RSS Feed

Tag Archives: introvert

De som bowler alene

De gamle grusbanene har blitt kuntsgress i dag, men den banen jeg spilte fotball alene på er f.o.f. parkeringsplass i dag.

De gamle grusbanene har blitt kuntsgress i dag, men den ene banen som nesten alltid var ledig er f.o.f. parkeringsplass i dag. Jeg spilte fotball alene der i ungdommen.

Jeg leser mye science fiction og Isaac Asimov er en av de moderne klassikerne. Handlingen i romanen The Caves of Steel er lagt til Jorda 3 000 år inn i framtida. Jorda er overbefolket og menneskene har blitt tvunget til å leve under stålkupler i store byer med flere titalls millioner mennesker i hver. Det betyr at rom er en luksus bare de viktigste medlemmene av samfunnet har. Dette ble kontrastert med spacers, mennesker som hadde kolonisert 50 andre planeter. Disse planetene var kraftig underbefolket og det var maskiner som gjorde alt arbeidet. Menneskene hadde mye rom å boltre seg på, og tanken på å ha fysisk kontakt med andre mennesker var motbydelig for dem. Begge samfunnene styrte mot en kollaps og tanken var at jordboere og spacers trengte hverandre.

Isolasjon er et relevant tema i dag, og ikke bare for barn som vokser opp med en diagnose. Duke University har forsket på dette, og har bl.a. funnet at amerikanerne har færre fortrolige enn de hadde for bare et par tiår siden. Det var hele 25 prosent i denne undersøkelsen fra 2006 som svarte at de ikke hadde noen de kunne diskutere viktige ting med, og over halvparten av de spurte svarte at de ikke hadde noen venner eller fortrolige utenfor den nærmeste familien.

Dette er naturligvis uheldig for de individene det gjelder, men det går i tillegg ut over samfunnet, og burde derfor bekymre myndighetene. Dete angår ikke bare USA, men er like relevant for oss. Robert Putnam skrev boka Bowling Alone: The Collapse and Revival of the American Community i 2000. Han kommer bl.a. inn på at der amerikanerne tidligere snakket om «våre barn» i betydningen lokalsamfunnets barn, snakker de fleste i dag om sine egne barn. Det er forventet at foreldrene gir sine egne barn det de trenger, mens samfunnet gjør mindre. Amerikanerne bruker i gjennomsnittet $ 670 per år på ulike aktiviteter for barna og en av fem familier bruker over $ 1 000 per barn. Det betyr at døra til det som er en viktig sosialiseringsarena i realiteten er stengt for mange barn. Det nye, mer individorienterte samfunnet fungerer for de som har penger, mens barn fra fattige familier taper i dette samfunnet.

Putnam definerer sosial kapital som summen av normer, tillit og nettverk. USA er kjent for den amerikanske drømmen, men den er egentlig død i dag. Et barn som vokser opp i en fattig familie, går på en fattig skole, har kanskje skilte og overarbeidete foreldre, har ikke de samme mulighetene til å klatre på samfunnsstigen. Det er en del som i realiteten står alene fordi de ikke har nok sosial kapital. Den amerikanske drømmen var enklere på 1950-tallet enn i dag, nettopp fordi familien og lokalmiljøet var mer inntakt enn i dag. Putnam glemmer likevel minoriterene. Han vedgår at mye har blitt bedre i USA etter krigen, bl.a. at dattera hans hadde muligheter søstrene hans ikke hadde, men at familie og lokalmiljøet, limet som holder samfunnet sammen, er i oppløsning. Det har blitt bedre for svarte amerikanere også, men USA hadde aldri det samholdet Putnam gir inntrykk av. De hadde sannsynligvis hatt det bedre i USA i dag hvis de hadde inkludert alle fra starten av.

Dette er interessant bakgrunnsinformasjon når en vurderer den tendensen noen har til å idealisere introverthet, og sågar ensomhet. Jeg er enig i at alenetid kan ha mange fordeler, men det er også en reell mulighet for at det går for langt. Jeg er enig i at mennesker er forskjellige og at noen er ukonvensjonelle. Noen trenger å være mer alene enn andre fordi det kan være vanskelig for hjernen å bearbeide sanseinntrykk. De kan bli overveldet av lyd f.eks. Det kan gjøre at en blir irritabel eller at en ikke fungerer like bra som en gjorde før det ble for mye, men jeg tror ikke det er bra for noen å være helt alene. 

Jeg må innrømme at jeg har en tendens til å bli irritert på vaner og uvaner som venner og familiemedlemmer har. Jeg tror det har en del å gjøre med at det er et miljø jeg ikke kan kontrollere. Det skjer mye uforutsigbart. Det er f eks. ikke påkrevd med samtaler om fotball, reality shows, mat og det som verre er. Det er mye jeg må forholde meg til, men det er tross alt bedre å ha venner enn å være alene. Jeg har derfor venner, men er nok en annerledes venn. Det kan kanskje føles noen ganger som at det er bedre å stenge alle stimuli ute, men det er ikke det. Jeg skal skrive et kort innlegg om det neste gang.

Ulike forventninger og forhåpninger

tokke skole

Jeg hadde som de fleste andre et håp om et godt yrkesliv. Tokke skole var arbeidsplassen min i 2008-09, men det gikk ikke helt etter planen.

Nettstedet understood.org er et godt sted å starte hvis en leter etter informasjon som kan hjelpe barn med lære eller oppmerksomhetsvansker. Det er mange nyttige artikler der, bl.a. en om seks vanlige myter om NLD.

Det var ingen overraskelser på lista:

Barn med NLD

  • sliter ikke på skolen siden de er veldig verbale
  • følger ikke med i timen
  • er bare sta
  • vokser ut av det
  • liker ikke idrett
  • prøver ikke hardt nok å få venner og passe inn

Les mer på Understood.

Jeg var 42 år da jeg i 2010 fikk diagnosen nonverbale lærevansker. Det var ikke så mye informasjon tilgjengelig, og Facebook var et naturlig sted å starte. Det er nyttig med støttegrupper og jeg oppfordrer andre til å finne noen mennesker de kan bruke som en ressurs, men jeg har litt blanda følelser til facebook grupper. Jeg var medlem av to amerikanske grupper tidligere, men har forlatt den ene og kommer sannsynligvis til å kutte ut den andre også. Jeg har ikke gjort det ennå fordi det slo meg at hvis alle tenkte sånn ville gruppa i alle fall ikke fungere, men det gjør den ikke likevel. Jeg har ikke noe utbytte av å være der, og føler ikke at jeg har noe å tilby heller siden de fleste medlemmene er opptatt av helt andre ting enn jeg er.

Det er f.eks. noen som spør de andre i gruppa om det er et tegn på NLD at de har vansker med kombinasjonslåser, skrelle tomater og det er mange som deler sin frustrasjon om at de ikke mestrer livet. Det er enkelte som klager over ting de mener universitetet eller kommunen plikter å gjøre for dem, og det dreier seg gjerne om ting de som myndige har ansvaret for selv. Det er i det minste deres oppgave å be om hjelp og å vite hvor de skal henvende seg. Det er flere som hele tida snakker om kjærlighetslivet, enten det går bra eller dårlig. Et av innleggene i dag var et bilde av to puslespillbiter, symbolet for autisme, med teksten The problem is not the person’s disability. The problem is society’s view of the person’s disability. Det er definisjonen av nevrodiversitet, noe jeg mener er en urealistisk tankegang. Nevrodiversitet er i utgangspunktet veldig positivt. Det skal få oss og andre til å tenke positivt om det å være annerledes, samtidig som nevrodiversitet sier at det er mange forskjellige utviklingsmønstre. Det er altså egentlig ingen som er utenfor normalen, og da snakker vi faktisk om en selvmotsigelse.

Tenk deg at du bytter ut en nevrologisk annerledeshet som autisme med lammelse, blindhet eller døvhet. Da vil det være diskriminerende å tilrettelegge for disse funksjonshemmingene i samfunnet, for de er jo bare litt annerledes. Det høres både urimelig og umenneskelig ut, og selv om det er lettere å fungere for mange av oss uten omfattende tilrettelegging enn det er for f.eks. rullestolbrukere, er ikke problemet utelukkende hvordan samfunnet ser på annerledesheten vår. Det er ikke alle som klarer seg i arbeidslivet uten tilrettelegging. Det kan f.eks. dreie seg om å jobbe alene eller i rolige omgivelser, eller få mer tid til å fullføre en bestemt oppgave.

Det er andre som har nytte av disse gruppene på Facebook, og jeg prøver på ingen måte å overtale noen til å forlate gruppene, men det fungerte altså ikke for meg. Jeg vil derimot oppfordre andre til å reflektere over denne interaksjonen. Det er ikke sånn at alle har alle symptomene, og det kan derfor være NLDere som forstår en del ironi, kroppsspråk og sosiale signaler. Sosial isolasjon kan bli en konsekvens hvis en ikke lykkes sosialt, men jeg synes det er viktig å prøve å motarbeide den. Det har vært en del fokus på introverthet de siste årene, ikke minst etter at Susan Cain ga ut boka Quiet: The Power of Introverts in a World That Can’t Stop Talking for fire år siden.

Jeg blir irritert og skuffet når jeg ikke lykkes. Det er ikke en god følelse når jeg blir tvunget til å erkjenne at det er noe som holder meg tilbake. Jeg er ikke sikker på om det er samfunnets vurdering av meg, eller om det er vanskene knyttet til diagnosen, men jeg opplever ofte at samme hvor hardt jeg arbeider, er det noe som hindrer meg (f.eks. at jeg arbeider seint, blir lett distrahert og er ikke god til å organisere/planlegge). Jeg prøver å ikke overfokusere på de ulike trekkene jeg har, men jeg synes det er en tendens i noen av disse støttegruppene til å lete etter vansker. Det er ikke alt som er NLD eller autisme, og siden jeg ikke fikk diagnosen før jeg var 42 år, er det noen ganger vanskelig å skille mellom diagnosen og det som er meg, de vanskene jeg ville hatt uten NLD også. En av de tingene jeg stiller spørsmål ved er introverthet. Jeg tror noen forveksler det med ensomhet eller i det minste et ønske om å være alene. Det kan imidlertid bety at en foretrekker små grupper, eller kanskje bare én person å forholde seg til. Introverthet kan generelt bli vurdert som negativt i Norge fordi vi har et stort fokus på fellesskap. Det blir derfor sett på som litt sært å foretrekke sitt eget selskap.

Jeg opplever ofte at andre blir fornærmet eller sur hvis jeg ikke går inn for å ta kontakt med dem. Det er som at de blir litt sprø når de ikke vet hva andre tenker på. Jeg faller nok innenfor definisjonen av en introvert. Det innebærer ikke at jeg alltid ønsker å være alene, og det er jeg ikke heller. Det hender jeg ikke tar kontakt med andre, selv om jeg egentlig ikke hadde hatt noe imot det, men jeg har det også bra med de få vennene jeg har. Jeg foretrekker mennesker som ikke har noe imot at jeg snakker når jeg selv ønsker det. Jeg liker å ha det rolig rundt meg, men synes også det er positivt med mennesker rundt meg, vel å merke hvis de er rolige. Det er altså to ting utenforstående bør være forsiktige med. Ikke anta at introverte er ensomme, for det har ikke nødvendigvis med sjenerthet å gjøre. En kan heller ikke anta at de ønsker å være alene, og jeg er ikke sikker på om noen innerst inne vil være helt alene. En kan kanskje takle det, men det blir en annen sak. Jeg skal i alle fall ikke dyrke en introvert livsstil fordi det er det mest behagelige.

%d bloggers like this: