Sammensatte tilstander

En lapp fra et engletre.

Et engletre i kjøpesenteret Arkaden i Skien.

Frelsesarmeens Angel trees har vært en ting i USA i mange år og de gir flere hundre tusen amerikanske barn julegaver hvert år. En velger en lapp og kjøper en gave til det barnet. Det er dessverre et behov for det i Norge også, sammen med matkasser. De to bildene er for øvrig fra Skien i 2019, men det er ingen grunn til å tro at treet er overflødig tre år seinere.

NRK har hatt flere saker om fattigdom den siste tida, som de ofte har før Jul. Det er mange som ikke har råd til å feire, og bare det å handle inn mat for 3-4 dager i slengen kan være en utfordring. Det er dessverre et kjent problem for mange uføre, pensjonister og andre (bl.a. arbeidsavklaringspenger) , og mens andre kanskje har et behov for å komme over ei økonomisk kneik av og til, er dette permanent for mange andre.

SIFO har et eksempel på hvordan budsjettet for en familie med to voksne og to barn bør se ut. Jeg tror det er dette, eller noe tilsvarende, bankene benytter seg av.

1. Mat og drikke kr. 12 090 
2. Klær og sko kr. 3 150
3. Personlig pleie (frisør, såpe, tannpleie) kr 2 260
4. Lek og mediebruk 5 160
5. Reiseutgifter kr. 1 680
6. Andre dagligvarer  kr. 760
7. Husholdsartikler  kr. 680
8. Møbler 870
9. Mediebruk og fritid  kr. 2 210
10. Bil  kr. 2 967

   Utgifter per. måned    kr. 31827
   Utgifter per år kr. kr. 381 924

Det budsjettet jeg hentet disse tallene fra (OsloMet) kom til et høyere tall fordi de tok med kr. 33 000 til barnehage.

Dette er budsjettet er for én mann i alderen 31-61 år:

1. Mat og drikke kr. 3 980
2. Klær og sko  kr. 880 kroner
3. personlig pleie (såpe, frisør, tannpleie) kr. 720
4. Lek og mediebruk (sykkel, PC, bøker, dataspill, kino) kr. 1590 kroner
5. Reisekostnader 300 kroner
6. Andre dagligvarer 450 kroner
7. Husholdningsartikler (hvitevarer, rengjører, håndklær, gardiner) 410
8. Møbler 500
9. Media og fritid (TV, radio, internett, spillkonsoll, kabel-TV) kr. 2090
10. Bil kr. 2967

Kostnader per måned kr. 13 887
Kostnader per år kr. 166 644

Dette budsjettet inkluderer ikke utgifter til bolig, strøm, vedlikehold, tobakk, alkohol, helsetjenester, dyre fritidsaktiviteter, «uteliv» m.m. En kan nok legge til kr. 100 000 for boutgifter alene.

De fleste med en jobb vil nok klare dette. Det er ikke sikkert de har så mye igjen, men de kan ha det ganske bra. Dette er en umulig utopi for flertallet av pensjonister og uføre. Jeg kjenner ikke noen som ønsker å være i denne situasjonen, og det er absolutt ingen grunn til å tenke at denne gruppa har et liv andre ønsker seg.

Det er snakk om prioriteringer og vi har kuttet kraftig i budsjettet for å bruke mer på helse. Det er f.eks. kjent at kosthold kan redusere og noen ganger hindre mange tilstander innen mental helse. Det er derfor forskere ved anerkjente universitet som Johns Hopkins og Harvard mener at det ikke nødvendigvis er depresjon og angst som påvirker mage/tarm, men at det kanskje er omvendt. Det er over 100 millioner nerveceller som sørger for dette. Det er altså en viss kommunikasjon mellom tarmen og hjernen.

Det er dessuten aldri feil å bruke penger på helse. Det har mye å si for å forebygge sykdom, og når en blir syk (f.eks. Covid), vil helsa avgjøre hvor alvorlig det blir. Dette er bare en av mange grunner til at myndighetene bør gjøre noe for å redusere konsekvensen av fattigdom. Det er faktisk noen som må velge mellom mat og medisiner. Er det et valg du kan ta?

Fattigdomsdebatten er et sammensatt problem. Det handler om barns oppvekst, hvordan samfunnet kan støtte foreldrene, hvordan en kan forebygge psykisk sykdom, og hvordan en kan gjøre livet lettere for mennesker med ulike diagnoser. Dette er ikke problemer som oppstår de siste ukene av året, og det krever mer enn politikere med alvorlige miner som prøver å vise empati. 

Reklame

Det nye fattigdommen

En rotete undergang i Haugesund, men det er et budskap her som virker relevant.

Jeg kommer ofte tilbake til fattigdom og andre temaer som kan knyttes til dette hovedtemaet. Noen vi sikkert si at det er et utslitt tema og vel så det. Jeg tror likevel det vil være en av de største utfordringene i samfunnet den neste generasjonen.

Norsk fattigdom er ikke som fattigdom i andre land, f.eks. USA, der den kan være ganske ekstrem. Det er ikke mange familier i Norge, hvis noen, som blir tvunget til å leve på gata. Alle har tak over hodet og mat, men samfunnet har vendt seg til et høyt forbruk, og det er noe av problemet. Mange tar det for gitt at alle andre har de samme omstendighetene. Jeg opplever gang på gang at noen ikke klarer å sette seg inn i andres situasjon. De antar at siden de ikke har problemer med å få huslån, kjøpe det elektroniske utstyret de trenger, sende barna på kino, kjøpe noe annet enn det billigste kjøttet i butikken, reise på ferie og liknende, så klarer andre dette også. Det er for noen foreldre en ny kilde til bekymring hver gang barna deres kommer hjem med en bursdagsinvitasjon i ranselen.

SIFO har laget et referansebudsjett med et eksempel for kjernefamilien Nordmann. Det er vanlig å regne med 400 000 kroner for en familie. Budsjettet fra SIFO er på 287 300 kroner, men det inkluderer ikke bolig, strøm, helsetjenester, ferier, tobakk etc. En kommer derfor opp i langt over 400 000, noe jeg tror kan forklare hvorfor mange snakker om fattigdom som et problem i Norge. Jeg tror budsjettforslaget er for høyt, for mange må klare seg med langt mindre, selv om de har høyere utgifter enn andre. Det gjelder f.eks. familier som må følge et bestemt kosthold eller betale for aktiviteter/utstyr kommunen nekter å dekke (mange kommuner bryter loven). Jeg prøvde kalkulatoren og fikk da til svar at vi trengte i underkant av 20 000 kroner i måneden. Reiser, husleie, strøm, helsetjenester og uteliv kommer i tillegg, så en kan vel legge til minst 10 000 kroner. Prøv kalkulatoren selv.

Vi har blitt lært opp til å tro at vi har et likhetssamfunn og en enhetsskole. Alle har samme mulighet, men det er grunn til å tro at vi vil oppleve større forskjeller. NAV skrev i sin Omverdenanalyse for 2016 at andelen unge og unge voksne med lav inntekt øker. Analysen kom også inn på at innvandrerbefolkningen vil øke, og at innvandrere er sterkt overrepresentert i gruppa med med lav inntekt. Det er ting en kan gjøre, og jeg har tidligere vært inne på at vi burde ha flere alternative veier. Jeg skrev litt om det i En fleksibel utdanning.

Det er mange som har lovet full barnehagedekning, men for familier med lav inntekt betyr det kanskje ikke så mye at barnehagen har plass. Det er absolutt i samfunnets interesse at barna går i barnehage og at de deretter gjør det så bra som mulig på skolen. Begge burde derfor være gratis. Skolen har det såkalte gratisprinsippet, men jeg kjenner ikke til at noen skoler deler ut ransler, penal, klær, innesko til gymsalen. Dette er ting en må ha for å kunne gjennomføre undervisningen, og de fleste skolene nekter undervisning til elever uten godkjent gymtøy. De færreste skolene i byene har råd til å leie buss for mindre turer, og det blir ofte lagt opp til at elevene skal sykle, noe som blir problematisk for de som ikke har sykkel. Det er ikke noe tvang, men hvis det skal være en tur med grilling må elevene ta kjøtt med selv. Det er også en del høyst frivillige innsamlinger, f.eks. til gaver eller ei klassekasse. Det er mange foreldre som opplever at PPT og kommunens ergoterapeut anbefaler Ipad/nettbrett med spesifikke pedagogiske apper, men skolen vil ikke betale for noe barnet faktisk trenger. Det er kort sagt et betydelig kjøpepress, og det starter lenge før ungdomsskolen.

Jeg mener derfor vi bør få en oppvekst som lever opp til ord som gratisprinsipp, likhet og enhet. Debatten i USA dreier seg forøvrig ikke om likhet. Når grunnloven der sier at «all men are created equal» mente nok ikke dette dokumentet at alle ble født med det samme intellektuelle, fysiske, sosiale eller mentale potensiale, men at alle skulle ha den samme muligheten til å prøve. Nå er det stor forskjell på kart og terreng der borte også, men de fleste som tar til orde for et mer rettferdig samfunn i USA skiller mellom equal opportunity og equal outcome. Jeg tror alle er klar over at utfallet ikke kan bli det samme for alle, men samfunnet er tjent med at alle får muligheten. Det er sikkert bra for noen få rike at de fleste er fattige og desperate etter en jobb, men jeg tror ikke det gavner samfunnet.

Det har vært mange individer som så alt annet enn imponerende ut, men som var langt mer enn andre kunne se. Jeg vil i all ydmykhet hevde at jeg til en viss grad havner i den kategorien. Det var ikke mange som hadde tro på meg, hverken i grunnskolen, videregående skole, høyskolen eller i arbeidslivet. Jeg vil likevel hevde at jeg er mer enn mange trodde, men kanskje ikke på et område andre mente var viktig nok. Alle har kvalitieter og ferdigheter, enten dette er ferdigheter som gir en inntekt de kan leve av eller ikke. Det hadde vært bra hvis samfunnet kunne tenke litt annerledes om hva arbeid er.

Fattigdom på norsk

«kommunegården» Haugesund hadde et dårlig rykte de siste årene før kommunen solgte, men var opprinnelig et bra tilbud for de med lav inntekt.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen mener ifølge i gårdagens Dagbladet at vi trenger en ny definisjon av fattigdom. Dagens definisjon ser utelukkende på inntekt, men antall fattige i Norge hadde blitt halvert hvis vi inkluderte offentlige ytelser. Isaksen har åpenbart et poeng når han hevder at ytelser reduserer sosiale forskjeller, men regnestykker er sjelden så enkle.

En to år gammel artikkel fra nrk.no sier det åpenbare, innvandring øker ulikheter. Samme hva en mener om innvandring er det ingen tvil om at sysselsettingen er langt lavere blant minoriteter med bakgrunn fra Afrika og Asia, samt at minoriteter er overrepresentert i yrker med lav inntekt. Dette er noe de har til felles med funksjonshemmede. SSB opplyste i september 2016 at sysselsettingen blant funksjonshemmede var på 44 prosent, mens tallet var 73 prosent for hele befolkningen i alderen 15-66 år. Det var dessuten mange funksjonshemmede som arbeidet deltid, og en god del av dem ønsket en større stilling.

Offentlige ytelser kan redusere noe av den negative konsekvensen, men de kan ikke erstatte en gjennomsnittsinntekt. Det er dessuten mye som tyder på at det vil bli stadig vanskeligere å opprettholde de samme tjenestene de neste tiårene. Det vil i så fall kreve et langt høyere skattenivå. Det blir litt for enkelt, som Kunnskapsministeren gjør, å hevde at inntekt ikke kan brukes for å skille ut fattige mennesker i statistikken. Vi har en rekke ordninger i Norge som gjør at fattigdom her ikke er som fattigdom i andre land, f.eks. USA. Jeg oppholdt meg i Little Rock i 1,5 år (2001-2002), og bodde i et nabolag som var preget av lav inntekt og sosial status. Det var ikke det at de som bodde på denne kanten av byen ikke jobbet. De aller fleste hadde fast jobb, men det var ikke nok. En tornado hadde ødelagt mange hus like før jeg flyttet dit, og når en allerede sliter, kan én uforutsett hendelse skape vansker en aldri kommer ut av. Tenk deg at du har minimumslønn og må betale for huslån, billån og forsikring på disse eiendelene, samt helseforsikring, mat, medisiner og klær til hele familien. Det er en god del mennesker som har flere jobber, men som opplever at det likevel ikke er nok. De har ikke i nærheten av de offentlige ytelsene vi har i Norge. Mange av de hjemløse er psykisk syke, og det er sågar en del hjemløse med jobb. De har bare ikke nok inntekt til å leie. Det betyr at en må klare seg uten mange av de rettighetene andre tar for gitt. 

Vi har hatt det bra i Norge. Det er ikke mange her som tenker at de ikke har råd til legevakten, vann i springen, bleier til babyen eller mat, men det er sannsynligvis flere som kan havne i en utsatt posisjon. Det er nok en god del mennesker i Norge også som ikke har råd til å leie, men heller ikke råd til å flytte. Det er også noen som ikke har råd til tannlegebehandling eller sunn mat. Hvis en er avhengig av et stramt budsjett skal det ikke store overraskelsen til for å havne litt bakpå. En må deretter jobbe hardt for å gjenvinne balansen.

Det er liten tvil om at fattige i Norge har det langt bedre enn fattige i USA, men det betyr ikke at vi ikke har ulikheter. Vi kan late som at alle har de samme rettighetene, at vi har et rettferdig samfunn, men vi er et stykke unna. Jeg skriver mye om autisme, NLD og ADHD på denne bloggen. Jeg gleder meg over alle det går bra med, men uten at jeg stempler alle kollektivt som ofre, vil jeg mene at det er forskjeller. Jeg synes det er opplagt at det er forskjell på folk. Det er mange utenfor arbeidslivet som blir sett ned på. De som ikke har lønnet arbeid er mindre verd, de bidrar ikke. Det vanskeligste er kanskje å ha akkurat nok inntekt til at en ikke får bostøtte eller startlån, men likevel for lav inntekt til å klare seg uten. Da er en fanget i en veldig prekær situasjon, og de ytelsene Isaksen snakker om er ikke nok til å viske ut fordommer, fordømmelser og urettferdighet.