RSS Feed

Author Archives: John Olav Ytreland

Et godt alternativ for noen

Jeg hadde ikke bare gode opplevelser på Hauge skole.

Jeg hadde ikke bare gode opplevelser på Hauge skole.

VG hadde en interessant forside for noen dager siden. Det var et bilde av Hareide, den nylig avgåtte lederen for Krf, sammen med resten av familien sin. Foreldrene til de to barna vurderer ifølge overskriften å overta ansvaret for å undervise barna sine. Det er fullt lovlig, siden loven faktisk sier at det verken er undervisningsplikt eller skoleplikt i Norge. Det åpnes altså opp for andre måter å tilegne seg kunnskaper på, i alle fall i teorien.

Det er flere ressurser på nettet som viser at det er mulig for noen. Det finnes f.eks. et hjemmeskoleforbund, og Aftenposten hadde en artikkel i 2014 med overskriften Hjemmeundervisning – det bortgjemte alternativet. Det er noen kommuner som informerere om denne muligheten, og da jeg googlet emnet, fant jeg raskt kort og presis informasjon i Drammen, Kristiansand og Grue kommune. De viser til loven, så det er ingen tvil om at dette er helt legitimt.

Kjersti Synnøve Hansen kommer i en casestudie inn på at det til tider har vært et høyt konfliktnivå fordi skolemyndighetene ville forsvare enhetsskolen. Skepsisen til hjemmeskole hadde altså mer med å opprettholde en illusjon enn å sørge for at barna fikk best mulig undervisning. Hjemmeundervisning har i noen tilfeller vært den eneste begrunnelsen for en bekymringsmelding. Jeg kan forstå at det er få foreldre som tar over undervisningen, for det er krevende. Det er imidlertid ikke umulig, og det er i noen tilfeller det beste for barn med en diagnose.

Det er imidlertid ikke nødvendig sånn at barna blir isolert. Jeg ser ikke bort fra at noen foreldre har hjemmeskole nettopp fordi de vil isolere barna, noe som kan være et tema hvis f.eks. foreldrene grenser til religiøs fanatisme, men hvis både foreldre og kommunen utfører pliktene sine, er det sannsynligvis et godt alternativ til ordinær skole. Dette er ei side som illustrerer litt av hvordan de gjør det i USA, der det er ganske vanlig med hjemmeundervisning. Det er mange sportsklubber spesifikt for barn i denne situasjonen. Den sida viser til klubber innen baseball, basketball, cheerleading, dans, fotball (amerikansk og europeisk), volleyball m.fl. Det er også nasjonale mesterskap for disse klubbene. En kan i tillegg gå på Homeschool Art Club, som denne i Mansfield, Texas. En kan oppnå det samme i Norge gjennom idrettsklubber, kulturskolen, speideren, brettspillklubber osv.

Det er mange grunner til å ta barna ut av skolen. En av dem kan være at de ikke får den hjelpa de trenger. Jeg vokste opp lenge før det var noe fokus på NLD og Asberger. Det var et PPT-kontor i kommunen min, men det ble aldri koplet inn. Det var ingen som forstod utfordringene mine, men det var likevel ingen tvil om at jeg hadde noen store akademiske utfordringer. Jeg hadde sannsynligvis lesevansker siden det alltid har vært noe jeg har slitt med. Jeg har en svært lav lesehastighet og må jobbe mye med å forstå innholdet, men det var den måten jeg lærte best på i skolen. Jeg har derfor mistanke om at jeg har en blanding av ulike lærestiler. Det er noen ganger det hjelper at andre viser meg hva jeg skal gjøre, men jeg er hovedsakelig auditiv og litt kinestetisk.

Det betyr at jeg lærer best ved å lytte og ved å utføre ting. Jeg repeterer for tiden litt matematikk for at jeg skal kunne hjelpe dattera mi med leksene. Jeg forstår ingenting hvis jeg leser en forklaring på hvordan en løser en bestemt oppgave. Jeg må gjøre oppgaven noen ganger for å forstå noen ting som helst. Det er likevel komplisert, for jeg har ikke bare en blanding av ulike lærestiler. Jeg har ikke blitt testet for lærevansker, men det store gapet mellom verbal og utførings-IQ, og lesevansker, gjør læring mer komplisert. Jeg lærte mest gjennom lesing da jeg gikk på skolen, men det var nok mest fordi jeg ikke hadde noe valg. Det var ingen som hjalp meg, så jeg måtte prøve så godt det lot seg gjøre å takle dette på egen hånd.

Jeg ville vurdert dette som en god nok grunn til å undervise barna hjemme.

Reklamer

Vi trenger en ny sjanse

Haugaland videregående skole. Jeg var elev på yrkesskolen Haugalabd vgs, men lyktes ikke i et miljø pedagogikk var et fremmedord ingen brukte.

Jeg var elev på yrkesskolen Haugaland vgs, men lyktes ikke i et miljø der pedagogikk var et fremmedord ingen brukte.

Det er en grunn til at jeg skriver mye om diagnoser, arbeid og nevrodiversitet. Jeg har også skrevet om det norske selvbildet. Det finnes heldigvis unntak, men som folk ser vi stort sett på oss selv som bedre enn andre. Rasisme og urettferdig behandling av mennesker med funkjonsnedsettelser er noe de har i andre land. Vi kritiserer også andre land for dette, men sannheten er at vi har ikke mye medlidenhet med de som ikke lykkes på arbeidsmarkedet.

Jeg frykter amerikanske tilstander, og hvis en ikke er påpasselig kan tiltak som var ment å være positive, bli destruktive. The Massachussetts Institute of Technology har en inntektskalkulator der en kan søke på stat eller by i USA. Jeg søkte på Little Rock, Arkansas siden jeg har bodd der selv. Kalkulatoren viser at en enslig voksen må ha en timelønn på $ 11 for å klare seg, mens en familie med to voksne og ett barn trenger i underkant av $ 22 hvis de bare har én inntekt. Problemet er at mange har minimumslønn, som er $ 8.50. Det betyr i realiteten at det ikke er nok med én jobb. Prøv kalkulatoren.

Det burde ikke være noe under minimumslønn, men USA har faktisk subminimum wage. Det er ment å være noe positivt, for hvis alternativet er ingen inntekt, skal subminimum wage sikre at en får noe. U.S. Department of Labor forklarer på sine hjemmesider hvilke grupper det gjelder, bl.a. individer med redusert inntekt eller arbeidsevne p.g.a. fysisk eller mental funksjonshemming, inkludert funksjonshemming forårsaket av skade eller alder (fritt oversatt fra DOL). Det er altså i utgangspunktet noe positivt, men det bidrar også til at mennesker blir værende i en vanskelig situasjon.

Den amerikanske loven sier at arbeidsgivere må få et såkalt subminimum wage certificate for å kunne betale under minimumslønn, men det viser seg at noen ignorerer dette kravet, også når non-profit organisasjoner ansetter funksjonshemmede. Det er ikke det eneste problemet, for selv om det er ment godt, innebærer denne loven at en har lave eller sågar ingen forventninger til funksjonshemmede. Det betyr i verste fall at en stor del av befolkningen blir segregert.

Det som bekymrer meg når det gjelder Norge er at det er vanskelig å få et klart svar. Samfunnet iverksetter sanksjoner mot de som ikke arbeider, samtidig som det ikke er villig til å hjelpe alle inn på markedet. Du er enten en arbeidstaker eller en naver. Det er nemlig lite tålmodighet med de som trenger hjelp, og som kanskje vil trenge konstant oppfølging. Det er noen som ikke vil kunne klare seg utenfor en attføringbedrift, og det er ikke sikkert at disse bedriftene tilbyr de rette jobbene heller. Det er meningen at attføring skal være en vei tilbake til arbeidslivet, og det er det sikkert for noen, men jeg lurer på om disse bedriftene tilbyr de rette jobbene. Attføring fungerer godt for de som har mistet troen på livet, de som fungerer bra i fabrikk/samlebåndproduksjon, og de som får jobbe der permanent, men jeg har ikke inntrykk av at disse bedriftene kvalifiserer flertallet for en jobb utenfor bedriften.

Jeg har skrevet om Job Corps i USA tidligere. Det er en mulighet for de som ikke gjør det bra i videregående skole. Jeg liker også det walisiske universitetet Coleg Sir Gar, som ser ut til å gi god støtte til de som trenger det. Les mer. Skolen tilbyr også en slags lærlingekontrakter der en kan jobbe og studere innen samme felt samtidig. Les mer.

Det er noe av dette jeg savner i Norge. Da jeg gikk i attføring foreslo veilederen at jeg tok opp lån, flyttet med familien til Oslo, og tok bibliotekarutdanning. Jeg liker bøker, men regnes nok ikke for å være en god kundebehandler, så jeg vet ikke hvordan det hadde fungert. Jeg slet uansett med studielånet fra lærerhøgskolen allerede. Jeg opplevde også det typiske NLD-trekket, at gapet mellom sterke og svake sider hadde blitt større siden jeg tok lærerutdannelsen, samt at opplevelsene mine i arbeidslivet hadde satt sine spor. Det var altså ikke lett å starte på nytt, vel vitende om at det kanskje ikke ville fungere i et nytt yrke. Jeg hadde allerede prøvd mange uten noen suksess.

Jeg savner en ny mulighet uten at en må risikere så mye økonomisk, så en reform av attføringsbedriftene, og bedre muligheter for støtte på høgskolene, hadde kanskje gitt flere en ny sjanse. Da er fokuset på å utvikle kvalifikasjoner, på å forbedre sin egen stilling på arbeidsmarkedet, f.eks. gjennom å utdanne seg til tekniske yrker som sveiser og murer, men også til mer akademiske yrker, for det er noen av oss som ikke har forutsetninger for noe annet.

Selv ble jeg min egen attføringsbedrift.

Stak ut en kurs mot voksenlivet

notisbok, penn og kaffekopp. Jeg kan gjøre mye med penn, papir/pc og kaffe. Jeg fikk en god del ut av et dårlig utgangspunkt.

Jeg kan gjøre mye med penn, papir/pc og kaffe. Jeg fikk en god del ut av et dårlig utgangspunkt.

Jeg fikk nylig et spørsmål fra en dansk NLDer som hadde lest bloggen min. Denne leseren lurte på hvor en fant litteratur om NLD hos voksne. Det lurer jeg på også. Det begynner å bli en del engelskspråklig litteratur om barn, men det er svært lite matnyttig for voksne. Det har vært frustrerende lite forskning, men det er også vanskelig for oss som har diagnosen å fortelle åpent om hvordan det er å leve med disse vanskene. Det innebærer å utleve både seg selv og andre på en måte som kan resultere i sanksjoner fra samfunnet.

Problemet er at det er veldig vilkårlig hva barn kan forvente seg også. Hvis en f.eks. føler seg overveldet når en skal lære noe nytt, kan en få hjelp med å bryte informasjonen opp i mindre, mer håndterbare størrelser. En kan også få hjelp med å identifisere styrkene sine, men det er mange som ikke får denne hjelpa i dag heller. Det er sannsynligvis flere enn meg som har uidentifiserte vansker, for hvis en får en diagnose som NLD leter en ikke etter tilleggsdiagnoser. Jeg husker fra barneskolen at bokstavene fløt ut over arket, og de byttet gjerne plass. Det ble bedre etter hvert, men lesing har i alle år vært krevende. Jeg leser fremdeles seint, samt at jeg må jobbe mye med å forstå innholdet. Jeg fikk ikke diagnosen min før jeg hadde passert 40 år, men selv om jeg hadde fått den som barn, ville det sannsynligvis vært vanskelig. Det er nemlig mange som forventer sterke leseferdigheter siden det verbale skal være en styrke, men det gjelder ikke alle.

En kan altså gjøre mange tilpasninger, samtidig som en lærer mer om hvilken retning en bør gå i jobbmessig. Dette innebærer at en må pushe og oppmuntre. Jeg husker en amerikansk far jeg småkranglet med på Facebook en gang. Han hadde et barn på autismespekteret, og han likte ikke at jeg snakket om tiltak. Han var overbevist om at autisme var en livstidsdom, og det var absolutt ingenting en kunne gjøre for å forbedre oddsen. Det er en trist og uforståelig holdning, for det er hele tida ting en kan gjøre for å utvikle seg.

Den kanskje største overraskelsen i mitt liv har vært at jeg lærte å skrive. Jeg var langt unna, milevis unna det nivået klassekameratene mine hadde. Det bedret seg noe mot slutten av ungdomsskolen, men jeg fortsatte å slite med både skriving og lesing gjennom videregående skole. Det var framgang, men jeg var likevel på et lavt nivå for alderen. Det skjedde noe i siste havldel av 20-årene. Jeg utviklet skiveferdighetene, og bruker dem bl.a. til å skrive en roman. Jeg har kommet så langt med det prosjektet nå at jeg er overbevist om at jeg blir ferdig før sommeren er over. Det betyr ikke at et forlag liker ideen, men jeg er i ferd med å vise at jeg er kapabel til å gjennomføre et så massivt, overveldende prosjekt. Jeg måtte jobbe alene for å klare det, både alene på den måten at jeg satt hjemme foran pc’en, og alene på den måten at det var ingen som hjalp meg (f.eks. ergoterapeut, logoped, psykolog, fysioterapeut).

Det beste rådet jeg kan gi er å utforske seg selv, og de interessene en har. Det er ikke lett hvis en må gjøre dette alene i et samfunn som ikke er opptatt av å finne det beste i hvert enkelt individ. Jeg prøvde å gjøre det mens jeg klamret meg fast til yrkeslivet, og det gjør det langt mer krevende. Det er noe en bør tenke på fra en så tidlig alder som mulig, altså holde alle muligheter åpne. Hvis en liker litteratur, fotografering, cosplay, anime, dans e.l. kan en prøve å utvikle det til en mulig karriere. Det blir som å stake ut kursen med kart og kompass, og deretter bevege seg mot målet langt framme. Det går ikke nødvendigvis strake veien i luftlinje, men en kommer kanskje til den rette posten likevel. Det er det jeg har gjort. Jeg er ikke god med kart, men jeg kommer som regel fram med tiden til hjelp.

Det skal likevel sies at veien fram ofte innebærer unødig mye smerte, for samfunnet liker ikke annerledes så godt som mange hevder.

Sveket av våre egne

Jeg starter ikke året med en kavalkade eller topp ti-liste over de mest populære innlegggene fra året som nettopp var, men hvis jeg hadde gjort det ville det vært tre temaer som dominerte: Autisme og forventet levealder, NLD hos voksne, og nevrodiversitet.

Jeg skulle ønske det sistnevnte var mer kontroversielt enn det virker å være. Nevrodiversitet innebærer faktisk at diagnoser som autismespekteret og ADHD fjernes fra diagnosemanualene ICD og DSM, og at arbeidet med å få nonverbale lærevansker inkludert blir avsluttet øyeblikkelig, fordi disse diagnosene ikke finnes. Disse utfordringene er, ifølge nevrodiversitet-tilhengere, ikke mer enn en naturlig variasjon i det menneskelige arvematerialet. Det er en kald og kynisk holdning, for det betyr i realiteten at en dømmer og fordømmer mange mennesker. Det er mange høytfungerende som vil klare seg bra, men det er også høytfungerende som ikke vil gjøre det. Jeg har truffet på noen i årenes løp, f.eks. på NAV-kurs eller i attføring. Manglende intelligens var definitivt ikke noe problem for dem, men de hadde likevel vanskelig for å klare seg alene. Det kan noen ganger være så enkelt at en vet hva en må gjøre, og en kan sågar være i stand til å gjøre, men en glømmer å gjøre det.

Det er i tillegg en del som kanskje ikke har høy nok IQ til å leve utenfor et gruppehjem. Hvordan tror du det hadde fungert for dem uten tilrettelegging? Det skal sies at IQ er kontroversielt, og jeg vil hevde at det bør det være fordi det i beste fall er en grovinndeling. De fleste tester har satt 100 som en gjennomsnittlig IQ, mens 70 regnes som lavt, og 68 prosent av verdens befolkning ligger mellom 85 og 115. IQ’en gir likevel bare en hypotese, og det er en del elever i skolen som klarer seg bra til tross for at de har en under gjennonsnittlig IQ, samtidig som en del med høy IQ kanskje ikke er så fortreffelige på andre områder. En høy IQ betyr altså ikke at en automatisk er en vinner på alle områder i livet, og en lav IQ betyr ikke at en må gi opp drømmene sine. Mange må likevel gjøre det fordi de ikke kan klare det uten hjelp.

Jeg skrev et par innlegg i forbindelse med #metoo-kampanjen. Jeg var opptatt av de media ignorterte. Det er flere grupper i den kategorien, bl.a. mennesker på autismespekteret. Alle, inkludert gutter, må lære hvordan de skal uttrykke sterke romantiske følelsene, noe som er vanskelig når det i utgangspunktet er vanskelig å uttrykke følelser. Jenter må også lære at de kan avvise kjæresten. Det har vært mye fokus på samtykke i #metoo-debatten, men det er faktisk ikke så enkelt. Det har vært flere studier som viser at sjansen for overgrep mot høytfungerende autister er langt høyere enn for den generelle befolkningen. Det kan være ulike grunner til det, f.eks.at en vil unngå konflikter, at en blir manipulert, samt at det faktum at en sliter sosialt betyr at en stort sett støtter seg på den seksualundervisningen en fikk på skolen.

Jeg liker å bruke astronomi som bilder for å forklare ting. Hvite hull er en høyst hypotetisk enhet innen den generelle relativitetsteorien. De er motsatt av svarte hull, d.v.s. at lys og materie kan slippe ut, men ingenting kan gå andre veien. Det føles noen ganger som at livet ikke er bærekraftig, som at vi trenger ressurser utenfra. Dette er ressurser samfunnet egentlig ikke vil gi fra seg frivillig. Vi fungerer ikke i et samfunn med et svart hull, altså som suger til seg alt uten å gi noe, eller det rette, tilbake.

Dette er sola ment som en illustrasjon på et hvitt hull. Vi trenger næringen den gir.

Dette er sola ment som en illustrasjon på et hvitt hull. Vi trenger næringen den gir.

Dette er ting jeg har vært inne på i tidligere innlegg og skal ikke repetere det nå, men jeg vil knytte det til nevrodiversitet. Det er lett for de som klarer seg bra på alle områder i livet å si at denne bevegelsen er det beste som har skjedd. Jeg liker det positive synet. Det er en innstilling som på mange måter kan gjøre livet lettere, ikke minst hvis vi kan få resten av samfunnet til å dele vår oppfatning om at autisme, nonverbale lærevansker, ADHD, Tourette syndrom etc. er positivt, bortsett fra at det ikke bare er positivt. Mange liker fiktive skikkelser som Dr. Sheldon Cooper og Dr. Amy Farrah-Fowler (Big Bang Theory), Amelie Poulain (Amelie), Dr. Temperance Brennan (Bones) eller Spencer Reid (Criminal Minds). Det er for det første mange som ikke nyter det privilegiet det er å være kul i virkeligheten. Det er mange som ikke klarer seg gjennom skolegang og i yrkeslivet uten betydelig støtte, og det er ikke alle som opplever livet som håndterbart. Nevrodiversitet snakker ikke om skolevansker, komorbide lidelser, vansker med overganger, vansker med å se helheten, meltdowns osv.

Jeg har kort sagt et anstrengt forhold til nevrodiversitet. Jeg vet at enkelte fagfolk liker begrepet også, men verden er ikke så enkel. Den har faktisk ikke så mye solidaritet med de som trenger hjelp. Det er sterke ord i overskriften, men samme hvor positivt det er å ha autisme, er det også mange som opplever ei mørkere side. Sannheten er at samfunnet i stor grad bruker spesiell og unik synonymt med merkverdig, pussig, merkelig og sær. Det føles ikke godt å være spesiell på den måten, men jeg tror samfunnet vil se langt flere som spesielle etter en oppvekst uten tiltak.

Få science fiction inn i skolen

Computers make excellent and efficient servants, but I have no wish to serve under them. Spock fra Star Trek-episoden The Ultimate Computer, 1968

Jeg har vært begeistret for science fiction siden barndommen. Det er en del nordmenn som setter pris på de største kinofilmene innen genren, men jeg har inntrykk av sci-fi stort sett er for de spesielt interesserte, spesielt når vi snakker om litteratur. Det slo meg da jeg leste en overskrift på nrk.no i dag at science fiction kunne ha vært en fordel. Statskanalen skrev om at lærere og forskere er bekymret fordi mange ungdommer lar seg fascinere av konspirasjonsteorier, og det er ikke de fornuftige teoriene de ser ut til å sverme for. Det er noen som faktisk gir mye mening, men det er stort sett teorier av typen Jorda er flat eller Månelandingen i 1969 skjedde aldri som opptar mange.

Jeg har tidligere skrevet positivt om kritisk tenkning, som jeg mener er en av de viktigste livsferdighetene i dagens samfunn. Det er kanskje en konspirasjonsteori i seg selv, men jeg mener det er god grunn til å være skeptisk til mye av det media formidler, ikke nødvendigvis fordi de er bevisst ute etter å villede, men fordi mange mediebedrifter ukritisk videreformidler saker andre har produsert. Det har vært noen saker der det har vært en åpenbar mangel på kildekritikk, og det bør få mange av oss til å være kritiske lesere og lyttere.

Jeg leser, i tillegg til gode romaner, pulp fiction blader som Analog og Asimov science fiction.

Jeg leser, i tillegg til gode romaner, pulp fiction blader.

Det er et faktum at science fact er en viktig del av science fiction, og det finnes en rekke eksempler på anerkjente vitenskapsfolk som hadde suksess som scifi-forfatter også. Jeg kan nevne Carl Sagan, Isaac Asimov, Arthur C. Clarke, Joe Haldemann og Michael Crichton. Jeg er ikke sikker på om kvinnelige forfattere som C.J. Cherryh, Lois Master Bujold, Sheri Tepper og Ursula Le Guin har en utdannelse innen vitenskap, men jeg vil nevne dem i samme kategorien.

Poenget er at alle bruker vitenskap. Det meste av teknologien de beskriver finnes som vitenskapelige teorier, men teknologi spiller faktisk ofte en mindre rolle enn en skulle tro. Det er mye etikk, filosofi og samfunskritikk i science fiction. Styrken til denne genren er ellers at den utforsker mennesket og samfunnet, og prøver ut ting før det blir en realitet. Den stiller spørsmål som vitenskapen kanskje ikke har fokus på, for den er kanskje mer opptatt av oppdagelser og fremskritt enn av konsekvenser for individer og grupper i samfunnet.

En kommer altså innom mange forskjellige fag i science fiction, og det er gode muligheter til å stille de rette spørsmålene. Nå er jeg ikke nøytral siden jeg har 40 års erfaring som science fiction-leser, men hvis en vil ta ett enkelt grep som oppmuntrer til å tenke kritisk anbefaler jeg å lese science fiction. Ursula Le Guin utforsket f.eks. emner innen feminisme, psykologi, sosiologi, anarki og taoisme i sine bøker. Hun søkte etter alternativer til hvordan de fleste mennesker lever livene sine i dag. Jeg vet ikke om det er forskjell på kvinnelige og mannlige forfattere, men jeg har et inntrykk av at Le Guin er typisk for de beste kvinnene i genren. C. J. Cherryh er også en som liker å utforske outsidere som finner/skaper sin plass, enten det er i samfunnet eller ei mindre gruppe, mens Isaac Asimov var mer en klassisk science fiction forfatter med temaer knyttet til vekst og kollaps av imperier, og hvordan økonomi, politikk, religion og teknologi påvirker samfunnet.

Vi trenger ikke narsissister

Smedasundet. Et av mange eksempler på hvordan jeg vil se hjembyen min, på det jeg vil at andre skal se. Jeg ser imidertid mye negativt også.

Et av mange eksempler på hvordan jeg vil se hjembyen min, på det jeg vil at andre skal se. Jeg ser imidertid mye negativt også.

Jeg blir noe irritert over nordmenn i perioder, noe som er et resultat av de erfaringene jeg har hatt. Jeg har møtt den norske personlighetsforstyrrelsen en rekke ganger.

Alle er narsissister i ulik grad, og det er faktisk så vanlig med nasjonal narsissisme at det blir forsket på det. Forskerne bak studien We made history spurte 6185 studenter fra 35 land følgende spørsmål: What contribution do you think the country you are living in has made to world history? Deltakerne skulle oppgi svaret i prosent der 0 prosent tilsvarte ingen bidrag og 100 prosent betydde at alle bidrag kom fra dette landet. Russland fikk den høyeste scoren med over 60 prosent, mens Sveits var lavest med 11 prosent (som også er temmelig høyt). Den totale scoren viste at disse 35 landene hadde stått for 1156 prosent av alt som har skjedd i verdenshistorien. Jeg håper du ser problemet.

Vi liker å kritisere andre, f.eks. når amerikanske presidenter sier at ingen andre enn dem har rett til å bruke et ord som eksepsjonell om sitt eget land. Det er derfor vanlig at en ikke anerkjenner noe andre har oppnådd. Det er vi som gjør verden bedre, mens de fleste andre er en trussel. En nasjonal narsissisme innebærer at vi overvurderer vår egen betydning. Vi trekker fram det mest positive og vil at andre skal se oss i et så positivt lys som overhode mulig, enten det er realistisk eller ikke.

Jeg har sett flere artikler som fokuserer på fordelene med en personlighetsforstyrrelse. En narsissist kan komme langt fordi han/hun er ambisiøs, selvsikker, motivert og kan utnytte mennesker/situasjoner til sin fordel. Det kan altså være bra for dette individet, men det er ikke bra for mange andre i denne personens liv. Et innlegg i Psychology Today kommer inn på at narsissister er åpen for påvirkning, noe artikkelforfatteren mener er en potensiell fordel. Det kan være det, men hvis de blir lett påvirket, kan de også bli påvirket i negativ retning.

Jeg er derfor ikke overbevist om at samfunnet har så mye igjen for å oppmuntre til denne type atferd. Det kan være positivt hvis vi klarer å utnytte de positive sidene, såfremt vi klarer å tøyle de negative. En narsissistisk leder kan være fantastisk for fellesskapet på den måten at han/hun ofrer mye for at andre skal ha det bra. Det er ikke tilfeldig at mange av dem arbeider som prest, lærer, lege/kirurg, politiker, bedriftsleder etc. Det er likevel en fare for at behovet for beundring (eller i motsatt fall, frykt) er en motivasjon. Det viktige er at vi gir dem det de vil ha, og det er irrelevant hvordan dette påvirker oss.

Jeg tror det er naivt å tenke at narsissisme ikke finnes blant høyt utdannede mennesker. Vi har nok alle et snev av personlighetsforstyrrelser, og det er vårt ansvar å sørge for å gjøre noe med det. Jeg skal ikke bli konkret, men jeg har både møtt ulike holdninger selv og hørt om en del saker fra andre. Jeg har likevel vært heldig, for jeg har bare hørt om de alvorligste sakene. De erfaringene jeg har gjort selv er med offentlig ansatte som hadde noen trekk, men om de var bevisst det eller ikke, lot de i alle fall ikke disse holdningene styre avgjørelsen de tok.

Jeg tror dette er relevant for de som trenger hjelpeappratet, d.v.s. primærhelsetjeneste (hovedsakelig det kommunene har ansvar for) og spesialisthelsetjenesten (hovedsakelig somatiske og psykiatriske sykehus, og ambulansetjenesten). Tenk deg at du treffer på en som vil ha rett, som vil være den som gir deg svaret, eller som tar avgjørelser uten å ha hentet inn råd fra de rette fagfolkene. Jeg skal ikke nevne spesifikke etater, men vet om en del tilfeller der samarbeidet kunne ha vært bedre. Det kan være litt ekkelt, for det én person skriver i en rapport kan få store konsekvenser. Det kan være så enkelt at ett enkelt ord, hvis det er unøyaktig, kan lede leseren i feil retning.

En trenger ikke være en narsissist for å være ambisiøs eller ha en sterk indre motivasjon for å lykkes. Jeg er derfor ikke enig i de artiklene som advarer mot å kritisere narsissisme, de som mener at vi trenger disse trekkene i lederne våre. Vi har nok mer igjen av å motarbeide disse tendensene i oss. Dette gjelder forøvrig ikke bare når vi møter mennesker med en funksjonsnedsettelse. Det er like viktig når vi møter innvandrere, enten de er en etnisk minoritet eller ikke. Vi er med andre ord ikke nødvendigvis så fortreffelige som vi tror. Det er noen som har en annen opplevelse av Norge enn den mange nordmenn har. Det betyr ikke at den ikke er reell.

Stjeler fra de fattige

NRK hadde en artikkel i dag om to saker der Husbanken har politianmeldt selskaper som de mener har svindlet dem. Den ene dreier seg om et selskap som fikk 90 millioner kroner over to år for å bygge hus de skulle leie ut til vanskeligstilte. Selskapet fikk en del av pengene som tilskudd for at de skulle holde husleia lav, men det er ingen tvil om at de utnyttet systemet til å få flest mulig av de pengene som er ment for vanskeligstilte. De to eierne kjøpte hus som de solgte til sitt eget selskap for en langt høyere pris, noe som sikret dem mer i lån og tilskudd fra Husbanken. Det skal sies at de to partene er uenige i at dette er ulovlig.

Den andre saken dreier seg om et selskap i Østfold som har jobbet med å skaffe boliger til vanskeligstilte. Husbanken mener de har oppgitt for høye priser på boligene, og dermed fått mer penger, penger som kunne ha gått til flere i Husbankens målgruppe. Den saken er fremdeles under politietterforskning.

Jeg har skrevet mye om de nye leilighetene i Haugesund. Jeg tror ikke det er en liknende situasjon, men det er ikke noen hemmelighet at jeg er skeptisk til utbyggere som tilbyr 80 prosent Husbank-finansierte leiligheter i høye prisklasser. Det er, om ikke annet, irriterende at det skjer i Haugesund. Økonomi ser ut til å være et tilbakevendende tema i denne kommunen. Terra-saken førte til at kommunen ble satt under administrasjon for noen år siden, men mens skole og eldreomsorg måtte spare penger, ga kommunen store pengesummer til fotballklubben FKH. Økonomistyring og Haugesund ser ut til å være et paradoks.

Hollenderhaugen er en av de nyeste sentrumsnæreprosjektene i Haugesund.

Hollenderhaugen er en av de nyeste sentrumsnæreprosjektene i Haugesund.

Opposisjonen i Haugesund signerte en samarbeidsavtale før kommunevalget i 2015 der de gikk inn for å bygge boliger i sentrum. Det var der befolkningsveksten og utviklingen skulle komme. Det høres positivt ut, men det er ikke lett å stole på en kommune som har vanskelig for å ta ansvarlige valg.  Meglerhuset Rele selger mange av de nye leilighetene i Haugesund, og de sier på sine hjemmesider at de har en avtale med en privat bank og med Husbanken, altså kommunen. De gir samtidig inntrykk av at det er uvanlig at Husbanken gir lån til brukte boliger, og de anbefaler dermed å kjøpe leiligheter i nye prosjekt, der prisen ofte ligger på rundt 2 millioner for de billigste. Dette er villedende informasjon.

Det er ikke Husbanken som forvalter pengene og dermed statens boligpolitikk. Alt er overført til kommunene, inkludert klageinstansen. Det virker ikke som at lokale og sentrale myndigheter er helt på linje. Dette er en viktig sak for meg, for det er kjent at mange med de diagnosene jeg skriver om sliter på arbeidsmarkedet, og dermed på boligmarkedet. Det er noen som faktisk har frimodighet nok til å angripe mennesker som trenger hjelp, mens de åpenbart ikke har noe problem med de som utnytter systemet. Vi har sett det i det private barnevernet der private aktører går med store overskudd, og det er neppe noen grunn til å anta at problemet er mindre utbredt på boligmarkedet. Jeg har ventet på denne type overskrifter, men det gjenstår å se om myndighetene virkelig ønsker å gjøre noe med det.

Tildelingsbrev 2019 Husbanken

Den rette isolasjonen

Månen og venus en desembermorgen. Månen og Venus symboliserer mye positivt, men de minner meg også på at rommet er et mørkt, kaldt og ugjestmildt miljø med store avstander. Jeg liker likevel livet på denne oasen vi lever på, også når jeg er alene.

Verdensrommet representerer et mørkt, kaldt og ugjestmildt miljø med store avstander. Jeg liker likevel livet på denne oasen vi lever på, også når jeg er alene.

Jeg er en stor fan av Star Trek, og jeg føler en nærhet til noen av karakterene. Jeg tenker på f.eks. Odo fra Deep Space Nine, Data og Worf fra The Next Generation, Spock fra The Original Series, T’Pol fra Enterprise, Tuvok og B’Elanna fra Voyager. Det disse har til felles er at de en annerledes. De er utenforstående og føler seg ikke hjemme i det miljøet de må leve i. Det kan ha den bivirkningen at de er ensomme, også når de er sammen med andre, og det er noe de må bruke betydelige ressurser på for å takle.

Det er mange som tror at rasen Vulcan, som Spock og Tuvok representerer, ikke har følelser. De uttrykker dem ikke fordi de kontrollerer dem, undertrykker dem. De har i realiteten veldig sterke følelser, ofte destruktive, men løsningen deres er å fokusere på logikk, og det får dem til å framstå litt som maskiner. Det er gode grunner til det i dette fiktive universet, fordi de blir beskrevet som tre ganger sterkere enn mennesker.

Jeg tror mange liker disse karakterene fordi det er mye av oss i dem. Det er mye Asberger/NLD i dem, men vi bør også spørre oss om hvorfor vi gjør det vi gjør. Det var mange som ble begeistret i 2013 da Susan Cain ga ut boka Quiet: The Power of Introverts. Det ble starten på en trend der det var kult å være en introvert, og jeg har i årene etterpå sett en del blogger og hørt en podcaster som oppmuntret til introverthet. En skal nærmest lære å bli en introvert. Jeg har dessuten sett en del uttalelser i lukkede Facebook-grupper der medlemmer ser ut til å mene at det beste er å være alene fordi de er så unike, så annerledes at ingen kan forstå dem. Det er også noen som fokuserer på at andre er så kjedelige at de ikke kan tilby dem noe.

Det er positivt at det er mer åpenhet for å være seg selv, for å være en introvert, hvis det er det en er, men jeg sitter igjen med et inntrykk av at dette er en motesak, at en ikke prøver å finne den balansen som passer best for individet. En balanse høres sunt ut, men hvis en ikke klarer å finne det rette forholdet mellom isolasjon og fellesskap, har en sannsynligvis tatt et feil valg. En må spørre seg hvorfor en søker ensomhet, og en ny studie gjør nettopp det. Den har sett på hva som motiverer oss til å søke oss vekk fra menneskelig kontakt. De kaller det bekymringsfullt hvis motivasjonen er å unngå mennesker.

Det kan være bra for fungeringen og for helsa å trekke seg tilbake i perioder hvis en har en introvert personlighet. Da trives en rett og slett alene, men det betyr ikke at en skal være permanent alene. Det er f.eks. noen som fungerer best hvis de arbeider alene med ideer de vil utvikle, for deretter å presentere dem i ei gruppe. En kan få mye positivt ut av isolasjon hvis en setter pris på stillhet, privatliv eller muligheten til å drive med ting som å lese, skrive eller tegne. Det er ikke sikkert en får det bedre av å tvinge seg til å bli sosial.

Jeg tror ikke det er så enkelt at vi kan si enten eller, at det enten er skadelig eller sunt. Problemet når en skal forske på dette er at en prøver å kvantifisere begrepet alene. Jeg liker de to betydningene av ordet isolasjon. Det kan bety at en fjerner seg fysisk. En kan flytte langt ut til der ingen skulle tru at nokon kunne bu for å beskytte seg mot konsekvensene av det miljøet en flyttet fra, men en kan også bruke isolasjonsmateriale for å beskytte seg mot skadelige virkninger uten å forlate miljøet. Alenetid, sammen med det en liker å gjøre når en er alene, kan være et isolasjonsmateriale.

Det er litt utfordrende å diskutere dette på norsk, for det er lett å bli negativ. Jeg mener det blir for negativt å oversette ordet solitude med ensomhet. Det er en situasjon der en er alene, som ikke er det samme som ensomhet. Bokmålsordboka har følgende eksempler under ordet alene: Stå alene i verden, sitte mutters alene, bli alene – miste sine nærmeste. Det virker som at alene i utgangspunktet er noe negativt i Norge, mens de fleste engelske ordbøker åpner opp for et mer nyansert syn med synonymer som seclusion og insulation.

Som oppsummering vil jeg si at det å være alene i seg selv verken er positivt eller negativt. Det er individuelt, og det er faktisk noen som er sosiale, selv om det ikke ser sånn ut for andre. De er bare litt annerledes enn resten, men det er ikke automatisk en dysfunksjon.

Les mer om studien Motivation matters.

Kulden utenfor

Jeg kom over en interessant artikkel fra BBC i går. Den forteller om de priviligerte forholdene norske ungdommer har levd under, men den forteller også om at vi kanskje må slå følge med andre land. Situasjonen i det meste av verden er faktisk ganske dyster, og millennials ser ut til å bli den første generasjonen som gjør det dårligere enn foreldrene sine. Les Unlike most millennials, Norway’s are rich.

Artikkelen fra den britiske statskanalen tar også opp det jeg har nevnt i flere tidligere innlegg, det er ekstra vanskelig å få innpass i samfunnet for de vanskeligstilte og de som har sosiale utfordringer. Kristian Heggebø, senior forsker ved Senter for velferds- og arbeidslivsforskning (Oslo Metropolitan University, OsloMet), hevder det er vanskelig for minoriteter på arbeidsmarkedet. Han sier videre at «many Norwegian employers are still skeptical towards hiring someone with a non-Norwegian background. Even second generation immigrants, born and raised in a Nordic country, can end up struggling to gain access to the labour market.»

tre i januar. Januar er litt symbolsk for situasjonen mange opplever. Det er kaldt og lite gjestmildt, samtidig som ordet betyr dør eller åpning. Det er mulig å slippe andre inn.

Januar er litt symbolsk for situasjonen mange opplever. Det er kaldt og ugjestmildt, samtidig som ordet betyr dør eller åpning. Det er mulig å slippe andre inn i varmen.

Dette overrasker ikke meg, for jeg har gjort mye research på dette feltet i forbindelse med tidligere innlegg. Jeg fant tilsvarende ting da jeg søkte etter informasjon om funksjonshemmede arbeidssøkere. Dette er ikke en behagelig situasjon å være i, for mennesker som er utenfor arbeidslivet, samme hvor ufrivillig det er, blir ikke bare sett på med en viss mistenksomhet. De blir rett og slett avskydd. Det er mange som ikke har noe som helst imot å vise forakt for de som ikke jobber. Det er på en måte lettere å vise medlidenhet med de som lever langt vekke enn de som ufrivillig havner utenfor i vårt eget samfunn.

Det er mange som er optimistiske på Norges vegne. De har rett i at vi har mennesker som kan gjøre jobbene, også etter at olja er vekke, men om menneskene kan omstille seg etter lang tids ringeakt er en annen sak. Jeg tror faktisk ikke det er en uvesentlig gest å vise mennesker at de er en del av fellesskapet. Det er noe både norske myndigheter, arbeidsgivere og nordmenn generelt sliter med. Det er ikke nok med symbolpolitikk. Vi kan gå i fakkeltog mot rasisme, lytte til en tale av kongen eller statsministeren, men det forandrer ikke på noe. Egalitarisme er viktig for Norge, men om det er full enighet om den er en annen sak. Vi skal, ifølge denne filosofien, ha samme sosiale status, behandles likt og ha like stor rett til ressursene. Det er vel ikke så enkelt i virkeligheten. Det er kort sagt et kaldt klima her, så artikkelen fra BBC overrasket meg ikke.

Vær beredt

Det er flott utsikt fra Vardafjell i Haugesund, men den gamle stillingen fra krigen minner meg også på at verden ikke var beredt på den ondskapen som utviklet seg over tid.

Det er flott utsikt fra Vardafjell i Haugesund, men den gamle stillingen fra krigen minner meg også på at verden ikke var beredt på den ondskapen som utviklet seg over tid.

Tenk deg at du må klare deg alene i tre dager, og da mener jeg helt alene. Du bor kanskje i en leilighet som fungerer veldig bra med strøm, men som kanskje ikke tilbyr så mye beskyttelse uten. Det kan være ulike scnearier som utløser dette, og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) gikk i 2013 gjennom 17 mulige katastrofer som kan ramme Norge. Det er ingen overraskelser på lista (bl.a. flom, skipsulykker, atomulykker, epidemi og skogbrann). Les mer på dsb.no.

Poenget med å være forberedt er ikke å konstant vente på at noe skal skje, men å være klar hvis det skulle skje. Jeg er medlem av ei Facebook-gruppe der medlemmene kan dele bilder av Haugesund i gamle dager. Gamle dager er et vidt begrep, og et medlem delte nylig et bilde av en plakat som hang på innsiden av ei kottdør. Det var en melding fra brannvesenet og sivilforsvaret som forklarte de tre varselsignalene de benytter seg av: Viktig melding – lytt til radio, flyalarm og faren over. Les mer på sivilforsvaret.no.

Jeg mener å huske at det ble snakket mer om dem da jeg var barn og ungdom på 1980-tallet. Vi levde da i Den kalde krigen, og det er typisk at myndighetene har begynt å forberede befolkningen igjen nå som vi er i startfasen av en ny kald krig. En konspirasjonsteoretiker hadde kanskje sagt at noe var i gjære, for fra å ikke snakke om dette i det hele tatt den siste gerenasjonen, er det plutselig mange land som forbereder befolkningen på at verden kanskje ikke er så trygg likevel. Jeg tror det handler mer om at samfunnet blir unødvendig hardt rammet hvis vi ikke er forberedt i det hele tatt.

Jeg har skrevet om dette et par ganger før, og skal ikke male videre på det samme budskapet, men vil oppfordre alle til å tenke på sine personlige beredskapsplaner. Enten det gjelder nasjonalt, kommunalt eller individuelt er beredskap viktig, for hvis en en klar til å møte ett bestemt scenario, er en klar til å møte mange andre. Det verste en kan gjøre er å begynne å tenke på dette det øyeblikket en trenger en plan.

Det er kanskje et tankeeksperiment og teoretisk for de fleste, men hva hadde du gjort uten strøm, vann, kontanter og hermetikk/tørrmat? Det er nok et faktum at mange av oss ikke tenker på det, for vi har aldri opplevd noe annet enn at samfunnet virker som det skal. Jeg tror mange hadde blitt like overrasket som en del bilister blir over noe de vet kommer til skje på omtrent samme tid hvert år, sesongens første snø.

Les en brosjyre fra DSB om det du må tenke på før de tre døgnene du ikke kan regne med noe hjelp.

%d bloggere like this: