RSS Feed

Vi sees i framtida

You doubt your value, don’t run from who are. C. S. Lewis

Dette har vært en litt annerledes jul. Jeg har ikke hatt noen julestemning denne gangen, noe som er høyst uvanlig for meg, men det var en god ferie likevel. Jeg har reflektert litt over hvor jeg står og hva jeg håper vil skje i 2018. Jeg jobber dessuten med to skjønnlitterære bokprosjekt, og har fått gjort en del arbeid på ett av dem i ferien.

Jeg har skrevet mye om angst og depresjon på denne bloggen, selv om dette ikke er problemområder for meg personlig. Jeg er opptatt av det fordi jeg skriver om diagnoser som har angst og depresjon som vanlige tilleggsvansker. Det kan derfor gjøre livet betydelig lettere hvis en klarer å leve med disse vanskene.

Jeg har nevnt flere ganger at film/TV og bøker har vært en god hjelp for meg i oppveksten, og det er det fremdeles. Det dreier seg noen ganger om kunnskap og erkjennelser jeg allerede har, men det er godt med påminnelser. En av seriene jeg liker å se/lese i juleferien er Narnia. Lucy ønsket å være like vakker som den eldre søstera si, Susan. Narnia var et magisk land, og Lucy fikk derfor muligheten til å oppfylle ønsket sitt gjennom en trylleformel hun oppdaget. Hun var i ferd med å miste sin egen identitet, for hvis hun hadde blitt Susan, ville det blitt som at Lucy aldri hadde eksistert. Narnia og det de opplevde der hadde aldri skjedd. Aslan, som i denne historien representerer Gud, dukket opp og minnet Lucy på at hun var verdifull i hans øyne. Hun trengte ikke forandre seg.

Rey var en av podens julegaver. To be Jedi is to face the truth, and choose. Give off light or darkness, Padawan. Be a candle, or the night.

Klassisk Jedi-visdom; To be Jedi is to face the truth, and choose. Give off light or darkness, Padawan. Be a candle, or the night.

Det er et viktig prinsipp vi kan ta lærdom av. Jeg har skrevet en del om nevrodiversitet og født i feil-kropp problematikken. Det høres i utgangspunktet positivt ut å si at autister ikke trenger å tilpasse seg. Det er alle andre som må lære å behandle annerledeshet med respekt, fordi normal fungering er et vidt begrep. Problemet er at de aller færreste ønsker å vise hensyn. Det handler ikke om mangel på kunnskap. Når jeg er skeptisk til nevrodoversitet handler det om at jeg vil ha flere muligheter, jeg vil vise at ulike strategier kan hjelpe dagens unge til å fungere i en verden som motarbeider dem. Vi kan ikke vente på at andre eventuelt skal utvikle noen sympatiske trekk.

Jeg har også sett på serien Call the Midwife i ferien. Den handler om jordmødre i Storbritannia på 1950-tallet. Landet var i ferd med å reise seg etter krigen, men det var ekstrem fattigdom og mange med traumer. De hadde ikke noe helsevesen som vi kjenner det i dag, og serien viser hvor vanskelig situasjon mange var i. Jeg husker spesielt en episode der mora i familien ikke hadde vært utendørs på 12 år. Hun hadde overlevd en konsentrasjonsleir under 2. verdenskrig, og var sterkt preget av det. Hun møtte ei jordmor i denne episoden som nettopp hadde mistet kjæresten sin i ei ulykke. Den gamle jødiske kvinnen sa da følgende:

You will feel better than this. Maybe not yet. But you will. You just keep living until you’re alive again.

Jeg tror mange opplever perioder med sorg og triste følelser. Det utvikler seg til depresjon for noen, og enkelte har episoder med depresjon gjennom hele livet. Jeg er forsiktig med å bruke ordet depresjon, og det er ikke sikkert det dreier seg om en diagnose hver gang en kjendis hevder å slite med psykiske vansker. Livet er ikke en eneste lang lykkerus, for som filmen Innsiden ut viste trenger vi alle følelsene.

Noen ganger kan vi ikke gjøre noe annet enn å være lojale mot livet. Vi følger rutinene, opprettholder livet, og før eller seinere vil vi bli takknemlige for at vi fortsatte. Jeg skrev på den engelske bloggen min i går at framtida er en spennende destinasjon. Det er et sted jeg vil oppleve. Det tror jeg alle vil, selv de kanskje har øyeblikk der dette landet virket langt unna. Les også The future is an interesting destination.

Godt nytt år!

Reklamer

Jeg velger livet

I don’t want to end up simply having visited this world. Mary Oliver

Den amerikanske julesesongen starter egentlig med Thanksgiving. Juleshoppingen starter offisielt dagen etterpå med Black Friday, og i USA er det direkte farlig å handle på denne dagen. Tilbud appellerer åpenbart til det aller verste i oss, og det er ikke uvanlig at godt voksne på jakt etter de beste tilbudsvarene går til fysisk angrep på hverandre. Dette skjer altså bare noen timer etter middagen der fokuset er på takknemlighet for det vi har. Jeg er litt i Thanksgiving modus fra den tredje torsdagen i november og resten av året. Det er lett å glømme det i løpet av travle desember, og jeg trenger derfor mange påminnelser. Den lille, nyttige tingen perspektiv er en god medhjelper.

Det er lett å bli mismodig hvis vi blir for opptatt av det livet vi tror andre har. Det hender jeg blir skuffet når jeg tenker på det jeg ikke har, og det jeg ikke har oppnådd. Jeg er f.eks. ikke er i nærheten av å eie huset jeg bor i, og i tillegg til at jeg har betalt store summer til andre huseiere, kan det være problematisk å dele et hus med andre. Jeg har derfor en sterk drøm om uavhengighet. Det hender jeg tenker på det en amerikansk blogger jeg følger kalte FOBO og FOMO eller fear of being ordinary og fear of missing out. Jeg prøver å ikke tenke så mye på det jeg ikke har eller ikke har oppnådd, men det er ikke alltid lett.

Det høres kanskje negativt ut, men jeg tenker ikke på håp som noe som nødvendigvis er behagelig. Håp er en del av julebudskapet, og når det gjelder det håpet alle har om å fungere, om å ha medgang, er det ikke sikkert at løsningen føles som veldig nyttig umiddelbart. Samme hvilke utfordringer du har og hvem/hva som er ansvarlige for at du utviklet disse vanskene, er de dine, og det er din oppgave å gjøre noe med dem. Du kan utvikle håp, men det kommer neppe gratis. Noen ganger føles det ikke godt å gjøre det rette. Du gjør det utelukkende fordi det er det rette, og da hjelper det med et perspektiv.

Bilde av ei julekrybbe gjennom et butikkvindu. Jul er håp for mange, men samme hva en tror på krever håp mye egeninnsats.

Jul er håp for mange, men samme hva en tror på krever håp mye egeninnsats.

Jeg hørte nylig om en elleve år gammel gutt i USA som kollapset på Thanksgiving. Han var tilsynelatende frisk, men hjertet stoppet uten noe forvarsel og han ligger nå i koma. Jeg leste også om en 32 år gammel mann som får hjelp av City of Hope Organisation (COHO), en organisasjon i Arkansas som hjelper hjemløse. Guttens foreldre var narkomane, men bestefaren fikk omsorgsrett for gutten og reddet han dermed ut av denne situasjonen da gutten var 13 år. Den gamle mannen fikk kreft, og mens han lå for døden tok gutten noen av medisinene hans. Ting forverret seg da bestefaren døde og gutten ble returnert til foreldrene. Han ble kort fortalt stoffmisbruker, men prøver nå å finne den vanskelige veien tilbake fra dette mørket. Jeg har også tenkt mye på de kristne i Libya, Irak, Egypt og Syria de siste årene. De blir sakte, men sikkert utryddet/fordrevet uten at noen er interessert i å hjelpe dem. Det er spesielt opprørende for oss kristne fordi religionen vår er nær knyttet til disse landene. Noen av de mest sentrale personene og stedene i Det gamle testamentet var i Syria og Irak. Det er urovekkende at kristendommen kanskje forsvinner derfra.

Historier som dette setter ting litt i perspektiv. Jeg har ikke de økonomiske musklene jeg ønsker, og har hverken fått noen telefon fra Hamar eller et av de forlagene i Oslo jeg venter å høre fra. Det er mange drømmer som har vært på vent i mange år, og der må de være på ubestemt tid. Jeg har det likevel bra. Livet er bra.

En annen amerikansk blogger jeg liker godt beskrev det nylig som å være på den andre sida av mørket. Livet hennes er bedre enn før hun fikk besøk av mørket, men hun er ikke den samme. Hun vet litt mer om hvor skjørt livet kan være, og selv om ingen av oss er superlykkelige hele tida, blir vi sannsynligvis flinkere til å leve. Jeg har håp, men det kommer ikke automatisk. Håp dreier seg om å velge det som gjør livet lettere. Du kan rett og slett velge livet. Jeg vil, som sitatet sier, være mer enn en gjest som sniker seg ubemerket gjennom livet. Jeg kan ikke bestemme alt. Motgang kommer gjerne uansett hva en velger, men en kan velge å kjempe for livet, for det som er viktig i livet. Det er positivt i mine øyne.

Den første helten

Hermey the elf og Rudolph fra en julespesial som har vært blitt vist hver jul siden 1964 på NBC. Foto: Wikimedia Commons

Hermey the elf og Rudolph fra en julespesial som har vært blitt vist hver jul siden 1964 på NBC. Foto: Wikimedia Commons

Jeg er ikke en tilhenger av å fokusere så mye på tap. Jeg prøver i alle fall å motarbeide det som kanskje føles behagelig ut i øyeblikket, men som ikke bidrar til en generell bedring over tid. Jul er en ganske god tid for meg, selv om det er mange år siden jeg hadde julestemning. Det er lett for meg å si selvsagt siden jeg ikke er i den situasjonen, men jeg håper jeg hadde klart å fokusere på noe positivt hvis jeg var alene i jula.

Har du lagt merke til at mange fokuserer på savn i jula? Maria Mena, Chris Rea, Bing Crosby, Nat King Cole and Wham har levert klassikere som er av det melankolske slaget. Nå er kanskje poenget nettopp at en ikke skal reflektere over sangtekster generelt, og kanskje aller minst julesangene, for de krever nok åndsfraværende voksne. Hvis en likevel analyserer og reflekterer over innholdet i sangene kommer vel ikke Rudolf så godt ut av det. Sangteksten til Rudolph the Red-Nosed Reindeer sier bl.a. at «all the other reindeer used to laugh and call him names. They never let poor Rudolph join in any reindeer games.» Det forandret seg først når de hadde bruk for Rudolf. Jeg vokste opp med en amerikansk tradisjon, og dukkefilmen om Rudolf fra 1964 er en klassiker.

En kan lese mye negativt ut av fortellingen hvis en ønsker. Rudolf ble mobbet og han ble oppfordret til å skjule handikappet sitt. Det var ingen som ville ha noe med Rudolf å gjøre, heller ikke julenissen, ikke før han trengte Rudolf. Det var nemlig så dårlig vær at sikten gjorde det umulig for de andre reinsdyrene å se. Jeg har sett flere innlegg med en gjennomført negativ tolkning, men det er ikke vanskelig å lese noe positivt ut av eventyret.

Rudolf var annerledes, noe som gjorde familien hans flau. Den ville først skjule den nesa som gjorde Rudolf unik fordi de trodde det ville skåne han, de ville at han skulle passe inn. Dette er en del av motivasjonen min for å holde denne bloggen gående. Jeg forstår de som ivrer for nevrodiversitet, tanken om at utviklingsforstyrrelser ikke finnes. Autisme er innenfor en naturlig variasjon i det menneskelige genomet. Det er en tanke jeg til en viss grad støtter. Autisme har nok alltid eksistert, og grunnen til at evolusjonen ikke fjernet disse trekkene er kanskje at vi trenger et visst antall autister for å produsere noen få genier. Det er imidlertid noe som gjør at vi har flere autister enn tidligere, uten at vi får flere genier. Det virker kort sagt ulogisk for meg å si at disse barna ikke trenger noen form for tilrettelegging på skolen eller i arbeidslivet. De skal ikke gjøre noe med de problemene de kan ha med allergi, kostholdet eller tilleggsvansker som depresjon og angst. Jeg mener det vil være å svikte mennesker, og samme hvor velmenende en måtte være, har jeg ikke mye forståelse for den holdningen.

Rudolf rømmer hjemmefra i eventyret, treffer på alven Hermey, som også er en outsider og et mobbeoffer fordi det er ingen som kan forstå hvorfor han drømmer om å bli en tannlege. De reiser sammen videre og kommer etter hvert til øya for defekte leker (misfits). Det er der alle lekene med en lyte ender opp, men selv julenissen visste ikke om det. De to nye kameratene redder lekene, så dette er en fortelling med et veldig tydelig tema om at samfunnet får noen til å føle seg annerledes, til å føle at de ikke passer inn. Det er kort fortalt fortellingen om et sorteringssamfunn. Det er et tema jeg har vært opptatt av hele livet, selv om det har vært en ubevisst dragning. Jeg har i tidligere innlegg skrevet om bl.a. Spock, Odo, T’Pol, Data og Worf fra Star Trek, Sherlock Holmes (f.o.f. bøkene), Anne of Green Gables, Bruno Martelli fra filmen og TV-serien Fame, filmer som Foxes og Outsiders. Rudolf er egentlig en del av det samme temaet. Historien viser både det gode og det vonde i livet, og barn helt ned til fem år vil ha få problemer med å forstå budskapet.

Dette er også en historie om vennskap, for i tillegg til Hermey har Rudolf en god venn i reinsdyrflokken. Hun godtar han som han er, selv om foreldrene henne ikke forstår hvorfor. Hun har ikke problemer med at Rudolf ikke er som noen andre. Jeg liker det budskapet, men vi må også være klar over at det krever mye i et samfunn som ikke godtar mennesker som er annerledes. Det krever en stabil selvfølelse, og det krever mye å komme dit for de som ikke er der allerede. Det er en ferd det absolutt er verdt å ta, og Rudolph the Red-Nosed Reindeer er en god helt for barn helt ned til barnehagealder. Jula handler konkret om at Jesus ble født fordi Gud ville ha oss som sin familie, men kanskje kan denne gaven også inspirere oss. Hvis en ikke lar seg insirere av det kristne budskapet kan en la seg inspirere av de tre vise menn som var villige til å følge stjerna samme hvor den ledet dem.

Kast overgriperne ut av barnerommet

Bilde av en my little pony figur. My Little Pony er en fin serie for jenter, og det er unødvendig for voksne å stjele den.

My Little Pony er en fin serie for jenter, og det er unødvendig for voksne å stjele den. Foto: Pixabay

Jeg skriver ofte mange innlegg om det samme temaet fordi det kan være vanskelig å finne den korte, presise formuleringen jeg leter etter, og jeg utvikler noen ganger et poeng gjennom flere innlegg. Det er derfor ikke uvanlig at 4-5 innlegg til sammen uttrykker det jeg mener om saken. Jeg har sagt det viktigste om #metoo, men jeg kom til å tenke på et innlegg jeg skrev for fire år siden i forbindelse med at jeg reflekterte over de gruppene metoo-kampanjen ignorerte.

Jeg fikk en del reaksjoner fra bronies da jeg skrev negativt om dette fenomenet i 2013. Jeg gleder meg over de mange unge og godt voksne menn som holder hverandres hender mens de synger Kumbaya. Jeg har ikke noe problem med at mennesker respekterer hverandre, men det er kanskje det motsatte vi snakker om her. My Little Pony ble skapt for jenter opp til 12 år, og det er sikkert noen som fortsetter inn i tenårene hvis dette var en viktig del av barndommen. Det er ikke lett å akseptere at barndommen er over, samtidig som jeg forstår ønsket om å holde fast på noe trygt og uskyldig. Når menn går inn i dette universet tar de egentlig over det som har vært en trygg verden for jenter i alderen 2-12 år. Det er ikke noen bilder jeg vil ha på netthinna, men det finnes en del eksempler på nettsteder som har korrumpert det som var ment for barn. Det bør ikke være greit for noen. Det finnes f.eks. fan-tegninger som jeg mener er veldig upassende for barn, bl.a. av Lil Miss Rarity. Ordboka Urban Dictionary definerer ordet clopping som onanering mens en ser på My Little Pony porno. Jeg visste ikke at det fantes noe så sykt, men det gjør det åpenbart.

Tittelen på bloggen Ask Princess Molestia sier det meste uten at en har sett denne parodien. En 17 år gammel jente ledet en kampanje for å få den fjernet fra nettstedet Tumblr, noe som fikk en rekke bronies til å gå til motangrrep. De fant hjemmeadressa hennes og offentliggjorde den på nettet. Hun fikk deretter mange drapstrusler. De som protesterte på fjerningen av parodien mente den var godt innenfor ytringsfrihetens grenser, og mente tydeligvis at de hadde rett til å angripe en av sine egne. Det er temmelig morbid når porno og overgrep flytter inn på barnerommet, når noen mener at det er innenfor det vi bør tolerere. Det viser at denne bevegelsen har ei mørk side og at vi bør la barn få ha sine serier alene.

Jeg har alltid vært skeptisk til menn som blir tiltrukket av barn og det som hører til barndommen, men når det faktisk er en del bronies som angriper barn, samtidig som de korrumperer My Little Pony kan jeg ikke respektere denne trenden. Jeg kan ikke lenger se den som noe uskyldig som bare ungdommer på autismespekteret finner glede i. Det er ikke autistene som er problemet, men hele trenden er sjokkerende når medlemmer ikke kan gjenkjenne elementer som ikke har noe med de verdiene de hevder at bronies handler om.

Det virker som at vi er på vei mot et samfunn der alt er lovlig. En av Hollywoods barnestjerner på 1980-tallet, Corey Feldman, har de siste månedene prøvd å samle inn penger som han vil bruke på en dokumentar-film om pedofili i filmbransjen. Han ble seksuelt utnyttet selv, men han blir stort sett ignorert når han snakker om dette i dag. Jeg mener det er flere trender som trekker i feil retning. Jeg har sett flere avisartikler de siste årene der fagfolk innen psykiatrien har diskutert animert barnepornografi, og konklusjonen er ofte at dette bør være tillatt siden det ikke er noen barn involvert. Jeg så et liknende argument forleden, og da dreide det seg om sexbots, som forventes å bli en realitet snart. Det var en mann som foreslo å lage roboter som så ut som barn, og tanken var at dette ville hindre overgrep. Jeg vil likevel hevde at begge disse eksemplene oppmuntrer til selve handlingen, og at de legitimiserer det som bør være forbudt.

Det er på samme måte noen som mener jeg overreagerer når jeg kaller en seksualisering av barn og barns lek som creepy. Jeg kjenner ikke til det, men det hadde ikke overrasket hvis det var noe tilsvarende for Scooby Doo, The Powerpuff Girls, The Flintstones, Pokémon etc. For å sette dette på spissen tenk deg følgende situasjon. En mann i 40-årene begynner å leke med barna dine, og det forventes at du som en tolerant person synes det bare er fint at mennesker i alle aldre kan forenes gjennom en felles interesse. Hva mener du om at barn og godt voksne menn leker sammen, og at det bare er oss utenforstående som ikke forstår dem? I disse #metoo-tider bør det dessuten være et paradoks at en kultur som allerede er overveldende mannsdominert ikke kan la jentene ha det som kanskje er den største suksessen innen animasjon spesielt rettet mot unge jenter. Gutter og menn krever denne serien, noe jeg mener er unødvendig.

Vi trenger et bedre pensum

Bilde av teksten barn er bra fra en undergang. Etter en god barndom kan en starte voksenlivet med ei verktøykasse som vil gjøre det lettere å fungere som voksen.

Etter en god barndom kan en starte voksenlivet med ei verktøykasse som vil gjøre det lettere å fungere.

Det er noen ganger det en debatt ikke har som er det mest interessante. De som ikke er tilstede er kanskje det mest påfallende når vi snakker om #metoo. Det er ikke det at jeg ikke har sympati for funksjonsfriske kvinner som kan kjempe sine egne slag, og jeg anerkjenner at noen felt er spesielt hensynsløse (som journalistikk), men det interessant at ingen fokuserer på vold, overgep og trakassering rettet mot mennesker med en diagnose.

Jeg gjorde litt research i forbindelse med innlegget Autisme og overgrep i fjor sommer. Jeg viste i den teksten til en liten kanadisk studie som konkluderte med at sannsynligheten er større for at mennesker med en autismespektertilstand skal bli utsatt for seksuelle overgrep. De spurte i den studien 95 voksne om de hadde blitt voldtatt, tvunget til å ha sex eller på noen annen måte utnyttet seksuelt, og hele 74 svarte ja. Det tilsvarer 78 prosent, som er mye høyere enn den generelle befolkningen. Les mer på Medical Daily.

Det er ei ny undergruppe som har fått mer oppmerksomhet de siste årene, kvinner som fikk en autismespekterdiagnose som voksne. En studie basert på intervjuer med 14 kvinner som fikk diagnosen som voksne har ikke sett på overgrep spesifikt, men det kanskje mest sjokkerende som kom fram i intervjuene var at 9 av de 14 kvinnene som deltok i studien hadde blitt voldtatt, og halvparten av disse overgrepene hadde skjedd i et forhold. De ble sannsynligvis manipulert fordi de beskrev sex som noe de følte seg forpliktet til, og resultatet ble ofte at de hadde sex med partneren selv om de ikke ønsket det. Les mer på U.S. National Library of Medicine.

Dette er ikke overraskende, for vi snakker om mennesker som er mer tilbøyelige enn andre til å gjøre det de kan for å unngå konflikt, og det er ikke alle som ser forskjell på gode og dårlige venner. Bloggen Emma’s Hope Book argumenterer i innlegget Trauma and Autism for at konsekvensene kan bli mye større for en autistisk hjerne som opplever traumer. Hun har nok et et poeng, for det er ingen tvil om at autister kan være spesielt følsomme for visse typer stimuli, men jeg vet ikke om det er så enkelt likevel. Jeg har tidligere skrevet om forskjellen mellom de to engelske ordene isolate og insulate. Begge betyr å isolere, men mens det første kan være negativt fordi isolasjon fra andre mennesker kan være skadelig, betyr det andre at en isolerer seg fra noe skadelig uten at en nødvendigvis fysisk fjerner seg fra mennesker. En trenger altså ikke flytte til ei hytte i Finnskogen e.l. for isolere eller beskytte seg mot deler av bysamfunnet.

Self-advocacy har vært et stort poeng for meg. Det handler om å lære barn til å være sin egen advokat, sin egen forskjemper, for de kan ikke vente at noen andre skal ta opp den rollen foreldrene har hatt. Nevrodiversitet er en vakker tanke, men respekt kommer ikke gratis. Vi må derfor kunne gjenkjenne mobbing, trakassering, manipulasjon, overgrep, og ikke minst vite hva vi skal gjøre med det. Vi må være klar over at overgripere er tiltrukket av situasjoner som gir dem muligheter til å ha makt over mennesker, og et forhold til en person med en autismespektertilstand er en mulighet, med mindre de vet å sette grenser.

En av de tingene den kanadiske studien foreslo var bedre seksualundervisning, for det er mye ungdommer på autismespekteret ikke får med seg. Det er viktig at foreldre starter tidlig med samtaler om grensesetting, og en må være være veldig bokstavelig med disse barna. Det er ikke nok å si at sex ikke er tillatt, for hvis en tenker at sex er noe som foregår i senga eller uten klær, kan en bli voldtatt uten at en egentlig forstod hva som skjedde. Hvis en sier at kyssing, og ingenting annet, er i orden må en også poengtere at en må stoppe ei hånd som prøver å tvinge seg under klærne. De må også være klar over at det er lov å si nei, inkludert til sin egen partner.

Det er som jeg har skrevet mange ganger på denne bloggen en vakker tanke når mange snakker om at autisme er innenfor en naturlig variasjon i det menneskelige genomet. Da snakker de barna ut av søkelyset til PPT og BUP, men det forandrer likevel ikke på det faktum at mennesker på autismespekteret har noen utfordringer. Vi kan kalle det nevrodiversitet, men vi kan ikke late som at disse barna ikke trenger mer støtte enn andre. Vi må altså forberede barna på at verden faktisk ikke kommer til å være rettferdig. Det er ikke mange arbeidsgivere, faktisk ingen, som ruller ut den røde løperen, og ønsker autister velkommen, mens de avviser nevrotypiske søkere. Pensum for disse barna må være langt mer omfattende enn for andre.

Jeg har, som jeg nevnte innledningvis, sympati for kvinner som har blitt ofre for trakassering, men jeg kan ikke nekte for at jeg har mer sympati for autister fordi det er ingen som lytter til dem. Jeg har flere ganger oppfordret Erna Solberg til å ta opp de samme emnene jeg skriver om på denne bloggen, og hvis hun nevner #metoo i nyttårstalen er det en ny mulighet til å vise at hun ser oss. Hva betyr #metoo for autister, NLDere, psykisk utviklingshemmede, mennesker med psykisk sykdom? Hva betyr disse menneskene for Norge? Hvem er advokatene deres og hvem hjelper dem til å bli sine egne advokater? 

Ta ansvar selv

Jeg er kristen, men jeg er opptatt av at mennesker må ta ansvar. Det er mange som liker å henvise til 2. mosebok kapittel 34 enten de er kristne eller ateister: «Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. For fedrenes synd straffer han barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsedd.»

Dette er en vanlig tolkning, men den engelske oversettelsen sier at farens urett eller synder (iniquity) vil besøke barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsledd. Jeg tror det er poenget, at vi må ta ansvar for at våre handlinger kan ramme andre. Det er ikke Gud som gjør dette, for det vi gjør kan forplante seg, og det er vårt ansvar. Jeg er altså ikke enig i det kristne fokuset på at det ikke betyr så mye hva vi gjør siden vi ikke trenger å bevise at vi fortjener en plass i himmelen. Det vi gjør betyr noe for andre. De norske nazistene under krigen var et ekstremt eksempel på det, for det var mange som måtte lide for det foreldrene hadde gjort. Det var ikke rettferdig, men det er sånn vi mennesker er. Vi klarer ikke å plassere ansvaret der det hører hjemme, og vi krever ofte noe helt annet av andre enn av oss selv.

Jeg skrev nylig om #metoo i innlegget Hva betyr #metoo for meg? Det er et annet eksempel på det samme, og det er egentlig Newtons tredje lov i overført betydning vi snakker om. Den sier at når en kraft virker på et legeme vil dette svare med en like stor kraft i motsatt retning. En aksjon vil altså føre til en like stor motreaksjon, og det er kanskje det vi ser for tiden. Vi hadde ikke sett denne heksejakten hvis vi ikke hadde menn som Weinstein. Dette hadde heller ikke utartet seg hvis samfunnet var mer opptatt av å stoppe disse forbrytelsene.

Jeg har vært opptatt av toleranse og akseptering. Det siste er ikke minst relevant i autismesammenheng, og det er internasjonalt stort fokus på april som autism acceptance month. Jeg har en følelse av at både akseptering og toleranse er misforståtte begrep. Jeg oppdaget nylig bloggeren Amythest og hun beskrev det ganske treffende:

You have to watch out for tolerance. It’s not love or understanding that most of us learn for people who are different, it’s tolerance. Not how to accept, but how to put-up-with. There is no love in tolerance. Tolerance is inequality. Tolerance says, «Who you are is different and wrong, but I, as the right majority, will conditionally allow your unpleasant existence to go on.» Acceptance says «Who you are is a valuable, precious human being who deserves the same rights and opportunities as anyone else.» Les mer.

Jeg forstår hva bloggeren mener, selv om hun overdriver dette ganske mye. Toleranse dreier seg om å tåle eller tillate at andre er annerledes, og at andre har andre meninger enn en har selv. Hun har rett i at toleranse også signaliserer sterk uenighet, men vi kan ikke kreve mer enn at andre følger reglene. Akseptering har mer med å omfavne noe/noen, og da kan en sågar snakke om kjærlighet. Det er dermed grenser for hvor langt denne holdningen bør strekke seg. Jeg er forpliktet til å kreve det samme av andre som jeg forventer selv, som hovedsakelig betyr at alle har en verdi som menneske. Bibelen omtaler det som å hate synd, men å elske synderen. Vi trenger ikke akseptere alt for å kunne inkludere mennesker i samfunnet.

Den siterte bloggeren kommer fra Canada, og myndighetene der har vedtatt en lov som gir ofre rett til å saksøke deg hvis du bruker feil pronomen når du snakker med dem. Det kan bety at noen blir fornærmet hvis du sier han eller hun, mens andre kanskje blir like fornærmet av et kjønnsnøytralt ord. Jeg kan ikke nekte for at jeg har problemer med å forstå «født i feil kropp-problematikken» når det ikke har med en hormonell ubalanse å gjøre, men jeg kan likevel tolerere det. Jeg kan behandle disse med respekt og vise at de har et menneskeverd, men om jeg strekker det så langt som til at jeg aksepterer det er en annen sak. Jeg hadde kanskje tenkt annerledes om dette hvis det ble nært og personlig, men uten dette nære forholdet kan jeg ikke tenke på temaet uten å tenke på den logiske konsekvensen.

Jeg har hørt om flere tilfeller der barn skiftet identitet etter at de så en dokumetar, og barn helt ned til seks år som hevdet at de ble født i feil kropp. De har altså skiftet navn og klesstil, mens de ellers har den kroppen de ble født med. Barn blir nå brukt som beviser på hvor mye bedre livet blir ved å omdefinere seg selv, men jeg lurer på hvordan dette fungerer uten terapi. Det har nok ikke blitt forsket så mye på dette, men jeg har lest noen artikler som viser til en høyere dødelighet og flere selvmordsforsøk blant mennesker som har skiftet kjønnsidentitet sammenliknet med resten av befolkningen. Det skal også være anekdotisk informasjon som tyder på at transmiljøet har en høyere risiko for kreft. En studie fra Berkeley sier kanskje det opplagte, at barn og ungdoms hjerner ikke er ferdigutviklet. En konsekvens av det er at ungdom er mer tilbøyelige til å ta en risiko, altså handle basert på mangefull informasjon. Da bør vi være ekstra forsiktige med å oppmuntre til avgjørelser som kan få negative konsekvenser for resten av livet.

Vi kan ikke ha et samfunn med ulike religioner, etniske grupper, seksuelle legninger og ikke minst mennesker med ulik fungering i arbeidslivet uten en stor porsjon toleranse. Jeg tenker likevel på konsekvensene. Enhver handling har en sekvens med logiske utfall, og en kan senere tenke tilbake og se sammenhengen. Jeg lurer på om vi vil se det på mange områder fordi vi tror at toleranse og akseptering er langt mer enn det burde være. En kan spørre seg om vi gjorde barnet noen tjenester hvis vi var mer opptatt av toleranse enn barnets selvfølelse.

Hvis en skal ha det bra må en akseptere seg selv, og hvis en klarer det, hvis en har en sterk og stabil selvfølelse, betyr det mindre hva andre mener om deg. Det finnes ingen lettvinte løsninger, men det er urovekkende mange som ser ut til å mene at en umiddelbar omdefinering, enten det dreier seg om autisme/nevrodiversitet, kjønnsidentitet eller seksuell legning, er en rask løsning. Jeg tror ikke statistikken støtter den tanken.

Tilleggsvansker

There are two primary decisions in life: to accept conditions as they exist, or accept the responsibility for changing them.
Denis Waitley

Jeg har skrevet om ballett i det siste fordi jeg mener det kan være en del av et omfattende regime der en utvikler hjernens kognitive ferdigheter og evne til å takle nye situasjoner. Les om det i En ny tilnærming til behandling. Jeg har også skrevet mye om komorbide lidelser uten egentlig å si så mye om veien ut, i alle fall ikke direkte. Jeg har bl.a. vært inne på at det er lurt å utnytte spesialinteressene sine, hvis en har noen. En klubb er en god anledning til å være sosial sammen med mennesker som er der av samme grunn.

Depresjon er en vanlig tilleggsvanske. Det er vanskelig for utenforstående å sette seg inn i hvordan depresjon føles, men forfatteren J. K. Rowling gjorde ikke et dårlig forsøk med Harry Potter-bøkene. Ron Weasley sa etter møtet med dementorene at han kjente seg nummen, og at det kjentes som at han aldri kom til å føle glede igjen. Alt var bokstavelig talt håpløst, men på et eller annet tidspunkt må en ta et valg. Jeg er ikke begeistret for de som sier at vi velger å være syke eller at vi velger den motgangen som kanskje er kilden til mye av den triste sinnsstemningen. Det er gjerne en anklage som kommer hvis behandlingen ikke virker. Det er ikke noe vi kan styre, men jeg tror likevel vi kommer til et tidspunkt der håpet kan hjelpe oss. Håp er ikke en følelse eller inspirasjon vi nødvendigvis må sitte passivt og vente på. Håp er til en viss grad en beslutning.

Illustrasjonsfoto fra Lotheparken. Filmen Inside Out viste oss at vi trenger en viss dose av alle følelsene, men det skal ikke se mørkt ut.

Illustrasjonsfoto fra Lotheparken. Filmen Inside Out viste oss at vi trenger en viss dose av alle følelsene, men det skal ikke se mørkt ut.

Jeg henter hjelp og inspirasjon fra ulike kilder. Jeg husker en historieprofessor på universitetet i Little Rock, Arkansas som snakket om arbeid som en hjelp. Det hadde hjulpet etter at kona hans døde, og han nevnte dette i forbindelse med 9/11, som hadde skjedd bare noen dager tidligere. Den katolske bloggeren Under Reconstruction skrev innlegget Hope is not an emotion i april 2016, og der kommer hun bl.a. inn på at håp er en forpliktelse. Det betyr at det ikke trenger å føles godt. En kan føle livet som ganske håpløst, men likevel forplikte seg til å prøve, og kjenne et voksende håp om at en kan få mer ut av livet.

Det er som med meg og lesing. Jeg liker å lese, men det har alltid vært en utfordring. Det har alltid vært arbeidskrevende, og jeg leser derfor veldig seint. Jeg kan imidlertid i gode perioder sitte med ei bok i timesvis, og da hjelper tålmodigheten min meg med å kommer gjennom ei bok ganske raskt, mens jeg i andre perioder bruker flere måneder på ei bok. Da orker jeg ikke å lese. Jeg er inne i en periode nå der jeg må tvinge meg selv til å lese. Tvang høres ikke spesielt behagelig ut, men det virker. Jeg har glede av den boka jeg holder på med, men jeg må altså tvinge meg selv til å fortsette. Resultatet blir at jeg har det bedre enn jeg ville hatt det uten boka, selv om det altså innebærer en viss porsjon disiplin. Det er fordi jeg lever meg inn i historiene og det er som at jeg lever i en annen verden mens disse romanfigurene følger meg. De følger meg også i lang tid etter at jeg har lest boka ferdig, og de blir på en måte mer levende enn historier fortalt gjennom film og TV.

Det er både gode og dårlige nyheter. Du kommer til å bli bedre, men det er store muligheter for at du blir dårligere også. Det som kan utgjøre en forskjell er å lære å leve med utfordringene, lære å takle livet, noe alle må gjøre enten de har en diagnose eller ikke. Jeg mener med det at det ikke finnes noen magisk kur, og det er derfor rettere å snakke om recovery eller bedringsprosesser enn en kur, men det er vanskelig å holde på en stabil selvfølelse. Det krever mye arbeid og alle opplever perioder der de tviler på seg selv, men det hjelper å kjempe for livet. Jeg har tidligere kalt det for å være lojal mot livet, og det er det jeg tror håp er.

Bloggerne Under Reconstruction og Ren Warom har ikke vært aktive på ei stund. Det er formodentlig et godt tegn for Ren Warom i alle fall, for hun fokuserer på forfatterkarrieren sin. Hun brukte bloggen hovedsakelig til to serier, bokanmeldelser og Mental Health Monday (MHM). Hovedpoenget hennes var at det ikke finnes noen perfekt tilstand som kan romme alle. Det som er normalt er den tilstanden der du kan fungere best. Hun skrev mye om recovery, noe som betyr at en ikke blir frisk på kort tid eller en gang for alle. Det er en lang prosess, og den går ut på at en finner tilbake til den personen en var, for psykisk sykdom betyr på en måte at en har mistet seg selv litt.

Jeg prøver også å rette tankene utover, for selv om recovery er et ukjent landskap og kanskje litt skremmende, vil en tjene på å utforske det ukjente. Jeg er ikke så begeistret for de vanlige positiv tenkning-rådene. Det er bl.a. noen som sier at menesker har suksess fordi de tenkte det først, og de som sliter med motgang tenker på ubetalte regninger og andre ting de sliter med. Jeg er enig i at at jeg har et ansvar for min egen helse, men det er ikke veldig konstruktivt å legge en større byrde på skuldrene til de som har nok av dem. Håp dreier seg om å lete etter løsninger, finne den veien som virker for deg, og det starter kanskje med å tillate seg å være syk og passiv i en periode.

Deretter kan en lete etter den rette stien. Det jeg prøver å si i dette innlegget er at det er bra å rette blikket utover. Professoren i Arkansas brukte arbeid, mens religion og ansvar for egen recovery er viktig for katolikken bak bloggen Under Reconstruction. Jeg har en familie og får mye gratishjelp gjennom å være en far og ektemann. Det hjelper meg å vite at jeg må fokusere på de to andre i familien, og at jeg må arbeide for å fungere godt nok til å klare det. Jeg får også mye hjelp gjennom å skrive og lese, ikke bare fordi dette får fokuset over på andre personer og ting, men også fordi det hjelper meg til å reflektere over ulike utfordringer.

Ren Waroms blogg

Under Reconstruction

En ny tilnærming til behandling

Pingvinene fra en mobilvideo fra forestillingen En fugledrøm/flaks

Pingvinene fra en mobilvideo fra forestillingen En fugledrøm/flaks

Desember betyr som jeg nevnte i Ballett som styrketrening for hjernen dans for meg. Det er ikke så lett å få meg i julestemning lenger, men jeg blir veldig engasjert av å se dattera mi danse. Kick Dansestudios juleforestilling betyr noen hektiske dager med 4-5 øvelser i det vanlige øvingslokalet den siste uka og et par i Festiviteten. Det avsluttes med generalprøve og premiere på mandag, og to forestillinger på tirsdag. Det var ei mor som jeg tror oppsummerte alle foreldrenes takknemlighet på Facebook seint tirsdag kveld:

Tusen takk for noen fantastiske dager med dansemagi! Jeg har ei lita flamingojente som har storkost seg og ser opp til de flotte danserne ved Kick Dansestudio. Gratulerer så mye til Ruth Aspaas Kvinnesland og Karoline Aspaas Kvinnesland (eierne av Kick Dansestudio).

Temaet for FLAKS/en fugledrøm var fugler, og forestillingen hadde en gutt som en rød tråd. Han hadde ulike drømmer om fugler, noen behagelige, men også noen skremmende. Jeg har sett barn med diagnoser i disse forestillingene, noe som viser hva de kan klare. En skulle tro at ballett var spesielt krevende. Det krever et fokus over lang tid, og det er mange forstyrrende elementer. Danserne beveger seg noen ganger i et komplisert mønster mens det gjerne er lite eller mye/skiftende lys. Det ser ut for meg som at det er lett å miste oversikten og vite hvor en skal. De må vise i mange øvelser og forestillinger at de kan klare dette, og det gjør de. Jeg satt bak scenen sammen kona mi under generalprøve og to av forestillingene, mens vi så den siste forestillingen som publikum i salen. Vi gjør det på denne måten hvert år og det er like fascinerende hver gang. Det er fullstendig kaos bak scenen, men det synlige resultatet har så langt vært en perfekt produksjon.

Det overrasker meg ikke at forskningen viser til dans som medisin og trening for hjernen. Det er noe som kan hjelpe enten en har autisme, ADHD, depresjon eller av andre grunner har kognitive vansker. Det er en påminnelse om at behandling/tiltak er mer enn medisiner og spesialpedagogikk. Enten en snakker om behandling, tiltak eller forebygging  bør vi velge det som fungerer. Vi trenger tiltak som hindrer en forverring av eksisterende eller utvikling av nye vansker. Angst, depresjon og ADHD er vanlige tilleggsvansker for de som har autisme eller NLD, men vi har oppnådd mye hvis vi bare reduserer tilleggsvanskene. Det gjør det lettere å fungere med hoveddiagnosen.

Dans alene er selvsagt ikke nok, men det er en del av et større bilde der en tenker nytt om hva behandling er. Vi bruker også kosthold bevisst, og forskningen støtter oss i tanken om at det er en forbindelse mellom magen og hjernen. En kan f.eks. ha en betennelse i kroppen som ikke nødvendigvis er forårsaket av maten, men det er ingen tvil om at det er mat som fremmer betennelse og mat som demper betennelse. Det er ifølge en artikkel på forskning.no en rekke studier som viser til at tarmbakterier kan påvirke hjernen.

Jeg mener dette viser at det er viktig å tenke alternativt. En må være klar over at de offisielle kostholdsrådene er veldig generelle og bare en anbefaling. Jeg snakket med en hjertespesialist en gang som hevdet at fastlegene ikke kunne nok om ernæring. Det er det inntrykket jeg sitter igjen med også, og selv om det finnes unntak, er en god del av fastlegene mest opptatt av skolemedisin. De av oss som sliter med helsa har oppdaget at det er mye mat som kan gjøre hverdagen lettere. Jeg tror det kan lønne seg å være åpen for den muligheten at det er noe med en moderne livsstil som forverrer situasjonen for mange. Vi kan kan ha genetisk predisposisjon som gjør autisme eller ADHD mer sannsynlig, men det betyr ikke at vi ikke har noe kontroll over hvordan disse tilstandene utvikler seg. Vi har mer kontroll og ansvar enn mange vil innrømme, og det bør gi oss selvtillit til å handle.

Jeg er ikke en motstander av medisiner, men jeg er skeptisk til tanken om at medisiner er det første og eneste valget, som i realiteten betyr at en har én mulighet og ingen alternativer. Jeg jobbet tidigere som lærer og har sett hvor stor tillit mange har til Ritalin og andre såkalt sinnsendrende medisiner. Siden ingen vurderer alternative behandlingsformer blir disse tunge medisinene anbefalt også for veldig milde ADHD-tilfeller, som kanskje er mer autisme eller NLD enn ADHD. Det er nemlig en del overlapping mellom disse tre diagnosene. En annen ting er om medisiner er det mest effektive i alle tilfellene, for noen studier konkluderer faktisk med at medisiner som Ritalin og Adderall hemmer de kognitive egenskapene. De gjør kanskje elevene roligere uten at de egentlig utvikler hjernen, og da kan en spørre seg hvor mye videre en har kommet. Noen tilfeller er så alvorlige at medisin er den eneste muligheten, men det gjelder ikke alle.

Jeg mener kort sagt at vi trenger en helt ny holdning til tiltak. Det er lite formålstjenlig å si at behandling er unødvendig siden det ikke feiler autister og andre noe. Det er heller ikke bedre å tenke at hvis det ikke finnes medisiner må en klare seg uten noen form for behandling. Det finnes behandling, men den er krevende. Dans er et av alternativene og det finnes ikke vakrere behandling. Jeg gleder meg i desember over å se de utrolige ferdighetene til mange barn i Kick Dansestudios fantastiske juleforestilling. Barn der lærer ikke bare dans; de lærer ferdigheter for livet.

Hva betyr #metoo for meg?

Bilde av en munn lukket med stifter. Det er mange tause ofre i arbeidslivet, men #metoo representerer de færreste. Illustrasjon: Pixabay

Det er mange tause ofre i arbeidslivet, men #metoo representerer de færreste. Bilde: Pixabay

Sigrid Hvidsten, journalist i Dagbladet, skrev en kommentar i dagens nettutgave der hun applauderte det faktum at #metoo-kampanjen har fått en del veteraner ut av arbeidslivet, og sendt klare meldinger om at det som ble godtatt for 25 år siden er avskjedigelsesgrunn i dag. Hvidsten mener vi nærmer oss kampanjens ytterste konsekvens, at det ikke lenger gjelder bare kvinner, men alle arbeidstakere, i alle arbeidssituasjoner, i alle bransjer.

Det er flott hvis vi får et arbeidsmarked som respekterer alle, som gir alle rett til å gå på jobb uten at de blir redusert til kjønn, legning eller en diagnose. Det er noe alle fortjener, men hvor realistisk er det at en trend på sosiale medier rydder opp i gammelt grums? Det kan være forskjell på diskriminering i juridisk forstand og en subjektiv opplevelse av å bli diskriminert. Vi lever i et stadig mer sexfiksert samfunn, og jeg har selv opplevd at veilederne på en attføringsbedrift hadde et språk som sannsynligvis var langt mer seksuelt enn det Davy Wathne gjorde seg skyldig i. Det blir antatt at rundt en prosent av befolkningen er aseksuelle, og det er ifølge noen undersøkelser så mange som en fjerdedel som svarer at de har problemer med å kjenne seksuell lyst. Jeg vil tro at de opplever mye i samfunnet som vanskelig.

Jeg bruker bare seksuell legning som et eksempel, men poenget er at det er vanskelig for mange, for Norge er ikke et lett samfunn å skille se ut i. Det er politisk korrekt å varsle med emneknaggen metoo nå, men mye av det som kommer fram er ikke beviselig diskriminering eller trakassering. Vi har sett en god del saker fra film og TV der en skuespiller ble sparket etter noen anklager, som i enkelte tilfeller kanskje/kanskje ikke var innenfor definisjonen av diskriminering, og ofte ikke et lovbrudd. Nå vet vi ikke hele sannheten, og det er mulig at disse mennene tilsynelatende gir seg uten kamp fordi det er et mønster vi ikke kjenner til, men resultatet av en kampanje som sklir ut i noe vagt, sågar i falske anklager, kan bli at situasjonen forverres for kvinner. Dette kan i verste fall føre til at kvinner ikke blir tatt alvorlig, og at menn vil vegre seg for å ansette kvinner. 

En annen ting er om de gamle grinebiterne er predatorer som velger seg ut individer eller grupper de kan ramme. Jeg har hatt overordnete som har vært veldig direkte og røffe i stilen, og de hadde ikke evnen til å tilpasse tonen etter hvem de snakket til. Jeg ble veldig lei meg da jeg opplevde dette som 19-åring, men har i etterkant tenkt at disse formennene var lite fleksible, men ellers rettferdige siden alle måtte tåle denne behandlingen. Hvis de behandler alle likt kan en da snakke om diskriminering? Disse folkene blir ofte mislikt, og jeg vet hvordan det er å være den minst populære, bortsett fra at arbeidsgiverne mine ikke hadde noen saklig begrunnelse.

Jeg opplever allerede at det er vanskelig for arbeidstakere med en diagnose. Mennesker med en autismespektertilstand eller NLD kan være sårbare for trakassering. De kan for det første slite med seinvirkninger av mobbing fra barndommen. Det kan være psykiske virkninger som ensomhet, frykt, angst, depresjon, sinne og somatiske virkninger som hodepine, søvnforstyrrelser, kvalme og rygg eller magesmerter. Særtrekkene mennesker med disse  diagnosene har kan også føre til mobbing i arbeidslivet, og dette er grunnen til at jeg har hatt vanskelig for å godta det positive synet mange har på annerledeshet. Det blir lagt vekk på at det er flott med f.eks. Asberger syndrom fordi det er en forventning om at samfunnet godtar oss. Jeg har ikke sett så mye til det, og når jeg blir kontaktet av lesere av denne bloggen er det ofte fra foreldre som har den samme erfaringen med sine barn.

Det er som nevnt allerede vanskelig med en diagnose på arbeidsmarkedet, og om det kanskje ikke blir verre, tror jeg faktisk at en #metoo-kampanje ute av kurs kan gjøre det vanskeligere å vinne gehør for de som arbeider for et mer rettferdig arbeidsliv for andre grupper enn kvinner. Det hjelper kanskje å få 25 år gamle holdninger ut av arbeidslivet, men i stedet for at det blir starten på et nytt og bedre liv, kan det fort bli mye av de samme. Det blir gjerne sagt at stereotyper kan forandre seg, mens fordommer mottsetter seg forandring. Det er dermed en mer lukket holdning, men jeg vil si at begge er like stabile og like negative.

#metoo startet for ti år siden, og selv om den fikk fornyet energi da skuespilleren Alyssa Milano tvitret en oppfordring, er det foreløpig lite som tyder på at kampanjen vil bidra til positive forandringer. Det er foreløpig ingen som har tatt initiativ til å definere målet og skissere en plan for veien videre. Det er lett å si at det er en «ukultur i organisasjonen», men denne ukulturen vil ikke forandre seg uten tvang. Det må være klare definisjoner og regler. Hva skal sanksjonen være hvis en har et språk andre opplever som trakasserende eller hvis en beføler en kollega? Hvis dette blir mer konkret og forpliktende kan en begynne å snakke om at dette bare er starten, at det neste steget blir å gjøre det mulig oss andre å arbeide uten å bli trakassert også. Jeg er kanskje for negativ. Jeg er kanskje en gammel grinebiter selv, men etter en del erfaringer fra arbeidslivet og etter å ha lest og hørt en del om andres erfaringer er det vanskelig å hevde at nordmenn er åpne for å forandre holdningene sine, og det har ingenting med hvor de er på karrierestigen. Jeg kjenner ikke detaljene bak Davy Wathne-saken, men det føles ubehagelig kjent ut når noen snakker om å presse mennesker ut av arbeidslivet. 

Ballett som styrketrening for hjernen

Fra en mobilvideo jeg tok fra prøvene. Dette er storkene.

Fra en mobilvideo jeg tok fra prøvene. Dette er storkene.

Tenk deg at en danseinstruktør som skal undervise eller trene en skokk unger har blitt fortalt at noen av dem har NLD, autisme, ADHD og komorbide lidelser som angst og depresjon. En uerfaren instruktør vil kanskje fryktet det verste, for hva hvis en av dem får et ukontrollerbart raserianfall eller begynner å grine? Hvor mye kan en forvente?

Det er faktisk mye som tyder på at dans er noe av det beste barn med disse utfordringene kan drive med. Fysisk aktivitet har mange positive ringvirkninger, men dans er kanskje den beste medisinen for alt fra ADHD til depresjon. Dette er det tredje året jeg skriver om dans i desember fordi dattera mi danser ballett. Kick Dansestudio har en juleforestilling hvert år og jeg er derfor høyt oppe etter å ha sett resultatet av det hun har jobbet med hele høsten.

Jeg har tidligere fokusert på dans som en sosial aktivitet, og det faktum at dans utfordrer og utvikler hjernen, men studier viser også til at dans reduserer psykiatriske symptomer. Jeg er ikke en motstander av medisiner, men jeg er en motstander av unødvendige medisiner. Spesielt den typen som ikke virker. Det har de siste årene vært en del forskning på tidligere studier, såkalt metaforskning. Det er urovekkende mange som viser et nedslående resultat, for publikasjonsskjevhet er et stort problem i legemiddelindsustrien. Det betyr at negative resultater ikke blir publisert, med det resultatet at legene egentlig ikke kan føle seg trygge på at de har den informasjonen de trenger. Nye medisiner blir dessuten ofte sammenliknet med placebo, selv om det interessante er hvordan den nye medisinen fungerer sammenliknet med det beste som allerede er på markedet.

Dans fører nok ikke til at dysfunksjonen forsvinner helt, men det er mye som tyder på at denne medisinen er noe av det beste innen forebygging for en rekke tilstander. Det heter nevroplastisitet på fint, mens vi i et mer daglidags språk kaller det hjernens evne til å tilpasse seg nye situasjoner. Dette skjer ved at hjernen endrer koplingene mellom nerver og nerveceller. Dans bidrar til å stimulere denne veksten, og det er derfor noe en bør gjøre gjennom hele livet.

Jeg tror dans er løsningen for problemstillingen jeg innledet med også. Barn med diagnoser som ASD, NLD og ADHD både liker og trenger struktur. De forstår ikke alltid at andre tenker annerledes eller at andre opplever en bestemt situasjon annerledes enn de gjør selv. Det kan dermed fungere bra med regler. Fotball kan til sammenlikning være forvirrende, for det er mye improvisasjon der. Det er sjelden den nøyaktig samme situasjonen oppstår, samtidig som trenere og medspillere har veldig lav toleranse for overraskelser. Det er i ballett klare grenser for hva en skal gjøre og når en skal gjøre det. En vet at de andre må forholde seg til de samme reglene, og en kan forvente forutsigbarhet. Jeg synes ikke det er for strengt å minne barna på at de må godta disse reglene hvis de skal fortsette. Struktur og disiplin generelt er viktig på alle områder i livet.

Desember innebærer en god del stress, men den er likevel av det positive slaget. Jeg tenker tilbake på mine opplevelser fra idrett og fritidsaktiviteter i unge år, og det får meg til å sette ekstra stor pris på det dattera mi opplever. Det er ingen tvil om at fotball, friidrett og teater ikke var den store suksessen for min del, spesielt ikke det sosiale, men dattera mi har det bra både på og utenfor scenen/dansestudioet.

Det er flott å ha noen drømmer eller forbilder, og selv om de færreste strekker seg så langt som til Statens Balletthøgskole eller en annen tilsvarende utdanning, betyr nok årene på Kick Dansestudio langt mer enn litt moro et par kvelder i uka. Det kan for noen faktisk være avgjørende. Kanskje ikke alene, men sammen med andre tiltak tror jeg på dans som medisin. Jeg vil skrive litt om behovet for å tenke nytt i det neste innlegget.

%d bloggere like this: