RSS Feed

Tag Archives: arbeid

The Game of Life

Overskriften er også tittelen på et av de klassiske brettspillene for barn. Det handler om å manøvrere gjennom livet, klare de store milepælene som å ta utdannelse, stifte familie, få jobb etc. Jeg var inne på i Kan du spillet? at livet var et spill. Barndommen er ganske bekymringsløs for de fleste av oss. Det er ikke mye vi trenger å engste oss for da, men foreldrene tenker mye på hva som kommer til å skje i framtida. Barndommen er en forberedelse til spillet, for selv lek er ikke annet enn et verktøy for å utvikle de ferdighetene vi trenger som spillere. Det er imidlertid et krevende og forvirrende spill, og for noen kan det virke som at reglene forandrer seg hele tida, eller at noen spillere ikke trenger å følge reglene.

bilde av et dårlig trekk i sjakk. Sjakk er en annen analogi for livet. Hver avgjørelse har en konsekvens, men til forskjell fra virkeligheten er det stort sett opp til deg.

Sjakk er en annen analogi for livet. Hver avgjørelse har en konsekvens, men til forskjell fra virkeligheten er det stort sett opp til deg.

Spillet starter med et ganske enkelt første nivå. Det er vanskelig å slå fast nøyaktig når spillet starter. Ungdomsskolen med karakterer er det første synlige tegnet på at det er forskjell på oss. Da begynner det å gå opp for oss at vi har ulik status, og at vi kanskje ikke vil spille på det samme nivået de kommende årene. Det som kommer før er mer en forberedelsesfase enn faktisk spill, men det er også en viktig fase. Det er ikke umulig, men det kan være vanskelig å øke statusen sin i skolemiljøet. Hvis en har utfordringer knyttet til ADHD, NLD eller ASD, er det ikke sikkert en klarer å forandre på så mye. Det kommer an på hvor mye kommunen er villig til å hjelpe. Det er noen som vil jage bak de andre gjennom hele grunnskolen, for hvis en først kommer litt skjevt ut er det ikke lett å forandre andres oppfatninger av oss.

Hvis en klarer overgangen til ungdomsskolen er det likevel stor sjanse for at en klarer de to neste årene, og det er det en gjør det siste året på grunnskolen som avgjør hvilket nivå en skal spille på etter det. Hvis en drømmer om å bli f.eks. dansepedagog må en sannsynligvis ha veldig gode karakterer i alle fag, noe som kanskje ikke er helt rettferdig. En elev som er svak i matematikk kan være flink til å formidle dans på scenen, til å improvisere og koreografere, og ikke minst lære dette videre. Jeg vet ikke hvor strenge de er, men både videregåene skole og høgskolene/universitetene krever nok gode karakterer i alle fag. Det er en praktisk opptaksprøve også, men jeg vil tro at den sterke konkurranen gjør at en må ha et høyt gjennomsnitt. En kan dermed risikere at de som virkelig brenner for dans ikke kommer opp på det nivået i spillet de fortjener fordi de sliter med f.eks. matte eller naturfag.

Etter høgskolen skal en søke på jobb, og noen bytter kanskje til en bedre jobb etter hvert. Det sosiale spillet følger oss helt fra barndommen, og hvis en lyktes gjennom barndommen og tenårene, fortsetter gjerne denne suksessen. Det dreier seg om å samle poeng, og det er ikke uvanlig at det stort sett er de samme som gjør det bra på alle nivåene i spillet.

Det er regler i spillet, men de er veldig kompliserte. Spillet er så komplisert at jeg ikke er sikker på om noen forstår det. Du har sikkert hørt det før, du må velge din egen vei og ikke bare følge etter andre. Det er ikke lett, for selv om du tar alle de rette valgene, er du langt fra garantert suksess. Hvis en spiller spillet bra sitter en på slutten av livet igjen med en behagelig pensjon, ingen gjeld, og voksne barn som gjør det bra fordi du ga dem gode betingelser.

Dette høres ganske enkelt ut, men det er ikke like enkelt for alle. Tenk deg at du har vokst opp med noen utfordringer andre ikke har. Det kan dreie seg om konsentrasjonsvansker, motoriske vansker, lese/forståelsesvansker, mattevansker, rom/retningsvansker, vansker med sosialt samspill og impulskontroll. Dette kan gjøre hvert nivå i spillet ekstra vanskelig. Det er ingen som bryr seg om du utfører jobben din perfekt hvis du ikke passer inn sosialt. Du har kanskje de beste ideene i ei prosjektgruppe, men siden du har en lav sosial status blir du ikke hørt. Det er også mulig at ideene dine blir stjålet av andre. Det er mye som kan ødelegge og dermed gjøre at du taper spillet eller ikke klarer å klatre til det neste nivået.

Media forteller til stadighet om bedriftsledere som får sparken eller blir presset ut, men går deretter til en ny jobb som ikke er stort dårligere. Jeg hører en del tilfeller om dette på et langt lavere nivå også. Det kan dreie seg om at en sier opp jobben uten å ha noe annet å gå til, eller at en får sparken. Det betyr ikke nødvendigvis arbeidsledighet, for noen har en spesiell evne til å ende opp med noe bedre. Det kan tilsynelatende se ut som tilfeldigheter, men det er sannsynligvis fordi de spiller spillet bedre. De lander alltid på beina. Jeg må ærlig innrømme at det er vanskelig å forstå spillet, for dette er mennesker som ikke trenger å følge reglene.

Richard Branson, den vanvittig suksessrike grunnleggeren av Virgin, hadde dysleksi i barndommen, og droppet ut av skolen. Han har bl.a. sagt at «I’m proof that entrepreneurs don’t necessarily need higher-education degrees. Les mer på Virgins hjemmeside. Han er langt fra den eneste som har sagt det. Det er stort sett de som lykkes som har den holdningen, men virkeligheten for de aller fleste andre er at selv om de har evner og gode ideer, er det ikke lett å få andre til å lytte. Det er få forunt å komme seg fram i verden uten utdannelse. Mange klarer det ikke med en utdannelse en gang.

Norge er tjent med å ha mange spillere. Jeg mener derfor Norge er tjent med at vi gir mer støtte og flere muligheter til de som trenger det. Noen må gjøre jobber som å vaske, tømme søppel, fikse kloakken etc. Det er mange som ikke respekterer disse yrkesgruppene. Det er ikke nok å ha en jobb. En må ha den rette jobben for å bli respektert. Det er sånn spillet fungerer, men en kan oppnå mye om en skulle trenge mer tid for å samle nok poeng til neste nivå.

Reklamer

Annerledes på feil sted

Grafitti med teksten alone. Fin grafitti ved en ungdomsskole. En følelse mange med NLD/ASD kjenner til, ofte ufrivillig.

Fin grafitti ved en ungdomsskole. En følelse mange med NLD/ASD kjenner til, ofte ufrivillig.

De som har lest denne bloggen over en viss tid har kanskje fått med seg at jeg er litt skeptisk til det fokuset samfunnet har på at annerledeshet er bra. Det er fordi det nesten blir gitt inntrykk av at unge med en utviklingsforstyrrelse ikke trenger å forberede seg på et liv blant nevrotypiske. Det er de andre som skal rydde plass for dem. Hvis barn og ungdom tror det er det de vil møte i arbeidslivet er det gode muligheter for at overgangen til voksenlivet blir sjokkartet.

Jeg er enig i at barn med en diagnose er fantastiske. De fortjener å bli fortalt at de er spesielle, og da mener jeg spesiell i positiv betydning, men det er ikke det som skjer. Det er ikke positivt at disse barna må streve ytterligere, for den holdningen de møter hos andre blir en ny tilleggsvanske. Det er rett og slett galskap å forberede dem på en virkelighet som ikke finnes.

Det hadde i en perfekt verden ikke vært noe forskjell på de som har en utviklingsforstyrrelse og de som ikke har det. Det hadde vært fantastisk hvis det ikke spilte noen rolle om du var litt annerledes, heller ikke om du var veldig annerledes. Vi lever dessverre i en verden der forskjellene betyr mye. Mennesker med autisme og NLD kan være lette mål for mobbing, diskriminering og trakassering.

Det virker å være en økende forståelse og aksept for andre seksuelle legninger enn den heterofile, og Norge kom tidligere i år på 2. plass i en rangering av LHBT-rettigheter i Europa. Det er likevel ikke åpenbart at samfunnet verdsetter annerledeshet generelt, for det er mye som tyder på at det ikke er spesielt mye lettere for mennesker med NLD, autismespektertilstander, ADHD og andre diagnoser enn det har vært tidligere. Du har kanskje truffet på en asberger med klassiske trekk som dårlig personlig hygiene og vansker med å forstå sosiale spilleregler. Det er ikke lett å takle dette på rett måte, og mange må derfor takle det alene. Vi er ikke vant til å slippe annerledesheten inn på oss. Den gjør oss fort ukomfortabel.

Den holdningen jeg har til nevrodiversitet er at barna vil få et lettere liv hvis de lærer å tilpasse seg. Det betyr ikke at de skal bli noe de ikke er. De skal ikke utslette seg selv, men jeg tror ikke det er heldig å fortelle dem gjennom hele oppveksten at verden vil sette pris på dem. Det minner for mye om foreldre som forteller barna sine at de kan synge, mens de får vite sannheten på ydmykende vis på Idol eller Norske talenter. Jeg foretrekker å tenke på arbeid som noe en må gjøre for å leve. Jeg har i årenes løp hatt mange jobber jeg ikke likte. Det var noe jeg gjorde i noen timer hver dag, mens jeg levde på ettermiddagene og kveldene. Det var da jeg kunne være meg selv. Det var det jeg gjorde etter jobb som ga livet mening. Jeg har alltid gjort mitt beste på arbeid, men jeg er ellers ikke av den typen som gladelig ofrer liv og helse for arbeidsgiveren.

Jeg er en av mange som er langt mer enn de fleste ser. Nonverbale lærevansker kalles for et usynlig handikapp. Det er fordi vi har en såkalt ujevn evneprofil. Vi kan være sterke på noen områder, men hvis vi blir vurdert etter de svake sidene våre, kan utenforstående lett trekke den konklusjonen at vi er svake på alle områder, og omvendt. Jeg er forholdsvis god til å skrive, og hvis en antar at jeg er like flink på andre områder vil en nok bli skuffet. Jeg mener likevel jeg har et langt større potensiale enn mange er klar over. Det er ikke lett å vise dette fordi ferdighetene mine er ujevne. Det er derfor mye andre kan som jeg ikke kan, mens jeg på noen områder kanskje er langt sterkere enn gjennomsnittet.

Det føles noen ganger som at det er greit å være annerledes så lenge en er annerledes på de områdene samfunnet har pekt ut som akseptable. De andre typene annerledeshet tilhører de andre. Når vi møtes er det en oss og dem-situasjon. De andre tilhører en verden mange føler seg fremmed i, og det er ikke en følelse de liker. Det høres faktisk ikke helt inkluderende ut. Hvor annerledes kan en være før det blir ubehagelig for omgivelsene?

Trygd er bra for Norge

Ringer i vannet-brosjyre utstilt på en attføringsbedrift. Jeg tror myndighetene må tenke nytt om hva arbeid er. Det er mange som har en arbeidsevne de ikke kan leve av.

Ringer i vannet-brosjyre utstilt på en attføringsbedrift. Jeg tror myndighetene må tenke nytt om hva arbeid er, for det er mange som har en arbeidsevne de ikke kan leve av.

Jeg elsker å skrive, og hadde gjort det uansett, men det er selvsagt spesielt inspirerende når jeg får positive tilbakemeldinger. Jeg får med jevne mellomrom spørsmål, og noen ganger ganske kompliserte spørsmål. Jeg svarer så godt jeg er i stand til, men hvis jeg ikke er sikker, prøver jeg å være en veiviser som peker ut retningen. Jeg har i tillegg til direkte spørsmål lagt merke til at jeg får noen henvisninger fra søkemotorer etter søk om NLD og attføring.

Hvis en nevner uføretrygd på en blogg eller forum dukker gjerne de lumske trollene opp fra mørke kroker. Det er beklagelig at de ødelegger debatten, for trygd er noe annet enn de hevder. Det er ingen som kan sprade inn på et legekontor eller NAV og si at de skal søke om uføretrygd. De kan jo prøve, men det er en lang og grundig prosess fram til det som jeg faktisk tror er et nederlag for mange. Alle ønsker nemlig å arbeide. Tenk deg at de du gikk på skole med går videre med livet sitt. De tar utdannelse, får jobb, og har en tilhørighet. De spiser lunsj med noen andre hver dag og har råd til mye av det de ønsker å gjøre, for å si det enkelt. Uføretrygd har heldigvis forandret seg. Den er ikke en livstidsdom i dag.

Jeg husker jeg leste en artikkel i Haugesunds avis for en del år siden om ei ung kvinne som hadde Asberger syndrom. Hun gikk med på å bli uføretrygdet fordi det var det hun trengte på det tidspunktet, men hun følte tre år seinere at hun kunne klare å jobbe. Det ville imidlertid ikke NAV gå med på. Trygd fungerer mye bedre i dag, for det er mulig å være 100 prosent ufør og likevel jobbe. Trygda blir gradvis redusert med økende lønnsinntekt, men sluttsummen blir høyere enn med trygd alene. En blir altså oppmuntret til å jobbe. En kan prøve seg i den stillingsstørrelsen en tror fungerer, og hvis det skulle skjære seg, vil en ikke bli stående helt uten inntekt. En kan derfor prøve seg fram og finne det som passer, og selv om en kanskje ikke kan jobbe mer enn 10 prosent vil det være bra for samfunnet og den personen. Jeg føler meg overbevist om at den dagen trollene opplever at kroppen eller hodet ikke fungerer, vil de være takknemlige for at samfunnet ikke kaster dem til ulvene.

Det er ikke diagnosen, men graden av fungering som avgjør om en får trygd. En kan få trygd for diagnoser som NLD, autisme og de alvorligste tilfellene av ADHD, men det er altså individuelt. Det er noen som fungerer veldig godt, men det kan være flere utfordringer i kombinasjon som gjør det umulig å fungere i arbeidslivet. Jeg har irritert meg en del over de som sier at det er flott med Asberger fordi det er flott å være annerledes. Det er sågar noen som hevder at asbergere ikke skal gjøre noe for å tilpasse seg. Det er samfunnet som skal tilpasse seg og gjøre plass til dem. Det er en stereotyp de fleste ikke kan leve opp til når noen hevder at vi trenger asbergere, for de fleste av oss er ikke vitenskapsmenn eller musikere av Einsteins og Beethovens kaliber. Det er heller ikke mange av oss som kan jobbe i IT-industrien. Det høres flott ut med en så harmonisk verden som noen ser ut til å leve i, men det er et stykke unna virkeligheten.

Hvis verden hadde vært så sympatisk hadde det vært mange asbergere og NLDere i de fleste yrkesgruppene. Dette er mennesker som kanskje ikke har ferdigheter/interesser for muntlig kommunikasjon, men de er ansvarsfulle, pålitelige og utholdende. De følger instruksjoner til punkt og prikke og kan være flinke til å huske fakta. Mange har en spesialinteresse som kan gjøre dem spesielt godt kvalifisert på et snevert felt, selv om dette poenget har en tendens til å bli overdrevet. Det er en del som har mange negative erfaringer i arbeidslivet. Det kan dreie seg om at de valgte feil yrke, at de har vansker med sosial interaksjon, eller at de ikke lærer arbeidsoppgavene raskt nok. Det er derfor trygd fungerer fordi en kan prøve ulike ting,, mens en tidligere ble tvunget ut i ulike jobber som var å eksperimentere med mennesker. NAV hadde da fokus på kortest vei ut i jobb, ikke i den jobben som passet best.

Jeg opplever ikke at noe blir satt rett på trygd. Det er en lang prosess der spesialister utreder for å finne hvor stor arbeidsevne en har, og det skjer ofte innenfor en attføringsbedrift. Attføringsbedriftene har ulike typer arbeid på bedriften, samtidig som deltakerne kan få prøve seg gjennom hospitering på eksterne bedrifter. Det siste er en fordel, for de attføringsbedriftene jeg har vært innom har fokusert på mekanisk arbeid, vedproduksjon, vaskeri og en enkel samlebåndsproduksjon. Det er ikke noe negativt med disse jobbene, men hvis du har kroniske smerter eller andre fysiske plager, sliter med det tempoet og den koordinasjonen som forventes, og i tillegg har vansker med å finne deg til rette sosialt, kan den type arbeidsoppgaver være krevende.

Hvis det er noen som havner utenfor etter videregående, anbefaler jeg å ta dette opp med fastlege og NAV. En utredning der en skal finne arbeidsevnen starter med uttalelser fra spesialister og fra attføringsbedriften. Dette er ikke en rask prosess, men det viktigste hvis en er ung er at en holder seg i aktivitet og at en får en stønad en kan leve av. Jeg vet ikke om den har blitt sendt, men produksjonsselskapet Teddy TV filmet en norsk versjon av Employable Me for TV 2 sist vår/sommer. Hvis det blir en sesong to anbefaler jeg unge jobbsøkere med NLD, autismespektertilstander, Tourette syndrom og ADHD å søke. Les mer på TV 2.

Overskriften høres kanskje rar ut for noen, for hvordan kan det være bra at noen ikke arbeider? Jeg tror det er bra at vi gir de som kan muligheten til å komme tilbake i en jobb de har forutsetninger for å klare. Alternativet er at vi trykker dem skikkelig ned i grøfta der en følelse av håpløshet, angst og depresjon sørger for at de aldri kommer seg opp igjen. Jeg kan faktisk ikke se at samfunnet tjener på det.

Det nye fattigdommen

En rotete undergang i Haugesund, men det er et budskap her som virker relevant.

En rotete undergang i Haugesund, men det er et budskap her som virker relevant.

Jeg kommer ofte tilbake til fattigdom og andre temaer som kan knyttes til dette hovedtemaet. Noen vi sikkert si at det er et utslitt tema og vel så det. Jeg tror likevel det vil være en av de største utfordringene i samfunnet den neste generasjonen.

Norsk fattigdom er ikke som fattigdom i andre land, f.eks. USA, der den kan være ganske ekstrem. Det er ikke mange familier i Norge, hvis noen, som blir tvunget til å leve på gata. Alle har tak over hodet og mat, men samfunnet har vendt seg til et høyt forbruk, og det er noe av problemet. Mange tar det for gitt at alle andre har de samme omstendighetene. Jeg opplever gang på gang at noen ikke klarer å sette seg inn i andres situasjon. De antar at siden de ikke har problemer med å få huslån, kjøpe det elektroniske utstyret de trenger, sende barna på kino, kjøpe noe annet enn det billigste kjøttet i butikken, reise på ferie og liknende, så klarer andre dette også. Det er for noen foreldre en ny kilde til bekymring hver gang barna deres kommer hjem med en bursdagsinvitasjon i ranselen.

SIFO har laget et referansebudsjett med et eksempel for kjernefamilien Nordmann. Det er vanlig å regne med 400 000 kroner for en familie. Budsjettet fra SIFO er på 287 300 kroner, men det inkluderer ikke bolig, strøm, helsetjenester, ferier, tobakk etc. En kommer derfor opp i langt over 400 000, noe jeg tror kan forklare hvorfor mange snakker om fattigdom som et problem i Norge. Jeg tror budsjettforslaget er for høyt, for mange må klare seg med langt mindre, selv om de har høyere utgifter enn andre. Det gjelder f.eks. familier som må følge et bestemt kosthold eller betale for aktiviteter/utstyr kommunen nekter å dekke (mange kommuner bryter loven). Jeg prøvde kalkulatoren og fikk da til svar at vi trengte i underkant av 20 000 kroner i måneden. Reiser, husleie, strøm, helsetjenester og uteliv kommer i tillegg, så en kan vel legge til minst 10 000 kroner. Prøv kalkulatoren selv.

Vi har blitt lært opp til å tro at vi har et likhetssamfunn og en enhetsskole. Alle har samme mulighet, men det er grunn til å tro at vi vil oppleve større forskjeller. NAV skrev i sin Omverdenanalyse for 2016 at andelen unge og unge voksne med lav inntekt øker. Analysen kom også inn på at innvandrerbefolkningen vil øke, og at innvandrere er sterkt overrepresentert i gruppa med med lav inntekt. Det er ting en kan gjøre, og jeg har tidligere vært inne på at vi burde ha flere alternative veier. Jeg skrev litt om det i En fleksibel utdanning.

Det er mange som har lovet full barnehagedekning, men for familier med lav inntekt betyr det kanskje ikke så mye at barnehagen har plass. Det er absolutt i samfunnets interesse at barna går i barnehage og at de deretter gjør det så bra som mulig på skolen. Begge burde derfor være gratis. Skolen har det såkalte gratisprinsippet, men jeg kjenner ikke til at noen skoler deler ut ransler, penal, klær, innesko til gymsalen. Dette er ting en må ha for å kunne gjennomføre undervisningen, og de fleste skolene nekter undervisning til elever uten godkjent gymtøy. De færreste skolene i byene har råd til å leie buss for mindre turer, og det blir ofte lagt opp til at elevene skal sykle, noe som blir problematisk for de som ikke har sykkel. Det er ikke noe tvang, men hvis det skal være en tur med grilling må elevene ta kjøtt med selv. Det er også en del høyst frivillige innsamlinger, f.eks. til gaver eller ei klassekasse. Det er mange foreldre som opplever at PPT og kommunens ergoterapeut anbefaler Ipad/nettbrett med spesifikke pedagogiske apper, men skolen vil ikke betale for noe barnet faktisk trenger. Det er kort sagt et betydelig kjøpepress, og det starter lenge før ungdomsskolen.

Jeg mener derfor vi bør få en oppvekst som lever opp til ord som gratisprinsipp, likhet og enhet. Debatten i USA dreier seg forøvrig ikke om likhet. Når grunnloven der sier at «all men are created equal» mente nok ikke dette dokumentet at alle ble født med det samme intellektuelle, fysiske, sosiale eller mentale potensiale, men at alle skulle ha den samme muligheten til å prøve. Nå er det stor forskjell på kart og terreng der borte også, men de fleste som tar til orde for et mer rettferdig samfunn i USA skiller mellom equal opportunity og equal outcome. Jeg tror alle er klar over at utfallet ikke kan bli det samme for alle, men samfunnet er tjent med at alle får muligheten. Det er sikkert bra for noen få rike at de fleste er fattige og desperate etter en jobb, men jeg tror ikke det gavner samfunnet.

Det har vært mange individer som så alt annet enn imponerende ut, men som var langt mer enn andre kunne se. Jeg vil i all ydmykhet hevde at jeg til en viss grad havner i den kategorien. Det var ikke mange som hadde tro på meg, hverken i grunnskolen, videregående skole, høyskolen eller i arbeidslivet. Jeg vil likevel hevde at jeg er mer enn mange trodde, men kanskje ikke på et område andre mente var viktig nok. Alle har kvalitieter og ferdigheter, enten dette er ferdigheter som gir en inntekt de kan leve av eller ikke. Det hadde vært bra hvis samfunnet kunne tenke litt annerledes om hva arbeid er.

Venteren

Det er vanlig med flere jobber eller titler i løpet av livet. Den jeg har hatt lengst eksisterer egentlig ikke, og jeg setter ikke min lit til at den kommer på gravsteinen min heller. Jeg har vært en venter siden jeg ble født i 1968. Ordet finnes såvidt jeg vet ikke som substantiv på norsk, annet enn i sammensetninger (venteliste, venteværelse, ventelønn). Det er derfor ikke god norsk, men jeg er like fullt en venter (engelske waiter betyr forøvrig både kelner og venter)

Det er mange av oss som venter hele livet. Jeg har inntrykk av at de fleste starter arbeidsuka med å vente på fredag, og så snart en ferie er over venter vi på den neste, ikke minst sommeren. Den har jeg ventet på siden den forrige sommeren i 2014. Det er noen som venter på jobb, venner, kjæreste, opptak til universitetet, egen bolig etc. Når starter egentlig livet?

De fleste har vel tanker og forventninger til hvordan livet som voksen skal være. De tenker kanskje at livet starter for alvor når de starter på utdanning, mens dette for mange er en mellomposisjon, noe mellom tenåring og voksen. Voksenlivet starter i alle fall når en er ferdig med høgskole eller fagbrev, men det gjelder nok ikke alle. Det er lett å si at livet starter den dagen du ble født og at all denne ventinga hindrer deg i å leve. Det er sannhet i den uttalelsen, men det er heller ikke lett å fokusere på øyeblikket når en føler at det en ønsker seg mest av alt er langt utenfor rekkevidde.

Det er tre store milepæler de fleste forventer å nå i relativt ung alder, jobb, stifte familie, og bolig. Jeg har familie og er veldig takknemlig for de to jentene mine, men yrkeslivet ble en brutal opplevelse, og bolig er ikke så enkelt som myndighetene gir inntrykk av. De hevder å ha et mål om å hjelpe alle gjennom Husbanken, for siden det av skattemessige årsaker er billigere å eie enn å leie, skal målet være å gi økonomisk vanskeligstilte rimelige lån. Virkeligheten er en annen, for når Husbanken finansierer 80 prosent av leiligheter som koster 3-5 millioner kroner, snakker vi sannsynligvis ikke om mennesker som ikke kunne fått et vanlig banklån på 1 million kroner.

Det var mange ting jeg ville gjøre i ungdommen. Skating var bare en av mange aktiviteter som glapp. Denne skateparken ved sykehuset i Bodø hadde vært perfekt på 80-tallet.

Det var mange ting jeg ville gjøre i ungdommen. Skating var bare en av mange aktiviteter som glapp. Denne skateparken i Bodø hadde vært perfekt på 80-tallet.

Faglitteraturen beskriver hvordan jeg som en NLDer skal være, men jeg er ikke det den sier at jeg skal være. Jeg lever ikke alltid opp til de forventningene mange har av NLD. Noen av oss har problemer med å forstå ironi og utsagn som er ment i overført betydning, men det gjelder ikke alle. Det blir sagt at «mange finner seg arbeid, men noen havner på sidespor med arbeidsledighet, uføretrygd og et problematisk liv» (NLD-foreningen). Det er stor variasjon. Jeg har vært i en mellomposisjon. Jeg var yrkesaktiv i en del år, men det var år med mange konflikter, noe som etter hvert ga meg kronisk sykdom, og jeg havnet til slutt utenfor arbeidslivet. Jeg hadde en sterk driv til å arbeide, og jeg hadde paradoksalt nok sannsynligvis følt meg langt bedre i dag hvis jeg hadde gått inn for trygd. Ikke det at noen kan velge, men etter to perioder i attføring gikk det sannsynligvis i den retningen. Jeg valgte likevel jobb. Det ble den siste jobben min og den kostet mye.

Skriftspråket er styrken min og jeg håper dette blir veien min tilbake. Det jeg venter mest på er anerkjennelse for NLD, og jeg håper mitt lille bidrag kan hjelpe. Jeg hadde ikke hørt om denne utviklingsforstyrrelsen før jeg fikk diagnosen, og sånn er det for mange, også i helsevesenet. NLD har mye til felles med Asberger og ADHD, så mennesker med de diagnosene har kanskje hørt om NLD, men det er ellers mange som ikke vet veldig mye. Ikke egentlig. De vet ikke at jeg faktisk ikke er lat eller dum. De vet ikke at jeg har en ujevn evneprofil, noe som gjør at jeg er veldig sterk på noen områder og svak på andre. De vet ikke at jeg har store problemer med å organisere og planlegge, noe som bidrar til at alt tar lang tid. De vet ikke at jeg har en tendens til å gjenta meg selv fordi jeg glemmer hva jeg har sagt eller skrevet tidligere. De vet ikke at jeg har mer behov for alenetid enn mange andre, men at jeg likevel er sosial. De vet ikke at mange med NLD kan få angst, lav selvtillit eller depresjon som en følge av lav fungering i det som betyr mest, arbeid og vennskap. De vet ikke at voksne NLDere faktisk ikke er barn, og siden NLD kan forandre seg med alderen er utfordringene mine i dag annerledes enn de var for en del år siden. Det er fordi svake og sterke sider utvikler seg i ulikt tempo, og det blir derfor et økende gap. Vi lan ikke leve opp til de forventningene mange har.

Jeg venter kort sagt på at andre, inkludert leger og psykologer, skal oppdage voksne NLDere, og ikke minst at NLD er veldig forskjellig fra individ til individ. Men jeg skal prøve å vente mindre. Jeg skal prøve å glede meg mer over det jeg har, for vi vet aldri hva som skjer. Det kan plutselig bli borte. Jeg vil derfor ikke vente på at livet skal begynne, på at jeg skal få hus eller på at jeg skal få gjøre noe samfunnet ser verdien i. Jeg har en følelse av at jeg har skrevet om noe liknende tidligere, men dette er noe av den røde tråden gjennom de innleggene jeg har skrevet i fem år. Jeg vil bryte grenser. Jeg tror jeg kan uttale meg på vegne av alle med NLD eller ASD. Vi vil bryte grenser og vi vil vise at vi er mer enn de begrensningene diagnosene setter for oss.

Jeg har ventet så lenge at jeg kanskje burde ha mistet all tro på mennesker. Jeg burde ikke hatt forventninger, spesielt ikke til politikere, men det er nok litt av en naiv lottospiller i meg. Jeg håper alltid at det blir vår tur neste gang, og kanskje blir det det også? En ting er i alle fall sikkert. Jeg har ikke anlegg for å gi opp.

En fleksibel utdanning

Jeg skrev innlegget Arbeidsføre uføre for to år siden, men tror ikke jeg tenkte spesifikt på autisme og NLD da jeg skrev det. Jeg mener likevel at den fleksibiliteten de har i det amerikanske samfunnet er veldig relevant for de som har usynlige vansker.

Jeg kjenner en mann i USA som er et godt eksempel på hva en kan gjøre i et fleksibelt system. Han har vist gode kunstneriske evner og vil nok utdanne seg i den retningen etter hvert. Han har autisme, men klarer seg bra i alle fag bortsett fra matte. Han ble derfor anbefalt å vente med universitetsstudiene. Dette eksempelet er kanskje litt mer relevant i USA der utdanning koster, men vi er nok ikke helt ærlige hvis vi hevder at utdanning er gratis i Norge. De som har den muligheten at de kan bo hos foreldrene kan nok klare seg med lite penger, men mange må flytte til en annen by for å studere, og det innebærer store summer til mat og leilighet.

Amerikanske Job Corps er en ypperlig mulighet for de som ikke klarte seg så bra på skolen eller som har opplevd vanskelige ting i livet. Det er f.eks. en del fra fosterhjem som bruker denne nye muligheten etter at andre veier ble blokkert. Det er også en mulighet for de som vil studere uten å pådra seg mye gjeld. Det dreier seg ikke bare om å lære et yrke, men deltakerne får også trening i jobbintervju, og hvis de ikke har fullført videregående skole får de muligheten til å gjøre det mens de er i dette programmet. De tjener ikke penger mens de er i Job Corps, men de får rom, mat og helseforsikring, samt ulike fritidaktiviteter dekket (f.eks. fotturer, restaurantbesøk og kino). Tilbudet er åpent for alle mellom 16 og 24 år under en viss inntekt

Den unge mannen jeg nevnte planlegger å ta universitetsutdannelse, men har klokelig valgt å jobbe først, og han kvalifiserte seg gjennom Job Corps. En kan få ulike typer utdanninger der og han valgte bygningsarbeider/murer. Han har gjort seg ferdig med treningen hos Job Corps og har startet å arbeide i et firma som heter Nabholz Construction.

Jeg har skrevet mye om autisme og kosthold i tidligere innlegg, og det er en viktig grunn til at denne mannen har valgt denne framgangsmåten. Han må nemlig følge en kostbar spesialdiett, og det hadde han neppe vært i stand til å gjøre hvis han levde på studielån. Han hadde dessuten hatt temmelig høy gjeld før han kom i arbeid. Han kan imidlertid studere samtidig som han arbeider.

