RSS Feed

Tag Archives: NLD

En utopisk sult

bandak i dalen

Turstien Tangane bak Dalen Hotell var et av favorittstedene mine.

Jeg blir litt vemodig eller trist på denne dagen, for 1.mai minner meg om Dalen i Tokke. Noen vil si at sosialisme er en utopi, at det samfunnet denne ideologien beskriver ikke er forenlig med virkeligheten, for det vi har er kanskje nærmere antonymet dystopi. Jeg blir litt trist fordi Dalen i Tokke kommune hadde alle ingrediensene og forutsetningene, men det ble ikke noe idealsamfunn for oss.

Jeg skal ikke rippe opp i alt som har skjedd, men kan slå fast at vi hadde fire vanskelige år i bygda. Jeg fikk jobb der i 2008 og vi bestemte oss for å flytte. Verden er full av tilfeldigheter, og dette er kanskje ett av dem. Jeg vet ikke hva som lå bak, men den veldig positive tonen fra telefonsamtalene ble erstattet med noe ganske annet da vi faktisk kom til bygda. Vi møtte mange sympatiske folk der, og de fleste var heldigvis av den typen, men det var også noen som gjorde livet unødvendig vanskelig. Det har kanskje mer med en generell skepsis til utenforstående å gjøre, for det var et tema i valgkampen i 2011. Jeg gikk på et folkemøte i Tokke Kulturhus den høsten der politikerne fra kommunen debatterte ulike lokale saker, og en av sakene som ble tatt opp var hvordan kommunen tok imot innflyttere. Det var altså ikke et helt ukjent fenomen.

Dalen imponerte meg i begynnelsen. Det er 2 200 innbyggere i kommunen, og omtrent 900 av dem bor i kommunesenteret Dalen. De har en god skole, en barnehage med et fantasisk personale og en veldig kompetent leder for helsestasjonen. Kulturhuset ble bygget sammen med fylket (de deler det med den videregående skolen), og de har derfor ypperlige lokaler for bygdekino, kulturskole, bibliotek, ulike typer møter, i tillegg til et bra svømmebasseng. Det er stor aktivitet innen kultur og mange frivillige som gjør en god jobb. Jeg ble derfor imponert over hvor mye denne lille plassen fikk til.

Jeg ble så imponert at jeg vurderte ei stund å flytte tilbake. Jeg har ikke så lett for å få venner, men jeg hadde jevnlig kontakt med en mann der som jeg satte stor pris på. Den pensjonerte læreren var en god støtte for hele familien da vi opplevde noen av vanskene med å være innflyttere. Vi måtte gi opp mye da vi flyttet, bl.a. den tilværelsen vi hadde i grenda Svingen. Jeg elsket den plassen, men kjærligheten var nok ikke gjensidig.

Dalen hadde mye av det idylliske en kan finne i små bygder, men det var ei mørk side også. Ei veldig mørk side. Jeg skal ikke gå inn på det her, men kan si såpass at vi egentlig ikke hadde så mye valg, for det var ikke bare jobbsituasjonen som tvang oss ut av bygda. Vi valgte ikke Halsa i Meløy kommune. Det var ganske enkelt der jeg fikk jobb, men vi hadde liknende erfaringer i den nye kommunen. Det kan virke som at det bildet mange har av bygdeidyll er en illusjon. Den finnes i alle fall ikke for mange, hvis noen, innflyttere. Det beste en kan håpe på er å ikke skille seg ut, å gjemme seg i mengden, men det er faktisk ikke mulig for alle. Det er jo noe med de fleste av oss med en diagnose som NLD, autisme eller ADHD som ikke er så anonymt. Da har en faktisk ikke den beskyttelsen det er å være en av mange, for hva gjør en hvis massen ikke vil ha deg der?

Det var flere grunner til at vi ikke kunne bli boende i Dalen. Jeg fikk for det første ikke jobb der, og jeg søkte i hele regionen for at vi i det minste kunne holde oss i fylket (mellom Vinje og Porgrunn, samt Tinn, Fyresdal og Nissedal). Jeg tenker av og til på hvordan det hadde gått hvis vi hadde klart å bli. Dattera mi elsket skikarusellen/idrettsskolen, barnehagen/skolen, kulturskolen og det nettverket av venner vi hadde der. Hun elsket sågar snøen, og det var virkelig nok av den der. Hun opplevde nok Dalen som et utopia.

Det som skjedde i Dalen og i årene etterpå er mye av grunnen til jeg ikke kan se på Norge som et idealsamfunn. Jeg er ikke sikker på hvilket ord jeg skal bruke. Jeg har noe av den samme følelsen for Vikebygd i Vindafjord kommune. Vi bodde der i fire år, men flyttet da jeg fikk jobben i Dalen. Vi hadde det bra på denne plassen 40 km utenfor Haugesund, men det var mange av de tjenestene vi trengte som ikke var tilgjengelige. Vi kunne derfor ikke ha blitt boende uansett. Vemod er nok ikke det rette ordet, for det har mer med tungsinn, bedrøvelse og håpløshet å gjøre. Det jeg føler er mer positivt. Jeg tror jeg tenker på lengsel, en sult eller et begjær etter å smake det jeg hadde i yngre dager. Det kan selvsagt aldri bli det samme hvis vi flyttet tilbake, men jeg skulle ønske vi kunne ha fortsatt på det livet vi hadde startet.

Jeg tror jeg blir litt svimmel også. Vertigo er en svimmelhet en får hvis sanseorganene gir forvirrende tilbakemeldinger. Da kan kan en rett og slett ikke orientere seg i rommet. Det er en illusjon, men jeg tenker overført betydning nå. Jeg liker å tenke både bakover og framover, men det må være en balanse. Det er fristende å leve i fortida når verden beveger seg for fort, men jeg prøver å unngå det. Et og annet øyeblikks vertigo er kanskje ikke så dumt likevel, for da har jeg tid til å reflektere over livet. Det ligger smertefulle minner i fortida, ting jeg ikke vil tenke på. Jeg gjør det likevel, om ikke annet så for å redusere farten litt. Det store fokuset på framdrift kan gi noen og enhver vertigo. Det kan gjøre omgivelsene diffuse, og gjøre oss ute av stand til å navigere. Dalen representerer noe av fortida mi. Det er noe smerte der, og noe av smerten har sammenheng med at vi mistet det livet vi hadde. Det er likevel flere gode minner, og vi møtte en del mennesker der som gjorde livene våre bedre. Vi hadde et sterkt nettverk av mennesker som gjorde inntrykk på oss. Dalen var derfor tross alt livet på sitt beste.

Vertigo er også et symptom på sykdom, og det minner meg følgelig på at vi har en begrenset tid på oss. Ingen av oss vet hvor mye framtid vi har, men jeg vil i alle fall ikke bruke noe av den på noe nytteløst. Jeg har bøker som skal leses, bøker som skal skrives, steder som skal besøkes, vennskap som skal knyttes, og ikke minst ei datter som skal få muligheter til å velge det livet hun ønsker seg. Vertigo passer ikke inn i planene mine. Jeg vet hvor jeg skal og har planer om å komme fram, men en og annen pause kan være nyttig. Det kan faktisk hjelpe meg til å få mer ut av livet. Jeg må derfor passe på at jeg ikke har det for travelt.

Utopi, det perfekte sted, finnes forøvrig ikke, og hvis noen vil overbevise deg om noe annet, vet du at de lyger. Det er ikke det mange vil høre, men sannheten er at du må skape din egen lykke. Det er ikke så enkelt som at man er sin egen lykkes smed, for andre kan gjøre livet ditt temmelig surt, men det er i alle fall opp til deg selv å gjøre noe med det.

Reklamer

Ulike inspirasjonskilder

Illustrasjonsfoto. Ballettsko. Dattera mi har et aktivt liv, og ballett er kanskje ukas høydepunkt.

Dattera mi har et aktivt liv, og ballett er kanskje ukas høydepunkt.

Jeg vil tro at mange med NLD og Asberger syndrom kjenner seg igjen i de beskrivelsene jeg har gitt på denne bloggen. Det innebærer et vidt følelsesmessig spekter, men siden jeg har utviklet strategier som fungerer, slipper jeg å bevege meg fra de høyeste fjellene til de dypeste dalene. Jeg har lært mye gjennom livet, og det har gitt meg en emosjonell stabilitet. Jeg har tro på at det er viktig å finne gleder ved livet. Det er en ferdighet vi trenger, for når de gamle forsvinner, må vi finne nye. Det er ikke alltid lett når det virker som at skuffelsene står i kø og utfordringene oppleves som større enn vi kan mestre. Da føler en det kanskje som Mad Hatter fra Alice in Wonderland da han møtte Alice for andre gang:

You are not the same as you were before. You were much more… muchier. You’ve lost your muchness.

Det føles noen ganger som at livet var mer, og da føler en et savn etter det en hadde. Det er ikke alltid lett å takle de forandringene vi må gjemnom. En trenger nye ting som kan tilføre livet glede og mening når de gamle forsvinner. Jeg får mye fra dattera mi. Det er fantastisk å se henne danse, og hun har en lærer som er veldig inspirerende også. Jeg må likevel innrømme at jeg noen ganger blir litt motløs når jeg ser det andre klarer.

Jeg tenker tilbake på den verden jeg møtte etter videregående skole. Det var ikke en lett verden å navigere i, og det ble forventet at jeg tok alle avgjørelser uten å rådføre meg med noen. Dette var før noen visste noe om NLD og Asberger. Da jeg tok pedagogikk på lærerhøgskolen mot slutten av 1990-tallet var det fokus på dysleksi, mens de utfordringene jeg hadde ikke ble registrert på noens radar. Jeg ser på noen som har hatt suksess og tenker at jeg gjerne skulle ha gjort det de gjorde. Jeg ønsker kort sagt noen ganger at jeg var en annen person.

Jeg jobbet utrolig hardt på høgskolen. Jeg hadde fullstendig tunnelsyn. Jeg kuttet ut absolutt alt annet. Jeg følte ikke at jeg hadde noe valg, for det var så vanskelig å henge med at jeg måtte lese bokstavelig talt dag og natt. Jeg blir likevel noen ganger inspirert av mennesker som har ferdigheter og en energi jeg ikke lenger har. Det er et savn og en beundring samtidig. Jeg er også takknemlig for den barndommen dattera mi får. Hun har dyktige lærere på skolen, flinke instruktører i rideklubben, og veldig kompetente pedagoger på Kick Dansestudio.

Karoline Kvinnesland er en av pedagogene der, samt deleier. Hun vant forøvrig en konkurranse i bladet Det Nye. Dette er en presentasjon av henne fra Shape Up Jenta 2015. Jeg vet ikke om hun har lagt ned bloggen eller bare tatt et pause, men det er i alle fall et år siden hun oppdaterte. Når jeg snakker om inspirerende innlegg tenker jeg på f.eks. Hei voksenlivet, jeg er klar!

Ballett er kanskje ikke det verste en kan drive med, for i tillegg til de mange åpenbare fordelene, utvikler en hjernen også. Dans kan nemlig skape nye forbindelser mellom hjernecellene, bl.a. ved å lære nye bevegelser. Jeg leste et sted at hjernen er konservativ i betydningen at den ikke liker forandring. Den liker å gjøre det samme om og om igjen, men den er også åpen for forandringer. Den må derimot overbevises, den må utfordres. Jeg begynner å bli gammel og synes ikke det er så lett å utfordre meg selv, men jeg prøver å finne nye ting som kan gjøre livet interessant.

Dette må tilpasses hver enkelt. Jeg har en veldig annerledes personlighet fra den Karoline Kvinnesland har, så utfordringene jeg velger meg er også veldig annerledes. Det er likevel noe å lære fra henne, også for en som meg som har prøvd seg som ekte voksen i mange år, som Kvinnesland uttrykker det. Jeg er på en lang ferd som jeg håper fører til en bokutgivelse. Det er der jeg prøver å utfordre meg mest, men jeg har også lært å sette pris på nye ting. Ballett var litt som moderne billedkunst for meg, forferdelig og totalt uforståelig. Jeg blir aldri en talsperson for finkultur, og skal ikke late som at jeg forstår det den såkalte seriøse kunsten prøver å fortelle meg, men jeg prøver å utvikle en større forståelse for det moderne enn jeg har hatt tidligere. Jeg kan i mellomtiden sette pris på både klassisk ballett, og behovet for fornyelse.

Kick Dansestudio og de dyktige pedagogene der var absolutt en uventet inspirasjonskilde. Jeg så ikke den komme, for å si det forsiktig, så kanskje er ikke hjernen så konservativ likevel?

Det er kanskje mer interesser enn inspirasjonskilder, men blant andre ting som krydrer livet for tiden er Pink Floyd, klassisk britisk litteratur og de litterære skikkelsene jeg utvikler selv.

Kan du spillet?

En fantastisk tur med dattera min til Vardafjell. Ulikt underlag er bra for kropp og hjerne.

En fantastisk tur med dattera min til Vardafjell. Ulikt underlag er bra for kropp og hjerne.

Jeg leste artikkelen Are you living in a computer simulation for noen år siden. Den ble skrevet av Nick Bostrom ved University of Oxford, og den diskuteter faktisk om Jorda er et dataprogram. Dette høres temmelig vilt ut for de fleste, og det er ingen tvil om at det er både teoretisk og spekulativt, men det er seriøse forskere som arbeider med dette. En må være klar over at vitenskap ofte arbeider med hypoteser, som kan bety at en prøver å forklare noe en ikke kan observere, og dermed ikke kan bevise at finnes.

Husker du Pong? Det var et tennisspill i barndommen min som bestod av to streker og en prikk som beveget seg mellom disse. Vi har så realistiske spill nå at det begynner å bli vanskelig å si om det er animasjon eller skuespillere. Spillindustrien, og ikke minst militæret, har sannsynligvis teknologi som ligger langt foran alt vi kjenner til. Det er sågar noen forskere som mener at det innen noen få tiår skal bli mulig å laste opp en menneskehjerne og lagre den elektronisk. Da kan vi få et virtuelt samfunn eller hjerner uten kropper som tar avgjørelser for oss. Poenget er at muligheten til å velge vekk den virkeligheten vi kjenner, til å leve et virtuelt liv, kanskje blir en mulighet snart. Det er ikke så langt unna som noen tror, og da er vi inne i den filosofiske debatten om hva et menneske er, såkalt posthumanisme.

Jeg skal ikke diskutere det videre her, for det er egentlig irrelevant. Det spiller ingen rolle om virkeligheten er reell eller simulert. Poenget er at vi må forholde oss det livet vi har. Vi har ikke noe valg, men livet er et slags spill likevel. Mange klarer seg bra i barndommen. Forskjellene er ikke så store da, og en får mye gratis hvis voksne synes en er sjarmerende. Det er likevel en forberedelse til voksenlivet. En vinner poeng og klatrer til et nytt level i spillet hvis en gjør det bra, men det er mange med en diagnose som ikke klarer det. Noen strever på det samme nivået lenge, men får til slutt nok poeng til å nå det neste nivået.

Sosiale medier har skapt komplikasjoner, for det er et spill inne i spillet. Det meste av det vi driver med i dag handler om likes, eller en eller annen form for emosjonell respons som bare krever ett klikk. You tube har tommelen opp eller ned, mens Facebook har tommelen opp, et hjerte, og smilefjes på en skala fra henrykkelse til sinne.

Mye handler om å bli likt, og jeg er aldri sikker på hva folk mener når de gir meg et rødt, sint ansikt på Facebook. Jeg deler stort sett ting jeg mener er viktige, og mye av det handler om samfunnskritikk eller NLD. Jeg deler sjelden bilder av katter og solnedganger, men gjør det av og til fordi det er stort sett det andre vil se på Facebook. Når jeg får sinte ansikt til respons kan det bety at noen mener jeg burde holdt meg unna den slags tema på Facebook, men det kan også bety at de var enige med meg i at saken var opprørende og at den derfor burde deles.

Jeg sitter kanskje i et glasshus selv, og burde derfor være forsiktig med å kritisere andre, men jeg har inntrykk av at mange deler unødvendig mye utelukkende for å få likes. Det er f.eks. noen i ei NLD-gruppe som deler alt fra hvor de skal på ferie til bilder av en piercing eller en ny frisyre. Det er mulig dette hører hjemme i ei støttegruppe, men det er litt rart at den type innlegg får opp til 50 likes, mens innlegg som faktisk sprer relevant informasjon i beste fall får 2-3 likes, men ofte ingen. Jeg antar at de ikke har noen andre å dele dette med, så jeg burde vel ha litt forståelse for denne gruppa.

Det er verre med de mange nevrotypikerne som gjør dette. Jeg bor i Haugesund og jeg er temmelig lei av å se solnedgangen ved Haraldshaugen eller Karmsundet, for ikke så si blomster som viser at våren er her. Dette er smittsomt og vi blir alle påvirket i ulik grad. Hvis du har opplevd noe spennende, er det gode muligheter for at du kommer til å dele det med noen. Det er vel hele poenget med å vise bilder på Instagram og Pinterest at andre skal like deg. Jeg spilte fotball i barndommen og hadde en trener som ikke hadde bakgrunn fra fotballmiljøet. Han manglet sikkert ferdighetene, for han sa at vi skulle gjøre som han sa, ikke som han gjorde. Det fungerer nok ikke som et prinsipp for oppdragelse.

Tenk deg foreldre som tilbringer mye tid på sosiale medier. De er konstant på jakt etter nye likes, og blir i dårlig humør hvis de uteblir. Da hjelper det lite å fortelle barna at de må ikke gjøre det samme. Det er ikke bare usunt; det kan også utvikle barn som blir så avhengig fra tidlig alder at det går ut over studier og arbeid. Da blir de stående på det samme nivået og taper spillet.

Det er alternativer. Barn elsker skjermer, enten det dreier seg om PC, mobil, Netflix, PS4 eller Nintendo Switch. De elsker også aktiviteter utenfor huset, og det er viktig å huske på, for det er et bedre liv. Vi har hatt stor suksess med sang og billedkunst på Kulturskolen, ballett, hesteridning og ungdomsklubb. Vi oppfordrer også dattera vår til å besøke venner og invitere dem hjem. Det blir dermed en balanse mellom skjermtid og sosiale/fysiske aktiviteter.

Jeg sitter som nevnt i et glasshus selv og skal være forsiktig med å kaste stein. Jeg er en del av likes-samfunnet og ønsker naturligvis at kritikk av den politiske eliten, samt informasjon om NLD, skal gi like mange poeng som katter, middager og solnedganger, men det kommer kanskje på neste nivå?

Skrivebordet: Toget

Dagtoget fra Trondheim til Bodø, her på Saltfjellet, hadde vært et ypperlig kontor. Foto: Kabelleger via Wikimedia Commons

Dagtoget fra Trondheim til Bodø, her på Saltfjellet, hadde vært et ypperlig kontor. Foto: Kabelleger via Wikimedia Commons

Jeg startet en liten serie for 1,5 år siden om ulike steder jeg liker å skrive. Det var en serie jeg hadde planer om å komme tilbake til med jevne mellomrom, men jeg er ikke typen som kan arbeide under ulike forhold. Jeg var det tidligere, men det er ikke like lett å blokkere ut støy som tidligere. Jeg hører om andre som liker å skrive på travle kaffebarer, flyplasser, i parker o.l. Jeg kunne ha gjort det i yngre dager, for jeg var i stand til å blokkere ut mye av støyen rundt meg da. Jeg likte å være alene i mengden, men jeg kan ikke jobbe i en så offentlig atmosfære i dag.

Jeg nøyde meg derfor med å skrive om stua, kjøkkenet og biblioteket forrige gang. Dette har mye med livssituasjonen og utfordringene mine å gjøre. Jeg må skape et rom uten noen forstyrrelser i det hele tatt. Jeg leste om Amtrak Residency Program i dag. Jeg kom tilfeldigvis over dette, men tror de har avsluttet programmet. Det gikk ut på at forfattere fikk en gratis reise mot at de jobbet på toget. Her er de utvalgte fra 2016.

Det var mange kritiske journalister og bloggere da denne konkurransen ble annonsert for fire år siden, for Amtrak gjorde naturligvis ikke dette for å hjelpe kunstnere. Det var for å reklamere for deres eget produkt, men jeg synes det høres ut som en fantastisk mulighet. Forfattere beskriver miljø og mennesker, og en lang reise gir gode muligheter til det. Toget er sannsynligvis et av få offentlige steder som fremdeles hadde fungert for meg. Jeg elsker tog. Det er favoritten min blant offentlige transportmidler, og jeg hadde gjerne sett USA og Kanada fra skinnene.

Jeg hører en del på podkaster, gjerne de som er av/med forfattere. Det er mange som snakker om en barndom med mye lesing og skriving. De var aldri i tvil om at det var forfatter de skulle bli. Jeg kan ikke si det samme. Jeg har alltid likt skriftspråket, men det har aldri vært enkelt. Jeg leste Hardy-guttene, Tarzan, og andre utdaterte bøker mens andre leste forfattere som Mette Newth, Kari Bøge og Tormod Haugen. Jeg leste faktisk ikke noe særlig før jeg for alvor oppdaget science fiction på ungdomsskolen, men lesing var selv i gode stunder veldig krevende.

Jeg hadde alltid en drøm om å skrive, men det kom altså ikke som et resultat av at jeg leste mange bøker. Skriving er ikke bare kommunikasjon. Jeg bruker det også for å avstresse, for det er ingen tvil om at det er nødvendig å finne måter som kan gjøre det lettere å fungere i et samfunn som har en tendens til å skape mye av det. Denne artikkelen fra NLDline tar for seg panikk, stress og angst, og artikkelforfatteren mener det er en direkte sammenheng mellom stress og panikkanfall. Det er derfor det er viktig å lære å takle det økende en stresset en vil oppleve.

Det er en av mange funksjoner skriftspråket har for meg. Jeg jobber også med flere bokprosjekter jeg har stor tro på, og det er ikke lett å være kreativ med så mye støy og påvirkning utenfra, men det går framover. Toget er en romantisk fantasi. Jeg er f.eks. veldig begeistret for de to Agatha Christie bøkene Murder on the Orient Express og 4.50 from Paddington. Det hadde kanskje ikke fungert for meg, men jeg liker tanken på å skrive under en lang reise. Det hadde vært gøy å prøve det en gang. Jeg er for gammel til at jeg orker å reise gjennom hele Europa på et par uker, men interrail i ett eller to land kunne blitt interessant. Jeg tror Frankrike hadde vært nok på den første turen, og den neste hadde sannsynligvis gått til Italia. Jeg har imidlertid andre ting på bøttelista jeg kan gjennomføre før jeg kommer til Frankrike.

NLD i skolen

Gjesteblogg av Anita

Jeg spurte leserne i Har du noe å tilføre om det var noe de ville fokusere på. Jeg fikk flere svar fra Anita, og siden mange ikke ikke leser kommentarer, vil jeg kort oppsummere hovedpunktene hennes. Dette blir en slags gjesteblogg signert Anita.

NLD endrer seg med alderen. En kan være hyperaktiv i tidlige barneår, utvikle et normalt aktivitetsnivå i middels barnealder, mens en fra ungdsomsskole og inn i voksen alder kan bli hypoaktiv (passiv).

De visuelle persepsjonsvanskene og oppmerksomhetsvansker i forhold til visuell informasjon blir også tydeligere. Leseforståelsen blir vanskeligere etter hvert som kravene til å tilegne seg nytt teoretisk-abstrakt lesestoff (og større mengde lesestoff) øker. Matematikkvansker er verre enn lesing og skriving.

Det blir vanskeligere å tilpasse seg nye situasjoner, samt at evnen til generell problemløsing og å tilpasse seg nye situasjoner blir redusert etter hvert som aldersforventede krav øker. Dette kan igjen påvirke den sosiale-emosjonelle utviklingen: Tilbaketrukket atferd, utvikling av komorbide lidelser (tilleggsvansker) synes å være et typisk mønster fra ungdomsalder og inn i voksenlivet.

Elever med NLD vil ha behov for en individuell, visuelt tilpasset arbeidsplan. Planen bør gjennomgås muntlig sammen med lærer, og denne må sikre seg at eleven har forstått oppgaven og meningsinnholdet. Planen bør inneholde varierte, korte ferdig oppsatte oppgaver og avsluttes med en lystbetont aktivitet. Presenter oppgaven for eleven når det er best i stand til å mestre, huske, benytte tidligere erfaring og gjenhentingsstrategier sånn at eleven oppfatter arbeidet som meningsfullt.

Elever med en nonverbal svikt har sein prosessering og vil trenge lang tid til bearbeiding. Det vil ha behov for mye repetisjon og overlæring før kunnskapene sitter. Les mer i kommentarfeltet til innlegget Har du noe å tilføre?

Innenfor normalen

Jeg prøvde å bake kakemenn av mandelmel til jul. De var unormale som kakemenn, men de fungerte glimrende som muffins.

Jeg prøvde å bake kakemenn av mandelmel til jul. De var unormale som kakemenn, men de fungerte glimrende som muffins.

Jeg har et veldig ambivalent forhold til nevrodiversitet og annerledeshet. Det blir sagt at samfunnet har forandret seg, at vi må utvide begrepet for hva som er normalt, og noen går så langt som å si at vi må anerkjenne at samfunnet består av ulike måter å være menneske på. Jeg kjenner ikke til teorien, annet enn at noen har vist til den franske filosofen Julie Kristeva, men det høres ut som at det argumentet kan rettferdiggjøre nær sagt hva som helst. Jeg er f.eks. ikke overbevist om at det alltid er rett å fortelle barn, mange år før hjernen er ferdig utviklet, at de ble født i feil kropp. Det er eksempler på at barn helt ned til tre år er overbevist om at de er fanget i feil kropp. Det er mulig det stemmer, men jeg lurer på om vi er så opptatt av å respektere annerledeshet, at vi noen ganger går for langt.

Dette er en del av den debatten vi har hatt om utviklingsforstyrrelser. Hva er normalitet? Mye av poenget med ADHD-medisiner er å gjenopprette en form for normalitet. En må fungere innenfor det samfunnet mener er normalt. Jeg kan forstå tankegangen til de som ivrer for nevrodiversitet, som er at alt er innenfor en naturlig variasjon i det menneskelige genematerialet. En kan likevel stille noen retoriske spørsmål. Noen barn har vansker med fin/grovmotorikk, koordinasjon, visuospatiale evner eller abstrakte begreper. Dette er ting en til en viss grad kan jobbe med og utvikle hvis en starter tidlig, men det er selvsagt unødvendig hvis en definerer disse vanskene som innenfor en normal fungering. En trenger ikke forandre på det som er normalt. En kan slutte å bruke ord som handikapp, vansker, utfordringer, underskudd eller tilstand, men det forandrer ikke på situasjonen. En fungerer ikke i et samfunn som trenger disse ferdighetene.

Normalitet er likevel ikke en perfekt tilstand. Det er ganske åpenbart at ingen menesker er perfekte, men det er nok mange som tenker på normalitet som konformitet. Det som fertallet regner som de sosiale normene er for mange normalt. Det er f.eks. normalt å innordne seg, og ikke stille spørsmål ved autoriteter i Norge. Når en avgjørelse har blir tatt i din disfavør er det forventet at du skal godta det.

Noen ser det som totalt unormalt å være inntrovert. Det betyr ikke nødvendigvis at en er sjenert. En kan være veldig utadvendt, men en blir bare tappet av å være sammen med andre mennesker. Det å arbeide i et åpent kontorlandskap vil være et mareritt for en introvert, samme hvor sosial denne personen er i utgangspunktet. Samfunnet har en tendens til å se på ønsket om å trekke seg tilbake, selv om det bare er for korte perioder, som noe unormalt.

Noen er veldig impulsive. Det kan bety at de har ADHD, men det betyr ikke at vi ikke har alternativer til medisiner. Et av alternativene heter Montesorri. Det er ikke så enkelt at skolen en går på kan løse alt, men jeg tror vanskene blir langt mer synlige fordi det er vanskelig å tilpasse seg det rigide skolesystemet. Det er noe som rammer mange med ADHD, NLD og autisme. En del hadde nok fått det bedre med en bredere definisjon av normalitet, men fram til det skjer må vi prøve å tilpasse oss. Jeg er altså enig med nevrodiversitet-leiren i mye, men jeg tror samtidig det er grenser for hvor mye vi kan forvente av majoriteten.

Jeg vokste opp før det var noe som het NLD og Asberger. Jeg ble dermed ikke definert som annerledes, men det var likevel åpenbart at jeg var det. Jeg kan ikke nekte for at jeg sannsynligvis hadde hatt en lettere reise fram til der jeg er i dag hvis det hadde vært større aksept for annerledeshet. Det hadde likevel ikke vært nok, for jeg hadde kanskje ikke utviklet de ferdighetene jeg trenger som voksen.

Megan Tan-en millennial fra Maine

Jeg oppdaget Megan Tan for noen dager siden i forbindelse med at jeg skrev om Generasjon Y, også kalt millenniumgenerasjonen. Jeg skrev noen innlegg på denne bloggen og noen på den engelske bloggen, og konklusjonen ble at jeg på noen områder følte at jeg hadde noe til felles med Megan Tan og den generasjonen hun gir en stemme til.

Da snakker jeg ikke om det ryktet de har fått på seg for å være bortskjemte og upålitelige. De vil prøve alt, og jeg har har hørt en del si at de sa opp jobben etter noen måneder fordi de ville utforske andre, mer spennende muligheter i livet. Det høres fantastisk ut, men livet har vært mer komplisert for meg. Jeg måtte jobbe hardt for å komme inn på høgskole og nådde målet da jeg var 26 år. Jeg måtte kjempe for å få jobb, og når det var så vanskelig å få jobben i utgangspunktet, er det lite sannsynlig at mulighetene står i kø. Jeg har hørt om folk som lander på beina samme hva som skjer. De bare treffer noen tilfeldig og plutselig har de en jobb. Jeg har aldri opplevd at livet har så mange muligheter, noe som sannsynligvis er en kombinasjon av vanskene kyttet til NLD og fordommer. Det er fordommer mot de som ikke fungerer like bra som andre i arbeidslivet, og fordommer mot annerledeshet. Det dreier seg mer om å være annerledes enn etnisitet, for hvite amerikanere og europeere i Norge opplever også et press for å oppføre seg norsk.

Dette gjør at jeg kan forstå millenniumsgenerasjonen til en viss grad. Noen av dagens unge tar det for langt, men dette er egentlig resultatet av at de foregående generasjonene (den stille generasjonen, baby boomerne og Gen X) ødela verden. Jeg vil tro at jeg ikke er den eneste Gen X-er som føler et slektskap til Gen Y. Det er mange av som har blitt ignorert. Det er ikke så mye å gjøre med det, men jeg motarbeider en eventuell trang jeg har til å være et offer. Jeg prøver å forbedre min egen situasjon, og det anbefaler jeg andre å gjøre også.

Megan Tan snakker om hvordan det var å manøvrere gjennom 20-årene, kort sagt hvordan en lærer å bli voksen, og podcasten er tilgjengelig på iTunes, Soundcloud, millenialpodcast.org.Den er i tillegg tilgjengelig på Spotify. Det har vært perioder der jeg har ristet på hodet av enkelte episoder hun omtaler, men det er for det meste en interessant serie om å vokse opp i dag.

Løsningen er internett

Illustrasjon. Kvinne alene på toppen av et fjell.

Det kan noen ganger føles godt å trekke seg tilbake, men vi trenger alle mennesker. Foto:Pixabay

Det er ikke vanskelig finne artikler og studier som advarer mot de negative konsekvensene av internett, og det er ingen tvil om at det ei mørk side. Internett kan bl.a. isolere, gjøre oss sårbare for mobbing, og ikke minst utsette noen for grooming med påfølgende seksuelle overgrep. Det er imidlertid mange fordeler hvis en lærer å styre unna farene.

Jeg tror internett eksisterte i 1994/95 da jeg studerte ved Norsk lærerakademi i Bergen, men når jeg tenker tilbake virker det ikke som at infrastrukturen var på plass. Jeg studerte ved Høgskolen i Agder i 1996/97 og skolen hadde fremdeles ikke et datarom der studentene kunne jobbe med oppgaver. Det var heller ikke vanlig å se studenter med bærbare pc’er på de to skolene, men da jeg startet på Høgskolen i Nesna i 1997 hadde de et datarom tilgjengelig for studentene. Det har blitt så vanlig med bærbare nå at datarommene kanskje har forsvunnet igjen fordi det er en unødvendig tjeneste.

Internett har gitt oss en infrastruktur som har gjort det mulig for mange å dele informasjon, noe som er nyttig når forlagene ikke gjør det. Jeg fikk et spørsmål for noen dager siden. Se under NLD i menyen. En leser lurte på om det var noen bøker om NLD for voksne, spesielt om hvordan disse vanskene utvikler seg utover i livet. Det er et problem at det finnes så lite. Det finnes en del på engelsk, men det aller meste handler om hvordan vi kan hjelpe barn eller hvordan tenåringer opplever livet. Det er lite eller ingenting om godt voksne. Jeg har prøvd å rette på det selv, men kan av ulike grunner ikke skrive om alt.

Jeg var 42 år da jeg fikk diagnosen for 8 år siden. Det var ingen som visste noe om veien videre. Det var ikke mye DPS, fastlegen, NAV eller attføringsbedriften kunne tilby. Det hadde hjulpet med litteratur om hvordan jeg kunne fungere best mulig, men det eksisterte ikke. Det meste angående yrkeslivet så ut til å dreie seg om å velge den rette utdannelsen og yrket. Det er noen yrker som passer bedre for NLDere enn andre, og de fleste rådene handler om å velge rett. Jeg har reflektert mye over det valget jeg gjorde, men jeg er ikke sikker på om jeg egentlig tok et valg. Det ble som det ble uten at jeg egentlig fulgte en plan.

Jeg mener det er viktig å legge mye arbeid ned i oppfølging tidlig, for det er viktig at en havner i det rette sporet. Hvis en finner det rette yrket øker sjansen for å fungere. Det er ting en kan gjøre for å fungere bedre i en jobb, men jeg har ikke inntrykk av at samfunnet tar dette alvorlig. Det er f.eks. mye en kan gjøre gjennom ergoterapeutisk trening i løpet av barndommen uten at det blir gjort. Grunnskolen har som utgangspunkt, eller burde i alle fall ha det, at den skal forberede elevene på arbeidslivet. Den skal ikke bare gi elevene faglige kunnskaper, men også utvikle sosiale ferdigheter til å beholde en jobb. Det innebærer bl.a. å takle mennesker og situasjoner vi ikke liker. Kanskje bør skolen også tenke mer på karriereplanlegging og hjelpe eleven til å planlegge framtida? Jeg anbefaler forøvrig dokumentet Alle skal delta – ergoterapeuters kjernekompetanse fra Norsk Ergoterapeutforbund. Dokumentet sier innledningsvis at «målet med ergoterapi er deltakelse og inkludering.» Det hadde vært en fordel om samfunnet tenkte utvikling og forebygging lenge før det ble akutt. Jeg har inntrykk av at mange forbinder ergoterapi med opptrening etter sykdom/skade der det er snakk om å fungere hjemme og/eller på arbeid, men når det gjelder utviklingsforstyrrelser tror jeg vi må ha et langt perspektiv.

Jeg fant informasjonen litt etter litt, men det er selvsagt vanskelig å forandre en personlighet. Jeg vil tro at de aller fleste med NLD opplever vanskelige ting, og det er kanskje evnen til å finne og følge strategier som hjelper dem. Det er mange som kan fungere hvis de holder seg til rutiner. Fysisk aktivitet, et sunt kosthold og spesialinteresser kan gjøre det lettere å fungere med depresjon og angst, men vi må være klar over at det sannsynligvis ikke er mulig å leve helt uten frykt. Ingen lever uten smerte og med bare lykkelige dager. Om ikke annet så opplever alle at mennesker de er glade i en dag dør. Det er noe de må lære å takle, men overgangen kan være veldig krevende. Noe depresjon og angst er nok innenfor det vi kan kalle naturlig. Målet blir da å holde det på et nivå en kan leve med.

Jeg avslutter med å vise til noen nettsider som kanskje kan gi nyttig informasjon. Del gjerne andre ressurser i kommentarfeltet.

How to treat the symptoms of nonverbal learning disorder
Living with NLD as an adult
The NVLD Project har en del innlegg der NLDere deler sine erfaringer

Rosabloggere, Trines matblogg og meg

Gluten/mekefri vafler og kake er en vinner til festdager. Melke/glutenfri kost har vært en suksess for oss. Melke/glutenfri kost har vært en suksess for oss. Jeg baker mer fordi det er nødvendig enn fordi jeg liker det, og overlater gladelig matblogging til andre. Vi spiser likevel godt.

Melke/glutenfri kost har vært en suksess for oss. Jeg baker mer fordi det er nødvendig enn fordi jeg liker det, og overlater gladelig matblogging til andre. Vi spiser likevel godt.

Mote, interiør, mat, fitness og meg hører liksom ikke sammen. Jeg følger ikke noe særlig med på hva som er populært og hva som ikke er det. Jeg har derfor misbrukt muligheten til å føle skuffelse. Det viser seg nemlig at jeg nok engang har blitt forbigått. Jeg ble ikke nominert til Vixen Influencer Awards. Jeg må erkjenne at jeg sannsynlig ikke har helt den samme appellen som de nominerte i kategorier som mote, beauty og interiør. Det er ikke så ille å være ukjent, for det er sikkert mye stress forbundet med å holde på statusen som kjendisblogger mens det hele tiden kommer nye bloggere til, samtidig som en må konkurrere mot redaksjoner med betydelige ressurser.

Jeg vil likevel hevde at jeg har noe å bidra med i kategorier som årets sterke mening og årets influencer. Der dreier det ifølge juryen seg om å skape bevissthet, engasjere andre til å mene noe, og om å tilby noe nytt. Det er nettopp det som er målet mitt, for det er ikke så mye informasjon tilgjengelig om deler av det jeg skriver om. Jeg får av og til bekreftelser på at jeg når ut til noen av de som leter etter denne informasjonen, og jeg setter stor pris på de tilbakemeldingene. Det betyr mer enn en nominasjon.

Men hvis noen andre hadde lest bloggen håper jeg de hadde fått med seg at vi er her. NLD kalles for en usynlig vanske fordi det kan være vanskelig å plukke opp hva dette dreier seg om. Det er nok mange som kan se at det er noe som ikke stemmer, men siden mange av oss som vokser opp med disse vanskene er flinke til å snakke, lese (dog uten nødvendigvis å forstå innholdet) og ikke minst flinke til å pugge kan en misforstå. Det er mange som også misforstår skolens rolle og oppgaver, og det er derfor en del ikke blir så høytfungerende som de kunne ha blitt.

Jeg mener derfor at skolen har et ansvar for å hjelpe foreldrene med ting som strengt tatt er foreldrenes oppgave, og utdanningsdirektoratet har faktisk bekreftet i mobberelaterte saker at skolen har omsorgsoppgaver i skoletida. NLD kan bl.a. innebære vansker med å få og/eller beholde venner. Det er viktig å trene på sosiale ferdigheter, ikke bare for å lykkes sosialt, men også for å kunne lykkes i livet. Skolen skal ikke bare undervise i fag, men faktisk gjøre elevene i stand til å få og beholde en jobb som voksen. Skolen skal kort fortalt hjelpe foredrene med å utvikle stabile borgere.

Det er mange av oss med en diagnose som ikke sender ut de signalene vi ønsker å sende. Det er derfor nyttig å bli mer bevisst på øyekontakt (eller rettere sagt mangel på sådan), kroppsspråk, tone og ordvalg. Vi bør altså trene på å følge med på omgivelsene. Jeg liker å tenke gjennom situasjoner og har brukt filmer og TV-programmer for å illustrere at vi trenger følelser, men at vi må kunne kontrollere dem. Disse eksemplene kan også hjelpe barna til å utvikle empati. Jeg tenker på filmer som Frozen, Beauty and the Beast, E.T: The Extra-Terrestrial og Zootopia.

Det er mange av oss som har vansker med å se helheten, det store bildet. Noen klarer ikke å se ting fra andres ståsted fordi de er så opptatt av de detaljene de fokuserer på. Det er ikke uvanlig å begå den samme feilen om og om igjen, enten vi snakker om tanker eller handlinger. Dette er noe en kan øve på gjennom ulike scenarier. En kan f.eks. etter en konflikt om leksene mellom barn og foreldre spørre om det var en annen måte å løse det på. «Hva hadde skjedd hvis vi gjorde det og det?»

Jeg er en stor tilhenger av å ta ansvar for valgene vi gjør. Jeg liker det ikke selv når jeg har gjort noe feil, men jeg håper jeg er voksen nok til å ta ansvar. Det er i alle fall målet mitt. En bør trene barn ut av tendensen til å lyge eller å si det ikke var deres feil, hvis det er åpenbart at det var det. Barnet mente kanskje ikke å ødelegge noe, men det kan likevel si unnskyld og ta på seg ansvar for at det tok denne tingen uten tillatelse.

Dette er arbeid som krever stor tålmodighet og framgang kommer ikke raskt, men jeg vil hevde at det er noe samfunnet bør engasjere seg mer i gjennom skolen. Det er lett å si at omsorg og oppdragelse er foreldrenes jobb, mens skolen utelukkende skal ta seg av det akademiske. Jeg kunne derfor tenke meg at det var flere aktører aktive i skolen, f.eks. fysioterapeuter, ergoterapeuter og psykologer.

Jeg synes i all beskjedenhet det er viktig å formidle, og et budskap flere burde fått med seg. Jeg trenger ikke en pris. Jeg har aldri hørt om Ulrikke Falck, men jeg likte det om hun nylig skrev på NRK Ytring. Hun trakk seg fra kåringen med den begrunnelse at hun ikke trenger en pris for å få en bekreftelse på at det hun gjør er viktig. Vixen er forøvrig et motemagasin som lever av produktplassering.

Jeg sitter ikke ved barnebordet

skog. Illustrasjonsbilde fra Lotheparken i Haugesund. Det kan være litt mørkt noen ganger, men likevel løfter om lys lenger framme.

Illustrasjonsbilde fra Lotheparken i Haugesund. Det kan være litt mørkt noen ganger, men likevel løfter om lys lenger framme.

Jeg fikk nylig et spørsmål om hva NLD-diagnosen har betydd for meg, om det har hatt noen direkte effekt på livet mitt. Jeg fikk diagnosen i 2010 da jeg var 42 år gammel. Det første jeg gjorde var å lete etter informasjon.

Jeg kjøpte boka Nonverbale lærevansker av Anne-Grethe Urnes og Gro Eckhoff som ble gitt ut året før. Den ble presentert som den første boka om NLD på norsk, og jeg tror den fremdeles er uten konkurranse. Jeg skrev et innlegg for flere år siden om å sitte ved barnebordet hele livet. Det er en tittel jeg lånte fra Pia Savage, en amerikansk blogger som har skrevet om det samme. Hun var også godt voksen da hun fikk diagnosen, og fikk vite at det ikke var noe hjelp for voksne. Forskningen og tiltakene fokuserer på barn, men det er lite eller ingen litteratur om hvordan det går med barna som voksne. Litteraturen sier at vanskene ikke nødvendigvis blir verre med alderen, men at gapet mellom svake og sterke sider øker fordi de utvikler seg i ulikt tempo. Det kan derfor bli stadig vanskeligere å henge med.

Det er nettopp derfor det er så skuffende å se den manglende interessen fra forskere. Det er mye informasjon og hjelp tilgjengelig for bl.a. depresjon, angst, Asberger syndrom og ADHD. Det blir også fokusert på at det er flott med annerledeshet, at vi utelukkende er en berikelse for samfunnet. Det er grenser for hvor mye jeg kan høre på dette fordi det ikke stemmer med den virkeligheten jeg må forholde meg til.

Jeg har skrevet mye om tilleggsvansker og diagnoser der NLD kan være en del av bildet. Jeg har gjort det fordi mange med NLD har dem, og som Urnes/Eckhoff skriver er det «mer regelen enn unntaket at ulike diagnosegrupper har tilleggsvansker/diagnoser.» Jeg har derfor vært inne på Asberger syndrom, ADHD, angst og depresjon. Jeg har en mistanke om at de psykologiske tilleggsvanskene (angst, depresjon, sinne) er et resultat av at en har levd lenge uten en diagnose, med feil diagnose eller at en av en annen grunn ikke har fått hjelp. Hvis en blir overlatt til seg selv og må klare seg så godt det lar seg gjøre på egen hånd, kan det bli vanskelig å unngå tilleggsvansker.

Den hjelpa en eventuelt får forandrer ikke på de nevrologiske tilleggsvanskene (Asberger, ADHD, Tourette), men hjelp gjør utvilsomt at det er lettere å leve med vanskene. Det finnes tiltak som fungerer, men jeg har tro på at de må settes inn tidlig. En kan f.eks. utvikle sosial kompetanse fra tidlig alder. Det er spesielt viktig hvis barnet opplever utstøting eller ignorering, for da kan det reagere med å trekke seg fra sosialt samspill. De voksne må være oppmerksom på dette og veilede barnet. Jeg vet av erfaring at det er veldig varierende fra skole til skole hvordan dette blir fulgt opp. Mange skoler har KAT-kassen, men det er ikke alle som bruker den, muligens fordi det ofte er ufaglærte som faktisk utfører spesialundervisningen. Jeg har også opplevd lærere med spes. ped-kompetanse som faktisk har sagt ting som at siden eleven var sympatisk og samarbeidsvillig måtte diagnosen fra BUP være feil (minner mistenkelig om nevrodiversitet). Det varierer dessuten veldig fra skole til skole hvordan de takler mobbing. Det hjelper ikke at skolen følger et bestemt program eller at den har prosedyrer hvis disse ignoereres. Handling betyr alltid mer enn ord.

Det er viktig å oppmuntre til selvstendighet i løpet av tenårene. Det er ingen tvil om at foreldre har et hovedansvar for oppdragelsen og for å forberede barnet best mulig på voksenlivet, men jeg skulle ønske at det offentlige kunne spille litt mer på lag enn mange opplever. Jeg får med jevne mellomrom en mail fra foreldre som er bekymret for hvordan det skal gå med barna sine, enten de er tenåringer eller unge voksne. Jeg får også noen mailer fra mennesker som er der jeg var i 2010, godt voksne med en fersk NLD-diagnose. Jeg skulle gjerne gitt alle et håp om at det vil ordne seg, men det er ikke så enkelt. Det er faktisk et fellestrekk ved de lærerjobbene jeg har hatt at de krevde store spes.ped-ressurser og veldig gode kommunikasjons/forhandlingsferdigheter med elever og foreldre, men jeg fikk også klar beskjed om det var forventet at jeg klarte alt alene.

Læreryrket er greit nok hvis alt går på skinner, men det gjør det sjelden, og det er en god del lærere som enten blir sagt opp fordi det er «samarbeidsproblemer» eller fordi elever/foreldre opplever læreren som «vanskelig.» Det er også noen som slutter frivillig fordi de ser at de ikke får den støtten de trenger for å kunne fungere i jobben. Noen vil kanskje si at Henriette Høilund-Kaupang ga opp for tidlig. Hun sluttet etter to måneder, mens jeg kjempet for en plass i yrkeslivet i 14 år. Jeg forstod henne likevel godt da hun i 2013 skrev på NRK Ytring at man må være supermenneske for å holde ut som lærer.

Jeg har hele tiden antatt at det vil bli langt bedre for de som vokser opp i dag. Det var en studie ved Universitetet i Oslo for noen år siden som er relevant for NLDere også. Det dreide seg om høytfingerende autister, og studien viste at denne gruppa ikke klarte seg bedre som voksne enn de som antas å ha større utfordringer. Forskerne antok likevel at en ny studie om noen år vil gi et mer positivt resultat. Det er fordi tiltak i løpet av barndommen virker, og mange vil formodentlig klare seg bedre i framtida siden det er mer hjelp å få i dag.

Det forutsetter at de får hjelp. For oss andre er det viktig å prøve å fungere best mulig. Jeg har skrevet utførlig om det tidligere, og noe av det som hjelper meg er å tenke på at det ikke nødvendigvis er en sammenheng mellom håp/fungering og trivsel. Jeg gjør ting jeg ikke liker fordi jeg vet at det vil hjelpe meg til å fungere bedre. Det er som de sier i reklamen: Det smaker tran, men det er det som funker.

%d bloggere like this: