Forstår du NLD?

Denne videoen er en god øvelse for å få litt mer forståelse for hvordan det er for de som har en lærevanske. Den kan hjelpe andre til å få et lite innblikk, men det blir nok ikke mer enn det, for nonverbale lærevansker er langt mer enn lærevansker. NLD kalles ofte for et usynlig handikapp eller usynlige vansker fordi det kan være vanskelig for omgivelsene å fange opp dette handikappet. Situasjonen kan bli ytterligere forverret ved at en fort kan få skylda for ting en ikke kan gjøre så mye med.

Tenk deg et barn som har en dårlig håndskrift, sliter med matematikk, leser bra men med svak forståelse og har vansker med abstrakte begreper. Lærere og foreldre kan lett tro at barnet fungerer bedre og at det har en større forståelse enn det i virkeligheten har fordi det er flink til å pugge, har gode faktakunnskaper og et godt muntlig språk. Dette kan maskere alvorlige vansker, og det er ikke uvanlig at omgivelsene mistenker latskap og trass. Det var i alle fall situasjonen for mange av oss som vokste opp uten en diagnose, men jeg håper det begynner å bli bedre.

Jeg har hatt en agenda siden 2010. Det var da jeg fikk diagnosen, i en alder av 42 år. Det var ikke mye informasjon tilgjengelig og det meste var ganske negativt. Det var et sterkt barneperspektiv, og i tillegg til at de færreste hadde absolutt alle symptomene, sa litteraturen heller ingenting om hvordan det gikk med barna da de ble voksne. Det skal sies at det er en del NLDere som klarer seg bra, men det er også noen som blir sterkt preget av en oppvekst få har forstått.

Jeg håper jeg har klart å formidle noen av utfordringene og noen av svarene som kan gi et bedre liv, men jeg liker også å vise til andre som har treffende beskrivelser. Jeg har referert til den amerikanske bloggeren Pia Savage, som skrev for Psychology Today i 4-5 år. Jeg husker henne spesielt for formueringen «sitting at the children’s table for life. » Det var følelsen hun fikk da hun som godt voksen fikk diagnosen og ble fortalt at den eneste tilgjengelige hjelpen var rettet mot barn og ungdommer. Jennifer Byrne har overtatt som NLD-blogger på Psycholigy Today og hun publiserte The Strange Mind of a Half-Bright, Half Not-So-Bright Person som det første innlegget i slutten av oktober 2017. Det er en like treffende formulering. Det er vanlig å bruke formuleringen ujevn evneprofil i Norge, men de to uttrykker det samme.

Det betyr at NLDere kan gjøre noe veldig bra, og sågar briljere på enkelte områder. Det kan får andre til å anta at de har de samme ferdighetene på andre felt, men det stemmer dessverre ikke. Vi kan overraske ved å slite med ting andre klarer uten store problemer. Jeg vil hevde at jeg skriver forholdsvis bra. Jeg gjør det i alle fall veldig mye bedre med skriftspråket enn med mye annet. Jeg er mer enn kapabel til å gi et dårlig inntrykk. Jeg gikk på yrkesskolen som ung voksen. Jeg var ferdig med militæret, hadde passert 20 år, men ble ydmyket hver dag foran resten av klassen. De andre var 16 år og hadde nettopp avsluttet grunnskolen. Jeg prøvde virkelig så godt jeg kunne, men jeg ødela både verktøy og arbeidsstykker i verkstedet. Jeg pugget teorien, og kunne faktisk sitere store deler av pensum ordrett, men jeg forstod ikke et kvekk. Jeg fikk ofte høre fra læreren at jeg var dum.

Det var ikke en god følelse. Det er sånn det føles å vokse opp med NLD uten å faktisk ha en diagnose. Det er mer kunnskap i dag, men diagnosen er fremdeles uoffisiell, selv om Statped sier at den i realiteten er akseptert som en diagnose. Det betyr ikke all verden, for samme hva fagfolk sier vil jeg hevde at NLDere ikke er garantert rettigheter. Det er frustrerende når jeg tenker på at disse vanskene ble beskrevet av Helmer Myklebust og Doris Johnson allerede i 1967. Det er sterke ord, men den manglende interessen er ikke mindre enn et svik.

Det er begrenset med hjelp drøye 50 år seinere, for mange av de som kan hjelpe har en «vente og se-holdning.» Jeg vil hevde at samfunnet vil tjene på å peise på med tiltak frem til barna blir unge voksne. Det vil øke sjansene betraktelig, men hvis en skal vente til en kan se det tydeligere kan det være for seint. Vi kan med den holdningen risikere at det vil være nesten like vanskelig å vokse opp i dag, med en tidlig diagnose, som det var å vokse opp uten en diagnose på 1970 og 80-tallet.

Reklame