Er psykologen din kvalifisert?

Nordmenn har ord på seg for å være uhøflige, og det hadde ikke overrasket meg om en del mente at de hadde rasistiske holdninger også. Det kommer sannsynligvis hovedsakelig av at de fleste nordmenn er mer eller mindre bevisstløse. De bryr seg ikke så mye om det som skjer rundt dem, og legger derfor ikke merke til hvordan andre oppfatter dem. En kan se det hver gang «neger-debatten» dukker opp i den offentlige samtalen. Det er en del blant oss som insisterer på å bruke dette ordet fordi betydningen er uskyldig nok. Det kommer fra spansk og portugisisk og betyr svart, som gjør det like unøyaktig som det norske ordet svart. Det var likevel innenfor det akseptable i utgangspunktet da det ble brukt (før 1970-tallet), men det er et men.

Ordet kommer fra USA der den hvite majoritetskulturen har klistret mange navn på de svarte, inkludert det mer problematiske slanguttrykket for neger, «nigras». Ord forandrer seg over tid og ordet neger har nok ikke samme betydning i dag som det hadde opprinnelig. Det stammer fra en tid da det var akseptabelt å bruke totalt uvitenskapelige ideer om biologi, intelligens og moral til å dele mennesker opp i ulike kategorier, og en kan tenke seg hvor mennesker med afrikanske gener befant seg i forhold til europeere. Det spiller likevel mindre rolle hva vi europeere mener ordet bør bety. Poenget er at det har en negativ klang, og det viser mye av problemet vårt at vi ikke ser andres synspunkt. Vi ser ikke ordet som et problem, og ser derfor ikke at andre vil oppfatte det som belastende. Det burde være nok at noen ikke liker ordet som en merkelapp på seg selv. Vi burde lytte til andre.

Jeg starter dette innlegget på denne måten fordi det er stadig viktigere at vi innretter oss etter virkeligheten. Jeg startet barneskolen i 1975 og husker en afrikansk og  en asiatisk elev i løpet av grunnskolen, og jeg tror de var de eneste ikke-hvite i byen på det tidspunktet. Det kom etter hvert vietnamesiske flyktninger, etterfulgt av flyktninger fra Vest-Asia og det meste av Afrika. Det er ikke nok å rydde plass for innvandrere. Vi må også anerkjenne at de er annerledes og at de har andre behov. Forskning forteller oss f.eks. at naturkatastrofer, fattigdom og krig kan påføre mennesker noen av de samme skadene (f.eks. PTSD). Da er spørsmålet, har vi kvalifisert personell?

En innvandrer som søker hjelp trenger ikke en psykiater som ikke forstår den kulturen denne lever i. Familien betyr f.eks. langt mer i andre kulturer enn i vår, og det kan få betydning for hvordan en legger fram budskapet. FN har forøvrig kritiserte Norge gjentatte ganger, bl.a. fordi myndighetene her ikke vil bruke ordet rasisme. Det finnes offisielt ikke i Norge, for vi har etnisk diskriminering, som høres litt finere ut. Det er fokus på mobbing, kjønns- og seksuell diskriminering, men mindre på krenkende atferd rettet mot den religiøse og etniske identiteten til ofrene.

Det er mange som til stadighet får høre at «det er ikke sånn vi gjør det i Norge». Det kan godt hende at de ikke gjør noe annet enn etniske nordmenn gjør, men de opplever likevel å bli kritisert for det. Det er en del av det de kaller «white privilege» på engelsk, og det betyr at hvis omstendighetene er like, eller sågar favoriserer minoriteter, vil medlemmer av majoritetskulturen bli favorisert. Det kan ha mange utslag, f.eks. at minoriteter opplever mistenkeliggjøring og at de må rettferdiggjøre valgene sine når det er unødvendig. Sluttsummen kan bli ganske utmattende, for det er mye som skjer foran øynene våre som mange ikke oppfatter. Vi tenker ikke over hvor vanskelig det er å forlate det livet en hadde for å starte et nytt et, og selv om jeg tror at mange trives i Norge, må det også være vanskelig i et land der en til stadighet får påminnelser om at en er annerledes.

Spørsmålet blir da, kan du snakke med mennesker som har vokst opp i en annen kultur (jeg tror ikke nordmenn forstår andre europeiske eller den amerikanske kulturen heller)? Er du komfortabel med å snakke om klientens opplevelse av rasisme, og å reflektere over hvordan dette virker inn på fungeringen? Er du villig til å analysere dine egne tanker, følelser og holdninger? Det er mye som kan påvirke oss, og etter hvert som mangfoldet øker i et raskere tempo, vil vi få flere problemstillinger å forholde oss til. Dette er relevant for utviklingsforstyrrelser også. Jeg lurer på hvor mange det er som opplever at fastlegen, psykologen/psykiateren eller en spesialist ikke klarer å se ting fra deres perspektiv.

Det er en variant av en diskusjon som dukker opp blant forfattere med jevne mellomrom. Det er noen som mener at en ikke kan lage karakterer utenfor den gruppa en tilhører. Det er ifølge denne tankegangen bare kvinner som kan skrive om kvinner, bare afrikanere som kan skrive om afrikanere, og bare asbergere som kan skrive om asbergere. Jeg tror det er mulig å lære og forstå andre mennesker, enten det er snakk om etnisitet, religion, legning, eller diagnoser som ASD og NLD.

Bildene øverst er forøvrig ei håndfull bøker jeg har i bokhylla, som er gode eksempler på hvordan litteratur kan gi oss et innblikk i en verden vi ikke kjenner. Det virker kanskje banalt for nordmenn, men hår er viktig. Jeg har hørt en del negative kommentarer i årenes løp om afrikansk hår, og selv norske frisører vil ikke lære seg hvordan de skal behandle afrikansk hår. Det kan lett påvirke barn, for selv om ordene kanskje ikke blir uttalt direkte, er det lett å få inntrykk av at europeisk er fint, og det er ikke afrikansk hår. Vi tenker kanskje at det vi ikke sier direkte ikke er rasisme, men effekten er like skadelig.

Jeg mener spørsmålet er betimelig. Forstår du egentlig de menneskene du skal hjelpe?

Gå gjennom edderkoppnett

Do one thing every day that scares you – Eleanor Roosevelt

Hva er det skumleste du noensinne har gjort? Eller for å si det på en annen måte, hva er det farligste du noen gang har gjort?

Slik startet den kanadiske atronauten Chris Hadfield TED-presentasjonen sin. Det var nok ikke mange, bortsett fra fagfolk og de som er spesielt interessert i astronomi, som hadde hørt om Chris Hadfield før han forlot den internasjonale romstasjonen, ISS. Han er ikke bare opptatt av vitenskap, men også av musikk. Jeg tror han er av ytterst få, kanskje den eneste, som har fått tillatelse til å spille inn en av David Bowies sanger, og resultatet ble en fantastisk versjon av Space Oddity.

Chris Hadfield beskriver en situasjon som hadde vært ubeskrivelig skremmende hvis NASA ikke hadde trent på alt som kunne gå galt. Han ble blind på det venstre øyet under den første romvandringen sin. Han trodde først det var ei tåre, men det viste seg at det var et anti-dugg produkt de bruker inne i hjelmen. Problemet er at du kan ikke gråte i verdensrommet. Tårer eller annen væske faller nemlig ikke uten tyngdekraft, så denne væska samlet seg i en stadig større ball, og den beveget seg etter hvert over neseryggen til det høyre øyet. Da var han i den potensielt stressende situasjonen det er å sveve blindt i verdensrommet.

Det svarer nok på spørsmålet om hva som er det skumleste Chris Hadfield noensinne har gjort. Han sammenligner en hvilken som helst frykt med en irrasjonell frykt for edderkopper. Det er bokstavelig talt bare en håndfull arter av de 50 000 ulike typene edderkoppene som finnes på verdensbasis som er giftige. Likevel er det veldig mange, også i et kaldt klima der risikoen er lav, som er vettskremt for de små krypene. Jeg liker Hadfields formulering:

The danger is entirely different than the fear.

Hvordan kommer du over en sånn irrasjonell frykt? Hadfields råd fungerer kanskje lettere i et kaldt klima, men jeg forstår hva han mener. Poenget er at hvis du konfronterer frykten, er sannsynligheten stor for at du oppdager at den var irrasjoenell i utgangspunktet. Han mener at hvis du går gjennom 100 edderkoppnett vil du i løpet av denne prosessen forandre atferd, og ikke få panikk neste gang du ser en edderkopp.

Hvis du analyserer situasjonen, hvor stor er risikoen for å bli drept eller alvorlig skadet av en edderkopp i Norge (eller Kanada i Hadfields tilfelle)? Den er veldig lav, og du har gode odds i varme strøk også. De fleste småkryp sender gjerne ut advarsler i form av kraftige farger, så de ønsker faktisk ikke å angripe.

Da jeg bodde i Arkansas badet jeg f.eks. i et vann der det sannsynligvis var giftige slanger og muligens skorpioner (jeg sier muligens fordi de likte seg bedre i elva Arkansas, ei sideelv til Mississippi). Det var sikkert millioner av slanger i hele staten og millioner av mennesker som badet i løpet av en lang sommer i denne subtroiske staten, men veldig få blir bitt.

Det høres veldig lett ut å overvinne frykten, men det er det ikke. Jeg har fortalt om mitt møte med en kjempekakkerlakk i et tidligere innlegg. Jeg dusjet etter å ha trent på treningsanlegget til universitetet i Little Rock. Jeg oppdaget at det spaserte en kjempestor kakkerlakk mellom sluket og veggen. Jeg fikk panikk og tok et par skritt tilbake. Jeg kunne ikke forsette dusjen mens det ekle krypet gikk rett foran meg, mens de andre som var i dusjen bare ignorerte gjesten. Dette var et vanlig syn for dem, for slike ting er dessverre i en større grad en realitet i varme strøk.

Begge strategiene fungerte, men jeg var den eneste som følte en viss frykt. Det er det Hadfield kaller en «hulemann-reaksjon.»

Astronautene i NASA går på en måte gjennom edderkoppnett, og sørger dermed for at de beholder roen. Den kanadiske astronauten stilte et interessant spørsmål. Hvis vi ser på forskjellen mellom det vi oppfatter som fare og virkelig fare, hva består faren i? Han ble i stand til å se en skjønnhet som er få andre forunt fordi han overvant frykten. Han mener alle kan se og gjøre ekstraordinære ting hvis vi går gjennom nok edderkoppnett, men det er en grunn til at mange ikke gjør det. Dette er vanskelig!