RSS Feed

Author Archives: John Olav Ytreland

Veien tilbake

mørk gate med Venus på himmelen. Jeg liker å se opp på mørke kvelder, men mørke/manglende informasjon her nede kan også være skummelt. Opplevd fare og reell fare er likevel ikke alltid identisk.

Jeg liker å se opp på mørke kvelder, men mørke/manglende informasjon her nede kan også være skummelt. Opplevd fare og reell fare er likevel ikke alltid identisk.

Jeg har vært inne på i en rekke innlegg at kildekritikk er like viktig i forskning som i f.eks. journalistikk. Det har vist seg gang etter gang at vi ikke kan stole på noen utelukkende fordi de hadde den rette tittelen fra det rette universitetet. Det er en vanlig kilde til feilinformasjon fordi vi antar mer enn vi vet.

En forskergruppe gikk på midten av 1990-tallet systematisk gjennom 30 års forskning på tardive dyskinesier. Det dreide seg om 500 forsøk som hadde brukt 90 ulike medikamentelle behandlinger av denne tilstanden, som er en alvorlig bivirkning en kan få etter langvarig bruk av antipsykotiske medikamenter (f.eks. behandling av schizofreni). De kom fram til at dette ikke hadde resultert i noe nyttig, og den viktigste behandlingen er ifølge Norsk Helseinformatikk frendeles å unngå denne tilstanden, altså holde seg på en så lav dose at en ikke får disse ufrivillige bevegelsene i ansiktet og munnen.

Jeg har hentet disse opplysningene fra kapittel 10 i boka Testing Treatments: Better Research for Better Healthcare. Kapittel 10 er tilgjengelig på nettstedet U.S. National Library of Medicine. Les mer. Det samme kapittelet viser til en gjennomgang av forsøk på legemiddelet Nimodipin. Det ble opprinnelig brukt til å behadle høyt blodtrykk, men dyreforsøk tydet på at det kunne redusere faren for hjerneskade etter slag. Studiene viste varierende resultat, og da en gikk systematisk gjennom studier som til sammen hadde inkludert 8 000 pasienter, konkluderte en med at det ikke var noen positiv effekt for slagpasienter. Da en deretter gikk gjennom det opprinnelige dyreforsøket fant en at både utførelsen og tolkningen var så upålitelige at en ikke kunne bruke forsøket som bevis. Det hadde med andre ord aldri vært noe grunnlag for den hypotesen en ville teste.

Det sier seg selv at vi ikke kan senke kravene til alternative behandlingsfirmer, men det er mye som er langt mindre alternativt enn mange er klar over. Jeg tenker på det temaet jeg har skrevet om i de to siste innleggene, mental helse. Dette er et mer komplisert spørsmål enn å avgjøre om stemningsleiet er nedadgående eller ikke. Det er viktig å finne ut hvorfor det er det. Sykdom og smerte kan påvirke psyken, men medisiner kan også spille inn. Det er nesten ingen som snakker om at medisiner f.eks. kan skade mitokondriene og hindre opptak av vitaminer, men det er en realitet. Jeg mener ikke med det at vi skal unngå medisiner. Det er ingen tvil om at medisiner hjelper oss, men det blir feil å tro at vi kan ta medisiner ukritisk uten konsekvenser.

Leger liker ikke pasienter som finner informasjon på nettet, men jeg oppfordrer andre til å undersøke hvilken effekt en bestemt medisin vil ha, og ta det opp med legen. En bør ikke gjøre research for å finne grunner for å avvise medisinen, men for å lære litt om hvordan en kan redusere de mest negative bivirkningene. Jeg mener at mitokondrieskader, redusert vitaminopptak og matvarer/urter som påvirker medisinene er ting er bør ha fokus på. Når kroppen er i ro står hjernen for 20 prosent av kroppens energiforbruk. Det er vel ganske logisk at hjernen liker drivstoff av god kvalitet, og det er derfor ikke likegyldig hva vi spiser. Vi kan ikke ha en god nok nevrologisk fungering på usunn mat. Serotonin er viktig i psykiatrien, for hvis en har for lave nivåer av dette i hjernen kan en utvikle angst og/eller depresjon, og det er tanken at medisiner skal øke nivået. Serotonin er et stoff som overfører impulser mellom nerveceller, så det er åpenbart et problem når det er et underskudd. Det aller meste av dette stoffet blir produsert i tarmen, og jeg tror det er mye å hente på en sunn livsstil.

Jeg mener ikke med det at medisiner ikke har noen plass i behandingen, men en bør også vurdere om det er noen livsstilsvalg en kan ta for å hjelpe kroppen. Jeg har framsnakket kognitiv terapi mange ganger. Det er noe jeg tror på, for det handler ikke bare om å få hjelp til å forandre negative tanker i øyeblikket, men også om hvordan en kan bruke denne teknikken uten hjelp fra andre. Det blir da en livsferdighet en kan benytte seg av når livet blir vanskelig.

Jeg kom nylig over en behandlingsform i Stavanger som hørtes veldig spennende ut. Sykehuset der har en såkalt affektbevissthetsgruppe. En møter da i mindre gruppe for å snakke om ulike følelser. Deltakerne skal gjennom en følelse hver uke i 11 uker, og hensikten med dette er å forberede dem på individuell atferdsterapi. Det er faktisk veldig nyttig, for det er ikke lett å snakke om noe når en kanskje ikke har det nødvendige ordforrådet. Det er litt som med små barn før de har utviklet språket nok. Det kan f.eks. være veldig mye forskjellig inkludert i «vondt i magen» eller «kjedelig». Det er først seinere de kan fylle inn nyansene.

Det er kanskje sånn med mange voksne også. Det er lett å si at vi er deprimert, men det kan like gjerne være noe helt annet. Det hjelper generelt å snakke om det som plager oss, for det som i utgangspunktet ikke var så alvorlig kan fort vokse til å bli et stort, skummelt monster i tankene våre. En må uansett starte med en henvisning fra fastlegen, og jeg oppfordrer de som sliter til å diskutere det med legen sin.

Les mer på Helse Stavanger.

Reklamer

Den positive depresjonen

The message of this lecture is that black holes ain’t as black as they are painted. They are not the eternal prisons they were once thought. Things can get out of a black hole, both to the outside, and possibly to another universe. So if you feel you are in a black hole, don’t give up. There’s a way out. Stephen Hawking fra The Reith Lecture

Jeg avsluttet Spøkelset i maskinen med et spørsmål om depresjon hadde noen fordeler. Jeg tenkte på en overskrift jeg nettopp hadde sett. To amerikanske forskere mente i 2010 at evolusjonen hadde bevart dette genetiske anlegget fordi det var noe vi hadde fordeler av. Jeg bare ristet på hodet av det, for dette hørtes mer ut som en mening enn solid forskning. Det er for det første mange eksempler på at skadelige gener har overlevd. Det er ikke så enkelt at vi bare beholder de trekkene vi har fordeler av.

Jeg er ikke motstander av forskning, men jeg liker ikke tendensen til å stole så mye på autoriteter at vi ikke kontrollerer kvaliteten på arbeidet deres. Det kan samfunnet gjøre gjennom å kopiere studier, som enten vil bekrefte eller avkrefte funnene. En kan også vurdere kvaliteten på tidligere forskning gjennom å vurdere grunnlaget for forskningen. Det dukker med jevne mellomrom opp saker som viser at kildekritikk ikke er helt bortkastet. Jeg vet ikke om at dette er et sånt tilfelle, men det virker umiddelbart mistenkelig når noen hevder at depresjon er en gave fra evolusjonen. De to amerikanske forskerne mente at depresjon gir individet en fordel fordi en da kan fokusere på kompliserte dilemmaer en må ta stilling til. Journalisten bak artikkelen hentet inn et avvikende syn fra Thomas Nilsen ved Aarhus Universitet. Han var delvis enig, for evolusjonen kan ha beholdt trekk som kommer ei større gruppe til gode. En deprimert person trekker seg gjerne unna, tilsvarende et såret dyr som enten forlater flokken eller blir drevet ut. Dette kan altså hjelpe gruppa.

Jeg er likevel ikke helt med på at evolusjon spiller en rolle. Teorien sier at det er den sterkeste eller den mest tilpasningsdyktige som overlever. Samfunnet tenker gjerne at depresjon er en svakhet, noe vi må kvitte oss med. Det får meg til å tenke på mennesker som Stephen Hawking, Mark Twain, Abraham Lincoln og Winston Churchill. Den førstnevnte fikk diagnosen ALS da han var 21, og fikk vite at han hadde to år igjen å leve. Det var ikke overraskende at det ga han en depresjon, men vi vet hva som skjedde videre. Mark Twain ble naturlig nok deprimert da dattera hans døde bare 24 år gammel, og Lincoln opplevde at den yngste sønnen hans døde. De fleste er enige i dag om at han forandret verden. Han var veldig delaktig i å opphevelsen slaveriet i USA, samt i å redde unionen. Winston Churchill slet med depresjon hele livet, og hadde kanskje aldri fått lede noen ting som helst i dag, men han inspirerte britene til å kjempe mot Hitler i en verden som må ha sett veldig mørk ut.

Et sort hull. Sorte hull er objekt med ekstremt høy tetthet. En trodde tidligere at ingenting slapp ut, ikke lys heller. Stephen Hawking mener det er håp. Foto: NASAJPL-Caltech

Sorte hull er objekt med ekstremt høy tetthet. En trodde tidligere at ingenting slapp ut, ikke lys heller. Stephen Hawking mener det er håp. Foto: NASAJPL-Caltech

Jeg er ikke begeistret for de som lager lister over kjendiser med en psykiatrisk diagnose hvis budskapet er at disse plagene var noe positivt, for det er ikke sånn verden er. En kan kanskje argumentere for at depresjon gjør oss mer reflekterte, men psykisk sykdom blir som regel brukt mot de som har en diagnose. Kjendiser blir gjerne hyllet for sin åpenhet når de snakker om psykisk helse, mens andre blir hardt straffet av samfunnet.

Det hadde neppe vært en fordel, verken for individene eller samfunnet, hvis vi hadde tenkt på de fire eksemplene som svake. Samfunnet ble derimot sterkere fordi disse individene klarte å leve med depresjon. Jeg skulle ønske flere møtte den holdningen, men samfunnet er mer en ulveflokk som tvinger et skadet medlem ut. Artikkelen på forskning.no nevner noen eksempler på når en mild depresjon kan være en fordel, men jeg viser til den for mer informasjon. Les mer .

Det er store nyanseforskjeller når det gjelder depresjon. Jeg vil hevde at det er en naturlig reaksjon på de mange brutale erfaringene vi får i livet (dødsfall, økonomi, konflikter i arbeid eller i privatlivet, sykdom/smerte). Det er vanlig med sykemelding og minst mulig aktivitet når en er syk, men et totalt fravær av mennesker og aktiviteter er neppe heldig hvis en er deprimert. Mange vil ha nytte av gruppesamtaler ved DPS eller kognitiv terapi. Det siste er spesielt nyttig, for det dreier seg om å lære livsferdigheter.

Dette har vært en slags serie om depresjon. Jeg tenker meg ett innlegg til om hvordan en kan takle disse vanskene.

Spøkelset i maskinen

En blogger jeg følger delte nylig en sak fra The Cut, et av flere merkevarer fra New York Magazine (kjent på nettet som newmag.com). Den handler om et tema jeg tror mange kjenner seg igjen i, misnøye med hvordan livet som voksen utviklet seg, eller ikke utviklet seg. Ask Polly er en spalte (noe liknende Dear, Abby) der lesere kan skrive til Heather Havrilesky og få råd. Jeg kan forstå kvinnen bak innlegget Broke and Mostly Friendless, and I’ve wasted My Whole Life, selv om hun er i overkant hard mot seg selv.

Det minner meg om en blogger jeg følger sporadisk. Hun skrev en gang om det hun kalte, FOMO og FOBO, fear of missing out og fear of being ordinary. Den amerikanske kvinnen flyttet med mannen sin til Seoul i Sør-Korea der begge jobbet som engelsklærere i en periode, men de flyttet hjem igjen til USA for at han skulle fullføre studiene. Hun var hjemmeværende da, og jeg mener å huske at hun var mye alene fordi de bodde litt avsides. Det var da disse tankene kom, og hun fikk seinere diagnosen bipolar lidelse. De bor for tiden i Hong Kong, der jeg tror de jobber på et leseprosjekt for barn, så hun fikk nok den muligheten hun ikke kunne se tidligere.

Jeg kan ikke si så mye om hvordan de to kvinnene har det, men de beskriver egentlig en situasjon der kognitiv terapi sannsynligvis vil virke. De får meg også til å tenke på det engelske idiomet «ghost in the machine.» Det startet som en kritikk av filosofen Descartes’ idé om dualisme, tanken om at hjernen og sinnet er atskilte og uavhengige substanser. Han mente at siden sinnet ikke var fysisk kunne det ikke kontrolleres av den fysiske hjernen. Den engelske filosofen Gilbert Gyle formulerte seinere uttrykket «ghost in the machine» som en kritikk av den dualistiske teorien. Han mente at sinnet og bevisstheten vår i aller høyeste grad var avhengig av hjernen, noe annet ville vært å ha et spøkelse i maskinen. Han mente det måtte en form for samarbeid til for å gjøre ikke-fysiske ideer i stand til å påvirke fysiske handlinger. Begrepet kom etter hvert inn i språket som et idiom, og blir f.eks. brukt om program/maskinvare som oppfører seg i strid med det mennesker ønsker. Vi sier gjerne at maskinen har sin egen vilje.

Det virker noen ganger som et treffende bilde på oss mennesker også. Det er ikke alltid lett å bli klok på hvordan hodene våre fungerer. Vi kan oppfatte våre egne sinn som «a ghost in the machine» noen ganger. De gjør ikke alltid som vi vil. De plager oss med negative tanker og skam, men det er mulig å gjøre noe med dette. Vi kan forandre tankene.

Jeg følger forfatteren Ren Warom, og hun var kanskje i en liknende situasjon. Hun hadde en periode for et par år siden der hun ikke klarte å få ut de bokideene hun hadde. Jeg tror ikke hun hadde publisert noe, men hun hadde ideer til bøker. Hun fokuserte på å lese bøker som hun kommenterte på bloggen, samt at hun skrev/snakket om hva hun gjorde for å takle livet. Jeg mener å huske at hun hadde schizoid personlighetsfortyrrelse. Du kan forøvrig finne henne på WordPress og You tube. Hun snakket også om seasonal affective disorder (SAD) ved et par anledninger, populært kalt vinterdepresjon i Norge. Det Ren Warom gjorde fungerte bra, og hun har så vidt jeg vet publisert i alle fall to bøker siden den tid.

Det er mye en kan gjøre for å takle den mørke tida av året. Jeg tenker mye på det som fascinerer meg mest, verdensrommet, og Sola er høyinteressant i disse dager. Vi snakker om at dagene blir mørkere så snart Sankt Hans er overstått, og vi gleder oss til Sola snur like før jul, men vi er faktisk nærmest Sola i januar og lengst fra den i juli. Det er vinkelen på strålene som avgjør om det er vinter eller sommer. Vi opplever det som at vi står stille, men vi beveger oss i en rasende fart gjennom verdenrommet. Jorda roterer, samtidig som den går i bane rundt Sola, og hele solsystemet roterer rundt senteret av Melkeveien. Jeg vet ikke hva andre tenker om dette, men jeg synes det er spennende og betryggende å være en del av denne stabile reisen gjennom verdensrommet.

Jeg liker å se opp, f.eks. på vakre Venus en desembermorgen.

Jeg liker å se opp, f.eks. på vakre Venus en desembermorgen.

Når det gjelder spørsmålet om vi er alene eller ikke, tilhører jeg nok de som tror det er liv på andre planeter, men jeg tror samtidig det er irrelevant. Det mest sannsynlige er at det ikke er mulig for oss å ha noen form for kontakt. Jeg blir ikke skremt av tanken om at vi kanskje er de eneste intelligente livsformene i vår del av universet, men jeg får ofte inntrykk at den tanken kanskje er skremmende for noen av de som jobber med dette til daglig, f.eks. astrofysikere. Både intelligent liv-debatten og den årlige syklusen i solsystemet vårt viser at vi tenker litt negativt.

Det er science fiction-forfattere som har tenkt på dette også. Isaac Asimov skapte i Robot-serien, Galactic Empire-serien og Foundation-serien et univers der mennesket er den eneste intelligente skapningen. De koloniserte andre planeter, og kom etter hvert til å se på jordboere med avsky og forakt. De hadde den holdningen til oss som eventuelle aliens sannsynligvis vil ha. Jeg sammenlikner dette med å være alene i vårt eget samfunn, og er ikke overbevist om a vi skal ta alt personlig. Vi kan tenke at vi blir ignorert fordi det er noe galt med oss, og kanskje la dette utvikle seg til selvforakt, men det er ikke den eneste muligheten. Det er mulig å snakke seg både inn og ut av en depresjon, og det siste er absolutt å foretrekke. Psychology Today har en interessant artikkel om dette, 5 Ways to Keep Loneliness From Turning Into Depression.

Det er mange gode råd på nettet om hvordan en kan holde humøret stabilt gjennom den mørke tida. De vanligste er kosthold (ikke minst vitamin D), fysisk aktivitet (spesielt utendørs), sosialt samvær med mennesker som gir deg mer energi. Jeg skriver ellers mye og jeg løfter blikket. Jeg liker å se opp når det blir mørkt, for stjernene og planetene der ute fascinerer meg. De er mer synlige når det er mørkt, og mørket gir meg på en måte mer lys. De gir meg noe å fokusere på. Det er en slags meditasjon. Jeg vet likevel ikke om vi kan forvente et liv uten mørke øyeblikk, men vi kan gjøre dem kortere.

Kan depresjon rett og slett være et gode? Jeg skal tenke på det til neste gang.

Weltschmerz

To be a jedi is to face to truth, and choose. Give off light, or darkness, Padawan. Be a candle, or the night. Yoda

Jeg åpnet med et sitat fra Star Wars jeg liker veldig godt. Jeg kunne også ha startet med denne klassikeren fra Yoda: Do or do not. There is no try. Det handler om å forplikte seg til noe, i dette tilfellet om å behandle mennesker rundt oss bra. Jeg nevnte lys i det forrige innlegget mitt, Halvveis ut av mørket, og antydet en overført betydning. Vi kan være lys, og de aller fleste vet hva det dreier seg om. De vet hva de må gjøre for å skape litt lys for andre i en mørk verden. Det handler om valg, om å ta det valget vi vet er rett.

Det er en grunn til at mange av oss ikke gjør det oftere, det er vanskelig, bl.a. fordi samfunnet i mange tilfeller utnytter andres svakheter, eller det de oppfatter som svakheter. Det er også stunder da vi ikke orker, da vi kunne trengt mer lys selv. Jeg blir alltid tankefull i desember. Det er naturlig, for advent er egentlig en forberedelse til jul. Det er en tid som inviterer til ettertanke, mens festen kommer seinere. Det jula representerer for kristne er en forventning om at Jesus kommer tilbake, og i mellomtida må vi være det lyset som gjør verden til et bedre sted. Det er hele hele poenget, at vi skal bli bedre mennesker. Det kan vi være ved å ta de rette valgene. Vi kan være grunnen til at verden er mindre mørk, og det burde angå alle enten vi tror eller ikke.

Jeg har som sagt plass til både alvor og glede i desember, og jeg ser at det er et stort behov for lys i samfunnet. Jeg ble nylig klar over organisasjonen Frivillig. Den har som mål å gjøre det lettere å være en frivillig. Den er aktiv over hele landet, og her i Skien kan en for tiden bl.a. være med på å arrangere aktiviteter for de over 60 år eller hjelpe innvandrerbarn med lekser, mens en i hjembyen min, Haugesund, kan være med på å organisere en lesering ved Bjørgene omsorgsboliger (Røde Kors) eller være gruppeleder for United Sisters (Forandringshuset). Les mer.

Jeg tenker ofte på de som har hjulpet oss, de som har gjort vår verden mindre mørk. Vi har flyttet en del ganger fordi det var vanskelig å finne arbeid der vi bodde. Det ble derfor fire år i Vikebygd utenfor Haugesund, fire år i Dalen i Telemark, to år Meløy i Nordland, fire år i Haugesund, og nå bor vi i Skien. Det er ingen hemmelighet at flere av disse stedene var avhengige av innflyttere, men ikke like flinke til å ta imot dem. Det var kort sagt mennesker der som gjorde bygda mye mørkere enn nødvendig, men vi møtte også mennesker som spredte mye lys.

Det er de menneskene jeg savner, som jeg ønsker fremdeles var i livet mitt. Jeg antar at det er mer en romantisering av fortida, av det livet vi hadde, enn misnøye med det vi har nå. Jeg liker ikke forandring, men det er nå en gang sånn at øyeblikket er tapt når det er over. Overskriften er forresten et interessant ord. Det er tysk, men blir brukt i samme form på både norsk og engelsk. Det er satt sammen av ordene verden og smerte, og var et produkt av den tyske romantikken. De var ikke akkurat solstråler, for de tolket forandring i verst tenkelige beydning, men de hadde rett i noe. Livet kan være en utfordring noen ganger, men jeg velger likevel å være optimistisk. Det er alltid lys et eller annet sted en kan finne.

Vi trenger ikke være så store, kraftige lys selv, men vi bør gi litt til andre når vi har overskudd til det. Jeg har ikke hatt julestemning på noen år, men desember er ikke så verst likevel. Alle trenger det lyset denne høytiden tilbyr.

Dobbel diskriminering

Sola skinner gjennom vinduet og skaper en regnbue på golvet. Regnbuen er et gammelt symbol på frihet, brukt av indiianere i Peru, Bolivia og Equador. Den hører i vår kultur til barndommen, ikke voksnes rettigheter.

Sola skinner gjennom vinduet og skaper en regnbue på golvet. Regnbuen er et gammelt symbol på frihet, brukt av indiianere i Peru, Bolivia og Equador. Den hører i vår kultur til barndommen, ikke voksnes rettigheter

Det er ingen hemmelighet at jeg noen ganger har vært ganske misfornøyd med nordmenn, faktisk i så stor grad at jeg ga mine landsmenn en diagnose en gang, den norske personlighetsforstyrrelsen.

Det er ikke det at jeg ikke liker Norge eller nordmenn, men vi kan være litt tungrodde. Vi ser ikke alltid konsekvensene av de meningene vi har. Jeg tenker f.eks. tilbake til Syriakrisen. Det er alltid en behagelig og takknemlig oppgave å være i opposisjon på Stortinget, og de partiene som i Stoltenberg-regjeringen hadde forsvart en restriktiv innvandringspolitikk, og sågar sendt en del mindreårige ut av landet, kunne plutselig ta til orde for mer eller mindre åpne grenser. Media fulgte opp og gjorde det de kunne for å presse Solberg-regjeringen til å slippe alle inn. De gikk så langt, i iveren etter å skape sympati, at de publiserte en del saker som de må ha visst var oppspinn.

En kan tenke seg hva som vil skje hvis vi tar imot langt flere enn vi klarer å finne en plass til i samfunnet. Vi har tross alt et ansvar for å gi flyktningene et godt tilbud, samtidig som vi skal opprettholde de samme tjenestene for resten av befolkningen. Det er ikke det mange vil høre, men stabilitet er viktig. Vi har ikke et realistisk forhold til religion heller. Islam liker internasjonalt å markedsføre seg som toleransens, fredens og kjærlighetens religion, og jeg har inntrykk av at dette er det populære synet i Norge også. Det er faktisk så akseptert at en ikke er villig til å se noen andre muligheter. Vi godtar med andre ord at andre land har en statsreligion, bare vi slipper det.

Islam er på en måte den nye buddhismen. Den religionen Buddha stiftet har lenge, kanskje alltid, blitt sett på som fredens religion, fordi mange ikke har koplet den til krig. Jeg vokste opp med nyheter som snakket mye om konfliktene i Sri Lanka og Burma, men ingen har nevnt buddhismens rolle. Burma har f.eks. blitt kjent som et senter for buddhistisk aggresjon de siste årene (bl.a. rettet mot muslimer). Det kan altså være en stor forskjell på det inntrykket vi har, og det som faktisk skjer i virkeligheten.

Jeg er på ingen måte en anti-buddhist eller en anti-muslim. Jeg lever godt med ulike religioner i nærmiljøet, men det dreier seg om perspektiv, noe som er relevant når en leser en av artiklene på nrk.no i dag, Utsettes for dobbel diskriminering. Jeg har vært inne på dobbeldiskriminering før, bl.a. da jeg skrev om kvinner som får en Asberger eller ADHD-diagnose i voksen alder. Jeg tror det kan ha mye med forventninger å gjøre. Jenter er kanskje mer tilbøyelige til å fly under radaren, passe inn, og skjule mangler og feil fordi det er den atferden samfunnet forventer. De kan derfor holde seg i periferien av ei gruppe, heller enn å stå utenfor. Jeg foreslo at minoritetsjenter med en nevrologisk utviklingsforstyrrelse kanskje opplever mer diskriminering enn noen andre.

Det er interessant at det forskes på dette. NRK har snakket med en norsk-somalier, som i tillegg til å være afrikansk, er homofil og muslim. Han er altså trippel diskriminert. Da vi tok imot syrerne snakket alle om at «dette skal vi klare» og «det vil ikke koste, for alle skal rett ut i arbeid.» Var det virkelig så enkelt? Det er mange som ønsker seg rett ut i arbeid, men de har ikke muligheten.

Det er i dag stort fokus på transpersoner, og det er en god del som prøver det ut fordi de føler seg annerledes, og tenker at kanskje dette er løsningen. Det er nok ikke så enkelt. Det er mange studier som viser nedslående resultater. Den skotske undersøkelse Trans Mental Health Study 2012, den kanadiske studien Transgender People in Ontario, Canada, eller den australske spørreundersøkelsen Trans Pathway er bare noen av mange som viser hvor vanskelig det er å leve som en transperson. De rapporterer bl.a. om et stort antall selvmord og selvmordsforsøk. Det er selvsagt delvis fordi mange mister venner og familie, og opplever diskriminering i arbeidslivet, men det er også mye som tyder på at en del angrer. Det blir ikke snakket mye om det fordi det er så stort fokus på at dette er løsningen. En ser altså ikke andre muligheter, men en må være klar over at disse menneskene må gjenom en ganske brutal behandling (hormomer og kirurgi).

Det blir for enkelt å avfeie debatt som fordommer. Det perspektivet en bør ha er de mulige konsekvensene dette kan ha for framtida. De mest opplagte er fertilitet og mental helse. Vi forteller barn at dette vil gjøre livet bedre, men vi gir dem ikke de redskapene og ferdighetene de trenger. Jeg ser at kjønnsskifte fungerer for noen, men det er ikke nødvendigvis den ideelle løsningen for alle.

Jeg nevnte islam/buddhisme som et eksempel på at vi ser det vi ønsker å se. Vi ser andre statsreligioner i et annet lys enn vår egen, selv om dette et religioner som driver mennesker på flukt. Vi former disse konklusjonene på mangelfullt grunnlag. Vi gjør sannsynligvis det samme når det gjelder diagnoser også. Det er mange som ikke møter noen forståelse i det hele tatt.

Det er trist at skeive og minoriteter fryses ut i arbeidslivet og på boligmarkedet. Det burde ikke være sånn i Norge, men vi ser ikke noen annen mulighet enn at vi viser verden hva toleranse er. Problemet er dessverre langt større enn diskriminering mot homofile, men det føles av en eller annen grunn mer sjokkerende enn diskriminering mot funksjonshemmede. Nordmenn er faktisk ikke mer sympatiske enn de landene vi kritiserer. Den dagen vi ser oss selv i et realistisk lys kan vi kanskje gjøre framskritt.

Halvveis ut av mørket

On every world, wherever people are, in the deepest part of the winter, at the exact midpoint, everybody stops, and turns, and hugs, as if to say «Well done. Well done everone! We’re halfway out of the dark. Back on Earth we called this Christmas, or the Winter Solstice. On this world, the first settlers called it the Crystal Feast. You know what I call it? I call it expecting something for nothing.» Kazran Sardick, Doctor Who

Jeg var en stor Doctor Who fan for en del år siden. Jeg ser en og annen episode i dag også, men hovedsakelig fra de tidlige sesongene. Det er imidlertid en episode fra 2010 jeg skal se i Jula. Den er noe så sjeldent som en ganske bra adaptsjon av Charles Dickens A Christmas Carol. Det er vanligvis lite vellykket når en forandrer på den originale versjonen i iveren etter å gjøre den aktuell, og jeg foretrekker derfor Dickens som et klassisk kostymedrama.

Jeg likte imidlertid denne Doctor Who episoden, bl.a. for den treffende formuleringen «halfway out of the dark». Jeg tok med slutten av replikken også for å vise at dette tross alt var Ebeneezer Scrooge, og han var før forvandlingen en veldig deprimert og negativ skikkelse. Jeg liker uttrykket fordi det er noe for alle der, de kristne, de som hevder å være ateister, og de få som virkelig er det. Det gir ingen mening for meg å fjerne tradisjoner uten å erstatte dem med nye. Det er mange som avviser Halloween, selv om det er en moderne versjon av en keltisk fest som er nesten identisk med norske juletradisjoner. Nordmenn feirer ikke Thanksgivng siden den viser tilbake til en historisk hendelse som er spesifikt amerikansk/britisk. Vi har heller ikke noen form for høsttakkefest, og jeg har innrykk av at stadig flere er så opptatt av kos gjennom advent at de egentlig har glemt både jul og jól. Resultatet er at vi sitter ganske ribbet tilbake uten noe lyspunkt gjennom hele den mørke høsten.

Disse bildene minner meg om vinterlys i den nære fortida mi. Sola viser at vi er en del av en gammel tradisjon, en naturlig rytme i naturen der vi feirer at lyset og varmen er på vei tilbake.

Jeg må si det er med stor undring jeg ser nordmenn gå fullstendig av skaftet dagen etter Thanksgiving. Da starter den amerikanske julehandelen offisielt med Black Friday. De som i slutten av oktober snakket om unorsk og griske forretninger virker mindre opptatt av å protestere mot Black Friday. Vi trenger påvirkning og nye tradisjoner, men jeg synes det er rart at valget falt på Black Friday. Den er ikke en amerikank tradisjon heller. Det er virkelig bare noe butikkene har funnet på for å selge flere varer.

Jeg liker likevel sitatet fra Doctor Who fordi det kombinerer to av de eldste tradisjonene våre, den kristne Jula og den norrøne jól (midtvinterdagen 12. januar). Vi gjør ikke oss selv og vår egen kultur fattigere ved å omfavne det beste fra andre kulturer. Jeg liker denne tida fordi det er mye lys. Det minner meg om at vi kan gjøre livet bedre, for oss selv og andre, hvis vi er et lys. Jeg har en tendens til å bli litt filosofisk i desember, og kommer kanskje litt mer inn på temaet lys i et seinere innlegg.

Om å vokse opp med en fot på autismespekteret og ADHD del 2

Gjesteblogg

Dette er del to av et innlegg som beskriver hvordan det er å leve med ADHD.

Jeg har prøvd etter beste evne å skille NLD og ADHD fra hverandre, og tar derfor sistnevnte diagnose for meg i et eget innlegg (det er så mange likhetstrekk at feildiagnoser forekommer. Det er derfor viktig å holde overlappende diagnoser adskilt. Red. anm). Jeg ble i voksen alder diagnostisert med ADHD etter en grundig utredning som gikk over fem måneder ved DPS. Det var godt, og samtidig vondt, å få ting konstatert.

Vi som har ADHD har et tankesett og handlingsmønster som folk flest ikke vet så mye om. Vi kan synes veldig irrasjonelle, lite gjennomtenkte, impulsive og merkelige. Enkle beskjeder kan fort bli superkompliserte. «Kan du stikke innom Kiwi og kjøpe med deg en kartong egg hjem?» Da begynner hjernen å jobbe, skal vi se egg ja, Kiwi, de står ved siden av pålegget…. Ah, jeg fikk lyst på hamburgerrygg nå. Jeg glemmer eggene og kommer hjem med hamburgerrygg eller ketchup fordi vi manglet ketchup i går, eller var det sennep?

Jeg leste en gang om en som beskrev ADHD/ADD som en som har flere tanker i hodet før frokost enn andre har i løpet av en dag, og det stemmer godt. Vi tar imot på ALLE kanaler samtidig, og bruker utrolig mye krefter og ressurser på å bearbeide inntrykk og følelser på best mulig måte. Alt vi gjør er med livet som innsats.

Himmelen om kvelden. Jeg liker nattehimmelen fordi den minner meg om det andre ikke ser.

Jeg liker nattehimmelen fordi den minner meg om det andre ikke ser.

Som Magnus Jackson Krogh sier blir vi ikke bare sinte, vi blir fly forbanna. Vi blir ikke bare lei oss, vi blir sønderknuste. Vi blir ikke bare glade, vi blir VERDENS LYKKELIGSTE person. Vi opplever ALT 1000 ganger sterkere. Vi sliter med impulskontroll, sammen med et over middels energinivå, som også kan virke slitsomt, stressende og forvirrende på folk rundt oss. (Krogh er en forfatter som har ADHD og har skrevet om diagnosen. Red. anm).

Dette er ting som fort kan misforstås, i den grad at folk tror vi bare søker oppmerksomhet, noe vi slettes ikke gjør. Mange med ADHD sliter også med sosial angst. Det å føle seg sosialt uintelligent er ingen god følelse, som gjør at vi i den type settinger enten kan bryte inn og snakke om noe helt annet, eller trekke oss unna som en form for forsvarsmekanisme.

Så nå vet folk litt mer om hvorfor jeg og andre med ADHD/ADD er som vi er, gjør som vi gjør, og snakker om vi gjør. Jeg velger heretter å IKKE legge lokk på og maskere den jeg egentlig er, og alltid har vært. Jeg har prøvd det i alle år uten hell.

Redaksjonell anmerkning
En kommentar til bildet. Jeg liker nattehimmelen av mange ulike grunner. Jeg tenker i denne sammenhengen på et bilde jeg har brukt selv en rekke ganger tidligere. Forskerne tror at det aller meste av universet består av mørk materie og mørk energi. De kaller den mørk fordi de verken kan se den eller bevise at den er der. De bare vet at det må være noe der som påvirker det synlige universet. Det er ingen annen forklaring som gir mening.

Jeg oppfatter det sånn at denne beskrivelen av ADHD er noe tilsvarende. Utenforstående ser en atferd de ikke forstår. De er ikke klar over at det er en logisk forklaring bak. Det er noe usynlig som påvirker det synlige. Det er en grunn til at noen reagerer med det omgivelsene oppfatter, ofte misforstår, som aggresjon eller en snodig entusiasme etc. Det er den mørke materien deres, og det kan hjelpe andre å tenke over at det kan være noe de ikke ser som forklarer atferden.

Les også del 1.

Om å vokse opp med en fot på autismespekteret og ADHD

Gjesteblogg

Jeg har tidligere oppfordret andre NLDere til å skrive om sine opplevelser. Det er nyttig fordi en da får organisert tankene sine, og kan dermed beskrive denne opplevelsen bedre i møte med hjelpeapparatet. Det er også nyttig for samfunnet å lære mer om hvordan vi opplever livet, og det inkluderer forskere. De trenger mer informasjon om voksne NLDere.

Dette er en gjesteblogg fra en voksen NLDer som har hatt litt andre opplevelser enn jeg har hatt.

Jeg håper å kunne gi andre en forståelse av NLD, en funksjonsvanske som kan gi mange usynlige vansker, til tross for at jeg har problemer med å skrive, med å få det til å se fornuftig ut, og med å sette det inn i en sammenheng. Jeg har derfor bestemt meg for å skrive litt om mine erfaringer med NLD.

Jeg ble diagnostisert med NLD i 2018, i en alder av 51. Jeg var fra 6-årsalderen et barn det ble skapt mye undring rundt. Det ble konkludert med at jeg som barn hadde en dårlig utviklet identitet og virkelighetssans. Jeg ble oppfattet som et destruktiv, umodent barn som hadde problemer med integrerte normer og visuelle-motoriske ferdigheter, og ble derfor henvist til hjelpeapparatet i forbindelse med skolestart. Det innebar bl.a. hyppige besøk til øyenlegen siden både foreldrene mine og skolen mente at jeg ikke hadde normalt syn. De viste til at jeg dultet bort i ting som om de ikke var der, og at jeg ikke hadde noe begrep om min egen plassering i rommet, og ting rundt meg.

Omgivelsene oppfattet meg som lat, vanskelig og dårlig oppdratt siden jeg var et barn med normal intelligens. Barneskolen var et sant helvete, der jeg ikke fikk noen forståelse, men ble derimot tvunget til å gjøre oppgaver jeg ikke hadde noen muligheter eller forutsetninger for å klare. Jeg fordypet meg som 8-åring i legebøker for å finne ut av hvordan kroppen fungerte innvendig. Jeg lette etter svar der, antakelig for å forstå hvordan mennesket er satt sammen, og hvorfor jeg var så annerledes.

Svikt i taktil persepsjon (berøingssansen) og visuell persepsjon
Persepsjon er en skapende eller konstruktiv prosess, hvor inntrykkene organiseres og tillegges mening. Jeg har visuelle-romlige feil som jeg må jobbe rundt, f.eks. at jeg ikke gjenkjenner gjenstander, ansiktsuttrykk og former med en gang.

Jeg fikk som 12-åring mononukleose (kyssesyken), en virusinfeksjon som får lymfekjertlene, spesielt på halsen, til å hovne opp. Legen ba meg om å følge med på om kjertlene minket i størrelse, men det ble starten på et langt mareritt, et mareritt som fortsatt preger meg. Jeg klarer ikke å definere former og størrelse gjennom berøring, heller ikke kopiere utfra tegninger. Det å bedømme og føle gjennom sansene  var en umulig oppgave for meg. Jeg klarte ikke å angi riktig størrelse, og syntes denne lymfekjertelen forandret størrelse hver dag, noe den ikke gjorde. Dette forvirret meg, og jeg skjønte ikke hvordan legen kunne mene at lymfeknutene hadde blitt normal størrelse igjen.

Persepsjon er sanseinntrykk eller sanseoppfatninger, og den påfølgende tolkningen. Det skjer i to trinn: Et sanseorgan stimuleres, som deretter medfører en opplevelse. Den manglende evnen jeg hadde til å bedømme størrelse og form gjennom berøringssansen (taktilt) er en vanlig dysfunksjon knyttet til NLD. Dette skapte en frykt i meg fra barndommen av, fordi det jeg følte og så, stemte ikke med andres oppfatning og mening. Jeg utviklet angst som en konsekvens av at jeg ikke klarte å vurdere meg selv.

Jeg ble etter hvert henvist til BUP for det jeg kaller tvangsspørring. Jeg klarte jo ikke å tolke verden gjennom øynene, og måtte hele tiden ha bekreftelse på ting. Jeg kunne f.eks. spørre om det virkelig var sånn en banan eller en hest skulle se ut. Jeg trengte en verbal bekreftelse på at det jeg observerte med øynene stemte. Det ble nok oppfattet som en tvangsspørring eller avhør at jeg stilte så mange spørsmål. Jeg utviklet sterk skoleangst, og ble fysisk syk av å ikke forstå andre barn. Jeg ble mobbet og lurt, fordi jeg tok alt bokstavelig, og dette førte til en tristhet jeg selv i da har problemer med å føle på.

Illustrasjon fra Pixabay. Trist jente i en folkemengde. En kan bo i byen og likevel føle seg isolert.

Illustrasjon fra Pixabay. En kan bo i byen og likevel føle seg isolert.

Noe av det vanskeligste med NLD er at det ikke er så mange som vet om vanskene, eller forstår dem. Det er på mange måter en skjult funksjonshemming. NLD utgjør bare 1-10 prosent av alle lærevansker (er i litt i tvil om prosentfordelingen), som betyr at den forekommer i bare 01,-1 prosent av befolkningen generelt. NLD skaper et stort gap mellom det jeg vet jeg har av potensiale og evne til å gjøre, og det jeg faktisk kan klare i en gitt situasjon.

Det er som å ha harddisken og komponentene til en datamaskin fra 90-tallet, men ikke ha nok RAM til å kjøre de programmene jeg tenger samtidig. Det føles som at jeg stadig kjemper med hodet, altså harddisken min, for å nå den kapasiteten som kreves for å kjøre dagens operativsystem. Begrepet nonverbale lærevansker er misvisende, for vanskene påvirker ikke bare læring, men hele livsspekteret. Det at en tolker verden i svart/hvitt, har en bokstavelig tolkning, ikke klarer å sette detaljer sammen til en helhet, har vanskeligheter med å tolke ansiktsuttrykk, gester og visuell informasjon, gjør verden annerledes og uforutsigbar for en NLDer som skal navigere i den.

Når man mister så mye mellommenneskelig kommunikasjon og sosiale spilleregler, trekker man seg sakte unna for å redusere det stresset og den angsten det sosiale kan medføre. NLD skaper med andre ord kommunikasjonsbarrierer, og det er frustrerende for de som opplever det. Denne konstante kampen gjør mennesker med NLD mer utsatte/sårbare for psykiske lidelser. NLD er for meg som å leve i en parallell verden inne i den felles verdenen vi alle lever i. Jeg er der sammen med menneskene rundt meg, meg jeg er der uten synkronisering. Det kreves en konstant, samordnet innsats for å nå grensesnittet. Overlevelsesstrategien min er å overforberede, over-prossessere og over-analysere de flest ting. Hjernen min slår seg aldri av.

Det at jeg har en bokstavelig tolkning har ført til mange misforståelser og mye fortvilelse. Jeg ble, som barn, beskrevet å ha betydelige problemer med å forholde meg til vrkeligheten (jeg tolket virkeligheten annerledes). «Hun lyger glatt og uhemmet, synes selv å tro på de hun sier.» Det å kunne forholde seg til og forstå sammensatte samtaler, og gripe mening ut fra dette, har vært noen av de store utfordringene mine.

Funksjonsnedsettelsen har også uttrykt seg i dyspraktiske vansker, som har bakgrunn i utløst emosjonalitet i situasjoner der jeg ikke opplever mestring. Jeg hadde store vansker med å skrive godt nok til at andre forstod det. Det var vanskelig å finne riktig plassering på arket, og å tilpasse størrelsene på bokstavene. Det var en helt umulig oppgve å lære løkkeskrift, som var den vanligste skriftformen på den tida. Jeg hadde dårlige leseferdigheter også, og jeg sleit med å forstå innholdet.

Matematikk var det store monsteret. Jeg hadde ikke tallbegrep, regnet på fingrene, og forstod ikke hvordan jeg skulle sette opp regnestykket. Jeg forstår det fremdeles ikke. Jeg utviklet skoleskrekk fordi angsten for å prestere i disse to fagene ble for stor. Det henger nok sammen med at jeg levde så lenge med store sosiale og følelsesmessige forskjeller jeg ikke var i stand til å forså. Jeg sleit med å kommunisere, og utviklet angst og depresjon i ung alder.

Depresjon viste seg ofte som en snikende tendens mot langsom melankoli, men den største kampen var den frykten som kom snikende da jeg som tenåring ikke klart å forstå og tolke mennesker rundt meg. Jeg leste en gang en analogi som brukes for å visualisere angst. En kan tenke på angst som en kopp med vann der vannet illustrerer angstnivået. Alle har en kopp, men vannstanden er forskjellig fra person til person. Noen starter på et høyere nivå fordi de har en kjemisk ubalanse, og de finner at nivået øker raskere enn andres. Noen angstfremkallende episoder kan gi en varig effekt. Det, og at en ikke helt forstår hvordan ting henger sammen og gir mening, kan være noen av grunnene til at depresjon oppstår.

Jeg ble forvirret av min egen forvirring, men etter en lang utredning vet jeg nå at det er et navn og en grunn bak. Det er lett å se nå at refleksjonene jeg gjorde, og forvirringen rundt forvirringen, var min måte å skildre den labyringen som de uidentifiserte vanskene hadde skapt for meg.

En ikke-verbal funksjonshemming er f.o.f. preget av et stort gap mellom verbale og ikke-verbale ferdigheter. Dette skaper forståelsesutfordringer fordi hjernen ikke kan kommunisere med seg selv i tide. Den behandler informasjonen i to forskjellige hastigheten, den verbale delen og den ikke-verbale delen jobber i ulikt tempo. Det forklarer den skjeve profilen min. Den verbale delen av hjernen min skildrer sannhet gjennom språk, men den er ikke i stand til å arbeide sammen med den ikke-verbale, romlige og visuelle funksjonen. Det er fordi uoverensstemmelsen påvirker arbeidsminnet mitt.

Siden hjernen min går på to forskjellige hastigheter, er hylla i hodet ekstremt liten. Den har, for å fortsette det visuelle, 3 plasser i stedet for 15. Det betyr at de verbale ferdighetene ikke kan kjøres på samme frekvens, og jeg blir sliten og frustrert. Jeg lever i en konstant frykt for ERROR. Det skjer gjerne når jeg må håndtere flere elementer enn jeg kan klare å holde på hylla i hodet samtidig.

Jeg har i det voksne livet mitt sett hvor viktig kommunikasjon kan være. Når det er blandet med psykisk lidelse, kan mangel på kommunikasjonsevner være angstfylt. NLD fortjener forskning og bredere bevissthet, fordi usansett hvilken støtte som er tilgjengelig hvis du ikke kan kommunisere, har du ikke annet valg enn å leve fanget i ensom isolasjon.

Forskning på NLD sier at denne funksjonsnedettelsen påvirker hele utsikten og opplevelsen av verden. Det sies at 65 prosent av kommunikasjonen i en amtale er ikke-verbal, så for en en med NLD kan det være utrolig vanskelig å samhandle med andre. Barn kan bli stemplet som irriterende eller oppmerksomhetssøkende når det i virkeligheten er en atferd som skyldes sosiale funksjonsnedsettelser. Det er lett å etterhvert isolere seg selv fra det sosiale samspillet fordi man ikke forstår hele handlingen i samspillet med andre. Alt som ikke er svart/hvitt er vanskelig å forstå.

NLD-bildet endrer seg med alderen. Jeg har lett etter forskning på dette, men ikke funnet noe. Jeg tror rett og slett det ikke finnes enda, fordi det ikke har gått lang nok tid siden denne lærevansken ble oppdaget. Det er kanskje ikke nok voksne med diagnosen. Jeg opplever at de funksjonene som har gitt NLDere utfordringer tidligere, blir mer merkbare når en har passert 45 år. Styrkene er uforandret, mens svakhetene blir større.

Redaksjonell anmerkning
Forfatteren hadde noen utfordringer med å få god flyt i framstillingen. Jeg hjalp derfor med litt redigering, men det har blitt godkjent før publisering.

Jeg delte opp innlegget. Les om ADHD i del to.

Det er farlig å lese

Overskriften er satt litt på spissen, men det er dessverre noe alvor i den også. Jeg tenker på forskning, eller mer korrekt, på det å lese forskning. Det kan være farlig å overlate til inkompetente lesere å trekke konklusjoner.

Jeg føler meg aldri trygg på politikere f.eks. De har sjelden kompetanse som gjør dem mer egnet enn andre til å ta valg som får store konsekvenser for befolkningen. De må altså lytte til råd fra andre, og da er det viktig at de lytter til de mest objektive stemmene. En skulle tro at vitenskapen og de profesjonene som bruker såkalt evidensbaserte tiltak er de mest objektive, men vi kan ikke godta en konklusjon automatisk fordi en med en akademisk tittel går god for den. Det er en av de vanligste feilkildene vi har.

Det er flere som har kritisert barnevernsutdanningen, bl.a. for at den går for lite i dybden. Jeg har inntrykk av at det har blitt tatt noen grep de siste årene, bl.a. ved at utdannelsen har blitt utvidet med emner som har vært en utfordring for etaten. Høgskolen i Innlandet har f.eks. studiet Barnevern i et minoritetsperspektiv. Jeg regner med at høgskolene og universitetene også tok en rapport fra NOKUT (publisert i februar 2017) alvorlig. Rapporten var bl.a. inne på at studentene må lære tidlig å lese vitenskapelig teori og forskningsmetoder. Dette ble tidligere gjort i forbindelse med skrivingen av bacheloroppgaven, altså på slutten av studiet. Studentene under den gamle planen fikk med andre ord ikke utbytte av pensum fordi en da utelukkende brukte lesing av vitenskapelig litteratur som et hjelpemiddel til å skrive en oppgave, ikke som et verktøy og en arbeidsvane de skulle ta med seg inn i yrkeslivet. Les mer på NOKUT.

Jeg kom nylig over atikkelen Frykter at ADHD-barn har fått feil diagnose på NRK. Den første reaksjonen min da jeg leste overskriften var endelig, for jeg tenkte at dette dreide seg feildiagnostisering av barn som egentlig har NLD, autisme, bipolar lidelse, eller som ganske enkelt viste en nomal atferd for den situasjoen de var i. Artikkelen omhandler en slags studie der Folkehekseinstituttet har lest journalene til 549 barn under 12 år som hadde diagnosen ADHD. De oppdaget at det var ulike meninger om hvor lista for en ADHD-diagnose burde legges. Det er i Vest-Agder bare 1,4 prosent av barn under 12 år som får en ADHD-diagnose, mens tallet er 5,5 i Hedmark. Det tyder på at de vurderer samme situasjon annerledes.

Problemet med ADHD er at diagnosen er skjønnsbasert, og hvis en er for rask med å sette en diagnose, kan den bli feil. Det bør imidlertid bekymre flere at noen er villige til å ta et ny avgjørelse som er like mye skjønnsbasert som den første. Artikkelen viser til at det er uenighet blant fagfolk, der psykologspesialist og tidligere barneombud, Reidar Hjermann, utvilsomt representerer de mer ekstreme.

Han skal, ifølge NRK, kjenne til flere eksempler på at det fagfolk trodde var ADHD viste seg å være traumer etter vold. Det høres vagt ut, og det er problematisk å referere til saker en ikke kan snakke om p.g.a. taushetsplikten. Jeg mener det er dårlig journalistikk når en bruker denne eksperten til å fremme et syn det ikke finnes dekning for. En kan slenge ut påstander om vold og traumer, men de betyr ingenting hvis en ikke virkelig har gått til bunns i saken. En må spørrre seg hva som forårsaket traumene. Mobbing kan være veldig ødeleggende, og selv om mange skoler har imponerende planer for å bekjempe problemet, er det handling som betyr noe. Da er spørsmålet like mye hva skolen gjorde som hva foreldrene gjorde.

Jeg leste den tankevekkende boka Som avtalt med legen for flere år siden. Den er ei mors beskrivelse av hvordan samfunnet sviktet sønnen hennes, og problemet var ikke at hun ikke prøvde. Hun beskrev bl.a. en hendelse da sønnen var åtte år gammel. Hun skulle hente han på SFO, men oppdaget at gutten lå på asfalten inne i skolegården, med en sjetteklassing sittende på skrevs over brystkassen hans mens han slo. Mobbing hadde vært et problem siden skolestart, men skolen hadde ikke vist noen vilje til å hjelpe. Hun tok etter denne hendelsen kontakt med Politiet, som besøkte alle klassene for å snakke om mobbing. Dette var en skole som hadde blitt omtalt i media, nettopp fordi de ikke hadde noe mobbeproblem, og etter denne episoden valgte de, ifølge mora, å se på henne og sønnen hennes som problemet. Les en anmeldelse av boka på nettstedet til Den norske legeforening.

Boka er en god beskrivelse av hvor maktesløse foreldre kan føle seg. Jeg husker ikke hva som skjedde videre, men dette er en type situasjon som lett kan misforstås. Mobbing er veldig traumatisk, og det vil sannsynligvis forverre problemet hvis en ikke får den hjelpen en trenger, den hjelpen foreldre ofte ber om å få. Det er derfor ikke gitt at traumer er et resultat av vold påført at foreldrene. Samfunnet påfører mye vold og traumer også. Hjermann sier at «ADHD-diagnosen kan tildekke vanskelige ting i barns liv. Ansvarlige voksne bør fokusere på å avdekke hva som skjer i hjemmet heller enn å se hva som er galt med barnet.»

Dette er en fryktelig forenkling, og avgrensning. Jeg har ikke tall på hvor mange vitnesbyrd og anekdoter jeg har hørt og lest i årenes løp om foreldre som ba hjelpeapparatet om hjelp, men siden det tok mange år før fagfolk så det det de hadde sett i flere år, fikk de ikke hjelpa tidsnok. Familien lever i mellomtida i en utsatt posisjon. ADHD kan, som jeg har vært inne på i tidligere innlegg, se ut som autisme, NLD, affektiv lidelse (store svingninger i humør og følelser), angst, Auditory Processing Disorder etc. En kan ha søvnvansker, skolevansker, depresjon, opposisjonell atferdsforstyrrelse, umodenhet o.l. som ikke nødvendigvis har en direkte årsak i hjemmesituasjonen. Jeg er enig med Hjermann i at vi må avdekke årsaker, men det blir for enkelt å skylde på foreldrene hver gang. Jeg kjenner ikke til noen situasjon der foreldre ber om at barnet deres får en diagnose, men jeg kjenner til situasjoner der arvelige faktorer sannsynligvis kan forklare diagnoser som NLD og autisme.

Hvis ryggmarksrefleksen forteller en at hjemmesituasjonen forklarer alt, inkludert samfunnets unnfallenhet da foreldre ba om hjelp, er en like vitenskapelig som da Leo Kanner på 1940-tallet mente at kalde foreldre, f.o.f. mor, påførte barna autisme. Han kalte det refrigerator mother theory. Det er et feil fokus hvis en har som mål å gjøre noe med problemet. Det er en sterk genetisk komponent i disse diagnosene, også mellom diagnoser som ADHD og autisme. En kan bli født med en genfeil, som ikke nødvendigvis gjør at en får disse vanskene, men at en har en sårbarhet. Målet er derfor å finne ut av hva vi kan gjøre for å unngå at en utvikler vanskene. Det har bl.a. vært en del forskning de siste årene på forbindelsen mellom tarmen og hjernen.

Det er noen som har vært inne på at en ubalanse i visse hormoner i tarmen kan påvirke hjernen, mens andre har vært inne på at tarmen kommuniserer med hjernen gjennom nervesignaler, hormoner og nevrotransmittere. Studien The Gut-Brain Axis: The Missing Link in Depression viser f.eks. til at det er en forbindelse mellom tarmflora og tilstander som autisme, schizofreni , angst og depresjon. Dette er relativt ny forskning, og den betyr ikke noe før andre studier bekrefter funnene, men dette er interessant. Det er de svarene vi bør lete etter, og hvis vi skal peke mot vold og traumer forårsaket av familien, må vi ha mer enn rykter og ubegrunnete påstander. Da kan en virkelig påføre traumer.

Når det gjelder artikkelen fra NRK sier den at fagfolk strides, men den eneste de har snakket med er en som anklager foreldrene. Jeg er forøvrig enig med Folkehelseinstituttet i at legene må forholde seg til retningslinjene for hvordan de skal stille en diagnose. Jeg oppfatter det på den måten at de legger hovedansvaret på fagmiljøet, det offentlige og private helsevesenet, og det er der jeg tror det hører hjemme. Jeg er tilhenger av å klandre foreldrene når det er grunnlag for det, men vi kan ikke fokusere på at foreldrene er det neste problemet barn har. Det begynner å bli så mye fysisk bevis nå at en forhåpentligvis kan slutte med en skjønnsmessig vurdering snart. Da er det ingen tvil, og vi slipper eksperter som kommer med insinuasjoner.

Journalister må kunne skille mellom fakta og universitetsutdannede mennesker med personlige meninger.

Et autismevennlig miljø

Haakonsvegen 75

Jeg har både gode og dårlige minner fra Haakonsvegen 75

Jeg var en blokkunge. Jeg vokste opp i Ramsdalen på 1970 og 80-tallet. Det høres kanskje absurd ut å si det i et land som på den tida var veldig sosialistisk. Det var offisielt ikke noe forskjell på folk, men det var det der.

De sju blokkene i Haakonsvegen var omkranset av eneboliger. Det var en oss mot dem-holdning, og i det tøffe miljøet som oppstod ble nok en del påvirket i den ene eller andre retningen. En måtte være tøff for å overleve, og hvis en ikke klarte det, ble en sannsynligvis påvirket av både det utvendinge og innvendige miljøet.

Jeg tenkte ikke så mye over det på den tida, men jeg har i etterkant hørt om andre som var litt redde for oss blokkunger. Vi hadde ord på oss for å være litt skumle. De som vokste opp i en av de omkringliggende eneboligene gikk ikke til Haakonsvegen. Det var ingen grunn til at de skulle ringe på døra til en av oss. De hadde nok stor respekt, og det holdt dem stort sett vekke. Jeg husker som elev på småskolen at de større barna hadde regelrette slag mot gjengen utenfra, de som bodde i eneboliger. Når jeg tenker tilbake på det var det nesten som i filmen og boka The Outsiders, som har handling fra Tulsa, Oklahoma på midten av 1960-tallet.

Det var altså en oss og dem-holdning, men det betydde ikke at den eneste trusselen kom utenfra. Det var ikke et lett miljø på innsida heller, og dette preget nok blokkungene i forskjellig grad. Det er et engelsk uttrykk som sier litt om de store individuelle forskjellene det er for de med autismespektertilstander: «If you know one person with autism, you know one person with autism.» Vi kan nok si det samme om NLD og ADHD også. Produkter som passer alle, og som derfor ikke har en bestemt størrelse, kommer gjerne med merkelapen «one size fits all.»Det er ingen grunn til å tro at vi kan ha den samme tilnærmingen til de som vokser opp med nevrologiske utviklingsforstyrrelser. Vi er veldig forskjellige, og selv om noen av utfordringene er de samme, er graden forskjellig.

Jeg er ikke sikker på hvordan Ramsdalsblokkene påvirket meg. Jeg har hatt et ganske romantisk forhold barndommen i årene etterpå, men det fikk meg til å reflektere litt over hvordan oppvekstmiljøet burde være. Hvis en søker etter informasjon om autisme på nettet kommer en gjerne over begrep som kognitiv overbelastning, sensorisk dysfunksjon eller kognitiv prosesseringslidelse. Det dreier seg om at hjernen blir sliten av å bearbeide så mange inntrykk. Dette er ikke et problem for de fleste, men det kan forklare atferdsvansker som uro og sinne hos noen. Disse menneskene kan ha vansker med å takle mye lyd, mens det for andre kan være mer ubehagelig med lys.

Det er som regel strenge regler i et borettslag, med god grunn, lyd har en tendens til å spre seg veldig lett i blokker. Beboerne her er dermed oppfordret til å unngå høy musikk, bruk av vaskemaskin og tørketrommel mellom 2200 og 0700. Det blir nok stort sett respektert, men vi får av og til påminnelser om hvorfor det er nødvendig med regler. Stemmer i gangen blir f.eks. fort lagt merke til.

Jeg må ærlig innrømme at jeg foretrekker enebolig, og jeg tror det er det beste for sansene også. Det finnes unntak, som den blokka jeg bodde i til jeg var 12-13 år gammel. Den lå mellom de to største rekreasjonsområdene i Haugesund, Haraldsvang og Djupadalen. Det var mye skog og utmark med ville blomster og mange insekter om sommeren. Det var også tre vann, og ei elv som rant mellom disse. Jeg fanget rumpetroll, aure, klatret i trær, lekte i huler og bunkers fra krigen, plukket blåbær og bringebær etc. Det var kort sagt mange muligheter for alle sansene til å oppleve mye, selv om vi ikke hadde en hage rett utenfor. Jeg vet ikke om dagens mer urbane miljø er like behagelige for sansene som Ramsdalen var på 1970-tallet.

Jeg bor i en blokkleilighet nå også. Vi liker området, og det er en god investering, men jeg må ærlig innrømme at dette er et kompromiss. Jeg synes alle leilighetskompleks, enten det dreier seg om rimelige boliger som lavinntektsfamilier hadde råd til på 1950-tallet, eller dagens superdyre, moderne leiligheter, har et sterkt institusjonspreg. De er funksjonelle på mange måter, og gir nok den forutsigbarheten mange trenger, men det er ikke en arkitektur som inspirerer meg. Den er ikke som et kunstverk som rører ved noe inne i meg, men det er kanskje ikke mulig å få til i et samfunn som skal tilby mange leiligheter til en lav pris, og helst på et lite område.

Jeg var tross alt heldig. Jeg vokste opp i autismevennlige omgivelser, selv om det var aspekter ved miljøet som ikke var direkte positive. En kan skape det samme miljøet hvor som helst, f.eks. i London, New York eller Tokyo, men der vil det nok være veldig dyrt. Jeg irriterer meg noen ganger over et samfunn som hevder å prioritere fattige, samtidig som heller ikke Arbeiderpartiet fører en politikk som gjenspeiler denne ideologien, men det er tross alt bedre å redusere forskjellene noe enn å tillate den ekstreme ulikheten de har i mange andre land. Jeg liker ikke den utviklingen vi har hatt de siste årene, der færre og færre lavinntektsfamilier får hjelp til å skaffe seg en bolig, men jeg håper vi som samfunn klarer å holde på noe av dette gamle. Ramsdalen var ikke så verst tross alt. Det er ikke Gulset i Skien heller.

%d bloggere like this: