Jævla sosialister

Brosteinen på rådhusplassen i Haugesund symboliserer den virkeligheten folk flest opplever på gata, mens de tillitsvalgte har et annet fokus. Det er det samme på Stortinget.
Rådhuset er symbolet for eliten som tar avgjørelser med konsekvenser for alle. De fortjener ikke alltid støtten vår.

Dette innlegget startet med en refleksjon over sosialistene etter Siv Jensens utbrudd om «de jævla sosialistene». Det var mange som mente at det var uvant kraftig kost. Jeg antar det er ordet jævla de reagerer på, selv om det ikke er et spesielt kraftig uttrykk. Jeg har ikke mer forakt for sosialister enn andre politikere. Det er nokså jevnt fordelt på partiene, men jeg spurte meg selv om sosialistene hadde noen grunn til å føle seg fornærmet i dette tilfellet.

Når jeg tenker tilbake på Jens Stoltenbergs åtte år med flertall tenker jeg på Månelandingen som aldri skjedde, gratis skolelunsj som ble til frukt for noen skoler, og en kraftig økning i det private barnevernet, samt i helse- og omsorgstjenester. Livet i opposisjon kan være behagelig, og det var noen som virket å være sjokkerte da VG «avslørte» for et par år siden store overskudd i det private barnevernet. Det var likevel ingenting nytt som kom fram da, for Aftenposten skrev om det samme i 2014. De dokumenerte da at de sju største aktørene hadde tatt ut et utbytte på 550 millioner kroner i perioden 2009-2013. Dette var altså penger som gikk til eierne og ikke til driften. Fontene, tidsskriftet for Fellesorganisasjonen, skrev forøvrig i 2015 at statens utgifter til det private barnevernet hadde økt fra 350 millioner kroner i 2004 til 2,5 milliarder i 2014. Denne utviklingen foregikk altså hovedsakelig mens de partiene som er motstandere av privatisering hadde makta.

Det som uroer meg mest fram mot det neste valget er at sosialistene har ord på seg for å bry seg om fattige, og når vi ikke kan stole på dem, hva har vi igjen da? Det har vært en rekke intervjuer de siste årene der Jonas Gahr Støre uttrykker en bekymring for fattigdom. Han sa f.eks. til FriFagbevelse i 2017 at han er bekymret for en ny underklasse i Norge. Han sa til Dagsavisen for et år siden at «vi kan ikke leve med de utfordringene mange barn og unge har i dag». Bakgrunnen var statistikk fra SSB som viste at 101 000 barn levde i husholdninger med vedvarende lav inntekt. Dette tallet har steget jevnt siden starten på 2000-tallet, og er altså en utvikling sosialistene ikke klarte å stoppe. Er det noen grunn til at en Støre-regjering skal klare det Stoltenberg ikke klarte i løpet av åtte år med flertall?

Poenget er ikke at noen av de andre partiene er bedre. Poenget er at dette ikke er viktig nok for noen av dem. Jeg har tidligere beskrevet politikere med grunn empati. En skiller gjerne i psykologien mellom grunn og dyp empati. Den første handler om å se verden som et annet menneske gjør det, det er altså en kognitiv ferdighet. Det handler ikke om noe moralsk godt, for det er ifølge psykologen Paul Gilbert empati som gjør det mulig for noen mennesker å torturere andre. Torturisten kan bare påføre smerte hvis han/hun vet at det gjør vondt. Overgriperen ser det altså fra offerets perspektiv. Dyp empati handler om mer enn å se. Da handler også om å føle det andre føler.

Jeg tror politikere er flinke på grunn empati i den forstand at de vet hva de bør si. De vet hva en bestemt folkemengde ønsker å høre, og de vet at alle har glemt de løgnene de har fortalt tidligere. Grunnen til at pollitikere kan være temmelig hensysløse er at de ikke har evnen, i like stor grad som andre, til å føle konsekvensen av det de gjenomfører. Jeg kunne like godt ha sagt de jævla krf’erne eller de jævla borgerlige, men skifter gjerne mening den dagen denne yrkesgruppa velger å søke hjelp for manglene sine.

Jeg er fristet til å anbefale politikerne å lære av autister. De føler nemlig sterkt. Autisme er et spekter der en sliter i ulik grad, men det kan generelt være vanskelig å forstå, beskrive og kommunisere egne følelser, og å takle andres følelser. De kan f.eks. bli glade når omgivelsene blir det, og stresset når omgivelsene uttrykker vanskeligere følelser. En kan imidlertid lære. Jeg har ikke inntrykk av at mangel på dyp empati er noe problem i det hele tatt, så der har politikere noe å lære.