RSS Feed

Tag Archives: toleranse

Ta ansvar selv

Jeg er kristen, men jeg er opptatt av at mennesker må ta ansvar. Det er mange som liker å henvise til 2. mosebok kapittel 34 enten de er kristne eller ateister: «Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. For fedrenes synd straffer han barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsedd.»

Dette er en vanlig tolkning, men den engelske oversettelsen sier at farens urett eller synder (iniquity) vil besøke barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsledd. Jeg tror det er poenget, at vi må ta ansvar for at våre handlinger kan ramme andre. Det er ikke Gud som gjør dette, for det vi gjør kan forplante seg, og det er vårt ansvar. Jeg er altså ikke enig i det kristne fokuset på at det ikke betyr så mye hva vi gjør siden vi ikke trenger å bevise at vi fortjener en plass i himmelen. Det vi gjør betyr noe for andre. De norske nazistene under krigen var et ekstremt eksempel på det, for det var mange som måtte lide for det foreldrene hadde gjort. Det var ikke rettferdig, men det er sånn vi mennesker er. Vi klarer ikke å plassere ansvaret der det hører hjemme, og vi krever ofte noe helt annet av andre enn av oss selv.

Jeg skrev nylig om #metoo i innlegget Hva betyr #metoo for meg? Det er et annet eksempel på det samme, og det er egentlig Newtons tredje lov i overført betydning vi snakker om. Den sier at når en kraft virker på et legeme vil dette svare med en like stor kraft i motsatt retning. En aksjon vil altså føre til en like stor motreaksjon, og det er kanskje det vi ser for tiden. Vi hadde ikke sett denne heksejakten hvis vi ikke hadde menn som Weinstein. Dette hadde heller ikke utartet seg hvis samfunnet var mer opptatt av å stoppe disse forbrytelsene.

Jeg har vært opptatt av toleranse og akseptering. Det siste er ikke minst relevant i autismesammenheng, og det er internasjonalt stort fokus på april som autism acceptance month. Jeg har en følelse av at både akseptering og toleranse er misforståtte begrep. Jeg oppdaget nylig bloggeren Amythest og hun beskrev det ganske treffende:

You have to watch out for tolerance. It’s not love or understanding that most of us learn for people who are different, it’s tolerance. Not how to accept, but how to put-up-with. There is no love in tolerance. Tolerance is inequality. Tolerance says, «Who you are is different and wrong, but I, as the right majority, will conditionally allow your unpleasant existence to go on.» Acceptance says «Who you are is a valuable, precious human being who deserves the same rights and opportunities as anyone else.» Les mer.

Jeg forstår hva bloggeren mener, selv om hun overdriver dette ganske mye. Toleranse dreier seg om å tåle eller tillate at andre er annerledes, og at andre har andre meninger enn en har selv. Hun har rett i at toleranse også signaliserer sterk uenighet, men vi kan ikke kreve mer enn at andre følger reglene. Akseptering har mer med å omfavne noe/noen, og da kan en sågar snakke om kjærlighet. Det er dermed grenser for hvor langt denne holdningen bør strekke seg. Jeg er forpliktet til å kreve det samme av andre som jeg forventer selv, som hovedsakelig betyr at alle har en verdi som menneske. Bibelen omtaler det som å hate synd, men å elske synderen. Vi trenger ikke akseptere alt for å kunne inkludere mennesker i samfunnet.

Den siterte bloggeren kommer fra Canada, og myndighetene der har vedtatt en lov som gir ofre rett til å saksøke deg hvis du bruker feil pronomen når du snakker med dem. Det kan bety at noen blir fornærmet hvis du sier han eller hun, mens andre kanskje blir like fornærmet av et kjønnsnøytralt ord. Jeg kan ikke nekte for at jeg har problemer med å forstå «født i feil kropp-problematikken» når det ikke har med en hormonell ubalanse å gjøre, men jeg kan likevel tolerere det. Jeg kan behandle disse med respekt og vise at de har et menneskeverd, men om jeg strekker det så langt som til at jeg aksepterer det er en annen sak. Jeg hadde kanskje tenkt annerledes om dette hvis det ble nært og personlig, men uten dette nære forholdet kan jeg ikke tenke på temaet uten å tenke på den logiske konsekvensen.

Jeg har hørt om flere tilfeller der barn skiftet identitet etter at de så en dokumetar, og barn helt ned til seks år som hevdet at de ble født i feil kropp. De har altså skiftet navn og klesstil, mens de ellers har den kroppen de ble født med. Barn blir nå brukt som beviser på hvor mye bedre livet blir ved å omdefinere seg selv, men jeg lurer på hvordan dette fungerer uten terapi. Det har nok ikke blitt forsket så mye på dette, men jeg har lest noen artikler som viser til en høyere dødelighet og flere selvmordsforsøk blant mennesker som har skiftet kjønnsidentitet sammenliknet med resten av befolkningen. Det skal også være anekdotisk informasjon som tyder på at transmiljøet har en høyere risiko for kreft. En studie fra Berkeley sier kanskje det opplagte, at barn og ungdoms hjerner ikke er ferdigutviklet. En konsekvens av det er at ungdom er mer tilbøyelige til å ta en risiko, altså handle basert på mangefull informasjon. Da bør vi være ekstra forsiktige med å oppmuntre til avgjørelser som kan få negative konsekvenser for resten av livet.

Vi kan ikke ha et samfunn med ulike religioner, etniske grupper, seksuelle legninger og ikke minst mennesker med ulik fungering i arbeidslivet uten en stor porsjon toleranse. Jeg tenker likevel på konsekvensene. Enhver handling har en sekvens med logiske utfall, og en kan senere tenke tilbake og se sammenhengen. Jeg lurer på om vi vil se det på mange områder fordi vi tror at toleranse og akseptering er langt mer enn det burde være. En kan spørre seg om vi gjorde barnet noen tjenester hvis vi var mer opptatt av toleranse enn barnets selvfølelse.

Hvis en skal ha det bra må en akseptere seg selv, og hvis en klarer det, hvis en har en sterk og stabil selvfølelse, betyr det mindre hva andre mener om deg. Det finnes ingen lettvinte løsninger, men det er urovekkende mange som ser ut til å mene at en umiddelbar omdefinering, enten det dreier seg om autisme/nevrodiversitet, kjønnsidentitet eller seksuell legning, er en rask løsning. Jeg tror ikke statistikken støtter den tanken.

Reklamer

Hva betyr #metoo for meg?

Bilde av en munn lukket med stifter. Det er mange tause ofre i arbeidslivet, men #metoo representerer de færreste. Illustrasjon: Pixabay

Det er mange tause ofre i arbeidslivet, men #metoo representerer de færreste. Bilde: Pixabay

Sigrid Hvidsten, journalist i Dagbladet, skrev en kommentar i dagens nettutgave der hun applauderte det faktum at #metoo-kampanjen har fått en del veteraner ut av arbeidslivet, og sendt klare meldinger om at det som ble godtatt for 25 år siden er avskjedigelsesgrunn i dag. Hvidsten mener vi nærmer oss kampanjens ytterste konsekvens, at det ikke lenger gjelder bare kvinner, men alle arbeidstakere, i alle arbeidssituasjoner, i alle bransjer.

Det er flott hvis vi får et arbeidsmarked som respekterer alle, som gir alle rett til å gå på jobb uten at de blir redusert til kjønn, legning eller en diagnose. Det er noe alle fortjener, men hvor realistisk er det at en trend på sosiale medier rydder opp i gammelt grums? Det kan være forskjell på diskriminering i juridisk forstand og en subjektiv opplevelse av å bli diskriminert. Vi lever i et stadig mer sexfiksert samfunn, og jeg har selv opplevd at veilederne på en attføringsbedrift hadde et språk som sannsynligvis var langt mer seksuelt enn det Davy Wathne gjorde seg skyldig i. Det blir antatt at rundt en prosent av befolkningen er aseksuelle, og det er ifølge noen undersøkelser så mange som en fjerdedel som svarer at de har problemer med å kjenne seksuell lyst. Jeg vil tro at de opplever mye i samfunnet som vanskelig.

Jeg bruker bare seksuell legning som et eksempel, men poenget er at det er vanskelig for mange, for Norge er ikke et lett samfunn å skille se ut i. Det er politisk korrekt å varsle med emneknaggen metoo nå, men mye av det som kommer fram er ikke beviselig diskriminering eller trakassering. Vi har sett en god del saker fra film og TV der en skuespiller ble sparket etter noen anklager, som i enkelte tilfeller kanskje/kanskje ikke var innenfor definisjonen av diskriminering, og ofte ikke et lovbrudd. Nå vet vi ikke hele sannheten, og det er mulig at disse mennene tilsynelatende gir seg uten kamp fordi det er et mønster vi ikke kjenner til, men resultatet av en kampanje som sklir ut i noe vagt, sågar i falske anklager, kan bli at situasjonen forverres for kvinner. Dette kan i verste fall føre til at kvinner ikke blir tatt alvorlig, og at menn vil vegre seg for å ansette kvinner. 

En annen ting er om de gamle grinebiterne er predatorer som velger seg ut individer eller grupper de kan ramme. Jeg har hatt overordnete som har vært veldig direkte og røffe i stilen, og de hadde ikke evnen til å tilpasse tonen etter hvem de snakket til. Jeg ble veldig lei meg da jeg opplevde dette som 19-åring, men har i etterkant tenkt at disse formennene var lite fleksible, men ellers rettferdige siden alle måtte tåle denne behandlingen. Hvis de behandler alle likt kan en da snakke om diskriminering? Disse folkene blir ofte mislikt, og jeg vet hvordan det er å være den minst populære, bortsett fra at arbeidsgiverne mine ikke hadde noen saklig begrunnelse.

Jeg opplever allerede at det er vanskelig for arbeidstakere med en diagnose. Mennesker med en autismespektertilstand eller NLD kan være sårbare for trakassering. De kan for det første slite med seinvirkninger av mobbing fra barndommen. Det kan være psykiske virkninger som ensomhet, frykt, angst, depresjon, sinne og somatiske virkninger som hodepine, søvnforstyrrelser, kvalme og rygg eller magesmerter. Særtrekkene mennesker med disse  diagnosene har kan også føre til mobbing i arbeidslivet, og dette er grunnen til at jeg har hatt vanskelig for å godta det positive synet mange har på annerledeshet. Det blir lagt vekk på at det er flott med f.eks. Asberger syndrom fordi det er en forventning om at samfunnet godtar oss. Jeg har ikke sett så mye til det, og når jeg blir kontaktet av lesere av denne bloggen er det ofte fra foreldre som har den samme erfaringen med sine barn.

Det er som nevnt allerede vanskelig med en diagnose på arbeidsmarkedet, og om det kanskje ikke blir verre, tror jeg faktisk at en #metoo-kampanje ute av kurs kan gjøre det vanskeligere å vinne gehør for de som arbeider for et mer rettferdig arbeidsliv for andre grupper enn kvinner. Det hjelper kanskje å få 25 år gamle holdninger ut av arbeidslivet, men i stedet for at det blir starten på et nytt og bedre liv, kan det fort bli mye av de samme. Det blir gjerne sagt at stereotyper kan forandre seg, mens fordommer mottsetter seg forandring. Det er dermed en mer lukket holdning, men jeg vil si at begge er like stabile og like negative.

#metoo startet for ti år siden, og selv om den fikk fornyet energi da skuespilleren Alyssa Milano tvitret en oppfordring, er det foreløpig lite som tyder på at kampanjen vil bidra til positive forandringer. Det er foreløpig ingen som har tatt initiativ til å definere målet og skissere en plan for veien videre. Det er lett å si at det er en «ukultur i organisasjonen», men denne ukulturen vil ikke forandre seg uten tvang. Det må være klare definisjoner og regler. Hva skal sanksjonen være hvis en har et språk andre opplever som trakasserende eller hvis en beføler en kollega? Hvis dette blir mer konkret og forpliktende kan en begynne å snakke om at dette bare er starten, at det neste steget blir å gjøre det mulig oss andre å arbeide uten å bli trakassert også. Jeg er kanskje for negativ. Jeg er kanskje en gammel grinebiter selv, men etter en del erfaringer fra arbeidslivet og etter å ha lest og hørt en del om andres erfaringer er det vanskelig å hevde at nordmenn er åpne for å forandre holdningene sine, og det har ingenting med hvor de er på karrierestigen. Jeg kjenner ikke detaljene bak Davy Wathne-saken, men det føles ubehagelig kjent ut når noen snakker om å presse mennesker ut av arbeidslivet. 

Om å være annerledes, men ikke annerledes nok

Jeg la om denne bloggen for fire måneder siden. Den hadde fram til da kort sagt handlet om alt, men jeg flyttet dette vide begrepet over til en ny blogg, mens jeg fokuserer på autisme (ASD) og nonverbale lærevansker (NLD) her på skriveloftet, i tillegg til at jeg kommer litt inn på ADHD. Jeg vil likevel hevde at det har vært en rød tråd siden jeg startet bloggen i 2011.

Jeg har skrevet om frihet, selvstendighet og om å være annerledes. Det er offisielt full inkludering og akseptering av de som skiller seg ut, også de som har en autismespektertilstand. Alle er enige om at vi skal ta vare på den annerledesheten en utviklingsforstyrrelse er, men det er ikke alltid veldig åpenbart at denne aksepteringen gjelder alle. Jeg har skrevet om diagnosemanualene DSM 5 og ICD 10, som beskriver den vedtatte normen. De ulike diagnosene er anbefalinger og utredere er ikke pålagt å følge dem, men det er mye som kommer inn under psykisk sykdom som ikke burde vært der. En kan rett og slett bli definert som psykisk syk hvis en skiller seg fra normen, og det innebærer ofte medisinering. Det er medisinene som skal forandre atferden, selv om atferden ikke er spesielt unormal.

Jeg fikk assosiasjoner til mye av det jeg har skrevet om da jeg leste om Stine Vik, som disputerte for en doktorgrad ved Høgskolen i Lillehammer i 2015. Temaet var tidlig innsats i barnehage og skole. Hun diskuterte de to tradisjonene samfunnsdanning og samfunnsnytte. Den tradisjonen en følger bestemmer hvilken forståelse en har av tidlig innsats. Vik mente at norsk pedagogikk har vært i en mellomposisjon. Vi har hatt en pedagogikk som har likhetstrekk med den samfunnsdannelsen de har på kontinentet, samtidig som vi er påvirket av fokuset på samfunnsnytte i den anglo-amerikanske tradisjonen. Det blir uklare skillelinjer, for vi er vant til en vid ramme for hva som er normalt, mens begrepet tidlig innsats innebærer en innsnevring av hva som defineres som normalt. Da kan en lett gå inn for å finne feil.

Selv kosedyrene er en temmelig broket forsamling hos oss. De er annerledes og trives med det.

Selv kosedyrene er en temmelig broket forsamling hos oss. De er annerledes og trives med det.

Jeg er litt på kollisjonskurs med de som støtter ideen om nevrodiversitet. Denne tanken går ut på at alle er innenfor en normal variasjon i det menneskelige genomet. Jeg antar det betyr at autisme egentlig ikke finnes, samtidig som en insisterer på at samfunnet anerkjenner denne annerledesheten. Da kan det ikke bli snakk om tidlig innsats, noe jeg mener er et feilgrep. Jeg har jobbet med autister som har latt denne annerledesheten få fritt spillerom, og jeg tror det ville vært fordelaktig for dem å lære litt om hvordan de taklet følelser og ikke minst hvordan de uttrykte dem. Det er f.eks. ikke unormalt å vise sinne eller sorg, men vi kan tilpasse oss andre mennesker ved å uttrykke følelsene på en passende måte. Jeg var begeistret for filmen Inside Out, for den viste oss at vi trenger alle følelsene, inkludert de triste.

Jeg mener ikke med det at autister skal utslette seg selv, men det er ikke mange som opplever at samfunnet gladelig rydder plass for dem. Det er derfor ikke unaturlig at både samfunnet og de individene som har autisme tilpasser seg. Vi må altså ha et smalt nok fokus til at vi kan gi tidlig innsats, men jeg synes det er for mye fokus på medisiner. Jeg har erfaring med at tidlig innsats virker, men det er snakk om tiltak som krever mye i penger og arbeidsinnsats. Medisiner er en rask løsning hvis målet er å fjerne uroligheter, men jeg er ikke sikker på om det er den beste løsningen på lang sikt.

Det blir gjerne vist til at autister har forandret verden, og da trekker en ofte fram genier som Mozart, Einstein, Newton, Tesla etc. De fleste av oss er derimot avhengige av at noen vil gi oss sjansen til å bevise hva vi kan. Vi kan ikke skryte av å være super-intelligente eller veldig kreative. Vi er på en måte unike, men ikke unike nok, eller unike på de rette stedene. Det gjelder forøvrig ikke bare autister. Det er mange som opplever at det ikke er plass til dem i samfunnet, at overgangen til voksenlivet og den selvstendigheten andre opplever ikke er like selvfølgelig for dem.

Det virker på meg som at vi er på vei mot et samfunn som ikke tolererer annerledeshet. Det er noe som skal medisineres. Tidsånden har på en måte vært på vår side ei stund fordi mange har vært nødt til å utsette de vanlige milepælene i livet, som å forsørge seg selv, gifte seg og kjøpe bolig (såkalt emerging adulthood). Det blir kanskje større forskjeller fra nå av, men det er ikke for seint å snu dette. Jeg tror dette er en del av en større debatt: Hvilket samfunn ønsker vi oss? Hvem skal det være plass til?

%d bloggere like this: