Den lange veien hjem

I have already lost touch with a couple of people I used to be. Joan Didion

Jeg var nylig på to korte besøk i hjembyen min, Haugesund, og jeg forlater alltid byen med litt blanda følelser. Dette  er et såpass vanlig fenomen at en kan finne en god del artikler om emnet på nettet. Det handler ofte om mental helse, men det er ikke alltid relevant. Det kan være en slags nostalgi, en smerte en føler over at barndommen er borte. Det en hadde, det en var, kommer aldri tilbake. Det kan være grunnen til at mange får en komplisert blanding av gode og negative følelser når de besøker hjembyen.

Det kan altså være så enkelt som at vi blir minnet på hendelser fra fortida. Dette kan i verste fall trigge oss, og da snakker vi om mental helse. Triggere er en følelsesmessig reaksjon på noe vi har opplevd, og resultatet kan bli sinne, skam, skyld og smerte. Det er altså viktig å prøve å takle triggere bedre. Jeg skrev i det forrige innlegget mitt om at moren min døde den 14. april, og de følelsene jeg allerede hadde har sannsynligvis økt i styrke. Jeg kunne ikke være hos henne når hun trengte hjelp, og nå er byen en påminnelse om at jeg ikke får treffe henne igjen. Jeg tilbrakte en stor del av oppveksten i bydelen Bleikmyr, og jeg kom ofte tilbake som voksen for å besøke mor.

Jeg tror det for noen kan være en følelse av at byen skylder dem noe. Det er relevant i mitt tillfelle, for jeg hadde ikke flyttet fra byen hvis det hadde vært mulig å bli. Jeg fikk verken jobb eller bolig der (bortsett fra å leie fra slumlords), og det er ingen tvil om at det var der jeg ville lykkes. Jeg hadde ikke bare gode erfaringer under oppveksten i Haugesund, og det dreier seg om alt fra nabolagene vi bodde i til skolegang og yrkesliv. Det er ikke alltid jeg klarer å elske landet eller byen (definisjonen av patriotisme), men det er likevel Haugesund som er hjem. Jeg har bodd i sju andre kommuner, men jeg tenker alltid på Haugesund. Det er likevel ingen tvil om at jeg møtte mer motstand der enn noe annet sted, så det er nok et visst element av å bli avvist der jeg trodde jeg hørte hjemme.

Jeg har med andre ord ambivalente følelser til fødebyen min, men det er tross dette Haugesund som er hjem. Skien, der jeg bor nå, har Brekkeparken, men den er ikke det samme som Byparken. Rundløypa rundt Åletjern gjør nytten, men den er ikke Haraldsvang. Jeg kan drikke kaffe på Kaffehjørnet eller Farstad i Skien, men det er ikke Totalen, og en tur langs Skienselva er ikke i nærheten av å være det samme som Indre kai i Haugesund (fra Møllerveien til Høvleriet). Grunnen til at jeg reiser fra byen med blanda følelser er nok at jeg ikke er sikker på hva jeg mener om den.

Utsikt fra Kvalsvik, et av favorittstedene mine.
Utsikt fra Kvalsvik, et av favorittstedene mine.

Jeg tror jeg kommer tilbake til hjembyen min etter hvert, men det må bli under andre forutsetninger enn de som ikke fungerte da jeg flyttet. Det hadde vært gøy hvis jeg kunne få tilbake noe av det tapte, og jeg tror det er det dette dreier seg om. Jeg kjente en gutt en gang. Jeg er ikke sikker på når han døde, eller om han egentlig gjorde det. Han ble nok bare forlatt i fortida, for det var ikke rom for denne gutten da jeg prøvde å navigere på vei mot voksenlivet. Jeg har savnet den glade gutten som trodde på ei lys framtid, men han er ikke helt borte.

Det hadde kanskje passet med en inspirerende avslutning der jeg snakket om gutten som hadde overlevd et eller annet sted i tankene mine, og at han hjalp meg i arbeidet med rekonstruere meg selv. Jeg kan ikke si at det har skjedd, eller at det kommer til å skje. Jeg sier heller ikke at det er umulig, men ingen kan forutsi hvor dette ender. Jeg snakker om den prosessen jeg refererte til i forrige innlegg. Jeg snakket da om at jeg hadde blitt foreldreløs i en alder av 53 år, og at jeg for første gang ikke er en sønn. Det leder kanskje til en ny identitet, og kanskje dukker gutten opp igjen.

Et gufs fra fortida

Haugaland vgs er et av de kaldeste gufsene mine, både som elev og lærer.
Haugaland vgs er et av de kaldeste gufsene mine, både som elev og lærer.

Det er ikke til å unngå at vi får en negativ reaksjon når ulike sanseinntrykk minner oss på negative opplevelser i fortida. Triggere trenger ikke være knyttet til alvorlige traumer, men de kan likevel være plagsomme.

Jeg har noen som ikke er direkte vanskelige å leve med, men som likevel gir meg en ubehagelig følelse. Jeg merker f.eks. dette ubehaget når media omtaler en arbeidskonflikt, som da landslagssjefen i fotball, Lars Lagerbäck fikk sparken (og ble mobbet av norsk media), eller den nåværende rettssaken mellom Line Andersen og NRK. Ingen av oss kan si hva som egentlig har skjedd, men hele saken virker litt merkelig. Norsk media skiller seg neppe veldig fra internasjonale mediebedrifter, og det innebærer kanskje et miljø preget av en machokultur, ulike former for press, mobbing og andre typer diskriminering. Vi hører aldri om det i Norge, men det er påfallende i seg selv at denne saken er unik i en organisasjon med mye makt, skal vi tro vitnene i denne saken. 

Jeg har opplevd liknende ting selv som lærer på ulike trinn i grunnskolen og videregående skole, og jeg har sett andre lærere som har blitt ofre for «office politics». Det er en grunn til at en bruker ordet politikk, for vi snakker om den mest kvalmende, ondsinnete atferden du kan tenke deg. Jeg tror dessverre det er mange uskyldige som har blitt felt av løgner, rykter og en styrt prosess. Jeg har møtt noen drittsekker selv i arbeidslivet, men jeg la dette bak meg etter hvert. Jeg har fokus på fremdrift nå, men jeg får av og til noen av de gamle tankene tilbake.

Jeg må legge til at jeg ikke vet hva som har skjedd i NRK, men når jeg hører om denne type saker i media lurer jeg på hvor mange som blir presset ut eller utsatt for hevnaksjoner. Det blir snakket mye om at vi trenger mangfold i arbeidslivet, men hvor lett er det å finne sin plass i samfunnet hvis en sliter med usynlige vansker (NLD, ASD, depresjon, angst etc) eller hvis en blir sett på som litt for spesiell? Hvor lett er det å forsvare seg mot anklager, rykter, feil eller villedende informasjon hvis de rette folkene ikke vil ansette deg, eller hvis de vil ha deg ut? Jeg tror dessverre svaret er gitt.

Når livet blir utmattende

Dette kan være en trigger for de som drømte om å oppleve dette selv. Photo: Pexels
Dette kan være en trigger for de som drømte om å oppleve det selv. Photo: Pexels

Møtet med triggere kan være en brutal opplevelse som har potensialet til å ødelegge oss. Triggere er ulike typer inntrykk som minner oss om negative opplevelser fra fortida, og disse triggerne kan produsere svært sterke reaksjoner. Det er ikke til å unngå at vi av og til kommer i kontakt med noe av det vi har flyktet fra i alle år, men jeg håper de fleste opplever disse episodene som håndterbare mesteparten av tida.

Det vanskelige med triggere er at de er plutselige, følelsesmessige responser til noe, og det er ikke sikkert at du er klar over hva det var en gang. De kommer ut av intet, og vi er derfor ikke forberedt på sjokket. Det er for noen vanskelig å snakke om død eller alvorlig sykdom, og det kan prege dem når de blir involvert i en samtale om emnet. Det er nok mange som har funnet en ny trigger det siste året, isolasjon. Noen har det som en artikkel i Psykisk Helse kalte barnehukommelsen. Det er de minnene en ikke vil tenke på, og for noen kan det være det mest traumatiske en kan oppleve, f.eks. overgrep, mens det for andre er ting de ikke fikk oppleve. Følelsen av å være utelukket, av å ikke være en del av det livet andre har, er vond.

Det går hardt inn på meg når jeg blir minnet på hvor vanskelig det var å slite sosialt i tenårene. Det var en følelse jeg lagret i barnehukommelsen, og når disse minnene blir trigget, får jeg en ekstrem indre respons med de klassiske symptomene på stress og det som verre er. Jeg får et sterkt ønske om å ta tilbake det jeg mistet eller ikke fikk i ungdommen, men så innser jeg at det er for seint, og det er smertefullt. Jeg er litt som Henrik Ibsens rollefigur Byggmester Solness, som var tiltrukket av ungdommen, samtidig som han fryktet den. Jeg har møtt noen unge mennesker i årenes løp som åpnet opp gamle sår uten å være klar over det, og det kan være en alvorlig helserisiko.

Det sier seg selv at hvis en allerede har utfordringer som diabetes, høyt blodtrykk, høyt kolesterol, og angst/depresjon, så vil denne type sjokk være en direkte helsemessig trussel. Det vil i tillegg redusere livskvaliteten, samme hvordan det går med den fysiske helsa. Det er derfor det er viktig å gjøre mer enn å bare ignorere disse vonde følelsene, for alternativet er ikke attraktivt. Det betyr at en taper uansett.