RSS Feed

Annerledes på feil sted

Grafitti med teksten alone. Fin grafitti ved en ungdomsskole. En følelse mange med NLD/ASD kjenner til, ofte ufrivillig.

Fin grafitti ved en ungdomsskole. En følelse mange med NLD/ASD kjenner til, ofte ufrivillig.

De som har lest denne bloggen over en viss tid har kanskje fått med seg at jeg er litt skeptisk til det fokuset samfunnet har på at annerledeshet er bra. Det er fordi det nesten blir gitt inntrykk av at unge med en utviklingsforstyrrelse ikke trenger å forberede seg på et liv blant nevrotypiske. Det er de andre som skal rydde plass for dem. Hvis barn og ungdom tror det er det de vil møte i arbeidslivet er det gode muligheter for at overgangen til voksenlivet blir sjokkartet.

Jeg er enig i at barn med en diagnose er fantastiske. De fortjener å bli fortalt at de er spesielle, og da mener jeg spesiell i positiv betydning, men det er ikke det som skjer. Det er ikke positivt at disse barna må streve ytterligere, for den holdningen de møter hos andre blir en ny tilleggsvanske. Det er rett og slett galskap å forberede dem på en virkelighet som ikke finnes.

Det hadde i en perfekt verden ikke vært noe forskjell på de som har en utviklingsforstyrrelse og de som ikke har det. Det hadde vært fantastisk hvis det ikke spilte noen rolle om du var litt annerledes, heller ikke om du var veldig annerledes. Vi lever dessverre i en verden der forskjellene betyr mye. Mennesker med autisme og NLD kan være lette mål for mobbing, diskriminering og trakassering.

Det virker å være en økende forståelse og aksept for andre seksuelle legninger enn den heterofile, og Norge kom tidligere i år på 2. plass i en rangering av LHBT-rettigheter i Europa. Det er likevel ikke åpenbart at samfunnet verdsetter annerledeshet generelt, for det er mye som tyder på at det ikke er spesielt mye lettere for mennesker med NLD, autismespektertilstander, ADHD og andre diagnoser enn det har vært tidligere. Du har kanskje truffet på en asberger med klassiske trekk som dårlig personlig hygiene og vansker med å forstå sosiale spilleregler. Det er ikke lett å takle dette på rett måte, og mange må derfor takle det alene. Vi er ikke vant til å slippe annerledesheten inn på oss. Den gjør oss fort ukomfortabel.

Den holdningen jeg har til nevrodiversitet er at barna vil få et lettere liv hvis de lærer å tilpasse seg. Det betyr ikke at de skal bli noe de ikke er. De skal ikke utslette seg selv, men jeg tror ikke det er heldig å fortelle dem gjennom hele oppveksten at verden vil sette pris på dem. Det minner for mye om foreldre som forteller barna sine at de kan synge, mens de får vite sannheten på ydmykende vis på Idol eller Norske talenter. Jeg foretrekker å tenke på arbeid som noe en må gjøre for å leve. Jeg har i årenes løp hatt mange jobber jeg ikke likte. Det var noe jeg gjorde i noen timer hver dag, mens jeg levde på ettermiddagene og kveldene. Det var da jeg kunne være meg selv. Det var det jeg gjorde etter jobb som ga livet mening. Jeg har alltid gjort mitt beste på arbeid, men jeg er ellers ikke av den typen som gladelig ofrer liv og helse for arbeidsgiveren.

Jeg er en av mange som er langt mer enn de fleste ser. Nonverbale lærevansker kalles for et usynlig handikapp. Det er fordi vi har en såkalt ujevn evneprofil. Vi kan være sterke på noen områder, men hvis vi blir vurdert etter de svake sidene våre, kan utenforstående lett trekke den konklusjonen at vi er svake på alle områder, og omvendt. Jeg er forholdsvis god til å skrive, og hvis en antar at jeg er like flink på andre områder vil en nok bli skuffet. Jeg mener likevel jeg har et langt større potensiale enn mange er klar over. Det er ikke lett å vise dette fordi ferdighetene mine er ujevne. Det er derfor mye andre kan som jeg ikke kan, mens jeg på noen områder kanskje er langt sterkere enn gjennomsnittet.

Det føles noen ganger som at det er greit å være annerledes så lenge en er annerledes på de områdene samfunnet har pekt ut som akseptable. De andre typene annerledeshet tilhører de andre. Når vi møtes er det en oss og dem-situasjon. De andre tilhører en verden mange føler seg fremmed i, og det er ikke en følelse de liker. Det høres faktisk ikke helt inkluderende ut. Hvor annerledes kan en være før det blir ubehagelig for omgivelsene?

Reklamer

About John Olav Ytreland

Jeg skriver hovedsakelig om nonverbale lærevansker (NLD) og autismespektertilstander.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: