Et farvel til det livet vi kjenner?

Haugesunds og Norges flagg. Byen og landet mitt har potensiale, men de lever ikke alltid opp til de romantiske forestillingene mine.
Byen og landet mitt har potensiale, men de lever ikke alltid opp til de romantiske forestillingene mine.

Jeg ble far i 2005 og har dermed et barn som ikke kjenner til en annen verden enn den vi har nå. Jeg vokste opp før det var f.eks. PC’er, smart TV, og noe annet enn fasttelefon. Det var noen få som hadde første generasjons spillkonsoll hjemme, men de fleste av oss spilte på kafeen og i spillehaller. Hvis du tar vekk vekk det overnaturlige vokste jeg faktisk opp i en verden som liknet mye på TV-serien Stranger Things. Det var også en verden som ikke var særlig truet av sykdom, men det endret seg på 1980-tallet da HIV ble identifisert. Verden ble aldri den samme igjen.

Vi vil kanskje oppleve at verden ikke blir den samme igjen etter dette utbruddet også. Det er ikke interessant å spørre om verden kommer til å overleve Covid-19 eller ikke. Ingenting har vært så dramatisk at livet opphørte, heller ikke under svartedauden. Det interessante spørsmålet er hvordan det kommer til å forandre livet. Den mest relevante dystopiske romanen er kanskje The Naked Sun av Isaac Asimov. Dette var oppfølgeren til The Caves of Steel, den første boka i Robot-serien. Politietterforskeren Elijah Bailey er hovedpersonen i tre av bøkene og en av novellene i serien, og i The Naked Sun reiser han til planeten Solaria, den siste av 50 planeter som ble kolonisert av jordboere tilbake i tid. Denne skiller seg ut ved at det er 10 000 roboter for hvert menneske. Planeten er underbefolket, og det var robotene som gjorde alt arbeidet. Menneskene levde mer eller mindre i isolasjon på store eiendommer, og de ble forferdet da Elijah Bailey besøkte dem fra Jorda. Tanken på å være i det samme rommet som et annet menneske, og dermed puste inn den samme lufta, var avskyelig for dem.

Jeg vet ikke om det er det som kommer til å skje, men vi kan få en verden der vi blir mer skeptiske til hverandre. En skulle kanskje tro at vi gikk vekk fra tendensen til å bygge enorme byer, med den begrunnelsen at en konsentrasjon av mennesker vil redusere muligheten for at samfunnet overlever, men det er også mulig at vi går i motsatt retning. Det er flere som har advart mot at sykehus i landlige omgivelser i USA har slitt økonomisk de siste årene. De har opplevd den samme situasjonen som mange familier med lav inntekt gjør, vansker med å betale regningene sine (lønninger og utstyr). De hadde derfor ikke noen mullighet for å forbererede seg på den situasjonen vi har i dag, og flere av dem har stengt. Det er ikke noen garantier for at de kommer til å åpne igjen, noe som kanskje vil gjøre det umulig å bo i geografisk store kommuner med lav befolkning.

Det er mange som har advart mot den økende faren for roboter og overvåkning de siste årene. Når det gjelder AI, altså roboter som ser ut som mennesker og som kan gjøre de samme oppgavene vi  gjør, er det nok foreløpig en flørt. Vi er på vei mot det, men det vil nok ta en del år før vi har det en filosofisk retning kaller posthumanism, beyond humanism, eller after humanism. Konsekvensen kan likevel bli at vi ser de første skrittene mot en utvikling der individet forsvinner.

Det har vært tegn i andre deler av verden som kan virke som en sterk overdrivelse, og vi skal ikke lenger enn til Danmark for å høre om individer som har fått bot fordi de f.eks. stod alene og ventet på bussen. Det ble sett på som å ignorere pålegget om å holde avstand, og i noen land er det kraftige reaksjoner på de som går ut uten maske. Alle snakker om immunitet som om det betyr hundre prosent beskyttelse, men det er faktisk ikke bare opp til viruset hvor mye beskyttelse du har etter å ha vært syk. Et sterkt immunforsvar som overlever infeksjonen vil sannsynligvis være bedre i stand til å gjøre det igjen, mens andre kropper kanskje ikke har mer enn 30 prosent beskyttelse. De er derfor avhengige av å bli syk flere ganger for å få samme beskyttelse. Det er også snakk om en tidsbegrenset beskyttelse, og det var flere studier etter SARS-utbruddet for noen år siden som konkluderte med at en immunitet varte i maksimalt tre år, men ofte kortere tid enn det. Det samsvarer forøvrig med vaksinestudier generelt som viser at beskyttelsen går dramatisk ned for hvert år. Det er altså ingenting som heter livslang beskyttelse.

Hvis vi tenker oss samfunnet som en dystopisk roman kan vi få et samfunn der det ikke er opp til individet, og siden immunitet er ferskvare, kan det være et krav om å bli testet flere ganger i året. De som av ulike årsaker ikke har en sterk nok beskyttelse vil kanskje ikke få lov til å komme inn i byen, eller å jobbe. Vi bor heldigvis ikke i en roman, og det er ikke sikkert at det vil skje, men mye kan skje når mennesker er redde. Samfunnet sender litt forvirrende signaler for tiden. Vi er på vei til å åpne samfunnet igjen, samtidig som det er ganske sterke restriksjoner. Det er myndighetenes måte å kommunisere budskapet på uten å skremme befolkningen, og budskapet er at vi i en svært sårbar situasjon.

Smitten har, for å sette det litt på spissen, ikke kommet til Norge ennå. Den kom til Europa på et gunstig tidspunkt, nemlig på den tida da virus vanligvis begynner å roe seg ned. Problemet er at virus forsvinner aldri. Du kan delvis beskytte deg mot virus, men du kan aldri utrydde en av de mest tilpasningsdyktige organismene. Covid-19 er nok kommet for å bli, og jeg tenker derfor mer på høsten og vinteren enn våren og sommeren. Jeg håper ikke det blir dramatisk, men de som uttrykker samhold og patriotisme i mai vil kanskje ikke gjøre det når vi nærmer oss Jul. Målet var aldri å stoppe viruset, men å utsette konsekvensene. Jeg har selv sett flere tilløp til aggressiv oppførsel som hadde utelukkende med redsel å gjøre. Jeg håper ikke det skjer selvsagt, men det er ingen garantier for at neste høst og vinter blir preget av samhold i like stor grad som denne våren.

Jeg lurer på hvordan framtidas samfunn blir for de som trenger hjelp. Det har allerede vært vanskeligere enn støttgruppa for nevrodiversitet er villige til å innrømme. Det er faktisk ikke sånn at annerledeshet alltid er fantastisk, eller at samfunnet alltid er villig til å utvikle disse menneskene. Spørsmålet for meg er ikke om vi kan skape et samfunn som overlever, men om vi kan skape et samfunn for alle. Det har aldri vært et samfunn for alle, men blir inkludering lettere i framtida? Vil det være et samfunn uten de bygdene som utviklet Norge? Vil det være et samfunn som har plass til de som ikke fungerer helt som andre? Må samfunnet godkjenne annerledesheten vår? Vil det være vanskelige betingelser knyttet til inkludering? Vil det være mange som får drømmene sine knust fordi de ikke er som alle andre? Jeg har mange spørsmål. Samhold og gode verdier hadde vært et godt svar på en krise, men jeg vet ikke om det er grunn til optimisme. Vi har noen valg vi må ta på kort og lang sikt. Jeg håper vi alle tar gode avgjørelser.

Våren nærmer seg for NLD

Det er noe fascinerende med frø. Enten vi graver dem ned eller det er naturen som sprer dem ut over jorda, er det på en måte en begravelse. Frøene forsvinner, de blir skilt fra den verden vi oppfatter som liv. Det skjer noe vi ikke kan se, men det vi oppfatter som fravær av liv, er fornyelse og utvikling av liv. Denne våren har vært spesiell på mange måter. Jeg tenker på Covid-19, men også på været. Vi fikk fantastisk høye temperaturer så tidlig at det knapt nok var en løvetann å se. Det føltes som at våren kom ekstra tidlig, og med den våknet naturen opp etter måneder med forbereelse til vekst.

Jeg deler av og til siste nytt innen NLD-forskning. Det skjer dessverre ikke så regelmessig som jeg skulle ønske, men forskning er ikke hurtigvare. Det tar tid, spesielt når det er få som utfører denne forskningen. Det har nok sammenheng med finansieringsvansker. De som støtter forskning vil gjerne ha raske og dramatiske resultater. De vil se avisoverskrifter, bøker og artikler i de mest prestisjefylte tidsskriftene. Jeg kjenner ikke til hvordan situasjonen er i forskningsmiljøet, men jeg tor ikke det er fullstendig skivebom å antyde at nonverbale lærevansker (NLD eller NVLD) blir sett på som mindre attraktivt enn den nære slektningen autismespektertilstander (ASD). Det er en umulig situasjon, en får ikke midler så lenge en er utenfor diagnonsemanualene DSM og ICD, og en kommer ikke inn uten midler/forskning.

Jeg har skrevet flere ganger om forskningen ved Columbia University. De er kanskje de mest sentrale i NLD-forskningen for tiden, delvis gjennom egne studier og delvis gjennom at de koordinerer internasjonal forskning. De arbeider mot et mål om å få NLD inkludert i diagnosemanualen DSM. Den siste studien jeg kjenner til er Estimated Prevalence of Nonverbal Learning Disability Among North American Children and Adolescents. Ler mer på American Medical Associations hjemmeside. Det interessante med denne studien er at den konkluderte med at 3-4 prosent av barn og ungdom i Nord-Amerika har NLD, noe som stemmer ganske bra med tidligere forskning. De brukte materiale fra tre tidligere studier, og det inkluderte 2596 personer.

Poenget med en diagnose er ikke å få flest mulig utenfor arbeidslivet. Det kan noen ganger virke som at det er det offentliges løsning (kanskje de har kalkulert med at det koster mindre enn tiltak?), men det er fordi vi har et såkalt mulighetsvindu. Vi har en periode der det er mulig å gjøre noe, men det er mange som opplever at vinduet lukkes gradvis uten at de får den rette hjelpa. Poenget med en diagnose bør være å identifisere de som trenger hjelp, og hvilken hjelp de trenger. Det er én ting vi bør ha klart for oss, nevrologiske utviklingsforstyrrelser er ikke kult. Det har blitt sett på som kult de siste årene med Asberger syndrom, men de skikkelsene vi ser i dramaserier på TV er ikke mer enn groteske karikaturer. Virkeligheten for de fleste er at de ikke er populære, og at de ikke er den neste Wolfgang Amadeus Mozart, Isaac Newton eller Albert Einstein. Eller for å si det på en annen måte, verden føler ikke at den trenger oss.

Jeg mener derfor det er nødvendig med tidlige tiltak som varer helt til individet er midt i 20-årene, fordi disse trenger mer tid. Det vil for noen også være nødvendig med en alternativ utdannelse, og jeg kunne derfor tenkt meg flere muligheter enn det er i dag. Det er ikke så mye som har forandret seg siden jeg var tenåring på 80-tallet. Samme hva en drømmer om å bli, må en være i stand til å klare det akademiske. Det er noen som har utrolige ferdigheter innen praktiske fag som baking, design, tegning og dans, men som ikke vil være i stand til å gjennomføre videregående skole. Det er også noen som ikke har ferdigheter, men som vil kunne lære under andre rammer enn skole.

Jeg kjenner ikke til regelverket, så jeg kan ikke komme med påstander, men det er krevende å ta fagbrev etter at en har passert ungdomsretten, de tre årene en er garantert videregående opplæring. Det er i utgangspunktet ingen aldergrense for en lærlingekontrakt, men en må konkurrere mot den store mengden som har rett på en plass, og en må dessuten gjennom yrkesskole først. Jeg kjenner til flere eksempler der et barn ikke fikk hjelp i oppveksten, og deretter ble det som tenåring presset inn på et studievalg som var feil på alle måter.

Jeg har skrevet om utdanningstilbud i noen engelskspråklige land i tidligere innlegg. Jeg tenker da på Job Corps i USA, Coleg Sir Gâr og lærlingeordningen i Wales, Cambridge Regional College i England, City of Glasgow College og Newlands Junior College i Skottland. Dette er institusjoner som sannsynligvis vil være bedre for mange enn de får tilbud om i Norge. Det er ikke lagt opp til at andre enn de skoleflinke skal klare det her. Unge blir fortalt at samfunnet vil verdsette de som jobber, og deretter ødelegger de helsa i en jobb der de står alene mot krefter de ikke kan håndtere alene. De må i tillegg finne seg i at mange ser ned på de som ikke jobber. Jeg skulle ønske samfunnet verdsatte mennesket før det kom så langt.

Når det gjelder NLD tror jeg vi kommer nærmere en offisiell diagnose, og jeg tror den ganske høye forekomsten vil gå ned. Det er fordi det nytter å investere i mennesker, og samfunnet vil få mye igjen for å utvikle mennesker. Jeg har alltid vært håpefull, men det har nok sneket seg en del kynisme inn etter hvert som jeg har sett hvor lite samhold det er. Vi er litt som planter. Det tar tid å utvikle oss. Det skjer ikke automatisk, og vi trenger alle ulike ting. Løvetannen trenger knapt noe hjelp, og det er noen av dem blant oss, mens andre er som de frøene jeg planter på verandaen. De trenger akkurat det rette miljøet, og de kan være litt krevende, men det er verdt innsatsen, for de blir sterke planter. Poenget mitt er at det ikke har noe for seg med misunnelse. De som ikke trenger hjelp bør være takknemlige for det, men de bør også være villige til å bruke noe på de andre. Det handler om hvor sterke vi er sammen. Det handler om dugnadsånd, også etter at Covid-19 er et fjernt minne.

Noen av naboene mine har hatt et flagg hengende fra verandaen i flere uker. Jeg antar det er deres måte å vise støtte på, til f.eks. helsevesenet. Jeg lurer på hvor mange flagg vi får, hvor stort mangfold det virkelig er, og hvor stor dugnad det blir for å gjøre plass til oss. Jeg er, som jeg skrev tidligere, litt mer kynisk enn jeg var. Jeg håper, men tar det ikke for gitt.

Jenter og diagnose

Utdrag av bokhylla mi. Bøker har vært et isolasjonsmateriale for meg siden barndommen.
Bøker har vært et isolasjonsmateriale for meg siden barndommen. De har gjort det mulig å leve i en verden som ikke alltid er gjestmild.

Det er sikkert noen kjønnsforskere som er uenige med meg, men jeg synes det er åpenbart at vi ikke har bare ett kjønn. Det er forskjell på oss, og det kommer blant annet til uttrykk i diagnoser som autismespektertilstander (ASD), nonverbale lærevansker (NLD/NVLD) og ADHD.

Det har vært en trend de siste årene der kvinner har fått en av de nevnte diagnosene. Det er aldri bortkastet med en diagnose fordi den forklarer en god del for hovedpersonen. Den kan forklare hvorfor de var annerledes, hvorfor de aldri følte seg hjemme, at de ikke var dumme osv. Diagnosen er ikke helt bortkastet med tanke på den støtten dette kan utløse heller, men jeg mener det er litt seint hvis en får den på videregående skole eller seinere.

Nettstedet klikk.no hadde et intervju for drøye to uker siden med 34 år gamle Cecilie som fikk diagnosen ADHD i fjor. Hun ble lettet og følte at det var mange brikker som falt på plass. Den eneste hjelpen hun ble tilbudt var medisinen Ritalin, og de bare lo av henne da hun foreslo at det kanskje kunne ha noe for seg å legge om kostholdet, og å gå i terapi. Det er likevel mange som har opplevd at maten spiller en stor rolle, og det burde ikke overaske noen. Det har nemlig vært forskning de siste årene som viser til at tarmene påvirker hjernen. Det meste av kroppens serotonin (80-90 prosent) produseres faktisk i noen celler i tynntarmen, og selv om det neppe er så enkelt at magen forårsaker hovedutfordringene, tror jeg ikke det er noen tvil om at kosthold og en sunn livsstil kan ha mye å si for hjernens fungering. Maten skaper altså ikke problemet, men den kan være en del av løsningen. Les mer på Klikk.

Jeg har skrevet en del om hvordan autisme kan se ut hos jenter, og skal ikke repetere alt her, men det er noe av samme grunnen ved alle diagnosene. Det handler mye om at jenter generelt er flinkere og mer kreative enn gutter når det gjelder å tilpasse seg ulike sosiale situasjoner. Det virker å være noe som kanskje er ganske utbredt, og det minner meg om et par dialektstudier jeg leste da jeg tok norsk grunnfag for mange år siden. En stor studie fra Oslo og en mindre en fra Stavanger viste noenlunde det samme, at byen var delt inn i sosiolekter. Oslo hadde østkant og vestkantmål, men det var i tillegg en del kvinner fra arbeiderstrøk som hadde en rekke vestkantformer, om ikke et rent vestkantmål. De gikk altså inn for å øke statusen sin.

Dette kan overføres til diagnoser, og det dreier seg om å se hva andre gjør, og kopiere dem. Det er nettopp det som er styrken til asbergere, de er flinke til å samle fakta. De bruker denne kunnskapen til å bli usynlige eller å fly under radaren, og det kan forklare hvorfor en del ikke blir oppdaget tidligere. Jeg kom nylig over en artikkel som sier litt om NLD hos jenter. Det blir sagt at NLD ikke er ASD i det hele tatt, men konsekvensen er likevel den samme. Begge kan enkelt forklares med at en har vansker med å bli kjent med andre. Det kan være ulike grunner til at en ikke forstår mennesker, eller at en ikke klarer den gjensidigheten som preger kommunikasjon, men utfallet blir det samme for de som ikke lykkes.

Poenget jeg ville ha fram er at jenter generelt er rolige. De gjør ikke så mye ut av seg som gutter, og de blir i alle fall ikke aggressive (det er selvfølgelig unntak). Det er noen gutter som passer inn i samme kategori, og de kan derfor lett bli oversett. Jeg har hørt om tilfeller der barn av begge kjønn enten ikke fikk en diagnose, eller de fikk feil diagnose. NRK hadde en artikkel i dag som var ubehagelig lesning. Den handlet om 24 år gamle Stine som hadde diagnosen lettere psykisk utviklingshemmet (mental alder 9-12 år) i 7 år. Det var åpenbart for mange at det måtte være feil, for hun fungerte langt bedre enn diagnosen skulle tilsi. Et av problemene er at når en først har fått en diagnose er det vanskelig å få en ny vurdering. Les mer på NRK.

Jeg synes det er problematisk, for det er mange diagnoser som har overlappende trekk, og som artikkelen kommer inn på, kan dagsform, stress og uro påvirke resultatet. Det som kan være avgjørende er hvilken forklaring utrederen velger å legge vekt på. Autisme kan f.eks. forveksles med ADHD, NLD, ADHD, bipolar lidelse, angst og flere andre tilstander. Jeg lurer på, som Stine i NRK-artikkelen, hvor mange som får drømmene sine knust fordi de får en diagnose som ikke stemmer i det hele tatt.

Kriseskole er ikke hjemmeskole

Faktisk.no, nettstedet som sjekker fakta for Dagbladet, VG og NRK, mente de hadde tatt Kunnskapsministeren (Guri Melby) i en unøyaktighet i går. Hun sa at det var skoleplikt i Norge, men etter at noen hadde irritert seg nok til å klage på uttalelsen, innrømmet ministeren at det var en upresis formulering.

Loven sier at det er en opplæringsplikt, men ikke skoleplikt. Da er spørsmålet hvor mye loven betyr. Kjersti Synnøve Hansen skrev en hovedfagsoppgave i pedagogikk ved Universitetet i Oslo for åtte år siden, og hun tok for seg hjemmeskole. Hun kom bl.a. inn på at hjemmeundervisning var fullt lovlig I Norge, men at det likevel har skapt et ganske høyt konfliktnivå. Det kan skyldes at dette oppfattes som unorsk, og mange ser på nye ting som en trussel.

Enkelte ting gir oss mer ubehag uten at vi kan forklare hvorfor, men jeg har mistanke om at en del kommer inn under kategorien «men det er bare ikke sånn vi gjør det i Norge.»  Hvis en googler «det er noe unorsk over det» får en flere artikler fra det politiske miljøet. Det er rett og slett en slags herketeknikk, men det er kanskje typisk norsk å være passiv aggressiv? Det minner meg om en formulering en tidligere husvert brukte et par ganger. Hun bodde tre timers bilkjøring unna, og kom i ens ærend etter at naboen vår hadde ringt til henne. Vi hadde noen sandkasseleker og en sykkel utenfor, noe hun mente var uakseptabelt, men hun sa det ikke direkte. Hun sa at hvis dette ikke ble fjernet, hadde hun en avgjørelse hun måtte ta. Begge uttalelsene innebærer en indirekte trussel om konsekvenser. Jeg skal ikke referere mer til hovedfagsoppaven, men den er tilgjengelig på nettet, og jeg anbefaler interesserte i å lese den. Se mer på universitetets hjemmeside.

Poenget den nevnte artikkelen i NRK ville ha fram var at opplæringen kan skje på en av fire måter:

  1. Offentlig grunnskole
  2. Privat hjemmeundervisning
  3. Privat grunnskole godkjent etter friskoleloven
  4. Privat grunnskole godkjent etter opplæringsloven

Foreldre står fritt til å velge en av disse fire, men en kan i utgangspunktet ikke ha en kombinasjon. Jeg kunne tenkt meg at NRK gikk litt videre i artikkelen, for hva skjer hvis det er mange som velger alternativ 2? Det vi har i disse dager er ikke hjemmeskole, men kriseskole. Det er langt fra det samme. Det er mange elever som sannsynligvis hadde hatt utbytte av hjemmeundervisning, kombinert med grunnskole. Det har også vært flere nyhetssaker de siste ukene der elever, foreldre, og lærere innrømmer at noen fungerer bedre med et bedre arbeidsmiljø enn skolen kan opprettholde. Jeg skal ikke gjøre noe stort poeng ut av dette, men det er mange eksempler på skoler som sliter med å utvikle et optimalt og trygt læringsmiljø for alle.

Når det gjelder hjemmeundervisning i f.eks. i USA, der det er ganske utbredt, handler det ikke om å isolere barn. De må ta eksamener for å vise at de har det rette nivået inne, men det virker ikke som at myndighetene ser på det som en provokasjon der. Det er også vanlig med grupper der en møter andre barn i samme situasjon. Det er f.eks. idrettslag og mesterskap for elever som får hjemmeundervisning, og det er noen som arrangerer Home School Art Club der de har prosjekter sammen. Det er med andre ord ikke poenget at en ikke skal være sammen med andre barn, men det er noen som fungerer bedre i rolige omgivelser og i mindre grupper enn skolen kan tilby.

Bildene øverst har ikke direkte sammenheng med temaet, men det er et faktum at det er en god del tomme offentlige rom. Jeg har sett en god del parker med frisbee golf som så og si aldri blir brukt. Jeg har gått forbi en del basketballbaner og skateparker som ser ut til å være upopulære, men dette er noen av mange muligheter som ligger åpne for familier som vil organisere hjemmeskole-aktiviteter. Det er også turorientering som f.eks. stolpejakten.no. Det er mange kulturskoler og ballettskoler som har holdt det gående under Koronatiltakene, gjennom en app som f.eks. Zoom. Det viser at det er muligheter for de som søker etter dem.

Det er beklagelig at det er enten eller i Norge. En må enten godta skolen med de utfordringene som finnes der, eller en må overta absolutt alt selv. Det betyr at en også taper spesialpedagogisk hjelp, og gratisprinsippet. Det gjør hjemmeskole ganske urealistisk for mange foreldre, men noen familier ville sannsynligvis hatt utbytte av et samarbeid med skolen, et som kanskje hadde fungert bedre for begge parter fordi det reduserte stressnivået på begge arenaer. Det er tross alt ønskelig med skole-hjem samarbeid, og en delvis hjemmeskole hadde egentlig ikke vært veldig unorsk. Det er sannsynligvis 5,3 millioner meninger om hva typisk norsk er, men kanskje svaret på det spørsmålet er å finne løsninger? Det er det hjemmeskole er. En finner fram til det som passer for individet, men det er neppe en lettvint løsning. Resultatet kan bli bra, og kanskje bedre for noen av de som taper i et vanlig skoleløp.

Aftenposten Innsikt hadde forøvrig en interessant artikkel for noen år siden, Hjemmeundervisning – det bortgjemte alternativet

Problemet med tillit

Brosteinen på rådhusplassen i Haugesund. Tillitsvalgte bak denne fasaden trenger ikke tillit. De gjør stort sett som de vil.
Tillitsvalgte bak denne fasaden trenger ikke tillit. De gjør stort sett som de vil.

Jeg skriver mye om autismespektertilstander, nonverbale lærevansker, ADHD, og komorbide lidelser, og når jeg snakker med andre om dette, sitter jeg ofte igjen med et inntrykk av at det er mange som ikke forstår. De hører Asberger og tenker på en av de groteske skikkelsene fra TV-serier der en ofte bruker de meste kjente stereotypene, og overdriver dem. De vet med andre ord fint lite om de diagnosene de har noen meninger om, sågar i noe så alvorlig som en bekymringsmelding. Det kan faktisk være farlig å skille seg ut i Norge. Poenget jeg vil ha fram er at lover som begrenser menneskers frihet mer enn nødvendig, eller som ikke kan håndheves, svekker rettssystemet. Det er mye å si om de ulike koronatiltakene, og om tolkningen/utøvingen av de ulike lovene (det gjelder noen av de vi hadde før Korona også), men jeg er ikke alltid overbevist om de gjør så mye for å øke tilliten til rettsvesenet. Det er faktisk dramatisk, for de aller fleste vil hevde at vi har et samfunn der det meste handler om tillit.

Den svenske forfatteren Elisabeth Åsbrink stilte et interessant spørsmål for noen dager siden. Hun sammenliknet det Sverige ikke gjorde med det resten av verden gjorde for å stoppe Covid-19 viruset, og spurte seg selv om Sverige hadde blitt skadet av fred. Hun viste til at nabolandene har store nasjonale traumer, ikke minst knyttet til 2. verdenskrig, men de har ikke det en gang i Sverige. De har mer enn de er villige til å innrømme etter som de ikke var så nøytrale som de vil ha de til, men det er en annen sak. Dette fikk meg til å reflektere over begrepet tillit.

Det er et stort spørsmål, for vi snakker mye om at samfunnet vårt er bygget på tillit. Det er et slags måleverktøy som viser hvor godt samfunnet fungerer, men hva innebærer egentlig tillit? Det er ganske skremmende når en tenker over det, for tillit betyr en stor grad av sårbarhet. Vi plasserer oss selv i en situasjon der noen andre kan volde stor skade mot oss. Det er forventet at vi gjør dette uten å nøle, men det er noen problemer med denne tilliten.

Vi må starte uten noen erfaringer å basere oss på, og vi fortsetter kanskje fordi vi har erfart at vi hadde fordeler av å plassere oss i denne sårbare situasjonen, men det er for mange av oss snakk om temmelig ujevne maktforhold. Tillit er for mange utelukkende snakk om sårbarhet, mens mennesker med mer makt (penger, innflytelse, jobb, sosial status) kan legge til et annet element, valg. De er ikke avhengige av andre i like stor grad. De har råd til nederlag, fordi det er lettere for dem å gjøre noe med det på ulike måter.

Tenk på de som må kjempe mot myndighetene. FN-komiteen for funksjonshemmedes rettigheter (CRPD) kritiserte i fjor norske myndigheter for systematiske brudd på funksjonshemmedes rettigheter. Det har vært mange saker mot Norge i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, og staten ble bl.a. dømt i fire saker som gjaldt barnevernet. Det betyr i realiteten lite, for ingen kan tvinge mydnighetene til å følge sine egne lover. Det er ikke lett for individer å komme så langt, og tenk på de mange som ikke har ressurser til den kampen. Tillit handler for dem om å legge hodet på blokka. De har håp, men ingen garantier. 

Jeg vil tro at vi kommer tilbake til det normale etter hvert, og da blir spørsmålet: Hva ønsker du skal være det normale i Norge? Det som blir normalt under denne krisa kan bli normen i lang tid fremover. Har vi fremdeles tillit den dagen det rammer oss? Det er lett å tenke at myndighetene alltid har rett, helt til den dagen du føler at de ikke hadde rett til å gjøre noe mot deg. Det blir sagt at tillit sier noe om hvor godt samfunnet fungerer. Det stemmer kanskje i grove trekk, men jeg har ikke alltid opplevd at mennesker fortjener den tilliten. Jeg har mange erfaringer med arbeidsgivere, skole og helsevesenet, og ikke minst i privatlivet som ikke oppmuntret til tillit fra min side, men jeg har heldigvis gode opplevelser også.

Mange av oss legger hodet på blokka. Vi har ikke noe valg, og vi må ofte gjøre det for mennesker som ikke har noen anelse om hva dette dreier seg om. Vi må ha tillit til mennesker som faktisk er mennesker. Det betyr at de har sine tanker om verden, om hvordan mennesker i Norge bør være. De har forestillinger om mennesker med lav inntekt, mennesker med en annen livsstil enn de har valgt, om etnisitet, og fungering. En ser det delvis innenfor helsevesenet også. Der er det gjerne forestillinger om at en bør ha alle trekkene for en diagnose, og en bør vise disse trekkene hver gang. Det blir ikke tatt høyde for at de fleste, kanskje alle utviklingsforstyrrelsene, fordeler seg langs et spekter. Det betyr at det er ulike former og grader av denne tilstanden, og det er en grunn til at noen får en diagnose i voksen alder. Det er noen som ikke blir oppdaget fordi de ikke er typiske for tilstanden, og noen gjør mye for å fly under radaren. Mange negative opplevelser/tilbakemeldinger kan f.eks. få en som snakket med gud og hvermann om spesialinteressene sine til å trekke seg tilbake. Da kan det se ut som at en ikke har det trekket.

En kan med andre ord ikke møte en pasient med forventninger om at den skal være akkurat det litteraturen beskriver. En smal definisjon er et generelt problem. Det er mange som mener at vi har et mangfoldig samfunn (diversitet), men diversitet handler om mer enn å stjele regnbuen fra barnerommet, eller om å gi plass til doktriner vi ser på som sneversynte. Vi bruker ordet tillit om vårt forhold til myndighetene, men den sterke parten i det forholdet omtaler en del av oss som «de som havner utenfor» eller «utenforskap.» Det siste brukes om mennesker og grupper som har mistet den sosiale tilknytningen til samfunnet. Det er lett å si at noen har mistet fellesskapet, eller at de havnet utenfor, men jeg tror ikke noen velger dette frivillig. Det er mer interessant å spørre hvordan eller hvorfor.

Vi har det bedre i Skandinavia er de fleste andre steder i verden, men det er ikke et utopia. Tillit krever noe fra begge parter, men vi har ikke en situasjon der begge parter risikerer like mye. Vi har ikke noe valg. Vi må velge sårbarhet, og muligheten for å tape i møtet med en verden som kan være brutal. Tillit er også håp. Vi kan ikke annet enn å håpe på at møtet med det offentlige blir en dialog, og ikke en monolog. Jeg har heldigvis noen gode opplevelser som veier opp for noen av de negative. Jeg har møtt noen leger, sykepleiere, saksbehandlere o.l. i årenes løp som gjorde livet lettere. De gir meg et grunnlag for fortsatt tillit, men jeg møter alltid opp til en avtale med en viss skepsis.

Vi kan også omgi oss med mennesker vi har tillit til, mennesker vi vet vil være der gjennom de tunge tidene også. Det trenger ikke være så mange, men jeg håper de fleste har denne gjensidigheten i livet sitt.

Den lange høsten

Et lokalt kjøpesenter hadde disse banerne opp sist høst. Tekst: Høst, innetid, hyggetid, familietid, kosetid, vennetid, lesetid, årets beste tid?
Noen familier har opplevd de siste ukene som en tragedie, mens det for andre har vært ei positiv tid, en ny høst.

Det skal bli interessant å se hvor kort hukommelse folk flest har. Det er mange i disse dager som får et lite innblikk i det som har vært hverdagen til mange mennesker. Det er ikke så lett å bli tvunget ut av arbeidslivet, og selv om de som lever på trygd har en stabil inntekt, har de fleste liten mulighet til å øke det som er en lav inntekt. De må også finne seg i at andre ser ned på dem. Det spiller ingen rolle hvorfor de ikke klarer eller får jobbe. De møter fordømmelse i de fleste sammenhenger.

Det hadde vært nyttig for mange hvis de kunne få ting levert på døra, uten at det medførte store ekstrakostnader. Det var ikke mulig før alle var i denne situasjonen. Det er sågar mange som forventer at NAV stiller opp når de ikke lenger har en jobb å gå til. Det føles godt, gjør det ikke det? Du får ikke den inntekta du hadde før, men du klarer å holde liv i familien. Det er det hjelp fra NAV skal gjøre; den skal ikke erstatte arbeid.

Tenk på hjemmeværende i familier som lever på én inntekt. Det er mye arbeid, for jeg vil tro at de fleste løser det på den måten at den som er hjemme tar en større andel av husarbeidet. Det er mange i disse dager som opplever at det er ganske krevende arbeid, at de ikke strekker til. Det er lett å slenge ut noen positive emneknagger i disse dager, men det hadde vært fint om de kunne tenke på andre når samfunnet kommer tilbake til det normale også.

Forsvaret hadde ei annonse på Facebook for et par dager siden, på dagen 80 år etter at Norge ble innvadert av nazistene. Budskapet var at den friheten vi har i dag ikke kom gratis. Det var noen som måtte ofre mye for at vi skulle få det livet vi har i dag, der vi kan sitte hjemme og strømme filmer og serier mens det så langt er over 100 000 mennesker som har tapt kampen mot Covid-19. Det minner meg om en meme jeg så nylig. Den sa at besteforeldrene våre ble kalt til å forsvare landet mot en mektig militær fiende, mens vi er kalt til å være hjemme og se på Netflix. Det er kanskje en lettvint måte å si det på, men det er mye sannhet i denne påstanden. Myndighetene har ikke stilt urimelige krav så langt.

Jeg blir temmelig provosert når jeg ser folk på sosiale medier som klager over det de mener er urimelige krav fra myndighetene, og at de ikke fikk den våren de hadde sett for seg. Jeg har aldri vært en del av majoriteten og det er kanskje grunnen til at jeg ser litt annerledes på dette. Vi har hatt det fint i Norge, og vi burde hatt den rette personligheten til å klare det som foreløpig ikke er så dramatisk som i bl.a. Italia, Spania og Frankrike. Hva skjer hvis det blir mer langvarig neste gang, eller hvis vi opplever en annen type krise som krever en langvarig nasjonal dugnad? Det er tydelig at vi ikke var klar denne gangen. Det er for mange bortskjemte blant oss som forventer at myndighetene gjør alt.

Vi har gode ordninger i Norge fordi vi har hatt en god porsjon sosialisme, men en kan undre seg over om vi har for mye. Vi må på et tidspunkt lære å ta ansvar selv, og hvis en krise som dette viruset ikke er nok, kan en lure på hva som skal til. Dette vil formodentlig gå over etter hvert, og det er å håpe at vi lærer noe. Vi kan ikke løpe rundt som redde kyllinger hver gang, og satse på at myndighetene fikser det. Alternativet hvis vi ikke viser litt vett er at Heimevernet, og sågar andre forsvarsgrener, blir satt inn for å tvinge gjennom en ansvarlighet vi ikke har. Jeg har en god del sympati for de som har grunn til å klage, men det er ikke alle av de som skriker høyest i sosiale medier som tilhører den gruppa.

Det er faktisk noen av oss som er vant til å klare seg selv, og det er i stor grad det vi må gjøre i krisetid.

Jeg vil legge til at dette viruset er farlig, og jeg tar ikke på noen måte lett på dette. Det er barn, unge voksne, middelaldrende og eldre mennesker som har dødd med denne smitten. Det er noen gjenlevende som sørger, og noen som kanskje ikke kan gå i begravelsen en gang. Jeg er i dette innlegget mer opptatt av de andre, de som blir desperate og setter andres liv i fare. Jeg tenker på det familien min opplevde under og etter krigen. De bodde i Bodø i 1940 og flyttet til Haugesund 8 år seinere. Det var nok ei tid der de stort sett måtte klare seg selv. Det er betenkelig at så mange sliter etter noen få uker ukers isolasjon 80 år seinere.

Det er mange som bør være takknemlige for at de har en familie de kan være sammen med, og for at de har mat. Det er ikke det at vi ikke har ting å bekymre oss for, men beredskap innebærer også en styrke vi som folk ikke viste denne gangen. Det bør vi tenke på når vi lager personlige beredskapsplaner.

 

 

Den lengste isolasjonen

Jeg liker årstidene. Høsten forbereder vekst og nå starter livet i naturen. Jeg gikk nylig en tur langs Håvundveien på Bratsberg i Skien.
Jeg liker årstidene. Høsten forbereder vekst og nå starter livet i naturen. Jeg gikk nylig en tur langs Håvundveien på Bratsberg i Skien.

Jeg har skrevet mye om følelser, om hvor vanskelig det kan være å identifisere og takle dem. De negative, mørke følelsene kan være spesielt vanskelige. Det er mange som mener at vi trenger dem også. Filmen Inside Out illustrerte nettopp det, for karakteren Glede kunne ikke ordne opp i alt. Hun prøvde, men jenta i filmen, Riley, trengte også Sorg og Frykt for å kunne føle glede igjen.

Jeg har også skrevet om det tyranniet positiv tenkning kan være. Det kan faktisk være negativt hvis det hele tida er fokus på at du kan være lykkelig hvis du bare tar det valget. Hvordan tror du det virker i disse dager? «OK, du ble permittert, kastet ut av leiligheten, tvunget til å avlyse ferien, men du må bare tenke positivt! Det går seg nok til etter hvert. Du kan velge å være lykkelig.» Det er mye av den typen meldinger i sosiale medier i disse dager, og selv om det er godt ment, er det nok grenser for hvor takknemlige mange kan være, eller hvor mye de kan gjøre for å være så nyttige som mulig under isolasjonen.

Jeg har kanskje gjort dette selv når jeg har oppmuntret andre til å lese bøker. Jeg har ikke opplevd så store omveltninger, for jeg er vant med å være mye hjemme. Jeg har lest mer og sett mindre TV de siste ukene, og når jeg har sett TV, har det som regel vært en familieaktivitet. Vi så den japanske animasjonsversjonen av Howl’s Moving Castle for noen dager siden, og selv om regissøren hadde tatt seg noen friheter i forhold til Diana Wynne Jones’ bok, ble det en positiv familie-aktivitet.

Ingen vet hvor lenge dette kommer til å vare, men jeg har en mistanke om at det vil bli et tilbakevendende tema de neste par årene. Alt vi gjør har konsekvenser, enten negative elle positive. Det er ikke mye positivt med at stadig flere sliter med å betale regningene sine, så mye av markedet må nok åpnes ganske raskt. Vi må kanskje venne oss til en viss avstand, og vi må kanskje leve med sorg. Det er mange typer sorg. Jeg tenker ikke så mye på døden. Jeg har alltid prøvd å unngå den, siden jeg som 11-åring så at faren min ble senket ned i jorda. Han kom fra en familie der ingen levde lenge, og faren min ble bare 53 år gammel. Jeg håper jeg slipper unna den type sorg denne gangen, men det er andre typer mange av oss kan få nærkontakt med.

Jeg skal ikke ta ting på forskudd, men det er noen som mener at «life as we know it» kanskje er tapt. Det er ikke det at livet ikke fortsetter, men det blir ikke det samme livet. Det engelske uttrykket betyr ikke nødvendigvis at livet forandrer seg, men at oppfattelsen vår av livet forandrer seg. I dette tilfellet er det kanskje litt av begge deler, reelle og opplevde endringer. Det er mange som allerede føler en viss sorg for det de har mistet under Covid-19 tiltakene. Det kan bli langt flere mennesker med depresjon og angst i disse dager.

Det er ikke så mye å gjøre med dette, men jeg prøver å holde meg aktiv. Vi gjør mer ut av måltidene og vi gjøre flere ting sammen. Jeg bruker også mye av alenetida mi på å lese og skrive. Jeg er i sluttfasen med redigeringen av en barneroman jeg har jobbet med. Det er fantasy for tenåringer, og mye av det jeg leser er også innen Young Adult genren. Jeg leser for tiden Howl’s Moving Castle, og liker boka bedre enn filmen. Det beste med filmen var familiens helaften med middag, etterfulgt av film, dessert og drøs. Den neste boka blir Archer’s Goon av den samme forfatteren, og deretter skal jeg lese et par bøker av Neil Gaiman.

Jeg ringer også jevnlig til et par eldre mennesker jeg setter stor pris på. De var barn under 2. verdenskrig og jeg tenker spesielt på dem i dag, 80 år etter invasjonen. Jeg håper det går bra denne gangen også, men jeg frykter den store isolasjonen, den som kommer etter den aller siste samtalen vi noensinne kommer til å ha. Jeg skal ringe i dag også. Jeg skal ringe så lenge jeg har muligheten.

Etikk i møte med korona

Togskinnene deler seg. Hvilket spor kjører vi på?
Hvilket spor kjører vi på? Foto: Pexels

Jeg så en ganske fornøyelig serie på Netflix for noen måneder siden, The Perfect Place. Den handlet om en demon, spilt av Ted Danson, som hadde fått klarsignal til å gjennomføre et eksperiment. Dette gikk ut på at de laget en liten by som skulle være himmelen, og de plasserte fire mennesker der etter at de døde. Disse fire trodde de hadde kommet til himmelen, men planen var å finne nye, oppfinnsomme måter å pine dem på. Det gikk ikke helt etter planen, men jeg skal ikke kommentere serien direkte. Jeg nevner den fordi en av metodene denne demonen brukte var å utsette Chidi Anagonye, som var professor i etikk og moralsk filosofi før han døde, for «trikke-problemet.»

Dette er et klassisk filosofisk tanke-eksperiment der en har valget mellom to typer etikk, deontologisk/pliktetikk og utilitarisme. Den første mener det må være absolutte regler som vi aldri kan vike fra. Det spiller ifølge dette synet ingen rolle hvordan utfallet blir. Det er f.eks. galt å drepe uansett, og det spiller ingen rolle om mordet kan redde flere mennesker. Den andre retningen hevder at en handling bare er etisk rett hvis utfallet eller konsekvensene er optimale for flest mulig. Det som gir størst mulig lykke for flest mulig er dermed gode handlinger. Tanke-esperimentet går ut på at du kjører en trikk, og du ser fem mennesker som er lenket til skinnene, ute av stand til å flytte på seg. Du har en spake, og du kan skifte spor ved å dra i den, men du oppdager at det er en person på det andre sporet også. Du har dermed to muligheter. Du kan velge å ikke gjøre noe, og dermed drepe fem mennesker. Det andre valget vil drepe ett menneske, og dermed redusere konsekvensene. Det er mange muligheter til å gjøre det mer komplisert, f.eks. at den ene personen er noen du er glad i.

Dette eksperimentet har plutselig blitt veldig aktuelt. Vi kunne ha valgt å ikke gjøre noe med Covid-19, og det er noen de siste dagene som har forsvart den tankegangen. De mener den økonomiske prisen for de unge, og for framtidas generasjoner blir for høy. Det var delvis det de prøvde på i Sverige, og jeg tror de hadde de samme tankene i UK i en kort periode. Det virker logisk i utgangspunktet, for hvis mange nok blir syke, blir de immune mot Covid-19. Det er flere problemer med den tankegangen. Det er for første ingen garanti for at en blir immun. Jeg har derimot lest uttalelser som tyder på at en kanskje vil få en viss immunitet, og at den vil ha en begrenset varighet. Det er med andre ord ingen som kan si noe sikkert. 

Vi vet rett og slett ikke konsekvensene av å ikke handle, like lite som vi vet konsekvensene ved å handle. Det er langt flere som har såkalt underliggende årsaker enn noen er klar over, og konsekvensene av å handle for seint kan bli at unødvendig mange dør, og at helseveneset blir fullstendig overveldet, noe som kan tvinge legene til å ta umulige valg. En annen annen konsekvens kan være økt fattigdom fordi mange familier kan miste inntektene sine helt uten forvarsel.

De færreste av oss trenger å bli værende på skinnene. Vi kan i stor grad unngå smitte ved å holde oss borte fra restauranter, butikker og apoteket, men dette handler også om hvor mye et liv er verdt. Tenk deg at 0,01 prosent av verdens befolkning dør. Det høres ikke mye ut, men det er faktisk nesten  800 000 mennesker. Det tilsvarende tallet for Norge er drøye 500 mennesker. Det er ikke mye i den store sammenhengen, men disse menneskene betyr mye for en god del andre, og de vil nok si at 10 eller 20 år til er verdt mye for dem.

Når det gjelder samfunnnets svar på denne trusselen, er det umulig å si hvilket spor vi kjører på. Den offisielle tankegangen er kanskje at vi skal drepe den ene framfor de fem på det andre sporet, men i realiteten er det ingen som vet hvilket spor vi er på. Dette har nok like mye med plikt å gjøre. Det er en plikt å redde alle. Det er ikke mulig, men en skal i alle fall prøve. På et eller annet tidspunkt må en kanskje tenke på konsekvenser. Da må en tenke på hva en må gjøre for for å redde flest mulig. Det kan rett og slett hende at at en må vurdere hvem det er verdt å redde. En velger på en måte å drepe én for å la fem andre leve.

Prisen for de avgjørelsene andre tar for oss i disse dager kan bli høy. Vi har ikke så mye valg, men det er ikke sikkert alle føler like stor takknemlighet i etterkant. Det er et fåtall mennesker i disse dager som skal ta noen avgjørelser som kan få store konsekvenser for mange av oss. Noen kommuner vil åpne idrettsanleggene og skolene igjen, selv om de ikke egentlig vet noe om utfallet. Mange vil takke dem hvis det går bra, motsatt hvis vi ser en dramatisk forverret smittesituasjon. Dette vil uansett ha konsekvenser i lang tid, og det er mange som frykter at verden vil se ganske annerledes ut.

Etikk er ikke lett, samtidig som det er det. Den kristne etikken er ikke så vanskelig å forholde seg til i utgangspunktet, for vi har noen få prinisipper å forholde oss til. Det er samtidig vanskelig for noen mennesker å gi fra seg makt, noe som gjør det vanskelig å være det teologien sier at vi skal være. Vi liker å ha enkle svar, men etikken gjør det sjeldent enkelt for oss. Vi leter alltid etter et annet og bedre svar. Det beste svaret er kanskje ikke tilfredsstillende nok for mange. Det svaret sier at det er mye smerte i livet, samme hva vi gjør, og at det er gjennom solidaritet vi overlever.

Vi har to muligheter. Vi kan velge soidaritet under og etter krisa, men vi kan velge det motsatte også. Land og individer kan føle seg tvunget til å tenke hovedsakelig på seg selv (vi gjør allerede det i stor grad), og situasjonen kan bli mye verre for fattige, i Norge også. Det er ikke sikkert velferdsstaten overlever. Jeg håper det bor noe i oss. Jeg håper vi har resiliens til å takle den første store testen. Vi har en tendens til å tenke på konsekvensetikk, der utfallet bestemmer om handlingen var god eller ikke. Det er også noen som støtter seg til sinnelagsetikk, d.v.s. at handlingen er god hvis den er godt ment. Vi burde kanskje tenke mer på plikt, selv om det ikke alltid føles bra.

Det er mange valg andre tar for oss i disse dager, men det er fremdeles noen igjen til oss. Vi bør reflektere litt over etikken før vi bestemmer oss.

Krisemodus

Hvitveis. Det er mye god symbolikk i hvitveisen. Hvit representerer alt de positive i vår kultur, mens våren med sine villblomster symboliserer fornyelse og en ny start.
Det er mye god symbolikk i våren. Hvit representerer alt de positive i vår kultur, mens våren med sine villblomster er fornyelse.

Jeg liker ikke å spre frykt og konspirasjonsteorier, men det er sider ved Covid-19 som bekymrer meg. Jeg har noen Facebook-venner som tar til orde for at det blir påbudt med ansiktsmasker. En av dem delte en artikkel om Jena, den første tyske byen som påbyr masker på byens offentlige transportmidler, butikker, og i bygninger med en offentlig inngang. Det ble også vist til en kronikk på nrk.no der forfatteren krevde det samme i Norge. Nå er ikke dette det verste, men en frykt som får fotfeste kan tvinge gjennom store endringer før noen får sjansen til å stille kritiske spørsmål. Da er ikke veien lang til borgervernsgrupper som banker opp tilfeldige ofre.

Det som kanskje var en obskur konspirasjonsteori i utgangspunktet kan utvikle seg til å bli en høyst reell situasjon. De som er opptatt av å stemple andre som konspirasjonsteoretikere har ofte noe så skjule selv. Det er stadig flere som anklager Kina for å lyge om smittesituasjonen der, men jeg vil tro at de fleste landene holder tilbake informasjon. De vil kontrollere hva som kommer ut og hvordan det kommer ut.

Det er internasjonalt et klasseskille i helsevesenet. Jeg har bodd i den amerikansk delstaten Arkansas, og har fremdeles familie der borte. Jeg følger derfor litt med på hva som skjer i Little Rock, noe som gjør meg takknemlig for at jeg bor i et sosialistisk land. Det første som skjedde der borte da skolene stengte var at skolene startet med såkalt Grab and Go Feeding. Det er en skolelunsj foreldrene kan hente til barna sine, fordi dette er det eneste faste måltidet mange barn har der. Dette er en av mange konsekvenser av fattigdom.

Det er mangel på det meste nå, fra ansiktsmasker til ventilatorer. Little Rock, hovedstaden i Arkansas, har et universitetssykehus og en rekke private sykehus. De har gått sammen under denne krisa, bl.a. for å kjøpe 500 nye ventilatorer til sykehusene. Det var ikke bare å bestille dem i denne situasjonen, for de måtte gjennom en budrunde. Arkansas er en fattig delstat, mens New York er blant de rikeste, og nettopp New York hadde råd til å by over $ 20 000 mer per ventilator enn Arkansas. Det var dermed New York som fikk disse 500 ventilatorene. Dette er også et av fattigdommens ansikter. Det er så brutalt livet er i noen land, også i rike land.

Det som bør bekymre mange er at konsekvensene av dette utbruddet kan vare ei stund. Katastrofer har en tendens til å forandre verden, og hvis dette blir så stort som noen frykter, kan vi se langvarige effekter. Ingen vet hvordan Covid-19 vil forandre verden, men vi blir kanskje tvunget til å tenke annerledes om mange ting (f.eks. reising, hvordan vi bor og kommuniserer), og det er ikke sikkert det er mulig å komme tilbake til det vi hadde før. Det sier dessuten seg selv at det vi holder på med for øyeblikket ikke kan fortsette i lang tid, eller gjentatte ganger. Hva skal vi gjøre hvis dette skjer igjen til høsten? Jeg håper ikke det skjer, men det er en mulighet. Virus er bemerkelsesverdig tilpasningsdyktige, og de forsvinner egentlig aldri.

Ekspertene er litt uenige om hva som vil skje, men mange tror at dette vil bli en langvarig kamp. Vi kommer nok tilbake til hverdagen en dag, men det kan hende vi må forberede oss på et langdistanseløp. Det mange gjør i dag er sprint, eller i beste fall mellomdistanse. Vi må finne løsninger vi kan opprettholde i lang tid. Det er forhåpentligvis ikke lenge til vi får noe av hverdagslivet vårt tilbake igjen, mens vi kanskje må leve lenger med usikkerhet på andre områder (bolig og aksjemarked, oljepris). Det er likevel sannsynlig at vi kommer til å være bedre stilt enn mange andre land.

Alle land tenker naturlig nok på sine egne innbyggere før de tenker på andre, og hvis den økonomiske nedturen blir dramatisk, er det ikke utenkelig at de som trenger hjelp må klare seg alene. Det kan bli ei vanskelig tid for u-land, men det kan bli ei vanskelig for de som tradisjonelt taper i det norske samfunnet også. Jeg tenker også på de millioner av mennesker som er i flyktningeleire i et annet land, og de som er på flukt i sitt eget land, såkalt internt fordrevne. Hvor mange ressurser vil vi bruke på dem? Dødeligheten kan bli dramatisk mye høyere i disse leirene fordi de ikke har tilgang til helsetjenester, og det kan tenkes at morfin/aktiv dødshjelp er det eneste de få legene kan gjøre for dem. Det kan bli mange umulige moralske dilemmaer å forholde seg til. Vi kan si mye negativt om Gadaffi i Libya og Bashar al-Assad i Syria, men disse landene har en lang tradisjon for å hjelpe flyktinger fra nabolandene. Det skjer ikke nå.

Jeg er ikke direkte redd, men jeg tar dette viruset alvorlig. Jeg har mennesker jeg er glad i, mennesker som kanskje ikke har et sterkt nok immunforsvar. Jeg frykter også hva etterdønningene kan gjøre. Det er derfor vi må tenke langsiktig. Vi må sørge for at vi er til stede når oppturen starter. Jeg håper vi er forberedt. Jeg håper vi har det samholdet vi trenger. Jeg håper vi har råd til å ta de rette valgene. Den ene vårblomsten etter den andre dukker opp nå. Livet starter på nytt for de som kan tilpasse seg. Jeg vil bli med på veksten. Jeg vil være en av blomstene på enga, men jeg vil ha de andre blomstene med meg.

Om å finne fellesskapet sitt

Hjembyen min. Den er som en hjerne der husene er cellene og veiene er trådene mellom dem. Hva skjer når samholdet forsvinner?
Hjembyen min. Den er som en hjerne der husene er cellene og veiene er trådene mellom dem. Hva skjer når samholdet forsvinner?

Vi har fulgt Covid-19 rådene fra dag én i familien min. Norske mydigheter, sammen med Verdens helseorganisasjon fokuserte innledningsvis på at dette ikke var så farlig for folk flest, og de har sannsynligvis fremdeles rett i det. Men. Vi isolerer ikke oss selv bare for å redde oss selv. Vi gjør det for å redde flest mulig i risikogrupper. Hvem er de?

Jeg er ikke ute etter å skremme folk, men med mindre vi har gått aktivt inn for å styrke immunforsvaret, og for å redusere konsekvensene av de miljøgiftene og det stresset vi hele tida blir utsatt for, kan ingen ingen av oss vite med sikkerhet. Poenget når det gjelder Corona-viruset er at vi må følge de strenge påbudene om sosial isolasjon fordi vi kan bli syke, og enten vi har symptomer eller ikke, kan vi drepe andre. En av de mest populære emneknaggene på Twitter i øyeblikket er #StayHomeSaveLives. Det høres kanskje brutalt ut, men det er delvis opp til oss hvem som havner i en respirator. Vi kan redde mennesker og vi kan drepe dem.

Grunnen til at noen havner i en respirator er at de ikke får puste. Lungene fylles opp med væske, og en får dermed ikke oksygen inn i lungene. Det finnes foreløpig ikke noen annen behandling enn en pustemaskin, og et håp om at hevelsen går ned igjen. De færreste dør av Covid-19. Det er heldigvis svært få som dør, men denne videoen forklarer hva som skjer med de som taper denne kampen:

 

Det er aldri bra å dø, men dette er spesielt brutalt. Jeg har sansynligvis observert Covid-isolasjonen strengere enn de fleste, men jeg blir ganske provosert når jeg ser at andre gir blaffen. Jeg har sett og hørt om folk som insisterer på at livet skal gå som normalt. De tror dette er en ferie. Jeg har startet å handle mat klokka 7 om morgenen fordi det er mange som gir blaffen i en meter-regelen.  Det er ikke uvanlig at mens jeg leter etter noe i ei hylle, kommer det plutselig en kunde som presser seg inn i det rommet jeg befinner meg i. Det er snakk om en som skal ha noe fra hylla der jeg står, men det er jo mulig å si f.eks. «unnskyld» eller «har du noe imot at jeg henter noe fra hylla her?»Det er bare et lite eksempel, men det er mange, langt mer graverende tilfeller.

Vi har sett under denne krisa at det er individer som ikke ønsker det samme som myndighetene, og at kommuner aktivt går inn for å motarbeide regjeringens planer. En kan spørre seg om hvor fellesskapet er. Hva er egentlig et fellesskap? Mange tenker nok på ord som samhold, identitet, integrering, interaksjon og allianse når de hører ordet fellesskap. Vi vet at det ikke er så enkelt. De som har en diagnose eller som har en annen etnisitet, religion, kjøpekraft eller livsstil enn normen vet litt om hvor vanskelig det kan være å finne tilhørighet i storsamfunnet, lokalt eller nasjonalt.

Vi har sett de siste par ukene også at landet er delt i to. Det er mye en kan si om Nord-Norges karanteregler, men en kan lure på hva som hadde skjedd hvis det var noe annet dette dreide seg. Jeg håper det aldri skjer igjen, men krig, økonomisk kollaps, eller klimakrise er ikke et usannsynlig framtidsscenario. Kommer vi til å være én, kommer vi til å stå samlet, og kommer vi til å regne alle nordmenn som nordmenn? Jeg håper svaret er ja, ikke bare når det er vi som krever hjelp..

Det er flere metaforer som brukes om samfunnet. Den vanligste jeg vokste opp med var smeltedigel, men jeg liker den ikke. Den innebærer at alle blir smeltet om, altså at de mister alt de en gang var. Noen liker pizzaen bedre, for da beholder en mer av egenarten sin, men en blir fremdeles skjult av osten (og hvem får være osten?). Jeg liker salatbolla best. En beholde egenarten sin, samtidig som en er med på å skape noe nytt og spennende. Da er spørsmålet hvilken salat vi er. Jeg er ikke overbevist om at vi er en god en. For å holde meg til bildet, liker jeg særegne smaker. Jeg har gjerne svarte oliven, rå løk og fetaost i salaten, og ikke minst en dressing med mye eddik i. Det er noen som velger disse vekk fordi de ikke liker smaken eller konsistensen. Hvis vi overfører dette til virkeligheten kan en undre seg over hvem vi plukker ut av salaten.

Dette er en oppfordring til alle, også de som føler seg friske. Dette handler ikke bare om deg. Det handler ikke om at du skal få den våren du hadde sett for deg. Det handler ikke om grilling i skogen, fotball på kommunens/klubbens fine anlegg, eller en utepils i sola. Det handler heller ikke om å anklage de som hoster fordi dette er starten på allergisesongen. Det handler ikke kun om konsekvensene av isolasjon. Det handler om at vi er et samfunn, men kanskje et samfunn som ikke bryr seg om hvordan de andre medlemmene har det. Men vi kan kanskje lære? Vi kan kanskje finne et fellesskap vi ikke hadde? Vi kan bli mer enn vi var. Det er det en god salat er.

Vi har alle et personlig fellesskap som hjelper oss gjennom disse dagene, men den nasjonale salaten kan kanskje bli bedre. Vi kan kanskje lære litt om hvordan den bør se ut, hvordan vi kan være en bedre ingrediens, og hva samfunnet kan kreve av oss.