Universitetsutdannelse er nemlig ganske fleksibelt også i USA. En kan nemlig ta alle forelesningene om kvelden, og det er dessuten et sommersemester. Ulempen er at en må selv sørge for å melde seg på de ulike kursene, og hvis jeg ikke husker feil blir seks kurs regnet som et fulltidsstudium. Hvis en stryker på ett eller flere kurs kan en ta de om igjen i sommerferien, og dermed være ajour igjen i august. Det er også fleksibelt på den måten at en har flere små eksamener. Det er vanlig med minst tre prøver per semester per kurs og disse består gjerne av tre essay-spørsmål som krever utfyllende svar. Det er også noen kurs som har en portefølje (mappevurdering) med eller uten en eksamen til slutt. Dette er et system som passer for studenter som f.eks. sliter med å holde fokus. Her i Norge blir alt avgjort med en lang eksamen på slutten av skoleåret eller semesteret, og hvis du har en dårlig dag, blir hele året ødelagt.

haugesund folkebibliotek

Bibliotekar på Haugesund folkebibliotek hadde vært drømmejobben min, men p.g.a lite fleksibilitet i utdanningen er det ikke mulig å skifte underveis i studiene. En må starte på nytt.

Dette er en type fleksibilitet jeg ønsker vi hadde i Norge. Vi trenger muligheter som ikke nødvendigvis innebærer at en må gjennomføre hele yrkesskolen for å kunne jobbe som murer eller sveiser. Jeg kjenner ikke detaljene når det gjelder videregående skole i Norge, men antar at selv om elever som har rett til spesialundervisning, også har fortrinnsrett når de søker på Vg1, er det ikke sikkert det er nok med tilpasning. Det er mulig en kan få en utdanning selv om en stryker i flere fag, men jeg tror altså det hadde vært bedre om en ikke tvang alle gjennom alle fagene i videregående skole.

Jeg har som lærer både i ungdomsskole og yrkesskolen sett elever uten diagnose som hadde store vansker. Det er mange utredere som ser på ei sjekkliste og hvis det barnet de tester ikke passer nøyaktig inn i standardformatet, får ikke barnet den diagnosen det burde hatt. Jeg tror derfor det hadde vært nyttig med et slags Job Corps som ga disse elevene en ny sjanse uten det overveldende hinderet som tre år på yrkesskole kanskje er. De andre burde samtidig få en belønning for at de klarer skolen bra. Det er ikke stuerent å oppfordre til forskjeller i Norge, men det hadde vært en mulighet å premiere de skoleflinke i form av høyere lønn, samtidig som de andre også fikk mulighet til å jobbe.

Borgerlønn

Bloggeren Karen Christine Patrick lobber for borgerlønn i USA eller en garantert minimumsinntekt for alle innbyggerne. Det betyr at alle innnbygerne får en månedlig utbetaling. Jeg kan allerede høre de ensomme trollene der ute som drar i gang den gamle leksa om late navere og kronisk syke som ikke takler litt motgang i livet. Det blir kanskje mye å gjøre for trollene de neste årene, for dette kan bli framtida.

Det høres ut som en ekstrem form for sosialisme der staten tar seg av deg fra fødsel til død, men det er ikke sikkert vi har alternativer. Den amerikanske økonomien har vært i «recovery» siden 2006. Det innebærer en økt aktivitet i markedet, ofte gjennom redningspakker, for å få landet ut av en økonomisk depresjon. Det gjenstår å se om USA går over til vekst i 2016, men da Federal Reserve heva renta rett før jul, signaliserte de at de endelig hadde kommet seg gjennom denne langvarige krisa. Det er likevel for tidlig å friskmelde økonomien.

Det er nemlig et annet spørsmål om vekst og opprettelse av nye jobber betyr jobber som betaler godt nok. Jeg har nevnt i tidligere innlegg at statsgjelda i USA tilsvarer like under $ 160 000 per skattebetaler, og studiegjelda er på ufattelige $ 1,2 trillioner. Arbeidsledigheten er på 5,1 % i USA, men hvis en tar med de 6,5 millioner deltidsansatte som ønsker en heltidsstilling, og de som har gitt opp å få en jobb, er ledigheten 10,3 %. Dette illustrerer litt av problemet i USA, og det er ikke utenkelig at vi får den samme utviklingen her også.

Det blir stadig større krav til effektivisering. Amazon er bare ett av mange selskaper som satser på roboter. De kjøpte faktisk et selskap i 2012 (Kiva) som produserer roboter. Denne videoen viser at de fremdeles trenger mennesker, men behovet er sterkt redusert, og det er neppe snakk om høyt betalte jobber. Det er kanskje ikke lenge til du kan bestille bøker og elektronikk som er helt uberørt av menneskehender.

Jeg har vist videoer i tidligere innlegg som tar for seg den samme utviklingen i butikker, hotell og bilfabrikker.  Det jobbes med å utvikle roboter som kan ta over mange av oppgavene til f.eks. sykepleiere og journalister, og det er ikke utenkelig at maskiner tar over alt arbeidet i banker, forsikringsselskaper, skatteetaten etc. Vi er på vei mot et samfunn der mennesker ikke jobber. Hva skal vi gjøre da?

Det er 20 nederlandske byer som skal gjennomføre et interessant forsøksprosjekt i år. Jeg vet ikke om de tenker på teknologi eller om de har omsorg for de som blir ofre for den økende fattigdommen, men det ser i alle fall ut som de skal teste ut en form for borgerlønn. De skal betale ut £ 660 i måneden til noen utvalgte grupper som mottar ytelser fra kommunen, og dette er penger de kan beholde selv om de har annen inntekt. Det er kanskje starten på det som blir en garantert minsteinntekt. Les om det i The Guardian.

Det kan demme opp for store sosiale problemer og det som kanskje blir den største trusselen i framtida, kjedsomhet. Hva skal vi gjøre hvis vi ikke har noe å gjøre? Vi må kanskje omdefinere hva arbeid er. Vi har en tendens til å tenke på lønnet arbeid som viktig samme hva dette arbeidet består i. Det spiller ingen rolle hva du gjør, så lenge du har en eller annen aktivitet, og får utbetalt lønn. Det er liksom ikke rett at noen skal utnytte evnene sine hvis det innebærer noe mange ikke definerer som arbeid. Holdningen i NAV er som regel at det er moro med hobbyer, men det er ikke det samfunnet trenger fra deg. Vi skal ikke betale folk for å ta seg av slektninger eller snakke med de gamle på alders/sykehjem. Det er mer enn den grunleggende hjelpen disse har behov for, og i en effektiv bedrift kan vi ikke tillate lite relevante arbeidsoppgaver.

Jeg skriver mye på denne bloggen. Jeg jobber også med to prosjekt som jeg håper skal bli gitt ut i bokform etter hvert. Det er sannsynligvis ikke bøker som gjør meg rik, men hvis jeg får en kontrakt vil jeg hevde at dette er en nyttig tjeneste. Jeg opplever det dessuten som meningsfullt, og etter å ha tvunget meg selv gjennom mange vanskelige år i arbeidslivet, mener jeg faktisk at jeg bør få drive med noe som gir meg en glede jeg ikke har opplevd før. Det vil muligens ikke være et arbeid som kan forsørge meg, men i et samfunn der det er plass til færre menesker på arbeidsmarkedet må vi utvide det vi legger i begrepet arbeid.

De var nok litt for optimistiske eller negative, alt etter hvordan du ser det, på 1930-tallet. Da trodde økonomen John Maynard Keynes at arbeidsuka ville bli redusert til 15 timer. Han hadde rett i at vi ikke trenger å jobbe mer enn det. Levestandarden har økt enormt, men det er stort sett bedriftseierne som sitter igjen med den store fortjenesten. Det er nok mange i dag som elsker å jobbe, men som hater jobben sin. De holder ut fordi de ikke har noe valg. Det blir spennende de neste årene å se om bedriftene våger å bryte dette mønsteret. Hvis vi snart kan begynne å se konturene av Keynes’ framtidsvisjon, vil det være spesielt viktig at du har et liv utenfor jobben.

 

En lang vei

Jeg har hatt en lang og kronglete vei fram til en diagnose, og veien har ikke blitt stort mer farbar i etterkant heller. Jeg tok initiativ til behandling/utredning da jeg ba fastlegen om en henvisning i 2006, men jeg må nok tilbake til barndommen for å beskrive erfaringene mine, for NLD er faktisk ikke noe som kommer rekende på ei fjøl seinere.

Når jeg tenker tilbake virker det for meg som at det var tydelig nok at jeg hadde utfordringer, men det var ingen som forstod disse da jeg vokste opp på 1970 og 80-tallet. Det var kanskje ikke noe noen kunne ha gjort, men det virker samtidig lite tilfredsstillende å se seg tilbake og tenke at noe burde ha blitt gjort. En av utfordringene er at det er vanskelig, selv i dag som vi vet mye mer om disse vanskene, å gi en presis diagnose på barn. Det gjelder ikke minst for NLD, for dette er ofte verbalt sterke barn, og de kan derfor gi inntrykk av å fungere langt bedre enn de i virkeligheten gjør. Det blir som regel mer tydelig fra 4. klasse, hvis ikke tidligere. Jeg kan ikke tenke meg at det ikke var noen som klødde seg i hodet i forsøkene sine på å forstå atferden min, men det resulterte i alle fall ikke i noe.

Jeg vil først kort vise til de fem områdene som hovedsakelig er utfordrende for NLD’ere:

Motoriske ferdigheter (fin/grovmotorikk, koordinasjon og balanseproblemer). Dette kan gi seg utslag i en dårlig håndskrift, samt at det er vanskelig å lære seg å knytte sko og å sykle)

Visuospatiale ferdigheter eller evnen til å oppfatte gjennom synet
(det dreier seg om romforhold og hvordan personer og objekter i dette rommet er i forhold til hverandre). Dette kan f.eks. gjøre det vanskelig å bygge lego, tolke og sette sammen ulik visuell informasjon, lese et kart eller finne frem inne i en stor bygning. I en verden med så mye teknologi og visualisering som vi har i dag vil dette bli et økende problem for de som ikke mestrer det.

Sosial persepsjon. Det er kanskje så mye som 70 % av kommunikasjonen som er ikke-verbal, og det er derfor mye de som sliter med det ikke-verbale får med seg. Dette kan være vansker med å forstå om en står for nære den en snakker med, om en snakker for høyt, eller om en forstår budskapet fra den en snakker med. Ironi kan f.eks. være vanskelig.

Eksekutivfunksjoner. Problemer med organisering, planlegging, bestemme rekkefølgen i en sekvens, prioritere, vansker med å selvregulere – det innebærer viljestyrke, selvdisiplin og å opprettholde en balanse en trenger for å fungere. Det handler kort sagt om hvordan en best mulig kan utnytte de kognitive ferdighetene en har.

Sansestimuli (følsomhet knyttet til f.eks. smak, berøring, hørsel, lukt).

Når jeg ser på lista ovenfor, og tenker tilbake på oppveksten, er det noen trekk som umiddelbart skiller seg ut. Jeg har nok alltid lært på feil måte. Hvis jeg klarer å fokusere pleier jeg å være ganske flink til å huske ting som blir sagt. Jeg er også flink til å pugge, men det krever utrolig mye arbeid, og det er tidkrevende. En av grunnene til at det tar meg så lang tid å lese er at jeg ikke forstår det jeg leser, og må derfor lese og analysere innholdet mange ganger. Jeg har nok pugget en del opp gjennom årene uten at jeg egentlig forstod det. Jeg bare gjentok ord fra ei bok, men da var jeg egentlig like langt. Jeg kunne ikke bruke det til noe. Jeg gikk f.eks. to år på yrkesskole, og kunne store deler av yrkesteorien ordrett. Læreren lurte faktisk på om jeg hadde jukset på tentamen fordi jeg hadde brukt mange av de samme formuleringene som boka, men det var rett og slett hardt arbeid som lå bak. Jeg var imidlertid en katastrofe og sikkerhetsrisiko i verkstedet, for jeg forstod meg ikke på mekanisk arbeid i det hele tatt. Det hadde sannsynligvis hjulpet hvis jeg hadde fått mer muntlig instruksjon, og lydbøker, sånn at jeg kunne ha brukt en større del av konsentrasjonen og kreftene på å bruke kunnskapene. Jeg tror likevel det var litt seint å jobbe med de manglende praktiske evnene mine, så det måtte ha vært innen et annet felt.

Beskrivelsen av NLD kan være veldig negativ hvis en antar at alle har alle trekkene. Det stemmer selvfølgelig ikke at ingen NLD’ere kan lese et kart eller finne fram i en by. Det stemmer heller ikke at ingen av oss forstår noe ironi eller at vi tenker veldig konkret. Det er store forskjeller og vi fordeler oss på et spektrum tilsvarende det som forklarer de ulike diagnosene innen autismespekteret. Jeg har nok erfaringer fra alle de fem hovedkategoriene i oppveksten, samt noen andre, men det er for noen av dem snakk om ganske milde trekk. Jeg synes f.eks. det er vanskelig å finne en ukjent adresse ved å følge et kart. Det er heller ikke hver gang jeg forstår ironi, men dette er ikke et så stort problem for meg at jeg aldri mestrer det. Lærere og andre voksne har antatt at jeg var en sterk leser helt siden barndommen. Det er fordi jeg liker å lese, og sitter ofte med nesa i ei bok. Det få er klar over er hvor mye arbeid som ligger i dette. Jeg leser veldig seint, noe som delvis er fordi jeg sliter med å forstå det jeg leser, og delvis fordi konsentrasjonen er veldig varierende. Dette er kanskje tydeligere nå, for jeg har ikke den utholdenheten og tålmodigheten jeg hadde i ungdommen.

Hauge skole

Jeg var på et jobbintervju på Hauge skole i 2000. Da jeg tok dette bildet i går var det bare andre gangen jeg stod i denne skolegården siden jeg sluttet her på begynnelsen av 80-tallet. Det var ikke en god følelse, for i tillegg til dårlige minner fra barndommen, tenkte jeg også på at jeg aldri kommer til å jobbe som lærer.

Den tekniske siden av å skrive var et mareritt i barneskolen. Jeg jobbet mye med å forbedre skriften, men det var ingen som kunne lese den. Jeg utmerket meg ikke på noen måte når det gjelder kvaliteten på språk og innhold heller. Familien likte å trekke noen av produktene mine fram i et lystig lag. Derfor husker jeg en prøve på mellomtrinnet som for det meste var utfyllingsoppgaver, men vi skulle også skrive en kort tekst. Det var bare 4-5 linjer og lærerens røde penn farget hele arket. Det kan jo ha sammenheng med at jeg aldri gjorde lekser, men jeg tror det også hadde en del å gjøre med at det var vanskelig å skrive. Det har sammenheng med motoriske ferdigheter og visuospatiale ferdigheter, og det tok mange år før jeg fikk noenlunde kontroll over pennen. Jeg lærte det gjennom en spesiell studieteknikk der jeg skrev en forkortet utgave av alle bøkene jeg leste. Når det gjelder innholdet i det jeg skrev, i stiler f.eks., var det ganske tynt veldig lenge. Det skjedde noe i løpet av det første året på videregående. Det var nesten som at jeg slo på en bryter, for plutselig forstod jeg hvordan jeg skulle bruke språket.

Den største utfordringen i utdanningsammenheng har nok vært organisering og planlegging. Jeg har opplevd at jeg har åpnet en eksamensoppgave på høyskolen og smilt bredt fordi oppgaven var perfekt. Det dreide seg ved ett tilfelle om et emne der jeg faktisk kunne absolutt hele pensum. Det gjaldt kristendomskunnskap mellomfag, og jeg var så fascinert av emnet kristologi at det ikke føltes som arbeid da jeg satt oppe hele nettene i helgene, og ellers hadde seine kvelder på hverdagene. Problemet var at jeg storkoste meg under eksamen, men det ble ikke mye organisering og planlegging. Oppgaven gikk ut på at jeg skulle gå gjennom hva Det gamle testamentet (GT) og Det nye testamentet (NT) sa om Jesus, men med bare en time igjen var jeg langt fra ferdig med GT, og hadde altså ikke startet på NT. Jeg klarte å redde i land en karakter, men den var ikke god nok til at jeg kunne ta hovedfaget. Jeg var ganske knust etter det, og ga dessverre opp teologien.

Dette har vært et gjentakende problem for meg, og det er det i arbeid også. Det er forøvrig en utfordring når jeg skriver dette innlegget. Det tar veldig lang tid å drive research, og å vurdere hva som er relevant, hva jeg bør utelukke, og hvilken rekkefølge informasjonen bør komme i. Det er ikke det at jeg ikke klarer det, men det tar lang tid. Jeg prøvde meg som frilans journalist i ett år mens jeg var arbeidsledig. Jeg jobbet som en gal, og det jeg tjente ble trukket fra dagpengene jeg fikk fra NAV. Noen ville kanskje følt at det ikke var verdt en så stor innsats for en så liten belønning, men jeg elsket jobben selv om jeg kanskje ble utnyttet. Jeg mener å huske at jeg tjente snaue 40 000 kroner på ett års arbeid. Det jeg leverte tilsvarte nok ikke så mange prosent omregnet til en stilling, men jeg jobbet full tid og vel så det.

Jeg slet nok med kommunikasjonen med intervjuobjektene, så jeg gjorde den delen unna raskt og effektiv. Jeg fikk imidlertid den informasjonen jeg hadde behov for, og anså derfor ikke klagene disse gikk til redaktøren med som veldig relevante. Det som tok mye tid var å skrive intervjuene og artiklene. Jeg elsket den delen av arbeidet der jeg kunne sitte alene og jobbe med teksten. Det gjorde jeg derfor både dag og kveld. På samme måten som med en god eksamen føltes det ikke som arbeid. Det var absolutt verdt innsatsen. Jeg skulle ønske samfunnet kunne se nytten i arbeid som ikke nødvendigvis skaper inntekter direkte. Jeg kommer tilbake til arbeid i et senere innlegg, men jeg kan vel slå fast allerede her at samfunnet, f.o.f. representert ved NAV og attføringsbedrifter, ikke har sett på meg som en samfunnsnyttig borger, en som bidrar. Jeg mener derimot at det er mye samfunnsnyttig arbeid som ikke lønner seg i form av hvor mye penger en får utbetalt, og hvis samfunet hadde sett det poenget, hadde flere mennesker følt at de ble verdsatt.

Men la meg gå tilbake til tidlige år. Jeg hatet skolen og gjorde egentlig det som har vært et tydelig personlighetstrekk for meg hele livet; jeg flyktet inn i fantasiens verden. Jeg havnet ofte i trøbbel i timene fordi jeg var langt inne i dagdrømmer, og læreren måtte rope på meg flere ganger før jeg ble klar over at hele klassen ventet på at jeg skulle reagere. Jeg hadde tatt vare på en god del ting fra barndommen og hadde bl.a. karakterboka fra barneskolen (vi hadde ikke karakterer på barneskolen, men boka var lik den vi hadde på ungdomsskolen. Istedet for karakterer skrev læreren en kort vurdering), men jeg har dessverre mistet den boka nå p.g.a. flytting. Den siste flyttingen, fra Meløy til Haugesund, var spesielt dramatisk. Da jeg fikk jobben i Nordland betalte kommunen 40 000 kroner for flyttelasset fra Dalen i Telemark, der vi bodde da., men det hadde jeg ikke råd til 2 år seinere. Vi tok derfor vare på alt dattera mi hadde, men måtte dessverre kaste alt det andre.

vurderingsbok fra barneskolen

Vurderingsboka mi fra Hauge skole. Jeg tok dette bildet som en illustrasjon til et tidligere innlegg før jeg måtte kaste boka.

Men jeg husker i alle fall at det stod noe der om at jeg ikke brydde meg om skolearbeidet, og at jeg kunne bedre hvis jeg tok meg sammen. Hun gjentok ulike versjoner høyt i klassen med jevne mellomrom, og vi kan vel trygt si at det ikke var et samarbeidsklima mellom oss, eller mellom læreren og foreldrene mine. Jeg hadde den samme kontaktlæreren fra 1-7. klasse og det er spesielt én situasjon jeg husker godt. Læreren hadde sagt hvert år at hun skulle sette et kryss i taket den dagen jeg hadde gjort leksene, og hadde bøkene med meg på skolen. Hun tok den store tavlepasseren, klatret opp på en stol og laget et kryss i taket. Jeg mener jeg gikk i 7. klasse da. En skulle tro at Haugesund var stor nok, men da jeg startet på en ny skole i 8. klasse fikk jeg faktisk mannen hennes som kontaktlærer. Han var en bedre lærer, men jeg hadde nok en del negative assosiasjoner til navnet hans i utgangspunktet. Det var vel mer av det samme hjemme også. Jeg ville ikke tenke på skole i det hele tatt, så jeg prøvde så godt det lot seg gjøre å glemme alt som hadde med lekser å gjøre. Jeg sa som regel hjemme at jeg enten hadde gjort leksene eller at jeg ikke hadde noen. Jeg kan ikke tenke meg at foreldrene mine trodde på det, men de lot meg i alle fall fly under radaren. Jeg gjorde dermed ikke noe, hverken på skolen eller hjemme.

Kona mi er fra USA og der borte er det en reell mulighet å dumpe. Hun gikk i klasse med noen barn som hadde opplevd det et par ganger, og de var derfor to år eldre. Jeg lurer noen ganger på om jeg noensinne hadde klart å gjennomføre grunnskolen hvis jeg hadde blitt tvunget til å ta hele skoleår om igjen helt til jeg klarte kravene. Jeg liker faktisk tanken på at skolen stiller så strenge krav, men det krever også at de voksne gjør en bedre jobb enn de gjorde i mitt tilfelle. Jeg husker ikke hva jeg tenkte da jeg startet 8. klasse, men etter å ha fått NG i tre fag og en svak G i et fjerde året før, bestemte jeg meg i alle fall at jeg måtte gjøre noe. Jeg pugget derfor norsk og engelsk grammatikk, samt at jeg begynte å gjøre lekser det året. Det ga resultater og jeg fikk et vitnemål etter 9. klasse det var mulig å bruke til noe.

Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal beskrive det sosiale livet mitt i barndommen. Jeg hadde noen venner da jeg vokste opp i Ramsdalsblokkene. Vi gjorde de vanlige guttetingene. Vi spilte mye fotball, klatret i trær, fanget rumpetroll, fisk og insekter. Det er litt for vagt til at jeg kan gjengi detaljer veldig konkret, men jeg sitter med en følelse av at ting forandret seg fra rundt 5. klasse. Da hadde jeg vel i realiteten bare én venn. Jeg har aldri vært opptatt at det skal være så mange, og var fornøyd med den ene. Det er mulig det er noe jeg ikke husker, men det som i alle fall synes klart er at det ble vanskeligere etter hvert som vi nærmet oss tenårene. Det er i så fall ganske klassisk, for da blir det tydeligere at NLD-barna skiller seg ut.

Jeg jobbet som besatt på videregående skole, men fikk ikke så mye igjen for det som en skulle tro. Det ble middelmådige karakterer samme hvor mye jeg jobbet. Jeg husker godt en i klassen som aldri gjorde lekser, og han kom t.o.m. fyllesyk på matte-tentamen en gang. Da fikk han «bare» 5. Jeg jobbet med matte hver dag, men det ble likevel aldri mer enn akkurat bestått. Jeg opplevde stadig mer stress og jeg antar det var det som gjorde at jeg begynte å stamme da jeg studerte på høyskolen. Det nærmeste jeg kom hjelp der var en lærer som sa det var flott at jeg ikke ga opp. Det var tydelig at jeg hadde noen utfordringer de andre studentene ikke hadde, og at det ikke var begrenset til stamming, men jeg visste fremdeles ikke hvorfor eller hva dette var. Det var først etter 5-6 år tøffe år som lærer at jeg begynte på den lange veien frem mot en diagnose. Jeg ble utsatt for ulike eksperimenter de neste 5 årene. Det var i alle fall sånn jeg oppfattet det. Jeg var i behandling/utredning, og hadde flere perioder med utprøving i attføringsbedrifter, avløst av reelle jobber som ikke fungerte. Dermed ble jeg sendt tilbake til ny utprøving. Jeg er temmelig utprøvd nå.

Holdningen i familien har vært tilsvarende den jeg har møtt i NAV. Noen mener at det er et tegn på svakhet hvis jeg ikke klarer det de klarte, mens andre mener det blir å innta en offerrolle hvis en ber om hjelp. Det ligger kanskje en anklage i det om at jeg hadde vært skyld i mine egne nederlag. Resultatet har blitt at jeg har levd hele livet i limbo. Michael Brian Murphy sier i boka NLD From the inside out at han var for normal til å ha et et «handikap» og for handikappet til å være normal. Det er et paradoks jeg kjenner meg veldig godt igjen i. Det er flere i familien som har spurt om jeg ikke bare kunne ta meg sammen. Det spørsmålet kom stadig oftere i perioder med arbeidsledighet, samtidig som de også mente at jeg måtte be NAV om hjelp.

Familien min reagerer forøvrig på at jeg bruker ord som vanske, lærevanske, spesifikke vansker (som blir tydeligere med alderen), vansker (med å oppfatte nye og sammensatte inntrykk), tilleggsvansker, svikt i noen livsfunksjoner, handikap, fungerer dårlig, problemer (med sosial kommunikasjon) etc. Dette er vanlige begrep i faglitteraturen om NLD, men når jeg bruker de samme ordene blir jeg kritisert. Jeg skal altså late som alt er i skjønneste orden. Hvis jeg bare hadde hatt vilje til å lykkes, hadde jeg sannsynligvis klart det. Jeg skulle ønske det var så enkelt.

Samfunnets evolusjon

a change we can believe in

Blant politikere som i alle fall har gitt inntrykk av at de ville forandre utviklingen/den sosiale evolusjonen finner vi Obama med «a change we can believe in» og Tony Blair med slagordet «new labour, new life for Britain.» Kilde: Jakehonig via wikimedia commons

Forandring er naturlig, dessverre. Jeg liker stabilitet og hater overgangen til noe nytt, men noen ganger er det nødvendig. Vi har vært i den situasjonen denne sommeren, og dette har derfor ikke vært en veldig behagelig sommer, men jeg tror og håper at denne forandringen vil skape en stabil situasjon.

Det er forskjellige mekanismer bak forandring. I naturen ser vi f.eks. at evolusjon har resultert i et stort mangfold. Men naturen har nok en svakhet likevel. Kan evolusjon utvikle f.eks. Gardermoen? Evolusjon foregår gjennom veldig langsomme prosesser der en bruker mesteparten av det gamle, mens små detaljer kan skape noe nytt. Arbeidet på Gardermoen har muligens pågått en stund, men jeg ble nettopp klar over utvidelsen av Gardermoen da jeg mellomlandet i Oslo nylig. Det er forøvrig en komplisert operasjon. Vi kjørte buss fra utgangen til flyet, men sjåføren og de som kontrollerte boardingpassene hadde ikke fått vite at det var et teknisk problem med flyet. Vi ble dermed stående/sittende i en veldig varm buss i 20 minutter (det var over 30 grader ute).

Vi kan ikke bruke naturens måte, som er å forandre enkelte trekk ved en art for å skape noe nytt. Vi må ha full kontroll over prosessen ved å designe flyplassen. Avinor må tenke over hva flyplassen skal kunne gjøre og hvordan den skal gjøre det. En trussel fra f.eks. Syria kan plutselig forandre hvordan en arbeider. Deretter kan en bygge de ulike delene og sette dem sammen til noe som virker.

Jeg kom til å tenke på dette da jeg satt på Gardermoen og leste en science firction-novelle. Da jeg kikket opp fra boka, oppdaget jeg tilfeldigvis noen ansatte fra Veidekke e.l. De var opptatt i det som virket å være en teknisk diskusjon om noe de måtte løse før de kunne fortsette. I novella Soulmates av Mike Resnick og Lezli Robyn går hovedpersonen Gary sakte til grunne etter at han måtte slå av konas ”life support.” Hun døde i realiteten i en bilulykke, men ble holdt kunstig i live av en maskin. Det hører med til historien at Gary hadde drukket, ikke nok til å komme over grensen for promillekjøring, men sannsynligvis nok til at han ikke reagerte like raskt.

Han jobbet som nattevakt på en fabrikk der det ellers bare var roboter som arbeidet. De fleste var bare maskiner som snakket som maskiner, men han ble etter hvert kjent med en som var unik. Roboten han ga navnet Mose var en ”trouble shooter”, d.v.s. at den fikset andre maskiner. Den hadde derfor blitt programmet med den nysgjerrigheten den trengte for å kunne løse nye problemer. Disse to utvikler etter hvert et usannsynlig vennskap. Mose ønsker å forstå menneskene som bestemmer over han. Dette er et utdrag fra en av samtalene:

There is something unique about humans that you need to know if you are to understand us,” I said.

“And what is that, Sir?” he asked dutifully.
”That our flaws, by which I mean our errors in judgment, are frequently the very things that enable us to improve ourselves. We have the capacity to learn, individually and collectively, from those very errors.” …… If a robot in the shop makes a mistake, it will continue making the very same mistake until you or a programmer fixes it. But if a man makes the same mistake, he will analyze what he did wrong and correct it.”

Vi sier kort og godt at vi lærer av feilene vi gjør. Det gjelder kanskje indivuduelt, men hvordan fungerer det kollektivt? Det er et ganske vanlig scenario i science fiction-litteratur at barn blir evaluert og satt til det arbeidet de har talent for, eller samfunnet har behov for. De som ikke har et spesielt talent blir grovarbeidere, gjerne på et frakteskip mellom planeter og romstasjoner, mens de med talent blir utdannet til noe innen litteratur, musikk og selvsagt vitenskap.

Men vi lever nok i en motsatt virkelighet. Jeg husker vagt en reportasje jeg så på nyhetene for mange år siden. Det var en øst-europeisk våpenfabrikk der ledelsen ville vise hvor stor aktivitet de hadde. Jeg husker ikke hvor mange det var snakk om, men det var sikkert et dusin menn som lot som de jobbet på en stridsvogn. Jeg tror det var 3-4 bare for å rense røret. Det er ikke like ekstremt over alt, men vi starter ofte med å finne arbeid til folk. Vi har blitt lært opp til å tenke at abslutt alle skal arbeide. Det spiller ingen rolle om de gjør noe meningsfylt.

Kanskje hadde det vært bedre om vi startet i andre enden? Vi kunne ha identifisert hvilke tjenester vi trengte, og deretter utdannet de som skal gjøre jobben. Hvis det f.eks. er 200 000 mennesker til overs som ikke har jobb da, er det så viktig for landet at de gjør hva som helst? Media er veldig opptatt av hvor mange nye jobber regjeringen skaper. Det gjelder spesielt i USA, men vi har vel litt av det her også. Det er ingen som bryr seg om dette er nødvendige jobber. Mennesker må selvsagt ha en aktivitet, men kanskje er det mer meningsfylt både for det individet det gjelder, og for samfunnet, at personen gjør noe det er behov for. En av de tingene jeg kan tenke meg det er behov for er bare å snakke med gamle mennesker. Jeg hører til stadighet at det er et behov både på aldershjem og i hjemmesykepleien, men hvis en har krav til effektivitet, blir det nok mindre samtale.

Det var mange i kommunismens glansalder som fikk en kost med beskjed om å koste til de fikk en annen beskjed. Det spilte ingen rolle om det var behov for å koste. Poenget var at det ikke så ut som om de var ledige. Jeg fikk litt erfaring med denne holdningen da jeg var i attføring for noen år siden. Jeg ønsket å bruke styrken min, som uten tvil er skriftspråket, men jeg fikk prøve pakking på et bakeri, produksjon for Hey’di og sentralbord. Da dette ikke fungerte foreslo de postbud og bussjåfør. Jeg prøvde det også, men oppdaget at det ikke var mulig p.g.a. helseplager.

Det er ikke utenkelig at jeg må be NAV om hjelp en gang til i fremtiden. Bare for å nevne det, Haugsund har en attføringsbedrift der en bl.a. kan få prøve seg som plate/sveismedarbeider, barnehageansatt og renholdsmedarbeider. Det blir kanskje et nytt innslag i serien John Olav gjør ting han ikke kan.

Charles Darwin skal ha sagt at det er de mest tilpasningsdyktige (og ikke de sterkeste) som overlever. Det gir vel meg en mulighet, men så var det det med å lære av feilene sine da. Jeg prøver, men jeg er vel litt avhengig av andre gjør det også. Det blir spennende å se hva som skjer. Evolusjon skjer gradvis, i etapper. Hvis det skal skje raskere må mange nok med innflytelse tro på forandringen samtidig.

Men kanskje er en ny kurs, på mange områder, viktig nok til at vi bør jobbe for det? Spørsmålet er om troen er til stede. Bare for å nevne det, det er 30 års jubileum for Live Aid neste sommer. Dette arrangementet forandret muligens ikke all verden, men det var likevel et stort engasjement og ønske om forandring som kom til uttrykk.

I ettertid har vi vel sett hvor langsomt evolusjonen kan arbeide.

%d bloggere like this: