RSS Feed

En autoritativ vitenskap

Dogme hadde opprinnelig en politisk betydning som et påbud eller kunngjøring, men ble etter hvert et filosofisk begrep som betegnet en grunnleggende sannhet (Store norske leksikon).

Jeg tror Rupert Sheldrake har et poeng når han sier at vitenskapen lider av fordommer eller sågar vrangforestillinger. Den hevder nemlig å ha forstått hvordan universet fungerer, eller nesten i alle fall, for det skal visst bare være noen små huller i kunnskapen som det gjenstår å tette. Det er ikke mulig å argumentere med denne type vitenskapsfolk fordi de allerede vet sannheten. De ser dermed på alt annet som løgn, og da er vi inne på scientisme eller en overdreven tro på naturvitenskapen.

Det er mange som har prøvd å definere scientisme. Richard Olsons definisjon er veldig vag og derfor lite anvendbar: Efforts to extend scientific ideas, methods, practices, and attitudes to matters of social and political concern. Tom Sorell var mer presis: Scientism is a matter of putting too high a value on natural science in comparison with other branches of learning or culture. Dette kan oppsummeres ganske kort og enkelt: Hvis en ikke anerkjenner resultater som har blitt oppnådd utenfor matematikk og naturvitenskapelige disipliner, har en egentlig begrenset vitenskapen.

Mørk materie i universet og brukes for å forklare den gravitasjonelle effekten den har på de synlige materien og på lys. Denne illustrasjonen viser de NASA tror er en ring av mørk materie i galaksehopen CL0024 + 17

Mørk materie i universet brukes for å forklare den gravitasjonelle effekten den har på den synlige materien og på lys. Denne illustrasjonen viser det NASA tror er en ring av mørk materie i galaksehopen CL0024 + 17 Foto: NASA

Dette er interessant fordi det er et sentralt element i vitenskap at naturen ikke forandrer seg. Den er konstant. Den totale mengden materie og energi i universet er alltid det samme, med unntak av big bang. Vi kan vel formode at situasjonen var noe annerledes før smellet, men den skal ha vært konstant etter det øyeblikket. Dette er delvis antakelser, for hva med mørk energi og mørk materie? Disse blir kalt mørke fordi forskerne ikke kan se dem. De tror det finnes fordi det kan forklare det uforklarlige. De tror det må være noe som påvirker det synlige universet. Forskerne tror derfor at de med stor sikkerhet kan si at universet består av 68 % mørk energi og 27 % mørk materie. Jeg antar de kan øke eller redusere tallene for å få dem til å passe med teoriene sine.

Det er mange hypoteser i vitenskapen som skal rydde vekk alle ubehageligheter. Vi har blitt lært opp til å tro på dette, og det kan sikkert i mange tilfeller være gode grunner til å tro at hypotesen stemmer, men ikke alltid. Jeg har skrevet en del om multiverser tidligere, som er tanken om at det finnes et uendelig antall universer. De enkelte universene innen multiverset kalles parallelle universer. Hvert univers er ei boble og vi får da et bilde som viser vårt univers som en av mange bobler i et hav av bobler. Teorien spekulerer også på om noen av disse boblene kom borti hverandre og skapte med det nye sekundære bobler.

Jeg liker astronomi og science fiction, men jeg sitter noen ganger med en følelse av at noen av de spekulasjonene som vitenskapsfolk bedriver er ment å unngå det spørsmålet de ikke kan svare på. Det er også problematisk at det så langt bare er vår planet som har liv. Jeg hører absolutt ikke til de som tror det vil bli slutten på kristendommen hvis NASA eller andre romprogram skulle finne det de desperat jakter på. Jeg tror Gud skapte liv i andre universer, men vitenskapen ødelegger nok en del for seg selv når den låser seg fast i en kamp mot religion. Da ser den ikke på verden med åpne, nysgjerrige øyne. Da er den ikke åpen for andre muligheter enn de de ser selv.

En kvinnelig rektor i England fikk en del oppmerksomhet da hun nylig påstod at det var like mye bevis for at Bibelen var sann som at evolusjon var en realitet. Hun gjorde det klart at skolen underviste i det nasjonale pensumet og at dette var høyst private tanker hun delte på Twitter. Jeg kan ikke se at det var problematisk, men det var likevel mange som var sjokkerte og krevde at hun fikk sparken. Det er interessant at de føler seg så truet. Les om det i The Guardian.

Jeg liker vitenskap. Vi trenger den, men jeg forstår ikke hvorfor noen er så fanatiske i forhold til tro. De ser ut til å ha et sterkt behov for at andre tror på akkurat det de tror på, og du finner like mye av denne type fanatismen i vitenskapen som du finner i religionene. Når det gjelder den engelske rektoren har hun et poeng. Vitenskapen har en del dogmer den forholder seg til, og noen av dem er flere hundre år gamle, før det faktisk var mulig å bekrefte dem. Noen av dem er ikke basert på noe vi kan obsevere, fordi vi ikke kan observere hele universet. Det er likevel noe som alle er forventet å godta. Vi skal akseptere dogmer. Vi skal ikke teste om de er sanne. Det er overflødig. Det eneste vi trenger å gjøre er å tro.

Det er ikke den vitenskapen vi tror vi har.

What is scientism?

Et sykt samfunn

Jeg avslutter med dette en serie jeg har hatt om psykisk helse.

Det er ikke bare oss. Vi lever i en stadig mer egoistisk verden, og det virker som at denne individualismen er like omfattende innenfor som utenfor religiøse organisasjoner. Vi bruker mer tid på å lete etter lykken, men sliter kanskje mer med å finne den. En av utfordringene er at vi bruker stadig mindre tid på arbeid, og selv om mange gir inntrykk av at målet er å få alle i arbeid, er det et regnestykke som ikke lar seg løse. Hvis alle skal jobbe, samtidig som vi skal effektivisere/automatisere, må de fleste jobbe veldig mye mindre. Det gir oss en utfordring, for hva skal vi gjøre når vi har tid til å tenke og ikke minst kjede oss. Hva skal vi bruke tiden til?

Mange vier mer eller mindre livene sine til jakten på lykken og jakten på kjærligheten, men det virker som at det er stadig flere som taper denne kampen. En artikkel på forskning.no viser til at penger gjør oss lykkeligere opp til et visst punkt. Når du har nok til klær, mat og hus betyr hver ekstra krone stadig mindre for lykken.

Hva er egentlig lykke? Dette har vært et populært tema i filosofien uten at vi er nærmere svaret, og det finnes ikke noen etisk modell som kan veilede oss fordi det er så vanskelig å definere lykke. Det er ikke så rart, for det er veldig subjektivt. Jeg ser med jevne mellomrom overskrifter som «fem kjendiser om hva som gjør dem lykkelige» e.l. Rådene deres hadde sannsynligvis ikke hjulpet for meg.

Jeg er ikke sikker på om tenkerne kan tilby så mye hjelp heller. Albert Camus er ikke direkte oppmuntrende. Han er bl.a. kjent for denne formuleringen: Det finnes bare ett virkelig filosofisk problem: det er selvmordet. Å avgjøre om livet er verdt eller ikke verdt å leve, det er å svare på filosofiens fundamentale spørsmål. 1

Jeremy Bentham mente at vi burde gjøre det som ga størst mulig lykke for flest mulig mennesker. Lykke er da det samme som fravær av lidelse, og da blir vi plutselig veldig lykkelige i Norge. Immanuel Kant var veldig fokusert på plikt og sinnelag, og vi kunne ikke handle ut fra et ønske å få fordeler selv. Vi skal altså ikke søke lykke. Det er en veldig svart/hvitt tankegang og det finnes absolutt ingen unntak.

Mange has en morbid fascinasjon for selvmord. Romeo og Julie fra Shakespeares skuespill tok selvmord for å kunne være sammen. Det skal være romantisk, men de var likevel døde. Dette er fra en MGM-film fra 1936

Mange har en morbid fascinasjon for selvmord. Romeo og Julie tok selvmord for å kunne være sammen. Det skal være romantisk, men jeg kan ikke se at det løste noe. Dette er fra en MGM-film fra 1936 Foto: Folger Shakespeare Library via Wikimedia Commons

Det er f.eks. galt å drepe uansett hvilken situasjon vi snakker om. En kunne derfor ikke drept Hitler og argumentert med at det hadde reddet mange millioner mennesker. En kan heller ikke begå selvmord, for det er også et mord. Det er andre filosofer som har argumentert med at dette ødelegger for fri vilje. Hvis vi ikke kan ta avgjørelsen om å avslutte vårt eget liv, har vi egentig ikke fullstendig kontroll over våre egne kropper. Jeg tror begge ståstedene er feil, for det er sannsynligvis fornuftig å ha noen restriksjoner på fri vilje. Jeg vurderer det som et tankeeksperiment, og egentlig ikke noe reelt. Tenk deg et menneske som ikke har familie, og kanskje vet at han skal dø av en uhelbredelig sykdom. Det er dermed kanskje en rasjonell grunn for selvmord, samtidig som en ikke påvirker livene til noen andre. Har denne personen rett til å ta dette valget? Samfunnet taper på det, men er økonomi et holdbart argument?

De mange sakene med aktiv dødshjelp viser at det ikke er så enkelt i lovens øyne. Den svenske forfatteren Ann Herberlein har forøvrig en interessant diskusjon om dette i boka Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve. Jeg er nok skeptisk til de som tar til orde for retten til selvmord. Ann Heberlein har slitt med depresjon og angst hele livet og prøvde å drepe seg selv. Hun er veldig glad for at hun ikke klarte det, og jeg tror de aller fleste som overlever er det.

Selvmord handler om mange individer, men også mange familier, venner og kolleger. Det er viktigere å gjøre livet levelig enn å gjøre selvmord lettere. Lykken er kanskje en illusjon. Den har kanskje aldri vært noe annet. Vi jakter noe udefinerbart. Vi ser hvordan andre har det eller hvordan vi tror de har det, for det er bare fasaden vi ser. Vi kaller det lykke eller kjærlighet, men det hadde neppe vært så mange ulykkelige poeter og låtskrivere opp gjennom historien hvis det var lett å finne det, hvis vi visste hva det var, hvis det var lett å takle livet.

Jeg leste nettopp et sted at Verdens helseorganisasjon (WHO) venter at depresjon vil være nummer to på lista over de ledende årsakene til uførhet på verdensbasis innen 2020. Det er bare hjerte og karsykdommer som vil være foran. Det er tragisk, for dette kan unngås. WHO sier også at halvparten av de som får en diagnose på psykisk sykdom i voksen alder har vært syke siden de var 14 år. Det er et sykt samfunn som ikke behandler syke barn, og mye av grunnen er nok at barn vet hva de fleste tenker om psykisk sykdom. Den type svakheter blir rett og slett ikke tolerert. Det er derfor viktig å starte tidlig, men det betyr ikke at alle trenger behandling. Det er viktig å snakke om psykisk sykdom blant familemedlemmer og venner, samtidig som en må være klar over at dette ikke forsvinner bare ved å snakke.

Jeg tror ikke det finnes noen raske, magiske løsninger, men jeg lurer noen ganger på om det er det mange håper på. Jeg gikk i attføring i Telemark i 2010 og ble presset til å prøve Qi Gong. Det var veldig populært på den tida og denne NRK-artikkelen fra 2008 viser uføre i Telemark som fikk god hjelp av denne kinesiske puste og meditasjonsteknikken. Det er imidlertid mange som advarer mot Qi Gong også.

Jeg tenkte på min egen erfaring i Telemark da jeg leste om mindfulness i kveld. Det har blitt en mye brukt teknikk i det engelske helsevesenet, men nå er det stadig flere av denne teknikkens tilhengere som advarer mot useriøse instruktører. Det har vært en del som har rapportert om skremmende bieffekter som panikkanfall og noen har hørt stemmer. Det kan også se ut til at mennesker som har depresjon og angst, er utsatt for en forverring av symptomene.

Dette kan virke som er rask løsning som ikke koster samfunnet noe, men det er ikke nødvendigvis en god idé å slenge seg på den nyeste trenden helt ukritisk. Dette er rett og slett religion. Vi trekker noe ut fra asiatiske religioner og snakker om at den opprinnelige livskraften vil strømme inn i og gjennom kroppene vår hvis vi konsentrerer oss om ett ord, som ikke er noe annet enn et mantra. Vi skal altså tømme vårt eget sinn og invitere inn noe nytt. Høres ikke det litt urovekkende ut?

Det er mange som har tatt avstand fra det spirituelle i samfunnet vårt. Vi tror på vitenskapen, selv om den til stadighet avslører at den er avhengig av tro. Da virker det rart at vi setter vår lit til Østens religioner, og faktisk snakker om å invitere noe metafysisk inn i kroppen vår. De samme menneskene vil sannsynligvis så tvil om kristnes psykiske helsetilstand, for hvordan kan du være normal hvis du snakker med Gud? Selv tror jeg ikke det skader å tro på noe, og i motsetning til ateister tror jeg faktisk på noe godt.

 

Les et par saker i Guardian:

Mindfulness therapy comes at high price for some, says experts

Is mindfulness making us ill?

1 Camus A. Myten om Sisyfos: essay om det absurde. Cappelens upopulære skrifter. Oslo: Cappelen, 1994: 7

Media styrer debatten

Hvem er det som styrer debatten bak denne fasaden?

Hvem er det som styrer debatten bak denne fasaden? Foto: John Erling Blad via Wikimedia

Media omtales gjerne som den fjerde statsmakt i Norge etter Stortinget, regjeringen og domstolene. Det betyr ikke at den har styringsmakt, men den har en rolle å spille i forhold til å skape og formidle en mening/formening. Men hvor langt kan media gå? Vi ser til stadighet at politikere viser til media, og det har vel t.o.m. vært politikere som har tatt med seg ei avis opp på talerstolen i Stortinget. Det er ofte snakk om saker som politikerne burde vært opptatt av, og som de burde hatt kjennskap til.

Valgforsker Torill Aalberg spurte for noen år siden et representativt utvalg av stortingsrepresentanter om deres forhold til media og journalister. Det var så mange som 35 prosent av mennene som mente at mediedekning var viktigere enn å arbeide hardt, mens bare 8 prosent av kvinnene svarte det samme.

Det var hele 20 prosent av kvinnelige representater og 14 prosent av de mannlige som mente at journalister hadde mer makt enn et medlem av Stortinget. Les mer om undersøkelsen på forskning.no. Det er likevel litt forfriskende at noen politikere innrømmer sannheten, for det er ingen tvil om at politikere er avhengige av andre. Hvem som helst kan bli politiker. Det eneste som kreves er at de vinner en lukket nomnasjonsprosess og at de er flink til å snakke. Når det gjelder avgjørelser de skal ta er de avhengige av råd fra folk som vet hva de snakker om.

Den tidligere barne-, likestillings og inkluderingsministeren, Inga Marte Thorkildsen, skrev f.eks. i boka Du ser det ikke før du tror det at et stort antall barn som får diagnosen ADHD har blitt utsatt for vold. Eller for å si det på en annen måte, foreldrene er overgripere og barnevernet bør overta omsorgen for barna. Forfatteren ble ganske indignert da ADHD Norge ga et objektivt svar på denne påstanden, og hun påstod at hun hadde støttet se til det hun omtalte som eksperter på hjerneforskning. Les en kronikk i Dagbladet.

Hun refererer kanskje til den kanadiske studien som mente å kunne vise til  at 30 prosent av voksne med ADHD ble mishandlet som barn. Atle Fretheim, forskningsleder ved Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, mener imidlertid at det er flere problemer med den type forskning. Hvis en voksen skal tenke tilbake til noe som skjedde i barndommen som en forklaring på de problemene de har mange år seinere, har de lettere for å tolke hendelser som overgrep. Hvis de får et direkte spørsmål om de har blitt utsatt for overgrep, og vi i tillegg får tvilsom informasjon fra en politiker, har vi mange muligheter for upålitelige svar. Jeg blir irritert når jeg leser eller hører om politikere som velger å høre på dette makkverket. Det er kanskje en sammenheng mellom vold og ADHD, men det er ikke sikkert det er rett å automatisk anklage foreldrene. Vold kan komme fra andre steder. Hva gjør f.eks. skolen for å hindre mobbing?

Dag Øystein Nordanger, forsker og spesialist i barne og ungdomspsykologi, viser til at en diagnose sier ingenting om årsaker, og at det kan være flere dem. Det er.eks. mange årsaker til depresjon. Les mer om det i abc nyheter.

Det er litt skremmende å tenke over at politikere har en bevisst mediestrategi, noe denne sida fra stortinget.no viser. En sak fra journalisten.no i dag viser likevel hvor lite bevisste politikerne er. I en debatt om den danske «smykkeloven» ser partiene ut til å ha godtatt NRK-vinklingen. I den første debatten hadde NRK fokus på at den danske loven var strengere enn den norske, men NRK hadde skiftet mening to uker seinere. Da presenterte de den norske loven som strengere og plutselig likte ikke de norske partiene det de hadde sagt to uker tidligere. Les om det på journalisten.no.

Hva betyr dette? Politikere bruker media, men det er ofte omvendt også. Media kan påvirke politikerne hvis de har den rette vinklingen. Det er kanskje spesielt alvorlig når det gjeder dekningen av flyktningekrisen, for media har skiftet fokus flere ganger. De virker å følge med på hva som er populært i øyeblikket, og de skifter fokus når de mener det er taktisk klokt valg. Hva skjedde med ryggraden?

Trenger vi å stille krav til politikerne eller er demokratiet noe som fungerer på autopilot?

Forbud mot pyjamas

Jeg står som regel relativt tidlig opp om morgenen enten det er nødvendig eller ikke. Jeg sørger for å legge meg tidlig nok til at jeg kan komme meg opp uten noen syting. Jeg hopper ut av senga så snart klokka ringer, men jeg våkner ofte opp noen minutter før mobilen. Det er viktig for meg å ha rutiner av flere grunner. Jeg liker forutsigbarhet og rutiner, og det inkluderer passende klær.

Jeg håper jeg også kan gi dattera mi noen av disse vanene. Jeg skifter derfor klær etter frokost, og det har jeg gjort hele livet hennes. Det er dager som føles tyngre enn andre, men da kopler pliktfølelsen seg inn. Noe annet hadde vært utenkelig. Jeg føler meg også bedre når jeg kler meg etter frokost, sammenliknet med å vralte rundt i pyjamasen hele dagen. Jeg tar meg av og til noen friheter i helgene, men helst ikke, for jeg liker ikke å avvike fra rutinene. Jeg tenker på samme måte når det gjelder lesing. Dattera mi ser derfor at jeg leser en del, og jeg håper at det kan smitte over på henne.

Det kunne aldri falt meg inn å kjøre dattera mi til skolen eller å hente henne på ettermiddagen iført pyjamas. Jeg kjenner ikke noen som synes at det er naturlig, men det ble en del styr for noen dager siden da det ble kjent at rektoren ved en skole i England hadde skrevet et brev til foreldrene der hun ba dem kle seg skikkelig før de tok barna til skolen. Det skal t.o.m. ha vært noen foreldre som møtte opp til foreldremøter og juleavslutningen, altså på ettermiddagen, i pyjamas. Dette er et intervju med rektoren:

Det var noen foreldre som ble ganske forarget og møtte opp i pyjamas bare for å demonstrere, men jeg tror rektoren fikk mange positive tilbakemeldinger også. Jeg lurer på om dette bare kan skje i England, der det kanskje er større sosiale forskjeller. Det er sannsynligvis noen barn som aldri ser at foreldrene gjør noe særlig eller at de bryr seg om noe. Jeg har vært veldig oppmerksom på at den type atferd kan gå i arv, så jeg har anstrengt meg for å vise alternativer. Jeg gjør derfor mye forskjellig selv om jeg er hjemme. Jeg har mistanke om at det som skjedde i England hadde resultert i en bekymringsmelding til barnevernet her.

Jeg har en enkel filosofi, og i tillegg til å holde dattera mi aktiv med de fritidsaktivitetene hun liker, tror jeg det er viktig at vi som foreldre har det bra. Hvis vi har det bra, er sjansene store for at jenta har det bra. Da kan vi gjøre en god jobb. En kan unne seg litt egoisme iblant, men det er grenser for langt en kan gå. Jeg blir ikke å se i pyjamas utenfor skolen, verken med det første eller siste.

Når det gjelder klær har det med selvdisiplin å gjøre, og hvis en ikke har noe, kan det gå  ut over barna. Det er ikke alltid jeg er veldig innstilt på å gå en tur med familien heller, men jeg gjør det likevel, og angrer aldri. Disiplin har som regel positive ringvirkninger. Hvor mye disiplin har du om morgenen? Har vi rett til å gjøre det vi vil når vi vet at det vil gå ut over barna? Det burde egentlig være et totalt unødvendig spørsmål.

Dette er likevel relevant for det jeg har skrevet om psykisk helse. Det er kommuner som ikke tilbyr noen hjelpe eller støttetiltak i hjemmet. Hva gjør en hvis en er syk og pliktfølelse ikke er nok?

 

Det nye Holocaust

En gresk-ortodoks kirke i Hama, Syria vitner om en lang kristen tradisjon og toleranse

En gresk-ortodoks kirke i Hama, Syria vitner om en lang kristen tradisjon og toleranse. Foto: Wikimedia Commons

Hanne Nabintu Herland publliserte et innlegg på bloggen sin for ei snau uke siden som omtaler våre handlinger i Midtøsten, eller i noen tilfeller mangel på sådanne, som vår tids Holocaust. Jeg er enig i mye av det hun skriver, også at kristne har en del skyld. Det har generelt vært en tradisjon for ikke å hjelpe de vi ser på som utenforstående. Vi hjelper europeere, men f.o.f. hvite, og er mer skeptiske til muslimer.

Vi kunne ha gjort mye annerledes i Libya, Syria og Irak. Vi var veldig klar da vi ble spurt om å bombe vekk regimet til Muammar al-Gadaffi, og landet har siden den tid vært et eneste stor kaos som ISIL i disse dager utnytter. Vi kunne gjort mye for å stoppe overgrepene i Irak og Syria også, men vi gjorde ingenting. Det står i en temmelig stygg kontrast til den iveren vi viste da vi kunne sende krigsmateriell til regionen. Vi trodde vi kunne ordne opp uten noe ubehag på hjemmebane.

Jeg skal ikke skrive langt og utfyllende om dette. Jeg viser til Hanne Nabintu Herlands blogg for mer informasjon. Jeg vil likevel kommentere en spesiell ting. Herland omtaler denne mangelen på omsorg, også blant kristne, som vår tids kyniske reaksjon. Jeg er enig med henne i dette, men det er samtidig foruroligende at kristne freder Israel. Jeg har ofte møtt en uforsonlig holdning blant kristne, og noen av dagens seloter snakker hatsk om alle arabere som mordere, mens de forsvarer Israels rett til å drepe sine brødre.

Jeg viser også til en artikkel og en dokumentarfilm av Max Blumenthal. Det skal sies at Blumenthal er veldig kontroversiell, og Eric Altman sa bl.a. dette om boka hans:

Then the book arrived. “I expected to disagree with its analysis,” he wrote. “I did not expect it to be remotely as awful as it is…. It is no exaggeration to say that this book could have been published by the Hamas Book-of-the-Month Club (if it existed). forward.com

Det er ikke lett å avgjøre hvem som har rett, for begge sider beskylder hverandre for å lobbe for motstridende interesser. Israel er muligens et demokrati, men den demokratiske debatten har ikke like gode kår når den dreier seg om Israel. Det er ikke mye åpenhet for standpunkter som skiller seg fra ens egne. Det er muligens ikke mange store tabuer igjen i dagens debatt, men dette er kanskje den største. En kan undre seg over om deltakerne i en debatt er villige til å lytte, og sågar lære noe, hvis de ikke en gang vurderer motstanderens argumenter. Da ser de bare personen, en person de mener ikke har rett til å utttale seg.

Det som kommer fram i videoen fra Blumenthal er kanskje ikke veldig forskjellige fra det jeg har tatt til orde for selv, at vi har rett til å forsvare vår egen kultur. Jeg mener vi har rett til å begrense innvandring til et nivå vi  kan takle, altså at innnvandrerne blir bedre integrert, som betyr at de respekterer den kulturen de velger å bo i.

Det kan likevel virke som at Israel trekker det litt langt. Når mange kristne støtter Israel har det kanskje med at mange av de som representerer landet er veldig lyse i huden. Jeg vet ikke hvor mange av jødene som stammer fra Europa, men jeg har en mistanke om at lys hud betyr mer for oss enn at vi har et felles ønske om å bevare vår egen kultur. Israel har godtatt innvandring selv om de ikke ønsker alle velkommen. De har nok følt seg presset til å åpne grensene, som vi har gjort. Det er likevel grunn til å spørre seg om de virkelig ser på afrikanske jøder som virkelige jøder. Det var flere aviser som skrev om at Israel hadde innrømmet at de hadde gitt ethiopiske jøder prevensjon i form av injeksjoner uten at kvinnene en gang visste om det, bl.a. Independent.

Det kristne kravet om en uforbeholden støtte til Israel er kanskje et like stort problem som at vi ikke støtter de andre semittene.

 

Mistillit

Jeg har skrevet mye om barnevernet, men jeg tror det er ganske nøyaktig ett år siden det forrige innlegget. Det dreide seg da om hvordan språket i barnevernsjournaler kan avgjøre hele saken. Jeg har skrevet litt om psykisk helse generelt i det siste, men dette temaet er også veldig aktuelt i forhold til barnevernsbarn.

Jeg nevnte i Mye å hente i psykiatrien at det er mange som vokser opp med psykisk sykdom uten at de får behandling, og at psykiske plager kan forverre seg over tid. Det gjelder ikke minst depresjon. Det er derfor viktig å gi flest mulig barn hjelp tidligst mulig. Det kanskje største hinderet er det frynsete ryktet som psykiatriske sykehus sliter med. Barnevernet, psykiatrien og NAV utgjør et trekløver som sannsynligvis har det dårligste ryktet i samfunnnet. De fleste som jobber på psykiatriske institusjoner får sikkert jevnlige påminnelser om at rundt 100 av pasienter deres begår selvmord hvert år (NRK siterte Adresseavisens gjennomgang som viste 423 tilfeller mellom 2010 og 2014). Det er også mange som spør seg om innvandrere blir godt nok ivaretatt etter som de er mer utsatt for psykisk sykdom enn resten av befolkningen. Det blir pekt på at det er sosiale helseforskjeller mellom innvandrere og nordmenn, og at det er tabubelagt i mange innvandrermiljøer å ha psykiske vansker, men dette er også generelle utfordringer. Det er derfor sannsynligvis ulikheter mellom ulike grupper etniske nordmenn og mellom menn og kvinner.

Hovedpoenget mitt når jeg har skrevet om barnevernet er at barn har det best hos foreldrene, med mindre det virkelig er et grunnlag for å skille barn og foreldre. Jeg er ikke blant dem som hevder det motsatte, men jeg tror det skjer fordi ingen vil innrømme svakheter ved systemet. Jeg føler meg imidlertid ikke overbevist om at barnevernet alltid tar de mest fornuftige avgjørelsene, som da en sosionom ved Lister barnevern skrev i en sluttrapport at mor hadde moderat til alvorlig grad av psykiske lidelser. Det skal ha skjedd ett år etter at de hadde henlagt saken, og uten at noen fagfolk var inne i bildet. I en annen sak tok mor barnet til lege, men til tross for uttalelser fra fastlegen, en privat nevrolog og spesialpedagog, mente barnevernet på Romerike at mora sykeliggjorde barnet. Det blir å beskylde henne for Munchausen uten å bruke dette ordet direkte. Dette er saker som bidrar til at noen ikke stoler på barnevernet, men mange møter likevel dette som en uforbeholden forventning og kanskje også et krav. Hvis vi ikke har denne tilliten kan vi lett stemples som paranoide. De som ikke stoler på ansatte i barnevernet har altså mistet evnen til å vurdere virkeligheten, mens det kan se ut til at barnevernsansatte ikke har det samme kravet.

Det er trist, for barnevernet har alle muligheter til å gjøre mye bra. De kan hjelpe mange familier. Det er mange barn som kan få det mye bedre hvis fokuset er å hjelpe familiene, men det er veldig mange saker som kunne endt bedre. Det er barn som kunne fått det bedre hjemme hvis de hadde fått tilbud om støttetiltak, barnehageplass, besøkshjem og ulike typer avlastningstiltak. Jeg har som lærer erfaring fra flere kommuner og fylker, og vet derfor at det er kommuner der tilbudet er omsorgsovertakelse eller ingenting. Det er kanskje grunnen til at det blir brukt der saken kunne blitt løst på en bedre måte. Jeg må likevel legge til at det er mange saker som blir løst bra, og barna får det bedre etter at barneverent har gjort sitt. Dette er snakk om å gjøre tjenestene bedre.

Det er en del saker der det er rett å skille barn og foreldre, og som en konsekvens av det barna har opplevd er det vanskelig å klare overgangen til voksenlivet. Statistikk viser at barnevernsbarn har en økt risiko for psykisk sykdom og andre utfordringer. En rapport fra NOVA brukte utdanningsnivå, inntekt, arbeidsledighet og sosialhjelp som indikatorer for å analysere hvordan barn som har hatt kontakt med barnevernet klarte seg som voksne. Det var en gledelig økning fra 24 prosent i 2005 til 42 prosent i 2009. Dette er likevel ikke godt nok.

Innvandrere og/eller fremmedkulturelle er i en spesielt vanskelig situasjon. Mange er like redde for barnevernet som de er for psykiatrien. Det har vært en del tilfeller der barnevernet tar barnet, mens foreldrene blir overlatt til seg selv og uten mye informasjon om hva som skjer. Barnevernet har fokus på barna og det kan se ut til at de velger å omgå foreldre det er vanskelig å kommunisere med p.g.a. språkvansker.

Integritet innebærer at noe er uskadd og dermed bevart i sin helhet. Det kan være et stort gap mellom hvordan offentlig ansatte opplever sin egen integritet, og befolkningen ellers vurder den.

Integritet innebærer at noe er uskadd og dermed bevart i sin helhet. Det kan være et stort gap mellom hvordan offentlig ansatte opplever sin egen integritet, og hvordan befolkningen ellers vurder den. Foto: Stuart Miles via freedigitalphotos.net

Dette er ikke ment som et «la oss ta de fordømte barnevernsansatte-innlegg». Jeg peker bare på at to betydelige offentlige tjenester som er avhengive av tillit, sliter med nettopp det. Denne mistilliten er en direkte trussel mot barn. Nå er kanskje barnevernstjenesten mer sosial, men den er sammen med psykiatrien på en måte en del av spesialisthelsetjenesten i helsevesenet. Helse er relevant for begge, eller burde være det. Jeg vet at det er mange som får hjelp fra begge tjenestene, men det er likevel ingen tvil om at det foregår ting det burde være ønskelig å luke vekk. Det er et forbedringspotensiale. Når det gjelder barnevernstjenesten er det f.eks. uheldig at noen sakkyndige psykologer, ifølge ABC Nyheter, ikke har råd til å være uenige med barnevernet. Det er nemlig Barnevernet, selv om de er en part i saken, som gir psykologen oppdraget.

Jeg anerkjenner problemet mange av de ansatte har. Det er en krevende jobb, og dette er kanskje et politisk spørsmål mer enn noe annet. Hva skal politikerne gjøre for å få de ulike etatene til å fungere bedre? Det er viktig å ha et kritisk blikk på både psykiatrien og barnevernet. Vi kan ikke ha et samfunn som tillater at mangel på ressurser, et lavt faglig nivå, mangel på rutiner og det som til tider kanskje er et tvilsomt menenskesyn skal ødelegge barn.

Jeg nevnte i det forrige innlegget mitt at depresjon ikke er et veldig stort problem for små barn, men det øker med alderen. Vi kan sannsynligvis gi mange voksne et bedre liv hvis vi hjelper dem veldig tidlig. Det vil for noen innebære at de må leve sammen med fremmede voksne i en stor del av barndommen, voksne som bare gjør det fordi de får ganske mye penger for det, mens det for andre barn vil være bedre om hele familien får hjelp. Vi kan ikke leve med en situasjon der familiene er avhengige av at de bor i den rette kommunen.

Jeg har skrevet tidligere om at vi lærer holdninger fra medlemmer av den gruppa vi er en del av. Ungdom lærer fra ungdom, men ikke fra hvem som helst. En tenåring som gleder seg hele uka til fredagens ungdomsmøte på bedehuset er neppe den rette til å snakke med en gutt som mener at livet ikke blir bedre enn øl og Karmøygeddon (metal festival på Karmøy). Jeg tror myndighetene har noen store utfordringer, for det er ikke lett å skape et inntrykk av tillit når de fleste kjenner til minst én sak som forteller en annen historie.

Jeg avslutter med å vise til et blogginnlegg jeg leste nylig. En barnevernsansatt skrev Du skal ikke kunne stryke i livet. Jeg er enig i mye av det hun skriver. Det er viktig å snakke om psykisk helse, å ufarliggjøre det som for mange er skremmende, men det er samtidig noe urovekkende når en ansatt i barnevernet snakker om «å nornalisere et barns psykiske helse.» Da er vi tilbake til barnevernets tidligere avgjørelser, og den tilliten de må jobbe hardt med for å vinne tilbake. Når det gjelder psykisk helse er jeg ikke sikker på om det er full enighet blant fagfolk om hva normalt er, og hvem skal i så fall avgjøre når et barn eller en familie avviker fra det «normale»?

Er det tillatt å være litt annerledes, litt utenfor A 4- formatet? Er det tillatt med kulturer som skiller seg fra den de fleste norske er komfortable med?

Videre lesning om emnet:

Hva er det med noen sakkyndige?

Fikk ingen oppfølging da barnevernet tok barna hennes

Bedre for barnevernsbarn, men ikke bra nok

Tøft å bli voksen for barnevernsbarn

Stemplet mor som psykisk syk

Innvandrere og psykiatriske tjenester

Psykisk helse i et flerkulturelt samfunn

Mor sykeliggjør barnet

Mye å hente i psykiatrien

SONY DSCNoe mye mer annet
Arnhild Lauveng
335 sider, Universitetsforlaget 2011

Jeg leser om psykisk sykdom for tiden som en del av kildearbeidet jeg gjør for de tekstene jeg skriver om Asberger og NLD. Det er relevant fordi barn som vokser opp med disse utfordringene er utsatt for tilleggvansker. Dette var en veldig interessant bok om ungdom og psykisk helse som jeg kan anbefale for ungdom, foreldre, lærere og mange i førstelinjetjenesten. Mange ungdommer vil kanskje fortelle beste kameraten sin, mens foreldrene ikke vet noenting om hva barnet deres tenker på. Foreldre må derfor være årvåkne.

Boka er delt i to, der den første delen presenterer ungdom som sliter med ulike lidelser. Det dreier seg om ADHD, angst, spiseforstyrrelse, depresjon og selvmordstanker, personlighetsforstyrrelse, psykose, tvangstanker og tvangshandlinger, og sorg. Det er også et kapittel om ei jente som er mammas mamma fordi mamma er alvorlig deprimert, og et om Joakim som ikke passer inn.

Det er interessant at boka også tar med seg eksempler på ungdommer som ikke er syke, men som likevel opplever en forferdelig smerte. Det er f.eks. naturlig å sørge hvis bestevennen din blir drept i ei trafikkulykke. Det er også naturlig at en som føler at han ikke passer inn noe sted begynner å gruble. Søsken til syke barn trenger også å bli ivaretatt. De er ikke syke, men de lever i situasjoner som gjør dem utsatt. De kan lett få det vanskelig. Det kan derfor godt hende at ungdommer som ikke er syke trenger hjelp fra helsevesenet.

Den andre delen av boka svarer på en del spørsmål jeg tror mange har. Den forklarer taushetsplikten ganske utførlig, og sier ellers en del om hvordan du kan få hjelp, hvordan det fungerer hvis en blir innlagt, hva du kan gjøre selv for å få det bedre etc.

Det er dessverre fremdeles mange vrangforestillinger om psykisk sykdom. Det er veldig trist, for dette er kanskje den største helseutfordringen vi har. Jovisst, vi har kroniske sykdommer som hjertelidelser der pasienten overlever, men må leve resten av livet med denne lidelsen. Det samme skjer med nyresvikt og diabetes. Disse sykdommmene kan forebygges, men det kan jammes psykisk sykdom også. Vi har imidlertid mye arbeid å gjøre, for det er veldig mange som bevisst unngår behandling fordi de tror at familie, venner og kolleger vil bruke det mot dem. De lider dermed unødvendig, mens de blir verre.

Jeg er opptatt av dette fordi en del NLD’ere får tilleggsvansker som angst og depresjon. Ifølge en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologiforening er forekomsten av depresjon blant barn i alderen 7-12 år på 1-2 %. Den øker til 1-7 % for alderen 13-18 år. Jeg antar at dette romslige tallet skyldes at det er vanskelig å være nøyaktig når mange ikke spør om hjelp. Forekomsten øker altså med alderen og denne utviklingen fortsetter sannsynligvis inn i voksen alder. Det er mulig at myndighetene ønsker å treffe flere av disse barna, men sannheten er at det er vanskelig å behandle de som ikke ber om hjelp.

Den samme artikkelen viser til «Barn i Bergen»-undersøkelsen som fant at bare 13,3 % av 8-10 åringer som hadde emosjonelle lidelser (f.eks. tristhet, angst, sosial isolasjon, depresjon, bruk av rusmidler og selvmord) fikk behandling i spesialisthelsetjenesten. En stor undersøkelse i Midt-Norge, «Ungdom og Psykisk Helse», fant at deprimerte ungdommer sjelden fikk hjelp i kommunene som var rettet spesifikt mot depressive plager, og mindre enn 20 % hadde vært i kontakt med spesialisthelsetjenesten. Det er viktig å ha fokus på dette, for psykisk sykdom er et trussel for den fysiske helsa også.

Jeg er glad jeg kom over denne boka i biblioteket. Vi trenger bøker som bryter ned murer og ufarliggjør psykiatrien. Jeg håper mange flere setter seg inn i denne problemstillingen, for hvis vi kan få et mer positivt forhold til psykisk helse, tror jeg mange vil få det bedre. Det er mange som opplever at livet er vanskelig i perioder og det er faktisk en tredjedel av oss som opplever en eller annen form for psykisk sykdom i løpet av livet. Det er noe som kan ramme alle, for psykisk sykdom diskriminerer ikke.

Vi kan diskutere hvilke ord vi skal bruke. Noen liker ikke ord som sykdom, tilstand, lidelse og vansker, men samme hva vi kaller det er det ingen tvil om at det er en situasjon vi ikke klarer å takle alene. Vi trenger hjelp. Jeg liker å bruke det engelske ordet recovery siden jeg ikke kommer på noe norsk alternativ. Det innebærer at pasienten ikke blir frisk i løpet av dager. Det er en lang prosess som for noen aldri avsluttes, og det er ikke nok med medisiner. Pasienten må forandre måten han tenker på, snakke mye, og recovery går raskere hvis en får hjelp fra familie og andre nære relasjoner.

Forfatteren er lite kritisk til psykiatrien. Det er muligens fordi hun henvender seg til ungdom. Hovedpoenget med boka er nok å hjelpe de som ikke ber om hjelp fordi de tror at psykiatrien er mer som et fengselsvesen. Det er helt klart ting en kan kritisere ved institusjonene som skal hjelpe, men jeg liker budskapet i denne boka. Den oppfordrer ungdom til å lete flere steder etter hjelp, inkludert blant familie og venner.

Det er derfor jeg anbefaler denne. Den vil ikke bare gi oss informasjon, men også hjelpe oss å kommunisere.

Om depresjon hos barn og unge med vekt på biologiske modeller

Psykisk sykdom kan være farlig for kroppen

Bloggere utenfor rekkevidde

Den amerikansk-syriske aktivisten og bloggeren Razan Ghazawi har blitt arrestert flere ganger av syriske myndigheter. Det er her blogging har styren sin, det er vanskelig å stoppe en overbevist blogger.

Den amerikansk-syriske aktivisten og bloggeren Razan Ghazzawi er en av mange bloggere som har betalt en pris for ytringsfrihet. Hun har blitt arrestert flere ganger av syriske myndigheter, men det er vanskelig å stoppe en overbevist blogger. Foto: Jillian C. York via flickr

Jeg diskuterte bloggeren Sophie Elise i Blogger under falskt flagg. Det er mange som omtaler henne som en av de mektigste enkeltpersonene i norsk media, men det åpner opp for en annen problemstilling. Bloggosfæren har vært uavhengig fra starten av. Det er et alternativt media som blant noen har ord på seg for å grave dypere og stille de spørsmålene som mainstream media gjorde tidligere. Internett og plattformer som WordPress, Blogspot og You Tube har gitt oss den infrastrukturen som gjør det mulig å dele informasjon uten noen begrensninger. Det er f.eks. bloggere i USA som tilbyr alternative meninger om økonomi og politikk. Det er også bloggere i land der myndighetene knebler media som sørger for at de virkelige nyhetene får internasjonal oppmerksomhet, og det er bloggere i Norge som er veldig viktige for samfunnsdebatten. Det er dessverre ikke bare ærlighet i bloggosfæren, for det er også noen som formidler en fantasi. Daily Mail skrev om flere britiske bloggere som hadde umulige krav til seg selv. Det er også eksempler på «debunkere» med en agenda.

Blogging har dessuten forandret seg mye siden starten. Det kan virke som at bloggen i sin opprinnelige form er død. Med så mange kjendiser, TV og avisjournalister som bruker den som en del av strategien sin skulle en tro at det er mer spam enn virkelig innhold i bloggosfæren, men det gjør det nok viktigere å produsere kvalitet. Bloggere kan være mer personlige og tillate seg å synse mer enn journalister, men kan journalister gjøre det samme når de blogger? Kan en blog fra f.eks. en journalist i TV2 passere som nyheter? Tittelen blogger er noe som forplikter, og kanskje mest hvis en er en av de mest populære i landet. Da må en kanskje godta noen rammer, men blogging skal i utgangspunktet være friere.

Sophie Elise er bare en av en rekke kjendisbloggere som har diffuse grenser mellom reklame og redaksjonelt stoff. Hun skrev f.eks. innlegget Jeg kan vinne 14 millioner i helgen – du også! Dette var en annonse hun fikk betalt av Norsk Tipping for å skrive, og hun hadde riktignok merket innlegget med «annonse» oppe i høyre hjørne, men skriften var så liten at en lett kunne overse den.

Norsk Folkehjelp betalte Sophie Elise 30 000 kroner for å publisere et innlegg der hun tok en selfie foran en mann som hadde fått hjertestans på gata. Hun gjorde det klart at hun ikke ville hjelpe, og det kom i dette tilfellet ikke klart fram at dette var betalt innhold. Det var mange som tok Jeg så en mann med hjertestans alvorlig og hun publiserte derfor del to raskere enn planlagt. Hun hadde da lagt til at det var i samarbeid med Norsk folkehjelp, men denne humanitære organisasjonen uttalte for et par dager siden at de angret på dette samarbeidet. De fikk stort sett negativ oppmerksomhet.

Sophie Elise er langt fra alene, for Dagbladet rapporterte for et par uker siden at noen av de mest populære bloggerne ønsker å ta betalt for innholdet på bloggen. Flere aviser har tidligere skrevet om en tilsynsaksjon som Forbrukerombudet gjennomførte mot 40 av de største bloggerne i Norge. Det førte til at de kritiserte 21 av dem for manglende informasjon om hva som er reklameinnlegg og annonsørsamarbeid.

Lene Tønnesen gjorde en avtale med Henderson Hotell der hun skulle gi hotellet rosende omtale på bloggen. Det endte med at hotellet sa opp avtalen da de ble klar over at hun ikke hadde så mange lesere som de trodde. Hun saksøkte, men de ble enige om et forlik, og hun fikk et sekssifret beløp.

Institutt for informasjon og medievitenskap ved Universitetet i Bergen spør seg om norske mediehus truer journalisters troverdighet når de kamuflerer reklame som nyheter. Det var mange aviser som tidligere kalte dette for sponset innhold, men jeg synes det har en annen betydning enn reklame. Jeg tror mange tenker at en sponsor ikke nødvendigvis bestemmer innholdet. Redaktørene har tydeligvis oppfattet dette som probalematisk og presenterte derfor 10 råd om innholdsmarkedsføring i desember 2015.

Dette gir grunnlag for et interesant spørsmål. Når er en blogg så forskjellig fra ei nettavis at den kan følge andre regler? Bloggere har stor frihet og kan tillate seg ganske mye. Det var noen som mente at en vær-varsom plakat for bloggere ville undergrave den ytringsfriheten vi har. Les om det på NRK. Det er flere bloggere som har vært veldig tøffe og direkte mot andre og gjerne hatt svært kontroversielle meninger, men de takler ikke alltid at søkelyset rettes mot dem selv. Det er viktig at en eventuell kontroll av bloggosfæren ikke sensurerer innholdet, men det er kanskje behov for noen regler. Hvor langt kan vi gå før vi ikke lenger er alternativet? Når blir vi media? Blogging er i stor grad personlige meninger, men skal vi kreve mer av bloggere som tar betalt? Det er mange ubesvarte spørsmål, men jeg tror det er nødvendig å definere hva en blogger er. Når blir en blogger et mediehus?

Blogger under falskt flagg

Hvordan kan du som en moderne, norsk topputdannet kvinne være katolikk?

Den kjente statsviteren Janne Haaland Matlary fikk dette spørsmålet av en journalist en gang, noe hun nevnte i en kommentar i Aftenposten i 2011. Jeg er enig i konklusjonen hennes, at vi i et demokrati må være åpne for standpunkter som er motsatte av våre egne. Ingen kan bli diskvalifisert som en deltaker i samfunnsdebatten fordi de er kristne, men betyr det at de er utenfor rekkevidde for kritikk (untouchable)? Det er et interessant spørsmål som jeg hevder er relevant i forbindelse med det siste bråket rundt bloggeren Sophie Elise.

Jeg er gift med en afrikansk-amerikansk kvinne og vi har en datter sammen. Vi har blitt oppfordret til å la henne ta modelloppdrag, noe vi har vært skeptiske til. Etter at det var nesten utelukkende hvite barn i kleskataloger og reklamemateriell for de ulike butikkjedene, har det de siste årene blitt mer diversitet. De ser ut til å være spesielt svake for «biracial» (multietnisk) jenter med krøller. Det er smigrende når mange gir henne komplimenter, men hun får i en alder av 10 år fremdeles nesten utelukkende tilbakemeldinger om utseende. Dette føles godt både for henne og oss foreldre, men jeg vil likevel ikke at hun skal tro at det er det eneste som betyr noe.

Jeg kom til å tenke på dette da Sophie Elise skapte overskrifter på Vixen Blog Awards nylig. Hun er kjent for at hun har pyntet på utseende i form av silikon i brystene, en operert nese og «restylan» i leppene og kinnene. Hun har med disse oppgraderingene skapt et produkt som har blitt Norges mest populære blogg, hovedsakelig med innhold relatert til utseende. Jeg har mistanke om at hun planla det som i etterkant ble omtalt som puppestuntet, men hevdet etterpå at det var spontant. Hun gikk til dette showet uten BH og det skal ha vært kommentarene hun fikk under showet som motiverte handlingen hennes på scenen (hun dro opp genseren). Jeg tror det er mer sannsynlig at hun lot bh’en være hjemme fordi hun ville gjøre noe som ga henne oppmerksomhet.

Den selvopptatte bloggeren forklarte i etterkant at dette var for å protestere mot det store fokuset på kropp. Tankegangen bak dette skal ha vært at det er jo bare en pupp, så hvorfor så mye oppstyr? Hvis vi tar kroppsfikseringen vekk fra bloggen hennes, hvor mye blir det igjen da? Jeg tror det var flere aviser som hyllet denne bloggeren som et feministikon etter at hun viste fram silikon-brystet sitt. Kulturkommentator i Aftenposten, Cecilie Asker, mente at det ikke var rettferdig å  diskvalifisere noen fra samfunnsdebatten fordi de hadde et vellykket utseende. Det blir noe kalkulert over dette argumentet, for hvis en bare sørger å posisjonere seg selv som en populær rosablogger, bl.a. gjennom å kjøpe en kropp, har en sørget for at ingen kan kritisere standpunktene en har, og valgene en har tatt.

Det er positivt at dette stuntet har fått mange til å diskutere, men jeg undrer meg likevel over hvorfor en som som har brukt plastisk kirurgi og som skriver hovedsakelig om utseende, kan være utenfor rekkevidde. Hvordan kan hun være et idol for jenter og kvinner som vil delta i samfunnsdebatten? Jeg er enig i at Sophie Elise har rett til å uttale seg, men det blir veldig feil når en ikke har lov til å kritisere henne. Vi bør holde oss til sak og ikke person i en debatt, men i dette tilfellet lurer jeg på om personen er saken.

Det har blitt pekt på at Sophie Elise er en ny type feminist. En som bruker kroppen som inntektskilde, samtidig som hun deltar i samfunnsdebatten. Jeg forstår egentlig ikke den beundringen, for det er noe kynisk over over dette. Hun bruker den kraftige fikseringen på kvinnekroppen og bidrar dermed til en objektifisering av kvinner. Det er det som er hele karrieren hennes, men hun sier samtidig at andre unge jenter og media ikke bør gjøre det samme.

Jeg er tilbake til det jeg prøver å lære dattera mi. Vi prøver å lære henne gode verdier og at det er viktig å bruke hjernen, for det er ingen grunn til at jenter skal stille seg bakerst i køen. Jeg har nevnt Janne Haaland Matlary og kan legge til kvinner som Hanne Nabintu Herland, Marte Michelet, Marie Simonsen og Hadia Tajik. Dette er noen av de mest synlige i den norske samfunnsdebatten. Det er lett å  si at utseende ikke betyr noen ting som helst, men det er ingen tvil om at et godt utseende og/eller popularitet gjør veien fram til suksess betydelig kortere. Det er en erfaring mange gjør helt fra tidlig i grunnskolen. De nevnte kvinnene kom seg likevel fram i verden ved hjelp av ferdighetene sine. De gikk sannsynligvis ikke til en plastisk kirurg for å få en tydeligere offentlig stemme. De måtte jobbe for det.

Det er plass til begge typene, men jeg vil nok foretrekke at dattera mi tar etter de som stoler på egne ferdigheter. Alternativet er å seile under falskt flagg der en gir inntrykk av å være feminist, men er avhengig av at menn liker utseende sitt før en kan delta i debatten. Jeg kan ikke forstå at noen kan mene at jeg skal oppfordre dattera mi til å gjøre det samme.

Silikontrøbbel for Sophie Elise

Jeg anbefaler også det Lammelårtanker skrev om denne saken.

Påskjønn læreren

Det hjelper korkje med timeplanar eller instruksar eller nokon ting; det som gjer skulen til det han er, er læraren. Arne Garborg

Jeg fikk en del kommentarer som lærer. Den klassiske hadde med ferie og lønn å gjøre. Vi var nesten aldri på skolen til tross for at vi hadde ei vanvittig høy lønn. Vi var bare parasitter med et sugerør inn i Onkel Skrues pengebinge. Jeg fikk noen ganger disse kommentarene fra elever og noen ganger fra foreldre. Det var tydelig at foreldrene baktalte skolen og læreren hjemme, noe jeg tror ødela for deres egne barn. De som har en negativ holdning til læring gjør det neppe bra heller. Jeg fikk ellers en del kommentarer om lekser, for noen foreldre ville absolutt ikke at barna deres skulle ha lekser.

Jeg har snakket med en del foreldre som har veldig bestemte meninger om hjemmearbeid. Trumfkortet deres var å vise til at ingen i arbeidslivet trenger å ta arbeid med seg hjem. Jeg ønsker det var så enkelt. Jeg brukte som lærer mange ettermiddager og kvelder med å forberede timer, lage og rette prøver, fundere på hva som var den beste strategien for å løse et problem, ringe til foreldre. Jeg laget også quiz, kryssord og andre typer oppgaver til fagene norsk, engelsk og KRLE. Det siste stod ikke i jobbinstruksen, og noen vil derfor si at jeg valgte det selv, men det var et forsøk på å få opp motivasjonen i klasser med en del uro.

Når det gjelder lekser tror jeg det er langt flere og større fordeler enn ulemper. Den mest opplagte er kommunikasjon. Lekser kan fremme kommunikasjonen mellom elev og lærer, for de snakker om leksene både før og etter at de har blitt gjort. Det er ikke alltid elevene er veldig opptatt av å fortelle foreldrene hva som skjer på skolen, men leksene er en god anledning til å dele informasjon. Foreldrene blir dermed mer delaktige i barnets liv. Det er ikke alle foreldre som kan hjelpe barna sine med mattelekser, men det er andre fag som virkelig oppmuntrer til fascinerende samtaler. Jeg har et barn som kommer hjem med veldig gode spørsmål etter at hun har lest eller hørt om noe i naturfag, samfunnsfag eller religion. Hun tenker og vurderer det hun lærer, og det er noe jeg gjerne oppmuntrer til. Hun er bare ti år, men jeg prøver å støtte skolen bl.a. i forhold til å utvikle kritisk tenkning og logisk argumentasjon. Hun vet derfor at hun må tenke nøye gjennom argumentene sine før hun presenterer en bestemt sak.

tokke skole

Tokke skole var arbeidsplassen min i 08/09 og dattera mi startet der to år seinere. Det var en flott skole med gjennomført kvalitet, men vi er veldig fornøyde med lærerne i Haugesund også.

Hjemmelekser har også med ansvar og arbeidsvaner å gjøre. Elevene vet at de må gjøre et arbeid ferdig innen en viss tid, og det er en ferdighet de vil være fullstendig avhengige av både i seinere skolegang og i arbeidslivet. Det er mange fordeler og jeg skal ikke ramse opp alle, men jeg vil nevne arbeidsro og egeninnsats. Jeg var en som lærte best mens jeg jobbet alene. Det er ikke like stort fokus på gruppearbeid som tidligere, men jeg tror det fremdeles er en overdreven tro på at alle lærer best sammen med andre. Problemet er at det ofte er de som har høyest status som vinner hvis det er snakk om konkurrerende ideer. De stille elevene har kanskje like gode eller bedre ideer, men dette kommer sjelden fram i en idémyldring med etterfølgende maktkamp.

Jeg kom inn på disse tankene mens jeg jobbet med det manuskriptet jeg skal sende inn til et forlag i løpet av sommeren. Jeg har delt noen av utkastene her tidligere, men skriver for tiden en del tekster som jeg ikke skal publisere på bloggen. Jeg tenkte i den forbindelse på de lærerne dattera mi har hatt. Jeg får litt motstridende følelser når jeg snakker med dem. Det stikker litt fordi de minner meg på det jeg ville lykkes i, men ikke klarte. Jeg kan derfor ikke helt unngå å tenke litt på nederlagene mine etter å ha snakket med læreren, samtidig som jeg feirer i det stille. Jeg feirer i det stille fordi det finnes knapt nok et ord i det norske språket som kan uttrykke den gleden og lettelsen jeg føler over at dattera mi har de beste lærerne. Jeg kan i alle fall ingen ord som er store nok. De gjør en fantastisk jobb, og det er der hovedfokuset mitt er.

Jeg har møtt på litt av hvert som lærer, og det har vært en del foreldre som i beste fall var late. Jeg mistenker at det er grunnen til at mange er imot lekser. Det er krevende å sette av tid, og ikke minst være tålmodig nok på ettermiddagstid. Det er ikke noe foreldre gjør fordi de elsker det, men fordi det er nødvendig. Det handler om barnets framtid og da tror jeg det er en god investering å påskjønne læreren.

Jeg har skrevet en del negativt om Halsa i Meløy kommune tidligere fordi vi hadde et par konflikter med kommunen, men de hadde dyktige lærere der. Jeg vil derfor applaudere dem også.

En liten digresjon: Jeg har hørt moteordet framsnakke så mange ganger at det var det første jeg tenkte på når jeg skrev dette. Jeg ville framsnakke læreren, men jeg er lite begeistret for denne nydannelsen. Vi lager ikke nødvendigvis et antonym ved å forandre forstavelsen. Bakdel kan f.eks. være mer enn bare det motsatte av fordel. Vi har nok av andre ord som uttrykker det samme som framsnakke.

Det er uansett noe vi bør gjøre når læreren gjør en god jobb, og det er det mange som gjør.

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 100 andre følgere

%d bloggers like this: