Lykken er illusorisk

Utsikt fra Furøy Camping mot Holandsfjorden. Halsa var et sted som hadde alle ingrediensene på overflaten, men det var mørke krefter under overflaten.
Halsa hadde tilsynelatende alle ingrediensene, men det var mørke krefter under overflaten.

Jeg har skrevet flere innlegg om negativ tenkning, som jeg mener er langt mer positiv for oss enn positiv tenkning. Et av hovedtrekkene ved positiv tenkning er at vi kan gjøre oss selv lykkelige, og hvis vi ikke klarer det, er det fordi vi ikke har tatt de rette valgene. Det er med andre ord din feil hvis du ikke er lykkelig.

Forskningen bruker gjerne en pai/kake for å illustrere lykke. Det største stykket er arvelige faktorer (50 prosent), mens dine egne tanker og handlinger utgjør 40 prosent, og de resterende 10 prosent har med livsomstendigheter å gjøre. Det innebærer at vi har store muligheter til å påvirke utfallet, men virkeligheten er likevel mer komplisert. Denne teorien har det problemet mye forskning har, den blir godtatt uten videre. Det er nemlig et krav til studier at andre studier skal kunne produsere de samme resultatene, men det er mye godtatt forskning som ikke klarer det, ikke minst innen psykologi. Denne 50-40-10-regelen har ikke blitt testet noe særlig før nå. En nederlandsk-tysk forskergruppe analyserte nylig teorien, og de var ikke enige i den opprinnelige konklusjonen. Les mer.

De konkluderte med at det neppe var så enkelt at vi kan lage en formel for alt. Dette er den opprinnelige formelen bak paien:

H = β1S + β2C + β3V

H = lykke/velvære   S= Set point eller arvelige faktorer   C= Omstendigheter   V = Viljestyrke

Denne formelen er ganske uklar for meg, og det var den for de nederlandske/tyske forskerne også.

Tenk deg at du flytter til et lite sted. Det er i utgangspunktet er lurt trekk fordi det er mange fordeler ved å bo på landet. Det kan være billigere hus der, selv om det er mange selgere som har urealistiske forventninger der også. Finn viser for øyeblikket 12 boliger for salg i Tokke, en kommune med 2 200 innbyggere i Vest-Telemark. De fleste har vært der i flere år, og et av de som er mest realistisk priset ligger på 670 000 kroner og inkluderer 3 mål tomt. Det har en fin utsikt over Bandak mot Lårdal, og er 15 km fra kommunesenteret. Jeg vet av erfaring fra da jeg bodde der at det er flere enn de 12 husene til salgs, men eierne vet at det ikke har noe for seg å bruke penger på megler eller Finn-annonser.

Det er et av mange problem på små steder. Det er ikke mange som er villige til å flytte dit, og det er derfor vanskelig å selge boligen. Det er vanligvis en god idé å øke verdien på boligen din, men det er grenser for hvor mye du får igjen for investeringer på små steder. Jeg studerte på et av disse små stedene, Nesna. Universitet Nord har nettopp bestemt seg for å legge ned studiestedet som har vært der siden 1918, og jeg leste et intervju med norsklæreren min fra studietiden min på Nesna (1997-2000). Hun uttalte til VG at hun ikke hadde råd til å avslå et tilbud om jobb i Bodø når lærerutdanningen blir flyttet, men hun kunne heller ikke se at hun hadde råd til å flytte.

Jeg var i den situasjonen selv i 2008. Jeg hadde hus i Vikebygd, ei bygd 40 km fra Haugesund med 500 innbyggere, men etter å ha vært langtidsledig fikk jeg jobb i Tokke kommune i Telemark. Jeg slo til og måtte reise samme dag (dårlig kommunikasjon innad i kommunen førte til at jeg fikk beskjed dagen før jobben startet). Den kommunale boligen var ikke spesielt billig, og det ble for mye med høy leie og boliglån. Vi fikk ikke solgt huset, så vi hadde ikke så mye annet valg enn å selge med et stort tap. Det er mange tilsvarende eksempler på at livet i en liten kommune ikke nødvendigvis er så lett. Små kommuner sier gjerne at de ønsker og trenger innflyttere, men handlingene deres sier noe annet. Det er noen mennesker i Dalen (Telemark) og Halsa (Meløy) jeg savner, og jeg elsket naturen der, men de to bygdene var stort flinke til å skape ulykkelige innflyttere.

Det er mye vi ikke har kontroll over, og det er sannsynligvis relevant når det gjelder de diagnosene jeg skriver om her. Det er ikke lett å føle seg annerledes, og det hjelper ikke mye å slutte seg til feil gruppe, bare for å føle seg godtatt for en stund. Det vil før eller seinere gå opp for en at det ikke var det rette svaret på de mange spørsmålene en hadde.

Det som bidrar til min lykke er å skrive, og jeg jobber for tiden med en barneroman. Jeg gjør mye research og leste litt om First Nation i Canada i dag. Jeg kom over et dokument fra First Nation Health Council, Act Now Toolkit. Urbefolkningen i Amerika, som forøvrig ikke er et synonym for USA, tenker mye på balanse. De tenker at hvis ett medlem opplever en form for ubalanse (sykdom, økonomi, relasjoner), så påvirker det hele lokalsamfunnet og det større samfunnet. Det er tankegangen bak dette dokumentet der de foreslår hvordan de kan bruke kosthold og tradisjonelle aktiviteter til styrke First Nation, og dermed rette på den ubalansen som århundrer med undertrykking har skapt.

Jeg har ikke mye tro på mye av det som tilbys i dag, for selv om yoga, medtasjon og mindfullness kanskje var bra i utgangspunktet, oppmuntrer denne filosofien stort sett til forventninger om at vi skal oppleve en uavbrutt individuell lykke. Andre betyr ikke noe i denne takegangen. Jeg har mer tro på en First Nation tilnærming, der en tenker balanse og harmoni, men hovedpoenget er at hvis en lever i et sunt miljø, vil en oppleve individuell balanse også. Det starter med en dypere mening, og jeg tror det er et selvbedrag å tro at en kan klare seg uten noe mer innhold enn det som føles bra for oss. Den individuelle tankegangen har dessverre ødelagt mye for kirkene også.

Når det gjelder samfunnet vårt liker vi å tro at vi har samhold, at vi har like gode muligheter. Det er en illusjon også.

Reklame

Det vitenskapelige markedet

Fra Kick Dansestudios juleforestilling. Det er god terapi både å se på kunst og å skape den selv.
Fra Kick Dansestudios juleforestilling. Det er god terapi både å se på kunst og å skape den selv.

Jeg liker positiv tenkning til en viss grad, selv om jeg mener at vi har mer nytte av negativ tenkning. Det handler ikke om å være negativ eller pessimistisk, men om å være forberedt. Det er ikke mye rom for å tenke på det som gjør livet vanskelig i positiv psykologi, men det er faktisk en realitet at vi kommer til å oppleve negative ting i livet. Vi kan fort oppleve at vi ikke er i stand til å takle utfordringene hvis vi konsekvent igonerer dem. Det er ikke sikkert at vanskene er så vanskelige å takle, men de kan bli det nettopp fordi vi ikke har utviklet de verktøyene vi trenger.

Det er derfor det ikke alltid er nyttig å være programmert til å følge autoriteter, til å la andre tenke og ta valg for oss. Vi vil at noen skal fortelle oss hvordan ting henger sammen i verden. Det er nesten som at det ikke betyr noe om det stemmer. Vi trenger bare å høre at noen har løsningen. Det er stadig flere som tar avstand fra religion, spesielt den som formet vår egen kultur, mens vitenskap blir presentert som den udiskutable sannheten. Jeg liker vitenskap, men jeg er også klar over at mennesker er mennesker enten budskapet er hjerneforskning eller filosofi.

Vitenskap er et marked, en markedsplass med sterk konkurranse. Vi liker ikke å tenke på det, men forskere som vil lykkes i dette markedet, må presentere nyheter som får oppmerksomhet. Jeg har vært en del inne på metaforskning på denne bloggen. Jeg mener det er viktig å fokusere på det, nettopp fordi det er mange som ikke gjør det. Vi har en tendens til å akseptere autoriteters tolkning av resultatene, uten å spørre oss om studien fra hypotese til konklusjonen var kvalitetsmessig god. Studier kan være små og/eller gå over et så kort tidsrom at de kanskje ikke betyr all verden. Konklusjonen kan noen ganger kreve en partiskhet utenforstående ikke har. Det er altså langt fra sikkert at forskningen er så solid og nødvendig som den blir presentert som i markedet. Det er mange autoriteter som overselger eller gir løfter som arbeidet deres ikke gir grunnlag for.

Den kjente astronomen Carl Sagan sa for nesten 40 år siden at «extraordnary claims require extraordinary evidence.» Det er nesten litt fornøyelig når representanter for vitenskapen sier at de kan godta temmelige enestående teorier og påstander hvis de som framsetter dem kan publisere beviser som støtter påstandene. Bevis betyr at det ikke er noe rom for tvil i det hele tatt, men vi kommer sannsynligvis aldri til å oppleve en verden som ikke er preget av kaos og ustabilitet. Vi lever i en verden vi faktisk ikke vet så mye om. Vitenskap er et puslespill, og noen ganger oppdager en at puslespillet var feil helt fra begynnelsen av. En tidlig antakelse førte til en feil som forplantet seg, og da må en starte på nytt igjen. Kunnskap tar lang tid, spesielt når det ikke er akseptert å stille spørsmål ved vedtatte sannheter. Da får vi mange feilkilder.

En må velge hvem eller hva en tror på. Det er noen ganger åpenbart at vitenskapen har rett, mens en andre ganger må bruke den fornuften en eventuelt har selv. Det har vært en diskusjon i ulike miljøer på nettet de siste årene, f.eks. innen ADHD, som kan oppsummeres med spørsmålet gift or curse? Jeg kan forstå uenigheten, for det er ikke alltid vitenskapen er avklarende nok. Jeg har et veldig enkelt argument når jeg svarer på spørsmålet. Vi snakker sannsynligvis for alle de diagnosene jeg skriver om (hovedsakelig NLD, ASD og ADHD) om symptomer som kan forklares med anatomiske avvik i hjernen. Vi vet at hver hjerne er forskjellig. Vi vet at hvert menneske er forskjellig, og det er ingen grunn til å tro at alle med ADHD, eller alle med en autismespektertilstand, eller alle med NLD skal være like. Det er ingen tvil om at noen har klart seg så bra at de ser på annerledesheten sin som en gave. Det er lett for en Richard Branson å si at han hadde suksess fordi han som en dyslektiker droppet ut av skolen og valgte sine egne veier. Det hadde ikke fungert for alle, og hvis en opplever livet som vanskelig, er det faktisk ikke lett å si at disse vanskene har vært en gave en er takknemlig for.

Jeg liker å promotere ting jeg mener virker. Det er noen ganger ting forskningen støtter, mens det andre ganger bare er anekdotisk støtte for at det har en positiv effekt. Jeg kom nylig over en fascinerende artikkel på Smithsonian, British Doctors May Soon Prescribe Art, Music, Dance, Singing Lessons. Det handler om forebyggende medisin, men gjerne uten å ta medisiner. Jeg liker aktiviteter som jeg mener forbedrer kognitive ferdigheter, og har vært inne på bl.a. sjakk/brettspill og dans. Det vitenskapelige aspektet er at hjernen liker utfordringer. Den liker å gjøre noe den ikke har gjort før, for da kan den skape nye synapser.

Sigbjørn Johnsen har en holdning til livet jeg liker. NRK hadde et intervju med han i Jula. Les mer her. Kona hans døde av kreft denne høsten, samtidig som han mistet jobben som Fylkesmann (sammenslåing av to fylker). Han sier likevel at det er viktig å se framover. Jeg oppfatter det som at han vil ta vare på minnene, men også finne nye gleder, nye ting som kan gjøre livet spennende.

Det er tror jeg på, og jeg tror derfor britene tenker rett.

Tilleggsvansker

There are two primary decisions in life: to accept conditions as they exist, or accept the responsibility for changing them.
Denis Waitley

Jeg har skrevet om ballett i det siste fordi jeg mener det kan være en del av et omfattende regime der en utvikler hjernens kognitive ferdigheter og evne til å takle nye situasjoner. Les om det i En ny tilnærming til behandling. Jeg har også skrevet mye om komorbide lidelser uten egentlig å si så mye om veien ut, i alle fall ikke direkte. Jeg har bl.a. vært inne på at det er lurt å utnytte spesialinteressene sine, hvis en har noen. En klubb er en god anledning til å være sosial sammen med mennesker som er der av samme grunn.

Depresjon er en vanlig tilleggsvanske. Det er vanskelig for utenforstående å sette seg inn i hvordan depresjon føles, men forfatteren J. K. Rowling gjorde ikke et dårlig forsøk med Harry Potter-bøkene. Ron Weasley sa etter møtet med dementorene at han kjente seg nummen, og at det kjentes som at han aldri kom til å føle glede igjen. Alt var bokstavelig talt håpløst, men på et eller annet tidspunkt må en ta et valg. Jeg er ikke begeistret for de som sier at vi velger å være syke eller at vi velger den motgangen som kanskje er kilden til mye av den triste sinnsstemningen. Det er gjerne en anklage som kommer hvis behandlingen ikke virker. Det er ikke noe vi kan styre, men jeg tror likevel vi kommer til et tidspunkt der håpet kan hjelpe oss. Håp er ikke en følelse eller inspirasjon vi nødvendigvis må sitte passivt og vente på. Håp er til en viss grad en beslutning.

Illustrasjonsfoto fra Lotheparken. Filmen Inside Out viste oss at vi trenger en viss dose av alle følelsene, men det skal ikke se mørkt ut.
Illustrasjonsfoto fra Lotheparken. Filmen Inside Out viste oss at vi trenger en viss dose av alle følelsene, men det skal ikke se mørkt ut.

Jeg henter hjelp og inspirasjon fra ulike kilder. Jeg husker en historieprofessor på universitetet i Little Rock, Arkansas som snakket om arbeid som en hjelp. Det hadde hjulpet etter at kona hans døde, og han nevnte dette i forbindelse med 9/11, som hadde skjedd bare noen dager tidligere. Den katolske bloggeren Under Reconstruction skrev innlegget Hope is not an emotion i april 2016, og der kommer hun bl.a. inn på at håp er en forpliktelse. Det betyr at det ikke trenger å føles godt. En kan føle livet som ganske håpløst, men likevel forplikte seg til å prøve, og kjenne et voksende håp om at en kan få mer ut av livet.

Det er som med meg og lesing. Jeg liker å lese, men det har alltid vært en utfordring. Det har alltid vært arbeidskrevende, og jeg leser derfor veldig seint. Jeg kan imidlertid i gode perioder sitte med ei bok i timesvis, og da hjelper tålmodigheten min meg med å kommer gjennom ei bok ganske raskt, mens jeg i andre perioder bruker flere måneder på ei bok. Da orker jeg ikke å lese. Jeg er inne i en periode nå der jeg må tvinge meg selv til å lese. Tvang høres ikke spesielt behagelig ut, men det virker. Jeg har glede av den boka jeg holder på med, men jeg må altså tvinge meg selv til å fortsette. Resultatet blir at jeg har det bedre enn jeg ville hatt det uten boka, selv om det altså innebærer en viss porsjon disiplin. Det er fordi jeg lever meg inn i historiene og det er som at jeg lever i en annen verden mens disse romanfigurene følger meg. De følger meg også i lang tid etter at jeg har lest boka ferdig, og de blir på en måte mer levende enn historier fortalt gjennom film og TV.

Det er både gode og dårlige nyheter. Du kommer til å bli bedre, men det er store muligheter for at du blir dårligere også. Det som kan utgjøre en forskjell er å lære å leve med utfordringene, lære å takle livet, noe alle må gjøre enten de har en diagnose eller ikke. Jeg mener med det at det ikke finnes noen magisk kur, og det er derfor rettere å snakke om recovery eller bedringsprosesser enn en kur, men det er vanskelig å holde på en stabil selvfølelse. Det krever mye arbeid og alle opplever perioder der de tviler på seg selv, men det hjelper å kjempe for livet. Jeg har tidligere kalt det for å være lojal mot livet, og det er det jeg tror håp er.

Bloggerne Under Reconstruction og Ren Warom har ikke vært aktive på ei stund. Det er formodentlig et godt tegn for Ren Warom i alle fall, for hun fokuserer på forfatterkarrieren sin. Hun brukte bloggen hovedsakelig til to serier, bokanmeldelser og Mental Health Monday (MHM). Hovedpoenget hennes var at det ikke finnes noen perfekt tilstand som kan romme alle. Det som er normalt er den tilstanden der du kan fungere best. Hun skrev mye om recovery, noe som betyr at en ikke blir frisk på kort tid eller en gang for alle. Det er en lang prosess, og den går ut på at en finner tilbake til den personen en var, for psykisk sykdom betyr på en måte at en har mistet seg selv litt.

Jeg prøver også å rette tankene utover, for selv om recovery er et ukjent landskap og kanskje litt skremmende, vil en tjene på å utforske det ukjente. Jeg er ikke så begeistret for de vanlige positiv tenkning-rådene. Det er bl.a. noen som sier at menesker har suksess fordi de tenkte det først, og de som sliter med motgang tenker på ubetalte regninger og andre ting de sliter med. Jeg er enig i at at jeg har et ansvar for min egen helse, men det er ikke veldig konstruktivt å legge en større byrde på skuldrene til de som har nok av dem. Håp dreier seg om å lete etter løsninger, finne den veien som virker for deg, og det starter kanskje med å tillate seg å være syk og passiv i en periode.

Deretter kan en lete etter den rette stien. Det jeg prøver å si i dette innlegget er at det er bra å rette blikket utover. Professoren i Arkansas brukte arbeid, mens religion og ansvar for egen recovery er viktig for katolikken bak bloggen Under Reconstruction. Jeg har en familie og får mye gratishjelp gjennom å være en far og ektemann. Det hjelper meg å vite at jeg må fokusere på de to andre i familien, og at jeg må arbeide for å fungere godt nok til å klare det. Jeg får også mye hjelp gjennom å skrive og lese, ikke bare fordi dette får fokuset over på andre personer og ting, men også fordi det hjelper meg til å reflektere over ulike utfordringer.

Ren Waroms blogg

Under Reconstruction