Det rette svaret

For ti år siden samlet vi oss etter terrorangrepet.
Ingen skulle stå alene. Står vi fortsatt samlet i dag?
VI har møtt seks unge menesker som på ulike måter svarer nei.

NRK har en serie artikler på nettstedet sitt de kaller dokumentar (feature), og jeg tror de publiserer en ny artikkel hver helg. Jeg startet med et sitat fra forrige helgs artikkel, som handlet om Utøya og samhold. Jeg er fristet til å spørre hvilket samhold? Vi er flinke til å ta avstand til rasisme i Norge, ikke minst gjennom å gå i fakkeltog, rosetog eller arrangere støttedemonstrasjoner for ofre i andre land, men hva med å ta avstand fra de fordommene vi er vitne til selv?

Den nevnte artikkelen stiller spørsmålet var samholdet etter 22. juli et blaff?

Det kommer an på ståsted, og de som er i mottakerenden har andre opplevelser av samfunnet enn de som er i forsyningsenden (samt de som bare observerer). De som stilte spørsmålet mente formodentlig at vi faktisk hadde et samhold på det beste, men det er mange i dette landet som ikke har opplevd dette samholdet. Det eneste som har forandret seg for mange er at media faktisk erkjenner at rasisme finnes i Norge, men med unntak av enkelte organiserte protester er det lite som tyder på at vi ser behovet for forandring. Det var flere støttedemonstrasjoner til George Floyd i norske byer ifjor, men førte det til en større selvinnsikt? Neppe! Vi  har åpenbart ikke det samme problemet med slaveri som USA har, men det er likevel ingen tvil om at vi har et problem.

Dette er bare ett av mange områder der diskriminering er et problem. Mange med en funksjonsnedsettelse opplever manglende forståelse og bevissthet om hva f.eks. nonverbale lærevansker (NLD), autisme (ASD) og Tourette syndrom er. Hvem har vel ikke møtt holdninger som, men du ser jo ikke syk ut, eller kan du ikke bare ta deg sammen, enten de ble uttalt eller ikke. Det er derfor jeg mener det er viktig å skille disse diagnosene fra psykisk sykdom, for grunnen til at mange har behov for hjelp fra BUP, VOP eller DPS er komorbide lidelser som sannsynligvis har gått ubehandlet i lang tid. Det er ikke psykisk sykdom som gir oss hoveddiagnosen.

Vi har nettopp hatt årets Pride, og det virker i utgangspunktet som det ultimate uttrykket for samhold, men det virker også som et miljø som ikke inviterer til debatt. Media gikk virkelig inn for årets markering, og jeg har sett en del bedrifter som prøvde å tjene penger på regnbuefargene. Det var bl.a. et bryggeri som solgte ølbokser dekorert i regnbuefargene med skriften Together. Det høres positivt ut, og alt annet enn diskriminerende, men er det virkelig så enkelt?

Sola skinner gjennom vinduet og skaper en regnbue på golvet. Regnbuen er et gammelt symbol på frihet og fellesskap.
Sola skinner gjennom vinduet og skaper en regnbue på golvet. Regnbuen er et gammelt symbol på frihet og fellesskap.

Jeg husker medias omtale av homofiles rettigheter da jeg vokste opp på 1980 og 90-tallet. Dette har utviklet seg til LGBT, LGBTQ+ og noen går så langt som LGBTQIIAA, LGBTTIQQ2SA og andre akronymer. Det er snart færre utenfor enn innenfor, og en kan lure på om det har så mye for seg å bruke disse bokstavene. Det er ikke det at jeg ikke kan forsvare andres rett til å leve livene sine, og til å finne identiteten sin. Jeg gjør det, men det er nettopp identitet som er problemet. Jeg skriver stort sett om autisme (ASD), nonverbale lærevansker (NLD), ADHD og komorbide lidelser på denne bloggen, og jeg tenker mye på identitet. Det er vanskelig å vokse opp med en følelse av at en er annerledes, ikke minst i en tid da nevrodivesitet er populært. Den sier at vi er alle innenfor en naturlig variasjon, som egentlig betyr at det du føler og de opplevelsene du har hatt i livet ikke betyr så mye. Jeg erkjenner at nevrodiversitet i utgangspunktet har de beste intensjonene, men det fungerer ikke for alle. Diagnoser finnes ikke i denne tankegangen, og uten den støtten samfunnet er villig til å gi til de som får en diagnose, er det mange som ville hatt det mye verre. Nevrodiversitet fungerer for de som har mulighet til å lykkes, men det er også en del individer som trenger mer enn fine ord om solidaritet og løfter om at verden trenger hjernen deres. Det er ingen tvil om at noen fungerer bedre enn andre, og det er ganske opplagt at noen taper i en fri konkurranse.

Det er ikke rart at det er mange i dag som søker etter hvem de er, og noen blir plukket opp av ulike motestrøminger. Jeg kjenner til flere tilfeller der en tenåring oppriktig trodde at homofili, født i feil kropp, panseksualitet eller bifilitet kunne forklare hvorfor de ikke passet inn noe sted. Det må ha vært en fantastisk følelse å bli inkludert under regnbueflagget, helt til det gikk opp for dem at de ikke passet inn der heller. Det hadde vært greit hvis de fant ut at det var det rette for dem, men hva om det ikke var det? Britisk media har rapportert om barn helt ned til tre år som valgte en annen identitet enn de ble født med. Når en vet hvor stor usikkerhet tenåringer føler rundt disse spørsmålene er det bemerkelsesverdig at barn tar dette valget lenge før de begynner på skolen. Det er sågar noen som hevder at kjønn ikke finnes, som egentlig betyr at mange av de identitetene vi snakker om ikke finnes.

De konklusjonene vi kommer fram til i tenårene er et resultat av en lang utvikling. Vi skaffer oss erfaringer, lærer ting, tar vare på noe og bestemmer oss for å skrote noe, og kommer forhåpentligvis styrket ut av dette. Det virker imidlertid som at det nye er å ta denne type valg tidlig, bare for å prøve det, og samfunnet applauderer denne utviklingen. Ingen spør om det er det rette svaret for barnet eller om det er fornuftig å oppmuntre alle til å ta dette valget. Det er annen ting som har forandret seg siden 80-tallet. Det var kontroversielt da å hevde at identitet var et valg, men det virker å være budskapet i dag. Vi kan velge, og gjerne skifte identitet så ofte vi vil. Jeg lurer på hva det er med denne tankegangen som gjør livet mindre forvirrende. 

Jeg tror det er flere som kunne tenkt seg å diskutere dette, og jeg prøvde selv i sosiale medier i en periode, men det var absolutt ingen fleksibilitet der. Holdningen var gjerne at du skal ikke stille spørsmål, du skal bare innordne deg og ellers holde kjeft. Jeg sitter likevel med mange spørsmål. Jeg har vært inne på diskriminering generelt i dette innlegget. Diskriminering handler om å behandle noen mindre gunstig enn andre, og det spiller ingen rolle om en gir dette en positiv vinkling. Hvis en velger å ignorere den tvilen og de spørsmålene barn og ungdom har, betyr det at en respekterer dem? Jeg har mer tro på å søke etter det rette svaret enn å bare prøve noe fordi det er frihet til å gjøre det.

Hva er det som gjør at nettopp du føler deg annerledes? Hva er det som gjør at du ikke passer inn? Det er viktige spørsmål å svare på, men en finner det ikke nødvendigvis i en Pride parade. Det er flott hvis noen finner det rette svaret der, og det er ingen tvil om at noen gjør det, men vi kan ikke ha et samfunn der en blir møtt med aggresjon hvis en faktisk prøver å finne ærlige svar. Jeg tror det er den type samfunnet vi har i dag. Jeg tror mange kan få en ubehagelig reaksjon, en bakrus, når lykkefølelsen avtar. LGBT handler ikke bare om retten til å velge, men også om å forstå hvem en innerst inne er, og ikke den andre sier at en er.

Det var mange som fokuserte på et kjærlighetsbudskap etter 22. juli 2011. Svaret vårt på terrorangrepet skulle være den kjærligheten et samlet folk viste. Det er en vakker tanke, men alle former for annerledeshet viser oss hvor langt unna vi er. Det bør ikke være noe mål i seg selv å skape en homogen befolkning, å skape en tilhørighet som kanskje ikke er det rette. Det er å håpe at vi gjennom økt bevissthet utvikler en viss forståelse, som igjen kan trigge en viss empati/støtte, og det kan til slutt føre til aksept. Vi er nok et stykke unna, for selv da det var et stort fokus på Asberger syndrom i media (inkludert populærkulturen), kom en egentlig aldri fram til aksept.

Er psykologen din kvalifisert?

Nordmenn har ord på seg for å være uhøflige, og det hadde ikke overrasket meg om en del mente at de hadde rasistiske holdninger også. Det kommer sannsynligvis hovedsakelig av at de fleste nordmenn er mer eller mindre bevisstløse. De bryr seg ikke så mye om det som skjer rundt dem, og legger derfor ikke merke til hvordan andre oppfatter dem. En kan se det hver gang «neger-debatten» dukker opp i den offentlige samtalen. Det er en del blant oss som insisterer på å bruke dette ordet fordi betydningen er uskyldig nok. Det kommer fra spansk og portugisisk og betyr svart, som gjør det like unøyaktig som det norske ordet svart. Det var likevel innenfor det akseptable i utgangspunktet da det ble brukt (før 1970-tallet), men det er et men.

Ordet kommer fra USA der den hvite majoritetskulturen har klistret mange navn på de svarte, inkludert det mer problematiske slanguttrykket for neger, «nigras». Ord forandrer seg over tid og ordet neger har nok ikke samme betydning i dag som det hadde opprinnelig. Det stammer fra en tid da det var akseptabelt å bruke totalt uvitenskapelige ideer om biologi, intelligens og moral til å dele mennesker opp i ulike kategorier, og en kan tenke seg hvor mennesker med afrikanske gener befant seg i forhold til europeere. Det spiller likevel mindre rolle hva vi europeere mener ordet bør bety. Poenget er at det har en negativ klang, og det viser mye av problemet vårt at vi ikke ser andres synspunkt. Vi ser ikke ordet som et problem, og ser derfor ikke at andre vil oppfatte det som belastende. Det burde være nok at noen ikke liker ordet som en merkelapp på seg selv. Vi burde lytte til andre.

Jeg starter dette innlegget på denne måten fordi det er stadig viktigere at vi innretter oss etter virkeligheten. Jeg startet barneskolen i 1975 og husker en afrikansk og  en asiatisk elev i løpet av grunnskolen, og jeg tror de var de eneste ikke-hvite i byen på det tidspunktet. Det kom etter hvert vietnamesiske flyktninger, etterfulgt av flyktninger fra Vest-Asia og det meste av Afrika. Det er ikke nok å rydde plass for innvandrere. Vi må også anerkjenne at de er annerledes og at de har andre behov. Forskning forteller oss f.eks. at naturkatastrofer, fattigdom og krig kan påføre mennesker noen av de samme skadene (f.eks. PTSD). Da er spørsmålet, har vi kvalifisert personell?

En innvandrer som søker hjelp trenger ikke en psykiater som ikke forstår den kulturen denne lever i. Familien betyr f.eks. langt mer i andre kulturer enn i vår, og det kan få betydning for hvordan en legger fram budskapet. FN har forøvrig kritiserte Norge gjentatte ganger, bl.a. fordi myndighetene her ikke vil bruke ordet rasisme. Det finnes offisielt ikke i Norge, for vi har etnisk diskriminering, som høres litt finere ut. Det er fokus på mobbing, kjønns- og seksuell diskriminering, men mindre på krenkende atferd rettet mot den religiøse og etniske identiteten til ofrene.

Det er mange som til stadighet får høre at «det er ikke sånn vi gjør det i Norge». Det kan godt hende at de ikke gjør noe annet enn etniske nordmenn gjør, men de opplever likevel å bli kritisert for det. Det er en del av det de kaller «white privilege» på engelsk, og det betyr at hvis omstendighetene er like, eller sågar favoriserer minoriteter, vil medlemmer av majoritetskulturen bli favorisert. Det kan ha mange utslag, f.eks. at minoriteter opplever mistenkeliggjøring og at de må rettferdiggjøre valgene sine når det er unødvendig. Sluttsummen kan bli ganske utmattende, for det er mye som skjer foran øynene våre som mange ikke oppfatter. Vi tenker ikke over hvor vanskelig det er å forlate det livet en hadde for å starte et nytt et, og selv om jeg tror at mange trives i Norge, må det også være vanskelig i et land der en til stadighet får påminnelser om at en er annerledes.

Spørsmålet blir da, kan du snakke med mennesker som har vokst opp i en annen kultur (jeg tror ikke nordmenn forstår andre europeiske eller den amerikanske kulturen heller)? Er du komfortabel med å snakke om klientens opplevelse av rasisme, og å reflektere over hvordan dette virker inn på fungeringen? Er du villig til å analysere dine egne tanker, følelser og holdninger? Det er mye som kan påvirke oss, og etter hvert som mangfoldet øker i et raskere tempo, vil vi få flere problemstillinger å forholde oss til. Dette er relevant for utviklingsforstyrrelser også. Jeg lurer på hvor mange det er som opplever at fastlegen, psykologen/psykiateren eller en spesialist ikke klarer å se ting fra deres perspektiv.

Det er en variant av en diskusjon som dukker opp blant forfattere med jevne mellomrom. Det er noen som mener at en ikke kan lage karakterer utenfor den gruppa en tilhører. Det er ifølge denne tankegangen bare kvinner som kan skrive om kvinner, bare afrikanere som kan skrive om afrikanere, og bare asbergere som kan skrive om asbergere. Jeg tror det er mulig å lære og forstå andre mennesker, enten det er snakk om etnisitet, religion, legning, eller diagnoser som ASD og NLD.

Bildene øverst er forøvrig ei håndfull bøker jeg har i bokhylla, som er gode eksempler på hvordan litteratur kan gi oss et innblikk i en verden vi ikke kjenner. Det virker kanskje banalt for nordmenn, men hår er viktig. Jeg har hørt en del negative kommentarer i årenes løp om afrikansk hår, og selv norske frisører vil ikke lære seg hvordan de skal behandle afrikansk hår. Det kan lett påvirke barn, for selv om ordene kanskje ikke blir uttalt direkte, er det lett å få inntrykk av at europeisk er fint, og det er ikke afrikansk hår. Vi tenker kanskje at det vi ikke sier direkte ikke er rasisme, men effekten er like skadelig.

Jeg mener spørsmålet er betimelig. Forstår du egentlig de menneskene du skal hjelpe?

Hvilket fellesskap?

En rotete undergang i Haugesund, men grafitti sammen for et felesskap.
Budskapet kan noen ganger være uklart.

Dette er en blogg hovedsakelig om utviklingsforstyrrelser, men jeg skriver av og til om emner jeg mener er relevante, f.eks. fordommer og stereoyper. Et av poengene mine har vært den norske erindringskulturen. Det er en term historikere bruker når myndigheter og privatpersoner omskriver historien, f.eks. ved å fokusere på oss som heltene i krigen.

Vi liker å framstille oss selv som tolerante. Det er mye diskriminering i andre land, men ikke her. Det spiller tilsynetatende ingen rolle at det har vært mye forskning og anekdotisk materiale som gir en helt annen versjon av det norske samfunnet. Vi anerkjenner ikke det som reelt, fordi det ikke støtter vår versjon. Det kommer med jevne mellomrom rapporter som høres positive ut, som at barn av innvandrere gjør det bra i skolen eller at nordmenns syn på innvandrere har blitt mer positivt. Vi liker å vise at det er sant, bl.a. ved. å gå i fakkeltog hvis en «poster-familie» står i fare for å bli sent ut av landet, men det er samtidig stor skepsis til å ansette mennesker med et fremmed navn, eller å la de flytte inn i nabolaget vårt.

Problemet med Norge er at det er vanskelig noen ganger å avgjøre om det er vanlig norsk nonchalanse eller fordommer. Jeg er gift med ei amerikansk-afrikansk kvinne, og selv om noen tror vi leter etter rasisme der den ikke finnes, er det ikke alltid lett å tolke det vi opplever. Jeg hadde den første jobben min på Bryne, og vi søkte etter en leilighet i hele området mellom Bryne og Stavanger. Jeg hadde flere avtaler i Sandnes og Stavanger der vi skulle møte utleieren for å signere en kontrakt, men da jeg møtte opp med kona mi, fikk vi flere rare begrunnelser for hvorfor de ikke kunne leie til oss. Vi bodde seinere på Haugalandet, og jeg husker flere utleiere som mente at en snau time til arbeid ville være for vanskelig for meg, og en som bare ville leie til «den rette familien.» Jeg aner ikke hva det var med en rolig og ryddig familie med stabil inntekt som ikke gjorde dem til den rette familien.

Jeg opplevde liknende ting i arbeidslivet, og husker flere tilfeller der skolen var usedvanlig positiv på telefonen eller da jeg møtte dem alene, men tonen skiftet totalt da jeg kom til bygda med familien min. Det kan selvsagt ha vært andre ting bak, og det er det som er så vanskelig. En kan aldri vite, og en kan heller ikke snakke om det. Da får en gjerne rykte på seg for å lete etter rasisme eller å se konspirasjoner overalt. Jeg vet ikke hva som var grunnen, men jobben startet gjerne med en oppfordring om å si opp, en konflikt, eller en total mangel på støtte fra sjefen min. Det er ikke overraskende at jeg i etterkant undret meg over hva som hadde skjedd.

NRK skrev om en undersøkelse i dag der over 4 400 hadde deltatt. De skulle svare på om de var enige eller uenige i ulike påstander, og svarene viste at 25 prosent var i enig i påstanden om at noen menneskeraser er mer intelligente enn andre. Det var dessuten 39 prosent som mente at en somalier aldri kunne bli helt norsk, og 22 prosent mente at heller ikke en svenske kan bli helt norsk. Romfolk var nummer en på lista over hvem deltakerne ikke ville ha som naboer. Jeg har mistanke om at dette er nordmenn uten filter. Les mer på NRK.

Nordmenn er kanskje ikke helt ærlige i de mest positive undersøkelsene, som en analyse SSB publiserte så seint som 25. mars 2019. Der kom det fra at 7 av 10 er enige i at innvandrere beriker det kulturelle livet i Norge. Les mer på SSB. Det er et politisk korrekt svar, og det minner mye om Sverige. Det eneste synspunktet som er velkomment i den offentlige debatten der er at innvandring utelukkende er en berikelse, mens virkeligheten er mer nyansert.

Dette er relevant for oss fordi både minoriteter og funksjonshemmede kan oppleve såkalt utenforskap. Ordet blir brukt om enkeltmennesker eller grupper som blir stående utenfor samfunnet, f.eks. ved at de aldri kommer inn på arbeidsmarkedet. Problemet med integreringspolitikk er at myndighetene ønsker assimilering, men antar at det vil skje automatisk. Det er en forventning om at minoriteter enten de kommer fra Iran, Somalia eller USA skal velge å bli helt norske etter et par generasjoner.

Dette er sammenlignbart med funksjonsnedsettelser. Jeg har hørt om bedrifter som ansetter mennesker med autismespektertilstander, men de få tilfellene som finnes dreier seg stort sett bare om asbergere. Det er da en sterk forventning om at søkerne har de trekkene en forventer av en asberger, selv om mange faller utenfor denne definisjonen, men jeg tror mange opplever at de må kunne tilpasse seg for å være en del av samfunnet. Det må de gjøre uten hjelp

Jeg tror ikke det blir feil å si at Norge er et vanskelig land å skille seg ut i, fordi det er et krav om å passe inn. Det kan være spesielt forvirrende å være en funksjonshemmet minoritet, fordi det kan være vanskelig å forstå hvorfor en ikke er god nok..

Et dehumanisert samfunn

little rock nine
Guvernøren i Arkansas prøvde å opprettholde raseskillet ved skolene. Kilde: National Archives via wikimedia commons

Språket har en tendens til å forandre seg en god stund før verden blir dystopisk. De mest kjente historiske eksemplene på dehumaniserende språk er kanskje Rwanda og Nazi-Tyskland. Myndighetene i Rwanda omtalte tutsiene som kakkerlakker, og argumenterte for å utydde skadedyrene i flere tiår før folkemordet. Nazistene omtalte jødene som undermennesker og rotter som spredde sykdom. Det burde har vært ganske åpenbart fra et tidlig stadium hvilken retning dette utviklet seg i.

Det er mange som liker å tro at det er andre som bruker denne strategien i språket sitt. Det er ikke vanskelig å finne artikler om Donald Trumps dehumaniserende språk, men dette er egentlig bare fortsettelsen på noe som har utviklet seg over tid. Den første reaksjonen etter et bombeangrep/offentlig skyting er ofte om morderen var muslim, «homegrown» eller om han gikk på medisiner. Ofrene betyr lite. Det er noe dehumaniserende over internasjonal politikk generelt. De fleste tenker at vi kan rettferdiggjøre det meste hvis utfallet blir det vi ønsker, bortsett fra at det sjelden fungerer. Det er ikke meningen å være sarkastisk, men vi har bidratt til å stabilisere land som Afghanistan, Libya, Irak, Syria, Egypt og Somalia. Jeg lurer på om menneskene i disse landene betydde noe da politikerne tok avgjørelsene.

Dette startet ikke med Trump. Warren Harding, som var president på begynnelsen av 1920-tallet, var veldig vag på hva han mente om minoriteter. Han holdt en tale i Brimingham i 1921 der han prøvde å argumentere for at alle burde ha rettigheter, samtidig som han gjorde det klart at svarte ikke burde ha like store personlige ambisjoner som hvite. George Bush bygget en myte om at han og USA ledet det gode i kampen mot det onde, og han brukte gjerne referanser til Gud, Lyset (et av mange navn for Gud) og profeten Jesaja, samt at han hevdet å ha blitt kalt (av Gud). Seinere ledere har vært langt mer subtile, men heller ikke Obama var fri for en dehumaniserende politikk.

Jeg nevner dette fordi en kan undre seg noen ganger over hvilken verdi menneskene har for oss. Poenget med å dehumanisere andre er å skape et inntrykk av de mangler noe, noe som ikke gir dem den samme retten som andre til å bli vurdert som et menneske. Dette blir gjort bevisst for å redusere muligheten for å føle empati for dem. Det har blitt vanlig å bruke sterke virkemidler, bl.a. for å angripe vaksineskeptikere. Dette er en populær melding i sosiale medier:

If my kid can’t bring peanut butter to school then yours can’t bring the deathly plague. Vaccinate or I’m bringing the Jiffy.

En kan mene hva en vil om vaksiner, selv om både amerikanske CDC og vitenskapen innrømmer at vaksineskeptikere har et poeng. Det var nylig ei 11 år gammel jente som døde i California. Hun hadde melkeallergi, og foreldrene var alltid ekstremt nøye med hva hun fikk i seg, men de trodde det var trygt da tannlegen skrev ut en spesiell tannkrem til jenta. Det viste seg at den inneholdt melkeprotein, og det var nok til å drepe henne. Det er temmelig skakk-kjørt å oppmuntre til drap på barn fordi foreldrene følger medisinske råd.

Nettstedet Amazon har ei annonse for ei t-skjorte de omtaler som funny. Den har teksten Vaccinate Yout Crotch Goblin. Det er ikke ment som et kompliment akkurat. Jeg har vært opptatt av språk, og ser/hører med jevne mellomrom negative holdninger til ulike grupper. NRK hadde en sak i dag om en psykolog som hadde foreslått å halshogge og henge psykisk syke. En psykolog som barnevernet har brukt som sakkyndig i mange år ble dømt tidligere i år for å ha lastet ned store mengder barnepornografi. Han innrømmet å ha gjort det over en periode på 20 år, samtidig som han skulle vurdere foreldres omsorgsevne. Han har forøvrig adoptert to barn selv, og beholder omsorgsretten etter sont dom.

Mennesker fra andre land og kulturer møter en del fordommer i Norge (det handler ikke bare om etnisitet). Vi har fordommer generelt mot de som skiller seg ut gjennom religioner, diagnoser, sosial status og livsstil.  Vi liker å tro at alle er frie til å leve som de vil i Norge, men samfunnet liker å gjemme vekk mange. Det er greit å være døv, blind, rullestolbruker eller å ha en utviklingsforstyrrelse så lenge en er usynlig.

Til slutt en kommentar til bildet. Det er fra Little Rock i 1957. De første svarte elevene fikk gå på videregående skole sammen med hvite elever, men det skapte en så voldelig reaksjon blant hvite amerikanere at de ni elevene måtte ha beskyttelse fra Nasjonalgarden. Kona mi er fra den samme byen og gikk ved den samme skolen på 80-tallet. Det tok tid før desegregering ble utvidet til hele skolen, og ei av svigerinnene mine (født i 1964) var en del av det første kullet i barneskolen. Dette er viktig bakgrunnsinformasjon for det jeg så tidligere denne uka. Jeg gikk forbi Gulset ungdomsskole og merket meg noen elever som stolt viste frem et flagg.

Nei, det var ikke et norsk flagg, men det amerikanske sørstatsflagget. Problemet med dette flagget er at det ble brukt av sju delstater som trakk seg ut av USA da de fryktet at unionen ville forby slaveriet. De hadde en økonomi som var basert på slaveri, altså gratis arbeidskraft, og de ville fortsette med et system som tok etikken ut av debatten. Det var dermed utelukkende et økonomisk spørsmål. En kan ikke skille dette flagget fra politikken som i 300 år brukte «en dråpe-regelen» til å dehumaniserte mennesker. Vi må tenke før vi snakker og handler. Alternativet er at vi ikke legger merke til nyansene før de blir store. Jeg tror derfor det er grunnlag for å si at menneskeverdet er mindre enn det burde være.

Streik for fornybare liv

Plakat for Natur & Ungdom fra skoletreiken i Skien.
Plakat for Natur & Ungdom fra skoletreiken i Skien.

Norske elever protesterte i dag. Det var en protest mot de voksne som de mener ikke gjør nok for miljøet. Det er flere grunner til at det er relevant å skrive om streiken på denne bloggen. Det er for det første i samsvar med det som har vært temaet mitt i det siste, seinest i Hack systemet. Miljøet var indirekte tema der og i innlegg der jeg har skrevet om mini/mikrohus. Det handler om å leve et meningsfullt liv, og om å velge en livsstil som opprettholder liv. Det er ikke alt ved det moderne livet som gjør det til en fornybar ressurs. Jeg mener det er en nyttig måte å tenke på, for selv om de valgene vi gjør ikke nødvendigvis tar livene våre i øyeblikket, tar de på en måte livene fra oss likevel.

Det krever en innsats å få det livet vi trenger, og det krever mye å sørge for at livet blir en kontinuerlig prosess. Det er derfor mange som ikke opplever livet som en fornybar ressurs. Denne saken er også relevant fordi det har blitt snakket og skrevet mye om ei svensk jente de siste månedene. Hun omtales som streikeleder i dagens nrk.no, og det er fordi hun startet denne streiken alene i august 2018. Hun fikk etter hvert mye oppmerksomhet, ble en mediayndling, og fikk møte en rekke profilerte europeiske politikere. Det er det som gir meg en litt ambivalent følelse for streiken.

NRK har fokusert på at denne jenta har Asberger syndrom, og at hun i egne ord ser verden svart/hvitt. Hun er et positivt forbilde, så det er mye bra med dette, men hun blir også brukt av media. Det er sågar noen som har nevnt Nobel Fredspris. Det minner mye om Malala Yousafzai fra Pakistan som bare 17 år gammel red på en medieskapt bølge som ga henne fredsprisen i 2014. Det er en 18 år gammel gutt i USA for tiden som blir brukt i en kampanje for å tvinge gjennom obligatorisk vaksinering. Jeg skal ikke ta det opp i dette innlegget, men de harde fakta viser at når det gjelder spredning er ikke problemet de uvaksinerte.

Dette gir meg en litt ubegagelig følelse, for jeg lurer alltid på om disse barna blir presset inn i en situasjon de ikke er komfortable med. Det er ikke sikkert at Malala hadde sett for seg at det lokale engasjementet hennes skulle bli et globalt arbeid for jenters rettigheter. Det er ikke sikkert den svenske jenta så for seg at hun skulle bli hyllet som leder for en grasrotbevegelse som dekket en stor del av verden, eller at den amerikanske tenåringen så for seg at han skulle representere en legemiddelindustri som er belemret med publikaskjonsskjevhet og korrupsjon. Det kan være overveldende når en klarer å inspirere mennesker, og en kanskje ikke føler seg så veldig stor. Det er ikke lett å fortelle hele verden at det ikke er et barns oppgave å lede politikere, næringslivsledere, media og det meste av befolkningen. Jeg ville i alle fall ikke følt meg komfortabel med den type situasjon, og selv om noen er naturlig gode ledere, virker det litt brutalt.

Det er mye positivt med dagens streik. Det er for det første praktisk samfunnsfag, for barna lærer å bruke den demokratiske stemmen sin, men det spørs om det kommer så mye annet ut av dette. Vi liker å gå i fakkeltog eller snu ryggen til rasister i Norge, som da det var en minnemarkering noen år etter «slaget i Brummunddal» og Holmlia-drapet. Budskapet var at vi skulle aldri glemme og vi skulle aldri la det gjenta seg. Problemet er at vi svikter hver dag.

Få vil se det, for rasisme er ikke bare skinheads som marsjerer med hakekors eller roper slagord om at Norge er for nordmenn. Forskjellsbehandling skjer hver dag på arbeidsmarkedet, boligmarkedet, bussen, i butikken etc. Forskeren og sosialantropolog Sindre Bangstad hadde en bra oppsummering i en enkelt setning da han ble intervjuet av VG for et par år siden: Grensen for hva som er greit, er endret. Det er bare nordmenn som liker å late som at vi er det eneste landet som gjør det rett. Jeg har vist til rapporten The Crisis of Democracy flere ganger tidligere. Den ble skrevet i 1975 av tre akademikere på oppdrag fra Den trilaterale kommisjon, en sammenslutning som David Rockefeller og Zbigniew Brzezinski (sikkerhetspolitisk rådgiver for president Jimmy Carter og professor i amerikansk utenrikspolitikk) tok initiativ til. Det er interessant at kommisjonen hadde flere norske næringslivsledere som medlemmer.

Rapporten beskrev situasjonen på 1960 og 70-tallet med formuleringen «an excess of democracy». De mente at protestbevegelsene kom i veien for det politiske arbeidet, og at en derfor måtte begrense folkets stemme. Det virker som at de har hatt en bemerkelsesverdig suksess, for det må kraftigere lut til i dag enn det USA opplevde på 1960-tallet. Jeg snakker ikke om voldelige demonstrasjoner, men hvis en skal oppnå noe er det sannsynligvis nødvendig å skremme eller skape så mye ubehag at myndighetene ikke våger annet enn å etterkomme et krav. Occupy-bevegelsen var kanskje den som kom nærmest, men det er vanskelig å holde presset oppe over lang nok tid. Jeg er også skeptisk fordi det er mange som surfer på feil bølge. Det er ikke alle bevegelser som gjør livene våre noe bedre, samme hvor populære de blir.

Når det gjelder denne streiken er jeg kritisk til at media ikke har noe problem med å utnytte barn. Det som betyr noe er valg. Vi kan alle velge fornybare liv. Det er vanskelig å få nok til å delta i den type demonstrasjon, men jeg håper denne streiken kan være et bidrag til økt forståelse. Men gjør for all del livet svært ubehagelig for politikerne i tillegg. Hvis det skulle være noen tvil. Jeg hyller den svenske jenta. Hun er den type ungdom alle land ønsker, men det viktigste er det vi gjør når vi ikke demonstrerer.

Den store, norske løgnen

tegning av hoder på white boardmed kryss over de som får avslag.
Det er mange grunner til at kandidater til en jobb får avslag, og mange av dem har ikke med faglige kvalifikasjoner å gjøre. Foto: pakorn via freedigitalphotos.net

Noen opplever det kanskje som urettferdig eller totalt skivebom når jeg av og til omtaler nordmenn eller den norske væremåten som en diagnose, nærmere bestemt den norske personlighetsforstyrrelsen. Det er et sentralt trekk ved denne tilstanden at en sjelden er villig til å akseptere noe ansvar. Det dukker likevel til stadighet opp eksempler som tyder på at vi leter etter feil alle andre steder enn hos oss selv. Jeg leste en artikkel på tv2.no i går som kanskje var et nytt eksempel. Det var en sak som viste to av regjeringens statsråder i samtale med to representanter for norsk-somaliere. Les mer.

Det handlet om at sysselsettingen var langt lavere blant minoriteter, og kanskje lavest blant somaliske kvinner. Artikkelen ga inntrykk av at hovedproblemene var manglende språkkunnskaper og menn som ikke støttet kvinnene. De har sannsynligvis rett i at dette er bidragsytere, for vi snakker tross alt om mennesker fra en helt annen kultur enn den feministiske vi er vant med. Jeg skal på ingen måte hevde å være kunnskapsrik på afrikansk kultur, men samme hva de er vant med fra det samfunnet de vokste opp i, har norske myndigheter et betydelig ansvar for overgangen. Begge sider har et ansvar, men det blir for enkelt å si at det utelukkende er opp til familiene.

Det finnes ikke rasisme i noen form i Norge. Det er en holdning jeg ofte møter når jeg prøver å diskutere emnet. Det er ikke ofte det blir uttalt offentlig at det er et problem, men de største hovedorganisasjonene, LO og Unio, gjorde det for seks år siden etter at Fafo publiserte forskningsrapporten «Diskrimineringens omfang og årsaker.» Les en artikkel om det på NRK. Det er også forskning og spørreudersøkelser som viser at innvandrere med høyere utdanning sliter med å få jobb i Norge, også når de har utdannelse fra Norge. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser forøvrig at 65 prosent av innvandrere i alderen 20-66 er sysselsatt (4. kvartal 2017), men det er store variasjoner. Tallet for befolkningen eksklusive innvandrere er på nesten 78 prosent, mens det er nede på 56 prosent for innvandrere fra Asia og 48 prosent for Afrika.

Det er ikke kritikkverdig at regjeringen vil gjøre noe med problemet, og det er absolutt positivt når Likestillingsminister Linda Hofstad Helleland lover å legge fram en ny strategi i 2019, men jeg oppfatter det som at hun legger det meste av ansvaret over på familiene. Det er sannsynligvis mye som kan forklares med kulturelle forskjeller, men det er langt fra bare minoriteter som trenger å gjøre noe med holdningene sine. Det er et stort forbedringspotensialet både i statsforvaltningen og blant «folk flest.» Det er ikke noe rart hvis de holdningene som artikkelen nevner sprer seg.

Mubarak Beegsi, minoritetsrådgiver på en videregående skole i Akershus, sier at noen somaliske ungdommer tror at samfunnet ser dem som navere. Jeg er enig med han i at ungdommer har et ansvar for å skape sin egen framtid, og at vi må oppmuntre dem til å prøve. Det er muligheter for alle til å ta en utdannelse, men det forteller ikke hele sannheten. Jeg er ikke like hard mot disse ungdommene som mange andre, for hva skal en gjøre hvis en ikke kommer noen vei, heller ikke etter å ha tatt utdannelse? Samfunnet legger kanskje ikke opp til at norsk-somaliske ungdommer skal ha så store ambisjoner.

Det er forbudt med usaklig forskjellsbehandling i arbeidslivet (kjønn, etnisitet, religion, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering etc.), men det skjer. Jeg leste et intervju for et par år siden som illustrerer problemet. Intervjuobjektet var landssjef for verdens største rekrutteringsselskap innen olje og gass, men når han kom med kandidater fra f.eks. Portugal, Spania og Frankrike fikk han jevnlig kommentater som «vi vil ha cowboys, ikke indianere» eller «god kandidat, feil hudfarge.»

Det er mange godt kvalifiserte søkere som ikke blir kalt inn til et intervju utelukkende fordi navnet høres utenlandsk ut. Det er mange, uansett hvilken gruppe de tilhører (f.eks. vi som har en funksjonsnedsettelse), som blir diskriminert ved at de ikke får forlenget et arbeidsforhold. Det er vanlig med en prøvetid i en jobb, og det skal mye til for at en oppsigelse i denne perioden blir vurdert som usaklig. Jeg jobbet som lærer i mange år, og det var i noen kommuner uvanlig med faste stillinger. En fikk bare årsvikariat, selv om en beholdt den år etter år. En måtte med andre ord søke på nytt. Jeg forstår fremdeles ikke hvordan det kan være lovlig, for det er ingen tvil om at det noen steder ble brukt bevisst for å kvitte seg med en ansatt en ikke likte, eller som en mente ikke passet inn.

Jeg mener vi har et samfunn som offisielt er basert på likhet, men det er i virkeligheten store forskjeller, og det er ikke alle som har en realistisk mulighet. Det gjelder ikke bare minoriteter, men siden de skiller seg ut, er de ekstra utsatt. Det gjelder også mange med en funksjonsnedsettelse. Dette gjør Norge til et ganske ynkelig land. Det er trist, for jeg tror ikke det er mange land i verden, hvis noen, som  har de mulighetene vi har til å skape et bra samfunn for alle. Jeg er ikke optimistisk og kan faktisk ikke anbefale Norge overfor internasjonale venner som vurderer å flytte hit.

Dobbel diskriminering

Sola skinner gjennom vinduet og skaper en regnbue på golvet. Regnbuen er et gammelt symbol på frihet, brukt av indiianere i Peru, Bolivia og Equador. Den hører i vår kultur til barndommen, ikke voksnes rettigheter.
Sola skinner gjennom vinduet og skaper en regnbue på golvet. Regnbuen er et gammelt symbol på frihet, brukt av indiianere i Peru, Bolivia og Equador. Den hører i vår kultur til barndommen, ikke voksnes rettigheter

Det er ingen hemmelighet at jeg noen ganger har vært ganske misfornøyd med nordmenn, faktisk i så stor grad at jeg ga mine landsmenn en diagnose en gang, den norske personlighetsforstyrrelsen.

Det er ikke det at jeg ikke liker Norge eller nordmenn, men vi kan være litt tungrodde. Vi ser ikke alltid konsekvensene av de meningene vi har. Jeg tenker f.eks. tilbake til Syriakrisen. Det er alltid en behagelig og takknemlig oppgave å være i opposisjon på Stortinget, og de partiene som i Stoltenberg-regjeringen hadde forsvart en restriktiv innvandringspolitikk, og sågar sendt en del mindreårige ut av landet, kunne plutselig ta til orde for mer eller mindre åpne grenser. Media fulgte opp og gjorde det de kunne for å presse Solberg-regjeringen til å slippe alle inn. De gikk så langt, i iveren etter å skape sympati, at de publiserte en del saker som de må ha visst var oppspinn.

En kan tenke seg hva som vil skje hvis vi tar imot langt flere enn vi klarer å finne en plass til i samfunnet. Vi har tross alt et ansvar for å gi flyktningene et godt tilbud, samtidig som vi skal opprettholde de samme tjenestene for resten av befolkningen. Det er ikke det mange vil høre, men stabilitet er viktig. Vi har ikke et realistisk forhold til religion heller. Islam liker internasjonalt å markedsføre seg som toleransens, fredens og kjærlighetens religion, og jeg har inntrykk av at dette er det populære synet i Norge også. Det er faktisk så akseptert at en ikke er villig til å se noen andre muligheter. Vi godtar med andre ord at andre land har en statsreligion, bare vi slipper det.

Islam er på en måte den nye buddhismen. Den religionen Buddha stiftet har lenge, kanskje alltid, blitt sett på som fredens religion, fordi mange ikke har koplet den til krig. Jeg vokste opp med nyheter som snakket mye om konfliktene i Sri Lanka og Burma, men ingen har nevnt buddhismens rolle. Burma har f.eks. blitt kjent som et senter for buddhistisk aggresjon de siste årene (bl.a. rettet mot muslimer). Det kan altså være en stor forskjell på det inntrykket vi har, og det som faktisk skjer i virkeligheten.

Jeg er på ingen måte en anti-buddhist eller en anti-muslim. Jeg lever godt med ulike religioner i nærmiljøet, men det dreier seg om perspektiv, noe som er relevant når en leser en av artiklene på nrk.no i dag, Utsettes for dobbel diskriminering. Jeg har vært inne på dobbeldiskriminering før, bl.a. da jeg skrev om kvinner som får en Asberger eller ADHD-diagnose i voksen alder. Jeg tror det kan ha mye med forventninger å gjøre. Jenter er kanskje mer tilbøyelige til å fly under radaren, passe inn, og skjule mangler og feil fordi det er den atferden samfunnet forventer. De kan derfor holde seg i periferien av ei gruppe, heller enn å stå utenfor. Jeg foreslo at minoritetsjenter med en nevrologisk utviklingsforstyrrelse kanskje opplever mer diskriminering enn noen andre.

Det er interessant at det forskes på dette. NRK har snakket med en norsk-somalier, som i tillegg til å være afrikansk, er homofil og muslim. Han er altså trippel diskriminert. Da vi tok imot syrerne snakket alle om at «dette skal vi klare» og «det vil ikke koste, for alle skal rett ut i arbeid.» Var det virkelig så enkelt? Det er mange som ønsker seg rett ut i arbeid, men de har ikke muligheten.

Det er i dag stort fokus på transpersoner, og det er en god del som prøver det ut fordi de føler seg annerledes, og tenker at kanskje dette er løsningen. Det er nok ikke så enkelt. Det er mange studier som viser nedslående resultater. Den skotske undersøkelse Trans Mental Health Study 2012, den kanadiske studien Transgender People in Ontario, Canada, eller den australske spørreundersøkelsen Trans Pathway er bare noen av mange som viser hvor vanskelig det er å leve som en transperson. De rapporterer bl.a. om et stort antall selvmord og selvmordsforsøk. Det er selvsagt delvis fordi mange mister venner og familie, og opplever diskriminering i arbeidslivet, men det er også mye som tyder på at en del angrer. Det blir ikke snakket mye om det fordi det er så stort fokus på at dette er løsningen. En ser altså ikke andre muligheter, men en må være klar over at disse menneskene må gjenom en ganske brutal behandling (hormomer og kirurgi).

Det blir for enkelt å avfeie debatt som fordommer. Det perspektivet en bør ha er de mulige konsekvensene dette kan ha for framtida. De mest opplagte er fertilitet og mental helse. Vi forteller barn at dette vil gjøre livet bedre, men vi gir dem ikke de redskapene og ferdighetene de trenger. Jeg ser at kjønnsskifte fungerer for noen, men det er ikke nødvendigvis den ideelle løsningen for alle.

Jeg nevnte islam/buddhisme som et eksempel på at vi ser det vi ønsker å se. Vi ser andre statsreligioner i et annet lys enn vår egen, selv om dette et religioner som driver mennesker på flukt. Vi former disse konklusjonene på mangelfullt grunnlag. Vi gjør sannsynligvis det samme når det gjelder diagnoser også. Det er mange som ikke møter noen forståelse i det hele tatt.

Det er trist at skeive og minoriteter fryses ut i arbeidslivet og på boligmarkedet. Det burde ikke være sånn i Norge, men vi ser ikke noen annen mulighet enn at vi viser verden hva toleranse er. Problemet er dessverre langt større enn diskriminering mot homofile, men det føles av en eller annen grunn mer sjokkerende enn diskriminering mot funksjonshemmede. Nordmenn er faktisk ikke mer sympatiske enn de landene vi kritiserer. Den dagen vi ser oss selv i et realistisk lys kan vi kanskje gjøre framskritt.

Norsk personlighetsforstyrrelse

Løvetann. Jeg elsker løvetann. De er vakre, har medisinske egenskaper, og er et viktig symbol. Ifølge gammel overtro kan frøene bære tanker og drømmer til mennesker du er glad i. Jeg liker de som ser kvaliteter andre ikke ser.
Jeg elsker løvetann. De er vakre, har medisinske egenskaper, og er et viktig symbol. Ifølge gammel overtro kan frøene bære tanker og drømmer til mennesker du er glad i. Jeg liker de som ser kvaliteter andre ikke ser.

Jeg må innrømme at jeg er skeptisk til politikere, selv Knut Arild Hareide når han hevder at hans parti innehar mer anstendighet enn noen av de andre. Politikere liker fine ord, ikke minst når de snakker om de som faller utenfor. Alle skal redde dem, og alle er de eneste som forstår hvordan. Det er noen som av ulike grunner velger såkalt utenforskap. Noen velger f.eks. å stå utenfor arbeidslivet, og det er ikke tvil om noen velger vekk samfunnet til fordel for den gruppa de tilhører. Det kan være innvandrergrupper som foretrekker å være sammen med sine egne, en atferd nordmenn også har. Jeg er mer opptatt av de som ønsker å være en del av fellesskapet, men som ikke får delta.

Norge fikk kraftig kritikk i en OECD-rapport for fire år siden. Det mange nordmenn mener er late ungdommer som velger «naving» fremfor arbeid, kan ifølge rapporten skyldes at samfunnet har sviktet på flere områder. De peker bl.a. på at 400 000 nordmenn ligger på det laveste nivået i lesing og regning. Les mer på utdanningsnytt.no. Tall fra SSB viser at sysselsettingen blant utsatte grupper er lav.

En statistikk som ble oppdatert den 3. september 2018 viser at sysselsettingen blant funksjonshemmede bare var på 43,9 prosent (i alderen 15-66 år). Det finnes ingen rimelig nøyaktige tall når det gjelder de diagnosene jeg skriver om på denne bloggen. Jeg har sett internasjonale kilder som antyder 15-20 proent sysselsetting for asbergere, f.eks. fra The National Autistic Society i UK. Det jeg vet om NLD og ADHD, og det norske arbeidsmarkedet, får meg til å tro at dette er et realistisk estimat her også. Når det gjelder innvandrere er sysselettingen på 65 prosent for alle, 56 prosent for asiater og 48 prosent for afrikanere, mens den er på 77,7 prosent for resten av befolkningen.

Dette er bare en håndfull tall som viser litt om det norske samfunnet. Jeg skrev om TV-aksjonen i Mindre alene sammen, men jeg er faktisk ikke så kritisk til den som noen kanskje får inntrykk av. Jeg har tro på at Kirkens Bymisjon kan utrette mye positivt, men om det blir varige endringer er en annen sak. Det betyr selvsagt ikke at vi ikke skal prøve, men jeg vil få fram at det er mange som vil stå utenfor etter denne aksjonen også.

Jeg liker en aksjon som oppmuntrer oss til å bry oss om andre, men det inkluderer sjelden alle. Nordmenn har en radar som ikke inkluderer alle. Det er ikke så lenge siden Syriakrisen. Slagord som «dette skal vi klare» og «syrerne er hvit, gratis arbeidskraft som ikke vil koste Norge ett øre» har stilnet. Den nevnte statistikken fra SSB viser at det ikke er så enkelt som mange påstod da.

Nordmenn har en tendens til å ignorere det negative her hjemme. Det er lettere å kritisere og påpeke mangler i andre land enn å innrømme de feilene vi har selv. Det er lett å avvise påstander om rasisme, også når rapporter og studier viser til fordommer i arbeids og boligmarkedet. Det er lettere å si at det offentlige har gjort sitt enn å innrømme at kommunene svikter de som trenger hjelp. Det er mange som er opptatt av å dekke over inkompetanse og sågar overgrep i det offentliges tjeneste. Jeg uttrykte det en gang så sterkt at jeg beskyldte den norske personligheten for å være narssistisk. Det er sterke ord, men jeg lurer av og til på om det er sånn vi ser på oss selv. Vi er rett og slett bedre enn andre og kritikk mot oss er derfor irrelevant. Det er ikke lett å være annerledes eller individuell her, for det er i utgangspunktet mistenkelig hvis du ønsker noe annet enn andre.

Hvis denne bloggen har en rød tråd er det nok spørsmålet om hva som er normalt, hva som er annerledes, og hva som er innenfor en naturlig variasjon. Det er ikke alle som har like stor frihet til å velge, og fungering dreier seg dessuten ikke om å velge. Vi kan ikke velge å fungere bedre. Vi kan prøve, men det blir vanskelig alene. Mange definerer nok normalt som et gjennomsnitt. Vi må være et gjennomsnitt i mange tilfeller for å bli akseptert. Det gjør det vanskelig for mange å havne innenfor. Norge er rett og slett et samfunn med så snevre rammer at det tvinger mennesker ut.

TV-aksjonen kan nok gjør det lettere for de tradisjonelle målgruppene til Kirkens Bymisjon, men nordmenn kommer neppe til å miste holdningsproblemet sitt med det første. Vi får nok ikke en bedre radar. Det krever mye mer å forandre på en etablert personlighet. Det er mulig, men jeg vet ikke om vi har motivasjonen.

Lammelårtanker er inne på noe liknende i Den frosne hjemløse fyren kunne vært deg. Det er en veldig fordømmende holdning til de som ikke klarer det andre klarer. Det kunne absolutt vært meg.

Oss og dem

person i hettegenser sett bakfra på ei mørk gate. Det er lett å tenke negativt om denne personen.
Det er lett å tenke negativt om denne personen. Foto: Pixabay

Jeg ble oppdratt til å være fargeblind, noen av de beste vennene mine er svarte, det faktum at offentlige personer som Samsaya, Haddy Njie, Aisha Naz Batti eller Norman Mubashir har hatt suksess i Norge viser at vi ikke er rasistiske, jeg kan forstå hvordan det er å bli utsatt for rasisme fordi jeg har opplevd motgang selv.

Dette er bare noen av de mange dumme utsagn vi lirer av oss når temaet er rasisme. Vi har en forestilling om at rasisme er noe de har hatt og fremdeles har i andre land, mens Norge er bedre. Det er lett å være annerledes her, samme hva denne annerledesheten består i. Det første utsagnet minner meg om smeltedigelen som en metafor for samfunnet. Det er meningen at det skal være noe positivt, at det skal illustrere menneskers evne og vilje til å godta ulikheter. Men hvis vi reflekterer litt over hva det innebærer er jeg ikke sikker på om det er så positivt. Det betyr i realiteten en fullstendig assimilasjon der alle blir like. Vi skal bare ha ett produkt. Det er derfor noen som liker salaten bedre som et bilde, for da blander en seg med andre, samtidig som en beholder det som gjør en unik. Jeg liker f.eks. den kraftige og litt spesielle smaken fra oliven, og det hadde vært trist hvis den forsvant helt fordi det var et krav om at den måtte bli en del av kollektivet. Det er samtidig noen som kanskje ønsker å være en av mange. Norman Mubashir sa f.eks. i et VG-intervju en gang at han noen ganger skulle ønske at han bare kunne være en nordmann fra Lørenskog, men enkelte vil vite hvor han egentlig kommer fra. Det er faktisk ganske graverende å si at «vi vet jo begge at du ikke ser norsk ut.»

Jeg tror likevel ikke at noen ønsker at vi ikke skal gjenkjenne forskjeller, for hvis vi har samme farge, hvilken farge skal det være? Må du bli vurdert som hvit nok eller ha en hvit atferd for å være norsk? Wikipedia har en kort artikkel om mikroaggresjon. Begrepet ble utviklet av Derald Wing Sue, professor i psykologi ved Columbia University, og det blir brukt om uttalelser som kanskje ikke er ment å være en nedvurdering av personer eller grupper, men de oppfattes gjerne slikt. Les mer.

Jeg tror ikke det er noen av oss som ikke har noen holdninger eller forestillinger som hører til kategorien mikroaggresjon. Vi må derfor jobbe med oss selv, og reflektere over egne tanker for å bli bevisst disse. Kona mi er afrikansk-amerikansk, og da hun startet i et kor i Telemark for en del år siden, hadde de andre medlemmene forventninger til henne. Hun har en ganske god stemme, men det er ikke mange forunt å synge som Aretha Franklin eller Whitney Houston. Det var imidlertid det noen forventet, og de la ikke skjul på skuffelsen. Jeg er dessverre skyldig i mikroaggresjon selv. Jeg husker godt en vietnamesisk mann jeg ble kjent med for mange år siden. Han var veldig sympatisk, men snakket dårlig norsk, og det var ikke lett å forstå han. Vi gikk på skole sammen utenfor Oslo, og han gjenkjente meg en dag på gata flere år seinere. Han bodde i Kristiansand og jeg studerte ved høgskolen i Agder det året, og var utålmodig etter å komme i gang med dagens leseøkt. Jeg vet ikke hvordan han oppfattet situasjonen, men jeg må innrømme at jeg så etter en vei ut av denne situasjonen. Jeg var fokusert på det jeg hadde planlagt og var ikke interessert i en samtale. Jeg har mistanke om at det ikke tok mange sekundene før blikket mitt flakket og ansiktsuttrykket tydelig viste alt annet enn gjensynsglede. Det er ikke den personen jeg vil være, så jeg ønsker jeg hadde taklet det annerledes den dagen for over 20 år siden.

Det er mange i USA som forbinder hettegensere med gjenger og andre former for kriminell atferd, og en er gjerne rask med å dømme svarte ungdommer i hettegensere. Hva er den første tanken din hvis du ser noen ungdommer ikledd hettegensere? Er det noen forskjell på hvite jenter i rosa genser eller minoriteter i en svart genser? Hvis vi er fargeblinde, hvis alle har samme farge burde det gå ut på det samme.

Jeg var inne på diagnoser i det forrige innlegget mitt, og jeg er kritisk til ideen om at autisme, NLD og ADHD er psykiatriske lidelser. Det er en tendens til at det offentlige ikke tilbyr stort annet enn medisiner. Det er mange former for ikke-medikamentell behandling for alle de diagnosene jeg skriver om på denne bloggen, men det er lettere å få medisiner enn annen hjelp. Jeg så en del elever som lærer som fikk Ritalin, og det var ikke noen alternativer til å øke dosen hvis behandlingen ikke fungerte. Jeg vet ikke om det er det som skjer, men barn med autisme eller NLD kan ha en atferd som får noen til å mistenke ADHD. En ser gjerne det en vil se.

Det er mange fordommer og stereotyper. De fleste ser på seg selv som tolerante, men de aller fleste tenker i realiteten «oss og dem.» Denne polariteten finnes overalt, ikke bare mellom ulike grupper (nordmenn/innvandrere, menn/kvinner, kristne/muslimer), men også innenfor samme gruppe. Det er f.eks. ikke lett å være en arabisk ateist, og det er få som kan kritisere kvinner hardere enn kvinner selv. En kan sågar se tendenser til en oss og dem-tenkning i vår egen» menighet». Jeg har sett mest av dette i USA der det har vært tilløp til amper stemning mellom foreldre. Noen mener at barn mer Asberger syndrom ikke har så alvorlige utfordringer som deres egne barn har, og at de derfor ikke hører hjemme på det samme forumet. Jeg har også sett noen liknende mellom NLD og Asberger. Dette er kanskje et biprodukt av nevrodiversitet? Det er lett for de som fungerer sosialt og som har lykkes i arbeidslivet å si at autisme er innenfor en naturlig variasjon. Den store bolken som kommer inn under resten får bare positiv oppmerksomhet hvis de har spesielle evner. Mange av oss har ikke det. Vi blir derfor «de andre.»

Med andre ord. Vi kan ikke slutte å snakke om rasisme og stereotyper. Vi må snakke mer om det fordi de aller fleste unngår det ubehagelige fokuset på seg selv. De vil ikke se den personen de egentlig er.

Nevrodiversitet og rasisme

illustrasjon malte hender i ulike farger over verdenskart. Det er lett å si at vi verdsetter annerledeshet, men det som er annerledes er virkeligheten.
Det er lett å si at vi verdsetter annerledeshet, men virkeligheten er litt mer komplisert. Illustrasjon: Pixabay

Jeg skrev et innlegg på den engelske bloggen min i dag der jeg kom litt inn på noe av utfordringen med nevrodiversitet og å oppdra barn som har ASD og NLD. Les Autism and sex education. Kona mi er afrikansk-amerikansk og vi har derfor et barn med tydelige afrikanske trekk. Det er, som jeg nevnte i det engelske innlegget, viktig for oss å gjøre det vi kan for å forberede henne på livet. Det betyr bl.a. å utruste henne med ferdigheter/egenskaper som å sette grenser og å gjenkjenne krenkende atferd. Det betyr også at vi foreldre prøver å forandre den verdenen eller realiteten hun skal leve i. Vi kan ikke forandre hele verden, men vi har noe innflytelse på et mindre plan. Vi vil også at hun skal se at vi prøver.

Rasisme er en del av livet og en stor del av problemet er at få er villige til å innse det. Se gjerne på rasismeskalaen før du reflekterer videre over dette. Vi møter ofte påstander om at våre opplevelser ikke er rasisme, og de viser gjerne til saker de mener er rasisme mot hvite. Den siste gangen det skjedde ble det henvist til James Darmore. Han har saksøkt Google etter at de sparket han. Arbeidsgiveren gikk til det skrittet etter at Darmore skrev et memo der han hevdet at det jobbet flere menn enn kvinner i teknologibedrifter fordi vi er biologisk forskjellige. Han mente bl.a. at kvinner har mer angst og lavere toleranse for stress. En av begrunnelsene for søksmålet er at Google diskriminerer hvite, konservative menn. Det virker umiddelbart noe uklokt å skrive det hvis han mener at selskapet diskriminerer konservative holdninger  Det er ikke umulig at han har et poeng, men det skal retten ta stilling til. Jeg reagerer likevel når dette blir brukt som et argument mot oss. Dette virker ikke som rasisme. Les mer i New York Times.

Argumentet mot oss går ut på at noen blir ofre for rasisme eller andre former for diskriminering fordi de fortjener det. Det må være en grunn til at det skjer siden rasisme ikke finnes. Minoriteter er f.eks. overrepresentert i barnevernet, men hvis en opplever det en familie fra Haugesund opplever nå er det altså fordi de må ha gjort noe. TV Haugaland rapporterte for noen dager siden om at Barnevernet satte seg over loven. Haugaland Tingrett avviste i mars 2017 barnevernets vedtak om omsorgsovertakelse, og Høysterett kom til samme konklusjon i oktober samme år, men barnet er likevel ikke tilbakeført til foreldrene. Loven sier forøvrig at barnevernet skal arbeide for en tilbakeføring så snart det har overtatt omsorgen, noe som bl.a. betyr veiledning under separasjonen. Målet er tilbakeføring, ikke varig omsorgsovertakelse Les på Hnytt.

Dette er relevant for nevrodiversitet også. Det er mye fokus på toleranse generelt, men jeg hører til stadighet at det er lettere å ha en funskjonsnedsettelse i dag fordi samfunnet verdsetter annerledeshet. Da er sjansen stor for at de som ikke føler denne aksepten blir ignorert, de blir ikke hørt. Det er ikke en god følelse. Det er en tendens til å gjøre autisme til en identitet, og det blir da like galt å behandle autisme som det er å behandle f.eks. homofili. Jeg støtter de som arbeider for flere rettigheter til autister, men det er ikke uvanlig at autister har plager som allergi, fordøyelsesproblemer, angst, depresjon, epilepsi, ADHD, søvnforstyrrelser, vansker med kommunikasjon og dermed en følelse av isolasjon. Det er derfor ikke alle som føler at autisme er en gave eller en annerledeshet de utelukkende skal være takknemlig for. Jeg tror mange ser det perspektivet, de ser at autister har en måte å se verden på som gavner samfunnet, men det er langt fra så enkelt. De som går helhjertet inn for nevrodiversitet føler sikkert at det er rett for dem, men de respekterer ikke de som opplever verden som litt mer utfordrende.