Den skjulte tidsånden

Jeg brukte det tyske ordet zeitgeist i et innlegg for en del år siden. Ordet oversettes med tidsånd og brukes i vid forstand om moter, strømninger eller en tenkemåte som er typisk for tiden. Poenget mitt i det opprinnelige innlegget var at tidsånden på en måte har vært på vår side en stund.

Det er ingen tvil om at noen tilstander er litt bedre kjent blant folk flest, men det kan diskuteres hvor godt de egentlig kjenner dem. Det er grunnen til at jeg alltid har vært skeptisk til teorien om at det ikke finnes noen diagnoser. De som støtter nevrodiversitet mener at vi er alle innenfor en normal variasjon i det menneskelige genmaterialet. Jeg vil tro at vi kan kutte ut alle tiltak i skolen og arbeidslivet hvis det stemmer, for det vil jo være diskriminerende å gi noen tjenester som andre ikke tilgang til. Jeg er klar over at hensikten er god, men jeg tror ikke det vil fungere. Det er åpenbart at noen trenger denne støtten.

Asberger er en av de tilstandene mange tror de kjenner. Den finnes ikke lenger i USA, der den er en del av autismespektertilstander (ASD). Det er like greit, for da fjerner vi tilknytningen til nazistene, og Hans Asberger fortjener ikke mye heder i dag. Nevrodiversitet høres veldig positivt ut, men jeg vil tro at det er en del som ikke kjenner seg igjen i det populære bildet av autister. Nei, vi er ikke som en av de populære karakterene fra TV-serier. Vi er ikke alle genier. Det blir for lett å si at vi er en gjeng individer uten følelser som elsker matte, tog og dataspill.  Vi er ikke nødvendigvis den kollegaen du helst vil snakke med, og selv om vi kanskje har evner, er de ikke nødvedigvis innen noe vi kan bruke i arbeidslivet. Det er heller ikke sikkert at vi finner oss til rette i et arbeidsliv som fungerer best for ekstroverte uten noen funksjonsnedsettelser, og som kommuniserer på en annen måte enn vi klarer.

Men tilbake til zeitgeist. Tidsånden har på en måte vært en hjelp i flere tiår. De kaller det emerging adulthood på engelsk, en periode mellom ungdom og ung voksen. Noen definerer det som perioden fra 18 til 25 år, men en kan nok strekke den til i alle fall 30 år. Det vanskelige arbeidsmarkedet har bidratt til at det er mer akseptert å strekke ut ungdomstida, og dette har nok vært en epoke som har hjulpet en del med funksjonsnedsettelser også. Forskjellen er at det for en del av oss ikke dreier seg om et valg, eller en begrenset periode med motgang. Det er for mange noe som varer hele livet. Jeg ser med jevne mellom avisartikler som er ment å skape sympati. Det dreier seg om relativt unge, funksjonsføre arbeidssøkere som har søkt på 300-400 jobber uten å få noe. Hva tror du søkere med funksjonsnedsettelser opplever? De blir fortalt at samfunnet ønsker dem. De blir oppfordret til å ta høyere utdannelse, men arbeidslivet er ikke akkurat klar til å ta imot dem. Det blir langt mer enn 400 sobbsøknader uten svar, og de må sannsynligvis jobbe innen noe de ikke har noen som helst interesse for.

Jeg fikk assosiasjoner til zeitgeit da jeg tok bussen hjem en dag nylig. Det var en stor reklameplakat for en undertøysprodusent på busstoppet, og modellen var Aida Husic Dahlen, som spiller bordtennis på det norske landslaget. Hun ble født uten venstre arm og venstre fot, og det er flott å se at hun blir presentert som en ambassadør for dette klesmerket sammen med funksjonsføre utøvere. Det er også en TV-reklame for en kleskjede for tiden med en plus size model, og selv om det ikke er direkte relevant, er problematikken noe av den samme. Det dreier seg om å være annerledes, og om at de som skiller seg ut blir holdt utenfor, for det er ingen som bare havner utenfor. Det er et aktivt valg samfunnet tar. Disse to eksemplene viser en ny og langt mer inkluderende holdning, men er det tidsånden?

Tidsånden er spesielt tilpasset mange av oss for tiden. Det er på overflaten en større forståelse enn noensinne, og jeg gleder meg over å kunne se modeller med større kropper eller en fysisk funksjonsnedsettelse. Vi som er litt annerledes vil se andre som er annerledes. Vi vil ikke se at det bare er plass til de funksjonsføre. Jeg liker ikke å tenke negativt eller å være mistenksom, men det er ett spørsmål jeg stiller meg: Hvor lenge? Det er litt som med autisme. Hvis du har truffet én autist har du truffet én autist, og du er verken mer bevisst eller inkluderende hvis du ikke forstår forskjellene. Jeg lurer på hvor alvorlig samfunnet er når det hevder å være inkluderende. Det føles ofte som at samfunnet inkluderer enkelte individer og grupper når det er populært eller når en innretter seg. Samfunnet godtar altså noen ganger individualitet eller alternative livsstiler, men det gjelder ikke for alle, og det betyr ikke at dette individet har det bra i dette samfunnet.

Et gufs fra fortida

Haugaland vgs er et av de kaldeste gufsene mine, både som elev og lærer.
Haugaland vgs er et av de kaldeste gufsene mine, både som elev og lærer.

Det er ikke til å unngå at vi får en negativ reaksjon når ulike sanseinntrykk minner oss på negative opplevelser i fortida. Triggere trenger ikke være knyttet til alvorlige traumer, men de kan likevel være plagsomme.

Jeg har noen som ikke er direkte vanskelige å leve med, men som likevel gir meg en ubehagelig følelse. Jeg merker f.eks. dette ubehaget når media omtaler en arbeidskonflikt, som da landslagssjefen i fotball, Lars Lagerbäck fikk sparken (og ble mobbet av norsk media), eller den nåværende rettssaken mellom Line Andersen og NRK. Ingen av oss kan si hva som egentlig har skjedd, men hele saken virker litt merkelig. Norsk media skiller seg neppe veldig fra internasjonale mediebedrifter, og det innebærer kanskje et miljø preget av en machokultur, ulike former for press, mobbing og andre typer diskriminering. Vi hører aldri om det i Norge, men det er påfallende i seg selv at denne saken er unik i en organisasjon med mye makt, skal vi tro vitnene i denne saken. 

Jeg har opplevd liknende ting selv som lærer på ulike trinn i grunnskolen og videregående skole, og jeg har sett andre lærere som har blitt ofre for «office politics». Det er en grunn til at en bruker ordet politikk, for vi snakker om den mest kvalmende, ondsinnete atferden du kan tenke deg. Jeg tror dessverre det er mange uskyldige som har blitt felt av løgner, rykter og en styrt prosess. Jeg har møtt noen drittsekker selv i arbeidslivet, men jeg la dette bak meg etter hvert. Jeg har fokus på fremdrift nå, men jeg får av og til noen av de gamle tankene tilbake.

Jeg må legge til at jeg ikke vet hva som har skjedd i NRK, men når jeg hører om denne type saker i media lurer jeg på hvor mange som blir presset ut eller utsatt for hevnaksjoner. Det blir snakket mye om at vi trenger mangfold i arbeidslivet, men hvor lett er det å finne sin plass i samfunnet hvis en sliter med usynlige vansker (NLD, ASD, depresjon, angst etc) eller hvis en blir sett på som litt for spesiell? Hvor lett er det å forsvare seg mot anklager, rykter, feil eller villedende informasjon hvis de rette folkene ikke vil ansette deg, eller hvis de vil ha deg ut? Jeg tror dessverre svaret er gitt.

Det er vanligere enn du tror

Up in the sky. Look! It’s a bird. It’s a plane. It’s Superman!

Du har sikkert hørt sitatet før, som ganske raskt ble en utslitt spøk. Jeg tror det stammer fra en radioproduksjon av Supermann tidlig på 1940-tallet, og det ble brukt av de fleste versjonene som kom seinere, bl.a. en musikal i 1966, som ellers er mest kjent for at den ble den største floppen på Broadway på den tida.

Jeg starter med dette sitatet fordi det føles noen ganger som at vi er sluttpoenget (punch linen) i vitsen, det som skal få publikum til å le. Vitser generelt er ment å være morsomme, med mindre du er punchlinen. Det er derfor jeg ikke er så begeistret for den type vitser som er ment å henge noen ut. Jeg vet hvordan det føles å være utenfor, og når jeg ser noen glede seg over andres uhell, får jeg en ekkel følelse av at jeg har vært i den situasjonen selv. Sitatet kan også brukes som et uttrykk for at en superhelt kommer hver gang verden virker mørk, eller når vi føler oss alene. Det er nok ikke så enkelt i virkeligheten for noen, og NLDere er kanskje en av de største gruppene som ikke kan regne med så mye hjelp.

Medical Xpress skrev for nesten et år siden om en studie fra Columbia University, som mente at det kanskje var så mange som 3 millioner amerikanske barn med NLD. Det gjør i så fall tilstanden til et betydelig skjult problem, for de vanskene vi snakker om her kan få store konsekvenser for de menneskene det gjelder, ikke minst hvis omgivelsene fortsetter å misforstå og mistolke dem. Forskerne studerte riktignok bare 2 600 individer i USA og Canada, men en prevalens på 3-4 prosent stemmer godt med tidligere anslag. Studien la til grunn at barn med et underskudd innen spatial reasoning (romlig resonnement) og nedsettelser i to av fire domener (finmotorikk, matematikk med beregninger, visuell utøvende funksjon, og sosiale ferdigheter, hadde NLD. Les mer på Medical Xpress.

Forskerne fant altså at mellom 3 og 4 prosent av deltakerne oppfylte kriteriene for NLD, og hvis en bruker dette tallet på den amerikanske befolkningen under 18, tilsvarer det omtrent 2,2 -2,9 millioner barn. En god del av disse barna hadde allerede en diagnose, men det dreide seg om ADHD eller en angslidelse. Det er mye overlapping mellom diagnoser, og det er mulig å ha en av disse diagnosene som en komorbid lidelse, men det er altså mulig at NLD blir oversett. En kan spørre seg om f.eks. angst og depresjon, som er en annen tilleggsvanske mange kan ha, vil forsvinne hvis hovedutfordringen er NLD. Utfordringene vil sannsynligvis vedvare så lenge en ikke gjør noe med det som er det egentlige problemet.

Studien omtaler forøvrig NLD som Visual-spatial learning disorder, og dette navnet vil kanskje erstatte NLD i USA. Columbia University leder arbeidet med å få diagnosen godkjent, og innlemmet i diagnosemanualen DSM, men da som Developmental Visual Spacial Disorder. De håper dette navnet vil gjøre det lettere å kommunisere til utenforstående hva dette faktisk dreier seg om. Vi snakker om vansker som har blitt beskrevet i vitenskapelige studier siden 1960-tallet, og de som har støttet denne forskningen økonomisk, eller gjennomført studiene, har ikke gjort det for å vinne anerkjennelse. Det får de dessverre ikke mye av i NLD-forskningen.

Fargede egg. Egg er et populært symbol for glede, liv og fornyelse. Jeg liker disse som en illustrasjon på omfang.
Egg er et populært symbol for glede, liv og fornyelse. Jeg liker disse som en illustrasjon på omfang.

Vi farger eggene til påskefrokosten hvert år, men jeg liker dem som en illustrasjon på omfang også. Jeg kan se mye positivt i det store fokuset på nevrodiversitet og nevrodivergens, selv om jeg er uenig. Nevrodiversitet hevder at vi er alle innenfor en naturlig variasjon, og at de som har f.eks. ADHD, autisme eller NLD bare er litt annerledes. Det er ikke noe galt med dem. Dette fungerer nok bra for de som klarer seg uten hjelp, men det er ikke like positivt for de som faktisk trenger hjelp til å komme seg gjennom skole og arbeidsliv. Det hjelper heller ikke de som kanskje klarer utdannelse og jobb i noen år, men som etter hvert oppdager at det blir for mye. Det er nemlig mange NLDere som erfarer at gapet mellom sterke og svake sider øker med alderen, og det gjør det vanskeligere å klare seg uten hjelp. Det er ikke mye hjelp tilgjengelig for disse. De må rett og slett kjempe så lenge de klarer, men det hadde gitt mer mening å hjelpe dem til å stå i arbeidslivet lenger.

NLD er ikke, for å si det enkelt, sexy. Det har vært en del helter involvert (foreldre, forskere, givere, støttespillere), men de er ikke der fordi de har fordeler av det. Jeg vil heller ha de med på laget enn som liker å vise seg fram. Jeg har likevel et visst håp om at vi får en litt høyere status. Det hadde ikke gjort noe om livet ble litt enklere for mange NLDere.

 

Jeg liker Norge tross alt

Jeg har skrevet en del innlegg om det jeg mener ikke fungerer i samfunnet. Løsningen er ikke et nytt samfunn, men å gjøre det vi har bedre. Vi trenger en skikkelig reform, en ny måte å se mennesker på, et nytt menneskesyn. Det er egentlig et ord for det, nevrodiversitet, og det er noen som liker å tro at det er en realitet. Det er dessverre ikke det. Vi må tilpasse oss samfunnet for å ha noen som helst mulighet for å lykkes som voksne, men det hadde vært nyttig med et samfunn som gjorde det litt lettere for de som trenger litt mer hjelp.

Jeg hadde et litt forvirrende møte med samfunnet da jeg kom ut av tenårene. Jeg ble ferdig med videregående skole i 1987, måtte i militæret året etter, og kom ikke inn på noen av de studiene jeg søkte på i 1989. Jeg opplevde ikke at det var så mange alternativer, og tok den eneste muligheten som åpnet seg, mekaniske fag på yrkesskolen. Det var egentlig en varslet katastrofe, for det var ganske opplagt også før den tid at jeg ikke var skikket til den type arbeid. Jeg måtte konkurrere mot de store ungdomskullene, og det ble stadig vanskeligere. Jeg mener å huske at regjeringen opprettet mange nye plasser, både i videregående skole og på universitetene på den tida. Det var fordi det var mange som ikke kom inn p.g.a. de store kullene. Det var altså en tøff konkurranse.

Jeg hadde inntrykk av at det ble trikset med ulike statistikker. Norge er i en spesiell situasjon nå p.g.a. koronaviruset, og det er derfor flere mennesker enn vanlig uten arbeid, men vi har alltid hatt en lavere ledighet enn andre land. Det kan ha noe med hvordan statistikk blir ført på. De som søker jobb må være villige til å ta imot en hvilken som helst jobb, hvor som helst i landet, men gruppa «personer med nedsatt arbeidsevne» kan ikke det uten videre. NAV klassifiserer dem derfor som «arbeidssøkere som p.g.a. fysisk, pykisk eller sosial funksjonshemming har vansker med å få arbeid.»

Dette er mennesker som ikke er ordinære arbeidssøkere, men de er heller ikke uføre. Noen av disse blir sikkert omskolert, noen blir værende i en attføringsbedrift, og noen blir uføretrygdet. OECD kritiserte Norge for dette for noen år siden. De som ikke arbeider er i andre land en del av statistikken for arbeidsledighet, mens de kommer under forskjellige statistikker i Norge. Jeg er ikke sikker på hvor ekte det er når politikere i disse dager snakker om dugnad og samhold. Det er flott at vi har et samfunn som tar vare på alle. De som ikke kommer seg inn på arbeidsmarkedet i andre land bor rett og slett på gata, og hvis de ikke har helseforsikring er det ingen garantier for at de får hjelp av helsevesenet heller. Vi slipper det, men det er ikke rettferdig å kalkulere med at noen skal være utenfor, og samtidig kritisere dem for det.

Det er mange som har en arbeidevne, men ikke lønnsevne. Det er enten eller her. En klarer seg enten i videregående, og det skal en helst gjøre i det første forsøket, eller så blir en værende i en prekær situasjon hele livet. Det er en vei tilbake for de som ikke overlever videregående, men den er ikke lett. Den krever ofte at det er noen som er villige til å gi deg en sjanse, og at du er villig til å gjøre jobber andre ikke vil ha.

Jeg skriver mye om mennesker med sosiale vansker, psykiske og/eller kommunikasjonsvansker på denne bloggen. Det er mange som har drømmer, men som ikke aner hvordan de skal forfølge dem, eller hvordan de kan komme i arbeid. Sannheten er at selv om en kommer inn under NAV eller en attføringsbedrift, er det forventet at en gjør jobben selv. Det er du som må ta avgjørelser og sørge for fremdrift, og hvis du av ulike grunner har utfordringer på det området, blir du lett sittende fast.

Jeg liker ikke å kritisere et system som sannsynligvis er bedre enn de har i noen andre land, men litt mer fleksibilitet hadde vært bra. Jeg kunne tenkt meg at en ungdom med en lidenskap for f.eks. dans eller tegning kunne fokusert på det, uten at en måtte gjøre det bra i alle andre fag. Det har vært en økende trend de siste årene med elever som ikke får karakterer i 10. klasse. De som mangler karakterer i mer enn halvparten av fagene havner i kategorien «uten grunnskolepoeng.» Det er likevel mulig å komme inn på videregående skole, men en mangler jo det grunnlaget de andre har, og jeg vil anta at mange vil slite i fellesfag som matematikk, kroppsøving og norsk. Det vil med andre ord før eller siden si stopp, og det virker urettferdig å gi ungdommen tro på at de kommer til å få en plass i arbeidslivet, mens det kanskje aldri var realistisk. Dette er et system der noen må tape. Det er ikke til å unngå at et samfunn med flere mennesker enn jobber har vinnere og tapere.

Jeg tror det er en god del som har forutsetninger for å gjøre det bra i det som er spesialinteressen deres, men som ikke har forutsetniger for å gjøre det bra i skolen. Sigrunn Gjerløw Aasland, fagsjef i tankesmien Agenda, foreslo i en kronikk i VG for nøyaktig ett år siden å gjøre videregående skole obligatorisk. Den er nok i realiteten det allerede, men vi har et system der alle skal gjennom en opplæring uten særlig fleksibilitet. Jeg kjenner ikke detaljene, men det jeg har lest om Colegsigâr i Wales, Cambridge Regional College i England, og City of Glasgow College i Skottland virker å være bedre tilbud enn vi har i Norge.

Jeg anbefaler interesserte å kikke på nettsidene deres, og etter et overflatisk blikk virker Coleg Sir Gâr i Wales å være spesielt attraktivt:

Colegsirgâr
Cambridge Regional College
City of Glasgow College 

Når det gjelder denne dagen, 17. mai, har jeg ganske blandede følelser. Det var en dag med store forventninger gjennom hele oppveksten, men de ble aldri innfridd. Det er mange mennesker som er utenfor, i varierende grad, og dette er ikke en lett dag for dem. Det er ikke lett å høre på festtaler når en vet at ordene ikke gjelder alle. Dette gjelder ikke bare denne ene dagen. Utenfor er stort sett «deafult setting» for mange av oss.  Jeg er likevel patriotisk. Jeg er glad jeg bor i Norge, og jeg er klar over at jeg har det bedre her enn jeg ville hatt det i et hvilket som helst annet land.

Det er tross alt muligheter. Jeg hadde en drøm om å skrive en gang. Jeg så for meg at skriftspråket skulle bli levebrødet mitt på en aller annen måte, og skjønnlitteratur stod øverst på ønskelista. Jeg hadde verken ferdigheter eller selvtillit nok til å gjøre noe med det, og jeg ble aldri oppmuntret til det heller. Drømmen forsvant da jeg prøvde å følge en konvensjonell vei, men etter en del vanskelige år har jeg gitt den gamle drømmen en ny sjanse. Jeg har skapt en fantastisk historie og noen karakterer jeg har blitt glad i. Jeg har allerede blitt mer enn mange så for seg, og jeg ser frem til å jobbe med en utgivelse. Det var jeg som gjorde jobben. Det føles ikke alltid som at det var samfunnet som hjalp meg, for det har vært en del motgang på veien, men det var samtidig dette samfunnet som gjorde det mulig. Hvis jeg hadde bodd i et annet land, uten de sikkerhetsnettene vi har i Norge, ville det kanskje ikke vært mulig. Jeg har en mulighet nå, så jeg er ganske fornøyd med å bo i et sosialistisk land tross en sterk aversjon for denne ideologien. 

Et farvel til det livet vi kjenner?

Haugesunds og Norges flagg. Byen og landet mitt har potensiale, men de lever ikke alltid opp til de romantiske forestillingene mine.
Byen og landet mitt har potensiale, men de lever ikke alltid opp til de romantiske forestillingene mine.

Jeg ble far i 2005 og har dermed et barn som ikke kjenner til en annen verden enn den vi har nå. Jeg vokste opp før det var f.eks. PC’er, smart TV, og noe annet enn fasttelefon. Det var noen få som hadde første generasjons spillkonsoll hjemme, men de fleste av oss spilte på kafeen og i spillehaller. Hvis du tar vekk vekk det overnaturlige vokste jeg faktisk opp i en verden som liknet mye på TV-serien Stranger Things. Det var også en verden som ikke var særlig truet av sykdom, men det endret seg på 1980-tallet da HIV ble identifisert. Verden ble aldri den samme igjen.

Vi vil kanskje oppleve at verden ikke blir den samme igjen etter dette utbruddet også. Det er ikke interessant å spørre om verden kommer til å overleve Covid-19 eller ikke. Ingenting har vært så dramatisk at livet opphørte, heller ikke under svartedauden. Det interessante spørsmålet er hvordan det kommer til å forandre livet. Den mest relevante dystopiske romanen er kanskje The Naked Sun av Isaac Asimov. Dette var oppfølgeren til The Caves of Steel, den første boka i Robot-serien. Politietterforskeren Elijah Bailey er hovedpersonen i tre av bøkene og en av novellene i serien, og i The Naked Sun reiser han til planeten Solaria, den siste av 50 planeter som ble kolonisert av jordboere tilbake i tid. Denne skiller seg ut ved at det er 10 000 roboter for hvert menneske. Planeten er underbefolket, og det var robotene som gjorde alt arbeidet. Menneskene levde mer eller mindre i isolasjon på store eiendommer, og de ble forferdet da Elijah Bailey besøkte dem fra Jorda. Tanken på å være i det samme rommet som et annet menneske, og dermed puste inn den samme lufta, var avskyelig for dem.

Jeg vet ikke om det er det som kommer til å skje, men vi kan få en verden der vi blir mer skeptiske til hverandre. En skulle kanskje tro at vi gikk vekk fra tendensen til å bygge enorme byer, med den begrunnelsen at en konsentrasjon av mennesker vil redusere muligheten for at samfunnet overlever, men det er også mulig at vi går i motsatt retning. Det er flere som har advart mot at sykehus i landlige omgivelser i USA har slitt økonomisk de siste årene. De har opplevd den samme situasjonen som mange familier med lav inntekt gjør, vansker med å betale regningene sine (lønninger og utstyr). De hadde derfor ikke noen mullighet for å forbererede seg på den situasjonen vi har i dag, og flere av dem har stengt. Det er ikke noen garantier for at de kommer til å åpne igjen, noe som kanskje vil gjøre det umulig å bo i geografisk store kommuner med lav befolkning.

Det er mange som har advart mot den økende faren for roboter og overvåkning de siste årene. Når det gjelder AI, altså roboter som ser ut som mennesker og som kan gjøre de samme oppgavene vi  gjør, er det nok foreløpig en flørt. Vi er på vei mot det, men det vil nok ta en del år før vi har det en filosofisk retning kaller posthumanism, beyond humanism, eller after humanism. Konsekvensen kan likevel bli at vi ser de første skrittene mot en utvikling der individet forsvinner.

Det har vært tegn i andre deler av verden som kan virke som en sterk overdrivelse, og vi skal ikke lenger enn til Danmark for å høre om individer som har fått bot fordi de f.eks. stod alene og ventet på bussen. Det ble sett på som å ignorere pålegget om å holde avstand, og i noen land er det kraftige reaksjoner på de som går ut uten maske. Alle snakker om immunitet som om det betyr hundre prosent beskyttelse, men det er faktisk ikke bare opp til viruset hvor mye beskyttelse du har etter å ha vært syk. Et sterkt immunforsvar som overlever infeksjonen vil sannsynligvis være bedre i stand til å gjøre det igjen, mens andre kropper kanskje ikke har mer enn 30 prosent beskyttelse. De er derfor avhengige av å bli syk flere ganger for å få samme beskyttelse. Det er også snakk om en tidsbegrenset beskyttelse, og det var flere studier etter SARS-utbruddet for noen år siden som konkluderte med at en immunitet varte i maksimalt tre år, men ofte kortere tid enn det. Det samsvarer forøvrig med vaksinestudier generelt som viser at beskyttelsen går dramatisk ned for hvert år. Det er altså ingenting som heter livslang beskyttelse.

Hvis vi tenker oss samfunnet som en dystopisk roman kan vi få et samfunn der det ikke er opp til individet, og siden immunitet er ferskvare, kan det være et krav om å bli testet flere ganger i året. De som av ulike årsaker ikke har en sterk nok beskyttelse vil kanskje ikke få lov til å komme inn i byen, eller å jobbe. Vi bor heldigvis ikke i en roman, og det er ikke sikkert at det vil skje, men mye kan skje når mennesker er redde. Samfunnet sender litt forvirrende signaler for tiden. Vi er på vei til å åpne samfunnet igjen, samtidig som det er ganske sterke restriksjoner. Det er myndighetenes måte å kommunisere budskapet på uten å skremme befolkningen, og budskapet er at vi i en svært sårbar situasjon.

Smitten har, for å sette det litt på spissen, ikke kommet til Norge ennå. Den kom til Europa på et gunstig tidspunkt, nemlig på den tida da virus vanligvis begynner å roe seg ned. Problemet er at virus forsvinner aldri. Du kan delvis beskytte deg mot virus, men du kan aldri utrydde en av de mest tilpasningsdyktige organismene. Covid-19 er nok kommet for å bli, og jeg tenker derfor mer på høsten og vinteren enn våren og sommeren. Jeg håper ikke det blir dramatisk, men de som uttrykker samhold og patriotisme i mai vil kanskje ikke gjøre det når vi nærmer oss Jul. Målet var aldri å stoppe viruset, men å utsette konsekvensene. Jeg har selv sett flere tilløp til aggressiv oppførsel som hadde utelukkende med redsel å gjøre. Jeg håper ikke det skjer selvsagt, men det er ingen garantier for at neste høst og vinter blir preget av samhold i like stor grad som denne våren.

Jeg lurer på hvordan framtidas samfunn blir for de som trenger hjelp. Det har allerede vært vanskeligere enn støttgruppa for nevrodiversitet er villige til å innrømme. Det er faktisk ikke sånn at annerledeshet alltid er fantastisk, eller at samfunnet alltid er villig til å utvikle disse menneskene. Spørsmålet for meg er ikke om vi kan skape et samfunn som overlever, men om vi kan skape et samfunn for alle. Det har aldri vært et samfunn for alle, men blir inkludering lettere i framtida? Vil det være et samfunn uten de bygdene som utviklet Norge? Vil det være et samfunn som har plass til de som ikke fungerer helt som andre? Må samfunnet godkjenne annerledesheten vår? Vil det være vanskelige betingelser knyttet til inkludering? Vil det være mange som får drømmene sine knust fordi de ikke er som alle andre? Jeg har mange spørsmål. Samhold og gode verdier hadde vært et godt svar på en krise, men jeg vet ikke om det er grunn til optimisme. Vi har noen valg vi må ta på kort og lang sikt. Jeg håper vi alle tar gode avgjørelser.

Finn kombinasjoner som virker

Fotballbanen i Ramsdalen
Jeg spilte mye her på 70-tallet, da banen var i god stand. Livet virket mindre komplisert da.

Jeg skrev innlegget Det smaker tran for noen uker siden, der jeg var inne på at medikamentelle og ikke-medikamentelle behandlingsformer blir brukt på tilstander disse ikke ble utviklet for. Sarotex ble f.eks. utviklet som behandling mot depresjon, men blir i dag sett på som gammeldags innen psykiatrien. Det brukes fremdeles, men stort sett mot kroniske smerter og forebygging av migrene. Jeg var i det nevnte innlegget inne på dysleksi, og argumenterte for at det som virker for dysektikere, kan virke for andre grupper også.

Poenget var at en som har vansker knyttet til lesing og skriving kan ha nytte av dyleksivennlige skoler. Et annet eksempel er kognitiv atferdsterapi (KAT), som ble utviklet for å behandle depresjon, men teknikken blir i dag brukt på mange områder. Det er ingen som spør om det en har hører inn under depresjon så lenge det virker. KAT har delt seg opp i ulike former, f.eks. dialektisk atferdsterapi (DBT). Det dreier seg kort fortalt om å håndtere stress, regulere følelsene, og å utvikle gode relasjoner til menneskene rundt oss. Vi kan ikke fjerne alt stress, men vi kan lære å leve bedre med det. Denne teknikken ble utviklet for å hjelpe mennesker med borderline personlighetsforstyrrelse (BPD). Det spiller igjen ingen rolle hva en har så lenge det virker.

Poenget mitt er at hvis en har nonverbale lærevansker (NLD), autismespektertilstander (ASD), Tourette syndrom, ADHD eller andre tilstander, betyr det så mye hvordan en setter sammen tiltak som hjelper? Det er mange innen disse diagnosene som har komorbide lidelser som angst og depresjon. Dette er tilleggsvansker som kan ha vært der fra starten av, men de kan også forverres/bli utløst av medisiner (f.eks. epilepsimedisiner). En må da være klar over at disse vanskene delvis kan være en bivirkning av nødvendig medisin, men det påvirker ikke nødvendigvis løsningen.

Om ikke annet, så kan terapi gjøre det lettere å identifisere egne følelser, og det kan gjøre det lettere å snakke med seg selv om sine egne følelser. Det er noe vi alle gjør, og det er snakk om å få kontroll over og utfordre dem. «Jeg er dum» er en klassisk beskjed vi ofte gir til oss selv. Et individ som opplever en del nederlag og skuffelser kan, i mangel på beviser for det motsatte, si til seg selv at han/hun er en taper, en freak, en weirdo, sær, eller sågar et monster. Det er mange negative titler en kan gi seg selv, og det er ikke alltid det er positivt å finne flokken sin på sosiale medier heller. En kan finne mye støtte der, men en kan også finne et miljø der en etter hvert identifiserer seg som noe andre mener er forkastelig, noe som ikke hører hjemme i samfunnet.

Det høres ikke spesielt behagelig ut, men en kan finne veien ut av de fleste vanskeligheter og helveter. Det blir vanskeligere når en venter lenge, og det er derfor en bør gjøre mest mulig for å hjelpe barn. Jeg sier ofte at vi ikke bør oppmuntre til å samle på diagnsoser, men selv om det i utgangspunktet kan virke negativt å fokusere på svakheter, er det ingen tvil om at diagnoser kan hjelpe oss til å sette inn de tiltakene og aktivitetene som kan utvikle oss mest mulig.

Det er ingen tvil om at mange lever store deler av livet mellom diagnoser. Det er uheldig å ha nesten nok trekk til å få ASD, NLD, ADHD, og dysleksi, men likevel ha et stort behov for hjelp. Jeg er altså tilhenger av å tilby hjelp, også når symptomene er for få til en diagnose, eller når utrederen er for snever i tankegangen sin.

Det smaker tran

Jeg var elev på Hauge skole på 1970-tallet, og har veldig blnda følser til oppveksten.
Jeg var elev på Hauge skole på 1970-tallet, og har veldig blanda følser til lese- og skriveopplæringen jeg fikk der.

Jeg har snakket med en del fagfolk i årenes løp, og lest en del av hva ekspertene skriver på nettet. Det er ikke alltid dette er spesielt oppklarende. Noen snakker f.eks. om NLD som en læringsprofil, eller om sterke og svake sider, men hva skjer videre? Som regel ingenting. Det er faktisk en god del en kan gjøre, men det er viktig å starte tidlig. Vi har et mulighetsvindu, en periode der det er mulig å oppnå store forbedringer. Det høres kanskje negativt ut, men jeg tror det blir vanskeligere og vanskeligere etter hvert som dette vinduet lukker seg. Det skjer gradvis, og det er ikke lett å gjøre de store forandringene i voksen alder.

Det er derfor overraskende å høre eksperter som snakker om en profil uten at de bruker denne profilen. Dysleksi Norge har en kort artikkel om dyskeksivennlige skoler i Norge. Dette er noen av stikkordene:

  • Inkluderende og aksepterende miljø
  • Gode systemer og kompetanse på å finne de som har vansker
  • Setter raskt inn tiltak som fungerer
  • Evner å se forbedringspotensial og har vilje til å ende praksis.

Les mer på Dysleksi Norge.

Det er mye informasjon om dysleksivennlige skoler på nettet, og det er tydelig at fokuset er på å hjelpe de som trenger det. En del av dem har sikkert dysleksi, men det virker som at behovet er viktigere enn hvilken diagnose en har. Det er sånn det burde være.

Det er litt annerledes i videregående skole, for da kommer en inn under fylket, og ikke de kommunale tjenestene, men det er hjelp å få der også. Sandefjord videregående skole har f.eks. et læringssenter, og de skriver i målsettingen sin at de skal «bidra til å styrke elevenes leseferdigheter, leseforståelse og motivasjon.» Sandefjord vgs er en Dysleksivennlig skole, og de sier under informasjonen om dette at de har systemer for kartlegging ev elever, og planer for tilrettelegging av læringsarbeidet for elever med lese-, skrive – og matematikkvansker. Dette forteller meg at de kan hjelpe elever som har vansker, enten det dreier seg om dysleksi eller ikke.

Dette er et eksempel på hvordan en kan bruke en profil. Det er ikke sånn at en må ha dysleksi for å ha utbytte av av en dysleksivennlig skole. Det er heller ikke nødvendigvis sånn at alle NLDere er gode lesere, selv om språket ofte oppfattes som en styrke. En god del NLDere behersker lesing, men sliter likevel med å forstå det de leser. Det er mange NLDere som sliter med lesing i tidlig skolealder fordi de har såkalte visuelle persepsjonsvansker (forstå og tolke sanseinntrykk) og visuo-spatiale vansker (oppfatte gjennom synet). De kommer derfor seint i gang, men selv om de blir teknisk gode lesere etter hvert, kan leseforståelsen fortsatt ligge etter. Da er spørsmålet om det er så opplagt at dysleksivennlige skoler er bortkastet for andre grupper, f.eks. NLD.

Det er utfordrende å leve med NLD, for til tross for en del styrker, innebærer det også at disse er ganske spredt. Lekfolk snakker om nevrodiversitet, mens fagfolk bruker termen ujevn evneprofil. Det er ikke lett å finne styrkene sine, men en kan klare seg bedre hvis en bruker det som ha fungert for andre. Vi skal, ifølge ekspertene, ikke ha noe til felles med dysleksi og autismespekteret, samtidig som utfallet kan bli det samme, og løsningen kan noen ganger være den samme også.

Jeg tenker litt på hvordan det fungerer i helsevesenet. Det er ikke uvanlig at både medisiner og såkalte ikke-medikamentelle terapiformer blir brukt for situasjoner og tilstander de ikke ble utviklet for. Det virker, og det er hele poenget. Det minner meg om en gammel reklame: Det smaker tran, men det er det som virker. Det er mange som opplever at NLD, uten tran, er langt mer enn en lærevanske. Det handler faktisk ikke bare om det akademiske.

Les om Dysleksivennlig skole på Sandefjord vgs
Les om Dysleksivennlig skole på Bekkestua barneskole

 

Vi trenger de middelmådige

Denne skomakeren i Haugesund er en representant for et yrke som har forsvunnet.
Denne skomakeren i Haugesund er en representant for et yrke som har forsvunnet.

Jeg var tenåring på 1980-tallet og husker ikke all populærkultur fra den tida med glede. Det var et forferdelig tiår for popmusikk og det stod ikke stort bedre til i Hollywood heller. Det var noen hederlige unntak som mer enn noen andre definerte dette tiåret for min del. Jeg husker filmer som The Outsiders, The Breakfast Club, Foxes, og Fame med glede.

Det var også en lang rekke kjedelige filmer som fortjener å bli glømt. Jeg tenker på high school-filmer der nerdene ble framstilt som sosiale utskudd og stort sett med negative trekk. Det var absolutt ikke noe positivt å være nerdete på den tida. Det er derimot populært å kalle seg nerd i dag, uten at det nødvendigvis krever et godt hode. Budskapet i disse filmene var gjerne at det var bedre å være populær enn smart, og en kunne ikke være begge deler. Vi har hatt en mer ekstrem versjon i virkeligheten de siste årene, som sosiale medier sannsynligvis har vært en pådriver for.

Vi skal være eksepsjonelle, og kan derfor ikke godta noe mindre enn et eksepsjonelt liv. Det er noe nevrodiversitet-aktig over dette. Begrepet brukes ofte synonymt med å være unik, men det er i realiteten ikke annet enn det Sheldon Horowitz ved National Center for Learning Disabilties i USA kaller «pockets of strength». Vi har noen styrker og noen svakheter, og det er altså snakk om å vektlegge de sterke sidene våre.

Problemet med å fokusere på autisme som geni-genet er at de færreste er det. Vi blir fortalt igjen og igjen at vi kan følge lidenskapen vår, og det blir gjerne vist til historiske personer som Nikola Tesla, Isaac Newton, Albert Einstein, Wolfgang Amadeus Mozart eller Charles Darwin. Jeg har sågar sett noen artikler der noen med stor suksess i næringslivet mente at de klarte seg fordi de droppet ut av skolen, eller fordi de hadde en lidenskap. De var likevel avhengige av at noen ga dem sjansen til å lære, og til å vise at de hadde kvaliteter.

Hva med å være gjennomsnittlig? Det var ei tid da det var greit. En kunne bli f.eks. sveiser, platearbeider, skomaker eller smed, selv om en ikke gjorde det bra på skolen. Jeg mener ikke at vi ikke skal strekke oss etter noe bedre. Det er viktig å hele tiden jobbe for utvikling, men hvor mange har egentlig den jobben de innerst inne ønsker seg? Hvor mye av misnøyen har direkte med jobben å gjøre, og hvor mye har med lidenskapen å gjøre? Det er ikke lett å bli fornøyd hvis en hele tiden tror at en fortjener noe bedre. Det er mange som klarer seg med å følge lidenskapen på fritida, mens jobben betaler regningene.

Det er i utgangspunktet positivt med drømmer og lidenskaper, men en kan lure på om vi har så mye igjen for å jage etter å bli bedre enn alle andre, for det er ikke nok i dette systemet å bli bra nok. Jeg tror det er det som ligger i det store fokuset på forskjeller. Det er offisielt stor åpenhet for de som er annerledes, men hvor akseptert er det egentlig å være gjennomsnittlig? Vi er alle gjennomsnittlige, men ingen skal likevel være noe annet enn eksepsjonell.

Det er en god del som hevder at du kan heve deg over gjennomsnittet hvis du velger det. Du kan velge om du vil være unik eller ordinær, men det er faktisk ikke så enkelt. Det spiller ingen rolle hvilke evner du har hvis de som sitter på den andre sida av bordet under jobbintervjuet, eller de som kan hjelpe deg gjennom skolen, viser seg å være usympatiske. Det kan godt være at de tenker: Han var temmelig spesiell. Det er ikke positivt.

Tenk deg at du har en høyst gjennomsnittlig IQ (100), at du har vansker med gjensidig sosialt samspill, er avhengig av rutiner, har vansker med arbeidsminne, eller har vansker med å organisere og planlegge. Dette er ting som kan gjøre arbeidslivet utfordrende. Det blir sagt at spesialinteresser kan gjøre noen av oss bedre kvalifiserte på noen områder enn andre. Det blir også fokuset på at vi er nøyaktige, samvittighetsfulle, utholdende, pålitelige, lojale osv. Det har likevel vist seg at det ikke betyr all verden.

Hva skjer med de som ikke er unike nok i form av en høy score på en WISC eller WAIS (IQ-tester som blir brukt i utredning ved f.eks. BUP og HABU)? Hvis det ikke er rom for gjennomsnittlige mennesker, er det heller ikke lett å se for seg at disse menneskene skal ha ei framtid som uavhengige arbeidstakere. Jeg mener det burde legges opp til alternative utdanningsveier og yrker. Det har vært flere rapporter de siste årene fra ulike konsulentbyråer og universiteter som konkluderer med at opp til 50 prosent av jobbene kan forsvinne innen 20-30 år. Det er datamaskiner og industrielle roboter som skal overta for menneskene. Det er i tillegg noen yrker som sliter med rekrutteringen fordi det blir importert billig arbeidskraft.

Nordmenn er høyst gjennomsnittlige, som resten av verden er. Vi er likevel flinke til å svikte mange med et betydelig potensiale. Det ligger nemlig mye kvalitet i gjennomsnittlige mennesker. De fleste av oss er nemlig høyst ordinære.

Verdien av arbeid

en svart sjakbrikke mot alle hvite. Noen ganger kan motstanden virke overveldende.
En svart sjakkbrikke mot alle hvite. Noen ganger kan motstanden virke overveldende.

Jeg skrev et innlegg for godt over to år siden om autisme og IQ-test. Jeg startet å skrive innlegget i forbindelse med at VG hadde en nedtelling til en test mellom Mensa og Norge, tilsvarende et sjakkparti mellom Magnus Carlsen og Norge da sjakk hadde en kort opptur i Norge. Jeg var inne på at mange satte likhetstegn mellom IQ og kapasitet. Hvis en skårer høyt, er en automatisk regnet for å være begavet. Det er motsatt for de som skårer lavt.

Vi liker å tenke kategorisk, men det er ikke alltid mulig å sette diagnoser på den måten. En kan ikke alltid si at testpersonen er enten syk eller frisk, enten fungerende eller ikke. Det er flytende grenser, som er grunnen til at vi tenker spekter, og det gjelder ikke bare autismespektertilstander. Det er like stor variasjon innenfor nonverbale lærevansker og ADHD. Vi trenger begge tilnærmingene, men jeg mener vi må passe oss for å trekke bastante slutninger om utviklingsforstyrrelser.

IQ-testene WISC og WAIS er viktige verktøy, og når det gjelder nonverbale lærevansker (NLD) er et gap mellom verbal-IQ og utførings-IQ et hovedtrekk. Jeg tror likevel det kan være lurt med en viss tilbakeholdenhet, for jeg har erfaring med at mennesker som leser rapporter noen ganger henger seg opp i detaljer. Det mange kaller nevrodiversitet i dag er ikke annet enn en ujevn evneprofil, eller som ei bok om emnet kaller det, Smart but Scattered. En kan altså bevege seg fra over gjennomsnittet på noen områder til langt under gjennomsnittet på andre, med noen områder mellom de to ytterpunktene. Det er ikke lett å måle dette.

Det er nok rettere å kalle det for en evnetest enn IQ-test, for hensikten er å måle evnen til å resonnere, planlegge, løse problemer, tenke abstrakt, og lære av erfaring. Det er ganske mye forlangt av én test, og det er ikke utenkelig at en del tilstander kan påvirke de kognitive ferdighetene, og dermed resultatet. En kan ha forståelsesvansker, sensorisk sensitivitet, vansker med å håndtere stress, vansker med å bearbeide sanseinntrykk, allergi, filtreringsproblemer etc, i tillegg til komorbide lidelser som angst og depresjon. Det er også mange som blir utsatt for mobbing, og mange i omgivelsene som ikke vet hvordan de skal håndtere det.

Jeg har ikke noe grunnlag for å si at testene er unøyaktige, men er ikke alltid overbevist om at utenforstående forstår hvordan testpersonen egentlig har det. En evnetest forteller ikke nødvendigvis hele sannheten. Jeg hadde en ganske høy skår, men testen viste likevel ikke alle styrkene, eller den viljen jeg hadde til å kjempe meg gjennom vanskelige år i grunnskolen, videregående skole, høgskole, og i arbeidslivet.

Når en tenker over hvor lite hjelp det var tilgjegelig da jeg vokste opp var det kanskje like greit at disse testene ikke var tigjengelige da. De hadde bare overbevist folk rundt meg om at jeg ikke burde ha ambisjoner, Det er imidlertid nyttig informasjon hvis det er noe hjelp å hente. En IQ-test sier kanskje hva du har tilgjengelig å jobbe med, men den forteller ikke like mye om utfallet. Det er en grunn til at jeg kaller bloggen min for «mer enn autisme og NLD». Vi er nemlig langt mer enn andre ser. Sheldon Horowitz ved det amerikanske National Center for Learning Disabilities bruker forøvrig uttrykket «pockets of strength» om nevrodiversitet. Det blir feil å dedusere at ett svakt felt betyr at en er like svak på andre felt.

Jeg er tilhenger av å forberede alle på livet. Vi har alle noen styrker, men vi har også noen svakheter. Det er mulig å utvikle disse sidene også, og jeg skulle ønske at flere la mer vekt på det barn og foreldre sa. De beskriver ofte en positiv utvikling som tester, eller en tolkning av testene, ikke fanger opp. Det er viktig informasjon som ikke alltid kommer med, for det er ikke sjelden at foreldre ser noe annet enn de som utfører testene. Det er viktig at rapporter er et resultat av en dialog og ikke en monolog.

Det var i mitt tilfelle et indre driv som fikk meg gjennom skolen, og ikke et resultat av hjelp fra andre, eller positive forventninger. Det var snarere en motstand til det utdanningsløpet jeg så for meg. Det er mange i dag som er i den samme situasjonen jeg var i, de må klare seg mer eller mindre uten relevante støttetiltak, og deretter får de skylda for at de ikke lykkes i arbeidslivet. Den kategoriske tankegangen kan noen ganger komme i veien. Vi må ikke bare finne oss i at mange tenker at «du ser jo så normal ut», men vi må også takle de som vil begrense oss. Det er en del som ser på de ulike trekkene for en bestemt diagnose, og tenker at en autist eller en NLD’er ikke skal klare visse ting. Det er med andre ord ikke noe fokus på å bryte grenser, og noen ganger virker det ikke som at det er et spekter heller. En skal være fornøyd med å være det litteraturen sier at en er.

Det er ikke lett å kjempe denne kampen alene, men det er det som må til for å lykkes. De som har noen utfordringer kan aldri regne med å få alt de trenger. Livet krever en god del egeninnsats, men samme hvor utmattende dette kan være i det lange løp, er ikke alternativet spesielt fristende. Det er det vi må fokusere på fra ung alder. Barn må kort sagt oppmuntres til å kjempe sine egne slag. Det er et meningsfullt arbeid.

Er jeg voksen nå?

Rød stein på rådhusplassen. Noen bilder er vemodige fordi de vekker et spesielt minne.
Noen bilder er vemodige fordi de vekker et spesielt minne.

Jeg har skrevet en del innlegg om overgangen til voksenlivet. Når blir vi egentlig voksne? Noen vil kanskje si rundt 25 år, eller når en er ferdig med utdannelse, men det er ikke så enkelt. Jeg har bl.a. nevnt begrepet emerging adulthood, som ble foreslått av Jeffrey Arnett for nesten 20 år siden. Det beskriver unge voksne som ikke har barn, og som ofte bor hos foreldrene, hovedsakelig fordi de ikke har nok inntekt til å leve helt uavhengig. Dette har mye med den økonomiske situasjonen i verden å gjøre, for selv om de har utdannelse, er det ikke jobber til alle.

Jeg kom nylig over en studie som prøver å forklare noe av det samme, Cultural Individualism is Linked to Later Onset of Adult-Role Responsibilities Across Time and Regions. Jean Twenge og Keith Campbell undersøkte forbindelsen mellom kulturell individualisme og forsinket oppstart av voksenlivets ansvar. Den første studien gikk fra 1973 til 2015 og ble gjort på amerikanere, mens den andre studien var en sammenlikning mellom 53 land. De mente å kunne obersevere at det var større sjanse for at unge mennesker i individualistiske land som Nederland og Australia begynte å jobbe og stifte familie seinere i livet, mens situasjonen var den motsatte i mindre individualistiske land som Nigeria og Guatemala.

Jeg har ikke lest hele studien, bare et kort sammendrag og et par artikler andre nettsteder har skrevet om studiene, men det er umiddelbart noe som skurrer her. Det er faktisk en god del som ikke velger å utsette de store milepælene i livet (jobb, bolig, familie). De har ikke så mye valg. Det er for noen hovedsakelig et økonomisk spørsmål, for hva skal de gjøre med stort studielån og avslag etter avslag på jobbsøknader? Det er dessuten en grunn til at vi har uttrykket «de som havner utenfor» og at det engelske språket har uttrykket «falling through the cracks». Det er ikke fordi vi velger å reise som packpacker til India, følge en flyktig drøm som befinner seg et sted mellom drøm og virkelighet, eller vie livet sitt til noe mer idealistisk. Det er mange som gjerne vil være individuelle, men som likevel ikke vil leve i periferien. Det er mange som ikke vil gi opp drømmene sine, men som ikke har noe valg fordi de ikke kommer noen vei uten hjelp.

Jeg maser mye om hjelp på denne bloggen, men det er ikke uten grunn. Det er nemlig ikke sånn at et vedtak om støtte automatisk fører til tiltak i skolen. Det gjør det i noen kommuner, men det er også en del som gir et sterkt redusert tilbud. Kommuneøkonomien avgjør mye, og dette har vært et av hovedpoengene mine på denne bloggen. Det koster penger å utvikle de borgerne samfunnet ønsker seg. Noen av oss har en hjerne som er satt sammen litt annerledes. Disse elevene er like smart som andres elever, men de trenger kanskje mindre grupper eller en annen type undervsning. De trenger kanskje frihet til å ha en annerledes væremåte, men det er ikke mye toleranse for det. Det skal ikke mye til for at en blir stemplet som sær, og det å bli isolert kan være like smertefullt som å bli mobbet.

Det er ikke alltid det er individet som velger å skille ut fra kollektivet. Det er noen som har frihet til å velge et liv utenfor boksen eller utenfor samfunnet, og de har frihet til å komme tilbake igjen. Denne friheten er ikke like selvfølgelig for alle. Det er mange som tilbringer store deler av livet utenfor ordinært arbeidsliv, og de betaler en høy pris det. Det er mange som ikke nøler med å vise åpenlys forakt, og det spiller ingen rolle at dette individet gjorde sitt ytterste for å lykkes. Det er ikke lett å lykkes mot store odds i skolen og i arbeidslivet når de fleste ikke ser stort annet enn en særing.

Bildet er kanskje litt kryptisk, men jeg tenker på den følelsen en får når barndommen nærmer seg slutten. Jeg var typen som likte å gå der det var et spesielt mønster. Det som var utenfor de røde steinene var farlig område, og det kunne være alt fra lava til fangehull. Jeg har alltid hatt en livlig fantasi, og selv om jeg oppdaget at jeg ikke hadde noen direkte fordel av det som voksen, trengte jeg samtidig fantasien for å overleve de mange brutale opplevelsene jeg hadde i møtet med verden. Det gjør jeg fremdeles, men når det gjelder vilje og evne til å ta ansvar skårer jeg høyt. Jeg vil sågar hevde at jeg har mer av det enn mange med høyere status.

De som leser statistikk vil likevel si at jeg kom seint i gang med utdannelse og jobb, men det var altså ikke et valg jeg tok selv.