Den vanskelige kampen

Skateparken i Grytå, Haugesund.
Skateparken i Grytå, Haugesund.

Jeg så ofte barn spille på den gamle fotballbanen foran Breidablikk skole, men etter at den ble erstattet av denne skateparken er det stort sett tomt der. Jeg spør meg selv om de 300 000 kronene i tippemidler og 500 000 kroner fra kommunen var en god investering. Jeg hadde elsket dette tilbudet som tenåring på 1980-tallet, men skating og bmx-sykler, som dette er ment for, har aldri vært mainstream i Haugesund. Ordføreren sa til Haugesunds avis for fire år siden at parken var veldig etterlengtet, men det virker ikke som at ungdommen har vært av samme mening. Temaet og tidspunktet for denne investeringen er relevant for det jeg kommenterer i dette innlegget.

Det nærmer seg valg uten at jeg har fulgt noe særlig med på valgkampen. Politikerne sier stort sett det samme hver gang. Jonas Gahr Støre sa i et intervju med Fri Fagbevegelse i 2017 at han fryktet en ny underklasse, og viste til de såkalte «working poor» i andre europeiske land. Det er folk som har jobb, men som likevel sliter med å forsørge seg selv og familien sin. Det er altså ikke nødvendigvis sånn at jobb automatisk løfter mennesker ut av fattigdom. Les intervjuet her. Budskapet hans var at Norge var avhengig av en Ap-regjering for å snu trenden, og det er det fremdeles.

Jeg er ikke sikker på om argumentet var mer gangbart for fire år siden enn det er i dag, selv om reallønnsøkningen faktisk var veldig lav i en periode på den tida (0.6 prosent i 2015, -1.8 året etter, og deretter 0.4 og 0.0 de to neste årene). Økonomiske trender går opp og ned, og lønnsveksten har vært høyere enn inflasjonen de siste to årene. Det samme skjedde forøvrig da Gro Harlem Brundtland var statsminister i siste halvdel av 1980-tallet. Reallønnsøkningen var på 2,5 prosent da hun tok over etter Kåre Willoch, og den gikk ned til 0.5, 1.0 og -0.2 de neste tre årene. Den begynte å gå opp igjen med Jan P. Syse som statsminister.

Jeg er ikke sikker på hvor stor rolle det spiller hvem som er statsminister, for den lille økonomien vår er nok ganske avhengig av internasjonale forhold. Politikk viser hvor lett det er å være i opposisjon. Støre kunne legge all skyld på Høyre for fire år siden når det gjelder økonomien, og vi ser det ennå tydeligere i andre spørsmål, f.eks. flyktningepolitikken, der Stoltenbergs holdning var at vi ikke kunne la alle bli. Et annet eksempel er miljøpolitikken der Ap har vært heller vage på hva de mener om framtida for oljeleting, og da media rettet søkelyset mot de store overskuddene i det private barnevernet, ville Arbeiderpartiet avvikle alle private barnevernstjenester, mens de som regjeringsparti bidro til en kraftig økning av disse.

Men lav inntelt er likevel en virkelighet mange familier må leve med, samme hvem som styrer landet. NRK hadde en artikkel for et par dager siden om at kjøpekraften har gått ned de siste årene for familier med lav inntekt. Det er delvis en styrt utvikling, og tankegangen er å motivere foreldre til å jobbe lengst mulig. Det er noe av grunnen til at f.eks. barnetrygden ikke har fulgt prisutviklingen (den er på 1054 kroner nå, men skulle ha vært på 2 596 kroner hvis den hadde fulgt den samme utviklingen som prisene). Jeg synes denne tankegangen er ganske håpløs, for den har blitt prøvd i lange tider i andre land.

Det er mange fattige i USA og UK som vet hvordan det er å være working poor. Fattigdomsgrensa i USA er satt til en inntekt på $ 26 400, som tilsvarer $ 12.60 per time for en fulltidsansatt. Det er variasjoner fra delstat til delstat, men den føderale minstelønna er på $ 7.25. Det er i tillegg vanskelig å få en fulltidsjobb, så det er vanlig med flere deltidsjobber, men det er mange som opplever at det ikke er nok. Problemet er ikke en mangel på motivasjon eller villighet til å gjøre det de ser er nødvendig for å forsørge familien. Det er mange som kjemper en desperat kamp, og politikerne vet utmerket godt at de bidrar til det samme her, samme hvilket parti de representerer. Jeg har en kraftig skepsis til politikere. Det har mye å gjøre med hva de ikke gjør og hva de lover. Jeg blir ikke mindre skeptisk når de konstant skylder på andre. Alt er de andres feil, mens det er de selv som har alle svarene, bortsett fra at de ikke har dem.

Jeg vet alt om hvordan det er å kjempe seg til en utdannelse, og deretter kjempe for å få og beholde en jobb. Jeg vet også alt om hvordan det er å høre andre snakke om hvor lett det er å jobbe, og at jeg bare kan ta meg en jobb til, eller to, hvis inntekten ikke strekker til. Jeg vet også at det er svært få som velger det noen kaller naving. Det er ingen som ønsker seg det livet. Jeg skulle ønske det hadde vært flere muligheter for de som havner utenfor, de som har en arbeidsevne, men ikke forsørgerevne.

Det burde være en enklere vei fram til jobb for de som ikke gjør det bra på skolen, altså en utdannelse uten noe særlig skolegang. Det er ofte en enten eller tankegang, der en enten fungerer eller ikke. Det er noen som sannsynligvis kan klare å jobbe f.eks. 30 prosent, men noe mer enn det vil bli for mye. Det er ikke nok til å forsørge seg selv, og de vil derfor trenge stønad i tillegg. Det er det jeg mener med at arbeidsevne ikke nødvendigvis betyr inntektsevne. Jeg tror det finnes bedre tiltak enn straff eller å sette folk økonomisk værfast, men det føles ikke som at vi har det. 

Kronikken i NRK har overskriften Den vanskelige kampen mot ulikhet. Den er vanskeligst for de som faktisk prøver å bruke ressursene sine, men som ikke klarer kravene. Jeg har sagt det mange ganger tidligere på denne bloggen, det lønner seg å satse på mennesker. Det betyr at samfunnet vil få mye igjen for å utvikle de menneskene det trenger, og selv om et bestemt individ aldri kan klare mer enn en 30 prosent stilling, er det verdt å bruke en del ressurser på denne personen. Jeg tror dessuten det er fornuftig å hjelpe hvert enkelt menneske til å få det livet de ønsker seg.

Politikere på repeat

Brosteinen på rådhusplassen i Haugesund. Tillitsvalgte bak denne fasaden trenger ikke tillit. De gjør stort sett som de vil.
Tillitsvalgte bak denne fasaden trenger ikke tillit. De gjør stort sett som de vil.

Har du lagt merke til hvor kort hukommelse de fleste mennesker har? Ingen vet det bedre enn politikere, og ingen er mer villig til å utnytte denne svakheten. Jeg så en overskrift nylig om hvordan Jonas Støre har tenkt å vinne valg, og det er slagordet «Jobb til alle. Det er jobb nummer én» som skal hjelpe Ap inn i regjering. Dette er god, gammeldags Ap-retorikk, og minner f.eks. om «hele folket i arbeid» (1933), «Arbeid for alle» (1981), og «Alle skal med», som de har brukt siden 2007.

Det er en grunn til at Arbeiderpartiet ikke har vært noe nærmere målet enn andre partier. Det er rett og slett ikke mulig. De snakker ikke bare om å finne jobber til de som i dag er arbeidssøkere, men også til de som ikke står i noen statistikk. Det er nemlig mange som ikke er registrert som arbeidssøkere fordi de har gitt opp, eller fordi de allerede har en deltidsjobb. Vi har allerede en situasjon der det ikke er nok jobber på markedet til å avskaffe den kjente arbeidsledigheten, så en kan lure på hvordan politikerne skal skaffe arbeid til hele befolkningen.

De aller fleste ekspertene tror dessuten det vil bli langt færre tilgjengelige jobber i årene som kommer, fordi det er maskiner som vil overta mange av de jobbene mennesker har utført tidligere. Arbeid til alle vil være å sette markedet til side, og rett og slett subsidiere arbeidskraft. Husker du Jim Henson serien Fragglene på 1980-tallet? De arbeidsnarkomane doserne laget byggverk, som fragglene spiste opp, og det ble dermed aldri slutt på byggeaktiviteten. Jeg kan ikke se for meg at det skal bli sterk støtte til en industri uten inntekter, annet enn skatt.

Det er imidlertid et mer moderne begrep som kanskje hadde vært fornuftig, borgerlønn. Det gir mening med borgerlønn hvis hensikten er stabilitet, for det vil bety at vi kan oppleve langt større sjokk en Covid-19, uten at det truer med å destabilisere samfunnet. Det er ikke sikkert det koster mer i det lange løp heller, for det er ikke billig med diverse krisepakker som skal hjelpe økonomien.

Det er noe amerikansk over de norske politiske slagordene, for intetsigende gjenbruk er en tradisjon der borte også. Her er et knippe eksempler: «America First» (Warren Harding, 1920 og Pat Buchanan, 1992), «Let’s make America Great Aagain» (Ronald Reagan, 1980), «It’s Morning Again in America (Ronald Reagan, 1984), «It’s Time to Change America» (Bill Clinton, 1992), «A Stronger America og «Let America be America Again (John Kerry, 2004), og «Restore the Soul of America». Det siste er faktisk et av de mindre intetsigende slagordene Joe Biden har brukt i den nåværende valgkampen, men en kan diskutere hva det egentlig betyr.

Det er ikke mye originalt her hjemme heller. Det er stort sett det samme budskapet, og det er ikke overraskende at de låner fra hverandre heller, siden det er så liten forskjell på partiene likevel. Det er ikke opp til meg å analysere partiprogrammene. Det er andre som er bedre kvalifisert enn meg til å gjøre det, men mange løfter betyr ikke nødvendigvis at livet blir lettere for skattebetalerne. Det fungerer stort sett på den måten at politikerne lover, mens vi betaler. Det var flere overskrifter i dag som viste litt av hvordan politikk fungerer. Jan Bøhler, kjent Ap-politier fra Oslo, skiftet til Sp. Det førte til umiddelbar kritikk fra de tidligere partikollegene hans, og det var sågar en som hevdet at han ikke hadde møtt en større sviker i sine 50 år i politikken.

Det er kanskje naivt å tro at politikk dreier seg om å påvirke, og utrette noe som er til det beste for samfunnet. Det kan virke som at det viktigste ikke er hva samfunnet oppnår, men hvor mye en selv og partiet tjener på det. Dette er grunnen til at partiene stort sett er enige. Forskjellen er når de er enige, når det er strategisk lurt av et parti å være enig med det som er fienden. I dette tilfellet stempler de ikke bare Jan Bøhler som upålitelig, mens også det partiet de planlegger å sitte i regjering sammen med. Det handler visst ikke om hva de kan få til sammen, men om hvor mye anerkjennelse deres egen organisasjon kan få. Jeg er ikke sikker på om det er gode nyheter for de som trenger hjelp, og det er mange ulike grupper som håper de kan få litt hjelp av politikerne.

Jeg illustrerer med et bilde fra det som dessverre er hjembyen min. Jeg er ikke direkte stolt av det de har gjort der, og det er virkelig en situasjon der en kan stemple de såkalte tillitsvalgte som svikere og svindlere.

Regjeringenes krig mot de fattige

Jeg bodde i "kommunegården" en kort periode i barndommen. Det var da ment for økonomisk vanskeligstilte.
Jeg bodde i «kommunegården» en kort periode i barndommen. Det var da ment for økonomisk vanskeligstilte.

Jeg liker som håpefull forfatter ord. Jeg liker ordene best når den rette kombinasjonen uttrykker det jeg oppfatter som sannheten, men det er ikke alltid det skjer når det er politikere som bruker ordene. Det er derfor all mulig grunn til skepsis når Venstre omtaler det reviderte statsbudsjettet som grønnere og rausere. Det er fordi det er det første budsjettet V har vært med på etter at de gikk inn i regjeringen, og de vil naturlig nok overdrive sin betydning for Norge.

Partiet fremhever satsning på kunnskap, rent hav og lavere utslipp som positive konsekvenser at dette budsjettet. Dette er viktige områder, men jeg er også opptatt av grupper som ofte blir ignorert. Regjeringen har foreslått å kutte i fri rettshjelp med 87.1 millioner kroner, og begrunnelsen er at «positiv inntektsutvikling» har gjort at færre kvalifiserer til fri rettshjelp. Dagbladet viste i en lederartikkel 22. mai 2018 til at inntektsgrensen for fri rettshjelp ikke har blitt justert siden 2009, mens utgiftene til bolig og andre nødvendige utgifter har nær doblet seg i samme periode. Det er ikke mye positivt med den utviklingen. Les mer.

Advokat Olav Sylte viser til at dette skaper et klasseskille fordi mange med lav lønn eller uføretrygd ikke kvailifiserer for fri rettshjelp. Les mer. Det er i utgangspunktet en stor belastning å gå gjennom en rettssak, enten det er snakk om økonomi eller psykologi, men dagens system blir brukt for å kontrollere befolkningen. Jeg har vist til det engelske verbet regiment i et tidligere innlegg. Vi kjenner til substantivet for en militær enhet, men i verbform betyr det en rigid organisering i den hensikt å regulere eller kontrollere. Det er kanskje det vi ser i rettssystemet, for når en må betale for rettshjelp, og i tillegg risikerer å betale for saksomkostninger fordi en taper mot en motstander med ubegrensete midler til rådighet, er sjansen stor for at en ikke tar sjansen, samme hvor god sak en har.

Jeg har skrevet en god del om boligpolitikken som myndighetene fører gjennom Husbanken og kommunene. Tidligere Kommunal- og moderninseringsminister Jan Tore Sanner, skrev et innlegg i 2014 som bekreftet de retningslinjene eller det mandatet som står på Husbankens hjemmesider, altså at de skal gi lån til de som ikke får lån i private banker. Les mer. Jeg ser dette som en validering av tidligere føringer om at disse pengene ikke skal brukes hovedakelig til å øke boligtettheten, men til å hjelpe de økonomisk vanskeligtilte. En kan derfor undre seg over hvorfor det er så mange «vanskeligstilte» som får 80 prosent Husbankfinansierte leiligheter i prisklassen 3-5 millioner kroner, mens det er god tilgang på andel og selveierleiligheter til 1,5 millioner kroner. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men synes det er en motsetning der.

Konsekvensen er i alle fall at det ikke blir noe lettere å leve med lav inntekt i Norge, så jeg vet ikke hvordan politikere kan snakke om sosialt rettferdige budsjett. Det er et uttrykk alle partiene liker. Det er deres versjon av «dermatologisk testet» (reklame for kosmetikk som har blitt testet i en sveitsisk lab som kanskje ikke eksisterer) eller «legemiddelindustrien hindrer dødsfall» (ingen snakker om de mange studiene som blir begravd fordi de ikke ga det ønskede resultatet, eller studier med vage definisjoner). En kan lyge mye i reklamen fordi det er ingen som spør seg om det stemmer. Vi godtar det meste, men sannheten er ofte at det vi ser på som framgang og vitenskap ikke alltid gjør livene våre bedre. Det er bare markedsføring.

Revidert statsbudsjett ble forøvrig lagt fram 15. mai og Stortinget skal behandle det i slutten av juni 2018. En skulle kanskje tro at dette var et innlegg mot regjeringen og for opposisjonen, men de viser bare hvor fordervet politikken er. Jeg vet ikke om det er noen jeg har mindre respekt for enn de som representerer den skakkjørte sosialismen. Jonas Gahr Støre sier at han frykter en ny underklasse, barnefattigdom, og at vi ikke kan leve med de utfordringene mange barn og unge har i dag. Situasjonen var faktisk ikke noe bedre under de åtte årene med rødgrønt flertall. Jeg tror bekymringen hans er veldig begrenset.