RSS Feed

Tag Archives: psykisk sykdom

Psykiatriske diagnoser på TV

Gammel filmplakat. Den klassiske historien om Doctor Jekyll and Mr. Hyde er en klassiker også i moderne dramaserier, bl.a. i Black Box (bipolar). Foto: Wikimedia Commons

Den klassiske historien om Doctor Jekyll and Mr. Hyde er en klassiker også i moderne dramaserier, bl.a. i Black Box (bipolar). Foto: Wikimedia Commons

Autisme er ikke en psykisk sykdom! Jeg håper det er åpenbart for alle som leser dette, og det burde derfor være unødvendig å presisere det, men diagnosemanualene DSM og ICD har plassert autisme og NLD der.

Depresjon og angst kan riktignok være tilleggsvansker, men jeg tror det har mer med hvordan samfunnet behandler oss å gjøre enn diagnosen. Hvis en ikke lykkes sosialt, ikke lykkes i arbeidslivet og på alle måter føler at en ikke hører hjemme noe sted, føler en seg ikke nødvendigvis lykkelig hele tida. Jeg vil likevel hevde at mange utenforstående misforstår, for selv om vi kan ha følelsen av at vi er født på feil planet, betyr ikke det at vi er syke. Det er altså et tydelig skille mellom autisme og psykisk sykdom, men det er likevel relevant for oss hvordan samfunnet ser på psykisk sykdom. TV har en enorm påvirkningskraft, og hvis dramaserier formidler stereotyper, er det gode muligheter for at vi sprer disse.

TV har en tendens til å lage og spre myter. Disse sier ofte at psykisk syke mennesker er voldelige og uforutsigbare. Depresjon dreier seg bare om en kjemisk ubalanse i hjernen, og hvis en bare får gjenopprettet denne, vil alt gå så meget bedre. Filmen The Swan ga f.eks. hovedpersonen en rekke diagnoser som en og samme person neppe kan ha: spisevegring, bulimi, selvskading, OCD og psykose. De gamle Psycho-filmene med Anthony Perkins og den relativt nye TV-serien Bates Hotel skal beskrive en psykopat, men Norman Bates har sannsynligvis dissosiativ identitetsforstyrrelse, som kan minne om schizofreni. Dette er imidlertid ikke farlige mennesker. Det er mange psykologer som har analysert Dexter. Dette er en serie om en kriminalteknisk blodekspert i Miami-politiet som dreper andre mordere på kveldstid. Han er altså en seriemorder. Det er en serie som har fascinert mange, for de liker tanken på å utrydde farlige mennesker, som om de var skadedyr. Det har blitt foreslått ulike diagnoser og hvordan hovedpersonen utviklet dem. Han er en type som blir framstilt som sjarmerende, men i virkeligheten er ikke disse menneskene lette å leve med.

Det er noen serier og filmer som gjør en god jobb også, men jeg synes stort sett det handler om overdrivelse og stereotyper. Dette påvirker oss, og det er en del mennesker som får all sin informasjon om psykisk sykdom fra dramaserier og filmer. Hva tenker du hvis du f.eks. hører ordet personlighetsforstyrrelser? Jeg har mistanke om at en god del ser for seg ustabile personer som kanskje er mer tilbøyelige til å drepe enn andre mennesker. Det er derfor jeg ikke liker denne termen, for det er veldig langt fra sannheten.

Personer med paranoid personlighetsforstyrrelse er f.eks. følsomme og nærtakende. De kan være mistenskomme mot andre og er konstant på vakt. Schizoid personlighetsforstyrrelse betyr ikke noe annet enn at personen ser ut til å ha nok med seg selv. Dette er personer som går inn for å isolere seg selv, men de kan ha et rikere indre liv enn det utenforstående er klar over. De som har en unnvikende personlighetsforstyrrelse sliter med lav selvfølelse og usikkerhet. De er redde for avvisning eller kritikk, og unngår derfor mange situasjoner. Jeg synes disse skiller seg vesentlig fra f.eks. dyssosial og narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Les mer på Store medisinske leksikon.

Hovedpoenget mitt er at psykisk syke personer ikke er farlige, men en kan diskutere om samfunnet gjør nok for å hjelpe de som trenger det. Mange psykisk syke mordere har f.eks. et rusproblem, og det er en minst like stor faktor som diagnosen. Mange mord kunne ha vært forhindret, men det er en gjenganger at de ikke blir fulgt opp. Det er noe foreldre til et barn med en utviklingsforstyrrelse kjenner til.

Jeg har tidligere skrevet om noen fiktive skikkelser på autismespekteret. Det er noen stereotyper der også, men jeg vil ta det for meg i et eget innlegg.

Psykisk sykdom i barnevernet

Illustrasjon. Sorg, sinne og skuffelse ern en del av livet, og disse sterke negative følelsene kan gjøre oppveksten vanskelig, men det betyr ikke nødvendigvis at familien er dysfunksjonell.

Illustrasjon. Sorg, sinne og skuffelse ern en del av livet, og disse sterke negative følelsene kan gjøre oppveksten vanskelig, men det betyr ikke nødvendigvis at familien er dysfunksjonell.

Jeg skrev mye om barnevernet i en periode. Det var delvis egne erfaringer og delvis research som motiverte meg. Jeg mente det var noe jeg måtte ta stilling til, for jeg satt igjen med et inntrykk av at det var mange som ble unødvendig mistenkeliggjort. Det var min måte å støtte mennesker som få andre ville lytte til. Det er en del foreldre som ikke blir hørt i møtet med hjelpeapparatet, og deretter blir noen foreldrene (ofte mor) mistenkeliggjort. Har barnet en diagnose eller er det mor som sykeliggjør barnet? Er far psykisk syk, er mor fanatisk eller en konspirasjonsteoretiker? Lærer barnet norsk? Får barnet den maten han/hun trenger? Det er ikke alle bekymringsmeldinger som dreier seg om ekte bekymring. Jeg har latt temaet ligge en god stund, men problematikken ble aktuell igjen med avsløringen av Fyrlykta.

Denne ideelle stiftelsen har tjent titalls millioner kroner på barnevernsbarn, og det har fått mange til å reagere. Jeg skrev derfor innlegget Barn som inntektskilde på den andre bloggen min. Debatten de siste dagene har dreid seg om en ideell organisasjon som har drevet veldig kommersielt, men ingen ser ut til å bry seg om at omtrent halve barnevernet er privat. Tallet er sannsynligvis høyere nå, men for et par år siden kjøpte barnevernet private tjenester for 2.5 milliarder kroner. Det er sannsynligvis gode muligheter for overskudd, men dette blir åpenbart ikke problematisk før noen skjuler seg bak en stiftelse.

Jeg viste i det nevnte innlegget til en rapport som NTNU skrev på oppdrag fra Bufdir og Helsedirektoratet. De kartla 400 barn og unge i barnevernsinstitusjoner, og fant at 76 prosent av dem var alvorlig psykisk syke, mens bare 38 prosent hadde fått psykiatrisk hjelp de siste tre månedene før de ble kartlagt. Artikkelen slo fast at disse barna hadde blitt utsatt for omsorgssvikt, men det er ikke så enkelt at en omsorgsovertakelse automatisk er bevis på omsorgssvikt. Rapporten sier så vidt jeg har forstått ikke noe om barna hadde disse symptomene før de ble plassert i en institusjon, om de utviklet dem der, og eventuelle årsaker til at de utviklet disse vanskene.

De som har lest tidligere innlegg har kanskje fått med seg at jeg er litt skeptisk til at noen diagnoser blir stemplet som psykiatriske, deriblant autismespektertilstander og ADHD. Diagnosene kan riktignok ha tilleggsvansker som angst og depresjon, men jeg mener altså det blir feil å klassifisere alt vi ikke forstår som psykiatrisk. Lav inntekt har også blitt brukt som begrunnelse for en omsorgsovertakelse. Jeg forstår bekymringen, for fattigdom kan forårsake både depresjon og PTSD, men det blir for enkelt å si at foreldrene er problemet.

Barnevernloven gjør det klart at barnevernet skal strekke seg langt for å unngå omsorgsovertakelse, og så snart de har vedtatt å overta omsorgen for et barn skal de veilede foreldrene i den hensikt å tilbakeføre barnet så raskt som mulig. Det er ikke bare institusjoner som får betydelige summer for barn de overtar omsorgen for. Det gjør fosterforeldre også. Jeg foreslår ikke at foreldrene får disse pengene direkte, men det statlige og kommunale barnevernet kan betale for dyre tjenester som barnet har nytte av.

Jeg har skrevet en del om alternative behandlingsformer som hjelper barn med en utviklingsforstyrrelse. Det er ikke lenger bare de mest alternative blant oss som sier at tarmbakterier og hjernen kommuniserer. Tarmen påvirker hjernen, og det er studier som viser at en del barn på autismespekteret har mage og tarmproblemer. Magen forårsaket kanskje ikke autisme, men det rette kostholdet kan redusere symptomene. Det koster imidlertid mye, både i penger og arbeidsinnsats. Hvor langt vil fremmede strekke seg hvis barna ikke er mer enn en inntektskilde? Er de villige til å gjøre absolutt alt? Jeg vet hvor krevende det er å ta hensyn til melke/glutenallergi, kjøre til de ulike aktivitetene, hjelpe barnet med å holde kontakt med venner hun har fått på disse aktivitetene, modifisere atferd gjennom samtaler og belønningssystem, snakke med skolen og andre etater etc. Det overrasker meg ikke at institusjoner og fosterforeldre, som kanskje har barn selv, synes det er en krevende jobb.

Jeg har ei datter som liker ballett, kampsport, hesteridning, cosplay og tegning (anime), og hun har ventet tålmodig på at Kulturskolen i Haugesund skal tilby henne piano-undervisning. Vi har så langt klart å betale for ganske dyre aktiviteter, og skulle gjerne gjort mer, men tenk deg de som ikke har råd til noen ting som helst. Hvis barnevernet kjøpte plasser direkte kunne de brukt dem som tiltak. Det er alltid noen som blir sjalu hvis andre får ytelser de ikke trenger selv, men jeg tror samfunnet hadde tjent på at vi motarbeidet konsekvensene av lav inntekt lenge før det ble akutt.

Bufdir publiserte i januar 2017 statistikk som de hadde utarbeidet sammen med Statistisk sentralbyrå. Den viste at bare 40 prosent av barn som har fått hjelp fra barnevernet fullfører videregående skole, mens 30 prosent er hverken i jobb eller under utdanning 6 år etter grunnskolen. De tilsvarende tallene for resten av befolkningen er 80 og 10 prosent. Loven har et poeng når den sier at omsorgsovertakelse ikke er en god løsning.

Jeg tenker på de store summene som blir brukt, og lurer på om mange hadde fått det bedre hvis de samme summene hadde blitt brukt til å styrke familien. Jeg er overbevist om at barna har det best hos foreldrene, noe forskning også støtter. Jeg er likevel ikke blant de som hevder at barnevernet alltid tar feil og at foreldre er feilfrie. Det er ingen tvil om at det noen ganger er best å la barna vokse opp hos andre, men den nevnte statistikken viser at det ikke bare er å lagre barna et annet sted. Det krever mye å oppdra barn, og jeg synes samfunnet kunne gjort litt mer for å støtte familiene. De fleste som oppdrar barn med en diagnose, enten de har hatt kontakt med barnevernet eller ikke, vet hvor lett det er å bli mistenkeliggjort og hvor vanskelig det er å få hjelp. Det er neppe lettere for de fosterforeldrene som ønsker å gjøre det rette, så hvem er den løsningen best for? Vi skaper noen arbeidsplasser med dette systemet, men om vi gir barna et bedre liv er et åpent spørsmål.

Barnevernsbarn i skolen: Gjør det vesentlig dårligere enn andre

#jegersvak

såpeboble. Jeg elsker såpebobler. De er vakre i seg selv, men symboliserer også ting som flyktighet, det sårbare, håp, drømmer, en svunnen tid eller et sjeldent magisk øyeblikk. Avhengig av hvordan en velger å se verden er de også svake, samtidig som de gir oss nye muligheter.

Jeg elsker såpebobler. De er vakre i seg selv, men symboliserer også ting som flyktighet, det sårbare, håp, drømmer, en svunnen tid eller et sjeldent magisk øyeblikk. Avhengig av hvordan en velger å se verden er de også svake, samtidig som de gir oss nye muligheter.

Temaer som ensomhet, angst og depresjon hører hjemme på en blogg om autismespekteret (ASD) og nonverbale lærevansker (NLD). Dette er tabuer, og de fleste vil distansere seg fra belastede uttrykk som sykdom, vansker og problemer. Noen har prøvd å lansere ordet tilstand som et alternativ innen ASD, men jeg er ikke sikker på om det gjør så mye fra eller til, for en antyder likevel at mennesker har ulike tilstander, og at noen av dem er mer attraktive enn andre. Jeg vet ikke om noen som omtaler en normalfungering som en tilstand, selv om de sikkert kunne brukt begrepet normaltilstand. Den canadiske stiftelsen #sicknotweak ble startet etter at denne hashtaggen ble populær på Twitter. Det dreier seg om å fjerne det negative fokuset på psykisk sykdom ved å skille det fra den populære merkelappen svakhet. Man kom nærmest ut av skapet som psykisk syk, liknende kampen for rettigheter blant homofile.

VG hadde en artikkel lille julaften der de ba leserne dele sine historier under hashtaggen #hverdagsensom. De stilte bl.a. følgende spørsmål: I hvilke sammenhenger kjenner du på det å være litt alene? Det kan umiddelbart høres ut som det ikke er så alvorlig å være litt ensom, men 16 år gamle Andrine forklarte hvordan det var å ha bekjentskaper, men likevel være ensom.  Hun snakker med medelever, hovedsakelig om skolerelaterte ting, men når ingen bryr seg om hvordan hun har det, føler hun naturlig nok at livet kunne vært mer. Du kan derfor snakke med en person hver dag i årtier uten at du vet noen ting som helst om denne personen, og hvis vi legger denne definisjonen til grunn er faktisk ensomhet et veldig stort problem. Jeg mener likevel ikke det er naturlig med nærhet hver eneste dag.

Jeg tror mange vurderer andre mennesker, også i venneflokken, og stempler dem som svake fordi de har utfordringer de ikke har selv. Jeg er ikke sikker på om det hjelper å holde sykdom og svakhet atskilt. Hvis en har bipolar lidelse eller schizofreni vil en bli gradvis verre, og det finnes ingen kur. Det er med andre ikke snakk om svakhet og det spiller ingen rolle hvor mye en ønsker å bli frisk. Det er langt fra alltid svakhet som hindrer mennesker i å holde nyttårsforsettene sine heller. Det kan f.eks. være hormonelle forstyrrelser som ligger bak vektproblemer, og det er mange årsaker til at stadig flere får autisme, men svakhet er ikke en av dem. Jeg vil derimot hevde at det ofte er svakhet som hindrer kritikerne av kronisk syke, overvektige og de med en annerledes sosial/kognitiv/emosjonell fungering i å leve det livet de ønsker. Hvis målet er å skape en felles plattform der alle kan møtes, gir det faktis ikke mye mening å snakke nedsettende om svakhet. Vi er alle svake fordi vi er mennesker.

Dette er imidlertid ikke en enten eller-situasjon. En kan være sterk og svak samtidig. Ja, jeg har NLD, men jeg er sterk. Jeg er sterk fordi jeg lever bra og klarer å gjøre vanskelige ting. Det betyr ikke at jeg ikke har følt meg svak, og at jeg ikke fremdeles gjør det, men det er kanskje det som gir meg styrke også. Jeg mener ikke å skryte av svakhet, for livet hadde sannsynligvis blitt lettere uten, men det er likevel viktig å få fram at svakhet ikke er en abnormal tilstand. Det er den mest typiske tilstanden for mennesker. Det er ikke min feil at jeg har NLD, men jeg kan velge hvordan jeg skal svare på denne utfordringen. Jeg tror derfor jeg har vist styrke, samtidig som ingen av oss kan miste svakheten, eller det menneskelige. Den virkelige hashtaggen er derfor #jegersvak, for det er en alle kan bruke.

Nyttårsforsettet burde kanskje ikke være så konkret som at en skal slutte å røyke og drikke, eller starte å jogge. Det burde kanskje heller være å akseptere svakheten, men bruke den til noe positivt. «Jeg er svak, men sterk» er kanskje ikke et dårlig utgangspunkt for 2017. Jeg har derfor tro på at jeg får et bra år.

Mye å hente i psykiatrien

SONY DSCNoe mye mer annet
Arnhild Lauveng
335 sider, Universitetsforlaget 2011

Jeg leser om psykisk sykdom for tiden som en del av kildearbeidet jeg gjør for de tekstene jeg skriver om Asberger og NLD. Det er relevant fordi barn som vokser opp med disse utfordringene er utsatt for tilleggvansker. Dette var en veldig interessant bok om ungdom og psykisk helse som jeg kan anbefale for ungdom, foreldre, lærere og mange i førstelinjetjenesten. Mange ungdommer vil kanskje fortelle beste kameraten sin, mens foreldrene ikke vet noenting om hva barnet deres tenker på. Foreldre må derfor være årvåkne.

Boka er delt i to, der den første delen presenterer ungdom som sliter med ulike lidelser. Det dreier seg om ADHD, angst, spiseforstyrrelse, depresjon og selvmordstanker, personlighetsforstyrrelse, psykose, tvangstanker og tvangshandlinger, og sorg. Det er også et kapittel om ei jente som er mammas mamma fordi mamma er alvorlig deprimert, og et om Joakim som ikke passer inn.

Det er interessant at boka også tar med seg eksempler på ungdommer som ikke er syke, men som likevel opplever en forferdelig smerte. Det er f.eks. naturlig å sørge hvis bestevennen din blir drept i ei trafikkulykke. Det er også naturlig at en som føler at han ikke passer inn noe sted begynner å gruble. Søsken til syke barn trenger også å bli ivaretatt. De er ikke syke, men de lever i situasjoner som gjør dem utsatt. De kan lett få det vanskelig. Det kan derfor godt hende at ungdommer som ikke er syke trenger hjelp fra helsevesenet.

Den andre delen av boka svarer på en del spørsmål jeg tror mange har. Den forklarer taushetsplikten ganske utførlig, og sier ellers en del om hvordan du kan få hjelp, hvordan det fungerer hvis en blir innlagt, hva du kan gjøre selv for å få det bedre etc.

Det er dessverre fremdeles mange vrangforestillinger om psykisk sykdom. Det er veldig trist, for dette er kanskje den største helseutfordringen vi har. Jovisst, vi har kroniske sykdommer som hjertelidelser der pasienten overlever, men må leve resten av livet med denne lidelsen. Det samme skjer med nyresvikt og diabetes. Disse sykdommmene kan forebygges, men det kan jammes psykisk sykdom også. Vi har imidlertid mye arbeid å gjøre, for det er veldig mange som bevisst unngår behandling fordi de tror at familie, venner og kolleger vil bruke det mot dem. De lider dermed unødvendig, mens de blir verre.

Jeg er opptatt av dette fordi en del NLD’ere får tilleggsvansker som angst og depresjon. Ifølge en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologiforening er forekomsten av depresjon blant barn i alderen 7-12 år på 1-2 %. Den øker til 1-7 % for alderen 13-18 år. Jeg antar at dette romslige tallet skyldes at det er vanskelig å være nøyaktig når mange ikke spør om hjelp. Forekomsten øker altså med alderen og denne utviklingen fortsetter sannsynligvis inn i voksen alder. Det er mulig at myndighetene ønsker å treffe flere av disse barna, men sannheten er at det er vanskelig å behandle de som ikke ber om hjelp.

Den samme artikkelen viser til «Barn i Bergen»-undersøkelsen som fant at bare 13,3 % av 8-10 åringer som hadde emosjonelle lidelser (f.eks. tristhet, angst, sosial isolasjon, depresjon, bruk av rusmidler og selvmord) fikk behandling i spesialisthelsetjenesten. En stor undersøkelse i Midt-Norge, «Ungdom og Psykisk Helse», fant at deprimerte ungdommer sjelden fikk hjelp i kommunene som var rettet spesifikt mot depressive plager, og mindre enn 20 % hadde vært i kontakt med spesialisthelsetjenesten. Det er viktig å ha fokus på dette, for psykisk sykdom er et trussel for den fysiske helsa også.

Jeg er glad jeg kom over denne boka i biblioteket. Vi trenger bøker som bryter ned murer og ufarliggjør psykiatrien. Jeg håper mange flere setter seg inn i denne problemstillingen, for hvis vi kan få et mer positivt forhold til psykisk helse, tror jeg mange vil få det bedre. Det er mange som opplever at livet er vanskelig i perioder og det er faktisk en tredjedel av oss som opplever en eller annen form for psykisk sykdom i løpet av livet. Det er noe som kan ramme alle, for psykisk sykdom diskriminerer ikke.

Vi kan diskutere hvilke ord vi skal bruke. Noen liker ikke ord som sykdom, tilstand, lidelse og vansker, men samme hva vi kaller det er det ingen tvil om at det er en situasjon vi ikke klarer å takle alene. Vi trenger hjelp. Jeg liker å bruke det engelske ordet recovery siden jeg ikke kommer på noe norsk alternativ. Det innebærer at pasienten ikke blir frisk i løpet av dager. Det er en lang prosess som for noen aldri avsluttes, og det er ikke nok med medisiner. Pasienten må forandre måten han tenker på, snakke mye, og recovery går raskere hvis en får hjelp fra familie og andre nære relasjoner.

Forfatteren er lite kritisk til psykiatrien. Det er muligens fordi hun henvender seg til ungdom. Hovedpoenget med boka er nok å hjelpe de som ikke ber om hjelp fordi de tror at psykiatrien er mer som et fengselsvesen. Det er helt klart ting en kan kritisere ved institusjonene som skal hjelpe, men jeg liker budskapet i denne boka. Den oppfordrer ungdom til å lete flere steder etter hjelp, inkludert blant familie og venner.

Det er derfor jeg anbefaler denne. Den vil ikke bare gi oss informasjon, men også hjelpe oss å kommunisere.

Om depresjon hos barn og unge med vekt på biologiske modeller

Psykisk sykdom kan være farlig for kroppen

%d bloggers like this: