Flere voksne ved barnebordet

The world is indeed full of peril, and in it there are many dark places; but still there is much that is fair, and though in all lands love is now mingled with grief, it grows perhaps the greater. J.R.R. Tolkien

Jeg har ikke skrevet mye om diagnosen uspesifisert gjennomgripende utviklingsforstyrrelse, forkortet PDD-NOS etter den engelske termen Pervasive Developmental Disorder – Not Otherwise Speicified. Jeg skrev om det for et par år siden, og fikk nylig en mail fra faren til et voksen som ikke fikk hjelp som barn. Han lurte på om jeg visste om noen form for terapi som kunne hjelpe voksne med denne diagnosen.

Det korte svaret er dessverre at det ikke finnes noe, og at en må gjøre mye på egen hånd. Hvis en søker etter informasjon oppdager en raskt at denne gruppa innen autismespekteret har det samme problemet som vi med nonverbale lærevansker, det er et barneperspektiv. Det meste av forskningen og tiltakene retter seg mot barn, og hvis en søker hjelp som voksen får en svar som retter seg mot barn. Det er dessverre en del som ikke er tilgjengelig for barn heller i hele landet. Jeg kalte det for å sitte ved barnebordet på livstid en gang.

Kognitiv terapi kan være nyttig, men det er ikke et tilbud til barn og unge ved sykehuset i Haugesund. Behandlingen dreier seg om at pasient og terapeut prøver å tenke nytt om gammel atferd. En kan dermed forandre tanker og følelser som får oss til å repetere en negativ atferd. Hvis en unngår en bestemt situasjon eller stadig utsetter et arbeid en vet en må komme i gang med, kan en analysere aferden for å finne ut hva som ligger bak, og hvordan en kan forandre den. En kan også trene på sosiale ferdigheter. Statped har skrevet ei håndbok som skolen kan bruke for å hjelpe elever med Asberger Syndrom, og på side 50 står det litt om sosiale historier. Det er et pedagogisk verktøy som kan øke den sosiale forståelsen. Les mer. De minner meg om noen oppgaver jeg lagde for klassen min da jeg underviste engelsk for noen år siden. Jeg satte elevene sammen to og to med hvert sitt kort som forklarte en sosial situasjon, f.eks. to som møtes i heisen. De skulle deretter improvisere. Jeg har ikke lest boka selv, men Undervisning i sosiale ferdigheter av Stephen Elliot er verdt å sjekke ut.

Bilde av sola som skinner i en vann på asfalt. Jeg bor i en region som er ganske dyster værmessig, men det er ikke vanskelig å finne lysglimt.
Jeg bor i en region som er ganske dyster værmessig, men det er ikke vanskelig å finne lysglimt.

Jeg har skrevet mye om de komorbide lidelsene angst og depresjon. De er dessverre relevante for de aller fleste med en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse. Jeg er ikke motstander av medisin, men er ikke overbevist om at det er alene er nok. Jeg har mer tro på at kosthold, fysisk aktivitet, samtaleterapi og hobbyer får oss til å fungere. Det viktige er å ha et stabilt liv. Noe av det mest spennende innen forskning handler om tarmen. Den kommuniserer med hjernen gjennom nervesignaler, hormoner og nevrotransmittere. Les mer oå forskning.no. Det skal sies at dette er ny forskning, og det vil sikkert ta noen år før forskere gir bastante svar, men det er ganske mange anekdotiske bevis som tyder på at kostholdet er viktig. Jeg tror derfor maten er en del av grunnen til at jeg kan opprettholde en stabilitet, selv gjennom ganske vanskelige perioder.

Mye av arbeidet en kan gjøre ellers fungerer best hvis en starter som barn, men det er ikke for seint som ung voksen. Livet kan rett og slett være jævlig hvis en lever med ubehandlet angst og depresjon. Det er krevende å jobbe med dette, og en må virkelig være motivert, men en får mye igjen for det. Det burde ikke være noe familier og individer måtte slite med alene, men selv i den situasjonen er det mulig. Det kalles recovery, bedringsprosesser på norsk. Det betyr at en kanskje aldri blir symptomfri. En er i utvikling og føler seg bedre så lenge en jobber med seg selv, men en må være forberedt på at det kan være en prosess uten avslutning. Livet kan likevel være bra. Det var derfor jeg innledet med Ringenes Herre. Del to av sitatet er viktig, for samme hvor vanskelig en kan oppleve livet, samme hvor mye en kan føle at en er fanget i en umulig situasjon, er det mulig å glede seg over livet. Kanskje ikke hele tida, men i lange nok perioder. En må lete etter noe som gjør livet spennende eller utfordrende, og hvis en mister dette bør en søke etter nye gleder. Hvis en mistenker depresjon eller angst bør en likevel starte med fastlegen og en henvisning til DPS. Jeg tror det er det beste rådet jeg kan gi.