RSS Feed

Samfunnets rovdyr

Ramsdalen

Ramsdalen var en trygg plass å vokse opp på 1970-tallet, men det skader ikke å være ekstra årvåken i dag. Det er mange muligheter til å isolere barn.

Det var stort sett ikke mye foreldre trengte å bekymre seg for da jeg vokste opp i Haugesund på 1970-tallet. Jeg bodde i Ramsdalsblokkene og de de fleste barna gikk på beite i utmarka hele dagen. Selv hadde jeg knapt nok tid til å komme hjem for å spise middag. Det var for mange fotballkamper som skulle spilles, ørreter og rumpetroll som skulle fanges, trær som skulle klatres, indianere og cowboyer som skulle krige.

Noen år seinere fikk jeg en advarsel om at verden ikke nødvendigvs var så trygg likevel. Jeg var stort sett alene, og en gang jeg syklet alene gjennom Haraldsvang, prøvde en eldre mann å stoppe meg. Det var sannsynligvis en søndag, for det var mange som gikk tur denne dagen. Mannen spurte om jeg ville bli med han opp i skogen for å prate. Jeg tror jeg var omtrent 14 år da. Det sier seg selv at han neppe hadde valgt seg ut en ensom gutt fordi han ville ha en samtalepartner. Det at han ville isolere meg sier vel det meste om hvilke hensikter han hadde.

Jeg hadde heldigvis vett nok til å sykle videre uten å stoppe. Jeg var nok skeptisk til at denne samtalen måtte finne sted i skogen. Verden er ikke sånn at en kan la barna løpe nær sagt hvor som helst alene, hvis den noensinne var så trygg. Det har alltid vært pedofile, eller seksuelle predatorer, for å bruke et engelsk uttrykk. Som rovdyr i naturen velger de seg et svakt bytte som de isolerer og feller.

Mange barn går alene til ulike ettermiddagsaktiviteter. Jeg har et barn på 10 år som naturlig nok vil gjøre det vennene hennes gjør. Hun blir derfor litt skuffet over at hun ikke får gå alene til butikken, speideren, kor etc. Jeg tenkte at jeg hadde vært for streng og at det var på tide hun fikk gå mer alene, men jeg ble litt betenkt etter noe jeg opplevde i forrige uke. Jeg gikk med dattera mi til en av aktivitetene hennes, og hun fikk leke på den inngjerdede lekeplassen siden vi var litt tidlig ute. Det var flere andre barn der sammen med voksne, men de fleste barna var var der alene. Det kom etter hvert en mann med en puddel og satte seg ned. Det virket ikke som han hadde noen spesiell grunn til å være innenfor denne kirkas område. Det var ingenting som tydet på at han kjente noen av de andre. De andre forsvant en etter en siden det nærmet seg starten.

Da ble dattera mi interessert i hunden og gikk bort til mannen. Han prøvde å snakke med henne, men hun var ikke interessert. Hun brydde seg bare om hunden. Da ga jeg beskjed om at det var på tide å gå inn, men hun kom litt motvillig. Hun hadde t.o.m snudd i døra hvis jeg ikke hadde gått med henne helt til lederen tok i mot henne. Jeg er ganske sikker på at hun tenkte på puddelen.

Jeg fikk noen ubehagelige assosiasjoner til mannen i Haraldsvang. Det er ikke behagelig å tenke på, og jeg mistenker kanskje noen uskyldige mennesker med min skepsis, men dette er virkeligheten. Det er ikke jobben min å satse på at det går bra. Jeg kommer derfor til å fortsette min årvåkenhet og skepsis.

Overgripere finnes overalt, og ikke bare bak lukkede dører. De er som predatorer som utnytter situasjonen hvis de klarer å isolere et barn. Jeg vil ikke at familier skal leve i frykt, men jeg oppfordrer alle til å være mer forsiktige, og til å snakke med barna om farene. Jeg ser at mange barn går alene til ettermiddagsaktiviterer og noen blir kjørt og sluppet av på parkeringsplassen. Det er ikke noen ønskesituasjon jeg foreslår, men jeg tror det er nødvendig.

Livet i den mørke skogen

skog

Illustrasjonsbilde fra Lotheparken i Haugesund. Det er litt mørkt, men likevel løfter om lys lenger framme.

Jeg har aldri skrevet om depresjon og angst før. Det er en grunn til at mange velger anonymitet når de beskriver sin egen depresjon. Det er ganske tabubelagt. Det er nesten som at samfunnet forventer at problemet forsvinner hvis vi bare later som at symptomene ikke er reelle. Jeg skriver om dette nå for å prøve å forstå mer, og kanskje er det andre som kan ha nytte av å lese dette.

Dette har på en måte forbindelse med noe annet jeg har skrevet om nylig, forskjellen mellom kvinner og menn. Noen feminister liker å late som at det ikke er noen forskjell, men jeg tror mange likevel er klar over at det ikke er logisk å snakke om ett kjønn. En av ulikhetene er hvordan vi kommuniserer, eller ikke kommuniserer.  Jeg leste om depresjon og angst på et australsk nettsted  at «in general men tend to put off trying to get any kind of support because they think they’re supposed to be tough, self-reliant and able to manage pain and take charge of situations.»

Jeg tror det er mye sant i den formuleringen. Jeg vet ikke hvor det kom fra i mitt tilfelle, men dette er en del av ulike symptomer jeg har hatt siden barndommen. Det er i perioder som Ron Weasley uttrykker det etter sitt møte med Dementorene i Harry Potter, at han følte det som at han aldri kom til å bli glad igjen. Hvis jeg også hadde perioder der jeg var veldig glad, ville jeg sannsynlgvis vært bipolar, men det er ikke meg. Jeg føler meg bare bedre i periodene mellom de dårlige.

Det er viktig å treffe på de rette bloggene hvis en leser hva andre har skrevet on depresjon. Jeg finner stort sett ikke hjelp der, for det er vanskelig å finne de som kan tilby meg de rette ordene. Jeg graver likevel litt og noen ganger finner jeg gull, noe jeg gjorde to ganger nylig. Det var på den måten jeg fant den kristne bloggeren Where Grace Abounds. Hun har noe av det kristne perspektivet jeg føler en del ambivalens i forhold til, men hun forstår også hvordan livet i den mørke skogen er.

Jeg kikket så vidt på en annen blogg i morges fordi overskriften fanget interessen min, there’s no beauty in depression. Denne bloggeren beordret nærmest mennesker med depresjon til å skjerpe seg fordi depresjon påvirker menneskene rundt dem også. Jeg har nok prøvd i alle år å skjerpe meg, men det fungerer ikke.

Jeg kom over et innlegg nylig som tok for seg høytfungerende depresjon. Jeg har ikke hørt om det før, men det høres kjent ut. Jeg har ofte tenkt at jeg ikke kan føle meg deprimert fordi jeg må være pålitelig. Jeg utførte pliktene mine og fungerte i arbeid i mange år. Jeg gjør det samme i forhold til familien også. Jeg anstrenger meg for at det ikke skal gå ut over de andre. Det har vært en ekstra motivasjon siden jeg stiftet familie. Jeg tar dem til de ulike faste aktivitene, samt de som dukker opp spontant. Vi gikk på tivoli og spilte fotball forrige helg, og denne helga bestod av kino og venninnebesøk på Karmøy. Det er ikke det at jeg ikke gjør noe med og for familien, og at jeg aldri har glede av det, men det går veldig opp og ned. Jeg fungerer på en måte, men jeg sliter også med et dystert sinn. Jeg tenker på det som å være langt inne i en mørk skog.

De fleste dagene handler om å avlede tankene. Jeg står stort sett opp uten all verden å glede meg til, og selv de tingene som burde ha hevet humøret, føles stort sett som plikter (bortsett fra å skrive). Det høres ikke spesielt hyggelig ut nå når jeg ser det skrevet ned, men jeg forteller meg selv at jeg i det minste kommer meg ut av senga. Jeg kjemper videre selv om dette egentlig ikke løser noe.

Depresjon er likevel bare en av utfordringene mine. Jeg har også nonverbale lærevansker (og symptomer som tyder på asberger), som ikke har noe med evnen til å lære å gjøre. Jeg har sannsynligvis lærevansker også, men NLD dreier seg for det meste om vansker med sosial interaksjon. Det er ikke urimelig å hevde at det er kilden til en av del av depresjonen.

Jeg har også lest noen kristne blogginnlegg om depresjon i det siste. Jeg har hatt en ambivalent holdning til disse, for de har en tendens til å si at du slipper depresjon hvis du bare tror eller elsker nok, men det er ikke så lett. Jeg mener det er et av hovedproblemene til kirka at den later for mye som at livet som kristen er lett.

Jeg har noen atspredelser som får tankene over på andre ting. Jeg bruker f.eks. mye tid på bloggen og den får meg ofte ut av vansker, som den også gjorde denne uka. Det har vært en skikkelig berg og dalbane av ei uke der jeg har beveget meg frem og tilbake mellom de mørkere delene av skogen til utkanten der det er mer sollys.

løvetann

Jeg føler meg ofte som en løvetann, blomsten det er vanskelig å bli kvitt, den vokser gjennom det meste og er ikke direkte velkommen

Jeg har likevel tross alt en mild form for depresjon. Sammenliknet med andre mennesker, de som ikke har den muligheten at de kan tvinge seg selv ut av senga, og fungere kun på lojalitet og pliktfølelse, kan det se ut som at en høytfungerende depresjon er en oppdiktet diagnose. Jeg vil ikke delta i noe spill der en sammenlikner symptomer og krangler om hvem som opplever mest smerte, men jeg vil tro det er vanskelig å leve med depresjon samme hvor godt eller dårlig en fungerer.

Det er en av grunnene til at jeg velger å skrive om dette. Jeg har også skrevet en del om autismespekteret, og ny forskning der har fortalt forskerne at høytfungerende autisme (f.eks. asberger og atypisk autisme) ikke er lettere enn de alvorligere autismediagnosene. Jeg vil tro at min historie er ganske vanlig for de som har fungert med depresjon det meste av livet. Den har egentlig ingen begynnelse. Den har vært der hele livet, mens intervensjon stort sett dreier seg om å gjenoprette balansen til en tilstand en hadde før denne «episoden» fant sted. Det er også min erfaring at behandling ofte ikke dreier seg om å lære å gi uttrykk for skam, skyldfølelse, sinne og tristhet.

Jeg tror dette er en av grunnene til at jeg foretrekker å være mye alene. Det spiller ingen rolle om jeg liker det eller ikke. Noen ganger gjør jeg det, mens det andre ganger er mer nødvendig enn ønskelig. Det er som en kronisk smerte. De som lever med kroniske smerter som det er vanskelig å behandle, finner fram til alternative metoder som fungerer. De planlegger livet etter sykdommen, men opplever det kanskje som en ekstra belastning at de har en usynlig lidelse. Det innebærer ofte at få vet om den, og mer kunnskap betyr ikke nødvendigvis mer forståelse. Jeg tror det er noen likhetstrekk.

For min del er det viktig å være alene i perioder, ikke minst etter som jeg synes det er vanskelig med personlige grenser. Men det er ikke bare «doom and gloom» i den mørke skogen. Jeg har fornyet kontakten med en venn jeg hadde da jeg bodde i Little Rock, Arkansas i 2001/2002. Forholdene skifter stadig, men akkurat nå kommer litt av sollyset ned til skogbunnen også.

Anxiety and Depression in Men

Gatelangs i Little Rock

little rock

Wikipedia presenterer Little Rock med dette bildet. Jeg hadde stor glede av å vandre gatelangs på ulike kanter av denne byen, og gjør det gjerne igjen.
Wikimedia Commons

Jeg har brukt mye tid på den engelskspråklige bloggen min de siste ukene, og etter en lang og produktiv periode der, opplevde jeg plutselig at jeg ikke hadde noe å skrive om. Jeg publiserer ikke nødvendigvis noe hver dag, men jeg jobber som regel med et nytt innlegg hver dag.

Det er ikke det at det er helt tomt i hodet. Det er nok av tanker der, og mange av dem har dreid seg om Little Rock, Arkansas i det siste. Det er fordi jeg har fornyet kontakten med en venn jeg hadde der borte. Jeg vandret derfor faktisk gatelangs i Little Rock i dag. Ikke bokstavelig dessverre, men jeg har tenkt på episoder for 13 år siden der jeg gikk meg litt vill i disse gatene.

Jeg ble gift i Little Rock og mora mi var på besøk i flere uker i forbindelse med brullypet. Vi gikk på et museum en morgen, og planen var at vi skulle spise lunsj med kona mi på universitetet litt seinere. Det så ganske enkelt ut på kartet, så jeg tenkte at vi kunne gå fra museet til universitetet. Dette var i april, så temperaturen var akkurat passe for oss nordboere (det er 35-40 grader og høy luftfuktighet om sommeren). Det er mulig det ikke var veldig lurt, for vi gikk oss vill, og spradet rundt i timesvis.

Det var ikke mange folk å se, men jeg spurte tre personer om veien. Jeg fikk ikke akkurat et svar som hjalp meg i særlig grad, men vi hadde flaks. En av svigesøstrene mine kjørte tilfeldigvis gjennom området, og hun oppdaget oss heldigvis. Jeg fikk vite seinere at vi hadde havnet i South End, som visst nok er en ganske belastet del av byen. Det er mye kriminalitet der.

Jeg hadde mange turer på egen hånd også. Jeg husker flere turer i sentrum der jeg prøvde å finne en adresse. Jeg søkte bl.a. på jobb som vikarlærer, men jeg sleit med å finne skolekontoret. Det var i West Markham Street, og det så lett ut på kartet, men det føltes som at jeg hadde gått gjennom halve kommunen. Det gjorde jeg ikke, men jeg ble ganske godt kjent i området rundt Capitol Hill. Jeg husker av en eller annen grunn ikke hovedtrekkene, men det som sitter best igjen fra denne turen var en lilla PT Cruiser som stod parkert i nærheten av delstatsparlamentet. Det var den første gangen jeg så denne fine bilen.

Jeg gikk hjem fra universitetet en gang. Dette var midt på sommeren (35 grader og høy luftfuktighet). Jeg hadde ikke penger til bussen og hadde derfor ikke noe valg. Jeg har aldri opplevd en så intens hete kombinert med høy luftfuktighet før. En Arkansas-sommer betyr egentlig at en aldri kan gå ut av saunaen. Det eneste alternativet er å holde seg innendørs der de fleste har aircondition, men det er egentlig veldig upraktisk. De lokale taklet det nok bedre enn en nordboer. Jeg ble nemlig passert av en gammel mann, og han så ut som har trivdes bedre i heten enn jeg gjorde. Mens jeg nærmest var i koma, hadde han t.o.m. krefter nok til å hilse.

Jeg gjorde nesten den samme tabben en gang jeg hadde vært til behandling hos en fysioterapeut. Jeg så på kartet at det var strake veien fra dette instituttet til universitetet. Jeg gikk langs veien gjennom en skog, men det var lenger enn jeg trodde, så jeg ble ganske varm og trøtt den gangen også. Men det var likevel en mye bedre opplevelse. Fysioterapeuten var en australier som var rallyinteressert. Det var på denne tida Petter Solberg var på sitt beste, og han hadde netopp blitt verdensmester. Vi snakket derfor om rally og litt om skandinavisk geografi. Det var faktisk en av ytterst få samtaler jeg hadde under oppholdet mitt i Little Rock.

Men det var mange turer jeg likte. Jeg bodde i området rundt guvernørboligen. Dette kalles «the historic district» og det er mange flotte hus der. Det var spesielt ei gate jeg forelsket meg i. Husene der var mindre og ikke så spektakulære, men når jeg gikk gjennom gata fikk jeg en følele av at trafikken var lenger vekke enn den var. Den neste gata var den sterkt trafikkerte Main Street, men jeg fikk altså en helt annen følelse på den andre sida av huset.

Jeg har alltid syntes det var trist at jeg ikke fikk mer ut av oppholdet mitt der enn jeg gjorde. Jo, jeg er enig med vennen min, Jay, at jeg har en flott familie, så det er ingen tvil om at oppholdet var en suksess. Men det hadde likevel vært moro å prøve en gang til under andre forutsetninger. Den døra er stengt i dag, men den åpner seg kanskje om noen år. Da vil jeg vandre mer gatelangs i Little Rock, men kanskje ikke alene.

Guds feminisme

De som har fulgt bloggen min en stund har kanskje lagt merke til at jeg tok en u-sving på et eller annet tidspunkt, mest på den engelske bloggen min, men delvis her også. Det har vært mindre dystopi og mer religion i det siste.

Du kan fortsatt regne med å finne de temaene som alltid har interessert meg, men jeg stiller også spørsmål om tro, eller som Douglas Adams så treffende sa det: Who is this God person anyway?  Det er det jeg prøver å finne ut av.

Siden jeg har hatt fokuset på religion i det siste var det naturlig å tenke i de baner på kvinnedagen også. Dette er derfor en oppfølger til Kvinnedagen: Frigjøring og løgner. Jeg vil se litt på hva Bibelen sier om kvinner. Men før jeg gjør det vil jeg hevde at en del feminister har hatt feil fokus. Det er noen som er veldig opptatt av at mannen er problemet. Jeg er enig i at mannen må ta mye ansvar for det som har skjedd, også innen de ulike kirke/kristne organisasjonene. Men jeg er likevel ikke overbevist om at det utelukkende er vi som opprettholder fokuset på kropp og seksualitet i ung alder, eller som kritiserer kvinner. Det er ikke f.o.f. menn som kjøper moteblad og klikker seg inn på rosabloggene. Det er ikke menn som kritiserer feminister som ønsker en debatt om hvordan feminismen utvikler seg heller. Da Hanne Nabintu Herland for noen år siden antydet at det kanskje var andre måter å løse konflikter på enn gjennom en aggressiv holdning til mannen, ble hun ganske kraftig kritisert. Det var ikke en mann som skrev Fifty Shades of Grey eller kjøpte bøkene. Jeg er enig med feministene at mannen har mye av ansvaret for den utviklingen vi ser i dag, men bildet er ikke så svart-hvitt.

Det er ikke det at dette er småting. Det er viktig nok, men den kanskje største saken, innvandrerne, er det ikke mange som bryr seg om. Det er et faktum at fødselsraten er for lav i hele Europa, inkludert Norge. Vi ville hatt en befolkninsgnedgang uten innvandring. Hvis vi ikke er opptatt av minoritetenes rettigheter, hva skjer da med kvinners rettigheter når minorietene ikke lenger er minoriteter?

Feminisme er mye forskjellig, og det virker på meg som at deler av den er en del av en generell trend i samfunnet, en utvikling som vanner ut og gjør budskapet uklart. Det gjør at både budskapet og de som leser det blir konturløse. Likestilling for noen er å omskrive Bibelen, en Bibel der kvinner blir mer synlige. Det høres ut som en god idé, men når enkelte feminister mener det er problematisk med en mannlig Jesus og t.o.m. en mannlig Gud (selv om vi synes det er lettvint å bruke pronomenet han er det meningsløst å tenke på Gud som et menneske), lurer jeg på hva som egentlig er hensikten. Hvis en skifter ut alle tegn på et rent patriarkalsk  samfunn med et rent matriarkalsk samfunn i Bibelen, er en egentlig like langt.

Men feminisme har også gjort kirka bedre. Det er ikke så lenge siden kristne kvinner ikke fikk lov til å snakke i menigheten, og de fikk absolutt ikke inneha noen sentrale posisjon i kirka. Det har vært noen positive endringer, og kanskje er det ikke rettferdig å gi feministene hele skylda for at utviklingen har gått for langt.

Når jeg leser Bibelen er ikke kvinnene veldig synlige. Det var helt klart ikke en prioritet oppgave for forfatterne av Bibelen å vise kvinner, men det er noen ledetråder. Jeg vet ikke nok om dette til å si noe bastant, men vil vise til noen vers. Det var en rekke mennesker som fulgte Jesus, og disiplene hans ble valgt ut fra denne mengden. Det var kvinner blant disse og evangeliene nevner noen av dem spesielt. Jesus helbredet noen kvinner, og disiplene hadde sannsynligvis koner. Det er ikke usannsynlig at noen av dem ble med sine ektemenn, i hvert fall i perioder.

bibel

Dette var Bibelen faren min brukte, 1930-oversettelsen. Jeg åpnet den nylig for første gang siden han døde for 36 år siden.

Jeg bare spekulerer nå, men jeg tror det er et godt grunnlag for å hevde at Jesus hadde et positivt syn på kvinner, og at han ønsket å gi dem en viktig rolle i menigheten. Problemet var at det som utviklet seg til Den katolske kirke laget et salig rot av det som mest sannsynlig var ganske positivt fra starten. Nei, jeg tror ikke det var likestilling som vi kjenner det i dag, men kvinnene synes å ha hatt en viktigere rolle å spille enn kirka tillot senere. I tillegg til denne demoniske retningen kirka tok, påvirket dette også den feministiske bevegelsen.

Jeg tror ikke den motreaksjon vi har sett ville ha vært i nærheten så aggressiv hvis kirka hadde vært rettferdig mot kvinner. Det gjelder hele samfunnet, men kirka er utvilsomt en viktig del av de feilgrepene som har blitt gjort. Det er imidlertid like mye et overgrep å si at religionen er ond. Det blir å frita menneskene for skyld.

Jeg er tilhenger av ei kirke som behandler de vanskelige sakene. Det innebærer at en innrømmer feil, og at en sørger for ikke å gjøre dem igjen. Jeg er langt fra en ekspert, men jeg har funnet noen vers jeg tror støtter de ideene jeg har uttrykt i dette innlegget. Jeg gjør oppmerksom på at jeg fremdeles sliter med en gammel Bibel, 1930-oversettelsen.

2. mosebok 2:18

Og Gud Herren sa: Det er ikke godt at mennesket er alene; jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like.

(Bibelen bruker også medhelper/hjelper om Guds forhold til oss, så det er ikke snakk om en underdanig rolle).

Dette er et interessant avsnitt fra Lukas 8: 1-3:

Og det skjedde derefter at han drog omkring fra by til by og fra landsby til landsby og forkynte evangeliet om Guds rike, og de tolv var med ham, og likeså nogen kvinner som var helbredet for onde ånder og sykdommer: Maria med tilnavnet Magdalena, som syv onde ånder var faret ut av, og Johanna, som var gift med Kuzas, Herodes’ foged, og Susanna og mange andre, som tjente dem med det de eide.

Det er interessant at bortsett fra disiplene er det bare noen kvinner som blir identifisert. Det må ha vært en grunn til det.

Det finnes selvfølgelig vers som har blitt brukt mot kvinner, slik som Kol 3: 18

I hustruer! underordne eder under eders menn, som det sømmer sig i Herren!

Hvis du nøyer deg med å lese dette verset kan det se ut til at Bibelens syn er underdanighet, men inntrykket blir et annet allerede i det neste verset:

l menn! elsk eders hustruer og vær ikke bitre mot dem!

Det er det samme i Effeserne 5:22:

I hustruer! underordne eder under eders egne menn som under Herren!

Dette endrer seg etter hvert som en leser videre. Vers 25:
I menn! elsk eders hustruer, likesom Kristus elsket menigheten og gav sig selv for den,

Vers 28:

Så er mennene skyldige å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker sig selv.

Det var i tillegg, så vidt jeg kan huske, kvinner som fikk se Jesus først etter oppstandelsen. Det at forfatterne av evangeliene har tatt med den opplysningen, en beskrivelse av noe som kanskje var i strid med tradisjonen på den tida, tyder på at det var et viktig poeng.

Det er sannsynligvis 20 år siden jeg leste Bibelen, men jeg har alltid hatt en følelse av at det gamle kristne budskapet om at menn og kvinner har ulik status var feil. Jeg har tenkt som så at ville jeg ha elsket kona mi, slik Gud ville jeg skulle, hvis jeg forventet at hun var mindre verdt enn meg? Jeg tror ikke det. Det er ikke rettere i den kristne verden enn det er i den sekulære. Gud er hverken en mann eller en kvinne, men han er en feminist i den forstand at han ikke verdsetter kvinner som mindre. Jeg tror det var noe av poenget med den nye pakten Jesus opprettet.

Bibelen sier likevel noe som feministene sannsynligvis ikke vil høre, at mannen er familiens overhode. Det er det begrepet jeg tror mange har feiltolket. Overhode eller sjef betyr ikke at en skriker, slår, voldtar, nedverdiger etc. Hvis kristne menn ønsker å være familiens overhode må de oppføre seg som menn. De må lede, og vi må la de familier som ønsker en mann som leder få lov til det, uten at de skal bli kraftig kritisert av feminister. Det er et stort ansvar å lede på rett måte. Det er noe vi må lære. Det dreier seg om å finne den ærbare mannen som har noen maskuline trekk igjen. Det er noe av problemet i dag. Menn er ikke menn og kvinner er ikke kvinner. Vi er begge noe midt imellom og vi kommuniserer som om det ikke er forskjell på oss, men det er det.

Kvinnedagen: Frigjøring og løgner

8. mars er kvinnedagen

Jeg har skrevet noe i forkant av kvinnedagen de to siste årene, og siden jeg har en tendens til å fokusere veldig mye på ett enkelt tema i en periode, ble det en del innlegg av det. Jeg tenkte egentlig i fjor at jeg hadde skrevet meg ferdig når det gjelder feminismen. Det begyndte å bli repetisjon av ting jeg hadde skrevet om tidligere, og denne dagen kom egentlig litt bardust på meg i år. Jeg har knapt nok kommet meg etter Valentinsdagen, og plutselig har vi gjort unna ei uke av mars. Det var først da Lammelårtanker minnet meg på den internasjonale kvinnedagen med innlegget Kvinneuken at jeg ble fristet til å se på dette en gang til.

Det skal sies at jeg nesten ikke følger med på mainstream media lenger, så det er mulig jeg har gått glipp av vesentlig informasjon, men hvis jeg skal basere meg på det jeg har fått med meg, virker det som at lite har forandret seg. Det dreier seg stort sett ikke om viktige saker.

Vi henter mye inspirasjon fra USA, og jeg antar det gjelder feministene også. Det startet med den såkalte Abolisjonist-bevegelsen på 1800-tallet som arbeidet for å få avskaffet slaveriet i USA. Det inspirerte bevegelsen som arbeidet for kvinnelig stemmerett. Det samme skjedde på 1960-tallet. Da var suksessen til borgerettighetsorganisasjonene, som kulimnerte med Loven om borgerrettigheter (Civil Rights Act) i 1957 og 1964, et springbrett for mange andre.

Dette var viktige seire for feministene også, for de dro stor nytte av at minoriteter fikk flere rettigheter. Dette åpnet opp for rettigheter for andre grupper i samfunnet, inkludert kvinner.

Jeg vet ikke om vi kan si det så sterkt at feministene i USA bevisst snudde ryggen til de svarte feministene etter dette, men de glemte kanskje hvor det hele startet. Det har nok blitt begått feil på begge sider, for hverken borgerrettighetsbevegelsen eller feministbevegelsen tar tilstrekkelig hensyn til at minoritetskvinner opplever en dobbel diskriminering. Jeg tror dette er et problem i Europa også.

Innvandrerkvinner blir diskriminert fordi de er kvinner, og fordi de tilhører en minoritet. Det er mange eksempler på at f.eks. høyt utdannete innvandrere ikke får relevante jobber. De må derfor jobbe i et annet yrke og for en lavere lønn. Det er også mange borettslag o.l. som ikke ønsker minoriterer i den lille monokulturen sin. En mann vant budrunden for en villa i Oslo, men selgeren mente at denne familien ikke passet inn i miljøet. Les saken i VG. Det var en mann i dette tilflellet, men det hadde neppe vært en fordel om en enslig innvandrermor hadde prøvd å kjøpe det samme huset.

Ikke at det ikke er viktig med likelønn generelt, men faktum er at de vi kaller minoriteter, fremmedspråklige, fremmedkulturelle etc. blir en stadig større del av befolkningen. Det er fordi fødselstallet er for lavt i hele Europa, også Norge. Vi kan si hva vi vil om andre kulturer, men det er disse som skal drive Norge i framtida. Det er noen som vil ha lave fødselstall og samtidig lav innvandring. Det sier seg selv at det ikke går. Det er derfor viktig å kjempe for «de andre» også, ellers forsvinner rettighetene. Hvis innvandrerkvinner ikke har rettigheter, hva vil skje når de blir en stadig større del av kvinneandelen?

Vi trenger kort sagt innvandring, og jeg mener vi må oppmuntre til innvandring. Det er ikke et spørsmål om vi skal ha innvandring eller ikke, men om hvor den kommer fra, hvilken religion vi importerer i stor skala, hvilken utdanning de har eller får gratis her, hvilke politiske tradisjoner de kommer fra etc.

handcuffs

Kanskje forstod jeg aldri nok til at jeg noen gang var på lasset, men jeg hadde uansett falt av da kvinner så på håndjern og en «sex-kontrakt» som frigjørende.
Foto: Patrisyu via freedigitalphotos.net

Ellers har den kanskje største kvinnekampen i Norge de siste par årene dreid seg om en blogger som «kjempet» fram rettigheter som kvinner har hatt veldig lenge.

Det overrasker meg at bøkene og filmen Fifty Shades of Grey ble en så eventyrlig suksess. Jeg må innrømme at jeg hadde oversett den, og visste følgelig ikke hva det egentlig dreide seg om. Jeg ble derfor ganske sjokkert da jeg leste en filmanmeldelse der det kom fram at det dreide seg om en mann som forlangte at kvinnen i denne historien skrev under en kontrakt der han definerte det seksuelle forholdet. Jeg tror han også prøvde å kontrollere henne mens de ikke var sammen. Jeg må ærlig innrømme at dette er en seksuell frigjøring jeg ikke forstår. Jeg hadde ikke trodd at en kvinne som skriver om det som kanskje er en mannlig overgripers fantasi skulle bli så populær blant kvinner.

Jeg vil påstå at det fremdeles er noe som mangler i forhold til solidaritet. Når det gjelder minoriteter i Norge er det vel stort sett spørsmålet om omskjæring av jenter som har opptatt feministene. Det blir kanskje litt annerledes hvis norske kvinner skal kjempe for at de får flere konkurrenter på jobb og boligmarkedet?

Det er en veldig stor del av verden der kvinner ikke har noen rettigheter. Vi har et tett militært samarbeid med USA, og deres allierte er derfor våre allierte også. Dette er ei liste over ting kvinner i Saudi Arabia ikke kan gjøre, og dette er faktisk ikke blant de verste eksemplene. Jeg tror Saudi Arabia er ganske moderat i forhold til f.eks. Iran.

Jeg hørte heller ingen protester da Irak vurderte å vedta en lov som gjorde det mulig for menn å gifte seg med 9 år gamle jenter. Les om det i Huff Post

Det er egentlig mange saker å ta tak i, men her hjemme var altså Susanne Kaluza opptatt av en rettighet kvinner har (de kan f.eks. gå rett til sykehuset uten henvisning for å få abort). En annen ting er at sykehuslegene, de som utfører abortinngrepet, faktisk har reservasjonsrett, men det er visst ikke problematisk. Det er visst heller ikke problematisk at barnevernet er ute etter alenemødre, og at ansatte i barnevernet ved en rekke anledninger har skrevet i journalen, for egen regning, at mor hadde psykiske vansker. Det var altså ikke lege eller psykolog involvert. Er dette greit?

Det mangler ikke på muligheter til å vise støtte og til å protestere. Derfor er det helt uproblematisk for oss menn å være feminister. Vi kan støtte bevegelsen, men også delta som aktivister. Det må da være lov for oss menn å reagere på urettferdighet, uten at vi skal representere de som har undertrykket kvinner? Det er forøvrig en anklage jeg har sett på flere blogger. Vi er alle undertrykkere, visstnok.

Er jeg voksen snart?

boligblokk

Dette var en oppnåelig drøm for familier med lav inntekt på 70-tallet. I dag er det utenkelig.

Baby boomers: De som ble født mellom 1946 og 1964. Dette var den rikeste og mest aktive generasjonen til da. Det er ellers mange meninger om hvordan en skal definere denne generasjonen. Det er vanskelig å bli enige om hvor omfattende f.eks. bruddet med fortidas verdier var. Dette var de som skulle forandre verden og bry seg om andre, men det glømte de da de fikk godt betalte jobber.

Generation X: De som ble født mellom begynnelsen av 1960-tallet og begynnelsen av 1980-tallet. Disse blir ofte beskrevet som kyniske og så misfornøyde med autoritetspersoner at de ikke lenger vil støtte dem. Business Dictionary

Millenials: Ble voksne omtrent ved tusenårsskiftet. Disse menneskene har blitt fortalt at de er spesielle og at de bør følge drømmen sin. Dette har gitt mange en selvtillit som har gått over i narsissisme. De har mer eller mindre vokst opp på sosiale medier. WhatIs

Jeg starter veldig kort med litt om de tre siste generasjonene. Babyboomerne skapte en rikdom vi ikke har sett maken til, og det sørget for at en veldig stor del av samfunnet fikk en betydelig kjøpekraft. Det kan paradoksalt nok ha ødelagt for den neste generasjonen, for hvis en ikke har den samme kjøpekraften, kommer en f.eks ikke inn på boligmarkedet. Foreldrene mine kjøpte en blokkleilighet i 1972 som sannsynligvis kostet mellom 20 000 og 25 000 kroner, og det klarte de med én ufaglært industriarbeiderlønn. Den samme leiligheten koster i dag 1,3 mill + 3000 per mnd i felleskostnader. Jeg har jobbet betydelig hardere enn det ryktet ville ha det til at vi Gen X’ere gjorde, men jeg venter likevel fremdeles på å ta del i velstandsøkningen. Det har mye med boligpolitikken å gjøre, og vi har stort sett blitt styrt at sosialister etter 2. verdenskrig.

Jeg har vært i noen situasjoner der jeg har tatt farvel med medelever/studenter. Vi har gått hver vår vei og jeg lurer av og til på hvordan det gikk med de andre.

Da jeg ble ferdig med videregående skole i 1987 visste jeg ikke hva jeg skulle foreta meg, men visste at jeg var veldig lite praktisk anlagt. Jeg kom ikke på det jeg søkte på, og gikk derfor på yrkesskole. Det gikk som det måtte. Jeg var flink til å pugge, og var derfor god i teoretiske fag, men en katastrofe i verkstedet. Den veien ble derfor grundig stengt.

Jeg startet deretter å studere teologi. Jeg ga meg etter mellomfaget, og angrer fremdeles på det. Jeg fortsatte med norsk grunnfag og deretter 3 år på lærerhøgskole. Jeg hørte litt om enkelte av de andre på lærerhøgskolen i de første årene etter endt utdanning. De fleste klarte seg bra i yrket, men det ble litt for utfordrende for meg. Det er mange i dag som peker på at det ikke er nødvendig med f.eks. en asbergerdiagnose. De mener at personer med en autismespekterforstyrrelse kan tilpasse seg livet ved å ta hensyn til at de f.eks. kommuniserer og tilegner seg informasjon annerledes. Det er for såvidt rett. Jeg kan klare meg uten diagnose, bortsett fra at ingen trenger ta å hensyn til en som ikke har en diagnose, og det er det som har skjedd.

Det er mange i dag som klager på neste generasjon, på de såkalte milennials, men vi har ingenting å klage på. Det er vi som har skapt dem. I tillegg til at vi har den ungdommen vi fortjener hjelper det kanskje ikke på motivasjonen at det blir stadig mindre behov for arbeidskraft p.g.a. automatisering. Jeg ble ofte oppgitt over elever da jeg var lærer, men det var egentlig ikke barnas feil. Jo visst var det mange late og mange som valgte lettvinte løsninger, men de var et produkt av miljøet de vokste opp i. Jeg tror vi rett og slett skaper klasseforskjeller. Det er lenge siden vi snakket om et klassesamfunn i Norge, men jeg tror dette skillet mellom mennesker kommer tilbake. Det kommer til å bli stadig større krav til effektivisering og bruk av industrielle roboter, og vi kan ikke forvente at andre næringer skal dekke de arbeidsplassene som går tapt.

Utviklingen av en middelklasse var ikke noe som bare skjedde. Det var et resultat av en aktiv politikk. Det var en ønsket utvikling. Hvis vi skal unngå et klasseskille må det også være ønsket. Vi får kanskje derfor en klasse med mennesker som arbeider, men har lav lønn, eller går på trygd. Hvis ikke myndighetene gjør mer for at disse skal klare å skaffe seg sin egen bolig, er det ikke usannsynligvis at den neste generasjonen stort sett arver gjeld, eller i beste fall slipper å betale gjelda.

Dette er en ironisk film der en håndfull milennials ber om unnskyldning. Det er ingen tvil om at de sitter med en del av ansvaret selv, men det er ikke bare dem. Vi har den generasjonen unge vi har skapt. Jeg synes skaperen av denne filmen har et poeng.

Selv er jeg bare 3 år unna 50. Jeg er godt voksen på alle måter, men kom på en måte aldri igang.

Draumen om røter

bandak i dalen

Dette var ein av favorittplassane mine da vi bodde i Dalen i Vest-Telemark. Dalen er ein flott plass, men eigentleg ikkje for ulike vekster.

Eg kan ikkje hugse sist gong eg skreiv nynorsk, men bygutten skal prøve seg på dette sexy bygdemålet. Det blir nok meir som ein bastard med ymse former og ord som eg trur høyrer nynorsk ut. Det er ikkje lett, for det verkar som at skilnaden mellom nynorsk og bokmål forsvinn, samtidig som det er ein skilnad.

Musikk er veldig inspirerande, og eg høyrer på mykje ulik musikk som gjer sjela kvile og nye krefter. Kan hende vil nokon oppfatte det som ei motsetning, men eg har alltid vært fascinert av ei spesiell type folkemusikk. Eg høyrde på Sondre Bratland, Arve Moen Bergset og Annbjørg Lien i tenåra, sjølv om eg høyrde på rock og blues også. Eg har aldri vært opptatt av folkemusikk generelt, men eg liker altså fele og sang, og spesielt den frå Telemark.

Eg oppdaga Ingebjørg Bratland litt før jul da eg høyrde på den flotte Klokkene kallar. Eg har høyrd ein del på den fascinerande Ingen som du i det siste.

Eg veit ikkje kva låtskrivarane tenkte, men eg tolkar songen som eit ønske om så slå rot, finne plassen sin i lokalsamfunnet og åpenhet i forhold til innflyttarar. Eg er fascinert av musikken, teksten og dei fantastiske Vest-Telemark dialektene. Eg lurer likevel på om Bratland hadde fått det store gjennombrotet hvis ho ikkje hadde slanka seg. Ho var nemleg litt større tidlegare. Det er veldig lett for oss andre å seie, sjølvsagt. Ho klarte jo det dei fleste med nokre ekstra kilo håpar på. Men i ei perfekt verd hadde vi brydd oss like mykje om musikken. Vi gjer kanskje det når menn syng?

Da eg googla Ingebjørg Bratland fekk eg mange artiklar om at ho hadde blitt kåra til den mest sexy nynorskbrukaren. Det er ikkje det at eg ikkje kan gle meg på andre sine vegne, men det er også noko skuffende over at talentet hennar kanskje ikkje hadde blitt oppdaga i like stor grad. Eg tror stemmen hennar var kjend før ho starta samarbeidet med Odd Norstoga, men sannsynlegvis ikkje i like stor utstrekning, og kanskje hadde det ikkje vært nok med hjelp frå sambygdingen Odd Nordstoga. Det hadde ikkje vært første gong utsjånad var viktigare enn talent. Eg berre lurar, men ho blei heldigvis oppdaga.

Men når det gjeld denne teksta tenkjer eg ein del på den eg kunne ha vært, på det landskapet eg kunne slått rot i, og som dottera mi kunne ha vekse opp i. Eg likar dette biletet der vi er som blomar av ulike slag. Det er vemodig å tenkje på det vi flytta frå i Vest-Telemark. Det var nokon få som øydela for oss der, og vi kunne derfor ikkje bli buande. Det var likevel mangel på arbeid som tvang oss til å flytte, og sjølv om det var trist, var det det einaste vi kunne gjere. Når det gjeld arbeid reiste eg fra Telemark med dei beste minnene frå heimbygda til Bratland. Eg jobba eit halvt år på skulen i Edland, og sjølv om eg hadde dei utfordringane eg alltid har hatt, hadde eg ei god tid på Edland skule. Eg trur det hadde med at dei godtok at eg var noko spesiell sidan dei visste at det bare var for ei kort periode..

Nå bur vi i Haugesund og eg vil veldig gjerne slå rot i heimkommunen min. Vi får sjå korleis det går, men vi har ein draum om å kjøpe eit hus som dottera vår kan arve ein gong. Det er ikkje sikkert det blir realistisk i ein by, men vi får sjå kva framtida bringar. Eg håpar det er god jord å vekse i her. Hvis ikkje hastar det med å finne ei betre eng.

Beskjeden

måne og jorda

Jorda sett fra Månen. Hjemmet vårt ser ganske innbydende ut på avstand.
NASA via Wikimedoa Commons

What would happen if we got a message from Space? Scientists, with cooperation from SETI and Carl Sagan’s son, unravel the impact of this World-changing event.

Jeg har alltid vært fascinert av romvesener. Jeg vet at de lever for langt unna, hvis de eksisterer i det hele tatt, til å besøke oss, men det er en fascinerende gåte. Det er minst like fascinerende å observere UFO-fenomenet i populærkulturen, ikke minst i New Mexico der en UFO skal ha krasjlandet i 1947. Jeg antar at grunnen til at dette fenomenet ikke forsvinner er fordi vi ikke ønsker at det skal forsvinne. Vi vil at det skal være sant. Vi ønsker ikke å være alene. Det er en ubehagelig tanke. Ja, jeg vet at vi ikke er helt alene. Vi har Gud, selv om vi synes å ha betydelige kommunikasjonsproblemer. Det er kanskje like ubehagelig med en Gud som heller ikke har kommunisert med oss på 2000 år, som å tenke på at vi er alene i det ufattelig store universet.

Jeg jobbet med det neste innlegget på den engelske bloggen min mens TV stod på i bakgrunnen. Jeg hørte ikke etter, men fikk med meg at de snakket om flere meldinger som har blitt sendt mot stjernene. De mest kjente er et par plater Carl Sagan laget for Voyager-sonden (1977) og Arecebo-meldingen (1974). Innholdet var det vanlige: Informasjon om arveaterialet vårt, atomnummer hydrogen, karbon, nitrogen og oksygen, en figur av et menneske, et diagram av vårt solsystem etc. For å si det kort, opplysninger om hva vi er fysisk og hva vi vet. Ingenting om hva vi egentlig gjør, den kapasiteten vi har for å ødelegge.

Jeg startet dette innlegget med den programinformasjonen Get tilbyr, i dette tilfellet var det en episode av en eller annen serie på Discovery Science. Det er sannsynligvis fullstendig bortkastet å sende disse meldingene, men jeg lurer noen ganger på hva en eventuell alien rase ville ha tenkt hvis de leste/hørte meldingene og kunne forstå dem.

Jeg husker fra barndommen min da jeg bodde i Ramsdalesblokkene i Haugesund. Det var på den tida da ET gikk på kinoen og Carl Sagan-serien Cosmos ble vist på TV. Jeg stod gjerne på en haug utenfor blokka og kikket opp på stjernene. Jeg tror jeg lengtet desperat etter et annet liv, og hadde nok et sterkt ønske om at en UFO skulle dukke opp og ta meg til en annen verden. Men det er ikke mange forunt å oppleve mirakler. Det var like greit at det ikke skjedde, for de hadde nok ikke vært noe lignende ET. Jeg er av den oppfatning at romvesener, hvis de i det hele tatt finnes, enten er i samme situasjon som oss (de kan ikke reise raskt nok til å nå andre systemer) eller at de har teknologien, men vet at det er en dårlig idé å dele den med oss.

Ramsdalsblokkene

Jeg bodde i den nærmeste blokka i store deler av barndommen. Det var en god plass å se på stjernene.

Men det slo meg, mens jeg fikk med meg avslutningen av dette programmet, at det ville vært et sjokk for de andre. Hvis de fikk meldingene, tenkte de kanskje at at disse menneskene på Jorda virket siviliserte, og noen de ønsker å møte og dele sin teknologi med. Vi viser dem at vi er intelligente, men ikke hva vi virkelig er i stand til. For å være ærlig, så hadde jeg ikke unt noen, heller ikke fiendene mine, å møte oss. Vi har som mennesker egentlig en historie som stort sett består av store teknologiske framskritt, økonomisk vekst, befolkningsvekst og grov utnyttelse av andre folkeslag, men før eller seinere faller denne sivilisasjonen sammen. Det som er spesielt denne gangen er at vi sannsynligvis har mistet evnen til å klare oss uten teknologi.

Det får meg til å tenke på ei novelle de fleste leste på skolen for en del år siden. Den het Matt 18:20, og handlet om en svart Jesus som gikk inn i en norsk kirke under gudstjenesten på søndag. Han hadde alle bevisene i form av atferd og sårene fra korsfestelsen. Scenen som fulgte kunne ha vært fra de amerikanske sørstatene, bortsett fra at de bare kastet ham ut. De lynsjet/hengte han ikke, men det var ellers kraftige, verbale overgrep.

Jesus vet hva som venter ham, og vi vet at Jesus vil komme tilbake til en verden der det onde hersker, men jeg er ikke alltid sikker på at kristne er en del av løsningen. Vi bør være det, men det er ganske mange drittsekker blant oss. Media meldte for kort tid siden om en pastor som var tiltalt for bedrageri, underslag og sexkjøp. Kirken er et godt sted å skjule seg eller utnytte andre mennesker. Jeg er skeptisk til de fleste store kristne organisasjoner også, ikke minst Den katolske kirke.

Det tragiske er at mange mennesker tenker kortsiktig. De er egentlig komplette idioter. De vurderer ikke teologien, men menneskers praktisering av den, og de ser dette som en god grunn til å forlate kristendommen. De vender ryggen til religion fordi Gud har noen råtne ambassadører. Det synes å være lettere enn å tenke. Det er det mange ateister gjør, eller ikke gjør. Tenker, mener jeg.

Gud sendte på en måte et budskap om håp til en håpløs verden, en beskjed til de som er villige til å lytte og godta den løsningen han tilbøy gjennom Jesus, men virkeligheten er svært forskjellig. Fikk vi beskjeden og forstod vi den? De færreste av oss lever på en måte som gjør Jesus virkelig for andre. Det er kristnes oppgave å være ambassadører, og tydeliggjøre det livet Jesus skisserte. Jeg vet ikke hvor mange av oss som kan si at vi virkelig tror vi lykkes i den oppgaven. Jeg tror det er det som menes i Romerne 12: 1. Det er ikke snakk om et liv i forsakelse, men et rikere liv. Det er vel det som er håpet og målet mitt, men jeg er nok mer preget av tvil enn tro foreløpig.

Jeg får si som den gamle fotballtreneren min sa: Ikke gjør som jeg gjør; gjør som jeg sier. Jeg føler meg enkelte ganger, også i dag, som den guttungen som stod på en haug i Ramsdalen og drømte om noe magisk, men det er dessverre ikke virkeligheten. Kristendommen har derfor mer å gjøre med håp enn tro og visshet for min del, foreløpig.

Den europeiske juntaen

Ordet junta betyr sammenslutning eller gruppering og viser til flere ting, bl.a. en politisk klikk/sammensvergelse og det dreier seg ofte om offiserer som gjør statskupp. Bokmålsordboka

Det er enkelte ord som gjerne går igjen hvis en hører på økonominyheter. Det er f.eks. veldig beleilig å buke ord som konkurransevridende og sosial dumping som en hersketeknikk. Selv om en vet at det ikke stemmer, har en sørget for at den en vil angripe har hendene fulle med å forsvare seg mot anklagene.

Det er derfor ord en bør være forsiktig med å bruke, men det er noen ganger dekning for det. Dette er nok et vokabular som hører hjemme i storpolitikk og finans, men noen ganger lurer jeg på om dette er relevant i de minste bedriftene også. Jeg har vært i attføring et par ganger i Dalen, Telemark og i Haugesund. Begge bedriftene solgte varer og tjenester i konkurranse med andre bedrifter, og de hadde naturligvis en fordel etter som mange av de som jobber der ikke er ansatte, men får ytelser gjennom NAV.

Ved Kvito i Telemark dreide det seg bl.a. om vedproduksjon, vaskeri, bakeri, og i Haugesund har de bl.a. barnehage. Disse bedriftene har den fordelen at de driver med opplæring og bidrar til at flere kan holde seg i aktivt arbeid, men de konkurrerer likevel med eksterne bedrifter. Det har f.eks. alltid vært skepsis mot private barnehager, og under Stoltenberg-regjeringen var vel SV ganske krass mot barnehager som tjente penger på driften. Her er det kanskje ikke snakk om å betale utbytte til aksjonærene, som er kommunene, men det dreier seg likevel om å konkurrere med private bedrifter om kundene. I et lite, lokalt marked kan det kanskje være en faktor.

NRK er kanskje det mest ekstreme eksempelet vi har i Norge. Jeg tviler ikke på at NRK bidrar til mangfoldet, men de har en enorm fordel. Det er ingen andre som har en garanti fra staten og store inntekter som kundene blir tvuget til å betale, enten de ser på eller ikke. Det er lenge siden det ble slutt på å snike seg til å se NRK med ei vanlig antenne. En må ha et abonnement i Riks-TV, Get, Canal Digital eller noe internettbasert. Det burde derfor være teknisk mulig med en avtale der disse selskapene krevde inn betaling for NRK, og kun for de som hadde disse kanalene. Det er flere år siden jeg så på NRK-TV eller hørte på NRK-radio, men jeg må likevel være med å finansiere den dritten de spytter ut.

Denne oversikten fra Universitetet i Bergen viser at «andre inntekter» er på vei nedover i NRK. De hadde driftsinntekter på 5,3 milliarder kroner i 2013, mens TV2 måtte nøye seg med 3,2 milliarder. Som en kommersiell kanal er TV2 også avhengig av ikke å tape penger. Denne oversikten viser at NRK bare har gått med overskudd i fire år mellom 1997 og 2013. Det ga et samlet underskudd på litt over en milliard kroner.

Det kunne kanskje forsvares hvis NRK fremdeles var en allmennkringkaster, men de er like kommersielle som TV2. Det er drama, såpeopera, reality, idrett osv. De fikk for noen år siden mer konkurranse fra Tv2 på debattprogrammer, men det er blant genrene det er vanskelig å satse stort på hvis en er avhengig av å tjene penger.

Dette er egentlig et europeisk problem, for alle statskanelene nyter godt av samarbeidet i EBU. Det gjør at NRK kan sende f.eks. Nyttårskonserten, Nyttårshopprennet og Eurovision Song Contest. Det er rart at dette er mulig når vi vet at EU og norske myndigheter er veldig nøye med at ingen skal ha fordeler i næringslivet. Ingen andre enn statsbedriftene. Det er juntaen som terroriserer samfunnet.

no drama skilt

Det er ikke det at jeg savner fjernsynsteateret med billige finske og italienske produksjoner, men jeg skulle ønske at de 5 milliardene vi bruker på NRK hvert år produserte noe annet enn reality og sport.
Zakeena via Wikimedoa Commons

Det hadde kanskje vært lettere å godta dette hvis NRK faktisk laget god drama av den norske litteraturskatten e.l. Men de gjør bare det hvis det er kommersielt interessant. Derfor har NRK produsert en god del krim og reality-serier. Vi fikk riktignok noe annet i år gjennom den mytepregede beretningen Kampen om Tungtvannet. Det er ikke mye Henrik Ibsen, Jonas Lie, Cora Sandel etc. NRK kunne ha brukt norsk voksen og barnelitteratur til å lage god historisk drama, som de gjør i Storbritannia. Jeg vil tro at land som Frankrike og Tyskland også lager god drama, men det er ikke det NRK viser oss. De oppfører seg som om de er avhengig av en kommersiell drift. Jeg synes ikke det er rett at absolutt alle skal betale for at NRK skal lage kommersielt TV og dermed forverre betingelsene de andre har til å lage kvalitet.

Takler du sannheten?

Han sa til dem: «Dere er mine disipler hvis dere lever slik jeg ber dere om, og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal sette dere fri.»  Johannes 8, 32

Kunnskap er makt  Sir Frances Bacon

Jeg starter med to sitater som jeg vil tro de aller fleste har hørt om. Vi har vel sågar blitt flasket opp på dette i så stor grad at vi kan føre de to sitatene opp på lista over samfunnets aksiom. Det er altså snakk om grunnsetninger som aksepteres uten bevis.

Begrepet ble opprinnelig brukt i matematikk om påstander som var så umiddelbart åpenlyse at det var overflødig å bevise dem. I dag blir det vel også regnet som et aksiom hvis påstanden er allment akseptert, men det blir vel ikke helt det samme. Det er f.eks. mange som mener at en vaksine er idiotsikker. Det er en påstand mange ikke stiller spørsmål ved, men stemmer det? Det har f.eks. blitt gjort mange studier som viser at mennesker med meslingvaksine kan både bli smittet og smitte andre. Likevel ser mange på det som et aksiom at vaksiner tilbyr en garanti.

Det er også mange som stoler på myndighetene når de sier at det ikke er noen sammenheng mellom vaksiner og autisme, men det var en skandale i fjor der CDC (det amerikanske Folkehelseinstituttet) ble avslørt og måtte innrømme at de hadde utelatt data fra studier som viste at det var en økt risiko. En artikkel i Daily Mail avslørte også at britiske myndigheter hadde brukt flere millioner doser av en influensavaksine som inneholdt et kvikksølv-basert konserveringsmiddel som blir faset ut i Europa og USA, nettopp fordi en fryktet autisme og hjerneskade. Dette viser at en kan ikke alltid stole på det mange oppfatter som et aksiom.

Men likevel vil nok mange si at det er mye sannhet i de to innledende sitatene. Spørsmålet er om vi våger, for sannheten kan være skummel. Det er lettere å la noen berolige oss med halvsannheter enn å tenke over hva sannheten egentlig innebærer. Jeg liker å lese/lytte til mennesker som lever av å fortelle om ting som fascinerer oss, men som vi likevel egentlig ikke liker å høre. Jeg har skrevet om Richard Dolan, bl.a. i Hva skjedde med deg, Richard Dolan, der jeg ser med litt humoristiske øyne på denne forfatteren.

Richard Dolan er opptatt av å informere mennesker. Han er en forsker innen UFO-fenomenet, men er også opptatt av den eliten som styrer oss, dystopi og fri energi, kort fortalt et uavhengig liv. Han snakker faktisk om det de fleste av oss ønsker oss, men det er ikke mange, hvis noen, utenfor UFO-miljøet som kjøper bøkene hans. Det er kanskje fordi konsekvensen av det han sier er for skremmende å tenke på. Hvis jeg har oppfattet Richard Dolan rett, er han nemlig åpen for andre muligheter enn at aliens er fra verdensrommet. Han er mest kjent for en spekulativ teori han kalte breakaway civilization. Han mener vi har beveget oss mot en global sivilisasjon i løpet av de siste 500 årene. Mer og mer knyttes sammen, økonomisk og kulturelt. Det er fremdeles store forskjeller på oss mennesker, men disse forskjellene blir mindre på de store områdene. Dolan stiller derfor spørsmål ved hvor mange sivilisasjoner vi har. Vi har kanskje bare én.

Han spekulerer også på om det er andre muligheter. Kan det være en klandestin sivilisasjon i tillegg? En som er atskilt fra «mainstream sivilisasjonen»? Han mener UFO-fenomenet viser at en slik sivilsasjon er en mulighet, for mange i UFO-miljøet mener at noe samhandlet med vår verden i Roswell i 1947. Dette noe trenger ikke være fra verdensrommet. Andre muligheter kan være reisende fra en annen tid, en annen dimensjon eller et parallelt univers. Dette ble sett på som så viktig i 1947 at det måtte håndteres med et ekstremt hemmelighold, og at amerikanske myndigheter har hatt kontakt med «noen» siden den tid. Jeg er vel ikke helt overbevist om dette selv, men det er en tanke jeg er villig til å underholde.

Du kan ikke gjøre dette hvis Kongressen vet om det, for da får omverdenen vite om det og da må en dele teknologien. Derfor fikk USA black budgets i følge Dolan, og en sivilisasjon som utviklet seg annerledes. Denne sivilisasjonen kan kanskje bygge sine egne UFO’er og reise uanstrengt ut i verdensrommet. Denne verden kan kort fortalt gjøre ting som er helt uaktuelt for oss andre. Richard Dolan er forsiktig med å si at denne sivilisasjonen finnes. Han gjør det klart at han ikke vet, men at han tror at den finnes. Han sier at han ikke vet om han har snakket med medlemmer av denne sivilisasjonen, men at han tror han har det. Det er forskjellen på han og mange andre innen UFO-miljøet. Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette, men det er en fascinerende tanke som kunne forklart en god del. Den er også skremmende, for det betyr kanskje at vi ikke er en del av fremtidsplanene.

Det virker likevel veldig usannsynlig, for hvis denne sivilisasjonen er så mye mer avansert, hvorfor bruker de ikke teknologien? Men en kan aldri vite. Det er sannsynligvis veldig lite vi egentlig vet om det som foregår, og det amerikanske forsvaret har nok langt flere leketøy enn de har vist fram.

L.A. Marzulli er bare en av mange kristne forfattere og foredragsholdere som presenterer et evangelisk syn på dette. Han snakker mye om kjemper, de som blir beskrevet i Bibelen (David kjempet mot en av dem), samt at han advarer mot en teori som får stadig mer støtte, den såkalte ancient aliens theory. Den hevder at aliens kom hit tidlig i menneskets historie og hjalp oss gjennom genetisk manipulering. De skal også ha skapt religionene og de store ingeniørbragdene våre, som pyramidene. Hvis en søker etter dette å nettet finner en stort sett debunkere, men det er likevel en tanke som blir gjort populær gjennom filmer som Prometheus og Jupiter Ascending. Hvis mange nok etter hvert tror på dette, blir det da et aksiom?

Marzulli snakker også mye om tegn han mener viser at de bibelske profetiene er i ferd med å oppfylles. Det er mange kristne, også blant de som tror på profetiene, som ikke er enige med han om at endetiden har startet. Det har kanskje med det samme å gjøre, en frykt som får oss til å fornekte det vi i utgangspunktet tror på. Marzulli snakker bl.a. om ebola, tsunami, jordskjelv, krig og rykter om krig som Matteusevangeliet 24:6-7 forteller om:

Når dere hører at det bryter ut krig, så er ikke det noe tegn på mitt komme. Slikt må skje, men enden kommer ikke ennå. Nasjonene og rikene på jorden skal reise seg mot hverandre, og det vil bli hungersnød og jordskjelv mange steder.

Det er kanskje noe av det samme vi ser i den sekulœre verden når det fremdeles er mange mennesker som sier at det ikke finnes beviser for at menneskene har forandret klimaet. De aller fleste tror at vaksiner er sikre, men forskning viser at det ikke er helt sant. De aller fleste tror på evolusjonsteorien, men den er jammen ikke lett å bevise. Vi har blitt fortalt at genmodifiserte frø er mye bedre enn naturlige, men forsøk viser faktisk dårlige resultater. Dette er bare noen saker som viser at sannheten ikke er så enkel. Det er ikke sikkert det er en direkte konspirasjon, men faktum er at dette vanligvis ikke kommer fram i mainstream media.

Det er imidlertid mulig å finne mennesker som forteller noe annet enn det vi får gjennom nyhetene. Tør vi lytte og reflektere over det disse menneskene sier? Tør vi tro?

Bibelsitatene her hentet fra Biblegateway.com (En levende bok)

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 85 andre følgere

%d bloggers like this: