Rommet mellom det som var og det som kommer

Liminalitet er et fagbegrep innen antropologien som beskriver et stadium i forbindelse med overgangsriter. Store norske leksikon

Begrepet er over hundre år gammelt og ble beskrevet av Arnold van Gennep. Han snakket om riter, bl.a. overgangen fra barn til voksen. Det er altså en overgang eller en barriere mellom det som var og det som kommer. Det kan være en fase i livet, som den nevnte overgangen mellom barn og voksen, men det kan også være noe emosjonelt, som en skilsmisse eller når en flytter fra foreldrene sine. Begge innebærer en stor forandring og det kan for noen være en brutal opplevelse. Det er en fase der en er mellom det en var/hadde og det livet blir etter en overgangsfase. En har på en måte en innvendig liminalitet. 

Det kan også være fysiske rom, og det har vært et ganske stor ting i sosiale medier, ikke minst på Tik Tok. Tenk på følelsen i det øyeblikket du går inn i et hus som har vært tomt en stund eller et kjøpesenter om natta. Jeg hadde en sommerjobb på et kjøpesenter en gang og vasket gulvene om natta. Det føltes litt rart å være der alene i et stort offentlig rom som vanligvis er folksomt. Dette er en del av det nye innen liminalitet, noe som føles foruroligende fordi det er uvanlig. Dette er dessuten rom som er ment å fungere som en overgang på vei til noe annet. Flyplasser, togstasjoner, venterom og broer er ikke steder vi tilbringer mye tid. De er ment å være en overgangsfase. 

Folkebiblioteket i Haugesund er dobbelt liminal.

Biblioteket er et interessant eksempel. Det er utvilsomt en overgang og et rom som gir meg en litt rar følelse fordi det som regel er tomt, i alle fall på den tida jeg er der, men bøkene er på en måte en del av det. Bøker forandrer oss. Vi er ikke helt den samme etterpå, og boka er dermed på en måte et liminalt rom. 

Jeg ble kjent med liminalitet gjennom en høyst utvidet og kanskje alternativ forståelse av begrepet. Det er noen som har utviklet mindre og større prosjekter som de viser frem på bl.a. You tube og Tik Tok. Dette er filmer, ofte kombinert med spill/spillgrafikk for å skape en skrekk-sjanger. Da er det et fysisk, skjult rom en kan havne i, enten fordi en bevisst går inn i det eller fordi en faller ned i det. Det som gjør dette egnet til å skremme er at det er vanskelig å komme ut igjen.

Jeg synes liminale rom er en fascinerende tanke, men det kan også ha med psykisk helse å gjøre, og det er der det blir relevant for oss. Fysiske liminale rom kan gi oss en ubehagelig følelse, men de er ellers uproblematiske for de fleste. Det er de emosjonelle situasjonene vi må beskytte oss mot. Sorg etter et dødsfall, sykdom eller overgang fra studentlivet til arbeidslivet kan være vanskelig. 

Det høres kanskje litt negativt, men jeg tror det er nyttig å forberede seg på vanskeligheter. Det er ingen som opplever å gå gjennom livet uten utfordringer, og de er for noen større enn de kan mestre. Det hjelper å møte dem forberedt. Dette minner meg på et sitat av Nelson Mandela:

I never lose. I either win or learn.

Det er ikke lett og jeg klarer ikke alltid å se det på den måten, men det hjelper at jeg er ganske sta. Jeg skal ikke lage ei liste over det andre bør gjøre, men det hjelper alltid med trening. Jeg liker ikke forandring, som f.eks. å flytte. Jeg flytter igjen til helga og det er den 12. leiligheten de siste 20 årene. Noen av disse har vært innen den samme kommunen, men denne ferden har gått fra Haugesund til Stavanger, den motsatte veien, fra Haugesund til Tokke i Vest-Telemark og videre til Meløy i Nordland, deretter tilbake til Haugesund, videre til Skien og vi har bodd i Haugesund i et halvt år nå. Vi flytter igjen denne uka, men det er bare snakk om to kilometer denne gangen. Jeg har aldri likt det, men jeg har gjort det som var nødvendig, og det var jobb som fikk meg til å forlate hjembyen hver gang.

Jeg har også opplevd sorg, oppsigelse, konflikter og savn etter ulike ting. Det har vært mye liminalitet, vanskelige perioder der jeg savnet det gamle livet mens jeg prøvde å tilpasse meg det nye.

Reklame

Tilgivelse som et våpen

Nordre Smedasundet sett fra Hasseløy. Jeg har ikke bare gode minner fra oppveksten i Haugesund, men Hasseløy er utvilsomt ei perle som retter opp inntrykket.

Tilgivelse er et aktuelt tema for de fleste, men jeg har en følelse av det er spesielt aktuelt for de diagnosene jeg skriver om på denne bloggen. Tilgivelse blir sett på som noe positivt, noe frigjørende, men som det meste annet kan det brukes negativt. Jeg vet ikke om ordet brukes på norsk, men det engelske ordet to weaponise er ganske dekkende. Det betyr i denne sammenhengen at en bruker tilgivelse mot noen. Det blir da et våpen.

Tilgivelse betyr konkret at en gir opp det sinnet og de eventuelle hevntankene en har mot bestemte personer eller grupper. En frigjør på en måte seg selv, for det er ingen tvil om at uløste indre konflikter kan kneble oss. Følelser har flere funksjoner, bl.a. å gjøre oss oppmerksomme på ting som har skjedd, og som kan skade oss. Frykt kan f.eks. være et signal om at vi bør trekke oss unna en fare, mens angst kan bety at vi må trene mer på en situasjon vi ikke er komfortabel med. En vedvarende atferd der vi unngår situasjoner kan over tid føre til depresjon eller angst, og er da et eksempel på at det kan være skadelig å ignorere følelsene. Tilgivelse er noe privat, og det inkluderer derfor ikke de som eventuelt venter på en gjenytelse fra deg. Det er ikke din oppgave å fortelle andre at det de gjorde er greit. Tilgivelse er en forandring som skjer inne i deg.

Det er en lang prosess, og noen ganger avsluttes den med en forsoning, men jeg er langt fra enig i at det er nødvendig. Jeg har mistanke om at dette ofte kommer opp i mobbesaker. Det er en forventning om at offeret skal ta overgriperen i hånda og glemme det som har skjedd. Det er altså snakk om å gjenopprette det utenforstående mener er normalsituasjonen, statusen før mobbingen ble oppdaget (men ikke før den oppstod). Det er ganske graverende å forvente det av offeret, og jeg vil hevde at det blir som å bruke tilgivelse som et våpen. En presser mobbeofferet til å late som at alt er i orden.

Det er en interessant forståelse av tilgivelse i Judaisme. De bruker ordet teshuva om en situasjon der en søker tilgivelse etter å ha syndet. Jeg antar at dette dreier seg f.o.f. om å gjenopprette forholdet til Gud, men det er relevant for mellommenneskelige forhold også. En starter prosessen med å vise at en mener det ved å reflektere over egne ord og handlinger, og en må deretter jobber for å unngå å komme i samme situasjon igjen. Det blir sett på som et tegn på at en har klart det hvis en befinner seg i samme situasjonen igjen seinere, men tar det rette valget. Dette er en prosess som koster, og i religiøs sammenheng kreves det gjerne bønn, faste og veldedighet, og selvsagt at en ikke synder igjen.

Jeg er likevel ikke opptatt av å gjenopprette et ødelagt forhold. En har oppnådd mye hvis en kan lege sårene så mye at de ikke lenger hindrer deg i å leve som du ønsker. Det har vært noen bilder de siste årene som har blitt populære i sosiale medier. Noen viser familien til den drepte som klemmer den skyldige, og dette blir presentert som tilgivelse. Det er i beste fall et signal om at en ønsker å jobbe for forsonelse, men det handler ikke om tilgivelse i det hele tatt.

Jeg er mer opptatt ev å rehabilitere meg selv enn å søke hevn. Jeg var lenge ganske bitter på de to første sjefene jeg hadde som lærer. Jeg fikk etter lang tids arbeidsledighet mistanke om at de sa noe helt annet til potensielle arbeidsgivere enn de hadde sagt til meg, og jeg fikk mistanken bekreftet en gang. De hadde rett og slett løyet om meg, og det ødela for mange jobbsøknader. Jeg opplevde også at mange løfter ble brutt av arbeidsgivere, og i stedet for å gi meg den hjelpa de hadde lovet, ble jeg enten direkte motarbeidet eller stående alene. Jeg hadde derfor mange unødvendig utfordrende jobber. Det var ikke lett å glemme det jeg fortsatt mener var en svært dårlig behandling, og det hadde neppe vært lurt å si kort tid etterpå at jeg tilga dem.

Jeg er neppe den eneste som har møtt «du kan hvis du vil-holdningen». Den går kort og godt ut på at det er ditt ansvar når andre velger å diskriminere deg, noe jeg tror ofte skjer på jobb og boligmarkedet. «Kan du ikke bare ta deg sammen, da?» Det er mange som opplever at omgivelsene ikke har forståelse for at de fungerer litt annerledes. Omgivelsene har da en definisjon av hva et normalt, produktivt liv er, og alt som er utenfor denne blir behandlet som avvik. Det kan være så liten forståelse noen ganger at det beste en kan gjøre for helsa er å holde seg vekke fra kritikerne, selv om de kommer fra den nærmeste familien. Det handler ikke om å straffe noen, eller om å bruke tilgivelse som et pressmiddel. Jeg har allerede vært inne på at tilgivelse er for oss, men de som eventuelt ønsker forsoning må vise at de er til å stole på.

En oppsummering: Poenget er ikke at en ikke skal tilgi, men at en ikke bør gjøre det raskt. Det tar tid å komme over de skadene andre kan påføre oss, og det er ikke alle som klarer det hver gang. Det kan noen ganger være like greit å gå videre med livet uten forsoning, men likevel gi slipp på de mørke tankene. Da har en oppnådd tilgivelse, men det handler ikke om at trollene fortjener det, at du har glømt det de gjorde, eller at du ønsker hevn. Det handler kun om å frigjøre seg selv.

Finn oasen din

Jeg har bl.a. brukt bloggen til å oppmuntre til kritisk tenkning, men det er en tendens til å misforstå eller misbruke denne objektive holdningen. Det er mange, ikke minst innen politikk, som bevisst gjemmer seg bak en tilsynelatende objektivitet. Da angriper en bare for å angripe. Det er ikke hensikten å tilby noe bedre, men å plukke motpartens argumenter fra hverandre, selv om disse i utgangspunktet kanskje var fornuftige. Jeg prøver å unngå det, og liker derfor ikke å kritisere bare fordi det er noe jeg ikke liker. Jeg vil ha gode grunner for å være motstander av noe. Det dreier seg i dette tilfellet om Verdensdagen for psykisk helse. Den markeres 10. oktober, men den er fremdeles aktuell her siden Norge markerer dagen i uke 39 til 42.

Jeg vil først legge til hvorfor jeg skriver om dagen på denne bloggen. De psykiatriske diagnosemanualene DSM og ICD klassifiserer bl.a. autisme og ADHD som psykiatriske, men det mest objektive en kan si om den saken er at det er høyst usikkert om en kan forsvare det ståstedet. Psykiatriske lidelser er så vanskelig å definere/avgrense at psykologforeningen.no derfinerer det som «psykiske plager med en intensitet som gjør at de kan diagnostiseres i henhold til ICD-10.» De oppgir deretter angst, depresjon eller psykotiske tilstander som eksempler. Jeg skal ikke kverulere nå, men fysiske smerter, diabetes og hjernesvulst er bare noen tilstander som kan gi psykiatriske symptomer. Er det psykiatrisk hvis det hjelper å behandle den fysiske tilstanden? Det er målet å fungere best mulig med de symptomene vi har, men jeg mener det er belegg for å skille gjennomgripende utviklingsforstyrrelser fra de tradisjonelle psykiske lidelsene. Det er derimot relevant å snakke om depresjon og angst som tilleggsvansker, og det er derfor jeg av og til tar opp emner knyttet til psykiske lidelser her.

Høsten er en fin tid med stor symbolsk betydning. Det er en tid for forandring, samt beskyttelse av livet gjennom de kalde månedene.

Jeg kom over en kronikk på nettstedet til Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse som var kritisk til årets tema for Verdensdagen for psykisk helse i Norge. Les Underlig raushetskampanje. Temaet er en del av det overordnete temaet «identitet og tilhørighet» som de har hatt de siste tre årene. Temaet for 2016 var fordi livet forandrer seg og 2017 Noe å glede seg over.

Jeg kan se poenget hans, også etter å ha lest svaret Raushetskampanjen forebygger fra en såkalt erfaringskonsulent i Helse Bergen. Jeg forstår også at målet er å endre holdninger. Jeg er enig i at samfunnet trenger raushet. Den som gir får mye tilbake, og jeg har derfor tro på at hver giver hadde fått en bedre helse av å vise en rausere holdning. Det viser seg likevel at det er vanskelig, for vi snakker om tilstander som halvparten av befolkningen får minst én gang i livet (angst og depresjon er de vanligste). Det er neppe noen som ikke har en nær venn eller slektning som har vært syk. Det er mulig vi klarer å være rause mot de nærmeste, mens vi mangler viljen til å ta denne holdningen med oss når vi møter andre.

Jeg er nok tilbøyelig til å fokusere på kretsen rundt meg. Jeg har en oase der jeg vet at jeg kan finne hvile. Jeg har familie og noen nære venner som ikke har problemer med å vise raushet, men jeg er nok litt kynisk og desillusjonert når det gjelder samfunnet generelt. Jeg tar det ikke for gitt at vi får se de store holdningsendringene. De aller fleste er kapable til å vise raushet, men de ønsker av ulike årsaker ikke å gjøre det. Problemet med denne type kampanjer (inkludert nevrodiversitet) er at en prøver å pålegge andre, tvinge dem til å mene noe de ikke vil. Det kommer sannsynligvis til å skape ytterligere uvilje. Det er akkurat som med motivasjon. Det fungerer bare hvis mottakeren allerede er motivert, og pålegg om å være raus er kanskje ikke effektivt.

Vi trenger stjerner

Det er ikke alltid vi ser den i Haugesund, men sola er alltid bak skyene, på passe avstand til å hjelpe oss.

Jeg var litt inne på kronisk sykdom i Antakelser om kroniske tilstander uten at jeg ble veldig personlig. Jeg tenkte på direkte kronisk sykdom/smerter, men selv om diagnoser som ASD og NLD ikke er sykdom, er det heller ikke feil å si at det handler om dysfunksjon. En kan kalle det en annerledes måte å fungere på, en måte samfunnet hverken forstår eller ønsker å akseptere, men resultatet blir likevel at det er vanskelig å finne sin plass. Jeg har noen kroniske plager, men kan ikke påstå at jeg føler meg syk når det gjelder NLD.

Det er likevel noe der. Jeg føler det i varierende grad, og slipper heldigvis de store utslagene, men jeg vet hvordan det er å våkne opp med følelsen av at det blir en ny vanskelig dag. Jeg er samtidig ganske flink på å nullstille meg. Det høres klisjéaktig ut å si at hver dag er en ny mulighet, men det er noe sannhet i det. Jeg prøver hver dag. Det fungerer ikke alltid, men jeg gjør mye for familien, og selv om det ikke alltid føles sånn, hjelper det meg også å være noe for andre. Håp er nok et drivstoff som sørger for framdrift. Håpet om at denne dagen tar meg litt nærmere målet er viktig. Jeg har noen langsiktige mål (jeg har nevnt drømnen om egen bolig og om å skrive romaner i tidligere innlegg), men jeg har noen mål for familien også. Det er et langt løp, men vi kommer nok i mål. Håp er viktig, og det har jeg. Det motsatte høres veldig vanskelig ut.

Når det gjelder inspirasjon liker jeg de gamle. Jeg har beskrevet en fascinasjon for litteratur i tidligere innlegg, og for å holde meg til den astronomien jeg liker så godt, vil jeg sammenlikne dem med stjerner. Det lyset vi ser på nattehimmelen forlot stjernene i fortida. Den nærmeste stjerna, bortsett fra Sola, er drøye fire lysår unna. Vi ser altså lyset som det var for fire år siden, men vi kan se så langt som 2000 år tilbake i tid med det blotte øyet. Det er på en måte fortida som inspirerer oss, som gir oss den vakre himmelen. Jeg har vært begeistret for Tolkien siden jeg satt på en hybel som 16-åring i 1984, og leste Ringenes herre og Hobbiten. Dette er et av mange sitater jeg liker:

The world is indeed full of peril, and in it there are many dark places; but still there is much that is fair, and though in all lands love is now mingled with grief, it grows perhaps the greater.

Jeg liker å ha stjerner i livet mitt. Mange av dem er døde, og selv de levende produserte lyset sitt i fortida. Jeg har mennesker som er langt nærmere. Sollyset bruker bare åtte minutter på å nå oss. Jeg liker å tro at jeg kan være noe for andre også, at jeg kan være ei stjerne for andre, både den vi har nær oss og de vi har langt vekke. Det er, som Tolkien skrev, mye bra i verden. Det er det jeg vil fokusere på. Det er det jeg vil finne. Livet er tross alt bra, hvis en klarer å finne det.

Psykisk helse i skolen

Jeg elsker løvetann som symbol. Den sier noe om at en ikke må gi opp, selv om de rundt deg kanskje ikke vil kjempe for deg. Planten har dessuten en rekke helsegevinster.

Hvor går grensa mellom skolens og foreldrenes ansvar? Det er fristende å si at mange ikke aner hvor grensa går. Alle må utvikle bestemte ferdigheter for å klare de ulike utfordringene vi møter i hverdagen. Det kan for noen innebære at de må trene i mange år på de mest elementære oppgavene knyttet til personlig pleie, mens noen trenger mye lenger tid enn andre på å lære vanlig husarbeid eller hvordan de skal bruke kollektiv transport. Det er mye som kommer inn under livsferdigheter.

Mange med autisme eller NLD har dessuten tilleggsvansker som angst og depresjon. Det er derfor viktig å lære om psykisk helse, for hvis en kjenner seg selv kan en lære å takle livets mange vanskeligheter mye bedre. Kognitiv terapi handler f.eks. om å reflektere over hvordan tanker og følelser kan påvirke handlingene våre. En negativ tenkning kan utløse negative følelser, som igjen kan påvirke handlingene. Det kan derfor hjelpe hvis en jobber med å tenke annerledes.

Det er dette psykisk helse er. Det handler om tanker og følelser, og hvordan vi har det. Verdens helseorganisasjon definerer det som en tilstand av velvære (well-being) der hver enkelt er klar over sitt eget potensiale, kan takle vanlig stress, være produktiv, og kan bidra i lokalsamfunnet sitt. Vi er i ferd med å få dette inn i skolen. Det er noe jeg applauderer, for det kan gjøre det lettere for barn å takle livet, men det kommer helt an på hvordan dette organiseres. NRK skrev i juni om niendeklassinger på en skole i Trondheim som skal ha en time undervisning i psykisk helse hver uke. Det høres ut som at dette er et eget fag der de skal snakke om dette en gang i uka, men jeg håper det blir en mer integrert del av skolehverdagen etter hvert. Jeg kunne tenkt meg at RLE, samfunnsfag og naturfag tok opp disse temaene, og at alle fagene tenkte på at de utviklet ferdigheter for livet.

Jeg skrev om boka Noe mye mer annet for et par år siden. Den kan bidra til å bryte ned murer og ufarliggjøre psykiatrien. Vi snakker om tilstander som en stor del av befolkningen vil få i løpet av livet, men som det er mulig å gjøre noe med. En artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening skriver at forekomsten av depresjon blant barn i alderen 7-12 år er på 1-2 prosent. Den øker til 1-7 prosent for alderen 13-18 år. Jeg antar at det romslige tallet skyldes at det er vanskelig å være nøyaktig når barna ikke ber om hjelp. Det er ikke usannsynliug at denne veksten fortsetter inn i voksen alder.

Artikkelen viser også til Barn i Bergen-undersøkelsen som fant at bare 13,3 prosent av 8-10 åringer som hadde emosjonelle vansker (f.eks. tristhet, angst, sosial isolasjon, depresjon, bruk av rusmidler og selvmord) fikk behandling i spesialisthelsetjenesten. En stor undersøkelse i Midt-Norge, «Ungdom og Psykisk Helse», fant at deprimerte ungdommer sjelden fikk hjelp i kommunene som var rettet spesifikt mot depressive plager, og mindre enn 20 prosent hadde vært i kontakt med spesialisthelsetjenesten. Dette sier litt om hvor viktig det er å ha fokus på velvære.

Psykisk helse er viktig, og det er viktig at skole og foreldre tar dette alvorlig. Det er ikke bare opp til skolen. Foreldre har et større ansvar, men jeg tror det er flere instanser som kan bidra til at resultatet blir bra. Dette er viktig generelt, men det betyr spesielt mye for barn med en diagnose som autismespektertilstander eller nonverbale lærevansker. Mennesker med disse diagnosene ser ut til å være sårbare for å utvikle tilleggsvansker som angst, depresjon, ADHD og Tourette syndrom. Det er dessuten studier som tyder på at en fjerdedel på autismespekteret også har epileptiske anfall. Disse tilleggsvanskene kan noen ganger bli så alvorlige at de overskygger de grunnleggende vanskene.

Jeg liker derfor et initiativ som vil gjøre noe med de mange utfordringene, men det er et men. Jeg bor i Terra-kommunen Haugesund, og uten at jeg kan slå det fast med hundre prosent sikkerhet, har jeg et inntrykk av at beslutningstakerne har et annet fokus enn barn og ungdom. Det er mange som burde ha bidratt med hver sin del av løsningen. Teamet burde bestå av foreldre, lærere, PPT, kommunens ergoterapeuter og BUP, men jeg vet ikke om de fleste er imponert over kvaliteten på tjenestene. Det er irriterende å se på, for når en vokser opp med noen utfordringer trenger en ikke plukke med seg flere.

Angst og affektive lidelser ved autismespektertilstander

WHO definiosjon for en psykisk helse

Det vi bærer med oss fra i fjor

Det føles som at årene går stadig raskere. Jeg skulle ønske det var like lett å skifte ut de dårlige vanene. Foto: Serge Bertasius via freedigitalphotos.net

Januar kan være tøff. Lysene og de varme fargene fra desember forsvinner brått og brutalt, og blir ofte erstattet av lavere temperaturer. Vinteren er etterlengtet, men de første par ukene av året kan likevel føles ekstra lange. Vi har imidlertid kommet så langt at dagene er merkbart lysere.

Januar er også tiden da ting virkelig skal forandre seg. Vi skal bli bedre mennesker på alle måter, og det skal skje så raskt at det føles som om vi bokstavelig talt må flytte fjell over natta. Det er derfor mange bloggere som enten avslutter eller starter året med å skrive om forsetter. Jeg bryr meg vanligvis ikke om løfter som innebærer en skilsmisse fra en lang rekke laster. Alle ønsker et perfekt image i dag, men forsettene har nok litt for lite realisme i seg. Jeg leste likevel ett innlegg som i det minste hadde en fascinerende oversktift: The Things I Carry from 2015.

Det er ikke lett å forandre atferd fordi vi bærer en del unødvendig last i ryggsekken fra i fjor. De fleste hadde så mange nederlag i fjor at de ikke kan huske alle, men vi er likevel flinke nok til å prosedere mot oss selv. Her er for ordens skyld et knippe saker: Bedre kosthold, trene mer, stumpe røyken, drikke mindre, lese mer,  reise mer, gjøre mer for andre etc. Dette er bare noen av lytene som gnager på samvittigheten til mange. Det er ikke veldig inspirerende når en tenker over de store og mange forandringene vi må gjøre. Det har nok litt å gjøre med hvordan vi er skrudd sammen. Når vi kommuniserer noe til andre må vi tenke på hvordan vi presenterer informasjonen. Vi burde kanskje kommunisere med oss selv på den samme måten? Alle vet at det er veldig usunt å røyke, drikke og spise et ubalansert kosthold. Vi tar likevel ikke advarslene alvorlig. Hvorfor?

Det er mange arbeidsplasser som har et klassisk eksempel i form av en plakat med følgende skrift: Mora di jobber ikke her! Med andre ord, rydd opp etter deg. Hvis det er behov for å lage denne plakaten er det kanskje andre budskap som hadde fungert bedre. Det hadde kanskje fungert like bra med denne: Jeg er stolt av arbeidsplassen min. Jeg vil vise det.

Jeg kjenner en som hadde mange grunner til å stompe røyken. Han hadde sett faren sin dø veldig sakte og smertefullt som et resultat av røyking og drikking. Sønnen hadde høyt blodtrykk, men røykte og spiste usunn mat likevel. Det manglet ikke på råd og advarsler, men det som forandret alt var da legen sa at det ikke var mer han kunne gjøre. Legen klarte ikke å få blodtrykket under kontroll, og sa rett ut at pasienten hans kom til å dø, med mindre han endret livsstil. Han kom til å lide like mye som faren hadde gjort. Da forstod han det endelig.

Det er noe liknende når myndighetene har holdningskampanjer. Det er lurt å henvende seg til spesifikke grupper, for vi er opptatt av hva andre i samme gruppe gjør. Det er ikke så enkelt som at mangel på kunnskap forklarer hvorfor vi tar dårlige avgjørelser, og det er derfor ikke nok å opplyse generelt. Ungdom deler seg inn i mange ulike grupper, og en fotballspiller er kanskje mer oppptatt av hva andre fotballspillere gjør enn jevnaldrende som ikke spiller fotball. Det er denne forskjellen i verdier en må ta hensyn til når en henvender seg til andre. Fotballandslaget ansatte forøvrig en ernæringsekspert i fjor fordi mange av spillerne ikke vet nok om kosthold.

Jeg leser ei bok nå som jeg sannsynligvis kommer tilbake til seinere, men jeg vil nevne et eksempel fra Noe mye mer annet. Dette er ei bok om ungdom og psykisk helse, og har en rekke tenkte scenarioer og hvordan de ble løst. Kapittelet Sommerfugldiagrammene tar for seg ei jente som har spiseforstyrrelser. Hun danser ballett og drømmer om å fly som en sommerfugl, d.v.s. ta de høye hoppene som de virkelig gode danserne gjør. Det er mange som har snakket med Thea, men hun lytter ikke til noen. Hun har jo kontroll. Dette er det eneste hun er virkelig god til, og hun liker den friheten hun føler når hun ikke spiser. Danselæreren legger det derimot fram på en annen måte. Thea har blitt en dårligere danser. Hun klarer ikke det hun klarte tidligere, og drømmen vil sannsynligvis bli fjernere og fjernere hvis hun ikke begynner å spise. Læreren skrev ned det hun spiste selv og danset deretter for å vise hva hun kunnne på sitt beste. Hun fløy gjennom rommet. Hoppet. Snurret. Trippet. Hun hadde full kontroll. Thea forstod da at hun bare kunne klare det hvis hun spiste. Det var da hun hadde kontrollen selv.

Nå går det dessverre ikke alltid så bra som i dette tenkte tilfellet. Det dreier seg kanskje om forskjellen på god og dårlig/manglende kommunikasjon, og en følelse av at en ikke har kontroll over sitt eget liv. Dette ble heftig debattert etter at ei 13 år gammel jente døde av avmagring nyttårsaften. Det er ifølge det tenkte tilfellet i Noe mye mer annet mulig å skjule spiseforstyrrelser, men det er også mulig å oppdage. Det er mange som ser ting, men det avgjørende er hvor godt de klarer å kommunisere. Når det gjelder psykiatrien overvurderer den noen ganger sine egne evner, men behandlere vet en del om å kommunisere. Det er derfor en del som har et godt utbytte av behandling. Jeg vil likevel hevde at mangel på kommunikasjon og/eller en total feilkommunikasjon om psykiatrisk behandling kan gjøre like stor skade som sykdommen. Det er noe vi bør tenke på når vi sier hva vi mener om psykiatrien.