RSS Feed

Tag Archives: takknemlighet

Verden sett gjennom en post-turists øyne

Pepperkakehusene mine har en tendens til å bli, eh... litt spesielle. Det er sånn livet mitt er, jeg velger min egen vei.

Pepperkakehusene mine har en tendens til å bli, eh… litt spesielle. Det er sånn livet mitt er, jeg velger min egen vei.

Jeg har ikke mye erfaring med coacher, men er litt skeptisk etter å ha truffet på noen gjennom NAV. Et par var private coacher NAV kjøpte tjenester fra, og noen var ansatte i NAV/attføringsbedrifter som hadde en liknende rolle. De nølte ikke med å love ting de ikke hadde til hensikt å følge opp. Jeg ble derfor som regel sittende igjen som et stort spørsmålstegn.

Det er ikke det at eksperter må fikse alt, men jeg er generelt skeptisk når noen presenterer universale løsninger basert på egne erfaringer. Jeg er derfor i utgangspunktet skeptisk til en som Martine Næss Sorthe. Hun skrev en kronikk i VG for ett år siden der hun omtalte sin egen ensomhet. Hun kalte det å være hverdagsensom, som i hennes tilfelle betydde at hun var utadvendt og hadde mange bekjente, at hun lyktes på mange områder, men at hun også følte seg ensom.

Hun var 19 år da og nå ett år seinere har hun skrevet en ny kronikk, Lev livet med ærlighet og takknemlighet. Hun studerer life coaching, blogger og reiser verden rundt. Hun mener at alle kan oppleve mer lykke ved å bli mer takknemlige, og viser bl.a. til opplevelser hun selv har hatt i Sør-Afrika, India, Australia, Hawaii, Equador, Fiji og Thailand. Hun har møtt mennesker og vært i situasjoner som setter hennes eget liv i perspektiv. Poenget hennes er at du trenger ikke følge de gamle vanene. Du kan bryte ut av et mønster, enten du er en globetrotter eller må begrense deg til den samme byen i Norge år etter år. Det er ikke så forskjellig fra kognitiv terapi, som jeg har skrevet om i en rekke innlegg tidligere. Det handler om å tenke nytt. Jeg er ikke uenig i at vi trenger mer av både ærlighet og takknemlighet, men jeg tenker likevel litt «ikke nå igjen» når jeg leser kronikken. Teksten hennes handler om oss, ikke om de som trenger oss.

Det er mye jeg er takknemlig for. Jeg er takknemlig for det jeg har, for når jeg sammenlikner Norge med andre land er det ikke så verst her. Jeg kan likevel ikke tro at det brutale møtet mange med en utviklingsforstyrrelse får med arbeidslivet, enten de har en diagnose eller ikke, skal gjøre dem mer takknemlige. Sorthe skriver at «jeg tror hverdagsensomheten kommer av at mange mennesker i det norske samfunnet ikke føler seg likt, ikke føler seg forstått, og heller ikke føler de kommer overrens med likesinnede.» Velkommen til vår verden!

Jeg er ikke uten sympati, men jeg er mest opptatt av diagnoser som autimespektertilstander og nonverbale lærevansker på denne bloggen. Jeg tenker spesielt på de som vokser opp med flere utfordringer (kognitive vansker, fin/grovmotorikk, kommunikasjonsvansker, konsentrasjonsvansker, lærevansker, ujevn evneprofil etc). Det er lett for en som Richard Branson å si at dysleksi er en styrke fordi han klarte seg bra uten skolegang. De færreste har det talentet, og vi er derfor avhengig av å møte menesker som velger å være snille. De færreste tenker på de som som trenger hjelp, uavhengig om de har det bra selv eller ikke. Harriet Lerners tekst i Psychology Today er ikke noe dårlig nyttårsforsett. Hun oppfordrer til snillhet som et bevisst valg. Vi kan velge denne holdningen når vi snakker til andre, spesielt de vi ikke liker. Det er det verden trenger. Les mer på Psychology Today.

Jeg ser poenget Sorthe vil formidle, men lurer på om hun blir noe mer enn en post-turist. Det er en betegnelse på turister som snakker nedsettende om gamle turistfeller. De leter etter autentiske opplevelser, og tror de har funnet det, men sannheten er at turister alltid vil være utenforstående. Sorthe skriver om å ha jobbet som frivillig på et barnesykehus i Cape Town, hun har møtt motiverte skolebarn i India, hun har sett hardtarbeidende mennesker på risåkre i Bali, og blitt møtt av en smilende lokalbefolkning på Fiji. Hun har sett verden med en turists briller, og de gir oss neppe det beste synet. Da blir ikke reisene mer enn studieturer for å utvikle det produktet en vil selge. Da blir en som Elizabeth Gilbert, forfatteren av boka Eat, Pray, Love. Det var ei bok om en spirituell reise som ei nylig skilt amerikansk kvinne gjorde i Italia, India og Indonesia. Forfatteren hadde fått $ 200 000 i forskudd fra forlaget for å foreta denne planlagte reisen, og selv om mange mente at den var godt skrevet, var den egentlig falsk.

Jeg skulle ønske samfunnet tenkte litt mer på respekt og snillhet. Det har med valg å gjøre, og selv om vi velger oss selv, betyr ikke det at vi velger vekk de rundt oss, men det er ofte det som skjer. Samfunnet kan kort fortalt velge å inkludere de av oss som har flere utfordringer enn Richard Bransons dysleksi, eller utadvendte arbeidstakere med en ensomhetsfølelse.

Reklamer

Jeg velger livet

I don’t want to end up simply having visited this world. Mary Oliver

Den amerikanske julesesongen starter egentlig med Thanksgiving. Juleshoppingen starter offisielt dagen etterpå med Black Friday, og i USA er det direkte farlig å handle på denne dagen. Tilbud appellerer åpenbart til det aller verste i oss, og det er ikke uvanlig at godt voksne på jakt etter de beste tilbudsvarene går til fysisk angrep på hverandre. Dette skjer altså bare noen timer etter middagen der fokuset er på takknemlighet for det vi har. Jeg er litt i Thanksgiving modus fra den tredje torsdagen i november og resten av året. Det er lett å glømme det i løpet av travle desember, og jeg trenger derfor mange påminnelser. Den lille, nyttige tingen perspektiv er en god medhjelper.

Det er lett å bli mismodig hvis vi blir for opptatt av det livet vi tror andre har. Det hender jeg blir skuffet når jeg tenker på det jeg ikke har, og det jeg ikke har oppnådd. Jeg er f.eks. ikke er i nærheten av å eie huset jeg bor i, og i tillegg til at jeg har betalt store summer til andre huseiere, kan det være problematisk å dele et hus med andre. Jeg har derfor en sterk drøm om uavhengighet. Det hender jeg tenker på det en amerikansk blogger jeg følger kalte FOBO og FOMO eller fear of being ordinary og fear of missing out. Jeg prøver å ikke tenke så mye på det jeg ikke har eller ikke har oppnådd, men det er ikke alltid lett.

Det høres kanskje negativt ut, men jeg tenker ikke på håp som noe som nødvendigvis er behagelig. Håp er en del av julebudskapet, og når det gjelder det håpet alle har om å fungere, om å ha medgang, er det ikke sikkert at løsningen føles som veldig nyttig umiddelbart. Samme hvilke utfordringer du har og hvem/hva som er ansvarlige for at du utviklet disse vanskene, er de dine, og det er din oppgave å gjøre noe med dem. Du kan utvikle håp, men det kommer neppe gratis. Noen ganger føles det ikke godt å gjøre det rette. Du gjør det utelukkende fordi det er det rette, og da hjelper det med et perspektiv.

Bilde av ei julekrybbe gjennom et butikkvindu. Jul er håp for mange, men samme hva en tror på krever håp mye egeninnsats.

Jul er håp for mange, men samme hva en tror på krever håp mye egeninnsats.

Jeg hørte nylig om en elleve år gammel gutt i USA som kollapset på Thanksgiving. Han var tilsynelatende frisk, men hjertet stoppet uten noe forvarsel og han ligger nå i koma. Jeg leste også om en 32 år gammel mann som får hjelp av City of Hope Organisation (COHO), en organisasjon i Arkansas som hjelper hjemløse. Guttens foreldre var narkomane, men bestefaren fikk omsorgsrett for gutten og reddet han dermed ut av denne situasjonen da gutten var 13 år. Den gamle mannen fikk kreft, og mens han lå for døden tok gutten noen av medisinene hans. Ting forverret seg da bestefaren døde og gutten ble returnert til foreldrene. Han ble kort fortalt stoffmisbruker, men prøver nå å finne den vanskelige veien tilbake fra dette mørket. Jeg har også tenkt mye på de kristne i Libya, Irak, Egypt og Syria de siste årene. De blir sakte, men sikkert utryddet/fordrevet uten at noen er interessert i å hjelpe dem. Det er spesielt opprørende for oss kristne fordi religionen vår er nær knyttet til disse landene. Noen av de mest sentrale personene og stedene i Det gamle testamentet var i Syria og Irak. Det er urovekkende at kristendommen kanskje forsvinner derfra.

Historier som dette setter ting litt i perspektiv. Jeg har ikke de økonomiske musklene jeg ønsker, og har hverken fått noen telefon fra Hamar eller et av de forlagene i Oslo jeg venter å høre fra. Det er mange drømmer som har vært på vent i mange år, og der må de være på ubestemt tid. Jeg har det likevel bra. Livet er bra.

En annen amerikansk blogger jeg liker godt beskrev det nylig som å være på den andre sida av mørket. Livet hennes er bedre enn før hun fikk besøk av mørket, men hun er ikke den samme. Hun vet litt mer om hvor skjørt livet kan være, og selv om ingen av oss er superlykkelige hele tida, blir vi sannsynligvis flinkere til å leve. Jeg har håp, men det kommer ikke automatisk. Håp dreier seg om å velge det som gjør livet lettere. Du kan rett og slett velge livet. Jeg vil, som sitatet sier, være mer enn en gjest som sniker seg ubemerket gjennom livet. Jeg kan ikke bestemme alt. Motgang kommer gjerne uansett hva en velger, men en kan velge å kjempe for livet, for det som er viktig i livet. Det er positivt i mine øyne.

%d bloggere like this: