RSS Feed

Akseptering

John Olav Ytreland:

Det er noen som har lest dette innlegget de siste dagene. Jeg synes det er verdt å publisere innlegget på nytt, og jeg har to hovedbegrunnelser:

1. Jeg håper dette kan hjelpe andre foreldre som kanskje er usikre på hva de skal gjøre.

2. Jeg vil også minne utenforstående på at det aldri er er en god idé å dra forhastede slutninger (jump to conclusions, som de gjerne sier på engelsk).

Jeg skriver om dattera mi i dette innlegget og hun har fortsatt den fine framgangen hun hadde vist da jeg skrev inlegget for et år siden. Hun har nettopp startet med klarinettundervisning på kulturskolen. Vi anbefalte også at skolen kjøpte det kognitive verktøyet KAT-kassen (CAT står for cognitive affective training), noe PPT senere også har anbefalt at skolen gjør. Hun får et bedre liv fordi vi som foreldre har vært veldig aktive.

Originally posted on John Olavs skriveloft:

puslespill Ulike versjoner av puslespillbiter har blitt brukt som symboler for å skape forståelse for autisme siden 60-tallet. Da var det mye en ikke forstod, mens puslespillet i dag like mye symboliserer vanskelighetene disse har med å finne seg til rette i fellesskapet.

World Autism Acceptance Day blir markert 2. april. Jeg er ikke så opptatt av denne dagen fordi jeg har 365 slike dager hvert år. De som har fulgt bloggen min over tid har kanskje lagt merke til at jeg skriver om mange ulike emner, men at det er to emner jeg er spesielt opptatt av, autismespekteret og barnevernet.

En bruker gjerne ordet acceptance i forbindelse med diagnoser i det engelske språket. Vi kunne brukt det fornorskede ordet akseptering, eller godkjennelse/gå med på. Det er snakk om noe en kanskje egentlig ikke ønsker å erkjenne, men som en likevel bør akseptere fordi det er det eneste rette. Hvis en…

View original 1 252 more words

Alejandro og gjessene som forsvant

Jeg husker en ekskursjon vi hadde til riskmomumentet Haraldshaugen da jeg gikk på barneskolen. Jeg liker ikke forandring og det føles på en måte godt at noe er det samme som det var for 35 år siden.

Jeg husker en ekskursjon til riksmomumentet Haraldshaugen på barneskolen. Jeg liker ikke forandringer fordi de har en tendens til å være negative, og det føles derfor på en måte godt at noe er uforandret, som Haraldshaugen er 35 år seinere.

Det er to, kanskje tre uker siden jeg hørte den grusomme lyden, kikket opp og la merke til de første grågjessene som pløyde seg gjennom lufta i en vingeformasjon over vindfulle Haugesund. Jeg har hørt og sett mange flere av dem siden den sommerdagen vi fikk i år. Ornitologi er et av de feltene jeg gjerne skulle hatt mer kunnskaper om, men problemet er nok at jeg er interessert i så mye, og jeg har derfor fragmenter av veldig mye rart. Jeg må nok innrømme at jeg har et temmelig begrenset kjennskap til grågåsas liv, men jeg har en viss formening om at det er et høsttegn jeg har observert de siste ukene. Gjessene viser en god porsjon sunn fornuft når de reiser sørover for vinteren. Jeg hadde gjerne slått følge.

Den første uka etter skolestart gikk nesten i feriemodus og den var egentlig sommeren vår. Dattera mi startet på mellomtrinnet og hun hadde bare litt leselekse, samt at jeg måtte legge bind på bøkene. Vi utnyttet derfor det fine sommerværet og var på stranda/piknikk fire ganger denne uka. Det skal bli mer høstlig vær neste uke, men nå starter også høstprogrammet opp for fullt. Det blir speider, ballett, klarinett og kor, samt litt øving hjemme. Jeg skal arbeide med mine egne prosjekter også, så jeg får nok innhold å fylle dagene med.

Jeg bor like ved Aibel, skipsverftet i Haugesund. De har et årlig arrangement under Sildajazzen de kaller Kulturhelg. Det betyr konsert bokstavelig talt rett utenfor huset mitt på fredag og lørdag. Morten Abel var hovedattraksjonen på fredagen, mens Alejandro Fuentes takket ja på kort varsel da Donkeyboy meldte avbud til lørdagens konsert. Det innebar veldig høy lyd fra rundt 19 til 01 begge kveldene. Det var ikke veldig behagelig, men dette er på en måte sommer også. Nå er det imidlertid slutt på festivalene og byen flytter innendørs.

Jeg hadde allerede fått noen ubehagelige påminnelser om at den bekymringsløse sommeren nærmet seg slutten da Frøken Fryktløs dukket opp med Yolo. Jeg føler meg nok ikke på hjemmebane i en verden der en skal si mest mulig med 140 elller 160 tegn, men vet i alle fall nå at YOLO betyr you only live once. Det minner meg litt om budskapet i ungdomsfilmene jeg vokste opp med på 80-tallet. Sønnene fra velstående familier var noen klyser, mens helten kom fra en fattig familie og gjorde det verre for seg selv fordi han mente at han skulle leve mens han var ung. Det var derfor ikke aktuelt å gjøre lekser, arbeide eller noe annet som minnet om foreldrenes liv.

Men det er de voksnes liv som tvinger seg på nå som høsten er her, og det er tross alt rutinene som er en forutsetning for et godt liv. Jeg har hatt et yrkesliv som har vært preget av konflikter, men den lutherske tanken om at arbeid er en form for bønn appellerer likevel til meg. Når jeg søker meningen med livet er derfor arbeid sentralt, arbeid der jeg får bruke ferdighetene mine og ikke minst det som driver meg og som får meg gjennom de tunge dagene. Det er det blogging gjør for meg. Men jeg føler det nok sånn fordi jeg bor i Norge. Det hadde vel ikke vært like lett å snakke positivt om arbeid hvis jeg var en ufaglært arbeider i USA og var avhengig av to jobber. Da blir ikke livet mer enn arbeid, og sannsynligvis ikke et arbeid en elsker.

Jeg har noen mål. Jeg startet dette året med #OneWord365. Jeg har hatt et stort ønske om å skrive i mange år, men det fungerte ikke som journalist. Jeg mener jeg har ferdigheter, men om det er inntektsgivende ferdigheter er en annen sak. Nyttårsforsettet mitt var derfor mer enn å gjøre et forsøk på å skrive ei bok; det var å finne den personen som kan arbeide og bruke de ferdighetene og interessene jeg har. Jeg jobber med flere prosjekter som jeg tror kan være svaret. Det er en makt bare skriftspråket har. Jeg har egentlig svømt motstrøms hele livet, og det stemmer nok ikke alltid at det er det som gjør en sterk. Det jeg søker nå er derfor litt roligere farvann som jeg håper skal ha en terapeutisk innflytelse.

Jeg svømte motstrøms når jeg prøvde meg som industriarbeider, sjåfør, kontormedarbeider, journalist, lærer etc. Jeg gjorde alltid plikta mi, men det var ikke et lett liv. Jeg har mistet litt av fokuset på #OneWord365 i sommer, men jeg håper jeg har satt i gang noe som får meg inn på det sporet jeg drømte om for mange år siden. Men jeg trenger nok rutinene likevel, så det er vel greit at pliktene kaller. Jeg håper det blir en produktiv, stimulerende høst.

Trusselen fra maskinene

Det er en bedrift et kvartal fra der jeg bor som heter Deloitte. Jeg har syklet/gått forbi der mange ganger uten å tenke så mye over hva de driver med, men jeg googlet dem i dag, og fant ut at de driver med økonomisk rådgivning og forretningsjus. Jeg gjorde det fordi jeg leste om den britiske delen av dette store selskapet i The Guardian.

De skriver nemlig om en studie eller granskning som Deloitte har gjort av teknologiens påvirkning på arbeidsplasser de siste 140 årene. Det var noe som skurret den første gangen jeg leste gjennom denne artikkelen, og jeg stiller spørsmål ved konklusjonene de kom fram til. Hovedkonklusjonen er at maskiner ikke har hatt noen ting å si på sysselsettingen de siste 140 årene, og at vi derfor ikke har noe å bekymre oss for.

Studien innrømmer at teknologi har kostet mange jobber i noen sektorer, men de som har utført studien tviler på om dette var jobber vi egentlig ville ha, og de antyder dermed at dette var en velsignelse. Det var f.eks. 6,6 % av arbeidsstyrken i England og Wales som jobbet i landbruket i 1871, mens tallet i dag er 0,2 %.  Det var 200 000 av de 32,5 millioner inbyggerne i Wales og England i 1901 som jobbet med å vaske klær, mens det i 2011 kun var 35 000 av en befolkning på 56,1 millioner som levde av det samme.

Studien viser til at det har vært en enorm økning i sysselsettingen i helsesektoren, spesielt hjelpepleiere, samt assistenter i skolen, noe tilsvarende NAV-ansatte og bartendere. Rapporten bruker det faktum at det er flere frisører enn noensinne som et bevis på at nye muligheter vil dukke opp. Det var én frisør per 1793 innbyggere i 1871 og tallet har økt til én per 287 mennesker i dag. Noen av yrkene det ikke er noe særlig behov for i dag er vevere, strikkere og maskinskrivere.

Jeg la spesielt merke til at studien noen ganger refererer til prosentandel av befolkningen og andre ganger til antall ansatte. Det gjør de f.eks. når de viser til at antall revisorer økte fra snaue 10 000 i 1871 til drøye  215 000 i 2011. Det er sikkert en stor økning i prosent av befolkningen også, men jeg tipper de skifter fram og tilbake fordi de vil velge det meste dramatiske tallet. Dette kalles manipulasjon.

Androide. Vi er mest kjent med maskiner som ser ut som maskiner. De vil før eller seinere begynne å se ut som personer. Forandrer det på noe?

Vi er mest kjent med maskiner som ser ut som maskiner. De vil før eller seinere begynne å se ut som personer, og jobbe mer effektivt enn oss. Forandrer det på noe?
Foto: Victor Habbick via freedigitalphotos.net

Det som slår meg når jeg leser artikkelen i The Guardian er at de egentlig har sammenliknet to samfunn som ikke lar seg sammenlikne. Vi har mange helsearbeidere fordi vi lever lenger og det blir stadig flere gamle blant oss. Vi lever heller ikke i et selvforsynt bondesamfunn, men i et bysamfunn som hovedsakelig baserer seg på at vi må kjøpe alt. Vi har mer penger fordi maskiner har økt produktiviteten, noe som åpner opp for tjenester vi strengt tatt ikke trenger.

Vi lever i en veldig spesialisert verden, men det er noe vesentlig jeg tror vi har mistet. En kommer ingen vei uten skole i dag, selv om noen lærer bedre gjennom praktisk opplæring. Det virker brutalt på oss i dag når vi leser eller hører om gutter ned til 12 år som dro til sjøs. Det var nok ikke alltid fokuset var på å hjelpe dem. For noen var kanskje motivet å kvitte seg med en urokråke av en sønn som de mente brakte skam over familien, men sjømann eller fabrikkarbeider var likevel en mulighet for de som ikke hadde noen framtidsutsikter i hjembygda. Vi hadde dessuten en del fattige familier på den tida, men det er ikke like mange muligheter for barn fra fattige familier i dag. Da tenker jeg spesielt på de som ikke har forutsetnnger for å lykkes i skolen, og hvorfor skal vi på død og liv presse alle gjennom videregående?

Det er kanskje ikke nødvendig å svartmale situasjonen. Det er mulig at teknologi ikke betyr slutten, men jeg tror likevel det vil forverre situasjonen for de som ikke lykkes på skolen. Det er stadig flere yrker der en må ha to år på yrkesskole etterfulgt av to års opplæring i bedrift for å få fagbrev. Jeg tror det fremdeles er muligheter for de som er heldige nok til å få en jobb uten fagbrev. Hvis en har jobbet i 5 år som renholdsoperatør kan en f.eks. ta fagbrev som praksiskandidat, men det er ingen tvil om at veien blir stadig lenger. Men dette er nok et yrke som vil forsvinne, for det blir sikkert ikke lenge før vi får maskiner som arbeider på samme måte som en robotgressklipper.

Hvis en kikker på gamle gravsteiner kan en få inntrykk av hvor viktig det var med en tittel. I den gamle sjøfartsbyen Haugesund kan en se store steiner og obelisker. Da dreier det seg om skipsredere, skipsførere og bedriftseiere innen sildeindustrien. Det var de som utviklet byen. En finner også yrkestitler som ikke betyr noe særlig i dag, men det var viktig å vise at en hadde vært noe. Vi er muligens på vei tilbake mot dette samfunnet, og det er nok en del familier som vil være uenige i det gamle uttrykket som sier at «i døden er vi alle like.» Vi er like forskjellige som vi var da vi levde.

Det vil kanskje være yrker som overtar for de som forsvinner, men jeg tror det kan dreie seg om dårlig betalte jobber. Jeg tror det er mye som kan forandre seg i framtida, og kanskje er det ikke mulig økonomisk for alle å få barn, bl.a. fordi en aldrende befolkning ikke nødvendigvis betyr en syk befolkning. Det kan også bety at fremskritt innen moderne medisin kan holde oss yrkesaktive stadig lenger, noe som sannsynligvis ikke er gode nyheter for de unge.

Det er grenser for mange av oss som kan klippe hår og servere alkohol.

Technology has created more jobs than it has destroyed
Sjømannsliv

Invitasjon

google maps

Dette er et slags skattekart. Jeg tror Harald Hårfagre ble gravlagt på Hauge (nærmere bestemt Kong Sverres gate), men Gard der Haraldshaugen ligger ble kanskje feilaktig utpekt på 1600-tallet.
Google maps

Jeg har lenge hatt en interesse for historie, men har stort sett holdt meg unna det på hovedbloggen min. Det er fordi mange av de som leser det jeg skriver om f.eks. autisme og religion sannsynligvis ikke hadde vært like fascinert hvis jeg skrev om historie, spesielt ikke lokalhistorie.

Jeg har derfor startet en ny blogg der jeg skal skrive om lokalhistorie, d.v.s. fra Nord-Rogaland og Sunnhordland. Jeg håper det første inlegget kommer innen et par dager, og det blir om et av de store mysteriene her lokalt. Hvor ble Harald Hårfagre gravlagt?

Dette er kanskje en ego trip. Jeg leser og skriver om lokalhistorie fordi jeg liker det, men jeg håper jeg kan gjøre det litt interessant for andre også. Jeg søkte forøvrig på en jobb som pedagog på Haugalandmuseene i 2006, men fikk ikke den jobben. Det hadde vært drømmejobben min, bortsett fra at en sosial jobb neppe hadde vært det ideelle for min del. Jeg tenker mest på at det å formidle historie er fantastisk. De som jobber i et museum e.l. er veldig priviligerte.

Velkommen.

Norske ritualer

familien foran ei blå boble

Jeg tror dette var den første bilen vår.

Dette er den siste helga i sommerferien, og som jeg har skrevet om tidligere i sommer har jeg ikke reist noe sted. Jeg har opplevd noen av de lokale festivalene og lest en del bøker. Jeg har også mimret litt om barndommes campingturer, og dette innlegget er resutatet av denne tidsreisen. Jeg har dessverre ikke en scanner, så jeg har tatt bilder av bildene.

Det er ingen tvil om at jeg hadde gått glipp av en del i barndommen hvis vi hadde kjørt en relativt ny bil. Det gjorde vi aldri, og jeg er ganske sikker på at de bilene vi kjørte aldri hadde tålt en EU-test. Vi hadde bl.a. ei boble som var veldig fin i lakken, men hvis du hadde kikket under den matta du hvilte føttene på, hadde du sett asfalten gjennom små rusthull. Men dette skjedde lenge før sikkerhet var en problemstilling. Da var det «ser du det ikke finnes det ikke-prinsippet» som gjaldt.

Det var vanlig at bilen ble fullstendig fullpakket og det var nok ikke mulig å få inn så mye som en tannpirker. Det er i dag fokus på at en må sikre alt som er inne i bilen. Det kan ikke være noe som ligger løst, for hvis en skulle være så uheldig å krasje, vil dette fly framover som et prosjektil. Jeg er ikke sikker på om det var en problemstilling da vi tok turene våre 70-tallet. Både baggasje og folk hadde nok like mye bevegelsesfrihet som King Oscar sardiner. Det gikk helt fint med mindre du hadde behov for å puste. Vi måtte nemlig trekke inn pusten for at pappa skulle klare å presse inn de siste posene. Det er et under at vi klarte å pakke bilen igjen hver morgen før vi skulle reise videre, men det gjorde vi faktisk.

Jeg husker at campingturene startet med fjellet. Vi kjørte som regel over Haukeli, men det gikk etappevis, for det skulle ikke all verden til før bilen kokte. Vi måtte derfor vente litt før vi kunne fortsette. Dette var noe vi visste om på forhånd, og jeg kan ikke huske at noen ble stresset av mangelen på framdrift. Det var faktisk framdrift som gjorde oss stressa, for det var ikke alltid behagelig å ligge begravd under en haug av poser. Det er lett å romantisere over fortida og hevde at alt var bedre før, men jeg tror vi i det minste hadde et annet forhold til tid, selv om mamma sikkert fikk høre en del «er vi framme nå?» i løpet av de timene vi tilbrakte i bilen. En kan undre seg over, noen ganger, om barn i dag har snudd det på hodet. Det virker som de slipper dette stresset fordi de lever i en virtuell eller simulert virkelighet, og det er virkeligheten utenfor nettbettet eller smarttelefonen som provoserer dem.

bil nummer to

Denne bilen hadde et lavt kokepunkt.

Nå hadde vi kanskje ikke sett for oss Nesbyen som det ideelle stedet for et ferieminne, men jeg har et takket være at vi kjørte et gammel vrak. Faren min døde i 1979, året jeg fylte 11, og vi dro på den første turen uten han sommeren etter. Mora mi hadde ikke tatt sertifikatet ennå, og det var derfor kjæresten til en av søstrene mine som kjørte. Jeg husker denne sommeren spesielt for to hendelser.

Vi bodde i Ramsdalsblokkene i Haugesund og det var et uvanlig flott nabolag til å være blokk. Ramsdalen grenser til Haraldsvang og Djupadalen, som er de to største rekreasjonsområdene/parkene i Haugesund. Parkene er delvis kultivert eller tilrettelagt for turgåing og delvis uberørt. Det samme kan en si om dette lille området mellom de to parkene. Det var altså mye rom for barn å boltre seg på. Jeg sprang mye i skogen og på haugene der, men et uhell i 1979 skapte det som ble en brutal opplevelse.

Jeg snublet, falt fremover og skulle ta meg for, men resultatet ble at ringfingeren på den høyre hånda stod i vinkel etterpå. Jeg mener å huske at jeg klarte å bevege på fingeren, men det var som om den bare kunne stå i to posisjoner, men ellers ikke bevege seg. Mamma tok meg til sykehuset der legen konkluderte med at jeg hadde slitt en sene. Han plasserte ei skinne over fingeren og rullet en bandasje over fingeren og hånda, veldig stramt. Jeg skulle gå med denne i et visst antall uker, men mamma tok meg heldigvis tilbake til sykehuset tidligere. Da hadde jeg nemlig hatt veldig vondt i flere uker, og da legen tok bandasjen av hadde fingeren fått alle regnbuens farger, og jeg mener å huske at det var noen veldig mørke farger også.

Jeg forstod ikke den oppmerksomheten jeg fikk, eller hva de voksne mente da de snakket om at jeg hadde vært nær ved å få koldbrann. Jeg kan vagt huske at jeg ble vist inn i et rom på sykehuset der mange voksne i hvite frakker ville se på fingeren. Jeg antar det var snakk om legestudenter og andre kirurger, og jeg fikk altså vise dem fingeren i en alder av 11 år. Jeg ble deretter sendt til et lite sykehus i Stavanger der de fikset på skaden så godt det lot seg gjøre. Men denne ferien kom mellom der et sted, og behandlingen av «regnbuefingeren» bestod i å holde hånda i varmt vann med grønnsåpe. Høyrehånda mi fikk dermed et daglig vannbad med påfølgende skift av gasbind under denne campingturen, som fikk et ufrivillig opphold i Nesbyen. Jeg tipper mamma var lettet da vi kunne kjøre videre, for det var nok ikke den letteste plassen å underholde to tenåringer og en pre-tenåring.

hoppbakke

Bildene ligger i plastlommer uten noen forklaring. Jeg vet derfor ikke hva/hvor det er, men tipper at dette er hoppbakken som tydeligvis gjorde inntrykk på meg.

Vi var på vei Ekeberg Camping i Oslo og deretter det store utlandet, Sverige. Jeg kan ikke tenke meg at noen hadde sett for seg ei uke i Nesbyen. Det var neppe en del av planen, men motoren ville ikke mer, og vi måtte derfor vente til verkstedet fikk den delen vi trengte. Det er rart det ikke hadde skjedd før, men de gamle kjøretøyene fikk oss til utkanten av Skandinavia og hjem igjen.  Det var ikke veldig dramatisk for min del da bilen streiket i Nesbyen, for det som sitter igjen er at det var markjordbær akkurat der bilen stoppet. Jeg husker ellers ikke så mye fra oppholdet i Nesbyen for 35 år siden, men har et vagt minne om at vi gikk opp en gammel hoppbakke og at ovarennet av tre ikke virket veldig solid. Jeg husker også at vi kjøpte noen små fiskevinner e.l. De var noe veldig puslete, så det var sikkert noe vi hadde kjøpt på en bensinstasjon. Vi kan vel si det sånn at det ikke ble mye fisk da vi vasset i elva som rant gjennom bygda. Jeg gikk jo rundt med ei zombie-neve og skremte kanskje vekk det meste, men søstrene mine prøvde fiskelykken. Jeg skal ikke nevne navn, men hele beholdningen den dagen var det ubeskrivelige synet av et familiemedlem som ikke bare kastet kroken med agn, men hele sulamitten. Deretter hoppet hun like greit etter for å finne det igjen. Noe sier meg at hun er glad i dag for at dette var lenge før smarttelefon og sosiale medier, for det er en tradisjon i familien min for å huske og dele ydmykelser. Da er vi veldig generøse.

Vi hadde et stort familietelt som ble plassert på takgrinda. Det var et styr å få dette opp, og vi kom som regel seint fram til campingplassen. Alle var sultne, trøtte og drømte om soveposen, men det var ikke snakk om å dekke det første nivået i Maslows behovspyramide før vi hadde organisert teltstengene, reist teltet og satt alle pluggene i bakken. Hele familien måtte delta, også i diskusjonen om hvor de ulike stengene skulle. Når vi endelig hadde krøpet ned i soveposen, oppdaget vi at det ikke akkurat var en Jensen-madrass under oss. Vi fikk etter hvert kompetanse på både «bakkesoving» og en norsk variant av spikerseng, «kampestein-pute.» Dette var også tilfellet på Nesbyen-turen, men etter en sein ankomst til Ekeberg var det fantastisk med flere dager i Oslo.

familie på campingtur

Dette må ha vært en av de første turene.

Vi hadde kanskje den verste overnattingen i Sarons Dal. Dette kristne sommerstevnet ble etablert av Aril Edvardsen på midten av 1960-tallet, og jeg kan vagt huske at jeg var mer opptatt av å lete etter tomflasker enn å finne Gud, men husker at dette var en dramatisk bakkesoving. Det var ikke snakk om å holde noe tilbake. Nei, vi fikk alt samtidig og det styrtregnet i dagevis. Teltet var mer eller mindre et inndørs basseng og det meste var vått. Bilen var i tillegg noe uheldig parkert og faren min var bekymret for at den skulle gli ned mot teltet. Han stod derfor opp midt på natta for å flytte den.

Det var ikke alltid vi slo opp teltet på en campingplass. Jeg husker en gang vi sov ved siden av/delvis under ei bru, og det var ei hylle under denne brua. Den fungerte som kjøleskap og det var tydeligvis såpass kjølig at ferskvarer ikke tok skade av det. Jeg ble veldig begeistret for ei jente som overnattet der sammen med faren sin. Hun vant hjertet mitt da hun viste samlingen sin med døde dyr på glass. Jeg fikk oppleve en del på disse turene i barndommen, men det var kanskje høydepunktet.

Jeg husker en gang i Danmark vi trodde vi skulle oppleve en luksus vi bare hadde drømt om. Vi skulle besøke Legoland og H.C. Andersens Hus og vi flyttet for en gangs skyld innendørs. Stemningen steg mange hakk inne i bilen da faren min kom tilbake til bilen og sa at vi skulle bo i en bungalow. Jeg ante ikke hva det var, men at det var noe grandiost var det ingen tvil om. Jeg tror ei jordhytte eller et redskapsskur hadde vært en mer dekkende beskrivelse. Dette var en grov fornærmelse mot denne flotte byggestilen som var populær blant engelskmenn under kolonitiden i India. Dette var en høyst minimalistisk affære, og hvis noen skulle snu seg måtte de gå ut for å gjøre det, og rygge inn igjen. Vi slo derfor opp campingbordet og hadde stua utenfor. Vi fikk dermed opplevelsen det var å sove i senger i en dansk bungalow, samtidig som vi fremdeles utnyttet det feriepotensialet det er i å by på seg selv, i form av å donere blod til en million mygg.

Men vi fikk faktisk sove på hotell en gang. Jeg aner ikke hvilken by dette var i, annet enn at det var i Sverige. Vi kom seint fram og fant sannsynligvis ikke en campingplass, og derfor parkerte vi foran dette hotellet. De syntes vel litt synd på denne trøtte familien og lot oss derfor sove i en konferansesal. Det er rart å tenke på at ting alltid ordnet seg. Vi var en familie med lav inntekt, og hadde ikke råd til luksus, men foreldrene mine klarte å gi oss utenlandsferier likevel. Om dette var ferie for dem er en annen sak. Vi kom som regel seint hjem igjen den kvelden vi parkerte utenfor blokka i Ramsdalen, og mamma hadde en regel hun ikke var villig til å fire på. Ingen kunne legge seg uten et bad.

Da jeg vokste opp var sommerferie nesten som et rituale. Det var noe vi bare måtte gjøre, og sammen med Sankthans, 17. mai og Jul utgjorde sommerferien en del av erfaringen som mennesket. Det var nærmest disse hendelsene som definerte oss som nennesker. Misforstå meg rett, jeg setter like stor pris på disse dagene som de fleste andre, men det er egentlig fullstendig meningsløst å kle seg tynt på det som ofte føles som en veldig kald maidag, insistere på å spise ute en midtsommerkveld der regnet kommer vannrett som prosjektiler fra en usynlig marine til sjøs, og på slutten av året brenner vi like dumt av vannvittig mye penger for at barna skal få like mye elektronikk som alle andre. Det sprøeste av alt er at dette gjør oss utslitte og drittleie, og mange voksne har det ikke bra før ferien er over.

Samme hva som skjedde var jeg bare et barn. Det var ikke jeg som opplevde stresset. Vi har hatt dårlig råd selv og dattera mi har derfor ikke fått oppleve denne type ferie. Hun er 10 år nå, og det er ikke det at hun aldri har vært på turer, men det har stort sett dreid seg om 2-3 dager i ei campinghytte eller B & B. Vi satser på at det blir en tur til Legoland neste år og kanskje et badeland. Vi må gjøre det før hun blir for gammel. 10-åringen så en reklame for et dansk badeland på en av barnekanalene på TV, og det er mulig vi klarer begge deler. Det blir derfor sannsynligvis telttur, men det er med en viss engstelse jeg tenker fram mot neste sommer. Jeg vet ikke om det er fordi hun er amerikansk, men kona mi har aldri forstått nordmenns fascinasjon med primitiv overnatting, og siden jeg vet at campingplasser ofte minner mer om en potetåker enn en golfbane, aner jeg at stressfaktoren kan bli i høyeste laget.

Jeg har blitt litt mer bedagelig selv i voksen alder. Jeg brydde meg ikke så mye som barn, men det er ikke alltid like stas å ta på seg våte klær, krype ut av teltet og manøvrere seg over ei myr for å gå på do klokka 5 på morgenen. Det er heller ikke alltid like stas å hente drikkevann, lage mat og vaske opp i all slags vær, gjerne mens resten av familien gir uttrykk for betydelig misnøye. Vi overnattet imidlertid en god del i spartanske campinghytter for noen år siden, bl.a. i Bergen og Stavanger. Kona mi var nok ikke veldig sjarmert, og gjorde det mer fordi det var nødvendig enn fordi hun ønsket det, men kom fra opplevelsen uten nevneverdige traumer. Vi skal vel klare en tur til Billund med overnatting i bungalow også.

Kryss kvalitet inn

Jeg startet dette innlegget som en kommentar til Lamme Tankers innlegg Kvinnemakt – en trussel mot menn, men ombestemte meg fordi den begyndte å bli litt lang, og da jeg blandet inn amerikansk politikk tenkte jeg at det kanskje ikke var relevant i en debatt om et norsk kommunevalg.

Bakgrunnen for at jeg skrev inlegget Hvor er de viktige sakene var Susanne Kaluzas kampanje Kryss kvinnen inn. Hun foreslår å øke kvinneandelen i lokalpolitikken ved å sette et kryss ved kvinnelige kandidater på stemmeseddelen. Jeg har nok ikke veldig stor tro på politikerne i kommunen min. De gjør mange rare prioriteringer og det eneste lyspunktet er at ordføreren ikke tar gjenvalg. Men en kan ikke se bort fra at dette opprøret kan gjøre valget litt mer interessant, for hvis det blir en suksess får vel partiene representanter som de egentlig ikke vil ha i bystyrene. Det blir nesten som et reality show der en aldri kan vite hvem som blir sendt hjem.

Nå ser jeg litt mot USA etter som mange av våre politikere drømmer om et Europas Forente Stater, og det er en interessant parallell til den amerikanske valgkampen. Jeg fikk inntrykk av, da Hillary Clinton kjempet mot Obama om å bli Demokratenes presidentkandidat for 7 år siden, at mange kvinner var begeistret for henne fordi hun var kvinne. Jeg husker flere intervjuer på den tida med kvinner som gikk på valgmøtene til Hillary Clinton, og noen ga svar som tydet på at kjønn var det viktigste kriteriet for dem. Det finnes nesten ikke en politiker i USA som ikke har noe belastende ved privatlivet sitt, og Clinton-familien er absolutt ikke noe unntak. Vi får se hvor belastende det blir med rykter og anklager som ikke forsvinner, men Clinton har foreløpig solid støtte.

Bernie Sanders

Bernie Sanders kaller seg selv en sosialist, er en uavhengig senator i Kongressen, men blir regnet som demokrat. Kanskje er han den kandidaten kvinner bør stemme på i USA?
Wikimedia Commons

Det som jeg synes er spesielt interessant denne gangen er at Bernie Sanders foreløpig ser ut til å være hovedutfordreren hennes. Han blir gjerne kalt for en sosialist, noe som er en belastende merkelapp i USA. Han har imidlertid en del saker/løfter som en skulle tro var viktige for kvinner, som bl.a. 12 ukers mamma/pappapermisjon (dette er ikke en rett i dag), bedre helsetjenester og subsidierte høyskolestudier. Bernie Sanders minner meg mye om Jimmy Carter, som jeg tror flyttet inn i Det hvite hus med de beste intensjoner, og jeg mener hans virke etter at han fullførte tjenesten bekrefter det. Jeg er imidlertid ikke sikker på hvor mye det er mulig for ett ærlig menneske å gjøre i den brutale storpolitikken. Jeg tror Sanders er mer enn ord også, men det er et spørsmål om hvor mye spillerom han ville fått som president.

Det er en annen kandidat som sannsynligvis blir en større trussel mot Hillary Clintons ambisjoner hvis han stiller. Jeg kjenner ikke så mye til han, men sammenliket med Sanders virker Visepresident Biden mer som en bulldoser. Jeg tror ikke det blir mye feminisme der. Det er for mange som stemmer av gammel vane. Jeg tror mange starter med det partiet foreldrene deres stemte på. De skifter kanskje seinere, men jeg er ikke sikker på om det ligger en vurdering eller analyse bak valgene vi tar. Det skal bare én TV-debatt til for at vi skifter mening, samtidig som opplsutningen til de ulike partiene er ganske stabil ved valgene.  Men det blir spennende å se om noe forandrer seg denne gangen.

Hvor er de viktige sakene?

Vi har sett det før, feminister som villeder folk, og jeg tror dessverre ikke dette blir den siste gangen. Forrige gang jeg leste om Susanne Kaluza frontet hun en kamp mot reservasjonsretten som sannsynligvis ikke forandret på noen ting som helst, selv om hun feiret det som en seier. Denne gangen dreier det seg om kommunevalget.

Susanne Kaluza mener vi bør stemme utelukkende på kvinner i det kommende valget for å få flere kvinner inn i lokalpolitikken. Vi skal altså ikke vurdere om denne kandidaten er den beste, og det ligger vel en antakelse i bunn om at kvinner automatisk gjør de rette valgene. Det er nesten som om meningene og holdningene denne representanten har er irrelevante. Inga Marthe Thorkildsen kom ut med ei bok nylig der hun mer enn antydet at ADHD ikke er annet enn en indikasjon på at barn har blitt utsatt for vold. Hun er kanskje et første valg blant feminister, men kanskje ikke det beste for norske familier likevel.

Jeg vil tro det er et større demokratisk problem at det tynnes ut i rekkene av ærbare politikere og at vi ikke kan velge kandidater selv. Det kan dessuten være til dels skitne kamper som utspiller seg i den lukkede nominasjonsprosessen. Ved Stortingsvalget for to år siden prøvde f.eks. Eskil Pedersen og hans støttespillere å presse seg inn på 3. plass for Ap i Telemark, og det som egentlig var ganske avklart, endte med et splittet fylke og utfallet var dermed usikkert helt til det siste. Les om det på vg.no.

Vi må altså bare godta de kandidatene som vinner den interne maktkampen i partiet. Vi kan krysse fram kvinner, som Kaluza foreslår, men det er likevel snakk om kandidater som ikke nødvendigvis fikk posisjonen sin gjennom demokratiske prosesser. Da er det kanskje litt urealistisk å forvente demokratisk skolerte politikere. Når det gjelder Stortinget begrenser representantene våre de mulighetene vi har til å bli hørt når stadig flere avgjørelser blir tatt utenfor landets grenser. Stortingets oppgave blir i mange tilfeller å gjennomføre regler som har blitt utformet av EU, samt passe på at norske regler ikke kommer i konflikt med EU/EØS-retten.

Det er noe liknende på kommunenivå. Der kan politikerne gjøre som de vil. Terrakommunen Haugesund tok f.eks.opp et lån for at byen skal få den stadion-standarden som NFF krever  for videre spill i Eliteserien. Bystyret i hjemkommunen min vedtok seinest i juni 2015 å kutte skolebudsjettet til beinet og flytte flere eldre inn på dobbeltrom, samtidig som de vurderer å ta imot flere flyktninger. Det var ikke noen kritiske røster i bystyret, heller ikke blant de 18 kvinnelige representantene. Det var et samlet bystyre mot folket.

Det blir gjerne sagt at vi har demokrati ved at vi kan stemme noen ut ved neste valg, men vi må altså velge fra en udemokratisk liste. Jeg er ikke sikker på hvorfor vi ikke benytter oss av den muligheten i større grad, men det hadde kanskje ikke spilt noen rolle. Politikere må ikke bare overbevise oss velgere, de må også overbevise lokallagene i sitt eget parti, og det gjør de neppe ved å fronte kontroversielle og folkelige forslag. Det er oppskriften på en beslutningsvegring. Vi har i teorien noe vi skulle ha sagt hvert fjerde år i rikspolitikken og hvert fjerde år i kommunepolitikken, men vi kan altså hverken påvirke nominasjonen eller de koalisjonene partiene velger å inngå. Problemet er ikke bare for liten kvinneandel. Politikk er et eliteprosjekt og denne eliten har en til dels nedlatende holdning til sine egne velgere. Vi har derfor ikke nok innflytelse enten vi er menn eller kvinner. Det hadde vært en bra politisk sak.

Feminister har en tendens til å komme med så lite gjennomtenkte forslag at jeg noen ganger mistenker dem for å være plassert der for å drive desinformasjon. Dette er en velkjent taktikk i andre land. Jeg sa det mest som en fleip, men la meg vise til et par eksempler for å illustrere hva jeg mener.

Jeg følger litt med på UFO-fenomenet. Ikke fordi dette fenomenet stammer fra andre planeter, men nettopp fordi det ikke gjør det. Det gjør det verdt å studere etter min mening. MUFON er en amerikansk organisasjon, og sannsynligvis den største organisasjonen på verdensbasis som har engasjert seg i etterforskningen av vitneobservasjoner. Det er mange som er skeptisk til MUFON, bl.a. fordi det er mistanke om at det som gjerne blir omtalt som kilder eller varslere i ulike grener av Forsvaret eller etterretningsorganisasjoner, rett og slett er agenter som kommer med bevisst feilinformasjon.

Det er en grunn til at mange amerikanere tror på konspirasjonsteorier. Det er som regel en kjerne av sannhet i galskapen. Det er mange konspirasjonsteoretikere som starter med en veldig fornuftig argumentasjon, men de tar gjerne en u-svng og utvikler etter hvert noen veldig spesielle teorier. Det ødelegger troverdigheten til hele feltet, og noen mener altså at det er en bevisst strategi bak. Dette har kanskje blitt gjort med den religiøse organiasjonen Nation of Islam, og i USA jobbet f.eks. den kjente feministen Gloria Steinem for CIA på 1960 og 70-tallet.

Jeg skal ikke påstå at det samme er tilfellet i Norge og med norske feminister, men jeg sitter med en følelse av at de velger litt rare kampsaker. Jeg har skrevet utførlig om reservasjonsretten tidligere og skal ikke repetere det her, men det er ingen tvil om at den saken i beste fall var en misforståelse. Jeg leste nylig om en kvinne som fikk mensen kvelden før London Marathon, men hun valgte likevel å løpe uten tampong med det resultat at blodet var godt synlig. Dette skal ha vært for å vise at det er naturlig og ikke noe kvinner trenger å skjule. Det er den type aksjon som gjerne vekker engasjement. Det er flott for henne at hun følte dette som en seier, og det er kanskje rimelig at kvinnene får vise fram menstruasjonsblodet sitt i arbeidslivet også, men er det ikke større kamper? Det er mulig jeg ikke forstå dette fordi jeg er en mann, men det er en tendens til at det ikke er de største sakene som opptar oss mest.

Jeg har ikke tro på at vi snakker om konspirasjon eller at noen bevisst sprer feilinformasjon i Norge. Disse debattene som er basert på villedende informasjon har likevel en tendens til å bli hysteriske og skape en indignasjon som raskt får flertallet med seg. Jeg vet ikke hva det er som styrer dette, men det er i alle fall en feminisme som krysser over til et sidespor. Det skjedde med debatten om reserrvasjosretten, og de har sett noe liknende i forhold til Campus Rapes-debatten i USA. Det ble sagt der at en av fem kvinner på amerikanske unversiteter kom til å bli voldtatt, mens en studie anslo det sannsynlige tallet til 6,1 per 1000 studenter. Jeg mener ikke å bagatellisere voldtekt. Det er fremdeles viktig å arbeide for et tryggere samfunn, men likestillingen har ikke kommet så langt i USA at denne saken burde ha overskygget alle andre feminist-saker. Statistikken fra USA viser dessuten at kvinner som ikke tar utdanning er mye mer utsatt for voldtekt.r

Jeg føler at vi er på samme sted i Norge. Susanne Kaluza fikk Norge til å gå av hengslene forrige gang og mange trodde virkelig at de forandret på noe da de kastet seg på den konstruerte abort-debatten. De trodde det var det største hinderet for kvinner i Norge. Jeg er ikke sikker på om Kaluzas nyeste prosjekt er stort bedre, og det overskygger kanskje viktigere saker.

Campus Rape
EØS-avtalen
Vil krysse frem kvinner

Samfunnets avfall

Homelessness exists when people lack safe, stable, and appropriate places to live. Sheltered and unsheltered people are homeless. People living doubled up or in overcrowded living situations or motels because of inadequate economic resources are included in this definition, as are those living in tents or other temporary enclosures. American Psychological Association

Jeg er nok ikke den første som har gått forbi en tigger på gata, eller åpnet døra for en mann som angivelig solgte noe til inntekt for sitt syke barn, og undret seg over hvordan dette ble vårt ansvar. Vi klarer knapt nok å ta vare på våre egne, og hadde det ikke vært mer fornuftig hvis det europeiske prosjektet vi delfinansierer hjalp folk før de la ut på en desperat reise uten jobbmuligheter? Jeg tenker også på de som ikke har råd til å reise gjennom halve Europa for å sette seg ned foran et norsk kjøpesenter.

Jeg har nok irritert meg over at vi noen ganger tenker veldig kollektivt og sosialistisk i Norge, og dermed begrenser mulighetene for mange individer, men hva er alternativet? Jeg tror ikke noe politisk system i en ren form er en god idé. Det er i dag bare en håndfull rene kommunistiske land igjen og det største av dem, Kina, eksperimenterer vel med en viss markedsøkonomi. Det er heller ikke utelukkende positivt med kapitalisme i ren form. Det er kanskje USA som har den reneste utgaven, og sosialisme blir der gjerne brukt som et skjellsord, en trussel som antyder at de som fremmer kollektive ideer er upålitelige mennesker og sikkerhetsrisikoer.

Bernie Sanders, senatoren fra delstaten Vermont, som prøver å bli Demokratenes presidentkandidat, blir gjerne stemplet som en sosialist. Det en merkelapp han bruker selv også, men mange europeere vil nok si at de sosialistiske forslagene hans ikke er annet enn rimelige krav. Han vil bl.a. ha subsidierte høyskolestudier (hybel og semesteravgift på en offentlig høyskole kommer på $ 15 000 per semester, over dobbelt så mye på private skoler) og et helsevesen der også fattige får behandling, men han er ellers veldig liberal.

USA er et land som sannsynligvis hadde blitt et bedre samfunn med en liten dose sosialisme, mens vi kanskje er i fare for å ta litt for mye sosialisme ut av det europeiske samfunnet. Jeg følger noen aviser på facebook som har skrevet om et økende hjemløs-problem i New York, bl.a. New York Post. Politiet har en kampanje der de tar bilder av løsgjengere og publiserer dem på nettstedet flickr. Dette er sannsynligvis for å presse politikerne til å gjøre noe med problemet. Jeg ble litt fascinert da jeg leste om en av disse uteliggerne, Preston King. Han gjorde det stort på Wall Street på 80-tallet og kjente bl.a. Jordan Belfort, kjent som virkelighetens Wolf of Wall Street (filmen med Leonardo DiCaprio var basert på Jordan Belforts memoarer). Det var ikke sympatiske folk akkurat og ifølge denne artikkelen i New York post hadde Preston King rotet det til for seg selv hele livet. Jeg har derfor minimalt med sympati for denne mannen.

homeless man in edninburgh

Skottland har en betydelig andel fattige, inkludert hjemlose. Dette bildet er fra Edinburgh.
Foto: Serge Bertasius via freedigitalphotos.net

Jeg tenker mer på det store flertallet av hjemløse. Det er mellom to og tre millioner mennesker hvert år i USA som opplever midlertidig hjemløshet (jeg antar de permanent hjemløse kommer i tillegg). Hvis en først kommer i denne situasjonen, er ikke USA det letteste landet å komme seg på beina igjen. En får for det første begrenset tilgang til helse og tannpleietjenester, noe som reduserer mulighetene for utdanning og jobb, og dermed muligheten for å komme seg ut av denne situasjonen. Det er mange som blir hjemløse fordi de er syke, og forekomsten av psykisk sykdom er dobbel så høy blant hjemløse sammenliknet med resten av befolkningen.

Det blir feil å hevde at det ikke finnes noen tiltak i USA som skal hjelpe de svakeste i samfunnet, men det er ingen tvil om at det er på et absolutt minimum, og uten private organisasjoner og frivillige, hadde situasjonen vært mye mer dramatisk. Dette er et hardt samfunn å leve i og vi bør tenke oss godt om før vi drømmer om mer kapitalisme. De har et idiom i den engelskspråklige verden som virker relevant i denne sammenhengen: Better the devil you know than the devil you don’t. Vi kjenner de begrensingene vi lever under i sosialistiske Skandinavia, og vi kan leve ganske godt med dem tross alt, selv om de langt fra er ideelle. Hvis vi fjerner disse restriksjonene kan de som har de rette forutsetningene gjøre det vannvittig bra og klatre mange trinn, men det blir som i lotto. Det må mange tapere til for å skape noen få vinnere, for det er taperne som finansierer gevinsten. Vi kan dermed også få noe som bare et fåtall liker. Jeg har lav inntekt fordi det er vanskelig å opprettholde en stabil inntekt hvis en har kroniske lyter, men jeg klarer meg takket være et samfunn som ikke kaster de svake til ulvene.

Det er mulig å få uføretrygd i USA også, men det er en langvarig prosess. Jeg kjenner til flere som døde mens de ventet på svar, selv om de hadde en diagnose ingen kunne bestride. Dette skjer fordi de aller fleste må søke flere ganger. Jeg kjenner også en lærer som måtte slutte i yrket p.g.a. avorlig kronisk sykdom. Han klarte seg fordi lærere har gode ordninger i en overgangsperiode. Han hadde derfor tid. En god del av de som blir hjemløse er mennesker som ikke har disse ordningene, og mens de venter på svar på søknad om trygd må de i stor grad klare seg selv. Det er ikke noe sikkerhetsnett. Det er konsekvensen av et samfunn som har en nesten nevrotisk angst i forhold til alt som minner om en sosialistisk påvirkning.

Jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal mene om øst-europeiske tiggere som kommer til Norge. Det sitter et par i gågata i Haugeusund, og jeg traff på noen i Bodø også da jeg bodde i Nordland. Det var t.o.m. noen som gikk fra dør til dør i avsidelsliggende Halsa for å samle inn penger til et sykt barn de hadde i hjemlandet sitt. De hadde reist langt. Jeg har stor sympati for dem etter som jeg har fått føle hvordan det er å havne litt utenfor det gode selskap, selv om jeg naturligvis ikke kan sammenlikne min situasjon med den noen av de fattigste EU-borgerne opplever.

Jeg vet litt om hvor desperat situasjonen kan være for mange i land som Romania og Bulgaria, og problemet er kanskje at vi ser et Europa som ikke klarer å bestemme seg for om de skal hjelpe innvandrere eller sin egen befolkning. De har sannsynligvis penger nok til å holde to tanker i hodet samtidig, men dette er kanskje mer en konflikt mellom sosialisme og kapitalisme. Vi liker ikke å gi vekk penger eller kreve at sosialklienter jobber for pengene de får. Da tror vi at vi bryter noen prinsipper om toleranse og personlige rettigheter. Dette er en elitisk tankegang, men vi ser nå at elitens manglende solidaritet for de svake i samfunnet har blitt ganske utbredt blant oss andre også.

Vi skal ikke reise lenger enn til den gamle Labour-festningen Skottland før vi finner like desperate mennesker som i Øst-Europa. Det er ingen tvil om at solidariteten minker blant oss nordmenn også. Jeg lurer på hvordan vi vil reagere når det faktisk er tidligere norske arbeidstakere som sitter i gågata og tigger penger. Jeg tror det kan være framtida, og det er ikke sikkert det er en fjern framtid. Vi lever i en tid der det er farligere enn på lenge å bli fattig.

Barnevern og jazz

Katten har okkupert sofaen

Katten har okkupert sofaen.

Jeg er ikke noe kattemenneske, men siden dattera og kona er begeistret for disse dyrene, har vi fått en i hus. De som har fulgt bloggen min en stund har sannsynligvis fått med seg at jeg har skrevet en god del om barnevernet, og jeg kunne ikke unngå å tenke på de mange feilvalgene, og følgelig de mange taperne i kjølvanet av et forhastet barnevernsvedtak, den første kvelden katten var her. Den gjemte seg først under senga til dattera mi, men kom ut derfra litt seinere på kvelden. Da vandret den gjennom hele leiligheten og jeg mistenker at den 12 uker gamle katten var på jakt etter mamma’n sin.

Den nærmet seg gradvis oss, og den ville nok ha kontakt, men katten var fremdeles skeptisk. Vi ventet til den kom selv og det skjedde allerede neste morgen, og da ble den fort husvarm. Jeg måtte bare ikke innbille meg at den behagelige gyngestolen, den gode kontorstolen eller den attraktive enden på sofaen var noe jeg hadde rett på. Det var tydelig allerede fra dag to at det var en ny sjef i det ytrelandske hjem. Det er vel sånn det er i naturen. Det virker brutalt for oss å fjerne mor og barn med makt, selv der barnet får god omsorg, men det er nettopp det som skjer i de barnevernssakene som får mest oppmerksomhet. Forskjellen er at det ikke er naturlig for oss, og det skaper mange traumer.

Advokat Venil Thiis sa i et intervju med byavisa.no at i de 20 årene hun har presedert saker i Fylkesnemda, er det maksimalt tre saker der hun mener omsorgsovertakelse var nødvendig. Det samsvarer med det jeg og mange andre har dokumentert tidligere, det blir ikke forsøkt andre tiltak. Jeg har som utenforstående vært vitne til at barnevernet ikke hadde tiltak som besøkshjem og støttekontakt, eller frivillig plassering utenfor hjemmet. Det var derfor enten eller. Det er grunnen til at Svein Otto Nilsen fra Demokratene advarte i den nevnte saken fra byavisa.no foreldre mot barnevernet. Vi vet at barna har det bedre i sin egen familie med mindre det er snakk om akohol/stoff og vold, for da vil en omsorgsovertakelse være godt begrunnet. Det er hele poenget. Det er fullstendig meningsløst å gå til det aggressive skrittet det er å skille en familie, og deretter motarbeide en gjenforening av familien, hvis det ikke foreligger noen saklig dokumentasjon.

Hvis fokuset hadde vært på å hjelpe familiene, hadde vi sannsynligvis ikke sett så mange saker der f.eks. psykologer sier at de ikke har råd til å være uenig med barnevernet. ABC nyheter skriver om at sakkyndige psykologer blir oppnevnt av barnevernet, som selv er en part i saken. Det hadde vært utenkelig i alle andre saker der rettsvern blir prioritert. Jonas Gahr Støre er nok i skrivende stund på Hasseløy i Haugesund der han skal åpne Sildajazzen. Det er en tradisjon for at sentrale politikere åpner festivalen og blant tidligere talere finner vi Torhild Widwey, Erna Solberg og Trond Giske. Det har vært litt kritikk av valget av snorklipper denne gangen, men selv synes jeg det er rart at festivalledelsen inviterer politikere som dermed får positiv eksponering, men uten at det skal komme noen kritiske røster. Les om kontroversen på nrk.no.

Jeg har referert til dokumentasjon i tidligere innlegg på at det i det minste er uheldig, men sannsynligvis skadelig også, å miste kontakt med en eller begge foreldrene. Dette skjer ofte på dramatisk vis også. Danske Ekstrabladet intervjuet barnepsykolog Bibi Wegler i forbindelse med dokumentaren Med børnene som våben. Det gjelder i dette tilfellet skillsmisse, men det er like relevant i forhold til barnevernssaker. Da blir gjerne en eller begge foreldre devaluert, og det er et krav at barnet skal bryte kontakt med sin egen familie. Det går kanskje lettere når denne dramatiske skillsmissen er rettferdiggjort, men hvis den ikke er det, kan dette skape store interne konflikter i barnet.

Jeg savner politikere som sier direkte at de vil kjempe for at familiene blir vinnerne. Det blir mange fine ord om at de skal gjøre det som er til det beste for barna, men vi kommer ikke nærmere en løsning. Jeg har nevnt det tidligere, og jeg sier det gjerne igjen. Haugesund ønsker å bli en av fire kommuner som overtar hele barnevernet i et forsøksprosjekt. Da må kommunen sørge for god opplæring, innsyn i institusjoner og fosterhjem, konsekvenser ved brudd på retningslinjer og det må ikke minst være godt med midler til alternative tiltak i hjemmet. Hvis myndighetene, enten det er lokalt eller sentralt, gjør jobben sin vil vi kanskje få en etat de fleste har tillit til. Da kan faktisk foreldre be barnevernet om hjelp uten at de trenger å engste seg for hvilke konsekvenser det kan få.

Jeg håper det er det barnevernet alle fra Solveig Horne til Jonas Gahr Støre til foreldrene ønsker seg. Det er lett å si at politikk ikke hører hjemme under en jazzfestival, men alle vet at da hadde en ikke invitert politikere. Det er sannsynligvis fordi jazzfestivalen i Haugesund får minimalt med offentlig støtte, så den årlige invitasjonen til en sentral politiker er nok et signal til politikerne. Jeg vet ikke hva Jonas Gahr Støre kommer til å si ikveld, men kommer tilbake til det hvis talen blir lagt ut på nettet.

Det som hadde vært positivt var om han viste gjennom høsten at han faktisk var villig å satse på familien, for det er det dette faktisk handler om. Da tenker jeg selvfølgelig barnevern, for denne etaten driver foreløpig ikke familiepolitikk. Det kunne Ap gjort til en stor politisk sak. Da kunne valgkampen blitt like fengende som den gateparaden eller street parade, der en del av musikerne som har deltatt under festivalen, spiller seg gjennom gågata på lørdag.

Mer om NLD og arbeid

Jeg er medlem i flere NLD-grupper på facebook. En av gjengangerne blant kommentarene der er en CV med betydelige hull. Det er mange som har vansker med å holde på en jobb, noen ganger fordi de får sparken og andre ganger slutter de kanskje frivillig fordi de mistrives, blir overveldet eller at de ser at det sannsynligvis går mot en avskjedigelse (f.eks. at det blir ansatt folk med mer kompetanse). Det er hovedsakelig to strategier. De fleste velger å skjule utfordringene sine, men det er vanskelig når en kanskje er avhengig av tilrettelegging. Hvis en bestemmer seg for å fortelle om diagnosen sin, som Susan Dunne gjorde da hun i voksen alder fikk diagnosen ASD, opplever en kanskje at sjefen og arbeidskollegene har forventninger i forhold til hvilken atferd og hvilke ferdigheter de mener en bør ha. Det er heller ikke en behagelig situasjon. Susan Dunne skrev en interessant tekst om dette i the Guardian for ei snau uke siden.

Jeg har skrevet en del om nevrodiversitet, og jeg er kanskje et klassisk eksempel på en som har insistert på at samfunnet skal rydde plass for meg, som er konsekvensen av en «alle er innenfor en naturlig variasjon-teori.» Jeg har ikke hatt et bevisst forhold til dette, men har hatt et sterkt ønske om å jobbe innen det feltet jeg har kompetanse i. Den virkeligheten mange erfarer er imidertid at de må prøve å tilpasse seg hvis de vil beholde jobben, og hvis de ikke klarer det …

Jeg blir møtt med hovedsakelig to holdninger. De som har en autismespekterforstyrrelse (ASD) eller som jobber for en økt forståelse for denne funksjonshemmingen, sier gjerne at det er samfunnet som skal rydde plass for oss. Det er ikke noe galt med de som har f.eks. Asberger eller den beslektede NLD, og vi trenger derfor hverken skjule eller redusere det som gjør oss annerledes. Det er i følge dette synet flott å skille seg ut og ikke stresse med å passe inn. Blant de som ikke vet så mye, og som gjerne blir flaue over å ha familiemedlemmer som snakker åpent om utfordringene sine, er rådet gjerne å nærmest utslette seg selv.

Det er det rådet jeg har fått fra NAV og eksterne kursholdere som NAV har kjøpt tjenester fra også. Jeg måtte for all del ikke gi inntrykk av tvil eller usikkerhet under jobbintervjuene, men jeg måtte derimot love ting jeg visste var en overdrivelse. Jeg har gjort det i så stor grad jeg har vært i stand til, men det har likevel ikke vært lett å komme forbi de som utfører intervjuene. De har sannsynligvis hatt en følelse av at det ikke var den rette kandidaten som satt foran dem, selv om jeg i mange tilfeller har vært den best kvalifiserte eller den med mest relevant utdanning. Da jeg begyndte å skrive om NLD og ASD hadde jeg 13 år bak meg som jobbsøker som en godt kvalifisert lærer, samt noen år i forkant der jeg søkte på ulike jobber som ikke krevde forhåndskunnskaper. Jeg vet ikke hvor mange søknader jeg har sendt i årenes løp, men det er mange hundre og sannsynligvis noen tusen.

Jeg fikk tilbakemelding fra ansatte i NAV, attføringsbedrifter og diverse jobbsøkerkurs (tjenester som NAV kjøpte av private bedrifter) at jeg skrev gode søknader og CV’er. Jeg følte meg likevel ofte engstelig, for det er ingen tvil om at jeg framstilte meg selv veldig positivt. Jeg løy ikke om kvalifikasjoner og annen informasjon jeg delte, men ellers presenterte jeg nok den personen jeg ønsket å være. Ikke den personen jeg egentlig var sammen med andre. Det har derfor blitt et stort sprik mellom den arbeidsgiveren forventer å få, og den personen de faktisk har fått.

Det er dette som skjer med en person som må skjule handikappet sitt, for det er faktisk det vi snakker om, selv om jeg har blitt anklaget for å velge offerrollen ved å omtale ASD og NLD som en funksjonshemming eller handikapp. Jeg har blitt anbefalt å late som at jeg ikke har disse utfordringene, og at ingen andre i familien har dem. Det er mange med f.eks. Asberger og NLD som klarer seg bra, men jeg har mistanke om at det er fordi de enten havnet på rett spor uten hjelp eller at de fikk veiledning til å komme inn på dette sporet.

Jeg prøvde meg først med mekanisk arbeid på yrkesskolen, men etter to år med ydmykelser der, begyndte jeg å studere kristendomskunnskap på en høyskole. Jeg hadde egentlig ikke forutsetninger for å klare det uten noen tilrettelegging, men jobbet knallhardt og kom meg gjennom. Jeg fikk etter hvert en solid kompetanse og elsket å studere, men opplevde ikke at jobbene stod i kø. Det kan ha med valg av yrke å gjøre. Jeg liker undervisning, og det var ting som tydet på at jeg var en dyktig pedagog under de rette omstendighetene, men det var også et yrke som skapte mange nederlag. Jeg fikk ikke bruke den utdannelsen jeg hadde kjempet meg til. Et hefte fra NAV snakker om at det er vanskelig å yte alle en rettferdig oppfølging, fordi det selv i attføring kan være en stor vektlegging på gruppeaktiviteter.

Jeg kjenner meg nok igjen i den beskrivelsen. Det nevnte heftet fra NAV snakker om overganger. Mange har hatt god nytte av ansvargrupper helt til videregående skole, men overgangen til arbeid er vanskelig. Jeg regner med at det er mer hjelp å få i dag. Da jeg vokste opp var det ikke snakk om ansvarsgruppemøter, PPT, BUP og tilrettelegging var aldri aktuelt.

Det er aldri bortkastet med utdanning, men en kan spørre seg om jeg siktet for høyt. Etter 5,5 år på høyskole, en CV med hull og en del arbeidskonflikter som har etterlatt seg spor i form av kronisk sykdom, lurer jeg egentlig på hva som traff meg. Jeg opplevde i alle fall ikke at utdannelsen ga meg frihet og alternativer, Det fulgte noen betingelser med, i form av økende krav til sosiale ferdigheter. Jeg har vært i utredning det siste året, og jeg får stadig spørsmål fra de som mener at sykdom og manglende fungering er en svakhet. De forventer at jeg tar meg sammen, men det er vel den type Monsen-pedagogikk jeg har prøvd med mindre hell i mange år.

Jeg er akkurat nå fornøyd hvis de kroniske plagene blir litt redusert, og jeg vil deretter bruke ferdighetene mine til noe nyttig. Men om dette samsvarer med familiens ønsker er en annen ting.

Arbeidssøkere med Aspergers syndrom – et veiledningshefte

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 93 andre følgere

%d bloggers like this: