RSS Feed

En sommer jeg tar meg råd til

Kystkultur er en viktig del av Skudefestivalen, og trebåtene er nok høydepunktet for min del.

Kystkultur er en viktig del av Skudefestivalen, og trebåtene er nok høydepunktet for min del.

Det har vært mye debatt om barn og ferie denne sommeren også. Jeg tok det ganske utførlig for meg i fjor, og ble like forundret over debatten i år. Jeg viste også til Lamme Tankers Sommerferiearroganse for et år siden. Hun kom tilbake til det samme temaet i år med innlegget Ikke råd til soft-is.

Jentungen var veldig begeistret for sauehunden da vi var på museumsgården i sommer.

Jentungen var veldig begeistret for sauehunden da vi var på museumsgården i sommer.

Dette blir mer som en oppsummering fra min side, for jeg synes jeg fikk sagt nok i fjor. Det er ingen tvil om at vi er på vei mot et samfunn der forskjellene mellom oss øker. Det er en tanke jeg tror de fleste i sosialistiske Norge støtter, men samtidig forventer vi mer enn vi har råd til. Jeg har skrevet mye om rasisme og integrering i det siste, og den årlige undersøkelsen fra Inkluderings og mangfoldsdirektoratet viser at det store flertallet av oss mener det er innvandrernes egen feil hvis de ikke lykkes med integreringen (her er det hver mann for seg selv). Det er også studier/statistikk som viser at innvandrere har en mye lavere sjanse for å få en jobb, selv om de har tatt en universitetsutdannelse i Norge, og statistikk som viser at de får langt dårligere betalt. Jeg har tidligere vist til at siden vi har en befolkningsnedgang er det faktisk innvandring som sikrer en stabil befolkning i hele Europa, inkludert Norge. Det er nesten forventet at minoriteter skal utgjøre en lavere klasse. Vi inviterte dem tross alt ikke til Norge for at de skulle ta studieplassene og jobbene våre.

Det er et faktum at mange har dårlig råd. Det er naturligvis mange majoritetsnordmenn i denne klassen også, men da har vi kanskje større problemer med å godta det. Jeg ser avisoverskrifter med jevne mellomrom der en forelder beklager seg over at han/hun ikke har råd til utenlandsferie for barna, eller noe så enkelt som iskrem på 17. mai. Vi kjenner nok ikke problemet like sterkt som en del andre siden vi bare har ett barn, men det svir når vi kjøper gaver. Dattera vår har pc, sykkel, mobiltelefon og et stort utvalg fine klær. Jeg er ikke av den oppfatning at barn bør få alt de ønsker seg, men jeg kunne meg tenkt meg å gi mer. Det betyr likevel ikke at jentungen hadde fått iphone, ipad, den nyeste spillkonsollen, VIP-medlemskap på alle mulige online spill etc. Vi må ha noen strenge begrensinger for å klare det, også for oss selv, men jenta har likevel en god barndom.

dattera mi på trampoline

Trampoline er en sikker vinner. Dette er fra Skudefestivalen.

Det er vel det som er problemet. Mange føler at de må gi mer, enten det gjør barndommen bedre eller ikke. Barna må jo få alt det som andre har. De må ha de samme opplevelsene, som om det ikke har skjedd noe de siste 50-60 årene. Vi flyttet nettopp til en rimeligere leilighet, og det vil forhåpentligvis gjøre situasjonen lettere neste år, men det blir billig moro i år. Vi var på Skudefestivalen denne helga, og det blir flere festivaler seinere i sommer. Mellom disse blir det fisking og innhøsting av diverse ting vi har plantet på slektas landsted (bl.a. reddiker, tomater, jordbær, neper, blomster), samt de gamle rips og solbærbuskene. Vi skal også ta en del piknikker, grille, bade og besøke venner. Det er ikke Sydentur, men det gir også mange gode minner.

Jeg tror ikke problemet er dårlig råd, men for høye forventninger. Vi har fokus på at sommeren skal bli best mulig. Vi visste på forhånd at det ikke ble noe av den turen vi håper å ta til Disney World i Florida før jentungen blir for stor. Det betyr ikke at sommeren blir en nedtur eller at hun lider. Det ble faktisk folk av de som vokste opp før oljealderen også.

Les gjerne det jeg skrev i fjor sommer: Sommersprell, Klassereisene og En ødelagt barndom.

I kjølvannet

Ordet blir brukt konkret om den stripa som danner seg etter at en båt har passert, men i dette tilfellet tenker jeg på den mer ubehagelige overførte betydningen. Altså den utviklingen som skjer etter en hendelse. Det dreier seg om gruppementalitet og hvor lett vi blir påvirket, og ikke minst etterpåklokskap.

Hvis du hadde nære venner eller familiemedlemmer som startet dette året med å forandre profilbildet sitt på facebook til noe som hadde med Charlie Hebdo å gjøre, var sikkert fristelsen til å gjøre det samme stor. Det finnes naturligvis ikke noe univers der en kan forsvare den type terror, men det slo kanskje noen etter hvert at sympatien kan ha vært i overkant stor og ukritisk. Dette var tross alt et magasin som, selv om det har gjort noe bra undersøkende journalistikk, var mest kjent for rasistiske tegninger. Hadde det ikke vært bedre med en smule klokskap før og under hendelsene?

Franske spørreundersøkelser både før og etter angrepet i januar 2015 viser dessuten at et stort flertall av de spurte er veldig kritiske til minoriteter, spesielt muslimer og jøder. Det ble likevel anslått at det var minst 3,7 millioner som deltok i den store markeringen mot terrorisme noen dager etter terroren, den største av denne type markering i Paris siden frigjøringen i 1945. Da sa alt fra «mannen i gata» til noen av de mest proflerte politikerne i Europa (Merkel, Hollande,Netanyahu, Abbas) je suis Charlie.

Det gir derfor en spesiell etterklang når alle sa at de støttet denne markeringen der hele Europa sa nei til hat og ja til borgerrettigheter, frihet og demokrati.

Det gir derfor en spesiell etterklang når vi ser stadig nye eksempler på at europeere ikke er villige til å dele disse frihetene med andre. Det er f.eks. mange spørreundersøkelser, inkludert i Frankrike og Norge, som viser at vi legger skylda på innvandrerne selv hvis de ikke lykkes med integreringen. Staten og hver enkelt innbygger har ikke noe ansvar. Når det gjelder Norge skrev Nettavisen om en undersøkelse som Inkluderings og mangfoldsdirektoratet gjorde i fjor.

Denne videoen ble mye omtalt og delt i sosiale medier for en tid tilbake. Den dokumenterer ganske effektivt at mange ikke nøler med å fortelle andre at de ikke er velkomne:

Vi har sett en tilsvarende flokkmentalitet de siste dagene, og denne gangen blir det muligens litt mer personlig. Etter at Høyesterett i USA besluttet å tillate homofile å gifte seg i hele landet, ga facebook brukerne muligheten til å vise støtte gjennom å legge en regnbue over profilbildet sitt. Jeg bruker facebook selv, men blir likevel litt skeptisk når noen begår overtramp. Facebook beklaget f.eks. for nøyaktig ett år siden for at de hadde brukt hemmelige psykologiske tester på nesten 700 000 brukere to år tidligere. Målet med dette eksperimentet skal ha vært å påvirke humøret til de som ble utsatt for dette. Les om det i The Guardian.

Avisa The Atlantic stilte for noen dager spørsmål ved om dette var et nytt eksperiment eller undersøkelse. Jeg aner ikke hva det var, men det er kanskje noe en bør tenke på. Jeg er nok ikke like euforisk som de fleste andre, men jeg mener ekteskap er en rettighet alle fortjener. Det er imidlertid viktig med noen presiseringer eller begrensninger i loven. Den amerikanske grunnloven definerer ikke, såvidt jeg har forstått, hva et ekteskap er. Jeg tror det er mer tradisjon enn en direkte lovtekst som har begrenset ekteskapet til én mann og én kvinne. Jeg tror ikke den nye loven er noe særlig klarere, og dermed kan vi kanskje oppleve at andre grupper vil kreve de samme rettighetene. Dette er kommentaren Barack Obama hadde etter avgjørelsen:

Det er derfor jeg kan støtte dette. Så lenge folk holder seg til loven bør de få gifte seg med hvem de vil, så lenge denne andre også kan velge. Det er ikke noe i dette som er betenkelig i seg selv, men Høyesterett i USA kan ha åpnet opp for verre ting. Den seksuelle lavalderen er konstant under press. Det er f.eks. mange i Storbritannia, et land som har hatt mange pedofili-saker, som mener at den seksuelle lavalderen i Storbritannia bør senkes til 14 år. Da et radioprogram på BBC spurte lytterne i 2010 om den seksuelle lavalderen burde senkes til 13 år, svarte 16 % ja. Det gir fremdeles et overveldende flertall mot, men jeg vil likevel si at 16 % er en betydelig minoritet i et land med godt over 60 millioner mennesker. Hvor gammel må en være for at argumentet om samtykke holder?

Det begynner å bli noen veldig åpne definisjoner nå. Ekteskap er ikke definert og det er egentlig ikke kjønn heller. Det er flere og flere land som aksepterer at menn kan definere seg som kvinner uten noen operasjon. Det har vært flere saker i USA der loven har gitt disse kvinnene rett til å bruke f.eks. den samme garderoben som jenter. Da er det altså snakk om en mann som har skiftet identitet, men som fremdeles har et mannlig kjønnsorgan. Jeg har nevnt ett spesielt tilfelle flere ganger. Colleen Francis var en mannlig student ved Evergreen State College. Høyskolen kunne ikke hindre at han brukte den nye identiteten sin til å dusje sammen med unge jenter, og han skal ha moret seg med å vise fram det mannlige kjønnsorganet sitt. Det spesielle i den saken var at en lokal svømmeklubb for mindreårige jenter også brukte høyskolens anlegg. Jeg er kanskje intolerant, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke hadde vært komfortabel med å sende dattera mi til et treningssenter e.l. hvis jeg visste hun måtte dusje med en mann som hadde skiftet identitet, men som ellers hadde en anatomi og atferd som ikke bekreftet det.

Nå tenker jeg «worst case scenario». Det er ikke sagt at utviklingen må gå i den verst mulige retningen, men jeg lurer på om de som feirer denne seieren ser framover og aner hvilke konsekenser en veldig vag lov kan ha. Lovene er under kraftig press, og det er det som utvikler seg som normen i samfunnet som etter hvert forandrer loven. Hvis mange nok forandrer syn på polygami, barnebruder o.l. vil sannsynligvis loven følge etter. Jeg mener derfor loven må ha noen begrensninger, ikke minst i forhold til alder. Det ville ikke overraske meg om denne loven ble utfordret i USA. Hvis Obama bruker argumentet at det er en menneskerett å gifte seg, hvorfor skal det da være ulovlig å gifte seg med flere, hvis alle parter godtar denne ordningen? Hvis noen land sier at barn ned til 14 år kan ha sex, hvorfor skal de ikke kunne gifte seg? Dette skjer faktisk under tvang i en del land. Er vi like opptatt av deres rettigheter som våre egne?

Jeg vet ikke hva som skjedde med denne saken, men et lovforslag i Irak ville tillate bruder ned til 9 år. Denne loven sa ikke direkte at 9-åringer kunne bli gift, men den beskrev 9 år gamle jenter som gifteklare fordi det da var forventet at de hadde nådd pubertetsalder. Dette skjer med 10 millioner barn på verdensbasis. Jeg tror faktisk ikke jeg kommer med skremselspropaganda når vi ser hvor viktig det er å få dagens ungdom til å leve voksne liv raskest mulig. Jeg tror vi vil se en liknende utvikling i Vesten også.

Seksuell lavalder i Storbritannia

Vi lever i ei boble

Selv planetene er en forutsetning for liv. Jupier er f.eks 1300 ganger større enn Jorda, og fungerer som et slags filter. Den tar imot mange asteroider og kometer som ellers hadde truffet oss.

Selv planetene er en forutsetning for liv. Jupiter er f.eks 1300 ganger større enn Jorda, og fungerer som et slags filter. Den tar imot mange asteroider og kometer som ellers hadde truffet oss.
Kilde: Planets2008 via Wikimedia Commons

Jeg har gjenoppdaget et par innlegg denne uka som jeg skrev for tre år siden. Jeg ble minnet om det ene innlegget da en facebook-venn delte en artikkel fra Bergensavisen om Robert Lanza. Jeg nevnte denne fysikeren i 2012 da jeg leste om en teori han utviklet, «det biosentriske universet.»

Denne nye artikkelen handler altså om det samme jeg skrev om for tre år siden (Døden er død), men når jeg leser artikkelen fra Bergensavisen tenker jeg på noen av de tingene som har opptatt meg etter det opprinnelige innlegget mitt. Det var interessant at jeg oppdaget saken fra BA akkurat nå, for det har en sammenheng med noe den 10 år gamle dattera mi sa for ei ukes tid siden. Jeg oppfordrer henne til å tenke stort og til å skrive, og vi snakker mye om verdensrommet. Hun kom med en interessant teori under middag en dag vi snakket om definisjonen av det uendelige: «Jeg tror verdensrommet slutter.» Da jeg stilte noen spørsmål for å få henne til å utdype, kom det fram at hun mener universet har en ende, og at det er der himmelen starter.

Det er vel en gjengs oppfatning at universet er uendelig, som betyr at det er andre universer (evt. mer univers) utenfor det synlige universet/hubbleverset. Da er vi inne på multiversteorien. Universene eksisterer på en måte inne i bobler, og de er derfor atskilt. En astrofysiker ville neppe gått god for spekulasjonen rundt middagsbordet vårt, men det er fascinerende å tenke seg at det er noe utenfor vårt eget univers, et univers vi ikke har direkte tilgang til fordi det er en barriere. I en 10-årings tankegang er det godt mulig at denne andre bobla/universet faktisk er himmelen. Nå er jeg ikke overbevist om at himmelen er et fysisk sted, men det er likevel en tiltrekkende tanke.

Dette bringer meg over til skapelsen. Jeg slutter aldri å undre meg over vitenskapsfolk, ikke minst innen astronomi, som snakker om at det må jo være liv andre steder. Alt annet hadde vært sløseri, for det er jo så utrolig mange stjerner og planeter. Det hadde vært rart om vi var alene. Den nærmeste stjerna, hvis vi ser bort fra Sola, er Proxima Centauri som er 4,2 lysår unna, men vi kommer ikke til å reise på en god stund. Da NASA-sonden Voyager forlot solsystemet vårt, hadde den en fart på 37 000 miles/time. Det er sannsynligvis den største farten et menneskelagt fartøy har kommet opp i, men det vil likevel ta 80 000 år å nå Proxima. Det er neppe noe liv der heller, for det er et system med tre stjerner.

En kan spekulere på hvorfor det er liv her og så få, kanskje ingen andre steder. Nå deler jeg ikke den oppfatningen noen har om at liv på andre planeter vil drepe religion. Jeg ser ikke noen konflikt mellom tanken om at Gud skapte oss på Jorda og at han skapte andre livsformer på andre planeter eller i andre universer. Men når jeg tenker på Jorda tenker jeg på teorien om fininstilling, som kanskje bare er en variant av teorien om en intelligent designer.

I astronomien snakker en gjerne om goldilocks planets eller goldilocks zone. Jeg vet ikke om det finnes noe norsk ord for dette, men i det engelske språket har de i alle fall hentet navnet fra eventyret om Gullhår og de tre bjørnene. Det er snakk om planeter i den beboelige sonen, ikke for nærme sola og ikke for langt vekke. Det er dette mange mener viser at Jorda er fininnstilt. Hvis vi hadde vært litt lengre fra Sola, hadde det vært for kaldt her og vi hadde ikke hatt flytende vann. Hvis vi hadde vært bare litt nærmere, hadde alt vannet fordampet og liv hadde vært umulig.

Universet blir gjerne sammenliknet med et urverk. Det er perfekt satt sammen. Alle delene fungerer i forhold til hverandre. Det tyder på at det var en urmaker, designer.

Universet blir gjerne sammenliknet med et urverk. Det er perfekt satt sammen. Alle delene fungerer i forhold til hverandre. Det tyder på at det var en urmaker, designer.
Foto: Kozuch via Wikimedia Commons

Vi har en fininnstilt tyngdekraft også. Det er sikkert mange nettsteder som gir presise tall for hvor sannsynlig det var at vi fikk den svake tyngdekraften vi har, men jeg skal ikke late som at jeg forstår noe av det. Jeg forstår derimot at den er veldig svak på Jorda, selv om vi opplever den som sterk. Tyngdekraften holder oss tross alt jordnære, samt at den sørger for at månen og de andre planetene holder en stødig kurs. noe som gjør livet mye lettere. Tenk deg at tyngdekraften hadde vært betydelig kraftigere. Dette tankeeksperimentet avhenger av hvor kraftigere den hadde vært, men det er gode muligheter for at alt  liv måtte ha vært mindre. Det hadde kanskje ikke vært mulig for noe større enn ei mus å leve, og tyngdekraften hadde rett og slett knust noe så stort som mennesket. Et slikt univers hadde dessuten vært ustabilt og stjerner hadde brent opp mye raskere, kanskje på bare 10 000 år. Det er ikke nok tid for intelligent liv å utvikle seg, og sannsynligvis ikke nok tid for planeter å skapes heller. En annen ting er at for sterk gravitasjon hadde kanskje fått det som utviklet seg til forskjellige planeter, til å bli kjempestore legemer (evt, gasskjemper som Jupiter; Neptun og Saturn). Med en for svak gravitasjon hadde kanskje planetene vært for langt fra hverandre. Men vi vet at vi hadde perfekte forhold for å skape Jorda og etter hvert menneskene. Det skjedde dessuten på relativt kort tid.

Dette er bare noe av faktorene for liv. Dette måtte også kombineres med bl.a. elektromagnetisme, det måtte være nok karbon og oksygen til å skape liv, universet måtte ha en balanse mellom elektroner og protoner (negativt og positivt ladet). Jeg tåler at andre kommer til den konklusjonen at det var en rekke usannsynlge uhell som i kombinasjon skapte universet og livet, men hvis disse skal holde seg til vitenskapen, det observerbare og etterprøvbare, kan de kanskje holde følelsene utenfor? Det var en av de tingene jeg likte med artikkelen i Bergensavisen. Kritikerne var kanskje en smule nedlatende, men det var ikke på nivå med de voldsomme utbruddene til religiøse ateister akkurat.

De fleste forklarer i dag opprettelsen av universet med big bang-teorien. En kan tenke seg til hva som hadde skjedd hvis denne eksplosjonen hadde vært sterkere eller svakere. Jeg antar at det hadde påvirket bl.a. gravitasjonen hvis det unge universet ekspanderte for raskt til at tyngdekraften kunne ha samlet materien i stjerner. Hvis universet hadde ekspandert saktere, kunne vi ha fått et svart hull. Noen vil kanskje si at med så mange muligheter måtte vi før eller seinere få et lykketreff, en situasjon som tilfeldigvis produserte et ordnet univers. Hvis vårt univers er bare ett av mange i et multivers er det ikke utenkelig at noen andre vant i dette lotteriet som skapte liv.

De aller fleste er enige om at universet er fininnstilt. Det som kan debateres er om det er en Gud som står bak eller om vi er en tilfeldighet. Det er nok av mer eller mindre velmenende ateister som går helhjertet inn for arbeidet med å «debunke» fininnstillingsteorien, samt noen som gjør det med så mye hat at de muligens har hatt et traumatisk møte med religion i oppveksten. Jeg hører i alle fall ikke på den type ateister. Jeg vil likevel hevde at oddsene er alt for dårlige til at tilfeldighet og tid er nok.

Det er ikke et bevis, og det er mulig at det fremdeles er mer filosofi enn vitenskap, men det styrker i alle fall den følelsen jeg har av at religion har noe for seg. Jeg kan stort sett klare meg uten de menneskene som representerer kirka, men det er ikke mye feil med innholdet. Det gir meg en god følelse å tenke på at jeg ikke er en tabbe, at Jorda ikke er en tilfedighet. Kort sagt at det er en mening.

Tyngdekraft

Finninnstilling

Oppbrudd

optisk illusjon

Hva er sannhet? Dette er et bilde av to sirkler som står stille, men hvis en ser på prikken i midten mens en beveger hodet fram og tilbake, beveger de på seg. Vi utsettes til stadighet for manipulasjon.
Foto: Fibonacci via Wikimedia Commons

Manipulasjon er en bevisst falsk/usaklig presentasjon som på en skjult måte og med hensikt, får andre til å gjøre noe fordelaktig for manipulator, som de ikke er klar over at de ellers ville gjøre.

Manipulasjon er fordekt egoisme. Manipulator bruker andre som et redskap for å oppnå noe for seg selv uten å være opptatt av hvor belastende det er for andre som blir brukt. Personen som blir brukt er ikke klar over at det er det som skjer.

Manipulasjon – forståelse og håndtering av Grethe Nordhelle sitert på nrk.no

Det er ikke lett å forholde seg til en manipulator, ikke minst fordi vi er oppdratt til å se det beste i andre. Vi vil ikke tro at en bestemt person, som gjerne er veldig sympatisk utad, kan gjøre de tingene en manipulator gjør. Manipulatoren er lite opptatt av logikk og objektive resonnementer, men nærmest truer meningene sine på andre. De skal tvinges til å godta noe.

Jeg hadde for en tid tilbake en konflikt med et slektsmedlem. Jeg hadde beskyldt denne for ikke å ha tydelige nok standpunkt i forhold til rasisme, noe som er viktig for meg etter som kona mi er svart og vi har et barn sammen. Les mer om det under rasisme i menyen. Vi ble vekselvis møtt med påstander om at rasisme var et tilbakelagt stadium i Norge, som i realiteten var å beskylde oss for løgn, og uttalelser som at jeg ofret familien.

Vi ble også kritisert for at vi kjempet for at dattera vår skal få et bedre liv. Det dreier seg om en autismespekterdiagnose og det faktum at mange ikke vil godta at f.eks. en biomedisinsk diett og vitamin B 12 er veldig effektivt. Det er mye forskning og erfaring fra foreldre over hele verden som viser at mange blir dramatisk mye bedre med denne dietten. Det finnes ingen kur, og symptomene kommer tilbake hvis en avbryter behandlingen, men det er altså vanskelig å få gjennomslag for dette i Norge (det finnes noen leger som har lest studiene og støtter konklusjonene, men de fleste konkluderer uten kunnskaper).

Dette var bakgrunnen for konflikten, og vi hadde et møte med slekta der vi diskuterte de to sakene. Det kom fram at de flere hundre facebook-vennene (inkludert andre nære familiemdlemmer) disse hadde, var bekymret og ville melde oss til barnevernet. Vi ba om mer konkret informasjon eller at disse personene sendte oss en melding om hva de var bekymret for. Det vi fikk var SMS og facebookmeldinger fra manipulatoren om at dette gikk sterkt inn på mora mi, noe som ikke viste seg å stemme. Vi hadde heller ikke gjort noe annet enn det de fleste andre foreldre som er lobbyister for barna sine gjør. Vi ville likevel vise litt fleksibilitet og gikk derfor med på å fjerne/omskrive de tingene som noen i familien mente var betenkelige.

Da saken seinere havnet i Konfliktrådet ble truslene om Barnevernet gjentatt med henvisning til at de hadde tatt utskrift av facebook-meldinger og blogginnlegg før vi gjorde de endringene vi hadde blitt anbefalt i familiemøtet. La oss kalle det med det rette navnet; dette var utpressing. Vi skrev en «forsoningsavtale» i Konfliktrådet, og jeg fikk tilbakemelding/sluttnotat fra Konfliktrådet i går. De slo fast at avtalen var innfridd, altså at vi hadde gjort det vi ble enige om da vi skrev under avtalen.

Det forundret meg derfor ikke så rent lite at den ene etter den andre av den nærmeste slekta fjernet meg som fb-venn, samme dag som Konfliktrådet bekreftet at saken var løst. Det må de gjerne gjøre, men jeg lurer på hvor objektive opplysninger de sitter på. Dette minner mest om en hevnaksjon. Det handler om at de ikke vil innrømme at det er flere i familien som har autistiske trekk, samt at vi legger stor vekt på minoritetstrekkene i familien. Det er en ting å ha minoritetsvenner og t.o.m. venner med en diagnose, men det blir litt for påtrengende når det er snakk om den nære familien. Vi har likevel hele tida hatt til hensikt å opprettholde kontakten med slekta, men det ønsket har dessverre ikke vært gjensidig. Noen vil kanskje si at det var risikabelt å ta denne kampen med familien, men jeg mener det er bedre å vite. Dette har gitt oss kunnskaper om hvem vi kan stole på. Det hadde vært verre hvis vi oppdaget det først den dagen vi hadde behov for hjelp, f.eks. i en sak som dreide seg om offentlig diskriminering relatert til rasisme eller funksjonshemming, eller manglende støtte fra hjelpeapparatet. Jeg kommer med den presiseringen, for vi har fått mye hjelp fra familien på andre områder.

Vi har blitt fortalt at dette var en kamp vi ikke kunne vinne. Det kommer an på hva en mener det er verdt å kjempe for. Jeg kjemper for familien min, og spesielt for dattera mi. Hvis jeg kan lære henne å gjenkjenne manipulasjon og diskriminering, og gi henne noen redskaper til å klare seg selv i et samfunn der autisme og rasisme offisielt ikke finnes, har jeg kommet langt. Jeg beklager at andre ser det som netthets når jeg etterlyser tydelighet og ikke en fornekting av den forskjellsbehandlngen vi ser i Norge.

Jeg har sett noen av de som nå tar avstand fra oss vokse opp. Det blir ikke uten vemod at vi skilles, og at de dermed begrenser mulighetene for dattera mi til å ha kontakt med dem, men jeg kan ikke late som at verden er mer rettferdig enn den er.

Jeg er spesiell og stolt av det

Før jeg starter vil jeg si litt om merkelappen nevrotypisk. Det var opprinnelig en betegnelse for de som ikke var på autismespekteret, men begrepet inkluderer i dag alle mennesker som ikke har en atypisk nevrologi, d.v.s. de som ikke har autisme, dysleksi, spesifikk utviklingsforstyrrelse i motoriske ferdigheter, bipolar og ADD/ADHD. Det er en diskusjon om det er greit å sette merkelapper på folk, og jeg har selv sett at nevrotypisk har blitt brukt som noe negativt mot «de andre». Det har også på ulike nettfora vært en tendens blant noen foreldre (f.o.f. i USA) til å bruke denne type hersketeknikker mot andre innenfor autismespekteret, f.eks. at asbergere har det mye lettere. Jeg er enig i at det blir problematisk, men jeg synes det er greit å bruke nevrotypisk og nevrodiversitet. Jeg har imidlertid noen reservasjoner og kommer tilbake til det i et annet innlegg. Kom gjerne med tilbakemelding om hva du mener om det.

Nevrodiversitet er tanken om at det finnes et mangfold av forskjellige nevrologiske utviklingsmønstre, og at det ikke nødvendigvis er noe galt i å ha et som er litt annerledes. Alt er innenfor en normal variasjon i det menneskelige genom. Jeg er langt fra enig i det, men hvis du søker på nettet, finner du fort ut at det er mange innen autismespekteret og NLD som støtter denne tanken, og det er sågar noen som hevder at de ikke trenger å tilpasse seg samfunnet. Det er alle andre som må lære seg å leve med at noen er litt annerledes. Det er en vakker tanke, og jeg har en del å si om det, men skal ta det for meg i et annet innlegg.

Da jeg fikk diagnosen NLD var det ikke så mye litteratur tilgjengelig, hverken for foreldre, voksne med diagnosen eller fagfolk. Jeg har derfor lest en del blogger og bøker på engelsk. Der støter en gjerne på ordet quirky. Det er på en måte vår versjon av den gamle James Brown-låta Say It Loud – I’m Black and I’m Proud. Vi skal ikke skjule oss eller utslette oss selv i et forsøk på å bli godtatt. Jeg er med nevrodiversitet-leiren så langt. Det er mange synonymer som passer som en oversettelse av quirky. Hva med jeg er spesiell og jeg er stolt? En engelsk versjon som rimer kunne vært I’m quirky and proud and I’m saying it loud.

svarte foravrtykk og røde som går i motsatt retning

Det er populært å være litt annerledes i dag, men det er nok mer ord enn handling. Det er fremdeles vanskelig å gå sine egne veier.
Foto: Smarnad via freedigitalphotos.net

Jeg liker ellers synonymer som særpreg, egenartet, eiendommelig, karakteristisk, påfallende. Hvis en slår opp i ei synonymordbok finner en noen veldig negative også, men jeg er komfortabel med noen av ordene som kanskje er litt på kanten, som f.eks. smårar, sær, underlig etc. Det er sikkert mange som synes jeg er smårar og kanskje vel så det, men det kan jeg leve med. Hvis jeg sammenlikner meg med andre, er jeg ikke sikker på om mine særegenheter er så ille. Folk er rare. Det kan likevel være litt lurt for nevrotypiske å forberede seg på noe uventet hvis en har venner med NLD. Mennesker med NLD er litt «quirky». De tenker litt annerledes og blir kanskje oppfattet som litt rare. Jeg skrev i innlegget Hva er NLD om noen av utfordringene.

Hvis en har nedsatt balanse og koordinasjon og generelt virker klossete kan en lett havne i mange flaue situasjoner. Jeg har gjort det og det er derfor en del situasjoner jeg prøver å unngå i dag. Jeg er kristen, og dette eksempelet høres veldig banalt ut, men det er reelt nok for meg. Jeg liker ikke å gå fram til nattverden fordi «vinen» ofte deles ut i et lite glass. Jeg er ofte klossete i den type situasjoner som stiller krav til presisjon og finmotorikk. Det er nok årsaken til at jeg er veldig dårlig til snekring, selv om jeg egentlig liker den type arbeid. Jeg gjør derimot mye feil hvis jeg ikke får konstant oppfølging.

Det sosiale er en kilde til mye frustrasjon. Jeg ønsker noen ganger å delta i en samtale, hvis de andre snakker om noe interessant, men det er ikke lett å få ordene ut, og de blir aldri så bra som de var i tankene mine. Det er derfor ikke alt jeg sier som andre oppfatter som relevant. Det er nok delvis fordi jeg er opptatt av andre ting og delvis fordi ordene gjerne kommer til feil tid. Jeg er ikke veldig organisert. Det gjelder like mye en samtale som det gjelder skrivebordet mitt. Det er naturlig for meg å fortsette et samtaleemne femten minutter etterat vi skiftet emne. Jeg kan derfor starte en setning med f.eks. derfor og referer med det til noe vi snakket om tidligere i samtalen. Jeg blir deretter gjerne litt oppgitt av at de andre ikke henger med i svingene. Det er ikke uvanlig at jeg trekker meg fra en samtale jeg var engasjert i. Det betyr at jeg blir stille når de andre snakker om noe jeg synes er kjedelig, og da kan jeg være passiv helt til de kommer tilbake til noe mer interessant. Jeg aner ikke hvordan de andre oppfatter dette, men ser for meg at de merker en tydelig forandring. Jeg har nemlig en tendens til å vise veldig klart når jeg trives og når jeg ikke gjør det. Jeg hadde vel reagert selv hvis noen tok fram mobilen, ei bok eller begynte å vandre mens jeg prøvde å fortelle dem noe, men jeg ser ikke det der og da. Jeg må innrømme at det sannsynligvis ikke er lett for andre å forholde seg til denne av og på-oppførselen, og det er kanskje derfor jeg stort sett ikke prøver å være sosial lenger.

Det er mye som gjør meg sint. Sinnet kan være rettet mot noen som har behandlet meg dårlig, men det er også rettet mot meg selv. Jeg har alltid hatt evner, selv om det kanskje ikke har virket sånn på omgivelsene. Jeg har f.eks. hatt godt kjennskap til astronomi og science fiction helt siden barndommen, og en ganske god forståelse av verden rundt meg. Jeg sliter derimot med å få det ut, og det hjelper ikke at humøret er veldig opp og ned. Det spiller ingen rolle hvor fascinerende jeg synes temaet er. Hvis det er noe som påvirker meg negativt, vil jeg ikke snakke. Det spiller ingen rolle om jeg får et direkte spørsmål på noe jeg kan gi et godt svar på. Jeg anstrenger meg for å være høflig, men jeg klarer det nok ikke alltid i slike tilfeller.

Barn er naturlig selvsentrert. Alle må lære å tenke på andre, men det er kanskje spesielt viktig for barn med NLD. Det er en del av det å ta ansvar for diagnosen sin. Tenk deg et barn som inviterer bestevennen sin hjem, men ignorerer denne fullstendig. Vennen vil kanskje tro at det er en spesiell grunn til det, at han/hun har gjort noe som fikk verten til å bli sur. Grunnen til denne oppførselen kan like gjerne være at NLD-barnet var mer opptatt av mobiltelefonen sin e.l. Da kommer en lett inn i en modus der ingen eller ingenting annet betyr noe. Dette er noe alle barn må lære seg, men det er spesielt vanskelig for NLD’ere å forstå det. Jeg vil ikke gi et generelt råd om at en aldri skal tilpasse seg andre, slik noen tar til orde for, for dette er nok en situasjon der det vil være lurt å tenke på hvordan ens egen atferd påvirker andre. Det er det jeg forstår med nevrodiversitet, en velger når det er hensiktsmessig å tilpasse seg nevrotypikerne. Hvis det koster mer enn det smaker, er det kanskje greit å beholde særtrekket sitt.

En av de tingene jeg har lært meg er å dele litt mer unyttig informasjon, og holde igjen noen ganger fordi jeg ikke er sikker på om det var ment bokstavelig. Når det gjelder unyttig informasjon har jeg ofte blitt overrasket når andre har blitt irritert. Jeg har delt den informasjonen jeg mente vedkommende hadde behov for, men noen har en tendens til å bli fornærmet når jeg forteller dem hvordan jeg tenker. Jeg kan nok bli flinkere på «small talk» også. Jeg flyttet nylig og en slektning spurte meg om hvordan det gikk i den nye leiligheten. Jeg svarte kort og godt bra, og det var dermed slutten på den samtalen. Det slo meg først seinere at det kanskje var ment som en invitasjon til å si mer. Det er det samme med været eller det faktum at jeg handler mat når jeg er i butikken og har korga full av mat. Det er vel en annen grunn enn behovet for å samle informasjon som får mange til å gjenta det åpenbare (det er dårlig vær i dag eller er du ute og handler?).

Det er veldig unaturlig for mange nevrotypikere å se vekk når en snakker med noen. Hvis de opplever at samtalepartneren ser vekk, tror de kanskje at denne kjeder seg eller ikke følger med i samtalen av andre grunner. Jeg husker godt den første konsultasjonen jeg hadde hos en svensk lege da jeg bodde i Nordland. Jeg trodde han skulle servere hele remsa med banneord jeg kjenner godt fra krimserier på SVT, men han besinnet seg. Han ble i alle fall temmelig amper p.g.a. den manglende øyekontakten.

Jeg deler opp dette innlegget også, og fortsetter i del to med å bruke meg selv som eksempel. Nå er ikke alle like, men jeg tror mange har flere av disse trekkene. Jeg håper derfor dette kan gi et innblikk i hvordan NLD’ere tenker. Jeg har nok tenkt på NLD og Asberger som mer eller mindre den samme diagnosen i det siste, noe dette innlegget kanskje bærer preg av. Det kan være fordi jeg sannsynligvis har Asberger i tillegg til NLD, men jeg mener resutatet blir det samme for begge. Hva mener du ?

NLD og yrkesvalg 2

tegning av hoder på white boardmed kryss over de som får avslag.

Det er ulike grunner til at kandidater får avslag på jobbsøknader, og mange av dem har ikke med faglige kvalifikasjoner å gjøre.
Foto: pakorn via freedigitalphotos.net

Jeg har ofte irritert meg over over den totale mangelen på hjelp fra NAV, fastleger og DPS. Jeg tror fremdeles noe av kritikken min er berettiget, men dette er hovedsakelig et forskningsproblem. Det er ikke lett for det offentlige å tilby hjelp når diagnosen er såpass forvirrende. Det er ingen tvil om at nonverbale lærevansker er beslektet med Asberger syndrom, men det er likevel et fokus på å holde dem atskilt. Jeg har strevd med å forstå dette siden resultatet blir det samme, og nyere forskning viser også at det er flere likheter enn forskjeller mellom NLD og autismespekteret i forhold til å forstå sosial interaksjon.

Nå skal det sies at det har skjedd ting i min egen sak i det siste. Jeg har hatt en følelse veldig lenge av at NLD ikke forklarer alt, eller at psykologen som satte diagnosen på meg bare gjorde halve jobben. Det er mange asbergere som også har NLD, men ikke nødvendigvis omvendt. Det kan være at diagnosene fremdeles er ulike, men at jeg har Asberger selvsagt. Psykologen ved DPS konkluderte med at jeg hadde klare asbergertrekk, men ble kanskje litt forvirret av at jeg ikke oppførte meg helt i tråd med forventingene hans av en asberger (såkalt sjekklistediagnostikk). Jeg ble nylig vurdert av en spesialist i psykiatri og opplevde rapporten han skrev som en delvis oppreisning. Siden det var samtale, og ikke en formell test, ville han ikke gi en forpliktende diagnose. Han støttet imidlertid den eksisterende NLD-diagnosen og la til at jeg sannsynligvis hadde asberger også. Det hjelper for meg personlig å høre dette fra en fagperson, men det er nok fremdeles noen lekfolk som mener at dette er like uoffisielt som NLD-diagnosen.

Det er forskere som er opptatt av å rette på problemet med manglende kunnskap, og det faktum at mange opprettholder en skepsis mot NLD uten at de faktisk har solide vitenskapelige studier som kan støtte dette synet, virker urimelig. Problemet er at forskerne sliter med å få dette arbeidet finansiert. Det blir på en måte sånn at de som støtter NLD som en diagnose må bevise dette, mens motstandernes deres ikke har det samme kravet. Det er en popularitetskonkurranse, og hvis en ikke vinner denne, får en ikke forskningsmidler. Jeg har korrespondert med Jodene Fine ved Michigan State University, og hun har vært inne på hvor vanskelig det er å få penger til forskning på NLD. Hun gjør det derfor som en del av forskning på Asberger og autismespekterforstyrrelser. Det er ikke det at vi aldri kommer i mål, men det tar unødvendig lang tid. Det burde ikke vokse opp flere generasjoner med dette usynlige handikappet uten at de får hjelp.

Den økonomiske utfordringen er derfor en del av bildet, men jeg synes likevel fagmiljøet burde være langt mer opptatt av hvordan det går med NLD’erne når de blir voksne. Det begynner å bli mer forskning som tyder på at utfordringene til NLDere er like reelle som de er for asbergere. Dette er noe de burde være klar over på DPS, og det overrasket meg derfor at jeg ble avvist da jeg fikk fastlegen min til å henvise meg til DPS i desember 2014. De mente det var NAVs ansvar å tilrettelegge for meg, mens jeg trodde fagmiljøet var et naturlig sted å henvende seg for faglige råd. Jeg tok tross alt dette initiativet på NAVs anbefaling.

Det er mye dokumentert informasjon om hvilke konsekvenser NLD kan ha for barns utvikling. Det neste spørsmålet er hva dette betyr for voksne. Hva skjer med disse barna når de blir voksne. Klarer de seg bra, og er det noen forskjell på de som fikk hjelp som barn og de som ikke fikk det? Når det gjelder meg selv var det nok en sterk følelse blant voksne rundt meg at jeg hadde for store begrensinger til å ha ambisjoner. Det viste seg at det ble for vanskelig i arbeidslivet, men jeg tror det har med manglende støtte å gjøre. Jeg vil tro at de som i dag får støtte helt fra småskolen av, vil klare seg bedre. Jeg klarte å komme meg gjennom grunnskole, videregående og høyskole på vilje og tunnel syn. Det var lesing av pensum som betydde noe for meg. Jeg måtte ha et ekstremt fokus, men så likevel at de som brukte minimalt med tid på studiene, gjorde det bedre. Jeg kom meg tross vanskene gjennom alt, men arbeidslivet ble noe ganske annet. Da var det langt viktigere med gode sosiale ferdigheter enn med faglige kunnskaper. Det spilte med andre ord ingen rolle at jeg var faglig sterk.

Det var ikke bare for meg det var manglende veiledning. Jeg vet ikke om forskjellen er så stor, men det virker som det er vanskeligere for meg å starte på nytt igjen. Jeg har sett mange andre som har vært nødt til å starte på nytt, eller som gjorde det bare fordi de ville ha en forandring. De har derfor tatt en ny utdanning i voksen alder. Lærerutdanningen kostet meg mye, og når jeg tenker på hvor mye smerte og lite inntekt dette resulterte i, blir det vanskelig å starte på noe nytt. NAV har som tidligere nevnt kun fokus på korteste vei fram til arbeid, og hvis jeg følger en annen kurs, må jeg betale selv. Jeg kan ikke forvente den spesialbehandlingen det ville vært i forhold til andre studenter å få studere med støtte fra NAV, men det er heller ikke lett å skulle fordoble studielånet vel vitende om at jeg kanskje ikke ville fungert bedre i en annen jobb. Jeg må innrømme at jeg er litt misunnelig på mennesker som har stor kapasitet. Jeg liker å lese, men det er noe jeg sliter med. Det tar lang tid og det er en viktig grunn til at jeg ikke klarer den omstillingen mange andre tar, om ikke lett, så klarer de det i alle fall. Jeg kunne tenke meg andre muligheter, f.eks. en omskolering gjennom at traineeprogram.

Når det gjelder yrkesveiledning fikk vi litt informasjon mot slutten av ungdomsskolen, og jeg antar at det var noe på videregående, men det husker jeg ikke. Det var uansett bare av generell karakter. Skolen er egentlig et diagnoseverktøy som arbeider sammen med PPT og BUP. Lærerne selv gir mange kapitteltester og diagnosetester, samt at de ser elevenes sterke og svake sider i praktiske og teoretiske fag. En skulle derfor tro at skolen er godt kvalifisert til å hjelpe elevene. Det gjelder ikke minst nå som skolene utvikler ganske gode halvårsrapporter på hver enkelt elev. Dermed kan en gi spesifikke råd som viser tilbake til dokumenterte resultater.

skilt med livsvalg

Det er mange vanskelige valg vi må ta, ikke minst de som har med utdanning og arbeid å gjøre.
Foto: Stuart Miles via freedigitalphotos.net

Det er ikke mulig å lage generelle regler som en skal presse alle inn i. Slik er det med NLD’ere også. En kan ikke ta lista over styrker og svakheter disse skal ha, og gi karriereråd ut fra det. Noen NLD’ere er ute av stand til å finne fram nesten hvor som helst, men det gjelde ikke alle. Noen er veldig dårlig til å kjenne igjen ansikter, men det gjelder langt fra alle. Evnen til å forholde seg til sanseinntrykk kan variere. Evnen til konsentrasjon, arbeidsminne og orienteringsevne kan være veldig varierende.

Det kan videre være vanskelig å lære seg nye ting, og tilpasse seg nye situasjoner. Den kanskje mest typiske vansken er matematikk. Det har bl.a. med romlige begreper å gjøre. Dette er noen av utfordringene, men det er stor variasjon. Det er viktig at en ikke gir opp. Jeg har en datter som er 10 år nå. Hun har en autismespekterdiagnose. Da vi forberedte oss til skolestart for henne fikk vi beskjed om at vi måtte være forberedt på at hun alltid kom til å være tilbakestående. Vi fikk den tilbakemeldingen fra flere faglige instanser. De hadde med andre ord gitt opp før hun startet skolen. Det er interessant at ingen av de som så dattera mi regelmessig, d.v.s. skolen, barnehagen og helsestasjonen var enige i dette. De så at hun hadde utfordringer, men det betydde ikke at intelligensen var lav. Vi godtok ikke sykehusets ønske om å gi opp, og vi har derfor et barn med langt færre utfordringer i dag. Jeg var et eksempel selv på at alle feilvurderte meg, men jeg hadde heldigvis nok indre driv til å gjøre noe med en vanskelig situasjon.

Det var de som skulle utrede jenta som ikke så kvalitetene hennes. Det er derfor det er så viktig at foreldrene kjemper for barna. Det har vi gjort, og hun har derfor gjort store framskritt. Jeg har en mistanke om at det profesjonelle rådet kommer til å begrense henne helt opp til videregående skole. Det er vi foreldre som må finne balansen mellom å oppmuntre henne og å pushe henne. Det er ikke sikkert hun kommer til å disputere for en doktorgrad i framtida, men jeg holder alle muligheter åpne. Interesser og evner vil spille avgjørende roller når hun skal ta et valg. Det å ta valg er også en egenskap. Det var nettopp det jeg sleit med. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Stefaren min ville jeg skulle ta mekaniske fag på yrkesskolen og bli sveiser e.l. Skolen ga generell informasjon, og det var en kraftig fokusering på industri og sjøfart, altså veldig tekniske yrker. Jeg visste av erfaring at jeg var veldig lite praktisk anlagt, noe som også er et typisk trekk ved NLD.

Jeg valgte feil. Jeg tok lærerhøgskolen, men den brakte meg ikke langt nok. Jeg likte å studere og hadde nok gjort det best hvis jeg hadde fortsatt i det miljøet. Problemet var lærevanskene. Med litt tilrettelegging kunne jeg nok gått så langt som nødvendig, men jeg hørte vel på de som ville begrense meg. Jeg hadde ikke forutsetninger for å ta valget alene. Men det er tross alt framgang. Jeg fikk ingen hjelp, men dattera mi får en god del mer. Jeg håper hun får det som voksen også, men vi lærer henne at hun f.o.f. må stole på seg selv. Med mindre noe forandrer seg drastisk de neste ti årene, kan hun nemlig ikke forvente noe av andre.

Jeg har tro på at en ikke skjuler utfordringene sine. Jeg ble lært opp til å være unnvikende, lyge i jobbsøknader og på jobbintervju. Jeg skulle presentere meg selv i et mest mulig positivt lys, med det resultat at gapet mellom det arbeidsgiveren forventet og fikk ble veldig stort. Da var det ikke snakk om å møte forståelse og tilrettelegging. Jeg tror derfor det er best å være åpen om utfordringene sine, og det kan dessuten gi en selvtillit og styrke når en står opp for seg selv og tar flere avgjørelser. Da tar en kontroll over livet og tar ansvar for den diagnosen en har.

Jeg håper skolen hjelper til med denne opplæringen etter hvert. Det er ikke nok at undervisningen er tilrettelagt. Karriereveiledningen må også være det. Det som faktisk er felles for alle lærerjobbene jeg har hatt, er at elevene tror de kan klare seg uten utdanning eller ferdigheter. På to skoler gjorde ikke elevene noen ting fordi de skulle bli bønder, og kunnskap var derfor overflødig. På en annen skulle noen av elevene få jobb i Nordsjøen på samme måte som faren hadde gjort det, uten utdannelse. Det var t.o.m. en ungdomsskoleelev som hevdet hardnakket at målet hans var å bli sosialklient.

Det er så viktig å gi elevene råd om yrke og å kartlegge personligheten deres at dette kanskje t.om. bør være et eget fag. Når det gjelder NLD er språket en styrke. Vi som har NLD har derfor forutsetninger for å gjøre det bra innen bibliotek, arkiv, research, forfatter, webdesign, pc-verksted, programmerer, fotograf, lagerarbeid, mekaniker etc. De som har kreative evner bør utvikle denne siden, og jobbe med underholdning. Det er mange muligheter, men dessverre et sjansespill fordi mange ikke har forutsetninger for å ta det rette valget alene.

Det er vår oppgave å utruste dem med den evnen. Jeg mener med det at det burde være en jobb stat og kommune tok på seg, for det er en naturlig del av utdanningen, men i fravær av en ansvarlig holdning fra det offentlige, er det spesielt viktig at foreldre og andre voksne med barn i livene sine gjør sitt for å gi ungdommen disse ressursene. Vi har blitt kritisert og truet fordi vi ikke skjuler dattera vår som om vi er flaue over henne. Vi oppmuntrer henne til å bli selvstendig, sterk og ansvarlig. Vi oppmuntrer henne til å bli sin egen advokat. Noen kaller dette for omsorgssvikt. Jeg kaller det å ta ansvar. Vi tar ansvar som foreldre, og lærer barnet å ta ansvar. Hva er det som gjør dette problematisk?

NLD og yrkesvalg 1

Jeg får en del treff på bloggen etter at noen har søkt etter informasjon om yrkesvalg. Dette innlegget ble veldig langt. Jeg velger derfor å dele det opp, og håper del to blir litt nyttig for de som leter etter informasjon som kan hjelpe dem.

Da jeg gikk på skolen ante jeg ikke at jeg hadde nonverbale lærevansker. Det var det ingen som gjorde, for det var først på 80-tallet at noen for alvor begynte å forske på denne utviklingsforstyrrelsen som er beslektet med asbergers syndrom, og selv i dag har ikke denne forskningen høy status. Det rare er at selv om vi er voksne det meste av livet, er det veldig lite forskning på voksne med NLD.

Vi vet derfor lite om hvordan manglende veiledning og støtte påvirker livene til voksne NLD’ere, og hvilke type hjelpetiltak vi bør sette inn for å hjelpe dem inn på arbeidsmarkedet, men en kan tenke seg til hvordan det ofte går. De som klarer seg gjør det naturligvis fordi de har evner, men også fordi de gjennom gode råd og støttespillere tidlig kommer på rett karrierespor. De gjør det uten hjelp fra det offentlige. Hvis en gjør som meg, og velger feil, er det ingen hjelp å få seinere heller.

Illustrasjonsfoto fra en jobbmesse i New York. Det er mange inntrykk og mye informasjon å forholde seg til for elever i videregående skole. Jeg ble ikke mye klokere.

Illustrasjonsfoto fra en jobbmesse i New York. Det er mange inntrykk og mye informasjon å forholde seg til for elever i videregående skole. Jeg ble ikke mye klokere.
Foto: Arvind Grover via Wikimedia Commons

Da jeg ble ferdig med videregående skole ante jeg ikke hva jeg skulle ta meg til. Jeg følte meg presset til å prøve et praktisk yrke, selv om jeg hadde sterke indikasjoner på at det var helt feil, og da det ikke fungerte, fikk jeg ikke noe hjelp fra NAV heller. De har i alle år hatt fokus på korteste vei ut i arbeid, ikke på hvilket arbeid jeg kan klare eller trives i. Jeg har derfor gått på trynet mange ganger fordi jeg har prøvd å fungere i jobber jeg ikke har hatt noen forutsetninger for å klare, hovedsakelig fordi det stilles store krav til sosiale ferdigheter i nesten alle jobber, og fordi jeg har store begrensinger i forhold til teknisk forståelse (dette har blitt dokumentert gjennom flere utprøvinger i attføringsbedrifter).

Jeg visste at jeg var mer akademisk anlagt, og begynte derfor å studere etter et jeg først gikk to år på yrkesskole. Jeg tok kristendomskunnskap grunnfag og mellomfag. Det var et studium som passet meg bra, men det ble for krevende uten noen tilrettelegging. Jeg irriterer meg fremdeles over den eksamenen jeg avla på mellomfagstillegget i desember 1995. Det dreide seg om Kristologi og profetier i Det gamle og Det nye testamentet som pekte fram mot Jesus. Det var en perfekt oppgave for meg, og jeg kunne absolutt alt. Det har aldri skjedd før, men jeg klarte ikke å strukturere oppgaven, og med bare en snau time igjen oppdaget jeg at jeg ikke var ferdig med halve besvarelsen en gang. Jeg klarte å redde i land en bestått karakter, men stod igjen med et gjennomsnitt på 2,9 etter grunnfag og mellomfagsstudiet. Jeg vet ikke hvordan det er i dag, men på den tida måtte en ha et gjennomsnitt på 2,7 etter de første 3 semestrene for å kunne ta hovedfag. Jeg var temmelig langt nede da jeg reiste hjem på juleferie det året.

Jeg prøvde å ta noen strøjobber fram til sommeren og tok norsk grunnfag det neste skoleåret. Jeg gikk deretter tre år på lærerhøgskolen uten at jeg egentlig hadde tenkt fram mot hva som skulle skje etter disse årene. Jeg trivdes godt som student, men arbeid var noe helt annet. Jeg hadde hørt at lærere var som poteter; de kunne brukes til det meste. Det var vel ikke akkurat det jeg erfarte.

Karrieren min som lærer fikk ikke noen god start, for å si det mildt. Jeg havnt midt i skuddlinjen i den første jobben min. Det var en videregående skole der det hadde vært store konflikter året før. Fylket hadde ansatt en ny rektor som hadde fått i oppgave å rydde opp i stridighetene. Jeg visste ikke noe om det, men forstod på kommentarer under noen av fellesmøtene med hele personalet, at det hadde vært store interne konflikter og bitre personangrep. Jeg hadde noen utfordringer i starten. Jeg hadde fått jobben rett før skolestart og var i den ulykkelige situasjonen at jeg ikke visste noen ting om helst om klassene mine. Jeg måtte lære etter hvert, og det viste seg at disse elevene sannsynligvis ikke hadde gjort noe særlig skolearbeid siden mellomtrinnet. Det var stort fravær, store hull i kunnskapene og elevene var lite flinke til å ta med bøker. Dette var visst et kjent fenomen for de andre lærerne, og det var grunnen til at denne stillingen hadde blitt ledig. Det var nemlig en stilling alle språklærerne ved denne yrkesskolen søkte seg vekk fra. Jeg gjorde så godt jeg kunne, helt uten veiledning, i det som var en veldig krevende jobb. Både jeg og elevene viste likevel en klar framgang. Jeg snakket faktisk aldri med rektor; han var veldig utilgjengelig. Han hadde imidlertid blitt informert om den turbulensen jeg opplevde i klasserommet mitt i starten. Det var en turbulens som oppstod fordi jeg kanskje var litt rigid i forventningen jeg hadde til elevene, men det betydde ikke noe at det ble bedre da jeg tilpasset meg det nivået elevene hadde. Den eneste gangen jeg snakket med rektor var da han noen dager etter at sommerferien hadde startet, ringte og informerte meg om at jeg hadde blitt overtallig.

Dette var en fast jobb og de kunne derfor ikke gi meg sparken. Hvis det dukket opp en ledig jobb i fylket, måtte de tilby meg den. Jeg fikk derfor en annen lærerstilling i løpet av sommerferien. Jeg hadde noen startvansker der også, for overganger og nye situasjoner er vanskelig, men det gikk seg til etter hvert. Jeg var nok ikke veldig flink til å kommunisere med elevene, men de viste en bemerkelsesverdig faglig fremgang, og jeg hadde et godt samarbeid med de andre lærerne på studieretningen gjennom noen felles prosjekt. Jeg ble derfor overrasket da jeg fikk beskjed mot slutten av skoleåret at jeg ikke fikk fortsette. Rektoren hadde jobbet i NAV tidligere, og han sa at han kunne bruke kontaktene sine til å hjelpe meg videre. Han mente jeg ville passe bedre som bibliotekar. Han brukte forøvrig de samme formuleringene som den første rektoren hadde brukt, og jeg er overbevist om at de to hadde snakket sammen.

Det skjedde ingenting i forhold til NAV. Det ble vanskelig å få jobb etter dette, og jeg fikk bare jobbe på veldig utfordrende skoler. Det er den type skoler der lærerne slutter så snart de kan, fordi det i realiteten er spesialskoler uten noen spesialpedagogiske ressurser. Det innebar at det var lite utstyr og spes.ped. lærerne var kontaktlærer og noen assistenter en av og til fikk låne fra andre klasser. Jeg nekter ikke for at jeg har noen utfordringer knyttet til sosial interaksjon, og at læreryrket sannsynligvis ikke var det rette for meg, men jeg sitter likevel med en følelse av dette kunne ha vært mulig under litt roligere omgivelser, men det er kanskje urealistisk å tenke sånn.

Når det gjelder læreren som potet vet jeg ikke hvor det kommer fra. Jeg har søkt på mange bibliotekarjobber, og har prøvd å få samme type stillinger gjennom en utprøving for en attføringsbedrift. Det har blitt avslag hver gang. Ikke fordi jeg ikke kan gjøre jobben, men fordi det er et absolutt krav til utdanning fra Bibliotekarhøgskolen (eller såkalt relevant utdanning). Det har sågar vært flere stillinger på 40-50 % der det virket som at de foretrakk å klare seg uten hvis de ikke fikk en med denne utdanningen. Jeg prøvde meg som journalist også, men har møtt like stengte dører i selv de minste bygdeavisene.

Det er vel sånn at det selv blant poteter er en kvalitetsforskjell. Denne poteten ble på en måte liggende i jorda. Jeg ble ikke vurdert som en kandidat som hadde ønskelige egenskaper, men jeg tror jeg er i ferd med å finne kvalitetene mine på egen hånd. Det hjelper med ei kone som har sett noe i denne poteten de siste fjorten årene som få andre har.

Inkluderingsutfordringer

«Dette utfordrer grunnleggende likhetsidealer i det norske samfunnet og er verdt å ta på alvor – særlig fordi barrierene minoritetskandidatene møter ikke kan forklares med henvisning til ellers relevante faktorer som språk, utenlandsk utdannelse eller svakere arbeidserfaring.» Fra rapporten Diskrimineringens omfang og årsaker

Dette er det siste av fem innlegg der jeg retter fokuset mot rasisme i Norge, og i dette innlegget skal jeg hovedsakelig ta for meg rapporten Diskrimineringens omfang og årsaker. Forfatterne, Arnfinn H. Midtbøen og Jon Rogstad, stilte følgende spørsmål:

«Møter jobbsøkere med utenlandske navn større barrierer i tilgangen til arbeidslivet enn søkere med norske navn, selv når alle kvalifikasjoner er identiske?»

Denne studien baserer seg på et ganske omfattende empirisk materiale, bl.a. 1800 fiktive søknader som ble sendt til reelle jobber. De konstruerte fiktive identiteter der minoritetssøkerne enten var født i Norge (andre generasjon) eller kom hit i veldig ung alder. Deretter sendte de to søknader til 900 utlsyninger, en med et typisk norsk navn og en med et utenlandsk navn.

En kan lese to ting ut av testen. Resultatet viste at de to kandidatene ble behandlet likt i 85 prosent av tilfellene, d.v.s. at begge enten ble kalt inn til et intervju eller begge fikk avslag. Men testen viste også at en kandidat med et navn som signaliserte etnisk minoritetsbakgrunn reduserte muligheten for å bli kalt inn til et jobbintervju med 25 prosent. Forfatterne av rapporten ville utdype funnene med intervjuer av noen av de 900 arbeidsgiverne som var involvert. De sendte derfor et brev til 163 av dem i etterkant av ansettelsesprosessen, og 42 av dem svarte. De fikk en del svar av typen jeg er ikke mot innvandring, men…

Dette sitatet er fra en av bedriftene som valgte ikke å kalle inn minoritetskandidaten:

«Har du en minoritetsbakgrunn, så har du et steg å gå i forhold til den jevne nordmann, for å si det sånn. Er du på en måte handikappet eller du er første eller andregenerasjonsinnvandrer, så har du… du må opp et steg i forhold til de andre kandidatene.»

En minoritetskandidat må med andre ord være bedre, ha høyere utdannelse, mer erfaring eller skille seg ut mer positivt på andre måter sammenliknet med en majoritetskandidat. Med bakgrunn i det nevnte sitatet fikk denne arbeidsgiveren et oppfølgingsspørsmål om det er en ulik risiko involvert i å ansette folk med majoritets og minoritetsbakgrunn. Da fikk de dette svaret:

«Selv om jeg er for et fargerikt fellesskap og har veldig få fordommer her i livet og alt mulig sånt noe, så har det blitt litt for mye vold blant somalierne i Norge. Altså, uansett hvordan du snur og vender på det, så er det litt sånn. Og da må man akseptere at det er ikke en feil holdning i samfunnet, det er en feil holdning fra somalierne. Man må jobbe litt med dem da, for å få ned den voldsspiralen som en del av dem er inne i og sørge for at statistikken der går ned, ikke true en oppfatning på resten av befolkningen. For et faktum er på en måte et faktum.»

En annen skilte mellom innvandrere fra Europa og Asia:

«Vi er veldig familiære med svenske og etter hvert polske, men det er klart, blir det kinesiske og indiske, så er det vel en del større skepsis, jeg tror nok det. At da skal det være litt spesielt hvis vi skal innkalle dem.»

Vi ser her at det er klare tendenser til å tillegge hele grupper negative trekk som individer i denne gruppa har.

Rapporten konkluderer med at det å ha et navn som signaliserer etnisk minoritetsbakgrunn i seg selv fungerer som et hinder mot like muligheter i det norske arbeidslivet, samt at den viser til at norskfødte med innvandrerforeldre kan ha vansker med å bli integrert i det norske arbeidsmarkedet. Intervjuene de gjorde med arbeidsgivere avslørte dessuten at mange ikke tenkte på etterkommere av innvandrere som potensiell arbeidskraft.

Det kommer en del ingeniører og andre godt kvalifiserte fagfolk til Norge som flyktninger og innvandrere.  Skal vi la dem ha ambisjoner?

Det kommer en del ingeniører og andre godt kvalifiserte fagfolk til Norge som flyktninger og innvandrere. Skal vi la dem ha ambisjoner?
Foto: stockimages via freedigitalphotos.net

Dette er i strid med den offisielle versjonen eller antakelsen mange har om at vi er flinke på integrering, men det stemmer ganske godt med noe jeg har skrevet om i tidligere innlegg. Rasisme er diskriminering og den trenger ikke være veldig åpenlys. Den trenger ikke dreie seg om å fysisk angripe innvandrere, marsjere for en nynazistisk gjeng i gatene eller stemme på et populistisk parti. Rasisme dreier seg om å generalisere og tillegge alle medlemmer av en gruppe de trekkene ett av medlemmene har (f.eks. at alle arabiske menn, spesielt hvis de har langt skjegg, er terrorister og nekter kvinnene elementære personlige friheter. Eller at alle somaliske menn er mordere fordi det har vært noen tilfeller, bl.a. forårsaket av manglende psykiatrisk behandling). Det er den tankegangen som får representanter for norske selskaper til å si ting som «god kandidat, men feil hudfarge.» Les om det i Dagens Næringsliv.

Det er ikke uten grunn at arbeidslivet blir sett på som den viktigste arenaen for integrering. Arbeid gjør at innvandrerne blir en del av fellesskapet; de føler seg inkludert. Det er kanskje den største skaden diskriminering gjør, den gir en følelse av at en blir holdt utenfor det samfunnet en bør være en del av. Men dette er ikke bare alvorlig for hvert individ som blir rammet av diskriminering. Det er et problem for hele samfunnet, både økonomisk og moralsk. Vi lever i en kultur der det er viktig å delta, og hvis arbeidsføre ikke arbeider, blir de gjerne stemplet som late. Det har i det siste blitt snakket om at mennesker på trygd bør jobbe for den trygda. Det høres veldig fornuftig ut, men det må være noe relevant og meningsfullt. Problemet med attføringsbedrifter f.eks. er at det stort sett dreier seg om mekanisk arbeid eller en type samlebåndproduksjon.

Fagfolk i NAV-systemet skiller gjerne mellom ervervsevne og inntektsevne. Jeg er selv ganske flink til å skrive og drive research, men det er ikke nok til at jeg kan leve av det. Jeg vil likevel hevde at jeg gjør noe fornuftig. Det er mange selskaper som gambler med sin egen virksomhet fordi de faktisk velger å gi jobben til en som har en hudfarge de tillegger positive trekk, men som kanskje ikke er den beste kandidaten. Utdanningsnivået er ganske høyt i byene i Syria. Jeg kan godt tenke meg at det er noen ingeniører blant de som kommer. Jeg lurer på hvordan norske bedrifter vil behandle søknadene de kanskje får etter hvert. Det er viktig at samfunnet som helhet ikke gjør den samme tabben mange i næringslivet har gjort.

Til slutt noen tall fra Statistisk sentralbyrå. Det var store forskjeller i sysselsettingen blant de ulike innvandrergruppene i 2013. Det var blant innvandrere fra Norden en sysselsettingsandel på 76,3 prosent, mens den synker gradvis for alle andre grupper.

EU-land i Øst-Europa 72,9 %
Øst-Europa utenfor EU 62,8 %
Nord-Amerika og Oseania 66 %
Asia 55,2 %
Afrika 41,9 %

Det var bare beskjedne forskjeller da de nyeste tallene ble publisert i dag.

2014, 4. kvartal:

EU-land i Øst-Europa 73,2 %
Øst-Europa utenfor EU 63,7 %
Nord-Amerika og Oseania 66 %
Asia 56 %
Afrika 42 %

Vi ser at det har vært en beskjeden utvikling. Ledigheten har gått ned med 0,1 prosent blant afrikanske innvandrere, men den er fremdeles høy. Artikkelen fra ssb.no poengterer at gruppene fra Asia og Afrika har innslag av flyktninger med kortere botid i Norge enn de andre gruppene. Det er noe som vil redusere muligheten for arbeid, men artikkelforfatteren må likevel innrømme at sysselsettingen blant afrikanere som har bodd her i over 10 år fremdeles er langt lavere enn gjennomsmnittet for innvandrere.

Det er ulike meninger om det skyldes diskriminering, men det som er klart er at det er en etnisk ulikhet i det norske samfunnet. Det er mulig det er andre ting enn rasisme som ligger bak det faktum at mange er skeptiske til arbeidssøkere fra Asia (som forøvrig inkluderer arabiske land) og Afrika, men det er viktig at vi legger denne skepsisen bak oss. Det blir gjort mye bra arbeid fra stat og kommune, men dette er faktisk noe hele samfunnet må gjøre sammen. Nå er sysselsettingsgraden høyere blant innvandrere i Norge enn den er i mange andre land, men hvis vi skal fortsette som et land der likhetstanken er dominerende, må vi godta andre kulturer og hudfarger. Det er de som skal holde hjulene i gang. Det er foreløpig ikke helt samsvar mellom teori og praksis.

Årsrapporten for 2014 fra Integrerings og mangfoldsdirektoratet sier bl.a. at 16,3 prosent av innvandrere i aldersgruppa 20-66 år ikke er registrert med noen kjent aktivitet eller kilde til livsopphold, mens tallet for norskfødte med innvandrerforeldre er 9,5 prosent og 3,8 prosent i resten av befolkningen. Det er også en høyere andel unge innvandrere (20-29 år) som står utenfor arbeid og utdanning. Tallet blant innvandrere er 21,4 prosent. Det går ned til 10,4 prosent blant norskfødte med innvandrerforeldre og den er på 5,4 prosent i befolkningen ellers. Det er framgang fra første til andre generasjon, men det er likevel for stor forskjell mellom majoritets og minoritetsnordmenn. Det er faktisk sånn at vi hadde sannsynligvis hatt en befolkningsnedgang uten innvandring. Vi trenger derfor innvandrerne, og selv de som ikke kan gjøre et arbeid som gir dem en inntekt, bør få slippe til med det de kan. Utestengelse føles ikke godt og resulterer i mange negative følelser, inkludert frustrasjon og sinne.

Jeg skulle derfor ønske at vi kunne gå vekk fra den tanken som driver attføringbedriftene, nemlig at de som ikke lykkes i arbeidslivet blir så takknemlig for muligheten i en skjermet bedrift, at de gladelig gir opp drømmen eller det som gir livet deres mening. Jeg var selv en akademiker som ble prøvd ut i alt mulig jeg ikke hadde noen forutsetninger for å klare, eller interesse for. Jeg hadde en del innspill selv, men det ble ikke vurdert som relevante. Jeg tviler ikke på at innvandrere har ulike erfaringer, positive også, men flere av de jeg traff på i attføring i Telemark var frustrerte over den nedlatende holdningen de ble møtt med fra veilederne i attføringsbedriften og NAV. Jeg fikk den samme følelsen selv, og jeg konkluderte med, som innvandrerne gjorde, at det ikke hadde noe for seg å snakke om det.

Det er ikke et klima som oppmuntrer til samtale, men jeg har mistanke om at mange av de som smiler og tilsynelatende har det bra, er skuffet. Det har vært sånn for meg i alle fall. Vi blir gradvis flinkere til å inkludere, men det blir likevel feil når vi avviser at noen har negative erfaringer.

Sysselsetting 2013                Sysselsetting 2014, 4. kvartal

Årsrapport 2014

Diskrimineringens omfang og årsaker

Verdens beste land?

Norge og innvandring

Jeg gjenoppdager Haugesund

Jeg ble inspirert av italienske turister i går. Jeg hørte summing utenfor huset og det viste seg at byen hadde fått et nytt besøk av et cruiseskip. Denne gangen var det Costa neo Romantica fra Italia. Jeg har nettopp blitt øyboer, men har ikke akkurat flyttet til Utsira (70 minutter med ferge fra den øya jeg bor på). Risøy er bokstavelig talt et steinkast fra fastlandet og vi har bro, så jeg bor i realiteten på fastlandet.

Det er her cruiseskipene legger til, og det er derfor mange turister som går over til Haugesund sentrum (rundt 800 meter) den dagen skipet besøker byen. Jeg bor i ei sidegate, og hvis turistene følger skiltene som viser veien mot brua, kommer de ikke der jeg bor. Det er likevel veldig mange som tar den omveien. Det er nok fordi de ser Vår Frelser kirke over sundet, og går mot den. De ender dermed i denne sidegata. Vi som bor her synes nok ikke det er noe spesielt, men det virker som at turistene liker det de ser. De ser kanskje på oss som en piktoresk liten by i utkanten av Europa? Omtrent som vi gjør når vi tar bilder av gamle, tannløse grekere og italienere fordi vi av en eller annen grunn synes det ser koselig ut.

Det var forøvrig flyttmenn som rodde folk mellom øya og fastlandet før brua åpnet i mai 1939. Da jeg vandret gatelangs i går gikk jeg bl.a. forbi kontorbygningen til Aibel. Jeg husker da jeg jobbet der som ung. Jeg fikk to makrellsesonger der arbeidet bestod i å ta imot fersk makrell, legge den i plastkasser og pakke frossen fisk i pappesker. Det meste av fisken ble eksportert til Tyrkia og Japan. Jeg hadde nok fortsatt med det hvis jeg ikke hadde fått en skade. Jeg sliter fremdeles med smerter i begge armene etter at jeg jobbet der i 1992. Det er veldig kjedelig, for jeg liker fysisk hardt arbeid, og når jeg har den begrensningen, blir jo både arbeids og privatlivet påvirket. Bygget som huset Iglo ble forøvrig revet i 2010.

Men det er gøy å oppdage Haugesund på en ny måte. Jeg har aldri sett på Risøy som noe annet enn industri, men det er faktisk en ganske fin bydel. Det er en del hus her som ser ut til å ha stått tomme en stund, men det virker som at øya er i ferd med å bli fornyet. Det er noe nytt her, samt en del gammelt som har blitt pusset opp. Jeg har egentlig alltid foretrukket Hasseløy eller Bakarøynå som alle kaller den, men det kan bli bra her også.

This slideshow requires JavaScript.

Syrerne


Krigen i Syria har drevet over 11 millioner mennesker på flukt. Dette er nå verdens største humanitære krise. 7,6 millioner er på flukt inne i Syria, de er såkalt «internt fordrevne», mens fire millioner kvinner, barn og menn har flyktet over grensene til Syrias naboland. Libanon, Jordan, Irak, Egypt og Tyrkia har åpnet dørene for 95 prosent av alle flyktningene fra Syria. Amnesty International

President Obama, representanten for vår viktigste allierte, innrømmet i et intervju nylig at han hadde undervurdert ISIS. New York Times rapporterte også for noen dager siden om et internt memo som hevder at USA og deres allierte ikke makter å bekjempe ISIS i sosiale medier. Det er en ting at den alliansen vi er en del kunne ha stoppet både ISIS og den syriske diktatoren Bashar al-Assad tidligere, men det er kanskje verre at den muligens er delansvarlig for den akutte situasjonen vi har sett i de landene vi har hjulpet: Syria, Irak, Egypt og Libya.

Nå skal vi utføre symbolhandlinger for å ordne opp. Et av problemene har vært at så lenge alliansen ikke er til stede på bakken og kan tilby et alternativ til ISIS, vil faktisk sivilbefolkningen foretrekke ISIS framfor den alliansen som skal bekjempe terrorgruppa. Det var i alle fall sånn tidligere da NATO bombet Syria, men vi kan ikke regne med at denne symbolhandlingen fjerner all skepsis. Ei gruppe med spesialister fra UDI reiste i fjor til flyktningeleirer i land som grenser til Syria. Dette arbeidet skulle hindre at ISIS-terrorister kom til Norge som flyktninger og opprettet «hvilende celler.» Det er noen som mener at en svartmaler situasjonen, og sågar er rasistisk, hvis en gir uttrykk for denne type bekymringer, men jeg mener det er et spørsmål som bør stilles.

Det var mange som ville ta imot langt flere enn det som ble resultatet av forhandlingene. Hvis dette var en bekymring i fjor, hvor mange kan vi ta imot uten at vi reduserer sikkerheten? Det burde derfor vært mulig å hjelpe Syrias naboland med å håndtere situasjonen lokalt, og vurdert seinere hvem som skulle komme til Europa. Det er ikke et uttrykk for vrangforestillinger å tenke seg at noen kommer hit med falsk identitet. Det er et kjent fenomen og NRK rapporterte for ni år siden at 1400 irakere i Norge har falsk identitet. Jeg vet ikke om det er det som er grunnen, men Politiets Utlendingsenhet utviste 126 syrere i fjor (100 av dem fordi dette var det andre europeiske landet de hadde prøvd seg i, såkalt Dublin) og 41 så langt i år (29 Dublin). Jeg støtter kravet om at Norge må hjelpe de som trenger det, spesielt etter som vi var svært delaktige i å skape denne humanitære katastrofen, men er likevel litt betenkt hvis dette betyr at vi må senke kravene til screening og integrering. Det er i tillegg andre nasjonaliteter, f.eks. irakere, som blir utvist fordi de gir seg ut for å være syrere den andre gangen de prøver seg.

Det er etter min mening noen misforståelser ute og går, for det er ikke bare til å ta imot flyktninger og håpe på det beste. Abc nyheter hadde en artikkel om syriske flyktninger i mars 2015 der de gjorde en sak ut av den store forskjellen det er i antall syriske flyktninger i Sverige og Norge. De refererer til Flyktningehjelpen som kritiserer norske myndigheter for ikke å gjøre mer. Det hadde per 1. mars kommet 3987 syriske flyktninger til Norge, mens tallet for Sverige er på hele 56 285, noe Flyktningehjelpen mente viste en annen raushet fra nabofolkets side. Det samsvarer med den generelle trenden. De tar imot langt flere flyktninger enn Norge, men hva er prisen de betaler for dette? Sverige tok i perioden 2004-2009 imot ikke mindre enn 219 000 innvandrere. Det var f.eks. i underkant av 8000 av disse som bosatte seg i Göteborg i 2009, mens det var over 4 000 flere innbyggere som flyttet ut av byen. Når de tar imot så mange mennesker blir det langt vanskeligere å integrere, og noen bydeler i Göteborg har 90 % prosent innvandrere. Disse bydelene ligger høyt på statistikken over kriminalitet og fattigdom, men det er vanskelig å snakke om det uten å bli stemplet som intolerant. Problemet i Sverige var at politikerne så for seg at svenskene ønsket å leve i det mangfoldet myndighetene la opp til. Siden Sverige har hatt stor innvandring, og gjort den feilen hele Europa har gjort, nemlig at de lot de nye kulturene leve i parallelle samfunn, utviklet det seg gettoer. Den eneste godtatte holdningen var at innvandrerne utelukkende var en berikelse for det svenske samfunnet, men svenskene flyttet likevel ut av forsteder som fikk en stor innvandrerbefolkning. Det kalles «hvit flukt.» Vi ser tendenser til den samme utviklingen i Oslo, bl.a. i Groruddalen og Søndre Nordstrand. Det kan skape rasisme og en følelse blant innvandrere at dette ikke er deres land. Jeg brukte noen av disse opplysningene i innlegget Hvit flukt.

De viktigste redskapene i forhold til å integrere innvandrere er språk og arbeid. Det første er en forutseting for det andre. Integrering er kanskje spesielt utfordrende for muslimer, for det er ikke snakk om ett folk, én kultur og én religion. Muslimsk og islam kan være veldig forskjellig i Somalia, Syria og Bangladesh, og det er kanskje noe av grunnen til at det er vanskelig. Når Integrerings og mangfoldsdirektoratet (IMDI) sier at målet med Introduksjonsprogrammet for innvandrere er at 55 % av deltakerne skal gå over i arbeid eller utdanning etter det to-årige kurset, lurer jeg litt på hva som skjer med dem etterpå. Får de en relevant jobb, blir de behandlet på lik linje med nordmenn? Resultatet for Introduksjonsprogrammet nasjonalt var på 47 % i 2013, og ifjor gikk tallet ned til 44 %. Det er i tillegg mange som slutter før kurset er ferdig. Hvilken statistikk havner de i?

syrisk flagg

Krigen «vår» i Syria har gjort situasjonen for nabolandene, samt italia, vanskelig. Vi må hjelpe disse landene med å håndtere flyktingene, men det er kanskje bedre alternativer enn å utsette dem for norske mottak.
Foto: zdivid via freedigitalphotos.net

Utdanningsnivået i Syria var høyt før krigen og det er stadig flere syriske flyktninger som søker NOKUT om å få utdanningen sin godkjent i Norge. Det er flott at vi i tillegg til å hjelpe også får godt kvalifiserte arbeidstakere, men det krever at vi er villige til å godta arbeidsledighet blant oss selv. Det er statistikk og forskning som viser at innvandrere med utdanning, selv om de har tatt denne i Norge, stiller bakerst i køen. Det er også mye dokumentasjon som viser at et utenlandsk navn eller utseende er en stor ulempe når en søker på en jobb. Det er mange som møter denne holdningen når de skal leie eller kjøpe hus også.

Jeg stiller derfor spørsmål ved hvor klar Norge er for den store muslimske innvandringen de har hatt i Sverige. Vi kan være forarget mot regjeringen som holdt igjen i forhold til Ap, og sistnevnte kunne love mye vel vitende om at det er regjeringens ansvar å gjennomføre integreringen. Jeg tror derfor dette f.o.f. har vært en valgkamp der den nye Ap-lederen har markert seg. Nå får vi en beskjeden økning i antall syrere som kommer hit, men selv om jeg ikke stemmer Frp, tillater jeg meg å spørre om det er realistisk å ta imot et større antall når integreringen allerede går tregere enn myndighetene vil innrømme. Jeg tar gjerne imot syrerne, men jeg tror vi kan gjøre mye mer hvis vi sender penger, utstyr og personell til Syrias naboland, og deretter velger ut de som ønsker å komme til Norge. Jeg tror det ville gjort møtet med det som for mange er et veldig liberalt land, lettere.

Det virker å være stor motstand blant folk flest til å hente så mange ekstra syrere til Norge. Det at den politiske eliten ikke er villig til å lytte til folkedypet kan få de konsekvensene vi har sett i andre land, bl.a Sverige. Opposisjonen i Stortinget er dessuten i den behagelige situasjonen at den kan kreve uten å trenge å levere noe. Den visste at regjeringen ville være imot et liberalt forslag, og risikerte derfor å virke mindre tolerant. På lang sikt er det regjeringen som må få dette til å fungere, ikke opposisjonen. Det skal bli spennende å se om denne saken vil bety noe for det neste Stortingsvalget.

Les også Langsom integrering

Oslo segrereres

islam

Flykter inn i ISIS-område

Hvilende celle

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 91 andre følgere

%d bloggers like this: