Den lengste isolasjonen

Jeg liker årstidene. Høsten forbereder vekst og nå starter livet i naturen. Jeg gikk nylig en tur langs Håvundveien på Bratsberg i Skien.
Jeg liker årstidene. Høsten forbereder vekst og nå starter livet i naturen. Jeg gikk nylig en tur langs Håvundveien på Bratsberg i Skien.

Jeg har skrevet mye om følelser, om hvor vanskelig det kan være å identifisere og takle dem. De negative, mørke følelsene kan være spesielt vanskelige. Det er mange som mener at vi trenger dem også. Filmen Inside Out illustrerte nettopp det, for karakteren Glede kunne ikke ordne opp i alt. Hun prøvde, men jenta i filmen, Riley, trengte også Sorg og Frykt for å kunne føle glede igjen.

Jeg har også skrevet om det tyranniet positiv tenkning kan være. Det kan faktisk være negativt hvis det hele tida er fokus på at du kan være lykkelig hvis du bare tar det valget. Hvordan tror du det virker i disse dager? «OK, du ble permittert, kastet ut av leiligheten, tvunget til å avlyse ferien, men du må bare tenke positivt! Det går seg nok til etter hvert. Du kan velge å være lykkelig.» Det er mye av den typen meldinger i sosiale medier i disse dager, og selv om det er godt ment, er det nok grenser for hvor takknemlige mange kan være, eller hvor mye de kan gjøre for å være så nyttige som mulig under isolasjonen.

Jeg har kanskje gjort dette selv når jeg har oppmuntret andre til å lese bøker. Jeg har ikke opplevd så store omveltninger, for jeg er vant med å være mye hjemme. Jeg har lest mer og sett mindre TV de siste ukene, og når jeg har sett TV, har det som regel vært en familieaktivitet. Vi så den japanske animasjonsversjonen av Howl’s Moving Castle for noen dager siden, og selv om regissøren hadde tatt seg noen friheter i forhold til Diana Wynne Jones’ bok, ble det en positiv familie-aktivitet.

Ingen vet hvor lenge dette kommer til å vare, men jeg har en mistanke om at det vil bli et tilbakevendende tema de neste par årene. Alt vi gjør har konsekvenser, enten negative elle positive. Det er ikke mye positivt med at stadig flere sliter med å betale regningene sine, så mye av markedet må nok åpnes ganske raskt. Vi må kanskje venne oss til en viss avstand, og vi må kanskje leve med sorg. Det er mange typer sorg. Jeg tenker ikke så mye på døden. Jeg har alltid prøvd å unngå den, siden jeg som 11-åring så at faren min ble senket ned i jorda. Han kom fra en familie der ingen levde lenge, og faren min ble bare 53 år gammel. Jeg håper jeg slipper unna den type sorg denne gangen, men det er andre typer mange av oss kan få nærkontakt med.

Jeg skal ikke ta ting på forskudd, men det er noen som mener at «life as we know it» kanskje er tapt. Det er ikke det at livet ikke fortsetter, men det blir ikke det samme livet. Det engelske uttrykket betyr ikke nødvendigvis at livet forandrer seg, men at oppfattelsen vår av livet forandrer seg. I dette tilfellet er det kanskje litt av begge deler, reelle og opplevde endringer. Det er mange som allerede føler en viss sorg for det de har mistet under Covid-19 tiltakene. Det kan bli langt flere mennesker med depresjon og angst i disse dager.

Det er ikke så mye å gjøre med dette, men jeg prøver å holde meg aktiv. Vi gjør mer ut av måltidene og vi gjøre flere ting sammen. Jeg bruker også mye av alenetida mi på å lese og skrive. Jeg er i sluttfasen med redigeringen av en barneroman jeg har jobbet med. Det er fantasy for tenåringer, og mye av det jeg leser er også innen Young Adult genren. Jeg leser for tiden Howl’s Moving Castle, og liker boka bedre enn filmen. Det beste med filmen var familiens helaften med middag, etterfulgt av film, dessert og drøs. Den neste boka blir Archer’s Goon av den samme forfatteren, og deretter skal jeg lese et par bøker av Neil Gaiman.

Jeg ringer også jevnlig til et par eldre mennesker jeg setter stor pris på. De var barn under 2. verdenskrig og jeg tenker spesielt på dem i dag, 80 år etter invasjonen. Jeg håper det går bra denne gangen også, men jeg frykter den store isolasjonen, den som kommer etter den aller siste samtalen vi noensinne kommer til å ha. Jeg skal ringe i dag også. Jeg skal ringe så lenge jeg har muligheten.

Om å leve med depresjon

Grafitti med teksten loving life. Det er ikke alltid vi føler det sånn, men litt hjelp tror jeg mange kan ha et stabilt liv.
Vi føler det neppe sånn hele tida, men med litt hjelp tror jeg mange kan ha et stabilt liv.

Jeg skrev flere innlegg for et par år siden om autisme og helse, bla. Autisme og levealder. Jeg kom inn på en dyster studie fra Karolinska Institutet i Sverige som konkluderte med at gjennomsnittalderen for autister var 16 år lavere enn for resten an befolkningen, 54 mot 70 år, og hvis en hadde autisme og en lærevanske, var gjennomsnittsalderen helt nede på 40 år.

Hovedforklaringene er selvmord, epilepsi, kreft og hjertesykdom. Det er en skremmende statistikk, men dette er også sykdommer det er mulig å leve med, og til dels forebygge. Jeg har vært opptatt av god helse i de årene jeg har skrevet på denne bloggen. Det hadde vært nødvendig med egen innsats uansett, men det er spesielt viktig i og med at det for mange er lite hjelp å få. Det er dessverre en klassiker for mange småbarnsforeldre at de må vente og se det an. Ansatte i helsevesenet håper at symptomene enten skal forsvinne, eller bli så klare at en ikke har noe annet valg enn å tilby hjelp, men resultatet kan bli at hjelpen kommer for seint.

En må dermed gjør så mye en klarer uten offentlig hjelp. En må utvikle selvstendighet, men også tenke på hva som fremmer god fysisk og psykisk helse. Depresjon blir gjerne presentert som en livslang utfordring, og det er det ofte, men det er kanskje bedre å spørre om en fungerer enn om en er frisk.

Det er av en eller annen grunn stigmatiserende å ha depresjon, og det er mange i samfunnet som bruker det mot de som er syke. Det er ikke bare usselt gjort. Det er også temmelig korttenkt, for det er kanskje den vanligste sykdommen vi har. Det er ifølge WHO nesten 800 000 deprimerte mennesker, på verdensbasis, som tar sitt eget liv hvert år, og denne tilstanden er også øverst på lista over diagnoser som fører til funksjonsnedsettelse. Det har nok mye å gjøre med at mange ikke får behandling.

Det er ikke lett for de som får behandling heller, for depresjon har en tendens til å komme tilbake, og risikoen for en ny episode øker for hver gang en har hatt en. Det har vært den vanlige oppfatningen i alle fall. Det er derfor sannsynlig at depresjon er en livslang plage, men betyr det at du kommer til å ha et dårlig liv? Selvfølgelig ikke! En studie fra 2008 fulgte 3481 voksne pasienter (inkludert 92 som opplevde den første store depressive episoden), og ei gruppe på 1739 deltakere som de fulgte opp i en 13 års periode. Halvparten av de som hadde de første episoden ble friske og hadde ikke flere episoder. Les mer på US National Library of Medicine.

En annen studie konkluderte med at 39 prosent av de som hadde en historie med depresjon oppnådde god mental helse, sammenliknet med 78 prosent blant de som ikke hadde hatt depresjon. Denne kanadiske studien brukte begrepet complete mental health, og det var definert som:

  1. Fravær av pykisk sykdom, stoffmisbruk og selvmordstanker det siste året.
  2. Lykke eller livstilfredsstillelse nesten hver dag den siste måneden.
  3. Sosialt og psykologisk velvære

Les mer i Science Direct. Jeg tror dette er en bedre måte å tenke på dette på, for det handler ikke om at livet er symptomfritt. Legg merke til at det var 22 prosent av de uten depresjon som ikke hadde fullstendig mental helse, så det er ikke snakk om enten eller her. En amerikansk empirisk rapport sa noe tilsvarende. Optimal Well-Being After Major Depression konkluderte med at 10 prosent av de som hadde hatt en stor depressiv episode blomstret like bra etter 10 år som de beste 25 prosentene av de som ikke hadde hatt noen episode.

Det er noe som kalles smiling depression og high-functioning depression på engelsk. Jeg er ikke sikker på at det er en avgrenset form for depresjon, for det er neppe sånn at deprimerte personer aldri føler glede. Noen blir glade når de møter mennesker de setter pris på, og noen blir glade når de får holde på med det de liker best. Det betyr ikke at de ikke er deprimerte, selv om de føler både glede og mestring i perioder. Det er sunt å vise glede, og det er noe vi bør oppmuntre til. Jeg har mistanke om at noen får en viss skyldfølelse fordi de føler glede midt i en depresjon, og fordi andre har forventninger om at de skal være miserable hele tida. Det er ikke spesielt nyttig.

Denne forskningen viser et annet syn på depresjon. Det er ikke nødvendigvis snakk om å bli kurert, for det er for mange fremdeles en livslang tilstand, men det handler om å fungere, og det alene gjør oss bedre. Det er som med familiemedlemmer og venner som dør. Vi begraver dem egentlig aldri, for selv om den første, lammende sorgen avtar litt med tiden, blir en aldri den samme. Livet blir ikke det samme. En klarer å gå videre, og fungere på et vis, men det er alltid et savn etter noe verden ikke kan gi en. Verden er ikke lenger perfekt uten de stemmene vi likte best, men den er heller ikke ødelagt. Vi kan i alle fall delvis reparere den.