Hvorfor?

If you’ve ever had that feeling of loneliness, of being an outsider, it never quite leaves you. You can be happy or successful or whatever, but that thing still stays within you. Tim Burton

Det dukker av og til opp artikler og blogginnlegg om utenforskap. Forfatterne av disse tekstene beskriver nesten fenomenet med en viss forundring, som noe eksotisk, fordi de ikke kan se for seg dette som en mulighet i Norge. NRK hadde en artikkel i dag, som en del av valgdekningen sin, om veien tilbake. Les NRK artikkelen her.

Det er mange grunner til utenforskap og artikkelen kommer inn på noen av dem, men en setning som «en av ti unge faller utenfor arbeidsliv og utdanning» sier ingenting om hvorfor det skjer. Det er mange som har fått en liten følelse av dette under pandemien, og det har vært langt flere artikler om livskvalitet og psykisk helse enn tidligere, gjerne med et fokus på barn og ungdom. Det virker nesten selvsagt at dette kom til å prege oss da samfunnet stengte ned, for når næringslivet sliter, skolene stenger, og media får utløp for sin sykelige trang til å fokusere på negative overskrifter hver dag, hele dagen, er det ikke til å unngå at dette går ut over psyken. Er det overraskende at isolasjon skader oss? De som har blitt utsatt for dette i mange år vet alt om hvor vondt det gjør.

Det blir forsket på psykisk helse under pandemien og jeg har sett en god del overskrifter om ungdom. Jeg gleder meg over at det er et fokus på hjelp, men hvorfor nå, og hvorfor har det ikke vært noe fokus på å hjelpe ungdom tidligere? Det er kanskje ikke en stor del av befolknigen i prosent, men det er en god del individer som vokser opp med nonverbale lærevansker (NLD), ADHD, autismespektertilstander (ASD), og Tourette syndrom. Det er en god del av disse som fortsetter å ha utfordringer i voksenlivet, både p.g.a. de nevnte tilstandene og komorbide lidelser som angst og depresjon. Jeg vil tro at en stor del av disse tileggsvanskene kommer fra nettopp utenforskapet.

Det er ingen som ønsker et liv utenfor. Det er ingen som ønsker å slite på skolen og i arbeidslivet, som betyr at en blir tvunget til å gi opp drømmene sine. Jeg er sikker på at de aller fleste er takknemlige for den hjelpen de får fra NAV, men det er ikke lett å motta den hjelpen heller. En må i tillegg til å leve med tapene sine, også høre kommentarer som «alle har motgang» eller «du klarer det du vil hvis du bare jobber litt hardere» og ikke minst «jævla naver!» Det er mange kommentarer som er ment å såre eller antyde at du er skyld i den situasjonen du befinner deg i.

Det er like mange varianter av NLD, ADHD, ASD og Tourette som det er individer med disse diagnosene. En kan derfor ikke generalisere, og tenke at den og den personen må være på den måten fordi det er det litteraturen sier. Det er sånn med utenforskap også. Det er ikke de samme grunnene som sender mennesker utenfor, og det er ikke den samme løsningen som får dem tilbake heller. Det er heller ikke sikkert at alle har godt av å være hundre prosent innenfor. Det er langt mer komplisert enn mange er klar over, men et hundre prosent utenforskap er alt annet enn positivt.

Det var en moteretning for noen år siden som hadde noen positive sider ved seg. Susan Cain skrev boka Quiet Revolution: Unlocking the Power of Introverts. Det var mye bra med den, og jeg er enig med henne i at næringslivet ikke er skapt for de som fungerer best uten for mange mennesker rundt seg, men det virket som at det i årene etter ble skapt et inntrykk av at isolasjon var utelukkende positivt. En kan også finne mange artikler/blogginnlegg som skriver om fordelene ved å være en outsider. Det er noen, men det er også en pris å betale.

Det å være en outsider kan være positivt hvis det er en livsstil en har valgt selv, men det er mange blant oss som ikke tok det valget selv. En velger ikke autisme eller ADHD for eksempel, og det ikke en fornøyelse å være utenfor fordi det er der samfunnet vil ha deg. Det er mulig å klare seg bra som en outsider, og det er mange som gjør det, men det er mange som er annerldes uten at de har valgt det. De vokste opp med symptomer, atferd og interesser ingen andre hadde. De prøvde så godt de kunne å passe inn, men det fungerte ikke. Det er også noen som klarer å passe såpass bra inn at ingen merker utfordringene deres, men det betyr ikke at de føler seg hjemme der. Det er ikke en god følelse når en ikke kan være den en vil være, og heller ikke den andre vil at en skal være.

Dette er ikke noe en kan ordne opp i gjennom et velmenende, men feilslått vedtak, enten det kommer i barndommen eller i voksen alder. Jeg kjenner til flere tilfeller der formuleringen «vi søker en annen forklaring» har blitt brukt. Det er tilfeller der utredere konkluderte med at den personen de hadde vurdert ikke hadde en diagnose, og selv om det ikke er noe mål i seg selv å samle på diagnoser, er de viktige redskaper. De kan fortelle skole, helse og sosialvesen nøyaktig hvor denne personen trenger hjelp, og det er ingen tvil om at en har mest å hente på å tilby denne hjelpen i barndommen. Målet er å skape selvstendige voksne som føler at de har et godt liv, men dette arbeidet starter ofte for seint.

Jeg tror derfor det gir mening å søke etter tidlige tegn. Det er mange som ikke vil snakke om f.eks. autisme i tidlig barndom. «Vi søker en annen forklaring» er en populær formulering, og mens en får beskjed om å vente og se, går årene fort, og mulighetsvinduet, der en virkelig hadde sjansen til å gjøre framgang, lukker seg gradvis. Det er, som jeg har nevnt til det kjedsommelige på denne bloggen, ikke tilfeldig at mange havner utenfor. Det er noen som har ansvar for at det skjer, og det er som regel ikke den som betaler prisen.

NRK-artikkelen kommer nå fordi det er valg til høsten, men dette er alltid et tema for mange av oss. Det er mange som spør seg selv hvorfor. Hvorfor meg? Hvorfor fikk jeg ikke hjelp tidlig, da det var åpenbart et jeg trengte det? Hvorfor fikk jeg ikke beholde drømmejobben min? Hvorfor er det så vanskelig å være sosial? Hvorfor må jeg være som andre? Hvorfor er jeg ikke som andre? Hvorfor har samfunnet skapt utenforskap?

Jeg skulle ønske Stortingsvalget hadde svaret, men jeg har hørt nok polititiske løfter.

Livet under stålkuppelen

Skam: En sterk ubehagelig følelse av å ha vist en nedverdigende side av seg selv, og dermed avslørt seg selv som et mislykket, udugelig eller umoralsk individ. Skam er nært knyttet til selvfølelsen, og får en til å føle seg liten, med ønske om å skjule seg («synke i jorden»). Store norske leksikon

Skam kan ha en viss nytte hvis den hjelper oss til å følge sosiale spilleregler. Den kan være et kompass som hjelper oss til å navigere, men det dreier seg ofte om ting vi ikke kan kontrollere, og skam er da bare ødeleggende. Det er f.eks. et psykologisk fenomen som kalles bedragersyndromet. Det er en person som helt uten grunn føler seg inkompetent i et bestemt mijø, og som derfor lever med en konstant frykt for å bli avslørt som en bedrager. Det er også mange som skammer seg over kroppen sin eller over at de er mindre vellykket enn andre. Det er en totalt unyttig skamfølelse.

Det er noen som opplever at de er blant de svakeste elevene/studentene, selv om de legger mer arbeid ned i skolearbeidet enn andre. Det er noen som opplever at de søker på hundrevis av jobber uten en gang å få et intervju. Jeg ser med jevne mellomrom avisartikler/intervju med arbeidsledige som har opplevd det, og fokuset er som regel på at det er noen få individer som blir diskriminert. Det føles kanskje sånn ut for mange, men det er en god del av oss som vet hvordan det er å bli forhåndsdømt. Det er bare ingen som bryr seg nok til å skrive om det i avisa, eller til å lage en TV-serie. Det skjer bare når skam er en motesak.

De som sier at det ikke har noe for seg å føle skam over det en ikke kan kontrollere selv har naturligvis et poeng, men de som føler unødvendig skam får ikke mye hjelp fra samfunnet til å legge denne bak seg. Forfatteren Oddny Gumaer skrev innlegget Den norske tvangstrøya på NRK Ytring nylig. Hun har rett i den første setningen: «Det skal ikke mye til før du er ute av det gode selskap». Gumaer mener, hvis jeg har forstått henne rett, at samfunnet prøver å presse alle inne i det trange «innenforskapet». Det er sånn mange definerer inkludering.

Jeg har mistanke om vi egentlig sier det samme. Jeg har flere røde tråder på denne bloggen, og en av dem har med annerledeshet å gjøre. Det er mange som hevder at det er større aksept i dag. Det skal være lettere å være utenfor normen i dag, fordi vi har blitt flinkere til å leve med at andre er annerledes, eller at de tar andre valg en vi gjør selv, men jeg vil hevde at det er begrenset til den annerledesheten omgivelsene har godtatt. Det er med andre ord opp til andre å definere hva som er tillatt. Det er konsekvensen av å leve under en stålkuppel der det er begrenset med ressurser. Det er rett og slett ikke mulig å bo på utsida.

Kings Cross Station er en av verdens mest ikoniske jernbanestasjoner, men de færreste kunne nok tenke seg følelsen av å leve under kuppelen.
Kings Cross Station er en av verdens mest ikoniske jernbanestasjoner, men de færreste kunne nok tenke seg følelsen av å leve under kuppelen. Foto: Wikimedia Commons

Det er en referanse til Isaac Asimov. Han skrev bøkene i Robot-serien på 1950-tallet, og The Caves of Steel (stålgrottene) beskriver et samfunn 3 000 år inn i framtida. Jorda er overbefolket, mens situasjonen er den motsatte på de 50 planetene som har blitt kolonisert. De som bor der er rikere og har mer enn nok rom å boltre seg på p.g.a. lav befolkning. De har roboter som gjør det meste av arbeidet, og de ønsker ikke å ha kontakt med andre mennesker. De ser faktisk på det som ganske avskyelig. Stålgrottene viser til at mennesker på Jorda lever i byer som er dekket av stålkupler, og rom er en mangelvare der. Den statusen en har i samfunnet avgjør hvor stor leilighet en får, og de fleste må nok godta at de ikke får sin egen leilighet. Det er en motsetning mellom fattige menneskene på Jorda og de rike på såkalte «Spacer Worlds», altså de 50 andre planetene. De vil ikke ha noe med hverandre å gjøre, men det er noe av temaet i denne serien at de trenger hverandre.

Vi liker å bruke å bruke et språk som fratar samfunnet ansvar. Vi sier at noen havner utenfor, og ignorerer dermed det faktum at det ofte er et resultat av at helse og sosialmydighetene svikter. Det er alltid noen som vet at de svikter, for det er mange foreldre som har kjempet en desperat kamp for å gjøre offentlig ansatte klar over utfordringene. Jeg kom litt inn på dette i innlegget Hvorfor diagnose? Ja, det er mange som er klar over grupper som de ensomme, de deprimerte, de engstelige, de redde, de som ikke føler seg hjemme her, men det er liten interesse for å forstå hvorfor. Skam kan forklare noe, men det er bare en tilleggsbyrde. Det kan være vanskelig å leve med en diagnose som autisme eller nonverbale lærevansker innenfor kuppelen, for det er faktisk ikke utelukkende en velsignelse. Noen ønsker seg en livsstil samfunnet ikke tillater, og noen har vansker med å finne seg til rette fordi de vokste opp i en annen kultur. Det er mange som antar at det er lett å flytte hit fra et vestlig land (f.eks. Europa, Nord-Amerika og Australia), men det er ikke lett å til stadighet møte den holdningen at «det er ikke sånn vi gjør det i Norge.»

Vi lever på noen måter under en stålkuppel der det er strenge regler å forholde seg til. Det er noen som opplever at de har en høyere status enn de hadde tidligere, men det er midlertidig. Det er mange som ønsker å leve utenfor kuppelen, for livet kan være mer bærekraftig der. Det kan likevel være farlig der, for samfunnet har vist at det er villig til å bruke ekstreme sanksjonsmidler for å stoppe individene. Jeg vil, for å holde meg til den nevnte romanen, heller ha et samfunn som tillater emigrasjon til en av de 50 planetene enn et samfunn som hevder å oppmuntre til toleranse innenfor den allerede trange tilværelsen på innsida.