Dobbel diskriminering

Sola skinner gjennom vinduet og skaper en regnbue på golvet. Regnbuen er et gammelt symbol på frihet, brukt av indiianere i Peru, Bolivia og Equador. Den hører i vår kultur til barndommen, ikke voksnes rettigheter.
Sola skinner gjennom vinduet og skaper en regnbue på golvet. Regnbuen er et gammelt symbol på frihet, brukt av indiianere i Peru, Bolivia og Equador. Den hører i vår kultur til barndommen, ikke voksnes rettigheter

Det er ingen hemmelighet at jeg noen ganger har vært ganske misfornøyd med nordmenn, faktisk i så stor grad at jeg ga mine landsmenn en diagnose en gang, den norske personlighetsforstyrrelsen.

Det er ikke det at jeg ikke liker Norge eller nordmenn, men vi kan være litt tungrodde. Vi ser ikke alltid konsekvensene av de meningene vi har. Jeg tenker f.eks. tilbake til Syriakrisen. Det er alltid en behagelig og takknemlig oppgave å være i opposisjon på Stortinget, og de partiene som i Stoltenberg-regjeringen hadde forsvart en restriktiv innvandringspolitikk, og sågar sendt en del mindreårige ut av landet, kunne plutselig ta til orde for mer eller mindre åpne grenser. Media fulgte opp og gjorde det de kunne for å presse Solberg-regjeringen til å slippe alle inn. De gikk så langt, i iveren etter å skape sympati, at de publiserte en del saker som de må ha visst var oppspinn.

En kan tenke seg hva som vil skje hvis vi tar imot langt flere enn vi klarer å finne en plass til i samfunnet. Vi har tross alt et ansvar for å gi flyktningene et godt tilbud, samtidig som vi skal opprettholde de samme tjenestene for resten av befolkningen. Det er ikke det mange vil høre, men stabilitet er viktig. Vi har ikke et realistisk forhold til religion heller. Islam liker internasjonalt å markedsføre seg som toleransens, fredens og kjærlighetens religion, og jeg har inntrykk av at dette er det populære synet i Norge også. Det er faktisk så akseptert at en ikke er villig til å se noen andre muligheter. Vi godtar med andre ord at andre land har en statsreligion, bare vi slipper det.

Islam er på en måte den nye buddhismen. Den religionen Buddha stiftet har lenge, kanskje alltid, blitt sett på som fredens religion, fordi mange ikke har koplet den til krig. Jeg vokste opp med nyheter som snakket mye om konfliktene i Sri Lanka og Burma, men ingen har nevnt buddhismens rolle. Burma har f.eks. blitt kjent som et senter for buddhistisk aggresjon de siste årene (bl.a. rettet mot muslimer). Det kan altså være en stor forskjell på det inntrykket vi har, og det som faktisk skjer i virkeligheten.

Jeg er på ingen måte en anti-buddhist eller en anti-muslim. Jeg lever godt med ulike religioner i nærmiljøet, men det dreier seg om perspektiv, noe som er relevant når en leser en av artiklene på nrk.no i dag, Utsettes for dobbel diskriminering. Jeg har vært inne på dobbeldiskriminering før, bl.a. da jeg skrev om kvinner som får en Asberger eller ADHD-diagnose i voksen alder. Jeg tror det kan ha mye med forventninger å gjøre. Jenter er kanskje mer tilbøyelige til å fly under radaren, passe inn, og skjule mangler og feil fordi det er den atferden samfunnet forventer. De kan derfor holde seg i periferien av ei gruppe, heller enn å stå utenfor. Jeg foreslo at minoritetsjenter med en nevrologisk utviklingsforstyrrelse kanskje opplever mer diskriminering enn noen andre.

Det er interessant at det forskes på dette. NRK har snakket med en norsk-somalier, som i tillegg til å være afrikansk, er homofil og muslim. Han er altså trippel diskriminert. Da vi tok imot syrerne snakket alle om at «dette skal vi klare» og «det vil ikke koste, for alle skal rett ut i arbeid.» Var det virkelig så enkelt? Det er mange som ønsker seg rett ut i arbeid, men de har ikke muligheten.

Det er i dag stort fokus på transpersoner, og det er en god del som prøver det ut fordi de føler seg annerledes, og tenker at kanskje dette er løsningen. Det er nok ikke så enkelt. Det er mange studier som viser nedslående resultater. Den skotske undersøkelse Trans Mental Health Study 2012, den kanadiske studien Transgender People in Ontario, Canada, eller den australske spørreundersøkelsen Trans Pathway er bare noen av mange som viser hvor vanskelig det er å leve som en transperson. De rapporterer bl.a. om et stort antall selvmord og selvmordsforsøk. Det er selvsagt delvis fordi mange mister venner og familie, og opplever diskriminering i arbeidslivet, men det er også mye som tyder på at en del angrer. Det blir ikke snakket mye om det fordi det er så stort fokus på at dette er løsningen. En ser altså ikke andre muligheter, men en må være klar over at disse menneskene må gjenom en ganske brutal behandling (hormomer og kirurgi).

Det blir for enkelt å avfeie debatt som fordommer. Det perspektivet en bør ha er de mulige konsekvensene dette kan ha for framtida. De mest opplagte er fertilitet og mental helse. Vi forteller barn at dette vil gjøre livet bedre, men vi gir dem ikke de redskapene og ferdighetene de trenger. Jeg ser at kjønnsskifte fungerer for noen, men det er ikke nødvendigvis den ideelle løsningen for alle.

Jeg nevnte islam/buddhisme som et eksempel på at vi ser det vi ønsker å se. Vi ser andre statsreligioner i et annet lys enn vår egen, selv om dette et religioner som driver mennesker på flukt. Vi former disse konklusjonene på mangelfullt grunnlag. Vi gjør sannsynligvis det samme når det gjelder diagnoser også. Det er mange som ikke møter noen forståelse i det hele tatt.

Det er trist at skeive og minoriteter fryses ut i arbeidslivet og på boligmarkedet. Det burde ikke være sånn i Norge, men vi ser ikke noen annen mulighet enn at vi viser verden hva toleranse er. Problemet er dessverre langt større enn diskriminering mot homofile, men det føles av en eller annen grunn mer sjokkerende enn diskriminering mot funksjonshemmede. Nordmenn er faktisk ikke mer sympatiske enn de landene vi kritiserer. Den dagen vi ser oss selv i et realistisk lys kan vi kanskje gjøre framskritt.

Det vanskeligste valget

Regnbuen minner meg på at toleransen har stjålet et symbol fra barnerommet. Kanskje har den stjålet barndommen også?
Regnbuen minner meg på at toleransen har stjålet et symbol fra barnerommet. Kanskje har den stjålet barndommen også?

Lov om barn og foreldre (barneloven) slår bl.a. fast at barnet skal få stadig større selvbestemmelsesrett etter hvert som det blir eldre (§ 33). Det betyr ikke at barnet skal ta avgjørelser alene, men at det skal bli hørt. Paragraf 31 i den samme loven sier at det skal legges stor vekt på barnets meninger etter at det har fylt 12 år. Det gjelder også avgjørelser som offentlige myndigheter, f.eks. en domstol eller barnevernet, tar.

Sivilombudsmannen vurderte i november 2016 om denne rettigheten var absolutt når det gjaldt barnevernsvedtak, spesielt flytting. Undersøkelsen konkluderte med at «Barne- og likestillingsdepartementets forståelse av barnevernloven § 6-3 om barns rett til å medvirke til barnevernstjenestens avgjørelser, ikke er i samsvar med Norges menneskerettsmessige forpliktelser.» Ombudsmannen mente derfor det var nødvendig med tiltak for å styrke barns rett til å påvirke sin egen sak. Les mer.

Det er ingen tvil om at barn har rettigheter, men spørsmålet er hvor mange og store de er. Det kommer på et eller annet tidspunkt i konflikt med prinsippet «til barnets beste.» Det er tydelig at Barne- og likestillingsdepartementet mente, i alle fall før Ombudsmannens kritikk, at denne rettigheten burde være begrenset. Regjeringen bekreftet så seint som i januar 2018 at loven satte begrensninger i den forstand at det fremdeles var foreldrene som skulle ta den endelige avgjørelsen. Les mer. Det kan likevel virke som at det er andre krefter i bevegelse som har snudd stemningen.

Jeg har registrert at «født i feil kropp-bevegelsen» har fått momentum, og det er sågar NLD og autisme-grupper på Facebook som i solidaritet deler saker om «født i feil kropp.» Det blir hevdet at alt annet enn en uforbeholden støtte til disse barna er et svik og et brudd på deres rettigheter. Det skal sies at jeg er langt fra utlært på dette området. Jeg har faktisk ikke så mye kjennskap til emnet, men jeg tillater meg likevel å være litt skeptisk. Det er flere og flere saker der et barn angivelig skal ha sagt at han/hun følte seg fanget i feil kropp, og dette barnet fikk derfor skifte identitet. Det identifiserte seg altså som det motsatte kjønn uten å ha gått gjennom noen medisinsk behandling. Dette skjedde f.eks. med seks år gamle Lulu i Argentina. Les mer i Huffington Post.

Det får meg alltid til å tenke på en gutt som startet i første klasse for noen år siden. Foreldrene hadde så langt oppdratt han kjønnsnøytralt, og denne seksåringen presenterte seg selv som en veldig rosa gutt ved starten av skoleåret. Etter hvert som han tilbrakte mer tid med gutter ble det mer fotball og mindre rosa ponnier. Det hadde kanskje vært mer påvirkning fra miljøet enn nøytralitet antyder?

Jeg har som sagt ikke mye kunnskap om dette, men vil tro at kromosomer og hormoner er et godt sted å starte en undersøkelse. Kjønn er snakk om biologi, ikke et valg. Hvis en undersøkelse bekrefter det en føler er det ingen tvil, men jeg ville i motsatt tilfelle vært interessert i å finne ut mer. Dette er en alvorlig avgjørelse, og den hormonbehandlingen en må gå gjennom for å skifte kjønn er veldig brutal.

Tenk på diagnoser innen psykiatrien. Det er f.eks. ikke lett å avgjøre om et barns opposisjonelle/aggressive eller narsissistiske atferd er innenfor det normale, og hvis den ikke er det, kan det være vanskelig å avgjøre hvilken diagnose, om noen, en bør gi. Det blir kanskje ikke avklart før barndommen er over, men en ting er i alle fall klart, det er ikke opp til barn å ta avgjørelsen. Kan vi være sikre på at dette ikke dreier seg om et valg?

Utviklingen av en seksuell legning illustrerer problemet med å la barn ta så viktige valg tidlig. Nettstedet Digitale læremidler for videregående opplæring, NDLA, skriver under overskriften Seksuell legning (Barne og ungdomsarbeiderfaget Vg2), at mange i puberteten er tiltrukket av begge kjønn fordi de ikke er sikre på hvilken legning de har. Det blir imidlerttid tydelig for de fleste i løpet av puberteten, og en kan derfor se at noen unge som har identifisert seg som homofile, seinere blir heterofile. Det var identiteten deres, og ikke et valg. Les mer på NDLA. Jeg har sett lærebøker i barneskolen som gir inntrykk av legning er et valg, men det bidrar neppe til å avklare den forvirringen mange har.

Det er forvirrende nok å vokse opp, og jeg lurer noen ganger på om samfunnet gjør det veldig mye lettere. Jeg tviler ikke på at noen er født i feil kropp, at dette er et reelt problem, men jeg er altså ikke sikker på om det alltid er lurt å ta den avgjørelsen i barndommen, om det er barnets rett å ta den avgjørelsen. Det er tross alt mange avgjørelser samfunnet ikke tillater barn å ta (alkohol, førerkort, stemme ved valg, gifte seg), så hvorfor er det så viktig å avgjøre dette spørsmålet så tidlig, og la barnet ta avgjørelsen alene? Valgmuligheter oppleves ikke alltid som frihet. For mange og store avgjørelser for tidlig kan derimot oppleves som overveldende. Valget må være i samsvar med den psykologiske modenheten. Det er en del av oppveksten å ta gradvis større valg, og godta konsekvensene av feilvalg. Jeg er ikke overbevist om at det valget vi snakker om her hører til barndommen.

For de som er i denne situasjonen er det kanskje det vanskeligste valget de tar i livet, og vi forventer altså at de skal leve med et valg de tok mens de knapt nok var gamle nok til å se en Disney film. Jeg vil legge til at det absolutt ikke er meningen å fordømme noen. Jeg bare tillater meg selv å spørre om dette er den rette måten å ivareta barn på, for dette vil ha konsekvenser som kanskje ikke er noe lettere å leve med.

Jeg er en tilhenger av å lære barna uavhengighet, men de trenger informasjon for å ta de rette valgene. Tror du Lulu hadde det? Dette gjelder generelt også, for vi må lære barn, uansett diagnose og utfordringer, å ta valg de kan leve med. Er du sikker på at vi lykkes med det?