Snakk mer om psykiske lidelser

Kan du forstå hvorfor noen vil gå til ganske ekstreme skritt for å skjule psykisk sykdom? Det er ikke vanskelig å forstå, for det er temmelig stigmatiserende. Mariah Carey fikk diagnosen bipolar lidelse i 2001, men valgte ikke bare å holde det temmelig. Hun var i fullstendig fornektelse, og ville derfor ikke akseptere at diagnosen var rett. Hun levde følgelig i mange år uten behandling, noe som kan forklare enkelte av de litt spesielle offentlige episoder hennes. Den offisielle forklaringen for 17 år siden var at hun hadde hatt et sammenbrudd som førte til en sykehusinnleggelse.

Hun holdt diagnosen hemmelig fordi hun var redd for at det skulle ødelegge karrieren hennes, og det var dessverre en berettiget frykt. Det er lett å si at det er større aksept for diagnoser i dag, for psykisk sykdom rammer tross alt mange av oss minst en gang i livet. De som angriper andre kan dermed oppleve hvordan det føles selv, og de burde derfor være forsiktig med å dømme. Det er nok ikke så enkelt, for alle leter etter svakheter de kan utnytte hos andre. Nordmenn er faktisk ikke så sympatiske som mange tror.

Jeg har ofte lurt på hva det er som gjør at noen kjendiser kan stå fram med utfordringene sine og nesten utelukkende få positive tilbakemeldinger, mens andre opplever at det blir brukt mot dem. Lista over kjendiser som har stått fram med ulike betroelser er lang, og det er nok ikke alle som har hatt like alvorlige plager. I Norge har Fabian Stang, Lene Marlin, Kjell Magne Bondevik, Sophie Elise og Agnete Johnnsen fått positive reaksjoner på at de har delt sine erfaringer med psykisk sykdom, mens Demi Lovato, Angelina Jolie og Jim Carey er noen av mange amerikanske kjendiser som har gjort det samme.

Det har vært noen bloggere som har skrevet mye bra om psykisk sykdom, og noen av dem har i tillegg gitt ut historien sin i bokform. Kristine Getz skrev f.eks. boka Hvis jeg forsvinner, ser du meg da? Drea Karlsen skrev om bipolar lidelse på blogge sin. Les mer. Johanne Magnus, bloggeren bak Skraatak 85, skrev også om psykiske lidelser. Les Åpenhet om psykiske lidelser på Dagbladet Meninger.

En ny karismatisk plakat fra Valenfestivalen. Oversktift Fra klassisk harmoni til harmonisk anarki.Mannen som så ut som en lekpredikant var egentlig ganske rebelsk. En herlig kontrast som minner oss om at vi er mer enn du ser.
En ny karismatisk plakat fra Valenfestivalen. Mannen som så ut som en lekpredikant var egentlig ganske rebelsk. En herlig kontrast som minner oss om at vi er mer enn du ser.

Det disse har gjort er egentlig i tråd med rådene fra Mental Helse Norge. De viser i en artikkel i Tidsskrift for Norsk psykologforening til foreningens sosialpolitiske program: «Mental Helse tror på betydningen av mer åpenhet, og er opptatt av at psykisk sykdom ikke skal forties eller gjemmes bort.» Les mer. Psykisk sykdom blir likevel brukt mot mennesker som prøver å ufarliggjøre det som faktisk rammer en stor del av befolkningen minst en gang i livet. Jeg har hørt om tilfeller der en mistet jobben eller en studieplass etter at en var åpen om sin egen diagnose, og udokumenterte påstander om psykisk sykdom går igjen i anonyme bekymringsmeldinger til Barnevernet. Tenk deg en soldat eller politibetjent som får PTSD e.l. Kollegene vil kanskje aldri få det samme forholdet til denne igjen. Det er ikke lett å beskytte seg mot dette.

Johanne Magnus har nok et poeng i sitt debattinnlegg i Dagbladet. Kjendiser kan være veldig åpne, men for oss andre er det grenser for hvor private vi kan være, og hvor mye vi kan svartmale situasjonen. Hvis vi går for langt kan det bli vanskelig for leseren å forstå eller å kjenne seg igjen. Det må være noe håp også, og jeg tror innholdet må være relevant for leseren. Det gjør ikke så mye inntrykk på meg at en reality show-deltaker e.l. forteller om hvor vanskelig det har vært å leve som en vinner. Jeg kan derimot forstå de som beskriver utfordringer med å leve med angst, depresjon og bipolar lidelse. Jeg kan forstå mennesker som beskriver fordømmelsen fra samfunnet, vanskene med å få/beholde en jobb fordi alt annerledes blir sett på som en trussel. Jeg vet hvordan det føles å ikke passe inn i det formatet andre vil tvinge meg inn i, eller hvor vanskelig det er å forstå hvordan noen kan velge å leve utenfor boksen, mens andre ikke får den friheten. NLD og autisme er ikke psykiske lidelser, men de har noen konsekvenser som gjør psykiske lidelser relevant, og jeg forstår mennesker som beskriver hvordan det er å leve med disse diagnosene.

Jeg tror altså det kan være bra å snakke/skrive om psykiske lidelser, og jeg har hovedsakelig fokus på hvordan en kan fungere med disse vanskene. Det betyr ikke at vanskene forsvinner, men at en kan ha et stabilt liv med dem. Jeg liker å sammenlikne det med recovery eller bedringsprosesser. En kan kanskje ikke sette strek og si på et bestemt tidspunkt at behandlingen kan avsluttes. En må kanskje gjøre det som virker resten av livet, men det er verdt det hvis en får livet tilbake. En vil dessuten ikke fjerne det som er bra, og for noen diagnoser er kreativitet en del av pakken.

Les også innlegget Mye å hente i psykiatrien.

Frykten for å bli utpekt

Illustrasjon et tre formet som en hodeskalle. Hjernen er et fantastisk nettverk av grå og hvit substans. Ingen hjerner er like, og det er ikke noe galt med en som er annerledes.
Hjernen er et fantastisk nettverk av grå og hvit substans. Ingen hjerner er like, og vi må godta noe variasjon. Ilustrasjon: Pixabay

Jeg var i Et egoistisk samfunn inne på den manglende støtten til familier som ufortjent har kommet i barnevernets søkelys. Jeg har full forståelse for at mange ikke vil støtte foreldre som virkelig neglisjerer eller bevisst skader sine egne barn. Det er i de situasjonene en omsorgsovertakelse sannsynligvis er den mest stabile løsningen, men det er ikke så enkelt som mange tror.

Det er flere grunner til at det er lettere for minoriteter/flerkulturelle og familier der barn eller foreldre har en funksjonsnedsettelse å få denne type anklager rettet mot seg. En av dem har med stereotyper og myter å gjøre. Det er f.eks. mange som tror at det er skadelig for barna å ha psykisk syke foreldre, for samme hva foreldrene gjør for å hindre skade, tror noen at sykdommen på en måte blir direkte overført. Der stemmer ikke.

Heftet De usynlige barna, som er tilgjengelig på bufdir.no, har bl.a. en artikkel om førsteamanuensis Øyvind Kvello ved NTNU. Han har undersøkt hvordan det går med barn av foreldre som har psykiske vansker og rusavhengighet, og konkluderer med at mange klarer seg fordi det finnes beskyttelsesfaktorer, f.eks. at barn blir sett og at voksne bryr seg. Barn opplever altså livet som godt hvis det er stabilt. Det spiller ingen rolle hva som forårsaker mangelen på stabilitet. Jeg hørte f.eks. om en tenåring for noen år siden (jeg tror han kom fra Akershus) som gikk på videregående skole i Finnmark. Det var ikke fordi han nødvendigvis ville oppleve det nordligste fylket, men fordi han ville lengst mulig vekk fra foreldrene. Det var ikke psykisk sykdom involvert, men foreldrene kranglet så mye at guttens liv hadde vært alt annet enn stabilt.

Barn er opptatt av rutinene sine. De vil gjøre det vennene deres gjør, og de vil fortsette med de fritidsaktivitetene de går på. Det er altså viktig med flyt i hverdagen, og en mister ikke automatisk denne hvis foreldrene blir psykisk syke. Jeg setter pris på kjendiser som står fram med psykisk sykdom så lenge denne er ekte. Fabian Stang har f.eks. sagt at han sleit med depresjon og angst etter at han gikk av som ordfører i Oslo, og det var så alvorlig at han var innlagt i en periode. Jeg tror det er bra at en så profilert politiker ufarliggjør psykisk sykdom, for statistikken sier faktisk at veldig mange av oss vil slite psykisk minst en gang i løpet av livet. Stang fikk sågar åpenhetsprisen av organisasjonen Mental Helse i 2011. Han ble fosterfar fire år seinere, og jeg er enig i at psykisk sykdom ikke skal være en belastning eller merkelapp som lukker dører for en resten av livet, men det er det mange andre må leve med. Det var f.eks. en sak for noen år siden der ei mor ble fratatt barnet sitt, og hele saken var basert på en 20 år gammel rapport om en spiseforstyrrelse.

De fleste diagnoser har såkalte komorbide lidelser, som har mye å gjøre med hvordan en blir behandlet eller hvor mye/lite hjelp en får. Skolegangen kan være vanskelig hvis en har nonverbale lærevansker, og hvis en treffer en vegg på ungdomsskolen der det blir klart at drømmen er langt utenfor rekkevidde, kan resultatet fort bli nye vansker. For nonverbale lærevansker og autismespektertilstander kan det dreie seg om depresjon og angst, men det er stort sett snakk om milde symptomer en kan lære å leve med. Det er derfor det er viktig å ta tak i vanskene og jobbe for å fungere best mulig, men jeg tror mye kan unngås hvis samfunnet bruker mer ressurser på å hjelpe foreldrene. Hver enkelt har et ansvar, men samfunnet og ikke minst helsevesenet har et ansvar for å støtte foreldrene, men de aller fleste foreldre til barn med en diagnose blir ignorert. Jeg vil hevde at medisiner ikke bør være hovedfokuset, men kognitiv terapi (jobbe med å forandre negative tanker), kosthold, ergoterapi i skolen, fysisk aktivitet (spesielt kampsport, ballett, hesterdidning), kontakt med naturen, de fleste tilbudene ved kulturskolen og meditasjon kan forandre på mye, men dette koster mer enn medisiner.

Det er mange som opplever at samfunnet har rare holdninger til diagnoser som autisme, nonverbale lærevansker, ADHD (ikke minst i jenter) og Tourette syndrom. Det er også mye som tyder på det finnes tilsvarende holdninger til fremmede kulturer, og fremmed trenger ikke være mer fremmed enn amerikansk, alternative livsstiler og lav inntekt. De som skriver rapporter har et spesielt ansvar for å luke ut alle former for forutinntatte holdninger, og mange av dem er ubevisste. Eivind Engebretsen var for noen år siden inne på det i boka Hva sa klienten?

Det var en analyse av retorikken i barnevernsjournaler fra Oslo på slutten av 1980-tallet. Boka beskriver hovedsakelig to holdninger eller typer tekster, monologiske og dialogiske tekster. Saksbehandleren vil i det første tilfellet være lite opptatt av andre oppfatninger fordi det er ingen andre som kjenner sannheten. Den som skriver rapporten uttaler seg derfor på vegne av klienten. Den dialogiske holdningen innebærer at en erkjenner at en ikke kjenner hele sannheten alene, og at en er åpen for andre oppfatninger. Det er da mulig for andre å bli hørt. Engebretsen mener ikke at disse finnes i ren form, men at det er en blanding. Det er noe alle må tenke bevisst over, for ett eneste ord kan forandre meningen, og da kan det hende at den/de som leser rapporten oppfatter noe helt annet enn saksbehandleren mente å formidle.

Dette leder fram til noe jeg mener alle bør ta med i betraktningen. Når jeg etterlyser støtte til familier som opplever en unødvendig bekymringsmelding vil jeg at alle skal tenke over hva dette betyr for familien. Barnevernet har ikke noe valg. De må ta alle meldinger alvorlig, men det er for lett å uforpliktende si at en ikke har noe å frykte fra barnevernet. Foreldre kan ikke gjøre så mye med de mange mytene som eksisterer om diagnoser, fattigdom og andre kulturer, annet enn å prøve å gjøre en så god jobb som foreldre de kan, men det er ikke alltid nok. Det er vanskelig å slippe tak i frykten og enstelsen når en hele tiden møter andre krav enn resten av befolkningen, og det dukker med jevne mellomrom opp saker i media som viser at denne frykten ikke er irrasjonell.

Psykisk sykdom, psykiske problemer eller ustabil er ord som gjerne blir brukt i en bekymringsmelding. Jeg har også hørt om tilfeller der det ble antydet at foreldrene satte diagnosen på barnet selv, til tross for at BUP og andre spesialister ved sykehuset har fulgt barnet over flere år. Det er også vanlig å anta at et annerledes kosthold er farlig for barnet, selv om foreldrene har tatt avgjørelsene i samråd med fastlegen. Da sier anklagerne indirekte at foreldrene sykeliggjør barnet, og setter med det til side medisinske eksperter, faktisk myndighetene.

Jeg har snakket med foreldre ansikt til ansikt, og lest en del vitnesbyrd på Facebook. Det som opprører mange er at etter å ha vært utsatt for disse mytene, mistenkeliggjort, og i realiteten anklaget for lovbrudd, blir det forventet at de skal gå videre som om ingenting har skjedd. De har ikke rett til å føle noe, og de skal i alle fall ikke gi uttrykk for disse følelsene. Jeg tror det er det mer enn noe annet som gjør det vanskelig. Det er i realiteten ingen som bryr seg om hva som skjer med barna dine, og ingen bryr seg om hva som skjer med deg, i alle fall ikke nok til at de gir uttrykk for det.

Det skal sies at blant de mange tusen sakene i barnevernet hvert år er de aller fleste gode avgjørelser, men det dukker med jevne mellomrom opp saker i media som viser at barneveret ikke alltid er ufeilbarlige. Det er derfor det er viktig å jobbe for et bedre barnevern, og for å støtte de familiene som trenger det. Vi andre trenger ikke gjøre så mye. Det er kanskje nok å si at vi forstår foreldrene, at de har rett til å føle som de gjør. Da får vi kanskje et samfunn der flere føler seg inkludert og trygge.

Jeg driver ikke, som jeg har nevnt i tidigere innlegg, noe korstog mot barnevernet. Poenget mitt er å gjøre det norske samfunnet bedre, og jeg tror det er et skritt i riktig retning hvis vi ser foreldrene, hvis vi anerkjenner at noen har det vanskelig, at noen er annerledes uten at det er en trussel, at de fleste foreldre faktisk vet hva som er bra for barna sine.

 

Mye å hente i psykiatrien

SONY DSCNoe mye mer annet
Arnhild Lauveng
335 sider, Universitetsforlaget 2011

Jeg leser om psykisk sykdom for tiden som en del av kildearbeidet jeg gjør for de tekstene jeg skriver om Asberger og NLD. Det er relevant fordi barn som vokser opp med disse utfordringene er utsatt for tilleggvansker. Noe mye mer annet var en interessant bok om ungdom og psykisk helse som jeg kan anbefale for ungdom, foreldre, lærere og mange i førstelinjetjenesten. Et av budskapene er at mange ungdommer vil fortelle bestekameraten sin, mens foreldrene kanskje ikke vet noenting om hva barnet deres tenker på.

Boka er delt i to, der den første delen presenterer ungdom som sliter med ulike lidelser. Det dreier seg om ADHD, angst, spiseforstyrrelse, depresjon og selvmordstanker, personlighetsforstyrrelse, psykose, tvangstanker og tvangshandlinger, og sorg. Det er også et kapittel om ei jente som er mammas mamma fordi mamma er alvorlig deprimert, og et om Joakim som ikke passer inn.

Det er interessant at boka også tar med seg eksempler på ungdommer som ikke er syke, men som likevel opplever en forferdelig smerte. Det er f.eks. naturlig å sørge hvis bestevennen din blir drept i ei trafikkulykke. Det er også naturlig at en som føler at han ikke passer inn noe sted begynner å gruble. Søsken til syke barn trenger også å bli ivaretatt. De er ikke syke, men de lever i situasjoner som gjør dem utsatt. De kan lett få det vanskelig. Det kan derfor godt hende at ungdommer som ikke er syke trenger hjelp fra helsevesenet.

Den andre delen av boka svarer på en del spørsmål jeg tror mange har. Den forklarer taushetsplikten ganske utførlig, og sier ellers en del om hvordan du kan få hjelp, hvordan det fungerer hvis en blir innlagt, hva du kan gjøre selv for å få det bedre etc.

Det er dessverre fremdeles mange vrangforestillinger om psykisk sykdom. Det er veldig trist, for dette er kanskje den største helseutfordringen vi har. Jovisst, vi har kroniske sykdommer som hjertelidelser der pasienten overlever, men må leve resten av livet med denne lidelsen. Det samme skjer med nyresvikt og diabetes. Disse sykdommmene kan forebygges, men det kan psykisk sykdom også. Vi har imidlertid mye arbeid å gjøre, for det er veldig mange som bevisst unngår behandling fordi de tror at familie, venner og kolleger vil bruke det mot dem. De lider dermed unødvendig, mens de blir verre.

Jeg er opptatt av dette fordi en del NLD’ere får tilleggsvansker som angst og depresjon. Ifølge en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologiforening er forekomsten av depresjon blant barn i alderen 7-12 år på 1-2 %. Den øker til 1-7 % for alderen 13-18 år. Jeg antar at dette romslige tallet skyldes at det er vanskelig å være nøyaktig når mange ikke spør om hjelp. Forekomsten øker altså med alderen og denne utviklingen fortsetter sannsynligvis inn i voksen alder. Det er mulig at myndighetene ønsker å treffe flere av disse barna, men sannheten er at det er vanskelig å behandle de som ikke ber om hjelp.

Den samme artikkelen viser til «Barn i Bergen»-undersøkelsen som fant at bare 13,3 % av 8-10 åringer som hadde emosjonelle lidelser (f.eks. tristhet, angst, sosial isolasjon, depresjon, bruk av rusmidler og selvmord) fikk behandling i spesialisthelsetjenesten. En stor undersøkelse i Midt-Norge, «Ungdom og Psykisk Helse», fant at deprimerte ungdommer sjelden fikk hjelp i kommunene som var rettet spesifikt mot depressive plager, og mindre enn 20 % hadde vært i kontakt med spesialisthelsetjenesten. Det er viktig å ha fokus på dette, for psykisk sykdom er et trussel for den fysiske helsa også.

Jeg er glad jeg kom over denne boka i biblioteket. Vi trenger bøker som bryter ned murer og ufarliggjør psykiatrien. Jeg håper mange flere setter seg inn i denne problemstillingen, for hvis vi kan få et mer positivt forhold til psykisk helse, tror jeg mange vil få det bedre. Det er mange som opplever at livet er vanskelig i perioder og det er faktisk en tredjedel av oss som opplever en eller annen form for psykisk sykdom i løpet av livet. Det er noe som kan ramme alle, for psykisk sykdom diskriminerer ikke.

Vi kan diskutere hvilke ord vi skal bruke. Noen liker ikke ord som sykdom, tilstand, lidelse og vansker, men samme hva vi kaller det er det ingen tvil om at det er en situasjon vi ikke klarer å takle alene. Vi trenger hjelp. Jeg liker å bruke det engelske ordet recovery siden jeg ikke kommer på noe norsk alternativ. Det innebærer at pasienten ikke blir frisk i løpet av dager. Det er en lang prosess som for noen aldri avsluttes, og det er ikke nok med medisiner. Pasienten må forandre måten han tenker på, snakke mye, og recovery går raskere hvis en får hjelp fra familie og andre nære relasjoner.

Forfatteren er lite kritisk til psykiatrien. Det er muligens fordi hun henvender seg til ungdom. Hovedpoenget med boka er nok å hjelpe de som ikke ber om hjelp fordi de tror at psykiatrien er mer som et fengselsvesen. Det er helt klart ting en kan kritisere ved institusjonene som skal hjelpe, men jeg liker budskapet i denne boka. Den oppfordrer ungdom til å lete flere steder etter hjelp, inkludert blant familie og venner.

Det er derfor jeg anbefaler denne. Den vil ikke bare gi oss informasjon, men også hjelpe oss å kommunisere.

Om depresjon hos barn og unge med vekt på biologiske modeller

Psykisk sykdom kan være farlig for kroppen