Vi bærer for få

Den statistikken jeg får fra WordPress viser ikke alltid detaljene. Den vanligste kategorien når det gjelder det besøkende skriver inn i en søkemotor er uten tvil «unknown search terms», men jeg får av og til en konkret søketekst. Det er ganske nyttig, for den kan noen ganger utløse nye tanker. Det skjedde i dag etter at noen skrev følgende i en søkemotor: «Vi bærer mange med oss». Vedkommende leste sannsynligvis innlegget Det vi bærer med oss fra i fjor. Det var kanskje ikke det denne leseren egentlig var på jakt etter, for innlegget dreide seg mer om forsetter, men det fikk meg til å tenke.

De fleste land har gitt opp holdninger de hadde til andre, f.eks. til de med en funksjonsnedsettelse. De har også gitt opp rigide holdninger i bl.a. skolesystemet, men dette er ikke tilfellet i Norge. Vi tviholder på disse holdningene. Det er en del som oppdager litt seint at de ikke passer inn. Hvis en er litt utenfor den rigide normen for hva som er godtatt, vil en nesten garantert ha vansker med å passe inn. Det er mange land som har funnet kompromiss i ulik grad. Kanskje ikke så mye som ønskelig, men de prøver. Norge er imidlertid et unntak.

Det engelske språket omtaler gjerne en mangel på originalitet og individualitet som en cookie cutter person (ofte brukt om hus også). Vi liker å snakke om at vi er et samfunn som gir alle en mulighet, men sannheten er nok at du, avhengig av hvilke personer du må forholde deg til, kan oppleve mye motgang hvis du bare er litt utenfor kakeforma. Det er ikke lett å finne alternativer for de som trenger noe annet enn flertallet.

Pepperkakehusene mine har en tendens til å bli, eh... litt spesielle. Det er sånn livet mitt er, jeg velger min egen vei.
Pepperkakehusene mine har en tendens til å bli, eh… litt spesielle. Det er sånn livet mitt er, jeg velger min egen vei.

Dette dreier seg ikke alltid om funksjonsnedsettelser, for det er mange andre grunner til at en ikke finner seg til rette. Vi er et samfunn som presser alle inn i en norm, eller ei kakeform, og de som er utenfor må klare seg alene.

Det er dessverre ikke vanskelig å finne eksempler på manglende forståelse, for det noen tror er forståelse, er i mange tilfeller en håpløs uvitenhet. Det finnes en rekke skadelige myter om mennesker med ulike diagnoser. Det er noen som tror at asbergere ikke ønsker seg venner, og at dette kan brukes for å skille Asberger syndrom fra NLD. Den kanskje verste myten er den om at asbergere ikke kan føle noe eller at de ikke kan være gode foreldre. Dette går tilbake til forskning på 1940-tallet som hevdet at det var kjølige mødre som gjorde barna sine autistiske (refrigerator mother theory), men det finnes fremdeles holdninger som tyder på at offentlige ansatte har noen kompetansehull.

Det er ikke lett å være annerledes i Norge. Det kan ha med en diagnose å gjøre, men det kan også dreie seg om funksjonsfriske som ikke kjenner kulturen, som ikke har lært eller godtatt at de må resignere. Jeg har hørt en del kommentarer i årenes løp der mennesker fra andre land, samme hva grunnen var til at de bosatte seg her, sliter med å finne seg til rette. Hvis de lykkes er det som regel fordi velger å støtte Norge og nordmenn i alt, samme hvor uenige de er. Det er det som kreves for å unngå konflikter, men det er ikke lett å oppdra barn i et system som ikke tillater noe annet enn full assimilasjon, altså at en begraver sin egen identitet.

Det er det jeg tenker på når jeg leser søketeksten  «vi bærer mange med oss». Det er mange som ønsker å være langt mer enn samfunnet ser dem som. De er langt mer, men det er ikke lett å vise det i et samfunn som ikke tillater avvik fra normen. Jeg tror mange taper den kampen allerede i grunnskolen. Det er noen kommuner som gjør en god jobb med spes.ped, men det er også en god del som gjør en dårlig jobb. Det er ikke lett å kreve mer hvis samfunnet mener at en allerede er umedgjørlig, og jeg tror det er en del som har fått kjenne noen av de sanksjonene samfunnet bruker mot «de andre».

Jeg får en ekkel følelse når rådmannen eller ordføreren i Haugesund gliser bredt fordi kommunen gikk med et solid overskudd. Terrakommunen kan vise til et overskudd på tilsammen 376 millioner kroner de siste fire årene, men de bruker stadig mindre på de som trenger det mest. Jeg lurer på hvem vi bærer med oss. Svaret er sannsynligvis at nordmenn i alle fall ikke har ryggplager, for de er ikke spesielt plaget med å bære andre.