Slutt med tvang, Norge!

Illustrasjon. Hvis du har truffet én autist, har du truffet én autist. Vi er ulike og trenger inviduelle tiltak.

Jeg skrev for en tid tilbake at Norge hadde blitt grillet av FN-komiteen som overvåker statenes etterlevelse av konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Komiteen kan ikke tvinge statene til å gjøre noe som helst, men kan bare håpe på at anbefalingene blir respektert. Norske myndigheter har et dårlig rykte når det gjelder mennskerettighetene, så det er vel ingen som forventer mirakler, men de har fått en ny mulighet gjennom å følge anbefalingene fra komiteen. Norge ratifiserte konvensjonen i 2013 og er dermed forpliktet seg til å følge den, men hovedpunktet i de siste anbefalingene er at komiteen ber norske myndighetene om å slutte med tvangsbehandling, noe som berører artiikkel 14, 15 og 19 i konvensjonen.

Artikkel 14 Frihet og personlig sikkerhet
Artikkel 15 Frihet fra tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.
Artikkel 19 Retten til selvstendig liv og til å være en del av samfuunet.

Jeg viser til en artikkel på nettstedet til Norsk forbund for utviklingshemmede der de har en kort oppsummering av komiteens anbefaling etter hver av de tre nevnte artiklene. Jeg hadde faktisk ikke lest denne konvensjonen før jeg ble klar over denne kritikken for noen uker siden, men artikkel 19 er spesielt relevant. Den fungerer som en oppsummering av det som har vært et av hovedpoengene mine på denne bloggen:

Konvensjonspartene erkjenner at alle mennesker med nedsatt funksjonsevne har samme rett som andre til å leve i samfunnet, med de samme valgmulighetene, og skal treffe effektive og hensiktsmessige tiltak for å legge til rette for at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal kunne gjøre full bruk av denne rettighet, og bli fullt inkludert og delta i samfunnet, bl.a. ved å sikre:

a) at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform.

b) at mennesker med nedsatt funkjsonsevne har tilgang til ulike støttetjenester i eget hjem og og i særskilte boformer, samt annet samfunnsservice, herunder den personlige bistand som er nødvendig for å kunne bo og være inkludert i samfunnet og for å hindre isolasjon og segregering.

c) at samfunnets tjenester og tilbud for befolkningen generelt er tilgjengelig på lik linje for mennesker med nedsatt funkjsonsevne, og tar hensyn til deres behov.

Jeg skriver hovedsakelig om autismespektertilstander (ASD), NLD, ADHD og komorbide lidelser på denne bloggen, og er derfor opptatt av at samfunnet ikke skal svikte mennesker med disse utfordringene. Jeg tror likevel det er nettopp det som blir gjort i for mange tilfeller. Det er ikke så enkelt at en kan peke på ett enkelt felt. Grunnskolen er f.eks. bygget på prinsipp om inkluderende opplæring, men det er ikke alle som klarer å fungere i et vanlig klasserom. Utdanningsdirektoratet har dessuten bekreftet at skolen har omsorgsplikt, og de viser til den såkalte Kristiansandsdommen i Høyesterett, der det bl.a står at «når det er i samfunnnet si interesse at elevane oppheld seg på skolen, bør det også vere samfunnet sitt ansvar å gjere sitt yttarste for å hindre at dette opphaldet blir til skade for dei». Les mer på på udir.

Artikkelen fra Utdanningsdirektoratet kommer også inn på ADL-trening, ferdigheter som kreves i dagliglivet (f.eks. av/påkledning,matlaging, personlig hygiene). Det er altså mye som inngår i begrepet opplæring, og ADL er inkludert når det har et pedagogisk siktemål. Det kan f.eks. være en ferdighet en trenger for å kunne ha utbytte av den tradisjonelle undervsningen. Når det ikke skjer vil jeg hevde at disse barna blir sviktet.

Det er mange som føler at de må være noe de ikke er, eller ikke føler seg komfortabel med, for å passe inn. Jeg har inntrykk av at samfunnet, inkludert skolen, har en tendens til å presse barn inn i det de mener er normen. Den nevnte Kristiansandsdommen dreide seg om mobbing, og det er et område der en noen ganger kan se det, for det kan lett bli sånn at alle unntatt offeret vil ha en gjenopprettelse av det de mener var situasjonen før mobbingen ble avdekket, altså normalitet. Det innebærer gjerne at en setter likhetstegn mellom tilgivelse og interaksjon mellom de to partene. Et offer som ikke vil ha kontakt med de andre blir gjerne vurdert som vanskelig.

Jeg har vært kritisk til norsk boligpolitikk lenge, som jeg mener er urettferdig. Det er mange i Husbankens målgruppe som får avslag på startlån, mens en del av de nye, dyre boligene er 80 prosent finansiert gjennom Husbanken. Det er snakk om ulike tilksudd og ordninger, og hensikten er sannsynligvis å sørge for nok boliger uavhengig av økonomisk status, men jeg tror det generelle utfallet blir negativt for mange av oss. Det er en reell fare for at vi ikke får det vi trenger i skolen, for at vi blir ytterligere tilsidesatt i arbeidslivet, og for at vi står bakerst i boligkøen. Sluttsummen blir at vi ikke får vist hva vi er, at vi ikke får vist hvor langt vi kan strekke oss, og at samfunnet taper enorme ressurser.

Det er ikke lett å være annerledes og ha annerledes behov i et system som bare ser de som holder seg innenfor normen.

Reklame

Mobbing inn på timeplanen

Jeg liker sjakk som en analogi fordi det dreier seg om å forbedre en vanskelig stilling.

Jeg har en følelse av at jeg har skrevet dette innlegget flere ganger. Det stemmer sikkert, for dette er dessverre en vanlig holdning. Jeg sikter til en sak fra NRK der ei 18 år gammel jente uttrykker takknemlighet for at hun ble mobbet på barneskolen.

Jeg setter det kanskje litt på spissen, for det hun sa var at hun er sterkere i dag fordi hun jobbet seg gjennom vanskene/konsekvesnene av mobbingen, og ikke fordi mobbingen skjedde. Når noen sier at mobbingen gjorde dem sterkere, er det nok et uttrykk for en lettelse over at en fikk mye ut av livet likevel. Jeg har hørt denne holdningen før, både i forbindelse med mobbing og diagnose. Richard Branson mener f.eks. at han hadde suksess fordi han hadde dysleksi og droppet ut av skolen. Det er nesten som de sier at samfunnet bør oppmuntre til minst mulig spes.ped. og liknende tiltak, og mest mulig tortur. Dette hjelper jo de svakeste, så det er jo bare til påføre så mye angst, PTSD og depresjon en makter.

Jeg håper de fleste ser at dette er et urimelig argument. Det er noen som overlever. De tar ikke livene sine, de sliter ikke med psykisk sykdom, de rømmer ikke hjemmefra eller går inn i et dysfunksjonelt forhold. De gjør ikke dette mot andre heller. De blir bare sterkere, men det er ikke alle som klarer dette. Jeg er skeptisk til den tanken, for å si det forsiktig, for selv om noe ikke dreper deg, kan det likevel ta livet ditt. Det kan ta det livet du kunne, og kanskje skulle hatt.

Det er ingen tvil om at noen klarer seg bra etter å ha opplevd mobbing, men det er ikke lett å fortsette livet upåvirket etter langvarig mobbing. Det krever langvarig terapi. Det er én ting at det er offeret som må ta ansvar for å redusere konsekvensene av langvarig mobbing, men selv om det skulle fungere, er det aldri en fordel å ha opplevd dette. Jeg liker ikke å kritisere de som hevder å ha klart det. Jeg vil ikke ta fra dem det positive perspektivet de har valgt å fokusere på. Jeg antar at poenget er at de ikke vil se på seg selv om et offer. Jeg applauderer den offensive stretegien. Det er likevel et men.

Jeg kom over innlegget 10 Ways Being Bullied Actually Made Me a Stronger Person på netttedet Thought Catalog. Forfatteren oppgir i denne teksten ti måter eller områder der hun ble sterkere p.g.a. mobbing. Jeg har tro på en filosofi der en tar ansvar for hvordan en velger å leve resten av livet, men ikke for det andre gjorde mot en. Det er et krevende arbeid, og jeg blir litt betenkt når jeg leser innlegget fra Thought Catalog.

Det er mulig at hun formulerte det litt unøyaktig, men hun sa allerede i det første punktet at hun var uavhengig fordi hun ikke følte seg hjemme noe sted. Hun mente videre at hun var relativt lykkelig fordi hun hadde koplet minnene fra barndommen helt ut. Det ser også ut som at hun mener å være en suksess fordi hun ikke stoler på mennesker rundt seg, og ikke forventer noe fra dem. Det høres ikke bra ut i det hele tatt. Resten av lista ser positiv ut, og innlegget ender med noe som sikkert oppfattes som inspirerende for andre.

Men. Vi kan fungere på en måte hvis vi later som at ting i fortida ikke skjedde. Vi kan holde mennesker på avstand, ha tilsynelatende suksess, uten at vi egentlig har det bra. Vi overlater barna våre til en del andre voksne, f.eks. skole og diverse sosiale sammenhenger på fritida. Tenk deg at du visste at en av disse voksne hadde de utfordringene beskrevet i det siterte innlegget. Hvis en virkelig mener at mobbing gjorde dem sterkere, at en ikke kan stole på noen i omgivelsene sine, er en kanskje ikke fokusert på å stoppe noen form for overgrep.

Det er mange som kjenner seg igjen i følelsen av de ikke hører hjemme eller passer inn i et miljø, men det høres umiddelbart alarmerende ut hvis en mistror alt og alle i det miljøet en lever i. Da kan livet bli en søken etter noe en aldri finner. Jeg skal ikke plukke argumentene hennes fra hverandre, men jeg er veldig uenig med de som hevder at motgang gjorde dem sterke. Motgang er en viktig del av livet, og vekst, men den må være hensiktsmessig.

De rette spørsmålene

Rey viderefører Jedi-filosofien i Star Wars-universet, men den lærer oss ikke å passivt la ondskap ta over mennesker og verden.

Jeg ser mange saker i sosiale medier som jeg aldri kommenterer, både fordi de noen ganger mangler direkte relevanse til det jeg skriver om, og fordi jeg prøver å unngå den tendensen vi alle har til å tro at andre bryr seg om hva vi mener om saken. Jeg har imidlertidig sett et par saker denne uka som illustrerer poeng jeg har gjort tidligere.

Jeg har skrevet om at forvirring rundt seksualitet er relativt normalt i oppveksten, og når en i tillegg har symptomer vi kjenner som NLD, ASD og ADHD er det ikke til å unngå at en føler seg litt utenfor. Det er mange som skiller seg ut, som er annerledes, og det er ikke lett å takle i en periode der en vil tilhøre. Det kan få en til å spørre om det er noe galt med den en er, og når samfunnet forteller dem at de kan være den de ønsker å være, høres det sikkert ut som en løsning. Det står sågar i skolebøkene på grunnskolen at legning dreier seg om et valg. Det er ikke lenge siden det ble sett på som en veldig fordomsfull påstand. Jeg er skeptisk til de som hevder at barn helt ned i barnehagealder er trygge på at de ble født i feil kropp eller at de er homofile. Det er ikke så opplagt, og det blir å legge hele ansvaret på barna.

Jeg tror det er mange som forventer at livet skal bli lettere, men dette blir som å gi vekk svaret uten å vise hvordan en kom dit. En lærer ikke noe av det. Et barn som føler seg annerledes må gjennom en lang prosess der en stiller de rette spørsmålene, og jobber seg fram til de rette svarene. Det tar tid. Den første saken jeg hørte om var en ni år gammel gutt som begikk selvmord fire dager etter at han kom ut som homofil, og den andre dreide seg om en ti år gammel gutt som måtte sy flere sting etter å ha blitt banket opp. Han ville ikke forsvare seg, og ble hyllet som en helt for denne uttalelsen: «It’s not the Jedi way.» Skuespilleren Mark Hamill, kjent for rollen som Luke Skywalker, hørte om mobbesaken i California, og mente at gutten hadde vist bemerkelsesverdig mot og visdom.

Dette er veldig forstyrrende. Den unge Star Wars-tilhengeren misforstod Jedi-filosofien, for det stemmer ikke at heltene i filmene ikke brukte vold. De måtte det for å bekjempe de onde kreftene. Det var de voksne som sviktet i de to sakene. Barn trenger ikke omsorgspersoner hvis de klarer seg selv fra dag én, men vi vet at det tar mange år å utvikle sunn fornuft. Noen klarer kanskje aldri å ta de rette valgene. Jeg har også skrevet mye om self-advocacy, som de kaller det på engelsk. Det innebærer selvstendighet og at en kan kjempe sine egne slag. De barna som mobbet var skyldige, men jeg er ikke enig med de mange i sosiale medier som bare fokuserte på hvor intolerante mobberne var. Hva med de voksne? Det spiller ingen rolle hva en mener om homofili. Foreldre må gjøre det klart overfor sine egne barn at det er uakseptabelt å bruke det mot noen.

Jeg tviler ikke på at begge de to guttene hadde det fælt, men jeg lurer på hvor forberedt de var, hvor mye de hadde snakket om dette hjemme. Det har alltid vært nødvendig å gi barn ei verktøykasse de kan bruke for å mestre livet, og det blir ikke mindre viktig når vi forteller dem at de kan være den de vil være. Vi kan ikke utelate de grepene som vil hjelpe dem å takle livet. Jeg mener det er mye arbeid å gjøre før vi forteller barn at verden kommer til å akseptere dem. Jeg kunne tenkt meg at media stilte de voksne noen tøffe spørsmål i de to sakene. Det er der ansvaret ligger, men de voksne er merkelig fraværende.

Når de voksne svikter

Jeg var elev på Hauge skole på 1970-tallet, og har veldig blanda følser til opplevelsene mine der.

Jeg skrev om nevrodiversitet og kjønnsidentitet i Nevrodiversitetens mørke side. Jeg nevnte mobbing uten å utdype det, men vil prøve å gjøre det i dette innlegget.

Jeg har inntrykk av at det er veldig store forskjeller fra skole til skole. Det er knapt nok en skole i landet som ikke har retningslinjer for hvordan en skal varsle og følge opp mobbesaker. Skolene viser gjerne til en tiltaksplan for mobbing og krenkende atferd, informasjon om hvordan en kan melde fra til Fylkesmannen hvis en mener at skolen ikke har gjort nok for å gi barnet et godt og trygt arbeidsmiljø, samt en link til generell informasjon fra Utdanningsdirektoratet, f.eks. Regelverk om skolemiljø-nulltoleranse mot mobbing og Mobbing.

Dette forteller foreldre at de og barnet har rettigheter. Det er likevel handling som betyr noe. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt om kommuner som bryter loven. Det dreier seg ofte om at elever med spes.ped-behov ikke får kvalifiserte lærere, eller de tiltakene PPT og ergoterapeuten foreslår. Det er sannsynligvis store mørketall når det gjelder mobbing. Jeg har inntrykk av at mange mener at saken er løst når partene har snakket sammen og blitt enige om å legge det seg bak seg. Det er enkelt nok for mobberen. Den/de skyldige slipper ofte billig unna, men det er gjerne en forventning om at offeret tilgir. Jeg tror mange tenker at det innebærer en gjenopprettelse av en normaltilstand. Hvorfor skal et barn som har opplevd et svik, kanskje fra skolens side også, fortsette som før? Jeg er ikke opptatt av hevn. Jeg mener det er noe annet når en bestemmer seg for at en ikke vil ha kontakt med mobberne, og når en ikke vil tilgi. En kan ganske enkelt bestemme seg for å ignorere de som gjorde livet vanskelig.

Jeg har forøvrig sett den atferden når alle partene er voksne også. En gjenopprettelse av statusen før konflikten startet er ikke alltid ønskelig. Dette handler ikke om å gå ned i skyttergravene og ligge i en varig krig med skolen. Det bør være et samarbeid mellom hjem og skole, men en må være klar over at skolene ikke nødvendigvis følger opp sine egne planer, og hvis mobbingen fortsetter, har den ikke gjort jobben sin. Jeg er ikke overbevist om at noe system fungerer uten insentiver, altså konsekvenser. Dette er til sjuende og sist rektorens ansvar, og jeg tror at selv de mest graverende mobbesakene hadde blitt løst raskt hvis rektoren hadde et personlig ansvar, hvis det var en reell mulighet for at rektoren ble strafferettslig forfulgt.

Mangel på konsekvenser er en generell svakhet i systemet. Jeg har lest en del nyhetsssaker om skoler, spes.ped. og arbeidsmiljø, men langt flere om Barnevernet. Ås kommune fikk mye oppmerksomhet sist vinter da de hentet en 12 år gammel gutt i det som ble en dramatisk aksjon. Gutten ville naturlig nok ikke bli med frivillig da seks politibetjenter og tre representanter for Barnevernet tok han med makt. Den saken startet med mobbing og dødstrusler, og da skolen ikke håndterte det, startet foreldrene med hjemmeskole, som er lovlig i Norge.

Mange vil huske den tragiske saken fra Valdres der ei ung jente sultet i hjel. Samfunnet ga mora hele skylda, og det er ingen tvil om at hun kunne ha gjort noe, f.eks. tatt dattera til legevakten, men myndighetene må sannsynligvis ta på seg hovedansvaret. Skolen, Barnevernet og helsevesenet var informert om alvorlig mobbing, og de konsekvensene det hadde for jenta, uten at de tok det alvorlig nok. Disse to sakene bør alene være oppvekkere, men det er dessverre mange liknende saker. Nå driver jeg ikke noen kampanje mot Barnevernet, men det er ikke til å komme bort fra at tilsyn hos Barnevernet og skoler ofte avdekker avvik, og lite kjennskap til lovverket er en klassiker.

Hovedpoenget mitt på denne bloggen er helse i en veldig vid forstand. Målet er å oppdra uavhengige barn, som bl.a. innebærer at de kan motivere seg selv, altså at de ikke er avhengige av at andre skal gjøre det. Uavhengige barn tar også avgjørelser på egen hånd, og de er klar over at de må ta ansvar for egne tanker, følelser og handlinger. Det er kort sagt du som avgjør hvordan livet ditt blir. Jo, du treffer på mange klyser i løpet av livet, og noen er direkte ondskapsfulle. Det er ikke så mye vi kan gjøre med det, men selv om det føles forferdelig noen ganger, tror jeg det er mulig å bygge opp en viss isolasjon.

Vi kan beskytte oss mot de verste konsekvensene. Jeg liker de to ordene isolasjon som en illustrasjon. Det ene handler om å fjerne seg fra mennesker, mens det andre er materialer en bruker for å beskytte seg mot strøm, lyd, kulde og brann. Det brukes i overført betydning for å leve i et miljø som kanskje har potensialet til å skade oss, men som vi kan isolere oss mot. Det er ikke en dårlig beskrivelse av samfunnet. Mobbing er skadelig og må bekjempes med kraftige midler. Jeg bagatelliserer på ingen måte konsekvensene for ofrene, men det er mulig å gi barn de verktøyene de trenger for å redusere omfanget av skaden når de voksne svikter.

Den første helten

Hermey the elf og Rudolph fra en julespesial som har vært blitt vist hver jul siden 1964 på NBC. Foto: Wikimedia Commons

Jeg er ikke en tilhenger av å fokusere så mye på tap. Jeg prøver i alle fall å motarbeide det som kanskje føles behagelig ut i øyeblikket, men som ikke bidrar til en generell bedring over tid. Jul er en ganske god tid for meg, selv om det er mange år siden jeg hadde julestemning. Det er lett for meg å si selvsagt siden jeg ikke er i den situasjonen, men jeg håper jeg hadde klart å fokusere på noe positivt hvis jeg var alene i jula.

Har du lagt merke til at mange fokuserer på savn i jula? Maria Mena, Chris Rea, Bing Crosby, Nat King Cole and Wham har levert klassikere som er av det melankolske slaget. Nå er kanskje poenget nettopp at en ikke skal reflektere over sangtekster generelt, og kanskje aller minst julesangene, for de krever nok åndsfraværende voksne. Hvis en likevel analyserer og reflekterer over innholdet i sangene kommer vel ikke Rudolf så godt ut av det. Sangteksten til Rudolph the Red-Nosed Reindeer sier bl.a. at «all the other reindeer used to laugh and call him names. They never let poor Rudolph join in any reindeer games.» Det forandret seg først når de hadde bruk for Rudolf. Jeg vokste opp med en amerikansk tradisjon, og dukkefilmen om Rudolf fra 1964 er en klassiker.

En kan lese mye negativt ut av fortellingen hvis en ønsker. Rudolf ble mobbet og han ble oppfordret til å skjule handikappet sitt. Det var ingen som ville ha noe med Rudolf å gjøre, heller ikke julenissen, ikke før han trengte Rudolf. Det var nemlig så dårlig vær at sikten gjorde det umulig for de andre reinsdyrene å se. Jeg har sett flere innlegg med en gjennomført negativ tolkning, men det er ikke vanskelig å lese noe positivt ut av eventyret.

Rudolf var annerledes, noe som gjorde familien hans flau. Den ville først skjule den nesa som gjorde Rudolf unik fordi de trodde det ville skåne han, de ville at han skulle passe inn. Dette er en del av motivasjonen min for å holde denne bloggen gående. Jeg forstår de som ivrer for nevrodiversitet, tanken om at utviklingsforstyrrelser ikke finnes. Autisme er innenfor en naturlig variasjon i det menneskelige genomet. Det er en tanke jeg til en viss grad støtter. Autisme har nok alltid eksistert, og grunnen til at evolusjonen ikke fjernet disse trekkene er kanskje at vi trenger et visst antall autister for å produsere noen få genier. Det er imidlertid noe som gjør at vi har flere autister enn tidligere, uten at vi får flere genier. Det virker kort sagt ulogisk for meg å si at disse barna ikke trenger noen form for tilrettelegging på skolen eller i arbeidslivet. De skal ikke gjøre noe med de problemene de kan ha med allergi, kostholdet eller tilleggsvansker som depresjon og angst. Jeg mener det vil være å svikte mennesker, og samme hvor velmenende en måtte være, har jeg ikke mye forståelse for den holdningen.

Rudolf rømmer hjemmefra i eventyret, treffer på alven Hermey, som også er en outsider og et mobbeoffer fordi det er ingen som kan forstå hvorfor han drømmer om å bli en tannlege. De reiser sammen videre og kommer etter hvert til øya for defekte leker (misfits). Det er der alle lekene med en lyte ender opp, men selv julenissen visste ikke om det. De to nye kameratene redder lekene, så dette er en fortelling med et veldig tydelig tema om at samfunnet får noen til å føle seg annerledes, til å føle at de ikke passer inn. Det er kort fortalt fortellingen om et sorteringssamfunn. Det er et tema jeg har vært opptatt av hele livet, selv om det har vært en ubevisst dragning. Jeg har i tidligere innlegg skrevet om bl.a. Spock, Odo, T’Pol, Data og Worf fra Star Trek, Sherlock Holmes (f.o.f. bøkene), Anne of Green Gables, Bruno Martelli fra filmen og TV-serien Fame, filmer som Foxes og Outsiders. Rudolf er egentlig en del av det samme temaet. Historien viser både det gode og det vonde i livet, og barn helt ned til fem år vil ha få problemer med å forstå budskapet.

Dette er også en historie om vennskap, for i tillegg til Hermey har Rudolf en god venn i reinsdyrflokken. Hun godtar han som han er, selv om foreldrene hennes ikke forstår hvorfor. Hun har ikke problemer med at Rudolf ikke er som noen andre. Jeg liker det budskapet, men vi må også være klar over at det krever mye i et samfunn som ikke godtar mennesker som er annerledes. Det krever en stabil selvfølelse, og det krever mye å komme dit for de som ikke er der allerede. Det er en ferd det absolutt er verdt å ta, og Rudolph the Red-Nosed Reindeer er en god helt for barn helt ned til barnehagealder. Jula handler konkret om at Jesus ble født fordi Gud ville ha oss som sin familie, men kanskje kan denne gaven også inspirere oss. Hvis en ikke lar seg inspirere av det kristne budskapet kan en la seg inspirere av de tre vise menn som var villige til å følge stjerna samme hvor den ledet dem, eller en fiktiv fortelling om et reinsdyr.

Annerledes på feil sted

Fin grafitti ved en ungdomsskole. En følelse mange med NLD/ASD kjenner til, ofte ufrivillig.

De som har lest denne bloggen over en viss tid har kanskje fått med seg at jeg er litt skeptisk til det fokuset samfunnet har på at annerledeshet er bra. Det er fordi det nesten blir gitt inntrykk av at unge med en utviklingsforstyrrelse ikke trenger å forberede seg på et liv blant nevrotypiske. Det er de andre som skal rydde plass for dem. Hvis barn og ungdom tror det er det de vil møte i arbeidslivet er det gode muligheter for at overgangen til voksenlivet blir sjokkartet.

Jeg er enig i at barn med en diagnose er fantastiske. De fortjener å bli fortalt at de er spesielle, og da mener jeg spesiell i positiv betydning, men det er ikke det som skjer. Det er ikke positivt at disse barna må streve ytterligere, for den holdningen de møter hos andre blir en ny tilleggsvanske. Det er rett og slett galskap å forberede dem på en virkelighet som ikke finnes.

Det hadde i en perfekt verden ikke vært noe forskjell på de som har en utviklingsforstyrrelse og de som ikke har det. Det hadde vært fantastisk hvis det ikke spilte noen rolle om du var litt annerledes, heller ikke om du var veldig annerledes. Vi lever dessverre i en verden der forskjellene betyr mye. Mennesker med autisme og NLD kan være lette mål for mobbing, diskriminering og trakassering.

Det virker å være en økende forståelse og aksept for andre seksuelle legninger enn den heterofile, og Norge kom tidligere i år på 2. plass i en rangering av LHBT-rettigheter i Europa. Det er likevel ikke åpenbart at samfunnet verdsetter annerledeshet generelt, for det er mye som tyder på at det ikke er spesielt mye lettere for mennesker med NLD, autismespektertilstander, ADHD og andre diagnoser enn det har vært tidligere. Du har kanskje truffet på en asberger med klassiske trekk som dårlig personlig hygiene og vansker med å forstå sosiale spilleregler. Det er ikke lett å takle dette på rett måte, og mange må derfor takle det alene. Vi er ikke vant til å slippe annerledesheten inn på oss. Den gjør oss fort ukomfortabel.

Den holdningen jeg har til nevrodiversitet er at barna vil få et lettere liv hvis de lærer å tilpasse seg. Det betyr ikke at de skal bli noe de ikke er. De skal ikke utslette seg selv, men jeg tror ikke det er heldig å fortelle dem gjennom hele oppveksten at verden vil sette pris på dem. Det minner for mye om foreldre som forteller barna sine at de kan synge, mens de får vite sannheten på ydmykende vis på Idol eller Norske talenter. Jeg foretrekker å tenke på arbeid som noe en må gjøre for å leve. Jeg har i årenes løp hatt mange jobber jeg ikke likte. Det var noe jeg gjorde i noen timer hver dag, mens jeg levde på ettermiddagene og kveldene. Det var da jeg kunne være meg selv. Det var det jeg gjorde etter jobb som ga livet mening. Jeg har alltid gjort mitt beste på arbeid, men jeg er ellers ikke av den typen som gladelig ofrer liv og helse for arbeidsgiveren.

Jeg er en av mange som er langt mer enn de fleste ser. Nonverbale lærevansker kalles for et usynlig handikapp. Det er fordi vi har en såkalt ujevn evneprofil. Vi kan være sterke på noen områder, men hvis vi blir vurdert etter de svake sidene våre, kan utenforstående lett trekke den konklusjonen at vi er svake på alle områder, og omvendt. Jeg er forholdsvis god til å skrive, og hvis en antar at jeg er like flink på andre områder vil en nok bli skuffet. Jeg mener likevel jeg har et langt større potensiale enn mange er klar over. Det er ikke lett å vise dette fordi ferdighetene mine er ujevne. Det er derfor mye andre kan som jeg ikke kan, mens jeg på noen områder kanskje er langt sterkere enn gjennomsnittet.

Det føles noen ganger som at det er greit å være annerledes så lenge en er annerledes på de områdene samfunnet har pekt ut som akseptable. De andre typene annerledeshet tilhører de andre. Når vi møtes er det en oss og dem-situasjon. De andre tilhører en verden mange føler seg fremmed i, og det er ikke en følelse de liker. Det høres faktisk ikke helt inkluderende ut. Hvor annerledes kan en være før det blir ubehagelig for omgivelsene?

Du er løsningen

Jeg var elev på Hauge skole på 1970-tallet. Det var ikke mye snakk om tiltak mot mobbing på den tida. Det er ikke mangelvare med skiftende moteretninger i dag, uten at det løser problemet.

Depresjon, selvskading, angst, suicidale tanker, problemer med relasjoner og arbeid etc. Dette er noen av konsekvensene av mobbing og det høres ganske alvorlig ut, synes du ikke? Det gjør de fleste, men de færreste bryr seg om det som ikke rammer dem selv.

Mobbing er dessverre alltid aktuelt, men det har vært to saker i nyhetene i det siste som kanskje gjør det ekstra aktuelt. Jeg referer til de to 13-åringene som kanskje har sultet seg ihjel. Det burde aldri ha gått så langt. Noen burde ha grepet inn tidligere. Jeg skal ikke si noe om de to sakene fordi det er så lite som er kjent, men det ser i alle fall ut som at mobbing har vært en viktig årsak. Mobbing er totalt ødeleggende, men du kan komme gjennom det hvis du har god støtte fra familie og venner. Det er faktisk ikke sånn, som en noen ganger kan få  inntrykk av, at mobbing gjør deg sterkere. Det er ikke sånn at mobbing styrker deg og lar deg vinne seire seinere i livet. Du blir ikke tøff av å bli sparket, ydmyket og bokstavelig talt dratt ned i driten. Du kommer ikke over dette hvis noen sier at du bare må komme deg gjennom det.

Det er de rundt deg som får deg på beina igjen. Det er altså ikke noe en kan kjempe seg gjennom på egen hånd, ikke hvis en skal klare det uten å dra med seg for mye baggasje. Det er ikke lett å be om hjelp, men det er det beste ofrene kan gjøre, for det hjelper ikke å lide i stillhet. Det er grunnen til at jeg blir litt irritert når jeg hører eller leser om noen som hevder at de klarte seg fordi de var sterke. Det høres flott ut når noen sier at mobbingen gjorde dem sterkere. De tillot ikke mobberne å vinne, men det er i beste fall en enfoldig person sier slike ting.

Det er viktig at en rapporterer dette når det skjer på skolen, men jeg er egentlig skeptisk til alle mulige tiltak. Det er alltid store forventninger til at mobbingen blir avdekket gjennom elev og foreldreundersøkelser, og det er langt fra alle tiltak som hjelper offeret. Jeg har jobbet som lærer i fem kommuner og de fleste skolene har hatt prosedyrer for mobbing. Jeg har blitt oppfordret til å fylle ut et skjema for å starte en formell mobbesak, men ingenting har skjedd. Det blir lagt vekt på en positiv dialog med mobber/offer og foreldre. Jeg har erfaring med at mildere former for mobbing har opphørt, men når den blir fysisk og spesielt når det er flere mobbere, gjerne skjult mobbing, har det ikke fungert med positive samtaler. Jeg har opplevd at et helt ungdomstrinn har inngått en pakt der ingen ville snakke, enten  det dreide seg om lojalitet eller frykt for hevn. Jeg hadde sågar en sjef som foreslo at offeret skiftet skole. Det var lettere enn å gjøre noe med problemet.

Det er noen rare myter i omløp. Det virker som at noen tror at mobbing er en del av oppveksten. Det er ikke så ille som offeret hevder. «Du er bare litt hårsår.» Det er også en myte at mobbere vokser det av seg eller at vi ikke kan lære denne atferden i voksen alder.

Dette er et stort problem og det angår oss alle. Jeg oppfordrer derfor alle til å være løsningen.