RSS Feed

Tag Archives: psykisk sykdom

Snakk mer om psykiske lidelser

Kan du forstå hvorfor noen vil gå til ganske ekstreme skritt for å skjule psykisk sykdom? Det er ikke vanskelig å forstå, for det er temmelig stigmatiserende. Mariah Carey fikk diagnosen bipolar lidelse i 2001, men valgte ikke bare å holde det temmelig. Hun var i fullstendig fornektelse, og ville derfor ikke akseptere at diagnosen var rett. Hun levde følgelig i mange år uten behandling, noe som kan forklare enkelte av de litt spesielle offentlige episoder hennes. Den offisielle forklaringen for 17 år siden var at hun hadde hatt et sammenbrudd som førte til en sykehusinnleggelse.

Hun holdt diagnosen hemmelig fordi hun var redd for at det skulle ødelegge karrieren hennes, og det var dessverre en berettiget frykt. Det er lett å si at det er større aksept for diagnoser i dag, for psykisk sykdom rammer tross alt mange av oss minst en gang i livet. De som angriper andre kan dermed oppleve hvordan det føles selv, og de burde derfor være forsiktig med å dømme. Det er nok ikke så enkelt, for alle leter etter svakheter de kan utnytte hos andre. Nordmenn er faktisk ikke så sympatiske som mange tror.

Jeg har ofte lurt på hva det er som gjør at noen kjendiser kan stå fram med utfordringene sine og nesten utelukkende få positive tilbakemeldinger, mens andre opplever at det blir brukt mot dem. Lista over kjendiser som har stått fram med ulike betroelser er lang, og det er nok ikke alle som har hatt like alvorlige plager. I Norge har Fabian Stang, Lene Marlin, Kjell Magne Bondevik, Sophie Elise og Agnete Johnnsen fått positive reaksjoner på at de har delt sine erfaringer med psykisk sykdom, mens Demi Lovato, Angelina Jolie og Jim Carey er noen av mange amerikanske kjendiser som har gjort det samme.

Det har vært noen bloggere som har skrevet mye bra om psykisk sykdom, og noen av dem har i tillegg gitt ut historien sin i bokform. Kristine Getz skrev f.eks. boka Hvis jeg forsvinner, ser du meg da? Drea Karlsen skrev om bipolar lidelse på blogge sin. Les mer. Johanne Magnus, bloggeren bak Skraatak 85, skrev også om psykiske lidelser. Les Åpenhet om psykiske lidelser på Dagbladet Meninger.

En ny karismatisk plakat fra Valenfestivalen. Oversktift Fra klassisk harmoni til harmonisk anarki.Mannen som så ut som en lekpredikant var egentlig ganske rebelsk. En herlig kontrast som minner oss om at vi er mer enn du ser.

En ny karismatisk plakat fra Valenfestivalen. Mannen som så ut som en lekpredikant var egentlig ganske rebelsk. En herlig kontrast som minner oss om at vi er mer enn du ser.

Det disse har gjort er egentlig i tråd med rådene fra Mental Helse Norge. De viser i en artikkel i Tidsskrift for Norsk psykologforening til foreningens sosialpolitiske program: «Mental Helse tror på betydningen av mer åpenhet, og er opptatt av at psykisk sykdom ikke skal forties eller gjemmes bort.» Les mer. Psykisk sykdom blir likevel brukt mot mennesker som prøver å ufarliggjøre det som faktisk rammer en stor del av befolkningen minst en gang i livet. Jeg har hørt om tilfeller der en mistet jobben eller en studieplass etter at en var åpen om sin egen diagnose, og udokumenterte påstander om psykisk sykdom går igjen i anonyme bekymringsmeldinger til Barnevernet. Tenk deg en soldat eller politibetjent som får PTSD e.l. Kollegene vil kanskje aldri få det samme forholdet til denne igjen. Det er ikke lett å beskytte seg mot dette.

Johanne Magnus har nok et poeng i sitt debattinnlegg i Dagbladet. Kjendiser kan være veldig åpne, men for oss andre er det grenser for hvor private vi kan være, og hvor mye vi kan svartmale situasjonen. Hvis vi går for langt kan det bli vanskelig for leseren å forstå eller å kjenne seg igjen. Det må være noe håp også, og jeg tror innholdet må være relevant for leseren. Det gjør ikke så mye inntrykk på meg at en reality show-deltaker e.l. forteller om hvor vanskelig det har vært å leve som en vinner. Jeg kan derimot forstå de som beskriver utfordringer med å leve med angst, depresjon og bipolar lidelse. Jeg kan forstå mennesker som beskriver fordømmelsen fra samfunnet, vanskene med å få/beholde en jobb fordi alt annerledes blir sett på som en trussel. Jeg vet hvordan det føles å ikke passe inn i det formatet andre vil tvinge meg inn i, eller hvor vanskelig det er å forstå hvordan noen kan velge å leve utenfor boksen, mens andre ikke får den friheten. NLD og autisme er ikke psykiske lidelser, men de har noen konsekvenser som gjør psykiske lidelser relevant, og jeg forstår mennesker som beskriver hvordan det er å leve med disse diagnosene.

Jeg tror altså det kan være bra å snakke/skrive om psykiske lidelser, og jeg har hovedsakelig fokus på hvordan en kan fungere med disse vanskene. Det betyr ikke at vanskene forsvinner, men at en kan ha et stabilt liv med dem. Jeg liker å sammenlikne det med recovery eller bedringsprosesser. En kan kanskje ikke sette strek og si på et bestemt tidspunkt at behandlingen kan avsluttes. En må kanskje gjøre det som virker resten av livet, men det er verdt det hvis en får livet tilbake. En vil dessuten ikke fjerne det som er bra, og for noen diagnoser er kreativitet en del av pakken.

Les også innlegget Mye å hente i psykiatrien.

Reklamer

Frykten for å bli utpekt

Illustrasjon et tre formet som en hodeskalle. Hjernen er et fantastisk nettverk av grå og hvit substans. Ingen hjerner er like, og det er ikke noe galt med en som er annerledes.

Hjernen er et fantastisk nettverk av grå og hvit substans. Ingen hjerner er like, og vi må godta noe variasjon. Ilustrasjon: Pixabay

Jeg var i Et egoistisk samfunn inne på den manglende støtten til familier som ufortjent har kommet i barnevernets søkelys. Jeg har full forståelse for at mange ikke vil støtte foreldre som virkelig neglisjerer eller bevisst skader sine egne barn. Det er i de situasjonene en omsorgsovertakelse sannsynligvis er den mest stabile løsningen, men det er ikke så enkelt som mange tror.

Det er flere grunner til at det er lettere for minoriteter/flerkulturelle og familier der barn eller foreldre har en funksjonsnedsettelse å få denne type anklager rettet mot seg. En av dem har med stereotyper og myter å gjøre. Det er f.eks. mange som tror at det er skadelig for barna å ha psykisk syke foreldre, for samme hva foreldrene gjør for å hindre skade, tror noen at sykdommen på en måte blir direkte overført. Der stemmer ikke.

Heftet De usynlige barna, som er tilgjengelig på bufdir.no, har bl.a. en artikkel om førsteamanuensis Øyvind Kvello ved NTNU. Han har undersøkt hvordan det går med barn av foreldre som har psykiske vansker og rusavhengighet, og konkluderer med at mange klarer seg fordi det finnes beskyttelsesfaktorer, f.eks. at barn blir sett og at voksne bryr seg. Barn opplever altså livet som godt hvis det er stabilt. Det spiller ingen rolle hva som forårsaker mangelen på stabilitet. Jeg hørte f.eks. om en tenåring for noen år siden (jeg tror han kom fra Akershus) som gikk på videregående skole i Finnmark. Det var ikke fordi han nødvendigvis ville oppleve det nordligste fylket, men fordi han ville lengst mulig vekk fra foreldrene. Det var ikke psykisk sykdom involvert, men foreldrene kranglet så mye at guttens liv hadde vært alt annet enn stabilt.

Barn er opptatt av rutinene sine. De vil gjøre det vennene deres gjør, og de vil fortsette med de fritidsaktivitetene de går på. Det er altså viktig med flyt i hverdagen, og en mister ikke automatisk denne hvis foreldrene blir psykisk syke. Jeg setter pris på kjendiser som står fram med psykisk sykdom så lenge denne er ekte. Fabian Stang har f.eks. sagt at han sleit med depresjon og angst etter at han gikk av som ordfører i Oslo, og det var så alvorlig at han var innlagt i en periode. Jeg tror det er bra at en så profilert politiker ufarliggjør psykisk sykdom, for statistikken sier faktisk at veldig mange av oss vil slite psykisk minst en gang i løpet av livet. Stang fikk sågar åpenhetsprisen av organisasjonen Mental Helse i 2011. Han ble fosterfar fire år seinere, og jeg er enig i at psykisk sykdom ikke skal være en belastning eller merkelapp som lukker dører for en resten av livet, men det er det mange andre må leve med. Det var f.eks. en sak for noen år siden der ei mor ble fratatt barnet sitt, og hele saken var basert på en 20 år gammel rapport om en spiseforstyrrelse.

De fleste diagnoser har såkalte komorbide lidelser, som har mye å gjøre med hvordan en blir behandlet eller hvor mye/lite hjelp en får. Skolegangen kan være vanskelig hvis en har nonverbale lærevansker, og hvis en treffer en vegg på ungdomsskolen der det blir klart at drømmen er langt utenfor rekkevidde, kan resultatet fort bli nye vansker. For nonverbale lærevansker og autismespektertilstander kan det dreie seg om depresjon og angst, men det er stort sett snakk om milde symptomer en kan lære å leve med. Det er derfor det er viktig å ta tak i vanskene og jobbe for å fungere best mulig, men jeg tror mye kan unngås hvis samfunnet bruker mer ressurser på å hjelpe foreldrene. Hver enkelt har et ansvar, men samfunnet og ikke minst helsevesenet har et ansvar for å støtte foreldrene, men de aller fleste foreldre til barn med en diagnose blir ignorert. Jeg vil hevde at medisiner ikke bør være hovedfokuset, men kognitiv terapi (jobbe med å forandre negative tanker), kosthold, ergoterapi i skolen, fysisk aktivitet (spesielt kampsport, ballett, hesterdidning), kontakt med naturen, de fleste tilbudene ved kulturskolen og meditasjon kan forandre på mye, men dette koster mer enn medisiner.

Det er mange som opplever at samfunnet har rare holdninger til diagnoser som autisme, nonverbale lærevansker, ADHD (ikke minst i jenter) og Tourette syndrom. Det er også mye som tyder på det finnes tilsvarende holdninger til fremmede kulturer, og fremmed trenger ikke være mer fremmed enn amerikansk, alternative livsstiler og lav inntekt. De som skriver rapporter har et spesielt ansvar for å luke ut alle former for forutinntatte holdninger, og mange av dem er ubevisste. Eivind Engebretsen var for noen år siden inne på det i boka Hva sa klienten?

Det var en analyse av retorikken i barnevernsjournaler fra Oslo på slutten av 1980-tallet. Boka beskriver hovedsakelig to holdninger eller typer tekster, monologiske og dialogiske tekster. Saksbehandleren vil i det første tilfellet være lite opptatt av andre oppfatninger fordi det er ingen andre som kjenner sannheten. Den som skriver rapporten uttaler seg derfor på vegne av klienten. Den dialogiske holdningen innebærer at en erkjenner at en ikke kjenner hele sannheten alene, og at en er åpen for andre oppfatninger. Det er da mulig for andre å bli hørt. Engebretsen mener ikke at disse finnes i ren form, men at det er en blanding. Det er noe alle må tenke bevisst over, for ett eneste ord kan forandre meningen, og da kan det hende at den/de som leser rapporten oppfatter noe helt annet enn saksbehandleren mente å formidle.

Dette leder fram til noe jeg mener alle bør ta med i betraktningen. Når jeg etterlyser støtte til familier som opplever en unødvendig bekymringsmelding vil jeg at alle skal tenke over hva dette betyr for familien. Barnevernet har ikke noe valg. De må ta alle meldinger alvorlig, men det er for lett å uforpliktende si at en ikke har noe å frykte fra barnevernet. Foreldre kan ikke gjøre så mye med de mange mytene som eksisterer om diagnoser, fattigdom og andre kulturer, annet enn å prøve å gjøre en så god jobb som foreldre de kan, men det er ikke alltid nok. Det er vanskelig å slippe tak i frykten og enstelsen når en hele tiden møter andre krav enn resten av befolkningen, og det dukker med jevne mellomrom opp saker i media som viser at denne frykten ikke er irrasjonell.

Psykisk sykdom, psykiske problemer eller ustabil er ord som gjerne blir brukt i en bekymringsmelding. Jeg har også hørt om tilfeller der det ble antydet at foreldrene satte diagnosen på barnet selv, til tross for at BUP og andre spesialister ved sykehuset har fulgt barnet over flere år. Det er også vanlig å anta at et annerledes kosthold er farlig for barnet, selv om foreldrene har tatt avgjørelsene i samråd med fastlegen. Da sier anklagerne indirekte at foreldrene sykeliggjør barnet, og setter med det til side medisinske eksperter, faktisk myndighetene.

Jeg har snakket med foreldre ansikt til ansikt, og lest en del vitnesbyrd på Facebook. Det som opprører mange er at etter å ha vært utsatt for disse mytene, mistenkeliggjort, og i realiteten anklaget for lovbrudd, blir det forventet at de skal gå videre som om ingenting har skjedd. De har ikke rett til å føle noe, og de skal i alle fall ikke gi uttrykk for disse følelsene. Jeg tror det er det mer enn noe annet som gjør det vanskelig. Det er i realiteten ingen som bryr seg om hva som skjer med barna dine, og ingen bryr seg om hva som skjer med deg, i alle fall ikke nok til at de gir uttrykk for det.

Det skal sies at blant de mange tusen sakene i barnevernet hvert år er de aller fleste gode avgjørelser, men det dukker med jevne mellomrom opp saker i media som viser at barneveret ikke alltid er ufeilbarlige. Det er derfor det er viktig å jobbe for et bedre barnevern, og for å støtte de familiene som trenger det. Vi andre trenger ikke gjøre så mye. Det er kanskje nok å si at vi forstår foreldrene, at de har rett til å føle som de gjør. Da får vi kanskje et samfunn der flere føler seg inkludert og trygge.

Jeg driver ikke, som jeg har nevnt i tidigere innlegg, noe korstog mot barnevernet. Poenget mitt er å gjøre det norske samfunnet bedre, og jeg tror det er et skritt i riktig retning hvis vi ser foreldrene, hvis vi anerkjenner at noen har det vanskelig, at noen er annerledes uten at det er en trussel, at de fleste foreldre faktisk vet hva som er bra for barna sine.

 

Et egoistisk samfunn

grafitti med teksten alone. Vi har et nettverk som støtter oss, også innen familien, men vi må kjempe mange av kampen alene.

Vi har et nettverk som støtter oss, også innen familien, men vi må kjempe mange av kampen alene.

Religionshistorikeren Hanne Nabintu Herland skrev nylig på bloggen sin at det er bedre med ateister som bryr seg enn egoistiske kristne. Jeg er enig i den vurderingen, men problemet er at det stort sett er egoisme i samfunnet, samme hva en tror eller ikke tror på.

Det var en periode jeg skrev mye om barnevernet fordi dette er veldig personlig for meg. Det er også veldig relevant på en blogg om diagnoser, for det er faktisk ikke sånn at alle ser på annerledeshet som en styrke. Det er dessuten vanlig å anklage foreldrene for å gi for mye omsorg. Det skjedde i en sak fra Sogn der barnevernet konkluderte med at det foreldrene hevdet var epilepsi i realiteten var angstanfall, men jenta døde av et epilepsianfall mens hun var i et fosterhjem.

Det er en sak som har opprørt meg de siste par ukene, men det er kanskje den totale mangelen på reaksjoner som er verst. Det dreier seg om en familie som hadde fått rettens medhold i Haugaland Tingrett og Høyesterett. Barnevernet i Haugesund nektet likevel å la barnet komme tilbake til foreldrene, og nå har sågar barnevernet skapt en ytterligere og unødvendig dramatisk situasjon ved å anbefale fosterforeldrene å oppholde seg på en hemmelig adresse.

Høyesterett har sagt at barnet skal tilbakeføres, og det er det loven sier også. Det er barnevernets oppgave å jobbe for at barnet skal få være sammen med foreldrene. Det betyr at fra det øyeblikket barnevernet har overtatt omsorgen for barnet/barna, skal det gjennom foreldreveiledning og andre tiltak jobbe for en tilbakeføring. Jeg skal ikke spekulere på hvorfor det er viktig for barnevernet å sette loven til side, men jeg mener det er Politiets plikt i denne saken å iverksette det retten har beordret, nemlig at barnet skal tilbake til foreldrene. Det er altså ikke en fare for at barnet skal bli kidnappet. Det har allerede skjedd.

Les Barnevernet i Haugesund setter seg over loven og Fylkesnemda i Rogaland tilsidesetter rettskraftig dom.

Vi har diskutert problemet generelt i ulike fora og reaksjonen er enten taushet eller at foreldrene må ha gjort noe for å fortjene dette. Det er ikke mange utenfor familiens nære nettverk som er villige til å tilby så mye som et par uforpliktende, men oppmuntrende ord. Minoritetsfamilier er overrepresentert i barnevernet ifølge Barne,- ungdoms og familiedirektoratets egen statistikk. Det er også undersøkelser som viser at det er mange psykisk syke barn i barnevernets system, og at få av dem får hjelp. Rådet for psykisk helse skrev om rapporten Psykisk helse hos barn og unge i barnevernsinstitusjoner, og viser både til rapporten fra NTNU og en omtale av den i VG. Les mer. En artikkel fra Frifagbevegelse viser til at færre enn 40 proent av barnevernsbarn fullfører videregående skole, og 30 prosent av dem er hverken i jobb eller utdanning 6 år etter grunnskolen. Les mer.

Det er en hypoytese fra myndighetenes side om at det er familien som har påført barna disse lidelsene, og at barnevernet derfor må gripe inn tidligere, men når heller ikke barnevernet er fokusert på å hjelpe etter omsorgsovertakelsen, kan en spørre seg om når de psykiske vanskene oppstod. Noen vil kanskje hevde at det kan være en anelse traumatisk å bli revet vekk fra familien, med mindre det er gode grunner for å gjøre det, og da er det kanskje ikke en uvanlig reaksjon med f.eks. depresjon eller angst.

Det er i tillegg til institusjonsbarn mange som bor i private fosterhjem, der penger også er et poeng. Fosterforeldre får godtgjørelse for arbeidet sitt, og samme hvor velmenende de er må vi ikke glemme at dette er en jobb for dem. Jeg synes det er et viktig poeng, for lav inntekt har blitt brukt som et argument for omsorgsovertakelse. Dette virker fullstendig meningsløst, og vi har nå er en situasjon der barn ikke får behandling, foreldre får ikke hjelp, og i stedet for å gi familien midler (f.eks. i form av veldig utviklende aktiviteter som kampsport, ballett, ridning) blir disse midlene gitt som lønn til fosterforeldre. Det bør få flere til å diskutere om samfunnet bruker ressursene rett, om det er de rette barna barnevernet overtar omsorgen for.

Jeg legger meg likevel ikke ut med Barnevernet. Jeg har hatt kontakt med dem og har opplevd saksbehandlerne som rettferdige, men jeg reagerer på den totale mangelen på oppmerksomhet rundt dette problemet. Betyr det at ingen bryr seg eller at de bare ikke gidder å engasjere seg? Jeg har drevet mye research om dette de siste årene, og kjenner dessuten personlig til et par eksempler der foreldrene ble utsatt for falske bekymringsmeldinger. Det dreier seg ofte om diagnoser og flerkulturelle familier, men jeg er ikke sikker på om de som tenker at dette ikke angår dem, egentlig har tenkt gjennom konsekvensene i disse sakene.

Hnytt-saken er spesielt opprørende fordi det er en situasjon mange kan havne ufortjent i, og det er så enkelt å sende en falsk bekymringsmelding. Det hadde vært fint å vite at noen hadde brydd seg hvis det skulle skje, men den totale mangelen på respons i den omtalte saken på Haugalandet er temmelig forstemmende. Det er kanskje ikke overraskende, for de fleste tenker at det ikke kan skje med dem, men de hadde sikkert forventet at jeg brydde meg hvis de havnet i en tilsvarende situasjon.

Nå snakket ikke Hanne Nabintu Herland om barnevernet og barn med en diagnose, men hun har et poeng. Hvor er solidariteten? Hvorfor er det ingen som bryr seg? Bryr jeg meg nok selv?

P.S. Jeg vil presisere at jeg ikke er blant de som mener at samfunnet ikke trenger barnevernet. Det er åpenbart et behov, men det er et spørsmål om hjelpen er god nok, om barnevernet forstår de ulike problemstillingene så godt at de kan sette til side utredninger fra spesialister eller ignorere rettskraftige dommer. Det er ikke mange av de sakene, men det er en tragedie for alle hver gang det forekommer.

Psykiatriske diagnoser på TV

Gammel filmplakat. Den klassiske historien om Doctor Jekyll and Mr. Hyde er en klassiker også i moderne dramaserier, bl.a. i Black Box (bipolar). Foto: Wikimedia Commons

Den klassiske historien om Doctor Jekyll and Mr. Hyde er en klassiker også i moderne dramaserier, bl.a. i Black Box (bipolar). Foto: Wikimedia Commons

Autisme er ikke en psykisk sykdom! Jeg håper det er åpenbart for alle som leser dette, og det burde derfor være unødvendig å presisere det, men diagnosemanualene DSM og ICD har plassert autisme og NLD der.

Depresjon og angst kan riktignok være tilleggsvansker, men jeg tror det har mer med hvordan samfunnet behandler oss å gjøre enn diagnosen. Hvis en ikke lykkes sosialt, ikke lykkes i arbeidslivet og på alle måter føler at en ikke hører hjemme noe sted, føler en seg ikke nødvendigvis lykkelig hele tida. Jeg vil likevel hevde at mange utenforstående misforstår, for selv om vi kan ha følelsen av at vi er født på feil planet, betyr ikke det at vi er syke. Det er altså et tydelig skille mellom autisme og psykisk sykdom, men det er likevel relevant for oss hvordan samfunnet ser på psykisk sykdom. TV har en enorm påvirkningskraft, og hvis dramaserier formidler stereotyper, er det gode muligheter for at vi sprer disse.

TV har en tendens til å lage og spre myter. Disse sier ofte at psykisk syke mennesker er voldelige og uforutsigbare. Depresjon dreier seg bare om en kjemisk ubalanse i hjernen, og hvis en bare får gjenopprettet denne, vil alt gå så meget bedre. Filmen The Swan ga f.eks. hovedpersonen en rekke diagnoser som en og samme person neppe kan ha: spisevegring, bulimi, selvskading, OCD og psykose. De gamle Psycho-filmene med Anthony Perkins og den relativt nye TV-serien Bates Hotel skal beskrive en psykopat, men Norman Bates har sannsynligvis dissosiativ identitetsforstyrrelse, som kan minne om schizofreni. Dette er imidlertid ikke farlige mennesker. Det er mange psykologer som har analysert Dexter. Dette er en serie om en kriminalteknisk blodekspert i Miami-politiet som dreper andre mordere på kveldstid. Han er altså en seriemorder. Det er en serie som har fascinert mange, for de liker tanken på å utrydde farlige mennesker, som om de var skadedyr. Det har blitt foreslått ulike diagnoser og hvordan hovedpersonen utviklet dem. Han er en type som blir framstilt som sjarmerende, men i virkeligheten er ikke disse menneskene lette å leve med.

Det er noen serier og filmer som gjør en god jobb også, men jeg synes stort sett det handler om overdrivelse og stereotyper. Dette påvirker oss, og det er en del mennesker som får all sin informasjon om psykisk sykdom fra dramaserier og filmer. Hva tenker du hvis du f.eks. hører ordet personlighetsforstyrrelser? Jeg har mistanke om at en god del ser for seg ustabile personer som kanskje er mer tilbøyelige til å drepe enn andre mennesker. Det er derfor jeg ikke liker denne termen, for det er veldig langt fra sannheten.

Personer med paranoid personlighetsforstyrrelse er f.eks. følsomme og nærtakende. De kan være mistenskomme mot andre og er konstant på vakt. Schizoid personlighetsforstyrrelse betyr ikke noe annet enn at personen ser ut til å ha nok med seg selv. Dette er personer som går inn for å isolere seg selv, men de kan ha et rikere indre liv enn det utenforstående er klar over. De som har en unnvikende personlighetsforstyrrelse sliter med lav selvfølelse og usikkerhet. De er redde for avvisning eller kritikk, og unngår derfor mange situasjoner. Jeg synes disse skiller seg vesentlig fra f.eks. dyssosial og narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Les mer på Store medisinske leksikon.

Hovedpoenget mitt er at psykisk syke personer ikke er farlige, men en kan diskutere om samfunnet gjør nok for å hjelpe de som trenger det. Mange psykisk syke mordere har f.eks. et rusproblem, og det er en minst like stor faktor som diagnosen. Mange mord kunne ha vært forhindret, men det er en gjenganger at de ikke blir fulgt opp. Det er noe foreldre til et barn med en utviklingsforstyrrelse kjenner til.

Jeg har tidligere skrevet om noen fiktive skikkelser på autismespekteret. Det er noen stereotyper der også, men jeg vil ta det for meg i et eget innlegg.

Psykisk sykdom i barnevernet

Illustrasjon. Sorg, sinne og skuffelse ern en del av livet, og disse sterke negative følelsene kan gjøre oppveksten vanskelig, men det betyr ikke nødvendigvis at familien er dysfunksjonell.

Illustrasjon. Sorg, sinne og skuffelse ern en del av livet, og disse sterke negative følelsene kan gjøre oppveksten vanskelig, men det betyr ikke nødvendigvis at familien er dysfunksjonell.

Jeg skrev mye om barnevernet i en periode. Det var delvis egne erfaringer og delvis research som motiverte meg. Jeg mente det var noe jeg måtte ta stilling til, for jeg satt igjen med et inntrykk av at det var mange som ble unødvendig mistenkeliggjort. Det var min måte å støtte mennesker som få andre ville lytte til. Det er en del foreldre som ikke blir hørt i møtet med hjelpeapparatet, og deretter blir noen foreldrene (ofte mor) mistenkeliggjort. Har barnet en diagnose eller er det mor som sykeliggjør barnet? Er far psykisk syk, er mor fanatisk eller en konspirasjonsteoretiker? Lærer barnet norsk? Får barnet den maten han/hun trenger? Det er ikke alle bekymringsmeldinger som dreier seg om ekte bekymring. Jeg har latt temaet ligge en god stund, men problematikken ble aktuell igjen med avsløringen av Fyrlykta.

Denne ideelle stiftelsen har tjent titalls millioner kroner på barnevernsbarn, og det har fått mange til å reagere. Jeg skrev derfor innlegget Barn som inntektskilde på den andre bloggen min. Debatten de siste dagene har dreid seg om en ideell organisasjon som har drevet veldig kommersielt, men ingen ser ut til å bry seg om at omtrent halve barnevernet er privat. Tallet er sannsynligvis høyere nå, men for et par år siden kjøpte barnevernet private tjenester for 2.5 milliarder kroner. Det er sannsynligvis gode muligheter for overskudd, men dette blir åpenbart ikke problematisk før noen skjuler seg bak en stiftelse.

Jeg viste i det nevnte innlegget til en rapport som NTNU skrev på oppdrag fra Bufdir og Helsedirektoratet. De kartla 400 barn og unge i barnevernsinstitusjoner, og fant at 76 prosent av dem var alvorlig psykisk syke, mens bare 38 prosent hadde fått psykiatrisk hjelp de siste tre månedene før de ble kartlagt. Artikkelen slo fast at disse barna hadde blitt utsatt for omsorgssvikt, men det er ikke så enkelt at en omsorgsovertakelse automatisk er bevis på omsorgssvikt. Rapporten sier så vidt jeg har forstått ikke noe om barna hadde disse symptomene før de ble plassert i en institusjon, om de utviklet dem der, og eventuelle årsaker til at de utviklet disse vanskene.

De som har lest tidligere innlegg har kanskje fått med seg at jeg er litt skeptisk til at noen diagnoser blir stemplet som psykiatriske, deriblant autismespektertilstander og ADHD. Diagnosene kan riktignok ha tilleggsvansker som angst og depresjon, men jeg mener altså det blir feil å klassifisere alt vi ikke forstår som psykiatrisk. Lav inntekt har også blitt brukt som begrunnelse for en omsorgsovertakelse. Jeg forstår bekymringen, for fattigdom kan forårsake både depresjon og PTSD, men det blir for enkelt å si at foreldrene er problemet.

Barnevernloven gjør det klart at barnevernet skal strekke seg langt for å unngå omsorgsovertakelse, og så snart de har vedtatt å overta omsorgen for et barn skal de veilede foreldrene i den hensikt å tilbakeføre barnet så raskt som mulig. Det er ikke bare institusjoner som får betydelige summer for barn de overtar omsorgen for. Det gjør fosterforeldre også. Jeg foreslår ikke at foreldrene får disse pengene direkte, men det statlige og kommunale barnevernet kan betale for dyre tjenester som barnet har nytte av.

Jeg har skrevet en del om alternative behandlingsformer som hjelper barn med en utviklingsforstyrrelse. Det er ikke lenger bare de mest alternative blant oss som sier at tarmbakterier og hjernen kommuniserer. Tarmen påvirker hjernen, og det er studier som viser at en del barn på autismespekteret har mage og tarmproblemer. Magen forårsaket kanskje ikke autisme, men det rette kostholdet kan redusere symptomene. Det koster imidlertid mye, både i penger og arbeidsinnsats. Hvor langt vil fremmede strekke seg hvis barna ikke er mer enn en inntektskilde? Er de villige til å gjøre absolutt alt? Jeg vet hvor krevende det er å ta hensyn til melke/glutenallergi, kjøre til de ulike aktivitetene, hjelpe barnet med å holde kontakt med venner hun har fått på disse aktivitetene, modifisere atferd gjennom samtaler og belønningssystem, snakke med skolen og andre etater etc. Det overrasker meg ikke at institusjoner og fosterforeldre, som kanskje har barn selv, synes det er en krevende jobb.

Jeg har ei datter som liker ballett, kampsport, hesteridning, cosplay og tegning (anime), og hun har ventet tålmodig på at Kulturskolen i Haugesund skal tilby henne piano-undervisning. Vi har så langt klart å betale for ganske dyre aktiviteter, og skulle gjerne gjort mer, men tenk deg de som ikke har råd til noen ting som helst. Hvis barnevernet kjøpte plasser direkte kunne de brukt dem som tiltak. Det er alltid noen som blir sjalu hvis andre får ytelser de ikke trenger selv, men jeg tror samfunnet hadde tjent på at vi motarbeidet konsekvensene av lav inntekt lenge før det ble akutt.

Bufdir publiserte i januar 2017 statistikk som de hadde utarbeidet sammen med Statistisk sentralbyrå. Den viste at bare 40 prosent av barn som har fått hjelp fra barnevernet fullfører videregående skole, mens 30 prosent er hverken i jobb eller under utdanning 6 år etter grunnskolen. De tilsvarende tallene for resten av befolkningen er 80 og 10 prosent. Loven har et poeng når den sier at omsorgsovertakelse ikke er en god løsning.

Jeg tenker på de store summene som blir brukt, og lurer på om mange hadde fått det bedre hvis de samme summene hadde blitt brukt til å styrke familien. Jeg er overbevist om at barna har det best hos foreldrene, noe forskning også støtter. Jeg er likevel ikke blant de som hevder at barnevernet alltid tar feil og at foreldre er feilfrie. Det er ingen tvil om at det noen ganger er best å la barna vokse opp hos andre, men den nevnte statistikken viser at det ikke bare er å lagre barna et annet sted. Det krever mye å oppdra barn, og jeg synes samfunnet kunne gjort litt mer for å støtte familiene. De fleste som oppdrar barn med en diagnose, enten de har hatt kontakt med barnevernet eller ikke, vet hvor lett det er å bli mistenkeliggjort og hvor vanskelig det er å få hjelp. Det er neppe lettere for de fosterforeldrene som ønsker å gjøre det rette, så hvem er den løsningen best for? Vi skaper noen arbeidsplasser med dette systemet, men om vi gir barna et bedre liv er et åpent spørsmål.

Barnevernsbarn i skolen: Gjør det vesentlig dårligere enn andre

#jegersvak

såpeboble. Jeg elsker såpebobler. De er vakre i seg selv, men symboliserer også ting som flyktighet, det sårbare, håp, drømmer, en svunnen tid eller et sjeldent magisk øyeblikk. Avhengig av hvordan en velger å se verden er de også svake, samtidig som de gir oss nye muligheter.

Jeg elsker såpebobler. De er vakre i seg selv, men symboliserer også ting som flyktighet, det sårbare, håp, drømmer, en svunnen tid eller et sjeldent magisk øyeblikk. Avhengig av hvordan en velger å se verden er de også svake, samtidig som de gir oss nye muligheter.

Temaer som ensomhet, angst og depresjon hører hjemme på en blogg om autismespekteret (ASD) og nonverbale lærevansker (NLD). Dette er tabuer, og de fleste vil distansere seg fra belastede uttrykk som sykdom, vansker og problemer. Noen har prøvd å lansere ordet tilstand som et alternativ innen ASD, men jeg er ikke sikker på om det gjør så mye fra eller til, for en antyder likevel at mennesker har ulike tilstander, og at noen av dem er mer attraktive enn andre. Jeg vet ikke om noen som omtaler en normalfungering som en tilstand, selv om de sikkert kunne brukt begrepet normaltilstand. Den canadiske stiftelsen #sicknotweak ble startet etter at denne hashtaggen ble populær på Twitter. Det dreier seg om å fjerne det negative fokuset på psykisk sykdom ved å skille det fra den populære merkelappen svakhet. Man kom nærmest ut av skapet som psykisk syk, liknende kampen for rettigheter blant homofile.

VG hadde en artikkel lille julaften der de ba leserne dele sine historier under hashtaggen #hverdagsensom. De stilte bl.a. følgende spørsmål: I hvilke sammenhenger kjenner du på det å være litt alene? Det kan umiddelbart høres ut som det ikke er så alvorlig å være litt ensom, men 16 år gamle Andrine forklarte hvordan det var å ha bekjentskaper, men likevel være ensom.  Hun snakker med medelever, hovedsakelig om skolerelaterte ting, men når ingen bryr seg om hvordan hun har det, føler hun naturlig nok at livet kunne vært mer. Du kan derfor snakke med en person hver dag i årtier uten at du vet noen ting som helst om denne personen, og hvis vi legger denne definisjonen til grunn er faktisk ensomhet et veldig stort problem. Jeg mener likevel ikke det er naturlig med nærhet hver eneste dag.

Jeg tror mange vurderer andre mennesker, også i venneflokken, og stempler dem som svake fordi de har utfordringer de ikke har selv. Jeg er ikke sikker på om det hjelper å holde sykdom og svakhet atskilt. Hvis en har bipolar lidelse eller schizofreni vil en bli gradvis verre, og det finnes ingen kur. Det er med andre ikke snakk om svakhet og det spiller ingen rolle hvor mye en ønsker å bli frisk. Det er langt fra alltid svakhet som hindrer mennesker i å holde nyttårsforsettene sine heller. Det kan f.eks. være hormonelle forstyrrelser som ligger bak vektproblemer, og det er mange årsaker til at stadig flere får autisme, men svakhet er ikke en av dem. Jeg vil derimot hevde at det ofte er svakhet som hindrer kritikerne av kronisk syke, overvektige og de med en annerledes sosial/kognitiv/emosjonell fungering i å leve det livet de ønsker. Hvis målet er å skape en felles plattform der alle kan møtes, gir det faktis ikke mye mening å snakke nedsettende om svakhet. Vi er alle svake fordi vi er mennesker.

Dette er imidlertid ikke en enten eller-situasjon. En kan være sterk og svak samtidig. Ja, jeg har NLD, men jeg er sterk. Jeg er sterk fordi jeg lever bra og klarer å gjøre vanskelige ting. Det betyr ikke at jeg ikke har følt meg svak, og at jeg ikke fremdeles gjør det, men det er kanskje det som gir meg styrke også. Jeg mener ikke å skryte av svakhet, for livet hadde sannsynligvis blitt lettere uten, men det er likevel viktig å få fram at svakhet ikke er en abnormal tilstand. Det er den mest typiske tilstanden for mennesker. Det er ikke min feil at jeg har NLD, men jeg kan velge hvordan jeg skal svare på denne utfordringen. Jeg tror derfor jeg har vist styrke, samtidig som ingen av oss kan miste svakheten, eller det menneskelige. Den virkelige hashtaggen er derfor #jegersvak, for det er en alle kan bruke.

Nyttårsforsettet burde kanskje ikke være så konkret som at en skal slutte å røyke og drikke, eller starte å jogge. Det burde kanskje heller være å akseptere svakheten, men bruke den til noe positivt. «Jeg er svak, men sterk» er kanskje ikke et dårlig utgangspunkt for 2017. Jeg har derfor tro på at jeg får et bra år.

Mye å hente i psykiatrien

SONY DSCNoe mye mer annet
Arnhild Lauveng
335 sider, Universitetsforlaget 2011

Jeg leser om psykisk sykdom for tiden som en del av kildearbeidet jeg gjør for de tekstene jeg skriver om Asberger og NLD. Det er relevant fordi barn som vokser opp med disse utfordringene er utsatt for tilleggvansker. Dette var en veldig interessant bok om ungdom og psykisk helse som jeg kan anbefale for ungdom, foreldre, lærere og mange i førstelinjetjenesten. Mange ungdommer vil kanskje fortelle beste kameraten sin, mens foreldrene ikke vet noenting om hva barnet deres tenker på. Foreldre må derfor være årvåkne.

Boka er delt i to, der den første delen presenterer ungdom som sliter med ulike lidelser. Det dreier seg om ADHD, angst, spiseforstyrrelse, depresjon og selvmordstanker, personlighetsforstyrrelse, psykose, tvangstanker og tvangshandlinger, og sorg. Det er også et kapittel om ei jente som er mammas mamma fordi mamma er alvorlig deprimert, og et om Joakim som ikke passer inn.

Det er interessant at boka også tar med seg eksempler på ungdommer som ikke er syke, men som likevel opplever en forferdelig smerte. Det er f.eks. naturlig å sørge hvis bestevennen din blir drept i ei trafikkulykke. Det er også naturlig at en som føler at han ikke passer inn noe sted begynner å gruble. Søsken til syke barn trenger også å bli ivaretatt. De er ikke syke, men de lever i situasjoner som gjør dem utsatt. De kan lett få det vanskelig. Det kan derfor godt hende at ungdommer som ikke er syke trenger hjelp fra helsevesenet.

Den andre delen av boka svarer på en del spørsmål jeg tror mange har. Den forklarer taushetsplikten ganske utførlig, og sier ellers en del om hvordan du kan få hjelp, hvordan det fungerer hvis en blir innlagt, hva du kan gjøre selv for å få det bedre etc.

Det er dessverre fremdeles mange vrangforestillinger om psykisk sykdom. Det er veldig trist, for dette er kanskje den største helseutfordringen vi har. Jovisst, vi har kroniske sykdommer som hjertelidelser der pasienten overlever, men må leve resten av livet med denne lidelsen. Det samme skjer med nyresvikt og diabetes. Disse sykdommmene kan forebygges, men det kan jammes psykisk sykdom også. Vi har imidlertid mye arbeid å gjøre, for det er veldig mange som bevisst unngår behandling fordi de tror at familie, venner og kolleger vil bruke det mot dem. De lider dermed unødvendig, mens de blir verre.

Jeg er opptatt av dette fordi en del NLD’ere får tilleggsvansker som angst og depresjon. Ifølge en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologiforening er forekomsten av depresjon blant barn i alderen 7-12 år på 1-2 %. Den øker til 1-7 % for alderen 13-18 år. Jeg antar at dette romslige tallet skyldes at det er vanskelig å være nøyaktig når mange ikke spør om hjelp. Forekomsten øker altså med alderen og denne utviklingen fortsetter sannsynligvis inn i voksen alder. Det er mulig at myndighetene ønsker å treffe flere av disse barna, men sannheten er at det er vanskelig å behandle de som ikke ber om hjelp.

Den samme artikkelen viser til «Barn i Bergen»-undersøkelsen som fant at bare 13,3 % av 8-10 åringer som hadde emosjonelle lidelser (f.eks. tristhet, angst, sosial isolasjon, depresjon, bruk av rusmidler og selvmord) fikk behandling i spesialisthelsetjenesten. En stor undersøkelse i Midt-Norge, «Ungdom og Psykisk Helse», fant at deprimerte ungdommer sjelden fikk hjelp i kommunene som var rettet spesifikt mot depressive plager, og mindre enn 20 % hadde vært i kontakt med spesialisthelsetjenesten. Det er viktig å ha fokus på dette, for psykisk sykdom er et trussel for den fysiske helsa også.

Jeg er glad jeg kom over denne boka i biblioteket. Vi trenger bøker som bryter ned murer og ufarliggjør psykiatrien. Jeg håper mange flere setter seg inn i denne problemstillingen, for hvis vi kan få et mer positivt forhold til psykisk helse, tror jeg mange vil få det bedre. Det er mange som opplever at livet er vanskelig i perioder og det er faktisk en tredjedel av oss som opplever en eller annen form for psykisk sykdom i løpet av livet. Det er noe som kan ramme alle, for psykisk sykdom diskriminerer ikke.

Vi kan diskutere hvilke ord vi skal bruke. Noen liker ikke ord som sykdom, tilstand, lidelse og vansker, men samme hva vi kaller det er det ingen tvil om at det er en situasjon vi ikke klarer å takle alene. Vi trenger hjelp. Jeg liker å bruke det engelske ordet recovery siden jeg ikke kommer på noe norsk alternativ. Det innebærer at pasienten ikke blir frisk i løpet av dager. Det er en lang prosess som for noen aldri avsluttes, og det er ikke nok med medisiner. Pasienten må forandre måten han tenker på, snakke mye, og recovery går raskere hvis en får hjelp fra familie og andre nære relasjoner.

Forfatteren er lite kritisk til psykiatrien. Det er muligens fordi hun henvender seg til ungdom. Hovedpoenget med boka er nok å hjelpe de som ikke ber om hjelp fordi de tror at psykiatrien er mer som et fengselsvesen. Det er helt klart ting en kan kritisere ved institusjonene som skal hjelpe, men jeg liker budskapet i denne boka. Den oppfordrer ungdom til å lete flere steder etter hjelp, inkludert blant familie og venner.

Det er derfor jeg anbefaler denne. Den vil ikke bare gi oss informasjon, men også hjelpe oss å kommunisere.

Om depresjon hos barn og unge med vekt på biologiske modeller

Psykisk sykdom kan være farlig for kroppen

%d bloggere like this: