Det vanskelige er noen ganger nyttig

Jeg elsker bøker, men får noen ganger en ubehagelig påminnelse.

Jeg var med i en romankonkurranse i fjor der jeg ble bedt om å opplyse om ting som kunne trigge lesere, altså en trigger  warning (f.eks. overgrep eller selvmord). Tanken er vel å gi de som har opplevd dette muligheten til å bestemme selv om de vil se det eller ikke. Det er delte meninger om hvor nyttig det er med disse advarslene, og noen advarer sågar mot advarselen. De fokuserer da på at en trigger warning i seg selv kan påføre seeren/leseren angst. 

Jeg synes argumentet mot en trigger warning høres rimelig ut og jeg er ikke sikker på om det er nødvendig å advare mot bøker. Fokuset trenger kanskje ikke være på å advare. Jeg synes fiksjon kan fortelle ofre for ulike traumatiske ting at det er mulig å skape et liv. Det vi kan lære fra såkalt resiliente mennesker er ikke at alt det negative forsvinner. Jeg kan ikke snakke for alle, men jeg vil tro at det er mange som må lever med traumene, ikke uten dem. Jeg mener det er en verdi i å se det andre har klart, også fiktive skikkelser. En av litteraturens styrker er at den kan vise mennesker hva de kan klare i sine egne liv.

Hvis jeg har forstått tanken om emotional residue legger følelser igjen spor eller rester som kan påvirke oss seinere. Det kan være noe av grunnen til at mange voksne leser YA-litteratur. De synes kanskje påminnelsen fra fortida er ubehagelig, samtidig som de er tiltrukket av ungdomstida si.  

YA-litteratur ser ut til å ha et dårlig rykte blant norske forlag, men det er det ungdommer og voksne utenfor Norge leser. Det er et marked for det i Norge også, for de som leser engelsk. Det er en grunn til at mange leser YA , og det handler ikke om at fantasy har vært populært i en lang periode. Det handler om de viktige temaene en del av disse bøkene tar opp og om tredimensjonale karakterer leseren kan kjenne seg igjen i.

Jeg opplever av og til noe som kan minne om en trigger. Det handler ofte om et tap eller å bli utelatt. Det er litt som med den upopulære eleven som alltid er den siste igjen når klassen velger lag i gymtimene. Det er ikke en god følelse. Det er f.eks. vanlig at en har flere kjærester før en treffer den en gifter seg med. En ser i en del romantiske filmer, ikke minst julefilmer, at et par har forlovet seg og sågar bestemt seg for bryllup, men så treffer en av dem en annen og dumper dermed forloveden. Det er jo en dårlig idé å gifte seg med en en ikke er glad i, men jeg ser ikke det romantiske i denne type historier.

Jeg leste nylig The City We Became og The World We Make av N. K. Jemisin. Det er en urban fantasy som på en måte minner om Harry Potter, Percy Jackson, Divergent og Hunger Games p.g.a. gruppene karakterene er organiserte i. I Harry Potter er studentene delt inn i hus, Percy Jackson har hytter, Divergent har fraksjoner og Hunger Games har distrikter. The City We Became og The World We Make har bydeler eller boroughs. Handlingen er lagt til New York og hovedkarakterene er avatarer for hver sin bydel. De er derfor Bronx, Manhattan, Brooklyn, New Jersey, Queens og Staten Island. Fienden kommer til Staten Island før de andre avatarene får rekruttert henne og hun blir konsekvent omtalt som en forræder etter det.

Jeg ble litt trigget av dette for det var ikke det som fikk de andre til å vende seg mot henne. De var negative til denne karakteren før de møttes. Det var fordi hun var Staten Island og denne bydelen blir sett ned på av de andre bydelene, i den virkelige verden også. En kan lure på om hun noensinne ville bli akseptert av de andre avatarene. Det er ikke på samme nivå som vold selvsagt, men bøker kan treffe oss på ulike måter. Det er ikke sikkert det er negativt å få en tilbakemelding på noe en bør lære om seg selv.

Kronisk sykdom i arbeidslivet

If you have chronic illness, how does fatigue effect your writing/creativity? #WritingCommunity #writersoftwitter

— Amanda (@lilybartlives) December 27, 2023

Det er dessverre langt mellom de interessante spørsmålene på X. Det er nok fordi mange av de jeg følger foretrekker å holde seg til en mer fjollete tone, og det er derfor ikke mye respons på viktigere spørsmål. Det er snakk om kronisk sykdom her og jeg velger å inkludere de vanlige utviklingsforstyrrelsene, selv om det er riktigere å kalle dem for tilstander enn sykdom.

Jeg visste ingenting om kreativ skriving da jeg begynte for alvor for noen år siden. Jeg fulgte forfattere på X og leste i tillegg en del blogger og lyttet til podcaster for å lære litt teori. Det er lett å bli stresset hvis en fokuserer på det andre gjør. Det er noen som liker å dele hvor mange ord de skriver per dag og det dreier seg ofte om 2000-3000 ord. Det er mye hvis det er ord en faktisk bruker i det endelige manuskriptet, men det er nok urealistisk. Det hadde i så fall betydd at en skrev et utkast til en roman på en måned, og det er kanskje noen som gjør det, men jeg er ikke en av dem. Jeg er avhengig av langt mer tid. Det er noen som gir ut bok hvert år og sågar noen som gir ut flere. En forfatter jeg følger ga ut ei bok i 2022, to i fjor og kommer med to i år også. Det er skikkelig frustrerende når det er vanskelig å overbevise forlagene til å gi ut den første boka mi.

Hvor en skriver har vært et tema i sosiale medier, og jeg inkluderer blogg og podcast i den kategorien. Det er viktigere å skrive på et sted en er komfortabel med enn å gjøre det samme som andre. Det er en god del som hevder at de liker å skrive i kafeer eller kaffebarer, men det fungerer ikke for meg. Det er et sted en kan observere mennesker, som er viktig for forfattere også, men det er for mye lyd til at jeg kan fokusere der. Jeg trenger fullstendig stillhet, men har aldri hatt et hjemmekontor eller et rom som utelukkende ble brukt som et kontor. Jeg har brukt kjøkkenet, soverommet, stua, terrassen i den varme årstiden, folkebiblioteket og jeg tar gjerne med meg en notisbok i parken eller en annen tilfeldig benk for å skrive ned ideer. Det fungerer når jeg kan ha disse rommene alene (bortsett fra parken), men det krever at jeg bruker den tida jeg har alene godt. Lørdag og søndag morgen på kjøkkenet har vært de mest produktive tidene mine. 

Det er frustrerende når jeg ser at jeg ikke har den samme kapasiteten andre har, men jeg fant etter hvert fram til noe som fungerte for meg. Det tok lang tid før jeg aksepterte det, men jeg slappet litt mer av da jeg klarte å legge vekk skriveprosjektene mine på en uproduktiv dag. Det er et vanlig råd blant forfattere at en må skrive hver dag. Det er et fag som alle andre og hvis en setter av tid til å skrive hver dag, som med en vanlig kontorjobb, så vil ordene komme.

Utfordringen min er at jeg har aldri vært god til å planlegge eller til å strukturere en tekst før jeg skriver. En skiller mellom pantser og plotter. Den første er en som ikke planlegger så mye, men følger ulike impulser eller intuisjonen sin, mens en plotter lager en ganske nøyaktig plan. En kan da utvikle mye av karakterene og handlingen før en begynner å skrive. Jeg er i den første gruppa. Jeg klarer rett og slett ikke å planlegge og å følge denne planen. Jeg starter med en idé og begynner å skrive. Det tar lenger tid å  komme fram til målet, men det er det som fungerer for meg.

Depresjon og angst er vanlige tilleggsvansker, men hva kommer først? Er en deprimert fordi en skriver eller skriver en fordi en er deprimert? Det er ingen tvil om at det hjelper å uttrykke seg gjennom kunst og det blir også brukt som terapi i helsevesenet, samtidig som kunst kanskje gjør kreative mennesker sårbare for psykisk sykdom. Det blir ofte pekt på følelser som en mulig forklaring på hvorfor psykisk sykdom er vanligere hos forfattere og andre kreative mennesker enn resten av befolkningen. Vi fokuserer på følelser og fordyper oss i de karakterene vi skaper. Målet er å beskrive følelser og livets utfordringer så bra at leserne kjenner seg igjen. Det er derfor nødvendig å føle det andre føler eller å være litt empatisk.

Det er også noen andre åpenbare grunner. Det å skrive er som regel noe en gjør alene og det er nødvendig å tilbringe mye tid inne i sitt eget hode. Det kan være negativt hvis en ikke møter tanker og ideer som utfordrer sine egne tanker. Forfattere har mange nederlag. De fleste manuskriptene blir aldri gitt ut og det er mange eksempler på suksessfulle forfattere som måtte kjempe i årevis med å overbevise agenter og forlag. Jeg leste en melding på X i dag om en forfatter som prøvde å gi ut bok i ti år og hun har klart det nå med den tredje romanen sin. Hun måtte altså gi opp de to første. Den mest kjente de siste årene er uten tvil J. K. Rowling. Hun fikk 12 avslag før den første Harry Potter ble antatt, og selv da skjedde det ved en ren tilfeldighet.

En kan tenke seg til hvor hardt det er å leve med nederlag etter nederlag og en må jobbe for å holde seg flytende mens dette foregår. Det kan være utfordrende å holde depresjon og angst på avstand under sånne forhold. Det er mange som har erfaringer med bedragersyndromet, et fenomen der en er redd for å bli avslørt som en bedrager fordi en ikke har de ferdighetene andre har. Definisjonen sier gjerne at denne følelsen er ubegrunnet, og det er den som regel (selv en så profilert forfatter som Neil Gaman har beskrevet dette i seg selv), men det er kanskje ikke helt unaturlig å tenke på den måten når en får høre år etter år at manuskriptet er bra, men at det er ikke det de leter etter. En blir usikker da og det blir lett å tenke at det er sine egne ferdigheter det er noe galt med.

Hvordan er dette relevant for alle andre? Jeg vil tro at det er viktig for alle å ta hensyn til den de er, det de kan og ikke kan gjøre. Hvis en har fysisk smerte og/eller trøtthet kan en ikke fortsette som om disse begrensningene ikke finnes. Det er klart dette påvirker det arbeidet en gjør. Jeg har personlig ikke vært fortrolig med den populære tanken at autisme er en berikelse fordi disse menneskene ser verden på en annerledes og bedre måte, at dette er noe samfunnet har nytte av. Det er ikke alle arbeidsgivere som ser det på den måten. 

Den beste situasjonen å være i er uten tvil nok tid og mulighet til å gjøre ting på sin egen måte. Det er resultatet vi bør fokusere på, men jeg vet ikke om arbeidslivet er så opptatt av individuell frihet.

En helt vanlig kveld

Jeg leste en kronikk på NRK Ytring i dag som var ubehagelig kjent. Det var nesten som en trigger som ga meg mange negative følelser. Julie Winge beskrev en ungdom der hun følte seg utelatt fordi hun ikke ble invitert til fester på Nyttårsaften og 17.  mai. Hun så at andre bare forsvant til fester hun aldri ble invitert til. Det førte til en sterk ensomhetsfølelse og en følelse av at andre hadde noe hun ikke hadde. Les kronikken på NRK.

Hun mener å ha et realistisk forhold til disse dagene i dag og ser på seg selv som en introvert som noen ganger trenger selskap. Det er en fornuftig holdning, for det er en tendens til å anta at introverte ikke ønsker venner. Det blir som å legge til rette for ensomhet, som er temmelig absurd. Det er også en håpløs forenklet oppfatning mange har av autister. De antar at autister ikke ønsker venner, men det stemmer ikke. Kommunikasjon er utfordrende for mange autister og jeg tviler ikke på at en del ønsker de hadde noen å henge med. Det er nok ikke mange som velger å være alene.

Jeg tror dessverre det er en del som kjenner seg igjen i de erfaringene Julie Winge hadde som tenåring. Det føles ikke godt når en ser at andre, inkludert de en vokste opp med, lykkes sosialt, mens en ikke gjør det selv. De har det alle ønsker seg, på overflaten i alle fall. Jeg lurer noen ganger på hvor mange innen gruppa introverte som var det fra begynnelsen av og hvor mange som ble det etter hvert. Det er ikke det samme, men det er nok det beste en kan oppnå når en ser at en vil stå utenfor samme hva en gjør. Det er ikke konstruktivt å fokusere på at dager som Nyttårsaften og 17. mai skal gi oss så mye mer enn andre dager. Vi ser at denne siste søndagen i 2023 er noe helt spesielt for mange andre, men det blir lettere for noen av oss å behandle denne søndagen som de 51 andre. Da blir i alle fall ikke skuffelsen så stor når dagen ikke lever opp til de enorme forventningene.

Et nytt år med håp

En mandarin gir meg minner fra barndommens magiske jul.

De som leser bloggen min regelmessig har kanskje fått med seg at jeg jobber med en romanserie jeg prøver å få gitt ut. Jeg har skrevet en del noveller i år, samtidig som jeg sender «submission letters» til litterære agenter i England. Det er der hovedfokuset mitt har vært siden jeg har mest tro på et internasjonalt marked.

Jeg har altså jobbet med noveller dette året og har brukt muligheten til å øve på sjangere jeg ikke har skrevet tidligere (magical realism, science fiction og literary fiction). Det siste er en rar sjanger som ikke er en sjanger fordi en vil ha et klart skille mellom skjønnlitteratur og det de kaller sjanger litteratur (science fiction, famtasy, romantikk, krim og skrekk).

Jeg leter noen ganger etter informasjon når jeg har en viss peiling på hva jeg vil med historien, men mangler noe av bakgrunnen jeg trenger. Jeg var i den situasjonen da jeg skrev om en norsk-japansk gutt som hadde flyttet med foreldrene til den japanske byen Nara. Jeg bruker begrepet natsukashii, som er en positiv form for nostalgi. Europa har det portugisiske ordet saudade og det tyske sehnsucht. De blir kalt for ikke-oversettbare og brukes derfor i det engelske språket, og sikkert i andre. Begge ordene kan ha flere betydninger, men de brukes ofte om noe negativt og kanskje litt destruktivt. Det er en nostalgi som gjør oss triste fordi vi vet at noe vi har opplevd eller den følelsen vi hadde ikke kan komme tilbake. Det kan også være et ideal, noe som kanskje aldri har skjedd, og heller ikke kommer til å skje. Det er altså et negativt fokus.

Natsukashii betyr at noe, et objekt, minner en om noe en har opplevd før. Hovedfokuset er på glede og takknemlighet for det en fikk oppleve. Det er ikke noe en opplevde alene, men sammen med andre. Jeg får litt av begge tradisjonene før jul. Vi vil bruke juleserviset mest mulig i desember og siden jeg har arvet det meste fra mamma etter at hun døde for to år siden får jeg daglige påminnelser om ting vi opplevde sammen. Den japanske tradisjonen sier at jeg skal være takknemlig for det vi opplevde sammen, mens europeeren i meg tenker på det som aldri kan komme tilbake.

Jeg vil ikke sidestille dette med det jeg skriver, men slutten av året gir meg litt av den samme følelsen.  Det er en stund siden jeg gjorde noe med romanen min, men jeg har prøvd å få novellene mine utgitt de siste månedene. Det tar som regel to-tre måneder før jeg hører fra dem, med noen ekstreme unntak der det tar minst 9 måneder. Jeg har fått en del nei i desember, inkludert fra et par romankonkurranser jeg deltok i. Langlista til den siste ble offentliggjort i går kveld, dessverre uten meg, men det er ikke bare negativt med disse avslagene. De minner meg riktignok om alt arbeidet, frustrasjonen og håpet som ligger bak det jeg har gjort dette året, men jeg tenker også på gleden ved å skrive og den terapeutiske siden ved å skrive. 

Jeg ser derfor ganske positiv på det neste året. Det er ikke en bevisst strategi jeg har valgt. Det er noe jeg elsker å gjøre og det fungerer bra for meg. Livet er lettere når en finner lidenskapen sin. Jeg har veldig lyst til å gjøre litt mer med en av novellene mine, og vil prøve å utvikle en fascinerende magical realism novelle til en roman. Dette kan bli en spennende vinter og kanskje blir det en ny konkurranse neste år. Deadline er i november og det blir spennende å se om jeg klarer det.

Representasjon er viktig

Så du deg ofte i speilet da du vokste opp? Jeg snakker ikke om speilet på veggen, men om å se seg selv i framstillinger, ikke minst innen populærkulturen. Jeg oversatte det engelske ordet representation direkte, men gjenkjennelse er kanskje et like bra ord. Problemet er ofte at det ikke er så mye å kjenne seg igjen i, og gjentatte eksponeringer til portretter med de samme negative trekkene kan få fordommer og stereotyper til å feste seg. Det er derfor viktig å se seg selv som noe positivt, og dermed bli fortalt at det er greit å være annerledes, og likevel føle seg godtatt.

Folkene bak Sesame Street fikk mye ros for noen år siden da de presenterte den autistiske karakteren Julia. Det var før de innledet et samarbeid med Autism Speaks, en organisasjoner en del innen autismemiljøet har en sterk forakt for. Jeg tror hovedgrunnen er at mange i dag er kategorisk motstander av alt som minner om tilstand. De ser ikke på autisme som en tilstand og det er derfor ingen grunn til å gjøre noe for å fungere bedre. Det er samfunnet som skal forandre seg for å gi plass til oss, men jeg synes det er en naiv tankegang. Samfunnet kan åpenbart gjøre mer for å inkludere de gruppene som blir holdt utenfor, men det er heller ikke urimelig at vi gjør noe selv også. Alle andre må tross alt gjøre det, så hvis vi ønsker å bli vurdert på lik linje med andre kan vi faktisk ikke forvente mer enn andre. En av de tingene samfunnet kan gjøre er å gi oss en riktig representasjon.

Når det gjelder Sesame Street virker det som at noen nedvurderer resultatet (Julia), ikke fordi det ble dårlig, men fordi det er noen av de involverte de ikke liker. Representasjon er viktig og hvis det er barn som opplever Julia som noe positivt, er dette faktisk en seier. Mattel, selskapet bak Barbie dukkene, fikk mye positiv omtale tidligere i år da de lanserte ei dukke med down syndom, De gjorde det i samarbeid med organisasjonen National Down Syndrome Society. Begge disse eksemplene har vært et samarbeid med organisasjoner som jobber for at mennesker med autisme og down syndrom skal få det bedre. Det er altså ikke bare utenforstående som har definert disse gruppene. Det var såvidt jeg kan se mer positive enn negative kommentarer. Den norske journalisten, Selene Fjellvang Lie, var ikke direkte negativ, men hun mente dukka kunne hatt sterkere trekk an down syndrom. Jeg kan delvis si meg enig, men det dreier seg ofte om et spektrum, enten vi snakker om nevroutviklingsforstyrrelser, fysisk funksjonsnedsettelse eller genfeil. Det er et bredt spekter og denne dukka representerer kanskje ikke det store flertallet, men det er framskritt. Modeller som Ellie Goldstein og Sofia Jirau viser noe av spekteret og begge er gode representanter for denne gruppa.

Vi som har autisme (ASD), ADHD, nonverbale lærevansker (NLD) og psykiske lidelser som schizofreni og bipolar kan ikke bli representert med et bilde eller ei dukke. Du kan ikke se på et ansikt om denne personen er autist e.l. Det har blitt gjort en del forsøk på å beskrive disse diagnosene på TV og i film. Jeg er generelt kritisk til mye av det og jeg hadde lave forventninger da jeg så TV-serien Perception for noen måneder siden. Serien handler om en professor, en nevropsykiater som underviser på et universitet. Han blir rekruttert av FBI og bruker sine kunnskaper om hjernen til å løse kompliserte saker. Han har schizofreni og det er ei gruppe som ikke er direkte overrepresentert i dramaserier på TV. De er i alle fall ikke bortskjemt med gode framstillinger. 

Jeg har ikke schizofreni og kan ikke uttale meg om hvor treffsikker Perception var, men jeg er skeptisk. Denne karakteren har hallusinasjoner og vrangforestillinger, men vil ikke ta medisiner fordi han da vil miste disse. Han kontrollerer symptomene på egen hånd og jeg la spesielt merke til at han fungerte svært godt i jobben og at han var populær blant studentene. Det minner meg litt for mye om serier som framstiller autister som eksepsjonelt intelligente mennesker som fungerer godt i jobb og privat sammenheng. 

Hvilke karakterer tenker du på i forbindelse med autisme nivå 1? Det er gode muligheter for at det er Sheldon Cooper fra The Big Bang Theory, Shaun Murphy fra The Good Doctor og kanskje Spencer Reid fra Criminal Minds. Det er også noen som ikke hører hjemme her, men som noen feilaktig inkluderer, f.eks. Sherlock Holmes og S’Chn T’Gai Spock fra Star Trek, fordi de har noen trekk mange kjenner seg igjen i. Jeg kjenner meg også igjen i noen mindre trekk, men skaperne av disse figurene har en tendens til å fokusere på stereotyper, og de bruker ofte disse trekkene som komiske element. Det er ikke det at ingen har disse trekkene, men det gjelder nok ikke de fleste av oss.

Men det er kanskje det samme her som med Barbie dukka, det er kanskje bedre med en representasjon som noen få identifiserer seg med enn ingen. Det var ingen representasjon da jeg vokste opp og jeg er ikke sikker på om den har blitt så mye bedre, selv om de fleste diagnoser er mer synlige i media i dag.

Det store filteret

Pass derfor nøye på hvordan dere lever, ikke som ukloke mennesker, men som kloke.
Efeserne 5:15

Jeg skriver noveller for tiden. Det er en nyttig øvelse, for i tillegg til at en kan skape fascinerende karakterer og verdener, lærer en nye ting. Jeg håper jeg kan publisere disse historiene en dag, men jeg lærer også genre jeg aldri har skrevet før. De fleste novellene mine er på 3000-7000 ord, så jeg kan være innom flere genre på ganske kort tid. Jeg har skrevet science fiction, krim og skjønnlitteratur så langt i år og jobber for tiden med magisk realisme.

Jeg kom over et bibelvers som er relevant for den retningen jeg vil den nyeste historien min skal ta. Hovedpersonen må lære noe og i dette tilfellet handler det om å finne en mening, en lidenskap hun kan følge. Den bibeloversettelsen jeg siterte fra brukte ordet kloke, men presisjon er nærmere det opprinnelige greske ordet. Det går kanskje ut på det samme, men det en tror er kloke valg er ikke nødvendigvis de mest presise eller det beste valget. Jeg skriver historiene mine på engelsk siden jeg satser på et internasjonalt marked og den engelske King James Version bruker ordet walk i stedet for leve. En skal gå forsiktig eller med presisjon, og det betyr ikke nødvendigvis den letteste veien.

Det minner litt om sjakk. De beste spillerne kan se ganske mange trekk fremover, men de kan ikke alltid se det samme som en sjakkcomputer kan se. Computeren sier kanskje at en av spillerne ligger an til å vinne, men veien frem kan være vanskelig. Den krever enorm presisjon, for hvert trekk en gjør må være det beste valget av mange mulige. Det er heldigvis ikke så ekstremt i livet, men det er en parallell likevel. Vi må finne et mål langt fremme og ta de valgene som kan lede oss frem til målet. Det som kan være ekstremt er arbeidet og hindringene en må passere på veien fram.

Motstanden kan være overveldende noen ganger.

Jeg håper de fleste ser veien fra Bibelens visdom til livet. Det er viktig med en retning, men det er mange av oss som mister den i perioder. Jeg hadde et bra fokus i en lang periode, men har nok ikke vært flink i det siste til å utvikle de svake sidene mine.  Hovedfokuset har vært bokutgivelse de siste årene og det er et mål med spesielt mange hindere å passere. Det er mange suksessfulle forfattere som startet karrieren med en lange rekke avslag. Madeleine L’Engle skrev mange bøker, men A Wrinkle in Time was nok den mest kjente. Den ble gitt ut i 1962 etter 26 avslag.

En annen av de store science fiction forfatterne, Ursula Le Guin, debuterte med The Left Hand of Darkness, et par år etter et brutalt avslag. Hun ble beskyldt for å ha skrevet en komplisert og totalt uleselig bok. Den regnes i dag som en av de viktigste innen science fiction. Det er mange eksempler på forfattere som har slitt med å overbevise forlagene, og det er en skikkelig frustrerende side ved skriving. Det er altså det jeg har fokusert på de siste årene, men det er vanskelig å fokusere på så mye annet når denne lidenskapen har tatt over. 

Jeg vil tro det er en ganske vanlig utfordring, for hvordan finner en balansen mellom fokuserte interesser og det en må gjøre for å utvikle de andre sidene sine? Det engelske språket bruker gjerne ordet deficit for å beskrive de sidene vi med fordel kan utvikle. Det er altså noe vi har for lite av. Det dreier seg ofte om kommunikasjon og sosiale ferdigheter. Det er mange nettsteder som er opptatt av at fokuserte interesser kan hjelpe oss. Det er der fordelen vår ligger og det er denne interessen/interessene som kan hjelpe oss på arbeidsmarkedet. Veien fram er likevel vanskelig.

Hvordan kan en utvikle en fokusert interesse til en karriere i arbeidslivet? Jeg tror utvikling er et nøkkelord, for det er ikke snakk om noe som er fiks ferdig. Det er slutt på de tidene da det var nok med ferdigheter. En kommer ikke langt uten formell utdannelse i dag, med mindre en har uvanlige ferdigheter. Det er ikke mange genier som Mozart, Claud Monet eller Albert Einstein blant oss, og selv de måtte utvikle ferdighetene sine. De færreste av oss kommer noen vei uten en formell utdannelse, og det er ikke lett når skolegang er vanskelig.

Jeg har ikke valgt det letteste hinderet å passere. Det er mellom en og to prosent som får en kontrakt med et tradisjonelt forlag og det er ikke mange av disse som klarer å leve av bøkene sine. Det er et stort indie-marked også, og det er sannsynligvis der jeg vil gi ut bøker etter hvert. Det er målet mitt, men det krever nok en del presisjon.

Entusiasmen som forsvant

No! Try not. Do or do not. There is no try. Yoda fra The Empire Strikes Back

Det er vanskelig å motivere eller skape entusiasme, og når en først klarer det er det like vanskelig å opprettholde den over lang tid. Jeg bor i en by med en god del entusiasme i august. Det er store festivaler i Haugesund da, men det er ikke på det nivået det var for en del år siden. De finnes og det er fremdeles mye å glede seg over, men det er mer rutine nå. Det er som å besøke noen du vet vil være høflige, men som egentlig ikke vil bruke tid på deg. Det er ikke spesielt inspirerende.

Jeg startet med blogging for over ti år siden og fant et slags samfunn blant andre bloggere. Vi leste og kommenterte hverandres innlegg og det var egentlig ikke så forskjellig fra Facebook eller X. Dette forsvant etter hvert, kanskje fordi media og kjendisbloggere tok over denne sfæren. Det samme har delvis skjedd med en del NLD-grupper på Facebook. Det er noen grupper som ikke er aktive og noen som ikke interesserte meg. Jeg tror de sistnevnte finnes fremdeles, men jeg sluttet for 4-5 år siden fordi det var ingenting der som interesserte meg. Jeg syntes dessuten det var tendenser til en neurodivergent vs neuroatypical holdning. Den første gruppa har som regel en sterk aversjon mot ord som antyder at det er noe galt dem, noe som må behandles. Begge gruppene sier at de har en annerledes hjernestruktur, men den sistnevnte gruppa er kanskje litt mindre fokusert på at alt er innenfor fordi de fungerer på en annerledes måte. Jeg ser ikke den holdningen som spesielt nyttig.

Det var en del entusiasme innen forskning også. Jeg var i alle fall begeistret. Jeg skrev et par mailer til Jodene Fine, som var Associate Professor ved Michigan State University. Hun ga også ut boka Nonverbal Learning Disability i 2016 sammen med de to italienske forskerne Irene Mamarella og Cesare Cornoldi.  Jodene Fine snakket i den siste mailen jeg fikk fra henne om et spennende initiativ der målet var å søke om innlemmelse i neste utgave av DSM, den amerikanske diagnosemanualen. Et av målene deres var å bli enige om et nytt navn, og forslaget i 2019 var visuospatial processing disorder. 

Det ble en del kaffe og lesing på terrassen i sommer. Det begeistrer.

Jeg har falt litt ut selv, så jeg er ikke sikker på hvor NLD er innen forskningen for tiden, men det er ingen tvil om at NLD-forskere sliter med å få midler til forskning. Det har alltid vært opp til oss selv, og selv om vi kanskje ikke har så mye entusiasme, er det lurt å fokusere på det vi gjør bra. Jeg får mye glede fra lesing og skriving, også på dårlige dager. Jeg går kanskje ikke fra den mest negative til den mest positive sinnstilstanden, men jeg flytter fokuset ganske mye over i rett retning.

Det er ikke dumt å gjøre livet litt lettere for seg selv, men ikke for lett. Jeg synes personlig ikke det er spennende å være sammen med mennesker som ikke er spesielt interessert i å være sammen med meg. Jeg kan gi bekjentskaper litt mer spillerom enn jeg har gjort, men jeg vil ikke tilbringe mye tid sanmen med folk som åpenbart ikke er i stand til å se noen andre perspektiv enn sine egne. Det er et av valgene en kanskje må ta for å unngå de negative holdningene andre kan overføre til oss. 

Det beste er å finne noen som forstår hvordan det er å leve med de utfordringene en har. Jeg har alltid vært en stor fan av Star Wars, men det er ikke alltid filosofien er så fornuftig. Det er ikke sånn at alle veier er åpne for oss hvis vi går hundre prosent inn for noe. Det er ikke bare å ta seg sammen. Vi kan prøve og vi klarer det noen ganger, selv når vi er midt i en utålmodig og noen ganger fordømmende folkemengde, men det kan være en pris å betale.

Jeg sikter til at det kan være krevende med jobb og venner, spesielt hvis en må være noe en ikke er. Det er ikke overraskende at en del har tilleggsvansker som tapper dem for mer energi. Det er det jeg mener med at det koster å være en del av samfunnet. Det er kanskje et spørsmål om hva det betyr å være medlem av samfunnet og hvilket samfunn en ønsker seg. Noen vil nok si at vi må bidra like mye som de for å få respekt og medlemskap, og de som ikke klarer det eller ikke får muligheten møter ganske mye hets. Det er ikke lett å føle entusiasme.

Magisk tenkning og neurodivergence

Magical thinking, the belief that one’s ideas, thoughts, actions, words, or use of symbols can influence the course of events in the material world.
Britannica

Jeg skrev om tidsånden i et av de tidligste innleggende mine. Det dreide seg da om at klimaet i samfunnet var gunstig for nevroatypiske, spesielt for autisme nivå 1, og dette var delvis fordi det var en del fiktive neurodivergente karakterer i dramaserier på TV. De var populære og de hadde ofte en eller begge av to ting, et godt hode (og suksess i utdanning og arbeidsliv) eller en atferd andre syntes var rar/uakseptabel. Sistnevnte var en del av humoren i seriene. Det er ikke det at en ikke kan finne dette i virkeligheten, men det gjelder langt fra alle og de færreste av oss er populære. En kan derfor lure på hvor mye hjelp det egentlig har vært i mange av disse seriene.  

Det er en annen type tidsånd nå, en som fokuserer på identitet. En kan definere seg selv noe annet enn det en i utgangspunktet er. Det blir ofte brukt innen LGBTQ+ der en kan forandre kjønn (med eller uten hormonbehandling og kirurgi), og det skjer ofte uten at en har utelukket andre mulige forklaringer. Jeg leste nylig om Aleksander, en mann som ble kvinne da han var 18 år gammel. Han sa i et intervju med VG 12 år seinere at han angret på det, og at han kunne ha unngått det hvis han hadde vært i stand til å sette ord på tankene sine. Jeg har sett det samme i andre. Jeg vet om folk som har følt seg annerledes eller som har hatt ulike psykiske lidelser, og som har konkludert med at kjønnsskifte var løsningen. Det er det rette svaret når det er det rette svaret, men en bør starte med mental helse og underliggende grunnlag som mobbing, diskriminering, ensomhet, fattigdom og nevrologiske utviklingsforstyrrelser. Hvis en hopper over denne utredningen er det gode sjanser for at den nye identiteten ikke blir det en trodde den skulle være.  

Løvetannfrø bærer med seg magi når de fly gjennomm lufta.

Det er en form for magisk tenkning, som løvetannfrøene. Det er en overtro som sier at løvetannfrøene kan oppfylle ønsker eller sende tankene dine til andre mennesker når de flyr gjennom lufta. Det er forlokkende å tenke at løsningen er så enkel, at vi ikke trenger å jobber for at ting skal skje, men det er urealistisk. Jeg startet med en definisjon av magisk tenkning fordi jeg mener det er relevant for den trenden vi har sett over en del år nå. Det er en forbindelse mellom kritisk tenkning og magisk tenkning. Den første høres ut som ren logikk og den kan vel aldri svikte oss, kan den? Vi tenker på logikk som å stille spørsmål ved alt og  deretter analysere svarene, men dette er ikke nødvendigvis en objektiv og udiskutabel sannhet.

Kritisk tenkning trenger ikke magisk tenkning for å fungere, men det er fullt mulig å tenke logisk og likevel ha innslag av den andre. Magisk tenkning innebærer at en parafraserer, forandrer språket fordi en tror at det vil forandre på ting i den virkelige verden. Jeg synes det er et element av det innen neurodivergence (såvel som LGBTQ+).

Dette er ikke en diagnose. Det hadde vært meningsløst siden hele poenget er å komme vekk fra diagnoser, noe jeg mener en ikke gjør likevel. Det er noe positivt med å identifisere seg som neurodivergent siden det ikke er en diagnose. Det er f.eks. mange som oppfyller nok kriterier til å få en diagnose, men som likevel ikke får den. Det har vært noen som har kjent seg igjen i beskrivelsen av diagnoser som nonverbale lærevansker (NLD), autismespektertilstander (ASD) og ADHD, og har valgt å identifisere seg som f.eks. en udiagnostisert autist. Denne gruppa har nå muligheten til å velge neurodivergence som en identitet uten at bedragersyndromet blir for ubehagelig.  

Neurodivergence er mer en sosial merkelapp enn diagnose, men det er grenser for hvor mye en kan forandre gjennom å forandre språket. En kan erstatte ord som diagnose eller tilstand/forstyrrelse med neurodiversity (gruppe) eller neurodivergent (individ) , men det betyr ikke at utfordringene forsvinner. Fordelene med en diagnose er at den identifiserer hvilke utfordringer en har og hvordan en kan utvikle disse svake sidene, hvor en bør sette inn ressursene. Det er ikke snakk om å behandle mennesker som syke, men det er heller ikke konstruktivt å ignorere det samfunnet har satt som krav for å hjelpe. Det blir som å tenke at virkeligheten ikke er virkeligheten, at verden kommer til å forandre seg. 

Engelskspråklige land bruker gjerne ordet «deficit» om de utfordringene en har. En har altså noen underskudd, og jeg vil hevde at det er nyttigere å lære hvordan en kan leve med disse underskuddene, og helst redusere dem. Det er viktig å bruke de første 18 årene av livet til å utvikle seg mest mulig, for det er lite hjelp å få som voksen. Når det gjelder å være annerledes forstår jeg neurodivergence-filosifien, men det er en del av oss som ikke nødvendigvis er opptatt av å passe inn der heller. Det ville dessuten vært i strid med filsofien, for neurodivergence anerkjenner at hver hjerne er annerledes, noe som betyr at jeg ikke har noe til felles med andre neurodivergents. Jeg tror det er et stort innslag av magisk tenkning på begge sider.

Verden kommer ikke på magisk vis til å rydde plass for neurodivergents, heller ikke hvis vi gjør det vi kan for å lykkes i konkurranse med nevrotypiske, men det er den muligheten vi har. Alternativet er generasjon etter generasjon med unge uføre.

Foreldre med NLD

Det er en del nettsteder og grupper i sosiale medier der foreldre til barn med bl.a. NLD og autismespektertilstander (ASD) kan få råd og støtte, men hva om det er foreldrene som har en diagnose? Det har faktisk ikke vært noe særlig fokus på det. Jeg synes ikke det er noen grunn til å hevde at NLDere ikke kan være foreldre. Det er ingen tvil om at en kan ha noen utfordringer og likevel gjøre en god jobb. Det er dessuten ingen som kan påstå at de er perfekte foreldre, spesielt ikke med det første barnet, og hvis atypiske foreldre har noen utfordringer gir det mer mening å hjelpe dem enn å sende en bekymringsmelding. Det har dessverre vært tilfeller der det har skjedd uten noe tilbud om hjelp, verken før eller etter meldingen.

Munchkin er latterlig underholdende.

Det er ikke alltid NLD opptrer alene. En kan ha tilleggsvansker som ADHD, autismespektertilstander (ASD), bipolar lidelse, angst og depresjon. Dette kompliserer ting, men det blir feil å tro at mennesker med disse diagnosene ikke kan gjøre noe så komplisert som å oppdra et barn.

De som jobber med å tilby helse og sosialtjenester er mennesker og de er dessverre like tilbøyelige til å ha fordommer og stereotyper som alle andre. Det er kanskje vanskelig å vokse opp i et samfunn som har et sterkt press for å passe inn uten at en internaliserer de samme holdningene selv. Det er derimot ikke umulig å gjøre noe med dette, og alle har et ansvar for å utvikle sine egne holdninger og valg.

Jeg vil oppfordre andre til å undersøke alle muligheter, offentlige og private. Det er mange kommuner som har besøkshjem og fysio/ergoterapi. Jeg tror det er mulig å søke om hjelpemidler gjennom NAV også. Kirkens Bymisjon har en utlånssentral i hjembyen min, og jeg tror tilbudet finnes i andre byer også. Det innebærer at en kan låne sports og fritidsutstyr helt til en ferdig på videregående skole. Jeg anbefaler også interesseorganisasjoner som ADHD Norge og Autismeforeningen, men det finnes dessverre ingen for NLD. Når det gjelder mental helse eller når livet blir for krevende har Stine Sofies Stiftelse en «Foreldresupport» sammen med Mental Helse. Les mer på Mental Helse.  

Noen ord om bildet til slutt. Jeg kunne ha valgt nesten et hvilket som helst bilde som illustrasjon. Poenget var å vise en aktivitet som er bra for hele familien. Dattera mi har gått på hesteridning, dans og visuelle kunstfag på kulturskolen gjennom det meste av barndommen, mens tegning/maling på papir og digitalt tegnebrett, samt digitale bøker har vært viktige hjemme. Dette har hatt betydning for utviklingen hennes. Vi liker brett og kortspill i familien min, som har en lang rekke fordeler. Det er i tillegg til den positive påvirkningen spillene har på hjernen en aktivitet som skaper god stemning i familien. Det er relevant når en snakker om relasjoner i en familie.

Dette var bare noen tanker jeg hadde om temaet umiddelbart. Jeg mener det er gode grunner til at høytfungerende kan være gode foreldre.

Om å leve i ei boble

Såpebobler kan symbolisere noe positivt, som håp og drømmer, men det kan være et isolat også.

Det blir ofte sett på som noe negativt å leve i ei boble. Uttrykket kan bety at en nekter å høre på andre synspunkt enn sitt eget eller den gruppa en er en del av, og jeg vil hevde at en stor del av befolkningen hører til den videre definisjonen. De fleste har én bestemt idé de forholder seg til og alt annet fortjener ikke noe annet enn fordømmelse. De lever på en måte i ei boble. Det er litt annerledes for de som har en nevroutviklingsforstyrrelse.

Det kan være at de fordyper seg så mye i en hobby at de havner inne i denne bobla uten at de merker det, eller at det er noe som plager dem i så sterkt grad at de velger den beskyttelsen som bobla gir dem. Bobla kan bli et problem hvis en tilbringer så mye tid der at en ikke utvikler seg, eller at en ikke klarer å komme ut igjen. Det er kanskje viktigere for oss enn andre å fokusere på utvikling, spesielt fra ung alder, så ei boble som en mer eller mindre permanent tilstand er ikke alltid det beste.

Ei boble innebærer at vi ikke har noe særlig kontakt med mennesker som kan gi oss andre ideer enn de vi allerede får inne i bobla, og det betyr at eventuelle villedende forestillinger ikke blir utfordret av alternative synspunkt. Det er for de fleste et valg de tar. De kan f.eks. velge å bli en del av et miljø (som en religion, inkludert vitenskap og ateisme, eller et politisk parti) og de kan velge å komme ut igjen. De er der kanskje så lenge at det er vanskelig å komme ut igjen, men de har mulighet til å ta det valget. Hva om det er noen som ikke har valgt å gå inn i denne bobla? Er det i det hele tatt mulig å havne der mot sin vilje?

Det er noen som tror at mennesker med nevroutviklingsforstyrrelser, som ASD, NLD, ADHD, Tourette og Bipolar, lever permanent inne i ei boble, men stemmer det og står de fritt til å bevege seg inn og  ut på eget initiativ?

De som tror det misforstår den største utfordringen, kommunikasjonsvansker. Noen fungerer over eller under gjennomsnittet av befolkningen, og dette gjør det ikke noe lettere å passe inn. Det er lett å isolere seg selv som en forsvarsmekanisme når en opplever at samfunnet ikke aksepterer dem. En har kanskje ikke mer enn hobbyene sine og forhåpentligvis noen venner og familie igjen, men selv om en ikke er inne i ei boble i utgangspunktet, i alle fall ikke i en selvvalgt boble, kan en bli plassert  der av andre.

Tempoet i samfunnet øker for hvert år. Det er ikke lett å henge med, og de som ikke gjør det, kommer i ei slags boble. Noen kaller det for utenforskap, men dette trenger ikke være et valg. Det er grunnen til at ulike organisasjoner har ADHD Awareness Month (Oktober), Autism Awareness Month og Day (April og 12.april), mens NLD/NVLD har The NVLD Project. Målet er å fortelle andre om hvordan det er å leve med disse utfordringene, og å vise hvor frodig dette miljøet er. Dette skal deretter føre til en forståelse og respekt uten sidestykke.

En kan spørre seg hvor vellykkede disse forsøkene har vært eller om de er nok. Vi er vel ikke helt i mål. Det burde likevel være forbedringsmuligheter hvis en starter tidlig nok. Jeg er ikke så glad i begrepet nevrodivergens, en filosofi som går ut på at noen har en hjerne som fungerer litt annerledes enn gjennomsnittet, men at alle er innenfor en naturlig variasjon. Det fører ofte til en tanke om at en ikke er som andre eller at de andre, de nevrotypiske, ikke er som dem. En vil altså komme vekk fra et system som plasserer mennesker i båser, mens det er nettopp de de gjør mot andre. 

Jeg liker begrepet Sheldon Horowitz ved det amerikanske National Center for Learning Disabilities bruker, pockets of strength. Det er da snakk om å identifisere styrker og svakheter og hvor en kan utnytte disse. Det er ikke sånn at alle kan lære på samme måte eller det samme lærestoffet, eller mestre det samme yrket andre velger. Det er opplagt at de ulike dagene og månedene ikke har skapt så mye bevissthet utenfor miljøet. Det er nesten som en kan lure på om det finnes bevisste mennesker, innenfor såvel som utenfor miljøet.

Men for å komme meg tilbake på sporet i avslutningen, ei boble kan være behagelig og den kan noen ganger være en nødvendig beskyttelse, en isolasjon som beskytter en mot det skadelige utenfor (sammenlignet med isolasjon i hus som holder kulde, brann og lyd ute), men det er ikke alltid personen har tatt et bevisst valg. Personen var kanskje ikke motivert for å gå inn i bobla og den er kanskje ikke fornøyd med å bli værende der, samtidig som det er ubehagelig å leve blant de som behandler denne personen som mindreverdig.