En takknemlig pasient

Det har vært mye snakk om en nasjonal dugnad og at de som jobber i helsevesenet er heltene våre. Det siste er i alle fall rett, men om det er nok er en annen sak. Jeg tenker da på de mange nyhetsoverskriftene i årenes løp om sykepleiere som er underbetalt, og som enten kun får deltidsstillinger eller vikariat. Det er ikke like alvorlig for lærere, men jeg fikk litt erfaring med det i skoleverket. Det var ikke noe som het fast stilling, og hvis de av en eller annen grunn ikke likte deg, eller du hadde en konflikt med sjefen, kunne de velge å ikke fornye kontrakten.

Men tilbake til sykepleierne. Det har vært sagt og skrevet mye negativt om det lokale sykehuset mitt, Telemark sykehus. Noe av kritikken har sikkert vært fortjent, men jeg tror det dreier seg mest om ledelsen, og kritikken går tilbake til lenge før pandemien. Det har f.eks. vært bekymringsmeldinger om for få ansatte på jobb, og for mange pasienter. Når det gjelder den jobben legene og sykepleierne gjør, tror jeg mange har grunn til å være fornøyd.

Det er mange yrkesgrupper samfunnet er avhengige av, og sykepleierne er en av de største. Det har vært mange hyllester det siste året, alt fra lovord fra Kong Harald og Dronning Sonja til gatekunst i andre etasje på Oslo S (The Art of Nursing). Se bildet av kunstneren Harem på nettstedet Piece By Piece. Jeg er overbevist om at sykepleierne setter pris på dette, men det er også viktig med status i form av arbeidskontrakter og lønnsbetingelser.

Jeg har heldigvis ikke hatt kontakt med helsevesenet p.g.a noe livstruende, men jeg har sett hvor viktige sykepleierne er i den store sammenhengen. Det er de som tilbringer mest tid med pasientene, som tar forskjellige målinger (blodsukker, blodtrykk, EKG), gir medisiner, og som observerer pasienten. Jeg har opplevd sykehusopphold der den eneste gangen jeg så den behandlende legen var da han ga meg epikrisen/utskrivingsnotatet. Det var sykepleierne som samlet informasjon og som sørget for at jeg hadde det bra, og det kan noen ganger være ganske krevende. Jeg vil hevde at leger faktisk ikke kan klare seg uten sykepleiere, for de må samarbeide for å komme fram til det beste resultatet. Det er dessuten ikke alltid pasienten forstår seg selv og sin situasjon, eller har evner til å kommunisere dette godt nok til sykepleierne. De må derfor finne ut mest mulig gjennom den interaksjonen de har med pasienten, og de må deretter være pasientens rådgiver og representant. Det er faktisk ikke lite vi forventer av dem.

Jeg vil derfor uttrykke takknemlighet for den jobben de har gjort, og gjør. Jeg skulle ønske jeg kunne gi dem mer enn ord, for samme hvor mye de varmer, betaler de ikke regningene. Jeg er glad for at det er mange som er villige til å gjøre den jobben, men jeg synes de fortjener mer enn de får fra helseforetakene, kommunene, og sentrale myndigheter. Jeg skal ikke nevne navn, men jeg husker de individuelle sykepleierne, og inkluderer dem i uttrykket ingen nevnt, ingen glemt.

Jeg er ikke flink nok til å ta opp ting direkte, men jeg skal takke dem direkte neste gang. De vil sikkert si at de bare gjør jobben sin, men det tror jeg ikke på. Jeg vil tro at sykepleiere er like menneskelige som resten av oss. De elsker nok ikke hvert eneste minutt av arbeidsdagen, og de kommer nok hjem like trøtte som alle andre. Det er sikkert ikke alltid lett å legge arbeidet igjen på arbeidsplassen, eller å legge private konflikter fra seg når en må på jobb igjen neste morgen. Det er et brutalt yrke, men jeg tror det er en grunn til at de jobber akkurat der de gjør, og sånn jeg har oppfattet det var det ikke bare snakk om plikt. Det er vel styrken i arbeidet deres, for selv om de blir slitne og det kanskje føles som at det bare er en jobb, er det mange pasienter som ikke føler seg som en byrde. Det skal sies at jeg også har møtt en annen type sykepleier, men jeg fokuserer på det positive nå.