Det smaker tran

Jeg var elev på Hauge skole på 1970-tallet, og har veldig blnda følser til oppveksten.
Jeg var elev på Hauge skole på 1970-tallet, og har veldig blanda følser til lese- og skriveopplæringen jeg fikk der.

Jeg har snakket med en del fagfolk i årenes løp, og lest en del av hva ekspertene skriver på nettet. Det er ikke alltid dette er spesielt oppklarende. Noen snakker f.eks. om NLD som en læringsprofil, eller om sterke og svake sider, men hva skjer videre? Som regel ingenting. Det er faktisk en god del en kan gjøre, men det er viktig å starte tidlig. Vi har et mulighetsvindu, en periode der det er mulig å oppnå store forbedringer. Det høres kanskje negativt ut, men jeg tror det blir vanskeligere og vanskeligere etter hvert som dette vinduet lukker seg. Det skjer gradvis, og det er ikke lett å gjøre de store forandringene i voksen alder.

Det er derfor overraskende å høre eksperter som snakker om en profil uten at de bruker denne profilen. Dysleksi Norge har en kort artikkel om dyskeksivennlige skoler i Norge. Dette er noen av stikkordene:

  • Inkluderende og aksepterende miljø
  • Gode systemer og kompetanse på å finne de som har vansker
  • Setter raskt inn tiltak som fungerer
  • Evner å se forbedringspotensial og har vilje til å ende praksis.

Les mer på Dysleksi Norge.

Det er mye informasjon om dysleksivennlige skoler på nettet, og det er tydelig at fokuset er på å hjelpe de som trenger det. En del av dem har sikkert dysleksi, men det virker som at behovet er viktigere enn hvilken diagnose en har. Det er sånn det burde være.

Det er litt annerledes i videregående skole, for da kommer en inn under fylket, og ikke de kommunale tjenestene, men det er hjelp å få der også. Sandefjord videregående skole har f.eks. et læringssenter, og de skriver i målsettingen sin at de skal «bidra til å styrke elevenes leseferdigheter, leseforståelse og motivasjon.» Sandefjord vgs er en Dysleksivennlig skole, og de sier under informasjonen om dette at de har systemer for kartlegging ev elever, og planer for tilrettelegging av læringsarbeidet for elever med lese-, skrive – og matematikkvansker. Dette forteller meg at de kan hjelpe elever som har vansker, enten det dreier seg om dysleksi eller ikke.

Dette er et eksempel på hvordan en kan bruke en profil. Det er ikke sånn at en må ha dysleksi for å ha utbytte av av en dysleksivennlig skole. Det er heller ikke nødvendigvis sånn at alle NLDere er gode lesere, selv om språket ofte oppfattes som en styrke. En god del NLDere behersker lesing, men sliter likevel med å forstå det de leser. Det er mange NLDere som sliter med lesing i tidlig skolealder fordi de har såkalte visuelle persepsjonsvansker (forstå og tolke sanseinntrykk) og visuo-spatiale vansker (oppfatte gjennom synet). De kommer derfor seint i gang, men selv om de blir teknisk gode lesere etter hvert, kan leseforståelsen fortsatt ligge etter. Da er spørsmålet om det er så opplagt at dysleksivennlige skoler er bortkastet for andre grupper, f.eks. NLD.

Det er utfordrende å leve med NLD, for til tross for en del styrker, innebærer det også at disse er ganske spredt. Lekfolk snakker om nevrodiversitet, mens fagfolk bruker termen ujevn evneprofil. Det er ikke lett å finne styrkene sine, men en kan klare seg bedre hvis en bruker det som ha fungert for andre. Vi skal, ifølge ekspertene, ikke ha noe til felles med dysleksi og autismespekteret, samtidig som utfallet kan bli det samme, og løsningen kan noen ganger være den samme også.

Jeg tenker litt på hvordan det fungerer i helsevesenet. Det er ikke uvanlig at både medisiner og såkalte ikke-medikamentelle terapiformer blir brukt for situasjoner og tilstander de ikke ble utviklet for. Det virker, og det er hele poenget. Det minner meg om en gammel reklame: Det smaker tran, men det er det som virker. Det er mange som opplever at NLD, uten tran, er langt mer enn en lærevanske. Det handler faktisk ikke bare om det akademiske.

Les om Dysleksivennlig skole på Sandefjord vgs
Les om Dysleksivennlig skole på Bekkestua barneskole

 

Vi trenger de middelmådige

Denne skomakeren i Haugesund er en representant for et yrke som har forsvunnet.
Denne skomakeren i Haugesund er en representant for et yrke som har forsvunnet.

Jeg var tenåring på 1980-tallet og husker ikke all populærkultur fra den tida med glede. Det var et forferdelig tiår for popmusikk og det stod ikke stort bedre til i Hollywood heller. Det var noen hederlige unntak som mer enn noen andre definerte dette tiåret for min del. Jeg husker filmer som The Outsiders, The Breakfast Club, Foxes, og Fame med glede.

Det var også en lang rekke kjedelige filmer som fortjener å bli glømt. Jeg tenker på high school-filmer der nerdene ble framstilt som sosiale utskudd og stort sett med negative trekk. Det var absolutt ikke noe positivt å være nerdete på den tida. Det er derimot populært å kalle seg nerd i dag, uten at det nødvendigvis krever et godt hode. Budskapet i disse filmene var gjerne at det var bedre å være populær enn smart, og en kunne ikke være begge deler. Vi har hatt en mer ekstrem versjon i virkeligheten de siste årene, som sosiale medier sannsynligvis har vært en pådriver for.

Vi skal være eksepsjonelle, og kan derfor ikke godta noe mindre enn et eksepsjonelt liv. Det er noe nevrodiversitet-aktig over dette. Begrepet brukes ofte synonymt med å være unik, men det er i realiteten ikke annet enn det Sheldon Horowitz ved National Center for Learning Disabilties i USA kaller «pockets of strength». Vi har noen styrker og noen svakheter, og det er altså snakk om å vektlegge de sterke sidene våre.

Problemet med å fokusere på autisme som geni-genet er at de færreste er det. Vi blir fortalt igjen og igjen at vi kan følge lidenskapen vår, og det blir gjerne vist til historiske personer som Nikola Tesla, Isaac Newton, Albert Einstein, Wolfgang Amadeus Mozart eller Charles Darwin. Jeg har sågar sett noen artikler der noen med stor suksess i næringslivet mente at de klarte seg fordi de droppet ut av skolen, eller fordi de hadde en lidenskap. De var likevel avhengige av at noen ga dem sjansen til å lære, og til å vise at de hadde kvaliteter.

Hva med å være gjennomsnittlig? Det var ei tid da det var greit. En kunne bli f.eks. sveiser, platearbeider, skomaker eller smed, selv om en ikke gjorde det bra på skolen. Jeg mener ikke at vi ikke skal strekke oss etter noe bedre. Det er viktig å hele tiden jobbe for utvikling, men hvor mange har egentlig den jobben de innerst inne ønsker seg? Hvor mye av misnøyen har direkte med jobben å gjøre, og hvor mye har med lidenskapen å gjøre? Det er ikke lett å bli fornøyd hvis en hele tiden tror at en fortjener noe bedre. Det er mange som klarer seg med å følge lidenskapen på fritida, mens jobben betaler regningene.

Det er i utgangspunktet positivt med drømmer og lidenskaper, men en kan lure på om vi har så mye igjen for å jage etter å bli bedre enn alle andre, for det er ikke nok i dette systemet å bli bra nok. Jeg tror det er det som ligger i det store fokuset på forskjeller. Det er offisielt stor åpenhet for de som er annerledes, men hvor akseptert er det egentlig å være gjennomsnittlig? Vi er alle gjennomsnittlige, men ingen skal likevel være noe annet enn eksepsjonell.

Det er en god del som hevder at du kan heve deg over gjennomsnittet hvis du velger det. Du kan velge om du vil være unik eller ordinær, men det er faktisk ikke så enkelt. Det spiller ingen rolle hvilke evner du har hvis de som sitter på den andre sida av bordet under jobbintervjuet, eller de som kan hjelpe deg gjennom skolen, viser seg å være usympatiske. Det kan godt være at de tenker: Han var temmelig spesiell. Det er ikke positivt.

Tenk deg at du har en høyst gjennomsnittlig IQ (100), at du har vansker med gjensidig sosialt samspill, er avhengig av rutiner, har vansker med arbeidsminne, eller har vansker med å organisere og planlegge. Dette er ting som kan gjøre arbeidslivet utfordrende. Det blir sagt at spesialinteresser kan gjøre noen av oss bedre kvalifiserte på noen områder enn andre. Det blir også fokuset på at vi er nøyaktige, samvittighetsfulle, utholdende, pålitelige, lojale osv. Det har likevel vist seg at det ikke betyr all verden.

Hva skjer med de som ikke er unike nok i form av en høy score på en WISC eller WAIS (IQ-tester som blir brukt i utredning ved f.eks. BUP og HABU)? Hvis det ikke er rom for gjennomsnittlige mennesker, er det heller ikke lett å se for seg at disse menneskene skal ha ei framtid som uavhengige arbeidstakere. Jeg mener det burde legges opp til alternative utdanningsveier og yrker. Det har vært flere rapporter de siste årene fra ulike konsulentbyråer og universiteter som konkluderer med at opp til 50 prosent av jobbene kan forsvinne innen 20-30 år. Det er datamaskiner og industrielle roboter som skal overta for menneskene. Det er i tillegg noen yrker som sliter med rekrutteringen fordi det blir importert billig arbeidskraft.

Nordmenn er høyst gjennomsnittlige, som resten av verden er. Vi er likevel flinke til å svikte mange med et betydelig potensiale. Det ligger nemlig mye kvalitet i gjennomsnittlige mennesker. De fleste av oss er nemlig høyst ordinære.

WHO og badevannet

Sjiraff er et av flere symboler for autisme. Det er flott med annerledes, orignale sjiraffer blant oss, men jeg vet ikke om samfunnet har ryddet plass for dem. Hva med de som ikke en gang har et symbol?
Sjiraff er et av flere symboler for autisme. Det er flott med orignale sjiraffer blant oss, men noen finner aldri tilhørighet.

Det er et av de mest kjente og brukte uttrykkene vi har, å kaste ut barnet med badevannet. Det betyr at en vraker noe verdifullt, ofte uforutsett, i forsøket på å avklare noe eller gjøre det bedre. Det var kanskje det som skjedde da Asberger forsvant som en egen diagnose i USA for sju år siden, noe som har skjedd her også.

Jeg er ikke så opptatt av fotball nå, men likte å spille selv i barndommen. Treningsfeltet var et stort område mellom klubbhusene til tre av byens fotballag, og jeg tror det var 6-7 grusbaner ved siden av herandre. Vi brukte en ball med kraftig farge når vi spilte i snøen (svart eller oransje). Jeg husker ikke at det var problematisk, men som et tenkt tilfelle kan jeg se for meg at en hvit ball og uenighet om hvor linjene gikk under snøen, kunne ha skapt ytterligere krangel enn vi allerede hadde.

Det er på en måte den situasjonen vi har når det gjelder utviklingsforstyrrelser. Asberger syndrom (AS) forsvant som en egen diagnose i USA i 2013, da den ble inkludert i autismespektertilstander (ASD). WHO fulgte etter da ICD ble oppdatert i fjor med sin ellevte utgave, men den blir såvidt jeg har forstått ikke offisielt innført før fra 1. jauar 2022. Asberger er så etablert i språket at mange fremdeles bruker termen, men den er altså en del av en svært vid diagnose nå. Det er likevel mye forvirring knyttet til diagnoser generelt, for det blir sagt at de fleste asbergere er NVLD’ere også, mens de færreste NVLD’ere er asbergere. NVLD er fremdeles ikke en offisiell diagnose, og det er noen som mener at den ikke bør bli det.

Det er ikke lett å få forskningsmidler til studier på NVLD, nettopp fordi den ikke står i de to nevnte diagnosemanualene. En må være innenfor for å bli tatt alvorlig og en kommer ikke inn før en blir tatt alvorlig. En ganske kinkig situasjon å befinne seg i. Det er derfor en del mennesker i USA som har NVLD, men som i alle fall frem til 2013 fikk en diagnose som AS, Uspesifisert gjennomgripende utviklingsforstyrrelse (PDD-NOS), lærevansker, eller ADHD. Det er disse diagnosene som har skaffet mange amerikanske barn hjelp, selv om de kanskje skulle ha blitt plassert under NVLD.

Det er likevel ikke så enkelt at en gir barnet en diagnose som ikke stemmer, bare for å sørge for at det får en del ressurser fra skole og helsevesen. Hovedgrunnen er nok at symptomene stemmer. En kan med andre ord ha symptomer som gir mistanke om f.eks. ADHD eller ASD, men likevel få NVLD. Ordet spekter høres inkluderende ut, men det er samtidig strengere regler for å komme innenfor nå. Jeg har referert til Jodene Fine (Michigan State University), Prudence Fisher (Columbia University) og Irene Mammarella/Cesare Comoldi (Universitetet i Padoa, Italia) i flere tidligere innlegg. De er noen av de sentrale forskerne innen NVLD, og de arbeider bl.a. med å få NVLD inkludert i neste utgave av DSM. De arbeider forøvrig med å forandre på navnet også, og i mellomtiden foretrekker de akronymet NVLD. Jeg har tidligere stort sett brukt NLD, men det er altså sannsynlig at det blir et nytt navn etter hvert.

Det er faktisk ikke så lett å holde disse diagnosene atskilt, men Asberger er i ferd med å bli en smalere diagnose. Den nye manualen har kriterier som «vedvarende vansker med sosial interaksjon og sosial kommunikasjon, og et begenset atferdsrepertoar som kjennetegnes av repetitiv atferd.» Det blir også slått fast at symptomene må være til stede tidlig (som regel før barnet er tre år gammelt). Les mer om de nye endringene på forskning.no. Det er et par ting som umiddelbart slår meg her. Det er for det første langt fra alle asbergere som har repetitiv atferd, og det er mange foreldre som sliter med at andre ikke ser det de ser på et tidlig stadium. De får beskjed om å se det an. «Du skal nok se at det vil gå seg til etter hvert». Det er også en antakelse om at asbergere ikke har noen forsinket språklig eller kognitiv utvikling, men de skal inkluderes i et spekter der det i aller høyeste grad finnes. Det er stor variasjon innen et spekter, og Asberger vil altså være i den høytfungerende enden. Det er forøvrig mye som kan påvirke de kognitive ferdighetene, så det kriteriet burde ikke være helt absolutt. Det er ikke nødvendigvis sånn at en enten har Asberger eller ikke, for det er flytende grenser.

Det er likevel grunn til å spørre seg hva som vil skje i 2022. Jeg er ikke opptatt av å dele ut diagnoser i øst og vest. De er nyttige fordi de kan gi individet en identitet, og de kan sikre individet tjenester i helse, sosial og skolevesenet. Vil det være noen som faller utenfor, og eventuelt noen som mister det de har hatt? Det har ikke vært så mye fokus på det i USA etter de innledende bekymringene i 2013, men President Trump skrev under på en lov i fjor høst som tydet på at mange hadde blitt glemt. Autism Collaboration, Accountability, Research, Education and Support Act kom med 1,8 milliarder USD i midler de neste 5 årene. Disse pengene er ment å gå til forskning, men de er også for å hjelpe familier, og det ble spesielt snakket om problemet med «aging out». Det var altså mange som opplevde å miste tjenester da de ble voksne.

Jeg sitter igjen med mange spørsmål. Asberger syndrom var en diagnose med skjønnsmessige vurderinger, der en kunne velge hvilke kriterier og hensyn en skulle følge. Jeg har f.eks. sett diagnostiske intervju som ser ut til å antyde at asbergere skal være mer interessert i fakta enn gode historier. En asberger kan etter denne definisjonen like en TV/film-serie som Star Trek, men bare fordi denne vil lære Klingon (et fiktivt alien språk) eller spesifikasjoner for de ulike romfartøyene i filmene. Jeg har selv vært opptatt av denne serien, såvel som science fiction generelt, siden jeg var rundt 10 år gammel. Jeg har sett alle seriene x antall ganger, lest mange av bøkene, lest en rekke andre science fiction bøker, og blad som Analog Science Fiction and Fact og Asimov’s Science Fiction, og lyttet til klassisk radioteater som X Minus One, Dimension X, og Space Patrol.

Det er to ting som gjør at dette ikke kan vurderes som et asbergertrekk. Det er ikke faktapreget nok, og siden jeg ikke snakker med gud og hvermann om interessen, kan det ikke være Asberger. Grunnen til at jeg ikke gjør det har å gjøre med negative erfaringer i barndommen da jeg gjorde mye av det, og det faktum at jeg ikke vil ha utenforstående inn i min verden.

Jeg vet ikke om det er tilsiktet, men dette har preg av å være stereotypisk. Det er en antakelse om at autister er godt over gjennomsnittlig intelligente, og at de utelukkende er teknisk interesserte, men dette ignorerer de mange som ikke er det, og de som er mer kunstnerisk anlagte. Det virker å være en god del utøving av skjønn for alle de aktuelle diagnosene, og når en har flere diagnoser er det ikke alltid opplagt hva som er hoveddiagnosen og hva som er en komorbid lidelse. Jeg håper det blir mer avklart etter hvert hva dette betyr for oss. En avklaring hadde vært greit, men hvis en kaster ut barnet med vannet, må en jo bade det på nytt likevel.

Det kan i mellomtiden være vanskelig å bli overlatt til seg selv.

Verdien av arbeid

en svart sjakbrikke mot alle hvite. Noen ganger kan motstanden virke overveldende.
En svart sjakkbrikke mot alle hvite. Noen ganger kan motstanden virke overveldende.

Jeg skrev et innlegg for godt over to år siden om autisme og IQ-test. Jeg startet å skrive innlegget i forbindelse med at VG hadde en nedtelling til en test mellom Mensa og Norge, tilsvarende et sjakkparti mellom Magnus Carlsen og Norge da sjakk hadde en kort opptur i Norge. Jeg var inne på at mange satte likhetstegn mellom IQ og kapasitet. Hvis en skårer høyt, er en automatisk regnet for å være begavet. Det er motsatt for de som skårer lavt.

Vi liker å tenke kategorisk, men det er ikke alltid mulig å sette diagnoser på den måten. En kan ikke alltid si at testpersonen er enten syk eller frisk, enten fungerende eller ikke. Det er flytende grenser, som er grunnen til at vi tenker spekter, og det gjelder ikke bare autismespektertilstander. Det er like stor variasjon innenfor nonverbale lærevansker og ADHD. Vi trenger begge tilnærmingene, men jeg mener vi må passe oss for å trekke bastante slutninger om utviklingsforstyrrelser.

IQ-testene WISC og WAIS er viktige verktøy, og når det gjelder nonverbale lærevansker (NLD) er et gap mellom verbal-IQ og utførings-IQ et hovedtrekk. Jeg tror likevel det kan være lurt med en viss tilbakeholdenhet, for jeg har erfaring med at mennesker som leser rapporter noen ganger henger seg opp i detaljer. Det mange kaller nevrodiversitet i dag er ikke annet enn en ujevn evneprofil, eller som ei bok om emnet kaller det, Smart but Scattered. En kan altså bevege seg fra over gjennomsnittet på noen områder til langt under gjennomsnittet på andre, med noen områder mellom de to ytterpunktene. Det er ikke lett å måle dette.

Det er nok rettere å kalle det for en evnetest enn IQ-test, for hensikten er å måle evnen til å resonnere, planlegge, løse problemer, tenke abstrakt, og lære av erfaring. Det er ganske mye forlangt av én test, og det er ikke utenkelig at en del tilstander kan påvirke de kognitive ferdighetene, og dermed resultatet. En kan ha forståelsesvansker, sensorisk sensitivitet, vansker med å håndtere stress, vansker med å bearbeide sanseinntrykk, allergi, filtreringsproblemer etc, i tillegg til komorbide lidelser som angst og depresjon. Det er også mange som blir utsatt for mobbing, og mange i omgivelsene som ikke vet hvordan de skal håndtere det.

Jeg har ikke noe grunnlag for å si at testene er unøyaktige, men er ikke alltid overbevist om at utenforstående forstår hvordan testpersonen egentlig har det. En evnetest forteller ikke nødvendigvis hele sannheten. Jeg hadde en ganske høy skår, men testen viste likevel ikke alle styrkene, eller den viljen jeg hadde til å kjempe meg gjennom vanskelige år i grunnskolen, videregående skole, høgskole, og i arbeidslivet.

Når en tenker over hvor lite hjelp det var tilgjegelig da jeg vokste opp var det kanskje like greit at disse testene ikke var tigjengelige da. De hadde bare overbevist folk rundt meg om at jeg ikke burde ha ambisjoner, Det er imidlertid nyttig informasjon hvis det er noe hjelp å hente. En IQ-test sier kanskje hva du har tilgjengelig å jobbe med, men den forteller ikke like mye om utfallet. Det er en grunn til at jeg kaller bloggen min for «mer enn autisme og NLD». Vi er nemlig langt mer enn andre ser. Sheldon Horowitz ved det amerikanske National Center for Learning Disabilities bruker forøvrig uttrykket «pockets of strength» om nevrodiversitet. Det blir feil å dedusere at ett svakt felt betyr at en er like svak på andre felt.

Jeg er tilhenger av å forberede alle på livet. Vi har alle noen styrker, men vi har også noen svakheter. Det er mulig å utvikle disse sidene også, og jeg skulle ønske at flere la mer vekt på det barn og foreldre sa. De beskriver ofte en positiv utvikling som tester, eller en tolkning av testene, ikke fanger opp. Det er viktig informasjon som ikke alltid kommer med, for det er ikke sjelden at foreldre ser noe annet enn de som utfører testene. Det er viktig at rapporter er et resultat av en dialog og ikke en monolog.

Det var i mitt tilfelle et indre driv som fikk meg gjennom skolen, og ikke et resultat av hjelp fra andre, eller positive forventninger. Det var snarere en motstand til det utdanningsløpet jeg så for meg. Det er mange i dag som er i den samme situasjonen jeg var i, de må klare seg mer eller mindre uten relevante støttetiltak, og deretter får de skylda for at de ikke lykkes i arbeidslivet. Den kategoriske tankegangen kan noen ganger komme i veien. Vi må ikke bare finne oss i at mange tenker at «du ser jo så normal ut», men vi må også takle de som vil begrense oss. Det er en del som ser på de ulike trekkene for en bestemt diagnose, og tenker at en autist eller en NLD’er ikke skal klare visse ting. Det er med andre ord ikke noe fokus på å bryte grenser, og noen ganger virker det ikke som at det er et spekter heller. En skal være fornøyd med å være det litteraturen sier at en er.

Det er ikke lett å kjempe denne kampen alene, men det er det som må til for å lykkes. De som har noen utfordringer kan aldri regne med å få alt de trenger. Livet krever en god del egeninnsats, men samme hvor utmattende dette kan være i det lange løp, er ikke alternativet spesielt fristende. Det er det vi må fokusere på fra ung alder. Barn må kort sagt oppmuntres til å kjempe sine egne slag. Det er et meningsfullt arbeid.

Kampen om tungmetallene

Utsikt fra Furøy Camping mot Holandsfjorden. Halsa var et sted som hadde alle ingrediensene på overflaten, men det var mørke krefter under overflaten.
Utsikt fra Furøy Camping mot Holandsfjorden. Halsa var et sted som hadde alle ingrediensene på overflaten, men…

Konspirasjonsteorier/teoretikere er ord uten mening. De har blitt brukt for mye som en hersketeknikk for å kneble mennesker en er uenig med. Utfordringer i legemiddelindustrien blir f.eks. ikke løst ved å late som at publikasjonsskjevhet, replikeringskrise, korrupsjon, og direkte unødvendig forskning ikke finnes. Det virker som at det har vært en stor økning i nevrologiske utviklingsforstyrrelser, uten at noen kan forklare hvorfor. Når det gjelder USA kan en virkelig snakke om epidemiske tall. Det ble anslått i 2000 at 1 av 150 amerikanske barn hadde autisme. Tallet økte til 1 av 110 i 2006, 1 av 68 i 2010, og 1 av 59 i 2014. Standardsvaret er som regel at tallet sannsynligvis er uendret, men at helsevesenet har blitt flinkere til å diagnostisere. Jeg tror ikke det er så enkelt.

Statistikk fra USA viser at det er store geografiske og etniske forskjeller. Ulike utredere vurderer de samme trekkene ulikt, og det kan være grunnen til at mange jenter får diagnosen som voksne. Spesialinteresser kan rett og slett se annerledes ut i jenter enn i gutter, og de snakker ikke nødvendigvis med gud og hvermann om interessen heller. En artikkel på nettstedet Healthline prøvde for et par år siden å forklare årsaken til disse forskjellene i befolkningen. De viste til at forekomsten av autisme i 2006 var 30 prosent høyere blant hvite barn enn blant svarte, og nesten 70 prosent høyere enn blant hispanics. Dr. Max Wiznitzer, en pediatrisk nevrolog ved Rainbow Autism Center, som er en del av Rainbow Babies and Children’s Hopsital in Cleveland, mente at et nabolag med en høyere sosioøkonomisk status økte sjansen for at en fikk diagnosen. Les mer på Healthline. Han sier er ikke at det er større sjanser for å få autisme i disse områdene, men at det er større sjanse for å bli tatt alvorlig.

Artikkelen viser videre til at gapet mellom ulike etniske grupper er i ferd med å forsvinne, og det er nå på bare 7 prosent mellom europeisk-amerikanske og afrikansk-amerikanske barn. Dette blir sett på som et tegn på at begge får like gode helsetjenester, og at det dermed er like gode sjanser for begge til å få diagnsosen. Det er nok ikke så enkelt, for en skal ikke grave så dypt før en finner forskjellsbehandling. Jeg kjenner til en del saker gjennom kontakter jeg har på nettet, og vet derfor om tilfeller det det har tatt opp til tre år fra barnet ble henvist til en utredning startet, samt en del tilfeller det har vært mistanke om at barnet fkk feil diagnose. Forskning fra USA konkluderer med at det sannsynligvis er for mange som får en diagnoser som ADHD og ODD, så en utredning er absolutt ingen garanti.

Økonomi og ikke minst kosthold er en viktig del av bildet også. Et billig, dårlig kosthold skaper ikke autisme, men det kan forverre symptomene. Det er ikke overraskende når en tenker over at det er en direkte sammenheng mellom kosthold og hjernens fungering. Tarmen kommuniserer med hjernen gjennom nervesignaler, hormoner og nevrotransmittere, så det sier seg selv at tarmen må fungere for at hjernen skal gjøre det. Autisme er forøvrig ikke den eneste tilstanden med en økt forekomst. Det gjelder kanskje ADHD i størst grad, men også psykiske lidelser som angst og depresjon. Når det gjelder psykiske lidelser kan kanskje mye forklares med hvordan samfunnet har utviklet seg. Det er et stadig økende press fra alle kanter, og det er ikke lett å kontrollere tankene midt i dette kaoset et moderne liv ofte er. Det er likevel ikke hele forklaringen.

Det er ikke så ofte jeg hører mainstream kilder snakke om påvirkning fra miljøet, men det er mye som tyder på vi blir utsatt for større utslipp enn i tidligere tider. Det er i dag stort sett et fokus på CO2 i miljødebatten, men det foregår en kamp om tungmetaller. Disse finnes overalt, og striden handler om hvor mye myndighetene skal tillate i mat, medisiner og kosmetikk. Norske myndigheter advarer mot å spise leveren fra selvfanget fisk i bestemte fjorder og skjærgårder, mens amerikanske myndigheter har advart gravide og ammende kvinner mot å spise visse typer sjømat p.g.a. et for høyt innhold av kvikksølv. Det var for ti år siden, og rådet har kanskje blitt oppdatert nå, men jeg leste en artikkel i dag som tyder på at vi kanskje ikke kan friskmelde vannet.

Det var flere medier (bl.a. Reuters, CNBC og Yahoo) som rapporterte for et par dager siden at problemet med forurenset drikkevann i USA er langt verre enn tidligere antatt. Giften det er snakk om blir omtalt som «forever chemicals». Dette er såkalte perfluorerte organiske forbindelser og de kan ikke brytes ned i naturen. Les mer på CNBC. En sju år gammel studie fra Miljødirektoratet avslørte at de samme stoffene var å finne i norske farvann. De undersøkte fastlandet og Svalbard, og fant kjemikaliene i lever i sel,  blod og egg fra havfugl, og i blodprøver fra isbjørn. Jeg er ikke så opptatt av om hvor mye gift det var snakk om. Det burde være et problem at de i det hele tatt var målbare så langt nord.

Jeg tror kampen om miljøet inkluderer aluminium også. Det er noen studier som mener å kunne påvise at mennesker med nyreproblemer kan få helseproblemer fordi kroppen ikke klarer å kvitte seg med metallet, men de fleste lands myndigheter hevder at vi kan få i oss ubegrensede mengder. Det norske Mattilsynet mener likevel det er ei grense, fordi vi får i oss dette metallet fra mange kilder (som tilsetningsstoff i mat og medisiner, og i kosmetikk). De har derfor tatt til orde for å sette ei grense i EU, noe som kanskje er i strid med det rådet mynighetne vanligvis gir. Dette er bare ett av mange eksempler på at vi blir utsatt for påvirkninger uten at vi er klar over konsekvensene. Vi må være klar over at medisinske studier ofte opererer med et såkalt endepunkt, som avgjør kvaliteten på forskningen. Det er snakk om hvor mange av testpersonene som når dette endepunktet i forsøkene, men en vurderer ikke noe som faller utenfor de snevre rammene.

Det har blitt mer forskning de siste årene på mitokondrieskader forårsaket av medisiner. Det er naturlig nok færre publiserte studier som ser på skadevirkninger enn de som skal selge medikamentene, men jeg tror de fleste er klar over at medisiner kan gi et annet resultat enn planlagt. Jeg er på ingen måte motstander av medisiner, men tror det er tilrådelig med tett oppfølging og blodprøver for å overvåke tilstanden til nyre, lever og hjerte. Noen leger liker ikke pasienter som googler, men de bør heller fokusere på å informere om bivirkninger og såkalt interaksjon (medisiner som ikke kan brukes samtidig).

Noen kan ikke se noe annet enn konspirasjoner når det er snakk om faktorer som kan forårsake funksjonsnedsettelser, men det er ingen tvil om at vi er mer sårbare enn tidligere generasjoner. Det er en interaksjon mellom miljøet og genene våre. De kan slå seg av, på, eller rett og slett være fraværende. Vi lever lenger og har generelt bedre helse, samtidig som vi blir sykere. Sannheten er at de som har utfordringer må gjøre en god del av jobben alene. Jeg er ganske pragmatisk anlagt, og når jeg ikke får det jeg trenger av samfunnet, finner jeg andre løsninger. Det er viktig å søke etter løsninger andre steder enn en hadde sett for seg at de var. Egeninnsats er med andre ord avgjørende for utfallet.

Hva betyr inkludering for deg?

If disability is not on your board agenda, neither is diversity
(nor is innovation, productivity, brand experience, talent, risk, reputation…). The Valuable 500

Mangfold er et av de ordene vi gjerne bruker uten å ha tenkt noe særlig over betydningen. Vi bruker det ofte sammen med ord som multikulturalisme, assimilering, integrering og inkludering.

Disse ordene brukes gjerne i innvandrerdebatten, og assimilering uttrykker en forventning om at innvandrere tilegner seg majoritetskulturen i det landet de flytter til. Det skal med andre ord ikke være mulig å skille dem fra tradisjonelle nordmenn når det gjelder væremåte. Integrering innebærer at innflyttere kan få bevare sin egenart, men det er likevel en forventning om at de velger majoritetskulturen etter noen få generasjoner. Multikulturalisme betyr at innvandrere ikke skal integrere seg, hverken på kort eller lang sikt. Det blir sett på som intolerant og en nedvurdering av andre kulturer å forvente at de følger våre tradisjoner og normer. Vi rydder på en måte plass for dem, mer enn å la dem være en del av samfunnet.

Jeg oppfatter begrepet inkludering som mer forpliktende enn integrering, for begge parter. Statped skriver på sine nettsider at «et inkluderende læringsmiljø verdsetter mangfold, noe som ifølge forskning er en helt nødvendig forutsetning for å skape et inkluderende læringsmiljø. I et inkluderende læringsmiljø har alle sin naturlige tilhørighet, og ingen betegnes som inkluderte». Dette gjaldt skolen, men den fungererer som en generell definisjon også. Det er snakk om å øke hvert enkelt menneskes deltakelse i samfunnet, og det innebærer at begge parter har både plikter og rettigheter. Jeg viser ellers til den utfyllende artikkelen på statped.no.

Dette er nyttig bakgrunnsinformasjon når en vurderer hva mangfold er. Den offisielle erindringskulturen forteller oss at det er stor toleranse og mangfold i samfunnet, men virkeligheten tegner at annet bilde. Det er nok en del bedrifter som bruker ord som mangfold, inkludering og funksjonsnedsettelser, men jeg er ikke overbevist om at de virkelig tenker på f.eks. nonverbale lærevansker, autismespektertilstander, ADHD og Tourette syndrom når de kaller inn til jobbintervju.

Jeg har vært gjennom flere perioder som langtidsledig, samt flere perioder i en attføringsbedrift. Jeg fikk en del kursing i å være jobbsøker, både rene jobbsøkerkurs og kurs der jobbsøking kom i tillegg til et bestemt yrke vi skulle kvalifisere oss for. Jeg var innom mange ulike konstellasjoner, og det inkluderte mangfold (etnisitet, diagnoser, bakgrunn). Det var et fokus på å forberede oss på jobbintervju, og jeg hadde stor nytte av diskusjoner og rollespill vi gjennomførte, men når jeg tenker tilbake, kan jeg ikke si at det ble snakket om mangfold. Vi skulle tilpasse oss det arbeidsgiveren dikterte, og hvis vi hadde et trekk som ikke var forenlig med kulturen i bedriften, måtte vi forandre oss eller skjule noe.

Det er sånn samfunnet stort sett fungerer. Det er f.eks. ikke uvanlig at kompetente autister har vansker med å lære noe fordi de kanskje får ti arbeidsoppgaver, eller instrukser samtidig. Når en opplever en fordømmende holdning gang etter gang, er det ikke lett å innrømme at en ikke fikk med seg mer enn en tredjedel. Det er heller ikke lett å forklare at det er for mange forstyrrende impulser på arbeidsplassen når ingen andre reagerer. Det er ikke spesielt trivelig å bli behandlet annerledes heller, eller å bli forbundet med svakheter. Det var en grunn til at kurslederne mine anbefalte å skjule det andre så på som svakheter. Jeg vet ikke hvordan arbeidsgivere tenker, men har ikke inntrykk av at de tenker mangfold når de utvikler sitt eget nettverk, eller når de tenker over hvordan mulige ansatte ser ut. Hvor mange ulike typer pesonligheter, minoriteter og funksjonsnedsettelser har de egentlig kontakt med?

Sola skinner gjennom vinduet og skaper en regnbue på golvet. Regnbuen er et gammelt symbol på frihet, brukt av indiianere i Peru, Bolivia og Equador. Den tilhører barndommen i vår kultur, men har blitt stjålet som et symbol for en innsnevring av mangfoldet.
Sola skinner gjennom vinduet og skaper en regnbue på golvet. Regnbuen er et gammelt symbol på frihet for indianere i Sør-Amerika. Den tilhører barndommen i vår kultur, men har blitt stjålet og brukt som et symbol for en innsnevring av mangfoldet.

Et tiltak som #workwithme er en god start. Det er en kampanje som Scope (en veldedig organisasjon som arbeider for å bekjempe negative holdninger mot mennesker med funksjonsnedsettelser i England og Wales) og Virgin Media tok initiativ til. De bruker slagordet/ordspillet jeg startet dette innlegget med. Det er likevel ingenting som betyr mer enn handling. En kan i utgangspunktet si allerede på jobbintervjuet, hvis ikke tidligere, at en har noen utfordringer. Loven gir oss rettigheter og beskytter oss, gjør den ikke? Det er nok ikke så enkelt. Du har sikkert fått med deg en rekke overskrifter om kommuner som enten setter loven til side eller tolker den unødvendig snevert i helse og sosialsaker. Det skjer også at ulike etater ikke jobber så godt sammen som de kunne, og resultatet kan bli dårligere tjenester for innbyggerne. Det er derfor det er så store forskjeller fra kommune til kommune.

En erklæring som denne trenger derfor ikke bety all verden, så lenge det ikke har noen konsekvenser for de som ignorerer den, men jeg vil tro at det ligger en viss forpliktelse i det. Jeg skulle likevel ønske meg at både bedrifter og det offentlige ga oss mer enn fine ord i en festtale.

The Valuable 500
#workwithme

Vi trenger en balanse

It’s a bad sign when the people of a country stop identifying themselves with the country and start identifying with a group. A racial group. Or a religion. Or a language. Anything, as long as it isn’t the whole population. Robert Heinlein, Friday

Det er en del av oss som liker å være alene, enten i perioder eller mer eller mindre permanent. Det er en situasjon som passer med personligheten vår. Det er i tillegg noen som ikke velger det selv. Det bare skjer, fordi de ikke har sosiale ferdigheter eller fordi andre bare ser på dem som sære. De ender derfor opp alene, uten at det var planlagt.

Det virker også å være en del av tidsånden. Jeg følger Psychology Today på Facebook, og de deler en del gamle og nye innlegg hver dag. Jeg har merket en tendens de siste par årene der de har delt blogginnlegg/artikler som beskriver fordelene ved å være single. De mener at single mennesker er lykkeligere og har bedre liv, men det kan noen ganger se ut som at det er seg selv forfatteren vil overbevise. Et av de siste innleggene bruker begrepet self-partnered. Jeg vet ikke om det var hun som brukte begrepet først, men jeg har sett flere kilder som viser til skuespilleren Emma Watson. Hun har snakket om at hun ble mer komfortabel med å være enslig da hun tenkte på det som self-partnered.

Jeg har også lest flere triste artikler de siste årene om den første kjærligheten min. Jeg leste om ulike religioner da jeg var 14-15 år, og ble fascinert av Japan da jeg leste om buddhisme og shinto. Jeg oppdaget seinere manga og anime, og hadde lenge et ønske om å bo i Japan. Det var ikke det at USA ikke fascinerte meg, mens mens mange andre fokuserte på den amerikanske drømmen, drømte jeg stort sett om Japan. Det har vært mange overskrifter de siste årene, men nyheter om den første store dragningen min er hovedsakelig negative i dag.

Det har vært mange saker om at Japan ikke ønsker innvandring, samtidig som fødselstallene er dramatisk lave. De er så lave at noen konspirasjonsteoretikere trodde de hadde oppdaget en Fukushima-hemmelighet for noen år siden. Det dør flere mennesker enn det blir født i Japan, men dette er helt naturlig for et land med en aldrende befolkning og få fødsler. Det var 127 millioner japanere i 2011, året da den dramatiske nedgangen startet. De mistet en million mennesker de neste 6 årene, og regjeringen skal ha uttalt at målet er å stabilisere befolkningen på 100 millioner.

Den siste artikkelen jeg leste ble publisert på BBC for noen dager siden. Det var for noen få år siden mye skam forbundet med å være alene i Japan. Dette er et land med en sterk gruppetilhørighet. En gjør bare ikke ting alene der, men det har vært en forandring de siste årene. Den forrige gangen jeg skrev om dette kom jeg inn på trender som bryllup for single kvinner og cuddle cafes. Bryllupet er hovedsakelig en fotoøkt i brullypskjole og tur i en limo, mens den såkalte kafeen er et sted der en kan klemme eller legge seg ned ved siden av ei kvinne. Det er ikke snakk om sex, men det er rett og slett mange som ikke opplever nærhet i Japan, og det dukker derfor opp tjenester som skal løse problemet.

Trenden har fortsatt og det virker å være mer akseptert i dag at en gjør ting alene. Artikkkelen i BBC kommer inn på at landet nå har karaoke og barer for single. Dette har vært to veldig sosiale arenaer i Japan, men det blir altså lagt opp til at en kan gjøre det alene nå. Utviklingen har kanskje vært mer ekstrem i Japan, men dette skjer over hele verden. Jeg har blanda følelser til det. Jeg forstår behovet mange har for å være mye alene, samtidig som det er noe urovekkende over et samfunn der dette blir normen.

Jeg går ofte forbi denne basketballbanen. Den ligger ved siden av en golfbane, men begge er totalt folketomme.
Jeg går ofte forbi denne basketballbanen. Den ligger ved siden av en golfbane, men begge er totalt folketomme.

Det hadde ikke overrasket meg om dette ble den nye statusen. Vi har vært gjennom en lang perode der vi blir motivert av likes, antall følgere, og de perfekte livene våre i sosiale medier, men det nye blir kanskje å vise at vi ikke har tilhørighet eller lojalitet til noen? Avstanden til andre mennesker øker når vi ikke kommuniserer med dem, og det kan føre til store problemer hvis det er snakk om mennesker du faktisk ønsker i livet ditt. Det er derfor viktig med en balanse, for en kan være alene i perioder og likevel ikke forsvinne helt fra radaren.

Det er en del artikler på nettet som forteller oss at vi kan lære å leve som single uten å bli ensomme, men det er nok en løsning med ei bakside. Det kan kanskje demme opp for de verste problemene med ensomhet og andres fordømmelse, men det forandrer ikke på situasjonen. Det er fremdeles en større fare for at en blir isolert og at en må slite med vanskelige følelser. Jeg kjenner noen som har fantastiske liv på overflaten. De har god inntekt, kan reise hvor de vil, og gjøre som de vil. De har en frihet mange andre ikke har, fordi de er alene. Jeg lurer likevel noen ganger hvordan det er å alltid være alene. De har et meningsfullt liv mens de eventuelt håper på ei framtid sammen med noen, og de takler i mellomtida utfordringene med å ta alle avgjørelser og konsekvenser alene, men det kan være et problem hvis de må overbevise seg om at de har det livet de har valgt. Det er som å være en cowboy, en legger seg alene foran bålet hver kveld, og det er ikke sikkert det er å foretrekke hele livet.

Vel. Jeg har noen tanker om emnet, og det er ikke meningen å nedvurdere noen, men jeg liker ikke tendensen til å oppmuntre til et liv som single. En kort arikkel på Store norske leksikon definerer sårbarhet som «påkjenninger og stress (risikokilder) som kan gi konsekvenser for noe av verdi for oss mennesker». Jeg har tidligere skrevet positivt om alenetid, men jeg tror likevel det er ei grense for hvor isolert en bør være. Jeg har brukt de engelske ordene isolation og insulation som en illustrasjon i tidligere innlegg. Det siste kan være isolasjonsmateriale av den typen vi bruker på husene, men det kan i overført betydning være noe vi bruker for å beskytte oss mot skadelige effekter av det samfunnet vi lever i. Isolasjon kan beskytte oss, men det kan hende at vi også trenger beskyttelse mot isolasjonen (alene/avstand til mennesker). Jeg tror det er det som skjer når f.eks. Psychology Today bruker så mye tid på å fortelle oss at det er bedre å være alene. Det er snakk om å bruke isolasjonsmateriale mot de negative konsekvensene av isolasjon.

Jeg er ikke overbevist om at den nye utviklingen øker rosbustheten vår. Den gjør det neppe for de som trenger mennesker i alle fall.

Til slutt en liten kommentar til bildet jeg illustrerte med. Jeg har bodd på ulike kanter av landet, og har sett offentlige akitvititetstilbud i alle kommunene som sjelden ble brukt. Det var en skatepark og frisbeegolf i Bodø, det samme i flere parker i Haugesund, og nå basket og golf i Skien. Det er noe trist/isolert over de tilbudene noen må ha trodd skulle bli brukt. Jeg antar at det ble brukt penger på dette for at det skulle bli en møteplass for barn og ungdom.

Les BBC-artikkelen The rise of Japan’s super solo culture.

Tilgivelse som et våpen

Nordre Smedasundet sett fra Hasseløy, Haugesund. Jeg har ikke bare gode minner etter oppveksten i Haugesund, men Hasseløy er utvilsomt ei perle som retter opp inntrykket.
Nordre Smedasundet sett fra Hasseløy. Jeg har ikke bare gode minner fra oppveksten i Haugesund, men Hasseløy er utvilsomt ei perle som retter opp inntrykket.

Tilgivelse er et aktuelt tema for de fleste, men jeg har en følelse av det er spesielt aktuelt for de diagnosene jeg skriver om på denne bloggen. Tilgivelse blir sett på som noe positivt, noe frigjørende, men som det meste annet kan det brukes negativt. Jeg vet ikke om ordet brukes på norsk, men det engelske ordet to weaponise er ganske dekkende. Det betyr i denne sammenhengen at en bruker tilgivelse mot noen. Det blir da et våpen.

Tilgivelse betyr konkret at en gir opp det sinnet og de eventuelle hevntankene en har mot bestemte personer eller grupper. En frigjør på en måte seg selv, for det er ingen tvil om at uløste indre konflikter kan kneble oss. Følelser har flere funksjoner, bl.a. å gjøre oss oppmerksomme på ting som har skjedd, og som kan skade oss. Frykt kan f.eks. være et signal om at vi bør trekke oss unna en fare, mens angst kan bety at vi må trene mer på en situasjon vi ikke er komfortabel med. En vedvarende atferd der vi unngår situasjoner kan over tid føre til depresjon eller angst, og er da et eksempel på at det kan være skadelig å ignorere følelsene. Tilgivelse er noe privat, og det inkluderer derfor ikke de som eventuelt venter på en gjenytelse fra deg. Det er ikke din oppgave å fortelle andre at det de gjorde er greit. Tilgivelse er en forandring som skjer inne i deg.

Det er en lang prosess, og noen ganger avsluttes den med en forsoning, men jeg er langt fra enig i at det er nødvendig. Jeg har mistanke om at dette ofte kommer opp i mobbesaker. Det er en forventning om at offeret skal ta overgriperen i hånda og glemme det som har skjedd. Det er altså snakk om å gjenopprette det utenforstående mener er normalsituasjonen, statusen før mobbingen ble oppdaget (men ikke før den oppstod). Det er ganske graverende å forvente det av offeret, og jeg vil hevde at det blir som å bruke tilgivelse som et våpen. En presser mobbeofferet til å late som at alt er i orden.

Det er en interessant forståelse av tilgivelse i Judaisme. De bruker ordet teshuva om en situasjon der en søker tilgivelse etter å ha syndet. Jeg antar at dette dreier seg f.o.f. om å gjenopprette forholdet til Gud, men det er relevant for mellommenneskelige forhold også. En starter prosessen med å vise at en mener det ved å reflektere over egne ord og handlinger, og en må deretter jobber for å unngå å komme i samme situasjon igjen. Det blir sett på som et tegn på at en har klart det hvis en befinner seg i samme situasjonen igjen seinere, men tar det rette valget. Dette er en prosess som koster, og i religiøs sammenheng kreves det gjerne bønn, faste og veldedighet, og selvsagt at en ikke synder igjen.

Jeg er likevel ikke opptatt av å gjenopprette et ødelagt forhold. En har oppnådd mye hvis en kan lege sårene så mye at de ikke lenger hindrer deg i å leve som du ønsker. Det har vært noen bilder de siste årene som har blitt populære i sosiale medier. Noen viser familien til den drepte som klemmer den skyldige, og dette blir presentert som tilgivelse. Det er i beste fall et signal om at en ønsker å jobbe for forsonelse, men det handler ikke om tilgivelse i det hele tatt.

Jeg er mer opptatt ev å rehabilitere meg selv enn å søke hevn. Jeg var lenge ganske bitter på de to første sjefene jeg hadde som lærer. Jeg fikk etter lang tids arbeidsledighet mistanke om at de sa noe helt annet til potensielle arbeidsgivere enn de hadde sagt til meg, og jeg fikk mistanken bekreftet en gang. De hadde rett og slett løyet om meg, og det ødela for mange jobbsøknader. Jeg opplevde også at mange løfter ble brutt av arbeidsgivere, og i stedet for å gi meg den hjelpa de hadde lovet, ble jeg enten direkte motarbeidet eller stående alene. Jeg hadde derfor mange unødvendig utfordrende jobber. Det var ikke lett å glemme det jeg fortsatt mener var en svært dårlig behandling, og det hadde neppe vært lurt å si kort tid etterpå at jeg tilga dem.

Jeg er neppe den eneste som har møtt «du kan hvis du vil-holdningen». Den går kort og godt ut på at det er ditt ansvar når andre velger å diskriminere deg, noe jeg tror ofte skjer på jobb og boligmarkedet. «Kan du ikke bare ta deg sammen, da?» Det er mange som opplever at omgivelsene ikke har forståelse for at de fungerer litt annerledes. Omgivelsene har da en definisjon av hva et normalt, produktivt liv er, og alt som er utenfor denne blir behandlet som avvik. Det kan være så liten forståelse noen ganger at det beste en kan gjøre for helsa er å holde seg vekke fra kritikerne, selv om de kommer fra den nærmeste familien. Det handler ikke om å straffe noen, eller om å bruke tilgivelse som et pressmiddel. Jeg har allerede vært inne på at tilgivelse er for oss, men de som eventuelt ønsker forsoning må vise at de er til å stole på.

En oppsummering: Poenget er ikke at en ikke skal tilgi, men at en ikke bør gjøre det raskt. Det tar tid å komme over de skadene andre kan påføre oss, og det er ikke alle som klarer det hver gang. Det kan noen ganger være like greit å gå videre med livet uten forsoning, men likevel gi slipp på de mørke tankene. Da har en oppnådd tilgivelse, men det handler ikke om at trollene fortjener det, at du har glømt det de gjorde, eller at du ønsker hevn. Det handler kun om å frigjøre seg selv.

Darmok on the ocean

Forces beyond your control can take away everything you possess except one thing, your freedom to choose how you will respond to the situation. Viktor Frankl

Jeg er vanligvis ikke så begeistret for den type sitat, fordi mange av dem legger for mye av ansvaret over på de som har utfordringer allerede. Det er som at det er din feil hvis du føler angst, depresjon, sorg eller skuffelser når livet er vanskelig. Det spiller ingen rolle om du blir mobbet gjennom hele skolegangen, og i arbeidslivet, eller om du blir diskriminert hver gang du søker på en jobb eller leilighet. Du kan jo bare velge vekk angsten og depresjonen. Et av disse sitatene sier noe slikt som at ingen kan få deg til å føle deg nedfor med mindre du tillater det. Jeg synes Viktor Frankls uttalelse er litt annerledes, for den sier ikke at vi ikke har rett til å føle sorg, sinne, frykt, ensomhet etc. Jeg synes derimot formuleringen hans har rom for den type reaksjon.

Jeg tror de fleste er klar over at det ikke bare er opp til dem. Vi er alle avhengige av andre, enten vi har en diagnose eller ikke, og vi kan derfor ikke lykkes helt på egen hånd. Hvis det hadde vært opp til meg hadde jeg f.eks. jobbet som lærer på Edland skule i Vinje, som er den klart beste arbeidsplassen jeg har hatt. Jeg hadde bare et halvt års vikariat der, og det ble aldri aktuelt med en forlengelse.

Jeg har hørt det mange ganger, at det bare er viljen det står på, men sannheten er nok at en god del av oss ikke får plass i arbeidslivet, og noen blir ødelagt av kampen for å holde seg yrkesaktiv. Det er likevel noe fascinerende ved de som har en større resiliens enn andre. Mannen bak sitatet var en østeriksk jøde, en av mange som fikk visa til USA i 1939, og som dermed kunne ha flyktet fra nazistene. Det er ulike forklaringer på hvorfor han ikke gjorde det, men den vanligste er at han ble igjen for å hjelpe foreldrene. Han ble arrestert og plassert i en konsentrasjonsleir i september 1942, faren døde av sult, mora døde i Auschwitz, og den gravide kona hans døde i Bergen-Belsen. Han var professor i nevrologi og psykiatri, og det skal sies at mye av forskningen på mennesker på 1940-tallet er kontroversiell i dag. Dette rammer Viktor Frankl også, men det er ellers fascinerende hvordan noen ser ut til å komme seg etter mye motgang. De har rett og slett et bærekraftig liv.

Ordet bærekraftig brukes ofte når temaet er økonomi og miljø, men det er relevant i denne sammenhengen også. Definisjonene kan variere en del, men de fleste tenker nok at dette dreier seg om noe positivt. Jeg vil likevel hevde at det slett ikke trenger å være noe som føles bra. Poenget er at en får treffe den framtidige versjonen av seg selv, at en lever lenge nok til å se framtida, men det trenger ikke bety at det skal føles bra.

Risøybrua. Et kjent motiv fra hjembyen min. Samme hvor jeg bor kommer Haugesund til å være hjem. Det er en del av isolasjonsmaterialet mitt.
Et kjent motiv fra hjembyen min. Samme hvor jeg bor kommer Haugesund til å være hjem. Det er en del av isolasjonsmaterialet mitt.

Jeg snakker om håp. Vi trenger alle håp for å komme oss ut av senga hver dag hele livet, selv når vi kanskje opplever alt som mørkt og håpløst. Håp er ikke nødvendigvis behagelig, og det kommer neppe uten anstrengelser. En av FB-kontaktene mine skrev om noe liknende på Verdidebatt nylig. En øvelse i lovprisning er inne på at de vanskene vi sliter med, og den skammen vi kan føle når vi ikke lever opp til de forventningene andre har til oss, ikke er fiendene våre. Hun mener at når vi ikke kan kvitte oss med plagene, må vi prøve å finne en mening i dem. Det er ikke lett å bruke egen smerte til noe positivt når livet angriper oss, men det er sannsynligvis en konstruktiv tankegang.

Det er noe jeg tror på. Heidi er kristen og snakker om å lovprise Gud, men dette fungerer selv om en hevder å være ateist. Det er egentlig litt kognitiv terapi over dette, for det er snakk om hvordan språket kan påvirke oss. Jeg har ikke mye til overs for positiv tenkning, som jeg mener kan være ganske destruktivt, men det er likevel noe i det å bruke positive ord. Vi kan trykke oss selv skikkelig ned i gjørma og aldri komme opp igjen, hvis vi hele tida minner oss selv på at ting aldri kommer til å bli bedre. Det er til en viss grad ordene/tankene som programmerer oss, og gjennom å tenke annerledes, kan vi fungere bedre.

Det er ikke mange som opplever livet som så umenneskelig som jødene under 2. verdenskrig, men det er mange som sliter med å fungere i samfunnet. Det er mange meninger om hva depresjon er og hvorfor det er så mange unge mennesker i dag som sliter med tunge tanker. Noen mener at det er en sykdom eller dysfunkjson, mens andre tror det har mer med en forsvarsmekanisme å gjøre. Vi tenker da ubevisst på hvor mye en bestemt handling koster, og vurderer om det koster mer enn det smaker. Vi kan trekke oss unna situasjoner som har ført til ydmykelser og nederlag tidligere, nettopp for å beskytte oss mot det vi oppfatter som truende omgivelser, og dette kan utvikle seg til en negativ sirkel det er vanskelig å bryte. Det er likevel den eneste løsningen.

Grunnen til at jeg er skeptisk til positiv tenkning er at den ofte ignorerer virkeligheten. Vi må noen ganger forberede oss på at negative ting skjer. Jeg liker dobbelbetydningen av ordet isolasjon. En kan flytte der inge skulle tru at nokon kunne bu for å beskytte seg mot konsekvensene av et skadelig bymiljø. En kan også bli boende i byen, men beskytte seg mot det skadelige, som isolasjon kan beskytte oss mot kulde. Jeg er langt fra der at jeg kan glede meg over motgang, men det som gjør meg annerledes, og som er grunnen til mye av motgangen, er samtidig en del av hvem jeg er. Jeg har gjort en del erfaringer jeg kunne vært foruten, samtidig som er glad for at jeg er annerledes.

Overskriften er litt kryptisk, men Star Trek-fans vil kjenne igjen episoden Darmok fra femte sesong av The Next Generation. Darmok on the ocean er fra et metaforisk språk, og denne formuleringen kan oversettes med ensomhet eller isolasjon. Når en bryter isolasjonen, og får en venn, passer det med utsagnet Darmok and Jalad on the ocean. Disse har da en felles erfaring.

Den vanskelige livsreformen

What you’re supposed to do when you don’t like a thing is change it. If you can’t change it, change the way you think about it. Don’t complain. Maya Angelou

Jeg kom inn på Jenny Endresen i det forrige innlegget mitt, Lev bedre med mindre. Hun ble kjent gjennom TV-serien «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» for noen år siden, og beskriver seg selv som en tilhenger av «neo-luddisme, unschooling og homesteading. Dette er ikke det samme som anti-teknologi, selv om mange utenforstående liker å bruke negative karakteristikker om dem. Jeg har sett noen bruke uttrykk som teknofobi og «mennesker som motsetter seg mange former for moderne teknologi». Jeg vil tro at når en bruker prefikset neo, så dreier det seg ikke om en like streng filosofi som den opprinnelige luddismen.

Jeg har skrevet flere innlegg om minimalisme tidligere, og jeg har den samme holdningen til begge filosofiene. Det er ikke alle som kan gjøre like mye, og det kan sågar være risikabelt. Det er mange som legger seg opp i det de oppfatter som annerledes, og det er nok mange av familiene i «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» som har opplevd hvor konservativt Norge kan være. Vi liker å tenke på oss selv som et samfunn som oppmuntrer til annerledeshet, men virkeligheten er nok at det krever en annerledeshet omgivelsene har godtatt.

Det er mange grunner til at minimalisme og neo-luddisme er vanskelig å gjennomføre i en ren form, men vi kan adoptere elementer fra disse filsofiene basert på personlighet, alder, livsstil etc. Den danske filsofen Sven Brinkmann fikk en del oppmerksomhet i fjor med boka «The Joy of Missing Out» (JOMO). Tittelen viser nok til det som har blitt et vanlig akronym, fear of missing out eller FOMO. Forfatteren mener at vi gjennom JOMO kan vinne mer enn vi taper. Vi går kanskje glipp av noe ved å logge av sosiale medier en dag eller to, eller ved å kjøpe færre ting, men gevinsten kan være en større tilstedeværelse i livet.

Det er faktisk mulig å klare seg uten den nyeste smarttelefonen og andre dingser, eller siste mote innen klær, kosmetikk og vesker. Dette er nært knyttet til positiv tenkning, som kan virke mot sin hensikt. Vi blir gjerne fortalt at det ikke er noen grenser for hva vi kan klare, men det er faktisk det. Vi har alle noen begrensninger som kan gjøre det vanskelig å oppnå det vi ønsker. Det er dessuten så mye vi ikke kan kontrollere. Det trenger f.eks. ikke spille så stor rolle om du ønsker å jobbe som ingeniør, hvis de som skal ansette deg ikke liker deg. En føler seg ikke som en vinner når en får hundrevis av «vi takker for interessen-brev» eller hvis en ikke får det en gang, fordi antakelsen er ofte at det er noe galt med deg. Det må ha vært noe du gjorde eller ikke gjorde som holdt deg utenfor jobbmarkedet.

Et menneske som opplever å være den eneste gjenlevende, enten på planeten eller i sin by, har vært et mye brukt tema i science fiction. Det er også mange bøker som utforsker individualisme og isolasjon, gjerne der det er helten som står alene. Vi kan bruke dette som et tankeekseperiment. Tenk deg at du var helt alene, at alle andre i hjembyen din var borte. Det var bare deg igjen, og du kunne leve akkurat som du ville. Du kunne velge det flotteste huset du fant, og gå inn i de dyreste klesbutikkene, men hvor viktig hadde det vært for deg hvis det ikke var noen igjen som kunne beundre deg? Fornuftige mennesker hadde basert valgene sine på praktiske hensyn, så da kan en spørre seg selv hvor ofte vi gjør det? Problemet med å forholde oss til det samfunnet vi har skapt er at vi må bli noe annet enn vi er, noe vi kanskje ikke liker. Det høres ikke positivt ut i det hele tatt.

Jeg startet med et moderne sitat, som er ganske stoisk, en filosofi som holder følelser og fornuft atskilt. Brinkmann er også stoisk når han foreslår at vi bygger et samfunn som gjør det lettere å gå glipp av ting, og som dermed gjør det lettere å fokusere på det som er viktig. Det er det logiske, det som gjør livet lettere, og dermed det som gavner oss mest. Jeg tror minimalisme, neo-luddisme og homesteading er retninger som fanger opp noen av disse filosofiene. Det er vanskelig å klare det når en drar på årene og får stadig flere skavanker, men jeg prøver å gjennomføre noe. Det blir som å vedta en reform og deretter gjennomføre den.

Jeg brukte et par bilder fra museet i Haugesund som illustrasjon. Jeg tror interiøret er fra 1950-tallet, men jeg kunne nok ikke gått så langt tilbake selv. Jeg liker teknologi, men jeg må samtidig innrømme at den har ikke bare vært en berikelse. En kommer nærmere mennesker og det miljøet en lever i når en lever enklere. Jeg tror det er derfor mange drømmer om et mindre komplisert liv, uten at de klarer å gjøre noe med det. Jeg tror derfor ikke det hadde vært så dumt med litt «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu-light» i livene våre.