RSS Feed

Kvinner er sterkere med klærne på

Litterære helter kan være viktige for barn. A Wrinkle in Time fra 1962 har vært forbudt i USA, sannsynligvis fordi den har en sterk kvinnelig helt og referanser til kristendommen. Dette er de farlige tankene som kan utvikle selvstendige mennesker.

Litterære helter kan være viktige for barn. A Wrinkle in Time fra 1962 har vært forbudt i USA, sannsynligvis fordi den har en sterk kvinnelig helt og referanser til kristendommen. Dette er de farlige tankene som kan utvikle selvstendige mennesker.

Jeg skriver med jevne mellomrom innlegg som ikke er direkte relevante for en blogg om utviklingsforstyrrelser. Det forrige innlegget mitt, Selvtillit gjennom å akseptere seg selv, dreide seg om kvinners utseende, og dette innlegget kommer inn på noe av det samme. Jeg skriver om det fordi selvtillit er viktig for alle, men jeg er opptatt av at barn som vokser opp med f.eks. NLD eller en autismespektertilstand ikke skal plukke med seg flere utfordringer i løpet av oppveksten. Jeg leste nylig innlegget Kvinner uten klær av Mai Eckhoff Morseth og var enig hovedtrekkene hennes.

Det er ingen tvil om at det hadde vært mindre interessant å kle av seg hvis det hadde vært mindre effektivt, og det er formodentlig derfor mange kvinner gjør det bevisst. Menn har derfor et ansvar, men vi har også et ansvar for å si hva vi mener om det. Morseth vil ha flere verbale kvinner og færre som kler av seg foran et kamera, og det er nettopp her innlegget hennes er aktuelt for denne bloggen. Det er kontroversielt å omtale NLD og autisme som handikapp, men jeg mener det er det hvis en trenger tilrettelegging eller noen annen form for hjelp for å fungere i samfunnet. Hvis en f.eks. har vansker med matte, finmotorikk, lese kroppsspråk, gjensidighet i en samtale er det gode muligheter for at dette ikke er noe som går seg til automatisk.

Jeg vokste opp med et handikapp, men det var ikke noe som het tilrettelegging på den tida. Det var ikke noe som het BUP og PPT fordi diagnosene Asberger og NLD fremdeles var ukjente utenfor noen små forskningsmiljøer. Det var derfor ikke snakk om å hjelpe. Jeg hadde betydelige lærevansker og ga opp på barneskolen, men fra ungdomsskolen utviklet jeg strategier som virket. Jeg har gjort mye bra som voksen også, og jeg håper neste generasjon kan tjene på noen av de rådene jeg kan gi.

Disse diagnosene er på radaren i dag, men det betyr ikke at det er lett å få hjelp. Helsevesenet har ikke kapasitet til å hjelpe alle, og selv om det ikke burde forekomme, skjer det dessverre at barn vokser opp uten offentlig hjelp. Det er vanlig med komorbide lidelser. Depresjon og ADHD kan, i motsetning til NLD og autisme, behandles med medisiner, selv om jeg vil hevde at ingenting er effektivt uten kognitiv terapi. Foreldre er sannsynligvis de viktigste personene i barns liv, også når det gjelder tiltettelegging og behandling. Hvis det er noe som ikke fungerer må en finne på noe nytt. Jeg kjenner f.eks. til flere blinde par som har oppdratt barn med godt resultat. Jeg husker det bodde en døv familie i en blokka jeg vokste opp i, og de klarte seg bra. Noen har helt andre forutsetninger, og det er sikkert ikke lett, men alternativet er mye verre. Hvis barna ikke lærer må foreldrene, sammen med skolen, finne noe som virker. En Montessori skole kan være et alternativ for noen, mens andre kan få tilbud om hovedsakelig muntlig undervisning i den offentlige skolen.

Jeg kommer ikke på ett enkelt ord som uttrykker det samme som det engelske self-advocacy. En ordrett oversettelse hadde vel blitt selvforsvar eller nødverge, men jeg er ikke sikker på om det er dekkende nok. Begrepet blir brukt i forbindelse med funksjonsnedsettelse generelt, men spesielt om de som har kognitive og intellektuelle utfordringer. Det dreier seg om selvstendighet, om å være sin egen advokat. Det er forsåvidt likegyldig om disse barna kan regne med hjelp eller ikke, for målet er uavhengighet samme hvor mye hjelp en får, men det er et faktum for mange at hjelpen ikke kommer automatisk. Jeg kjenner også til flere foreldrepar som har blitt møtt med kritiske spørsmål og mistenksomhet etter at de snakket med barna sine om diagnosene deres. Det er mange som har opplevd at hvis de presset for å få hjelp, for å få førstehelsetjenesten til å se det foreldre og lærere har observert lenge, fikk de gjerne en telefon fra Barnevernet. Hva med å være litt bekymret for at foreldre ikke blir hørt?

Jeg kan ikke se at det kan være bra å holde en diagnose skjult for barna. Det bør være en gradvis utvikling, og når barnet starter på ungdomsskolen bør det være en aktiv deltaker på ansvarsgruppemøtene. En IOP bør inneholde det vi kanskje kan kalle «nødverge-mål» eller «forkjemper-mål.» Barnet bør lære seg å gjøre den jobben foreldrene har gjort så langt, for når barnet har blitt voksen må det i stor grad klare seg alene. Hele barndommen er egentlig en forberedelse til at en som vokse må kjempe, delvis alene og delvis sammen med de allierte en har fått på veien. En kan jobbe med selvtillit og språk helt fra starten. Språk er viktig fordi uten et funksjonelt språk kan en hverken stille de rette spørsmålene eller forklare sin egen situasjon. Rollespill kan være nyttig, men det er også viktig med ekte situasjoner.Vi har ei datter som har fått mye sosial trening gjennom fritidsaktiviteter som ballett, hesteridning, speider, kor, gaming og cosplay.

Etter hvert som barnet vokser og får klare seg mer uten foreldrenes innblanding bør det også kunne beskrive sine sterke og svake sider. Jeg har truffet på den holdningen at en må se vekk fra diagnosen fullstendig fordi det var en fantastisk elev. Jeg er enig i at kommunikasjonen må være positiv, men hvis en elev har store lese og skrivevansker eller vansker med sosial interaksjon, hjelper det lite om en er fantastisk. Arbeidsgivere vil gjerne ha fantastiske ansatte, men med litt flere kvalifikasjoner, og ved å fokusere på interesser og styrker kan denne eleven styre mot noe som blir en langt bedre opplevelse.

Dette er muligens litt på siden av det Mai Eckhoff Morseth skrev om, men jeg kommer sannsynligvis tilbake med et mer direkte svar på innlegget hennes på den andre bloggen min. Jeg avslutter dette innlegget med et sitat fra Morseths innlegg. Dette er viktig for alle, men det er spesielt viktig for de som vokser opp med en diagnose. De har like mange og gode muligheter som andre:

Vi trenger kvinner som sier meningene sine. Kvinner som åpner munnen, diskuterer, står opp mot urettferdigheter og er komfortable i seg selv. Men vi trenger ikke nødvendigvis flere som kler av seg foran kamera for å bevise noe.

En feminist ville kanskje sagt at dette var utelukkende opp til kvinner, men vi menn kan bidra. Vi kan for det første fokusere mindre på utseende.

 

Selvtillit gjennom å akseptere seg selv

Jeg skrev et halvveis humoristisk innlegg på den andre bloggen min i dag. Det handlet om kvinners forhold til høye hæler og vesker. Sistnevnte kan være ganske morsomt, mens høyhælte sko kan være direkte skadelig, og er derfor ikke noe å spøke med. Så hvorfor utsetter kvinner seg for alvorlige plager?

Jeg stilte det spørsmålet i det nevnte innlegget. Jeg har hørt noen si at de gjør det fordi menn krever det. Det forklarer kanskje bruken i enkelte yrker, men ikke hvorfor en del kvinner frivillig tar på seg de samme ubehagelige skoene på fritida. Jeg tror det har mye å gjøre med at alle, enten de vil innrømme det eller ikke, blir påvirket av filmer og TV-serier. Hvis vi skal tro serier som Sex and the City, Veep og House of Cards er høye hæler like viktig for kvinner som slips er for menn. De får altså ikke respekt i flate sko. Det kan nok stemme i land som USA og Storbritannia, der det blir lagt større vekt på formaliteter og etikette. Der må en rette og slett gjøre det for å beholde jobben, men her i Norge har det kanskje mer med at vi vil bli likt. Vi vil at andre skal se oss som attraktive, og det er forskning som forteller oss at det virker. Det er mange, både menn og kvinner, som synes høyhælte sko er attraktivt. Det dreier seg sannsynligvis om at det fremhever det feminine. En kan ikke gå på samme måte med høye hæler som en gjør med flate sko, fordi skritteme blir kortere, samt at hoftene og bekkenet beveger seg mer.

Det kan virke rart å skrive om dette på en blogg som hovedsakelig dreier seg om autisme og NLD, men det er relevant i den forstand at barn og ungdom i denne gruppa er lett påvirkelige. Det er sannsynligvis lurt for jenter å lære å gå med kjole. Det er en av de tingene samfunnet forventer, og selv om det kanskje ikke oppfattes som rettferdig, vil det gjøre sosialiseringen lettere hvis en har de ferdighetene. Jeg tror derimot ikke det bør inkludere tanken om at høye hæler er nødvendig.

Det er mange aspekter ved dagens kultur som kan bli en utfordring. Kona mi er afrikansk-amerikansk og vi har følgelig et barn som er mye europeisk, men afrikansk nok til at alle kan se det. Når det gjelder kultur er hun litt norsk, litt amerikansk og litt afrikansk-amerikansk. Vi prøver å oppdra et barn med selvtillit, et barn som kan identifisere fordommer, og kreve at andre respekterer henne. Hun må kunne kjempe mange slag alene, for det er ikke realistisk å tro at hun skal få mye hjelp. Det krever selvtillit, troen på at hun fortjener det samme andre har. Når det gjelder selvbildet må foreldre kjempe mot sterke krefter.

Vi har ei datter som har krøllete hår og vi har i alle år fokusert på at hun er heldig fordi det er mange muligheter. Det betyr ikke at afrikansk tekstur er lettvint. Du drar liksom ikke en kam gjennom håret fem minutter før du sprinter etter bussen. Det krever en del arbeid, og hvis du er interessert i mer informasjon anbefaler jeg bloggen Black Makeup of Norway. Det er også krevende å overbevise barn/ungdom om at afrikansk hårtekstur er bra. Det starter allerede i barneskolen med vitser om afro. Ordet i seg selv er ikke negativt, men det er ikke moro å bli pekt ut på den måten, og det er tydelig at det ikke er ment som et kompliment.

Det fortsetter med et skjult budskap på TV og i filmer, for det er ingen tvil om at selv om USA har hatt en tradisjon for «natural» og et mangfold av frisyrer, ser vi ikke dette på TV. Det er faktisk et økende antall afrikansk-amerikanske kvinner som viser håret sitt slik det er, noe en kan se i nedgangen i salget av «relaxers» i USA. De samme skuespillerne som har sluttet med skadelige kjemikalier bruker imidlertid parykk når de arbeider. Jeg har hørt flere si at det er kult med braids, men at de aldri ville blitt tatt alvorlig i arbeidslivet med afrikanske fletter. Når skuespillere også må late som at de har europeisk hår kan en undre seg over hva unge som vokser opp i Norge skal tenke. Det hadde ikke vært overraskende hvis mange tenkte at de måtte forandre på utseende for å bli godtatt. Samfunnet sender forvirrende signaler, for vi kan ikke snakke om hvor positivt det er med ulike kulturer og etnisitet, samtidig som vi gir inntrykk av at det er noe galt med utseende.

Her et noen bilder av jentene mine:

Nordmenn ser ikke rasisme. Det gjorde ikke jeg heller, men jeg har sett mye de siste årene fordi jeg er en del av multikulturell familie. Det er ikke lett å vokse opp med følelsen av at en annerledes. Det er vanskelig nok når samfunnet gjør det klart at det aksepterer de som er annerledes, men når det ikke gjør det blir vanskeligere. Sannheten er at det blir snakket mye om akseptering og mangfold, enten det dreier seg om legning, etnisitet eller utviklingsforstyrrelse, men det gjelder ikke alle. Det gjelder faktisk ingen, for selv om vi er flinke til å snakke om mangfold, er realiteten at de færreste liker annerledeshet. Det er i denne sammenhengen jeg ser utseende som en del av en sunn oppvekst.  De som vokser opp med en autismespektertilstand, NLD, ADHD og de komorbide lidelsene angst, depresjon, tics, Tourette-syndrom, tvangslidelser og somatiske sykdommer trenger ikke flere utfordringer.

Det er så viktig å ha fokus på dette at de som vurderer å adoptere fra Afrika, eller stifte familie med en afrikansk etterkommer bør sette seg inn i kultur, politikk og viktige samfunsspørsmål. Hvis en ikke er villig til å gjøre det bør en ganske enkelt ikke gå inn i dette forholdet.

Her er noen få bøker jeg anbefaler:

I’m Chocolate, You’re Vanilla: Raising Healthy Black and Biracial Children in a Race-Conscious World

For barn
Black, White, Just Right
I Love My Hair

For ungdom og unge voksne
What are you?: Voices of Mixed-Race Young People
The Skin I’m In

Autisme i Syria

syrisk flagg

Krigen «vår» i Syria har gjort situasjonen vanskelig for mange.
Foto: zdivid via freedigitalphotos.net

Jeg har referert til en artikkel i Psychology Today tidligere. Det var overskriften Where Do Autistics Stand on Syria som fanget interessen. Syria var nok bare nevnt for å tiltrekke seg oppmerksomhet, og overskriften gjorde en veldig god jobb. Artikkelen handlet derimot om en studie som konkluderte med at autister er forsiktige når de skal ta en avgjørelse. Autister ble sammenlignet med det motsatte ytterpunktet, pasienter med psykose, som gjerne trekker forhastede slutninger.

Overskriften er også interessant fordi den retter oppmerksomheten mot Syria. Jeg har ikke hørt noen nevne ord som handikapp, funksjonsnedsettelse eller tilrettelegging i de hele tatt når temaet har vært Syria. Det eneste jeg har sett er bilder av drepte og skadede barn, og en del av dem har vært arrangerte. Barn har dermed blitt misbrukt i en skitten propagandakrig, og det foregår sannsynligvis på begge sider, men jeg er mest kritisk til det vi støtter gjennom NATO.

Det er ifølge denne oversikten 36 000 syrere med autisme av en befolkning på 18 millioner. Det er det samme nivået vi har i Skandinavia, men det er én stor forskjell. Hvor mange tror du får hjelp mens landet bruker det meste av ressursene sine i krigen mot NATO? Det er mange som ikke har noe som helst tilbud, ikke minst de som bor i flykningeleire og de som bor i opprører-kontrollert områder. Det er i tillegg andre grunner til at en kan ha kognitiv svikt, talevansker, motoriske problemer og sensorisk overfølsomhet. Jeg vet ikke hvordan krig påvirker autisme, men jeg tror de fleste kan resonnere seg fram. Alt en hadde av behandling og tilrettelegging forsvant sannsynligvis for de fleste barna, og det ble vanskeligere å kommunisere. Det er mange som har angst, depresjon, ADHD sammen med autisme. Jeg sier ikke mer.

Jeg ble litt irritert da nordmenn var på det mest euforiske under Syriakrisen. Det var et veldig sympatisk trekk da mange sa at «dette skal vi klare». Politikerne hevdet at dette ikke ville koste Norge ett øre fordi syrerne skulle rett ut i arbeidslivet. Jeg kan ikke nekte for at jeg hadde blandede følelser til mye av det som ble sagt. Det var delvis fordi jeg prøvde å fungere i arbeidslivet i mange år, og det var ingen som sa at dette skal vi klare. Jeg har også blandede følelser fordi mange antok at det var kvalifiserte og høytfungerende hvite flyktninger som kom. Det var ingen som nevnte hjelp.

Når mennesker kommer fra krig og fattigdom vil PTSD alltid være et tema, men dette er bare én av mange aktuelle diagnoser. Jeg er i aller høyeste grad for innvandring, men vi må være klar over hva vi forplikter oss til. Vi kan ikke invitere flyktninger hit uten å garantere hjelp resten av livet. Det er mange av vi som ble født her som føler det som urettferdig at vi har blitt stemplet som late gjennom mye av skolegangen, og deretter klandret for at det ikke fungerte i arbeidslivet. Det er noen som mener at det ikke finnes noen grunn til at en havner utenfor arbeidslivet, annet enn latskap.

Jeg husker hvordan det var på 80-tallet da rasismen florerte i Norge, og den lever dessverre i beste velgående. Det er mye dokumentasjon i arbeidslivet og på boligmarkedet som bekrefter det få vil innrømme. Vi liker å tro det beste om oss selv, men dette er ikke et «dette skal vi klare-samfunn». Det er et samfunn der det å være annerledes, enten det dreier seg om etnisitet eller sosial fungering, ikke er så inkluderende som mange tror. Vi kan bli det, og jeg tror vi må bli det for å hindre større problemer seinere.

Jeg hadde noen formuleringer som kanskje kan misforstås. Jeg vil derfor presisere at jeg er hvit, men sa på en måte fra meg «white privilege» da jeg giftet meg med ei afrikansk-amerikansk kvinne. Jeg har fått et unikt perspektiv uten at jeg er bitter av den grunn. Jeg ble derimot skuffet da det gikk opp for meg at samfunnet eksluderer mange.

Autism and Syria

Fiktiv autisme

Jeg har lært mye om mennesker fra skjønnlitteraturen og dramaseier på TV. Jeg vokste opp med mye science fiction og fantasy, samt forfattere som Jack London, Charles Dickens, Hernrik Ibsen og Jane Austen. Disse hadde mye å si om menneskelig atferd, og hvordan vi bør oppføre oss mot andre. Det er der psykologien hører hjemme, men det er grenser for mye langt en kan gå.

Jeg har noen ganger irritert meg over den trangen noen har til å sette psykiatriske diagnoser på alt fra Calvin i Calvin and Hobbes til Charles Dickens’ mange fantastiske figurer. Det er fordi vi noen ganger leser altfor mye ut av det forfatteren har delt med oss. Jeg er f.eks. sikker på at Gabrielle-Suzanne Barbot de Villeneuve ikke tenkte på schizoid personlighetsforstyrrelse (sosial tilbaketrekning) da hun skapte Belle fra Skjønnheten og udyret, eller at Charles Schulz tenkte på unnvikende personlighetsforstyrrelse da han skapte Charlie Brown fra Peanuts, men det er noen som tolker figurene som psykiatriske diagnoser.

Arthur Conan Doyle ga aldri Sherlock Holmes noen diagnose, kanskje av den enkle grunn at det ikke fantes noen på den tida. Det er derfor uinteressant om noen mener at Sherlock Holmes har en autismespekterdiagnose, men jeg tror likevel det er verdifullt å tenke på han som en asberger. Jeg tror det betyr noe for de som har diagnosen fordi alle trenger helter de kan identifisere seg med.

En statue av Sherlock Holmes i Edinburgh. Han var så levende at en statue virker naturlig. Foto: KIm Traynor via Wikimedia Commons

En statue av Sherlock Holmes i Edinburgh. Han var så levende at en statue virker naturlig. Foto: Kim Traynor via Wikimedia Commons

Jeg er i utgangspunktet ikke så begeistret for å diagnostisere fiktive skikkelser., men det har noen fordeler også. Enten du jobber innen faget eller ikke kan det være nyttig å vise til mennesker med reelle utfordringer. Det kan få mennesker med diagnosen til å forstå seg selv bedre eller utenforstående til å forstå litt mer om hvordan mennesker med en diagnose har det. Det blir ikke det samme å forklare uten å bruke eksempler, men det er naturligvis problemetisk å diskutere konkrete personer. Jeg tror derfor det kan være nyttig med noen fiktive eksempler som mange kjenner til. Det er noen skikkelser jeg liker veldig godt. Det blir ikke sagt at de har autisme, og det er kanskje forklaringen på hvorfor det fungerer så bra. De kan være noe for mange mennesker.

Sherlock Holmes i serien med Benedict Cumberbatch presentererte seg som en høytfungerende sosiopat, men de fleste analysene jeg har lest av psykologer på nettet avviser den diagnosen. Asberger er mer dekkende. Det er noen skikkelser i Star Trek jeg føler en viss tilknytning til uten at de har en diagnose, men jeg kan kjenne meg igjen. Jeg oppdaget for øvrig nylig serien Bones på Netflix. Det er hele 11 sesonger og det blir spennende å se hvordan Dr. Temperance Brennan utvikler seg. Hun er en brilliant rettsantropolog og bestselgende forfatter, men hun har et handikapp. Hun forstår ikke sosial interaksjon og bruker nok ofte vitenskap og logikk som en maske for å slippe å takle vanskelige følelser. Hun jobber sammen med FBI-agenten Booth for å løse mordsaker, og lærer av han underveis, men hun er også skremt av det hun mener er irrasjonelle følelser.

Jeg forstår likevel de som advarer mot å lese for mye inn i fiktive skikkelser. En bokanmeldelse i avisa The Guardian har et poeng når den advarer mot å lese Jane Austens Stolthet og fordom med moderne psykologi-øyne. Jane Austen beskriver Mr. Darcy som stolt og han bruker hver anledning til å vise hvor mye han avskyr de han mener står under han. Den boka som ble anmeldt hevdet at stillhet, sosial utilpasshet, tilsynelatende egoisme og tankeløs atferd er trekk som kan referere til autismespekteret. Dette er stereotyper om autisme, som er grunnen til at amatører ikke bør blande seg inn. Det er interessant at mange forfattere har beskrevet autismetrekk lenge før Leo Skinner og hans Asberger gjorde det på 1940-tallet. Det tyder på at det er trekk som mange har identifisert før vitenskapen viste noen interesse, og når det gjelder Arthur Conan Doyle tror jeg det var snakk om positive trekk.

Obskur forskning

Dette innlegget er et lite tillegg til Forskning lyger. Jeg bladde i et Illustrert vitenskap en gang for mange år siden mens jeg satt på et venterom. Artikkelen dreide seg om to forskere som hadde fått forskningsmidler til å forske på hvorfor tomatsausen på en pizza ble så varm. Jeg husker ikke hva konklusjonen var, bare at de kom til en annen konklusjonen enn en tilsvarende studie noen andre hadde gjort før dem.

Jeg har alltid undret meg over hvorfor noen er villige til å finansiere den type forskning. Det er mye forskning som forteller oss at barn som bruker mye tid foran ulike skjermer (TV, PC, spillkonsoller) bruker mindre tid på lekser. To forskere ved Wayne State University og Auburn University ville finne ut om det var noen forbindelse mellom country music og selvmord i urbane strøk, og konklusjonen ble ikke overraskende at de temaene denne musikken ofte har kan påvirke mennesker som allerede har en risiko for selvmordstanker. Jeg vil tro at blues er like relevant. University of Mexico forsket på 18 strippere og konkluderte med at stripper fikk mer i tips når de hadde eggløsning. Det er mye forskning som kan være fascinerende nok, men om den er samfunnsnyttig er en annen sak.

Jeg søker opp en del studier som jeg refererer til når skriver om bl.a. autisme, NLD og ADHD. Jeg prøver så godt det lar seg gjøre å vise til anerkjente kilder. og jeg føler at U.S. National Library of Medicine har vært ganske trygg. Jeg tror de er det fremdeles, men jeg oppdaget en studie i dag som viser at et bibliotek som inneholder alt, naturligvis inkluderer noe av en litt mer obskur karakter. Jeg leste nemlig en studie som ville finne ut hva rotter foretrakk mellom stillhet og musikk, og om det var noen forskjell på ulike musikkgenrer. Konklusjonen ble at rotter foretrakk stillhet framfor musikk, og at Beethoven er bedre rottemusikk enn Miles Davies. Hensikten var å studere hvor effektivt musikk kan stimulere rotter, men en kan undre seg over hvordan dette er overførbart til mennesker.

Det er mulig at disse studiene gir mer mening enn jeg har reflektert over, men det virker som litt unødvendig forskning. Noen ganger kan tilsynelatende nyttig forskning se ut til å være et sidespor. U.S. National Library of Medicine skriver om forskning på 1990-tallet der en forskergruppe gikk gjennom ulike behandlingsformer for tardive dyskinesier de siste 30 årene. Dette er en bivirkning, i form av ufrivillige bevegelser i ansikt og munn, som kan forekomme etter langvarig bruk av medisiner mot schizofreni og andre alvorlige sinnslidelser. Forskergruppa fant 500 studier og 90 foreslåtte behandlingsformer, men de oppdaget til sin store overraskelse at 30 års forskning ikke hadde produsert noe nyttig. Det var ikke fordi det ikke fantes noen løsning på problemet, men fordi forskningen var for dårlig, p.g.a. at det var for få pasienter med på studiene og at behandlingen gikk over et for kort tidsrom til å ha noen effekt.

Den samme forskergruppa gikk gjennom 2 000 studier på schizofreni og resultatet var det samme. Det var mye slett håndverk, og siden de ulike studiene hadde brukt avvikende prosedyrer var det vanskelig å sammenlikne dem. Vi kan flire når vi leser om den obskure forskningen jeg startet dette innlegget med, men dette er alvorlig. Det forsvinner mye penger inn i kunnskap vi ikke trenger. Dette er penger som kunne blitt brukt på de viktige studiene. Du husker kanskje ice bucket challenge? Det var prisverdig, men det burde være unødvendig med den type innsamlingsaksjoner for å fokusere på den viktige kunnskapen.

Research – good, bad and unnecessary

Forskning lyger

Bilde av kvinne som ser inn i et mikroskop. Det var en tid da fotografier ikke løy, men vitenskapsfolk er like menneskelige som dagens fotografer. Foto: Pixabay

Det var en tid da fotografier ikke løy, men vitenskapsfolk er like menneskelige som dagens fotografer. Foto: Pixabay

Dette er et irriterende innlegg å skrive fordi jeg liker vitenskap, men jeg liker ikke juks. Vi gjør neppe oss selv noen tjenester hvis vi later som at vitenskapen ikke er belemret med menneskelige lyter, og jeg tror derfor metaforskning er viktig. Jeg siterte for en tid tilbake fra en National Geographic artikkel om hvorfor det er så stor skepsis til vitenskap i dag. Overskriften var et spørsmål jeg tror mange av en annen type skeptikere stiller seg, de som hevder å være ateister: Why do many reasonable people doubt science? 

Det er nok mange svar, men ett av dem kan rett og slett være at for mange har stolt for mye på at vitenskapen presenterer hele sannheten, og at den dermed er fri for menneskelige lyter. Vitenskapen trekker ikke forhastede slutninger. Det er nettopp derfor vi har vitenskap. En studie fra 2005 hevder likevel at de fleste studiene er feil, men John Ioannidis konklusjon ble forsøkt motbevist i studien Most published research findings are false – But a little replication goes a long way. Forskerne bak den studien hevdet at sannsynligheten for at en studie viste de rette resultatene var høy hvis det var andre studier som hadde vist de samme funnene tidligere. Det er et viktig prinsipp i vitenskap at andre skal kunne bekrefte funnene, men det er ikke alle studier som tåler denne testen. Det er nettopp det som er problemet, for denne type stikkprøver viser ofte at det er vanskelig å komme fram til det samme svaret. En forskergruppe gjennomførte f.eks. 100 publiserte studier innen psykologi, men kunne bare produsere de samme resultatene i 47 av dem. Les om det i Science. En artikkel fra BBC omtaler The Reproducibility Project fra University of Virginia. Målet var å gjenskape de samme resultatene fra fem viktige kreftstudier. Det nedslående resultatet var at de bare kunne bekrefte funnene i to studier, mens funnene i to andre var mangefulle, og de fikk ingen av de samme resultatene i den femte studien. Les mer her.

Dette betyr ikke nødvendigvis at vitenskapen bevisst lyger, men det forekommer også. Vi trenger vitenskapen, for vi hadde i alle fall ikke fått noen framskritt uten den, men jeg har inntrykk av at mange bruker den som et surrogat for religion. Vitenskapen er ifølge dette synet allmektig og ufeilbarlig, men sannheten er at vitenskap er mye spekulasjon og hypoteser. Det er viktig å stille spørsmål, men det er mange som forsker på noe de ikke har så god peiling på, og noen som gjør det de må for å beholde jobben eller for å få forskningsmidler. Da er ikke vitenskap nærmere sannheten enn det mest alternative du kan finne. Løsningen er ikke å kutte ut all forskning, men å kutte ut mye. Konkurranse er viktig for å få resultater, men det er mye som tyder på at mange har feil fokus i denne konkurransen.

Les også Obskur forskning.

Why most published research findings are false

Togreisen

Bilde av løvetann frø. Jeg er fascinert av løvetannen. Den er vakker, robust og har mye positiv symbolikk. Den minner meg om at vanskelige betingelser ikke hindrer et meningsfullt liv.

Jeg er fascinert av løvetannen. Den er vakker, robust og har mye positiv symbolikk. Den minner meg om at vanskelige betingelser ikke hindrer et meningsfullt liv.

Jeg har nevnt, sikkert til det kjedsommelige for noen av de faste leserne, at jeg har blanda følelser til nevrodiversitet. Det er en positiv tilnærming til ulike funksjonsnedsettelser som hevder at nevrologiske tilstander som autisme og ADHD er et resultat av en naturlig variasjon i det menneskelige genomet. Dette er muligens et svar på det mange oppfatter som en epidemi av psykiatriske diagnoser, for det er ingen tvil om at det har vært en dramatisk økning. Da den amerikanske diagnosemanualen DSM 1 kom ut i 1952 hadde den 106 diagnoser, mens det i DSM 5 fra 2013 er 237 diagnoser. Det er mye som ikke burde vært der og en kan få inntrykk av at halve befolkningen har blitt sykeliggjort. Jeg er enig i at NLD og autisme ikke er psykiatriske sykdommer, og at de dermed ikke burde være i diagnosemanualen til den amerikanske psykiatriforeningen, men vi svikter en stor del av befolkningen hvis vi konkluderer med at de kan klare seg uten hjelp.

Det er ikke ofte jeg leser reklame, men jeg ble nysgjerrig da det dukket opp ei annonse i form av et intervju med Drea Karlsen. Det var reklame for KK, som jeg antar er ukebladet Kvinner og Klær. Jeg anbefaler heller Drea Karlsens blogg, og spesielt det hun skriver om diagnosen sin, bipolar lidelse.  Hun beskriver noe av det samme jeg har følt, at livet var i ferd med å forsvinne. Det er imidlertid én forskjell, for hvis du har en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse eller livsvansker (f.eks. autisme, ADHD og NLD), er det egentlig ikke noe tidspunkt der en kan si at en er frisk. Det handler ikke om å være frisk eller syk, men om å fungere, og det er noen som aldri kommer til å fungere på samme nivå som resten av befolkningen.

Karlsen beskriver det nesten som hukommelsestap, at hun hadde mange muligheter, men plutselig oppdaget hun at hun nærmet seg slutten av 20-årene uten at hun hadde oppnådd så mye. Hvor ble det av alle mulighetene som lå foran henne? Jeg har hatt en liknende følelse, for selv om jeg ikke har hatt de kraftige variasjonene i atferd og humør som hun beskriver, har jeg opplevd at det ikke har vært lett å lykkes. Det er noen ganger jeg som har hatt begrensninger, og noen ganger har det vært andre som kom i veien.

En amerikansk blogger jeg fulgte tidligere beskrev forholdet mellom FOMO og FOBO, eller fear of missing out og fear of being ordinary. Det er følelser de fleste har, for sannheten er dessverre at nesten alle har høyst ordinære liv. Det er få av oss som gjør noe spesielt, men det er for noen vanskelig å få det ordinære også. Jeg hadde som de fleste ambisjoner, men de var ikke urimelige. Jeg gikk først på yrkesskolen, men det var veldig tydelig at jeg ikke hadde noe der å gjøre. Jeg anstrengte meg virkelig for å gjøre det så bra som overhode mulig, men jeg ødela mer enn jeg reparerte. Jeg sleit meg deretter gjennom en lærerutdanning, og det var et slit. Jeg har ikke noen diagnose for lærevansker, men når jeg tenker over hvor store vansker jeg har hatt med å lese og skrive, er ikke det utenkelig. Jeg kom meg likevel gjennom 5,5 år med høgskole, men yrkeskarrieren ble veldig problematisk fra første dag. Jeg har skrevet om det tidligere, og skal ikke gjenta alt, men resultatet av mange år med arbeidskonflikter og personangrep ble kronisk sykdom og lav inntekt. Jeg kjenner meg igjen i bildet Karlsen tegner av et høyhastighetstog med kun avstigning, og der faren for å bli stående igjen på perrongen er høy.

Hvis jeg har forstått Drea Karlsen rett skulle hun gjerne ha vært foruten diagnosen, uten innsyn i denne verdenen. Jeg er nok ikke helt der, for jeg ser at det er fordeler med NLD og autisme. Jeg har likevel vanskelig for å se på alt som har skjedd som en berikelse. Jeg har stort sett hatt høye odds mot meg, og jeg har møtt en del lite sympatiske mennesker på veien. Det er ikke noe jeg kan være takknemlig for, og jeg har nok tenkt noen ganger, som Karlsen, at «jeg hører andre sier at de verdsetter å være ….» De gode bipolar-sidene kan dreie seg om økt kreatitet, forsterkede sanseopplevelser og større evne til å fokusere.

Nevrodiversitet høres veldig flott ut for de som klarer seg bra, men det er ikke alle som er kreative, og hvis en sliter med angst og depresjon, er det ikke lett å si at en er innenfor en normal variasjon. Det er trist at mange med diagnoser møter fordømmelse og stigma, noe som gjør belastningen større. Det er positive sider ved å ha bipolar lidelse, som det er ved å ha autisme, men det er faktisk ikke bra å være ikke-fungerende, eller å fungere på et lavere nivå. Jeg kan derfor ikke si at jeg er takknemlig.

Det er for min del snakk om å ha kontroll over livet, snarere enn å la livet kontrollere meg. Det betyr at jeg må kjempe mange slag, men det slutter aldri. Jeg liker det engelske ordet recovery eller bedringsprosesser. Det innebærer at det egentlig ikke er en målstrek der en kan si at behandlingen er over. Det er en måte å leve på, å ta kontroll over sitt eget liv på. Jeg har en livsstil som hjelper, men jeg kan ikke legge skjul på at det er vanskelig å komme på toget igjen.

En snikmorder

From this moment I began to conclude in my mind that it was possible for me to be more happy in this forsaken, solitary condition than it was probable I should ever have been in any other particular state in the world; and with this thought I was going to give thanks to God for bringing me to this place. Robinson Crusoe

Har du vært helt alene uten noen form for sansestimuli? De fleste klarer det i kortere perioder, men  det kan være skadelig hvis denne tilstanden fortsetter i lang tid. Hvis vi ikke mottar noe utenfra, vil det være naturlig å rette oppmerksomheten innover, og det er en labyrint de færreste egentlig er fortrolige med.

Hjernen vår er fantastisk, men den kan lure oss noen ganger. Hvis du er av den skvetne typen liker du kanskje ikke å være alene i det gamle, knirkete trehuset du bor i. Hver lyd kan få fantasien til å løpe løpsk. Jeg tilbrakte mange ferier og weekender i oppveksten på ei hytte besteforeldrene mine hadde i Sveio. Den lå ikke akkurat på en plass der ingen skulle tru at nokon kunne bu, men den var ganske skjermet likevel. Vi måtte gå over et jorde og gjennom en skog for å komme til denne eiendommen ved sjøen. Det vokste trær helt inn til hytta og når det blåste slo greinene mot hytteveggen. Vi hadde et utedo der det var et tomt vepsebol i taket. Jeg var ikke spesielt glad i å gå på do seint på kvelden, og selv om jeg hadde ei lommelykt med meg kunne landskapet være litt skummelt. Jeg kunne høre mange lyder i skogen, og selv om jeg kjente nesten hver stein i området hendte det at konturene av landskapet fikk fantasien min til å løpe løpsk.

Det kan være godt å trekke seg tlbake i en periode, men ingen trenger å være permanent alene.

Det kan være godt å trekke seg tlbake i en periode, men ingen trenger å være permanent alene. Foto: Pexels

Mennesker kommuniserer ikke bare verbalt. Ikke-verbal kommunikasjon kan være vanskelig, men den har den fordelen at den kan gi oss et realistisk bilde av situasjonen. Hvis du opplever en situasjon du tolker som skremmende kan det være nok at den personen du er sammen med er rolig. Det er dessuten nyttig å snakke med noen om det du tenker på. Mange har opplevd at de har negative tanker som vokser seg store og skumle, og at de forsvinner etter å ha snakket med en person de har tillit til. Det er mange grunner til at vi lager problemer for oss selv. Det er ikke uvanlig at barn og ungdom føler seg spesielle eller unormale, men sannheten er at de fleste tankene vi får er veldig vanlige. Ved å snakke med noen kan du få innspill og det kan igjen føre til at du forandrer på negative tankemønstre. Behandling for f.eks. depresjon er ikke mer skummelt enn det, men hvis en har en person en kan snakke med, slipper en kanskje å gå i formell behandling seinere. Les litt om depresjon på helsenorge.no.

Studien The Hallucination of Widowhood sier litt om hvor vanskelig det er å være alene. Det er en studie av enker og enkemenn i England og Wales, og halvparten av de spurte svarte at de hadde hatt hallusinasjoner og illusjoner om den døde partneren. Dette er en sunn håndteringsmekanisme og en del av en sorgprosess, men det viser kanskje likevel at vi trenger mennesker. Det er dessuten studier som viser at både isolasjon og ensomhet kan være like helseskadelig som overvekt. En artikkel på forskning.no formulerer det ganske treffende: Ensomhet gjør vondt, men isolasjon tar liv.

Jeg var inne på det i De som bowler alene. Det er så mange negative konsekvenser av isolasjon at en bør unngå det. Jeg liker derfor ikke den tendensen noen har til å idolisere isolasjon. Jeg startet med et sitat fra Robinson Crusoe og det har vært en del filmer/bøker der isolasjon er et sentralt tema. Dette er noen av de vakreste filmene jeg vet om, men de forteller oss også hvor alvorlig isolasjon kan være. Dette er et knippe av mine favoritter: Robinson Crusoe, Cast Away, The Piano, Taxi Driver, Amelie, Moon, 2001, Dolores Claiborne, Alien og The Shining. Det skal sies at noen av disse er filmer en sannsynligvis ikke bør se alene. Jeg liker også TV-serien Elementary veldig godt. Det er en moderne versjon av Sherlock Holmes, og den viser en hovedperson som prøver å forandre seg. Jeg tror det er viktig, selv om instinktene kanskje forteller oss at isolasjon er best eller at mennesker er kjedelige.

 

De som bowler alene

De gamle grusbanene har blitt kuntsgress i dag, men den banen jeg spilte fotball alene på er f.o.f. parkeringsplass i dag.

De gamle grusbanene har blitt kuntsgress i dag, men den ene banen som nesten alltid var ledig er f.o.f. parkeringsplass i dag. Jeg spilte fotball alene der i ungdommen.

Jeg leser mye science fiction og Isaac Asimov er en av de moderne klassikerne. Handlingen i romanen The Caves of Steel er lagt til Jorda 3 000 år inn i framtida. Jorda er overbefolket og menneskene har blitt tvunget til å leve under stålkupler i store byer med flere titalls millioner mennesker i hver. Det betyr at rom er en luksus bare de viktigste medlemmene av samfunnet har. Dette ble kontrastert med spacers, mennesker som hadde kolonisert 50 andre planeter. Disse planetene var kraftig underbefolket og det var maskiner som gjorde alt arbeidet. Menneskene hadde mye rom å boltre seg på, og tanken på å ha fysisk kontakt med andre mennesker var motbydelig for dem. Begge samfunnene styrte mot en kollaps og tanken var at jordboere og spacers trengte hverandre.

Isolasjon er et relevant tema i dag, og ikke bare for barn som vokser opp med en diagnose. Duke University har forsket på dette, og har bl.a. funnet at amerikanerne har færre fortrolige enn de hadde for bare et par tiår siden. Det var hele 25 prosent i denne undersøkelsen fra 2006 som svarte at de ikke hadde noen de kunne diskutere viktige ting med, og over halvparten av de spurte svarte at de ikke hadde noen venner eller fortrolige utenfor den nærmeste familien.

Dette er naturligvis uheldig for de individene det gjelder, men det går i tillegg ut over samfunnet, og burde derfor bekymre myndighetene. Dete angår ikke bare USA, men er like relevant for oss. Robert Putnam skrev boka Bowling Alone: The Collapse and Revival of the American Community i 2000. Han kommer bl.a. inn på at der amerikanerne tidligere snakket om «våre barn» i betydningen lokalsamfunnets barn, snakker de fleste i dag om sine egne barn. Det er forventet at foreldrene gir sine egne barn det de trenger, mens samfunnet gjør mindre. Amerikanerne bruker i gjennomsnittet $ 670 per år på ulike aktiviteter for barna og en av fem familier bruker over $ 1 000 per barn. Det betyr at døra til det som er en viktig sosialiseringsarena i realiteten er stengt for mange barn. Det nye, mer individorienterte samfunnet fungerer for de som har penger, mens barn fra fattige familier taper i dette samfunnet.

Putnam definerer sosial kapital som summen av normer, tillit og nettverk. USA er kjent for den amerikanske drømmen, men den er egentlig død i dag. Et barn som vokser opp i en fattig familie, går på en fattig skole, har kanskje skilte og overarbeidete foreldre, har ikke de samme mulighetene til å klatre på samfunnsstigen. Det er en del som i realiteten står alene fordi de ikke har nok sosial kapital. Den amerikanske drømmen var enklere på 1950-tallet enn i dag, nettopp fordi familien og lokalmiljøet var mer inntakt enn i dag. Putnam glemmer likevel minoriterene. Han vedgår at mye har blitt bedre i USA etter krigen, bl.a. at dattera hans hadde muligheter søstrene hans ikke hadde, men at familie og lokalmiljøet, limet som holder samfunnet sammen, er i oppløsning. Det har blitt bedre for svarte amerikanere også, men USA hadde aldri det samholdet Putnam gir inntrykk av. De hadde sannsynligvis hatt det bedre i USA i dag hvis de hadde inkludert alle fra starten av.

Dette er interessant bakgrunnsinformasjon når en vurderer den tendensen noen har til å idealisere introverthet, og sågar ensomhet. Jeg er enig i at alenetid kan ha mange fordeler, men det er også en reell mulighet for at det går for langt. Jeg er enig i at mennesker er forskjellige og at noen er ukonvensjonelle. Noen trenger å være mer alene enn andre fordi det kan være vanskelig for hjernen å bearbeide sanseinntrykk. De kan bli overveldet av lyd f.eks. Det kan gjøre at en blir irritabel eller at en ikke fungerer like bra som en gjorde før det ble for mye, men jeg tror ikke det er bra for noen å være helt alene. 

Jeg må innrømme at jeg har en tendens til å bli irritert på vaner og uvaner som venner og familiemedlemmer har. Jeg tror det har en del å gjøre med at det er et miljø jeg ikke kan kontrollere. Det skjer mye uforutsigbart. Det er f eks. ikke påkrevd med samtaler om fotball, reality shows, mat og det som verre er. Det er mye jeg må forholde meg til, men det er tross alt bedre å ha venner enn å være alene. Jeg har derfor venner, men er nok en annerledes venn. Det kan kanskje føles noen ganger som at det er bedre å stenge alle stimuli ute, men det er ikke det. Jeg skal skrive et kort innlegg om det neste gang.

Er meditasjon overvurdert?

Jeg elsker såpebobler. De er vakre i seg selv, men de symboliserer også håp, drømmer eller et sjeldent magisk øyeblikk. Det er det meditasjon er.

Jeg elsker såpebobler. De er vakre i seg selv, men de symboliserer også håp, drømmer eller et sjeldent magisk øyeblikk. Det er det meditasjon er.

Jeg kjenner folk som bruker meditasjon som medisin, og som mener at det virker. Jeg tviler ikke på at det stemmer, men som jeg var inne på i Meditasjonens mørke side bør en ikke gå inn i den behandlingen i den tro at en er garantert en god opplevelse. Det skal ifølge Mayo Clinic, en ideell organisasjon som er kjent for forskning og behandling av vanskelige medisinske tilstander, hjelpe mot bl.a. angst, astma, kreft, hjertesykdom, søvnproblemer, høyt blodtrykk.

Det er viktig å legge merke til at Mayo er forsiktige med hva de lover. Jeg tror det er en del som blir skuffet fordi de tror det skal kurere dem, for det er noen som kommer med den type løfter. Mayo sier følgende på hjemmesida si: «Research suggests that meditation may help some manage symptoms of conditions such as anxiety, asthma cancer etc.» Det hadde vært flott hvis det var sant, som noen hevder, at vi kan kaste medisinene fordi meditasjon har like god effekt, men jeg tror det er uansvarlig holdning.

Jeg mener det er viktig med en generell, kritisk holdning til forskning. Jeg har skrevet om studien Estimating the reproducibility of psychological science i et tidligere innlegg. Det er et viktig prinsipp i vitenskap at andre skal få det samme resultatet hvis de gjør den samme studien. Denne studien gikk ut på at 270 forskere utførte 100 publiserte studier innen kognitiv og sosial psykologi, og resultatet ble veldig nedslående. Det var bare 25 prosent av studiene innen sosial psykologi og 50 prosent innen kognitive studier som bestod denne testen. Det er en påminnelse om at forskning er kommersiell og konkuransen er så hard at noen har en tendens til å overdrive.

Scientific American skrev om en liknende studie som Johns Hopkins gjorde. De gikk gjennom 47 studier som undersøkte effekten meditasjon hadde på testpersoner med diagnostiserte helseproblemer. De fant moderate bevis for at mindfulness meditasjon lindret smerte, angst og depresjon. Forskerne konkluderte ellers med at meditasjon kan ha nytte når det gjelder livsstil, men at de aller fleste studiene hadde en så dårlig kvalitet at det var vanskelig å måle effekten mot sykdom.

Meditasjon er populært og det er derfor ikke utenkelig at noen av leserne mine sverger til denne teknikken. Jeg har tenkt å prøve det selv, og gjør egentlig allerede noe som er en slags meditasjon, men jeg ser ikke på den som direkte behandling. Meditasjon for meg er å gå inn i ei boble der jeg prøver å kontrollere tankene. Jeg har mange ulike tanker som farer i alle mulige retninger, men de blir som regel erstattet av nye lenge før jeg føler at jeg er ferdig med den foregående. Dette er veldig kaotisk, og det er derfor godt å ta en pause der jeg kan fokusere på noen få. Dette er en tilstand som kan oppstå spontant og jeg føler derfor at jeg mediterer når jeg skriver, går tur, svømmer, sykler, lytter til musikken fra Ringenes Herre/Hobbiten-filmene, Harry Potter, Star Trek eller Star Wars, sitter på en benk i parken eller sitter hjemme i godstolen. Netflix og You Tube har en rekke videoer med bilde og lyd fra naturen, men jeg bruker mest de som har stillbilder fra Star Trek og Harry Potter med lydeffekter. Det er veldig avslappende og det alene hjelper mot stress.

Jeg vil derfor presisere at jeg ikke er motstander av meditasjon, og jeg mener heller ikke at NAV skal slutte med det, så lenge det er frivillig, men det er altså ikke mer enn en støtte. Det er ikke hele løsningen. Det må komme klarere fram.

Is meditation overrated?

%d bloggers like this: