Myndighetenes mørke historie

Det såkalte Tvangslovutvalget leverte nylig sin innstilling til Helseminister Bent Høie etter tre års arbeid. Tvangsreglene har så langt vært spredt over fire ulike regelsett, og det kan derfor være ulike vurderinger som ligger til grunn når en bruker tvang mot f.eks. psykisk syke, pykisk utviklingshemmede og demente. Det har vært store geografiske forskjeller også der kommuner og helseforetak har praktisert reglene forskjellig. Hvis en googler «ulovlig tvang» vil en finne en rekke saker fra offentlige institusjoner.

Utvalget forslår en rekke interessante ting i rapporten sin. Her er noen av dem:

• Barns rettssikkerhet løftes fram.
• Økt fokus på forebygging av tvangsbruk.
• Ny felles ordning for saksbehandling, overprøving og kontroll: fylkesmennene og nye tvangsbegrensningsnemder er sentrale aktører.
• Fjerning av diagnosenære vilkår i tvangshjemleme. Erstattes med krav av fravær av beslutningskompetanse og «sterkt behov» for aktuelt tiltak. Dette gjelder ikke ved fare for andre.
• Styrking av adgangen til å forhåndssamtykke til tvang.
• Klarere og strengere regler om inngrep i nødsituasjoner. Hjemmel for mekaniske innretninger som hindrer bevegelsesfriheten, tidsavgrenses til tre år.
• Forbud mot mekaniske innretninger som hindrer bevegelsesfriheten, i behandling i psykisk helsevern (unntatt tvungen ernæring).

Det er et langt dokument på over 800 sider (dog en del en kan hoppe over) og jeg anbefaler å lese det hvis en vil ha mer utfyllende informasjon. Les det på regjeringens sider.

Kunstnere som Edvard Munch og Vincent van Gogh så verden med andre øyne. De var kanskje syke, men en kan undre seg på om de hadde fått frihet til å skape noe i dag. bilde
Wikimedia Commons

Utvalget tar i del to for seg tilstander som tradisjonelt har blitt behandlet med tvang. Det inkluderer psykoser, alvorlige personlighetsforstyrrelser, stemningslidelser, alvorlige spiseforstyrrelser, rusproblemer, psykisk utviklingshemming og demens. Utvalget kommer også inn på tiltak som kan redusere behovet for tvang i institusjoner, f.eks. mindre restriksjoner, bemanning og kompetanse, sanserom, hvordan avdelingene fysisk er utformet. Det er også ulike teknikker for hvordan en kommuniserer, og det er ingen tvil om at måten vi snakker til mennesker på kan eskalere eller deeskalere en konflikt.

Jeg har bare skumlest og skal ta meg bedre tid til å lese teksten etter hvert, men kan ikke nekte for at jeg i utgangspunktet er skeptisk. Jeg tror ikke det eneste problemet er forvirring fordi det har vært ulike regler å forholde seg til. Hans Fredrik Marthinussen, professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Bergen, skrev et innlegg om taushetsplikten i Bergens Tidende. Det dreide seg om en uenighet mellom media og Helse Vest om når det er nødvendig å holde opplysninger tilbake, f.eks. når media omtaler trafikkulykker. Debatten minner oss på at det er vanskelig å forholde seg til de lovene vi har.

Der er mange situasjoner der offentlig ansatte enten er usikre på loven om taushetsplikt eller velger å bryte den. Det har også vært situasjoner der ansatte ikke er klar over hvor grensen for tvang går. Det er noen år siden nå, og vi får håpe det har bedret seg, men Fylkeslegen i Rogland uttrykte bekymring i 2015 for det han mente var for mye tvang ved barnevernsinstitusjoner i fylket. Han ville ikke trekke fram noen spesifikke institusjoner, men mente at tvang var en del av kulturen.

Jeg er i utgangspunktet positiv til å oppdatere lover, men spør meg selv om det egentlig er så mye som blir forandret. Det krever god opplæring, innsyn for å avdekke brudd på lover og regler, og straff når institusjoner eller ansatte bryter lover/regler. Det er allerede anledning til å gjøre det, men det er ikke ofte, hvis noensinne, det får konsekvenser for andre enn de uskyldige ofrene. Loven gir f.eks. ikke skolene anledning til å innskrenke spesialundervisningen når økonomien er dårlig, men det skjer likevel. Noen elever blir satt i grupper når det er fattet et vedtak om at de skal ha undervisning alene, noen får ikke stort mer enn en assistent, og noen får litt støtte i et bråkete klasserom. Det er ikke lov, men det skjer, og jeg mener at det er et av de største overgrepene i samfunnet. Det er naivt å tro at det ikke allerede skjer tvang som alle involverte vet går langt utenfor det loven gir tillatelse til, og det vil neppe forandre seg.

Jeg skal som sagt ikke forhåndsdømme utvalget og de politikerne som skal ta beslutninger, men har mine tvil til om det virkelig er vilje til lage en lov som faktisk gjør lederne ansvarlige. En av de tingene som umiddelbart høres litt suspekt ut er fylkesmenn og nemder. Det har vært flere saker der de som forsvarer barnevernet mener at det ville vært ødeleggende for systemet hvis en lot den vanlige rettferdighetssansen påvirke utfallet. En skal altså opprettholde en avgjørelse en mener er feil, fordi hovedfokuset er på å beskytte systemet, ikke familiene. Jeg mener det er i strid med Lov om barneverntjenester, som har et kraftig fokus på å hjelpe både barnet og familien, også etter en en eventuell omsorgsovertakelse. Det er én ting at kommunene bryter loven ved å ikke arbeide for en tilbakeføring til familien, men det er også mange barn med en diagnose som ikke får tilstrekkelig behandling.

Jeg tror ikke situasjonen er så annerledes på andre felt. Det skal sies at jeg kommer fra Terrakommunen Haugesund, som mens den kuttet kraftig i skolebudsjettet, lånte penger den ga til fotballklubben FKH. Det er likevel saker fra hele landet der kommunen bryter loven. Hvis loven skal ha noen effekt må den presisere hva konsekvensene for brudd er, og loven betyr ingenting uten konsekvenser. Det gjenstår å se hvor mye politikerne vil forbedre den mørke historien til helse- og omsorgstjenestene.