Den vanskelige balansen

Jeg leser og skrive mye og gleder meg til jeg kan gjøre det utendørs igjen.

Det er ikke ofte jeg tenker noe særlig på en reklamefilm i etterkant. Jeg strømmer alle filmer og serier jeg ser, så jeg ser uansett ikke så mange, men det blir noen på You tube. Det var en jeg så for et par uker siden som var provoserende på en annen måte. Det gjaldt en reklame for en junkfood kjede som hevdet at unge burde søke stress for å lære å mestre det, og det ville de få gjennom å jobbe for dem. Det hadde vært greit hvis det var positivt, men er et det?

Stress er kroppens reaksjon på noe negativt, en trussel, men opplevelsen av at en truet trenger ikke være reell. Det er riktig at stress kan være positivt i små doser. Effekten er noe liknende den noen idrettsutøvere snakker om når de sier at litt nervøsitet får dem til å yte bedre. Vi kan altså håndtere små doser, som er forskjellig fra individ til individ. En liten er dose for noen vil være en stor dose for andre. Det er noe vi åpenbart er skapt for, men jeg tror ikke noen er skapt for å takle langvarig stress, samme hvilket nivå den er på.

Da snakker vi om at følelser, atferd, evnen til å tenke og den fysiske helsen blir påvirket, og ikke i en positiv retning. Jeg har hentet dette fra Web MD og viser til denne sida for mer informasjon om symptomer.

Hva har dette å si for de som allerede har denne type utfordringer? Jeg vet ikke svaret, men det er neppe positivt med mer av de negative konsekvensene. Autister har f.eks. en større risiko for å få sykdommer i mage-tarmkanalen. Denne gruppa, sammen med NLD, ADHD og andre har i tillegg en økt sjanse for angst, depresjon og andre psykiske tilstander. Jeg kan ikke se for meg at eksponering for stress er en fordel.

Jeg har vært overveldet en del ganger i en jobbsituasjon. Jeg har vært sint, lei meg (generelt hatt sterke følelser jeg slet med å håndtere) og fysisk utmattet. Det er dessverre en del av arbeidslivet å takle brutale utskjellinger, noe jeg opplevde en del ganger fordi jeg ikke alltid gjorde ting raskt nok eller på den måten andre gjorde det på. Jeg tror utskjelling er en dekkende oversetting av det engelske verbal abuse, men den engelske er nærmere virkeligheten. Vi snakker om psykisk aggresjon og vold.

Jeg savner jobben min som lærer, selv om det var en del negativt. Det er vel naturlig at en tenker på de sterkeste inntrykkene, de mest negative og de mest positive, mens det meste mellom de to blir mer eller mindre glemt. Jeg hadde noen fantastiske dager på de beste arbeidsplassene, men jeg opplevde også direkte trusler på to av skolene. Jeg er med andre ord godt kjent med stress i arbeidslivet. Jeg skal ikke gå inn på symptomer, men det var noen slitsomme år.

Jeg tenker tilbake til slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, da jeg var i den alderen junkfood «restauranter» vil rekruttere fra. Jeg var ikke klar. En annen konsekvens av stress kan være en manglende evne til  slappe av, og det er noe jeg har merket. Jeg er rett og slett ikke vant med å slappe av, så jeg blir urolig av det.

To av de aktivitetene jeg bruker for å takle de vanskelige dagene er å lese og skrive.

Reklame

De fire stegene i arbeidslivet

 

Risøybrua går fra Haugesund sentrum til Risøy.

Det første steget er å skrive en god søknad. Det er den første muligheten vi har til å skape et positivt førsteinntrykk, og med litt hjelp kan alle passere dette hinderet.

Hvis en er heldig nok til å komme til det andre steget, jobbintervjuet, kan en prøve å fokusere på de sterke sidene sine. En skal ikke lyge, selv om mange av de nevrotypiske søkerne vi konkurrerer mot gjør det, men vi må få fram styrker som at vi tar ansvar, er opptatt av å følge regler, har analytiske ferdigheter osv. En blir også anbefalt å lære mest mulig om arbeidsgiveren før intervjuet, men etter å ha vært gjennom en del intervju selv er jeg ikke sikker på hvor mye dette betyr. En ganske nedslående artikkel på KarriereStart.no hevder at jobben kan være vunnet eller tapt de første sju sekundene. Det er i den perioden vi danner oss et førsteinntrykk, og vi kan ubevisst eller bevisst allerede ha kommet til ganske klare meninger om bl.a. status, kompetanse og troverdighet.

Førsteinntrykket gjelder både søknaden og jobbintervjuet, så en kan ikke gjøre en middelmådig jobb der, men vi snakker om ei gruppe som ikke nødvendigvis har sosiale ferdigheter som sin styrke. En kan argumentere for at det er det samme for andre grupper også, f.eks. kvinner (i enkelte yrker i alle fall), etnisitet og fysiske funksjonsnedsettelser. Hvis er medlem av flere av disse gruppene har en ganske høye odds mot seg.

Det tredje steget er hvordan en fungerer i arbeidslivet. Tilstander som Autisme (ASD), NLD, ADHD, Bipolar lidelse og Tourette syndrom har overlappende symptomer, og en kan ha f.eks. ASD og Bipolar. Alle kan dessuten ha tilleggsvansker som angst og depresjon. Det er ikke urimelig å tenke at mange nevroatypiske har psykiske vansker som gjør livet litt vanskeligere å takle. Dette er relevant fordi det er mange som har vært gjennom gjentatte tøffe opplevelser i skole og arbeidsliv. Jeg skal ikke prøve å snakke for alle, men jeg tror ikke det blir feil å si at psykisk helse er et tema for oss på en måte det ikke er det for andre.

Det er dessuten et stort press i arbeidslivet. Det er et stort tempo og hvis en skal konkurrere mot ansatte som klarer dette tempoet, må en øke tempoet selv. Kamuflasje er en ting, spesielt innen ASD og spesielt for kvinner. Det innebærer at en kamuflerer vanskene sine for å gi inntrykk av at en fungerer bedre sosialt enn en gjør, og noen gjør det så godt at de ikke skiller seg ut. Det er sågar noen typer depresjon som ikke er åpenbare for andre. Det er ikke en offisiell diagnose, men det er noen som snakker om walking depression smiling depression som observerbare symptomer. Det kan altså se ut for andre som at en fungerer i jobben, i alle fall i en periode, selv om en åpenbart ikke har det bra.

Det er noen fysiske tiltak arbeidsgivere kan sette inn generelt for å inkludere nevroatypiske arbeidstakere, tiltak som skal gjøre det mulig for disse arbeidstakerne å utføre jobben sin, men det er også viktig med motivasjon og støtte fra andre. Jeg vet ikke om det er konkrete tiltak, men det har mer med kultur å gjøre. Vi er vant med at vi snakker om jobben når vi er på jobb, eller om hva vi gjør i fritida. Vi spør ikke en kollega om hvordan han/hun har det, og vi spør i alle fall ikke flere ganger, men det er sannsynligvis nødvendig å gjøre nettopp det, for samme hvor mye en sliter tror jeg mange vil si at de har det bra. Det er neppe uenighet om hva som må til, men det er det å få det til.

Hvordan skaper en et arbeidsmiljø der en snakker om det som gjør livet vanskelig? Kanskje det rett og slett er fornuftig for bedrifter å kjøpe tjenester fra psykologer? Mental helse er kanskje det fjerde steget.  

Bildet er ment som en illustrasjon. Byens største arbeidsplass ligger der, men det er i tillegg det området av byen som sannsynligvis har de største sosiale forskjellene, og det er relevant i denne sammenhengen. Jeg har leid fra «slumlords» der, og jeg har sett andre leve under forferdelige forhold. Jeg var på visning på øya for noen måneder sider der det fremdeles var leieboere i huset, og det en sjokkerende opplevelse. Jeg trodde ikke det var noen som levde under sånne forhold i Norge, men det skjer på Risøy. Lav inntekt alene er en kilde til (fattigdoms-) stress og det vil påvirke den psykiske helsen.   

Dobbelt spesiell

Denne familien blir tvunget til å leve inne i bobla hver dag hele året.

Vi er alle spesielle og fortjener å bli behandlet med respekt. Det er det politisk korrekte perspektivet, men virkeligheten er litt annerledes for en god del av oss. Jeg håper ikke det gjelder alle, men noen får lite eller ingen støtte utenfor den gruppa eller fellesskapet de er den del av, og hvis dette miljøet er bredt nok kan en ikke regne med uforbeholden støtte innenfor heller. Noen opplever ulempen ved å være utenfor arbeidslivet, og det har ikke bare med kjøpekraften å gjøre. En møter gjerne forakt fordi en ikke jobber, og det er ingen som bryr seg om hva som ligger bak.

Det kanskje største prosjektet mitt, etter familien, er å vise at jeg er mer enn andre ser, eller velger å se. Det er derfor jeg liker å skrive, for jeg synes det går bedre enn mye annet jeg har gjort i arbeidslivet. Jeg jobber med mer kreativ skriving også, og har skrevet en roman og noen noveller jeg håper blir utgitt etter hvert. Jeg foretrekker en tradisjonell kontrakt, altså et forlag, men jeg skal utgi bøkene selv hvis det ikke går etter planen. Det handler ikke bare om den drømmen alle forfattere har, muligheten til å leve av de historiene de har laget. Jeg vil at andre skal se meg som et medlem av det samme samfunnet de er en del av, det vi kaller Norge eller den kommunen hver enkelt bor i (Haugesund i mitt tilfelle). Jeg vil kanskje likevel sitte igjen med et spørsmål, hvorfor fikk jeg ikke dette før jeg beviste at jeg kunne skape noe? Jeg fikk det ikke da jeg var lærer heller. Det er ikke alle som sier det direkte, men det kommer tydelig fram likevel, de som har ulike typer funksjonsnedsettelser fortjener å bli ydmyket og holdt utenfor.

Vi er også spesielle fordi vi har en hjerne som fungerer litt annerledes. Mange med en nevrologisk tilstand snakker noe nedlatende om alle andre som nevrotypiske, mens de selv er det verden trenger. Jeg liker det positive synet nevrodivergens og nevrodiversitet innebærer, at det ikke er én rett måte å tenke, lære og oppføre seg på, og at det som gjør oss annerledes ikke er mangler eller dysfunksjoner. Det dreier seg om mangfold, men da hjelper det kanskje ikke å plassere alle i to grupper, nevrodivergente og nevrotypiske.

Det er riktig at tilstander som autisme (og det er ofte nivå 1 en liker å snakke om), ADHD og NLD ikke kan behandles vekk fordi det som gjør oss annerledes kommer fra anatomiske forskjeller i hjernen. Det kan diskuteres om dette er en dysfunksjon eller en naturlig variasjon, men det forandrer ikke på det vi må gjøre. Vi har en del tilleggsvansker, som delvis har med hoveddiagnosen å gjøre, men også med den behandlingen vi får i samfunnet. Jeg synes angst, depresjon og sinne er helt normale reaksjoner på det vi møter fra andre.

Det er mye samfunnet kan gjøre for å gi oss litt mer plass, men jeg er ikke sikker på hvor mye det er realistisk å forvente. Arbeidsgivere kan gjøre noen tilpasninger i arbeidsmiljøet, men det er likevel en forventning om at vi prøver å passe inn, og det er slitsomt i et miljø som ikke samsvarer med vår tenkemåte, spesielt hvis en ikke klarer å leve opp til andres forventninger. Det er ikke overraskende at mental helse er mer relevant for arbeidstakere og arbeidssøkende med nevrodivergens enn andre.    

Det er ikke lett å fungere i jobben når de vanskene en har påvirker f.eks. konsentrasjonen, energinivået, de sosiale ferdighetene, evnen til å organisere, planlegge og passe tida osv. Det er noen fordeler ved å ha nevrodivergente ansatte, for det er mange som kan gjøre en bedre jobb, men dette krever en god del støtte. Det får vi ikke med mindre arbeidsgiverne gir opp fordommene sine. Det er mange som har en bestemt oppfatning av ASD, ADHD, NLD og andre som kan identifisere seg som nevrodivergente, og den har de gjerne fått fra media og møter med f.eks. en NLDer. De har en bestemt formening om hva de kan forvente av oss, selv om ingen av oss er like.

Det er derfor jeg mener det er nyttig å forberede barn på det som venter dem i voksenlivet. En kan ha et språk, tenkemåte og atferd andre synes er uvanlig, men hvis en vil være ansettbar bør en legge mest mulig av dette hjemme. Jeg har sett noen eksempler på mennesker som ikke klarer det, og samme hvor ubehagelig det er å tenke på at disse menneskene ikke får vist hva de kan klare i arbeidslivet, kan jeg forstå begge sider. Det ideelle hadde vært at begge parter bidro, men jeg er ikke sikker på om nevrodiversitet legger opp til det.         

Bildet er for øvrig en illustrasjon på den bobla vi blir tvunget inn i, for det er ikke sånn at vi velger å leve der.

Det brutale møtet

En modell av et bygg som ikke finnes lenger. Jeg jobbet på Iglo i ungdommen der vi pakket rundfrossen makrell.

Det har blitt snakket mye om arbeidslivet, utenforlivet, navere og motivasjon, men det har vært lite fokus på hvordan opplevelsene vi har i arbeidslivet påvirker oss. Jeg snakker ikke om fysiske skader vi kan få, som en jeg pådro meg da jeg jobbet med å pakke rundfrossen makrell som 19-åring. Det var en jobb jeg kunne klare uten forkunnskaper, men jeg fikk kroniske smerter i begge armene, og de har blitt verre med årene. Dette har begrenset meg mye siden den oppstod på slutten av 1980-tallet. 

Jeg tenker heller ikke direkte på utbrenthet eller det noen kaller autistic burnout. Symptomer på det kan være en intens fysisk, mental eller emosjonell utmattelse (spectrumnews.com). Dette er ofte en konsekvens av «kamuflering», som går ut på at en imiterer nevrotypisk atferd, for å passe inn sosialt og i arbeidslivet. Utbrenthet kan også være et resultat av for mye sansestimulering, f.eks. lyd. Det er viktig å håndtere og forebygge dette, men jeg tenkte mer på de brutale erfaringene mange av oss har gjort i arbeidslivet.

Jeg snakker om det som skjer inne i oss, og det er ingen tvil om at en god del av oss har temmelig brutale erfaringer fra arbeidslivet. Det kan være mobbing, diskriminering, isolering/utfrysning etc. Det kan være vanskelig å få seg en ny jobb, og det spiller ingen rolle om en sa opp selv eller om en fikk sparken. Resultatet kan fort bli det samme. Jeg tror det er mange «skjulte avskjedigelser», der det ser legitimt ut for utenforstående, men det kan likevel være en feig arbeidsgiver som sviktet en av sine ansatte. Det er f.eks. en del ledere i skolen som har lett for å vende seg mot en lærer, samme hvor liten en eventuell konflikt er. En kan gjette seg til hvem den mest åpenbare og sårbare kandidaten er, hvem som skiller seg ut som annerledes.

En rektor kan fjerne en lærer uten en direkte avskjedigelse. Jeg har jobbet på skoler der de fleste lærerne hadde årsvikariat. De hadde vært der i mange år og var i realiteten fast ansatte, men de måtte søke på årsvikariat hvert år. Rektoren kan enkelt kvitte seg med en ansatt ved ganske enkelt å avslå en søknad om fornyelse. Jeg flyttet inn i et lite samfunn en gang og gjorde en god jobb, noe rektoren syntes også, men det var åpenbart fra første dag at skolesjefen hadde et problem med meg. Jeg aner ikke hva det dreide seg om, men det var i alle fall ingen grunn til at kontrakten min ikke skulle fornyes.

Det som ser legitimt og ærlig ut på overflaten kan i realiteten være en feig og uredelig opptreden. Det er sikkert mange måter en kan kvitte seg med en ansatt på, og denne arbeidsgiveren vil nok ikke gjøre så mye for at søkeren skal få en god referanse når en ny arbeidsgiver ringer. Dette er et scenario som kan gjenta seg i mange år, der en enten går arbeidsledig i det uendelige eller får gjentatte dårlige opplevelser.

Spørsmålet blir da, hva gjør dette med personen innvendig? Hvordan kommer en seg etter møtet med samfunnet? Svaret er dessverre ikke alltid at samfunnet er løsningen, for reaksjonen derfra er gjerne at denne personen valgte dette livet selv. Det ligger mye mistenksomhet og fordømmelse i kommunikasjonen (en uuttalt anklage om løgn), men det er sjelden anklagerne prøver å sette seg litt inn i hvordan det faktisk er å leve det livet vi gjør, å oppleve det vi gjør. Noen av oss er mer resiliente enn andre, men alle blir nok påvirket. 

Det er veldig menneskelig å fordømme andre, men jeg skulle ønske vi var mindre opptatt av å kansellere og bevisst holde andre utenfor.  

Om å avskaffe utenforskap

Det er et utslitt uttrykk, men jeg liker løvetannen, både symbolet for resiliens og for de mange helsegevinstene planten har.

Det sier seg selv at vi ikke kan ha hele den voksne befolkningen utenfor arbeidslivet, men det er heller ingen som søker mot en tilværelse utenfor det aksepterte samfunnet. Det er noen som liker å stemple en ganske stor del av befolkningen som navere, uten å tenke noe særlig over hvordan de havnet der, om det var et valg de gjorde selv, eller om de faktisk ønsker å være der. Det blir bare antatt at det er så behagelig å være der at de ikke ønsker seg inn i arbeidslivet.

Jeg vil påstå at det store flertallet ikke koser seg hjemme mens resten går på arbeid. Uføretrygd er en nødvendighet og noen kjemper mot det så lenge at konsekvensene blir større. Det er ikke lett å kjempe seg videre i årevis, og dermed bli utsatt for den ene brutale opplevelsen etter den andre. Det er noen som mener at Janteloven er en urban versjon av bygdedyret, og da er det nok særlig det 11. budet de tenker på, Du tror kanskje ikke at jeg vet om deg?

Det er noen som liker å bruke formuleringen «de som havner utenfor», men det er ikke alltid de havner der tilfeldig eller av eget ønske. Det er noen som ikke hadde så mye valg fordi de ikke fungerte godt nok til å gjøre noe form for arbeid, men det er også ei stor gruppe som kunne klart seg bra med tidlig intervenering.

Jeg kjenner til mange foreldre som har stått på gjennom hele barnets oppvekst for å få den nødvendige hjelpen, men det er langt fra alltid de lykkes. Jeg er spesielt provosert over hjemkommunen min, Haugesund. Den var for en del år siden kjent som en Terra-kommune fordi kommunen investere over 220 millioner i risikable fond gjennom tvilsomme Citigroup. Det jeg husker spesielt var en smilende ordfører som noen år seinere var fornøyd med at kommunen var ute av ROBEK, et register for kommuner som må ha godkjenning fra Kommunal – og distriktsdepartementet for å låne penger eller inngå leie av varige driftsmidler. De klarte det ved å kutte kraftig i budsjettene over mange år. Jeg vet ikke hvem som måtte betale mest, men skolebudsjett ble i alle fall ikke skjermet.

Jeg skulle gjerne ha sagt at kommunen lærte noe av feilene sine, at de har forandret atferd, men politikerne fortsetter å misbruke offentlige midler. Det er få ting som provoserer meg mer enn politikere som sier at de har et budsjett å forholde seg til, at de ikke kan gi penger som ikke finnes, samtidig som de finner disse pengene når de er motiverte nok. Jeg synes mennesker burde være prosjektet deres, og målet burde være at færre faller utenfor (som en konsekvens av politikk).

Det er når det gjelder NLD store individuelle forskjeller i alvorlighetsgrad. Det er dessuten noen som har bedre strategier enn andre. Den verbale IQ’en kan være høyere enn gjennomsnittet, og det bidrar til at et barn i småskolen kan virke å fungere bedre enn det i virkeligheten gjør. Det blir lagt mindre til rette for dette barnet etter hvert som det kommer videre i grunnskolen, og dette barnet vil  derfor få stadig større utfordringer. En kan tenke seg til hvordan det går med barn som ikke har en diagnose, men som burde hatt det. Jeg mener at angst og depresjon vil være en naturlig konsekvens for et barn som ikke får hjelp, og som gjerne får anklager slengt i ansiktet (du prøver ikke eller du kan gjøre det bedre). Hvis dette er situasjonen i år etter år kan det være vanskelig å gjøre noe med det seinere.

Det er ikke sagt at den eneste konsekvensen av NLD er at en i beste fall har en ervervsevne, men ikke inntektsevne. Vi snakker om en permanent tilstand, og fokuset må være på å hjelpe til med å fungere med diagnosen. Det er altså noe som ikke vil forsvinne, men sjansen for å utvikle mennesker som fungerer bedre i arbeidslivet øker betraktelig hvis en starter tidlig. Det er noe en må ta med i betraktningen når en slenger ut kommentarer om naving. Det er faktisk mer samfunnet kan gjøre enn individet. Det er det store valget. Jeg mener det er verdt å bruke penger på å utvikle mennesker, både for å gi alle et bra liv, men det vil også gjøre flere i stand til å holde seg lenger i arbeidslivet.

En kan derfor ikke anta, som mange gjør, at vi er late. Det er mange av oss har fått den anklagen rettet mot oss siden barneskolen, men den var like feil i arbeidslivet som den var i oppveksten.    

Vi trenger kategorier

Det er ikke alltid lett å forstå budskapet.

Jeg var lenge en ivrig blogger med NLD som tema, men det gikk etter hvert over til å bli like mye om autisme, ADHD og diverse tilleggsvansker. Motivasjonen gikk litt opp og ned, men det var delvis fordi blogging ikke var det samme som tidligere. Det var i begynnelsen som et sosialt medium der en kunne bygge et nettverk, tilsvarende Facebook og Twitter. Bloggosfæren forandret seg og dette nettverket forsvant da mange av de «vanlige» bloggerne ga seg.

Jeg sluttet ikke helt, men blogging ble litt mer periodevis, og jeg har vurdert flere ganger om det var like greit å slutte. Jeg liker å skrive, men det er ikke så lett å motivere seg når jeg ikke vet hvor mye det betyr for andre, og ikke minst når jeg har et annet prosjekt som krever mye av meg. Jeg har nevnt bokprosjektet mitt flere ganger. Jeg har skrevet det første manuskriptet i det jeg satser på skal bli en Fantasy serie på fire eller fem bøker. Jeg skrev først på norsk, oversatte manuskriptet til engelsk, og prøvde meg hos en rekke agenter og forlag i London. Jeg skriver bare på engelsk nå fordi markedet vil være i andre land likevel. Jeg har ikke gitt opp og jobber for tiden med å restruktere manuskriptet. Jeg har med andre ord ikke noe problem å fylle dagene og kveldene med arbeid.

Det er jo det vi alle vil, arbeide. Jeg har, som mange andre NLDere, hatt brutale erfaringer i arbeidslivet. Det er fordi «diagnosen» ikke er verdt en dritt. Litt overdrevet kanskje, men realiteten er at det er lite eller ingen hjelp for voksne. Den er ikke spesielt god for barn heller, men det er der hele fokuset ligger. Forskningen er nesten utelukkende fokusert på barn, men de får heller ikke nok hjelp siden dette er en uoffisiell diagnose. En kan få moralsk støtte hos famile, venner eller på ulike grupper i sosiale medier. Det siste har ikke fungert for meg, og jeg sluttet i disse gruppene fordi de andre var stort sett opptatt av irrelevant ting.

Det er ei gruppe ved Columbia University i USA som jobber med å få NLD innlemmet i neste utgave av DSM, men de foreslår også å gi denne diagnosen et annet navn, Developmental Visuo-Spatial Disorder. Det er gode grunner for det, men jeg er ikke overbevist om at rom/retningsferdigheter (evnen til å tolke  og bearbeide inntrykk vi får gjennom synet) kan forklare alt. Et underskudd på dette området har uten tvil en betydning for matematikk, tegning, lære å sykle, finne fram på nye steder, montere møbler og sågar deler av det sosiale. Bilkjøring illustrerer det kanskje best. Vi trenger denne ferdigheten for å navigere veier og kryss eller for å vurdere hvor de andre objektene vi ser beveger seg i forhold til vår egen bil. Det sier seg selv at dette ikke går bra hvis de visuospatiale ferdighetene er dårlig utviklet. 

Det er i utgangspunktet positivt at forskere tror de kan få NLD godkjent som en egen diagnose, men jeg vet ikke om det er den rette veien å gå. Synforstyrrelser som en følge av en skade i hjernen eller Cerebral Visual Impairment (CVI) kan se ut som autisme. Det kan i tillegg være en viss overlapp mellom NLD, autisme, ADHD, Tourette og bipolar lidelse.  og jeg synes derfor det gir mer mening å tenke på dem som en del av det samme spekteret. Det betyr ikke at alle skal få den samme hjelpen, for selv om de ulike tilstandene kan ha nytte av liknende tiltak, er det også noen som er spesifikke for hver enkelt. Det er f.eks. ulike typer autisme og tiltakene er ikke de samme. 

Det er en del med NLD i USA som får diagnoser som autisme, ADHD eller Lærevansker (LD). Det kan noen ganger fordi symptomene er like og noen ganger fordi det er de andre diagnosene som sikrer at en får hjelp. Det kan nok skje i Norge også, for hvis en får én diagnose er det ikke sikkert en får den riktige seinere, hvis utrederne mener at det ikke vil utløse flere/andre tiltak enn en allerede får. Det kan ende med at en ikke får noe støtte i det hele tatt, og det er nok en del tilfeller av dette.

Helsevesenet og arbeidslivet er en del av det samme problemet. Den ene vil ikke gi den rette hjelpen, som fører til at det blir vanskeligere å klare seg i arbeidslivet, og arbeidsgivere vil ikke ansette de som ikke har utviklet sosiale ferdigheter, evnen til å håndtere stress, og andre ferdigheter en trenger i arbeidslivet. Det er veldig provoserende når samfunnet snakker om de som faller utenfor, som om det ikke er noen som har ansvaret for det, og ikke minst anklager om naving. Jeg har vært utsatt for det selv flere ganger, og det føles mer enn litt urettferdig.  

Den vanskelige kampen

Skateparken i Grytå, Haugesund.

Jeg så ofte barn spille på den gamle fotballbanen foran Breidablikk skole, men etter at den ble erstattet av denne skateparken er det stort sett tomt der. Jeg spør meg selv om de 300 000 kronene i tippemidler og 500 000 kroner fra kommunen var en god investering. Jeg hadde elsket dette tilbudet som tenåring på 1980-tallet, men skating og bmx-sykler, som dette er ment for, har aldri vært mainstream i Haugesund. Ordføreren sa til Haugesunds avis for fire år siden at parken var veldig etterlengtet, men det virker ikke som at ungdommen har vært av samme mening. Temaet og tidspunktet for denne investeringen er relevant for det jeg kommenterer i dette innlegget.

Det nærmer seg valg uten at jeg har fulgt noe særlig med på valgkampen. Politikerne sier stort sett det samme hver gang. Jonas Gahr Støre sa i et intervju med Fri Fagbevegelse i 2017 at han fryktet en ny underklasse, og viste til de såkalte «working poor» i andre europeiske land. Det er folk som har jobb, men som likevel sliter med å forsørge seg selv og familien sin. Det er altså ikke nødvendigvis sånn at jobb automatisk løfter mennesker ut av fattigdom. Les intervjuet her. Budskapet hans var at Norge var avhengig av en Ap-regjering for å snu trenden, og det er det fremdeles.

Jeg er ikke sikker på om argumentet var mer gangbart for fire år siden enn det er i dag, selv om reallønnsøkningen faktisk var veldig lav i en periode på den tida (0.6 prosent i 2015, -1.8 året etter, og deretter 0.4 og 0.0 de to neste årene). Økonomiske trender går opp og ned, og lønnsveksten har vært høyere enn inflasjonen de siste to årene. Det samme skjedde forøvrig da Gro Harlem Brundtland var statsminister i siste halvdel av 1980-tallet. Reallønnsøkningen var på 2,5 prosent da hun tok over etter Kåre Willoch, og den gikk ned til 0.5, 1.0 og -0.2 de neste tre årene. Den begynte å gå opp igjen med Jan P. Syse som statsminister.

Jeg er ikke sikker på hvor stor rolle det spiller hvem som er statsminister, for den lille økonomien vår er nok ganske avhengig av internasjonale forhold. Politikk viser hvor lett det er å være i opposisjon. Støre kunne legge all skyld på Høyre for fire år siden når det gjelder økonomien, og vi ser det ennå tydeligere i andre spørsmål, f.eks. flyktningepolitikken, der Stoltenbergs holdning var at vi ikke kunne la alle bli. Et annet eksempel er miljøpolitikken der Ap har vært heller vage på hva de mener om framtida for oljeleting, og da media rettet søkelyset mot de store overskuddene i det private barnevernet, ville Arbeiderpartiet avvikle alle private barnevernstjenester, mens de som regjeringsparti bidro til en kraftig økning av disse.

Men lav inntelt er likevel en virkelighet mange familier må leve med, samme hvem som styrer landet. NRK hadde en artikkel for et par dager siden om at kjøpekraften har gått ned de siste årene for familier med lav inntekt. Det er delvis en styrt utvikling, og tankegangen er å motivere foreldre til å jobbe lengst mulig. Det er noe av grunnen til at f.eks. barnetrygden ikke har fulgt prisutviklingen (den er på 1054 kroner nå, men skulle ha vært på 2 596 kroner hvis den hadde fulgt den samme utviklingen som prisene). Jeg synes denne tankegangen er ganske håpløs, for den har blitt prøvd i lange tider i andre land.

Det er mange fattige i USA og UK som vet hvordan det er å være working poor. Fattigdomsgrensa i USA er satt til en inntekt på $ 26 400, som tilsvarer $ 12.60 per time for en fulltidsansatt. Det er variasjoner fra delstat til delstat, men den føderale minstelønna er på $ 7.25. Det er i tillegg vanskelig å få en fulltidsjobb, så det er vanlig med flere deltidsjobber, men det er mange som opplever at det ikke er nok. Problemet er ikke en mangel på motivasjon eller villighet til å gjøre det de ser er nødvendig for å forsørge familien. Det er mange som kjemper en desperat kamp, og politikerne vet utmerket godt at de bidrar til det samme her, samme hvilket parti de representerer. Jeg har en kraftig skepsis til politikere. Det har mye å gjøre med hva de ikke gjør og hva de lover. Jeg blir ikke mindre skeptisk når de konstant skylder på andre. Alt er de andres feil, mens det er de selv som har alle svarene, bortsett fra at de ikke har dem.

Jeg vet alt om hvordan det er å kjempe seg til en utdannelse, og deretter kjempe for å få og beholde en jobb. Jeg vet også alt om hvordan det er å høre andre snakke om hvor lett det er å jobbe, og at jeg bare kan ta meg en jobb til, eller to, hvis inntekten ikke strekker til. Jeg vet også at det er svært få som velger det noen kaller naving. Det er ingen som ønsker seg det livet. Jeg skulle ønske det hadde vært flere muligheter for de som havner utenfor, de som har en arbeidsevne, men ikke forsørgerevne.

Det burde være en enklere vei fram til jobb for de som ikke gjør det bra på skolen, altså en utdannelse uten noe særlig skolegang. Det er ofte en enten eller tankegang, der en enten fungerer eller ikke. Det er noen som sannsynligvis kan klare å jobbe f.eks. 30 prosent, men noe mer enn det vil bli for mye. Det er ikke nok til å forsørge seg selv, og de vil derfor trenge stønad i tillegg. Det er det jeg mener med at arbeidsevne ikke nødvendigvis betyr inntektsevne. Jeg tror det finnes bedre tiltak enn straff eller å sette folk økonomisk værfast, men det føles ikke som at vi har det. 

Kronikken i NRK har overskriften Den vanskelige kampen mot ulikhet. Den er vanskeligst for de som faktisk prøver å bruke ressursene sine, men som ikke klarer kravene. Jeg har sagt det mange ganger tidligere på denne bloggen, det lønner seg å satse på mennesker. Det betyr at samfunnet vil få mye igjen for å utvikle de menneskene det trenger, og selv om et bestemt individ aldri kan klare mer enn en 30 prosent stilling, er det verdt å bruke en del ressurser på denne personen. Jeg tror dessuten det er fornuftig å hjelpe hvert enkelt menneske til å få det livet de ønsker seg.

Jeg liker Norge tross alt

Byen og landet mitt har potensiale, men de lever ikke alltid opp til de romantiske forestillingene mine.

Det er mange inntrykk og føelser å forholde seg til på 17. mai, men det er samtidig forunderlig tiltrekkende.

Jeg har skrevet en del innlegg om det jeg mener ikke fungerer i samfunnet. Løsningen er ikke et nytt samfunn, men å gjøre det vi har bedre. Vi trenger en skikkelig reform, en ny måte å se mennesker på, et nytt menneskesyn. Det er egentlig et ord for det, nevrodiversitet, og det er noen som liker å tro at det er en realitet. Det er dessverre ikke det. Vi må tilpasse oss samfunnet for å ha noen som helst mulighet for å lykkes som voksne, men det hadde vært nyttig med et samfunn som gjorde det litt lettere for de som trenger litt mer hjelp.

Jeg hadde et litt forvirrende møte med samfunnet da jeg kom ut av tenårene. Jeg ble ferdig med videregående skole i 1987, måtte i militæret året etter, og kom ikke inn på noen av de studiene jeg søkte på i 1989. Jeg opplevde ikke at det var så mange alternativer, og tok den eneste muligheten som åpnet seg, mekaniske fag på yrkesskolen. Det var egentlig en varslet katastrofe, for det var ganske opplagt også før den tid at jeg ikke var skikket til den type arbeid. Jeg måtte konkurrere mot de store ungdomskullene, og det ble stadig vanskeligere. Jeg mener å huske at regjeringen opprettet mange nye plasser, både i videregående skole og på universitetene på den tida. Det var fordi det var mange som ikke kom inn p.g.a. de store kullene. Det var altså en tøff konkurranse.

Jeg hadde inntrykk av at det ble trikset med ulike statistikker. Norge er i en spesiell situasjon nå p.g.a. koronaviruset, og det er derfor flere mennesker enn vanlig uten arbeid, men vi har alltid hatt en lavere ledighet enn andre land. Det kan ha noe med hvordan statistikk blir ført på. De som søker jobb må være villige til å ta imot en hvilken som helst jobb, hvor som helst i landet, men gruppa «personer med nedsatt arbeidsevne» kan ikke det uten videre. NAV klassifiserer dem derfor som «arbeidssøkere som p.g.a. fysisk, pykisk eller sosial funksjonshemming har vansker med å få arbeid.»

Dette er mennesker som ikke er ordinære arbeidssøkere, men de er heller ikke uføre. Noen av disse blir sikkert omskolert, noen blir værende i en attføringsbedrift, og noen blir uføretrygdet. OECD kritiserte Norge for dette for noen år siden. De som ikke arbeider er i andre land en del av statistikken for arbeidsledighet, mens de kommer under forskjellige statistikker i Norge. Jeg er ikke sikker på hvor ekte det er når politikere i disse dager snakker om dugnad og samhold. Det er flott at vi har et samfunn som tar vare på alle. De som ikke kommer seg inn på arbeidsmarkedet i andre land bor rett og slett på gata, og hvis de ikke har helseforsikring er det ingen garantier for at de får hjelp av helsevesenet heller. Vi slipper det, men det er ikke rettferdig å kalkulere med at noen skal være utenfor, og samtidig kritisere dem for det.

Det er mange som har en arbeidevne, men ikke lønnsevne. Det er enten eller her. En klarer seg enten i videregående, og det skal en helst gjøre i det første forsøket, eller så blir en værende i en prekær situasjon hele livet. Det er en vei tilbake for de som ikke overlever videregående, men den er ikke lett. Den krever ofte at det er noen som er villige til å gi deg en sjanse, og at du er villig til å gjøre jobber andre ikke vil ha.

Jeg skriver mye om mennesker med sosiale vansker, psykiske og/eller kommunikasjonsvansker på denne bloggen. Det er mange som har drømmer, men som ikke aner hvordan de skal forfølge dem, eller hvordan de kan komme i arbeid. Sannheten er at selv om en kommer inn under NAV eller en attføringsbedrift, er det forventet at en gjør jobben selv. Det er du som må ta avgjørelser og sørge for fremdrift, og hvis du av ulike grunner har utfordringer på det området, blir du lett sittende fast.

Jeg liker ikke å kritisere et system som sannsynligvis er bedre enn de har i noen andre land, men litt mer fleksibilitet hadde vært bra. Jeg kunne tenkt meg at en ungdom med en lidenskap for f.eks. dans eller tegning kunne fokusert på det, uten at en måtte gjøre det bra i alle andre fag. Det har vært en økende trend de siste årene med elever som ikke får karakterer i 10. klasse. De som mangler karakterer i mer enn halvparten av fagene havner i kategorien «uten grunnskolepoeng.» Det er likevel mulig å komme inn på videregående skole, men en mangler jo det grunnlaget de andre har, og jeg vil anta at mange vil slite i fellesfag som matematikk, kroppsøving og norsk. Det vil med andre ord før eller siden si stopp, og det virker urettferdig å gi ungdommen tro på at de kommer til å få en plass i arbeidslivet, mens det kanskje aldri var realistisk. Dette er et system der noen må tape. Det er ikke til å unngå at et samfunn med flere mennesker enn jobber har vinnere og tapere.

Jeg tror det er en god del som har forutsetninger for å gjøre det bra i det som er spesialinteressen deres, men som ikke har forutsetniger for å gjøre det bra i skolen. Sigrunn Gjerløw Aasland, fagsjef i tankesmien Agenda, foreslo i en kronikk i VG for nøyaktig ett år siden å gjøre videregående skole obligatorisk. Den er nok i realiteten det allerede, men vi har et system der alle skal gjennom en opplæring uten særlig fleksibilitet. Jeg kjenner ikke detaljene, men det jeg har lest om Colegsigâr i Wales, Cambridge Regional College i England, og City of Glasgow College i Skottland virker å være bedre tilbud enn vi har i Norge.

Jeg anbefaler interesserte å kikke på nettsidene deres, og etter et overflatisk blikk virker Coleg Sir Gâr i Wales å være spesielt attraktivt:

Colegsirgâr
Cambridge Regional College
City of Glasgow College 

Når det gjelder denne dagen, 17. mai, har jeg ganske blandede følelser. Det var en dag med store forventninger gjennom hele oppveksten, men de ble aldri innfridd. Det er mange mennesker som er utenfor, i varierende grad, og dette er ikke en lett dag for dem. Det er ikke lett å høre på festtaler når en vet at ordene ikke gjelder alle. Dette gjelder ikke bare denne ene dagen. Utenfor er stort sett «deafult setting» for mange av oss.  Jeg er likevel patriotisk. Jeg er glad jeg bor i Norge, og jeg er klar over at jeg har det bedre her enn jeg ville hatt det i et hvilket som helst annet land.

Det er tross alt muligheter. Jeg hadde en drøm om å skrive en gang. Jeg så for meg at skriftspråket skulle bli levebrødet mitt på en aller annen måte, og skjønnlitteratur stod øverst på ønskelista. Jeg hadde verken ferdigheter eller selvtillit nok til å gjøre noe med det, og jeg ble aldri oppmuntret til det heller. Drømmen forsvant da jeg prøvde å følge en konvensjonell vei, men etter en del vanskelige år har jeg gitt den gamle drømmen en ny sjanse. Jeg har skapt en fantastisk historie og noen karakterer jeg har blitt glad i. Jeg har allerede blitt mer enn mange så for seg, og jeg ser frem til å jobbe med en utgivelse. Det var jeg som gjorde jobben. Det føles ikke alltid som at det var samfunnet som hjalp meg, for det har vært en del motgang på veien, men det var samtidig dette samfunnet som gjorde det mulig. Hvis jeg hadde bodd i et annet land, uten de sikkerhetsnettene vi har i Norge, ville det kanskje ikke vært mulig. Jeg har en mulighet nå, så jeg er ganske fornøyd med å bo i et sosialistisk land tross en sterk aversjon for denne ideologien. 

Våren nærmer seg for NLD

Et tre som våkner om våren.

Et vakkert vårtegn

Frø som spirer

Lævetann er vakre

Det er noe fascinerende med frø. Enten vi graver dem ned eller det er naturen som sprer dem ut over jorda, er det på en måte en begravelse. Frøene forsvinner, de blir skilt fra den verden vi oppfatter som liv. Det skjer noe vi ikke kan se, men det vi oppfatter som fravær av liv, er fornyelse og utvikling av liv. Denne våren har vært spesiell på mange måter. Jeg tenker på Covid-19, men også på været. Vi fikk fantastisk høye temperaturer så tidlig at det knapt nok var en løvetann å se. Det føltes som at våren kom ekstra tidlig, og med den våknet naturen opp etter måneder med forbereelse til vekst.

Jeg deler av og til siste nytt innen NLD-forskning. Det skjer dessverre ikke så regelmessig som jeg skulle ønske, men forskning er ikke hurtigvare. Det tar tid, spesielt når det er få som utfører denne forskningen. Det har nok sammenheng med finansieringsvansker. De som støtter forskning vil gjerne ha raske og dramatiske resultater. De vil se avisoverskrifter, bøker og artikler i de mest prestisjefylte tidsskriftene. Jeg kjenner ikke til hvordan situasjonen er i forskningsmiljøet, men jeg tor ikke det er fullstendig skivebom å antyde at nonverbale lærevansker (NLD eller NVLD) blir sett på som mindre attraktivt enn den nære slektningen autismespektertilstander (ASD). Det er en umulig situasjon, en får ikke midler så lenge en er utenfor diagnonsemanualene DSM og ICD, og en kommer ikke inn uten midler/forskning.

Jeg har skrevet flere ganger om forskningen ved Columbia University. De er kanskje de mest sentrale i NLD-forskningen for tiden, delvis gjennom egne studier og delvis gjennom at de koordinerer internasjonal forskning. De arbeider mot et mål om å få NLD inkludert i diagnosemanualen DSM. Den siste studien jeg kjenner til er Estimated Prevalence of Nonverbal Learning Disability Among North American Children and Adolescents. Ler mer på American Medical Associations hjemmeside. Det interessante med denne studien er at den konkluderte med at 3-4 prosent av barn og ungdom i Nord-Amerika har NLD, noe som stemmer ganske bra med tidligere forskning. De brukte materiale fra tre tidligere studier, og det inkluderte 2596 personer.

Poenget med en diagnose er ikke å få flest mulig utenfor arbeidslivet. Det kan noen ganger virke som at det er det offentliges løsning (kanskje de har kalkulert med at det koster mindre enn tiltak?), men det er fordi vi har et såkalt mulighetsvindu. Vi har en periode der det er mulig å gjøre noe, men det er mange som opplever at vinduet lukkes gradvis uten at de får den rette hjelpa. Poenget med en diagnose bør være å identifisere de som trenger hjelp, og hvilken hjelp de trenger. Det er én ting vi bør ha klart for oss, nevrologiske utviklingsforstyrrelser er ikke kult. Det har blitt sett på som kult de siste årene med Asberger syndrom, men de skikkelsene vi ser i dramaserier på TV er ikke mer enn groteske karikaturer. Virkeligheten for de fleste er at de ikke er populære, og at de ikke er den neste Wolfgang Amadeus Mozart, Isaac Newton eller Albert Einstein. Eller for å si det på en annen måte, verden føler ikke at den trenger oss.

Jeg mener derfor det er nødvendig med tidlige tiltak som varer helt til individet er midt i 20-årene, fordi disse trenger mer tid. Det vil for noen også være nødvendig med en alternativ utdannelse, og jeg kunne derfor tenkt meg flere muligheter enn det er i dag. Det er ikke så mye som har forandret seg siden jeg var tenåring på 80-tallet. Samme hva en drømmer om å bli, må en være i stand til å klare det akademiske. Det er noen som har utrolige ferdigheter innen praktiske fag som baking, design, tegning og dans, men som ikke vil være i stand til å gjennomføre videregående skole. Det er også noen som ikke har ferdigheter, men som vil kunne lære under andre rammer enn skole.

Jeg kjenner ikke til regelverket, så jeg kan ikke komme med påstander, men det er krevende å ta fagbrev etter at en har passert ungdomsretten, de tre årene en er garantert videregående opplæring. Det er i utgangspunktet ingen aldergrense for en lærlingekontrakt, men en må konkurrere mot den store mengden som har rett på en plass, og en må dessuten gjennom yrkesskole først. Jeg kjenner til flere eksempler der et barn ikke fikk hjelp i oppveksten, og deretter ble det som tenåring presset inn på et studievalg som var feil på alle måter.

Jeg har skrevet om utdanningstilbud i noen engelskspråklige land i tidligere innlegg. Jeg tenker da på Job Corps i USA, Coleg Sir Gâr og lærlingeordningen i Wales, Cambridge Regional College i England, City of Glasgow College og Newlands Junior College i Skottland. Dette er institusjoner som sannsynligvis vil være bedre for mange enn de får tilbud om i Norge. Det er ikke lagt opp til at andre enn de skoleflinke skal klare det her. Unge blir fortalt at samfunnet vil verdsette de som jobber, og deretter ødelegger de helsa i en jobb der de står alene mot krefter de ikke kan håndtere alene. De må i tillegg finne seg i at mange ser ned på de som ikke jobber. Jeg skulle ønske samfunnet verdsatte mennesket før det kom så langt.

Når det gjelder NLD tror jeg vi kommer nærmere en offisiell diagnose, og jeg tror den ganske høye forekomsten vil gå ned. Det er fordi det nytter å investere i mennesker, og samfunnet vil få mye igjen for å utvikle mennesker. Jeg har alltid vært håpefull, men det har nok sneket seg en del kynisme inn etter hvert som jeg har sett hvor lite samhold det er. Vi er litt som planter. Det tar tid å utvikle oss. Det skjer ikke automatisk, og vi trenger alle ulike ting. Løvetannen trenger knapt noe hjelp, og det er noen av dem blant oss, mens andre er som de frøene jeg planter på verandaen. De trenger akkurat det rette miljøet, og de kan være litt krevende, men det er verdt innsatsen, for de blir sterke planter. Poenget mitt er at det ikke har noe for seg med misunnelse. De som ikke trenger hjelp bør være takknemlige for det, men de bør også være villige til å bruke noe på de andre. Det handler om hvor sterke vi er sammen. Det handler om dugnadsånd, også etter at Covid-19 er et fjernt minne.

Noen av naboene mine har hatt et flagg hengende fra verandaen i flere uker. Jeg antar det er deres måte å vise støtte på, til f.eks. helsevesenet. Jeg lurer på hvor mange flagg vi får, hvor stort mangfold det virkelig er, og hvor stor dugnad det blir for å gjøre plass til oss. Jeg er, som jeg skrev tidligere, litt mer kynisk enn jeg var. Jeg håper, men tar det ikke for gitt.

Vi trenger de middelmådige

Denne skomakeren i Haugesund er en representant for et yrke som har forsvunnet.

Jeg var tenåring på 1980-tallet og husker ikke all populærkultur fra den tida med glede. Det var et forferdelig tiår for popmusikk og det stod ikke stort bedre til i Hollywood heller. Det var noen hederlige unntak som mer enn noen andre definerte dette tiåret for min del. Jeg husker filmer som The Outsiders, The Breakfast Club, Foxes, og Fame med glede.

Det var også en lang rekke kjedelige filmer som fortjener å bli glømt. Jeg tenker på high school-filmer der nerdene ble framstilt som sosiale utskudd og stort sett med negative trekk. Det var absolutt ikke noe positivt å være nerdete på den tida. Det er derimot populært å kalle seg nerd i dag, uten at det nødvendigvis krever et godt hode. Budskapet i disse filmene var gjerne at det var bedre å være populær enn smart, og en kunne ikke være begge deler. Vi har hatt en mer ekstrem versjon i virkeligheten de siste årene, som sosiale medier sannsynligvis har vært en pådriver for.

Vi skal være eksepsjonelle, og kan derfor ikke godta noe mindre enn et eksepsjonelt liv. Det er noe nevrodiversitet-aktig over dette. Begrepet brukes ofte synonymt med å være unik, men det er i realiteten ikke annet enn det Sheldon Horowitz ved National Center for Learning Disabilties i USA kaller «pockets of strength». Vi har noen styrker og noen svakheter, og det er altså snakk om å vektlegge de sterke sidene våre.

Problemet med å fokusere på autisme som geni-genet er at de færreste er det. Vi blir fortalt igjen og igjen at vi kan følge lidenskapen vår, og det blir gjerne vist til historiske personer som Nikola Tesla, Isaac Newton, Albert Einstein, Wolfgang Amadeus Mozart eller Charles Darwin. Jeg har sågar sett noen artikler der noen med stor suksess i næringslivet mente at de klarte seg fordi de droppet ut av skolen, eller fordi de hadde en lidenskap. De var likevel avhengige av at noen ga dem sjansen til å lære, og til å vise at de hadde kvaliteter.

Hva med å være gjennomsnittlig? Det var ei tid da det var greit. En kunne bli f.eks. sveiser, platearbeider, skomaker eller smed, selv om en ikke gjorde det bra på skolen. Jeg mener ikke at vi ikke skal strekke oss etter noe bedre. Det er viktig å hele tiden jobbe for utvikling, men hvor mange har egentlig den jobben de innerst inne ønsker seg? Hvor mye av misnøyen har direkte med jobben å gjøre, og hvor mye har med lidenskapen å gjøre? Det er ikke lett å bli fornøyd hvis en hele tiden tror at en fortjener noe bedre. Det er mange som klarer seg med å følge lidenskapen på fritida, mens jobben betaler regningene.

Det er i utgangspunktet positivt med drømmer og lidenskaper, men en kan lure på om vi har så mye igjen for å jage etter å bli bedre enn alle andre, for det er ikke nok i dette systemet å bli bra nok. Jeg tror det er det som ligger i det store fokuset på forskjeller. Det er offisielt stor åpenhet for de som er annerledes, men hvor akseptert er det egentlig å være gjennomsnittlig? Vi er alle gjennomsnittlige, men ingen skal likevel være noe annet enn eksepsjonell.

Det er en god del som hevder at du kan heve deg over gjennomsnittet hvis du velger det. Du kan velge om du vil være unik eller ordinær, men det er faktisk ikke så enkelt. Det spiller ingen rolle hvilke evner du har hvis de som sitter på den andre sida av bordet under jobbintervjuet, eller de som kan hjelpe deg gjennom skolen, viser seg å være usympatiske. Det kan godt være at de tenker: Han var temmelig spesiell. Det er ikke positivt.

Tenk deg at du har en høyst gjennomsnittlig IQ (100), at du har vansker med gjensidig sosialt samspill, er avhengig av rutiner, har vansker med arbeidsminne, eller har vansker med å organisere og planlegge. Dette er ting som kan gjøre arbeidslivet utfordrende. Det blir sagt at spesialinteresser kan gjøre noen av oss bedre kvalifiserte på noen områder enn andre. Det blir også fokuset på at vi er nøyaktige, samvittighetsfulle, utholdende, pålitelige, lojale osv. Det har likevel vist seg at det ikke betyr all verden.

Hva skjer med de som ikke er unike nok i form av en høy score på en WISC eller WAIS (IQ-tester som blir brukt i utredning ved f.eks. BUP og HABU)? Hvis det ikke er rom for gjennomsnittlige mennesker, er det heller ikke lett å se for seg at disse menneskene skal ha ei framtid som uavhengige arbeidstakere. Jeg mener det burde legges opp til alternative utdanningsveier og yrker. Det har vært flere rapporter de siste årene fra ulike konsulentbyråer og universiteter som konkluderer med at opp til 50 prosent av jobbene kan forsvinne innen 20-30 år. Det er datamaskiner og industrielle roboter som skal overta for menneskene. Det er i tillegg noen yrker som sliter med rekrutteringen fordi det blir importert billig arbeidskraft.

Nordmenn er høyst gjennomsnittlige, som resten av verden er. Vi er likevel flinke til å svikte mange med et betydelig potensiale. Det ligger nemlig mye kvalitet i gjennomsnittlige mennesker. De fleste av oss er nemlig høyst ordinære.