Den nye skolen

Jeg starter med noen illustrasjonsbilder som ikke har en direkte sammenheng med innlegget, men det er aktiviteter vi gjorde under «kriseskolen» på våren. Stien går forbi en holme som opprinnelig var en kristen gravplass, men som seinere ble et sted der kriminelle og hekser ble henrettet. Det er relevant fordi det oppmuntrer til refleksjon og å stille spørsmål om historie, altså gode samtaler. Stolpejakten ga oss fysisk aktivitet og gode opplevelser, og kortspillet krever samarbeid, strategy, kommunikasjon, problemløsning etc. Dette er altså utviklende aktiviteter som gjorde at vi kom oss bedre gjennom en utfordrende situasjon enn mange andre.

Det er en god stund siden jeg skrev et nytt innlegg, men jeg så en video fra The NVLD Project tidligere denne uka som handlet om noe jeg har skrevet om tidligere. Videoen var en live Zoom-samtale på Facebook og den handlet om utfordringer knyttet til Koronatiltak i skolen. De er litt mer omfattende i USA der skoler som ikke har «remote learning», gjerne bruker masker. 

Det virker som så lenge siden nå, men du har sikkert fremdeles våren i friskt minne. Det var en dramatisk vår med Koronasmitte og de mest inngripende tiltakene vi har hatt siden krigen. Det overrasket sikkert en god del at lover ikke trengte å være nasjonale, for det var flere byer som innførte sine egne lover. En av dem var hjembyen min, Haugesund, der overtredelse av hygiene og avstandsregler kunne medføre bot eller fengsel i opp til fire år. De erstattet riktignok loven med en ny en noen uker senere som ikke nevnte noe om straff.

Jeg har tatt utbruddet alvorlig fra starten, men bekymret meg ikke så mye for våren og sommeren. Jeg tenkte mer på hva som kunne skje til høsten, og vi nærmer oss den vanlige influensasesongen nå. Det er nå vi kan risikere at frykt får mennesker til å ta irrasjonelle valg, og selv om viruset ikke er til å spøke med, er panikk en større trussel enn noe annet.

Jeg skriver om nevrologiske utviklingsfprstyrrelser som nonverbale lærevansker (NLD eller NVLD), autismespektertilstander (ASD), og ADHD på denne bloggen. Det handler om å utvikle mennesker, finne strategier som virker, som gjør det lettere å fungere. Jeg vil hevde at det viktigste ordet i denne sammenhengen er resiliens. Det er ikke så lett for voksne å forandre seg, men når det gjelder barn er hovedmålet å forberede dem på framtida, altså å gjøre det lettere for dem å lykkes som voksne.

Det er viktig å kartlegge styrker og svakheter, og når det gjelder NLD’ere er mønstergjenkjenning, abstrakt resonnering, matte (begrep), problemløsning, og eksekutive funksjoner blant de største utfordringene disse elevene har. De kan dekode/lese, men ikke nødvendigvis forstå hva det betyr. En kan f.eks. lese på 10. klassenivå, mens forståelsen kanskje er på 5. klassenivå. Dette kan få betydning for skole og de sosiale ferdighetene. Det er vanskelig med nye situasjoner, og det er nettopp det vi har nå. Alt er nytt for alle under pandemien, men det er nok en større utfordring for NLD’ere enn mange andre, siden det nettopp er nye situasjoner som er utfordrende.

Jeg bruker forøvrig begrepet hjemmeskole fordi det er det mange kjenner til, men det vi hadde på våren hadde ingenting med hjemmeskole å gjøre. Det var kriseskole. Det var mange som opplevde at hjemmeskole fungerte for dem, for de kunne fokusere på å lære fakta, mens alt det som gjør skole vanskelig ble fjernet. Det var ikke lenger nødvendig å forholde seg til andre. Det betyr ikke at hjemmeskole er bra for barn med NLD. Jeg tror det er det, men det krever at en jobber med problemløsning, kommunikasjon, og «self-advocacy». Det er altså ikke nok med det akademiske.

Evnen til å knytte og opprettholde bånd til andre menesker er en del av det psykologer kaller resiliens, evnen til å håndtere stress og katastrofer. Jeg er ikke opptatt av at det skal være så mange mennesker rundt deg, men du bør ha minst ett menneske du har en sterk tilknytning til. Dette er en person du kan gå til på vanskelige dager, men det er også en du deler gode opplevelser med. Film og TV er en god mulighet til å lære, og det fantastiske med strømming er at det er som å ha en DVD-spiller. En kan pause filmen for å diskutere det en har sett. Hva var det som skjedde, hvorfor gjorde en bestemt skikkelse i filmen det han/hun gjorde? Hvordan kan vi forutse hva skikkelsene kommer til å gjøre, og hva de tenker eller føler?

Foreldre kan også bruke dagligdagse samtaler til å oppmuntre til å tenke gjennom ting. Jeg er fascinert av trehytter, og drømmer ofte om å bo i et tre. Det kan brukes til et tanke-eksperiment der en tenker på hvordan huset skal se ut, hvor stort det skal være, hvordan en skal møblere det, hvordan en skal få opp alt en trenger. Det er også viktig med gjensidighet i en samtale, så en kan oppmuntre barna til å spørre deg hva du foretrekker.

Det er alltid nyttig med struktur eller faste rutiner, og det kan derfor være nyttig å f.eks. tidfeste de viktigste aktivitetene, som lekser, planlagte telefonsamtaler, turer i skogen, eller brettspill med familien. Da vet en hva en kan forvente seg, og hvordan en kan planlegge. Det kan også hindre at en blir overveldet hvis en f.eks. får en lekseplan som ved første øyekast ser ut som altfor mye arbeid. En kan vise barna hva som kreves av tid og planlegging for å lage måltidene og holde huset ryddig. Det handler om hvordan vi bruker den tida vi har til rådighet, og tid er noe av viktigste vi må lære oss. Alt tar tid, det er bare noe vi må akseptere.

Det er ikke til å unngå at livet tilfører mye stress, men det er mange teknikker vi kan bruke for å takle dette. Vi kan tenke fremover i tid, f.eks. når vi får lekseplanen, og spørre oss selv hva som kan gå galt. Hvis en har f.eks. fotballtrening allerede klokka 16 en ettermiddag, og en vet at en trenger en halvtime for å komme seg til treningsfeltet, og at en sannsynligvis vil være trøtt når en kommer hjem, vil det ha betydning for hvordan en utnytter tida den ettermiddagen. En har kanskje erfart at det er lettere å gjøre KRLE og musikk etter trening enn norsk og matte, og det vil påvirke de prioteringene en bør gjøre. En må også tenke på hva som kan gå galt. Hvis det ikke går som panlagt, er det noen jeg kan spørre on hjelp, og hva gjør jeg hvis strømmen går, eller nettet er nede?

Det er ikke ofte det er så dramatisk, men Koronasituasjonen viser oss at ting kan gå veldig galt. De som er i stand til å takle denne situasjonen vil ha en bedre mulighet til å komme seg gjennom. Det kan f.eks. være lurt å søke etter en løsning, en omkjøringsvei, selv om det skulle være en lang omvei, når den foretrukne veien er blokkert. Vi må se etter alternativer. Det er rett og slett det oppveksten handler om, og det er derfor viktig at alle aktører tar rollen sin alvorlig.

Kilder:

The NVLD Project
Elizabeth Mendelsohn, Winston Prepatory School
Michelle Heimbauer, Winston Prepatory School

Krisemodus

Hvitveis. Det er mye god symbolikk i hvitveisen. Hvit representerer alt de positive i vår kultur, mens våren med sine villblomster symboliserer fornyelse og en ny start.
Det er mye god symbolikk i våren. Hvit representerer alt de positive i vår kultur, mens våren med sine villblomster er fornyelse.

Jeg liker ikke å spre frykt og konspirasjonsteorier, men det er sider ved Covid-19 som bekymrer meg. Jeg har noen Facebook-venner som tar til orde for at det blir påbudt med ansiktsmasker. En av dem delte en artikkel om Jena, den første tyske byen som påbyr masker på byens offentlige transportmidler, butikker, og i bygninger med en offentlig inngang. Det ble også vist til en kronikk på nrk.no der forfatteren krevde det samme i Norge. Nå er ikke dette det verste, men en frykt som får fotfeste kan tvinge gjennom store endringer før noen får sjansen til å stille kritiske spørsmål. Da er ikke veien lang til borgervernsgrupper som banker opp tilfeldige ofre.

Det som kanskje var en obskur konspirasjonsteori i utgangspunktet kan utvikle seg til å bli en høyst reell situasjon. De som er opptatt av å stemple andre som konspirasjonsteoretikere har ofte noe så skjule selv. Det er stadig flere som anklager Kina for å lyge om smittesituasjonen der, men jeg vil tro at de fleste landene holder tilbake informasjon. De vil kontrollere hva som kommer ut og hvordan det kommer ut.

Det er internasjonalt et klasseskille i helsevesenet. Jeg har bodd i den amerikansk delstaten Arkansas, og har fremdeles familie der borte. Jeg følger derfor litt med på hva som skjer i Little Rock, noe som gjør meg takknemlig for at jeg bor i et sosialistisk land. Det første som skjedde der borte da skolene stengte var at skolene startet med såkalt Grab and Go Feeding. Det er en skolelunsj foreldrene kan hente til barna sine, fordi dette er det eneste faste måltidet mange barn har der. Dette er en av mange konsekvenser av fattigdom.

Det er mangel på det meste nå, fra ansiktsmasker til ventilatorer. Little Rock, hovedstaden i Arkansas, har et universitetssykehus og en rekke private sykehus. De har gått sammen under denne krisa, bl.a. for å kjøpe 500 nye ventilatorer til sykehusene. Det var ikke bare å bestille dem i denne situasjonen, for de måtte gjennom en budrunde. Arkansas er en fattig delstat, mens New York er blant de rikeste, og nettopp New York hadde råd til å by over $ 20 000 mer per ventilator enn Arkansas. Det var dermed New York som fikk disse 500 ventilatorene. Dette er også et av fattigdommens ansikter. Det er så brutalt livet er i noen land, også i rike land.

Det som bør bekymre mange er at konsekvensene av dette utbruddet kan vare ei stund. Katastrofer har en tendens til å forandre verden, og hvis dette blir så stort som noen frykter, kan vi se langvarige effekter. Ingen vet hvordan Covid-19 vil forandre verden, men vi blir kanskje tvunget til å tenke annerledes om mange ting (f.eks. reising, hvordan vi bor og kommuniserer), og det er ikke sikkert det er mulig å komme tilbake til det vi hadde før. Det sier dessuten seg selv at det vi holder på med for øyeblikket ikke kan fortsette i lang tid, eller gjentatte ganger. Hva skal vi gjøre hvis dette skjer igjen til høsten? Jeg håper ikke det skjer, men det er en mulighet. Virus er bemerkelsesverdig tilpasningsdyktige, og de forsvinner egentlig aldri.

Ekspertene er litt uenige om hva som vil skje, men mange tror at dette vil bli en langvarig kamp. Vi kommer nok tilbake til hverdagen en dag, men det kan hende vi må forberede oss på et langdistanseløp. Det mange gjør i dag er sprint, eller i beste fall mellomdistanse. Vi må finne løsninger vi kan opprettholde i lang tid. Det er forhåpentligvis ikke lenge til vi får noe av hverdagslivet vårt tilbake igjen, mens vi kanskje må leve lenger med usikkerhet på andre områder (bolig og aksjemarked, oljepris). Det er likevel sannsynlig at vi kommer til å være bedre stilt enn mange andre land.

Alle land tenker naturlig nok på sine egne innbyggere før de tenker på andre, og hvis den økonomiske nedturen blir dramatisk, er det ikke utenkelig at de som trenger hjelp må klare seg alene. Det kan bli ei vanskelig tid for u-land, men det kan bli ei vanskelig for de som tradisjonelt taper i det norske samfunnet også. Jeg tenker også på de millioner av mennesker som er i flyktningeleire i et annet land, og de som er på flukt i sitt eget land, såkalt internt fordrevne. Hvor mange ressurser vil vi bruke på dem? Dødeligheten kan bli dramatisk mye høyere i disse leirene fordi de ikke har tilgang til helsetjenester, og det kan tenkes at morfin/aktiv dødshjelp er det eneste de få legene kan gjøre for dem. Det kan bli mange umulige moralske dilemmaer å forholde seg til. Vi kan si mye negativt om Gadaffi i Libya og Bashar al-Assad i Syria, men disse landene har en lang tradisjon for å hjelpe flyktinger fra nabolandene. Det skjer ikke nå.

Jeg er ikke direkte redd, men jeg tar dette viruset alvorlig. Jeg har mennesker jeg er glad i, mennesker som kanskje ikke har et sterkt nok immunforsvar. Jeg frykter også hva etterdønningene kan gjøre. Det er derfor vi må tenke langsiktig. Vi må sørge for at vi er til stede når oppturen starter. Jeg håper vi er forberedt. Jeg håper vi har det samholdet vi trenger. Jeg håper vi har råd til å ta de rette valgene. Den ene vårblomsten etter den andre dukker opp nå. Livet starter på nytt for de som kan tilpasse seg. Jeg vil bli med på veksten. Jeg vil være en av blomstene på enga, men jeg vil ha de andre blomstene med meg.

Vi trenger en balanse

It’s a bad sign when the people of a country stop identifying themselves with the country and start identifying with a group. A racial group. Or a religion. Or a language. Anything, as long as it isn’t the whole population. Robert Heinlein, Friday

Det er en del av oss som liker å være alene, enten i perioder eller mer eller mindre permanent. Det er en situasjon som passer med personligheten vår. Det er i tillegg noen som ikke velger det selv. Det bare skjer, fordi de ikke har sosiale ferdigheter eller fordi andre bare ser på dem som sære. De ender derfor opp alene, uten at det var planlagt.

Det virker også å være en del av tidsånden. Jeg følger Psychology Today på Facebook, og de deler en del gamle og nye innlegg hver dag. Jeg har merket en tendens de siste par årene der de har delt blogginnlegg/artikler som beskriver fordelene ved å være single. De mener at single mennesker er lykkeligere og har bedre liv, men det kan noen ganger se ut som at det er seg selv forfatteren vil overbevise. Et av de siste innleggene bruker begrepet self-partnered. Jeg vet ikke om det var hun som brukte begrepet først, men jeg har sett flere kilder som viser til skuespilleren Emma Watson. Hun har snakket om at hun ble mer komfortabel med å være enslig da hun tenkte på det som self-partnered.

Jeg har også lest flere triste artikler de siste årene om den første kjærligheten min. Jeg leste om ulike religioner da jeg var 14-15 år, og ble fascinert av Japan da jeg leste om buddhisme og shinto. Jeg oppdaget seinere manga og anime, og hadde lenge et ønske om å bo i Japan. Det var ikke det at USA ikke fascinerte meg, mens mens mange andre fokuserte på den amerikanske drømmen, drømte jeg stort sett om Japan. Det har vært mange overskrifter de siste årene, men nyheter om den første store dragningen min er hovedsakelig negative i dag.

Det har vært mange saker om at Japan ikke ønsker innvandring, samtidig som fødselstallene er dramatisk lave. De er så lave at noen konspirasjonsteoretikere trodde de hadde oppdaget en Fukushima-hemmelighet for noen år siden. Det dør flere mennesker enn det blir født i Japan, men dette er helt naturlig for et land med en aldrende befolkning og få fødsler. Det var 127 millioner japanere i 2011, året da den dramatiske nedgangen startet. De mistet en million mennesker de neste 6 årene, og regjeringen skal ha uttalt at målet er å stabilisere befolkningen på 100 millioner.

Den siste artikkelen jeg leste ble publisert på BBC for noen dager siden. Det var for noen få år siden mye skam forbundet med å være alene i Japan. Dette er et land med en sterk gruppetilhørighet. En gjør bare ikke ting alene der, men det har vært en forandring de siste årene. Den forrige gangen jeg skrev om dette kom jeg inn på trender som bryllup for single kvinner og cuddle cafes. Bryllupet er hovedsakelig en fotoøkt i brullypskjole og tur i en limo, mens den såkalte kafeen er et sted der en kan klemme eller legge seg ned ved siden av ei kvinne. Det er ikke snakk om sex, men det er rett og slett mange som ikke opplever nærhet i Japan, og det dukker derfor opp tjenester som skal løse problemet.

Trenden har fortsatt og det virker å være mer akseptert i dag at en gjør ting alene. Artikkkelen i BBC kommer inn på at landet nå har karaoke og barer for single. Dette har vært to veldig sosiale arenaer i Japan, men det blir altså lagt opp til at en kan gjøre det alene nå. Utviklingen har kanskje vært mer ekstrem i Japan, men dette skjer over hele verden. Jeg har blanda følelser til det. Jeg forstår behovet mange har for å være mye alene, samtidig som det er noe urovekkende over et samfunn der dette blir normen.

Jeg går ofte forbi denne basketballbanen. Den ligger ved siden av en golfbane, men begge er totalt folketomme.
Jeg går ofte forbi denne basketballbanen. Den ligger ved siden av en golfbane, men begge er totalt folketomme.

Det hadde ikke overrasket meg om dette ble den nye statusen. Vi har vært gjennom en lang perode der vi blir motivert av likes, antall følgere, og de perfekte livene våre i sosiale medier, men det nye blir kanskje å vise at vi ikke har tilhørighet eller lojalitet til noen? Avstanden til andre mennesker øker når vi ikke kommuniserer med dem, og det kan føre til store problemer hvis det er snakk om mennesker du faktisk ønsker i livet ditt. Det er derfor viktig med en balanse, for en kan være alene i perioder og likevel ikke forsvinne helt fra radaren.

Det er en del artikler på nettet som forteller oss at vi kan lære å leve som single uten å bli ensomme, men det er nok en løsning med ei bakside. Det kan kanskje demme opp for de verste problemene med ensomhet og andres fordømmelse, men det forandrer ikke på situasjonen. Det er fremdeles en større fare for at en blir isolert og at en må slite med vanskelige følelser. Jeg kjenner noen som har fantastiske liv på overflaten. De har god inntekt, kan reise hvor de vil, og gjøre som de vil. De har en frihet mange andre ikke har, fordi de er alene. Jeg lurer likevel noen ganger hvordan det er å alltid være alene. De har et meningsfullt liv mens de eventuelt håper på ei framtid sammen med noen, og de takler i mellomtida utfordringene med å ta alle avgjørelser og konsekvenser alene, men det kan være et problem hvis de må overbevise seg om at de har det livet de har valgt. Det er som å være en cowboy, en legger seg alene foran bålet hver kveld, og det er ikke sikkert det er å foretrekke hele livet.

Vel. Jeg har noen tanker om emnet, og det er ikke meningen å nedvurdere noen, men jeg liker ikke tendensen til å oppmuntre til et liv som single. En kort arikkel på Store norske leksikon definerer sårbarhet som «påkjenninger og stress (risikokilder) som kan gi konsekvenser for noe av verdi for oss mennesker». Jeg har tidligere skrevet positivt om alenetid, men jeg tror likevel det er ei grense for hvor isolert en bør være. Jeg har brukt de engelske ordene isolation og insulation som en illustrasjon i tidligere innlegg. Det siste kan være isolasjonsmateriale av den typen vi bruker på husene, men det kan i overført betydning være noe vi bruker for å beskytte oss mot skadelige effekter av det samfunnet vi lever i. Isolasjon kan beskytte oss, men det kan hende at vi også trenger beskyttelse mot isolasjonen (alene/avstand til mennesker). Jeg tror det er det som skjer når f.eks. Psychology Today bruker så mye tid på å fortelle oss at det er bedre å være alene. Det er snakk om å bruke isolasjonsmateriale mot de negative konsekvensene av isolasjon.

Jeg er ikke overbevist om at den nye utviklingen øker rosbustheten vår. Den gjør det neppe for de som trenger mennesker i alle fall.

Til slutt en liten kommentar til bildet jeg illustrerte med. Jeg har bodd på ulike kanter av landet, og har sett offentlige akitvititetstilbud i alle kommunene som sjelden ble brukt. Det var en skatepark og frisbeegolf i Bodø, det samme i flere parker i Haugesund, og nå basket og golf i Skien. Det er noe trist/isolert over de tilbudene noen må ha trodd skulle bli brukt. Jeg antar at det ble brukt penger på dette for at det skulle bli en møteplass for barn og ungdom.

Les BBC-artikkelen The rise of Japan’s super solo culture.