RSS Feed

Tag Archives: NLD

Et stigmatiserende samfunn

Det er populært å være litt annerledes i dag, men det er fremdeles vanskelig å gå sine egne veier. Foto: Smarnad via freedigitalphotos.net

Det er populært å være litt annerledes i dag, men det er fremdeles vanskelig å gå sine egne veier.
Foto: Smarnad via freedigitalphotos.net

Jeg har to blogger. Jeg skriver hovedsakelig om NLD, autismespekteret, ADHD og komorbide lidelser her på skriveloftet, mens jeg gir uttrykk for meninger i ulike samfunnsspørsmål på Frihetens pris. Noen ganger møtes nok de to bloggene, og det skjer kanskje i dette innlegget.

Journalist og sosiolog Ann Cathrin Andersen skrev nylig kronikken Intoleransen som gjør barn syke på NRK Ytring der hun uttrykte noen veldig populære meninger. Jeg er enig i kritikken av Ritalin og andre typer medisin for ADHD, for den hjelper ikke alle, spesielt ikke de som ikke har ADHD. Hun anklager samfunnet for intoleranse, men jeg vil hevde at en «alle er innenfor en naturlig variasjon-argumentasjon» er like intolerant og skadelig, selv om jeg er enig i at samfunnet ikke godtar de som er annerledes. Det er derfor jeg er skeptisk til de som mener det motsatte, og det er en del av dem.

Andersen kommer inn på at det er flere gutter enn jenter med ADHD (dobbelt så mange gutter enn jenter ifølge Folkehelseinstituttet), men autisme kan være en mulig delforklaring på denne forskjellen. Det er nemlig mange jenter med f.eks. Asberger syndrom som ikke får diagnosen. Noen får den aldri, mens andre får den i voksen alder. Jenter er generelt roligere enn gutter og mer opptatt av kommunikasjon enn gutter, noe som kan skjule utfordringene til en viss grad. Det gjelder både Asberger syndrom og ADHD. Gutter blir lagt mer merke til, men det er store muligheter for feildiagnostisering. Det er fordi det er betydelig overlapping mellom diagnoser. Autismespekteret er relevant fordi denne tilstanden kan forveksles med ADHD.

Kronikken insinuerer at ADHD egentlig ikke finnes, at diagnosen blir satt på manglende grunnlag. Jeg føler at hun beveger seg inn i farlig territorium, for konsekvensene ved å ta et feil valg kan bli veldig alvorlige. De nevnte fellestrekkene berører i alle fall NLD, autismespekteret, ADHD og PTSD. Det er en sterk arvelig faktor i de tre første, og en kan derfor vente å finne flere tilfeller i samme familie, mens PTSD er resultat av traumer. Det er dessverre veldig stigmatiserende med diagnoser. Det burde ikke være det, men Andersen har et poeng i at det er mye intoleranse. Hun har sikkert de beste intensjonene, men et forsøk på å fjerne diagnosen er neppe en bedre løsning. Jeg tror svaret er mer forskning, en vilje til å gå inn i en utredning med et åpent sinn, og dermed unngå å presse alle inn i et begrep vi kaller normal. Konsekvensen av å fjerne diagnosen, som Andersen foreslår, blir at barnet ikke kan regne med noen form for tiltak i skolen eller hjelp fra NAV seinere. Når det er sagt vil jeg likevel hevde at definisjonen av normal er tvetydig og subjektiv, men sånn jeg ser det er ADHD allerede godt innenfor.

Det foregår mye spennende forskning og det er studier innen både NLD, autisme og ADHD som mener å ha påvist forskjeller i hjernen sammenliknet med nevrotypiske hjerner. Det tyder på at dette hører inn under nevrologi og ikke psykiatri. Disse tilstandene har noen psykiatriske tilleggsvansker, men hoveddiagnosen er ikke psykiatrisk. Tenk deg at du har overlevd ei bilulykke eller at du går gjennom langvarig sykdom som kan ta livet av deg. Det er ikke overraskende hvis du får angst og/eller depresjon. Betyr det at du er en psykiatrisk pasient? Jeg synes ikke det, og jeg synes ikke at barn med NLD, autisme eller ADHD er det heller. PTSD er annerledes. Det har alt med omgivelsene å gjøre. Det dreier seg ikke om gener eller en medfødt hjernestruktur, men hvis en blander kortene er veien åpen fra autisme til ADHD til overgrep. Hvis det er mulig for f.eks. ansatte i barnevernet å ta den vurderingen uten at noen stiller spørsmål ved konklusjonen må en være veldig sikker på en kan forsvare begrunnelsen.

Når jeg sier at Andersen gir uttrykk for populære meninger snakker jeg om nevrodiversitet, for det er det jeg oppfatter som hovedtanken hennes. Hun mener vi må utvide grensen for hva samfunnet vurderer som normalt, og hun gir samtidig inntrykk av at det er et sneversynt samfunn som ligger bak den store økningen i ADHD. Hun hevder bl.a. at ADHD er nesten ikke-eksisterende i Frankrike, og det skal være fordi de er mer tolerante der. Det er vanskelig å fastslå nøyaktig hvor mange som har ADHD, men en fransk studie fra 2011 tallfestet det til 3,5-5,6 prosent. Det er på norsk nivå. Dette samsvarer med forskning som tallfester den globale prevalensen til 5,3-7,1 prosent. Hvis det er lavere noe sted kommer det sannsynligvis av at det er mange som ikke får hjelp.

Feildiagnostisering er et alvorlig problem. Jeg har i tidligere innlegg referert til amerikanske studier som viser at mange barn med ADHD hadde autisme. Det betyr ikke enten eller, for mange kan ha begge, men det er ikke sikkert at hoveddiagnosen bør være ADHD. Det er mange lidelser som har en del fellestrekk, og feil diagnose kan forverre situasjonen. Konsentrasjonsvansker eller forstyrrende atferd kan like gjerne komme av angst eller allergier, og da helper det lite med tunge medisiner. Jeg hadde gjerne sett at flere uttrykte et ønske om mer kunnskap, for det er mye som tyder på at utviklingsforstyrrelser kan skilles klart fra PTSD. Det er kjent at kromosomfeil (f.eks. 15 q13.3-mikrodelesjon eller 16 q24.3 mikrodelesjon) forekommer ofte hos mennesker med autisme eller ADHD. Hvis vi lar forskerne jobbe videre med dette, kommer de kanskje fram til en løsning som ikke innebærer anklager om overgrep og omsorgssvikt. Vi bør oppmuntre til mer presise diagnoser, for det er ingen tvil om at andre tiltak enn medisin er veldig effektive. De er derimot dyrere og langt mer krevende enn medisiner.

Jeg er enig i at barn som ikke passer inn ikke er syke, samtidig som det ikke hjelper alle å bare late som at de er en del av majoriteten. Det er mange barn med en atferd mange vil definere som litt uvanlig, og jeg skulle ønske at majoriteten kunne forstå hvordan det er å leve i sonen mellom normalitet og stigma. Jeg har ikke tro på at det skal skje med det første, men jeg håper i det minste vi slipper flere insinuasjoner om at barn med ADHD enten ikke trenger hjelp eller at de har blitt utsatt for overgrep, altså at de har PTSD. Den forrige som ikke ville holde andre muligheter åpne var politikeren Inga Marte Thorkildsen. En kan undre seg over hvor nyttig det er å avslutte en utredning før den har startet. Hvem er den holdningen nyttig for? Det er faktisk en intolerant holdning, og jeg tror den vil skape flere vanskjebner.

Jeg har litt erfaring med NAV og helsevesenet, og vet en del om hvilke forventninger de har til mennesker som blir inkludert i samfunnets definisjon av normal. De fleste i hjelpeapparatet må prioritere, og vil avslå søknad om hjelp hvis det åpnes opp for det.

Medisin hjelper for en del, men det er mange andre tiltak en kan prøve. En ting er i alle fall sikkert, medisiner alene er ikke nok. Jeg viser til ADHD Norge for mer informasjon. Der er det bl.a. informasjon til foreldre og lærere.

Prevalence of attention deficit hyperactivity disorder and associated features among children in France

Et ubehagelig tilbakeblikk

Hauge skole. Skoleløpet mitt startet på Hauge på 1970-tallet. Jeg har blanda følser til alle skolene jeg har gått på.

Skoleløpet mitt startet på Hauge på 1970-tallet. Jeg har blanda følser til alle skolene jeg har gått på.

Jeg bor bare noen hundre meter fra to videregående skoler i Haugesund, Vardafjell vgs og Haugaland vgs. De to skolene ligger ved siden av hverandre med en felles gymsal i midten. Jeg går forbi Vardafjell så og si daglig, og får noen ganger en litt ubehagelig følelse. Bygningene og elevene der minner meg om de vanskene jeg hadde på skolen, på de drømmene og ambisjonene jeg hadde, dessverre på en del nederlag, og på det livet jeg kunne og burde hatt.

Jeg vokste opp med tre bokstaver uten at jeg var klar over det. Ingen visste noe om NLD eller nonverbale lærevansker da, selv om Myklebust og Johnson beskrev disse vanskene allerede på slutten av 1960-tallet. Nonverbale lærevansker minner mye om autismespekteret, og har mange av de samme trekkene, selv om fagmiljøet mener at det er forskjellige diagnoser.

Jeg har ofte slitt med et stort gap mellom innsats og resultat. Jeg har alltid lagt ned mye arbeid enten det har dreid seg om skolearbeid eller lønnet arbeid, men det har ikke vært opplagt for andre. Det målbare resultatet har ikke vært imponerende, og da er det lett å trekke den slutningen at jeg ikke prøvde. Det er en av grunnene til at jeg blir litt irritert når andre snakker om hvor flott det er å ha en diagnose som NLD eller ASD. De som gjør dette mener at samfunnet må rydde plass for de som har diagnoser som NLD, autisme, ADHD. Det virker som at de lever i et annet univers, for jeg har ikke opplevd at den positive holdningen som nevrodiversitet innebærer er vanlig noe sted i samfunnet.

Jeg har fått mange tilbakemeldinger av typen «hvordan kunne du være så dum, kan du ikke bare ta deg sammen», eller «du må prøve litt hardere neste gang.» Det er så åpenbart for de fleste at problemet må være meg. Det kan ikke være noen annen forklaring enn at jeg feilet, at jeg var mislykket. Det er en oppvekst som ikke produserer selvtillit. Jeg klarte likevel å kjempe meg gjennom 5,5 år på høgskole, men arbeidslivet var annerledes. Det finnes ikke noen nye sjanser der, og hvis en feiler én gang får en en vanskelig karriere.

Jeg er på en måte enig i at utdannelse og yrkeskarriere er mitt ansvar. Jeg er enig i at hardt arbeid lønner seg, og at jeg må ta ansvar hvis jeg tabber meg ut, men det er samtidig ikke så enkelt for alle. Når jeg tenker tilbake skulle jeg ønske at det var noen jeg kunne ha rådført meg med, både når det gjaldt yrkesvalg og tilrettelegging underveis i studiene. Jeg gjorde alt alene, og det var ikke optimalt. Det var ikke nok at jeg la ned langt mer arbeid enn noen andre.

Det beste minnet jeg har fra arbeidslivet var de åtte somrene jeg var ferievikar på maskinverkstedet på Hydro Aluminium. Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk jobben den første sommeren, og hvorfor jeg fikk komme tilbake år etter år. Det var nemlig en kjent sak at sommerjobbene ble gitt på bakgunn av kjennskap og vennskap. Jeg kjente ingen der, og det ble raskt tydelig at jeg egentlig ikke hadde noe der å gjøre. Etter to år på yrkesskole kunne jeg ikke dreie og frese uten å ødelegge arbeidsstykket og/eller skjæreverktøyet. Jeg fikk bare gjøre veldig enkle jobber, og det styrket egentlig ikke selvtilliten, for jeg visste at det var mange jobber formannen ikke kunne gi til meg. Jeg satte likevel pris på det han gjorde for meg, og han er den eneste som har godtatt meg og feilene mine. Han kunne vel gjøre det fordi de andre tok flere av de jobbene som krevde ferdigheter.

Jeg holder på med to prosjekt for tiden, og hvis jeg er heldig blir det bokutgivelse av begge. Det er der selvtilliten min er. Jeg ble veldig skuffet da jeg ikke lyktes som lærer, og livet mitt hadde vært veldig annerledes med mindre motgang, men jeg har mer tro på at jeg skal lykkes med skriftspråket. Det er greit å jobbe alene, for nå er det ingen som insinuerer at jeg valgte å feile. Jeg velger å tro at jeg gjorde det beste jeg kunne som student og lærer, og jeg prøver like hardt som forfatter.

Nærgående TV

Sherlock Holmes og Doctor Watson har vært blant de største heltene mine siden barndommen.

Alle trenger forbilder eller helter. Sherlock Holmes har vært en av mine siden barndommen.
Foto: Wikimedia Commons

Det er noen emner det er ubehagelig å skrive om, men som det likevel er nyttig å reflektere over. Jeg har hatt noen tanker i sommer som kommer inn under den kategorien, og de er ubehagelige fordi det er personlig. Det blir sagt at det noen ganger kan være ei tynn linje mellom geni/kreativitet og psykisk sykdom. Det kan være ei tynn linje samme hva som er på den andre sida, og samme hvor høytfungerende asbergere er, kan de være naive. Det er en del av de sosiale utfordringene knyttet til utviklingsforstyrrelser, og siden mennesker med disse diagnosene gjerne har en ujevn evneprofil, er det vanskelig for andre å vite hva de kan. Mange har nok opplevd at siden de er sterke på noen områder, forventer mange at de skal være like sterke på andre områder. Det er ikke så lett å gjøre noe med det, men jeg har tro på at barn kan lære å fungere litt bedre i et nevrotypisk samfunn.

Det er ikke ofte jeg får en sterk emosjonell reaksjon etter å ha sett en film eller TV-serie. Jeg fikk det ofte i oppveksten og som ung voksen da serier som Anne of Green Gables, Fame, Star Trek, Life Goes On, Family Ties, Party of Five og filmer som The Breakfast Club, Foxes, Fame og The Outsiders betydde mye for meg. Jeg fikk noe av det samme tilbake med Harry Potter og Lord of the Rings-filmene, men det begynner å bli en stund siden. Det var dessuten positive følelser. Jeg oppdaget TV-serien Bones på Netflix like før sommeren og gledet meg over at det var hele 11 sesonger, men den siste episoden av sesong 3 ble så dramatisk at jeg måtte ta meg en pause.

Bones har to skikkelser som er interessante for asbergere. Det har vært mest fokus på Temperance Brennan, en rettsantropolog ved det fiktive Jefferson Institute. Teamet hennes hjelper FBI med å identifisere lik og dødsårsak når det ikke er stort mer enn skjelettet igjen. Det er tydelig at skikkelsen er beskrevet som en asberger, selv om det ikke blir sagt direkte. Det blir det sjelden i TV-serier, noe som kanskje et bevisst for å gjøre det mulig for mange å identifisere seg personene.

Jeg var mer opptatt av Zackary Addy, eller Z-man, som var et av flere kallenavn kollegene hadde gitt han. Zackary startet serien som Dr. Temperance Brennans assistent, men han fikk seinere en doktorgrad i rettsantropologi. Det finnes unge asbergere i det virkelige liv som viser tidlig at de er spesielt godt egnet til arbeid innen forskning. Det er derfor noen omtaler Asberger syndrom som geni-genet, men det er også en stereotyp som de fleste asbergere ikke kan leve opp til. Zack minner oss også på at selv om en er høytfungerende kan en være naiv. En kan bli lurt fordi det ikke er alle som ser de logiske konsekvensene en handling kan ha på et seinere tidspunkt.

Det førte i dette tilfellet til at Zack ble lærlingen til en seriemorder og ble morder selv. Jeg er ikke sikker på hvorfor det skjedde, men han prøvde å finne en slags mening med livet. Han prøvde å passe inn, men følte seg utenfor mesteparten av tida. Det var kanskje grunnen til at han vervet seg og ble sendt til Irak, men han ble raskt dimitert fordi han ikke fant seg til rette. De andre likte ikke en som var såpass sosialt utilpass. Det var kanskje det seriemorderen Gormogon utnyttet. Det er noe av det tristeste jeg har sett fordi jeg kjenner meg igjen i følelsen av å stå utenfor. Det er derfor det er så viktig å lære å leve i et nevrotypisk samfunn. Jeg synes det blir lagt for mye vekt på at samfunnet verdsetter annerledeshet, for det er ikke alltid det stemmer.

Zack er på en måte motstykket til Spencer Reid fra Criminal Minds. Det blir ikke sagt at han er autist heller, og det åpner opp for at mange kan identifisere seg med han. Jeg ser mye Asberger i han, selv om det kanskje er større tendenser til schizofreni. Det er et tilbakevendende tema i serien at Reid frykter for at han har arvet moras psykiatriske lidelse. Reid har vokst opp med få venner og har lært det meste han kan fra bøker, og det er noe mange av oss kan kjenne oss igjen i.

Bones viser også hvor sårbar autister som blir stående alene kan være. Reid klarte seg bra, mens Zack var den eneste i serien som ikke hadde noen. Han var nær knyttet til familien sin, men de bodd langt unna Washington DC, der Zach jobbet. Dette har vært et av de viktigste poengene mine når jeg har skrevet om utviklingsforstyrrelser. Jeg har også diskutert hvorvidt dramaserier bør ha figurer med diagnoser. Det er mange serier som har gjort en så dårlig jobb med å portrettere både psykiske lidelser og utviklingsforstyrrelser at det er fristende å si at de bør styre unna, men de to seriene jeg har nevnt i dette innlegget viser at det er nyttig med fiktive eksempler. Når de er realistiske kan vi diskutere reelle vansker uten å nevne reelle personer. Jeg vil nok vende tilbake til Bones igjen, men kommer til å reflektere litt mer over Z-man i sommer. 

Selvtillit gjennom å akseptere seg selv

Jeg skrev et halvveis humoristisk innlegg på den andre bloggen min i dag. Det handlet om kvinners forhold til høye hæler og vesker. Sistnevnte kan være ganske morsomt, mens høyhælte sko kan være direkte skadelig, og er derfor ikke noe å spøke med. Så hvorfor utsetter kvinner seg for alvorlige plager?

Jeg stilte det spørsmålet i det nevnte innlegget. Jeg har hørt noen si at de gjør det fordi menn krever det. Det forklarer kanskje bruken i enkelte yrker, men ikke hvorfor en del kvinner frivillig tar på seg de samme ubehagelige skoene på fritida. Jeg tror det har mye å gjøre med at alle, enten de vil innrømme det eller ikke, blir påvirket av filmer og TV-serier. Hvis vi skal tro serier som Sex and the City, Veep og House of Cards er høye hæler like viktig for kvinner som slips er for menn. De får altså ikke respekt i flate sko. Det kan nok stemme i land som USA og Storbritannia, der det blir lagt større vekt på formaliteter og etikette. Der må en rette og slett gjøre det for å beholde jobben, men her i Norge har det kanskje mer med at vi vil bli likt. Vi vil at andre skal se oss som attraktive, og det er forskning som forteller oss at det virker. Det er mange, både menn og kvinner, som synes høyhælte sko er attraktivt. Det dreier seg sannsynligvis om at det fremhever det feminine. En kan ikke gå på samme måte med høye hæler som en gjør med flate sko, fordi skritteme blir kortere, samt at hoftene og bekkenet beveger seg mer.

Det kan virke rart å skrive om dette på en blogg som hovedsakelig dreier seg om autisme og NLD, men det er relevant i den forstand at barn og ungdom i denne gruppa er lett påvirkelige. Det er sannsynligvis lurt for jenter å lære å gå med kjole. Det er en av de tingene samfunnet forventer, og selv om det kanskje ikke oppfattes som rettferdig, vil det gjøre sosialiseringen lettere hvis en har de ferdighetene. Jeg tror derimot ikke det bør inkludere tanken om at høye hæler er nødvendig.

Det er mange aspekter ved dagens kultur som kan bli en utfordring. Kona mi er afrikansk-amerikansk og vi har følgelig et barn som er mye europeisk, men afrikansk nok til at alle kan se det. Når det gjelder kultur er hun litt norsk, litt amerikansk og litt afrikansk-amerikansk. Vi prøver å oppdra et barn med selvtillit, et barn som kan identifisere fordommer, og kreve at andre respekterer henne. Hun må kunne kjempe mange slag alene, for det er ikke realistisk å tro at hun skal få mye hjelp. Det krever selvtillit, troen på at hun fortjener det samme andre har. Når det gjelder selvbildet må foreldre kjempe mot sterke krefter.

Vi har ei datter som har krøllete hår og vi har i alle år fokusert på at hun er heldig fordi det er mange muligheter. Det betyr ikke at afrikansk tekstur er lettvint. Du drar liksom ikke en kam gjennom håret fem minutter før du sprinter etter bussen. Det krever en del arbeid, og hvis du er interessert i mer informasjon anbefaler jeg bloggen Black Makeup of Norway. Det er også krevende å overbevise barn/ungdom om at afrikansk hårtekstur er bra. Det starter allerede i barneskolen med vitser om afro. Ordet i seg selv er ikke negativt, men det er ikke moro å bli pekt ut på den måten, og det er tydelig at det ikke er ment som et kompliment.

Det fortsetter med et skjult budskap på TV og i filmer, for det er ingen tvil om at selv om USA har hatt en tradisjon for «natural» og et mangfold av frisyrer, ser vi ikke dette på TV. Det er faktisk et økende antall afrikansk-amerikanske kvinner som viser håret sitt slik det er, noe en kan se i nedgangen i salget av «relaxers» i USA. De samme skuespillerne som har sluttet med skadelige kjemikalier bruker imidlertid parykk når de arbeider. Jeg har hørt flere si at det er kult med braids, men at de aldri ville blitt tatt alvorlig i arbeidslivet med afrikanske fletter. Når skuespillere også må late som at de har europeisk hår kan en undre seg over hva unge som vokser opp i Norge skal tenke. Det hadde ikke vært overraskende hvis mange tenkte at de måtte forandre på utseende for å bli godtatt. Samfunnet sender forvirrende signaler, for vi kan ikke snakke om hvor positivt det er med ulike kulturer og etnisitet, samtidig som vi gir inntrykk av at det er noe galt med utseende.

Her et noen bilder av jentene mine:

Nordmenn ser ikke rasisme. Det gjorde ikke jeg heller, men jeg har sett mye de siste årene fordi jeg er en del av multikulturell familie. Det er ikke lett å vokse opp med følelsen av at en annerledes. Det er vanskelig nok når samfunnet gjør det klart at det aksepterer de som er annerledes, men når det ikke gjør det blir vanskeligere. Sannheten er at det blir snakket mye om akseptering og mangfold, enten det dreier seg om legning, etnisitet eller utviklingsforstyrrelse, men det gjelder ikke alle. Det gjelder faktisk ingen, for selv om vi er flinke til å snakke om mangfold, er realiteten at de færreste liker annerledeshet. Det er i denne sammenhengen jeg ser utseende som en del av en sunn oppvekst.  De som vokser opp med en autismespektertilstand, NLD, ADHD og de komorbide lidelsene angst, depresjon, tics, Tourette-syndrom, tvangslidelser og somatiske sykdommer trenger ikke flere utfordringer.

Det er så viktig å ha fokus på dette at de som vurderer å adoptere fra Afrika, eller stifte familie med en afrikansk etterkommer bør sette seg inn i kultur, politikk og viktige samfunsspørsmål. Hvis en ikke er villig til å gjøre det bør en ganske enkelt ikke gå inn i dette forholdet.

Her er noen få bøker jeg anbefaler:

I’m Chocolate, You’re Vanilla: Raising Healthy Black and Biracial Children in a Race-Conscious World

For barn
Black, White, Just Right
I Love My Hair

For ungdom og unge voksne
What are you?: Voices of Mixed-Race Young People
The Skin I’m In

Togreisen

Bilde av løvetann frø. Jeg er fascinert av løvetannen. Den er vakker, robust og har mye positiv symbolikk. Den minner meg om at vanskelige betingelser ikke hindrer et meningsfullt liv.

Jeg er fascinert av løvetannen. Den er vakker, robust og har mye positiv symbolikk. Den minner meg om at vanskelige betingelser ikke hindrer et meningsfullt liv.

Jeg har nevnt, sikkert til det kjedsommelige for noen av de faste leserne, at jeg har blanda følelser til nevrodiversitet. Det er en positiv tilnærming til ulike funksjonsnedsettelser som hevder at nevrologiske tilstander som autisme og ADHD er et resultat av en naturlig variasjon i det menneskelige genomet. Dette er muligens et svar på det mange oppfatter som en epidemi av psykiatriske diagnoser, for det er ingen tvil om at det har vært en dramatisk økning. Da den amerikanske diagnosemanualen DSM 1 kom ut i 1952 hadde den 106 diagnoser, mens det i DSM 5 fra 2013 er 237 diagnoser. Det er mye som ikke burde vært der og en kan få inntrykk av at halve befolkningen har blitt sykeliggjort. Jeg er enig i at NLD og autisme ikke er psykiatriske sykdommer, og at de dermed ikke burde være i diagnosemanualen til den amerikanske psykiatriforeningen, men vi svikter en stor del av befolkningen hvis vi konkluderer med at de kan klare seg uten hjelp.

Det er ikke ofte jeg leser reklame, men jeg ble nysgjerrig da det dukket opp ei annonse i form av et intervju med Drea Karlsen. Det var reklame for KK, som jeg antar er ukebladet Kvinner og Klær. Jeg anbefaler heller Drea Karlsens blogg, og spesielt det hun skriver om diagnosen sin, bipolar lidelse.  Hun beskriver noe av det samme jeg har følt, at livet var i ferd med å forsvinne. Det er imidlertid én forskjell, for hvis du har en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse eller livsvansker (f.eks. autisme, ADHD og NLD), er det egentlig ikke noe tidspunkt der en kan si at en er frisk. Det handler ikke om å være frisk eller syk, men om å fungere, og det er noen som aldri kommer til å fungere på samme nivå som resten av befolkningen.

Karlsen beskriver det nesten som hukommelsestap, at hun hadde mange muligheter, men plutselig oppdaget hun at hun nærmet seg slutten av 20-årene uten at hun hadde oppnådd så mye. Hvor ble det av alle mulighetene som lå foran henne? Jeg har hatt en liknende følelse, for selv om jeg ikke har hatt de kraftige variasjonene i atferd og humør som hun beskriver, har jeg opplevd at det ikke har vært lett å lykkes. Det er noen ganger jeg som har hatt begrensninger, og noen ganger har det vært andre som kom i veien.

En amerikansk blogger jeg fulgte tidligere beskrev forholdet mellom FOMO og FOBO, eller fear of missing out og fear of being ordinary. Det er følelser de fleste har, for sannheten er dessverre at nesten alle har høyst ordinære liv. Det er få av oss som gjør noe spesielt, men det er for noen vanskelig å få det ordinære også. Jeg hadde som de fleste ambisjoner, men de var ikke urimelige. Jeg gikk først på yrkesskolen, men det var veldig tydelig at jeg ikke hadde noe der å gjøre. Jeg anstrengte meg virkelig for å gjøre det så bra som overhode mulig, men jeg ødela mer enn jeg reparerte. Jeg sleit meg deretter gjennom en lærerutdanning, og det var et slit. Jeg har ikke noen diagnose for lærevansker, men når jeg tenker over hvor store vansker jeg har hatt med å lese og skrive, er ikke det utenkelig. Jeg kom meg likevel gjennom 5,5 år med høgskole, men yrkeskarrieren ble veldig problematisk fra første dag. Jeg har skrevet om det tidligere, og skal ikke gjenta alt, men resultatet av mange år med arbeidskonflikter og personangrep ble kronisk sykdom og lav inntekt. Jeg kjenner meg igjen i bildet Karlsen tegner av et høyhastighetstog med kun avstigning, og der faren for å bli stående igjen på perrongen er høy.

Hvis jeg har forstått Drea Karlsen rett skulle hun gjerne ha vært foruten diagnosen, uten innsyn i denne verdenen. Jeg er nok ikke helt der, for jeg ser at det er fordeler med NLD og autisme. Jeg har likevel vanskelig for å se på alt som har skjedd som en berikelse. Jeg har stort sett hatt høye odds mot meg, og jeg har møtt en del lite sympatiske mennesker på veien. Det er ikke noe jeg kan være takknemlig for, og jeg har nok tenkt noen ganger, som Karlsen, at «jeg hører andre sier at de verdsetter å være ….» De gode bipolar-sidene kan dreie seg om økt kreatitet, forsterkede sanseopplevelser og større evne til å fokusere.

Nevrodiversitet høres veldig flott ut for de som klarer seg bra, men det er ikke alle som er kreative, og hvis en sliter med angst og depresjon, er det ikke lett å si at en er innenfor en normal variasjon. Det er trist at mange med diagnoser møter fordømmelse og stigma, noe som gjør belastningen større. Det er positive sider ved å ha bipolar lidelse, som det er ved å ha autisme, men det er faktisk ikke bra å være ikke-fungerende, eller å fungere på et lavere nivå. Jeg kan derfor ikke si at jeg er takknemlig.

Det er for min del snakk om å ha kontroll over livet, snarere enn å la livet kontrollere meg. Det betyr at jeg må kjempe mange slag, men det slutter aldri. Jeg liker det engelske ordet recovery eller bedringsprosesser. Det innebærer at det egentlig ikke er en målstrek der en kan si at behandlingen er over. Det er en måte å leve på, å ta kontroll over sitt eget liv på. Jeg har en livsstil som hjelper, men jeg kan ikke legge skjul på at det er vanskelig å komme på toget igjen.

Det usynlige universet

Bilde av mann som strekker hendene opp mot natthimmelen. Det er der ute de fascinerende oppdagelsene venter oss, men vi har et lite univers inne i oss også. Foto: Pixabay

Det er der ute de fascinerende oppdagelsene venter oss, men vi har et lite univers inne i oss også. Foto: Pixabay

Jeg har brukt en del språklige bilder for å forklare ulike sider ved utviklingsforstyrrelser, og mørk energi/mørk materie er kanskje den absolutte favoritten min. Disse to usynlige elementene utgjør henholdsvis 68 og 27 prosent av universet. Forskerne kan ikke studere denne materien og energien direkte, men de er sikre på at den finnes fordi det er noe der som påvirker det synlige universet (materie), og fordi den energien forskerne vet om ikke er nok til å forklare utvidelsen av universet. Det må altså være mer enn vi kan se.

Det slo meg da jeg skrev Autisme og 17. mai på nasjonaldagen at denne dagen inneholder mye mørk materie. Tenk deg at en du vet har en diagnose blir sur, irritert, sint og kanskje sågar aggressiv tilsynelatende uten grunn. Mange utenforstående vil kanskje tenke at denne personen er en weirdo, men det kan hende at atferden er veldig forståelig.

Jeg er opptatt av å ikke lete etter symptomer, noe jeg synes det er en tendens til i ei av Facebook-gruppene for NLD jeg er medlem av. Den er internasjonal, men de to norske jeg vet om fungerer mye bedre. Jeg har derfor aldri vurdert om jeg har sanseoverbelastning. Det er noe som stresser meg i sosiale situasjoner, men det har ikke nødvendigvis noe med sensoriske dysfunksjoner å gjøre. Det har det sannsynligvis ikke siden dette ikke var noe problem i barndommen. Jeg er kanskje for kritisk når jeg oppfatter andre som ubehjelpelige kløner, ikke minst siden jeg kan være det selv i sosiale sammenhenger, men jeg blir altså lett irritert. Jeg har merket at jeg blir mer påvirket nå enn i barndommen, men det er kanskje bare en normal utvikling? Det er sannsynligvis flere årsaker som i kombinasjon utløser den type reaksjoner, men det skjer ofte på store dager som 17. mai. Vi har en del store folkefester/festivaler på Haugalandet sommerstid, og selv om jeg synes det er verdt å bli med familien ut, er det også veldig stressende.

Jeg holder det stort sett for meg selv, men det hender nok at andre oppfatter meg som uhøflig. Jeg antar at jeg ikke alltid ser direkte lykkelig ut heller, for jeg føler meg ofte som Sinne fra filmen Innsiden ut. Jeg går til DEFCON 2 og er klar til å sette ned foten. Jeg er gjerne sånn når jeg er sammen med venner også. Selv et spill som Betrayal at House on the Hill, et brettspill jeg liker godt, blir ikke en god opplevelse hvis de andre blir veldig livlige. Jeg er klar over at det er en urimelig forventning, men jeg liker å ha det rolig rundt meg.

Det er en god del som tror de har forstått meg. Det er ikke så mye jeg får gjort med det, meg jeg skulle ønske jeg hadde mer kontroll på den mørke materien, det usynlige som påvirker meg. Denne materien er ikke direkte behagelig, så det er viktig å begrense den. Jeg liker dessuten ikke at selv venner tror de forstår meg, noe de åpenbart ikke gjør, for det er tydelig at de ikke vurderer den mørke materien. Det er vel et problem de fleste av oss har at hvis noe ikke er et problem for oss, ser vi det rett og slett ikke.

Liberaliser hjernen

Jeg skrev to innlegg om ballett i desember ifjor fordi dattera mi går på ballett, og jeg var veldig begeistret etter å ha sett henne i juleforestillingen. Hun har nettopp avsluttet vårsemesteret og skal fortsette til høsten, men da blir kanskje klassisk byttet ut med moderne.

Vi kan krangle om hvilke ord vi skal bruke. Noen liker ikke ord som vanske eller funksjonsnedsettelse fordi de sier at det ikke er noe galt med dem, og som en konsekvens av denne tanken er det sannsynligvis ikke greit å snakke om behandling eller tiltak heller. Hvis en er funksjonsfrisk trenger en jo ikke gjøre noe for å fungere bedre. Jeg mener det blir et feil utgangspunkt, for det er tydelig at mange ikke klarer seg uten en eller annen form for hjelp. Det var nylig ei mor som spurte om råd på ei Facebook-side for NLD. Hun har en voksen sønn som er klar for arbeidslivet, men de opplever at ingen i hjelpeapparatet kan noe om NLD. De fikk dessuten beskjed om at Statped, den etaten som kan mest om NLD, bare hjelper mens en er skoleelev.

Det er mange som opplever at det er vanskelig å få hjelp som voksen. Jeg har skrevet om hvor paradoksalt det er, for vi er tross alt voksne det meste av livet. Mange av oss voksne NLDere kan dessuten bekrefte det litteraturen beskriver, at gapet mellom de sterke og svake sidene våre øker med alderen. Det  er fordi svake og sterke sider utvikler seg i ulikt tempo, og det blir derfor et økende gap mellom det arbeidsgivere forventer, og det vi kan levere. Jeg vokste opp på 70 og 80-tallet, lenge før andre enn en håndfull forskere visste noe om disse tre bokstavene. Det var derfor ikke snakk om tilretteleggging, og det virket ikke som at det var noe som het PPT heller da. Jeg hadde i alle fall noen utfordringer, som uavhengig av NLD, burde ha utløst en eller annen form for hjelp.

Jeg tilhører derfor ikke den gruppa som mener at tiltak er unødvendig. Jeg har skrevet mye om alternative tiltak, og ballett er ett av dem. Idrett er bra for alle barn og jeg bor i en by der mye dreier seg om fotball. Det meste av idretten i Haugesund er lagt til området mellom Haraldsvang ungdomsskole og Skeisvang videregående skole. Dette området har, i tillegg til klatrehall, ishall, svømmehall og friidrettshall, seks utendørs fotballbaner og en innendørs. Det er med andre ord gode muligheter til å drive med organisert idrett, men det går mye i fotball.

Illustrasjonsfoto. Ballettsko. Dattera mi har et aktivt liv, og ballett er kanskje ukas høydepunkt.

Dattera mi har et aktivt liv, og ballett er kanskje ukas høydepunkt.

Ballett var knapt nok på radaren min før dattera mi ble interessert, men jeg har etter hvert forstått hvor viktig denne idretten/kunstformen er for utviklingen. Fotballklubben Djerv 1919 har en hall sammen med Kick Dansestudio og elever fra danselinja på Skeisvang videregående skole gjør en fantastisk jobb med barna. Det er ikke overraskende at dans fungerer, for det er studier som viser at det er positivt for Alzheimer-pasienter. Det har altså en positiv innvirkning på hjernen.

Det er dessuten et mye roligere miljø enn fotball. Det er ikke mye uforutsigbart, og en får ikke verbal juling hvis en gjør en feil. Det jeg husker best fra den korte fotballkarrieren min var de harde ordene fra treneren og medspillerne. Dans er forutsigbart og det oppmuntrer til kommunikasjon med andre. Det handler dessuten om å lære nye bevegelser, og det skjer noe med hjernen når vi beveger kroppen, ikke minst når vi gør det til musikk. Vi må lytte til musikken og pedagogen, og repetere dette gang etter gang. Vi må bruke begge hjernehalvdelene, og når vi gjør dette som barn utvikler hjernen dessuten nye forbindelser (synapser) mellom hjernecellene.

Jeg leste et sted at hjernen er konservativ. Den liker å gjøre det den har gjort før, altså bruke de samme gamle synapsene, men vi kan manipulere hjernen. Den liker nemlig nye ting, og den setter derfor pris på utfordringer. Jeg leser mye science fiction og mange av de beste forfatterne er produktive veldig lenge. Jeg lurer på om det rett og slett er fordi de utfordrer hjernen. Ursula Le Guin ble f.eks. født i 1929 og hun skriver så vidt jeg vet fremdeles.

Dans er veldig mye, men det er framfor alt moro. Jeg danser ikke selv, men skulle ønske jeg hadde gjort det når jeg ser hvor moro barna har det og hvor mye det betyr for utviklingen. Dans er dessuten kommunikasjon og dette språket er velegnet til å kommunisere følelser, noe som kan være vanskelig verbalt.

Barnevernet mangler utdannelse

Biblioteket i Haugesund har lagret mye kunnskap, men stadig mer er populærkultur.

En del studenter bruker biblioteket i Haugesund som lesesal. Huset har lagret mye kunnskap, men stadig mer er populærkultur.

Det er mange temaer som er relevante for denne bloggen, og barnevernet er i aller høyeste grad et av dem. De fleste kjenner til at NLD og autisme har tilleggsvansker. Dette kan være f.eks. tourette syndrom, ADHD, depresjon eller angst. En kan kanskje ikke si at barnevernet er en direkte vanske, men det er ingen tvil om at vedvarende oppmerksomhet av denne art kan føre til plager som absolutt påvirker livet. Jeg vil hevde at det da blir kilden til en ny tilleggsvanske.

Det er flere grunner til vi bør være opptatt av barnevernet. De som ikke har den utfordringen tenker sannsynligvis ikke over det, men bekymringsmeldinger er direkte relevant for famillier med et barn som har en diagnose, barn under utredning, barn som bør bli utredet, familier som vil ha et mer «utenfor boksen» liv, eller familier med lav inntekt. Det er en god del i disse kategoriene som har opplevd at det er andre regler for dem enn andre.

Jeg mener likevel vi trenger barnevernet, men at etaten trenger en reform. Det gjelder også utdanningen. NOKUT fører tilsyn med 14 læresteder som tilbyr 35 bachelorutdanninger i barnevern, sosialt arbeid og vernepleie. De viser til at utdanningen må fokusere mer på vitenskapsteori og forskningsmetode, og at studentene må lære å lese vitenskapelig litteratur og ny forskning tidlig i studiet. Det er faktisk et poeng når de sier at studenter må lære å lese vitenskapelig litteratur, for det er langt mer krevende enn vanlig faglitteratur. Det er mye tekst og ofte i en sjargong det tar tid å venne seg til. Det er gjerne mange tabeller og annen type grafikk en må studere, og en må dessuten legge merke til definisjoner. Ulike studier kan f.eks. operere med ulike definisjoner, og det påvirker uten tvil konklusjonen. Det er et viktig poeng i vaksinestudier f.eks. En må også legge merke til hvilke forskere som har deltatt i studien og hvilke universiteter de representerer, for det er ikke alle som er like respekterte. Det er heller ikke likegyldig hvilke forskere som kritiserer studien og hvem som har finansiert den. Det har ikke vært noe fokus på det, men det norske oljefondet har investert mye penger i Roche Holding, selskapet som produserer Tamiflu. De tjener altså penger på å forsvare bruken av Tamiflu. Er det problematisk?

En av utfordringene er at skrivingen av bacheloroppgaven naturlig nok er lagt til slutten av studiet, men undervisningen i vitenskapsteori og forskningsmetode er knyttet til denne oppgaven. De behandler med andre ord en systematisk tilnærming som et redskap som utelukkende skal hjelpe studentene til å utvikle en skriftlig oppgave. De glømmer helt at dette er et viktig redskap i det som skal være yrkeskarrieren deres, og det er derfor en reell fare for at ansatte i barnevernet ubevisst faktisk motarbeider utvikling og ny forskning. Det er vanskelig å få godt nok utbytte av pensum uten at en har fått den nødvendige erfaringen innen vitenskapsteori og metode, og det bør derfor være det første en lærer. Det er faktisk så alvorlig at det i følge NOKUT i noen tilfeller er vanskelig å kjenne igjen bachelornivået som det er beskrevet i nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk. Tilsynet viser også at en del av utdanningene har en utfordring med å skaffe studentene relevante praksisplasser.

Hvorfor skal vi bry oss om barnevernet? Det spiller ingen rolle om du har vært i søkelyset deres eller ikke. Poenget er at mange foreldre står alene. De har kanskje kjempet i mange år før andre kunne se det samme som de har sett lenge. Det kan være en periode der andre sender bekymringsmeldinger som ofte er basert på helt ville spekulasjoner og en utenforståendes manglende forståelse. Jeg håper de fleste slipper denne mistanken, men jeg synes ikke vi skal glømme de foreldrene som har disse tilleggsvaskene. Vi er naturlige allierte, og det minste vi kan gjøre er å tilby moralsk støtte. Jeg mener derfor at alle som har en eller annen forbindelse til autisme, NLD, ADHD og andre atypiske nevrologiske tilstander bør være opptatt av å gjøre barnevernet bedre. Vi bør med andre ord snakke om det og ikke la taushetens spiral hindre noen i å bli hørt.

Les mer på NOKUT

Autisme og medisiner

Ballet utvikler mange av de ferdighetene vi trenger, og burde vært en rettighet hvis fastlegen anbefalte det. Foto: Susanne Lie Vallestad

Ballet utvikler mange av de ferdighetene vi trenger, og burde vært en rettighet for barn på spekteret hvis fastlegen anbefalte det. Foto: Susanne Lie Vallestad

Jeg har vært veldig begeistret for dans de siste dagene. Jeg blir gjerne det i desember fordi dattera mi danser ballett, og det er ingenting som har makt til å inspirere og trollbinde meg mer enn Kick Dansestudios juleforestilling (samt Nøtteknekkeren). Det er ingenting som gleder meg mer enn å se hva ungen er i stand til, og det resulterte i de to innleggene Dans forandrer hjernen og Dans deg fri.

Jeg nevnte dans i forbindelse med kognitiv nevrovitenskap. Denne vitenskapen kombinerer ulike disipliner for å  lære mer om hvordan den fysiske hjernen gir opphav til tanker og ideer. Hovedområdene som studeres er persepsjon, oppmerksomhet, bevissthet, hukommelse, emosjoner og intelligens (Wikipedia). Dans er interessant fordi det dreier seg om kompliserte bevegelser der hele kroppen er involvert, og dette skal foregå i en slags kommunikasjon med musikken. Dans er en veldig sosial aktivitet, for det krever som oftest fysisk kontakt eller interaksjon med andre mennesker, samt empati og samarbeid. Det gjør den veldig interessant for barn med NLD, autisme og ADHD.

Jeg har tro på at kampsport er et viktig supplement til dans. En kanadisk studie konkluderte med at treningsformer som jogging, hesteridning, kampsport, svømming og yoga/dans kan ha positiv innflytelse på stereotypisk atferd, sosio-emosjonelle vansker, kognisjon og oppmerksomhet.

Vi tenker utvikling når vi foreslår fritidsaktiviteter for dattera vår, og har hatt gode erfaringer med hesteridning og ballet gjennom flere år. Hun har nok aktiviteter for tiden, men har uttrykt et ønske om å starte med karate fordi hun har et par venner som driver med det. Vi vil derfor prøve ut karate eller en av de andre kampsportene neste år. Det blir spennende å se om disse aktivitetene i kombinasjon utgjør en forskjell.

Det er ingen som sier noe direkte til meg, men jeg får av og til et inntrykk av at noen reagerer litt på fagspråk som behandling, utfordringer, vansker, tilstand, utviklingsforstyrrelse, syndrom, fungering etc. Det er ikke noe jeg har funnet på, men dette er ord som fagfolk bruker, og jeg kan ikke se at vi tar emnet alvorlig nok hvis vi hele tiden unngår kjernen. Vi kan kalle det tilstand i stedet for et problem, men det handler likevel om å modifisere atferd, utvikle sosiale og motoriske ferdigheter, bare for å nevne noe av det vi jobber med.

Noen spør seg kanskje hvorfor en ikke behandler med medisiner, hvis en likevel snakker om å behandle. Ordet behandling er litt kontroversielt blant noen fordi de mener at det ikke er noe galt med de som har en atypisk nevrologi. Det er de som gjerner snakker om nervrodiversitet, som innebærer at alle er innenfor en naturlig variasjon, og det er derfor de nevrotypiske sitt ansvar å rydde plass for oss, samme hvor spesiell atferden vår måtte være. Jeg hører nok til de som mener at dette ikke er realistisk, og det er derfor viktig å starte tidlig med å utvikle ferdigheter som øker sannsynlighten for å lykkes i et samfunn som ikke er så inkluderende som de politisk korrekte hevder.

Det finnes ingen snarveier, og de eneste medisinene en kan ta behandler enkelte av tilleggsvanskene, men ikke hoveddiagnosen. En kan ta selektive serotoninreopptakshemmere (såkalte lykkepiller) for å behandle angst eller depresjon, men en må være klar over at disse har alvorlige bieffekter, og den verste er serotonin syndrom, som i verste fall kan være dødelig. Antipsykotiske medisiner kan redusere aggresjon og selvskading hos barn på autismespekteret, men kan gi bieffekter som trøtthet, skjelvinger og vektøkning. Dette er de milde bieffektene, og Lithium kan f.eks. føre til uregelmessig hjerterytme eller nyresvikt hvis en tar medisinen over lang tid. Det er noen medisiner som kan føre til diabetes også.

Dette høres ut som kortsiktige løsninger, og det sier seg selv at et barn som starter med så alvorlige medisiner neppe kan gå på dem resten av livet. Det er ikke tilfeldig at det noen vil kalle alternative behandlingsformer egentlig ikke er et alternativ; de er den eneste reelle muligheten. Dans har også dramatiske bieffekter, men de er ikke negative. Det er dessuten noe en kan og bør drive med resten av livet.

 

Medicines for autism

Dance and cognitive neuroscience

Exercise interventions for children and youyh with autism spectrum disorder

Dans forandrer hjernen

Fra Kick Dansestudios juleforestilling. Foto: Susanne Lie Vallestad

Fra Kick Dansestudios juleforestilling. 
Foto: Susanne Lie Vallestad

Jeg er far til ei stor jente på elleve år, men hun var ikke store nøstet da hun kom til verden fem uker for tidlig. Vi har møtt på litt av hvert i årene som har gått, bl.a. i Telemark der vi bodde i fire år. En lege ved sykehuset i Skien mente f.eks. at vi ikke burde ha forhåpninger og forventninger til jenta. Vi skulle altså gi opp da hun var bare var tre år, for «det var hva det var.» Tilbakemeldingen før vi flyttet fra Haugesund var at vi skulle vente og se hva som skjedde. Vi fulgte naturligvis ikke alle anbefalingene. Vi ga ikke opp, og vi gir ikke opp. Vi har derfor ei datter som ikke står tilbake for noen, men hun gjør det andre barn gjør, og litt til. Et godt kosthold har vært god medisin, men vi tenker også utvikling når vi foreslår fritidsaktiviteter. Den kanskje største suksessen har vært ballett, og hun motbeviser skeptikerne hver dag.

Jeg kan ikke få rost Kick Dansestudio nok. De gjør en fantastisk jobb! Jeg tror det er elever ved danselinja på Skeisvang videregående skole som underviser, og de er veldig dyktige. Det er én ting å kunne danse selv, men det krever helt andre evner å overføre disse ferdighetene til barn. De gjør tydeligvis en god jobb både i Kick Dansestudio og på Skeisvang videregående skole.

Jeg har aldri vært opptatt av dans og har derfor ikke sett noen av de mange danseprogrammene på TV som har begeistret mange seere i en del år nå. Jeg har imidlertid fått en større forståelse for denne kunstformen gjennom Kick. Det er en perfekt hobby, også for de som er på autismespekteret eller har ADHD. Jeg vil faktisk påstå at det bør være en del av behandlingen. Dette er praktisk undervisning, og det er en bestemt koreografi som alle må forholde seg til, noe jeg tror passer bedre enn mange andre lagidretter. Det er også veldig sosialt, og en blir inkludert både i grupper og en til en lek. Det kan sikkert diskuteres hva dans er, men hvis Magnus Carlsen har overbevist nordmenn om at sjakk er en sport, er ikke dans en dårligere kandidat. Dans krever fleksibilitet, styrke, utholdenhet og en god porsjon mental styrke. Det høres ut som en sport i mine ører,  selv om det er muligheten til å uttrykke sterke følelser og fortelle historier som gjør den spesiell.

Ballett er bra for koordinasjonen, og en studie som ble publisert i Journal of Neurophysiology viste til at ballettdansere hadde bedre balanse og brukte musklene mer effektivt enn de som ikke hadde noen dansetrening. Det er heller ikke tvil om at dans har betydning for konsentrasjon og fokus, såvel som for romforståelsen. Det er derfor langt mer enn en hobby for de som sliter med dette. Jeg har tro på at en sterk kjærlighet eller lidenskap for noe kan gjøre livet ekstra spennende, og dans er absolutt ikke den verste lidenskapen en kan ha. Det har så mange positive konsekvenser, ikke minst vennskap. Jeg leste et sted at det er bra for hjernen med nye erfaringer eller bevegelser i oppveksten mens hjernen er under utvikling. Det starter allerede med de første usikre trinnene mens vi lærer å gå, og vi oppdager etter hvert hvordan vi kan takle vanskeligere underlag enn stuegolvet. Jeg vet ikke så mye om dans, men tror ikke det blir feil å si at det dreier seg om å utfordre kroppen og hjernen til å tenke nytt. Vi gjør noe vi hverken har gjort eller tenkt på før, også ting som er skremmende. Det får hjernecellene til å kommunisere bedre.

Det minner meg om den kanadiske astronauten Chris Hadfield. Da han kom tilbake fra Den internasjonale romstasjonen holdt han et foredrag der han snakket om å konfrontere frykten sin. Han ble blind på den første romvandringen sin. Han ante ikke hva som skjedde eller hva han skulle gjøre, men det gikk bra. Det viste seg å være et produkt (blanding av olje og såpe) de brukte for å hindre at visiret på hjelmen dugget, og i vektløs tilstand la dette seg som dråper rett på øynene. Etter å ha opplevd noe så skremmende forsvinner frykten for det meste. Temaet for foredraget hans var motsetningen mellom opplevd frykt og reell fare.

Romfart er veldig farlig, selv om NASA har fått mye erfaring siden Armstrongs første skritt på månen. Hvorfor utsatte Chris Hadfield seg for den store faren? Han ble inspirert som barn og ønsket dette mer enn noe annet. Han sammenliknet det med å gå gjennom edderkpppnett. Mange er redde for edderkopper, selv om det er en irrasjonell frykt i et kaldt klima som Norge, eller Kanada. Jeg kan forstå det i et tropisk klima, men edderkopper er ikke farlige i Norge. Det er likevel en frykt mange har, men Chris Hadfield anbefalte folk å gå gjennom 100 edderkoppnett. Han mente at det ville forandre reaksjonen en hadde på mange andre ting også. Han har kanskje et poeng der.

Poenget mitt er at det kan virke veldig skremmende å opptre i Haugesunds storstue, Festiviteten. Det er likevel ikke farlig. Det er som å gå gjennom et edderkoppnett i Norge. Den frykten en opplever er langt sterkere enn den reelle faren en er i. Kick Dansestudio har vært fantastisk. Dattera vår ble veldig godt tatt imot fra første dag. Hun har aldri følt seg utenfor, og Kick Dansestudio er flinke til å inkludere alle, de som trenger litt mer tid også. Hun har fått lære i sitt tempo, og jeg kan ikke legge skjul på at jeg er imponert av de unge pedagogene. Det er mange som har noe å lære av dem. Jeg skal ikke henge ut noen, men den holdningen pedagogene i Kick Dansestudio viser er dessverre ikke en selvfølge hos alle som jobber med barn.

Jeg er spesielt entusiastisk nå bare et par dager etter de tre forestillingene i Festiviteten, men som jeg har vært inne på dreier dette seg om langt mer enn den første begeistringen. Det var stas å se jenta danse i Festiviteten. Hun er allerede langt mer enn legen i Skien trodde hun ville bli, og det stopper ikke her. Hun har flere scener å vise seg fram på, men jeg er spesielt takknemlig for den muligheten Kick Dansestudio gir henne. Det er sjelden jeg kan anbefale noe så sterkt, men den kunstneriske lederen, Ruth Aspaas Kvinnesland, og instruktørene fortjener anerkjennelse.

Det nye semesteret starter forøvrig 9. januar 2017

%d bloggers like this: