Er jeg voksen nå?

Rød stein på rådhusplassen. Noen bilder er vemodige fordi de vekker et spesielt minne.
Noen bilder er vemodige fordi de vekker et spesielt minne.

Jeg har skrevet en del innlegg om overgangen til voksenlivet. Når blir vi egentlig voksne? Noen vil kanskje si rundt 25 år, eller når en er ferdig med utdannelse, men det er ikke så enkelt. Jeg har bl.a. nevnt begrepet emerging adulthood, som ble foreslått av Jeffrey Arnett for nesten 20 år siden. Det beskriver unge voksne som ikke har barn, og som ofte bor hos foreldrene, hovedsakelig fordi de ikke har nok inntekt til å leve helt uavhengig. Dette har mye med den økonomiske situasjonen i verden å gjøre, for selv om de har utdannelse, er det ikke jobber til alle.

Jeg kom nylig over en studie som prøver å forklare noe av det samme, Cultural Individualism is Linked to Later Onset of Adult-Role Responsibilities Across Time and Regions. Jean Twenge og Keith Campbell undersøkte forbindelsen mellom kulturell individualisme og forsinket oppstart av voksenlivets ansvar. Den første studien gikk fra 1973 til 2015 og ble gjort på amerikanere, mens den andre studien var en sammenlikning mellom 53 land. De mente å kunne obersevere at det var større sjanse for at unge mennesker i individualistiske land som Nederland og Australia begynte å jobbe og stifte familie seinere i livet, mens situasjonen var den motsatte i mindre individualistiske land som Nigeria og Guatemala.

Jeg har ikke lest hele studien, bare et kort sammendrag og et par artikler andre nettsteder har skrevet om studiene, men det er umiddelbart noe som skurrer her. Det er faktisk en god del som ikke velger å utsette de store milepælene i livet (jobb, bolig, familie). De har ikke så mye valg. Det er for noen hovedsakelig et økonomisk spørsmål, for hva skal de gjøre med stort studielån og avslag etter avslag på jobbsøknader? Det er dessuten en grunn til at vi har uttrykket «de som havner utenfor» og at det engelske språket har uttrykket «falling through the cracks». Det er ikke fordi vi velger å reise som packpacker til India, følge en flyktig drøm som befinner seg et sted mellom drøm og virkelighet, eller vie livet sitt til noe mer idealistisk. Det er mange som gjerne vil være individuelle, men som likevel ikke vil leve i periferien. Det er mange som ikke vil gi opp drømmene sine, men som ikke har noe valg fordi de ikke kommer noen vei uten hjelp.

Jeg maser mye om hjelp på denne bloggen, men det er ikke uten grunn. Det er nemlig ikke sånn at et vedtak om støtte automatisk fører til tiltak i skolen. Det gjør det i noen kommuner, men det er også en del som gir et sterkt redusert tilbud. Kommuneøkonomien avgjør mye, og dette har vært et av hovedpoengene mine på denne bloggen. Det koster penger å utvikle de borgerne samfunnet ønsker seg. Noen av oss har en hjerne som er satt sammen litt annerledes. Disse elevene er like smart som andres elever, men de trenger kanskje mindre grupper eller en annen type undervsning. De trenger kanskje frihet til å ha en annerledes væremåte, men det er ikke mye toleranse for det. Det skal ikke mye til for at en blir stemplet som sær, og det å bli isolert kan være like smertefullt som å bli mobbet.

Det er ikke alltid det er individet som velger å skille ut fra kollektivet. Det er noen som har frihet til å velge et liv utenfor boksen eller utenfor samfunnet, og de har frihet til å komme tilbake igjen. Denne friheten er ikke like selvfølgelig for alle. Det er mange som tilbringer store deler av livet utenfor ordinært arbeidsliv, og de betaler en høy pris det. Det er mange som ikke nøler med å vise åpenlys forakt, og det spiller ingen rolle at dette individet gjorde sitt ytterste for å lykkes. Det er ikke lett å lykkes mot store odds i skolen og i arbeidslivet når de fleste ikke ser stort annet enn en særing.

Bildet er kanskje litt kryptisk, men jeg tenker på den følelsen en får når barndommen nærmer seg slutten. Jeg var typen som likte å gå der det var et spesielt mønster. Det som var utenfor de røde steinene var farlig område, og det kunne være alt fra lava til fangehull. Jeg har alltid hatt en livlig fantasi, og selv om jeg oppdaget at jeg ikke hadde noen direkte fordel av det som voksen, trengte jeg samtidig fantasien for å overleve de mange brutale opplevelsene jeg hadde i møtet med verden. Det gjør jeg fremdeles, men når det gjelder vilje og evne til å ta ansvar skårer jeg høyt. Jeg vil sågar hevde at jeg har mer av det enn mange med høyere status.

De som leser statistikk vil likevel si at jeg kom seint i gang med utdannelse og jobb, men det var altså ikke et valg jeg tok selv.

Ledet av lyset

Det blir verre for hvert år. Postkassen blir full av papir, TV og radioreklamene blir mer aggressive, og enten vi snakker om lyd, stillbilder eller filmer, er det et øredøvende volum av lyd, lys og farge. Alt dette retter seg mot én dag. Det var i alle fall det i utgangspunktet, men det er flere som har både Black Week og Back Month nå.

Det er nok av mennesker som fordømmer de som er litt annerledes, så jeg prøver å unngå den atferden jeg kritiserer, men det er vanskelig å forstå det som skjer med nordmenn utover høsten. Det er en sterk aversjon mot Halloween/Samhain her, selv om den opprinnelige keltiske høstfesten er så og si identisk med den norske juletradisjonen. Det er mange kritiske røster som ikke vil ha Halloween, de vil åpenbart ikke ha en høsttakkefest (Thanksgiving), og det er ikke mye igjen av Julefeiringen heller.

Thanksgiving er riktignok en fest som går tilbake til en historisk hendelse i USA. Kortversjonen er at engelske nybyggere i USA nesten sultet i hjel fordi de kom for seint på året til å dyrke noe. De overlevde fordi de fikk hjelp fra den lokale urbefolkningen. Det er en grunn til at det er andre land enn USA og Canada som feirer Thanksgiving. Det er en høsttakkefest der en uttrykker takknemlighet for det en har fått fra naturen i form av gode avlinger, og for de meneskene en har i livet sitt.

Det er tradisjon i USA for at julehandelen starter dagen etter Thanksgiving, men det er temmelig ville tilstander i butikkene der borte. Det er ikke noe vi bør oppmuntre til, og når en tenker over det, er det neppe en dag som passer for de jeg skriver om på denne bloggen. Jeg hører med jevne mellomrom mennesker som er bekymret for den norske kulturen, men påvikrkning utenfra er ikke noen trussel i det hele tatt. Jeg er langt mer bekymret for at nordmenn er så motivert til å gi opp det de har. Vi lever i en verden som ikke kan få nok av dystopiske filmer og bøker, men men for å være helt ærlig, er det ikke mye som bekymrer meg mer enn synkende solidaritet og en nedprioritering av det samfunet vi lever i (internasjonalt, nasjonalt og lokalt).

Vet du hva NLD er? Du er dessverre ikke alene hvis svaret ditt er nei. Den tidlige forskningen går tilbake til 1930-tallet, men diagnosen er fremdeles ikke å finne i diagnosemanualene DSM og ICD. Det var mye entusiasme for 6-7 år siden da bl.a. Jodene Fine ved Michigan State University gjorde viktige bidrag til forskningen. Det ble plutselig veldig stille, og det var som at de usynlige NLDerne ble glemt igjen. Det er tegn på at vi kanskje er i ferd med å ta et nytt skritt i rett retning.

Noe av den nyere forskningen har blitt gjort i Italia (Irene Mammarella og Cesare Cornoldi). University of Columbua Medical Center i USA står også bak viktig forskning, samtidig som de koordinerer arbeidet med å få diagnosen inkludert i neste utgave av DSM. Hovedgrunnen til at det går så seint har med finansiering å gjøre. Det er en umulig situasjon, for du får ikke midler til forskning så lenge du er utenfor diagnosemanualene, og du kommer ikke inn i manualene uten forskningsmidler.

Så hva er NLD? Det korte svaret er at det har mange likhetstrekk med Asberger syndrom, og det blir sagt at de aller fleste Asbergere har NLD, men ingen NLDere har Asberger. Det gir ingen mening når du blir klar over hvordan mange resonnerer rundt kriterier som spesialinteresser og hvorvidt en ønsker venner, men det er å håpe at den nye forskningen gir noen svar. Her er ei kort liste med ting som kan være en utfordring for NLDere:

Finmotoriske ferdigheter
Grovmotoriske ferdigheter
Romforståelse
Organisering og planlegging
Lese kroppsspråk
Tolke og forstå sosial interaksjon
Forstå og takle nye situasjoner
Forstå sarkasme, ironi og idiomer
Matematikk

The NVLD Project er en ideell organisasjon som vil øke bevisstheten om NLD, og støtte NLDere. De samler inn penger og sponser forskning, og de har bl.a. støttet flere store prosjekt ved University of Columbia de siste årene. De er også involvert i Giving Tuesday, en global bevegelse der alle oppmuntres til å gi. Det er mange saker og organisasjoner med der, og mange måter en kan gi på. Det kreves penger for å finansiere forskning, og jeg håper de får nok til å gjøre det arbeidet de trenger, men det er aldri feil å hjelpe uansett hvordan en gjør det.

Giving Tuesdays norske side gir en del tips til ulike måter en kan gi på. Les mer.

Jeg finner inspirasjon fra mange kilder. En av dem er Star Wars’s religiøse filosofi. Dette sitatet av Yoda er passende på denne tida når verden er på sitt mørkeste:

To be a Jedi is to face the truth, and choose. Give off light or darkness, padawan. Be a candle, or the night.

NLD er ikke med i kampanjen i Norge, så jeg anbefaler å gi tjenester, eller rett og slett litt av tida di. De som vil støtte forskning kan gi penger direkte til The NVLD Project. Resultatet i fjor var på $ 400 millioner, mens The NVLD Project fikk $ 7 500, så de er nok ikke en tungvekter. Facebook støtter forøvrig innsamlingen med $ 7 millioner. De matcher det Giving Tuesday samler inn, men bare opp til opp til den nevnte summen. Det gjelder de betalingene som skjer via Facebook den 3. desember.

Den skjulte depresjonen

notatbok og en roman på et piknikkbord. Science fiction og fantasy er de store interessene mine. Jeg skriver det selv, og leser andres bøker. De hjelper meg til å lære mer om meg selv også.
Science fiction og fantasy er de store interessene mine. Jeg skriver det selv, og leser andres bøker. De hjelper meg til å lære mer om meg selv også.

Jeg har gjort en del research i de årene jeg har skrevet om utviklingsforstyrrelser og andre relevante emner. Jeg kommer av og til over noe jeg ikke hadde tenkt over. De fleste kjenner til de variantene av depresjon som er beskrevet i diagnosemanualene ICD og DSM, men det er en type som ikke nødvendigvis blir diagnostisert. Jeg har sett en del engelskspråklige artikler det siste tiåret om såkalt «high-functioning depression», og jeg leste nylig en artikkel om «perfectly hidden depression». Det er nok delvis det samme, samtidig som det er plager det er vanskelig å fungere med.

Jeg er forsiktig med å bruke begrepet depresjon. Det blir misbrukt nok i dagligtalen, og jeg er ikke tilhenger av å patologisere hele befolkningen, men det kan være nyttig noen ganger å tenke kognitiv terapi, uten at en nødvendigvis oppfyller kriteriene for en diagnose. Det kan f.eks. være positivt å være en perfeksjonist, men hvis den indre stemmen forteller deg at du aldri gjør tingene godt nok, at du ikke er god nok, kan du ha et problem. Du kan rett og slett kjøre deg selv i grøfta.

Jeg husker en nyhetsleser på en kanal for en del år siden. Jeg tror det var fra den tida da TV Norge hadde nyheter. Hun var i påfallende godt humør, samme hvor tragiske hendelsene var. Jeg kunne nevnt en rekke politikere også som hadde to ansiktsuttrykk, enten det bredeste smilet du kan tenke deg, eller de klassiske rynkene i panna når det gikk dårlig på meningsmålingene. Poenget er at dette er relevant for autister og NLDere. Det dreier seg for vår del om å kunne identifisere følelser, og å uttrykke dem rett. Sinne og sågar forakt er blant de grunnleggende følelsene, og de dukker derfor opp ganske ofte. De kan være en naturlig reaksjon, men selv om de kan være tegn på at vi reagerer rett på omgivelsene, kan det også være skadelig hvis det fører til langvarige negative konsekvenser. Vi må altså lære å takle dem.

Vi snakker mye om spesialinteresser innen NLD og Asberger, og dette er hovedsakelig noe positivt, men det kan også brukes bevisst for å unngå å tenke på de ubehagelige tankene, de vi ikke vil forholde oss til, men som ikke forsvinner. Det minner meg om TV-serien The Good Place. Det er en komedie-serie der en demon driver et pilotprosjekt som går ut på at han lurer fire døde personer til å tro at de har kommet til himmelen. De har i virkeligheten kommet til helvete, men i stedet for at demoner torturerer ofrene, er det meningen at disse fire skal plage hverandre så mye at resultatet blir det samme.

Jeg skal ikke røpe noe for de som vil se serien selv, men kan si såpass at dette er komedie, og at det ikke går helt etter planen. De fire menneskene prøver å lære demonen litt om etikk, og gir han bl.a. personlig erfaring med en eksistensiell krise. Det leder opp til dette spørsmålet fra demonen:

Searching for meaning is philosophical suicide. How does anyone do anything when you understand the fleeting nature of existence?

Han prøvde å fortrenge de ubehagelige tankene gjennom en fest der han var veldig høyt oppe, men det er jo grenser for hvor lenge det fungerer. Dette førte etter hvert til denne dialogen:

Do you know what’s really happening right now? You’re learning what it’s like  to be human. All humans are aware of death, so we’re a little sad. All the time. That’s just the deal.

Sounds like a crappy deal.

Well, yeah, it is, but we don’t get offered any other ones. And if you try to ignore your sadness, it just ends up leaking out of you anyway. So don’t fight it.

Jeg er ofte inne på livsferdigheter på denne bloggen, og det inkluderer en form for kognitiv terapi eller mindfullness. Det kan være lurt å stille seg selv de rette spørsmålene eller fokusere på de rette tankene. Det er viktig å takle tankene og å motstå fristelsen til å erstatte dem med noe som føles bra i øyeblikket. Dette er noen av de tingene psykologen Margaret Rutherford mener kan føre skjult depresjon. Les 10 common traits of perfectly hidden depression. De som lærer å takle det vanskelige i livet har gode muligheter til å få den stabiliteten alle ønsker i livet.

Jeg vil legge til at jeg ønsker å være en kritisk leser. Det er ikke alltid så enkelt, men jeg prøver å vurdere kildene. Det er mange bra artiklerpå Psychology Today, men en må være klar over at mange av bidragsyterne til dette magasinet er behandlere og forfattere, som også bruker dette nettstedet til å reklamere for sin egen praksis og bokutgivelser. En kan neppe kalle dette uavhengig, men det kan en på den annen side ikke si om universitetene eller offentlige organer som godkjenner medisiner og forskning heller.

 

Men du ser ikke syk ut!

Grafitti med teksten sammen fot et fellesskap. delvis skjult av andre grafittier.
Budskapet kommer fremdeles fram, men det er ikke like tydelig som tidligere.

Vi liker å bruke formuleringen «de som havner utenfor» i Norge. Det tilsvarer omtrent det engelske «falling through the cracks». Det er en passiv form som antyder at det skjer helt tilfeldig, at ingen er ansvarlige, men det krever en svikt et eller annet sted i systemet.

Det blir snakket mye om nevrodiversitet. Dette er en filosofi som prøver å fjerne det negative stempelet samfunnet har plassert på mange av oss. Nevrodiversitet sier at alle fra nevrotypiske til autister og ADHDere er født innenfor en normal variasjon. Det er derfor ingenting galt med medlemmene av disse gruppene, men vi må ikke glømme at noen av disse individene likevel trenger hjelp i ulik grad. Det er det som er hensikten med hjelpeapparatet. De som ikke trenger det bør være takknemlige for det, men også akseptere at andre får noe de ikke hadde behov for selv.

Det er mange som, enten de får en diagnose eller må leve mellom diagnoser, opplever at samfunnet ikke vil bruke penger på dem. Det blir kanskje tatt en vurdering relativt tidlig i skoleløpet at en bestemt elev ikke er egnet for høgskole, og da slakker en kraftig på kravene, noe som kan skje allerede på mellomtrinnet, hvis ikke før. Det er kanskje tanken at denne eleven skal gå på yrkesskole, men det er ikke sikkert at det blir et alternativ heller, for det er akademiske krav der også. Det kan være en fare for at en ikke klarer å utvikle disse barna nok, selv om de i utgangspunktet hadde muligheten til å oppnå målene sine. Problemet da er ikke at eleven ikke har forutsetninger, men at andre ikke ser potensialet.

Jeg ser med jevne mellomrom overskrifter, enten personlige ytringer på ulike nettsteder, eller en sak en journalist har skrevet for å få fram noe liknende. En del av disse kommer under kategorien usynlig syk. NRK hadde en sak i går om ei kvinne som fikk kronisk utmattelsessyndrom i en alder av 23, like etter at hun hadde fullført en mastergrad i russisk. Hun gjorde som mange av oss gjør. Hun prøvde å skjule sykdommen, fordi det er så mye skam knyttet til funksjonsnedsettelser andre ikke kan se. Det er også mye skam forbundet med å floppe i arbeidslivet, for en blir da en annenrangs borger som ikke bidrar like mye som andre.

Det er derfor jeg ikke tror på nevrodiversitet. Det er mange som ødelegger helsa si eller brenner seg ut, nettopp fordi det ikke er åpenhet for annerledeshet. De har ikke frihet til å være seg selv, og de betaler en høy pris i forsøket på å være den samfunnet mener de skal være. Et samfunn som virkelig går inn for nevrodiversitet vil erkjenne at det har ansvar for å gi alle de redskapene de trenger for å klare seg som voksne. Vi lever i et samfunn der de fleste er trent opp til å tenke som et rovdyr. Vi ser på andre som konkurrenter, og hvis vi kan identifisere noen som skiller seg ut negativt, gjør vi det vi kan for å passifisere dem, sette dem ut av spill. En annen måte å si det på er at vi drar opp stigen etter oss. Det er en del av oss som klarer å bygge sin egen stige, i form av en utdannelse, men det er ikke lett å bygge en karriere fordi det er mange som vil ødelegge denne stigen.

Jeg skulle ønske nevrodiversitet var en realitet. Jeg skulle ønske det var oppriktig ment når noen snakker om hvor stor toleranse det er for annerledeshet i samfunnet. Toleranse i denne sammenhengen innebærer mye forskjellig, bl.a. at samfunnet lytter til de som forteller om den høye prisen de har betalt for å kjempe for inkludering. Når det gjelder den nevnte kvinna fikk hun utfordringene i voksen alder, og det trenger hun naturligvis støtte for, men det er mange som blir født med vanskene. De kan få mange av de verktøyene de trenger gjennom gode tiltak på skolen. Dette er tiltak som koster for kommunene og helseforetakene, men gevinsten er bedre innbyggere. Det koster faktisk penger å utvikle gode borgere, men dette er ikke bortkastet.

Det er noe galt med definisjonene, for det er mange som har evner, men ikke innen det samfunnet krever. Det er også en stor mangelvare i Norge med utdanningsveier uten skolegang. En må gjøre det bra på skolen for å komme noen vei, og det inkluderer fag en ikke får direkte bruk for. Jeg liker den muligheten de har i noen land der de har en alternativ vei inn til arbeidslivet, f.eks. Job Corps i USA, Coleg Sir Gâr og lærlingeordningen i Wales, Cambridge Regional College i England, City of Glasgow College og Newlands Junior College i Skottland. Alle disse er sannsynligvis krevende utdanninger, men poenget er at det er en mulighet for de som ikke gjorde det bra i den ordinære skolen.

Når det gjelder Norge er det urettferdig å stemple mennesker som navere, spesielt hvis det er snakk om individer som måtte kjempe alene (sammen med foreldrene) gjennom skolegangen, og som deretter måtte kjempe for å holde seg i arbeidslivet. Det er rett og slett snakk om å kjempe for noe andre tar for gitt, retten til å være en del av fellesskapet, og til å være seg selv.

Komplisert nevrodiversitet

mann som står på et tak og ser ut over en stor by. Det er mulig å leve blant millioner og være isolert, enten en er ensom eller ikke. Foto: Pexels.
Det kan være positivt å være alene i mengden, men det kan også være ødeleggende hvis det er ufrivillig. Foto: Pexels.

Nevrodiversitet er et tilbakevendende tema på denne bloggen. Jeg slutter egentlig aldri å tenke på det, fordi det er aktuelt hver dag, men det har vært spesielt mye oppe i tankene mine i det siste. Jeg skrev et innlegg for seks år siden, som jeg faktisk ikke var særlig fornøyd med. Det virket for lite og puslete, men det har ligget høyt på lista over de mest leste innleggene hvert år. Det ligger an til å bli det mest populære i år etter at det har fått bemerkelsesverdig mange treff de siste ukene. Jeg har skrevet mange innlegg om nevrodiversitet, og jeg har kommet med en god del synspunkter jeg mener er viktige, men det er av en eller annen grunn dette korte innlegget som har fått mest oppmerksomhet. Innlegget heter forøvrig nok Nevrotypisk.

Jeg påpeker i de fleste innleggene om emnet at jeg liker det positive synet, men jeg har likevel ikke tro på at det vil gjøre livet bedre for de fleste. Det er fordi det er mange som begjærlig griper enhver mulighet til å fjerne eller redusere et tilbud. Det er en del kommuner som i en årrekke har gitt inntrykk av at de satser på spes.ped, mens de i virkeligheten har sviktet de som trenger dette tilbudet. Det har de gjort ved å la ufaglærte stå for undervisningen, redusere antall timer elever får med spes.ped-lærer, eller plassere elever i grupper.

Det kan være like alvorlig når ikke-lovpålagte tjenster forsvinner. Rådmannen i Skien kommune har f.eks. anbefalt å fjerne miljøterapeutene fra skolene. Et bortfall av denne tjenesten kan få negative konsekvenser for de som f.eks. blir mobbet eller som trenger en å snakke med, og det er gjerne elever med en diagnose som trenger dette mest.

Jeg tenker noen ganger på mennesker jeg har møtt i årenes løp. Jeg så som lærer elever med ulike diagnoser, og noen som kanskje burde hatt en. Jeg husker spesielt et par jeg møtte på lærerhøgskolen. Den ene var en klassisk asberger som ikke fungerte sosialt, og som kunne være ganske dominerende, og til tider aggressiv under forelesninger. Den andre var en student som ble bedt om å slutte på lærerhøgskolen det tredje året. Jeg kjenner ikke til detaljene, men tror det var mistanke om at det ville bli for tøft for han psykisk. Han var kanskje en av de som burde hatt en diagnose, men han kunne ikke regne med noe hjelp uten.

Problemet er at utredere tenker kategorisk. En har enten en diagnose eller så har en den ikke, noe som egentlig er en ulogisk tankegang når de fleste, kanskje alle utviklingsforstyrrelser handler om et spekter. Det er ikke lett å være kategorisk fordi en kan ha utfordringer fra ulike områder. Det er muligens det som ligger bak de mange, ikke minst jentene, som blir diagnostisert i voksen alder. De har tilbrakt livet mellom diagnoser så langt, og jeg lurer på om det er det som blir hverdagen for de fleste i en nevrotypisk verden.

Nevrodiversitet innebærer at de tilstandene vi kjenner som bl.a. ASD, NLD, og ADHD ikke er dysfunksjoner, men innenfor de naturlige genetiske variasjonene vi kan forvente. Det kan være fornuftig å tenke på disse utfordringene som ulikheter, snarere enn mangler (ordet deficit blir ofte brukt på engelsk). Denne tilnærmingen kan identifisere styrkene våre, og dermed hjelpe oss til å forstå hvordan vi lærer best. Det er likevel et men.

Det innebærer at samfunnet må fokusere på at vi er ulike og at vi har ulike måter å lære på. Tenk deg at du har ansvaret for å gjennomføre en rekke jobbintervju for arbeidsgiveren din. Du snakker kanskje med 10 kandidater, og hvis det er åpenbart på væremåten at et par av dem har ADHD, Tourette Syndrom eller ASD, tror du det er stor sjanse for at du gir en av dem jobben? Jeg er ikke overbevist om det, for selv om hensikten med intervjuet offisielt er å finne ut om søkeren er kvalifisert for jobben, tenker de ikke bare på hva vitnemålene sier. Arbeidsgiveren er mer interessert i å vite om du tilfredsstiller deres krav til motivasjon, om du støtter bedriftens visjoner, og om du passer inn i det sosiale miljøet.

Jeg skulle ønske jeg var mer optimistisk på andres vegne, og da tenker jeg på de med en diagnose, de som faller mellom diagnoser fordi de har akkurat for få trekk til å tilfredsstille kravene til noen av dem, og de som ikke vil ha noen fordi det ikke er noe galt med dem. Vi lever faktisk ikke i et så inkluderende samfunn som vi liker å tro. Vi ser det i skolen, der stadig færre får den hjelpa de trenger for å kunne kvalifisere seg for videre skolegang og arbeid, og vi ser det i arbeidsmarkedet, der det minste sosiale avvik fra normen blir en barriere. Typiske kjennetegn ved autismespektertilstander er omfattende språk- og kommunikasjonsvansker, sosial utstøting fordi de blir sett på som litt rare, og de kan ha litt rare reaksjoner på omgivelsene sine. Det er, om mulig, mer forvirrende med NLD, for selv om det er så stor overlapping at de aller fleste Asbergere har NLD også, blir det sagt at NLD’ere ikke har Asberger. Ekspertene mener at det er forskjell i alvorlighetsgrad innenfor det sosiale domenet, selv om jeg synes det er åpenbart at konsekvensen eller utfallet er det samme for begge gruppene.

Det er noen som liker å vise til kjente mennesker med en spesifikk diagnose som har hatt suksess, og det har spredt seg en oppfatning av at samfunnet trenger mennesker med Asberger, ADHD og dysleksi. Jeg er enig i at vi har mye å tilby, men det er faktisk ikke så mange genier blant oss, og hva skal vi med en ordinære evner gjøre? Jeg liker om sagt det positive synet ved nevrodiversitet, men vi lever også i et samfunn der de fleste drar stigen opp etter seg. Det er stadig mindre solidaritet, og det hjelper ikke de som fungerer litt dårligere sosialt at andre har lykkes. Det hjelper ikke at de har akademiske ferdigheter heller, for det er det sosiale som betyr mest.

Det beste er kanskje et Ole Brumm-svar, ja takk -begge deler. Vi må gjerne anerkjenne at det er mange ulike hjerner, og at alle er like viktige, men det er heller ingen tvil om at vi kan tenke annerledes om hva et meningsfullt liv er. Det vil sannsynligvis alltid være noen som ikke klarer å nå målet om et arbeid de kan leve av. Det betyr ikke at de ikke har en arbeidsevne, men det er kanskje en arbeidsevne som ikke gir dem en jobb. Det er ikke sikkert det er så konstruktivt å samle alle i ei korg og kalle dem navere. De fleste som kommer i denne kategorien valgte det faktisk ikke selv, og det er faktisk mulig at det blir tatt en vurdering allerede i ungdomsskolen av hvem som passer for arbeidsmarkedet. Da er det urettferdig å angripe dem seinere for at de ikke vil bidra.

Den vanlige reaksjonen på fattige og/eller funksjonshemmede viser hvor langt unna vi er nevrodiversitet. Jeg har ikke opplevd at samfunnet er klar til å respektere autister, NLDere, og andre mennesker med utfordringer andre ser på som mangler. Jeg skulle ønske Norge var klar for nevrodiversitet, men det er langt igjen.

Dimensjonale diagnoser

Det er mangfold i bokhylla: Alle fargene, sjangrene, bøkene er viktige.
Jeg liker magfold i bokhylla, men escapism for meg er hovedsakelig scifi og fantasy.

Jeg begynte på barneskolen i 1975, nesten 20 år før Asberger syndrom ble inkludert som en diagnose i ICD og DSM. Jeg fikk diagnosen nonverbale lærevansker 35 år seinere, og den har status som diagnose hos bl.a. Statped, selv om den foreløpig ikke har blitt inkludert i de to diagnosemanualene. Det blir forøvrig jobbet med å få den inkludert i DSM, et arbeid som Columbia University Medical Center koordinerer med forskere i USA og Europa. Poenget jeg vil fram til i denne innledningen er at disse to diagnosene ikke er ukjente lenger. De var det da jeg startet på skolen, og det var ikke så mange som forstod symptomene på 1970-tallet. Det er overraskende mange som fremdeles ikke klarer å identifisere kjennetegnene. Autismespektertilstander har tre kjerneområder som omtales som «den autistiske triaden:

  • betydelige språk- og kommunikasjonsvansker
  • utfordringer med å omgås andre mennesker
  • uvanlige reaksjoner på omgivelsene

En av utfordringene er at andre får forventninger til mennesker med disse utfordringene, og det kan skje fra tidlig i barndommen. De kan nemlig virke normalfungerende, og noen kan se ut til å være over gjennomsnittet, mens de i virkeligheten har større vansker enn andre forstår. Noen kan ha et godt og modent språk, men ikke forstå hvordan de skal bruke det i ulike situasjoner. Det kan være vanskelig å forstå det andre formidler til dem, og det kan være vanskelig å forstå og takle følelser. Dette gjør at høytfungerende ikke nødvendigvis er det samme som at en ikke trenger hjelp.

Jeg anbefaler ikke å samle på diagnoser. De har betydning i den forstand at de kan fortelle personen det gjelder hvorfor de er annerledes, og de kan fortelle samfunnet at denne personen trenger litt hjelp. Det er derfor litt nedslående å høre stadig flere historier om mennesker som får diagnosen i godt voksen alder. Det ser ut til å være en større fare for at jenter faller gjennom sprekkene, og selv om det ikke er bortkastet med en diagnose som voksen, er det ingen tvil om at en kan gjøre de største framskrittene som barn. Det tar lang tid å utvikle hjernen, og den er ikke på sitt mest optimale før ved 25-årsalderen. Frontallappen er den siste delen av hjernen som utvikler seg, og den kontrollerer bl.a. hvordan vi uttrykker følelser, problemløsning, minne, språk og dømmekraft. Jeg har tro på at en kan gjøre store framskritt fram mot midten av 20-årene, hvis en har hatt fokus på utvikling siden barneårene. Det krever imidlertid mye av individene selv, og for samfunnets del er dette diagnoser som krever kostbare løsninger, men gevinsten som burde motivere oss er at vi kan utvikle flere enn vi klarer. Det lønner seg med andre ord å bruke penger tidlig.

Jenter er generelt roligere enn gutter, og det kan forklare hvorfor mange av dem ikke blir oppdaget tidligere. Det er f.eks. mer sannsynlig at jenter beklager eller glatter over sosiale blundere, mens gutter gjør betydelig mer av seg i negativ retning. Det har vært mye fokus på at asbergere har spesialinteresser de snakker med gud og hvermann om. Jeg har sågar truffet på noen utredere som bruker dette for å skille de som får diagnosen fra de som ikke får den. Det innebærer at en spesialinteresse ikke blir vurdert som et asbergertrekk hvis en unnlater å snakke om den, noe spesielt jenter kan gjøre etter negative opplevelser. En må også være klar over at det er noen som ikke har én interesse. De kan vært fullstendig oppslukt av én interesse i en periode, og det er absolutt ingenting annet som betyr noe da. En kan deretter går inn i en ny periode der en er like fanatisk opptatt av noe annet. Noen vil utelukke det som et kriterium, noe jeg mener er feil.

Det er mange som tenker på gutter med faktakunnskaper når de hører begrepet spesialinteresser, men dette trekket kan også komme til uttrykk som en en flukt inn i en annen verden. Det kan skje gjennom å lese eller skrive fiksjon (f.eks. fantasy og science fiction), se på TV-serier, naturen (f.eks. ved at dyr blir venner). Det kan være vanskelig for mennesker med utviklingsforstyrrelser å forstå verden rundt seg, og det er grunnen til at mange asbergere liker å bruke ulike begrep for aliens om seg selv. Det er f.eks. noen som kaller det «wrong planet syndrome eller «living on the wrong planet.» Dette er mennesker som kan fungere, men som likevel ikke nødvendigvis synes at det er så mye mening i det andre gjør og sier. De føler rett og slett at de er så annerledes sammenliknet med jordboerne, at de må være en besøkende alien.

Det er en grunn til at vi bruker betegnelsen spekter. Det er stor forskjell i symptomer og alvorlighetsgrad, men jeg sitter ikke alltid igjen med et intrykk av at det blir tatt hensyn til hvor stor variasjon det kan være. Det blir tatt absolutte eller kategoriske avgjørelser. Det er derfor mange som fremdeles faller mellom ulike diagnoser. De har kanskje nesten en autismespekterdiagnose, nesten ADHD, nesten dysleksi, nesten bipolar lidelse, og nesten NLD. De får kanskje hjelp med symptomer som angst og depresjon, men hvis dette er komorbide lidelser, løser det ikke hele problemet.

Overskriften viser forøvrig til at diagnoser i utgangspunktet er en mellomting. De er ikke kategoriske i den forstand at det er ett kriterium vi må oppfylle. Når det gjelder f.eks. Asberger trenger en ikke oppfylle alle underkriteriene eller hovedkriteriene for å få diagnosen. Det kan dermed være stor variasjon fra utreder til utreder med tanke på hva de legger vekt på. Det kan faktisk være ganske problematisk.

Snakk med uroen din

Høstblad. Høst er ei fin tid med rom for refleksjon. Naturen forbereder seg til ny vekst, og døden i naturen er dermed et symbol på fornyelse.
Høst er ei fin tid med rom for refleksjon. Naturen forbereder seg til ny vekst, og døden i naturen er dermed et symbol på fornyelse.

Kulturnatt i Haugesund har i mange år vært et høydepunkt på høsten for min del. Det startet med én kveld, men arrangøren gikk etter hvert over til to kvelder, noe jeg satte pris på. Det var stort sett det samme programmet på begge kveldene, men siden en del arrangement kolliderte, kunne jeg se noe på fredagen og noe på lørdagen. De er imidlertid tilbake til den originale lørdagen i år. Jeg går dessverre glipp av det siden jeg ikke bor i Haugesund lenger.

Et av de mest spennende arrangementene i årets program, for min del, er konsertforedraget RO/URO av musiker/sykepleier Marthe Valle. Foredraget var et bestillingsverk til Festspillene i Nord-Norge i 2018, og musikken ble gitt ut på plate samme år. Den er forøvrig tilgjengelig på Spotify. Hun jobber bl.a. på en psykiatrisk avdeling og det var begrunnelser for medisinbruk der som inspirerte henne til dette prosjektet. De hadde en perm der de skrev hvilke medisiner de ga til hver enkelt pasient, og hvorfor. Hun oppdaget at uro gikk igjen på årsakslista, og hun spurte seg selv hva det egentlig var, hvorfor så mange av oss som har denne følelsen, og hva vi trenger for å klare å leve med den.

Jeg tror det handler mye om å lytte. Uro er ikke behagelig, og det er ikke lett å oppholde seg i det humpete landskapet vårt indre kan være. Det er lettere å skru opp volumet på de mange tingene i hverdagen som overdøver den indre uroen. Hva om hjernen og kroppen prøver å fortelle oss noe? Vi liker å diagnostisere og medisinere i dag, men det er ikke alltid det er snakk om en unormal reaksjon. Det er situasjoner der angst, sinne og depresjon er den naturlige reaksjonen. Det betyr ikke nødvendigvis at den ikke skal behandles, men vi må også være klar over at det mange oppfatter som en dysfunksjon kan være en sunn og høyst naturlig reaksjon på noe vi har opplevd. Det er rett og slett noe med det samfunnet vi har skapt som er dysfunksjonelt. Det gjør oss syke.

Jeg sitter ikke med svarene, men jeg tror det kan være lurt å slippe noen av tankene til, for hvis en hele tida skal være aktiv for å holde de ubehagelige tankene på avstand, kan en bli utmattet. Det er f.eks. noen som jobber, trener eller ser mye på TV utelukkende for å døyve uroen. Når det gjelder ting som får meg til å slappe av liker jeg å skrive, lytte til musikk og å gå/sykle turer. Jeg minner også meg selv på at livet ikke består utelukkende av oppturer. Det er noen mørke dager, og det er faktisk naturlig. Det er ikke en dysfunksjon, men uro kan utvikle seg til noen en ikke kan håndtere.

Jeg tror ikke det er en god idé å avfeie alt som vås. Jeg prøver å analysere tankene mine, og jeg spør meg selv om de er realistiske. Det er mange reaksjoner på hverdagslige situasjoner som ikke alltid er relevante, men det største problemet for mange er nok de store spørsmålene. Har livet deres noen mening? Hvorfor føler de seg ensomme eller redde, også når en ytre sett er vellykket? Jeg tror de fleste har en uro de bør gjøre noe med.

Trusselen fra byene

mann som står å¨et tak og ser ut over en stor by. Det er mulig å leve blant millioner og være isolert, enten en er ensom eller ikke. Foto: Pexels.
Det er mulig å leve blant millioner og være isolert, enten en er ensom eller ikke. Foto: Pexels.

Det er noen emner det er vanskelig å unngå, som f.eks. angst, depresjon og ensomhet. Dette er allmenne tilstander som kan ramme alle, men de er spesielt aktuelle for mennesker med gjennomgripende utviklingsforstyrrelser. Det er derfor jeg blir litt provosert av det store fokuset på nevrologisk mangfold. Dette er en filosofi som har utviklet seg de siste årene der en vil vekk fra tanken om at autismespektertilstander, nonverbale lærevansker og ADHD er diagnoser som trenger behandling, eller noen form for tiltak. Det er ikke noe galt med disse menneskene. De har bare en hjerne som fungerer litt annerldedes. Verdens ukritiske begeistring for miljøaktivisten Greta Thunberg er en del av den tradisjonen. Hun sier selv at Asberger er en gave som gir henne superkrefter, men mens media og miljøorganisasjonene har gitt henne ansvaret for å fronte et budskap (som strengt tatt er villedende), lurer jeg på hvem som virkelig tenker på henne.

Det er mulig hun vil klare det umenneskelige presset hun blir utsatt for, men hva med de mange som ikke klarer det uten hjelp? Jeg vet ikke om noen sier direkte at samfunnet bør holde nødvendige tiltak tilbake, men det er den naturlige konklusjonen av nevrodiversitet eller nevrodivergens. Det er noen som fokuserer på at asbergere er smarte og at de har løsninger andre ikke kan komme fram til fordi asbergere ser verden med andre øyne. Det er også noen som omtaler Asberger syndrom som geni-genet, fordi det skal ha vært noen smarte folk gjennom historien som har hatt Asberger-liknende trekk. Det er den positive sida, men det er ikke sånn at alle fungerer like bra.

Jeg har prøvd å fokusere på helse i vid forstand på denne bloggen. Det har vært flere studier de siste årene som har vist at forventet levealder er langt lavere for autister sammenliknet med resten av befolkningen, og ekstra lav hvis en i tillegg har en lærevanske. Det er hovedsakelig selvmord, epilepsi og hjertesykdommer som ligger bak denne statistikken, ting det altså er mulig å gjøre noe med. Ensomhet er et faktum, og bør være med i tankene når vi vurderer nødvendige livsferdigheter. Det er viktig å lære sosiale ferdigheter, men det er også viktig å lære å være alene. Jeg håper ikke vi havner i den fella jeg tror Japan har gått i.

Jeg forelsket meg i dette asiatiske landet tidlig på 1980-tallet. Det startet med at jeg leste om Østens religioner og filosofier, inkludert Shinto i Japan. Jeg var også begeistret for japansk arkitektur, og jeg oppdaget etter hvert den fantastiske populærkulturen deres (hovedsakelig manga og anime). Jeg drømte om Japan mens andre drømte om Amerika. Jeg ville flytte til østover, og selv om jeg aldri har vært der, føler jeg fremdeles en viss nærhet til landet. Jeg blir derfor litt trist når jeg tenker over hvordan samfunnet har utviklet seg der. Landet nådde en befolkningstopp på 128 millioner i 2010, men de har siden hatt et voksende gap mellom antall dødsfall og fødsler. Det dør for tiden over 200 000 flere per år enn det blir født, og siden det er et land som ikke ønsker innvandring, går befolkningstallet fort nedover. Det er forventet at dette gapet vil være oppe i 900 000 i 2050, men jeg vil tro at de klarer å stabilisere tallet etter hvert.

Jeg skal ikke legge ut om statistikk, men jeg har lest en del artikler de siste årene som peker i samme retning. Det er et ganske stort antall single japanere i 30 og 40-årene, og overraskende mange jomfruer av begge kjønn i denne aldersgruppa. Det er mange grunner til det, og det er urovekkende hvis det stemmer, som mange svarer i disse undersøkelsene, at de er fornøyde med situasjonen. Det er nemlig en mulig konsekvens av sosial isolasjon (som ikke nødvendigvis er det samme som ensomhet) at en bryr seg mindre om andre. En blir rett og slett mer selvsentrert.

Det er altså mange som svarer at de er tilfredse med å møte alderdommen, inkludert døden, alene, men jeg vil tro at det er lettere å tenke positivt om det mens en er relativt ung. Dette er ikke et japansk problem. Det kan være et biprodukt av høy levestandard. Storbritannia fikk sin første Minister for Loneliness i fjor. Det var en erkjennelse av at dette er et stort helseproblem. Les mer på den britiske regjeringens nettsted. Det er et problem med store konsekvenser for individet, men vi bør ta inn over oss at det kan være et samfunnsproblem også. Det er ingen tvil om at det koster mye i form av behandling og lavere produktivitet.

Vi mennesker er noen rare vesener. Vi er sosiale dyr som ikke kan leve uten hverandre, men vi kan ikke leve med hverandre heller. Japan har kanskje kommet lenger enn andre, men det er ikke en umulig utvikling for oss andre heller. Det er ikke lett å måle ensomhet med statistikk. En vil sannsynligvis ikke finne så store forskjeller mellom Norge og Japan, hvis en f.eks. sammenlikner statistikk over aleneboende (både skilte og de som aldri har hatt en partner) og barnløse par. En rapport fra OECD er litt mer nøyaktig. Den viste at Mexico og Japan skilte seg ut som to land med en høy andel av mennesker som sjelden eller aldri tilbrakte tid sammen med venner, kolleger eller andre i sosiale sammenhenger. Det er altså ei betydelig gruppe der som ikke har noe særlig kontakt med noen utenfor familien, og hvis en bor langt unna familien, noe mange gjør siden de flytter til byene, kan det bety at en er isolert. Det er forskjell på å være alene, og å være ensom, men det krever noe av oss.

Det er det jeg mener med livsferdigheter. Det beste er om vi kan lære å bli litt mer sosiale, hvis vi ikke er det, for det er ikke bra å være alene hele tida. Jeg er samtidig uenig med de som vil tvinge oss til å bli sosiale på den måten de forventer. Det var en trend for noen år siden der en fremhevet introverthet som bedre enn alternativene. En skulle lære å tilbringe mer tid alene. Jeg kan se noen fordeler med å nyte stillheten, og med å tenke gjennom ideer før en presenterer dem for andre. Det er sånn gruppe/prosjektarbeid ideelt sett burde fungere, istedet for at det er de mest dominerende i ei gruppe som bestemmer utfallet. Introverthet kan dermed være en fordel, men isolasjon bør unngås fordi det kan ha en negativ effekt på helsa, og på samholdet i samfunnet.

Det moderne livet betyr på mange måter at vi er låst i en skadelig situasjon. Vi krever stadig mer underholdning og adspredelse for å kunne holde ut det mange oppfatter som et kjedelig liv, men vi kommer ikke ut av det livet som gjør disse adspredelsene nødvendige. Det er kanskje ingen løsning på problemet, men livet vil sannsynligvis bli bedre hvis vi kan takle det å være alene. Vi bør altså følge to spor, prøve å opprettholde mest mulig kontakt med samfunnet, samtidig som vi blir komfortable med å gjøre ting alene. Jeg tror du ligger godt an hvis klarer begge, spesielt hvis du takler de periodene du må være alene. Du kan faktisk være lange perioder alene uten at du er ensom.

Saken mot oss

You have stolen my dreams and my childhood with your empty words. Greta Thunberg

Jeg leste nylig en omtale av boka The Case Against Reality: Why Evolution Hid the Truth from Our Eyes. Boka prøver å argumentere for at øynene våre kanskje ikke rapporterer tilbake den objektive sannheten. Forfatteren anbefaler at vi tar det vi oppfatter gjennom synet alvorlig, men ikke nødvendigvis bokstavelig.

Det er en interessant teori, og vi kunne gjerne kombinert den med teorier om hukommelse. Det har blitt gjort flere eksperimenter som tyder på at det er ganske lett å plante/skape falske minner, og selv TV-serier av typen skjult kamera viser at vi er villige til å gjøre temmelig sprøe ting, enten vi tror på denne virkeligheten eller ikke.

Det er derfor interessant å spørre seg selv (eller andre) hva en ser. Hva ser du når du ser Greta Thunberg? Jeg deler ikke den euforiske stemningen mange andre har. Jeg synes det hun holder på med er beundringsverdig, selv om budskapet hennes er villedende, men det undrer meg også at samfunnet er villig til å utsette henne for dette.

Jeg vil ikke legge ut om diagnosene hennes, men det er mange andre som har viet dem mye oppmerksomhet. Det er nok å si at hun har hatt litt å stri med, noe mora hennes beskrev detaljert i ei bok om dattera. Jeg tviler på om hun har valgt dette selv, så vi må anta at det er krefter bak som vil ha henne mest mulig i medias søkelys. Hun har vært gjest i en del talk shows og møtt statsledere, inkludert Paven. Hun har også talt i EU-parlamentet og nylig i FN.

Jeg liker engasjementet hennes, men jeg er ikke overbevist om at de sterke følelsene hun viser utelukkende er et uttrykk for hvor viktig dette er for henne. Det er vanskelig nok for nevrotypiske med så mye oppmerksomhet, og hun opplever en god del negativt også, men dette kan være vanskeligere for asbergere. Sanser alene (hørsel, lukt, smak, syn og berøring) kan føre til kognitiv overbelastning, som betyr at hjernen er sliten. Det kan noen ganger forklare f.eks. rastløshet, irritabilitet, svakere fungering, aggressivitet, og en generell uro.

Sint kvinne etter å ha mistet skrem på bakken. Små ting kan bli store når hjernen er sliten. Det er vanskelig å holde naturlige reaksjoner inne.
Små ting kan bli store når hjernen er sliten. Det er vanskelig å holde naturlige reaksjoner inne. Foto: Pexels

Jeg har sett noen bilder av Greta Thunberg som beklageligvis ser ut til å bli ikoniske. Hun har nesten et forvridd ansikt i noen av dem, og mange vil sikkert tolke dette som en del av engasjementet hennes, men det kan også være et tegn på at hun trenger en pause fra offentligheten. Jeg startet med et sitat av Greta Thunberg fra en pressekonferanse i New York. Hun snakket riktignok ikke bare på egne vegne, men hun lever i en virkelighet der ingen av oss vil ha ei framtid. Jeg vet ikke om alt kommer fra henne selv, eller om det er noen som oppmuntrer henne, men det virker å ligge en del irrasjonell frykt i bunn.

Hun lever i en verden som nesten utelukkende fokuserer på klimagasser, som utvilsomt er viktige i klimadebatten, men det er ikke global oppvarming som eventuelt vil drepe oss. Det er mye som tyder på at forurensning i havet og i lufta gjør oss sykere, og det foregår en kamp om definisjoner og grenseverdier. Det er derfor ingen som bestrider at det finnes f.eks. bly, arsenikk. kadmium og kvikksølv i sjømat, men det er uenighet om hvor mye som er for mye. Det er ikke en gang enighet om definsjonen for tungmetall, og det er derfor de som hevder at aluminium er helt ufarlig.

Jeg forstår mye av det Greta Tunberg gir uttrykk for. Det er mange av oss som har en svart/hvit-tankegang, som har angst, bekymringer for framtida og en atferd andre vil karakterisere som litt uvanlig. Vi ser ikke verden med samme øyne, men jeg lurer likevel på hvor de voksne er. Hvordan kan samfunnet la henne leve med dette enorme presset i en så lang periode? Det kan se ut som at det er noen som har interesse av det enorme fokuset på Greta Thunberg og CO2, mens det kanskje er andre og like store miljøsaker som bør diskuteres paralellt.

Det er forsåvidt i tråd med mye av det som har vært temaet på denne bloggen. Det er mange som snakker om at det er mer toleranse i dag, at det er lettere å være annerledes. Det er samtidig fokus på at en ikke trenger hjelp fordi det ikke er noe galt med oss. Det er ikke sikkert at det er det Greta Thunberg og andre trenger mest. De ønsker kanskje at det var andre som var sterke, som var voksne, sånn at de slapp å være det.

Jeg tenker ganske bredt nå med alt fra NLD og ASD til LGBTQQIP2SAA. Ja, det er det siste i den stadig voksende identiteten innenfor LGBT. Det er ikke det at jeg ikke aksepterer ulike legninger, men det virker som at vi er på vei mot et samfunn der de som føler seg annerledes bare skal prøve seg fram, og hvis de liker det, er det den rette identiteten deres. Problemet er at vi lar det være opp til barna å ta avgjørelser som kan få store konsekvenser for livet, og de er ikke alltid positive.

Jeg tror det kan gå bra i mange tilfeller, men jeg tror det også vil være en del som vil føle at de ikke fikk svar på de mange spørsmålene de hadde, ikke minst dette: Hvem er jeg?

Det aktive samfunnet

Kornåker. Matplanter er viktige symboler i mange kulturer. De sier litt om at naturen er en god forsørger hvis vi arbeider sammen.
Matplanter er viktige symboler i mange kulturer. De sier litt om at naturen er en god forsørger hvis vi arbeider sammen.

Jeg leste nylig en kronikk på NRK Ytring av en rollestolbruker som hadde mye fornuftig å si. Hun tok et oppgjør med det samfunnet som i alle år har fortalt henne at hvis hun bare tar seg sammen og prøver hardt nok, vil hun få en jobb. Det er det vi alle blir blir fortalt, og ansvaret er dermed utelukkende vårt eget når det ikke fungerer. Det er mange som opplever å kjempe en håpløs kamp, og hvis de får en jobb, er det en god mulighet for at kollegene mener at de ikke passer inn i miljøet på arbeidsplassen. Da kan en rett og slett oppleve at karrieren blir sabotert, eller at andres usle atferd sørger for at den aldri kommer i gang.

Jeg støtter denne rullestolbrukeren i mye, men jeg er ikke like enig i kritikken av den blåblå-regjeringen (egentlig blågrønn), som hun mener har fulgt en beinhard og urimelig linje. Jeg mener ikke at kritikken er spesielt urettferdig, men det blir feil å late som at de andre partiene er noe bedre. Denne regjeringen er neppe et brudd med fortida. Den rødgrønne regjeringen foreslo f.eks. for ti år siden å kutte bevilgningene til ressurskrevende brukere i kommunene med 300 millioner kroner. Det kan f.eks. bety at det eneste tilbudet unge funksjonshemmede får er en plass på et aldershjem, eller at de ikke får det ergoterapeut-tilbudet som kan hjelpe dem ut i arbeidslivet.

Stoltenbergs rødgrønne flertallsregjering var programforpliktet til å være motstandere av privatisering. Fontene, tidsskriftet for Fellesorganisasjonen, skrev om statens utgifter til barnevernet for fire år siden. Det var et stort fokus på dette etter en avsløring i VG om store overskudd i det private barnevernet. Det var heller ikke noe nytt, for Aftenposten skrev i 2014 om at de sju største private barnevernsaktørene hadde tatt ut et utbytte på 550 millioner kroner i perioden 2009-2013. Da Fontene skrev om dette i 2015 viste de til at statens utgifter til det private barnevernet hadde økt fra 350 millioner kroner i 2004 til 2,5 milliarder i 2014. Det samme tidsskriftet skrev to år seinere om rødgrønn anbudskonkurranse. De laget en oversikt over anbud for heldøgnsplasser for funksjonshemmede, og den inkluderte fem utenlandseide selskaper.

En artikkel fra Fri Fagbevegelse i 2009 viste til at både røde og blå ordførere kjøpte langt flere barnevern, helse- og omsorgstjenester på det tidspunktet enn før de rødgrønne tok makten (2005). De viste også til at mindre privatisering og mer offentlig omsorg hadde vært et rødgrønt løfte, som de også bekreftet i Soria Moria (avtalen som la grunnlaget for Stoltenbergs regjering).

Jeg husker flere overskrifter der Jonas Gahr Støre utrykte bekymring for fattigdom og en utvikling av en ny underklasse. Det sistnevnte er en reell mulighet fordi det internasjonalt har vært en trend de siste årene der arbeid ikke lenger er en garantist. Gruppa med såkalt «working poor» er økende i andre europeiske land, og mange må spe på lønna med sosialhjelp og matkasser. Når jeg ser at det ikke er så mye som skiller blokkene fra hverandre, er jeg faktisk skeptisk til om sosialistene mener det i større grad i dag enn under de åtte årene de hadde flertall i Stortinget.

Poenget er ikke at de rødgrønne er så mye verre, eller at de blå er noe bedre. En vil sannsynligvis ikke ha noe problem med å finne både gode og dårlige eksempler på begge sider, men hovedtrekkene er negativt for begge. Vi ser dette på mange områder. De ulike blokkene kritiserer hverandre for å øke byråkratiet, men de bygger det ikke ned når da har muligheten. De kritiserer hverandre for å øke fattigdommen, men den blir ikke noe bedre når de har makta selv. De lover å hjelpe vanskeligstilte inn på boligmarkedet, men det er lite positivt som skjer når de er i posisjon.

Noe av det som provoserer meg mest er at mange snakker om hvor mye lettere det er å være annerledes enn det var tidligere, fordi vi som samfunn har blitt så mye mer tolerante. Det er en grunn til sysselsetingen er lav blant mennesker med funksjonshemming og funksjonsnedsettelse, og innvandrere fra Afrika og Asia, samtidig som disse gruppene har et sterkt ønske om fulltidsarbeid. Det er fordi mange ikke vil ansette/jobbe sammen med de som ikke passer inn i miljøet. Det betyr i realiteten at en er avhengig av å ha den annerledesheten samfunnet har godtatt. En må rett og slett være annerledes på rett måte.

Manga-serien Hetalia: Axis Power bruker land som figurer. Det er over 60 karakterer i serien, men de viktigste er aktørene fra 2. verdenskrig. Hvis vi tenker oss at Norge er en person i en fiktiv historie, hvilke trekk ville du gitt denne personen? Det er en god mulighet for at denne ikke hadde vært sympatisk. Jeg har tidligere omtalt Norge som et land med sterke narsissistiske trekk, og selv om det var sterke ord, er jeg ikke sikker på om det var urettferdig.

Det er ingen som bare havner utenfor. De blir skjøvet ut. Det er altså noen som er aktive i å flytte mennesker ut i periferien, og det er ikke ofrene som handler. Når en først har fått noen ut der, kan en ikke angripe dem for at de ikke vil jobbe. Hvor skal forresten jobbene komme fra? Tenk deg at målet er å få sysselsetttingen opp blant innvandrere, funksjonshemmede, og deltidsansatte som vil jobbe mer. Det er allerede flere jobbsøkere enn det er ledige jobber, så hvem skal de ta jobbene fra?

Privat fest under de rødgrønne

Kommersielle selskaper overtar utviklingshemmede

Kutter i penger til funksjonshemmede

Over 80 000 funkjsonshemmde får ikke jobb

Funksjonshemmede må gå kjøkkenveien

De rødgrønne tar fra de svakeste