RSS Feed

Tag Archives: psykisk helse

Psykiatri og valgløfter

llustrasjonsfoto av jente som dekker ansiktet med hendene. Vanskelige følelser er en del a livet for mange, men med tidlig hjelp kan en leve med dem. Foto: Pexels

Illustrasjon. Vanskelige følelser er en del av livet for mange, men med tidlig hjelp kan en leve med dem. Foto: Pexels

Det er få ting som produserer valgløfter raskere enn en tragedie, som det tragiske mordet i Kristiansand, og nå vil alle ha et tettere samarbeid mellom barnevernet og psykiatrien. Det er positivt med handling, men det hadde vært bra hvis politikere lot seg bevege før det tragiske skjedde. Barnevernet er forøvrig ikke ukjent med tragiske skjebner, men mange år med lovbrudd har ikke vært god nok grunn til å foreta seg noe. Her er noen tall fra tidligere innlegg:

Bufdir publiserte statistikk i januar 2017 som de hadde utarbeidet sammen med Statistisk sentralbyrå. Den viste at 40 prosent av barn som har fått hjelp fra barnevernet fullfører videregående skole, mens 30 prosent er hverken i jobb eller under utdanning 6 år etter grunnskolen. De tilsvarende tallene for resten av befolkningen er 80 og 10 prosent. Les mer i Fagbladet.

En artikkel i Tidsskrift for norsk psykologforening viser til at forekomsten av depresjon blant barn i alderen 7-12 år er på 1-2 prosent. Den øker til 1-7 prosent for de som er 13-18 år. Dette er et veldig romslig tall, men jeg antar at det skyldes at mange ikke ber om hjelp, og da kan en ikke være mer nøyaktig. Det er likevel sannsynlig at forekomsten øker med alderen. Den samme artikkelen viser til Barn i Bergen-undersøkelsen som fant at bare 13,3 prosent av 8-10 åringer som hadde emosjonelle lidelser (f.eks. tristhet, angst, sosial isolasjon, depresjon, bruk av rusmidler og selvmord) fikk behandling i spesialisthelsetjenesten. En stor undersøkelse i Midt-Norge, Ungdom og psykisk helse, fant at deprimerte ungdommer sjelden fikk hjelp i kommunene som var rettet spesifikt mot depressive plager, og mindre enn 20 prosent hadde vært i kontakt med spesialisthelsetjenesten.

NTNU-rapporten Psykisk helse hos barn og unge i barnevernsinstitusjoner kartla den psykiske helsen til 400 barn som barnevernet hadde overtatt omsorgen for. Jeg er skeptisk til tallene, men rapporten viste at 76 prosent hadde psykiatriske diagnoser. Jeg er skeptisk fordi dette inkluderer bl.a. Asberger syndrom og ADHD, og de to vanlige komorbide lidelser angst og depresjon. Det er også vanlig at mange foreldre ber om hjelp uten at de blir hørt, og hvis det ikke var noe grunnlag for å overta omsorgen for barna, noe det langt fra alltid er, vil depresjon være en naturlig respons. Det blir derfor feil å si at det er foreldrene som har sviktet i alle sakene. Rapporten fra NTNU avslørte også at bare 38 prosent hadde fått psykiatrisk hjelp de siste 3 månedene. Det høres med andre ord som at barnevernet har gjort seg skyldige i veldig grov omsorgssvikt. Les mer på forskning.no.

Jeg har nevnt alt dette i tidligere innlegg, men synes dette er interessant bakgrunnsinformasjon for den debatten vi har hatt de siste dagene. Dette er noe myndighetene har vært veldig klar over lenge, men barn har ikke vært prioritert, så da kan en undre seg over hva vi egentlig vil med barnevernet  Jeg hørte i tillegg på radioen i dag at Linnea Myhre snakket på Aps sommerleir om viktigheten av åpenhet om psykisk sykdom. Jeg er enig i det, men blir samtidig litt irritert i disse valgkamptider når de politiske partiene angriper hverandre. Det gjelder ikke minst den koalisjonen som hadde åtte år med flertall, og nå som de nyter en behagelig tilværelse i opposisjon er det ikke grenser for hvor mye de bryr seg. Rollene blir kanskje byttet om hvis det er Jonas Gahr som skal vise handling etter valget.

Resultatet av den nye fokuseringen på psykiatri kan bli at en sidestiller diagnose, inludert autisme og ADHD, og vold. Det betyr at en ikke ønsker å hjelpe.

Advertisements

Det vi bærer med oss fra i fjor

Det føles som at årene går stadig raskere. Jeg skulle ønske det var like lett å skylle vekk de dårlige vanene.

Det føles som at årene går stadig raskere. Jeg skulle ønske det var like lett å skifte ut de dårlige vanene. Foto: Serge Bertasius via freedigitalphotos.net

Januar kan være tøff. Lysene og de varme fargene fra desember forsvinner brått og brutalt, og blir ofte erstattet av lavere temperaturer. Vinteren er etterlengtet, men de første par ukene av året kan likevel føles ekstra lange. Vi har imidlertid kommet så langt at dagene er merkbart lysere.

Januar er også tiden da ting virkelig skal forandre seg. Vi skal bli bedre mennesker på alle måter, og det skal skje så raskt at det føles som om vi bokstavelig talt må flytte fjell over natta. Det er derfor mange bloggere som enten avslutter eller starter året med å skrive om forsetter. Jeg bryr meg vanligvis ikke om løfter som innebærer en skilsmisse fra en lang rekke laster. Alle ønsker et perfekt image i dag, men forsettene har nok litt for lite realisme i seg. Jeg leste likevel ett innlegg som i det minste hadde en fascinerende oversktift: The Things I Carry from 2015.

Det er ikke lett å forandre atferd fordi vi bærer en del unødvendig last i ryggsekken fra i fjor. De fleste hadde så mange nederlag i fjor at de ikke kan huske alle, men vi er likevel flinke nok til å prosedere mot oss selv. Her er for ordens skyld et knippe saker: Bedre kosthold, trene mer, stumpe røyken, drikke mindre, lese mer,  reise mer, gjøre mer for andre etc. Dette er bare noen av lytene som gnager på samvittigheten til mange. Det er ikke veldig inspirerende når en tenker over de store og mange forandringene vi må gjøre. Det har nok litt å gjøre med hvordan vi er skrudd sammen. Når vi kommuniserer noe til andre må vi tenke på hvordan vi presenterer informasjonen. Vi burde kanskje kommunisere med oss selv på den samme måten? Alle vet at det er veldig usunt å røyke, drikke og spise et ubalansert kosthold. Vi tar likevel ikke advarslene alvorlig. Hvorfor?

Det er mange arbeidsplasser som har et klassisk eksempel i form av en plakat med følgende skrift: Mora di jobber ikke her! Med andre ord, rydd opp etter deg. Hvis det er behov for å lage denne plakaten er det kanskje andre budskap som hadde fungert bedre. Det hadde kanskje fungert like bra med denne: Jeg er stolt av arbeidsplassen min. Jeg vil vise det.

Jeg kjenner en som hadde mange grunner til å stompe røyken. Han hadde sett faren sin dø veldig sakte og smertefullt som et resultat av røyking og drikking. Sønnen hadde høyt blodtrykk, men røykte og spiste usunn mat likevel. Det manglet ikke på råd og advarsler, men det som forandret alt var da legen sa at det ikke var mer han kunne gjøre. Legen klarte ikke å få blodtrykket under kontroll, og sa rett ut at pasienten hans kom til å dø, med mindre han endret livsstil. Han kom til å lide like mye som faren hadde gjort. Da forstod han det endelig.

Det er noe liknende når myndighetene har holdningskampanjer. Det er lurt å henvende seg til spesifikke grupper, for vi er opptatt av hva andre i samme gruppe gjør. Det er ikke så enkelt som at mangel på kunnskap forklarer hvorfor vi tar dårlige avgjørelser, og det er derfor ikke nok å opplyse generelt. Ungdom deler seg inn i mange ulike grupper, og en fotballspiller er kanskje mer oppptatt av hva andre fotballspillere gjør enn jevnaldrende som ikke spiller fotball. Det er denne forskjellen i verdier en må ta hensyn til når en henvender seg til andre. Fotballandslaget ansatte forøvrig en ernæringsekspert i fjor fordi mange av spillerne ikke vet nok om kosthold. Det er mye godteri i kosten, noe som kanskje ikke er like vanlig blant profesjonelle i andre idrettsgrener.

Jeg leser ei bok nå som jeg sannsynligvis kommer tilbake til seinere, men jeg vil nevne et eksempel fra Noe mye mer annet. Dette er ei bok om ungdom og psykisk helse, og har en rekke tenkte scenarioer og hvordan de ble løst. Kapittelet Sommerfugldiagrammene tar for seg ei jente som har spiseforstyrrelser. Hun danser ballett og drømmer om å fly som en sommerfugl, d.v.s. ta de høye hoppene som de virkelig gode danserne gjør. Det er mange som  har snakket med Thea, men hun lytter ikke til noen. Hun har jo kontroll. Dette er det eneste hun er virkelig god til, og hun liker den friheten hun føler når hun ikke spiser. Danselæreren legger det derimot fram på en annen måte. Thea har blitt en dårligere danser. Hun klarer ikke det hun klarte tidligere, og drømmen vil sannsynligvis bli fjernere og fjernere hvis hun ikke begynner å spise. Læreren skrev ned det hun spiste selv og danset deretter for å vise hva hun kunnne på sitt beste. Hun fløy gjennom rommet. Hoppet. Snurret. Trippet. Hun hadde full kontroll. Thea forstod da at hun bare kunne klare det hvis hun spiste. Det var da hun hadde kontrollen selv.

Nå går det dessverre ikke alltid så bra som i dette tenkte tilfellet. Det dreier seg kanskje om forskjellen på god og dårlig/manglende kommunikasjon, og en følelse av at en ikke har kontroll over sitt eget liv. Dette ble heftig debattert etter at ei 13 år gammel jente døde av avmagring nyttårsaften. Det er ifølge det tenkte tilfellet i Noe mye mer annet mulig å skjule spiseforstyrrelser, men det er også mulig å oppdage. Det er mange som ser ting, men det avgjørende er hvor godt de klarer å kommunisere. Når det gjelder psykiatrien overvurderer den noen ganger sine egne evner, men de vet nok en del om å kommunisere. Det er derfor en del som har et godt utbytte av behandling. Jeg vil likevel hevde at mangel på kommunikasjon og/eller en total feilkommunikasjon om psykiatrisk behandling kan gjøre like stor skade som sykdommen. Det er noe vi bør tenke på når vi sier hva vi mener om psykiatrien.

Jeg har skrevet andre innlegg om kommunikasjon og hevdet at det var veldig viktig. Det gikk faktisk ikke opp for meg før jeg skrev dette innlegget akkurat hvor viktig kommunikasjon faktisk er. Det kan løse veldig mye før det går så langt som det gjorde for Thea, men det var også kommunikasjonen med danselæreren, og seinere foreldrene, som reddet livet hennes.

%d bloggers like this: