RSS Feed

Dans deg fri

Sometimes in life confusion tends to arise and only dialogue of dance seems to make sense – Shah Asad Rizvi

De som følger bloggen min jevnlig har kanskje lagt merke til at jeg er opptatt av det samme temaet i en periode. Det er litt av personligheten min at jeg blir oppslukt av noe, og det innebærer at jeg nesten ikke tenker på noe annet i denne fasen. Dattera mi går på ballett, og siden jeg fremdeles er høyt oppe etter den fantastiske juleforestillingen til Kick Dansestudio, tar det nok litt tid før jeg lander. Jeg må innrømme at jeg er litt henført i disse Nøtteknekkeren-tider.

Jeg er opptatt av tiltak som kan hjelpe barn med nonverbale lærevansker eller en autismespekterdiagnose til å fungere bedre, ikke minst når det gjelder konsentrasjon og evnen til å fokusere. Jeg kjenner til at mange har gode erfaringer med pedagogisk hesteridning og kampsport, men dans er også et fantastisk hjelpemiddel. Det er egentlig ikke så overraskende når en tenker over hva dans innebærer. Hvis en ser på dans som en lagidrett har den mange fordeler sammenliknet med f.eks. fotball eller håndball. Det er snakk om en streng struktur og det er ganske avklart hva en må forholde seg til. En vet hva en må gjøre selv, og en kan stole på at de andre gjør det samme hver gang, i motsetning til i fotball der alt forandrer seg, og både lagkamerater og treneren har lav toleranse for overraskelser. Det som sitter best igjen fra min tid innen barneidrett er hvor elendig de andre mente jeg var.

Det er viktig for barn med autisme, NLD og ADHD å bearbeide følelser. Det har derfor blitt utviklet verktøy som KAT-kassen, Hei og SPISS. Dette er spørsmål som skal gjøre det lettere å skape gode relasjoner og snakke om tanker, følelser og situasjoner en synes er vanskelig. Det er sikkert en viss uenighet om hva dans er. Noen mener det er sport, mens andre sier det er kunst. Det er begge deler, men jeg tror det er det kunstneriske som utgjør den store forskjellen. Dans er et utttrykk og en kan uttrykke mange vanskelige tanker gjennom bevegelse. Det gir oss dessuten alternative kommunikasjonsmåter når det blir for vanskelig å snakke.

Illustrasjonsfoto. Ballettsko. Dattera mi har et aktivt liv, og ballett er kanskje ukas høydepunkt.

Uka har mange høydepunkter, men ballett er kanskje det største for dattera mi.

Dattera mi har aldri hatt problemer med å få venner, men dans er en ypperlig mulighet for de som trenger litt hjelp. Jeg har observert hvordan det fungerer på Kick Dansestudio i Haugesund, og de er flinke til å inkludere alle. Jeg har opplevd i andre sammenhenger at barn som henger litt etter på noen områder faktisk blir avvist. Det skjer aldri hos Kick Dansestudio. Interessen for dans er noe alle i gruppa deler, og en blir automatisk en del av et sosialt fellesskap.

Jeg har foreløpig ikke gjort grundig nok research, men har skumlest noen artikler, og vet derfor litt om hva forskningen sier om dans. Hovedgevinsten er en positiv innflytelse på humør og kognitive ferdigheter. Det har faktisk så god effekt at noen studier mener det kan hjelpe Alzheimer-pasienter. Det er kanskje fordi en bruker begge hjernehalvdelene, samt at hjernecellene kan danne nye forbindelser. Dette er noe jeg skal sette meg mer inn i etter hvert.

Jeg vokste opp før det var noe som het nonverbale lærevansker og Asberger syndrom, og det var derfor ikke aktuelt med tiltak. Jeg har blikket rettet framover, men det hender jeg tenker tilbake for å vurdere alternative løsninger. Jeg kan ikke savne noe jeg ikke har hatt, men når jeg ser fordelene med dans, skulle jeg ønske at det hadde vært en del av barndommen min. Jeg fokuserer likevel ikke på tapte muligheter, men gleder meg derimot sammen med dattera mi. Jeg er takknemlig for de mulighetene hun har, og Kick Dansestudio er i aller høyeste grad en av mottakerne av den takknemligheten.

Jeg er glad for at de som vokser opp med disse utfordringene i dag får hjelp, bl.a. gjennom å danse seg til et friere, rikere liv. Mens dans er ikke mer komplisert enn at det er gøy.

Les også den noe euforiske Dans forandrer hjernen.

Dans forandrer hjernen

Fra Kick Dansestudios juleforestilling. Foto: Susanne Lie Vallestad

Fra Kick Dansestudios juleforestilling. 
Foto: Susanne Lie Vallestad

Jeg er far til ei stor jente på elleve år, men hun var ikke store nøstet da hun kom til verden fem uker for tidlig. Vi har møtt på litt av hvert i årene som har gått, bl.a. i Telemark der vi bodde i fire år. En lege ved sykehuset i Skien mente f.eks. at vi ikke burde ha forhåpninger og forventninger til jenta. Vi skulle altså gi opp da hun var bare var tre år, for «det var hva det var.» Tilbakemeldingen før vi flyttet fra Haugesund var at vi skulle vente og se hva som skjedde. Vi fulgte naturligvis ikke alle anbefalingene. Vi ga ikke opp, og vi gir ikke opp. Vi har derfor ei datter som ikke står tilbake for noen, men hun gjør det andre barn gjør, og litt til. Et godt kosthold har vært god medisin, men vi tenker også utvikling når vi foreslår fritidsaktiviteter. Den kanskje største suksessen har vært ballett, og hun motbeviser skeptikerne hver dag.

Jeg kan ikke få rost Kick Dansestudio nok. De gjør en fantastisk jobb! Jeg tror det er elever ved danselinja på Skeisvang videregående skole som underviser, og de er veldig dyktige. Det er én ting å kunne danse selv, men det krever helt andre evner å overføre disse ferdighetene til barn. De gjør tydeligvis en god jobb både i Kick Dansestudio og på Skeisvang videregående skole.

Jeg har aldri vært opptatt av dans og har derfor ikke sett noen av de mange danseprogrammene på TV som har begeistret mange seere i en del år nå. Jeg har imidlertid fått en større forståelse for denne kunstformen gjennom Kick. Det er en perfekt hobby, også for de som er på autismespekteret eller har ADHD. Jeg vil faktisk påstå at det bør være en del av behandlingen. Dette er praktisk undervisning, og det er en bestemt koreografi som alle må forholde seg til, noe jeg tror passer bedre enn mange andre lagidretter. Det er også veldig sosialt, og en blir inkludert både i grupper og en til en lek. Det kan sikkert diskuteres hva dans er, men hvis Magnus Carlsen har overbevist nordmenn om at sjakk er en sport, er ikke dans en dårligere kandidat. Dans krever fleksibilitet, styrke, utholdenhet og en god porsjon mental styrke. Det høres ut som en sport i mine ører,  selv om det er muligheten til å uttrykke sterke følelser og fortelle historier som gjør den spesiell.

Ballett er bra for koordinasjonen, og en studie som ble publisert i Journal of Neurophysiology viste til at ballettdansere hadde bedre balanse og brukte musklene mer effektivt enn de som ikke hadde noen dansetrening. Det er heller ikke tvil om at dans har betydning for konsentrasjon og fokus, såvel som for romforståelsen. Det er derfor langt mer enn en hobby for de som sliter med dette. Jeg har tro på at en sterk kjærlighet eller lidenskap for noe kan gjøre livet ekstra spennende, og dans er absolutt ikke den verste lidenskapen en kan ha. Det har så mange positive konsekvenser, ikke minst vennskap. Jeg leste et sted at det er bra for hjernen med nye erfaringer eller bevegelser i oppveksten mens hjernen er under utvikling. Det starter allerede med de første usikre trinnene mens vi lærer å gå, og vi oppdager etter hvert hvordan vi kan takle vanskeligere underlag enn stuegolvet. Jeg vet ikke så mye om dans, men tror ikke det blir feil å si at det dreier seg om å utfordre kroppen og hjernen til å tenke nytt. Vi gjør noe vi hverken har gjort eller tenkt på før, også ting som er skremmende. Det får hjernecellene til å kommunisere bedre.

Det minner meg om den kanadiske astronauten Chris Hadfield. Da han kom tilbake fra Den internasjonale romstasjonen holdt han et foredrag der han snakket om å konfrontere frykten sin. Han ble blind på den første romvandringen sin. Han ante ikke hva som skjedde eller hva han skulle gjøre, men det gikk bra. Det viste seg å være et produkt (blanding av olje og såpe) de brukte for å hindre at visiret på hjelmen dugget, og i vektløs tilstand la dette seg som dråper rett på øynene. Etter å ha opplevd noe så skremmende forsvinner frykten for det meste. Temaet for foredraget hans var motsetningen mellom opplevd frykt og reell fare.

Romfart er veldig farlig, selv om NASA har fått mye erfaring siden Armstrongs første skritt på månen. Hvorfor utsatte Chris Hadfield seg for den store faren? Han ble inspirert som barn og ønsket dette mer enn noe annet. Han sammenliknet det med å gå gjennom edderkpppnett. Mange er redde for edderkopper, selv om det er en irrasjonell frykt i et kaldt klima som Norge, eller Kanada. Jeg kan forstå det i et tropisk klima, men edderkopper er ikke farlige i Norge. Det er likevel en frykt mange har, men Chris Hadfield anbefalte folk å gå gjennom 100 edderkoppnett. Han mente at det ville forandre reaksjonen en hadde på mange andre ting også. Han har kanskje et poeng der.

Poenget mitt er at det kan virke veldig skremmende å opptre i Haugesunds storstue, Festiviteten. Det er likevel ikke farlig. Det er som å gå gjennom et edderkoppnett i Norge. Den frykten en opplever er langt sterkere enn den reelle faren en er i. Kick Dansestudio har vært fantastisk. Dattera vår ble veldig godt tatt imot fra første dag. Hun har aldri følt seg utenfor, og Kick Dansestudio er flinke til å inkludere alle, de som trenger litt mer tid også. Hun har fått lære i sitt tempo, og jeg kan ikke legge skjul på at jeg er imponert av de unge pedagogene. Det er mange som har noe å lære av dem. Jeg skal ikke henge ut noen, men den holdningen pedagogene i Kick Dansestudio viser er dessverre ikke en selvfølge hos alle som jobber med barn.

Jeg er spesielt entusiastisk nå bare et par dager etter de tre forestillingene i Festiviteten, men som jeg har vært inne på dreier dette seg om langt mer enn den første begeistringen. Det var stas å se jenta danse i Festiviteten. Hun er allerede langt mer enn legen i Skien trodde hun ville bli, og det stopper ikke her. Hun har flere scener å vise seg fram på, men jeg er spesielt takknemlig for den muligheten Kick Dansestudio gir henne. Det er sjelden jeg kan anbefale noe så sterkt, men den kunstneriske lederen, Ruth Aspaas Kvinnesland, og instruktørene fortjener anerkjennelse.

Det nye semesteret starter forøvrig 9. januar 2017

Autisme og cosplay

«To be Jedi is to face the truth, and choose. Give off light or darkness, Padawan. Be a candle or the night.»

Jeg skriver om bokstavelig talt alt mellom himmel og jord, men holder for tiden på med å overføre mange av diverse-innleggene til den nye bloggen min, Frihetens pris. Det vil være en blanding av politikk, helse, barnevern og alt mulig annet jeg har en mening om, mens dette blir en autisme og NLD-blogg. Jeg skal altså skrive om temaer jeg mener er relevante for de som leter etter informasjon om autisme og nonverbale lærevansker.

Jeg har skrevet om cosplay her flere ganger før jeg bestemte meg for å spesialisere meg, og fikk mye oppmerksomhet for det noen mente var en fordømmende holdning. Innlegg som Den mørke sida av Cosplay, Barndommens helter blir voksne, Voksne stjeler barnas barndom, Cosplay for creepy mennBronies og My Little Pony ble neppe godt mottatt blant de som liker å reise på cosplay conventions.

Jeg vil derfor presisere at jeg synes cosplay er veldig positivt, ikke minst for de som er på spekteret. Dette var noe jeg hadde veldig lyst til å gjøre selv da jeg vokste opp, men det var ikke en mulighet da. Dette ble stadig mer populært i USA utover på 1980-tallet, men det var noe jeg bare kjente til fordi jeg som en science fiction, UFO, anime og manga-entusiast visste litt om hva ungdom i andre land gjorde. Jeg vil at dattera mi skal få oppleve det jeg ikke gjorde, og gjør derfor det jeg kan for at hun skal kunne cosplaye så lenge hun er interessert i det. Vi var nylig på Desucon i Oslo, og det blir nok flere arrangementer på oss i Oslo, Bergen og Stavanger de neste årene.

Jeg skal ikke si så mye om cosplay i dette innlegget, men viser til de nevnte innleggene som jeg har flyttet til Frihetens pris. Cosplay er svært relevant for ungdommer med NLD og autisme. En del av disse har smale eller særinteresser, og i et cosplaymiljø kan en treffe på andre som har de samme interessene. Det blir lettere å knytte vennskap, og mens en gjør det, opplever en mye moro. En får litt av den samme indre sirkel-følelsen som med russefeiring, bortsett fra at cosplay er mye mer positivt, og når en ser andre cosplayere, er det som at det ikke finnes noen is mellom mennesker som en trenger å bryte gjennom.

Vi brukte klær fra Fretex til å skape et Emily fra Glitter Force-kostyme.

Vi brukte klær fra Fretex til å skape et Emily fra Glitter Force-kostyme.

Jeg kan også forstå at noen ikke ønsker å slutte med dette, noensinne. Jeg opplevde at jeg hadde barnsligere interesser lenger enn andre. Det er ikke uvanlig at barn og ungdom på autismespekteret trenger mer tid enn andre til å utvikle seg, og de kan oppfattes som barnslige av andre. Det er derfor mer naturlig for dem enn for nevrotypiske å fortsette med cosplay et stykke inn i voksenlivet. Cosplay vil si at en kler seg ut som en figur fra populærkulturen, d.v.s. manga/anime, science fiction/fantasy eller et spill, og spiller denne karakteren. En blir en annen person, og kan f.eks. være en elev ved Hogwarts skole fra Harry Potter-universet, en figur fra Pokémon eller fra den populære serien The Seven Deadly Sins. Cosplay kan også ha den fordelen at det øker selvtilliten. Jeg har forøvrig registrert at enkelte lokalaviser har omtalt Desucon som en nerdefest eller nerdekultur. Det er nok enkelte av deltakerne som passer inn i den definisjonen, f.eks. de som kan føre en samtale på et av de to alviske språkene Tolkien utviklet til Ringenes Herre, men det er nok en del som har litt for lett for å bruke begrepet nerd om hverdagslige ting.

Jeg vil likevel hevde at det er viktig å tenke sikkerhet, for det er en tendens i dag til å tro at barna er like trygge som de var for 40-50 år siden. Det føles som at vi hører om stadig større og/eller flere overgrepssaker i media. Det er ikke lenge siden Politiet i Bergen gikk ut med informasjon i den sjokkerende Dark Room-saken. Det stod dessuten senest i dagens VG om en mann i Tromsø som var siktet for overgrep mot 74 barn. Utdanningsforbundet meldte samme dag at like mange lærere, assistenter eller barnehageassistenter har blitt dømt, tiltalt eller siktet for overgrep siden 2010. Det dreier seg om 250 barn. Kona mi og jeg er litt forsiktige. Vi oppmuntrer til selvstendighet, og lar derfor barnet vårt gå alene, eller sammen med venner når det er praktisk, men hun skal føle seg trygg på at vi ikke sender henne ut i en farlig situasjon. Jeg liker ikke å tenke at det sikkert går bra, for det er tydeligvis ikke alltid det gjør det med andre barn.

Jeg tenker, når det gjelder cosplay, at noen kan utnytte den tankegangen at alle som møter opp i et kostyme er innenfor den indre sirkelen. Det er ikke noe vi liker å tenke på, men jeg tror overgripere gjør det. Jeg tror de tenker at et arrangement med mange mindreårige som viser tillit utelukkende fordi du har det rette kostyme på deg, er noe de kan utnytte. Det betyr ikke at det skjer, men jeg synes det det blir feil å tenke at det sikkert er andre som tenker sikkerhet. Det er ganske trygt på store, offisielle arrangement, men jeg ville vært forsiktig hvis det var mer privat. Det som gjør meg mest skeptisk er personer som f.eks. har et heldekkende kostyme inkludert dyrehode på seg. Da har en ikke mulighet til å gjenkjenne personen, og det kan like gjerne være en 40 år gammel mann som inviterer barna til kroppskontakt. Det er nemlig vanlig på cosplay å klemme hverandre, og det er nesten som at en skiller seg ut som vrang hvis en avviser en klem fra et menneske som skjuler seg bak ei maske.

Det er ingen grunn til å overdrive, noe jeg mener et kjøpesenter i Sandefjord gjorde nylig. De bestemte at siden det har vært en del overgrepssaker de siste årene, ville de ikke tillate at barna satt på senternissens fang. De ville hindre en misforståelse, men det eneste en trenger å gjøre er å følge med for å hindre at noe skjer, for overgripere kan ikke gjøre noe i et gjennomsiktig miljø. Det er det samme på cosplay.

Sitatet øverst er en oppfordring til oss alle. Vi kan velge hvilke krefter vi vil kjempe for. Vi kan spre mye lys i en mørk verden, og cosplay er ikke et dårlig redskap for lyset. Det er dessverre en realitet at selv det beste vi har blir misbrukt i mørkets tjeneste, men med de rette forholdsreglene er dette en veldig positiv interesse som jeg vil anbefale. Det neste arrangementet fra Desucon er forøvrig 18. februar i Oslo Kongressenter, men hovedarrangementet går over tre dager i Lillestrøm i juni.

 

Skrivebordet: Biblioteket

Folkebibioteket i Haugesund Jeg vil ikke kalle det en arkitektonisk perle.

Jeg vil ikke kalle det en arkitektonisk perle selv om riksadvokaten har fredet bygningen.

Skriving og lesing er to aktiviteter du kan bedrive nesten hvor som helst. Det eneste du trenger er papir og blyant, eller tilsvarende, og det det er således en teknologi som har eksistert uavbrutt i alle fall siden Mesopotamia for 5 000 år siden. Jeg liker derfor å vandre mellom gamle bøker fordi de minner meg på at jeg er en del av en veldig gammel tradisjon, og hadde det ikke vært for at religion så til de grader har segregert oss, og motarbeidet utdanning og selvstendighet, hadde jeg nok følt en større nærhet til mange i Asia og Afrika enn jeg gjør. De har sannsynligvis gjort viktigere bidrag til utviklingen av det vi tror er en moderne europeisk sivilisasjon enn vi har gjort selv, men det blir ofte glømt.

Jeg liker de fragmentene av mitt eget liv som er bevart i bibliotekets vegger, og som på en måte kommuniserer med hjernen min. Jeg har veldig vage minner om da mora mi tok meg med til barneavdelingen. Døra inn til voksenavdelingen var nesten et forbudt område, og det føltes som at jeg var langt eldre enn jeg i virkeligheten var da jeg endelig fikk det første lånekortet fra voksenavdelingen. Jeg tror det var blått, utvilsomt en voksen farge, i motsetning til det gule fra barneavdelingen. Jeg har også et vagt minne om at jeg lekte bak biblioteket, samt i den besværlige garasjen under bygningen, mens mora mi var inne. Dette er ett av mange steder som har lastet opp og lagret hvert sitt fragment av mora mi så lenge jeg har disse minnene. Parkeringsplassen under biblioteket var forøvrig besværlig fordi bilistene måtte manøvrere veldig forsiktig mellom de mange søylene som holdt bygningen oppe.

Det tok en del år før jeg oppdaget gleden ved lesing, og jeg sliter fremdeles med å lese. Det er vanskelig å fokusere, og jeg må ofte kjempe for hvert ord jeg leser, men jeg har likevel stor glede av bøker. Ordene kommer derimot lettere til meg når jeg skriver, og biblioteket er altså et av favorittstedene mine. Galleriet i voksenavdelingen har studieplasser i lysnisjer, og det er favorittplassen min. Det kan være både folksomt og pratsomt nede på golvet, mens det er rolig oppe blant manga, science fiction, fantasy, lyrikk og diverse utenlandske språk. Der er det godt å arbeide.

Jeg liker å ta en pause fra skrivingen og plukke ut et par-tre bøker som jeg leser hjemme. Jeg liker manga (anime) og science fiction, og et av de mest fascinerende trekkene ved disse fortellingene er den forvirringen som noen ganger oppstår når mennesker møter aliens i litteraturen. Et av de mest sjarmerende møtene forekommer når vi har en livsform som ikke forstår lineær tid. Vi er vant til at hver handling har en bestemt konsekvens for framtida. Alt vi gjør bygger opp mot og forbereder det som skjer seinere. De timene jeg tilbringer på biblioteket har en hensikt. Det er delvis underholdning, mens også undervisning. Jeg vil lagre faktakunnskaper, men også utvikle skriveferdigheter. Timene på biblioteket får dermed konsekvenser, men noen litterære romvesener sliter med å forstå menneskets famlende forsøk på å forklare noe de fremmede ikke har forutsetninger for å begripe.

Hvis romvesener kunne ha lest tankene mine, ville de ha sett ting som var i strid med en lineær forståelse av tid. Jeg synes det er litt vemodig at de menneskene jeg vokste opp med forsvinner. Det er bare én igjen av de bibliotekarene jeg husker igjen fra tenårene, og jeg tenker noen ganger på en annen bibliotekar som sannsynligvis ikke lever lenger. Jeg tenker på perioder da jeg var arbeidsledig og satt på biblioteket og jobbet med ulike prosjekt for å komme i arbeid igjen. Det ble ingenting av de planene, men jeg hadde likevel glede av det arbeidet jeg gjorde. Dagens prosjekt gir meg også mye glede, men vi får se hvilke andre konsekvenser det får. Hvis jeg hadde vært med i en av science fiction-historiene, og jeg hadde møtt en livsform som ikke var bundet av rom og tid, hadde det fortonet seg som at minnene fra barndommen var like reelle som det jeg opplever i dag. Jeg eksisterer ifølge denne tankegangen fremdeles på begynnelsen av 1970-tallet, samtidig med at jeg eksterer i 2016. Jeg kan gå fram og tilbake, og det er ikke utenkelig at hvis vi noensinne treffer på aliens, vil de være så forskjellige fra oss.

Jeg bor i en liten leilighet nå, og har hverken plass til kontor eller bokhyller. Det har jeg plassert veldig sentralt i sentrum.

En behagelig opposisjon

Brosteinen på rådhusplassen i Haugesund symboliserer den virkeligheten folk flest opplever på gata, mens politikerne representert med en Ap-ordfører er eliten bak den rosa fasaden.

Brosteinen på rådhusplassen i Haugesund symboliserer den virkeligheten folk flest opplever på gata, mens politikerne representert ved en Ap-ordfører er eliten bak den rosa fasaden.

Skuespilleren Kristoffer Joner, som representerer Ap i Stavanger, opplever for tiden hvor behagelig det er å være i opposisjon. Han er en av mange populister som sier det folk vil høre, og det dreier seg nok en gang om innvandringspolitikken. Jeg har ikke fulgt saken nøye, men forstod fra en artikkel i VG at bakgrunnen skal være at Sylvi Listhaug har forsvart avgjørelsen om å sende et brødrepar tilbake til Afghanistan ettet fem år i Norge. Det er en urimelig og uverdig behandling av mennesker, men det som er interessant er hvordan Joners eget parti løste denne type saker da de var i posisjon.

Noe av det siste Stoltenberg II regjeringen foretok seg var å ta i mot tusen syriske overføringsflyktninger til Norge. De sa i en pressemelding at «flyktningesituasjonen på grunn av krigen i Syria er akutt». De beskrev videre hvor vanskelig situasjonen var i nabolandene fordi de hadde tatt i mot nær to millioner mennesker. Det høres ut som en alvorlig situasjon som krevde en langt større forpliktelse, så hvorfor kom den ikke?

Det har vært en del saker de siste årene der barn som enten kom hit som veldig små, eller som ble født i Norge, ble sendt til foreldrenes hjemland etter å ha slått rot her. En del av disse barna har vært statsløse. Det var 400 av disse barna i Norge i 2011, og det er ingen unnskyldning for den nåværende regjeringen, men det blir litt feil å hevde at Arbeiderpartiet garanterer disse barna de rettighetene regjeringen nekter dem.

Statsminister Jens Stoltenberg holdt en tale til representantskapet i Oslo Ap i 2010 som like gjerne kunne ha blitt holdt av Sylvi Listhaug:

«Selv om utviklingen mot et mer flerkulturelt samfunn er positivt, betyr ikke det at jo flere som kommer, jo mer positivt er det…. For det er en grense for hvor mange som kan komme til Norge over kort tid hvis vi skal få til en positiv integrering.»

Stoltenberg sa videre i talen at det var viktig å redusere antall asylsøkere som ikke hadde behov for beskyttelse i Norge, og det kunne de oppnå ved å gi raskt avslag og returnere de som ikke oppfylte kravene. Problemet var at det også under hans ledelse kunne ta lang tid å få avslag. Han sa også at kommunene hadde et kapasitetsproblem fordi det kom mange som ikke hadde krav på opphold. Det er derfor grunnlag for å si at Norge har en restriktiv innvandringspolitikk, og det startet ikke med Frp. Arbeiderpartiet liker det kanskje ikke, men de har vært veldig delaktige i å skape en presedens for dagens politikk.

Kristoffer Joner og andre hevder at de ikke tar til orde for åpne grenser, men det er ellers uklart hva de mener. Det er f.eks. mange som sier at flyktningene kan jobbe, men det er mange ubesvarte spørsmål. Sysselsettingen er allerede veldig mye lavere blant ikke-europeiske innvandrere enn blant noen andre grupper. Kan vi virkelig forvente at mennesker som kommer fra krig skal bidra i så stor grad som mange forventer? Kan vi forvente at et helsevesen og PPT/BUP, som langt fra alltid klarer å levere gode tjenester, automatisk skal håndtere de nye utfordringene? Hvis vi ikke evner å gi tilstrekkelig støtte til de flyktningene vi allerede har, for ikke å snakke om de blant resten av befolkningen som har behov for hjelp og tilrettelegging, hadde det ikke vært fornuftig å jobbe for en regional løsning?

Sylvi Listhaug har fått merkelappen elite i det siste, og Arbeiderpartiets Hadia Tajik hevdet overfor NRK at det ikke var mulig å komme noe nærmere elite i Norge enn Sylvi Listhaug. Argumentasjonen skal være at Listhaug har vært med på å styre landet i tre år, samt at hun har vært med på å definere noen av de store debattene. Selvsagt er hun elitisk, for det betyr ikke annet enn at hun er medlem av en minoritet som tar avgjørelser på vegne av majoriteten.

Nominasjonprosessen er lukket i alle partiene og det er stort sett de samme som får de sikre plassene på stemmeseddelen i valg etter valg. Vi velgere har ikke noen innflytelse. Jeg vil samtidig hevde at Frp har et poeng også, for Arbeiderpartiet og Senterpartiet har vært lengst i regjering etter andre verdenskrig, mens det har vært viktig for de fleste partiene å holde nykommeren, og i manges øyne et for folkelig Frp, utenfor posisjon. Ap har også vært flinke til å bygge ulike nettverk innen politikk, fagbevegelse og næringsliv. En kan diskutere hva en mener om det, men jeg kan ikke se for meg en annen konklusjon enn at dette utgjør en elite eller minoritet. Hvis en rekrutterer personer og ideer fra et miljø som er utenfor majoritetens rekkevidde, kan en vel ikke hevde at en fremdeles er innenfor proletariatet.

Etterord: Den første tanken min da jeg leste om Kristoffer Joners innlegg var at dette virket profesjonelt, som betalt innhold. Jeg ble derfor ikke overrasket da VG i dag meldte at et reklamebyrå stod bak Joners personlige ytring. Noen vil kanskje hevde at enkelte av Sylvi Listhaugs kritikere bør være litt mer forsiktig enn andre med å kritisere hennes verdier, og det samfunnet de mener hun skaper. Jeg støtter ingen av de nevnte partiene, men reagerer på at Listhaug blir framstilt som verre enn noe vi har hatt tidligere når sannheten er at vi har et samfunn som ingen har påvirket mer enn Ap.

Solvang skole blir katolsk

 

Vå Frelser kirke. Skolene har en lang tradisjon for å gå i kirka like før jul. Det kan like gjerne gå tilbake til vikingenes vinterblot som kristendommen. Kirka er like mye kultur som dogme.

Skolene har en lang tradisjon for å gå i kirka like før jul. Det kan like gjerne gå tilbake til vikingenes vinterblot som kristendommen. Kirka er like mye kultur som dogme.

Høsten blir litt mer melodramatisk for hvert år. Det starter med Halloween som, til tross for at den er nesten identisk med norske juletradisjoner, blir stemplet som et salgstriks som ikke har noen betydning utover å gjøre butikkeierne rikere. Deretter kaster vi oss ut i en drøy måned med kos og nytelse, og er drittlei jula når den skal starte. Det er på den tida foreldre blir indignert og forarget over at barna deres faktisk får med seg litt norsk kultur under en kort, alternativ julegudstjeneste i skoletida.

Jeg ble ganske overrasket da Solvang skole i Haugesund besluttet å droppe årets julegudstjeneste. Skolen prøver å bruke et mangel på kommunale retningslinjer som et juridisk argument, men sier også at de er villige til å videreføre tradisjonen så lenge loven tillater det. Loven sier ifølge Solvang skole ingenting om hvor mange skolegudstjenester en må ha i løpet av skoleåret hvis en velger å ha denne tradisjonen. De skal derfor ha en gudstjeneste til våren. Jeg vil hevde at det er et brudd med tradisjonen, og det bidrar paradoksalt nok til å øke det kristne innholdet i gudstjenesten. Den sterke tradisjonen med en julegudstjeneste har mer med norsk kultur å gjøre enn kristendom, og et sterkere fokus på påske er faktisk mer katolsk enn luthersk. Vi har nok fokusert mer på jul fordi det fra førkristen tid ble sett på som viktig å spre litt glede i den mørkeste tida på året.

Mange lider under den villfarelsen at statskirka ble oppløst for noen år siden. Det stemmer for såvidt, men det er stat og kirke som har skilt lag, og ikke folk og kirke, derav navnet folkekirke. Lov om Den norske kirke sier allerede i § 1 i kapittel 1 at «lovens formål er å legge forholdene til rette for et aktivt engasjement og en stadig fornyelse i den evangelisk-folkekirke folkekirke i Norge.»

Hva betyr så folkekirke? Det er en betegnelse som blir brukt hvis kirka har oppslutning fra størstedelen av befolkningen, og det kan vi si at folkekirka har når tre av fire nordmenn er medlemmer. Norske myndigheter har åpenbart definert Den norske kirke som en statskirke med selvråderett og mindre politisk innblanding. Loven sier videre at alle barn hører inn under Den norske kirke fra fødselen av hvis en av foreldrene er medlem. Det betyr ikke at barnet er medlem, for det blir det først etter dåpen. Det er likevel enkelt for foreldrene å melde fra hvis de ikke ønsker at barnet skal ha tette bånd til kirka.

Det er egentlig ikke så mye som har forandret seg i overgangen fra statskirke til folkekirke. Staten finansierer fremdeles Den norske kirke, og det er gode grunner til at den skal fortsette med det. Folkekirka dreier seg nemlig om langt mer enn å forkynne troen på at verden ble skapt for oss. Det er også snakk om å formidle kultur og tradisjoner som har sterke røtter i det norske samfunnet. Det handler om en symbiose der kirke/stat og folket har påvirket hverandre de siste tusen årene, samt en lang før-kristen tradisjon som kirka videreførte.

Vi tenker kanskje ikke over det, men det er denne lange, ubrutte tradisjonen mennesker i andre land beundrer og respekterer, og kanskje misunner oss for. Kona mi er f.eks. African-American og hun kommer fra et folk som mistet forbindelsen til sin kultur da forfedrene hennes ble solgt som slaver til Amerika. De måtte starte på nytt og utvikle sin egen kultur, og dette er derfor en veldig ung kultur. Vi har et barn sammen, og en del av begrunnelsen vår for å bo i Norge var nettopp at den norske kulturen er en viktig del av den multikulturelle oppveksten vi vil vil at dattera vår skal ha. Det er derfor ganske provoserende når nordmenn frivillig gir opp sin egen kultur. Det er faktisk verre enn det, for de diskriminerer også de som faktisk vil ha den norske majoritetskulturen.

Jeg vet ikke hvorfor folk gjør dette uoppfordret, men har en mistanke om at målet er å opprettholde illusjonen om at vi er mer tolerante enn andre. Vi vil være best i klassen. Jeg vil derimot hevde at respekt for andre kulturer ikke fordrer at vi nedprioriterer vår egen. Det virker å være en tendens mot å respektere minoriteter så mye at de kanskje skal få de samme rettighetene som majoriteten. Hans Fredrik Grøvan, Stortingsrepresentant for Krf, stilte følgende spørsmål til Kulturminister Torhild Widvey i fjor:

På hvilken måte vil statsråden legge til rette for at religiøse minoriteter, som er ansatt i offentlig sektor, kan praktisere sin tro på helligdager som ikke er offentlige fridager i Norge?

Da avisa Dagen skrev om dette viste Grøvan til New York der de har lagt inn to muslimske helligdager i skoleåret. Han mente at New York hadde fått det til, at de hadde bekreftet at de hadde en voksende muslimsk befolkning. Jeg synes det er et problematisk ståsted, for vi snakker om  å sidestille til dels veldig små minoriteter med majoritetskulturen. Det bor ifølge Det mosaiske trossamfunn 1300 jøder i Norge. De fleste bor i Oslo (1100), mens 160 er bosatt i Trondheim. Vi lever i et samfunn med religionsfrihet, og det finnes derfor ikke noen nøyaktig statistikk over hva folk tror på. Forskning.no  skriver i en artikkel at 55 prosent av de med en muslimsk bakgrunn i Norge er medlemmer i en moské. Vi snakker altså om en religion som har langt svakere oppslutning enn folkekirka. Det dreier seg sannsynligvis om rundt 150 000 mennesker. Det kan altså virke som at samme hvor liten en minoritet er, må majoriteten rydde plass for den. Det kan bli problematisk fordi de jødiske og muslimske fridagene er bevegelige, og faller ikke på samme dag hvert år.

Det er folk på begge sider i skolegudstjeneste-debatten som har tatt sterke ord i bruk. Jeg bruker ikke ord som sviker eller avviker, men dette minner meg litt om de brødreduellene som Bibelen har flere av. Esau var den førstefødte av Isaks to sønner, og han hadde derfor førstefødselsretten. Han solgte denne til broren sin, Jakob, en gang han var veldig sulten. Det er på en måte det nordmenn gjør. Det er ingen som tar det norske fra oss; vi gir det opp høyst frivillig. Det er kanskje rett å kalle oss svikere likevel. Vi sviker oss selv, og ikke minst neste generasjon. Det er forøvrig noen sutrete ateister som klager over at kirka har stjålet de førkristne tradisjonene. Det er ingen som hindrer nordmenn i å feire både høst og vinterblot, tenne bål ved vintersolverv, eller sende barna ut for å gå julebukk (dyrking av Tor). Det er ingen som hindrer oss i å feire sola eller bruke kirka som en møteplass. Det er ingen som har tatt dette fra oss nordmenn. Hedensk betyr forøvrig ikke satanisk, og det er derfor ingenting i veien for å gjenoppta de norske tradisjonene.

Skal jøder og muslimer få fri på sine helligdager?

Veien heter videre

Vår Frelser er det store landemerket i Haugesund sentrum, og sannsynligvis grunnen til at mange turister ender opp i den sidegata jeg bor i.

De fleste byer har minst ei sentral kirke som bl.a. minner oss på den vanskelige tilgivelsen.

Jeg leser for tiden «Som avtalt med legen – Når hjelpeapparatet svikter». Det er en opprørende bok om en gutt med ADHD som ble grundig sviktet fra starten av. Den beskriver bl.a. en episode fra da gutten var åtte år gammel. Mora skulle hente han på SFO og oppdaget at en sjetteklassing satt over skrevs på sønnens brystkasse og slo. Det var ingen andre i skolegården, hverken barn eller voksne.

Mobbingen hadde foregått så lenge han hadde vært elev der, men da skolen fremdeles ikke ville gjøre noe, tok mora det opp med Politiet. Skolen løy faktisk og ga en annen versjon enn den mor og sønn fortalte for å beholde det offentlige ryktet de hadde som en skole uten mobbing. Skolen hadde fram til da utelukkende snakket om gutten som et problem i samtaler med mora, og etter denne episoden ble hun sett på som et problem også.

Det er dessverre mange mobbeofre som har opplevd at mye av ansvaret blir lagt på dem. Tilgivelse skal skje umiddelbart uten noen form for krav til den skyldige. Han/hun trenger bare si unnskyld og deretter er den normale situasjonen gjenopprettet. Den skyldige trenger ikke vise noe anger eller refleksjon. Jeg vil imidlertid hevde at tilgivelse kan og bør være en lengre prosess når sviket oppleves som stort. Det er dessuten noen som feilaktig tror at alle forhold bør gjenopprettes, men det er ikke nødvendigvis ønskelig.

Hva mener du den åtte år gamle gutten og mora hans burde gjort? Jeg er ikke spesielt opptatt av hevn, men det er tydelig i den saken at de som hadde gjort noe galt (ikke bare mobberen, men spesielt skolen) ikke tok ansvar. De var ikke interessert i å innrømme at de hadde tatt noen særdeles dårlige valg. Jødene har et interessant syn på tilgivelse, som er problematisk for kristne, fordi det dreier seg om forholdet til Gud. Jeg tror likevel det fungerer mellom mennesker. Tilgivelsen foregår i flere trinn, og det er en nødvendig del av prosessen at den skyldige erkjenner å ha gjort en feil, viser at en angrer og er villig til å gi oppreisning. Dette innebærer naturligvis å be offeret om tilgivelse, men det er på langt nær nok.

Tilgivelse er vanskelig og jeg har ikke svaret, men jeg er sikker på at løsningen ikke må være å late som at alt er bra. Den omtalte gutten bør ikke være opptatt av hevn, for et hat som kanskje aldri forsvinner er neppe helsefremmende, men han bør heller ikke ha det travelt med å gjenopprette det skolen oppfatter som normalitet. Det virker å være et press mot å godta umiddelbar tilgivelse der det bare er offeret som handler, men jeg har mer tro på den jødiske modellen. Jeg går fort videre og har ikke plass til upålitelige mennesker i livet mitt, for hvis det ikke stilles krav kan en aldri stole på dem igjen. Jeg vil dessuten hevde at den aksepterte tolkningen av tilgivelse er i strid med menneskets natur.

Jeg har tenkt litt på etikk de siste dagene og dette en fortsettelse av Samarbeid lønner seg.

Samarbeid lønner seg

Det virket litt symbolsk med et innkjøring forbudt skilt med to kirker i bakgrunnen, men de er representerer nyttige kjøreregler.

Det virket litt symbolsk med et innkjøring forbudt skilt med to kirker i bakgrunnen. Mange oppfatter religiøs etikk som provoserende fordi den krever at vi tåler ubehag.

En god del av innleggene mine dreier seg om etikk, selv om jeg ikke nødvendigvis direkte diskuterer den teoretiske tankegangen bak moralen. Jeg har f.eks. vært inne på altruisme i forbindelse med mottakelsen av syrerne eller nytte i forbindelse med miljøvern.

Det er ingen tvil om at vi må være helgener hvis vi skal lykkes i alt, men etikk er teori og det er ikke all etikk som bør bli moral. Tenk deg at du reiser kollektivt og kjøper fair trade, men lar være å gripe inn hvis du ser en passasjer lide urett på toget eller bussen. Da har du gjort noe bra for mennesker i andre verdensdeler, mens du sviktet de du faktisk kan se ansiktet på. Jeg vil hevde at nærhet er viktigere. Det er viktigere å vise moralsk mot når det gjelder familien og naboen enn kaffeplukkere i Sør-Amerika eller inuitter i Alaska.

Etikk har en tendens til å fokusere på handlinger, men er lite opptatt av hva et godt menneske er. Da er vi inne på dydsetikk og det kan virke litt kontroversielt å snakke om dyder i dag. Det blir sett på som veldig negativt å være et dydsmønster. Dyder er vaner eller egenskaper som hjelper oss til å  leve gode liv. Det er problematiske sider ved de fleste teoriene, men jeg liker dydsetikkens fokus på vanehandlinger. Vi blir ikke født enten gode eller onde, men har begge mulighetene. Vi kan trene på å ta de rette valgene. Det spiller strengt tatt ikke noen rolle hva vi i utgangspunktet mener om f.eks. muslimer, homofile eller likestilling. Vi kan likevel venne oss til å behandle andre rettferdig.

Jeg liker dyden sjenerøsitet. Den handler om vennskap og om å være gavmilde mot oss selv også, samt om rettferdighet. De som har mye kan dele med de som har lite, og penger er forøvrig ikke den eneste valutaen. Jeg tror vi hadde oppnådd mye hvis vi også trente på dydene mot, ærlighet og lojalitet. Jeg leser ikke mye filosofi, men jeg ble fascinert over noe jeg lest da jeg studerte på midten av 90-tallet. Emmanuel Levinas skrev om den annens ansikt. Jeg tror nærhet er viktig i etikk. De vi møter ansikt til ansikt bør utfordre oss til handling i langt større grad enn de vi aldri kommer til å treffe. Det er det som gjør etikk så vanskelig, for hvis vi feiler lokalt har vi rett og slett feilet samme hvor mye vi fokuserer på rettferdighet i andre land.

Egoisme og altruisme blir forøvrig på hvert sitt ytterpunkt, men begge er destruktive. Det er altruisme når vi gjør noe for andre uten at vi venter en gjenytelse, men denne atferden kan fort bli utnyttet. Det innebærer at de to partene ikke er likevedige. Det er på en måte likestillingens rake motsetning, og det hadde vært greit hvis alle var like innstilt på å ofre seg selv. De fleste er derimot opptatt av bokføring og balanse. Jeg har opplevd gruppearbeid på skolen der jeg gjorde det meste alene. Det er ikke mange som synes at det er helt i orden. Vi vil ha et samarbeid, og forventer å få noe tilbake, f.eks. vennskap eller lojalitet. Mennesker er skapt for interaksjon og samarbeid, og da er faktisk ikke altruisme veldig positivt. Det er dessuten et problem at altruisme er et ideal det er vanskelig å leve opp til. Dette er sentralt i kristendommen, og Jesus var det ultimate individet. Det er vel meningen at vi skal etterstrebe det samme, selv om det er en umulig standard. Jeg må likevel si meg uenig så lenge verden er som den er.

Jeg synes generelt vi er for opptatt med det som foregår langt unna. Jeg mener ikke at vi ikke skal redde regnskogen, redusere CO²-utslipp, sikre at de som høster inn kaffe og kakao får bedre lønn eller stoppe utnyttelsen barn og kvinner, men hvis alle tenker lokalt og regjeringer slutter å blande seg inn, ville vi nok oppnådd mye. Vi kan også bli mer konsekvente. Vi er på det private planet opptatt av å redde Amazonas, mens vi gjerne støtter sosialt apartheid i Brasil, noe mange gjorde under OL og fotball VM. Vi støtter på regjeringsnivå et absolutt monarki som Saudi Arabia, mens befolkningen i Afghanistan, Egypt, Libya, og Irak ikke opplever demokratiet som en dramatisk forbedring. Vi har et ansvar for det som har skjedd etter den arabiske våren. Det hver enkelt av oss kan gjøre å snakke om det og kreve at myndighetene tar ansvar.

Moral er vanskelig, men etikk trenger ikke være det.

Norge styrer mot darwinisme

Jeg skrev om darwinismen i Etiske utfordringer i vitenskap. Vi kan prise oss lykkelige over at vi bor i et samfunn som ikke bare er ment for de mest tilpasningsdyktige. Det er det som ligger i begrepet naturlig utvalg. Når vi får en miljøforandring er det ikke de som var sterkest som overlever, men de som er det, eller rettere sagt de som klarer å tilpasse seg det nye miljøet.

Økonomen John Maynard Keynes mente på 1930-tallet at vi ville få ei 15 timers arbeidsuke. Vi begynne å nærme oss den tida da det er en realistisk mulighet, og noen vil si at vi har passert den milepælen. Jeg skrev et innlegg for et år siden der jeg siterte en rapport fra Bank of America. Den sa bl.a. at utbredelsen av industriroboter hadde økt med 72 prosent de siste 10 årene, mens antall arbeidsplasser i amerikansk industriproduksjon gikk ned med 16 prosent. Rapporten slo også fast at bedre helsetjenester og mat har økt den forventede levealderen. Dette kan skape et hodebry for regjeringer over hele verden, for det kan øke de forskjellene mellom oss som politikere vil fjerne. Hvis vi skal jobbe mindre, hva skal vi gjøre, hvem skal arbeide og hvem skal betale? Dette kan være negativt for kvinner, minoriteter og de som har en form for funksjonsnedsettelse.

Dette er et av de emnene jeg liker å komme tilbake og jeg skrev et inlegg for nesten tre år siden der jeg kom inn på at roboter kan komme til å ta over godstrafikken til sjøs. Den tanken kom fra Oskar Levander, sjef for maritime nyvinninger i Rolls Royce. Han ser for seg at maskiner vil navigere skipene i framtida, og han er ikke alene. Det jobbes også med maskiner som kan overta mange av oppgavene til journalister, sykepleiere og hotellresepsjonister. Det er allerede vanlig med roboter i bilproduksjon og selskaper som Amazon, Apple og Google har tjent store penger ved å erstatte mennesker med maskiner. Det er nok en stund til maskiner kan erstatte menneskene, men det er ikke utenkelig at f.eks. banker, forsikringsselskaper og offentlige kontorer vil ha et langt mindre behov for menneskelig arbeidskraft om noen år.

en rose som symbol for arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiets rose henspiller på slagordet om at brød er noe å leve av og rose noe å leve for. Det er stort sett Ap som har styrt Norge de siste tre generasjonene, men vi har likevel kapitalismens ulikheter.

Dette er en interessant bakgrunn for noe jeg leste på nrk.no i dag. Næringslivsjournalist Mona Sæther Evensen mener at vi har mange tullejobber i dag. Hun skriver bok om det fordi hun vil ha en debatt om den strenge protestantiske arbeidsmoralen. Det er mye som tyder på at vi jobber fordi det er det vi er ment å gjøre, og ikke nødvendigvis fordi vi gjør noe samfunnet drar nytte av. Jeg er ikke sikker på om en streng arbeidsmoral er negativt, men vi bør absolutt diskutere hva arbeid er. Det er i tillegg til at jobber forsvinner mange som opplever at de bruker to-tre timer på arbeid hver dag på noe som ikke er direkte nyttig. Artikkelen viser til at vi jobber stadig mer, men det er de rike som øker inntekten. Systemet fungerer fordi vi arbeider flere timer, men arbeidet er mindre verdt. Jeg tror de fleste er klar over at veksten ikke kan fortsette i det uendelige, men det er også urimelig at de som har minst skal redde miljøet alene.

Teknologien gjør dette mer komplisert, for hvem skal forsørge de som ikke arbeider? Borgerlønn er en populær idé for tiden, men er sannsynligvis urealistisk. Jeg antar at myndighetene må øke skatteinntektene fra bedriftene tilsvarende det de taper fra mennesker som ikke har lønnet arbeid. Det er bare realistisk hvis hele verden innfører de samme lovene. Dette kan bli en betydelig utfordring de neste generasjone. Jeg er opptatt av autismespekteret og NLD. Et mer darwinistisk samfunn hadde ikke vært gode nyheter for disse gruppene, og det spiller ingen rolle i denne type samfunn at vi tror det er bra å være annerledes. Da er det mange som ikke vil nøye seg med et innvandrerregnskap.

https://www.nrk.no/viten/xl/har-du-en-tullejobb_-1.13082227

Etiske utfordringer i vitenskap

Denne er også på barneavdelingen. Det er en grei teori som kanskje kan skape litt orden for noen i religionen vitenskap.

En helt grei teori, men den er ikke fri for spekulasjon og tro.

Det var populært med fem på gaten for en del år siden. Jeg husker spesielt en av den humoristiske sorten på radioen. Folk på gata fikk følgende spørsmål: Hva må du ha over bilen? Spørsmålet hadde blitt hentet fra en teoriprøve til førerprøven og korrekt svar var kontroll. Mange svarte feil fordi de tenkte for konkret.

Hva hadde du svart hvis spørsmålet var hva er vitenskap? Noen ville kanskje sagt at det dreide seg om å teste ut ideer gjennom å eksperimentere og observere. Deretter kan andre bygge videre på de ideene som bestod den første testen, mens en kan forkaste resten. Det er ikke en dårlig definisjon, men jeg ville ha svart at ja, vitenskap er det også. Det er også mer spekulasjon i vitenskap enn mange tenker over.

Da jeg gikk på lærerhøgskolen var Jean Piaget den store guden. Det var ingen lærere eller pensumbøker som stilte spørsmål ved Piagets teori om barns kognitive utvikling. Teorien ser ut til å ha vært ganske treffsikker, men denne studien hadde neppe blitt godtatt som vitenskapelig i dag. Han observerte nemlig tre av sine egne barn, og i tillegg til det lave antall deltakere er det usikkert hvor vitenskapelig solide metodene hans var.

Roger Sperry og Michael Gazzaniga var pionerer innen forskning på de to hjernehalvdelene. De kuttet forbindelsen mellom de to hjernehalvdelene på pasienter med alvorlig epilepsi. De hadde gjort det på ti pasienter da de startet den første studien, men bare fire av dem ville bli med. Teorien om at de to hjernehalvdelene har ulike oppgaver viste seg å stemme, men det kunne en ikke vite på 1960-tallet. Sperry fikk forøvrig Nobelprisen for oppdagelsen, 14 år etter at den første studien ble publisert.

Det er mange meninger om darwinismen, men det er ganske tydelig at den ikke gir klare nok svar til at vi kan bruke teorien som et fundament i et ateistisk livssyn. Jeg synes ikke det er vanskelig å kombinere evolusjonsteorien med et kristent livssyn, med unntak av det prinsippet de fleste forbinder med Darwin, survival of the fittest. Dette prinsippet fører ifølge teorien til naturlig utvalg. Fitness på Darwins tid betydde de som kunne tilpasset seg miljøet best.

Hvis det f.eks. er en fordel for fugler å ha store/mange fjør i et kaldt klima, vil et klimaskifte favorisere de som har mindre. Vi er i den gunstige posisjonen at vi kan påvirke evolusjonen. Det er bra fordi vi får beholde mange mennesker som kanskje ikke hadde blitt vurdert som nyttige for samfunnet. Vi har mer behov for en god hjerne enn store muskler i dagens samfunn. Det er mange kunstnere, ingeniører og vitenskapsfolk som hadde blitt ofret i et rent darwinistisk samfunn. Hvis vi levde i en verden der bare de som klarte å tilpasse seg raske forandringer fikk autonomi, og klarte å hevde seg, hadde det vært mange som fikk vanskelige liv. Det som er litt bekymringsfullt nå er at lvet blir stadig mer stressende og utfordrende, og det blir stadig vanskeligere for enkelte grupper å tilpasse seg. Hvis f.eks. mennesker med en atypisk nevrologi (bl.a. autisme og ADHD) skal konkurrere mot resten av feltet uten noen tilpasninger er det ikke sikkert de vinner. Adolf Hitler er sannsynligvis den beste darwinisten vi har hatt, og han ble inspirert av tanker som hadde stor støtte i USA og Europa før andre verdenskrig.

Det er mange teorier som har blitt sett på som ganske forskrudde. En av de mest spesielle teoriene i øyeblikket er «simulation hypothesis», som hevder at verden er et dataprogram, en simulasjon. De to tech-milliardærene Sam Altman og Elon Musk sponser forskning på denne teorien. Det er ikke lett å bevise, men hvis noen hadde klart å lage en simulator som var så god at alle trodde det de opplevde inne i dette programmet var virkelig, kunne vi argumentere for at det i det minste var plausibelt. Jeg tror ikke denne teorien er mer enn vill spekulasjon, men det er en påminnelse om den sterke arrogansen i vitenskap. Dette er ikke villere enn mange av de andre hypotesene forskere har prøvd å teste. Har vi rett til å avvise teorien uten videre? Jeg mener at det eneste vi kan gjøre er å si at det ikke finnes noen beviser som støtter teorien, men det betyr ikke at ideen er håpløs.

Hvis en googler evolusjonsteorien finner en mange artikler som snakker veldig nedsettende om kreasjonisme og intelligent design. Sannheten er likevel at mye handler om tillit og tro, og etter at vi har fått mye dokumentasjon om omfattende forskningsjuks må faktisk forskerne ta et ansvar. Forskere er like menneskelige som resten av oss. Det finnes derfor mange eksempler på juks, ikke minst i legemiddelindustrien,  og sågar bevisste forsøk på å ødelegge for andre. Det er ikke uten grunn at vitenskap blir omtalt som en «cutthroat business.» Det er en av ulempene med fullstendig autonomi. Alle andre må ta ansvar for de dårlige valgene de tar. Det bør være et gangbart prinsipp i forskning også.

%d bloggers like this: