Sorg som en tilleggsvanske

Høstblad. Høst er ei fin tid med tid for refleksjon. Naturen forbereder seg til ny vekst, og døden i naturen er dermed et symbol på fornyelse.
Høsten er en fin tid med stor symbolsk betydning. Det er en tid for forandring, samt beskyttelse av livet gjennom de kalde månedene.

Det er mye symbolikk i bladene som faller av treet, men høsten kan på en måte komme hele året. Det er viktig å være i stand til å klare nedturene, for høst kan fort bli vinter, og den kan være brutal hvis en ikke er forberedt. Jeg tror ikke jeg noen gang har omtalt sorg som en tilleggsvanske eller komorbid lidelse, men den kan være det, ikke minst hvis en mangler evnen til å takle motgangen eller overganger til nye faser.

En sorgreaksjon er en psykisk reaksjon hvor et menneske kan føle både tristhet, oppgitthet, redsel og sinne. Sorg er ofte nær knyttet opp til følelsen av tap. Norsk helseinformatikk

Dette er dessverre følelser alle er kjent med, og det er ikke bare de største tapene som gjør livet vanskelig. Det kan være relativt små ting også, som enkeltvis kanskje gir oss relativt håndterbare følelser, men de kan bli vanskelige nok hvis det er mange av dem.

Det er mange med en diagnose som har litt av hvert de må takle. De tre hoveddiagnosene autismespektertilstander (ASD), ADHD og nonverbale lærevansker (NLD) kan ha én eller begge av de to andre som en tilleggsvanske, i tillegg til vansker som depresjon, angst (samt andre typer fobier) og epilepsi. Dette gjør det ikke lettere å takle andre utfordringer livet gir oss.

Det gjør det desto viktigere at vi forbereder oss, at vi forbereder barn på det livet som venter dem. Jeg var godt voksen da jeg fikk en NLD-diagnose, og selv om det forklarte en god del, ble det umiddelbart åpenbart at det var stort sett opp til meg selv hva som skjedde videre. Det er, når det gjelder barn, mange utfordringer knyttet til uavhengighet, for det er ingen tvil om at mange foreldre har kjempet en lang kamp for å få hjelp. Når barnet vokser opp er det ventet at det skal kjempe sine egne slag, enten det er klar for det eller ikke.

Det er tanken at 16-åringer skal gå alene til f.eks. fastleger, psykologer, spesialister på sykehuset og andre uten at foreldrene nødvendigvis vet om det. Jeg kjenner ikke til noen tilfeller, men det kan i alle fall i teorien være mulig for tenåringer å ha alvorlige psykiske plager uten at foreldrene er klar over diagnosen, eller at de mottar behandlig.

Når det gjelder medisinsk behandling er det faktisk noen ganger nødvendig å være uenig med behandlerne, eller i det minste ha en dialog, og sågar stille spørsmål ved konklusjonene noen ganger. Det er en stor oppgave og et stort press for de som kanskje ikke er klar for det, og det er ikke alle som er det. De trenger heldigvis ikke gjøre dette alene, for barn har rett til å be om at foreldrene kan bli med.

Jeg tviler ikke på at myndighetene har de beste intensjoner, men det virker noen ganger som at det offentlige ikke oppmuntrer til utvikling av selvstendighet, mens de seinere krever det. Dette framstår ikke som en familievennlig politikk, snarere det motsatte. Det bidrar ikke til å styrke familiene. Resultatet for barna kan bli et brutalt møte med de voksnes verden, og det er grunnen til at jeg tror vi fortsatt må belage oss på å gjøre jobben alene. Vi må, i tillegg til å lære de vanlige livsferdighetene, også utvikle resiliens, evne til å takle stress og sågar sorg i løpet av livet.

Jeg har hatt noen store tilfeller av sorg, men jeg opplever også at en del mindre hendelser preger meg. Den klart største var tapet av det arbeidet jeg elsket mer enn noe annet. Jeg var stolt over at jeg klarte å utdanne meg til lærer, tross en del utfordringer, og det var et stort tap da jeg ikke kunne fortsette. Jeg har vært nødt til flytte en del ganger i forbindelse med studier og jobb, og har derfor bodd i Stavanger, Vindafjord (Rogaland), Tokke (Vest-Telemark), Meløy, Bodø, Bergen, og jeg bor for tiden i Skien. Jeg har tenkt mye på hjembyen min, Haugesund, i alle årene jeg ikke har bodd der, og det er nok ikke tilfeldig at de andre stedene jeg er knyttet til også er på Vestlandet.

Jeg har skrevet en roman, og jobber for tiden med utgivelse. Det er til tider en tung jobb, selv om jeg har skrevet en fantastisk historie, og det er en viss sorg bak dette arbeidet også. Jeg kan ikke si at det er sorg direkte, men jeg blir litt trist når jeg tenker over forandringene på nettet. Jeg har hørt på podcaster i 17-18 år og blogget selv i over ti år. Begge mediene var et slags fristed der vi kunne dele informasjon og underholdning, og ikke minst skape vårt eget sosiale medium. Mainstream media har stilt spørsmålet flere ganger, er blogging på vei ut? Jeg tror nok svaret er ja, både blogging og podcasting. De startet som et alternativ, en kultur som fikk eksistere uten særlig innblanding, men den ble etter hvert overtatt av kjendiser og journalister med betydelige ressurser i ryggen. Det er et sted der de som ikke vet å innordne seg blir satt på plass. Det nettverket jeg hadde der er borte nå. Jeg hadde noe å tape, og det er klart jeg merker det godt.

Det er ikke det at jeg ikke kan utvikle meg og tilpasse meg en ny verden, men det er ikke det samme. Jeg blogget fordi jeg likte det, og hadde planer om en podcast av samme grunn. Det er mange som gjør det fordi det er et krav i dag. Det er f.eks. en del forlag som gir forfattere en slags delt kontrakt der forfatteren betaler noen av utgiftene, men det er ofte et krav at en har mange følgere i sosiale medier, samt en god markedsføringsplan. Resultatet er sannsynligvis at en utelukkende tenker på å markedsføre seg selv hver gang en er aktiv på f.eks. Twitter og Facebook. Verden var ganske annerledes, og kanskje mer attraktiv, for noen år siden. Jeg kan ikke late som at det ikke er et tap.