RSS Feed

Lett lesning

Det har vært en ny miserabel sommer værmessig, for etter en fin vår fikk vi stort sett våte, kjølige dager i skoleferien. Det er en stund siden jeg skrev noe om leseprosjektet mitt der jeg utfordrer meg selv til å lese mer regelmessig. Det er fordi jeg ikke har hatt motivasjonen på en stund, og den kom egentlig ikke i sommer heller.

Regnvær er godt lesevær, for jeg er såpass bedagelig at jeg ikke er av «det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær-typen.» Det har derfor vært rikelig anledning til å legge flere titler til leselista mi denne sommeren uten at jeg lot det inspirere meg.  Jeg har vært så lite motivert at jeg har måtter tvinge meg til å lese, men fikk noen positive opplevelser ut av det.

Jeg leste Tilbake til Riverton av Kate Morton for noen år siden og har savnet den følelsen jeg fikk av å lese denne boka. Jeg fikk den tilbake denne sommeren da jeg leste Den glemte hagen av den samme forfatteren. Det var ei bok det var vanskelig å legge fra seg, og når jeg gjorde det, tenkte jeg på personene i boka hele tiden. Jeg er såpass folkelig at jeg liker gode historier mer enn de uforståelige bøkene som vinner priser, og en forfatter som får meg til å tenke på romanskikkelsene mellom leseøkter og i årevis etterpå har gjort en god jobb.

Jeg liker også veldig godt science fiction og abonnerer på det amerikanske pulp fiction-bladet Analog. Dette bladet kommer ut hver måned og har alt fra korte noveller på rundt 1 000 ord til kortromaner på rundt 20 000 ord. Det var flere av de korte jeg leste i sommer som var ganske fascinerende. I The Language of Flowers møter vi Travis Chase og Harriet Ormonde som selger genetisk manipulerte planter. Det dreier seg om planter som produserer feromoner som fomidler ulike meninger, i tillegg til at blomstene har sine egne kulturelle budskap. Løvetann kan f.eks. uttrykke lykke eller trofasthet, mens roser kan ha mange ulike meninger. Mørk rosa står for takknemlighet, blek rosa betyr glede eller nåde og mørkerød på grensen til lilla uttrykker sorg. Feromonene ble lagt til i denne historien for å gi dette språket flere ord.

Rosa rose. Blek rosa symboliserer glede, mens en knopp står for skjønnhet og ungdom.

Blek rosa symboliserer glede, mens en knopp står for skjønnhet og ungdom.

De to blomsterdekoratørene hadde derfor prøvd å utvide repertoaret sitt, men de fikk en noe overraskende bestilling en dag. Vanessa Jelbert, barnebarnet til den kontroversielle forretningsmannen Miles Jelbert, ville bestille blomster til begravelsen hans. Det var absolutt ingen som hadde noe negativt å si om han, og hun ville derfor benytte den siste muligheten hun hadde til å ta et standpunkt. Han hadde nemlig alltid omtalt barna hennes som «little monkeys» og spurt om de ville ha bananer. Det var fordi de var svarte, men også fordi han som leder for Cornwall for the Cornish mislikte utenforstående. Det var en sterk forventning i familien om å godta dette framfor å fornærme familiens overhode, og hun ble derfor alltid avfeid som for nærtakende. Resultatet av det nye ordet i blomstenes språk, rasisme, ble en frastøtende blomst med en ekkel lukt. En kan tenke seg til hvordan den begravelsen var. Det var en fascinerende tanke, for det åpner opp for mange både positive og negative budskap.

Historien Threshold av Tony Ballantyne viser litt av framtida vår. Handlingen foregår på The Lucky Planet, en av fem kjente planeter som er beboelige for mennesker uten at de har blitt terraformet. Planeten tilhører den silikonbaserte og semikunstige livsformen S, men de har latt mennesker bosette seg på ett av kontinentene. Betingelsen er at resten av planeten er forbudt område for dem.

Novella starter med at den lokalkjente guiden Eduardo Delgado har tatt på seg et oppdrag med å vise de tre kvinnene Kumba, Sia og Finda jungelen. De hevder å være biologer som vil se de kjente svevende bikubene. Delgado forstod raskt at de ikke var biologer, og det viste seg at de var der for å starte en krig. De representerte organisasjonen The Foundation for Enlightenment og hadde til hensikt å drepe en S i håp om at det ville starte en krig. De mente nemlig at mennesker nærmest var slaver under denne avanserte rasen.

En av dem sa til Delgado at «humans don’t know what their priorities are any more. That’s why we are doing this. When it’s us against the Universe, then people will remember what they stand for.»

De tre kvinnene var villige til å gå langt for å minne folk på dette. De plasserte ei bombe rundt halsen på Delgado og den ville gå av hvis de løste den ut eller hvis han kom over en viss avstand fra dem. De hadde også plassert ei bombe i leiligheten der familien hans bodde. Anklagen de tre kvinnene kom med var at vi var for raske til å godta en teknologi vi ikke forstod. Det var det som hadde brakt menneskene så langt ut i verdensrommet, og vi gjør egentlig det samme selv. Vi bruker teknologi vi ikke forstår. Det er ventet at maskiner vil overta mange av jobbene våre i løpet av de neste 30 årene, og det har utvilsomt en god del fordeler, men vi er kanskje for raske med å ta imot det vi tror er en gave uten kostnader. Vi føler nok at vi forstår stadig mer teknologi, men sannheten er at vi vet hverken hva intelligens eller bevissthet er. Da er det litt urovekkende at vi er så innstilt på å overlate mye av verden til maskiner.

Det er kanskje noe vi burde tenke på når det gjelder aliens også. Det er mange astronomer og astrofysikere som diskuterer muligheten for å kontakte andre solsystemer. De tror nemlig det er liv andre steder, men dette er så langt unna oss at vi neppe har mulighet til å utforske det de neste 500 årene. Det er foreløpig et akademisk spørsmål, men hvis vi ble tilbudt teknologi som kunne skape f.eks. ormehull, burde vi ta imot det?

Krise på vent

Husker du tsunamien som rammet Thailand i 2004? Det var mange nordmenn på ferie der og dette var derfor en sak norske myndigheter måtte ta alvorlig. Statsminister Kell Magne Bondevik ble så vidt jeg husker kritisert for å ha overdrevet omfanget og behovet for hjelp for nordmenn som ble rammet. En kan undre seg over hva annet han kunne ha gjort, for det var vel ikke hans oppgave å satse på at det gikk bedre enn en kunne frykte den første dagen.

Vi har en liknende situasjon nå, for det er mange som hevder at regjeringen tok feil angående flyktningekrisen. Det er en håpløs forenkling av et komplisert spørsmål. Det kan være mange grunner til at vi ikke fikk den store bølgen, f.eks. at de strenge restriksjonene som mange europeiske land innførte virket. Det var nemlig bare 40 prosent av de som kom til Europa som var syriske flyktninger, og de andre har kanskje forstått at det ikke var så lett å komme inn bakdøra likevel.

Nå er det ikke over, selv om det har kommet stadig færre migranter og flyktninger. Det er nemlig ingen løsning i sikte for Syria, og situasjonen er ikke direkte stabil i land som Afghanistan, Libya, Irak og Somalia heller. FN meldte dessuten i sommer at det var hele 65,3 millioner mennesker som måtte flykte p.g.a. ulike konflikter eller forfølgelser i 2015. Les om det på sidene til UN Refugee Agency. Det er forøvrig flere internt fordrevne mennesker i Colombia enn i Syria.

Det er altså ikke umulig at det kommer flere. Jeg mener derfor regjeringen har grunn til å advare om konsekvensene, for den kan ikke håpe på at det vil ordne seg av seg selv. Den må tenke på det faktum at den norske økonomien er avhengig av oljeprisen, og den kommer sannsynligvis ikke til å bli stabilt høy i årene som kommer, med mindre det blir en virkelig stor krig. Det kan derfor bli en lang periode med store utfordringer for den norske økonomien.

Haugesund/Norge blir ikke nødvendigvis mindre norsk, men det blir flere som skal dele på ei mindre kake.

Haugesund/Norge blir ikke nødvendigvis mindre norsk, men det blir flere som skal dele på ei mindre kake.

Det er mange som mener at flyktningene kan betale for seg fordi de kan jobbe. De som sier dette tenker ikke på at det er vanskelig å komme hit uten språkkunnskaper og kvalifikasjoner, men med sterke fordommer i befolkningen. Det er nemlig mange innvandrere fra Afrika og Asia som har lang erfaring med en «god kandidat, men feil hudfarge-mentalitet» som finnes i norsk næringsliv. Sysselsettingen er derfor markant lavere blant disse to gruppene enn blant noen andre grupper i Norge.

Det er flere aviser som har tatt på seg oppgaven med å debunke det de mener er grums i den norske befolkningen. Det kan derfor ikke være sant at stor innvandring truer den norske velferden. Det er mulig de har et poeng i at den ikke gjør jobben alene, men det skal ifølge prognoser fra Statistisk sentralbyrå bli langt flere av oss. De tror vi kommer til å passere 6 millioner rett etter 2030, og tallet på innvanndrere skal doble seg fra 700 000 i dag til 1,4 millioner i 2040.

Det er mulig vi kan ha en så stor befolkningsvekst uten at det går ut over velferden, men det er ikke realistisk å tro at kvaliteten på velferden blir uforandret. Sysselsettingen er i dag på 67,2 prosent for befolkningen eksklusive innvandrere, mens den er nede på 40,7 prosent for afrikanere og 53 prosent for asiatere. Det sier seg selv at mindre oljepenger og flere individer utenfor arbeidslivet betyr at vi må kutte ganske kraftig i noen budsjetter. Brochmann-utvalget foreslo i 2011 at myndighetene satset på tjenester i stedet for kontantoverføringer, men det gjenstår å se om dette blir billigere for myndighetene. Vi vet at satsene som myndighetene betaler private aktører for en plass på asylmottak eller i barnevernsinstitusjoner gir et stort rom for profitt, for å si det forsiktig. Vi har dermed ingen garantier for at det blir et større fokus på å redusere utgiftene.

Jeg har skrevet mye om innvandring de siste par årene, og det er dette som har vært hovedbudskapet mitt. Vi må tenke denne tanken før det blir virkelighet. Alternativet er mye verre enn vi opplevde på 1980-tallet da det var mange som fortalte rasistiske vitser. Denne gangen kan det bli direkte farlig. Myndighetene må tenke langt framover; og gjerne på hvem vi trenger.

Det vi ser nå minner meg litt om økonomistyringen i norske fotballklubber, ikke minst her i Haugesund. Klubben har i årenes løp kjøpt spillere som var gode i sitt eget hjemland, men de ble en fiasko her fordi de ikke fant seg til rette. De kjøpte også en spiller de ikke kunne bruke fordi det var en regel om hvor mange ikke-europeiske spillere de kunne ha på laget samtidig. Det virker å være en forventning i media, i den politiske opposisjonen og blant folk flest om at vi skal ta imot alle som klarer å reise hit på egen hånd (mens vi gjerne ignorerer de som ikke har muligheter til å flykte). Vi har forventninger om at de skal oppføre seg som flyktninger, vise takknemlighet, jobbe, betale skatt og omfavne våre kristne verdier, eventuelt den noe spissborgerlige ateismen som stadig flere nordmenn velger. Det er ikke sikkert det går helt som vi forventer.

En ting er i alle fall sikkert. Statitistisk sentralbyrå forventer at det vil bli stadig flere gamle, og samme hva vi mener om det, er det ingen tvil om at dette innebærer dyre tjenester. Vi er tvunget til å importere unge mennesker, men hvis vi ikke vil at de skal jobbe for oss, har vi et problem.

Befolkningsframskrvninger 2016-2100

Det politiske spillet

OL er over, og det uten at jeg fikk med meg annet enn enkelte overskrifter. Det er ikke det at jeg har sluttet helt å like idrett, men hver gang jeg har slått på TV 2 de siste to ukene har det vært håndball, friidrett, boksing eller golf. Dette er ikke det helt store for min del.

Jeg fikk bl.a. med meg et kort intervju med Justin Gatlin etter at han hadde prøvd å komme til finalen på en av øvelsene han deltok i, og da begynner vi å snakke om en interessant problemstilling. Han representerte USA, et land med et heller tvilsomt rykte når det gjelder doping. Justin Gatlin ble utestengt i 8 år i 2006 etter å ha blitt tatt for doping for andre gang, men straffen ble redusert til 4 år. Det var ifølge The New York Times minst 120 utøvere fra 63 land i OL som har vært utestengt for doping, og med to  dager igjen av lekene hadde disse vunnet 28 medaljer. Ukraina og USA toppet listen over eks-dopere med henholdsvis åtte og sju.

Holdningen har vel alltid vært at utøveren er ferdig med saken når han eller hun har sonet straffen. Da kan en konkurrere på lik linje med alle andre, men det var andre regler denne gangen. IOC ble anbefalt å utestenge Russland fullstendig fra OL, men de lot det være opp til hvert enkelt særforbund. Det var derfor noen som fikk delta, men ikke uten store protester fra publikum.

Det kan virke litt tilfeldig, for det er enkelte utøvere som får denne offentlige gapestokken, mens andre slipper unna. Jeg fikk bl.a. med meg en overskrift om en svømmer som ble pepet ut eter å ha vunnet sølv, mens Russlands kvinnelag i håndball fikk mye positiv omtale. Jeg synes det er rett og rimelig at seiersintervjuet ikke utelukkende dreier seg om å forsvare seg mot anklager og rykter, men hvorfor går det bare ut over Russland?

Det blir alltid hevdet at OL ikke dreier seg om politikk i det hele tatt, men jeg lurer på om det er helt sant når USA og Ukraina stiller med til sammen 15 dopere uten at noen reagerer. The Sunday Times og tyske ARD/WDR fikk tilgang til en database som inneholdt 12 359 blodprøver av mer enn 5 000 utøvere mellom 2001 og 2012. Russland var ikke uventet i en klasse for seg selv, men land som UKraina (28 %), Tyrkia (27 %), Hellas (26 %) og Bulgaria (22 %) hadde også en høy andel unormale blodprøver. Tallene viser dermed at problemet er mye større enn Russland. Gjennomgangen ble omtalt i denne artikkelen fra The Sunday Times.

Da blir det naturlig å spørre om det er rett å kreve at russiske utøvere må bevise sin uskyld, mens særforbundene og IOC må bevise at de andre er skyldige. Jeg tror ikke dette utelukkende dreier seg om en ren idrett; det er mye politikk også. Da kan vi få den type formuleringer som gjerne blir brukt etter terrorangrep, for den første uttalelsen er ofte at gjerningsmennene kan ha en forbindelse til en terrororganisasjon. Bevisene kommer seinere. Nå finnes det åpenbart ikke rene russiske utøvere, og det er ikke nødvendig å lete etter bevisene i hvert enkelt tilfelle.

Det vil imdiertid fremdeles være nødvendig å opprettholde rettssikkerheten for utøvere fra andre land. De vil fremdeles være uskyldige helt til dopingjegerne kan bevise at mistanken deres var korrekt.

Den tankeløse ateismen

måne og jupiter

Jeg tok dette bildet med et ikke veldig godt mobilkamera for to år siden. Det er Jupiter som lyser spesielt kraftig nær Månen. Jeg håper vi kommer oss dit en dag.

Det første store idolet mitt var astronomen og vitenskapsformidleren Carl Sagan, og det er han fremdeles 20 år etter sin død. De som har lest denne bloggen en stund vil kanskje huske at jeg har nevnt noe om religion, og da melder kanskje spørsmålet seg: Hvordan kan en kristen ha en ateist som forbilde?

Jeg er for det første interessert i vitenskap. Den har mange fascinerende aspekter, ikke minst de sterke motsetningene det er når de som forsvarer den til stadighet avviker fra sine egne prinsipper. Det er mange som gjør noe liknende når de bruker Carl Sagan til støtte for sitt ateistiske syn, f.eks. dette sitatet som han bl.a. brukte for å forklare skepsisen sin til de som hevder å ha blitt bortført av aliens:

Extraordinary claims require extraordinary evidence.

En kan tenke seg at han mente dette om religion også, men han var alltid en vitenskapsmann, og uttrykte derfor ikke det hatet som mange kjendisateister gjør. Han hadde derimot en litt mer ydmyk holdning når han behandlet emnet religion, selv om det er mye som tyder på at Carl Sagan var nærmere ateisme enn noe annet, men han likte ikke denne merkelappen. Han skal derfor ha sagt at noen definisjoner for ateisme er tåpelige, noe som selvfølgelig ikke betyr at han mente at ateisme var det. Han ga en serie forelesninger som seinere ble samlet i boka The Varieties of Scientific Experience: A Personal View of the Search for God. Her er et sitat:

I think if we ever reach the point where we think we thoroughly understand who we are and where we came from, we will have failed. I think this search does not lead to a complacent satisfaction that we know the answer, not an arrogant sense that the answer is before us and we need do only one more experiment to find it out. It goes with a courageous intent to greet the universe as it really is, not to foist our emotional predispositions on it but courageously accept what our explorations tells us.

Dette er et typisk vitenskapelig ståsted, eller burde være det, men vi ser ofte at vitenskapsfolk blir så ivrige etter å konkludere at de løper langt foran bevisene. De prøver deretter å få funnene sine til å stemme med konklusjonen. Dette er i strid med vitenskapelige prinsipper, men sånn jeg oppfatter det fulgte Carl Sagan disse prinsippene gjennom hele karrieren sin. Han mente altså, som kristne gjør, at tro ikke handler om noe vi kan bevise. Han valgte derfor å tro at universet ikke ble skapt for oss og at det ikke er noen spesiell mening bak livet. Hvis han hadde erklært seg som ateist, hadde han samtidig sagt at det ikke spilte noen rolle om noen klarte å bevise Guds eksistens en gang i framtida. Hvis noen imidlertid hadde klart å bevise at Gud eksisterte, kunne han, i alle fall i teorien, ha forandret mening. Da kunne han, i en ekte vitenskapelig ånd, ha godtatt at universet ble skapt.

Nå mener jeg at det er mye som tyder på at universet ble designet og at det derfor var en designer som stod bak skapelsen. Jeg kan likevel respektere en åpen holdning som den Carl sagan har, men blir gang på gang overrasket over mennesker som hevder å være vitenskapsfolk. De hevder at de lar bevisene lede dem, og at de derfor i utgangspunktet kan ende på et hvilket som helst standpunkt. Det kan en ikke hvis en kommer med den type hatytringer som bl.a. Richard Dawkins og Stephen Fry er kjent for. Da er det egentlig ingen vei tilbake. De fleste hadde nok opplevd eufori, enten fordi de ble gledelig overrasket eller fordi dette var et øyeblikk de hadde ventet på hele livet, hvis de plutselig stod ansikt til ansikt med Gud. En ateist av typen Richard Dawkins hadde sannsynligvis reagert med et utrolig sinne, noe jeg synes er en rar holdning for en som søker etter svar.

Noe av det jeg liker best å se på TV er dokumentarer om astronomi og jeg blir gang på gang slått over hvor mange av de fagfolkene de intervjuer i disse programmene som går langt utenfor fagfeltet sitt. Jeg mener nemlig det er det de gjør når de sier ting som at det må være liv på andre planeter fordi det hadde vært bortkastet med så mye rom og så mange planeter uten at det bodde noen der, eller for å beskrive det med ett ord, det hadde vært meningsløst. Det kan altså se ut til at de leter etter en mening, selv om de hevder at det ikke er noen.

De gjør sannsynligvis dette fordi de lider av den vrangforestillingen at liv på andre planeter hadde drept ideen om Gud en gang for alle. Nå har jeg ikke pugget Bibelen, og kan den derfor ikke ut og inn, men jeg tror ikke den hevder at Gud bare skapte én jord og ett menneske. Jeg synes likevel det er spennende å spekukere på liv andre steder, for det gjør oss absolutt ikke mindre unike. VG skrev forøvrig om et angivelig funn av en jordlignende planet tidligere denne uka. Forskere har funnet mange av disse planetene, men det er første gang de har oppdaget en så nærme. Det dreier seg om en planet som går i bane rundt den nærmeste stjerna, Alpha Centauri.

Dette solsystemet sier alt om hvor langt vi har igjen før vi kan reise til stjernene. Alpha Centauri er ikke mer enn 4, 37 lysår unna, men det vil med dagens teknologi ta 80 000 år å reise dit. Science fiction-forfatter og vitenskapsformidler Anne Mette Sannes uttalte i VG-saken at det vil være mulig med en tur/retur-reise på 25 år innen 100-150 år. Det høres i overkant positivt ut, for vi måtte sannsynligvis ha vært ganske nære den teknologien allerede for å klare det innen et århundre. Det virker dessuten ikke å være et stort driv for å komme langt ut i verdensrommet. Etter at NASA avsluttet måneprogrammet sitt med Apollo 17 i 1972 har de holdt seg i lav bane rundt Jorda.

Jeg hadde mer enn gjerne sett at romfartsorganisasjonene sendte generasjonsskip ut av vårt eget solsystem i min levetid, men det kommer ikke til å skje. Jeg tror imidlertid de første menneskene vil gå på Mars innen de neste 30 årene. Vi vet ikke en gang hva som skjer langt ute i vårt eget solsystem, så det blir nok en stund til vi kan besøke noen andre.

Når det gjelder hva vi skal tro på fram til den tid vil jeg nok hevde at vitenskapen kan gi svar på mange spørsmål, men den er ikke uten spekulasjoner, juks og korrupsjon. Det kan derfor være lurt å tro på en filosofi som ikke er avhengig av mennesker, for vi vet at de er korrupte. Det er vel noe av poenget med religion at vi skal forandre på dette, men bruk for all del vitenskapen som et verktøy på veien.

Kommunikasjon i den virkelige verden

skriften nok er nok i en undergang. Hva forfatteren har fått nok er usikkert.

Usikker på hva denne taggeren hadde fått nok av, men det hender jeg er enig.

Det var mange som mente at internett var det beste som kunne skje for høytfungerende autister. Det er ikke vanskelig å se det poenget, for e-post, chat, sosiale medier og spill er bare noen av mange muligheter disse har til å kommunisere. Det spiller ingen rolle om de har vansker med muntlig kommunikasjon, for mange har et så godt skriftlig språk at de sannsynligvis kommuniserer bedre enn mange nevrotypiske. Det er likevel et men.

En kan nemlig lure på om dette er heldig når en skal prøve å oppmuntre til å utvikle sosiale ferdigheter. Det kan være overveldende for foreldre den dagen de får beskjed om at barnet deres har en autismespekterdiagnose, men det er hovedsakelig to ting de bør tenke på: Det er mye som tyder på at høytfungerende autister (f.eks. asberger) ikke klarer seg bedre sosialt enn de som har andre diagnoser innen autismespekteret. Det er imidlertid en god nyhet, for det er en helt annen historie for de som får hjelp fra tidlig i barndommen. Det er mye en kan rette på gjennom tiltak som kosthold, fysioterapi, ergoterapi og kognitiv trening. Det er derfor all grunn til å tro at andelen barn på spekteret som klarer seg bra vil øke.

Jeg er imidlertid skeptisk til overdreven bruk av skjermer, bl.a. fordi dette reduserer den tiden en kan bruke på den nødvendige treningen. Vi har ei datter som går på ungdomsklubb, ballett, pedagogisk hesteridning og er ellers mye sammen med venner, og det begrenser skjerm-tiden hennes. Da jeg arbeidet som lærer hadde jeg flere elever med ADHD og autisme, og det var ikke uvanlig at dise elevene hadde pc, ipad, mobiltelefon og TV på rommet. Det er forskning som viser til at for mye internett forandrer hjernen lenge før vi kan snakke om avhengighet. Det bidrar også til de søvnproblemer som en del barn med ADHD har, for det å stirre på en skjerm oppleves på en måte som at en har dagslys samme hvor seint på kvelden det er. Vi kjører derfor en regel her i huset på at det ikke skal være noe TV, mobil eller PC den siste timen før sengetid.

Det er populært blant barn å samle på Pokemon-kort, og spille med. Det er en aktivitet som krever ekte sosiale ferdigheter.

Det er populært blant barn å samle på og spille med Pokemon-kort. Det er en aktivitet som krever ekte sosiale ferdigheter.

Da Aftenposten skrev om John Hanke, mannen bak Pokémon Go startet de med å slå fast at amerikaneren John Hanke har klart det mange foreldre har gitt opp: Å lokke ungene vekk fra PC-spill og ut i friluft. Det er neppe så enkelt. Det har vært mye snakk om Pokémon Go denne sommeren, og i tillegg til de åpenbare advarslene om folk som er så fokusert på dette VR-spillet at omgivelsene blir irrelevante, faktisk i så stor grad at spillere gjerne går rett ut i gata hvis det er det spillet sier at de må gjøre for å fange en pokémon, kan det virke som at dette spillet gjør mer med oss enn andre spill. Det er ganske oppsiktsvekkende å se voksne mennesker fra ulike samfunnslag som er til de grader hekta på dette spillet at de må fortsette, selv om det utsetter dem for fare og/eller underlige situasjoner.

Det er interessant at det blir brukt en liknende rettferdiggjøring som med nettets fordeler for autister. Noen mente at det oppmuntret til fysisk aktivitet og at det brakte folk sammen, men det dreier seg fremdeles om å fokusere på en skjerm mer enn på mennesker. Vi er på en måte en gjeng mennesker som er alene i fellesskap, og de andre er bare nyttige for hver enkelt medlem hvis de kan hjelpe dette medlemmet til å finne en ny pokémon.

Det er ingen tvil om at teknologi kan gjøre mye fantastisk for oss, men den kan også gjøre oss passive. Jeg tror dette er noe vi bør ha fokus på, for vi er sannsynligvis på vei inn i ei framtid der alle skal jobbe mindre. Professor Moshe Vardi ved Rice University mener f.eks. at hovedutfordringen for mange mennesker vil bli å finne en mening med livet. Han tror nemlig at maskiner vil ta over mange av jobbene til middelklassen. Les om det i The Telegraph. Det er forøvrig en konklusjon som en rapport fra Det hvite hus delvis støtter.

Hvis det er grunn til å tro at de neste generasjonene vil ha mye mindre å gjøre, kan faktisk en virtuell virkelig bli problematisk. Det er noe vi bør tenke på, og de som vokser opp med en autismespekterdiagnose, har mange nok utfordringer. De trenger ikke flere. Jeg er på ingen måte en motstander av teknologi, men vi som bruker teknologien må ikke være ukritiske, for da kan vi bli fanget i en uvirkelighet vi ikke klarer å komme ut av.

Too much screen time damages the brain

God omsorg

Hva er god omsorg?
Hva er teori om god omsorg?

Når media skriver om barnevernet blir det gjerne en kamp der informasjon og retorikk er våpnene. De færreste fester nok noe lit til påstanden om at det norske barnevernet stjeler barn, men det er kanskje ikke sånn at barnevernet sitter på hele sannheten, mens foreldre bare sprer løgner. Sannheten er sjelden, om noensinne, så enkel.

Barnevernet har fått mye kritikk de siste årene, ikke minst etter at barn fra land som Litauen, Polen og Tsjekkia har blitt tatt av det norske barnevernet. Problemet er imidlertid mye større. Jeg tror de fleste tenker tradisjonelt om familier som havner i barnevernets søkelys, altså at barnevernet må ta over omsorgen for barn fordi de har blitt utsatt for seksuelle overgrep, vold, alkoholisme eller foreldre som har alvorlig psykisk sykdom. Dette er tilfeller som krever beskyttelse. Det er de tilfellene der vi trenger barnevernet, men det er stadig flere saker som ikke har noe med dette å gjøre.

Det er mange saker der foreldrene opplever å miste barna fordi de ikke kan gjøre godt nok rede for hva god omsorg er. De har ikke et språk og en forståelse for teoretiske begreper som tilfredsstiller kravene. Hvordan skal en overføre praksis til teori? Det er det som ofte kan tilfredsstille barnevernet og retten. Det er mange saker der ulike instanser som fastlege, barnehage, PUB og spesialister ved sykehuset konkluderer med at foreldrene gjør en god jobb, mens barnevernet kommer til motsatt konklusjon. Hvordan kan det skje?

Et eksempel på en moderne familie med mor, far, barn og "extended family". Betyr nye strukturer at omsorgen blir dårligere?

Et eksempel på en moderne familie med mor, far, barn og «extended family». Betyr nye strukturer at omsorgen blir dårligere?
Foto: Evil Erin via Wikimedia Commons

En artikkel i VG omtalte et etnisk norsk foreldrepar som kjærlige og omsorgsfulle. Det var fagfolks beskrivelse av dem, men foreldrene hadde problemer med å kommunisere dette til barnevernet. Da ble de usikre, og de klarte ikke å gjøre rede for omsorgsevnen i retten. Det førte til at de ble fratatt tvillingene sine, og de to barna ble splittet for første gang i livet.

Advokatene mener det kan ha med det store kravet til måloppnåelse å gjøre. Vi møter begrepet måloppnåelse i skolen helt fra barnehagen til vi har fullført skolegangen som voksne. Vi møter det også i arbeidslivet og på fritida. Vi må fungere i henhold til sosiale forventninger også.

Det er f.eks. noen som mener at manglende øyekontakt er et problem, men dette er noe mange på autismespekteret sliter med. Det er også kvinner fra enkelte kulturer som ikke har øyekontakt med den de snakker med fordi det er uvanlig i den kulturen de kommer fra. Dette er et par tilfeller der en kan komme til helt andre konklusjoner enn fagfolk hvis en følger andre kriterier. Hvis det er et absolutt krav til øyekontakt, og det ikke under noen omstendigheter finnes unntak, kan faktisk det som er et typisk symptom på autisme og NLD sende barn til en fosterfamilie. I tillegg til at familien dermed blir splittet er det faktisk ikke lett å vokse opp i en fosterfamilie heller.

Stein Erik Ulvund skrev forøvrig en kronikk i Dagbladet i 2003 der han mente at ingen kan si sikkert hva slags omsorg som må til for at barnet skal utvikle seg normalt, og at det derfor er mye synsing. God omsorg er veldig individuelt, og mange foreldre med flere barn har erfart at det som fungerte på det første barnet ikke nødvendigvis fungerer på det andre. Fagfolk er heller ikke enige om hva god omsorg er, og det er derfor ikke én definisjon. Når en ser hvor overaskende konklusjoner barnevernet noen ganger kommer til kan en lure på om Ulvund hadde et poeng.

Hvis du ble presset til å greie ut om hva god omsorg innebærer og til å beskrive begreper knyttet til dine barns følelser, hadde du vært i stand til det å gjøre og samtidig utstråle sikkerhet? Barnevernet burde holde seg til hva overgrep eller omsorgssvikt er, for selv psykologer og leger kan ikke vurdere hva god omsorg er. Barnevernet må holde seg til det de kan bevise. De har heller ikke kompetanse til å overprøve de vurderingene som fagfolk har gjort, men de gjør det likevel.

Jeg forstår veldig godt hvorfor noen bruker store ord når de kritiserer barnevernet. Det er en veldig god grunn til det, men nordmenn flest bør sette seg inn i hva barnevernsfamilier sliter med. Nordmenn har en ekstrem lojalitet til autoriteter, og mange tenker nok at hvis barnevernet sier at barna blir utsatt for omsorgssvikt, så stemmer nok det. Det er i virkeligheten mye som dreier seg om en såkalt skjønnsmessig vurdering, der den sakkyndige gjerne har en udefinerbar magefølelse etter å ha observert en familie i en ekstrem situasjon, for familien opplever ofte at den kan bli splittet av grunner den ikke kan påvirke. Det er altså ikke sikkert at informasjonen en får gjennom en observasjon er representativ.

Det som gjør dette spesielt alvorlig er at vurderinger som barnevernet tar sjelden blir overprøvd av en dommer. Dette er vurderinger som, i mangel av beviser, kan bli påvirket av fordommer, og det er noe de fleste har. Disse fordommene kan bli overført til rapporter, ikke nødvendigvis bevisst, men de ordene en velger kan avgjøre hele saken. Hvis saksbehandleren har en vag følelse av at mor er kald eller har psykiske vansker, og setter denne diagnosen på eget initiativ, vil den sannsynligvis ikke bli dementert i form av en faglig vurdering. Det er en av grunnene til at vi ser noen av de nevnte overaskende konklusjonene i saker som dreier seg om minoriteter, funksjonshemmede, fattige, unge foreldre og de som havner utenfor et A 4-format. Jeg tar ikke til orde for å angripe barnevernet eller å fjerne det, men for å gjøre denne etaten bedre. Den må bli mer profesjonell og faktisk lytte til de som allerede er profesjonelle innen sitt eget felt.

 

Advokater slå alarm:Barnevernet tar for mange barn

Festivalbyen

plakat for jazzfestival og filmfestival.

Byen er stolt over de to største festivalene sine.

Haugesund er stolt over de to store festivalene sine, de som minner folk i sør-fylket på at Rogaland faktisk strekker seg til et stykke nord for Boknafjorden. Jeg gikk langs kaien sist fredag, lyttet til musikk fra festivalscenen og kikket litt i salgsbodene. Det var en litt snodig opplevelse.

Jazz er jo veldig internasjonalt, og Norge har etter hvert blitt en mosaikk av ulike kulturer, men det var likevel litt rart å se på folkelivet under festivalen. Koplingen mellom jazz og sild, vår egen kultur, ser til å være borte, og det var i stedet mulig å kjøpe japansk og thailandsk mat, i tillegg til pizza og bakt potet med bacon. Festivalen heter tross alt Sildajazz. Det var dessuten de typiske festivalbodene som solgte fotball-trøyer, lakris og andre ting som tiltrekker seg unger. Jeg vet ikke hva som kunne vært den rette matkulturen, men det er mye New Orleans-jazz i gatene disse dagene og da er gumbo, redbeans & rice, jambalaya eller crayfish fantastiske alternativer.

Ei av salgsbodene slo til med fristende stinkbomber. Kultur blir ikke mer folkelig.

Ei av salgsbodene slo til med fristende stinkbomber. Kultur blir ikke mer folkelig.

Jeg var også til stede under åpningen av festivalen der regjering, fylke og kommune var represent med politikere. Ap mente naturligvis at alt er bedre når de får styre, og Haugesunds ordfører klarte ikke å svare på de få spørsmålene han fikk uten å komme med flere angrep på Høyre. Alle mente det var deres parti alene som støttet kulturen, og som derfor sørget for at Haugesund kom på kulturkartet. Det beste jeg kan si om kulturen her er at den er folkelig, og det er ikke et skjellsord i mine ører, men jeg kunne nok tenkt meg en viss utvikling når det gjelder gatebildet. Det nærmer seg forøvrig filmfestivalen og den er fullstendig anonym, for alt foregår inne i den utdaterte kinoen.

Det er ikke mye stas med film ute i regnet, men det hadde vært greit om festivalen var litt synlig likevel. Men for all del, jeg elsker august i Haugesund. Det er Havnedager og sildabord til helga.

OL bak fasaden

Det var så mange negative overskrifter om Rio før OL at en kunne lure på om det var mulig å gjennomføre lekene. Nå har jeg ikke sett på noen av sendingene, men leser aviser. Jeg vil derfor tro at jeg hadde fått det med meg hvis media var opptatt av hva som skjedde bak fasaden, men det virker ikke å være noe fokus på det.

Noen vil kanskje si at må være sånn, at fokuset må være på det sportslige, men jeg lurer på om det er mulig i et utviklingsland. Det mest interessante så langt er det de ikke rapporterer. Det har så vidt jeg har forstått vært en del tilfeller av manglende sikkerhet, matmangel på arenaene og frivillige som ikke vet hvor de skal være. Det kunne i tillegg ha vært litt fokus på den enorme fattigdommen i landet og byen. Kommer de til å få noen fordeler av at byen får store inntekter?

Det var noen utøvere som var kritiske i forkant, men utelukkende fordi de hadde fokus på sin egen sikkerhet. Hva med å kritisere dette sløseriet i et fattig land? Det er mye prestisje bak Rio 2016, og det blir gjerne omtalt som det første OL i et utviklingsland. Er vi så innstilt på at de skal lykkes at vi godtar ting vi ikke hadde godtatt fra andre arrangører? IOC liker symbolikk og det er alt det er når de har et Refugee Olympic Team. Laget har ti utøvere, men disse kommer sikkert ikke fra  Colombia, Eritrea, Somalia, Sudan, Nigeria og Republikken Kongo. Dette er bare noen av landene med mange fordrevne mennesker, og FN rapporterte i sommer at tallet kom opp i over 65 millioner i fjor. Noen av disse landene har store grupper som er flyktninger i sitt eget land. Dette har pågått i årtier og vi har altså hatt mulighet til å hjelpe lenge før «nesten-europeiske» syrere kom til Europa.

Når det gjelder utøverne hadde det ikke forundret meg om noen av dem fikk en uvanlig formsvikt etter konkurransene i Rio.

Historiske hender

bilde av omslaget til reisen til london

Besteforeldrene mine fikk denne boka i julegave i 1946. Den er en fascinerende beskrivelse av regjeringens spektakulære flukt fra nazistene i 1940.

Jeg har skrevet flere kjærlighetserklæringer til boka på denne bloggen. Jeg elsker bøker, noe som kanskje er litt overraskende etter som jeg både har lav lesehastighet og fordi jeg noen ganger må jobbe mye for å forstå det jeg leser. Det er altså en krevende aktivitet, men det er absolutt verdt innsatsen. Jeg leste ikke noe særlig før jeg var tolv år, men denne fascinasjonen har fulgt meg siden.

Det er ekstra spennende å bla i gamle bøker, for da tenker jeg på historien som skjuler seg bak. Jeg tenker på hvilke hender som har bladd over til neste side i tidligere generasjoner. Jeg finner av og til bokmerker, huskelapper og andre typer notater inne i bøkene. Jeg fant f.eks.et bokmerke fra en bokhandler i Bodø i ei av bestefars bøker. Den ble nok kjøpt i Bodø og ble med da familien flyttet hjem etter krigen. Jeg tok mange turer til Bodø da vi bodde i Halsa 18 mil unna, og gikk ofte gjennom den gata mora mi hadde bodd i. Det var gøy å tenke på at hun hadde løpt langs de samme gatene i det som var en fremmed by for meg, men hennes hjem 70 år tidligere. Hun flyttet forøvrig til Haugesund  i 1948.

Det er noen bøker som har blitt lest i samme familie i generasjoner, og det gjør det spesielt spennende å stryke fingrene over det gamle, gule papiret. Det er nesten som å strekke hånda tilbake og ane at de gamle fra barndommen er der fremdeles. Det er nesten som at jeg er tilbake i bestemors hage i Kong Sverres gate, drikker saft og blir servert så mye god mat at jeg knapt nok orker å puste. Det er ikke uvanlig at gamle bøker har en håndskrift som sier f.eks. hvem som ga den i gave til hvem. Det er spesielt å holde i ei bok som jeg vet ble lest i familien under krigen f.eks. Det er også noen bøker som har notater i margen i form av kommentarer, oversettelser eller ord som mangler i f.eks ei ordbok. Jeg liker også elektroniske bøker. Det er veldig lettvint og behagelig, men det blir nok ikke det samme å arve noe som krever batteri. Det er vel dessuten små muligheter for at noen dingser kan lese disse filene om 100 år.

Jeg lurer på hva de neste generasjonene kommer til å tenke om oss. Jeg håper de tenker og strekker hånda bakover. Jeg ønsker jeg kan holde den, men bøkene og minnene er alt jeg kan tilby.

Falske bekymringsmeldinger

barn med raseriutbrudd

Det er ulike grunner til at barn uttrykker sinne, men det blir i økende grad vurdert som sykdom eller symptom på omsorgssvikt.
Kilde: rafa2010 via flickr

Det er en stund siden jeg skrev om barnevernet, men det er et emne jeg har engasjert meg i tidligere. Jeg er enig med de som hevder at barnevernet gjør mye bra, men jeg har vært mest opptatt av det jeg mener bør reformeres. Det er ikke noen tvil om at vi trenger denne etaten og at den har gjort mye bra for mange barn, men jeg tror likevel systemet har svekket barns rettssikkerhet unødvendig mye. Jeg ble minnet på dette igjen da jeg i dag kom over et spørsmål noen hadde stilt på forumet til klikk.no: Er det virkelig sånn at du kan sende falske bekymringsmeldinger til barnevernet, uten at det får konsekvenser for melder?

Svaret er faktisk ja. Det er mange som har opplevd at bekymringsmeldinger blir brukt bevisst som en hersketeknikk. Det kan være en ren hevnaksjon, men meldingen kan også brukes for å sette motparten ut av spill i en konflikt. Jeg har opplevd flere typer konflikter, både i arbeidslivet og privat, der en falsk bekymringsmelding har inngått som en del av strategien.

Jeg kan godt forstå at mange er redde for barnevernet. Det hender nemlig at ansatte i barnevernet misforstår formålet med loven, som er å «sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid.» Loven sier også at den «skal bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår.»

Dette er litt vagt, men loven er ganske spesifikk i § 4-12  når den lister opp situasjoner der barnevernet kan gjøre et såkalt vedtak om omsorgsovertakelse. Det er egentlig ikke mye rom for tvil der. Ansatte i barnevernet er sikkert ikke glad i det fokuset de får i media, men de sitter sannsynligvis på løsningen selv. Det dukker med jevne mellomrom opp saker der barnevernet har kommet til overraskende resultater, og der det virker som at bekymringsmeldingen ikke var realistisk. TV2 rapporterte om en sak i Skodje kommune som er en av de verste jeg har hørt om. Det høres muligens ut som en tabloid overskrift som behandler saken litt lettvint, men det stemmer faktisk at skolen sendte en bekymringsmelding utelukkende fordi foreldrene spurte om større utfordringer i matte for sønnen, og fordi de skal ha hatt en problematisk kommunikasjon med skolen.

Dette er egentlig en gjenganger, for foreldrene har i en god del av de sakene som havner i media blitt anklaget for for mye eller for lite omsorg. Det er en situasjon der det er umulig å vinne. Hvis en blir anklaget for for mye omsorg, som i realiteten er å sette diagnosen Munchhausen på foreldrene (ofte mor), er en selvfølgelig skyldig hvis en aksepterer diagnosen. Hvis en ikke gjør det blir det tolket som et bevis på Munchhausen. Et par google-søk avslører raskt at det er mange saker som dreier seg om barn som blir hentet på fødeavdelingen før mor og barn blir utskrevet fra sykehuset. Dette skjer tilsynelatende uten at foreldrene får noe informasjon på forhånd. Det er også en god del saker der enten melder eller saksbehandleren bruker ord som psykisk sykdom eller en spesifikk diagnose på eget initiativ, og hvis disse formuleringene blir stående i en rapport, kan de bestemme utfallet på saken.

Loven sier at barnas beste skal veie tyngst, og jeg kan se argumentet om at barnas beste og foreldrenes ønsker ikke nødvendigvis er det samme, men det virker likevel ganske spesielt at det noen ganger kan være tilfeldigheter som avgjør en sak. Barnevernloven sier i § 4-4 at «barneverntjenesten skal, når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for det, sørge for å sette i verk hjelpetltak for barnet og familien.» Det kan naturligvis være ting vi utenforstående ikke vet, men det virker noen ganger som at lista med mulige hjelpetiltak blir satt til side, og en direkte omsorgsovertakelse blir prioritert. Da hjelper det faktisk ikke at foreldrene ønsker å samarbeide.

Jeg vet ikke om folk flest tenker over hvor alvorlig det er å sende en falsk bekymringsmelding. Det er nødvendig med bekymringsmeldinger noen ganger, men dette dreier seg ikke bare om retten til å oppdra barna. Foreldrene blir i realiteten anklaget for overgrep eller omsorgssvikt, og det er straffbart. Når melderen har levert rapporten sin lever saken sitt eget liv, og foreldrene må bevise at de er uskyldige. Det er faktisk ikke mange, hvis noen i det hele tatt, som kan bevise at de er uskyldige. Det er likevel et krav noen foreldre må leve med. En bør derfor vurdere om det er andre muligheter enn en bekymringsmelding. Det finnes kanskje ikke alternativer, for vi må ha muligheten til å melde om overgrep der det skjer, men det er også bekymringsfullt at melderen kan lyge uten at det får konsekvenser.

Riksadvokaten ba forøvrig Oslo-politiet om å slå hardere ned på falske voldtektsanmeldelser i 2012. Det er et liknende prinsipp her, for selv om vi liker å tro at det ikke er noen meldere som lyger, vet vi at det skjer. Det er menneskelig å utnytte muligheter til å angripe folk en ikke liker. Jeg angriper ikke barnevernet, for de kan ikke gjøre annet enn å samle informasjon og vurdere om det er noen grunn til bekymring, og selv om de aller fleste meldingene kanskje er reelle, er det heller ingen tvil om at barnevernet blir misbrukt. Etaten blir brukt som et våpen mot andre, og i tillegg til de alvorlige konsekvensene dette kan få for både barna og resten av familien, er det alvorlig å tvinge barnevernet til å bruke ressurser unødvendig. Det er også alvorlig at noen, som i Skodje, sikkert har de beste intensjonene, men resultatet blir likevel det samme.

Jeg vet ikke om det er noen løsning på dette problemet, men jeg peker på at det er et problem i noen saker. Sammenlikningen med voldtektsanmeldelser er en påminnelse om at det ikke skjer ofte, men at det skjer. Det er ingen som har mer makt til å gjøre veldig store inngrep i familiens liv. Det er heller ingen andre etater som i like sterk grad avviser all kritikk. Foreldre og barn har i veldig liten grad mulighet til bli hørt. Da virker det rart at ingen er opptatt av kvaliteten på bekymringsmeldingen. Denne artikkelen fra Tidsskrift for Norsk psykologforening illustrerer noe av utfordringen. Saken dreier som ett av flere opprop der fagfolk har uttrykt bekymring for barnevernet.

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 104 andre følgere

%d bloggers like this: