Barne- og likestillingsminister Solveig Horne slapp for et par uker siden nyheten om at regjeringen skal åpne to fellesinstitusjoner for psykiatri og barnevern. Det er nødvendig, samtidig som det ikke er det. Barnevernet har fått mye kritikk for at de har sviktet mange barn. Det kan vi se i statistikker og undersøkelser som viser at barn som barnevernet har overtatt omsorgen for gjør det dårligere på skolen, samt at barn med symptomer/diagnoser ikke får tilbud om behandling. Det disse barna trenger er hjelp, ikke en institusjon.
Loven sier også at barnevernet skal hjelpe familien, for målet er å hindre omsorgsovertakelse. Der det er nødvendig med et vedtak om omsorgsovertakelse skal barnevernet bruke tiden godt under separasjonen, for hensikten er å arbeide for en tilbakeføring. Det skal altså være mye kontakt mellom barnevernet og foreldre mens barnet er i et fosterhjem. Det blir ofte ikke gjort, og når vi vet at barn i institusjoner ikke blir fulgt opp, er det rimelig å anta at de ikke kommer hjem igjen. Det er faktisk i strid med loven.
Det høres ut for meg som at de tenker rett om dette i Telemark. Sykehuset Telemark har nemlig en seksjon for familiebehandling, som er en del av Avdeling av barn og unges psykiske helse (ABUP). De har tre team (familieteam, sped- og småbarnsteam og et ambulant team for spiseforstyrrelser). De anerkjenner, hvis jeg har forstått dem rett, at familien er viktig. En løsning som ikke inkluderer familien er ikke en god løsning. Les mer på Sykehuset Telemark. De har noe liknende på Stavanger universitetssjukehus. Les mer.
Jeg skriver om autismespektertilstander (ASD), nonverbale lærevansker (NLD), ADHD og andre relevante emner på denne bloggen. Det er personlig fordi jeg har NLD selv, og det er derfor personlig når jeg leser og hører kritikk av barnevernet. Jeg tenker konstruktivt og håper en ny institusjon gjør susen, men jeg er skeptisk. Da NRK skrev om de nye institusjonene i september sa Solveig Horne at dette skulle bli en institusjon der ungdommen skulle få omsorg og kjærlighet. Det høres veldig fint ut, men samfunnet har mye erfaring innen både barnevern og psykiatri (for ikke å glømme eldreomsorg) med at institusjoner gjerne fører til forsømmelse og sågar misbruk. Jeg er ikke en motstander av barnevernet, ikke på den måten at jeg vil ha etaten fjernet. Det er likevel mye som tyder på at enkelte innen barnevernet har et feil fokus. De tar i noen tilfeller feil barn, noe som kanskje fører til at de som virkelig trenger hjelp blir oversett. Hvis barnevernet insisterer på at institusjoner og fosterforeldre skal hjelpe barna, og de ikke sørger for at det skjer, hva var da poenget med omsorgsovertakelse i utgangspunktet?
Jeg er kort fortalt ikke overbevist om at det barn f.o.f. trenger er en ny institusjon. Vi har allerede verktøykassa full av virkemidler som fungerer. Noen trenger nok en institusjon, men jeg tror ikke det gjelder alle. Det er tre år siden jeg skrev det første innlegget om barnevernet, og hovedpoenget har hele tida vært at det er mer å hente på å styrke familien enn å gå rett på en omsorgsovertakelse. Jeg tror fortsatt det, mens det er de virkelige akutte situasjonene som krever øyeblikkelig og dramatisk handling. Jeg har også vært opptatt av mer innsyn i institusjoner og kontroll med rutiner for å sørge for at de faktisk får hjelp. Det er åpenbart en mangel på kontroll når barn ikke har det bedre på institusjon enn i den familien de ble fjernet fra. Da blir ikke institusjonen eller fosterhjemmet mer enn en betalt lagringsplass.
Det er det Solveig Horne bør være opptatt av, og hvis hun lykkes med det vil behovet for institusjoner sannsynligvis være litt mindre. Barnevernet trenger bare et tettere samarbeid med BUP for å oppnå det samme, samt bedre opplæring av ansatte i institusjonene/fosterhjemmene.
Barnevernsinstitusjoner dårlig på pykisk helse
Barnevernsbarn gjør det vesentlig dårligere enn andre på skolen
John Olavs skriveloft 