RSS Feed

Tag Archives: arbeid

Venteren

Det er vanlig med flere jobber eller titler i løpet av livet. Den jeg har hatt lengst eksisterer egentlig ikke, og jeg setter ikke min lit til at den kommer på gravsteinen min heller. Jeg har vært en venter siden jeg ble født i 1968. Ordet finnes såvidt jeg vet ikke som substantiv på norsk, annet enn i sammensetninger (venteliste, venteværelse, ventelønn). Det er derfor ikke god norsk, men jeg er like fullt en venter (engelske waiter betyr forøvrig både kelner og venter)

Det er mange av oss som venter hele livet. Jeg har inntrykk av at de fleste starter arbeidsuka med å vente på fredag, og så snart en ferie er over venter vi på den neste, ikke minst sommeren. Den har jeg ventet på siden den forrige sommeren i 2014. Det er noen som venter på jobb, venner, kjæreste, opptak til universitetet, egen bolig etc. Når starter egentlig livet?

De fleste har vel tanker og forventninger til hvordan livet som voksen skal være. De tenker kanskje at livet starter for alvor når de starter på utdanning, mens dette for mange er en mellomposisjon, noe mellom tenåring og voksen. Voksenlivet starter i alle fall når en er ferdig med høgskole eller fagbrev, men det gjelder nok ikke alle. Det er lett å si at livet starter den dagen du ble født og at all denne ventinga hindrer deg i å leve. Det er sannhet i den uttalelsen, men det er heller ikke lett å fokusere på øyeblikket når en føler at det en ønsker seg mest av alt er langt utenfor rekkevidde.

Det er tre store milepæler de fleste forventer å nå i relativt ung alder, jobb, stifte familie, og bolig. Jeg har familie og er veldig takknemlig for de to jentene mine, men yrkeslivet ble en brutal opplevelse, og bolig er ikke så enkelt som myndighetene gir inntrykk av. De hevder å ha et mål om å hjelpe alle gjennom Husbanken, for siden det av skattemessige årsaker er billigere å eie enn å leie, skal målet være å gi økonomisk vanskeligstilte rimelige lån. Virkeligheten er en annen, for når Husbanken finansierer 80 prosent av leiligheter som koster 3-5 millioner kroner, snakker vi sannsynligvis ikke om mennesker som ikke kunne fått et vanlig banklån på 1 million kroner.

Det var mange ting jeg ville gjøre i ungdommen. Skating var bare en av mange aktiviteter som glapp. Denne skateparken ved sykehuset i Bodø hadde vært perfekt på 80-tallet.

Det var mange ting jeg ville gjøre i ungdommen. Skating var bare en av mange aktiviteter som glapp. Denne skateparken i Bodø hadde vært perfekt på 80-tallet.

Faglitteraturen beskriver hvordan jeg som en NLDer skal være, men jeg er ikke det den sier at jeg skal være. Jeg lever ikke alltid opp til de forventningene mange har av NLD. Noen av oss har problemer med å forstå ironi og utsagn som er ment i overført betydning, men det gjelder ikke alle. Det blir sagt at «mange finner seg arbeid, men noen havner på sidespor med arbeidsledighet, uføretrygd og et problematisk liv» (NLD-foreningen). Det er stor variasjon. Jeg har vært i en mellomposisjon. Jeg var yrkesaktiv i en del år, men det var år med mange konflikter, noe som etter hvert ga meg kronisk sykdom, og jeg havnet til slutt utenfor arbeidslivet. Jeg hadde en sterk driv til å arbeide, og jeg hadde paradoksalt nok sannsynligvis følt meg langt bedre i dag hvis jeg hadde gått inn for trygd. Ikke det at noen kan velge, men etter to perioder i attføring gikk det sannsynligvis i den retningen. Jeg valgte likevel jobb. Det ble den siste jobben min og den kostet mye.

Skriftspråket er styrken min og jeg håper dette blir veien min tilbake. Det jeg venter mest på er anerkjennelse for NLD, og jeg håper mitt lille bidrag kan hjelpe. Jeg hadde ikke hørt om denne utviklingsforstyrrelsen før jeg fikk diagnosen, og sånn er det for mange, også i helsevesenet. NLD har mye til felles med Asberger og ADHD, så mennesker med de diagnosene har kanskje hørt om NLD, men det er ellers mange som ikke vet veldig mye. Ikke egentlig. De vet ikke at jeg faktisk ikke er lat eller dum. De vet ikke at jeg har en ujevn evneprofil, noe som gjør at jeg er veldig sterk på noen områder og svak på andre. De vet ikke at jeg har store problemer med å organisere og planlegge, noe som bidrar til at alt tar lang tid. De vet ikke at jeg har en tendens til å gjenta meg selv fordi jeg glemmer hva jeg har sagt eller skrevet tidligere. De vet ikke at jeg har mer behov for alenetid enn mange andre, men at jeg likevel er sosial. De vet ikke at mange med NLD kan få angst, lav selvtillit eller depresjon som en følge av lav fungering i det som betyr mest, arbeid og vennskap. De vet ikke at voksne NLDere faktisk ikke er barn, og siden NLD kan forandre seg med alderen er utfordringene mine i dag annerledes enn de var for en del år siden. Det er fordi svake og sterke sider utvikler seg i ulikt tempo, og det blir derfor et økende gap. Vi lan ikke leve opp til de forventningene mange har.

Jeg venter kort sagt på at andre, inkludert leger og psykologer, skal oppdage voksne NLDere, og ikke minst at NLD er veldig forskjellig fra individ til individ. Men jeg skal prøve å vente mindre. Jeg skal prøve å glede meg mer over det jeg har, for vi vet aldri hva som skjer. Det kan plutselig bli borte. Jeg vil derfor ikke vente på at livet skal begynne, på at jeg skal få hus eller på at jeg skal få gjøre noe samfunnet ser verdien i. Jeg har en følelse av at jeg har skrevet om noe liknende tidligere, men dette er noe av den røde tråden gjennom de innleggene jeg har skrevet i fem år. Jeg vil bryte grenser. Jeg tror jeg kan uttale meg på vegne av alle med NLD eller ASD. Vi vil bryte grenser og vi vil vise at vi er mer enn de begrensningene diagnosene setter for oss.

Jeg har ventet så lenge at jeg kanskje burde ha mistet all tro på mennesker. Jeg burde ikke hatt forventninger, spesielt ikke til politikere, men det er nok litt av en naiv lottospiller i meg. Jeg håper alltid at det blir vår tur neste gang, og kanskje blir det det også? En ting er i alle fall sikkert. Jeg har ikke anlegg for å gi opp.

Advertisements

En fleksibel utdanning

Jeg skrev innlegget Arbeidsføre uføre for to år siden, men tror ikke jeg tenkte spesifikt på autisme og NLD da jeg skrev det. Jeg mener likevel at den fleksibiliteten de har i det amerikanske samfunnet er veldig relevant for de som har usynlige vansker.

Jeg kjenner en mann i USA som er et godt eksempel på hva en kan gjøre i et fleksibelt system. Han har vist gode kunstneriske evner og vil nok utdanne seg i den retningen etter hvert. Han har autisme, men klarer seg bra i alle fag bortsett fra matte. Han ble derfor anbefalt å vente med universitetsstudiene. Dette eksempelet er kanskje litt mer relevant i USA der utdanning koster, men vi er nok ikke helt ærlige hvis vi hevder at utdanning er gratis i Norge. De som har den muligheten at de kan bo hos foreldrene kan nok klare seg med lite penger, men mange må flytte til en annen by for å studere, og det innebærer store summer til mat og leilighet.

Amerikanske Job Corps er en ypperlig mulighet for de som ikke klarte seg så bra på skolen eller som har opplevd vanskelige ting i livet. Det er f.eks. en del fra fosterhjem som bruker denne nye muligheten etter at andre veier ble blokkert. Det er også en mulighet for de som vil studere uten å pådra seg mye gjeld. Det dreier seg ikke bare om å lære et yrke, men deltakerne får også trening i jobbintervju, og hvis de ikke har fullført videregående skole får de muligheten til å gjøre det mens de er i dette programmet. De tjener ikke penger mens de er i Job Corps, men de får rom, mat og helseforsikring, samt ulike fritidaktiviteter dekket (f.eks. fotturer, restaurantbesøk og kino). Tilbudet er åpent for alle mellom 16 og 24 år under en viss inntekt

Den unge mannen jeg nevnte planlegger å ta universitetsutdannelse, men har klokelig valgt å jobbe først, og han kvalifiserte seg gjennom Job Corps. En kan få ulike typer utdanninger der og han valgte bygningsarbeider/murer. Han har gjort seg ferdig med treningen hos Job Corps og har startet å arbeide i et firma som heter Nabholz Construction.

Jeg har skrevet mye om autisme og kosthold i tidligere innlegg, og det er en viktig grunn til at denne mannen har valgt denne framgangsmåten. Han må nemlig følge en kostbar spesialdiett, og det hadde han neppe vært i stand til å gjøre hvis han levde på studielån. Han hadde dessuten hatt temmelig høy gjeld før han kom i arbeid. Han kan imidlertid studere samtidig som han arbeider.

Universitetsutdannelse er nemlig ganske fleksibelt også i USA. En kan nemlig ta alle forelesningene om kvelden, og det er dessuten et sommersemester. Ulempen er at en må selv sørge for å melde seg på de ulike kursene, og hvis jeg ikke husker feil blir seks kurs regnet som et fulltidsstudium. Hvis en stryker på ett eller flere kurs kan en ta de om igjen i sommerferien, og dermed være ajour igjen i august. Det er også fleksibelt på den måten at en har flere små eksamener. Det er vanlig med minst tre prøver per semester per kurs og disse består gjerne av tre essay-spørsmål som krever utfyllende svar. Det er også noen kurs som har en portefølje (mappevurdering) med eller uten en eksamen til slutt. Dette er et system som passer for studenter som f.eks. sliter med å holde fokus. Her i Norge blir alt avgjort med en lang eksamen på slutten av skoleåret eller semesteret, og hvis du har en dårlig dag, blir hele året ødelagt.

haugesund folkebibliotek

Bibliotekar på Haugesund folkebibliotek hadde vært drømmejobben min, men p.g.a lite fleksibilitet i utdanningen er det ikke mulig å skifte underveis i studiene. En må starte på nytt.

Dette er en type fleksibilitet jeg ønsker vi hadde i Norge. Vi trenger muligheter som ikke nødvendigvis innebærer at en må gjennomføre hele yrkesskolen for å kunne jobbe som murer eller sveiser. Jeg kjenner ikke detaljene når det gjelder videregående skole i Norge, men antar at selv om elever som har rett til spesialundervisning, også har fortrinnsrett når de søker på Vg1, er det ikke sikkert det er nok med tilpasning. Det er mulig en kan få en utdanning selv om en stryker i flere fag, men jeg tror altså det hadde vært bedre om en ikke tvang alle gjennom alle fagene i videregående skole.

Jeg har som lærer både i ungdomsskole og yrkesskolen sett elever uten diagnose som hadde store vansker. Det er mange utredere som ser på ei sjekkliste og hvis det barnet de tester ikke passer nøyaktig inn i standardformatet, får ikke barnet den diagnosen det burde hatt. Jeg tror derfor det hadde vært nyttig med et slags Job Corps som ga disse elevene en ny sjanse uten det overveldende hinderet som tre år på yrkesskole kanskje er. De andre burde samtidig få en belønning for at de klarer skolen bra. Det er ikke stuerent å oppfordre til forskjeller i Norge, men det hadde vært en mulighet å premiere de skoleflinke i form av høyere lønn, samtidig som de andre også fikk mulighet til å jobbe.

Borgerlønn

Bloggeren Karen Christine Patrick lobber for borgerlønn i USA eller en garantert minimumsinntekt for alle innbyggerne. Det betyr at alle innnbygerne får en månedlig utbetaling. Jeg kan allerede høre de ensomme trollene der ute som drar i gang den gamle leksa om late navere og kronisk syke som ikke takler litt motgang i livet. Det blir kanskje mye å gjøre for trollene de neste årene, for dette kan bli framtida.

Det høres ut som en ekstrem form for sosialisme der staten tar seg av deg fra fødsel til død, men det er ikke sikkert vi har alternativer. Den amerikanske økonomien har vært i «recovery» siden 2006. Det innebærer en økt aktivitet i markedet, ofte gjennom redningspakker, for å få landet ut av en økonomisk depresjon. Det gjenstår å se om USA går over til vekst i 2016, men da Federal Reserve heva renta rett før jul, signaliserte de at de endelig hadde kommet seg gjennom denne langvarige krisa. Det er likevel for tidlig å friskmelde økonomien.

Det er nemlig et annet spørsmål om vekst og opprettelse av nye jobber betyr jobber som betaler godt nok. Jeg har nevnt i tidligere innlegg at statsgjelda i USA tilsvarer like under $ 160 000 per skattebetaler, og studiegjelda er på ufattelige $ 1,2 trillioner. Arbeidsledigheten er på 5,1 % i USA, men hvis en tar med de 6,5 millioner deltidsansatte som ønsker en heltidsstilling, og de som har gitt opp å få en jobb, er ledigheten 10,3 %. Dette illustrerer litt av problemet i USA, og det er ikke utenkelig at vi får den samme utviklingen her også.

Det blir stadig større krav til effektivisering. Amazon er bare ett av mange selskaper som satser på roboter. De kjøpte faktisk et selskap i 2012 (Kiva) som produserer roboter. Denne videoen viser at de fremdeles trenger mennesker, men behovet er sterkt redusert, og det er neppe snakk om høyt betalte jobber. Det er kanskje ikke lenge til du kan bestille bøker og elektronikk som er helt uberørt av menneskehender.

Jeg har vist videoer i tidligere innlegg som tar for seg den samme utviklingen i butikker, hotell og bilfabrikker.  Det jobbes med å utvikle roboter som kan ta over mange av oppgavene til f.eks. sykepleiere og journalister, og det er ikke utenkelig at maskiner tar over alt arbeidet i banker, forsikringsselskaper, skatteetaten etc. Vi er på vei mot et samfunn der mennesker ikke jobber. Hva skal vi gjøre da?

Det er 20 nederlandske byer som skal gjennomføre et interessant forsøksprosjekt i år. Jeg vet ikke om de tenker på teknologi eller om de har omsorg for de som blir ofre for den økende fattigdommen, men det ser i alle fall ut som de skal teste ut en form for borgerlønn. De skal betale ut £ 660 i måneden til noen utvalgte grupper som mottar ytelser fra kommunen, og dette er penger de kan beholde selv om de har annen inntekt. Det er kanskje starten på det som blir en garantert minsteinntekt. Les om det i The Guardian.

Det kan demme opp for store sosiale problemer og det som kanskje blir den største trusselen i framtida, kjedsomhet. Hva skal vi gjøre hvis vi ikke har noe å gjøre? Vi må kanskje omdefinere hva arbeid er. Vi har en tendens til å tenke på lønnet arbeid som viktig samme hva dette arbeidet består i. Det spiller ingen rolle hva du gjør, så lenge du har en eller annen aktivitet, og får utbetalt lønn. Det er liksom ikke rett at noen skal utnytte evnene sine hvis det innebærer noe mange ikke definerer som arbeid. Holdningen i NAV er som regel at det er moro med hobbyer, men det er ikke det samfunnet trenger fra deg. Vi skal ikke betale folk for å ta seg av slektninger eller snakke med de gamle på alders/sykehjem. Det er mer enn den grunleggende hjelpen disse har behov for, og i en effektiv bedrift kan vi ikke tillate lite relevante arbeidsoppgaver.

Jeg skriver mye på denne bloggen. Jeg jobber også med to prosjekt som jeg håper skal bli gitt ut i bokform etter hvert. Det er sannsynligvis ikke bøker som gjør meg rik, men hvis jeg får en kontrakt vil jeg hevde at dette er en nyttig tjeneste. Jeg opplever det dessuten som meningsfullt, og etter å ha tvunget meg selv gjennom mange vanskelige år i arbeidslivet, mener jeg faktisk at jeg bør få drive med noe som gir meg en glede jeg ikke har opplevd før. Det vil muligens ikke være et arbeid som kan forsørge meg, men i et samfunn der det er plass til færre menesker på arbeidsmarkedet må vi utvide det vi legger i begrepet arbeid.

De var nok litt for optimistiske eller negative, alt etter hvordan du ser det, på 1930-tallet. Da trodde økonomen John Maynard Keynes at arbeidsuka ville bli redusert til 15 timer. Han hadde rett i at vi ikke trenger å jobbe mer enn det. Levestandarden har økt enormt, men det er stort sett bedriftseierne som sitter igjen med den store fortjenesten. Det er nok mange i dag som elsker å jobbe, men som hater jobben sin. De holder ut fordi de ikke har noe valg. Det blir spennende de neste årene å se om bedriftene våger å bryte dette mønsteret. Hvis vi snart kan begynne å se konturene av Keynes’ framtidsvisjon, vil det være spesielt viktig at du har et liv utenfor jobben.

 

En lang vei

Jeg har hatt en lang og kronglete vei fram til en diagnose, og veien har ikke blitt stort mer farbar i etterkant heller. Jeg tok initiativ til behandling/utredning da jeg ba fastlegen om en henvisning i 2006, men jeg må nok tilbake til barndommen for å beskrive erfaringene mine, for NLD er faktisk ikke noe som kommer rekende på ei fjøl seinere.

Når jeg tenker tilbake virker det for meg som at det var tydelig nok at jeg hadde utfordringer, men det var ingen som forstod disse da jeg vokste opp på 1970 og 80-tallet. Det var kanskje ikke noe noen kunne ha gjort, men det virker samtidig lite tilfredsstillende å se seg tilbake og tenke at noe burde ha blitt gjort. En av utfordringene er at det er vanskelig, selv i dag som vi vet mye mer om disse vanskene, å gi en presis diagnose på barn. Det gjelder ikke minst for NLD, for dette er ofte verbalt sterke barn, og de kan derfor gi inntrykk av å fungere langt bedre enn de i virkeligheten gjør. Det blir som regel mer tydelig fra 4. klasse, hvis ikke tidligere. Jeg kan ikke tenke meg at det ikke var noen som klødde seg i hodet i forsøkene sine på å forstå atferden min, men det resulterte i alle fall ikke i noe.

Jeg vil først kort vise til de fem områdene som hovedsakelig er utfordrende for NLD’ere:

Motoriske ferdigheter (fin/grovmotorikk, koordinasjon og balanseproblemer). Dette kan gi seg utslag i en dårlig håndskrift, samt at det er vanskelig å lære seg å knytte sko og å sykle)

Visuospatiale ferdigheter eller evnen til å oppfatte gjennom synet
(det dreier seg om romforhold og hvordan personer og objekter i dette rommet er i forhold til hverandre). Dette kan f.eks. gjøre det vanskelig å bygge lego, tolke og sette sammen ulik visuell informasjon, lese et kart eller finne frem inne i en stor bygning. I en verden med så mye teknologi og visualisering som vi har i dag vil dette bli et økende problem for de som ikke mestrer det.

Sosial persepsjon. Det er kanskje så mye som 70 % av kommunikasjonen som er ikke-verbal, og det er derfor mye de som sliter med det ikke-verbale får med seg. Dette kan være vansker med å forstå om en står for nære den en snakker med, om en snakker for høyt, eller om en forstår budskapet fra den en snakker med. Ironi kan f.eks. være vanskelig.

Eksekutivfunksjoner. Problemer med organisering, planlegging, bestemme rekkefølgen i en sekvens, prioritere, vansker med å selvregulere – det innebærer viljestyrke, selvdisiplin og å opprettholde en balanse en trenger for å fungere. Det handler kort sagt om hvordan en best mulig kan utnytte de kognitive ferdighetene en har.

Sansestimuli (følsomhet knyttet til f.eks. smak, berøring, hørsel, lukt).

Når jeg ser på lista ovenfor, og tenker tilbake på oppveksten, er det noen trekk som umiddelbart skiller seg ut. Jeg har nok alltid lært på feil måte. Hvis jeg klarer å fokusere pleier jeg å være ganske flink til å huske ting som blir sagt. Jeg er også flink til å pugge, men det krever utrolig mye arbeid, og det er tidkrevende. En av grunnene til at det tar meg så lang tid å lese er at jeg ikke forstår det jeg leser, og må derfor lese og analysere innholdet mange ganger. Jeg har nok pugget en del opp gjennom årene uten at jeg egentlig forstod det. Jeg bare gjentok ord fra ei bok, men da var jeg egentlig like langt. Jeg kunne ikke bruke det til noe. Jeg gikk f.eks. to år på yrkesskole, og kunne store deler av yrkesteorien ordrett. Læreren lurte faktisk på om jeg hadde jukset på tentamen fordi jeg hadde brukt mange av de samme formuleringene som boka, men det var rett og slett hardt arbeid som lå bak. Jeg var imidlertid en katastrofe og sikkerhetsrisiko i verkstedet, for jeg forstod meg ikke på mekanisk arbeid i det hele tatt. Det hadde sannsynligvis hjulpet hvis jeg hadde fått mer muntlig instruksjon, og lydbøker, sånn at jeg kunne ha brukt en større del av konsentrasjonen og kreftene på å bruke kunnskapene. Jeg tror likevel det var litt seint å jobbe med de manglende praktiske evnene mine, så det måtte ha vært innen et annet felt.

Beskrivelsen av NLD kan være veldig negativ hvis en antar at alle har alle trekkene. Det stemmer selvfølgelig ikke at ingen NLD’ere kan lese et kart eller finne fram i en by. Det stemmer heller ikke at ingen av oss forstår noe ironi eller at vi tenker veldig konkret. Det er store forskjeller og vi fordeler oss på et spektrum tilsvarende det som forklarer de ulike diagnosene innen autismespekteret. Jeg har nok erfaringer fra alle de fem hovedkategoriene i oppveksten, samt noen andre, men det er for noen av dem snakk om ganske milde trekk. Jeg synes f.eks. det er vanskelig å finne en ukjent adresse ved å følge et kart. Det er heller ikke hver gang jeg forstår ironi, men dette er ikke et så stort problem for meg at jeg aldri mestrer det. Lærere og andre voksne har antatt at jeg var en sterk leser helt siden barndommen. Det er fordi jeg liker å lese, og sitter ofte med nesa i ei bok. Det få er klar over er hvor mye arbeid som ligger i dette. Jeg leser veldig seint, noe som delvis er fordi jeg sliter med å forstå det jeg leser, og delvis fordi konsentrasjonen er veldig varierende. Dette er kanskje tydeligere nå, for jeg har ikke den utholdenheten og tålmodigheten jeg hadde i ungdommen.

Hauge skole

Jeg var på et jobbintervju på Hauge skole i 2000. Da jeg tok dette bildet i går var det bare andre gangen jeg stod i denne skolegården siden jeg sluttet her på begynnelsen av 80-tallet. Det var ikke en god følelse, for i tillegg til dårlige minner fra barndommen, tenkte jeg også på at jeg aldri kommer til å jobbe som lærer.

Den tekniske siden av å skrive var et mareritt i barneskolen. Jeg jobbet mye med å forbedre skriften, men det var ingen som kunne lese den. Jeg utmerket meg ikke på noen måte når det gjelder kvaliteten på språk og innhold heller. Familien likte å trekke noen av produktene mine fram i et lystig lag. Derfor husker jeg en prøve på mellomtrinnet som for det meste var utfyllingsoppgaver, men vi skulle også skrive en kort tekst. Det var bare 4-5 linjer og lærerens røde penn farget hele arket. Det kan jo ha sammenheng med at jeg aldri gjorde lekser, men jeg tror det også hadde en del å gjøre med at det var vanskelig å skrive. Det har sammenheng med motoriske ferdigheter og visuospatiale ferdigheter, og det tok mange år før jeg fikk noenlunde kontroll over pennen. Jeg lærte det gjennom en spesiell studieteknikk der jeg skrev en forkortet utgave av alle bøkene jeg leste. Når det gjelder innholdet i det jeg skrev, i stiler f.eks., var det ganske tynt veldig lenge. Det skjedde noe i løpet av det første året på videregående. Det var nesten som at jeg slo på en bryter, for plutselig forstod jeg hvordan jeg skulle bruke språket.

Den største utfordringen i utdanningsammenheng har nok vært organisering og planlegging. Jeg har opplevd at jeg har åpnet en eksamensoppgave på høyskolen og smilt bredt fordi oppgaven var perfekt. Det dreide seg ved ett tilfelle om et emne der jeg faktisk kunne absolutt hele pensum. Det gjaldt kristendomskunnskap mellomfag, og jeg var så fascinert av emnet kristologi at det ikke føltes som arbeid da jeg satt oppe hele nettene i helgene, og ellers hadde seine kvelder på hverdagene. Problemet var at jeg storkoste meg under eksamen, men det ble ikke mye organisering og planlegging. Oppgaven gikk ut på at jeg skulle gå gjennom hva Det gamle testamentet (GT) og Det nye testamentet (NT) sa om Jesus, men med bare en time igjen var jeg langt fra ferdig med GT, og hadde altså ikke startet på NT. Jeg klarte å redde i land en karakter, men den var ikke god nok til at jeg kunne ta hovedfaget. Jeg var ganske knust etter det, og ga dessverre opp teologien.

Dette har vært et gjentakende problem for meg, og det er det i arbeid også. Det er forøvrig en utfordring når jeg skriver dette innlegget. Det tar veldig lang tid å drive research, og å vurdere hva som er relevant, hva jeg bør utelukke, og hvilken rekkefølge informasjonen bør komme i. Det er ikke det at jeg ikke klarer det, men det tar lang tid. Jeg prøvde meg som frilans journalist i ett år mens jeg var arbeidsledig. Jeg jobbet som en gal, og det jeg tjente ble trukket fra dagpengene jeg fikk fra NAV. Noen ville kanskje følt at det ikke var verdt en så stor innsats for en så liten belønning, men jeg elsket jobben selv om jeg kanskje ble utnyttet. Jeg mener å huske at jeg tjente snaue 40 000 kroner på ett års arbeid. Det jeg leverte tilsvarte nok ikke så mange prosent omregnet til en stilling, men jeg jobbet full tid og vel så det.

Jeg slet nok med kommunikasjonen med intervjuobjektene, så jeg gjorde den delen unna raskt og effektiv. Jeg fikk imidlertid den informasjonen jeg hadde behov for, og anså derfor ikke klagene disse gikk til redaktøren med som veldig relevante. Det som tok mye tid var å skrive intervjuene og artiklene. Jeg elsket den delen av arbeidet der jeg kunne sitte alene og jobbe med teksten. Det gjorde jeg derfor både dag og kveld. På samme måten som med en god eksamen føltes det ikke som arbeid. Det var absolutt verdt innsatsen. Jeg skulle ønske samfunnet kunne se nytten i arbeid som ikke nødvendigvis skaper inntekter direkte. Jeg kommer tilbake til arbeid i et senere innlegg, men jeg kan vel slå fast allerede her at samfunnet, f.o.f. representert ved NAV og attføringsbedrifter, ikke har sett på meg som en samfunnsnyttig borger, en som bidrar. Jeg mener derimot at det er mye samfunnsnyttig arbeid som ikke lønner seg i form av hvor mye penger en får utbetalt, og hvis samfunet hadde sett det poenget, hadde flere mennesker følt at de ble verdsatt.

Men la meg gå tilbake til tidlige år. Jeg hatet skolen og gjorde egentlig det som har vært et tydelig personlighetstrekk for meg hele livet; jeg flyktet inn i fantasiens verden. Jeg havnet ofte i trøbbel i timene fordi jeg var langt inne i dagdrømmer, og læreren måtte rope på meg flere ganger før jeg ble klar over at hele klassen ventet på at jeg skulle reagere. Jeg hadde tatt vare på en god del ting fra barndommen og hadde bl.a. karakterboka fra barneskolen (vi hadde ikke karakterer på barneskolen, men boka var lik den vi hadde på ungdomsskolen. Istedet for karakterer skrev læreren en kort vurdering), men jeg har dessverre mistet den boka nå p.g.a. flytting. Den siste flyttingen, fra Meløy til Haugesund, var spesielt dramatisk. Da jeg fikk jobben i Nordland betalte kommunen 40 000 kroner for flyttelasset fra Dalen i Telemark, der vi bodde da., men det hadde jeg ikke råd til 2 år seinere. Vi tok derfor vare på alt dattera mi hadde, men måtte dessverre kaste alt det andre.

vurderingsbok fra barneskolen

Vurderingsboka mi fra Hauge skole. Jeg tok dette bildet som en illustrasjon til et tidligere innlegg før jeg måtte kaste boka.

Men jeg husker i alle fall at det stod noe der om at jeg ikke brydde meg om skolearbeidet, og at jeg kunne bedre hvis jeg tok meg sammen. Hun gjentok ulike versjoner høyt i klassen med jevne mellomrom, og vi kan vel trygt si at det ikke var et samarbeidsklima mellom oss, eller mellom læreren og foreldrene mine. Jeg hadde den samme kontaktlæreren fra 1-7. klasse og det er spesielt én situasjon jeg husker godt. Læreren hadde sagt hvert år at hun skulle sette et kryss i taket den dagen jeg hadde gjort leksene, og hadde bøkene med meg på skolen. Hun tok den store tavlepasseren, klatret opp på en stol og laget et kryss i taket. Jeg mener jeg gikk i 7. klasse da. En skulle tro at Haugesund var stor nok, men da jeg startet på en ny skole i 8. klasse fikk jeg faktisk mannen hennes som kontaktlærer. Han var en bedre lærer, men jeg hadde nok en del negative assosiasjoner til navnet hans i utgangspunktet. Det var vel mer av det samme hjemme også. Jeg ville ikke tenke på skole i det hele tatt, så jeg prøvde så godt det lot seg gjøre å glemme alt som hadde med lekser å gjøre. Jeg sa som regel hjemme at jeg enten hadde gjort leksene eller at jeg ikke hadde noen. Jeg kan ikke tenke meg at foreldrene mine trodde på det, men de lot meg i alle fall fly under radaren. Jeg gjorde dermed ikke noe, hverken på skolen eller hjemme.

Kona mi er fra USA og der borte er det en reell mulighet å dumpe. Hun gikk i klasse med noen barn som hadde opplevd det et par ganger, og de var derfor to år eldre. Jeg lurer noen ganger på om jeg noensinne hadde klart å gjennomføre grunnskolen hvis jeg hadde blitt tvunget til å ta hele skoleår om igjen helt til jeg klarte kravene. Jeg liker faktisk tanken på at skolen stiller så strenge krav, men det krever også at de voksne gjør en bedre jobb enn de gjorde i mitt tilfelle. Jeg husker ikke hva jeg tenkte da jeg startet 8. klasse, men etter å ha fått NG i tre fag og en svak G i et fjerde året før, bestemte jeg meg i alle fall at jeg måtte gjøre noe. Jeg pugget derfor norsk og engelsk grammatikk, samt at jeg begynte å gjøre lekser det året. Det ga resultater og jeg fikk et vitnemål etter 9. klasse det var mulig å bruke til noe.

Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal beskrive det sosiale livet mitt i barndommen. Jeg hadde noen venner da jeg vokste opp i Ramsdalsblokkene. Vi gjorde de vanlige guttetingene. Vi spilte mye fotball, klatret i trær, fanget rumpetroll, fisk og insekter. Det er litt for vagt til at jeg kan gjengi detaljer veldig konkret, men jeg sitter med en følelse av at ting forandret seg fra rundt 5. klasse. Da hadde jeg vel i realiteten bare én venn. Jeg har aldri vært opptatt at det skal være så mange, og var fornøyd med den ene. Det er mulig det er noe jeg ikke husker, men det som i alle fall synes klart er at det ble vanskeligere etter hvert som vi nærmet oss tenårene. Det er i så fall ganske klassisk, for da blir det tydeligere at NLD-barna skiller seg ut.

Jeg jobbet som besatt på videregående skole, men fikk ikke så mye igjen for det som en skulle tro. Det ble middelmådige karakterer samme hvor mye jeg jobbet. Jeg husker godt en i klassen som aldri gjorde lekser, og han kom t.o.m. fyllesyk på matte-tentamen en gang. Da fikk han «bare» 5. Jeg jobbet med matte hver dag, men det ble likevel aldri mer enn akkurat bestått. Jeg opplevde stadig mer stress og jeg antar det var det som gjorde at jeg begynte å stamme da jeg studerte på høyskolen. Det nærmeste jeg kom hjelp der var en lærer som sa det var flott at jeg ikke ga opp. Det var tydelig at jeg hadde noen utfordringer de andre studentene ikke hadde, og at det ikke var begrenset til stamming, men jeg visste fremdeles ikke hvorfor eller hva dette var. Det var først etter 5-6 år tøffe år som lærer at jeg begynte på den lange veien frem mot en diagnose. Jeg ble utsatt for ulike eksperimenter de neste 5 årene. Det var i alle fall sånn jeg oppfattet det. Jeg var i behandling/utredning, og hadde flere perioder med utprøving i attføringsbedrifter, avløst av reelle jobber som ikke fungerte. Dermed ble jeg sendt tilbake til ny utprøving. Jeg er temmelig utprøvd nå.

Holdningen i familien har vært tilsvarende den jeg har møtt i NAV. Noen mener at det er et tegn på svakhet hvis jeg ikke klarer det de klarte, mens andre mener det blir å innta en offerrolle hvis en ber om hjelp. Det ligger kanskje en anklage i det om at jeg hadde vært skyld i mine egne nederlag. Resultatet har blitt at jeg har levd hele livet i limbo. Michael Brian Murphy sier i boka NLD From the inside out at han var for normal til å ha et et «handikap» og for handikappet til å være normal. Det er et paradoks jeg kjenner meg veldig godt igjen i. Det er flere i familien som har spurt om jeg ikke bare kunne ta meg sammen. Det spørsmålet kom stadig oftere i perioder med arbeidsledighet, samtidig som de også mente at jeg måtte be NAV om hjelp.

Familien min reagerer forøvrig på at jeg bruker ord som vanske, lærevanske, spesifikke vansker (som blir tydeligere med alderen), vansker (med å oppfatte nye og sammensatte inntrykk), tilleggsvansker, svikt i noen livsfunksjoner, handikap, fungerer dårlig, problemer (med sosial kommunikasjon) etc. Dette er vanlige begrep i faglitteraturen om NLD, men når jeg bruker de samme ordene blir jeg kritisert. Jeg skal altså late som alt er i skjønneste orden. Hvis jeg bare hadde hatt vilje til å lykkes, hadde jeg sannsynligvis klart det. Jeg skulle ønske det var så enkelt.

Samfunnets evolusjon

a change we can believe in

Blant politikere som i alle fall har gitt inntrykk av at de ville forandre utviklingen/den sosiale evolusjonen finner vi Obama med «a change we can believe in» og Tony Blair med slagordet «new labour, new life for Britain.» Kilde: Jakehonig via wikimedia commons

Forandring er naturlig, dessverre. Jeg liker stabilitet og hater overgangen til noe nytt, men noen ganger er det nødvendig. Vi har vært i den situasjonen denne sommeren, og dette har derfor ikke vært en veldig behagelig sommer, men jeg tror og håper at denne forandringen vil skape en stabil situasjon.

Det er forskjellige mekanismer bak forandring. I naturen ser vi f.eks. at evolusjon har resultert i et stort mangfold. Men naturen har nok en svakhet likevel. Kan evolusjon utvikle f.eks. Gardermoen? Evolusjon foregår gjennom veldig langsomme prosesser der en bruker mesteparten av det gamle, mens små detaljer kan skape noe nytt. Arbeidet på Gardermoen har muligens pågått en stund, men jeg ble nettopp klar over utvidelsen av Gardermoen da jeg mellomlandet i Oslo nylig. Det er forøvrig en komplisert operasjon. Vi kjørte buss fra utgangen til flyet, men sjåføren og de som kontrollerte boardingpassene hadde ikke fått vite at det var et teknisk problem med flyet. Vi ble dermed stående/sittende i en veldig varm buss i 20 minutter (det var over 30 grader ute).

Vi kan ikke bruke naturens måte, som er å forandre enkelte trekk ved en art for å skape noe nytt. Vi må ha full kontroll over prosessen ved å designe flyplassen. Avinor må tenke over hva flyplassen skal kunne gjøre og hvordan den skal gjøre det. En trussel fra f.eks. Syria kan plutselig forandre hvordan en arbeider. Deretter kan en bygge de ulike delene og sette dem sammen til noe som virker.

Jeg kom til å tenke på dette da jeg satt på Gardermoen og leste en science firction-novelle. Da jeg kikket opp fra boka, oppdaget jeg tilfeldigvis noen ansatte fra Veidekke e.l. De var opptatt i det som virket å være en teknisk diskusjon om noe de måtte løse før de kunne fortsette. I novella Soulmates av Mike Resnick og Lezli Robyn går hovedpersonen Gary sakte til grunne etter at han måtte slå av konas ”life support.” Hun døde i realiteten i en bilulykke, men ble holdt kunstig i live av en maskin. Det hører med til historien at Gary hadde drukket, ikke nok til å komme over grensen for promillekjøring, men sannsynligvis nok til at han ikke reagerte like raskt.

Han jobbet som nattevakt på en fabrikk der det ellers bare var roboter som arbeidet. De fleste var bare maskiner som snakket som maskiner, men han ble etter hvert kjent med en som var unik. Roboten han ga navnet Mose var en ”trouble shooter”, d.v.s. at den fikset andre maskiner. Den hadde derfor blitt programmet med den nysgjerrigheten den trengte for å kunne løse nye problemer. Disse to utvikler etter hvert et usannsynlig vennskap. Mose ønsker å forstå menneskene som bestemmer over han. Dette er et utdrag fra en av samtalene:

There is something unique about humans that you need to know if you are to understand us,” I said.

“And what is that, Sir?” he asked dutifully.
”That our flaws, by which I mean our errors in judgment, are frequently the very things that enable us to improve ourselves. We have the capacity to learn, individually and collectively, from those very errors.” …… If a robot in the shop makes a mistake, it will continue making the very same mistake until you or a programmer fixes it. But if a man makes the same mistake, he will analyze what he did wrong and correct it.”

Vi sier kort og godt at vi lærer av feilene vi gjør. Det gjelder kanskje indivuduelt, men hvordan fungerer det kollektivt? Det er et ganske vanlig scenario i science fiction-litteratur at barn blir evaluert og satt til det arbeidet de har talent for, eller samfunnet har behov for. De som ikke har et spesielt talent blir grovarbeidere, gjerne på et frakteskip mellom planeter og romstasjoner, mens de med talent blir utdannet til noe innen litteratur, musikk og selvsagt vitenskap.

Men vi lever nok i en motsatt virkelighet. Jeg husker vagt en reportasje jeg så på nyhetene for mange år siden. Det var en øst-europeisk våpenfabrikk der ledelsen ville vise hvor stor aktivitet de hadde. Jeg husker ikke hvor mange det var snakk om, men det var sikkert et dusin menn som lot som de jobbet på en stridsvogn. Jeg tror det var 3-4 bare for å rense røret. Det er ikke like ekstremt over alt, men vi starter ofte med å finne arbeid til folk. Vi har blitt lært opp til å tenke at abslutt alle skal arbeide. Det spiller ingen rolle om de gjør noe meningsfylt.

Kanskje hadde det vært bedre om vi startet i andre enden? Vi kunne ha identifisert hvilke tjenester vi trengte, og deretter utdannet de som skal gjøre jobben. Hvis det f.eks. er 200 000 mennesker til overs som ikke har jobb da, er det så viktig for landet at de gjør hva som helst? Media er veldig opptatt av hvor mange nye jobber regjeringen skaper. Det gjelder spesielt i USA, men vi har vel litt av det her også. Det er ingen som bryr seg om dette er nødvendige jobber. Mennesker må selvsagt ha en aktivitet, men kanskje er det mer meningsfylt både for det individet det gjelder, og for samfunnet, at personen gjør noe det er behov for. En av de tingene jeg kan tenke meg det er behov for er bare å snakke med gamle mennesker. Jeg hører til stadighet at det er et behov både på aldershjem og i hjemmesykepleien, men hvis en har krav til effektivitet, blir det nok mindre samtale.

Det var mange i kommunismens glansalder som fikk en kost med beskjed om å koste til de fikk en annen beskjed. Det spilte ingen rolle om det var behov for å koste. Poenget var at det ikke så ut som om de var ledige. Jeg fikk litt erfaring med denne holdningen da jeg var i attføring for noen år siden. Jeg ønsket å bruke styrken min, som uten tvil er skriftspråket, men jeg fikk prøve pakking på et bakeri, produksjon for Hey’di og sentralbord. Da dette ikke fungerte foreslo de postbud og bussjåfør. Jeg prøvde det også, men oppdaget at det ikke var mulig p.g.a. helseplager.

Det er ikke utenkelig at jeg må be NAV om hjelp en gang til i fremtiden. Bare for å nevne det, Haugsund har en attføringsbedrift der en bl.a. kan få prøve seg som plate/sveismedarbeider, barnehageansatt og renholdsmedarbeider. Det blir kanskje et nytt innslag i serien John Olav gjør ting han ikke kan.

Charles Darwin skal ha sagt at det er de mest tilpasningsdyktige (og ikke de sterkeste) som overlever. Det gir vel meg en mulighet, men så var det det med å lære av feilene sine da. Jeg prøver, men jeg er vel litt avhengig av andre gjør det også. Det blir spennende å se hva som skjer. Evolusjon skjer gradvis, i etapper. Hvis det skal skje raskere må mange nok med innflytelse tro på forandringen samtidig.

Men kanskje er en ny kurs, på mange områder, viktig nok til at vi bør jobbe for det? Spørsmålet er om troen er til stede. Bare for å nevne det, det er 30 års jubileum for Live Aid neste sommer. Dette arrangementet forandret muligens ikke all verden, men det var likevel et stort engasjement og ønske om forandring som kom til uttrykk.

I ettertid har vi vel sett hvor langsomt evolusjonen kan arbeide.

%d bloggers like this: