Om å vokse opp med en fot på autismespekteret og ADHD del 2

Gjesteblogg

Dette er del to av et innlegg som beskriver hvordan det er å leve med ADHD.

Jeg har prøvd etter beste evne å skille NLD og ADHD fra hverandre, og tar derfor sistnevnte diagnose for meg i et eget innlegg (det er så mange likhetstrekk at feildiagnoser forekommer. Det er derfor viktig å holde overlappende diagnoser adskilt. Red. anm). Jeg ble i voksen alder diagnostisert med ADHD etter en grundig utredning som gikk over fem måneder ved DPS. Det var godt, og samtidig vondt, å få ting konstatert.

Vi som har ADHD har et tankesett og handlingsmønster som folk flest ikke vet så mye om. Vi kan synes veldig irrasjonelle, lite gjennomtenkte, impulsive og merkelige. Enkle beskjeder kan fort bli superkompliserte. «Kan du stikke innom Kiwi og kjøpe med deg en kartong egg hjem?» Da begynner hjernen å jobbe, skal vi se egg ja, Kiwi, de står ved siden av pålegget…. Ah, jeg fikk lyst på hamburgerrygg nå. Jeg glemmer eggene og kommer hjem med hamburgerrygg eller ketchup fordi vi manglet ketchup i går, eller var det sennep?

Jeg leste en gang om en som beskrev ADHD/ADD som en som har flere tanker i hodet før frokost enn andre har i løpet av en dag, og det stemmer godt. Vi tar imot på ALLE kanaler samtidig, og bruker utrolig mye krefter og ressurser på å bearbeide inntrykk og følelser på best mulig måte. Alt vi gjør er med livet som innsats.

Himmelen om kvelden. Jeg liker nattehimmelen fordi den minner meg om det andre ikke ser.
Jeg liker nattehimmelen fordi den minner meg om det andre ikke ser.

Som Magnus Jackson Krogh sier blir vi ikke bare sinte, vi blir fly forbanna. Vi blir ikke bare lei oss, vi blir sønderknuste. Vi blir ikke bare glade, vi blir VERDENS LYKKELIGSTE person. Vi opplever ALT 1000 ganger sterkere. Vi sliter med impulskontroll, sammen med et over middels energinivå, som også kan virke slitsomt, stressende og forvirrende på folk rundt oss. (Krogh er en forfatter som har ADHD og har skrevet om diagnosen. Red. anm).

Dette er ting som fort kan misforstås, i den grad at folk tror vi bare søker oppmerksomhet, noe vi slettes ikke gjør. Mange med ADHD sliter også med sosial angst. Det å føle seg sosialt uintelligent er ingen god følelse, som gjør at vi i den type settinger enten kan bryte inn og snakke om noe helt annet, eller trekke oss unna som en form for forsvarsmekanisme.

Så nå vet folk litt mer om hvorfor jeg og andre med ADHD/ADD er som vi er, gjør som vi gjør, og snakker om vi gjør. Jeg velger heretter å IKKE legge lokk på og maskere den jeg egentlig er, og alltid har vært. Jeg har prøvd det i alle år uten hell.

Redaksjonell anmerkning
En kommentar til bildet. Jeg liker nattehimmelen av mange ulike grunner. Jeg tenker i denne sammenhengen på et bilde jeg har brukt selv en rekke ganger tidligere. Forskerne tror at det aller meste av universet består av mørk materie og mørk energi. De kaller den mørk fordi de verken kan se den eller bevise at den er der. De bare vet at det må være noe der som påvirker det synlige universet. Det er ingen annen forklaring som gir mening.

Jeg oppfatter det sånn at denne beskrivelen av ADHD er noe tilsvarende. Utenforstående ser en atferd de ikke forstår. De er ikke klar over at det er en logisk forklaring bak. Det er noe usynlig som påvirker det synlige. Det er en grunn til at noen reagerer med det omgivelsene oppfatter, ofte misforstår, som aggresjon eller en snodig entusiasme etc. Det er den mørke materien deres, og det kan hjelpe andre å tenke over at det kan være noe de ikke ser som forklarer atferden.

Les også del 1.