Den lange veien hjem

I have already lost touch with a couple of people I used to be. Joan Didion

Jeg var nylig på to korte besøk i hjembyen min, Haugesund, og jeg forlater alltid byen med litt blanda følelser. Dette  er et såpass vanlig fenomen at en kan finne en god del artikler om emnet på nettet. Det handler ofte om mental helse, men det er ikke alltid relevant. Det kan være en slags nostalgi, en smerte en føler over at barndommen er borte. Det en hadde, det en var, kommer aldri tilbake. Det kan være grunnen til at mange får en komplisert blanding av gode og negative følelser når de besøker hjembyen.

Det kan altså være så enkelt som at vi blir minnet på hendelser fra fortida. Dette kan i verste fall trigge oss, og da snakker vi om mental helse. Triggere er en følelsesmessig reaksjon på noe vi har opplevd, og resultatet kan bli sinne, skam, skyld og smerte. Det er altså viktig å prøve å takle triggere bedre. Jeg skrev i det forrige innlegget mitt om at moren min døde den 14. april, og de følelsene jeg allerede hadde har sannsynligvis økt i styrke. Jeg kunne ikke være hos henne når hun trengte hjelp, og nå er byen en påminnelse om at jeg ikke får treffe henne igjen. Jeg tilbrakte en stor del av oppveksten i bydelen Bleikmyr, og jeg kom ofte tilbake som voksen for å besøke mor.

Jeg tror det for noen kan være en følelse av at byen skylder dem noe. Det er relevant i mitt tillfelle, for jeg hadde ikke flyttet fra byen hvis det hadde vært mulig å bli. Jeg fikk verken jobb eller bolig der (bortsett fra å leie fra slumlords), og det er ingen tvil om at det var der jeg ville lykkes. Jeg hadde ikke bare gode erfaringer under oppveksten i Haugesund, og det dreier seg om alt fra nabolagene vi bodde i til skolegang og yrkesliv. Det er ikke alltid jeg klarer å elske landet eller byen (definisjonen av patriotisme), men det er likevel Haugesund som er hjem. Jeg har bodd i sju andre kommuner, men jeg tenker alltid på Haugesund. Det er likevel ingen tvil om at jeg møtte mer motstand der enn noe annet sted, så det er nok et visst element av å bli avvist der jeg trodde jeg hørte hjemme.

Jeg har med andre ord ambivalente følelser til fødebyen min, men det er tross dette Haugesund som er hjem. Skien, der jeg bor nå, har Brekkeparken, men den er ikke det samme som Byparken. Rundløypa rundt Åletjern gjør nytten, men den er ikke Haraldsvang. Jeg kan drikke kaffe på Kaffehjørnet eller Farstad i Skien, men det er ikke Totalen, og en tur langs Skienselva er ikke i nærheten av å være det samme som Indre kai i Haugesund (fra Møllerveien til Høvleriet). Grunnen til at jeg reiser fra byen med blanda følelser er nok at jeg ikke er sikker på hva jeg mener om den.

Utsikt fra Kvalsvik, et av favorittstedene mine.
Utsikt fra Kvalsvik, et av favorittstedene mine.

Jeg tror jeg kommer tilbake til hjembyen min etter hvert, men det må bli under andre forutsetninger enn de som ikke fungerte da jeg flyttet. Det hadde vært gøy hvis jeg kunne få tilbake noe av det tapte, og jeg tror det er det dette dreier seg om. Jeg kjente en gutt en gang. Jeg er ikke sikker på når han døde, eller om han egentlig gjorde det. Han ble nok bare forlatt i fortida, for det var ikke rom for denne gutten da jeg prøvde å navigere på vei mot voksenlivet. Jeg har savnet den glade gutten som trodde på ei lys framtid, men han er ikke helt borte.

Det hadde kanskje passet med en inspirerende avslutning der jeg snakket om gutten som hadde overlevd et eller annet sted i tankene mine, og at han hjalp meg i arbeidet med rekonstruere meg selv. Jeg kan ikke si at det har skjedd, eller at det kommer til å skje. Jeg sier heller ikke at det er umulig, men ingen kan forutsi hvor dette ender. Jeg snakker om den prosessen jeg refererte til i forrige innlegg. Jeg snakket da om at jeg hadde blitt foreldreløs i en alder av 53 år, og at jeg for første gang ikke er en sønn. Det leder kanskje til en ny identitet, og kanskje dukker gutten opp igjen.

Med gleden som veiviser

De tre måkene representerer Haugesund.
De tre måkene representerer Haugesund.

Teori er alltid lettere enn praksis. Jeg har skrevet et par innlegg om sorg som tilleggsvanske, og det var ganske lett så lenge jeg ikke trengte å føle noe selv. Det er fælt å si det, men jeg har ikke mistet noen som virkelig betydde noe for meg, før nå. Det er kanskje fordi jeg bare var 11 år gammel da faren min døde, og jeg vet ikke om jeg hadde noen sterke følelsesmessige bånd til andre slektninger som har gått bort.

Den siste måneden har vært utfordrende. Mamma døde 14. april, og det var spesielt vanskelig å godta dette fordi hun ikke var klar til å dø. Jeg tror ikke hun trengte å dø akkurat nå heller. Jeg skal ikke gå i detalj, men det er mye som tyder på at hun døde av manglende omsorg på en institusjon der jeg trodde hun var trygg. Jeg var hos henne de to siste dagene av livet hennes, og jeg gjorde meg klar igjen den tredje dagen da telefonen ringte. Hun kjempet til det siste, men døde klokka 7 den morgenen.

Jeg er en person som føler mye, som får sterke reaksjoner når noe trigger meg, og jeg har hatt mange sterke, negative følelser de siste ukene. Jeg prøver å tenke på de positive minnene, men det er ikke alltid lett. Det er så vanskelig at det har blitt forsket på mennesker som blir foreldreløse i voksen alder. Det er ikke så rart, for det betyr på en måte at vi må søke etter en ny identitet. Vi har vært noens barn hele livet, og den/de personene som ga oss betingelsesløs kjærlighet, som var de sterkeste støttespillerne våre, er plutselig borte.

Det å miste foreldrene sine i voksen alder er en brutal opplevelse, og jeg er ikke sikker på om smerten noensinne forsvinner. Det kan likevel være starten på en læreprosess, som kanskje ender med at en finner den virkelige identiteten sin. Noen vil kanskje gjennomføre noe de skulle ønske at foreldrenes deres kunne ha sett, noe som ville ha gjort dem stolte. Jeg hadde som barn en drøm om å bli forfatter, men jeg så ikke det som realistisk. Jeg var et barn som hadde store utfordringer med å lese og skrive, og dette fortsatte helt til videregående skole. Jeg trodde derfor ikke det var realistisk, men mamma gjorde det, og jeg tror det var begynnelsen, mange år før det gikk opp for meg selv.

Jeg må innrømme at det ikke har vært lett å tenke på de gode minnene de siste ukene, men både de lyse og mørke tankene kommer i bølger. Når jeg tenker klart klarer jeg å sette pris de inspirerende sidene ved mammas liv. Det var mye smerte i livet hennes, både fysisk og emosjonelt, men jeg likte besluttsomheten hennes.

Jeg bodde en periode på Sørhaug i Haugesund, og jeg traff på mamma en dag jeg var på vei hjem. Hun hadde vært på Norsk Folkehjelp (ved Stadion), og deretter gått opp Djupaskarsvegen til Sørhaug Bedehus. Dette er en kraftig bakke med en god del høydemeter, men hun hadde bestemt seg for at hun skulle på basar. Dette var bare 3-4 år siden, og hun hadde sterke smerter i rygg og bein, men hun var fast bestemt på at hun ikke skulle sitte inne hele tida. Hun ville oppleve noe.

Det var de siste årene kreftsykdom og epilepsi som forårsaket sterke smerter, og som kom i veien for det livet hun ville ha, men hun hadde levd med smerter i mange år før det. Det betydde ikke at hun ikke kom seg ut, og en kan noen ganger lure på hvorfor hun tvang seg selv til å gjøre noe som gjorde vondt. Jeg tror svaret er glede. Hun likte turer i terrenget, og noen av de beste minnene mine er fra turer vi hadde i byheiene i Haugesund (tur-orientering), toppturer i Vikebygd og Etne, og da hun besøkte meg i Nesna. Jeg hadde nettopp fullført lærerhøgskolen i Nesna, og vi gikk to toppturer der før vi dro videre til Bodø. Vi gikk opp Hamarøytinden og et godt stykke opp Tomskjevelen på øya Tomma. Dette var ganske krevende turer, men det er få opplevelser som slår den følelsen en får når en står på toppen av et fjell og ser utover. Når det gjelder de to nevnte fjellene så vi mye av skjærgården i Helgeland, og det var et fantastisk skue disse fine sommerdagene i juni 2000.

Jeg tror ikke mamma tenkte bevisst over det, men instinktene hennes minner meg mye om noe C. S. Lewis skrev. Mamma likte bøkene hans om Narnia, men han skrev også mye sakprosa. Han skrev et sted om det tyske ordet sehnsucht. Det kan brukes om en slags nostalgi eller lengsel, men det er også en viss smerte involvert, fordi det er noe en desperat ønsker, men som en kanskje ikke kan få. C. S. Lewis brukte ordet til å beskrive de kristnes lengsel etter himmelen, men det er en glede en kan finne i livet også. Han beskrev bl.a. gleden ved å gjenoppdage en følelse han hadde hatt for mange år siden, f.eks. gjennom å lese en god bok eller å beundre arkitektur.

Vi søker altså etter noe vi ikke kan finne, men vi lykkes i korte øyeblikk. Det var ikke noe mamma hadde et bevisst forhold til, men jeg tror det var dette hun gjorde. Hun søkte etter en noe hun hadde mistet, og jeg tror den følelsen var i barndommens Bodø. Det er noen som sliter med tunge tanker i perioder, og det er nok mange som har opplevd dette det siste året. Det poenget jeg ville ha fram er at det finnes ting å glede seg over. De aller fleste har ting i sitt eget nærmiljø som kan gi dem den følelsen C. S. Lewis beskrev. Dette er både isolasjon og en veiviser. Det er isolasjonsmateriale på den måten at det beskytter mot konsekvensene av å leve i en verden som kan være ganske kald, og det er en veiviser på den måten at gleden kan lede oss trygt gjennom livet. Den gjør det mulig for oss å leve. Det er ikke lett å finne denne gleden, og det er ikke lett å høste denne frukten etter at en har funnet den, men det er mulig.

Jeg har begynt på en ny fase i livet, en fase der jeg kanskje fullfører det mamma startet. Jeg har et stort håp om at jeg får gitt ut romanen min etter hvert, og det vil være en seier for henne også. Jeg får mye glede ut av å skrive, og selv om det som minner meg om henne også påfører meg smerte, tror jeg forfatterdrømmen blir en seier for oss begge. Den vil vise vei, og gjøre livet lettere. Det er min strategi. Jeg skal finne gleden.

Det er ikke tilfeldig at jeg illustrerte dette innlegget med Haugesunds byvåpen. Mamma ble født i Bodø og kom til Haugesund åtte år gammel. Hun fikk ikke en god mottakelse der og lengtet tilbake til Bodø hele livet. Det var med andre ord utfordrende å finne gleden i Haugesund, men hun fant nok av den. Jeg føler det på samme måte. Det er det som er hjem for meg, samtidig som jeg aldri har følt meg velkommen der. Jeg bor ikke i Haugesund nå, og selv om litt av motivasjonen for å flytte hjem igjen døde med mamma, håper jeg å komme tilbake igjen etter hvert.

Sorg som en tilleggsvanske

Høstblad. Høst er ei fin tid med tid for refleksjon. Naturen forbereder seg til ny vekst, og døden i naturen er dermed et symbol på fornyelse.
Høsten er en fin tid med stor symbolsk betydning. Det er en tid for forandring, samt beskyttelse av livet gjennom de kalde månedene.

Det er mye symbolikk i bladene som faller av treet, men høsten kan på en måte komme hele året. Det er viktig å være i stand til å klare nedturene, for høst kan fort bli vinter, og den kan være brutal hvis en ikke er forberedt. Jeg tror ikke jeg noen gang har omtalt sorg som en tilleggsvanske eller komorbid lidelse, men den kan være det, ikke minst hvis en mangler evnen til å takle motgangen eller overganger til nye faser.

En sorgreaksjon er en psykisk reaksjon hvor et menneske kan føle både tristhet, oppgitthet, redsel og sinne. Sorg er ofte nær knyttet opp til følelsen av tap. Norsk helseinformatikk

Dette er dessverre følelser alle er kjent med, og det er ikke bare de største tapene som gjør livet vanskelig. Det kan være relativt små ting også, som enkeltvis kanskje gir oss relativt håndterbare følelser, men de kan bli vanskelige nok hvis det er mange av dem.

Det er mange med en diagnose som har litt av hvert de må takle. De tre hoveddiagnosene autismespektertilstander (ASD), ADHD og nonverbale lærevansker (NLD) kan ha én eller begge av de to andre som en tilleggsvanske, i tillegg til vansker som depresjon, angst (samt andre typer fobier) og epilepsi. Dette gjør det ikke lettere å takle andre utfordringer livet gir oss.

Det gjør det desto viktigere at vi forbereder oss, at vi forbereder barn på det livet som venter dem. Jeg var godt voksen da jeg fikk en NLD-diagnose, og selv om det forklarte en god del, ble det umiddelbart åpenbart at det var stort sett opp til meg selv hva som skjedde videre. Det er, når det gjelder barn, mange utfordringer knyttet til uavhengighet, for det er ingen tvil om at mange foreldre har kjempet en lang kamp for å få hjelp. Når barnet vokser opp er det ventet at det skal kjempe sine egne slag, enten det er klar for det eller ikke.

Det er tanken at 16-åringer skal gå alene til f.eks. fastleger, psykologer, spesialister på sykehuset og andre uten at foreldrene nødvendigvis vet om det. Jeg kjenner ikke til noen tilfeller, men det kan i alle fall i teorien være mulig for tenåringer å ha alvorlige psykiske plager uten at foreldrene er klar over diagnosen, eller at de mottar behandlig.

Når det gjelder medisinsk behandling er det faktisk noen ganger nødvendig å være uenig med behandlerne, eller i det minste ha en dialog, og sågar stille spørsmål ved konklusjonene noen ganger. Det er en stor oppgave og et stort press for de som kanskje ikke er klar for det, og det er ikke alle som er det. De trenger heldigvis ikke gjøre dette alene, for barn har rett til å be om at foreldrene kan bli med.

Jeg tviler ikke på at myndighetene har de beste intensjoner, men det virker noen ganger som at det offentlige ikke oppmuntrer til utvikling av selvstendighet, mens de seinere krever det. Dette framstår ikke som en familievennlig politikk, snarere det motsatte. Det bidrar ikke til å styrke familiene. Resultatet for barna kan bli et brutalt møte med de voksnes verden, og det er grunnen til at jeg tror vi fortsatt må belage oss på å gjøre jobben alene. Vi må, i tillegg til å lære de vanlige livsferdighetene, også utvikle resiliens, evne til å takle stress og sågar sorg i løpet av livet.

Jeg har hatt noen store tilfeller av sorg, men jeg opplever også at en del mindre hendelser preger meg. Den klart største var tapet av det arbeidet jeg elsket mer enn noe annet. Jeg var stolt over at jeg klarte å utdanne meg til lærer, tross en del utfordringer, og det var et stort tap da jeg ikke kunne fortsette. Jeg har vært nødt til flytte en del ganger i forbindelse med studier og jobb, og har derfor bodd i Stavanger, Vindafjord (Rogaland), Tokke (Vest-Telemark), Meløy, Bodø, Bergen, og jeg bor for tiden i Skien. Jeg har tenkt mye på hjembyen min, Haugesund, i alle årene jeg ikke har bodd der, og det er nok ikke tilfeldig at de andre stedene jeg er knyttet til også er på Vestlandet.

Jeg har skrevet en roman, og jobber for tiden med utgivelse. Det er til tider en tung jobb, selv om jeg har skrevet en fantastisk historie, og det er en viss sorg bak dette arbeidet også. Jeg kan ikke si at det er sorg direkte, men jeg blir litt trist når jeg tenker over forandringene på nettet. Jeg har hørt på podcaster i 17-18 år og blogget selv i over ti år. Begge mediene var et slags fristed der vi kunne dele informasjon og underholdning, og ikke minst skape vårt eget sosiale medium. Mainstream media har stilt spørsmålet flere ganger, er blogging på vei ut? Jeg tror nok svaret er ja, både blogging og podcasting. De startet som et alternativ, en kultur som fikk eksistere uten særlig innblanding, men den ble etter hvert overtatt av kjendiser og journalister med betydelige ressurser i ryggen. Det er et sted der de som ikke vet å innordne seg blir satt på plass. Det nettverket jeg hadde der er borte nå. Jeg hadde noe å tape, og det er klart jeg merker det godt.

Det er ikke det at jeg ikke kan utvikle meg og tilpasse meg en ny verden, men det er ikke det samme. Jeg blogget fordi jeg likte det, og hadde planer om en podcast av samme grunn. Det er mange som gjør det fordi det er et krav i dag. Det er f.eks. en del forlag som gir forfattere en slags delt kontrakt der forfatteren betaler noen av utgiftene, men det er ofte et krav at en har mange følgere i sosiale medier, samt en god markedsføringsplan. Resultatet er sannsynligvis at en utelukkende tenker på å markedsføre seg selv hver gang en er aktiv på f.eks. Twitter og Facebook. Verden var ganske annerledes, og kanskje mer attraktiv, for noen år siden. Jeg kan ikke late som at det ikke er et tap.

Den lengste isolasjonen

Jeg liker årstidene. Høsten forbereder vekst og nå starter livet i naturen. Jeg gikk nylig en tur langs Håvundveien på Bratsberg i Skien.
Jeg liker årstidene. Høsten forbereder vekst og nå starter livet i naturen. Jeg gikk nylig en tur langs Håvundveien på Bratsberg i Skien.

Jeg har skrevet mye om følelser, om hvor vanskelig det kan være å identifisere og takle dem. De negative, mørke følelsene kan være spesielt vanskelige. Det er mange som mener at vi trenger dem også. Filmen Inside Out illustrerte nettopp det, for karakteren Glede kunne ikke ordne opp i alt. Hun prøvde, men jenta i filmen, Riley, trengte også Sorg og Frykt for å kunne føle glede igjen.

Jeg har også skrevet om det tyranniet positiv tenkning kan være. Det kan faktisk være negativt hvis det hele tida er fokus på at du kan være lykkelig hvis du bare tar det valget. Hvordan tror du det virker i disse dager? «OK, du ble permittert, kastet ut av leiligheten, tvunget til å avlyse ferien, men du må bare tenke positivt! Det går seg nok til etter hvert. Du kan velge å være lykkelig.» Det er mye av den typen meldinger i sosiale medier i disse dager, og selv om det er godt ment, er det nok grenser for hvor takknemlige mange kan være, eller hvor mye de kan gjøre for å være så nyttige som mulig under isolasjonen.

Jeg har kanskje gjort dette selv når jeg har oppmuntret andre til å lese bøker. Jeg har ikke opplevd så store omveltninger, for jeg er vant med å være mye hjemme. Jeg har lest mer og sett mindre TV de siste ukene, og når jeg har sett TV, har det som regel vært en familieaktivitet. Vi så den japanske animasjonsversjonen av Howl’s Moving Castle for noen dager siden, og selv om regissøren hadde tatt seg noen friheter i forhold til Diana Wynne Jones’ bok, ble det en positiv familie-aktivitet.

Ingen vet hvor lenge dette kommer til å vare, men jeg har en mistanke om at det vil bli et tilbakevendende tema de neste par årene. Alt vi gjør har konsekvenser, enten negative elle positive. Det er ikke mye positivt med at stadig flere sliter med å betale regningene sine, så mye av markedet må nok åpnes ganske raskt. Vi må kanskje venne oss til en viss avstand, og vi må kanskje leve med sorg. Det er mange typer sorg. Jeg tenker ikke så mye på døden. Jeg har alltid prøvd å unngå den, siden jeg som 11-åring så at faren min ble senket ned i jorda. Han kom fra en familie der ingen levde lenge, og faren min ble bare 53 år gammel. Jeg håper jeg slipper unna den type sorg denne gangen, men det er andre typer mange av oss kan få nærkontakt med.

Jeg skal ikke ta ting på forskudd, men det er noen som mener at «life as we know it» kanskje er tapt. Det er ikke det at livet ikke fortsetter, men det blir ikke det samme livet. Det engelske uttrykket betyr ikke nødvendigvis at livet forandrer seg, men at oppfattelsen vår av livet forandrer seg. I dette tilfellet er det kanskje litt av begge deler, reelle og opplevde endringer. Det er mange som allerede føler en viss sorg for det de har mistet under Covid-19 tiltakene. Det kan bli langt flere mennesker med depresjon og angst i disse dager.

Det er ikke så mye å gjøre med dette, men jeg prøver å holde meg aktiv. Vi gjør mer ut av måltidene og vi gjøre flere ting sammen. Jeg bruker også mye av alenetida mi på å lese og skrive. Jeg er i sluttfasen med redigeringen av en barneroman jeg har jobbet med. Det er fantasy for tenåringer, og mye av det jeg leser er også innen Young Adult genren. Jeg leser for tiden Howl’s Moving Castle, og liker boka bedre enn filmen. Det beste med filmen var familiens helaften med middag, etterfulgt av film, dessert og drøs. Den neste boka blir Archer’s Goon av den samme forfatteren, og deretter skal jeg lese et par bøker av Neil Gaiman.

Jeg ringer også jevnlig til et par eldre mennesker jeg setter stor pris på. De var barn under 2. verdenskrig og jeg tenker spesielt på dem i dag, 80 år etter invasjonen. Jeg håper det går bra denne gangen også, men jeg frykter den store isolasjonen, den som kommer etter den aller siste samtalen vi noensinne kommer til å ha. Jeg skal ringe i dag også. Jeg skal ringe så lenge jeg har muligheten.

Om å leve med depresjon

Grafitti med teksten loving life. Det er ikke alltid vi føler det sånn, men litt hjelp tror jeg mange kan ha et stabilt liv.
Vi føler det neppe sånn hele tida, men med litt hjelp tror jeg mange kan ha et stabilt liv.

Jeg skrev flere innlegg for et par år siden om autisme og helse, bla. Autisme og levealder. Jeg kom inn på en dyster studie fra Karolinska Institutet i Sverige som konkluderte med at gjennomsnittalderen for autister var 16 år lavere enn for resten an befolkningen, 54 mot 70 år, og hvis en hadde autisme og en lærevanske, var gjennomsnittsalderen helt nede på 40 år.

Hovedforklaringene er selvmord, epilepsi, kreft og hjertesykdom. Det er en skremmende statistikk, men dette er også sykdommer det er mulig å leve med, og til dels forebygge. Jeg har vært opptatt av god helse i de årene jeg har skrevet på denne bloggen. Det hadde vært nødvendig med egen innsats uansett, men det er spesielt viktig i og med at det for mange er lite hjelp å få. Det er dessverre en klassiker for mange småbarnsforeldre at de må vente og se det an. Ansatte i helsevesenet håper at symptomene enten skal forsvinne, eller bli så klare at en ikke har noe annet valg enn å tilby hjelp, men resultatet kan bli at hjelpen kommer for seint.

En må dermed gjør så mye en klarer uten offentlig hjelp. En må utvikle selvstendighet, men også tenke på hva som fremmer god fysisk og psykisk helse. Depresjon blir gjerne presentert som en livslang utfordring, og det er det ofte, men det er kanskje bedre å spørre om en fungerer enn om en er frisk.

Det er av en eller annen grunn stigmatiserende å ha depresjon, og det er mange i samfunnet som bruker det mot de som er syke. Det er ikke bare usselt gjort. Det er også temmelig korttenkt, for det er kanskje den vanligste sykdommen vi har. Det er ifølge WHO nesten 800 000 deprimerte mennesker, på verdensbasis, som tar sitt eget liv hvert år, og denne tilstanden er også øverst på lista over diagnoser som fører til funksjonsnedsettelse. Det har nok mye å gjøre med at mange ikke får behandling.

Det er ikke lett for de som får behandling heller, for depresjon har en tendens til å komme tilbake, og risikoen for en ny episode øker for hver gang en har hatt en. Det har vært den vanlige oppfatningen i alle fall. Det er derfor sannsynlig at depresjon er en livslang plage, men betyr det at du kommer til å ha et dårlig liv? Selvfølgelig ikke! En studie fra 2008 fulgte 3481 voksne pasienter (inkludert 92 som opplevde den første store depressive episoden), og ei gruppe på 1739 deltakere som de fulgte opp i en 13 års periode. Halvparten av de som hadde de første episoden ble friske og hadde ikke flere episoder. Les mer på US National Library of Medicine.

En annen studie konkluderte med at 39 prosent av de som hadde en historie med depresjon oppnådde god mental helse, sammenliknet med 78 prosent blant de som ikke hadde hatt depresjon. Denne kanadiske studien brukte begrepet complete mental health, og det var definert som:

  1. Fravær av pykisk sykdom, stoffmisbruk og selvmordstanker det siste året.
  2. Lykke eller livstilfredsstillelse nesten hver dag den siste måneden.
  3. Sosialt og psykologisk velvære

Les mer i Science Direct. Jeg tror dette er en bedre måte å tenke på dette på, for det handler ikke om at livet er symptomfritt. Legg merke til at det var 22 prosent av de uten depresjon som ikke hadde fullstendig mental helse, så det er ikke snakk om enten eller her. En amerikansk empirisk rapport sa noe tilsvarende. Optimal Well-Being After Major Depression konkluderte med at 10 prosent av de som hadde hatt en stor depressiv episode blomstret like bra etter 10 år som de beste 25 prosentene av de som ikke hadde hatt noen episode.

Det er noe som kalles smiling depression og high-functioning depression på engelsk. Jeg er ikke sikker på at det er en avgrenset form for depresjon, for det er neppe sånn at deprimerte personer aldri føler glede. Noen blir glade når de møter mennesker de setter pris på, og noen blir glade når de får holde på med det de liker best. Det betyr ikke at de ikke er deprimerte, selv om de føler både glede og mestring i perioder. Det er sunt å vise glede, og det er noe vi bør oppmuntre til. Jeg har mistanke om at noen får en viss skyldfølelse fordi de føler glede midt i en depresjon, og fordi andre har forventninger om at de skal være miserable hele tida. Det er ikke spesielt nyttig.

Denne forskningen viser et annet syn på depresjon. Det er ikke nødvendigvis snakk om å bli kurert, for det er for mange fremdeles en livslang tilstand, men det handler om å fungere, og det alene gjør oss bedre. Det er som med familiemedlemmer og venner som dør. Vi begraver dem egentlig aldri, for selv om den første, lammende sorgen avtar litt med tiden, blir en aldri den samme. Livet blir ikke det samme. En klarer å gå videre, og fungere på et vis, men det er alltid et savn etter noe verden ikke kan gi en. Verden er ikke lenger perfekt uten de stemmene vi likte best, men den er heller ikke ødelagt. Vi kan i alle fall delvis reparere den.