Velg en sunnere virkelighetsflukt

Hva er god helse eller et godt liv? Det er mye en skal tenke på, både når en oppdrar barn og når en skal stake ut en kurs for seg selv. Jeg leste et innlegg på nettstedet understood.org i morges som fikk meg til å reflektere litt over dette. Understood er et samarbeid mellom 15 amerikanske nonprofit-organisasjoner, og målet deres er å gi foreldre informasjon som kan hjelpe barn med lære og/eller oppmerksomhetsvansker. Det innlegget jeg leste i dag var en del av serien My parent journey, og det dreide seg denne gangen om en far som bekymret seg for spillet Fortnite. Les innlegget Why I’m torn about letting my son with ADHD play video games like Fortnite.

En åtte år gammel gutt med ADHD følte seg ekskludert fordi nesten samme hva de andre guttene i gata lekte, dreide det seg om dataspillet Fortnite. Det var et spill som guttens foreldre ikke kjente til, og da de gjorde research fant de at det på overflaten så ganske uskyldig ut. Det er et skytespill, men grafikken ligger nærmere tegnefilm enn en del andre spill (f.eks. Call of Duty), noe som er gjort for at barn skal kunne spille det.

Jeg forstår likevel de reservasjonene denne faren hadde, for det er fremdeles snakk om å skyte (98 prosent av befolkningen på Jorda forsvinner og resten blir angrepet av zombier. En skal altså drepe disse zombiene). Det faren er bekymret for er at den åtte år gamle sønnen hans blir «hyperfocused» når han spiller dataspill. Det er ikke en offisiell term, men mange foreldre bruker den for å forklare hvordan barn med ADHD i noen situasjoner kan bli langt mer fokusert, selv om det er noe de generelt sliter med å klare. Gutten i dette tilfellet har da vansker med å komme ut av denne modusen, og inn i noe som ikke involverer en skjerm. Han tenker på spillet og det er det han vil snakke om lenge etter at han sluttet å spille.

Det er i utgangspunktet problematisk at en ikke klarer å skifte fokus, men et spill med enkel grafikk kan også være problematisk hvis en ikke klarer å skille fantasi og virkelighet. Vi går gjennom ulike stadier i oppveksten, og på et eller annet tidspunkt skal vi være i stand til å skille mellom fantasi og virkelighet. Vi må likevel ta høyde for at det er forskjeller, og for at en del barn med en diagnose utvikler seg litt seinere. Det betyr ikke at de som vokser opp med f.eks. ADHD, autismespektertilstander eller NLD ikke lærer å se forskjellen, men det kan ta lenger tid.

Det kan også være diffuse linjer mellom fantasi og virkelighet. Mange barn liker fotball, og det er lett å tenke at det er virkelig, men det er mange eksempler på så stygge taklinger at vi egentlig snakker om grove voldshandlinger. Det gir sjelden større straff en et par mindre regelbrudd som gir gule kort. Dette er likevel ikke fantasi. Det er spillere som har fått karriere, og noen ganger livet, ødelagt fordi en motspiller var voldelig. Vi vokser likevel opp med tanken om at det er lov å gjøre det meste i idrett, fordi det er jo bare lek.

Det er fantastisk med den flukten jul er, men det er godt å komme tilbake til virkeligheten i januar også:

En kan nok argumentere for at jeg var et litt uvanlig barn. Jeg fikk de to største julegaveønskene oppfylt da jeg var 13-14 år, Heimskringla og Carl Sagans Cosmos. Jeg drømte også om en spillkonsoll, men fikk det ikke før en playstation havnet under juletreet da jeg var midt i 30-årene. Jeg oppdaget til min forferdelse at jeg ikke hadde den fascinasjonen for spill som jeg hadde i alle årene uten. Jeg tror det var det sosiale jeg likte, for jeg hadde gode minner fra høyskolen, der vi var en gjeng som møttes jevnlig for å spille Premier League.

Det er ikke sikkert jeg hadde vært i trøbbel siden jeg hadde bøker og filmer til rådighet, men jeg tror likevel det var en fordel for meg å vokse opp i en periode med lite teknologi. Det var ikke så mye som kunne stjele fokuset, og litteratur var en av ytterst få muligheter for virkelighetsflukt. Jeg tilbrakte en del tid i Bayport (Hardyguttene), Baker Street (Sherlock Holmes), Narnia, Prince Edward Island (Anne of Green Gables), Whitehaven Mansions (Hercule Poirot), og ikke minst i Midgard (Ringenes Herre). Jeg var kanskje i denne fantasiverdenen lenger enn andre fordi jeg trengte litt mer tid, men jeg er glad jeg slapp en spillteknologi som kanskje hadde vært visuelt mer spennende enn det virkelige livet.

Jeg lærte dessuten mye fra de fiktive vennene mine, så jeg vil hevde at det er en mer oppbyggelig flukt fra virkeligheten enn voldelige spill. Helse og/eller fungering inkluderer mye mer enn tidligere. Det blir stadig vanskeligere i en verden som kanskje blir kjedeligere, og for noen mer utrygg. Det blir ikke lettere å holde stø kurs i en verden som gjør flukt stadig lettere og stadig mer fristende, men jeg tror det er viktigere enn noensinne. En sunn virkelighetsflukt handler ikke om å glømme, men om å ta kontroll, og dermed unngå følelsen av at en ikke har det livet en ønsker seg.