Den vanskelige balansen

Jeg leser og skrive mye og gleder meg til jeg kan gjøre det utendørs igjen.

Det er ikke ofte jeg tenker noe særlig på en reklamefilm i etterkant. Jeg strømmer alle filmer og serier jeg ser, så jeg ser uansett ikke så mange, men det blir noen på You tube. Det var en jeg så for et par uker siden som var provoserende på en annen måte. Det gjaldt en reklame for en junkfood kjede som hevdet at unge burde søke stress for å lære å mestre det, og det ville de få gjennom å jobbe for dem. Det hadde vært greit hvis det var positivt, men er et det?

Stress er kroppens reaksjon på noe negativt, en trussel, men opplevelsen av at en truet trenger ikke være reell. Det er riktig at stress kan være positivt i små doser. Effekten er noe liknende den noen idrettsutøvere snakker om når de sier at litt nervøsitet får dem til å yte bedre. Vi kan altså håndtere små doser, som er forskjellig fra individ til individ. En liten er dose for noen vil være en stor dose for andre. Det er noe vi åpenbart er skapt for, men jeg tror ikke noen er skapt for å takle langvarig stress, samme hvilket nivå den er på.

Da snakker vi om at følelser, atferd, evnen til å tenke og den fysiske helsen blir påvirket, og ikke i en positiv retning. Jeg har hentet dette fra Web MD og viser til denne sida for mer informasjon om symptomer.

Hva har dette å si for de som allerede har denne type utfordringer? Jeg vet ikke svaret, men det er neppe positivt med mer av de negative konsekvensene. Autister har f.eks. en større risiko for å få sykdommer i mage-tarmkanalen. Denne gruppa, sammen med NLD, ADHD og andre har i tillegg en økt sjanse for angst, depresjon og andre psykiske tilstander. Jeg kan ikke se for meg at eksponering for stress er en fordel.

Jeg har vært overveldet en del ganger i en jobbsituasjon. Jeg har vært sint, lei meg (generelt hatt sterke følelser jeg slet med å håndtere) og fysisk utmattet. Det er dessverre en del av arbeidslivet å takle brutale utskjellinger, noe jeg opplevde en del ganger fordi jeg ikke alltid gjorde ting raskt nok eller på den måten andre gjorde det på. Jeg tror utskjelling er en dekkende oversetting av det engelske verbal abuse, men den engelske er nærmere virkeligheten. Vi snakker om psykisk aggresjon og vold.

Jeg savner jobben min som lærer, selv om det var en del negativt. Det er vel naturlig at en tenker på de sterkeste inntrykkene, de mest negative og de mest positive, mens det meste mellom de to blir mer eller mindre glemt. Jeg hadde noen fantastiske dager på de beste arbeidsplassene, men jeg opplevde også direkte trusler på to av skolene. Jeg er med andre ord godt kjent med stress i arbeidslivet. Jeg skal ikke gå inn på symptomer, men det var noen slitsomme år.

Jeg tenker tilbake til slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, da jeg var i den alderen junkfood «restauranter» vil rekruttere fra. Jeg var ikke klar. En annen konsekvens av stress kan være en manglende evne til  slappe av, og det er noe jeg har merket. Jeg er rett og slett ikke vant med å slappe av, så jeg blir urolig av det.

To av de aktivitetene jeg bruker for å takle de vanskelige dagene er å lese og skrive.

Reklame

Stimming regulerer stress

Det trenger ikke alltid være så fancy. Jeg synes det kan være ganske behagelig å bare holde en stein.

Det føles rart, faktisk helt feil å irettesette fagfolk, men det er kanskje det jeg gjør i dette innlegget. Stimming er en forkortelse av uttrykket self-stimulating behvaiour og en oversetter det gjerne direkte, altså selv-stimulerende atferd. Det er for det første et håpløst ordvalg, for hva ville du tenkt hvis en venn fortalte deg at han stimulerte seg selv. Det kan åpne opp for andre tolkninger. 

Stimming er en slags beskyttelse mange bruker i en stresset situasjon, og formålet er å roe seg ned eller føle seg bedre. Eksempler kan være neglebiting, tromme med fingrene, riste på beinet, gynge med overkroppen, lage monotone lyder etc. Det er noe alle mennesker gjør, og det er altså ikke unikt for autister, men det er et trekk som nesten alltid er til stede hos autister. Det er derfor jeg er uenig med fagfolk, for jeg har sett nettsteder som hevder at stimming er et autismekriterium. Det er det ikke, men det er kanskje viktigere for autister enn andre å ha denne strategien.

Det er noen som tenker på de dramatiske uttrykkene, men stimming er også mye annet, og det er ikke nødvendig sant at dette er noe en ikke kan kontrollere. Jeg har skrevet flere innlegg om autisme blant jenter/kvinner, og om årsakene til at mange jenter får diagnosen i godt voksen alder. Den korte og enkle forklaringen sier at det er viktig for jenter å passe inn. De gjør derfor det de kan å kopiere den atferden de har sett i andre, og å fjerne det andre reagerer negativt på. Det kan bl.a. bety at de jobber med å fjerne vaner de vet irriterer andre, men kanskje erstatte dem med noen mindre synlige alternativer. Det blir litt for enkelt å si at dette er atferd spesifikt for jenter. Det er noen gutter også som går under radaren.

En kan fly under radaren ved å erstatte godt synlig stimming med noe andre ikke reagerer på, og ved å utføre de mer dramatiske når en er alene. Jeg tror ikke på å fjerne dem helt, for det er snakk om noe en sannsynligvis trenger for å fungere. Vi har fått litt hjelp de siste årene ved at det er mye stress og angst i befolkningen generelt. Det er derfor ingen som reagerer hvis du f.eks. bruker en stressball eller «fidget speed spinner». Jeg liker en ball med litt struktur, f.eks. en piggsvinball. En kan finne dem i noen lekebutikker, men det er større sjanse for å finne denne ballen i en dyrebutikk, der den blir solgt som et leketøy for hunder. Den har en ganske grov overflate, i motsetninger til de fleste stressballer, og det kan hjelpe en med å fokuserer mer på den fysiske sanseopplevelse enn f.eks. den angsten  eller det stresset en trenger hjelp for. Det er noe en kan bruke hvor som helst, mens en massasjematte gjør det samme for hele overkroppen hjemme. Det er en spikermatte som gir en slags akkupunkturbehandling, og noe jeg anbefaler alle å prøve.

Det er med andre ord snakk om å finne en balanse, redusere den offentlige stimmingen hvis den kommer i veien for skole, arbeid og et sosialt liv, men likevel ha nok av den til at vi klarer å fungere. Det er ikke sikkert det er nødvendig å fjerne dem helt, spesielt ikke siden denne atferden kan hjelpe til med å håndtere følelser og overveldende situasjoner, men det kan være lurt å undertrykke denne strategien i perioder.

Vi må skape livet hver dag

Illustrasjon for lengsel eller en etterlatt barndom. Mange har en lengsel etter noe de var eller hadde, men vi kan ikke få noe tilbake. Vi kan bare skape balanse i øyeblikket.

Papirutgaven av Psychology Today skal være et reelt magasin som gjør psykologi mer tilgjengelig, mens nettutgaven hovedsakelig er blogginnlegg av fagfolk og mennesker som har personlig erfaring med diagnoser. De har bl.a. en lang rekke innlegg med temaet midtlivskrise (7352 ifølge nettstedets egen søkemotor), og de aller fleste ser ut til å bruke det negative ordet krise. Vi har en tendens til å tenke negativt, men det nyeste PT-innlegget om midtlivskrise er langt mer positivt.

Do we really need a new term to tell midlifers how to feel stilte spørsmål ved det som nærmest har vært et aksiom for mange. Utgangspunktet for artikkelen var at en life coach foreslo å bytte ut midlife crisis med middlescence, og argumentasjonen var at vi fikk en ny ungdomstid (adolescence) midt i livet, en som inneholdt mer visdom. Det er nok ikke så enkelt at vi kan lage en teori som passer for alle.

Artikkelen viser til forskning av psykologen Jeffrey Arnett. Jeg har nevnt han tidligere, i forbindelse med at han utviklet begrepet emerging adulthood. Denne gangen konkluderer han med at det er komplisert å uttale seg generelt om midtlivet, men studien hans ser ut til å bekrefte noe av det som har vært et hovedpoeng for meg på denne bloggen. Vi bør reflektere over hvordan vi tenker og føler. Det er nesten opplest og vedtatt at mennesker fra rundt 40 til 65 år skal ha en krise. Hvordan ville du svart på et spørsmål om hvor du er på en lykke-skala fra 1 til 10? Hvis den første tanken er at det kunne vært bedre, svarer en kanskje med et lavere tall, men hvis en reflekterer litt over det, vil det kanskje gå litt opp?

Over halvparten i Arnetts studie svarte at de jobbet med å finne ut hvem de egentlig var. Det var like mange som mente at de var i en fase av livet der de ville fokusere på seg selv. Det var over 70 prosent som sa at livet var morsomt og spennende, og at de hadde en god del frihet. Når en har kommet til den erkjennelsen, kan en reflektere mer over hva det er som gir livet glede. Mange i undersøkelsen svarte at de satte pris på å være sammen med de voksne barna sine, ektefellen/partneren sin, kjæledyrene sine, samt å ha hobbier og å reise. Dette gir et annet bilde enn det som forteller oss at vi er mindre aktive, og sågar deprimerte. Jeg tenker på metaforer knyttet til tid når jeg leser dette, spesielt den som beskriver tid som ei elv eller ei pil. De greske filosofene sa at du kan aldri gå ut i den samme elva to ganger, fordi både du og vannet forandrer seg over tid. Det kommer hele tida nytt vann og du er heller ikke den samme du var den forrige gangen du vasset. Vi kan ikke gå bakover i tid, like lite som ei pil kan snu og fly tilbake til buen.

Det såkalte Autisme og Touretteutvalget arbeider for tiden med å kartlegge hvilke behov mennesker med utviklingsforstyrrelser har, og hvilke tjenester myndighetene kan tilby gjennom hele livsløpet. Det har vært et stort fokus på barn, men «hele livsløpet» betyr vel at fokuset bør strekke seg til det som skjer etter at vi har passert 40 også. Det er viktig med livsferdigheter, og kanskje en av dem rett og slett er å ha evnen til å søke og finne mening på egen hånd? Overganger er alltid vanskelige, og hvis en klarer å søke etter nye ting som kan gi livet innhold den dagen vi mister noe av det vi hadde, vil vi klare oss bedre.

Vi har en tendens til å gjenta ting vi har hørt mange ganger. Begrep som midtlivskrise og å miste seg selv er sikkert reelle for noen, men kanskje ikke for alle. Jeg leste nylig et spørsmål som ei 17 år gammel jente stilte på nettstedet ung.no. Hun mente at hun hadde mistet seg selv. Hun beskrev en følelse av at hun ikke visste hvem hun var eller hvordan hun skulle finne det ut. Hun nevnte at alle rundt henne fant kjærligheten, men at hun var ensom selv. Ungdommen er en vanskelig tid, og det er ikke lett å finne ut av hvem en er, spesielt ikke hvis en tror at alle andre mestrer livet så mye bedre. Det betyr ikke nødvendigvis at en har mistet seg selv. Det kan godt være at en aldri fant ut av hvem en var.

Det er mulig å miste seg selv, men det er også urealistisk å forvente at vi ikke skal forandre oss. Vi blir forandret av mennesker vi møter (og jeg vil hevde av bøker vi leser også), og jeg vil tro at alle som reflekterer over fortida erkjenner at de ikke er den samme personen de var i en tidligere fase av livet. Det hadde vært urovekkende hvis en gikk gjennom livet uten å utvikle seg.. Det er mange som ønsker at de kunne gå tilbake, men det eneste vi kan gjøre er å reflektere over hvordan vi ble den personen vi er nå. Hvis konklusjonen er at vi trives med den vi er, må vi skape et godt liv for denne personen.

Artikkelen i Psychology Today konkluderer med at vi er individuelle, og at velvære sannsynligvis handler om harmoni, en balanse mellom stress og lykke. Jeffrey Arnett kaller det happy stress. Vi skal altså ikke leve uten stress. Vi skal lære å mestre den, men det betyr ikke at vi kan regne med å være lykkelige hele tida. De som klarer det vil kanskje likevel oppleve livet som vanskelig, men det er ikke lenger snakk om en krise.

Jeg sa forøvrig ikke at det var lett. Selvhjelpsbøker prøver å overbevise oss om at det er det, men de lyger. Det er vanskelig, men verdt innsatsen.

Les Jeffrey Arnetts studie Happily Stressed: The Complexity of Well-Being in Midlife.

Isolerende skjeer

Spoon theory er en metafor noen med funksjonsnedsettelser bruker. Det handler om å fordele energien ut over dagen.

Jeg søkte etter mye informasjon da jeg startet denne bloggen for åtte år siden, og en av de mer interessante innleggene jeg kom over var Christine Miserandos Spoon theory. Hun skriver i innlegget om en gang hun brukte skjeer for å forklare for en venn hvordan det var å leve med lupus (en bindevevssykdom som kan gi revmatisk betennelser i ledd, hud, nyrer, hjertepose, lungehinner og nervesystem).

Poenget med å bruke skjeer til å forklare fungering er at de fleste som ikke trenger å tenke fungering har et nesten ubegrenset antall skjeer, og hvis de ikke har det, kan de sannsynligvis skaffe seg flere. Andre må derimot fordele dem utover dagen fordi de vet at det kan være vanskelig å skaffe seg nye. Jeg skal ikke gå detaljert inn på teorien, men anbefaler å lese Miserandos innlegg.

Det er relevant for de aller fleste, spesielt når det gjelder stress. En studie fra University of California vurderte hvordan stress påvirket testpersonene over tid, såkalt kumulativ stress . Forskerne laget en stressprofil på de 700 deltakerne som gikk over åtte sammenhengende dager, og sammenliknet dette med en ny undersøkelse ti år seinere. De ble påvirket av stress også på dager de ikke hadde opplevd en stressfull situasjon. Dette var målbart ti år seinere. Les mer på US National Library of Medicine.

Dette virker kanskje opplagt. Stress er ikke positivt, og det er bra å kvitte seg med negativitet, men det er ikke alltid så enkelt. Studien viser at hvordan vi reagerer på tilsynelatende små hendelser kan ha langvarige konsekvenser for helsa. Jeg blir litt lei av å høre maset om hvor åpne vi er for de som er annerledes. Det skal være lettere enn noensinne å være annerledes, altså å skille seg fra det samfunnet har bestemt er standarden (nevrotypisk). Problemet med den tankegangen er at samfunnet ikke har mye forståelse for de som jobber seint, de som gjør og sier upassende ting, de som trenger rutiner og som ikke takler overganger og forandringer, de som har vansker med å passe tida, de som ikke tåler kritikk, og ikke minst de som takler stress spesielt dårlig.

Jeg snakker mye om behandling og tiltak på denne bloggen. Det handler ikke om å kurere, men det er ikke spesielt konstruktivt å si at mennesker med autismespektertilstander (ASD), nonverbale lærevansker (NLD), ADHD, Tourette syndrom, dysleksi, bipolar lidelse, angst og depresjon skal feire annerledesheten sin. De har jo bare en hjerne som fungerer litt annerledes. Når jeg foreslår aktiviteter for barn og voksne tenker jeg på hva som kan øke fungeringen. Det handler om å starte hver dag med flere skjeer. Noen bruker kanskje opp et par av dem før de kommer seg ut av huset på morgenen, og hvis de bare har ti i utgangspunktet, kan resten av dagen bli et slit. Da kan en dra med seg stress til neste dag.

Jeg liker å bruke ordet isolasjon som et bilde også. Det kan bety at vi isolerer oss geografisk, altså at vi fjerner oss fra andre mennesker, men det kan også bety at vi bruker et isolasjonsmateriale som beskytter oss mot de negative konsekvensene av det det miljøet vi lever i. Jeg tror det er det diverse tiltak kan gjøre.