vite seinere at vi hadde havnet i South End, som visst nok er en ganske belastet del av byen. Det er mye kriminalitet der.

Jeg hadde mange turer på egen hånd også. Jeg husker flere turer i sentrum der jeg prøvde å finne en adresse. Jeg søkte bl.a. på jobb som vikarlærer, men jeg sleit med å finne skolekontoret. Det var i West Markham Street, og det så lett ut på kartet, men det føltes som at jeg hadde gått gjennom halve kommunen. Det gjorde jeg ikke, men jeg ble ganske godt kjent i området rundt Capitol Hill. Jeg husker av en eller annen grunn ikke hovedtrekkene, men det som sitter best igjen fra denne turen var en lilla PT Cruiser som stod parkert i nærheten av delstatsparlamentet. Det var den første gangen jeg så denne fine bilen.

Jeg gikk hjem fra universitetet en gang. Dette var midt på sommeren (35 grader og høy luftfuktighet). Jeg hadde ikke penger til bussen og hadde derfor ikke noe valg. Jeg har aldri opplevd en så intens hete kombinert med høy luftfuktighet før. En Arkansas-sommer betyr egentlig at en aldri kan gå ut av saunaen. Det eneste alternativet er å holde seg innendørs der de fleste har aircondition, men det er egentlig veldig upraktisk. De lokale taklet det nok bedre enn en nordboer. Jeg ble nemlig passert av en gammel mann, og han så ut som har trivdes bedre i heten enn jeg gjorde. Mens jeg nærmest var i koma, hadde han t.o.m. krefter nok til å hilse.

Jeg gjorde nesten den samme tabben en gang jeg hadde vært til behandling hos en fysioterapeut. Jeg så på kartet at det var strake veien fra dette instituttet til universitetet. Jeg gikk langs veien gjennom en skog, men det var lenger enn jeg trodde, så jeg ble ganske varm og trøtt den gangen også. Men det var likevel en mye bedre opplevelse. Fysioterapeuten var en australier som var rallyinteressert. Det var på denne tida Petter Solberg var på sitt beste, og han hadde netopp blitt verdensmester. Vi snakket derfor om rally og litt om skandinavisk geografi. Det var faktisk en av ytterst få samtaler jeg hadde under oppholdet mitt i Little Rock.

Men det var mange turer jeg likte. Jeg bodde i området rundt guvernørboligen. Dette kalles «the historic district» og det er mange flotte hus der. Det var spesielt ei gate jeg forelsket meg i. Husene der var mindre og ikke så spektakulære, men når jeg gikk gjennom gata fikk jeg en følele av at trafikken var lenger vekke enn den var. Den neste gata var den sterkt trafikkerte Main Street, men jeg fikk altså en helt annen følelse på den andre sida av huset.

Jeg har alltid syntes det var trist at jeg ikke fikk mer ut av oppholdet mitt der enn jeg gjorde. Jo, jeg er enig med vennen min, Jay, at jeg har en flott familie, så det er ingen tvil om at oppholdet var en suksess. Men det hadde likevel vært moro å prøve en gang til under andre forutsetninger. Den døra er stengt i dag, men den åpner seg kanskje om noen år. Da vil jeg vandre mer gatelangs i Little Rock, men kanskje ikke alene.

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 87 andre følgere

%d bloggers like this: