Det blir ofte sett på som noe negativt å leve i ei boble. Uttrykket kan bety at en nekter å høre på andre synspunkt enn sitt eget eller den gruppa en er en del av, og jeg vil hevde at en stor del av befolkningen hører til den videre definisjonen. De fleste har én bestemt idé de forholder seg til og alt annet fortjener ikke noe annet enn fordømmelse. De lever på en måte i ei boble. Det er litt annerledes for de som har en nevroutviklingsforstyrrelse.
Det kan være at de fordyper seg så mye i en hobby at de havner inne i denne bobla uten at de merker det, eller at det er noe som plager dem i så sterkt grad at de velger den beskyttelsen som bobla gir dem. Bobla kan bli et problem hvis en tilbringer så mye tid der at en ikke utvikler seg, eller at en ikke klarer å komme ut igjen. Det er kanskje viktigere for oss enn andre å fokusere på utvikling, spesielt fra ung alder, så ei boble som en mer eller mindre permanent tilstand er ikke alltid det beste.
Ei boble innebærer at vi ikke har noe særlig kontakt med mennesker som kan gi oss andre ideer enn de vi allerede får inne i bobla, og det betyr at eventuelle villedende forestillinger ikke blir utfordret av alternative synspunkt. Det er for de fleste et valg de tar. De kan f.eks. velge å bli en del av et miljø (som en religion, inkludert vitenskap og ateisme, eller et politisk parti) og de kan velge å komme ut igjen. De er der kanskje så lenge at det er vanskelig å komme ut igjen, men de har mulighet til å ta det valget. Hva om det er noen som ikke har valgt å gå inn i denne bobla? Er det i det hele tatt mulig å havne der mot sin vilje?
Det er noen som tror at mennesker med nevroutviklingsforstyrrelser, som ASD, NLD, ADHD, Tourette og Bipolar, lever permanent inne i ei boble, men stemmer det og står de fritt til å bevege seg inn og ut på eget initiativ?
De som tror det misforstår den største utfordringen, kommunikasjonsvansker. Noen fungerer over eller under gjennomsnittet av befolkningen, og dette gjør det ikke noe lettere å passe inn. Det er lett å isolere seg selv som en forsvarsmekanisme når en opplever at samfunnet ikke aksepterer dem. En har kanskje ikke mer enn hobbyene sine og forhåpentligvis noen venner og familie igjen, men selv om en ikke er inne i ei boble i utgangspunktet, i alle fall ikke i en selvvalgt boble, kan en bli plassert der av andre.
Tempoet i samfunnet øker for hvert år. Det er ikke lett å henge med, og de som ikke gjør det, kommer i ei slags boble. Noen kaller det for utenforskap, men dette trenger ikke være et valg. Det er grunnen til at ulike organisasjoner har ADHD Awareness Month (Oktober), Autism Awareness Month og Day (April og 12.april), mens NLD/NVLD har The NVLD Project. Målet er å fortelle andre om hvordan det er å leve med disse utfordringene, og å vise hvor frodig dette miljøet er. Dette skal deretter føre til en forståelse og respekt uten sidestykke.
En kan spørre seg hvor vellykkede disse forsøkene har vært eller om de er nok. Vi er vel ikke helt i mål. Det burde likevel være forbedringsmuligheter hvis en starter tidlig nok. Jeg er ikke så glad i begrepet nevrodivergens, en filosofi som går ut på at noen har en hjerne som fungerer litt annerledes enn gjennomsnittet, men at alle er innenfor en naturlig variasjon. Det fører ofte til en tanke om at en ikke er som andre eller at de andre, de nevrotypiske, ikke er som dem. En vil altså komme vekk fra et system som plasserer mennesker i båser, mens det er nettopp de de gjør mot andre.
Jeg liker begrepet Sheldon Horowitz ved det amerikanske National Center for Learning Disabilities bruker, pockets of strength. Det er da snakk om å identifisere styrker og svakheter og hvor en kan utnytte disse. Det er ikke sånn at alle kan lære på samme måte eller det samme lærestoffet, eller mestre det samme yrket andre velger. Det er opplagt at de ulike dagene og månedene ikke har skapt så mye bevissthet utenfor miljøet. Det er nesten som en kan lure på om det finnes bevisste mennesker, innenfor såvel som utenfor miljøet.
Men for å komme meg tilbake på sporet i avslutningen, ei boble kan være behagelig og den kan noen ganger være en nødvendig beskyttelse, en isolasjon som beskytter en mot det skadelige utenfor (sammenlignet med isolasjon i hus som holder kulde, brann og lyd ute), men det er ikke alltid personen har tatt et bevisst valg. Personen var kanskje ikke motivert for å gå inn i bobla og den er kanskje ikke fornøyd med å bli værende der, samtidig som det er ubehagelig å leve blant de som behandler denne personen som mindreverdig.
John Olavs skriveloft 