Den nye skolen

Jeg starter med noen illustrasjonsbilder som ikke har en direkte sammenheng med innlegget, men det er aktiviteter vi gjorde under «kriseskolen» på våren. Stien går forbi en holme som opprinnelig var en kristen gravplass, men som seinere ble et sted der kriminelle og hekser ble henrettet. Det er relevant fordi det oppmuntrer til refleksjon og å stille spørsmål om historie, altså gode samtaler. Stolpejakten ga oss fysisk aktivitet og gode opplevelser, og kortspillet krever samarbeid, strategy, kommunikasjon, problemløsning etc. Dette er altså utviklende aktiviteter som gjorde at vi kom oss bedre gjennom en utfordrende situasjon enn mange andre.

Det er en god stund siden jeg skrev et nytt innlegg, men jeg så en video fra The NVLD Project tidligere denne uka som handlet om noe jeg har skrevet om tidligere. Videoen var en live Zoom-samtale på Facebook og den handlet om utfordringer knyttet til Koronatiltak i skolen. De er litt mer omfattende i USA der skoler som ikke har «remote learning», gjerne bruker masker. 

Det virker som så lenge siden nå, men du har sikkert fremdeles våren i friskt minne. Det var en dramatisk vår med Koronasmitte og de mest inngripende tiltakene vi har hatt siden krigen. Det overrasket sikkert en god del at lover ikke trengte å være nasjonale, for det var flere byer som innførte sine egne lover. En av dem var hjembyen min, Haugesund, der overtredelse av hygiene og avstandsregler kunne medføre bot eller fengsel i opp til fire år. De erstattet riktignok loven med en ny en noen uker senere som ikke nevnte noe om straff.

Jeg har tatt utbruddet alvorlig fra starten, men bekymret meg ikke så mye for våren og sommeren. Jeg tenkte mer på hva som kunne skje til høsten, og vi nærmer oss den vanlige influensasesongen nå. Det er nå vi kan risikere at frykt får mennesker til å ta irrasjonelle valg, og selv om viruset ikke er til å spøke med, er panikk en større trussel enn noe annet.

Jeg skriver om nevrologiske utviklingsfprstyrrelser som nonverbale lærevansker (NLD eller NVLD), autismespektertilstander (ASD), og ADHD på denne bloggen. Det handler om å utvikle mennesker, finne strategier som virker, som gjør det lettere å fungere. Jeg vil hevde at det viktigste ordet i denne sammenhengen er resiliens. Det er ikke så lett for voksne å forandre seg, men når det gjelder barn er hovedmålet å forberede dem på framtida, altså å gjøre det lettere for dem å lykkes som voksne.

Det er viktig å kartlegge styrker og svakheter, og når det gjelder NLD’ere er mønstergjenkjenning, abstrakt resonnering, matte (begrep), problemløsning, og eksekutive funksjoner blant de største utfordringene disse elevene har. De kan dekode/lese, men ikke nødvendigvis forstå hva det betyr. En kan f.eks. lese på 10. klassenivå, mens forståelsen kanskje er på 5. klassenivå. Dette kan få betydning for skole og de sosiale ferdighetene. Det er vanskelig med nye situasjoner, og det er nettopp det vi har nå. Alt er nytt for alle under pandemien, men det er nok en større utfordring for NLD’ere enn mange andre, siden det nettopp er nye situasjoner som er utfordrende.

Jeg bruker forøvrig begrepet hjemmeskole fordi det er det mange kjenner til, men det vi hadde på våren hadde ingenting med hjemmeskole å gjøre. Det var kriseskole. Det var mange som opplevde at hjemmeskole fungerte for dem, for de kunne fokusere på å lære fakta, mens alt det som gjør skole vanskelig ble fjernet. Det var ikke lenger nødvendig å forholde seg til andre. Det betyr ikke at hjemmeskole er bra for barn med NLD. Jeg tror det er det, men det krever at en jobber med problemløsning, kommunikasjon, og «self-advocacy». Det er altså ikke nok med det akademiske.

Evnen til å knytte og opprettholde bånd til andre menesker er en del av det psykologer kaller resiliens, evnen til å håndtere stress og katastrofer. Jeg er ikke opptatt av at det skal være så mange mennesker rundt deg, men du bør ha minst ett menneske du har en sterk tilknytning til. Dette er en person du kan gå til på vanskelige dager, men det er også en du deler gode opplevelser med. Film og TV er en god mulighet til å lære, og det fantastiske med strømming er at det er som å ha en DVD-spiller. En kan pause filmen for å diskutere det en har sett. Hva var det som skjedde, hvorfor gjorde en bestemt skikkelse i filmen det han/hun gjorde? Hvordan kan vi forutse hva skikkelsene kommer til å gjøre, og hva de tenker eller føler?

Foreldre kan også bruke dagligdagse samtaler til å oppmuntre til å tenke gjennom ting. Jeg er fascinert av trehytter, og drømmer ofte om å bo i et tre. Det kan brukes til et tanke-eksperiment der en tenker på hvordan huset skal se ut, hvor stort det skal være, hvordan en skal møblere det, hvordan en skal få opp alt en trenger. Det er også viktig med gjensidighet i en samtale, så en kan oppmuntre barna til å spørre deg hva du foretrekker.

Det er alltid nyttig med struktur eller faste rutiner, og det kan derfor være nyttig å f.eks. tidfeste de viktigste aktivitetene, som lekser, planlagte telefonsamtaler, turer i skogen, eller brettspill med familien. Da vet en hva en kan forvente seg, og hvordan en kan planlegge. Det kan også hindre at en blir overveldet hvis en f.eks. får en lekseplan som ved første øyekast ser ut som altfor mye arbeid. En kan vise barna hva som kreves av tid og planlegging for å lage måltidene og holde huset ryddig. Det handler om hvordan vi bruker den tida vi har til rådighet, og tid er noe av viktigste vi må lære oss. Alt tar tid, det er bare noe vi må akseptere.

Det er ikke til å unngå at livet tilfører mye stress, men det er mange teknikker vi kan bruke for å takle dette. Vi kan tenke fremover i tid, f.eks. når vi får lekseplanen, og spørre oss selv hva som kan gå galt. Hvis en har f.eks. fotballtrening allerede klokka 16 en ettermiddag, og en vet at en trenger en halvtime for å komme seg til treningsfeltet, og at en sannsynligvis vil være trøtt når en kommer hjem, vil det ha betydning for hvordan en utnytter tida den ettermiddagen. En har kanskje erfart at det er lettere å gjøre KRLE og musikk etter trening enn norsk og matte, og det vil påvirke de prioteringene en bør gjøre. En må også tenke på hva som kan gå galt. Hvis det ikke går som panlagt, er det noen jeg kan spørre on hjelp, og hva gjør jeg hvis strømmen går, eller nettet er nede?

Det er ikke ofte det er så dramatisk, men Koronasituasjonen viser oss at ting kan gå veldig galt. De som er i stand til å takle denne situasjonen vil ha en bedre mulighet til å komme seg gjennom. Det kan f.eks. være lurt å søke etter en løsning, en omkjøringsvei, selv om det skulle være en lang omvei, når den foretrukne veien er blokkert. Vi må se etter alternativer. Det er rett og slett det oppveksten handler om, og det er derfor viktig at alle aktører tar rollen sin alvorlig.

Kilder:

The NVLD Project
Elizabeth Mendelsohn, Winston Prepatory School
Michelle Heimbauer, Winston Prepatory School

Systemsvikt

skjeer. SSpoon theory er en metafor noen med funksjonsnedsettelser bruker. Det handler om at en må tenke bevisst på at daglidagse aktiviteter tapper en for krefter.
Spoon theory er en metafor noen med funksjonsnedsettelser bruker. Det handler om at en må tenke bevisst på at daglidagse aktiviteter tapper en for krefter.

Jeg kom inn på en interessant sak fra Danmark i Samfunnet forstår ikke annerledeshet. Det dreide seg om at danske kommuner ble beskyldt for å true med omsorgsovertakelse når foreldre til autistiske barn ba om en eller annen ytelse for barnet sitt.

Den danske Landsforeningen for Autisme mener at kommuner bør fratas retten til å vurdere barn, og det mener jeg er et fornuftig forslag. Problemet i nabolandet vårt er at kommuner tar ulike avgjørelser i strid med anbefalinger fra fagpersoner. Psykolog Christian Stewart-Ferrer mener at «forråelsen blir en del av folkekarakteren» hvis denne tendensen utvikler seg til en akseptert praksis. Dette er en generell problemstilling, for det er mange områder i samfunnet der mennesker tar avgjørelser de ikke har forutsetninger for å ta. De må ta dem basert på anbefalinger fra fagfolk, men vi ser noen ganger at beslutningstakeren har en tillit til egen kompetanse det kanskje ikke er grunnlag for. Det er rett og slett en arrogant holdning.

Jeg har truffet på en del autoritetspersoner i årenes løp som hadde denne arrogansen i ulik grad. Noen var fagpersoner, for de er heller ikke alltid interessert i den personen de skal vurdere. Alle kan utvikle et ego-problem, og jeg mener at en som ikke er åpen for andre/andres ideer er på god vei til å få det.

Dette kan være direkte skadelig for de som vokser opp med utfordringer, enten de har fått en diagnose eller ikke. Det kan føre til at en ikke får hjelp, eller den rette hjelpa. Det kan ha med økonomi å gjøre også. Det er ikke vanskelig å tenke seg en situasjon der foreldre, skole og BUP har observert et behov for spesielle tiltak. PPT er kanskje enig i at barnet trenger spesialundervisning også. Det kan være snakk om støtte til ferdigheter som andre tar for gitt, og som derfor ikke er en del av ordinær undervisning, men som gjør det vanskelig for noen å fungere fordi de trenger mer tid enn andre for å utvikle disse ferdghetene.

Utdanningsdirektoratet har gjort det klart at såkalt ADL-trening (Activity of Daily Living), altså helse- og omsorgstjenester, kan regnes som opplæring hvis det er lagt under skolens ledelse og ansvar, har et pedagogisk siktemål, og er innenfor læreplanen/IOP’en. Les mer på Utdanningsdirektoratets hjemmeside. Jeg nevner dette som et eksempel der det kan oppstå uenighet, for hvis ett av leddene mener at det er unødvendig, kan en oppleve at tilbudet forsvinner.

Nå er en på ingen måte sikret bedre oppfølging hvis en overfører noen av kommunens rettigheter til fylkene. Helse Fonna i Haugesund er kanskje et eksempel på det, for de tilbyr så vidt jeg vet ikke kognitiv terapi for barn. Jeg mener denne behandlingen kunne ha gjort livet lettere for mange, for det tar brodden av mye av det som kan gjøre livet vanskelig. Denne sida fra Norsk forening for kognitiv terapi sier litt om hva behandlingen innebærer for barn.

Det er vanskelig å lage et system som garanterer at ingen faller utenfor, men jeg har tro på ansvarlighet. Det er et problem i dag at vi forventer ærlighet. Systemet fungerer når de involverte gjør jobben sin, når de bryr seg om de menneskene de skal hjelpe, men uten konsekvenser kan de i realiteten gjøre som de vil. Ansatte i helsevesenet, både det private og offentlige, kan skrive ting i journalen som i beste fall er unøyaktige. Hvis pasienten eller foreldrene blir klar over dette kan de eventuelt klage til kommunen eller Fylkesmannen, men det er lite sannsynlig at det får noen konsekvenser.

En sak fra Drammen illustrerer poenget mitt. Ei 33 år gammel kvinne hadde siden 16-årsalderen hatt langt kraftigere kvalme og magesmerter under menstruasjon enn det som er vanlig. Legene ville ikke gi seg på at det var psykosomatisk, men det viste seg å være endometriose. Les intervjuet med kvinnen på abcnyheter. Det er såvidt jeg vet ganske lett å stille diagosen gjennom en gynekologisk undersøkelse, ultralyd eller MR, og selv om en mistenker en psykiatrisk lidelse, skal legen utelukke andre årsaker først. Smerte kan utvilsomt gi psykiatriske symptomer, og det er naturlig å utelukke dette før en setter en psykiatrisk diagnose.

Det var ikke like alvorlig i mitt tilfelle, men jeg har alltid hatt store plager i form av kløe. Jeg gikk til flere leger for det for rundt 30 år siden, men ble fortalt at det ikke var noe å gjøre med det fordi det var psykosomatisk. Det viste seg å være allergi, men det forstod jeg ikke før mange år seinere. Det var den samme holdningen, de brydde seg ikke om å finne årsaken, som i dette tilfelle kunne ha vært alt fra tørr hud til diabetes.

Ansvarlighet er kanskje ikke en sikker løsning heller, men jeg tror langt flere vil gjøre det rette hvis noe annet kan få konsekvenser for dem personlig.. Les forøvrig mer om Christine Miserandos spoon theory på But You don’t look sick. Det er nyttig hvis du ikke forstår at det faktisk er mennesker som trenger tid på å komme til hektene igjen etter hverdagslige aktiviteter.

 

Digital læring i Haugesund

mann med papir og penn foran en pc og mobil. Jeg hadde store vansker gjennom hele skolegangen fra barneskolen til universitet. Notatene mine var ubrukelige, men det hadde vært nyttig med de hjelpemidlene som er tilgjengelige i dag. Iluuastrasjon: Pexels.
Jeg hadde store vansker gjennom hele skolegangen fra barneskolen til universitet. Notatene mine var ubrukelige, men det hadde vært nyttig med de hjelpemidlene som er tilgjengelige i dag. Illustrasjon: Pexels.

Jeg er en ivrig tilhenger av å bruke teknologi i undervisningen. Jeg var derfor i utgangspunktet gledelig overrasket da Haugesund kommune endelig bestemte seg for å gi alle elevene tilgang til sin egen skjerm. Det er likevel et men. Et ganske stort et. Les brosjyren Digital læring i Haugesund kommune.

Kommunen skal i løpet av høsten gi alle 1-4. klassinger en iPad, mens 5-10. klassinger får en Lenovo Yoga Hybrid PC. Jeg syntes det var et savn da jeg jobbet som lærer at elevene ikke hadde tilgang til sin egen PC, for de måtte dele et lite utvalg med resten av skolen. Skolen kjøpte imidlertid inn smartboard til alle klasserommene, og jeg så nytten av å ha så kort avstand til maskinvaren. Vel å merke når den virket. Jeg har også erfaring med veldig ustabile trådløse nettverk som hoppet inn og ut.

Problemet med de 4000 maskinene kommunen har kjøpt inn er at mange av de gode appene er utviklet for iOS og Android. De finnes med andre ord ikke for PC. Kommunen har et eget programvaresenter med programmer/apper de har har godkjent, og det vil ikke bli mulig å laste ned andre apper. Det er nettopp der problemet ligger. Dette kan i verste fall bety at elever på mellom og ungdomstrinnet får et tilbud som ikke nødvendigvis er dårligere på overflaten, men som kanskje blir det likevel. Det kan bli resultatet av at kommunen dokumenterer et økt læringsutbytte, samtidig som noen elever ikke får bruke de verktøyene de har mest igjen for.

Jeg har skrevet om dette tidligere og skal ikke legge til så mye, men her er noen apper som kan være aktuelle:

Stop, Breathe and Think er en gratis app som tilbyr 15 mindfullness-aktiviteter. Det er dessuten mulig å kjøpe flere.

Jeg har ikke prøvd den selv, men skal teste den ut siden dattera mi ønsker seg Sims. The Sims FreePlay er en mulighet til å trene på dagligdagse ferdigheter som vi trenger i det virkelige livet. Dette høres riktignok ut som Minecraft.

Conversation Planner er trening på ulike sosiale situasjoner. Programmet har 130 scenarier fordelt på 18 nivåer. Selve appen er gratis, men en må være klar over at det er såkalt in-app purchase, som i dette tilfellet betyr at en må betale $ 3 for hvert nivå.

ClearLock er en gratis app som blokkerer en Android. En kan velge tidspunkt og varighet, og hensikten er naturligvis å få hjelp til å luke vekk fristelser som kan komme i veien for det barnet egentig skal gjøre, f.eks. lekser.

Barn har ulike lærestrategier og appen Eye to Eye tar hensyn til det. Appen oppmuntrer til selvrefleksjon og tydeliggjør for barnet hva som er positivt ved dem selv. Sluttresultatet blir en oppsummering som barnet kan bruke til å fortelle andre om sine behov. Det er dette de på engelsk kaller self-advocacy, som jeg mener er en viktig del av å lære barna selvstendighet.

Det kan være en fordel for barn som har problemer med å utvikle ei god håndskrift å skrive på tastatur. Apper som Tap Typing – Typing Trainer, Epistory – Typing Chronicles og Typing.com kan hjelpe.

Det er viktig å ta notater og derfor helt nødvndig å lære. Det er vanskelig når en sliter med oppmerksomheten, men det finnes apper som gjør det litt lettere og morsommere for disse elevene. Det er med AudioNote mulig å ta opp lyd, samtidig som en skriver eller tegner illustrasjoner. Andre apper som kan gjøre det morsommere å ta notater er Evernote, Notability, Whink, MindMeister Inspiration (tankekart) og MarginNote, som lar eleven importere digital tekst og skrive notater i margen. Squid lar deg skrive for hånd på en skjerm.

Jeg har vært inne på tekst til tale i det siste, og Read2Go, Voice Dream Reader og iBooks kan være aktuelle. De som har rettigheter kan dessuten låne lydbøker hos Norsk lyd og blindeskriftbibliotek og Statped. Sistnevnte låner ut skolebøker til elever bl.a. med svekket syn, dysleksi, ADHD og kognitive utfordringer. Det virker som at det er mulig for elevene å ta initiativet selv, så de trenger ikke vente på at skolen skal gjøre det.

Et spørsmål om tillit

Brosteinen på rådhusplassen i Haugesund symboliserer den virkeligheten folk flest opplever på gata, mens de tillitsvalgte har et annet fokus. Det er det samme på Stortinget.
Brosteinen på rådhusplassen i Haugesund symboliserer den virkeligheten folk flest opplever på gata, mens de tillitsvalgte har et annet fokus.

Jeg skrev om en evidensbasert skole i Det normale barnet. Det høres ut som sikre tiltak, men det innebærer ofte eksperimentering, for en vet ikke hvordan det vil slå ut. Jeg kom bl.a. inn på Aggression Replacement Training, et program som ifølge Barne- ungdoms og familiedirektoratet «retter seg mot barn og unge i alderen 4-20 år som har alvorlige atferdsvansker eller som er i risiko for utvikling av slike vansker.» Det som gjør dette evidensbasert er at det ble utviklet for amerikanske fengsler. Dette var med andre ord ikke ment for barn som kunne utvikle en aggressiv atferd. Det var for voksne som hadde kommet mye lenger.

Det er derfor ikke noen overdrivelse å si at jeg er skeptisk til Nordahl-utvalget. Det foreslo i en rapport til regjeringen i mars å frata alle elevene retten til spesiaundervisning. Dette fordi spesialundervisningen etter utvalgets mening har for dårlig kvalitet, og fordi det kommer for seint. Det er ikke vanskelig å være enig i den konklusjonen. Det er mange allmennlærerere uten spes.ped-kompetanse og ufaglærte assistenter som gjennomfører mye av spesialundervisningen i skolen. De gjør sitt beste, men det er en håpløs situasjon med store kvalitetsmessige forskjeller mellom skoler og kommuner.

Det høres dramatisk ut når utvalget vil fjerne lovfestet rett til spesialundervisning. Tanken er å flytte stillinger fra Statped til kommunene, og redusere avstanden mellom pedagogene og elevene. Det skal derfor ikke koste noe, men det høres ikke realistisk ut. Det er i dag mange lærere som har en god allmennlærerutdannelse der de har lært å dele klassen inn i tre faglige nivå, men det er ellers en forventning om alle er like. Det må nok brukes store summer på videreutdanning, kanskje på de som har utredet elevene også. Det er stor forskjell på å teste et barn og tildele ressurser, og å gi det den undervisningen og eventuelt sosiale treningen det trenger.

Vi er allerede inne i en reform det er vanskelig å gjennomføre. Alle lærerne i grunnskolen må ha minst 30 studiepong (60 i ungdomsskolen) fra 2025 for å undervise i matematikk, norsk, engelsk, samisk eller norsk tegnspråk. Det har vært kontroversielt fordi det ikke fulgte penger med dette kravet, og i tillegg til at mange plutselig hadde en ugyldig utdannelse, må de stå i kø og håpe på at kommunen har råd til å bevilge pengene tidlig nok. Nå kan vi altså få en ny utgift for kommunene. Jeg bor i en Terra-kommune, så jeg vet hva det betyr.

Jeg har sett flere overskrifter om avvik de siste årene etter diverse tilsyn fra fylket. Det dreide seg om inneklima på skoler, kommunale tjenster til personer med samtidig rusmiddelproblem og psykisk lidelse, og oppfølging av barn som Barnevernet har overtatt omsorgen for. Kommunen har de siste årene kuttet dramatisk i skole og eldreomsorgen, samtidig som politikerne har lånt penger for at fotballklubben FKH skulle få en stadion NFF kunne godta. Om ikke det var nok mener jeg det er opplagt at kommunen svikter fellesskapet ved å bruke Husbankens midler til byutvikling.

Kommunen har et mål om å utvikle sentrum. Det er en del av et langsiktig mål å bygge nye boliger i sentrum, og ikke i utkanten mot f.eks. Sveio kommune. Det er derfor ikke overraskende at det dukker opp mange nye leilgheter i sentrumsnære områder. Det er likevel rart at mange av dem er 80 prosent Husbankfinansierte, for vi snakker om en pris på 2,5-3 millioner kroner for de billigste leilghetene. Det betyr at både lånet og den summen en må skaffe selv er betydelig. Det er samtidig mange i Husbankens målgruppe som får avslag. Jeg kan vel slå fast at hvis det er et spørsmål om hvor mye vi kan vente oss fra kommunen, er jeg noe skeptisk til Haugesund.

Regimentet Norge

Haugaland videregående skole. Jeg var elev på yrkesskolen Haugaland vgs, men lyktes ikke i et miljø der pedagogikk var et fremmedord ingen brukte.
Jeg var elev på yrkesskolen Haugaland vgs, men lyktes ikke i et miljø der pedagogikk var et fremmedord ingen brukte.

Vi har det godt i Norge. Den reformerte sosialismen i Skandinavia er sannsynligvis det systemet som har gitt flest mennesker best betingelser, men det føles noen ganger mer som at vi lever under strenge krav i et enerådende regime enn under frihet og valg i et demokrati. Det minner meg litt om det engelske verbet regiment. Det er det samme ordet som vi kjenner som et substantiv, og i verbform betyr det en rigid organisering eller uniformitet i den hensikt å få kontroll. Det er et samfunn som forventer en viss atferd fra alle, og en må derfor innrette seg etter det andre har bestemt er normen.

Jeg har tidligere etterlyst flere muligheter i utdanning og arbeidsliv. Det er noen muligheter for de som av ulike grunner ikke gjorde det bra nok på ungdomsskolen eller videregående, men det er for snevert. Problemet med særskilt opptak både på videregående og høyskole, er at en må dokumentere at en har de ferdighetene og kunnskapene som andre har, de som blir vurdert etter ordinære kriterier. Det er veldig vagt.

Det spiller altså ingen rolle om du mener at du kunne ha fått bedre karakterer hvis kommunen eller fylket hadde respektert loven. Den bryter de nemlig ofte ved å svikte elever de vet trenger mer støtte. Jeg har selv opplevd skoler der assistenter stod for spes.ped-undervisningen, og jeg har truffet på kvalifiserte spes.ped-lærere som mente at (ADHD-) diagnosen måtte være feil fordi eleven var sympatisk og samarbeidsvillig. Det er konsekvensen av en ren nevrodiversitet-holdning. Det er mange som ikke får hjelp, nok hjelp, eller den rette hjelpen. Det er umulig å bevise dette i etterkant, og foreldre som har protestert for mye har opplevd hva en bekymringsmelding kan utrette. Bekymrimngsmeldinger baserer seg ofte på rykter og synsing som ikke nødvendigvis stammer fra melderen selv. Dette er veldig unøyaktig kommunikasjon, men denne type informasjon har dessverre en tendens til å sette seg fast, samme hvor langt den er fra sannheten.

Det er vanskelig å forstå at politikere ikke vil gjøre noe for å rette opp i dette. Stiftelsen ABR-Senter på Karmøy har tidligere drevet med spesialisert rusbehandling som bl.a. inkluderer arbeidstrening i egne bedrifter. De startet en videregående skole for et par år siden, og har nå søkt fylket om å få utvide med Naturbruk/Anleggsgartner og Salg Service. De har imidlertid fått avlag fra fylket fordi Ap, SP, SV og H ikke vil ha flere elever i private skoler.

Bjørn Sæstad, Høyres fraksjonsleder i opplæringsutvalget, uttalte til Rogalands avis at de offentlige skolene blir stående med halvtomme klasser og et svekket tilbud. Det er grunnen til at ABR videregående skole, The British College of Stavanger, Akademiet Sandnes AS, og Tveit videregående skole alle fikk avslag i Rogaland. Sistnevnte er forøvrig den eneste jordbruksskolen i Nord-Rogaland. Les mer i RA.

Jeg synes ikke Sæstads argument gir mye mening når det gjelder ABR, for der dreier det seg om elever som trenger noe de offentlige skolene ikke tilbyr. ABR videregående sier forøvrig på sine hjemmesider at de bl.a. tilbyr små klasser, tett oppfølging, internat og gratis frokost. Dette høres positivt, og kanskje det mange med utfordringer trenger. Jeg mener det er behov for skoler som gir oss alternativer når vi ikke har kunnskaper og ferdigheter, hverken dokumenterte eller udokumenterte. Når det gjelder sped.ped burde det forøvrig være en bedre evaluering av skolene, med konsekvenser for de som ikke gjør jobben sin. Problemet i dag er at det ikke har noen konsekvenser når kommunene og fylkene svikter elevene. Jo, det har forresten noen store konsekvenser, for elevene.

Vi er her

Grafitti loving life. Denne grafittien fra en undergang i Haugesund kan med litt.
Med litt hjelp kan flere adoptere dette mottoet.

Jeg har dekket autismespektertilstander (dog f.o.f. Asberger syndrom), ADHD og NLD på denne bloggen. Jeg har også vært innom tilleggsvansker som angst, depresjon og epilepsi. Alle disse er relevante for dette innlegget, men jeg tenker hovedsakelig på NLD.

Jeg har også vært opptatt av tidlig hjelp fordi det vil dramatisk forbedre sjansen for å lykkes som voksen, men det er mange som må spille på lag. Anne-Grethe Urnes er i boka Nonverbale lærevansker inne på at «barnet har behov for å bli sett, møtt og forstått ut fra sine særtrekk og sitt aldersnivå.» Miljøet betyr mye, for de erfaringene barnet gjør med voksne og andre barn kan enten utvikle eller skade barnet. Jeg tror det er viktig å tenke på å tilpasse utfordringene. En av grunnene til at det er viktig med tidlig innsats, i motsetning til den vente og se-holdningen de fleste kommuner velger når foreldre ber om hjelp, er at barnet som en del av treningen på selvstendighet må utvikle selvinnsikt. Hvis en er klar over styrker og svakheter kan en unngå situasjoner som med stor sannsynlighet vil gi en opplevelse av nederlag. En må altså velge utfordringer som er store nok til at en må strekke seg litt, men ikke så store at faren for nederlag er for stor.

Når jeg antyder at deler av samfunnet ikke spiller på lag med foreldrene tenker jeg bl.a. på at foreldrene ikke blir tatt på alvor. Skolen har en tendens til å tenke fag. Hvis det går greit nok på prøvene og elevene sitter stille på stolen er alt som det skal være. Jeg var en stille elev, selv om jeg hadde mye sinne og aggresjon innvendig, men gjorde minimalt med arbeid på barneskolen, og fikk følgelig et sjokk da karakterene kom på ungdomsskolen. Jeg vil hevde at pedagogiske tiltak er viktige for å bedre situasjonen generelt, og ikke bare i klasserommet. Skolen skal ikke bare undervise språk, matte og naturfag. Den skal gjøre barnet klar for arbeidslivet, d.v.s. gjøre det i stand til å få og beholde en jobb. Det innebærer å lære sosiale regler, evne til å organisere og utnytte tida best mulig. Det er ikke skolens oppgave å lære barna å kle på seg, finne fram/spørre om hjelp i byen og å håndtere stress/frustrasjon, men det hadde ikke skadet hvis skolen var litt mer opptatt av disse ferdighetene.

Noen trenger kanskje mer sosial trening enn de får i klasserommet og i grupperom med spes.ped-læreren. Det kan inkludere å opptre sosialt passende fordi noen barn ikke ser helheten i den sosiale situasjonen. Det er ikke uvanlig at NLDere er så opptatt av detaljer at de ikke ser helheten. Foreldrene har et ansvar for dette og for å lære barnet andre livsferdigheter, men det blir for enkelt å si at skolen ikke har noe omsorgsansvar. Den har utvilsom det i skoletida.

Det er mange foreldre som møter lite forståelse for at barnet deres har sammensatte og særegne vansker. De kan sågar bli møtt med anklager om at de har ansvar barnets vansker. Boka Nonverbal lærevansker starter med et tilfelle jeg antar er tenkt, underkapittelet Rare Ole, 13 år – utsatt for omsorgssvikt? Han ble henvist til BUP med bakgrunn i psykososiale vansker. Skolen observerte en elev som tilsynelatende hadde gode evner, men som likevel hadde fagvansker og en rar atferd. Han kunne se ustelt ut og gikk gjerne med skjorta delvis kneppet, noe som er klassisk NLD. Når han også manglet sosiale ferdigheter var den første reaksjonen at dette måtte skyldes omsorgssvikt.

Jeg kjenner flere foreldre som nærmest har tryglet om hjelp. Jeg blir av og til kontaktet av noen som er bekymret for barna sine eller som er voksne NLDere selv. Det er ikke mange i det offentlige som forstår NLD. Vi som har diagnosen eller som har barn med diagnosen forstår ganske mye. Jeg håper folk vil lytte til oss og se oss mer enn de har gjort så langt. Vi burde ikke være avhengig av å få en Asberger diagnose for å få hjelp, men det er faktisk situasjonen for mange i dag.

Overskriften viser til en populær grafitti. Foo was here ble brukt av australske soldater under 1. verdenskrig, mens amerikanske soldater brukte Kilroy was here 20 år seinere. Det var et slags visittkort som sa at de hadde vært der. Jeg tenker det som en beskjed til samfunnet om at vi ikke bare har vært her. Vi er her fremdeles og vi fortjener plassen like mye som andre.

Omsorg må inn i skolen

Illustrasjon. Bronsestatuett av jente som ligger på magen på pplenen og lesrer. Det er forskning som tyder på at barn son trenger spes.ped fungerer bedre i et utendørs klasserom. Foto: Pixabay
Det er forskning som tyder på at barn som trenger spes.ped fungerer bedre i et utendørs klasserom. Foto: Pixabay

Skolene står i fare for å misforstå grenser, og da tenker jeg f.o.f. på den mellom omsorg og undervisning. Jeg har inntrykk av at mange begrenser undervisningen til det akademiske, det som er dekket av skolebøkene, mens alt annet er foreldrenes ansvar. Jeg kan egentlig forstå det, for foreldrene har hovedansvaret for oppdragelsen, men skolen har samtidig et omsorgsansvar mens barnet er på skolen (jmf. Kristiansandsdommen i Høyesterett, som gjaldt erstatning for mobbing).

Jeg mener skolen bør inkludere mål som ikke nødvendigvis er innenfor det akademiske domenet. Læreplanen har generelle mål som gjelder alle, inkludert elever med en diagnose, men disse elevene kan være avhengig av å utvikle ferdigheter for å komme til målet. Dette kan være ferdigheter andre tar for gitt, men som noen elever må jobbe med over mange år for å utvikle. Utdanningsdirektoratet har derfor slått fast at noen elever trenger større oppfølging enn andre. De sikter til ADL-trening og noen av disse viktige ferdighetene kan inkluderes i skolens oppgaver hvis tiltaket har et pedagogisk siktemål, altså hvis ADL-treningen er nødvendig for å nå målene i læreplanen.

Jeg vil hevde at det offentlige hjelpeapparatet ikke tenker realistisk om dette. Det er mange foreldre som får beskjed om at barna deres har god tid på seg. Det er ikke noe problem om ungdomsskolen starter dårlig, for barnet har to år til på seg til å utvikle seg. Det er mange foreldre som har blitt møtt av en vente og se-holdning siden barnet ble født. «Det vil nok gå seg til etter hvert.» Det gjør ikke det for alle.

Det høres litt konstruert ut å oversette ordet direkte, men i mangel av noe bedre brukes jeg termen mulighetsvindu. Vi har et kort vindu som sannsynligvis stopper rundt 14-årsalderen. Det meste bør være på plass da, selv om hjernen og kroppen utvikler seg i 10 år til. Et barn som har startet med et underskudd kan ta mye igjen, og en bør derfor ha et stort fokus på tiltak fram til barnet starter på ungdomsskolen. De fleste foreldre må gjøre dette uten skolens deltakelse, men jeg vil hevde at det er veldig relevante ferdigheter for skolen også. Det er mye å hente for samfunnet på å bruke ressursene tidlig.

Tenk deg et barn som har balansevansker, dårlig koordinasjon, svak fin og grovmotorikk, audio-visuelle vansker, dårlig arbeidsminne og konsentrasjonsvansker. Hvor lenge skal du vente og se? Jeg har inntrykk av at foreldre har et stort fokus på å utvikle disse feltene, men det er ikke alle kommuner som spiller på lag. Problemet er at når lærere ikke har et spesifikt mål formulert i et forpliktende dokument, blir dette målet lett oversett. Da får en kanskje en holdning som i denne teksten Ann Cathrin Andersen skrev på NRK Ytring ifjor høst. Jeg er enig i at vi må utvide grensene for hva som er normalt, men hvis en tar begrepet nevrodiversitet for langt innebærer det også at barn som er innenfor det normale må godta at de ikke får noe hjelp. Hvis en har en hjerne som bare fungerer litt annerledes kan en ikke hevde at dette barnet trenger en tilrettelegging andre ikke får.

På et eller annet tidspunkt blir det slutt på sjarmøretappen. Når en ikke lenger er sjarmerende og en må vise akademiske ferdigheter for å oppnå noe, må en jobbe for hver minste lille fremgang. Da trenger barnet de ferdighetene foreldrene har prøvd å utvikle siden fødselen. Den dagen kommer raskere enn mange fagfolk liker å innrømme, og hvis en har brukt hele barndommen til å vente og se, kan barnet få seg et sjokk. Tenk deg at du har store drømmer, men at de virker uoppnåelige allerede i åttende klasse. Hvis en møter veggen i form av akademiske krav en ikke har muligheter til å tilfredsstile, blir en kanskje tvunget til å gi opp drømmen. En ble ikke oppmuntret/pushet til å strekke seg, og resultatet kan bli depresjon eller angst. De fleste som fungerer greit er utrolig raske med å avskrive en som ikke er like høytfungerende. Det er derfor veldig viktig å ha mest mulig på plass så tidlig som mulig, for en får kanskje bare én mulighet til å overbevise. Det å jobbe seg gjennom motgang er en ferdighet barn med en diagnose trenger i langt større grad enn andre. Det kan kompensere for mye, men jeg tror det krever en skole som deltar mer aktivt med tiltak som kanskje ikke er direkte rettet mot det akademiske domenet.

Jeg mener f.eks. at uteskole burde være en del av undervisningen på alle trinn og i alle fag. Ikke hele tida selvsagt, men en viss del av skoledagen burde tilbringes utendørs.

Skolens ansvar for elever som har ansvar for elever som har behov for helse og omsorgstjenester i skoletiden