Den lange veien hjem

I have already lost touch with a couple of people I used to be. Joan Didion

Jeg var nylig på to korte besøk i hjembyen min, Haugesund, og jeg forlater alltid byen med litt blanda følelser. Dette  er et såpass vanlig fenomen at en kan finne en god del artikler om emnet på nettet. Det handler ofte om mental helse, men det er ikke alltid relevant. Det kan være en slags nostalgi, en smerte en føler over at barndommen er borte. Det en hadde, det en var, kommer aldri tilbake. Det kan være grunnen til at mange får en komplisert blanding av gode og negative følelser når de besøker hjembyen.

Det kan altså være så enkelt som at vi blir minnet på hendelser fra fortida. Dette kan i verste fall trigge oss, og da snakker vi om mental helse. Triggere er en følelsesmessig reaksjon på noe vi har opplevd, og resultatet kan bli sinne, skam, skyld og smerte. Det er altså viktig å prøve å takle triggere bedre. Jeg skrev i det forrige innlegget mitt om at moren min døde den 14. april, og de følelsene jeg allerede hadde har sannsynligvis økt i styrke. Jeg kunne ikke være hos henne når hun trengte hjelp, og nå er byen en påminnelse om at jeg ikke får treffe henne igjen. Jeg tilbrakte en stor del av oppveksten i bydelen Bleikmyr, og jeg kom ofte tilbake som voksen for å besøke mor.

Jeg tror det for noen kan være en følelse av at byen skylder dem noe. Det er relevant i mitt tillfelle, for jeg hadde ikke flyttet fra byen hvis det hadde vært mulig å bli. Jeg fikk verken jobb eller bolig der (bortsett fra å leie fra slumlords), og det er ingen tvil om at det var der jeg ville lykkes. Jeg hadde ikke bare gode erfaringer under oppveksten i Haugesund, og det dreier seg om alt fra nabolagene vi bodde i til skolegang og yrkesliv. Det er ikke alltid jeg klarer å elske landet eller byen (definisjonen av patriotisme), men det er likevel Haugesund som er hjem. Jeg har bodd i sju andre kommuner, men jeg tenker alltid på Haugesund. Det er likevel ingen tvil om at jeg møtte mer motstand der enn noe annet sted, så det er nok et visst element av å bli avvist der jeg trodde jeg hørte hjemme.

Jeg har med andre ord ambivalente følelser til fødebyen min, men det er tross dette Haugesund som er hjem. Skien, der jeg bor nå, har Brekkeparken, men den er ikke det samme som Byparken. Rundløypa rundt Åletjern gjør nytten, men den er ikke Haraldsvang. Jeg kan drikke kaffe på Kaffehjørnet eller Farstad i Skien, men det er ikke Totalen, og en tur langs Skienselva er ikke i nærheten av å være det samme som Indre kai i Haugesund (fra Møllerveien til Høvleriet). Grunnen til at jeg reiser fra byen med blanda følelser er nok at jeg ikke er sikker på hva jeg mener om den.

Utsikt fra Kvalsvik, et av favorittstedene mine.
Utsikt fra Kvalsvik, et av favorittstedene mine.

Jeg tror jeg kommer tilbake til hjembyen min etter hvert, men det må bli under andre forutsetninger enn de som ikke fungerte da jeg flyttet. Det hadde vært gøy hvis jeg kunne få tilbake noe av det tapte, og jeg tror det er det dette dreier seg om. Jeg kjente en gutt en gang. Jeg er ikke sikker på når han døde, eller om han egentlig gjorde det. Han ble nok bare forlatt i fortida, for det var ikke rom for denne gutten da jeg prøvde å navigere på vei mot voksenlivet. Jeg har savnet den glade gutten som trodde på ei lys framtid, men han er ikke helt borte.

Det hadde kanskje passet med en inspirerende avslutning der jeg snakket om gutten som hadde overlevd et eller annet sted i tankene mine, og at han hjalp meg i arbeidet med rekonstruere meg selv. Jeg kan ikke si at det har skjedd, eller at det kommer til å skje. Jeg sier heller ikke at det er umulig, men ingen kan forutsi hvor dette ender. Jeg snakker om den prosessen jeg refererte til i forrige innlegg. Jeg snakket da om at jeg hadde blitt foreldreløs i en alder av 53 år, og at jeg for første gang ikke er en sønn. Det leder kanskje til en ny identitet, og kanskje dukker gutten opp igjen.