RSS Feed

Tag Archives: ufør

Trygd er bra for Norge

Ringer i vannet-brosjyre utstilt på en attføringsbedrift. Jeg tror myndighetene må tenke nytt om hva arbeid er. Det er mange som har en arbeidsevne de ikke kan leve av.

Ringer i vannet-brosjyre utstilt på en attføringsbedrift. Jeg tror myndighetene må tenke nytt om hva arbeid er, for det er mange som har en arbeidsevne de ikke kan leve av.

Jeg elsker å skrive, og hadde gjort det uansett, men det er selvsagt spesielt inspirerende når jeg får positive tilbakemeldinger. Jeg får med jevne mellomrom spørsmål, og noen ganger ganske kompliserte spørsmål. Jeg svarer så godt jeg er i stand til, men hvis jeg ikke er sikker, prøver jeg å være en veiviser som peker ut retningen. Jeg har i tillegg til direkte spørsmål lagt merke til at jeg får noen henvisninger fra søkemotorer etter søk om NLD og attføring.

Hvis en nevner uføretrygd på en blogg eller forum dukker gjerne de lumske trollene opp fra mørke kroker. Det er beklagelig at de ødelegger debatten, for trygd er noe annet enn de hevder. Det er ingen som kan sprade inn på et legekontor eller NAV og si at de skal søke om uføretrygd. De kan jo prøve, men det er en lang og grundig prosess fram til det som jeg faktisk tror er et nederlag for mange. Alle ønsker nemlig å arbeide. Tenk deg at de du gikk på skole med går videre med livet sitt. De tar utdannelse, får jobb, og har en tilhørighet. De spiser lunsj med noen andre hver dag og har råd til mye av det de ønsker å gjøre, for å si det enkelt. Uføretrygd har heldigvis forandret seg. Den er ikke en livstidsdom i dag.

Jeg husker jeg leste en artikkel i Haugesunds avis for en del år siden om ei ung kvinne som hadde Asberger syndrom. Hun gikk med på å bli uføretrygdet fordi det var det hun trengte på det tidspunktet, men hun følte tre år seinere at hun kunne klare å jobbe. Det ville imidlertid ikke NAV gå med på. Trygd fungerer mye bedre i dag, for det er mulig å være 100 prosent ufør og likevel jobbe. Trygda blir gradvis redusert med økende lønnsinntekt, men sluttsummen blir høyere enn med trygd alene. En blir altså oppmuntret til å jobbe. En kan prøve seg i den stillingsstørrelsen en tror fungerer, og hvis det skulle skjære seg, vil en ikke bli stående helt uten inntekt. En kan derfor prøve seg fram og finne det som passer, og selv om en kanskje ikke kan jobbe mer enn 10 prosent vil det være bra for samfunnet og den personen. Jeg føler meg overbevist om at den dagen trollene opplever at kroppen eller hodet ikke fungerer, vil de være takknemlige for at samfunnet ikke kaster dem til ulvene.

Det er ikke diagnosen, men graden av fungering som avgjør om en får trygd. En kan få trygd for diagnoser som NLD, autisme og de alvorligste tilfellene av ADHD, men det er altså individuelt. Det er noen som fungerer veldig godt, men det kan være flere utfordringer i kombinasjon som gjør det umulig å fungere i arbeidslivet. Jeg har irritert meg en del over de som sier at det er flott med Asberger fordi det er flott å være annerledes. Det er sågar noen som hevder at asbergere ikke skal gjøre noe for å tilpasse seg. Det er samfunnet som skal tilpasse seg og gjøre plass til dem. Det er en stereotyp de fleste ikke kan leve opp til når noen hevder at vi trenger asbergere, for de fleste av oss er ikke vitenskapsmenn eller musikere av Einsteins og Beethovens kaliber. Det er heller ikke mange av oss som kan jobbe i IT-industrien. Det høres flott ut med en så harmonisk verden som noen ser ut til å leve i, men det er et stykke unna virkeligheten.

Hvis verden hadde vært så sympatisk hadde det vært mange asbergere og NLDere i de fleste yrkesgruppene. Dette er mennesker som kanskje ikke har ferdigheter/interesser for muntlig kommunikasjon, men de er ansvarsfulle, pålitelige og utholdende. De følger instruksjoner til punkt og prikke og kan være flinke til å huske fakta. Mange har en spesialinteresse som kan gjøre dem spesielt godt kvalifisert på et snevert felt, selv om dette poenget har en tendens til å bli overdrevet. Det er en del som har mange negative erfaringer i arbeidslivet. Det kan dreie seg om at de valgte feil yrke, at de har vansker med sosial interaksjon, eller at de ikke lærer arbeidsoppgavene raskt nok. Det er derfor trygd fungerer fordi en kan prøve ulike ting,, mens en tidligere ble tvunget ut i ulike jobber som var å eksperimentere med mennesker. NAV hadde da fokus på kortest vei ut i jobb, ikke i den jobben som passet best.

Jeg opplever ikke at noe blir satt rett på trygd. Det er en lang prosess der spesialister utreder for å finne hvor stor arbeidsevne en har, og det skjer ofte innenfor en attføringsbedrift. Attføringsbedriftene har ulike typer arbeid på bedriften, samtidig som deltakerne kan få prøve seg gjennom hospitering på eksterne bedrifter. Det siste er en fordel, for de attføringsbedriftene jeg har vært innom har fokusert på mekanisk arbeid, vedproduksjon, vaskeri og en enkel samlebåndsproduksjon. Det er ikke noe negativt med disse jobbene, men hvis du har kroniske smerter eller andre fysiske plager, sliter med det tempoet og den koordinasjonen som forventes, og i tillegg har vansker med å finne deg til rette sosialt, kan den type arbeidsoppgaver være krevende.

Hvis det er noen som havner utenfor etter videregående, anbefaler jeg å ta dette opp med fastlege og NAV. En utredning der en skal finne arbeidsevnen starter med uttalelser fra spesialister og fra attføringsbedriften. Dette er ikke en rask prosess, men det viktigste hvis en er ung er at en holder seg i aktivitet og at en får en stønad en kan leve av. Jeg vet ikke om den har blitt sendt, men produksjonsselskapet Teddy TV filmet en norsk versjon av Employable Me for TV 2 sist vår/sommer. Hvis det blir en sesong to anbefaler jeg unge jobbsøkere med NLD, autismespektertilstander, Tourette syndrom og ADHD å søke. Les mer på TV 2.

Overskriften høres kanskje rar ut for noen, for hvordan kan det være bra at noen ikke arbeider? Jeg tror det er bra at vi gir de som kan muligheten til å komme tilbake i en jobb de har forutsetninger for å klare. Alternativet er at vi trykker dem skikkelig ned i grøfta der en følelse av håpløshet, angst og depresjon sørger for at de aldri kommer seg opp igjen. Jeg kan faktisk ikke se at samfunnet tjener på det.

Reklamer

Det nye fattigdommen

En rotete undergang i Haugesund, men det er et budskap her som virker relevant.

En rotete undergang i Haugesund, men det er et budskap her som virker relevant.

Jeg kommer ofte tilbake til fattigdom og andre temaer som kan knyttes til dette hovedtemaet. Noen vi sikkert si at det er et utslitt tema og vel så det. Jeg tror likevel det vil være en av de største utfordringene i samfunnet den neste generasjonen.

Norsk fattigdom er ikke som fattigdom i andre land, f.eks. USA, der den kan være ganske ekstrem. Det er ikke mange familier i Norge, hvis noen, som blir tvunget til å leve på gata. Alle har tak over hodet og mat, men samfunnet har vendt seg til et høyt forbruk, og det er noe av problemet. Mange tar det for gitt at alle andre har de samme omstendighetene. Jeg opplever gang på gang at noen ikke klarer å sette seg inn i andres situasjon. De antar at siden de ikke har problemer med å få huslån, kjøpe det elektroniske utstyret de trenger, sende barna på kino, kjøpe noe annet enn det billigste kjøttet i butikken, reise på ferie og liknende, så klarer andre dette også. Det er for noen foreldre en ny kilde til bekymring hver gang barna deres kommer hjem med en bursdagsinvitasjon i ranselen.

SIFO har laget et referansebudsjett med et eksempel for kjernefamilien Nordmann. Det er vanlig å regne med 400 000 kroner for en familie. Budsjettet fra SIFO er på 287 300 kroner, men det inkluderer ikke bolig, strøm, helsetjenester, ferier, tobakk etc. En kommer derfor opp i langt over 400 000, noe jeg tror kan forklare hvorfor mange snakker om fattigdom som et problem i Norge. Jeg tror budsjettforslaget er for høyt, for mange må klare seg med langt mindre, selv om de har høyere utgifter enn andre. Det gjelder f.eks. familier som må følge et bestemt kosthold eller betale for aktiviteter/utstyr kommunen nekter å dekke (mange kommuner bryter loven). Jeg prøvde kalkulatoren og fikk da til svar at vi trengte i underkant av 20 000 kroner i måneden. Reiser, husleie, strøm, helsetjenester og uteliv kommer i tillegg, så en kan vel legge til minst 10 000 kroner. Prøv kalkulatoren selv.

Vi har blitt lært opp til å tro at vi har et likhetssamfunn og en enhetsskole. Alle har samme mulighet, men det er grunn til å tro at vi vil oppleve større forskjeller. NAV skrev i sin Omverdenanalyse for 2016 at andelen unge og unge voksne med lav inntekt øker. Analysen kom også inn på at innvandrerbefolkningen vil øke, og at innvandrere er sterkt overrepresentert i gruppa med med lav inntekt. Det er ting en kan gjøre, og jeg har tidligere vært inne på at vi burde ha flere alternative veier. Jeg skrev litt om det i En fleksibel utdanning.

Det er mange som har lovet full barnehagedekning, men for familier med lav inntekt betyr det kanskje ikke så mye at barnehagen har plass. Det er absolutt i samfunnets interesse at barna går i barnehage og at de deretter gjør det så bra som mulig på skolen. Begge burde derfor være gratis. Skolen har det såkalte gratisprinsippet, men jeg kjenner ikke til at noen skoler deler ut ransler, penal, klær, innesko til gymsalen. Dette er ting en må ha for å kunne gjennomføre undervisningen, og de fleste skolene nekter undervisning til elever uten godkjent gymtøy. De færreste skolene i byene har råd til å leie buss for mindre turer, og det blir ofte lagt opp til at elevene skal sykle, noe som blir problematisk for de som ikke har sykkel. Det er ikke noe tvang, men hvis det skal være en tur med grilling må elevene ta kjøtt med selv. Det er også en del høyst frivillige innsamlinger, f.eks. til gaver eller ei klassekasse. Det er mange foreldre som opplever at PPT og kommunens ergoterapeut anbefaler Ipad/nettbrett med spesifikke pedagogiske apper, men skolen vil ikke betale for noe barnet faktisk trenger. Det er kort sagt et betydelig kjøpepress, og det starter lenge før ungdomsskolen.

Jeg mener derfor vi bør få en oppvekst som lever opp til ord som gratisprinsipp, likhet og enhet. Debatten i USA dreier seg forøvrig ikke om likhet. Når grunnloven der sier at «all men are created equal» mente nok ikke dette dokumentet at alle ble født med det samme intellektuelle, fysiske, sosiale eller mentale potensiale, men at alle skulle ha den samme muligheten til å prøve. Nå er det stor forskjell på kart og terreng der borte også, men de fleste som tar til orde for et mer rettferdig samfunn i USA skiller mellom equal opportunity og equal outcome. Jeg tror alle er klar over at utfallet ikke kan bli det samme for alle, men samfunnet er tjent med at alle får muligheten. Det er sikkert bra for noen få rike at de fleste er fattige og desperate etter en jobb, men jeg tror ikke det gavner samfunnet.

Det har vært mange individer som så alt annet enn imponerende ut, men som var langt mer enn andre kunne se. Jeg vil i all ydmykhet hevde at jeg til en viss grad havner i den kategorien. Det var ikke mange som hadde tro på meg, hverken i grunnskolen, videregående skole, høyskolen eller i arbeidslivet. Jeg vil likevel hevde at jeg er mer enn mange trodde, men kanskje ikke på et område andre mente var viktig nok. Alle har kvalitieter og ferdigheter, enten dette er ferdigheter som gir en inntekt de kan leve av eller ikke. Det hadde vært bra hvis samfunnet kunne tenke litt annerledes om hva arbeid er.

Fattigdom på norsk

"kommunegården" Haugesund hadde et dårlig rykte de siste årene før kommunen solgte, men var opprinnelig et bra tilbud for de med lav inntekt.

«kommunegården» Haugesund hadde et dårlig rykte de siste årene før kommunen solgte, men var opprinnelig et bra tilbud for de med lav inntekt.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen mener ifølge i gårdagens Dagbladet at vi trenger en ny definisjon av fattigdom. Dagens definisjon ser utelukkende på inntekt, men antall fattige i Norge hadde blitt halvert hvis vi inkluderte offentlige ytelser. Isaksen har åpenbart et poeng når han hevder at ytelser reduserer sosiale forskjeller, men regnestykker er sjelden så enkle.

En to år gammel artikkel fra nrk.no sier det åpenbare, innvandring øker ulikheter. Samme hva en mener om innvandring er det ingen tvil om at sysselsettingen er langt lavere blant minoriteter med bakgrunn fra Afrika og Asia, samt at minoriteter er overrepresentert i yrker med lav inntekt. Dette er noe de har til felles med funksjonshemmede. SSB opplyste i september 2016 at sysselsettingen blant funksjonshemmede var på 44 prosent, mens tallet var 73 prosent for hele befolkningen i alderen 15-66 år. Det var dessuten mange funksjonshemmede som arbeidet deltid, og en god del av dem ønsket en større stilling.

Offentlige ytelser kan redusere noe av den negative konsekvensen, men de kan ikke erstatte en gjennomsnittsinntekt. Det er dessuten mye som tyder på at det vil bli stadig vanskeligere å opprettholde de samme tjenestene de neste tiårene. Det vil i så fall kreve et langt høyere skattenivå. Det blir litt for enkelt, som Kunnskapsministeren gjør, å hevde at inntekt ikke kan brukes for å skille ut fattige mennesker i statistikken. Vi har en rekke ordninger i Norge som gjør at fattigdom her ikke er som fattigdom i andre land, f.eks. USA. Jeg oppholdt meg i Little Rock i 1,5 år (2001-2002), og bodde i et nabolag som var preget av lav inntekt og sosial status. Det var ikke det at de som bodde på denne kanten av byen ikke jobbet. De aller fleste hadde fast jobb, men det var ikke nok. En tornado hadde ødelagt mange hus like før jeg flyttet dit, og når en allerede sliter, kan én uforutsett hendelse skape vansker en aldri kommer ut av. Tenk deg at du har minimumslønn og må betale for huslån, billån og forsikring på disse eiendelene, samt helseforsikring, mat, medisiner og klær til hele familien. Det er en god del mennesker som har flere jobber, men som opplever at det likevel ikke er nok. De har ikke i nærheten av de offentlige ytelsene vi har i Norge. Mange av de hjemløse er psykisk syke, og det er sågar en del hjemløse med jobb. De har bare ikke nok inntekt til å leie. Det betyr at en må klare seg uten mange av de rettighetene andre tar for gitt. 

Vi har hatt det bra i Norge. Det er ikke mange her som tenker at de ikke har råd til legevakten, vann i springen, bleier til babyen eller mat, men det er sannsynligvis flere som kan havne i en utsatt posisjon. Det er nok en god del mennesker i Norge også som ikke har råd til å leie, men heller ikke råd til å flytte. Det er også noen som ikke har råd til tannlegebehandling eller sunn mat. Hvis en er avhengig av et stramt budsjett skal det ikke store overraskelsen til for å havne litt bakpå. En må deretter jobbe hardt for å gjenvinne balansen.

Det er liten tvil om at fattige i Norge har det langt bedre enn fattige i USA, men det betyr ikke at vi ikke har ulikheter. Vi kan late som at alle har de samme rettighetene, at vi har et rettferdig samfunn, men vi er et stykke unna. Jeg skriver mye om autisme, NLD og ADHD på denne bloggen. Jeg gleder meg over alle det går bra med, men uten at jeg stempler alle kollektivt som ofre, vil jeg mene at det er forskjeller. Jeg synes det er opplagt at det er forskjell på folk. Det er mange utenfor arbeidslivet som blir sett ned på. De som ikke har lønnet arbeid er mindre verd, de bidrar ikke. Det vanskeligste er kanskje å ha akkurat nok inntekt til at en ikke får bostøtte eller startlån, men likevel for lav inntekt til å klare seg uten. Da er en fanget i en veldig prekær situasjon, og de ytelsene Isaksen snakker om er ikke nok til å viske ut fordommer, fordømmelser og urettferdighet.

%d bloggere like this: