Skolen burde være angstdempende

Jeg var elev på Hauge skole på 1970/80-tallet.
Jeg var elev på Hauge skole på 1970/80-tallet.

Det er en diskusjon som aldri dør. Hvorfor skal vi ha lekser? Det er mange som har meninger om både lekser, skolen og lærerne, og det er ikke bare positive tilbakemeldinger. Jeg kan se nytten av å redusere leksemengden, men jeg er ikke tilhenger av å fjerne dem helt.

Det er flere grunner til det, for lekser handler ikke bare om å lære faget. Det har også noe med å lære å disponere tida å gjøre. Elevene kommer hjem, spiser middag, drar på organiserte aktiviteter (f.eks. sportsklubb eller kulturskole), og resten av tida går med til lekser og det sosiale livet deres. En må lære å prioritere, som inkluderer hvor mye tid en bør bruke på hver enkelt av leksene. En forstår, etter hvert som en blir eldre, at det koster stadig mer å oppnå drømmene sine. Det krever at en bruker mindre tid på sosiale medier, og mer tid med skolearbeid, og det krever noen ganger at en gjør mer enn de leksene en har fått fra læreren. Hvis en drømmer om å jobbe innen noe som krever f.eks. tegneferdigheter, enten det er med blyant og papir eller på PC (tegnebrett til PC), kunstmaling, eller kanskje et praktisk yrke det ikke finnes noen formell utdanning innen, må en naturlig nok jobbe med å kvalifisere seg for disse studiene, og det gjør en ikke ved å kutte lekser. Det er på en måte lekser dette også, selv om det dreier seg om andre fag enn en har på skolen. Det er altså et definisjonsspørsmål hva som er lekser, men jeg mener vi trenger skolefagene også for å klare det livet vi forbereder oss på, samme hvilket det er.

En må også tenke på at leksene ikke er den straffen det noen ganger føles som. Det kan være en nyttig repetisjon av det en har vært gjennom på skolen, og det kan i andre tilfeller være et tillegg til det en har vært gjennom på skolen. Det er ingen tvil om at klasserommet er et vanskelig arbeidsmiljø. De fleste klasserommene har en del forstyrrelser, og det er ikke lett å konsentrere seg for normaltfungerende elever. Da kan en tenke seg hvordan det er for de som allerede har vansker. Leksene kan være deres mulighet til å ta igjen det tapte, eller å jobbe med det som gjør skolen vanskelig.

Jeg tror dette er et viktig poeng, for skolen kan faktisk være så traumatisk for noen at vi snakker om PTSD. Du kan ikke hjelpe andre hvis du ikke forstår atferden deres. Jeg har tro på at de fleste lærere faktisk ønsker å hjelpe, men det er ikke alltid skolen klarer å gjøre noe med det faktum at miljøet noen ganger er gifitig for enkelte elever. Jeg tror det er for mange som får merkelapper som unnvikende, opposisjonell (sta, trassig, ulydig), uforskammet, lite samarbeidsvillig, asosial, aggressiv etc. Budskapet er ofte at det er noe galt med dem, med atferden deres, med følelsene deres. De skal bare gjøre som de blir fortalt, altså innordne seg.

Det er nok mange som blir like sjokkert hver gang det går opp for dem at de blir straffet når de trodde de gjorde det rett. Jeg trenger ikke forklare hvilke konsekvenser det kan ha, men det betyr ikke at vi må skjerme disse barna hele tida. De må som voksne leve og jobbe i en verden som ikke bryr seg om dem, og som forventer en bestemt atferd. Det er ingen som kommer til å skjemme dem bort som voksne, og møtet med arbeidslivet kan bli tøft hvis en ikke er forberedt. Jeg tror derfor på å finne balansen mellom omsorg og læring (de hører egentlig sammen), og i en tolkningsuttalelse fra Utdanningsdriektoratet i 2017 gjorde de det klart at skolen har et omsorgsansvar i skoletida. Les mer her. Skolen har sviktet hvis det er elever som opplever miljøet som skremmende eller skadelig, og jeg tror disse elevene finnes.

Tenk på elever som har utfordringer knyttet til diagnoser som Nonverbale lærevansker (NLD), Autismespektertilstander (ASD) og ADHD. Disse diagnosene kan opptre alene eller sammen, og de kan dessuten ha komorbide tilstander som depresjon og angst. Tenk deg at eleven stiller seg selv spørsmål som Hva gjør jeg med dette, hva gjorde jeg feil, hvordan kan jeg forsvinne i mengden, hvordan kan jeg unngå den og den situasjonen, hvordan kan jeg unngå å såre noen, er leksene eller skolearbeidet jeg gjør godt nok, hva synes de andre om meg, hvorfor liker de meg ikke?

Dette kan påvirke atferden på den måten at eleven viser irritasjon, isolerer seg, deltar lite i sosial interaksjon, i klassene, skolegården etc. Det påvirker også personen på den måten at det er vanskelig å fokusere på skole, lekser, det sosiale når en har en million tanker i hodet, gjerne negative tanker. Det er ikke lett å fokusere på læring og de andre tingene folk forventer av oss når vi bruker så mye energi og fokus på det som forundrer og bekymrer oss.

Dette betyr likevel ikke at vi ikke skal kreve noe av disse elevene, for de kommer ingen vei uten hardt arbeid, men det første de trenger å gjøre er å redusere stresset. Det kan bety en periode uten lekser, mens de seinere har lekser på de områdene der de sliter mest. Det er f.eks. viktig å skrive. Det er en ferdighet en vil få behov for samme hva en gjør etter videregående skole. Jeg kan derfor tenke meg at det blir mer skriving og ikke minst lesing hjemme, og da tenker jeg på bøker. Elever i videregående burde stort sette lese litteratur, og med det tenker jeg på romaner og novellesamlinger, både i norsk og fremmedspråk, Det vil gjøre språk mindre fremmede.

Bildet er ment som en illustrasjon. Jeg gikk på Hauge skole i Haugesund, og jeg kan ikke si at det var en positiv opplevelse.

 

Psykisk helse i skolen

Jeg elsker løvetann som symbol. Den sier noe om at en ikke må gi opp, selv om de rundt deg kanskje ikke vil kjempe for deg. Planten har dessuten en rekke helsegevinster.
Jeg elsker løvetann som symbol. Den sier noe om at en ikke må gi opp, selv om de rundt deg kanskje ikke vil kjempe for deg. Planten har dessuten en rekke helsegevinster.

Hvor går grensa mellom skolens og foreldrenes ansvar? Det er fristende å si at mange ikke aner hvor grensa går. Alle må utvikle bestemte ferdigheter for å klare de ulike utfordringene vi møter i hverdagen. Det kan for noen innebære at de må trene i mange år på de mest elementære oppgavene knyttet til personlig pleie, mens noen trenger mye lenger tid enn andre på å lære vanlig husarbeid eller hvordan de skal bruke kollektiv transport. Det er mye som kommer inn under livsferdigheter.

Mange med autisme eller NLD har dessuten tilleggsvansker som angst og depresjon. Det er derfor viktig å lære om psykisk helse, for hvis en kjenner seg selv kan en lære å takle livets mange vanskeligheter mye bedre. Kognitiv terapi handler f.eks. om å reflektere over hvordan tanker og følelser kan påvirke handlingene våre. En negativ tenkning kan utløse negative følelser, som igjen kan påvirke handlingene. Det kan derfor hjelpe hvis en jobber med å tenke annerledes.

Det er dette psykisk helse er. Det handler om tanker og følelser, og hvordan vi har det. Verdens helseorganisasjon definerer det som en tilstand av velvære (well-being) der hver enkelt er klar over sitt eget potensiale, kan takle vanlig stress, være produktiv, og kan bidra i lokalsamfunnet sitt. Vi er i ferd med å få dette inn i skolen. Det er noe jeg applauderer, for det kan gjøre det lettere for barn å takle livet, men det kommer helt an på hvordan dette organiseres. NRK skrev i juni om niendeklassinger på en skole i Trondheim som skal ha en time undervisning i psykisk helse hver uke. Det høres ut som at dette er et eget fag der de skal snakke om dette en gang i uka, men jeg håper det blir en mer integrert del av skolehverdagen etter hvert. Jeg kunne tenkt meg at RLE, samfunnsfag og naturfag tok opp disse temaene, og at alle fagene tenkte på at de utviklet ferdigheter for livet.

Jeg skrev om boka Noe mye mer annet for et par år siden. Den kan bidra til å bryte ned murer og ufarliggjøre psykiatrien. Vi snakker om tilstander som en stor del av befolkningen vil få i løpet av livet, men som det er mulig å gjøre noe med. En artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening skriver at forekomsten av depresjon blant barn i alderen 7-12 år er på 1-2 prosent. Den øker til 1-7 prosent for alderen 13-18 år. Jeg antar at det romslige tallet skyldes at det er vanskelig å være nøyaktig når barna ikke ber om hjelp. Det er ikke usannsynliug at denne veksten fortsetter inn i voksen alder.

Artikkelen viser også til Barn i Bergen-undersøkelsen som fant at bare 13,3 prosent av 8-10 åringer som hadde emosjonelle vansker (f.eks. tristhet, angst, sosial isolasjon, depresjon, bruk av rusmidler og selvmord) fikk behandling i spesialisthelsetjenesten. En stor undersøkelse i Midt-Norge, «Ungdom og Psykisk Helse», fant at deprimerte ungdommer sjelden fikk hjelp i kommunene som var rettet spesifikt mot depressive plager, og mindre enn 20 prosent hadde vært i kontakt med spesialisthelsetjenesten. Dette sier litt om hvor viktig det er å ha fokus på velvære.

Psykisk helse er viktig, og det er viktig at skole og foreldre tar dette alvorlig. Det er ikke bare opp til skolen. Foreldre har et større ansvar, men jeg tror det er flere instanser som kan bidra til at resultatet blir bra. Dette er viktig generelt, men det betyr spesielt mye for barn med en diagnose som autismespektertilstander eller nonverbale lærevansker. Mennesker med disse diagnosene ser ut til å være sårbare for å utvikle tilleggsvansker som angst, depresjon, ADHD og Tourette syndrom. Det er dessuten studier som tyder på at en fjerdedel på autismespekteret også har epileptiske anfall. Disse tilleggsvanskene kan noen ganger bli så alvorlige at de overskygger de grunnleggende vanskene.

Jeg liker derfor et initiativ som vil gjøre noe med de mange utfordringene, men det er et men. Jeg bor i Terra-kommunen Haugesund, og uten at jeg kan slå det fast med hundre prosent sikkerhet, har jeg et inntrykk av at beslutningstakerne har et annet fokus enn barn og ungdom. Det er mange som burde ha bidratt med hver sin del av løsningen. Teamet burde bestå av foreldre, lærere, PPT, kommunens ergoterapeuter og BUP, men jeg vet ikke om de fleste er imponert over kvaliteten på tjenestene. Det er irriterende å se på, for når en vokser opp med noen utfordringer trenger en ikke plukke med seg flere.

Angst og affektive lidelser ved autismespektertilstander

WHO definiosjon for en psykisk helse