Hvorfor?

If you’ve ever had that feeling of loneliness, of being an outsider, it never quite leaves you. You can be happy or successful or whatever, but that thing still stays within you. Tim Burton

Det dukker av og til opp artikler og blogginnlegg om utenforskap. Forfatterne av disse tekstene beskriver nesten fenomenet med en viss forundring, som noe eksotisk, fordi de ikke kan se for seg dette som en mulighet i Norge. NRK hadde en artikkel i dag, som en del av valgdekningen sin, om veien tilbake. Les NRK artikkelen her.

Det er mange grunner til utenforskap og artikkelen kommer inn på noen av dem, men en setning som «en av ti unge faller utenfor arbeidsliv og utdanning» sier ingenting om hvorfor det skjer. Det er mange som har fått en liten følelse av dette under pandemien, og det har vært langt flere artikler om livskvalitet og psykisk helse enn tidligere, gjerne med et fokus på barn og ungdom. Det virker nesten selvsagt at dette kom til å prege oss da samfunnet stengte ned, for når næringslivet sliter, skolene stenger, og media får utløp for sin sykelige trang til å fokusere på negative overskrifter hver dag, hele dagen, er det ikke til å unngå at dette går ut over psyken. Er det overraskende at isolasjon skader oss? De som har blitt utsatt for dette i mange år vet alt om hvor vondt det gjør.

Det blir forsket på psykisk helse under pandemien og jeg har sett en god del overskrifter om ungdom. Jeg gleder meg over at det er et fokus på hjelp, men hvorfor nå, og hvorfor har det ikke vært noe fokus på å hjelpe ungdom tidligere? Det er kanskje ikke en stor del av befolknigen i prosent, men det er en god del individer som vokser opp med nonverbale lærevansker (NLD), ADHD, autismespektertilstander (ASD), og Tourette syndrom. Det er en god del av disse som fortsetter å ha utfordringer i voksenlivet, både p.g.a. de nevnte tilstandene og komorbide lidelser som angst og depresjon. Jeg vil tro at en stor del av disse tileggsvanskene kommer fra nettopp utenforskapet.

Det er ingen som ønsker et liv utenfor. Det er ingen som ønsker å slite på skolen og i arbeidslivet, som betyr at en blir tvunget til å gi opp drømmene sine. Jeg er sikker på at de aller fleste er takknemlige for den hjelpen de får fra NAV, men det er ikke lett å motta den hjelpen heller. En må i tillegg til å leve med tapene sine, også høre kommentarer som «alle har motgang» eller «du klarer det du vil hvis du bare jobber litt hardere» og ikke minst «jævla naver!» Det er mange kommentarer som er ment å såre eller antyde at du er skyld i den situasjonen du befinner deg i.

Det er like mange varianter av NLD, ADHD, ASD og Tourette som det er individer med disse diagnosene. En kan derfor ikke generalisere, og tenke at den og den personen må være på den måten fordi det er det litteraturen sier. Det er sånn med utenforskap også. Det er ikke de samme grunnene som sender mennesker utenfor, og det er ikke den samme løsningen som får dem tilbake heller. Det er heller ikke sikkert at alle har godt av å være hundre prosent innenfor. Det er langt mer komplisert enn mange er klar over, men et hundre prosent utenforskap er alt annet enn positivt.

Det var en moteretning for noen år siden som hadde noen positive sider ved seg. Susan Cain skrev boka Quiet Revolution: Unlocking the Power of Introverts. Det var mye bra med den, og jeg er enig med henne i at næringslivet ikke er skapt for de som fungerer best uten for mange mennesker rundt seg, men det virket som at det i årene etter ble skapt et inntrykk av at isolasjon var utelukkende positivt. En kan også finne mange artikler/blogginnlegg som skriver om fordelene ved å være en outsider. Det er noen, men det er også en pris å betale.

Det å være en outsider kan være positivt hvis det er en livsstil en har valgt selv, men det er mange blant oss som ikke tok det valget selv. En velger ikke autisme eller ADHD for eksempel, og det ikke en fornøyelse å være utenfor fordi det er der samfunnet vil ha deg. Det er mulig å klare seg bra som en outsider, og det er mange som gjør det, men det er mange som er annerldes uten at de har valgt det. De vokste opp med symptomer, atferd og interesser ingen andre hadde. De prøvde så godt de kunne å passe inn, men det fungerte ikke. Det er også noen som klarer å passe såpass bra inn at ingen merker utfordringene deres, men det betyr ikke at de føler seg hjemme der. Det er ikke en god følelse når en ikke kan være den en vil være, og heller ikke den andre vil at en skal være.

Dette er ikke noe en kan ordne opp i gjennom et velmenende, men feilslått vedtak, enten det kommer i barndommen eller i voksen alder. Jeg kjenner til flere tilfeller der formuleringen «vi søker en annen forklaring» har blitt brukt. Det er tilfeller der utredere konkluderte med at den personen de hadde vurdert ikke hadde en diagnose, og selv om det ikke er noe mål i seg selv å samle på diagnoser, er de viktige redskaper. De kan fortelle skole, helse og sosialvesen nøyaktig hvor denne personen trenger hjelp, og det er ingen tvil om at en har mest å hente på å tilby denne hjelpen i barndommen. Målet er å skape selvstendige voksne som føler at de har et godt liv, men dette arbeidet starter ofte for seint.

Jeg tror derfor det gir mening å søke etter tidlige tegn. Det er mange som ikke vil snakke om f.eks. autisme i tidlig barndom. «Vi søker en annen forklaring» er en populær formulering, og mens en får beskjed om å vente og se, går årene fort, og mulighetsvinduet, der en virkelig hadde sjansen til å gjøre framgang, lukker seg gradvis. Det er, som jeg har nevnt til det kjedsommelige på denne bloggen, ikke tilfeldig at mange havner utenfor. Det er noen som har ansvar for at det skjer, og det er som regel ikke den som betaler prisen.

NRK-artikkelen kommer nå fordi det er valg til høsten, men dette er alltid et tema for mange av oss. Det er mange som spør seg selv hvorfor. Hvorfor meg? Hvorfor fikk jeg ikke hjelp tidlig, da det var åpenbart et jeg trengte det? Hvorfor fikk jeg ikke beholde drømmejobben min? Hvorfor er det så vanskelig å være sosial? Hvorfor må jeg være som andre? Hvorfor er jeg ikke som andre? Hvorfor har samfunnet skapt utenforskap?

Jeg skulle ønske Stortingsvalget hadde svaret, men jeg har hørt nok polititiske løfter.

Født på feil planet

The person who follows the crowd will usually go no further than the crowd. The person who walks alone is likely to find himself in places no one has ever seen before. Albert Einstein

Jeg har litt blanda følelser til gruppetilhørighet. Det har vært populært å tilhøre nerde-klubben de siste årene, og det gleder meg at mange ser på denne gruppa med mer positive øyne. Da jeg var ungdom på 80-tallet ble nerdene som regel framstilt veldig negativt i TV og filmer. De var så lite attraktive det var mulig å bli, og de fortjente i beste fall medlidenhet, men de ble ofte brukt som et humoristisk innslag. Det var absolutt ikke sexy med intelligens og kunnskap. Den amerikanske ordboka Merriam Webster sier sågar at at en nerd er en «unstylish, unattractive, or socially inept person: one slavishly devoted to intellectual or academic pursuits.»

Dette har forandret seg så mye at nå vil alle være nerder. En er derfor nerdete hvis en sitter oppe hele natta og spiller på pc’en eller på en spillkonsoll. Det er fortsatt ikke populært å være smart, eller kanskje mange bruker begrepet om seg selv fordi de ønsker at de var smarte? Jeg har vært fascinert av science fiction og Sherlock Holmes siden barndommen, og kan sikkert få medlemskap i klubben hvis det skulle være ønskelig.

Det har også blitt mer populært å være annerledes. Det hevdes å være større toleranse for de som er annerledes, og det fungerer spesielt godt hvis det dreier seg om kjønn og seksualitet. Det fungerer i en kortere periode når det gjelder etnisitet, og det er for tiden syriske flyktninger som har høyest status, men jeg er ikke overbevist om at det fungerer i det hele tatt for de som har utviklingsforstyrrelser (se F 80-F89 i ICD10).

Jeg har egentlig alltid vært med i annerledes-klubben uten at jeg har vært klar over det. Jeg skal ikke legge ut om hele livshistorien og sosiale ferdigheter her, men det er ingen tvil om jeg følte meg litt spesiell da jeg vokste opp. Jeg var ikke helt som andre, og det virket å være en følelse de andre delte. Jeg har faktisk ikke reflektert over det før i de siste to-tre årene, men jeg var mer tiltrukket av outsidere enn mainstream.

Ilustrasjon. En mann strekker hendene ut mens han ser på stjernene. Jeg måtte vokse opp blant kjedelige jordboere, men drømte som barn om å reise mot det ukjente. Fantasien har likevel vært en god venn. Foto: Pixabay
Jeg måtte vokse opp blant kjedelige jordboere, men drømte som barn om å reise mot det ukjente. Fantasien har likevel vært en god venn.
Foto: Pixabay

Når jeg ser på TV og filmer er det derfor de som er litt annerledes som fascinerer meg mest. Jeg tror det startet med ET. Han var strandet på en annen planet, en følelse som ikke er ukjent for mange på autismespekteret. Science fiction har i det hele tatt vært en god hjelp opp gjennom årene. Jeg leser klassiske forfattere som Ursula Le Guin, Philip Dick, Isaac Asimov, Robert Heinlein og Lois McMaster Bujold, men også pulp fiction blader som Analog Science Fiction and Fact og Asimovs Science Fiction.

Det er ellers Sherlock Holmes som har fulgt meg lengst, men det er også noen skikkelser i Star Trek-universet som appellerer spesielt til meg. Spock fra Star Trek er kanskje den største helten min. Jeg liker også Odo fra Deep Space Nine, Guinan og Worf fra The Next Generation, T’Pol fra Enterprise og Elijah Baley fra Isaac Asimovs Robot-serie. Dette er karakterer som følte seg som outsidere på ulike vis. De måtte prøve å passe inn så godt de kunne blant menneskene, men de følte seg nok aldri hjemme.

Det er mange på autismespekteret som har brukt uttrykk som aliens og wrong planet syndrom. Boktitler som Through the Eyes of Aliens: A Book about Autistic People og Martian in the Playground: Understanding the Schoolchild with Asberger’s Syndrom forklarer hvordan mange føler det. Vi må lære å leve etter spesielle regler og tolkninger vi ikke alltid ser på som logiske. Det betyr ikke at vi er fortapt, ute av stand til å navigere i en verden vi ikke alltid forstår. Jeg har lært mange av væremåtene, men jeg er glad mennesker har en frodig fantasi, en fantasi som har skapt noen av heltene mine, og latt meg reise til andre galakser. Jeg har aldri vært begeistret for ancient alien theory og andre som mener at det var aliens som skapte oss, men det kan noen ganger virke som at vi bare er gjester. Vi er på en måte de besøkende, og kanskje er det mitt «away mission» å løse den store gåta menneskene er? Ja, jeg vet. Odo hadde sikkert sagt good luck with that!