RSS Feed

Author Archives: John Olav Ytreland

Sett diagnosen med mobilen

Ta et bilde og still en nøyaktig diagnose. Det er en drøm for mange, og det har de siste par årene blitt utviklet flere apper som skal sikre en tidlig autismediagnose. Det er viktig å komme i gang med tiltakene tidlig, for da øker en muligheten for at barnet får et bra liv. Det er likevel ikke så enkelt. Appen er i beste fall en indikasjon, men den må brukes med fornuft.

Det er mange foreldre som har observert symptomer i barna sine, og selv om dette blir bekreftet av ansatte i helsevesenet og skole, blir det ikke alltid gjort noe, eller det rette. Det er en god mulighet for at tidlige tiltak begrenser seg til medisiner. Det hadde hjulpet hvis en kunne tolke visse ansiktstrekk, men disse sier ikke alltid noe om hvordan barnet kommer til å utvikle seg seinere. Jeg viste f.eks. liten interesse for å lese som barn. Jeg var interessert på ungdomsskolen, men det var fremdeles så krevende at jeg ikke leste så mye. Det kom derimot på videregående, og det gjorde at jeg fikk mye mer ut av livet.

En kan ha tidlige symptomer som tyder på både autisme og ADHD uten at det nødvendigvis er den rette diagnosen. Det kan være vanskelig å avgjøre om en liten gutt har en mild form for autisme eller om han oppfører seg normalt (gutter er naturlig mer selvsentrerte), altså at han f.eks. ikke kommuniserer nok empati. Det er dessuten noen symptomer jeg mener blir vurdert helt feil. Det er f.eks. noen som mener at asbergere er opptatt av fakta, men ikke fiksjon. Et barn med NLD kan derfor ha en fascinasjon for science fiction, som jeg har hatt siden barndommen, men asbergere må ifølge denne tankegangen ha en større interesse for den vitenskapen forfatteren har researchet enn det universet denne skapte. Det er, som med appen, bare en indikasjon, men jeg er ikke overbevist om at foreldre vil møte mer forståelse enn tidligere. Når det gjelder litteratur hadde jeg begge. Jeg leste Ringenes Herre som 16-åring og ble derfor interessert i norrøn mytologi. Jeg leste Dracula og oppdaget at det var en historisk Dracula. Jeg visste om Nicolas Flamel før jeg leste Harry Potter, men jeg hadde ellers søkt etter informasjon om denne alkymisten. Jeg motsetter meg ikke hjelpemidler som en app, men den betyr ingenting hvis en bruker den feil.

Det er et paradoks at samfunnet i dag har en sterk vilje til å inkludere mennesker med ulike typer seksuelle legninger og religioner (bortsett fra vår egen), og sågar oppfordrer barn til å velge en identitet de kanskje ikke føler seg komfortable med, mens diagnoser som autisme, ADHD og NLD blir brukt diskriminerende. De blir klassifisert som psykiatriske lidelser, noe jeg er sterkt uenig i, og det er ganske åpenbart at samfunnet ikke er opptatt av å inkludere. Det er ganske kortreiste tanker, for å si det forsiktig.

Bildet øverst er forøvrig en illustrasjon på innsida ut. Vi tenker negativt om det, f.eks. i uttrykket å vise vrangsida eller å slå seg vrang. Det er faktisk mye bra på innsida som mange ikke får vist. Mange er mer enn du kan se, og jeg tror det gjelder spesielt de som har en diagnose. Samfunnet har faktisk gitt opp disse ressursene, og det er et feilgrep. Jeg høres kanskje skeptisk ut, men jeg håper appen kan hjelpe, sammen med f.eks. en gentest. Den gir heller ikke klare svar, men genfeil kan gjøre oss mer utsatt. Det betyr at hvis en f.eks. har 15 q 13.3 mikrodelesjon, er det en ganske stor sjanse for at en får noen utfordringer. Det er holdninger en møter som i stor grad avgjør utfallet

Reklamer

Diagnose i en dystopisk verden

Det er flott utsikt fra vardafjell, men den gamle stillingen fra krigen minner meg også på at verden ikke kunne hindre en varslet katastrofe.

Det er flott utsikt fra vardafjell, men den gamle stillingen fra krigen minner meg også på at verden ikke kunne hindre en varslet katastrofe.

Jeg har skrevet noen innlegg som ligger litt på siden av hovedtemaet for denne bloggen. De har altså ikke direkte med en diagnose å gjøre, men de er relevante likevel. Det er f.eks. mye en kan inkludere i selvstendighet og det engelske begrepet self-advocacy, som dreier seg om å være sin egen forkjemper. En kan ikke stole på andre, så en må kunne gjøre en del på egen hånd, eller knytte de rette menneskene til seg. Jeg tenkte på dette igjen da jeg skrev innlegget Verdens største studie. Det dreide seg da om de rådene myndighetene gir. De er ikke alltid de beste, og noen ganger handler det rett og slett om at myndighetene ikke vet svaret.

Jeg har nok vært over gjennomsnittlig opptatt av Husbanken fordi kommunene bruker pengene helt feil etter min mening. Det betyr at det som står på Husbankens hjemmesider, det som skal være sentrale myndigheters boligpolitikk for økonomisk vanskeligstilte, i beste fall er unøyaktig. Det siste momentet jeg har hørt er sikkerhet.

Det er stadig flere land som børster støv av gamle beredskapsplaner, som med tydelighet viser at vi er tilbake til den kalde krigen. Direktoratet for samfunnsikkerhet og beredskap står bak sida sikkerhverdag.no, der de bl.a. gir råd om hva folk flest bør ha hjemme til enhver tid. Dette dreier seg om være forberedt på absolutt alt, inkludert krig, men det er mye som kan skje før verden kommer så langt. Vi kan oppleve brann, strømbrudd, flom, fall bare for å nevne noe.

Vi er omgitt av positiv tenkning, men det kan være skadelig å late som at det negative aldri kan skje. Det handler ikke om å alltid tenke negativt, men om å være forberedt på det meste, for hvis vi aldri tenker på det som kan skje, det som faktisk skjer med ganske mange individer, kan vi bli handlingslammet av sjokket den dagen det skjer. Sikker Hverdag anbefaler at vi har følgende ting hjemme:

  • drikkevann
  • tørrmat
  • radio med batterier
  • Lommelykt
  • stearinlys og fyrstikker
  • ved
  • førstehjelpsutstyr og de medisinene du eventuelt bruker
  • kontanter
  • kokeapparat som går på gass eller rødsprit

Når det gjelder krig tror jeg ikke den største trusselen er noen av de våpnene som har blitt brukt før. En elektromagnetisk puls kan slå ut hele eller deler av strømnettet. De tar dette såpass alvorlig i USA at det har blitt diskutert i Kongressen, men det er absolutt et «worst case scenario.» Det er mye annet som sannsynligvis vil skje lenge før en krig blir aktuelt, men Norge er dårlig forberedt samme hvilket scenario vi får. Andre verdenskrig startet tidligere enn mange er klar over. Frankrike og England hadde lenge irritert seg over den tyske skipstrafikken som gikk helt nord til Narvik. Norge var en stor sjøfartsnasjon, og England var avhengig av forsyninger for å kunne kjempe mot Tyskland. Jeg tror nok de så på Norge som ganske egoistiske, for mens Europa forberedte seg på krig, trodde norske myndigheter at de kunne ignorere Hitler. De ville nok gjøre som svenskene, og drive handel med Hitler gjennom hele krigen.

Det kan være mange årsaker til en kollaps. Den kan like gjerne være økologisk eller økonomisk. Poenget jeg ville få fram er at Husbanken bruker det meste av midlene sine på moderne leiligheter uten pipe. Det er altså ikke noe alternativ å varme opp leilighetene uten strøm. Disse leilighetene blir dessuten bygget så tette at vedovner ikke lenger gir en god nok ventilasjon. Det er i utgangspunktet et problem når det f.eks. er spengkulde vinterstid. Det gjør at mange bruker mye strøm, og det øker faren for skader i strømnettet. Det er altså ikke bare positivt med lavenergihus. De får verken varme eller frisk luft uten strøm.

Det skal sies at jeg har en fascinasjon for dystopisk litteratur, men dette handler om langt mer enn de verst tenkelige katastrofene du kan tenke deg. Det er flere land som forbereder seg på vankelige tider, og det har fått konspirasjonsteoretikere til å spørre seg om noen faktisk planlegger en krig. Jeg er ganske overbevist om at den neste krigen vil være langt fra planlagt, men en økonomisk kollaps krever de samme forberedelsene. Det er sjokket, og desperate menneskers kamp for å overleve, som vil destabilisere et land. Jeg tror det er det en rekke regjeringer tenker på i disse dager.

Det er mange dystopiske scenarier som faktisk er veldig realistiske, fordi de har skjedd før. Det er ikke en verden for de som har en diagnose. Det er derfor jeg tenker på disse tingene, for jeg vet at det selv i et fredelig samfunn er grenser for hvor mye hjelp mange er villige til å gi. Det er ikke mange som tenker over hvordan det er å ha plager som i aller høyeste grad er kroniske. Det er allerede noen som opplever verden som dystopisk. De har ikke råd til utelukkende å tenke lykkelige tanker.

Sweden distributes «be prepared for war» leaflet to 4.8m homes

Germans told to stockpile food and water for civil defense

Verdens største studie

Det er mye forskning av ulik kvalitet som prøver å finne ut av hvorfor det er en økning i autismeforekomsten. Centers for Disease Control and Prevenetion (CDC), som er underlagt det amerikanske Helse- og omsorgsdepartementet, oppjusterte nylig tallene med 15 prosent. Det er i dag, basert på tallene fra barns journaler fra 2014, 1 av 59 amerikanske barn som får diagosen autisme. Det var 1 av 166 for fjorten år siden og 1 av 68 for bare to år siden. Det er veldig usikre tall i Norge, men det er studier som kan tyde på at det er en tilsvarende økning her også.

Miljøpåvirkning er et av de mest kontroversielle svarene. Amerikanske CDC har prøvd å finne en sammenheng mellom vaksine og autisme, men svarene har foreløpig vært mangelfulle. Jeg har tidligere vært opptatt av aluminium, og jeg tror fremdeles dette metallet er av betydning. Om ikke annet, så illustrerer det i alle fall noe av problemet med offentlige råd. Det har tidligere blitt sagt at aluminium er helt ufarlig. Vi kan få i oss ubegrensede mengder, selv om det er et stoff som ikke har noen funksjon i kroppen. Det er noe vi ikke trenger, men holdningen har likevel vært at det nærmest er et mirakelmiddel som kan brukes til det meste.

Det er likevel et men. Mattilsynet gjorde noe i 2013 som tydet på at det likevel var en grense for mye aluminium vi kunne få i oss. Da anbefalte de folk å begrense bruken av deoderanter som inneholdt aluminium. De var bekymret for den totale mengden nordmenn fikk i seg gjennom kosmetikk, mat og andre produkter. Det var Vitenskapskomiteen for mattrygghet som foretok en risikovurdering på vegne av Mattilsynet.

Det er et problem at det ikke finnes en god, internasjonalt godkjent definisjon av tungmetaller, men mange bruker termen «toxic metals» på engelsk, for å skille de farlige fra de metallene vi trenger. Aluminium er uten tvil et metall vi ikke skal ha for mye av. Det kan bl.a. redusere hukommelsen, konsentrasjonen, samt øke faren for angst og depresjon. Det kan også gi oss svakere bein, en økt fare for å utvikle Alzheimer, skade genene, og øke faren for kreft. Aluminium har blitt sett på som trygt, selv om dette rådet ikke var basert på forskning. En visste rett og slett ikke, men myndighetene gikk likevel god for dette metallet.

Det er ikke mer enn en personlig betraktning, men det virker som at vi har gått gjennom noen historiske trender. Det var en periode med mye hjertesykdom, og det kan virke som at det blir stadig vanligere med kreft. Det er dessuten ting som tyder på at forekomsten av autisme og ADHD øker. En kan spørre seg om hva som er annerledes i dag sammenliknet med tidligere tider. Det er interessant at noe av det nye da Mattilsynet foretok endringer i tilsetningsstofforskriften i 2013 var en begrensning i bruken av aluminium som et tilsetningsstoff i mat. Det gjaldt bl.a. fargestoffer.

Det er ikke lett å vite hva en skal tenke om vaksiner, men jeg har lest en del metaforskning generelt, samt sett en del overskrifter om korrupsjon i legemiddelindustrien, og publikasjonsskjevhet. Det er ingen tvil om at de som skal garantere for sikkerheten har et temmelig frynsete rykte. Det var tidligere kvikksølv i vaksiner, og i alle fall i USA ble ikke dette fjernet før det ble snakket om en mulig link til autisme. Jeg skal ikke drive noe propaganda verken for den ene eller andre sida, men viser til informasjon fra Oxford University, som jeg antar er nøyaktig nok. Denne artikkelen har ei liste med vanlige vaksineingredienser. Det mest interessante i denne sammenhengen er aluminium, og poenget så vidt jeg har forstått, er å lure immunsystemet til å tro at dette tilsetningsstoffet er sykdom. En kan derfor bruke en svakere vaksine for å oppnå det samme.

Det er ikke så mye vaksinen selv jeg har problemer med, men hele holdningen som ligger bak. Aluminium har blitt brukt i vaksiner siden 1930-tallet uten at noen har visst hvordan det virket. Det blir forsøkt nye adjuvanter i dag, og jeg sitter igjen med et inntrykk av at det er nettopp det det er, et forsøk. De som forsker på og utvikler vaksiner bruker gjerne ordet endepunkt for å bedømme hvor effektiv vaksinen er, og hvis de ikke er fornøyd, kan de rett og slett forandre på endepunktet. Det er forskjell på symptomer og en laboratoriebekreftet smitte.

Når det gjelder HPV-vaksinen er endepunktet indirekte, altsså ikke kreft. Det skal være fordi det ville vært uetisk å vente til smitten utviklet seg til kreft, men det gjør også at det sannsynligvis vil ta minst en generasjon før vi vet om vaksinen er effektiv. Jeg advarer ikke mot å ta vaksiner, men vi må være klar over at de har sine begrensninger. Det var et stort kusmautbrudd i Arkansas, USA for et par år siden som ga myndighetene ny informasjon. De aller fleste som ble syke hadde blitt vaksinert, bl.a. ei kvinne som hadde ti år bak seg i det militære (hun hadde altså oppdaterte vaksiner), og selv om myndighetene innrømmet at vaksinen ikke varte så lenge som de trodde, ville de ikke forandre på de generelle rådene. En skulle tro at de ville anbefale folk å ta MMR-vaksinen oftere, med mindre det er gode grunner til ikke å gjøre det.

Jeg er ikke sikker på hva konklusjonen min på dette bør være. Jeg føler at dette har vært et innlegg med en rekke løse tanker som kanskje ikke henger helt sammen. Jeg tror jeg er litt skeptisk til ideen om å bruke offentlige råd og behandling som en studie, og det virker noen ganger som at det er det som skjer. Jo, det blir gjort mye som gjør livene til mange bedre, men jeg lurer noen ganger på om de som gir rådene vet hva som kommer til å skje, eller om de er like spente selv. Da blir behandlingen faktisk en studie. Jeg har hørt om behandlere som ville skrive ut medisiner til barn bare for å se hva som skjedde. Det er noe som skurrer med den uttalelsen. Det er noen ganger greit å si sannheten, at vi ikke vet en dritt, men det er kanskje en skremmende tanke.

Mellom barken og veden

If it’s not baroque, don’t fix it.
Cogsworth fra Beauty and the Beast (Disneys animasjon).

Ja, jeg vet. Det er ikke en veldig avansert spøk, men det er faktisk så vanlig med dårlige spøker at det engelske språket har begrepet «dad jokes.» Poenget denne gangen er at nye løsninger ikke nødvendigvis er bedre. Nye diagnoser betyr ikke at barn nødvendigvis får det bedre. Et barn som er veldig aktivt kan lett få ord på seg for å være hyperaktiv, spesielt i dag som samfunnet oppfordrer barn til å være inaktive. Et barn med sterke meninger, eller som er sta, kan lett bli vurdert å ha en opposisjonell atferdsforstyrrelse. Omgivelsene kan fort mistenke oppmerksomhetsvansker hvis et barn av ulike grunner dagdrømmer mye.

Dette kalles å patologisere i faglitteraturen, eller sykeliggjøring på godt norsk. Det er interessant at Barnevernet bruker det samme ordet mot foreldre, selv om det faktisk er primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten som har stilt diagnosen. De stoler altså ikke på at det offentlige er kapabel til å vurdere barn.

Jeg føler at jeg er litt i en mellomposisjon, for jeg har vært ganske kritisk til nevrodiversitet på denne bloggen. Det er en filosofi som sier at det er mange forskjellige nevrologiske utviklingsmønstre, og at det ikke er negativt å ha et som skiller seg fra det andre har. Det er altså ikke de som har autisme, ADHD, NLD og andre diagnoser som skal tilpasse seg. Det er resten av samfunnet som skal rydde plass for oss. Det er høres veldig fint ut, men det er ikke spesielt realistisk. Jeg har sett hele spekteret når det gjelder både autisme, NLD og ADHD, og har vanskelig for å se for meg at samfunnet skal oppmuntre enkelte grupper på denne måten.

Jeg er likevel enig i at både individene og samfunnet må bidra. Det samfunnet, inkludert Barnevernet, kan gjøre er å tenke litt mer realistisk om diagnoser. En atferd som ligger litt utenfor normen trenger ikke være sykdom, og hvis det er en dysfunksjon er ikke medisiner nødvendigvis den eneste løsningen. Det finnes ikke medisiner uten bivirkninger, og når en ser de nedslående konklusjonene i metaforskning, burde det faktisk få flere til å stille spørsmål ved tanken om at medisiner fikser alt. Det finnes muligheter, og en av dem er at kanskje barnet ikke trenger å fikses. Når det er nødvendig med «behandling» finnes det alternativer til medisin, men de krever en del ressurser, mens medisin er en enkel og billig løsning. Da kan det offentlige dokumentere at barnet har fått hjelp, og det er ingen tvil om at det noen ganger er den beste hjelpen, men ikke alltid.

Magen/tarmene påvirker hjernen, og mat er derfor viktig for hvordan vi fungerer. Dette er en personlig favoritt, zucchini med tomatsaus, kjøtt og veganost.

Magen/tarmene påvirker hjernen, og mat er derfor viktig for hvordan vi fungerer. Dette er en personlig favoritt, zucchini med tomatsaus, kjøtt og veganost.

Jeg leste om en ung mann for noen år siden som søkte på Politihøgskolen. Han fikk avslag fordi han noe år tidligere, mens han var barn, hadde blitt behandlet for depresjon. Det skjedde fordi en av foreldrene hans døde brått. Han ble altså vurdert som for ustabil for politiyrket et tiår seinere, men jeg vil hevde at en mangel på reaksjon hos barnet hadde vært en større bekymring. Jeg mener det er altfor mye som ligger under psykiatrien, og når en tenker over at en veldig stor del av befolkningen får en av disse diagnosene minst én gang i livet, kan en lure på om det er noen som får lov til å jobbe i framtida.

Jeg har beskrevet i en rekke innlegg de erfaringene jeg har hatt i skole og arbeidsliv. Jeg har strukket meg veldig langt for å lykkes, men det var vanskelig i et samfunn som absolutt ikke var opptatt av nevrodiversitet. Jeg gjorde det jeg kunne for å tilpasse meg. Jeg kommer av og til i ubehagelige situasjoner der jeg får spørsmål om hva jeg driver med, og det er en forventning om at jeg legger ut om en karriere som går på skinner. Det er noen ganger andre som legger til at jeg faktisk jobber.

Det er de som vet hva jeg kan. Jeg skrev først ei bok om hvordan det hadde vært å leve som en voksen NLDer. Jeg var nok litt for ivrig, og sendte sannsynligvis manuskriptet for raskt til forlagene. Jeg burde har brukt litt mer tid på å redigere, men fikk likevel inntrykk av forlagene vurderte prosjektet mitt seriøst. Det er ei bok det norske markedet skriker etter, så jeg har ikke gitt den opp, men jobber med et annet prosjekt nå.

Jeg skriver fantasy, og jeg tror det blir en serie på tre bøker. Jeg har tro på at de blir gitt ut, og jeg har i tillegg en idé til en annen serie med nye karakterer, men i samme univers. Jeg blir sannsynligvis ferdig med den første boka til jul, men har valgt en annen strategi etter erfaringene med NLD-manuskriptet. Jeg skal bruke tida fram til neste sommer med å finpusse fortellingen, noe jeg håper vil lønne seg. Det jeg oppfatter med begrepet patologisering er å fokusere på det en ikke kan. Det er en del av strategien min å fokusere på det jeg kan, og jeg prøver så godt det lar seg gjøre å glemme nederlag. Jeg liker ikke å fokusere på det som har gått galt før, men prøver igjen. Jeg ser derfor ikke på meg selv som en taper. Jeg er en vinner.

Jeg føler at jeg endelig har funnet noe jeg både trives med og behersker ganske godt. Jeg har aldri skrevet eller prøvd å skrive ei bok før, men det har vært et veldig spennende prosjekt. Det er ikke mange forfattere som tjener penger på historiene sine. Det er faktisk veldig mange gode bøker som ikke selger noe særlig, så målet mitt er ikke å bli den neste J.K. Rowling eller Rick Riordan. Målet er å skrive det jeg mener er en fantastisk historie. Jeg vil dele historien med andre, og ikke minst vise at jeg er mer enn andre kan se. Det er derfor jeg har den undertittelen jeg har på bloggen: Mer enn autisme og NLD.

Det er mange som ikke har noen peiling i det hele tatt. Nei, vi introverte er ikke deprimerte når vi er alene. Vi takler veldig fint å være alene, og har det kanskje mentalt bedre enn veldig mange andre. Jeg har inntrykk av at de som sier noe annet egentlig tenker på hvordan de ikke takler å være alene selv. Mennesker med en diagnose som ASD, ADHD, NLD eller Tourette syndrom er også annerledes, men de har faktisk evner som samfunnet burde utnytte i langt sterkere grad. Jeg skriver som sagt fordi jeg liker det, men jeg må nok innrømme at det er et element av stolthet også. Jeg vil vise at jeg kan. Boka blir nok en suksess uansett hva som skjer, for jeg kan.

Circle the wagons

 

Utsikt mot Haugesund fra Karmøy, to kommuner som er usedvanlig selvtilfredse med integreringsarbeidet sitt, men begge har langt igjen.

Utsikt fra Karmøy mot Haugesund, to kommuner som er usedvanlig selvtilfredse med integreringsarbeidet sitt, men begge har langt igjen.

Hvis du hadde gleden av å vokse opp med bøker, TV-serier og filmer med handling fra nybyggertiden i USA, perioden da befolkningen gradvis flyttet vestover fra de 13 første statene, kjenner du sikkert igjen overskriften. De viser det ikke i filmene, men præriegress var veldig høyt. Det gikk høyere enn de som satt på vogna, kanskje like høyt som vogna. Det var med andre ord ikke lett å se noe.

Dette var et landskap indianerne var lommekjent i. Jeg kan ikke klandre dem for at de angrep mennesker som kom og tok seg til rette. Dette var situasjonen nybyggere befant seg i. Det var ikke like idyllisk som i Det lille huset på prærien. Det disse filmene imidlertid viste var at mange familier reiste sammen, og de formet en sirkel med vognene når de ble angrepet (ikke bare av indianere).

Vi har i dag uttrykket «circle the wagons», som betyr at mennesker står sammen mot en felles fiende. Jeg tror ikke det er en fare på kort sikt i Norge, men jeg tror vi har startet på en utvikling der det blir det logiske utfallet, eller i det minste en av flere muligheter. Jeg var inne på det i innlegget Barna vi glemte. Det er mye som ikke registreres på de fleste menneskers radar. Det dreier seg om ulike spørsmål knyttet til barn med diagnoser, mindreårige asylsøkere og barnevernsbarn. Disse er til en viss grad knyttet sammen, og resultatet er at noen blir annenrangsborgere. Myndighetene bruker 20 milliarder kroner per år på Barnevernet, og det øker for hvert år. Det er mange advokater og uavhengige fagmiljøer som spør seg selv om det er de rette barna som får hjelp, og Bufdirs egen statistikk ser ut til å støtte dette synet. Da tenker jeg på rapporter og studier som viser at langt færre barnevernsbarn fullfører videregående skole sammenliknet med den øvrige befolkningen. Det er også veldig mange barn med en diagnose som ikke får behandling mens de er i Barnevernets omsorg. Jeg synes ikke det er urimelig å spørre seg hva vi får igjen for 20 milliarder.

Det er også mye forskning som viser at barn har det best sammen med familien. Det kan være mange grunner til at lav inntekt og minoritetsbakgrunn ser ut til å gjøre noen familier spesielt utsatt. Høgskolen i Oslo og Akershus pekte i rapporten Omsorgsovertakelser og etniske minoriteter på at noen innen Barnevernet forventer at foreldre kan sette seg inn i barnets situasjon og kommunisere dette til Barnevernet. Det er også forventet at foreldre gir tydelig og presist uttrykk for hva de trenger av hjelp fra det offentlige. Det er urealistisk, for vi snakker om kulturer nordmenn ikke forstår, og noen ganger ikke ønsker å forstå.

Jeg vil også legge til at det er et ganske ekstremt press mot et homogent eller standardisert samfunn i Norge. Det er ikke nok å gjøre det som fungerer. Vi må gjøre det på den måten andre, offentlige personer forventer. Jeg har selv opplevd at når offentlige personer gir meg råd, er det egentlig ment som en regel de forventer at jeg følger. Det kan føre til konflikter hvis en er uheldig med (saks)behandleren sin.

Nordmenn er generelt skeptisk til alt som er annerledes, og det er alltid en fare for at saksbehandlere ikke er klar over at ett ord i rapporten kan lede leseren i feil retning. Det kan avgjøre hele saken. Jeg tror som nevnt ikke at det vil skje på kort sikt, men det er et potensiale for at noen grupper vil føle seg utpekt, som andrerangs borgere. Hvis de føler at samfunnet ikke inkluderer dem ,og gir de samme rettigheter som andre, kan vi få grupper som må beskytte seg selv. Det tar kanskje noen generasjoner før vi kommer dit, men jeg syes det går i feil retning for tiden. Dette gjelder ikke bare minoriteter, men alle som av ulike grunner ikke passer inn eller ønsker å passe inn i hovedstrømmen. Dette har alltid irritert meg, for jeg tror ikke det er mange andre land som har et så godt utgangspunkt som vi til å skape et virkelig godt samfunn for alle. Det er ikke det i dag, men vi har fortsatt muligheten.

Barna vi glemte

Et lokalt avisoppslag om en frykt mange foreldre har etter tilsynelatende vilkårlige avgjørelser i Barnevernet.

Et lokalt avisoppslag om en frykt mange foreldre har etter tilsynelatende vilkårlige avgjørelser i Barnevernet.

Kongressen i USA vedtok loven «No Child Left behind» for en del år siden. Jeg tror det meste av loven har blitt omgjort, men tanken var, som tittelen antydet, at ingen skulle bli stående igjen som tapere etter fullført skole. Alle skulle ha like gode muligheter, også elever med en diagnose. Det fungerte selvsagt ikke. Jeg har en venn i USA som er pensjonert nå, men som jobbet som ungdomsskolelærer da loven ble innført. En av de nye tingene var en årlig prøve, tilsvarende de nasjonale prøvene vi har i Norge. Hun fikk ordre om å legge års/semesterplanen til side for å sørge for at skolen gjorde det bra på prøven. Dette kalles «teaching to the test», og innebærer et veldig begrenset pensum. En kan svare på de spørsmålene som ofte dukker opp på en prøve, men ingenting som ligger utenfor dette smale feltet.

Jeg nevner dette fordi «no child left behind» dessverre er veldig aktuelt. Jeg har skrevet om det i ulike sammenhenger, barn som blir glemt. Jeg gjorde det da jeg skrev om #metoo, flyktningekrisa, #borderchildren (grensa mellom Mexico og USA), Barnevernet, og det er tema som alltid er aktuelt når det gjelder diagnoser. Jeg følger stort sett forfattere på Twitter og det var et stort engasjement blant disse da media fokuserte på #borderchildren, men jeg fikk ikke noe respons da jeg kommenterte saken. Hvis en googler emnet finner en nyhetssaker i alle fall 15 år tilbake. Da dreide det seg om barn som kom alene eller sammen med smuglere over grensa til USA, og det var ingen som kunne si hva som skjedde med dem. Jeg spurte ganske enkelt «hvorfor nå?» Jeg støtter de som vil hjelpe barn, samme hvilken situasjon det er snakk om, men det er rart at vi er villige til å godta overgrep rett foran øynene våre, mens vi viser et imponerende engasjement for det som skjer langt vekke.

Vi var glade for å ta imot syriske flyktninger (40 prosent var syrere), men istedet for å hente dem, tvang vi dem til å reise alene. Det er ikke overraskende at mange barn forsvant underveis, ganske mange etter at de kom til Europa. Minoriteter er overrepresentert i Barnevernet. Hvorfor? Er det andre måter å løse det på? Det er mange foreldre som opplever at loven ikke betyr noe. Det at et barn har krav på ressurser betyr ikke at det får den rette hjelpa, eller den rette dignosen. Det er opp til foreldrene, for de må være lobbyister, og noen ganger gjøre den jobben det offentlige ikke evner å gjøre.

Dette dreier seg om hvor mange vi vil ha med oss. Det er ikke konstruktivt å tenke at noen får mer enn andre. Noen trenger mer hjelp enn andre. Regjeringens forslag til årets statsbudsjett inneholdt en betydelig økning til Barnevernet (80 millioner kroner til kvalitets- og kompetansesatsing, 7 millioner til flere fagkyndige i Fylkesnemdene og 40 millioner til psykisk helsehjelp for barnevernsbarn). Det høres i utgangspunktet positivt ut, men det spørs om det er pengemangel som er hovedproblemet. Myndighetene bruker allerede over 20 milliarder kroner per år på Barnevernet, og mye av problemet er at brudd på norsk og internasjonal lov ikke har noen konsekvenser for myndighetene. Jeg tror mange er klar over at det ikke er alt som skjer i vårt eget samfunn som er rettferdiggjort. Vi godtar det helt til den dagen det skjer med oss, eller noen vi bryr oss om. Hvem skal hjelpe oss da?

Jeg mener at det meste som har med barn å gjøre handler om å styrke familiene. Hvis vi lykkes med det vil det sannsynligvis bli langt færre glemte barn. Samfunnet hadde tjent på at flere fungerte bedre, og jeg tror både Barnevernet, PPT, BUP, og skolene kan fungere bedre sammen enn de gjør i dag. Det er ikke optimalt i dag, og istedet for å bruke mer penger, kan vi spørre oss om vi bruker dem rett.

Harry Potter for autister

Jeg har skrevet mye om nevrodiversitet, som går ut på at det finnes mange forskjellige utviklingsmønstre, og at det ikke er negativt å ha en som er litt annerledes. Det betyr at de som har diagnoser som autisme, ADHD og NLD bare er litt nevrologisk annerledes, og det er følgelig samfunnet som skal rydde plass for dem. Det er ikke de med en diagnose som skal tilpasse seg.

Jeg håper det skinner gjennom at jeg er skeptisk til hele ideen, for jeg kan ikke se for meg at hele samfunnet skal tilpasse seg noen få. Det blir som å si at vi må tilpasse oss blinde, lamme og andre som bare har en annerledes måte å fungere på, og at det derfor er diskriminerende å bygge hus som gir seende muligheten til å bruke trappene. Det er selvsagt veldig flåsete sagt, men jeg tror det illustrerer et poeng. Samfunnet fungerer best med generelle regler, men med en viss tilpasning som øker muligheten for at grupper som rullestolbrukere og blinde kan delta på lik linje med andre.

Det er noen ganger enkle grep som skal til. Jeg kom nylig over denne tweeten:

Du har kanskje truffet noen med en av de nevnte diagnosene, og tenkt at det er unødvendig med en tilpasning? Det er mer komplisert. Historien om Harry Potter er i utgangspunktet veldig autismevennlig, men sanseoverbelastning kan være et problem. Denne type forestilling vil derfor ta hensyn med tanke på lys, lyd og antall mennesker som samles i pausen. Lys kan dreie seg om styrke, at en vil unngå blinkende lys, og at det ikke kommer overraskende. Det dreier seg om å skape en mer avslappet atmosfære, og det burde være mulig å få til f.eks. én gang i uka.

Dette høres ut som en god idé, for det vil gjøre teateret tilgjengelig for flere. Det hadde ikke vært en ulempe med lavere lyd og dempet lys på kinoen heller, samt at en kuttet ut all reklamen.

Betyr Autismeutvalget noe for NLD?

Jeg kunne snudd spørsmålet. Betyr NLD noe for Autismeutvalget? Jeg startet denne bloggen for å lære selv, og for å dele informasjon med andre. Jeg har hele tiden hatt et håp om at nonverbale lærevansker (NLD) skulle bli mer anerkjent. Statped sier at den i realiteten er en diagnose, men den er foreløpig ikke inkludert i ICD eller DSM. Det er nok derfor det er et stort fokus på barn. Det er muligheter for at de får hjelp, men det er store forskjeller fra kommune til kommune. Et offentlig utvalg har nå fått i oppdrag å utrede autismefeltet og beslektede diagnoser som Tourette syndrom m.m. Arbeidet skal være ferdig innen utgangen av 2019.

Dette er veldig positivt, og denne beskrivelsen på sidene til Helse- og omsorgsdepartementet tar opp mange av de poengene som har vært viktige for meg å få fram. Jeg liker også formuleringen «det er viktig at mennesker med autisme lærer kommunikasjons- og selvhjelpsferdigheter slik at de i størst mulig grad kan påvirke sin livssituasjon.» Jeg har skrevet mange innlegg der jeg kritiserer nevrodiversitet, ideen om at mennesker på spekteret ikke skal tilpasse seg. Det er det samfunnet som skal gjøre. Det er sikkert mange grader av nevrodiversitet, men en kan noen ganger få inntrykk av at vi skal oppmuntre til den mest stereotypiske atferden. En som f.eks. har vansker med å følge reglene i en samtale, og som dermed peiser på med en monolog ingen er interessert i å høre på, skal altså fortsette med det. Jeg har sett den type atferd på ulike typer møter og forelesninger, og jeg er ikke overbevist om at det hadde vært en forbedring å la denne studenten få uttrykke annerledeshet sin. De gangene det ble gjort skapte det en del irritasjon. Jeg har hørt nevrodiversitet-holdningen fra spes.ped-lærere også, noe jeg mener er skadelig, for det motarbeider det arbeidet skole, foreldre og PPT prøver å gjøre sammen. Det er derfor en viktig formulering.

Nå er ikke dette mye å gå, men jeg sitter igjen med et spørsmål etter å ha lest informasjonen fra regjeringen: Hva med NLD? Det føles som at vi blir utelatt igjen. Formuleringen «beslektede diagnoser som Tourette syndrom m.m.» er viktig, og NLD er muligens tenkt inkludert i den, men det høres ikke lovende ut. Det er ingen tvil om at Tourette er veldig relevant, men jeg vil hevde at ingenting er mer relevant enn NLD. Det er kanskje en detalj, men regjeringen kunne ha sendt et signal uten nødvendigvis å anerkjenne diagnosen offisielt. Jeg håper utvalget får noen innspill på dette fra fagmiljøet.

Regjeringenes krig mot de fattige

Jeg bodde i "kommunegården" en kort periode i barndommen. Det var da ment for økonomisk vanskeligstilte.

Jeg bodde i «kommunegården» en kort periode i barndommen. Det var da ment for økonomisk vanskeligstilte.

Jeg liker som håpefull forfatter ord. Jeg liker ordene best når den rette kombinasjonen uttrykker det jeg oppfatter som sannheten, men det er ikke alltid det skjer når det er politikere som bruker ordene. Det er derfor all mulig grunn til skepsis når Venstre omtaler det reviderte statsbudsjettet som grønnere og rausere. Det er fordi det er det første budsjettet V har vært med på etter at de gikk inn i regjeringen, og de vil naturlig nok overdrive sin betydning for Norge.

Partiet fremhever satsning på kunnskap, rent hav og lavere utslipp som positive konsekvenser at dette budsjettet. Dette er viktige områder, men jeg er også opptatt av grupper som ofte blir ignorert. Regjeringen har foreslått å kutte i fri rettshjelp med 87.1 millioner kroner, og begrunnelsen er at «positiv inntektsutvikling» har gjort at færre kvalifiserer til fri rettshjelp. Dagbladet viste i en lederartikkel 22. mai 2018 til at inntektsgrensen for fri rettshjelp ikke har blitt justert siden 2009, mens utgiftene til bolig og andre nødvendige utgifter har nær doblet seg i samme periode. Det er ikke mye positivt med den utviklingen. Les mer.

Advokat Olav Sylte viser til at dette skaper et klasseskille fordi mange med lav lønn eller uføretrygd ikke kvailifiserer for fri rettshjelp. Les mer. Det er i utgangspunktet en stor belastning å gå gjennom en rettssak, enten det er snakk om økonomi eller psykologi, men dagens system blir brukt for å kontrollere befolkningen. Jeg har vist til det engelske verbet regiment i et tidligere innlegg. Vi kjenner til substantivet for en militær enhet, men i verbform betyr det en rigid organisering i den hensikt å regulere eller kontrollere. Det er kanskje det vi ser i rettssystemet, for når en må betale for rettshjelp, og i tillegg risikerer å betale for saksomkostninger fordi en taper mot en motstander med ubegrensete midler til rådighet, er sjansen stor for at en ikke tar sjansen, samme hvor god sak en har.

Jeg har skrevet en god del om boligpolitikken som myndighetene fører gjennom Husbanken og kommunene. Tidligere Kommunal- og moderninseringsminister Jan Tore Sanner, skrev et innlegg i 2014 som bekreftet de retningslinjene eller det mandatet som står på Husbankens hjemmesider, altså at de skal gi lån til de som ikke får lån i private banker. Les mer. Jeg ser dette som en validering av tidligere føringer om at disse pengene ikke skal brukes hovedakelig til å øke boligtettheten, men til å hjelpe de økonomisk vanskeligtilte. En kan derfor undre seg over hvorfor det er så mange «vanskeligstilte» som får 80 prosent Husbankfinansierte leiligheter i prisklassen 3-5 millioner kroner, mens det er god tilgang på andel og selveierleiligheter til 1,5 millioner kroner. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men synes det er en motsetning der.

Konsekvensen er i alle fall at det ikke blir noe lettere å leve med lav inntekt i Norge, så jeg vet ikke hvordan politikere kan snakke om sosialt rettferdige budsjett. Det er et uttrykk alle partiene liker. Det er deres versjon av «dermatologisk testet» (reklame for kosmetikk som har blitt testet i en sveitsisk lab som kanskje ikke eksisterer) eller «legemiddelindustrien hindrer dødsfall» (ingen snakker om de mange studiene som blir begravd fordi de ikke ga det ønskede resultatet, eller studier med vage definisjoner). En kan lyge mye i reklamen fordi det er ingen som spør seg om det stemmer. Vi godtar det meste, men sannheten er ofte at det vi ser på som framgang og vitenskap ikke alltid gjør livene våre bedre. Det er bare markedsføring.

Revidert statsbudsjett ble forøvrig lagt fram 15. mai og Stortinget skal behandle det i slutten av juni 2018. En skulle kanskje tro at dette var et innlegg mot regjeringen og for opposisjonen, men de viser bare hvor fordervet politikken er. Jeg vet ikke om det er noen jeg har mindre respekt for enn de som representerer den skakkjørte sosialismen. Jonas Gahr Støre sier at han frykter en ny underklasse, barnefattigdom, og at vi ikke kan leve med de utfordringene mange barn og unge har i dag. Situasjonen var faktisk ikke noe bedre under de åtte årene med rødgrønt flertall. Jeg tror bekymringen hans er veldig begrenset.

Regimentet Norge

Haugaland videregående skole. Jeg var elev på yrkesskolen Haugaland vgs, men lyktes ikke i et miljø der pedagogikk var et fremmedord ingen brukte.

Jeg var elev på yrkesskolen Haugaland vgs, men lyktes ikke i et miljø der pedagogikk var et fremmedord ingen brukte.

Vi har det godt i Norge. Den reformerte sosialismen i Skandinavia er sannsynligvis det systemet som har gitt flest mennesker best betingelser, men det føles noen ganger mer som at vi lever under strenge krav i et enerådende regime enn under frihet og valg i et demokrati. Det minner meg litt om det engelske verbet regiment. Det er det samme ordet som vi kjenner som et substantiv, og i verbform betyr det en rigid organisering eller uniformitet i den hensikt å få kontroll. Det er et samfunn som forventer en viss atferd fra alle, og en må derfor innrette seg etter det andre har bestemt er normen.

Jeg har tidligere etterlyst flere muligheter i utdanning og arbeidsliv. Det er noen muligheter for de som av ulike grunner ikke gjorde det bra nok på ungdomsskolen eller videregående, men det er for snevert. Problemet med særskilt opptak både på videregående og høyskole, er at en må dokumentere at en har de ferdighetene og kunnskapene som andre har, de som blir vurdert etter ordinære kriterier. Det er veldig vagt.

Det spiller altså ingen rolle om du mener at du kunne ha fått bedre karakterer hvis kommunen eller fylket hadde respektert loven. Den bryter de nemlig ofte ved å svikte elever de vet trenger mer støtte. Jeg har selv opplevd skoler der assistenter stod for spes.ped-undervisningen, og jeg har truffet på kvalifiserte spes.ped-lærere som mente at (ADHD-) diagnosen måtte være feil fordi eleven var sympatisk og samarbeidsvillig. Det er konsekvensen av en ren nevrodiversitet-holdning. Det er mange som ikke får hjelp, nok hjelp, eller den rette hjelpen. Det er umulig å bevise dette i etterkant, og foreldre som har protestert for mye har opplevd hva en bekymringsmelding kan utrette. Bekymrimngsmeldinger baserer seg ofte på rykter og synsing som ikke nødvendigvis stammer fra melderen selv. Dette er veldig unøyaktig kommunikasjon, men denne type informasjon har dessverre en tendens til å sette seg fast, samme hvor langt den er fra sannheten.

Det er vanskelig å forstå at politikere ikke vil gjøre noe for å rette opp i dette. Stiftelsen ABR-Senter på Karmøy har tidligere drevet med spesialisert rusbehandling som bl.a. inkluderer arbeidstrening i egne bedrifter. De startet en videregående skole for et par år siden, og har nå søkt fylket om å få utvide med Naturbruk/Anleggsgartner og Salg Service. De har imidlertid fått avlag fra fylket fordi Ap, SP, SV og H ikke vil ha flere elever i private skoler.

Bjørn Sæstad, Høyres fraksjonsleder i opplæringsutvalget, uttalte til Rogalands avis at de offentlige skolene blir stående med halvtomme klasser og et svekket tilbud. Det er grunnen til at ABR videregående skole, The British College of Stavanger, Akademiet Sandnes AS, og Tveit videregående skole alle fikk avslag i Rogaland. Sistnevnte er forøvrig den eneste jordbruksskolen i Nord-Rogaland. Les mer i RA.

Jeg synes ikke Sæstads argument gir mye mening når det gjelder ABR, for der dreier det seg om elever som trenger noe de offentlige skolene ikke tilbyr. ABR videregående sier forøvrig på sine hjemmesider at de bl.a. tilbyr små klasser, tett oppfølging, internat og gratis frokost. Dette høres positivt, og kanskje det mange med utfordringer trenger. Jeg mener det er behov for skoler som gir oss alternativer når vi ikke har kunnskaper og ferdigheter, hverken dokumenterte eller udokumenterte. Når det gjelder sped.ped burde det forøvrig være en bedre evaluering av skolene, med konsekvenser for de som ikke gjør jobben sin. Problemet i dag er at det ikke har noen konsekvenser når kommunene og fylkene svikter elevene. Jo, det har forresten noen store konsekvenser, for elevene.

%d bloggere like this: