RSS Feed

Reserveplanen jeg aldri fikk bruke

Denne skomakeren i Haugesund er en representant for et yrke vi burde beholde.

Denne skomakeren i Haugesund er en representant for et yrke vi burde beholde.

Jeg er kanskje litt over gjennomsnittet opptatt av negativ tenkning, noe jeg mener det er for lite av. Begrepet betyr ikke det de fleste tror, for det dreier seg om å være forberedt. Hvis en tenker på det som kan gå galt er det mindre sjanse for at det skjer, på samme måte som en ikke går til et jobbinervju i den tro at en ikke får vanskelige eller ubehagelig spørsmål. Noen mener at det er en negativ innstilling, mens jeg mener det er skadelig å hele tiden fortelle seg selv at det vil gå bra. Det er ikke alltid det hjelper å møte uforberedt, for det er ikke alltid opp til deg selv.

Jeg har skrevet flere innlegg om framtidas arbeidsmarked. Det er mange som frykter at det blir ganske dystopisk, mens andre er overbevist om at forandringene utelukkende vil skape et bedre samfunn. Jeg tenker på kunstig intelligens (AI). Det blir jobbet aktivt i land som USA, Japan og Kina med å utvikle maskiner som kan gjøre jobber som krever mennesker i dag. Jeg leste en sak for noen dager siden som berører dette temaet.

Nyhetssaken om et AI-kinesisk nyhetsanker gikk raskt viralt etter at den ble presentert på World Internet Conference nylig. CNBC var en av mange nyhetskanaler som omtalte saken. De hadde i tillegg et intervju med Will Knight, en redaktør for magasinet MIT Technology Review, som var skeptisk. Han mente nemlig at det ikke kunne dreie seg om AI så lenge dette nyhetsankeret ikke hadde intelligens, ikke hadde skrevet manuskriptet og hentet inn informasjonen selv.

Han har selvsagt rett i at dette ligger utenfor definisjonen av kunstig intelligens (AI). De har kanskje brukt en programmering som har noe til felles med AI, men jeg tror de fleste er klar over at det er lenge til vi får maskiner som kan gjøre alt det mennesker kan, og litt til, altså maskiner som kan lære noe de ikke har blitt programmert til å gjøre. Det er ikke det som er poenget i denne saken.

Poenget er at dette nyhetsankeret er starten på noe, for hvis det fungerer, kan det erstatte mennesker i den type jobber. Det spiller ingen rolle om det er maskinvare eller programvare. Jeg tror ikke journalisten som hadde jobben tidligere vil puste lettet ut og si: «Jeg er så glad for at det ikke var en AI som gjorde meg arbeidsledig.» Det som bør bekymre er at dette er en ansatt som ikke vil stille krav, verken til lønn eller arbeidsmiljø. Det vil foreløpig være behov for mennesker som legger til rette for denne jornalisten. Noen vil kanskje si at utviklingen går seint, men det er en utvikling mot AI i de fleste yrker, inkludert journalistikk. Det er foreløpig kun snakk om å drive mer effektivt, og dermed redusere antall ansatte, men det er ikke utenkelig at det etter hvert blir snakk om å erstatte hele yrkesgrupper.

Det er en frykt mange har, og det har derfor blitt produsert en del rapporter fra forskning og ulike offentlige utvalg som forventer denne utviklingen. Det er likevel noen som mener at det er mulig å kontrollere det som skjer. Vi kan sette maskiner til å gjøre monotone og fysisk krevende jobber, mens mennesker bruker mer tid på jobber som krever kognitive funksjoner.

Erik Brynjolfsson, Tom MItchell og Daniel Rock skrev følgende i en artikkel fra MIT:

«Our findings suggest that a shift is needed in the debate about the effects of AI on work: away from the common focus on full automation of many jobs and pervasive occupational replacement towards the redesign of jobs and reengineering of business processes. Our evidence suggests that ML technologies (machine learning) will indeed be pervasive, but that within jobs, the SML (suitability for machine learning) of work tasks varies greatly…… The focus of researchers, as well as managers and entrepreneurs, should be not (just) on automation, but on job redesign.»Les oppgaven.

Dette er negativ tenkning, ifølge de som ikke liker noe annet enn positiv tenkning. Verden har hatt lang tid på seg til å forberede seg på den situasjonen vi har i dag, men det virker likevel som at alle ble overrasket. Der er ingen tvil om at lovverket har vært mangefullt når det gjelder internett.

Noen yrker vil forsvinne helt fordi det er mulig å fullautomatisere dem, mens det for andre er snakk om delvis automatisering. Dette er noe myndighetene kan styre, men jeg lurer på hva de kommer til å gjøre, om noe. Jeg vokste opp før internett var en realitet. Datamaskiner og internett dukket ikke plutselig opp av intet. Ideen stammer sannsynligvis fra 1950-tallet, og den første meldingen ble sendt fra en maskin til en annen i 1969. Jeg tror internett ble kommersielt på begynnelsen av 1990-tallet, men jeg fikk mitt første møte med både PC og internett så seint som i 1997.

Jeg er egentlig ganske positiv innstilt til framtida, men ikke uten en del negativ tenkning. Jeg tror det kan være nyttig å forberede seg på flere ulike scenarier. Jeg skulle ønske jeg hadde gjort det tidligere. Jeg vokste opp før noen visste hva NLD var for noe. Asberger hadde heller ikke blitt en offisiell diagnose. Jeg visste ikke hva jeg skulle bli, og da jeg tok et valg, så jeg ikke for meg noen andre muligheter. Det er alltid lurt med reserveplaner, og jeg prøvde meg i andre yrker, men fikk ikke noe hjelp, og det fungerte ikke uten.

Jeg tror forresten det er enkelte yrker vi bør oppmuntre. Jeg brukte et bilde av en skomaker i Haugesund som illustrasjon, og det er et yrke som passer bra. Jeg liker praktiske yrker fordi det gir andre en mulighet, enten det var førstevalget eller en konsekvens av at en ikke hadde fourutsetninger for å gjøre det bra på skolen. Jeg holder forøvrig på med noe jeg tror er en god reserveløsning for meg.

Reklamer

Sjakk som terapi

Jeg har allttid følt at sjakk er veldig terapeutisk, men det ble spesielt tydelig da jeg fulgte gårsdagens VM-sending på VG TV. Sjakk er for det første høyinteressant fordi det oppmuntrer til konsentrasjon og kritisk tenkning. En skulle kanskje tro at barn med autisme eller ADHD ikke var i stand til å sitte stille i lange perioder, men dette spillet kan hjelpe dem til å utvikle evnen til oppmerksomhet, planlegging og selvkontroll.

Det var kanskje humoristisk ment, men panelet bestående av Hans Olav Lahlum, Jon Ludvig Hammer og Simen Agdestein kom inn på spillere som hadde snakket med brikkene. En av deltakerne nevnte bl.a. en spiller som hadde kjeftet på springeren sin fordi denne var skyld i at han tapte. Det var ment som en humoristisk anekdote, men Simen Agdestein var inne på at en indre samtale kunne hjelpe tankeprosessen. Det handler da om å kunne forklare, argumentere logisk for de valgene en skal gjøre, og det kan hjelpe hvis en på en måte snakker med brikkene. En kan også bruke denne teknikken til å styre tankene sine i den grad at en kan blokkere negative tanker. Det er begrenset hvor langt fremover en klarer å tenke, men det vil være en fordel å tenke mange trekk fremover, og det er her jeg mener sjakk har noe til felles med kognitiv terapi.

Denne behandlingsformen dreier seg om å forandre på gamle tankemønstre. Vi har gjerne noen automatiske tanker, følelser og holdninger som har en tendens til å komme igjen og igjen, og siden de kommer så ofte, er det lett å tro at de har noe for seg. Terapien gå ut på at en samtaler med seg selv, og spør om disse tankene virkelig gir noen mening. Målet er å finne alternative løsninger eller svar.

Tenk deg at du treffer en bekjent på gata, og denne hilser/smiler ikke tilbake En negativ tanke som kan melde seg er at du har gjort noe galt, noe som fikk denne personen til å mislike deg. Hvis du tenker etter vet du at du sannsynligvis har gjort det samme selv. Det kan være dager der du har så mye å tenke på at du ikke får med deg alt som skjer rundt deg. Denne personen hadde kanskje noen bekymringer du ikke visste om. Det er mange muligheter, og det viser seg som regel at de automatiske tankene gir oss feil informasjon. De trenger en korrigering, og gjennom å tenke annerledes kan en unngå at våre egne tanker trykker oss ned i gjørma.

Når det gjelder Magnus Carlsen som sjakkspiller er han kjent for å se løsninger andre ikke gjør. Han kan vinne partier som selv computerne sier er et klart remis. Han tenker fremover, og kan lete lenge etter løsninger. De dukker noen ganger opp, mens han andre ganger må godta at situasjonen er og blir remis. Sjakk lærer oss at vi må fokusere på situasjonen som den er i øyeblikket, men også tenke på mulige scnearier for framtida. Spillet utvikler kreativ og kritisk tenkning, i tillegg til at det for mange er en måte å lade batteriene på. Det er kort fortalt mange gode grunner til å velge denne type spill. Jeg liker sjakk fordi det er enkelt å sette igang, men jeg liker brettspill generelt.

Når det gjelder mer sosiale brettspill anbefaler jeg spill som Arkham Horror, Betrayal at House on the Hill, Pandemic, Firefly, Battlestar Gallactica, Elder Sign, KingDomino og de mange variasjonene av Munchkin.

Det er forøvrig noe som heter chess therapy på engelsk. Les en artikkel om det på Wikipedia.

Ut av blindsona

 

Jeg skriver stort sett om de mest opplagte emnene knyttet til autismespektertilstander, nonverbale lærevansker, ADHD og epilepsi. Det hender jeg blir klar over et emne jeg ikke hadde reflektert så mye over. Det skjedde i dag da jeg kikket på sida som viser statistikk for bloggen min. Jeg vet ikke hvilket innlegg vedkommende leste, men jeg fikk et treff etter at en leser hadde søkt på ordet søvnparalyse. Det kan være en skremmende opplevelse, men det er ellers ikke så overraskende at søvnvansker er relevant for de diagnosene jeg skriver om. Vi snakker nemlig om vansker som kan forklares med en avvikende anatomi i hjernen.

Nettstedet Forskning skrev for sju år siden om en studie fra Bergen som viste at utbredelsen av søvnproblemer blant barn med autisme var ti ganger større sammenliknet andre barn. Les mer. Jeg foretrekker studier som bekrefter andre studier. Det er et krav til vitenskapelig arbeid mange har en tendens til å glemme. Jeg vil derfor nevne en brasiliansk studie fra 2015 som viste noe tilsvarende. Forskerne konkluderte med at deltakere med autisme hadde en høy forekomst av søvnforstyrrelser (pust, oppstart og vedlikehold av søvn, for stor svetteproduksjon, overgang fra våken tilstand til søvn, og oppvåkning). Les mer på US National Library of Medicine.

Jeg skriver mye om helse. Det er egentlig det bloggen handler om, hvordan mennesker med disse nevrologiske utviklingsforstyrrelsene kan fungere best mulig og ha best mulig helse. Søvn er en viktig del av dette fokuset. Jeg har selv obstruktiv søvnapné, som innebærer at jeg har korte perioder der jeg slutter å puste. Det sier seg selv at det påvirker kvaliteten på søvnen. Hvis søvnforstyrrelser er så vanlige som forskning tyder på, bør dette være en del av utredningen. Hvis ingen andre tar et initiativ, anbefaler jeg å diskutere dette med fastlegen. Jeg vil tro at alle fylkene har minst ett sykehus som foretar søvnutredning.

En liten kommentar til bildene etter som de kanskje ikke virker direkte relevante. Det ene er fra et turområde i Svingen i Tokke kommune. Jeg liker mange av drømmene jeg husker, også de som kanskje er litt dystre. Jeg har aldri mareritt, men det hender jeg beveger meg i et litt rart landskap. Det andre bildet er fra Haugesund, hjembyen min. Jeg har et ambivalent forhold til den, men den representerer likevel noe positivt. Jeg er knyttet til byen, samtidig som jeg aldri har følt meg velkommen der. Jeg kommer nok tilbake til det en gang.

 

Alternativer til medisiner

Det er forskjell på en kritisk tenkning som har som hovedmål å styrke vitenskapen, og en meningsløs kritikk av det en ikke liker. Jeg kan forstå kritikken av ADHD og medisinbruk, men noen har nok en tendens til å gå litt langt i iveren etter å kritisere det mange mener er en epidemi. Det er unøyaktig å beskrive mange diagnoser som konstruerte, for vi snakker ofte om syndromer, som innebærer at det er mange trekk og symptomer som tilsammen forklarer utfordringene. Det er ikke én årsak som kan forklare alt.

Jeg kan imidlertid støtte kritikken av en overdreven tro på medisiner. Jeg snakker om medisiner generelt, for det finnes ikke medisiner uten bivirkninger. Det er imidlertid noen ganger verdt risikoen fordi konsekvensene av å kutte ut medisinen er langt verre. Epilepsi, høyt blodtrykk eller andre typer hjerterelaterte problemer er eksempler på det. Jeg så som lærer en del elever med ADHD, men jeg hørte aldri at de fikk noen annen behandling enn Ritalin. Jeg tillater meg å stille spørsmål ved hvor effektivt det er. Det jeg observerte tydet i alle fall på at effekten var begrenset.

Jeg tar dette opp nå fordi NRK skrev om den britiske forskeren Joanna Moncrieff i dag. Hun tilhører, ifølge NRK, en bevegelse av psykiatere som ønsker en annen tilnærming til behandling av psykiske tilstander enn medisiner. Hun mener nemlig at det er en fare for at vi er i ferd med å skape en generasjon av unge mennesker som føler seg hjelpeløse fordi de er lært opp til at en kan fikse det meste med nok ei pille. Det var den følelsen jeg satt igjen med da jeg var lærer også, for hvis eleven var vanskelig å takle, kom gjerne spørsmålet om en ikke bare kunne øke dosen.

Lege og fagdirektør i Legemiddelverket, Steinar Madsen, er delvis enig. Han mener at medisiner alene ikke er nok, men at pasienten må følges opp med annen type behandling. Det er likevel et men, et stort et. Alt handler om tillit. Det er, veldig forenklet, forventet at vi stoler på menn i hvite frakker, ikke fordi de har gjort en god jobb, men fordi de har hvite frakker. Tittelen betyr mer enn resultatene. Jeg kjenner ikke til noen annen yrkesgruppe eller næring som ikke trenger å jobbe for å få respekt og anerkjennelse . Misforstå meg rett, jeg er absolutt ikke ute etter å ta noen. Jeg støtter vitenskapen helhjertet. Det er derfor det er verdt å kjempe for den, for de gamle menneskelige skavankene er dessverre like åpenbare der om i resten av samfunnet. Metavitenskap er derfor like viktig som vitenskap.

Den britiske legen, aktivisten og forskeren Ben Goldacre har snakket og skrevet om publikasjonsskjevhet. Det er et begrep for en uvilje til å publisere negative eller nøytrale resultater. Han har bl.a. nevnt Reboxetine, en type antidepressiva han har skrevet ut til sine egne pasienter. Han ville lese studiene som hadde blitt gjort før han anbefalte denne medisinen til noen, og fant at resultatene var solide. Han oppdaget likevel seinere at seks av sju studier der de hadde sammenliknet Reboxetine med placebo viste et negativt resultat. Det betyr at heller ikke fastleger har tilgang til all informasjon. Les saken fra NRK.

Det er forøvrig absurd å sammenlikne en ny medisin med placebo. Den sammenlikningen forteller oss bare om medisinen er bedre eller dårligere enn ingenting. Det som er interessant er om den er bedre enn det beste som allerede er på markedet. Jeg er ikke en motstander av medisin, men jeg liker ikke unødvendig bruk av medisiner. Jeg ser f.eks. behovet for medisiner for å stabilisere mennesker med alvorlige psykiatriske symptomer (manisk, stemmer, hallusinasjoner). De er neppe mottakelige for samtaleterapi uten disse medisinene, men jeg vet ikke om det er lurt å la dem gå på medisiner resten av livet, hvis det er alternativer. Det er det riktignok ikke for alle.

Hovedutfordringen er likevel at unge ikke lærer å leve med vanskene. Jeg har skrevet mye om kognitiv terapi og andre former for samtaleterapi. Kognitiv terapi er spesielt nyttig fordi de handler om å teste og korrigere sine egne tanker. Hvis en opplever at noe gikk galt, er det lett å si til seg selv: Jeg er dum, jeg er mislykket, jeg kan ingenting, ingen liker meg etc. Kognitiv behandling handler om å samtale med seg selv, og spørre seg om disse tankene har noe for seg. Mennesker har en tendens til å tenke negativt, og når disse tankene kommer igjen og igjen, kan vi fort tro på dem.

Kognitiv terapi minner meg litt om en scene fra Harry Potter. Professor Lupin brukte såkalte boggarts i undervsiningen. Det var en shape-shifter som likte mørke rom, og den kunne bli det som skremte deg mest. Den ble en dementor for Harry Potter, en kjempe-edderkopp for Ron Weasley, og det Hermione fryktet mest var å stryke til eksamen. Det handlet om å bygge opp styrke til å bekjempe de tankene som vil overbevise deg om at du ikke er verdig. Det handler noen ganger om at vi ikke må aksptere ansvar for det som ikke var vår skyld, mens vi andre ganger må akseptere at det var vårt ansvar. Vi må kort fortalt lære forskjellen på hva vi kan kontrollere selv, og hva vi ikke kan kontrollere.

Dette er viktige ferdigheter i livet. Jeg kom inn på ADL-trening i gårsdagens innlegg, Systemsvikt, og jeg mener dette er relevant for skolen. Det er noen som har tatt til orde for å få psykisk helse inn i skolen som et fag. Jeg vet ikke om det er nødvendig med et eget fag, men det er ingen tvil om at noen elever har et behov for en Professor Lupin, en som kan vise dem hvordan de kan håndtere livet når det blir vanskelig, og vi må noen ganger gjøre dette alene.

Systemsvikt

skjeer. SSpoon theory er en metafor noen med funksjonsnedsettelser bruker. Det handler om at en må tenke bevisst på at daglidagse aktiviteter tapper en for krefter.

Spoon theory er en metafor noen med funksjonsnedsettelser bruker. Det handler om at en må tenke bevisst på at daglidagse aktiviteter tapper en for krefter.

Jeg kom inn på en interessant sak fra Danmark i Samfunnet forstår ikke annerledeshet. Det dreide seg om at danske kommuner ble beskyldt for å true med omsorgsovertakelse når foreldre til autistiske barn ba om en eller annen ytelse for barnet sitt.

Den danske Landsforeningen for Autisme mener at kommuner bør fratas retten til å vurdere barn, og det mener jeg er et fornuftig forslag. Problemet i nabolandet vårt er at kommuner tar ulike avgjørelser i strid med anbefalinger fra fagpersoner. Psykolog Christian Stewart-Ferrer mener at «forråelsen blir en del av folkekarakteren» hvis denne tendensen utvikler seg til en akseptert praksis. Dette er en generell problemstilling, for det er mange områder i samfunnet der mennesker tar avgjørelser de ikke har forutsetninger for å ta. De må ta dem basert på anbefalinger fra fagfolk, men vi ser noen ganger at beslutningstakeren har en tillit til egen kompetanse det kanskje ikke er grunnlag for. Det er rett og slett en arrogant holdning.

Jeg har truffet på en del autoritetspersoner i årenes løp som hadde denne arrogansen i ulik grad. Noen var fagpersoner, for de er heller ikke alltid interessert i den personen de skal vurdere. Alle kan utvikle et ego-problem, og jeg mener at en som ikke er åpen for andre/andres ideer er på god vei til å få det.

Dette kan være direkte skadelig for de som vokser opp med utfordringer, enten de har fått en diagnose eller ikke. Det kan føre til at en ikke får hjelp, eller den rette hjelpa. Det kan ha med økonomi å gjøre også. Det er ikke vanskelig å tenke seg en situasjon der foreldre, skole og BUP har observert et behov for spesielle tiltak. PPT er kanskje enig i at barnet trenger spesialundervisning også. Det kan være snakk om støtte til ferdigheter som andre tar for gitt, og som derfor ikke er en del av ordinær undervisning, men som gjør det vanskelig for noen å fungere fordi de trenger mer tid enn andre for å utvikle disse ferdghetene.

Utdanningsdirektoratet har gjort det klart at såkalt ADL-trening (Activity of Daily Living), altså helse- og omsorgstjenester, kan regnes som opplæring hvis det er lagt under skolens ledelse og ansvar, har et pedagogisk siktemål, og er innenfor læreplanen/IOP’en. Les mer på Utdanningsdirektoratets hjemmeside. Jeg nevner dette som et eksempel der det kan oppstå uenighet, for hvis ett av leddene mener at det er unødvendig, kan en oppleve at tilbudet forsvinner.

Nå er en på ingen måte sikret bedre oppfølging hvis en overfører noen av kommunens rettigheter til fylkene. Helse Fonna i Haugesund er kanskje et eksempel på det, for de tilbyr så vidt jeg vet ikke kognitiv terapi for barn. Jeg mener denne behandlingen kunne ha gjort livet lettere for mange, for det tar brodden av mye av det som kan gjøre livet vanskelig. Denne sida fra Norsk forening for kognitiv terapi sier litt om hva behandlingen innebærer for barn.

Det er vanskelig å lage et system som garanterer at ingen faller utenfor, men jeg har tro på ansvarlighet. Det er et problem i dag at vi forventer ærlighet. Systemet fungerer når de involverte gjør jobben sin, når de bryr seg om de menneskene de skal hjelpe, men uten konsekvenser kan de i realiteten gjøre som de vil. Ansatte i helsevesenet, både det private og offentlige, kan skrive ting i journalen som i beste fall er unøyaktige. Hvis pasienten eller foreldrene blir klar over dette kan de eventuelt klage til kommunen eller Fylkesmannen, men det er lite sannsynlig at det får noen konsekvenser.

En sak fra Drammen illustrerer poenget mitt. Ei 33 år gammel kvinne hadde siden 16-årsalderen hatt langt kraftigere kvalme og magesmerter under menstruasjon enn det som er vanlig. Legene ville ikke gi seg på at det var psykosomatisk, men det viste seg å være endometriose. Les intervjuet med kvinnen på abcnyheter. Det er såvidt jeg vet ganske lett å stille diagosen gjennom en gynekologisk undersøkelse, ultralyd eller MR, og selv om en mistenker en psykiatrisk lidelse, skal legen utelukke andre årsaker først. Smerte kan utvilsomt gi psykiatriske symptomer, og det er naturlig å utelukke dette før en setter en psykiatrisk diagnose.

Det var ikke like alvorlig i mitt tilfelle, men jeg har alltid hatt store plager i form av kløe. Jeg gikk til flere leger for det for rundt 30 år siden, men ble fortalt at det ikke var noe å gjøre med det fordi det var psykosomatisk. Det viste seg å være allergi, men det forstod jeg ikke før mange år seinere. Det var den samme holdningen, de brydde seg ikke om å finne årsaken, som i dette tilfelle kunne ha vært alt fra tørr hud til diabetes.

Ansvarlighet er kanskje ikke en sikker løsning heller, men jeg tror langt flere vil gjøre det rette hvis noe annet kan få konsekvenser for dem personlig.. Les forøvrig mer om Christine Miserandos spoon theory på But You don’t look sick. Det er nyttig hvis du ikke forstår at det faktisk er mennesker som trenger tid på å komme til hektene igjen etter hverdagslige aktiviteter.

 

En sunn «idrett»

Sjakk er en analogi for livet. Hver avgjørelse har en konsekvens, men til forskjell fra virkeligheten er det stort sett opp til deg. Denne åpningen heter forøvrig islandsk gambit.

Sjakk er en analogi for livet. Hver avgjørelse har en konsekvens, men til forskjell fra virkeligheten er det stort sett opp til deg. Denne åpningen heter forøvrig islandsk gambit.

Det er ikke så mye idrett jeg liker eller synes det er verdt å følge med på. Jeg liker fremdeles litt fotball, men har også et veldig ambivalent forhold til denne sporten. Jeg var begeistret for fotball i barndommen, men ser i dag at denne underholdningen har en pris. Den er en belastning for samfunnet etter som den stjeler både oppmerksomhet og penger fra fellesskapet. Det er spesielt alvorlig i hjemkommunen min, for Haugesund har gitt store summer til fotballklubben FKH, samtidig som den har kuttet kraftig i skole og eldreomsorg.

Jeg kan altså ikke se på fotball uten en viss skyldfølelse. Jeg får ofte en litt ubehagelig opplevelse, både fordi jeg tar det så alvorlig at resultater kan påvirke humøret negativt, og fordi jeg ikke har lyst til å støtte den parasitten fotball er. Det er noen idretter jeg har mer glede av, og selv om jeg er uenig i de som definererer sjakk som en idrett, vil jeg trekke den fram som noe positivt. Jeg følger ofte med på VG TV når det er sjakk-VM, og gleder meg stort over kommentarene fra Hans Olav Lahlum, Simen Agdestein og Jon Ludvig Hammer.

De har vært inne på intelligens flere ganger. Jeg mener å huske at Agdestein sa under et tidligere VM at sjakkspillere egentlig ikke burde snakke så mye, for da forstod andre at de ikke var så smarte som alle hadde inntrykk av. Dette er kanskje et høna og egget-situasjon: Blir en smart av å spille sjakk eller spiller en sjakk fordi en er smart? Det er i alle fall et faktum at en må ha en ganske bra og rask hjerne for å spille på et høyt nivå.

Panelet snakket litt om en historie, om den er sann eller ikke, der den legendariske sjakkspilleren Garry Kasparov skal ha advart Fabiano Caruanas foreldre mot å la sønnen satse på sjakk. Det skal ha vært fordi han var så smart at Kasparov mente det ville vært en bedre utnyttelse av talentene hans å gjøre noe mer fornuftig, noe som gavnet andre. Det er ingen tvil om at mange sjakkspillere kunne hatt strålende karrierer innen vitenskap og undervisning, men det er kanskje noen som legger for mye vekt på IQ her.

Hans Olav Lahlum var inne på at mennesker har ulike styrker. Han er selv dyktig til å lese og skrive, og jeg misunner han den kapasiteten han har. Jeg kan lese og skrive, men det er som å bevege seg i sirup. Alt går seint og krever en innsats jeg ofte ikke rår over. Jeg jobber med et prosjekt jeg håper og tror blir utgitt etter hvert, men det går fryktelig seint. Det er nok mange som har vurdert meg som mindre intelligent enn medlemmene av det nevnte panelet, men jeg er ikke enig i den vurderingen. Jeg vil hevde at jeg har liknende styrker som Lahlum, men ikke samme kapasitet til å levere raske resultater. Det er nok derfor jeg er en håpløs sjakkspiller også. Det går rett og slett for seint.

IQ-testene Wechsler Adult Intelligence Scale (WAIS) og Wechsler Intelligence Scale for Children (WISC) er relevante for de som har diagnosen Nonverbale lærevansker (NLD). Et stort gap mellom verbaldelen og utføringsdelen er ofte et tydelig tegn. Testen kan forklare noen av svakhetene våre, men den sier ellers ikke så mye om evnene våre. Det avgjørende er hvordan vi utnytter det vi har, men dette kan og bør få betydning for hvordan foreldre og skole oppmuntrer og utfordrer barnet. Ja, vi har kanskje en genfeil eller mangefull utvikling av hvit substans i hjernen, men det er likevel mulig å påvirke utfallet. Det er derfor det er så irriterende at samfunnet fremdeles har en vente og se-holdning.

VM-sendingene fra VG har en fjerde gjest som de skifter ut i hver sending, og det var Espen Lervaag i mesterskapets tredje parti. Han var et nytt bekjentskap for meg, men jeg forstod fra en Wikipedia-artikkel at han hadde litt mer å fare med enn han ga inntrykk av under sendingen. Han er en manusforfatter, skuespiller og komiker, og representerte en annen type intelligens. Han gikk med en NASA-genser, og fikk et spøkefullt spørsmål fra en seer om det var for å framstå som mer intelligent.

Jeg tenkte med meg selv at du trenger boklærdom for å gjøre det bra innen vitenskap, men om det er nok er en annen sak. Jeg har absolutt ikke noe imot vitenskap. Vi trenger den kunnskapen, men jeg har lest nok metavitenskap til å forstå at det er vanskelig å være objektiv og ubundet av dogmer. Vi kan faktisk ikke godta noe som sannhet utelukkende fordi det står en fin tittel eller prestisjefullt universitet bak utgivelsen.

Når det gjelder sjakk vil jeg absolutt anbefale andre å spille, og det betyr ikke så mye om en ikke opplever stor framgang. Det utvikler ferdigheter vi trenger (logisk tenkning, konsentrasjon, hukommelse), i tillegg til at det er et utrolig fascinerende og underholdende spill. Jeg har nevnet det i tidligere innlegg, og gjør det gjerne igjen, hjernen er konservativ. Den liker å gjøre det samme om og om igjen, men den er også fleksibel. Den har godt av å lære nye ting, og når den blir bedt om å gjøre noe nytt, utvikler den nye forbindelser mellom hjerneceller (synapser). Sjakk gjør oss kanskje ikke intelligente, men det er ingen tvil om at det er et utviklende spill.

 

Samfunnet forstår ikke annerledeshet

Den såkalte sommerfugl effekten sier at en sommerfugl som slår med vingene på rett sted/tid kan skape en orkan på den andre sida av jorda. Ord kan ha en tilsvarende virkning. Foto: Pixabay

Den såkalte sommerfugleffekten sier at en sommerfugl som slår med vingene på rett sted/tid kan skape en orkan på den andre sida av jorda. Ord kan ha en tilsvarende virkning. Foto: Pixabay

Det er mange grunner til at jeg skriver denne bloggen, men det er delvis for å dele erfaringer, fakta, og gjerne bidra til at andre snakker om/diskuterer de emnene jeg tar opp. Det er litt forstemmende noen ganger å se hvor lite som forandrer seg, for det dukker stadig opp ting, uten at jeg skal utlevere noen her, som tyder på at enkelte verken vet eller ønsker å vite mer. De vil ikke gjøre det de må for å lære og/eller forstå. Jeg fikk den følelsen som fersk NLDer i Vest-Telemark for åtte år siden, og får den fremdeles.

Dette er en problematisk holdning, en som totalt ignorerer drøye 50 år med seriøs forskning. Den nyere forskningen viser forøvrig til anatomiske avvik i hjernen, samt genfeil, så bevisene er mye mer konkrete enn mange har inntrykk av. De som har lest litt om autismeforskning kjenner til Leo Kanner. Han stod bak noe av den tidlige forskningen, og selv om det er mange i dag som prøver å tegne et bilde av Hans Asberger som en nazist fordi han jobbet i Østerrike under Den andre verdenskrig, er det faktisk Kanner som ser ut til å ha hatt negative holdninger. De fleste autistene han studerte hadde vellykkede foreldre (vitenskapsfolk, høgskolelærere, kunstnere, prester og ledere i næringslivet). Han mente å ha observert et fjernt, kjølig forhold mellom foreldre (f.o.f. mor) og barn, og konkluderte dermed med at foreldrene mer eller mindre hadde skapt denne atferden i barna. Det var neppe noe grunnlag for å si det på 1940-tallet, og det er i alle fall ikke noe grunnlag for å si det i dag.

Jeg viser av og til til små studier som jeg mener er interessante, men disse betyr ikke noe før de har blitt bekreftet av andre. Jeg blir litt provosert når jeg hører om mennesker med makt som viser til svak forskning, og det er for tiden populært å hevde at ADHD er en fantomdiagnose. Det har blitt hevdet at mange barn med diagnosen i realiteten har blitt utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt. Det er det ingen holdepunkter for å si, men en kan likevel diskutere om barnet har fått den rette diagnosen. Det er nemlig mye som kan se ut som ADHD, bl.a. bipolar lidelse, autismespektertilstander, nonverbale lærevansker, lavt blodsukker (hypoglykemi), sensoriske prosesseringsvansker, søvnvansker og noen ganger kan det rett og slett hende at en overdriver det som er vanlig atferd (ikke minst hvis en får diagnosen tidlig).

Jeg har skrevet en del om barnevernet, og det er ikke uten grunn. Jeg er ikke anti-barnevernet, for det er ingen tvil om at samfunnet trenger disse tjenestene, men det er viktig at det er de rette barna og de rette familiene som får hjelp. Jeg har stilt spørsmålet mange ganger, og gjør det gjerne igjen, hvorfor er det så vanskelig å hjelpe familien? Jeg skal ikke repetere detaljene nå, men har vært inne på i tidligere innlegg at offentlige midler til det private barnevernet økte dramatisk under Den rødgrønne regjeringen, og denne utviklingen har fortsatt under den nåværende regjeringen. Loven sier samtidig at barnevernet skal fokusere på å hjelpe barnet til å bo hos sine egne foreldre fordi det er det forskningen sier er best for barnet.

Jeg skal ikke diskutere noen konkrete saker nå, men et nylig innslag i danske TV2 illustrerer noe som kan være et problem her også. Autismeforeningen i nabolandet vårt mottar ukentlig henvendelser fra foreldre som sier at kommunen de bor i truer med «anbringelse», altså plassering eller omsorgsovertakelse, hvis de ber om hjelp i form av f.eks. avlastning eller angtbehandling. Kommunen kobler dette til omsorgsevne eller foreldrekompetanse. Les mer.

Jeg sier ikke at dette skjer i Norge, men det er noe kjent ved den situasjonen Heidi Thamestrup, lederen i Landsforening for Autisme, beskriver i Danmark. Det er mange overskrifter i Norge som tyder på at det er noen grupper, f.eks. minoriteter og handikappede, det offentlige ikke forstår, og det fører gjerne til en manglende tillit på begge sider. Statistikk og forskning tyder på at barn under barnevernets omsorg ikke blir fulgt opp i det hele tatt. Det dreier seg om manglende psykiatrisk behandling, støttetiltak hjemme og på skolen. Det fører til at mindre enn 40 prosent av barnevernsbarn fullfører videregående skole, noe som gjør det nesten umulig å komme seg videre.

Jeg mener det er meningsløst, som noen å gjør, å nekte for at barnevernet trenger en reform. Da sier en samtidig at situasjonen er perfekt, og at den ikke kan bli noe bedre. Det er en barriere mellom barnevernet og de familiene de er pålagt å hjelpe. Det kan være mange grunner til det, og forskere ved NTNU har nok et poeng når de mener at språket skaper en barriere. Barnevernet liker formuleringer som «mor har dårlig mentaliseringsevne, mor er ikke veiledningsbar, barnet er utagerende». Det er ikke skkert at dette er ord som oppmuntrer til samarbeid, og ifølge denne artikkelen på nettstedet forskning.no samarbeider barnevernet lettere med foreldre som har høyere status. Det kan tyde på at de ikke klarer å tilpasse språket etter hvem de snakker med.

Heidi Thamestrup hevder i intervjuet med TV2 at danske kommuner mangler forståelse for hva autisme er, hvilke behov barn med autisme har, og hvordan en skal takle disse barna. Jeg tror dessverre det er et utbredt problem. Da tenker jeg ikke bare på autisme, men på diagnoser generelt. Dette er et vanskelig terreng å ferdes i, og mange gjør det uten kunnskaper. Tenk deg at du har ubevisste holdninger. Du prøver likevel å gjøre en så profesjonell jobb som mulig, men ett enkelt ord i en rapport kan skape et feil inntrykk for andre som leser rapporten. Saksbehandleren føler kanskje at foreldrene er lite samarbeidsvillige, krever for mye, ikke tar imot veiledning, eller er emosjonell. Dette kan være en subjektiv følelse en har, men trenger ikke være i nærheten av sannheten i de hele tatt. Språk er viktig, men kan være upresist. Alle som skriver rapporter, samme hvilken etat de jobber for, bør ha et bevisst forhold til språk.

Om å navigere gjennom livet

I’d far rather be happy than right any day.
And are you?»
No. That’s where it all falls down, of course.
Pity, said Arthur. It sounded like a rather good lifestyle otherwise.
Douglas Adams, The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy

Jeg fulgte podcasten til Megan Tan tidligere. Hun la den ned i august 2017, men alle de 47 episodene ligger på nettet. Podcasten var interessant fordi jeg kjente meg igjen i mange av de opplevelsene hun hadde av livet. Hovedtemaet var hvordan hun som en millennial kunne manøvrere gjennom 20 årene, etter å ha fullført universitetet.

Det er på sett og hvis en liknende funksjon denne bloggen har for meg. Jeg manøvrerer gjennom livet som en NLDer, og i tillegg til at jeg kanskje skriver noe andre har interesse av å lese, er bloggen nyttig som et verktøy. Jeg utvikler tanker og ideer mens jeg skriver, og det får meg til å se ting klarere. Det er egentlig det forskning dreier seg om også. En hypotese er en antakelse eller gjetning, og hvis en lykkes i å bekrefte hypotesen, blir det en teori. Det er i realiteten mye spekulasjon i vitenskapelig arbeid, så det handler faktisk om å søke etter svar på en liknende måte som Megan Tan og jeg har gjort.

Når jeg snakker om å manøvrere tenker jeg både på å finne den reelle personligheten, og på å finne ut hva som fungerer for meg. Det er ofte samme sak, for jeg fungerer best som den jeg er. Jeg kom nylig over en interessant artikkel på nettstedet Psychology Today, Changing Your Sense of Indentity. Forfatteren skriver om hvordan handlinger kan forandre identiteten vår, ikke minst tidlige, smertefulle erfaringer. Det kan føre til det Lisa Firestone kaller en accidental personality (utilsiktet personlighet). Da vet personen rett og slett ikke hvem han/hun er. Det er derfor noen ganger positivt å prøve å forandre på personligheten eller tankegangen sin. Firestone foreslår fem handlinger i artikkelen, bl.a. å bekjempe den indre, kritiske stemmen mange har. Vi kan som voksne velge hvem familien vår er, og hvis den opprinnelige familien vår ikke kan tilby det støttende miljøet vi trenger, kan vi utvide familien med mennesker vi har valgt selv. Hun foreslår også at vi søker mening, noe som kan bety at vi spør oss hvordan hendelser i barndommen påvirket personligheten vår.

Jeg vokste delvis opp i Ramsdalsblokkene, et tøft miljø som nok preget mange.

Jeg vokste delvis opp i Ramsdalsblokkene, et tøft miljø som nok preget mange.

Jeg synes det er fornuftig å tenke over hvordan vi er, hvordan vi ble den vi er, og hvis konklusjonen er er at vi trenger forandring, hvordan vi kan gjøre livet bedre. Det er likevel et men. Jeg var ikke overbevist da det dukker opp den ene historien etter den andre om barn som ble oppmuntret til å gjøre store forandringer. Det ble tidligere sett på som fordomsfullt å hevde at homofili var et valg. En ble født som homofil og kunne ikke velge. Det er i dag vanlig å si at en står fritt til å velge kjønn og legning, og jeg tror det er akseptert å skifte flere ganger gjennom livet. Jeg spør meg selv hvor mye hjelp det er i dette.

Det er kanskje fornuftig etter som personligheten kan påvirkes, men det er ingen som spør om det er den rette avgjørelsen. Det er faktisk en god del mennesker som har vansker med den avgjørelsen de tok om f.eks. kjønnsskifte. Samfunnet oppmuntrer barn som føler seg annerledes til å skifte identitet. Tankegangen er at de som føler seg annerledes kan føle en tilhørighet de ikke gjorde tidligere. Det fungerer sikkert hvis det var det rette valget. Dette er ikke et innlegg mot Lov om endring av juridisk kjønn, som innebærer at en kan identiffisere seg som det en føler seg som, men jeg har mistanke om at det blir lagt for mye vekt på lykke. Jakten på det lykkelige livet gjør mange ulykkelige. Det naturlige er at en er lykkelig av og til, men det er faktisk ikke usunt å oppleve de negative følelsene en gang iblant. Vi trenger alle typene.

Jeg startet med et sitat fra science fiction komedien A Hitchhiker’s Guide to the Galaxy, og jeg må innrømme at jeg gjerne skulle fokusere mer på lykke i noen tilfeller. Jeg vet likevel at det ikke er naturlig å være lykkelig hele tida. Jeg prøver å fokusere på mening. Jeg søker et liv med mening, noe som innebærer perioder med lykke, uten at jeg er ulykkelig resten av tida. Fravær av lykke er ikke det samme som lidelse. Jeg tror mening gir et mer stabilt liv enn jakten på de gode opplevelsene.

Jeg vet ikke om han faktisk mener det, men jeg leste om en 69 år gammel mann fra Nederland som gikk rettens vei for å skifte identitet til en 45 åring. Det høres absurd ut, men mange vil si at det ikke er mer absurd enn menn som f.eks. konkurrerer i kvinneklassen i idrett uten å ha gått gjennom såkalt kjønnskorrigerende kirurgi. Det har vært mange problemstillinger knyttet til idrett, kjønnskvotering, krisesentere, og bruk av kvinnegarderober i USA.

Det dreier seg til sjuende og sist om hva som er best for individet, hvordan en best mulig kan navigere gjennom livet. Det jeg f.o.f. reagerer på er et samfunn som mer eller mindre presser barn og ungdom til å ta et valg, uten å ta noe hensyn til bakenforliggende årsaker, og hvilke konsekvenser valget kan få. Det har kanskje noe med at det ikke hjelper å bare prøve. En må tenke gjennom og reflektere over de forandringene en vil gjøre. En må søke en dypere mening, som Lisa Firestone uttrykker det. En dypere mening vil sannsynligvis ha en bedre langtidseffekt. Det er et interessant spørsmål som jeg kanskje kommer tilbake til i et senere innlegg.

Vi trenger flere NLD-stemmer

Jeg nevnte i Betyr autismeutvalget noe for NLD at regjeringen hadde oppnevnt et utvalg som skulle vurdere hvordan situasjonen var for personer med en autismespektertilstand, og beslektede diagnoser. Jeg gledet meg over tiltaket da jeg skrev om det i juni, men var også litt skeptisk. Det er naturlig å snakke om NLD i samme åndedrag som Asberger syndrom, men det blir så og si aldri gjort, selv om det er nært beslektede diagnoser.

Det er forøvrig forskere i USA som for tiden som jobber med å utvikle diagnosekriterier i den hensikt å få NLD inkludert neste gang DSM 5 blir oppdatert. Jeg håper utvalget har fått med seg det.

Utvalget har laget ei hjemmeside der de bl.a. forklarer mandatet, og det vil snart bli muligheter for både fagpersoner og brukere/pårørende til å komme med innspill. Jeg vurderer å skrive noe, og oppfordrer andre å gjøre det samme Les mer. Når de har valgt å kalle det Autisme og Tourettesutvalget kan en kanskje tenke at det ikke gjelder NLD, men det er ingen tvil om at formuleringen «beslektede diagnoser» i aller høyeste grad inkluderer NLD. Utvalget vil altså ha informasjon om hvordan det offentlige kan forbedre tjenestene for denne gruppa gjennom hele livet, altså fra barnehage til sykehjem.

Jeg oppfordrer alle til å følge med på den nevnte sida på regjeringens nettsted. De har lovet å legge ut skjemaer som vi kan bruke til å sende innspill. Vi har mulighete til å bli hørt.

Det siste reisen

Jeg skrev om merkedager generelt i Den stabile gløden, og nevnte Halloween spesielt. Jeg nevnte også den meksikanske De dødes dag uten å si noe om hva det var. Jeg liker dagen fordi den på mange måter er en feiring av livet. En kan kanskje få inntrykk av at det er en meksikansk versjon av Halloween, men de har et annet fokus. Temaet er fremdeles de døde, men i stedet for terror fra Oskoreia handler det om kjærlighet og respekt for døde familiemedlemmer.

Jeg var i det forrige innlegget mitt også inne på at jeg tror vi har mistet noe i det moderne livet preget av logikk. Forholdet vårt til døden er kanskje noe vi har tapt. Vikingene så på døden som en ny fase, og de døde ble derfor fremdeles regnet til ætten. De prøvde å holde forbindelsen åpen mellom de døde og levende gjennom rituelle handlinger, mens vi har en tendens til å glømme eller fortrenge de døde. Jeg skulle ønske jeg kunne adoptere den samme filosofien, eller noe tilsvarende det Tolkien omtaler som menneskets gave i Ringenes herre. Det er den kristne forståelsen, men jeg forstod tidlig i barndommen at selv om de voksne snakket om livet etter døden som noe bedre, som et paradis, var det ikke så enkelt.

Døden er vanskelig å akseptere. Jeg frykter den selv, noe jeg tror er naturlig for kristne også. Det ukjente er skummelt samme hva en tror på. Det er likevel mye håp i døden. Faren min døde da jeg var 11 år gammel (1979), og det er nok det tapet som har preget meg mest. Jeg mistet begge besteforeldrene mine på 1980-tallet. De ble lagt inn på sykehuset med fire års mellomrom og bare forsvant. Jeg har hatt noen tap som voksen også, men de verste gjenstår. Jeg har håp om å treffe alle igjen, men lurer på hva jeg kommer til å møte. Livet er kanskje slutten på noe uansett, for hvis vi kommer til den andre sida med minner og konflikter inntakt, blir det jo ikke noe i nærheten av den visjonen mange har. Vi må nok starte på nytt. Jeg jobber forøvrig med flere skjønnlitterære prosjekt, og ett av dem handler om å takle døden. Det er ikke stort mer enn en idé foreløpig, for jeg jobber med en roman jeg vil fullføre først, men jeg tror det kan bli ei interessant og positiv bok. Jeg utvikler ideer mens jeg skriver, og det er ikke utenkelig at ideer fra bloggen dukker opp i ei av de bøkene jeg håper blir utgitt.

Vi har noen tabuer igjen i samfunnet, og døden er nok blant dem. Det er en tendens til at de døde etter hvert forsvinner fra livene våre. Det var en tid da jeg tenkte at det ikke hadde noe for seg å legge blomster og tenne lys på grava. Den døde var ikke der likevel, ikke egentlig. Jeg tenker i dag at det hjelper de levende. Det holder forbindelsen til den andre dimensjonen åpen. Jeg tror ikke det hadde vært en ulempe å behandle døden som noe naturlig, som f.eks. å feire sammen med de døde. Det hører med til det vide begrepet fungering, for det er aldri en god idé å fortrenge det ubehagelige. Jeg tror de gjør det rette i Mexico. Det handler om kjærlighet og om å akseptere, men også om håp. Vi har ikke de store offentlige paradene her. Vi viser ikke følelser offentlig, men jeg oppfordrer alle til å tenne lys på ei grav den 31. oktober eller 1. november. Jeg bruker dagen til å fortelle dattera mi om de familimedlemmene hun aldri fikk treffe, de som døde før hun ble født.

Denne artikkelen på tripsavvy viser noe av maten som blir spist på De dødes dag, og det positive fokuset. Jeg tror det kan være sunt å minnes de døde på denne måten, og samtidig feire livet. Jeg avslutter med en video som viser  den meksikanske tradisjonen.

 

%d bloggere like this: