RSS Feed

Author Archives: John Olav Ytreland

Dobbelt operativsystem

Løvetannen er vakker. Hva ser du? Jeg ser noe vakkert, nesten som en fe som svever gjennom lufta og minner meg om at livet fortsetter på en annen eng.

Hva ser du? Jeg ser noe vakkert, nesten som en fe som svever gjennom lufta og minner meg om at livet fortsetter på en annen eng.

Hva betyr det å ha en annerledes hjerne eller å tenke annerledes? Dette er en vanlig formulering innen utviklingsforstyrrelser, men jeg tror det har mest med hvordan vi kommuniserer dette til barn å gjøre. Vi vil ikke at barn skal fokusere på det negative, og det kan derfor være bra å fremheve det positive. Men hva betyr det egentlig?

Jeg har familie og venner i USA, og jeg hørte for en tid tilbake om en annen familie gjennom noen av dem. Det var en familie der de fire barna hadde en autismespektertilstand. Foreldrene skal ha fortalt dem i alle år at de er spesielle, at de tenker annerledes. De fungerer på en måte som er bedre, og det er derfor ikke nødvendig å tilpasse seg. Det er verden som må tilpasse seg dem. De er i dag i 30-årene og bor fremdeles hos foreldrene. Det er fordi de har fulgt foreldrenes oppfordring. De er derfor ikke så nøye med personlig hygiene, heller ikke når de skal på jobbintervju. De har en atferd som gå langt utenfor det akseptable, men det er uaktuelt å forandre på noe, for det er bare verden som trenger litt tid for å tilpasse seg. Det fungerer så lenge foreldrene er friske, men jeg tror ikke dette kommer til å ende bra.

Når vi snakker om at noen er annerledes, at de har en annerledes hjerne eller at en tenker annerledes, er dette bare språk. Det er en måte å utrykke seg på, og det en vil formidle er at noen har vansker med å behandle informasjon. Det kan være vansker med å koordinere, og å prioritere mellom det som er viktig akkurat nå, og det som kan vente. Disse utfordringene kan få veldig intelligente mennesker til å se mindre intelligente ut fordi de sliter med å utføre enkle ting. Omgivelsene kan vurdere dem som mindre intelligente enn de i virkeligheten er. En elev kan f.eks. gjøre leksene like bra som de andre elevene, men glemme å levere dem inn, eller ikke vurdere det som viktig.

Det hadde kanskje vært forfriskende for noen å kreve at alle tok bind for øynene og fikk seg en førerhund fordi blinde krevde at vi skulle tilpasse oss deres fungering og deres måte å se verden på, men det hadde neppe blitt godt mottatt. Det burde ikke være noe annerledes for utviklingsforstyrrelser. Jeg liker altså det positive språket vi har overfor barn, men det er urealistisk å tenke seg at en ikke skal gjøre noe for å finne seg til rette.

Noen blir overveldet av lyder og trekker seg tilbake fra situasjoner de opplever som bråkete og kaotiske. Noen liker tall og statistikk fordi det er en forutsigbar verden. Mange er bokstavelige og forstår ikke alltid ironi, sarkasme, metaforer etc. Dette er imidlertid noe det er mulig å lære seg. Noen har vansker med å se andres perspektiv. De kan f.eks. si noe som fornærmer samtalepartneren fordi det ikke slo dem at denne tenkte annerledes om den spesielle saken. Dette er også noe voksne generelt behersker bedre enn barn, men det er ikke alle som har et filter. De kan dele informasjon ukritisk i en samtale uten å tenke på at det de sa var upassende. Jeg lytter til en amerikansk ADHD podkast for tiden. De snakket om behovet for planlegging i en episode, og gjesten brøt ut i ukontrollert latter da hun sa noe slikt som at «people need more p in their lives.» Det er ikke akkurat graverende, men etter mange år med liknende vitser, har jeg lært at ikke alle deler min begeistring for dårlige vitser. Dette kan gjøre verden vanskelig å manøvrere i.

Det er lett å overbevise seg selv og andre om at autister og NLDere er introverte, at de ikke vil ha venner, at de foretrekker å være alene. Vi er like forskjellige som andre. Det er derfor noen som sikkert kan leve med at de tilbringer mye tid alene, uten at det er et bevisst valg de har tatt. Det er også noen som har et ganske bra sosialt liv. Jeg tror likevel vi kan generalisere litt, og si at verden kan være skremmende og/eller forvirrende for mange. Det er treffende å si at noen ser verden med andre øyne, men vi kan ikke late som at det alltid er noe positivt, og jeg lurer ofte på hvor positivt det er å gi barn forståelsen av at verden kommer til å verdsette denne annerledesheten når de fleste vil erfare det motsatte.

Noen har bedre opplevelser enn andre, men de fleste opplever at operativsystemet deres ikke er kompatibelt med verdens. Hjernen er som en pc, og som de fleste vet kan det være problematisk å kjøre et windows-kompatibelt program på Ubuntu, og omvendt. Det er mulig, men det krever kunnskaper mange ikke har. Dette er et viktig moment når en tenker på hva en kan gjøre for at livet skal bli bedre for mennesker med en diagnose. Vi må altså spørre oss selv hvordan vi kan få samfunnet og individene til å fungere sammen. Jeg tror ikke svaret er at samfunnet gjør hele tilpasningen alene, men omgivelsene kan nok bidra til å skape en verden som gir mening og som oppleves som trygg. Mange kan fungere bedre hvis de klarer å redusere konsekvensene av angst og depresjon.

Det kan være positivt å se verden med andre øyne, og det en egentlig mener er kanskje at vi ser muligheter som ikke er åpenbare innenfor boksen. Vi har et perspektiv samfunnet trenger. Samfunnet trenger derfor oss, men ikke fortell meg at livet med et annet operativsystem er enkelt. En pc kan ha to operativsystem. Verden foretrekker Windows. Jeg liker Ubuntu (basert på Linux), men må bruke begge for å få tilgang til hele samfunnet. Det gjør oss unike, men det er ikke enten eller. Det må begge sider forstå.

Reklamer

The Game of Life

Overskriften er også tittelen på et av de klassiske brettspillene for barn. Det handler om å manøvrere gjennom livet, klare de store milepælene som å ta utdannelse, stifte familie, få jobb etc. Jeg var inne på i Kan du spillet? at livet var et spill. Barndommen er ganske bekymringsløs for de fleste av oss. Det er ikke mye vi trenger å engste oss for da, men foreldrene tenker mye på hva som kommer til å skje i framtida. Barndommen er en forberedelse til spillet, for selv lek er ikke annet enn et verktøy for å utvikle de ferdighetene vi trenger som spillere. Det er imidlertid et krevende og forvirrende spill, og for noen kan det virke som at reglene forandrer seg hele tida, eller at noen spillere ikke trenger å følge reglene.

bilde av et dårlig trekk i sjakk. Sjakk er en annen analogi for livet. Hver avgjørelse har en konsekvens, men til forskjell fra virkeligheten er det stort sett opp til deg.

Sjakk er en annen analogi for livet. Hver avgjørelse har en konsekvens, men til forskjell fra virkeligheten er det stort sett opp til deg.

Spillet starter med et ganske enkelt første nivå. Det er vanskelig å slå fast nøyaktig når spillet starter. Ungdomsskolen med karakterer er det første synlige tegnet på at det er forskjell på oss. Da begynner det å gå opp for oss at vi har ulik status, og at vi kanskje ikke vil spille på det samme nivået de kommende årene. Det som kommer før er mer en forberedelsesfase enn faktisk spill, men det er også en viktig fase. Det er ikke umulig, men det kan være vanskelig å øke statusen sin i skolemiljøet. Hvis en har utfordringer knyttet til ADHD, NLD eller ASD, er det ikke sikkert en klarer å forandre på så mye. Det kommer an på hvor mye kommunen er villig til å hjelpe. Det er noen som vil jage bak de andre gjennom hele grunnskolen, for hvis en først kommer litt skjevt ut er det ikke lett å forandre andres oppfatninger av oss.

Hvis en klarer overgangen til ungdomsskolen er det likevel stor sjanse for at en klarer de to neste årene, og det er det en gjør det siste året på grunnskolen som avgjør hvilket nivå en skal spille på etter det. Hvis en drømmer om å bli f.eks. dansepedagog må en sannsynligvis ha veldig gode karakterer i alle fag, noe som kanskje ikke er helt rettferdig. En elev som er svak i matematikk kan være flink til å formidle dans på scenen, til å improvisere og koreografere, og ikke minst lære dette videre. Jeg vet ikke hvor strenge de er, men både videregåene skole og høgskolene/universitetene krever nok gode karakterer i alle fag. Det er en praktisk opptaksprøve også, men jeg vil tro at den sterke konkurranen gjør at en må ha et høyt gjennomsnitt. En kan dermed risikere at de som virkelig brenner for dans ikke kommer opp på det nivået i spillet de fortjener fordi de sliter med f.eks. matte eller naturfag.

Etter høgskolen skal en søke på jobb, og noen bytter kanskje til en bedre jobb etter hvert. Det sosiale spillet følger oss helt fra barndommen, og hvis en lyktes gjennom barndommen og tenårene, fortsetter gjerne denne suksessen. Det dreier seg om å samle poeng, og det er ikke uvanlig at det stort sett er de samme som gjør det bra på alle nivåene i spillet.

Det er regler i spillet, men de er veldig kompliserte. Spillet er så komplisert at jeg ikke er sikker på om noen forstår det. Du har sikkert hørt det før, du må velge din egen vei og ikke bare følge etter andre. Det er ikke lett, for selv om du tar alle de rette valgene, er du langt fra garantert suksess. Hvis en spiller spillet bra sitter en på slutten av livet igjen med en behagelig pensjon, ingen gjeld, og voksne barn som gjør det bra fordi du ga dem gode betingelser.

Dette høres ganske enkelt ut, men det er ikke like enkelt for alle. Tenk deg at du har vokst opp med noen utfordringer andre ikke har. Det kan dreie seg om konsentrasjonsvansker, motoriske vansker, lese/forståelsesvansker, mattevansker, rom/retningsvansker, vansker med sosialt samspill og impulskontroll. Dette kan gjøre hvert nivå i spillet ekstra vanskelig. Det er ingen som bryr seg om du utfører jobben din perfekt hvis du ikke passer inn sosialt. Du har kanskje de beste ideene i ei prosjektgruppe, men siden du har en lav sosial status blir du ikke hørt. Det er også mulig at ideene dine blir stjålet av andre. Det er mye som kan ødelegge og dermed gjøre at du taper spillet eller ikke klarer å klatre til det neste nivået.

Media forteller til stadighet om bedriftsledere som får sparken eller blir presset ut, men går deretter til en ny jobb som ikke er stort dårligere. Jeg hører en del tilfeller om dette på et langt lavere nivå også. Det kan dreie seg om at en sier opp jobben uten å ha noe annet å gå til, eller at en får sparken. Det betyr ikke nødvendigvis arbeidsledighet, for noen har en spesiell evne til å ende opp med noe bedre. Det kan tilsynelatende se ut som tilfeldigheter, men det er sannsynligvis fordi de spiller spillet bedre. De lander alltid på beina. Jeg må ærlig innrømme at det er vanskelig å forstå spillet, for dette er mennesker som ikke trenger å følge reglene.

Richard Branson, den vanvittig suksessrike grunnleggeren av Virgin, hadde dysleksi i barndommen, og droppet ut av skolen. Han har bl.a. sagt at «I’m proof that entrepreneurs don’t necessarily need higher-education degrees. Les mer på Virgins hjemmeside. Han er langt fra den eneste som har sagt det. Det er stort sett de som lykkes som har den holdningen, men virkeligheten for de aller fleste andre er at selv om de har evner og gode ideer, er det ikke lett å få andre til å lytte. Det er få forunt å komme seg fram i verden uten utdannelse. Mange klarer det ikke med en utdannelse en gang.

Norge er tjent med å ha mange spillere. Jeg mener derfor Norge er tjent med at vi gir mer støtte og flere muligheter til de som trenger det. Noen må gjøre jobber som å vaske, tømme søppel, fikse kloakken etc. Det er mange som ikke respekterer disse yrkesgruppene. Det er ikke nok å ha en jobb. En må ha den rette jobben for å bli respektert. Det er sånn spillet fungerer, men en kan oppnå mye om en skulle trenge mer tid for å samle nok poeng til neste nivå.

Kan du spillet?

En fantastisk tur med dattera min til Vardafjell. Ulikt underlag er bra for kropp og hjerne.

En fantastisk tur med dattera min til Vardafjell. Ulikt underlag er bra for kropp og hjerne.

Jeg leste artikkelen Are you living in a computer simulation for noen år siden. Den ble skrevet av Nick Bostrom ved University of Oxford, og den diskuteter faktisk om Jorda er et dataprogram. Dette høres temmelig vilt ut for de fleste, og det er ingen tvil om at det er både teoretisk og spekulativt, men det er seriøse forskere som arbeider med dette. En må være klar over at vitenskap ofte arbeider med hypoteser, som kan bety at en prøver å forklare noe en ikke kan observere, og dermed ikke kan bevise at finnes.

Husker du Pong? Det var et tennisspill i barndommen min som bestod av to streker og en prikk som beveget seg mellom disse. Vi har så realistiske spill nå at det begynner å bli vanskelig å si om det er animasjon eller skuespillere. Spillindustrien, og ikke minst militæret, har sannsynligvis teknologi som ligger langt foran alt vi kjenner til. Det er sågar noen forskere som mener at det innen noen få tiår skal bli mulig å laste opp en menneskehjerne og lagre den elektronisk. Da kan vi få et virtuelt samfunn eller hjerner uten kropper som tar avgjørelser for oss. Poenget er at muligheten til å velge vekk den virkeligheten vi kjenner, til å leve et virtuelt liv, kanskje blir en mulighet snart. Det er ikke så langt unna som noen tror, og da er vi inne i den filosofiske debatten om hva et menneske er, såkalt posthumanisme.

Jeg skal ikke diskutere det videre her, for det er egentlig irrelevant. Det spiller ingen rolle om virkeligheten er reell eller simulert. Poenget er at vi må forholde oss det livet vi har. Vi har ikke noe valg, men livet er et slags spill likevel. Mange klarer seg bra i barndommen. Forskjellene er ikke så store da, og en får mye gratis hvis voksne synes en er sjarmerende. Det er likevel en forberedelse til voksenlivet. En vinner poeng og klatrer til et nytt level i spillet hvis en gjør det bra, men det er mange med en diagnose som ikke klarer det. Noen strever på det samme nivået lenge, men får til slutt nok poeng til å nå det neste nivået.

Sosiale medier har skapt komplikasjoner, for det er et spill inne i spillet. Det meste av det vi driver med i dag handler om likes, eller en eller annen form for emosjonell respons som bare krever ett klikk. You tube har tommelen opp eller ned, mens Facebook har tommelen opp, et hjerte, og smilefjes på en skala fra henrykkelse til sinne.

Mye handler om å bli likt, og jeg er aldri sikker på hva folk mener når de gir meg et rødt, sint ansikt på Facebook. Jeg deler stort sett ting jeg mener er viktige, og mye av det handler om samfunnskritikk eller NLD. Jeg deler sjelden bilder av katter og solnedganger, men gjør det av og til fordi det er stort sett det andre vil se på Facebook. Når jeg får sinte ansikt til respons kan det bety at noen mener jeg burde holdt meg unna den slags tema på Facebook, men det kan også bety at de var enige med meg i at saken var opprørende og at den derfor burde deles.

Jeg sitter kanskje i et glasshus selv, og burde derfor være forsiktig med å kritisere andre, men jeg har inntrykk av at mange deler unødvendig mye utelukkende for å få likes. Det er f.eks. noen i ei NLD-gruppe som deler alt fra hvor de skal på ferie til bilder av en piercing eller en ny frisyre. Det er mulig dette hører hjemme i ei støttegruppe, men det er litt rart at den type innlegg får opp til 50 likes, mens innlegg som faktisk sprer relevant informasjon i beste fall får 2-3 likes, men ofte ingen. Jeg antar at de ikke har noen andre å dele dette med, så jeg burde vel ha litt forståelse for denne gruppa.

Det er verre med de mange nevrotypikerne som gjør dette. Jeg bor i Haugesund og jeg er temmelig lei av å se solnedgangen ved Haraldshaugen eller Karmsundet, for ikke så si blomster som viser at våren er her. Dette er smittsomt og vi blir alle påvirket i ulik grad. Hvis du har opplevd noe spennende, er det gode muligheter for at du kommer til å dele det med noen. Det er vel hele poenget med å vise bilder på Instagram og Pinterest at andre skal like deg. Jeg spilte fotball i barndommen og hadde en trener som ikke hadde bakgrunn fra fotballmiljøet. Han manglet sikkert ferdighetene, for han sa at vi skulle gjøre som han sa, ikke som han gjorde. Det fungerer nok ikke som et prinsipp for oppdragelse.

Tenk deg foreldre som tilbringer mye tid på sosiale medier. De er konstant på jakt etter nye likes, og blir i dårlig humør hvis de uteblir. Da hjelper det lite å fortelle barna at de må ikke gjøre det samme. Det er ikke bare usunt; det kan også utvikle barn som blir så avhengig fra tidlig alder at det går ut over studier og arbeid. Da blir de stående på det samme nivået og taper spillet.

Det er alternativer. Barn elsker skjermer, enten det dreier seg om PC, mobil, Netflix, PS4 eller Nintendo Switch. De elsker også aktiviteter utenfor huset, og det er viktig å huske på, for det er et bedre liv. Vi har hatt stor suksess med sang og billedkunst på Kulturskolen, ballett, hesteridning og ungdomsklubb. Vi oppfordrer også dattera vår til å besøke venner og invitere dem hjem. Det blir dermed en balanse mellom skjermtid og sosiale/fysiske aktiviteter.

Jeg sitter som nevnt i et glasshus selv og skal være forsiktig med å kaste stein. Jeg er en del av likes-samfunnet og ønsker naturligvis at kritikk av den politiske eliten, samt informasjon om NLD, skal gi like mange poeng som katter, middager og solnedganger, men det kommer kanskje på neste nivå?

Skrivebordet: Toget

Dagtoget fra Trondheim til Bodø, her på Saltfjellet, hadde vært et ypperlig kontor. Foto: Kabelleger via Wikimedia Commons

Dagtoget fra Trondheim til Bodø, her på Saltfjellet, hadde vært et ypperlig kontor. Foto: Kabelleger via Wikimedia Commons

Jeg startet en liten serie for 1,5 år siden om ulike steder jeg liker å skrive. Det var en serie jeg hadde planer om å komme tilbake til med jevne mellomrom, men jeg er ikke typen som kan arbeide under ulike forhold. Jeg var det tidligere, men det er ikke like lett å blokkere ut støy som tidligere. Jeg hører om andre som liker å skrive på travle kaffebarer, flyplasser, i parker o.l. Jeg kunne ha gjort det i yngre dager, for jeg var i stand til å blokkere ut mye av støyen rundt meg da. Jeg likte å være alene i mengden, men jeg kan ikke jobbe i en så offentlig atmosfære i dag.

Jeg nøyde meg derfor med å skrive om stua, kjøkkenet og biblioteket forrige gang. Dette har mye med livssituasjonen og utfordringene mine å gjøre. Jeg må skape et rom uten noen forstyrrelser i det hele tatt. Jeg leste om Amtrak Residency Program i dag. Jeg kom tilfeldigvis over dette, men tror de har avsluttet programmet. Det gikk ut på at forfattere fikk en gratis reise mot at de jobbet på toget. Her er de utvalgte fra 2016.

Det var mange kritiske journalister og bloggere da denne konkurransen ble annonsert for fire år siden, for Amtrak gjorde naturligvis ikke dette for å hjelpe kunstnere. Det var for å reklamere for deres eget produkt, men jeg synes det høres ut som en fantastisk mulighet. Forfattere beskriver miljø og mennesker, og en lang reise gir gode muligheter til det. Toget er sannsynligvis et av få offentlige steder som fremdeles hadde fungert for meg. Jeg elsker tog. Det er favoritten min blant offentlige transportmidler, og jeg hadde gjerne sett USA og Kanada fra skinnene.

Jeg hører en del på podkaster, gjerne de som er av/med forfattere. Det er mange som snakker om en barndom med mye lesing og skriving. De var aldri i tvil om at det var forfatter de skulle bli. Jeg kan ikke si det samme. Jeg har alltid likt skriftspråket, men det har aldri vært enkelt. Jeg leste Hardy-guttene, Tarzan, og andre utdaterte bøker mens andre leste forfattere som Mette Newth, Kari Bøge og Tormod Haugen. Jeg leste faktisk ikke noe særlig før jeg for alvor oppdaget science fiction på ungdomsskolen, men lesing var selv i gode stunder veldig krevende.

Jeg hadde alltid en drøm om å skrive, men det kom altså ikke som et resultat av at jeg leste mange bøker. Skriving er ikke bare kommunikasjon. Jeg bruker det også for å avstresse, for det er ingen tvil om at det er nødvendig å finne måter som kan gjøre det lettere å fungere i et samfunn som har en tendens til å skape mye av det. Denne artikkelen fra NLDline tar for seg panikk, stress og angst, og artikkelforfatteren mener det er en direkte sammenheng mellom stress og panikkanfall. Det er derfor det er viktig å lære å takle det økende en stresset en vil oppleve.

Det er en av mange funksjoner skriftspråket har for meg. Jeg jobber også med flere bokprosjekter jeg har stor tro på, og det er ikke lett å være kreativ med så mye støy og påvirkning utenfra, men det går framover. Toget er en romantisk fantasi. Jeg er f.eks. veldig begeistret for de to Agatha Christie bøkene Murder on the Orient Express og 4.50 from Paddington. Det hadde kanskje ikke fungert for meg, men jeg liker tanken på å skrive under en lang reise. Det hadde vært gøy å prøve det en gang. Jeg er for gammel til at jeg orker å reise gjennom hele Europa på et par uker, men interrail i ett eller to land kunne blitt interessant. Jeg tror Frankrike hadde vært nok på den første turen, og den neste hadde sannsynligvis gått til Italia. Jeg har imidlertid andre ting på bøttelista jeg kan gjennomføre før jeg kommer til Frankrike.

Bloggen lever

Bilde av pc, notatbok og en mikrofon. Jeg liker å uttrykke meg selv skriftlig, men vil vurdere en podcast etter hvert.

Jeg liker å skrive, men vil vurdere en podcast etter hvert.

Det var en diskusjon for noen år siden om bloggen ville forsvinne, og media mente at den var død. Dagbladet skrev en anmeldelse av antologien Gi meg en scene! Norsk blogghistorie i 2013. Anmelderen skrev bl.a. at «det er fortsatt det som skrives og sies i de brede etablerte mediene som legger premissene for mye av samtalen på det sosiale nettet.» Det ble brukt som bevis på at bloggen er mislykket, at den har en beskjeden posisjon fordi det er mainstream media alle snakker om.

Det er nok ikke så enkelt. Det er delvis fordi media, inkludert aviser, bruker bloggen som et medium selv. De kaller de gjerne for kronikker eller spaltister, men det er i realiteten det samme. Det er også vanlig med journalister som bruker bloggen som en kontakt med leseren/lytteren, noe de gjør i f.eks. TV 2. Det er også mange forfattere som bruker bloggen bevisst som reklame. Blogging har likevel forandret seg mye de siste årene. Det har litt med tiden vi lever i å gjøre. Det er mange som leser uten at de legger igjen kommentarer, mens det stort sett er de som virkelig brenner for emnet som bryr seg så mye at de deler et innlegg på sosiale medier.

Blogging er ikke det samme som det var tidligere, men vi ser at blogging påvirker media. MSM følger gjerne trendene. De bruker det de kan tjene penger på. Blogging er personlig og det er et sosialt medium i seg selv, noe som gjør det interessant for MSM. Jeg leser ikke så mange nye blogger, men jeg følger de jeg har vært lojale mot i noen år, men jeg finner med jevne mellomrom noe nye etter hvert som interessene mine forandrer seg litt. Det blir litt feil å tenke konservativt om bloggen, for det er en del av utviklingen at den har hoppet over til nye medier.

Det var en periode der mange flyttet over til You tube eller brukte det parallelt med bloggen. Jeg lyttet til bl.a. The AnMish som snakket om å leve med Asberger syndrom og forfatteren Ren Warom, som snakket om psykisk sykdom og bøker hun hadde lest. Disse gjorde det samme som mange gjør med podcaster. Jeg lytter til mange podcaster på iTunes, Spotify og Soundcloud, og det faktum at bedrifter som VG, Aftenposten, P4 og ikke overraskende NRK bruker dette formatet bevisst, viser at det som startet langt utenfor hovedstrømmen, faktisk tok lesere/lyttere fra MSM. Jeg lyttet til Juice for en del år siden (tror det var fra 2005), men etter hvert som podcasting ble mer populært, har det gått opp for journalister at de som ikke lytter til radio, TV eller leser aviser, faktisk har alternativer.

Jeg lytter en del på Spotify, men der bør en vite spesifikt hva en søker etter, mens en på iTunes kan lete seg fram under overskrifter som Business, Society & Culture og Technology. Aftenposten har ikke mindre enn fire podcaster under News & Politics, mens VG har tre. En kan kalle dette for radio, lydfiler eller, podcast, men det er i realieten ikke noe annet enn det bloggere tidligere gjorde skriftlig. Det er bloggen som har utviklet seg. Det er et slags svar på de forandringene samfunnet har vært gjennom. Det blir stadig vanskeligere å overtale mennesker til å lese, mens det er lettere å lytte. Finn podcaster her.

Det har også en del å gjøre med hvordan en lærer best. Jeg har alltid vært glad i å lese, men det har vært vanskelig. Jeg har måttet slite for hvert ord, og jeg opplever at det blir stadig vanskeligere å konsentrere seg. Jeg må arbeide stadig mer for å klare det, og det er perioder der jeg ikke makter å tvinge meg til å lese. Jeg er derimot flinkere til å lytte. Det er det jeg husker mest av også. Jeg lytter derfor mye til podcaster og You tube-kanaler.

Jeg har lyttet en del til forfattere den siste tiden. Det er der hovedinteressen ligger nå siden jeg jobber med flere bokprosjekt selv. Jeg har vært spesielt begeistret for Your Creative Life med Vanessa Carnevale, Grammar Girl, The Creative Introvert, So You Want To Be A Writer (Valerie Khoo og Allison Tait), og Joined Up.

Vi liker ikke mangfold

Det er ikke ofte jeg ser Facebook-anonnser som virkelig fanger oppmerksomheten, men det skjedde i dag. Ei anonnse fra Universitetsforlaget ville overtale meg til å kjøpe den fjerde utgaven av boka Annerledestenkende – kreativitet i vitenskapens historie. Jeg tviler ikke på at det er en god leseopplevelse, for det har vært noen veldig interessante skikkelser innen forskning de siste århundrene. Jeg vet ikke hvem boka omtaler, men det er vanskelig å forstå at en ikke kan bli fascinert av personer som Albert Einstein, Edwin Hubble, Georges Lemaitre, Isaac Newton, Edmond Halley, Cecilia Payne og Michael Faraday, så de bør være med. Dette er et tema jeg ofte kommer tilbake til, for jeg tror samfunnet trenger annerledestenkende. Samfunnet trenger autister, men en kan diskutere hvor mange det er behov for, og om det er noe ved dagens samfunn som gjør at vi har flere autister, men kanskje færre genier.

Boka har gjort Einstein til en «poster boy.» Det er ikke veldig originalt, men forståelig. Han var imponerende på mange måter. En av Einstein-anekdotene som har gjort dypest inntrykk på meg var den om ei 16 år gammel jente fra Sør-Afrika som skrev til Einstein i 1946. Hun fikk svar og skrev et nytt brev der hun forklarte at hun var ei jente. Hun fikk et nytt svar som viste Einsteins veldig sympatiske side. Les mer i Popular Science.

Einstein i 1947. Foto: Wikimedia Commons

Einstein i 1947. Foto: Wikimedia Commons

Einstein er kjent for bl.a. den generelle relativitetsteorien, og big bang er en naturlig konsekvens av denne. Jeg vet ikke om han ikke stolte på sin egen teori eller om han nølte med å gå mot etablissementet innen vitenskapen, men det tok i alle fall lang tid før han godtok at universet utvidet seg. Da den belgiske presten Georges Lemaitre presenterte big bang-teorien sin til Einstein ble han bryskt avvist. Einstein godtok Lemaitres konklusjon etter hvert, men dette viser også at vi må være forsiktig med å skape idoler. Dette er ifølge Universitetsforlaget ei bok «om mennesker som hadde mot til å utfordre etablerte oppfatninger, og som derfor kom til å stå bak mange av vitenskapens viktigste vitenskapelige fremskritt.»

De har sannsynligvis rett når det gjelder Einstein, men en viss nøkternhet er sikkert ikke en ulempe heller. Jeg synes det er en tendens til å fokusere på at det er så mye aksept for de som er annerledes, enten det dreier seg om å tenke annerledes, snakke annerledes, oppføre seg annerledes eller å ha en annerledes identitet (dette kan gjelde alt fra seksuell legning, til etnisk tilhørighet, til en «off the grid-livsstil»). Vi kan ikke sammenlikne dagens autister med vitenskapsfolk i fortida som kan ha hatt liknende symptomer. De levde i et helt annet samfunn, et samfunn der det kanskje var mulig å være annerledes.

Alle ønsker å bli akseptert, og det er ikke unaturlig med angst og depresjon hvis det ikke skulle skje. Jeg nevner det fordi det er de vanligste tilleggsvanskene for diagnoser som ASD og NLD. Den nevnte boka er en gjennomgang av historien. Den lover ingen at de skal bli akseptert i dag, men det er ofte en forventning blant mange av oss som har en diagnose at samfunnet skal akseptere oss. Jeg skulle ønske jeg kunne dele den entusiasmen mange har, men det er ikke mange utenfor miljøet som ser det vi ser. Det er mange i familiene som ikke ser det heller. Det er ikke mindre enn et svik når de bevisst trekker seg unna, og sågar sier rett ut at de ikke vil hjelpe. Det skjer faktisk i noen familier.

Jeg er kanskje litt kritisk. Jeg har ikke lest boka Annerledestenkende, men hele den tankegangen provoserer meg litt, for det er en del av oss som ikke føler den aksepten.

Autisme er farlig

piller på en tallwrken. Medisiner er en naturlig del av måltidet, kanskje hele måltidet for noen.

Medisiner er en naturlig del av måltidet, kanskje hele måltidet for noen.

Jeg er en ivrig forkjemper for ulike tiltak som kan gjøre det lettere å fungere med NLD, autisme og ADHD, samt å behandle komorbide tilstander som angst og depresjon. Jeg er ikke motstander av medisiner. Jeg er derimot en motstander av unødvendig medisinering. Det er fordi det alltid er en risiko med medisiner, men det er verdt det når alternativet er verre. Det er derfor vi har leger, for noen må vurdere når og hvilke medisiner vi skal ta. Hva er det som får noen til å tro at det bare er å peise på med medisiner til barn?

Antipsykotika er ei gruppe medisiner som blir brukt til å behandle tilstander som schizofreni og den maniske fasen av bipolar lidelse, men det er så alvorlige medisiner at Norsk legemiddelhåndbok advarer mot å bruke dem over lengre tid uten psykosesymptomer. Dette oppslagsverket oppgir diabetes, lipidforandringer og vektøkning som relativt hyppige metabolske bivirkninger ved flere annengenerasjonsmidler. En kan desuten få motoriske bivirkninger som parkinsonisme og akatisi (vansker med å holde sg i ro), intellektuell og emosjonell hemming. Les mer i Norsk legemiddelhåndbok.

Jeg var derfor ikke spesielt overrasket da jeg leste om en studie som konkluderte med at denne typen medisiner kan ha alvorlige bivirkninger hos barn. Studien har analysert antipsykotika som såkalt off label i England. Det betyr at medisinen blir skrevet ut til behandling for noe annet enn medisinen ble utviklet for. Disse medisinene kan ha en beroligende effekt, og de har derfor blitt brukt til å redusere aggresjon og forstyrrende atferd hos autistiske barn.

Forskerne gikk gjennom reseptene til 3028 barn og fant at 2,8 prosent av barn med en intektuell funksjonshemming hadde fått antipsykotiske medisiner, og 75 prosent av disse hadde autisme. Det var bare 0,15 prosent av de uten en intektuell funksjonshemming som ble behandlet med denne medisinen. Autistiske barn fikk dessuten medisinen i yngre alder, samt at behandlingen foregikk over et lengre tidsrom sammenliknet med de som ikke hadde autisme. Når vi vet hvilke bivirkninger antipsykotika kan ha er det ikke overraskende at denne studien påviste høyere forekomst av epilepsi, diabetes og luftveisinfeksjon hos barn med autisme. Les mer på The Conversation.

Jeg kjenner ikke så mye til ADHD-medisin, men lurer på om det er en liknende problemstilling der. Norsk legemidelhåndbok sier at medikamentell behandling skal brukes i alvorlige tilfeller der andre tiltak ikke er nok, eller der symptomene påvirker lære – eller arbeidssituasjonen i vesentlig grad. Atomeksetin blir anbefalt ved manglende effekt av sentralstimuerende midler eller når en opplever plagsomme bivirkninger. Det er også der vanlig med bivirkninger som nedsatt appetitt, magesmerter, kvalme og hodepine, samt at økt irritabilitet, aggresjon og stemningssvingninger kan forekomme hos barn (Norsk ledemiddelhåndbok). Jeg skriver ikke dette for å advare mot ADHD-medisiner. Det er i noen tilfeller nødvendige medisiner, men når en psykologiekspert som Espen Idås stiller spørsmål ved om alle virkelig har ADHD, og han er langt fra den eneste fagpersonen som gjør det, kan en lure på om vi bruker ikke-medikamentel behandling nok. De koster mer og krever mer av foredre. skole og PPT, men en risikerer ikke noe i form av bivirkninger.

Medisiner er ikke farlige hvis vi bruker dem riktig, men hvis vi ikke gjør det er selv paracetamol farlig. En må alltid vurdere om en skal bruke en bestemt medisin, men en kan noen ganger lure på om vi har urealistiske forventninger. Jeg har hørt både lærere, foreldre og ansatte i helsevesenet som foreslo å øke dosen utelukkende som et eksperiment. En visste ikke hva som ville skje, men en hadde et håp om å få et lydløst barn. Dette dreier seg kanskje til sjuende og sist om hva en skal definere disse diagnosene som. Snakker vi om en psykiatrisk sykdom eller er det en funksjonsvanske som blir verre i et samfunn som krever stadig mer av oss?

Det er en diskusjon vi med fordel kan ta. En annen er årsakene til at vi har en så kraftig økning av ADHD. Hva er det ved samfunnet vårt som gjør at flere ikke fungerer. Kan det være at de fungerer, men at det er konkurransesamfunnet som er sykt? Hvordan skal vi friskmelde samfunnet? En tredje debatt er om medisinene er en så langsiktig løsning som mange tror.

Les mer om ADHD:

Eksplosiv økning i antall ADHD-diagnoser
Kraftig ADHD-økning blant barn og unge
15 procent a pojkarna i USA får adhd-diagnos

P.S. Jeg har vært veldig forsiktig med å nevne mitokondrietoksisitet på denne bloggen. Det er veldig vanskelig å finne anerkjente kilder som nevner fenomenet. Det er nesten som at en ikke har sett for seg muligheten for at medisiner kan skade mitokondriene, men det har blitt noe mer fokus på det de siste årene. Nefazodobe var f.eks. et antidepressiva som ble trukket fra det amerikanske markedet for en del år siden, etter at det ble påvist at medisinen hemmet såkalt mitokondriell respirasjon i leverceller, noe som kunne føre til leversvikt. Diabetesmedisinen Troglitazon ble også trukket, og produsenten Pfizer betalte ifølge Wikipedia ut store summer i erstatning som en følge av bivirkninger. Dette må nevnes når vi snakker om medisiner. Vi må vurdere alle sider, også det faktum at fastleger ofte ikke har tilgang til all informasjon, for den kommer gjerne ut seinere.

NLD i skolen

Gjesteblogg av Anita

Jeg spurte leserne i Har du noe å tilføre om det var noe de ville fokusere på. Jeg fikk flere svar fra Anita, og siden mange ikke ikke leser kommentarer, vil jeg kort oppsummere hovedpunktene hennes. Dette blir en slags gjesteblogg signert Anita.

NLD endrer seg med alderen. En kan være hyperaktiv i tidlige barneår, utvikle et normalt aktivitetsnivå i middels barnealder, mens en fra ungdsomsskole og inn i voksen alder kan bli hypoaktiv (passiv).

De visuelle persepsjonsvanskene og oppmerksomhetsvansker i forhold til visuell informasjon blir også tydeligere. Leseforståelsen blir vanskeligere etter hvert som kravene til å tilegne seg nytt teoretisk-abstrakt lesestoff (og større mengde lesestoff) øker. Matematikkvansker er verre enn lesing og skriving.

Det blir vanskeligere å tilpasse seg nye situasjoner, samt at evnen til generell problemløsing og å tilpasse seg nye situasjoner blir redusert etter hvert som aldersforventede krav øker. Dette kan igjen påvirke den sosiale-emosjonelle utviklingen: Tilbaketrukket atferd, utvikling av komorbide lidelser (tilleggsvansker) synes å være et typisk mønster fra ungdomsalder og inn i voksenlivet.

Elever med NLD vil ha behov for en individuell, visuelt tilpasset arbeidsplan. Planen bør gjennomgås muntlig sammen med lærer, og denne må sikre seg at eleven har forstått oppgaven og meningsinnholdet. Planen bør inneholde varierte, korte ferdig oppsatte oppgaver og avsluttes med en lystbetont aktivitet. Presenter oppgaven for eleven når det er best i stand til å mestre, huske, benytte tidligere erfaring og gjenhentingsstrategier sånn at eleven oppfatter arbeidet som meningsfullt.

Elever med en nonverbal svikt har sein prosessering og vil trenge lang tid til bearbeiding. Det vil ha behov for mye repetisjon og overlæring før kunnskapene sitter. Les mer i kommentarfeltet til innlegget Har du noe å tilføre?

Om å finne den gamle meg

Svart kaffe. Kaffe var et bittert sjokk. Som med voksenlivet måtte jeg venne meg til smaken. Jeg liker å tilføre krydder og andre smaker, men både livet og kaffen smaker godt i en enklere form også.

Kaffe var et bittert sjokk. Som med voksenlivet måtte jeg venne meg til smaken. Jeg liker å tilføre krydder og andre smaker, men både livet og kaffen smaker godt i en enklere form også.

Jeg har skrevet mye om minimalisme, men mest på den engelskspråklige bloggen min. Det er en filosofi som appellerer til meg, men som det er vanskelig å gjennomføre.

Jeg leste nylig en avisartikkel om den danske sosiologiprofessoren Rasmus Willig. Han mener at etterkrigstidens velferdssamfunn har blitt erstattet av et konkurransesamfunn, og at dette gjør oss syke. Det er alle mot alle i en kamp for å oppnå det umulige, perfeksjon. Denne standarden er utenfor rekkevidde for samtlige, men den er mer uoppnåelig for noen av oss. Det gjelder mennesket med en diagnose, de som av ulike grunner enten ikke kan eller velger å leve utenfor boksen ( et A4-format), eller de som ikke klarer det andre tar for gitt.

Det er mange grunner til å velge minimalisme, indie eller å motarbeide tendenser til stereotyper. Det er sant som jeg har antydet i tidligere innlegg at politikere og ansatte i offentlige etater har en tendens til å komplisere livet, men dette handler også om våre egne valg. Vi kan velge å være en aktiv deltaker i stedet for å passivt akseptere at ting vi har kontroll over skjer. Dette er på ingen måte enkelt, for det er både lett og behagelig å fortsette i det samme sporet. Det krever mye mer å forandre på noe, både fordi de fleste motsetter seg forandring, og fordi det kan føre til sanksjoner fra andre. Jeg opplever til stadighet at det er vanskelig å forandre på ting i meg selv, men denne kampen er nødvendig. Jeg må tvinge meg selv, og lykkes ikke alltid.

De valgene jeg nevnte er viktige fordi det ikke bare handler om oss selv, men det handler også om å gjøre samfunnet bedre. Når du ser noen som åpenbart er fattig, trekker du negative slutninger om denne personen? Når du ser en person som viser typiske trekk på Asberger syndrom, antar du at denne personen er farlig (en feilaktig antakelse om at asbergere mangler empati)? Hvis det flytter en innvandrerfamilie inn i huset ved siden av deg, tenker du at det var bedre før? Når du ser noen med Down syndrom, tenker du at foreldrene burde ha abortert fordi en kan umulig ha et fullverdig liv med down, og at de bare blir en byrde på samfunnet? Sannheten er at hvis samfunnet er villig til å inkludere alle, og gi alle de nødvendige tjenestene, så kan alle få gode liv. Da kan alle bidra til at samfunnet blir bedre. Det er i stedet mange som har fordommer, ofte uten at de er klar over det selv.

Du kan f.eks. være opptatt av å vise at du kan respekterer det homofile paret som bor ved siden av deg, mens du har motsatte holdninger til religion, etnisitet og sosial status. Dette er holdninger en kanskje ikke er klar over eller villig til å erkjenne. Uttrykket «less is more» passer godt som et ordtak for minimalisme, men fungerer i denne sammenhengen også. Dette er en morsom replikk fra Alice in Wonderland:

You’re not the same as you were before, he said… you were much more… muchier… you’ve lost your muchness.

Noe hadde blitt tapt i en oversettelse her. Vi trenger den rette typen merhet, eller merhet på de rette stedene. Vi taper noe og vinner noe på en minimalistisk livsstil. Det er på en måte som å finne tilbake til den en en gang var. Jeg har egentlig vært en uforskyldt minimalist de siste fire årene. Jeg bodde i Meløy i Nordland, men flyttet tilbake til Haugesund da jeg ble arbeidsledig. Flyttelasset ville ha kostet godt over 40 000 kroner. Det hadde jeg ikke råd til og måtte derfor gjennom en brutal skillsmisse fra eiendeler samlet gjennom et halvt liv.

Minimalisme handler i dag like mye om hva jeg bruker tida på. Jeg prøver f.eks. å lese. Jeg sliter med å fokusere og må tvinge meg til å lese. Det er delvis fordi jeg har kroniske smerter i armene som gjør det vanskelig å holde boka åpen. Jeg lytter derfor mer enn jeg leser for tiden. Jeg synes også det er givende å skrive. Forfatterne Joshua Fields Millburn og Ryan Nicodemus har podcasten The Minimalists på sitt eget nettsted, i tillegg til iTunes og Spotify. De liker å stille følgende spørsmål: «Does this add value to my life?»

Det er viktig, men det handler også om livene til de rundt meg, og om å være den personen jeg ønsker å være. Det er på en måte snakk om recovery eller bedringsprosesser. Det er et ord jeg liker å bruke i forbindelse med autismespektertilstander, NLD og ADHD. Vi kan ikke sette strek og si at behandlingen/tiltakene bør opphøre fordi vi fungerer optimalt. En kan si at en ikke er syk, og følgelig ikke trenger behandling, men samme hva en kaller det, må en gjennom ulike typer tiltak/behandling som skal gjøre det lettere å fungere. Dette er en prosess uten et endepunkt. En må hele tida jobbe for å hindre stagnasjon.

Minimalisme er kanskje ikke en dum filosofi, for det er nyttig å fjerne mye av rotet, både i det fysiske rommet rundt oss og i tankene våre.

Teorien om alt

Bringebær. Jeg er ikke veldig glad i å plukke bær, men det får meg ut av huset, samtidig som jeg får spise noe veldig sunt.

Jeg er ikke veldig glad i å plukke bær, men det får meg ut av huset, samtidig som jeg får spise noe veldig sunt.

Jeg synes kaosteori eller sommerfugleffekten forklarer ganske mye av det som skjer rundt oss. Sommerfuglen er en metafor som forklarer hvor følsomme såkalte kaotiske system kan være, og i metaforen kan en sommerfugl som slår med vingene i USA skape en storm i Japan flere uker seinere. Det er fordi noe uforutsett påvirket systemet. Det er derfor det er så vanskelig å forutsi været nøyaktig utover ei uke, og noen ganger melder meteorologene feil. Vi hadde en veldig fin soldag i Haugesund i forrige uke. Det skulle regne dagen etterpå, men med ganske høy temperatur. Det snødde hele dagen, så det var kanskje noe informasjon de ikke fikk plass til i modellen?

Jeg er ikke motstander av medisiner, men reagerer på den aggressive kampanjen mot skeptikere før en har sikker informasjon. En kan ha begge diagnosene og noen ganger får en feil diagnose. Det gjelder autisme og f.eks. epilepsi, bipolar lidelse, NLD og ADHD. En kan dessuten ha angst og depresjon, som kan være et resultat av de vanskene en har med hoveddiagnosen. Det er viktig å ha rett informasjon, både om medisinene og de tilstandene en har. Det er alltid en risiko forbundet med medisiner. Poenget er å begrense den, og noen ganger er det verdt den skaden medisinen gjør fordi alternativet er verre.

Vi kaller DNA for arvemateriale på norsk, og det er sikkert betryggende å tenke at en beholder det en har arvet, men det stemmer dessverre ikke. Det er mye som forandrer genenene våre, bl.a. forurensning og mat. En studie av barn i Filippinene viste dessuten at opplevelser i barndommen kan varig forandre genenene. Les mer på Smithsonian. Afrikansk-amerikanere er intetessante i denne sammenhengen. De afrikanske genene deres kommer hovedsakelig fra vest og det sørlige Afrika. De amerikanske etterkommerne har høy forekomst av høyt blodtrykk, men det er betydelig lavere i Afrika. Kosthold kan forklare noe, men ikke alt. Jeg tror stress kan forklare mye, og kanskje forandret slaveri og Jim Crow arvematerialet?

Jeg prøver å holde politikk utenfor på denne bloggen. Jeg har en annen blogg til det, men kaosprinsippet er like relevant der. Det er en grunn til at dramatiske ting skjer. Når vi gjør noe, når vi legger til vinden fra sommerfuglvinger, forandrer vi på utfallet. Vi kan med andre ord finne hendelser som forklarer det meste, og det er ganske arrogant av oss hvis vi tror vi kan blande oss inn uten at det får konsekvenser for alle.

Når det gjelder helsa vår er det noen ting som er utenfor vår kontroll. Vi kan ikke gjøre så mye med at det er tungmetaller i fisk, men vi kan velge den minst forurensede maten. Det er altså ikke bare opp til helsevesenet og politikere. Den danske sosiologiprofessoren Rasmus Willig mener at etterkrigstidens velferdssamfunn har blitt erstattet av konkurransestaten. Vi blir hele tida vurdert i dette samfunnet, og det er egentlig umulig å vinne. Vi kan aldri oppnå den perfeksjonen vi blir målt mot, og det gjør oss syke. Situsjonen er sannsynligvis langt alvorligere for de som er annerledes, de som ikke passer i et A 4-format. Det gjelder de fleste med en diagnose og innvandrere. Vi kan fungere bedre ved å ta noen av de rette valgene selv. Det er ikke lett, men en kan til en viss grad reparere noe av skaden samfunnet gjør.

%d bloggere like this: