Jeg liker Norge tross alt

Jeg har skrevet en del innlegg om det jeg mener ikke fungerer i samfunnet. Løsningen er ikke et nytt samfunn, men å gjøre det vi har bedre. Vi trenger en skikkelig reform, en ny måte å se mennesker på, et nytt menneskesyn. Det er egentlig et ord for det, nevrodiversitet, og det er noen som liker å tro at det er en realitet. Det er dessverre ikke det. Vi må tilpasse oss samfunnet for å ha noen som helst mulighet for å lykkes som voksne, men det hadde vært nyttig med et samfunn som gjorde det litt lettere for de som trenger litt mer hjelp.

Jeg hadde et litt forvirrende møte med samfunnet da jeg kom ut av tenårene. Jeg ble ferdig med videregående skole i 1987, måtte i militæret året etter, og kom ikke inn på noen av de studiene jeg søkte på i 1989. Jeg opplevde ikke at det var så mange alternativer, og tok den eneste muligheten som åpnet seg, mekaniske fag på yrkesskolen. Det var egentlig en varslet katastrofe, for det var ganske opplagt også før den tid at jeg ikke var skikket til den type arbeid. Jeg måtte konkurrere mot de store ungdomskullene, og det ble stadig vanskeligere. Jeg mener å huske at regjeringen opprettet mange nye plasser, både i videregående skole og på universitetene på den tida. Det var fordi det var mange som ikke kom inn p.g.a. de store kullene. Det var altså en tøff konkurranse.

Jeg hadde inntrykk av at det ble trikset med ulike statistikker. Norge er i en spesiell situasjon nå p.g.a. koronaviruset, og det er derfor flere mennesker enn vanlig uten arbeid, men vi har alltid hatt en lavere ledighet enn andre land. Det kan ha noe med hvordan statistikk blir ført på. De som søker jobb må være villige til å ta imot en hvilken som helst jobb, hvor som helst i landet, men gruppa «personer med nedsatt arbeidsevne» kan ikke det uten videre. NAV klassifiserer dem derfor som «arbeidssøkere som p.g.a. fysisk, pykisk eller sosial funksjonshemming har vansker med å få arbeid.»

Dette er mennesker som ikke er ordinære arbeidssøkere, men de er heller ikke uføre. Noen av disse blir sikkert omskolert, noen blir værende i en attføringsbedrift, og noen blir uføretrygdet. OECD kritiserte Norge for dette for noen år siden. De som ikke arbeider er i andre land en del av statistikken for arbeidsledighet, mens de kommer under forskjellige statistikker i Norge. Jeg er ikke sikker på hvor ekte det er når politikere i disse dager snakker om dugnad og samhold. Det er flott at vi har et samfunn som tar vare på alle. De som ikke kommer seg inn på arbeidsmarkedet i andre land bor rett og slett på gata, og hvis de ikke har helseforsikring er det ingen garantier for at de får hjelp av helsevesenet heller. Vi slipper det, men det er ikke rettferdig å kalkulere med at noen skal være utenfor, og samtidig kritisere dem for det.

Det er mange som har en arbeidevne, men ikke lønnsevne. Det er enten eller her. En klarer seg enten i videregående, og det skal en helst gjøre i det første forsøket, eller så blir en værende i en prekær situasjon hele livet. Det er en vei tilbake for de som ikke overlever videregående, men den er ikke lett. Den krever ofte at det er noen som er villige til å gi deg en sjanse, og at du er villig til å gjøre jobber andre ikke vil ha.

Jeg skriver mye om mennesker med sosiale vansker, psykiske og/eller kommunikasjonsvansker på denne bloggen. Det er mange som har drømmer, men som ikke aner hvordan de skal forfølge dem, eller hvordan de kan komme i arbeid. Sannheten er at selv om en kommer inn under NAV eller en attføringsbedrift, er det forventet at en gjør jobben selv. Det er du som må ta avgjørelser og sørge for fremdrift, og hvis du av ulike grunner har utfordringer på det området, blir du lett sittende fast.

Jeg liker ikke å kritisere et system som sannsynligvis er bedre enn de har i noen andre land, men litt mer fleksibilitet hadde vært bra. Jeg kunne tenkt meg at en ungdom med en lidenskap for f.eks. dans eller tegning kunne fokusert på det, uten at en måtte gjøre det bra i alle andre fag. Det har vært en økende trend de siste årene med elever som ikke får karakterer i 10. klasse. De som mangler karakterer i mer enn halvparten av fagene havner i kategorien «uten grunnskolepoeng.» Det er likevel mulig å komme inn på videregående skole, men en mangler jo det grunnlaget de andre har, og jeg vil anta at mange vil slite i fellesfag som matematikk, kroppsøving og norsk. Det vil med andre ord før eller siden si stopp, og det virker urettferdig å gi ungdommen tro på at de kommer til å få en plass i arbeidslivet, mens det kanskje aldri var realistisk. Dette er et system der noen må tape. Det er ikke til å unngå at et samfunn med flere mennesker enn jobber har vinnere og tapere.

Jeg tror det er en god del som har forutsetninger for å gjøre det bra i det som er spesialinteressen deres, men som ikke har forutsetniger for å gjøre det bra i skolen. Sigrunn Gjerløw Aasland, fagsjef i tankesmien Agenda, foreslo i en kronikk i VG for nøyaktig ett år siden å gjøre videregående skole obligatorisk. Den er nok i realiteten det allerede, men vi har et system der alle skal gjennom en opplæring uten særlig fleksibilitet. Jeg kjenner ikke detaljene, men det jeg har lest om Colegsigâr i Wales, Cambridge Regional College i England, og City of Glasgow College i Skottland virker å være bedre tilbud enn vi har i Norge.

Jeg anbefaler interesserte å kikke på nettsidene deres, og etter et overflatisk blikk virker Coleg Sir Gâr i Wales å være spesielt attraktivt:

Colegsirgâr
Cambridge Regional College
City of Glasgow College 

Når det gjelder denne dagen, 17. mai, har jeg ganske blandede følelser. Det var en dag med store forventninger gjennom hele oppveksten, men de ble aldri innfridd. Det er mange mennesker som er utenfor, i varierende grad, og dette er ikke en lett dag for dem. Det er ikke lett å høre på festtaler når en vet at ordene ikke gjelder alle. Dette gjelder ikke bare denne ene dagen. Utenfor er stort sett «deafult setting» for mange av oss.  Jeg er likevel patriotisk. Jeg er glad jeg bor i Norge, og jeg er klar over at jeg har det bedre her enn jeg ville hatt det i et hvilket som helst annet land.

Det er tross alt muligheter. Jeg hadde en drøm om å skrive en gang. Jeg så for meg at skriftspråket skulle bli levebrødet mitt på en aller annen måte, og skjønnlitteratur stod øverst på ønskelista. Jeg hadde verken ferdigheter eller selvtillit nok til å gjøre noe med det, og jeg ble aldri oppmuntret til det heller. Drømmen forsvant da jeg prøvde å følge en konvensjonell vei, men etter en del vanskelige år har jeg gitt den gamle drømmen en ny sjanse. Jeg har skapt en fantastisk historie og noen karakterer jeg har blitt glad i. Jeg har allerede blitt mer enn mange så for seg, og jeg ser frem til å jobbe med en utgivelse. Det var jeg som gjorde jobben. Det føles ikke alltid som at det var samfunnet som hjalp meg, for det har vært en del motgang på veien, men det var samtidig dette samfunnet som gjorde det mulig. Hvis jeg hadde bodd i et annet land, uten de sikkerhetsnettene vi har i Norge, ville det kanskje ikke vært mulig. Jeg har en mulighet nå, så jeg er ganske fornøyd med å bo i et sosialistisk land tross en sterk aversjon for denne ideologien. 

Et farvel til det livet vi kjenner?

Haugesunds og Norges flagg. Byen og landet mitt har potensiale, men de lever ikke alltid opp til de romantiske forestillingene mine.
Byen og landet mitt har potensiale, men de lever ikke alltid opp til de romantiske forestillingene mine.

Jeg ble far i 2005 og har dermed et barn som ikke kjenner til en annen verden enn den vi har nå. Jeg vokste opp før det var f.eks. PC’er, smart TV, og noe annet enn fasttelefon. Det var noen få som hadde første generasjons spillkonsoll hjemme, men de fleste av oss spilte på kafeen og i spillehaller. Hvis du tar vekk vekk det overnaturlige vokste jeg faktisk opp i en verden som liknet mye på TV-serien Stranger Things. Det var også en verden som ikke var særlig truet av sykdom, men det endret seg på 1980-tallet da HIV ble identifisert. Verden ble aldri den samme igjen.

Vi vil kanskje oppleve at verden ikke blir den samme igjen etter dette utbruddet også. Det er ikke interessant å spørre om verden kommer til å overleve Covid-19 eller ikke. Ingenting har vært så dramatisk at livet opphørte, heller ikke under svartedauden. Det interessante spørsmålet er hvordan det kommer til å forandre livet. Den mest relevante dystopiske romanen er kanskje The Naked Sun av Isaac Asimov. Dette var oppfølgeren til The Caves of Steel, den første boka i Robot-serien. Politietterforskeren Elijah Bailey er hovedpersonen i tre av bøkene og en av novellene i serien, og i The Naked Sun reiser han til planeten Solaria, den siste av 50 planeter som ble kolonisert av jordboere tilbake i tid. Denne skiller seg ut ved at det er 10 000 roboter for hvert menneske. Planeten er underbefolket, og det var robotene som gjorde alt arbeidet. Menneskene levde mer eller mindre i isolasjon på store eiendommer, og de ble forferdet da Elijah Bailey besøkte dem fra Jorda. Tanken på å være i det samme rommet som et annet menneske, og dermed puste inn den samme lufta, var avskyelig for dem.

Jeg vet ikke om det er det som kommer til å skje, men vi kan få en verden der vi blir mer skeptiske til hverandre. En skulle kanskje tro at vi gikk vekk fra tendensen til å bygge enorme byer, med den begrunnelsen at en konsentrasjon av mennesker vil redusere muligheten for at samfunnet overlever, men det er også mulig at vi går i motsatt retning. Det er flere som har advart mot at sykehus i landlige omgivelser i USA har slitt økonomisk de siste årene. De har opplevd den samme situasjonen som mange familier med lav inntekt gjør, vansker med å betale regningene sine (lønninger og utstyr). De hadde derfor ikke noen mullighet for å forbererede seg på den situasjonen vi har i dag, og flere av dem har stengt. Det er ikke noen garantier for at de kommer til å åpne igjen, noe som kanskje vil gjøre det umulig å bo i geografisk store kommuner med lav befolkning.

Det er mange som har advart mot den økende faren for roboter og overvåkning de siste årene. Når det gjelder AI, altså roboter som ser ut som mennesker og som kan gjøre de samme oppgavene vi  gjør, er det nok foreløpig en flørt. Vi er på vei mot det, men det vil nok ta en del år før vi har det en filosofisk retning kaller posthumanism, beyond humanism, eller after humanism. Konsekvensen kan likevel bli at vi ser de første skrittene mot en utvikling der individet forsvinner.

Det har vært tegn i andre deler av verden som kan virke som en sterk overdrivelse, og vi skal ikke lenger enn til Danmark for å høre om individer som har fått bot fordi de f.eks. stod alene og ventet på bussen. Det ble sett på som å ignorere pålegget om å holde avstand, og i noen land er det kraftige reaksjoner på de som går ut uten maske. Alle snakker om immunitet som om det betyr hundre prosent beskyttelse, men det er faktisk ikke bare opp til viruset hvor mye beskyttelse du har etter å ha vært syk. Et sterkt immunforsvar som overlever infeksjonen vil sannsynligvis være bedre i stand til å gjøre det igjen, mens andre kropper kanskje ikke har mer enn 30 prosent beskyttelse. De er derfor avhengige av å bli syk flere ganger for å få samme beskyttelse. Det er også snakk om en tidsbegrenset beskyttelse, og det var flere studier etter SARS-utbruddet for noen år siden som konkluderte med at en immunitet varte i maksimalt tre år, men ofte kortere tid enn det. Det samsvarer forøvrig med vaksinestudier generelt som viser at beskyttelsen går dramatisk ned for hvert år. Det er altså ingenting som heter livslang beskyttelse.

Hvis vi tenker oss samfunnet som en dystopisk roman kan vi få et samfunn der det ikke er opp til individet, og siden immunitet er ferskvare, kan det være et krav om å bli testet flere ganger i året. De som av ulike årsaker ikke har en sterk nok beskyttelse vil kanskje ikke få lov til å komme inn i byen, eller å jobbe. Vi bor heldigvis ikke i en roman, og det er ikke sikkert at det vil skje, men mye kan skje når mennesker er redde. Samfunnet sender litt forvirrende signaler for tiden. Vi er på vei til å åpne samfunnet igjen, samtidig som det er ganske sterke restriksjoner. Det er myndighetenes måte å kommunisere budskapet på uten å skremme befolkningen, og budskapet er at vi i en svært sårbar situasjon.

Smitten har, for å sette det litt på spissen, ikke kommet til Norge ennå. Den kom til Europa på et gunstig tidspunkt, nemlig på den tida da virus vanligvis begynner å roe seg ned. Problemet er at virus forsvinner aldri. Du kan delvis beskytte deg mot virus, men du kan aldri utrydde en av de mest tilpasningsdyktige organismene. Covid-19 er nok kommet for å bli, og jeg tenker derfor mer på høsten og vinteren enn våren og sommeren. Jeg håper ikke det blir dramatisk, men de som uttrykker samhold og patriotisme i mai vil kanskje ikke gjøre det når vi nærmer oss Jul. Målet var aldri å stoppe viruset, men å utsette konsekvensene. Jeg har selv sett flere tilløp til aggressiv oppførsel som hadde utelukkende med redsel å gjøre. Jeg håper ikke det skjer selvsagt, men det er ingen garantier for at neste høst og vinter blir preget av samhold i like stor grad som denne våren.

Jeg lurer på hvordan framtidas samfunn blir for de som trenger hjelp. Det har allerede vært vanskeligere enn støttgruppa for nevrodiversitet er villige til å innrømme. Det er faktisk ikke sånn at annerledeshet alltid er fantastisk, eller at samfunnet alltid er villig til å utvikle disse menneskene. Spørsmålet for meg er ikke om vi kan skape et samfunn som overlever, men om vi kan skape et samfunn for alle. Det har aldri vært et samfunn for alle, men blir inkludering lettere i framtida? Vil det være et samfunn uten de bygdene som utviklet Norge? Vil det være et samfunn som har plass til de som ikke fungerer helt som andre? Må samfunnet godkjenne annerledesheten vår? Vil det være vanskelige betingelser knyttet til inkludering? Vil det være mange som får drømmene sine knust fordi de ikke er som alle andre? Jeg har mange spørsmål. Samhold og gode verdier hadde vært et godt svar på en krise, men jeg vet ikke om det er grunn til optimisme. Vi har noen valg vi må ta på kort og lang sikt. Jeg håper vi alle tar gode avgjørelser.

Finn kombinasjoner som virker

Fotballbanen i Ramsdalen
Jeg spilte mye her på 70-tallet, da banen var i god stand. Livet virket mindre komplisert da.

Jeg skrev innlegget Det smaker tran for noen uker siden, der jeg var inne på at medikamentelle og ikke-medikamentelle behandlingsformer blir brukt på tilstander disse ikke ble utviklet for. Sarotex ble f.eks. utviklet som behandling mot depresjon, men blir i dag sett på som gammeldags innen psykiatrien. Det brukes fremdeles, men stort sett mot kroniske smerter og forebygging av migrene. Jeg var i det nevnte innlegget inne på dysleksi, og argumenterte for at det som virker for dysektikere, kan virke for andre grupper også.

Poenget var at en som har vansker knyttet til lesing og skriving kan ha nytte av dyleksivennlige skoler. Et annet eksempel er kognitiv atferdsterapi (KAT), som ble utviklet for å behandle depresjon, men teknikken blir i dag brukt på mange områder. Det er ingen som spør om det en har hører inn under depresjon så lenge det virker. KAT har delt seg opp i ulike former, f.eks. dialektisk atferdsterapi (DBT). Det dreier seg kort fortalt om å håndtere stress, regulere følelsene, og å utvikle gode relasjoner til menneskene rundt oss. Vi kan ikke fjerne alt stress, men vi kan lære å leve bedre med det. Denne teknikken ble utviklet for å hjelpe mennesker med borderline personlighetsforstyrrelse (BPD). Det spiller igjen ingen rolle hva en har så lenge det virker.

Poenget mitt er at hvis en har nonverbale lærevansker (NLD), autismespektertilstander (ASD), Tourette syndrom, ADHD eller andre tilstander, betyr det så mye hvordan en setter sammen tiltak som hjelper? Det er mange innen disse diagnosene som har komorbide lidelser som angst og depresjon. Dette er tilleggsvansker som kan ha vært der fra starten av, men de kan også forverres/bli utløst av medisiner (f.eks. epilepsimedisiner). En må da være klar over at disse vanskene delvis kan være en bivirkning av nødvendig medisin, men det påvirker ikke nødvendigvis løsningen.

Om ikke annet, så kan terapi gjøre det lettere å identifisere egne følelser, og det kan gjøre det lettere å snakke med seg selv om sine egne følelser. Det er noe vi alle gjør, og det er snakk om å få kontroll over og utfordre dem. «Jeg er dum» er en klassisk beskjed vi ofte gir til oss selv. Et individ som opplever en del nederlag og skuffelser kan, i mangel på beviser for det motsatte, si til seg selv at han/hun er en taper, en freak, en weirdo, sær, eller sågar et monster. Det er mange negative titler en kan gi seg selv, og det er ikke alltid det er positivt å finne flokken sin på sosiale medier heller. En kan finne mye støtte der, men en kan også finne et miljø der en etter hvert identifiserer seg som noe andre mener er forkastelig, noe som ikke hører hjemme i samfunnet.

Det høres ikke spesielt behagelig ut, men en kan finne veien ut av de fleste vanskeligheter og helveter. Det blir vanskeligere når en venter lenge, og det er derfor en bør gjøre mest mulig for å hjelpe barn. Jeg sier ofte at vi ikke bør oppmuntre til å samle på diagnsoser, men selv om det i utgangspunktet kan virke negativt å fokusere på svakheter, er det ingen tvil om at diagnoser kan hjelpe oss til å sette inn de tiltakene og aktivitetene som kan utvikle oss mest mulig.

Det er ingen tvil om at mange lever store deler av livet mellom diagnoser. Det er uheldig å ha nesten nok trekk til å få ASD, NLD, ADHD, og dysleksi, men likevel ha et stort behov for hjelp. Jeg er altså tilhenger av å tilby hjelp, også når symptomene er for få til en diagnose, eller når utrederen er for snever i tankegangen sin.

Det smaker tran

Jeg var elev på Hauge skole på 1970-tallet, og har veldig blnda følser til oppveksten.
Jeg var elev på Hauge skole på 1970-tallet, og har veldig blanda følser til lese- og skriveopplæringen jeg fikk der.

Jeg har snakket med en del fagfolk i årenes løp, og lest en del av hva ekspertene skriver på nettet. Det er ikke alltid dette er spesielt oppklarende. Noen snakker f.eks. om NLD som en læringsprofil, eller om sterke og svake sider, men hva skjer videre? Som regel ingenting. Det er faktisk en god del en kan gjøre, men det er viktig å starte tidlig. Vi har et mulighetsvindu, en periode der det er mulig å oppnå store forbedringer. Det høres kanskje negativt ut, men jeg tror det blir vanskeligere og vanskeligere etter hvert som dette vinduet lukker seg. Det skjer gradvis, og det er ikke lett å gjøre de store forandringene i voksen alder.

Det er derfor overraskende å høre eksperter som snakker om en profil uten at de bruker denne profilen. Dysleksi Norge har en kort artikkel om dyskeksivennlige skoler i Norge. Dette er noen av stikkordene:

  • Inkluderende og aksepterende miljø
  • Gode systemer og kompetanse på å finne de som har vansker
  • Setter raskt inn tiltak som fungerer
  • Evner å se forbedringspotensial og har vilje til å ende praksis.

Les mer på Dysleksi Norge.

Det er mye informasjon om dysleksivennlige skoler på nettet, og det er tydelig at fokuset er på å hjelpe de som trenger det. En del av dem har sikkert dysleksi, men det virker som at behovet er viktigere enn hvilken diagnose en har. Det er sånn det burde være.

Det er litt annerledes i videregående skole, for da kommer en inn under fylket, og ikke de kommunale tjenestene, men det er hjelp å få der også. Sandefjord videregående skole har f.eks. et læringssenter, og de skriver i målsettingen sin at de skal «bidra til å styrke elevenes leseferdigheter, leseforståelse og motivasjon.» Sandefjord vgs er en Dysleksivennlig skole, og de sier under informasjonen om dette at de har systemer for kartlegging ev elever, og planer for tilrettelegging av læringsarbeidet for elever med lese-, skrive – og matematikkvansker. Dette forteller meg at de kan hjelpe elever som har vansker, enten det dreier seg om dysleksi eller ikke.

Dette er et eksempel på hvordan en kan bruke en profil. Det er ikke sånn at en må ha dysleksi for å ha utbytte av av en dysleksivennlig skole. Det er heller ikke nødvendigvis sånn at alle NLDere er gode lesere, selv om språket ofte oppfattes som en styrke. En god del NLDere behersker lesing, men sliter likevel med å forstå det de leser. Det er mange NLDere som sliter med lesing i tidlig skolealder fordi de har såkalte visuelle persepsjonsvansker (forstå og tolke sanseinntrykk) og visuo-spatiale vansker (oppfatte gjennom synet). De kommer derfor seint i gang, men selv om de blir teknisk gode lesere etter hvert, kan leseforståelsen fortsatt ligge etter. Da er spørsmålet om det er så opplagt at dysleksivennlige skoler er bortkastet for andre grupper, f.eks. NLD.

Det er utfordrende å leve med NLD, for til tross for en del styrker, innebærer det også at disse er ganske spredt. Lekfolk snakker om nevrodiversitet, mens fagfolk bruker termen ujevn evneprofil. Det er ikke lett å finne styrkene sine, men en kan klare seg bedre hvis en bruker det som ha fungert for andre. Vi skal, ifølge ekspertene, ikke ha noe til felles med dysleksi og autismespekteret, samtidig som utfallet kan bli det samme, og løsningen kan noen ganger være den samme også.

Jeg tenker litt på hvordan det fungerer i helsevesenet. Det er ikke uvanlig at både medisiner og såkalte ikke-medikamentelle terapiformer blir brukt for situasjoner og tilstander de ikke ble utviklet for. Det virker, og det er hele poenget. Det minner meg om en gammel reklame: Det smaker tran, men det er det som virker. Det er mange som opplever at NLD, uten tran, er langt mer enn en lærevanske. Det handler faktisk ikke bare om det akademiske.

Les om Dysleksivennlig skole på Sandefjord vgs
Les om Dysleksivennlig skole på Bekkestua barneskole

 

Vi trenger de middelmådige

Denne skomakeren i Haugesund er en representant for et yrke som har forsvunnet.
Denne skomakeren i Haugesund er en representant for et yrke som har forsvunnet.

Jeg var tenåring på 1980-tallet og husker ikke all populærkultur fra den tida med glede. Det var et forferdelig tiår for popmusikk og det stod ikke stort bedre til i Hollywood heller. Det var noen hederlige unntak som mer enn noen andre definerte dette tiåret for min del. Jeg husker filmer som The Outsiders, The Breakfast Club, Foxes, og Fame med glede.

Det var også en lang rekke kjedelige filmer som fortjener å bli glømt. Jeg tenker på high school-filmer der nerdene ble framstilt som sosiale utskudd og stort sett med negative trekk. Det var absolutt ikke noe positivt å være nerdete på den tida. Det er derimot populært å kalle seg nerd i dag, uten at det nødvendigvis krever et godt hode. Budskapet i disse filmene var gjerne at det var bedre å være populær enn smart, og en kunne ikke være begge deler. Vi har hatt en mer ekstrem versjon i virkeligheten de siste årene, som sosiale medier sannsynligvis har vært en pådriver for.

Vi skal være eksepsjonelle, og kan derfor ikke godta noe mindre enn et eksepsjonelt liv. Det er noe nevrodiversitet-aktig over dette. Begrepet brukes ofte synonymt med å være unik, men det er i realiteten ikke annet enn det Sheldon Horowitz ved National Center for Learning Disabilties i USA kaller «pockets of strength». Vi har noen styrker og noen svakheter, og det er altså snakk om å vektlegge de sterke sidene våre.

Problemet med å fokusere på autisme som geni-genet er at de færreste er det. Vi blir fortalt igjen og igjen at vi kan følge lidenskapen vår, og det blir gjerne vist til historiske personer som Nikola Tesla, Isaac Newton, Albert Einstein, Wolfgang Amadeus Mozart eller Charles Darwin. Jeg har sågar sett noen artikler der noen med stor suksess i næringslivet mente at de klarte seg fordi de droppet ut av skolen, eller fordi de hadde en lidenskap. De var likevel avhengige av at noen ga dem sjansen til å lære, og til å vise at de hadde kvaliteter.

Hva med å være gjennomsnittlig? Det var ei tid da det var greit. En kunne bli f.eks. sveiser, platearbeider, skomaker eller smed, selv om en ikke gjorde det bra på skolen. Jeg mener ikke at vi ikke skal strekke oss etter noe bedre. Det er viktig å hele tiden jobbe for utvikling, men hvor mange har egentlig den jobben de innerst inne ønsker seg? Hvor mye av misnøyen har direkte med jobben å gjøre, og hvor mye har med lidenskapen å gjøre? Det er ikke lett å bli fornøyd hvis en hele tiden tror at en fortjener noe bedre. Det er mange som klarer seg med å følge lidenskapen på fritida, mens jobben betaler regningene.

Det er i utgangspunktet positivt med drømmer og lidenskaper, men en kan lure på om vi har så mye igjen for å jage etter å bli bedre enn alle andre, for det er ikke nok i dette systemet å bli bra nok. Jeg tror det er det som ligger i det store fokuset på forskjeller. Det er offisielt stor åpenhet for de som er annerledes, men hvor akseptert er det egentlig å være gjennomsnittlig? Vi er alle gjennomsnittlige, men ingen skal likevel være noe annet enn eksepsjonell.

Det er en god del som hevder at du kan heve deg over gjennomsnittet hvis du velger det. Du kan velge om du vil være unik eller ordinær, men det er faktisk ikke så enkelt. Det spiller ingen rolle hvilke evner du har hvis de som sitter på den andre sida av bordet under jobbintervjuet, eller de som kan hjelpe deg gjennom skolen, viser seg å være usympatiske. Det kan godt være at de tenker: Han var temmelig spesiell. Det er ikke positivt.

Tenk deg at du har en høyst gjennomsnittlig IQ (100), at du har vansker med gjensidig sosialt samspill, er avhengig av rutiner, har vansker med arbeidsminne, eller har vansker med å organisere og planlegge. Dette er ting som kan gjøre arbeidslivet utfordrende. Det blir sagt at spesialinteresser kan gjøre noen av oss bedre kvalifiserte på noen områder enn andre. Det blir også fokuset på at vi er nøyaktige, samvittighetsfulle, utholdende, pålitelige, lojale osv. Det har likevel vist seg at det ikke betyr all verden.

Hva skjer med de som ikke er unike nok i form av en høy score på en WISC eller WAIS (IQ-tester som blir brukt i utredning ved f.eks. BUP og HABU)? Hvis det ikke er rom for gjennomsnittlige mennesker, er det heller ikke lett å se for seg at disse menneskene skal ha ei framtid som uavhengige arbeidstakere. Jeg mener det burde legges opp til alternative utdanningsveier og yrker. Det har vært flere rapporter de siste årene fra ulike konsulentbyråer og universiteter som konkluderer med at opp til 50 prosent av jobbene kan forsvinne innen 20-30 år. Det er datamaskiner og industrielle roboter som skal overta for menneskene. Det er i tillegg noen yrker som sliter med rekrutteringen fordi det blir importert billig arbeidskraft.

Nordmenn er høyst gjennomsnittlige, som resten av verden er. Vi er likevel flinke til å svikte mange med et betydelig potensiale. Det ligger nemlig mye kvalitet i gjennomsnittlige mennesker. De fleste av oss er nemlig høyst ordinære.

Verdien av arbeid

en svart sjakbrikke mot alle hvite. Noen ganger kan motstanden virke overveldende.
En svart sjakkbrikke mot alle hvite. Noen ganger kan motstanden virke overveldende.

Jeg skrev et innlegg for godt over to år siden om autisme og IQ-test. Jeg startet å skrive innlegget i forbindelse med at VG hadde en nedtelling til en test mellom Mensa og Norge, tilsvarende et sjakkparti mellom Magnus Carlsen og Norge da sjakk hadde en kort opptur i Norge. Jeg var inne på at mange satte likhetstegn mellom IQ og kapasitet. Hvis en skårer høyt, er en automatisk regnet for å være begavet. Det er motsatt for de som skårer lavt.

Vi liker å tenke kategorisk, men det er ikke alltid mulig å sette diagnoser på den måten. En kan ikke alltid si at testpersonen er enten syk eller frisk, enten fungerende eller ikke. Det er flytende grenser, som er grunnen til at vi tenker spekter, og det gjelder ikke bare autismespektertilstander. Det er like stor variasjon innenfor nonverbale lærevansker og ADHD. Vi trenger begge tilnærmingene, men jeg mener vi må passe oss for å trekke bastante slutninger om utviklingsforstyrrelser.

IQ-testene WISC og WAIS er viktige verktøy, og når det gjelder nonverbale lærevansker (NLD) er et gap mellom verbal-IQ og utførings-IQ et hovedtrekk. Jeg tror likevel det kan være lurt med en viss tilbakeholdenhet, for jeg har erfaring med at mennesker som leser rapporter noen ganger henger seg opp i detaljer. Det mange kaller nevrodiversitet i dag er ikke annet enn en ujevn evneprofil, eller som ei bok om emnet kaller det, Smart but Scattered. En kan altså bevege seg fra over gjennomsnittet på noen områder til langt under gjennomsnittet på andre, med noen områder mellom de to ytterpunktene. Det er ikke lett å måle dette.

Det er nok rettere å kalle det for en evnetest enn IQ-test, for hensikten er å måle evnen til å resonnere, planlegge, løse problemer, tenke abstrakt, og lære av erfaring. Det er ganske mye forlangt av én test, og det er ikke utenkelig at en del tilstander kan påvirke de kognitive ferdighetene, og dermed resultatet. En kan ha forståelsesvansker, sensorisk sensitivitet, vansker med å håndtere stress, vansker med å bearbeide sanseinntrykk, allergi, filtreringsproblemer etc, i tillegg til komorbide lidelser som angst og depresjon. Det er også mange som blir utsatt for mobbing, og mange i omgivelsene som ikke vet hvordan de skal håndtere det.

Jeg har ikke noe grunnlag for å si at testene er unøyaktige, men er ikke alltid overbevist om at utenforstående forstår hvordan testpersonen egentlig har det. En evnetest forteller ikke nødvendigvis hele sannheten. Jeg hadde en ganske høy skår, men testen viste likevel ikke alle styrkene, eller den viljen jeg hadde til å kjempe meg gjennom vanskelige år i grunnskolen, videregående skole, høgskole, og i arbeidslivet.

Når en tenker over hvor lite hjelp det var tilgjegelig da jeg vokste opp var det kanskje like greit at disse testene ikke var tigjengelige da. De hadde bare overbevist folk rundt meg om at jeg ikke burde ha ambisjoner, Det er imidlertid nyttig informasjon hvis det er noe hjelp å hente. En IQ-test sier kanskje hva du har tilgjengelig å jobbe med, men den forteller ikke like mye om utfallet. Det er en grunn til at jeg kaller bloggen min for «mer enn autisme og NLD». Vi er nemlig langt mer enn andre ser. Sheldon Horowitz ved det amerikanske National Center for Learning Disabilities bruker forøvrig uttrykket «pockets of strength» om nevrodiversitet. Det blir feil å dedusere at ett svakt felt betyr at en er like svak på andre felt.

Jeg er tilhenger av å forberede alle på livet. Vi har alle noen styrker, men vi har også noen svakheter. Det er mulig å utvikle disse sidene også, og jeg skulle ønske at flere la mer vekt på det barn og foreldre sa. De beskriver ofte en positiv utvikling som tester, eller en tolkning av testene, ikke fanger opp. Det er viktig informasjon som ikke alltid kommer med, for det er ikke sjelden at foreldre ser noe annet enn de som utfører testene. Det er viktig at rapporter er et resultat av en dialog og ikke en monolog.

Det var i mitt tilfelle et indre driv som fikk meg gjennom skolen, og ikke et resultat av hjelp fra andre, eller positive forventninger. Det var snarere en motstand til det utdanningsløpet jeg så for meg. Det er mange i dag som er i den samme situasjonen jeg var i, de må klare seg mer eller mindre uten relevante støttetiltak, og deretter får de skylda for at de ikke lykkes i arbeidslivet. Den kategoriske tankegangen kan noen ganger komme i veien. Vi må ikke bare finne oss i at mange tenker at «du ser jo så normal ut», men vi må også takle de som vil begrense oss. Det er en del som ser på de ulike trekkene for en bestemt diagnose, og tenker at en autist eller en NLD’er ikke skal klare visse ting. Det er med andre ord ikke noe fokus på å bryte grenser, og noen ganger virker det ikke som at det er et spekter heller. En skal være fornøyd med å være det litteraturen sier at en er.

Det er ikke lett å kjempe denne kampen alene, men det er det som må til for å lykkes. De som har noen utfordringer kan aldri regne med å få alt de trenger. Livet krever en god del egeninnsats, men samme hvor utmattende dette kan være i det lange løp, er ikke alternativet spesielt fristende. Det er det vi må fokusere på fra ung alder. Barn må kort sagt oppmuntres til å kjempe sine egne slag. Det er et meningsfullt arbeid.

Er jeg voksen nå?

Rød stein på rådhusplassen. Noen bilder er vemodige fordi de vekker et spesielt minne.
Noen bilder er vemodige fordi de vekker et spesielt minne.

Jeg har skrevet en del innlegg om overgangen til voksenlivet. Når blir vi egentlig voksne? Noen vil kanskje si rundt 25 år, eller når en er ferdig med utdannelse, men det er ikke så enkelt. Jeg har bl.a. nevnt begrepet emerging adulthood, som ble foreslått av Jeffrey Arnett for nesten 20 år siden. Det beskriver unge voksne som ikke har barn, og som ofte bor hos foreldrene, hovedsakelig fordi de ikke har nok inntekt til å leve helt uavhengig. Dette har mye med den økonomiske situasjonen i verden å gjøre, for selv om de har utdannelse, er det ikke jobber til alle.

Jeg kom nylig over en studie som prøver å forklare noe av det samme, Cultural Individualism is Linked to Later Onset of Adult-Role Responsibilities Across Time and Regions. Jean Twenge og Keith Campbell undersøkte forbindelsen mellom kulturell individualisme og forsinket oppstart av voksenlivets ansvar. Den første studien gikk fra 1973 til 2015 og ble gjort på amerikanere, mens den andre studien var en sammenlikning mellom 53 land. De mente å kunne obersevere at det var større sjanse for at unge mennesker i individualistiske land som Nederland og Australia begynte å jobbe og stifte familie seinere i livet, mens situasjonen var den motsatte i mindre individualistiske land som Nigeria og Guatemala.

Jeg har ikke lest hele studien, bare et kort sammendrag og et par artikler andre nettsteder har skrevet om studiene, men det er umiddelbart noe som skurrer her. Det er faktisk en god del som ikke velger å utsette de store milepælene i livet (jobb, bolig, familie). De har ikke så mye valg. Det er for noen hovedsakelig et økonomisk spørsmål, for hva skal de gjøre med stort studielån og avslag etter avslag på jobbsøknader? Det er dessuten en grunn til at vi har uttrykket «de som havner utenfor» og at det engelske språket har uttrykket «falling through the cracks». Det er ikke fordi vi velger å reise som packpacker til India, følge en flyktig drøm som befinner seg et sted mellom drøm og virkelighet, eller vie livet sitt til noe mer idealistisk. Det er mange som gjerne vil være individuelle, men som likevel ikke vil leve i periferien. Det er mange som ikke vil gi opp drømmene sine, men som ikke har noe valg fordi de ikke kommer noen vei uten hjelp.

Jeg maser mye om hjelp på denne bloggen, men det er ikke uten grunn. Det er nemlig ikke sånn at et vedtak om støtte automatisk fører til tiltak i skolen. Det gjør det i noen kommuner, men det er også en del som gir et sterkt redusert tilbud. Kommuneøkonomien avgjør mye, og dette har vært et av hovedpoengene mine på denne bloggen. Det koster penger å utvikle de borgerne samfunnet ønsker seg. Noen av oss har en hjerne som er satt sammen litt annerledes. Disse elevene er like smart som andres elever, men de trenger kanskje mindre grupper eller en annen type undervsning. De trenger kanskje frihet til å ha en annerledes væremåte, men det er ikke mye toleranse for det. Det skal ikke mye til for at en blir stemplet som sær, og det å bli isolert kan være like smertefullt som å bli mobbet.

Det er ikke alltid det er individet som velger å skille ut fra kollektivet. Det er noen som har frihet til å velge et liv utenfor boksen eller utenfor samfunnet, og de har frihet til å komme tilbake igjen. Denne friheten er ikke like selvfølgelig for alle. Det er mange som tilbringer store deler av livet utenfor ordinært arbeidsliv, og de betaler en høy pris det. Det er mange som ikke nøler med å vise åpenlys forakt, og det spiller ingen rolle at dette individet gjorde sitt ytterste for å lykkes. Det er ikke lett å lykkes mot store odds i skolen og i arbeidslivet når de fleste ikke ser stort annet enn en særing.

Bildet er kanskje litt kryptisk, men jeg tenker på den følelsen en får når barndommen nærmer seg slutten. Jeg var typen som likte å gå der det var et spesielt mønster. Det som var utenfor de røde steinene var farlig område, og det kunne være alt fra lava til fangehull. Jeg har alltid hatt en livlig fantasi, og selv om jeg oppdaget at jeg ikke hadde noen direkte fordel av det som voksen, trengte jeg samtidig fantasien for å overleve de mange brutale opplevelsene jeg hadde i møtet med verden. Det gjør jeg fremdeles, men når det gjelder vilje og evne til å ta ansvar skårer jeg høyt. Jeg vil sågar hevde at jeg har mer av det enn mange med høyere status.

De som leser statistikk vil likevel si at jeg kom seint i gang med utdannelse og jobb, men det var altså ikke et valg jeg tok selv.

Men du ser ikke syk ut!

Grafitti med teksten sammen fot et fellesskap. delvis skjult av andre grafittier.
Budskapet kommer fremdeles fram, men det er ikke like tydelig som tidligere.

Vi liker å bruke formuleringen «de som havner utenfor» i Norge. Det tilsvarer omtrent det engelske «falling through the cracks». Det er en passiv form som antyder at det skjer helt tilfeldig, at ingen er ansvarlige, men det krever en svikt et eller annet sted i systemet.

Det blir snakket mye om nevrodiversitet. Dette er en filosofi som prøver å fjerne det negative stempelet samfunnet har plassert på mange av oss. Nevrodiversitet sier at alle fra nevrotypiske til autister og ADHDere er født innenfor en normal variasjon. Det er derfor ingenting galt med medlemmene av disse gruppene, men vi må ikke glømme at noen av disse individene likevel trenger hjelp i ulik grad. Det er det som er hensikten med hjelpeapparatet. De som ikke trenger det bør være takknemlige for det, men også akseptere at andre får noe de ikke hadde behov for selv.

Det er mange som, enten de får en diagnose eller må leve mellom diagnoser, opplever at samfunnet ikke vil bruke penger på dem. Det blir kanskje tatt en vurdering relativt tidlig i skoleløpet at en bestemt elev ikke er egnet for høgskole, og da slakker en kraftig på kravene, noe som kan skje allerede på mellomtrinnet, hvis ikke før. Det er kanskje tanken at denne eleven skal gå på yrkesskole, men det er ikke sikkert at det blir et alternativ heller, for det er akademiske krav der også. Det kan være en fare for at en ikke klarer å utvikle disse barna nok, selv om de i utgangspunktet hadde muligheten til å oppnå målene sine. Problemet da er ikke at eleven ikke har forutsetninger, men at andre ikke ser potensialet.

Jeg ser med jevne mellomrom overskrifter, enten personlige ytringer på ulike nettsteder, eller en sak en journalist har skrevet for å få fram noe liknende. En del av disse kommer under kategorien usynlig syk. NRK hadde en sak i går om ei kvinne som fikk kronisk utmattelsessyndrom i en alder av 23, like etter at hun hadde fullført en mastergrad i russisk. Hun gjorde som mange av oss gjør. Hun prøvde å skjule sykdommen, fordi det er så mye skam knyttet til funksjonsnedsettelser andre ikke kan se. Det er også mye skam forbundet med å floppe i arbeidslivet, for en blir da en annenrangs borger som ikke bidrar like mye som andre.

Det er derfor jeg ikke tror på nevrodiversitet. Det er mange som ødelegger helsa si eller brenner seg ut, nettopp fordi det ikke er åpenhet for annerledeshet. De har ikke frihet til å være seg selv, og de betaler en høy pris i forsøket på å være den samfunnet mener de skal være. Et samfunn som virkelig går inn for nevrodiversitet vil erkjenne at det har ansvar for å gi alle de redskapene de trenger for å klare seg som voksne. Vi lever i et samfunn der de fleste er trent opp til å tenke som et rovdyr. Vi ser på andre som konkurrenter, og hvis vi kan identifisere noen som skiller seg ut negativt, gjør vi det vi kan for å passifisere dem, sette dem ut av spill. En annen måte å si det på er at vi drar opp stigen etter oss. Det er en del av oss som klarer å bygge sin egen stige, i form av en utdannelse, men det er ikke lett å bygge en karriere fordi det er mange som vil ødelegge denne stigen.

Jeg skulle ønske nevrodiversitet var en realitet. Jeg skulle ønske det var oppriktig ment når noen snakker om hvor stor toleranse det er for annerledeshet i samfunnet. Toleranse i denne sammenhengen innebærer mye forskjellig, bl.a. at samfunnet lytter til de som forteller om den høye prisen de har betalt for å kjempe for inkludering. Når det gjelder den nevnte kvinna fikk hun utfordringene i voksen alder, og det trenger hun naturligvis støtte for, men det er mange som blir født med vanskene. De kan få mange av de verktøyene de trenger gjennom gode tiltak på skolen. Dette er tiltak som koster for kommunene og helseforetakene, men gevinsten er bedre innbyggere. Det koster faktisk penger å utvikle gode borgere, men dette er ikke bortkastet.

Det er noe galt med definisjonene, for det er mange som har evner, men ikke innen det samfunnet krever. Det er også en stor mangelvare i Norge med utdanningsveier uten skolegang. En må gjøre det bra på skolen for å komme noen vei, og det inkluderer fag en ikke får direkte bruk for. Jeg liker den muligheten de har i noen land der de har en alternativ vei inn til arbeidslivet, f.eks. Job Corps i USA, Coleg Sir Gâr og lærlingeordningen i Wales, Cambridge Regional College i England, City of Glasgow College og Newlands Junior College i Skottland. Alle disse er sannsynligvis krevende utdanninger, men poenget er at det er en mulighet for de som ikke gjorde det bra i den ordinære skolen.

Når det gjelder Norge er det urettferdig å stemple mennesker som navere, spesielt hvis det er snakk om individer som måtte kjempe alene (sammen med foreldrene) gjennom skolegangen, og som deretter måtte kjempe for å holde seg i arbeidslivet. Det er rett og slett snakk om å kjempe for noe andre tar for gitt, retten til å være en del av fellesskapet, og til å være seg selv.

Komplisert nevrodiversitet

mann som står på et tak og ser ut over en stor by. Det er mulig å leve blant millioner og være isolert, enten en er ensom eller ikke. Foto: Pexels.
Det kan være positivt å være alene i mengden, men det kan også være ødeleggende hvis det er ufrivillig. Foto: Pexels.

Nevrodiversitet er et tilbakevendende tema på denne bloggen. Jeg slutter egentlig aldri å tenke på det, fordi det er aktuelt hver dag, men det har vært spesielt mye oppe i tankene mine i det siste. Jeg skrev et innlegg for seks år siden, som jeg faktisk ikke var særlig fornøyd med. Det virket for lite og puslete, men det har ligget høyt på lista over de mest leste innleggene hvert år. Det ligger an til å bli det mest populære i år etter at det har fått bemerkelsesverdig mange treff de siste ukene. Jeg har skrevet mange innlegg om nevrodiversitet, og jeg har kommet med en god del synspunkter jeg mener er viktige, men det er av en eller annen grunn dette korte innlegget som har fått mest oppmerksomhet. Innlegget heter forøvrig nok Nevrotypisk.

Jeg påpeker i de fleste innleggene om emnet at jeg liker det positive synet, men jeg har likevel ikke tro på at det vil gjøre livet bedre for de fleste. Det er fordi det er mange som begjærlig griper enhver mulighet til å fjerne eller redusere et tilbud. Det er en del kommuner som i en årrekke har gitt inntrykk av at de satser på spes.ped, mens de i virkeligheten har sviktet de som trenger dette tilbudet. Det har de gjort ved å la ufaglærte stå for undervisningen, redusere antall timer elever får med spes.ped-lærer, eller plassere elever i grupper.

Det kan være like alvorlig når ikke-lovpålagte tjenster forsvinner. Rådmannen i Skien kommune har f.eks. anbefalt å fjerne miljøterapeutene fra skolene. Et bortfall av denne tjenesten kan få negative konsekvenser for de som f.eks. blir mobbet eller som trenger en å snakke med, og det er gjerne elever med en diagnose som trenger dette mest.

Jeg tenker noen ganger på mennesker jeg har møtt i årenes løp. Jeg så som lærer elever med ulike diagnoser, og noen som kanskje burde hatt en. Jeg husker spesielt et par jeg møtte på lærerhøgskolen. Den ene var en klassisk asberger som ikke fungerte sosialt, og som kunne være ganske dominerende, og til tider aggressiv under forelesninger. Den andre var en student som ble bedt om å slutte på lærerhøgskolen det tredje året. Jeg kjenner ikke til detaljene, men tror det var mistanke om at det ville bli for tøft for han psykisk. Han var kanskje en av de som burde hatt en diagnose, men han kunne ikke regne med noe hjelp uten.

Problemet er at utredere tenker kategorisk. En har enten en diagnose eller så har en den ikke, noe som egentlig er en ulogisk tankegang når de fleste, kanskje alle utviklingsforstyrrelser handler om et spekter. Det er ikke lett å være kategorisk fordi en kan ha utfordringer fra ulike områder. Det er muligens det som ligger bak de mange, ikke minst jentene, som blir diagnostisert i voksen alder. De har tilbrakt livet mellom diagnoser så langt, og jeg lurer på om det er det som blir hverdagen for de fleste i en nevrotypisk verden.

Nevrodiversitet innebærer at de tilstandene vi kjenner som bl.a. ASD, NLD, og ADHD ikke er dysfunksjoner, men innenfor de naturlige genetiske variasjonene vi kan forvente. Det kan være fornuftig å tenke på disse utfordringene som ulikheter, snarere enn mangler (ordet deficit blir ofte brukt på engelsk). Denne tilnærmingen kan identifisere styrkene våre, og dermed hjelpe oss til å forstå hvordan vi lærer best. Det er likevel et men.

Det innebærer at samfunnet må fokusere på at vi er ulike og at vi har ulike måter å lære på. Tenk deg at du har ansvaret for å gjennomføre en rekke jobbintervju for arbeidsgiveren din. Du snakker kanskje med 10 kandidater, og hvis det er åpenbart på væremåten at et par av dem har ADHD, Tourette Syndrom eller ASD, tror du det er stor sjanse for at du gir en av dem jobben? Jeg er ikke overbevist om det, for selv om hensikten med intervjuet offisielt er å finne ut om søkeren er kvalifisert for jobben, tenker de ikke bare på hva vitnemålene sier. Arbeidsgiveren er mer interessert i å vite om du tilfredsstiller deres krav til motivasjon, om du støtter bedriftens visjoner, og om du passer inn i det sosiale miljøet.

Jeg skulle ønske jeg var mer optimistisk på andres vegne, og da tenker jeg på de med en diagnose, de som faller mellom diagnoser fordi de har akkurat for få trekk til å tilfredsstille kravene til noen av dem, og de som ikke vil ha noen fordi det ikke er noe galt med dem. Vi lever faktisk ikke i et så inkluderende samfunn som vi liker å tro. Vi ser det i skolen, der stadig færre får den hjelpa de trenger for å kunne kvalifisere seg for videre skolegang og arbeid, og vi ser det i arbeidsmarkedet, der det minste sosiale avvik fra normen blir en barriere. Typiske kjennetegn ved autismespektertilstander er omfattende språk- og kommunikasjonsvansker, sosial utstøting fordi de blir sett på som litt rare, og de kan ha litt rare reaksjoner på omgivelsene sine. Det er, om mulig, mer forvirrende med NLD, for selv om det er så stor overlapping at de aller fleste Asbergere har NLD også, blir det sagt at NLD’ere ikke har Asberger. Ekspertene mener at det er forskjell i alvorlighetsgrad innenfor det sosiale domenet, selv om jeg synes det er åpenbart at konsekvensen eller utfallet er det samme for begge gruppene.

Det er noen som liker å vise til kjente mennesker med en spesifikk diagnose som har hatt suksess, og det har spredt seg en oppfatning av at samfunnet trenger mennesker med Asberger, ADHD og dysleksi. Jeg er enig i at vi har mye å tilby, men det er faktisk ikke så mange genier blant oss, og hva skal vi med en ordinære evner gjøre? Jeg liker om sagt det positive synet ved nevrodiversitet, men vi lever også i et samfunn der de fleste drar stigen opp etter seg. Det er stadig mindre solidaritet, og det hjelper ikke de som fungerer litt dårligere sosialt at andre har lykkes. Det hjelper ikke at de har akademiske ferdigheter heller, for det er det sosiale som betyr mest.

Det beste er kanskje et Ole Brumm-svar, ja takk -begge deler. Vi må gjerne anerkjenne at det er mange ulike hjerner, og at alle er like viktige, men det er heller ingen tvil om at vi kan tenke annerledes om hva et meningsfullt liv er. Det vil sannsynligvis alltid være noen som ikke klarer å nå målet om et arbeid de kan leve av. Det betyr ikke at de ikke har en arbeidsevne, men det er kanskje en arbeidsevne som ikke gir dem en jobb. Det er ikke sikkert det er så konstruktivt å samle alle i ei korg og kalle dem navere. De fleste som kommer i denne kategorien valgte det faktisk ikke selv, og det er faktisk mulig at det blir tatt en vurdering allerede i ungdomsskolen av hvem som passer for arbeidsmarkedet. Da er det urettferdig å angripe dem seinere for at de ikke vil bidra.

Den vanlige reaksjonen på fattige og/eller funksjonshemmede viser hvor langt unna vi er nevrodiversitet. Jeg har ikke opplevd at samfunnet er klar til å respektere autister, NLDere, og andre mennesker med utfordringer andre ser på som mangler. Jeg skulle ønske Norge var klar for nevrodiversitet, men det er langt igjen.

Trusselen fra byene

mann som står å¨et tak og ser ut over en stor by. Det er mulig å leve blant millioner og være isolert, enten en er ensom eller ikke. Foto: Pexels.
Det er mulig å leve blant millioner og være isolert, enten en er ensom eller ikke. Foto: Pexels.

Det er noen emner det er vanskelig å unngå, som f.eks. angst, depresjon og ensomhet. Dette er allmenne tilstander som kan ramme alle, men de er spesielt aktuelle for mennesker med gjennomgripende utviklingsforstyrrelser. Det er derfor jeg blir litt provosert av det store fokuset på nevrologisk mangfold. Dette er en filosofi som har utviklet seg de siste årene der en vil vekk fra tanken om at autismespektertilstander, nonverbale lærevansker og ADHD er diagnoser som trenger behandling, eller noen form for tiltak. Det er ikke noe galt med disse menneskene. De har bare en hjerne som fungerer litt annerldedes. Verdens ukritiske begeistring for miljøaktivisten Greta Thunberg er en del av den tradisjonen. Hun sier selv at Asberger er en gave som gir henne superkrefter, men mens media og miljøorganisasjonene har gitt henne ansvaret for å fronte et budskap (som strengt tatt er villedende), lurer jeg på hvem som virkelig tenker på henne.

Det er mulig hun vil klare det umenneskelige presset hun blir utsatt for, men hva med de mange som ikke klarer det uten hjelp? Jeg vet ikke om noen sier direkte at samfunnet bør holde nødvendige tiltak tilbake, men det er den naturlige konklusjonen av nevrodiversitet eller nevrodivergens. Det er noen som fokuserer på at asbergere er smarte og at de har løsninger andre ikke kan komme fram til fordi asbergere ser verden med andre øyne. Det er også noen som omtaler Asberger syndrom som geni-genet, fordi det skal ha vært noen smarte folk gjennom historien som har hatt Asberger-liknende trekk. Det er den positive sida, men det er ikke sånn at alle fungerer like bra.

Jeg har prøvd å fokusere på helse i vid forstand på denne bloggen. Det har vært flere studier de siste årene som har vist at forventet levealder er langt lavere for autister sammenliknet med resten av befolkningen, og ekstra lav hvis en i tillegg har en lærevanske. Det er hovedsakelig selvmord, epilepsi og hjertesykdommer som ligger bak denne statistikken, ting det altså er mulig å gjøre noe med. Ensomhet er et faktum, og bør være med i tankene når vi vurderer nødvendige livsferdigheter. Det er viktig å lære sosiale ferdigheter, men det er også viktig å lære å være alene. Jeg håper ikke vi havner i den fella jeg tror Japan har gått i.

Jeg forelsket meg i dette asiatiske landet tidlig på 1980-tallet. Det startet med at jeg leste om Østens religioner og filosofier, inkludert Shinto i Japan. Jeg var også begeistret for japansk arkitektur, og jeg oppdaget etter hvert den fantastiske populærkulturen deres (hovedsakelig manga og anime). Jeg drømte om Japan mens andre drømte om Amerika. Jeg ville flytte til østover, og selv om jeg aldri har vært der, føler jeg fremdeles en viss nærhet til landet. Jeg blir derfor litt trist når jeg tenker over hvordan samfunnet har utviklet seg der. Landet nådde en befolkningstopp på 128 millioner i 2010, men de har siden hatt et voksende gap mellom antall dødsfall og fødsler. Det dør for tiden over 200 000 flere per år enn det blir født, og siden det er et land som ikke ønsker innvandring, går befolkningstallet fort nedover. Det er forventet at dette gapet vil være oppe i 900 000 i 2050, men jeg vil tro at de klarer å stabilisere tallet etter hvert.

Jeg skal ikke legge ut om statistikk, men jeg har lest en del artikler de siste årene som peker i samme retning. Det er et ganske stort antall single japanere i 30 og 40-årene, og overraskende mange jomfruer av begge kjønn i denne aldersgruppa. Det er mange grunner til det, og det er urovekkende hvis det stemmer, som mange svarer i disse undersøkelsene, at de er fornøyde med situasjonen. Det er nemlig en mulig konsekvens av sosial isolasjon (som ikke nødvendigvis er det samme som ensomhet) at en bryr seg mindre om andre. En blir rett og slett mer selvsentrert.

Det er altså mange som svarer at de er tilfredse med å møte alderdommen, inkludert døden, alene, men jeg vil tro at det er lettere å tenke positivt om det mens en er relativt ung. Dette er ikke et japansk problem. Det kan være et biprodukt av høy levestandard. Storbritannia fikk sin første Minister for Loneliness i fjor. Det var en erkjennelse av at dette er et stort helseproblem. Les mer på den britiske regjeringens nettsted. Det er et problem med store konsekvenser for individet, men vi bør ta inn over oss at det kan være et samfunnsproblem også. Det er ingen tvil om at det koster mye i form av behandling og lavere produktivitet.

Vi mennesker er noen rare vesener. Vi er sosiale dyr som ikke kan leve uten hverandre, men vi kan ikke leve med hverandre heller. Japan har kanskje kommet lenger enn andre, men det er ikke en umulig utvikling for oss andre heller. Det er ikke lett å måle ensomhet med statistikk. En vil sannsynligvis ikke finne så store forskjeller mellom Norge og Japan, hvis en f.eks. sammenlikner statistikk over aleneboende (både skilte og de som aldri har hatt en partner) og barnløse par. En rapport fra OECD er litt mer nøyaktig. Den viste at Mexico og Japan skilte seg ut som to land med en høy andel av mennesker som sjelden eller aldri tilbrakte tid sammen med venner, kolleger eller andre i sosiale sammenhenger. Det er altså ei betydelig gruppe der som ikke har noe særlig kontakt med noen utenfor familien, og hvis en bor langt unna familien, noe mange gjør siden de flytter til byene, kan det bety at en er isolert. Det er forskjell på å være alene, og å være ensom, men det krever noe av oss.

Det er det jeg mener med livsferdigheter. Det beste er om vi kan lære å bli litt mer sosiale, hvis vi ikke er det, for det er ikke bra å være alene hele tida. Jeg er samtidig uenig med de som vil tvinge oss til å bli sosiale på den måten de forventer. Det var en trend for noen år siden der en fremhevet introverthet som bedre enn alternativene. En skulle lære å tilbringe mer tid alene. Jeg kan se noen fordeler med å nyte stillheten, og med å tenke gjennom ideer før en presenterer dem for andre. Det er sånn gruppe/prosjektarbeid ideelt sett burde fungere, istedet for at det er de mest dominerende i ei gruppe som bestemmer utfallet. Introverthet kan dermed være en fordel, men isolasjon bør unngås fordi det kan ha en negativ effekt på helsa, og på samholdet i samfunnet.

Det moderne livet betyr på mange måter at vi er låst i en skadelig situasjon. Vi krever stadig mer underholdning og adspredelse for å kunne holde ut det mange oppfatter som et kjedelig liv, men vi kommer ikke ut av det livet som gjør disse adspredelsene nødvendige. Det er kanskje ingen løsning på problemet, men livet vil sannsynligvis bli bedre hvis vi kan takle det å være alene. Vi bør altså følge to spor, prøve å opprettholde mest mulig kontakt med samfunnet, samtidig som vi blir komfortable med å gjøre ting alene. Jeg tror du ligger godt an hvis klarer begge, spesielt hvis du takler de periodene du må være alene. Du kan faktisk være lange perioder alene uten at du er ensom.