Er psykologen din kvalifisert?

Nordmenn har ord på seg for å være uhøflige, og det hadde ikke overrasket meg om en del mente at de hadde rasistiske holdninger også. Det kommer sannsynligvis hovedsakelig av at de fleste nordmenn er mer eller mindre bevisstløse. De bryr seg ikke så mye om det som skjer rundt dem, og legger derfor ikke merke til hvordan andre oppfatter dem. En kan se det hver gang «neger-debatten» dukker opp i den offentlige samtalen. Det er en del blant oss som insisterer på å bruke dette ordet fordi betydningen er uskyldig nok. Det kommer fra spansk og portugisisk og betyr svart, som gjør det like unøyaktig som det norske ordet svart. Det var likevel innenfor det akseptable i utgangspunktet da det ble brukt (før 1970-tallet), men det er et men.

Ordet kommer fra USA der den hvite majoritetskulturen har klistret mange navn på de svarte, inkludert det mer problematiske slanguttrykket for neger, «nigras». Ord forandrer seg over tid og ordet neger har nok ikke samme betydning i dag som det hadde opprinnelig. Det stammer fra en tid da det var akseptabelt å bruke totalt uvitenskapelige ideer om biologi, intelligens og moral til å dele mennesker opp i ulike kategorier, og en kan tenke seg hvor mennesker med afrikanske gener befant seg i forhold til europeere. Det spiller likevel mindre rolle hva vi europeere mener ordet bør bety. Poenget er at det har en negativ klang, og det viser mye av problemet vårt at vi ikke ser andres synspunkt. Vi ser ikke ordet som et problem, og ser derfor ikke at andre vil oppfatte det som belastende. Det burde være nok at noen ikke liker ordet som en merkelapp på seg selv. Vi burde lytte til andre.

Jeg starter dette innlegget på denne måten fordi det er stadig viktigere at vi innretter oss etter virkeligheten. Jeg startet barneskolen i 1975 og husker en afrikansk og  en asiatisk elev i løpet av grunnskolen, og jeg tror de var de eneste ikke-hvite i byen på det tidspunktet. Det kom etter hvert vietnamesiske flyktninger, etterfulgt av flyktninger fra Vest-Asia og det meste av Afrika. Det er ikke nok å rydde plass for innvandrere. Vi må også anerkjenne at de er annerledes og at de har andre behov. Forskning forteller oss f.eks. at naturkatastrofer, fattigdom og krig kan påføre mennesker noen av de samme skadene (f.eks. PTSD). Da er spørsmålet, har vi kvalifisert personell?

En innvandrer som søker hjelp trenger ikke en psykiater som ikke forstår den kulturen denne lever i. Familien betyr f.eks. langt mer i andre kulturer enn i vår, og det kan få betydning for hvordan en legger fram budskapet. FN har forøvrig kritiserte Norge gjentatte ganger, bl.a. fordi myndighetene her ikke vil bruke ordet rasisme. Det finnes offisielt ikke i Norge, for vi har etnisk diskriminering, som høres litt finere ut. Det er fokus på mobbing, kjønns- og seksuell diskriminering, men mindre på krenkende atferd rettet mot den religiøse og etniske identiteten til ofrene.

Det er mange som til stadighet får høre at «det er ikke sånn vi gjør det i Norge». Det kan godt hende at de ikke gjør noe annet enn etniske nordmenn gjør, men de opplever likevel å bli kritisert for det. Det er en del av det de kaller «white privilege» på engelsk, og det betyr at hvis omstendighetene er like, eller sågar favoriserer minoriteter, vil medlemmer av majoritetskulturen bli favorisert. Det kan ha mange utslag, f.eks. at minoriteter opplever mistenkeliggjøring og at de må rettferdiggjøre valgene sine når det er unødvendig. Sluttsummen kan bli ganske utmattende, for det er mye som skjer foran øynene våre som mange ikke oppfatter. Vi tenker ikke over hvor vanskelig det er å forlate det livet en hadde for å starte et nytt et, og selv om jeg tror at mange trives i Norge, må det også være vanskelig i et land der en til stadighet får påminnelser om at en er annerledes.

Spørsmålet blir da, kan du snakke med mennesker som har vokst opp i en annen kultur (jeg tror ikke nordmenn forstår andre europeiske eller den amerikanske kulturen heller)? Er du komfortabel med å snakke om klientens opplevelse av rasisme, og å reflektere over hvordan dette virker inn på fungeringen? Er du villig til å analysere dine egne tanker, følelser og holdninger? Det er mye som kan påvirke oss, og etter hvert som mangfoldet øker i et raskere tempo, vil vi få flere problemstillinger å forholde oss til. Dette er relevant for utviklingsforstyrrelser også. Jeg lurer på hvor mange det er som opplever at fastlegen, psykologen/psykiateren eller en spesialist ikke klarer å se ting fra deres perspektiv.

Det er en variant av en diskusjon som dukker opp blant forfattere med jevne mellomrom. Det er noen som mener at en ikke kan lage karakterer utenfor den gruppa en tilhører. Det er ifølge denne tankegangen bare kvinner som kan skrive om kvinner, bare afrikanere som kan skrive om afrikanere, og bare asbergere som kan skrive om asbergere. Jeg tror det er mulig å lære og forstå andre mennesker, enten det er snakk om etnisitet, religion, legning, eller diagnoser som ASD og NLD.

Bildene øverst er forøvrig ei håndfull bøker jeg har i bokhylla, som er gode eksempler på hvordan litteratur kan gi oss et innblikk i en verden vi ikke kjenner. Det virker kanskje banalt for nordmenn, men hår er viktig. Jeg har hørt en del negative kommentarer i årenes løp om afrikansk hår, og selv norske frisører vil ikke lære seg hvordan de skal behandle afrikansk hår. Det kan lett påvirke barn, for selv om ordene kanskje ikke blir uttalt direkte, er det lett å få inntrykk av at europeisk er fint, og det er ikke afrikansk hår. Vi tenker kanskje at det vi ikke sier direkte ikke er rasisme, men effekten er like skadelig.

Jeg mener spørsmålet er betimelig. Forstår du egentlig de menneskene du skal hjelpe?

Systemsvikt

skjeer. SSpoon theory er en metafor noen med funksjonsnedsettelser bruker. Det handler om at en må tenke bevisst på at daglidagse aktiviteter tapper en for krefter.
Spoon theory er en metafor noen med funksjonsnedsettelser bruker. Det handler om at en må tenke bevisst på at daglidagse aktiviteter tapper en for krefter.

Jeg kom inn på en interessant sak fra Danmark i Samfunnet forstår ikke annerledeshet. Det dreide seg om at danske kommuner ble beskyldt for å true med omsorgsovertakelse når foreldre til autistiske barn ba om en eller annen ytelse for barnet sitt.

Den danske Landsforeningen for Autisme mener at kommuner bør fratas retten til å vurdere barn, og det mener jeg er et fornuftig forslag. Problemet i nabolandet vårt er at kommuner tar ulike avgjørelser i strid med anbefalinger fra fagpersoner. Psykolog Christian Stewart-Ferrer mener at «forråelsen blir en del av folkekarakteren» hvis denne tendensen utvikler seg til en akseptert praksis. Dette er en generell problemstilling, for det er mange områder i samfunnet der mennesker tar avgjørelser de ikke har forutsetninger for å ta. De må ta dem basert på anbefalinger fra fagfolk, men vi ser noen ganger at beslutningstakeren har en tillit til egen kompetanse det kanskje ikke er grunnlag for. Det er rett og slett en arrogant holdning.

Jeg har truffet på en del autoritetspersoner i årenes løp som hadde denne arrogansen i ulik grad. Noen var fagpersoner, for de er heller ikke alltid interessert i den personen de skal vurdere. Alle kan utvikle et ego-problem, og jeg mener at en som ikke er åpen for andre/andres ideer er på god vei til å få det.

Dette kan være direkte skadelig for de som vokser opp med utfordringer, enten de har fått en diagnose eller ikke. Det kan føre til at en ikke får hjelp, eller den rette hjelpa. Det kan ha med økonomi å gjøre også. Det er ikke vanskelig å tenke seg en situasjon der foreldre, skole og BUP har observert et behov for spesielle tiltak. PPT er kanskje enig i at barnet trenger spesialundervisning også. Det kan være snakk om støtte til ferdigheter som andre tar for gitt, og som derfor ikke er en del av ordinær undervisning, men som gjør det vanskelig for noen å fungere fordi de trenger mer tid enn andre for å utvikle disse ferdghetene.

Utdanningsdirektoratet har gjort det klart at såkalt ADL-trening (Activity of Daily Living), altså helse- og omsorgstjenester, kan regnes som opplæring hvis det er lagt under skolens ledelse og ansvar, har et pedagogisk siktemål, og er innenfor læreplanen/IOP’en. Les mer på Utdanningsdirektoratets hjemmeside. Jeg nevner dette som et eksempel der det kan oppstå uenighet, for hvis ett av leddene mener at det er unødvendig, kan en oppleve at tilbudet forsvinner.

Nå er en på ingen måte sikret bedre oppfølging hvis en overfører noen av kommunens rettigheter til fylkene. Helse Fonna i Haugesund er kanskje et eksempel på det, for de tilbyr så vidt jeg vet ikke kognitiv terapi for barn. Jeg mener denne behandlingen kunne ha gjort livet lettere for mange, for det tar brodden av mye av det som kan gjøre livet vanskelig. Denne sida fra Norsk forening for kognitiv terapi sier litt om hva behandlingen innebærer for barn.

Det er vanskelig å lage et system som garanterer at ingen faller utenfor, men jeg har tro på ansvarlighet. Det er et problem i dag at vi forventer ærlighet. Systemet fungerer når de involverte gjør jobben sin, når de bryr seg om de menneskene de skal hjelpe, men uten konsekvenser kan de i realiteten gjøre som de vil. Ansatte i helsevesenet, både det private og offentlige, kan skrive ting i journalen som i beste fall er unøyaktige. Hvis pasienten eller foreldrene blir klar over dette kan de eventuelt klage til kommunen eller Fylkesmannen, men det er lite sannsynlig at det får noen konsekvenser.

En sak fra Drammen illustrerer poenget mitt. Ei 33 år gammel kvinne hadde siden 16-årsalderen hatt langt kraftigere kvalme og magesmerter under menstruasjon enn det som er vanlig. Legene ville ikke gi seg på at det var psykosomatisk, men det viste seg å være endometriose. Les intervjuet med kvinnen på abcnyheter. Det er såvidt jeg vet ganske lett å stille diagosen gjennom en gynekologisk undersøkelse, ultralyd eller MR, og selv om en mistenker en psykiatrisk lidelse, skal legen utelukke andre årsaker først. Smerte kan utvilsomt gi psykiatriske symptomer, og det er naturlig å utelukke dette før en setter en psykiatrisk diagnose.

Det var ikke like alvorlig i mitt tilfelle, men jeg har alltid hatt store plager i form av kløe. Jeg gikk til flere leger for det for rundt 30 år siden, men ble fortalt at det ikke var noe å gjøre med det fordi det var psykosomatisk. Det viste seg å være allergi, men det forstod jeg ikke før mange år seinere. Det var den samme holdningen, de brydde seg ikke om å finne årsaken, som i dette tilfelle kunne ha vært alt fra tørr hud til diabetes.

Ansvarlighet er kanskje ikke en sikker løsning heller, men jeg tror langt flere vil gjøre det rette hvis noe annet kan få konsekvenser for dem personlig.. Les forøvrig mer om Christine Miserandos spoon theory på But You don’t look sick. Det er nyttig hvis du ikke forstår at det faktisk er mennesker som trenger tid på å komme til hektene igjen etter hverdagslige aktiviteter.

 

Diagnose på vent

Illustrasjon et tre formet som en hodeskalle. Hjernen er et fantastisk nettverk av grå og hvit substans. Ingen hjerner er like, og det er ikke noe galt med en som er annerledes.
Hjernen er et fantastisk nettverk av grå og hvit substans. Ingen hjerner er like, og det er ikke noe galt med en som er annerledes.

Jeg forstår de som nærmest trygler om en NLD-diagnose, spesielt i USA der det er viktig å få en diagnose forsikringsselskapene anerkjenner. En kan ikke vente seg mye hjelp når den diagnosen en har er utenfor DSM V.

Det var nok mange som tok det med ro da DSM ble oppdatert for 4-5 år siden uten at NLD ble inkludert. Den er ikke med i ICD heller, og selv om Statped og BUP i realiteten har gitt disse symptomene en slags diagnosestatus, er NLD usynlig i landskapet. De tok det med ro fordi det var mye som tydet på at en anerkjennelse var nært forestående.

En står ganske alene som voksen, for selv om disse individene gjerne har evner og ferdigheter samfunnet trenger, er det tydelig at samfunnet verdsetter det sosiale høyere. En sier rett og slett at en ikke trenger de som har autisme, ADHD eller NLD. Jeg har inntrykk av at barn får noen tiltak gjennom PPT, men de må klare seg alene som voksne. Jeg tror likevel mange var optimistiske for noen år siden, for det var forskning som tydet på en utvikling. Jeg antok selv at NLD var på vei til å bli ei undergruppe av en annen diagnose, men det har foreløpig ikke skjedd. Det er ganske merkelig å se det store fokuset på f.eks. vinterdepresjon, internettavhengighet, kjønnsidentitetsforstyrrelse og sorg etter dødsfall i familien. Dette er psykiatriske diagnoser, selv om det langt fra er så åpenbart at det dreier seg om en dysfunksjon. Diagnoser som ADHD, ASD og NLD er derimot nevrologisk-baserte utviklingsforstyrrelser som påvirker hjernens behandling av informasjon. Det dreier seg om symptomer en kan observere, og til en viss grad anatomiske/genetiske avvik spesialistene kan identifisere, mens mange psykiatriske diagnoser blir vurdert på bakgrunn av intervjuer. Det åpner opp for en subjektiv vurdering, og hvis den som skrev rapporten valgte et unøyaktig ord, kan faktisk de som leser rapporten ta en feil avgjørelse.

Det er ikke bare vi som har NLD som sliter med å tolke følelser. Det er noe alle må tenke på når de uttaler seg. Hvis en skriver i en rapport at pasienten/klienten er deprimert, bør en være sikker på at det stemmer. Det kan være mange grunner til sjalusi, angst, frykt, mistenksomhet, sinne og sorg, og det er lett å mistolke følelser. Sinne, frykt og angst kan se ganske likt ut f.eks. Det er lett å anta, men vi må være klar over at følelser aldri kan erstatte fakta. Jeg nevner dette som et paradoks, for samme hva en mener om psykiatri som en vitenskap, er det ingen tvil om at utredninger kan gi tilfeldige resultater. Det er mange muligheter. Observasjon av sosiale og akademiske ferdigheter (matte og skriveferdigheter er relevante for NLD) med støtte fra en gentest og hjerneskanning (hvit substans, lite utviklet hjernebjelke, eller hjerneskade) kan gi ganske klare svar. Nevrologi kan gi bedre svar enn psykiatri. Sistnevnte er viktig, for denne disiplinen kan behandle mange symptomer, som ofte er psykiatriske. Løsningen ligger derimot i nevrologien, både når det gjelder diagnose/forskning og behandling. Den deler denne rollen med immunologi, genetikk og gastroentologi. Psykiatrien har en liten rolle å spille i behandlingen, men ingen i diagnostiseringen. ADHD, ASD og NLD burde derfor ikke klassifiseres som psykiatriske lidelser, men det er der de er i DSM og ICD.

Jeg skrev om veldig positiv forskning for noen år siden, bl.a. av Jodene Fine ved State Michigan University. Jeg venter fremdeles på flere nyheter, selv om det strengt tatt ikke burde være nødvendig for å overbevise de som bestemmer. Vi er fremdeles på vent, og det er unødvendig. Hvor mange skal myndighetene svikte før de bestemmer seg?

Flytende definisjoner

Jeg tok dette bildet med et ikke veldig godt mobilkamera for noen år siden. Det er Jupiter som lyser spesielt kraftig nær Månen. Avhengig av hvilken definisjon en bruker kan ingen eller begge klassifiseres som en planet.
Jeg tok dette bildet med et ikke veldig godt mobilkamera for noen år siden. Det er Jupiter som lyser spesielt kraftig nær Månen. Avhengig av hvilken definisjon en bruker kan ingen eller begge klassifiseres som en planet.

Definisjoner betyr mye, og vi bør bruke dem selv om vi kanskje ikke er helt enige med dem. Det er vitenskapens natur å være foranderlig fordi en aldri har all kunnskap. Det er noe en erverver seg over århundrer, og det er ikke uvanlig at seinere forskning finner at den tidligere var feil. Det har også blitt stadig klarere at moderne forskning er belemret med mye juks, og metaforskning har skuffende nok vist at det ofte er umulig å bekrefte funnene fra studier på legemidler og innen psykiatrien. Det er derfor vanlig at definisjoner går gjennom noen forandringer. Jeg liker astronomi og har brukt flere bilder og forestillinger fra verdensrommet for å forklare aspekter ved NLD og autisme. Definisjonen for planeter er relevant for en debatt om definisjoner generelt.

Du husker kanskje et noe barnslig kupp blant astronomene i 2006? Jeg vet ikke om det var en koordinert aksjon eller ikke, men de stemte i alle falle over et forslag til en ny definisjon på et tidspunkt da få var til stede, og dermed var ikke Pluto en planet lenger. Vi bodde følgelig i et system med åtte planeter.

En planet var ifølge den nye definisjonen et objekt med nok masse til at det fikk en rund form, og til å rydde andre objekter ut av banen sin. Det betydde i realiteten at mange planeter ikke oppfylte den andre delen av definisjonen. Jorda hadde f.eks. ikke hatt klar bane hvis den hadde byttet plass med Neptun. Forvirringen ble komplett da ei gruppe forskere knyttet til NASAs romsonde New Horizons, som utforsket Pluto og dens fem måner, foreslo en vid definisjon. Den hadde gitt solsystemet vårt ikke mindre enn 110 planeter. Det er fordi alle månenene, inkludert vår egen, hadde blitt definert som planeter. Jupiter er også diskutabel fordi den faktisk ikke går i bane rundt Sola. Den beveger seg sammen med Sola rundt et felles tyngdepunkt. Jeg synes likevel New Horizon teamet hadde et poeng, for det interessante er geologi og klima, ikke hvor stort legemet er eller hvor det befinner seg.

Jeg har diskutert definisjoner tidligere, og spesielt de innenfor psykiatrien. Jeg har respekt for mye av det psykiatrien har gjort, men jeg har samtidig et noe ambivalent forhold til denne disiplinen. Jeg må innrømme at jeg ikke forstår hvordan psykiatri kunne utvikle seg til å bli vitenskap på linje med en fysisk vitenskap som astronomi. Det er en sammenheng mellom biologi og diagnoser som schizofreni, depresjon, bipolar lidelse og sågar autisme. Det betyr ikke at det er så enkelt at den rette maten kan hindre/forårsake disse tilstandene, men det er ingen tvil om at livsstil og kosthold er en del av det totale bildet. Hvis vi f.eks. sammenligner vårt moderne kosthold med det steinaldermenneskene spiste, får vi i oss mer karbohydrater og natrium, men mindre fiber fra grønnsaker, frukt, bær, nøtter, samt mindre vitaminer, makromineraler, sporstoffer, animalsk protein (Tidsskriftet for Den norske legeforening).

Jeg har vist til forskning tidligere som sier at det er en sammenheng mellom tarmen og hjernen, som innebærer at det vi spiser påvirker oss psykologisk. Jeg har også vært opptatt av at medisiner kan forverre såkalte underliggende tilstander. Jeg visste ikke om det før for et års tid siden, men jeg har en såkalt 15 q 13.3 mikrodelesjon, som betyr at en liten del av kromosom 15 mangler i alle cellene. Jeg ble sannsynligvis født med dette, men medisiner kan også skade kromosomene. Det er noe en må ta med i betraktningen når en vurderer risikoen opp mot nytten av behandlingen. Hvis en kan leve med autisme, NLD, ADHD og/eller depresjon med ikke-medikamentell behandling bør en kanskje gjøre det.

Når det gjelder definisjoner mener jeg fagmiljøet bør vurdere å skille mellom psykiatri og nevrologi, og flytte noen diagnoser over til sistenevnte. Schizofreni, bipolar lidelse og autisme er biologiske tilstander, men bortsett fra arvemessige faktorer og noen vage teorier om miljø, er det ikke så mye forskningen kan si om risokofaktorer. Da burde en kanskje være forsiktig med å ha bastante holdninger om symptomer som hovedsakelig påvirker atferden, og som dermed oppfattes som psykiatriske.

Alt dreier seg om akseptert atferd, om hvilken atferd samfunnet vurderer som akseptabel. Jeg leste om en ung mann for noen år siden som ville utdanne se til en jobb i Politiet. Han kom ikke inn på Politihøgskolen fordi han hadde vært gjennom en periode med depresjon en del år tidligere. Det skjedde da en av foreldrene døde i barndommen hans, og han viste det jeg vil hevde er en sunn, naturlig reaksjon. Han ble likevel vurdert som ustabil mange år seinere, en sikkerhetsrisiko Politiet ikke kunne ha i sine rekker. Det er i tråd med både den amerikanske diagnosemanualen DSM VI og den europeiske ICD 10. Det er store individuelle forskjeller på hvordan og hvor lang tid en trenger for å komme over tapet av et menneske en var glad i, men det er urovekkende å tenke over at det som faktisk er en del av livet fort kan bli stemplet som psykisk sykdom.

Jeg har personlig beklaget at Kirka ikke er så opptatt av å ta på seg viktige samfunnsoppgaver som i tidligere tider. Denne organisasjonen gjorde en gang en viktig jobb med å oppdra gode borgere. Den ga foreldrene støtte til å oppdra barna på de områdene som myndighetene ikke prioriterte. Jeg syntes derfor det var et positivt tiltak da jeg nylig oppdaget en sak fra ei av de lokale kirkene. Rossabø kirke i Haugesund har sorggrupper for ungdom. Les mer. Det er et tiltak som kan gjøre livet lettere etter at en har mistet noen, og som jeg har sagt tidligere har jeg ikke inntrykk av at det er et veldig stort fokus på forkynnelse i barne og ungdomsarbeidet i Kirka. Jeg tror derfor kor, speider, ungdomsklubb og denne type samtaler kan anbefales uten frykt for hjernevask. Det er kanskje noe en kan reflektere over neste gang en forsvarer muslimers eller andres rett til å velge religion for barna sine.

P.S. Det er kompliserte årsaksforhold blant de diagnosene jeg har omtalt i dette innlegget. En kan ikke peke på én ting og si at det forårsaket tilstanden, men jeg mener likevel at jeg har pekt på noen viktige argumenter. Hvis noen typer mat forverrer kognitive vansker, vil det ikke da gi mening å spise mat som ikke bidrar til problemet? Jeg vil derfor advare mot de som leter etter lette løsninger, som Inga Marte Thorkildsen gjorde med boka Du ser det ikke før du tror det. Den tidligere ministeren med anvar for Barnevernet mente å kunne dokumentere at ADHD ikke var noe annet enn symptomer på vold og seksuelle overgrep, at ADHD faktisk ikke var en reell diagnose. Hun mente dette interssant nok etter at hun gikk av som minister. Det er kanskje for revolusjonerende med en politiker som var revolusjonerende som folkevalgt.

Mye å hente i psykiatrien

SONY DSCNoe mye mer annet
Arnhild Lauveng
335 sider, Universitetsforlaget 2011

Jeg leser om psykisk sykdom for tiden som en del av kildearbeidet jeg gjør for de tekstene jeg skriver om Asberger og NLD. Det er relevant fordi barn som vokser opp med disse utfordringene er utsatt for tilleggvansker. Noe mye mer annet var en interessant bok om ungdom og psykisk helse som jeg kan anbefale for ungdom, foreldre, lærere og mange i førstelinjetjenesten. Et av budskapene er at mange ungdommer vil fortelle bestekameraten sin, mens foreldrene kanskje ikke vet noenting om hva barnet deres tenker på.

Boka er delt i to, der den første delen presenterer ungdom som sliter med ulike lidelser. Det dreier seg om ADHD, angst, spiseforstyrrelse, depresjon og selvmordstanker, personlighetsforstyrrelse, psykose, tvangstanker og tvangshandlinger, og sorg. Det er også et kapittel om ei jente som er mammas mamma fordi mamma er alvorlig deprimert, og et om Joakim som ikke passer inn.

Det er interessant at boka også tar med seg eksempler på ungdommer som ikke er syke, men som likevel opplever en forferdelig smerte. Det er f.eks. naturlig å sørge hvis bestevennen din blir drept i ei trafikkulykke. Det er også naturlig at en som føler at han ikke passer inn noe sted begynner å gruble. Søsken til syke barn trenger også å bli ivaretatt. De er ikke syke, men de lever i situasjoner som gjør dem utsatt. De kan lett få det vanskelig. Det kan derfor godt hende at ungdommer som ikke er syke trenger hjelp fra helsevesenet.

Den andre delen av boka svarer på en del spørsmål jeg tror mange har. Den forklarer taushetsplikten ganske utførlig, og sier ellers en del om hvordan du kan få hjelp, hvordan det fungerer hvis en blir innlagt, hva du kan gjøre selv for å få det bedre etc.

Det er dessverre fremdeles mange vrangforestillinger om psykisk sykdom. Det er veldig trist, for dette er kanskje den største helseutfordringen vi har. Jovisst, vi har kroniske sykdommer som hjertelidelser der pasienten overlever, men må leve resten av livet med denne lidelsen. Det samme skjer med nyresvikt og diabetes. Disse sykdommmene kan forebygges, men det kan psykisk sykdom også. Vi har imidlertid mye arbeid å gjøre, for det er veldig mange som bevisst unngår behandling fordi de tror at familie, venner og kolleger vil bruke det mot dem. De lider dermed unødvendig, mens de blir verre.

Jeg er opptatt av dette fordi en del NLD’ere får tilleggsvansker som angst og depresjon. Ifølge en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologiforening er forekomsten av depresjon blant barn i alderen 7-12 år på 1-2 %. Den øker til 1-7 % for alderen 13-18 år. Jeg antar at dette romslige tallet skyldes at det er vanskelig å være nøyaktig når mange ikke spør om hjelp. Forekomsten øker altså med alderen og denne utviklingen fortsetter sannsynligvis inn i voksen alder. Det er mulig at myndighetene ønsker å treffe flere av disse barna, men sannheten er at det er vanskelig å behandle de som ikke ber om hjelp.

Den samme artikkelen viser til «Barn i Bergen»-undersøkelsen som fant at bare 13,3 % av 8-10 åringer som hadde emosjonelle lidelser (f.eks. tristhet, angst, sosial isolasjon, depresjon, bruk av rusmidler og selvmord) fikk behandling i spesialisthelsetjenesten. En stor undersøkelse i Midt-Norge, «Ungdom og Psykisk Helse», fant at deprimerte ungdommer sjelden fikk hjelp i kommunene som var rettet spesifikt mot depressive plager, og mindre enn 20 % hadde vært i kontakt med spesialisthelsetjenesten. Det er viktig å ha fokus på dette, for psykisk sykdom er et trussel for den fysiske helsa også.

Jeg er glad jeg kom over denne boka i biblioteket. Vi trenger bøker som bryter ned murer og ufarliggjør psykiatrien. Jeg håper mange flere setter seg inn i denne problemstillingen, for hvis vi kan få et mer positivt forhold til psykisk helse, tror jeg mange vil få det bedre. Det er mange som opplever at livet er vanskelig i perioder og det er faktisk en tredjedel av oss som opplever en eller annen form for psykisk sykdom i løpet av livet. Det er noe som kan ramme alle, for psykisk sykdom diskriminerer ikke.

Vi kan diskutere hvilke ord vi skal bruke. Noen liker ikke ord som sykdom, tilstand, lidelse og vansker, men samme hva vi kaller det er det ingen tvil om at det er en situasjon vi ikke klarer å takle alene. Vi trenger hjelp. Jeg liker å bruke det engelske ordet recovery siden jeg ikke kommer på noe norsk alternativ. Det innebærer at pasienten ikke blir frisk i løpet av dager. Det er en lang prosess som for noen aldri avsluttes, og det er ikke nok med medisiner. Pasienten må forandre måten han tenker på, snakke mye, og recovery går raskere hvis en får hjelp fra familie og andre nære relasjoner.

Forfatteren er lite kritisk til psykiatrien. Det er muligens fordi hun henvender seg til ungdom. Hovedpoenget med boka er nok å hjelpe de som ikke ber om hjelp fordi de tror at psykiatrien er mer som et fengselsvesen. Det er helt klart ting en kan kritisere ved institusjonene som skal hjelpe, men jeg liker budskapet i denne boka. Den oppfordrer ungdom til å lete flere steder etter hjelp, inkludert blant familie og venner.

Det er derfor jeg anbefaler denne. Den vil ikke bare gi oss informasjon, men også hjelpe oss å kommunisere.

Om depresjon hos barn og unge med vekt på biologiske modeller

Psykisk sykdom kan være farlig for kroppen