Om å leve i ei boble

Såpebobler kan symbolisere noe positivt, som håp og drømmer, men det kan være et isolat også.

Det blir ofte sett på som noe negativt å leve i ei boble. Uttrykket kan bety at en nekter å høre på andre synspunkt enn sitt eget eller den gruppa en er en del av, og jeg vil hevde at en stor del av befolkningen hører til den videre definisjonen. De fleste har én bestemt idé de forholder seg til og alt annet fortjener ikke noe annet enn fordømmelse. De lever på en måte i ei boble. Det er litt annerledes for de som har en nevroutviklingsforstyrrelse.

Det kan være at de fordyper seg så mye i en hobby at de havner inne i denne bobla uten at de merker det, eller at det er noe som plager dem i så sterkt grad at de velger den beskyttelsen som bobla gir dem. Bobla kan bli et problem hvis en tilbringer så mye tid der at en ikke utvikler seg, eller at en ikke klarer å komme ut igjen. Det er kanskje viktigere for oss enn andre å fokusere på utvikling, spesielt fra ung alder, så ei boble som en mer eller mindre permanent tilstand er ikke alltid det beste.

Ei boble innebærer at vi ikke har noe særlig kontakt med mennesker som kan gi oss andre ideer enn de vi allerede får inne i bobla, og det betyr at eventuelle villedende forestillinger ikke blir utfordret av alternative synspunkt. Det er for de fleste et valg de tar. De kan f.eks. velge å bli en del av et miljø (som en religion, inkludert vitenskap og ateisme, eller et politisk parti) og de kan velge å komme ut igjen. De er der kanskje så lenge at det er vanskelig å komme ut igjen, men de har mulighet til å ta det valget. Hva om det er noen som ikke har valgt å gå inn i denne bobla? Er det i det hele tatt mulig å havne der mot sin vilje?

Det er noen som tror at mennesker med nevroutviklingsforstyrrelser, som ASD, NLD, ADHD, Tourette og Bipolar, lever permanent inne i ei boble, men stemmer det og står de fritt til å bevege seg inn og  ut på eget initiativ?

De som tror det misforstår den største utfordringen, kommunikasjonsvansker. Noen fungerer over eller under gjennomsnittet av befolkningen, og dette gjør det ikke noe lettere å passe inn. Det er lett å isolere seg selv som en forsvarsmekanisme når en opplever at samfunnet ikke aksepterer dem. En har kanskje ikke mer enn hobbyene sine og forhåpentligvis noen venner og familie igjen, men selv om en ikke er inne i ei boble i utgangspunktet, i alle fall ikke i en selvvalgt boble, kan en bli plassert  der av andre.

Tempoet i samfunnet øker for hvert år. Det er ikke lett å henge med, og de som ikke gjør det, kommer i ei slags boble. Noen kaller det for utenforskap, men dette trenger ikke være et valg. Det er grunnen til at ulike organisasjoner har ADHD Awareness Month (Oktober), Autism Awareness Month og Day (April og 12.april), mens NLD/NVLD har The NVLD Project. Målet er å fortelle andre om hvordan det er å leve med disse utfordringene, og å vise hvor frodig dette miljøet er. Dette skal deretter føre til en forståelse og respekt uten sidestykke.

En kan spørre seg hvor vellykkede disse forsøkene har vært eller om de er nok. Vi er vel ikke helt i mål. Det burde likevel være forbedringsmuligheter hvis en starter tidlig nok. Jeg er ikke så glad i begrepet nevrodivergens, en filosofi som går ut på at noen har en hjerne som fungerer litt annerledes enn gjennomsnittet, men at alle er innenfor en naturlig variasjon. Det fører ofte til en tanke om at en ikke er som andre eller at de andre, de nevrotypiske, ikke er som dem. En vil altså komme vekk fra et system som plasserer mennesker i båser, mens det er nettopp de de gjør mot andre. 

Jeg liker begrepet Sheldon Horowitz ved det amerikanske National Center for Learning Disabilities bruker, pockets of strength. Det er da snakk om å identifisere styrker og svakheter og hvor en kan utnytte disse. Det er ikke sånn at alle kan lære på samme måte eller det samme lærestoffet, eller mestre det samme yrket andre velger. Det er opplagt at de ulike dagene og månedene ikke har skapt så mye bevissthet utenfor miljøet. Det er nesten som en kan lure på om det finnes bevisste mennesker, innenfor såvel som utenfor miljøet.

Men for å komme meg tilbake på sporet i avslutningen, ei boble kan være behagelig og den kan noen ganger være en nødvendig beskyttelse, en isolasjon som beskytter en mot det skadelige utenfor (sammenlignet med isolasjon i hus som holder kulde, brann og lyd ute), men det er ikke alltid personen har tatt et bevisst valg. Personen var kanskje ikke motivert for å gå inn i bobla og den er kanskje ikke fornøyd med å bli værende der, samtidig som det er ubehagelig å leve blant de som behandler denne personen som mindreverdig.     

Reklame

Vi må bli

We did not become. We did not change. But change must come. Risk must come. Sheri Tepper

Grass av Sheri Tepper er etter min mening en av de bedre science fiction bøkene i nyere tid (1989), og Sheri Tepper behersket åpenbart dystopi langt bedre enn de som har rotet seg bort i zombie apokalypser og vampyrer. Jeg skal ikke skrive detaljert om boka etter som dette ikke er en litteraturblogg, men sitatet fascinererer meg. Menneskeheten er i boka i ferd med å dø ut og hovedpersonen, Marjory, prøver å forklare hvorfor menneskeheten kom så nær fullstendig utslettelse. Hun tenker på små ting, helt ned til hvite blodceller. De har utviklet en funksjon og dermed gjort mennesket sterkere. Det kan vi gjøre også. Vi er bare små ting i det store universet, men vi kan bli noe mer. Marjory tenkte på kornet som ble til brød, biene som laget honning, og gress/planter som ble spist og dermed forvandlet til kjøtt. Disse små tingene er kanskje ikke viktige individuelt eller i egenskap av det de var, men de er viktige for det de ble.

Hun tenker på en alien rase som døde ut på planeten Grass før menneskene kom dit. De døde fordi de ikke ble det de kunne vært. Menneskene feilet nesten, de forlot sin egen planet først da det var nesten for seint, og de forstod ikke Grass. De gikk ikke videre, de tok ingen sjanser. De ble der de var, de begrenset seg selv. Dette er konklusjonen hovedpersonen kommer til mot slutten av boka, men jeg synes det er et mektig budskap til oss generelt. Det handler ikke bare om artens overlevelse.

Jeg misliker forandring. Det er ikke et ukjent fenomen for mange med ASD og NLD. Jeg vil mye heller at ting skal fortsette som de er, men jeg er klar over at selv om det føles ubehagelig, er forandring nødvendig. Det mest ubehagelige er kanskje de uforutsette forandringene, de vi ikke kan forberede oss på. Da blir løsningen mer å trene på å takle overraskelser. En kan også planlegge forandring. Jeg har nevnt såpebobla flere ganger på bloggen. Jeg liker den som et symbol for livet. Den er vakker og symboliserer et magisk øyeblikk, et minne vi vil ta vare på. Det er kanskje noe sårt også, fordi vi ønsker å oppleve dette øyeblikket en gang til eller at det skal vare lenger, men vi gleder oss likevel over minnene. Disse såpeboblene blir en del av en stor samling vi får i løpet av livet.

Jeg vil helst glemme de to årene i Meløy, men det var noen magiske øyeblikk også.

Boble kan også være uttrykk for begrensninger. Vi kan krype inn i ei boble når vi trenger en pause fra omgivelsene, men jeg synes det er viktig å utvide bobla. En trenger ikke nødvendigvis sprekke den, men vi bør i alle fall gjøre den større. Det gjør vi ved å oppleve nye ting, også ting som gjør oss litt ukomfortable. Jeg har nevnt den kanadiske astronauten Chris Hadfield tidligere. Han ble blind da han foretok en «spacewalk» utenfor romstasjonen (ISS). Det var bare midlertidig, men han visste ikke det da da. Det viste seg å være et middel de brukte på innsiden av visiret for å hindre dogg. Dette la seg i vektløs tilstand som en dråpe på øyet og beveget seg over nesebeinet til det andre øyet. Han kalte det for å gå gjennom edderkoppnett. Mange er redde for edderkopper, selv om frykten er langt høyere enn den reelle faren. Det er en reell fare i et tropisk eller subtropisk klima der edderkopper er giftige, men edderkopper er stort sett ufarlige her i nord. Astronauter trener i overført betydning på å gå gjennom edderkoppnett, og når en opplever en reell fare, er sjansen større for at en ikke får panikk. Det var det som skjedde med Chris Hadfield. Han hadde trent på dette og bevarte dermed roen.

Det handler om litt av det samme for meg. Jeg prøver å gå akkurat litt utenfor komfortsonen. Jeg liker å ha en vei tilbake, men jeg prøver å kjenne på ubehaget ei stund før jeg trekker meg. Jeg opplever derfor ting jeg ellers hadde gått glipp av. Det er noen som ikke har så mye valg. De må kutte ut mye for å kunne fungere. Paula Johnston er en av dem. Les et intervju med henne på Autism Education Trust. Hun snakker bl.a. om at hun ikke har mobiltelefon etter som det ikke er noen hun ønsker å ringe. Hun har heller ikke TV siden det ikke interesserer henne, og siden hun ikke jobber holder hun seg stort sett hjemme. Det er en måte å begrense mulighetene for at uforutsette ting skjer, men da kan også livet bli som denne dialogen fra filmen Finding Nemo:

Marlin: I promised I’d never let anything happen to him.
Dory: Hmm. That’s a funny thing to promise.
Marlin: What?
Dory: Well, you can’t never let anything happen to him. Then nothing would ever happen to him. Not much fun for little Harpo.

Jeg strekker meg langt for at dattera mi skal få mange erfaringer. Hun er derfor med på mange ulike aktiviteter.

En snikmorder

From this moment I began to conclude in my mind that it was possible for me to be more happy in this forsaken, solitary condition than it was probable I should ever have been in any other particular state in the world; and with this thought I was going to give thanks to God for bringing me to this place. Robinson Crusoe

Har du vært helt alene uten noen form for sansestimuli? De fleste klarer det i kortere perioder, men  det kan være skadelig hvis denne tilstanden fortsetter i lang tid. Hvis vi ikke mottar noe utenfra, vil det være naturlig å rette oppmerksomheten innover, og det er en labyrint de færreste egentlig er fortrolige med.

Hjernen vår er fantastisk, men den kan lure oss noen ganger. Hvis du er av den skvetne typen liker du kanskje ikke å være alene i det gamle, knirkete trehuset du bor i. Hver lyd kan få fantasien til å løpe løpsk. Jeg tilbrakte mange ferier og weekender i oppveksten på ei hytte besteforeldrene mine hadde i Sveio. Den lå ikke akkurat på en plass der ingen skulle tru at nokon kunne bu, men den var ganske skjermet likevel. Vi måtte gå over et jorde og gjennom en skog for å komme til denne eiendommen ved sjøen. Det vokste trær helt inn til hytta og når det blåste slo greinene mot hytteveggen. Vi hadde et utedo der det var et tomt vepsebol i taket. Jeg var ikke spesielt glad i å gå på do seint på kvelden, og selv om jeg hadde ei lommelykt med meg kunne landskapet være litt skummelt. Jeg kunne høre mange lyder i skogen, og selv om jeg kjente nesten hver stein i området hendte det at konturene av landskapet fikk fantasien min til å løpe løpsk.

Det kan være godt å trekke seg tlbake i en periode, men ingen trenger å være permanent alene. Foto: Pexels

Mennesker kommuniserer ikke bare verbalt. Ikke-verbal kommunikasjon kan være vanskelig, men den har den fordelen at den kan gi oss et realistisk bilde av situasjonen. Hvis du opplever en situasjon du tolker som skremmende kan det være nok at den personen du er sammen med er rolig. Det er dessuten nyttig å snakke med noen om det du tenker på. Mange har opplevd at de har negative tanker som vokser seg store og skumle, og at de forsvinner etter å ha snakket med en person de har tillit til. Det er mange grunner til at vi lager problemer for oss selv. Det er ikke uvanlig at barn og ungdom føler seg spesielle eller unormale, men sannheten er at de fleste tankene vi får er veldig vanlige. Ved å snakke med noen kan du få innspill og det kan igjen føre til at du forandrer på negative tankemønstre. Behandling for f.eks. depresjon er ikke mer skummelt enn det, men hvis en har en person en kan snakke med, slipper en kanskje å gå i formell behandling seinere. Les litt om depresjon på helsenorge.no.

Studien The Hallucination of Widowhood sier litt om hvor vanskelig det er å være alene. Det er en studie av enker og enkemenn i England og Wales, og halvparten av de spurte svarte at de hadde hatt hallusinasjoner og illusjoner om den døde partneren. Dette er en sunn håndteringsmekanisme og en del av en sorgprosess, men det viser kanskje likevel at vi trenger mennesker. Det er dessuten studier som viser at både isolasjon og ensomhet kan være like helseskadelig som overvekt. En artikkel på forskning.no formulerer det ganske treffende: Ensomhet gjør vondt, men isolasjon tar liv.

Jeg var inne på det i De som bowler alene. Det er så mange negative konsekvenser av isolasjon at en bør unngå det. Jeg liker derfor ikke den tendensen noen har til å idolisere isolasjon. Jeg startet med et sitat fra Robinson Crusoe og det har vært en del filmer/bøker der isolasjon er et sentralt tema. Dette er noen av de vakreste filmene jeg vet om, men de forteller oss også hvor alvorlig isolasjon kan være. Dette er et knippe av mine favoritter: Robinson Crusoe, Cast Away, The Piano, Taxi Driver, Amelie, Moon, 2001, Dolores Claiborne, Alien og The Shining. Det skal sies at noen av disse er filmer en sannsynligvis ikke bør se alene. Jeg liker også TV-serien Elementary veldig godt. Det er en moderne versjon av Sherlock Holmes, og den viser en hovedperson som prøver å forandre seg. Jeg tror det er viktig, selv om instinktene kanskje forteller oss at isolasjon er best eller at mennesker er kjedelige.