Det første steget er å skrive en god søknad. Det er den første muligheten vi har til å skape et positivt førsteinntrykk, og med litt hjelp kan alle passere dette hinderet.
Hvis en er heldig nok til å komme til det andre steget, jobbintervjuet, kan en prøve å fokusere på de sterke sidene sine. En skal ikke lyge, selv om mange av de nevrotypiske søkerne vi konkurrerer mot gjør det, men vi må få fram styrker som at vi tar ansvar, er opptatt av å følge regler, har analytiske ferdigheter osv. En blir også anbefalt å lære mest mulig om arbeidsgiveren før intervjuet, men etter å ha vært gjennom en del intervju selv er jeg ikke sikker på hvor mye dette betyr. En ganske nedslående artikkel på KarriereStart.no hevder at jobben kan være vunnet eller tapt de første sju sekundene. Det er i den perioden vi danner oss et førsteinntrykk, og vi kan ubevisst eller bevisst allerede ha kommet til ganske klare meninger om bl.a. status, kompetanse og troverdighet.
Førsteinntrykket gjelder både søknaden og jobbintervjuet, så en kan ikke gjøre en middelmådig jobb der, men vi snakker om ei gruppe som ikke nødvendigvis har sosiale ferdigheter som sin styrke. En kan argumentere for at det er det samme for andre grupper også, f.eks. kvinner (i enkelte yrker i alle fall), etnisitet og fysiske funksjonsnedsettelser. Hvis er medlem av flere av disse gruppene har en ganske høye odds mot seg.
Det tredje steget er hvordan en fungerer i arbeidslivet. Tilstander som Autisme (ASD), NLD, ADHD, Bipolar lidelse og Tourette syndrom har overlappende symptomer, og en kan ha f.eks. ASD og Bipolar. Alle kan dessuten ha tilleggsvansker som angst og depresjon. Det er ikke urimelig å tenke at mange nevroatypiske har psykiske vansker som gjør livet litt vanskeligere å takle. Dette er relevant fordi det er mange som har vært gjennom gjentatte tøffe opplevelser i skole og arbeidsliv. Jeg skal ikke prøve å snakke for alle, men jeg tror ikke det blir feil å si at psykisk helse er et tema for oss på en måte det ikke er det for andre.
Det er dessuten et stort press i arbeidslivet. Det er et stort tempo og hvis en skal konkurrere mot ansatte som klarer dette tempoet, må en øke tempoet selv. Kamuflasje er en ting, spesielt innen ASD og spesielt for kvinner. Det innebærer at en kamuflerer vanskene sine for å gi inntrykk av at en fungerer bedre sosialt enn en gjør, og noen gjør det så godt at de ikke skiller seg ut. Det er sågar noen typer depresjon som ikke er åpenbare for andre. Det er ikke en offisiell diagnose, men det er noen som snakker om walking depression smiling depression som observerbare symptomer. Det kan altså se ut for andre som at en fungerer i jobben, i alle fall i en periode, selv om en åpenbart ikke har det bra.
Det er noen fysiske tiltak arbeidsgivere kan sette inn generelt for å inkludere nevroatypiske arbeidstakere, tiltak som skal gjøre det mulig for disse arbeidstakerne å utføre jobben sin, men det er også viktig med motivasjon og støtte fra andre. Jeg vet ikke om det er konkrete tiltak, men det har mer med kultur å gjøre. Vi er vant med at vi snakker om jobben når vi er på jobb, eller om hva vi gjør i fritida. Vi spør ikke en kollega om hvordan han/hun har det, og vi spør i alle fall ikke flere ganger, men det er sannsynligvis nødvendig å gjøre nettopp det, for samme hvor mye en sliter tror jeg mange vil si at de har det bra. Det er neppe uenighet om hva som må til, men det er det å få det til.
Hvordan skaper en et arbeidsmiljø der en snakker om det som gjør livet vanskelig? Kanskje det rett og slett er fornuftig for bedrifter å kjøpe tjenester fra psykologer? Mental helse er kanskje det fjerde steget.
Bildet er ment som en illustrasjon. Byens største arbeidsplass ligger der, men det er i tillegg det området av byen som sannsynligvis har de største sosiale forskjellene, og det er relevant i denne sammenhengen. Jeg har leid fra «slumlords» der, og jeg har sett andre leve under forferdelige forhold. Jeg var på visning på øya for noen måneder sider der det fremdeles var leieboere i huset, og det en sjokkerende opplevelse. Jeg trodde ikke det var noen som levde under sånne forhold i Norge, men det skjer på Risøy. Lav inntekt alene er en kilde til (fattigdoms-) stress og det vil påvirke den psykiske helsen.
John Olavs skriveloft 