Rommet mellom det som var og det som kommer

Liminalitet er et fagbegrep innen antropologien som beskriver et stadium i forbindelse med overgangsriter. Store norske leksikon

Begrepet er over hundre år gammelt og ble beskrevet av Arnold van Gennep. Han snakket om riter, bl.a. overgangen fra barn til voksen. Det er altså en overgang eller en barriere mellom det som var og det som kommer. Det kan være en fase i livet, som den nevnte overgangen mellom barn og voksen, men det kan også være noe emosjonelt, som en skilsmisse eller når en flytter fra foreldrene sine. Begge innebærer en stor forandring og det kan for noen være en brutal opplevelse. Det er en fase der en er mellom det en var/hadde og det livet blir etter en overgangsfase. En har på en måte en innvendig liminalitet. 

Det kan også være fysiske rom, og det har vært et ganske stor ting i sosiale medier, ikke minst på Tik Tok. Tenk på følelsen i det øyeblikket du går inn i et hus som har vært tomt en stund eller et kjøpesenter om natta. Jeg hadde en sommerjobb på et kjøpesenter en gang og vasket gulvene om natta. Det føltes litt rart å være der alene i et stort offentlig rom som vanligvis er folksomt. Dette er en del av det nye innen liminalitet, noe som føles foruroligende fordi det er uvanlig. Dette er dessuten rom som er ment å fungere som en overgang på vei til noe annet. Flyplasser, togstasjoner, venterom og broer er ikke steder vi tilbringer mye tid. De er ment å være en overgangsfase. 

Folkebiblioteket i Haugesund er dobbelt liminal.

Biblioteket er et interessant eksempel. Det er utvilsomt en overgang og et rom som gir meg en litt rar følelse fordi det som regel er tomt, i alle fall på den tida jeg er der, men bøkene er på en måte en del av det. Bøker forandrer oss. Vi er ikke helt den samme etterpå, og boka er dermed på en måte et liminalt rom. 

Jeg ble kjent med liminalitet gjennom en høyst utvidet og kanskje alternativ forståelse av begrepet. Det er noen som har utviklet mindre og større prosjekter som de viser frem på bl.a. You tube og Tik Tok. Dette er filmer, ofte kombinert med spill/spillgrafikk for å skape en skrekk-sjanger. Da er det et fysisk, skjult rom en kan havne i, enten fordi en bevisst går inn i det eller fordi en faller ned i det. Det som gjør dette egnet til å skremme er at det er vanskelig å komme ut igjen.

Jeg synes liminale rom er en fascinerende tanke, men det kan også ha med psykisk helse å gjøre, og det er der det blir relevant for oss. Fysiske liminale rom kan gi oss en ubehagelig følelse, men de er ellers uproblematiske for de fleste. Det er de emosjonelle situasjonene vi må beskytte oss mot. Sorg etter et dødsfall, sykdom eller overgang fra studentlivet til arbeidslivet kan være vanskelig. 

Det høres kanskje litt negativt, men jeg tror det er nyttig å forberede seg på vanskeligheter. Det er ingen som opplever å gå gjennom livet uten utfordringer, og de er for noen større enn de kan mestre. Det hjelper å møte dem forberedt. Dette minner meg på et sitat av Nelson Mandela:

I never lose. I either win or learn.

Det er ikke lett og jeg klarer ikke alltid å se det på den måten, men det hjelper at jeg er ganske sta. Jeg skal ikke lage ei liste over det andre bør gjøre, men det hjelper alltid med trening. Jeg liker ikke forandring, som f.eks. å flytte. Jeg flytter igjen til helga og det er den 12. leiligheten de siste 20 årene. Noen av disse har vært innen den samme kommunen, men denne ferden har gått fra Haugesund til Stavanger, den motsatte veien, fra Haugesund til Tokke i Vest-Telemark og videre til Meløy i Nordland, deretter tilbake til Haugesund, videre til Skien og vi har bodd i Haugesund i et halvt år nå. Vi flytter igjen denne uka, men det er bare snakk om to kilometer denne gangen. Jeg har aldri likt det, men jeg har gjort det som var nødvendig, og det var jobb som fikk meg til å forlate hjembyen hver gang.

Jeg har også opplevd sorg, oppsigelse, konflikter og savn etter ulike ting. Det har vært mye liminalitet, vanskelige perioder der jeg savnet det gamle livet mens jeg prøvde å tilpasse meg det nye.

Reklame

En bittersøt jul

Mamma var glad i jul og denne stod på stuebordet hennes. Jeg vil alltid tenke på den barnslige gleden hennes.

Det er lenge siden jul var jul for meg. Det har de siste årene vært mer preget av tap, bl.a. fordi jeg mistet den gode følelsen vi kaller julestemning. Jeg har egentlig ikke mistet den, men det tok mange år før jeg forstod at den bare hadde forandret seg. Den magiske opplevelsen fra barndommen kommer naturligvis aldri tilbake, og det var nok de store forventningene, den uunngåelige skuffelsen og stresset som tok vekk den siste julestemningen jeg hadde.

Jeg har hatt noen erfaringer, ikke minst i arbeidslivet, som ikke akkurat har gjort det lettere å finne de gode følelsene. Det er kanskje vanligere enn jeg tror å miste denne og de enorme forventningene vi hadde til jul i barndommen. Det jeg har i dag er kanskje ikke så verst tross alt. Jeg setter pris på middagene, dessertene, filmene og brettspillene vi spiller, og den roen som preger hele uka mellom jul og nyttår. Det føles likevel som at jeg skulle føle noe mer. Jul betydde jo så mye for meg i mange år, og følelsen var fremdeles ganske sterk for bare noen få år siden, så hvor ble det av den?.

Jeg fikk et nytt tap i år. Det hender jeg tar opp telefonen, finner mammas nummer, og i det jeg skal skal ringe husker jeg at det ikke er en mulighet lenger. Dette blir en spesiell jul, en jeg tror kommer til å være litt søt, men med noen bitre følelser også. Jeg skulle ha reist med familien til Haugesund for å tilbringe jula med mora mi, men hun døde i april i år. Hun tilbrakte den siste tiden på et omsorgssenteret som ikke ga henne så mye, og minst av alt omsorg. Det var derfor hun døde på det tidspunktet hun gjorde.

Jeg trodde jeg skulle få beholde henne noen år til, så det var et sjokk da hun døde. Jeg er samtidig takknemlig for det hun var for meg i alle år, og selv om jeg har minnene, er det også som at en stor del av livet er borte nå. Hun opplevde det samme i 1986 da hun ble foreldreløs. Det var på en måte året da hun måtte legge bak seg oppveksten i Bodø og Kong Sverres gate i Haugesund, og klare seg alene. Besteforeldrene mine levde på samme adresse fra huset ble bygget i 1948 til de døde i 1982 og 1986. Vi hadde alle en forbindelse til huset så lenge de bodde der. Det var mammas barndomshjem, og et samlingspunkt for alle i familien. Mamma ble foreldreløs som 46-åring, og det var for hennes del ikke bare et farvel til foreldrene sine. Det var også et farvel til gata hennes og det som kanskje hadde vært noe av det beste ved Haugesund. Det aller beste ved Haugesund var nok den korte avstanden til Førde i Sveio, der mye av slekta var, og nest etter Bodø var det nok denne bygda som var hjem for henne.

Jeg er i samme situasjon nå. Jeg kommer ikke til å se mamma igjen, og selv om jeg ikke har det samme forholdet til huset hennes i Bevertunet, kanskje fordi det ikke var barndomshjemmet mitt, er det rart å tenke på at det skal bo noen andre der nå. Jeg hadde sterkere føelser til mammas landsted i Vikebygd. De som «kjøpte» det betalte bare en brøkdel av det huset var verdt, og det er bittert når jeg tenker over hvor mye arbeid mamma la ned i den plassen, og hvor mye den betydde for henne.

Jeg kommer nok til å føle en god del glede og takknemlighet denne jula, men det vil også være en følelse av at det er en person som mangler. Jeg pleier å ringe til mamma på Julaften og Nyttårsaften hvis vi ikke er sammen, og det vil nok alltid plage meg at jeg ikke kan gjøre det igjen. Jeg skal ikke bli en Ebenezer Scrooge, men det er for lett å si at jeg fremdeles har de gode minnene. De er ikke nok, fordi de viser ikke nødvendigvis hvem hun var. Det var nok noe som skjedde på et eller annet tidspunkt, og jeg tror det var da hun kom til Haugesund. Jeg har opplevd selv at en oppvekst i Haugesund kan være vanskelig.

Hun hadde drømmer på egne vegne og på mine. Jeg skal prøve å realisere mine, og kommer nok til å undre meg underveis på om hun kan se meg, og om hun er stolt. Jeg skal gjøre mitt beste, og jeg tror på en «happy ending». Forfatterdrømmen min er egentlig vår drøm, for hun heiet meg alltid frem. Hun gledet seg over hva jeg allerede kunne gjøre, og jeg tror hun kommer til å like fottsettelsen. Jeg tror ikke jula blir så verst likevel.

En ettertenksom lengsel

From at least the age of six, romantic longing – Sehnsucht – has played an unusually central part of my experience. Such longing is in itself the very reverse of wishful thinking: it is more like thoughtful wishing. C. S. Lewis

Kona mi er amerikansk og selv om vi kommuniserer bra, hender det jeg må lete etter et bedre ord. Det kan være fordi det jeg bruker enten er feil eller at det er litt unøyaktig. Det kan være gradsforskjeller. Melankoli og vemod er to eksempler som ikke er dekkende nok. Ordbøkene definerer begge som alvorlige tilstander, og melankoli blir gjerne brukt som et synonym for tungsinn. Store medisinske leksikon omtaler det sågar som en dyp form for depresjon. Det er noe tilsvarende med vemod. Jeg tenker på det som en trist følelse, gjerne utløst av noe eller noen en savner, men det er en blanding. Jeg oppfatter at det er mye glede blandet med denne tristheten.

Jeg finner av og til et ord i et tredje språk som tilfører språket noe ekstra. Jeg nevnte det tyske ordet weltschmertz for en tid tilbake. Det blir brukt i sin originale form på både norsk og engelsk, og kombinerer ordene verden og smerte. Det sier noe om at det er vanskelig å finne lykke i en verden som aldri kan gi oss det vi innerst inne ønsker av livet. Det blir altså en evig lengsel etter noe mer, noe som kanskje ikke er innen rekkevidde i den fysiske verden. Ordet sier kanskje noe om at det er vanskelig å innerst inne sette pris på en verden som inneholder så mye lidelse, noe vi får påminnelser om hver gang vi hører eller leser nyheter.

Jeg kom nylig over et annet tysk ord det er vanskelig å gi en kort, konsis oversettelse av. Sehnsucht betyr lengsel, og selv om det sikkert er ulike forståelser av ordet, tror jeg det har en del å gjøre med følelsen av at noe er ugjort. Det er, i motsetning til med ordet weltschmertz, noe personlig, noe som angår deg. Det kan være en følelse av at livet er ufullstendig, eller noe som gir deg en bittersøt følelse. Les mer om det på Wikipedia. Jeg tror dermed dette er et mer egnet ord for mange enn vemod eller melankoli, for det jeg noen ganger ønsker å uttrykke er et savn etter noe jeg ikke kan definere. Jeg har ikke helt klart for meg hva jeg egentlig søker, men har en mistanke om at det er en grunn til at jeg søker mot bestemte opplevelser (alt fra litteratur til natur) og mennesker. Jeg finner mening og glede der, men det er ikke alltid en bevisst higen.

Mange kan, ifølge C.S. Lewis, finne en skjult tråd i bøker, hobbier og vennskap. Den leder dem mot noe de lengter etter, uten at de nødvendigvis kan si hvorfor eller hva det er.

Jeg skal tenke litt mer over dette og hva det eventuelt betyr i livet mitt. Jula er gjerne ei tid med mye refleksjon, og for meg er det også ei tid preget av lengsel. Jeg kom over et interessant intervju i Mail Online nylig. Journalisten Rachel Ragg kommenterte noe en Kirsty Young hadde sagt i et radiointervju: «I don’t want my children to be happy!» Det var en spissformulering, men det er en god del sannhet i den. Rachel Ragg brukte seg selv som et eksempel. Hun hadde en perfekt barndom. Den var preget av tilsynelatende harmoni, men dette gjorde henne ikke akkurat klar for livet. Les intervjuet her.

Når det gjelder jul føler jeg nok en blanding av savn (en følelse av at noe mangler, noe en trenger) og en lengsel etter noe mer. Jeg liker ikke forandring, men det er ikke alle forandringene som har vært unaturlige. Vi går gjennom ulike faser ettter hvert som både egne foreldre og barn blir eldre, så forandring er en naurlig del av livet. Det er verre å takle de sjokkene og konfliktene mange av oss møter på i livet, de vi ikke så komme. Vi takler dem alle som best vi kan, men samme hvor bra vi gjør det, føler nok mange at de taper noe på veien. Det kan dreie seg om noe de mistet, eller muligheter de ikke fikk/lot glippe. Det er kanskje det nyttårsforsettene skal rette opp i. Vi skal ta opp igjen det fokuset vi mistet.

Jul har en tendens til å gjøre meg litt filosofisk. Jeg tenker konkret på den følelsen jeg hadde i barndommens jul, min egen barndom og dattera mi. Det er likevel noe jeg fremdeles har, selv om julestemning har vært et savn i en del är nä. Jeg har en takknemlighet for det foreldrene ga meg, og det jeg gir videre til min egen familie. Det var nok ikke lett å klare så mye som foreldrene mine gjorde. Jeg er i samme situasjon, og selv om jeg opplever at desember er slitsom og temmelig overveldende noen ganger, er det også givende å gjøre noe for andre. Dette er en del av tråden min, den som gir meg mer.