RSS Feed

Oss og dem

person i hettegenser sett bakfra på ei mørk gate. Det er lett å tenke negativt om denne personen.

Det er lett å tenke negativt om denne personen. Foto: Pixabay

Jeg ble oppdratt til å være fargeblind, noen av de beste vennene mine er svarte, det faktum at offentlige personer som Samsaya, Haddy Njie, Aisha Naz Batti eller Norman Mubashir har hatt suksess i Norge viser at vi ikke er rasistiske, jeg kan forstå hvordan det er å bli utsatt for rasisme fordi jeg har opplevd motgang selv.

Dette er bare noen av de mange dumme utsagn vi lirer av oss når temaet er rasisme. Vi har en forestilling om at rasisme er noe de har hatt og fremdeles har i andre land, mens Norge er bedre. Det er lett å være annerledes her, samme hva denne annerledesheten består i. Det første utsagnet minner meg om smeltedigelen som en metafor for samfunnet. Det er meningen at det skal være noe positivt, at det skal illustrere menneskers evne og vilje til å godta ulikheter. Men hvis vi reflekterer litt over hva det innebærer er jeg ikke sikker på om det er så positivt. Det betyr i realiteten en fullstendig assimilasjon der alle blir like. Vi skal bare ha ett produkt. Det er derfor noen som liker salaten bedre som et bilde, for da blander en seg med andre, samtidig som en beholder det som gjør en unik. Jeg liker f.eks. den kraftige og litt spesielle smaken fra oliven, og det hadde vært trist hvis den forsvant helt fordi det var et krav om at den måtte bli en del av kollektivet. Det er samtidig noen som kanskje ønsker å være en av mange. Norman Mubashir sa f.eks. i et VG-intervju en gang at han noen ganger skulle ønske at han bare kunne være en nordmann fra Lørenskog, men enkelte vil vite hvor han egentlig kommer fra. Det er faktisk ganske graverende å si at «vi vet jo begge at du ikke ser norsk ut.»

Jeg tror likevel ikke at noen ønsker at vi ikke skal gjenkjenne forskjeller, for hvis vi har samme farge, hvilken farge skal det være? Må du bli vurdert som hvit nok eller ha en hvit atferd for å være norsk? Wikipedia har en kort artikkel om mikroaggresjon. Begrepet ble utviklet av Derald Wing Sue, professor i psykologi ved Columbia University, og det blir brukt om uttalelser som kanskje ikke er ment å være en nedvurdering av personer eller grupper, men de oppfattes gjerne slikt. Les mer.

Jeg tror ikke det er noen av oss som ikke har noen holdninger eller forestillinger som hører til kategorien mikroaggresjon. Vi må derfor jobbe med oss selv, og reflektere over egne tanker for å bli bevisst disse. Kona mi er afrikansk-amerikansk, og da hun startet i et kor i Telemark for en del år siden, hadde de andre medlemmene forventninger til henne. Hun har en ganske god stemme, men det er ikke mange forunt å synge som Aretha Franklin eller Whitney Houston. Det var imidlertid det noen forventet, og de la ikke skjul på skuffelsen. Jeg er dessverre skyldig i mikroaggresjon selv. Jeg husker godt en vietnamesisk mann jeg ble kjent med for mange år siden. Han var veldig sympatisk, men snakket dårlig norsk, og det var ikke lett å forstå han. Vi gikk på skole sammen utenfor Oslo, og han gjenkjente meg en dag på gata flere år seinere. Han bodde i Kristiansand og jeg studerte ved høgskolen i Agder det året, og var utålmodig etter å komme i gang med dagens leseøkt. Jeg vet ikke hvordan han oppfattet situasjonen, men jeg må innrømme at jeg så etter en vei ut av denne situasjonen. Jeg var fokusert på det jeg hadde planlagt og var ikke interessert i en samtale. Jeg har mistanke om at det ikke tok mange sekundene før blikket mitt flakket og ansiktsuttrykket tydelig viste alt annet enn gjensynsglede. Det er ikke den personen jeg vil være, så jeg ønsker jeg hadde taklet det annerledes den dagen for over 20 år siden.

Det er mange i USA som forbinder hettegensere med gjenger og andre former for kriminell atferd, og en er gjerne rask med å dømme svarte ungdommer i hettegensere. Hva er den første tanken din hvis du ser noen ungdommer ikledd hettegensere? Er det noen forskjell på hvite jenter i rosa genser eller minoriteter i en svart genser? Hvis vi er fargeblinde, hvis alle har samme farge burde det gå ut på det samme.

Jeg var inne på diagnoser i det forrige innlegget mitt, og jeg er kritisk til ideen om at autisme, NLD og ADHD er psykiatriske lidelser. Det er en tendens til at det offentlige ikke tilbyr stort annet enn medisiner. Det er mange former for ikke-medikamentell behandling for alle de diagnosene jeg skriver om på denne bloggen, men det er lettere å få medisiner enn annen hjelp. Jeg så en del elever som lærer som fikk Ritalin, og det var ikke noen alternativer til å øke dosen hvis behandlingen ikke fungerte. Jeg vet ikke om det er det som skjer, men barn med autisme eller NLD kan ha en atferd som får noen til å mistenke ADHD. En ser gjerne det en vil se.

Det er mange fordommer og stereotyper. De fleste ser på seg selv som tolerante, men de aller fleste tenker i realiteten «oss og dem.» Denne polariteten finnes overalt, ikke bare mellom ulike grupper (nordmenn/innvandrere, menn/kvinner, kristne/muslimer), men også innenfor samme gruppe. Det er f.eks. ikke lett å være en arabisk ateist, og det er få som kan kritisere kvinner hardere enn kvinner selv. En kan sågar se tendenser til en oss og dem-tenkning i vår egen» menighet». Jeg har sett mest av dette i USA der det har vært tilløp til amper stemning mellom foreldre. Noen mener at barn mer Asberger syndrom ikke har så alvorlige utfordringer som deres egne barn har, og at de derfor ikke hører hjemme på det samme forumet. Jeg har også sett noen liknende mellom NLD og Asberger. Dette er kanskje et biprodukt av nevrodiversitet? Det er lett for de som fungerer sosialt og som har lykkes i arbeidslivet å si at autisme er innenfor en naturlig variasjon. Den store bolken som kommer inn under resten får bare positiv oppmerksomhet hvis de har spesielle evner. Mange av oss har ikke det. Vi blir derfor «de andre.»

Med andre ord. Vi kan ikke slutte å snakke om rasisme og stereotyper. Vi må snakke mer om det fordi de aller fleste unngår det ubehagelige fokuset på seg selv. De vil ikke se den personen de egentlig er.

Reklamer

Flytende definisjoner

Jeg tok dette bildet med et ikke veldig godt mobilkamera for noen år siden. Det er Jupiter som lyser spesielt kraftig nær Månen. Avhengig av hvilken definisjon en bruker kan ingen eller begge klassifiseres som en planet.

Jeg tok dette bildet med et ikke veldig godt mobilkamera for noen år siden. Det er Jupiter som lyser spesielt kraftig nær Månen. Avhengig av hvilken definisjon en bruker kan ingen eller begge klassifiseres som en planet.

Definisjoner betyr mye, og vi bør bruke dem selv om vi kanskje ikke er helt enige med dem. Det er vitenskapens natur å være foranderlig fordi en aldri har all kunnskap. Det er noe en erverver seg over århundrer, og det er ikke uvanlig at seinere forskning finner at den tidligere var feil. Det har også blitt stadig klarere at moderne forskning er belemret med mye juks, og metaforskning har skuffende nok vist at det ofte er umulig å bekrefte funnene fra studier på legemidler og innen psykiatrien. Det er derfor vanlig at definisjoner går gjennom noen forandringer. Jeg liker astronomi og har brukt flere bilder og forestillinger fra verdensrommet for å forklare aspekter ved NLD og autisme. Definisjonen for planeter er relevant for en debatt om definisjoner generelt.

Du husker kanskje et noe barnslig kupp blant astronomene i 2006? Jeg vet ikke om det var en koordinert aksjon eller ikke, men de stemte i alle falle over et forslag til en ny definisjon på et tidspunkt da få var til stede, og dermed var ikke Pluto en planet lenger. Vi bodde følgelig i et system med åtte planeter.

En planet var ifølge den nye definisjonen et objekt med nok masse til at det fikk en rund form, og til å rydde andre objekter ut av banen sin. Det betydde i realiteten at mange planeter ikke oppfylte den andre delen av definisjonen. Jorda hadde f.eks. ikke hatt klar bane hvis den hadde byttet plass med Neptun. Forvirringen ble komplett da ei gruppe forskere knyttet til NASAs romsonde New Horizons, som utforsket Pluto og dens fem måner, foreslo en vid definisjon. Den hadde gitt solsystemet vårt ikke mindre enn 110 planeter. Det er fordi alle månenene, inkludert vår egen, hadde blitt definert som planeter. Jupiter er også diskutabel fordi den faktisk ikke går i bane rundt Sola. Den beveger seg sammen med Sola rundt et felles tyngdepunkt. Jeg synes likevel New Horizon teamet hadde et poeng, for det interessante er geologi og klima, ikke hvor stort legemet er eller hvor det befinner seg.

Jeg har diskutert definisjoner tidligere, og spesielt de innenfor psykiatrien. Jeg har respekt for mye av det psykiatrien har gjort, men jeg har samtidig et noe ambivalent forhold til denne disiplinen. Jeg må innrømme at jeg ikke forstår hvordan psykiatri kunne utvikle seg til å bli vitenskap på linje med en fysisk vitenskap som astronomi. Det er en sammenheng mellom biologi og diagnoser som schizofreni, depresjon, bipolar lidelse og sågar autisme. Det betyr ikke at det er så enkelt at den rette maten kan hindre/forårsake disse tilstandene, men det er ingen tvil om at livsstil og kosthold er en del av det totale bildet. Hvis vi f.eks. sammenligner vårt moderne kosthold med det steinaldermenneskene spiste, får vi i oss mer karbohydrater og natrium, men mindre fiber fra grønnsaker, frukt, bær, nøtter, samt mindre vitaminer, makromineraler, sporstoffer, animalsk protein (Tidsskriftet for Den norske legeforening).

Jeg har vist til forskning tidligere som sier at det er en sammenheng mellom tarmen og hjernen, som innebærer at det vi spiser påvirker oss psykologisk. Jeg har også vært opptatt av at medisiner kan forverre såkalte underliggende tilstander. Jeg visste ikke om det før for et års tid siden, men jeg har en såkalt 15 q 13.3 mikrodelesjon, som betyr at en liten del av kromosom 15 mangler i alle cellene. Jeg ble sannsynligvis født med dette, men medisiner kan også skade kromosomene. Det er noe en må ta med i betraktningen når en vurderer risikoen opp mot nytten av behandlingen. Hvis en kan leve med autisme, NLD, ADHD og/eller depresjon med ikke-medikamentell behandling bør en kanskje gjøre det.

Når det gjelder definisjoner mener jeg fagmiljøet bør vurdere å skille mellom psykiatri og nevrologi, og flytte noen diagnoser over til sistenevnte. Schizofreni, bipolar lidelse og autisme er biologiske tilstander, men bortsett fra arvemessige faktorer og noen vage teorier om miljø, er det ikke så mye forskningen kan si om risokofaktorer. Da burde en kanskje være forsiktig med å ha bastante holdninger om symptomer som hovedsakelig påvirker atferden, og som dermed oppfattes som psykiatriske.

Alt dreier seg om akseptert atferd, om hvilken atferd samfunnet vurderer som akseptabel. Jeg leste om en ung mann for noen år siden som ville utdanne se til en jobb i Politiet. Han kom ikke inn på Politihøgskolen fordi han hadde vært gjennom en periode med depresjon en del år tidligere. Det skjedde da en av foreldrene døde i barndommen hans, og han viste det jeg vil hevde er en sunn, naturlig reaksjon. Han ble likevel vurdert som ustabil mange år seinere, en sikkerhetsrisiko Politiet ikke kunne ha i sine rekker. Det er i tråd med både den amerikanske diagnosemanualen DSM VI og den europeiske ICD 10. Det er store individuelle forskjeller på hvordan og hvor lang tid en trenger for å komme over tapet av et menneske en var glad i, men det er urovekkende å tenke over at det som faktisk er en del av livet fort kan bli stemplet som psykisk sykdom.

Jeg har personlig beklaget at Kirka ikke er så opptatt av å ta på seg viktige samfunnsoppgaver som i tidligere tider. Denne organisasjonen gjorde en gang en viktig jobb med å oppdra gode borgere. Den ga foreldrene støtte til å oppdra barna på de områdene som myndighetene ikke prioriterte. Jeg syntes derfor det var et positivt tiltak da jeg nylig oppdaget en sak fra ei av de lokale kirkene. Rossabø kirke i Haugesund har sorggrupper for ungdom. Les mer. Det er et tiltak som kan gjøre livet lettere etter at en har mistet noen, og som jeg har sagt tidligere har jeg ikke inntrykk av at det er et veldig stort fokus på forkynnelse i barne og ungdomsarbeidet i Kirka. Jeg tror derfor kor, speider, ungdomsklubb og denne type samtaler kan anbefales uten frykt for hjernevask. Det er kanskje noe en kan reflektere over neste gang en forsvarer muslimers eller andres rett til å velge religion for barna sine.

P.S. Det er kompliserte årsaksforhold blant de diagnosene jeg har omtalt i dette innlegget. En kan ikke peke på én ting og si at det forårsaket tilstanden, men jeg mener likevel at jeg har pekt på noen viktige argumenter. Hvis noen typer mat forverrer kognitive vansker, vil det ikke da gi mening å spise mat som ikke bidrar til problemet? Jeg vil derfor advare mot de som leter etter lette løsninger, som Inga Marte Thorkildsen gjorde med boka Du ser det ikke før du tror det. Den tidligere ministeren med anvar for Barnevernet mente å kunne dokumentere at ADHD ikke var noe annet enn symptomer på vold og seksuelle overgrep, at ADHD faktisk ikke var en reell diagnose. Hun mente dette interssant nok etter at hun gikk av som minister. Det er kanskje for revolusjonerende med en politiker som var revolusjonerende som folkevalgt.

Dobbelt operativsystem

Løvetannen er vakker. Hva ser du? Jeg ser noe vakkert, nesten som en fe som svever gjennom lufta og minner meg om at livet fortsetter på en annen eng.

Hva ser du? Jeg ser noe vakkert, nesten som en fe som svever gjennom lufta og minner meg om at livet fortsetter på en annen eng.

Hva betyr det å ha en annerledes hjerne eller å tenke annerledes? Dette er en vanlig formulering innen utviklingsforstyrrelser, men jeg tror det har mest med hvordan vi kommuniserer dette til barn å gjøre. Vi vil ikke at barn skal fokusere på det negative, og det kan derfor være bra å fremheve det positive. Men hva betyr det egentlig?

Jeg har familie og venner i USA, og jeg hørte for en tid tilbake om en annen familie gjennom noen av dem. Det var en familie der de fire barna hadde en autismespektertilstand. Foreldrene skal ha fortalt dem i alle år at de er spesielle, at de tenker annerledes. De fungerer på en måte som er bedre, og det er derfor ikke nødvendig å tilpasse seg. Det er verden som må tilpasse seg dem. De er i dag i 30-årene og bor fremdeles hos foreldrene. Det er fordi de har fulgt foreldrenes oppfordring. De er derfor ikke så nøye med personlig hygiene, heller ikke når de skal på jobbintervju. De har en atferd som gå langt utenfor det akseptable, men det er uaktuelt å forandre på noe, for det er bare verden som trenger litt tid for å tilpasse seg. Det fungerer så lenge foreldrene er friske, men jeg tror ikke dette kommer til å ende bra.

Når vi snakker om at noen er annerledes, at de har en annerledes hjerne eller at en tenker annerledes, er dette bare språk. Det er en måte å utrykke seg på, og det en vil formidle er at noen har vansker med å behandle informasjon. Det kan være vansker med å koordinere, og å prioritere mellom det som er viktig akkurat nå, og det som kan vente. Disse utfordringene kan få veldig intelligente mennesker til å se mindre intelligente ut fordi de sliter med å utføre enkle ting. Omgivelsene kan vurdere dem som mindre intelligente enn de i virkeligheten er. En elev kan f.eks. gjøre leksene like bra som de andre elevene, men glemme å levere dem inn, eller ikke vurdere det som viktig.

Det hadde kanskje vært forfriskende for noen å kreve at alle tok bind for øynene og fikk seg en førerhund fordi blinde krevde at vi skulle tilpasse oss deres fungering og deres måte å se verden på, men det hadde neppe blitt godt mottatt. Det burde ikke være noe annerledes for utviklingsforstyrrelser. Jeg liker altså det positive språket vi har overfor barn, men det er urealistisk å tenke seg at en ikke skal gjøre noe for å finne seg til rette.

Noen blir overveldet av lyder og trekker seg tilbake fra situasjoner de opplever som bråkete og kaotiske. Noen liker tall og statistikk fordi det er en forutsigbar verden. Mange er bokstavelige og forstår ikke alltid ironi, sarkasme, metaforer etc. Dette er imidlertid noe det er mulig å lære seg. Noen har vansker med å se andres perspektiv. De kan f.eks. si noe som fornærmer samtalepartneren fordi det ikke slo dem at denne tenkte annerledes om den spesielle saken. Dette er også noe voksne generelt behersker bedre enn barn, men det er ikke alle som har et filter. De kan dele informasjon ukritisk i en samtale uten å tenke på at det de sa var upassende. Jeg lytter til en amerikansk ADHD podkast for tiden. De snakket om behovet for planlegging i en episode, og gjesten brøt ut i ukontrollert latter da hun sa noe slikt som at «people need more p in their lives.» Det er ikke akkurat graverende, men etter mange år med liknende vitser, har jeg lært at ikke alle deler min begeistring for dårlige vitser. Dette kan gjøre verden vanskelig å manøvrere i.

Det er lett å overbevise seg selv og andre om at autister og NLDere er introverte, at de ikke vil ha venner, at de foretrekker å være alene. Vi er like forskjellige som andre. Det er derfor noen som sikkert kan leve med at de tilbringer mye tid alene, uten at det er et bevisst valg de har tatt. Det er også noen som har et ganske bra sosialt liv. Jeg tror likevel vi kan generalisere litt, og si at verden kan være skremmende og/eller forvirrende for mange. Det er treffende å si at noen ser verden med andre øyne, men vi kan ikke late som at det alltid er noe positivt, og jeg lurer ofte på hvor positivt det er å gi barn forståelsen av at verden kommer til å verdsette denne annerledesheten når de fleste vil erfare det motsatte.

Noen har bedre opplevelser enn andre, men de fleste opplever at operativsystemet deres ikke er kompatibelt med verdens. Hjernen er som en pc, og som de fleste vet kan det være problematisk å kjøre et windows-kompatibelt program på Ubuntu, og omvendt. Det er mulig, men det krever kunnskaper mange ikke har. Dette er et viktig moment når en tenker på hva en kan gjøre for at livet skal bli bedre for mennesker med en diagnose. Vi må altså spørre oss selv hvordan vi kan få samfunnet og individene til å fungere sammen. Jeg tror ikke svaret er at samfunnet gjør hele tilpasningen alene, men omgivelsene kan nok bidra til å skape en verden som gir mening og som oppleves som trygg. Mange kan fungere bedre hvis de klarer å redusere konsekvensene av angst og depresjon.

Det kan være positivt å se verden med andre øyne, og det en egentlig mener er kanskje at vi ser muligheter som ikke er åpenbare innenfor boksen. Vi har et perspektiv samfunnet trenger. Samfunnet trenger derfor oss, men ikke fortell meg at livet med et annet operativsystem er enkelt. En pc kan ha to operativsystem. Verden foretrekker Windows. Jeg liker Ubuntu (basert på Linux), men må bruke begge for å få tilgang til hele samfunnet. Det gjør oss unike, men det er ikke enten eller. Det må begge sider forstå.

The Game of Life

Overskriften er også tittelen på et av de klassiske brettspillene for barn. Det handler om å manøvrere gjennom livet, klare de store milepælene som å ta utdannelse, stifte familie, få jobb etc. Jeg var inne på i Kan du spillet? at livet var et spill. Barndommen er ganske bekymringsløs for de fleste av oss. Det er ikke mye vi trenger å engste oss for da, men foreldrene tenker mye på hva som kommer til å skje i framtida. Barndommen er en forberedelse til spillet, for selv lek er ikke annet enn et verktøy for å utvikle de ferdighetene vi trenger som spillere. Det er imidlertid et krevende og forvirrende spill, og for noen kan det virke som at reglene forandrer seg hele tida, eller at noen spillere ikke trenger å følge reglene.

bilde av et dårlig trekk i sjakk. Sjakk er en annen analogi for livet. Hver avgjørelse har en konsekvens, men til forskjell fra virkeligheten er det stort sett opp til deg.

Sjakk er en annen analogi for livet. Hver avgjørelse har en konsekvens, men til forskjell fra virkeligheten er det stort sett opp til deg.

Spillet starter med et ganske enkelt første nivå. Det er vanskelig å slå fast nøyaktig når spillet starter. Ungdomsskolen med karakterer er det første synlige tegnet på at det er forskjell på oss. Da begynner det å gå opp for oss at vi har ulik status, og at vi kanskje ikke vil spille på det samme nivået de kommende årene. Det som kommer før er mer en forberedelsesfase enn faktisk spill, men det er også en viktig fase. Det er ikke umulig, men det kan være vanskelig å øke statusen sin i skolemiljøet. Hvis en har utfordringer knyttet til ADHD, NLD eller ASD, er det ikke sikkert en klarer å forandre på så mye. Det kommer an på hvor mye kommunen er villig til å hjelpe. Det er noen som vil jage bak de andre gjennom hele grunnskolen, for hvis en først kommer litt skjevt ut er det ikke lett å forandre andres oppfatninger av oss.

Hvis en klarer overgangen til ungdomsskolen er det likevel stor sjanse for at en klarer de to neste årene, og det er det en gjør det siste året på grunnskolen som avgjør hvilket nivå en skal spille på etter det. Hvis en drømmer om å bli f.eks. dansepedagog må en sannsynligvis ha veldig gode karakterer i alle fag, noe som kanskje ikke er helt rettferdig. En elev som er svak i matematikk kan være flink til å formidle dans på scenen, til å improvisere og koreografere, og ikke minst lære dette videre. Jeg vet ikke hvor strenge de er, men både videregåene skole og høgskolene/universitetene krever nok gode karakterer i alle fag. Det er en praktisk opptaksprøve også, men jeg vil tro at den sterke konkurranen gjør at en må ha et høyt gjennomsnitt. En kan dermed risikere at de som virkelig brenner for dans ikke kommer opp på det nivået i spillet de fortjener fordi de sliter med f.eks. matte eller naturfag.

Etter høgskolen skal en søke på jobb, og noen bytter kanskje til en bedre jobb etter hvert. Det sosiale spillet følger oss helt fra barndommen, og hvis en lyktes gjennom barndommen og tenårene, fortsetter gjerne denne suksessen. Det dreier seg om å samle poeng, og det er ikke uvanlig at det stort sett er de samme som gjør det bra på alle nivåene i spillet.

Det er regler i spillet, men de er veldig kompliserte. Spillet er så komplisert at jeg ikke er sikker på om noen forstår det. Du har sikkert hørt det før, du må velge din egen vei og ikke bare følge etter andre. Det er ikke lett, for selv om du tar alle de rette valgene, er du langt fra garantert suksess. Hvis en spiller spillet bra sitter en på slutten av livet igjen med en behagelig pensjon, ingen gjeld, og voksne barn som gjør det bra fordi du ga dem gode betingelser.

Dette høres ganske enkelt ut, men det er ikke like enkelt for alle. Tenk deg at du har vokst opp med noen utfordringer andre ikke har. Det kan dreie seg om konsentrasjonsvansker, motoriske vansker, lese/forståelsesvansker, mattevansker, rom/retningsvansker, vansker med sosialt samspill og impulskontroll. Dette kan gjøre hvert nivå i spillet ekstra vanskelig. Det er ingen som bryr seg om du utfører jobben din perfekt hvis du ikke passer inn sosialt. Du har kanskje de beste ideene i ei prosjektgruppe, men siden du har en lav sosial status blir du ikke hørt. Det er også mulig at ideene dine blir stjålet av andre. Det er mye som kan ødelegge og dermed gjøre at du taper spillet eller ikke klarer å klatre til det neste nivået.

Media forteller til stadighet om bedriftsledere som får sparken eller blir presset ut, men går deretter til en ny jobb som ikke er stort dårligere. Jeg hører en del tilfeller om dette på et langt lavere nivå også. Det kan dreie seg om at en sier opp jobben uten å ha noe annet å gå til, eller at en får sparken. Det betyr ikke nødvendigvis arbeidsledighet, for noen har en spesiell evne til å ende opp med noe bedre. Det kan tilsynelatende se ut som tilfeldigheter, men det er sannsynligvis fordi de spiller spillet bedre. De lander alltid på beina. Jeg må ærlig innrømme at det er vanskelig å forstå spillet, for dette er mennesker som ikke trenger å følge reglene.

Richard Branson, den vanvittig suksessrike grunnleggeren av Virgin, hadde dysleksi i barndommen, og droppet ut av skolen. Han har bl.a. sagt at «I’m proof that entrepreneurs don’t necessarily need higher-education degrees. Les mer på Virgins hjemmeside. Han er langt fra den eneste som har sagt det. Det er stort sett de som lykkes som har den holdningen, men virkeligheten for de aller fleste andre er at selv om de har evner og gode ideer, er det ikke lett å få andre til å lytte. Det er få forunt å komme seg fram i verden uten utdannelse. Mange klarer det ikke med en utdannelse en gang.

Norge er tjent med å ha mange spillere. Jeg mener derfor Norge er tjent med at vi gir mer støtte og flere muligheter til de som trenger det. Noen må gjøre jobber som å vaske, tømme søppel, fikse kloakken etc. Det er mange som ikke respekterer disse yrkesgruppene. Det er ikke nok å ha en jobb. En må ha den rette jobben for å bli respektert. Det er sånn spillet fungerer, men en kan oppnå mye om en skulle trenge mer tid for å samle nok poeng til neste nivå.

Kan du spillet?

En fantastisk tur med dattera min til Vardafjell. Ulikt underlag er bra for kropp og hjerne.

En fantastisk tur med dattera min til Vardafjell. Ulikt underlag er bra for kropp og hjerne.

Jeg leste artikkelen Are you living in a computer simulation for noen år siden. Den ble skrevet av Nick Bostrom ved University of Oxford, og den diskuteter faktisk om Jorda er et dataprogram. Dette høres temmelig vilt ut for de fleste, og det er ingen tvil om at det er både teoretisk og spekulativt, men det er seriøse forskere som arbeider med dette. En må være klar over at vitenskap ofte arbeider med hypoteser, som kan bety at en prøver å forklare noe en ikke kan observere, og dermed ikke kan bevise at finnes.

Husker du Pong? Det var et tennisspill i barndommen min som bestod av to streker og en prikk som beveget seg mellom disse. Vi har så realistiske spill nå at det begynner å bli vanskelig å si om det er animasjon eller skuespillere. Spillindustrien, og ikke minst militæret, har sannsynligvis teknologi som ligger langt foran alt vi kjenner til. Det er sågar noen forskere som mener at det innen noen få tiår skal bli mulig å laste opp en menneskehjerne og lagre den elektronisk. Da kan vi få et virtuelt samfunn eller hjerner uten kropper som tar avgjørelser for oss. Poenget er at muligheten til å velge vekk den virkeligheten vi kjenner, til å leve et virtuelt liv, kanskje blir en mulighet snart. Det er ikke så langt unna som noen tror, og da er vi inne i den filosofiske debatten om hva et menneske er, såkalt posthumanisme.

Jeg skal ikke diskutere det videre her, for det er egentlig irrelevant. Det spiller ingen rolle om virkeligheten er reell eller simulert. Poenget er at vi må forholde oss det livet vi har. Vi har ikke noe valg, men livet er et slags spill likevel. Mange klarer seg bra i barndommen. Forskjellene er ikke så store da, og en får mye gratis hvis voksne synes en er sjarmerende. Det er likevel en forberedelse til voksenlivet. En vinner poeng og klatrer til et nytt level i spillet hvis en gjør det bra, men det er mange med en diagnose som ikke klarer det. Noen strever på det samme nivået lenge, men får til slutt nok poeng til å nå det neste nivået.

Sosiale medier har skapt komplikasjoner, for det er et spill inne i spillet. Det meste av det vi driver med i dag handler om likes, eller en eller annen form for emosjonell respons som bare krever ett klikk. You tube har tommelen opp eller ned, mens Facebook har tommelen opp, et hjerte, og smilefjes på en skala fra henrykkelse til sinne.

Mye handler om å bli likt, og jeg er aldri sikker på hva folk mener når de gir meg et rødt, sint ansikt på Facebook. Jeg deler stort sett ting jeg mener er viktige, og mye av det handler om samfunnskritikk eller NLD. Jeg deler sjelden bilder av katter og solnedganger, men gjør det av og til fordi det er stort sett det andre vil se på Facebook. Når jeg får sinte ansikt til respons kan det bety at noen mener jeg burde holdt meg unna den slags tema på Facebook, men det kan også bety at de var enige med meg i at saken var opprørende og at den derfor burde deles.

Jeg sitter kanskje i et glasshus selv, og burde derfor være forsiktig med å kritisere andre, men jeg har inntrykk av at mange deler unødvendig mye utelukkende for å få likes. Det er f.eks. noen i ei NLD-gruppe som deler alt fra hvor de skal på ferie til bilder av en piercing eller en ny frisyre. Det er mulig dette hører hjemme i ei støttegruppe, men det er litt rart at den type innlegg får opp til 50 likes, mens innlegg som faktisk sprer relevant informasjon i beste fall får 2-3 likes, men ofte ingen. Jeg antar at de ikke har noen andre å dele dette med, så jeg burde vel ha litt forståelse for denne gruppa.

Det er verre med de mange nevrotypikerne som gjør dette. Jeg bor i Haugesund og jeg er temmelig lei av å se solnedgangen ved Haraldshaugen eller Karmsundet, for ikke så si blomster som viser at våren er her. Dette er smittsomt og vi blir alle påvirket i ulik grad. Hvis du har opplevd noe spennende, er det gode muligheter for at du kommer til å dele det med noen. Det er vel hele poenget med å vise bilder på Instagram og Pinterest at andre skal like deg. Jeg spilte fotball i barndommen og hadde en trener som ikke hadde bakgrunn fra fotballmiljøet. Han manglet sikkert ferdighetene, for han sa at vi skulle gjøre som han sa, ikke som han gjorde. Det fungerer nok ikke som et prinsipp for oppdragelse.

Tenk deg foreldre som tilbringer mye tid på sosiale medier. De er konstant på jakt etter nye likes, og blir i dårlig humør hvis de uteblir. Da hjelper det lite å fortelle barna at de må ikke gjøre det samme. Det er ikke bare usunt; det kan også utvikle barn som blir så avhengig fra tidlig alder at det går ut over studier og arbeid. Da blir de stående på det samme nivået og taper spillet.

Det er alternativer. Barn elsker skjermer, enten det dreier seg om PC, mobil, Netflix, PS4 eller Nintendo Switch. De elsker også aktiviteter utenfor huset, og det er viktig å huske på, for det er et bedre liv. Vi har hatt stor suksess med sang og billedkunst på Kulturskolen, ballett, hesteridning og ungdomsklubb. Vi oppfordrer også dattera vår til å besøke venner og invitere dem hjem. Det blir dermed en balanse mellom skjermtid og sosiale/fysiske aktiviteter.

Jeg sitter som nevnt i et glasshus selv og skal være forsiktig med å kaste stein. Jeg er en del av likes-samfunnet og ønsker naturligvis at kritikk av den politiske eliten, samt informasjon om NLD, skal gi like mange poeng som katter, middager og solnedganger, men det kommer kanskje på neste nivå?

Skrivebordet: Toget

Dagtoget fra Trondheim til Bodø, her på Saltfjellet, hadde vært et ypperlig kontor. Foto: Kabelleger via Wikimedia Commons

Dagtoget fra Trondheim til Bodø, her på Saltfjellet, hadde vært et ypperlig kontor. Foto: Kabelleger via Wikimedia Commons

Jeg startet en liten serie for 1,5 år siden om ulike steder jeg liker å skrive. Det var en serie jeg hadde planer om å komme tilbake til med jevne mellomrom, men jeg er ikke typen som kan arbeide under ulike forhold. Jeg var det tidligere, men det er ikke like lett å blokkere ut støy som tidligere. Jeg hører om andre som liker å skrive på travle kaffebarer, flyplasser, i parker o.l. Jeg kunne ha gjort det i yngre dager, for jeg var i stand til å blokkere ut mye av støyen rundt meg da. Jeg likte å være alene i mengden, men jeg kan ikke jobbe i en så offentlig atmosfære i dag.

Jeg nøyde meg derfor med å skrive om stua, kjøkkenet og biblioteket forrige gang. Dette har mye med livssituasjonen og utfordringene mine å gjøre. Jeg må skape et rom uten noen forstyrrelser i det hele tatt. Jeg leste om Amtrak Residency Program i dag. Jeg kom tilfeldigvis over dette, men tror de har avsluttet programmet. Det gikk ut på at forfattere fikk en gratis reise mot at de jobbet på toget. Her er de utvalgte fra 2016.

Det var mange kritiske journalister og bloggere da denne konkurransen ble annonsert for fire år siden, for Amtrak gjorde naturligvis ikke dette for å hjelpe kunstnere. Det var for å reklamere for deres eget produkt, men jeg synes det høres ut som en fantastisk mulighet. Forfattere beskriver miljø og mennesker, og en lang reise gir gode muligheter til det. Toget er sannsynligvis et av få offentlige steder som fremdeles hadde fungert for meg. Jeg elsker tog. Det er favoritten min blant offentlige transportmidler, og jeg hadde gjerne sett USA og Kanada fra skinnene.

Jeg hører en del på podkaster, gjerne de som er av/med forfattere. Det er mange som snakker om en barndom med mye lesing og skriving. De var aldri i tvil om at det var forfatter de skulle bli. Jeg kan ikke si det samme. Jeg har alltid likt skriftspråket, men det har aldri vært enkelt. Jeg leste Hardy-guttene, Tarzan, og andre utdaterte bøker mens andre leste forfattere som Mette Newth, Kari Bøge og Tormod Haugen. Jeg leste faktisk ikke noe særlig før jeg for alvor oppdaget science fiction på ungdomsskolen, men lesing var selv i gode stunder veldig krevende.

Jeg hadde alltid en drøm om å skrive, men det kom altså ikke som et resultat av at jeg leste mange bøker. Skriving er ikke bare kommunikasjon. Jeg bruker det også for å avstresse, for det er ingen tvil om at det er nødvendig å finne måter som kan gjøre det lettere å fungere i et samfunn som har en tendens til å skape mye av det. Denne artikkelen fra NLDline tar for seg panikk, stress og angst, og artikkelforfatteren mener det er en direkte sammenheng mellom stress og panikkanfall. Det er derfor det er viktig å lære å takle det økende en stresset en vil oppleve.

Det er en av mange funksjoner skriftspråket har for meg. Jeg jobber også med flere bokprosjekter jeg har stor tro på, og det er ikke lett å være kreativ med så mye støy og påvirkning utenfra, men det går framover. Toget er en romantisk fantasi. Jeg er f.eks. veldig begeistret for de to Agatha Christie bøkene Murder on the Orient Express og 4.50 from Paddington. Det hadde kanskje ikke fungert for meg, men jeg liker tanken på å skrive under en lang reise. Det hadde vært gøy å prøve det en gang. Jeg er for gammel til at jeg orker å reise gjennom hele Europa på et par uker, men interrail i ett eller to land kunne blitt interessant. Jeg tror Frankrike hadde vært nok på den første turen, og den neste hadde sannsynligvis gått til Italia. Jeg har imidlertid andre ting på bøttelista jeg kan gjennomføre før jeg kommer til Frankrike.

Bloggen lever

Bilde av pc, notatbok og en mikrofon. Jeg liker å uttrykke meg selv skriftlig, men vil vurdere en podcast etter hvert.

Jeg liker å skrive, men vil vurdere en podcast etter hvert.

Det var en diskusjon for noen år siden om bloggen ville forsvinne, og media mente at den var død. Dagbladet skrev en anmeldelse av antologien Gi meg en scene! Norsk blogghistorie i 2013. Anmelderen skrev bl.a. at «det er fortsatt det som skrives og sies i de brede etablerte mediene som legger premissene for mye av samtalen på det sosiale nettet.» Det ble brukt som bevis på at bloggen er mislykket, at den har en beskjeden posisjon fordi det er mainstream media alle snakker om.

Det er nok ikke så enkelt. Det er delvis fordi media, inkludert aviser, bruker bloggen som et medium selv. De kaller de gjerne for kronikker eller spaltister, men det er i realiteten det samme. Det er også vanlig med journalister som bruker bloggen som en kontakt med leseren/lytteren, noe de gjør i f.eks. TV 2. Det er også mange forfattere som bruker bloggen bevisst som reklame. Blogging har likevel forandret seg mye de siste årene. Det har litt med tiden vi lever i å gjøre. Det er mange som leser uten at de legger igjen kommentarer, mens det stort sett er de som virkelig brenner for emnet som bryr seg så mye at de deler et innlegg på sosiale medier.

Blogging er ikke det samme som det var tidligere, men vi ser at blogging påvirker media. MSM følger gjerne trendene. De bruker det de kan tjene penger på. Blogging er personlig og det er et sosialt medium i seg selv, noe som gjør det interessant for MSM. Jeg leser ikke så mange nye blogger, men jeg følger de jeg har vært lojale mot i noen år, men jeg finner med jevne mellomrom noe nye etter hvert som interessene mine forandrer seg litt. Det blir litt feil å tenke konservativt om bloggen, for det er en del av utviklingen at den har hoppet over til nye medier.

Det var en periode der mange flyttet over til You tube eller brukte det parallelt med bloggen. Jeg lyttet til bl.a. The AnMish som snakket om å leve med Asberger syndrom og forfatteren Ren Warom, som snakket om psykisk sykdom og bøker hun hadde lest. Disse gjorde det samme som mange gjør med podcaster. Jeg lytter til mange podcaster på iTunes, Spotify og Soundcloud, og det faktum at bedrifter som VG, Aftenposten, P4 og ikke overraskende NRK bruker dette formatet bevisst, viser at det som startet langt utenfor hovedstrømmen, faktisk tok lesere/lyttere fra MSM. Jeg lyttet til Juice for en del år siden (tror det var fra 2005), men etter hvert som podcasting ble mer populært, har det gått opp for journalister at de som ikke lytter til radio, TV eller leser aviser, faktisk har alternativer.

Jeg lytter en del på Spotify, men der bør en vite spesifikt hva en søker etter, mens en på iTunes kan lete seg fram under overskrifter som Business, Society & Culture og Technology. Aftenposten har ikke mindre enn fire podcaster under News & Politics, mens VG har tre. En kan kalle dette for radio, lydfiler eller, podcast, men det er i realieten ikke noe annet enn det bloggere tidligere gjorde skriftlig. Det er bloggen som har utviklet seg. Det er et slags svar på de forandringene samfunnet har vært gjennom. Det blir stadig vanskeligere å overtale mennesker til å lese, mens det er lettere å lytte. Finn podcaster her.

Det har også en del å gjøre med hvordan en lærer best. Jeg har alltid vært glad i å lese, men det har vært vanskelig. Jeg har måttet slite for hvert ord, og jeg opplever at det blir stadig vanskeligere å konsentrere seg. Jeg må arbeide stadig mer for å klare det, og det er perioder der jeg ikke makter å tvinge meg til å lese. Jeg er derimot flinkere til å lytte. Det er det jeg husker mest av også. Jeg lytter derfor mye til podcaster og You tube-kanaler.

Jeg har lyttet en del til forfattere den siste tiden. Det er der hovedinteressen ligger nå siden jeg jobber med flere bokprosjekt selv. Jeg har vært spesielt begeistret for Your Creative Life med Vanessa Carnevale, Grammar Girl, The Creative Introvert, So You Want To Be A Writer (Valerie Khoo og Allison Tait), og Joined Up.

Vi liker ikke mangfold

Det er ikke ofte jeg ser Facebook-anonnser som virkelig fanger oppmerksomheten, men det skjedde i dag. Ei anonnse fra Universitetsforlaget ville overtale meg til å kjøpe den fjerde utgaven av boka Annerledestenkende – kreativitet i vitenskapens historie. Jeg tviler ikke på at det er en god leseopplevelse, for det har vært noen veldig interessante skikkelser innen forskning de siste århundrene. Jeg vet ikke hvem boka omtaler, men det er vanskelig å forstå at en ikke kan bli fascinert av personer som Albert Einstein, Edwin Hubble, Georges Lemaitre, Isaac Newton, Edmond Halley, Cecilia Payne og Michael Faraday, så de bør være med. Dette er et tema jeg ofte kommer tilbake til, for jeg tror samfunnet trenger annerledestenkende. Samfunnet trenger autister, men en kan diskutere hvor mange det er behov for, og om det er noe ved dagens samfunn som gjør at vi har flere autister, men kanskje færre genier.

Boka har gjort Einstein til en «poster boy.» Det er ikke veldig originalt, men forståelig. Han var imponerende på mange måter. En av Einstein-anekdotene som har gjort dypest inntrykk på meg var den om ei 16 år gammel jente fra Sør-Afrika som skrev til Einstein i 1946. Hun fikk svar og skrev et nytt brev der hun forklarte at hun var ei jente. Hun fikk et nytt svar som viste Einsteins veldig sympatiske side. Les mer i Popular Science.

Einstein i 1947. Foto: Wikimedia Commons

Einstein i 1947. Foto: Wikimedia Commons

Einstein er kjent for bl.a. den generelle relativitetsteorien, og big bang er en naturlig konsekvens av denne. Jeg vet ikke om han ikke stolte på sin egen teori eller om han nølte med å gå mot etablissementet innen vitenskapen, men det tok i alle fall lang tid før han godtok at universet utvidet seg. Da den belgiske presten Georges Lemaitre presenterte big bang-teorien sin til Einstein ble han bryskt avvist. Einstein godtok Lemaitres konklusjon etter hvert, men dette viser også at vi må være forsiktig med å skape idoler. Dette er ifølge Universitetsforlaget ei bok «om mennesker som hadde mot til å utfordre etablerte oppfatninger, og som derfor kom til å stå bak mange av vitenskapens viktigste vitenskapelige fremskritt.»

De har sannsynligvis rett når det gjelder Einstein, men en viss nøkternhet er sikkert ikke en ulempe heller. Jeg synes det er en tendens til å fokusere på at det er så mye aksept for de som er annerledes, enten det dreier seg om å tenke annerledes, snakke annerledes, oppføre seg annerledes eller å ha en annerledes identitet (dette kan gjelde alt fra seksuell legning, til etnisk tilhørighet, til en «off the grid-livsstil»). Vi kan ikke sammenlikne dagens autister med vitenskapsfolk i fortida som kan ha hatt liknende symptomer. De levde i et helt annet samfunn, et samfunn der det kanskje var mulig å være annerledes.

Alle ønsker å bli akseptert, og det er ikke unaturlig med angst og depresjon hvis det ikke skulle skje. Jeg nevner det fordi det er de vanligste tilleggsvanskene for diagnoser som ASD og NLD. Den nevnte boka er en gjennomgang av historien. Den lover ingen at de skal bli akseptert i dag, men det er ofte en forventning blant mange av oss som har en diagnose at samfunnet skal akseptere oss. Jeg skulle ønske jeg kunne dele den entusiasmen mange har, men det er ikke mange utenfor miljøet som ser det vi ser. Det er mange i familiene som ikke ser det heller. Det er ikke mindre enn et svik når de bevisst trekker seg unna, og sågar sier rett ut at de ikke vil hjelpe. Det skjer faktisk i noen familier.

Jeg er kanskje litt kritisk. Jeg har ikke lest boka Annerledestenkende, men hele den tankegangen provoserer meg litt, for det er en del av oss som ikke føler den aksepten.

Autisme er farlig

piller på en tallwrken. Medisiner er en naturlig del av måltidet, kanskje hele måltidet for noen.

Medisiner er en naturlig del av måltidet, kanskje hele måltidet for noen.

Jeg er en ivrig forkjemper for ulike tiltak som kan gjøre det lettere å fungere med NLD, autisme og ADHD, samt å behandle komorbide tilstander som angst og depresjon. Jeg er ikke motstander av medisiner. Jeg er derimot en motstander av unødvendig medisinering. Det er fordi det alltid er en risiko med medisiner, men det er verdt det når alternativet er verre. Det er derfor vi har leger, for noen må vurdere når og hvilke medisiner vi skal ta. Hva er det som får noen til å tro at det bare er å peise på med medisiner til barn?

Antipsykotika er ei gruppe medisiner som blir brukt til å behandle tilstander som schizofreni og den maniske fasen av bipolar lidelse, men det er så alvorlige medisiner at Norsk legemiddelhåndbok advarer mot å bruke dem over lengre tid uten psykosesymptomer. Dette oppslagsverket oppgir diabetes, lipidforandringer og vektøkning som relativt hyppige metabolske bivirkninger ved flere annengenerasjonsmidler. En kan desuten få motoriske bivirkninger som parkinsonisme og akatisi (vansker med å holde sg i ro), intellektuell og emosjonell hemming. Les mer i Norsk legemiddelhåndbok.

Jeg var derfor ikke spesielt overrasket da jeg leste om en studie som konkluderte med at denne typen medisiner kan ha alvorlige bivirkninger hos barn. Studien har analysert antipsykotika som såkalt off label i England. Det betyr at medisinen blir skrevet ut til behandling for noe annet enn medisinen ble utviklet for. Disse medisinene kan ha en beroligende effekt, og de har derfor blitt brukt til å redusere aggresjon og forstyrrende atferd hos autistiske barn.

Forskerne gikk gjennom reseptene til 3028 barn og fant at 2,8 prosent av barn med en intektuell funksjonshemming hadde fått antipsykotiske medisiner, og 75 prosent av disse hadde autisme. Det var bare 0,15 prosent av de uten en intektuell funksjonshemming som ble behandlet med denne medisinen. Autistiske barn fikk dessuten medisinen i yngre alder, samt at behandlingen foregikk over et lengre tidsrom sammenliknet med de som ikke hadde autisme. Når vi vet hvilke bivirkninger antipsykotika kan ha er det ikke overraskende at denne studien påviste høyere forekomst av epilepsi, diabetes og luftveisinfeksjon hos barn med autisme. Les mer på The Conversation.

Jeg kjenner ikke så mye til ADHD-medisin, men lurer på om det er en liknende problemstilling der. Norsk legemidelhåndbok sier at medikamentell behandling skal brukes i alvorlige tilfeller der andre tiltak ikke er nok, eller der symptomene påvirker lære – eller arbeidssituasjonen i vesentlig grad. Atomeksetin blir anbefalt ved manglende effekt av sentralstimuerende midler eller når en opplever plagsomme bivirkninger. Det er også der vanlig med bivirkninger som nedsatt appetitt, magesmerter, kvalme og hodepine, samt at økt irritabilitet, aggresjon og stemningssvingninger kan forekomme hos barn (Norsk ledemiddelhåndbok). Jeg skriver ikke dette for å advare mot ADHD-medisiner. Det er i noen tilfeller nødvendige medisiner, men når en psykologiekspert som Espen Idås stiller spørsmål ved om alle virkelig har ADHD, og han er langt fra den eneste fagpersonen som gjør det, kan en lure på om vi bruker ikke-medikamentel behandling nok. De koster mer og krever mer av foredre. skole og PPT, men en risikerer ikke noe i form av bivirkninger.

Medisiner er ikke farlige hvis vi bruker dem riktig, men hvis vi ikke gjør det er selv paracetamol farlig. En må alltid vurdere om en skal bruke en bestemt medisin, men en kan noen ganger lure på om vi har urealistiske forventninger. Jeg har hørt både lærere, foreldre og ansatte i helsevesenet som foreslo å øke dosen utelukkende som et eksperiment. En visste ikke hva som ville skje, men en hadde et håp om å få et lydløst barn. Dette dreier seg kanskje til sjuende og sist om hva en skal definere disse diagnosene som. Snakker vi om en psykiatrisk sykdom eller er det en funksjonsvanske som blir verre i et samfunn som krever stadig mer av oss?

Det er en diskusjon vi med fordel kan ta. En annen er årsakene til at vi har en så kraftig økning av ADHD. Hva er det ved samfunnet vårt som gjør at flere ikke fungerer. Kan det være at de fungerer, men at det er konkurransesamfunnet som er sykt? Hvordan skal vi friskmelde samfunnet? En tredje debatt er om medisinene er en så langsiktig løsning som mange tror.

Les mer om ADHD:

Eksplosiv økning i antall ADHD-diagnoser
Kraftig ADHD-økning blant barn og unge
15 procent a pojkarna i USA får adhd-diagnos

P.S. Jeg har vært veldig forsiktig med å nevne mitokondrietoksisitet på denne bloggen. Det er veldig vanskelig å finne anerkjente kilder som nevner fenomenet. Det er nesten som at en ikke har sett for seg muligheten for at medisiner kan skade mitokondriene, men det har blitt noe mer fokus på det de siste årene. Nefazodobe var f.eks. et antidepressiva som ble trukket fra det amerikanske markedet for en del år siden, etter at det ble påvist at medisinen hemmet såkalt mitokondriell respirasjon i leverceller, noe som kunne føre til leversvikt. Diabetesmedisinen Troglitazon ble også trukket, og produsenten Pfizer betalte ifølge Wikipedia ut store summer i erstatning som en følge av bivirkninger. Dette må nevnes når vi snakker om medisiner. Vi må vurdere alle sider, også det faktum at fastleger ofte ikke har tilgang til all informasjon, for den kommer gjerne ut seinere.

NLD i skolen

Gjesteblogg av Anita

Jeg spurte leserne i Har du noe å tilføre om det var noe de ville fokusere på. Jeg fikk flere svar fra Anita, og siden mange ikke ikke leser kommentarer, vil jeg kort oppsummere hovedpunktene hennes. Dette blir en slags gjesteblogg signert Anita.

NLD endrer seg med alderen. En kan være hyperaktiv i tidlige barneår, utvikle et normalt aktivitetsnivå i middels barnealder, mens en fra ungdsomsskole og inn i voksen alder kan bli hypoaktiv (passiv).

De visuelle persepsjonsvanskene og oppmerksomhetsvansker i forhold til visuell informasjon blir også tydeligere. Leseforståelsen blir vanskeligere etter hvert som kravene til å tilegne seg nytt teoretisk-abstrakt lesestoff (og større mengde lesestoff) øker. Matematikkvansker er verre enn lesing og skriving.

Det blir vanskeligere å tilpasse seg nye situasjoner, samt at evnen til generell problemløsing og å tilpasse seg nye situasjoner blir redusert etter hvert som aldersforventede krav øker. Dette kan igjen påvirke den sosiale-emosjonelle utviklingen: Tilbaketrukket atferd, utvikling av komorbide lidelser (tilleggsvansker) synes å være et typisk mønster fra ungdomsalder og inn i voksenlivet.

Elever med NLD vil ha behov for en individuell, visuelt tilpasset arbeidsplan. Planen bør gjennomgås muntlig sammen med lærer, og denne må sikre seg at eleven har forstått oppgaven og meningsinnholdet. Planen bør inneholde varierte, korte ferdig oppsatte oppgaver og avsluttes med en lystbetont aktivitet. Presenter oppgaven for eleven når det er best i stand til å mestre, huske, benytte tidligere erfaring og gjenhentingsstrategier sånn at eleven oppfatter arbeidet som meningsfullt.

Elever med en nonverbal svikt har sein prosessering og vil trenge lang tid til bearbeiding. Det vil ha behov for mye repetisjon og overlæring før kunnskapene sitter. Les mer i kommentarfeltet til innlegget Har du noe å tilføre?

%d bloggere like this: