RSS Feed

Tag Archives: nevrodiversitet

Autismeambisjoner

Autism squad grafitti. Jeg er ikke tilhenger av å spre rustbeskyttelse på andres eiendom, men ei gruppe som er stolt av identitetensin er ikke nødvendigvis en ulempe.

Jeg er ikke tilhenger av å spre rustbeskyttelse på andres eiendom, men ei gruppe som er stolt av identiteten sin er ikke nødvendigvis en ulempe.

Jeg leser noen ganger feil. Det er noen ganger fordi «hastverk er lastverk», mens det andre ganger er fordi jeg er trøtt og derfor knapt nok har gangsyn. Det kan resultere i alt fra ganske fornuftige nyord til småmorsomme tabber. Jeg hadde et øyeblikk i dag som kanskje er en blanding.

Det er såvidt jeg vet ikke noe som heter «autismeambisjoner», samtidig som det høres ut som et gangbart uttrykk. Jeg registrerte at noen hadde lest et gammelt innlegg med overskriften autismetradisjoner. Jeg leste imidlertid autismeambisjoner. Det er på en måte det mange veldedige organisasjoner og vi som skriver om NLD og/eller autisme har. Vi vil spre informasjon, men vi har langt større ambisjoner. Det er populært å skrive/snakke om awareness på engelsk. Det er derfor det er noe som heter autism awareness month og autism awareness day. Det er fordi en vil øke samfunnets bevissthet eller forståelse. Jeg skrev en gang om at jeg ville ha begge deler, både bevissthet og akseptering, for det er vel egentlig det siste mange egentlig ønsker.

Det er naturligvis en langt høyere ambisjon. Det er mange autismeorganisasjoner, ikke minst i USA. Alle har ambisjoner, men om det nødvendigvis er positivt er en annen sak. Det betyr ikke så mye hvis det de gjør ikke hjelper de menneskene det er meningen at de skal hjelpe. Jeg kjenner ikke til budsjettet for f.eks. Autism Speaks, den klart største organisasonen i USA, men de blir ofte anklaget for å bruke for mye på lønninger og markedsføring, og for lite på individene som faktisk trenger hjelp. Jeg leste f.eks. et sted at de brukte over en femtedel av budsjettet på å samle inn flere penger, f.eks. på å arrangere maratonløp o.l. Det skal også være nevrotypikere, altså mennesker som ikke vet hvordan det er å leve med diagnosen, som sitter i styret og tar avgjørelser som påvirker familier på spekteret.

Det er mange som mener at målet deres ikke er å hjelpe mennesker med å leve med autisme, men å kurere disse menneskene. Jeg har skrevet mye om at jeg ikke deler det synet mange har angående nevrodiversitet, men jeg kan se poenget med at mange ikke ønsker å fjerne autisme fullstendig. Det er tross alt noen gode sider. Jeg tror samfunnet alltid har hatt bruk for autisme. Det er det som har produsert de få geniene vi trenger, men det er en ubalanse i dag. Det er flere autister, men kanskje færre genier. Det er vanskeligere å leve med autisme i et samfunn som skal være mer opplyst og tolerant enn noensinne. Det høres ikke ut som en oppskrift for et bedre liv for de som har en autismespekterdiagnose, eller de som har en liknende diagnose.

Det mangler ikke på ambisjoner i Autism Speaks, men fokuset er på en kur. Det betyr at de positive sidene ved autisme forsvinner også. Det motstanderne deres, de som snakker positivt om nevrodiversitet, ikke anerkjenner, er behovet for behandling. «Barnet mitt er friskt og trenger ikke behandling. Det er resten av verden som må tilpasse seg oss.» Det høres flott, men det kommer aldri til å skje. Det er kanskje ikke så veldig fornuftig med verdens største ambisjonsnivå hvis en bruker alle ressursene på noe urealistisk, for hvorfor skal verden tilpasse seg mindretallet? Tallet på autister er økende, men vi snakker likevel om et lite mindretall, selv om vi tar med NLD og reelle ADHD-tilfeller.

Det er ifølge Norsk Helseinformatikk 1 av 1000 norske barn som får autisme hvert år, noe som innebærer 50 nye tilfeller hvert år. Det er et mistenkelig lavt tall. Statistikken fra amerikanske CDC viser en dramatisk økning fra 1 av 150 i 2000 til 1 av 59 (tilsvarer 16,8 per 1000 barn) i 2014. Det er ikke usannsynlig at vi har et lavere tall enn USA, men en kan spørre seg om hvorfor det er så mye lavere her enn i USA. En rapport fra Folkehelseinstituttet viste forøvrig at 4,3 prosent av gutter og 1,7 prosent av jenter i alderen 6-17 år ble registrert med ADHD minst én gang i perioden 2008-2013. Det var i den samme perioden 3,0 prosent menn og 2,2 prosent kvinner i alderen 18-22 år som ble registrert med en ADHD-diagnose minst én gang. Det er grunnen til at jeg ofte spør meg selv om det er en sammenblanding mellom to diagnoser som har noen av de samme symptomene.

Jeg har sett en del tillfeller av NLD, autisme og ADHD. Disse har også en økt risiko for epilepsi, og når vi er inne på nevrodiversitet, kan jeg ikke se for meg at alvorlige anfall, som faktisk kan drepe deg, blir vurdert som en alternativ måte å fungere på. Jeg kan ikke helt se for meg at samfunnet skal oppmuntre til epileptiske anfall. Da ser en faktisk hvor urimelig det er å si at foreldre bør fortelle barn med ASD, NLD eller ADHD noe tilsvarende. Jeg mener derimot vi har et større ansvar for å forberede barna, og gjøre barndommen og overgangen til voksenlivet best mulig. Ja, jeg har ambisjoner på miljøets vegne, men det dreier seg om å fungere, ikke om å være så autistisk som overhode mulig.

Reklamer

Vi liker ikke mangfold

Det er ikke ofte jeg ser Facebook-anonnser som virkelig fanger oppmerksomheten, men det skjedde i dag. Ei anonnse fra Universitetsforlaget ville overtale meg til å kjøpe den fjerde utgaven av boka Annerledestenkende – kreativitet i vitenskapens historie. Jeg tviler ikke på at det er en god leseopplevelse, for det har vært noen veldig interessante skikkelser innen forskning de siste århundrene. Jeg vet ikke hvem boka omtaler, men det er vanskelig å forstå at en ikke kan bli fascinert av personer som Albert Einstein, Edwin Hubble, Georges Lemaitre, Isaac Newton, Edmond Halley, Cecilia Payne og Michael Faraday, så de bør være med. Dette er et tema jeg ofte kommer tilbake til, for jeg tror samfunnet trenger annerledestenkende. Samfunnet trenger autister, men en kan diskutere hvor mange det er behov for, og om det er noe ved dagens samfunn som gjør at vi har flere autister, men kanskje færre genier.

Boka har gjort Einstein til en «poster boy.» Det er ikke veldig originalt, men forståelig. Han var imponerende på mange måter. En av Einstein-anekdotene som har gjort dypest inntrykk på meg var den om ei 16 år gammel jente fra Sør-Afrika som skrev til Einstein i 1946. Hun fikk svar og skrev et nytt brev der hun forklarte at hun var ei jente. Hun fikk et nytt svar som viste Einsteins veldig sympatiske side. Les mer i Popular Science.

Einstein i 1947. Foto: Wikimedia Commons

Einstein i 1947. Foto: Wikimedia Commons

Einstein er kjent for bl.a. den generelle relativitetsteorien, og big bang er en naturlig konsekvens av denne. Jeg vet ikke om han ikke stolte på sin egen teori eller om han nølte med å gå mot etablissementet innen vitenskapen, men det tok i alle fall lang tid før han godtok at universet utvidet seg. Da den belgiske presten Georges Lemaitre presenterte big bang-teorien sin til Einstein ble han bryskt avvist. Einstein godtok Lemaitres konklusjon etter hvert, men dette viser også at vi må være forsiktig med å skape idoler. Dette er ifølge Universitetsforlaget ei bok «om mennesker som hadde mot til å utfordre etablerte oppfatninger, og som derfor kom til å stå bak mange av vitenskapens viktigste vitenskapelige fremskritt.»

De har sannsynligvis rett når det gjelder Einstein, men en viss nøkternhet er sikkert ikke en ulempe heller. Jeg synes det er en tendens til å fokusere på at det er så mye aksept for de som er annerledes, enten det dreier seg om å tenke annerledes, snakke annerledes, oppføre seg annerledes eller å ha en annerledes identitet (dette kan gjelde alt fra seksuell legning, til etnisk tilhørighet, til en «off the grid-livsstil»). Vi kan ikke sammenlikne dagens autister med vitenskapsfolk i fortida som kan ha hatt liknende symptomer. De levde i et helt annet samfunn, et samfunn der det kanskje var mulig å være annerledes.

Alle ønsker å bli akseptert, og det er ikke unaturlig med angst og depresjon hvis det ikke skulle skje. Jeg nevner det fordi det er de vanligste tilleggsvanskene for diagnoser som ASD og NLD. Den nevnte boka er en gjennomgang av historien. Den lover ingen at de skal bli akseptert i dag, men det er ofte en forventning blant mange av oss som har en diagnose at samfunnet skal akseptere oss. Jeg skulle ønske jeg kunne dele den entusiasmen mange har, men det er ikke mange utenfor miljøet som ser det vi ser. Det er mange i familiene som ikke ser det heller. Det er ikke mindre enn et svik når de bevisst trekker seg unna, og sågar sier rett ut at de ikke vil hjelpe. Det skjer faktisk i noen familier.

Jeg er kanskje litt kritisk. Jeg har ikke lest boka Annerledestenkende, men hele den tankegangen provoserer meg litt, for det er en del av oss som ikke føler den aksepten.

Innenfor normalen

Jeg prøvde å bake kakemenn av mandelmel til jul. De var unormale som kakemenn, men de fungerte glimrende som muffins.

Jeg prøvde å bake kakemenn av mandelmel til jul. De var unormale som kakemenn, men de fungerte glimrende som muffins.

Jeg har et veldig ambivalent forhold til nevrodiversitet og annerledeshet. Det blir sagt at samfunnet har forandret seg, at vi må utvide begrepet for hva som er normalt, og noen går så langt som å si at vi må anerkjenne at samfunnet består av ulike måter å være menneske på. Jeg kjenner ikke til teorien, annet enn at noen har vist til den franske filosofen Julie Kristeva, men det høres ut som at det argumentet kan rettferdiggjøre nær sagt hva som helst. Jeg er f.eks. ikke overbevist om at det alltid er rett å fortelle barn, mange år før hjernen er ferdig utviklet, at de ble født i feil kropp. Det er eksempler på at barn helt ned til tre år er overbevist om at de er fanget i feil kropp. Det er mulig det stemmer, men jeg lurer på om vi er så opptatt av å respektere annerledeshet, at vi noen ganger går for langt.

Dette er en del av den debatten vi har hatt om utviklingsforstyrrelser. Hva er normalitet? Mye av poenget med ADHD-medisiner er å gjenopprette en form for normalitet. En må fungere innenfor det samfunnet mener er normalt. Jeg kan forstå tankegangen til de som ivrer for nevrodiversitet, som er at alt er innenfor en naturlig variasjon i det menneskelige genematerialet. En kan likevel stille noen retoriske spørsmål. Noen barn har vansker med fin/grovmotorikk, koordinasjon, visuospatiale evner eller abstrakte begreper. Dette er ting en til en viss grad kan jobbe med og utvikle hvis en starter tidlig, men det er selvsagt unødvendig hvis en definerer disse vanskene som innenfor en normal fungering. En trenger ikke forandre på det som er normalt. En kan slutte å bruke ord som handikapp, vansker, utfordringer, underskudd eller tilstand, men det forandrer ikke på situasjonen. En fungerer ikke i et samfunn som trenger disse ferdighetene.

Normalitet er likevel ikke en perfekt tilstand. Det er ganske åpenbart at ingen menesker er perfekte, men det er nok mange som tenker på normalitet som konformitet. Det som fertallet regner som de sosiale normene er for mange normalt. Det er f.eks. normalt å innordne seg, og ikke stille spørsmål ved autoriteter i Norge. Når en avgjørelse har blir tatt i din disfavør er det forventet at du skal godta det.

Noen ser det som totalt unormalt å være inntrovert. Det betyr ikke nødvendigvis at en er sjenert. En kan være veldig utadvendt, men en blir bare tappet av å være sammen med andre mennesker. Det å arbeide i et åpent kontorlandskap vil være et mareritt for en introvert, samme hvor sosial denne personen er i utgangspunktet. Samfunnet har en tendens til å se på ønsket om å trekke seg tilbake, selv om det bare er for korte perioder, som noe unormalt.

Noen er veldig impulsive. Det kan bety at de har ADHD, men det betyr ikke at vi ikke har alternativer til medisiner. Et av alternativene heter Montesorri. Det er ikke så enkelt at skolen en går på kan løse alt, men jeg tror vanskene blir langt mer synlige fordi det er vanskelig å tilpasse seg det rigide skolesystemet. Det er noe som rammer mange med ADHD, NLD og autisme. En del hadde nok fått det bedre med en bredere definisjon av normalitet, men fram til det skjer må vi prøve å tilpasse oss. Jeg er altså enig med nevrodiversitet-leiren i mye, men jeg tror samtidig det er grenser for hvor mye vi kan forvente av majoriteten.

Jeg vokste opp før det var noe som het NLD og Asberger. Jeg ble dermed ikke definert som annerledes, men det var likevel åpenbart at jeg var det. Jeg kan ikke nekte for at jeg sannsynligvis hadde hatt en lettere reise fram til der jeg er i dag hvis det hadde vært større aksept for annerledeshet. Det hadde likevel ikke vært nok, for jeg hadde kanskje ikke utviklet de ferdighetene jeg trenger som voksen.

NLD er mer enn skole

illustrasjon av hjerneceller. Hjjernen er et fantastisk netverk, og det er ingen som er like. Noen kan være vanskelig å forstå, men de er ikke nødvendigvis syke.

Hjernen er et fantastisk nettverk av celler og fibre. Det er noen hjerner det kan være vanskelig å forstå, men de er ikke nødvendigvis syke. Foto: Pixabay

Termen nonverbale lærevansker er uheldig fordi den gir inntrykk av at det bare dreier seg om lærevansker. Det akademiske domenet er en del av det totale bildet selvsagt, men utviklingsforstyrrelser handler om mye mer. Det er en komplisert diagnose, og t.o.m. Statpeds utførlige dokument om NLD er litt vag: «Selv om NLD foreløpig ikke er en offisiell diagnose, kan NLD likevel betraktes som en «lærevanske-kategori» (eller diagnose) på samme måte som dysleksi eller dyskalkuli. Betyr det at den delen av diagnosen som tilhører det akademiske domenet kan klassifiseres som en diagnose, men ikke resten? Hva med det sosiale/emosjonelle og fysiske domenet? Det kan f.eks. være store sosiale implikasjoner ved NLD, noe som kan komme til uttrykk ved at en misforstår ironi og sarkasme fordi en tar ytringen bokstavelig. Noen har vanskelig for å lese ansiktsuttrykk og noen kan være lite fleksible. Det kan bety at en ikke liker forandring og overganger til noe nytt. Koordinasjon, forståelse av tid og rom/retningsvansker kan være fysiske utfordringer.

NLD-foreningen skrev en gang på Facebook at NLD er en måte å fungere på, noe som får det til å høres ut som at det er et valg. Det skal sies at det ikke er lett å avgrense diagnosen med en kort, presis definisjon, men det er kanskje det som gjør mange forvirret. Det er flere internasjonale NLD-grupper på Facebook. Jeg er ikke veldig begeistret for dem, for det er en tendens til å spørre om alt mellom himmel og jord er symptomer på NLD. Vi hadde kanskje sluppet den slags hvis det var mer forskning. NLD er langt mer alvorlig enn en lærevanske. Det blir sagt at det ikke er noen fastsatte diagnosekriterier for NLD. Jeg er ikke overbevist om at det stemmer, men det er i så fall noe NLD har til felles med ADHD og autismespekterforstyrrelser. Det er et stort element av tolkning involvert, og ulike utredere kan lande på NLD, Asberger eller ADHD. Jeg er ikke overbevist om det må være sånn.

Det er forskning som viser at genfeil ikke nødvendig må gi en utviklingsforstyrrelse, men at det dramatisk øker muligheten. Jeg har f.eks. 15 q 13.3 mikrodelesjon, som betyr at jeg mangler noen gener. Det har vært en ledende teori siden 1980-tallet at NLD skyldes mangelfull utvikling av hvit substans i hjernen, noe som vil gi en mer omfattende funksjonsnedsettelse i høyrehemisfære funksjoner fordi det skal være en større andel hvit substans der enn i venstre halvdel. Det høres ut som at det er mulig å finne fysiske bevis. Dette er likevel bare indisier, men det gir i det minste grunn til en sterk mistanke. Jodene Fine ved State Michigan University sa for 3-4 år siden at hun mente å ha funnet de første anatomiske bevisene på at hjernen utvikler seg annerledes hos barn som har NLD. Det ser altså ut som at vi nærmer oss en avklaring.

Jeg håper virkelig det, for hva skal du gjøre hvis du ikke har noen talenter eller ferdigheter? Jeg var i den situasjonen. Jeg var ikke spesielt god i idrett og gjorde det ikke noe bra på skolen heller. Jeg har aldri vært flink til å organisere, finne på kreative ideer eller praktisk arbeid. Skriftspråket er styrken min i dag, men jeg utviklet ikke den før i godt voksen alder. Det virker som at jeg trengte så lang tid på meg. Men hva gjør du når alt virker feil? Da læreryrket ikke fungerte prøvde jeg meg som journalist, sekretær, sjåfør og i ulike typer produksjonsarbeid. Jeg ville også prøve meg som bibliotekar, men til tross for en solid lærerutdanning tapte jeg i konkurranse mot andre ukvalifiserte søkere.

Jeg kan ikke si jeg har hørt det i forbindelse med NLD, men jeg hører og leser med jevne mellomrom om kjendiser med Asberger og dysleksi som mener det er en fordel med disse vanskene. Det er kanskje det hvis du har de rette ferdighetene og ikke minst treffer på de rette folkene, men mange av oss andre har ikke den samme opplevelsen. Det er ikke det at jeg ikke verdsetter den positive vinklingen. Jeg synes absolutt at samfunnet skal fortelle disse barna at de betyr like mye som andre, og med det bidra til at de som voksne utvikler en robust selvfølelse, men jeg blir litt oppgitt når det er det motsatte som skjer. Det betyr ikke så mye om du er spesiell i positiv betydning hvis alle andre tenker i negativ betydning at du er temmelig spesiell.

Det er mange foreldre som i år etter år blir fortalt at barna deres har god tid på seg til å utvikle de nødvendige ferdighetene, og de tenker da utelukkende på hvordan det går akademisk. Hva skjer med de som ikke utvikler skoleferdigheter tidsnok, og hva med de som aldri blir en vinner sosialt? Jeg har erfaring med at hvis du ikke overbeviser i første forsøk kan det være den eneste muligheten du får. På et eller annet tidspunkt må en slutte med en vente og se-holdning. Det er et dilemma for foreldrene, for hvis de insisterer for kraftig på at barna deres trenger hjelp, ligger ikke anklager om Münchausens sykdom langt unna. Det er få som sier det direkte i Norge, men en bruker gjerne formuleringer som for mye/for lite omsorg eller sykeliggjøring. Det skjer også noen ganger selv om barnet har fått en diagnose.

Omsorg må inn i skolen

Illustrasjon. Bronsestatuett av jente som ligger på magen på pplenen og lesrer. Det er forskning som tyder på at barn son trenger spes.ped fungerer bedre i et utendørs klasserom. Foto: Pixabay

Det er forskning som tyder på at barn som trenger spes.ped fungerer bedre i et utendørs klasserom. Foto: Pixabay

Skolene står i fare for å misforstå grenser, og da tenker jeg f.o.f. på den mellom omsorg og undervisning. Jeg har inntrykk av at mange begrenser undervisningen til det akademiske, det som er dekket av skolebøkene, mens alt annet er foreldrenes ansvar. Jeg kan egentlig forstå det, for foreldrene har hovedansvaret for oppdragelsen, men skolen har samtidig et omsorgsansvar mens barnet er på skolen (jmf. Kristiansandsdommen i Høyesterett, som gjaldt erstatning for mobbing).

Jeg mener skolen bør inkludere mål som ikke nødvendigvis er innenfor det akademiske domenet. Læreplanen har generelle mål som gjelder alle, inkludert elever med en diagnose, men disse elevene kan være avhengig av å utvikle ferdigheter for å komme til målet. Dette kan være ferdigheter andre tar for gitt, men som noen elever må jobbe med over mange år for å utvikle. Utdanningsdirektoratet har derfor slått fast at noen elever trenger større oppfølging enn andre. De sikter til ADL-trening og noen av disse viktige ferdighetene kan inkluderes i skolens oppgaver hvis tiltaket har et pedagogisk siktemål, altså hvis ADL-treningen er nødvendig for å nå målene i læreplanen.

Jeg vil hevde at det offentlige hjelpeapparatet ikke tenker realistisk om dette. Det er mange foreldre som får beskjed om at barna deres har god tid på seg. Det er ikke noe problem om ungdomsskolen starter dårlig, for barnet har to år til på seg til å utvikle seg. Det er mange foreldre som har blitt møtt av en vente og se-holdning siden barnet ble født. «Det vil nok gå seg til etter hvert.» Det gjør ikke det for alle.

Det høres litt konstruert ut å oversette ordet direkte, men i mangel av noe bedre brukes jeg termen mulighetsvindu. Vi har et kort vindu som sannsynligvis stopper rundt 14-årsalderen. Det meste bør være på plass da, selv om hjernen og kroppen utvikler seg i 10 år til. Et barn som har startet med et underskudd kan ta mye igjen, og en bør derfor ha et stort fokus på tiltak fram til barnet starter på ungdomsskolen. De fleste foreldre må gjøre dette uten skolens deltakelse, men jeg vil hevde at det er veldig relevante ferdigheter for skolen også. Det er mye å hente for samfunnet på å bruke ressursene tidlig.

Tenk deg et barn som har balansevansker, dårlig koordinasjon, svak fin og grovmotorikk, audio-visuelle vansker, dårlig arbeidsminne og konsentrasjonsvansker. Hvor lenge skal du vente og se? Jeg har inntrykk av at foreldre har et stort fokus på å utvikle disse feltene, men det er ikke alle kommuner som spiller på lag. Problemet er at når lærere ikke har et spesifikt mål formulert i et forpliktende dokument, blir dette målet lett oversett. Da får en kanskje en holdning som i denne teksten Ann Cathrin Andersen skrev på NRK Ytring ifjor høst. Jeg er enig i at vi må utvide grensene for hva som er normalt, men hvis en tar begrepet nevrodiversitet for langt innebærer det også at barn som er innenfor det normale må godta at de ikke får noe hjelp. Hvis en har en hjerne som bare fungerer litt annerledes kan en ikke hevde at dette barnet trenger en tilrettelegging andre ikke får.

På et eller annet tidspunkt blir det slutt på sjarmøretappen. Når en ikke lenger er sjarmerende og en må vise akademiske ferdigheter for å oppnå noe, må en jobbe for hver minste lille fremgang. Da trenger barnet de ferdighetene foreldrene har prøvd å utvikle siden fødselen. Den dagen kommer raskere enn mange fagfolk liker å innrømme, og hvis en har brukt hele barndommen til å vente og se, kan barnet få seg et sjokk. Tenk deg at du har store drømmer, men at de virker uoppnåelige allerede i åttende klasse. Hvis en møter veggen i form av akademiske krav en ikke har muligheter til å tilfredsstile, blir en kanskje tvunget til å gi opp drømmen. En ble ikke oppmuntret/pushet til å strekke seg, og resultatet kan bli depresjon eller angst. De fleste som fungerer greit er utrolig raske med å avskrive en som ikke er like høytfungerende. Det er derfor veldig viktig å ha mest mulig på plass så tidlig som mulig, for en får kanskje bare én mulighet til å overbevise. Det å jobbe seg gjennom motgang er en ferdighet barn med en diagnose trenger i langt større grad enn andre. Det kan kompensere for mye, men jeg tror det krever en skole som deltar mer aktivt med tiltak som kanskje ikke er direkte rettet mot det akademiske domenet.

Jeg mener f.eks. at uteskole burde være en del av undervisningen på alle trinn og i alle fag. Ikke hele tida selvsagt, men en viss del av skoledagen burde tilbringes utendørs.

Skolens ansvar for elever som har ansvar for elever som har behov for helse og omsorgstjenester i skoletiden

Autisme er farlig

Bringebær. Jeg er ikke veldig glad i å plukke bær, men det får meg ut av huset, samtidig som jeg får spise noe veldig sunt.

Jeg er ikke veldig glad i å plukke bær, men det får meg ut av huset, samtidig som jeg får spise noe veldig sunt.

Jeg leste for en tid tilbake et innlegg der en som nettopp hadde oppdaget nonverbale lærevansker (NLD) beskrev diagnosen som farlig. Jeg vet ikke om det oppfattes som kontroversielt, men jeg har inntrykk av at mange fokuserer på NLD og autismespekterforstyrrelser (ASD) som en liten annerledeshet. De er innenfor det vi kan kalle en normal fungering. Jeg vil likevel hevde at konsekvenene av å håpe på det beste kan være ødeleggende. Det mest dramatiske er kanskje epilepsi.

Gunn Margit Andreassen og Frode Andresen opplevde alle foreldres verste mareritt da den 13 år gamle sønnen deres døde natt til 1. januar. Han hadde en mild for for epilepsi og den hadde ikke vært noe problem i de fire årene familien hadde visst om sykdommen. Foreldrene fant han død i senga og de tror han hadde hatt et epileptisk anfall mens han sov. Det var ikke noe de kunne ha gjort for å forhindre det, og men det er en påminnelse om at epilepsi ikke er ufarlig.

Det er en forbindelse mellom autisme og epilepsi. Noen studier konkluderer med at 15 prosent av mennesker med epilepsi har autisme, mens opptil en tredjedel av barn med autisme utvikler epilepsi før de blir voksne. Det er i tillegg en del som har unormal hjerneaktivitet mens de sover. Det er ikke overraskende at det er en kopling mellom autisme og epilepsi, for begge dreier seg sannsynligvis om en funksjonsforstyrrelse i hjernen. De fleste tenker nok på dramatiske anfall når de hører ordet epilepsi, men et anfall kan også være absensanfall, der er stirrer tomt ut i lufta i noen sekunder og ikke får med seg det som skjer rundt seg, eller aura der en får emosjonelle symptomer som frykt, angst eller glede. Sykdommen og/eller medisinene kan dessuten føre til en kognitiv svikt (evne til tale, hukommelse, resonnering, logisk tenkning). Jeg mener det er viktig å avklare om barnet har epilepsi, spesielt hvis legene presser på for å skrive ut ADHD-medisiner. Det kan dessuten tenkes at det som ser ut som en mild form for ADHD kan være autisme og/eller epilepsi.

Boka Nonverbale lærevansker av Anne-Grethe Urnes og Gro Eckhoff viser til flere studier som sier at personer med NLD har en grunnlegende sårbarhet for utvikling av sosio-emosjonelle vansker. Boka viser også til forskning som tyder på at det er de kognitive vanskene som forårsaker sårbarheten. De vanskene NLDere har fører til mange stressituasjoner og nederlagsopplevelser, og når dette skjer gjentatte ganger over lang tid, er det ikke overraskende at angst og depresjon utvikler seg som tilleggsvansker i noen. Dette begrenser NLDere ytterligere, men det er også helsespørsmål involvert som det sjelden snakkes om. Det er ingen tvil om at depresjon øker dødeligheten, og det har ikke bare med selvmord å gjøre. Det er større sjanse for at deprimerte mennesker som ikke får behandling røyker, drikker og generelt ikke tar vare på helsa. Det kan øke faren for bl.a. diabetes og hjertesykdom.

Jeg kom over et spørsmål på Lommelegen der ei 20 år gammel kvinne spurte om angst var farlig. Legen svarte at det ikke var farlig å ha angst, og at en ikke dør av det. Jeg fant et liknende svar på nettstedet til Anxiety and Depression Association of America, så jeg antar at det er enighet om at angst er ufarlig. Det er likevel viktig å gjøre noe med problemet for de som har angst, for det er ingen tvil om at disse følelsene kan stjele livet fra deg, om de ikke tar livet av deg.

Jeg har skrevet en god del om at det er mye overlapping mellom autismespekterforstyrrelser (spesielt Asberger syndrom, AS), NLD og ADHD. Det er også en del studier fra USA som konkluderer med at det sannsynligvis er mange barn som får feil diagnose. En studie fra Michigan State University slo f.eks. fast at det kan være så mange som 900 000 amerikanske barn med en ADHD-diagnose de ikke burde hatt. Det var 20 prosent av alle tilfellene da denne vurderingen ble gjort i 2010. Les mer.

Hovedgrunnen var at det var mange små barn som fikk diagnosen, og når de er så små som f.eks. fem år er det vanskelig å si hva som er ADHD-atferd og hva som er vanlig atferd for alderen. En norsk studie tre år seinere sammenliknet 38 barn med høytfungerende autisme (HFA), 79 barn med ADHD og 50 barn med en typisk utvikling (TDC). Studien viste at gruppene med ADHD og HFA gjorde det like bra på alle oppgavene, men litt dårligere enn barna i TDC-gruppa. En kunne altså ikke skille dem. Les mer. Det ser ut til å bekrefte en studie fra Krieger Institute som konkluderte med at nesten en tredjedel av barn med ADHD også har autisme. Les mer på Science Daily.

Dette inkuderer ikke alt. Jeg kunne også ha tatt med selvdestruktiv atferd og annen atferd som ikke er direkte oppbyggelig. Dette høres kanskje veldig negativt ut, men poenget mitt er nettopp at det ikke er håpløst. Det er mye en kan gjøre i løpet av oppveksten, og jeg mener at skole, PPT og BUP burde kjøre på med tiltak fram til 25 år alder. Jeg kommer inn på nevrodiversitet nesten samme hva jeg skriver om, og det er nettopp fordi jeg mener det er uansvarlig med en vente og se-holdning. Det fungerer ikke for alle. Jeg har likevel ikke fokus på det negative, men på det positive ved at en ser resultater.

Det er et stort MEN. Jeg har tidligere referert til ekstremt spekulative artikler. Jeg nøler med å kalle det forskning, for det har ingenting med fakta å gjøre. Det har vært noen forsøk på å konstruere en kopling mellom autismespekterforstyrrelser og kriminell, farlig atferd mot andre. Det er det ingen holdepunkter for å si, men hvis en ikke tar vare på disse barna, og lærer dem å ta vare på seg selv, kan denne svikten være helseskadelig for dem selv.

Den rette balansen

strikket genser som viser vrangsida. Jeg liker vrangsida som et språklig bilde. Hvis vi hadde vist innsida hele tida, ville nok mange ha reagert. Det krever litt å fungere og vi kan ikke vise vrangsida hele tida.

Jeg liker vrangsida som et språklig bilde. Hvis vi hadde vist innsida hele tida, ville nok mange ha reagert. Det krever litt å fungere og vi kan ikke vise vrangsida hele tida.

Et medlem av ei NLD gruppe på Facebook delte en artikkel om Barbara Corcoran i jula. Den type artikler irriterer meg for det blir gitt inntrykk av at gjentatte negative erfaringer over mange år en fordel, at det er skadelig å gi barna en diagnose. Dette kalles gjerne for nevodiversitet, som betyr at alt er innenfor en normal variasjon. Mennesker med f.eks. autisme, NLD eller ADHD fungerer like bra som andre. De fungerer bare på en annen måte, og det er samfunnets ansvar å sørge for at det er plass til de som er litt annerledes. Det er dermed unødvendig, og sågar et overgrep, å hjelpe disse barna.

Artikkelen How being Dyslexic and Lousy in School Made Shark Tank Barbara Concoran a Better Entrepreneur er ikke blant de verste. Det verste er den veldig villedende overskriften. Hun hevder i intervjuet at disse utfordringene gjorde henne mer krativ og ga henne mer frihet, samtidig som hun hun innrømmer at hun som 65-åring sliter med dårlig selvtillit. Hun kom altså ikke uskadet fra et liv uten diagnose og uten hjelp. Det er flere som har hevdet at dysleksi og autisme er en fordel sålenge en ikke får diagnosen. Det er lett å si hvis en heter Richard Branson, Stephen Spielberg eller Temple Grandin.

Dagbladet hadde et intervju med Nadia Hasnaoui for noen uker siden. Jeg leste ikke saken fordi dette var bak en betalingsmur, men hvis overskrift fortalte hele sannheten var hun takknemlig for at hun ble mobbet. Det var nemlig det som gjorde henne sterk. En annen måte å si det på er at det finnes bare to typer mennesker, sterke og svake. De som klarer seg har ikke noen sympati for de som ikke gjør det, og det er faktisk muligheter for at de blir mobbere selv. Det er det samme prinsippet som med de som hevder at det var mangel av en diagnose som reddet dem.

Overskriften om Barbara Concoran er misvisende fordi artikkelen er mer nyansert enn overskriften gir inntrykk av. Artikkelen omtaler også Kevin O’Leary, som fikk en diagnose som 6-åring. Han kunne ikke lese, men oppdaget at han var flink med tall, og gjorde det som voksen bra som forretningsmann. Han legger stor vekt på at det var spesialpedagogikk som reddet han, og det er det jeg savner hos mange som legger for stor vekt på hvor nyttig det er med motgang. Jeg er enig i at det ikke er bra å få alt servert på et fat. Det er bra å måtte jobbe litt for framgangen, men det er grenser for mye negativt vi kan oppleve i år etter år uten at det bryter mer ned enn det bygger oss opp.

Det er med jevne mellomrom noen i den samme Facebook gruppa som deler det som skal være motiverende små sitat og dikt, og jula var intet unntak. Budskapet i disse er som regel at vi må akseptere oss selv, som dette sitatet av en Roy Bennett:

Accept yourself, love yourself, and keep moving forward. If you want to fly, you have to give up what weighs you down.

Jeg håper andre kan finne inspirasjon i  den type sitat, men det hjelper ikke på meg. Det er noen som ikke liker å snakke om handikapp eller begrensninger, men sannheten er at vi har noen. Det er hele poenget at vi ikke fungerer like godt som andre, og samfunnet ser ikke på dette som noe vakkert. Samfunnet ser på det som en dårligere fungering hvis en f.eks. har motoriske vansker, ikke klarer å se hele bildet, eller å forstå at andre har behov for et personlig rom rundt seg. Det er også vanlig med komorbide tilstander. Det er ikke alle som har det, og en kan ha f.eks. depresjon i ulik grad. Tenk deg at du er en av de som sliter med å takle det, og trenger hjelp. Det første psykologen sier er at du er vakker og at du bare fungerer på en litt annen måte enn andre. Da høres ikke nevrodiversitet like uproblematisk ut.

Det nevnte sitatet ble skrevet med et bilde av ei måke som bakgrunn, og for å holde meg til det samme bildet, kan ei av vingene være skadet. Det kan være noe som gjør at fuglen ikke fungerer som den skal. Det hjelper ikke om den er vakker eller om den aksepterer dette som innenfor en normal variasjon. Den må gjøre det den må for å kunne fungere bedre seinere, Det er sånn med oss også. En ansvarlig NLDer, asberger eller samme hvilken diagnose er har må gjøre det han/hun kan for å fungere best mulig. Jeg er selvsagt enig i at samfunnet må bidra, hjelpe oss til å lykkes, men det er naivt å tro at alt er alle andres ansvar.

Den første helten

Hermey the elf og Rudolph fra en julespesial som har vært blitt vist hver jul siden 1964 på NBC. Foto: Wikimedia Commons

Hermey the elf og Rudolph fra en julespesial som har vært blitt vist hver jul siden 1964 på NBC. Foto: Wikimedia Commons

Jeg er ikke en tilhenger av å fokusere så mye på tap. Jeg prøver i alle fall å motarbeide det som kanskje føles behagelig ut i øyeblikket, men som ikke bidrar til en generell bedring over tid. Jul er en ganske god tid for meg, selv om det er mange år siden jeg hadde julestemning. Det er lett for meg å si selvsagt siden jeg ikke er i den situasjonen, men jeg håper jeg hadde klart å fokusere på noe positivt hvis jeg var alene i jula.

Har du lagt merke til at mange fokuserer på savn i jula? Maria Mena, Chris Rea, Bing Crosby, Nat King Cole and Wham har levert klassikere som er av det melankolske slaget. Nå er kanskje poenget nettopp at en ikke skal reflektere over sangtekster generelt, og kanskje aller minst julesangene, for de krever nok åndsfraværende voksne. Hvis en likevel analyserer og reflekterer over innholdet i sangene kommer vel ikke Rudolf så godt ut av det. Sangteksten til Rudolph the Red-Nosed Reindeer sier bl.a. at «all the other reindeer used to laugh and call him names. They never let poor Rudolph join in any reindeer games.» Det forandret seg først når de hadde bruk for Rudolf. Jeg vokste opp med en amerikansk tradisjon, og dukkefilmen om Rudolf fra 1964 er en klassiker.

En kan lese mye negativt ut av fortellingen hvis en ønsker. Rudolf ble mobbet og han ble oppfordret til å skjule handikappet sitt. Det var ingen som ville ha noe med Rudolf å gjøre, heller ikke julenissen, ikke før han trengte Rudolf. Det var nemlig så dårlig vær at sikten gjorde det umulig for de andre reinsdyrene å se. Jeg har sett flere innlegg med en gjennomført negativ tolkning, men det er ikke vanskelig å lese noe positivt ut av eventyret.

Rudolf var annerledes, noe som gjorde familien hans flau. Den ville først skjule den nesa som gjorde Rudolf unik fordi de trodde det ville skåne han, de ville at han skulle passe inn. Dette er en del av motivasjonen min for å holde denne bloggen gående. Jeg forstår de som ivrer for nevrodiversitet, tanken om at utviklingsforstyrrelser ikke finnes. Autisme er innenfor en naturlig variasjon i det menneskelige genomet. Det er en tanke jeg til en viss grad støtter. Autisme har nok alltid eksistert, og grunnen til at evolusjonen ikke fjernet disse trekkene er kanskje at vi trenger et visst antall autister for å produsere noen få genier. Det er imidlertid noe som gjør at vi har flere autister enn tidligere, uten at vi får flere genier. Det virker kort sagt ulogisk for meg å si at disse barna ikke trenger noen form for tilrettelegging på skolen eller i arbeidslivet. De skal ikke gjøre noe med de problemene de kan ha med allergi, kostholdet eller tilleggsvansker som depresjon og angst. Jeg mener det vil være å svikte mennesker, og samme hvor velmenende en måtte være, har jeg ikke mye forståelse for den holdningen.

Rudolf rømmer hjemmefra i eventyret, treffer på alven Hermey, som også er en outsider og et mobbeoffer fordi det er ingen som kan forstå hvorfor han drømmer om å bli en tannlege. De reiser sammen videre og kommer etter hvert til øya for defekte leker (misfits). Det er der alle lekene med en lyte ender opp, men selv julenissen visste ikke om det. De to nye kameratene redder lekene, så dette er en fortelling med et veldig tydelig tema om at samfunnet får noen til å føle seg annerledes, til å føle at de ikke passer inn. Det er kort fortalt fortellingen om et sorteringssamfunn. Det er et tema jeg har vært opptatt av hele livet, selv om det har vært en ubevisst dragning. Jeg har i tidligere innlegg skrevet om bl.a. Spock, Odo, T’Pol, Data og Worf fra Star Trek, Sherlock Holmes (f.o.f. bøkene), Anne of Green Gables, Bruno Martelli fra filmen og TV-serien Fame, filmer som Foxes og Outsiders. Rudolf er egentlig en del av det samme temaet. Historien viser både det gode og det vonde i livet, og barn helt ned til fem år vil ha få problemer med å forstå budskapet.

Dette er også en historie om vennskap, for i tillegg til Hermey har Rudolf en god venn i reinsdyrflokken. Hun godtar han som han er, selv om foreldrene henne ikke forstår hvorfor. Hun har ikke problemer med at Rudolf ikke er som noen andre. Jeg liker det budskapet, men vi må også være klar over at det krever mye i et samfunn som ikke godtar mennesker som er annerledes. Det krever en stabil selvfølelse, og det krever mye å komme dit for de som ikke er der allerede. Det er en ferd det absolutt er verdt å ta, og Rudolph the Red-Nosed Reindeer er en god helt for barn helt ned til barnehagealder. Jula handler konkret om at Jesus ble født fordi Gud ville ha oss som sin familie, men kanskje kan denne gaven også inspirere oss. Hvis en ikke lar seg insirere av det kristne budskapet kan en la seg inspirere av de tre vise menn som var villige til å følge stjerna samme hvor den ledet dem.

Hva betyr #metoo for meg?

Bilde av en munn lukket med stifter. Det er mange tause ofre i arbeidslivet, men #metoo representerer de færreste. Illustrasjon: Pixabay

Det er mange tause ofre i arbeidslivet, men #metoo representerer de færreste. Bilde: Pixabay

Sigrid Hvidsten, journalist i Dagbladet, skrev en kommentar i dagens nettutgave der hun applauderte det faktum at #metoo-kampanjen har fått en del veteraner ut av arbeidslivet, og sendt klare meldinger om at det som ble godtatt for 25 år siden er avskjedigelsesgrunn i dag. Hvidsten mener vi nærmer oss kampanjens ytterste konsekvens, at det ikke lenger gjelder bare kvinner, men alle arbeidstakere, i alle arbeidssituasjoner, i alle bransjer.

Det er flott hvis vi får et arbeidsmarked som respekterer alle, som gir alle rett til å gå på jobb uten at de blir redusert til kjønn, legning eller en diagnose. Det er noe alle fortjener, men hvor realistisk er det at en trend på sosiale medier rydder opp i gammelt grums? Det kan være forskjell på diskriminering i juridisk forstand og en subjektiv opplevelse av å bli diskriminert. Vi lever i et stadig mer sexfiksert samfunn, og jeg har selv opplevd at veilederne på en attføringsbedrift hadde et språk som sannsynligvis var langt mer seksuelt enn det Davy Wathne gjorde seg skyldig i. Det blir antatt at rundt en prosent av befolkningen er aseksuelle, og det er ifølge noen undersøkelser så mange som en fjerdedel som svarer at de har problemer med å kjenne seksuell lyst. Jeg vil tro at de opplever mye i samfunnet som vanskelig.

Jeg bruker bare seksuell legning som et eksempel, men poenget er at det er vanskelig for mange, for Norge er ikke et lett samfunn å skille se ut i. Det er politisk korrekt å varsle med emneknaggen metoo nå, men mye av det som kommer fram er ikke beviselig diskriminering eller trakassering. Vi har sett en god del saker fra film og TV der en skuespiller ble sparket etter noen anklager, som i enkelte tilfeller kanskje/kanskje ikke var innenfor definisjonen av diskriminering, og ofte ikke et lovbrudd. Nå vet vi ikke hele sannheten, og det er mulig at disse mennene tilsynelatende gir seg uten kamp fordi det er et mønster vi ikke kjenner til, men resultatet av en kampanje som sklir ut i noe vagt, sågar i falske anklager, kan bli at situasjonen forverres for kvinner. Dette kan i verste fall føre til at kvinner ikke blir tatt alvorlig, og at menn vil vegre seg for å ansette kvinner. 

En annen ting er om de gamle grinebiterne er predatorer som velger seg ut individer eller grupper de kan ramme. Jeg har hatt overordnete som har vært veldig direkte og røffe i stilen, og de hadde ikke evnen til å tilpasse tonen etter hvem de snakket til. Jeg ble veldig lei meg da jeg opplevde dette som 19-åring, men har i etterkant tenkt at disse formennene var lite fleksible, men ellers rettferdige siden alle måtte tåle denne behandlingen. Hvis de behandler alle likt kan en da snakke om diskriminering? Disse folkene blir ofte mislikt, og jeg vet hvordan det er å være den minst populære, bortsett fra at arbeidsgiverne mine ikke hadde noen saklig begrunnelse.

Jeg opplever allerede at det er vanskelig for arbeidstakere med en diagnose. Mennesker med en autismespektertilstand eller NLD kan være sårbare for trakassering. De kan for det første slite med seinvirkninger av mobbing fra barndommen. Det kan være psykiske virkninger som ensomhet, frykt, angst, depresjon, sinne og somatiske virkninger som hodepine, søvnforstyrrelser, kvalme og rygg eller magesmerter. Særtrekkene mennesker med disse  diagnosene har kan også føre til mobbing i arbeidslivet, og dette er grunnen til at jeg har hatt vanskelig for å godta det positive synet mange har på annerledeshet. Det blir lagt vekk på at det er flott med f.eks. Asberger syndrom fordi det er en forventning om at samfunnet godtar oss. Jeg har ikke sett så mye til det, og når jeg blir kontaktet av lesere av denne bloggen er det ofte fra foreldre som har den samme erfaringen med sine barn.

Det er som nevnt allerede vanskelig med en diagnose på arbeidsmarkedet, og om det kanskje ikke blir verre, tror jeg faktisk at en #metoo-kampanje ute av kurs kan gjøre det vanskeligere å vinne gehør for de som arbeider for et mer rettferdig arbeidsliv for andre grupper enn kvinner. Det hjelper kanskje å få 25 år gamle holdninger ut av arbeidslivet, men i stedet for at det blir starten på et nytt og bedre liv, kan det fort bli mye av de samme. Det blir gjerne sagt at stereotyper kan forandre seg, mens fordommer mottsetter seg forandring. Det er dermed en mer lukket holdning, men jeg vil si at begge er like stabile og like negative.

#metoo startet for ti år siden, og selv om den fikk fornyet energi da skuespilleren Alyssa Milano tvitret en oppfordring, er det foreløpig lite som tyder på at kampanjen vil bidra til positive forandringer. Det er foreløpig ingen som har tatt initiativ til å definere målet og skissere en plan for veien videre. Det er lett å si at det er en «ukultur i organisasjonen», men denne ukulturen vil ikke forandre seg uten tvang. Det må være klare definisjoner og regler. Hva skal sanksjonen være hvis en har et språk andre opplever som trakasserende eller hvis en beføler en kollega? Hvis dette blir mer konkret og forpliktende kan en begynne å snakke om at dette bare er starten, at det neste steget blir å gjøre det mulig oss andre å arbeide uten å bli trakassert også. Jeg er kanskje for negativ. Jeg er kanskje en gammel grinebiter selv, men etter en del erfaringer fra arbeidslivet og etter å ha lest og hørt en del om andres erfaringer er det vanskelig å hevde at nordmenn er åpne for å forandre holdningene sine, og det har ingenting med hvor de er på karrierestigen. Jeg kjenner ikke detaljene bak Davy Wathne-saken, men det føles ubehagelig kjent ut når noen snakker om å presse mennesker ut av arbeidslivet. 

Problematiske merkelapper

Det er noen emner som er så store, så dominerende i samfunnet at det noen ganger kan virke som at alt dreier seg om disse. Nevrodivetsitet og forholdet mellom overlappende diagnoser er et par av disse. Nonverbale lærevansker (NLD) ble beskrevet i litteraturen allerede på slutten av 1960-tallet, men det er fremdeles en uoffisiell diagnose. Den blir likevel anerkjent av Statped, PPT og BUP, bortsett fra at det sjelden følger noe hjelp med denne anerkjennelsen.

Det blir gjerne referert til studier som viser at de aller fleste asbergere (80 prosent) har NLD, men det skal likevel være så store forskjeller på de to diagnosene at de færreste med NLD har Asberger. Det er til tross for skillet mye overlapping mellom ADHD, NLD og Asberger (AS). Det er ikke utenkelig at det er en del barn som får feil diagnose eller feilaktig mister en diagnose fordi utrederen ikke ser etter alternative svar. Det er f.eks. mange ulike diagnostiske Asberger-intervju som skiller mellom interesser basert på faktalæring og mening. Det betyr enkelt at asbergere kan like leksikon, men ikke science fiction fordi det ikke handler om virkeligheten.

Jeg har ikke erfaring med at det er så enkelt. Det er noen som benytter seg av ei sjekkliste som de følger veldig slavisk. Det finnes ingen unntak, men det blir etter min mening for rigid. Jeg er opptatt av å søke etter en løsning når jeg har identifisert et problem. Det innebærer at et barn får de rette ressursene fra skolen og helsevesenet. De som har de rette egenskapene kan klare seg på egen hånd, men det er flere som kommer dit fordi de fikk hjelp gjennom hele oppveksten.

Autisme er et spekter, noe jeg mener alle utviklingsforstyrrelser er. Det er fordi ingen hjerner er like, og samme hvor like diagnosemanualene mener vi er, dukker det stadig opp unntak. Jeg tror derfor det blir en for rigid tankegang å skille NLD og Asberger. Videoen fra understood.org ser ut til å fokusere på at Abby Bells liv ble forandret fordi hun fikk en annen diagnose, men historien kan like gjerne være en historie om at tiltak fungerer. Det er nemlig sannsynlig at hun fikk en god del hjelp i oppveksten etter som hun hadde en offisiell diagnose til hun var 18 år. Det er positivt at hun har utviklet seg, og jeg synes fokuset bør være på at det er verdt å hjelpe. Det er alltid noen som har langt flere og sterkere sider enn andre. Det er noen som liker å vise til suksessrike mennesker som kanskje har/har hatt noen asbergertrekk, og Abby Bell hører kanskje med i den kategorien, men det er ikke mange av oss andre som kan klare seg uten hjelp.

Når det det gjelder sammenlikningen mellom NLD og AS er det to punkt jeg mener er sentrale. Jeg vil hevde at konsekvensene eller utfallet, ikke minst sosialt, er det samme for begge gruppene. Jeg mener også at tiltakene stort sett er de samme. Hva er så problemet med å hjelpe NLDere?

%d bloggere like this: