RSS Feed

Author Archives: John Olav Ytreland

Gi blaffen!

Grafitti fra under grinn: følg drømmen ikke strømmen

Det tok mange år før jeg lærte å gi blaffen.

Jeg har skrevet mye om nevrodiversitet. Dette er et positivt syn på annerledeshet som har fått stadig mer støtte de siste årene. Spørsmålet en prøver å besvare er om utviklingsforstyrrelser er feil/avvik eller om det er en forskjell, innenfor en naturlig  genetisk variasjon. Tanken er at de som har en atypisk nevrologi ikke skal gjøre noe for å tilpasse seg. Det er samfunnet som skal rydde plass for dem. Nevrodiversitet innebærer altså at det ikke er noe galt med de som har f.eks. autisme eller ADHD. Behandling og/eller tilrettelegging er derfor unødvendig. Det hadde vært fantastisk hvis det var så enkelt, men jeg synes ikke det er realistisk.

Jeg hadde en spes.ped-kollega for noen år siden som mente at en elev han hadde en til en undervisning med ikke kunne ha den ADHD-diagnosen denne nettopp hadde fått fra BUP. Begrunnelsen var at eleven var sympatisk og flott å arbeide med. Betyr det at barn med en diagnose ikke kan være flotte? Det hørtes mistenkelig ut som nevrodiversitet. Det er sikkert en del av disse barna som ikke ønsker noe annet enn å være som alle andre. De vil ikke skille seg ut, men det er også noen som er klar over at de er unike og som ikke har noe ønske om å tilpasse seg. De vil ikke bli mer normale. Det er en flott innstilling.

Begrepet nevrodiversitet høres bra ut, men jeg tror ikke det er den holdningen de fleste møter. Den tidligere kollegaen min reflekterte tydeligvis ikke over de utfordringene denne eleven hadde. Det var sannsynligvis en grunn til at det var nødvendig å ta eleven ut av klasserommet, men hvis en har den holdningen at barn med ADHD eller autisme ikke kan ha humoristisk sans eller være sympatiske, vil en sannsynligvis ikke forberede dette barnet på det som kommer seinere. Da har skolen sviktet. Det er noen ganger foreldrene som svikter.

Jeg hadde som lærer elever med søvnproblemer og nedsatt apetitt, en bivirkning av ADHD-medisin. Foreldrene løste det ved å la barnet ha kabel-TV på rommet sitt. Tror du barnet møtte uthvilt og rasjonell på skolen? Dette er ikke et for eller mot Ritalin-innlegg, men en må være klar over at det er kraftige saker. En artikkel i The Guardian fra 2006 sa at det hadde vært 51 dødsfall forårsaket av Ritalin i USA siden 1999, og det tallet er sannsynligvis langt høyere i dag. Det kommer nok av at en må ha en stadig høyere dose for å få samme virkning. Det er dessuten vanlig med bivirkninger som søvnproblemer, nervøsitet, nedsatt apetitt, smerter, økt hjertefrekvens og tics. Det bør ikke være en lett avgjørelse, men jeg har inntrykk av at Ritalin ofte blir foreslått bare for å prøve, fordi det er billigere enn andre alternativer (f.eks. atferdsterapi og kosthold).

Hva er så normalt og  hva må du gjøre for å bli vurdert som normal? Mange blir vurdert som normale hvis de blir stille, altså at de er en del av mengden. Hvor stort avvik kan samfunnet takle? Forskeren Lars Grue snakker om normalitet i dette intervjuet på khrono.no. Han mener at normalitet for mange dreier seg om gjennomsnittet. Det normale er å være en del av mengden, ikke skille seg ut, men det normale er faktisk variasjon. Mange har en idé om at det er normalt å være pen, men de færreste kan leve opp til det vi tror er gjennomsnittet.

Hvis det normale er å være forskjellig burde dette være gode nyheter for alle som har diagnoser som autismespektertilstander, NLD, ADHD og Tourette syndrom. Det er likevel ikke så enkelt, for alle har sin egen definisjon av normal, samtidig som mange vil være den utvalgte som blir beundret. Det gjelder de usynlige handikappene også. Jeg har i tidligere innlegg omtalt de fiktive skikkelsene Doctor House, Spencer Reid fra Criminal Minds og Zack Addy og Temperance Brennan fra Bones. Dette var skikkelser som på overflaten hadde mye av det majoriteten ønsker. Alle var lynende intelligente, pene og tilsynelatende vellykkede. Brennan og til dels House hadde ikke problemer med å tiltrekke seg andre mennesker seksuelt, men dette var ikke nok. Spencer Reid var kanskje den som var mest tilfreds, men ingen av dem så ut til å være lykkelige. De klarte seg fordi de var en suksesss i arbeidslivet, og kommuniserte bra nok med de nærmeste medarbeiderne, men de hadde vanskelige liv. Jeg er ikke overbevist om at virkeligheten er lettere.

Det vi kan lære av dette er kanskje at normalitet ikke er så viktig at det bør gå på bekostning av alt annet. Jeg er derfor litt enig med nevrodiversitet-leiren. Vi bør ikke stresse med å bli alt det samfunnet vil vi skal bli. Jeg fikk ikke diagnosen før jeg hadde passert 40, og hadde i alle år før den tid prøvd å tilpasse meg. Jeg klarte det aldri, for jeg kunne ikke være det andre ville jeg skulle være. Jeg skulle ønske jeg kunne være den kunnskapsrike nerden Spencer Reid fra Criminal Minds eller Grissom fra CSI, og samtidig ha suksess i arbeidslivet. Det er ikke lett å falle utenfor i et samfunn som uttrykker et fullkomment hat mot alle som ikke bidrar. Det var ingen som ryddet plass for meg og jeg er derfor skeptisk til tanken om at samfunnet skal stå for all tilpasningen. Det skjer bare ikke.

Jeg beklager at jeg ikke tok flere av de valgene jeg ønsket selv, uten å tenke på andre. Jeg prøvde å passe nok inn til at jeg fikk jobbe, men strategien var ikke alltid effektiv. Det var ikke så stor aksept for annerledeshet som mange tror det er. Det fungerer sikkert bra hvis du har de rette evnene, enten det dreier seg om akademia, kunst eller tekniske fag. Da kan det hende at kolleger godtar at en sosialt er litt annerledes. Jeg tror likevel det er sunt å drite i hva andre mener.

Jeg er mindre opptatt av andre i dag. Jeg er mer opptatt av å fungere. Det er ikke så viktig om andre inkluderer meg i majoriteten, den delen av befolkningen de godtar og som de klassifiserer som normal. Jeg er kanskje mer forskjellig enn feil, men i en verden som ikke takler annerledeshet tok det lang tid å finne det ut.

Les også Et stigmatiserende samfunn

Et stigmatiserende samfunn

Det er populært å være litt annerledes i dag, men det er fremdeles vanskelig å gå sine egne veier. Foto: Smarnad via freedigitalphotos.net

Det er populært å være litt annerledes i dag, men det er fremdeles vanskelig å gå sine egne veier.
Foto: Smarnad via freedigitalphotos.net

Jeg har to blogger. Jeg skriver hovedsakelig om NLD, autismespekteret, ADHD og komorbide lidelser her på skriveloftet, mens jeg gir uttrykk for meninger i ulike samfunnsspørsmål på Frihetens pris. Noen ganger møtes nok de to bloggene, og det skjer kanskje i dette innlegget.

Journalist og sosiolog Ann Cathrin Andersen skrev nylig kronikken Intoleransen som gjør barn syke på NRK Ytring der hun uttrykte noen veldig populære meninger. Jeg er enig i kritikken av Ritalin og andre typer medisin for ADHD, for den hjelper ikke alle, spesielt ikke de som ikke har ADHD. Hun anklager samfunnet for intoleranse, men jeg vil hevde at en «alle er innenfor en naturlig variasjon-argumentasjon» er like intolerant og skadelig, selv om jeg er enig i at samfunnet ikke godtar de som er annerledes. Det er derfor jeg er skeptisk til de som mener det motsatte, og det er en del av dem.

Andersen kommer inn på at det er flere gutter enn jenter med ADHD (dobbelt så mange gutter enn jenter ifølge Folkehelseinstituttet), men autisme kan være en mulig delforklaring på denne forskjellen. Det er nemlig mange jenter med f.eks. Asberger syndrom som ikke får diagnosen. Noen får den aldri, mens andre får den i voksen alder. Jenter er generelt roligere enn gutter og mer opptatt av kommunikasjon enn gutter, noe som kan skjule utfordringene til en viss grad. Det gjelder både Asberger syndrom og ADHD. Gutter blir lagt mer merke til, men det er store muligheter for feildiagnostisering. Det er fordi det er betydelig overlapping mellom diagnoser. Autismespekteret er relevant fordi denne tilstanden kan forveksles med ADHD.

Kronikken insinuerer at ADHD egentlig ikke finnes, at diagnosen blir satt på manglende grunnlag. Jeg føler at hun beveger seg inn i farlig territorium, for konsekvensene ved å ta et feil valg kan bli veldig alvorlige. De nevnte fellestrekkene berører i alle fall NLD, autismespekteret, ADHD og PTSD. Det er en sterk arvelig faktor i de tre første, og en kan derfor vente å finne flere tilfeller i samme familie, mens PTSD er resultat av traumer. Det er dessverre veldig stigmatiserende med diagnoser. Det burde ikke være det, men Andersen har et poeng i at det er mye intoleranse. Hun har sikkert de beste intensjonene, men et forsøk på å fjerne diagnosen er neppe en bedre løsning. Jeg tror svaret er mer forskning, en vilje til å gå inn i en utredning med et åpent sinn, og dermed unngå å presse alle inn i et begrep vi kaller normal. Konsekvensen av å fjerne diagnosen, som Andersen foreslår, blir at barnet ikke kan regne med noen form for tiltak i skolen eller hjelp fra NAV seinere. Når det er sagt vil jeg likevel hevde at definisjonen av normal er tvetydig og subjektiv, men sånn jeg ser det er ADHD allerede godt innenfor.

Det foregår mye spennende forskning og det er studier innen både NLD, autisme og ADHD som mener å ha påvist forskjeller i hjernen sammenliknet med nevrotypiske hjerner. Det tyder på at dette hører inn under nevrologi og ikke psykiatri. Disse tilstandene har noen psykiatriske tilleggsvansker, men hoveddiagnosen er ikke psykiatrisk. Tenk deg at du har overlevd ei bilulykke eller at du går gjennom langvarig sykdom som kan ta livet av deg. Det er ikke overraskende hvis du får angst og/eller depresjon. Betyr det at du er en psykiatrisk pasient? Jeg synes ikke det, og jeg synes ikke at barn med NLD, autisme eller ADHD er det heller. PTSD er annerledes. Det har alt med omgivelsene å gjøre. Det dreier seg ikke om gener eller en medfødt hjernestruktur, men hvis en blander kortene er veien åpen fra autisme til ADHD til overgrep. Hvis det er mulig for f.eks. ansatte i barnevernet å ta den vurderingen uten at noen stiller spørsmål ved konklusjonen må en være veldig sikker på en kan forsvare begrunnelsen.

Når jeg sier at Andersen gir uttrykk for populære meninger snakker jeg om nevrodiversitet, for det er det jeg oppfatter som hovedtanken hennes. Hun mener vi må utvide grensen for hva samfunnet vurderer som normalt, og hun gir samtidig inntrykk av at det er et sneversynt samfunn som ligger bak den store økningen i ADHD. Hun hevder bl.a. at ADHD er nesten ikke-eksisterende i Frankrike, og det skal være fordi de er mer tolerante der. Det er vanskelig å fastslå nøyaktig hvor mange som har ADHD, men en fransk studie fra 2011 tallfestet det til 3,5-5,6 prosent. Det er på norsk nivå. Dette samsvarer med forskning som tallfester den globale prevalensen til 5,3-7,1 prosent. Hvis det er lavere noe sted kommer det sannsynligvis av at det er mange som ikke får hjelp.

Feildiagnostisering er et alvorlig problem. Jeg har i tidligere innlegg referert til amerikanske studier som viser at mange barn med ADHD hadde autisme. Det betyr ikke enten eller, for mange kan ha begge, men det er ikke sikkert at hoveddiagnosen bør være ADHD. Det er mange lidelser som har en del fellestrekk, og feil diagnose kan forverre situasjonen. Konsentrasjonsvansker eller forstyrrende atferd kan like gjerne komme av angst eller allergier, og da helper det lite med tunge medisiner. Jeg hadde gjerne sett at flere uttrykte et ønske om mer kunnskap, for det er mye som tyder på at utviklingsforstyrrelser kan skilles klart fra PTSD. Det er kjent at kromosomfeil (f.eks. 15 q13.3-mikrodelesjon eller 16 q24.3 mikrodelesjon) forekommer ofte hos mennesker med autisme eller ADHD. Hvis vi lar forskerne jobbe videre med dette, kommer de kanskje fram til en løsning som ikke innebærer anklager om overgrep og omsorgssvikt. Vi bør oppmuntre til mer presise diagnoser, for det er ingen tvil om at andre tiltak enn medisin er veldig effektive. De er derimot dyrere og langt mer krevende enn medisiner.

Jeg er enig i at barn som ikke passer inn ikke er syke, samtidig som det ikke hjelper alle å bare late som at de er en del av majoriteten. Det er mange barn med en atferd mange vil definere som litt uvanlig, og jeg skulle ønske at majoriteten kunne forstå hvordan det er å leve i sonen mellom normalitet og stigma. Jeg har ikke tro på at det skal skje med det første, men jeg håper i det minste vi slipper flere insinuasjoner om at barn med ADHD enten ikke trenger hjelp eller at de har blitt utsatt for overgrep, altså at de har PTSD. Den forrige som ikke ville holde andre muligheter åpne var politikeren Inga Marte Thorkildsen. En kan undre seg over hvor nyttig det er å avslutte en utredning før den har startet. Hvem er den holdningen nyttig for? Det er faktisk en intolerant holdning, og jeg tror den vil skape flere vanskjebner.

Jeg har litt erfaring med NAV og helsevesenet, og vet en del om hvilke forventninger de har til mennesker som blir inkludert i samfunnets definisjon av normal. De fleste i hjelpeapparatet må prioritere, og vil avslå søknad om hjelp hvis det åpnes opp for det.

Medisin hjelper for en del, men det er mange andre tiltak en kan prøve. En ting er i alle fall sikkert, medisiner alene er ikke nok. Jeg viser til ADHD Norge for mer informasjon. Der er det bl.a. informasjon til foreldre og lærere.

Prevalence of attention deficit hyperactivity disorder and associated features among children in France

Autisme som underholdning

Det er ikke ofte det blir sagt at figurene i en dramaserie har en autismespektertilstand. Jeg antar det er fordi skaperne vil at flest mulig skal kunne identifisere seg med personene. De vet også at de sannsynligvis vil få mye kritikk hvis de framstiller f.eks. Asberger syndrom feil, noe de ofte gjør. En kan derfor ikke si at den og den serien beskriver autister, men det er noen skikkelser som mennesker på spekteret ser mye av seg selv i.

Jeg likte Den fabelaktige Amélie fra Montmartre da den kom ut for 16 år siden, og liker den fremdeles. Jeg har vært begeistret for Anne of Green Gables siden barndommen. Jeg likte også Gil Grissom fra CSI, Spock, Odo og Data fra ulike Star Trek-serier, Sherlock Holmes (bøkene), When Marnie Was There av Joan Robinson, The Borrowers av Mary Norton og Spencer Reid fra Criminal Minds. Dette er skikkelser som ikke har autisme, men de hadde alle noen trekk jeg tror mange med autisme og NLD kan kjenne seg igjen i. Det er ikke overraskende, for yrker innen forskning/vitenskap, ingeniørkunst og kunst krever gjerne egenskaper som enkelte autister har, som et ekstremt fokus.

Det kan være nyttig med fiktiv autisme. Det lar oss diskutere diagnoser og personligheter uten å bryte taushetsplikten for reelle personer. Disse fiktive personene kan dermed gi oss et innblikk i en verden mange ikke forstår. Hvis du har en venn eller kollega med en diagnose kan fiksjon hjelpe deg til å forstå denne vennen bedre, og de som har en diagnose kan få hjelp til å forstå seg selv og verden bedre. Det er likevel grenser for hvor langt vi kan gå. Forfattere beskrev Asberger syndrom lenge før vitenskapen. Skotten Sir Arthur Conan Doyle gjorde det med Sherlock Holmes fra 1887, men jeg synes det blir feil å diagnostisere Mr. Darcy fra Jane Austens Fornuft og følelser (utgitt 1813). Boka So Odd a Mixture: Along the Autism Spectrum in Pride and Prejudice tilbyr en alternativ forklaring til Darcys tankeløse oppførsel mot andre. Jeg tror imidlertid han viste en vanlig aristokratisk atferd mot mennesker han mente var under hans stand, så jeg er ikke overbevist om at Darcy kan lære oss noe om autismespekteret.

Det er like greit at mange av de figurene jeg setter pris på ikke har en diagnose, for det er en tendens til å beskrive fiktive autister som begavede, men sannheten er at de færreste er super-intelligente. Det er ikke mange som har så mye suksess at annerledesheten deres ikke betyr noe, men en del opplever derimot at hvis de ikke fungerer sosialt, fungerer de ikke i arbeidslivet. Autisme på TV er kult, men virkeligheten er ikke like romantisk for alle. Sitatet «if you’ve met one person with autism, you’ve met one person with autism» sier noe om at vi er like forskjellige som nevrotypiske.

Det er mange serier som ikke gjør en god jobb. Det er vanlig å trekke fram The Big Bang Theory, Sherlock og Bones, men dette er også stereotypiske skildringer. Når det gjelder Big Bang Theory grenser den til en karikatur der hensikten ikke er å skildre en mann med Asberger syndrom, men å skape latterlige situasjoner. Jeg skulle ønske at de som skriver disse seriene tenkte litt mer over at de påvirker seerne. Det er ikke alle som er populære selv om det ser ut til å være populært med Asberger som underholdning. Det er ikke alle som er hyperintelligente eller som kan snakke engasjerende om en særinteresse. Det er kort sagt mange som ikke kan leve opp til de forventningene noen har. Autisme eller hentydning til autisme på film/TV har også en tendens til å dreie seg on savanter (kjent fra bl.a. Rain Man og The Curious Incident of the Dog in the Night-Time) eller kriminelle. Det liker jeg spesielt dårlig, for det er pseudoforskning som prøver å skape en forbindelse mellom autisme og vold. Jeg skrev litt om det for tre år siden i Gul og spekulativ.

Når det gjelder gode skildringer synes jeg Sesame Street forklarer det bra for barn, men krimserien Broen har en god skildring av Asberger syndrom. Dette er et utdrag fra Sesame Street:

Julia liker ikke fingermaling og høye lyder (sanser), hun er så fokusert på det hun holder på med at andre må vente på svaret hennes, hun liker å gjøre ting litt annerledes, hun snakker mindre enn andre. Big Birds reaksjon viser at andre kan reagere på autisters væremåte, men med den forståelsen fuglen viser kan en være venner med autister. Sesame Street er opptatt av å skape holdninger som hindrer mobbing, og det er tydelig at de har tenkt på det da de skapte Julia. Det er noe mange kan lære av, for fiktive skikkelser med en diagnose kan være underholdende utan å krysse grensa til mobbing.

Les også Psykiatriske diagnoser på TV.

Psykiatri og valgløfter

llustrasjonsfoto av jente som dekker ansiktet med hendene. Vanskelige følelser er en del a livet for mange, men med tidlig hjelp kan en leve med dem. Foto: Pexels

Illustrasjon. Vanskelige følelser er en del av livet for mange, men med tidlig hjelp kan en leve med dem. Foto: Pexels

Det er få ting som produserer valgløfter raskere enn en tragedie, som det tragiske mordet i Kristiansand, og nå vil alle ha et tettere samarbeid mellom barnevernet og psykiatrien. Det er positivt med handling, men det hadde vært bra hvis politikere lot seg bevege før det tragiske skjedde. Barnevernet er forøvrig ikke ukjent med tragiske skjebner, men mange år med lovbrudd har ikke vært god nok grunn til å foreta seg noe. Her er noen tall fra tidligere innlegg:

Bufdir publiserte statistikk i januar 2017 som de hadde utarbeidet sammen med Statistisk sentralbyrå. Den viste at 40 prosent av barn som har fått hjelp fra barnevernet fullfører videregående skole, mens 30 prosent er hverken i jobb eller under utdanning 6 år etter grunnskolen. De tilsvarende tallene for resten av befolkningen er 80 og 10 prosent. Les mer i Fagbladet.

En artikkel i Tidsskrift for norsk psykologforening viser til at forekomsten av depresjon blant barn i alderen 7-12 år er på 1-2 prosent. Den øker til 1-7 prosent for de som er 13-18 år. Dette er et veldig romslig tall, men jeg antar at det skyldes at mange ikke ber om hjelp, og da kan en ikke være mer nøyaktig. Det er likevel sannsynlig at forekomsten øker med alderen. Den samme artikkelen viser til Barn i Bergen-undersøkelsen som fant at bare 13,3 prosent av 8-10 åringer som hadde emosjonelle lidelser (f.eks. tristhet, angst, sosial isolasjon, depresjon, bruk av rusmidler og selvmord) fikk behandling i spesialisthelsetjenesten. En stor undersøkelse i Midt-Norge, Ungdom og psykisk helse, fant at deprimerte ungdommer sjelden fikk hjelp i kommunene som var rettet spesifikt mot depressive plager, og mindre enn 20 prosent hadde vært i kontakt med spesialisthelsetjenesten.

NTNU-rapporten Psykisk helse hos barn og unge i barnevernsinstitusjoner kartla den psykiske helsen til 400 barn som barnevernet hadde overtatt omsorgen for. Jeg er skeptisk til tallene, men rapporten viste at 76 prosent hadde psykiatriske diagnoser. Jeg er skeptisk fordi dette inkluderer bl.a. Asberger syndrom og ADHD, og de to vanlige komorbide lidelser angst og depresjon. Det er også vanlig at mange foreldre ber om hjelp uten at de blir hørt, og hvis det ikke var noe grunnlag for å overta omsorgen for barna, noe det langt fra alltid er, vil depresjon være en naturlig respons. Det blir derfor feil å si at det er foreldrene som har sviktet i alle sakene. Rapporten fra NTNU avslørte også at bare 38 prosent hadde fått psykiatrisk hjelp de siste 3 månedene. Det høres med andre ord som at barnevernet har gjort seg skyldige i veldig grov omsorgssvikt. Les mer på forskning.no.

Jeg har nevnt alt dette i tidligere innlegg, men synes dette er interessant bakgrunnsinformasjon for den debatten vi har hatt de siste dagene. Dette er noe myndighetene har vært veldig klar over lenge, men barn har ikke vært prioritert, så da kan en undre seg over hva vi egentlig vil med barnevernet  Jeg hørte i tillegg på radioen i dag at Linnea Myhre snakket på Aps sommerleir om viktigheten av åpenhet om psykisk sykdom. Jeg er enig i det, men blir samtidig litt irritert i disse valgkamptider når de politiske partiene angriper hverandre. Det gjelder ikke minst den koalisjonen som hadde åtte år med flertall, og nå som de nyter en behagelig tilværelse i opposisjon er det ikke grenser for hvor mye de bryr seg. Rollene blir kanskje byttet om hvis det er Jonas Gahr som skal vise handling etter valget.

Resultatet av den nye fokuseringen på psykiatri kan bli at en sidestiller diagnose, inludert autisme og ADHD, og vold. Det betyr at en ikke ønsker å hjelpe.

Et ubehagelig tilbakeblikk

Hauge skole. Skoleløpet mitt startet på Hauge på 1970-tallet. Jeg har blanda følser til alle skolene jeg har gått på.

Skoleløpet mitt startet på Hauge på 1970-tallet. Jeg har blanda følser til alle skolene jeg har gått på.

Jeg bor bare noen hundre meter fra to videregående skoler i Haugesund, Vardafjell vgs og Haugaland vgs. De to skolene ligger ved siden av hverandre med en felles gymsal i midten. Jeg går forbi Vardafjell så og si daglig, og får noen ganger en litt ubehagelig følelse. Bygningene og elevene der minner meg om de vanskene jeg hadde på skolen, på de drømmene og ambisjonene jeg hadde, dessverre på en del nederlag, og på det livet jeg kunne og burde hatt.

Jeg vokste opp med tre bokstaver uten at jeg var klar over det. Ingen visste noe om NLD eller nonverbale lærevansker da, selv om Myklebust og Johnson beskrev disse vanskene allerede på slutten av 1960-tallet. Nonverbale lærevansker minner mye om autismespekteret, og har mange av de samme trekkene, selv om fagmiljøet mener at det er forskjellige diagnoser.

Jeg har ofte slitt med et stort gap mellom innsats og resultat. Jeg har alltid lagt ned mye arbeid enten det har dreid seg om skolearbeid eller lønnet arbeid, men det har ikke vært opplagt for andre. Det målbare resultatet har ikke vært imponerende, og da er det lett å trekke den slutningen at jeg ikke prøvde. Det er en av grunnene til at jeg blir litt irritert når andre snakker om hvor flott det er å ha en diagnose som NLD eller ASD. De som gjør dette mener at samfunnet må rydde plass for de som har diagnoser som NLD, autisme, ADHD. Det virker som at de lever i et annet univers, for jeg har ikke opplevd at den positive holdningen som nevrodiversitet innebærer er vanlig noe sted i samfunnet.

Jeg har fått mange tilbakemeldinger av typen «hvordan kunne du være så dum, kan du ikke bare ta deg sammen», eller «du må prøve litt hardere neste gang.» Det er så åpenbart for de fleste at problemet må være meg. Det kan ikke være noen annen forklaring enn at jeg feilet, at jeg var mislykket. Det er en oppvekst som ikke produserer selvtillit. Jeg klarte likevel å kjempe meg gjennom 5,5 år på høgskole, men arbeidslivet var annerledes. Det finnes ikke noen nye sjanser der, og hvis en feiler én gang får en en vanskelig karriere.

Jeg er på en måte enig i at utdannelse og yrkeskarriere er mitt ansvar. Jeg er enig i at hardt arbeid lønner seg, og at jeg må ta ansvar hvis jeg tabber meg ut, men det er samtidig ikke så enkelt for alle. Når jeg tenker tilbake skulle jeg ønske at det var noen jeg kunne ha rådført meg med, både når det gjaldt yrkesvalg og tilrettelegging underveis i studiene. Jeg gjorde alt alene, og det var ikke optimalt. Det var ikke nok at jeg la ned langt mer arbeid enn noen andre.

Det beste minnet jeg har fra arbeidslivet var de åtte somrene jeg var ferievikar på maskinverkstedet på Hydro Aluminium. Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk jobben den første sommeren, og hvorfor jeg fikk komme tilbake år etter år. Det var nemlig en kjent sak at sommerjobbene ble gitt på bakgunn av kjennskap og vennskap. Jeg kjente ingen der, og det ble raskt tydelig at jeg egentlig ikke hadde noe der å gjøre. Etter to år på yrkesskole kunne jeg ikke dreie og frese uten å ødelegge arbeidsstykket og/eller skjæreverktøyet. Jeg fikk bare gjøre veldig enkle jobber, og det styrket egentlig ikke selvtilliten, for jeg visste at det var mange jobber formannen ikke kunne gi til meg. Jeg satte likevel pris på det han gjorde for meg, og han er den eneste som har godtatt meg og feilene mine. Han kunne vel gjøre det fordi de andre tok flere av de jobbene som krevde ferdigheter.

Jeg holder på med to prosjekt for tiden, og hvis jeg er heldig blir det bokutgivelse av begge. Det er der selvtilliten min er. Jeg ble veldig skuffet da jeg ikke lyktes som lærer, og livet mitt hadde vært veldig annerledes med mindre motgang, men jeg har mer tro på at jeg skal lykkes med skriftspråket. Det er greit å jobbe alene, for nå er det ingen som insinuerer at jeg valgte å feile. Jeg velger å tro at jeg gjorde det beste jeg kunne som student og lærer, og jeg prøver like hardt som forfatter.

Fattigdom på norsk

"kommunegården" Haugesund hadde et dårlig rykte de siste årene før kommunen solgte, men var opprinnelig et bra tilbud for de med lav inntekt.

«kommunegården» Haugesund hadde et dårlig rykte de siste årene før kommunen solgte, men var opprinnelig et bra tilbud for de med lav inntekt.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen mener ifølge i gårdagens Dagbladet at vi trenger en ny definisjon av fattigdom. Dagens definisjon ser utelukkende på inntekt, men antall fattige i Norge hadde blitt halvert hvis vi inkluderte offentlige ytelser. Isaksen har åpenbart et poeng når han hevder at ytelser reduserer sosiale forskjeller, men regnestykker er sjelden så enkle.

En to år gammel artikkel fra nrk.no sier det åpenbare, innvandring øker ulikheter. Samme hva en mener om innvandring er det ingen tvil om at sysselsettingen er langt lavere blant minoriteter med bakgrunn fra Afrika og Asia, samt at minoriteter er overrepresentert i yrker med lav inntekt. Dette er noe de har til felles med funksjonshemmede. SSB opplyste i september 2016 at sysselsettingen blant funksjonshemmede var på 44 prosent, mens tallet var 73 prosent for hele befolkningen i alderen 15-66 år. Det var dessuten mange funksjonshemmede som arbeidet deltid, og en god del av dem ønsket en større stilling.

Offentlige ytelser kan redusere noe av den negative konsekvensen, men de kan ikke erstatte en gjennomsnittsinntekt. Det er dessuten mye som tyder på at det vil bli stadig vanskeligere å opprettholde de samme tjenestene de neste tiårene. Det vil i så fall kreve et langt høyere skattenivå. Det blir litt for enkelt, som Kunnskapsministeren gjør, å hevde at inntekt ikke kan brukes for å skille ut fattige mennesker i statistikken. Vi har en rekke ordninger i Norge som gjør at fattigdom her ikke er som fattigdom i andre land, f.eks. USA. Jeg oppholdt meg i Little Rock i 1,5 år (2001-2002), og bodde i et nabolag som var preget av lav inntekt og sosial status. Det var ikke det at de som bodde på denne kanten av byen ikke jobbet. De aller fleste hadde fast jobb, men det var ikke nok. En tornado hadde ødelagt mange hus like før jeg flyttet dit, og når en allerede sliter, kan én uforutsett hendelse skape vansker en aldri kommer ut av. Tenk deg at du har minimumslønn og må betale for huslån, billån og forsikring på disse eiendelene, samt helseforsikring, mat, medisiner og klær til hele familien. Det er en god del mennesker som har flere jobber, men som opplever at det likevel ikke er nok. De har ikke i nærheten av de offentlige ytelsene vi har i Norge. Mange av de hjemløse er psykisk syke, og det er sågar en del hjemløse med jobb. De har bare ikke nok inntekt til å leie. Det betyr at en må klare seg uten mange av de rettighetene andre tar for gitt. 

Vi har hatt det bra i Norge. Det er ikke mange her som tenker at de ikke har råd til legevakten, vann i springen, bleier til babyen eller mat, men det er sannsynligvis flere som kan havne i en utsatt posisjon. Det er nok en god del mennesker i Norge også som ikke har råd til å leie, men heller ikke råd til å flytte. Det er også noen som ikke har råd til tannlegebehandling eller sunn mat. Hvis en er avhengig av et stramt budsjett skal det ikke store overraskelsen til for å havne litt bakpå. En må deretter jobbe hardt for å gjenvinne balansen.

Det er liten tvil om at fattige i Norge har det langt bedre enn fattige i USA, men det betyr ikke at vi ikke har ulikheter. Vi kan late som at alle har de samme rettighetene, at vi har et rettferdig samfunn, men vi er et stykke unna. Jeg skriver mye om autisme, NLD og ADHD på denne bloggen. Jeg gleder meg over alle det går bra med, men uten at jeg stempler alle kollektivt som ofre, vil jeg mene at det er forskjeller. Jeg synes det er opplagt at det er forskjell på folk. Det er mange utenfor arbeidslivet som blir sett ned på. De som ikke har lønnet arbeid er mindre verd, de bidrar ikke. Det vanskeligste er kanskje å ha akkurat nok inntekt til at en ikke får bostøtte eller startlån, men likevel for lav inntekt til å klare seg uten. Da er en fanget i en veldig prekær situasjon, og de ytelsene Isaksen snakker om er ikke nok til å viske ut fordommer, fordømmelser og urettferdighet.

Psykiatriske diagnoser på TV

Gammel filmplakat. Den klassiske historien om Doctor Jekyll and Mr. Hyde er en klassiker også i moderne dramaserier, bl.a. i Black Box (bipolar). Foto: Wikimedia Commons

Den klassiske historien om Doctor Jekyll and Mr. Hyde er en klassiker også i moderne dramaserier, bl.a. i Black Box (bipolar). Foto: Wikimedia Commons

Autisme er ikke en psykisk sykdom! Jeg håper det er åpenbart for alle som leser dette, og det burde derfor være unødvendig å presisere det, men diagnosemanualene DSM og ICD har plassert autisme og NLD der.

Depresjon og angst kan riktignok være tilleggsvansker, men jeg tror det har mer med hvordan samfunnet behandler oss å gjøre enn diagnosen. Hvis en ikke lykkes sosialt, ikke lykkes i arbeidslivet og på alle måter føler at en ikke hører hjemme noe sted, føler en seg ikke nødvendigvis lykkelig hele tida. Jeg vil likevel hevde at mange utenforstående misforstår, for selv om vi kan ha følelsen av at vi er født på feil planet, betyr ikke det at vi er syke. Det er altså et tydelig skille mellom autisme og psykisk sykdom, men det er likevel relevant for oss hvordan samfunnet ser på psykisk sykdom. TV har en enorm påvirkningskraft, og hvis dramaserier formidler stereotyper, er det gode muligheter for at vi sprer disse.

TV har en tendens til å lage og spre myter. Disse sier ofte at psykisk syke mennesker er voldelige og uforutsigbare. Depresjon dreier seg bare om en kjemisk ubalanse i hjernen, og hvis en bare får gjenopprettet denne, vil alt gå så meget bedre. Filmen The Swan ga f.eks. hovedpersonen en rekke diagnoser som en og samme person neppe kan ha: spisevegring, bulimi, selvskading, OCD og psykose. De gamle Psycho-filmene med Anthony Perkins og den relativt nye TV-serien Bates Hotel skal beskrive en psykopat, men Norman Bates har sannsynligvis dissosiativ identitetsforstyrrelse, som kan minne om schizofreni. Dette er imidlertid ikke farlige mennesker. Det er mange psykologer som har analysert Dexter. Dette er en serie om en kriminalteknisk blodekspert i Miami-politiet som dreper andre mordere på kveldstid. Han er altså en seriemorder. Det er en serie som har fascinert mange, for de liker tanken på å utrydde farlige mennesker, som om de var skadedyr. Det har blitt foreslått ulike diagnoser og hvordan hovedpersonen utviklet dem. Han er en type som blir framstilt som sjarmerende, men i virkeligheten er ikke disse menneskene lette å leve med.

Det er noen serier og filmer som gjør en god jobb også, men jeg synes stort sett det handler om overdrivelse og stereotyper. Dette påvirker oss, og det er en del mennesker som får all sin informasjon om psykisk sykdom fra dramaserier og filmer. Hva tenker du hvis du f.eks. hører ordet personlighetsforstyrrelser? Jeg har mistanke om at en god del ser for seg ustabile personer som kanskje er mer tilbøyelige til å drepe enn andre mennesker. Det er derfor jeg ikke liker denne termen, for det er veldig langt fra sannheten.

Personer med paranoid personlighetsforstyrrelse er f.eks. følsomme og nærtakende. De kan være mistenskomme mot andre og er konstant på vakt. Schizoid personlighetsforstyrrelse betyr ikke noe annet enn at personen ser ut til å ha nok med seg selv. Dette er personer som går inn for å isolere seg selv, men de kan ha et rikere indre liv enn det utenforstående er klar over. De som har en unnvikende personlighetsforstyrrelse sliter med lav selvfølelse og usikkerhet. De er redde for avvisning eller kritikk, og unngår derfor mange situasjoner. Jeg synes disse skiller seg vesentlig fra f.eks. dyssosial og narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Les mer på Store medisinske leksikon.

Hovedpoenget mitt er at psykisk syke personer ikke er farlige, men en kan diskutere om samfunnet gjør nok for å hjelpe de som trenger det. Mange psykisk syke mordere har f.eks. et rusproblem, og det er en minst like stor faktor som diagnosen. Mange mord kunne ha vært forhindret, men det er en gjenganger at de ikke blir fulgt opp. Det er noe foreldre til et barn med en utviklingsforstyrrelse kjenner til.

Jeg har tidligere skrevet om noen fiktive skikkelser på autismespekteret. Det er noen stereotyper der også, men jeg vil ta det for meg i et eget innlegg.

Nærgående TV

Sherlock Holmes og Doctor Watson har vært blant de største heltene mine siden barndommen.

Alle trenger forbilder eller helter. Sherlock Holmes har vært en av mine siden barndommen.
Foto: Wikimedia Commons

Det er noen emner det er ubehagelig å skrive om, men som det likevel er nyttig å reflektere over. Jeg har hatt noen tanker i sommer som kommer inn under den kategorien, og de er ubehagelige fordi det er personlig. Det blir sagt at det noen ganger kan være ei tynn linje mellom geni/kreativitet og psykisk sykdom. Det kan være ei tynn linje samme hva som er på den andre sida, og samme hvor høytfungerende asbergere er, kan de være naive. Det er en del av de sosiale utfordringene knyttet til utviklingsforstyrrelser, og siden mennesker med disse diagnosene gjerne har en ujevn evneprofil, er det vanskelig for andre å vite hva de kan. Mange har nok opplevd at siden de er sterke på noen områder, forventer mange at de skal være like sterke på andre områder. Det er ikke så lett å gjøre noe med det, men jeg har tro på at barn kan lære å fungere litt bedre i et nevrotypisk samfunn.

Det er ikke ofte jeg får en sterk emosjonell reaksjon etter å ha sett en film eller TV-serie. Jeg fikk det ofte i oppveksten og som ung voksen da serier som Anne of Green Gables, Fame, Star Trek, Life Goes On, Family Ties, Party of Five og filmer som The Breakfast Club, Foxes, Fame og The Outsiders betydde mye for meg. Jeg fikk noe av det samme tilbake med Harry Potter og Lord of the Rings-filmene, men det begynner å bli en stund siden. Det var dessuten positive følelser. Jeg oppdaget TV-serien Bones på Netflix like før sommeren og gledet meg over at det var hele 11 sesonger, men den siste episoden av sesong 3 ble så dramatisk at jeg måtte ta meg en pause.

Bones har to skikkelser som er interessante for asbergere. Det har vært mest fokus på Temperance Brennan, en rettsantropolog ved det fiktive Jefferson Institute. Teamet hennes hjelper FBI med å identifisere lik og dødsårsak når det ikke er stort mer enn skjelettet igjen. Det er tydelig at skikkelsen er beskrevet som en asberger, selv om det ikke blir sagt direkte. Det blir det sjelden i TV-serier, noe som kanskje et bevisst for å gjøre det mulig for mange å identifisere seg personene.

Jeg var mer opptatt av Zackary Addy, eller Z-man, som var et av flere kallenavn kollegene hadde gitt han. Zackary startet serien som Dr. Temperance Brennans assistent, men han fikk seinere en doktorgrad i rettsantropologi. Det finnes unge asbergere i det virkelige liv som viser tidlig at de er spesielt godt egnet til arbeid innen forskning. Det er derfor noen omtaler Asberger syndrom som geni-genet, men det er også en stereotyp som de fleste asbergere ikke kan leve opp til. Zack minner oss også på at selv om en er høytfungerende kan en være naiv. En kan bli lurt fordi det ikke er alle som ser de logiske konsekvensene en handling kan ha på et seinere tidspunkt.

Det førte i dette tilfellet til at Zack ble lærlingen til en seriemorder og ble morder selv. Jeg er ikke sikker på hvorfor det skjedde, men han prøvde å finne en slags mening med livet. Han prøvde å passe inn, men følte seg utenfor mesteparten av tida. Det var kanskje grunnen til at han vervet seg og ble sendt til Irak, men han ble raskt dimitert fordi han ikke fant seg til rette. De andre likte ikke en som var såpass sosialt utilpass. Det var kanskje det seriemorderen Gormogon utnyttet. Det er noe av det tristeste jeg har sett fordi jeg kjenner meg igjen i følelsen av å stå utenfor. Det er derfor det er så viktig å lære å leve i et nevrotypisk samfunn. Jeg synes det blir lagt for mye vekt på at samfunnet verdsetter annerledeshet, for det er ikke alltid det stemmer.

Zack er på en måte motstykket til Spencer Reid fra Criminal Minds. Det blir ikke sagt at han er autist heller, og det åpner opp for at mange kan identifisere seg med han. Jeg ser mye Asberger i han, selv om det kanskje er større tendenser til schizofreni. Det er et tilbakevendende tema i serien at Reid frykter for at han har arvet moras psykiatriske lidelse. Reid har vokst opp med få venner og har lært det meste han kan fra bøker, og det er noe mange av oss kan kjenne oss igjen i.

Bones viser også hvor sårbar autister som blir stående alene kan være. Reid klarte seg bra, mens Zack var den eneste i serien som ikke hadde noen. Han var nær knyttet til familien sin, men de bodd langt unna Washington DC, der Zach jobbet. Dette har vært et av de viktigste poengene mine når jeg har skrevet om utviklingsforstyrrelser. Jeg har også diskutert hvorvidt dramaserier bør ha figurer med diagnoser. Det er mange serier som har gjort en så dårlig jobb med å portrettere både psykiske lidelser og utviklingsforstyrrelser at det er fristende å si at de bør styre unna, men de to seriene jeg har nevnt i dette innlegget viser at det er nyttig med fiktive eksempler. Når de er realistiske kan vi diskutere reelle vansker uten å nevne reelle personer. Jeg vil nok vende tilbake til Bones igjen, men kommer til å reflektere litt mer over Z-man i sommer. 

Lykken er å vente på godteri

Bilde av skyer. Skyer kan være fristende marshmallows eller cotton candy.

Skyer kan være fristende marshmallows eller cotton candy.

Jeg har i noen innlegg uttrykt en viss skepsis til det jeg ser på som en iver etter å medisinere barn, spesielt de som har ADHD. Jeg har også vært inne på at det er mange som har ADHD-trekk sammen med bl.a. lærevansker, motoriske vansker, atferdsforstyrrelser og tics. Dette kan innebære at barnet har både ADHD og NLD og/eller autisme. Det er ikke alltid lett å avgjøre hva som er hoveddiagnosen.

ADHD har den fordelen at tilstanden kan behandles med medisiner, men det blir for enkelt å tro at det er nok. Jeg har sett en del barn som ikke hadde klart seg uten medisiner, men jeg har også sett noen milde tilfeller der det kanskje hadde vært fornuftig å prøve alternativer først. Samme om en velger medisiner eller ikke kommer en ikke utenom kognitiv atferdsterapi. Det er problematisk her i Haugesund fordi sykehuset ikke har dette tilbudet. Det er dermed en forventning om at medisinene, sammen med eventuelle tiltak fra PPT og skolen, er tilstrekkelig.

Sykehuset i Stavanger tilbyr derimot kognitiv terapi. Les om det på Helse Stavangers hjemmeside. Dette bygger opp til et spørsmål om fristelser: Hvor lenge klarer du å vente på en belønning? Psykolog og daværende professor ved Stanford University, Walter Mischel, utførte Marshmallows testen på slutten av 1960-tallet. Testen gikk ut på at 4 år gamle barn fikk valget mellom én marshmallow eller to hvis de var villige til å vente en kort periode (15 minutter). Den voksne som administrerte testen gikk ut av rommet, men etterlot ei klokke barnet kunne ringe med hvis det valgte den minste belønningen.

Da de fulgte disse barna opp noen år seinere fant de at de som var villige til å vente på belønningen generelt gjorde det bedre på skolen og i livet. Det betyr ikke at en kan forutsi hvem som klarer seg, men det tyder på at selvkontroll fra en tidlig alder er viktig hvis en skal oppnå suksess seinere. Det interessante med studien var det barna gjorde mens de ventet. De som klarte å vente satt ikke i ro mens de stirret på belønningen, men hadde en strategi for å klare den vanskelige oppgave. Noen fantaserte om at belønningen var skyer, noen vandret rundt i rommet, og andre snakket høyt til seg selv. Dette er ferdigheter som kommer inn under eksekutive funksjoner, eller en «persons evne til problemformulering, planlegging og gjennomføring. Eksekutive funksjoner er en forutsetning for tilfredsstillende fungering i forhold til andre mennesker og i arbeidslivet» (Store norske leksikon).

Den gode nyheten er at dette er ferdigheter som kan trenes. Det er ikke sånn at løpet er kjørt hvis en får en ADHD-diagnose. Nesten alt barn gjør dreier seg om å utvikle disse ferdighetene. Da jeg var lærer brukte jeg Simon Says eller hangman som en belønning mot slutten av engelsktimen. Jeg bruker spill som en bevisst strategi for å lære dattera mi noen av de reglene hun må kunne. Hun liker brettspill som sjakk, Munchkin og Betrayal at House on the Hill. Det er viktig å følge med i spillet, for regler og betingelser forandrer seg. En må også godta at andre bevisst saboterer og gjør det vanskeligere for deg å vinne. Det er viktig for alle å lære seg å ta ansvar, og forstå sammenhengen mellom handlinger og konsekvenser. Dette er et område der barn med ADHD trenger øvelse. Dette koster mer enn medisiner, men det er det som gir resultater.

Jeg er også opptatt av at barn skal lære å forsvare seg selv, å være sin egen advokat. Jeg var inne på det i innlegget Selvtillit gjennom å akseptere seg selv. Jeg var bl.a. inne på etnisitet, men det gjelder like mye den annerledesheten autisme og ADHD er. Det er ikke alltid det er lett å være tålmodig når andre ikke forstår. Det er mange som tror at siden de har hatt et og annet tilbakeslag i løpet av livet, så forstår de alt om hvordan det er å være annerledes i en verden som ikke aksepterer annerledeshet. Det nytter ikke å bli sint på alt og alle, og det er en viktig lærdom. Jeg skulle ønske det offentlige hadde et bedre tilbud til alle barna, for det er effektivt med kognitiv terapi.

Marshmallow experiment

Et tilgjengelig samfunn

Bilde av sykehuset i Hagesund med litt av parkeringsdekket. De som bygger sykehusene tenker ikke alltid på at brukerne har utfordringer med å finne fram.

De som bygger sykehusene tenker ikke alltid på at brukerne har utfordringer med å finne fram.

Det har vært mye fokus på å gjøre samfunnet tilgjengelig for alle. Offentlige bygg og transportmidler skal i alle fall i teorien være lettere å bruke for rullestolbrukere, døve og synshemmede. Det er også retningslinjer for de som utvikler hjemmesider, men jeg lurer noen ganger på om alle følger disse. Jeg har f.eks. merket at det noen ganger er for liten kontrast mellom tekst og bakgrunn, og jeg har irritert meg over at noen av temaene som er tilgjengelige på Wordpres har nesten usynlige lenker. Hvis jeg synes det er vanskelig å se dem, kan en tenke seg til hvordan det er for de som har vansker med å skille nyanser fra hverandre.

Jeg kunne sikkert ha skrevet ei bok om sykehus, for der er det mye dårlig planlegging. Jeg tror ikke jeg har vært på et sykehus der alt var på stell. Sykehusene i Porsgrunn og Skien er det beste jeg har opplevd, både parkering og landskapet inne i bygningene. Det var lett å finne de ulike avdelingene på sykehuset i Bodø, men som mange andre sykehus tenkte de ikke parkering da de planla sykehuset. Pasienter ble derfor bedt om å la bilen stå hjemme. Jeg hadde derimot store problemer med å finne BUP Bodø. Jeg kunne se bygningen, men følte meg som fanget i en labyrint, og fant ikke den rette ruten som ville ha ført meg til Thalleveien 37.

Haugesund sykehus er ikke gigantisk, og jeg finner stort sett fram, men parkeringen er tragisk. Det er et lite parkeringsdekk foran sykehuset som raskt fylles opp. Det er i tillegg en parkeringplass på den andre siden av hovedveien, men det virker som at den blir brukt av sykehusansatte og andre som jobber i sentrum. BUP ligger ved siden av denne parkeringsplassen og de har noen parkeringplasser også. En skulle tro at det var mulig å finne en parkeringsplass hvis en hadde en time klokka 9 på morgenen, men alle disse plassene er allerede opptatt da. Det enkleste er derfor å spasere hjemmefra, noe som ikke alltid er praktisk.

Jeg var nylig på Haukeland sykehus i Bergen, og det er naturlig nok mye større. Brevet med avtalen sa at jeg skulle ta heisen opp i tredje etasje og deretter følge gangbrua. Det var imidlertid to heissjakter, og jeg måtte prøve begge. Jeg fant etter hvert den rette og måtte deretter ta en annen heis ned til andre etasje. Det var en veldig anonym sidedør i denne gangbrua, og det var første gang jeg så et skilt med navnet på den klinikken jeg skulle til. Jeg ble forvirret på veien ut igjen fordi da jeg kikket på den døra jeg kom inn, så jeg rett ut. Det var som å kikke gjennom et vindu siden alt var laget av glass, og jeg gjenkjente derfor ikke dette som ei gangbro.

Det slo meg at sykehusene generelt burde tenke litt mer på at noen har vansker med rom/retningssans eller å bearbeide stimuli. Et sykehus kan være overveldende med mange mennesker og dermed en del lyder, mange skilt eller mangel på skilt, og mange retningsforandringer i en labyrint av korridorer. Jeg var på Haukeland sammen med kona, og vi fant ut av det sammen. Jeg er ikke blant de som har størst problemer med å finne fram, men jeg er ikke sikker på om jeg hadde funnet fram alene. Vi kikket på ei stor tavle i første etasje som ga en oversikt over alle avdelingene. En mann i rød vest spurte om jeg fant det jeg lette etter. Det stod «frivillig – spør meg» på vesten, og jeg antar at dette var et tiltak for å gjøre situasjonen litt lettere, men han visste heller ikke hvor genetisk-medisinsk poliklinikk var.

Jeg er veldig fornøyd med Haukeland sykehus. Jeg har ikke hatt mange avtaler der, men det har blitt noen de siste 10 årene. Det er ingenting å si på den måten jeg har blitt møtt på i de ulike klinikkene, men alle sykehusene kan bli litt flinkere på å gjøre veien fram litt enklere. Jeg har derimot ikke alltid opplevd at de mindre sykehusene er like flinke på kommunikasjon.

%d bloggers like this: