Skolen burde være angstdempende

Jeg var elev på Hauge skole på 1970/80-tallet.
Jeg var elev på Hauge skole på 1970/80-tallet.

Det er en diskusjon som aldri dør. Hvorfor skal vi ha lekser? Det er mange som har meninger om både lekser, skolen og lærerne, og det er ikke bare positive tilbakemeldinger. Jeg kan se nytten av å redusere leksemengden, men jeg er ikke tilhenger av å fjerne dem helt.

Det er flere grunner til det, for lekser handler ikke bare om å lære faget. Det har også noe med å lære å disponere tida å gjøre. Elevene kommer hjem, spiser middag, drar på organiserte aktiviteter (f.eks. sportsklubb eller kulturskole), og resten av tida går med til lekser og det sosiale livet deres. En må lære å prioritere, som inkluderer hvor mye tid en bør bruke på hver enkelt av leksene. En forstår, etter hvert som en blir eldre, at det koster stadig mer å oppnå drømmene sine. Det krever at en bruker mindre tid på sosiale medier, og mer tid med skolearbeid, og det krever noen ganger at en gjør mer enn de leksene en har fått fra læreren. Hvis en drømmer om å jobbe innen noe som krever f.eks. tegneferdigheter, enten det er med blyant og papir eller på PC (tegnebrett til PC), kunstmaling, eller kanskje et praktisk yrke det ikke finnes noen formell utdanning innen, må en naturlig nok jobbe med å kvalifisere seg for disse studiene, og det gjør en ikke ved å kutte lekser. Det er på en måte lekser dette også, selv om det dreier seg om andre fag enn en har på skolen. Det er altså et definisjonsspørsmål hva som er lekser, men jeg mener vi trenger skolefagene også for å klare det livet vi forbereder oss på, samme hvilket det er.

En må også tenke på at leksene ikke er den straffen det noen ganger føles som. Det kan være en nyttig repetisjon av det en har vært gjennom på skolen, og det kan i andre tilfeller være et tillegg til det en har vært gjennom på skolen. Det er ingen tvil om at klasserommet er et vanskelig arbeidsmiljø. De fleste klasserommene har en del forstyrrelser, og det er ikke lett å konsentrere seg for normaltfungerende elever. Da kan en tenke seg hvordan det er for de som allerede har vansker. Leksene kan være deres mulighet til å ta igjen det tapte, eller å jobbe med det som gjør skolen vanskelig.

Jeg tror dette er et viktig poeng, for skolen kan faktisk være så traumatisk for noen at vi snakker om PTSD. Du kan ikke hjelpe andre hvis du ikke forstår atferden deres. Jeg har tro på at de fleste lærere faktisk ønsker å hjelpe, men det er ikke alltid skolen klarer å gjøre noe med det faktum at miljøet noen ganger er gifitig for enkelte elever. Jeg tror det er for mange som får merkelapper som unnvikende, opposisjonell (sta, trassig, ulydig), uforskammet, lite samarbeidsvillig, asosial, aggressiv etc. Budskapet er ofte at det er noe galt med dem, med atferden deres, med følelsene deres. De skal bare gjøre som de blir fortalt, altså innordne seg.

Det er nok mange som blir like sjokkert hver gang det går opp for dem at de blir straffet når de trodde de gjorde det rett. Jeg trenger ikke forklare hvilke konsekvenser det kan ha, men det betyr ikke at vi må skjerme disse barna hele tida. De må som voksne leve og jobbe i en verden som ikke bryr seg om dem, og som forventer en bestemt atferd. Det er ingen som kommer til å skjemme dem bort som voksne, og møtet med arbeidslivet kan bli tøft hvis en ikke er forberedt. Jeg tror derfor på å finne balansen mellom omsorg og læring (de hører egentlig sammen), og i en tolkningsuttalelse fra Utdanningsdriektoratet i 2017 gjorde de det klart at skolen har et omsorgsansvar i skoletida. Les mer her. Skolen har sviktet hvis det er elever som opplever miljøet som skremmende eller skadelig, og jeg tror disse elevene finnes.

Tenk på elever som har utfordringer knyttet til diagnoser som Nonverbale lærevansker (NLD), Autismespektertilstander (ASD) og ADHD. Disse diagnosene kan opptre alene eller sammen, og de kan dessuten ha komorbide tilstander som depresjon og angst. Tenk deg at eleven stiller seg selv spørsmål som Hva gjør jeg med dette, hva gjorde jeg feil, hvordan kan jeg forsvinne i mengden, hvordan kan jeg unngå den og den situasjonen, hvordan kan jeg unngå å såre noen, er leksene eller skolearbeidet jeg gjør godt nok, hva synes de andre om meg, hvorfor liker de meg ikke?

Dette kan påvirke atferden på den måten at eleven viser irritasjon, isolerer seg, deltar lite i sosial interaksjon, i klassene, skolegården etc. Det påvirker også personen på den måten at det er vanskelig å fokusere på skole, lekser, det sosiale når en har en million tanker i hodet, gjerne negative tanker. Det er ikke lett å fokusere på læring og de andre tingene folk forventer av oss når vi bruker så mye energi og fokus på det som forundrer og bekymrer oss.

Dette betyr likevel ikke at vi ikke skal kreve noe av disse elevene, for de kommer ingen vei uten hardt arbeid, men det første de trenger å gjøre er å redusere stresset. Det kan bety en periode uten lekser, mens de seinere har lekser på de områdene der de sliter mest. Det er f.eks. viktig å skrive. Det er en ferdighet en vil få behov for samme hva en gjør etter videregående skole. Jeg kan derfor tenke meg at det blir mer skriving og ikke minst lesing hjemme, og da tenker jeg på bøker. Elever i videregående burde stort sette lese litteratur, og med det tenker jeg på romaner og novellesamlinger, både i norsk og fremmedspråk, Det vil gjøre språk mindre fremmede.

Bildet er ment som en illustrasjon. Jeg gikk på Hauge skole i Haugesund, og jeg kan ikke si at det var en positiv opplevelse.

 

Hindringene i Karl Johans gate

Karl Johan med Stortinget og Slottet. De to største symbolene/representantene for makteliten vi har i Norge. Det er ikke alltid de hjelper.
De to største symbolene for makteliten vi har i Norge. Det er ikke alltid de hjelper.

Jeg leste i Handikappnytt for en stund siden at Arbeiderpartiet ville innlemme FN-konvensjonen om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i norsk menneskerettighetslov. Les mer her. Norske myndigheter har tidligere blitt kritisert av FN fordi de ikke har ivaretatt funksjonshemmedes rettigheter, og det er ikke åpenbart at støtten fra Ap vil vare. Denne saken viser hvor forvirrende politikk er.

Det ble stemt over flere forslag da saken ble behandlet i Stortinget i mars i år. Jeg skal ikke si noe om hver enkelt sak, men viser til voteringsoversikten på Stortingets nettsted. Les mer her. Det virker som at Senterpartiets forlag (nr. 2) og Fremskrittspartiets forslag (nr. 5) ikke er så veldig forskjellig fra det SV og Ap fremmet sammen (nr. 1). Poenget er vel at funksjonshemmede får det bedre, og sånn jeg forstår dette, var det realistisk å tro på et flertall for et av forslagene. Dette er likevel bare ord, for det har vist seg at loven ikke betyr så mye for myndighetene. Det er mye dokumentasjon på at både Stortinget og kommunene svikter barn/familier og spesielt funksjonshemmede, men selv om FN kritiserer og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen dømmer Norge med jevne mellomrom, står Norge fritt til å ignorere dette.

Det var en tid da jeg faktisk trodde på politikerne, men jeg har ikke noen illusjoner igjen i dag. Det gjelder ikke bare dette temaet, for det har vært en del saker i årenes løp som har skapt et negativt inntrykk. Jeg jobbet som frilansjournalist i Tysvær i 2006 og 2007, og skrev bl.a. om Haugaland Krafts drøm om å bygge kullkraftverk i det samme området som gasskraftverket på Kårstø. Det ble ikke noe av noen av dem, sannsynligvis p.g.a. Stoltenbergs krasjlanding på Månen (CO2-fangsten det ikke ble noe av), men regjeringen var så vidt jeg husker positiv til planene i utgangspunktet. Ap hadde vel ikke en tydelig miljøprofil når det gjaldt oljeleting i Lofoten og Vesterålen heller, og det faktum at Støre sa nei til en felles rødgrønn klimapolitikk før valget, tyder på at han ikke vil si et klart nei til fortsatt oljeleting.

Jeg husker også de mange uttalelsene Jens Stoltenberg kom med angående «asylbarna» da han var statsminister. Han var bestemt på at vi ikke kunne la alle asylsøkere få bli, og dette var i tråd med den linja regjeringen hans hadde lagt seg på i asylspørsmål. Den var ganske streng, men det hindret dem ikke i å kritisere Solberg-regjeringens politikk. Det er selvsagt opposisjonens rolle, men det virker på meg som at dette er et spill.

Jeg har nevnt det i et par tidligere innlegg, og skal ikke bruke mye tid på det nå, men da media tok opp problemet med et stort privat barnevern, var det noen på venstresida som ga Høyreregjeringen skylda, men som fagbladet for Fellesorganisasjonen skrev i en artikkel for seks år siden, var dette en utvikling som hovedsakelig skjedde under de rødgrønne. Det er noe Biden-aktig over dette. Alt som ikke fungerer er noen andres feil.

Jeg sitter ofte igjen med et inntrykk av at politikere egentlig er enige om mye, men de foretrekker å være den som får æren, og det får de mest av i posisjon. Det gjenstår å se om det blir noe mer enn ord denne gangen. Arbeiderpartiet har hatt mye makt etter krigen, og det er bare de siste årene at Høyre har vært omtrent like store. Ap må derfor ta en større del av ansvaret for den utviklingen vi har hatt, eller ikke hatt.

Jeg er i utgangspunktet skeptisk til alt rødt, og det gjør det ikke bedre at de later som at de er bedre enn andre. Det blir vel som med den forrige røde regjeringen, altså at vi vil huske den utelukkende fordi vi måtte slite med den lenge, mer enn hva den oppnådde. Det hadde vært greit om rettigheter faktisk betydde noe, men det er mange som ikke føler seg verdsatt i et samfunn som ikke prioriterer dem, og som noen ganger direkte motarbeider dem. Dette er en kritikk rettet mot alle partiene. Det er faktisk virkeligheten for mange, enten de har en funksjonsnedsettelse eller bare er litt annerledes. Det er mye som er bra i Norge, men det er irriterende at vi ikke bruker den muligheten vi har til å skape et bedre samfunn enn noen andre land har. Vi kunne hatt et varmere samfunn enn vi har.

Hva skjedde med Asberger?

Noen liker dataspill, mens andre foretrekker brettspill.
Noen liker dataspill, mens andre foretrekker brettspill. Robo Rally er egentlig begge deler.

Jeg bruker Robo Rally som en illustrasjon. Det er et fantastisk morsomt brettspill, men det er egentlig en fysisk versjon av et dataspill. Jeg liker brettspill, og det har delvis med at det er et slags tiltak, i tillegg til at det er veldig underholdende. Brettspill er sosialt, og det oppmuntrer derfor til kommunikasjon, noe som er lettere når en sammen med mennesker en liker. Dette er en bra særinteresse å ha.

Spørsmålet i overskriften er egentlig to spørsmål, og jeg starter med diagnosen. Den forsvant ikke, men navnet brukes offisielt ikke lenger i USA. Da den amerikanske diagnosemanualen DSM (akronym for Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders) ble oppdatert til sin femte utgave i 2013, ble Asberger syndrom fjernet. Diagnosen hadde tidligere vært en av fire kategorier under diagnosen autisme, men disse ble redusert til en, som en kalte autismespekterforstyrrelser (ASD).

Jeg synes det er fornuftig av flere grunner. Det er for det første ingen tvil om at autisme er et spektrum, som betyr at det er en stor variasjonsbredde, liknende den variasjonen vi ser på fargespekteret. Det er ikke sånn at du kan lage én snever definisjon og regne med at alle skal kunne plasseres der. Det er noen psykologer som har en streng forståelse av kriteriene, og utelukker alle som ikke passer inn i deres definisjon. Det er, for å fortsette sammenlikningen med farger, som at de ser grunnfargene, mens de ikke får med seg de mange andre nyansene en kan lage. Det er på den annen side mange autister som ikke kjenner seg igjen i den beskrivelsen fagfolk har av dem. Det gjelder forøvrig ikke bare de som offisielt er innenfor spekteret.

Jeg tenker bl.a. på Nonverbale lærevansker (NLD), en diagnose som har mange likhetstrekk med ASD og ADHD, men som fremdeles er uoffisiell. Det er mange som føler at de fungerer bedre enn det litteraturen og fagfolkene beskriver, men det er et spekter innen NLD også. Det er nesten som at en ikke får lov til å utvikle seg, selv om det åpenbart er målet med de tiltakene en setter inn i oppveksten. Jeg er ikke sikker på om utredere alltid ser etter svaret på hvorfor en har et bestemt symptom. Svaret er kanskje ADHD hvis en er uorganisert og uoppmerksom, men det kan også være andre grunner. En kan være at en ikke forstår. Det gjelder ikke alle, men det er en del barn med NLD som er flinke lesere, men som ikke forstår eller husker denne informasjonen. Dette kan altså se ut som ADHD, og utvilsomt gi det samme resultatet, men det er NLD.

Det er vanlig å mistenke autisme når en møter et barn som har manglende sosiale ferdigheter, samt språk og kommunikasjonsvansker, men dette er typisk for NLD også. Det er ulikheter mellom ASD, NLD og ADHD, men konsekvensene blir likevel de samme, og jeg lurer derfor om det hadde vært like greit å inkludere alle på autismespekteret.

Når det gjelder den andre delen av spørsmålet tenker jeg på Hans Asberger. Navnet hans er knyttet til såkalt høytfungerende autisme fordi det var denne gruppa han ville forske på, mens andre barn ble sendt til en annen klinikk der nesten 800 barn ble eutanisert. Dette van neppe kontroversielt på 1940-tallet, og Norge hadde også et positivt syn på rasehygiene da, men vi kan ikke gjøre annet enn å ta avstand fra dette i dag. Hans Asberger hadde nok ikke et syn som skilte seg nevneverdig fra nazistene, nemlig å skape/utvikle smarte mennesker som kunne inneha viktige stillinger i samfunnet. Dette gjaldt forøvrig ikke jenter, og det var mange grupper i samfunnet som ikke ville ha blitt inkludert i det samfunnet han ville være med på å forme. Det er altså ingen grunn til at vi skal fortsette å hedre han i dag, men jeg må innrømme at det er vanskelig å slutte med gamle vaner. Vi er så vant med å bruke navnet hans at det kommer automatisk uten at vi tenker på det, men vi bør prøve å avlære det.

Jeg synes personlig ikke det har så mye for seg å skille diagnoser som har såpass mange overlappende symptomer. Det er like greit å kalle alt autismespekterforstyrrelser, men det mange ikker snakker om er at de aller fleste av oss er på en del av spekteret der ingen vil være. Nei, det er ikke kult mesteparten av tida, og det er ikke så mange genier blant oss. Det er ikke bare vanskelig å leve med disse utfordringene, å finne sin plass i verden og forstå hvem vi er. Det er også vanskelig å være såpass uavhengig at en ikke vil være den autisten andre mener en bør være. Jeg snakker ikke for andre enn meg selv, men jeg ønsker å være mer enn det mange ser meg som.

Den vanskelige kampen

Skateparken i Grytå, Haugesund.
Skateparken i Grytå, Haugesund.

Jeg så ofte barn spille på den gamle fotballbanen foran Breidablikk skole, men etter at den ble erstattet av denne skateparken er det stort sett tomt der. Jeg spør meg selv om de 300 000 kronene i tippemidler og 500 000 kroner fra kommunen var en god investering. Jeg hadde elsket dette tilbudet som tenåring på 1980-tallet, men skating og bmx-sykler, som dette er ment for, har aldri vært mainstream i Haugesund. Ordføreren sa til Haugesunds avis for fire år siden at parken var veldig etterlengtet, men det virker ikke som at ungdommen har vært av samme mening. Temaet og tidspunktet for denne investeringen er relevant for det jeg kommenterer i dette innlegget.

Det nærmer seg valg uten at jeg har fulgt noe særlig med på valgkampen. Politikerne sier stort sett det samme hver gang. Jonas Gahr Støre sa i et intervju med Fri Fagbevegelse i 2017 at han fryktet en ny underklasse, og viste til de såkalte «working poor» i andre europeiske land. Det er folk som har jobb, men som likevel sliter med å forsørge seg selv og familien sin. Det er altså ikke nødvendigvis sånn at jobb automatisk løfter mennesker ut av fattigdom. Les intervjuet her. Budskapet hans var at Norge var avhengig av en Ap-regjering for å snu trenden, og det er det fremdeles.

Jeg er ikke sikker på om argumentet var mer gangbart for fire år siden enn det er i dag, selv om reallønnsøkningen faktisk var veldig lav i en periode på den tida (0.6 prosent i 2015, -1.8 året etter, og deretter 0.4 og 0.0 de to neste årene). Økonomiske trender går opp og ned, og lønnsveksten har vært høyere enn inflasjonen de siste to årene. Det samme skjedde forøvrig da Gro Harlem Brundtland var statsminister i siste halvdel av 1980-tallet. Reallønnsøkningen var på 2,5 prosent da hun tok over etter Kåre Willoch, og den gikk ned til 0.5, 1.0 og -0.2 de neste tre årene. Den begynte å gå opp igjen med Jan P. Syse som statsminister.

Jeg er ikke sikker på hvor stor rolle det spiller hvem som er statsminister, for den lille økonomien vår er nok ganske avhengig av internasjonale forhold. Politikk viser hvor lett det er å være i opposisjon. Støre kunne legge all skyld på Høyre for fire år siden når det gjelder økonomien, og vi ser det ennå tydeligere i andre spørsmål, f.eks. flyktningepolitikken, der Stoltenbergs holdning var at vi ikke kunne la alle bli. Et annet eksempel er miljøpolitikken der Ap har vært heller vage på hva de mener om framtida for oljeleting, og da media rettet søkelyset mot de store overskuddene i det private barnevernet, ville Arbeiderpartiet avvikle alle private barnevernstjenester, mens de som regjeringsparti bidro til en kraftig økning av disse.

Men lav inntelt er likevel en virkelighet mange familier må leve med, samme hvem som styrer landet. NRK hadde en artikkel for et par dager siden om at kjøpekraften har gått ned de siste årene for familier med lav inntekt. Det er delvis en styrt utvikling, og tankegangen er å motivere foreldre til å jobbe lengst mulig. Det er noe av grunnen til at f.eks. barnetrygden ikke har fulgt prisutviklingen (den er på 1054 kroner nå, men skulle ha vært på 2 596 kroner hvis den hadde fulgt den samme utviklingen som prisene). Jeg synes denne tankegangen er ganske håpløs, for den har blitt prøvd i lange tider i andre land.

Det er mange fattige i USA og UK som vet hvordan det er å være working poor. Fattigdomsgrensa i USA er satt til en inntekt på $ 26 400, som tilsvarer $ 12.60 per time for en fulltidsansatt. Det er variasjoner fra delstat til delstat, men den føderale minstelønna er på $ 7.25. Det er i tillegg vanskelig å få en fulltidsjobb, så det er vanlig med flere deltidsjobber, men det er mange som opplever at det ikke er nok. Problemet er ikke en mangel på motivasjon eller villighet til å gjøre det de ser er nødvendig for å forsørge familien. Det er mange som kjemper en desperat kamp, og politikerne vet utmerket godt at de bidrar til det samme her, samme hvilket parti de representerer. Jeg har en kraftig skepsis til politikere. Det har mye å gjøre med hva de ikke gjør og hva de lover. Jeg blir ikke mindre skeptisk når de konstant skylder på andre. Alt er de andres feil, mens det er de selv som har alle svarene, bortsett fra at de ikke har dem.

Jeg vet alt om hvordan det er å kjempe seg til en utdannelse, og deretter kjempe for å få og beholde en jobb. Jeg vet også alt om hvordan det er å høre andre snakke om hvor lett det er å jobbe, og at jeg bare kan ta meg en jobb til, eller to, hvis inntekten ikke strekker til. Jeg vet også at det er svært få som velger det noen kaller naving. Det er ingen som ønsker seg det livet. Jeg skulle ønske det hadde vært flere muligheter for de som havner utenfor, de som har en arbeidsevne, men ikke forsørgerevne.

Det burde være en enklere vei fram til jobb for de som ikke gjør det bra på skolen, altså en utdannelse uten noe særlig skolegang. Det er ofte en enten eller tankegang, der en enten fungerer eller ikke. Det er noen som sannsynligvis kan klare å jobbe f.eks. 30 prosent, men noe mer enn det vil bli for mye. Det er ikke nok til å forsørge seg selv, og de vil derfor trenge stønad i tillegg. Det er det jeg mener med at arbeidsevne ikke nødvendigvis betyr inntektsevne. Jeg tror det finnes bedre tiltak enn straff eller å sette folk økonomisk værfast, men det føles ikke som at vi har det. 

Kronikken i NRK har overskriften Den vanskelige kampen mot ulikhet. Den er vanskeligst for de som faktisk prøver å bruke ressursene sine, men som ikke klarer kravene. Jeg har sagt det mange ganger tidligere på denne bloggen, det lønner seg å satse på mennesker. Det betyr at samfunnet vil få mye igjen for å utvikle de menneskene det trenger, og selv om et bestemt individ aldri kan klare mer enn en 30 prosent stilling, er det verdt å bruke en del ressurser på denne personen. Jeg tror dessuten det er fornuftig å hjelpe hvert enkelt menneske til å få det livet de ønsker seg.

Resultatet er det viktige

Det har vært en ganske blandet sommer. Jeg har jobbet en del med redigering og språkvask av manuskriptet mitt, før jeg sender den norske versjonen inn til forlagene (jeg skrev opprinnelig på engelsk og har oversatt manuskriptet til norsk), så jeg har egentlig unngått kjedsomhet. Jeg satte likevel pris på besøk og samtaler litt seinere i ferien.

En av samtalene var med en amerikansk venn, og vi diskuterte forskjellene på spes.ped i de to landene. Det er en komplisert sammenligning, for USA er ikke ett land. Det er 50 stater, og jeg leste en gang en analyse som mente å kunne identifisere 11 nasjoner. Poenget er i alle fall at denne unionen ikke har ên politikk på dette området, som heller ikke Norge har. Det er dessuten stor forskjell på teori (loven) og praksis.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt om geografiske forskjeller. Det betyr ikke noe hva loven sier, for den blir praktisert ulikt, og det er helt avgjørende at en bor i den rette kommunen. Jeg har truffet på en del amerikanere som tror at alt er så mye bedre i Norge, og de baserer dette på hva sloven sier. Problemet med den tankegangen er at kommunene og etatene kan bryte loven så mye de vil uten at det får konsekvenser, hverken for etaten eller individuelle ansatte som bryter loven.

Det var i dette tilfelle snakk om spes.ped. Det er stor forskjell på de beste og verste i begge land. Det er i teorien mye bedre her, men jeg tenker på et slagord fra en reklamefilm, det er sluttsummen på kassalappen som teller. Vi kan bytte ut sluttsum med resultat eller endepunkt, for målet burde være at barnet vokser opp til å ha et bra liv. Et barn som virkelig har en lidenskap for kunst har ikke nødvendigvis de samme målene som lærerne. De videregående skolene tenker kanskje at en elev som har gått på studiespesialisering med arbeidstrening bør være fornøyd med å jobbe deltid i en butikk, klippe gresset for kommunen, eller å vaske på en attføringsbedrift.

Jeg er glad for at den type tilbud finnes, men poenget mitt er at med et langsiktig mål som starter allerede i barneskolen kan en utvikle dette barnet til å klare mer. Det fungerer sannsynligvis ikke for alle, for det er ingen tvil om at vi har ulike interesser og funksjonsevne, men jeg tror det er flere som kan utvikle de ferdighetene de trenger for å klare mer enn det absolutte minimum. Det er det jeg mener med sluttproduktet. Det er ikke en seier for den personen det gjelder eller for samfunnet hvis en som kan strekke seg litt lenger, ikke klarer det fordi han/hun ble sviktet i alle år. Det er en annen ting hvis en prøver det ordinære arbeidslivet, men blir trygdet seinere fordi det ikke fungerte. Jeg vet hvor sterkt hatet mot de trygdede er, og det er kanskje verst for unge trygdede.

Loven virker kanskje positiv i Norge. Vi har i utgangspunktet rettigheter, men det kan se litt annerledes ut i virkeligheten. De som utreder en person kan velge å søke en annen forklaring. Det er en rekke tilstander som kan forveksles med hverandre. Noen mennesker har bare én av dem og noen har flere samtidig. Når det gjeder autisme er f.eks. engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse, tvangslidelse (OCD), Tourette syndrom, ADHD, NLD, bipolar lidelse, angst, depresjon og epilepsi relevante. Det er muligheter her til å velge en annen forklaring, men om det alltid er den rette er en annen sak.  

Det poenget jeg ville ha fram er at det livet en sitter igjen med mitt i 20-årene er det viktige. Det er vanskelig å motsi resultatet hvis det er manglende, lite eller kvalitetsmessig dårlig spes.ped som gir det beste reultatet. Jeg er ikke overbevist, for å si det forsiktig. Jeg tror samfunnet vil tjene på å bruke penger på å utvikle mennesker, og da må en også sette av litt tid til å vurdere behovet for reformer. Har vi det systemet som fungerer best?

Vi har i utgangspuktet et system som er bedre enn det amerikanske, der mennesker i større grad må klare seg uten sikkerhetsnett. Vi har kanskje et system der det er vanskelig å unngå sikkerhetsnettet, og det kan skape mange ulykkelige mennesker. Løsningen er ikke å fjerne systemet, for det er mye bra med det, men en liten justering er kanskje nødvendig.

Student-økonomien

Det er mye som virker som en god idé. Kapitalisme f.eks. er ikke så dumt, i alle fall ikke hvis en unngår en ren form av den, at en altså har en balanse. En annen god idé er utdannelse, er det ikke? Det viser seg at balanse er fornuftig her også. Det virker som at det er stadig flere som tar høyere utdanning i de fleste vestlige land. Det gir mening, for det er noe arbeidsgivere krever, men det er også stadig flere som ikke får bruke utdannelsen sin.

Gjennomsnittskarakterene på videregående skole har vært ganske stabile, i likhet med frafallet (dropouts), men universitetene får stadig flere studenter. De har hatt en gjennomsnitlig økning på to prosent per år det siste tiåret, men fjoråret var spesielt med 3,5 prosent økning. Problemet er at det vanligvis er flere arbeidsledige enn det er ledige jobber, og vi kan få en situasjon i de fleste næringer der en må ha stadig mer utdannelse for å ha en sjanse på jobbmarkedet.

En har mange program å velge mellom hvis en vil studere i Norge, f.eks. medie – og interaksjonsdesign, akademisk e-sport, eller ulike kunstformer, og det er nyttig hvis en vil undervise, men om utdannelsen er like nødvedig for å utøve disse yrkene er en annen ting. Det viktige burde være om en har ferdighetene. En som har lært seg et fag gjennom praktisk erfaring kan i noen tilfeller utføre jobben like godt eller bedre enn en som har et vitnemål. Det er dessverre ikke alltid nok. Jeg kjenner et par som har ganske høye jobber innen IT. De er for det meste selvlærte, men de måtte likevel ta høyere utdanning, og de hadde ikke fått jobb uten dette papiret. Det burde være unødvendig.

Jeg synes vi beveger oss i feil retning med denne tankegangen om at alle skal ta høyere utdanning, kombinert med at det er for vanskelig å utdanne seg til et praktisk yrke utenfor videregående. Det virker nesten som at elevene og studentene ikke er en stor prioritet, og resultatet blir kanskje at samfunnet skaper en slags økonomi ut av dette.

Gratisprinsippet er en regel som sier at statlige universiteter og høyskoler ikke kan kreve egenbetaling fra studentene, utover en liten semesteravgift. En kan komme seg billig fram til en grad hvis en er så heldig at foreldrene bor der en har fått studieplass, men det gjelder nok ikke de fleste. Da kan en regne seg fram til hvor mye en bruker på leilighet og forbruksutgifter over 4-6 år. Det er et dilemma, for selv om en kvalifiserer seg for drømmejobben, er det ingen garanti for at en får den. Vi hører alle om at samfunnet trenger kompetansen vår, men vi lever egentlig ikke i et samfunn der utdanning automatisk finansierer det livet vi ønsker oss.

Det kan rett og slett hende at vi utdanner mennesker til en ny type funksjonsnedsettelse. En type som sier at vi har en arbeidsevne, men ikke inntektsevne. En kan også lure på om samfunnet er motivert til å forandre på så mye. Tenk deg at universitetene fikk en kraftig nedgang i studenter. De hadde sannsynligvis merket det på utleiemarkedet, i forlagene, universitetene og kanskje på utestedene. Dette er i realiteten en sponsing av markedet, og selv om vi får en relativt billig utdannelse, er det ikke sikkert at de fleste studenter tjener på denne økonomien.

Leger redefinerer behandling

Snøkule. Jul er alltid en bittersøt tid for meg.
Jul er alltid en bittersøt tid for meg.

Det er en del år siden jeg hadde julestemning selv, men jeg liker desember fordi det er en bra tid for familien. Jul har likevel alltid vært en bittersøt tid, nå mer enn noensinne. Det er fordi mora mi var veldg glad i jul, og da hun ble lagt inn på et sykehjem mot slutten av livet sitt, pyntet vi med mange av juletingene hennes. Det var samtidig bittert å se henne forsvinne så raskt fra livet, unødvndig raskt. Jeg kan nok ikke feire jul nå uten å tenke på tapet.

Det er en utfordring som sannsynligvis alltid har eksistert, konflikten mellom familier som vil ha mest mulig behandling for seg og sine, og leger som vil ha minst mulig. Sistnevnte gruppe kaller det overbehandling eller unødvendig behandling, og pandemien har fått mange leger til revurdere behovet for behandling.

Grunnen til at en del leger mener at behandling er unødvendig er at noen studier har konkludert med at det kan føre til unødvendig lidelse og økte utgifter for samfunnet. Det kan i noen tilfeller være en fornuftig tankegang, f.eks. hvis det finnes alternativer til kirurgi, men denne tankegangen har også fått noen farlige utslag. Det skjer forhåpentligvis ikke så mye i Norge, men jeg har hørt om tilfeller i andre land, ikke minst under pandemien, der ambulansepersonell og sykehus skal ha fått beskjed om å ikke gjenopplive enkelte pasienter. En rapport som ble publisert i England i fjor slo fast at mange pasienter med funksjonsnedsettelser hadde blitt presset av legen sin til å føre «do not attempt cardio pulmonary resuscitation (DNR) i journalen. Det er ikke overraskende at andre undersøkelser viser at mange med funksjonsnedsettelser frykter at de ikke vil få behandling hvis de blir innlagt med Corona. Det har også vært noen skandaler der DNR har blitt ført inn i journalen uten at pasienten ga samtykke til det.   

Hvis det er nødvendig med så brutale prioriteringer, hvor mange av oss blir overlatt til seg selv? Vi har ikke så mye valg, men en kan lure på hvor mye vi kan stole på de vi er tvunget til å stole på. Når det gjelder Norge er det størst sjanse for at det skjer i eldreomsorgen. Ta f.eks. noe så enkelt som en urinveisinfeksjon, som ifølge en artikkel i Sykepleien er den hyppigste forekommende bakterielle infeksjonen i sykehjem. Artikkelen omtaler en studie som fant at bruken av midler for å forebygge urinveisinfeksjon i sykehjem ikke samsvarte med nasjonale retningslinjer, og de var heller ikke evidensbasert. Les mer på sykepleien.no.

Dette var situasjonen for for ni år siden, altså lenge før Covid, og jeg lurer på hvor motiverte helsevesenet er til å holde liv i flest mulig under pandemien, som forøvrig er her for å bli. Det er ikke skremselsprooaganda, men når vi vet hvor vanskelig det er å stoppe influensa, er det ikke utenkelig at dette blir et mer eller mindre permanent problem. Jeg er generelt skeptisk til de ulike institusjonene i eldreomsorgen fordi jeg har sett hvor ødeleggende institusjonslivet har vært på noen av slektningene mine. Det jeg trodde var et godt sted å være, var ikke mer enn et lager der en søkte å oppbevare flest mulig kropper på et lite budsjett.

Jeg skriver stort sett om autismespektertilstander (ASD), nonverbale lærevansker (NLD) og ADHD på denne bloggen. Dette er mennesker som bl.a. har utfordringer med kommunikasjon, og det gjør dem spesielt sårbare i en institusjon. Den behandlingen en får, eller ikke får, på en institusjon er derfor en relevant problemstilling, samme hvor langt fram i tid en tror dette er. Dette er framtida for de fleste av oss.

Det er én ting at sykehjemmene kanskje ikke gjør nok for å forhindre infeksjoner, men hva om behandling ble bevisst holdt igjen? Det er såvidt jeg vet ikke så vanskelig å behandle urinveisinfeksjon. Det krever en antibiotikakur på 7-14 dager, men da må en starte tidlig. Konsekvensen av å vente for lenge kan være nyresvikt, og jeg mistenker at noen leger gjerne ser at det skjer. Nyresvikt i høy alder er ikke uvanlig, og det er derfor ingen som vil reagere når de leser dødsattesten.

Jeg tror det er leger i dette landet som bevisst lar friske pasienter og beboere dø, fordi de mener at behandling er unødvendig. Jeg tviler ikke på at noen av de institusjonene vi så fint kaller omsorgssentre virkelig gir god omsorg, men eldromsorgen er også farlig. Det er noen som får et kortere liv, et verre liv fordi de flytter inn på en av disse institusjonene.

Det eneste vi kan gjøre er å leve så sunt som mulig og håpe på at vi kan utsette dette lotteriet lengst mulig. Vi har ikke DNR i Norge, men jeg frykter at noen institusjoner har noe tilsvarende.

Hvorfor?

If you’ve ever had that feeling of loneliness, of being an outsider, it never quite leaves you. You can be happy or successful or whatever, but that thing still stays within you. Tim Burton

Det dukker av og til opp artikler og blogginnlegg om utenforskap. Forfatterne av disse tekstene beskriver nesten fenomenet med en viss forundring, som noe eksotisk, fordi de ikke kan se for seg dette som en mulighet i Norge. NRK hadde en artikkel i dag, som en del av valgdekningen sin, om veien tilbake. Les NRK artikkelen her.

Det er mange grunner til utenforskap og artikkelen kommer inn på noen av dem, men en setning som «en av ti unge faller utenfor arbeidsliv og utdanning» sier ingenting om hvorfor det skjer. Det er mange som har fått en liten følelse av dette under pandemien, og det har vært langt flere artikler om livskvalitet og psykisk helse enn tidligere, gjerne med et fokus på barn og ungdom. Det virker nesten selvsagt at dette kom til å prege oss da samfunnet stengte ned, for når næringslivet sliter, skolene stenger, og media får utløp for sin sykelige trang til å fokusere på negative overskrifter hver dag, hele dagen, er det ikke til å unngå at dette går ut over psyken. Er det overraskende at isolasjon skader oss? De som har blitt utsatt for dette i mange år vet alt om hvor vondt det gjør.

Det blir forsket på psykisk helse under pandemien og jeg har sett en god del overskrifter om ungdom. Jeg gleder meg over at det er et fokus på hjelp, men hvorfor nå, og hvorfor har det ikke vært noe fokus på å hjelpe ungdom tidligere? Det er kanskje ikke en stor del av befolknigen i prosent, men det er en god del individer som vokser opp med nonverbale lærevansker (NLD), ADHD, autismespektertilstander (ASD), og Tourette syndrom. Det er en god del av disse som fortsetter å ha utfordringer i voksenlivet, både p.g.a. de nevnte tilstandene og komorbide lidelser som angst og depresjon. Jeg vil tro at en stor del av disse tileggsvanskene kommer fra nettopp utenforskapet.

Det er ingen som ønsker et liv utenfor. Det er ingen som ønsker å slite på skolen og i arbeidslivet, som betyr at en blir tvunget til å gi opp drømmene sine. Jeg er sikker på at de aller fleste er takknemlige for den hjelpen de får fra NAV, men det er ikke lett å motta den hjelpen heller. En må i tillegg til å leve med tapene sine, også høre kommentarer som «alle har motgang» eller «du klarer det du vil hvis du bare jobber litt hardere» og ikke minst «jævla naver!» Det er mange kommentarer som er ment å såre eller antyde at du er skyld i den situasjonen du befinner deg i.

Det er like mange varianter av NLD, ADHD, ASD og Tourette som det er individer med disse diagnosene. En kan derfor ikke generalisere, og tenke at den og den personen må være på den måten fordi det er det litteraturen sier. Det er sånn med utenforskap også. Det er ikke de samme grunnene som sender mennesker utenfor, og det er ikke den samme løsningen som får dem tilbake heller. Det er heller ikke sikkert at alle har godt av å være hundre prosent innenfor. Det er langt mer komplisert enn mange er klar over, men et hundre prosent utenforskap er alt annet enn positivt.

Det var en moteretning for noen år siden som hadde noen positive sider ved seg. Susan Cain skrev boka Quiet Revolution: Unlocking the Power of Introverts. Det var mye bra med den, og jeg er enig med henne i at næringslivet ikke er skapt for de som fungerer best uten for mange mennesker rundt seg, men det virket som at det i årene etter ble skapt et inntrykk av at isolasjon var utelukkende positivt. En kan også finne mange artikler/blogginnlegg som skriver om fordelene ved å være en outsider. Det er noen, men det er også en pris å betale.

Det å være en outsider kan være positivt hvis det er en livsstil en har valgt selv, men det er mange blant oss som ikke tok det valget selv. En velger ikke autisme eller ADHD for eksempel, og det ikke en fornøyelse å være utenfor fordi det er der samfunnet vil ha deg. Det er mulig å klare seg bra som en outsider, og det er mange som gjør det, men det er mange som er annerldes uten at de har valgt det. De vokste opp med symptomer, atferd og interesser ingen andre hadde. De prøvde så godt de kunne å passe inn, men det fungerte ikke. Det er også noen som klarer å passe såpass bra inn at ingen merker utfordringene deres, men det betyr ikke at de føler seg hjemme der. Det er ikke en god følelse når en ikke kan være den en vil være, og heller ikke den andre vil at en skal være.

Dette er ikke noe en kan ordne opp i gjennom et velmenende, men feilslått vedtak, enten det kommer i barndommen eller i voksen alder. Jeg kjenner til flere tilfeller der formuleringen «vi søker en annen forklaring» har blitt brukt. Det er tilfeller der utredere konkluderte med at den personen de hadde vurdert ikke hadde en diagnose, og selv om det ikke er noe mål i seg selv å samle på diagnoser, er de viktige redskaper. De kan fortelle skole, helse og sosialvesen nøyaktig hvor denne personen trenger hjelp, og det er ingen tvil om at en har mest å hente på å tilby denne hjelpen i barndommen. Målet er å skape selvstendige voksne som føler at de har et godt liv, men dette arbeidet starter ofte for seint.

Jeg tror derfor det gir mening å søke etter tidlige tegn. Det er mange som ikke vil snakke om f.eks. autisme i tidlig barndom. «Vi søker en annen forklaring» er en populær formulering, og mens en får beskjed om å vente og se, går årene fort, og mulighetsvinduet, der en virkelig hadde sjansen til å gjøre framgang, lukker seg gradvis. Det er, som jeg har nevnt til det kjedsommelige på denne bloggen, ikke tilfeldig at mange havner utenfor. Det er noen som har ansvar for at det skjer, og det er som regel ikke den som betaler prisen.

NRK-artikkelen kommer nå fordi det er valg til høsten, men dette er alltid et tema for mange av oss. Det er mange som spør seg selv hvorfor. Hvorfor meg? Hvorfor fikk jeg ikke hjelp tidlig, da det var åpenbart et jeg trengte det? Hvorfor fikk jeg ikke beholde drømmejobben min? Hvorfor er det så vanskelig å være sosial? Hvorfor må jeg være som andre? Hvorfor er jeg ikke som andre? Hvorfor har samfunnet skapt utenforskap?

Jeg skulle ønske Stortingsvalget hadde svaret, men jeg har hørt nok polititiske løfter.

Det rette svaret

For ti år siden samlet vi oss etter terrorangrepet.
Ingen skulle stå alene. Står vi fortsatt samlet i dag?
VI har møtt seks unge menesker som på ulike måter svarer nei.

NRK har en serie artikler på nettstedet sitt de kaller dokumentar (feature), og jeg tror de publiserer en ny artikkel hver helg. Jeg startet med et sitat fra forrige helgs artikkel, som handlet om Utøya og samhold. Jeg er fristet til å spørre hvilket samhold? Vi er flinke til å ta avstand til rasisme i Norge, ikke minst gjennom å gå i fakkeltog, rosetog eller arrangere støttedemonstrasjoner for ofre i andre land, men hva med å ta avstand fra de fordommene vi er vitne til selv?

Den nevnte artikkelen stiller spørsmålet var samholdet etter 22. juli et blaff?

Det kommer an på ståsted, og de som er i mottakerenden har andre opplevelser av samfunnet enn de som er i forsyningsenden (samt de som bare observerer). De som stilte spørsmålet mente formodentlig at vi faktisk hadde et samhold på det beste, men det er mange i dette landet som ikke har opplevd dette samholdet. Det eneste som har forandret seg for mange er at media faktisk erkjenner at rasisme finnes i Norge, men med unntak av enkelte organiserte protester er det lite som tyder på at vi ser behovet for forandring. Det var flere støttedemonstrasjoner til George Floyd i norske byer ifjor, men førte det til en større selvinnsikt? Neppe! Vi  har åpenbart ikke det samme problemet med slaveri som USA har, men det er likevel ingen tvil om at vi har et problem.

Dette er bare ett av mange områder der diskriminering er et problem. Mange med en funksjonsnedsettelse opplever manglende forståelse og bevissthet om hva f.eks. nonverbale lærevansker (NLD), autisme (ASD) og Tourette syndrom er. Hvem har vel ikke møtt holdninger som, men du ser jo ikke syk ut, eller kan du ikke bare ta deg sammen, enten de ble uttalt eller ikke. Det er derfor jeg mener det er viktig å skille disse diagnosene fra psykisk sykdom, for grunnen til at mange har behov for hjelp fra BUP, VOP eller DPS er komorbide lidelser som sannsynligvis har gått ubehandlet i lang tid. Det er ikke psykisk sykdom som gir oss hoveddiagnosen.

Vi har nettopp hatt årets Pride, og det virker i utgangspunktet som det ultimate uttrykket for samhold, men det virker også som et miljø som ikke inviterer til debatt. Media gikk virkelig inn for årets markering, og jeg har sett en del bedrifter som prøvde å tjene penger på regnbuefargene. Det var bl.a. et bryggeri som solgte ølbokser dekorert i regnbuefargene med skriften Together. Det høres positivt ut, og alt annet enn diskriminerende, men er det virkelig så enkelt?

Sola skinner gjennom vinduet og skaper en regnbue på golvet. Regnbuen er et gammelt symbol på frihet og fellesskap.
Sola skinner gjennom vinduet og skaper en regnbue på golvet. Regnbuen er et gammelt symbol på frihet og fellesskap.

Jeg husker medias omtale av homofiles rettigheter da jeg vokste opp på 1980 og 90-tallet. Dette har utviklet seg til LGBT, LGBTQ+ og noen går så langt som LGBTQIIAA, LGBTTIQQ2SA og andre akronymer. Det er snart færre utenfor enn innenfor, og en kan lure på om det har så mye for seg å bruke disse bokstavene. Det er ikke det at jeg ikke kan forsvare andres rett til å leve livene sine, og til å finne identiteten sin. Jeg gjør det, men det er nettopp identitet som er problemet. Jeg skriver stort sett om autisme (ASD), nonverbale lærevansker (NLD), ADHD og komorbide lidelser på denne bloggen, og jeg tenker mye på identitet. Det er vanskelig å vokse opp med en følelse av at en er annerledes, ikke minst i en tid da nevrodivesitet er populært. Den sier at vi er alle innenfor en naturlig variasjon, som egentlig betyr at det du føler og de opplevelsene du har hatt i livet ikke betyr så mye. Jeg erkjenner at nevrodiversitet i utgangspunktet har de beste intensjonene, men det fungerer ikke for alle. Diagnoser finnes ikke i denne tankegangen, og uten den støtten samfunnet er villig til å gi til de som får en diagnose, er det mange som ville hatt det mye verre. Nevrodiversitet fungerer for de som har mulighet til å lykkes, men det er også en del individer som trenger mer enn fine ord om solidaritet og løfter om at verden trenger hjernen deres. Det er ingen tvil om at noen fungerer bedre enn andre, og det er ganske opplagt at noen taper i en fri konkurranse.

Det er ikke rart at det er mange i dag som søker etter hvem de er, og noen blir plukket opp av ulike motestrøminger. Jeg kjenner til flere tilfeller der en tenåring oppriktig trodde at homofili, født i feil kropp, panseksualitet eller bifilitet kunne forklare hvorfor de ikke passet inn noe sted. Det må ha vært en fantastisk følelse å bli inkludert under regnbueflagget, helt til det gikk opp for dem at de ikke passet inn der heller. Det hadde vært greit hvis de fant ut at det var det rette for dem, men hva om det ikke var det? Britisk media har rapportert om barn helt ned til tre år som valgte en annen identitet enn de ble født med. Når en vet hvor stor usikkerhet tenåringer føler rundt disse spørsmålene er det bemerkelsesverdig at barn tar dette valget lenge før de begynner på skolen. Det er sågar noen som hevder at kjønn ikke finnes, som egentlig betyr at mange av de identitetene vi snakker om ikke finnes.

De konklusjonene vi kommer fram til i tenårene er et resultat av en lang utvikling. Vi skaffer oss erfaringer, lærer ting, tar vare på noe og bestemmer oss for å skrote noe, og kommer forhåpentligvis styrket ut av dette. Det virker imidlertid som at det nye er å ta denne type valg tidlig, bare for å prøve det, og samfunnet applauderer denne utviklingen. Ingen spør om det er det rette svaret for barnet eller om det er fornuftig å oppmuntre alle til å ta dette valget. Det er annen ting som har forandret seg siden 80-tallet. Det var kontroversielt da å hevde at identitet var et valg, men det virker å være budskapet i dag. Vi kan velge, og gjerne skifte identitet så ofte vi vil. Jeg lurer på hva det er med denne tankegangen som gjør livet mindre forvirrende. 

Jeg tror det er flere som kunne tenkt seg å diskutere dette, og jeg prøvde selv i sosiale medier i en periode, men det var absolutt ingen fleksibilitet der. Holdningen var gjerne at du skal ikke stille spørsmål, du skal bare innordne deg og ellers holde kjeft. Jeg sitter likevel med mange spørsmål. Jeg har vært inne på diskriminering generelt i dette innlegget. Diskriminering handler om å behandle noen mindre gunstig enn andre, og det spiller ingen rolle om en gir dette en positiv vinkling. Hvis en velger å ignorere den tvilen og de spørsmålene barn og ungdom har, betyr det at en respekterer dem? Jeg har mer tro på å søke etter det rette svaret enn å bare prøve noe fordi det er frihet til å gjøre det.

Hva er det som gjør at nettopp du føler deg annerledes? Hva er det som gjør at du ikke passer inn? Det er viktige spørsmål å svare på, men en finner det ikke nødvendigvis i en Pride parade. Det er flott hvis noen finner det rette svaret der, og det er ingen tvil om at noen gjør det, men vi kan ikke ha et samfunn der en blir møtt med aggresjon hvis en faktisk prøver å finne ærlige svar. Jeg tror det er den type samfunnet vi har i dag. Jeg tror mange kan få en ubehagelig reaksjon, en bakrus, når lykkefølelsen avtar. LGBT handler ikke bare om retten til å velge, men også om å forstå hvem en innerst inne er, og ikke den andre sier at en er.

Det var mange som fokuserte på et kjærlighetsbudskap etter 22. juli 2011. Svaret vårt på terrorangrepet skulle være den kjærligheten et samlet folk viste. Det er en vakker tanke, men alle former for annerledeshet viser oss hvor langt unna vi er. Det bør ikke være noe mål i seg selv å skape en homogen befolkning, å skape en tilhørighet som kanskje ikke er det rette. Det er å håpe at vi gjennom økt bevissthet utvikler en viss forståelse, som igjen kan trigge en viss empati/støtte, og det kan til slutt føre til aksept. Vi er nok et stykke unna, for selv da det var et stort fokus på Asberger syndrom i media (inkludert populærkulturen), kom en egentlig aldri fram til aksept.

Stereotyper utelukker forståelse

Jeg leste et innlegg på nrk.no i går om 25 år gamle Lene Flataker som sa at brikkene falt på plass da hun fikk diagnosen ADHD som voksen. Les det her. Det er mange som føler det på den måten, men hvorfor tok det så lang tid? Det er nok mange grunner til at noen ikke får hjelp i oppveksten, og de fleste peker mot det offentlige.

Utenforskap er et uttrykk for manglende sosial tilknytning til samfunnet, men det brukes nok litt bredere også om de som ikke kommer seg skikkelig inn på arbeidsmarkedet. Det er noen som er for funksjonsfriske til å være utenfor, samtidig som de ikke fungerer nok til å klare samfunnets krav. Det er ikke det at de ikke kan fungere, men det er snakk om grad og på hvilken måte de fungerer. Det kan være noen som har en arbeidsevne, men ikke innen noe som kan gi dem en inntekt. Da er det et problem hvis samfunnet sier at det ikke trenger denne evnen, samtidig som ansatte i ulike etater har observert et behov for hjelp gjennom hele oppveksten, uten å ha gitt denne. Det er vanlig å si at noen havner utenfor, men jeg sier som jeg har sagt tidligere, det er ingen som bare havner der, og da er spørsmålet hvem som har hovedansvaret for at det skjer.

De kaller det masking på engelsk, et velkjent fenomen blant voksne, og spesielt voksne kvinner, som får en autismediagnose i voksen alder. Det er en overlevelsesstrategi der en lærer seg nevrotypisk atferd i sosiale situasjoner. En kan f.eks. «fake» øyekontakt, skjule stimming eller etterligne fakter en ser andre gjøre. Dette gjør det vanskelig for andre å se at denne personen kanskje har det vanskelig. Dette er vanlig for de med ADHD også. Konsekvensen av å passe inn på den måten kan være at en ikke får den hjelpen en trenger. Jeg tror ikke det er tilfeldig at det har vært en trend der flere voksne har fått diagnoser som ADHD, ASD og NLD. Jeg synes det gir mening å plassere dem i samme gruppe, selv om jeg ikke får noe støtte fra forskerne på dette.

Alle liker solskinnshistorier, men det er de få unntakene. Det har, når det gjelder autister, vært en tendens til å fokusere på håpløse stereotyper, som at alle asbergere er lynende intelligente. En tilsvarende for ADHD er at de er perfekte gründere, men selv om det er en positiv stereotyp, er det likefullt en forenklet forestilling om hvordan mennesker med ADHD er. Sannheten er at de færreste av oss er genier. Det er sikkert noen blant oss som er over gjennomsnittet intelligente, kreative, oppfinnsome eller egnet til å gjennomføre store prosjekt, og som ser løsninger der ingen andre gjør det, men det gjelder ikke alle, og det er ikke alle av de som har disse evnene som faktisk får bruke dem.

Det har også vært kjente personer som hevdet at de fikk suksess nettopp fordi de var annerledes, og ofte fordi de ikke fikk en diagnose. Jeg kan delvis se poenget, for det er sannsynligvis en del talentfulle individer i disse gruppene. Det er likevel ikke bare å møte opp til et intervju og virkelig vise hvordan en er uten filter, og uten at en har fått hjelp gjennom oppveksten.

Jeg har derfor litt blanda følelser til det økte fokuset på å feire annerledesheten vår i et samfunn som åpenbart ikke ser verdien i å inkludere disse menneskene. Det er på den ene siden bra at flere blir klar over hva ASD, ADHD, NLD og Tourette sydrom er, noe som forhåpentligvis betyr at de ser den store variasjonen som finnes innenfor hver av disse diagnosene. Jeg er ikke overbevist om at det er så stor forståelse, for forståelse og stereotyper kan ikke akkurat leve side om side, og det er ikke noen mangel på stereotyper i samfunnet.