RSS Feed

Tag Archives: psykiatri

Psykiatri og valgløfter

llustrasjonsfoto av jente som dekker ansiktet med hendene. Vanskelige følelser er en del a livet for mange, men med tidlig hjelp kan en leve med dem. Foto: Pexels

Illustrasjon. Vanskelige følelser er en del av livet for mange, men med tidlig hjelp kan en leve med dem. Foto: Pexels

Det er få ting som produserer valgløfter raskere enn en tragedie, som det tragiske mordet i Kristiansand, og nå vil alle ha et tettere samarbeid mellom barnevernet og psykiatrien. Det er positivt med handling, men det hadde vært bra hvis politikere lot seg bevege før det tragiske skjedde. Barnevernet er forøvrig ikke ukjent med tragiske skjebner, men mange år med lovbrudd har ikke vært god nok grunn til å foreta seg noe. Her er noen tall fra tidligere innlegg:

Bufdir publiserte statistikk i januar 2017 som de hadde utarbeidet sammen med Statistisk sentralbyrå. Den viste at 40 prosent av barn som har fått hjelp fra barnevernet fullfører videregående skole, mens 30 prosent er hverken i jobb eller under utdanning 6 år etter grunnskolen. De tilsvarende tallene for resten av befolkningen er 80 og 10 prosent. Les mer i Fagbladet.

En artikkel i Tidsskrift for norsk psykologforening viser til at forekomsten av depresjon blant barn i alderen 7-12 år er på 1-2 prosent. Den øker til 1-7 prosent for de som er 13-18 år. Dette er et veldig romslig tall, men jeg antar at det skyldes at mange ikke ber om hjelp, og da kan en ikke være mer nøyaktig. Det er likevel sannsynlig at forekomsten øker med alderen. Den samme artikkelen viser til Barn i Bergen-undersøkelsen som fant at bare 13,3 prosent av 8-10 åringer som hadde emosjonelle lidelser (f.eks. tristhet, angst, sosial isolasjon, depresjon, bruk av rusmidler og selvmord) fikk behandling i spesialisthelsetjenesten. En stor undersøkelse i Midt-Norge, Ungdom og psykisk helse, fant at deprimerte ungdommer sjelden fikk hjelp i kommunene som var rettet spesifikt mot depressive plager, og mindre enn 20 prosent hadde vært i kontakt med spesialisthelsetjenesten.

NTNU-rapporten Psykisk helse hos barn og unge i barnevernsinstitusjoner kartla den psykiske helsen til 400 barn som barnevernet hadde overtatt omsorgen for. Jeg er skeptisk til tallene, men rapporten viste at 76 prosent hadde psykiatriske diagnoser. Jeg er skeptisk fordi dette inkluderer bl.a. Asberger syndrom og ADHD, og de to vanlige komorbide lidelser angst og depresjon. Det er også vanlig at mange foreldre ber om hjelp uten at de blir hørt, og hvis det ikke var noe grunnlag for å overta omsorgen for barna, noe det langt fra alltid er, vil depresjon være en naturlig respons. Det blir derfor feil å si at det er foreldrene som har sviktet i alle sakene. Rapporten fra NTNU avslørte også at bare 38 prosent hadde fått psykiatrisk hjelp de siste 3 månedene. Det høres med andre ord som at barnevernet har gjort seg skyldige i veldig grov omsorgssvikt. Les mer på forskning.no.

Jeg har nevnt alt dette i tidligere innlegg, men synes dette er interessant bakgrunnsinformasjon for den debatten vi har hatt de siste dagene. Dette er noe myndighetene har vært veldig klar over lenge, men barn har ikke vært prioritert, så da kan en undre seg over hva vi egentlig vil med barnevernet  Jeg hørte i tillegg på radioen i dag at Linnea Myhre snakket på Aps sommerleir om viktigheten av åpenhet om psykisk sykdom. Jeg er enig i det, men blir samtidig litt irritert i disse valgkamptider når de politiske partiene angriper hverandre. Det gjelder ikke minst den koalisjonen som hadde åtte år med flertall, og nå som de nyter en behagelig tilværelse i opposisjon er det ikke grenser for hvor mye de bryr seg. Rollene blir kanskje byttet om hvis det er Jonas Gahr som skal vise handling etter valget.

Resultatet av den nye fokuseringen på psykiatri kan bli at en sidestiller diagnose, inludert autisme og ADHD, og vold. Det betyr at en ikke ønsker å hjelpe.

Advertisements

Autisme er ikke sykdom

Bildet av pc'en min som viser facebook sida. Noen tror kanskje at det er noe galt med meg siden jeg kommuniserer mest skriftlig, men medisiner hadde ikke forandret på noe. Noen tror kanskje at det er noe galt med meg siden jeg kommuniserer mest skriftlig, men medisiner hadde ikke forandret på noe.

Noen tror kanskje at det er noe galt med meg siden jeg kommuniserer mest skriftlig, men medisiner hadde ikke forandret på noe.

Jeg kom for en tid tibake over et innlegg på nettstedet Psychology Today som var en kommentar til at Dear Abby, spaltist i Chicago Tribune, hadde beskrevet autisme som en psykisk lidelse. Hun fikk mye pepper for det mange mente var en omklassifisering av diagnosene på autismespekteret, og hun trakk derfor uttalelsen sin sin tilbake. Men hvor feil tok hun egentlig?

Det er ingen som sitter med fasiten, men forskning har så langt vist at det er en stor arvelig faktor bak, samt at autisme er nevrologisk og biologisk basert. Hverken autisme eller NLD kommer inn under psykiatriske lidelser, men vi kommer likevel ikke unna det faktum at de to diagnosemanualene DSM 5 og ICD 10 har plassert autisme under psykiske lidelser. DSM står for Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, og er et klassifikasjonssystem for psykiske lidelser som den Amerikanske Psykiaterforeningen har laget. ICD 10 er Verdens helseorganisasjons klassifisering av alle sykdommer, og de har plassert autisme under Psykiske lidelser og utviklingsforstyrrelser (F 00-F99). Kodene F 80-F89 inneholder bl.a. Retts syndrom, Asberger syndrom, atypisk autisme, spesifikk leseforstyrrelse og spesifikk artikulasjonsforstyrrelse.

De to manualene sier ingenting om NLD siden dette foreløpig ikke er en offisiell diagnose (PUB og Statped anerkjenner den dog), men det er andre diagnoser som dekker noe av det samme (f.eks. F 82 spesifikk utviklingsforstyrrelse i motoriske ferdigheter, F 84.5 Asberger syndrom og F 81.2 Spesifikk forstyrrelse i regneferdighet).

Jeg har skrevet mye om tilleggsvansker som mange med autisme eller NLD har. Dette kan dreie seg om angst, depresjon, ADHD, tics, Tourette syndrom, tvangslidelser og somatiske lidelser. Jeg er ikke motstander av medisin, men har problemer med den holdningen at medisiner er den eneste løsningen. Det er mange som mener at vi kan starte medisinering i barndommen og bare fortsette resten av livet. Det er en ting at medsinene ikke alltid er så effektive som vi tror, men det snakkes heller ikke mye om langtidsvirkningene. Det er vanlig at den legen eller psykologen som skriver ut medisinen ikke informerer om komplikasjoner.

En studie fra State Michigan University anslo i 2010 at det kanskje var så mange som en million amerikanske barn som hadde fått en ADHD-diagnose de ikke skulle ha hatt. En studie ved Kennedy Krieger Institute viste fire år seinere at nesten en tredejedel av barn på autismespekteret, i alderen fire til åtte år, hadde betydelige ADHD-symptomer. Autisme kan ikke behandles med medisiner, mens iveren er stor etter å prøve medisiner på barn med en ADHD-diagnose. Det er mange som prøver det bare for å prøve, men det er veldig viktig med en grundig utredning. Det kan nemlig være underliggende vansker som kan gjøre medisiner veldig risikable, bl.a. hjertefeil og epilepsi. Det er også studier som tyder på at ulike typer medisiner kan gi mitokondrieskader ved lang tids bruk.

Jeg har brukt ulike medisiner og er ikke motstander, men det må være gjennomtenkt. Noen ganger er konsekvensene av å ikke bruke medisiner så store at medisinene er verdt risikoen, men det er altså en vurdering en må ta. Jeg vil hevde at hvis vi behandler noen av de underliggende probemene er det ikke mye psykiatri igjen, men det er nok en del som mener at disse diagnosene hører hjemme i psykiatrien, selv om de ikke klassifiserer autisme som en psykiatrisk lidelse. Jeg har en funksjonssvikt. Jeg fungerer i alle fall ikke på samme måte som de fleste andre. Jeg er derimot ikke syk. Jeg vil dessuten hevde at jeg fungerer like godt som andre innenfor mine egne rammer. Når det gjelder helse har jeg etter hvert fått mye erfaring med at kosthold og urter/krydder har mye å si. Jeg bruker det ikke nødvendigvis i stedet for medisiner, men det har redusert behovet for medisin.

Det er vel et definisjonsspørsmål om nedsatt fungering sammenliknet med andre er sykdom eller ikke. Mange vil vel si at det er det, mens andre vil mene at det er normaltilstanden for de som er på autismespekteret. Det blir som å leke med semantikk. Hvis en er opprørt over at noen kaller autisme for en psykisk lidelse bør en kanskje heller rette kritikken mot de som fikk diagnosene der de er i ICD 10 og DSM 5.

Nearly one million children potentially misdiagnosed with ADHD

Angst og affektive lidelser ved autismespektertilstander

Mye å hente i psykiatrien

SONY DSCNoe mye mer annet
Arnhild Lauveng
335 sider, Universitetsforlaget 2011

Jeg leser om psykisk sykdom for tiden som en del av kildearbeidet jeg gjør for de tekstene jeg skriver om Asberger og NLD. Det er relevant fordi barn som vokser opp med disse utfordringene er utsatt for tilleggvansker. Dette var en veldig interessant bok om ungdom og psykisk helse som jeg kan anbefale for ungdom, foreldre, lærere og mange i førstelinjetjenesten. Mange ungdommer vil kanskje fortelle beste kameraten sin, mens foreldrene ikke vet noenting om hva barnet deres tenker på. Foreldre må derfor være årvåkne.

Boka er delt i to, der den første delen presenterer ungdom som sliter med ulike lidelser. Det dreier seg om ADHD, angst, spiseforstyrrelse, depresjon og selvmordstanker, personlighetsforstyrrelse, psykose, tvangstanker og tvangshandlinger, og sorg. Det er også et kapittel om ei jente som er mammas mamma fordi mamma er alvorlig deprimert, og et om Joakim som ikke passer inn.

Det er interessant at boka også tar med seg eksempler på ungdommer som ikke er syke, men som likevel opplever en forferdelig smerte. Det er f.eks. naturlig å sørge hvis bestevennen din blir drept i ei trafikkulykke. Det er også naturlig at en som føler at han ikke passer inn noe sted begynner å gruble. Søsken til syke barn trenger også å bli ivaretatt. De er ikke syke, men de lever i situasjoner som gjør dem utsatt. De kan lett få det vanskelig. Det kan derfor godt hende at ungdommer som ikke er syke trenger hjelp fra helsevesenet.

Den andre delen av boka svarer på en del spørsmål jeg tror mange har. Den forklarer taushetsplikten ganske utførlig, og sier ellers en del om hvordan du kan få hjelp, hvordan det fungerer hvis en blir innlagt, hva du kan gjøre selv for å få det bedre etc.

Det er dessverre fremdeles mange vrangforestillinger om psykisk sykdom. Det er veldig trist, for dette er kanskje den største helseutfordringen vi har. Jovisst, vi har kroniske sykdommer som hjertelidelser der pasienten overlever, men må leve resten av livet med denne lidelsen. Det samme skjer med nyresvikt og diabetes. Disse sykdommmene kan forebygges, men det kan jammes psykisk sykdom også. Vi har imidlertid mye arbeid å gjøre, for det er veldig mange som bevisst unngår behandling fordi de tror at familie, venner og kolleger vil bruke det mot dem. De lider dermed unødvendig, mens de blir verre.

Jeg er opptatt av dette fordi en del NLD’ere får tilleggsvansker som angst og depresjon. Ifølge en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologiforening er forekomsten av depresjon blant barn i alderen 7-12 år på 1-2 %. Den øker til 1-7 % for alderen 13-18 år. Jeg antar at dette romslige tallet skyldes at det er vanskelig å være nøyaktig når mange ikke spør om hjelp. Forekomsten øker altså med alderen og denne utviklingen fortsetter sannsynligvis inn i voksen alder. Det er mulig at myndighetene ønsker å treffe flere av disse barna, men sannheten er at det er vanskelig å behandle de som ikke ber om hjelp.

Den samme artikkelen viser til «Barn i Bergen»-undersøkelsen som fant at bare 13,3 % av 8-10 åringer som hadde emosjonelle lidelser (f.eks. tristhet, angst, sosial isolasjon, depresjon, bruk av rusmidler og selvmord) fikk behandling i spesialisthelsetjenesten. En stor undersøkelse i Midt-Norge, «Ungdom og Psykisk Helse», fant at deprimerte ungdommer sjelden fikk hjelp i kommunene som var rettet spesifikt mot depressive plager, og mindre enn 20 % hadde vært i kontakt med spesialisthelsetjenesten. Det er viktig å ha fokus på dette, for psykisk sykdom er et trussel for den fysiske helsa også.

Jeg er glad jeg kom over denne boka i biblioteket. Vi trenger bøker som bryter ned murer og ufarliggjør psykiatrien. Jeg håper mange flere setter seg inn i denne problemstillingen, for hvis vi kan få et mer positivt forhold til psykisk helse, tror jeg mange vil få det bedre. Det er mange som opplever at livet er vanskelig i perioder og det er faktisk en tredjedel av oss som opplever en eller annen form for psykisk sykdom i løpet av livet. Det er noe som kan ramme alle, for psykisk sykdom diskriminerer ikke.

Vi kan diskutere hvilke ord vi skal bruke. Noen liker ikke ord som sykdom, tilstand, lidelse og vansker, men samme hva vi kaller det er det ingen tvil om at det er en situasjon vi ikke klarer å takle alene. Vi trenger hjelp. Jeg liker å bruke det engelske ordet recovery siden jeg ikke kommer på noe norsk alternativ. Det innebærer at pasienten ikke blir frisk i løpet av dager. Det er en lang prosess som for noen aldri avsluttes, og det er ikke nok med medisiner. Pasienten må forandre måten han tenker på, snakke mye, og recovery går raskere hvis en får hjelp fra familie og andre nære relasjoner.

Forfatteren er lite kritisk til psykiatrien. Det er muligens fordi hun henvender seg til ungdom. Hovedpoenget med boka er nok å hjelpe de som ikke ber om hjelp fordi de tror at psykiatrien er mer som et fengselsvesen. Det er helt klart ting en kan kritisere ved institusjonene som skal hjelpe, men jeg liker budskapet i denne boka. Den oppfordrer ungdom til å lete flere steder etter hjelp, inkludert blant familie og venner.

Det er derfor jeg anbefaler denne. Den vil ikke bare gi oss informasjon, men også hjelpe oss å kommunisere.

Om depresjon hos barn og unge med vekt på biologiske modeller

Psykisk sykdom kan være farlig for kroppen

%d bloggers like this: