RSS Feed

Langsom integrering

De som har fulgt meg eller kona mi på facebook har sannsynligvis lagt merke til at vi har hatt en noe konfronterende tone i kommunikasjonen med familien min i det siste. Vi refererte forøvrig til dem som familien min, og da vi ble kritisert for å inkludere hele slekta, begynte vi å navngi personer. Vi har prøvd i en del år å informere dem om sider av samfunnet som de har mindre kunnskaper om fordi de ikke opplever det direkte. Jeg snakker om rasisme. Problemet med rasisme er at det er få som ønsker å tro at det er utbredt i Norge. Det er litt som med konspirasjonsteorier. Hvis en hevder hardnakket at det som få andre kan se, finnes, blir en gjerne stemplet som fanatisk og paranoid.

Vi har derfor fortalt om våre opplevelser gjennom 13 år i Norge. Vi flyttet til Haugesund i 2002 der vi opplevde mange mindre episoder, men jeg husker spesielt året etter da vi flyttet til Stavanger.  Kona mi er afrikansk-amerikansk og hun ble kalt nigger på bussen. Det var det mest åpne angrepet vi ble utsatt for. Mye av det andre har vært skjult rasisme. Vi bodde på Mosvangen Camping de første 2 månedene etter at vi flyttet fra Haugesund i forbindelse med at jeg fikk en jobb på Bryne. Jeg reiste først alene noen uker før jobben startet for å skaffe en leilighet. Jeg kikket på flere, og fikk en muntlig avtale med en mann i Sandnes som hadde et eldre hus ved siden av sitt eget. Det var kanskje naivt, men siden vi hadde et løfte så jeg ingen grunn til å fortsette boligjakten. Da jeg kom tilbake sammen med kona mi et par uker seinere, fikk vi vite at de hadde glømt at de hadde lovet vekk huset til en slektning. Det spesielle i denne saken var at det var vi som svarte på deres annonse. En skulle derfor tro at de hadde tenkt nøye gjennom det før de averterte huset. De hadde nummeret og navnet mitt, og hadde altså hatt to uker på seg til å kontakte meg. Vi måtte derfor bo på en campingplass de første åtte ukene.

Det var fordi vi opplevde det samme en rekke ganger. Jeg hadde positive samtaler med utleiere på telefonen, men vi fikk høre alle mulige forklaringer på hvorfor alt hadde forandret seg siden vi snakket sammen 20 minutter tidligere. Det er derfor det kalles skjult rasisme. En kan lett bortforklare det med tilfeldigheter, men jeg er skeptisk til den type bortforklariger. Det er for mange slike saker, og det er også dokumentert. Jeg har lest flere saker i aviser der innvandrere har fått vite at leiligheten ikke lenger var ledig, mens en norsk kamerat av denne innvandreren testet det etterpå. Da fikk han leiligheten på flekken.

Problemet med skjult rasisme er at en kan aldri være sikker, men det ser ofte veldig mistenkelig ut. Jeg søkte f.eks. på en jobb i Telemark. Jeg var godt kvalifisert som engelsklærer og skolesjefen i denne lille kommunen uttrykte stor glede på telefonen da jeg ringte og sa at jeg tok imot jobben. Det tok ikke lang tid før jeg fikk beskjed om at jeg kanskje var bedre tjent med å se meg om etter annet arbeid. Det første hintet kom faktisk under planleggingsdagene før skolen startet etter sommerferien. De har et uttrykk for dette i USA, black by association.

to menn håndhilser

Det er mange eksempler på at godt kvalifiserte innvandrere kommer bakerst i køen, men det skjer ikke åpenlyst. Denne holdningen er ødeleggende for samfunnet vårt.
Foto: Ambro via freedigitalphotos.net

Det er flere som har dokumentert at søkere med et norsk navn har en mye større mulighet til å få et jobbintervju. Fafo sendte 1800 fiktive søknader til 900 reelle jobbutlysninger i 2012. Halvparten av søknadene ble underskrevet med navnene Andreas Hansen og Ida Johnsen, mens resten fikk navnene Saera Rashid og Kamran Ahmad. De konkluderte med at søkere med et utenlandsk navn hadde 25 % mindre sjanse for å bli kalt inn til intervju sammenliknet med nordmenn, noe en artikkel i Dagens Næringsliv bekrefet i november samme år. Jeg refererer forøvrig til en avhandling av Idunn Brekke litt seinere i dette innlegget. Der kommer det fram at førstegenerasjons innvandrere som tar utdanning i Norge stiller bakerst i køen, og afrikanere kommer helt sist. De har en 30 % sjanse for å få en jobb etter høyere utdanning.

Det var altså noe av dette vi ville formidle, noe vi har gjort på ulike arenaer mens vi har bodd i Haugesund, men også under besøk her. Det har vært ganske forstemmende å oppleve at familien ikke bare mener at rasisme er noe vi har lagt bak oss i Norge, men de mener også at vi overdriver når vi vil forberede barnet vårt på et samfunn som ikke nødvendigvis vil behandle henne retferdig. De mener også at Norge er veldig flinke på integrering. Eller for å si det på den annen måte, erfaringene våre er bare noe vi innbiller oss. En av de som mener å ha førstehåndskunnskap om emnet er en journalist i TV Haugaland, og da passer det godt å ta utgangspunkt i en artikkel fra denne lokale TV-stasjonen. De viser til Integrerings og mangfoldsdirektoratet (IMDI) og slår fast at Haugesund og Karmøy er blant landets beste integreringskommuner. Ifølge undersøkelsen er i underkant av 70 % av Haugesunds innvandrere i arbeid.

Det høres veldig positivt ut, og jeg er enig i at det blir gjort mye godt arbeid, men jeg er ikke sikker på om det forteller hele historien. Det er ikke lett å analysere tall jeg ikke har, men jeg har prøvd å antyde noe i alle fall. Jeg vil vise en del tall og linker i dette innlegget som jeg mener kan erstatte mangelen på de statistikkene jeg ikke fant. Det var i 1. kvartal 2015, 2,2 % arbeidsledighet i befolkningen ekslusive innvandrere, mens den var på 7,6 % blant innvandrere. Det er også betydelige forskjeller mellom ulike innvandrergrupper. Ledigheten var på 4,0 % blant vesteuropeere (- Norden der ledigheten var 3,3) og 12,6 % blant afrikanere. 43 prosent av de som deltok på tiltak i 1. kvartal 2015 var innvandrere og en stor del av dem var innvandrere fra Afrika og Asia. Av alle ansatte i Norge jobber 8 % i midlertidige stillinger, og blant innvandrere er andelen 14 prosent. Ansatte med bakgrunn fra Afrika og Asia er speselt høyt representert i denne statistikken. De er også overrepresentert i gruppen av deltidssansatte som ønsker å jobbe mer, men ikke har den muligheten.

barn som holder hender rundt jorda

Dette er den offisielle versjonen av hvordan vi vil ha det, men virkeligheten blir en litt annen hvis vi skal konkurrere om de samme godene.
Photo: Digitalart via freedigitalphotos.net

Artikkelen fra TVH sier ingenting om hvor disse innvandrerne kommer fra eller hvor mange som er på tiltak. Det er viktig at vi bruker tiltak for å holde flest mulig i en form for kontakt med samfunnet, men alle former for tiltak fjerner likevel deltakeren fra statistikken over arbeidsledige. SSB sier på nettstedet sitt at polakker er den største innvandrergruppa i 16 fylker, og i 211 av 429 kommuner. Tyskland og Litauen er størst i 40 kommuner hver. Afrika og Asia var den største innvadrergruppa i 74 kommuner, en nedgang fra 200 i 1998. Dette sier litt om utviklingen, og jeg tror dette er veldig relevant for Rogaland. Det er mye industri her og Aibel er en stor arbeidsgiver i Haugesund. Det er mange øst-europeere som jobber der, og de er godt representert på andre arbeidsplasser også.

Det var i 2013, 75 800 mennesker som innvandret til Norge og 12 prosent av dem var nordmenn. 65 prosent av de utenlandske statsborgerne var statsborgere i et EU-land. En god del av disse var arbeidsinnvandring fra Polen og Litauen. Blant de 15 største innvandrergruppene totalt finner vi Polen, Sverige, Litauen, Tyskland, Danmark, Russland og Storbritannia. Det er ikke det at de ikke trenger noen integrering, men det er ingen tvil om at noen av de største gruppene stiller sterkere enn de andre som utgjør de 15 på lista: Somalia, Irak, Pakistan, Filippinene, Iran,Thailand, Vietnam og Bosnia. Det er nok i denne gruppa de største utfordringene ligger. Vi ser at Afrika og Asia er gjengangere på negative statistikker. Dette er mennesker som ikke kommer til Norge f.o.f. for å arbeide. Det er de som trenger integrering mest, og de som møter de holdningene artikkelen i Dagens Næringsliv forteller om.

Introduksjonsprogrammet skal hjelpe innvandrere til å bli integrert i det norske samfunnet, men f.o.f. gjennom en jobb. Regjeringen har et mål om at 55 prosent av deltakerne skal gå direkte over i arbeid eller utdannig etter endt program, men det nasjonale resultatet i fjor ble 44 %, som var en nedgang på 3 % fra 2013. Denne statistikken sier ikke noe om de som ikke fullførte kurset, og hva som skjedde med dem seinere. Det er likevel ingen tvil om at noen kommuner jobber veldig bra med introduksjonsprogrammet, men det er stor variasjon. Kona mi, Eva, sluttet forøvrig på kurset da hun bestod en test, og hun fikk beskjed om at hun var klar. Dette skjedde før kurset var ferdig og jeg antar at hun derfor ikke ble en del av statistikken. Det viste seg imidlertid at hun språkmessig ikke var kvalifisert til å jobbe. Hun hadde også ambisjoner om å studere på universitetet, men da må hun også bestå Bergenstesten, som er mer komplisert. Hvis en skal fungere i en jobb må en dessuten beherske ganske komplisert fagspråk, og mange yrker har et ordforråd det ikke deler med andre yrker.

Karmøy er en av kommunene som er spesielt flinke ifølge statistikken som ble presentert i artikkelen fra TV Haugaland. De refererer til flyktninger spesifikt og ikke det mer generelle begrepet innvandrer. Det var hele 75 % som fikk jobb eller tok utdanning etter fullført introduksjonskurs ifjor. De fortjener ros for den jobben de gjør i Karmøy kommune, men innvandrere må likevel møte andre holdninger i samfunnet. SSB gjennomførte en undersøkelse om holdninger til innvandrere og innvandring i 2011. Intervjuene ble foretatt i ukene etter terroraksjonen på Utøya, og SSB konkluderte med at nordmenn hadde fått mer positive holdninger til innvandrere etter terroren.

Jeg er likevel ikke overbevist om det fikk en varig effekt. Integrerings og mangfoldsdirektoratet mener nemlig at nordmenns holdninger til innvandrere er stabile. Dette er en årlig udersøkelse for å måle utviklingen over tid, og i 2013/14 svarte over halvparten ja på påstanden om at «det ville være vanskelig for meg å bo i et område der flertallet hadde innvandrerbakgrunn» (dette samsvarer forøvrig med vireligheten, for det er tendenser til «hvit flukt» i Oslo). Halvparten var også helt eller delvis enig i påstanden om at «vi bør ikke slippe inn flere innvandrere i Norge.» Den samme undersøkelsen avslører forøvrig at 90 % av oss mener at innvandrere som ikke blir integrert skikkelig er skyld i det selv.

Bondevik II-regjeringen iverksatte i 2002 noen tiltak for å forebygge rasisme i Politiet. Det er selvsagt mulig at mye har skjedd de siste 13 årene, men det dukker fremdeles saker opp i media som viser at det er en ukultur i Politiet. Det gjelder ikke bare rasisme, men det er generelt for strenge krav til intern lojalitet, også når en ser at kolleger begår urett. Det fikk Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD) til å sende et åpent brev til Justisministeren i desember i fjor der de uttrykte bekymring for racial profiling. Det innebærer at minoriteter f.eks. blir kontrollert oftere, og gjerne utsatt for uprofesjonell fremtreden, fordi de ser ut som innvandrere.

Vi har alle hørt om ingeniører og leger som jobber som f.eks. renholdere. Det er sikkert godt utdannete nordmenn som gjør det også, men tall fra Teknisk beregningsutvalg viser at innvandrere med lang utdanning i gjennomsnitt tjener 45 000 kroner i måneden, mens nordmenn med lang utdanning i gjennomsnitt tjener 65 000 kroner. Det er også mange eksempler på at afrikanere som tar utdanningen sin i Norge stiller langt bak i køen. Idunn Brekke skrev om det i en avhandling hun tok ved universitetet i Oslo i 2008. Dette kan ha mange negative konsekvenser, ikke minst er det en trussel mot velferdsstaten.

Det er mange innvandrere som har tatt konsekvensen av at de ikke får jobb eller en jobb de ønsker. Vi trenger faktisk innvandring etter som vi ikke klarer å opprettholde en stabil befolkning alene. Det er grenser for hvor lenge vi kan henvise innvandrere til å lage pizza, kebab og asiatisk mat, eller å vaske flyplassene våre. Det blir som så skyte oss selv i foten. Det har vært en tendens i Norge til å anta at problemet med rasisme ville løse seg selv hvis vi bare ga det nok tid, men det er ikke et typisk trekk ved noen form for menneskelig atferd at det bare forsvinner. Vi må gjøre mer for å hindre diskriminerende atferd, og når det blir oppdaget i næringslivet eller i institusjoner som Politiet, må det få konsekvenser.

Jeg har kommet med veldig mange tall og kilder her og jeg sliter med å behandle dette. Jeg kommer sannsynligvis tilbake med detaljer når jeg har funnet de rette kildene, og bearbeidet den infoen jeg allerede har hentet inn. Hovedpoenget nå er dette:

Kommunene gjør en ganske god jobb, men nordmenn har en del negative holdninger som sitter igjen. Det er én ting at dette er galt, men det gjør også at vi truer vår egen velferdsstat. Det er dessuten mye som som kan gjemme seg bak statistikken.

LO og Unio: Diskriminering er et stort problem
Integrering på rett vei
Innvandring på kommune/fylkesnivå
Innvandring fakta
Deltidsansatte
Lavere andel får jobb
Diskrimineringens omfang og årsaker
Innvandrere tjener mindre
Innvandrerne har skylda

Sulten på suksess

Et lite skritt for menneske, men et stort skritt for menneskeheten
Neil Armstrong

Vi er sultne, nesten på grensen til det morbide. Fremskritt er et av de største ordene våre og vi bruker det gjerne i forbindelse med vitenskap, teknologi, rettigheter, demokrati og et moderne liv. Vi bruker ofte ordet umiddelbart etter at noe nytt har blitt innført, men det kan ta veldig lang tid før vi kan bekrefte at det virkelig stemmer.

Hvis noe skal være et fremskritt må det være oppbyggelig, men det ser vi ikke umiddelbart, selv om vi kan få det inntrykket. Det blir f.eks. ganske lettvint snakket om at likestilling utelukkende er oppbyggelig for samfunnet. Jeg tror det er det, men de som startet å snakke om likestilling som fremgang kunne ikke vite om det var positivt eller negativt for samfunnet. Det er først i dag vi kan ane konsekvensene.

kokebok fra 1951

Jeg fikk nylig ei bunke bøker fra en slektning, bl.a. denne fra 1951. Dette var en skikkelig kjernefamilie der mor selvsagt elsket huslige sysler. Boka avslører også hva som forventes av en god vertinne. Det var tider det!

Likestilling er ønskelig og det er lite tvil om at det har ført med seg mange positive ting. Det er likevel sant som de sier i reklamen at det er sluttsummen på kassalappen som teller, og den  ser vi ikke før vi kommer til kassen, veldig mye seinere. Et av biproduktene av likestilling er en lav fødselsrate. Samme hvilket parti du spør, og jeg tror det er en akseptert holdning blant folk flest også, vil de sannsynligvis svare at vi bør ha en restriktiv innvandringspolitikk. Det er egentlig et problematisk ståsted etter som vi også har en lav fødselsrate. Norge ligger i det øvre sjiktet i Europa med en fødselsrate på 1,8 barn per kvinne, mens noen land har vært helt nede på 1,4-1,5 de siste årene (bl.a. Tyskland). Det er nødvendig med en rate på 2,1 for å opprettholde en stabil befolkning (innvandring kan veie opp for en lav rate). Dette kan være ett eksempel på at det som i utgangspunktet var en veldig positiv rettighet kan ha en bakside. En annen stor ulempe er at det er langt flere konflikter på hjemmebane enn tidligere. Jeg mener ikke med det at likestilling var et feilgrep, men det er ingen tvil om at dette er en konsekvens mange ikke føler seg komfortable med.

Jeg var inne på en annen sak i Tro til Dovre faller. Det har i de fleste europeiske land vært en tro på at det ikke var nødvendig å integrere innvandrere. Dette kalles multikulturalisme og betyr at innvandrere kan leve på siden av samfunnet. De kan følge de tradisjoner og kulturer de tok med seg fra det landet de flyttet fra. Det skurrer veldig i den vestlge verden der det er en forventning om at alle skal følge den samme normen. Det har vært en tendens til å spesialbehandle muslimer fordi vi vil være tolerante. Det er f.eks. en spesiell bomavgift for drosjer som kjører til Sola og Flesland flyplass. Den dekker hovedsakelig et bønnerom for muslimske drosjesjåfører. Dette skjer samtidig som kristnes rettigheter reduseres fordi vi har blitt en sekulær stat. Det er forøvrig flere universiteter som legger til rette for muslimsk bønn fem ganger om dagen, mens andre religiøse grupper ikke har lignende rettigheter.

Dette virket sikkert som en veldig enkel og forlokkende løsning for myndighetene over hele Europa da de satte i gang med denne naive toleransen uten å stille noen krav til minoritetene, men vi ser når det blir opptøyer i f.eks. Frankrike og Spania at det oppbyggelige, fremskrittet, åpenbarte seg som noe nedbrytende seinere når vi kunne se hele bildet.

stige inn i himmelen


Vi er en kulltur som er besatt av kortsiktig suksess og en konstant søken etter noe bedre.
Foto: Stuart Miles via freedigitaolphotos.net

Det siste store fremskrittet i forhold til personlige rettigheter er homofili. Mange opplever dette som en berikelse og noe som skal skape et bedre samfunn. Det er mulig det er det som vil skje i de kommende generasjonene, men det er umulig å si i dag. Hvis vi ser helt bort fra moral og religion er det andre problematiske ting. Det kan f.eks. påvirke den nevnte fødselsraten. Dette virker å være en kontroversiell påstand, for det er mange nettsteder og bloggere som argumenterer mot tanken om at homofili kan bidra i forhold til befolkningskontroll. Hvis vi holder oss til tørre fakta er det ingen tvil om at menn kan reprodusere langt oftere enn kvinner. Det er også et faktum at homoseksuelle menn har langt færre barn enn heteroseksuelle menn, og det gir et stort potensiale for befolkningsnedgang. Det er kanskje grunnen til at noen har foreslått at myndighetene oppmuntrer til homofili i India.

Homofili vil naturligvis ikke påvirke antall fødsler hvis vi snakker om en naturlig utvikling. Da er nok antallet homofile temmelig stabilt fra generasjon til generasjon, men det virker på meg som at det er en påvirkning i retning av nye legninger. Det er en annen kontroversiell debatt, for de homofile sier vel at homofili ikke er noe en blir. Det er en identitet en er født med. Jeg lurer likevel på om det er mulig å påvirke utvklingen hos et barn, og det er der jeg tror det er en trend i retning av å oppmuntre til både homofili og nye legninger. Da tror jeg ikke barnet velger det som vil være en naturlig utvikling. Jeg tenker f.eks. på Manuel fra Buenos Aires som ble født som gutt, men ifølge foreldrene insisterte gutten på å bli kalt Lulu helt siden han lærte å snakke. Han skiftet dermed identitet til jente. Det er lov å skifte kjønn i Argentina uten å ha en operasjon, hormonbehandling eller diagnose. Det virker å være flytende grenser nå. Det har forøvrig vært trendy med kjønnsnøytral barneoppdragelse de siste årene, og i Sverige går noen sågar så langt at de ikke forteller barna hvilket kjønn de er. Alle ord som definerer mennesker som gutt/jente eller mann/kvinne er bannlyst.

De juridiske utfordringene ble tydelig demonstrert for noen år siden da en høyskole i Washington ikke kunne nekte Colleen Frances å bruke jentegarderoben. Denne mannen identifiserte seg som kvinne, til tross for at han ikke ville ha den behandlingen som kreves for å skifte skjønn. Det hører med til historien at det også var en svømmeklubb med mindreårige jenter som brukte det samme treningsanlegget, og denne mannen skal ha moret seg med å vise det mannlige skjønnsorganet sitt til disse jentene.

Jeg lurer på om vi går i den samme fella som vi har gjort i forhold til innvandring, spesielt muslimsk innvandring, at vi er så tolerante at vi faktisk åpner opp for diskrimnering og overgrep.  Bloggeren Gunnar Tjomlid som står bak Saksynt er en av de som ser ut til å ha en ganske ekstrem form for toleranse, kanskje t.o.m. en toleranse som er farlig for barn, og han opplevde at det stormet ganske kraftig i fjor etter en krangel han hadde med bloggeren Trude Helen Hole. Jeg tar avstand fra trusler, men så lenge folk er saklige er jeg ikke overbevist om at han egentlig hadde noen grunn til å klage på den negative oppmerksomheten han fikk. Han lever for kvasiforskning og veldig tvetydige meninger, og da må han finne seg i at noen analyserer tekstene hans. Det var det Hole gjorde da hun anklaget Tjomlid for å bagatelisere pedofil og barnepornografi.

Det var visst nok Tjomlid som kom styrket ut av den krangelen, men jeg synes selv at Tjomlids toleranse strekker seg i lengste laget. Jeg lurer på hvor det skal stoppe hvis vi følger den naturlige utvikingen en sånn presedens åpner for. Det er f.eks  noen som hevder at barn ikke tar skade av overgrep, og de legger all skyld over på samfunnets reaksjon. Det er det som skader barnet. Jeg tror vi skal være veldig forsiktige med å åpne opp for den argumentasjonen i frykt for å bryte overgriperens rettigheter. Det er forøvrig en link til Trude Helen Hole nederst på sida der hun også viser til Saksynt.

Jeg åpnet med Neil Armstrong på månen. Det var store ord, og han hadde kanskje dekning for det, for det var en stor teknologisk bragd NASA gjennomførte i 1969. De har likevel stort sett holdt seg i lav bane rundt jorda siden den tid, og en kan lure på om fremskrittet var så stort som mange trodde. Når det gjelder de vitenskapelige resultatene av ekspedisjonen lærte vel ikke NASA all verden om månen.

Jeg tror det er mange nyvinninger og rettigheter i dag som vil vise seg å ha en del baksider vi ikke så for oss. Nå skal det sies at jeg er litt pessimistisk av meg, men jeg har en mistanke om at mange vil oppleve et fremskritt som kanskje tar noen skritt fremover, men ikke så mange som vi antok da vi tok ordet fremskritt i bruk.

Bønnerom for muslimer
Befolkningskontroll
Mann bruker jentegarderoben
Trude Helen Hole
Likestillingens bakside
Kjønnsnøytral barnehage

Tro inntil Dovre faller

Vi hadde en debatt for noen år siden om hva som er norsk, og om frykten for at det norske skal forsvinne. Jeg mener å huske at Tybring-Gjedde fra Frp var en sentral aktør i den debatten. Hva feirer vi på 17, mai? Hva er den norske identiteten?  Den forandrer seg hele tida, og barn i 1814 hadde neppe hatt noe til felles med denne gjengen fra NRK:

Når det gjelder frykten for at norsk kultur skal forsvinne var den kanskje berettiget i en periode. Jeg tenker på multikulturalismen. Denne kunne ha ødelagt Europa, men jeg tror de fleste elitetenkere erkjenner at det var et stort feilgrep. Det er velkjente begrep i den norske samfunnsdebatten, men jeg tar likevel med noen kort definisjoner:

Assimilering: Vi forventer at innvandrerne går opp i befolkningen, at de tilegner seg den dominerende kulturen i de landet de velger å flytte til.

Integrering: Innvandrerne kan få bevare kulturen, etikken, klesstilen og familiestrukturen sin i noen generasjoner, men samfunnet forventer at de etter hvert velger majoritetskulturen.

Multikulturalisme innebærer at innvandrerne ikke trenger å integrere seg, heller ikke på lang sikt. De lever på en måte i parallelle samfunn, etter kulturelle normer og verdier som blir praktisert i det landet de kom fra.

Tanken bak multikulturalismen var nok at vi skulle lære av hverandre, men det var ikke det som skjedde. Det var vel ikke overraskende at mennesker som har vokst opp i en kristen kultur ikke hadde et behov for å lære av islam, hinduisme, katolisisme etc. Hvis multikulturalismen hadde vært en suksess ville ikke de nye kulturene ha beriket vår egen kultur; de ville ha erstattet den. Det sier seg selv at det måtte gå galt når eliten bestemte dette, og forventet at folket skulle godta det. Likhet er noe av det mest typiske i vårt samfunn. Derfor fungerte ikke multikulturalisme i Europa.

Multikulturalisme var et eksperiment i mange vestlige land. I Storbritannia gikk det så langt at de bl.a. vurderte å styre britiske muslimer etter sharialover. Ting som var ulovlig for alle andre skulle altså bli lov for muslimer, samtidig som dette også innskrenket muslimers rettigheter i Storbritannia. Dette hadde gitt kvinner langt færre rettigheter f.eks. Det var mange innvandrere som reagerte veldig negativt da den britiske statsministeren David Cameron tok opp dette i en tale i i München i 2011. Han hevdet at statlig multikulturalisme hadde feilet, men jeg mener det er åpenbart at den har det.

Jeg tror dette kunne ha vært en trussel mot identiteten vår, men vi har nok opplevd påvirkning før. Norge er vi som bor her. Vi har overlevd 4 århundrer som dansk og over 90 år som svensk. Vi har forandret oss mye, men er likevel ganske forskjellig fra naboene våre. Vi kommer til å forandre oss mye de neste generasjonene også. Det er en naturlig konsekvens av det valget vi har gjort. Jeg treffer fremdeles på enkelte som sier at innvandrere må reise tilbake der de kom fra. Det sier de om alle med en mørk hud, enten de er første eller tredje generasjon nordmann. Vi vil ha et moderne liv med lav fødelsrate, noe som faktisk gjør innvandring nødvendig. Vi kan velge hvem vi vil invitere hit, men Frp-drømmen om minimal innvandring vil faktisk ødelegge oss. Det vil raskt gi en befolkningsreduksjon, men det er viktig at myndighetene tar hensyn til sentrale normer i samfunnet.

Norge fikk mye pepper fra Sverige da vi valgte Frp inn i regjeringen. Det har i Sverige vært en tilsvarende elitetenkning i forhold til innvandring. De har hatt veldig høy innvanding, og det eneste godtatte synspunktet er at innvandrerne er en berikelse for det svenske samfunnet. De har gått veldig inn for multikulturalismen med opp till 100 000 innvandrere per år. Problemet har vært at eliten antok at folket ville ønske de nye kulturene velkommen. Det var ingen andre holdninger som var velkomne. Vi ser likevel «hvit flukt» i f.eks. Göteborg, d.v.s at hvite svensker flytter ut når innvandrere flytter inn. Denne utviklingen har startet i Oslo også.

Hva er så norsk? Hva er den norske identiteten? Det er umulig for meg å svare på. Jeg vet ikke om noen kan gi et bra svar. George Orwell hadde kanskje det beste i essayet «The Lion and the Unicorn.« Mens London ble bombet dag etter dag skrev han om sitt England. Jeg tror mange føler det som han gjorde om sitt hjemland, uavhengig av hviken religion eller minoritetskultur de identifiserer seg med. Det er snakk om følelser. Orwell beskriver den kjente følelen de fleste får når de kommer hjem etter en utenlandsreise. Det er spennende å oppleve andre kulturer, men det er flott å puste inn norsk luft, spise pregløs norsk ost og bruke hvite tennissokker til alle antrekk. Det er også helt greit å leve i et samfunn der du ikke blir sett på som rar hvis du ønsker litt fysisk avstand til sidemannen. Det er de små tingene vi som regel trekker fram. Det er dette som gjør oss forskjellig fra andre europeere. Dette vil ikke forsvinne.

Når det gjelder sameksistens har de gjort mange erfaringer i USA. Der bruker de flere metaforer for å forklare hvor godt det fungerer. Den mest klassiske er nok smeltedigelen som betyr at alle mister sin egenart, og alle blir like. Det er ikke stort bedre enn et multikulturelt samfunn der alle lever atskilt. Jeg liker salaten som en metafor. Da har vi en blanding av ulike ingredienser, men uten at de mister seg selv. Problemet med et liberalt samfunn er at alt overlates til hver enkelt innbygger, og det kan skape store konflkter. Hvis vi gir hele grupper individuelle rettigheter vil det være respektløst å kreve at innvandrere skal forholde seg til det norske.

Vi ser denne konflikten veldig tydelig i forhold karikaturtegninger av profeten Muhammed. Hva er viktigst? En kunstners rett til å lage rasistiske tegninger eller muslimers respekt for profeten? Skal en muslimsk kvinne ha rett til å dekke ansiktet sitt eller er samfunnets krav om å vise ansiktet viktigere? For noen år siden opplevde mange nordmenn det som et stort overgrep da en NRK-journalist hadde et lite kors rundt halsen under en nyhetssending. Vi har sett en del situasjoner der muslimer får unødvendige rettigheter fordi vi er så opptatt av toleranse. Situasjoner som dette oppstår fordi myndighetene ikke har gjort noe for å integrere andre kulturer. De lot det være opp til folket å ordne detaljene, men det krever en del arbeid.

Jeg ser noen overskrifter hver vår der det er noen som mener at 17. mai er en enhetskultur. Det skal være norske bunader og norske flagg, og de som ikke kan respektere det kan bare holde seg hjemme. De vil ha et samfunn som ikke forandrer seg, men det hadde vi ikke for 1000 år siden heller. Jeg har nok levd såpass lenge, og hatt en type erfaringer gjennom livet så langt, at jeg kanskje er mer opptatt av det beste fra fortida enn framtida. Jeg liker ikke alle forandringene, men jeg tror nok Norge kommer til å bestå. Det kan derimot bli en lang vei å gå. Den eliten som styrer oss vil nok tvinge flere sosiale eksperimenter på oss, som multikulturalismen var.

Jeg har likevel tro på at dette kan bli et land med mange kulturer som snakker sammen. Da bli det bare vi eller oss; ikke vi og dem. Jeg kjenner noen som naivt tror at dette skal skje automatisk. De har prøvd på det i USA veldig lenge, og i land som Nederland, Tyskland og Storbritania i seinere år. Det er noe vi bør tenke på når vi skal feire oss selv. Det bør ikke være for mange av «de andre» på Norges nasjonaldag.

De som skrev under grunnloven avla et løfte om å være enige og tro inntil Dovre faller. Jeg tror nok det blir en stund til, men det vil naturligvis være en fordel om myndighetene lytter litt mer til folkedypet.

Hvor er dere, forskere?

John

Jeg mangler noen puslespillbiter. Med hjelp fra fagmiljøet kan jeg kanskje finne noen av dem.

Mange barn med en diagnose klarer seg relativt bra fordi de har sterke forkjempere rundt seg, f.o.f. foreldrene sine. Det er ikke alltid det er nok heller, for det er sannsynligvis mange eksempler på at foreldre møter mye motstand fra hjelpeapparatet. Det er veldig varierende hvor mye hjelp barna får i starten, ikke minst fordi det kan være vanskelig å gi små barn en presis diagnose.

Jeg antar det er ulovlig, men jeg har erfart selv at det er store variasjoner fra kommune til kommune, og innen samme kommune. Det var i vårt tilfelle BUP som stod for testing og diagnostisering, PPT ga råd til skolen og oss foreldre, og vi har foreløpig til gode å få noe tilbud fra habiltetsseksjonen ved sykehuset. Det er noe som heter lovpålagte tjenester, men når kommunene skal kutte i utgiftene rammer det gjerne pleie og omsorg, skoler og barnehager. Hvis det ikke er noe penger igjen på budsjettet, spiller det noen ganger liten rolle at en har en diagnose, og dermed rettigheter. Det er mange som opplever at de må kjempe mot systemet, mot det hjelpeapparatet som skal hjelpe nettopp dem.

Det er viktig at foreldre har en pågående og aktiv holdning som en ikke trenger i samme grad i forhold til nevrotypiske barn. Vi har selv opplevd at det er mangel på kunnskap både i skolen og blant fastleger, og vi har derfor møtt mange stengte dører som burde vært åpne for oss. Jeg har blitt ganske paff enkelte ganger når noen av de vi har henvendt oss til for å få hjelp, har sagt noe slikt som at det er hva det er. De mente vi måtte slå oss til ro med at livet kom til å bli vanskelig. Jeg har ikke tall på hvor mange profesjonelle helsearbeidere jeg har truffet på som ikke er interessert i oppdatert informasjon. Det er noe som ikke stemmer når barn får hjelp på tross av skoleverket og helsevesenet.

En sykepleier jeg snakket med en gang mente at norske leger var skeptiske til utenandsk forskning. Jeg vet ikke om det stemmer, men det hadde i så fall forklart en god del. Vi har møtt kraftig motbør når vi har prøvd å snakke med leger om en biomedisinsk diett, noe det har blitt forsket mye på i bl.a. Australia. Det er derfor ofte foreldrene som er ekspertene i forhold til hvilke tiltak som er effektive, og denne ekspertisen blir møtt med en god del skepsis. Jeg har selv et barn på autismespekteret, og det er f.o.f. den diagnosen jeg tenker på nå. Jeg tror faktisk ikke det er noen overdrivelse å hevde at det hadde gått mye dårligere med dattera mi, uten at kona mi og jeg hadde vært årvåkne. Det er nemlig ikke sånn at barn med en diagnose automatisk får den hjelpen de burde vært garantert. Det var for vår del først en lang kamp for å få jenta testet, og da oppdaget vi at det er store forskjeller fra kommune til kommune. Jeg har hatt jobber i ulike deler av landet, og vi har derfor erfaring fra Rogaland, Telemark og Nordland.

Vi har fått en del hjelp, og jeg glemmer ikke de som har bidratt, men veien har vært unødvendig lang og tung fordi vi har møtt mye motstand og vi har i noen tillfeller blitt direkte motarbeidet. Jeg tror noe av dette kan ha med at det er mange instanser involvert (faslege, kommune representert ved skole, ergoterapeut og PPT, sykehuset representert ved BUP og forhåpentligvis Habu etter hvert). PPT har anbefalt mange tiltak som kommunen ikke har kunnet tilby oss, så selv om det er faglig enighet, blir det ofte et økonomisk spørsmål.

Jeg har også en diagnose som kanskje/kanskje ikke er på spekteret. Avhengig av hvem du snakker med er nonverbale lærevansker innenfor, og blant de som sier den er utenfor, er det vanlig å vise til det sosiale. NLD-foreningen sier f.eks. på hjemmesida si at «i motsetning til barn med autismeforstyrrelser, så har personer med NLD imidlertid et like sterkt ønske om å ha venner og kontakt som andre har. De merker bare at det ikke fungerer.» Betyr det at asbergere gir blaffen?

Det er en holdning jeg har møtt flere steder, og NLD-foreningen har sannsynligvis hentet det fra faglitteraturen, men det er en veldig forenkling. Jeg har truffet på en del asbergere, både som lærer og i private sammenhenger. Jeg har også lest en del om emnet, og jeg er ganske overbevist om at det ikke er så enkelt. Jeg tror jeg hadde blitt såret hvis noen hadde sagt direkte til meg at det spilte ingen rolle om jeg ble sittende alene, for jeg ville jo ikke ha venner likevel. Det blir som å si at Asbergere er heldigere, at de har det bedre enn andre på autismespekteret fordi de har andre typer utfordringer. Jeg kan ikke se for meg at det skal hjelpe noen.

Det virker derfor som et tynt grunnlag for å skille to så like diagnoser. Er det noen som ikke ønsker seg venner? Det at en ikke viser interesse for jevnaldrende f.eks. kan rett og slett bety at en ser på dem som kjedelige, eller at en har for mange negative erfaringer. Det er sikkert også mange som har det som meg, at de av og til ønsker kontakt med andre, men at de ikke tar initiativ til det selv. Det er ikke sånn at en kan plassere alle i samme bås. Det er sikkert noen med minimalt behov eller interesse for andre mennesker, men jeg vil tro det er ganske vanlig blant både Asbergere og NLDere at de søker kontakt med mennesker (dog ikke nødvendigvis vennskap). Barn er likevel veldig sårbare. Depresjon og angst er høyst reelle muligheter hvis en blir avvist, og hvis en først blir isolert, er det vanskelig å lære seg de nødvendige ferdighetene seinere. Det betyr ikke nødvendigvis at disse barna foretrekker å være alene i utgangspunktet.

Jodene Fine driver med spennende forskning, og hun mener hun har funnet bevis på at hjernen til barn med NLD utvikler seg annerledes enn andre. Hun fortsatte denne forskningen etter dette prosjektet, og så vidt jeg har forstått har dette styrket konklusjonene i denne første studien.

Jeg har brukt bloggen min til å stille spørsmål ved hvor forskerne er, spesielt i forhold til NLD. Det blir ikke forsket mye på dette feltet og den forskningen som finnes, dreier seg stort sett om barn. Det er lite empirisk kunnskap om hvordan disse barna klarer seg som voksne. Noen har t.o.m. stilt seg tvilende til om NLD i det hele tatt finnes, og da peker de gjerne på den manglende forskningen. Det er likevel sannsynligvis tilstrekkelig klinisk observasjon av leger, sykepleiere og annet helsepersonell, samt lærere og foreldre, til å si at det er grunnlag for store studier, men det er vanskelig å få disse finansiert. Jeg kan bare spekulere på hvorfor, men tror det har en del med at legemiddelindustrien ikke ser noe verdi i denne kunnskapen. En kan nemlig ikke behandle autisme med medisiner, og det er derfor ikke penger å tjene på å få flere innenfor autismespekteret. En kan behandle tilleggsvansker som angst og depresjon, men altså ikke hoveddiagnosen.

Det virker som at de fleste baserer seg på antakelser, eller i det beste fall gammel forskning. Hvis du leser om Asberger og NLD vil du stort sett bare finne litteratur som hevder at det er et klart skille mellom de to diagnosene. Det er noen fellestrekk, men ulikhetene er så store og vesentlige at det er riktig å holde dem atskilt. Det er i alle fall det som har vært antakelsen så langt. Det foregår imidlertid mindre studier som tyder på at utfallet er det samme, enten en har Asberger eller NLD.

Jodene Fine har sammen med Margaret Semrud-Clikeman og Jesse Bledsoe gjort studien Social functioning using direct and indirect measures with children with Highfunctioning Autism, nonverballearning disability, and typically developing children.

Denne studien er et godt eksempel på den type forskning jeg har etterlyst tidligere. Det er nemlig den første studien som har vurdert barnas sosiale persepsjon både direkte og indirekte. Med direkte måling av sosial persepsjon menes at de måler det direkte gjennom spesifikke tester som The Child and Adolescent Social Perception Measure (CASP), mens indirekte vil si at de innhenter foreldres og læreres vurderinger av barnets atferd.

De ventet å finne at barn med en høytfungerende autisme (HFA) ville ha større vanskeligheter når de testet sosial persepsjon direkte sammenliknet med NLD-gruppa. Dette fant de ikke. Det samsvarer med en tidligere studie av de samme forskerne der de fant at barn med Asberger (AS) og NLD var mer like enn forskjellige i forhold til å forstå sosial interaksjon. Angst og depresjon er kjente utfordringer for begge grupper, og det fører til isolasjon. Barn med AS og NLD trekker seg gjerne tilbake etter en del negative erfaringer, og de får derfor ikke trening i de ferdighetene de trenger for sosial interaksjon.

Psykiateren William MacMahon ved University of Utah har forsket på hva som skjer med barn på autismespekteret når de vokser opp. Har et barn med et betydelig svekkelse i verbale evner en god mulighet til å stifte familie og få seg en jobb som voksen? Blir livskvaliteten bedre, den samme eller dårligere? Hvilken type hjelp eller tjenester trenger middelaldrende med autisme? Hva får de? Er de lykkelige? Dette er den type spørsmål han stilte seg. Han startet studien sin på 1980-tallet, og den inkluderte 371 mennesker fra 3 til 21 år. Han tok opp studien igjen for 3-4 år siden og målet var da å finne 75 % av de som var med i den første studien. Han vil se hvordan det gikk med disse, som er 30-50 år i dag. Jeg har i skrivende stund ikke funnet noe informasjon om denne studien, så jeg vet ikke om den ble gjennomført. Jeg har bare funnet informasjon om de planene han hadde. Jeg sendte en mail til MacMahon for noen måneder siden, men fikk dessverre ikke noe svar.

Det overrasker ikke meg at litteraturen beskriver en oppvekst med NLD som vanskelig. NLD-foreningen skriver bl.a. på sine hjemmesider at «det kan se ut som om tenårene er en av de vanskeligste periodene i livet for den som har NLD. Det er store forventninger og krav til sosial tilhørighet og likhet. Utenforfølelsen kan bli hard. Jevnaldrenes lave toleranse og mobbing rammer mange. På skolen kommer fagene samtidig over i et abstraksjonsnivå som blir vanskeligere og vanskeligere å håndtere, og karakterene synker betraktelig for mange. Alt i alt er det ikke overraskende at mange NLD-barn sliter psykisk gjennom tenårene, særlig i ungdomsskolen.»

Dette trykket avtar noe i voksen alder, men utfordringene forsvinner ikke. Det er derfor overraskende at det ikke har blitt forsket noe særlig på voksne med NLD. Det som er sikkert er at vi er barn i en kort periode, og at vi er voksne mesteparten av livet. Det er også sikkert at vi som voksne ikke får den støtten barn i dag får. Jeg kunne stilt de samme spørsmålene som William MacMahon, men inkludert nonverbale lærevansker. Det er ingen forskning som sier hvordan de voksne greier seg. NLD’ere har like stor variasjon som andre. Det er langt fra alle som har alle de alvorligste symptomene. Det er derfor en del som finner arbeid og klarer seg bra, mens en del sliter i arbeidslivet og får et unødvendig hardt liv.

Det virker som at vanskene ikke blir verre med årene, men at gapet mellom styrker og svakheter øker. Det er fordi disse to ikke utvikler seg i likt tempo for NLD’ere. Hvis vi skal konkurrere med nevrotypiske, uten noe hjelp, vil noen falle utenfor. Det er nettopp det som bør være fokuset for forskning på voksne NLD’ere. Det er noen som klarer seg bra, men hvorfor går det bra med disse og ikke med andre? Er det noe skolen eller foreldrene har gjort som virker? Hvor mye er arv og hvor mye er miljø? De som ikke gjør det så bra, kan likevel få langt bedre liv med litt støtte. Det burde være plass til alle i arbeidslivet. Jeg kommer inn på det i et seinere innlegg, men jeg mener attførings-bedriftene kan gjøre mer. De fleste av disse bedriftene fokuserer for mye på mekanisk arbeid, vedproduksjon, vasking etc. Det er lite engasjerende hvis det er en som er mer akademisk anlagt. Hva er arbeid og hva er nyttig for samfunnet? Jeg opplever det f.eks. som givende å skrive, og tror andre også har glede av å lese noe av det jeg skriver, men det er ikke en holdning samfunnet deler. NAV har f.eks. gitt veldig klare signaler om at arbeid jeg ikke kan lever av er bortkastet.

Hva skjer med de som ikke får hjelp, og dermed ikke blir aktivisert, etter hvert som de eldes? Jeg har alltid hatt tro på at mennesker som holder hjernen opptatt med f.eks. lesing kan utsette demens. Det er også forskning som støtter denne populære tanken. Det er derfor spesielt viktig at mennesker med NLD og autismespekterforstyrrelser ikke blir isolert og deprimert på sine eldre dager. Det er en risiko for mange, men jeg tror den er ekstra stor for mennesker med de to nevnte diagnosene.

Slik det fungerer i dag er det opp til foreldrene å sørge for at barna klarer overgangen fra ungdom til voksen. Jeg kunne likevel tenke meg at de fikk støtte og rettigheter i samfunnet. Det gjelder ikke minst de av oss som vokste opp med NLD før det fantes noe hjelp, og jeg tror det fremdeles er slik at NLD’ere i dag ikke kan regne med støtte som voksne.

Samfunnet er lagt opp for nevrotypiske. Jeg tror ikke løsningen trenger å være veldig revolusjonerende og kostbar. Det er bare snakk om å se på nordmenn med nevrologiske utfordringer som en ressurs, og ikke skyve dem ut av arbeidslivet fordi de ikke er helt som andre sosialt, eller fordi de trenger litt mer støtte.

Overskriften gjelder like mye arbeidsgivere og ikke minst myndighetene. Hvor er dere? Hvor er hjelpen til de med hull i CV’en, Erna?

Det er tragisk med de som ikke får hjelp i dag, men det er håp for framtidige generasjoner. Det er nemlig sannsynlig at forskningen til bl.a. Jodene Fine kan gi foreldre og skole kunnskap som i det minste kan forhindre angst og depresjon. Det kan gjøre voksenlivet lettere, men hva gjør vi med de som allerede er voksne? Det har ikke vært så mye forskning som jeg kunne ønske meg, spesielt innen NLD, men det er mer enn nok for fastleger, psykologer, lærere, PPT, BUP, Habu etc. å lese.

Semantikk: Krig mot sunn fornuft

sjiraff

Det er flott med annerledes, orignale sjiraffer blant oss. Kanskje kan samfunnet også en dag gjøre plass for disse, men det er ikke realiteten akkurat nå.

«Misforståtte barn med usynlige vansker.» Det er overskriften på innledningskapittelet til boka Nonverbale lærevansker av Anne-Grethe Urnes og Gro Eckhoff. Dette kapittelet omtaler bl.a. «Rare Ole», en 13-åring som ble henvist til BUP etter at skolen mistenkte omsorgssvikt. Han hadde gode evner, men likevel betydelige vansker i fagene. Han hadde også en rar atferd, kunne se ustelt ut (f.eks. skjorta bare delvis kneppet), og hadde manglende sosiale ferdigheter. Dette er alle typiske trekk ved NLD, men saker som denne viser at mange mennesker ikke ser på dette som en naturlig variasjon. En kan kanskje ha den holdningen at annerledeshet er en berikelse for samfunnet, men det er ikke realistisk å forvente at samfunnet skal lempe på kravene til de som f.eks. ikke klarer å leve opp til de sosiale forventningene. Det er ikke den virkeligheten de fleste barn vokser opp til. Jeg har selv tilbudt denne annerledesheten til en rekke arbeidsgivere. Jeg kan vel ikke si at de tok begjærlig imot.

Forskning viser imidlertid at de som får hjelp fra tidlig barndom klarer seg mye bedre enn de som ikke får det. Det er noen som reagerer på at jeg har brukt uttrykket handikap eller vanske. Vi kan bruke ord som høres mer positive ut, men det forandrer likevel ikke noe. Samfunnet har problemer med å akseptere disse utfordringene, og det er lettere å klandre foreldrene enn å hjelpe eller å godta denne annerledesheten. Det er derfor jeg fokuserer så mye på nonverbale lærevansker (NLD) og autismespekterdiagnoser (ASD) på bloggen min. Jeg mener mange er litt i overkant optimistiske.

Nå prøver jeg å holde meg unna de mest negative begrepene, men det er mange uttrykk som ikke er spesielt positivt ladet. NLD-foreningen kaller det for «en svikt i noen livsfunksjoner som man regner med har sitt utspring i hjernens fungering.» De sier også at «NLD så avgjort er et usynlig handikapp NLD-foreningen

Fagfolk kaller det derfor for en funksjonsprofil.

Vansken kjennetegnes gjennom svikt i oppfatning av berøring, bearbeiding av sammensatte synsinntrykk, problemer med sammensatt oppgaveløsning, sosiale problemstillinger og i noen tilfeller matematikk. Vansken er ingen diagnose, men et sammensatt bilde av ulike problemstillinger. PPT for Numedal og Kongsberg

Dette er bare noen av beskrivelsene av nonverbale lærevansker (NLD). Det kan oppfattes som ganske negativt, og den følelsen er nok sterkere i forhold til autismespekterdiagnoser (ASD). Der brukes ofte begrep som utviklingsforstyrrelser/lidelser/vansker. Det er kanskje et forsøk på å skape en motvekt til dette negative fokuset som har motivert mennesker med en autismespekterdiagnose til å utvikle begrepet nevrodiversitet. Det innebærer at autistiske personer krever at samfunnet aksepterer at de er annerledes. Autisme er etter deres mening innenfor en naturlig variasjon. Det er også noen som snakker om f.eks. Asberger som en alternativ kognitiv stil. De mener det blir meningsløst å snakke om en kur for autisme, eller om å forstå autisme, fordi det ikke er noe galt med dem. Autisme er verken en lidelse eller utfordring, men en ulikhet vi skal respektere. Problemet ligger dermed ikke hos de som har diagnosen, men hos det sneversynte samfunnet. Jeg tror likevel de setter pris på at de har en diagnose, noe som kanskje er litt ulogisk, for hvorfor skal vi sette en merkelapp på noe som er innenfor normalen?

Det har derfor vært litt intern krangling i forhold til symboler. Løvetann ble brukt som et symbol i en kort periode, men ble etter hvert avvist av de fleste autister. Jeg mener det er gode grunner til å bruke dette symbolet, for denne blomsten klarer seg ikke bare bra til tross for overveldende motgang. Bladene er også noe av det mest næringsrike du kan finne i naturen, samt at røttene kan hjelpe kroppen med å kvitte seg med avfallsstoffer. Denne forhatte blomsten er dermed livgivende. Liv gror ut av noe som er langt fra håpløst, men det er likevel et faktum at mennesker på autismespekteret har noen utfordringer som andre ikke har. Det gir håp for framtida, samtidig som en erkjenner realitetene. Jeg vil tro de fleste kan se verdien i dette symbolet, men autister liker det ikke fordi psykologer og andre fagfolk skal ha brukt begrepet til å dele autismespekteret inn i ulike katerogier ut fra funksjonsevne. Asberger ble dermed høytfungerende autisme, og løvetannen ble avvist fordi det ikke lenger var et symbol for alle på spekteret.

puslespill

Ulike versjoner av puslespillbiter har blitt brukt som symboler for å skape forståelse for autisme siden 60-tallet. Da var det mye en ikke forstod, mens puslespillet i dag like mye symboliserer vanskelighetene disse har med å finne seg til rette i fellesskapet.

Det kanskje vanligste symbolet for autisme har vært en eller flere puslespillbiter i ulike farger. Dette er også et problematisk symbol for mange fordi det ble valgt av mennesker som ikke har autisme. Jeg forstår kritikken hvis vi går tilbake til det originale symbolet fra 1963. Det var en puslespillbit der bildet var av et gråtende barn. Det var veldig negativt, men fokuset i dag har vært på at autismespekteret er veldig komplisert. Symbolet forteller også noe om at hver bit; hvert menneske er unikt.

Det er flere symboler som er akseptable, f.o.f. fordi de som har diagnosen har valgt dem selv, og fordi de ikke har et ensidig fokus på barn. Blant dem er uendelighetssymbolet, sløyfe eller en sjiraff. Jeg kan se verdien i at de har valgt symbolene selv, men det virker litt som at de krangler om semantikk. For å gjøre forvirringen total må de også ta stilling til om de ser på semantic pragmatic disorder  som en alliert. Jeg har sett en del diskusjoner på ulike nettfora som tydelig illustrerer at noen foreldre ikke nøler med å nedvurdere utfordringene asbergere har. Det er noen foreldre som mener at de fungerer for godt til å kunne være med i «autismeklubben.» Jeg tenker at det viktigste er å få ut informasjon om hva autisme og NLD er, øke forståelsen blant folk. Jeg har opplevd at fastleger ikke aner hva dette dreier seg om, og det kan lett føre til negative, fordreide holdninger.

Når jeg ser på symbolene ser jeg ikke den store forskjellen. Det er nemlig ikke uvanlig at de foretrukne symbolene er laget av puslespillbiter i de samme fargene som det symbolet de misliker. Det betyr til sjuende og sist lite for meg hvilke symboler folk bruker. Jeg er mer opptatt av at f.eks. leger blir åpne for en biomedisinsk diett eller at vi har ordninger som gjør overgangen fra ungdom til voksenlivet lettere, f.eks. gjennom yrkesskolen. Det er det praktiske som betyr noe. Det viktige er å forstå hvordan vi kan hjelpe autister og ikke minst formidle til samfunnet at dette er unike mennesker. Det er ikke alltid det vises så godt gjennom en atferd som i noen tilfeller kan være litt spesiell. Vi kan smile av det når den fiktive figuren Sherlock Holmes fornærmer de fleste han møter, men jeg tror de færreste hadde sett sjarmen i det hvis de jobbet med en som ikke hadde lært å tenke på andre, en som kanskje aner at egen atferd påvirker interaksjonen med andre mennesker, men som ikke kan gjøre så mye med det. Det er derfor jeg ikke later som at barn med NLD eller ASD ikke trenger å tilpasse seg et samfunn som misliker originalitet eller individualitet.

Denne facebook-sida forklarer noe av bakgrunnen for sjiraffen. Det var en protest mot en sang som de mener vinklet autisme for negativt.

Hva med oss?

Det er flere tanker som melder seg når jeg tenker på 1. mai. Denne gangen skal jeg ikke fokusere på det tette båndet mellom LO og Ap, og det de to i samarbeid kunne fått til. Jeg tenker f.o.f. på de sakene som ikke blir nevnt. Rett skal være rett. Da jeg kikket på årets paroler i flere byer fant jeg faktisk noen gode i Bergen. Der har LO bl.a. vedtatt disse sakene:

  • Sosial dumping skaper A og B lag – Norsk lønn i Norge!
  • Hev kvinnelønnen – Likelønn nå!
  • Barn er ikke handelsvare – nei til anbud i barnevernet !
  • Gjenreis sosial boligbygging

En skulle kanskje tro at dette var viktig for Ap også, men hva med de som ikke har jobb? Jeg tenker spesielt på den andelen av uføre som havner utenfor fordi de kan jobbe, men ikke innen noe som gir en inntekt. Jeg kan f.eks. skrive, men har ikke sosiale ferdigheter som ville gjort meg egnet som journalist. Jeg har krummet ryggen og gått på mange smeller, uten at det har gitt meg noen verdighet eller rettferdig behandling. Det var ingen som kjempet for meg, heller ikke da jeg var organisert og ba om hjelp.

Det ble mot slutten av fjoråret snakket mye om en ny uføretrygd. Det er mange som taper på denne fordi uføretrygd nå skattelegges som arbeidsinntekt, d.v.s at det blir en skatteøkning. Skattefradraget på gjeld ble samtidig redusert fra 55 til 27 prosent. Frp fikk mye av skylda fordi det er arbeidsminster Robert Eriksson som har ansvaret for å gjennomføre dette, men denne politikken er hovedsakelig et resultat av et ensstemmig vedtak i Stortinget i 2011, to år før Stoltenbergs 8 år med flertall var over.

Ramsdalen

Ramsdalen var en god mulighet for familier med lav inntekt på 1970-tallet. Det er umulig i dag.

Jeg tenker også på boligprisene. Jeg vokste opp i Ramsdalsblokkene (stod ferdig i 1972) og det var mulig for familier med en lav inntekt å bo der. Mora mi var ufaglært industriarbeider og faren min var ufør p.g.a. sykdom. Vi hadde ikke god råd, og foreldrene mine hadde sikkert en del økonomiske bekymringer, men de klarte i alle fall å betale regningene. Basert på artikler jeg har funnet om boligblokker generelt fra 1970-tallet betalte de sannsynligvis mellom 25 000 og 30 000 kroner for denne leiligheten. Jeg så nylig ei annonse for en blokkleilighet i Haugesund (stod ferdig i 1967) som kostet 1,3 millioner, samt 3 000 kroner per måned i fellesutgifter. Dette blir sannsynligvis fremdeles regnet for å være blant noe av det rimeligste du kan kjøpe, men det betyr nok at du må ha en betydelig inntekt for å klare det. Jeg vil tro at de to lånene kommer på i alle fall 9 000 kroner per måned.

Jeg blir litt provosert når jeg leser et intervju som dette fra Bergensavisen der en tidligere distriktssekretær i LO kritiserte Kåre Willoch. Hun gjorde det etter at Willoch hadde klaget over at unge familier ikke kom seg inn på boligmarkedet. Hun har et poeng i at Høyre deregulerte borettsalgsleilighetene i 1982, noe som var starten på den enorme prisøkningen vi har hatt siden den tid. Jeg lurer likevel på om det var, og fortsett er, umulig å snu denne utviklingen politisk. Ikke-sosialistiske regjeringer har aldri vært veldig sterke i Norge; det var ikke denne heller og måtte trekke seg etter et kabinettspørsmål i 1986. Willoch-regjeringen var en ren Høyre regjering (de hadde 53 av 155 mandater) de to første årene etter valget i 1981, og det var i denne perioden LO mener at skaden skjedde.

Men selv om den sosialistiske sida kanskje var imot denne utviklingen hadde det vel vært mulig med en omkamp seinere. Etter valget i 1989 hadde Ap 63 av 165 mandater, mens SV hadde 17 og Aune-lista 1 (tidligere Ap-politiker). Det var ingen tvil om at vi hadde en sosialitisk regjering under Brundtland, selv om det manglet litt på at regjeringen hadde flertall, men under Stoltenberg (87 og 86 mandater i to periodene) hadde de flertall. Som statsminister var Jens Stoltenberg begeistret for ord som sosialt rettferdig budsjett og miljøvern. Mens Jens ga opp månelandingen sin gjennomførte Kanada sin månelanding på 6 år (Jens ga opp etter 8) og til en billigere pris. Når det gjelder sosial rettferdighet i Norge er jeg usikker på hvor Arbeiderpartiet står. Det er ikke sånn at regjeringen har all makt. De andre partiene i Stortinget har et ansvar også, men jeg vil påstå at det partiet som stort sett er størst har mest ansvar, enten de er i regjering eller ikke.

Jeg lurer derfor på hva Ap har gjort for at det skal bli færre mennesker som er utslitte av sykdom og belastningsskader mange år før de når pensjonsalder. Det er dessuten to typer uføre: De som ikke klarer å jobbe og de som kan jobbe, men ikke innen noe som kan gi dem en inntekt. Det er mange tjenester som ikke har veldig høy status, heller ikke i LO og Ap. Hvis det går som jeg håper skal jeg gi ut flere bøker, men dette blir ikke bøker jeg kommer til å tjene noe på. Det blir ikke nok til en inntekt i alle fall, men jeg mener dette arbeidet tross alt har en verdi. Jeg blir likevel stort sett møtt med den holdningen at det er like nyttig for andre som å samle på frimerker. Alle tenker på sine særinteresser og etter at det ble vanskelig for meg i arbeidslivet, tenker jeg på definisjonen av arbeid. Det passer ikke for meg å ikke gjøre noe, men det samfunnet definerer som samfunnsnyttig aktivitet er vanskelig. Det er der jeg faller utenfor.

En annen klassisk tanke denne dagen er det store fokuset mange har på at vi må frede 1. mai som en fridag, mens et land som har avskaffet statskirkeordningen tviholder på de religiøse fridagene. Det er en noe multippel personlighetsforstyrrelse-aktig over denne holdningen. Det forklarer kanskje mye av politikken også.

Ny uføretrygd

En gamling ved barnebordet

Dette er en gammel tekst som jeg arbeider videre på. Kom gjerne med kommentarer som kan gjøre den bedre.

Vi var ikke veldig bortskjemte da jeg vokste opp. Det betydde blant annet at det var et klart skille mellom hverdag og fest. Foreldrene mine hadde et skap der de stilte ut det fine serviset. Det var nok ikke veldig dyrt dette heller, men det var i alle fall utseendemessig mye finere enn det vi hadde til hverdags. Jeg husker spesielt noen glass med bilder av veteranbiler og et servise i grønt glass, som de voksne brukte. Bortsett fra jul, påske og 17. mai var det ytterst sjelden dette ble tatt ut av skapet.

bilde av analog og asimov science fiction

Jeg leser mye science fiction, ikke minst de gamle «pulp fiction» bladene Analog og Asimov. Jeg kan snakke i timesvis om astronomi, science fiction og beslektede emner som transhumanisme, multiverser, ormehull og drivstoffet som skal ta oss til stjernene

Jeg satt ved barnebordet. Det var nemlig en tradisjon i min familie at voksne og barn hadde hvert sitt bord når vi hadde fest. Det hadde vel med plassmangel å gjøre, men det sørget også for at alle fikk sitte med noen likesinnede. Det finnes ikke noe kjedeligere for en guttunge enn å sitte midt mellom voksne som prater om alvorlige, voksne ting som biler, gressklippere og hvor mye bedre verden var før de samme meningsbærerne stemte den forrige regjeringen ut, mens en bare venter på kake og brus. Nå skal det sies at jeg ikke opplevde det som noe framskritt da jeg fikk overflytting til voksenbordet, for jeg var fremdeles langt under gjennomsnittet interessert i å snakke om maskiner og andre ting som lager mye lyd (med mindre denne maskinen reiser ut i verdensrommet). Jeg kunne nok snakket om astronomi, frimerker, Sherlock Holmes, Agatha Christie og science fiction i timesvis, uten at de andre fikk slippe til, men de voksne i familien var like interessert i det som jeg var i ulike bilmerker.

Jeg har alltid vært skikkelig klossete og har derfor knust en del kopper og glass opp gjennom årene, men jeg tror hele dette settet med glass overlevde 3 av oss. Det hadde ikke bare med respekt å gjøre; vi var veldig klar over konsekvensene. Glassene står derfor fremdeles i et skap hjemme hos mora mi. Hun bruker dem ikke fordi hun er redd for å knuse dem, mens jeg sannsynligvis ikke hadde brukt glassene fordi de minner meg om en barndom som ikke bare var lykkelig. Det er vel sånn for de fleste med NLD at de har blanda følelser når de tenker tilbake på barndommen, men det var ikke desto mindre en form for trygghet i å sitte ved ved barnebordet. Det som skjedde der var stort sett forutsigbart, men det er likevel de færreste av oss som ønsker å sitte der resten av livet.

Jeg kom til å tenke på dette da Pia Savage brukte uttrykket å sitte ved barnebordet nylig. Hun er en amerikansk blogger som også fikk diagnosen nonverbale lærevansker i voksen alder. Hun skriver for Psychology Today og i Sitting at the Children’s table For Life skriver hun om at vi NLD’ere egentlig aldri får lov til å reise oss fra barnebordet. Det virker ikke som at forskning på nonverbale lærevansker generelt er prioritert, og spesielt ikke i forhold til hvordan voksne klarer seg. Det meste av forskningen og støttetiltakene konsentrerer seg om barn. Det kan derfor ofte føles som at vi fremdeles sitter ved barnebordet. Hvis vi skal ta imot et tilbud om hjelp, blir det altså noe som i utgangspunktet er ment for yngre mennesker, eller andre utfordringer. Det virker ikke som at voksne blir hørt hverken som personlige vitnesbyrd eller som deltakere i en vitenskapelig studie.

Jeg fikk diagnosen NLD i en alder av 42 år. Når jeg tenker tilbake på oppveksten synes jeg det er rart at jeg ikke fikk noe hjelp tidligere, selv om det ikke var noe som het NLD da jeg gikk på grunnskolen på 1970 og 80-tallet. Det var likevel etter min mening veldig tydelige tegn på at jeg hadde noen utfordringer. Jeg husker jeg sleit noe voldsomt med å lære å skrive fint nok til at noen kunne forstå det, men det var ikke noe hjelp tilgjengelig. Læreren ga meg noen ark med bokstaver som jeg skulle kopiere for hånd. Det var en type oppgaver de har i første eller andre klasse, men jeg tror dette var helt på slutten av mellomtrinnet. Jeg husker fremdeles hvor ydmykende det var å dele ut takkekortene etter konfirmasjonen. Ikke fordi jeg hadde noe imot å vise takknemlighet, men fordi signaturen min ikke hadde utviklet seg noe særlig. Det var et lite barns håndskrift.

Jeg tror jeg likte skole i utgangspunktet, men jeg hatet den likevel. Det høres sikkert ut som jeg overdriver noe kolossalt, men det er faktisk sant at jeg nesten ikke gjorde lekser før 8. klasse. Jeg gikk hjem hver dag og sa enten at jeg ikke hadde lekser, eller at jeg allerede hadde gjort dem. Dette var lenge før skolene startet med ukeplaner, som gjør det lettere for foreldrene å følge med, og det var ingen som orket å kontrollere. Læreren min var en viktig årsak til mistrivselen på skolen. Hun var av den typen som må ha stålkontroll hele tida, og hun mente at den beste medisinen for meg var ironi, sarkasme og en samlet klasses hånlatter. Skole var det siste jeg ville tenke på etter skolen. Jeg er ikke sikker på hva som skjedde, men jeg bestemte meg i alle fall for å ta meg sammen i 8. klasse, etter at jeg strøyk eller var nær stryk i de fleste fag året før. Jeg var flink til å pugge og leste bl.a. mye norsk og engelsk grammatikk i 8. klasse, i tillegg til at jeg gjorde leksene. Det bidro til å snu noe håpløst til et brukbart vitnemål i 9. klasse. Jeg fant motivasjon og evner på egen hånd, heldigvis. Jeg undrer meg likevel over det i dag når jeg tenker tilbake. Det burde ikke utelukkende ha vært opp til meg selv. Noen voksne burde ha tatt ansvar også.

Det var likevel tydelig at jeg begynte å slite mer og mer sosialt utover i barneskolen, og jeg har hatt en nærmest permanent depresjon siden den tid. Jeg har hørt flere uttrykk for dette i voksen alder. Jeg forstod like lite av depresjonen som jeg forstod av det vanskelige sosiale spillet, men jeg har hørt flere forklaringer i voksen alder på hvordan det er mulig å leve med depresjon over mange år. En psykolog kalte det for en behandlingresistent depresjon. Jeg har også hørt om «double depression» (dystymi) og «highfunctioning depression». Det kan altså dreie seg om de samme symptomene som ved en alvorlig depresjon, men de er vanligvis langt mindre ødeleggende. Det er dermed mulig å fungere på et hvis, selv om denne tilstanden påvirker og reduserer personens evner. En kan derfor spørre seg om en virkelig fungerer. Dette har vært en del av det totale NLD-bildet for min del.

Jeg antar det ikke var så mye å gjøre med depresjon heller da jeg vokste opp. Det var i alle fall ingen som syntes det var rart at jeg gikk gjennom en utvikling fra en glad til en trist gutt uten venner i løpet av noen få år. Jeg tok initiativ til behandling selv da jeg var 38 år, men denne utredningen ble avbrutt da jeg flyttet til et annet fylke to år seinere. Da måtte jeg begynne på nytt igjen, og det gikk to nye år før jeg fikk diagnosen NLD. Det var i utgangspunktet en lettelse, selv om jeg hele tiden har hatt en følelse av at de var for overflatiske da de vurderte testresultatene ved Seljord DPS (bl.a. WAIS og asbergers diagnostisk intervju). Jeg hadde likevel delvis fått svar på et spørsmål jeg hadde stilt meg selv siden jeg var gammel nok til å se at jeg ikke var helt som de andre. Hvorfor var jeg det? Jeg fikk svaret på et kontor i Seljord, og lurte naturlig nok på hva som var veien videre.

Jeg var i utprøving gjennom en attføringsbedrift på den tida og trodde faktisk at de diagnosene jeg fikk fra Sykehuset Telemark skulle i det minste hjelpe meg et stykke videre. Til tross for at jeg tok gjentatte initiativ kom jeg ingen vei med fastlege, sykehus, NAV eller attføringsbedriften. Det er ikke det at jeg ikke setter pris på det tilbudet jeg fikk, men det var ikke det jeg trengte. Jeg var med i ei støttegruppe der de andre deltakerne var alt fra en alvorlig syk mann med dødsangst til ei kvinne som gikk gjennom en brutal skilsmisse. Det er ikke det at jeg ikke hadde sympati for det de gikk gjennom, men det gjorde det ikke lettere å fungere i en jobb etterpå. Den behandlingen hadde sikkert fungert utmerket hvis det var depresjonen som skapte NLD-vanskene, men det var det faktisk ikke. Da denne perioden med gruppesamtaler var over, gikk attføringen mot slutten uten at jeg fikk svar på spørsmålene mine. Jeg følte meg fortapt på mange måter, for jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, og var lite lysten på en ny jobb der jeg visste jeg kom til å slite. Det virket som at jeg hadde fått den hjelpen jeg kunne vente meg. Jeg hadde dermed ikke annet valg enn å ta en ny lærerjobb, og denne gangen flyttet vi helt til Nordland.

Halsa

Jeg var bokstavelig talt langt hjemmefra de to årene vi bodde på Halsa i Meløy kommune. Det var vakkert der, men ellers ikke spesielt gjestmildt.

Jeg er ikke flink til å be om hjelp, men jeg gjorde det gjentatte ganger i dette tilfellet. Jeg gjorde det av nødvendighet, etter å ha møtt mange stengte dører og gått på tryne en del ganger. Jeg har snakket med en del fastleger og psykologer om NLD. Det er egentlig veldig lite hjelp de fleste kan tilby, for det er lite kunnskap om denne «funksjonssvikten.» Jeg må ofte forklare hva dette dreier seg om, og hvis noen lytter har de ofte fokuset på det jeg ikke kan. De leser gjerne en kort artikkel fra statped.no og den sier litt om hvilken tilrettelegging en kan gi til barn i klasserommet. Det forsterker inntrykket av at det er lite en kan gjøre for voksne. Det er mulig fastlegen min hadde rett da han på et møte der NAV, attføringsbedriften og en psykolog fra sykehuset var til stede, uttalte at dette var personligheten min, og det var lite en kunne gjøre i godt voksen alder for å forandre på den. Det var kanskje nådestøtet, og det illustrerer noe av problemet. NLD er ikke en offisiell diagnose og vi kan derfor ikke regne med noe hjelp heller, spesielt ikke hvis en ikke har alle symptomene som litteraturen beskriver. Den samme psykologen vurderte det forøvrig dithen at jeg ikke kunne ha Asberger fordi jeg manglet noen få kriterier. Jeg har en tendens til å være veldig opptatt av noen få emner, men siden jeg sluttet å snakke med gud og hvermann om det for mange år siden, kunne det etter hans mening ikke være asberger. Jeg mener det er problematisk at utredere forholder seg så slavisk til en oppskrift, og det finnes ingen muligheter for avvik. Det virker som et uhyre tynt grunnlag for å skille to så like diagnoser.

De utfordringene NLD’ere har som barn forsvinner ikke når de blir voksne. Det er faktisk sånn at gapet mellom ens sterke og svake sider øker, og det blir derfor stadig vanskeligere å holde tritt med den utviklingen andre har. Det sier seg selv at dette får store konsekvenser i arbeidslivet. Det er også forskning som viser at barn med såkalt høyt fungerende autisme har like store utfordringer som voksne, hvis de ikke får hjelp i barndommen, sammenliknet med med de mer alvorlige diagnosene innen autismespekteret. Dette er relevant forskning for NLD også, for mange av dagens voksne NLD’ere har ikke fått noen som helst hjelp.

Nå skal det sies at bildet er langt mer nyansert enn en kan få inntrykk av. Noe av problemet med den manglende forskningen er at vi blir fortalt hva vi ikke kan. Et av symptomene er f.eks. at vi ikke forstår ironi og at vi tar alt bokstavelig. Det gjelder langt fra alle, og det er derfor mange som ikke føler seg komfortabel med diagnosen. De kjenner seg ikke igjen i beskrivelsen. Jeg har selv opplevd å bli mistenkeliggjort, da jeg var i attføring, fordi jeg forstod ironi noen ganger. Ifølge litteraturen skal jeg aldri forstå det. Det begynner endelig å bli en del forskning på denne »lærevansken», men det hjelper ikke oss voksne. Det er positivt at flere fagfolk har oppdaget barna ved NLD-bordet, og gitt flere av dem diagnosen, men hva med oss andre? Det er en god del voksne som sliter i en verden som blir stadig mer teknisk. Arbeidslivet blir stadig mer krevende og det er ikke lett å henge med. Jeg er ikke den eneste som opplever at utfordringene øker i takt med stadig nye oppgaver, men det er ikke like lett for oss å øke tempoet. Den nye forskningen er positiv på den måten at det forhåpentligvis øker kunnskapsnivået i skoleverket, helsevesenet og i arbeidslivet. Det er aldri for seint å lære, men det er vanskelig å forandre på atferd og personlighetstrekk en har utvikle gjennom et langt liv. Jeg tror derfor tilrettelegging er viktigere enn intervenering når det gjelder de av oss som vokste opp før forskerne virkelig forstod disse barna. For noen er det kanskje nødvendig å tenke annerledes. Spørsmålet er hva som ligger i begrepene fungering og nytte. Har samfunet størst nytte at jeg sliter meg ut i et yrke jeg ikke fungerer i, eller har både samfunnet og jeg selv mer nytte av at jeg trives og f.eks. får skrive, selv om jeg kanskje ikke klarer å leve av det?

Jeg reagerer forøvrig på at det kalles en lærevanske. Det er ingen tvil om at noen av utfordringene har en akademisk karakter, men det er langt fra hele utfordringen. Jeg har alltid hatt betydelige vanskeligheter i forhold til skole og arbeid, men det går like mye på sosiale ferdigheter, finmotorikk, hånd/øye-koordinasjon etc. NLD er en komplisert vanske med mange under/tilleggsvansker. Jeg ble testet og deretter ble jeg praktisk talt sparket ut døra. Ikke bokstavelig talt selvsagt, men det har ikke vært mye hjelp å få. Jeg har noen ganger spurt meg selv om det hadde noe for seg å få denne diagnosen. Jeg er egentlig ikke en tilhenger av diagnoser. Det er ikke noe poeng i å dele ut diagnoser bare for å sette et navn på vanskene sine., med mindre det følger noe hjelp med. Det kan selvsagt være en trøst for personen det gjelder å vite hvorfor en er som en er, men når det gjelder meg selv, kommer jeg ikke videre på den kunnskapen alene.

Jeg fikk klar beskjed om at jeg ikke hadde noen rettigheter. Jeg fikk ikke tilbud om noe hjelp, for det finnes ikke for voksne. Jeg vet ikke om jeg kunne ha fungert som lærer. Etter en del nederlag tviler jeg på det meste, men det hadde uansett krevd mer spesialbehandling enn noen er villige til gi. Det hadde ikke vært praktisk mulig eller rettferdig. Det fungerte heller ikke i den siste jobben jeg hadde, i Nordland. Jeg ble kronisk syk og ble tvunget til å slutte etter to år. Jeg bestemte meg for å prøve NAV og helsevesenet en gang til. Fastlegen henviste meg til DPS, men der ble jeg avvist med den begrunnelse at det er NAVs ansvar. Jeg har også vært en ny runde til mer avklaring på en attføringsbedrift og jeg venter i skrivende stund på uttalelser fra fastlegen og en NAV-psykiater. De skal uttale seg om arbeidsevnen min. Jeg begynner å bli temmelig gammel for barnebordet nå. Jeg håper jeg kan flytte over til voksenbordet snart. Jeg er ikke så opptatt av å snakke lenger, men liker veldig godt å skrive. Det er det jeg vil bedrive tiden med. Jeg tror det er stemmen min.

Det er hovedsakelig to posisjoner jeg har truffet på i arbeidslivet. Det har enten vært forventet at jeg deltok på lik linje med andre arbeidstakere, ellers har fokuset vært på det jeg ikke kan gjøre. Da blir en altså behandlet som et barn. Det er noen mellomposisjoner også, men jeg har stort sett erfart denne enten eller holdningen. Det er det som skjer når noen voksne mennesker ikke klarer det de fleste andre behersker. Noen av oss klarer seg fint uten hjelp, men det gjelder ikke alle. Er det slik at når mennesker kommer over en viss alder at det ikke er verdt å hjelpe dem? Jeg vet ikke hva tankegangen er, men det virker rart at vi blir ignorert. Når det gjelder en offisiell diagnose er den nyttig fordi den kan gi deg visse rettigheter hos en arbeidsgiver. Med en forståelsesfull arbeidsgiver vil du f.eks. ikke bli tvunget til å gjøre ting du ikke kan klare. Da kan en diagnose hjelpe deg, men det er et spørsmål om hvor stor pris en skal betale. Det har i mitt tilfelle vært en pris å betale i form av svekket helse. Når det gjelder meg selv har jeg vært gjennom flere perioder med utprøving i attføringsbedrifter og eksterne bedrifter, samt medisinsk utgreiing. Jeg har deretter blitt tvunget ut i arbeid jeg ikke har mestret og heller ikke har hatt noen glede av. Det har sannsynligvis bidratt til å forverre livet mitt. Ingen kan si at jeg ikke har prøvd, men det har vært et vanskelig eksperiment. Det har ikke akkurat vært en fest.

Jeg håper jeg får muligheten til å dekke til et nytt bord snart. Jeg håper det blir et bord der en starter i motsatt ende. Det innebærer at fokuset blir på fungering og trivsel; ikke nødvendigvis på korteste vei til et nytt nederlag i arbeidslivet. Der skal jeg snakke om det som opptar meg: Astronomi, science fiction, Sherlock Holmes, Agatha Christie og skriving, samt at jeg vil ta opp igjen noen av de gamle lidenskapene. Jeg var fascinert av postkort, frimerker og puslespill i barndommen. Jeg har egentlig tenkt på dette hele tida, men har ikke hatt tid til det midt i turbulensen som har omgitt meg i mange år. Kanskje starter festen snart.

Hva er NLD?

hjerne illustrasjon

NLD’ere har en dysfunksjon i høyre hjernehalvdel. Høyre hjernehalvdel spiller en viktig rolle i kommunikasjon og organisering av sanseinntrykk, og det er der informasjonen bearbeides før den sendes videre til venstre halvdel.
Illustrasjon: Wikimedia Commons

.

Jeg jobber for tiden med å skrive videre på noen gamle innlegg, og jeg håper jeg etter hvert kan publisere dem i bokform. De må imidlertid utvikles videre. Dette er et nytt innlegg, som er nokså uferdig, men kom gjerne med kommentarer som kan hjelpe meg å utvikle teksten.

Det er ikke uvanlig å svare litt fleipete at det var et godt spørsmål, og la det være med det, hvis en får ett det er vanskelig å svare på. Det er nok fristende for mange å gjøre nettopp det når det gjelder nonverbale lærevansker, for det er ikke lett å gi et kort svar. NLD-foreningen har noen dokumenter tilgjengelig på facebook-sida si som illustrerer hvor vanskelig dette er. I dokumentet «Informasjon om NLD til venner, elever og deres foreldre» skriver de at NLD er ikke noen sykdom, hjerneskade eller psykisk lidelse, men en måte å fungere på i læring og hverdag.

Jeg synes i alle fall det høres temmelig vagt ut, men jeg har inntrykk av vi kommer til å få mer konkret kunnskap om emnet de nærmeste årene. Diagnosen er under utvikling, og det foregår mye spennende forskning. Det har nemlig skortet på forskning veldig lenge, noe jeg tror har med å gjøre med at det er vanskelig å få penger til disse studiene. En kan bare spekulere på hvorfor, men jeg vil tro at det er legemiddelindustrien som finansierer mye forskning, og vi snakker om en utviklingsforstyrrelse som ikke kan behandles med medisiner. Det er derfor lite å hente på dette for de som ser på forskning som en økonomisk investering. Jeg har fulgt forskningen til Jodene Fine ved Michigan State University, og arbeidet hennes gir håp om at diagnosen kan bli mer offisiell. Et av problemene har nemlig vært at mange har hevdet at denne diagnosen ikke eksisterer, samtidig som få har vært villige til faktisk å bekrefte/avkrefte påstanden gjennom en vitenskapelig studie (eller rettere sagt finansiere noe som kan støtte en av de to hypotesene). Det er dermed ikke stort mer enn antakelser som har vært grunnlaget for denne skepsisen til NLD.

Det har ikke blitt forsket mye på NLD i Norge heller, og det er derfor lite litteratur tilgjengelig. Da jeg kjøpte boka Nonverbale lærevansker (Anne-Grethe Urnes og Gro Eckhoff) i 2010 ble den presentert som den første boka om NLD på norsk. Jeg tror ikke den har fått noe konkurranse 5 år seinere. Anne Grethe Urnes har forsket på dette lenge, og skrev bl.a. en artikkel i Norsk tidsskrift for spesialpedagogikk i 2002. Der sier hun bl.a. at «det har vært langt mindre oppmerksomhet rundt barn som har vansker med oppfatning, bearbeiding og integrering av sansestimuli av ikke-verbal art. En samlebetegnelse på slike vansker er ikke-verbale lærevansker.«

Det er en grei foreløpig avklaring, men sitatet illustrerer også noe av utfordringen for mange med diagnosen. Fokuset er på barn, og selv om diagnosen er av ganske ny dato, er dette tross alt symptomer som har blitt beskrevet i alle fall siden slutten av 1960-tallet. Jeg har ikke lest litteraturen selv, men de fleste bøkene og studiene i dag viser til Myklebust. Han antydet i 1968 og 1975 at det fantes en undergruppe lærevansker som var nonverbale. Jeg vil også ta med en annen definisjon. Jeg har hentet og oversatt denne fra en studie ved State Michigan University (Margaret Semrud-Clikeman, Jodene Goldenring Fine, Jesse Bledsoe & David C. Zhu, 2013):

NLD har blitt definert som vansker med visuospatial funksjon (rom/retningsoppfattelse), taktile ferdigheter (evne til å gjenkjenne ting og orientere seg ved hjelp av berøringssansen), motoriske ferdigheter, og matematikk. Det er i tillegg flere som har foreslått vansker med eksekutivfunksjoner (utøvende funksjoner, dreier seg om nye situasjoner), oppmerksomhet, sosial persepsjon og fungering.

Da jeg vokste opp var det nok mange tegn som viste at jeg hadde NLD, men det var ingen som visste noe om denne diagnosen da.. Situasjonen er bedre i dag, men det skorter fremdeles på kunnskaper. Det kan lett bli sånn at en enten får for lite hjelp eller at en får for mye. Da blir hovedfokuset på det en ikke kan, og en blir ikke utfordret nok. Hvordan kan en se at et barn har NLD? Nonverbale lærevansker har tre hovedkomponenter:

Motorisk: Nedsatt balanse og koordinasjon. Det gjelder spesielt koordinasjon som krever konsentrasjon, arbeidsminne og orienteringsevne. For de som har disse utfordringene kan det være vanskelig med f.eks. lagspill hvis det er snakk om ei ganske stor gruppe. I fotball er det f.eks. mye en skal ha oversikten over, mange avgjørelser en må ta på kort tid, og en skal ikke minst utføre dette like godt som de andre. Det er vanskelig når en har vansker med koordinasjon og hvordan en skal posisjonere seg selv i forhold til ballen og de andre spillerne. Det tar ikke lang tid før de andre barna ikke godtar en dårlig spiller, og dette kan derfor bli en ganske negativ opplevelse. Dette kan ellers gi seg utslag i vansker med å sykle, knyte sko, kle på seg, kaste en ball og at en generelt virker klossete. Disse barna søler gjerne mye mat når de spiser og det kan ta lang tid å utvikle en funksjonell håndskrift.

Visuo-spatiell orgaisering: Vansker med å vurdere synsinntrykk og å orientere seg ved hjelp av synet. Det kan f.eks. være vanskelig å orientere seg i skolegården og inne i skolebygningen.

Sosial: Mange har vansker med å lese ikke-verbal kommunikasjon Det kan dreie seg om ansiktsuttrykk (f.eks. at en trekker på skuldrene, rynker pannen, blunker) ironi, kroppsspråk, tonen i stemmen, vansker med å se noe fra en annen persons synsvinkel, vansker med overganger og å tilpasse seg nye situasjoner.

barn spiller fotball

Fotball betyr mye i vår kultur, men spillet er mer komplisert enn de fleste tenker over.
Foto: Paul Gooddy via freedigitalphotos.net

Det er viktig å være klar over at det er snakk om et spekter, på samme måte som med en autismespekterforstyrrelse. Det er ikke sånn at alle har alle symptomene, og det er derfor mange som ikke kjenner seg igjen i disse beskrivelsene. Selv forstår jeg en god del ironi f.eks. Jeg har riktignok litt problemer med å finne fram den første gangen jeg skal til en ukjent adresse, men kan som regel finne fram den andre gangen. Barn og foreldre kan oppfatte utfordringene som betydelig mindre enn de i virkeligheten er de første årene på skolen. Barna klarer seg bra fordi de ofte er flinke til å snakke, er gode lesere og flinke til å pugge, men det blir verre seinere når det blir større krav til abstrakt tenkning, en større arbeidsmengde og mer avansert.

IQ-testene WISC (for barn) og WAIS (for voksne) er to av de viktigste redskapene for å oppdage NLD, og en stor forskjell på verbaldelen og utføringsdelen er et av de klareste trekkene ved NLD. Jeg har blitt testet to ganger med to års mellomrom og hadde henholdsvis 23 og 28 poengs forskjell, i disfavør av utføringsdelen. Da jeg ble testet skrev nevropsykologen i rapporten at «det gir en hypotese om at pasienten har store vansker med både mental- og psykomotor hastighet (hvordan persepsjon påvirker handlingene), samt vansker med å løse problemer som krever visuospatial organisering, nonverbal resonnering og visuell-motorisk koordinering.»

Denne testen måler i og for seg ikke den kapasiteten en har, men hvordan en klarer å utnytte det en har. Det er enkelt sagt praktisk arbeid (som innebærer gode sosiale ferdigheter) og ikke teori som betyr noe i samfunnet. Nå er det ikke én NLD-form som alle skal presses inn i, men den er forskjellig for hvert individ. Det kan derfor være noen som klarer seg veldig bra i arbeidslivet. Jeg vet f.eks. om en mann som jobber ved et stort bibliotek, og jeg antar at han må kommunisere en del med kolleger og kunder, men det klarer han altså i tilstrekkelig grad. Dette hadde imidlertid vært helt utenkelig for andre NLD’ere. For de som sliter med de sosiale ferdighetene som kreves i arbeidslivet vil det sannsynligvis være en fordel å forberede seg på et yrke der en kan arbeide selvstendig og uten veldig mye interaksjon med utenforstående.

NLD forandrer seg, eller blir tydeligere med alderen. Det er fordi de sterke sidene en har utvikler seg normalt, mens de svake sidene utvikler seg i et betydelig lavere tempo. Det er altså en utvikling der også, men denne forskjellen i tempo gjør at gapet mellom sterke og svake sider øker. Det kan være en av grunnene til at det er vanskelig å oppdage NLD ved skolestart. NLD-profilen til det samme barnet er kanskje tydeligere, eller mer avklart, et par år seinere. Et barn som er hyperaktiv i tidlige barneår kan f.eks. utvikle et normalt aktivitetsnivå i løpet av barneskolen.
Vansker i forhold til bl.a. oppmerksomhet, visuell persepsjon, matematikk, evne til tilpasse seg nye situasjoner, sosial fungering og leseforståelse øker gjerne etter hvert som barnet vokser og kravene i skolen øker.

Jeg tilhører den store gruppa voksne som ikke fikk noe støtte da jeg gikk på skolen. Det var fordi det ikke var noe som het nonverbale lærevansker da. NLD har mye til felles med Asberger, og det er mye som tyder på at Asberger er mer krevende enn mange har antatt. Jeg har referert til en studie ved Universitetet i Oslo ved flere anledninger på bloggen min. Det var en oppfølgingsstudie som så på hvordan det gikk med barn med såkalt høytfungerende autisme. Det viste seg at de ikke fungerte bedre som voksne enn de som hadde de alvorligere typene autisme, med mindre de fikk hjelp fra barndommen. En liknende studie vil sannsynligvis gi et annet resultat om noen år når vi har fått en ny generasjon som har vokst opp, for intervenering virker. Det er mulig å rette opp i mye hvis en starter tidlig nok. Det er så store likheter mellom NLD og Asberger, så jeg vil tro at dette er relevant for oss også.

Det som er problematisk under skolegangen hoper seg gjerne opp i voksen alder. Jeg merker det mest i forhold til at det er begrenset hvor mye informasjon jeg kan håndtere fra omgivelsene. Jeg mister lett oversikten, og dette innlegget er et godt eksempel på det. Jeg har brukt veldig lang tid på å skrive dette, for jeg ble overveldet og forvirret av all den informasjonen jeg måtte behandle.

Jeg hadde den utfordringen som lærer også. Det var strenge krav til orden, dokumentasjon og rapportskriving, men det var en utfordring når jeg lett mistet oversikten. Når det gjelder situasjoner som krever en rask respons, har jeg nok reagert litt seint fordi jeg enten trenger tid til å tenke meg om, eller fordi jeg rett og slett ikke aner hva jeg skal gjøre.

Her en oppsummering som viser noen av utfordringene:

– Godt ordforråd og muntlig språk
– Flink til å pugge
– Opptatt av detaljer, men er mindre opptatt av helheten
– Vansker med leseforståelse
– Sliter med matte
– vansker med å forstå abstrakt innhold
– dårlig koordinasjon
– Dårlig og rotete håndskrift
– Kan ta ting bokstavelig
– Vansker ikke-verbal kommunikasjon
– Svake sosiale ferdigheter. Gir seg utslag i at det er vanskelig å få og beholde venner
– Frykt for nye situasjoner
– Vanskelig å tilpasse seg nye situasjoner
– Kan være naiv og mangle sunn fornuft
– Angst, depresjon, lav selvtillit
– Kan bli innesluttet

Dette betyr selvsagt ikke at alle med NLD har alle disse symptomene. Jeg kjenner ikke til noen så alvorlige tilfeller, men det viser seg at det likevel er vanskelig å klare seg i arbeidslivet. Det har i mitt tilfelle vært klart for familien, eller burde ha vært det, at jeg har hatt utfordringer hele livet. Holdningen har likevel vært at jeg bare kan ta meg sammen. Når det ikke har fungert er det fordi jeg ikke har gjort nok. Det er den holdningen jeg har møtt i skole og arbeidsliv også. Jeg har ikke skrevet så mye om NLD for voksne, men jeg kommer tilbake med mer i et senere innlegg. Da vil jeg skrive mer om mine egne erfaringer.

Kilder:

Margaret Semrud-Clikeman , Jodene Goldenring Fine , Jesse Bledsoe & David C. Zhu (2013): Magnetic resonance imaging volumetric findings in children with Asperger syndrome, nonverbal learning disability, or healthy controls, Journal of Clinical and Experimental Neuropsychology, DOI:10.1080/13803395.2013.7955281

Anne -Grethe Urnes og Gro Eckhoff, Universitetsforlaget

Anne-Grethe Urnes, http://www.idunn.no/spesped/2002/02-03/ikke-verbale_lerevansker_om_de_misforstatte_barna_med_verbal_styrke_og_usyn

Gjesteblogger – Eva Harris

Jeg har begynt med gjestebloggere på den engelske bloggen min. Kona mi er den andre bloggeren jeg har publisert nylig, og siden de fleste leser bra engelsk publiserer jeg den engelske teksten her også. Denne teksten skapte noe kontrovers i familien, selv om de alvorligste anklagene ikke var rettet mot dem.

My/His/Our Personal Place Of Despair

Warning: If you don’t like hearing about other people’s problems, don’t bother reading this.

Let’s see, where to start. Right now I’m in a very dark, very scary place. My husband is sick and out of work, I am sick and out of work, we both have disabilities and we’re rearing a child with an autism spectrum disorder, and some other challenges. We have her and ourselves on a gluten free, casein free, soy free, MSG free, processed sugar greatly reduced diet that includes vitamin supplements in hopes that it will lessen her symptoms and ours. It’s working for her and it was working for us, too, until recently. I don’t know what’s gone wrong, and I don’t know how to fix it. And even if I could figure out how to fix it, how would I manage it on our present income? We’re running to the edge of our money every month as it is. Eating this way is VERY expensive. We need to move to a cheaper apartment, but we’ll have to take ourselves off the supplements for at least two months to afford it. If we stay where we are, we’ll never be able to save any money to buy a house for our only child to inherit when we die. A child, who, as I said has multiple disabilities and needs a special expensive diet. This is only the tip of the iceberg for us.

I, because I am black, and disabled and my husband because he is black by association and disabled, have been subjected to a lot of racism/disability discrimination here in Norway instigated, for the most part by white women. I have no reason to think it will be different for our daughter since she also disabled and has more visible African ancestry than I do. We, my husband and I, have been accused of neglecting our daughter and reported to the barnevern (Child Protective Services) twice (BOTH reports were determined to be unfounded, btw) by these nice, helpful white women, who ‘only want what’s best for us’.

family at beach

We have tried our best to give our daughter a good childhood. Going to the beach was one of her favourite spring/summer-activities in Nordland. This picture from Meløy mirrors the sunlight and shadows of our life in Norway.

In one of these situations, a nurse even convinced a doctor, in the municipality we were living in at the time, to delay recommending our daughter be evaluated at BUP Nordland (The Child and Adolescent Neuropsychology Clinic at the hospital) and so delayed her access to medical care because she and he both decided my daughter’s delays were because I was hindering her development (which led to one of those CPS reports)-and everyone in the municipality from the doctor himself, to the director of health and child welfare services supported her, even after our daughter had been diagnosed! We changed our daughter’s diet, fought to get her evaluated at BUP, put her in whatever activities were available wherever we lived, but still we’re accused of somehow neglecting her. And the worst of it is, that most of the people we spoke to or complained to about these women felt they were perfectly justified in treating us, or more specifically me, as though they thought I was lying/exagerating, and/or incompetent, and/or just plain crazy. Think about how you’d feel if you knew most people felt everything about you was suspect just because you weren’t white? I think about how you’d feel if you knew your child was going to suffer the same abusive treatment?

Even my husband’s family is guilty of some of this kind of thinking. They helped us move after all that nonsense up in Nordland, so I don’t want to be too hard on them. They are kind people who, unlike some of those other folks, do mean well most of the time. They however have real problem facing reality. In our case, it takes the form of wanting, almost demanding, that we paste a smile on and pretend everything’s all right now, so they don’t have to deal with the fact that Norwegian society has one set of rules for them and a different set for us. We don’t insist that they hear what they don’t want to, we just don’t spend a lot of time around them. We decided we will not participate in their “We are the people having a party in the living room, while ignoring the house fire in the kitchen, because house fires are too scary to think about’ mentality. So having almost no support here, not even anyone we can talk to without being patronized or risking further reports to the barnevern, we are seriously considering moving back to the U.S. in one or two years to be closer to my family and friends. They are people who have experienced racism and disability discrimination and therefore are willing to listen and support us in ways that John’s family can’t or won’t do. As scared and despairing as, in truth, we both are, we’re going face this and try to figure out what to do so we don’t leave our child unprotected in a mean, and two-faced world.

Velkommen, President Putin!

russian tu-95

Den russiske TU-95 er en hyppig gjest i luftrommet utenfor Norge. Her får den drivstoff i lufta fra en Iluyshin ii-78, mens en norsk F-16 i bakgrunnen minner dem om at de er nære den norske grensa.
Foto: Forsvarets mediearkiv

Jens Stoltenberg ble generalsekretær i NATO etter 8 år som statsminister i Norge. Jeg oppfattet han som en veldig utydelig politisk leder, men det hadde vel med at han ville gjøre alt bak lukkede dører. Resultatet ble i alle fall at SV og SP kom med utspill som virket å være i strid med regjeringens politikk, og noen ventet sikkert på at Stoltenberg skulle stoppe dette, men ingenting skjedde.

Jeg har en mistanke om at det er noe liknende i forhold til Russland. Da jeg vokste opp hørte jeg til stadighet om forhandlinger mellom Norge og Russland. Det dreide seg om en grenselinje i Barentshavet. Det virket ikke som det skjedde noen ting før Jens Stoltenberg og den russiske presidenten plutselig signerte en avtale i 2010, etter å ha forhandlet i 40 år. Det er komplisert å forholde seg til et stort og mektig land  som har ambisjoner, og det er ganske tydelig at du ikke kan ta noe for gitt. Det gjør det vanskelig å forstå hvor naive politikerne kan være, eller kanskje dette er bevisst?

kystartilleri

Illustrasjonsbilde. Grøtsund fort og Olavsvern dekker Tromsø fra hver sin side, men begge er lagt ned i dag.
Foto: Forvarets mediearkiv
Illustration photo.

Som generalsekretær for NATO har Stoltenberg anbefalt medlemslandene ikke å senke garden når det gjelder Russland. Jaså? Det minner meg om hva Stolteneberg gjorde selv som statsoverhode. Da han var statsminister i Norge i 2013 solgte de marinebasen Olavsvern i Tromsø. Norge var det eneste NATO-landet som hadde en base i rimelig nærhet til denne delen av Russland og Barentshavet. Stoltenberg-regjeringen brukte også flertallet sitt i Stortinget til å legge ned flybasen i Bodø. Jeg tror ikke det er mye igjen av hæren i Nord-Norge heller, så nå har vi nesten ikke noe militært nærvær der vi trenger det mest.

Olavsvern har vært i privat eie siden begynnelsen av 2013, og de nye eierne kan gjøre som de vil. Det har derfor vært russiske forskerfartøy knyttet til basen hele vinteren. Det var ikke noe som het private russiske fartøy under den kalde krigen. Det meste var knyttet til Forsvaret, inkludert fiskebåter. Jeg tror dette er så viktig at vi kan regne med at Putin følger samme strategi i dag også. Kanskje vi burde være ørlite bekymret når Russland viser interesse for en tidligere NATO-base?

Det er forresten mange europeiske land som har sett seg nødt til å «hjelpe» russiske fly og båter som har forvillet seg inn på andre lands territorier. Det har bl.a. skjedd i norsk og britisk luftrom, samt i den engelske kanalen. Jeg tror NATO blir testet, og jeg er ikke sikker på at Norge har bestått. Mange nordmenn, meg selv inkludert, har antatt at vi bor i verdens tryggeste land. Kanskje gjør vi den samme feilen vi gjorde i 1940. Vi prøvde, som svenskene, å være nøytrale. Naboene våre inngikk en avtale med Hitler mens de offisielt var nøytrale, mens Norge betalte en høy pris for sin naivitet. Vi tror fremdeles at hvis noe skjer, kommer det neppe til Norge. Jeg håper politikerne er klar over at verden faktisk ikke er en annen planet. Vi er en del av den, og en av naboene våre heter Russland. Det er virkeligheten.

Russian ships in NATO-base

What are the Russians up to?

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 89 andre følgere

%d bloggers like this: