Det viktigste i livet

Det er ingen tvil om hva jeg bør skrive om hvis jeg skal begrense meg til det som har fungert før. Det er faktisk de samme innleggene som har vært på topp åtte-lista de to siste årene. Rekkefølgen er litt forskjellig, men trenden viser at mange kommer til bloggen for å finne informasjon om NLD og nevrodiversitet. De to innleggene Autisme og levealder og Mild autisme er like vanskelig er kanskje litt på siden av hovedtemaet, men ikke egentlig.

Jeg mener det er god grunn til å fokusere på disse emnene, for verden er faktisk ikke så lett som noen vil ha det til. Det er én ting at de færreste av oss er Temple Grandin eller en av de som har startet de største IT-selskapene. Det ligger ikke en fremtidig aksjevinner bak hver diagnose BUP eller DPS setter. Det er heller ikke mange i den nevrotypiske delen av befolkningen som har et spesielt stort ønske om å jobbe med den unike personligheten noen av oss har. Det er en grunn til at jeg tror mange vil få et bedre liv hvis de prøver å tilpasse seg, gjøre seg litt mer attraktiv på arbeidsmarkedet. Det spiller ingen rolle hva de mener de fortjener. Det handler om å kjempe for seg selv når ingen andre gjør det. Det kan en gjøre gjennom å utvikle kognitive og sosiale ferdigheter, samt fysisk og psykisk helse, og å bygge et nettverk av støttespillere.

Helse er et vidt begrep, og det er spesielt viktig å ha fokus på det hvis en er avhengig av medisiner. De har bieffekter, men det er ofte unødvendige skader. En av farene med enkelte medisiner er at de hindrer opptak av noen vitaminer. Det er derfor godt mulig at skader fra langvarig bruk av medisiner har med ernæring å gjøre, mer enn at medisinene i seg selv er skadelige. Det er der fokuset mitt ligger. Jeg driver ikke research om ulike typer behandlinger for å finne grunner til å avslå et tilbud, men poenget er å få fordelene med medisinen, og samtidig redusere ulempene.

Det er komplisert. Det krever en betydelig innsats, og det koster mye både i penger og arbeidsinnsats å komme til alderdommen med helsa i behold. Det er fristende å omskrive et slagord fra en reklamefilm: Det smaker ….. men det er det som virker. Det er ikke alltid moro eller behagelig. Det er ikke alltid det gjør livet lettere i øyeblikket, men den langvarige utviklingen og fungeringen viser at det nytter.

Jeg skulle ønske at flere hadde dette langsiktige målet. Regjeringen, og spesielt Høyre, har uttrykt bekymring for at fødselstallene er så lave i Norge. De er så lave at vi ville hatt en ganske stor befolkningsnedgang uten innvandring. Statistikken fra SSB viser også at innvandrere følger den samme trenden. Det er ikke bare opp til foreldrene å skape et samfunn med sterke familier, der familien føler seg trygg på at samfunnet er der for å hjelpe. Det er for mange som opplever at samfunnet ikke gir dem den tryggheten og de mulighetene de trenger. Erna Solberg brukte den formuleringen som et mål for Norge i nyttårstalen sin.

Hun liker å late som at Norge er et samfunn der barn vokser opp i utrygge familier, at foreldre er voldelige eller har for svake omsorgsevner. Hun vet at vi ikke hadde hatt noe i nærheten av det stabile samfunnet vi har hvis det var en flik av sannhet i den antakelsen. Jeg benekter ikke at omsorgssvikt forekommer, men jeg lurer på hvor mange som kunne fått det bedre med litt mer hjelp fra samfunnet. Det er ikke mye som mangler på at Norge blir det beste samfunnet det er mulig å skape, men det som mangler utgjør likevel et stort gap.

Jeg kan se for meg en rekke tiltak. Kulturskolen er en bra mulighet, men det koster gjerne 1 500-2 000 kroner per klasse per semester, og en bør ha flere klasser for å få den utviklingen en ønsker. Jeg har skrevet en god del om ballett tidligere fordi det er forsøk som tyder på at aktiviteter som dans og kampsport er bra for hjernen (effekten er spesielt stor for de som har ADHD). Det har sannsynligvis sammenheng med at hjernen liker å gjøre ting den ikke har gjort før. Det fører til at den lager nye synapser, noe som hjelper oss til å fungere bedre. Når jeg ser på timeplanen til Skien kulturskole, liker jeg tanken på ei uke bestående av klassisk ballett, musikk (f.eks. cello), tegning og forfatterskolen. Da får en alt på ett sted.

Skien har også en stor, flott utendørs skøytebane (kunstis) på 70 × 184 meter, samt curlingbane og badeland i Skien Fritidspark. Denne type aktiviteter er glimrende som sosiale arenaer, og ikke minst for å gi hjernen og kroppen noen utfordringer. Det har så mange fordeler at det burde være et tilbud alle får benytte seg av. Det sier seg selv at hvis en sliter med lav inntekt, noe som ikke er utenkelig i mange av de familiene vi snakker om her, så vil det være vanskelig å klare dette i tillegg til alt det andre en skal besørge. Jeg ser ikke for meg pengeutbetalinger, men at samfunnet betaler i form av tjenester.

Jeg så en plakat på Facebook for en tid tilbake som illustrerte noe av det jeg prøver å få til på bloggen, det gapet jeg vil redusere: Autism – from the outside looking in, you can never understand it. From the inside looking out, you can never explain it.

Det er ikke vanskelig å nå Erna Solbergs ambisjon, samtidig som det er fryktelig vanskelig. Statsministeren snakket om en ny barnevernlov i talen sin. Det er kanskje sånn de velger å løse den situasjonen som har gitt Norge mye internasjonal kritikk og anklager om brudd på menneskeretigheter. Myndighetene har nemlig ikke vært så veldig fokusert på å respektere den gamle loven, så de skal kanskje tilpsse den til politiken? Det er allerede mulig å gjøre det mange foreldre ber om. Den eksisterende loven sier f.eks. at barnevernet «skal, når barnet p.g.a. forholdene hjemme eller av andre grunner har særlig behov for det, sørge for å sette i gang hjelpetilak for barnet og familien.»Den sier ingenting om hvem som skal betale, men det er mange i dag som definerer lav inntekt eller et lavt aktivitetsnivå som problematisk. Det hadde ikke vært en dårlig investering for samfunnet å investere litt mer i disse familiene.

Loven sier også at i de tilfellene der en omsorgsovertakelse er nødvendig, skal banevernet veilede og følge opp både foreldre og barn under atskillelsen. Det er altså fokus på familien, og på en oppfølgning som i virkeligheten er fraværende etter en omsorgsovertakelse.

Hovedmålet mitt er forbedring. altså en reform. Det spiller ingen rolle hvor fine ord vi bruker hvis vi ikke viser vilje til handling. Når det gjelder politikere er det veldig lett å være i opposisjon. Det finnes ikke noe mer usmakelig enn politikere med en grunn empati som hevder at barn hadde fått det bedre hvis foreldrene stemte på dem. Det handler ikke om å øke statsbudsjettet, men om å bruke pengene bedre.