Den nye skolen

Jeg starter med noen illustrasjonsbilder som ikke har en direkte sammenheng med innlegget, men det er aktiviteter vi gjorde under «kriseskolen» på våren. Stien går forbi en holme som opprinnelig var en kristen gravplass, men som seinere ble et sted der kriminelle og hekser ble henrettet. Det er relevant fordi det oppmuntrer til refleksjon og å stille spørsmål om historie, altså gode samtaler. Stolpejakten ga oss fysisk aktivitet og gode opplevelser, og kortspillet krever samarbeid, strategy, kommunikasjon, problemløsning etc. Dette er altså utviklende aktiviteter som gjorde at vi kom oss bedre gjennom en utfordrende situasjon enn mange andre.

Det er en god stund siden jeg skrev et nytt innlegg, men jeg så en video fra The NVLD Project tidligere denne uka som handlet om noe jeg har skrevet om tidligere. Videoen var en live Zoom-samtale på Facebook og den handlet om utfordringer knyttet til Koronatiltak i skolen. De er litt mer omfattende i USA der skoler som ikke har «remote learning», gjerne bruker masker. 

Det virker som så lenge siden nå, men du har sikkert fremdeles våren i friskt minne. Det var en dramatisk vår med Koronasmitte og de mest inngripende tiltakene vi har hatt siden krigen. Det overrasket sikkert en god del at lover ikke trengte å være nasjonale, for det var flere byer som innførte sine egne lover. En av dem var hjembyen min, Haugesund, der overtredelse av hygiene og avstandsregler kunne medføre bot eller fengsel i opp til fire år. De erstattet riktignok loven med en ny en noen uker senere som ikke nevnte noe om straff.

Jeg har tatt utbruddet alvorlig fra starten, men bekymret meg ikke så mye for våren og sommeren. Jeg tenkte mer på hva som kunne skje til høsten, og vi nærmer oss den vanlige influensasesongen nå. Det er nå vi kan risikere at frykt får mennesker til å ta irrasjonelle valg, og selv om viruset ikke er til å spøke med, er panikk en større trussel enn noe annet.

Jeg skriver om nevrologiske utviklingsfprstyrrelser som nonverbale lærevansker (NLD eller NVLD), autismespektertilstander (ASD), og ADHD på denne bloggen. Det handler om å utvikle mennesker, finne strategier som virker, som gjør det lettere å fungere. Jeg vil hevde at det viktigste ordet i denne sammenhengen er resiliens. Det er ikke så lett for voksne å forandre seg, men når det gjelder barn er hovedmålet å forberede dem på framtida, altså å gjøre det lettere for dem å lykkes som voksne.

Det er viktig å kartlegge styrker og svakheter, og når det gjelder NLD’ere er mønstergjenkjenning, abstrakt resonnering, matte (begrep), problemløsning, og eksekutive funksjoner blant de største utfordringene disse elevene har. De kan dekode/lese, men ikke nødvendigvis forstå hva det betyr. En kan f.eks. lese på 10. klassenivå, mens forståelsen kanskje er på 5. klassenivå. Dette kan få betydning for skole og de sosiale ferdighetene. Det er vanskelig med nye situasjoner, og det er nettopp det vi har nå. Alt er nytt for alle under pandemien, men det er nok en større utfordring for NLD’ere enn mange andre, siden det nettopp er nye situasjoner som er utfordrende.

Jeg bruker forøvrig begrepet hjemmeskole fordi det er det mange kjenner til, men det vi hadde på våren hadde ingenting med hjemmeskole å gjøre. Det var kriseskole. Det var mange som opplevde at hjemmeskole fungerte for dem, for de kunne fokusere på å lære fakta, mens alt det som gjør skole vanskelig ble fjernet. Det var ikke lenger nødvendig å forholde seg til andre. Det betyr ikke at hjemmeskole er bra for barn med NLD. Jeg tror det er det, men det krever at en jobber med problemløsning, kommunikasjon, og «self-advocacy». Det er altså ikke nok med det akademiske.

Evnen til å knytte og opprettholde bånd til andre menesker er en del av det psykologer kaller resiliens, evnen til å håndtere stress og katastrofer. Jeg er ikke opptatt av at det skal være så mange mennesker rundt deg, men du bør ha minst ett menneske du har en sterk tilknytning til. Dette er en person du kan gå til på vanskelige dager, men det er også en du deler gode opplevelser med. Film og TV er en god mulighet til å lære, og det fantastiske med strømming er at det er som å ha en DVD-spiller. En kan pause filmen for å diskutere det en har sett. Hva var det som skjedde, hvorfor gjorde en bestemt skikkelse i filmen det han/hun gjorde? Hvordan kan vi forutse hva skikkelsene kommer til å gjøre, og hva de tenker eller føler?

Foreldre kan også bruke dagligdagse samtaler til å oppmuntre til å tenke gjennom ting. Jeg er fascinert av trehytter, og drømmer ofte om å bo i et tre. Det kan brukes til et tanke-eksperiment der en tenker på hvordan huset skal se ut, hvor stort det skal være, hvordan en skal møblere det, hvordan en skal få opp alt en trenger. Det er også viktig med gjensidighet i en samtale, så en kan oppmuntre barna til å spørre deg hva du foretrekker.

Det er alltid nyttig med struktur eller faste rutiner, og det kan derfor være nyttig å f.eks. tidfeste de viktigste aktivitetene, som lekser, planlagte telefonsamtaler, turer i skogen, eller brettspill med familien. Da vet en hva en kan forvente seg, og hvordan en kan planlegge. Det kan også hindre at en blir overveldet hvis en f.eks. får en lekseplan som ved første øyekast ser ut som altfor mye arbeid. En kan vise barna hva som kreves av tid og planlegging for å lage måltidene og holde huset ryddig. Det handler om hvordan vi bruker den tida vi har til rådighet, og tid er noe av viktigste vi må lære oss. Alt tar tid, det er bare noe vi må akseptere.

Det er ikke til å unngå at livet tilfører mye stress, men det er mange teknikker vi kan bruke for å takle dette. Vi kan tenke fremover i tid, f.eks. når vi får lekseplanen, og spørre oss selv hva som kan gå galt. Hvis en har f.eks. fotballtrening allerede klokka 16 en ettermiddag, og en vet at en trenger en halvtime for å komme seg til treningsfeltet, og at en sannsynligvis vil være trøtt når en kommer hjem, vil det ha betydning for hvordan en utnytter tida den ettermiddagen. En har kanskje erfart at det er lettere å gjøre KRLE og musikk etter trening enn norsk og matte, og det vil påvirke de prioteringene en bør gjøre. En må også tenke på hva som kan gå galt. Hvis det ikke går som panlagt, er det noen jeg kan spørre on hjelp, og hva gjør jeg hvis strømmen går, eller nettet er nede?

Det er ikke ofte det er så dramatisk, men Koronasituasjonen viser oss at ting kan gå veldig galt. De som er i stand til å takle denne situasjonen vil ha en bedre mulighet til å komme seg gjennom. Det kan f.eks. være lurt å søke etter en løsning, en omkjøringsvei, selv om det skulle være en lang omvei, når den foretrukne veien er blokkert. Vi må se etter alternativer. Det er rett og slett det oppveksten handler om, og det er derfor viktig at alle aktører tar rollen sin alvorlig.

Kilder:

The NVLD Project
Elizabeth Mendelsohn, Winston Prepatory School
Michelle Heimbauer, Winston Prepatory School

Om å søke mening

Avaldsnes kirke. Historie er moro, og Avaldsnes spiller en viktig rolle for Norge. Jeg er derimot enig med Henrik Ibsen i at religion er langt mer krevende.
Historie er moro, og Avaldsnes spiller en viktig rolle for Norge. Religion er langt mer krevende.

Jeg var inne på livsferdigheter i innlegget Om å navigere gjennom livet. Jeg er opptatt av å skape mest mulig stabilitet, og det innebærer å finne den rette balansen mellom lykke og mening.

Det amerikanske nettstedet PayScale utførte en spørreundersøkelse med interessante resultater. De spurte 2 millioner arbeidstakere i 500 yrker om det arbeidet de utførte gjorde verden til et bedre sted, altså om de opplevde jobben/livet som meningsfullt. Konklusjonen var at det handlet ikke bare om penger. Det var grupper på toppen av lista med høy lønn, bl.a. ulike spesialister i helsevesenet, som oppfattet jobben sin som viktig for samfunnet. Det var riktignok en del av disse som ikke følte seg tilfreds i jobben. Det er forståelig, for dette er harde yrker med lange skift (f.eks. kirurger). Det er ellers interessant at lærere og prester opplevde at jobben deres ga dem mye mening.

Jeg tror dette kan fortelle oss noe om hva som kreves. Dette er krevende jobber. En må gjennom en lang og vanskelig skolegang for å kvalifisere seg til jobben, og en blir deretter utfordret hver eneste dag på en måte mange utenforstående ikke kan forstå. Mening krever mye av deg samme hvilken sammenheng vi snakker om, og den kan være så krevende at den knuser deg noen ganger. Jeg elsket jobben min som lærer de 10 årene jeg jobbet i grunnskole og videregående skole, men det er ingen tvil om at den var brutal, og at disse årene hadde mye å si for hvordan helsa mi utviklet seg. Jeg opplevde jobben som viktig. Jeg kan ikke si at jeg var lykkelig hele tida, men det var en grunn til at jeg var villig til å gjøre jobben.

Mening kommer ikke nødvendigvis lettvint. Det høres kanskje belærende ut, men jeg har en mistanke om at mange tenker hedonistisk om lykke. De vil ha det som gir dem lystfølelse og nytelse, og de vil ha det nå. De vil ikke vente. Dette er langt mer behagelig enn mening, for det krever ikke så mye av oss. Det spørs likevel om dette fungerer i lengden.

Da er spørsmålet hva som gir mening. Det er ikke alle som får dette fra jobben, og når jeg betrakter omgivelsene mine, kan en lure på om mange av oss finner så mye mening i det vi gjør på fritida heller. Jul er kanskje et godt eksempel. Det er mange som misliker Halloween. Det er ikke en norsk tradisjon, ifølge kritikerne. Det er rett og slett unorsk atferd. Det neste som skjer er at juletrær og julelys dukker opp i norske hjem og butikker.

Vi feirer heller ikke Thanksgiving etter som tradisjonen går tilbake til den første engelske kolonien i Amerika i 1621 (Cape Cod i dag). Amerikanerne feirer denne historiske hendelsen den fjerde torsdagen i november, og dagen etter er Black Friday. Det er den tradisjonelle starten på julehandelen i USA, men den blir større for hvert år i Norge også. Jeg har ikke hørt noen stille spørsmål ved hvorfor vi gjør noe som åpenbart er unorsk. Jeg elsker både Halloween og Thanksgiving. Begge dagene er viktige for oss siden kona mi er amerikansk, og siden vi oppdrar et barn som får det beste av begge kulturene. Jeg vet ikke hvorfor de som kritiserer den ene festdagen synes den andre er akseptabel.

Dette er bare en observasjon, og jeg oppfordrer ikke folk til å gjøre det ene eller andre, men det er noe snodig over det som skjer med nordmenn i november og desember. Vi jager det ene lykkelige øyeblikket etter det andre, men om vi finner det er en annen sak. Jeg er ikke kynisk i den betydningen de fleste legger i begrepet. Ordboka definerer ordet som «desillusjonert, kald og hensynsløs», og mange bruker ordet om mennesker som ikke tror på noe ideelt, men dette er langt fra den opprinnelige greske betydningen.

Jeg feirer Thanksgiving i kveld med kalkun m/dressing, green bean casserole og sweet potato pie. Det er mye å være takknemlig for og dette er en tradisjon jeg liker godt. Det er en tradisjon jeg synes gir livet mening, og den minner meg ofte på at vi tar mye for gitt. Vi prioriterer ikke alltid rett, men som jeg sa tidligere, mening koster. Det er krevende, men jeg synes det gir noe ekstra. Det er kort sagt verdt å arbeide for de gode tingene, det er godt å være noe for andre.

 

Systemsvikt

skjeer. SSpoon theory er en metafor noen med funksjonsnedsettelser bruker. Det handler om at en må tenke bevisst på at daglidagse aktiviteter tapper en for krefter.
Spoon theory er en metafor noen med funksjonsnedsettelser bruker. Det handler om at en må tenke bevisst på at daglidagse aktiviteter tapper en for krefter.

Jeg kom inn på en interessant sak fra Danmark i Samfunnet forstår ikke annerledeshet. Det dreide seg om at danske kommuner ble beskyldt for å true med omsorgsovertakelse når foreldre til autistiske barn ba om en eller annen ytelse for barnet sitt.

Den danske Landsforeningen for Autisme mener at kommuner bør fratas retten til å vurdere barn, og det mener jeg er et fornuftig forslag. Problemet i nabolandet vårt er at kommuner tar ulike avgjørelser i strid med anbefalinger fra fagpersoner. Psykolog Christian Stewart-Ferrer mener at «forråelsen blir en del av folkekarakteren» hvis denne tendensen utvikler seg til en akseptert praksis. Dette er en generell problemstilling, for det er mange områder i samfunnet der mennesker tar avgjørelser de ikke har forutsetninger for å ta. De må ta dem basert på anbefalinger fra fagfolk, men vi ser noen ganger at beslutningstakeren har en tillit til egen kompetanse det kanskje ikke er grunnlag for. Det er rett og slett en arrogant holdning.

Jeg har truffet på en del autoritetspersoner i årenes løp som hadde denne arrogansen i ulik grad. Noen var fagpersoner, for de er heller ikke alltid interessert i den personen de skal vurdere. Alle kan utvikle et ego-problem, og jeg mener at en som ikke er åpen for andre/andres ideer er på god vei til å få det.

Dette kan være direkte skadelig for de som vokser opp med utfordringer, enten de har fått en diagnose eller ikke. Det kan føre til at en ikke får hjelp, eller den rette hjelpa. Det kan ha med økonomi å gjøre også. Det er ikke vanskelig å tenke seg en situasjon der foreldre, skole og BUP har observert et behov for spesielle tiltak. PPT er kanskje enig i at barnet trenger spesialundervisning også. Det kan være snakk om støtte til ferdigheter som andre tar for gitt, og som derfor ikke er en del av ordinær undervisning, men som gjør det vanskelig for noen å fungere fordi de trenger mer tid enn andre for å utvikle disse ferdghetene.

Utdanningsdirektoratet har gjort det klart at såkalt ADL-trening (Activity of Daily Living), altså helse- og omsorgstjenester, kan regnes som opplæring hvis det er lagt under skolens ledelse og ansvar, har et pedagogisk siktemål, og er innenfor læreplanen/IOP’en. Les mer på Utdanningsdirektoratets hjemmeside. Jeg nevner dette som et eksempel der det kan oppstå uenighet, for hvis ett av leddene mener at det er unødvendig, kan en oppleve at tilbudet forsvinner.

Nå er en på ingen måte sikret bedre oppfølging hvis en overfører noen av kommunens rettigheter til fylkene. Helse Fonna i Haugesund er kanskje et eksempel på det, for de tilbyr så vidt jeg vet ikke kognitiv terapi for barn. Jeg mener denne behandlingen kunne ha gjort livet lettere for mange, for det tar brodden av mye av det som kan gjøre livet vanskelig. Denne sida fra Norsk forening for kognitiv terapi sier litt om hva behandlingen innebærer for barn.

Det er vanskelig å lage et system som garanterer at ingen faller utenfor, men jeg har tro på ansvarlighet. Det er et problem i dag at vi forventer ærlighet. Systemet fungerer når de involverte gjør jobben sin, når de bryr seg om de menneskene de skal hjelpe, men uten konsekvenser kan de i realiteten gjøre som de vil. Ansatte i helsevesenet, både det private og offentlige, kan skrive ting i journalen som i beste fall er unøyaktige. Hvis pasienten eller foreldrene blir klar over dette kan de eventuelt klage til kommunen eller Fylkesmannen, men det er lite sannsynlig at det får noen konsekvenser.

En sak fra Drammen illustrerer poenget mitt. Ei 33 år gammel kvinne hadde siden 16-årsalderen hatt langt kraftigere kvalme og magesmerter under menstruasjon enn det som er vanlig. Legene ville ikke gi seg på at det var psykosomatisk, men det viste seg å være endometriose. Les intervjuet med kvinnen på abcnyheter. Det er såvidt jeg vet ganske lett å stille diagosen gjennom en gynekologisk undersøkelse, ultralyd eller MR, og selv om en mistenker en psykiatrisk lidelse, skal legen utelukke andre årsaker først. Smerte kan utvilsomt gi psykiatriske symptomer, og det er naturlig å utelukke dette før en setter en psykiatrisk diagnose.

Det var ikke like alvorlig i mitt tilfelle, men jeg har alltid hatt store plager i form av kløe. Jeg gikk til flere leger for det for rundt 30 år siden, men ble fortalt at det ikke var noe å gjøre med det fordi det var psykosomatisk. Det viste seg å være allergi, men det forstod jeg ikke før mange år seinere. Det var den samme holdningen, de brydde seg ikke om å finne årsaken, som i dette tilfelle kunne ha vært alt fra tørr hud til diabetes.

Ansvarlighet er kanskje ikke en sikker løsning heller, men jeg tror langt flere vil gjøre det rette hvis noe annet kan få konsekvenser for dem personlig.. Les forøvrig mer om Christine Miserandos spoon theory på But You don’t look sick. Det er nyttig hvis du ikke forstår at det faktisk er mennesker som trenger tid på å komme til hektene igjen etter hverdagslige aktiviteter.

 

Kritisk tenkning på timeplanen

Risøybrua. Vi forteller barna at de kan stole på voksne, men denne skoleveien forteller en annen historie. Mange fotgjengere/syklister prøver å presse andre fotgjengere ut i veien.
Vi forteller barna at de kan stole på voksne, men denne skoleveien forteller en annen historie. Mange fotgjengere/syklister på Risøybrua prøver å presse andre fotgjengere ut i veien.

Det høres kanskje ut som en selvmotsigelse å snakke om en alternativ sannhet. De fleste tenker nok at enten snakker en sant eller så lyger en. Det er imidlertid vanlig å presentere et alternativ til sannheten. Det er sikkert mange definisjoner av kritisk tenkning, men det sier egentlig seg selv. Det handler om å tenke, om å være bevisst sine egne tanker. Når en diskuterer med andre, og kanskje møter en del motstand, må en vurdere andre muligheter enn en har tenkt seg. Det kan føre til at en enten forandrer sine standpunkt, eller at en blir styrket i den overbevisningen en hadde. Det er ofte det siste som skjer, for mange er lite villige til å godta andre synspunkt enn sine egne.

Strømforbruk er et godt eksempel. Vi tenker på oss selv som pionerer innen grønn energiproduksjon. Vi var det en gang, men det er lenge siden vi var best i klassen. Det er et stort fokus på at vi skal bruke elektrisitet i stedet for fossilt brensel, men det krever en atferdsforandring. Bransjeforeningen Norsk Varme mener at det ikke er nok å bygge lavenergihus som er tettere og bedre isolert, men peker på det problematiske med at disse husene faktisk trenger strøm for å fungere. De får hverken tilførsel av varme eller frisk luft hvis strømmen går. Et høyt strømforbruk i kuldeperioder gjør dessuten strømnettet mer utsatt for skader. De anbefaler derfor å bygge med skorstein.

Det høres i utgangspunktet positivt ut med varmepumpe og elbiler, men hvor kommer strømmen fra og hvor mye bruker vi? Miljøgevinsten kan forsvinne i økt forbruk hvis vi forandrer vanene våre. Hvis vi f.eks. varmer opp en større del av huset enn tidligere eller hvis vi har en litt høyere temperatur, blir ikke forbruket automatisk lavere. Vi har dessuten forandret vaner når det gjelder underholdning. De dingsene vi bruker (f.o.f. TV, spillkonsoller og pc’er) bruker faktisk alle mye mer strøm enn f.eks. et kjøleskap. Når det gjelder elbiler er dette et forbruk vi ikke har hatt tidligere. Alt representerer derfor en økning. Det er tross alt bedre med strøm enn olje, men det øker likevel sjansen for at vi må importere skitten strøm.

Alt dette har betydning når Norge fremhever seg selv som en pådriver innen miljøvern. Den offisielle holdningen er at andre land må bli grønnere, mens vi ikke ser ut til å ha motivasjon til å utvikle annen fornybar energi enn den gamle vannkraften. Det gjør skepsisen vår til bl.a. vindmøller veldig alvorlig, og sannheten er at mye av verdien i statseide Equinor hadde forsvunnet hvis selskapet ble tvunget til å respektere statens miljøforpliktelser.

Dette er det tredje innlegget mitt om kritisk tenkning, og jeg har vist til noen eksempler som kanskje virker irrelevante på en blogg om utviklingsforstyrrelser. Jeg mener kritisk tenkning er aktuelt, og håper jeg kan vise det i dette innlegget. Hva om vi bruker det samme prinsippet på det som er et hovedpoeng på denne bloggen? Den offisielle versjonen kan gi inntrykk av at foreldre til barn med en diagnose bør være utelukkende takknemlige. De har et barn som er mye bedre enn andre barn. Foreldre og barn får dermed et mye bedre liv. Det er en naturlig konklusjon på uttalelser som «annerledes er bra» eller «vi er innenfor en naturlig variasjon.» Det er sågar noen som omtaler Asberger syndrom som geni-genet, og hevder at verden trenger dem. Jeg har hørt uttalelser som at det ikke er noe galt med dem; det er resten av verden som sliter med å holde følge med dem. Jeg liker det positive fokuset, men hvor nære virkeligheten er det?

Jeg mener ikke å antyde at disse foreldrene ikke er glade i barna sine, men det er krevende. Det er en kamp for å få hjelpeapparatet til å høre på dem, og det er krevende når en i stor grad må gjøre jobben alene. Det er mange som opplever å bli mistenkeliggjort, og det alene er en belastning. Det er et annerledes liv enn det andre foreldre har, uten at det er negativt. Det gjør livet rikere på mange måter, og det er neppe noen av foreldrene som ville vært foruten disse barna. Det er likevel en pris å betale. Forfatteren Olaug Nilssen kom inn på dette i et intervju med Pårørende Senteret. Les det her. Poenget mitt er å se framover, videre enn den offisielle sannheten mange tror på. En reklame sier det ganske treffende: Det er sluttsummen på kassalappen som teller. Sluttsummen blir forhåpentligvis bra for de fleste, men det er ikke fordi samfunnet er inkluderende. Vi som gjør det ganske bra, gjør det på tross av hjelpeapparatet.

Jeg møtte holdningen som lærer, og jeg hører stadig oftere andre som hevder at barna har det bedre uten lekser. Det blir ofte vist til at dette skaper stress, stjeler fra den verdifulle fritida, og at det er en straff siden ingen voksne får lekser i arbeidslivet. Jeg går absolutt ikke god for de argumementene, men fokuserer mer på at lekser skaper gode arbeidsvaner (som elevene sannsynligvis er glade for at de når de starter på universitetet), disiplin, uavhengighet i form av at de kan finne informasjon selv og løse arbeidsoppgaver på egen hånd. Det bidrar dermed til økt selvtillit. Lekser gjør det også lettere for foreldrene å holde seg orientert. De forteller dem hvor barna deres sliter og hvor de gjør det bra.

Jeg har tenkt litt over konsekvensene ved en leksefri skole for elever med spes.ped. Det er lett å tenke at kommunene hadde  repektert loven, og disse elevene, hvis lærerne fikk frigjort litt tid. Spes.ped. er et vanskelig tema, for hvis kommunene kan spare penger på skolen, benytter de gjerne muligheten. Jeg har ikke tall på hvor mange historier jeg har hørt om ufaglærte som har jobbet som spes.ped-lærer (jeg vil hevde at selv en allmennlærer uten spes.ped-kompetanse er ufaglært). Jeg har også hørt om kvalifiserte lærere som mente at jobben deres var unødvendig siden disse elevene var innenfor en normal variasjon (såkalt nevrodiversitet), og lærere som ikke utfordret disse elevene nok. Det er lett å akseptere lav, eller knapt nok noen måloppnåelse for en elev som har store vansker i et fag.

Skolen har et ansvar som strekker seg lenger enn det rent akademiske. Den skal sørge for et godt miljø, altså håndtere mobbing. Den skal også, sammen med PPT, jobbe med å utvikle ferdigheter barnet trenger for å kunne nå de akademiske målene. Det kan være ferdigheter som finmotorikk, balanse og koordinasjon. Jeg har inntrykk av at det er veldig varierende hvor mye kommunene og skolene jobber med dette. Hvis kommunen sier at videre støtte er unødvendig, blir dette barnet sviktet, og foreldrene må gjøre jobben alene.

Konklusjonen min blir da at lekser er viktig, men det kan diskuteres hvordan de skal utformes. Det er noen som mener at kritisk tenkning f.o.f. er kildekritikk, men det er ikke nok å vurdere om kilder er trovedig. Vi må se på konsekvensene, f.eks. ved å redusere skolebudsjettet. En sparer noen kroner på kort sikt, men mister kanskje en framtidig arbeidstaker. Det er mye talant som går tapt fordi samfunnet ikke gjør jobben med å utvikle disse juvelene.

 

Den norske kunnskapsveggen

Jeg gikk på Haraldsvang ungdomsskole i første halvdel av 80-tallet. Jeg utmerket meg nok ikke i praktiske fag. Foto: Wikimedia Commons
Jeg gikk på Haraldsvang ungdomsskole i første halvdel av 80-tallet. Jeg utmerket meg nok ikke i praktiske fag. Foto: Wikimedia Commons

Det er mange tanker som går gjennom hodet rett etter en lang sommerferie. Jeg tenker bl.a. på de mange utfordringene barn møter i skolen. Matematikk, skriving og lesing er en utfordring for de med nonverbale lærevansker, mens fag som kroppsøving, Kunst og håndverk (KH), Mat og helse (MH) kan være vanskelige for alle de hjernediagnosene jeg skriver om på denne bloggen.

Læreplanene beskriver målene og formålene i fagene. Jeg har ikke noe problem med å forstå kompetansemålene for kroppsøving etter 10. årstrinn eller formålet med faget. Det er f.o.f. snakk om ferdigheter og holdninger vi har nytte av, altså livsferdigheter. Vi kan si det samme om MH og KH. Hovedmålet er nok å skape mennesker samfunnet har nytte av, og praktisk/kreativt arbeid er en viktig del av pakken. Disse fagene er også viktige for oss personlig. De kan hjelpe oss til å få langt mer ut av livene våre. De beriker livene våre og gir oss god helse. Kapitlene i den generelle delen av læreplanen sier litt om hva myndighetene prøver på: Det meningssøkende menneske, Det skapende menneske, Det arbeidende menneske, Det allmenndannede menneske, Det samarbeidende menneske og Det integrerte menneske.

Skolen har også Opplæringsloven å forholde seg til. Den sier i § 1-3 at opplæringen skal tilpasses forutsetningene hos hver enkelt elev.  Det står i tillegg mye om elevenes skolemiljø i kapittel 9. Det er mange fine formuleringer der, bl.a. 9 A-2 der det står at «alle elevar har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremjar helse, trivsel og læring.»

Det er dessverre forskjell på teori og praksis. Tilrettelegging fungererer nok ikke like bra på alle skoler, men jeg forstår heller ikke hvorfor det er så viktig med karakterer i alle fag. Jeg er enig i at de nevnte fagene er viktige allmenndannende fag. De utvikler oss som mennesker og samfunnet får arbeidere med de ferdighetene det ønsker. Det er likevel ikke til å komme bort fra at det er en barriere. Det er en vegg som står i veien for mange. Noen klarer å komme over, men det er også en god del som ikke kommer videre. De kommer kanskje ikke inn på det studiet de ønsker fordi de har litt for dårlig karakter i gym.

Nasjonalt kompetansenter for barn og unge med funksjonsnedsettelser anbefaler den danske boka «Idrætt flytter grænser» for lærere og andre som skal lede aktiviteter for klasser som inkluderer barn med autisme og ADHD, og det er naturlig å inkludere NLD.  Les mer.

Det er flott at noen tenker på tilrettelegging. Elevene får en mye bedre opplevelse. De kan gå fra nederlag til å føle at de har mestret noe. Det alene er verdt mye, men det er ikke nok. De aktuelle diagnosene er et vidt spekter der noen ikke kjenner seg igjen i det faglitteraturen beskriver, men det er også noen som kan ha alvorlige vansker med f.eks. fin/grovmotorikk, koordinasjon, lyd og visuelle sanseinntrykk. Lagsport kan være utfordrende fordi det krever mange av de nevnte ferdighetene, samt sosialt samspill. Det er dessuten ofte høy lyd og de andre elevene har en tendens til å kritisere med temmelig grov munnbruk hver gang en gjør en feil. Det kan bli en brutal opplevelse. Boka Nonverbale lærevansker (Urness og Eckhoff) anbefaler tilrettelegging i form av indviduelle, ikke-konkurransepregete aktiviteter som skøyting, ridning, padling, kajakk, kano, karate, bordtennis, squash, sykling, ski og golf. Det er ikke det at disse er uten et konkurransemoment, men det er ikke like intenst som i lagidretter.

Det er imidlertid ikke anledning til å begrense pensumet i tilstrekkelig grad hvis en jakter på en god karakter. Det kan bli ganske dramatisk når en etter skolen møter virkeligheten. Det er ingen i samfunnet som bryr seg om eleven gjorde det ypperlig med en lav måloppnåelse. Det betyr at en ikke har mulighet til å få mer enn en lav karakter (karakteren 2 er maks). Jeg lurer på hvor mange som kunne gjort en god jobb innen det som var lidenskapen deres, men som ikke fikk muligheten fordi de gjorde det for svakt i de nevnte fagene. Vi har rett og slett en kunnskapsvegg eller ferdighetsvegg som holder mange utenfor. Det er unødvendig å bruke kroppsøving, MH og KH til å skille elevene ytterligere.

Digital læring i Haugesund

mann med papir og penn foran en pc og mobil. Jeg hadde store vansker gjennom hele skolegangen fra barneskolen til universitet. Notatene mine var ubrukelige, men det hadde vært nyttig med de hjelpemidlene som er tilgjengelige i dag. Iluuastrasjon: Pexels.
Jeg hadde store vansker gjennom hele skolegangen fra barneskolen til universitet. Notatene mine var ubrukelige, men det hadde vært nyttig med de hjelpemidlene som er tilgjengelige i dag. Illustrasjon: Pexels.

Jeg er en ivrig tilhenger av å bruke teknologi i undervisningen. Jeg var derfor i utgangspunktet gledelig overrasket da Haugesund kommune endelig bestemte seg for å gi alle elevene tilgang til sin egen skjerm. Det er likevel et men. Et ganske stort et. Les brosjyren Digital læring i Haugesund kommune.

Kommunen skal i løpet av høsten gi alle 1-4. klassinger en iPad, mens 5-10. klassinger får en Lenovo Yoga Hybrid PC. Jeg syntes det var et savn da jeg jobbet som lærer at elevene ikke hadde tilgang til sin egen PC, for de måtte dele et lite utvalg med resten av skolen. Skolen kjøpte imidlertid inn smartboard til alle klasserommene, og jeg så nytten av å ha så kort avstand til maskinvaren. Vel å merke når den virket. Jeg har også erfaring med veldig ustabile trådløse nettverk som hoppet inn og ut.

Problemet med de 4000 maskinene kommunen har kjøpt inn er at mange av de gode appene er utviklet for iOS og Android. De finnes med andre ord ikke for PC. Kommunen har et eget programvaresenter med programmer/apper de har har godkjent, og det vil ikke bli mulig å laste ned andre apper. Det er nettopp der problemet ligger. Dette kan i verste fall bety at elever på mellom og ungdomstrinnet får et tilbud som ikke nødvendigvis er dårligere på overflaten, men som kanskje blir det likevel. Det kan bli resultatet av at kommunen dokumenterer et økt læringsutbytte, samtidig som noen elever ikke får bruke de verktøyene de har mest igjen for.

Jeg har skrevet om dette tidligere og skal ikke legge til så mye, men her er noen apper som kan være aktuelle:

Stop, Breathe and Think er en gratis app som tilbyr 15 mindfullness-aktiviteter. Det er dessuten mulig å kjøpe flere.

Jeg har ikke prøvd den selv, men skal teste den ut siden dattera mi ønsker seg Sims. The Sims FreePlay er en mulighet til å trene på dagligdagse ferdigheter som vi trenger i det virkelige livet. Dette høres riktignok ut som Minecraft.

Conversation Planner er trening på ulike sosiale situasjoner. Programmet har 130 scenarier fordelt på 18 nivåer. Selve appen er gratis, men en må være klar over at det er såkalt in-app purchase, som i dette tilfellet betyr at en må betale $ 3 for hvert nivå.

ClearLock er en gratis app som blokkerer en Android. En kan velge tidspunkt og varighet, og hensikten er naturligvis å få hjelp til å luke vekk fristelser som kan komme i veien for det barnet egentig skal gjøre, f.eks. lekser.

Barn har ulike lærestrategier og appen Eye to Eye tar hensyn til det. Appen oppmuntrer til selvrefleksjon og tydeliggjør for barnet hva som er positivt ved dem selv. Sluttresultatet blir en oppsummering som barnet kan bruke til å fortelle andre om sine behov. Det er dette de på engelsk kaller self-advocacy, som jeg mener er en viktig del av å lære barna selvstendighet.

Det kan være en fordel for barn som har problemer med å utvikle ei god håndskrift å skrive på tastatur. Apper som Tap Typing – Typing Trainer, Epistory – Typing Chronicles og Typing.com kan hjelpe.

Det er viktig å ta notater og derfor helt nødvndig å lære. Det er vanskelig når en sliter med oppmerksomheten, men det finnes apper som gjør det litt lettere og morsommere for disse elevene. Det er med AudioNote mulig å ta opp lyd, samtidig som en skriver eller tegner illustrasjoner. Andre apper som kan gjøre det morsommere å ta notater er Evernote, Notability, Whink, MindMeister Inspiration (tankekart) og MarginNote, som lar eleven importere digital tekst og skrive notater i margen. Squid lar deg skrive for hånd på en skjerm.

Jeg har vært inne på tekst til tale i det siste, og Read2Go, Voice Dream Reader og iBooks kan være aktuelle. De som har rettigheter kan dessuten låne lydbøker hos Norsk lyd og blindeskriftbibliotek og Statped. Sistnevnte låner ut skolebøker til elever bl.a. med svekket syn, dysleksi, ADHD og kognitive utfordringer. Det virker som at det er mulig for elevene å ta initiativet selv, så de trenger ikke vente på at skolen skal gjøre det.

Et spørsmål om tillit

Brosteinen på rådhusplassen i Haugesund symboliserer den virkeligheten folk flest opplever på gata, mens de tillitsvalgte har et annet fokus. Det er det samme på Stortinget.
Brosteinen på rådhusplassen i Haugesund symboliserer den virkeligheten folk flest opplever på gata, mens de tillitsvalgte har et annet fokus.

Jeg skrev om en evidensbasert skole i Det normale barnet. Det høres ut som sikre tiltak, men det innebærer ofte eksperimentering, for en vet ikke hvordan det vil slå ut. Jeg kom bl.a. inn på Aggression Replacement Training, et program som ifølge Barne- ungdoms og familiedirektoratet «retter seg mot barn og unge i alderen 4-20 år som har alvorlige atferdsvansker eller som er i risiko for utvikling av slike vansker.» Det som gjør dette evidensbasert er at det ble utviklet for amerikanske fengsler. Dette var med andre ord ikke ment for barn som kunne utvikle en aggressiv atferd. Det var for voksne som hadde kommet mye lenger.

Det er derfor ikke noen overdrivelse å si at jeg er skeptisk til Nordahl-utvalget. Det foreslo i en rapport til regjeringen i mars å frata alle elevene retten til spesiaundervisning. Dette fordi spesialundervisningen etter utvalgets mening har for dårlig kvalitet, og fordi det kommer for seint. Det er ikke vanskelig å være enig i den konklusjonen. Det er mange allmennlærerere uten spes.ped-kompetanse og ufaglærte assistenter som gjennomfører mye av spesialundervisningen i skolen. De gjør sitt beste, men det er en håpløs situasjon med store kvalitetsmessige forskjeller mellom skoler og kommuner.

Det høres dramatisk ut når utvalget vil fjerne lovfestet rett til spesialundervisning. Tanken er å flytte stillinger fra Statped til kommunene, og redusere avstanden mellom pedagogene og elevene. Det skal derfor ikke koste noe, men det høres ikke realistisk ut. Det er i dag mange lærere som har en god allmennlærerutdannelse der de har lært å dele klassen inn i tre faglige nivå, men det er ellers en forventning om alle er like. Det må nok brukes store summer på videreutdanning, kanskje på de som har utredet elevene også. Det er stor forskjell på å teste et barn og tildele ressurser, og å gi det den undervisningen og eventuelt sosiale treningen det trenger.

Vi er allerede inne i en reform det er vanskelig å gjennomføre. Alle lærerne i grunnskolen må ha minst 30 studiepong (60 i ungdomsskolen) fra 2025 for å undervise i matematikk, norsk, engelsk, samisk eller norsk tegnspråk. Det har vært kontroversielt fordi det ikke fulgte penger med dette kravet, og i tillegg til at mange plutselig hadde en ugyldig utdannelse, må de stå i kø og håpe på at kommunen har råd til å bevilge pengene tidlig nok. Nå kan vi altså få en ny utgift for kommunene. Jeg bor i en Terra-kommune, så jeg vet hva det betyr.

Jeg har sett flere overskrifter om avvik de siste årene etter diverse tilsyn fra fylket. Det dreide seg om inneklima på skoler, kommunale tjenster til personer med samtidig rusmiddelproblem og psykisk lidelse, og oppfølging av barn som Barnevernet har overtatt omsorgen for. Kommunen har de siste årene kuttet dramatisk i skole og eldreomsorgen, samtidig som politikerne har lånt penger for at fotballklubben FKH skulle få en stadion NFF kunne godta. Om ikke det var nok mener jeg det er opplagt at kommunen svikter fellesskapet ved å bruke Husbankens midler til byutvikling.

Kommunen har et mål om å utvikle sentrum. Det er en del av et langsiktig mål å bygge nye boliger i sentrum, og ikke i utkanten mot f.eks. Sveio kommune. Det er derfor ikke overraskende at det dukker opp mange nye leilgheter i sentrumsnære områder. Det er likevel rart at mange av dem er 80 prosent Husbankfinansierte, for vi snakker om en pris på 2,5-3 millioner kroner for de billigste leilghetene. Det betyr at både lånet og den summen en må skaffe selv er betydelig. Det er samtidig mange i Husbankens målgruppe som får avslag. Jeg kan vel slå fast at hvis det er et spørsmål om hvor mye vi kan vente oss fra kommunen, er jeg noe skeptisk til Haugesund.

Det normale barnet

Illustrasjon. Bronsestatuett av jente som ligger på magen på pplenen og lesrer. Det er forskning som tyder på at barn son trenger spes.ped har god effekt av utendørs fungerer bedre i et utendørs klasserom. Foto: Pixabay
Fantastisk statue fra en park. Jeg oppmuntrer gjerne til lesing, for selv om jeg har slitt med det selv, har det gitt meg gode opplevelser også. Det kan likevel tolkes som unormalt, for normen er å søke fellesskapet. Foto: Pixabay

Hvordan vil du karakterisere et normalt barn? Det er et betimelig spørsmål, for samfunnet har klare rammer for hva vi skal holde oss innenfor. En av grunnene til at jeg misliker det store fokuset på nevrodiversitet og annerledeshet er at denne åpenheten ikke gjelder for alle. Samfunnet har bestemt seg for hva som er normalt, og alt annet er en skjevutvikling. Dette er psykologers synonym for annerledeshet.

Advokat Olav Sylte viste i dette innlegget fra 2015 til en gjennomgang han hadde tatt av anonymiserte barnevernssaker som fylkesnemdene sender til Lovdata for offentliggjøring. Han fant at det i 2002 kun var 5 prosent av sakene der begrepet skjevutvikling hadde blitt brukt, mens det allerede året etterpå var oppe i 17 prosent. Tallet har i årene etterpå vært jevnt over 20 prosent. Olav Sylte viser til Karin Killens teorier om barns skjevutvikling som det eneste som kan forklare den dramatiske økningen, for det er ingen grunn til å tro at norske hjem plutselig ble så mye verre å vokse opp i fra et år til et annet.

Psykologene trykket altså den teorien til sitt bryst, men en kan lure på hvorfor det ofte er de negative teoriene de lar seg inspirere av. Det er problematisk å fremme nevrodiversitet i et samfunn der alle skal være like, for det er ingen tvil om at normen har vært det klart tryggeste siden 2003. Ninni Sandvik fra Høgskolen i Østfold sa det klart og tydelig i et intervju med forskning.no for tre år siden: Stopp jakten på det normale barnet.

Det er mye av det inntrykket jeg har av pedagogikken, både lærebøkene og det praktiske arbeidet i barnehager og skoler. Bøkene beskriver gjerne en ideell situasjon, og alle skal holde seg innenfor. Det er en viss mulighet for å ta hensyn til ulike fagnivå i samme klasserom, men det er ellers forventet at alle skal holde seg innenfor de samme rammene. Nå er det riktignok 18 år siden jeg tok eksamen etter tre år med pedagogikk, men selv i 2000 burde pedagogikken inneholdt litt mer spesialpedagogikk. Vi hadde en god del om lese og skrivevansker, litt om ADHD, mens NLD og autisme var bortimot ikke-eksisterende. Det er bare 4 år siden jeg jobbet i skolen, og det var ikke mulighet for mangfold etter 14 år heller. Det er dessverre ikke så enkelt at vi kan vente nøyaktig det samme fra alle barn.

Barn skal gjennom en ganske rigid trening, og det er et krav om at de i god tid før skolestart skal sitte i ro, leke uten å forstyrre andre, og de skal vise følelser uten at det går ut over andre. De skal dessuten være ganske organiserte og være lette å ha med å gjøre. Det er sosiale regler å forholde seg til på kartleggingsprøver også. Det er aldri bare skrive og matteferdigheter som blir målt. Det er kort sagt trange rammer for hva som er normalt, og det er ikke lett for noen å havne innenfor.

Da jeg jobbet som lærer var det populært med såkalte evidensbaserte program, men det var stort sett snakk om å eksperimentere. Wikipedia har en artikkel om Aggression Replacement Training (ART), og dette verktøyet blir ifølge artikkelen brukt innenfor barnehage, barneskole, ungdomsskole, barnevernsinstitusjoner, psykisk helsevern for barn og unge, fengsler og autisme i Norge. Det som gjør dette spesielt er at programmet ble utviklet i amerikanske fengsler, altså for voksne med den farligste atferden i samfunnet, og fengselsvesenet deres er kjent for at de ikke gjør noe for å rehabilitere de innsatte. Dette er bare ett program, men mange har det til felles at det er lett å bli stemplet som unormal eller avviker. Det kan rett og slett være unormalt å uttrykke følelser åpent. Det norske idealet er å kommunisere uten å vise følelser, og hvis en har en annen personlighet, kan en fort havne i trøbbel.

Observasjonsmaterialet ALLE MED er et annet verktøy som blir brukt fra barnehagen og kanskje videre. De sier i forlagets presentasjon at materialet skal synliggjøre barnets uvikling på en visuell og lettfattelig måte. Det gjør en ved å fylle observasjonene inn i et skjema som er formet som en sirkel, og det dekker områdene språk, sosio-emosjonell utvikling, lek, trivsel, hverdagsaktiviteter og sanse-motorisk utvikling. Jeg skal ikke kommentere dette videre siden jeg har vært inne på det i en rekke andre innlegg, men kan slå fast at det kan stå mye i diverse rapporter som ikke er direkte objektivt, for å si det forsiktig. Det er alltid en fare for at egne holdninger og følelser ubevisst påvirker oss. En må derfor være veldig nøyaktig med språket en bruker når en presenterer funnene sine, enten det er muntlig eller skriftlig. Det er f.eks. ikke sikkert det stemmer hvis en «føler» at barnet ikke var samarbeidsvillig, eller hvis en «følte» at en uvilje eller aggresjon var rettet mot den som observerte. Det er store muligheter for feil informasjon.

Dette forklarer ganske mye. Kartlegging, testing og «evidensbaserte» tiltak er god butikk, og en kan noen ganger få inntrykk av at hovedfokuset er på forretningsdrift. Når det gjelder barn som uttrykker sterke følelser, inkludert aggresjon, kan det være en normalutvikling, for det er faktisk situasjoner der sinne, frykt, sorg o.l. er den normale reaksjonen. Det trenger ikke bety at det er noe galt med utviklingen. Barn trenger naturligvis å lære å kontrollere følelsene sine, men de må også få høre at det er naturlig med sterke følelser, at de har rett til å føle. Jeg har tro på at vi ved å reflektere over hvorfor de sterke følelsene blusser opp kan kontrollere dem bedre. Da skremmer de oss ikke, og det er gode muligheter for at sinne ikke utvikler seg til aggresjon.

 

Aggression Replacement Trainin

Regimentet Norge

Haugaland videregående skole. Jeg var elev på yrkesskolen Haugaland vgs, men lyktes ikke i et miljø der pedagogikk var et fremmedord ingen brukte.
Jeg var elev på yrkesskolen Haugaland vgs, men lyktes ikke i et miljø der pedagogikk var et fremmedord ingen brukte.

Vi har det godt i Norge. Den reformerte sosialismen i Skandinavia er sannsynligvis det systemet som har gitt flest mennesker best betingelser, men det føles noen ganger mer som at vi lever under strenge krav i et enerådende regime enn under frihet og valg i et demokrati. Det minner meg litt om det engelske verbet regiment. Det er det samme ordet som vi kjenner som et substantiv, og i verbform betyr det en rigid organisering eller uniformitet i den hensikt å få kontroll. Det er et samfunn som forventer en viss atferd fra alle, og en må derfor innrette seg etter det andre har bestemt er normen.

Jeg har tidligere etterlyst flere muligheter i utdanning og arbeidsliv. Det er noen muligheter for de som av ulike grunner ikke gjorde det bra nok på ungdomsskolen eller videregående, men det er for snevert. Problemet med særskilt opptak både på videregående og høyskole, er at en må dokumentere at en har de ferdighetene og kunnskapene som andre har, de som blir vurdert etter ordinære kriterier. Det er veldig vagt.

Det spiller altså ingen rolle om du mener at du kunne ha fått bedre karakterer hvis kommunen eller fylket hadde respektert loven. Den bryter de nemlig ofte ved å svikte elever de vet trenger mer støtte. Jeg har selv opplevd skoler der assistenter stod for spes.ped-undervisningen, og jeg har truffet på kvalifiserte spes.ped-lærere som mente at (ADHD-) diagnosen måtte være feil fordi eleven var sympatisk og samarbeidsvillig. Det er konsekvensen av en ren nevrodiversitet-holdning. Det er mange som ikke får hjelp, nok hjelp, eller den rette hjelpen. Det er umulig å bevise dette i etterkant, og foreldre som har protestert for mye har opplevd hva en bekymringsmelding kan utrette. Bekymrimngsmeldinger baserer seg ofte på rykter og synsing som ikke nødvendigvis stammer fra melderen selv. Dette er veldig unøyaktig kommunikasjon, men denne type informasjon har dessverre en tendens til å sette seg fast, samme hvor langt den er fra sannheten.

Det er vanskelig å forstå at politikere ikke vil gjøre noe for å rette opp i dette. Stiftelsen ABR-Senter på Karmøy har tidligere drevet med spesialisert rusbehandling som bl.a. inkluderer arbeidstrening i egne bedrifter. De startet en videregående skole for et par år siden, og har nå søkt fylket om å få utvide med Naturbruk/Anleggsgartner og Salg Service. De har imidlertid fått avlag fra fylket fordi Ap, SP, SV og H ikke vil ha flere elever i private skoler.

Bjørn Sæstad, Høyres fraksjonsleder i opplæringsutvalget, uttalte til Rogalands avis at de offentlige skolene blir stående med halvtomme klasser og et svekket tilbud. Det er grunnen til at ABR videregående skole, The British College of Stavanger, Akademiet Sandnes AS, og Tveit videregående skole alle fikk avslag i Rogaland. Sistnevnte er forøvrig den eneste jordbruksskolen i Nord-Rogaland. Les mer i RA.

Jeg synes ikke Sæstads argument gir mye mening når det gjelder ABR, for der dreier det seg om elever som trenger noe de offentlige skolene ikke tilbyr. ABR videregående sier forøvrig på sine hjemmesider at de bl.a. tilbyr små klasser, tett oppfølging, internat og gratis frokost. Dette høres positivt, og kanskje det mange med utfordringer trenger. Jeg mener det er behov for skoler som gir oss alternativer når vi ikke har kunnskaper og ferdigheter, hverken dokumenterte eller udokumenterte. Når det gjelder sped.ped burde det forøvrig være en bedre evaluering av skolene, med konsekvenser for de som ikke gjør jobben sin. Problemet i dag er at det ikke har noen konsekvenser når kommunene og fylkene svikter elevene. Jo, det har forresten noen store konsekvenser, for elevene.

Vi er her

Grafitti loving life. Denne grafittien fra en undergang i Haugesund kan med litt.
Med litt hjelp kan flere adoptere dette mottoet.

Jeg har dekket autismespektertilstander (dog f.o.f. Asberger syndrom), ADHD og NLD på denne bloggen. Jeg har også vært innom tilleggsvansker som angst, depresjon og epilepsi. Alle disse er relevante for dette innlegget, men jeg tenker hovedsakelig på NLD.

Jeg har også vært opptatt av tidlig hjelp fordi det vil dramatisk forbedre sjansen for å lykkes som voksen, men det er mange som må spille på lag. Anne-Grethe Urnes er i boka Nonverbale lærevansker inne på at «barnet har behov for å bli sett, møtt og forstått ut fra sine særtrekk og sitt aldersnivå.» Miljøet betyr mye, for de erfaringene barnet gjør med voksne og andre barn kan enten utvikle eller skade barnet. Jeg tror det er viktig å tenke på å tilpasse utfordringene. En av grunnene til at det er viktig med tidlig innsats, i motsetning til den vente og se-holdningen de fleste kommuner velger når foreldre ber om hjelp, er at barnet som en del av treningen på selvstendighet må utvikle selvinnsikt. Hvis en er klar over styrker og svakheter kan en unngå situasjoner som med stor sannsynlighet vil gi en opplevelse av nederlag. En må altså velge utfordringer som er store nok til at en må strekke seg litt, men ikke så store at faren for nederlag er for stor.

Når jeg antyder at deler av samfunnet ikke spiller på lag med foreldrene tenker jeg bl.a. på at foreldrene ikke blir tatt på alvor. Skolen har en tendens til å tenke fag. Hvis det går greit nok på prøvene og elevene sitter stille på stolen er alt som det skal være. Jeg var en stille elev, selv om jeg hadde mye sinne og aggresjon innvendig, men gjorde minimalt med arbeid på barneskolen, og fikk følgelig et sjokk da karakterene kom på ungdomsskolen. Jeg vil hevde at pedagogiske tiltak er viktige for å bedre situasjonen generelt, og ikke bare i klasserommet. Skolen skal ikke bare undervise språk, matte og naturfag. Den skal gjøre barnet klar for arbeidslivet, d.v.s. gjøre det i stand til å få og beholde en jobb. Det innebærer å lære sosiale regler, evne til å organisere og utnytte tida best mulig. Det er ikke skolens oppgave å lære barna å kle på seg, finne fram/spørre om hjelp i byen og å håndtere stress/frustrasjon, men det hadde ikke skadet hvis skolen var litt mer opptatt av disse ferdighetene.

Noen trenger kanskje mer sosial trening enn de får i klasserommet og i grupperom med spes.ped-læreren. Det kan inkludere å opptre sosialt passende fordi noen barn ikke ser helheten i den sosiale situasjonen. Det er ikke uvanlig at NLDere er så opptatt av detaljer at de ikke ser helheten. Foreldrene har et ansvar for dette og for å lære barnet andre livsferdigheter, men det blir for enkelt å si at skolen ikke har noe omsorgsansvar. Den har utvilsom det i skoletida.

Det er mange foreldre som møter lite forståelse for at barnet deres har sammensatte og særegne vansker. De kan sågar bli møtt med anklager om at de har ansvar barnets vansker. Boka Nonverbal lærevansker starter med et tilfelle jeg antar er tenkt, underkapittelet Rare Ole, 13 år – utsatt for omsorgssvikt? Han ble henvist til BUP med bakgrunn i psykososiale vansker. Skolen observerte en elev som tilsynelatende hadde gode evner, men som likevel hadde fagvansker og en rar atferd. Han kunne se ustelt ut og gikk gjerne med skjorta delvis kneppet, noe som er klassisk NLD. Når han også manglet sosiale ferdigheter var den første reaksjonen at dette måtte skyldes omsorgssvikt.

Jeg kjenner flere foreldre som nærmest har tryglet om hjelp. Jeg blir av og til kontaktet av noen som er bekymret for barna sine eller som er voksne NLDere selv. Det er ikke mange i det offentlige som forstår NLD. Vi som har diagnosen eller som har barn med diagnosen forstår ganske mye. Jeg håper folk vil lytte til oss og se oss mer enn de har gjort så langt. Vi burde ikke være avhengig av å få en Asberger diagnose for å få hjelp, men det er faktisk situasjonen for mange i dag.

Overskriften viser til en populær grafitti. Foo was here ble brukt av australske soldater under 1. verdenskrig, mens amerikanske soldater brukte Kilroy was here 20 år seinere. Det var et slags visittkort som sa at de hadde vært der. Jeg tenker det som en beskjed til samfunnet om at vi ikke bare har vært her. Vi er her fremdeles og vi fortjener plassen like mye som andre.