Jeg liker Norge tross alt

Jeg har skrevet en del innlegg om det jeg mener ikke fungerer i samfunnet. Løsningen er ikke et nytt samfunn, men å gjøre det vi har bedre. Vi trenger en skikkelig reform, en ny måte å se mennesker på, et nytt menneskesyn. Det er egentlig et ord for det, nevrodiversitet, og det er noen som liker å tro at det er en realitet. Det er dessverre ikke det. Vi må tilpasse oss samfunnet for å ha noen som helst mulighet for å lykkes som voksne, men det hadde vært nyttig med et samfunn som gjorde det litt lettere for de som trenger litt mer hjelp.

Jeg hadde et litt forvirrende møte med samfunnet da jeg kom ut av tenårene. Jeg ble ferdig med videregående skole i 1987, måtte i militæret året etter, og kom ikke inn på noen av de studiene jeg søkte på i 1989. Jeg opplevde ikke at det var så mange alternativer, og tok den eneste muligheten som åpnet seg, mekaniske fag på yrkesskolen. Det var egentlig en varslet katastrofe, for det var ganske opplagt også før den tid at jeg ikke var skikket til den type arbeid. Jeg måtte konkurrere mot de store ungdomskullene, og det ble stadig vanskeligere. Jeg mener å huske at regjeringen opprettet mange nye plasser, både i videregående skole og på universitetene på den tida. Det var fordi det var mange som ikke kom inn p.g.a. de store kullene. Det var altså en tøff konkurranse.

Jeg hadde inntrykk av at det ble trikset med ulike statistikker. Norge er i en spesiell situasjon nå p.g.a. koronaviruset, og det er derfor flere mennesker enn vanlig uten arbeid, men vi har alltid hatt en lavere ledighet enn andre land. Det kan ha noe med hvordan statistikk blir ført på. De som søker jobb må være villige til å ta imot en hvilken som helst jobb, hvor som helst i landet, men gruppa «personer med nedsatt arbeidsevne» kan ikke det uten videre. NAV klassifiserer dem derfor som «arbeidssøkere som p.g.a. fysisk, pykisk eller sosial funksjonshemming har vansker med å få arbeid.»

Dette er mennesker som ikke er ordinære arbeidssøkere, men de er heller ikke uføre. Noen av disse blir sikkert omskolert, noen blir værende i en attføringsbedrift, og noen blir uføretrygdet. OECD kritiserte Norge for dette for noen år siden. De som ikke arbeider er i andre land en del av statistikken for arbeidsledighet, mens de kommer under forskjellige statistikker i Norge. Jeg er ikke sikker på hvor ekte det er når politikere i disse dager snakker om dugnad og samhold. Det er flott at vi har et samfunn som tar vare på alle. De som ikke kommer seg inn på arbeidsmarkedet i andre land bor rett og slett på gata, og hvis de ikke har helseforsikring er det ingen garantier for at de får hjelp av helsevesenet heller. Vi slipper det, men det er ikke rettferdig å kalkulere med at noen skal være utenfor, og samtidig kritisere dem for det.

Det er mange som har en arbeidevne, men ikke lønnsevne. Det er enten eller her. En klarer seg enten i videregående, og det skal en helst gjøre i det første forsøket, eller så blir en værende i en prekær situasjon hele livet. Det er en vei tilbake for de som ikke overlever videregående, men den er ikke lett. Den krever ofte at det er noen som er villige til å gi deg en sjanse, og at du er villig til å gjøre jobber andre ikke vil ha.

Jeg skriver mye om mennesker med sosiale vansker, psykiske og/eller kommunikasjonsvansker på denne bloggen. Det er mange som har drømmer, men som ikke aner hvordan de skal forfølge dem, eller hvordan de kan komme i arbeid. Sannheten er at selv om en kommer inn under NAV eller en attføringsbedrift, er det forventet at en gjør jobben selv. Det er du som må ta avgjørelser og sørge for fremdrift, og hvis du av ulike grunner har utfordringer på det området, blir du lett sittende fast.

Jeg liker ikke å kritisere et system som sannsynligvis er bedre enn de har i noen andre land, men litt mer fleksibilitet hadde vært bra. Jeg kunne tenkt meg at en ungdom med en lidenskap for f.eks. dans eller tegning kunne fokusert på det, uten at en måtte gjøre det bra i alle andre fag. Det har vært en økende trend de siste årene med elever som ikke får karakterer i 10. klasse. De som mangler karakterer i mer enn halvparten av fagene havner i kategorien «uten grunnskolepoeng.» Det er likevel mulig å komme inn på videregående skole, men en mangler jo det grunnlaget de andre har, og jeg vil anta at mange vil slite i fellesfag som matematikk, kroppsøving og norsk. Det vil med andre ord før eller siden si stopp, og det virker urettferdig å gi ungdommen tro på at de kommer til å få en plass i arbeidslivet, mens det kanskje aldri var realistisk. Dette er et system der noen må tape. Det er ikke til å unngå at et samfunn med flere mennesker enn jobber har vinnere og tapere.

Jeg tror det er en god del som har forutsetninger for å gjøre det bra i det som er spesialinteressen deres, men som ikke har forutsetniger for å gjøre det bra i skolen. Sigrunn Gjerløw Aasland, fagsjef i tankesmien Agenda, foreslo i en kronikk i VG for nøyaktig ett år siden å gjøre videregående skole obligatorisk. Den er nok i realiteten det allerede, men vi har et system der alle skal gjennom en opplæring uten særlig fleksibilitet. Jeg kjenner ikke detaljene, men det jeg har lest om Colegsigâr i Wales, Cambridge Regional College i England, og City of Glasgow College i Skottland virker å være bedre tilbud enn vi har i Norge.

Jeg anbefaler interesserte å kikke på nettsidene deres, og etter et overflatisk blikk virker Coleg Sir Gâr i Wales å være spesielt attraktivt:

Colegsirgâr
Cambridge Regional College
City of Glasgow College 

Når det gjelder denne dagen, 17. mai, har jeg ganske blandede følelser. Det var en dag med store forventninger gjennom hele oppveksten, men de ble aldri innfridd. Det er mange mennesker som er utenfor, i varierende grad, og dette er ikke en lett dag for dem. Det er ikke lett å høre på festtaler når en vet at ordene ikke gjelder alle. Dette gjelder ikke bare denne ene dagen. Utenfor er stort sett «deafult setting» for mange av oss.  Jeg er likevel patriotisk. Jeg er glad jeg bor i Norge, og jeg er klar over at jeg har det bedre her enn jeg ville hatt det i et hvilket som helst annet land.

Det er tross alt muligheter. Jeg hadde en drøm om å skrive en gang. Jeg så for meg at skriftspråket skulle bli levebrødet mitt på en aller annen måte, og skjønnlitteratur stod øverst på ønskelista. Jeg hadde verken ferdigheter eller selvtillit nok til å gjøre noe med det, og jeg ble aldri oppmuntret til det heller. Drømmen forsvant da jeg prøvde å følge en konvensjonell vei, men etter en del vanskelige år har jeg gitt den gamle drømmen en ny sjanse. Jeg har skapt en fantastisk historie og noen karakterer jeg har blitt glad i. Jeg har allerede blitt mer enn mange så for seg, og jeg ser frem til å jobbe med en utgivelse. Det var jeg som gjorde jobben. Det føles ikke alltid som at det var samfunnet som hjalp meg, for det har vært en del motgang på veien, men det var samtidig dette samfunnet som gjorde det mulig. Hvis jeg hadde bodd i et annet land, uten de sikkerhetsnettene vi har i Norge, ville det kanskje ikke vært mulig. Jeg har en mulighet nå, så jeg er ganske fornøyd med å bo i et sosialistisk land tross en sterk aversjon for denne ideologien. 

Våren nærmer seg for NLD

Det er noe fascinerende med frø. Enten vi graver dem ned eller det er naturen som sprer dem ut over jorda, er det på en måte en begravelse. Frøene forsvinner, de blir skilt fra den verden vi oppfatter som liv. Det skjer noe vi ikke kan se, men det vi oppfatter som fravær av liv, er fornyelse og utvikling av liv. Denne våren har vært spesiell på mange måter. Jeg tenker på Covid-19, men også på været. Vi fikk fantastisk høye temperaturer så tidlig at det knapt nok var en løvetann å se. Det føltes som at våren kom ekstra tidlig, og med den våknet naturen opp etter måneder med forbereelse til vekst.

Jeg deler av og til siste nytt innen NLD-forskning. Det skjer dessverre ikke så regelmessig som jeg skulle ønske, men forskning er ikke hurtigvare. Det tar tid, spesielt når det er få som utfører denne forskningen. Det har nok sammenheng med finansieringsvansker. De som støtter forskning vil gjerne ha raske og dramatiske resultater. De vil se avisoverskrifter, bøker og artikler i de mest prestisjefylte tidsskriftene. Jeg kjenner ikke til hvordan situasjonen er i forskningsmiljøet, men jeg tor ikke det er fullstendig skivebom å antyde at nonverbale lærevansker (NLD eller NVLD) blir sett på som mindre attraktivt enn den nære slektningen autismespektertilstander (ASD). Det er en umulig situasjon, en får ikke midler så lenge en er utenfor diagnonsemanualene DSM og ICD, og en kommer ikke inn uten midler/forskning.

Jeg har skrevet flere ganger om forskningen ved Columbia University. De er kanskje de mest sentrale i NLD-forskningen for tiden, delvis gjennom egne studier og delvis gjennom at de koordinerer internasjonal forskning. De arbeider mot et mål om å få NLD inkludert i diagnosemanualen DSM. Den siste studien jeg kjenner til er Estimated Prevalence of Nonverbal Learning Disability Among North American Children and Adolescents. Ler mer på American Medical Associations hjemmeside. Det interessante med denne studien er at den konkluderte med at 3-4 prosent av barn og ungdom i Nord-Amerika har NLD, noe som stemmer ganske bra med tidligere forskning. De brukte materiale fra tre tidligere studier, og det inkluderte 2596 personer.

Poenget med en diagnose er ikke å få flest mulig utenfor arbeidslivet. Det kan noen ganger virke som at det er det offentliges løsning (kanskje de har kalkulert med at det koster mindre enn tiltak?), men det er fordi vi har et såkalt mulighetsvindu. Vi har en periode der det er mulig å gjøre noe, men det er mange som opplever at vinduet lukkes gradvis uten at de får den rette hjelpa. Poenget med en diagnose bør være å identifisere de som trenger hjelp, og hvilken hjelp de trenger. Det er én ting vi bør ha klart for oss, nevrologiske utviklingsforstyrrelser er ikke kult. Det har blitt sett på som kult de siste årene med Asberger syndrom, men de skikkelsene vi ser i dramaserier på TV er ikke mer enn groteske karikaturer. Virkeligheten for de fleste er at de ikke er populære, og at de ikke er den neste Wolfgang Amadeus Mozart, Isaac Newton eller Albert Einstein. Eller for å si det på en annen måte, verden føler ikke at den trenger oss.

Jeg mener derfor det er nødvendig med tidlige tiltak som varer helt til individet er midt i 20-årene, fordi disse trenger mer tid. Det vil for noen også være nødvendig med en alternativ utdannelse, og jeg kunne derfor tenkt meg flere muligheter enn det er i dag. Det er ikke så mye som har forandret seg siden jeg var tenåring på 80-tallet. Samme hva en drømmer om å bli, må en være i stand til å klare det akademiske. Det er noen som har utrolige ferdigheter innen praktiske fag som baking, design, tegning og dans, men som ikke vil være i stand til å gjennomføre videregående skole. Det er også noen som ikke har ferdigheter, men som vil kunne lære under andre rammer enn skole.

Jeg kjenner ikke til regelverket, så jeg kan ikke komme med påstander, men det er krevende å ta fagbrev etter at en har passert ungdomsretten, de tre årene en er garantert videregående opplæring. Det er i utgangspunktet ingen aldergrense for en lærlingekontrakt, men en må konkurrere mot den store mengden som har rett på en plass, og en må dessuten gjennom yrkesskole først. Jeg kjenner til flere eksempler der et barn ikke fikk hjelp i oppveksten, og deretter ble det som tenåring presset inn på et studievalg som var feil på alle måter.

Jeg har skrevet om utdanningstilbud i noen engelskspråklige land i tidligere innlegg. Jeg tenker da på Job Corps i USA, Coleg Sir Gâr og lærlingeordningen i Wales, Cambridge Regional College i England, City of Glasgow College og Newlands Junior College i Skottland. Dette er institusjoner som sannsynligvis vil være bedre for mange enn de får tilbud om i Norge. Det er ikke lagt opp til at andre enn de skoleflinke skal klare det her. Unge blir fortalt at samfunnet vil verdsette de som jobber, og deretter ødelegger de helsa i en jobb der de står alene mot krefter de ikke kan håndtere alene. De må i tillegg finne seg i at mange ser ned på de som ikke jobber. Jeg skulle ønske samfunnet verdsatte mennesket før det kom så langt.

Når det gjelder NLD tror jeg vi kommer nærmere en offisiell diagnose, og jeg tror den ganske høye forekomsten vil gå ned. Det er fordi det nytter å investere i mennesker, og samfunnet vil få mye igjen for å utvikle mennesker. Jeg har alltid vært håpefull, men det har nok sneket seg en del kynisme inn etter hvert som jeg har sett hvor lite samhold det er. Vi er litt som planter. Det tar tid å utvikle oss. Det skjer ikke automatisk, og vi trenger alle ulike ting. Løvetannen trenger knapt noe hjelp, og det er noen av dem blant oss, mens andre er som de frøene jeg planter på verandaen. De trenger akkurat det rette miljøet, og de kan være litt krevende, men det er verdt innsatsen, for de blir sterke planter. Poenget mitt er at det ikke har noe for seg med misunnelse. De som ikke trenger hjelp bør være takknemlige for det, men de bør også være villige til å bruke noe på de andre. Det handler om hvor sterke vi er sammen. Det handler om dugnadsånd, også etter at Covid-19 er et fjernt minne.

Noen av naboene mine har hatt et flagg hengende fra verandaen i flere uker. Jeg antar det er deres måte å vise støtte på, til f.eks. helsevesenet. Jeg lurer på hvor mange flagg vi får, hvor stort mangfold det virkelig er, og hvor stor dugnad det blir for å gjøre plass til oss. Jeg er, som jeg skrev tidligere, litt mer kynisk enn jeg var. Jeg håper, men tar det ikke for gitt.

Vi trenger de middelmådige

Denne skomakeren i Haugesund er en representant for et yrke som har forsvunnet.
Denne skomakeren i Haugesund er en representant for et yrke som har forsvunnet.

Jeg var tenåring på 1980-tallet og husker ikke all populærkultur fra den tida med glede. Det var et forferdelig tiår for popmusikk og det stod ikke stort bedre til i Hollywood heller. Det var noen hederlige unntak som mer enn noen andre definerte dette tiåret for min del. Jeg husker filmer som The Outsiders, The Breakfast Club, Foxes, og Fame med glede.

Det var også en lang rekke kjedelige filmer som fortjener å bli glømt. Jeg tenker på high school-filmer der nerdene ble framstilt som sosiale utskudd og stort sett med negative trekk. Det var absolutt ikke noe positivt å være nerdete på den tida. Det er derimot populært å kalle seg nerd i dag, uten at det nødvendigvis krever et godt hode. Budskapet i disse filmene var gjerne at det var bedre å være populær enn smart, og en kunne ikke være begge deler. Vi har hatt en mer ekstrem versjon i virkeligheten de siste årene, som sosiale medier sannsynligvis har vært en pådriver for.

Vi skal være eksepsjonelle, og kan derfor ikke godta noe mindre enn et eksepsjonelt liv. Det er noe nevrodiversitet-aktig over dette. Begrepet brukes ofte synonymt med å være unik, men det er i realiteten ikke annet enn det Sheldon Horowitz ved National Center for Learning Disabilties i USA kaller «pockets of strength». Vi har noen styrker og noen svakheter, og det er altså snakk om å vektlegge de sterke sidene våre.

Problemet med å fokusere på autisme som geni-genet er at de færreste er det. Vi blir fortalt igjen og igjen at vi kan følge lidenskapen vår, og det blir gjerne vist til historiske personer som Nikola Tesla, Isaac Newton, Albert Einstein, Wolfgang Amadeus Mozart eller Charles Darwin. Jeg har sågar sett noen artikler der noen med stor suksess i næringslivet mente at de klarte seg fordi de droppet ut av skolen, eller fordi de hadde en lidenskap. De var likevel avhengige av at noen ga dem sjansen til å lære, og til å vise at de hadde kvaliteter.

Hva med å være gjennomsnittlig? Det var ei tid da det var greit. En kunne bli f.eks. sveiser, platearbeider, skomaker eller smed, selv om en ikke gjorde det bra på skolen. Jeg mener ikke at vi ikke skal strekke oss etter noe bedre. Det er viktig å hele tiden jobbe for utvikling, men hvor mange har egentlig den jobben de innerst inne ønsker seg? Hvor mye av misnøyen har direkte med jobben å gjøre, og hvor mye har med lidenskapen å gjøre? Det er ikke lett å bli fornøyd hvis en hele tiden tror at en fortjener noe bedre. Det er mange som klarer seg med å følge lidenskapen på fritida, mens jobben betaler regningene.

Det er i utgangspunktet positivt med drømmer og lidenskaper, men en kan lure på om vi har så mye igjen for å jage etter å bli bedre enn alle andre, for det er ikke nok i dette systemet å bli bra nok. Jeg tror det er det som ligger i det store fokuset på forskjeller. Det er offisielt stor åpenhet for de som er annerledes, men hvor akseptert er det egentlig å være gjennomsnittlig? Vi er alle gjennomsnittlige, men ingen skal likevel være noe annet enn eksepsjonell.

Det er en god del som hevder at du kan heve deg over gjennomsnittet hvis du velger det. Du kan velge om du vil være unik eller ordinær, men det er faktisk ikke så enkelt. Det spiller ingen rolle hvilke evner du har hvis de som sitter på den andre sida av bordet under jobbintervjuet, eller de som kan hjelpe deg gjennom skolen, viser seg å være usympatiske. Det kan godt være at de tenker: Han var temmelig spesiell. Det er ikke positivt.

Tenk deg at du har en høyst gjennomsnittlig IQ (100), at du har vansker med gjensidig sosialt samspill, er avhengig av rutiner, har vansker med arbeidsminne, eller har vansker med å organisere og planlegge. Dette er ting som kan gjøre arbeidslivet utfordrende. Det blir sagt at spesialinteresser kan gjøre noen av oss bedre kvalifiserte på noen områder enn andre. Det blir også fokuset på at vi er nøyaktige, samvittighetsfulle, utholdende, pålitelige, lojale osv. Det har likevel vist seg at det ikke betyr all verden.

Hva skjer med de som ikke er unike nok i form av en høy score på en WISC eller WAIS (IQ-tester som blir brukt i utredning ved f.eks. BUP og HABU)? Hvis det ikke er rom for gjennomsnittlige mennesker, er det heller ikke lett å se for seg at disse menneskene skal ha ei framtid som uavhengige arbeidstakere. Jeg mener det burde legges opp til alternative utdanningsveier og yrker. Det har vært flere rapporter de siste årene fra ulike konsulentbyråer og universiteter som konkluderer med at opp til 50 prosent av jobbene kan forsvinne innen 20-30 år. Det er datamaskiner og industrielle roboter som skal overta for menneskene. Det er i tillegg noen yrker som sliter med rekrutteringen fordi det blir importert billig arbeidskraft.

Nordmenn er høyst gjennomsnittlige, som resten av verden er. Vi er likevel flinke til å svikte mange med et betydelig potensiale. Det ligger nemlig mye kvalitet i gjennomsnittlige mennesker. De fleste av oss er nemlig høyst ordinære.

Lag en karriereplan

Jeg skrev noen innlegg ganske tidlig på denne bloggen om NLD og yrkeslivet. Jeg reflekterte over de erfaringene jeg hadde gjort som skolelev, student og arbeidstaker. Det er viktig med individuelt tilrettelagt veiledning for alle, men det slår meg at dette er spesielt viktig for de som har de utfordringene jeg beskriver på denne bloggen.

Samfunnet tenker kanskje på de yrkene det trenger, men det gir kanskje mer mening for de fleste av oss å starte i den andre enden. Vi ser da på de styrkene vi har, og velger yrker der vi kan utnytte disse. Det er stor variasjon innen alle de diagnosene jeg skriver om. Det er neppe noen som har alle kriteriene, men ved å kartlegge seg selv, kan en sikte seg inn på det rette yrkesvalget. En kan begynne med å utelukke jobber. De som f.eks. har en begrenset korttidshukommelse/arbeidsminne vil nok ikke gjøre det bra som butikkmedarbeider, sekretær, kelner, telefonsalg o.l.

Visuelle tenkere vil ha forutsetninger for å gjøre det bra innen fotografering, reklame, grafisk design, computer animasjon, tekniske yrker som snekker, bilmekanier og sveiser, testing og troubleshooting innen IT etc. De som er gode i matematikk eller til å huske fakta kan gjøre det bra som programmerer, revisor, bibliotekar, ingeniør, og hvis en ikke er så flink til å kommunisere vil det sannsynligvis være oppgaver en kan utføre i et bibliotek, samlebåndproduksjon på en fabrikk, lager (kjøre gaffeltruck), hagearbeid, fastfood.

Hvis en tenker gjennom mulige yrker er det mange, men en oppdager problemer også. Det er lite som tyder på at samfunnet er opptatt av å bruke de ferdighetene som finnes i befolkningen. Det er mange som har ferdigheter de ikke får bruke, bl.a. fordi de ikke har de sosiale ferdighetene arbeidsgiveren forventer. En må beherske alt, for det er ingen som vil dele opp stillinger. Det er litt vemodig å tenke på dette akkurat i dag, arbeidernes kampdag. Det er et stort fokus på at alle skal jobbe, selv om det er et vanskelig regnestykke. Statistikk fra SSB viser at det er omtrent like mange arbeidsledige som det er ledige jobber (henholdvis 62 000 og 65 000), og at 38 prosent av de registrerte arbeidsedige har grunnskole som den høyeste fullførte utdannelsen. Hvis vi skal tro politikerne er målet å få langt flere pensjonister, kvinner, innvandrere og trygdede til å arbeide mer enn de gjør i dag, samtidig som stadig flere ekspertrapporter konkluderer med at roboter kommer til å gjøre mange jobber overflødige. Det er postivt at vi skal få jobbe, hvis det er det som kommer til å skje, men jeg lurer på hvor disse jobbene skal komme fra.

Det er mange som har en arbeidsevne, men ikke forsørgerevne. De kan ikke jobbe med noe som gir dem nok inntekt til å forsørge seg selv, men de har likevel ferdigheter samfunnet har nytte av. Det virker på meg som at det politikerne snakker om er urealistisk. Det er stadig flere jobber som forsvinner, men det betyr ikke at behovene forsvinner. Jeg kunne tenkt meg flere muligheter for de som ikke har forutsetninger for å lykkes i skolen.

Det er en privat videregående skole i Fredrikstad som utdanner gullsmeder, skomakere og båtbyggere. Jeg kjenner til flere skoler som har heste- og hovslagerfag. Jeg liker at det er mulig å utdanne seg innen et tradisjonelt og praktisk yrke, men veien fram er lang for mange. Tenk deg at du har så store vansker med rom/retning, fin/grovmotorikk, koordinasjon og balanse at det er utenkelig med gode karakterer i fag som matematikk, kroppsøving, mat & helse eller kunst og håndverk. Det er vanskelig nok å lykkes i teoretiske fag, men de nevnte praktiske fagene har ikke noen annen funksjon enn å skille elevene ytterligere.

Jeg er ikke overbevist om at en dårlig karakter i de fagene gjør deg uskikket som f.eks. en dansepedagog eller rideinsruktør, men den veien kan godt være stengt hvis du går ut av grunnskolen med et svakt resultat i praktiske fag. Jeg tror derfor ikke skolen er lagt opp til å høste inn de ferdighetene som finnes blant mange av oss. Det handler delvis om å velge rett, fordi vi neppe får en ny mulighet, men det er ofte andre som har tatt valget for oss. Mange blir regelrett presset ut på sidelinja, og hva skal de gjøre da? Samfunnet liker ikke å ta ansvar, og snakker derfor om disse i passiv form. De havner utenfor, som om samfunnet ikke hadde en rolle i den utviklingen. Det er ikke mange som frivillig plasserer seg selv der. Samfunnet er den aktive.

Bildet øverst er forøvrig en passende illustrasjon på utviklingen. Ufaglærte jobber i Iglo AS ble erstattet av ingeniørjobber i Aibel.

Finn barnet i deg

Hva ville du bli da du var 10 år?

Jeg spør fordi jeg leste et innlegg på Psychology Today om å gjenoppdage barnet i seg. Det slo Bruce Grierson, mens han gjorde research til ei bok om grunnen til at mange skiftet karriere midt i livet, at mye dreide seg om «the rule of age 10». Det er litt romslighet med hensyn til alder, men regelen sier at det var meningen at du skulle bli det du ville bli da du var rundt 10-12 år gammel.

Det skjer mye i hjernen fra den alderen, og psykologen Alison Gopnik sier det ganske treffende:

It’s not that children are little scientists – it’s that scientists are big children. Scientists actually are the few people who as adults get to have this protected time when they can just explore, play, figure out what the world is like.

Jeg husker da astrofysikeren Knut Jørgen Røed Ødegaard ble kjent i media som en formidler av populærvitenskap. Jeg fikk assosiasjoner til Carl Sagans TV-serie Cosmos på 1980-tallet eller Neil deGrasse Tyson som laget en ny versjon av den samme serien for 4-5 år siden. Jeg var 12 år da den opprinnelige Cosmos gikk på TV, og jeg har alltid vært fascinert over den entusiasmen disse vitenskapsmennene hadde. De var sannsynligvis like begeistret for faget sitt som de var som 10-åring. Jeg nådde de ulike milepælene seinere enn andre. Jeg hadde store problemer med å lære å lese og skrive, og hadde nok en barnsligere smak lenger enn andre, så jeg tror denne regelen var mer 13-14 år for min del.

Vi startet med skolekjøkken på ungdomsskolen og det var nok da jeg ble interessert i baking. Jeg ville bli baker, og liker fremdeles å bake. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke ble det. Jeg var ganske forvirret da det jeg skulle fylle ut søknadsskjemaet for videregående skole, og visste ikke hva jeg skulle søke på. Jeg gikk på idrettsfag, og hadde en urealistisk plan om å ta utdannelse som kroppsøvingslærer i Elverum. Det ble istedet to år med mekaniske fag på en yrkesskole i Haugesund, selv om jeg egentlig visste at det var en dårlig idé. Jeg har aldri vært særlig praktisk av meg, men da andre veier var lukket, gikk jeg den veien omgivelsene mine ville jeg skulle gå rett etter grunnskole.

Jeg tenker nå at jeg skulle ha valgt å bli baker, og det er dette jeg mener når jeg i tidligere innlegg har skrevet om at barn med en diagnose bør får hjelp med å finne lidenskapen sin. Det handler mer om å finne og utvikle lidenskapen enn å følge den. Det er meningsløst å fortelle andre at de skal følge lidenskapen eller drømmen sin hvis de ikke er sikre på hva den er. Jeg hadde tidlig en fascinasjon for bøker. Jeg hadde faktisk det da jeg sleit med å lese og skrive også, og det er kanskje den lidenskapen som gjorde at jeg en dag bare bestemte meg for å gjøre det ingen andre hadde klart. Jeg gjorde ingen lekser de første sju årene i grunnskolen. Jeg hatet skolen, og selv om det selvfølgelig ikke gjorde livet mitt noe enklere, valgte jeg vekk skolen. Jeg begynte å gjøre lekser i 8. klasse, som da var andre året på ungdomsskolen, og gjorde i tillegg langt mer. Jeg hadde tross alt en del å ta igjen. Det gjorde at jeg var klar da jeg flyttet på hybel to år seinere for å gå på videregående i Sauda.

Jeg ble ikke baker, og det er lenge siden det var for seint å rette på det. Jeg har hatt muskelsmerter siden begynnelsen på 1990-tallet, som sannsynligvis hadde gjort det vanskelig, men jeg liker å skrive. Jeg prøvde meg som journalist for 12-13 år siden, og selv om jeg leverte gode nok tekster, ble det en del klager fra de jeg intervjuet. Det var noe med stilen min som visstnok gjorde dem usikre. Det beste hadde vært å skrive bøker, og det er det jeg prøver med nå. Det er mange gode manuskripter som aldri blir utgitt, så jeg kan ikke si når/om mine bøker blir å finne i en bokhandler, men jeg har tro på at det skal skje de neste par årene. Skriving gir meg den følelsen Gopnik beskriver, og det er et godt sted å være.

Jeg har det når jeg baker også, selv om bildene viser at resultatet ikke alltid er egnet for publisering. Jeg bryr meg bare om smaken, og etter en del prøving og feiling, har jeg ganske god peiling på hva som fungerer uten melk og gluten. Nå har jeg bare sporadisk erfaring som baker, og mangefullt utstyr, men jeg satser på at forfatteren i meg er litt bedre forberedt på offentligheten enn bakeren.

De skapte taperne

Denne skomakeren i Haugesund er en representant for et yrke som har forsvunnet.
Denne skomakeren i Haugesund er en representant for et yrke som nesten har forsvunnet.

Det er for tiden to utvalg i arbeid som er relevante for det jeg skriver om på denne bloggen. Det er positivt at Autisme- og touretteutvalget skal drøfte tjenestetilbudet, men de har begrenset seg til de to nevnte diagnosene. Sysselsettingsutvalget jobber med å øke antall mennesker som jobber, selv om ingen foreløpig har sagt noe om hvor jobbene skal komme fra. Jeg håper begge tar med seg alle sider, men har en frykt for at de to utvalgene ikke ser den økonomiske gevinsten i å hjelpe de som trenger det.

Det er en del som ikke har forutsetninger for å lykkes i skolen. Det er ikke alltid fordi de mangler motivasjon, og det er ikke alltid fordi de mangler evner. De er nok begge en del av bildet, men mangel på tilrettelegging og tiltak som kan muliggjøre læring er også et viktig moment. Det er bortimot umulig å skaffe seg en brukbar inntekt uten skole, men jeg kunne tenkt meg en ny mulighet for de som ikke lykkes. Jeg ser med jevne mellomrom overskrifter som «jeg er glad for at jeg droppet ut av skolen.» Det har sågar vært en del kjendiser som sprer den type holdninger, f.eks. Richard Branson, som mener at han klarte seg bedre uten utdannelse fordi han er dyslektiker. Jeg jobbet i årene som lærer ved ungdomsskoler og videregende skoler i Rogaland, Telemark og Nordland. Det var ikke alltid lett å motivere elevene, spesielt ikke de som hadde sett faren klare seg bra uten skolegang. Jeg husker spesielt én som skulle jobbe i Nordsjøen uten noe annet enn grunnskole, for det hadde faren hans gjort. Det var også en del gutter som skulle overta farens bondegård, og skole var derfor fullstendig overflødig. Det var nok ei tid da det var mulig, men hvor mange suksesshistorier uten skolegang tror du virkelig det finnes i dag?

Jeg mener det er et problem at det egentlig ikke er noe som har forandret seg i grunnskolen siden jeg var elev på 70- og 80-tallet. Vi vet mer om vansker som Asberger og NLD i dag enn for 30-40 år siden, men det er likevel mange som ikke får de anbefalte tiltakene.

Dette er et sitat fra St.m 21 (2016-2017):

Det har vært en reduksjon i antall elever på 4. trinn som skårer på de laveste trinnene i matematikk. Samtidig er det mellom 15 og 20 prosent av elevene som går ut av grunnskolen med så svake kompetanser og ferdigheter at de vil ha problemer med å klare seg i videre utdanning og arbeidsliv. Det tilsvarer omlag 10 000 elever per årskull. Les mer på regjeringen.no

Det står et annet sted i samme melding til Stortinget at «mye tyder på at om lag 20 prosent av barna i skolen trenger ekstra hjelp eller tilrettelegging for å lykkes med det skolefaglige, sosial kompetanse eller begge deler.» Det burde få mange til å reagere når skolen faktisk ikke er inkluderende, når det kanskje er noe med skolen som gjør at elever blir plassert utenfor. Dette er ikke noe nytt , og det er rimelig å anta at myndighetene stort sett var fornøyd med situasjonen inntil frykten for mangel på arbeidskraft ble for sterk. Det er kanskje det som har startet nå.

En som er bedre i praktisk arbeid eller som lærer mer av muntlig/praktisk undervisning ser kanskje for seg at VG1 Bygg og anleggsteknikk, og VG2 Bygteknikk kan være en lur vei å gå. En kan deretter bli lærling innen f.eks. betong, murer eller stilasbyggerfaget. Det betyr bl.a. norsk, engelsk, matematikk, naturfag og samfunnsfag de første to årene, i tillegg til programfagene.

Det er noen som verken har lett for å motivere seg for dette eller som har forutsetningene for å klare det. Jeg har sansen for Job Corps i USA. Det er en mulighet for de som ikke gjorde det bra på videregående. Det er sikkert ikke så moro som det ser ut som i reklamefilmene de lager, men det er likevel en mulighet for ungdommer i alderen 16-24 år som vil prøve igjen. Det blir snakket mye om at det er for få som jobber i Norge, selv om det faktisk ikke er nok jobber til alle, men er dette virkelig rettferdig? Myndighetene har vært klar over problemet, men de har i realiteten definert noen som tapere i dette systemet. Det er det som kreves for å dyrke fram vinnere.

Når det gjelder arbeid bør myndighetene satse mer på skole, men selv med utdannelse, må det faktisk være jobber de kan søke på. Myndighetene kan også gjøre mer for å oppmuntre oppstartere. Det er likevel ikke mulig å skaffe jobb til alle. Noe arbeidsledighet er nødvendig, men det vi ikke ønsker er unge arbeidsledige. Det kan vi gjøre noe med.

Jeg kommer ofte tilbake til den norske teoriskolen. Finnes det ikke alternativer? Vi liker å tenke at alle skal med i den norske skolen. Vi lurer oss selv til å tro at det er det som skjer, men det er faktisk mange som faller av lasset temmelig raskt. Det skjedde lenge før de droppet ut av videregående.

Kulden utenfor

Jeg kom over en interessant artikkel fra BBC i går. Den forteller om de priviligerte forholdene norske ungdommer har levd under, men den forteller også om at vi kanskje må slå følge med andre land. Situasjonen i det meste av verden er faktisk ganske dyster, og millennials ser ut til å bli den første generasjonen som gjør det dårligere enn foreldrene sine. Les Unlike most millennials, Norway’s are rich.

Artikkelen fra den britiske statskanalen tar også opp det jeg har nevnt i flere tidligere innlegg, det er ekstra vanskelig å få innpass i samfunnet for de vanskeligstilte og de som har sosiale utfordringer. Kristian Heggebø, senior forsker ved Senter for velferds- og arbeidslivsforskning (Oslo Metropolitan University, OsloMet), hevder det er vanskelig for minoriteter på arbeidsmarkedet. Han sier videre at «many Norwegian employers are still skeptical towards hiring someone with a non-Norwegian background. Even second generation immigrants, born and raised in a Nordic country, can end up struggling to gain access to the labour market.»

tre i januar. Januar er litt symbolsk for situasjonen mange opplever. Det er kaldt og lite gjestmildt, samtidig som ordet betyr dør eller åpning. Det er mulig å slippe andre inn.
Januar er litt symbolsk for situasjonen mange opplever. Det er kaldt og ugjestmildt, samtidig som ordet betyr dør eller åpning. Det er mulig å slippe andre inn i varmen.

Dette overrasker ikke meg, for jeg har gjort mye research på dette feltet i forbindelse med tidligere innlegg. Jeg fant tilsvarende ting da jeg søkte etter informasjon om funksjonshemmede arbeidssøkere. Dette er ikke en behagelig situasjon å være i, for mennesker som er utenfor arbeidslivet, samme hvor ufrivillig det er, blir ikke bare sett på med en viss mistenksomhet. De blir rett og slett avskydd. Det er mange som ikke har noe som helst imot å vise forakt for de som ikke jobber. Det er på en måte lettere å vise medlidenhet med de som lever langt vekke enn de som ufrivillig havner utenfor i vårt eget samfunn.

Det er mange som er optimistiske på Norges vegne. De har rett i at vi har mennesker som kan gjøre jobbene, også etter at olja er vekke, men om menneskene kan omstille seg etter lang tids ringeakt er en annen sak. Jeg tror faktisk ikke det er en uvesentlig gest å vise mennesker at de er en del av fellesskapet. Det er noe både norske myndigheter, arbeidsgivere og nordmenn generelt sliter med. Det er ikke nok med symbolpolitikk. Vi kan gå i fakkeltog mot rasisme, lytte til en tale av kongen eller statsministeren, men det forandrer ikke på noe. Egalitarisme er viktig for Norge, men om det er full enighet om den er en annen sak. Vi skal, ifølge denne filosofien, ha samme sosiale status, behandles likt og ha like stor rett til ressursene. Det er vel ikke så enkelt i virkeligheten. Det er kort sagt et kaldt klima her, så artikkelen fra BBC overrasket meg ikke.

Den store, norske løgnen

tegning av hoder på white boardmed kryss over de som får avslag.
Det er mange grunner til at kandidater til en jobb får avslag, og mange av dem har ikke med faglige kvalifikasjoner å gjøre. Foto: pakorn via freedigitalphotos.net

Noen opplever det kanskje som urettferdig eller totalt skivebom når jeg av og til omtaler nordmenn eller den norske væremåten som en diagnose, nærmere bestemt den norske personlighetsforstyrrelsen. Det er et sentralt trekk ved denne tilstanden at en sjelden er villig til å akseptere noe ansvar. Det dukker likevel til stadighet opp eksempler som tyder på at vi leter etter feil alle andre steder enn hos oss selv. Jeg leste en artikkel på tv2.no i går som kanskje var et nytt eksempel. Det var en sak som viste to av regjeringens statsråder i samtale med to representanter for norsk-somaliere. Les mer.

Det handlet om at sysselsettingen var langt lavere blant minoriteter, og kanskje lavest blant somaliske kvinner. Artikkelen ga inntrykk av at hovedproblemene var manglende språkkunnskaper og menn som ikke støttet kvinnene. De har sannsynligvis rett i at dette er bidragsytere, for vi snakker tross alt om mennesker fra en helt annen kultur enn den feministiske vi er vant med. Jeg skal på ingen måte hevde å være kunnskapsrik på afrikansk kultur, men samme hva de er vant med fra det samfunnet de vokste opp i, har norske myndigheter et betydelig ansvar for overgangen. Begge sider har et ansvar, men det blir for enkelt å si at det utelukkende er opp til familiene.

Det finnes ikke rasisme i noen form i Norge. Det er en holdning jeg ofte møter når jeg prøver å diskutere emnet. Det er ikke ofte det blir uttalt offentlig at det er et problem, men de største hovedorganisasjonene, LO og Unio, gjorde det for seks år siden etter at Fafo publiserte forskningsrapporten «Diskrimineringens omfang og årsaker.» Les en artikkel om det på NRK. Det er også forskning og spørreudersøkelser som viser at innvandrere med høyere utdanning sliter med å få jobb i Norge, også når de har utdannelse fra Norge. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser forøvrig at 65 prosent av innvandrere i alderen 20-66 er sysselsatt (4. kvartal 2017), men det er store variasjoner. Tallet for befolkningen eksklusive innvandrere er på nesten 78 prosent, mens det er nede på 56 prosent for innvandrere fra Asia og 48 prosent for Afrika.

Det er ikke kritikkverdig at regjeringen vil gjøre noe med problemet, og det er absolutt positivt når Likestillingsminister Linda Hofstad Helleland lover å legge fram en ny strategi i 2019, men jeg oppfatter det som at hun legger det meste av ansvaret over på familiene. Det er sannsynligvis mye som kan forklares med kulturelle forskjeller, men det er langt fra bare minoriteter som trenger å gjøre noe med holdningene sine. Det er et stort forbedringspotensialet både i statsforvaltningen og blant «folk flest.» Det er ikke noe rart hvis de holdningene som artikkelen nevner sprer seg.

Mubarak Beegsi, minoritetsrådgiver på en videregående skole i Akershus, sier at noen somaliske ungdommer tror at samfunnet ser dem som navere. Jeg er enig med han i at ungdommer har et ansvar for å skape sin egen framtid, og at vi må oppmuntre dem til å prøve. Det er muligheter for alle til å ta en utdannelse, men det forteller ikke hele sannheten. Jeg er ikke like hard mot disse ungdommene som mange andre, for hva skal en gjøre hvis en ikke kommer noen vei, heller ikke etter å ha tatt utdannelse? Samfunnet legger kanskje ikke opp til at norsk-somaliske ungdommer skal ha så store ambisjoner.

Det er forbudt med usaklig forskjellsbehandling i arbeidslivet (kjønn, etnisitet, religion, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering etc.), men det skjer. Jeg leste et intervju for et par år siden som illustrerer problemet. Intervjuobjektet var landssjef for verdens største rekrutteringsselskap innen olje og gass, men når han kom med kandidater fra f.eks. Portugal, Spania og Frankrike fikk han jevnlig kommentater som «vi vil ha cowboys, ikke indianere» eller «god kandidat, feil hudfarge.»

Det er mange godt kvalifiserte søkere som ikke blir kalt inn til et intervju utelukkende fordi navnet høres utenlandsk ut. Det er mange, uansett hvilken gruppe de tilhører (f.eks. vi som har en funksjonsnedsettelse), som blir diskriminert ved at de ikke får forlenget et arbeidsforhold. Det er vanlig med en prøvetid i en jobb, og det skal mye til for at en oppsigelse i denne perioden blir vurdert som usaklig. Jeg jobbet som lærer i mange år, og det var i noen kommuner uvanlig med faste stillinger. En fikk bare årsvikariat, selv om en beholdt den år etter år. En måtte med andre ord søke på nytt. Jeg forstår fremdeles ikke hvordan det kan være lovlig, for det er ingen tvil om at det noen steder ble brukt bevisst for å kvitte seg med en ansatt en ikke likte, eller som en mente ikke passet inn.

Jeg mener vi har et samfunn som offisielt er basert på likhet, men det er i virkeligheten store forskjeller, og det er ikke alle som har en realistisk mulighet. Det gjelder ikke bare minoriteter, men siden de skiller seg ut, er de ekstra utsatt. Det gjelder også mange med en funksjonsnedsettelse. Dette gjør Norge til et ganske ynkelig land. Det er trist, for jeg tror ikke det er mange land i verden, hvis noen, som  har de mulighetene vi har til å skape et bra samfunn for alle. Jeg er ikke optimistisk og kan faktisk ikke anbefale Norge overfor internasjonale venner som vurderer å flytte hit.

Om å søke mening

Avaldsnes kirke. Historie er moro, og Avaldsnes spiller en viktig rolle for Norge. Jeg er derimot enig med Henrik Ibsen i at religion er langt mer krevende.
Historie er moro, og Avaldsnes spiller en viktig rolle for Norge. Religion er langt mer krevende.

Jeg var inne på livsferdigheter i innlegget Om å navigere gjennom livet. Jeg er opptatt av å skape mest mulig stabilitet, og det innebærer å finne den rette balansen mellom lykke og mening.

Det amerikanske nettstedet PayScale utførte en spørreundersøkelse med interessante resultater. De spurte 2 millioner arbeidstakere i 500 yrker om det arbeidet de utførte gjorde verden til et bedre sted, altså om de opplevde jobben/livet som meningsfullt. Konklusjonen var at det handlet ikke bare om penger. Det var grupper på toppen av lista med høy lønn, bl.a. ulike spesialister i helsevesenet, som oppfattet jobben sin som viktig for samfunnet. Det var riktignok en del av disse som ikke følte seg tilfreds i jobben. Det er forståelig, for dette er harde yrker med lange skift (f.eks. kirurger). Det er ellers interessant at lærere og prester opplevde at jobben deres ga dem mye mening.

Jeg tror dette kan fortelle oss noe om hva som kreves. Dette er krevende jobber. En må gjennom en lang og vanskelig skolegang for å kvalifisere seg til jobben, og en blir deretter utfordret hver eneste dag på en måte mange utenforstående ikke kan forstå. Mening krever mye av deg samme hvilken sammenheng vi snakker om, og den kan være så krevende at den knuser deg noen ganger. Jeg elsket jobben min som lærer de 10 årene jeg jobbet i grunnskole og videregående skole, men det er ingen tvil om at den var brutal, og at disse årene hadde mye å si for hvordan helsa mi utviklet seg. Jeg opplevde jobben som viktig. Jeg kan ikke si at jeg var lykkelig hele tida, men det var en grunn til at jeg var villig til å gjøre jobben.

Mening kommer ikke nødvendigvis lettvint. Det høres kanskje belærende ut, men jeg har en mistanke om at mange tenker hedonistisk om lykke. De vil ha det som gir dem lystfølelse og nytelse, og de vil ha det nå. De vil ikke vente. Dette er langt mer behagelig enn mening, for det krever ikke så mye av oss. Det spørs likevel om dette fungerer i lengden.

Da er spørsmålet hva som gir mening. Det er ikke alle som får dette fra jobben, og når jeg betrakter omgivelsene mine, kan en lure på om mange av oss finner så mye mening i det vi gjør på fritida heller. Jul er kanskje et godt eksempel. Det er mange som misliker Halloween. Det er ikke en norsk tradisjon, ifølge kritikerne. Det er rett og slett unorsk atferd. Det neste som skjer er at juletrær og julelys dukker opp i norske hjem og butikker.

Vi feirer heller ikke Thanksgiving etter som tradisjonen går tilbake til den første engelske kolonien i Amerika i 1621 (Cape Cod i dag). Amerikanerne feirer denne historiske hendelsen den fjerde torsdagen i november, og dagen etter er Black Friday. Det er den tradisjonelle starten på julehandelen i USA, men den blir større for hvert år i Norge også. Jeg har ikke hørt noen stille spørsmål ved hvorfor vi gjør noe som åpenbart er unorsk. Jeg elsker både Halloween og Thanksgiving. Begge dagene er viktige for oss siden kona mi er amerikansk, og siden vi oppdrar et barn som får det beste av begge kulturene. Jeg vet ikke hvorfor de som kritiserer den ene festdagen synes den andre er akseptabel.

Dette er bare en observasjon, og jeg oppfordrer ikke folk til å gjøre det ene eller andre, men det er noe snodig over det som skjer med nordmenn i november og desember. Vi jager det ene lykkelige øyeblikket etter det andre, men om vi finner det er en annen sak. Jeg er ikke kynisk i den betydningen de fleste legger i begrepet. Ordboka definerer ordet som «desillusjonert, kald og hensynsløs», og mange bruker ordet om mennesker som ikke tror på noe ideelt, men dette er langt fra den opprinnelige greske betydningen.

Jeg feirer Thanksgiving i kveld med kalkun m/dressing, green bean casserole og sweet potato pie. Det er mye å være takknemlig for og dette er en tradisjon jeg liker godt. Det er en tradisjon jeg synes gir livet mening, og den minner meg ofte på at vi tar mye for gitt. Vi prioriterer ikke alltid rett, men som jeg sa tidligere, mening koster. Det er krevende, men jeg synes det gir noe ekstra. Det er kort sagt verdt å arbeide for de gode tingene, det er godt å være noe for andre.

 

Toleranse er et valg

En modell av et bygg som ikke finnes lenger. Jeg jobbet på Iglo i ungdommen der vi pakket rundfrossen makrell. Det var fysisk krevende, men det var en bra jobb som ikke krevde noen kvalifikasjoner.
En modell av et bygg som ikke finnes lenger. Jeg jobbet på Iglo i ungdommen der vi pakket rundfrossen makrell. Det var fysisk krevende, men det var en bra jobb som ikke krevde noen kvalifikasjoner.

De sier gjerne at «sky is the limit» på engelsk. Norske ord som grenseløs, umålbar og uendelig uttrykker vel egentlig noe tilsvarende, men de fleste synes det engelske idiomet er mer treffende. Poenget er at det ikke finnes grenser eller begrensninger for hva en kan klare. Jeg tenker i dette tilfellet på arbeid. Det er noen som hevder at det ikke er grenser for hva mennesker med f.eks. NLD, ASD og ADHD kan gjøre. Det er vel en sannhet med noen modifikasjoner.

Det er dessverre rettere å si at samfunnet ikke har store forventninger til barn generelt, men det rammer barn med utfordringer hardest. Jeg har ikke inntrykk av at skolene har høye ambisjoner for mange av elevene som trenger spes.ped. Det er sannsynligvis mange som cruiser gjennom et pensum som resten av klassen hadde tre år tidligere. En finner mange eksempler på mennesker som har hatt suksess, selv om de hadde utfordringer i oppveksten. Samfunnet liker en «posterboy», og de er inspirerende for resten av oss. De viser at det er mulig, men det er samtidig urealistisk.

Det er mange skuespillere, idrettsutøvere, musikere og journalister som kan fortelle om diagnoser og mobbing i oppveksten. En finner liknende suksesshistorier innen forskningsmiljøer, ingeniørfaget og IKT. De kom likevel ikke der de er uten forventninger. De hadde en familie som utfordret dem, som stod på når andre enten ikke ville hjelpe eller ikke så det foreldrene hadde sett i mange år (det er mange som får en diagnose 10-15 år etter at at foreldrene observerte det samme. De får gjerne beskjed om å vente og se). Det er likevel ofte ikke nok, for de møter mange barrierer. Det er dessuten ikke så mange av oss som har potensialet til f.eks. Beethoven eller Einstein. Da er det lett å ignorere oss.

En rapport fra NTNU undersøkte opplæringssitusjonen for elever med nedsatt funksjonsevne i videregående skole. Svarene de fikk fra skolene i denne undersøkelsen tyder på at det er en barriere. De viser til at elever med en funksjonsnedsettelse har vanskeligere for å få læreplass enn øvrige elever. Les rapporten her.

En rapport fra Arbeidsforskningsinstituttet bekreftet dette. De vanskelige overgangene sier bl.a. at «mangel på tilrettelegging av undervisningen og informasjon om tilretteleggingsmuligheter eller hjelpemidler, samt problemer med å organisere hverdagen ved siden av studiene» kan gjøre det vanskeligere å fullføre et studium.

Nettstedet forskning.no publiserte en sak fra Nordlandsforskning i 2013. Les mer. De konkluderte med at manglende samarbeid mellom skolene og NAV gjorde det vanskelig for videregående elever med en funksjonsnedettelse å komme ut i arbeidslivet. De anbefalte et tettere og tidligere samarbeid mellom kommunene, NAV, og skolen. Det har kanskje vært en viss utvikling av dette samarbeidet de siste 5 årene, men jeg har ikke inntrykk av at at det har blitt dramatisk bedre. En rapport fra NTNU fra 2017 tok opp dette spørsmålet. og det kan se ut til at samarbeidet var nesten ikke-eksisterende. De mener at skolen deltar på ansvarsgruppemøter, men lite i utarbeidelsen av en individuell plan, mens NAV deltar lite før barnet fylte 18 år. Deretter anbefaler de gjerne uføretrygd. Rapporten sier at dette er satt på spissen, men forfatterne av rapporten mener at uføretrygd kan hindre at en arbeider mot arbeid som et framtidig mål. Les rapporten her.

Det skal sies at jeg bare har skumlest de nevnte rapportene. Jeg skal ta meg bedre tid til å gå gjennom dem etter hvert, men synes foreløpig de bekrefter det inntrykket jeg har av at det er noen barrierer. Jeg har uttrykt en frustrasjon i mange innlegg, og det er nettopp fordi det ikke blir gjort nok. Det er mange som snakker om unge uføre som navere, at de ikke bidrar, men hvor mye gjør samfunnet egentlig for å inkludere alle? Hvor velkomne er mennesker med funksjonsnedsettelser på arbeidsmarkedet, enten det dreier seg om fysiske, psykiatriske eller ulike kognitive vansker? Det er et vidt spekter og noen har så milde symptomer at det kanskje blir feil å inkludere dem i gruppa utviklingshemmet. Det har likevel vist seg at det er vanskelig å være bare litt annerledes i et samfunn som liker å diskriminere.

Jeg er ikke typen som irriterer og hisser seg opp av alt mulig. Det er likevel irriterende at «alle» diskuterer hvordan vi kan gjøre overgangen til arbeidsmarkedet enklere når problemet egentlig er hele samfunnet. Nordmenn liker å tro at de er tolerante. Det er bare en personlig observasjon, men det virker på meg som at samfunnet opererer med ulike definisjoner. Det er større åpenhet for seksuell legning, og muligheten til å skifte kjønnsidentitet flere ganger gjennom livet. Jeg hører oftere enn tidligere at vi må bekjempe diskriminering av transpersoner.

Det er samtidig mange nordmenn som kan leve veldig godt med de barrierene samfunnet har skapt for alle med en funsksjonsnedsettelse. Det er kanskje forskjellen på toleranse som åpenhet og fordomsfrihet, og å bli tolerert. Vi har visse rettigheter, menneskerettigheter og borgerrettigheter. Det kan altså se ut til at vi ikke aksepterer brudd på disse i visse tilfeller, mens vi i andre tilfeller synes det er greit nok. Det er bedre å være tolerant enn intolerant, men jeg er ikke sikker på om de fleste forstår forskjellen.